Stortinget - Møte torsdag den 16. desember 2021

Dato: 16.12.2021
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 16 S (2021–2022), jf. Prop. 1 S (2021–2022) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [10:01:15]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2022, kapitler under Finansdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet (rammeområdene 1, 6 og 18) (Innst. 16 S (2021–2022), jf. Prop. 1 S (2021–2022) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2021–2022))

Talere

Presidenten: Presidenten vil ordne debatten slik:

Debatten deles i to, slik at man først behandler budsjettkapitlene under Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Finansdepartementet: same- og minoritetspolitikk, offentlig forvaltning, personvern, boligpolitikk, rammeoverføringer til kommunene, samt distrikts- og regionalpolitikken.

Deretter behandler man budsjettkapitlene under Justis- og beredskapsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet: innvandring og integrering.

Taletiden i del 1 av debatten vil bli begrenset til 1 time og 35 minutter, og den fordeles slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Rødt 5 minutter, Venstre 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Kristelig Folkeparti 5 minutter.

Taletiden i del 2 av debatten vil bli begrenset til 1 time og 10 minutter, og den fordeles slik: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Fremskrittspartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Rødt 5 minutter, Venstre 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Kristelig Folkeparti 5 minutter.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletiden i hver del av debatten – bli gitt anledning til et replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen. De som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Lene Vågslid (A) [] (leiar i komiteen): Eg vil starte med å takke komiteen for eit godt samarbeid om budsjettet – og ein særleg takk til regjeringspartnar Senterpartiet og forlikspartnar SV. For i dag vedtek me eit budsjett etter eit forlik inngått mellom Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV, eit budsjett som er endringar på Erna Solbergs siste budsjett. Eg er glad og stolt over det resultatet me har på bordet i dag. Alt kjem ikkje til å bli perfekt, alle problem blir ikkje løyste i dag – me har hatt åtte veker i regjering – men eg er stolt over budsjettet.

Dette budsjettforliket viser at me lyttar til vanlege folk over heile landet. Me er i gang med å snu forskjellspolitikken og snu sentraliseringsiveren til ein meir rettferdig og omfordelande politikk. Staten og fellesskapet skal stille opp for små, mellomstore og store kommunar. Me har ungar, ungdomar, vaksne og eldre som treng ein sterkare velferdsstat. Det er formidable oppgåver i åra framover, særleg med demografiutfordringar. Me blir mange fleire eldre, og særleg pleie- og omsorgstenesta må riggast for å møte behova lokalt. Det er òg store utfordringar for barn og unge når det gjeld psykisk helse, me har ei fastlegekrise å løyse, og det er store rekrutteringsbehov innanfor velferdsyrka.

I budsjettforliket mellom Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV er det føreslege betydelege satsingar på velferd. Fleire av dei usosiale kutta Solberg-regjeringa stod for, er reverserte, og saman prioriterer me tre partia viktige velferdssatsingar som gratis kjernetid i SFO for fyrsteklassingar, billegare barnehage og forbetring på tannhelse, som gjev vanlege folk lågare utgifter til meir og betre velferd.

Å levere ei styrking på 4,5 mrd. kr for kommunane i 2022 totalt sett er ei solid satsing. Det vil merkast i mange lokalsamfunn. Etter at forslaget til statsbudsjett var kjent og forliket var klart, var det ein ordførar som ringde meg frå ein kommune i Nord-Norge og sa: Der blei sjukeheimen berga – ein sjukeheim som etter planen skulle leggjast ned. Det betyr noko at me satsar så solid som me gjer, på velferd og kommunar.

Distriktspolitikken skal forsterkast. Levekårsutfordringane i byane må bli tekne på alvor. Regjeringa skal gjere begge delar, og eg er veldig glad for at budsjettforliket tydeleg seier at regjeringa i løpet av neste år skal kome til Stortinget med ei sak om levekår i byane, der ein følgjer opp Jenssen-utvalets forslag.

Dette er òg ei regjering som førebur landet på framtida. I dag føreslår me bl.a. eigne større grøne satsingar på investeringar som skal auke sysselsetjinga i distrikta. Me har ei tydeleg satsing på breiband, noko som er veldig viktig fordi me vil at folk skal kunne bu og arbeide i heile Noreg. Me har som mål i regjeringspartia at tilgangen på høghastigheitsbreiband skal vere ein rett på linje med straum.

Det budsjettet som Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV står bak i dag, er eit budsjett for både by og land. Oslo, som er hovudstaden, her me er i dag, får ein auke på ein kvart milliard i sine frie inntekter. Me styrkjer områdesatsinga. Me tek tak for ein forsterka bustadpolitikk gjennom å styrkje Husbanken, slik at fleire tusen familiar kan få hjelp frå leige-til-eige med startlån. Dei målretta distrikts- og regionalpolitiske verkemidla utgjer 1,26 mrd. kr, som er ein auke på 9 pst. i forhold til Solberg-regjeringas forslag.

Budsjettet me vedtek i dag, som Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV står bak, er eit veldig godt budsjett for vanlege folk over heile Noreg, for både by og land.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) []: Noe av det viktigste våre lokalpolitikere og alle de flinke ansatte ute i Kommune-Norge og Fylkes-Norge gjør, er å sørge for å levere gode tjenester til folk – og særlig nå når veldig mange opplever at de, når de endelig var oppe i kanskje ikke så mye mer enn knestående etter en lang pandemi, igjen går inn i vanskelige tider. Samtidig ser vi en regjering som rett og slett ber lokalpolitikere, i både fylker og kommuner, nå bruke tiden sin på å reversere viktige reformer, istedenfor å bruke tiden sin på å håndtere pandemien. Man har et næringsliv, og mange flinke ansatte og mange lokalpolitikere som står mellom disse to veivalgene. Hva mener representanten fra Arbeiderpartiet er det viktigste nå rett over nyttår, i de åtte ukene fram til denne søknadsfristen, at man bør håndtere pandemien, eller jobbe med reverseringer?

Lene Vågslid (A) []: Eg har større tillit til lokalpolitikarane enn det representanten frå Høgre ser ut til å ha. Lokalpolitikarane i veldig mange fylke ser no fram til å kunne få sendt søknaden sin, så dei kan få oppløyse f.eks. den tvangssamanslåtte fylkeskommunen dei er ein del av. Det at kommunane no står i ei krevjande tid, er det ingen tvil om. Der stiller regjeringa opp, både når det gjeld pengar og kompensasjon. Me går no inn i eit år der kommunane får kanskje det største økonomiske handlingsrommet dei har hatt på mange, mange år. Det er kjempeviktig, for det viktigaste ein skal gjere i kommunane, er å sørgje for gode velferdstenester til folk. Og så trur ikkje eg at lokalpolitikarane våre ikkje greier dei oppgåvene samtidig som ein eventuelt ynskjer å lausrive seg frå ei tvangssamanslåing påført dei av høgreregjeringa.

Mudassar Kapur (H) []: Takk for svaret. Jeg er helt enig i at man skal ha tillit til lokalpolitikerne, og lokalpolitikerne har jo meldt ganske tydelig tilbake, i hvert fall foreløpig, at de ikke har lyst til – og heller ikke ser poenget med – å bruke tid nå på å reversere viktige reformer. Den turneen som både finansministeren og kanskje delvis også kommunalministeren har vært på, hvor de har prøvd å dra i gang reverseringen, har først og fremst blitt møtt med: La oss være i fred, vi ønsker å fortsette med reformen, vi ønsker å fortsette å lage gode tjenester.

Det er ikke så mange som nå har bestemt seg for å sende søknader om å reversere, og det er jo veldig bra å se. Jeg har i hvert fall registrert et foreløpig mageplask, og så får vi se hva som skjer i dette reverseringsarbeidet videre. Jeg støtter lokalpolitikerne i det.

Helt til slutt et spørsmål om ABE-reformen: Regjeringspartiene nå har jo alltid vært imot den, men nå velger de å videreføre den. Hva har man oppdaget nå som man ikke skjønte på åtte år?

Lene Vågslid (A) []: ABE-reforma til høgreregjeringa er kanskje det beste eksempelet på at ein trur at Kommune-Noreg er ei bedrift, og at ein trur at viss folk spring fortare, anten det er i domstolane, på universiteta eller i kriminalomsorga, blir det meir effektivt. ABE-reforma har jo regjeringspartia tydeleg varsla at me ynskjer å fjerne, men åtte veker er kort tid å skulle gjere så store endringar på. Viss representanten er interessert, kan han sjå at i budsjettet innanfor kommunalområdet, og på andre område, har me solide aukingar til velferdstenester og til andre delar av staten som godtgjer mange av desse kutta. Det kjem til å ta lengre tid for regjeringa enn åtte veker å fjerne heile ABE-reforma. Men lat det ikkje vere nokon tvil: Ein slik type effektiviseringsreform, med flate kutt, på den måten høgreregjeringa har gjort, har ramma fyrstelinja og samfunnsoppdraget til veldig mange i staten, og det har me som klar ambisjon å få gjort noko med.

Helge André Njåstad (FrP) []: Representanten snakka om at ein no har begynt å lytta til vanlege folk, og det er jo klokt. Vanlege folk har f.eks. ungane sine i barnehage. I samband med at budsjettforslaget vart lagt fram, besøkte eg ei rekkje barnehagar, og dei fortalde éin ting: Dei går trongare tider i møte fordi dei blir utsette for store kutt. Mange av dei private barnehagane har i år slite med underskot. Til neste år ser det endå verre ut fordi dei får eit betydeleg kutt i pensjonsutgiftene sine. Ser ein heile bildet, er veldig mange bekymra for korleis framtida skal bli, fordi staten reknar pensjonsutgiftene som ein faktor og ser ikkje resten av bildet, at det f.eks. er forseinkingar i kor tid dei får tilsvarande støtte som i kommunen. Så det er ganske tungt å driva private barnehagar. Mitt spørsmål er: Kvifor rammar ein barnehageplassen til vanlege folk med det kuttet som regjeringspartia no står bak?

Lene Vågslid (A) []: Dette veit representanten frå Framstegspartiet eigentleg svaret på. Private barnehagar skal ikkje få dekt pensjonsutgifter som ein ikkje har. Regjeringa er veldig tydeleg på at me ynskjer å få til eit betre regelverk for barnehagesektoren. Me ynskjer at kommunane i større grad skal kunne ha moglegheit til å finansiere og stille krav til private barnehagar. Det viktigaste for oss er at pengane som går til barnehagesektoren, kjem ungane til gode. Der er Hurdalsplattforma krystallklar. Eg er òg i den samanhengen veldig stolt over det kommuneopplegget me får for 2022, som vil setje kommunane i mykje betre stand enn under dei åra som Framstegspartiet var støttehjul for høgreregjeringa.

Helge André Njåstad (FrP) []: Representanten har rett i at eg visste svaret på det. Eg kjente igjen flaka frå Finansdepartementet som skal forklara dette. Den retorikken går ikkje heim hos dei som har barna sine i dei private barnehagane, og som er fornøgde med tilbodet, at dei får mindre pengar til pensjon når dei samtidig har fått mindre overføringar enn kommunen sjølv bruker på sine eigne barnehagar. Dersom me hadde rekommunalisert alle barnehagar i Noreg, ville det ha kosta staten 2–3 mrd. kr meir – for å gje eit tilbod som brukarane er mindre fornøgde med enn dei er med det private. Er det målet til Arbeidarpartiet og til regjeringspartia, at ein skal slutta med private barnehagar og berre ha kommunale, og då bruka 2–3 mrd. kr meir på barnehagedrift, utan at ein får betre tenester til vanlege folk?

Lene Vågslid (A) []: Nei, på ingen måte. Målet til Arbeidarpartiet er å sikre gode barnehagar for alle ungar over heile landet og å sikre at fellesskapets pengar kjem ungane til gode. Det er ingen tvil om at då den førre raud-grøne regjeringa starta med barnehageløftet, var me heilt avhengige av at dei private barnehagane bidrog. No er me ein plass der me har full barnehagedekning, og der det er viktig for regjeringa å sørgje for at pengane kjem ungane til gode, og at kommunane kan ha større styring på både finansiering og krav til barnehagane i kommunen sin.

André N. Skjelstad (V) []: Representanten Vågslid sa i sitt innlegg at hun var så fornøyd med at sykehjemmet nå ble berget, det hadde hun fått høre fra en kommune. Ja, det synes jeg er bra, hvis det skjer. Men det er jo et mangfold rundt omkring i Kommune-Norge, og noe av det som er mangfoldig, er også at regjeringen ønsker å avskaffe vikarbyråene. Det er ikke noen tvil om at innenfor omsorgen har en jo en stor utfordring når det gjelder å ha nok helsepersonell og nok sykepleierutdanninger, selv om vi fra forrige regjering også ønsket å ha mer etter- og videreutdanning og mer spisse utdanninger. Hva hjelper mye av dette hvis en ikke er villig til å ta grep for å få mer helsepersonell i primæromsorgen? For det hjelper ikke om en berger et sykehjem, hvis en ikke har noen til å betjene det.

Lene Vågslid (A) []: Eg har ikkje høyrt eit rop frå nokon kommunar eller tilsette i pleie- og omsorgstenesta om at dei ønskjer seg meir vikarbruk, fleire vikarar, fleire mellombelse tilsetjingar, meir bruk av deltid. Det eg høyrer, og det Arbeidarpartiet og Senterpartiet tydeleg har i si regjeringsplattform, er for det fyrste at me ønskjer å sørgje for eit skikkeleg heiltidsløft, der ein skal kunne snu bevisbyrda med tanke på kven som har ansvaret for å sørgje for heiltid. Me vil ha heile, faste stillingar, så folk har ei løn å leve av. Eg trur ikkje at me får rekruttert alle dei me treng inn i helse- og omsorgssektoren dersom gulrota skal vere små stillingar eller vikariat, så her har nok Venstre og Arbeidarpartiet heilt ulik inngang til problemstillinga. Me må sørgje for heile, faste stillingar og ei løn å leve av, og ein kommuneøkonomi som gjer at me kan levere dei beste velferdstenestene til dei pleietrengande eldre.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Mudassar Kapur (H) []: Etter åtte år med en borgerlig regjering har Norge et godt utgangspunkt for omstilling. Norsk økonomi har blitt grønnere og mindre oljeavhengig, konkurransekraften er styrket, og vi har blitt mer digitaliserte. Jeg vil understreke her i dag at Solberg-regjeringens forslag til budsjett for 2022 i all hovedsak får støtte fra Stortinget. Det har noen usosiale skatteøkninger og en del andre ting – som vi skal komme tilbake til etterpå – fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, men i all hovedsak står budsjettet fortsatt. Det bygger på at vi skal skape mer og inkludere flere. Det var derfor med stor spenning vi skulle se på hvordan regjeringen sammen med SV skulle bygge videre på budsjettet, og når vi nå har budsjettforliket foran oss, ser vi at det fortsatt mangler svar på de store utfordringene Norge står overfor.

Høyre er opptatt av å bruke ressursene på best mulig måte. Derfor kommer Høyre fortsatt til å prioritere modernisering og digitalisering av offentlig sektor i vårt arbeid framover. Både politikken og budsjettforslaget til regjeringen peker i en annen retning. Der ser man faktisk at de satser på følgende prestisjeprosjekter: lage mer offentlig sektor, lage flere fylkeskommuner og flere administrasjoner.

Den nye regjeringen ønsker at lokalpolitikere, fagmiljøer og næringslivet skal bruke tiden sin på reversering istedenfor utvikling. Det er ganske utrolig at vi i 2021 har en regjering som i all hovedsak drømmer om å endre norgeskartet tilbake til 1960-tallet.

Norge skal gjennom en stor omstilling. Vi må få flere ben å stå på og kunne skape verdiene før de kan deles. Her spiller kommunene en avgjørende rolle. Samarbeidet mellom store byer og distriktene rundt er viktig for utviklingen av de ulike landsdelene, for både næringsliv, arbeidsplasser, infrastruktur og boligutvikling. En god regions- og distriktspolitikk gir mer mangfold og dermed også mer vekst og verdiskaping i hele landet. Siden 2013 har de frie inntektene til kommunene økt med omtrent 35 mrd. kr. Frie inntekter betyr mer tillit til det lokale selvstyret. Vi har gjennomført reformer som vi ser gir bedre tjenester, samtidig som vi gjennom effektiviseringen får mer ut av fellesskapets midler. Det er reformer som man nå ser at regjeringen vil reversere.

Den regjeringen vi nå har på plass, har sagt at de skal gjennomføre en tillitsreform. I praksis viser de ikke annet enn mistillit til landets innbyggere og landets kommuner, og det gjenspeiles i et budsjettforlik som er preget av dyre ideer og dårlige løsninger for landet.

Vi visste at det ville bli SVs oppgave å sette retning på budsjettet, og det har de jammen gjort. De har dratt regjeringen til venstre. Jeg tillater meg å bruke i hvert fall lite grann av den siste tiden på å snakke om forliket i sin helhet fra et økonomisk perspektiv, og ikke minst med tanke på den vanskelige situasjonen landet står i nå.

Et helt næringsliv, som var i knestående fra før, opplever at de istedenfor å få litt pusterom får økte skatter. Det er ganske utrolig at regjeringspartiene og SV på bare noen få dager og uker klarte å sette opp skatteregningen for både bedrifter og folk flest med flere milliarder kroner, men at de nå er helt bakpå når det gjelder å hjelpe de samme gruppene med treffsikre kompensasjonsordninger. Det har vi sett i debatten om bostøtten, strøm og kompensasjonsordningen for næringslivet.

Jeg håper regjeringen vil være mer framoverlent i tiden framover. Vi i Høyre kommer selvsagt til å fortsette å bidra konstruktivt for å finne gode løsninger for dem som opplever vanskelige tider rundt i hele Norge.

Lene Vågslid (A) []: Det har lenge vore ein debatt om såkalla «new public management», og når det gjeld stat og kommune, at dei blir drivne meir og meir etter marknadsorienterte prinsipp. Arbeidarpartiet og òg Senterpartiet er opptekne av å snu denne utviklinga, og som representanten viste til i innlegget sitt, har me bl.a. varsla ein tillitsreform.

Victor Norman, professor og tidlegare Høgre-statsråd, kom i 2019 med boka «Ikke for å konkurrere». I denne boka tek han eit oppgjer med den ukritiske bruken av marknadsøkonomiske omgrep og styringsverktøy i offentleg sektor. Ein skulle jo tru at òg Høgre såg forskjellen på det å produsere tannkrem og det å levere komplekse velferdstenester til pleietrengande eldre, men spørsmålet mitt er om Høgre og representanten ser, som professor Norman, at Solberg-regjeringa no lèt etter seg ein offentleg sektor som er for prega av marknadstenking og detaljstyring.

Mudassar Kapur (H) []: For det første er vi i Høyre aller mest interessert i å diskutere innholdet i tjenestene, hva det betyr for folks liv, enn hvilke begrep som brukes. Om man bruker engelske ord som «new public management», som Arbeiderpartiet velger å kalle det å ha tillit til dem som jobber ute i tjenesten, eller om det faktisk handler om tillit, som Høyre i regjering sørget for, får være så sin sak. Det som er viktig, er at det å invitere også de private til å være med på å levere gode tjenester først og fremst handler om å ta hele landet i bruk og å ta i bruk alle de flinke menneskene som jobber i de forskjellige sektorene, om det er helsetjenester, om det er privat omsorg, eller om det er barnehage.

Det viktigste vi har gjort, er å sørge for at vi gjennom viktige reformer har fått ned de offentlige utgiftene og fått med flere private aktører, slik at vi nå gjennom mindre pengebruk greier å levere bedre tjenester og bedre produkter. Jeg kunne fortsatt med noen flere eksempler, men jeg vet at tiden er over.

Lene Vågslid (A) []: Takk for svaret. Det er eit ikkje heilt uventa svar, for det er en ideologisk stor forskjell på Arbeidarpartiet og Høgre på dette området.

For å ta eit konkret eksempel: Når f.eks. dei som er tilsette i barne- og ungdomspsykiatrien, i dag bruker veldig mykje tid på rapportering og byråkrati, meiner representanten då at det er rett tidsbruk? Eller er representanten einig med meg i at ein burde ta grep som gjer at dei tilsette i velferdstenestene kan bruke meir tid på samfunnsoppdraget og dei brukarane som faktisk treng dei?

Mudassar Kapur (H) []: Det området representanten tar opp, er jo et felt som vår tidligere regjering, Solberg-regjeringen, jobbet ganske mye med, og som man også styrket gjennom flere budsjetter og ikke minst i løpet av pandemiens vanskelige måneder. Det ble styrket ytterligere særlig inn mot de unge.

Hvis man skal levere gode tjenester, må man også vite om den kvaliteten man leverer, er god nok – om innholdet man leverer, er godt nok. Man rapporterer ikke for rapporteringens skyld, som Arbeiderpartiet kanskje tror. Det handler først og fremst om å lære av det man jobber med, og se hvordan man hele tiden kan utvikle seg, og da må man ha et kvalifisert underlag for å se hvordan man kan gjøre ting bedre.

Nå har kommunalministeren gått over til departementet, men da kommunalministeren var i KS, var også den ministeren ganske enig i at det å faktisk ha kvalitet i tjenestene gjennom kunnskap var en god vei å gå. Det tror jeg også Arbeiderpartiet burde lytte til.

Heidi Greni (Sp) []: Representanten har gjentatte ganger sagt at det største målet er å levere gode tjenester til folk. Jeg kan ikke tro det er noen i denne salen som ikke deler det målet. Men at representanten er opptatt av å lytte til lokalpolitikere – da tror jeg han har hørt litt dårlig de siste åtte årene. Hvert år har Solberg-regjeringen foreslått reduksjon av statens andel til ressurskrevende tjenester. Hvert år har det kommet tydelige tilbakemeldinger fra alle kommuner – små og store – om at dette er fryktelig krevende for kommunen, og at det fører til redusert kvalitet på tjenestene til ressurskrevende brukere, og i neste omgang fører det til en kraftig reduksjon av tilbudet til eldre fordi disse pengene må komme fra et sted.

Nok en gang foreslår Solberg-regjeringen et kraftig kutt i statens andel av ressurskrevende tjenester. Hvordan kan dette forsvares i lys av de tilbakemeldingene vi har fått de siste åtte årene?

Mudassar Kapur (H) []: I og med at representanten velger å se på et større tidsspenn, vil jeg bruke det samme tidsspennet når jeg svarer. I 2004 var den samlede utbetalingen til denne typen tjenester på 1,5 mrd. kr, mens regjeringen bevilget 11 mrd. kr i 2021.

Det er flere årsaker til at kostnadene øker, og en av de viktigste grunnene er at det er et økt antall mottakere med behov for resurskrevende tjenester. Tidligere rapporter har også vist at tidligere underrapportering fanges opp etter hvert som ordningen blir bedre kjent. Jeg tror det er viktig å ha denne debatten, og jeg ser også fram til å jobbe videre med dette. Jeg skal være enig i én ting: at det har vært vanskelig å finne objektive kriterier i inntektssystemet som kan fange opp kostnadsvariasjonen. Nå har Solberg-regjeringen nedsatt et utvalg som skal se på hele inntektssystemet, og jeg håper dette er blant de tingene en kommer tilbake til når de legger fram sin rapport, og vi kan gå inn i det i hele sin bredde.

Heidi Greni (Sp) []: Som representanten påpekte, skjer økningen på grunn av et økt antall brukere i dette systemet. Det skyldes bl.a. at helsevitenskapen har kommet så langt at vi redder flere premature unger, at vi redder flere etter trafikkulykker, og at det er flere som har store behov for mange tjenester rundt omkring i kommunene.

Mener representanten at de skal få en mye dårligere tjeneste enn dem som var inne i dette før? Dette er rettighetstjenester, det er folk som har et enormt stort pleiebehov, og kommunene har to valg: Enten må de gi disse brukerne de tjenestene som de har behov for, eller så må de sørge for nedskjæringer på andre kommunale områder for å finansiere dette. Kommunene har meldt tilbake år etter år at det stort sett er eldreomsorgen det går ut over, at det blir redusert bemanning i den øvrige eldreomsorgen. Mener representanten at det er en god løsning?

Mudassar Kapur (H) []: Jeg tror det er å tillegge Høyre veldig mange meninger som vi ikke har, gjennom det som ligger mellom linjene i spørsmålet fra representanten. Selvfølgelig mener ikke Høyre at noen av våre innbyggere – uansett hvilken livssituasjon de er i – skal få dårligere tjenester. Nettopp derfor har vi styrket kommuneøkonomien år etter år mens vi har sittet i regjering. Det har aldri vært så få kommuner på ROBEK-listen som nå; vi må helt tilbake til forrige årtusen for å se en bedre kommuneøkonomi.

Dette er angrep som Senterpartiet har kommet med mot Høyre gang på gang. Selv har de blitt felt av en del faktasjekk-undersøkelser i flere valgkamper. Da gikk nåværende finansminister Vedum ut og sa at disse faktasjekkene ødela den politiske debatten, fordi da kunne man ikke være like spissfindig. Men den type historiefortelling er jeg ikke med på. Vi kan tenke litt på hva representanten selv sto for sist de satt i regjering. Da var det flere kommuner på ROBEK-listen og dårligere kommuneøkonomi – og det fikk vi snudd i vår tid.

Tobias Drevland Lund (R) []: For en som har vært folkevalgt lokalt de siste seks årene, kan jeg ikke si at jeg deler den samme entusiasmen rundt Høyres innsats for å styrke og bedre kommuneøkonomien, men det får så være.

Mitt spørsmål til representanten Kapur er hvordan han mener at de siste årenes sentraliserings- og sammenslåingspolitikk, både i kommuner og fylker, har bedret tjenestene som innbyggerne mottar der ute, i Norge.

Mudassar Kapur (H) []: Selv om representanten startet med å invitere til en liten debatt om kommuneøkonomi, men endte opp med et spørsmål om tjenester, velger jeg å ta det som var det reelle spørsmålet.

En av de viktigste årsakene til at man måtte få i gang en kommunereform – som bør fortsette – er ikke at Høyre ønsker å endre norgeskartet, men at Norge har endret seg. Den kommunestrukturen som lå til grunn i landet da vi tok over i 2013, var fra 1960-tallet og basert på de utfordringene som kommunene hadde da. Siden den gang har vi sett at flere kommuner utgjorde det man kaller for naturlige bo- og arbeidsmarkedsregioner. Det å gjennomføre en kommunereform hvor man sørger for å få sett på arealutvikling, næringslivsutvikling, leveranse av kommunale tjenester og innholdet i dem – i sammenheng – er tross alt bedre enn at man sitter på hver sin tue og ikke får samkjørt disse tjenestene. Da blir det ikke til beste for innbyggerne.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Heidi Greni (Sp) []: I dag behandler vi det dokumentet som muligens har aller størst betydning for folk i hele landet, nemlig budsjettet for kommuner og fylker. Barnehage, skole og eldreomsorg er viktig i folks hverdag og det viktigste vi kan bruke fellesskapets penger på.

Vi har fått på plass en kraftig økning for kommunene og fylkene. Totalt 4,5 mrd. kr ekstra til kommunesektoren neste år – 2,5 mrd. kr utover Solberg-regjeringens budsjett – betyr bedre barnehage, bedre skole for ungene våre og mer til helse og eldreomsorg.

Budsjettprosessen blir som alltid ekstra komplisert når den kommer midt i et regjeringsskifte. Solberg-regjeringens budsjett ligger i bunnen. Ny Arbeiderparti–Senterparti-regjering hadde tre uker til å legge fram endringer i budsjettet, og så kom budsjettet vi i dag vedtar, i havn etter gode forhandlinger med SV.

Vi kan trygt si at kommunesektoren er budsjettvinner. Dette vil bety en annen hverdag i kommunene. Det er mye penger, men det er helt nødvendig etter åtte år med stadige nedskjæringer på grunn av trange rammer, særlig i de små og mellomstore kommunene. Hurdalsplattformen slår fast at regjeringen vil sørge for en finansiering av kommunene som sikrer likeverdige tjenester i hele landet. Det er selvsagt ikke mulig å rette opp alt på et par uker, men dette budsjettet er et stort steg i riktig retning.

Gjennom de siste åtte årene har kommunene blitt pålagt en stadig større andel av kostnadene for ressurskrevende tjenester. På høringer i kommunalkomiteen har det hvert år kommet tilbakemeldinger på at tålegrensen var nådd. På tross av dette ville høyreregjeringen skyve ytterlige 300 mill. kr av kostnadene over på kommunene også neste år. Den nye regjeringen har heldigvis stoppet dette, og kommunene unngår å måtte kutte i tjenestene til dem som trenger det aller mest.

Fylkeskommunen styrkes med 0,5 mrd. kr. Det er viktig for å opprettholde et godt tilbud i videregående skole og bl.a. for vedlikehold av fylkesveier. I Hurdalsplattformen står det at regjeringen har som mål å halvere ferjeprisene fra nivået 1. januar 2021, og at strekninger med under 100 000 passasjerer skal bli gratis. Skal Norge sikres utvikling og økt verdiskaping langs kysten, vil et godt og rimelig ferjetilbud være sentralt. Mange steder er ferjene den eneste forbindelsen lokalsamfunnet har til fastlandet og øvrig kommunikasjon. Ferjene spiller dessuten en avgjørende rolle for næringslivet langs kysten, og i budsjettforslaget nå reduseres prisene med 30 pst.

Kommuner og fylker har vært gjennom omfattende runder med sammenslåing, og mange er blitt sammenslått med tvang. I mange kommuner har dette gått kraftig ut over tjenestene til innbyggerne i form av dårligere tjenester, skolenedleggelser og sentralisering. Senterpartiet har hele tiden kjempet mot denne statlige overstyringen av Kommune-Norge, og det er viktig at Hurdalsplattformen nå slår fast at tvangssammenslåingens tid er forbi.

Fra mitt ståsted – jeg kommer fra en liten fjellkommune i innlandet – er det mest gledelige med hele Hurdalsplattformen at vi nå gjeninnfører en aktiv distriktspolitikk. Vi vil skape optimisme og framtidstro i hele Norge, og da er arbeid og velferd viktig. Hvis folk skal flytte til distriktet og bli boende, må de ha arbeid, og de må ha gode velferdstilbud. Da må kommunene ha muligheten til å legge til rette for næringsutvikling, og det sikrer vi gjennom dette budsjettet.

Et viktig grep som regjeringen gjør, er å gi et tilskudd på 500 000 kr per grunnskole. Det vil gi kommunene et insentiv til å satse på å beholde skoler i nærmiljøet, der folk bor. Bygdevekstavtaler er et nytt grep for utvikling av næringsliv og bosetting i Distrikts-Norge. Dette budsjettet sikrer at prosjektet kan gå i gang neste år, og det skal trappes opp i årene framover. 100 mill. kr ekstra til bredbånd er et annet viktig distriktspolitisk tiltak. Boligbygging i distriktet styrkes gjennom at startlånordningen økes og kan utnyttes til dette.

Koronaen har preget landet de siste årene, og dessverre ser det ut til at pandemien også vil følge oss inn i 2022. Så til slutt vil jeg takke alle kommuneansatte, som har gjort en formidabel jobb gjennom hel pandemien.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg synes representanten Greni over lang tid har hatt et godt engasjement for å gjøre det lettere å bygge boliger i distriktet, noe hun også tar opp i sitt innlegg. Det er selvfølgelig en intensjon jeg og Høyre deler, vi er fortsatt nødt til å se etter forenklinger i regelverket for å gjøre det billigere å bygge boliger og få byggetakten opp. I distriktene er det særlig et problem at verdien på boligen som man har eid over tid, kanskje også går ned og ikke er i samsvar med det det koster å kjøpe seg en ny leilighet.

Representanten nevnte startlån. Jeg hører at også andre representanter fra regjeringspartiene nevner startlån til helt andre grupper. Nettopp dette problemet er årsaken til at Høyre lanserte en ordning med trygghetsboliger i distriktet, noe som skulle gjøre at eldre fikk muligheten til å bo i en trygg bolig i nærheten av sitt lokalsamfunn. Det er et veldig viktig distriktspolitisk tiltak, som Senterpartiet nå velger å fjerne. Hvorfor fjerner Senterpartiet ordningen med trygghetsboliger?

Heidi Greni (Sp) []: Jeg deler absolutt engasjementet for å få mer boligbygging i distriktet. Det er kanskje et av de viktigste distriktspolitiske virkemidlene, og utfordringen der er todelt. For det første har statsforvalteren de siste åtte årene ofte praktisert statlige planretningslinjer på en så firkantet måte at kommunene ikke har fått lov til å utvikle hele kommunen sin. De har rett og slett ikke fått lov til å legge ut tomter der kommunen ønsker det, og de har ikke fått lov til å legge ut tomter der ungdommen ønsker å kjøpe. Det har vi tenkt å gjøre noe med ved å ha en mer fleksibel tolkning av de statlige planretningslinjene og sørge for at kommunene selv får en mye større råderett over hvordan de utvikler egen kommune.

Det andre er, som representanten er inne på, avstanden mellom panteverdi og anskaffelsesverdi. Der sier vi nå at kommunene kan bruke startlånordningen til å finansiere beløpet mellom panteverdien som banken gir lån på, og de faktiske kostnadene med å bygge.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg er helt enig i at lokalsamfunn og kommuner i større grad skal få gjennomslag, særlig når det gjelder innsigelser, og at statsforvalteren skal få mindre makt. Det er en av de tingene Høyre sørget for da vi satt i regjering, hvor kommunene faktisk fikk gjennomslag i åtte av ti saker. Til sammenligning ga den tidligere rød-grønne regjeringen, fra 2005 til 2013, kommunene rett i fire av ti saker. Det er fint hvis Senterpartiet nå faktisk har et engasjement for å sørge for at man klarer å beholde den statistikken som bl.a. Høyre i regjering sørget for.

Men jeg får altså ikke svar på hvorfor man skal ta bort ordningen med trygghetsboliger for eldre. Det er et tiltak som skulle gå til kommuner med sentralitetsklasse 5 og 6. Der man har de største utfordringene, skulle man få muligheten til å gjøre det lettere for eldre å bytte bolig, slik at de kunne bo lenger hjemme. Senterpartiet har ingen svar på hvordan man skal sikre det. Jeg håper at representanten kan svare på hvorfor man velger å fjerne ordningen med trygghetsboliger, som jeg spurte om.

Heidi Greni (Sp) []: Vi kan ikke se at det er den mest fornuftige bruken for å sørge for mer boligbygging i distriktet. Utfordringen er som regel at det er unge som ikke har mulighet til å skaffe en egnet bolig når de kommer tilbake. Det er ikke slik at eldre i distriktskommuner selger en veldig god bolig som ungdommen er interessert i. Veldig ofte når de flytter til en omsorgsbolig, f.eks. i min kommune, blir det ikke frigitt noen bolig i kommunen, for det er gjerne et småbruk som arvingene f.eks. bruker som feriested.

I mange bykommuner er det slik at hvis man har tilgang på flere trygghetsboliger, flere eldreboliger, frigir man eneboliger til boligmarkedet. Slik fungerer det slett ikke i alle distriktskommuner. Vi vil ha andre og mer kraftfulle virkemiddel for å sørge for mer boligbygging i distriktet. Det mener vi at vi gjør gjennom startlånordningen. Vi kommer tilbake med endringer for å sørge for enklere tilrettelegging av tomter osv.

Mari Holm Lønseth (H) []: Takk for svaret.

Representanten er egentlig inne på et helt annet boligsegment enn det jeg spør om, når det snakkes om omsorgsboliger, for det handler om muligheten til å flytte ut av det som kanskje er en lite egnet bolig og flytte i nærheten av pol og butikk. Kanskje mister man førerkortet og har ikke lenger mulighet til å komme seg til f.eks. pol og butikk, som mange også har behov for når de bor i distriktet. Det at unge flytter ut og tilbake til distriktet, og at man skal sørge for mer boligbygging, er en helt annen problemstilling, som jeg også er veldig opptatt av at vi klarer å ta tak i, først og fremst ved at man skaper flere jobber i privat sektor i distriktene.

Denne startlånordningen er det flere representanter fra regjeringspartiene som snakker om. Den skal brukes til å konkurrere med private banker for ungdom, den skal brukes for eldre, men vi har foreløpig ikke sett noe til hva disse kraftfulle virkemidlene, som representanten Greni snakker om, er. Hvilke kraftfulle virkemidler for boligbygging i distriktet er det man nå skal foreslå?

Heidi Greni (Sp) []: Startlånordningen skal ikke brukes til å konkurrere med private banker. Startlånordningen skal brukes til finansiering av det som banken ikke kan finansiere innenfor regelverket fordi panteverdien er lavere enn byggekostnadene ved disse boligene. Hvis man bygger en bolig til 4 mill. kr, som har en panteverdi på 3 mill. kr, kan ikke banken låne opp på 4 mill. kr. Da får kommunen mulighet til å vurdere om de kan bruke startlånordningen til å ta den toppfinansieringen utover den vanlige egenandelen som ungdommen må betale for å få dette lånet. Så det er ikke en konkurrent til det private, men det er en avhjelping av den toppfinansieringen som de ikke får lån på fordi panteverdien er for lav.

Når det gjelder omsorgsboliger, har Husbanken i dag veldig gode ordninger for kommunale omsorgsboliger. De har en medfinansiering på de kommunale omsorgsboligene som gjør at kommunene er veldig flinke til å bygge omsorgsboliger i takt med behovet som er i kommunen.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg merka meg at representanten, som sjølv bur i ei fjellbygd, snakka mykje om ferje, og det gler sjølvsagt ein som bur på ei øy. Representanten fortalde at ein hadde sett ned ferjeprisane med 30 pst., men lét vera å fortelja at det var før Framstegspartiet sette dei ned med 25 pst. Så om ein tek reknestykket etter at Framstegspartiet i revidert nasjonalbudsjett sette ned med 25 pst., blir det 5 pst. reduksjon, men det høyrest jo ikkje så flott ut.

Spørsmålet mitt til representanten handlar om dei øyane som ikkje har ferje som tek bilar, men som berre har passasjerbåt. Det er jo ei rekkje samfunn som ikkje har bilsamband, men som må belaga seg på båt. Dei er tydelegvis gløymde. Dei får ingen reduksjon og vil bli dei stor taparane samanlikna med dei andre. Og det er oftare i distrikta det er samfunn som ikkje har bilsamband, men berre båtsamband – naturleg nok. Så mitt spørsmål er: Kvifor har Senterpartiet og representanten gløymt dei øyane?

Heidi Greni (Sp) []: Representanten må nesten unnskylde at jeg i innlegget mitt har forholdt meg til det budsjettet som Solberg-regjeringen har lagt fram, tilleggsproposisjonen som vi har lagt fram, og budsjettforliket, og ikke sammenliknet med Fremskrittspartiets alternative budsjett. Det håper jeg det er tilgivelse for.

Når det gjelder dem som bor på øyene, tar vi selvsagt hensyn til dem. De som f.eks. skal pendle, vil nå få en mye bedre hverdag når de får tilbake pendlertilskuddet. Det blir billigere å være pendler på disse øyene.

Når det gjelder dem som bare har båtforbindelse, ser jeg den problemstillingen, og det er noe vi også jobber med i regjering. Vi er nødt til å gå igjennom det systemet. Men på åtte uker klarer vi selvfølgelig ikke å rette opp alt som skulle vært rettet opp etter åtte år med en blå regjering, så vi må gjøre som de sier i barnesangen: Skal du ete en elefant, må du gjøre det bit for bit.

André N. Skjelstad (V) []: Heidi Greni er ganske gjenkjennelig fra sist jeg var sammen med henne i komiteen, og jeg setter pris på engasjementet rundt boligpolitikken. Det tror jeg nok mange av oss deler. Jeg vil si at kommuneøkonomien har blitt vesentlig bedre av det de gjentar nå etter åtte og en halv uke. Etter jul blir det sikkert tolv, og det blir sikkert det store mantraet framover. Men det er ikke til å komme fra at ute i distriktene, der også undertegnede bor, har vi en demografisk utfordring. Det som er litt spesielt, og som representanten unnlater å si noe om, er at hvis vi skal få flere innbyggere i distriktene, er vi også nødt til å ha et næringsliv som fungerer. Da nytter det altså ikke å skatte ihjel. Vi har eksempler på at deler av den skatten som regjeringen ilegger, ikke er med på å stimulere til vekst i tallet på nye innbyggere. Hvordan ser representanten Greni for seg at vi skal få nye innbyggere? Hvordan skal man motvirke den demografiske utviklingen som nå er i distriktene?

Heidi Greni (Sp) []: Som Normann-utvalget peker på, er det mange faktorer for at man skal få vekst i distriktene. Victor Normann sa det slik: Det er mange løsninger, men den dårligste løsningen er økt kommunesammenslåing.

Vi må ha kommuner som utvikler seg, små og store kommuner som utvikler sin egen særegenhet, og som gjør seg attraktive for nye innbyggere. Som jeg var inne på tidligere i replikkvekslingen, må vi legge til rette for at ungdommen får bygge der de vil – ikke slik det har vært før, at de er nødt til å bygge i et boligfelt hvis de skal flytte tilbake til egen kommune. De må få bygge i den delen av kommunen der de faktisk ønsker det.

Vi må sørge for at vi har et næringsliv som fungerer. Da må vi gjeninnføre distriktspolitiske virkemiddel. Kommunene må ha en økonomi som gjør at de kan være til hjelp for næringslivet, og ikke en hemsko. Vi må også sørge for at de ungdommene som flytter tilbake, har gode kommunale tjenester, gode barnehager osv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg vil òg starta med å takka komiteen for godt samarbeid. Me fekk budsjettforliket veldig seint, så komiteen har jobba godt med dårleg tid. Takk vera ein solid innsats frå Stortingets administrasjon, komitésekretær Marianne Brænden spesielt, har me rokke å få innstillingane både korrekturlesne og på plass til behandlinga i dag.

Det er jo litt gøy å følgja denne debatten i ei ny rolle for oss blå, som har hatt fleirtal i åtte år. Me har i åtte år høyrt på kor ille og magert det har vore i Kommune-Noreg, på inn- og utpust, og no har det ikkje gått meir enn åtte veker før dei same representantane snakkar om kor flott og fantastisk alt er vorte.

Betydinga kommunesektoren har for økonomien i Noreg, er ganske stor – ca. 19 pst. av BNP for Innlands-Noreg. Ein av fem som jobbar i Noreg, jobbar i kommunesektoren, så det er ein ganske betydeleg, stor aktør. Då skulle ein tru at forskjellen mellom elende og solide rammer skulle vera noko meir enn 2,5 mrd. kr. Men då veit me altså at forskjellen på at noko er magert og at det er ei kjempesatsing, er 2,5 mrd. kr.

Eg trur faktisk ikkje at Kommune-Noreg ser på det på same måten. Eg trur Kommune-Noreg ser at ein må prioritera uansett kva rammer ein får, og at ønska Kommune-Noreg har, alltid vil vera større enn tilgjengelege midlar. Det har Framstegspartiet sagt då me var i posisjon, då me var i regjering, og då me støtta ei regjering, og no, når me er i opposisjon, er me ærlege på at kommunepolitikarar må prioritera, og at det alltid er større ønske og behov enn det me har av tilgjengelege midlar.

Men viss me ser det store bildet, har me no åtte år bak oss der kommunesektoren har vorte styrkt som sektor. Kommunesektoren er relevant, men ein har framleis utfordringar, sjølv om me har fått sterkare kommunar. Ser ein på tala, har me færre kommunar på ROBEK. Kommunesektoren har dobbelt så mykje pengar på bok. Dei har fått større ansvar, men dei blir framleis etter vårt syn for mykje overstyrte av staten, og spesielt av statsforvaltarane.

