Andre visepresident Lise Selnes [10:02:47]: Marte Mjøs Persen, som er innstilt som varamedlem til riksrevisor, har trukket sitt kandidatur. På vegne av Arbeiderpartiet foreslår jeg Åsunn Lyngedal som nytt varamedlem.

Tuva Moflag (A) [10:04:08] (komiteens leder og ordfører for sakene): For Arbeiderpartiet er det viktig med noen grunnprinsipper i skattepolitikken. Vi skal ha et skattesystem som er rettferdig og omfordelende, og som bidrar til å finansiere våre felles velferdsgoder. De som har den sterkeste ryggen, skal bære den tyngste børa. Sånn skal det fortsatt være.

I forrige periode ble det gjort enkelte større endringer i skattesystemet. Vi innførte en rettferdig grunnrenteskatt på den svært lønnsomme havbruksnæringen, vi økte formuesskatten i tråd med nivået fra sist vi satt i regjering, og vi sørget for å få på plass en utflytterskatt som sikrer at verdier som er opptjent i Norge, også blir beskattet i Norge. De økte skatteinntektene har blitt brukt til å finansiere velferdsgoder som redusert barnehagepris og gratis kjernetid i SFO, men de har også blitt pløyd tilbake til folk i form av lavere inntektsskatt. Det er en retning som nå virker å ha bred oppslutning i Stortinget, nemlig lavere skatt på arbeid.

I forkant av årets stortingsvalg gikk Arbeiderpartiet til valg på et tydelig skatteløfte, der vi slår fast at det samlede skatte- og avgiftsnivået ikke skal øke i denne stortingsperioden. Dette er et løfte som vi har holdt, både da vi la fram vårt forslag til statsbudsjett og etter at budsjettenigheten ble inngått med de andre partiene.

Ellers er det noen grep i dette budsjettet jeg vil trekke fram:

Stortinget er enig i retningen i skattepolitikken, med lavere skatt på arbeid. Men når det gjelder et eget jobbskattefradrag, er uenigheten noe større og usikkerheten likeså. Derfor er jeg glad for at vi nå kommer i gang med et skikkelige forskningsprosjekt om virkningene av dette. De siste dagene har vi kunnet lese om flere unge som har blitt trukket ut til forsøket om jobbskattefradrag. Noen sier de blir motivert og vil jobbe mer. Men hvis vi skal bruke flere milliarder på et slikt jobbskattefradrag, bør det være kunnskapsbasert, ikke basert på anekdoter.

I dette budsjettet endrer vi skattereglene for fond, til gunst både for dem som forvalter fond og for dem som sparer i front. Med en endring i skattereglene for renteoppgang kan også disse nyte godt av endringene med utsatt skatt på gevinst. Vi er glad for at aktører som tidligere varslet mulig flytting av virksomheten til utlandet, nå har signalisert at de blir i Norge. Det er bra – finansnæringen er lønnsom og høyproduktiv. Slike arbeidsplasser og næringer må vi ta vare på.

Fra januar fortsetter vi utfasingen av momsfordelene ved elbilkjøp. Fellesskapet har gjennom mange år bidratt til elektrifisering av bilparken gjennom svært gunstige momsregler og andre fordeler. Fra neste år innføres moms på elbiler over 300 000 kr. I budsjettforliket ble vi enige om at den resterende utfasingen vil skje over to år, forutsatt at ESA godkjenner en forlengelse av momsfritaket.

Jeg er glad for at vi i 2026 får et rettferdig og forutsigbart skattesystem, og med det anbefaler jeg komiteens innstilling.

Martin Virkesdal Jonsterhaug (FrP) [10:07:28]: Altfor ofte handler politiske debatter kun om hvordan vi skal fordele ressursene vi har i dag, framfor hvordan vi skal sørge for at vi i framtiden har mer ressurser.

Siden det snart er jul, tillater jeg meg å ta en sammenligning til baking. Det med statsbudsjettet er litt som når det inviteres til kakefest – skal man ha flere gjester, må man bake kaken større, ikke bare dele opp de samme stykkene på nye måter. Alternativet er den evige runddansen som vi ser i norsk politikk, om hvem som skal få, og hvem som må gi fra seg.

Dersom vi kun deler den samme kaken i stadig mindre stykker uten å tenke på at vi må bake kaken større, får vi et problem. Stykkene hver enkelt av oss sitter igjen med blir rett og slett mindre fordi flere vil ha en bit. Jeg skulle ønske at vi i stedet for å krangle om fordelingen av kakestykkene, diskuterte hvilken politikk som trengs for å gjøre kaken større. Hvordan tilrettelegger vi for flere arbeidsplasser og mer verdiskaping? Hva skal til for å få norske investorer til å bli værende i Norge, og hvordan får vi mer utenlandsk kapital til å investere i landet?

Jeg tror en viktig faktor er hvordan vi snakker om dem som skaper verdier her i landet. De siste årene har dessverre debatten om skatt handlet om å ta fra bedriftseierne for å gi til alle andre. Jeg tror det premisset er helt feil. Det er ikke sånn at vi ved å skattlegge bedriftseierne hardere automatisk øker velstanden for alle andre. Snarere tvert imot. Et resultat av de siste årenes skattejakt fra venstresiden er at Norge har gått glipp av skatteinntekter og mistet mange av dem som er svært avgjørende for å bygge opp bedrifter.

Fremskrittspartiet ønsker en annen retning. Vi vil gjøre det enklere å skape arbeidsplasser. Vi vil gi små og mellomstore bedrifter bedre rammevilkår og sørge for at det er like lønnsomt å være norsk eier som utenlandsk eier av en bedrift i Norge. For bedriftene våre er motoren i norsk økonomi. Når de vokser, vokser kaken. Når de lykkes, får vi mer å dele.

Derfor går Fremskrittspartiet inn for omfattende skatte- og avgiftskutt i sitt alternative budsjett. Vi kutter formuesskatten med over 13 mrd. kr. Vi øker frikortgrensen til 150 000 kr, slik at unge får skattelette, framfor regjeringens løsning, der kun noen få utvalgte får. Vi sørger for at en helt vanlig familie sitter igjen med nesten 30 000 kr mer i året. Slik sørger vi for at folk får en økonomisk trygghet og et handlingsrom som gjør at de selv kan avgjøre hva deres hardt tjente penger skal brukes på, framfor at politikerne på Stortinget skal dele ut pengene for dem eller investere folks skattepenger i grønne industriprosjekter.

Jeg synes dette skattelotteriet er underlig. Selv er jeg en av dem som kunne ha blitt trukket ut. Det ble jeg ikke, men om jeg hadde blitt det, hadde inntektsgrensen gjort at jeg ikke hadde fått skattelette. Og sånn er det for veldig mange. Faktisk er det bare rundt 40 000 som får skatteletten, mens med FrPs løsning ville 100 pst. av de unge fått skattelette – og det mener jeg er rettferdig.

Martin Virkesdal Jonsterhaug (FrP) [10:10:32]: Ja, jeg tar opp Fremskrittspartiet forslag i saken.

