Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:59:33] (komiteens leder): Høyre vil ta skolen tilbake til røttene. Alle skal lære å lese, skrive og regne godt. Elevene skal trene utholdenhet og oppleve flere mestringsøyeblikk i hverdagen. Læreren skal være sjefen i klasserommet med tid til å undervise.

Samfunnet har endret seg raskt, og det er nå noen store samfunnstrender som utfordrer skolen. Teknologi og sosiale medier preger barns hverdag. Konsekvensen ser man i klasserommet. Elever kjeder seg raskere, konsentrasjonen og lesegleden svekkes, og KI gjør det lett for elevene å ta snarveier uten å lære det grunnleggende. Samtidig er elevene våre mer ulike. Flere elever strever med psykisk helse og ulike diagnoser, det er flere elever med innvandrerbakgrunn og flere som sliter med lesing og regning. Behovet for tilpasset undervisning har økt kraftig. Samtidig opplever lærerne at de står mer alene i klasserommet, i en presset kommuneøkonomi, uten tid eller støtte til å følge opp elevene.

Dette tar Høyre på alvor – ikke i retorikk, men i politikk. Vi foreslår 4 mrd. kr mer til kommunene, fordi de trenger frihet til å skape gode og trygge barnehager og skoler over hele landet, for å styrke bemanning og satse på kompetanse. Vi prioriterer flere yrkesgrupper i skolen fordi det gir elevene støtte og frigjør tid for lærerne. Det hjelper ikke med pekefingre fra regjeringen eller små tilskuddspotter når kommunene står i den tøffeste økonomiske situasjonen på 40 år.

Høyre foreslår et leseløft som faktisk monner, med flere faglig oppdaterte lærere, mer intensivhjelp til elever som sliter, og flere spesialpedagoger, også i barnehagen. Vi foreslår et krafttak mot fravær, fordi elever som begynner å være mer og mer borte fra skolen, skal oppleve at de er savnet, og at de blir fulgt opp og snakket med. Vi løfter også realfagene, for Norges konkurransekraft, velferd og sikkerhet er avhengig av flere realister og teknologer. Krisen er her allerede. Det er langt flere elever som sliter i realfag, og langt færre som velger å fordype seg i realfag, og det vil gi en dominoeffekt inn i høyere utdanning om vi ikke tar grep nå. Vi må tenne elevenes læringsgnist i matte tidlig, gjennom praktisk og variert undervisning og dyktige realfagslærerne.

Det er bred enighet om at skolen må bli mer praktisk, og at også skjermbruk skal ned. Det er fint at Arbeiderpartiet og flertallet i dette budsjettet bevilger tilskudd til en halv bok mer per elev og noe mer praktisk verktøy i klasserommene, men det er ikke nok for å løse de store utfordringene i skolen. Det er for smått. Budsjettet er blottet for tiltak for realfag. Det såkalte Leseløftet er 311 kr per elev. Arbeiderpartiet bruker fem ganger mer på å slette studiegjelden til folk som er ferdig studert, enn de bruker på at dagens elever skal lære å lese. Samtidig som nye tall viser at det bare på ett år har blitt 868 færre lærerårsverk i klasserommene, har flertallet blitt enige om å kutte kraftig i videreutdanning av lærere. Samtidig som forskjellene mellom elever og skoler øker, vil Arbeiderpartiet fjerne nasjonale prøver og kartleggingsprøver som gjør det mulig å lære av de skolene som lykkes, og følge opp dem som sliter. Og dette er en legitim uenighet. Når flere elever sliter med lesing og regning og sosiale forskjeller øker, mener ikke Høyre at svaret er at elevene skal få færre prøver, færre kvalifiserte lærere og flere timer på SFO uten lærer.

Kunnskap må være Norges konkurransefortrinn, og vi trenger ikke å vente på en omstillingskommisjon for å vite at Norge må ha flere ben å stå på, og at vi må vekke innovasjonskraften i samfunnet vårt. Det krever tydeligere prioriteringer i høyere utdanning og forskning og strategiske satsinger på kvanteteknologi, kunstig intelligens og forsvar og sikkerhet. Vi må utdanne flere studenter innen de yrkene og til den kompetansen som samfunnet har behov for, og vi må knytte norsk forskning tett til EUs forskningsprogrammer.

Men staten kan ikke gjøre alt. Vi er avhengig av et konkurransedyktig næringsliv som har muskler til å investere i forskning og nye ideer. Når norske forskningsprofessorer føler seg nødt til å oppfordre studenter til å starte gründerselskaper i Danmark eller Sverige, og ikke i Norge, på grunn av regjeringens uforutsigbare og dårlige skattepolitikk, burde egentlig alarmen gå. Høyre vil knytte båndene mellom forskning og næringsliv og sikre bedre kommersialisering av den forskningen vi har.

Når mange elever møter en skole som ikke er rigget for å gi dem mestring og muligheter, må vi våge å ta større grep og prioritere det viktigste. Alle elever fortjener å få prinsessen og halve kongeriket.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på.

Øystein Mathisen (A) [11:12:44]: Vi lever i en tid som stiller store krav til oss. Budsjettet som arbeiderpartiregjeringen har lagt fram, og som nå har fått flertall etter forhandlinger med Rødt, SV, Senterpartiet og MDG på Stortinget, svarer på de utfordringene vi står overfor.

Gjennom forhandlinger i Stortinget har et godt budsjett blitt enda bedre. Det peker en tydelig retning for landet vårt og er et budsjett som tar ansvar for de store oppgavene. Vi styrker Forsvaret, løser oppgaver innen helse, og man styrer etter en økonomisk situasjon som krever ansvarlig og trygg styring.

Samtidig har vi klart å styrke velferden, og vi gjennomfører tiltak som gir folk bedre råd i hverdagen. I urolige tider er glad jeg for at det er Arbeiderpartiet som styrer, og at fellesskapsløsninger for alle, ikke skattekutt for de få, er det viktigste.

Kunnskap, utdanning og forskning er blant det viktigste vi som samfunn investerer i. Det er her vi legger grunnlaget for fellesskap, for verdiskaping og for at Norge også i framtiden skal være et land med små forskjeller og store muligheter. Her føler jeg meg stolt over Arbeiderpartiets statsbudsjett, som er et budsjett som tydelig viser at regjeringen prioriterer utdanning og forskning med konkrete satsinger som styrker kvaliteten i hele utdanningsløpet.

Arbeiderpartiet vet at tidlig innsats er å starte tidlig, og barnehagene er viktig. Derfor kommer vi med mer penger til flere ansatte, kvalitetstiltak til etter- og videreutdanning og mer til rekrutteringstiltak. Vi holder også barnehageprisen nede. Barnehageprisen økte hvert år under det borgerlige styret, så kontrasten er stor når maksprisen kraftfullt er kuttet to ganger og nå er på et historisk lavt nivå, i godt samarbeid med samarbeidspartnerne, SV og Senterpartiet.

En barnefamilie med ett barn sparer nå over 31 000 kr. i året – og nesten 37 000 kr i distriktene – sammenlignet med maksprisen i Solberg-regjeringens siste budsjett. Dette betyr mye for økonomien til småbarnsforeldrene. Vi styrker også kommunenes handlingsrom, slik at barnehage og skole kan satses på lokalt. Gode barnehager, en sterk fellesskole og moderne videregående skoler i hele landet er noen av de viktigste oppgavene kommunene og fylkene har. Kommunesektoren får totalt 8,35 mrd. kr mer i nye midler som kan prioritere disse områdene.

I grunnskolen prioriterer Arbeiderpartiet kvalitet, fellesskap og mestring. Vi flytter fokuset bort fra unødvendig testpress og detaljstyring tilbake til læring, trivsel og tillit. Leseferdighetene til barna må forbedres. Fysiske bøker og kompetanse til de ansatte er avgjørende for å løfte barns leseferdigheter. I budsjettet for 2026 styrker vi innsatsen for tidlig oppfølging, tilpasset opplæring og et trygt og skolemiljø, der alle opplever å høre til og å mestre. Med en bedre balanse mellom bok og skjerm, en mer praktisk og variert undervisning og et tydelig leseløft skal elevene merke og oppleve mestring i skolen.

Arbeiderpartiet er også tydelig på at yrkesfagene skal løftes. Norge trenger flere fagarbeidere i årene som kommer, i hele landet og i bredden av arbeidslivet. I statsbudsjettet og i budsjettforliket styrker vi fag- og yrkesopplæringen, samarbeidet mellom arbeidsgiver og skole, og arbeidet med å skaffe flere lærlingplasser. Det er viktig for ungdommens framtid, men også for å finne fram kompetansebehov.

Når det gjelder forskning, satses det stort på forskningsprosjekter, noe som vil bli viktig for å styrke Norges konkurransekraft framover. Vi styrker universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene, slik at de kan levere kvalitet og kunnskap som bidrar til samfunnets behov i hele landet. Forskning er avgjørende for å løse de store utfordringene i vår tid, enten det handler om klima, miljø, helse, teknologi eller omstilling av norsk næringsliv. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet både grunnforskningen og forskning som gir konkrete løsninger og nye arbeidsplasser.

Dette budsjettet handler om å vise retning og å satse på de viktigste tingene. Arbeiderpartiet mener at kunnskap er et fellesgode, ikke et privilegium. Med dette statsbudsjettet og det brede forliket vi har fått på Stortinget, styrker vi barnehage, skole, yrkesfag og forskning til det beste for fellesskapet – og for framtiden.

Arbeiderpartiet støtter B III i innstillingen.

Simen Velle (FrP) [11:25:42]: I valgkampen i 2021 var en av regjeringens store prioriteringer det såkalte ungdomsløftet. Daværende opposisjonsleder Jonas Gahr Støre brukte store ord om at ungdommen var fremtiden, og prioriteringene til en Ap-regjering skulle gjenspeile dette. Perioden Stortinget har lagt bak seg, bar lite preg av slike prioriteringer. Snarere tvert imot opplevde norske ungdommer å bli konsekvent nedprioritert i forhold til både andre nordmenn og prosjekter helt andre steder i verden.

Alle i denne salen er enige om at den kanskje viktigste satsingen unge nordmenn fortjener, er en god skole, og i denne debatten er det en tørste etter å få skolen prioritert høyere. Allikevel skal vi i dag behandle et budsjett som er helt blottet for de nødvendige prioriteringene og investeringene som den norske skolen sårt trenger. For både statsråden og Arbeiderpartiets representanter i denne salen er høye og mørke når de snakker om budsjettetsprioriteringer, men det legges ikke opp til noen solid styrking av skolenes rammer, det legges ikke opp til at elevene får møte utfordringer på sitt eget nivå, og det legges ikke opp til at norske lærere skal få de verktøyene de trenger til å kunne gjøre en skikkelig jobb. Snarere tvert imot er dette et budsjettforlik som forsvarer status quo i Skole-Norge.

