Stortinget - Møte mandag den 19. juni 2017

Dato: 19.06.2017
President: Kenneth Svendsen
Dokument: (Innst. 449 S (2016–2017), jf. Dokument 8:97 S (2016–2017))

Innhald

Sak nr. 20 [21:40:35]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Anne Tingelstad Wøien og Kjersti Toppe om å implementere musikkterapi i helsetenesta og auke den nasjonale utdanningskapasiteten (Innst. 449 S (2016–2017), jf. Dokument 8:97 S (2016–2017))

Talarar

Presidenten: Presidenten vil foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det innenfor den fordelte taletid blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tove Karoline Knutsen (A) [] (ordfører for saken): Det er en samlet komité som slår fast at musikkterapi er en viktig behandlingsform for mange pasientgrupper, og at vi i større grad må ta i bruk et breiere spekter av metoder og verktøy i behandling av og terapeutisk arbeid overfor ulike pasient- og brukergrupper.

Kunst og kultur har en helt egen evne til å berøre mennesker – ikke minst i sårbare situasjoner. Det er musikkens kvaliteter og iboende egenskaper som tas i bruk av musikkterapeuter, når målet er å skape bedre helse og livskvalitet.

Musikk har alltid hatt stor betydning i menneskers liv. Opp gjennom tidene har man også forstått at musikken har helsefremmende virkning. Musikk og legekunst har lange forbindelseslinjer i historien. Barn, unge, voksne og eldre med psykiske problemer og lærevansker, mennesker med hukommelsestap og demens og personer med rusproblemer eller andre fysiske og mentale problemer kan alle ha nytte av musikkterapi. I dag er musikkterapeuter i arbeid innen ulike fagområder og i forskjellig sammenhenger, som f.eks. i Kulturskolen, psykisk helsevern, sykehus, barnehager og på eldresentre og hospicer.

Helse- og omsorgsministeren sier i sitt svarbrev av 8. mai til komiteen at musikkterapi bare er én av mange anbefalinger i retningslinjene for behandling, og statsråden – støttet av regjeringspartiene – sier videre at kommunene alt har incentiver til å vurdere å benytte musikkterapi integrert i tjenestene, og viser til at det er bevilget 5 mill. kr til opplæringsprogram, miljøbehandling og integrert bruk av musikk og sang i helse- og omsorgstjenestene. Det har fått instituttleder Frode Thorsen og professor Brynjulf Stige ved Griegakademiet til å sende komiteen et brev der de påpeker at den aktuelle støtten på 5 mill. kr per år går til musikkbasert miljøbehandling, ikke til musikkterapi. Argumentet som flertallet – altså komiteens flertall – framfører, kan således sidestilles med at en ser støtte til fysisk aktivitet innen miljøbehandling som respons på et forslag om utvikling av fysioterapitjenester.

Dette må vel kunne karakteriseres som en skikkelig refs fra et kompetent akademisk miljø og er en viktig påminning om at musikkterapi er en behandlingsform som er akademisk basert, og som man i dag kan studere ved Universitetet i Bergen og ved Norges musikkhøgskole – henholdsvis en femårig integrert master og et årsstudium og en toårig master bygd på relevant grunnutdanning. Det gis også tilbud om en femårig profesjonsutdanning med master både i Oslo og Bergen.

Det er viktig med musikkbasert miljøbehandling. Det er det ingen som er uenige i, heller ikke Griegakademiet, men det er noe annet enn musikkterapi. Så da tar jeg opp de forslagene som vi fremmer sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om en breiere satsing på utdanning og behandling innen musikkterapi.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg skal ikke synge, det er for sent på dagen til det. Men «Bedre og bedre dag for dag» var sangen som møtte meg og kollega Bård Hoksrud da vi besøkte Lambertseter alders- og sykehjem for noen uker siden. Det er musikkterapeuter på sykehjemmet, som har beboerkor for demenspasienter og andre pasienter.

Det er godt dokumentert at musikkterapi i demens- og eldreomsorgen fungerer svært godt, mot uro, mot depresjon og mot utagering. Det øker livskvaliteten for den enkelte, og det kan definitivt redusere bruk av beroligende medisiner.