Nikolai Astrup (H) [10:10:53]: Vi må skape for å dele. Regjeringen skriver i nasjonalbudsjettet at vi nærmer oss punktet der utgiftene overstiger inntektene innenfor handlingsregelen. Det gapet vil øke dramatisk de neste tiårene. Det betyr at norske politikere må prioritere hardere, holde igjen på offentlige utgifter og ikke minst styrke vekstevnen i norsk økonomi og sørge for at flere får muligheten til å delta i arbeidslivet. Det store bildet er at mye går bra i norsk økonomi. En historisk svak krone gir gode tider for eksportrettet næringsliv og reiseliv i Norge, og ledigheten er lav. Renten er i ferd med å stabilisere seg. Det er gjerne dette bildet regjeringen velger å trekke frem når de snakker om norsk økonomi.

Samtidig er det andre, urovekkende trender som peker i motsatt retning, og som regjeringen i liten grad tar på alvor. Produktivitetsveksten er for lav. Offentlig sektors andel av økonomien er historisk høy. Vi henger etter våre naboland når det gjelder forskning, innovasjon og tilgang på risikokapital. Et stort antall gründere og bedriftseiere flytter fra landet. Det er knapt gitt konsesjon til ny kraftproduksjon. 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet – for å nevne noe.

Hvis vi skal klare å opprettholde velferden i årene som kommer, må vi styrke evnen til å skape vekst, verdier og nye arbeidsplasser. Det er et geologisk faktum at olje og gass fremover vil bli mye mindre viktig for norsk økonomi enn det har vært. Norge må omstilles. Ambisjonen bør være at Norge skal bli det beste landet i Europa å starte, eie og drive bedrift i. Da må norsk næringsliv har rammevilkår som er konkurransedyktige med våre naboland. Det har de åpenbart ikke i dag.

I Høyres alternative statsbudsjett for 2026 starter vi på den jobben. Vi reduserer eierbeskatningen, forbedrer opsjonsskatteordningen, senker havbruksskatten og endrer utflyttingsskatten, slik at den ikke lenger blir et hinder for å tiltrekke seg talent til Norge. Samtidig satser vi mer på forskning og innovasjon og innretter virkemiddelapparatet slik at det utløser mer privat risikokapital. Vi gjør det også mer lønnsomt å jobbe, gjennom å redusere skatten for alle som arbeider, med 12 mrd. kr. Det styrker arbeidslinjen. Kombinert med en rekke tiltak for å hjelpe flere, ikke minst unge, fra trygd til arbeid vil det gi muligheter for flere til å bidra og jobbe mer.

Regjeringen sier den vil ha mer forutsigbarhet i skattepolitikken, og har derfor invitert til et skatteforlik. Etter fire år med nye skatter, midlertidige skatter og skatter med tilbakevirkende kraft er det åpenbart behov for mer forutsigbarhet, men det hjelper ikke med forutsigbarhet hvis skattenivået og innretningen på skattene ikke er konkurransedyktig med landene rundt oss, og heller ikke bidrar til å styrke arbeidslinjen. Regjeringen har seg selv å takke for at landet lekker talent, kapital og gode ideer, men det er ingen skam å snu.

Marthe Hammer (SV) [10:13:55]: På ein valplakat i Bergen for om lag 15 år sidan var det bilde av ei bustete, men blid dame med namnet Oddny Miljeteig. På den plakaten stod det: Skatt er sivilisasjon.

Det er heilt riktig, for skatt er avgjerande for sivilisasjonen, for velferdsstaten vår og for at vi har pengar til å gje alle helsehjelp, utdanning og barnehageplass. Skatt er også avgjerande for omfordeling, ikkje berre av pengar, men også av makt, frå dei som har mest, til dei som har minst.

Denne veka kunne vi lese at 0,001 pst. av befolkninga i verda kontrollerer tre gonger så mykje rikdom som heile den nedste halvdelen av menneskeslekta. Også i Noreg aukar ulikskapen urovekkjande. Skattelistene viser at norske formuar skyt i vêret. Samla formue blant dei 400 rikaste har no auka til over 2 000 mrd. kr. Den rikaste prosenten eig rundt ein tredjedel av all formue. Samtidig melder matsentralane om mangel på julemat, lange køar og stort behov.

I Noreg ser vi at dei aller rikaste kjøper seg makt og politisk påverknad gjennom annonsekampanjar og desinformasjon. I USA blir det styrt av ein president med forakt for demokratiet og eit oligarki med dei tre rikaste mennene i verda. Pengar er makt, og når pengane blir samla på færre hender, er det ein reell trussel for demokratiet. Difor treng vi eit omfordelande skattesystem som reduserer den økonomiske ulikskapen. Skatteinntektene er det som betaler for dei flotte tilsette i barnehagen, kreftbehandling og helsefagarbeidarar på eldresenteret, og dette treng vi meir av. Difor omfordelar SV i sitt alternative statsbudsjett betydelege midlar frå dei som har mest, og skattlegg næringar som går godt, slik som bankane og oppdrettsnæringa, og gjev til kommunar og velferda vår, gjennom auka barnetrygd og pensjon.

Med SVs skatteopplegg får fire av fem mindre skatt, mens dei som har mest, må betale meir. Hadde SVs alternative budsjett blitt vedteke, kunne ein barnefamilie sitje igjen med 63 000 kr, og hadde vi fått gjennomslag, ville kommunane og fylkeskommunane ha auka inntektene sine med 16 mrd. kr. Det viser at det er fullt mogleg å omfordele meir, om det er vilje til det.

I statsbudsjettet som no blir vedteke, er vi glade for at vi får auka personfrådraget og auka inntektsskatten for dei med dei høgaste inntektene, og at vi utset utfasing av elbilfordelane. Vi er likevel aller mest glade for at statsbudsjettet ikkje blir vedteke av høgresida i denne salen, for då ville dei aller rikaste i Noreg ha fått enorme skattelettar, vi hadde hatt mindre å drive velferd for, og rekninga ville ha blitt sendt til dei som har minst.

Bjørn Arild Gram (Sp) [10:17:09]: I arbeidet med skatte- og avgiftsdelen av statsbudsjettet for neste år har Senterpartiet særlig prioritert tiltak for sosial og geografisk utjamning, å sikre og forsterke næringslivets konkurranseevne og hindre karbonlekkasje. Jeg vil peke på noen viktige gjennomslag for Senterpartiet.

Fordelingsprofilen styrkes noe, med økt personfradrag kombinert med økt sats i inntektsskatten for trinn fire og fem. I tillegg styrkes pendlerfradraget ytterligere. Det er bra for dem som har reiseavstand og dermed også kostnader for å komme seg på jobb.

