Karin Andersen (SV) [10:03:06] (komiteens leder): For SV er god kommuneøkonomi et verdivalg fordi det handler om den viktige tryggheten i livene våre. Det handler om at det er nok lærere i skolen, at skolen er mangfoldig og spennende, at det er nok ansatte i omsorg og pleie, at det er noen som er der hvis du har problemer med psykisk helse eller rus, barnevern, eller du trenger å gå til skolehelsetjenesten. Mange kommuner må også redusere klimagassutslippene sine, slik at vi kan nå klimamålene. Gjør vi disse oppgavene godt og prioriterer dette, gir det arbeid til mange og et tryggere liv både for store og små, ung og gammel.

Derfor prioriterer SV i sum over 6 mrd. kr mer til kommunesektoren. Det har vi råd til. Og jeg må nesten si til regjeringen og flertallet: At dere tør!

Nå har vi fått avdekket menneskerettighetsbrudd i eldreomsorgen og i omsorgen over flere år. Eldre blir medisinert, altså dopet ned, fordi det ikke er nok ansatte i omsorgen. Det er utstrakt bruk av vold både mot ansatte og mot andre beboere på institusjonene våre. Det er én ting som kan løse dette, og det er at det er nok kompetente fagfolk til stede og en ledelse som kan styre ressursene de har.

I morgen kommer SV til å fremme et nytt representantforslag om bemanningsnorm i eldreomsorgen og i andre kommunale omsorgstjenester – en fullfinansiert bemanningsnorm, ikke slik som regjeringen holder på, ved ikke å finansiere opp de reformene som kommer for skole og barnehage.

I tillegg til dette har jeg nå fått beskjed om at det er 286 overdosedødsfall i Norge. Kommunene må ha bedre rusomsorg. Det foreslår SV. Mange har psykiske problemer. Det trengs lavterskeltilbud innen psykisk helse, slik at folk har et sted å henvende seg når de kjenner at det butter.

Funksjonshemmede nektes BPA. Funksjonshemmedes menneskerettigheter er avhengig av at vi har en sterk kommunesektor, og også avhengig av at vi gjør noe annet enn det regjeringen gjør, nemlig å legge fram handlingsplaner uten tidsfrister og uten forpliktelser. SV foreslår å starte i hvert fall med universell utforming på skolene, det som kalles Veikartet, og at vi i hvert fall innen 2030 må sette oss mål om at alle barn skal kunne gå på nærskolen sin sjøl om de har en funksjonshemning. Ikke engang det synes regjeringen i verdens rikeste land at vi har råd til.

Sykehusene skriver ut svært syke pasienter. Kommunene får kjempestore utgifter på dette, og har problemer med å finansiere det. Og ingen kan trylle. Disse menneskene må få behandling enten i sykehusene eller i kommunehelsetjenesten. Ett sted må de få behandling, og skal de få det, må det altså være noen ansatte der som kan ta vare på dem. Det koster penger, og det er mye viktigere og riktigere bruk av penger at vi tar vare på syke, eldre og funksjonshemmede enn å gi skattelette til de friskeste og rikeste i dette landet, slik som regjeringen har gjort over flere år. Jeg må si, president – det er mulig dette ikke er et parlamentarisk uttrykk – at jeg synes det er en pervers verdisetting når helsefagarbeidere, vernepleiere og hjemmehjelper blir sett på som en utgift, mens spekulanter og velferdsprofitører blir sett på som verdiskapere.

Det er stor forskjell på kommunene. Mange av dem sliter nå enormt. Jeg har en lang liste over kommuner som må kutte. Det trengs en mye sterkere inntektsutjamning mellom de inntektssterke og de inntektssvake kommunene, akkurat som det trengs mellom mennesker som er rike, og mennesker som er fattige.

I distriktspolitikken er det også kuttet. Det går akkurat sammen med politikken til regjeringen, som vrir kommuneøkonomien inn mot de tunge, sentrale kommunene. «Det er mer nedleggelse enn oppstart», sier tidligere Høyre-ordfører i Grue i Hedmark, Wenche Huser Sund. Ja, det er det, for regjeringen har også kuttet over 1 mrd. kr i distriktspolitikken. Det er penger vi vet skaper arbeidsplasser, og det trenger vi. Vi trenger å kutte utslipp og skape arbeidsplasser, sånn at vi har noe å leve av framover.

I tillegg har boligmarkedet blitt en forskjellsmaskin. Det vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Jeg vil ta opp de forslagene som SV står bak i innstillingen, og de løse forslagene som er omdelt i salen.

Eirik Sivertsen (A) [10:12:45]: Arbeiderpartiets alternative budsjett ville ha gitt bedre velferdstjenester til innbyggerne og flere arbeidsplasser i hele landet. Den største enkeltsatsingen i vårt alternative budsjett er på velferd og arbeidsplasser over hele landet. Der regjeringen prioriterer ned kommunesektoren, prioriterer vi den opp.

Det er nemlig grunnleggende for Arbeiderpartiet at Norge skal være et land der vi tar vare på hverandre. Derfor er vi sterke forsvarere av velferdsstaten – og av velferdskommunene. Ordet «kommune» betyr «felles», og det er det lokale fellesskapet som gjennom kommunen hjelper det enkelte medlemmet av fellesskapet gjennom hele livet – fra det første møtet med jordmortjenesten, via gode barnehagetilbud og skoler, forsyning av rent drikkevann til alle innbyggere hver eneste dag og et hygienisk avløpssystem og til næringsutvikling og kulturopplevelser. Vi har aktivitetstilbud, trygghet og omsorg etter hvert som vi blir eldre og får andre behov. Man kan endog argumentere for at også det siste hvilestedet på kirkegården er en kommunal oppgave. Det er vårt sikkerhetsnett, som sikrer oss små forskjeller og gir oss muligheter og en reell frihet til å gjøre valg i livet.

Penger til kommunene er altså penger til oss selv. Vi bor alle i en kommune, og derfor er det også oss selv det går ut over når høyreregjeringen bruker kommuneøkonomien for å saldere skattekuttene til dem som har mest fra før.

Vår velferdssatsing er tydelig når vi prioriterer 2,5 mrd. kr mer til kommunene. Det er et stort tall som kan være vanskelig å forstå, så la meg gi noen eksempler:

For 2,5 mrd. kr kunne man ha finansiert om lag 2 300 sykehjemsplasser, eller vi kunne ha hatt 3 500 flere lærere i grunnskolen. Det kunne ha gitt lønnsmidler til å ansette 4 100 helsefagarbeidere, om lag 13 900 barnehageplasser eller over 17 000 flere lærlingplasser.

Vi prioriterer kommunene fordi vi vil ha sterkere fellesskap, og vi vil ha mindre forskjeller i hele landet.

Fra 1. januar går vi fra 18 til 11 fylkeskommuner. Vi ønsker å gi de nye fylkeskommunene mulighet til å legge bedre til rette for bedrifter, nye arbeidsplasser og verdiskaping. Derfor har vi i vårt alternative budsjett økt midlene til regional utvikling med 200 mill. kr. Det er midler som regjeringen systematisk har kuttet de siste sju årene. Vi vil i stedet støtte opp under arbeidet for å utvikle arbeidsplasser over hele landet.

Kunnskap er fundamentet for det enkelte mennesket til å leve et fritt liv i det moderne samfunnet. Da må fylkene ha rammer som kan gi likeverdig opplæring, også i videregående skole og som lærling, i hele landet.

Klimakrisen er den største utfordringen menneskeheten har stått overfor. En sentral del av løsningen er å redusere utslipp og forurensning fra transport. Kollektivtransport er vesentlig for å løse utfordringen, derfor må fylkeskommunenes muligheter til å gi et bedre tilbud styrkes og ikke reduseres. Derfor øker vi også fylkeskommunenes rammer med 500 mill. kr utover regjeringens forslag, slik at fylkene kan satse på videregående opplæring og kollektivtransport.

Fra neste år overtar fylkeskommunene en større del av ansvaret for bredbåndsutbyggingen. Arbeiderpartiet har store ambisjoner om bredbånd til alle, og derfor dobler vi regjeringens satsing og følger opp løftene våre fra Nasjonal transportplan om 0,5 mrd. kr til bredbånd årlig. Moderne nettilgang til alle over hele landet er minst like viktig som et godt veinett.

Med vedtaket regjeringspartiene gjør her i dag, sender de en ekstraregning til kommunene på 350 mill. kr. Ordningen med ressurskrevende tjenester sikrer at alle kommuner uavhengig av størrelse kan gi likeverdige tjenester til dem som har de største behovene. Denne likeverdigheten svekkes med regjeringens politikk, og forskjellene øker igjen. I vårt alternative statsbudsjett foreslår vi at kommunene slipper denne ekstraregningen på 350 mill. kr. Det vil bidra til mindre forskjeller, og det styrker fellesskapet.

Arbeiderpartiet har også andre satsinger i budsjettet som styrker tjenestetilbudet i kommunene, bl.a. 200 mill. kr ekstra til barnevern.

Dette viser at det betyr noe hvem som styrer. Dette viser at Arbeiderpartiet prioriterer mer enn 4 mrd. kr mer til kommuner og fylkeskommuner enn regjeringen gjør i sitt budsjett. Det styrker fellesskapet og reduserer forskjellene.

De siste ukene har det strømmet på med meldinger om kutt i kommunebudsjettene. I sin selvtilfredshet ignorerer likevel regjeringspartienes representanter den virkeligheten som finnes ute i kommunene. Den tydeligste meldingen kom kanskje fra Osterøy kommune, som skrev et eget, tverrpolitisk opprop mot opplegget til regjeringen og advarer mot at de nå er svært nær ved å ikke kunne løse sine lovpålagte oppgaver. Det innlegget ble i sin helhet referert fra talerstolen av representanten Knutsen under finansdebatten, så det burde være vel kjent. Regjeringspartienes representanter velger likevel å avvise det som «fake news». De messer innbitt at kommuneøkonomien er bedre enn noensinne – det gjentas gang på gang. Det blir ikke noe riktigere av den grunn.

Det som er riktig, er at mange kommuner har hatt et positivt netto driftsresultat de siste årene. Ekstraordinære engangsinntekter, bl.a. som følge av skattetilpasninger samt lavere pensjons- og demografikostnader enn forutsatt, er grunnen til de økonomiske resultatene i kommunene. Det gleder vi oss alle over, men det skyldes ikke regjeringens politikk, for dette er inntekter og lavere kostnader som regjeringen ikke forutså og ikke planla med.

Da vi behandlet statsbudsjettet for inneværende år, var regjeringens politikk å gi en samlet vekst i de frie inntektene i kommunesektoren anslått til -0,2 pst. i gjennomsnitt for 2018 og 2019, sett under ett. Så bommet regjeringen grovt på sine skatteanslag og ble reddet – også i år – av at kommunene får ekstraordinære engangsinntekter. Det er ikke på grunn av regjeringens politikk, det er på tross av regjeringens politikk.

Og det er det som er problemet: Som folkevalgt i en kommune kan man ikke planlegge drift av barnehager, rekruttere lærere og iverksette aktivitetstiltak til ensomme eldre med penger man ikke vet at man får når man lager budsjettet. Det er tvert imot direkte ulovlig – det er i strid med kommuneloven.

Regjeringens budsjett for 2020 gir kommunene en trippel smell:

1. Det er svært lav inntektsvekst, som gjør at mange kommuner står i fare for å måtte kutte i tjenestetilbudet.

2. De kutter i ordninger, slik at kommunene må ta en større del av regningen, eller de gir kommunene pålegg om oppgaver som ikke fullfinansieres.

3. De innskrenker kommunenes mulighet til å skaffe seg egne inntekter til velferdssatsinger gjennom eiendomsskatt.

Regjeringen har i statsbudsjettet for 2020 presentert det dårligste økonomiske opplegget for de frie inntektene i kommunesektoren noen regjering har presentert de siste 15 årene. Høyreregjeringen foreslår en vekst i de frie inntektene på 0,3 pst. Vi ser at den foreslåtte veksten i de frie inntektene de to siste årene er den laveste på lang tid – der 2020-budsjettet er spesielt dårlig. Regjeringen sørger for en svært stram kommuneøkonomi, noe de mange vitnesbyrdene fra hele landet også bærer bud om.

Mange kommuner får en realnedgang i sine inntekter. 84 pst. av kommunene vil neste år få mindre å rutte med i frie inntekter enn hva de har i år. KS har som vanlig gjennomført sin undersøkelse, som viser at netto driftsresultat i kommunene neste år kan bli svært lavt, og langt under anbefalt nivå. Den viser også at halvparten av kommunene med under 10 000 innbyggere planlegger for et negativt netto driftsresultat i 2020. Da mener jeg at det ikke er grunnlag for å hevde at regjeringens kommuneopplegg er godt.

I tillegg sender regjeringen ekstraregninger til kommunene, overfører oppgaver som ikke fullfinansieres, og strammer inn på kommunenes mulighet til å skaffe seg egne inntekter. Her er noen eksempler på det:

• Toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester kuttes med 350 mill. kr. Det er en ekstraregning som flertallet i salen i dag sender til Kommune-Norge.

• Det innskrenkes i mulighetene til å kreve inn eiendomsskatt. Man kutter makssatsen til 5 promille neste år og har varslet en ytterligere nedgang til 4 promille fra 2021. I tillegg kommer det en reduksjonsfaktor som gir lavere skattegrunnlag. Mange kommuner vil merke at denne inntektsmuligheten begrenses, og det vil få konsekvenser for tjenestetilbudet mange steder.

• Arbeidsavklaringspenger og sosialhjelp antas å være underfinansiert ved at kommunene får høyere sosialhjelpskostnader enn de er kompensert for.

• Kommunenes utgifter innenfor pleie- og omsorgsområdet har økt mer enn befolkningsutviklingen tilsier de siste årene. Når kommuneoppleggene fra regjeringen i tillegg er dårlige, betyr det ekstra stramme kommunebudsjetter, slik vi også hørte representanten Trellevik sa på Dagsnytt 18 forleden dag. Regjeringens svake kommuneopplegg ruster ikke kommunene for det økende behovet innenfor pleie- og omsorgsområdet.

• Og for å avrunde: Det blir innlemming i rammen av tilskuddet til dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens før ordningen er fullt opptrappet. Mange kommuner vil tape penger på det.

Summen er ikke at vi styrker fellesskapet. Summen gjør at mange kommuner er i en vanskelig økonomisk situasjon når budsjettene skal vedtas rundt omkring i kommunestyrene.

Det er mange nye kommunestyrerepresentanter som nå sitter med en helt annen virkelighet enn de forestilte seg da de gikk til valg. De kom med ideer, ambisjoner og ønsker om hvordan de skulle utvikle sin kommune. Med regjeringens opplegg blir oppgaven å redusere tilbudet, ikke å bedre det.

For Arbeiderpartiet er det grunnleggende at i Norge skal vi ta vare på hverandre. Derfor vil vi fortsette å være sterke forsvarere av velferdsstaten – og av kommunesektoren. Derfor prioriterer vi om lag 4 mrd. kr mer til sektoren for å gi et bedre tilbud til innbyggerne. Derfor prioriterer vi et sterkere fellesskap, og vi vil få mindre forskjeller.

Ove Trellevik (H) [10:29:00]: Kommunesektoren har vorte styrkt med om lag 30 mrd. kr i den tida Erna Solberg har leia denne regjeringa. Kommunane har gode overskot, og det overskotet ligg over kommunesektoren sine eigne forventingar. Det visast også på ROBEK-lista, som no tel berre ti kommunar, og det er det lågaste talet sidan kommunane vart registrerte på denne lista.

Høgre prioriterer å leggja til rette for vekst i heile landet, slik at det vert skapt jobbar også utanfor dei største byane. Men då må me lytta til kommunane og lokaldemokratiet i areal- og plansaker, slik denne regjeringa gjer. I tillegg treng ein meir kompetanse, veg og skattelette som gjer at bedriftene kan veksa og utvikla seg og bidra til velferd over heile landet. Me har kome godt i gang, og me ser at norsk økonomi er inne i ein god periode med låg ledigheit samtidig som det vert skapt nye jobbar landet rundt.

Då er det viktig at me held tilbake på den offentlege pengebruken. Slik hadde det ikkje vorte med det økonomiske opplegget til opposisjonen. Det har me høyrt tidlegare i dag. Alternativet til opposisjonen er å bruka betydeleg meir offentlege pengar og reia grunnen for auka kostnader i framtida, og dette skal sjølvsagt dekkjast med auka skattar for næringsliv og folk flest.

At det går bra i næringslivet, er regjeringa sin politikk eit godt eksempel på. Når skatteinngangen denne hausten me no er inne i, viser at me kan få så mykje som 5 mrd. kr meir i skatteinntekter enn det me antok då me behandla revidert budsjett og kommuneproposisjonen i vår, så seier det ganske mykje.

Kommunebudsjettet legg opp til at veksten i frie inntekter til neste år vert på heile 1,3 mrd. kr. Dette dekkjer auken i både demografi- og pensjonsutgifter. Til dei som måtte meina at verken barnehage- eller lærarnorm er fullfinansierte, til tross for at Utdanningsforbundet meinte det i budsjetthøyringane, gjev 1,3 mrd. kr rom for kommunane til å satsa på både skule, barnehage og psykiatri, for den del.

Så er det slik at opposisjonen her kritiserer at eigenandelen for ressurskrevjande tenester auka med 50 000 kr. Me høyrde representanten Sivertsen her i stad. Det han ikkje nemnde, var at regjeringa Stoltenberg føreslo store kutt i den ordninga i 2014. Då ville dei gå frå ein statleg del på 80 pst. og ned til nokon og sytti prosent. Den ordninga er vorten svært dyr. Ho begynte på 1,5 mrd. kr, og me brukar nesten 11 mrd. kr på den ordninga no.

Så eg er ganske imponert over Arbeidarpartiet, som tilsynelatande kan løysa svært mange av utfordringane kommunane opplever, med berre nokre få hundre millionar kronar ut over den veksten som regjeringa legg opp til i sitt budsjett. Dei andre milliardane Arbeidarpartiet legg til, er stort sett øyremerkte nye oppgåver og underfinansierte nye reformer for kommunane, som igjen vil binda staten opp i mange år framover.

Arbeidarpartiet skriv i sine merknader at det må til ein kraftig vekst i kommuneøkonomien. Eg er overraska over at Arbeidarpartiet i budsjettet legg opp til ein kraftig auke i veksten i dei offentlege utgiftene i mange år framover, trass i det faktum at me kjenner til at me vert stadig fleire eldre, og at det vert færre yrkesaktive per pensjonist, og det er fråflytting frå mange kommunar.

Det er eit faktum at me må omstilla oss. Hadde Jens Stoltenberg vore her på huset og sett det som skjer her i desse dagar, ville me kanskje ikkje sett ei slik uansvarleg utvikling som me ser i Arbeidarpartiets budsjett.

Det er slik at i dei alternative budsjetta til Arbeidarpartiet føreslår dei innføring av nye reformer som ikkje er fullfinansierte, men det er ein start, med lovnad om meir pengar frå Arbeidarpartiet. Skulemat er eit godt eksempel på ei slik satsing. Kommunebudsjettet til Arbeidarpartiet kan umogleg imponera kommunesektoren. Bundne midlar i både SFO og ei rekkje andre tiltak gjer ikkje at kommuneøkonomien vert noko særleg betre.

Så var Sivertsen inne på ein kommune som heiter Osterøy, og at dei klaga over dårleg kommuneøkonomi. Det er slik at denne kommunen var på ROBEK-lista i alle dei åra dei raud-grøne styrte. Det nemnde han ikkje med eitt einaste ord. Det var denne regjeringa si satsing på kommunesektoren, med over 30 mrd. kr, som gjorde at den kommunen kom seg ut av ROBEK-lista. Det er slik at Osterøy har utfordringar, bl.a. med økonomistyring. Det er bygd ei rekkje nye flyktningbustadar som ein måtte byggja om etter nokre få månadar.

Det er ulik praksis rundt om i Noreg. Det er nok mange kommunar som slit, og det er gode grunnar til det, men mykje av det kan òg vera sjølvforskyld. Ein må ta ein del av ansvaret for korleis ein utviklar seg, sjølv i Kommune-Noreg.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:40:09]: Jeg vil starte dette innlegget slik jeg startet mitt innlegg i finansdebatten for få dager siden. Jeg gjør dette fordi jeg mener at hvordan vi møter neste år, henger sammen med utviklingen de siste årene og hvordan det står til nå.

Landet vårt går godt. Andelen helt arbeidsledige ligger på 2,2 pst., noe som er lavere enn da vi tok over etter de rød-grønne. Kommunenes økonomi er bedre enn på lenge. Ved utgangen av 2013 var 46 kommuner på ROBEK-listen, mot kun 10 kommuner nå. Mens antall heltidsbønder under rød-grønt styre sank med nærmere 50 pst., har tallet under denne regjeringen steget. Gjennom vår regjeringsperiode har det blitt lagt ned i snitt elleve små grendeskoler i året. Under rød-grønn regjering var tallet hvert år mer enn dobbelt så høyt. Det ble lagt ned dobbelt så mange akuttfunksjoner ved sykehus og tre ganger så mange fødeavdelinger under rød-grønt styre som under denne regjeringen. Gjennom våre år i regjering har vi klart å gjøre kommunene sterkere, sykehuskøene kortere, avviklet soningskøen, fått psykologer, fysioterapeuter, helsesykepleiere og ergoterapeuter ut i kommunene, sørget for lav innvandring, lav arbeidsledighet, samtidig som skattene er kuttet med mer enn 25 mrd. kr. Vi vil i 2020 nå målet om to politifolk per tusen innbyggere, og samferdselsbudsjettet er økt med hele 80 pst. Varene skal hurtig frem, og vanlige folk skal ha trygge veier.

Tallene viser altså at det er denne regjeringen som tar vare på hele landet. Med dette budsjettet har denne regjeringen sørget for å styrke kommunene med hele 30 mrd. kr. Den gjennomsnittlige årlige veksten i kommunesektorens frie inntekter per innbygger har vært høyere i vår regjeringsperiode enn under rød-grønn regjering.

I 2019 forventer vi en merskattevekst på 4,9 mrd. kr. Dette kommer i tillegg til 1,5 mrd. kr, som ble varslet i revidert nasjonalbudsjett i vår. Kommunene går derfor inn i 2020 med et godt økonomisk grunnlag. Veksten i frie inntekter blir på 1,3 mrd. kr. Dette dekker både økte demografi- og pensjonsutgifter, og i tillegg gir det rom for å styrke tjenestetilbudet innenfor rusfeltet med 400 mill. kr og tidlig innsats i skolen med 150 mill. kr. Hele veksten i frie inntekter går i 2020 til kommunene. Fylkeskommunenes inntekter holdes reelt sett om lag uendret sammenliknet med 2019.

Kommunene har et stort potensial for å effektivisere driften sin. Med en effektivisering på 0,5 pst. frigjøres hele 1,3 mrd. kr. Regjeringen er opptatt av å gi kommunene større handlingsrom over egne penger og foreslår derfor å erstatte en rekke øremerkede tilskudd som kommunene har måttet søke om og rapportere på, med heller å innlemme dem i de ordinære tilskuddene til kommunene. Totalt vil kommunesektoren i 2020 få 3,6 mrd. kr som de selv kan bestemme hva de skal bruke på, der hvor de før var øremerket fra statens side. Det er bra for det kommunale selvstyret.

Det går et tydelig skille mellom regjeringspartiene og opposisjonen. Der alle partier snakker om lokale prioriteringer og selvstyre for kommunene, skjer det helt andre ting i denne sal. Opposisjonen har null tillit til kommunene. I enhver sammenheng påpekes det at staten må inn, om kommunene skal lykkes. Det øremerkes og detaljstyres innenfor alle områder. Regjeringen arbeider for å redusere statlig detaljstyring og byråkrati, spre makt og myndighet og bygge samfunnet nedenfra.

Det norske samfunnet er inne i en betydelig omstillingsfase. Omlegging fra en sterkt oljebasert økonomi og den demografiske utviklingen i befolkningen krever at offentlig forvaltning i både stat, fylke og kommune må være omstillingsdyktig og bruke ressursene effektivt og i samsvar med innbyggernes behov. Satsing på en enklere hverdag for folk flest må fortsette. Det handler om fornying, forenkling og forbedring.

Kommunene trenger høy kompetanse og ny kompetanse. Noen kommuner er fortsatt for små til å klare å møte fremtidens krav til mangfold og kompetanse. Fraflytting handler om unge mennesker med en fullført eksamen i ryggsekken som de ikke får brukt i et fagmiljø. Resultatet er at de unge flytter fra distriktene. Da trenger vi ytterligere endringer i kommunestrukturen fremover, og det er derfor bra at regjeringen opprettholder de positive virkemidlene for å stimulere til frivillige kommunesammenslåinger.

Opposisjonen står samlet om å kritisere kuttene som følge av avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Likevel velger alle opposisjonspartiene å benytte dette handlingsrommet til egne prioriteringer fremfor å tilbakeføre det til hver enkelt statlig virksomhet, selv om de mener kuttene er lite konkrete og fremstår som flate ostehøvelkutt uten retning. Samtidig snakker de samme partiene varmt om en tillitsreform. Opposisjonen vil altså at etatene skal gis tillit, samtidig som de bør detaljstyres. Det er også verdt å merke seg at Senterpartiet ikke synes at ostehøvel og 0,5 pst. holder, og en kan lure på hvilket redskap Senterpartiet tenker å ta i bruk.

Regjeringen la i 2016 frem en nasjonal strategi for bruk av skytjenester, hvor det er beskrevet hvordan offentlige og private virksomheter kan få større rom til å velge skytjenester der det vil gi best resultat og vil være den mest kostnadseffektive løsningen. I dette budsjettet bevilges det 11 mill. kr til etablering av en markedsplass for skytjenester, hvor offentlige virksomheter kan få støtte i anskaffelsesprosessene og settes bedre i stand til å stille riktige krav og velge riktige og sikre tjenester. Digitalisering er et viktig verktøy for å få en mer effektiv offentlig sektor, og medfinansieringsordningen for samfunnsøkonomisk lønnsomme digitaliseringsprosjekter har gitt gode resultater.

Norge har en sterk tradisjon for at folk eier sine egne boliger, og målet er at folk flest skal ha denne muligheten. Regjeringen har over mange år målrettet og forbedret bostøtten. I forslag til statsbudsjett for 2020 har regjeringen videre en satsing på bostøtte for å bekjempe barnefattigdom.

Regjeringen vil sørge for en tilpasning vedrørende kommunesammenslåinger som trer i kraft 1. januar 2020, hvor det i enkelte tilfeller slås sammen presskommuner som har særlig høye boutgiftstak, med nabokommuner som ikke har hatt det. For å likebehandle alle bostøttemottakere i samme kommune legges det til grunn at de høyeste boutgiftstakene skal gjelde i hele den nye kommunen.

Mottakere av bostøtte mottar i gjennomsnitt et høyere beløp enn i 2013. Et fallende antall mottakere skyldes at flere av de som tidligere har mottatt bostøtte, har fått økt realinntekt, og at flere har kommet ut i arbeid. Bostøtten har blitt styrket jevnt og trutt de siste årene. Blant annet er boutgiftstaket økt gjentatte ganger, og det har blitt enklere å få bostøtte i bokollektiv.

Det er innført en permanent kompensasjonsordning så ikke uførereformen blir årsak til at noen som mottok bostøtte før reformen, mister den. Siden 2017 har det blitt tatt i bruk oppdaterte ligningsdata, som har bidratt til vesentlig færre feilutbetalinger.