Som en del av Kompetanseløft 2020 ble det for 2017 bevilget 5 mill. kr for å videreutvikle og spre opplæringsprogrammer om bruk av musikk i omsorgstjenestene. Jeg hadde selv gleden av å være til stede da Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg hadde ett av sine store opplæringsseminarer om dette på Gardermoen for noen uker siden. Dette nasjonale kompetansesenteret skal bidra til utvikling og spredning av miljøterapeutiske behandlingstiltak og ivareta samspillet mellom forskning, utdanning og praksis.

Musikkterapi er også et viktig terapeutisk virkemiddel i behandlingen på andre helseområder, bl.a. innenfor rus og psykisk helse. I den nasjonale faglige retningslinjen for utredning, behandling og oppfølging av pasienter med psykoselidelser er musikkterapi en av mange anbefalte terapi- og behandlingsformer.

Så er det slik at dersom en vil øke den årlige utdanningskapasiteten for musikkterapeuter, som er en del av forslaget som forslagsstillerne fremmer, er det først og fremst et anliggende for Kunnskapsdepartementet.

I Høyre synes vi det er gledelig at det begynner å bli norsk, relevant forskning på bruk av musikkterapi. Vi ønsker slik forskning velkommen, og vi ønsker mer av det. Det er midler til slik forskning gjennom Forskningsrådet, og det fordrer selvfølgelig at norske forskere søker om disse midlene og når opp i konkurransen.

Musikk brukt riktig kan være som medisin for mange pasienter. Når det brukes som en integrert del av helsehjelpen, kan vi oppleve å møte pasienten mer på hans eller hennes banehalvdel. Det krever kartlegging av musikkpreferanser og selvfølgelig riktig kompetanse hos det helsepersonellet som skal utøve den terapeutiske behandlingen.

Høyre stemmer ikke for forslagene fra mindretallet i denne innstillingen. Det er begrunnet i at regjeringen fokuserer, og har fokusert, på dette, at forskningsinnsatsen er økende, og at det er et faglig lederansvar at musikkterapi og andre terapeutiske behandlingsmetoder tas i bruk, både i spesialisthelsetjenesten og – særlig – i kommunehelsetjenesten.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [] (komiteens leder): Jeg har gjennom de siste årene vært svært opptatt av musikkterapi som behandlingsform – fra den spede begynnelsen, hvor de fleste bare så litt rart på meg når jeg sa at dette ville være en del av fremtidens behandlingsform, og frem til i dag. Mye har skjedd, og mange har hatt glede av et slikt tilbud, og jeg har møtt mange av dem. Alle høringssvarene vi har fått, viser at musikkterapi i dag ses på som en del av det totale helsetilbudet.

Innen helse finner vi i dag musikkterapeuter i psykisk helsevern, innen rusomsorgen, i sykehus, eldresentre, sykehjem og fengsler.

Det har gjennom flere år vært etterspurt medikamentfrie behandlingstilbud, noe denne regjeringen har sørget for at har blitt en realitet, i alle helseregioner. Det betyr at medisinene må erstattes av noe annet, og forskning har vist at musikkterapi kan være en av disse erstatningene. I nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser er musikkterapi nå en del av anbefalingene. De medikamentfrie behandlingstilbudene er innrettet på forskjellige måter og har ulike innhold. Det blir spennende å følge utviklingen på dette feltet etter hvert som vi kan høste erfaringer av disse nye tilbudene.

Jeg har forståelse for at musikkterapeutene som de siste par årene har fått mye oppmerksomhet, er utålmodige og vil videre. Det er likevel slik at vår helsetjeneste er mangfoldig, nettopp fordi pasienter er forskjellige og trenger forskjellige ting. Ved å innføre fritt behandlingsvalg har vi lagt til rette for at etterspørselen i stor grad vil være med og styre hvor mye og hvor kjapt tilbudet om musikkterapi må økes.

Til slutt vil jeg si litt om musikkterapeuter i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Musikkbasert miljøbehandling som en integrert del av omsorgen har vi fått i enkelte kommuner, og regjeringen har gitt særskilte bevilgninger for å få dette på plass.