Vi snakker om et Skole-Norge hvor elevene skriker etter en skolehverdag hvor de føler mestring, opplever ro i klasserommet og blir forberedt på livet etter skolegangen. Vi snakker om et Skole-Norge hvor lærerne skriker etter ressursene til å følge opp hver enkelt elev, etter nok bøker til elevene og etter muligheten til å bruke sin faglige tyngde på å undervise, ikke alt annet vi i dag ber lærerne gjøre. Vi snakker om et Skole-Norge der foreldrene ser sine egne barn utsettes for vold, trusler og mobbing, og samtidig ser de samme barna møte en utdanning som dessverre ikke er rustet til å gi barna som vokser opp i verdens beste land, den skolegangen de fortjener. Vi snakker om et Skole-Norge der kommuner over hele landet sier klart fra om at det kommer til å kuttes kraftig i skolenes budsjetter i året som kommer. Dette rammer særlig laget rundt elevene, de tilrettelagte tilbudene og lærernes muligheter til å utøve yrket sitt skikkelig.

Til tross for alle disse åpenbare utfordringene, har det Arbeiderparti-ledede budsjettforliket ikke noen stor satsing på skolen. Det mangler prioriteringer, det mangler ressurser, og det mangler vilje til å se på om systemene dette huset lagde for generasjoner siden, begynner å bli litt utdaterte. I sitt ønske om å verne de valgene Arbeiderpartiet gjennom historiens gang har tatt, er det dessverre liten lyst til å tenke nytt, liten lyst til å investere og liten lyst til å gjøre noen tøffe prioriteringer.

Fremskrittspartiet tør å prioritere. I vårt alternative budsjett legger vi inn midler både til grunnskolen og til videregående opplæring, vi sørger for at midlene er så frie som mulig, slik at skolene selv kan bruke dem innenfor det som i dag er altfor stramme rammer. Skolen er ikke bare en oppbevaringsplass for unge nordmenn, det kan være så utrolig mye mer. Hvis vi hadde turt å bruke dynamisk nivådeling, ville alle elever møtt utfordringer på sitt eget nivå. Både de faglig svake og de aller beste ville nytt godt av ordningen. Hvis vi hadde turt å sende de største bråkmakerne til et tilrettelagt tilbud, ville både den eleven det gjelder, og alle de andre fått et mye større læringsutbytte. Hvis vi hadde turt å samarbeide tettere med næringslivet, ville elevene lært mer, tidligere, om hvilke bransjer de kunne tenke seg å jobbe i, næringslivet ville kunnet bidra med kompetanse og utstyr, og elevene ville møtt en skole som i mye større grad lærte dem opp i det livet de faktisk skal møte. Spørsmålet er ikke om vi i denne salen sitter på løsningene som skal til for å løfte den norske skolen, spørsmålet er om de andre partiene i salen tør å stemme for dem.

For Fremskrittspartiet er utdanning en av våre viktigste prioriteringer. Vi snakker ikke bare med de samme store ordene som de andre partiene, vi følger opp retorikken med konkrete politiske forslag. Jeg har en drøm om at mine barn en dag vokser opp og går på verdens beste skole – en skole hvor læreren ikke bare er sjefen i klasserommet, men også bruker tiden sin på å undervise, en skole hvor elevene møter utfordringer på sitt eget faglige nivå, og hvor de får muligheten til å strekke seg etter drømmene Arbeiderpartiet nå tar fra dem. En slik skole er mulig, men ikke med det budsjettforliket som ligger til behandling i dag. Det er skuffende å se at ikke flere partier ser verdien av å løse disse problemene en gang for alle, men la meg være klinkende klar: Dette vedtas ikke med Fremskrittspartiets stemmer, og vi kommer ikke til å gi oss i kampen for at den norske skolen igjen skal være noe vi kan være skikkelig stolte av.

Med det tar jeg opp vårt forslag.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [11:39:21]: Vi står ved et veiskille i eventyret om norsk utdanning og forskning. Skal vi velge den korte snarveien gjennom trollskogen, der løftene er store, men handlingen liten? Eller skal vi gå den rette og seige stien – den som gir alle barn, unge og studenter like muligheter til å lykkes? SV velger fellesskapets sti.

I dette eventyret er det ikke nok med tryllestøv og gode ønsker. Det krever handling, og det krever midler. Derfor foreslår SV i sitt alternative budsjett å øke rammene til utdanning med 6 mrd. kr. Vi vil ha barnehager, skoler og universiteter som ikke bare skaper nye askeladder og prinsesser, men gir alle barn og unge mulighet til å finne sin egen vei.

Eventyret begynner tidlig. I barnehagen skal ikke de ansatte stå alene i tårnet og rope om hjelp. Barna i barnehagen trenger trygge hender og kloke hoder som kan vise omsorg og støtte i lek og læring. Flere barnehagelærere, fagarbeidere og assistenter er ikke et magisk sverd, men det er nøkkelen som åpner dørene til barnas utvikling.

Derfor foreslår SV i sitt alternative budsjett over 1 mrd. kr til økt bemanning i barnehagene og en styrking av bemanningsnormen. Vi foreslår også på toppen av dette økte frie midler til kommunene og fylkeskommunene, 2 mrd. kr til kommunene og 500 mill. kr til fylkene, slik at de kan følge opp barn og unge. Slik legger vi grunnsteinen for et eventyr der alle kan få en god start.

Skoleløpet skal ikke være en labyrint med trehodede troll og låste porter. Det skal være en åpen vei der ikke bare Askeladden, men også alle andre barn og unge, kan lære, mestre og trives. Det kan vi bare klare om læreren får mer tid til hver elev, og laget rundt læreren styrkes.

Mer tid i skolen krever også at vi er villige til å ta noe vekk. SV vil bort fra testjaget og overstyring og heller prioritere mer tid og tillit til skolen og lærerne. Kartleggingsprøver, nasjonale prøver, internasjonale prøver og andre standardiserte og obligatoriske prøver som pålegges skolene og lærerne, binder opp mye ressurser i skolen – så mye at det ikke alltid er tid til å følge opp alle resultatene. Det blir like krevende som å kappete med trollet.

Det snevrer også inn kunnskapssynet i skolen. Åpenbart må alle elever lære å lese, regne og skrive, men etter over 20 år med nasjonale prøver som har lagt grunnlaget for prioritering i budsjetter, skoleforskning, skolepolitikk og styring av sektoren, mener vi det er på tide å ta en ny vei. Skolen skal åpne døra til verden og framtiden, ikke lukke den.

Barna og ungdommene våre skal også lære praktiske og estiske fag. De skal lære samarbeid, kreativitet og å fordype seg. De skal lære verdien av likestilling, mangfold, demokrati og ytringsfrihet. Det måles ikke i nasjonale prøver. Derfor foreslår vi å avvikle nasjonale og internasjonale prøver og prioritere mer tid til undervisning.

Når leken fortsetter på tunet etter skoletid, skal ingen stå igjen utenfor slottets port. Gratis SFO er broen over elva, den som gjør at alle kan krysse uten å møte troll under broen. Nå er SFO gratis for alle i hele landet fra 1. til 3. trinn. Det har vært et eventyr å følge med på utviklingen. Deltakelsen har skutt i været, og starten på skoleløpet har blitt en fellesarena for lek og læring der alle har muligheten til å bli inkludert.

Skolen skal være gratis for alle. Derfor forslår SV i sitt alternative budsjett å trappe opp til gratis SFO for alle barn også på 4. trinn. Samtidig foreslår vi økt bemanning for å følge opp barn som trenger ekstra oppfølging, med 534 mill. kr. Slik fjerner vi et klasseskille som aldri burde ha eksistert.

Utdanning skal være en åpen port, ikke et lukket tårn med inngangspenger. Det skal selvfølgelig også gjelde for folkehøyskolene våre. Folkehøyskolen skal være for den som vil styrke seg faglig for å komme inn på drømmestudiet, for den som trenger motivasjon for å fullføre videregående, og for den som bare har nok med å øve på å komme seg ut av sitt eget rom. Så selvfølgelig vil ikke SV kutte i stipendet til folkehøyskoleelever.

Studielivet skal ikke være en gåte som bare løses dersom man har en kiste med gull. Alle skal ha like muligheter til utdanning, uavhengig av foreldrenes lommebok. Derfor foreslår SV i sitt alternative budsjett å øke studiestøtten med 10 pst. i 2026. Vi vil doble byggingen av studentboliger til 4 000 nye boliger og reversere studieavgiften for internasjonale studenter. SV foreslår også i sitt alternative budsjett å øke rammene til forskning og høyere utdanning med 300 mill. kr, slik at universitetene blir motorer i omstillingen, ikke sovende kjemper i eventyret.

SV vil ha et statsbudsjett der barnehagen, skolen, studentene og forskningen lever lykkelig – ikke bare til slutt, men hver dag.

Erling Sande (Sp) [11:51:27]: Senterpartiets mål om eit samfunn med små sosiale og geografiske forskjellar krev innsats på alle politiske område, ikkje minst i utdannings- og forskingspolitikken. Noko av det som skil oss frå land med store interne geografiske forskjellar, er at vi sikrar barn og unge i alle delar av landet vårt eit trygt barnehagetilbod og eit godt utdanningstilbod nær der dei bur.

Vi sikrar at vidaregåande opplæring i stor grad er desentralisert, og at fagskular, folkehøgskular, studiesenter, høgskular og universitet gjev rom for påfyll av kunnskap gjennom livet i både byar og tettstader. Sjølv om ein bur langt – ja, lenger enn langt – frå hovudstaden vår, har ein likevel likeverdige utdanningstilbod av god kvalitet.

Barnehagen er det første møtet barna har med fellesskapet. Alle skal ha råd til å gå i barnehage. Difor er det viktig at vi vidarefører historisk låge barnehageprisar: 1 200 kr i månaden i sentrale strøk og 700 kr i dei minst sentrale kommunane er ein enorm kontrast til då FrP og Høgre styrte. Då måtte barnefamiliar ut med over 3 000 kr for eitt barn. Gjennom dette grepet styrkjer vi også kvardagsøkonomien til barnefamiliane.

Vår mangfaldige barnehagesektor er ein styrke. Gjennom den sikrar vi eit desentralisert tilbod og eit mangfald av tilbod. I den samanhengen er det viktig å nemne at regjeringa har fått ein klar marsjordre om å følgje opp barnehageforliket. Eit fleirtal i Stortinget har bede regjeringa kome med ei søknadsordning som dekkjer dokumenterte pensjonskostnader og sikrar føreseielegheit og tryggleik for denne sektoren. Det fleirtalet er det same i dag.

Heilt grunnleggjande for vår lokale velferd er kommuneøkonomien. Difor har Senterpartiet sikra nye milliardar i frie inntekter til kommunane og fylkeskommunane. Frie inntekter går til dei viktige velferdstenestene innbyggjarane er heilt avhengige av, og kommunane veit kvar skoen trykkjer. Difor har vi også redusert øyremerkinga og det statlege styringstrykket.

Vi løftar òg høgare utdanning i heile landet. Det er ein verdi at utdanning er tilgjengeleg i nært samspel med lokalsamfunn og næringsliv. Slik sikrar vi kompetanse for næringsliv og offentlege tenester i alle delar av landet og utan at folk må reise over berg og blånar for å skaffe seg den kunnskapen dei treng.