Bostøtten har utgjort en stabil andel av mottakernes boutgifter siden 2014, mens det største fallet i andelen av boutgiftene som ble dekket av bostøtte, kom under den rød-grønne regjeringen.

Det er et stort behov for flere boliger i årene fremover, og regjeringen vil legge best mulig til rette for økt utbygging. Offentlige reguleringer skal ikke unødvendig forsinke eller fordyre boligbygging, og viktige forenklingstiltak som bidrar til raskere utbygging, er gjennomført.

Det er kommunene som har et ansvar for å bidra til at vanskeligstilte kan skaffe seg og beholde en egnet bolig. En større grad av rammestyring gjør at kommunene kan gjøre lokale prioriteringer og bruke mindre ressurser på byråkrati.

Det er få gode systemer for å søke, tildele og administrere kommunale utleieboliger. Det finnes heller ikke en god nasjonal oversikt over denne boligmassen. Konsekvensene er at det er vanskelig for innbyggerne å søke om kommunal bolig, og at saksbehandlingstiden ofte er lang. Derfor foreslås det å øke bevilgningen med 30 mill. kr til å utvikle nye løsninger for kommunalt disponerte boliger.

Tilgjengelige data over boligmassen i Norge viser at flertallet av boligene ikke er tilpasset personer som ikke klarer å gå i trapper. Stadig flere planlegger bedre for alderdommen ved å flytte til mer egnet bolig mens de ennå er friske og raske. Hovedsakelig er det et ansvar for den enkelte å skaffe seg bolig som er tilpasset egen livssituasjon. Det vil likevel være nødvendig å gi tilskudd for prosjektering og installering av heis, samtidig som vi oppfordrer flest mulig til å planlegge for alderdommen selv.

Regjeringen har siden 2013 økt bevilgningene til Sametinget med over 100 mill. kr. Bevilgningen for 2020 vil gi Sametinget gode rammer for sitt arbeid neste år. Det er foreslått en økning på 13 mill. kr til oppfølging av Hjertespråket. I tillegg til dette økes bevilgningene til andre samiske formål, som museumsbygg, samiske læremidler, reindriftsavtale og et Alternativ til Vold-kontor med samisk kompetanse, med 80 mill. kr. Totalt foreslår regjeringen en bevilgning til samiske formål på over 1,1 mrd. kr.

Heidi Greni (Sp) [10:57:09]: Kommuner og fylkeskommuner sørger for grunnleggende velferdstjenester til alle som bor i Norge. De får ansvaret for stadig flere oppgaver og økte kostnader for å sikre tjenester til innbyggere, uten at vi ser igjen noe av det i regjeringens budsjettopplegg for 2020. Regjeringens statsbudsjett gir ikke kostnadsdekning for summen av oppgaver som pålegges kommunene. Midlene bindes opp i statlige satsinger, det er ikke kompensert for utgiftsøkninger, og kommunenes egne inntektsmuligheter strammes inn.

Det er en rekke økte utgifter som kommunene ikke får kompensert for. Bemannings- og pedagognormen som er innført for barnehagene, er underfinansiert. Kommunene har opplevd en sterk økning i utgifter til pleie- og omsorgstjenester de senere årene, langt utover prisstigningen. Endringen i arbeidsavklaringsordningen gjør at flere trenger sosialstønad, og det samme gjør endringer i bostøtteordningen. Dette må kommunene dekke selv.

I tillegg har kommunene fått økt ansvar for å finansiere ressurskrevende tjenester. Det har påført kommunene ca. 1 mrd. kr i ekstra kostnader de siste fire årene, som de heller ikke er kompensert for. I noen kommuner har den kommunale andelen økt så kraftig at de lokalt vurderer å innføre eiendomsskatt for å finansiere økte kostnader til ressurskrevende tjenester. Når det kun er kanskje en eller to brukere i kommunen som mottar dette, og alle vet hvem det er, kan vi selv se for oss den belastningen disse har når de da på en måte får skylden for at eiendomsskatten må innføres. Det er en uholdbar situasjon. Staten må sikre en forutsigbar finansiering av disse tjenestene. Derfor vil vi ha en helhetlig gjennomgang av ordningen med ressurskrevende tjenester og sikre at alle relevante kostnader blir med i grunnlaget for den kommunale egenandelen.

Jeg vil vise til KS’ undersøkelse for kommuner og fylkeskommuner. Halvparten av alle kommuner under 10 000 innbyggere budsjetterer med negativt driftsresultat i 2020. 75 pst. av alle kommuner svarer at budsjettarbeidet i 2020 er mer krevende enn noen gang. Budsjettert netto driftsresultat er halvert i løpet av de siste to årene. Kommunene tvinges til å effektivisere og iverksetter sparetiltak for 6 mrd. kr i 2020. Det står i grell kontrast til det bildet regjeringspartiene prøver å tegne.

Samtidig som kommunene pålegges flere oppgaver, får de mindre å rutte med, bl.a. med redusert eiendomsskatt. Nivået på eiendomsskatt er historisk høyt, og rekordmange kommuner har innført eiendomsskatt i perioden med regjeringen Solberg. Regjeringens politikk har en stor del av skylden for det. Kommunene har ikke fått tilstrekkelige overføringer til å håndtere de oppgavene de har, og regningen veltes over på innbyggerne. Den beste måten å få bort eiendomsskatten på er å øke overføringene til kommunene, slik at de kan gjøre nødvendige investeringer og tilby gode tjenester uten at de blir tvunget til å innføre eiendomsskatt. I innstillingen fremmer Senterpartiet også forslag om å etablere en varig kompensasjonsordning for bortfallet av inntekter når det gjelder eiendomsskatt på verker og bruk.

Senterpartiet har prioritert en betydelig styrking av kommune- og fylkeskommuneøkonomien i sitt alternative budsjett. Med 2,5 mrd. kr til kommunene og 1,9 mrd. kr til fylkeskommunene styrker vi tjenestene til vanlige folk. Dette er helt nødvendig hvis vi skal klare å opprettholde tjenestetilbudet.

En aktiv distriktspolitikk med mål om at folk skal kunne bo og arbeide der de selv ønsker, og i hele landet, er avgjørende for vekst og verdiskaping. Skal det bo folk i hele landet, må storsamfunnet sørge for trygghet, gode tjenester og legge til rette for arbeidsplasser i alle kommuner. Tjenester som politi, ambulanse og fødetilbud er like viktig for folk i bygd som i by. Trygghet er like viktig uansett hvor en bor.

Utdanningstilbud og grunnleggende infrastruktur som vei, ferjer, bredbånd og kollektivtrafikk er forutsetninger for at vi skal lykkes med å videreutvikle hele landet. Organisering av statlige arbeidsplasser er også en viktig faktor. Siste forslag i rekken av sentraliserende tiltak er at de kommunale skattekontorene skal statliggjøres. Erfaringer fra Danmark tyder på at det slett ikke er særlig smart. Innkrevingsprosenten kan gå ned, og avgjørelsen betyr tap av kompetansearbeidsplasser i distriktene.

Regjeringens klokkertro på at stordrift er løsningen på alt, harmonerer dårlig med geografien og bosettingsmønsteret i Norge. Stortingsflertallet burde sette kommunene i stand til å sørge for gode tjenester, ikke tre nye runder med kommunesammenslåing ned over hodet på lokale folkevalgte. Omfordeling fra små til store kommuner via inntektssystemet bidrar til å øke ulikhetene mellom kommunene. Senterpartiet mener statens overføringer til kommunene skal sørge for at alle har mulighet til å tilby likeverdige tjenester.

En annen sak jeg har fått mange henvendelser om, er finansiering av frivilligsentralene. Når tilskuddet fra 2021 skal fordeles basert på innbyggertall, vil mange kommuner miste storparten av støtten til sin sentral. Mange har allerede begynt å nedbemanne. Regjeringen kunne valgt å videreføre tilskuddet slik det fordeles i dag, dette er ikke engang et spørsmål om størrelsen på bevilgningen, bare en videreføring av fordelingen. Med tanke på konsekvensene for mange frivilligsentraler håper jeg regjeringen revurderer omleggingen og gjør som de gjorde med veterinærtilskuddet, som har akkurat samme utfordringen. Der har de heldigvis videreført dagens fordeling, selv om de stemte imot vårt forslag i juni.

Det er på høy tid å gå mulighetene for Distrikts-Norge i møte. Gjennom byvekstavtalene overføres milliarder til de store byene, mens mindre kommuner blir avspist med stadig trangere rammer og beskjed om å slå seg sammen. Senterpartiet har lansert bygdevekstavtaler. Målet er å legge til rette for næringsutvikling og levende lokalsamfunn i hele landet. Det er store områder i Norge som ikke blir utnyttet, og som med en målrettet næringspolitikk har et stort potensial for vekst hvis vi får til disse bygdevekstavtalene. Derfor vil vi prioritere 12 mrd. kr over ti år til bygdevekstavtaler.

Noe av det mest kritiske med regjeringens forslag til statsbudsjett er opplegget for fylkeskommunene. KS’ budsjettundersøkelse viser at det er svært krevende å få budsjettene i fylkene til å gå i hop. Sammenslåingsprosessene, strammere økonomiske rammer og usikkerhet om finansieringen av nye oppgaver er hovedårsakene til at det er verre enn noen gang. Manglende finansiering av de nye oppgavene er en gjenganger, både når det gjelder sams vegadministrasjon og kulturminneforvaltning, osv. Flertallet av fylkeskommunene påpeker at vedlikeholdsetterslepet på fylkesvei vil øke med de budsjettrammene de nå har fått. Det er bare én fylkeskommune som budsjetterer med netto driftsresultat tilsvarende det Teknisk beregningsutvalg anbefaler.

Fylkene får ikke de midlene de trenger til å løse oppgavene. Avgjørelsen om finansiering av fylkesveiadministrasjonen kom altfor sent, mindre enn to måneder før fylkene overtok oppgaven, og ennå er ikke utstyr avklart. Fylkene skal i hvert fall ikke få dekt kostnadene til alt nødvendig utstyr, og de får heller ikke dekt omstillingskostnader. Det vil gå ut over de tjenestene de allerede har ansvaret for, særlig fylkesveiene. Senterpartiet har i sitt alternative budsjett foreslått økte rammer til fylkeskommunene slik at de kan drive med vedlikehold og fornying av fylkesveinettet, drive skred- og flomforebygging og arbeide med regional utvikling.

Stortinget har gjort vedtak om at all kollektivtransport på sjø skal være null- og lavutslippstransport innen 2025. Dette har ført til enorme ekstrakostnader for fylkene, som ikke er kompensert. Det foreslås i Senterpartiets alternative budsjett for 2020 200 mill. kr til klimavennlige ferjer og båter. Vi fremmer forslag i innstillingen om at det også blir foretatt en nødvendig bevilgning til hurtigbåter snarest mulig.

Fylkene har altså fått redusert sitt økonomiske handlingsrom samtidig som regjeringens uttalte mål med regionreformen visstnok skal være å styrke fylkeskommunenes rolle som regional utviklingsaktør. Midlene er mer enn halvert siden 2013-nivået. Dette henger ikke i hop. Med Senterpartiets styrking, med over 4 mrd. kr på kommunal sektor, ville vi fått flere lærere, flere barnehagelærere, styrket bemanning i eldreomsorgen, opprusting av fylkesveiene, en fylkesveimilliard – et program med 10 mrd. kr over ti år – og vi ville sørget for at fylkeskommunene og kommunene hadde fått fullfinansiert de nye oppgavene som vi har pålagt dem.

Til slutt vil jeg ta opp de av Senterpartiets forslag som ikke allerede er tatt opp.

André N. Skjelstad (V) [11:13:38]: Frihet for Venstre er å ha akkurat de samme mulighetene og drømmene uavhengig av hvor man bor, og hva slags miljø man vokser opp i. Det er et ambisiøst frihetsbegrep man legger opp til, det er en av Venstres viktigste misjoner i norsk politikk. Om man kommer fra en liten kommune med under 5 000 innbyggere, eller om man bor i en av de tjukkeste storbyene, skal ikke ha noe å si. Vi som nasjon skal legge til rette for at innbyggerne får like god kvalitet på tjenester og service, en god skole over hele landet og ikke minst den nødvendige hjelpen til å komme seg opp når livet byr på utfordringer.

Det er en jobb som aldri tar slutt, men uten å overdrive vil jeg påstå at forutsetningene for at kommunene og fylkene klarer å etterleve Venstres ambisjoner, aldri har vært bedre. Siden 2017 har regjeringen styrket kommunesektoren med 30 mrd. kr. Realveksten i frie inntekter for neste år er på 1,3 mrd. kr – i disse tallene finner vi 400 mill. kr til tidlig innsats i skolen, 150 mill. kr til opptrappingsplanen for rusfeltet og i tillegg øker vi bostøtten. Helårseffekten for 2020 blir rundt 225 mill. kr. Dette er det Venstre kaller å legge til rette for frihet – mer penger til dem som trenger det, og litt ekstrahjelp, slik at man føler seg fri og har samme muligheter som alle andre for å lykkes i livet.

Men det fordrer at vi som politikere tar inn over oss realitetene i dette. Med realiteter mener jeg at det er sånn virkeligheten er, at store utfordringer ligger framfor oss, og norgeskartet burde ha vært endret for lenge siden. Regionreformen har ikke hatt noen lett fødsel. Endringsviljen blant oss er i stor grad preget av skepsis, og de negative kreftene drives fram som ploger i marka, med en tung og traust dølahest foran – akkurat de samme kreftene som ødela for tidligere kommunalminister Åslaug Haga, som selv så at endringene var nødvendige.

Om ikke like ambisiøs som Haga, klarte sittende regjering å gi landet en sårt tiltrengt reform som endelig vil tre i kraft om mindre enn én måned – til tross for at man visste at enkelte partier sannsynligvis ville innkassere den ene billige politiske seieren etter den andre. Når de klarte å stoppe sin egen kommunalminister den gangen, kunne de bare fantasere om hvordan det ville bli denne gangen.

Beklageligvis har reaksjonene gått litt utover fantasien. Vi er dypt bekymret for hvordan enkelte partier velger å svartmale og polarisere norsk debatt om distriktspolitikk. Partiene som forfekter en så stor uro for hvordan det går i Distrikts-Norge, og forteller oss hvor galt det står til, har ikke noen virkemidler til å bedre den situasjonen. Sannheten er at de heller ikke har oppskriften. De kritiserer altså kaka, men har ingen forslag til hvordan man ønsker å forbedre oppskriften.

Joda, noen forslag er det, men det står i virkeligheten ikke i stil med de reaksjonene regjeringen har vært utsatt for. Regionreformen har ført til flytting av oppgaver innen samferdsel, integrering, kompetanse og næringsutvikling. Det er en reform som har muliggjort det. Vi har også fått færre og noen større kommuner i landet, og jeg ser fram til at vi får ro til å finne sammen, både for å utvikle identitetsskaping og få de ulike kulturene til å fungere sammen. Det er viktig for å få tid til å vise at ting kan fungere, slik at vi kan la de nye kommunene være forbilder og inspirasjonskilder når det gjelder ytterligere sammenslåinger mellom andre kommuner. Dette er etter min mening helt nødvendig, for de oppgavene som venter, vil være store, og ikke minst for alle de små kommunene vil det bli overveldende å ta fatt på dem med færre og færre innbyggere i arbeidsfør alder. Da er det viktig å bygge enheter som kan ta på seg sånne oppgaver, nettopp for å sikre innbyggerne frihet til samme type tjenester og alt annet i hele landet. Og innerst inne tror jeg at de fleste er enig i det.

Torhild Bransdal (KrF) [11:24:46]: Det er ikke så lenge siden vi la bak oss et lokalvalg. Det er flere tusen folkevalgte rundt om i kommunene, og nå i de nye regionene. Noen har begynt, mens andre står i startgropen for å begynne, og vi er vel her i denne sal for å lage rammebetingelser rundt det arbeidet.

Debatten til nå har fokusert utrolig mye på størrelsen på de økonomiske rammene, og det er viktig. Men jeg har politisk hukommelse – tilbake til forrige årtusen, sågar – og debatten her er utrolig gjenkjennelig: en posisjon som kappes i å vise sine fortrinn og sin gode jobb, og en opposisjon som svartmaler noe aldeles forferdelig. De to fargene som står for meg nå, er svart og hvitt, men jeg håper virkelig vi kan ta i bruk hele paletten, ta i bruk nyansene.

Kommune- og regionalpolitikk er ikke bare penger, det er kreativitet, nyskaping og ikke minst prioritering. Ja, regjeringen og Kristelig Folkeparti kan kritiseres for å prioritere feil, men vi har lagt fram noe vi tror på. En kan diskutere mengden av penger og måten en gjør det på, men en kan ikke diskutere hvilke motiver en har for å drive utviklingen framover. At verdisyn kalles for perverse, er å gå langt over streken. Jeg er utrolig ydmyk overfor verdisynene vi alle i denne salen sitter med, selv om jeg er rykende uenig i en del av løsningene som kommer fram. Rammene vil alltid føles trange, og jeg synes man nedvurderer ordførerne også. En ordfører skal si ifra om hvordan situasjonen er i egen kommune, men å avfeie dette med at en ordfører alltid vil klage, det er ikke sant. Den andre siden av en ordførers jobb er å se hvilke muligheter en har innenfor rammene.

Hvilke bilder signaliserer vi ut til den jevne mann og kvinne her i Norge? Vi signaliserer at livet er stadig å få mer, istedenfor å se på det vi har, og hvordan vi kan videreutvikle det på en best mulig måte. Ubegrensede rammer gir ingen insitamenter for verken effektivisering eller nyutvikling. En organisasjon som får lov til å hvile i år etter år og bare påføres midler, blir en organisasjon som eser ut. Det blir mer, ikke mindre, byråkrati.

Hvilket framtidssamfunn vil vi ha? Hvilke kvaliteter skal det være på de kommunale tjenestene? Kommunale og fylkeskommunale tjenester skal ikke være like, de skal være likeverdige fordi landet er forskjellig. Vi har et næringsliv som går så det suser i distriktene, men vi mangler hender. Vi har demografiske utfordringer, men vi har strenge rammer for hvem som skal bo i landet.

Digitalisering er mye mer enn det å bygge ut bredbånd i hele landet. Bredbånd er bare grunnlaget for infrastrukturen og det som skal skje. Utviklingen som skal skje i kommunesektoren, sammen med KS og stat, er utrolig viktig, og den er nødvendig. Vi skal ha nye instrumenter innen alle kommunale felt, det være seg eldreomsorg, plan og bygging, ja, alle områder. Da må det offentlige og det private gå sammen for å skape best mulig rammer for å få det til, for teknologien kommer til å utfordre oss. Teknologien kommer til å bli vår venn, men den skal heller ikke til å gå på bekostning av det samfunn vi vil ha.

Vi må se på mulighetene. Jeg er fullt klar over begrensningene, og jeg kan ikke stå her å si at vi har oppnådd det vi ville. Men vi vil stadig videre.

Statsråd Monica Mæland [11:35:16]: Regjeringen legger til rette for levende lokaldemokrati, ved fortsatt styrking av kommuneøkonomien og ved å flytte makt og myndighet fra stat nærmere innbyggerne.

Kommunesektoren er blitt styrket med om lag 30 mrd. kr under denne regjeringen. I hvert budsjett regjeringen har lagt fram, har vi sørget for at veksten i frie inntekter, i tillegg til å dekke økte demografi- og pensjonskostnader, også har gitt et handlingsrom til ytterligere styrking av tjenestene. Vi har hvert år lagt opp til at veksten i frie inntekter skal dekke viktige satsingsområder som satsingen på eldre, rusfeltet, habilitering og rehabilitering og tidlig innsats i barnehage og skole.

Regjeringens satsing på kommunesektoren over mange år har gjort at kommunene samlet sett har gode resultater, og antall kommuner i økonomisk uføre er historisk lavt. Antall kommuner i ROBEK er nå 10, mens tallet var mellom 40 og 50 i perioden 2007–2016. Samtidig er det vekst i kommunenes tjenesteyting.

I 2020 legger regjeringen opp til en realvekst i frie inntekter på 1,3 mrd. kr. Inntektsveksten dekker økte kostnader som følge av endringer i befolkningssammensetning og økte pensjonsutgifter. Noen av regjeringens hovedsatsinger foreslås dekket innenfor veksten i frie inntekter. Det gjelder 400 mill. kr til tidlig innsats i skolen og 150 mill. kr til opptrappingsplanen på rusfeltet.

Vi har varslet en merskattevekst i kommunesektoren på 4,9 mrd. kr i 2019. Det kommer i tillegg til 1,5 mrd. kr i merskattevekst som ble varslet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i vår. Sektoren går derfor inn i 2020 med et godt økonomisk grunnlag.

Å styrke lokaldemokratiet har vært grunnleggende for regjeringen. Det lokale selvstyret er lovfestet i den nye kommuneloven. Økt bruk av rammefinansiering gir lokalt handlingsrom og bedre og mer effektive tjenester. I 2020 innlemmer vi en rekke tilskudd i rammetilskuddet, samlet om lag 3,6 mrd. kr.

Gjennom regionreformen desentraliserer vi makt og myndighet fra staten til nye, sterkere fylkeskommuner. Nye oppgaver og virkemidler gir økt handlingsrom og grunnlag for mer helhetlige prioriteringer tilpasset innbyggernes og næringslivets behov og en mer effektiv forvaltning.

At vi fortsatt skal kunne ha et levende lokaldemokrati, med sterke velferdskommuner som er rustet for framtiden, er også grunnen til at regjeringen tok initiativ til kommunereformen. Fra nyttår får vi 356 kommuner i Norge, men vi er ikke i mål. Det vil fortsatt være gode og langsiktige økonomiske virkemidler for kommuner som ønsker å slå seg sammen.

Alle trenger en trygg og god bolig. Regjeringen har klare ambisjoner på det boligsosiale området. Ingen skal være bostedsløse, og flere vanskeligstilte skal få mulighet til å eie sin egen bolig.

Regjeringen har styrket bostøtten gjennom flere år, og økningen fortsetter i 2020. I 2019 ble bostøtten økt med 126 mill. kr for å bekjempe barnefattigdom. Helårseffekten i 2020 er på 225 mill. kr. I 2020 får 22 000 barnefamilier og andre store husstander dermed full uttelling for årets endringer, som betyr opptil 13 300 kr mer i bostøtte hvert år.

For at flere vanskeligstilte enklere skal få tilgang til egnet utleiebolig, foreslår regjeringen også 30 mill. kr hvert år i tre år for å bidra til at kommunene utvikler digitale løsninger for å søke, tildele og administrere kommunale utleieboliger.

For å bidra til utvikling og økt verdiskaping fortsetter regjeringen arbeidet med å oppdatere kart- og eiendomsinformasjon. Matrikkelen er Norges offisielle register over fast eiendom, som mange statlige, kommunale og private virksomheter er avhengig av. I 2018 ble det bevilget 15 mill. kr for å ruste opp matrikkelen, og regjeringen foreslår nå en ytterligere økning på 30 mill. kr til oppgradering av matrikkelen. Det vil gi innsparing, økt nytteverdi og merverdi for offentlig sektor, for næringslivet og for innbyggerne.

Arbeidet med en nasjonal detaljert høydemodell fortsetter. Samlet ramme for programmet er 420 mill. kr. Detaljert høydedata vil bl.a. styrke grunnlaget for klimatilpasning og flom- og skredvern.

Regjeringen vil også at det igangsettes et pilotprosjekt for marine grunnkart, for å kartlegge naturressurser i kystnære områder. Bedre data forventes bl.a. å bidra til bedre plassering av nye oppdrettsanlegg.

Byggeaktiviteten i statlige byggeprosjekter reduseres i 2020 sammenlignet med 2019, men er fortsatt på et høyt nivå.

Det nye regjeringskvartalet skal bli en velfungerende, tilgjengelig og grønn del av hovedstaden. Sammenlignet med situasjonen før 22. juli 2011, blir det mer åpent, og det blir flere trygge gang- og sykkelforbindelser mellom øst og vest. Samtidig må vi ta vare på sporene etter det grufulle som hendte. Derfor vil regjeringen bevare så mye som mulig av 22. juli-senteret slik det står i dag, og slik Stortinget har anmodet om.

Regjeringen foreslår også å øke bevilgningen til rehabilitering og vedlikehold av kulturhistoriske eiendommer. Rehabilitering av Rosenkrantztårnet skal prioriteres i 2020.

Siden 2013 har regjeringen styrket Sametinget med over 100 mill. kr. I 2020 styrker regjeringen satsingen på de samiske språkene. Vi har foreslått en bevilgningsøkning på 13 mill. kr til å følge opp Hjertespråket. Det er viktig at de folkevalgte på Sametinget selv avgjør hvordan midlene skal brukes, og jeg vil derfor understreke at Sametinget står fritt til å prioritere tiltak innenfor sin egen ramme, i tråd med intensjonen i den nye budsjettordningen som ble innført i fjor.

I forbindelse med satsingen på læremidler til fagfornyelsen har regjeringen foreslått å sette av 15 mill. kr over Kunnskapsdepartementets budsjett. Midlene skal brukes til å oversette, tilpasse og utvikle digitale læremidler på samisk. Sammen med bevilgningen til Hjertespråket vil det være et viktig bidrag til å styrke det samiske språkarbeidet framover.

Totalt foreslår regjeringen en bevilgning til samiske formål på over 1,1 mrd. kr. Jeg vil også understreke at god samepolitikk ikke bare handler om budsjettspørsmål. Regjeringen arbeider med flere store saker som er viktige for samepolitikken og samiske rettigheter, bl.a. lovfesting av konsultasjonsretten.

Regjeringen har også varslet en ny stortingsmelding om nasjonale minoriteter i 2020. Det blir den første stortingsmeldingen om dette siden år 2000, og det er på tide å se hvordan regjeringen kan bidra til å styrke de nasjonale minoritetenes språk, kultur og situasjon i det norske samfunnet framover.

Regjeringen har lagt fram et statsbudsjett som har blitt godt tatt imot i en tid hvor det er behov for å holde litt tilbake. Det mener jeg er fornuftig, samtidig som vi legger fram et budsjett som også i 2020 sikrer kommunene et nødvendig handlingsrom for selv å prioritere hvordan de vil bruke midlene.

Statsråd Nikolai Astrup [11:54:34]: Regjeringens mål er at Norge skal være et bærekraftig velferdssamfunn – økonomisk, sosialt og miljømessig. Digitalisering og ny teknologi vil være helt sentrale virkemidler for å få det til. Kombinasjonen av tingenes internett, kunstig intelligens og neste generasjons mobilnett vil gi helt nye muligheter til å løse oppgavene på nye og bedre måter, legge til rette for nye arbeidsplasser og et enklere liv for folk flest. Norge er et av de mest digitaliserte samfunn i verden. Likevel har vi fortsatt et stort potensial for å utnytte digitalisering enda bedre i årene fremover.

I løpet av et menneskeliv eller en bedrifts liv må man forholde seg til en rekke forvaltningsnivåer og offentlige virksomheter – bydelen, kommunen, fylket og staten. For hver offentlig tjeneste man benytter, må man ofte fylle ut de samme rubrikkene med den samme informasjonen, og mange opplever at det ikke er så lett å navigere i et ukjent farvann av skjemaer og regelverk. Mange har overskudd og kompetanse til å finne frem blant de offentlige tjenestene, men vi kan alle tenke oss at situasjonen er en annen når man får et alvorlig sykt barn, eller når man er ny i Norge og det meste føles uoverkommelig.