Å bruke musikk, sang og bevegelse, særlig innen demensomsorgen, har vist seg svært verdifullt. Vi vil nok aldri komme dit at vi har en musikkterapeut på hvert eneste sykehjem, men å bruke musikkterapeutene i kommunene til å veilede og tilrettelegge for musikkbasert behandling vil også være et stort fremskritt.

Så er det også mulig å misforstå merknader, hvis man ønsker det. Jeg går ikke noe mer inn på å kommentere akkurat slike påstander.

Kommunereformen med større kommuner vil gi oss nye muligheter for flere profesjoner som i dag mangler i kommunene, inkludert musikkterapeutene, og jeg ønsker det veldig velkommen.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Kultur og kunst har en egen evne til å berøre mennesker i sårbare situasjoner, og musikk spesielt ser ut til å kommunisere på en måte som når inn til den enkelte. Den enkelte har sin musikkform, og musikken gjenskaper følelser, opplevelser og minner. Å sitte sammen med mennesker som har mistet språket på grunn av f.eks. demens, og som plutselig får ord og begynner å synge, er en ufattelig opplevelse. Jeg opplevde det selv med min egen mor, som var dement i flere år. Når musikken var der, kom ordene, og sangene kom trillende som perler på en snor. Jeg fikk mor tilbake i gode øyeblikk.

På NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus bruker de musikkterapi for å hente fram ressurser og skape deltakelse, spesielt når kognitive evner og språk er svekket. De bruker altså musikkterapi som et viktig redskap i behandlingen. Vi vet hva musikk betyr for barn i mors mage, at barn gjenkjenner musikken etter at det er født, så musikk er et eget instrument fra vugge til grav. Målet må være flere musikkterapeuter for å fremme opplevelser, få bedre livskvalitet og bedre helse. Musikkterapeutene forsvinner ofte i de store helseprioriteringene, og derfor mener Kristelig Folkeparti at dette feltet bør løftes opp og fram i helsepolitikken. Dette gjelder både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten.

Internasjonalt er musikkterapifaget en drivkraft når det gjelder forskning og utvikling av kunnskap på dette feltet. Musikkterapeuter sitter ofte med kompetanse som annet helsepersonell i større grad kan nyttiggjøre seg i sitt arbeid. For flere pasientgrupper ser vi at medikamentbruken kan gå ned når musikkterapien kommer inn som en del av behandlingen. Dette ser vi innen både rus, psykisk helse og behandling av kognitive lidelser. Musikkterapi er dokumentert et effektivt supplement til medisinering og samtaleterapi.

Skal vi i framtiden løse dette på en bedre måte enn i dag, tror Kristelig Folkeparti at en av løsningene er flere musikkterapeuter – i tillegg til å bruke oss vanlige til å være med og synge sammen med våre egne, men det er noe annet enn musikkterapi. Derfor har Kristelig Folkeparti satt fram forslagene sammen med andre.

Kjersti Toppe (Sp) []: Norsk musikkterapi står sterkt akademisk, men implementeringa i tenestene våre er mangelfull – og her ligg Noreg langt etter land vi kan samanlikna oss med. Difor har Senterpartiet fremja dette representantforslaget, der vi ber regjeringa i dialog med helseføretaka føreslå stimulerande tiltak for kunnskapsbasert implementering av musikkterapi i tenestene. Vi ber òg om å auka den nasjonale utdanningskapasiteten i musikkterapiutdanninga og å styrkja ordninga som er i Helsedirektoratet til stillingar og prosjekt innanfor kunnskapsbaserte behandlingsmetodar, som f.eks. musikkterapi, slik at dei kan nå ut til fleire kommunar og helseføretak, og om fleire ressursar til følgjeforsking og anna relevant forsking på implementering av musikkterapi i tenestene, med fokus på brukarerfaring og samarbeidsmåtar.