Den 1. januar 2026 blir ein historisk dato. Då trer eit av dei største personretta verkemidla i distriktspolitikken i nyare tid i kraft. Fleire tusen innbyggjarar i dei minst sentrale kommunane våre får sletta studiegjeld – legar, røyrleggjarar, lærarar og industriarbeidarar, folk og kompetanse vi treng for å byggje sterke lokalsamfunn. Skal vi sikre busetjing i heile landet vårt i ei tid med sterke sentraliseringskrefter, må vi tore å tenkje nytt og stort. Det har vi gjort med dette tiltaket. Denne hausten blei det mykje uro og bråk kring denne ordninga då Arbeidarpartiet prøvde å svekkje ho – stikk i strid med eigne valløfte. I ettertid såg vi kva engasjement dette utløyste, og regjeringa blei nøydd til å rydde opp.

Til slutt nokre viktige enkeltsaker i budsjettsemja og budsjettet sett frå Senterpartiets side: Fagskulane blir styrkte. Dei byggjer viktig lokal fagkompetanse. Studiestøtta og bortebuarstipendet skal justerast etter grunnbeløpet i folketrygda. Det er ein siger for elev- og studentrørsla og eit viktig bidrag til sosial rettferd, og det legg betre til rette for at dei som tek utdanning, vonleg kan leve lykkeleg alle sine dagar. Arbeidarparti-regjeringa ville redusere stipendandelen til folkehøgskuleelevane, men den gang ei. Fleirtalet har sikra stipend som før. No er det viktig at folkehøgskulane slepp slik usikkerheit i tida framover, slik at dei heller kan fokusere på å utvikle det unike skuleslaget sitt som vi ser utviklar samfunn og elevar. Vi sikrar vidareføring av FORREGION i statsbudsjettet. Det gjer at forsking og innovasjonssatsing i lag med næringslivet framleis kan skje rundt om i alle delar av landet.

Dette budsjettet vidarefører viktige distriktspolitiske grep, det styrkjer kommuneøkonomien, og det bidreg til utvikling i heile Noreg. Vi vil frå Senterpartiet si side takke partia vi har laga budsjett i lag med, og kjem samtidig til å vere utolmodige og forlange handling på dei områda regjeringa ikkje har følgt godt nok opp.

Hege Bae Nyholt (R) [12:04:46]: Det er nok mange, meg inkludert, som kan kjenne på at tempoet er høyt og dagene lange her på Stortinget før jul, men hvis jeg skal være ærlig, er det ingenting i nærheten av det tempoet man kunne kjenne på i landets barnehager når sytten treåringer skal stille opp til luciatog, det skal bakes pepperkaker og synges julesanger. I tillegg rir både influensa og «omgangen» i personalgruppen. Desember er en tid på året som jeg og mine kollegaer gikk løs på med krum nakke, C-vitaminer og en evig huskelapp: at vikarer gjør så godt de kan, og det er viktig å sørge for adventsro og magi.

Det er en myte at ansatte i barnehagene er immune mot sykdommer og basiller, selv om man kanskje har utviklet en relativt høy toleranse. Det er sånn at er man sliten, er man mer mottakelig for det som kommer. Barnehagene har det høyeste legemeldte sykefraværet, og det er ikke fordi barnehageansatte er mer sykelige eller har lavere arbeidsmoral. Det er slettes ikke uvanlig å våkne med øyne så store som tinntallerkener, og det man gjør da, er å ta noen øyedråper, en Paracet og gå på jobb.

Medisinen mot tinntallerkenøyne er ikke C-vitamin og Paracet. Det er økt bemanning. Bemanningskrisen har vært en varslet krise i årevis. Fagforeningene, barnehageopprørene og foreldreopprøret har alle vært tydelige stemmer fra gølvet, og selv om det kanskje føles som det har gått både syv somre og femten vintre, viser forliket at man har lyttet. Gjennomslag for toppet bemanning er en seier, og det er en anerkjennelse av den jobben som gjøres i landets barnehager. Toppet bemanning løser ikke bemanningskrisen, men det gir muligheter. Toppet bemanning er prøvd ut i flere kommuner. Blant annet i min barnehage – der jeg fortsatt står på ansattlisten og inviteres til julebord en gang iblant – har de prøvd ut toppet bemanning. Jeg ringte til en del av mine tidligere kollegaer i går, og de sier dette ene: Det fungerer.

Toppet bemanning betyr at man ansetter en ekstra oppå bemanningsnormen, noe som i praksis betyr at man kan dele barnegruppen i to, tre eller fire for å dra på tur, jobbe med tall, bake og studere maur – ja, alle disse aktivitetene som krever at man er tettere på og flere ansatte til stede. Som en god venninne sa da jeg snakket med henne i går: Toppet bemanning fører til at man kan ta ut plantid, ha samarbeidsmøter og snakke med barnevernet uten å ha dårlig samvittighet for at det er for få igjen oppe på avdelingen. Det gir også muligheten til å høre hele historien om Daidalos og ikke bare rushe gjennom og lytte med et halvt øre mens andre oppgaver blir utført. Toppet bemanning løser som sagt ikke bemanningskrisen, men det vil monne. Det gjør meg utrolig glad.

Rødt er opptatt av å minske forskjellene, og det gjelder også for studentene. I en tid hvor stadig flere opplever at hverdagen består av et par havrelefser og en doven øltår, er det gledelig at studentbevegelsens krav om å knytte studiestøtten til G kom på plass i forliket. Vi ønsker ikke et samfunn hvor høyere utdanning er forbeholdt de få, og derfor er det også bra at kuttet i stipendet for folkehøyskoleelever ble reversert. For mange er et år på folkehøyskole nettopp det de ønsker seg, eller kanskje det de må ha – det de trenger. Det foreslåtte kuttet var usosialt og ville gjort det vanskeligere for mange å ta et år på folkehøyskole. Jeg er glad for at det ikke ble sånn.

Det er mye som gjenstår, både på handlelisten før jul og i samfunnet for øvrig. Det er mye som er ugjort. Sånn er det alltid, men jeg kan love at Rødt vil fortsette å jobbe for ungene, for de ansatte, for studenten som burde ha lest, men selger burgere på Egertorget, og for et bedre samfunn. Jeg ønsker å avslutte med å ønske god jul til alle de som holder samfunnet i gang, til alle de som feirer og skal ha en velfortjent ferie. Jeg ønsker også god vakt til alle de av oss som går på jobb, mens andre har fri. Jeg vil også veldig gjerne takke alle de ansatte på Stortinget – komitérådene, skrivesentrene, alle de som sikrer at vi kan gjøre jobben vår her i salen på best mulig måte. Takk og god jul!

Joel Ystebø (KrF) [12:15:32]: Altfor mange elever i norsk skole forlater grunnskolen uten å kunne lese, skrive og regne godt nok. Læringsresultatene har over tid gått ned. Norge ligger nå bak våre nordiske naboer og bare rundt gjennomsnittet i OECD. Dette er alvorlig både for den enkelte elev og for samfunnet.

Samtidig ser vi en økende lærerflukt. Norske lærere har lav lønn sammenlignet med andre europeiske land, og på barnetrinnet har de blant Nordens lengste undervisningsuker. Arbeidshverdagen er presset med lite tid til forberedelser, etterarbeid og oppfølging av hver enkelt elev. Når lærere løper fra time til time, går det direkte utover kvaliteten i undervisningen. Dette er ikke tilfeldig.

Siden 1996 har grunnskolen blitt utvidet med to år til en enorm kostnad. Vi har prioritert flere timer framfor bedre innhold. Kvantitet har gått foran kvalitet. Det er elevene og lærerne som har betalt prisen.

Det er på denne bakgrunn budsjettforliket må vurderes. Forliket omtales som ansvarlig og framtidsrettet, men litt for ofte minner skolepolitikken om eventyret om bukkene Bruse – de store ordene lover trygg ferd over broen, men når utfordringene kommer, må man ta sats og være modig og handle konkret. Hvis man nøyer seg med halvveis løsninger, ender de svakeste, de som er mest sårbare, med å betale prisen.

For kort tid siden brukte kunnskapsministeren store ord om behovet for en bedre tilpasset skolehverdag. Hun pekte på kortere skoledager for de yngste, et tydelig lærerløft og et nødvendig leseløft med flere trykte lærebøker tilbake i klasserommene. Det var retorikk som fikk bred støtte også i Kristelig Folkeparti.

Når budsjettet nå er lagt fram, må vi konstatere at svært lite av dette er fulgt opp. Skoledagen blir ikke kortere, det finnes ingen helhetlig økonomisk forankret satsing på lærerne. Leseløftet reduseres til gode intensjoner uten reelle midler eller konkrete grep for å få flere fysiske lærerbøker. Samtidig kuttes det i etter- og videreutdanning. Mentorordningen for nyutdannede lærere svekkes til tross for at dette er et av de tiltakene som faktisk bidrar til å holde lærere i yrket.

Dette er ikke bare skuffende, det er dypt problematisk. Regjeringens svar på skolens utfordringer er i praksis å bevilge nok til omtrent en halv lærebok per elev samtidig som kompetanseheving nedprioriteres. Det er vanskelig å se hvordan dette skal gi bedre læring eller en mer bærekraftig tilværelse for lærerne.

Kristelig Folkeparti vil velge en annen kurs. Vi vil sette kvalitet først, og vi vil satse på lærerne. Vi ser til Finland og til erfaringer fra en tid da norsk skole hadde større tillit til profesjonen og mer rom for faglig fordypning. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett å redusere skoledagen i grunnskolen til finsk nivå gradvis over to år. Det frigjør ressurser som brukes på det som betyr mest, et lærerløft på 50 000 kr i økt lønn over to år, to timer mer kontaktlærertid i uken og en ekstra halv milliard kroner til trykte lærebøker. Som PISA-sjefen selv har påpekt – god skolekvalitet handler om å rekruttere, beholde og utvikle dyktige lærere og gi dem tid til å følge opp elevene.

Kristelig Folkeparti er også en tydelig forsvarer av friskolene. De bidrar til mangfold, kvalitet og reell valgfrihet for foreldre. Derfor styrker vi tilskuddene til friskoler i grunnskolen, reverserer kutt til bibelskoler og kunstskoler og øker kapitaltilskuddet.

Samtidig vil vi styrke det faglige innholdet i lærerutdanningen bl.a. knyttet til antisemittisme og kjønn. Vi styrker barnehagene gjennom økte kommunebevilgninger, retter opp kuttet i private høyskoler og fører en familiepolitikk som tar høyde for at livet ikke alltid lar seg tilpasse systemets rammer.

En skolepolitikk som skal lykkes, kan ikke bygges på festtaler eller på løfter som ikke følges opp. Det er ikke nok å snakke varmt om lesing, elevene må få bøkene i hendene. Det er ikke nok å uttrykke bekymring for lærerflukten, læreryrket må gjøres attraktivt og bærekraftig. Det er ikke nok å erkjenne at lange skoledager sliter på de yngste, man må også våge å ta sats og prioritere annerledes akkurat som bukkene som måtte krysse broen.

Hvis dette budsjettforliket er det beste samarbeidspartiene klarer å samle seg om, sier det mest om ambisjonsnivået. Norsk skole og norske barn fortjener bedre.

Guri Melby (V) [12:20:39]: Kunnskap og utdanning gir mennesker mulighet til å forstå verden, ta egne valg og delta aktivt i demokratiet. Det gjør at vi som samfunn står sterkere mot både maktkonsentrasjon og populisme, og det gir den enkelte frihet til å bli det man vil. Lik rett til utdanning er det viktigste for å sikre reell sosial mobilitet. Derfor må Norge investere i utdanning og forskning, for å sikre frihet, like muligheter og et samfunn som er bygget på opplysning.