I juni lanserte regjeringen en ny strategi for digitalisering av offentlig sektor. Strategien ble laget sammen med KS og inneholder store ambisjoner for hvordan vi skal gjøre det offentlige tjenestetilbudet bedre og mer effektivt ved hjelp av sømløse digitale tjenester på tvers av forvaltningsnivåene. De aller fleste bryr seg ikke om hvilket forvaltningsnivå som tilbyr en tjeneste. De bryr seg om å få det de har krav på, når de har krav på det, og at tjenesten holder høy kvalitet.

I statsbudsjettet for 2020 foreslår regjeringen en offensiv satsing på digitalisering. Forslaget innebærer 707 mill. kr til nye digitaliseringstiltak. Dette kommer på toppen av allerede store satsinger og setter oss i enda bedre stand til å realisere de store ambisjonene i digitaliseringsstrategien.

Medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter har siden etableringen i 2016 vært et sentralt virkemiddel for digitalisering i offentlig sektor. Siden 2016 er det gitt tilsagn om til sammen 461,6 mill. kr til 53 prosjekter. Den potensielle innsparingen er rundt 9,2 mrd. kr over ti år.

I statsbudsjettet for neste år foreslår regjeringen å øke rammen for medfinansieringsordningen med 60 mill. kr til 187,9 mill. kr. Samtidig foreslår vi å endre innretningen av ordningen slik at den kan finansiere tverrgående digitaliseringstiltak. Det vil gjøre det mulig å gjennomføre enda flere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter som bidrar til mer sammenhengende tjenester for brukerne.

I 2019 besluttet regjeringen å endre ansvars- og oppgavefordelingen mellom Difi, Brønnøysundregistrene og DFØ. Endringen innebærer bl.a. å opprette et digitaliseringsdirektorat der Altinn og det restrukturerte Difi vil inngå. Digitaliseringsdirektoratet vil være en kraftsamling av kompetanse og ressurser og et meget godt utgangspunkt for utvikling av nasjonale felleskomponenter og fellesløsninger. Direktoratet vil være virksomt fra 1. januar 2020.

Økt deling og gjenbruk av data er en av de viktigste forutsetningene for utviklingen av mer sammenhengende og brukerrettede tjenester. Regjeringen foreslår derfor 10 mill. kr til å styrke Digitaliseringsdirektoratets arbeid med deling av data, herunder etablering av et nasjonalt ressurssenter for deling av data som skal ha kompetanse på både teknologi, juss, forretnings- og forvaltningsprosesser. Både næringslivet og offentlig sektor vil ha glede av dette ressurssenteret.

Både privat og offentlig sektor bruker skytjenester for å lagre og behandle data. Skytjenester kan gi mer kostnadseffektiv, bedre og sikrere bruk av digitale løsninger i offentlig sektor. Regjeringen foreslår å opprette en markedsplass for skytjenester som nettopp skal bidra til at offentlig sektor kan foreta gode valg innenfor forsvarlige og trygge rammer når de velger skytjenester for sin virksomhet.

Det hjelper lite med gode digitale tjenester hvis innbyggerne ikke kan ta dem i bruk. Regjeringen har store ambisjoner for bredbåndsdekningen i Norge, og vi er i rute til å nå det ambisiøse målet for høyhastighetsbredbånd som ble satt i Digital agenda for tre år siden. Regjeringen bidrar med historisk høye tilskudd til utbygging i områder der det ikke er kommersielt lønnsomt, og har i høst sendt på høring et forslag om leveringsplikt på grunnleggende bredbåndstjenester.

Det er ingen tvil om at hvis vi sammenligner oss med andre land, har vi meget gode mobil- og bredbåndsforbindelser i Norge, men det betyr ikke at regjeringen er fornøyd. Vi må videre og sørge for at alle kan koble seg på de digitale tjenestene som vi skal tilby.

Jonas Gahr Støre (A) [12:10:30]: Det er i kommunene folk flest benytter seg av velferdstilbud – det vet vi, og det ser vi – skole, eldreomsorg og tilbud til ressurskrevende brukere, som f.eks. multihandikappede barn. Derfor er denne debatten om kommunebudsjettet – som kan kalles det gråeste ordet i norsk politisk vokabular, men som dekker noen av de varmeste tingene – viktig og avgjør egentlig hvilket velferdstilbud vi ønsker å gi befolkningen i Norge. Denne debatten er en debatt om hvordan vi skal ta oss av dem som trenger velferdsstaten aller mest, på en rettferdig og kvalitetsmessig god måte.

For Arbeiderpartiet er det sentralt at folk i Norge skal ha et godt velferdstilbud der de bor. Dessverre blir dette vanskeligere og vanskeligere for landets kommuner. Vi ser det tydelig nå. KS sier det er blitt klart mer krevende for kommunene å få budsjettene til å gå opp. Mer enn halvparten av kommunene med under 10 000 innbyggere budsjetterer nå med et negativt netto driftsresultat. Dette viser at den økonomiske situasjonen i kommunene er presset, og det vil føre til kutt i tjenestetilbudet til innbyggerne i Norge. Det er ganske tydelig. La oss da si det og ta konsekvensene av det. Det er alvorlig.

Regjeringen påfører nå våre kommuner en trippel negativ byrde: For det første svært lav inntektsvekst, som gjør at mange kommuner må kutte i tjenestetilbudet, for det andre – og samtidig – innskrenker regjeringen kommunenes mulighet til å skaffe seg egne inntekter til satsinger og å løse oppgaver gjennom eiendomsskatten, og for det tredje, og det er alvorlig, kutter regjeringen i overføringene i ordninger, slik at kommunene må ta en større del av regningen, eller gir kommunene pålegg og oppgaver som ikke fullfinansieres.

Et eksempel på det siste punktet fra årets statsbudsjett: Regjeringen sendte en ekstraregning til kommunene fordi de kutter 350 mill. kr i ordningene med ressurskrevende tjenester. Totalt har kommunenes egenfinansiering i denne ordningen økt med 1 mrd. kr de siste årene. Dette betyr rett og slett at kommuner må kutte i kvaliteten i de tjenestene som de som trenger velferdsstaten aller mest, mottar. Det kan ikke Arbeiderpartiet se på.

Vi har en regjering som ikke ruster kommunene for den framtiden som ligger foran oss. Den setter ikke kommunene i stand til å bygge ut et godt pleie- og omsorgstilbud til landets kommuner – særlig i påvente av at det blir flere eldre. Regjeringens forslag til kommuneøkonomi er det dårligste og strammeste noen regjering har presentert de siste 15 årene. Regjeringen sender ekstraregningen til kommunene for finansiering av tjenester til dem som trenger velferdsstaten mest. Litt over 50 pst. av kommunene i KS’ undersøkelse sier at bemanningsnorm i barnehagen innebærer økte utgifter, som ikke er finansiert. Det er altså barna som tar konsekvensen. Nesten 70 pst. av kommunene i undersøkelsen sier at lærernormen på skolen innebærer økte utgifter, som heller ikke er finansiert.

Representanten Andersen gikk i finansdebatten gjennom en lang rekke tall for kommuner, hva de må kutte – talende eksempler. La meg bare ta noen. I Arendal legges det opp til kutt på over 100 mill. kr, i Kinn må det kuttes 80 mill. kr, i Tana 21 mill. kr, i Berlevåg 8 mill. kr. Her har vi kommuner i ulik størrelse. De må alle kutte. Jeg kunne fortsette, listen er lang. Det er uansvarlig og useriøst av en regjering å vedta reformer som ikke er finansiert. Kommuneopplegget sultefôrer kommunene.

Arbeiderpartiet vil noe annet med våre kommuner. Som sagt: Det er stedet vi kan sikre velferd for alle, der folk bor. Vi vil at våre eldre og pleietrengende skal prioriteres. Vi vil sikre gode lærere for våre barn. Alt dette koster penger, og det koster penger i kommunene. Det er i dette grå ordet «kommuneøkonomi» vi må sette inn innsatsen. Vi øker de frie inntektene til kommunene med 2,5 mrd. kr i vårt alternative budsjett. Da kan kommunene – ingen av dem driver ekstravagant planlegging, de vet hva ressursknapphet betyr – bygge flere sykehjemsplasser, ansette flere i skolen og i våre barnehager.

Særlig når vi ser på demografien, er det ikke de aller første årene vi får flere eldre som trolig trenger mer omsorgstjenester. Det er litt utpå 2020-tallet. Men det er ikke en satsing – i form av hvem som skal jobbe i den sektoren, hvilke bygninger de skal jobbe i, hvordan det er rustet opp, hvordan hjemmesykepleien er rustet opp – man kan ta den dagen, det året økningen skjer. Det må forberedes, og det må planlegges. Det vil også lide med dette kommunebudsjettet.

For denne debatten er en velferdsdebatt, og dessverre vil dette statsbudsjettet bety kutt i velferden for folk flest, spesielt i mindre kommuner, og svekket mulighet til å planlegge for et godt og trygt velferdstilbud som hele landet nyter godt av, utover på 2020-tallet. Vi vil bygge opp velferden i kommunene våre, ikke bygge den ned.

Mari Holm Lønseth (H) [12:15:36]: Det at folk flest eier sin egen bolig, er med på å skape gode og trygge lokalsamfunn. Åtte av ti bor i en bolig som er eid av husstanden. Det bidrar til å spre økonomisk makt, det gir oss gode bomiljø, og det gir god forutsigbarhet for den enkelte. For Høyre er det viktig å ta vare på den tradisjonen at folk flest eier sin egen bolig.

Heldigvis er det sånn at de aller fleste klarer å skaffe seg en bolig uten at staten blander seg inn. Med Høyre i regjering har også byggetakten gått opp og byggekostnadene gått ned. Terskelen for å komme seg inn på boligmarkedet er på vei ned. Likevel er det fortsatt mange som sliter med å kjøpe sin egen bolig. Derfor er det bra at regjeringen fortsetter arbeidet med å gjøre det raskere, enklere og billigere å bygge boliger.

Men selv om det kanskje er prisutviklingen på boliger som folk klarer å kjøpe selv, som skaper de største overskriftene, er det ikke for dem vi trenger politikken aller mest. Den viktigste boligpolitikken har vi for dem som av en eller annen grunn ikke klarer å skaffe seg et godt sted å bo på egen hånd.

I dette statsbudsjettet løftes det boligsosiale arbeidet nok en gang. Det er f.eks. et problem at det finnes kommuner hvor det står folk i boligkø samtidig som kommunale boliger står tomme. Det er også et problem at i mange kommuner må en søker av en kommunal bolig forholde seg til et tungrodd skjema som må leveres i papir, som også øker risikoen for feil og for forsinkelser. Derfor settes det i gang et eget digitaliseringsprosjekt, som gjør at kommunene får bedre oversikt over egen boligmasse, og som også skal gjøre søknadsprosessen for brukerne enklere. Kommunesektoren, Husbanken og flere er med på det prosjektet, som også kan få resultater allerede neste år.

Bostøtten er også et viktig virkemiddel for å hjelpe dem som har høye boutgifter og lave inntekter, og den styrkes også neste år. Bostøtten er styrket og målrettet, sånn at de som får bostøtte, får mer, og andelen av boutgiftene som dekkes av bostøtten, er høyere nå enn da den rød-grønne regjeringen gikk av.

For neste år kommer det også en styrking av bostøtten for barnefamilier på over 220 mill. kr. Det er en høy sum, men konkret betyr det også at det er 22 000 husstander som kan få mer i bostøtte, og en barnefamilie kan også få over 13 000 kr mer per år.

I tillegg er vi nødt til å gjøre det lettere å gå fra å leie til å eie egen bolig. Da må også Husbankens startlånsordning prioriteres. I fjor ble det formidlet rekordhøye 9 mrd. kr i startlån, og bare de siste tre årene har over 12 000 husstander gått fra å leie til å eie bolig gjennom startlån. Det har vært mulig nettopp fordi Høyre har valgt å prioritere dem som trenger det mest, og det skal vi også fortsette å gjøre i årene som kommer.

Selv om man kanskje ikke skulle tro det etter innleggene fra opposisjonen, står det ganske godt til i Kommune-Norge og i Norge generelt. Det er helt riktig at det går godt i Norge, det går godt i økonomien, og når det går godt i økonomien, er også det offentlige nødt til å holde igjen på pengebruken.

Kommuneopplegget gir gode forutsetninger for å gi gode tjenester til folk. Men i tillegg må også kommunene se på nye løsninger for å finne handlingsrom til nye, smarte måter å jobbe på, sånn at man får mer ut av hver krone uten at det går på bekostning av tjenestetilbudet. Da har man også en stor mulighet til å ta i bruk ny teknologi, som gjør at man får bedre tjenester mer effektivt og til en billigere penge, uten at det går på bekostning av varme hender.

Et godt eksempel som legger til rette for nettopp det, er medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter. Siden ordningen ble opprettet i 2016, er det gitt støtte til 53 prosjekter, som over en tiårsperiode vil gi en innsparing på om lag 9 mrd. kr. Det handlingsrommet kan man heller frigjøre til andre oppgaver, f.eks. innen helse og skole, og andre viktige oppgaver i Kommune-Norge. Det er også behov for flere gulrøtter for å realisere lønnsomme digitaliseringsprosjekter, og derfor er det også positivt at tilsagnsrammen for det økes neste år.

Stein Erik Lauvås (A) [12:20:46]: Kommunen er et flott sted. Kommunene med sine innbyggere og sitt næringsliv, offentlige tjenester og frivillig innsats er jo selve limet i vårt samfunn. Kommunene med sine folkevalgte, sin administrasjon og sine ansatte, hvor det jobbes 24 timer i døgnet for å gi innbyggerne de tjenestene de må ha innen barnehage, skole, eldreomsorg, osv., osv., er et flott sted å være. Det er vel verdt å ta vare på.

En måte å gjøre det på, er å gi kommunene reelle muligheter til å kunne sørge for kvaliteten i tjenestene, gi kommunene muligheter til å kunne prioritere, gi de lokale og regionale folkevalgte muligheter til faktisk å utvikle sin kommune. Økonomi og det å drive effektivt er en forutsetning for at man kan gjøre det på skikkelig vis når kvaliteten skal opprettholdes. Når man stadig må sitte og kutte i tjenestene, mister man på en måte muligheten til å få effektivitet og kvalitet i tjenestene.

Derfor prioriterer også Arbeiderpartiet i dette budsjettet en bedre kommuneøkonomi enn hva regjeringen foreslår. Vi ser at vi må prioritere grunnskole og videregående, vi må løfte eldreomsorgen, vi må løfte helsetjenestene, vi må løfte barnehagene, og vi må løfte næringsutviklingen. At det er utviklingsmuligheter for næring over hele landet, er også en forutsetning for at vi skal ha spredt bosetting, det er en forutsetning for å hindre sentraliseringen, og det bidrar til gode og trygge lokalsamfunn.

Vi forventer mye av kommunene, og det er bra – det liker kommunene. Kommunene vil gjerne bli satt krav til, men da må kommunene også forvente å få muligheten til å svare ut de kravene som settes. Regjeringens forslag til kommuneøkonomi som vi behandler her i dag, svarer ikke ut dette. Tvert imot svekker regjeringens forslag det store flertallet av kommunene – kutter i toppfinansieringsordningen, kutter i stønader, som fører til økning i kommunenes sosialhjelpsutbetalinger, og gir heller ikke reell kompensasjon for lønns- og prisstigningen.

Så hører jeg statsråden snakke fint om Sametinget. Regjeringen svekker Sametinget. Vi har vært på høring med Sametinget. Der var ikke statsråden, men der var vi andre, vi som sitter i komiteen. Sametingets representanter i høringen kom med knusende kritikk av regjeringens økonomiske opplegg, som de anser som et rent kuttbudsjett for Sametinget. Sametinget sier at dette er det dårligste økonomiske opplegget fra denne regjeringen i hele denne regjeringens levetid. – Det var høringen.

Det kan se ut som om regjeringens jakt på å kutte i kommunale budsjetter for å finansiere andre ting, som skattekutt til dem med mest fra før, har gjort regjeringspartiene økonomisk fartsblinde. Det ropes ut fra mange kommuner og fylkeskommuner: Regjeringens økonomiske prioriteringer holder ikke. Dette er, som det er sagt tidligere, det dårligste økonomiske tilbudet fra regjeringen til kommunene på 15 år.

Vi har vært innom Osterøy. Der spør bl.a. et samlet heradsstyre: Hva gjør det med lokaldemokratiet vårt når oppgaven til kommunestyret år etter år er å kutte i tjenester til folk? Dette er signert av Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis representanter i Osterøy kommunestyre. Man må jo begynne å lure på om regjeringen og regjeringspartienes representanter her i Oslo på en måte lever i en alternativ virkelighet til dem som sitter i kommunestyrene der ute, når forskjellene er så store. For her skrytes det uhemmet av hvor fantastisk godt man har levert på kommuneøkonomien i alle år, og så er tilbakemeldingene det stikk motsatte så fort vi stikker nesa på utsiden av denne salen. Man må altså lure på hvilken alternativ virkelighet regjeringen og regjeringens representanter her i denne salen forsøker å fortelle om.

Kristiansand, som var oppe i et replikkordskifte, viser til at her tar man fra dem arbeidsplasser, her tar man fra dem kompetanse, og så har de regnet ut hva det koster, og så tar de de pengene, mens Kristiansand kommune sier at nei, vi drifter billigere, men de får ikke lov å beholde fordelen. Staten bare tar det fra dem. Siv Jensen og Monica Mæland, statsrådene, tar fra dem pengene.

Flere kommuner melder om reelle minusopplegg. Min egen hjemkommune, Marker, er en av dem. – Reelle minusopplegg.

Arbeiderpartiet har andre prioriteringer enn regjeringen. 3 mrd. kr mer til kommunene hadde gjort en forskjell.

Norunn Tveiten Benestad (H) [12:25:54]: Norges viktigste formue er ikke oljen, det er folk som hver dag går på jobb. Regjeringa vil ha levende lokalsamfunn over hele landet og fører en politikk som legger grunnlaget for at folk kan bo i hele Norge, og at de har en jobb å gå til.

Derfor betyr det noe når regjeringa i budsjettet for 2020 foreslår at det bevilges 1,3 mrd. kr til ordninger som skal bidra til vekstkraft i næringslivet i regioner og distrikter. Som en del av regionreformen overføres oppdragsgiveransvaret for fem næringsrettede ordninger i regi av Innovasjon Norge og Siva til fylkeskommunene, som får til sammen 763 mill. kr til målrettet innsats for å utvikle næringslivet i fylkene. Det er bra, for selv om mye går bra i landet vårt om dagen – vi har lav ledighet og sterk økonomisk vekst – må vi bruke det handlingsrommet som er, til å omstille både næringslivet og offentlig sektor. Dersom vi skal sikre velferdssamfunnet vårt også i framtida, må vi sette tæring etter næring.

Det viktigste for Norge framover blir at det skapes flere jobber i privat sektor, og vi er på rett vei. Ledigheten er den laveste på over ti år. Den registrerte ledigheten i august 2019 var på 2,2 pst. Veksten går opp, norsk økonomi vokser raskere enn vanlig, og det skapes flere jobber. Men vi må bruke de gode tidene til å inkludere flere i arbeidslivet, og derfor er det gledelig at vi nå ser at også andelen mennesker i jobb går opp.

Jeg er glad for regjeringas satsing på et inkluderende arbeidsliv. Kravet om at minst 5 pst. av alle nyansatte i statlige virksomheter skal være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i cv-en, vil gi muligheter for enda flere til å delta og bli inkludert i arbeidslivet.

Det er interessant å merke seg at den laveste ledigheten finner vi faktisk i de tradisjonelle distriktsfylkene, som Sogn og Fjordane med 1,5 pst., Troms med 1,7 pst. og Oppland og Nordland med 1,8 pst. Og mens noen liker å snakke distriktene ned, er vi i Høyre opptatt av å styrke infrastrukturen som bygger sammen bygd og by. Det er ingen tvil om at når bevilgningene til samferdsel har økt med 80 pst. i den borgerlige regjeringsperioden etter 2013, bidrar det til å redusere avstander, binde sammen lokalsamfunn og legge til rette for nye muligheter for både bosetting og næringsliv. Det er viktig for kommunenes økonomi og skatteinngang framover.

Nylig ble regjeringas distriktsmelding lagt fram, en melding som peker på to alvorlige trender:

1. Det blir flere eldre og færre arbeidstagere per pensjonist fram mot 2040.

2. Konkurransen om kompetansen blir enda sterkere i framtida.

I Høyre er vi glade for at regjeringa understreker betydningen av at vi også i framtida skal legge til rette for levende lokalsamfunn over hele landet og føre en politikk som bidrar til å sikre et likeverdig tjenestetilbud.

I år har vi den høyeste investeringsgraden i fastlandsindustrien på ti år. Selskapsskatten og formuesskatten er redusert. Det betyr at norsk næringsliv i hele landet kan styrke sin konkurransekraft og investere mer i utviklingen av arbeidsplasser og selskaper. Men i møte med framtidas utfordringer, med tanke på knapphet på kompetanse og arbeidskraft, kan ingen sove i timen.

Storting og regjering kan ikke vedta hvor folk skal bo og arbeide. Men der kommunene sier ja til nye lokale arbeidsplasser, har denne regjeringa tatt fram ja-stempelet. Det er en god start.

Den som tror at status quo, reformangst og reverseringspolitikk er løsningen på framtidsutfordringene, må tro om igjen. Det blir ikke enklere for bedriftene i distriktene å finne folk med riktig kompetanse om en reverserer kommune- eller regionreformen. Det blir heller ikke flere unge av den grunn. Vi må sette kommunene i stand til å drive samfunnsutvikling, ikke bare samfunnsdrift. Til det trengs sterke kommuner, og det bidrar dette årets statsbudsjett til.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:30:22]: Bolig er, sammen med arbeid, utdanning og helse, en av de fire grunnpilarene i velferdsstaten. Norsk boligpolitikk har vært vellykket. Et eget sted å bo til en overkommelig pris er avgjørende for å kunne leve et selvstendig og godt liv.

Arbeiderpartiet mener at så mange som mulig skal eie sin egen bolig. Det er et offentlig ansvar å legge til rette for at alle skal ha muligheten til en god bolig av god kvalitet. Det er derfor en viktig oppgave å legge til rette for at det bygges nok boliger. Boligen skal være et sted å bo, ikke et spekulasjonsobjekt.

Forskjellen mellom å eie og å leie egen bolig er i ferd med å bli en av ulikhetsfaktorene i samfunnet. Med dagens boligpriser i Oslo sliter førstegangskjøpere med å komme seg inn på boligmarkedet og kjøpe sin egen bolig. De som har råd, kjøper seg bolig tidligere enn før. BSU er en god ordning for dem som har god økonomi og penger til overs, men fungerer ikke for å løse boligbehovet for alle unge.

Kommunene har flere virkemidler for å legge til rette slik at det kan bygges boliger med god kvalitet for alle. Ordningene i Husbanken må brukes mer aktivt, og det er staten som skal legge til rette for dette. Regjeringen kan gjøre mer for å støtte kommunene i å styre boligmarkedet og styrke by- og stedsutviklingen lokalt. Da må regjeringen ta fram verktøykassa og aktivt bidra til en plan- og bygningslov som åpner for å gi kommunene rett til å regulere disposisjonsform i boligprosjektene. Det vil være å åpne opp for nye veier inn i boligmarkedet, f.eks. ved å kunne gå fra leie til eie med hjelp fra kommunen man bor i. Både staten og kommunene har ansvar for at det bygges nok boliger, og at det bygges varierte boliger med god nok kvalitet. Kommunene bør sikre seg tomtearealer. Det er lettere å ha kontroll med utviklingen hvis det bygges på kommunale tomter.

Områdesatsingen i de ulike storbyene i Norge skal bidra til å løfte nærmiljøet og redusere utenforskap, som barnefattigdom og arbeidsledighet innebærer. Et godt samarbeid mellom stat og kommune der innsatsen for å få flere ut i jobb, gode utdanningsløp for ungdom og nærmiljøtiltak styrkes, fører til mindre forskjeller og færre utsatte nabolag der dårlige levekår går i arv. Derfor utvider og styrker vi områdesatsingen med 50 mill. kr i vårt alternative budsjett.

Det er ønskelig at eldre skal kunne bo lengst mulig i egen bolig. Dessverre er ikke alle boliger spesielt godt egnet for eldre den dagen helsen svikter. Noen kan av ulike årsaker ikke ta grep om egen bosituasjon. Da er det viktig at de riktige tiltakene er på plass. Målet om at flere kan bo hjemme lenger, blir ikke tilstrekkelig fulgt opp i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2020. Et enkelt grep er å bygge heis i lave blokker, slik at flere eldre kan bo lenger hjemme i egen bolig. Vi styrker heistilskuddet i vårt alternative budsjett med 40 mill. kr.

Vi støtter ikke regjeringens nedbygging av Husbanken. I vårt alternative budsjett har vi en kraftig økning i Husbankens utlånsramme, slik at det kan bygges flere miljøvennlige og tilgjengelige boliger, og at flere kan få startlån. Vi øker utlånsrammen med 9 mrd. kr.

Bostøtte er avgjørende for at folk med lave inntekter skal kunne skaffe seg eller beholde et hjem. Problemet er både økte boligpriser i byene og at det er mange tusen færre som kvalifiserer seg til å få bostøtte, sammenlignet med tidligere. I Arbeiderpartiets alternative budsjett styrkes derfor bostøtten med 100 mill. kr.

Masud Gharahkhani (A) [12:34:34]: Kloke beslutninger til riktig tid er det som på mange måter oppsummerer det denne salen har gjort historisk. Det er derfor slik at selv om Norge har en del utfordringer, er vi blant de beste land i verden å bo i. Men vi vet også at vi er ved et veiskille. Det økonomiske handlingsrommet blir mindre. Økningene i alderspensjonen har allerede kommet. I tiden framover vil det komme et enormt press mot kommunesektoren fordi det vil bli enda flere som har behov for omfattende velferdstilbud. Norge er ikke forberedt. Velferdstilbudet ute i kommunene svekkes med denne regjeringen.

Det vi vet, er at vi har en regjering som bruker det store handlingsrommet de har, til å gi store skattekutt til den økonomiske eliten her i landet. Rikdom belønnes, mens arbeidsfolk presses. Så vet vi at det må kuttes i kommunene, at velferdstilbudet må bygges ned. Realiteten er jo at dette er det dårligste statsbudsjettet for kommunene siden Erna Solberg var kommunalminister. Vi ser at samtidig som Arbeiderpartiet vil styrke kommunene, er det store prosjektet til regjeringen enda mer New Public Management, mindre tillit til de ansatte og enda mer rapportering og kontroll istedenfor økonomisk handlingsrom, slik at innbyggerne får de tjenestene de har krav på, og de ansatte tas vare på.

Det andre store prosjektet til denne regjeringen er enda mer privatisering. Man ønsker å se til Sverige. Det betyr dårligere tilbud til innbyggerne, dårligere lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte og enda mer byråkrati i tiden framover. Det bekymrer meg. Hvis vi skal sørge for at enda flere unge mennesker velger å satse på omsorgsyrkene i tiden framover, må kommunene ha økonomisk handlingsrom til å gjøre noe med det vi vet er en krise i Kommune-Norge i dag, nemlig at to av tre i omsorgssektoren jobber deltid når de ønsker heltidsstillinger. Det overrasker meg som sagt ikke at Høyre-folk mener at dette er en skapt krise av Arbeiderpartiet. Nei – dette er nok et eksempel på at rikdom belønnes, og at vanlige arbeidsfolk presses. Vi er nødt til å sørge for flere heltidsstillinger i Kommune-Norge. Det handler om politikere lokalt som gjør dette bevisst som arbeidsgivere, men også om et økonomisk handlingsrom som gir kommunene de musklene de trenger.