En svært viktig endring sammenlignet med regjeringens forslag er at drivstoffavgiftene for bilistene kuttes. Det utgjør om lag én krone på pumpeprisen. Elbilpolitikken er vellykket, og tilnærmet alle biler som selges nå, er utslippsfrie. Det er ingen grunn til å framtvinge at de som ennå kjører bensin- og dieselbiler, raskest mulig skal kvitte seg med dem. Det er bedre at de bilene er i bruk til de ikke lenger kan brukes, og at vi slik har en avgiftspolitikk som sikrer sosiale og geografiske hensyn i overgangen til nullutslipp i biltrafikken. Senterpartiet har hvert eneste år i regjering sørget for at de samlede drivstoffavgiftene går ned eller ikke øker, og den politikken fortsetter i 2026.

I regjeringens budsjettforslag var det foreslått at både sjøfolkfradraget, fiskerfradraget og jordbruksfradraget skulle holdes nominelt uendret. Det betydde i realiteten en skatteskjerpelse til folkene i de næringene. Den skatteskjerpelsen blir det ikke noe av i det skatteopplegget vi nå skal behandle.

I avgiftsdelen av klimapolitikken er det krevende avveininger. Vi har et ansvar for å kutte nasjonale utslipp, men det må gjøres på en måte som ikke ødelegger næringslivets konkurransekraft og bare fører til karbonlekkasje. For eksempel har vi sett at CO₂-avgiften har ført til at fiskeflåten har gått omveger og bunkret i utlandet. Det er åpenbart ikke klokt, og det kan dessuten også ha konsekvenser for hvor fisken landes. Med budsjettenigheten sikrer vi at fiskebåtene fortsatt kan bunkre avgiftsfritt som skip i utenriks sjøfart. Det skal komme en nærmere vurdering fra regjeringen til våren, og Senterpartiet forventer at et framtidig regel- og avgiftsregime bidrar til faktiske reduksjoner i klimagassutslippene, ikke bare flytter dem.

Vi imøteser også utredningen av en kompensasjonsordning for nærskipsfarten, og vi er glade for at avgiftsøkningen for veksthusnæringen begrenses, og at det ikke blir noen kunstgjødselavgift. Det ville åpenbart ha vært i strid med gode agronomiske prinsipper og målet om økt selvforsyning av mat.

Samtidig er det også andre sider av avgiftsregimet som må vurderes nærmere. Det er bl.a. rammevilkårene for avfallsforbrenningsselskapene og mulighetene for en fornuftig omstilling i deler av prosessindustrien. Det vil vi komme tilbake til i ulike saker framover.

Mímir Kristjánsson (R) [10:20:07]: Man skal høre godt etter når representanten fra Fremskrittspartiet snakker om dem som skaper verdiene her i landet, for i Fremskrittspartiets syn på økonomien og på verden er det en svært liten gruppe mennesker som skaper verdier, nemlig kapitaleierne. Alle vi andre, som går på jobb hver eneste dag og gjør et ærlig arbeid, langt de fleste utenfor denne salen, skaper angivelig ingenting. Det er det bare de bedriftseierne som gjør. Denne vrangforestillingen om hvordan verdier blir til i et samfunn, at de skapes av en bitte liten økonomisk elite på toppen, på vegne av alle oss andre, er også grunnlaget for Fremskrittspartiets skattepolitikk, som innebærer massive skattekutt til dem som har aller mest penger fra før.

Høstens valg var på mange måter et veivalg om skattepolitikken. Det ble investert enorme summer i ulike kampanjer på høyresiden for å fjerne formuesskatten. Hvis man fulgte med i valgkampen, kunne man få inntrykk av at Norge er det landet i verden det er aller vanskeligst å være rik i – ja, ikke bare det, man kunne få inntrykk av at det egentlig er vanskeligere å være rik i Norge enn det er å være fattig i Norge.

Nå har ligningstallene kommet. På de siste tre årene har landets 400 rikeste mennesker, med ligningsformuer i Norge, økt sine verdier med 500 mrd. kr. Formuene til de 400 rikeste i Norge har økt med 30 pst. på tre år, langt mer enn inntektene til vanlige folk i Norge har økt. Så det finnes rett og slett ikke noe som helst grunnlag for å hevde at det er vanskelig å ha en stor formue i Norge. Det er tvert imot noe av det aller mest gunstige man kan ha.

For Rødt er det ikke noe mål at folk skal betale mest mulig skatt. I Rødts alternative budsjett kutter vi skattene til åtte av ti nordmenn. Til og med innenfor formuesskatten er Rødt for enkelte lettelser, som å øke bunnfradraget, sånn at de med de aller minste formuene ikke skal betale formuesskatt. Samtidig vil vi ta inn mer penger på toppen, ikke bare for å finansiere velferdsstaten og for å styrke den, men også for å bidra til utjevning.

Det tas små, men viktige skritt i riktig retning i det budsjettforliket vi har vært med på. Det er vi glade for. Så kommer vi til å fortsette å arbeide for skattekutt til vanlige folk og økt skatt til dem på toppen i resten av denne stortingsperioden.

Ingrid Liland (MDG) [10:23:25]: Målet for skattepolitikken til Miljøpartiet De Grønne er å skape velferd uten å ødelegge livsgrunnlaget. En av hovedgrunnene til at norsk klimapolitikk ligger nede for telling, er at det fortsatt er altfor billig å ødelegge natur, forurense og slippe ut klimagasser. Det er gjennom økonomiske insentiver at folk og bedrifter vil kunne klare å endre den atferden og den verdiskapingen som ødelegger klima og natur, og som ikke omstiller norsk økonomi til å være konkurransedyktig i framtiden.

Skal vi lykkes med velferd uten å ødelegge livsgrunnlaget, må nettopp de rikeste og mest forurensende betale mest. Jeg er veldig glad for at i budsjettenigheten som vi skal stemme for, har MDG fått gjennomslag for noe helt avgjørende, nemlig en økt CO₂-pris på sokkelen og en videre opptrapping av den. Det skulle bare mangle at ikke den rikeste og mest forurensende næringen betaler mer for klimadugnaden enn folk flest og resten av norsk næringsliv, som vil være konkurransedyktig også om 20 og 100 år hvis politikken spiller dem gode.

Vi er nødt til å endre rammevilkårene for næringslivet, og ikke først og fremst gjennom brå bevegelser i årlige budsjettforhandlinger, men gjennom forutsigbar omlegging av skatte- og avgiftspolitikken. Det er viktig at kraft, kapital og kompetanse brukes til de framtidige grønne næringene.

Budsjettenigheten i 2026 gjør ikke den omstillingen fullt ut. MDG er overhodet ikke i mål. Samtidig har regjeringen sagt at det kommer en skattekommisjon og forhåpentlig et skatteforlik, og den kommisjonen har en stor oppgave: nettopp å sørge for at norsk økonomi blir konkurransedyktig også i et framtidig nullutslippssamfunn. Der kommer MDG til å være en pådriver for at vi både omfordeler, kutter utslipp og tar vare på natur gjennom en mer omfordelende inntekts- og formuesskatt og, ikke minst, en avgiftspolitikk som fremmer sirkulærøkonomi, sunnere kosthold og levende lokalsamfunn. Det kommer til å være vårt hovedfokus, enten i et forlik eller i det flertallet vi forhandler budsjett med.