Desse forslaga får ikkje fleirtal, men Arbeidarpartiet støttar dei – delvis òg Kristeleg Folkeparti. Så om det vert ei anna regjering etter valet, er dette kanskje eit område vi kan sjå eit litt anna engasjement for. Det håpar eg.

Musikkterapi har kome inn i dei faglege anbefalingane for både psykose, rus, palliasjon og demens. Eg føler det vert bagatellisert både i brevet frå statsråden og i innstillinga, at det berre er eitt av mange tiltak. Poenget er at når det ikkje finst nok musikkterapeutar, er det eit politisk ansvar å sørgja for at dei faglege retningslinjene som finst, kan gjennomførast ute i tenestene.

Saksordføraren har tatt opp at fleirtalet ikkje har forstått forskjellen på musikkterapi, miljøbehandling og integrert bruk av musikk og song i helse- og omsorgstenestene. Vi skal ha begge delar – både satsing på å læra opp eksisterande helseprofesjonar i bruk av musikk og parallelt ei satsing på den profesjonen som er spesialisert i kunnskapsbasert bruk av musikk.

Når det gjeld utdanningskapasiteten, er det viktig å føreslå nettopp fordi det er nøkkelen til å få dette ut i tenestene. Ifølgje Norsk forening for musikkterapi er det behov for minst 1 200 musikkterapeutar på landsbasis om vi skal oppfylla dei faglege retningslinjene som no gjeld ute i tenestene. Det betyr 900 nye musikkterapeutar dei neste åra. Med ein utdanningskapasitet som i dag, på 24 studentar årleg, vil det ta 50 år før vi har nok musikkterapeutar til å realisera dei faglege anbefalingane for dei nemnde områda. Det er altfor lenge. Difor hastar det med å få eit større politisk engasjement for musikkterapi i helse- og omsorgstenestene.

Statsråd Bent Høie []: Det er viktig å ta i bruk et bredt spekter av verktøy og metoder både i behandling og i terapeutisk arbeid overfor ulike pasientgrupper, som også komiteen er inne på. Jeg er enig med komiteens flertall i at pasienter som ønsker det, skal få mulighet til å velge medikamentfrie behandlingsalternativ.

Musikkterapi er et av tiltakene som blir anbefalt i Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser fra Helsedirektoratet i 2013. Senere er musikkterapi anbefalt som behandlingsform i nasjonale faglige retningslinjer også innen rusbehandling og palliasjon, og det vurderes i retningslinjene om utredning av demenssykdom og oppfølging av personer med demens og deres pårørende.

Nord universitet og Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg er hovedsamarbeidspartnere i utvikling av opplæringsprogram for musikkbasert miljøbehandling for ansatte i helse- og omsorgstjenesten. Nå videreutvikles opplæringsprogram tilpasset demensomsorgen, og det utvikles videreutdanningsmoduler for mastergradsnivå. Dette er viktige bidrag for at musikkterapi kan bli utdanningsvei for flere enn i dag.

Jeg legger til grunn at aktuell nasjonal faglig retningslinje er kjent i tjenesten. Videre vil jeg påpeke at ledere i helsetjenesten har ansvar for å tilrettelegge virksomheten slik at anbefalinger gitt i nasjonale faglige retningslinjer kan følges.

Helsedirektoratets retningslinjer og innholdet i kunnskapsbaserte anbefalinger bør være sentrale i arbeidet med kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Anbefalingene er ikke rettslig bindende, men ved å støtte seg til dem kan helsepersonell være trygge på at de oppfyller lovverkets krav til faglig forsvarlig helsehjelp. Det bør dokumenteres når helsepersonell velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra anbefalingene i den nasjonale retningslinjen. Når Helsetilsynet vurderer om det er handlet i samsvar med god praksis, tar de utgangspunkt i anbefalingene som er utviklet systematisk og kunnskapsbasert.

I innstillingen pekes det på flere eksempler på at musikkterapi benyttes i behandlingen av forskjellige grupper pasienter. Dette er etter min mening gode eksempler på at retningslinjene fungerer som de skal når helsepersonell tar dem i bruk. Jeg mener også det er eksempler på at det ligger til rette for at anbefalingene og retningslinjene kan følges.