Venstre er bekymret for at mange piler peker i feil retning i norsk skole i dag, og at det er for mange elever som ikke lærer å lese, skrive eller regne godt nok. Svake grunnleggende ferdigheter gir økt risiko for frafall, lavere mestring og manglende trivsel. Derfor må det som virkelig betyr noe, prioriteres: at alle elever lærer det de trenger for å lykkes – både i skolen, i arbeidslivet og som borgere i et demokratisk samfunn.

Det er læreren som er den aller viktigste innsatsfaktoren for elevenes læring. Det er helt essensielt at alle elever har tilgang på en kvalifisert, faglig sterk lærer som både har nok tid og nok frihet til å kunne følge opp elevene sine. I dag har de ikke denne tiden. En svak kommuneøkonomi mange steder fører til at støttefunksjoner rundt lærerne er fjernet, og det gir en krevende situasjon på mange skoler.

I vårt alternative budsjett foreslår vi å gjøre noe med dette. Vi innfører en skoletime ekstra kontaktlærertid per uke for alle lærere på 1.–10. trinn. Samtidig reduserer vi det samlede timetallet på grunnskolen med én time per uke. Dette gjør vi for å kunne øke lærertettheten og innsatsen i de timene elevene har, i stedet for å spre ressursene tynt utover. I tillegg satser vi tungt på økt videreutdanning for lærere som underviser i grunnleggende ferdigheter, retter opp i kuttene i generell videreutdanning av lærere og gjeninnfører lærerspesialistordningen med tusen lærerspesialister. Vi øker også tilskuddet til fysiske læremidler og skolebibliotek, for å stimulere til både leselyst og leseglede. Vi styrker laget rundt elever i levekårsutsatte områder, og vi ønsker å doble antall kommuner som får støtte til å etablere skolemiljøteam på sine skoler.

Da fullføringsreformen trådte i kraft 1. august 2024, sikret den alle en rett til å fullføre videregående utdanning med enten studie- eller yrkeskompetanse, men med en stadig mer presset økonomisk situasjon for fylkeskommunene er det mange fylker som nå har kuttet i skolebudsjettene i stedet for å satse. Noen fylker har ikke penger til skoleplasser og må legge ned skoler, mens vi i stedet burde utvide tilbudet. Det er nødvendig å satse på tiltak som motvirker fravær og frafall, og derfor foreslår vi å styrke denne innsatsen med 400 mill. kr.

Barnehagepolitikken er inne i en ond sirkel. De siste årene har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV prioritert lavere barnehagepris til alle. Det har medført økt etterspørsel i barnehagene, uten at det har blitt bevilget penger til en tilsvarende bemanningsøkning, samtidig som søkertallene til barnehagelærerutdanningen stuper. Det er helt nødvendig å prioritere bemanning og kvalitet, og vi foreslår å sette av midler til å øke bemanningen tilsvarende 1 250 flere årsverk, samtidig som vi innfører gratis fulltidsbarnehage for familier med en husstandsinntekt på under 800 000 kr.

Det er nødvendig å gjenreise Norge som forsknings- og innovasjonsnasjon. Norsk næringslivs konkurransekraft må styrkes gjennom mer satsing på og bedre tilrettelagt samarbeid med forskningssektoren. Norge er dårligst i Norden når det gjelder både samlet FoU-innsats som andel av BNP og offentlig finansiert FoU som andel av BNP. FoU-budsjettet i Norge har hatt realnedgang i tre av de fire siste årene. Vi foreslår å øke bevilgningene til næringsrettet forskning i sektordepartementene betydelig, men også å styrke basisfinansieringen i universitets- og høyskolesektoren etter flere år med realnedgang, og å opprette flere studieplasser særlig i IKT- og realfag, der etterspørselen etter kompetent arbeidskraft er stor. Vår satsing på høyere utdanning og forskning er på om lag 1,3 mrd. kr mer enn regjeringens opprinnelige forslag.

I tillegg kommer selvfølgelig en satsning på studentene. For å sikre reelt like muligheter til å ta høyere utdanning må vi ha et løft for studentene. I dag ser vi at studentene er nødt til å jobbe stadig mer, og de får stadig mindre realverdi for de pengene som er satt av til deres stipend og lån. Vi foreslår derfor både å øke studiestøtten, heve inntektsgrensen, øke frikortgrensen og bygge flere studentboliger – en satsing på studenter og studentvelferd med 1,9 mrd. kr.

Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG bruker nettopp Kunnskapsdepartementets budsjett for å hente penger til mange av sine satsinger. Når jeg så for meg disse budsjettforhandlingene, fikk jeg følelsen av at det var litt som eventyret om skinnvotten, der stadig flere skal presses inn, og der det knaker veldig i sammenføyningene når den store bjørnen kommer til slutt. Jeg tror det får være opp til budsjettkameratene å definere hvem som er den store bjørnen som gjør at det sprekker, men dette er i hvert fall ikke bra for å bygge framtidens Norge.

Med det vil jeg også ta opp forslagene Venstre har alene.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:34:50]: For en liten uke siden fikk vi presentert tall fra den årlige elevundersøkelsen i norsk skole. Tallene viser at flere elever i landet er motivert for skolen. Flere av elevene trives i skolen, over hele landet. Samtidig går også fra før altfor høye mobbetall nedover – på alle trinn. Det er en positiv utvikling vi alle er fornøyd med, men en utvikling vi på ingen måte skal slå oss til ro med.

For noen få dager siden fikk vi nye tall som viser at andelen elever med eget nettbrett eller PC i 1. klasse går klart nedover. Tilbakemeldingen fra lærere og skoleledelse er at de nå i større grad opplever støtte til å gi de yngste ungene en mer aktiv skoledag: Mer læring, både faglig og sosialt, gjennom lek og aktivitet – heller enn en stillesittende og teoritung skoledag med stadig flere undervisningstimer.

I høst møtte rekordmange studenter opp for å ta fatt på det femårige studiet for å bli lærer i grunnskolen, som er en økning på hele 23 pst. fra året før. En holdningsendring er i ferd med å skje i og rundt norsk skole. Dette skjer etter fire år med en tydelig retning i skolepolitikken – hvor mobilen nå er ute av de fleste norske klasserom, hvor lærerne får den selvsagte autoriteten de skal ha for å holde ro og orden, hvor skolehverdagen er mer praktisk, aktiv og variert, sånn at ungene kan lære å lese, skrive og regne skikkelig, og hvor vi får inn mer bok og mindre skjerm. Men vi er langt fra ferdige. Med dette budsjettet fortsetter vi å ta grepene som kreves for å snu utviklingen i norsk skole.

Regjeringen har sammen med partiene Rødt, SV, Senterpartiet og MDG levert en forsterket satsing på lesing i dette budsjettet. Norsk skole finansieres i all hovedsak gjennom rammeoverføringer til kommunene, men regjeringen har nå over flere år fått med seg Stortinget på å øremerke ekstraordinære midler til en forsterket satsing på norske barns leseferdigheter.

Å være god til å lese er grunnmuren for all annen læring, og de fire neste årene skal vi bruke minst 1 mrd kr til å løfte leseferdighetene og leselysten til elevene våre. Det betyr

• mer intensivopplæring for dem som sliter

• mer til skolebibliotekene

• flere fysiske bøker, både i barnehage og skole

• en lesekommisjon som skal gi helt konkrete anbefalinger på hvordan elever i Norge best lærer å lese

Jeg er overbevist om at den nasjonale lesesatsingen vil gi resultater – ikke alene på grunn av en ekstra milliard kroner de neste årene i statsbudsjettet, men mest fordi vi gjennom denne satsingen peker tydelig retning og gir dyktige ansatte bedre rammebetingelser og selvtillit til å utvikle gode satsinger lokalt.

En av de største satsingene i dette budsjettet er en forsterkning av bemanningssituasjonen i norske barnehager. Regjeringens opprinnelige forslag om øremerkede midler til toppet bemanning er kraftig forsterket. Sammen med SV, MDG, Senterpartiet og Rødt setter vi nå av 800 mill. kr til toppet bemanning, slik at de ansatte kan få hjelp til andre oppgaver og få bruke mer av tiden på ungene. Vi viderefører samtidig tilskuddet til økt pedagogtetthet og til grunnbemanning i levekårsutsatte områder, og ikke minst prioriterer vi at enda flere får ta den populære arbeidsplassbaserte barnehagelærerutdanningen.

For få norske studenter søker seg til barnehagelærerutdanningen. Denne utviklingen har regjeringen ambisjoner om å snu, på samme måte som utviklingen for grunnskolelærerne har snudd. TALIS-undersøkelsen fra i høst viser at veldig mange ansatte i barnehagene trives i jobben sin, men mange opplever at omgivelsene ikke i stor nok grad anerkjenner den jobben de ansatte gjør. Det er tilbakemeldinger vi må ta på alvor. Det er tilbakemeldinger denne regjeringen og dette stortingsflertallet tar på alvor.

Barn er forskjellige. Elever i norsk skole har ulike interesser og ulike ferdigheter. Noen kan springe fort og andre kan se langt, mens andre kan bære tungt – mens andre til og med kan slå troll i kappspising.

Derfor er det helt avgjørende at vi fortsetter å gjøre skolehverdagen mer praktisk, mer aktiv og mer variert. Neste år utvider vi derfor også ordningen med å kjøpe inn utstyr til praktisk læring – til å gjelde helt fra 1. klasse og opp til 10. trinn.

Statsråd Sigrun Aasland [12:52:45]: Vi har løst mange umulige oppgaver i dette landet, og jeg tror det handler om at vi klarer å bruke den kompetansen vi har, jobbe for at alle får delta, og lære oss nye ting når vi trenger det. Skipsbygging og komplekse operasjoner til havs er et eksempel. Og det var en gang en konge som utlovde prinsessen og halve riket til den som kunne bygge et eventyrskip som går like fort til lands som til vanns. Det var mange som prøvde seg den gangen, men det var en nær sagt umulig oppgave. Med bl.a. Per og Pål, som verken ville dele niste eller fortelle hvor de hadde tenkt seg, gikk det dårlig. Den som fikk det til, som vanlig, var Askeladden, som lyttet til rare folk med ulik og kanskje litt rar kompetanse han traff på sin vei, og delte med dem av sitt.

Vi har blitt gode på skipsbygging i Norge, og jeg tror vi har lært noe av Askeladden. Det handler om å være nysgjerrig, samarbeidsvillig og løsningsorientert. Denne uken la regjeringen fram vår plan for Norge, og i denne planen er kunnskap, forskning og kompetanse en forutsetning, og ikke et eget kapittel. Det gjennomsyrer alle punktene. For skal vi lykkes, er kunnskap, forskning og kompetanse gode hjelpere vi ikke klarer oss uten. Jeg vil takke våre budsjettpartnere Senterpartiet, SV, Rødt og MDG for det som har blitt et svært godt budsjett og et tydelig svar på kompetanse- og kunnskapsbehov vi står overfor. Med dette budsjettet styrker vi forskning på områder der vi har store og vanskelige oppgaver å løse. Vi sørger for nødvendig kompetanse fra utdanningsinstitusjonene våre, og vi styrker mulighetene for mer praktisk, arbeidslivsnær, fleksibel og livslang læring. Universitetene og høyskolene våre er helt sentrale for å møte de teknologiske og demografiske endringene vi står overfor som samfunn, og derfor styrker vi denne sektoren med 77,6 mill. kr sammenlignet med 2025. Vi gjør også tydelige prioriteringer av studieplasser innen medisin, psykologi, sykepleie, kvanteteknologi og arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning. Det gjør vi innenfor en stabil og forutsigbar ramme. Fleksible utdanningsmuligheter gjør det mulig å lære hele livet, det skal gi næringslivet kompetansen de etterspør. og regjeringen styrker i dette budsjettet fagskolene med 900 studieplasser. For å sikre tilgang til høyere utdanning i hele landet styrker vi også Universitetet i Tromsøs campus i Kirkenes med 6 mill. kr.