Vi stemmer for budsjettenigheten fordi vi har fått gjennomslag for viktige, langsiktige grep, men skattepolitikken til regjeringen er overhodet ikke grønnvasket i år. Likevel er dette bare begynnelsen av en periode der MDG har gått til valg på å gjøre Støre grønnere, og det skal vi fortsette med.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [10:26:32]: Norge er bygd på rike naturressurser, sterke institusjoner og verdier som frihet, menneskeverd og nestekjærlighet. Samtidig er det flere store utfordringer som må løses. Staten eser ut, samtidig som familier og bedrifter opplever økte kostnader og krevende vilkår. Elevene har aldri hatt så lange skoledager, og samtidig har læringen falt. Vi har høyt sykefravær og mange uføre, og gjengkriminaliteten får stadig sterkere fotfeste.

De rød-grønnes svar i budsjettet er en enda større stat og høyere oljepengebruk, i stedet for å styrke grunnlaget for velferden, bl.a. ved å la folk og bedrifter sitte igjen med mer for å bygge landet videre.

Kostnader til større bolig, stor bil, fritidsaktiviteter, mat og klær øker med antall barn. Derfor foreslår vi å gi familiene et kraftig økt og forenklet foreldrefradrag på 50 000 kr for barn nr. en og to og 100 000 kr for barn nr. tre og fire. Fradraget skal gis til alle familier, uten byråkratiske krav til å dokumentere utgifter. Skatteletten blir på om lag 13 000 kr for en tobarnsfamilie og 32 000 kr for en trebarnsfamilie. Forskning viser at dette tiltaket har bidratt til at franskmenn får flere barn enn de aller fleste europeere.

Videre sier vi nei til regjeringens skattelotteri. I stedet foreslår vi et arbeidsfradrag for alle unge på maksimalt 100 000 kr. Dette vil gi et sterkt insentiv til arbeid som kan motvirke den bekymringsfulle økningen i tallet på unge uføre. Det er også et gode i seg selv at arbeidstakere får lavere skatt og økt handlefrihet.

Regjeringens skattepolitikk sender dyktige eiere til utlandet og svekker verdiskapingen. Det har vært en brå og nærings- og sysselsettingsfiendtlig økning i arbeidsgiveravgiften, og skatten på norsk eierskap har økt.

KrF vil ha en annen kurs. Vi vil ha gode, stabile rammevilkår for verdiskaping og fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Derfor starter vi til neste år med å redusere verdsettelsen av aksjer og driftsmidler fra 80 pst. til 60 pst. Denne skatten på norske eiere svekker investeringer og viljen til å starte nye bedrifter.

Vi foreslår samtidig å øke formuesskatten på dyre boliger ved å fjerne verdsettelsesrabatten for boliger med verdi over 8 mill. kr. Dette vil dempe skattefavoriseringen av bolig og fremme investeringer i næringsvirksomhet.

Abid Raja (V) [10:29:27]: Det flertallet er enig om i dag, er en tapt mulighet for Norge. Vi kunne brukt skattesystemet til å gi alle som jobber, mer skattelette. I stedet velger flertallet å bruke de store pengene på et skattelotteri.

Vi kunne gitt et eget skattefradrag for alle unge og alle over 70 år som velger å jobbe.

Vi kunne brukt skattesystemet til å legge til rette for norsk eierskap i norske bedrifter og hindret utflytting av kapital og kunnskap.

Vi kunne brukt avgiftssystemet for å nå klimamålene våre, for å verne mer natur, for å stimulere sirkulærøkonomi og for å legge om kosthold og landbruksproduksjon.

Vi kunne brukt avgiftssystemet for å gjøre det lettere for unge å komme inn i boligmarkedet.

Vi kunne brukt skatte- og avgiftssystemet til å omstille næringslivet og bygge opp under forskning og utvikling.

Vi kunne brukt skatte- og avgiftssystemet til å gjøre hverdagen enklere for frivilligheten.

Vi kunne gjort alt dette. Vi i Venstre foreslår nettopp alt dette, for Norge kan mer. Men det såkalte tuttifruttiflertallet prioriterer dessverre annerledes. Den eneste substansielle endringen flertallet har samlet seg om, er billigere fossilt drivstoff. Det bør være et tankekors. Med det tar jeg opp Venstres forslag i innstillingen.

Statsråd Jens Stoltenberg [10:31:28]: Stortingsflertallet er blitt enig om et godt og ansvarlig budsjett for landet. Det samlede skatte- og avgiftsnivået vil være uendret neste år. Innenfor denne rammen gjør vi endringer som gir oss et bedre og mer rettferdig skattesystem.

Vi tetter skattehull, trapper ned subsidiene til elbiler og gjør det dyrere å forurense. Disse inntektene gjør det mulig å gi lettelser som bidrar til at folk kan få bedre råd. Inntektsskatten settes ned. Elavgiften reduseres. I tillegg styrker vi konkurransekraften til norske verdipapirfond.

En av de største utfordringene norsk økonomi står overfor, er mangel på arbeidskraft. Vi trenger ny kunnskap og nye virkemidler for å få flere i arbeid. Derfor innfører vi nå en forsøksordning med arbeidsfradrag for unge. Målet er å finne ut om lavere skatt på arbeid faktisk gjør at flere kommer i jobb.

For næringslivet og husholdningene er det viktig med stabilitet og forutsigbarhet. Regjeringen har derfor tatt initiativ til et skatteforlik, og jeg er glad for at det er bred tilslutning her på Stortinget til å delta i arbeidet i en skattekommisjon. Når skattekommisjonen er ferdig med sitt arbeid, vil regjeringen legge fram en stortingsmelding om en helhetlig skattereform. Målet er å bidra til et mer forutsigbart skattesystem som styrker bedriftenes konkurransekraft og bidrar til mer rettferdig fordeling. Det at det snart vil bli oppnevnt en skattekommisjon, er selvfølgelig ikke noen garanti for at det blir et skatteforlik, men det gjør at vi kommer ett skritt nærmere, for vi trenger et skattesystem som bidrar både til å trygge verdiskaping og til mer rettferdig fordeling.

I tillegg vil regjeringen i de årlige budsjettene legge fram endringer vi mener er riktige og nødvendige for å lage et bedre skattesystem og tette skattehull, slik at vi kan bruke penger på å redusere skatt for folk med vanlige inntekter.

Tellef Inge Mørland (A) [10:51:07] (ordfører for saken): De fleste av oss har forsikret både hus, bil og oss selv, og mange har også forsikringer gjennom jobben. Vi gjør det i tilfelle noe skulle skje. Samtidig bekymrer vi oss og passer på at ikke noe skal skje: Har jeg husket å sjekke at alle julelysene er slukket? Er den bilen på vei ut av det krysset uten å ha sett meg? Kan jeg komme til å kutte fingrene på den maskinen på jobb, om jeg ikke er forsiktig?