Haldninga til Framstegspartiet er at me ønskjer å gje kommunane mest mogleg lokalt sjølvstyre, med mindre det går ut over enkeltinnbyggjarar. Då heiar me alltid på at me skal gje enkeltinnbyggjarar valfridom, at me skal gje enkeltinnbyggjarar minst mogleg eigedomsskatt – helst null – og at me skal gje enkeltinnbyggjarar gode tenester, som er av ein kvalitet som dei fortener.

Så til våre viktige prioriteringar i dette budsjettet. Eg skal starta me kva me ikkje prioriterer. Framstegspartiet prioriterer ikkje eit rådyrt regjeringskvartal i Oslo. Me vil nedskalera det. Me prioriterer heller ikkje statsforvaltarar som skal overstyra lokaldemokratiet, og ønskjer å fasa ut den ordninga. Me vil heller styrkja kommuneøkonomien. Og kvifor vil me det? For eksempel fordi eldreomsorg er viktig for oss. I dette budsjettet vart det både frå den tidlegare regjeringa, Solberg-regjeringa, og den nye regjeringa eit ganske alvorleg tillitsbrot mellom kommunesektoren og staten då dei endra forsøksprosjektet for statleg finansiert eldreomsorg frå eit år til eit anna. På kort varsel reduserte ein prosjektet med eitt år. Slik bør ikkje staten opptre når ein inviterer til samarbeid. Anten det er eit samarbeid og eit forsøksprosjekt ein heiar på, eller ikkje, bør ein halda seg til inngåtte avtaler.

Eg synest det er litt spesielt når tidlegare statsminister i eit replikkordskifte seier at Noreg blir oppfatta som useriøs når ein endrar bistandsmidlar. Då blir ein altså oppfatta som useriøs ute i den store verda, men samtidig har ein akkurat same haldning internt i landet til eigne kommunar. Framstegspartiet synest det er uklokt. Og me synest det er synd at elleve kommunar no skal oppleva budsjettkrise etter åtte veker med Senterpartiet i regjering, som har lovt at alt skal bli betre. Det er iallfall elleve kommunar som i desse dagar skal laga kommunebudsjett som blir veldig krevjande fordi ein fasar ut statleg finansiert eldreomsorg – eit prosjekt som fungerer veldig bra, og som verkar veldig fint, og som gjev betre eldreomsorg til dei som fortener det.

Barnehagar var eg inne på i eit replikkordskifte. Det er veldig merkeleg at ein vel eitt element, som pensjon, og så ser ein ikkje heile bildet. Private barnehagar har ei stor utfordring med at dei får etterskotsbetalt tilskotet sitt. Det er mange område der det trekkjer i motsett retning, men så vel ein eitt element. Og her, overfor private barnehagar, er det – på same måten som det eg nemnde i stad – synd at både den førre og den sitjande regjeringa har ein slik politikk. Spesielt med tanke på alle barna som får gode tilbod, og foreldre som er kjempefornøgde med tilboda, er det synd at ein fører ein slik politikk mot private barnehagar. Der står Framstegspartiet åleine og heiar på alle barnehagar, og eg er veldig glad for at me no har full barnehagedekning.

Men eg skal ikkje berre klaga over den sitjande regjeringa. Når det gjeld ressurskrevjande brukarar, skal dei få ros for at dei har retta opp det usosiale kuttet frå den førre regjeringa. Det måtte Framstegspartiet òg gjera i forhandlingar i fjor med å leggja inn ei ordning til dei aller minste. Me fekk inn ei ny ordning, som heldigvis er vidareført. Me ser når me les nyheitsoppslag frå budsjettbehandlinga i f.eks. Moskenes kommune, ein liten kommune med veldig mange ressurskrevjande brukarar, at dei har behov for den ordninga som kom på plass, og som eg håpar at den nye regjeringa vil styrkja og ikkje fasa ut.

Så må eg òg sjølvsagt snakka litt om ferjeprisar. Det var ikkje det alternative statsbudsjettet til Framstegspartiet eg viste til i replikken min til representanten Greni, det var vedteke revidert nasjonalbudsjett for landet. Regjeringa seier dei skal setja ned prisen med 30 pst., men dei samanliknar ikkje med det sist vedtekne budsjettet, altså revidert. Dei samanliknar med nivået 1. januar, og då blir kuttet 30 pst., altså viss ein samanliknar med for lenge sidan. Viss ein samanliknar kuttet med kva som er prisen i dag, blir kuttet 5 pst. – etter at Framstegspartiet fekk ned prisen med 25 pst. Dette er jo leik med tal, og dei som ikkje går i djupna, vil kanskje oppfatta at den nye regjeringa er veldig snill og set ned prisen veldig mykje, men faktum er at dei set ned prisen lite. Viss me skulle ha samanlikna med det alternative statsbudsjettet til Framstegspartiet, hadde det vore snakk om 50 pst., altså går me med vårt forslag ytterlegare 25 pst. ned. Me reduserer ferjeprisane meir enn det Senterpartiet gjer i regjering, og me reduserte dei då me forhandla med høgreregjeringa i revidert, så der har me ingenting å skamma oss over.

Sidan eg starta med å rosa regjeringa, kan eg rosa dei for ein siste ting. Det skal ikkje bli ein vane, men at dei ikkje reverserer Framstegspartiet sine kutt i eigedomsskatten, frå 7 til 4 promille, synest eg er positivt. At ein vel å oppretthalda nivået på eigedomsskatten promillemessig, er bra, spesielt i ei tid då innbyggjarane opplever høge straumprisar, renta er på veg opp, avgifter går opp, og matvareprisar går opp. Då ville det vore veldig synd for vanlege folk dersom òg eigedomsskatten skulle gått opp. Så det er bra at ein har vidareført Framstegspartiet sine kutt i eigedomsskatten. Eg håpar at det er noko ein vil fortsetja med, at ein vil greia ut å setja eit tak på eigedomsskatten, slik at det ikkje blir gigantiske rekningar for enkelte. Eg skulle gjerne ønskt at regjeringspartia hadde snakka med sine lokalt, for der er det masse kreativitet knytt til retaksering, som gjer at dei tek inn like mykje pengar som før. For Framstegspartiet handlar det om å setja eigedomsskatten ned, og aller helst fjerna han. Difor vil det bli ei viktig sak for oss i denne perioden òg.

Det vil òg vera viktig for oss å sikra lokalt sjølvstyre. Me opplever gong på gong at statsforvaltarar set lokale avgjerder til side. Det er med på å ta gnisten frå lokalpolitikarar ikkje å få lov til å bestemma sjølve kvar ein skal planleggja bustadfelt, og kvar ein skal ha næringsetablering, men at det skal koma ein byråkrat frå fylkeshovudstaden og seia at dette får de ikkje lov til. Dette er noko me gjerne skulle ha gjort noko med, for det er veldig lite motiverande ikkje å kunna vera herre i eige hus, og at nokon sit på eit kontor – når det gjeld kommunane i mitt valdistrikt, sit ein i Bergen eller på Leikanger – og seier nei til viktige næringsutviklingsprosjekt. Det synest eg ingenting om.

Heilt avslutningsvis: Det er gledeleg at sjølv om me no er i opposisjon, har me likevel litt gjennomslag. Me har eit forslag som heile komiteen sluttar seg til, nemleg at regjeringa skal vurdera om arbeidsgruppa mellom KS og regjeringa som gjeld koronautgifter, skal få forlengt mandatet. Det synest me er positivt at komiteen signaliserer og støttar oss på, og det er veldig viktig for utfordringane til kollektivselskapa. Kommunesektoren vil ha utgifter til korona lenger enn det det var antyda at mandatet skulle gjelda for. Difor er me glade for at denne arbeidsgruppa får fortsetja, og ein må gjerne òg sjå på utfordringar ein har i førstelinja, dei som verkeleg står i front i koronasituasjonen i kommunane: helsearbeidarar. Det er mange behov ute i kommunane for å styrkja ho, slik at dei tenestene har gode vilkår i framtida.

Med det tek eg opp dei forslaga som Framstegspartiet står åleine om, og dei me er ein del av.

Presidenten: Da har representanten Helge André Njåstad tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Terje Sørvik (A) []: Representanten Njåstad fra Fremskrittspartiet var i sitt innlegg inne på et prosjekt som ble innført og igangsatt mens Fremskrittspartiet ennå satt i regjering. Det var prøveprosjektet med statlig finansiert eldreomsorg i elleve kommuner. Så så vi at Solberg-regjeringen, da Fremskrittspartiet ikke lenger var en del av regjeringen og ikke var nødvendig for å få budsjettflertall, avsluttet prosjektet og tok det ut av budsjettet.

Nå ser vi at Fremskrittspartiet foreslår å videreføre prosjektet og finansiere det ved å ta ned innbyggertilskuddet for de andre kommunene i landet. Hvilke resultater ser Fremskrittspartiet i dette prosjektet som gjør at de mener at 345 kommuner skal finansiere det videre i de elleve utvalgte kommunene?

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg takkar representanten for spørsmålet. Det gjev meg ei anledning til nok ein gong å slå fast at me er veldig skuffa over den førre regjeringa, som tok det vekk, og like skuffa over den nye regjeringa, som ikkje tok det inn igjen. Det er berre Framstegspartiet som meiner at eldreomsorg er så viktig at me her skal finansiera tenestene direkte til kvar enkelt innbyggjar i Noreg som har behov for eldreomsorgstenester. Det er det som er kjernen i dette forsøket: Pengane skal ikkje gå inn til kommunen og så skal ein sjå om ein har råd til å driva god eldreomsorg. Har ein eit behov, oppstår det eit behov blant ein av dei eldre i dei forsøkskommunane, skal pengane koma automatisk, slik at ein kan levera god eldreomsorg.

Dette er ein modell me ønskjer å innføra i alle kommunar, men då må me ha eit forsøk. Det er eit knallgodt forsøk som verkar veldig godt. Dei som er med i forsøket, er kjempefornøgde, både administrativt, politisk og ikkje minst innbyggjarane som opplever det. Difor var vårt mål at me skulle gå frå elleve til alle kommunar. Dessverre valde både den førre og denne regjeringa å gå frå elleve til null og framleis la eldreomsorga vera eit område der ein kan kutta i kommunebudsjetta.

Terje Sørvik (A) []: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet mener at de 345 andre kommunene da har penger nok til å drive sin eldreomsorg for.

En annen ting jeg også stusset litt over akkurat i den situasjonen vi står oppe i nå, som representanten for så vidt var inne på i sitt innlegg, gjelder Statsforvalteren. I den situasjonen vi står i nå, med korona, vet vi at Statsforvalteren bistår kommunene en god del på en del beredskap, krisehåndtering og koordinering. Mener representanten Njåstad at kommunene også på det feltet har økonomi til å ta over alle de oppgavene fra 1. januar, som er om 14 dager, når man velger i sitt forslag til budsjett å fjerne hele bevilgningen til Statsforvalteren?

Helge André Njåstad (FrP) []: Framstegspartiet tilfører jo ein del av dei pengane som ein sparar på å leggja ned Statsforvaltaren, tilbake til kommunane, nettopp for å understreka viktigheita av at kommunane skal ta ein del av dei funksjonane som Statsforvaltaren i dag har, direkte. Vårt budsjett må lesast som at sånn vil me ha det i ei ideell verd. Hadde me vore i posisjon, hadde me ikkje føreslått å gjera det 1. januar, men det er på ein måte for å visa effekten av vår heilskapspolitikk, og det handlar om å styrkja kommunane, så me tilfører 0,5 mrd. kr meir til kommunane.

Det blir òg ei ganske stor effektivisering i at me slepp at kommunane og Statsforvaltaren brukar masse tid på å krangla med kvarandre. Det blir jo ei effektivisering for Noreg at kommunane bestemmer. Ein slepp rett og slett å bruka all den tida ein i dag brukar på å krangla med statsforvaltarane.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: En av de store prestisjereformene til Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen var kommunereformen. Det ble gitt store løfter. Det skulle bli bedre økonomi, bedre tjenester, flere innbyggere, til og med mer demokrati. Vel, nå har det gått nesten to år, og i 35 av 43 sammenslåtte kommuner har man måttet kutte i tjenestene for å få budsjettet i 2021 til å gå i hop. Byråkratiet har vokst i flere sammenslåtte kommuner, flere sammenslåtte kommuner opplever nå befolkningsnedgang, og stadig flere krever oppløsning av de tvangssammenslåtte kommunene.

Mener Fremskrittspartiet at kommunereformen var en suksess? Dersom de senere en gang skulle komme i regjering på nytt, ønsker de da å gjenta denne reformen?

Helge André Njåstad (FrP) []: Det er for tidleg å seia om det er ein suksess. Mi magekjensle vil vel seia at ein burde ha gjort endå meir for å få endå færre kommunar, sånn at dei hadde vorte sterkare og fått større fagmiljø til å levera meir komplekse tenester for innbyggjarane i framtida, men det var ein god start å gå frå i overkant av 400 kommunar til 350.

Så har ein gjort mykje på dei åra. Dei aller fleste kommunane opplever at dei får større fagmiljø, dei får betre tenester. Utfordringane økonomisk trur eg det er to grunnar til. Den eine er at veldig mange av desse kommunane fekk raud-grønt fleirtal etter valet sist. Det var uheldig for økonomistyringa i dei kommunane. Det andre er at me såg at veldig mange kommunar brukte pengar før dei vart slått saman og investerte dei i eigen kommune, som gjer at den nye kommunen har ein utfordrande situasjon i ettertid. Det ansvaret må alle andre parti i denne salen enn Framstegspartiet og Høgre, som ville ha ein sikkerheitsventil i lovverket som gjorde at ein ikkje kunne gjera dei investeringane, ta. Difor skal Senterpartiet ta ein stor del av ansvaret for at kommunane brukte meir pengar før dei vart slått saman.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: På Fremskrittspartiets hjemmesider signaliserer de ja til folkeavstemninger, og de skriver at de vil gi makt til folket. Fremskrittspartiets egen representant i komiteen, Erlend Wiborg, er sitert på at vi har altfor få folkeavstemninger i Norge.

Vil Fremskrittspartiet nå støtte dem som krever folkeavstemning om oppløsning av de sammenslåtte kommunene?

Helge André Njåstad (FrP) []: Framstegspartiet støttar folkeavrøystingar. I veldig mange kommunar er det Framstegspartiet som tek til orde for folkeavrøystingar. Eg registrerer at det av og til er Senterparti-folk lokalt som stemmer imot. Som eit tilfeldig utvalt eksempel føreslo Framstegspartiet folkeavrøysting i Steinkjer. Då var det ein representant i kommunestyret – som no er statsråd for Kommunaldepartementet – som sat i salen og stemte imot folkeavrøysting. Det er eitt eksempel på at ein ofte finn Framstegsparti-representantar lokalt som stemmer for folkeavrøysting, og Senterparti-folk som stemmer imot.

Grete Wold (SV) []: SV og Fremskrittspartiet representerer jo to litt ulike prosjekter og har tro på litt ulike retninger for forhåpentligvis å komme til omtrent samme mål. Vi har også ulikt syn på dette med regionale nivå og instanser, og det var representanten inne på i innlegget sitt. I dette budsjettet skriver Fremskrittspartiet i sine merknader at man vil fjerne Statsforvalterens og Statens vegvesens innsigelsesrett i arealsaker, og videre at denne avgjørelsesmyndigheten da heller vil ligge til kommunene.

Forvaltningen av våre felles arealer og naturområder går naturlig nok også på tvers av kommunegrensene. Ser representanten noen utfordringer, vanskeligheter eller i det hele tatt noen betenkeligheter med at man fjerner en viktig regional instans og et nøytralt blikk i disse sakene?

Helge André Njåstad (FrP) []: Det er vel fyrste gongen eg har høyrt at Statsforvaltaren har eit nøytralt blikk. Statsforvaltarane har ofte ein eigen politikk dei forfektar, og den handlar om å avgrensa lokalpolitikarane si moglegheit til å leggja til rette for areal til utvikling.

Eg synest den beste måten å planleggja landet på er at det er dei folkevalde som står ansvarlege overfor innbyggjarane i val, og som gjennomfører arealpolitikken og disponeringane. Då kan innbyggjarane, viss dei føler dette er feil, skifta dei ut kvart fjerde år. Det kan ein ikkje med ein byråkrat hos Statsforvaltaren eller Statens vegvesen.

Ein kan òg stå ansvarleg overfor Stortinget som statsråd, så me meiner at dersom det er ei så viktig nasjonal interesse, får ein statsråd fremja den innvendinga på vegner av regjeringa, som står ansvarleg overfor Stortinget. Det er det demokratiske underskotet med tanke på at ein ikkje kan skiftast ut ved val eller ikkje står ansvarleg, som gjer at me er kritiske til å gje tilfeldige byråkratar altfor stor makt.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Grete Wold (SV) []: For meg som førstereis har denne budsjettprosessen vært en spennende og til tider litt nervepirrende reise å få lov til å være med på, helt fra Solberg-regjeringens budsjett, som vi på venstresiden mente trengte klare forbedringer, via Hurdalsplattformen og til Støre-regjeringens tilleggsproposisjon – også det et budsjettforslag vi i SV mente kunne kles opp i noe mer rødt og grønt – til nå, hvor vi står med et forlik og et budsjett som vil trekke Norge i riktig retning, mot en bedre fordeling og en mer rettferdig klimapolitikk.

Under høringen på dette området var det få som ikke nevnte betydningen av en god kommuneøkonomi. Selvsagt, får man vel si, var ordførere og kommunedirektører opptatt av å ha et økonomisk handlingsrom, et handlingsrom som kunne gjøre at man sikret gode velferdstjenester til alle sine innbyggere. Men det var ikke bare dem: Også organisasjoner som enten samarbeidet eller som ser betydningen av en sterk kommune, uttalte seg bekymringsfullt om innsparinger, effektivisering og reduksjon i tjenestetilbudet. Redd Barna, Nelfo, Cerebral Parese-foreningen, Fattignettverket, KS – listen er lang.

Kommuneøkonomi er et ord som ikke alltid vekker den store interessen, men vi vet at alle i løpet av livet blir mottaker av en og mest sannsynlig flere tjenester og tilbud som kommunen gir oss der vi bor – det være seg tjenester som veier og sykkelstier, barnehager og skoler, psykisk helse, rustjeneste eller kanskje også en sykehjemsplass.

Selvsagt vil kvaliteten på dette bli bedre med et større økonomisk handlingsrom. Kommunesektoren har fått stadig økte forventninger knyttet til seg, både fordi mange oppgaver bør løses nær folk, og fordi andre nivåer er blitt bygget ned, f.eks. gjennom samhandlingsreformen. Det er mye som skal løses, og alle forventer mye av den offentlige velferden vi har bygget opp.

Det er mye man kan si om dette budsjettet. Det er et godt budsjett, og noen ting er SV spesielt fornøyd med å ha fått på plass.

Gratis SFO er et viktig skritt mot en hverdag der barn ikke må stå utenfor mens andre fortsetter leken. Foreldrenes lommebok skal ikke lenger være utslagsgivende for om barna får hele dager sammen med venner og på aktiviteter. Vi starter med førsteklassingene, men målet og retningen er helt klar: Vi skal få på plass gratis SFO for alle.

Også for tannhelse er det her et lite, men ikke ubetydelig skritt i riktig retning, mot en tannhelsereform. Det er kanskje vår tids viktigste helsereform, hvor endelig siste del av kroppen også skal bli en del av det offentlige helsevesenet. Trygghet for at man kan få den hjelpen man trenger, når man trenger den, at man skal kunne søke jobber med et smil og med selvsikkerhet, det er noe alle fortjener.

Det blir økte rammer til ressurskrevende tjenester. Stadig flere har behov for et mer omfattende tilbud for å kunne leve et godt liv. KS la nylig fram en rapport som viser det store omfanget av de økte helsekostnadene som kommunesektoren opplever. Det er behov for en kraftig satsing på dette området. Også det tar vi nå mindre, men retningsgivende og viktige skritt på veien mot.

For dem som har aller minst og er avhengige av økonomisk sosialhjelp, har vi fått til at barnetrygden ikke skal gå til fratrekk her. Det er nemlig en praksis som tilhører fortiden, da stønadsbildet var helt annerledes. Vi sikrer med det at flere barn vokser opp med en noe mindre belastende livssituasjon.

Så må jeg få nevne økte rammer og sikkerhet for kollektivtransporten. Fra fylkeskommunenes side var alle under denne høringen opptatt av at det var et viktig område, og vi lytter til dem. Både økt satsing og kompensasjon for den nedgangen vi har sett under pandemien – som dessverre ikke er over – må vi fortsette med. Det er avgjørende for at vi skal opprettholde et godt rutenett i hele landet, og at vi har et miljøvennlig alternativ.

Så er det gledelig at vi er kommet i gang med et utredningsarbeid for å stille krav til de selskapene som leverer offentlig finansierte velferdstjenester. Det er på tide at vi får kontroll på hva skattepengene går til, at vi er trygge på at de går til nettopp det vi kjøper – velferdstjenester – og ikke til profitt. Her kan også nevnes gjeninnføring av kommunenes rett til å ha innsyn i private barnehagers disposisjoner, så vi har en visshet om at pengene vi betaler, går til gode barnehager for barna våre.

Alle kommuner i vårt land er ulike. Det betyr også at de har ulike utfordringer og måter å løse disse på. Lokalt demokrati og handlingsrom er viktig for å utvikle tjenester nær folk.

Til slutt: Jeg vil takke for et godt samarbeid, en bratt læringskurve og en fin dialog i komiteen, og som sagt: Det har vært en fin førstereistur til dette målet. SV er fornøyd med en god start, en snuoperasjon er i gang, og det skal vi konstruktivt bidra til i fire år framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Vamraak (H) []: SV har tidligere profilert seg som et kunnskapsparti og stått sammen med Høyre om å styrke kunnskapen i skolen. Meldingene som ligger til grunn for skolesatsingen, ligger nettopp i det budsjettet vi nå har til behandling.

I den nye regjeringen har Senterpartiet dessverre vunnet fram med sin skoleprofil, som handler om kutt i tiltak som fremmer kunnskap, som en ekstra naturfagstime. På den andre siden er det satsing på deres hjertebarn: små grendeskoler.

Det var kanskje mer overraskende for mange – inkludert Utdanningsforbundet – at SV toppet dette i forliket og fjernet den potten som går til lønn til lærerspesialister. Er representanten enig i at fjerningen av lærerspesialistordningen gir dårligere karrieremuligheter for lærerne?

Grete Wold (SV) []: Det er et viktig og godt spørsmål. Dette er områder som vi absolutt har en god og bred politikk for også i vårt parti. Vi er opptatt av å ha en god dialog ikke minst med fagforeningene og miljøene som jobber med dette. Hvilke innretninger, hvilke potter og hvilke ordninger som er de aller beste for lærerne, og som skaper det beste læringsmiljøet for barna, er noe vi kommer til å fortsette å jobbe med.

Om kutt i akkurat denne er den riktige veien å gå, kan jeg dessverre ikke svare helt konkret på i dag. Men vi er i hvert fall opptatt av at vi skal sikre at lærerne blir lyttet til, og at det kan bli levert gode lærertjenester til alle.

Tore Vamraak (H) []: Det er kanskje en god vei å gå først å finne en ny løsning før man kutter det som eksisterer.

OECD har i mange år anbefalt Norge å innføre noe som er kalt for avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen, som Solberg-regjeringen har gjennomført. Den har vært gjennomført i tillit til at virksomhetene og virksomhetslederne kan effektivisere der hvor de kjenner at skoen trykker. Vi fikk den gangen kritikk fra bl.a. SV om at kuttene burde vært detaljspesifisert ned i hver enkelt virksomhet.

Den nye regjeringen har videreført ABE-kuttene for 2022, og SV har til overmål toppet dette med en forsterkning av ABE-reformen gjennom det de kaller for reduserte reisekostnader, som er smurt tynt utover alle statlige virksomheter. Hvilken ny kunnskap sitter representanten på som gjør at man nå støtter (presidenten klubber) den typen kutt?

Grete Wold (SV) []: Jeg tror nok ikke at representanten sitter på noen ny kunnskap. Vi har fortsatt som en helt klar målsetting at flate ostehøvelkutt i statlige virksomheter ikke er en god vei å gå på noen som helst måte. Så ser jeg at man knytter dette opp mot reisekostnader – at det også innføres som en form for et flatt kutt, som vi i utgangspunktet synes er en dårlig idé. Vi ønsker en større grad av politisk styring på det. Forskjellen mellom de to er at man her har en kuttordning som går over mange år. Her snakker vi faktisk om en reell situasjon i en krisesituasjon under en pandemi, og da tar man politiske grep som man faktisk kan få effekt av i den gitte situasjonen man er i.

Helge André Njåstad (FrP) []: I stad, då eg fekk replikk frå representanten Wold, starta ho med å seia at SV og Framstegspartiet er litt ulike. Det er for så vidt riktig, men når me finn kvarandre og samarbeider, er det knallbra. I førre periode fann me kvarandre når det gjaldt pensjon, og fekk til mykje. Men kanskje best kjent både i denne sal og i samfunnet er då me fann kvarandre i barnehageforliket. Det eg lurer på, er om me kan laga eit nytt prosjekt i år. Om det verkeleg er noko som er utfordrande, er det helsearbeidarane i kommunesektoren – sjukepleiarar og helsefagarbeidarar som treng meir løn, høgre status og betre utdanning. Kunne det vore ein idé om me kanskje fekk til eit nytt Framstegsparti–SV-samarbeid i kommunesektoren, som handla om å løfta dei som har stått i førstelina under koronaen, og som verkeleg treng det? Er det noko SV vil seia ja til om det kom ein slik invitasjon?

Grete Wold (SV) []: Det påligger nok ikke meg å si ja til en slik invitasjon på stående fot, men det er ingen tvil om at vi begge har en politikk hvor vi ønsker å styrke veldig mange av de gruppene som nå ble nevnt. Vi ønsker også å ha et mangfoldig og godt tilbud til brukerne våre, kanskje spesielt i barnehagesektoren, som representanten nevnte. Vi ønsker å beholde det mangfoldet, ikke sikre at vi får midler som overføres til store profittjagende konserner, som er de som kjøper opp de ideelle og gode barnehagene, som nettopp sikrer et godt mangfold i tjenestetilbudet til alle ute i kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg pleier å svare alle dem som sier de ikke er opptatt av politikk, at alt er politikk. Hvor og når bussen går, om den går i det hele tatt, om det finnes en god skole og barnehage til barna som vokser opp, om de eldre blir tatt godt vare på, og om de ansatte har tid og mulighet til å ta vare på folk – alt dette er politikk, og sentralt i det hele står kommunene og fylkene våre.

Kommunene er hjertet i vår felles velferd, og kommunene er tilbydere av de fleste tjenestene vi benytter oss av i hverdagen. Kommunene er også et av våre viktigste verktøy i kampen mot de økende forskjellene. Koronapandemien har nok en gang vist oss hvor avhengige vi er av et godt fungerende kommunalt tjenestetilbud, og at mange kommuner er underfinansiert. For Rødt er kampen for å sette kommunene og fylkene i stand til å tilby gode tjenester til alle, uansett hvordan lommeboken er, eller hvilken postadresse man har, en viktig kamp.

En av de største satsingene i Rødts alternative statsbudsjett for 2022 er derfor å flytte mer penger fra staten til kommunene i form av økte, frie inntekter, inkludert økt distriktstilskudd. Faktisk bevilger vi hele 5 mrd. kr mer enn det budsjettforliket legger opp til. Og det er mange gode tjenester og lokal selvbestemmelse i de 5 mrd. kr ekstra som vi setter av. Økte frie inntekter gjør det mulig å gjøre mer av det folk i det lokale demokratiet synes er viktigst. Det kan bety flere ansatte i velferden, døgnbemannet brannstasjon, flere sykehjemsplasser, å bevare grendeskoler, å opprette en fritidsklubb eller et kommunalt kjøkken til eldreomsorgen.

Rødt mener at også fylkeskommunene spiller en veldig viktig rolle i å skape gode lokalsamfunn rundt om i landet. Fylkeskommunene må settes godt i stand til å være utviklingsmotorer innenfor næring og også innenfor klima.

Rødt mener også at den fylkeskommunale tannlegetjenesten trenger styrkede økonomiske overføringer for å kunne gi billigere behandling til flere. Her viser jeg til Rødts budsjett, hvor vi setter av 3,2 mrd. kr for å starte en innfasing av gratis tannhelse – litt mer kjøtt på beina enn det som ligger i budsjettforliket.

Rødt foreslår også å øke de frie inntektene til fylkeskommunen med 200 mill. kr mer enn i budsjettforliket. Vi vil gi økt støtte til omlegging av nullutslippsløsninger for ferjer og hurtigbåter, og vi tilfører viktige utviklings- og omstillingsmidler.

Rødt foreslår også å styrke det lokale selvstyret ytterligere ved å opprette et eget fond på 75 mill. kr for å kjøpe opp strandsoneareal, som sikrer fellesskapet adgang til naturområder langs kysten.

Rødt øker også overføringene til Sametinget med ytterligere 25 mill. kr i vårt budsjett, slik at man får styrket samisk språk og kultur.

Rødt prioriterer styrking av Merkur-programmet, for utviklings- og kompetanseprogram for nærbutikker og bokhandlere i distriktene vil sikre flere tjenester til innbyggerne nær folk.

Det er også viktig å sette fylkene våre bedre i stand til å ta inn det store vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier og gi økt bevilgning til ras- og skredsikring og ikke minst beredskapstiltak i møte med endret vær og klima.

Altfor lenge har vi også hatt et boligmarked som fyller lommene til bolighaiene, samtidig som et trangt boligmarked frarøver mange av oss muligheten til å eie sitt eget hjem. En vanlig lønnet sykepleier kunne kjøpe 1,3 pst. av boligene i Oslo, ifølge sykepleierindeksen fra Eiendom Norge. Det er en nedgang fra 3 pst. i fjor. Dette viser hvorfor det trengs kraftige virkemidler for en mer sosial boligpolitikk.

Rødt mener Husbanken er et viktig boligpolitisk verktøy som må stå sentralt i arbeidet for en bedre boligpolitikk, men også i utviklingen av en ikke-kommersiell boligsektor og for å hjelpe flere inn på boligmarkedet. Rødt utvider også Husbankens låneramme, i likhet med det budsjettforliket legger opp til, men noe mer, samtidig som vi setter av midler til å utrede organiseringen av en tredje boligsektor.

La meg slutt gå litt inn på bostøtteordningen, som har blitt uthulet over flere år. Det føler jeg at jeg sier hver gang jeg er på denne talerstolen, men Rødt har som mål å gjenreise bostøtteordningen og sørge for at langt flere omfattes av den. Derfor vil vi øke satsene og sikre at flere får rett til bostøtte enn i dag. Det setter vi av 400 mill. kr ekstra til i forhold til det budsjettforliket legger opp til.

Avslutningsvis: Arbeidet med å skape gode kommuner for alle innbyggere, uavhengig av postnummer og størrelse på lommeboka, fortsetter. Og kampen for å sikre flere boliger til folk og ikke til boligspekulantene, har så vidt begynt. Jeg gleder meg til å se hvordan resten av dette arbeidet kommer til å ende. Vi i Rødt skal i alle fall presse på for en mer sosial profil og for at vi skal kunne leve et god liv der ute i kommunene – hvor enn det er.

Jeg tar til slutt opp Rødts forslag til saken.

Presidenten: Da har representanten Tobias Drevland Lund tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tore Vamraak (H) []: I tilleggsnummeret har regjeringen kuttet i pensjonstilskuddet til private barnehager, og Rødt stiller seg bak det kuttet. I komiteens budsjetthøring fikk vi høre fra Kausvol Gardsbarnehage at dette kuttet utgjør mer enn hele overskuddet i barnehagen, og det innebærer dermed at barnehagen må kutte enten i ytelsene til de ansatte eller i kostnader til vikarer ved sykdom.

Mener Rødt det er riktig å gjøre hverdagen til de ansatte i private barnehager dårligere fordi Rødt ikke liker at det finnes private barnehager, som for så vidt inkluderer de aller fleste av gårdsbarnehagene her i landet?

Tobias Drevland Lund (R) []: La meg først understreke at Rødt ikke har noe imot private barnehager. Vi har noe vi setter spørsmålstegn ved når det gjelder de private kommersielle barnehagene, som beriker seg på offentlige overføringer. I dette tilfellet handler det om faktisk å sikre at de pengene man setter av til pensjon, skal gå til pensjon og ikke til privat berikelse. For noen år tilbake kunne vi se at man puttet 1 mrd. kr av pengene i egen lomme – penger som kanskje burde gått til pensjonstjenester i stedet for til berikelse for kommersielle eiere.

Mitt spørsmål tilbake til representanten er hvorfor han ikke bryr seg om å sikre bedre tjenester for dem man faktisk skal tilby tjenestene, i stedet for å være opptatt av å berike kommersielle eiere der ute i barnehagemarkedet.

Tore Vamraak (H) []: Nå kan jeg godt svare på dette med tjenestene. Vi ser jo i brukerundersøkelser at innbyggerne er godt fornøyd med det mangfoldet av barnehagetilbud som privat sektor – eller privat kommersiell sektor, som Rødt liker å kalle den sektoren – representerer.

Representanten kom med noen påstander om at tilskuddene brukes til å berike eierne. Hvilket belegg har representanten for å si at pengene som går til pensjonstilskudd, brukes til å berike eierne, og ikke går til å berike de ansatte i de private barnehagene?

Tobias Drevland Lund (R) []: Representanten Vamraak kan jo se på hva disse pensjonstilskuddspengene har gått til. Da stiller jeg også spørsmål om hvorfor det er slik at det er mindre utgifter til pensjons- og lønnstilskudd i private barnehager. Vil ikke det si at man henter et overskudd fra et sted, siden de offentlige overføringene i utgangspunktet skal være tilnærmet de samme? Dette overskuddet skapes jo nettopp av å kutte ned på lønns- og pensjonskostnader, og da vil vi i Rødt sørge for at man i større grad har pensjonstilskudd som treffer de faktiske utgiftene, og at man ikke tar noen av overføringene man ikke skulle hatt.

Tore Vamraak (H) []: Det er jo rent faktisk feil, det representanten Lund sier om at tilskuddet da treffer de reelle pensjonsutgiftene. Det er ikke slik at man innretter seg etter hvilke pensjonsordninger den enkelte private barnehage har med de ansatte, men man legger seg på en norm basert på de kommunale barnehagenes utgifter. Jeg ser ikke at representanten Lund har svart på spørsmålet om at man i den enkelte barnehage går etter pengene – om pengene har gått i lommene til noen privatpersoner, om de har gått til å styrke tilbudet til barna i barnehagen, eller om de har gått til gode pensjonsordninger.

Tobias Drevland Lund (R) []: Vi mener at vi i større grad må innrette dette systemet rundt de faktiske utgiftene der ute i barnehagene, og det mener vi at dette budsjettforslaget faktisk legger opp til. Derfor har vi ikke endret på det i vårt alternative statsbudsjett. Vi mener derimot det er viktig at vi framover sikrer en velferdssektor der alle pengene vi betaler inn i skatt til felles velferd, skal gå til nettopp det, og ikke til å berike noen svære kommersielle aktører der ute i markedet, om det så er innenfor barnevern, eldreomsorg eller barnehage, som representanten Vamraak er opptatt av.

Helge André Njåstad (FrP) []: I dei seinare behandlingane om ulike saker om bustøtte har Framstegspartiet og Raudt samarbeidd godt og funne kvarandre i ei rekkje forslag, så det er tydeleg at me er ganske einige om at vanlege folk skal få den målretta støtta – at ein ikkje skal gjera kommunar rike, som då kan trekkja sosialhjelp ut av det. Det trur eg er fordi me ønskjer å hjelpa vanlege folk i ein ekstraordinær situasjon. Av same grunn er eigedomsskatten så viktig for oss, for det er ein urettferdig og usosial eigedomsskatt, som treffer uansett om ein eig huset sjølv, har lån på det eller har arva eit stort hus – altså uansett kva betalingsevne ein har.

Spørsmålet mitt er om Raudt òg er einig med Framstegspartiet i at den kommunale eigedomsskatten er ein urettferdig skatt, som me gjerne kunne ha fjerna og erstatta med noko meir rettferdig.

Tobias Drevland Lund (R) []: Hvis Njåstad har lest partiprogrammet vårt, ser han at vi ikke er gift med eiendomsskatten, men vi ser at eiendomsskatt i mange tilfeller er en god måte å kompensere på for utgifter som kommunene har for å tilby gode tjenester. Hvis Njåstad da hadde vært opptatt av å sette kommunene i stand til å tilby gode tjenester uten å ta inn eiendomsskatt, kunne han også kjempet for økte bevilgninger til kommunene, slik at eiendomsskatt ikke hadde vært like nødvendig.

André N. Skjelstad (V) []: Tilbake til barnehager: I min kommune, Steinkjer, har vi i overkant av 50 pst. private barnehager. Hvis Rødts politikk hadde blitt utslagsgivende, hadde vi ikke hatt mulighet til å tilby ungene barnehageplass innenfor det offentlige.

Jeg kunne tenkt meg en refleksjon rundt: Hva ville dette gjøre med tanke på likestillingsperspektivet – hvis vi skal avskaffe alle private barnehager? Hva vil det kunne si med tanke på å ha et likestilt arbeidsliv? Er alt dette gjennomtenkt i Rødts program? Jeg kan for så vidt skjønne at en kanskje ønsker at dette nå skal rekommunaliseres, men for vår del – Steinkjer kommune – er ikke dette mulig. Kanskje Rødt har en annen plan.

Tobias Drevland Lund (R) []: Ja, for det første – som jeg til det kjedsommelige må si hver gang, virker det som – må vi skille mellom de private kommersielle og de private ideelle barnehagene. Selv gikk jeg i en privat ideell barnehage i deler av mitt tidligere liv og er veldig fornøyd med det. Det viktigste er at vi klarer å tilby alle barn en god oppvekst og en god barnehagehverdag, og at de ansatte sikres nok ressurser og tid til å gjøre en god jobb. Rødt mener at det gjøres best ved at alle skattepengene som vi bevilger til velferd – og til barnehager i dette tilfellet – skal gå tilbake til driften istedenfor at det tas ut store utbytter av kommersielle private eiere. Det virker som representanten Skjelstad er tilfreds med det, men det er ikke vi i Rødt.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

André N. Skjelstad (V) []: Pandemien er over oss med full styrke. Igjen ber vi innbyggerne om mye. Vi vet ikke hvordan pandemien utvikler seg framover og hvor inngripende tiltak vi må leve med, men vi vet en god del mer enn vi gjorde i mars 2020. Jeg vet hvordan dette kommer til å prege kommunene, og hva vi har i vente. Tidligere kommunalminister Astrup sørget for å ha de nødvendige forsikringer om at kommunene skulle kompenseres fullt ut. Det skapte ro, det skapte forutsigbarhet, og jeg håper og tror at statsråd Gram kan gi likelydende forsikringer om at kommunene blir ivaretatt. Det vil gi en viss ro i tiden som ligger foran oss.

Samtidig ser vi at det er en regjering som er mer enn villig til å spille opp til uro og usikkerhet knyttet til både eksisterende fylker og kommuner. Det var beklageligvis ikke tomme løfter da Senterpartiet lovet å legge til rette for oppløsning av nye fylker og nye kommuner. De grep makten og satte Kommune- og Fylkes-Norge i spill. Kommunalministeren har til og med uttrykt såpass stor entusiasme at han langt på vei har godkjent en oppløsningssøknad fra Troms og Finnmark som fortsatt ikke er ferdig utfylt. Vi ser også at innbyggere og arbeidstakere i Viken og Innlandet blir stående i uvisse om hvordan den desentraliseringsvalsen utspiller seg. Regjeringen, med Slagsvold Vedum i spissen, har gitt løfter om at de som vil, kan oppløses. I Venstre mener vi at det er uheldig.

Mye kan sies – og er blitt sagt – om måten fylker og kommuner har blitt slått sammen på, men etter at kommunalministre fra flere partier i årevis har arbeidet for færre og sterkere fylker, var det til syvende og sist Solberg-regjeringen som hadde viljen til å gjennomføre. Vi mener at det var helt nødvendig. Flere oppgaver og ansvar har dessverre uteblitt. Det erkjenner vi, men når vi likevel fortsetter og er svært utålmodige etter å få flere arbeidsplasser og oppgaver flyttet ut til fylkene, blir vi bekymret over å se det spillet som regjeringen nå spiller ut.

I Venstre får vi det ikke til å stemme at det å svekke flere fylker gjør dem mer attraktive i arbeidsmarkedet, at det gir dem mer stabilitet i økonomien, større sjanse for å ta førersetet i det grønne skiftet og ansvar for større oppgaver. Jeg mener oppriktig at det å svekke fylkene, slik regjeringen nå legger opp til, vil sette hele det tredelte nivået i Norge på spill. Jeg er likevel raus nok til å si at jeg tror regjeringen, med Senterpartiet i spissen, ønsker å gjøre det beste for kommunene og fylkene. Jeg registrerer at Støre-regjeringen gir ytterligere bevilgninger til kommuner og fylker, selv om det bl.a. er økte skatter for næringslivet som gir handlingsrom til det.

Så vet vi at mange i Kommune-Norge setter pris på overføringene. Vi venter i spenning på å se om dette er overføringer som kun kommer i kjølvannet av en valgkamp full av lovnader, eller om det følges opp i årene framover.

Vi ser at Distrikts-Norge også bør etterstrebe å klare å løse de utfordringene som ligger der. Senterpartiets Distrikts-Norge er på mange måter å skue tilbake og ønske det som var. Det kan være innsmigrende å mene at det ikke finnes grenser for hvor små kommuner og fylker kan være, men det er ikke å ta morgendagens utfordringer på alvor. Å tenke distriktspolitikk med hjertet etterlater et ukuelig inntrykk av at alt er mulig så lenge staten stiller opp og legger til rette for det. Men tro det eller ei – det følger også med noen begrensninger i kommuner med noen få tusen innbyggere og fylker med innbyggertall som bydeler i Oslo.

Jeg har flere bekymringer for hvordan Kommune-Norge skal møte de utfordringene som ligger foran oss i årene framover, eksempelvis behovet i primæromsorgen, som vi vet vil bli enormt i årene som kommer. Jeg hadde en replikkrunde med lederen i komiteen. Jeg vil bare få avklare at Venstre selvsagt er for heltidsstillinger. Det skulle bare mangle, men det er ikke det som er hovedutfordringen – hovedutfordringen per i dag er å rekruttere til primæromsorgen. Det er allerede utfordringsbiten som ligger i Kommune-Norge.

Bemanningsbransjen er med på å skape en forutsigbarhet, ja, selvfølgelig skulle vi hatt flere rekrutteringsmuligheter i Distrikts-Norge, men sånn er det dessverre ikke. Derfor er også rekrutteringsbransjen en avgjørende del for å få Kommune-Norge til faktisk å fungere, for det handler om både rekruttering til omsorgsyrker og rekruttering i hele primæromsorgen.