Så har vi en enorm sentralisering. Distriktene utfordres, men vi ser også at storbyene får et press ved at det er større forskjeller innad i storbyene med hensyn til hvilke bydeler, og hvor innbyggerne bor.

Olemic Thommessen (H) [12:37:48]: Skal vi lykkes i å ta ut mulighetene innenfor digitaliseringen, må vi ta alle ressurser i bruk. Vi må åpne offentlig sektor bedre for å involvere de private aktørene, hvor det store mangfoldet er, og Arbeiderpartiets budsjett med store konsulentkutt er i denne sammenhengen ganske dårlig nytt.

I årene frem mot 1994 var jeg så heldig å få jobbe med Lillehammer-OL. Det var det store utstillingsvinduet, også teknologisk. Vi solgte over én million billetter – ingen over internett. Det var ingen hjemmeside som fortalte noe om mulighetene som lå der, og e-mail var bare til internt bruk. Det er ikke mer enn 25 år siden. Det forteller oss at vi står i begynnelsen av den digitale tidsalderen, og vi er ennå langt fra å overse hvilke konsekvenser og hvilke muligheter denne teknologien representerer. Det vi kan se, er at verden har blitt mindre, at teknologien har en enorm samfunnsendrende kraft, at den er i sterk utvikling, og at den representer fantastiske muligheter, men også at den utfordrer oss eksempelvis når det gjelder personvern, monopolisering eller håndtering av enorme multinasjonale konserner.

Digitaliseringen gir først og fremst fantastiske muligheter, og det utrolig spennende å lytte til digitaliseringsministeren når han fremlegger de mulighetene vi har for offentlig sektor. Vi må gripe de mulighetene, men samtidig må vi mestre utfordringene. Vi må være åpne for endringer, og vi må sørge for at vi er i tet i utviklingen, og at alle er med i den. Vi må bidra til at Norge ligger i front, ikke bare i bruken av teknologien, men også i kontrollen av den.

På dette feltet er samvirket mellom offentlig og privat sektor svært viktig. Den teknologiske utviklingen skjer ikke i lukkede rom eller – som noen kanskje drømmer om – i lukkede offentlige systemer. Utviklingen skjer der teknologiske miljøer møtes, konkurrerer og vokser på hverandres fremskritt. Skal vi ligge i tet, må det offentlig ta i bruk alle de ressursene og hjernekraften som finnes i privat sektor – alt fra den smarte 20-åringen som utvikler en app for kartlegging av Naturoppsynets overvåkningsoppgaver i utmark, til de store selskapene som kan bidra til at utviklingen av kompliserte systemer for kommunale tjenester lykkes.

Og som sagt: Når vi lytter til replikkordskiftet, der bl.a. representanten Sivertsen snakker om å bygge på den kompetansen som er i staten, og når vi ser på budsjettet til Arbeiderpartiet, kan dette føre oss galt av sted. Vi må ha en bredde og et mangfold i hvem vi slipper til i utviklingen av vår felles velferd i fremtiden.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:41:15]: Da jeg lyttet til statsråd Mæland tidligere i dag, var det ikke måte på hvilken velstand som nå skulle være rundt omkring i norske kommuner. Det er ganske langt unna den virkeligheten som eldre og syke og deres pårørende opplever i hverdagen. Og hverdagen for norske eldre har blitt vanskeligere etter at landet fikk en eldreminister, og jeg har merket meg at eldreminister Listhaug ikke engang er til stede i debatten her i dag når vi diskuterer rammene for kommunenes økonomi.

For to dager siden gikk jeg, sammen med 400 andre, i fakkeltog på hjemstedet mitt, Sørumsand, for å kjempe for å ta vare på Sørum sykehjem og legevakten, som er truet av nedlegging. Et tilsvarende fakkeltog i Oslo ville ha hatt 40 000 mennesker. Dette er folk som kjemper for å ta vare på de gode, nære tjenestene for eldre, for syke og for deres pårørende.

Tidligere i år opplevde jeg et dødsfall i nær familie. Det var legevaktlegen på Sørumsand som var den første på stedet. Kampen mot sentralisering og for gode tjenester nær folk berører folk i deres hverdag. Heldigvis har en et nytt rød-grønt politisk flertall i Lillestrøm kommune som lytter til folk, og som nå hindrer nedlegging av legevakten og sykehjemmet på Sørumsand – imot forslaget til rådmannen, imot forslagene til høyresiden i kommunen. Men skal vi klare å utvikle og styrke tjenestene i framtiden, må vi styrke kommuneøkonomien. For Lillestrøm kommune alene – de tvangssammenslåtte kommunene Sørum, Fet og Skedsmo, som skulle oppleve all velstand der de slo seg sammen – har ikke opplevd noen velstand. Tvert imot opplever de år for år kutt, og i årets budsjett kommer det nye kutt. Bare på ressurskrevende tjenester alene er det 25 mill. kr i kutt for Lillestrøm kommune. Ikke fordi behovene blir mindre, men fordi staten skyver regningen over på kommunene. Derfor er det behov for å få en utvikling i motsatt retning: Vi må styrke kommuneøkonomien, slik at vi kan legge til rette for gode tjenester nær folk i hele Norge. Når KS beskriver at det har blitt en vanskeligere situasjon for kommunene, når over halvparten av landets kommuner med under 10 000 innbyggere sier at de må kutte i budsjettet, at de ikke har budsjettet i balanse, ja, da er det behov for å ta grep og å sørge for velferden i hele Norge.

Lars Haltbrekken (SV) [12:44:40]: Kommunene er avgjørende i miljøkampen. Det er her mye av utslippene skal kuttes, og det er her naturen skal bevares. Men da er vi også nødt til å sørge for at kommunene har både økonomi og den nødvendige kompetansen til å gjøre jobben.

Etter at Stortinget for flere år siden vedtok at vi skulle satse på nullutslipps- og lavutslippsbåttrafikk i kollektivtrafikken, etter at vi i Stortinget vedtok at busser skulle være drevet av nullutslippsteknologi, har flere fylkeskommuner nå satt i verk et viktig arbeid for å få oppfylt Stortingets viktige vedtak. Problemet er at mange av disse fylkeskommunene har opplevd utgiftsøkninger som en følge av dette. Derfor vil SV øke bevilgningene til kollektivtrafikken og gi fylkeskommunene økte tilskudd når de går over til elektrisk drevne eller andre nullutslippsløsninger i kollektivtrafikken. Vi setter av flere hundre millioner til dette nettopp for å sikre at kommunene og fylkeskommunene er i stand til å gjennomføre det oppdraget vi har gitt dem i klimakampen. Hvis vi ikke støtter opp om dette viktige arbeidet, frykter vi at vi går glipp av svært viktige utslippskutt i årene framover.

Vi trenger også å øke miljøkompetansen i kommunene. Regjeringen har pålagt kommunene flere oppgaver. Da må vi sørge for at det følger bevilgninger med. Derfor setter SV av 100 mill. kr for å få økt miljøkompetansen i kommunene, slik at hver kommune igjen kan ha en egen miljøleder.

Så har vi kommet over i en fase av klimaarbeidet hvor vi må innse at noen konsekvenser av klimakrisen må vi leve med. Da er det helt avgjørende at vi klarer å tilpasse oss best mulig. Derfor øker også vi fra SVs side bevilgningene til tiltak for klimatilpasning i kommunene. Det er vi avhengig av.

Torleif Hamre (SV) [12:47:59]: Regjeringspartiene gjentar og gjentar to budskap som standardsvar på alle klager fra Kommune-Norge, også i innstillingen vi behandler her, og i debatten nå i dag. For det første sier de: Regjeringen har økt overføringene til kommunene. Og for det andre: Færre kommuner enn noen gang står i ROBEK-registeret – altså lista over kommuner som, enkelt sagt, er satt under statlig administrasjon.

Begge deler er sant, og likevel er begge deler så misvisende at det er til å grine av. Kommunene avslutter i disse dager sine budsjettprosesser, akkurat som vi gjør her, og i svært mange kommuner står kampen om hvilke usosiale kutt vi må svelge, og hvilke kutt vi klarer å unngå. Det som lettest ryker, er naturligvis alt som ikke er lovpålagt, slik som forebygging, støtte til frivillighet, kultur, lærlingplasser, bemanning utover minimumskrav – alt det vi både vil beholde og vil videreutvikle.

Min kommunepolitiske bakgrunn er fra Eidsvoll, en kommune med en like staselig historie som en for tiden stusslig kommuneøkonomi. Vi har vært på ROBEK-lista, vi har kommet oss ut, vi har kuttet og kuttet år for år, for vi vil ikke inn igjen – akkurat som ingen av oss som enkeltmennesker ønsker å bli umyndiggjort. Det er bittert å bli fratatt sjølstyret for kommuner, akkurat som for folk, så de som kan, kutter og holder seg utenfor. Resultatet er at Eidsvoll scorer helt i topp på ett område i Kommunebarometeret: effektivitet. Vi driver omtrent billigst i landet. Vi har blitt så slanke. Ribbeina spiler. Fra regjeringen får slike kommuner beskjed om at vi bare må effektivisere enda mer. Det er voldsomt provoserende.

Ja, overføringene til kommunene øker, det er sant. Men overføring av ansvar og nye oppgaver gir kostnader som øker enda mer, som det er sagt flere ganger i dag. Gapet øker, dyna blir kortere, og det hjelper ikke at regjeringspartiene sier noe annet når beina stikker ut.

Økt ansvar handler ofte om gode intensjoner, om reformer og kvalitetstiltak som også kommunene ønsker, for barnehager, skoler og alle slags kommunale omsorgstjenester. Men når midlene ikke følger med, og det gjør de ikke, ikke nok, blir det mer og mer umulig å følge opp slik som kommunene skulle og ville. Derfor foreslår SV å øke de samlede overføringene til kommunene mer enn noe annet parti i sitt alternative budsjett, både gjennom økte generelle rammeoverføringer og gjennom øremerkede satsinger på viktige og utsatte områder. Det er det viktigste denne forsamlingen kan gjøre – kunne ha gjort – i årets statsbudsjett for å trygge de grunnleggende velferdstjenestene for innbyggerne våre.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [12:51:17]: I forbindelse med regionreformen ventet mange fylkeskommuner i spenning på hvilke oppgaver de skulle få overta, og alle levde i den tro at oppgavene skulle være fullfinansiert. Men en av de oppgavene mange ikke ønsket seg, var å overta fiskerihavner. Hovedgrunnen til det var at Kystverket her gjorde en formidabel jobb og satt på en unik kompetanse ved sine kontor som ikke enkelt lar seg overføre til fylkeskommunene. Men som kjent var fiskerihavnene noe av det første som ble foreslått overført. Dette er nok et eksempel på nye oppgaver der det ikke følger med midler til ansvarlig gjennomføring.

Fylkene Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark har ikke skrevet under avtale om overtakelse av fiskerihavnene. De nevnte fylkeskommunenes sier i en felles budsjettmerknad at det er fordi tilbudet som følger oppgaveoverføringen, er på et uansvarlig lavt nivå. For Nordlands del trengs det årlig 130 mill. kr bare til drift. Statens tilbud er på 120,5 mill. kr, men det er til sammen til alle de nevnte fylkene, som skal fordele det seg imellom. Så skepsisen er forståelig.

Et annet eksempel er overføring av ansvar for kulturminneforvaltning. I langstrakte Nordland er det under statlig ansvar en oppgave som krever fire årsverk. Nå har fylkeskommunen fått det samme ansvaret. Det følger med midler, men midlene er bare på til sammen 90 000 kr.

Som representanten Haltbrekken var innom, er et annet område der fylkeskommunene straffes, satsingen på klimavennlige ferjer og hurtigbåter. Mange fylkeskommuner er seg sitt ansvar bevisst og krever null- og lavutslippsfartøy i sine anbud. Men dette koster, og regjeringens bidrag monner for lite. Senterpartiet har lagt til 200 mill. kr – konkret til dette området – men vi ber om at storting og regjering framover klarer å finne midler til denne satsingen for å støtte regionene i det som kan være den viktigste satsingen med tanke på å redusere utslipp.

Det er for mange eksempler på oppgaver som overføres uten at det følger med midler. Det er ingen hemmelighet at både Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å avvikle det fylkeskommunale nivået, men det er svært uredelig å gjøre det på en sånn måte, der fylkeskommunene presses økonomisk og derigjennom får store utfordringer med å levere tjenester til sine innbyggere. Enten får man sette fylkeskommunene i stand til å gjøre sine oppgaver – gamle som nye, store som små – eller så får regjeringen være mer tydelig om sin egen agenda i denne saken.

Kjersti Toppe (Sp) [12:54:18]: Aftenpostens nylege artiklar har gitt oss eit usminka bilde av norsk eldreomsorg. Det er dokumentert at det skjer utbreidd bruk av vald, og at det er menneskerettsbrot på norske sjukeheimar. Utfordringa i kommunane er store med tanke på både bemanning og kompetanse på sjukeheimar.

VG har dokumentert regjeringas store svikt når det gjeld gjennomføring av samhandlingsreforma. Helseføretaka fakturerer norske kommunar for store summar kvart år for utskrivingsklare pasientar som kommunen ikkje klarer å ta imot når dei skal. Frå 2012 til 2018 har helseføretaka gjeve norske kommunar helsebøter på i sum 1,4 mrd. kr, og nivået er aukande. Utviklinga her er òg bekymringsfull.

Norske kommunar er dei beste til å yta grunnleggjande helse- og omsorgstenester innanfor både førebygging, rus, psykisk helse, rehabilitering, eldreomsorg m.m. Kommuneøkonomien er bestemmande for dette. Bøtenivået er eit varsku frå ein kommunesektor med større og større helseansvar, men som ikkje har fått rammer til å utvikla helsetenestene sine i tråd med det ansvaret dei har.

Helseføretaka har under denne regjeringa vorte meir mektige på kostnad av kommunane. Det er kommunane som må ta ansvaret for pasientane når sjukehusa kuttar i sine helsetilbod fordi regjeringa skal effektivisera. Samhandlingsreforma, som var ei retningsreform som skulle sikra at veksten i helsetenestene no skulle skje i kommunane, er vorten ei sparereform for norske sjukehus.

VG har òg dokumentert den uverdige praksisen mange helseføretak har når det gjeld transport ut frå sjukehus – eldre pasientar som i stort omfang vert utskrivne og forflytta frå sjukehus til kommunane midt på natta. VG fortalde historia om ei 90 år gamal kvinne som på 26 timar vart flytta mellom tre nivå i helsetenestene like før ho døydde. Det er eit sterkt eksempel på eit helsevesen som ikkje lenger er verdistyrt, men pengestyrt.

I dag debatterer Stortinget kommuneøkonomi. Mitt poeng er at kommuneøkonomi og helsetenester ikkje vert utvikla i eit vakuum. Dei er begge påverka av eit samspel med staten og det statlege tilbodet. Når staten kuttar i sine tilbod, er det kommunen som får ansvaret. Det gjeld innanfor eldreomsorga, men det gjeld òg i f.eks. akuttberedskapen, som når helseføretaka kuttar i ambulanseberedskapen. Da er det brannvesenet og legevakta som må dekkja opp. Sjukehuset kuttar – kommunen må betala.

Denne situasjonen kan ikkje fortsetja. Det er ein av grunnane til at Senterpartiet prioriterer offentlege sjukehus og ein sterk auke i kommuneramma i statsbudsjettet for 2020.

Karin Andersen (SV) [12:57:30]: Det som kommer til å bli stående etter denne regjeringen, er usosiale kutt for vanskeligstilte, massiv sentralisering og helt udokumentert gode virkninger av skattekutt til de friskeste og mest velstående blant oss. Det rammer mange på noe av det som er aller, aller viktigst i livet, nemlig det å ha et trygt hjem. Etter at denne regjeringen overtok, har vi i dette landet blitt en halv million flere mennesker. Likevel er det mange tusen færre som får bostøtte. Da kan man ta en liten kikk på inntektsutviklingen i landet. Er det mange av de vanskeligstilte og dem med dårlig råd som har fått bedre råd? Nei, overhodet ikke. Tvert imot har de fått dårligere råd. Hva har skjedd med boutgiftene? Har de gått ned? Nei, det har de ikke.

Dette er veldig alvorlig. Det er mange tusen færre som får støtte, og de som får, får kanskje litt mer i kroner og ører, men det tetter altså ikke gapet mellom de økte boutgiftene og de reduserte inntektene. De få som får, får også mindre. Det er helt umulig å forstå at det skal behøve å være sånn. Det er helt unødvendig. Jeg hører regjeringen nå si at man har brukt penger på ditt og datt, men det skulle da jammen bare mangle så mye penger som denne regjeringen har, at man ikke kunne bruke noe mer av disse pengene på noen av dem som ikke engang er trygg på at de kan betale husleie og strømregning. Det vil SV, og derfor mener vi at ordningen med bostøtte må endres. Nye uføre må få ta del i bostøtteordningen. Det fikk de ikke. Det var altså bare Høyre som etter uførereformen lovte ikke å kompensere hele tapet for uføre da man la om den ordningen. Derfor er det ganske sjokkerende at SV under finansdebatten ikke fikk flertall for forslaget om å bedre bostøtteordningen.

Det er også nødvendig å endre startlånsordningen slik at flere unge kan få mulighet til å kjøpe egen bolig når de ikke har foreldre- eller besteforeldrebanken i orden. De kan tjene nok til å betjene lånet, men får ikke lån fordi de ikke kommer fra en familie med mye penger. I tillegg til det må vi satse mye mer på heis, som er et lavterskeltilbud innenfor god eldrepolitikk og en god politikk for mennesker med funksjonsnedsettelse.

Jeg blir ganske sjokkert over Fremskrittspartiet, som nå har sittet i regjering i seks år, har lagt fram to handlingsplaner og fremdeles klarer å skylde på den forrige regjeringen for at man ikke får på plass veikart for universelt utformete skoler.

Ove Trellevik (H) [13:00:46]: Med Senterpartiet sitt alternative budsjett får me absolutt mindre vekst i distrikta, og i tillegg får me færre statlege arbeidsplassar utanfor Oslo. Senterpartiet vil som kjent også melda oss ut av EØS, som er vår viktigaste avtale, og som tusenvis av norske arbeidsplassar er heilt avhengige av.

Eg vart veldig overraska over replikkane til representanten Sivertsen frå Arbeidarpartiet i replikkordskiftet med statsråden. Han viste ei genuin tru på at økte skattar for næringslivet skal gje vekst i næringslivet. Senterpartiet er ikkje noko betre dei heller. Dei vil i tillegg til auka skattar for næringslivet ha ein turistskatt på toppen. Det vert garantert ikkje noko betre ute i distrikta med ein slik politikk. Alle kan frykta dette, i både Ulvik, Geilo, Lofoten, Røros og Alta. Auka skattar for næringslivet i distrikta er slett ikkje det som skal til for å skapa fleire arbeidsplassar, optimisme og vekst i distriktskommunane.

Ei lita helsing til Senterpartiet: Dei vil reversera mykje av politikken til regjeringa. Stort sett alt regjeringa har gjort, ønskjer dei å reversera. Men det som er ganske overraskande, er at dei faktisk også vil ta tak i dei 1 220 offentlege og statlege stillingane som regjeringa har flytta ut og etablert utanfor Oslo. Dei skal kutta 1,7 mrd. kr.

Me har tidlegare i dag høyrt at Valdirektoratet skal leggjast ned. Oppgåvene forsvinn ikkje; me skal fortsatt ha val i Noreg. Dei tilsette må tilbake til Kommunaldepartementet. Det gjeld også Sjøfartsdirektoratet i Haugesund – fleire stillingar må fjernast. Konkurransetilsynet får tre gonger så mange kutt som Sjøfartsdirektoratet. Ein masse stillingar forsvinn.

Regelrådet i Hønefoss skal leggjast ned, alle tilsette mistar jobben. Senterpartiet skal leggja ned Statens undersøkingskommisjon for helsevesenet i Stavanger – 19 tilsette ryk ut. Til Kjersti Toppe: Har me ikkje bruk for dette tilsynet? Tilsette i Fiskeridirektoratet må gå, det same i Oljedirektoratet i Stavanger og i Harstad. Det skal kuttast 25,6 mill. kr i departementas serviceorganisasjon, og 19 tilsette i Engerdal fryktar for stillingane sine.

Det same gjeld fylkesmannsembeta: I både Arendal, Bodø, Vadsø, Leikanger og i heile landet må tilsette gå. I tillegg må tilsette i Direktoratet for forvaltning og IKT i Leikanger sjå seg om etter nye jobbar. I Nasjonal kommunikasjonsmyndigheit er det uklart kven som ryk ut. Er det tilsette i Lillesand, Lillehammer eller Lødingen? Dette seier ikkje budsjettet til Senterpartiet noko om.

Slik kan eg halda på. Lista mi er særdeles lang, og eg ser at det lyser raudt allereie. Men dette går svært hardt ut over distrikta, både når det gjeld domstolsstrukturen, kriminalomsorga, fengsla og politiet. Alle får store kutt, og i all hovudsak går dette ut over distrikta.

Mari Holm Lønseth (H) [13:03:51]: Politikk handler mye om hva vi sier, men også veldig mye om hva vi gjør. Når vi ser på de alternative budsjettene fra de andre partiene, kan vi også se at de sier én ting, men velger å gjøre noe helt annet. Mens hele opposisjonen har kritisert avbyråkratiseringsreformen, som har frigjort nærmere 10 mrd. kr som kan brukes på velferd til folk rundt omkring i Norge, bruker de altså pengene reformen frigjør. Jeg synes det er ganske utrolig at man kan si at man er imot en reform, men samtidig bruker alle pengene som reformen frigjør.

Vi ser det også når det gjelder digitaliseringen. Jeg kan minne om at før valgkampen i 2017 fløy Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, til selveste Silicon Valley og lovet et taktskifte når det gjaldt digitalisering. Det taktskiftet lover Arbeiderpartiet igjen i innstillingen, men i replikkordskiftet hører vi at taktskiftet skal komme gjennom å styrke statens egne ansatte. Men problemet er jo at det ikke er penger i Arbeiderpartiets budsjett til å styrke det arbeidet i staten. Da vil resultatet av milliarder i kutt til konsulenter være at man må si nei til noen av de digitaliseringsprosjektene som regjeringen har satt i gang, og jeg ville veldig gjerne ha hørt fra Arbeiderpartiet hvilke det skulle være.

Noe av det som fascinerer meg mest med kritikken her, er kritikken fra Arbeiderpartiet når det gjelder kommuneopplegget. Arbeiderpartiet sier altså at de øker handlingsrommet til norske kommuner med 2,5 mrd. kr, men realiteten er at ganske mye av disse pengene er bundet opp til nye, øremerkede ordninger, som også er underfinansiert og pålagt fra Youngstorget.

Hvis vi tar en titt på det som har vært Arbeiderpartiets viktigste valgløfte i år – skolemat – er det lovet at det skal komme 290 mill. kr for å finansiere halvparten av kommunenes halvdel av løftet. Hvis man gjør en enkel summering, kommer det til å koste norske kommuner godt over 1 mrd. kr å innføre Arbeiderpartiets viktigste valgløfte. Problemet er at Arbeiderpartiet ikke stiller opp med de frie inntektene som skal til for å betale den andre halvdelen. Det blir rett og slett ganske hult når opposisjonen går sammen om å si én ting, men velger å gjennomføre noe helt annet.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:06:44]: I høst stilte folk til valg, og folk gikk til valgurnene for bedring. Senterpartiet ønsker langt sterkere kommuner og fylker. Vi ønsker sterkere kommuner med mer midler til å yte tjenester og velferd for folk. Vi krever mindre byråkrati og mer tillit.

Å investere i framtiden er å investere i barn og unge. Stortinget ønsker flere voksne til å følge opp barna i barnehagene, men Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti legger ikke fram et budsjett for å få dette til å skje. Små private barnehager blir kjøpt opp eller lagt ned over hele landet. Kommuner slår sammen avdelinger. For neste år melder KS at det mangler 275 mill. kr bare for de kommunale barnehagene, og i 2022 er etterslepet oppe i 700 mill. kr for både private og kommunale barnehager. Statsråden ser ut til å tro at ting ser annerledes ut.

Neste år skal også nye læreplaner bli innarbeidet i skoler i hele landet. Jeg er glad for at kommunalministeren var opptatt av dette i sitt innlegg, men Senterpartiet savner en reell satsing på kompetanseutvikling på skolene og for lærerne, der den enorme innsatsen blir lagt ned. Det hjelper lite med store ambisjoner i Stortinget om mer lek, praktisk læring og koding i skolen om lærerne ikke får verktøy og kompetanse til å følge dette opp. I stedet er det kompetansekrav og lærerspesialister som blir prioritert. Dette er feilslått. De enorme summene kommunene må legge inn i spleiselaget, tar regjeringen heller ikke høyde for.

Fylkeskommunene får et nulloppgjør i 2020. Det betyr at parallelt med en påstått satsing på yrkesfag og nye læreplaner i videregående skole får vi massiv nedbygging av linje- og skoletilbud. Om ikke trang økonomi var krevende nok, kommer i tillegg regjeringen med krav om fritt skolevalg. Denne sentralt styrte endringen er det motsatte av det statsråd Mæland påstår regjeringen gjør, nemlig å gi lokalt handlingsrom og styring. Dette er det motsatte av tillit. Senterpartiet mener reelt at det må bli gjort et tillitsløft lokalt, der lokalpolitikere får makt og innflytelse over hvordan midler blir fordelt. For yrkesfag foreslår vi 300 mill. kr, slik at tømrerelever kan få hammeren i hånda fra første dag, og at det blir mer relevant utstyr og bedre formidling av læreplasser i fylkene. Desentralisert utdanning og regional forskning vil vi også ha mer av.

Senterpartiet vil investere i utdanning og kompetanse, og vi vil investere i barn og unge i hele landet. Men vi trenger et langt bedre budsjett om vi skal få dette til.

Kjersti Toppe (Sp) [13:09:53]: Til representanten Trellevik fyrst: Ja, Senterpartiet kuttar midlar til undersøkingskommisjonen i Stavanger. Dette er ei dyr ordning, det var ikkje eit anbefalt tiltak i NOU-en om pasientsikkerheit, og regjeringa finansierte opprettinga ved å leggja ned den veldig mykje brukte meldeordninga. Så er det ikkje sånn at det har vorte noko som helst betre av å leggja denne undersøkingskommisjonen til Stavanger.

Det eg ville snakka om, var fastlegeordninga. I dag er det Fastlegedagen, og då passar det godt å snakka om fastlegane når vi skal debattera kommunebudsjettet. Fastelegeordninga er utruleg viktig. Det er sjølve grunnmuren i helsetenesta og tar hand om ca. 90 pst. av aktiviteten.

Men det som er, er at fastlegeordninga er i krise. Unge legar vegrar seg for å søkja på ledige stillingar, erfarne legar sluttar med tungt hjarte. Utviklinga har gått i feil retning under denne regjeringa. Før var dette eit distriktsproblem, men no slit sjølv dei største byane.