Det de fleste av oss ikke pleier å bekymre oss så mye for, er: Hvor solid er det forsikringsselskapet jeg eller arbeidsgiveren min har tegnet forsikringene i? Forhåpentligvis tenker vi på hva forsikringene dekker, og hva de koster opp mot konkurrentenes, men å kjøre en «due diligence» på eget eller arbeidsgivers forsikringsselskap må kunne sies å være for litt spesielt interesserte.

Dessverre har historien vist oss at en konkurs i et forsikringsselskap kan få ganske dramatiske konsekvenser for enkeltpersoner. Det er ikke slik at man ikke har tenkt på at et selskap som driver skadeforsikring kan gå konkurs. Man har opprettet en garantiordning for de tilfellene. Det man fram til nå ikke har tatt høyde for, er imidlertid at ordningen ikke dekker tilfeller der forsikringen er solgt på grensekryssende basis.

Da det danske forsikringsselskapet Alpha lnsurance gikk konkurs i 2018, skapte det store utfordringer for enkeltpersoner som hadde yrkesskadeforsikringen sin der. I statsbudsjettet for 2024 kom regjeringen med midler for å hjelpe norske arbeidstakere som hadde blitt sittende med krav mot et selskap som ikke kunne gjøre opp for seg. I dag endrer vi regelverket på feltet og sørger for at de samme skadeforsikringer som er dekket av garantiordningen ved konkurs i norske forsikringsforetak og i forsikringsforetak fra andre EØS-land med filialer i Norge, skal være dekket også når forsikringene er solgt i Norge gjennom grensekryssende virksomhet. Dette vil sikre likebehandling av skadelidte i Norge ved konkurs i forsikringsforetak, også når forsikringen er kjøpt direkte fra forsikringsforetak i et annet EØS-land, gjennom grensekryssende virksomhet.

Det kan høres teknisk ut, men for enkeltmennesker kan dette være helt avgjørende for hva slags liv man kan leve i etterkant av at en slik situasjon har oppstått. Det er derfor en samlet komité som støtter at vernet for forsikringstakere og forsikrede med skadeforsikringer i foretak som driver grensekryssende virksomhet i Norge, styrkes.

Flertallet i komiteen mener at en utvidelse av Garantiordningen for skadeforsikring er en bedre løsning enn å utvide ansvarsområdet for Yrkesskadeforsikringsforeningen, slik SV og Rødt foreslår.

Jeg skal bruke mine siste sekunder til å argumentere for hvorfor Arbeiderpartiet mener flertallets tilnærming her er riktig. For det første vil Yrkesskadeforsikringsforeningen bare kunne dekke krav på yrkesskadeforsikring, mens forslaget i proposisjonen er at alle typer av skadeforsikring som dekkes av Garantiordningen i dag, også skal dekkes i den foreslåtte utvidelsen. Dessuten er Garantiordningen allerede etablert og innrettet for å dekke krav ved konkurs.

I tillegg er det slik at ved å benytte Garantiordningen vil det være flere forsikringsforetak å fordele ansvaret på ved en konkurs, slik at det enkelte foretak blir mindre sårbart. Når det gjelder spørsmålet om søksmålsadgang, vil jeg understreke at Finansdepartementet har bedt Finanstilsynet følge opp dette.

Vi tegner forsikringer og håper vi aldri får bruk for dem, men for dem som er så uheldige å få bruk for forsikringene sine, kan endringene vi gjør i denne saken, være det som i etterkant i det minste sikrer en økonomisk trygghet.

Mímir Kristjánsson (R) [10:54:18]: Alpha Insurance-konkursen i 2018 avdekket et hull i det norske forsikringsregelverket, der en rekke yrkesskadde nordmenn fikk problemer fordi de ikke kunne ta sine krav til en norsk domstol, men i stedet var nødt til å reise krav i utlandet. Det er dette problemet vi i dag forsøker å fikse, akkurat som representanten Mørland var inne på.

Det er to alternative måter å gjøre dette på. Den ene er å utvide den eksisterende Yrkesskadeforsikringsforeningen, det andre er å gjøre dette gjennom Garantiordningen, som Mørland og komiteens flertall anbefaler. Begge disse modellene – alternativ A og alternativ B – har sine fordeler, og de har sine ulemper. Rødt har i denne sammenhengen valgt – sammen med SV – å lytte til både LO og Sykepleierforbundet, som mener at Yrkesskadeforsikringsforeningen vil være den ordningen som best treffer disse tilfellene, og som gjør at flest vil stå tryggest, også når grensekryssende forsikringsfirmaer går konkurs, i de tilfellene det skjer. Derfor har vi valgt å gå for en annen modell. Vi er enig i problembeskrivelsen til flertallet, vi er enig i behovet for å finne en løsning, men vi mener altså at den andre innretningen er en mer effektiv måte å gjøre det på.

Med det tar jeg opp Rødt og SVs forslag.

Statsråd Jens Stoltenberg [10:56:15]: Først vil jeg takke komiteen for arbeidet med innstillingen.

Garantiordningen for skadeforsikring dekker i dag krav ved konkurs i norske forsikringsforetak og i forsikringsforetak som selger forsikringer gjennom filial i Norge. I lovproposisjonen foreslår regjeringen å utvide garantiordningen slik at den også dekker krav ved konkurs i forsikringsforetak som har solgt skadeforsikring gjennom grensekryssende virksomhet i Norge. Dette vil sikre likebehandling av skadelidte i Norge når forsikringsforetak går konkurs, enten forsikringen er kjøpt gjennom et norsk forsikringsforetak, gjennom en filial eller direkte fra et forsikringsforetak i et annet EØS-land.

Jeg har merket meg at et mindretall i komiteen, bestående av representantene fra SV og Rødt, har foreslått at Yrkesskadeforsikringsforeningen bør dekke krav på yrkesskadeforsikring og konkurs i forsikringsforetak som har solgt forsikring gjennom grensekryssende virksomhet i Norge. Regjeringen mener det er en bedre løsning å utvide garantiordningen. For det første er garantiordningen allerede etablert og innrettet for å dekke krav ved konkurs. For det andre vil bruk av garantiordningen bety at det vil være flere forsikringsforetak til å fordele ansvaret ved konkurs. Yrkesskadeforsikringsforeningen vil dessuten bare kunne dekke krav på yrkesskade og ikke andre typer skade.

I dag er situasjonen at norske forsikrede som ikke får godkjent forsikringskravet sitt av et utenlandsk konkursbo, må gå til søksmål mot konkursboet i utlandet for å få prøvd kravet sitt. Dette kan være krevende. Regjeringen sa derfor i proposisjonen at vi vil be Finanstilsynet utrede løsninger som kan gi norske forsikrede søksmålsadgang i Norge. Finanstilsynet er nå i sluttfasen av sitt arbeid med en slik utredning. Utredningen vil deretter bli sendt på høring og fulgt opp videre i departementet. Da kan vi eventuelt ta nye skritt for ytterligere å styrke arbeidstakeres rettigheter når det gjelder skadeforsikring.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:59:33] (komiteens leder): Høyre vil ta skolen tilbake til røttene. Alle skal lære å lese, skrive og regne godt. Elevene skal trene utholdenhet og oppleve flere mestringsøyeblikk i hverdagen. Læreren skal være sjefen i klasserommet med tid til å undervise.