Jeg er glad i eventyr, men de er jo fra en annen tid, og vi lever i en farlig verden. Forskningen og kunnskapens rolle er i dag under press flere steder i verden. Derfor er det viktig at vi prioriterer en framtidsrettet og forutsigbar finansiering av forskning, og det gjør vi med dette budsjettet. Vi investerer i tungregnekapasitet, vi styrker kvantesatsningen, og vi satser på framvoksende teknologier i tett samarbeid med næringslivet. Dette gir våre forskere gode og langsiktige vilkår for å drive banebrytende forskning.

Denne regjeringen ser som kjent ikke bakover, men framover. Vi skal ha mobilen ut av skolen, men vi skal også ha kvantedatamaskinen inn på universitetet, og derfor investerer vi 380 mill. kr i tungregningskapasitet i Sigma2. Vi styrker kvantesatsningen med 150 mill. kr, og vi gir 50 mill. kr til Universitetet i Oslo og NTNU for forskning på framvoksende teknologier. I tillegg satser vi på hav, klima og miljø og setter av 1 mrd. kr over ti år til Polhavet 2050, i tillegg til en helt ny forskningssatsing på forsvarsevne, sikkerhet og beredskap.

Askeladden lyktes der andre mislyktes fordi han gikk på med krum rygg, brukte de ressursene han hadde til rådighet, og ikke minst dro nytte av andres kompetanse. – Vil du være med, så stig på, sier han til sine gode hjelpere som han møter på veien. Slik må vi ruste Norge for framtiden. Vi må si «stig på» til alle som trenger kompetanse til næringslivet, som vil samarbeide med forskningen, og til verden som vil jobbe sammen med våre forskere og utdanningsinstitusjoner for å løse de store utfordringene.

Vebjørn Gorseth (A) [13:09:34]: I 2035 kan Norge mangle 85 000 fagarbeidere. Det er de folkene som skal bygge husene våre, ta vare på foreldrene våre, ta oss gjennom omstillingen til fornybarsamfunnet – roller som er helt avgjørende både for norsk næringsliv og for bærekraften i velferdsstaten.

I altfor mange år ble yrkesfagene nedprioritert, og søkertallene var deretter. Heldigvis har man etter langt om lenge og lenger enn langt, klart å snu denne utviklingen. Siden Arbeiderpartiet tok over regjeringskontorene, har andelen som søker yrkesfag økt år for år. Dette er en viktig del av svaret på hvordan vi skal sikre norsk næringsliv den kompetansen de trenger i framtiden, men det er selvfølgelig ikke hele svaret.

Det er ikke nok at flere søker yrkesfag, flere må også fullføre. I dag er det fortsatt slik at mer enn hver fjerde yrkesfagelev ikke ender opp med et fag- eller svennebrev. Det er ikke godt nok, verken for den enkelte, for arbeidslivet eller for samfunnet. Skal vi klare å få flere til å fullføre, må undervisningen bli enda mer praktisk og relevant. Flere må få lære med hendene, ikke bare med hodet. Vi må sørge for at skolen i større grad speiler arbeidslivet elevene faktisk skal ut i. Veiledningen på ungdomskolen må også bli bedre. Ungdom må få reell kunnskap om hvilke muligheter yrkesfag gir, også de mulighetene det gir for høyere utdanning.

Jeg er glad for at dette budsjettet satser videre på Nasjonalt senter for yrkesfag. Skal flere fullføre, må vi fortsette å styrke kvaliteten i opplæringen i samarbeid med næringslivet og fylkeskommunene. Det handler om bedre undervisning, bedre relevans og høyere status for yrkesfagene.

Samtidig må vi erkjenne at fullføring ikke kommer til å se likt ut for alle. Noen er den minste bukken, noen er midt imellom og noen kommer sist, men alle må komme seg over broen. Da kan vi ikke lage et system som bare er tilpasset dem som går først og raskest. Noen kommer til å bruke lengre tid, noen kommer til å velge feil. Derfor er det bra at dette budsjettet også følger opp fullføringsreformen og fortsetter å styrke ordningen Fagbrev på jobb.

Arbeiderpartiets mål er klart – vi skal sørge for at velferdsstaten og næringslivet får den kompetansen de trenger. Vi skal gi enda flere ungdommer troen på seg selv, troen på at de evner og kan, og troen på at de trengs. For de trengs!

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [13:12:18]: Utdanning må vere brua mellom skule og arbeidsliv. Og som i eventyret med dei tre bukkane Bruse kjem vi oss ikkje over brua med berre prat. Brua må faktisk vere bygd, og ho byggjer ikkje seg sjølv. Då treng vi folk som kan faget sitt.

Mange bedrifter rundt om i landet har stor mangel på kompetent arbeidskraft, og vi må sørgje for at vi har eit system som utdannar nok folk til dei yrka det er stor etterspørsel etter kompetansen til. Framstegspartiet ser viktigheita av at tilbodet i utdanningssektoren matchar det som er næringslivets behov.

Fagskulane tilbyr praktisk kompetanse som direkte bidreg til verdiskaping, spesielt innanfor tekniske og maritime næringar. Gode samarbeid med næringslivet gjennom praksisplassar kan sikre god relevans i utdanninga, der næringslivet er med på å forme utdanninga. Særleg viktig no er dei maritime faga sidan Forsvaret skal styrkjast i åra framover, og dei maritime faga har stort behov for kostbart og avansert utstyr. Dette gjeld alt frå simulatorar til avanserte maskinrom, som er heilt nødvendige for å sikre god opplæring på moderne utstyr, som dei kjem til å møte ute i arbeidslivet. Desse skulane må få sine reelle utgifter dekte. For å sikre at skulane kan gjere nødvendige investeringar i utstyr, føreslår Framstegspartiet å auke tilskotet til fagskular med 20 mill. kr for å sikre at dei faktisk blir tilstrekkeleg finansierte.

Dagens finansieringsmodell og organisering gjev rom for ulik praktisering mellom dei ulike fylka. Dette er uheldig då det skaper ulik praktisering, og det hemmar satsinga innanfor fagskulesektoren. Mange fylke er nøydde til å bruke sine frie midlar til å finansiere fagskuletilbodet og gjennomføre nødvendige investeringar i utstyr.

Landet over opplever ein den pressa økonomien i fylka, og dei er nøydde til å spare på alle område i drifta. Dette fryktar vi kjem til å gå ut over tilbodet. Difor meiner vi at ansvaret og finansieringa ideelt sett burde bli tilbakeført til staten. Det er uansett essensielt at det blir sikra stabil, rettferdig og føreseieleg finansiering for heile fagskulesektoren.

Fagskulane bør ha like moglegheiter til å tilby den kompetansen arbeidslivet etterspør uavhengig av økonomien til fylkeskommunen.

Heldigvis ser vi at mengda studentar på fagskulane har auka meir dei siste åra. Dette er i tråd med det arbeidslivet etterspør. Då må vi også som politikarar sørgje for at sektoren får økonomisk berekraftige rammevilkår. Framstegspartiet vil jobbe for å få på plass ein ambisiøs langtidsplan for utvikling av fagskulane. Ein rettferdig og føreseieleg finansieringsmodell og ei satsing på fagskulane vil bidra til auka vekst og ei styrking av norsk konkurransekraft.

Monica Molvær (H) [13:15:44]: Det var en gang et bredt flertall i Stortinget som samlet seg om et barnehageforlik, et forlik som skulle gjelde barnehager i hele landet, ja, i hele kongeriket – ikke som et eventyr, men som et alvorlig løfte om trygghet og forutsigbarhet for barna, foreldrene og de ansatte.

I Norge går om lag halvparten av barna i private barnehager. Mange av disse er startet av gründere, ofte kvinner som har satset alt de har, for å lage en barnehage i sitt lokalsamfunn. De har vært helt avgjørende for at Norge fikk full barnehagedekning, og for å løse et av våre viktigste samfunnsoppdrag: barnas første møte med verden utenfor familien og å gi dem den best mulige starten på livet.

Et forlik forplikter. I dette budsjettet svikter regjeringen oppfølgingen. I dag opplever mange barnehager at de er sendt videre på veien uten niste og uten kart og kompass, samtidig som kostnadene øker og handlingsrommet blir stadig mindre. Regjeringen snakker varmt om tidlig innsats og høy kvalitet i barnehagene. Likevel mangler det økonomiske fundamentet som gjør disse ambisjonene mulig å gjennomføre. Det er som å love trygg grunn å stå på, men samtidig bygge på sand.

Over hele landet står barnehager nå i fare for å gå konkurs, ikke fordi de har vært uansvarlige, men fordi regnestykket rett og slett ikke går opp, og fordi løfter blir brutt. Når ideologi får styre sterkere enn realitetene, framstår regjeringens håndtering som et spill for galleriet. Private barnehager ble lovet forutsigbarhet, men sitter igjen med usikkerhet og regninger de ikke kan betale. Når ansvaret skyves bort og konsekvensene skyves nedover i systemet, er det alltid de mest sårbare som rammes først. I virkeligheten betyr det én ting: Det er barna som betaler prisen.

Barnehager er ikke kulisser i et politisk landskap. De er barnas hverdag. Det er her språket skal utvikles, tillit bygges og framtiden formes. For barna spiller det ingen rolle hvem som eier barnehagene. Det som betyr noe, er at det finnes trygge voksne med tid, kompetanse og stabile rammer rundt seg.

Politikkens oppgave er å ta ansvar og ikke skape usikkerhet. Derfor kan ikke et barnehageforlik behandles som en ønskebrønn. Et forlik i Stortinget er en forpliktelse, og det krever at regjeringen leverer. Nå haster det med en avklaring. Hvis regjeringen ikke følger opp barnehageforliket med reelle midler og handling, risikerer vi at dette ikke blir historien om ansvar og fellesskap, men om et løfte som ble brutt for barnehager i hele landet, og at vi til slutt står igjen og må konstatere: Snipp, snapp, snute, så var stortingsforliket ute. Det kan vi ikke tillate, for det handler ikke om ideologiske markeringer, men om barnas trygghet og om Stortingets troverdighet når vi først gir et løfte.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [13:18:57]: Nå har det vært nok eventyr, la meg heller fortelle en historie fra virkeligheten.

Da SV satt i byrådet i Oslo, innførte vi en stor barnereform, nemlig gratis SFO, eller AKS, som det heter i Oslo. På mange skoler deltok under halvparten av elevene i AKS da det kostet penger, men da det ble gratis, skøyt deltakelsen i været. Økningen var størst i de delene av byen der det er størst utfordringer med levekår. Andre byer startet med det samme, f.eks. Stavanger, der de rød-grønne satt ved makten.

