Stortinget - Møte mandag den 19. juni 2017

Dato: 19.06.2017
President: Kenneth Svendsen
Dokument: (Innst. 456 S (2016–2017), jf. Dokument 8:91 S (2016–2017))

Innhald

Sak nr. 18 [20:48:55]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Torgeir Micaelsen, Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Reuter, Ingvild Kjerkol og Kjersti Toppe om forebygging og behandling av kroniske sår (Innst. 456 S (2016–2017), jf. Dokument 8:91 S (2016–2017))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bård Hoksrud (FrP) [] (ordfører for saken): Dette er absolutt en viktig sak og av stor betydning for de menneskene det gjelder. Derfor er jeg også veldig glad for at saken er kommet.

I dag finnes det rundt 50 000 mennesker med kroniske sår, og disse vil i stor grad trenge koordinert tverrfaglig hjelp. Kroniske sår defineres i to hovedgrupper: trykksår og ulike former for leggsår. Kroniske sår på føtter og legger er ofte forårsaket av sykdom og/eller livsstil, mens trykksår oftest ses hos eldre og sengeliggende.

Vi vet at helse- og omsorgstjenesten i årene fremover vil møte flere brukere med én eller flere kroniske lidelser som vil kreve langvarig oppfølging, og vi merker oss at f.eks. sår som følge av diabetes er økende.

Vi vet også at mange av disse sårene kan forebygges, og at det i alle tilfeller er viktig å satse på god behandling av den underliggende sykdommen. Det er også viktig å arbeide for bl.a. at man kan redusere overvekt, få mer fysisk aktivitet, ha god hygiene og riktig ernæring. Dette er viktige tiltak for å forebygge, og de minner oss på den enkeltes ansvar for å ta gode og sunne valg, jf. folkehelsemeldingen, som Stortinget også har behandlet.

Jeg vil videre vise til at det meste av den praktiske sårbehandlingen hos kronikere gjøres i kommunehelsetjenesten, og at primærhelseteam vil være et viktig tiltak med målrettet forebyggende arbeid, både primær- og sekundærforebygging. Jeg mener også at det er viktig å vise til at noen kommuner og sykehus har utviklet spesielt gode tiltak innen sårbehandling, og at fagmiljøet etterlyser flere polikliniske sårsentre.

Jeg må si jeg er enig med forslagsstillerne i at kompetanseutvikling i sårbehandling er viktig for ansatte både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Jeg vil også vise til at nasjonal retningslinje for diabetes nylig er revidert, og at denne gir anbefalinger om forebygging av sår og sårbehandling.

Jeg regner med at de fleste partiene som har forslag i saken, kommer til å redegjøre for sitt syn i saken.

Ruth Grung (A) []: Den norske helsetjenesten bygger på viktige prinsipper, bl.a. retten til likeverdige tilbud og at de sykeste skal prioriteres.

Etter snart fire år i komiteen var Kjersti Toppe og jeg til stede på et oppsiktsvekkende seminar i desember der vi ble konfrontert med en gruppe – kroniske sårpasienter – som jeg i løpet av disse fire årene ikke hadde fått det innblikket i som jeg fikk i løpet av denne dagen.

Det er helt riktig som saksordføreren sa, de utgjør 50 000. Det forventes en økning som følge av at vi blir flere eldre, vektøkning i befolkningen og flere med diabetes. Kroniske sårpasienter har lav status i helsevesenet. De lever ofte med konstante smerter uten mulighet for lindring, med lite søvn, mye skyldfølelse og i en tilstand mellom fortvilelse og håp, med redsel for amputasjon. Sårene lukter, ser ille ut og kan være vanskelig å behandle. Det kan føre til sosial isolasjon, og pasientene opplever at mye av det aktive livet stopper opp.