Samfunnet har endret seg raskt, og det er nå noen store samfunnstrender som utfordrer skolen. Teknologi og sosiale medier preger barns hverdag. Konsekvensen ser man i klasserommet. Elever kjeder seg raskere, konsentrasjonen og lesegleden svekkes, og KI gjør det lett for elevene å ta snarveier uten å lære det grunnleggende. Samtidig er elevene våre mer ulike. Flere elever strever med psykisk helse og ulike diagnoser, det er flere elever med innvandrerbakgrunn og flere som sliter med lesing og regning. Behovet for tilpasset undervisning har økt kraftig. Samtidig opplever lærerne at de står mer alene i klasserommet, i en presset kommuneøkonomi, uten tid eller støtte til å følge opp elevene.

Dette tar Høyre på alvor – ikke i retorikk, men i politikk. Vi foreslår 4 mrd. kr mer til kommunene, fordi de trenger frihet til å skape gode og trygge barnehager og skoler over hele landet, for å styrke bemanning og satse på kompetanse. Vi prioriterer flere yrkesgrupper i skolen fordi det gir elevene støtte og frigjør tid for lærerne. Det hjelper ikke med pekefingre fra regjeringen eller små tilskuddspotter når kommunene står i den tøffeste økonomiske situasjonen på 40 år.

Høyre foreslår et leseløft som faktisk monner, med flere faglig oppdaterte lærere, mer intensivhjelp til elever som sliter, og flere spesialpedagoger, også i barnehagen. Vi foreslår et krafttak mot fravær, fordi elever som begynner å være mer og mer borte fra skolen, skal oppleve at de er savnet, og at de blir fulgt opp og snakket med. Vi løfter også realfagene, for Norges konkurransekraft, velferd og sikkerhet er avhengig av flere realister og teknologer. Krisen er her allerede. Det er langt flere elever som sliter i realfag, og langt færre som velger å fordype seg i realfag, og det vil gi en dominoeffekt inn i høyere utdanning om vi ikke tar grep nå. Vi må tenne elevenes læringsgnist i matte tidlig, gjennom praktisk og variert undervisning og dyktige realfagslærerne.

Det er bred enighet om at skolen må bli mer praktisk, og at også skjermbruk skal ned. Det er fint at Arbeiderpartiet og flertallet i dette budsjettet bevilger tilskudd til en halv bok mer per elev og noe mer praktisk verktøy i klasserommene, men det er ikke nok for å løse de store utfordringene i skolen. Det er for smått. Budsjettet er blottet for tiltak for realfag. Det såkalte Leseløftet er 311 kr per elev. Arbeiderpartiet bruker fem ganger mer på å slette studiegjelden til folk som er ferdig studert, enn de bruker på at dagens elever skal lære å lese. Samtidig som nye tall viser at det bare på ett år har blitt 868 færre lærerårsverk i klasserommene, har flertallet blitt enige om å kutte kraftig i videreutdanning av lærere. Samtidig som forskjellene mellom elever og skoler øker, vil Arbeiderpartiet fjerne nasjonale prøver og kartleggingsprøver som gjør det mulig å lære av de skolene som lykkes, og følge opp dem som sliter. Og dette er en legitim uenighet. Når flere elever sliter med lesing og regning og sosiale forskjeller øker, mener ikke Høyre at svaret er at elevene skal få færre prøver, færre kvalifiserte lærere og flere timer på SFO uten lærer.

Kunnskap må være Norges konkurransefortrinn, og vi trenger ikke å vente på en omstillingskommisjon for å vite at Norge må ha flere ben å stå på, og at vi må vekke innovasjonskraften i samfunnet vårt. Det krever tydeligere prioriteringer i høyere utdanning og forskning og strategiske satsinger på kvanteteknologi, kunstig intelligens og forsvar og sikkerhet. Vi må utdanne flere studenter innen de yrkene og til den kompetansen som samfunnet har behov for, og vi må knytte norsk forskning tett til EUs forskningsprogrammer.

Men staten kan ikke gjøre alt. Vi er avhengig av et konkurransedyktig næringsliv som har muskler til å investere i forskning og nye ideer. Når norske forskningsprofessorer føler seg nødt til å oppfordre studenter til å starte gründerselskaper i Danmark eller Sverige, og ikke i Norge, på grunn av regjeringens uforutsigbare og dårlige skattepolitikk, burde egentlig alarmen gå. Høyre vil knytte båndene mellom forskning og næringsliv og sikre bedre kommersialisering av den forskningen vi har.

Når mange elever møter en skole som ikke er rigget for å gi dem mestring og muligheter, må vi våge å ta større grep og prioritere det viktigste. Alle elever fortjener å få prinsessen og halve kongeriket.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på.

Øystein Mathisen (A) [11:12:44]: Vi lever i en tid som stiller store krav til oss. Budsjettet som arbeiderpartiregjeringen har lagt fram, og som nå har fått flertall etter forhandlinger med Rødt, SV, Senterpartiet og MDG på Stortinget, svarer på de utfordringene vi står overfor.

Gjennom forhandlinger i Stortinget har et godt budsjett blitt enda bedre. Det peker en tydelig retning for landet vårt og er et budsjett som tar ansvar for de store oppgavene. Vi styrker Forsvaret, løser oppgaver innen helse, og man styrer etter en økonomisk situasjon som krever ansvarlig og trygg styring.

Samtidig har vi klart å styrke velferden, og vi gjennomfører tiltak som gir folk bedre råd i hverdagen. I urolige tider er glad jeg for at det er Arbeiderpartiet som styrer, og at fellesskapsløsninger for alle, ikke skattekutt for de få, er det viktigste.

Kunnskap, utdanning og forskning er blant det viktigste vi som samfunn investerer i. Det er her vi legger grunnlaget for fellesskap, for verdiskaping og for at Norge også i framtiden skal være et land med små forskjeller og store muligheter. Her føler jeg meg stolt over Arbeiderpartiets statsbudsjett, som er et budsjett som tydelig viser at regjeringen prioriterer utdanning og forskning med konkrete satsinger som styrker kvaliteten i hele utdanningsløpet.

Arbeiderpartiet vet at tidlig innsats er å starte tidlig, og barnehagene er viktig. Derfor kommer vi med mer penger til flere ansatte, kvalitetstiltak til etter- og videreutdanning og mer til rekrutteringstiltak. Vi holder også barnehageprisen nede. Barnehageprisen økte hvert år under det borgerlige styret, så kontrasten er stor når maksprisen kraftfullt er kuttet to ganger og nå er på et historisk lavt nivå, i godt samarbeid med samarbeidspartnerne, SV og Senterpartiet.