Det hastar med tiltak på både kort og lang sikt, og eg meiner at regjeringa ikkje har sett alvoret i denne situasjonen. Fastlegeordninga er underfinansiert, fastlegane sine arbeidsoppgåver har auka, og etter at samhandlingsreforma vart innført, vert skrøpelege pasientar utskrivne frå sjukehus tidlegare. Det er dette ansvaret fastlegane har fått i fanget.

Mykje arbeid med attestar tar òg tid, som å skriva legeattestar til elevar i vidaregåande skule som ikkje er bekymra for helsa si, men for fråveret sitt. Fastlegane handterer òg eit breitt spekter av oppgåver, og dei må få tid til å gjera den jobben som trengst.

Statsbudsjettet for 2020 legg ikkje opp til ei nødvendig styrking av fastlegeordninga, og regjeringa vil koma med ein handlingsplan fyrst til våren. Ein handlingsplan er bra, men det hastar med konkrete tiltak no. Derfor føreslår Senterpartiet i sitt alternative budsjett ei nasjonal satsing på fastlegeordninga for auka rekruttering. Vi føreslår 400 nye allmennlegar i spesialisering, såkalla ALIS-stillingar, til neste år. Liknande satsing må skje òg dei neste åra.

Så er det òg nødvendig med ei opprydding i arbeidsoppgåver. Det trengst kortare listelengder, det trengst betre finansiering generelt, og ikkje minst trengst det fleire fastlegar. Dessutan må legevakt i større grad verta sett på som ein del av den faste arbeidstida. Dette vil kosta pengar, men det vil kosta meir å la vera, for sviktar fastlegeordninga, er vegen kort til private løysingar og eit todelt helsevesen i Noreg, og ei sånn utvikling vil ikkje Senterpartiet ha.

Norunn Tveiten Benestad (H) [13:13:07]: I denne debatten har det vært snakk om effektivisering, omstilling, sentralisering, kutt i tjenester, osv. Det er lett å være høy og mørk i opposisjon. Det blir fort forskjell på retorikk og praktisk politikk. Ingen av oss kan møte morgendagens utfordringer med gårsdagens løsninger. Vi kan heller ikke gjøre opp regnskap uten vert i budsjettene våre. Inndekningssiden burde derfor være like interessant som utgiftssiden og satsingene i budsjettet.

Flere har vært innom ABE-reformen. Noen kaller den ostehøvelkutt. Jeg må si jeg synes det er merkelig at etter all den kritikken som har vært mot ABE-reformen fra de rød-grønne, velger de samme partiene å beholde handlingsrommet den reformen gir, i sine egne budsjetter. Senterpartiet vil i tillegg kutte ytterligere 1,7 mrd. kr i det statlige byråkratiet i sitt alternative budsjett. Det er mye. ABE-reformen er en reform som er forutsigbar fra år til år. Senterpartiets tilleggskutt er et større kutt som vil være vanskelig å gjennomføre uten nedbemanning. Det vil ramme distriktsarbeidsplassene, som Senterpartiet snakker så varmt om ellers, som vi så i replikkordskiftet. Det står i sterk kontrast til det å skape vekst i hele landet, som har vært Senterpartiets mantra i valgkampen.

Det er viktig å redusere byråkratiet og effektivisere offentlig sektor, men vi må ha flere tanker i hodet samtidig, f.eks. redusere byråkratiet ved hjelp av digitalisering, slik regjeringa gjør gjennom digitaliseringsstrategien, spre makt ved å flytte ut arbeidsplasser til hele landet eller redusere oppgaver. Slik politikk hører vi sjelden om fra Senterpartiet, men vi hører mye om å stanse sentraliseringen. Det ser vi imidlertid svært lite igjen av i Senterpartiets alternative budsjett. De gjør få endringer i regjeringas reformer og bidrar i stedet med målrettede kutt i arbeidsplasser i distriktene. I tillegg kutter de gjennom sine konsulentkutt målrettet i digitaliseringsprosjekter som nettopp skal avbyråkratisere staten.

De rød-grønne partiene flyttet ut eller nyetablerte 240 arbeidsplasser utenfor Oslo i perioden 2009–2013. Under denne regjeringen har vi flyttet ut eller nyetablert 1 222 statlige arbeidsplasser.

Jeg merker meg, som representanten Trellevik, at Senterpartiet finansierer sine satsinger bl.a. ved å kutte sterkt i EØS-midlene. Jeg skjønner at man kan være imot EØS, men å kutte 2 mrd. kr i EØS-kontingent fra ett år til et annet er alvorlig. Da kan vi vente oss reaksjoner også fra våre handelspartnere, og en handelskrig er det siste norske arbeidsplasser trenger.

Kirsti Leirtrø (A) [13:16:10]: Hver dag får vi på Stortinget henvendelser fra fortvilte innbyggere, næringsliv, kommuner og fylkeskommuner. Når jeg hører på representantene fra regjeringspartiene, høres det ut som om de ikke har fått de samme henvendelsene. De har visst ikke en eneste utfordring som må løses. Det snakkes fortsatt om hvor bra alt er, og om egen dyktighet.

For å kunne gjøre noe med en krise må man først erkjenne at den finnes. Og så må man ha vilje til å gjøre noe med det uten å peke på alle andre enn seg selv.

Jeg vil snakke om de oppgavene som fylkeskommunene har, og deres betydning for næringsutvikling, for å nå klimamål og for å ha bosetting i hele landet. Forfallet på fylkesveiene er nå på mellom 50 mrd. og 70 mrd. kr. Det er 60 pst. større risiko for å dø på en fylkesvei enn på en riksvei. Vi ser nå varslede kutt i skoletilbud, linjenedleggelser, kutt i kollektivtilbud, ferje- og hurtigbåttilbud, økte takster og utsettelse av kravene til tunnelsikkerhetsforskriften. I tillegg skal fylkene nå gjennom en regionreform få nye oppgaver, som ikke er fullfinansiert, og de fleste fylkene står midt i en sammenslåingsprosess. Den kommunale og fylkeskommunale gjelden per innbygger er mangedoblet de siste årene, og det er et paradoks når regjeringspartiene snakker om ROBEK-lista.

Det som likevel bør bekymre også regjeringspartienes representanter, er situasjonen i norsk næringsliv. Entreprenørbransjen sliter både med økonomien og med rekruttering, innovasjon og forutsigbarhet. Det vil i 2030 mangle 30 000 fagarbeidere. Andelen konkurser er i år snart på samme nivå som under finanskrisen. Nå skal regjeringen i tillegg overstyre fylkespolitikerne ved å innføre karakterbasert inntak, en sentraliseringspolitikk som vil få store konsekvenser for rekruttering til viktige bransjer der naturressursene er. Regjeringens politikk tyder på at de ikke evner å lytte. De driver med brannslokking, ikke forebygging.

Stein Erik Lauvås (A) [13:19:02]: Det er mye selvskryt fra regjeringen. Representantene Benestad, Trellevik og Lønseth kommer med de reneste Trump-tweeter om egen fortreffelighet. Statsråd Mæland selv sier at budsjettforslaget er godt mottatt – i reneste Trump-retorikk, som et forsvar for det dårligste kommuneopplegget på 15 år. Ja, jeg skjønner at statsråden kanskje har behov for å servere det vi kan kalle for alternative fakta, men det blir ikke noe bedre av det. Så innrømmer de plutselig på direkte spørsmål at f.eks. Osterøys politikere ikke tar feil, de har rett i sin kritikk fra Osterøy. Her går det helt i ball. På den ene siden mener regjeringsrepresentantene og regjeringen at kommunene får mer enn nok penger, men må innrømme at det er nok ikke slik allikevel når de må svare på direkte spørsmål.

Så går de til sterke angrep på Arbeiderpartiets alternative budsjettforslag – nok en gang i beste Trump-tweet-stil, og de gjør det på den måten med fullt overlegg. De føler seg nemlig truet av at Arbeiderpartiet klart og tydelig har vist at det er mulig å gi kommuneøkonomien et løft. Det er mulig å gi kommunene mer penger og større muligheter enn det regjeringen klarer. Det er ikke bra for regjeringen, det forstår jeg, at Arbeiderpartiet så tydelig viser disse mulighetene. Derfor bruker man det gamle begrepet: Angrep er det beste forsvar.

3 mrd. kr mer til kommunene, slik Arbeiderpartiet foreslår i sitt alternativ, hadde gjort en forskjell der ute. Jeg skal innrømme at det hadde ikke løst alle problemer, alle utfordringene kommunene står overfor, men det hadde gjort det litt enklere for kommunene faktisk å kunne løfte tjenestene – i stedet for, slik svært mange kommuner nå må gjøre, å kutte i disse tjenestene.

Som sagt: 3 mrd. kr mer til kommuner og fylkeskommuner, 60 mill. kr mer til Sametinget, 350 mill. kr for å dekke inn finansiering av ressurskrevende brukere, regionale utviklingsmidler ligger inne med en styrking på 200 mill. kr. Arbeiderpartiet kan satse på kommuneøkonomien fordi vi fordeler annerledes enn regjeringen. Vi prioriterer fellesskap og satsing på velferd til innbyggerne i alle kommuner, landet over – velferd der folk bor.

Arne Nævra (SV) [13:22:16]: Mine stortingskollegaer fra SV har vært inne på det, men jeg vil utdype det litt mer. Det er et veldig viktig tema, nemlig at strenge mål i Stortinget innen miljø- og klimagassutslipp, ting vi har vedtatt her i salen, ikke blir fulgt opp med penger. Det grenser faktisk til uredelighet at vi i Stortinget stemmer for at fylkeskommunene skal velge nullutslippsløsninger og at nye ferger osv. skal anskaffes uten at de ekstra utgiftene som denne overgangen innebærer, blir dekket opp. Flere fylker, Vestland f.eks., har varslet utgiftsøkninger i flere hundremillionersklassen. Det må dekkes opp. De kan rett og slett ikke klare dette uten at de øker billettprisene eller innstiller avganger. Der er vi. Joda, Enova bevilger en liten del til ladeinstallasjoner, men det strekker overhodet ikke til for de ekstrautgiftene jeg snakker om.

Derfor har i alle fall vi i SV de siste åra satt av flere hundre millioner kroner til innfasing av nullutslippsløsninger for kollektivtransport og ferger i kommuneramma. I år utgjør det 300 mill. kr i vårt alternative budsjett. Det samme gjelder fylkesveiene. Det ble også nevnt av representanten Leirtrø nettopp. Fylkeskommunene har over 40 000 km vei som de har fått ansvaret for. Hørte man det – over 40 000 km vei? Og hvordan tror presidenten at det ligger an med vedlikehold, rassikring og utbedring av disse?

Jeg sitter i transportkomiteen og har hørt mange tall for vedlikeholdsetterslepet. Kanskje er det på 30 mrd. kr, hvis vi er veldig optimistiske. Kanskje er det på 40 mrd. kr? 50 mrd. kr? Jeg tror Leirtrø nettopp nevnte enda høyere summer. Og jeg har hørt mange klagetaler fra fylkesordførere i vest og i nord når vi har reist rundt – om rassikring f.eks. Vi har en nasjonal rassikringsgruppe som argumenterer hardt for mer midler for å gjøre det mer framkommelig i distriktene og ikke minst for å gjøre det sikrere å bo i distriktene. Men nei, det går utrolig sakte å få økt midlene. Jeg har som SVs representant i transportkomiteen gang på gang krevd at det skal være en smule ærlighet fra regjeringspartiene – det gjelder faktisk alle de største partiene – for å prioritere innen dette transportbudsjettet. Men det skjer ikke i særlig grad at man tar fra f.eks. de store motorveiprosjektene over til trygge bruksveier i distriktene. Det har vi foreslått mange ganger. Vi har i år overført 184 mill. kr til fylkeskommunal ramme for bedre rassikring. Det er i hvert fall vårt bidrag i vårt alternative budsjett.

Karin Andersen (SV) [13:25:31]: Representanter for regjeringen later som om økt kommuneøkonomi ikke vil være bedre for kommunene så de kan løse oppgavene sine. Jo, selvfølgelig – som mer penger til kollektivtrafikk, utstyrsparker i videregående skole, rassikring, betaling av oppgavene man har fått, flere penger til gang- og sykkelveier, at man finansierer bemanningsnormen i barnehagene med 500 mill. kr, at man gir kommunene 400 mill. kr til å følge opp de fattige familiene som regjeringen skyver over på kommunene, at man får 300 mill. kr til psykisk helsevern og 250 mill. kr til bedre skolehelsetjeneste, at man får 250 mill. kr til økt bemanning, og at innslagspunktet for ressurskrevende tjenester senkes med 350 mill. kr.

Dette er penger kommunene trenger for å utføre de oppgavene som alle har pålagt dem, og som regjeringen grovt underfinansierer.

Heidi Greni (Sp) [13:26:54]: Vi ser stadig nye brev fra lokalpolitikere, også fra Høyre, som slår fast at dette er de trangeste rammene Kommune-Norge har hatt på 15 år, de trangeste rammene siden Erna var kommunalminister.

Osterøy Høyres lokalpolitikere varsler kutt som er så kraftige at de ikke vet om de klarer å følge opp de lovpålagte oppgavene. Høyres lokalpolitikere har prøvd å få regjeringen til å endre kurs. Jeg ser at i dag har Høyre-ordførerne et opprop i Aftenposten, der de ber om en reformpause. Men de blir tydeligvis ikke lyttet til.

Ja, kommunene mener alltid at det blir for lite penger. Nei, vi har ikke opplevd en så massiv bekymring de siste 15 årene, siden vi hadde ordføreroppropet, der Høyre-ordførere i Trøndelag gikk åpent ut og ba om å få en annen styring i departementet. Jeg skjønner det er artig å spre «fake news» om at Senterpartiet reduserer distriktsarbeidsplasser og få debatten over på et annet spor. Vi kutter i byråkrati, og byråkratiet er størst i Oslo, så kuttet blir størst i Oslo. Vi kutter samlet 1,5 mrd. kr. Vi styrker kommunal sektor med det tredobbelte. Vi har altså minst dobbelt så mange nye stillinger i kommunene som vi kutter. Det er lærerstillinger, det er sykepleierstillinger, det er barnehageansatte, det er folk som jobber tett på brukerne, istedenfor et overdimensjonert byråkrati.

Så kutter vi f.eks. hos Fylkesmannen– vi skal ikke fortsette kommunereformen, vi kutter det som er bevilget der. Fylkesmannen får mindre å gjøre, regjeringen har selv sagt at det skal fremmes færre innsigelser, og at det skal lyttes mer til lokaldemokratiet. Hvis de har tenkt å følge opp det, hvilket min kommune ikke har oppdaget ennå, vil det bety at det blir mindre å gjøre med fylkeskommunen. Og det må gå an å kutte i byråkratiet. Vi vil ha en tillitsreform, der vi har tillit til de ansatte, mindre byråkrati, mindre rapportering og mer praktisk arbeid.

Så til kommunereformen – jeg ser i dag at Høyre-ordførerne ber om en pause i den reformen, og vi blir gjort narr av fordi vi reverserer. Selvfølgelig skal vi ikke fortsette en reform som er så totalt mislykket. Vi kan se på alle de kommunene som nå har valgt å slå seg sammen, og som melder om at økonomien har blitt mye verre. Vi hadde ikke drømt om at det ville bli så krevende etter sammenslåingen, da hadde vi aldri sagt ja, er i grunnen mantraet.

Til slutt vil jeg varsle om at vi støtter forslagene nr. 10, 11, 17, 20, 22 og 25.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:30:07]: Det blir fortalt en historie her om at alt går så bra i kommunene. Ett eksempel det blir pekt på, er antall kommuner på ROBEK-listen. Det går så bra fordi det er så få kommuner på ROBEK-listen. Men det handler om økonomisk balanse. Samtidig som regjeringspartiene peker på dette argumentet, får vi også høre om at det er flere kommuner som må bruke av oppsparte fond og budsjetterer med høyere utgifter enn inntekter i 2020. Det er oppskriften på tøffe tider, og at man ikke går en lysere tid i møte.

Det blir også fortalt en historie om at alt går så bra i kommunene – i alle fall så lenge man får slått seg sammen, for med store kompetansemiljøer blir det et attraktivt sted å jobbe. Men faktum er at mangelen på tilstrekkelig kvalifiserte lærere i hele landet, er en av de største utfordringene skolen står overfor de kommende årene. Svært mange kommuner rapporterer om at de har vansker med å tiltrekke seg ansatte med godkjent undervisningskompetanse i alle fag. Situasjonen er vanskelig i hele landet, men situasjonen er spesielt utfordrende i Nord-Norge, der lærermangelen er desidert størst.

Underdekning på kvalifiserte lærere er ikke en ny problemstilling. I de senere årene har regjeringen gjennomført flere politiske beslutninger, som forsterker en allerede utfordrende rekrutteringssituasjon. Senterpartiet er kritisk til at regjeringen har innført krav om karakteren 4 i matematikk ved opptak til lærerutdanningen. Samtidig har de innført kompetansekrav for å undervise med tilbakevirkende kraft og dermed vært med på å avskilte tusenvis av lærere med mange års erfaring. Køene for å ta etter- og videreutdanning var enormt lange allerede før disse nye kravene kom.

I tillegg kom innføringen av en femårig lærerutdanning, som gjør at det i 2021 ikke vil bli uteksaminert noen nye lærere til tross for at det er enormt mange stillinger å fylle. I sum forsterker regjeringens politikk en uoversiktlig og uheldig rekrutteringssituasjon i skolen, og dårlig kommuneøkonomi er ikke akkurat med på å gjøre situasjonen bedre. Det blir som representanten Greni sa, disse stillingene vi ønsker å satse på og å bygge landet videre med, er stillinger i førstelinjen, og de folkene som møter innbyggerne i sin hverdag. Det er disse lærerne som står og underviser og skal gjøre en forskjell. Å satse på barn og ungdom i framtiden – det er det Senterpartiet ønsker å gjøre.

Eirik Sivertsen (A) [13:32:54]: Mot slutten av denne debatten må jeg si det er en forutsigbar debatt. Det kan også være et gode. Det betyr at det ikke har vært noen dramatiske endringer i de politiske posisjonene det siste året. Men det slenges en lang rekke påstander rundt omkring, og jeg skal kommentere noen av dem.

Først til representanten Trellevik, som var veldig indignert på talerstolen i stad over at jeg hadde tatt til orde for en skjerpet skatt overfor næringslivet. Nei, det har jeg overhodet ikke gjort i dag. Det jeg derimot gjorde, var at jeg tok meg den frihet i replikkordskiftet med statsråd Mæland å spørre om hvilke skatteletter var det man mente hadde en distriktsmessig virkning. Og det fikk jeg da etter hvert et svar på.

Jeg har sagt, og det står jeg inne for, at fortsatt er det ikke de vekstfremmende sidene av den typen skatteletter og skattekutt dokumentert, noe som har vært etterlyst lenge.

Jeg har hørt regjeringspartienes representanter gjentatte ganger snakke om 30 mrd. kr mer til kommunene de siste årene. Det skulle blott bare mangle! Det blir tross alt flere folk her i landet. Det er nye oppgaver som skal løses – bare demografikostnadene utgjør en betydelig del av det.

Vi skulle egentlig diskutere statsbudsjettet for neste år, og ikke de årene som har gått, men som regjeringspartiene har vært mest opptatt av. Siden vi da har hatt lange innlegg om alle de milliardene som kom i årene som var, kan jeg si at i fjor gjorde vi en betraktning på det og så på gjennomsnittet på vekst i inntekter over tid og sammenlignet den rød-grønne regjeringsperioden med den tiden som regjeringen Solberg har sittet. Da viste det seg at det var 0,6 prosentpoengs forskjell. Det høres ikke mye ut, men når man summerer virkningen av det, og dette er tall fra i fjor, blir det omtrentlige tall fordi størrelsen forandrer seg. Men man gjorde altså beregningene, og forskjellen mellom et rød-grønt bevilgningsnivå til kommunesektoren og regjeringen Solberg var på om lag 14 mrd. kr. Dette er som når to skip legger fra kai med noen få graders forskjell i kurs. Det er ikke så stor forskjellen til å begynne med, men akkumulert over tid er det en helt annen retning og man ender opp på et helt annet sted. Det er der de politiske skillelinjene går. Spørsmålet er om vi ønsker å styrke velferden og ønsker å styrke fellesskapene, eller om en ønsker å bygge det ned, og la den enkelte ha større ansvar og risiko selv.

Så har både Holm Lønseth og Trellevik vært innom og forsøkt å argumentere for at Arbeiderpartiet gir mindre handlingsrom. Ærlig talt! Vi har utover det regjeringen bevilger, som regjeringen beskriver som et fantastisk godt opplegg for kommunene, 2,5 mrd. kr til til primærkommunene, hvorav 2 mrd. kr har blitt synliggjort hvordan vi bl.a. tar igjen manglende bevilgninger fra regjeringen på bemanningsnormer og andre ting. I tillegg ligger det 500 mill. kr over, som ikke er bundet opp på noe som helst vis. Det blir det mer handlingsrom av, og ikke mindre.

Ove Trellevik (H) [13:36:11]: No vert det mykje kritikk her fordi det vert veldig lite pengebruk. Me starta altså denne budsjettrunden med ein negativ budsjettimpuls på 0,2 pst. Det betyr at me skal bruka færre oljepengar. Då må eg få lov til å skryta av statsråden og resten av regjeringa som faktisk klarar å få ein liten vekst inn i kommunebudsjettet – det er altså ikkje kommunane som er dei største taparane i dette. Så det skal dei ha honnør for.

Så til SV-representanten Nævra, som beklaga seg overfor fylkeskommunane: 17 200 kilometer med fylkesveg vert overført frå staten til fylka. Det var fullstendig underfinansiert sist dei raud-grøne sat i regjering. Dette etterslepet er me begynt å ta inn igjen, men det er framleis masse å ta tak i. Det er mykje som heng igjen her.

Så til Osterøy: Osterøy kommune var, som eg nemnde tidlegare i dag, på ROBEK-lista i den perioden dei raud-grøne sat med makta. I dag er dei ute. ROBEK-lista gjev ei god beskriving av korleis utviklinga i kommunesektoren er.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [13:37:32]: Digitaliseringsministeren snakket varmt om nettopp digitalisering, og det vil jeg gjerne slutte meg til. Men vi vil gjerne – nok en gang – presisere viktigheten av at absolutt alle har tilgang til høyhastighetsinternett. Ja, selvfølgelig må det være over 100 Mbit/s. Senterpartiet presiserer at vi derfor – i år som tidligere – mener at vi skal bruke 0,5 mrd. kr i året på utbygging, til vi har nådd målet, og det skal gjelde overalt i landet vårt.

På spørsmål fra representanten Sivertsen svarte statsråden i mine øyne noe lite betryggende på Altinns eksistens ved Brønnøysundregistrene. Jeg vil minne om at splitting av Altinn til Difi var kritisert, bl.a. med den begrunnelse at tempoet på utvikling og samordning av de digitale tjenestene kunne bli redusert. Vi ber fortsatt om en tydelig forsikring om at Altinn ikke endres ytterligere, og at man sikrer utviklingen i Brønnøysundregistrene.

Til slutt: Representanter fra Høyre tolker Senterpartiets alternative budsjett på en kreativ måte, og det får stå for deres regning. Samtidig hevdes det at opposisjonen gjennom budsjettene sine sier én ting, men vil måtte praktisere noe helt annet. Da vil jeg gjerne trekke paralleller til at regjeringspartiene ser ut til å være svært fornøyd – nødvendigvis – med eget budsjett og egne prioriteringer, men jeg registrerer at folk rundt omkring i landet vårt ofte ser ut til å være av en annen formening. Senterpartiet tar det til etterretning og vil fortsette å lytte til innbyggerne, for vi mener det er en fornuftig ting å gjøre.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:39:41]: Jeg merker meg at flere talere fra regjeringspartiene velger å bruke taletid i debatten om kommunalkomiteen sitt budsjett til å vise til Senterpartiet sine kutt i EØS-midler. Men når det først blir stilt spørsmål og kommentert, er det greit iallfall å legge noen fakta til grunn. Sist år kuttet regjeringspartiene selv 0,5 mrd. kr i EØS-midlene i revidert fordi en ikke hadde prosjekt å bruke pengene på. Da skulle en kanskje tro at regjeringen i forslag til budsjett for neste år viste litt måtehold i bevilgningene til EØS-midler, men i stedet sørger de altså for en økning på 1,7 mrd. kr – til et historisk høyt beløp på 4,5 mrd. kr.

Senterpartiet er opptatt av at vi skal drive samarbeid med andre land, at vi skal ha et romslig bistandsbudsjett, at vi skal hjelpe dem som trenger hjelp i verden. Men EØS-midlene er blitt en gigantisk ordning uten styring og kontroll. Når vi spør regjeringen hva slags prosjekt disse 4,5 mrd. kr skal brukes til, kan ikke regjeringen svare på det. Da er faren veldig stor for at det nettopp kommer nye prosjekt, sånn som en har sett før, til feiring av gjøkens dag eller til fektekamper med folk som står i vikingutstyr eller til fuglekasseprosjekt.

Vi må ha styring og kontroll på den offentlige pengebruken, slik at vi virkelig kan bruke pengene til det som er viktigst, nemlig gode tjenester nær folk.

Representanter fra regjeringspartiene viste til Senterpartiets kutt i byråkrati. Ja, under denne regjeringen her økte antall ansatte i direktorat alene med over 2 000 i løpet av noen få år. Det er klart at vi må se på hvordan vi reduserer i byråkrati for å legge til rette for gode tjenester nær folk. Det er helt riktig at noen plasser kutter vi også i byråkrati andre plasser enn bare Oslo, selv om de største kuttene kommer der. Men når vi f.eks. kutter med 2,5 mill. kr i Norec i Førde, gir vi tilbake igjen i kommuneøkonomi til den kommunen et beløp som er fire ganger så stort, i tillegg til at vi reverserer den statliggjøringen av den kommunale skatteoppkreveren, som også rammer både Sunnfjord og andre kommuner. I tillegg, selv om vi ikke elsker Vestland fylke, sørger vi for at Vestland fylke får 435 mill. kr ekstra neste år. Det vil bidra til at vi kan få løst det etterslepet på fylkesveier, det kan bidra til rassikring, og vi sørger for gode tjenester nær folk.

Heidi Greni (Sp) [13:42:50]: Representanten Trellevik kunne med fordel ha lest innstillingen til denne saken i dag, for da hadde han sett at Senterpartiet faktisk har en kraftig distriktssatsing på bygdevekstavtaler med 12 mrd. kr over ti år. Det kan muligens bli noen distriktsarbeidsplasser av det også. Senterpartiet har knappe 2 mrd. kr ekstra til fylkeskommunene, derav 1 mrd. kr til fylkesveg. Det kan bli noen distriktsarbeidsplasser av det også. Og så får vi kritikk for turistskatten, for at vi har åpnet for at kommunene har mulighet til å innføre en turistskatt. Man kan spørre næringslivet i distriktene om det er en frivillig turistskatt som kommunen blir enig om, som er det verste, eller om det er sukkeravgiften som flytter arbeidsplassene til Sverige, som er det verste, eller om det er flyseteavgiften som gjør det veldig krevende, eller bensinavgiften – vi kan egentlig fortsette i det uendelige.

Stein Erik Lauvås (A) [13:44:03]: Der kom katta ut av sekken. Representanten Trellevik sa at kommunene ikke er de største taperne i dette budsjettet. Det synes jeg jo var en veldig fin avklaring, men da melder dette spørsmålet seg øyeblikkelig: Hvem er da de største taperne i dette budsjettet? Det hadde det vært fint om man kunne fått svar på.