Kroniske sårpasienter er en sterkt lidende pasientgruppe, men har god prognose med rett behandling. Behandling av kroniske sår er svært kostbart, men samfunnsøkonomisk er det åpenbart gunstig å gi sårpasienter et godt tilbud. Dagens tilbud er fragmentert. Bare på Haukeland universitetssykehus blir pasientene behandlet på 20 ulike klinikker, og kommunene har svært ulik kompetanse. Diabetesforbundet viser til at fotsår er blant de mest utbredte komplikasjoner som følge av diabetes, og altfor mange må amputere. I 2014 ble det i Norge gjort 413 amputasjoner hos personer med diabetes. Nye studier viser at med rett behandling kan antallet amputasjoner reduseres med hele 80 pst. Arbeiderpartiet mener det bør etableres regionale sårpoliklinikker, og at vi bør lære av Danmark, som bruker telemedisin for å nå sårpasienter via hjemmesykepleien og fastlegen. Sårbehandling bør også bli en del av pensum i helseutdanningene.

Kroniske sårpasienter opplever å være kasteballer i systemet. Dagens finansiering av sårbehandlingsutstyr medfører at mange pasienter opplever å være en del av et svarteper-spill mellom hjemmesykepleien, fastlege og poliklinikker. Arbeiderpartiet mener det er behov for å ta et nasjonalt ansvar for å utvikle et helhetlig pasienttilbud for kroniske sårpasienter og redusere antallet amputasjoner. Vi registrerer at det i merknadsform er flertall for det, men i denne saken, som i de fleste i løpet av denne fireårsperioden, blir ett av støttepartiene stående utenfor slik at forslaget ikke får flertall i mer enn merknads form. Det beklager vi. Kroniske sårpasienter hadde fortjent det.

Herved fremmer jeg fellesforslaget fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Presidenten: Representanten Ruth Grung har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Som flere har sagt, antar vi at det er ca. 50 000 personer i Norge som har kroniske sår, og at ca. 15 000 av disse til enhver tid har aktive sår med pågående behandling. Gjennomsnittsalderen er 75 år for dem som har sår, altså godt voksne folk, og det er grunn til å tro at antallet vil øke når folk lever lenger. I tillegg har denne pasientgruppen lav status i helsevesenet, og mange av dem lever med konstante smerter. Mange har redusert livskvalitet, selv om de ville hatt god prognose med rett behandling.

Behandling av kroniske sår er kostbart, ofte fordi materialet er dyrt. Det koster den enkelte pasient som har sår, mye, men samfunnsøkonomisk er det åpenbart gunstig å gi sårpasientene et godt tilbud. Som flere har sagt, har Sverige, Danmark og Storbritannia et godt fagmiljø helt opp på universitetsnivå som driver aktiv forskning på sårbehandling. Vi bør ikke være dårligere.

Fra den landsdelen jeg kommer fra, har ulike kommuner valgt ulike måter å organisere sårbehandling på. Stavanger kommune har en sykepleierdrevet poliklinikk. I Eigersund har en egen faggruppe i hjemmesykepleien ansvar for sårbehandlingen. De har tett samarbeid med velfungerende sårpoliklinikker og har på den måten redusert behandlingstiden, og andelen som får helet sårene sine, har økt betraktelig.

Et annet eksempel er samarbeidet mellom sårpoliklinikken på Flekkefjord sykehus og kommunene rundt. Det har vist at de har klart å lykkes med hele 90 pst. av alle sår, som har blitt helet på grunn av at de får rett behandling. Det er jo kjempebra.