I statsbudsjettene de siste fire årene har SV sikret gratis SFO for alle på 1.–3. trinn i hele landet, etter inspirasjon fra reformen i bl.a. Oslo og Stavanger. Det har gjort en stor forskjell. Flere barn får være med, og familier slipper å bekymre seg for regninger som kan være tunge å bære. Men vi har ikke stoppet der. Nå tar vi et nytt, viktig skritt: Fra neste år blir det gratis SFO også for 4. trinn i levekårsutsatte områder, dvs. områder med områdeløft. Det betyr at barn som trenger det mest, får muligheten til å fortsette i SFO uten at økonomien setter en stopper.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, det er fordi vi ser hva som skjer når regningen kommer på 4. trinn. Rektor ved Olsvik skole i Bergen fortalte denne uken i Bergensavisen at de vet at noen sluttet i høst, da de fikk første regning. «Da gråt vi våre modige tårer», sa rektoren. Av dem som sluttet, beskriver hun noen som de sårbare elevene, som de sterkt ønsker skal være på skolen med lek og venner, framfor å sitte foran en skjerm alene hjemme. Da mister barna et trygt sted å være, gode venner og muligheten til å delta i aktiviteter som gir mestring og glede.

Med gratis SFO på 4. trinn i levekårsutsatte områder sikrer vi at flere barn får være med, at forskjellene blir mindre, og at fellesskapet blir sterkere. Det er sosial utjevning i praksis. Det er politikk som merkes i hverdagen.

SV kjemper for et samfunn der alle barn har like muligheter – uansett hvor de bor, og uansett hva foreldrene tjener. Gratis SFO er et viktig steg på veien, og vi gir oss ikke før vi har et tilbud som er gratis og tilgjengelig for barn, hele veien.

Julia Eikeland (A) [13:21:19]: Fellesskolen er stedet der historiene våre begynner å skrives. Det er her barn møtes på tvers av bakgrunn og får muligheten til å lære av hverandre, men også sammen med hverandre. Mye går bra i skolen, og det skal vi være stolte over, men vi har også noen utfordringer vi er nødt til å ta tak i.

Jeg er vokst opp med en skjerm i hånden, og jeg vet hvor raskt oppmerksomheten brytes når varsler og innhold hele tiden avbryter det vi holder på med. Når skjermen tar for mye plass, tar den også noe annet – roen og konsentrasjonen. Og da vet vi hva som skjer i klasserommet – når roen forsvinner, forsvinner også læringen. Nettopp derfor har Arbeiderpartiet tatt grep: mindre skjerm, mer fysiske bøker og mer tid til det som er helt grunnleggende, nemlig lesing, skriving og regning – ikke fordi teknologi er farlig, men fordi ingen historie gir mening hvis en åpner boken midt i. Sånn er det også i skolen. Uten de grunnleggende ferdighetene, faller resten fra hverandre. Derfor stopper Arbeiderpartiet nå den ukritiske digitaliseringen av norsk skole. Vi må sørge for at flere elever kan lese mer og bedre, og nettopp derfor gir vi minst 1 mrd. kr over fire år til en historisk satsing på leseløftet.

Men fellesskolen slutter ikke når skoledagen er over. Alle barn skal ha lik mulighet til å delta i lek, læring og fellesskap etter skoletid. SFO er der barn leker, lærer og hører til, også etter skolen. Tolv timers gratis SFO for 1.–3. trinn har gjort en reell forskjell. For mange familier er det det som avgjør om barnet får muligheten til å være med eller ei. Derfor er jeg glad for at vi i budsjettforliket sammen med Rødt, Senterpartiet, MDG og SV utvidet ordningen til å gjelde også 4. trinn i levekårsutsatte områder, for barns rett til fellesskap skal ikke avgjøres av foreldrenes økonomi.

Vi vet også at ikke alle elever lærer likt. Noen lærer med blyant, noen lærer med verktøy, og noen lærer best når de får gjøre og ikke bare høre. Derfor styrker vi praktisk læring, med mer utstyr og flere læringsarenaer.

Fellesskolen er hjertet i samfunnet vårt. Når vi styrker fellesskolen, styrker vi også Norge, og det er det dette budsjettet gjør.

Line Marlene Haugen (FrP) [13:24:32]: Jeg ønsker å starte i et helt vanlig klasserom langt utenfor eventyrbøkene, med én lærer og 30 elever. Før timen starter, har den læreren allerede planlagt fire eller flere ulike undervisningsopplegg, for å sørge for tilpasset og individuelt tilrettelagt opplæring. I timen skal det også gis ekstra lese- og skrivestøtte, noen skal ha ytterligere læringsstøtte, og i tillegg er det elever som flyr inn og ut av timen, og noen kjeder seg fordi det er for enkle oppgaver. Alle skal jo lære på sitt nivå. Samtidig må undervisningen også være variert, den må være praktisk, dokumentasjon skal leveres, tiltak evalueres, alle elevene skal også bli sett – alt dette, med én lærer, på en gang. Dette er ikke unntak, dette er faktisk hverdagen i svært mange klasserom.

Denne hverdagen er derimot totalt fraværende i regjeringens virkelighetsoppfatning. I regjeringens plan for Norge loves det også mer praktisk undervisning, flere barn på SFO, mer og tettere oppfølging og flere oppgaver lagt på skolen og læreren. Det som mangler fullstendig, er hvordan dette faktisk skal gjennomføres. Flere barn på SFO krever flere voksne. Mer praktisk og variert undervisning i felles klasserom krever flere lærere, og mer tilrettelegging krever mer tid.

Likevel finner jeg ikke et eneste konkret grep for å styrke pedagogisk personell, ikke én plan for flere kompetente lærere i klasserommet. Tvert imot får vi servert et statsbudsjett som avvikler et av de få tiltakene som faktisk har dokumentert effekt for å beholde lærere i skolen, og det er veiledningsordningen for nyutdannede lærere. Skal vi ta lærerens arbeidshverdag på alvor, må vi også ta ressursbehovet på alvor. FrP mener at veiledningsordningen må videreføres slik den er, fordi kommunebudsjettene er som de er, og fordi den virker.

I tillegg til veiledningsordningen har vi i FrP i vårt alternative statsbudsjett lagt inn 1 mrd. kr øremerket til skolene, men uten ytterligere føringer og krav. Lokale utfordringer krever lokale løsninger og tiltak. Skal vi styrke skolen, må vi ha respekt for virkeligheten i klasserommet – en virkelighet lærerne kjenner godt, men som regjeringen og budsjettpartnerne burde kjent mye bedre.

Øystein Mathisen (A) [13:27:29]: Verden rundt oss endrer seg raskt. Teknologiske gjennombrudd, klimaendringer og en mer urolig geopolitisk situasjon stiller nye krav til Norge. I en slik tid er kunnskap, utdanning og fri forskning ikke bare viktig, det er helt avgjørende.

Derfor er det riktig og viktig at årets budsjett satser tungt på utdanning og forskning. I 2026 foreslås det 51,3 mrd. kr til forskning, en realøkning på 1,8 pst. Dette styrker Norges kunnskap og det vi skal leve av de kommende årene. Det er ikke tilfeldige satsinger, de er målrettede og strategiske. Vi styrker tungregning og digital infrastruktur, satser tungt på kvanteteknologi og KI, på beredskapsforskning, på arktisk forskning og polarforskning gjennom Polhavet 2050, og vi styrker helsefagene. Dette er forskning som styrker Norges konkurransekraft og velferd, nå og i årene framover.

I en tid der fri og uavhengig forskning er under press i land vi samarbeider tett med, er det ekstra viktig at Norge går motsatt vei. Vi skal være et land der kunnskap kan utvikles fritt, basert på fakta, ikke med politisk press eller kortsiktige interesser.

Skal Norge lykkes i framtiden, trenger vi omstilling og økt konkurransekraft. Da er forskning helt avgjørende. Det krever både sterk offentlig finansiering og et næringsliv som investerer mer i forskning og utvikling i de kommende årene.

Vi må forske mer. I dag ligger Norges samlede forsknings- og utviklingsinnsats på om lag 1,85 pst. av bruttonasjonalprodukt. Det er et godt stykke unna målet om 3 pst. og lavere enn både våre nordiske naboland og OECD sitt gjennomsnitt.

Næringslivets andel ligger rundt halvparten av den samlede forskningsinnsatsen, og dette er betydelig under OECD-snittet. Derfor har regjeringen lagt fram en helhetlig strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling, og ministeren har løftet denne saken høyt. Offentlige midler skal ikke erstatte private investeringer, de skal utløse mer. Politikken må gjøre det mer attraktivt og mer lønnsomt å satse på forskning i Norge.

Det er kunnskapen vi bygger i dag, som er avgjørende for hvilke jobber og hvilken verdiskaping vi skal ha og leve av i morgen. Da må vi våge mer. Vi må satse og sørge for å få næringslivet med på laget skal vi få det forskningsløftet Norge trenger, og nå våre ambisiøse mål om mer forskning og utvikling.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [13:30:29]: De private barnehagene har det siste året stått i en særdeles krevende situasjon. Usikkerheten rundt deres framtidige eksistens har økt betydelig, og det er sterkt beklagelig at regjeringen og de styrende partiene – fullt klar over konsekvensene – nå sender 44 000 ansatte i private barnehager inn i julen og et nytt år med stor usikkerhet, særlig knyttet til manglende dekning av pensjonskostnader.

Dette er ikke bare en utfordring for de ansatte, rundt halvparten av barnehagebarna i Norge går i private barnehager, og denne politikken skaper også uro hos et stort antall foreldre. Mange spør seg med rette om de kan være trygge på at ungen deres fortsatt har et stabilt og godt barnehagetilbud i tiden framover.

45 pst. av de ordinære private barnehagene går allerede med underskudd. Hvordan mener regjeringen og de rød-grønne partiene at disse barnehagene faktisk skal overleve? Forutsigbarhet og bærekraft kan ikke erstattes med gode intensjoner.

Så vises det til at det legges inn 800 mill. kr i frie midler til barnehagesektoren. Men disse midlene er ment å dekke krav om toppet bemanning, og nå også svømming, fikk vi vite litt tidligere i dag. Når mange private barnehager allerede sliter økonomisk, er det grunn til å stille spørsmål ved realismen i dette. Hvordan skal disse barnehagene klare å øke bemanningen når de mangler midler til å dekke helt grunnleggende kostnader?

Hver eneste dag går det dyktige og dedikerte ansatte på jobb i både offentlige og private barnehager over hele landet. Vi skal ikke glemme at «barndomstiden for enhver har sine lyshøyder, som siden stråler gjennom hele livet». Tiden i barnehagen danner et viktig grunnlag for livet videre.