En barnefamilie med ett barn sparer nå over 31 000 kr. i året – og nesten 37 000 kr i distriktene – sammenlignet med maksprisen i Solberg-regjeringens siste budsjett. Dette betyr mye for økonomien til småbarnsforeldrene. Vi styrker også kommunenes handlingsrom, slik at barnehage og skole kan satses på lokalt. Gode barnehager, en sterk fellesskole og moderne videregående skoler i hele landet er noen av de viktigste oppgavene kommunene og fylkene har. Kommunesektoren får totalt 8,35 mrd. kr mer i nye midler som kan prioritere disse områdene.

I grunnskolen prioriterer Arbeiderpartiet kvalitet, fellesskap og mestring. Vi flytter fokuset bort fra unødvendig testpress og detaljstyring tilbake til læring, trivsel og tillit. Leseferdighetene til barna må forbedres. Fysiske bøker og kompetanse til de ansatte er avgjørende for å løfte barns leseferdigheter. I budsjettet for 2026 styrker vi innsatsen for tidlig oppfølging, tilpasset opplæring og et trygt og skolemiljø, der alle opplever å høre til og å mestre. Med en bedre balanse mellom bok og skjerm, en mer praktisk og variert undervisning og et tydelig leseløft skal elevene merke og oppleve mestring i skolen.

Arbeiderpartiet er også tydelig på at yrkesfagene skal løftes. Norge trenger flere fagarbeidere i årene som kommer, i hele landet og i bredden av arbeidslivet. I statsbudsjettet og i budsjettforliket styrker vi fag- og yrkesopplæringen, samarbeidet mellom arbeidsgiver og skole, og arbeidet med å skaffe flere lærlingplasser. Det er viktig for ungdommens framtid, men også for å finne fram kompetansebehov.

Når det gjelder forskning, satses det stort på forskningsprosjekter, noe som vil bli viktig for å styrke Norges konkurransekraft framover. Vi styrker universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene, slik at de kan levere kvalitet og kunnskap som bidrar til samfunnets behov i hele landet. Forskning er avgjørende for å løse de store utfordringene i vår tid, enten det handler om klima, miljø, helse, teknologi eller omstilling av norsk næringsliv. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet både grunnforskningen og forskning som gir konkrete løsninger og nye arbeidsplasser.

Dette budsjettet handler om å vise retning og å satse på de viktigste tingene. Arbeiderpartiet mener at kunnskap er et fellesgode, ikke et privilegium. Med dette statsbudsjettet og det brede forliket vi har fått på Stortinget, styrker vi barnehage, skole, yrkesfag og forskning til det beste for fellesskapet – og for framtiden.

Arbeiderpartiet støtter B III i innstillingen.

Simen Velle (FrP) [11:25:42]: I valgkampen i 2021 var en av regjeringens store prioriteringer det såkalte ungdomsløftet. Daværende opposisjonsleder Jonas Gahr Støre brukte store ord om at ungdommen var fremtiden, og prioriteringene til en Ap-regjering skulle gjenspeile dette. Perioden Stortinget har lagt bak seg, bar lite preg av slike prioriteringer. Snarere tvert imot opplevde norske ungdommer å bli konsekvent nedprioritert i forhold til både andre nordmenn og prosjekter helt andre steder i verden.

Alle i denne salen er enige om at den kanskje viktigste satsingen unge nordmenn fortjener, er en god skole, og i denne debatten er det en tørste etter å få skolen prioritert høyere. Allikevel skal vi i dag behandle et budsjett som er helt blottet for de nødvendige prioriteringene og investeringene som den norske skolen sårt trenger. For både statsråden og Arbeiderpartiets representanter i denne salen er høye og mørke når de snakker om budsjettetsprioriteringer, men det legges ikke opp til noen solid styrking av skolenes rammer, det legges ikke opp til at elevene får møte utfordringer på sitt eget nivå, og det legges ikke opp til at norske lærere skal få de verktøyene de trenger til å kunne gjøre en skikkelig jobb. Snarere tvert imot er dette et budsjettforlik som forsvarer status quo i Skole-Norge.

Vi snakker om et Skole-Norge hvor elevene skriker etter en skolehverdag hvor de føler mestring, opplever ro i klasserommet og blir forberedt på livet etter skolegangen. Vi snakker om et Skole-Norge hvor lærerne skriker etter ressursene til å følge opp hver enkelt elev, etter nok bøker til elevene og etter muligheten til å bruke sin faglige tyngde på å undervise, ikke alt annet vi i dag ber lærerne gjøre. Vi snakker om et Skole-Norge der foreldrene ser sine egne barn utsettes for vold, trusler og mobbing, og samtidig ser de samme barna møte en utdanning som dessverre ikke er rustet til å gi barna som vokser opp i verdens beste land, den skolegangen de fortjener. Vi snakker om et Skole-Norge der kommuner over hele landet sier klart fra om at det kommer til å kuttes kraftig i skolenes budsjetter i året som kommer. Dette rammer særlig laget rundt elevene, de tilrettelagte tilbudene og lærernes muligheter til å utøve yrket sitt skikkelig.

Til tross for alle disse åpenbare utfordringene, har det Arbeiderparti-ledede budsjettforliket ikke noen stor satsing på skolen. Det mangler prioriteringer, det mangler ressurser, og det mangler vilje til å se på om systemene dette huset lagde for generasjoner siden, begynner å bli litt utdaterte. I sitt ønske om å verne de valgene Arbeiderpartiet gjennom historiens gang har tatt, er det dessverre liten lyst til å tenke nytt, liten lyst til å investere og liten lyst til å gjøre noen tøffe prioriteringer.

Fremskrittspartiet tør å prioritere. I vårt alternative budsjett legger vi inn midler både til grunnskolen og til videregående opplæring, vi sørger for at midlene er så frie som mulig, slik at skolene selv kan bruke dem innenfor det som i dag er altfor stramme rammer. Skolen er ikke bare en oppbevaringsplass for unge nordmenn, det kan være så utrolig mye mer. Hvis vi hadde turt å bruke dynamisk nivådeling, ville alle elever møtt utfordringer på sitt eget nivå. Både de faglig svake og de aller beste ville nytt godt av ordningen. Hvis vi hadde turt å sende de største bråkmakerne til et tilrettelagt tilbud, ville både den eleven det gjelder, og alle de andre fått et mye større læringsutbytte. Hvis vi hadde turt å samarbeide tettere med næringslivet, ville elevene lært mer, tidligere, om hvilke bransjer de kunne tenke seg å jobbe i, næringslivet ville kunnet bidra med kompetanse og utstyr, og elevene ville møtt en skole som i mye større grad lærte dem opp i det livet de faktisk skal møte. Spørsmålet er ikke om vi i denne salen sitter på løsningene som skal til for å løfte den norske skolen, spørsmålet er om de andre partiene i salen tør å stemme for dem.