Diabetesforbundet viser til at fotsår er blant de mest utbredte komplikasjonene i deres målgruppe. Diabetikere er også en økende pasientgruppe. Mange opplever å gå med uoppdagede sår over lang tid, og resultatet blir da amputasjon. Ofte er disse pasientene også kasteballer i et system: Fastleger, hjemmesykepleie og spesialisthelsetjeneste – omsorgen er utrolig ulik, til tross for at det dreier seg om en stor pasientgruppe. Denne pasientgruppen fortjener en helhetlig tilnærming.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det slår meg at med alle dei representantforslaga vi har i dag om dei forskjellige sjukdomane, er vi jo nesten inn i eitt semester i eit eller anna helseprofesjonsstudium. No høyrer eg dei som var på talarstolen før meg, så eg treng ikkje repetera nokon ting om sårpasientar i Noreg, og vi lærer jo litt alle saman. Det er sant, det representanten Ruth Grung sa. Eg og ho var på eit seminar, og eg òg lærte meir om denne pasientgruppa. For det er jo slik at om ein er her på Stortinget eller der og gjer andre ting, så er det nokre pasientgrupper som er svære, og som vi høyrer mindre om enn andre pasientgrupper. Sårpasientane er ei slik gruppe. Eg vart òg gjord oppmerksam på at dei kostar helsevesenet ganske mykje. I Sverige har dei rekna ut at dei står for 1,5 pst. av det totale helsebudsjettet. Eg har ikkje sett tilsvarande rekning for Noreg, men det kostar mykje både i menneskelege lidingar ved at ein ikkje kan vera i arbeid, treng pleie osv., men òg i bandasjemateriell, og det er langvarige sjukdomar som krev mykje.

Det som er bra, er at dette er det mogleg å gjera noko med, med at vi kan sørgja for meir system i behandlingsforløpa. I dag er det mange som har eit godt tilbod, og forskjellige representantar kan fortelja om eit godt prosjekt i sin kommune eller i sin region, og det kan eg òg fortelja om. Dei er gode på dette på Stord, det var med og redda lokalsjukehuset der, for dette hadde dei kompetanse på, men det må vera eit system for det, det kan ikkje vera heilt avhengig av lokale eldsjeler. Dette er eit ansvar helseføretaka må ta. Dette er det godt mogleg å laga desentraliserte tilbod om, der ein får eit godt samarbeid med kommunehelsetenestene der desse pasientane lever og må få oppfølging, og dei etterlyste sårklinikkane som burde vore eit tilbod i alle regionar, som alle pasientar kunne få. For poenget er at det er altfor mange sårpasientar som går altfor lenge med utilstrekkeleg behandling og som kunne ha vorte friske mykje før.

Så er det jo eit poeng med fotterapeutar, som i Noreg er for dårleg finansiert. Pasientane må betala det sjølve. Så er det òg eit problem med kven som skal betala bandasjemateriell, uavhengig av om ein går til heimesjukepleia eller til fastlegen. Det håper eg statsråden kan koma inn på i innlegget sitt.

Eg tar opp forslaget Senterpartiet står aleine om.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp forslaget hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) []: Mye er sagt om utfordringsbildet – og Venstre deler det. Når det gjelder kompetanse som er ulik, men også ulikt organisert, er det en helt riktig beskrivelse både det som skjer i kommunehelsetjenesten, som er ulikt, og det som skjer i sykehus, som også er overraskende ulikt. For Venstres del er det viktig at vi jobber med takstene for å endre dette, men at man også jobber med telemedisinen, sånn at den blir tatt i bruk. Det er ingen grunn til at det ikke skal bli tatt i bruk i større skala enn det vi har gjort til nå i Norge.

Et annet moment som jeg vil peke på, er f. eks. at Venstre har fått gjennomslag for at vi nå må få en diabetesplan. Den er i gang og vil også omfatte dette. For oss er det viktigere å dytte på der, sånn at man får gjort de tiltakene som skal iverksettes.

Så vil jeg også peke på ordningen med egenandelstak. Det er en utfordring ikke bare knyttet til bandasjer og materiell, men også til f.eks. næringsdrikker, som det ikke er så enkelt å få refusjon for – en vanlig fastlege kjenner knapt til hvordan dette skal refunderes, og pasienten må selv legge ut ganske lenge. Noen har vært og sett hvordan dette gjøres på gode sårpoliklinikker – Flekkefjord sykehus er blitt trukket fram, og Listersamarbeidet. Selv har jeg hatt – for å trekke fram flere vitnesbyrd – en sårpasient i huset, så jeg har fått følge forløpet. Det er mange ting som vi må gjøre.