Jeg kan forsikre om at Venstre vil være et positivt og offensivt opposisjonsparti i distriktspolitikken. Vi har opplevd hvor destruktivt det er når partier i opposisjonen benytter enhver anledning til å snakke ned Distrikts-Norge og spille by og land opp mot hverandre. Derfor vil jeg også framover benytte anledningen i opposisjon til å fremme forslag og støtte opp om tiltak som gjør Kommune- og Fylkes-Norge bedre rustet til en krevende framtid, samtidig som vi forventer at regjeringen har en realistisk distriktspolitikk og ikke bare er opptatt av å reversere tiltakene vi har iverksatt de siste åtte årene.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rune Støstad (A) []: Representanten sier at regjeringen spiller et spill og spiller opp til uro. Med respekt å melde er det vel den forrige regjeringen – med bl.a. Skjelstad i spissen – som sørget for spillet og rotet i denne reformen.

Da vedtaket og tvangsvedtaket var gjort, sto representanten selv fram og var svært fornøyd – og sa at regioner kan overta viktige oppgaver. Det var viktig for dem som trodde på maktspredning og et levende Distrikts-Norge; de hadde fått stort gjennomslag. Men mange ble skuffet. «Dette er bare brødsmuler», sa fylkesordføreren i Oppland, f.eks.

Hvor fornøyd er representanten med reformen og oppgavene som ble overført? Hvor gikk det galt? Og hvorfor ble det ikke flere oppgaver å flytte ut?

André N. Skjelstad (V) []: Som tidligere fylkespolitiker er jeg fornøyd med at vi fikk prosessen i gang. Jeg er også svært fornøyd med at vi bl.a. klarte å overføre sams vegadministrasjon, sånn at både hodet og hendene er på samme sted. Så skulle vi gjerne hatt flere oppgaver, og det er litt av jobben framover. Jeg er derimot veldig redd for at det som nå skjer i Innlandet, kan sette mulighetene for å ha en trenivåmodell på spill. Jeg ønsker ikke en tonivåmodell, fordi en tonivåmodell vil svekke distriktene betydelig. Jeg tror den reverseringsbølgen vi har nå, dessverre vil være med på å svekke Distrikts-Norge og de mulighetene vi har.

Samtidig tror jeg at et større og mer kraftfullt regionalt nivå vil kunne ta større oppgaver framover. Jeg har selv vært og er fortsatt tilhenger av at om man har et kraftigere regionalt nivå, så kan man også ta over sykehusene på sikt.

Rune Støstad (A) []: Jeg skal i hvert fall love representanten at regjeringen tar ansvaret for at bl.a. Venstre sviktet lokaldemokratiet. Tvang er gift for demokratiet, og den nye regjeringen har som ambisjon å rydde opp. Da må fylkeskommunene styrkes når det gjelder både økonomi og oppgaver.

Men jeg vil gå tilbake til representantens påstand om at denne regjeringen spiller opp til uro, fordi jeg mener at det blir å skrive historien feil.

Så blir spørsmålet: Hvorfor tvinger dere dette igjennom når det var så dårlig planlagt? Hva kunne vært gjort annerledes?

André N. Skjelstad (V) []: Selvfølgelig kunne mange ting vært gjort annerledes. Vi kunne hatt et større tempo i saken. Selvfølgelig kunne det også vært flyttet ut flere oppgaver. Hvis jeg hadde fått bestemme alene, hadde det definitivt vært flyttet ut flere oppgaver.

Samtidig tror jeg at det er et helt nødvendig grep for å få til større regioner som på sikt vil ha muligheten til å ta på seg større og flere tunge oppgaver – om man nå ikke klarte alle oppgavene som vi ønsket. Da kunne kanskje representanten fra Arbeiderpartiet vært enig i at deler av helseforetakene burde vært overført til de nye kraftfulle regionene, sånn at man også hadde minsket administrasjonen og demokratiet rundt det – noe som hadde gjort at makten hadde sittet ute i regionene og ikke hos staten.

Heidi Greni (Sp) []: Representanten Skjelstad og jeg er begge resirkulert. Vi satt i kommunalkomiteen i den perioden da vi forhandlet kommune- og fylkesstrukturen, og representanten var veldig fornøyd med det resultatet som kom, de nye oppgavene til fylkeskommunen, og det ble feiret som Venstres store seier.

Senterpartiet fremmet bl.a. forslag om desentralisering av oppgaver fra statsforvalteren, det som ikke omhandler tilsyn og kontroll. Vi hadde også mange andre forslag når det gjaldt dette. Dette er nå nedfelt i Hurdalsplattformen, og vi trenger altså ikke å stemme for forslaget fra Venstre.

Mange kommuner ønsker nå oppløsning. De begrunner det med at avstandsulempene og byråkratiseringen har blitt mye større enn de fordelene som er med større fagmiljø, og – ikke minst – det har ikke kommet noen oppgaver som krever større fylker.

Ser representanten nå at dette egentlig var en stor fiasko ved at representanten nå fremmer forslag om nye oppgaver til den nye regjeringen?

André N. Skjelstad (V) []: Jeg er vel ikke mer resirkulert enn at jeg mener akkurat det samme som jeg gjorde da. Det som er interessant når man er i debatt med Senterpartiet, er at de mente for så vidt akkurat det samme, mer eller mindre, som Venstre i Stoltenberg II. Det er litt overraskende at de har snudd i troen på demokratiet nærmest mulig folket, for det var det Åslaug Haga argumenterte for den gang, men som Stoltenberg og Arbeiderpartiet ikke ville være med på. Så, i løpet av en flankemarsj på åtte år eller noe slikt, har Senterpartiet snudd på det. Hvor offensive de forslagene var som kom fra Senterpartiet i 2016–2017, er jeg nok litt usikker på, for en del av det å kunne overføre makt – ikke bare fra fylkesmannen, men mer makt fra staten – handlet også om at det regionale nivået måtte bli større.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg kan trøste representanten med at det nå er nedfelt i Hurdalsplattformen at oppgavene skal løses på lavest mulig hensiktsmessig nivå, og at vi akter å overføre mer makt til lokaldemokratiet og til fylkesleddet.

Når representanten hevder at Senterpartiet og regjeringen nå flyr rundt i landet og skal oppløse kommuner og fylker, må jeg komme med en liten realitetsorientering. Vi har sagt at de kommuner og fylker som ønsker det, skal få bli oppløst. Og de kommunene ønsker det fordi de ser at oppgaveløsningen har blitt mye mer komplisert, kvaliteten på tjenestene har blitt kraftig redusert, og rekrutteringen til fagmiljøer har blitt svekket fordi det mange plasser ikke lenger er stedlig ledelse på f.eks. sykehjem. Det er ikke attraktivt å jobbe der lenger. Så når bakdelene har blitt så mye større enn fordelene, vil vi lytte til innbyggerne.

André N. Skjelstad (V) []: Som sagt sitter jeg i kommunestyret i Steinkjer i tillegg til å være her. Der fikk vi et innbyggerinitiativ fra deler av gamle Verran om at de ønsker å oppløse. Da var det et rimelig stort flertall i kommunestyret som sa nei til det, og det inkluderte alle de 22 representantene fra Senterpartiet, som stemte like ens som undertegnede gjorde i den saken. Så at det er den store hopen som ønsker å oppløse, er jeg ikke så sikker på. Det jeg derimot er rimelig sikker på, er at i dette skaper en også uro. En skaper uro i organisasjonene. Det var en god kronikk fra politisk redaktør i dagens Nordlys, der man ved sammenlikning mente dette fort kan bli museumsvokting hvis vi ikke nå tar til vettet.

Grete Wold (SV) []: Vi har i Norge en tradisjon for sterke statlige virksomheter som utfører avgjørende samfunnsoppgaver, slik som Nav, fengselsvesen, sykehus og ikke minst Folkehelseinstituttet. Dette er etater som er avhengige av en økonomi som gir dem handlingsrom og mulighet til å prioritere for å kunne gjøre jobben på en kvalitetsmessig god måte. Når man kutter i disse tjenestene, og det har man jo gjort i de omtalte ABE-kuttene siden 2015, har det gitt etatene et redusert handlingsrom, kanskje nettopp i en periode hvor vi har trengt dem aller mest. Ser representanten utfordringen med årlige ostehøvelkutt som medfører færre tilsyn fra Mattilsynet, lengre ventetid på Nav og et overarbeidet Folkehelseinstitutt? Og vil man fortsatt hevde at disse kuttene er en god idé?

André N. Skjelstad (V) []: Jeg tror det å effektivisere staten er en god idé – hele tiden. Vi er også nødt til å ha et effektiviseringskrav til staten, vi kan ikke bare ha et effektiviseringskrav til alle som ligger rundt. Jeg har ingen målsetting om at staten skal vokse til himmels. Jeg tror at vi må finne en balanse. Derfor er det også nødvendig å effektivisere nødvendige tiltak som fører kontroll, men det betyr ikke at man samtidig skal vaske dem ut. Jeg tror at det vi gjorde med ABE-kuttene, var helt nødvendig for å effektivisere staten og rigge den for framtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Regjeringen vil at vanlige folk i hele landet skal ha tilgang på gode tjenester i rimelig nærhet til der de bor. God offentlig tjenesteyting er i seg selv et viktig bidrag til å utjamne sosiale forskjeller, og det er viktig for utjamning av geografiske forskjeller.

Mange av disse grunnleggende tjenestene er det landets kommuner og fylkeskommuner som har ansvaret for. Derfor er det en hovedprioritet for Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen å styrke kommuneøkonomien. De siste årene har mange kommuner opplevd at budsjettarbeidet har blitt strammere, og antallet kommuner på ROBEK har begynt å tippe oppover.

Med dette tilleggsnummeret foreslår regjeringen å øke kommunesektorens frie inntekter med 4,5 mrd. kr neste år. Det er 2,5 mrd. kr mer enn Solberg-regjeringen la opp til, og det økonomiske handlingsrommet for neste år øker dermed med 3 mrd. kr. Det er mer enn handlingsrommet som var foreslått i Prop. 1 S for årene 2018, 2019, 2020 og 2021 – til sammen.

På toppen av veksten i de frie inntektene foreslår vi å reversere Solberg-regjeringens kutt på 300 mill. kr i tilskuddet til ressurskrevende tjenester. Dette vil styrke økonomien i kommunene og gjøre dem i stand til å gi et bedre tilbud til innbyggere som har krav på omfattende helse- og omsorgstjenester. Jeg har fått mange meldinger fra ordførere og andre som særlig er glad for at regjeringen sammen med SV nå stopper denne systematiske kostnadsoverveltingen til kommunene som Solberg-regjeringen har gjort gjennom mange år.

Til tross for kort tid til arbeidet med tilleggsnummeret og en tydelig prioritering av kommuneøkonomien starter budsjettforslaget på en ny kurs også på en rekke andre områder. På Kommunaldepartementets budsjettområde vil jeg særlig trekke fram behovet for å forsterke og fornye distriktspolitikken. Solberg-regjeringen har gjennom mange år tatt ned ressursene til den målrettede distriktspolitikken, ikke minst når det gjelder de næringsrettede virkemidlene. Det vil ta tid å rette opp dette, men vi vil omstille og bygge ny grønn industri, sånn at konkurransefortrinnet distriktene har i naturressursene, blir utnyttet. Derfor foreslår regjeringen å sette av 100 mill. kr til store, grønne investeringer som øker sysselsettingen i distriktsområdene.

Bredbånd binder Norge i hop og er helt nødvendig for gode offentlige tjenester, for et livskraftig næringsliv og for at folk skal bo og trives i hele landet. I Hurdalsplattformen sier vi at staten skal ta et større ansvar for bredbåndsutbygging i områder der det ikke er lønnsomt å bygge ut. Vi foreslår å øke bredbåndsstøtten med 100 mill. kr sammenlignet med Solberg-regjeringens forslag, til over 300 mill. kr i 2022.

Neste år starter vi dessuten arbeidet med bygdevekstavtaler som et nytt virkemiddel i distriktspolitikken, og jeg viser til at bevilgningen til ekstraordinær omstilling til Andøy kommune foreslås økt. Samtidig har regjeringen foreslått 100 mill. kr til utviklingstiltak i Andøy kommune i nysalderingen. Vi skal stille opp for lokalsamfunn som får særlige utfordringer.

Vi skal også stille opp for folk som har særlige utfordringer. Dette må skje bredt gjennom hele politikken, men boligpolitikken er en viktig del av dette. I budsjettet foreslår vi å styrke Husbanken, sånn at flere familier kommer seg inn på boligmarkedet. Husbankens låneramme økes med 2 mrd. kr, til 21 mrd. kr totalt. Forslaget vil bidra til at totalt om lag 8 000 familier kan gå fra leie til eie i 2022. Vi vil også satse på flere utleieboliger og bidra til et mer variert botilbud for vanskeligstilte.

I budsjettforliket mellom regjeringen og Sosialistisk Venstreparti foreslås det å øke bostøtten med 100 mill. kr. Regjeringen har også lagt fram et forslag for Stortinget tidligere i år om å styrke bostøtten, som hjelp til å dekke høye strømutgifter. Der varsler vi også bevilgningsendringer for 2022 for å hjelpe vanskeligstilte med strømregningen gjennom vinteren.

La meg dessuten legge til at det er behov for å styrke innsatsen for å bekjempe levekårsutfordringer, særlig i de større byene. Det viktigste er å gi byene en bedre økonomi, sånn at de kan føre en aktiv politikk for inkludering og tjenester som når alle, men jeg er i tillegg glad for at vi også kan styrke de særskilte og målrettede områdesatsingene i noen av de største byene våre.

Gjennom budsjettavtalen setter regjeringspartiene og SV en ny og etterlengtet kurs for landet vårt: mer sosial og geografisk utjamning, med vekt på kommunenes betydelig rolle. Kommunaldepartementets budsjett gir dermed et tydelig bidrag til dette kursskiftet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg må si jeg er ganske forundret over at statsråden for et såpass bredt felt i en såpass spesiell tid, der mange kommuner opplever usikkerhet, der mange i næringslivet opplever usikkerhet på grunn av stadig økende smitte og potensiell nedgang i økonomien for næringslivet, ikke – så vidt vi hørte – nevnte det med et eneste ord i sitt innlegg. Det må jeg si er spesielt. Men replikkrunder er ofte til for å belyse problemstillinger, så jeg får bruke denne til det.

En av de tingene som har ligget i verktøykassen for særlig Kommunaldepartementet – det er egentlig uavhengig av hvilket departement det er – særlig inn mot kommunesektoren, er den kommunale kompensasjonsordningen. Jeg utfordret statsråden en gang på hvordan man ville se på sånne ordninger på kort varsel i tiden framover, og da sa man at man sto beredt. Så hvor i løypa ligger man med denne typen vurderinger, og når vil eventuelt pengene komme ut til kommunene?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Kommunene gjør en formidabel jobb med håndtering og bekjemping av pandemien. Noe av det viktigste vi gjør for å sette dem i stand til også å møte det, er å sikre en god kommunal grunnfinansiering, sånn at man kan opprettholde tjenestene så godt som mulig. I tillegg kompenseres kommunene for kostnadsøkning og inntektsbortfall. Regjeringen har varslet at arbeidsgruppen som jobber med å kartlegge konsekvensene av pandemien for kommunene, blir videreført til neste år, sånn at kommunene skal ha trygghet for at kommuneøkonomien er sikret også når det gjelder de særskilte koronautfordringene.

Når det gjelder den kommunale kompensasjonsordningen mot næringslivet, som jeg antar at representanten mente, er det sånn at vi nå, før jul, betaler ut til særlig berørte kommuner den siste delen av kompensasjonen for i år, og det er varslet en ny milliard til neste år.

Mudassar Kapur (H) []: Bare for å fortsette litt på den ekstraordinære situasjonen som mange kommuner nå står i, både de ansatte, lokalpolitikere, næringsliv osv.: Etter de gangene vi tidligere har utfordret statsråden på spørsmål som går på reform, har vi etter hvert blitt vant til at vi ikke alltid får de helt klare svarene, det er gjerne litt ulne svar om at man skal se på det, følge med. Men nå er det prekært. Regjeringen har selv gitt både kommuner og regioner ganske kort frist på å søke om eventuell skilsmisse. Nå ser det ut til at flere av dem har andre ting å ta seg av, men allikevel: Mener virkelig statsråden at norske kommuner og regioner nå skal bruke tiden sin på splittelse, reversering og avvikling? Eller skal de først og fremst håndtere den krisen de står i, og i tillegg fortsette den viktige utviklingen de er i gang med?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Norske kommuner og fylkeskommuner håndterer mange forskjellige utfordringer og arbeidsoppgaver, herunder ikke minst en krevende pandemisituasjon. Regjeringen gir de kommunene og fylkeskommunene som ønsker det, en mulighet til å splitte seg opp etter at den forrige regjeringen tvangssammenslo dem. Det høres her ut som om vi snakker om hele Kommune-Norge. Vel, vi snakker om ti kommuner og fire fylkeskommuner, til sammen 14 stykker, som har fått et brev fra undertegnede hvor vi har gitt en mulighet for dem som ønsker det, blant dem som var tvangssammenslått, til å løse seg opp. Jeg har full tillit til at lokaldemokratiet vurderer sine behov i så måte og også tar stilling til hvilke prosesser man ønsker å gjennomføre for å komme fram til avgjørelsen, og eventuelt søknaden, om oppløsning.

Helge André Njåstad (FrP) []: Som eg var inne på i hovudinnlegget mitt og òg i seinare replikkar, handlar det no om dei som står i fyrstelinja i koronasituasjonen, som har vore slitne i mange år og framleis er slitne. Eg las nyleg Dagbladets omtale av eit Instagram-innlegg frå ein helsemedarbeidar i Rogaland, Lene Woll, som har fått nesten 24 000 kommentarar og likes, og som handla om situasjonen til helsearbeidarar. Det var litt av grunnen til at eg utfordra SV på om ein i samarbeid skulle finna fram til noko for å få gjort noko med situasjonen, ein gong for alle, for alle helsearbeidarane – alle heltane og sjukepleiarane ute i Kommune-Noreg.

Det Woll peikar på i innlegget sitt, er behovet for å fokusera på auka rekruttering, oppbemanning, betre arbeidsvilkår og betre løn. Sidan SV ikkje kunne gje eit klart og tydeleg svar på invitasjonen min, lurer eg på om regjeringa har eit godt svar på kva me i fellesskap kan gjera for å auka løna til og respekten for alle som jobbar med helsefag.

Statsråd Bjørn Arild Gram []: La meg først si at det er all grunn til å gi stor honnør og anerkjennelse til den jobben som gjøres ute i førstelinja, herunder i Kommune-Norge. Dette har pågått i snart to år, det skal pågå enda en stund, og det er en stor innsats som legges ned. I den forbindelse tror jeg jeg vil si at det gjelder på et vis hele det kommunale laget. Det gjelder definitivt folk i helsetjenesten, men det er også knyttet til f.eks. oppvekst, renholdere og ledere – hele det kommunale laget som på mange vis står i frontlinjen her.

Så peker representanten på noe som er en stor utfordring. Allerede før pandemien så vi at det var en utfordring med rekruttering og tilgang på nok fagfolk, ikke minst innenfor helse- og omsorgstjenestene. Det er en stor utfordring, og jeg er bekymret for det, for det utfordrer bærekraften i framtidig tjenesteyting. Ja, det er nok et bredt sett av tiltak som må gjennomføres. En må løse oppgavene smartere, men også klare å rekruttere og utdanne flere. Blant tiltakene er også at regjeringen har varslet at man setter ned en helsepersonellkommisjon, også for å finne mer langsiktige svar.

Grete Wold (SV) []: Den forrige regjeringen førte en sammenslåingspolitikk overfor kommuner og fylkeskommuner. Noen sammenslåinger var frivillige, og det er naturlig nok også de mest vellykkede, mens andre var med tvang, hvor man kun har ventet på muligheten for en oppløsning, som det nå med ny regjering blir gitt rom for.

Troms og Finnmark er kanskje det fylket som har vært mest ivrig etter å komme i gang med den prosessen, og de melder tilbake litt skuffelse over et brev fra statsråden om framdriftsplan og utredningsbehov og noe byråkrati rundt det. Vil statsråden lytte til deres ønsker om å få en noe raskere prosess, og at de ikke må vente på de andre fylkene for å komme i gang med sin oppløsning?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Jeg er litt usikker på hvem som har sendt det signalet. Jeg har hatt møte med den politiske ledelsen i Troms og Finnmark fylkeskommune, som egentlig har uttrykt ganske stor tilfredshet med det løpet som nå er lagt. Man har selv lagt en timeplan, men man trenger tiden fram til 1. januar 2024 før det kan tre i kraft. Det er mulig at man teoretisk kunne framskyndet det noen måneder for Troms og Finnmark, men jeg tror det hadde vært veldig lite hensiktsmessig å ha et eget valg kort tid før det ordinære fylkestingsvalget. Som sagt: I samtaler med den politiske ledelsen i fylkeskommunen har jeg oppfattet at man er veldig komfortabel med det løpet som nå er lagt, og at man har lagt en konkret plan for å gjennomføre det på en god måte, og det er jeg glad for.

Tobias Drevland Lund (R) []: Tapte billettinntekter for kollektivtransporten er en stor utfordring for fylkeskommunene under koronapandemien, og det går ut over rutetilbudet til innbyggerne, med de praktiske, økonomiske og miljømessige konsekvensene det har. Det er veldig bra at regjeringen setter av en halv milliard i kompensasjon til fylkeskommunene for tap av billettinntekter, men vurderer statsråden også nye tiltak i tiden framover hvis tap av billettinntekter skulle vedvare?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Regjeringen har sagt at fylkeskommunene vil bli kompensert for netto merutgifter og mindreinntekter i kollektivtransporten til utgangen av mars 2022, som representanten nå viser til. Men dersom smitteverntiltakene på det tidspunktet skulle tilsi det, vil regjeringen vurdere en ytterligere forlengelse. Jeg minner da om at vi nå har forlenget mandatet til den arbeidsgruppen som egentlig skulle være ferdig til årsskiftet, fram til sommeren, for nettopp å kunne gå gjennom og kartlegge best mulig det som er av kostnadsøkninger og inntektsbortfall for kommunesektoren.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Sørvik (A) []: I motsetning til forrige regjering ønsker denne regjeringen å styrke fylkeskommunen som samfunnsutvikler. Fylkeskommunen har ansvar for mange viktige tjenester for folk og lokalsamfunn, som bl.a. videregående opplæring, fylkesveier, kultur, kollektiv transport, tannhelse, skoleskyss og transport av funksjonshemmede. I tillegg har fylkeskommunen ansvar for utvikling av regionen, gjennom bl.a. overordnet planarbeid, næringsutvikling og miljøoppgaver. Et velfungerende folkestyre på regionalt nivå er viktig, og samfunnsutviklerrollen utøves i gode partnerskap med hjelp av gode virkemidler og verktøy. Vi vil gjennomgå og styrke virkemiddelapparatet og fylkeskommunens rolle i distrikts- og regionalpolitikken.

Det er flertall i Stortinget for å bevilge i alt 500 mill. kr mer i frie midler til fylkeskommunene for 2022 – til sammenlikning foreslo den forrige regjeringen en økning på 400 mill. kr. Det innebærer en samlet rammevekst på i alt 900 mill. kr til fylkeskommunene i 2022. Fordelt på fylkeskommunenivå utgjør økningen i rammetilskudd f.eks. 47,2 mill. kr til Trøndelag. Det kommer godt med. Det er samlet til fylkesting i Trøndelag akkurat nå, og de sitter og jobber med å styrke videregående opplæring med store deler av dette beløpet.

Noe av det viktigste fylkeskommunen gjør, er å sørge for å levere den kompetansen som nærings- og samfunnsliv etterspør. Behovet for faglært arbeidskraft vil være stort framover. Regjeringen kommer med kraftfulle tiltak for fullføring av videregående skole. Budsjettet gir fylkeskommunene 370 mill. kr for å opprette læreplassgarantier og kvalifisere yrkesfagelever til læreplass. Dette er en økning på 113,5 mill. kr i forhold til Solberg-regjeringens forslag. Målet er bl.a. en oppfølging av samfunnskontrakten for flere læreplasser, som fylkeskommunene utviklet og partene i arbeidslivet har sluttet seg til.

Vi legger til rette for en mer mobil arbeidskraft ved å gjøre det enklere for pendlerne. Budsjettet har 271,6 mill. kr til reduksjon av fergetakster, dette inkluderer 30 mill. kr til gratis ferger på trafikksvake samband. Regjeringen kommer tilbake til innretningen av tiltaket for trafikksvake samband i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og vil innføre det i andre halvår 2022.

Rammetilskuddet til fylkeskommunene økes med 241,6 mill. kr med formål om å redusere takstene med 30 pst. fra 1. januar 2022 sammenliknet med takstene 1. januar 2021. I tidligere innlegg her i dag har vi hørt litt forskjellige tall og betraktninger rundt dette, men det er et faktum at den økningen som det er referert til fra revidert i sommer, ble spist opp av momsøkning og en foreslått prisøkning ved årsskiftet. Så faktum er at denne regjeringen gjør mer med fergeprisene enn det den forrige regjeringen brukte åtte år på.

Vi øker bredbåndstilskuddet med 100 mill. kr. Høyhastighetsbredbånd er helt avgjørende for bosetning og arbeidsplasser i hele landet. Staten tar med dette et større ansvar for bredbåndsutbygging i områder der det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt.

De fylkeskommunale kollektivtransportselskapene blir kompensert for reduserte billettinntekter ut 2021 og i 2022 med totalt 500 mill. kr som følge av endrede reisemønstre i løpet av pandemien, gjennom budsjettforliket. Dette er viktig for å opprettholde et godt kollektivtilbud også når reisemønsteret forhåpentligvis vender tilbake til det som var normalen før pandemien, men også med tanke på framtidens klimavennlige transport- og reiseløsninger.

Regjeringen vil ta hele landet i bruk. I budsjettet tar vi Norge i en ny og mer rettferdig retning. Det skal være mulig å leve et godt liv uansett hvor en bor. Vi vil legge til rette for gode tjenester nær folk, flere trygge arbeidsplasser og god infrastruktur i hele landet. By og land skal nå gå hånd i hånd.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg kommer fra et fylke som viser bredden i Distrikts-Norge og mulighetene som ligger der, og som også viser at det faktisk går ganske bra. I Trøndelag har vi en storby, fjellbygder, små øysamfunn og flere små og mellomstore byer som er motoren i sin region. La meg ta noen eksempler:

Vi har landets største havbrukskommuner. Ta Frøya – distriktskommunen som opplever vekst først og fremst fordi det går godt i næringslivet. Det Frøya trenger for å vokse enda mer, er mindre byråkrati og mer lokalt selvstyre. Derfor er jeg glad for at vi med en høyreledet regjering sikret mer differensiering av strandsonen og mer makt til kommuner som nettopp Frøya. De ber om en fortsatt satsing på videregående opplæring, at flere skal få muligheten til å ta fagbrev, sånn at de også kan utvikle næringen og kommunen videre.

Vi har også små og mellomstore byer som er kraftsenter i sin region. Ta f.eks. den nye kommunen Orkland. Selv om det i denne debatten kan høres ut som om kommunereformen ikke har bidratt til at man har fått noen flere slagkraftige kommuner, har man altså tidligere Orkdal, Meldal, Agdenes og Snillfjord, som nå har blitt én kommune med et større fagmiljø som kan gi bedre tjenester. For dem er det flere ting som har vært viktig, men noe av det viktigste distriktspolitiske tiltaket vi har, er differensiert arbeidsgiveravgift. Nye Orkland kommune er et eksempel på en kommune som har hatt flere ulike satser på arbeidsgiveravgift innad i kommunen, og hvor det har vært behov for å beholde det også etter sammenslåingen – for avstanden fra byen Orkanger opp til Løkken er like lang, og derfor er det fortsatt behov for å ha differensiert arbeidsgiveravgift.

Det er også noe regjeringen Solberg la opp til i sitt budsjettforslag, som ble fremmet i oktober, som jeg er glad for at den nye regjeringen viderefører vår posisjon på, og som jeg på vegne av folk og næringsliv i denne regionen, og også andre like kommuner, er utålmodig etter oppfølgingen av.

Vi har også fantastiske kommuner i fjellregionen. Røros kommune er et eksempel – et lokalsamfunn med lang industritradisjon, og i kommunen finner vi også en stor møbelprodusent som er en viktig bidragsyter til lokalsamfunnet. Bare bedriften Flokk importerer nesten like mye inntekter gjennom eksport som de mottar i rammeoverføringer fra staten. Det gjør de bl.a. fordi de har tilgang til et utrolig viktig marked, nemlig Europa. Hadde de ikke hatt tilgang til det markedet, noe vi vet at bl.a. Senterpartiet og SV i utgangspunktet ikke ønsker, hadde man satt mange av disse distriktsarbeidsplassene i fare.

Jeg har tilbrakt mye tid i disse kommunene, men jeg må innrømme at i mitt møte med folk og næringsliv har jeg ikke hørt noen rop etter regionale utviklingsmidler. Tvert imot har jeg snakket med folk som har fortalt at det som er viktig for å få til vekst, utvikling og gode lokalsamfunn, er tiltak som bidrar til mer vekst i privat sektor.

Mange har fortalt at næringslivet mangler arbeidsfolk. Mange bedrifter finner ikke folk med riktig kompetanse, selv om det er mange hender som står ledige utenfor.

Vi er nødt til å sørge for at flere fullfører videregående, at flere får muligheten til å ta videreutdanning i voksen alder, og gjerne også gjennom gode desentraliserte tilbud.

Mange har fortalt om det store behovet det er for å gjøre noe med fylkesveinettet, som over mange år – særlig av også rød-grønne fylkespolitikere – har vært nedprioritert. Vi har sørget for en stor opprustning av riksveinettet og har bidratt til at man får fart også på fylkesveisatsingene.

Mange har også fortalt at det er behov for å få ned saksbehandlingstiden og føre en mer aktiv næringspolitikk i kommunene, og at kommunene må få bestemme mer selv. Dette er tiltak jeg er helt enig i, og som jeg tror er det viktigste – ikke det som handler om regionale utviklingsmidler.

Noe vi også har et stort potensial for framover nå, er å se mulighetene i digitalisering. Å flytte statlige arbeidsplasser og få muligheten til å ta dem med seg hjem til hjembygda er et viktig tiltak for å styrke distriktene. Derfor overrasker det meg at ordningen med distriktshuber, som Arbeiderpartiet var positive til da den ble lansert, strykes ut av regjeringens budsjettforslag.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Hva er egentlig prosjektet til den nye regjeringen? Har den noe prosjekt? Dette forsøker den avgåtte regjeringen å spørre om. Svaret på spørsmålet er ja – et rungende ja. Vi har et prosjekt – et stort prosjekt. Vi skal utvikle hele Norge, fra Nordkapp til Lindesnes, fra øst til vest, fra Hornøya i Vardø til Utvær fyr i Ytre Sogn. Over hele Norge skal folk vite at de har en regjering som vil utvikle landet. Vi skal ta vare på det landet der alle, uansett hvor man kommer fra eller hvor stor lommebok foreldrene har, får en sjanse til å leve det livet man ønsker, der man ønsker. Hurdalsplattformen viser noen av de grepene vi vil ta, nettopp for å utvikle hele Norge.

Ett eksempel er bredbånd. Vi vil gjøre tilgangen til høyhastighetsbredbånd til en rett på lik linje med strøm. Det betyr at alle – alle – skal få tilgang til høyhastighetsbredbånd i løpet av denne regjeringsperioden. Om du bor lengst inne i dalen, høyt oppe ved foten av fjellet, ute i havgapet eller djupt inne i skogen, skal du med Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering sikres internett. Dette er en sterk målsetting, så tydelig at noen ville vært redd for å si det – men dette gjør den nye regjeringen.

Vi er stolte av regjeringsplattformen og av de tydelige målene våre, men det er samtidig tankevekkende at dette ikke har vært klokkeklare mål under alle regjeringer. Går man noen år tilbake i tid, var det en selvfølge at alle skulle ha tilgang til grunnleggende tjenester. Jeg håper at ingen i dag vil hevde at det var et feilgrep at Norge sikret tilgang til strøm, bygde ut telenettet eller sikret posttilgang for alle innbyggere. Selvsagt skulle alle ha rett til dette, ikke kun dem som bodde i samfunnsøkonomisk lønnsomme områder. Vi har en klar historie med å utvikle hele landet vårt – den må vi lære av, og den må vi være stolte av.

Alle i Norge har rett på god velferd. Det sikrer vi, ikke ved å stramme inn kommunenes økonomi eller presse dem til å slå seg sammen, men ved å satse på kommunene og lokalsamfunnene våre. I budsjettet øker vi de frie midlene til kommunene og fylkene med 4,5 mrd. kr. Hva betyr en bedre kommuneøkonomi? Jo, det betyr bl.a. at eldre som bor på sykehjem i Nordreisa, kan få litt ekstra omsorg, at flere elever i Trysil vil få mer oppfølging og hjelp til å lære seg å lese og skrive, at ungene i Kvinnherad vil kunne oppleve at dagene i barnehagen blir enda mer innholdsrike, at det blir større mulighet til å støtte det lokale næringslivet i Flekkefjord, og at Trondheim kommune kan bygge ut flere idrettsanlegg som skaper fellesskap og glede for både barn og unge.

Vi vil gi vanlige folk mer innflytelse over lokalsamfunnet og landet sitt. Tiden for tvang, sentralisering og sammenslåing er over – heldigvis. Samtidig er det viktig å lære av erfaringene med Høyre og Fremskrittspartiets kommunereform, for det ble gitt enorme løfter. Vel, nå er det gått nesten to år og utviklingen har slett ikke blitt slik det var lovet. Klassekampen avdekket i februar i år at i 35 av 43 sammenslåtte kommuner måtte det kuttes i tjenestene til innbyggerne for å få budsjettet for 2021 til å gå i hop. Klassekampen og SSB har tidligere vist at byråkratiet i de sammenslåtte kommunene har vokst fortere enn i de kommunene som ikke er sammenslått. Og en lang rekke av de sammenslåtte kommunene opplever nå en befolkningsnedgang – ikke oppgang.

Et eksempel på disse utfordringene finner vi på Senja. Der ble Berg og Torsken lagt ned med tvang, men hva var begrunnelsen for tvangsnedleggelsen? Jo, bl.a. skrev den avgåtte regjering i proposisjonen:

«Fylkesmannen peker på at tjenestene særlig i Tranøy, Torsken og Berg er sårbare, selv om kommunene har omfattende interkommunalt samarbeid med Lenvik.»

Hvor sårbart det var, kan i høyeste grad diskuteres, for det finnes ikke en eneste kommune i Norge som ikke har en skole, et sykehjem eller en barnehage. Men i høst foreslo kommunedirektøren at alle sykehjemmene i Berg, Torsken og Tranøy skulle legges ned. Heldigvis har vi dyktige lokale folkevalgte på Senja som er i ferd med å stanse dette forslaget. Men det viser i hvert fall hvor fort tjenestene kom under angrep etter kommunesammenslåingen.

Regjeringen er i gang. Vi vil utvikle hele Norge, vi skal utvikle hele Norge, og vi kommer til å utvikle hele Norge – hele det Norge vi er så glad i.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Denne høsten har regjeringen lagt fundamentet for å ta Norge i en ny og mer rettferdig retning. Nå skal vi legge stein på stein og bygge et samfunn der forskjellene mellom folk minker, ikke øker. Dette er bare begynnelsen. Vi får et historisk grønt og rettferdig budsjett. Vi reduserer forskjellene, styrker velferden og kutter i klimagassutslippene. Dette får vi til sammen med SV.

Velgerne ga klar beskjed om at de ønsker en kursendring. Den kommer allerede i budsjettene vi nå vedtar, kveld etter kveld denne uka. Vanlige folk vil merke at vi styrker velferden. Kommuner og fylker får en vekst på 3 mrd. kr i frie inntekter. Det betyr mer velferd over hele landet. Det betyr sterkere fellesskap. Ny politisk kurs for landet gir nye økte prioriteringer, også for byene. For Oslo, min by, betyr det 250 mill. kr mer til gode tjenestetilbud. Vi foreslår 10 mill. kr mer til områdesatsinger i levekårsutsatte områder og 30 mill. kr mer til dem med størst hjelpebehov.

Det betyr noe hvem som styrer landet, og hvem som styrer byen min. I tillegg blir det gratis kjernetid i SFO for førsteklassinger, og vi starter på en tannhelsereform som retter seg mot unge og dem med særlig behov. Grepene vi tar, betyr noe for vanlige folks liv og lommebok. Vi vil at flere skal leve gode liv i kommuner med bedre økonomi. Kommune-Norge er virkelig årets budsjettvinner.

Dette budsjettet betyr mest for dem som har minst. I Hurdalsplattformen varsler vi en mer aktiv boligpolitikk. Vi vil at flere skal få mulighet til å eie egen bolig, utvikle gode bomiljøer, legge til rette for å bygge flere boliger og ha en klimavennlig byggenæring.

Startlån er det viktigste virkemidlet vi har for å hjelpe personer som over lang tid sliter med å komme seg inn på boligmarkedet. Behovet for startlån øker, og kommunene bruker ordningen aktivt. Regjeringen foreslår derfor å styrke Husbankens låneramme med 2 mrd. kr. For kommunene betyr en økning på 2 mrd. kr i lånerammen at de kan hjelpe mer enn tusen flere familier fra leie til eie med startlån. For å bidra til økt tilgang på utleieboliger og mer variert botilbud for vanskeligstilte foreslår regjeringen å øke tilskuddet for utleieboliger og forsøk med nye boligmodeller, med 56 mill. kr.

Gapet i levekår mellom fattige byområder og resten av landet øker. Regjeringen er opptatt av en bypolitikk som bedrer levekår og bekjemper barnefattigdom. I Hurdalsplattformen sier regjeringen at den vil forsterke og utvide områdesatsingen i storbyområdene med særskilte levekårsutfordringer, og foreslår derfor å bevilge 20 mill. kr mer til områdesatsingene i 2022 enn det den forrige regjeringen foreslo.

Barnefattigdommen øker. I noen byområder har vi fått en tredobling av familier med varig lav inntekt. Segregeringen øker i byene, særlig mellom dem som har mest, og dem som har minst i lommeboka. Dette har skjedd på Høyres vakt – og det skulle vi ikke tro etter å ha hørt Mudassar Kapur her i salen på mandag denne uka. Da skrøt han av en rekke tiltak som – slik han ordla seg – er med på å skape mindre ulikhet. Vel, tallenes tale sier noe annet. Gapet i levekår mellom fattige byområder og resten av landet har, som jeg allerede har nevnt, økt – og det med Erna som statsminister. Etter åtte år ved roret er fasiten at flere av barna som vokser opp i levekårsutsatte områder, har fått et vanskeligere liv. Forskere sa i Aftenposten i 2017 at det ville være å dra det for langt å si at man blir fattig av å bo i et fattig område, men å bo i et område med mange naboer som har dårlige levekår, lav inntekt og utdannelse reduserer folks livssjanser. Det er på tide å styrke forebyggende arbeid – og ta bare Oslo: Vi styrker barnevernet med 18 mill. kr, vi senker prisen i barnehagene og øker pedagogtettheten i levekårsutsatte områder. Vi øker bostøtten med 100 mill. kr – og dette er i tillegg til tiltakene på strøm. Vi styrker beredskap og nærpolitiet – og vi styrker innsatsen mot gjengkriminalitet.

Sammen med Senterpartiet og SV gjør vi det bedre å bo i by og land allerede denne første budsjetthøsten.

Tore Vamraak (H) []: Kommunene er til for innbyggerne, ikke motsatt. For meg og for Høyre er det viktigste at kommunene leverer gode tjenester til innbyggere. En av de største og viktigste oppgavene kommunene har ansvaret for, er skole.

Høyre vil gi våre barn en best mulig start på livet gjennom en god skole. En god skole er også det beste tiltaket for å utjevne sosiale forskjeller. En god skole sørger for at det ikke er foreldrenes økonomi eller boklige lærdom som avgjør hvem som er best rustet til arbeidslivet. Når alle elever løftes høyest mulig opp, oppnår vi et samfunn med mindre forskjeller.

En av grunnene til at Høyre gjennom åtte år har styrket kommuneøkonomien med om lag 35 mrd. kr, er Høyres høye ambisjoner for skolen. Vi har styrket lærerutdanningen, vi har gjennomført en storstilt etter- og videreutdanning av norske lærere, og vi har styrket timetallet i grunnskolen.

For Høyre er det viktig at lærerne skal ha en god karriereutvikling, selv om man ikke ønsker å gå inn i administrasjon og ledelse. Derfor etablerte regjeringen Solberg lærerspesialistordningen for dem som ønsker å satse tyngre på å undervise. Lærerspesialistordningen har to hovedformål. Det første er at dyktige og engasjerte lærere får mulighet til faglig utvikling, og at det motiverer dem til å fortsette å undervise. Det andre er å styrke profesjonsfellesskapet og utvikling av skolen som lærende organisasjon. Lærerspesialistordningen, som ble til på nasjonalt nivå i 2015, er nå skrotet av de rød-grønne partiene. Det er beklagelig på vegne av både lærere, elever og samfunn

I Solberg-regjeringens forslag til statsbudsjett lå det inne en utvidelse av timetallet for å kunne gi elevene en ekstra time i naturfag på ungdomstrinnet. De rød-grønne partiene har satt sitt tydelige preg på skolepolitikken. De har fjernet lærerspesialistordningen, de har fjernet naturfagstimen, og de har fjernet kvalitetskrav til lærerne. Den eneste satsingen de rød-grønne har for skolene, er at kommunene nå oppfordres til å ha flest mulig grendeskoler.

Vi har gått fra å ha en regjering som var opptatt av kvalitet og læring i skolen, til en regjering som vil senke ambisjonene for norske elever, og som har en spredt skolestruktur som eneste mål. Der Høyre er opptatt av tjenestene som leveres, er dessverre andre partier mer opptatt av hvordan de leveres. De har et fokus på systemer, ikke på innbyggerne.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er blitt enige om et verbalvedtak som «ber regjeringen innen mars 2022 nedsette et offentlig utvalg som skal utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester». Dette er potensielt veldig inngripende i kommunenes muligheter til å organiseres sine tjenester. Verbalforslaget vitner ikke akkurat om at de tre partiene på venstresiden har forståelse for verdiskaping.

For kommunene er det en grunnleggende frihet å kunne organisere seg slik som det tjener innbyggerne best – om renholdet i kommunale bygg skal utføres av kommunalt ansatte eller av et profesjonelt rengjøringsbyrå, om frakt av brev skal gjennomføres av kommunalt ansatte bud eller av et profesjonelt budfirma, slik som Posten Norge AS, om hjemmetjenester kun skal utføres av kommunalt ansatte, eller om også innbyggere som ikke har en tykk lommebok, skal gis muligheten til å velge private tjenester. Det kan være fristende å spørre om representantene for regjeringspartiene også mener at profitten i produksjon av mat til kommunale kantiner og storkjøkken skal fjernes i alle ledd helt tilbake til bonden.

Profitt er en naturlig og nødvendig del av samfunnslivet. Et annet ord for profitt er overskudd. Virksomheter som går med underskudd, gir utrygge arbeidsplasser. Virksomheter som over tid går med underskudd, dør og setter de ansatte på gaten. Høyre ønsker et sunt, produktivt næringsliv som gir trygge arbeidsplasser og skatteinntekter som kan finansiere vår felles velferd.