For Fremskrittspartiet er det et grunnleggende prinsipp at alle ansatte og alle barn er like mye verdt, uavhengig av om barnehagen er offentlig eller privat. De ansatte gjør en uvurderlig innsats for lek, læring, utvikling og trygghet for de mest dyrebare vi har – ungene våre. Likevel ser vi et tydelig sprik mellom ord og handling. Arbeiderpartiet og deres rød-grønne samarbeidspartier løfter gjerne fram fagforeningsfaner og prinsippet om lik lønn for likt arbeid. Senest fra talerstolen her i går kunne vi høre en representant si at Arbeiderpartiet prioriterer et ryddig, rettferdig og regulert arbeidsliv. Det som nå skjer i praksis, er en systematisk forskjellsbehandling av ansatte i de private barnehagene.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:33:39]: Jeg har merket meg et par eksempler som har kommet opp i debatten, som jeg kanskje synes illustrerer den store avstanden mellom den virkeligheten regjeringen beskriver, og hva som er virkeligheten der ute. Det ene er at det nå er flere lærerstudenter etter at man har fjernet alle inntakskrav. Det sier seg for så vidt litt selv at hvis det ikke er noen krav for å komme inn, fyller man opp plassene. Men samtidig er det nå 40 pst. tomme plasser på barnehagelærerutdanningen, så mye tyder på kannibalisering, ikke at det har kommet flere studenter til oppvekstsektoren, som er så viktig.

Det er andre eksempelet kom fra Vebjørn Gorseth, som kritiserte Venstre for å fjerne rentekompensasjonsordningen for praktiske læringslokaler, og bagatelliserte poenget om at kommunene ikke har råd til å ta opp veldig mange lån, med at det kanskje bare gjaldt Venstre-styrte kommuner. Sannheten er at i salderingsbudsjettet regjeringen leverte i Stortinget, sier de rett ut at de ikke har klart å bruke 70 mill. kr på den ordningen, for det er for få søknader fra kommunene. I Gorseths egen hjemkommune, Steinkjer, landet de i natt et budsjett der de kutter flere stillinger i oppvekstsektoren fordi det er, som Arbeiderpartiets ordfører der sier, en økonomisk krise. Mitt poeng igjen er at små tilskuddspotter hjelper veldig lite, annet enn å få medieoppslag for ministrene, når situasjonen ute er noe helt annet.

Det som gjorde at jeg tok ordet, er at kunnskapsministeren avsluttet replikkrunden med meg med en slags norskanalyse, og den deltar jeg gjerne i. Hun avsluttet nemlig med si at man ikke har landet på hva en forskrift for søknadsordning til private barnehager skal være, og ville ikke svare på om hun skulle følge opp et stortingsvedtak. Og så kom setningen om at hun ville minne om Grunnloven § 75 om at det er Stortinget som bevilger penger, og som er det som avgjør. Da leser jeg det slik, som en elev kanskje ville gjort på skolen, at regjeringen ikke har tenkt å følge opp stortingsvedtaket fordi de mener at budsjettforliket trumfer et stortingsvedtak og trumfer barnehageforliket Arbeiderpartiet var med på.

Da er egentlig mitt konkrete spørsmål til statsråden: Mener hun fremdeles at det er et stortingsvedtak fra oktober som hun skal følge opp, eller mener hun nå at dette budsjettet, som det er flertall for, trumfer det stortingsvedtaket? Hvis hun mener at det trumfer stortingsvedtaket, vil jeg bare si fra Høyres side at det å inngå et forlik med Arbeiderpartiet, hvor Arbeiderpartiet etterpå går ut av det forliket og sier at de bryter det fordi de ikke har tenkt å bevilge pengene til å følge opp det de lovet og ble enige om, eller de skal gå inn i et forhandlingsrom med SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne og fravike det forliket, undergraver hele poenget med et forlik. Så Arbeiderpartiet må rett og slett svare. Hvis de nå mener at de la fram et budsjett som ikke inneholdt penger til å dekke pensjonskostnadene i private barnehager, at de har inngått et budsjettforlik som ikke har de pengene, og vedtar det i dag, betyr det da i Arbeiderpartiets øyne at stortingsvedtaket er trumfet?

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [13:36:45]: Noreg skal byggjast, drivast og utviklast også i framtida. Då treng vi ikkje berre gode planar og ambisjonar. Vi treng faktisk folk som gjer jobben – folk som kan byggje, reparere, produsere, installere og vedlikehalde. Difor er yrkesfaga ikkje berre eit alternativ i utdanningspolitikken, men ein føresetnad. Det er svært gledeleg å sjå at stadig fleire ungdomar vel yrkesfag. I mitt eige fylke, Møre og Romsdal, ligg vi på topp. Der har heile 65 pst. av elevane søkt seg til yrkesfag. Dette viser at ungdomane ønskjer seg ein meir praktisk og relevant veg inn i arbeidslivet.

Mange fylke står no i krevjande økonomiske situasjonar. Innsparingar fører til at skular blir føreslått lagde ned, særleg i distrikta og på skulane med låge elevtal. Nedlegging blir ofte presentert som einaste løysing. Framstegspartiet meiner nedlegging av skular er ei for enkel løysing på dette problemet, då behovet for utdanning ikkje er redusert sjølv om elevtalet går ned. Framstegspartiet vil i staden satse på fleksible og alternative opplæringsmodellar. I vårt alternative statsbudsjett sikrar vi 300 mill. kr til utvikling av og innkjøp til vidaregåande skular.

Søkertala til yrkesfag kan variere veldig mykje frå år til år, noko som gjer det krevjande å planleggje tilbodet. Nettopp difor er samarbeid med næringslivet heilt avgjerande. Gjennom ulike bedriftsmodellar kan større delar av opplæringa skje i bedrift, noko som gjev elevane meir relevant kompetanse.

Vi ser gode eksempel på dette i kommunar som f.eks. Steigen og Tingvoll, der ein har vore løysingsorientert for å gje elevane eit godt og variert utdanningstilbod, sjølv med små elevgrupper. Slike modellar gjer det òg mogleg å oppretthalde skular og utdanningstilbod lokalt, i staden for å sentralisere og leggje ned. Steigen-modellen er eit veldig godt eksempel på det. Her er elevane i bedrift frå første dag i vidaregåande opplæring, med ein tydeleg struktur som gjev ein trygg og glidande overgang frå skule til arbeidsliv.

Framstegspratiet meiner vi må bli flinkare til å ta i bruk alternative opplæringsløp som bryt med det tradisjonelle. Meir praksis i bedrift, produksjonsbasert læring og fleksible løp gjev høgare motivasjon og betre gjennomføring. Næringslivet vårt vil vere heilt avhengig av fagarbeidarar i åra som kjem. Då er det viktig at vi anerkjenner verdien til yrkesfaga fullt ut. Eit mesterbrev er like mykje verdt som ein mastergrad.

Skal vi sikre framtida, treng vi fleire oskeladdar – folk med praktisk sans som er løysingsorienterte og har evner til å få noko gjort.

Monica Molvær (H) [13:40:04]: Det sies at den som skal nå fram, må være villig til å legge ut på veien med mot i brystet og gode støvler på beina. Man må være villig til å gå et stykke, men også ha med seg noe i sekken. Slik er det også med Norge. Skatt, forskning og kompetansepolitikk er ikke tre ulike spor. Det er én og samme ferd. Akkurat nå har regjeringen valgt en kurs som gjør veien tyngre.

Når bedrifter tappes for kapital gjennom skattesystemet, er det norske arbeidsplasser som settes i fare. Det er bedrifter langs kysten og i distriktene som mister mulighetene til å vokse. Det er forskning som ikke blir gjennomført, kompetanse som ikke blir bygd, og lokalsamfunn som blir stående igjen med færre muligheter. Derfor holder det ikke bare å snakke varmt om forskning. Forskningen må prioriteres, og den må kobles tettere til næringslivet.

Høyre vil styrke forskningen, også den næringsrettede, for det er der kunnskapen tas i bruk, arbeidsplasser skapes og nye løsninger vokser fram i samspill mellom bedrifter og akademia. Da hjelper det lite å be næringslivet gå i seg selv, for vi vet også dette: Det nytter ikke å kjefte på hesten når sleden mangler meier.

Arbeiderpartiets nye «plan for Norge» skulle være et veikart for framtiden, men den er påfallende svak på konkret kompetansepolitikk. Det er alvorlig, for kompetanse var ikke bare et sidepunkt i årets oppgjør. Det var et tydelig krav, også fra LO. De har pekt på behovet for livslang læring, for etter- og videreutdanning, for at folk ikke skal falle av lasset når arbeidshverdagen endrer seg. Dette er ikke ideologi. Det er virkelighet i hele landet, for arbeid, kompetanse og omstilling henger tettere sammen enn før.

Samtidig har regjeringen gjort det dyrere og vanskeligere å satse på etter- og videreutdanning for lærere. Det er alvorlig, for det er i skolen grunnlaget legges for at barn skal få en god start på livet og mulighet til å leve ut drømmene sine. Andre land har skjønt det. Våre naboland bruker skattepolitikk aktivt for å tiltrekke seg forskning, kompetanse og næringsliv. De gjør det lettere å satse og lettere å bli.

Norge gjør dessverre det motsatte. Vi legger stein i sekken og undrer oss over hvorfor færre kommer fram. Regjeringen later som om det finnes en form for politisk magi som skal løse det, uten at kursen endres. Politikk er ikke magi, men når rammevilkårene henger sammen, når folk får bruke kompetansen sin og bedrifter får investere i framtiden, kan resultatene bli nesten magiske.

Høyre vil noe annet. I vårt alternative budsjett foreslår vi 6 mrd. kr i skattelette for næringslivet, ikke som et tryllenummer, men som et verktøy. Det kan skape kompetansebygging og nye arbeidsplasser i hele landet.

I alle gode fortellinger kommer det et øyeblikk der veien deler seg. Den ene er trygg og leder ingen steder. Den andre krever mot, men gir muligheter. Høyre velger den veien som fører oss framover.

Line Marlene Haugen (FrP) [13:43:22]: Det å kunne lese er helt avgjørende, både for læring, for videre utdanning og for å mestre livet. Derfor er det heller ingen uenighet når det gjelder målet med regjeringens leseløft. Problemet er egentlig bare hvordan regjeringen tror en skal klare å få det gjennomført, for de omtaler det som et kraftfullt leseløft og en lesemilliard, men vi kan likeså godt være ærlige om hva det egentlig betyr.

1 mrd. kr fordelt over fire år betyr i underkant av 400 kr per elev per år. For de pengene mener altså regjeringen at skolene skal kjøpe flere bøker, redusere skjermbruk, gi intensivopplæring, følge opp daglig lesing og forholde seg til en ny lesekommisjon. Dette er ikke et krafttiltak. Det er en ønskeliste som er sendt rett ned i klasserommet.

Særlig bekymringsfullt er dette for de elevene som opplever vansker med lesing, for skjerm er ikke bare underholdning for dem. For veldig mange av dem er det et helt avgjørende læringsverktøy. De er avhengig av støttefunksjoner og tilpassede tekster kontinuerlig. Jeg lurer veldig på hvordan regjeringen tenker at det da skal løses, når vi skal redusere skjerm. Skal vi ha flere voksne inn i klasserommet som skal sitte én til én med hver elev? Eller er svaret at de elevene rett og slett bare må henge etter og klare seg selv? Dette er i hvert fall ikke å utjevne forskjeller. Det er å skape større.