Til egenandelstak: Når vi nå skal ha en gjennomgang med sikte på å samordne egenandelene til ett tak fra 2018, bør definitivt sårhjelpemidler, enten det er bandasjer, næringsdrikke eller hva det enn er, i større grad legges til rette for, sånn at det blir lettere å finne fram både for den enkelte pasient og også for fagfolkene som skal henvise.

Så vil jeg også peke på lokalmedisinske sentre – vi har bare tolv av dem i Norge så langt. Når vi snakker om sårpoliklinikker, er det en god anledning for lokalsmedisinske sentre til å ta i bruk den teknologien som vi så sårt trenger å ta i bruk. Det handler også om disse takstene, og den kompetansen som ikke nødvendigvis trenger å være i alle kommuner eller i alle hjemmetjenester, og som fint kan samordnes regionalt også f.eks. i lokalmedisinske sentre.

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen er opptatt av å bedre forebygging og behandling av pasienter med kroniske sår og sikre et helhetlig og sammenhengende behandlingstilbud for denne pasientgruppen.

Noen opplever at dekning av utgifter til materiell for sårbehandling kan virke tilfeldig og varierende. Det samme gjelder kompetanse og praksis både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Regjeringen arbeider for å unngå uønsket variasjon og øke kompetansen i tjenesten, men det er ikke grunnlag for å anta at sårbehandling i helsetjenesten generelt er uforsvarlig.

Det foregår mye aktivitet for å øke kvaliteten på sårbehandling. Forebygging og behandling av diabetiske fotsår står sentralt i den reviderte diabetesretningslinjen. De nasjonale retningslinjene for antibiotikabruk i spesialist- og primærhelsetjenesten har egne underkapitler om behandling av postoperative sår, diabetiske fotsår og infisert, venøst leggsår. Det er obligatorisk for alle sykehus å delta i Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner. Folkehelseinstituttet undersøker forekomsten av slike infeksjoner og antibiotikabruk i norske sykehus.

Forebygging av trykksår i sykehus og sykehjem er et innsatsområde i det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet. Det er utarbeidet en tiltakspakke for forebygging av trykksår i sykehus og sykehjem, og den har vært i bruk siden 2013.

Det er opprettet egne sår- og diabetespoliklinikker i mange helseforetak og i enkelte kommuner, og det avholdes kontinuerlig kurs om sårbehandling. Som forslagsstillerne selv nevner, finnes det etterutdanningstilbud i sårbehandling i Norge. Innholdet i utdanningene skal svare på behovene i helsetjenesten.

Finansiering og organisering i forbindelse med sårbehandling avhenger av hvor tjenesten ytes. Dette er en generell problemstilling for helse- og omsorgstjenesten og er ikke særegent for sårbehandling. Kommunen er ansvarlig for å yte nødvendige og forsvarlige tjenester, men står fritt til å organisere tjenestene sånn at de er tilpasset lokale behov. Gjennom oppfølging av primærhelsetjenestemeldingen blir det lagt til rette for økt kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, bedre ledelse og samarbeid innad og mellom nivåene i tjenesten.

Det pågår flere tiltak for å bedre kvaliteten og kompetansen på sårbehandling, og regjeringen kan ikke se at det på nåværende tidspunkt er grunnlag for å endre finansieringen for medisinsk forbruksmateriell.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) []: Som jeg nevnte i innlegget mitt, viser i hvert fall Diabetesforbundet til at det er gjennomført 413 amputasjoner i 2014. Det er et betydelig antall, og det viser seg også i forsøk i både Norge og andre land at hvis man har et godt forebyggende arbeid, klarer man både å unngå sår og redusere antall alvorlige utfall som amputasjoner.

Norsk interessefaggruppe for sårheling viser til at da HELFO endret refusjonssystemet i 2012, opplevde flere av disse pasientene at de ble en kasteball. Kommunen avviste å behandle dem i hjemmesykepleien og overførte dem til fastlegen, sånn at de selv måtte betale for bandasjene.