Vi må bort fra den mistenkeliggjøringen av sunne bedrifter som venstresiden står for, og sette pris på bedrifter som klarer å skape overskudd og trygge arbeidsplasser. Vi stortingspolitikere må være mer opptatt av hvilke tjenester innbyggerne i kommunene får, enn av å detaljstyre hvordan kommunene velger å organisere tjenesteproduksjonen. Vi må rett og slett være mer opptatt av menneskene enn av systemene.

Det er ganske pussig å se den mistilliten de tre partiene som har gått til valg på en såkalt tillitsreform, viser overfor kommunepolitikerne. Kommunepolitikerne får tillit så lenge de velger akkurat de løsningene som passer for regjeringspartiene. Det kaster et orwellsk slør over begrepet «tillitsreform».

Kathrine Kleveland (Sp) []: En av Stortingets viktigste oppgaver er å vedta et budsjett for landet. Budsjettforliket som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har forhandlet fram med SV, vil gi mindre geografiske og økonomiske forskjeller.

Kommunene er budsjettvinneren, akkurat slik Senterpartiet lovet i valgkampen. Når kommunene får mer penger, kan folk i hele landet få bedre tjenester. Kommunesektorens frie inntekter øker med 4,5 mrd. kr; det er 2,5 mrd. kr mer enn Solberg-regjeringens budsjettforslag.

Jeg skal ikke sitere diktet «Eg tenkjer på kommunen min» av Jon Hjørnevik, det har kanskje flere gjort før meg i denne salen. Ikke skal vi ha for mange sitater i innleggene våre heller, har jeg lært, men diktet kan anbefales.

Kommuneøkonomi er ikke kjedelig, kommuneøkonomi er hverdagen vår: Det er trygghet for ungene våre, for de eldre og for naboen vår i et felleskap som gjør det mulig å leve et godt liv i hele landet. Det er gode barnehager med tid for ungene, derfor styrker vi konkret med flere pedagoger i barnehagene. Det er skoler nærmest mulig der ungene bor, derfor får kommunene 0,5 mill. kr for hver barneskole de har. Nærskolen er viktig for mange lokalsamfunn. Det er ofte selve nerven i lokalsamfunnet. SFO er en arena for læring og fellesskap, derfor får førsteklassinger nå gratis halvdagsplass fra neste høst.

Gode og likeverdige helsetjenester over hele landet gir trygghet. Vi har bl.a. en fastlegekrise. Derfor bruker vi 100 mill. kr til å rekruttere flere allmennleger i spesialisering der det trengs mest, og til å styrke legevakten i kommunene som sliter med å rekruttere. Dette budsjettet sørger for at det utdannes flere jordmødre og kreftsykepleiere. Det bidrar også til gode kommunale helse- og omsorgstjenester.

Redusert makspris i barnehagene betyr også mye for mange. Det samme gjør vår reduksjon av Solberg-regjeringens usosiale kutt i ressurskrevende tjenester. Dette er en ordning som betyr mye for kommuner med mange mottakere av, og høye utgifter til, ressurskrevende tjenester. Det ville også gitt dårligere tjenester til alle innbyggerne i kommunene fordi dette er en betydelig utgift i mange kommunebudsjetter.

I Hurdalsplattformen varslet vi en mer aktiv boligpolitikk, og når Husbankens låneramme styrkes, betyr det at over tusen flere familier kan gå fra å leie til å eie egen bolig. Distriktene skal bygges opp og satses på. Et av flere grep i distriktspolitikken er bygdevekstavtaler. Det er et nytt grep i distriktspolitikken for å styrke næringsliv og bosetting i utsatte områder i Distrikts-Norge.

Vi starter også innføring av gratis tannhelse. I første omgang får 21- og 22-åringene halv pris, samtidig som tannhelsetjenesten i fylkene styrkes. Regjeringen har ambisjoner på tannhelsefeltet og Senterpartiets mål er å likestille tannhelsetjenesten med andre helsetjenester.

Budsjettforliket Senterpartiet og Arbeiderpartiet har forhandlet fram sammen med SV, tar Norge i en ny og mer rettferdig retning. Vi prioriterer løsninger som gir vanlige folk en bedre hverdag, slik at de kan leve et godt liv uansett hvilken kommune de bor i. I Norge er vi like sammen. De fleste av oss vil ha det akkurat slik.

Rune Støstad (A) []: Det norske samfunnet er som en stor familie – et sterkt fellesskap der alle er avhengige av hverandre. Skal familien ha det bra, må alle i familien bli tatt vare på. Ungene må få en god og trygg oppvekst, de voksne skal ha en trygg jobb og en lønn å leve av, og de eldre må få den hjelpen og den omsorgen de har krav på. Her spiller kommunene i Norge en avgjørende rolle.

For å klare denne store oppgaven må kommunene ha skikkelige rammer og midler, og jeg er stolt over å si at vi nå har en regjering som i hop med SV innfrir sine løfter om å styrke kommunenes økonomi, og som sørger for bedre velferd og sterke fellesskap i hele landet.

Med budsjettet i dag styrker vi de frie inntektene i kommunene med 4,5 mrd. kr. Det er bra og viktig, for kommunene står overfor store utfordringer, ikke minst innen helse og omsorg. I løpet av de neste 25 årene får vi dobbelt så mange over 80 år som i dag. Ta bare Lillehammer kommune: I dag har de 1 500 personer over 80 år. Bare i denne perioden, altså innen få år, blir det dobbelt så mange. Det sier noe om utfordringen vi som samfunn står overfor. Og med et samfunn som endrer seg så drastisk, må kommunene endre seg i takt med det. Det trengs omstilling, kraftfulle tiltak og god kommuneøkonomi.

Landet er i en alvorlig pandemi med ekstremt stort press på kommunene og helsetjenestene. Dyktige ansatte innenfor helsevesen, barnehage og skole står på nytt i en meget krevende situasjon. Kommunene og de ansatte blir forsvarsverket for oss alle mot viruset. Da må også Stortinget stille opp for kommunene. Denne regjeringen sier at kommunesektoren skal kompenseres for økte kostnader og tapte inntekter knyttet til koronahåndteringen i 2022.

I dag vedtar Stortinget et godt budsjett for Kommune-Norge. Om vi justerer for anslåtte merkostnader til demografi, pensjon og øremerkinger, vil handlingsrommet økes med 3 mrd. kr i det første budsjettet. Til sammenligning økte handlingsrommet i perioden 2013 til 2021 med i gjennomsnitt 0,5 mrd. kr årlig. Det betyr at vår regjering har gjort nesten like mye for kommunene på åtte uker som den forrige regjeringen gjorde på åtte år.

Kommunene i hele landet er motoren og bærebjelken i vår solide velferdsstat. Det handler selvsagt om god velferd, men det handler også om verdiskaping og arbeidsplasser. Og ja, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er opptatt av verdiskaping og arbeidsplasser og synes det er bra at bedrifter går med overskudd.

Denne regjeringen gjeninnfører distriktspolitikken og erstatter en distriktsminister med politikk, tiltak og handling som skal komme hele landet til gode. Det gjør vi bl.a. ved å sette av 1,3 mrd. kr til målrettede distrikts- og regionalpolitiske virkemidler. Når Høyre ikke har hørt at det er behov for regionale utviklingsmidler, må vi ha vært på svært ulike møter.

Dette budsjettet er første steg for å ta landet i en ny og mer rettferdig retning. Vi tror på sterke fellesskap, og derfor ønsker vi å styrke velferdsstaten. Og fordi vi vil ha flere arbeidsplasser i hele landet, ønsker vi å drive en mer aktiv næringspolitikk der kommunene rustes for å ta en viktig rolle. Vi har fått en regjering for vanlige folk, som gjør at folk kan leve et godt liv i hele landet.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring, og gode lærere er nøkkelen til barns læringsglede, mestring og framtidig deltagelse i et arbeidsliv i rask endring. Derfor har Høyre på sin vakt investert i lærerne og sørget for mange muligheter for faglig påfyll – nettopp fordi de har en nøkkelrolle i samfunnet.

En god skole er det viktigste sosialpolitiske virkemiddelet vi har. Ved siden av å ivareta de mest sårbare blant oss er det å gi alle barn og unge god opplæring i skolen kommunens aller viktigste oppgave. Svikter kommunene i det samfunnsoppdraget, når vi ikke vårt felles mål om økt gjennomføring i videregående skole og økt deltagelse i arbeidslivet.

Derfor er det oppsiktsvekkende – og trist – at regjeringen Støre systematisk prioriterer struktur framfor innhold og kvalitet i tilbudet til elevene. Regjeringen velger bl.a. i sitt budsjettforslag å prioritere de store pengene til grendeskoler. De bruker 1,25 mrd. kr på en grendeskolestruktur tilpasset fortidens barnekull. Det er å premiere kommuner som ikke planlegger for framtiden.

Når regjeringen finansierer dette gjennom en omfordeling av innbyggertilskuddet til kommunene, er det dårlig nytt for elevene, og det kunne være fristende å spørre om alle barn er like mye verdt for denne regjeringen. For skal Norge lykkes med omstilling og opprettholde bosetting i distriktene – i hele dette mangfoldige, langstrakte, flotte landet som alle i denne salen er så glad i – da må vi sikre alle barn et skoletilbud av høy kvalitet.

Klarer vi som samfunn å løse den oppgaven godt – og bare da – legger vi grunnlaget for endring og nyskaping, nye arbeidsplasser og et velfungerende Norge inn i framtiden. Feiler vi på det å gi alle barn like muligheter til å lykkes, blir konsekvensene for velferdssamfunnet store. Det vil føre til økte forskjeller, og flere vil havne utenfor arbeidslivet. Det har vi ikke råd til.

Det er Høyres grunnleggende holdning og sterke overbevisning at alle fortjener like muligheter, uavhengig av bakgrunn, bosted og hvem foreldrene er. Derfor er vi sterkt kritiske til at regjeringen ikke prioriterer de store pengene på kunnskap og kvalitet i skolen. Skolen er til for dagens elever og deres læring, ikke for at onkel Johan skal feire nasjonaldagen på skolen der han selv var elev på 1950-tallet.

Regjeringen ønsker at flere skal velge læreryrket, at det skal være attraktivt å være lærer, og at lærerne skal ønske å forbli i skolen. Det er en ambisjon Høyre deler fullt ut, og nettopp derfor innførte vi lærerspesialistordningen. Også lærere fortjener karriereveier i sitt yrke. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen fjernet ordningen bare dager før sluttrapporten kom, som tydelig viser at både lærere og kommuner mener det var en god ordning.

Jeg lurer på hvordan regjeringen vil skape attraktive kompetansemiljøer for unge, motiverte og kunnskapsrike lærere over det ganske land. Hvordan vil regjeringen bidra til å beholde de gode lærerne i klasserommet når det første de gjør, er å fjerne muligheten til fordypning og karriereveier?

Tanken slår meg at det kanskje hadde vært lurt å legge pengene i å samle og styrke kompetansen i skoler tilpasset framtidens elevtall. Da kunne man også ha prioritert sosiallærere og økt tilstedeværelse av helsesykepleiere på skoler i hele landet, for det trengs. Og lærerne trenger gode arbeidsmiljøer der de kan utvikle sin kompetanse sammen med andre lærere og få trygghet i det som er deres viktigste oppgave, nemlig å undervise.

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle landets kommuner, skoleledere og lærere for jobben de har gjort for landet i de to krevende årene vi har vært gjennom. Mer enn noen gang tidligere har det blitt tydelig for oss hvor viktig hver enkelt av dem er i det store puslespillet samfunnet utgjør.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Stein Erik Lauvås (A) []: Vi fikk en ny regjering etter valget, og vi får et løft på kommuneøkonomien slik vi lovte før valget. Kommunene har mye å stå i. De som jobber der, står på hver eneste dag for å gi innbyggerne gode velferdstilbud, sørge for at vann og avløp fungerer, og sørge for hjemmehjelp og at de som bor på institusjoner, får oppmerksomhet og nødvendig hjelp. Nå i de siste månedene har kommunene og de ansatte der også vært spydspissen i å håndtere pandemisituasjonen. Vi kan være stolte av våre kommuner og dem som jobber der.

Men det koster å drive velferden der ute i Kommune-Norge, og både vi her inne på Stortinget og våre kollegaer i lokalpolitikken har store ambisjoner og ønsker at velferdstilbudene skal være best mulig, med lokale tilpasninger og løsninger. Nå legger den nye regjeringen på bordet 2,5 mrd. kr mer til kommunene enn det Solberg-regjeringen foreslo i sitt statsbudsjett. Det er mye penger, og de kommer godt med. Oppgavene er mange og store, og veksten i frie inntekter blir nå på 4,5 mrd. kr. Vi reverserer også forslaget om å øke toppfinansieringsandelen med 300 mill. kr – en egenandel som bare har økt de seneste årene, og som kommunene har slitt med i økende grad.

Denne regjeringen er og blir en regjering for by og land, med budsjettprioriteringer som vil hjelpe vanlige folk over hele landet. Denne regjeringen vil ta landet i en ny og mer rettferdig retning. Denne regjeringen vil satse på arbeid til alle og gode tjenester nær der folk bor. Og denne regjeringen vil ha sterkere fellesskap. I en slik politisk retning er en styrket økonomi for kommunene helt grunnleggende.

Jeg har selv – kanskje utallige ganger i løpet av de seneste årene – vært på denne talerstolen og ment og sagt at kommuneøkonomien ikke ble prioritert. Det står jeg for den dag i dag. Under Solberg-regjeringen ble det prioritert store skattekutt til landets rikeste, til dem med mest fra før, mens regningen ble sendt til landets kommuner og innbyggere, med store avgiftsøkninger for folk flest og kommunebudsjetter som ikke dekket opp for de oppgavene kommunene har og ble pålagt.

Nå er jeg glad og stolt over at vi har fått en regjering som ser på Kommune-Norge som en del av det å styrke fellesskapsløsningene våre, en regjering som faktisk prioriterer penger til velferdsløsninger i kommunene framfor store skattekutt til landets best stilte. En slik politikk er riktig vei å gå, og nå har vi startet på den veien. Som eksempel får kommunene i Østfold om lag 93 mill. kr mer enn det Solberg-regjeringen foreslo. Det betyr noe.

Nå skal vi altså se verdien av by og land sammen. Vi skal bruke våre felles penger så de kommer vanlige folk til gode. Vi skal bidra til gode og trygge jobber for folk. Vi skal bidra til at vi har gode nærtjenester og sterkere fellesskap. Vi skal bidra med en aktiv stat, som er til stede, og som kan være med og løfte fram og gjøre bruk av hele landet. Vi skal ta Norge i en ny og mer rettferdig retning. Budsjettforslaget for kommuner og fylker som behandles her i dag, er en god start og viser en ny politisk retning for dette. Det er jeg stolt av.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg skal til liks med André Skjelstad frå Venstre bruka innlegget mitt til i hovudsak å snakka om Senterpartiet sin politikk. Politikk handlar om prioritering, og ein av dei tinga Senterpartiet prioriterer, er å ta heile landet i bruk. Ei ny regjering og eit nytt fleirtal gjev ein ny politisk kurs – ein politisk kurs med meir rom for fellesskap, ein politisk kurs med mindre forskjellar mellom folk og ein politisk kurs for å ta heile landet i bruk.

For Senterpartiet er det viktig at folk og delar av landet som før vart oversett, no skal verta sett. Det er eit budsjett som fokuserer meir på «oss» og «vårt» og mindre på «meg» og «mitt». Eit løft for kommunesektoren på 2,5 mrd. kr utgjer ein forskjell – meir til velferd og lokalt tenestetilbod. Eg registrerer at representanten Njåstad frå Framstegspartiet forsøker å bagatellisera vår satsing på kommunesektoren. I kommune etter kommune behandlar ein no budsjett for neste år, og dei ser at den veksten utgjer ein forskjell.

Det er òg viktig at kommunane no får ro til å løysa sine oppgåver, framfor å greia ut og gjennomføra statleg dikterte tvangssamanslåingar. Det er noko friskt når representanten Kapur frå Høgre snakkar om at kommunereforma var nødvendig fordi Noreg har forandra seg. Eg har lyst til å sjå på resultatet av kommunereforma. For mitt valdistrikt, Rogaland, er det sånn at Rennesøy, Finnøy og Forsand har forsvunne frå kartet. Det er for meg fortsatt eit mysterium kva endringar i Noreg det var som gjorde at akkurat det å fjerna desse tre kommunane, var rett svar.

Med vår regjering har fokuset vorte flytta frå grensene og over til oppgåvene og tilbodet. Noreg får igjen ein distriktspolitikk. Ferjeprisane er eitt eksempel. Med Solberg-regjeringa sitt opplegg ville ferjeprisane frå nyttår gått opp. Med vårt budsjett går ferjeprisane ned. Det er politikk. Men det er langt fleire eksempel.

Med Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre i posisjon kunne ein alltid vera sikker på at uansett spørsmål, var svaret sentralisering. Me skal føra ein kraftfull distriktspolitikk med ein aktiv landbrukspolitikk. Me skal sikra billege og gratis ferjer. Me skal gjera det billegare å ta fly. Me skal betra skattereglane for pendlarar. Me skal satsa på kommunane. Me skal byggja ut breiband.

I alle saker skal me tenkja på heile Noreg. Tida der distriktspolitikk var symbolpolitikk, er forbi. Me har ingen distriktsminister i Noreg lenger, og det er fordi at for Senterpartiet er all politikk distriktspolitikk.

Tore Vamraak (H) []: Regjeringen Solberg gjennomførte i perioden 2013–2021 et storstilt arbeid med å modernisere og digitalisere Norge. Regjeringen Solbergs satsing på digitalisering og teknologi har ført til at Norge er på eller nær toppen av de aller fleste rangeringer av kvalitet på offentlige tjenester og rangeringer av hvor langt digitaliseringen er kommet.

Heldigital bolighandel og digitalt førerkort er bare to av de mange viktige innovasjonene som er skjedd. Solberg-regjeringen la fram flere stortingsmeldinger og strategier som omhandlet digitaliseringen av Norge. Jeg vil særlig trekke fram Meld. St. 27 for 2015–2016, Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet.

Heldigital bolighandel er et godt eksempel på godt samspill mellom offentlig og privat sektor. Statens kartverk har digitalisert hele sin tinglysningsprosess, Skatteetaten har gitt forbrukerne mulighet til å gi samtykkebasert tilgang for bankene til selvangivelsen, og finansnæringen har skapt BankID og en heldigital infrastruktur som gjennomfører hele bolighandelen på en trygg og digital måte, noe som sparer både forbrukerne og næringslivet for tid og penger.

Jeg kommer ikke utenom å nevne Altinn, som fra 1. januar 2020 ligger under Digitaliseringsdirektoratet. Altinn er kjernen i mye av kommunikasjonen mellom offentlige etater og innbyggere og næringsliv. Direktoratet har kommet til at næringslivet med Altinn i snitt sparer 2,5 timer på hver enkelt innrapportering. Med 14 millioner innrapporteringer tilsvarer det en årlig besparelse på nær 16 mrd. kr. Redusert tid til innrapportering og byråkrati gir mer tid til verdiskapende aktiviteter.

Regjeringen har gjort få aktive grep innenfor digitalisering og innovasjon, og vi skal kanskje ikke forvente at regjeringen har rukket å gjøre så mye på et område hvor den ikke har tydelige ambisjoner. Dermed videreføres mye av det som regjeringen Solberg satte i gang på digitaliseringsområdet. Men to grep som regjeringen har funnet tid til å legge inn, er avvikling av StartOff, som handler om å utnytte kreativiteten og innovasjonskraften som finnes i oppstartsmiljøene, for å hjelpe staten med å løse framtidens utfordringer, samt fjerning av bevilgningen til buildingSMART, noe som vil svekke arbeidet med å sikre bedre flyt av digitale produktdata i byggenæringen.

Høyre ønsker fortsatt digitalisering og innovasjon i offentlig sektor og ønsker å gjøre staten best mulig i stand til å utnytte dette.

Frode Jacobsen (A) []: For en gutt som har levd hele livet innenfor en radius på 2 km i Oslo 6, er det godt å vite at vi nå har et stortingsflertall og en regjering som etterlever det gamle slagordet By og land hand i hand. Men det er ikke bare et slagord. Viktigere enn slagord er det naturligvis at ord fylles med politikk og innhold. Og her leveres det raskt fra den nye regjeringen og stortingsflertallet.

Vi har vedtatt et budsjett for vanlige folk over hele landet. Når norske kommuner og fylker får nesten 4,5 mrd. kr mer å rutte med neste år, betyr det noe for velferden for folk i landet vårt. Det betyr gode tjenester nær folk, enten de bor på Grønland eller i Grenland.

Jeg har vært leder for et bydelsutvalg her i Oslo, og jeg har vært leder for finansutvalget i Oslo bystyre i seks år. Det er i kommunen og bydelen folk lever sitt liv. Det er her det nå, gjennom Stortingets budsjettvedtak, gis bedre muligheter til å bygge sterkere fellesskap, bygge et fellesskap med gode barnehager, gode skoler, fritids- og kulturtilbud, gode hjemmetjenester og en god eldreomsorg.

Dette er, sammen med trygt arbeid til alle, helt avgjørende forutsetninger for at folk i alle aldre, av alle kjønn og uavhengig av bosted og sosial bakgrunn skal kunne leve et godt, fritt liv. Fra stua mi hjemme ser jeg bort til Bøler skole. De yngste ungene der har hatt gratis SFO eller aktivitetsskole i flere år. Alle førsteklassinger i Oslo har gratis SFO. Det betyr økt deltakelse og bedre integrering, og samværet, leken og læringen etter skoletid har blitt en ny og viktig fellesarena. Derfor gleder jeg meg stort over at alle førsteklassinger i hele Norge skal få gratis SFO. Det er god velferdspolitikk som bidrar til å redusere forskjeller.

Kampen for å redusere forskjellene i levekår, sikre sosial mobilitet og forebygge barnefattigdom er en viktig sak for regjeringen. Derfor er det bra at Stortinget bevilger mer penger til å forsterke områdesatsingene i de store byene. Jeg ser fram til at regjeringen leverer en egen sak om levekår i byene i løpet av neste år, for kommunene og staten må spille på lag. Det er en stor jobb som skal gjøres, og den er ikke gjort på et år eller to. Skal vi lykkes med områdesatsingene, må vi ta tak i de grunnleggende strukturelle utfordringene knyttet til fattigdom, til manglende gjennomføring av utdanning og til at for mange står utenfor arbeidslivet.

Regjeringen tar Norge i en ny og mer rettferdig retning. Stortingsflertallet følger opp gjennom kloke og gode budsjettvedtak, som kommer folk flest i hele landet til gode.

Maren Grøthe (Sp) []: Kommuneøkonomi er ikke det mest sexy ordet i norsk samfunnsdebatt. Likevel er det få ting som har så stor betydning for folk i praksis som akkurat det, for mange av de viktigste tjenestene til innbyggerne våre tilbys lokalt. Det er i kommunene vi møter barn og unge hver eneste dag og skal legge grunnlaget for den generasjonen som skal ta over og bli arbeidstakere i framtiden. Det er der vi kan fange opp de ungdommene som faller utenfor, og det er der vi kan sikre at syke og eldre får den hjelpen de trenger.

Dessverre virker det ikke som om Solberg-regjeringen forsto dette, for de siste åtte årene er resultatet for kommunesektoren større krav og større utfordringer, men mindre handlingsrom. Det vises gjennom at i 2015 var antallet kommuner med negativt driftsresultat 59. I 2019, derimot, altså året før pandemien, hadde dette antallet tredoblet seg til 186.

Nå starter vi oppryddingen og opprustingen. I Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SVs første budsjett øker vi rammene til kommunene og fylkeskommunene med hele 2,5 mrd. kr. Det betyr noe for folk, f.eks. for dem som bor

  • i Steinkjer, der de nå kunne beholde miljøterapeutene sine i skolen og satse mer på tidlig innsats

  • i Trondheim, hvor de nå styrker bemanningen i eldreomsorgen og får midler til flere områdesatsinger for å bedre boforholdene i levekårsutsatte områder

  • i Overhalla, hvor de nå kan fortsette å være en foregangskommune i arbeidet med klimasmarte bygg og energiproduksjon, noe som også ruster kommunen for framtiden uten at det går på bekostning av tjenesteproduksjonen

  • i Oppdal, hvor ordføreren forteller at de nå kan se på om de bruker styrkingen til f.eks. å legge til rette for mer planleggingstid i barnehagene, eller på å holde den lokale ungdomsklubben åpen på lørdagskveldene

Jeg, som så mange andre i denne salen og innbyggere over hele landet, startet og har mitt store politiske engasjement for de nære tingene – for skolene i hjembygda mi, for at ungdommene skal få litt bedre tilbud på den lokale fritidsklubben, og for å legge til rette for et godt liv uavhengig av hvor man bor, eller hvilket utgangspunkt man har.

Derfor er jeg utrolig glad for at det er nettopp disse sakene som er vinnerne i årets budsjett og med den nye regjeringen.

Kathrine Kleveland (Sp) []: Hjemme i Vestfold og Telemark har det vært fylkesting med bl.a. budsjett denne uka. Jeg vet at vårt budsjettforlik bidro til å løfte stemningen.

Det å reise kollektivt er klimasmart, men mange steder i landet var det varslet reduksjoner i busstilbudet som følge av at færre reiste kollektivt gjennom koronatiden. I Senterpartiet og Arbeiderpartiets budsjettforlik med SV er det bl.a. bevilget 500 mill. kr til fylkeskommunen for å kompensere for reduserte inntekter til kollektivtrafikken. Antallet som reiser kollektivt, tok seg opp igjen etter gjenåpningen, men flatet ut på mellom 75 og 80 pst. av nivået i 2019. Nå, med delvis nedstenging, kommer disse midlene ekstra godt med.

Å reise kollektivt er klimasmart. Det må vi fortsette med. Derfor står det i Hurdalsplattformen at vi vil ha halv pris på fergebilletter og gratis ferge på strekninger med under 100 000 passasjerer, og vi er i god gang. Et godt og rimelig fergetilbud sikrer utvikling og økt verdiskaping langs kysten. I tillegg gir mer penger til rassikring og fylkesvei mange en tryggere hverdag.

Skal vi løse klimakrisen, må vi både kutte utslipp og skape jobber. Derfor har vi satt av en grønn milliard som skal få fortgang i overgangen til fornybar kraft og nye arbeidsplasser, styrke muligheten til å ta i bruk nullutslippskjøretøy og få opp kapasiteten til å utvikle hydrogen og havvind. Det er også viktig med tilgang på klimavennlige løsninger. Derfor settes det av 100 mill. kr til Enova, som del av en omfattende ladesatsing i hele landet.

Høyhastighetsbredbånd er helt avgjørende for bosetting og arbeidsplasser. Det skal være trygt, godt og mulig å bo i hele landet. I budsjettforliket øker vi bredbåndstilskuddet med 100 mill. kr. Staten tar et større ansvar for bredbåndsutbygging i områder der det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Senterpartiet har i mange år jobbet for at alle skal ha raskt internett hjemme. I pandemien nå har vi sett hvor viktig det er med godt bredbånd til hjemmekontor og hjemmeskole. Det handler om beredskap. I hverdagen ellers dreier det seg rett og slett om livskvalitet – mulighet for hjemmekontor, digital undervisning og videoprat med bestemor.

Dette budsjettet tar Norge i en ny og mer rettferdig retning. Vi vil legge til rette for gode tjenester nær folk, arbeid til alle og god infrastruktur i hele landet.

Lene Vågslid (A) []: Eg har lyst til å understreke det kommunalministeren sa tidlegare i debatten, at når me står midt i ein pandemi som er så tøff og veldig, veldig slitsam for veldig mange av dei tilsette over heile landet, og òg i norske kommunar, er det avgjerande å sikre ei god grunnfinansiering. Det budsjettet som Kommune-Noreg får for 2022, har i så måte stor betydning. Det at me no er tydelege på både kompensasjonar og vidareføring av arbeidsgruppa, slik som komiteen òg einstemmig seier, er veldig bra.

Så er det ein ting som er litt oppsiktsvekkjande. I mange år har eg tenkt at Framstegspartiet i opposisjon driv med ei snodig form for budsjettering, men Framstegspartiet har jo fått regjeringserfaring, vore støttehjul for Høgre i nokre år – og så seier representanten Njåstad i debatten i dag at Framstegspartiets alternative statsbudsjett er tenkt for ei ideell verd. Dette er Stortinget, det er nasjonalforsamlinga i Noreg, der me legg fram alternative budsjett som eg forventar at alle parti meiner dei kunne styrt landet på. Viss Framstegspartiets alternative statsbudsjett hadde blitt vedteke i dag, så hadde me lagt ned Statsforvaltaren i januar – midt i ein pandemi – med heilt avgjerande beredskap og koordinering i det norske samfunnet. Eg berre nemner det.

Eit par kommentarar til noko som har kome i debatten til no, til Høgre: Det er ikkje slik at den eitt år gamle StartOff-ordninga blir avslutta; me berre aukar ikkje løyvinga. Så ho blir vidareført, men det me har sagt, er at ein ynskjer å hauste erfaringar frå den eitt år gamle ordninga før ein eventuelt vurderer ei styrking.

Når det gjeld digitalisering, er det noko både Arbeidarpartiet og Senterpartiet er særdeles opptekne av. Strategien «Digital hele livet» blir i all hovudsak vidareført, med eit nivå på 8 mill. kr, og så gjer me ein del andre prioriteringar, som f.eks. å styrkje satsinga på breiband. Det å få opp farten på breibandsutbygging i dei delane av landet der det ikkje er samfunnsøkonomisk lønsamt, er svært viktig, òg i eit digitaliseringsperspektiv, fordi me ynskjer at folk skal kunne arbeide og bu over heile landet.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Terje Sørvik (A) []: Staten Norge er etablert på territoriet til to folk: nordmenn og samer. Norge skal være et foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter. Vi vil sikre gode rammevilkår for kultur, næring, samfunnsliv og samiske språk. Samene skal ha reell mulighet til å lære samisk, bruke det i hverdagen og kunne overlevere det til neste generasjon.

Samfunnsoppdraget til Sametinget er å sikre og utvikle samene som folk og urfolk. Det er et stort oppdrag og strekker seg over alle samfunnsområder. Det samiske folket har store forventninger til Sametinget. Sametinget skal ha det overordnede ansvaret for organisering og finansiering av samisk språkarbeid, med hovedoppgaven å arbeide for at språkene styrkes og utvikles i framtiden.

Som trønder kjenner jeg det sørsamiske best. Trøndelag ligger midt i det langstrakte sørsamiske området. Det sørsamiske språket står på UNESCOs liste over alvorlig truede språk. Her må det jobbes på mange felt for å unngå at vi mister det.

I 2008 ble Snåsa den første sørsamiske kommunen innenfor det samiske språkforvaltningsområdet. Dermed ble også Nord-Trøndelag fylkeskommune en tospråklig fylkeskommune. Det er tatt med inn i det nye Trøndelag.

Samarbeidsavtalen med Sametinget er viktig i arbeidet med å bevare og utvikle språket. Reindriften er avgjørende også for det samiske språket og kulturen. Daglig utøvelse av reindriften er kulturbærende og identitetsskapende.

Det finnes lyspunkter i samepolitikken. Hjertespråket brukes stadig oftere blant ungdom, og jeg har inntrykk av at flere barnefamilier ønsker å gi hjertespråket en plass i barnas oppvekst. Det er imidlertid mangel på kompetanse og lærerkrefter i utdanningen. Flere tiltak, som f.eks. stipendordning for samisk lærerutdanning, er viktig.

De samiske museene er viktige institusjoner i bevaring og formidling av den samiske kulturarven. Sametinget har forvaltningsansvaret for seks konsoliderte samiske museer. Det sørsamiske Saemien Sijte på Snåsa er blant de eldste – snart 60 år. Etter mange år i kummerlige forhold skal de straks, på nyåret, flytte inn i nybygde lokaler. De får nøkkelen i dag, faktisk. Budsjettet tar høyde for deres økte husleieutgifter.

Et sterkt folkevalgt organ i Sametinget er viktig for den demokratiske posisjonen til urfolk nasjonalt og for å løfte spørsmål som berører urfolk, i internasjonale fora. Sametinget må tilføres tilstrekkelige ressurser for å ivareta den rollen.

Mona Nilsen (A) []: Etter åtte år med en høyreregjering som har satt likestillingen i revers og økt forskjellene mellom folk og mellom by og land, er det en stor glede at vi nå har en regjering som setter en ny kurs for vanlige folk.

Valgresultatet i høst viste tydelig at folk ville ha en ny retning – en ny retning hvor alle skulle kunne leve et godt liv og ha gode velferdstjenester, uavhengig av hvor man bor eller størrelsen på pengeboken, og ha gode og trygge arbeidsplasser å gå til, enten man bor på bygda eller i byen. Vi leverer nå en styrking på 4,5 mrd. kr til kommunene for 2022. For Nordland alene får kommunene 116 mill. kr og fylket over 30 mill. kr ekstra i frie inntekter, og nesten like mye til å redusere billettprisene på fergene.

Det betyr mer velferd over hele landet, mer eldreomsorg, en bedre skole, økt kvalitet i barnehagene og styrking av tannhelsetjenesten. Vi reverserer også Solberg-regjeringens foreslåtte kutt på 300 mill. kr i tilskudd til ressurskrevende tjenester. Til sammen vil dette styrke økonomien i kommunene og gjøre dem i stand til å gi bedre tilbud til innbyggerne, som har krav på omfattende helse- og omsorgstjenester.

Kommunene og fylkeskommunene står overfor formidable oppgaver i framtiden. Vi blir flere eldre, og særlig innenfor pleie- og omsorgstjenestene må vi rigges for å møte behovet. Vi har også store utfordringer med barn og unges tilbud innenfor psykisk helse. Vi har en fastlegekrise, og vi har et skrikende behov for fagfolk innenfor velferdstjenestene våre. Alle problemer og utfordringer klarer vi ikke å løse på de åtte ukene den nye regjeringen har hatt, men vi har fått til en hel del, og vi har tatt store, store grep.

Vi leverer et budsjett som gir kommuner og fylkeskommuner mulighet til å gi gode tjenester til innbyggerne, drive utvikling og ikke avvikling. Altfor mange kommuner har i flere år opplevd kutt på kutt og en stat som har stukket av.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Vi er alle godt kjent med at boligmarkedet ikke er velfungerende, verken i pressområdene eller i distriktene. I Hurdalsplattformen varsler vi en mer aktiv boligpolitikk. Vi vil

  • at flere skal få mulighet til å eie sin egen bolig

  • utvikle gode bomiljø

  • legge til rette for å bygge flere boliger

  • ha en klimavennlig byggenæring

Vi har flere konkrete mål for at flere skal få mulighet til å bo lenger hjemme i sin egen bolig. Blant annet foreslår vi i plattformen å opprette en ny tilskuddsordning for boligetablering i distriktene, og vi tar initiativ til et eldrebolig-program. Allerede i 2014 la Solberg-regjeringen ned en tilskuddsordning som var innført av den forrige rød-grønne regjeringen, som het Boligetablering i distriktene. Gjennom den ordningen ble det bygget nærmere 300 nye boliger, og ytterligere 115 fikk tilskudd det siste året ordningen varte. Ordningen bidro også til å bygge ny kunnskap om boligmarkedet i nettopp distriktene. Erfaringene fra tilskuddsordningen brukes lokalt av kommuner for å utvikle kommunenes boligmarked.

I tråd med Hurdalsplattformen vil regjeringen sørge for investeringstilskudd til kommuner for å sikre tilstrekkelig med trygghetsboliger til dem som trenger det. Ja, vi har kuttet Solberg-regjeringens forslag til en liten pilot og svart at vi vil utvikle en modell som kommer alle kommuner til gode, ikke bare noen få.

Nå skal vi utvikle nye boligpolitiske verktøy både i byene og i distriktene, for både dem som ikke kommer seg inn i et boligmarked med boligpriser som øker år for år, og de eldre som ønsker å ha muligheten til å bo hjemme så lenge som mulig.

Grete Wold (SV) []: Debatten så langt i dag har tatt opp i seg veldig mange fagområder. Det er naturlig, siden kommuner og fylkeskommuner leverer tjenester på de aller fleste områder. Det er to av dem jeg synes fortjener litt mer oppmerksomhet.

Høyresiden har i dag understreket behovet for profitt, eller «overskudd», som det ble presisert, i næringslivet, og under det også private velferdsleverandører – velferdsaktører som finansieres av våre felles midler, skatt som er innbetalt av oss alle for å sikre gode tjenester til innbyggerne våre. Og det skal gå til nettopp det, ikke til profitt for noen få, og etter hvert store, kommersielle konserner.

Høyresiden hevder også at venstresiden har mistillit til de private barnehagene. Det kan jeg avkrefte; det har vi ikke. Vi har ikke mistillit til verken private, ideelle, frivillige eller det mangfoldet som de representerer, men vi vil ikke bruke fellesskapets midler til at det som nå vel er fem store konserner, skal ta ut profitt til seg selv og i noen tilfeller sette disse ut i skatteparadis. Det er derfor behov for innsikt i og kontroll med våre felles midler, og om det ikke er noe å skjule, er man vel heller ikke negativ til det.

Vi har stor makt som politikere, vi skal forvalte fellesskapets midler og store skatteinntekter. Vi må ta ansvar og følge opp at det gir gode velferdstjenester tilbake til innbyggerne våre.

Så til det andre temaet som har vært mye debattert i dag: sammenslåing av kommuner og fylkeskommuner eller – rettere sagt – oppløsning av dem. Høyre har i dag hevdet at dette er en politikk som har vært nødvendig, ikke fordi Høyre ønsker å endre kartet, men fordi Norge har endret seg. Dette er et av de områdene hvor man ikke velger å lytte til det lokale selvstyret eller de lokale politikerne. Noen fylker har slått seg sammen frivillig, og det er åpenbart der det har vært mest vellykket. Andre har kun ventet på muligheten til å få lov til å splitte opp uhensiktsmessig store fylker, noe som de nå får muligheten til.

Noen steder er denne prosessen en politisk studie verdig. I Vestfold og Telemark var SV og resten av venstresiden imot en sammenslåing, men det hjalp ikke – sammenslåing ble det. Nå har man muligheten til å løse opp – takket være ny regjering – men med kostnader og belastninger som trolig vil overgå gevinsten. Venstresiden tar derfor ansvar. Vi jobber videre med dette prosjektet, vi unngår omkamper, vi tar oppgaven på alvor for å skape en sterk fylkeskommune som kan levere tjenester. Høyres politikere, derimot, vil nå løse opp det fylket som de selv tvang til sammenslåing. Ja, ordføreren i Sandefjord er sågar klar til å gå i fakkeltog for å få det oppløst, uansett kostnad for de ansatte, uanstendige utgifter og ressursbruk ved en reversering.

Jeg vil ydmykt oppfordre Høyre og høyresiden til å skape forutsigbarhet og være konsekvente i sin politikk. Det fortjener våre lokalt folkevalgte der ute. Vi må ha en samlet tilnærming og sikre en god fylkeskommune som fortsatt leverer gode tjenester til oss alle.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg er glad for at Høyre i regjering sammen med Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre bidro til å styrke kommuneøkonomien de årene vi styrte. Jeg synes det er fristende, når jeg hører denne debatten, å minne om hva størrelsen på kommunenes frie inntekter er. Kommunene får over 400 mrd. kr utbetalt i frie inntekter i året. Nå har den rød-grønne regjeringen levert en økning på 2,5 mrd. kr. Det betyr at man har en økning i de frie inntektene på under 1 pst., så vidt over 0,5 pst. Skal man tro representantene her i salen, er det en økning på under 1 pst., eller så vidt over 0,5 pst., som er forskjellen på et forferdelig kommuneopplegg og et fantastisk kommuneopplegg. Jeg tror sannheten er at man faktisk har hatt ganske god kommuneøkonomi de siste årene. Høyre har i regjering bidratt til å øke de frie inntektene med over 35 mrd. kr. Vi ser også at det er rekordfå kommuner på ROBEK-listen, og kommunenes lommebøker er mer enn doblet de siste årene.

Det var interessant å høre representanten Rune Støstad, som også kommer opp på talerstolen snart, si at kommunene nå har opplevd en vekst på 3 mrd. kr på ett år, og at han sammenliknet det med veksten under den borgerlige regjeringen over åtte år. Da er det fristende å stille spørsmålet til Støstad også: Kan kommunene forvente seg en like stor vekst i de frie inntektene også neste år? Jeg ser at Støstad skal holde innlegg etter meg, så kan han gjerne svare på det spørsmålet da.

Representanten Grete Wold var på talerstolen før meg og etterlyste forutsigbarhet fra høyresiden i forbindelse med en oppløsningsprosess som er initiert av en regjering representanten Wold selv støtter. Jeg tror det beste for å sørge for en utvikling av tjenestetilbudet framover hadde vært å la fylkeskommunene, hvorav mange antagelig vil si at de ikke ønsker oppløsning, få lov til å fortsette med det. Det samme gjelder også for kommuner rundt omkring, hvor vi ser at det er ganske mange kommuner som er sammenslått, men som ikke ønsker oppløsning.

Avslutningsvis vil jeg bare understreke viktigheten av at man fortsetter det boligsosiale arbeidet. Det er utrolig viktig at flere mennesker får muligheten til å bo i en eid bolig, særlig mennesker med lav inntekt. En av de viktige endringene som Høyre gjorde i regjering, var å legge om startlånsordningen, slik at de som trengte det mest, fikk mest støtte. Det har aldri vært utbetalt mer i startlån i Norge, noe som også har skjedd under en borgerlig regjering. De som ble prioritert, var de med dårligst råd. Vi så at den forrige rød-grønne regjeringen heller valgte å prioritere unge i etableringsfasen, som kanskje hadde potensial for å få høyere inntekt etter hvert. Jeg håper at vi fortsetter å prioritere dem som trenger det mest, framfor å gi litt til alle.

Linda Monsen Merkesdal (A) []: Som kommunepolitikar og tilsett i ein kommune har eg jobba med å utforma tenester med eit stadig magrare kommunebudsjett. Tru det eller ei, men ofte står det om tusenlappar som ein prøver å flytta rundt i budsjettet for å få ein romslegare økonomi i ulike tenester. Kommunepolitikarar jobbar med tronge budsjett og har fått mindre å rutta med i løpet av dei siste åtte åra, og som tilsett i ein kommune og som kommunepolitikar er eg glad for at me i dag skal vedta eit budsjett som gjev betre handlingsrom for kommunane våre.

Ein kommunepolitikar engasjerer seg ofte i politikken fordi ein ønskjer å gjera kvardagen betre for innbyggjarane, gjennom f.eks. skuletilbod, rus- og helsetenester og betre eldreomsorg. Å kutta tenester er noko av det vanskelegaste ein kommunepolitikar gjer.

Med dette budsjettet kan kommunepolitikarane planleggja for betre tenester og ei betre framtid for innbyggjarane sine. Dette er eit budsjett for vanlege folk over heile landet, for det er innbyggjarane som faktisk skal få betre tenester til sine barn, ungdomar og eldre. Dette vil gje gode tenester nær folk, der folk bur og lever sitt liv.

Me vedtek i dag eit kommunebudsjett som vil gje betre tenester til både by og land, med faktiske tiltak som gratis kjernetid i SFO og billegare barnehage. Med dette budsjettet tek regjeringa Noreg i ei ny og meir rettferdig retning, der ein ser menneska som bur ute i vårt vidstrekte land. Noko av det viktigaste for ein kommunepolitikar er å ha arbeidsplassar som gjer at folk blir buande eller flyttar til bygdene. Gjennom trygt arbeid til alle utviklar det seg lokalmiljø og fleire andre arbeidsplassar.