For øvrig vil jeg bare nok en gang presisere at kommunene er en av vinnerne i Arbeiderpartiets budsjettforslag. Det er vi veldig stolt av.

Nå er vi kommet dit at representanten Trellevik og de øvrige regjeringspartirepresentantene i denne salen, også fra Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, i dag kommer til å stemme for et tapsbudsjett for kommunene. Det kommer ikke Arbeiderpartiet til å gjøre. Vi kommer til å stemme imot det.

Statsråd Nikolai Astrup [13:45:09]: La meg først begynne med å berolige representanten Bøkestad Andreassen fra Senterpartiet med at de forsikringene jeg har gitt rundt Altinn, står ved lag. Det er ingen planer om å flytte virksomheten i Altinn ut av Brønnøysund, og det er ingen planer om å redusere på aktivitetsnivået i Altinn i Brønnøysund.

Jeg har lyst til å takke for debatten. Den viser at alle partier i denne salen er opptatt av gode tjenester i kommunene. Det er bra. Så er vi uenige om hvor gode tjenestene er, og f.eks. om hvordan byråkrati skal reduseres. Noen mener sågar at detaljstyring gir mindre byråkrati enn målstyring, f.eks.

Skal vi oppnå gode tjenester, kommer digitalisering til å være et svært viktig virkemiddel. Derfor er det skuffende at opposisjonen knapt nevner digitalisering som et virkemiddel for å gi folk et enklere liv, bedre tjenester og bidra til nettopp tjenester nær folk – og ikke bare det, men det går i feil retning. Arbeiderpartiet foreslår altså å kutte 1,8 mrd. kr eller 23 pst. i statens konsulentbruk. Det kommer til å ramme viktige IKT-prosjekter i mange store statlige etater. Senterpartiet foreslår et kutt på 700 mill. kr i den samme konsulentbruken i tillegg til et målrettet kutt i det som er statens viktigste verktøy for nasjonale felleskomponenter, nemlig det nye digitaliseringsdirektoratet. Det er jo ironisk at det nettopp er en representant fra Senterpartiet som spør meg om tilstanden til Altinn, når de selv velger å kutte i det digitaliseringsdirektoratet der Altinn skal innlemmes. Kan Senterpartiet da garantere at det kuttet ikke vil gå ut over virksomheten i Brønnøysund? Det er et spørsmål å stille til Senterpartiet. SV nevner jo ikke digitalisering overhodet i sin hovedmerknad i denne innstillingen, og det er underlig i seg selv. Så det virker som om landets ledende kommunepolitikere fra opposisjonen er totalt uinteressert i hva digitalisering kan gi av gevinster for det norske folk og for offentlig sektor.

Fremtiden er kommet for å bli, og digitalisering kommer til å gi helt nye muligheter for å løse oppgavene på nye og bedre måter fremover, ikke minst når vi får tingenes internett, kunstig intelligens og 5G i kombinasjon. Men det kommer ikke til å komme av seg selv. Det kommer til å kreve at vi som politikere tar mulighetene i bruk og har en aktiv digitaliseringspolitikk. Jeg ser ikke spor av en aktiv digitaliseringspolitikk fra opposisjonens side overhodet.

Takk for debatten.

Karin Andersen (SV) [13:48:04]: Noen av de store oppgavene verden står overfor, er hvordan vi skal kunne ivareta mennesker på flukt, og hvordan vi skal kunne leve sammen på tvers av ulikheter, når folk har behov for å flytte på seg. Flyktningkatastrofen i verden er større enn noen gang. Da mener SV at Norge har både penger nok og plass nok til å ta imot noen flere og oppfylle det ønsket som FN har til Norge om å ta imot 5 000 flere kvoteflyktninger.

Det er mange flere som også trenger bistand. Vi vet at det er en eskalerende krise i Hellas. Situasjonen i flyktningleirene der er ekstrem. Norge velger til og med å returnere asylsøkere gjennom Dublin-instituttet til Hellas, der det nå er så forferdelige tilstander i leirene at til og med den høyreorienterte regjeringen der sier at det har gått over alle støvleskaft. Derfor foreslår SV at vi skal ta imot noen asylsøkere fra Hellas, behandle søknaden deres her, og at vi skal slutte å returnere til Hellas.

Denne hodeløse panikken som har resultert i disse innstrammingene som bryter flyktningkonvensjonen, setter Norge i en ganske forlegen rolle internasjonalt når det gjelder å ta sitt ansvar for å opprettholde den sivilisasjonen det er å ha flyktningkonvensjonen og opprettholde den. Den ser ut til å vare.

I diskusjonen vi har hatt de siste dagene om ureturnerbare, papirløse flyktninger som blir værende i Norge, ser vi det utspiller seg. Vi har akkurat vært vitne til en Nav-skandale, og i kjølvannet av den har lederen i UDI vært ute og sagt at de har praktisert barnekonvensjonen feil i noen saker om utvisning, og det har de. Jeg har noen saker om ureturnerbare:

Mann, papirløs, ureturnerbar, vært i Norge i 11 år – så fikk han møte UNE sjøl og fikk opphold i Norge etter § 28, og hvis ikke de andre vet hva det er, så er det asyl.

Mann, 9 år i Norge, papirløs, ureturnerbar, fikk hjelp til å ta opp saken sin i retten og fikk asyl.

Mann, 13 år i Norge, papirløs, fikk også opphold etter § 28, asyl.

Grunnen til at jeg sier dette, er at noen later som om mennesker som er ureturnerbare, bare har vond vilje, og at de kan reise hjem akkurat når de vil. Mange av disse har helt berettiget frykt for sitt eget liv hvis de blir returnert. Mange av dem kan ikke returneres fordi de kommer fra land der det ikke finnes papirer som er notifiserbare i Norge, og da har de ingen mulighet til å bevise sin identitet. Et godt prinsipp i Norge er at alle som kan, skal forsørge seg sjøl ved ærlig arbeid. Det er SVs forslag i dag, og jeg håper Stortinget vil slutte seg til det.

I tillegg til det foreslår SV at mindreårige asylsøkere skal bli et ansvar for barnevernet. Det har FN også sagt til oss, at det er et brudd på våre forpliktelser når vi behandler barn forskjellig ut fra hvem de er. Alle skal ha det samme vernet og den samme oppfølgingen – om de er norskfødte, eller om de er enslige mindreårige asylsøkere.

På integreringsområdet er det mye man kunne gjøre, og det beste i hvert fall ville være om regjeringspartiene sluttet å snakke så ensidig negativt og problematisk om alle som kommer til Norge og har utenlandsk opprinnelse.

SV foreslår også en massiv satsing på kvalitetsheving i integreringsarbeidet, fra introduksjonsordningen til språkopplæringen til Jobbsjansen til oppfølgingen i Nav. Enten en er på Nav og er norsk, eller en er på Nav og i introordningen, trenger man å få fullført kompetanse som noen arbeidsgivere i Norge trenger. Derfor gjentar SV forslagene sine nå om å bedre introduksjonsordningen, slik at vi ikke kaster bort så mye penger på en ordning som er dårlig. Det er ikke mulig for kommunene å differensiere introduksjonsordningen mer hvis de ikke får tilført midler, for flere parallelle klasser koster mer enn en.

Masud Gharahkhani (A) [13:59:35]: Flyktningproblematikken er en av vår tids store utfordringer. For hvert år som går og vi diskuterer dette området her i denne salen, ser vi at antall mennesker på flukt i verden øker dramatisk. Over 70 millioner mennesker er på flukt. 29 millioner av dem er av FN anerkjent som reelle flyktninger.

Som et rikt land må vi stadig stille oss selv følgende spørsmål: Hvordan skal vi ha den beste flyktningpolitikken? Hvordan skal vi klare å stille opp for flest mulige flyktninger i verden? Dersom vi skal ha den beste flyktningpolitikken, med humanisme og solidaritet for flyktningene, kan ingen underkjenne følgende fakta: Det er at den viktigste innsatsen vi gjør, er å stille opp i nærområdene og i mottakerlandene. Det er her 85 pst. av verdens flyktninger er, de fleste uten rettigheter. Det er ikke humanisme, og det er ikke solidaritet at de forblir uten rettigheter – i flere generasjoner i enkelte land. Svært mange av dem lever under veldig dårlige forhold. Alle som har besøkt flyktningleirer ute i verden, vet hvordan det er der.

Det handler selvfølgelig om humanitær bistand, som tak over hodet, vann, mat, medisiner, helse og utdanning, men vi kan gjøre mer for å gi hundretusenvis av mennesker håp for framtiden. Derfor sier Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2020 at vi skal starte oppbyggingen av en forpliktende solidaritetspott som gir støtte til sårbare mottakerland som Jordan og Libanon, som huser millioner av flyktninger, men som selv sliter med store økonomiske utfordringer. Dersom de kollapser, fører det til store katastrofer for hele verden. Det handler også om å bidra til prosjekter som sikrer arbeidslinjen for flyktninger i mottakerlandene – at flyktninger faktisk skal ha mulighet til å forsørge seg selv og sin familie i nærområdene. Dette er god og riktig flyktningpolitikk.

Det er kjent at Arbeiderpartiet har lagt fram en radikal endring av sin asylpolitikk. Vi sier færre asylsøkere ved grensen. Selv om det er få asylankomster i dag, på grunn av internasjonalt samarbeid, vet vi at ting kan forandre seg raskt. Derfor har vi løsninger som bidrar til færre asylsøkere, for å prioritere større innsats i mottakerlandene og prioritere kvoteflyktningene. Det er rettferdig. Vi må bli kvitt den inhumane, urettferdige og ikke bærekraftige dødsveien over Middelhavet.

Kvoteflyktninger er de mest sårbare flyktningene i verden. De er reelle flyktninger. Det er ikke snakk om hvorvidt de har rett på beskyttelse eller ikke. Når de først er kommet til Norge, vet vi at de har rettigheter. Da bruker vi heller ikke store ressurser på retur, som også går ut over det å stille opp for enda flere flyktninger i verden. Ved å ta imot kvoteflyktninger avlaster vi også mottakerlandene. Med tanke på den lave asylankomsten vi har, og lite familiegjenforening, støtter vi at Norge sier ja til 3 000 kvoteflyktninger i 2020. Kvoteflyktninger er også forutsigbart for Norge og for de kommunene som skal bosette, ved at de vet hvor mange de skal ta imot, slik at vi er godt forberedt på å få til bedre integrering i Norge.

La meg da adressere integreringspolitikken. Riksrevisjonen la nylig fram en rapport som viser at til tross for at vi bruker store penger, får vi ikke gode resultater, vi sørger ikke for at flyktningene kommer inn i arbeidslivet i Norge. Jeg har reist Norge rundt og vet at det ikke mangler penger, men faktisk å gjøre det som funker. Derfor har vi også foreslått en radikal omlegging av bosettingspolitikken. Vi må starte allerede i nærområdene, der kvoteflyktningene plukkes opp. Det tar seks–åtte måneder før de kommer til Norge. Det må gis intensivkurs både i norskkunnskap, i hvordan det norske arbeidslivet er bygd opp, og i de verdiene vi skal stå for, og ikke minst gjøres en grundig kartlegging av flyktningenes kompetanse – det ansvaret bør ligge hos NOKUT – slik at vi kan matche flyktningene med den kommunen der det er størst sjanse for å komme raskt inn i arbeidslivet. Den politikken er ikke på plass i dag.

Vi skal stille krav til kommunene. De skal være forberedt. De skal samarbeide med lokalt arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner, ha nok barnehageplasser og samarbeide med frivilligheten. Det skal være god integrering fra dag én – og med kvalitet. Norskopplæringen må bli mer bransje- og arbeidsnorsk – kompetanse og rask tilknytning til arbeidslivet.

Vi skal stille krav til folk, vise at i Norge er det arbeidslinjen som gjelder, og de må ha tiltro til de likestillingsverdiene det norske samfunnet bygger på. Derfor har vi også lagt fram en rekke krav og en politikk for å ta kampen mot negativ sosial kontroll på alvor. Ingen skal fratas friheten til å lykkes og ha et selvstendig liv i Norge.

Jeg har snakket om vår helhetlige nye politikk, om færre asylsøkere for å prioritere kvoteflyktninger i tiden framover og enda større innsats i mottakerlandene. Den siste tiden har vi hatt en debatt om returpolitikken, og den må adresseres. Det er viktig at vi slår ring om asylinstituttet, og at vi har en effektiv returpolitikk i Norge, at det er de som har reelt behov for beskyttelse, som skal være her. De som ikke har reelt behov for beskyttelse, skal returnere.

Det er også viktig å få fram at tvangsretur ikke er en forutsetning for å få til retur i Norge. De aller, aller fleste har, dersom de samarbeider, mulighet til å returnere frivillig. Men for de få, få menneskene det gjelder, som har samarbeidet i returprosessen om identitet, om dokumentasjon, i lang tid, men der det er ting de ikke selv rår over, som gjør at de ikke har mulighet til å returnere, finnes det i dag en bestemmelse som kan gi dem muligheten til både opphold og rett til arbeid. Da ser jeg på justis- og innvandringsministeren her i dag og sier at det er viktig at den praksisen faktisk funker i realiteten. For det er det vi snakker om, at det faktisk finnes en bestemmelse i dagens utlendingspraksis for dem som absolutt ikke har mulighet til å returnere, og som har prøvd over lang tid.

Olemic Thommessen (H) [14:13:16]: Arbeid er en av de viktigste nøklene til et verdig liv. Det å ha en mulighet til å ta vare på sine nærmeste og seg selv er grunnleggende for selvrespekt og det beste utgangspunktet for å etablere et godt liv i fellesskap med andre. Dette gjelder oss alle, men det er kanskje mest iøynefallende når vi snakker om integrering av flyktninger. Derfor er hovedmålet for Høyres og regjeringens integreringspolitikk å bidra til at flest mulig kommer i jobb fortest mulig. Dette er dermed også bakteppet for forståelsen av årets forslag til statsbudsjett på integreringsområdet.

Regjeringen staket ut kursen for integreringspolitikken i strategiplanen Integrering gjennom kunnskap, som ble lagt frem for vel ett år siden. Siden har det vært gjort et målrettet arbeid for å implementere tiltakene og ha god fremdrift, noe årets budsjett bekrefter.

I sammenheng med budsjettet er det også nødvendig å nevne viktigheten av å få en ny integreringslov på plass. Loven forventes bl.a. å fastslå endringer i introduksjonsprogrammet, der målsettingen nettopp er å legge grunnlaget for varig og stabil deltakelse i arbeidslivet.

Et annet forhold som er kommet til siden vi behandlet budsjettet for ett år siden, er gjennomføringen av regionreformen, der viktige integreringsoppgaver overføres til fylkene. Fylkene hadde fra før ansvaret for videregående opplæring. Ut fra en målsetting om å få bedre sammenheng mellom bosetting, kvalifisering, utdanning og arbeid har fylkeskommunen også et naturlig utgangspunkt for å ta det overordnede ansvaret for utdanning og bosetting av innvandrere. Styrking av Jobbsjansen del B og 15 mill. kr til en ny tilskuddsordning for fagopplæring er gode bidrag for å styrke dette arbeidet, og det skal bli spennende å følge utviklingen og se hvilke resultater det vil gi.

Det er foruroligende å lese i proposisjonen hvor vekslende norskopplæringen i kommunene er. Gode språkkunnskaper er som kjent ganske avgjørende, ikke minst i jobbsammenheng, og det kan ikke være slik at noen innvandrere kommer dårligere ut fordi de kommer til kommuner med svak opplæring, enten der opplæringen ikke er prioritert, eller der lærerne ikke har nødvendige kvalifikasjoner. Det er derfor gledelig når årets budsjett tar tak og foreslår 16 mill. kr til kvalitetshevende tiltak, bl.a. for norsklærere for voksne innvandrere.

Så vet vi at vi har særlige utfordringer når det kommer til innvandrerkvinners deltakelse i arbeidslivet, enn si i samfunnslivet for øvrig. Mange har lite utdannelse og relevant yrkesutdanning fra hjemlandet, og mange henger fast i tradisjoner som er lite forenlig med likestilling og den type liv vårt samfunn mener skal være en selvfølge. Det er et selvsagt mål at vi også ønsker disse inn som deltakere i arbeidslivet og gir dem muligheter til å delta i samfunnslivet på lik linje med andre.

Det er derfor gledelig at vi finner styrking i budsjettet av Jobbsjansen del A og bedret gratis tilgang på barnehage og SFO. Dette siste er jo også viktige tiltak når det kommer til barna. Barnehage og SFO er begge deler viktig for så vel norskkunnskapene som for språkutviklingen i sin alminnelighet. Gode rammebetingelser for oppveksten er en investering i neste generasjons deltakelse og muligheter. Dette er også perspektivet for den økte bevilgningen til områdesatsingen i byene og økningen av tilskuddene til fritidskortordninger, som er et godt bidrag for mange blant innvandrerungdommen.

Personlig er jeg også veldig glad for forslaget til bevilgninger over Kulturdepartementets budsjett på 5 mill. kr til inkludering av barn og unge fra lavinntektsfamilier til det frivillige kulturlivet. Flere steder i landet ser vi fantastisk flotte aktiviteter og produksjoner der norske barn og barn med innvandrerbakgrunn møter publikum, der deres egne historier finner sin form. Vi kjenner Fargespill, Kulturhjertet og gode eksempler fra Oslo, som Nordic Black Theatres ungdomsvirksomhet. For meg treffer disse prosjektene kjernen i hva integreringsarbeid dypest sett må handle om, nemlig det å forme noe i fellesskap med andre, det å bli sett på en positiv måte, det å bygge nettverk og om mestringsopplevelse. Dette koster lite og kaster mye av seg.

Årets budsjett signaliserer vilje til å holde god fremdrift i integreringsarbeidet. Vi jobber mot klare politiske mål, og det er avgjørende å lykkes, for fallhøyden er stor.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [14:25:08]: En av Fremskrittspartiets viktigste oppgaver i regjeringsarbeidet har vært å få kontroll på innvandringspolitikken, og der har det blitt gjort veldig mye. Vi har gjennomført en lang rekke tiltak som tidligere bare sto i vårt partiprogram, men som nå er gjeldende politikk. Det viser seg gang på gang at den politikken Fremskrittspartiet står for, fremmer forslag om og blir latterliggjort for, til slutt blir gjennomført og adoptert av andre.

Det kommer svært få asylsøkere, fordi vi har strammet inn på asylpolitikken, og det er bra. Totalt sett – hvis man tar med at vi har et høyt antall kvoteflyktninger, og det er totalen som teller – har vi på asylsøkere, kvoteflyktninger og familiegjenforente av disse nå kontroll. Det er lav tilstrømning – og lavere enn på lenge. Det har vi tenkt å fortsette med, å se i sammenheng det totale antall asylsøkere, kvoteflyktninger og familiegjenforente som kommer, for det er viktig at vi ikke bosetter og tar imot flere enn det er mulig å integrere.

I Norge har vi ført en stram linje, i motsetning til Sverige. Sverige har hatt en hjertepolitikk, hvor man har sagt: Der det er hjerterom, er det husrom. Det har vist seg å bli en farlig utvikling og gi farlige resultater. Situasjonen i Sverige blir av mange sammenlignet med krigssoner, og det er veldig mye på grunn av en hodeløs innvandringspolitikk som har blitt ført. Den linjen kommer aldri Fremskrittspartiet til å bli med på. Det er farlig å føre en hodeløs innvandringspolitikk hvor man mister kontroll.

Så til bosetting i Norge: Vi har sagt i regjeringsplattformen at vi skal se på antall kvoteflyktninger opp mot integreringsmessige forhold og hva kommunene møter på av utfordringer. Det er viktig å følge med på utviklingen. Vi ser flere kommuner som melder om at bosetting av flyktninger har blitt en av de største velferdsutfordringene for kommunen, og det skal vi være oppmerksomme på i tiden framover.

Så må jeg si noe om den siste tidens debatt om ureturnerbare asylsøkere. Jeg må si at jeg er forundret over enkelte partiers linje i denne saken. Vi har i Norge et meget godt og rettssikkert system for asylsøkere. Man får først prøvd saken sin, om man har rett på beskyttelse, og man får asyl hvis man har krav på beskyttelse. Dersom man ikke skulle ha krav på beskyttelse, får man en vurdering av om man skal få opphold av humanitære grunner, spesielle menneskelige hensyn. Hvis man heller ikke har det, får man som regel en plikt til å forlate landet. Men det finnes også her et sikkerhetsnett. Det sikkerhetsnettet gjør at dersom man reelt sett er ureturnerbar, man kan ikke noe for selv at man ikke kan returnere, og man har forsøkt å samarbeide med myndighetene – ja, da kan man få det opp til vurdering også og få opphold på bakgrunn av det.

Da er mitt store spørsmål: Hva er det de partiene som nå tar til orde for å myke opp regelverket, egentlig prøver å oppnå? Da står vi igjen med en gruppe som enten har motarbeidet myndighetene, som ikke har ID-papirer, kanskje fordi de har gjemt dem, kanskje fordi de har gjort kriminelle ting i sitt hjemland. Man står igjen med en gruppe som det ville vært svært risikofylt å gi flere rettigheter i Norge, for alle som har grunn til å få vår hjelp, de som har behov for rettigheter i Norge, de vil bli fanget opp på veien fram dit. Man står ikke igjen med en gruppe som ufrivillig er i limbo. De som er i limbo i Norge, har valgt den situasjonen – som en hovedregel – helt selv, og jeg skjønner ikke hvorfor det gang på gang er de som har valgt situasjonen selv, som kunne valgt å forlate landet frivillig, de som ikke har noe grunnlag for beskyttelse, som skal få all oppmerksomheten. Det går på bekostning av noen som virkelig trenger det. Den dagen vi må gi hjelp og beskyttelse til så mange både av dem som ikke har behov for beskyttelse, og dem som har det, kommer vi til å måtte kutte i andre velferdsytelser, så jeg vil sterkt fraråde å gå inn på de forslagene.

Heidi Greni (Sp) [14:36:25]: Det er viktig at Norge har en klar praksis i asylsaker. Det vil bidra til å redusere antall asylsøkere uten beskyttelsesbehov og forkorte saksbehandlingstiden. Alle som søker asyl i Norge, skal ha trygghet for at rettssikkerheten blir ivaretatt. Arbeidet med integrering må starte allerede ved ankomst til Norge. De som får oppholdstillatelse i Norge, må bosettes raskt, og kommunene må få muskler og økonomi til trygg integrering.

Vi lever i en urolig verden med høye flyktningtall, og Norge skal i god tradisjon bidra for å forbedre en håpløs livssituasjon for millioner av flyktninger. Samtidig må vi ha kontroll med egne grenser og på hvor mange som kommer til Norge, hvis vi skal sikre god integrering. De som kommer, må ønske å bli en del av det norske samfunnet.

Senterpartiet vil ha en desentralisert mottaksstruktur og prioriterer bosetting fortrinnsvis utenom pressområder. Mange kommuner har satset på å bygge ut en mottakskapasitet gjennom etablering av gode fagmiljø rundt asylmottakene, og Senterpartiet mener det særlig skal satses på å beholde avtaler med kommuner og ideelle aktører som har påtatt seg mottaksdrift. Det er særlig viktig å ta vare på kompetansen i kommuner som har vist gode resultat. Så er vi selvsagt enig i at kapasiteten må justeres etter behovet.

Vi har i flere år fulgt med på etablering og utvikling av ankomstsenteret på Råde. Om senteret vil fungere etter planen, gjenstår å se når det er satt i ordinær drift. Jeg håper Stortinget blir godt informert om utviklingen og de erfaringene og om det eventuelt er nødvendig med justeringer. Flere har påpekt at forholdene må legges bedre til rette for barnefamilier, og jeg håper de nødvendige grep tas for å sikre trygge opphold for alle som er innom senteret.

Den norske bosettingsmodellen der kommunene mottar flyktninger etter lokale beslutninger, der de da får tildelt bosettingsklare flyktninger, har vist seg å være vellykket og må videreføres. Senterpartiet viser til at regjeringen og IMDi har redusert antall bosettingskommuner, og at det spesielt berører mindre kommuner i distriktene. Vi har protestert på denne prioriteringen og mener det er viktig å sikre spredt bosetting og dermed avlaste kommuner som har integreringsutfordringer.

Mange små kommuner har gjort et svært godt integreringsarbeid og bidratt til at mange flyktninger har kommet i arbeid. Senterpartiet er tydelig på at kommunestørrelse ikke skal være avgjørende for om kommunene skal få anledning til å bosette flyktninger, men at bosettingen fortrinnsvis skal skje i distriktskommuner som har vist gode resultat på integrering i samfunns- og arbeidsliv.

Det er også viktig å få på plass forutsigbar finansiering for mottak av flyktninger med ekstra behov, spesielt nå som kommunenes egenandel for ressurskrevende tjenester har økt. Derfor foreslår vi at det snarest mulig må komme endringer i integreringsordningen eller kommunenes inntektssystem som kompenserer for dette over tid.

Frivillige organisasjoner spiller en nøkkelrolle i integreringsarbeidet. Gjennom deres aktivitet fremmes inkludering og integrering, og de må gis gode vilkår. Derfor er vi veldig kritisk til den endringen som er foreslått på finansiering av frivillighetssentraler.

Senterpartiet har i sitt alternative budsjett for 2020 foreslått 2 mill. kr til stiftelsen Kirkens Bymisjon i Trondheim, nærmere bestemt prosjektet Søster til søster. De jobber mot vold, kjønnslemlestelse og forskjellige former for tvang. Dette gjøres gjennom et nettverk bestående av minoritetskvinner som motarbeider ulike former for vold. Dette har vært en veldig stor suksess, og denne organisasjonen bør motta statsstøtte så de slipper den usikkerheten de har med finansiering.

Senterpartiet mener Norge skal bidra aktivt til å hjelpe og forbedre en håpløs situasjon for mennesker i nød. Dagens system er ikke rettferdig for alle, og ikke for dem som trenger det mest. Derfor ønsker vi å prioritere både kvoteflyktninger og hjelp i nærområdet. Som jeg sa i stad, overlater vi det ikke til FN, men vi har en nedre grense på 2 000 og en øvre grense på 3 000, og så overlater vi til FN å vurdere hvor det er størst behov for summen som ligger der imellom.

Sist uke har debatten gått høyt om midlertidig arbeidstillatelse for ureturnerbare. Vi kan ikke gå for en generell arbeidstillatelse, det er helt uaktuelt, men vi mener det mangler både fakta og kunnskap om dette, og vi ber derfor regjeringen om å gå gjennom denne gruppen og se om det kan være aktuelt med differensiering og se på muligheter for f.eks. statsløse.

Jeg vil ta opp forslagene fra Senterpartiet.

Guri Melby (V) [14:48:41]: Muligheten til å forflytte seg over landegrenser er en helt grunnleggende liberal verdi. Innvandring stimulerer oss sosialt, kulturelt og økonomisk, og det gjør samfunnet rikere og mer mangfoldig. Samtidig setter innvandring samfunnet og velferdsstaten på prøve, og ulike innvandrergrupper fører med seg ulike utfordringer og forpliktelser. Kjennetegnet på en vellykket innvandringspolitikk er først og fremst at vi greier å integrere nye mennesker inn i samfunnet, og at alle som kommer hit, blir aktive deltakere i samfunnet, med både rettigheter og plikter.