Min holdning er at politikere på nasjonalt nivå må se det som positivt at vi ikke må treffe detaljerte politiske beslutninger for at helsepersonell skal følge faglige anbefalinger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) []: Som musiker har jeg vært mye rundt på institusjoner, sunget og spilt, og har hatt mange fabelaktige opplevelser. Jeg tror at det av og til har vært viktig, i alle fall har det vært opplevd sånn.

Men jeg er ikke musikkterapeut. Det vil jeg aldri kalle meg, for det er en akademisk profesjon. Da er mitt spørsmål til helseministeren om han kan forstå det innlegget som var i Aftenposten, og brevet som har kommet fra Griegakademiet hvor det minnes om den forskjellen det er på musikkbasert miljøbehandling – som er veldig viktig i seg sjøl – og den musikkterapeutprofesjonen som de utdanner folk til.

Statsråd Bent Høie []: Jeg vet veldig klart forskjellen på dette. Når jeg har hørt representanten synge – og det er veldig flott – oppfatter jeg derfor ikke det som musikkbasert miljøterapi. Det er kultur og underholdning. Derfor er heller ikke musikkbasert miljøterapi det samme som å synge for pasientene. Det er kunnskapsbasert og utføres av helsepersonell som har en utdanning. Det samme gjelder musikkterapi, som utføres av musikkterapeuter.

Disse skillelinjene er helt klare. Jeg ser likevel at det å ha gode kulturelle innslag der musikk er til stede, er viktig, men jeg synes også at musikkbasert miljøterapi og musikkterapi er viktig i tjenesten. Det kommer også fram bl.a. i retningslinjene som jeg viste til i mitt innlegg.

Tove Karoline Knutsen (A) []: Mitt oppfølgingsspørsmål er da: Kan helseministeren se at det ville være viktig å få implementert noen av de forslagene som vi har lagt inn sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i denne saka? For eksempel er det slik at i min landsdel utdannes det ikke musikkterapeuter. Sjøl om det ikke er helsestatsrådens departement, ber jeg ham likevel svare på om han kan se at det er helt nødvendig at vi får utdannet flere musikkterapeuter, og at den utdannelsen også kan etableres andre steder enn i dag, f.eks. i den landsdelen jeg kommer fra.

Statsråd Bent Høie []: Som representanten er inne på, er utdanningskapasitet ikke mitt ansvarsområde, men jeg har sammen med Kunnskapsdepartementet etablert en rekke ordninger og satt i gang mye arbeid nettopp for at det skal bli en tettere og bedre dialog mellom helsetjenesten og utdanningsinstitusjonene for å sikre at utdanningsinstitusjonenes utdanningskapasitet og utdanningens innhold bedre samsvarer med det som er tjenestens behov, og det er helt klart at tjenesten har behov for flere musikkterapeuter framover.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har lese svaret som statsråden har gitt til komiteen når det gjeld forslag nr. 2, om å auka den nasjonale utdanningskapasiteten i musikkterapiutdanninga. Eg må innrømma at eg vert overraska over at ein er så avvisande til at dette er noko som ein som helseminister skal bry seg med. Ein viser til at dette er noko som utdanningsinstitusjonane sjølve må prioritera, eller kunnskapsministeren, og at det er eit leiingsansvar ute å sørgja for at dette vert implementert.

Spørsmålet mitt er: Synest statsråden at dette er å detaljregulere noko? Er det ikkje samarbeid mellom helsestatsråden og kunnskapsstatsråden? Vil statsråden ta initiativ til å få vurdert behovet for fleire studieplassar innan musikkterapi – frå regjeringshald?

Statsråd Bent Høie []: Jeg ser ikke på dette som en detalj, men jeg tror at hvis representanten tar en samtale om dette med sin kollega i utdanningskomiteen, vil hun fort oppdage at det er en annen måte å styre utdanningsinstitusjonene på i Norge enn slik vi styrer f.eks. spesialisthelsetjenesten. Utdanningsinstitusjonene har i Norge en betydelig selvstendig rolle, de definerer både omfang og innhold i ulike utdanninger.