Det er krevjande å ha ein stabil kommuneøkonomi. Å satsa på arbeidsplassar og grøne næringar ute i distrikta er viktig. Folk som skal bu og arbeida på bygda, må ha tilgang til helsetenester, skular og barnehagar. Det er avgjerande for at folk skal søkja arbeid, og at familiar skal kunna leva i kommunen heile livet.

Eg er stolt over at denne regjeringa på berre åtte veker har bygd eit budsjett som vil gje sterkare fellesskap, sterkare kommuneøkonomi og betre tenester til innbyggjarane våre.

Willfred Nordlund (Sp) []: Regjeringen vi nå har fått, har på kort tid lagt fram et forslag til statsbudsjett der man prioriterer å bruke penger på det som betyr noe for folk i hverdagen. Forliket som er inngått med SV, forandrer ikke på det. Vi skal sørge for at barn og unge har en trygg og lærerik hverdag i barnehagen og på skolen, at eldre kan leve et aktivt liv og få en verdig omsorg mot slutten av livet.

Kommuner og fylkeskommuner sørger for de grunnleggende velferdstjenestene til alle som bor i Norge, og er de som sikrer levende lokalsamfunn. Kommunene og fylkene bygger huset der næringslivet er, og der folk bor og lever hverdagen sin. Samtidig står vi fortsatt midt i en pandemi, som ytterligere forsterker problemer mange lokalsamfunn, bedrifter og mennesker i hele landet står i. Kommunene og de ansatte i helsevesenet gjør en fantastisk innsats for å dempe effektene av pandemien.

Bakgrunnen for vanskelige beslutninger i mange kommuner er at de har opplevd en sterk økning i utgiftene til pleie- og omsorgstjenester de senere årene – langt utover prisstigningen – samtidig som kravene har blitt flere.

Det er derfor vi følger opp løftene til Kommune-Norge og foreslår å øke kommunesektorens frie inntekter med 4,5 mrd. kr. Det er 2,5 mrd. kr mer enn Solberg-regjeringens budsjettforslag, og det skal gi kommunene handlingsrom til å levere bedre tjenester. Jeg registrerer at det er noen representanter fra Høyre og andre som mener at dette ikke betyr noe i hverdagen, men det er ikke tilfellet for svært mange kommuner. Det er det som er forskjellen – om man skal kutte eller ha litt igjen til utvikling.

Det er ikke dermed sagt at det løser problemene for absolutt alle lokal- og regionalpolitikere som står i vanskelige beslutninger, men det gjør det litt enklere. Det er en kraftig satsing som kommer på plass på kort tid.

Senterpartiets grunnleggende prinsipp er at statens overføringer til kommuner og fylker skal sørge for at alle har mulighet til å tilby likeverdige tjenester nær folk i hele Norge. Problemet for noen kan ikke løses ved å gjøre det vanskeligere for andre.

Stortinget har altså fattet et vedtak om at all kollektivtransport til sjøs skal være null- og lavutslippstransport innen 2025. Det har ført til enorme ekstrakostnader for fylkene, hvor fergeopprøret satte dette på dagsordenen da prisene ble økt derav. Jeg bor i et av Norges største fergefylker, og det som nå endelig gjøres for å senke prisene, gi trygghet for tilbudet, og ikke minst at det skal bli gratis på mange samband, viser at vi følger opp lovnadene i valgkampen. Det er gledelig og viser vei.

Med budsjettforliket gjøres de første grepene for at Norge skal få en sterkere sosial og geografisk utjevning, større trygghet for folk, bedre tjenester i hverdagen og ikke minst flere norske arbeidsplasser. Det er en retning som tror på hele Norge og viser en ny kurs.

Jorodd Asphjell (A) []: Jeg kommer fra Orkland, en ny og sammenslått kommune, som tidligere besto av Agdenes, Snillfjord, Meldal og Orkdal kommuner. Jeg kan forsikre opposisjonen, og spesielt Høyre, om at innbyggerne i nye Orkland setter stor pris på at regjeringen bevilger 7,2 mill. kr mer for 2022 enn høyreregjeringen foreslo. Det gir kommunen økte rammer, som styrker neste års budsjett på følgende områder:

  • 1,5 mill. kr til arbeid mot utenforskap i skolen

  • 0,4 mill. kr til Skattkammeret

  • Orkland prioriterer midler til flere lærlinger

  • 320 000 kr mer til idretten

  • kommunen får egen demenskoordinator

  • 200 000 kr til frivilligsentralen i ekstra støtte

  • Orkland gjennomfører en historisk satsing på trafikksikkerhet

  • ekstra penger til norskopplæring for minoritetsspråklige

Dette utgjør en forskjell for dem som får pengene, som er vanlige folk i en middels kommune i Trøndelag.

Budsjettet vi behandler i dag, gir styrket velferd over hele landet. Kommuner og fylker får en realvekst på 4,5 mrd. kr. Trøndelag fylkeskommune får hele 47 mill. kr til å styrke kulturtilbudet og til å styrke tilbudet ved de 32 videregående skolene i Trøndelag. Vi opphever høyreregjeringens frie skolevalg. Jeg kan forsikre Høyre om at alle skoler er veldig godt fornøyd med at regjeringen handler så raskt og gir skolene og fylket muligheten til å opprettholde tilbudet på en god måte.

Kommunene i Trøndelag får mer enn 173 mill. kr til styrket velferd, som gir mindre forskjeller. Det blir økt satsing og kvalitet innenfor barnehager, skoler og eldreomsorg. Dette utgjør en viktig forskjell for alle som bor i hele Trøndelag, som også er nysammenslått.

Nabokommunene til Orkland, Skaun og Heim, får styrket sine budsjetter med henholdsvis 4,1 og 3,4 mill. kr til mer velferd.

Vi gir gratis kjernetid i SFO for alle førsteklassinger, og vi kutter maksprisen i barnehage med 2 915 kr.

Vi øker pendlerfradraget, øker skattefradraget for organiserte, reduserer ferjeprisene og reduserer skatten for alle som tjener mindre enn 750 000 kr. Dette betyr styrket familieøkonomi rundt omkring i hele Norge.

Vi starter en tannhelsereform som retter seg mot unge og mot dem som har særlige behov. Vi øker bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak, skaper 1 000 flere tiltaksplasser og om lag 250 flere VTA-plasser. Nav styrkes med 100 mill. kr. Det gir rom for tettere oppfølging av personer som står utenfor arbeidslivet. Dette er et budsjett som får flere i jobb. Det er bra for den enkelte og bra for samfunnet.

Til slutt: For Arbeiderpartiet er det viktig å ha regionale virkemidler i næringspolitikken. I Orkland har vi differensiert arbeidsgiveravgift. Jeg er glad for denne regjeringen følger opp den ordningen, slik at det kan gi flere arbeidsplasser.

Mudassar Kapur (H) []: Det er ikke noen tvil om at vi nå er i den fasen av debatten hvor regjeringspartiene skal opp og snakke en del på autopilot, men jeg noterer meg at Arbeiderpartiet og Senterpartiets bekymringer ikke henger sammen med løsningene deres. La meg ta noen eksempler:

  • Man er veldig opptatt av vanlige folk og hvordan de skal ha det. Samtidig setter man opp skattene for lektorer og jordmødre.

  • Man er opptatt av at vi må skape flere jobber og ha et robust næringsliv, samtidig som man setter opp skattene med flere milliarder kroner for dem som skal skape disse jobbene.

  • Man er opptatt av bolig, samtidig som man selv sitter og styrer landets hovedstad, hvor det går så tregt med boligbyggingen og man er imot det som folk trenger å kjøpe mest av – nemlig de små leilighetene – gjennom leilighetsnormen. Man er på vei til å skape en egen ulikhetsmaskin bare gjennom sin egen boligpolitikk i Oslo.

  • Man snakker om ulikhet, men uten å si hvem det gjelder. Vi vet jo at de aller fleste som er en del av ulikhetsstatistikken, har kort botid i Norge. Hvor er regjeringens løsninger på integrering, norskopplæring – mange av de tiltakene man må gjøre noe mer med i årene som ligger foran oss, hvis vi skal lykkes med dette?

Når vi fra Høyre står og snakker om våre prioriteringer, presenterer vi også løsninger. Ta dette med ulikhet. Skal man gjøre noe med det, må man ha en integreringspolitikk som gjør at veien fra å være flyktning til å bli en skattebetalende borger blir kortest mulig. Da er det viktig at man fortsetter Kunnskapsløftet, at man skaper flere jobber, at man forsterker områdesatsingen, at man har en mer sosial boligpolitikk, at man har økt barnetrygden. Dette er helt konkrete grep som Høyre har vært med på å prioritere fram i de åtte årene vi satt i regjering. Det vi ser, er at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV holder mange festtaler om disse tingene, mens de borgerlige gjorde noe med det.

Nå har jeg hørt mange si: Vi har jo bare hatt åtte uker på oss. På åtte uker har man i hvert fall stått på fælt med å sette opp skattene. Vi vet hva som skjedde da man hadde mer enn åtte uker på seg – vi vet hva som skjedde da denne gjengen hadde rent flertall i åtte år. Da var det mer statlig overstyring, mindre omstilling, høyere skatter, reformtørke, flere kommuner på ROBEK-listen. Forskjellene gikk opp – ja, de gjorde det – og det var et hvileskjær i kunnskapspolitikken. Dette er fakta.

Jeg skulle ønske at vi hadde hatt noen regjeringspartier som nå gikk bort fra å være litt på autopilot og begynner å presentere løsningene sine. Kanskje skjer det en gang til neste år – vi får se.

Per Olav Tyldum (Sp) []: Jeg falt for fristelsen til å holde et innlegg i denne debatten med utgangspunkt i min tiårige erfaring som ordfører i Overhalla kommune, en middels, liten kommune i Namdalen, Nord-Trøndelag – tidligere også kalt Nordre Trondhjems amt. Min opplevelse av de siste åtte årene er at det har vært svært trange tider for min kommune og nabokommunene ellers i Namdalen. På grunn av at vi valgte å ikke slå oss sammen med andre kommuner, ble vi straffet økonomisk. Den belastningen måtte vi bære med oss i svært stramme budsjettrunder med krevende prioriteringer – det kan jeg love dere. Det er derfor jeg med stor glede kan registrere at den nye regjeringen slår fast i Hurdalsplattformen at slike økonomiske straffetiltak skal bort, at de skal fjernes.

I tillegg er det svært gledelig å at se at den nye regjeringas tilleggsmelding nettopp staker ut en ny kurs hvor folk over hele Norge skal oppleve at deres liv, deres interesser og utfordringer de møter i hverdagen, står øverst på dagsordenen. Vi skal bygge på det beste vi har, folk og samfunn, og øke tilliten til det lokale folkestyret som hver dag gjør en formidabel jobb for sine innbyggere.

Den varslede tillitsreformen i offentlig sektor skal bli veldig spennende å følge med på. Den handler om å gi de ansatte tillit og tid til å gi brukerne bedre tjenester, og den skal utformes i tett samspill med brukerorganisasjoner, ansattes tillitsvalgte og ledelse. Målet er å gi tilliten og makten tilbake til dem som utgjør førstelinja og ryggraden i velferdsstaten, som f.eks. lærerne og sykepleierne.

Den nye regjeringen vil ikke iverksette reformer som skaper store enheter og store forskjeller, eller lange og uklare ansvarskjeder fra beslutningstakere til dem som står i klasserommet eller ved en sykeseng på sykehjemmet og utfører jobben. Regjeringen vil kort og godt gi større frihet til kommunale og regionale myndigheter.

Jeg ser med glede at min egen kommunes økonomiplan er i balanse på en helt annen måte. Jeg merker meg at mange piler er forsiktig oppadgående, og det var ekstra gledelig å kunne se et lite, gryende smil hos økonomisjefen da jeg traff ham nylig. Men jeg skal både avvente og ikke minst spare presidenten for å synge: Det går likar no!

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Jeg hadde tegnet meg, for jeg trodde det gikk mot slutten av debatten. Nå ser jeg at det er flere igjen, men jeg tar likevel sjansen på å takke for debatten så langt, i hvert fall, og vil kommentere noen av de innleggene som er holdt så langt.

Først en kommentar til det siste innlegget fra representanten Kapur, som jeg mener prøvde å beskrive en historie om at antallet ROBEK-kommuner økte kraftig under den rød-grønne regjeringen. Nei, det er virkelig ikke sånn. Tvert imot var det under Bondevik II-regjeringen at antallet ROBEK-kommuner økte kraftig år for år og nådde nærmere 120 kommuner. Etter at den rød-grønne regjeringen overtok, gikk det kraftig ned, til i overkant av 40. Så er det riktig at det har gått videre ned noen år etterpå, og ved inngangen til dette året var det 12 kommuner, men det har, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, også kommet dit at det har begynt å tippe oppover igjen. De siste tallene jeg har, tyder på at vi går ut av året med 18 kommuner på ROBEK-listen.

Så var det representanten Kari-Anne Jønnes, som var inne på grunnskoletilskuddet. Det går det selvfølgelig an å ha ulike synspunkt på, men i det innlegget ble det antydningsvis reist spørsmål om alle unger er like mye verdt. Den antydningen synes jeg fortjener en kommentar. Det er jo sånn at midlene til kommunene fordeles på ulike måter, men hvis man skal forstå den antydningen, må det handle om at det er noen kommuner som isolert sett vinner, og noen som taper på akkurat den delen av inntektssystemet og overføringene til kommunene. Hvis man skulle legge et sånt resonnement til grunn, måtte det nærmest bety at man mente at med regjeringens politikk var elevene nå mer verdt enn de var med Solberg-regjeringens politikk, hvilket selvsagt ikke er riktig. Faktum er at alle kommuner får styrket sin økonomi. Det er det som er poenget. Alle kommuner får styrket sin økonomi og kan dermed også bidra til å gi et bedre grunnskoletilbud.

Til slutt: Mari Holm Lønseth var inne på et par forhold som jeg også har lyst til å kommentere. Hun hadde ikke hørt så store ønsker om mer regionale utviklingsmidler og styrking av fylkeskommunene sånn sett. Vel – jeg vil i hvert fall si at en viktig del av bevilgningen til fylkeskommunene også har handlet om å videreføre midler til bl.a. Innovasjon Norge, for nettopp å styrke næringsutviklingen i Distrikts-Norge. Det er gjennomført kraftige kutt overfor fylkeskommunene gjennom disse åtte årene, og der starter vi nå en omsnuing ved at vi styrker Innovasjon Norge med 100 mill. kr til grønne, store næringsprosjekt i Distrikts-Norge.

Rune Støstad (A) []: Når regjeringen, i hop med SV, styrker kommunenes økonomi med 2,5 mrd. kr, er det fordi vi ønsker vekst og utvikling i hele landet, i by og land. Og en må nesten være Høyre-politiker for å framstille at milliarder ikke betyr noe, slik representanten Mari Holm Lønseth sa nettopp. Som ordfører i seks år må jeg si at den økningen som regjeringen og SV nå legger opp til, er det godt å få som kommune. Og ja, vi har større ambisjoner for kommunene.

I 1968 sto daværende statsminister Per Borten på en scene bygd av nyproduserte sponplater midt i Gudbrandsdalen. Det var åpningen av Orklas sponplatefabrikk i Kvam foran tusenvis av frammøtte – et industrieventyr som skulle vare fram til 2012. Som i 1968 er en ny norsk næringsaktør i ferd med å etablere seg i de nedlagte fabrikklokalene. Det er godt nytt for hele regionen, og det betyr mange nye arbeidsplasser. Men slike satsinger kommer ikke av seg selv, verken i 1968 eller i dag. Det kreves stor innsats fra det offentlige, ikke minst fra kommunene.

Vi har nå en regjering som skal føre en mer aktiv næringspolitikk som tar hele landet i bruk. Mitt fylke, Innlandet, er rikt på det Norge trenger mer av i framtiden, med skogen som eksempel – jorda, vannet, teknologien, reiseliv, kultur og mest av alt folk som brenner for å utvikle sine egne lokalsamfunn. Vi ønsker å bygge industri og flere arbeidsplasser av alt som gror, og da er skogen det beste eksempelet, det er Innlandets og Norges gull. Den norske skogen er et enestående råstoff. Og som i 1968, slik det ble gjort i Kvam, ønsker vi å bidra til flere arbeidsplasser på naturressurser der folk bor. Bruk av de ressursene en har tilgang til i dag, skogens ressurser, er god industripolitikk, det er god næringspolitikk, og det er god klimapolitikk.

Hurdalsplattformen er god, og i hop med SV har vi et budsjettforlik som viser hvordan regjeringen vil utnytte mulighetene som finnes i hele landet. 100 mill. kr til grønne investeringer i distriktene, 100 mill. kr ekstra til bredbånd, 10 mill. kr til bygdevekstavtaler – i dag vedtar vi et budsjett som gir nytt håp for hele Norge, en offensiv satsing på velferd og flere arbeidsplasser i hele landet.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg har som ordførar i Distrikts-Noreg i ti år og no nyvald stortingsrepresentant følgt dagens debatt med interesse og med ikkje så lite undring, noko som gjer at eg no har valt å ta ordet her i dag – ikkje så mykje undring når eg høyrer på kommunalministeren, som eg oppfattar som stø og solid og ein som kjenner Kommune-Noreg ut og inn, men veldig ofte når eg høyrer stortingsrepresentantar for regjeringspartia, spesielt frå det partiet som no har kommunalministeren, Senterpartiet, og partiet som står ansvarleg for denne regjeringa sitt liv frå dag til dag på Stortinget, Sosialistisk Venstreparti.

For éin ting er sikkert: Kommune-Noreg står føre enorme utfordringar i åra framover på grunn av endringar i demografi, ein stadig tøffare kamp om arbeidskraft og kompetanse, klimaendringar, lynraske teknologiske skifte og ei storstilt omstilling av norsk økonomi, som vil setje oss alle på prøve. Skal vi klare det, krev det at Kommune-Noreg fornyar seg, organiserer seg på nye måtar, finn smartare måtar å gjere ting på, flyttar ressursar dit dei trengst mest, og gjer meir og meir i lag, på tvers av gamle grenser frå ei heilt anna tid.

Det å jobbe med fornying – og det veit eg alt om etter ti år som ordførar – er ekstremt krevjande. Alle vil helst at ting skal vere som før, lengst mogleg, sjølv om alle inst inne veit at før eller seinare må ting endrast – kanskje berre ikkje akkurat no.

Det slår meg når eg høyrer denne debatten: Tenk om representantar frå Senterpartiet og SV og delvis Arbeidarpartiet hadde vore like engasjerte og opptekne av å stå opp for dei i Kommune-Noreg som vil fornye, som dei er av å juble for og heie på dei som vil reversere og stoppe opp. Tenk om jobb nummer éin no var å setje full fart i statleg utflytting og meir fridom for statleg tilsette i Oslo til å flytte ut i distrikta, i staden for det ein gjer med første pennestrøk, å kutte i løyvingane til nye måtar å få fart i statleg utflytting på, med grunngjevinga: Ja, men dette ordnar seg jo allereie sjølv. Tenk om dei som faktisk prøver å skape eit sterkare Distrikts-Noreg, med færre gamle grenser og meir samarbeid, kunne få ein klapp på skuldra frå dei som no styrer landet, og beskjed om at vi heiar på dykk, vi vil at de skal lykkast, vi synest de er tøffe som står i endringar, fordi det er viktig og rett på sikt. Men nei, alt eg høyrer er Senterparti- og SV-politikarar som snakkar om at nye kommunar har gjort ting meir kompliserte, dyrare og vanskelegare å rekruttere til – som ein ferdig dom, knapt to år etter at ei reform er sett i verk, der det meste av tida er brukt på kontinuerleg krisehandtering av ein pandemi.

Eg trur ikkje ei kommunereform er svaret på alt, men eg er overtydd om at skal vi i framtida sikre eit land som gjev gode tenester og gjer det attraktivt å bu overalt, er omstilling, endring og reform ein del av svaret. Og jobben vår som landets nasjonalforsamling er at vi i det minste av og til gjev ein klapp på skuldra og heiar på dei som torer å stikke hovudet fram, og tek initiativ til endring.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Norge har fått en ny Arbeiderparti–Senterparti-regjering som vil utvikle hele landet, som vil lytte til folk, og som vil sørge for gode tjenester nær folk i både bygd og by. Jeg har med interesse lyttet til denne debatten og representant etter representant fra Høyre, bl.a. representanten Kapur, som var opptatt av at en måtte få en kommunereform fordi Norge har endret seg. Men vi fikk jo ikke tvangssammenslåing av kommuner og fylker fordi Norge har endret seg. Vi fikk tvangssammenslåing av kommuner og fylker fordi Høyre ikke har endret seg, fordi Høyre er opptatt av sentralisering og stordrift, og av tvang og overstyring. Men heldigvis har vi ved dette valget fått et nytt flertall som har en ny plan for Norge, der vi skal lytte til folk, der vi skal lytte til de lokale stemmene, der vi også skal lytte til dem som ønsker å ta tilbake sine gamle fylker, sånn som i Akershus, der jeg bor, der vi har fått den meningsløse konstruksjonen Viken tredd nedover hodet på oss, i strid med både folk og folkevalgte lokalt. Vi vil ha tilbake Akershus, Buskerud og Østfold, og vi har heldigvis fått en regjering som spiller på lag med oss i den kampen.

Jeg registrerer også at representanten Jønnes fra Oppland er bekymret over at vi nå legger til rette for at kommuner skal kunne opprettholde en god desentralisert skolestruktur i sitt område. Men med det kommuneopplegget vi har, vil altså alle kommuner i Norge få mer inntekter enn de har i dag, både store og små kommuner.

Til representanten Tore Vamraak, som kommer fra samme fylke som meg selv, og som var opptatt av hvordan vi legger til rette for et godt skoletilbud: Ja, en av de tingene som er viktige for et godt skoletilbud, er jo å styrke skoleøkonomien og styrke kommuneøkonomien. I Akershus vil en altså med Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens opplegg, som SV har sluttet seg til, sørge for å styrke de frie inntektene med 235 mill. kr. I den kommunen vi begge bor i, Lillestrøm kommune, utgjør det alene ca. 25 mill. kr, i tillegg til at en også sørger for å gi mer penger tilbake igjen til en kommune som Lillestrøm kommune, som har store utfordringer med såkalte ressurskrevende tjenester.

Det er viktig – når en skal styrke de gode tjenestene som en har overfor både barn, unge og eldre rundt om i kommunene – at en har vilje til å se hele Norge og vilje til å styrke kommuneøkonomien, sånn som dette flertallet har vist ved første korsvei.

Heidi Greni (Sp) []: Det har vært mange underlige kommentarer i denne debatten, særlig knyttet til oppløsning av tvangssammenslåtte kommuner og fylker, og det høres ut som statsråden vår nå skal ut med pisken og tvinge disse kommunene til å skille lag. Jeg kan forsikre salen om at pisken ble kastet ut med Høyre-statsrådene i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Nå lytter vi til kommunene, og det er kun etter lokale initiativ at vi kommer til å gjennomføre sånne oppløsninger. Vi snakker om tvangssammenslåtte kommuner og fylker som nå opplever dårligere tjenester, større avstandsulemper, trøbbel med rekruttering og i det hele tatt et dårligere tjenestetilbud. Når det da er et lokalt initiativ til oppløsning, vil vi lytte til folket. Vi har tillit til innbyggerne, og vi har tillit til lokaldemokratiet.

Det har vært kommentert at vi driver med en reversering midt i en pandemi, og at kommunene skal være styrket til å ta uforutsette hendelser. Jeg er nesten nødt til å referere en episode fra eget kommunestyre: Vi har en kommunedirektør som var positiv til kommunesammenslåing. Kommunestyret sa nei. Etter at vi hadde et stort utbrudd i kommunen først i juli, der vi ble nødt til å koronateste en fjerdedel av kommunen i løpet av tre dager, tror jeg han sa det sånn at da hadde ordføreren og byrådet i Oslo blitt svette på ryggen. Og på det første kommunestyremøtet sa han: Heldigvis hørte dere ikke på meg. Hadde vi ikke bestått som egen kommune, hadde vi ikke vært fleksible nok til å håndtere denne pandemien så godt som vi gjorde. Det var rett og slett fordi vi var en liten organisasjon og hadde fleksibiliteten.

Til noe helt annet: Både Kapur og Vamraak har vært opptatt av digitalisering, og det er jeg også. Det er helt nødvendig med en omstilling på det området, og vi må selvsagt fortsette den utviklingen. Men samtidig som de er opptatt av digitalisering og snakker om det på inn- og utpust, mangler de grunnmuren til huset sitt. Det er så mange i dette landet som fortsatt ikke har tilgang på bredbånd, som ikke får bruke disse tjenestene, som ikke har mulighet til å ha hjemmekontor – ja, det er mange som ikke har hatt mulighet til å få gjort lekser når de har vært på hjemmeskole under pandemien. Derfor må vi bygge grunnmuren først og sørge for at alle har tilgang til bredbånd, før vi forventer at de skal utnytte det.

Helt til slutt: Flere har vært inne på regionale utviklingsmidler og sagt at det bare er noe tull, og at det ikke er etterspurt. Jeg har vært rundt omkring i alle kommuner med komiteen de siste ti årene, og jeg tror ikke jeg har vært i en eneste kommune der de ikke har etterspurt regionale utviklingsmidler for at kommunen skal være i stand til å bistå næringslivet med utvikling.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: I vår var jeg med ungdom ut som fikk sin første arbeidserfaring med å plante skog. Det ble til fordi et flertall i denne salen, med Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet, sikret ekstra midler til det tiltaket under krisen.

Noen påstår at den typen investeringer ikke er så store midler, og det er de samme argumentene som kommer her i dag, når regjeringen nå tar Norge i en ny og mer rettferdig retning.

For å ta Kapur på ordet med et konkret eksempel: For Tynset, som er min hjemkommune, betyr dette budsjettet litt større økonomiske muskler for å hjelpe flere ungdommer med sommerjobb. Kommunen har satt i gang et prosjekt som sørger for at ungdom, og gjerne de som er litt sårbart stilt fra før, får muligheten til å være med ut og fikse turstier, noe som kommer både lokalbefolkningen og folkehelsen til gode. Dette er mange personer som kanskje kunne stått utenfor for resten av livet, men som nå får selvtillit og praktisk arbeidserfaring som de kan vise til når de kommer i 20-årene og skal søke jobber videre.

God kommunepolitikk er, i hvert for oss, en del av det store arbeidet ved at vi vil inkludere flere unge og sørge for trygt arbeid til alle. På den samme måten jobber jo Arbeiderpartiet i hovedstaden i Oslo og bydelene her. Og det er slik, som statsråden så riktig presiserte, at alle kommuner kommer bedre ut med Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen. Det er fordi vi alltid har hatt den holdningen at vi skal sørge for at vi har en politikk der by og land går hand i hand.

Jeg har sett at f.eks. Alstadheim i Aftenposten har forsøkt å framstille det som at det at vi sikrer at det blir lettere tilgang til å opprettholde lokale skoler og gode tjenester nær folk, ikke skulle være positivt for Oslo. Faktum er jo at Oslo får en kvart milliard mer etter at vi fikk byttet ut den gamle høyreregjeringen og nå har Arbeiderpartiet og Senterpartiet ved roret. Hvis Alstadheim selv er bosatt i Oslo, vil han nå kunne nyte godt av det.

Når vi nå vedtar et budsjett for vanlige folk over hele landet, er det derfor hjelpepleiere, barnehageansatte, lærere, sykepleiere, vaktmestre og de som jobber med veivedlikehold i kommunen, som skal vite at vi ser dem, for det er disse hverdagsheltene – som i praksis bygger sterkere fellesskap – vi er opptatt av. For oss er derfor kommuneøkonomien et verktøy for å sikre at disse flinke arbeidsfolkene kan utføre den jobben de er så gode til, og ha trygghet for framtiden.

Torbjørn Vereide (A) []: Då eg høyrde min kollega Sandtrøen fortelje om det å så, og om det å ruste noko så sterkt at det blir sterkare, kjende eg litt på inspirasjon, for det er nettopp dette det handlar om. Viss vi skal få ein kommune – ein omsorgssektor med tilsette, ein oppvekstsektor med barnehagar og skular – der det blir overskot, er ikkje svaret å høvle ting ned til beinet for dei som jobbar der. Nei, vi må putte inn nok ressursar til at alle dei som jobbar rundt omkring, får moglegheita til å gjere jobben sin på ein ordentleg måte.

Min gode kollega Alfred Bjørlo frå Venstre og òg frå Sogn og Fjordane spurde litt om omstillingsmoglegheitene. Det trur eg er verdt å svare på, for kva er det som har skjedd for å ruste Kommune-Noreg på velferdsteknologi i løpet av dei siste åtte åra? Kva moglegheiter har ein hatt til å gjere det når det einaste fokuset kommunepolitikarane har hatt, har vore å høvle ned på sitt lokale budsjett? Den utviklinga har jo ikkje vore all verda. Ho har faktisk vore gremmeleg. Eg håpar det er eit parlamentarisk ok uttrykk.

Vi skal ha ei stor omstilling – teknologisk og anna – men for å møte ho på ein best mogleg måte, må vi ha mange nok tilsette som kan gjere den jobben dei er trente til å gjere.

Andre representantar har framheva kor svært lite opptekne vi er av inkludering og integrering, men fortel meg: Kor god er inkluderinga og integreringa viss SFO-en er for dyr til at ein kan vere med, eller viss det er meir freistande å vere heime enn å ha barna i barnehagen? Det er dette som har noko å seie, det er dette som er konsekvensen.

Når ein har 4 500 mill. kr meir i kommuneøkonomien, er det klart at det er mange folk frå dei borgarlege partia som kan kimse av kva storleiksorden det er. Men for alle som har vore i ein kommune og sett kor smertefullt det er å kutte i bemanning, betyr det noko.

Vi har fått ei regjering som tar kommunepolitikken og kommuneøkonomien på alvor. I praksis betyr det òg at vi har fått ei regjering som endeleg er på lag med dei tilsette og med alle innbyggarane som treng dei tilboda.

Dette handlar om fellesskapet vårt. Det handlar om eldreomsorga. Det handlar om barnehagane, og det handlar om SFO-ane. Det handlar om familiane. Her leverer vi.

Presidenten: Presidenten kan jo kanskje gi et godt råd om at dersom en lurer på om noe er et parlamentarisk godt uttrykk, er det lurt å velge et annet uttrykk.

Liv Kari Eskeland (H) []: Me har no fått svaret på korleis den nye regjeringa ser for seg at distriktspolitikken skal utviklast det komande året. Etter ein valkamp der regjeringspartia gjekk høgt på banen for å styrkja distrikta, var me sjølvsagt utruleg spente på kva dette ville seia. No har me fått svaret. Me skal bruka tid på reverseringar, både av fylke og kommunar, me skal bruka tid på å sjå oss tilbake i staden for å sjå framover, og me skal byggja mindre veg. I nokre verbalframlegg vert det rett nok lagt opp til ting som kan ha effektar for distrikta, f.eks. utgreiingar, men førebels er dette berre fuglar på taket.

Er det dette som er svaret på å få fart på distrikta? Etter vår oppfatning: Nei.

Næringslivet i distrikta går godt. Det står sterkt trass i ein pandemi. Det som næringsdrivande i distrikta no treng, er kloke hovud og dyktige hender som kan produsera varer og tenester som skal eksporterast og seljast til innlandet. Dette var Solberg-regjeringa godt i gang med å innfri, med fleksibel og desentralisert opplæring, med skattefrådrag for unge, med styrking av differensiert arbeidsgjevaravgift, med gode skatteordningar for gründerar og med styrking av katapultar og klyngeprogram som viktige innsatsfaktorar for det grøne skiftet.

Framleis er det høgt tempo på omstilling i næringslivet mot grøne arbeidsplassar. No er det viktig at me ikkje stiller spørsmål ved store samferdselsprosjekt som skal binda saman by og land. Det er essensielt for å ta heile landet i bruk.

Heldigvis er det ikkje lagt opp til noka reversering av breibandsutbygging og 5G-nett, som me har starta opp, og det ligg lovnader om at EØS-avtalen ligg fast. Heldigvis er det òg ei vidareføring av grøn skipsfart, vindkraft til havs, havbruk, hydrogensatsing og batterifabrikkar, som no er under oppsegling. Men ei lita uro ligg nok og gneg når det gjeld utsegner om statleggjering av hydrogensatsing og meir statleg styring av energiproduksjonen. Me kjenner òg ein gryande uro for korleis verftsnæringa no skal klara seg gjennom opp- og nedturar, som er normale syklusar, når bemanningsbransjen vert sett under hælen. Og me er svært uroa for auka skatt på bedrifter, gjennom auka verdsetjing av arbeidande kapital, for det betyr mindre til nytilsetjingar og utvikling av arbeidsstokken.

Me er heilt avhengige av at dei unge finn distrikta attraktive. Det kjem med gode jobbar, fleksible utdanningssystem og valfridom i kvardagen. Me ser diverre ikkje dette i det budsjettet som regjeringa har lagt fram.

André N. Skjelstad (V) []: Den er ganske forutsigbar, den debatten vi har hatt på kommunalbiten. Spesielt fra Senterpartiets folk har det vært å kikke bakover. Jeg klarer ikke å se at det er så mye mulighetsrom som det pekes på.

Det er bra, selvfølgelig, at intensjonen med å gi kommunene bedre vilkår er til stede. Jeg har selv sittet i kommunestyre siden 1995. Det er store forskjeller mellom de forskjellige partiene, og alle, med unntak av Rødt, har nå vært i regjeringsapparatet.

Jeg klarer ikke å se at dette liksom er det store, men det er bra. Jeg hører likevel ikke én av representantene fra regjeringspartiene ta opp noen av de store utfordringene rundt demografi, spesielt den skjeve demografien som vi har i landet, og spesielt i distriktene, for det er jo en del av det store utfordringsbildet. Professor Victor Norman advarer også sterkt i utredningen sin, som flere har vært innom i denne debatten, uten at de har brukt det bildet, om at en del av distriktene er i ferd med å bli et gamlehjem. Jeg klarer ikke å se i den reverseringsiveren hvordan en da skal få ungdommen til å flytte tilbake og se mulighetsrommet.

Det er en del ting her, og om ikke Senterpartiet har fått det med seg, tar ca. 70 pst. av ungdommen nå høyere utdanning. Da må det skapes noen nye arbeidsplasser. Det grønne skiftet gjør at det må skapes noen lokomotiv rundt omkring. Tror man, ærlig talt, at de aller minste – uansett om man tilfører noe tilbake av disse RUP-midlene, som det var mer av til fylkeskommunene – klarer å få på plass mer industriareal uten at de kommunene ser etter en anledning til å gå sammen?

Ta min egen kommune, min gamle kommune Verran, før vi ble slått sammen med Steinkjer: Vi hadde ikke hatt mulighet hvis vi ikke hadde fått de omstillingspengene med kommunesammenslåing, til å utvikle vårt nye industriområde, som jeg også tror at det nye Steinkjer er veldig fornøyd med – og det er en bekymring for meg. Jeg så at i forrige periode fikk vi til stedsuavhengige arbeidsplasser, som ikke dagens regjering har så stor sans for. Vi fikk også til utflytting av statlige arbeidsplasser – altså å tilføre distriktene ny høyere kompetanse. Det klarer jeg ikke å se i Hurdalsplattformen. Det nevnes at en skal etablere nye og la statsbyråkrater løpe oppover, i stedet for å omfordele eksisterende statlige arbeidsplasser. Det synes jeg er et paradoks i dette.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Jeg vil kommentere en del av innleggene til noen av Venstres representanter. Representanten Skjelstad sa at det var forutsigbart hva Senterpartiets representanter hadde sagt på talerstolen. Det er jeg glad for å høre. Det ville vært en dårlig strategi hvis det var fullstendig uforutsigbart hva Senterpartiets representanter sto og mente på Stortingets talerstol.

Både representanten Bjørlo og representanten Skjelstad nevnte demografi. Da er det interessant å se hva som faktisk skjer i en del av de kommunene som har blitt sammenslått. Jeg vil oppfordre representantene til å gå inn på SSB og undersøke det, for mange av de kommunene som har blitt sammenslått, har nå hatt en negativ befolkningsutvikling etter 1. januar 2020, og de områdene som rammes hardest, er gjerne de minste kommunene som ble sammenslått. Utkantene i de sammenslåtte kommunene mister folk, men ikke bare det: Kommunene som helhet mister også folk.

Så sa representanten Bjørlo at Senterpartiet var så opptatt av grenser fra en annen tid. Ja, vi er opptatt av å ta vare på det som fungerer godt, og kommunegrensene har vært et bolverk mot sentralisering. Ta mitt eget hjemfylke, Hedmark, som nå heter Innlandet, men vi får se hva som skjer etter at folket i Hedmark og Oppland har sagt sin mening: Hedmark ble opprettet i 1781, og siden da har det skjedd mye. Vi har fått Skibladner, Rørosbanen er bygd, det har kommet flere veier, bedre veier, bredbånd, mobil, store samfunnsendringer. Men fylkesgrensene har stått seg. Det er ikke noe svakhetstegn. Det er et sterkt tegn. Det er et tegn på at noe har fungert, og jeg tror noe av grunnen til det er nettopp at det har fungert som et bolverk mot sentralisering. All erfaring vi har, tilsier at sentraliserer man makt, sentraliserer man etter hvert også folk.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Det er interessant å høyre representantane frå Senterpartiet, Heidi Greni og Per Martin Sandtrøen, snakke om kommunereform, for begge dei innlegga syner eigentleg kor totalt ulike perspektiv vi har. Heidi Greni brukar eit anekdotisk døme frå sin eigen kommune på krisehandtering i ein koronaepidemi, som har vore handtert på imponerande vis i både store og små kommunar, i både samanslåtte og ikkje-samanslåtte kommunar over heile landet. Å bruke ei anekdotisk uttale om det som eit bevis på at det er best at alt er som før, blir for meg rimeleg meiningslaust.

Tilsvarande gjeld når representanten Per Martin Sandtrøen brukar som sanningsbevis på at det er feil med kommunereform, at det ikkje har skjedd ei eksplosiv eller brå endring i befolkningsutvikling på eitt år. Då trur eg vi har heilt ulike perspektiv på kva dette handlar om, for det å arbeide med reform og endring handlar om å tenkje langsiktig. Det handlar om korleis utviklinga skal vere om 10 år, om 20 år og om å leggje grunnlaget for det. Det er den langsiktigheita veldig mange kommunepolitikarar rundt om i Noreg har og ser. Det er den ein kan lese om i rapporten frå demografiutvalet. Det er den ein kan lese om i rapporten frå distriktsnæringsutvalet. Alt handlar om dei lange linjene. Det ventar eg faktisk at vi som representantar i landets nasjonalforsamling også klarar å ha.

Eg sa ikkje at kommunereform er svaret på alt, men er det slik ein skal møte kvar ein diskusjon om kva som ligg 10–20 år inn i framtida? Eg registrerer at representanten Per Martin Sandtrøen meiner at ting går heilt utmerkt i dei minste kommunane i Innlandet, at alt er heilt fantastisk, og at dette går bra. Eg les ikkje det når eg les statistikk og snakkar med dei som har blikket på Innlandet. Eg les det på ein heilt annan måte, men eg må berre registrere at Sandtrøen meiner det som skjer i dei små kommunane i Innlandet, er heilt utmerkt.

Men desse debattane må vi våge å ta. Eg sa tidlegare i dag at eg opplever at kommunalministeren, sjølv om vi er ueinige om ein del politisk, i alle fall ser og er oppteken av dei langsiktige utfordringane. Det må vi òg vere og ikkje berre snakke oss vekk i anekdotar om kva vi høyrde på siste kommunestyremøte i Holtålen.

Presidenten: Representanten Lene Vågslid har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lene Vågslid (A) []: Eg trur representantane frå Høgre og Venstre høyrer akkurat det dei vil høyre. Ein kan fint gå tilbake i referatet og lese alle dei innlegga som Arbeidarpartiet har halde i denne debatten i dag. Då vil ein sjå at me både snakkar om og tek tak i demografiutfordringar, og at me – som kollegaen min frå Senterpartiet sa – er føreseielege, for me får no til veldig mykje av det me lova folk at me skulle gjere. No justerer me på eit budsjett lagt fram av Høgre-regjeringa – eit tilleggsnummer der me sjølvsagt er stolte over det me får til. At me i 2022 kan levere eit slikt budsjett for norske kommunar, vil bety veldig mykje for folk over heile landet og for tenestetilbodet deira. Det er eg stolt av. Eg skjønar at ein kan bli litt småirritert i opposisjonen når det er såpass klar tale frå tydeleg stolte regjeringsparti, men eg er veldig glad. Me er på veg, og me er i gang. Me håpar på at det blir endå betre i åra som kjem.

Presidenten: Representanten Mudassar Kapur har også hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mudassar Kapur (H) []: Dette ble en ganske forutsigbar runde fra regjeringspartiene. Jeg skjønner at de kanskje ikke hadde så mange svar helt i starten, da vi hadde tiltredelseserklæringsdebatt osv., men nå, når vi begynner å nærme oss nyttår, hadde jeg håpet de skulle ha litt mer kjøtt på beinet. Men det jeg hører, er at de fortsatt ikke svarer på de utfordringene Norge står overfor. Utvikling skal erstattes med avvikling, reformer skal erstattes med reversering. Vi har store utfordringer som omstilling, integrering, demografi, næringsutvikling, infrastruktur – det hører vi lite om. Det sier kanskje litt om et regjeringslag som er på sitt mest engasjerte og har høyest puls og lener seg mest over talerstolen når de snakker om hva de er imot, hva de skal avvikle, og hva de skal reversere.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til del 1 av debatten i sak nr. 5.

Lene Vågslid (A) [] (leiar for komiteen): Her får me gå vidare til den delen av debatten som Mudassar Kapur ser ut til å ha gledd seg til i fleire timar.

Arbeidarpartiet, Senterpartiet og regjeringa er opptekne av at norsk migrasjonspolitikk skal vere føreseieleg og ansvarleg. Samtidig skal Noreg vise solidaritet og ta ansvar for menneske på flukt. Retten til å søkje asyl og beskyttelse mot forfølging er ein grunnleggjande menneskerett. Som me slår fast både i Hurdalsplattforma og i budsjettforliket for 2022, meiner me at FNs kvotesystem er den tryggaste og mest rettferdige ordninga for å ta imot folk som skal ha varig beskyttelse.

I dag er det om lag 82 millionar menneske på flukt i verda. Av desse oppheld 73 pst. seg i nabolandet til det landet dei har flykta frå. Det er difor heilt klart at me må styrkje den internasjonale innsatsen for å hjelpe flest mogleg av dei som er i desse områda. Difor er det svært positivt at regjeringa i Hurdalsplattforma er tydeleg på at me skal byggje opp ein solidaritetspott på utviklingsbudsjettet på 5 mrd. kr. Me begynner allereie no, med 2 mrd. kr, for å gjere høvet betre for alle dei som er på flukt, og for å gje fattige land som tek imot flyktningar, moglegheit til å vareta dei på ein betre måte.