Er det ikke da åpenbart at vi bør ta en gjennomgang av finansieringssystemet, sånn at det støtter opp under det gode og helhetlige behandlingstilbudet rettet mot både forebygging og dem som er utsatt for sår?

Statsråd Bent Høie []: Jeg oppfatter at det er en generell problemstilling knyttet til refusjoner av ulike typer aktiviteter og materiell som ikke kan være styrende for tjenesten. Kommunene har et helhetlig ansvar for primærhelsetjenesten også på dette området.

Vi ser mange gode eksempler på at kommuner har organisert dette arbeidet på en god måte, f.eks. ved etablering av egne sårpoliklinikker for mennesker som har spesielle behov, noe som gir gode resultater. Jeg er opptatt av at kommunene tar det ansvaret de har på dette området, og ser til andre som har funnet gode løsninger.

Ruth Grung (A) []: Det er helt riktig at enkelte kommuner, kanskje en håndfull av det vi har fått innspill på – Haugesund er en av dem, Austrheim er en annen – har klart å tilrettelegge gode tilbud for denne gruppen.

Som vi var inne på i diverse innlegg, er det en veldig sårbar gruppe. Det er ikke en gruppe som veldig mange står opp for. Når de så tydelig sier at det er en sammenheng mellom finansieringssystemet og behandlingstilbudet, og at det er blitt forverret etter 2012, bør man ikke da gå inn og prøve å se om det er en sammenheng, om det går an å rette opp noe, i stedet for bare å holde fast på en endring? Det er tross alt en del år siden, og antall amputasjoner er fortsatt særdeles høyt.

Statsråd Bent Høie []: Jeg tror det vil være å trekke det for langt å si at denne endringen som ble gjort, for så vidt før jeg ble helseminister, er årsaken til det høye antallet amputasjoner. Det har vært et problem over lengre tid. Derfor er også forebygging og behandling av diabetiske fotsår nå blitt en veldig sentral del av den reviderte diabetesretningslinjen.

De fire helseregionene er også så sent som 22. mai i år blitt enige om fire veldig klare prinsipper for å bedre ansvarsforholdene når det gjelder behandling av sår, noe fagdirektørene er blitt enige om, og som nå også blir fulgt opp i de ulike helseregionene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Senterpartiet fremjar eit forslag der vi ber regjeringa greia ut tiltak som gjer at fotterapi blir eit meir tilgjengeleg og inkluderande tilbod i den offentlege helsetenesta.

I innstillinga står det om Tyskland, der pasientar med diabetes har rett til tre konsultasjonar hos fotterapeut i løpet av eitt år. I Noreg er det inga slik ordning. Pasientane må betala dette sjølv, og det kjem ikkje inn under noko eigenandelstak. Vil statsråden vurdera om det skal skje noko på dette området med tanke på det statsråden har sagt om at det skal bli meir fokus på førebygging, særleg hos pasientar med diabetes, men kanskje òg med andre kroniske sjukdomar, der ein er disponert for å utvikla kroniske sår?

Statsråd Bent Høie []: Sårbehandling er en av basistjenestene i en primærhelsetjeneste. Jeg forventer at de aller fleste som jobber i primærhelsetjenesten, enten det er i hjemmesykepleien eller en er fastlege, kan håndtere sårbehandling.

Jeg vil se med skepsis på å tenke at en skal etablere sårbehandling i primærhelsetjenesten som en særtjeneste finansiert ved siden av. Det tror jeg bare vil forsterke det som allerede er et problem i primærhelsetjenesten, nemlig siloorganisering. Da har jeg mye mer tro på å bygge opp rundt det som også Stortinget har sluttet seg til i primærhelsemeldingen, nemlig etablering av primærhelseteam og oppfølgingsteam i kommunene, noe som nettopp sikrer tverrfaglig oppfølging, ikke minst av kronikergruppen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 18.