Derfor er Venstre veldig glad for at ett av regjeringens hovedprosjekt er å gjennomføre et integreringsløft. Målet med integreringsstrategien som ble lagt fram høsten 2018, er at flere innvandrere kommer i jobb og kan forsørge seg og sine. Blant viktige tiltak i statsbudsjettet for 2020 for at flere skal fullføre en utdanning og komme i jobb, er en styrking av Jobbsjansen, bl.a. rettet mot kvinner med innvandrerbakgrunn, og at ungdom får en bedre mulighet til å fullføre og bestå videregående opplæring, bl.a. gjennom tiltak som f.eks. kombinasjonsklasser, som er et veldig spennende tiltak. Ikke minst satser vi på styrket kompetanse i norskopplæringen gjennom videreutdanning av dem som jobber der.

Et annet viktig tiltak i årets budsjett er gratis kjernetid i barnehager for ettåringer i asylmottak og heltidsplass for to- og treåringene. Barn i mottak er blant de mest sårbare i samfunnet, og barnehage er viktig for å gi dem trygghet og normalitet, sosialisering og læring.

Jeg er også stolt over at vi har greid å videreføre et rekordhøyt antall kvoteflyktninger, med 3 000 også neste år. Det er gledelig å merke seg at det nå synes å være bred oppslutning om denne politikken, og at f.eks. Arbeiderpartiet, som mens de satt i regjering, tok imot ca. 1 000 i året, nå har snudd totalt i denne politikken. I en tid da debatten om innvandring stort sett handler om innstramminger, er jeg stolt over det Venstre sammen med Kristelig Folkeparti har fått til, både når det gjelder kvoteflyktninger, og når det gjelder lengeværende asylbarn.

Den siste tiden er det veldig mange som har blitt berørt av historien om 55 år gamle Lula som har vært i Norge i snart 19 år. Hun ble fratatt skattekortet sitt etter en regelendring i 2011. Fram til da var det slik at mange av dem som oppholdt seg i Norge, og som var såkalt ureturnerbare, fikk muligheten til å jobbe og betale skatt. Den muligheten fratok de rød-grønne dem. Likevel beholdt Lula jobben sin hos Gunnar Stålsett, som nå risikerer straff for å ha gitt henne muligheten til å beholde sitt levebrød.

I Venstre er vi krystallklar på at situasjonen for lengeværende, ureturnerbare asylsøkere må finne en løsning. Det aller beste hadde vært om vi greide å sikre alle som ikke har mulighet til å returnere til hjemlandet sitt, muligheten til å tjene til livets opphold. Det er bra for den enkelte, og det er også bra for oss som samfunn. Dette gjelder bl.a. statsløse, som flere har pekt på i debatten, som ikke har noe hjemland å returnere til. På et eller annet tidspunkt, når det har gått lang tid uten at norske myndigheter eller asylsøkeren selv har greid å muliggjøre en retur, må det settes en strek, slik at mennesker slipper å leve hele livet sitt på vent.

Det er ingen hemmelighet at Venstre mener at politikken overfor ureturnerbare som er støttet av et bredt flertall i Stortinget i dag, er feilslått. Samtidig er vi glad for at vi sammen med Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag i regjeringsplattformen for en engangsløsning for noen av dem som har vært her aller lengst. Vi setter stor pris på at arbeidet med dette nå intensiveres i regjering. Vi vil fortsatt jobbe for at så mange som mulig av de lengeværende ureturnerbare flyktningene får varig opphold i Norge. Vi snakker om mennesker som i årevis har hatt livet sitt på vent. Samtidig har de ikke kunnet bruke ventetiden på meningsfylt arbeid, noe som kunne vært til det beste for dem og også for Norge. I stedet får vi situasjoner der mennesker som ønsker å gi dem arbeid, sånn som Gunnar Stålsett og Arne Viste, mennesker som gir dem små håp i håpløsheten, blir gjort til kriminelle kjeltringer. Venstre har mottatt mange henvendelser fra lengeværende ureturnerbare asylsøkere som forteller om et liv i limbo, uten mulighet til å forsørge seg selv og langt mindre sine familier. Ved å ikke gi dem denne muligheten holder vi folk nede. Vi snakker om barn som aldri kan være med vennene på aktiviteter, eller voksne som ikke får anledning til å føle seg nyttig eller delta i et fellesskap.

I påvente av at lengeværende ureturnerbare asylsøkere kan få varig opphold, må man legge til rette for at de kan gå inn i arbeid og komme inn under litt mer ordnede forhold. Det handler om menneskeverd og hvordan man behandler folk.

Torhild Bransdal (KrF) [14:59:32]: Innvandrings- og integreringspolitikken ser ut til å fungere som en viktig arena for å markere verdier og politisk identitet. Alle partier hevder å stå for en rettferdig og human politikk. Noen framhever at de er liberale, mens det for andre er like viktig å understreke at de er strenge. I asyl- og flyktningpolitikken kan vi oppleves å være milevidt fra hverandre, men vi har ganske bred politisk enighet om at det i integreringspolitikken er viktigst å legge til rette for at de som kommer til Norge, raskt skal lære seg språket og komme inn i utdanning og arbeid, slik at man kan forsørge seg selv og sine.

Ønsker vi en god innvandrings- og integreringspolitikk, må vi starte med ordene vi bruker, som leder til handlingene vi gjør. Hva ting koster, blir vi kjent med gjennom budsjettinnstillingen som legges fram i komiteen i dag, men viktigheten av de ordene vi bruker, f.eks. i merknader, i debatter, i kommentarer, må ikke undervurderes.

Debatten i dag handler selvfølgelig om penger, men det er også mennesker det handler om. Hvis vi vil integrere, da må vi inkludere. Det overrasker vel ingen at Kristelig Folkeparti snakker om menneskeverd og menneskets iboende verdi, som de har fått i kraft av bare å være til. Dette ligger også til grunn for vår innvandrings- og integreringspolitikk, og den må også ligge til grunn for hvordan vi velger å kommunisere. Retorikk er også politikk. Det er gode tiltak som er etablert i denne regjeringen, og som er løftet i regjeringsplattformen, men på dette feltet har vi – uansett hvor gode tiltakene er – tilhørende merknader som degraderer og reduserer menneskets verdi, for å oppnå egne politiske mål.

Kristelig Folkeparti mener innvandrere i Norge skal bli sett, respektert og inkludert i samfunnet på alle måter. Dette gjelder også, spesielt, de mest uskyldige og usynlige iblant oss, de som ikke har rettigheter, de som vandrer rundt som skygger i år etter år fordi de er ureturnerbare, enten som papirløse eller som statsløse. Det er estimert at det er rundt 3 000 mennesker som er fratatt både grunnleggende menneskerettigheter og verdighet. De er strippet for alle de tingene vi har tatt for gitt. De har ingenting, og noen sier at de eringenting. Vi i Kristelig Folkeparti sier at de er alt. Vi sier at de er selve symbolet på menneskeverdet.

Kristelig Folkeparti har ikke veket en tomme fra vårt primærstandpunkt. Vi mener at mennesker med endelig avslag som av ulike grunner ikke kan returneres grunnet manglende returavtale, må få arbeidstillatelse. Dette fikk vi ikke gjennomslag for i Granavolden-plattformen, men vi fikk på plass et punkt om at eldre ureturnerbare med lang botid skulle få opphold og få lov til å arbeide. Dette forutsetter jeg at justisministeren i dag går på talerstolen og bekrefter: at det som ble sagt i Granavolden-erklæringen, snarest mulig skal forelegges Stortinget. Vi forventer handling fra egen regjering, og vi forventer endring i den harde retorikken i det offentlige ordskiftet. For å redusere den harde retorikken i den offentlige debatten må vi starte her på Stortinget.

Og det må sies at jeg reagerer spesielt på justisministerens uttalelse til VG:

«Jeg regner med at ingen ønsker at hjemmehjelpen som kommer hjem til deg, har bakgrunn som krigsforbryter. Eller at personer som jobber i barnehagen, har ukjent bakgrunn som dømt pedofil i hjemlandet.»

Hard retorikk gjør mer skade enn det avsenderen ofte forstår. Ansvarlige personer og folk i maktposisjoner må velge sine ord med omhu og huske at harde ord kan inspirere til handling.

Under flukt, ved innvandring og under integrering i et nytt og ukjent samfunn er det en prosess der både innvandrerne og vi som storsamfunn har et stort ansvar. For Kristelig Folkeparti betyr det at både det offentlige og næringslivet, ideell sektor og vi som medmennesker må bidra med et inkluderende språk. Mangfoldet innvandrerne bringer med seg, er en berikelse for Norge. Kristelig Folkeparti mener at et overordnet mål for både innvandrings- og integreringspolitikken må være at innvandrerne som kommer til Norge for å bli her, eller som ender med ikke å kunne returneres, opplever seg respektert og som en del av fellesskapet, med de plikter og de rettigheter som andre innbyggere i Norge har.

Statsråd Jan Tore Sanner [15:09:32]: Et av regjeringens hovedprosjekter er å gjennomføre et integreringsløft. Målet er at innvandrere i større grad skal delta i arbeids- og samfunnsliv. Flere innvandrere må komme i jobb, slik at de kan forsørge seg selv og sine og bidra til verdiskaping i samfunnet.

Vi har nettopp hatt på høring forslag til ny integreringslov. Det er den største endringen i norsk integreringspolitikk siden 2003, da rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram ble innført. I 2019 er det nok en gang en borgerlig regjering som gjennomfører en viktig reform for å styrke integreringen. Den nye loven skal sikre bedre norskopplæring, at flere får formelle kvalifikasjoner, og at enda flere kommer i jobb. Det er helt i tråd med regjeringens integreringsstrategi, og det er i tråd med arbeidslivets behov fremover.

Det stilles stadig større krav til formell kompetanse. Da må vi også sørge for at innvandrere som kommer til Norge, får mulighet til å skaffe seg den kompetansen som trengs i arbeidslivet.

I budsjettet for 2020 foreslår regjeringen flere konkrete tiltak for at flere skal fullføre og bestå utdanning og komme i jobb. Vi foreslår å styrke Jobbsjansen del B med 25 mill. kr. Midlene skal bidra til at ungdom som har et svakt faglig grunnlag, eksempelvis dårlige norskferdigheter, skal få mer grunnopplæring og bedre forutsetninger for å fullføre og bestå videregående skole. Slike tilbud finnes nå over hele landet, og mange har valgt å opprette såkalte kombinasjonsklasser. I 2018 fikk 1 222 elever et tilbud gjennom denne ordningen. I 2020 er det grunnlag for å gi tilbudet til omtrent 3 000 elever.

Vi styrker også Jobbsjansen del A, slik at enda flere hjemmeværende innvandrerkvinner kan få grunnleggende kvalifisering og komme i jobb.

I tillegg setter vi av penger til å fornye og forbedre norskopplæringen for voksne innvandrere. Midlene skal gå til å styrke kompetansen til lærerne i norskopplæringen og betyr at om lag 200 lærere kan få stipend til videreutdanning i norsk som andrespråk.

Regjeringen foreslår å opprette en ny tilskuddsordning for fag- og yrkesopplæring for voksne innvandrere. Voksne innvandrere har behov for en annen type tilrettelegging av opplæringen enn andre voksne, bl.a. tilbud om fulltid og ekstra språk- og læringsstøtte. Tilskuddsordningen skal gå til etablering og gjennomføring av slike tilrettelagte tilbud i fylkene.

Og sist, men ikke minst: Arbeidet mot negativ sosial kontroll trappes ytterligere opp, fordi alle har rett til å leve et fritt liv.

I 2020 vil 51 minoritetsrådgivere være tilgjengelig for å gi elever med innvandrerbakgrunn råd og hjelp om utfordringer med negativ sosial kontroll. I tillegg styrker vi bo- og støttetilbudet og mentorordningen for personer som er utsatt for negativ sosial kontroll.

Gevinsten ved å lykkes bedre med integreringen er stor. Mennesker som kommer til Norge, kan raskere bli en del av fellesskapet og skape et godt liv i sitt nye hjemland. Vi trenger innvandrernes bidrag i arbeidslivet og i lokalmiljøene for å kunne ta vare på det velferdssamfunnet vi alle setter pris på. Det legger dette budsjettet til rette for.

Statsråd Jøran Kallmyr [15:23:35]: Det kommer fortsatt få asylsøkere til Norge. I de første ti månedene i 2019 har det kommet færre enn 2 000 asylsøkere. I løpet av de siste fire årene har det kommet om lag 12 000 asylsøkere, og av dem er 1 500 relokalisert fra EU, og 400 er enslige mindreårige som har fått ny behandling. Færre asylsøkere over en fireårsperiode har vi ikke hatt siden 1990-tallet, og færre personer som kommer enn i 2019, har vi sannsynligvis ikke hatt siden tidlig 1980-tall.

Det er bra at det kommer færre, for det gir oss rom til å prioritere andre typer oppgaver, som vi også skal komme litt tilbake til. Men det er ikke riktig slik som Arbeiderpartiet sier, at det er bare på grunn av europeisk politikk, for Europa har ikke hatt en like stor nedgang i antall asylsøkere som det Norge har hatt – på langt nær.

Få asylsøkere bidrar også til å redusere behovet for asylmottak, og fra starten av 2019 og fram til utløpet av oktober har antall beboere i asylmottak blitt redusert fra 3 700 til 2 800. Eller for å sette det i et litt videre perspektiv: Fra 2016 har det blitt redusert fra 30 000 til 2 800 nå.

Ved utløpet av 2020 er det anslått at det vil være om lag 2 000 beboere på mottak. Reduksjonene i mottaksbefolkningen vil isolert sett føre til reduserte utgifter til innkvartering av asylsøkere, men er også en utfordring opp mot at vi er nødt til å gå ned på antall mottak. Dette blir godt gjenspeilet i dette budsjettforslaget.

Det er også viktig i framtiden å føre en asylpolitikk som vil holde antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov lavest mulig. Det gjør at ressursene kan brukes på personer med et reelt beskyttelsesbehov. Sett i lys av det lave antallet asylsøkere og den forventede nedgangen i familieinnvandringen foreslår regjeringen å ta imot 3 000 overføringsflyktninger for 2020, i tråd med Granavolden-erklæringen.

Det er viktig å understreke at regjeringen har et humanitært svar på at det kommer færre asylsøkere til Norge. Ved å ta imot flere overføringsflyktninger er Norge nå helt i toppen av de landene som tar imot flest overføringsflyktninger per capita. Vi har sett store utfordringer i Libya, Noen mener at det beste er å kunne ta imot en og annen båt med personer som kommer seg over fra Libya, mens det vi ønsker å støtte opp om, er et FN-program der man evakuerer dem som virkelig har behov for beskyttelse, til Rwanda. I Libya er det rundt 700 000 migranter, men det er bare, ifølge IOM, mellom 10 000 og 20 000 av dem som er det vi kaller konvensjonsflyktninger, og da er det viktig at vi skal stille opp. I det neste uttaket i 2020 kommer vi derfor til å prioritere uttak fra Libya gjennom Rwanda og Romania med ca. 800 kvoteflyktninger.

Det er videre mange andre ting som skjer innenfor dette feltet. Det skal bl.a. implementeres nye systemer for grensekontroll i Schengen. De nye systemene vil bidra til mer effektiv yttergrensekontroll og gi en bedre oversikt over hvem som til enhver tid oppholder seg i Norge og Schengen. Norge er gjennom sitt Schengen-medlemskap forpliktet til å implementere disse nye systemene, og regjeringen foreslår derfor å bevilge samlet 22,6 mill. kr, herunder 13 mill. kr til UDIs budsjett og 9,6 mill. kr til Politidirektoratets budsjett.

Videre har regjeringen i tråd med Granavolden foreslått å redusere gebyret med 25 pst. for familiegjenforening for personer med fluktbakgrunn fram til de har fått innvilget permanent opphold. Dette innebærer at gebyret settes ned fra dagens sats på 10 500 kr til 7 800 kr, og det vil tre i kraft i løpet av våren 2020.

Et av målene til regjeringen er å ha raske returer av personer som ikke har oppholdstillatelse. Dette er en forutsetning for at vi skal lykkes med å få få personer til Norge som ikke vil ha krav på asyl. Norge har vært ganske ledende på returarbeidet. Andre land ser ofte nå til Norge, på hvordan vi har klart returarbeidet. Vi har en kombinasjon av at vi har en raus ordning for dem som ønsker å dra tilbake frivillig gjennom assistert retur, og at vi er konsekvente mot dem som ikke drar tilbake frivillig.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [15:37:54]: Det er avgjørende for velferdsstaten vår at flere skal klare seg selv. Arbeid til alle er prioritet nr. én for Arbeiderpartiet. Nøkkelen til integrering er arbeid, og veien til arbeid går via utdanning og kvalifisering.

Introduksjonsprogrammet må bli mer arbeidsrettet. Programmet må føre til mer reell kvalifisering og være mer individuelt tilpasset, slik at vi får mindre variasjon i resultatene mellom kommunene. For mange mennesker står av ulike årsaker og i varierende tidsrom utenfor arbeidslivet. Målet må være at denne perioden blir kortest mulig, og at alle krefter settes inn på å gi folk kompetanse som kvalifiserer for arbeidslivet.

I vårt alternative statsbudsjett for 2020 fremmer vi forslag om en omfattende kompetansereform – ja, en kompetansemilliard. I et arbeidsmarked som krever mer formell kompetanse, må arbeidsmarkedspolitikken styrkes og tiltakene i større grad rettes inn mot utdanning og reell kvalifisering som fører til et solid fotfeste i arbeidsmarkedet. Utdanning må i større grad benyttes som arbeidsmarkedstiltak. Vi ønsker å tilrettelegge for løp hvor lønnstilskudd kombineres med fagbrev og framtidig fast ansettelse, i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.

Andelen unge som ikke er i arbeid, er høy, og antall unge uføre øker drastisk. Ordningen med arbeidsavklaringspenger fungerer ikke godt nok, og for mange som har noe arbeidsevne, blir likevel 100 pst. ufør. Manglende fullføring av videregående opplæring er også en viktig del av problemstillingen. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet 100 mill. kr. utover regjeringens budsjett til kommunale innvandrertiltak. Arbeiderpartiet vil styrke arbeidet med språkpraksisplasser med 20 mill. kr. Arbeiderpartiet vil øke stimuleringsmidlene for mer arbeidsrettet norskopplæring, arbeidsnorsk og bransjenorsk, med 20 mill. kr. Videre foreslår vi å styrke Jobbsjansen del C, som er en flerårig intro for dem med behov for lengre kvalifiseringsløp, med 10 mill. kr. utover regjeringens forslag. Ikke minst styrker vi Jobbsjansen del A, som er tiltak rettet mot hjemmeværende kvinner, med 50 mill. kr. Arbeid er nøkkelen for alle til å leve et fritt, selvstendig liv, der vi kan ta valg uten å være avhengig av andre.

Mange av dilemmaene vi møter i integreringsdebatten, har tilknytning til mange av de viktige frihets- og likestillingskampene i vårt samfunn, nemlig friheten til å leve sitt liv på forskjellig måte. Mange i innvandrermiljøene står overfor stort sosialt og kulturelt press når de skal velge hvordan de skal leve sitt eget liv. Sosial kontroll og fysisk og psykisk æresvold har ikke plass i vårt samfunn. Det er et felles ansvar å bekjempe sosial kontroll. Alle skal ha frihet til å være seg selv, til å delta og til å bryte dersom de opplever begrensninger i sin frihet. Det er behov for å styrke kompetansen om sosial kontroll i det offentlige, i næringslivet, i det sivile samfunn og i lokalsamfunnet. Barnevernet må være til stede og bygge tillit i befolkningen i disse spørsmålene. Utdanning er den beste måten å endre uønskede sosiale strukturer og sikre selvstendighet hos den enkelte på.

Ove Trellevik (H) [15:41:44]: Innvandring kan vera eit krevjande felt, det høyrer me i debatten her i dag. Regjeringa vart verkeleg sett på prøve i 2015. Ettertida har vist at innvandringspolitikken til regjeringa står sterkt; han verkar. Det har vore jobba systematisk og målretta med både kortsiktige og langsiktige innstrammingstiltak som har vore heilt nødvendige. Det er også gledeleg å sjå at regjeringa har treft så pass godt med politikken sin at også store delar av opposisjonen har hamna på regjeringa si side, når det gjeld både innvandring og integrering.

Verda er uroleg og ustabil. Talet på flyktningar er høgt, og Noreg som nasjon har bidrege svært godt målt per innbyggjar i forhold til mange andre europeiske land. Me har på mange måtar ikkje så veldig mykje å skamma oss over når det gjeld flyktning- og asylpolitikken.

Talet på asylsøkjarar, kvoteflyktningar og familiesameinte som kjem hit, er i dag under ein slik kontroll som det er mogleg å forventa av ei regjering. Men dette kan fort endra seg av forhold som regjeringa ikkje kan påverka. Det er viktig for ein liten nasjon som Noreg å ha dette under kontroll.

I regjeringsplattforma er det fleire gode tiltak som regjeringa jobbar vidare med. Me har vore innom eitt av dei tiltaka her i dag, som gjeld eldre ureturnerbare, som regjeringa jobbar vidare med. Høgre støttar sjølvsagt at me jobbar vidare med denne problemstillinga.

Det er brei einigheit i denne salen om at me skal hjelpa dei som treng vern. Det er særdeles viktig at me prøver å redusera talet på grunnlause asylsøkjarar, og klarar ein det, kan ein vri midlane over på dei som har meir behov for hjelp. Det er også viktig å fortsetja styrkinga av arbeidet med å avsløra falsk identitet, både i innkomstfasen og i søknadsprosessen, og ta tak i dei som har klart å få uriktig opphaldsløyve i Noreg.

Så må eg òg få gje honnør til regjeringa for praksisen med retur og tvangsretur. Dette er eit særdeles viktig arbeid som fleire nasjonar no ser til Noreg for å læra av. Menneske som ikkje returnerer frivillig, må me jobba aktivt med. Det skal ikkje løna seg å trassa norske lovar, reglar og vedtak. Til sjuande og sist går det ut over dei som treng vern.

Denne regjeringa har også lukkast med å busetja raskare dei me tek imot. Mens den førre regjeringa måtte vurdera tvangsordningar mot kommunane for å få busett, er det no konkurranse blant kommunane om å få busetja. No stiller me strengare krav både til kommunane for å oppnå resultat, og til dei som skal busetja seg, om å integrera seg godt. Å stilla slike krav er å bry seg. Me ønskjer ei meir målretta, individuell tilpassing av opplæringa, og det legg denne regjeringa opp til.

Politikken til regjeringa kjem den enkelte innvandraren til gode, og ikkje minst: Når ein innvandrar lukkast med integreringa, kjem det også heile samfunnet til gode.

Petter Eide (SV) [15:45:05]: Det har vært en litt blandet fornøyelse å følge med på denne debatten i dag og også debatten de siste dagene. Det er klart at debatten om de ureturnerbare asylsøkerne og deres arbeidstillatelse som vi fikk virvlet opp etter Gunnar Stålsett-saken med Lula, som sitter på galleriet her nå og følger med på denne debatten, har bidratt til å flytte noen posisjoner i partiene. Jeg tenkte jeg skulle prøve å kommentere det lite grann.

Opplegget handler altså om at SV ønsker at denne gruppa skal få midlertidig arbeidstillatelse. Vi er bekymret over at de er i en limbosituasjon. De kan ikke tvangsreturneres. De mener også at de ikke frivillig kan returnere av mange av de samme grunnene som at de ikke kan tvangsreturneres. Dermed går de i skjul, mange av dem, de utfører svart arbeid, og de er lett sårbare for utnyttelse. Det er posisjonene.

Vi ser at mange partier er delt i saken. La meg starte med å liste opp det:

Arbeiderpartiet er delt. Oslo Arbeiderparti gjorde for et par dager siden et vedtak som er eksakt likelydende med forslaget som blir fremmet i dag. Jeg er opptatt av at representanter fra Arbeiderpartiet, spesielt fra Oslo Arbeiderparti, kommer på talerstolen her og redegjør for om de vil støtte Oslo Arbeiderparti, eller om de vil støtte regjeringen i denne saken. Det er litt viktig for oss å få avklart. Her står Raymond Johansen bl.a. tydelig på Oslo Arbeiderpartis linje, og da vil jeg vite om Gharahkhani støtter Raymond eller Erna Solberg i denne saken.

Så registrerer vi med glede at Senterpartiet har bidratt til å flytte posisjonene litt. De lager noen åpninger, og det synes jeg er kjempefint. De er ikke så absolutte.

Det jeg er veldig bekymret og provosert over, er posisjonene til Kristelig Folkeparti og Venstre. I replikkvekslingen i stad fikk vi høre at de var enige med SV, helt enige med SV, de skulle gjerne ha støttet SV, osv., men de var bundet av regjeringens forpliktelser og regjeringsplattformen. Det er forståelig for oss her i Stortinget, men definitivt ikke forståelig for folk flest. Derfor vil jeg be dem om å roe seg litt i den offentlige debatten. Dette dobbeltspillet forstår rett og slett ikke folk. De har spilt en rolle som de ureturnerbare asylsøkernes store helter. Ja, vi skal ta vare på deres interesser, sier Kristelig Folkeparti og Venstre. Her i stortingssalen vil de stikke dem i ryggen. Jeg mener at denne måten å drive politikk på er uverdig. De bidrar til å skape forventninger som de etterpå bryter brutalt ned. Sånn skal ikke norsk politikk være. Jeg beklager at Venstre og Kristelig Folkeparti oppfører seg på den måten.

Lars Haltbrekken (SV) [15:48:16]: «Vi kan ikke gi folk asyl bare fordi det er dårlig vær der de bor.» Dette sa Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsperson, Jon Engen-Helgheim, til Aftenposten 10. mars i år.

Det er én ting jeg alltid har stusset over. De sterkeste motstanderne av at vi skal hjelpe mennesker i nød og la noen av dem få komme hit til Norge, argumenterer med at vi i stedet skal hjelpe dem der de er. Men hva hjelper det når disse partiene samtidig er de sterkeste tilhengerne av en politikk som fører flere mennesker ut i nød der de bor – en politikk som fører til global klimakrise, en politikk som fører til at vi kan få en havnivåstigning på én meter og 145 millioner mennesker på flukt som en følge av klimaendringer? De vil altså verken la noen av dem komme hit eller faktisk hjelpe dem der de er. De vil gjøre situasjonen betydelig verre for dem der de er.

Et av forslagene vi behandler i dag, er forslaget om å gi midlertidig arbeidstillatelse til ureturnerbare flyktninger så lenge de ikke kan returneres. Dette handler om å la dem beholde sin verdighet. Det handler om menneskeverd. Det handler om å la dem bidra i det norske samfunnet. Etter at tidligere biskop Gunnar Stålsett åpent fortalte at han hadde gitt jobb til Lula Tekle, en av de ureturnerbare flyktningene, har vi sett en strøm av varme fra det norske folk. En jeg kjenner, ble så glad for Stålsetts hjertevarme i praksis at hun startet en liten innsamling for å sende av gårde en blomsterkvast til den tidligere biskopen. Et eventuelt overskudd skulle gå til Norsk Organisasjon for Asylsøkere. I dag nærmer dette overskuddet seg 90 000 norske kroner. Dette viser at det til tross for en kald kynisme fra stortingsflertallet er et hav av hjertevarme hos det norske folk.

Noe av det som opprører meg i denne saken, er de partiene som i media sier at de er enige med biskopen, at de er enige med SV, men som i dag kommer til å stemme ned vårt forslag. Hykleri er en naturlig beskrivelse av en slik handling.