Det er eit tverrpolitisk mål at me skal behandla asylsøknader raskt. Sjølv om innkomsten til Noreg no er låg samanlikna med ein del år tilbake, er det positivt at ein større del saker no er behandla innan 21 dagar. I 2020 var 27 pst. av asylsakene behandla i løpet av 21 dagar, mens det i juni 2021 var opp mot 50 pst. Det er positivt å sikre rask avklaring på søknader til UDI.

I integreringspolitikken er det viktig både å stille krav og å stille opp. Integreringspolitikken må ha som mål å få fleire i arbeid, byggje sterke fellesskap, fremje likestilling og kjempe mot negativ sosial kontroll. Innvandrarar som kjem til Noreg, skal bli møtte med dei same forventningane og dei same moglegheitene som resten av befolkninga.

Støre-regjeringa har valt å flytte ansvaret for integreringspolitikken frå Kunnskapsdepartementet til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Arbeidarpartiet meiner, i lag med Senterpartiet og SV, at nykelen til integrering og vegen til arbeid går gjennom utdanning og kvalifisering. Det er ei stor bekymring for oss at mange innvandrarar står utanfor arbeidslivet eller fell ut av arbeidslivet etter nokre år. Målet må vere at perioden utanfor arbeidslivet er kortast mogleg, og eg er difor veldig glad for at regjeringa i dag styrkjer bl.a. Jobbsjansen med 10 mill. kr, noko som vil bidra til at fleire kvinner med innvandrarbakgrunn kjem i arbeid.

Budsjettforliket fører òg til kutt i barnehageprisen, noko som vil stimulere til arbeid. Regjeringa og SV vil difor styrkje kompetanselinja og dermed arbeidslinja i norsk integreringspolitikk.

Når det gjeld både talet på flyktningar kommunane skal busette, og dei økonomiske rammene for det, er eg glad for at regjeringa og SV legg til rette for å gjere det meir føreseieleg.

Den norske modellen med spreidd busetting og måten me har organisert oss på i det norske samfunnet, er bl.a. grunnen til at me har lykkast betre med integrering enn mange andre land. Å sikre spreidd busetting er difor viktig for at me skal lykkast med integreringa, og at dei som får opphald i Noreg, blir integrerte i samfunnet raskt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg må begynne med å si at jeg er enig i veldig mye av det representanten Vågslid tar opp i sitt innlegg. Veldig mange av de utfordringene som er knyttet til integrering, har ofte en ganske sterk link til både utdanning, kompetanse og arbeid. Et av de viktigste områdene innen integrering er introduksjonsprogrammet. Det var Solberg-regjeringen som tok en del grep på det feltet, og som fornyet veldig mye av det arbeidet. Samtidig er det nå i budsjettforliket og også i regjeringens egen tilleggsproposisjon vanskelig å se hvordan man tenker å fortsette det viktige arbeidet som er satt i gang, hvordan man skal sørge for at det blir en enda bedre kobling mellom Nav, næringslivet, introduksjonsprogrammet og mottakene, sånn at man får kompetanseoverføring på en mye bedre måte. Hva tenker Arbeiderpartiet om koordineringen i det arbeidet framover?

Lene Vågslid (A) []: Takk for eit godt spørsmål. Det er veldig mykje bra – både ny integreringslov og det nye arbeidet som Kapur viser til. Skal me styrkje integreringsarbeidet, er det òg heilt avgjerande at det blir koordinert, slik representanten seier. Me må ha sterke kommunar, me må ha eit sterkare Nav for at me skal klare å løyse dei utfordringane og dei moglegheitene som ligg i dette. Me flytta òg integrering frå kunnskap til arbeid for å kople det tettare på arbeidslivspolitikken, noko som er viktig for Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV. I dag behandlar me eit tilleggsnummer på eit budsjett som allereie er lagt fram, men Hurdalsplattforma har òg veldig klare mål og ambisjonar både innanfor arbeidslivspolitikken, som kjem alle til gode, og konkret innanfor integreringspolitikken. Eg er òg veldig glad for at me styrkjer tilskotsordningane, utover det Solberg-regjeringa gjorde for 2022, til bl.a. nasjonale ressursmiljø.

Mudassar Kapur (H) []: En av de tingene som jeg synes har fungert godt politisk, har vært at Høyre og Arbeiderpartiet, som oftest i hvert fall, har stått sammen om de lange linjene når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikken. Jeg håper at vi i det nye samarbeidet som nå skal være her i Stortinget mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV på den andre siden, fortsatt vil se et gjenkjennelig arbeiderparti på det feltet.

Representanten Vågslid var så vidt innom dette med behovet for å ha sterke kommuner, behovet for å se ting i sammenheng. En av de tingene som fylkeskommunene har ansvar for framover, er bl.a. å se på integreringsarbeidet i en større sammenheng. Hva tenker representanten Vågslid om at flere fylkeskommuner nå først og fremst skal bruke tid på å drive reverseringsarbeid, istedenfor å se på hvordan de kan utvikle integreringsarbeidet videre, noe som er helt avgjørende for å lykkes?

Lene Vågslid (A) []: Dette er liksom dagens store sak for Høgre. Igjen: Eg har veldig stor tillit til lokalpolitikarane i dette landet, anten det er fylkespolitikarar eller lokalpolitikarar. At det at eit fylke no kan få anledning til å søkje om å bli løyst opp frå den tvangen Høgre påførte dei i førre periode, skulle vere til hinder for at me gjer eit godt arbeid innanfor dei relevante sektorane med f.eks. integrering – det er ei bekymring eg ikkje har.

Erlend Wiborg (FrP) []: Fordelen med replikkutveksling er at vi forhåpentligvis kan få svar på spørsmål vi måtte ha. Erfaringen har vist at det har vært stor avstand mellom liv og lære når det gjelder Arbeiderpartiets innvandrings- og integreringspolitikk. Man har i mange tilfeller valgt ikke å delta i debatten. Vi ser nå at vi har en alvorlig situasjon på Schengens og EUs yttergrense, bl.a. som følge av den dramatiske situasjonen på grensen mellom Hviterussland og Polen. EU-kommisjonen har tatt til orde for midlertidig å innskrenke asylretten for folk som søker asyl i Polen, Latvia og Litauen.

Norge har også yttergrenser som tidligere har vært under press, og man må forberede seg på at det kan skje igjen. Vil Arbeiderpartiet da støtte en innskrenking i asylretten på lik linje med det EU-kommisjonen nå foreslår?

Lene Vågslid (A) []: Fyrst og fremst er eg einig i at den situasjonen me ser i Kviterussland og på Schengens yttergrense er urovekkjande. Eg er glad for at regjeringa så tydeleg seier frå om at det å bruke sårbare personar som eit utanrikspolitisk pressmiddel på denne måten er heilt uakseptabelt.

Når det gjeld spørsmålet frå Framstegspartiet, er det ikkje sikkert eg forstod det heilt, men det me har sagt i bl.a. Hurdalsplattforma, er at me ynskjer å sjå på handlingsrommet som ligg i dagens lovverk, f.eks. for å kunne vise asylsøkjarar til trygge tredjeland viss dei har kome via det landet. Me såg tilbake på situasjonen rundt Storskog i 2015, som ikkje blei spesielt imponerande handtert – om eg kan seie det – at ein då klarte å få på plass endringar i regelverket som ein kan bruke i ein gjeven krisesituasjon.

Erlend Wiborg (FrP) []: Dette var ikke svar på det jeg faktisk spurte om, men representanten har helt rett i at Fremskrittspartiet i sin tid heldigvis fikk på plass nye instrukser som gjorde at man kunne håndtere den alvorlige situasjonen ved Storskog. Jeg har også tatt opp med regjeringen gjennom skriftlige spørsmål om regjeringen er beredt på å videreføre og bruke de samme instruksene hvis vi nå skulle komme i en ny situasjon ved Storskog.

Det som var det konkrete spørsmålet mitt, som jeg må be komitélederen om å besvare, gjelder at EU-kommisjonen har tatt til orde for å innskrenke asylretten for folk som søker asyl i Polen, Latvia og Litauen med bakgrunn i den alvorlige situasjonen man står i på yttergrensene. Når Norge også har en yttergrense, er det nærliggende å få svar på punkt én: Støtter Arbeiderpartiet EU-kommisjonen og innskrenkingen av asylretten for folk som søker asyl i Polen, Latvia og Litauen? Og: Vil Arbeiderpartiet støtte en lignende innskrenking av asylretten i Norge?

Lene Vågslid (A) []: Det er mange og store debattar i EU for tida, både rundt tematikken representanten tek opp og rundt ei eventuell framtidig migrasjonsavtale i EU. Som representanten godt veit, ligg det ganske langt fram i tid foreløpig. Det er ingen tvil om at skal me få til ei meir berekraftig regulering og asylordning i både Noreg og Europa, er me nøydde til å samarbeide i Europa. Men per no meiner iallfall eg at det viktigaste er at me syrgjer for å fylgje med på dei debattane som er i EU. Kjem det ei avtale som Noreg skal forhalde seg til, vil det vere viktig for Arbeidarpartiet å sjå på det, men sjølvsagt bevare full sjølvråderett i migrasjonspolitikken.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg får fortsatt ikke svar på spørsmålet – jeg får svar på noe helt annet enn det jeg faktisk stiller spørsmål om. Jeg mener det er ganske alvorlig, for er det noe vi vet, er det at tydelighet i innvandrings- og integreringspolitikken er helt essensielt. Vi har sett konsekvensene tidligere når Arbeiderpartiet har vinglet. Vi husker alle da Jonas Gahr Støre fra talerstolen inviterte 10 000 nye flyktninger til Norge, med den konsekvens at det kom veldig mange som trodde at de var invitert til Norge – de kom på grensen og sa at de allerede var invitert av Gahr Støre. Så det er viktig med tydelighet.

Jeg må på nytt utfordre Arbeiderpartiet: Støtter Arbeiderpartiet EU-kommisjonen i å innskrenke asylretten for folk som søker asyl i Polen, Latvia og Litauen? Og vil de støtte det samme forslaget med å innskrenke asylretten i Norge?

Lene Vågslid (A) []: Ja, eg har forsøkt å svare representanten på spørsmålet fleire gonger. Han må gjerne stille det om igjen og om igjen, men saken er at for Arbeidarpartiet er det viktig at ein syrgjer for eit betre og meir berekraftig asylsystem i både Noreg og Europa. Men per no er ikkje det ei problemstilling som ligg på bordet. Arbeidarpartiet meiner i motsetning til Framstegspartiet at me bør ha både stabilitet og føreseielegheit i asylpolitikken. Historieforteljinga til Framstegspartiet om kva Arbeidarpartiet har meint tidlegare, er sjeldan veldig etterretteleg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Mari Holm Lønseth (H) []: Antallet mennesker som er på flukt i verden, øker, og nå er det over 80 millioner mennesker. De fleste er på flukt i eget land. Det er mennesker i fortvilte situasjoner, og det er mange som er forfulgt på grunn av hvem de er, hva de tror på, eller hva de mener. Norge skal ta og tar et betydelig ansvar for å hjelpe mennesker på flukt. Men det høye antallet mennesker på flukt i verden viser oss at vi ikke først og fremst kan løse verdens flyktningproblemer ved å ta imot flere flyktninger i Norge. Vi må sørge for at vi har en politikk som i størst mulig grad legger til rette for å gi hjelp til flest mulig. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å jobbe internasjonalt for å håndtere voksende migrasjonsutfordringer.

Høyre står for en streng, forutsigbar og bærekraftig innvandringspolitikk. Vi vil først og fremst hjelpe mennesker på flukt gjennom økonomisk støtte i nærområdene, men vil også bruke FNs kvotesystem for å ta imot flyktninger i Norge. Vi har over flere år tatt et stort ansvar ved å ta imot mange kvoteflyktninger. På den måten sikrer vi at vi tar imot mennesker som har et avklart beskyttelsesbehov, og samtidig får vi muligheten til å ta imot hele familier. Dermed vil vi også kunne begrense behovet for familiegjenforening.

Det har vært et mål for Solberg-regjeringen å holde antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov nede. Det har også vært et lavt antall ankomster, og det er færre uten beskyttelsesbehov sammenliknet med andre land. De som ikke har krav på beskyttelse i Norge, må returneres raskt. Antallet asylankomster er lavt nå, men vi må være forberedt på at det kan øke raskt. Norge må være forberedt på en ny migrasjonskrise, og situasjonen langs Europas yttergrense er spent. Solberg-regjeringen iverksatte en rekke tiltak for å sørge for at Norge er forberedt på en sånn situasjon, som jeg registrerer at den sittende regjeringen i stor grad viderefører og slutter seg til. Men dette er en situasjon som man må følge tett; man må være klar til å sette inn tiltak på kort varsel.

De som kommer til Norge og har krav på beskyttelse, skal få det. Og når de gjør det, skal de integreres og inkluderes godt i samfunnet vårt. Høyres mål er at veien fra nyankommen i Norge til skattebetaler og deltakende samfunnsborger skal være så kort som mulig. Det er også avgjørende at vi får flere inn i jobb eller utdanning raskere for at færre skal leve med varig lavinntekt. Solberg-regjeringen gjennomførte den andre store integreringsreformen i nyere tid. Vi har fått på plass en ny integreringslov, hvor hovedmålet er en mer målrettet kvalifisering: Introduksjonsordningen differensieres i større grad, det blir lettere å ta videregående, og det innføres et krav om et minimumsnivå i norsk og samfunnskunnskap framfor et rent timetall, for å nevne noen ting.

I forslaget til neste års statsbudsjett ble det lagt til rette for å innføre nettopp den nye integreringsreformen og fortsette arbeidet. Jeg er glad for at mange av de satsingene som Solberg-regjeringen foreslo i sitt forslag for å bedre integreringen neste år, også vedtas i dag.

Det er fortsatt – selv med en reform som har vart i et års tid – store utfordringer på integreringsområdet. Noe jeg og Høyre er særlig opptatt av, er negativ sosial kontroll. Det er særlig jenter og kvinner i noen innvandrermiljøer som er spesielt utsatt. Det er helt uakseptabelt. Alle skal kunne ha muligheten til å leve et fritt liv i Norge uten tvang, vold eller kontroll. Handlingsplanen mot negativ sosial kontroll som kom i juni i år – og som er en oppdatering av en tidligere plan – må følges opp, og den må stadig forsterkes. Vi trenger mer kunnskap i helsetjenesten, vi trenger bedre koordinerte tjenester, vi må ha helsetjenester som er godt kjent med de utfordringene som kan oppstå, og vi trenger ikke minst et bedre behandlingstilbud for dem som også har vært utsatt for kjønnslemlestelse.

Det er veldig mye vi kan lovregulere på områder innenfor negativ sosial kontroll, og det skal vi også vurdere nærmere og grundig. Men jeg vil også oppfordre til åpenhet og en levende debatt rundt hele temaet som handler om negativ sosial kontroll. Noen ting handler om at vi må endre holdninger, og vi må si til alle dem som er utsatt for negativ sosial kontroll, at de skal vite at vi er på deres side, og at vi fortsetter kampen for at de skal kunne leve et fritt liv.

Kari Henriksen overtok her presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) []: Sosial kontroll og æresvald er ein tematikk som eg trur me begge deler eit stort engasjement for. Dessverre fører ein ikkje god nok statistikk over sosial kontroll og æresvald, men den årlege innrapporteringa frå IMDis minoritetsrådgjevarar gjev oss ein viss indikasjon på omfanget blant unge. Mellom 2013 og 2017 blei det rapportert om totalt 1 026 enkeltsaker der dei har hjelpt unge som blir utsette for dette, og me veit at mørketala er store. I tillegg har det auka ganske markant i 2020, under pandemien. Spørsmålet mitt er om Høgre er tilfreds med den innsatsen som er gjort frå Solberg-regjeringa dei siste åtte åra, sett i ljos av desse tala og den dystre statistikken.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg vil slutte meg til at det er en dyster statistikk. Det er altfor mange mennesker som blir utsatt for negativ sosial kontroll, og det er noe vi fortsatt skal bekjempe. Jeg mener Solberg-regjeringen satte i verk mange viktig tiltak for å få bukt med det problemet. De kom bl.a. med flere handlingsplaner, sørget for flere minoritetsrådgivere, jobbet for bedre kunnskap i helsetjenesten i skolen og gjorde flere endringer for å sørge for at man f.eks. ikke skulle bli etterlatt i utlandet mot sin vilje.

Når det er sagt, er jeg absolutt ikke tilfreds med den situasjonen vi har i dag, og det er fortsatt behov for å gjøre mange viktige endringer framover. I juni kom det en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll der man oppdaterte mye av den politikken man hadde. En av de tingene jeg ser veldig fram til, er det utvalget som nå skal se på lovregulering, om det er behov for bedre lovregulering av feltet for å sørge for at man nettopp får slått ned på den typen negativ sosial kontroll som vi ikke ønsker å ha i Norge.

Lene Vågslid (A) []: Dette er jo ein tematikk og utfordringar som me i Arbeidarpartiet har reist i denne salen veldig ofte dei siste åtte åra. Forstår eg då representanten rett, at med dei resultata som me no kan sjå i den dessverre negative statistikken, er me einige om at ein ikkje kan vere fornøgd med dei tiltaka som representanten ramsa opp?

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg mener at man kan være fornøyd med at man har satt i gang noen tiltak, uten å være fornøyd med den situasjonen man er i. Jeg mener det er nødvendig at vi som er folkevalgt, alltid leter etter hvordan vi kan forbedre politikken vår, slik at alle som lever i Norge, skal få lov til å leve et fritt liv. Derfor er jeg helt enig i at den statistikken – som forhåpentligvis kommer av noe mer åpenhet, som jeg håper vi kan bidra til mer framover – viser at vi må gjøre veldig mye mer i årene som kommer. Der skal Høyre være et konstruktivt parti i å fortsette å ta opp nye tiltak for å få en bedre situasjon for de mange unge jentene som lever med dette, særlig i innvandrermiljøer. Jeg mener vi må være åpne om at dette også forekommer i noen norske religiøse minoriteter eller i norske religiøse miljøer. Der har vi en viktig oppgave framover for å få bukt med dette.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Noe av det aller viktigste vi gjør for å lykkes med integreringen, er å få flere i arbeid. Den nye regjeringen sender et tydelig signal ved at vi nå har fått en arbeids- og inkluderingsminister. Da Senterpartiet sist satt i regjering sammen med Arbeiderpartiet, steg sysselsettingen blant innvandrere betydelig. Sysselsettingsandelen steg med 5,7 pst., og det innebar at nesten 200 000 flere innvandrere kom i jobb.

Dette snudde i de åtte årene som fulgte, og med Høyre og Fremskrittspartiet ved roret falt sysselsettingsandelen med 1,4 pst. Høyre har en lang tradisjon for å være opptatt av målstyring, så ut fra disse tallene: Hvordan vil representanten vurdere at den avgåtte regjeringen har lyktes i integreringsarbeidet?

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg synes det er mange indikatorer som viser at man har fått forbedret integreringspolitikken de siste årene, f.eks. ser man at det er flere som består norskprøven sin. Det gjør at man lærer seg norsk på en bedre måte, noe jeg mener er utrolig viktig for at man også skal kunne komme seg ut i jobb.

Jeg synes det var interessant at Statistisk sentralbyrå for ikke så lenge siden publiserte en rapport som tok for seg voksne innvandrere som lever i varig lavinntekt. Det den viser, er at det er veldig mange av nettopp dem som står utenfor jobb, som lever i varig lavinntekt. Den største utfordringen for dem for å komme seg ut i jobb, er at de ikke har den kompetansen som arbeidslivet etterspør. Derfor mener jeg at det aller viktigste tiltaket vi kan fortsette å gi, er at disse menneskene får muligheten til å få den utdanningen som arbeidslivet etterspør, slik at de kan komme seg ut i jobb. Vi vet også at det er utrolig mange arbeidsgivere som egentlig bare står og skraper på døra etter å få tak i flere dyktige arbeidsfolk, og da mener jeg at det er utdanning som vil være det viktigste tiltaket også framover.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg skal gjøre noe man ikke altfor ofte gjør i disse replikkvekslingene, nemlig å si at det var et godt innlegg representanten holdt. Jeg setter spesielt pris på at det fokuseres på kampen mot negativ sosial kontroll, for det er et av de viktigste områdene, som også Fremskrittspartiet til stadighet løfter opp – at vi har spesielt jenter som vokser opp i Norge, som ikke opplever den friheten alle andre har i Norge.

Så er det også sånn at fine ord hjelper fint lite; det er konkret handling som teller. Et av de mest synlige og grelle eksemplene på negativ sosial kontroll er bruken av burka, nikab og heldekkende plagg. Nylig tok Fremskrittspartiet dette opp i en interpellasjonsdebatt her i Stortinget. Dessverre valgte Høyre ikke å delta. Jeg vil derfor oppfordre representanten til nå å klargjøre Høyres syn: Støtter Høyre Fremskrittspartiet i at burka, nikab og heldekkende plagg bør forbys i Norge?

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg vil først si at heller ikke jeg har særlig aksept for burka eller andre ansiktsdekkende plagg, og jeg er glad for at Høyre og Fremskrittspartiet sammen i regjering sørget for at man fikk et forbud mot det i f.eks. undervisningssituasjoner.

Selv om man ikke er for at folk skal bruke burka og nikab, mener jeg at man kan stille seg spørsmålet om forbud er det mest effektive tiltaket for å få bukt med det problemet. Der mener jeg at vi må gå i tett dialog med de miljøene dette gjelder, og også med andre. Jeg mener også at det er naturlig at vi avventer det utvalget som skal se på nettopp lovregulering av negativ sosial kontroll, med hensyn til om dette er noe som er aktuelt å gjøre.

Vi har ikke konkludert på det spørsmålet, men jeg er veldig åpen for å diskutere det videre med representanten Wiborg og Fremskrittspartiet i tiden framover.

Grete Wold (SV) []: Høyre er også opptatt av et godt integreringsarbeid, og da er vi avhengig av et tett samarbeid med og innsats fra organisasjoner og frivilligheten. Frivillige organisasjoner på integreringsfeltet gjør et utrolig viktig arbeid overfor miljøer, enkeltmennesker og for storsamfunnet.

I Norge har vi mange gode og sterke organisasjoner på feltet, mange drevet av mennesker som selv har en flerkulturell bakgrunn. Vi hørte alle under høringen et sterkt ønske om og behov for en forutsigbarhet i det arbeidet de gjør, og dermed også behov for stabilitet i den støtten de mottar. I forliket fikk vi til en økt søkbar pott, og vi sikret også den forutsigbarheten som organisasjonene etterlyste. Vil representanten si at det har blitt en god løsning, og at den ivaretar det behovet som organisasjonene meldte til oss?

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg er i utgangspunktet positiv til det Solberg-regjeringen la fram, og det er at man skulle sørge for en søkbar pott, hvor man også skulle oppfylle visse kriterier for å få støtte – ikke at det nødvendigvis er politikerne som skal sitte og plukke fra et år til et annet hvem som får støtte og ikke. Det er egentlig resultatet når man har organisasjoner listet opp på statsbudsjettet, at organisasjonene risikerer å miste støtte fra et år til et annet. Man risikerer også å komme i en situasjon hvor det først og fremst er organisasjoner som har et godt politisk nettverk, som får støtte.

Jeg synes i utgangspunktet at vi da heller burde ha sørget for at de kunne søke. Jeg registrerer også i forliket at det er en rekke organisasjoner, flotte organisasjoner, som får støtte, som også er de samme organisasjonene som fikk støtte med Solberg-regjeringens forslag, og som også ville hatt anledning til å søke. Men jeg synes det er bra at de organisasjonene fortsatt står på og gjør et godt og viktig arbeid for at vi skal få til bedre integrering i Norge også i årene som kommer.

Heidi Greni (Sp) []: Senterpartiet er opptatt av å føre en ansvarlig og anstendig flyktningpolitikk som bygger på våre internasjonale forpliktelser, humane tradisjoner og nasjonale kapasitet. Hurdalsplattformen slår fast at det er viktig at norsk migrasjonspolitikk er forutsigbar og ansvarlig, samtidig som Norge skal vise solidaritet og ta vår del av ansvaret for å hjelpe folk på flukt.

Det er over 80 millioner mennesker på flukt, og 73 pst. av dem oppholder seg i naboland til det landet de flyktet fra. Det er nødvendig å styrke den internasjonale innsatsen for å hjelpe flest mulig. Derfor er jeg glad for at regjeringen har opprettet en solidaritetspott på 2 mrd. kr på utviklingsbudsjettet for å bidra til å bedre forholdene for mennesker på flukt og gi fattige land som mottar mange flyktninger, bedre forutsetninger for å ivareta disse menneskene.

Regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk bygger på det brede forliket i Stortinget fra 2016. Brede forlik sikrer forutsigbarhet, og jeg er glad for at det er bred enighet om hovedlinjene i politikken som nå videreføres.

Integreringspolitikken må ha som mål å få flest mulig ut i arbeid, fremme likestilling og bekjempe negativ sosial kontroll. Vi må stille krav til innvandrerne, og vi må stille opp. Å få til en god integrering er et felles ansvar. De som kommer, må ønske å bli en del av det norske samfunnet, og vi som bor her, må ta godt imot dem. Kommunene må settes i stand til å sørge for gode rammer rundt integreringsarbeidet.

Norge har lyktes bedre med integrering enn mange andre land. Jeg tror en viktig suksessfaktor er at vi bosetter flyktninger over hele landet. Norske kommuner gjør en kjempeinnsats på integreringsfeltet, og mange små kommuner er spesielt gode på integrering. Derfor må vi fortsette å bosette også i mindre kommuner.

Frivillige organisasjoner spiller en nøkkelrolle i integreringsarbeidet. Frivilligheten skaper de gode møteplassene der folk kan møtes til felles aktiviteter på tvers av ulikheter. Arbeiderpartiet og Senterpartiet er opptatt av å sikre gode vilkår for frivilligheten. I tillegg til å styrke en rekke enkeltorganisasjoner foreslår vi å styrke momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner. En bedre momskompensasjonsordning er et etterlengtet tiltak som vil bidra til mer aktivitet og lavere kostnader for frivilligheten, noe som vil komme bredden av lag og organisasjoner til gode.

Koronasituasjonen påvirker også integreringsarbeidet. Redusert aktivitet i mange bransjer, permitteringer og nedbemanning forventes å ha negativ innvirkning på muligheten til å komme inn på arbeidsmarkedet, særlig for folk med lite utdanning. Veien ut av koronapandemien har blitt lengre enn mange av oss kunne forestilt oss, og noen bransjer har det utrolig tøft om dagen. Derfor er det viktig at vi følger utviklingen i arbeidsmarkedet nøye, både på kort og lang sikt.

Det er en stor utfordring at mange med innvandrerbakgrunn blir stående utenfor arbeidslivet, og at andelen har økt de siste åtte årene. Det er også mange som detter ut av arbeidslivet etter få år, og det å få folk til å bli værende i arbeidslivet er noe som krever stor oppmerksomhet. Derfor er det helt nødvendig at det kommer en kraftig innsats for å få flest mulig ut i arbeid. Det er bra at Jobbsjansen styrkes med 10 mill. kr ekstra av den nye regjeringen. Jobb er prioritet nummer én; derfor er det naturlig at arbeidsministeren også har ansvaret for integrering, selvsagt i nært samarbeid med utdanning.

I arbeidet med å redusere forskjellene mellom folk er områdesatsing et viktig verktøy. I 2006 lanserte den rød-grønne regjeringen, ved kommunalminister Åslaug Haga, den første områdesatsingen i Groruddalen i Oslo. Senere har Bergen, Trondheim, Drammen og Stavanger kommet inn i ordningen. Områdesatsing handler om å sette inn ekstra ressurser og innsats på steder der det er stor risiko for at mange kan havne i utenforskap. Satsingen har blitt gradvis svekket siden 2013. Nå foreslår heldigvis Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV en styrking. Det gir bl.a. 5 mill. kr ekstra til Trondheim, som kan sette inn tiltak i to nye områder med mange lavinntektsfamilier og store utfordringer.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV foreslår også en bevilgning på 1,2 mill. kr til en tilsynsordning for enslige mindreårige i mottak. Dette er en sårbar gruppe, og derfor er jeg glad for at det kommer på plass og trygger rettssikkerheten for denne gruppen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Vamraak (H) []: Representanten Greni nevnte i sitt innlegg at frivilligheten har en viktig rolle i integreringsarbeidet. Det er jeg selvfølgelig helt enig i. Derfor – men ikke bare derfor – innførte Solberg-regjeringen et aktivitetskort som skulle gi barn og unge i familier med lav inntekt mulighet til å delta i aktiviteter som de ellers ikke ville hatt råd til. Så jeg vil spørre representanten Greni om hvilken effekt hun tror det å fjerne ordningen med aktivitetskort for barn og unge vil ha på integreringsarbeidet.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg tror det er viktig at vi ser helheten i integreringsarbeidet, og at vi ser dette under ett. Jeg tror områdesatsing – og gjerne kanskje en omlegging av områdesatsingen, men iallfall en styrking av den – er løsningen for å ta tak i disse utfordringene. Slik det har vært til nå, er det få områder som har tatt del i det. Jeg kjenner Trondheim best, så jeg tar det som eksempel. Det har nå vært én bydel i Trondheim som har hatt muligheten til å ta del i dette, og det som har skjedd på Saupstad, har vært veldig vellykket. Nå er det to nye bydeler som får mulighet til å delta i den satsingen, og det er veldig godt mottatt av politikerne i Trondheim. Jeg tror det er løsningen på disse utfordringene framover.

Tore Vamraak (H) []: Områdesatsingene gjelder jo i nettopp noen utvalgte områder, men de svakerestilte familiene bor over hele landet. Ordningen med aktivitetskort, som regjeringen har fjernet, skulle kommet alle svakerestilte ute i hele landet til nytte, men jeg hører at representanten Greni svarer med at man kan bruke områdesatsingen i enkelte bydeler. Så jeg gjentar spørsmålet mitt: Hvilken effekt tror representanten Greni at det å fjerne ordningen med aktivitetskort for barn vil ha på integreringsarbeidet?

Heidi Greni (Sp) []: Som jeg nevnte i innlegget mitt, har vi bl.a. styrket kompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner. Det betyr at det blir mye billigere og enklere å delta på de aktivitetene. Det betyr at alle har en mye større mulighet til å delta, uten at det blir like kostbart for de familiene. Vi styrker også inntekten til lavinntektsfamilier gjennom skattesystemet. Det er mindre skatt for dem som tjener lite, og så er det mer skatt for oss som tjener mye. Det er en fordeling som kommer alle unger som lever i fattige familier, til gode. Vi sørger f.eks. for at det ikke er fratrekk på barnetrygd osv. når man får sosialhjelp. Det vil komme de ungene til gode. I det hele tatt: Utjevning og mindre forskjeller vil komme alle de fattige barnefamiliene til gode.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det er starten på en ny valgperiode, og Senterpartiet er nå i regjering. Da er det interessant å vite hvilke av Senterpartiets tidligere løfter de har tenkt til å følge opp, også når det gjelder innvandring og integrering. Stortingsrepresentant for Senterpartiet Per Olaf Lundteigen uttalte for noen år siden:

«Vi kan ta imot flyktningene som kommer, og heller droppe lønnsøkning ...»

Eller et annet sitat:

«Det er ikke sikkert det er urealistisk at 100.000 flyktninger kommer til Norge. Og da har vi ikke noe valg; Vi må ta i mot de som kommer ...»

Er det fortsatt Senterpartiets politikk at Norge skal øke mottak av flyktninger dramatisk, og at det skal finansieres ved å redusere lønnen til lærere, sykepleiere og andre kommunalt og offentlig ansatte?

Heidi Greni (Sp) []: Det har aldri vært Senterpartiets politikk at vi skal ta imot alle som kommer. Det har aldri vært Senterpartiets politikk at vi skal finansiere det med lønnsnedgang for noen grupper i samfunnet. Tvert imot har Senterpartiet hele tiden hatt en restriktiv politikk når det gjelder å ta imot flere enn det vi klarer å integrere.

Jeg må minne representanten på at Senterpartiet i sitt alternative budsjett i mange år har lagt inn færre kvoteflyktninger enn det Fremskrittspartiet har gjort. Jeg vet ikke om det er noe som Fremskrittspartiet har tenkt til å videreføre, at de skal ligge høyere enn oss. På den andre siden mottar vi nå veldig få asylsøkere. Vi må gjøre vår andel av det humanitære bidraget og være med på å avlaste de landene, så jeg mener at det vi har lagt oss på i vårt budsjett nå, med 3 000 kvoteflyktninger neste år, er fornuftig.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg må si dette var et særdeles underlig svar. Vi diskuterer nå et konkret budsjett der Senterpartiet og Arbeiderpartiet legger opp til hele 3 000 kvoteflyktninger neste år, og Fremskrittspartiet legger opp til 200. Vi ønsker altså å begrense innvandringen til Norge betydelig, når det gjelder både kvoteflyktninger og ikke minst å stramme inn asylinnvandringen til Norge.

Jeg registrerer også heldigvis at representanten nå er klar på at det stortingsrepresentant for Senterpartiet Per Olaf Lundteigen har sagt – på vegne av Senterpartiet, vil jeg anta, når en stortingsrepresentant uttaler seg – ikke er aktuell politikk, selv om representanten Lundteigen som sagt ønsket å droppe lønnsøkning og ta imot alle dem som kommer. Det var noe han selv uttalte, og jeg kom med ordrette sitater.

Er det andre områder av det Per Olaf Lundteigen uttaler seg om, som ikke er Senterpartiets politikk?

Heidi Greni (Sp) []: Jeg må innrømme at jeg ikke har helt oversikt over alle Lundteigens sitat i media i de siste 30 årene, så det tror jeg ikke at jeg har tenkt til å kommentere. Jeg er veldig tydelig på at i de siste elleve årene er det jeg som har hatt ansvaret og vært Senterpartiets talsperson for asyl- og innvandringspolitikken, og den typen løsninger har aldri vært diskutert på de elleve årene jeg har vært på Stortinget. Hva som har skjedd før det, kan jeg ikke uttale meg om.

Senterpartiets innvandringspolitikk ligger fast. Jeg mener at det nivået vi legger oss på nå, er veldig fornuftig. Vi er som sagt nødt til å bidra med vår andel av ansvaret når det er en enormt stor humanitær katastrofe der ute. Samtidig må vi sørge for at vi klarer å få på plass en god integrering av dem vi tar imot, for hele suksessfaktoren er å få dem som kommer hit, ut i utdanning og arbeid. Jeg er veldig skuffet over at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett kutter alle midler til storparten av det som går på integrering, for det vil da bety at det er mindre sjanse for å lykkes med integreringen og få folk ut i arbeid.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Erlend Wiborg (FrP) []: Som jeg tidligere har nevnt, må jo innvandring være det eneste politikkområdet der de svakeste systematisk får minst hjelp. Det har også replikkvekslingene i dag vist. Det er det eneste området der de som kjemper for å opprettholde et system der de svakeste står nederst ved bordet, fremstilles som de gode og de rause.

Det er nå over 82 millioner mennesker på flukt. Mens vi i Norge har diskutert om man skal hente 50 eller 100 personer fra Moria, har FNs budsjett til flyktningleirene i årevis vært en salderingspost. Fremskrittspartiet foreslår her i dag å styrke hjelpen og støtten i nærområdene, men det velger dessverre stortingsflertallet, med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i spissen, å stemme ned. Man stemmer altså ned Fremskrittspartiets forslag om å styrke hjelpen i nærområdene, selv om vi vet at det er det mest effektive grepet for å hjelpe flest mulig mennesker. Man velger annerledes.

For pengene det koster å hente 50 asylsøkere til høykostlandet Norge, kunne man gitt 8 300 personer et mer verdig liv i de overfylte flyktningleirene i Jordan. Men barna i Jordan hører verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet på. De har ingen kulturpersonligheter eller samfunnstopper som kjemper deres kamp, og medias interesse for disse barnas skjebne begrenser seg ofte til noen oversiktsbilder på Dagsrevyen. Millioner av ansiktsløse barn har ikke foreldre med penger og ressurser til å komme seg til Europa. At barna ikke befinner seg på europeisk jord, gjør ikke deres liv mindre verdifullt.

Asylsøkere som har ressurser til å betale menneskesmuglere og komme seg til Europa, har allerede vist at de er ressurssterke, og det er en stor overvekt av menn i sin beste alder. Det er urettferdig å hjelpe de få i stedet for de mange, det er umoralsk å hjelpe de sterke foran de svake, og det er uansvarlig å føre en innvandringspolitikk som påfører fremtidige generasjoner i Norge enorme utgifter.

I dag, i budsjettet vi behandler, konkurrerer de øvrige partiene om å ta imot flest mulig kvoteflyktninger. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen ønsket 3 000, vi så at SV vel ønsket 5 000, og så kom Rødt og høynet og skulle ta 5 000 pluss 1 500 fra Moria, hvis jeg ikke husker feil, altså 6 500. Men så har man Fremskrittspartiet, som – med bakgrunn i det jeg innledet med – har vist at vi kan hjelpe flere, bl.a. ved at vi sier at vi reduserer mottaket til Norge ned til 200, men så styrker vi bistanden og hjelpen i nærområdene, sånn at vi kan få hjulpet langt flere mennesker.

Det må da være det som er målet, å hjelpe flest mulig, og samtidig sørge for at ikke integreringen i Norge går baklengs og ikke fungerer. For som også tidligere replikkvekslinger i dagens debatt har vist, er det åpenbart at integreringen i Norge ikke fungerer godt nok. Det er en sammenheng mellom hvor mange vi tar inn til Norge, og hvor mange vi klarer å få integrert.

I tillegg er det de menneskelige skjebnene. Ifølge FN har minst 1 146 migranter druknet i Middelhavet bare første halvår. Det er en dobling fra i fjor. Minst 200 barn har druknet på vei til Europa bare mellom 2014 og 2018. Dagens asylsystem og innvandring medfører forferdelige insentiver som medfører drukningsdød og fyller lommebøkene til skruppelløse menneskesmuglere.

For flere av partiene i denne sal er det ofte viktigere utad å kunne fremstå som god og snill enn faktisk å ta de grepene som reelt sett virker.

Jeg er glad for at Fremskrittspartiet her er tydelig på at vi ønsker å hjelpe flere i nærområdene, og at vi ønsker å begrense innvandringen til Norge og heller sørge for å få integrert dem som allerede er her, sånn at de kan komme seg ut i samfunnet og bli gode skattebetalere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Sørvik (A) []: Norge har forutsetninger for å lykkes bedre med integrering enn mange land som det er naturlig for oss å sammenlikne oss med. Likevel har vi utfordringer som vi politikere må bidra til å løse. Mange av dem som kommer hit, blir stående utenfor arbeidslivet. Ulikhetene i det norske samfunnet øker, og mange barn av innvandrere vokser opp i lavinntektsfamilier. Derfor må det aller viktigste målet for integreringsarbeidet være å få flere i arbeid, sånn at de kan forsørge seg selv og sin familie. Da må samfunnet både stille opp og stille krav.

Fremskrittspartiet gir uttrykk for at de er opptatt av integrering. Likevel foreslår partiet å kutte over 1,3 mrd. kr til ulike integreringstiltak. Hvordan mener Fremskrittspartiet at vi skal lykkes med integreringen hvis storsamfunnet ikke stiller opp med gode verktøy og programmer?

Erlend Wiborg (FrP) []: Første del av replikken synes jeg var særdeles god, for jeg er helt enig i at Norge bør ha gode forutsetninger for å kunne få en god integrering. Men det betinger også at vi faktisk stiller krav, og at vi er tydelige i våre forventninger til dem som kommer.

Med Fremskrittspartiets politikk vil det komme langt færre kvoteflyktninger til Norge. Det vil komme langt færre asylsøkere til Norge. Det vil komme langt færre på familiegjenforening til Norge. Da kan man bruke noe mindre penger per person fordi det kommer færre man skal fordele pengene på. Det er elementær matematikk.

Men det Arbeiderpartiet glemmer, er faktisk å stille krav. Arbeiderpartiet er altfor ofte opptatt av å sy puter under armene på dem som kommer, istedenfor å våge å stille krav om at det er norske lover og regler som gjelder om man bor i Norge.

Terje Sørvik (A) []: For å referere til representanten Wiborg litt tidligere i replikkordskiftet: Han var ikke fornøyd med svaret han fikk. Jeg synes heller ikke at jeg fikk noe svar. Spørsmålet mitt gikk nettopp ut på hva Fremskrittspartiet tenker å sette inn av ressurser og verktøy for at de som allerede er her, faktisk får en mulighet til å kvalifisere seg til et arbeidsliv som har behov for arbeidskraft.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det kan godt hende at jeg var uklar, men jeg vil anta at representanten godt forstår at når man reduserer antallet som kommer, reduserer man også kostnadene det fører med seg. Det blir færre personer som skal på norskopplæring osv. Det er relativt elementært.

Det jeg håper representanten kan være litt tydelig på, er hvilke konkrete grep Arbeiderpartiet faktisk ønsker å ta. Fram til nå har vi opplevd at Arbeiderpartiet i mange tilfeller er litt som et vandrende seminar når vi snakker om innvandrings- og integreringspolitikk; det er veldig avhengig av hvilken representant som uttaler seg. I det ene tilfellet er de klare på at man skal stille krav og være tøff. I neste øyeblikk er det om å gjøre å myke opp.

Vi så det i denne salen for noen uker siden da vi diskuterte Fremskrittspartiets interpellasjon om å forby bruken av nikab, burka og andre heldekkende plagg. Arbeiderpartiet valgte å gå imot det, rett og slett fordi de ikke ønsket å støte noen.

Kathrine Kleveland (Sp) []: Representanten Wiborg har i flere sammenhenger gitt uttrykk for at Fremskrittspartiet er opptatt av god integrering. Da skjønner heller ikke jeg hvordan det henger sammen med at Fremskrittspartiet i samme sving kutter i både tilskudd og stønader på området i såpass stort omfang. Hvordan forklarer representanten de mange ulike kuttene i tiltak for integrering i Fremskrittspartiets budsjettforslag, bl.a. et kutt på 873 mill. kr i integreringstilskuddet?

Erlend Wiborg (FrP) []: Det besvarte jeg i forrige replikkveksling. Kommer det færre til Norge, har man færre utgifter. Kommer det færre asylsøkere, trenger man færre plasser på asylmottak. Kommer det færre til Norge, trenger man færre plasser til norskopplæring. Mer komplisert enn det er det ikke.

Vi i Fremskrittspartiet er klare på at vi ønsker å begrense innvandringen til Norge. Vi ønsker å gjøre det på en kontrollert måte. Da har vi mulighet til å senke kostnadene, slik at vi kan bruke penger på andre områder vi ønsker å bruke penger på – i motsetning til Senterpartiets politikk, der man i stor grad ønsker å la EU styre norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Man vil miste selvråderetten når det gjelder antallet man skal ta imot, osv., når man vil la EU – i stedet for denne salen – styre mye av innvandrings- og integreringspolitikken.

Grete Wold (SV) []: Jeg skulle gjerne også stilt representanten spørsmål om det med kutt i integreringsarbeidet, for jeg vet at Fremskrittspartiet er opptatt av integrering, men jeg regner ikke med at jeg får noe bedre svar enn det som allerede er blitt gitt.