Vi blir veldig kritisert for å satse på nivådelt undervisning, men vi kan egentlig kalle intensiv opplæring akkurat det samme. Vi kan i hvert fall være enige om at for å lykkes med leseløftet, som vi må ha, må vi bruke de ressursene vi har, smartere. Vi må styrke skolene reelt, og vi må også ta hensyn til at elevene er forskjellige. Leselyst kan ikke skapes ved pålegg og puslete rammer, men med tillit til læreren og respekt for elevene, også de som trenger støtte.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [13:46:02]: Ifølge læreplanen i kroppsøving fra Utdanningsdirektoratet skal alle elever være svømmedyktige etter 4. trinn. Det er ikke et valgfritt mål. Det er et krav.

Norges Svømmeforbund har, sammen med flere samarbeidspartnere, i over 20 år kartlagt svømmeferdighetene blant tiåringene. Undersøkelser fra 2003, 2009 og 2013 viste at omtrent halvparten kunne svømme 200 meter. I 2021 hadde andelen sunket til fire av ti. Utviklingen går feil vei. Samtidig hørte vi i dag fra en av Arbeiderpartiets representanter på talerstolen at det er en stor satsing på svømmeopplæring i skolen.

Tallene blir enda mer alvorlige innad i byene våre. I Oslo er det store og voksende bydelsforskjeller – i praksis klasseforskjeller. I 2024 ble det meldt at i 10 av Oslos 15 bydeler har andelen svømmedyktige fjerdeklassinger falt sammenlignet med for fem år siden. I bydel Stovner besto bare 5 pst. av elevene svømmetesten. I Nordre Aker besto 88 pst.

Konsekvensene er ikke teoretiske. De er dødelige. I 2023 mistet 79 mennesker livet i drukningsulykker. I 2024 økte tallet til 95. Sammenlignet med Sverige, justert for folketall, har Norge omtrent dobbelt så mange drukningsulykker. Årsakene er sammensatte, ja, men én ting er helt sikkert: Det blir ikke bedre av at de rød-grønne nå kutter 77,5 mill. kr i svømmeopplæringen til barnehagebarn.

Midt i dette står frivilligheten. I over ti år har frivillige organisasjoner, sammen med det offentlige, stilt opp sent og tidlig for å gi barn svømmeopplæring. Det er et treffsikkert samarbeid som årlig har gitt 40 000 barn bedre svømmeferdigheter, trygghet og mestring – og som har bidratt til sosial utjevning. Nå fjernes ordningen. 40 000 barn mister tilbudet. Ti år med kompetanse og fagmiljø bygges ned. Hvordan kan de rød-grønne samarbeidspartiene forsvare dette?

Kommunene står allerede i en svært krevende økonomisk situasjon. Når staten trekker seg ut, er det ikke «noen andre» som tar regningen. Da er det foreldrene, og da er vi på vei mot et Norge der svømmeopplæring ikke lenger er en rett og en mulighet for alle barn.

Skal alle barn i Norge lære å svømme, i tråd med læreplanene – eller bare de som har råd til det? Det handler om trygghet, det handler om liv og helse, og jeg er veldig skuffet over hva slags samfunn de rød-grønne samarbeidspartiene mener at vi skal være.

Simen Velle (FrP) [13:49:12]: For noen minutter siden holdt representanten Tybring-Gjedde et innlegg i denne salen. Representanten spurte konkret kunnskapsministeren om hun kunne svare på hvilken av disse to forskriftene man har planer om å legge fram. Hvilket vedtak er det Stortinget fatter, som skal trumfe hva?

La meg tillate meg å minne Stortinget om at før sommeren landet Stortinget et forlik om barnehage. I trontaledebatten denne høsten, altså i oktober før budsjettframleggelsen, vedtok Stortinget igjen – og understreket – at det skal kompenseres for reelle pensjonsutgifter i private barnehager fra 1. januar 2026. I dag, i replikkrunden, siterer så statsråden Grunnloven og peker på at det ikke er bevilget penger i statsbudsjettet for neste år. Det holder rett og slett ikke.

Spørsmålet er: Hvilket av disse to vedtakene er det kunnskapsministeren og dermed regjeringen har intensjon om å følge opp? Og er det slik at man bare fordi man inngår et statsbudsjett et halvt år etterpå, skal slippe å forholde seg til de forlikene Stortinget vedtar?

Jeg velger å stille meg bak den tydelige bemerkningen representanten Tybring-Gjedde kom med, om at hvis dette er den linjen regjeringen har i forlik, er det nesten ingen vits i å behandle forlik med regjeringen – for da kan et annet flertall fatte et annet vedtak noen få måneder etterpå. Det undergraver hele konseptet forlik, det undergraver den tilliten Stortinget har til regjeringen, og jeg minner statsråden om at det er ikke frivillig om man ønsker å følge opp Stortingets vedtak eller ikke. Stortinget fatter vedtak, og regjeringen har som jobb å følge opp de vedtakene Stortinget fatter.

Jeg ber, på lik linje med komitélederen, statsråden om faktisk å forklare Stortinget hva statsråden har planer om å legge fram som en forskrift, og jeg ber egentlig om at statsråden tegner seg på slutten av debatten.

Erling Sande (Sp) [13:51:19]: Også eg er nysgjerrig på å høyre svaret frå statsråden på spørsmålet frå Velle. Så tok eg ordet no for både å takke for ein god debatt og ha ein visitt til FrP i denne debatten – m.a. til det verkelegheitsbildet ein teiknar av norsk skule. Det er ikkje fordi eg er ueinig i alt FrP kjem med, for det klårt at nedgangen i skuleresultat, trivselsutfordringar og ikkje minst at færre opplever meistring, er òg Senterpartiet opptekne av, vi synest òg dette er svært alvorleg, men med fare for å verke litt sånn som sjuande far i huset og vise til historia: Dette starta jo ikkje då Arbeidarpartiet og Senterpartiet gjekk inn i regjering i 2021, det starta lenge før det. Det starta berre nokre år etter at Høgre og FrP lanserte sitt prestisjeprosjekt: kunnskapsskulen – med fleire timar, meir teori, meir stillesitjing og meir testar og prøver.

Grunnen til at eg tek det opp, er at eg kunne ønskje meg eit litt meir sjølverkjennande FrP òg i debatten. Eg trur ein må vere villig til å ta eit oppgjer med den politikken ein over tid har stått for, viss vi skal kunne tenkje nytt kring norsk skule og kome vidare med tenkinga om korleis vi sikrar at elevane framover opplever meir meistring i skulen, slik at vi får snudd dei grafane som no peikar nedover.

Senterpartiet har peika på behovet for ein praktisk skule, for det kan ikkje vere sånn at det berre er dei elevane som er teoristerke, som skal oppleve meistring. Då treng vi nettopp å ha meir fleksibilitet. Vi treng å ha fridom òg for skuleeigar og for skuleleiing til å finne gode lokale opplegg for desse elevane – og for alle elevane.

Vi trur også at det starta mykje før. Den frie leiken skulle jo ha ein plass i skulen då seksårsreforma blei innført. Men han fekk ikkje nokon plass, iallfall ikkje god nok plass, i skulen, og det trur vi heller ikkje nødvendigvis har tent elevane våre. For den frie leiken er òg viktig når ein skal utvikle evner både fagleg og sosialt.

Eg håpar at denne runden, og andre rundar vi har hatt og skal ha framover, der vi debatterer utdanningspolitikk, vil gje oss moglegheit til kanskje å stake ut ein ny kurs, der vi får gjort viktige endringar i norsk skule som snur ein del av dei utviklingstrekka vi no ser.

Vebjørn Gorseth (A) [13:54:22]: Jeg tenkte egentlig jeg skulle snakke om noe annet, men det ble behov for å svare ut en del påstander om mitt hjemfylke Trøndelag og min hjemkommune Steinkjer. Det er ingen i denne salen og ikke noe verken flertallsbudsjett eller alternativt budsjett som ville ha løst alle utfordringer i Kommune-Norge. Men i det vedtatte statsbudsjettet gjøres det en historisk satsing på kommuneøkonomi. I Steinkjer, som, ja, vedtok budsjett for 2026 i de sene timer nå i natt, får man muligheten til å opprettholde miljøterapeutstillinger, samtidig som man for første gang på veldig mange år leverer et budsjett i balanse. Det er et tegn på at denne regjeringen også leverer på kommuneøkonomi. I Trøndelag fylkeskommune, som jeg også kjenner godt, styrt av Høyre, kuttes det nå massivt, hundretalls av millioner kroner i økonomiplanen, i skolebudsjettene. Arbeiderpartiet har vist at det går an å prioritere skole også i kommuner, også i fylker, for, som vi alle i denne salen vet, også kommune- og fylkespolitikk handler om å prioritere, og Arbeiderpartiet viser at vi prioriterer skole.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [13:55:53]: Først til dette med barnehagepensjon og private barnehager. Det er interessant at FrP plutselig er opptatt av forliket de ikke ville være med på, men det er verdt å merke seg.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at ansatte i private barnehager skal ha likeverdige pensjonsvilkår som for ansatte i kommunale barnehager. For å gjenta: Vi vil komme tilbake til hvordan innretningen av pensjonsinnskuddet skal ut som en del av den nye forskriften til barnehageloven. Regjeringen er opptatt av å lytte til de høringsinnspillene som har kommet, og å følge opp Stortingets vedtak. Forskriften er klar når den er klar.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:56:59]: Nå sier kunnskapsministeren at man skal følge opp Stortingets vedtak. Mitt spørsmål var: Hva slags vedtak følger hun opp? Er hun enig i at vedtaket fra oktober fortsatt gjelder, og at det er den forskriften som skal innføres 1. januar, altså om to uker, eller mener hun at budsjettet som vi nå debatterer, og som Senterpartiet er med på, gjør at det vedtaket ikke lenger er det regjeringen forholder seg til det. Det er spørsmålet. Hvilket vedtak er det kunnskapsministeren forholder seg til? Vedtaket fra oktober er veldig tydelig. Det er egentlig ikke rom for mye tolkning. Man skal innføre en søknadsordning som dekker dokumenterte pensjonskostnader opp mot kommunens tak på de samme kostnadene. Så jeg håper kunnskapsministeren kan avslutte budsjettdebatten med å avklare om det er vedtaket fra oktober hun mener gjelder, eller om det er budsjettet hun mener fraviker.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [13:57:58]: Forskriften ennå ikke er lagt fram. Det er derfor ikke naturlig å gå inn i en diskusjon om noe som ikke er lagt fram. Forskriften kommer i tide til fristen og vil da bli kjent for Stortinget og resten av landet.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke for debatten i dag og ønske alle en riktig fin jul og godt nyttår.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:58:41]: Dette holder ikke. Vi debatterer nå om vi skal vedta et budsjett som et flertall ønsker å vedta, og så er spørsmålet: Mener kunnskapsministeren at dette budsjettet gjør at vedtaket fra oktober ikke lenger gjelder, eller mener hun at stortingsvedtaket fortsatt gjelder? Stortinget må få svar fra kunnskapsministeren hvorvidt hun mener at hun skal følge opp et stortingsvedtak, eller mener hun at dette budsjettet nå betyr at stortingsvedtaket ikke trengs å følges opp. Jeg spør ikke kunnskapsministeren om hva slags forskrift som skal legges fram, jeg har forstått at hun ikke ønsker å svare på det, men mitt spørsmål er: Mener hun at det er stortingsvedtaket fra oktober som hun skal følge opp, eller mener hun at det stortingsvedtaket ikke lenger gjelder, fordi vi vedtar et budsjett her i dag? Det må kunnskapsministeren kunne svare på.