Torhild Bransdal (KrF) [15:51:38]: Demokrati er i bunnen bare noe plunder og heft, får jeg inntrykk av når det tales fra denne talerstolen. Jeg er faktisk opptatt av å bygge gode flertall for de meningene vi har, og for å bygge gode flertall må man gi og ta. Både Kristelig Folkeparti og Venstre har valgt den innrammingen vi har i den nåværende regjering. Det hjelper ikke å stå på plenen og protestere uten å få noe igjennom, det kalles symbolpolitikk. Jeg er opptatt av realpolitikk, og jeg er såpass ærlig at jeg sier hva jeg helst primært da ville ha gjort. Det kunne jeg ganske elegant ha bortforklart. Det er også ganske fantastisk at man får beskjed om å roe seg ned i en debatt som Kristelig Folkeparti er etterlyst i. Fantastisk! Man vet nesten ikke hvordan man skal forholde seg.

Jeg har lyst til igjen å gjenta den oppfordringen som jeg hadde til justisministeren, om han kan bekrefte fra denne talerstolen at han meget snart kommer tilbake med en sak til Stortinget basert på det punktet i Granavolden-plattformen som tidligere har vært presisert.

Til slutt: Det er utrolig viktig også å ha fokus på den gode integreringspolitikken vi har. Det er foretatt et taktskifte i integreringspolitikken. Individet ses mye mer. Det gis differensierte løsninger tilpasset den enkelte på en mye bedre måte. Dialogen og samarbeidet med kommunene er godt. Man prøver hele tiden å forbedre programmet som de nyankomne skal igjennom, og målsettingen er i den andre enden av dette at det skal være trygge, gode borgere som kan ta del i både utdanning og arbeidsliv.

Kjersti Toppe (Sp) [15:53:51]: Til forslaga som gjeld arbeidsløyve til dei såkalla ureturnerbare: Regjeringspartia skriv sjølv i innstillinga at

«asylsøkere som ikke kan returnere til hjemlandet som følge av praktiske hindringer som utlendingen ikke selv rår over, kan gis oppholdstillatelse med rett til å arbeide (utlendingsforskriften § 8-7).»

Det vert også vist til utlendingslova § 38, som pålegg utlendingsmyndigheitene å vurdera om ein bør gi opphald når det ligg føre sterke menneskelege omsyn eller utlendingen har særleg tilknyting til riket.

Når det gjeld utlendingsforskrifta § 8-7 om praktiske hindringar for retur, er det, etter det eg har fått kjennskap til, gitt i underkant av ti slike løyve frå 2007 fram til no. Altså er dette ei svært snever unntaksføresegn som vert praktisert så strengt at ho i realiteten ikkje har særleg verdi.

Paragraf 8-7 dekkjer heller ikkje den gruppa som det no vert snakka om, personar som har opphalde seg lenge i Noreg utan å ha vorte returnerte.

Når det gjeld utlendingslova § 38, vert ho også praktisert så strengt at ein eigentleg ser heilt bort frå føremålet med føresegna.

Senterpartiet fremjar forslag om å gå igjennom forbodet mot mellombels arbeidsløyve til ureturnerbare asylsøkjarar og vurdera differensiering av regelverket, bl.a. for statslause og eldre asylsøkjarar, og at ein gjennomgår ei levekårsundersøking for eldre ureturnerbare.

Vi snakkar her om arbeidsløyve til dei om er ureturnerbare, altså ikkje generelt for dei som er utan lovleg opphald i landet. Eg meiner at det finst grenser for kva som er innvandringsregulerande tiltak. Å nekta ureturnerbare asylsøkjarar å arbeida er ei slik grense. Å nekta ureturnerbare og andre utan papir helsehjelp er ei anna slik grense.

Eg vil minna om at Framstegspartiet, som i dag uttalte at dei ureturnerbare har valt sin situasjon sjølv, i 2010 fremja forslag i Stortinget om at det måtte verta straffbart ved å lov å gi humanitær og helserelatert hjelp til personar med ulovleg opphald, mens Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti fremja forslag om at dei måtte få helsehjelp på lik linje med andre.

I dag vert lov og forskrifter praktisert så strengt. Eg er usikker på om det er lova eller forskrifta som må endrast. Det er dette som må greiast ut. Eg vil sitera Jan Fridjof Bernt til slutt:

«Spørsmålet er ganske enkelt: Er dette en regel vi kan være bekjent av? Dette er dels et spørsmål om sunn fornuft, men fremfor alt et dypt alvorlig verdivalg.».

Karin Andersen (SV) [15:57:06]: Først kan jeg si til representanten Trellevik, som får det til å høres ut som om det lønner seg å være flyktning og asylsøker: Det lønner seg ikke å miste alt og være i en slik situasjon. Og til Kristelig Folkeparti: Det er noen vonde flertall som har etablert seg etter flyktningkrisen. Beredskapshjemmelutvalget kan i sin gjennomgang fortelle – i NOU 2019:13, Når krisen inntreffer – at det ikke var behov for store endringer i lovverket for å håndtere dette. Det var behov for bedre styring fra myndighetene. Når myndighetene ikke gjorde det, responderte Stortinget – minus SV og MDG – med å bli med på den panikken og stramme inn. Og der sitter vi nå. Det er ikke bare Norge som har gjort dette. Det har også hele Europa gjort, og det resulterer i at det i en situasjon der flyktningkrisen er større enn noen gang, er stengte grenser. Det sier flertallet her seg veldig fornøyd med – at man ikke hjelper flere.

I Hellas er det total krise. Det er overfylte leirer med en humanitærsituasjon som jeg tror vi ikke kan forestille oss. Allikevel mener flertallet her at vi ikke skal avlaste Hellas med det, ei heller slutte å sende asylsøkere som har et stempel i passet, fra Norge til Hellas. De som er opptatt av internasjonale avtaler, burde være livredd for at hele Dublin-samarbeidet ryker, for når man lar noen grenseland få lov til å ta hele smellen slik man gjør nå, vil det ikke forundre meg om det rakner.

Så til den saken som kanskje har fått mest oppmerksomhet i dag, nemlig de ureturnerbare. Jeg merket meg at statsråden i svar til meg ikke går inn på det han selv sier. Han sier at alle skal straffeforfølges likt. Ja, men alle straffeforfølges altså ikke. Det er veldig mange alvorlige forbrytelser i Norge som ikke straffeforfølges, og da forundrer det meg veldig at statsråden i det hele tatt velger å uttale seg i en sak som dette. Men det er en del av politiseringen av både asyl- og flyktningpolitikken, som i utgangspunktet skulle være oppfyllelsen av internasjonale konvensjoner og rettigheter som mennesker har, enten i EMK eller i FNs konvensjon om asylretten og menneskerettighetene der, eller at man skal ha en påtalemyndighet som selv håndterer dette.

Jeg tror jeg har folk med meg når jeg sier at vinningsforbrytelser, vold, narkotika og økonomisk kriminalitet er langt verre og bør prioriteres høyere enn om noen gir folk en jobb sånn at de har til mat i munnen.

Så en stemmeforklaring: Forslag nr. 15 skal likevel ikke tas opp til votering. Når det gjelder D II, må den, etter påpekning fra Stortingets sekretariat, gå ut fordi det ble avgjort i finansdebatten. Vi har også blitt bedt om å gjøre en endring i D III, og da blir forslaget lydende:

«Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig komme tilbake til Stortinget med en sak om full finansiering av overføringen av fylkesveiadministrasjonen fra staten til fylkeskommunene.»

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [16:01:37]: Jeg er glad for at vi i dag drøfter hele budsjettet og hele oppgaveporteføljen til kommunalkomiteens ansvarsområde. For meg er de viktigste tingene å debattere hvordan vi kan få flere folk i jobb, og kampen mot sosial kontroll.

Reell frihet har man kun når man også i ytterste konsekvens har mulighet til å bryte ut og gå. I dag finnes det ikke noen felles, faste kontaktpunkter i kommunene for dem som opplever negativ sosial kontroll, som de kan kontakte for å få hjelp. Alle i Norge skal selv kunne velge hvem de skal gifte seg med, og de skal kunne skille seg. Skilsmisse etter norsk lov skal respekteres av de ulike tros- og livssynssamfunnene. Jenter og gutter blir utsatt for alt fra mildt press til vold dersom de ikke aksepterer å gifte seg med den familien ønsker, og enkelte inngår religiøse ekteskap når barnet er under 18 år.

Arbeiderpartiet vil ha en helhetlig satsing på bekjempelse av sosial kontroll, og vi setter av 15 mill. kr i vårt alternative budsjett til å styrke det frivillige arbeidet på integreringsfeltet. Noen av midlene vil vi øremerke og bl.a. gi 2 mill. kr til organisasjonen Bydelsmødre. Arbeiderpartiet mener videre det er viktig å bekjempe sosial kontroll og negative holdninger mot LHBTI+-personer. Derfor vil vi sette av 900 000 kr til organisasjonen Skeiv verden til å utvikle et program for ansatte i introduksjonsordningen. Utover det ønsker vi at alle kommuner skal ha kontaktpersoner med flerkulturell kompetanse for å hjelpe barn og voksne som trenger støttespillere gjennom f.eks. fadderordninger, bydelsbestemødreordninger, samspill med lokale lag og foreninger og skole–hjem-samarbeid.

Vi ønsker å gi jenter som ikke lever et fritt liv, livet tilbake. Da må vi sørge for et lovverk som gir politiet det handlingsrommet de trenger for å hjelpe jenter som lever under sterkt psykisk press. Videre vil vi tydeliggjøre trossamfunnenes rolle og ansvarliggjøre disse, og vi vil ha dialogtiltak mellom ulike tros- og livssynssamfunn. Religiøse trossamfunn som ikke anerkjenner skilsmisse etter norsk lov eller praktiserer religiøse domstoler, skal miste statsstøtten. Trossamfunn som ikke jobber for likestilling og integrering, må miste statsstøtten, og vi vil inngå en samfunnskontrakt som forplikter til aktivt integreringsarbeid i alle tros- og livssynssamfunn som mottar offentlig støtte.

Heidi Greni (Sp) [16:04:34]: Av og til blir jeg klokere av en debatt – i dag har jeg fått flere og flere spørsmål. En ting som er aldeles sikkert, er at vårt forslag om å gjennomgå dette saksfeltet og se på muligheten for en differensiering, er mye mer aktuelt enn jeg var klar over da jeg fremmet forslaget i går. Jeg er glad for at representanten Engen-Helgheim skal ha ordet etterpå, for verken statsråden eller representanten Bransdal ville svare meg på hva dette forslaget de diskuterer, egentlig handler om.

Jeg hadde noen spørsmål som ikke ble besvart. Hvor mange gjelder dette? Er det snakk om 10, 100 eller 1 000? Hva slags aldersgruppe gjelder det? Skal det være krav til ID-avklaring for å få oppholdstillatelse, og er det et generelt amnesti, der alle skal få oppholdstillatelse? Skal det følge arbeidstillatelse med dette, eller er det bare at de skal få oppholdstillatelse, og så skal de fortsatt ikke få lov til å brødfø seg selv? Det ville jo være særs merkelig. Skal de få varig eller midlertidig opphold? Alle disse spørsmålene prøvde jeg å stille i replikkrunden uten å få noe svar på det. Og hva slags aldersgruppe gjelder dette? Eldre som har vært her mer enn 16 år – men hvem er eldre? Er de over 40, over 60, eller hvem er det det gjelder?

Og jeg stilte også spørsmålet: Når kan vi forvente å få denne saken til Stortinget? Jeg tror representanten Bransdal også har gitt en ganske tydelig bestilling på at hun vil ha en avklaring på det, så det kunne vært utrolig interessant å få svar på de spørsmålene. Når det nå viser seg at regjeringen selv legger opp til et generelt amnesti for en stor eller liten gruppe av disse, tydeliggjør det at behovet for en gjennomgang og en differensiering er veldig påtrengende. Så jeg håper at noen, før vi er ferdige med debatten i dag, klarer å oppklare hvem dette gjelder, og hvordan dette skal gjennomføres.

Stein Erik Lauvås (A) [16:07:06]: Jeg må si at dette etter hvert har blitt en spesiell seanse å lytte til. Representanten Trellevik sier at regjeringen har hatt og har god kontroll, og så viser han til at de ble testet i 2015. Ja, det gikk jo bra! Kaoset startet på Svinesund og i Sarpsborg. Regjeringen satt stille, reagerte ikke. Kaoset forflyttet seg til Oslo, det lå folk og fløt i gatene, for å bruke det uttrykket, uten mat og vann. Regjeringen reagerte knapt, frivillige måtte stille opp og sørge for at folk fikk klær, mat og vann. Det var kaos i gatene, det var kaos på grensene, og nå har jeg ikke engang kommet til Storskog, hvor det gikk aldeles over stokk og stein. Det var ingen kontroll fra regjeringens side i 2015. Man må ikke forsøke engang å prøve å omskrive historien på den måten, det går ikke an, og når de forsøker på det, må vi få påtale det.

Så fortsetter representanten Trellevik og sier at nå er det svært lav innvandring til Norge – ja, det er helt riktig – og det er ene og alene regjeringens skyld. Nei, det er ikke det. Den største enkeltfaktoren når det gjelder at det er veldig lav innvandring til Norge nå, er at hele Europa har stengt sine grenser. Det kommer ingen igjennom. Det er den største enkeltårsaken til at det er lav innvandring til oss som ligger lengst ute på strengen.

I tillegg kommer Venstre inn i salen og angriper Arbeiderpartiet for at Venstre ikke selv har ryggrad nok til å stemme for det de er for. De anklager Arbeiderpartiet for at Venstre selv ikke får lov av Høyre og Fremskrittspartiet til å stemme slik Venstre egentlig vil. Det er jo helt uhørt. Og det stopper ikke der – for så tar altså Kristelig Folkeparti ved representanten Bransdal ordet og nærmest instruerer sin egen justisminister fra Stortingets talerstol om at nå får han følge opp Granavolden-erklæringen. Representanten Bransdal gjør det to ganger, og i tillegg beklager representanten Bransdal – ja, hun brukte det ordet, hun beklager – at Kristelig Folkeparti ikke får lov av Høyre og Fremskrittspartiet å stemme for SVs forslag, slik som Kristelig Folkeparti egentlig vil. Det har også blitt vist til hva Kristelig Folkepartis leder har sagt i anledning saken.

Kontroll, sier representanten Trellevik. Nei, denne debatten har, om noe annet, vist at det er full splid, kaos og splittelse i regjeringen. Det er bra at det i hvert fall blir én sak som blir tydeliggjort i løpet av denne kvelden.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [16:10:22]: Beskrivelsen av regjeringens samarbeid fra representanten Lauvås hørtes faktisk mest ut som å høre Arbeiderpartiet internt diskutere innvandringspolitikk. Jeg synes det er helt greit at vi har litt forskjellig syn i de forskjellige partiene i en regjering, men vi klarer faktisk å finne løsninger. Jeg kan nok ha uttalt en gang at vi ikke kan gi asyl til folk bare fordi det er dårlig vær der de kommer fra, det tror jeg er et utsagn de fleste vil stille seg bak. Men det var ikke derfor jeg gikk opp for å ta ordet.

Representanten Andersen har pekt på Hellas som en stor utfordring. Hellas er en stor utfordring, og grunnen til at Hellas er en stor utfordring, er at myndighetene der har gjort en del av det SV av og til tar til orde for, nemlig ikke å følge opp returpolitikk – returnere folk med tvang, behandle asylsøknader raskt og gjennomføre de vedtakene. Det er bl.a. grunnen til at man får sånne problemer.

Og så har det vært mange sterke utsagn i denne salen fra dem som har påberopt seg å ha monopol på rett menneskesyn og rett moral. Jeg synes det er rart at noen setter sin overbevisning over andres menneskesyn. Når vi har partier som SV, som mener at Kristelig Folkeparti stikker kniven i ryggen på asylsøkeren og gir falske forhåpninger: Ja, er det noen som står i første rekke og gir falske forhåpninger til grunnløse asylsøkere, er det SV, som gang på gang står på barrikadene og kjemper for grunnløse asylsøkeres muligheter for å få opphold i Norge, mens de helt bevisst vet at det vil gå ut over dem som virkelig trenger det.

Jeg synes det er merkelig at vi har partier som mener at det er hjertevarmt og godt å sørge for at vi setter et system under press, og som mener at de partiene som har en helhetlig politikk – som ønsker å begrense innvandringen til Norge, for så å spare penger, som igjen kan brukes til å hjelpe langt flere av dem som trenger det mye mer, i nærområdene, der det er krig og konflikt – har et dårlig menneskesyn. De mener at man har et dårlig menneskesyn når man har en politikk som beviselig ville ha hjulpet mange flere. Istedenfor brukes enkeltpersoner i mediene for å gi dem falske forhåpninger om opphold i Norge, noe som vil føre til at flere uten beskyttelsesbehov kommer til å legge ut på reiser for å få rettigheter i Norge. Det ville alltid satt dem som egentlig trenger vår oppmerksomhet og vår hjelp, i skyggen. Det synes jeg ikke er et spesielt imponerende menneskesyn. Jeg vil kalle det dårlig politikk. Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over andres menneskesyn, som noen i denne salen synes er veldig populært å gjøre.

Petter Eide (SV) [16:13:39]: Nå begynner denne debatten å bli litt varm – det er kjempefint – etter to–tre timer. Det er veldig bra.

Ja, jeg kan love Jon Engen-Helgheim at SV alltid vil stå på barrikadene for å forsvare folk som har behov for rettigheter, for å forsvare de svakeste, for å forsvare asylsøkere og flyktninger som flykter fra krig, konflikt eller forfølgelse. Ja, dem skal vi alltid forsvare. Vi har alltid gjort det, og vi skal alltid gjøre det i framtiden, i hvert fall så lenge Karin Andersen og jeg er politikere. Det kan jeg love Jon Engen-Helgheim, sånn at vi kan fortsette å ha denne typen debatt.

Jeg vil også fortsette min oppfordring til representantene fra Arbeiderpartiet om å komme på talerstolen og forklare hvorfor de vil stemme for statsminister Erna Solbergs løsning i denne saken, og ikke for Raymond Johansen, Frode Jacobsen og Oslo Arbeiderpartis løsning. Det trenger vi en forklaring på. Det er mulig at det er det Eirik Sivertsen skal ta opp når han kommer på talerstolen nå straks.

Så har jeg blitt utfordret av Kristelig Folkeparti. Jeg har tatt opp at Kristelig Folkeparti og Venstre driver et dobbeltspill i saken om de ureturnerbare asylsøkerne. De støtter de ureturnerbare asylsøkerne i den offentlige debatten. De går høyt ut og støtter dem – Kjell Ingolf Ropstad gjør det, og Abid Raja gjør det. De bygger opp håp og forventninger og glede, spesielt hos de ureturnerbare asylsøkerne. Det er nettopp fordi de bare forteller halve sannheten. De forteller nemlig ikke i den offentlige debatten at de kommer til å si nei til dem i Stortinget. Det kaller jeg et dobbeltspill. Det er derfor jeg sier at Kristelig Folkepartis leder og Abid Raja, som ikke er her, bør roe seg ned i den offentlige debatten. For i den offentlige debatten ut mot folket må de fortelle hele historien. De må fortelle at de er for de ureturnerbare asylsøkernes rettigheter, men at når de kommer til Stortinget, kommer de til å si nei til det de samtidig i mediene sier at de for. De må fortelle hele historien. Det gjør de ikke i den offentlige debatten. Det gjør ikke Kjell Ingolf Ropstad, og det gjør ikke Abid Raja. De forteller kun halve historien. Det er da jeg mener at det er et dobbeltspill, og at de må roe seg ned og være ærlige mot folket. De bygger opp en form for forakt for det vi politikere faktisk holder på med. Det synes jeg er veldig uverdig. Vi som parlamentarikere har et ansvar for at folk forstår hva vi driver med. Da kan vi ikke si én ting ute i mediene og gjøre noe helt annet inne i stortingssalen.

Statsråd Jøran Kallmyr [16:16:46]: Kristelig Folkepartis representant Bransdal ønsket å få en bekreftelse på at regjeringen jobber med gjennomføring av Granavolden-punktet om at eldre ureturnerbare asylsøkere som har bodd her lenger enn 16 år, skal få en engangsløsning. Jeg kan bekrefte at det jobber regjeringen med. Granavolden-plattformen er en god plattform der vi har flere innstrammende tiltak, men vi har også en balanse, som gjør at de som kanskje er mest sårbare, får en løsning på sin sak når de har vært i Norge veldig lenge. Så ja, vi jobber for å få til en god løsning på dette, sammen med våre regjeringspartnere.

Jeg har lyst til å si at dette kommer til å bli en god løsning for dem det gjelder, men jeg kan ikke her og nå stå og si hvor mange det er, for det er egentlig fakta som kommer til å bli avgjørende, etter hvert som vi har fått innretningen på selve forslaget.

Jeg må si at jeg reagerer lite grann på all den kritikken som Kristelig Folkeparti får her i salen, for dette med eldre ureturnerbare er jo ikke en ny ting som bare har dukket opp nå i det siste. Dette er en ting som har vært her over lengre tid, og jeg kan ikke huske at SV i sine åtte år i regjering fikk til et sånt punkt som det Kristelig Folkeparti nå har fått til i Granavolden-plattformen.

Eirik Sivertsen (A) [16:18:38]: La meg starte med å berolige representanten Engen-Helgheim med at i Arbeiderpartiet diskuterer vi både denne saken og mange andre saker. Av og til gjør vi det ganske høylytt. Med over 50 000 medlemmer er det mange meninger, mange forskjellige avskygninger. Det er en styrke ved demokratiet i Arbeiderpartiet. Jeg vet ikke hvordan de gjør det i Fremskrittspartiet.

Denne problemstillingen er ikke ny. Denne problemstillingen har vi diskutert mange ganger. For eksempel ble det da vi satt i regjering, fremmet et forslag fra Venstre, som også ble svart på fra regjeringen. Det er for så vidt heller ikke et isolert norsk problem. USA har tilsvarende problemer, diskusjon om lovlig opphold, arbeidstillatelse eller ikke, hva skjer når man får for mange som ikke har det, osv. Det er en kjent problemstilling.

Kompleksiteten i problemstillingen synliggjøres også i debatten her i dag, og det er en av flere grunner til at Arbeiderpartiet har tatt til orde for en annen innvandringspolitikk, en omlegging der vi ønsker å ha et mer rettferdig system, der vi fokuserer på hjelp i nærområdene, der vi ønsker å styrke ordningen med kvoteflyktninger, fordi vi mener det vil være både mer ansvarlig og mer rettferdig.

Så er det en annen problemstilling som forstyrrer debatten, og det er begrepsbruken her. Jeg skal ikke gå inn i det og sette meg til doms over hva som er riktig begrep, men bare ta ett eksempel. Det pågår en diskusjon: Snakker vi om ureturnerbare, eller snakker vi om returnektere? Det er de samme personene vi snakker om, men perspektivet er vidt forskjellig. Det er jo ikke veldig lett å følge debatten hvis man ikke kjenner detaljene. Dette er ingen enkel sak.

Jeg er litt overrasket over representantene fra SV. Representanten Eide sa i et innlegg her at nå var han glad for at det ble litt het debatt, og deretter ga han beskjed til sine medrepresentanter om å roe seg ned i offentligheten. Representanten Haltbrekken omtaler representanter som kyniske og sier de begår hykleri. Jeg er overrasket over at en sånn type debattform får lov til å passere i Stortinget.

Arbeiderpartiet har blitt utfordret av representanten Eide på hva Oslo Arbeiderparti mener, og hva stortingsgruppen mener. For å være høflig skal jeg svare på det, men det er nå engang sånn at det er stortingsgruppen som er representert her. Hvis vi skal være ærlige, er det en reell forskjell mellom hva SV foreslår, og hva Arbeiderpartiet mener, for slik vi oppfatter SV, etter å ha hørt dem her i dag, handler det om at alle skal få arbeidstillatelse så lenge de oppholder seg her, da skal de ha en mulighet til å forsørge seg selv. Det både Arbeiderpartiets stortingsgruppe og jeg er enig med lederen i Oslo Arbeiderparti i, er at så lenge man samarbeider fullt ut, så lenge man har avklart ID, og så lenge man ønsker å samarbeide om retur, kan vi legge til rette for det.

Derfor var det viktig for oss i dag å få en forsikring fra statsråden om at det faktisk er mulig. Den fikk vi, den stoler vi på. Derfor kommer vi ikke til å stemme for forslagene fra verken SV eller Senterpartiet.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [16:22:03]: Som flere i slutten av debatten i dag har vært inne på, er forskriftsbestemmelse 8-7 til utlendingsloven § 38 blitt brukt kun svært få ganger, færre enn ti ganger på tolv år, sier UNE. Nå er det litt uklart hva regjeringen faktisk ønsker skal være veien videre, men det får tiden vise. Likevel er det flere aspekter knyttet til denne bestemmelsen og bruken – eller den manglende bruken – av den. Vi vet at Norge får kritikk for å bryte FNs konvensjon om statsløshet, og vi er det eneste landet i Norden som verken har en definisjon på eller en prosedyre for fastsettelse av nettopp statsløshet.

Kunnskaps- og integreringsministeren har i en tidligere debatt bekreftet at Norge vurderer å innføre en definisjon på nettopp statsløshet og gjennom det oppfylle deler av FNs konvensjon. Nå når også justis- og innvandringsministeren er til stede, ønsker Senterpartiet å etterlyse framdrift i den saken. Vi mener at i det minste å ha en definisjon på statsløshet i Norge må kunne forventes å komme på plass relativt raskt.

Da er det etterlyst.

Karin Andersen (SV) [16:23:28]: Først til Arbeiderpartiet: SVs beriktigede forslag er nøyaktig det samme som Oslo Arbeiderparti vedtok. Det er det ingen forskjell på. Jeg merker meg at Arbeiderpartiet stoler på Fremskrittspartiet når det gjelder disse sakene, og det har vi skjønt i lang tid.

Når det gjelder situasjonen i Hellas, er det et nærområde til konflikt. Det er dit asylsøkerne kommer. De er latt i stikken av sine europeiske naboer, inklusive Norge, de er tvunget i kne i en økonomisk krise, og Norge fortsetter å forsøke å returnere folk dit, sjøl om det nesten ikke kommer noen asylsøkere til Norge. Så de som sier at de vil hjelpe i nærområdene og ikke vil hjelpe Hellas, har ikke mye troverdighet.

Det er helt feil at SV mener at asylsøkere uten asylgrunn skal få bli. Nei, tvert imot står vi på menneskerettighetene, og der kommer vi til å stå som en påle. Da gjelder asylretten, og den har regjeringen radbrekket for lenge.

Eirik Sivertsen (A) [16:24:48]: Hvorvidt jeg har uttrykt meg uklart eller ikke ble hørt godt nok, spiller ikke så stor rolle. Men la meg få lov til å presisere:

1. Det er riktig at det forslaget som SV har fremmet, er likelydende i ord med det Oslo Arbeiderparti har vedtatt. Men tolkningene av hva det betyr, er milevis fra hverandre. Det er vårt poeng.

2. Representanten Karin Andersen tar helt feil når hun sier at jeg sier at jeg stoler på Fremskrittspartiet. Nei, det sa jeg ikke. Jeg sa at jeg stoler på statsråden og med det det fulle ansvar som følger av ansvarslovgivningen og Grunnloven. Det er to vidt forskjellige ting.