Jeg vil heller adressere den delen av representantens innlegg som handlet om rettferdighet og det å hjelpe i nærområdene. Det synes å være den løsningen Fremskrittspartiet stort sett har når det gjelder disse spørsmålene. Da er det interessant å få vite hvor mye Fremskrittspartiet tenker å sette av for å avhjelpe i nærområdene. Ser Fremskrittspartiet for seg at de som nå er i disse leirene, kan integreres i de landene de nå befinner seg i? Når det gjelder f.eks. aktivistene som har jobbet i Afghanistan for kvinnerettigheter og LHBT-rettigheter, tenker representanten at de er trygge i nærliggende og også regimestyrte land?

Erlend Wiborg (FrP) []: Siste spørsmål er noe av grunnen til at Fremskrittspartiet har sagt at vi vil ta imot 200 kvoteflyktninger neste år. Det er bl.a. fordi det kan være personell i f.eks. Afghanistan som har hjulpet norske styrker, og som vi bør ta til Norge av rene sikkerhetshensyn.

Vi ønsker å styrke hjelpen i nærområdene. Det velger Sosialistisk Venstreparti i dag å stemme imot. De stemmer altså imot å følge FNs ønske om å styrke hjelpen i nærområdene.

Og nei, jeg ser det ikke som et mål i seg selv at man skal integrere personer i det landet en flyktningleir ligger i. Jeg ser for meg at folk som bor der, skal kunne få god helsehjelp, de skal være trygge, barna skal kunne leke og få en utdanning. Så, når det blir fred i hjemlandet, skal de kunne reise tilbake til sitt hjemland og være med og bygge opp landet – akkurat som nordmenn gjorde under den andre verdenskrigen.

Grete Wold (SV) []: Jeg kan forstå at representanten har behov for å sette disse ordningene litt opp mot hverandre og slik sett velger å framheve at Sosialistisk Venstreparti stemmer imot FNs anbefalinger eller de pottene som slik sett ligger på bordet. Det handler selvfølgelig ikke om det. Det handler om hvilken innretning og hvilken ordning man ønsker å ha på bordet.

Ser representanten for seg at disse barna skal vokse opp, leke og ha det trygt og godt i disse leirene, slik representanten framstiller det, og så kommer det til å bli fred i løpet av noen måneders tid, slik at de kan reise hjem? Virkeligheten ser vel strengt tatt ikke slik ut?

Erlend Wiborg (FrP) []: Det vil jo variere fra konflikt til konflikt. Noen konflikter er langvarige, og noen konflikter er heldigvis kortvarige. Vi må selvfølgelig jobbe for at flest mulig konflikter er så korte som mulig. Men igjen: Det aller viktigste når det er krig og konflikt, er å sørge for at barn er så trygge som mulig. Det må være det viktigste, ikke hvor mange vi kan slå oss på brystet over å ha hentet til Norge. Det totale antallet er det viktigste, og for Fremskrittspartiet er det, som jeg innledet med i sted, bedre og viktigere å hjelpe f.eks. 8 300 personer til å være trygge og få utdanning og helsehjelp enn å hente 50 personer til Norge. Jeg synes det er synd at Sosialistisk Venstreparti velger å prioritere 50 i stedet for å hjelpe 8 300 personer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Grete Wold (SV) []: Verden er ikke stor. Det pleier vi å si når vi møter kjente på litt uventede steder, og med vår digitale verden virker den faktisk enda mindre. Vi kan holde kontakt med folk i hele verden på en liten skjerm, og vi kan følge med på alt som skjer langt, langt borte. Det er faktisk ikke så spennende lenger. Det er egentlig mest slitsomt med så mye informasjon, med så mange inntrykk hele tiden. Tempoet er høyt, og det er blitt et gode å kunne logge seg av. Men selv om vi velger å logge oss av, velger å ikke se og velger å ikke forholde oss til det som er langt, langt der borte, blir bildene likevel ikke borte, og den lille verden blir heller ikke borte. Vi kan ikke logge oss av virkeligheten, en virkelighet som for mange i dag er brutal.

Verden har, som flere har nevnt, mange mennesker på flukt. Langt over 80 millioner mennesker er på flukt fra krig, ødeleggelse, forfølgelse og fattigdom. Vi har sett bildene. Vi er blitt berørt av barn som drukner i Middelhavet, familier i kalde telt i overfylte og farlige flyktningleirer –av desperate mennesker som forsøker å få seg en framtid. Men så ble det kanskje litt for mye å forholde seg til. Vi fikk det vi kalte en flyktningkrise i 2015. Mange ble skremt. Vi strammet i hvert fall inn en til da noe mer solidarisk flyktning- og asylpolitikk.

Vi har mye penger i vårt land, og vi betaler oss også ut av mye. Også i denne politikken tenker vi at det blir bedre om de blir i leirene. Vi setter opp et rasjonale om at vi kan hjelpe flere der de er. Vi ser ikke alle dem som ikke kan få beskyttelse der, eller de landene som ber om avlastning. Det er gledelig at vi nå får på plass en solidaritetspott på inntil 5 mrd. kr for å kunne avhjelpe noe i nærområdene, som har den aller største belastningen. Uansett hvor mange vi skulle velge å hjelpe videre, vil det være et press på nærområdene. Men vi kan ikke kun ha den tilnærmingen. Det er derfor beklagelig at vi heller ikke nå vil forholde oss til det antallet kvoteflyktninger FN ber oss om, og heller ikke vil ta imot flere fra Hellas eller Italia, eller alle de mange som man ikke har på budsjettet i dag.

Det er også gode og positive poster i denne delen av budsjettet. Sårbare barn skal hjelpes med gratis rettshjelp i utvisningssaker. Vi ser stadig flere enkeltsaker som berører oss, familier som lever i usikkerhet, og barn som trenger trygghet og stabilitet, så en økt fokusering og en satsing på dette vil utgjøre en forskjell. En økt ramme til organisasjoner som NOAS og Jussbuss vil gi flere muligheten til veiledning av kvalifiserte jurister, kanskje også til å få prøvd saken sin i en rettssal. Vi vil sikre at barnets beste er det grunnleggende hensynet ved behandlingen av asylsaker der de blir berørt. Vi vil skape en forutsigbarhet for organisasjoner som jobber med integrering, kvalifisering og nærmiljøarbeid, og i tillegg øker vi potten for den søkbare ordningen. Dette er blitt veldig godt tatt imot.

Det er en økning i Jobbsjansen, som er et av flere gode tiltak med veldig fine resultater. Det er ingen tvil om at språk og tilknytning til arbeidslivet er helt avgjørende for integreringen. Vi vil også sikre at alle barn som oppholder seg i Norge, har full tilgang til nødvendige helse- og omsorgstjenester – endelig kan det bli en realitet. I tillegg vil også denne delen av befolkningen ta del i de forbedringene vi gjør med gratis SFO, barnetrygden utenfor sosialhjelpen og en økt satsing på jobb og aktivitet.

Vi skal sørge for å bistå kommunene. Det er viktig at alle som kommer hit, raskt får tilknytning til sitt nærmiljø og dermed også muligheten for å starte et nytt liv. Flere mindre kommuner ønsker å ta imot flere flyktninger, og det er viktig at vi legger til rette for det. Her ligger det også distriktspolitikk. Bedre langsiktige, økonomiske støtteordninger for kommunene som bosetter mennesker med særlige behov, skal også på plass. Det er bra, og det gir en forutsigbarhet og en lettere integreringsvei. Områdesatsingen får også et løft. Det er etterlengtet og et nødvendig tiltak som stimulerer til en bedre politikk også i byene våre.

Samlet sett er det flere gode tiltak, mange fine skritt mot en bedre integreringspolitikk, hvor arbeid kanskje er den aller viktigste komponenten. Men det er mye ugjort også på dette feltet. Vi har mer å gjøre i flyktningpolitikken, så den må vi jobbe sammen om å utvikle videre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mari Holm Lønseth (H) []: SSB kom, som jeg nevnte i sted også, for noen uker siden med en rapport om lavinntektshusholdninger i Norge. Den viste at bl.a. at innvandrere med bakgrunn fra flukt eller familiegjenforening er overrepresentert blant familier med varig lavinntekt. Det har ofte sammenheng med at man ikke er i jobb, eller at man har kortvarige jobber med lav lønn. Det er avgjørende at vi ikke tar imot flere til Norge enn vi klarer å integrere, dersom vi skal sørge for at folk kommer seg ut i jobb, lærer seg norsk og derigjennom også kan forsørge seg selv.

I SVs alternative budsjett legger man opp til nærmest en dobling av antallet kvoteflyktninger man skal ta imot i Norge, samtidig som man ønsker å gjennomføre endringer i innvandringspolitikken, som også ville gjort det lettere å få opphold i Norge. Erkjenner representanten at økt innvandring kan føre til at flere lever med varig lavinntekt, og mener hun at det er et problem?

Grete Wold (SV) []: Jeg er som representanten veldig opptatt av barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, og SV har mange tiltak på det området nettopp for å forebygge at det skjer. Så vil det være sånn at man, når man kommer til et nytt land, og før man har mulighet til å bli en del av det samfunnet, kanskje må stå i en situasjon hvor man har en lav inntekt over tid, og arbeid er, som det ble sagt, viktig. Det viktigste er kanskje å ikke være opphengt i å få ned statistikken, men å skape et bedre liv for de barna som vokser opp. Jeg vil uansett påstå at det å vokse opp i en lavinntektsfamilie i et trygt Norge er bedre enn å vokse opp i et overfylt, vått telt i en flyktningleir.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg er enig i at vi trenger mange tiltak for at folk ikke skal leve med varig lavinntekt, og jeg er stolt av at Høyre i regjering har sørget for mange viktige tiltak når det gjelder det, bl.a. billigere barnehageplass og billigere SFO. Men jeg blir egentlig litt overrasket over konklusjonen i svaret til Wold. Det framstår som om man aksepterer at det er greit at folk lever med varig lavinntekt, fordi det er bedre for dem enn det ellers ville ha vært. Jeg synes noe av problemet med at familier lever med varig lavinntekt i Norge, er at de menneskene som gjør det, ofte gjør det dårligere på skolen, f.eks., har dårligere helse og lever et dårligere liv. Jeg mener at noe av det som er viktig for velferdssamfunnet vi lever i, nettopp er at vi har små forskjeller. Er det virkelig sånn å forstå at SV egentlig erkjenner at deres innvandringspolitikk vil føre til at flere lever med varig lavinntekt, men at hun synes at det er greit fordi det er bedre enn alternativet for den enkelte?

Grete Wold (SV) []: Jeg tror representanten har misforstått meg litt hvis det var det som ble resultatet av det svaret. Vi aksepterer på ingen måte at mennesker skal leve i lavinntektsfamilier, og derfor har vi også en rekke tiltak – mange gode tiltak – i dette budsjettet nettopp for å forebygge det. Om de som lever med lavinntekt, har en flerkulturell bakgrunn eller en ren norsk bakgrunn, er ganske uinteressant i denne sammenhengen. Dette er barn som ikke har det bra, som ikke får ta del i samfunnet på lik linje med andre, og da må vi sørge for at de blir sikret når det gjelder det. Så er ikke SV opptatt av å pynte på statistikken; vi er opptatt av å hjelpe de menneskene det faktisk gjelder.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg er enig i at det i og for seg er uinteressant hvilken kulturell bakgrunn man har, om man lever med varig lavinntekt eller ikke. Bakgrunnen for at jeg tar det opp her, er at vi vet at statistikken viser at av dem som lever med varig lavinntekt, er innvandrere dessverre overrepresentert. Det viser derfor at vi har behov for å gjøre en særskilt innsats der. Jeg opplever egentlig at representanten erkjenner at den innvandringspolitikken man fører, vil føre til at flere over tid vil leve med lavinntekt. Vil SV ta konsekvensen av det og vurdere å endre sin innvandringspolitikk?

Grete Wold (SV) []: Det kan jeg avkrefte med en gang. SV kommer ikke til å endre sin innvandringspolitikk og heller ikke redusere det antallet vi ønsker å kunne gi beskyttelse her i landet. Vi mener at vi har internasjonale forpliktelser, vi mener at vi skal følge FNs anbefalinger og ta imot det antallet kvoteflyktninger som FN ber oss om. Det handler om å ta et etisk og internasjonalt ansvar.

Det er ingen erkjennelse av at noen skal leve i lavinntektsfamilier. Det å sette de to forholdene tett opp imot hverandre og direkte årsaksforklare hvorfor noen lever i lavinntektsfamilier, er litt feil premisser for diskusjonen.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det er vel ingen hemmelighet at det i både innvandrings- og integreringspolitikken er ganske stor forskjell mellom Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, og Fremskrittspartiet er således glad hver gang vi ser at Sosialistisk Venstreparti ikke får gjennomslag for sin politikk, både på dette området og på andre områder, og jeg vil anta at det er relativt gjensidig.

Nå har Sosialistisk Venstreparti forhandlet med regjeringen om et budsjett, og til min store glede har Sosialistisk Venstreparti ikke fått noen nevneverdige gjennomslag i denne runden. Jeg er glad for det, og jeg registrerer at SV har brukt sin forhandlingsmakt på andre områder. Kan vi nå forvente at SV i tiden fremover kommer til å kreve større gjennomslag i innvandrings- og integreringspolitikken, og hvilke krav vil det eventuelt være til regjeringen?

Grete Wold (SV) []: Det er helt riktig som Wiborg presiserer: Vi har helt ulik innfallsvinkel til denne problemstillingen og er vel gjensidig glad for at den andre ikke nødvendigvis får så mye gjennomslag for sin politikk på dette området.

Nå har vi avsluttet forhandlingene om dette budsjettet, og det er helt riktig at dette er et av områdene hvor SV ikke har fått tilstrekkelig gjennomslag for det vi hadde ønsket i vår politikk. Det er sånn i forhandlinger at man går inn og må prioritere områder. Man må kanskje prioritere de områdene man har mulighet til å finne sammen om og få en god politikk på. Det er også mange områder som inngår i dette feltet, hvor vi har fått gjennomslag, og hvor vi har fått gjennom veldig gode tiltak, som jeg også nevnte i innlegget mitt.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg vil takke representanten for svaret, men jeg vil be representanten være litt tydeligere. Nå er jo Sosialistisk Venstreparti i den situasjonen at man faktisk kan stille krav til regjeringen. Man får ikke gjennomført alt, men vil det være et krav fra Sosialistisk Venstreparti om å øke andelen kvoteflyktninger og liberalisere og myke opp asylpolitikken til Norge ved fremtidige forhandlinger?

Grete Wold (SV) []: Vi vil alltid jobbe for at vi skal følge FNs anbefalinger i flyktning- og asylpolitikken. Det kommer vi også til å bringe til bords ved senere anledninger. Vi kan ikke ta omkamper på alle diskusjoner til enhver tid hele veien, men dette er noe vi kommer til å jobbe for både i salen og i annet arbeid. Det er kanskje vel så viktig det arbeidet vi skal få til felles med en bedre integreringspolitikk, hvor vi skal legge til rette for at alle har mulighet til å få god språkopplæring og komme seg ut i arbeid, og sånn sett fortsatt bidra til å redusere ulikhetene i Norge. Det er det aller, aller viktigste. I tillegg må vi jobbe for å få gode organisasjoner og en god politikk også for dem som har kommet til landet vårt.

Presidenten: Replikkordskiftet er ferdig.

Tobias Drevland Lund (R) []: I dag er 1 pst. av verdens befolkning på flukt. Det betyr over 82 millioner mennesker, anslår FN. Ikke siden andre verdenskrig har det vært flere mennesker på flukt i verden, og det er alvorlig.

Ofte hører vi prat om flyktningkrisen som traff oss i 2014 og 2015. Sannheten er at den krisen ikke er over. Den er ikke over for alle de menneskene som i dag befinner seg på grensen mellom Polen og Hviterussland, den er ikke over for dem som risikerer å dø på vei over Middelhavet, og heller ikke for alle dem som befinner seg i flyktningleirene i nærområdene. For disse menneskene er det fortsatt krise.

Norge kan ikke gjøre alt for alle, men vi kan gjøre noe. Da skuffer det meg og Rødt at heller ikke i dette budsjettforliket mellom regjeringen og SV klarer man å ta imot 5 000 kvoteflyktinger, som er det FNs høykommissær for flyktninger ber oss om. Rødt mener at Norge både har plass og mulighet til å ta imot 5 000 flyktninger. I tillegg ønsker vi å se på muligheten for å ta imot ytterligere 1 500 fra de overfylte leirene i Hellas og Italia. Derfor setter vi også av penger til det i vårt alternative statsbudsjett.

Vi må sørge for en god integrering og inkludering av folk som allerede er her. Dette arbeidet er utrolig viktig, og her gjøres det en stor jobb av både frivillige og profesjonelle aktører. Mennesker som kommer til Norge av ulike grunner, skal møte en inkluderende bolig-, arbeids-, skole- og utdanningspolitikk som sikrer at det er plass til alle, og som hindrer segregering. Det er påfallende at det er mye lettere å få jobb når du heter Aleksander enn når du heter Ali, og sånn bør det ikke være i Norge.

Rødt foreslår i vårt alternative budsjett å øke bevilgningene til MiRA-senteret med 6,6 mill. kr og til Stiftelsen Fargespill med 1 mill. kr, og vi legger også inn 0,5 mill. kr for å redde det viktige tilbudet som er Røde Kors’ tiltak Stella og Castor kompetansesenter i Tønsberg. Rødt legger også inn 15 mill. kr til områdesatsing i Groruddalen og Oslo sør. I tillegg vil jeg trekke fram det som tidligere er blitt nevnt i denne debatten, om viktigheten av bl.a. Jobbsjansen, som er et godt tiltak.

Vi bør også la dem som har kommet til Norge, som har bodd her lenge, etablert seg og levd sitt liv her, få muligheten til å bli værende hvis de ikke har gjort noe galt. Det er mange eksempler, men la meg nevne noen. Jeg har lest om noen barn i Tønsberg, og det gjør meg dypt opprørt, nemlig Delnaz, Khairi og Della. De er alle født i Norge og bor i Tønsberg sammen med sine foreldre, Amat og Dakhwaz. Delnaz og Khairi går på skole, og Della går i barnehage. Barna hadde en midlertidig oppholdstillatelse i Norge, men den norske stat har trukket den tilbake. Familien vant ikke fram med sin klage til UNE. Disse barna er våre, og de bør fortsatt få lov til å bo i Norge og ha en trygg oppvekst. Familien har ingenting å dra tilbake til i Irak. De er jesidier, en forfulgt religiøs minoritetsgruppe, og da er det umenneskelig, mener jeg, å sende denne familien tilbake til et liv i flyktningleir i Nord-Irak.

Samtidig har vi Mahad-saken, som dreier seg om Mahad Mahamud, som kanskje noen kjenner til. Mahad kom til Norge fra Somalia som 14-åring. Han fullførte høyere utdanning og ble bioingeniør på Ullevål sykehus i Oslo. Mahad er faglært, han betalte skatt og hadde en samfunnskritisk jobb. Så mistet han det norske statsborgerskapet sitt fordi UDI og UNE mente at han egentlig var en annen, spesifikk mann fra Djibouti – mens Mahads advokat i år har funnet bevis for at denne mannen som utlendingsmyndighetene påsto var ham, døde i 2016.

Hvor er det jeg vil med dette? Det er veldig mye prat om systemer og de store tingene, men dette handler om mennesker, og det handler om å se menneskene som blir – hva skal jeg si – overkjørt av systemet. Norge kan bedre enn dette, og Rødt mener at vi trenger en ny, solidarisk og menneskelig asyl- og innvandringspolitikk der vi integrerer flere, der vi gir flere muligheter, og der vi sørger for å ha solidaritet i fokus.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det var velkjente toner fra Rødt i innvandrings- og integreringspolitikken. Det er helt legitimt at det er forskjellige meninger i denne sal om f.eks. hvor streng innvandringspolitikk man skal ha, og hvor grensene skal være. Men jeg trodde at man i hvert fall var enig om én ting, og det er at de som får avslag på søknaden, faktisk må forlate Norge – uavhengig av om man ønsker en streng politikk eller ikke. Jeg registrerer at Rødt i budsjettet bruker særdeles sterke ord, som at det er i strid med human og rettferdig behandling av asylsøkere at bl.a. de som får avslag på sin søknad, må forlate landet. Er det slik at Rødt mener det skal være opp til den enkelte om man får opphold, eller skal det være samfunnet som setter krav og kriterier for hvem som får opphold i Norge?

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg takker for spørsmålet. Rødt mener det burde vært en foreldelsesfrist for tilbakekalling av statsborgerskap. At f.eks. de barna som har fått midlertidig opphold, som har vokst opp i Norge, som går i barnehage, som går på skole, skal bli straffet for hva noen andre før dem har gjort, som er utenfor deres kontroll, synes jeg er strengt urettferdig. Jeg har tatt saken med Mahad som et eksempel. At han, som har fått seg jobb, som har bidratt og betalt skatt til Norge, som er en del av det norske samfunnet og har en samfunnskritisk jobb, skal bli nektet statsborgerskap fordi utlendingsmyndighetene plutselig tror han er en annen mann, som er død, mener jeg er helt useriøst. Jeg synes vi burde ha en praksis der vi faktisk stoler mer på de menneskene som er i møte med systemet, og der vi ikke trekker tilbake statsborgerskap så mange år etterpå, som i dette tilfellet, der det er snakk om 18 år.

Erlend Wiborg (FrP) []: Vi må ha noe tillit til norsk utlendingsforvaltning, norske domstoler osv., som faktisk har behandlet flere av disse sakene grundig. Men det var ikke det som var spørsmålet mitt. Det gjaldt at Rødt kutter i budsjettet og går til kraftig angrep på en returpolitikk som sier at hvis man får avslag på sin søknad, må man forlate landet, og at hvis man ikke gjør det frivillig, skal man uttransporteres. Man privatiserer i utgangspunktet hele asylsystemet hvis det skal være opp til den enkelte selv å velge om man skal forlate landet eller ikke hvis man får avslag på sin søknad. Jeg må si at det ville være en veldig underlig praksis, og da er det greit å få et svar fra Rødt. Jeg snakker ikke om gamle saker. Jeg snakker om ferske saker – personer som nylig har kommet til Norge, men får avslag fordi de ikke har behov for beskyttelse. Mener Rødt at de allikevel skal kunne oppholde seg i Norge?

Tobias Drevland Lund (R) []: Vi mener at politiet og utlendingsmyndighetene egentlig har bedre ting å bruke tiden på. Man ser kriminalitetsbildet, man ser hvilke andre utfordringer vi har ute i politidistriktene, at folk har opplevd at det er mindre synlig politi i nærmiljøet. Jeg og Rødt mener at det å bruke masse tid på å spore opp noen som kanskje ikke burde vært her i utgangspunktet, men som etter veldig mange år har fått et liv i Norge, er en feil prioritering, og vi mener man burde hatt en frist for tilbakekallelse av statsborgerskap.

Mudassar Kapur (H) []: Representanten var innom integrering i sitt innlegg og nevnte mange gode punkter og poenger som jeg tror flere i salen kan slutte seg til. Sett fra et integreringsperspektiv er områdesatsingene i de største byene våre et viktig område. Rødt er ikke med på nødvendigvis å styre Oslo, men er en viktig budsjettpartner i denne byen. Vi vet at det finnes en del ubrukte midler på områdesatsingen i Oslo sør, og særlig fra et integreringsperspektiv er det bekymringsfullt. Det er en tilbakemelding representanten kan ta med seg til sine kollegaer i Oslo.

Mitt spørsmål handler om hvordan representanten mener at vi framover skal bruke privat næringsliv – som Rødt vanligvis er imot, men allikevel – i arbeidet med å integrere og få inkludert folk i arbeidslivet.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg takker for spørsmålet. Som jeg nevnte i mitt framlegg, styrker vi områdesatsingene til både Grorud og Oslo sør, og det mener jeg er viktig. Det er viktig med områdesatsing. Når det gjelder å bruke det private næringslivet, tror jeg det er veldig viktig at man sørger for å få folk i jobb, også i det private næringslivet. Da er det viktig, som jeg sa i framlegget mitt, at vi jobber for mindre diskriminering, at man sørger for at det er en lettere vei inn, uansett om man heter Ali eller Aleksander, og at vi jobber opp mot de integreringstiltakene som er ute i kommunene, rundt omkring i hele landet. Mange av disse er tiltak som jeg tror både Rødt og Høyre er enige om.

Presidenten: Replikkordskiftet er ferdig.

André N. Skjelstad (V) []: Den store utfordringen er å inkludere innvandrere i det store fellesskapet fra starten av. Det kan vi klare om vi sikrer arbeidsdeltakelse gjennom individuelt tilpassede introduksjonsprogram og gir mulighet til å benytte kunnskap og utdanning en har med fra hjemlandet. For vi vet at det å satse på kvalitet og fleksibilitet i introduksjonsprogrammene lønner seg.

Formell kompetanse er i økende grad en forutsetning for å komme inn i og være i arbeid. Vi vet også at det er en samfunnsøkonomisk lønnsom investering med utdanning til flyktninger. Femårig opplæring til en flyktning som fra før har grunnskole eller mindre, gir fire ganger høyere avkastning enn det investeringen kostet.

Venstre i regjering innførte en ny integreringslov i 2021, som nettopp legger større vekt på å differensiere introduksjonsprogram for den enkelte og har mål om formell kompetanse til alle deltakerne. Arbeidsinkludering er mulig bare man får de riktige verktøyene og ikke blir møtt med for rigide systemer.

Norge må ha en asyl- og innvandringspolitikk som gir forutsigbarhet for de menneskene som befinner seg i håpløse situasjoner, og som venter på skjebnetunge avgjørelser. Med Venstre i regjering fikk vi på plass en integreringspolitikk og asyl- og innvandringspolitikk som ble vesentlig forbedret.

Det er verdt å merke seg: Partier som gikk i strupen på den forrige regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk, ser nå nok en gang ut til å legge seg på en mer restriktiv linje. Så lenge Venstre satt i regjering, var vi en garantist for en human innvandringspolitikk og arbeidet hardt for at regelverket så langt som mulig skulle være forutsigbart for alle å forholde seg til. Nå er det Sosialistisk Venstreparti som ser ut til å måtte ta over den samme rollen, og jeg håper at de går like helhjertet inn i den rollen som vi gjorde, og viderefører det i videre budsjetter.

Jeg takker komiteen for at det var et godt arbeid som er lagt ned denne høsten. Muligheten til fri bevegelse er en grunnleggende liberal verdi. Innvandring stimulerer også sosialt, kulturelt og økonomisk og gjør samfunnet vårt sterkere, rikere og mer mangfoldig.

Men ikke alle reiser fordi de selv ønsker det. Over 80 millioner mennesker er i dag drevet på flukt, noe som tilsvarer 1 pst. av verdens befolkning. Den viktigste årsaken til det er krig og konflikter, men utsikter til klimaendringer og flere naturkatastrofer vil med stor sannsynlighet oppleves som ytterligere press på grenseland som tar imot store flyktningstrømmer. Det er positivt at EU er frampå i arbeidet med å finne løsninger på migrasjonsutfordringene, og Norge må følge opp arbeidet sitt og stå klar til å yte i dugnaden.

Få av oss tenker over hvor mye vi gjør i hverdagen som knytter samfunnet sammen. Dette skjer på butikken, på arbeidsplassen og gjennom naboskap – hvor det utvikles relasjoner til andre folk. For å forstå hverandre må vi forstå hverandres språk. Jobben vår er å sikre at alle mennesker som bor i Norge, gis anledning og om nødvendig hjelp til å inngå i en slik relasjonsbygging. For de fleste av oss er det en selvfølgelig del av hverdagen. For andre, som er kommet til Norge for å starte et nytt liv, er det noe som kan virke utilgjengelig og ukjent. I Norge har vi vært gode på integrering. Likevel skal vi være ærlige å si at vi har noen utfordringer. De som kommer til Norge i voksen alder, har noen spesielle utfordringer i arbeidslivet. Det er synd at en på det viset viser at en ikke tar vare på kunnskapen fra yrkeslivet i hjemlandet – kunnskap vi kan benytte i Norge.

Venstre i regjering jobbet med integreringsreformen, som tok tak i de utfordringene. Det håper jeg fortsetter videre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Tidligere statsråd Guri Melby sa rett ut at den forrige regjeringen ikke hadde vært god nok til å utnytte det store potensialet som finnes i kommunene, næringslivet og frivilligheten for å kvalifisere flere for jobb.

André Skjelstad sa selv – allerede i 2016 – at det for Venstre har vært spesielt viktig å sikre god integrering av barn som har fått opphold i Norge, og å sørge for at voksne flyktninger raskt kan komme seg i arbeid og aktivitet.

Hva tenker representanten om at barnefattigdommen har økt på Venstres vakt, og hvordan forklarer han at stadig flere innvandrere mottar sosialhjelp?

André N. Skjelstad (V) []: Jeg må tilbake til min egen kommune der erfaringen er størst når det gjelder hva som kan gjøres bedre, og hvordan. Det er riktig at ting bestandig kan gjøres bedre; det er det ingen som helst tvil om. Jeg tror at det er mye som er blitt gjort bra, men når det gjelder integrering av de fattigste, og ikke minst det at mange havner på sosialstønad, er ikke utviklingen som ønsket. Vi ser det i mange kommuner der vi ikke er gode nok til å bidra til å få folk i jobb. Men i mange områder, noe jeg mener var veldig riktig også under den forrige regjeringen, klarte vi å få mange ut i jobb. Derfor er en jobbsjanse og ikke minst det å lære språk uhyre viktig for dem som kommer nye, og som kanskje har en litt annen bagasje enn det vi andre har.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Jeg hører at representanten Skjelstad viser til hva Venstre fikk til i regjering. Representanten sa bl.a. at de lyktes med å få vesentlig flere i jobb. Sammenliknet med hva som skjedde sist gang Senterpartiet og Arbeiderpartiet var i regjering, vil jeg ikke si at statistikken er veldig imponerende – tvert imot gikk sysselsettingsandelen ned.

Representanten sa også at de fikk på plass en innvandrings- og integreringspolitikk som ble vesentlig forbedret. I denne perioden satt Venstre for det meste i regjering sammen med Fremskrittparitet. Det er to partier som signaliserer en god del forskjellige ting i innvandrings- og integreringspolitikken. Jeg er litt nysgjerrig på om representanten kan utdype litt mer konkret. Hva var disse vesentlige forbedringene som Venstre fikk til i regjering?

André N. Skjelstad (V) []: Det kan høres ut som at når en ønsker sin primærpolitikk, er en lenger unna det i salen i dag. Sannheten var at Venstres gjennomslag da vi satt i regjering – og også på utsiden – var store.

Det som gjør meg bekymret i dag, er at veldig mye av loddet med en liberal innvandringspolitikk ligger på et samarbeidende parti som ligger på utsiden av regjeringen. For jeg hører ganske tydelig – ikke minst på hva representanten Greni fra Sandtrøens eget parti sier – at vi kan forvente en vesentlig mindre liberal innvandringspolitikk enn det vi har hatt de siste åtte årene.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Nå spurte jeg om jeg kunne få noen konkrete eksempler på hva disse vesentlige forbedringene var. Jeg har bare lyst til å spørre en gang til om vi kan få noen konkrete eksempler på hva disse vesentlige forbedringene var.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg får gjenta meg selv en gang til, som har blitt mulighetsrommet når en står her. Innimellom må en jo lure på om noen er tunghørt, eller om det går forbi. Det er ingen som helst tvil om at det vi oppnådde de siste åtte årene, både da vi satt på utsiden og da vi satt på innsiden av regjeringskontorene, var at vi fikk en mer liberal innvandringspolitikk, som også sto seg i dette. Samtidig har vi vært tydelige på at vi også stiller krav. Men jeg mener vi har fulgt opp med tanke på språk og muligheten til jobb, og at det har blitt vesentlig bedre enn det var før vi kom inn i regjeringskontorene.

Erlend Wiborg (FrP) []: Selv om Fremskrittspartiet og Venstre i mange tilfeller innen innvandring og integrering har forskjellig politikk, tror jeg vi deler flere av de felles målene. Blant annet når det gjelder kampen mot negativ sosial kontroll, er jeg trygg på at representanten Skjelstad er enig med Fremskrittspartiet i at alle i Norge skal ha like rettigheter og muligheter, og at alle mennesker skal kunne styre sitt eget liv. Vi vet dessverre at det er altfor mange jenter og kvinner som vokser opp og bor i Norge som ikke selv får bestemme om de skal jobbe, hvilken kjæreste de skal ha, eller hvordan de skal styre livet sitt.

Jeg kunne tenke meg å høre om representanten Skjelstad og Venstre har noen synspunkter på hvordan vi kan bekjempe negativ sosial kontroll, for det kunne vært interessant å få en litt bredere og større debatt med tanke på det.

André N. Skjelstad (V) []: Det er helt riktig, der er Venstre og Fremskrittspartiet på linje. Å bekjempe negativ sosial kontroll har vært og er en ting som Venstre har vært tydelig på veldig lenge. Det er klart at en må kunne styre sitt eget liv uten at noen andre skal styre det for en. Det har vært en viktig sak og er en viktig sak for Venstre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Emilie Mehl []: Regjeringen legger opp til at migrasjonspolitikken skal være forutsigbar og ansvarlig, og at det skal legges stor vekt på stabilitet og kontinuitet.

Budsjettforslaget er basert på at det fortsatt vil komme få asylsøkere til Norge. I de første ti månedene i 2021 har det kommet omtrent 1 250 asylsøkere. Dette er ekstraordinært få, grunnet koronasituasjonen, og omtrent på samme nivå som fjoråret, som også var preget av koronasituasjonen. Det forventes at antall asylsøkere vil være 3 000 i 2022.

Fra starten av 2021 og fram til utløpet av oktober økte antall beboere i asylmottak fra om lag 1 750 til om lag 2 500. Dette skyldes i all hovedsak at flere av de evakuerte fra Afghanistan ble midlertidig plassert på asylmottak. Etter krav og råd fra helsemyndighetene har kapasitetsutnyttelsen i asylmottakene vært lavere enn i en normalsituasjon, for å ivareta smittevern.

Mottakskapasiteten reduseres normalt i takt med ankomstnivået, men i budsjettet legger vi opp til å beholde et minimum av plasser ved svært lave ankomstnivåer, en såkalt basiskapasitet. Det er viktig for å sikre ankomstberedskap og at vi har et marked for operatører av mottak dersom ankomstene skulle øke på nytt på et senere tidspunkt.

I Gul bok foreslås det å bevilge 1,2 mill. kr til Statsforvalteren for å etablere en tilsynsordning med omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak, fra 1. juli 2022. Forslag om endringer i utlendingsloven og en ny forskrift om dette har vært på høring. Denne regjeringen vurderer videre oppfølging av dette forslaget, som lå fra tidligere regjering.

Et av målene til regjeringen er at asylsøkere raskt får avklart om de har krav på opphold eller ikke, og kan tilpasse seg deretter. Effektivt returarbeid er viktig for å bevare tilliten til asylordningen. Lavt antall asylsøkere de siste årene har redusert målgruppen for retur. Som del av nødvendige prioriteringer og på bakgrunn av at det nå er færre som har plikt til utreise, i mottak, er det i Gul bok foreslått å avvikle returrådgiving i asylmottakene og en reduksjon i tilskudd til organisasjoner for å fremme retur.

Personer som flykter fra individuell forfølgelse, skal gis beskyttelse. Norge skal vise solidaritet med, og ta vår del av ansvaret for, mennesker på flukt. Nivået på kvoteflyktninger ses i sammenheng med nivået på asylankomster. Sett i lys av det lave antallet asylsøkere foreslår regjeringen å videreføre en kvote på 3 000 i 2022, inkludert eventuelle andre typer byrdedeling.

Det har videre vært en betydelig økning i antall søknader om statsborgerskap etter at prinsippet om ett statsborgerskap ble avviklet 1. januar 2020. Videre er det anslått at endringer i krav til oppholdstid for søknad om statsborgerskap vil medføre mer komplisert saksbehandling. For å kunne håndtere flere saker og et mer komplisert regelverk på statsborgerfeltet er det i Gul bok foreslått å øke bevilgningen til politiet og UDI med til sammen 30,1 mill. kr i 2022, altså for å behandle flere saker om statsborgerskap. Denne regjeringen stiller seg bak det tiltaket.

Gjennom deltakelse i Schengen-samarbeidet har Norge forpliktet seg til europeisk samarbeid om utvikling og bruk av felles IKT-infrastruktur og deling av informasjon. Det er et viktig tiltak som skal gjøre Norge bedre rustet til å forebygge, avverge og motarbeide grensekryssende kriminalitet, ulovlig migrasjon og terrorisme. Det er foreslått å bevilge 302,5 mill. kr til å implementere og oppdatere IKT-systemene, der 94,7 mill. kr av disse går til UDI og UNE.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mari Holm Lønseth (H) []: Regjeringen skriver i Hurdalsplattformen at antallet kvoteflyktninger skal ses i sammenheng med antallet asylsøkere. Nå er antallet asylsøkere, som statsråden selv også var inne på i sitt innlegg, veldig lavt. Betyr det at regjeringen vil vurdere å åpne for å ta imot flere kvoteflyktninger til Norge nå, og på hvilket nivå må asylankomstene være for at man skal vurdere å øke antallet kvoteflyktninger til Norge?

Statsråd Emilie Mehl []: Nei, vi vurderer ikke nå å ta imot flere. Vi legger det antallet som forrige regjering la til grunn, 3 000, til grunn også videre, og kommer til å videreføre det nivået slik det er nå.

Mari Holm Lønseth (H) []: Da er det fint om statsråden også kan utdype hva man egentlig legger i det man skriver i Hurdalsplattformen om at man skal se det i sammenheng, og samtidig se om det kan være aktuelt å forhandle med SV om dette spørsmålet.

Jeg har også et annet spørsmål. Høyre mener, som jeg også nevnte, at det er kvotesystemet som er viktig også for å ta imot hele familier til Norge. Noe av begrunnelsen for det er at man da kan hente hele familier sammen og sånn begrense behovet for familiegjenforening.

I Hurdalsplattformen står det for det første at man skal prioritere mindreårige asylsøkere i saksbehandlingen. Det står også at man skal prioritere kvinner og barn ved uttak av kvoteflyktninger.

Misforstå meg rett: Det er selvfølgelig fint at man henter kvinner og barn til Norge, men hvis man prioriterer det framfor familier, vil man eventuelt få et økt behov for familiegjenforening. Ser statsråden at den politikken kan føre til økt bruk av familiegjenforening, og mener hun at det er et problem?

Statsråd Emilie Mehl []: Denne regjeringen er opptatt av at vi innenfor det kvotesystemet vi har, ønsker å hjelpe grupper som er veldig sårbare. Det kan være barn og kvinner og andre i en vanskelig situasjon.

Når det gjelder regelverket for familiegjenforening, er det strenge vilkår som ligger til grunn for å kunne kvalifisere for det, og det er det også viktig for denne regjeringen å videreføre, uavhengig av hvem som søker.

Erlend Wiborg (FrP) []: I en tidligere replikkveksling utfordret jeg Arbeiderpartiet på den alvorlige situasjonen man har hatt og har på grensen mellom Hviterussland og Polen, altså Schengens yttergrense, og på at EU-kommisjonen tok til orde for midlertidig å innskrenke asylretten for folk som søker asyl i Polen, Latvia og Litauen. Det kunne vært interessant å høre statsrådens syn. Støtter regjeringen EU-kommisjonen i at man må innskrenke asylretten? Og vil regjeringen også ta til orde for en innskrenking av asylretten til Norge da vi også er en del av yttergrensen, som nå fort kan komme under press?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg mener Fremskrittspartiets spørsmål legger feil premiss til grunn. EU har, så langt jeg kan se, ikke foreslått å innskrenke retten til å søke om asyl, men de har foreslått å innføre noen midlertidige regler f.eks. ved å angi hvor man kan søke asyl, og for fristene for saksbehandlingstid osv. Men det er de samme som har mulighet til å gjøre det, etter det jeg kjenner til.

På lik linje med andre land er regjeringen opptatt av at vi i Norge skal ha beredskap som gjør at vi kan håndtere eventuelle endringer i asylstrømmen, og det jobber vi med.

Grete Wold (SV) []: Statsråden nevner i sitt innlegg enslige mindreårige i mottak. Hvordan den første tiden i Norge blir som enslig mindreårig, avhenger i veldig stor grad av om UDI lander på om man er over eller under 18 år. For mange kan det være vanskelig og også helt umulig å klare å dokumentere om man er enslig mindreårig eller om man skal behandles som voksen.

UDI har en praksis hvor man legger til rette for en alderstesting hvor det brukes ulik praksis, røntgen og også vurdering av tenner. Det er en praksis egentlig ingen sier gir mening. Man kan ikke dokumentere om en ungdom er 17 år eller 19 år med denne metoden. Det sier også de som utfører testene, selv. Vil statsråden ta initiativ til å se på den praksisen?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg er opptatt av at vi, så langt det er mulig, kan sikre at søknader om asyl behandles på riktig grunnlag. Derfor er det også viktig i de sakene som handler om enslige mindreårige, at vi har systemer for å klare å kontrollere alder, slik at ikke det kan brukes som et smutthull for eldre personer til å utnytte muligheten til å ta seg til Norge.

Vi vil hele tiden jobbe med forbedringer for å sikre bedre notoritet, mer effektiv saksbehandling og ikke minst ivareta dem som faktisk er barn.

Tobias Drevland Lund (R) []: Etter flyktningkrisen i 2015 lot daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug UDI beholde noen av de økte bevilgningene for å undersøke gamle asylsaker, noe som har ført til en stor økning i tilbakekallelse av statsborgerskap de siste årene. I Rødts alternative budsjett reverserer vi disse økte bevilgningene til dette arbeidet fordi vi mener denne praksisen setter norske statsborgeres rettssikkerhet i fare. Kan statsråden være enig i at denne praksisen er en trussel mot noen utpekte gruppers rettssikkerhet, eller vil statsråden fortsette å sette av bevilgninger til å følge opp arven etter Listhaug også i framtidige budsjett?

Statsråd Emilie Mehl []: I tilfeller der opphold, statsborgerskap eller andre rettigheter i Norge er gitt på uriktig grunnlag, er det rimelig at det innenfor lovens rammer blir håndtert. Det mener jeg er viktig for å sikre stabilitet og ro i innvandringspolitikken og for at de som faktisk trenger hjelp, kan få hjelp.

Når det gjelder UDI, opplever jeg at de har et generelt behov for alle de midlene de kan få, og det er riktig at de får nødvendige midler til å håndtere de sakene som berører dem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Ingen politisk oppgave er viktigere enn å skaffe folk jobb. Arbeid er nøkkelen til resten. Egne penger, følelsen av mestring og økt verdighet, egen bolig, god helse, bedre integrering og et sosialt liv – alt dette blir lettere om man har en jobb å gå til. På Hurdal ble vi enige om konkret politikk for å kvalifisere flere til arbeid og med det sørge for at flere kan forsørge seg selv og sin familie.

For første gang siden 2013 senkes barnehageprisen, i vårt tillegg til statsbudsjettet. Det betyr noe for folk. Det betyr noe for integreringen når tersklene senkes. Hva betyr så en barnehageplass for kvalifisering til arbeidslivet? Jo, politikk virker: Stoltenberg-regjeringen startet i sin tid forsøk med gratis kjernetid i barnehager i noen bydeler i Oslo allerede fra 2006. Fire- og femåringene i disse boligområdene med høy andel minoriteter fikk tilbud om 20 timer gratis kjernetid i uka. Nå har forskere fulgt disse barna over tid og funnet flere positive resultater når elevene har tatt nasjonale prøver på åttende trinn. Disse elevene har oppnådd bedre mestring på den nasjonale leseprøven.