Det som jeg har vært opptatt av, er å få til et bedre samarbeid på alle nivå, òg med Kunnskapsdepartementet, men ikke minst mellom tjenesten og utdanningsinstitusjonene, for å sikre at det er bedre samsvar mellom kapasitet og innhold i utdanningene, slik at de stemmer bedre overens med tjenestenes behov, og det er et arbeid som er godt i gang.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Karoline Knutsen (A) []: Det er sent på kvelden, men når jeg tar ordet nå, er det fordi dette er min siste sak i Stortinget etter tolv år. Fabelaktig nok havnet jeg på musikk: back to basic. Det har vært tolv fantastiske år, en reise i lag med gode kollegaer både innenfor og utenfor mitt eget parti, og ikke minst har det vært en stor ære å kunne være ombud og tillitskvinne for folk som har stemt på meg og mitt parti i valg.

Men litt malurt i begeret må jeg komme med, for jeg syns at det i løpet av disse fire årene har utviklet seg en slags tradisjon for at enkelte statsråder har gjort spørreinstituttet til en slags verbal brytering. I den siste ordinære spørretimen ble det en fotballkamp, hvor statsråden fant fram en imaginær dommerfløyte, blåste for filming og delte ut gule kort mens han kritiserte Arbeiderpartiets program.

Jeg tar dette opp fordi jeg tenker at det kan være morsomt en og annen gang, men det er med på å undergrave det som skal være viktig med spørreinstituttet, i alle fall én av de tingene som er viktige: at opposisjonen skal kunne stille tøffe og utfordrende spørsmål, og så skal statsrådene svare utfyllende og informerende overfor Stortinget. Jeg håper at den tradisjonen kanskje kan endre seg litt til høsten.

Men de store, opprivende, flotte, heidundrende debattene, der vi har vært veldig uenige, har vært deilige! Noe av det fineste med demokratiet er jo at vi kan ha denne uenigheten, og så kan vi neste dag, som representanten Wilhelmsen Trøen sa, stå sammen, skulder ved skulder, slik vi gjorde med autismeforslaget i dag, og være enige og løfte viktige saker.

Jeg vil bare si takk til alle sammen, til Stortinget, og til mine flotte folk i Troms, som har vist meg tillit tre ganger i valg – og siden det handler om musikk og helse, en liten tekst med melodi til, som går sånn:

«Mjuk vind, mjuk vind, åpner du døra di,

åpner du døra di, ber du han inn,

mjuk hand, mjuk hand, lar du ho stryke deg,

lar du ho stryke deg no

mens ho kan.»

Takk, president!

Presidenten: Tusen takk for sangen! (Applaus i salen)

Neste taler er representanten Kjersti Toppe – som jeg regner med tar det i tale.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg skal ikkje syngja, men takk til Tove Karoline, òg for alle åra vi har hatt saman i helse- og omsorgskomiteen.

Eg har berre ein liten replikk, men det er kanskje kjedeleg no, etter den fine avslutninga til representanten Knutsen. Det går på utdanningskapasitet og replikken til statsråden. Eg vil berre minna om at dei to utdanningsinstitusjonane – dette står i representantforslaget – har spelt inn til departementet både i fjor og i år behovet for å få auka utdanningskapasitet, og med omsyn til tilvisinga til vår representant i kunnskapskomiteen, står vi begge bak dette forslaget. Så vi veit korleis det fungerer, men vi har ein vilje no til å løfta opp dette og behovet for å få fleire utdanningsplassar. – Det var berre det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 20.

Den reglementsmessige tiden er nå omme. Presidenten foreslår at vi fortsetter møtet til sakene på dagens kart er ferdigbehandlet.

– Det anses vedtatt.

Fra Høyres stortingsgruppe foreligger søknad om sykepermisjon for representanten Bengt Morten Wenstøb fra og med 19. juni kl. 22 til og med 21. juni.

Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:

  1. Søknaden behandles straks og innvilges.

  2. Vararepresentanten Tone Damsleth innkalles for å møte i permisjonstiden.

Presidenten: Tone Damsleth er til stede og vil ta sete.