Barn i familier med lav inntekt hvor mor ikke jobber, ser ut til å ha hatt det største utbyttet av gratis kjernetid med tanke på både lesing og regneferdigheter på åttende trinn, og guttene har hatt aller størst utbytte når det gjelder lesing.

Politikk virker. Se bare på hva vi har fått til i byrådet i Oslo. De siste årene har elevene i Oslo fått bedre avgangskarakterer både på ungdomsskolen og i videregående skole. Flere ungdommer søker seg til yrkesfag, og flere elever fullfører og består skoleløpet. Dette er resultater i Osloskolen som taler for seg.

For noen uker siden var jeg på besøk i Lørenskog kommune og fikk hilse på deltakere i Jobbsjansen. Kommunen har gode resultater, mye takket være samarbeidet med det private lokale næringslivet. Vi styrker Jobbsjansen med 10 mill. kr i vårt budsjett.

For Arbeiderpartiet har den enkeltes mulighet til å få seg jobb og kunne forsørge seg selv og sin familie vært det aller viktigste målet med integreringspolitikken. Nå blir det 1 000 nye tiltaksplasser allerede neste år. Vi kommer til å styrke Jobbsjansen, som bidrar til å få flere hjemmeværende innvandrerkvinner ut i jobb. Nav styrkes med 100 mill. kr – det gir rom for tettere oppfølging av personer som står uten arbeid.

Dette er et budsjett som får flere i jobb. Det er bra for den enkelte og for samfunnet. Arbeid er nøkkelen til resten, og veien til arbeid går via utdanning og kvalifisering.

Tidligere i dag nevnte jeg Kapurs innlegg her i salen på mandag. Han snakket ikke bare om kommune- og levekår, men også om integreringspolitikken, som var blitt fornyet under Erna Solbergs regjering. Han viste til at de sørget for at flere får norskopplæring, for bedre bosettingspolitikk og for bedre introduksjonsprogram, og at programmet som skjer i mottak, er mye bedre enn før. Men hva er så fasiten etter disse åtte årene og en fornyet integreringspolitikk? Jo, stadig flere innvandrere mottar sosialhjelp. Halvparten av dem som mottar sosialhjelp i Norge nå, er født i utlandet. Mange har kort botid, og det kan ta tid for flyktninger å komme seg inn i arbeidslivet, det vet vi.

I en sak om dette på NRK peker Nav på manglende kompetanse og manglende språkferdigheter i norsk som to av hovedgrunnene til lav sysselsetting blant innvandrere. Jeg synes det er vanskelig å se at Erna Solberg som statsminister har lyktes særlig godt på dette feltet.

Nå har vi ingen tid å miste. Noen landgrupper utgjør til sammen nesten 27 pst. av de langtidsarbeidsløse. Mange av disse har lav utdanning, og vi har et arbeidsmarked som krever kompetanse. Det betyr at de ufaglærte må kvalifiseres. Arbeidssøkere med mangelfulle formelle kvalifikasjoner og svake grunnleggende ferdigheter må få bedre opplæring. Da vil vi få flere i arbeid, færre ledige og færre på trygd på sikt.

Økt sysselsetting blant innvandrere lønner seg for samfunnet. Hadde vi fått 20 000 flere sysselsatte, ville vi om ti år fått et økt handlingsrom på 10 mrd. kr.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Mudassar Kapur (H) []: I 2003 innførte daværende kommunalminister Erna Solberg introduksjonsloven, og 16 år senere la Jan Tore Sanner fram den nye integreringsloven. De siste 20 årene er det Høyre som har ledet an i alle de store integreringsløftene i Norge. Jeg ser at Arbeiderpartiet fortsetter å tviholde på en politisk kommentatorrolle, der man først og fremst kritiserer i stedet for å komme med konkrete forslag. Jeg synes også det er ganske spesielt å snakke om sysselsetting blant folk med kort botid i Norge uten engang å nevne at det var i løpet av de årene som Høyre styrte, at man tok imot rekordmange flyktninger og bosatte dem – de er i gang med et introduksjonsprogram. Det vil ta noe tid før alle er i løpet, men vi har fornyet programmet, vi har forsterket det, og vi fikk til mer bosetting enn det Arbeiderpartiet klarte. Vi fikk gjort noe med det feltet også, men la nå det ligge.

Vi i denne sal er enige, tror jeg, om at målet må være at flest mulig skal inkluderes i arbeids- og samfunnslivet. Da er jo språk og kompetanse nøkkelen. Det å ha en jobb å gå til er verdifullt for den enkelte, i tillegg er høy yrkesdeltakelse en forutsetning for å få til et bærekraftig velferdssamfunn. Det er derfor viktig for innvandrerne selv at de har den norskkunnskapen og kompetansen de trenger for å fylle det behovet som arbeidslivet har og etterspør. Her gjorde Solberg-regjeringen mye for å reformere integreringsprogrammet, slik at det nå gis bedre norskopplæring og flere får fagbrev og utdanning i Norge.

Den største forskjellen mellom folk i Norge er mellom dem som har jobb, og dem som står utenfor. Derfor mener vi i Høyre at det å inkludere flere i arbeidslivet er viktig for å bekjempe utenforskap og få til god integrering. Alle som kan og ønsker det, bør få sjansen. Det må være det viktigste for oss alle. Det er jo om man ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet, at utenforskap og fattigdom oppstår.

Tall fra SSB viser at økning i ulikhet de siste årene er representert ved barn med innvandrerbakgrunn fordi de ofte har foreldre som ikke er i jobb, eller bare har én inntekt og kort botid. Barn som vokser opp i hjem hvor foreldrene har jobb og utdanning, har større sannsynlighet for å lykkes senere i livet enn barn som ikke har den samme oppveksten. Så det viktigste for oss nå må være å passe på at de sosiale forskjellene ikke går i arv. Da er jobb og skole det viktigste. Det er derfor vi under vår tid i regjering har sørget for at man får gratis kjernetid i barnehagen, har redusert prisen i barnehage og SFO for lavinntektsfamilier og har sørget for å øke barnetrygden og innført fritidskort.

Alle barn fortjener en god oppvekst og en skole som gir muligheter for alle uavhengig av foreldrenes økonomi. I noen områder i våre største byer vet vi at utfordringene med tanke på levekår er ganske sammensatte: Det kan være sosial bakgrunn, det kan være bosituasjonen, og det kan være mange andre elementer, men vi vet at bomiljø, trangboddhet, høy arbeidsledighet, barnefattigdom – og ofte stor andel innvandrerbefolkning – er noe som går igjen i disse områdene. Derfor er det viktig at vi nå framover får en bedre samordnet innsats i disse områdesatsingene, at vi beveger oss mot en ny måte å tenke på, hvor man ikke bare ser på de klassiske strukturene i områdesatsingen, men også i mye større grad ser på å skape et lokalt næringsliv og arbeidsplasser og ikke minst enda mer satsing på tidlig innsats og forebyggende arbeid når det gjelder kriminalitet blant ungdom. Dette krever at flere instanser må jobbe bedre sammen. Et program som har fungert veldig bra i Oslo, er SaLTo-programmet, noe jeg tror flere representanter i salen er enig i.

Med Høyre i regjering fornyet og forlenget vi områdesatsingen, men dessverre har vi hørt at det er ubrukte midler på satsingen i Oslo sør. Jeg håper at Arbeiderpartiet i regjering holder den lokale byrådslederen litt i ørene og ber om litt rapportering på hvorfor pengebruken ikke er som den bør være. Jeg håper også, uansett forskjeller i denne sal, at akkurat når det gjelder integreringspolitikken, kan vi være enige om at her må vi dra lasset sammen, der jobb og skole er og blir det viktigste.

Statsråd Hadia Tajik []: Regjeringa har store ambisjonar for integreringsfeltet, og hovudmålet vårt er å få fleire i arbeid, byggja sterke fellesskap og gode fellesarenaer, fremja likestilling og motverka negativ sosial kontroll. Eg meiner at me legg fram eit godt budsjett her i dag for å nå desse ambisjonane på sikt.

Det er, som representanten Gåsemyr Staalesen seier, slik at arbeid er nøkkelen til integrering, og vegen til arbeid går gjennom kvalifisering og utdanning. Det er viktig at innvandrarar og folk med innvandrarbakgrunn får bidra med sine resursar, og det er ei felles oppgåve å byggja ned barrierane for deltaking.

I all hovudsak trur eg me snakkar om tre typar barrierar til arbeidslivet. Det er dei sosioøkonomiske, som bl.a. kan dreia seg om utdanningsnivå og norskkunnskapar. Det andre er kulturelle barrierar, altså forhold i eigen kulturelle bagasje som kan gjera det vanskeleg i møte med norske forhold. Og det kan kanskje særleg verka avgrensande for kvinner. For det tredje er det snakk om barrierar som kan handla om diskriminering i arbeidslivet. Det er barrierar som ein kan møta både på veg inn i og på veg oppover i arbeidslivet.

Denne regjeringa ønskjer å fjerna desse barrierane, så me kjem til å gå grundig gjennom dei kvalifiseringsløpa som finst for innvandrarar, for å sikra at dei i størst mogleg grad bidreg til å få fleire i arbeid. Det er òg ein føresetnad at det finst gode, trygge jobbar tilgjengeleg, og regjeringa vil fjerna det generelle høvet til midlertidige tilsetjingar i arbeidslivet og gjera faste, heile stillingar til ein tydeleg hovudregel i arbeidslivet.

Det at me har ein høg organisasjonsgrad, betyr noko for absolutt alle. Det gjer at me har høg grad av tillit, eit lågt konfliktnivå og betre produktivitet enn veldig mange andre land. Og det bidreg til at folk som er nye i Noreg, i større grad får same moglegheiter som majoritetsbefolkninga.

I tillegg har me på arbeids- og sosialbudsjettet føreslått 1 000 nye tiltaksplassar og sterkare driftsbudsjett for Nav, slik at dei kan hjelpa fleire inn i arbeid. Og innvandrarar er ei prioritert gruppe hos Nav.

Vidare vil regjeringa jobba for å bryta ned dei kulturelle barrierane. Dei er ofte usynlege. Dei er ikkje enkle å motverka, men eg meiner at ein viktig måte å gjera det på, er å snakka om dei og erkjenna at dei finst. Meir bevisstheit gjer det òg enklare å bryta desse barrierane ned.

Den tredje barrieren eg nemnde, som personar med innvandrarbakgrunn kan møta i arbeidslivet, er diskriminering. Me veit at mange godt kvalifiserte personar vert sette til sides i søkjarbunken fordi dei har feil namn, feil hudfarge eller feil religion. Det er dessverre grundig dokumentert at slik diskriminering finst. Regjeringa skal laga ein handlingsplan mot rasisme og diskriminering, som skal innehalda målretta tiltak for å motverka slike barrierar i arbeidslivet.

Me veit at innvandrarar er overrepresenterte i dei delane av arbeidslivet der det er størst fare for sosial dumping og utrygge kontraktar, arbeidslivskriminalitet og ganske krevjande løns- og arbeidsvilkår. Det er ein av grunnane til at regjeringa har valt å flytta integreringsfeltet til Arbeids- og inkluderingsdepartementet, for dette er forhold som gjer at me må leggja betre til rette for å knyta integreringspolitikken til arbeids- og arbeidslivspolitikken.

Det er òg slik at kvinner med innvandrarbakgrunn har langt lågare sysselsetjing enn både majoritetsbefolkninga generelt og menn med innvandrarbakgrunn. Mange damer er langt unna arbeidsmarknaden og treng grunnleggjande kvalifisering. I budsjettet føreslår regjeringa difor å styrkja Jobbsjansen med 10 mill. kr. Det vil bidra til at fleire damer med innvandrarbakgrunn vil kunna koma i arbeid.

Eg har registrert engasjementet mot negativ sosial kontroll i debatten som har vore så langt. Det er eit engasjement eg deler, og eg ser fram til å samarbeida om fleire politiske tiltak i løpet av det året som ligg framfor oss.

Eg registrerte òg innlegget til representanten Kapur, som meinte at dei store løfta dei siste 20 åra innanfor integreringsfeltet er lovarbeid på introprogrammet og integreringsloven. Eg må innrømma at eg likar lovarbeid, men sjølv eg må erkjenna at dette vert for enkelt. For eksempel har det å innføra minoritetsrådgjevarar på vidaregåande skular vore ei viktig satsing mot negativ sosial kontroll som Stoltenberg-regjeringa innførte. Ein må målast på resultata, og når me ser at det er ein overrepresentasjon av innvandrarar på sosialhjelp etter åtte år med Erna Solberg som statsminister, må det vera lov å spørja: Korleis synest Høgre sjølv det har gått?

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg hørte ikke statsråden si noe spesielt om den pågående koronapandemien i sitt innlegg, som rammer norsk økonomi veldig hardt. Som statsråden også kjenner til, er det dessverre lav vaksinedekning hos en rekke nasjonaliteter. Jeg synes det er veldig positivt at regjeringen har sagt at de vil gi støtte til frivillige organisasjoner for å komme med mer kunnskap. Vi ser også at problemet er størst blant personer som er født i Polen, Romania, Latvia og Litauen; det er altså i stor grad EØS-arbeidsinnvandring det antakelig er snakk om.

Tiltak som er rettet mot frivilligheten, er bra, men jeg håper også regjeringen er aktiv og vurderer andre verktøy for å få opp vaksinedekningen i den situasjonen vi nå er i. Hva er det regjeringen planlegger å gjøre framover for å sikre at flere vaksinerer seg, også utover støtten til disse organisasjonene?

Statsråd Hadia Tajik []: Det er heilt riktig at eg har sørgt for at det no er 20 mill. kr tilgjengeleg for frivillige organisasjonar for å styrkja arbeidet knytt til å få opp vaksinasjonsgraden òg i innvandrarbefolkninga. Desse midlane er utlyste med ein relativ kort frist, men vår erfaring er at frivillige organisasjonar gjer ein veldig viktig jobb med å få ut denne typen informasjon og bidra til at fleire med innvandrarbakgrunn òg tek vaksinen.

Seinast i dag inviterte eg òg partane i arbeidslivet til eit møte med Arbeids- og inkluderingsdepartementet for å finna fleire måtar me saman med arbeidstakar- og arbeidsgjevarorganisasjonane kan samarbeida for å gjera både informasjon og vaksinar meir tilgjengelege. Det er spesielt viktig med tanke på arbeidsinnvandrarar i Noreg, ikkje minst frå austeuropeiske land, der me har sett at vaksinasjonsgraden har vore låg. Dette er viktig for helsa deira, familiane deira og tryggleiken deira, men det er òg viktig for norsk økonomi at dei raskt lèt seg vaksinera, sånn at dei opplever meir tryggleik.

Mari Holm Lønseth (H) []: Takk for svaret.

Høyre kommer også framover til å følge situasjonen for disse, og jeg håper selvfølgelig at tiltakene vil bidra til at vi får en økt vaksinegrad i Norge.

Da vil jeg benytte muligheten til å stille et annet spørsmål. Som også statsråden var inne på i sitt innlegg, er det å kunne norsk utrolig viktig for å kunne komme seg i jobb og gjennom videre utdanning. Vi vet jo at det har vært, og er, veldig store variasjoner i kvaliteten på norskopplæringen i ulike deler av landet. Noen av tiltakene i integreringsstrategien fra regjeringen Solberg var nettopp å øke kvaliteten, f.eks. gjennom kvalifikasjonskrav for lærere som også har norskopplæring.

Et annet tiltak som Høyre er positiv til, er f.eks. å innføre nasjonale prøver i norskopplæringen. Skal vi klare å ha innsikt om kvaliteten i opplæringen, må vi også vite hvordan opplæringen blir gitt. Vil statsråden vurdere å innføre nasjonale prøver også i norskopplæring for innvandrerbefolkningen?

Statsråd Hadia Tajik []: Ja, det kan eg godt vurdera. Det som er viktig for meg og for denne regjeringa, er å bidra til at fleire kjem i arbeid. Difor kjem me til å gjennomgå alle dei kvalifiseringsløpa som er tilgjengelege for folk som har innvandra til Noreg, for å bidra til å løfta kvaliteten og bidra til at fleire opplever at ein kjem over i arbeid, og ikkje over i sosialhjelp, slik me ser har skjedd i altfor stor grad i løpet av dei siste åtte åra med Erna Solberg i regjering.

Eg må innrømma at eg synest det har vore ganske fortvilande å sjå at over halvparten av dei som går på sosialhjelp, er fødde i eit anna land. Då må det vera trygt å seia at dei tiltaka ein har sett så langt, ikkje har hatt den ønskte effekten.

Mari Holm Lønseth (H) []: Når det gjelder dem som har en annen landbakgrunn, og som også er overrepresentert i å motta sosialhjelp, er jeg enig i at vi fortsatt er nødt til å gjøre noe med det. Jeg er også enig i at et av de viktigste tiltakene vi da kan gjøre, er å sørge for at flere kommer i jobb.

Jeg synes det er fristende i denne replikkvekslingen, og også i den debatten som har vært, hvor flere har trukket fram andelen med en annen landbakgrunn som får sosialhjelp, å minne om at vi også i 2015 hadde en relativt stor andel nyankomne til Norge, som nå har vært gjennom et kvalifiseringsløp, og at vi for så vidt ser at antallet innvandrere med fluktbakgrunn som kommer seg ut i jobb, går opp. Vi så også at andelen sysselsatte innvandrere var høyere før pandemien enn da vi tok over i 2013. Så jeg mener at noen av tiltakene som er satt i verk, har fungert godt.

Jeg er enig med statsråden i at det er viktig at vi fortsetter å ta tak i disse utfordringene. Da er mitt spørsmål: Hvordan vil statsråden nå, når hun styrer, sørge for at man får andelen som mottar sosialhjelp, ned?

Statsråd Hadia Tajik []: Noko av det viktigaste er kvalifisering, og eg er glad for at me har sett av pengar til fleire tiltaksplassar og eit sterkare driftsbudsjett i Nav. Det er klart at det òg betyr noko for kva slags oppfølging ein får, og om den oppfølginga er tett nok til at det bidreg til å byggja bru over til arbeidslivet.

Eg er glad for at me òg har kunna setja av meir pengar til Jobbsjansen. Det betyr noko for heimeverande innvandrarkvinner, som kan ha ganske lang avstand til arbeidslivet og kan trenga særskilt tilrettelegging og oppfølging for å ha moglegheit til å kunna stå i arbeid. I tillegg vil eg gå gjennom dei kvalifiseringsløpa som i dag finst, for å sikra at me klarer å løfta kvaliteten på dei, sånn at fleire kjem i arbeid.

Erlend Wiborg (FrP) []: For Fremskrittspartiet er det viktig at alle mennesker i Norge skal behandles likt, uavhengig av hudfarge, etnisitet, bakgrunn, legning, økonomi osv. Det er et viktig prinsipp, og ikke minst er det viktig å være tydelig på det også i integreringsdebatten og integreringspolitikken.

Nå har vi hatt en tid der veldig mange mennesker har stått i kø hos Nav for å få flere ytelser i den vanskelige tiden vi har stått og står oppe i, og jeg tror flere reagerer når statsråden uttaler: «Innvandrarar er ei prioritert gruppe hos Nav.» For noen år siden fikk Fremskrittspartiet avskaffet særfordelene flyktninger hadde innen folketrygden, da man hadde bedre opptjeningsrettigheter når det gjaldt pensjon og trygd. Arbeiderpartiet og statsråden stemte imot det. Er det aktuelt for dagens statsråd å gjeninnføre særfordeler for flyktninger innenfor pensjon og trygd?

Statsråd Hadia Tajik []: Det er tre grupper som er særleg prioriterte hos Nav. Det er langtidsledige, det er ungdommar, og det er innvandrarar. Det har det vore dei siste åtte åra òg, mens Framstegspartiet anten har sete i Arbeidsdepartementet eller støtta budsjetta frå Erna Solberg si regjering. Eg håper at dette ikkje har kome overraskande på representanten Wiborg – han har jo sjølv sete i arbeids- og sosialkomiteen i delar av den perioden. Dette har altså vore nokre av dei føringane som har lege i tildelingsbreva til Nav i ganske lang tid. Det bør ikkje koma overraskande på representanten Wiborg, og når eg trekkjer fram – i denne debatten, som altså handlar om integrering – at innvandrarar er ei prioritert gruppe hos Nav, er det fordi det er det som er det relevante for denne debatten.

Grete Wold (SV) []: Statsråden understreket i innlegget sitt utfordringen med å gi alle med flerkulturell bakgrunn en mulighet i arbeidslivet. Det trenger de, og det trenger vi. Så er dette et sammensatt område, men det er jo, som statsråden understreker, et godt dokumentert faktum at diskriminering dessverre også spiller en rolle her, og navnet kan faktisk være det største hinderet for å få en god jobb. Derfor er det veldig gledelig at regjeringen jobber med en handlingsplan og sier noe om at man skal skissere opp flere gode tiltak. Det er fristende – og jeg håper det er lov – å spørre om statsråden kan røpe noen av de tiltakene og noe av det arbeidet man jobber med for å få det på plass i en handlingsplan.

Statsråd Hadia Tajik []: Eg takkar veldig for spørsmålet. Det er eit sterkt behov for at ein snakkar meir om dei barrierane som kan vera ganske usynlege, men som likevel er med på å halda folk med innvandrarbakgrunn unna arbeid, eller unna oppdrift i arbeidslivet, og rasisme og etnisk diskriminering kan vera ein av dei barrierane. Inn i det neste året kjem eg til å jobba med ein handlingsplan på dette feltet, og eg ser fram til å jobba i lag med både frivillige organisasjonar og andre kompetansemiljø for å utvikla mest mogleg målretta tiltak. Mykje av det kjem til å handla om å auka bevisstheita omkring dei strukturelle barrierane som dette utgjer, slik at me kan bidra til at færre opplever denne typen barrierar.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Tore Vamraak (H) []: De som kommer til Norge fra andre land, har mye å bidra med, og de fleste er interessert i både å bidra og å bli godt integrert i det norske samfunnet. De største barrierene for integrering er språk og kulturforståelse. Vår oppgave som storsamfunn er derfor å bygge ned disse barrierene så raskt og effektivt som mulig. Derfor har alle nyankomne flyktninger en rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet, hvor de skal få grunnleggende ferdigheter i norsk, grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv og en forberedelse til arbeid eller utdanning. Kommunene har en plikt til å sørge for et introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere i målgruppen som er bosatt i kommunen. Den enkelte innvandrer skal få et individuelt tilpasset program med klare individuelle sluttmål for programmet.

Det er tre hovedspor for den reelle integreringen i samfunnet etter at introduksjonsprogrammet har løftet de nyankomne opp på et minimumsnivå når det gjelder språk og kulturforståelse. De tre hovedsporene er utdanning, arbeid og frivillig sektor.

En god utdannelse får fram potensialet i mennesker. Vi skal være stolte av og glade for at vi i Norge har et godt utdanningssystem som er tilgjengelig for alle. Det utjevner forskjeller og gir muligheter til sosial mobilitet. Det ser vi kanskje aller best blant nye landsmenn, hvor analfabetens barn tar høyere utdannelse og får godt betalte jobber.

Den største forskjellen mellom mennesker er mellom dem som er i arbeidslivet, og dem som står utenfor. Arbeid er nøkkelen til integrering, slik også arbeids- og inkluderingsministeren var inne på i sitt foregående innlegg. På arbeidsplassen lærer de nyankomne språk, kultur og en profesjon som de kan mestre med stolthet. Derfor er det viktig å bruke arbeidsplassen som en arena for norskopplæring; det er ikke nødvendigvis en god idé å separere opplæringen fra det arbeidslivet som den nyankomne skal fungere i. Muligheten til å ta fagbrev på jobben gir stolte og kompetente medarbeidere. Det har jeg hatt gleden av å se på Feiring Bruk i Lørenskog, hvor det produseres pukk, grus og stein i alle dimensjoner. I arbeidsfellesskapet oppfordres de ansatte til å ta fagbrev. De ansatte får dokumentert og forbedret sin kompetanse, de får litt høyere lønn, og de får en stolthet som er til å ta og føle på.

Det tredje hovedsporet går gjennom frivillig sektor. Den er heldigvis stor og mangfoldig i Norge. Frivillig sektor er ikke først og fremst en arena for å hjelpe innvandrere, men en arena hvor de kan få utfolde seg på lik linje med andre nordmenn og bidra med sitt. Idrett og kultur er en uformell arena som gir noe helt annet enn det som kan læres på et introduksjonsprogram, i skole eller på jobb. Det er kulturforståelse i praksis. Dette er viktig for både voksne og barn med minoritetsbakgrunn. Dessverre har ikke alle råd til å delta på de fritidsaktivitetene som de ønsker. Regjeringen Solberg startet derfor opp et program med fritidskort for barn og unge. Det har gitt barn og unge muligheten til å delta på aktiviteter som de ellers ikke ville hatt råd til. For Høyre er det viktig at familiens økonomi ikke skal hindre barn i å delta i kultur og idrett. Det er derfor med tungt hjerte jeg ser at regjeringen Støre – som noe av det første den gjorde – avviklet ordningen med aktivitetskort for barn og unge.

Jeg har registrert at regjeringspartienes representanter har argumentert med at en liten del av pengene som er tatt fra barna, brukes til å styrke idrettslagenes generelle økonomi. Av regjeringens kutt på om lag 400 mill. kr på årsbasis – målrettet mot de fattigste barna – går under halvparten, altså 150 mill. kr, til momskompensasjon til frivillig sektor. Det hjelper veldig lite for de barna som ikke kommer med i idrettslaget.

Når jeg nå har omtalt de tre hovedsporene for inkludering, må jeg til slutt presisere at mye av integreringen skjer helt utenfor det organiserte livet. På Stortinget er vi ofte mest fokusert på det som påvirkes direkte gjennom statsbudsjettet og stortingsvedtak, men den viktigste integreringen er hverdagsintegreringen gjennom gode lokalsamfunn og naboer som har omtanke for hverandre. Denne hverdagsintegreringen finnes ikke som en post på budsjettet eller i form av stortingsvedtak – og bør heller ikke finne sin vei inn på statsbudsjettet.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Rune Støstad (A) []: Det finnes mange gode oppskrifter på god integrering. En av de oppskriftene finner vi på Globus kafé på Gjøvik. Det er en internasjonal kafé som drives av innvandrerkvinner fra mange ulike nasjonaliteter, et meget vellykket og imponerende prosjekt for å få innvandrerkvinner i arbeid.

En trygg jobb og en lønn å leve av er avgjørende for den enkeltes frihet og for et inkluderende og sterkt fellesskap. Trygt arbeid til alle er den viktigste oppgaven for denne regjeringen. Derfor er hovedmålet for vårt integreringsarbeid å få flere i jobb.

Globus kafé på Gjøvik har siden 2016 vært en del av den nasjonale ordningen Jobbsjansen. Kvinner fra 25 ulike nasjonaliteter har deltatt i prosjektet. Gjennom matlaging, arbeidstrening og sosial kontakt blir deltakerne både motivert og forberedt på å kunne gå ut i arbeidslivet.

Resultatene fra prosjektet på Gjøvik er rett og slett imponerende. Hvert år klarer de å få mellom 70 og 80 pst. av dem som deltar, ut i arbeid. Hele 60 kvinner har fått jobb etter å ha vært gjennom tilbudet på Globus kafé. Gjøvik kommune bidrar med lønnsmidler til prosjektet. Til årets kommunebudsjett hadde kommunedirektøren foreslått å ta bort midler. Men under kommunestyret i Gjøvik i dag håper jeg midlene opprettholdes. I så fall kan en styrket overføring fra dagens regjering ha vært med på å bidra til å holde liv i prosjektet.

I utgangspunktet er eksempelet fra Gjøvik en enkel oppskrift, men den krever stor innsats fra ildsjeler som Monica Vilnes, som driver denne plassen. Dette tilbudet betyr enormt mye – ikke bare for innvandrerkvinnene, men for hele lokalsamfunnet, som har fått en unik møteplass, og der frivilligheten også er koblet på gjennom Frivilligsentralen.

Det å komme til et ukjent land uten å kunne språket og uten mulighet til å få seg arbeid må være en svært vanskelig situasjon som ingen bør utsettes for. Derfor er det viktig å satse videre på tilbudet på Gjøvik og andre tiltak innenfor Jobbsjansen, og derfor er jeg glad for at vi i dag styrker Jobbsjansen med 10 mill. kr.

Dersom kommunestyret opprettholder tilbudet, skal jeg love kommunalkomiteens medlemmer at vi skal ta en tur til Globus kafé på vår komitéreise. Da skal de få servert det samme som jeg fikk, palestinsk sambosa, og det var godt.

Kathrine Kleveland (Sp) []: Innvandringen har gjort Norge til et mer mangfoldig og åpent samfunn.

Med sang og dans har stiftelsen Fargespill laget festfylte forestillinger med barn og unge i snart 20 år. De har laget møteplasser der ulik kulturell bakgrunn og kulturarv blir kunst. I Vestfold har Fargespill Larvik bl.a. framført forestillinger sammen med Kongelige norske marines musikkorps. Fargespill er også et eksempel på hvordan frivillig innsats bidrar i integreringsarbeidet.

Neste år er det frivillighetens år. Mange frivillige landet rundt gjør en kjempeinnsats i integreringsarbeidet. I budsjettforliket styrker vi de frivillige organisasjonenes rolle i integreringsarbeidet. Full momskompensasjon til de frivillige organisasjonene er også et viktig bidrag.

Den norske modellen med spredt bosetting og måten vi har organisert det norske samfunnet på, er blant hovedgrunnene til at vi har lyktes såpass bra med integrering. Flere kommuner, som Vinje i Vestfold og Telemark, er gode eksempler på dette. I Vinje gjør de noe så praktisk som at når nye landsmenn blir hentet på flyplassen, har de med noen som allerede er integrert fra samme land. På hjemveien fra flyplassen kan de da være en døråpner og fortelle om praktiske ting.

Jo raskere de som innvilges opphold i Norge, integreres, jo bedre. Bosetting, språk, arbeid eller utdanning er avgjørende for å komme inn i det norske samfunnet. Det skal innføres bedre og mer langsiktige økonomiske støtteordninger for kommuner som bosetter flyktninger med særlige behov, for å sikre at alle som har fått oppholdstillatelse, blir bosatt så fort som mulig.

Hurdalsplattformen beskriver hvordan vi vil satse på barnehage i områder med integrerings-, språk- og levekårsutfordringer. SFO er en viktig arena for felleskap, der alle barn kan delta, oppleve å høre til og lære språk. Særlig for barn med innvandrerbakgrunn kan SFO bidra til mer inkludering og bedre språkferdigheter. I budsjettforliket med SV er vi blitt enige om at alle kommuner skal ha tilbud om gratis halvdagsplass på SFO for førsteklassinger allerede fra neste høst.

Å stille krav og stille opp er regjeringens hovedmål for integreringsarbeidet. Ja, det handler om å få flere i arbeid. Ja, det handler om å bygge sterke fellesskap og gode fellesarenaer. Ja, det handler om å fremme likestilling og bekjempe negativ sosial kontroll. Disse målene vil budsjettforliket bidra til å oppfylle.

Lene Vågslid (A) []: Dette synest eg er ein konstruktiv og god debatt som er prega av løysingar og kva me kan gjere for å lykkast betre med integrering, for det er klart at når me ser statistikken når det gjeld særleg deltaking i arbeidslivet, er det for mykje som ikkje fungerer. Det er òg klart at då er eg heilt einig med statsråd Tajik i at me må gjere mykje meir enn berre lovarbeid. Det me gjer i budsjettforliket, som min gode kollega frå Vestfold var inne på no – når det gjeld både frivillige organisasjonar, velferdssatsingar, fordelingspolitikk og det me gjer på arbeidsliv – vil ha enormt mykje å seie både for integrering og for folk over heile landet.

Fleire har vore innom temaet negativ sosial kontroll og æresvald i dag. Her er det behov for å gjere langt meir. Me veit f.eks. at det er behov for å byggje opp sterkare kompetansemiljø i politidistrikta. Det var Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV opptekne av i heile førre periode og fremja forslag om opptil fleire gonger, utan noka støtte frå Høgre, Venstre, Kristeleg Folkeparti, som ikkje deltek i debatten i dag, eller Framstegspartiet. Me må styrkje dei ordinære hjelpetenestene, og me må skjerpe straffereaksjonane òg ved æresvald og den forma for kriminalitet. Difor er det så viktig at me i kommunalkomiteen, som har ansvar for integrering, òg har denne debatten her i dag i lag med både justisministeren og arbeidsministeren.

Levekårutfordringane, som fleire har vore inne på i dag, er det utruleg viktig å ta tak i. Der har me eit utval, Jenssen-utvalet, der regjeringa – og Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV – no forpliktar seg til at ein skal kome til Stortinget i løpet av neste år med ei eiga sak for å følgje opp det.

Elles tenkjer eg at Framstegspartiet kanskje snart må bestemme seg litt for kva dei meiner om bistand. I går sa partileiar i Framstegspartiet, Sylvi Listhaug, at bistanden ikkje fungerte, mens i dag høyrer me Erlend Wiborg, som meiner at det er det som kan fungere i nærområda. Regjeringspartia og SV er opptekne av å byggje opp ein solidaritetspott, der me prioriterer 2 mrd. kr allereie no. Eg berre minner om at det er meir enn det Framstegspartiet legg på bordet når det gjeld satsinga deira i nærområda. Så det er vel litt avstand mellom kva ein seier, og kva ein gjer i praksis.

Marian Hussein (SV) []: Det er rart å sitte og høre på denne debatten. Tilfeldigvis skal jeg og helsekomiteen straks i en annen debatt, og jeg må si at det er noe kvalmt med enkelte av innleggene jeg hører. Det er noe med at mennesker på flukt, mennesker som må forlate det de elsker og de menneskene de elsker, de gjør det ikke frivillig, og de gjør det ikke på grunn av noen smutthull.

Personlig valgte jeg å delta i denne debatten fordi jeg og min familie har en flukthistorie. Vi har brukt mange år på å snakke om alt det vi ikke fikk oppleve, og på alle historiene om hjemlandet som falt i grus. Jeg, som et tidligere barn som har vært i flyktningmottak, er veldig takknemlig for å stå her i Norge i dag, på den nasjonale talerstolen, og snakke om hvorfor det er viktig at vi fortsatt stiller opp og er solidariske – og ikke sender penger til overfylte flyktningleirer og tror at det å gi litt grøt til barn kommer til å hjelpe dem til å ha en god framtid.

Jeg kjenner altfor mange som fortsatt sitter i flyktningleir i land i nærområdene, hvor det å ha utdanning eller få arbeid eller kanskje til og med bidra i det politiske arbeidet er utenkelig. Så jeg er glad for at SVs innvandringspolitikk er en politikk som fungerer.

Det er påfallende mange som har en falsk omsorg for kvinner med minoritetsbakgrunn og deres kamp mot sosial kontroll. Med det velger jeg å lese opp noen av parolene norske kvinner gikk under på 1970-tallet. De kjempet for lik rett til arbeid, utdanning og lønn, for retten til daginstitusjoner og fritidshjem for barn, og for like og trygge pensjonsrettigheter og sosiale rettigheter for kvinner. Kampen for kvinnefrigjøring har alltid gått gjennom arbeid, gjennom lønn og gjennom økonomisk frihet. Jeg er veldig glad for at denne regjeringen har valgt å satse på det, og har tatt inkluderingsarbeidet inn sammen med øvrig arbeid, for disse kampene henger sammen.

Samtidig vil jeg også rette en takk til Erna Solberg, som da hun var kommunalminister, satte i gang arbeidet med introduksjonsprogrammet. Så feilet hun litt senere, da hun trodde at dugnad og midlertidige stillinger var det som skulle få flere i arbeid. Vi trenger en inkluderingspolitikk som fungerer. Det handler om å ta folk på alvor og vite at de har de samme drømmene og ambisjonene som andre mennesker, og at innvandrere og flyktninger er ganske like deg og meg – de har også håp og framtidsønsker.

Presidenten: Presidenten vil presisera at å bruka ordet «kvalmt» om innlegga frå andre ikkje er eit parlamentarisk uttrykk.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Regjeringen, med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, er tydelig på at norsk migrasjonspolitikk skal være forutsigbar. Vi legger stor vekt på stabilitet, og vi legger opp til brede forlik. For at vi skal sikre god integrering, må vi ha kontroll på egne grenser og hvem som kommer til landet. Hvis vi skal klare å ta vare på velferdsstaten, er vi avhengige av å lykkes med integreringen. Det betyr at vi må få flere i jobb. Dette er en svært tydelig prioritering for regjeringen. Det er også en viktig grunn til at vi nå har en arbeids- og inkluderingsminister. Arbeid og inkludering henger tett sammen, noe den nye statsrådens ansvarsområder viser. Regjeringens hovedmål for integreringsarbeidet er nettopp å få flere i arbeid, og samtidig vil vi fremme likestilling og bekjempe negativ sosial kontroll. Kort fortalt vil vi kjempe for at flest mulig kan leve et selvstendig og fritt liv.

Utviklingen de åtte årene Senterpartiet og Arbeiderpartiet sist satt i regjering sammen, var positiv. Da steg sysselsettingen blant innvandrere betydelig. Sysselsettingsandelen steg med 5,7 pst., og hva innebar det? Jo, at nesten 200 000 flere innvandrere kom i jobb.

Regjeringen er tydelig på at de som får innvilget opphold i Norge, skal integreres raskt. Bosetting, arbeid eller utdanning er avgjørende for å komme inn i det norske samfunnet så fort som mulig, lære seg språket og delta på lik linje med alle andre. Dette er nødvendig for å bevare tillit til hverandre og unngå utvikling av parallellsamfunn og utenforskap.

Det er avgjørende for regjeringen å gi barn med innvandrerbakgrunn mulighet til å delta på viktige fellesskapsarenaer. En av de aller viktigste fellesskapsarenaene er barnehagen. I dag går nesten ett av fem barn med innvandrerbakgrunn ikke i barnehage. Vi ønsker å legge til rette for at flere kan begynne i barnehage. Denne regjeringen sørger for at vi både får billigere barnehageplass og flere barnehagelærere. Med en reduksjon i makspris vil en familie med to barn i barnehage spare nesten 5 000 kr i året. Med rimeligere og lettere tilgang til barnehageplass gjør vi det enklere for foreldre å sende barn i barnehagen og ikke minst at de selv kan delta i arbeidslivet. Begge deler er veldig viktig.

Representanten Skjelstad anklaget meg for å være tunghørt. Jeg spurte om hvilke vesentlige forbedringer Venstre og Fremskrittspartiet fikk til – sammen i regjering – på innvandrings- og integreringsfeltet. I og med at jeg ble anklaget for å være tunghørt, må jeg bare spørre en gang til: Hvilke lover ble endret, hvilke forskrifter ble endret – og hva var de konkrete tiltakene som var vesentlige forbedringer?

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg er riktignok ikke representanten Skjelstad, men jeg kan likevel – som representant for et parti i den tidligere regjeringen – si at det er mange konkrete forbedringer. Hvis Per Martin Sandtrøen etterlyser lover, har man den nye introduksjonsloven, som bl.a. handler om å gi bedre språkopplæring, som handler om å ha mer standardiserte moduler i introduksjonsprogrammet, for å nevne noe. Den har fått virke i ett års tid, og jeg håper å få se gode effekter av den framover.

Jeg ville også ta ordet for å kommentere noen av påstandene som kom fra nettopp representanten Per Martin Sandtrøen når det gjelder sysselsetting. Antallet innvandrere som er i jobb, har gått opp med over 100 000 mennesker mellom 2013 og 2020. Hvis man ser på andelen sysselsatte innvandrere var den altså høyere i 2019, før pandemien traff oss, enn den var da Høyre tok over i 2013. Men pandemien har også rammet ganske mange av dem som kanskje har lavest utdanning, ganske hardt. Det viser at vi har et stort behov for også å jobbe mye med dette framover.

Jeg synes det er et viktig poeng at vi også ser på resultatene for andregenerasjon for å se hvor godt integreringen går. Der ser vi at det er mange som lykkes, men samtidig er det også store utfordringer knyttet til andregenerasjons innvandrere.

Jeg vil avslutningsvis også slutte meg til det representanten Vågslid sa. Jeg synes det har vært en god og konstruktiv debatt, som jeg mener vitner om at det er mange i salen her og i komiteen som er oppriktig opptatt av å forbedre integreringen i Norge. Jeg må bare beklage på forhånd hvis jeg ikke forstod representanten Hussein riktig, men jeg hørte henne si at det var noen i salen som hadde falsk omsorg for kvinner som er utsatt for negativ sosial kontroll. Jeg kan bare si for min del at det er mange mennesker og mange politiske meninger i denne sal jeg er uenig med, men jeg tror nok alle i denne sal har en oppriktig omsorg og vil gjøre noe med det problemet.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg skal også kort oppsummere litt av det som har vært sagt i debatten. Men først til representanten Hussein, som var inne og kom med ganske sterke ord, og så fort innlegget var verdig, forlot hun salen i stedet for å være her og faktisk høre debatten. Jeg synes det er underlig.

Denne debatten handler i utgangspunktet om to ting. Det ene handler om innvandringsbiten, og så er det integreringsbiten. De henger selvfølgelig sammen, men jeg registrerer at Fremskrittspartiet er det eneste partiet som i dag har adressert den store utfordringen med at tusenvis av mennesker drukner i Middelhavet på grunn av at Norge og Europa har en feilslått innvandringspolitikk, spesielt et feilslått asylsystem, som ikke hjelper dem som har mest behov for hjelp. Tvert imot sørger systemet man har, for at det ofte er de mest ressurssterke som får mulighet til å komme seg til Europa, og det fyller lommebøkene til menneskesmuglere. Det er et stort behov for å endre innvandringspolitikken til Europa og til Norge. Jeg registrerer at den danske regjeringen er helt enig med Fremskrittspartiet her. De tar gode grep, som er i tråd med det Fremskrittspartiet ønsker for å få en mer human og bedre innvandringspolitikk.

Jeg registrerer også at Sosialistisk Venstreparti varsler at de forventer større gjennomslag i innvandrings- og integreringspolitikken fremover. Jeg håper virkelig at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen ikke gir dem det, men helt beroliget er jeg ikke.

Det jeg i likhet med flere synes er positivt etter debatten, er at det har vært fokusert så mye på negativ sosial kontroll, for det er en av de største utfordringene vi har. Som jeg har sagt flere ganger i debatten, kan vi ikke akseptere at vi har jenter og kvinner som vokser opp her i Norge, men som ikke har de samme rettighetene som vi alle tar for gitt.

Det er stor forskjell på å stå på denne talerstol og være rørende enige om at kampen mot negativ sosial kontroll er viktig, for det handler også om hvilke konkrete tiltak man iverksetter. Og beklager – at noen skryter av antall fritidsklubber, er ikke det som sørger for å få bukt med negativ sosial kontroll. Det handler om konkrete tiltak. Det er ennå tidlig i denne stortingsperioden, men jeg registrerer at Fremskrittspartiets initiativ på flere områder har blitt slått ned av de øvrige partiene uten at det har blitt lansert ett eneste forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og de øvrige partiene om hvordan vi kan få bukt med negativ sosial kontroll. Men jeg er helt trygg på at vi skal få god tid til å diskutere dette fremover, for Fremskrittspartiet gir seg ikke i kampen før alle som bor i Norge, får like rettigheter.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.

Votering, se voteringskapittel