For Fremskrittspartiet er utdanning en av våre viktigste prioriteringer. Vi snakker ikke bare med de samme store ordene som de andre partiene, vi følger opp retorikken med konkrete politiske forslag. Jeg har en drøm om at mine barn en dag vokser opp og går på verdens beste skole – en skole hvor læreren ikke bare er sjefen i klasserommet, men også bruker tiden sin på å undervise, en skole hvor elevene møter utfordringer på sitt eget faglige nivå, og hvor de får muligheten til å strekke seg etter drømmene Arbeiderpartiet nå tar fra dem. En slik skole er mulig, men ikke med det budsjettforliket som ligger til behandling i dag. Det er skuffende å se at ikke flere partier ser verdien av å løse disse problemene en gang for alle, men la meg være klinkende klar: Dette vedtas ikke med Fremskrittspartiets stemmer, og vi kommer ikke til å gi oss i kampen for at den norske skolen igjen skal være noe vi kan være skikkelig stolte av.

Med det tar jeg opp vårt forslag.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [11:39:21]: Vi står ved et veiskille i eventyret om norsk utdanning og forskning. Skal vi velge den korte snarveien gjennom trollskogen, der løftene er store, men handlingen liten? Eller skal vi gå den rette og seige stien – den som gir alle barn, unge og studenter like muligheter til å lykkes? SV velger fellesskapets sti.

I dette eventyret er det ikke nok med tryllestøv og gode ønsker. Det krever handling, og det krever midler. Derfor foreslår SV i sitt alternative budsjett å øke rammene til utdanning med 6 mrd. kr. Vi vil ha barnehager, skoler og universiteter som ikke bare skaper nye askeladder og prinsesser, men gir alle barn og unge mulighet til å finne sin egen vei.

Eventyret begynner tidlig. I barnehagen skal ikke de ansatte stå alene i tårnet og rope om hjelp. Barna i barnehagen trenger trygge hender og kloke hoder som kan vise omsorg og støtte i lek og læring. Flere barnehagelærere, fagarbeidere og assistenter er ikke et magisk sverd, men det er nøkkelen som åpner dørene til barnas utvikling.

Derfor foreslår SV i sitt alternative budsjett over 1 mrd. kr til økt bemanning i barnehagene og en styrking av bemanningsnormen. Vi foreslår også på toppen av dette økte frie midler til kommunene og fylkeskommunene, 2 mrd. kr til kommunene og 500 mill. kr til fylkene, slik at de kan følge opp barn og unge. Slik legger vi grunnsteinen for et eventyr der alle kan få en god start.

Skoleløpet skal ikke være en labyrint med trehodede troll og låste porter. Det skal være en åpen vei der ikke bare Askeladden, men også alle andre barn og unge, kan lære, mestre og trives. Det kan vi bare klare om læreren får mer tid til hver elev, og laget rundt læreren styrkes.

Mer tid i skolen krever også at vi er villige til å ta noe vekk. SV vil bort fra testjaget og overstyring og heller prioritere mer tid og tillit til skolen og lærerne. Kartleggingsprøver, nasjonale prøver, internasjonale prøver og andre standardiserte og obligatoriske prøver som pålegges skolene og lærerne, binder opp mye ressurser i skolen – så mye at det ikke alltid er tid til å følge opp alle resultatene. Det blir like krevende som å kappete med trollet.

Det snevrer også inn kunnskapssynet i skolen. Åpenbart må alle elever lære å lese, regne og skrive, men etter over 20 år med nasjonale prøver som har lagt grunnlaget for prioritering i budsjetter, skoleforskning, skolepolitikk og styring av sektoren, mener vi det er på tide å ta en ny vei. Skolen skal åpne døra til verden og framtiden, ikke lukke den.

Barna og ungdommene våre skal også lære praktiske og estiske fag. De skal lære samarbeid, kreativitet og å fordype seg. De skal lære verdien av likestilling, mangfold, demokrati og ytringsfrihet. Det måles ikke i nasjonale prøver. Derfor foreslår vi å avvikle nasjonale og internasjonale prøver og prioritere mer tid til undervisning.

Når leken fortsetter på tunet etter skoletid, skal ingen stå igjen utenfor slottets port. Gratis SFO er broen over elva, den som gjør at alle kan krysse uten å møte troll under broen. Nå er SFO gratis for alle i hele landet fra 1. til 3. trinn. Det har vært et eventyr å følge med på utviklingen. Deltakelsen har skutt i været, og starten på skoleløpet har blitt en fellesarena for lek og læring der alle har muligheten til å bli inkludert.

Skolen skal være gratis for alle. Derfor forslår SV i sitt alternative budsjett å trappe opp til gratis SFO for alle barn også på 4. trinn. Samtidig foreslår vi økt bemanning for å følge opp barn som trenger ekstra oppfølging, med 534 mill. kr. Slik fjerner vi et klasseskille som aldri burde ha eksistert.

Utdanning skal være en åpen port, ikke et lukket tårn med inngangspenger. Det skal selvfølgelig også gjelde for folkehøyskolene våre. Folkehøyskolen skal være for den som vil styrke seg faglig for å komme inn på drømmestudiet, for den som trenger motivasjon for å fullføre videregående, og for den som bare har nok med å øve på å komme seg ut av sitt eget rom. Så selvfølgelig vil ikke SV kutte i stipendet til folkehøyskoleelever.

Studielivet skal ikke være en gåte som bare løses dersom man har en kiste med gull. Alle skal ha like muligheter til utdanning, uavhengig av foreldrenes lommebok. Derfor foreslår SV i sitt alternative budsjett å øke studiestøtten med 10 pst. i 2026. Vi vil doble byggingen av studentboliger til 4 000 nye boliger og reversere studieavgiften for internasjonale studenter. SV foreslår også i sitt alternative budsjett å øke rammene til forskning og høyere utdanning med 300 mill. kr, slik at universitetene blir motorer i omstillingen, ikke sovende kjemper i eventyret.

SV vil ha et statsbudsjett der barnehagen, skolen, studentene og forskningen lever lykkelig – ikke bare til slutt, men hver dag.

Erling Sande (Sp) [11:51:27]: Senterpartiets mål om eit samfunn med små sosiale og geografiske forskjellar krev innsats på alle politiske område, ikkje minst i utdannings- og forskingspolitikken. Noko av det som skil oss frå land med store interne geografiske forskjellar, er at vi sikrar barn og unge i alle delar av landet vårt eit trygt barnehagetilbod og eit godt utdanningstilbod nær der dei bur.

Vi sikrar at vidaregåande opplæring i stor grad er desentralisert, og at fagskular, folkehøgskular, studiesenter, høgskular og universitet gjev rom for påfyll av kunnskap gjennom livet i både byar og tettstader. Sjølv om ein bur langt – ja, lenger enn langt – frå hovudstaden vår, har ein likevel likeverdige utdanningstilbod av god kvalitet.

Barnehagen er det første møtet barna har med fellesskapet. Alle skal ha råd til å gå i barnehage. Difor er det viktig at vi vidarefører historisk låge barnehageprisar: 1 200 kr i månaden i sentrale strøk og 700 kr i dei minst sentrale kommunane er ein enorm kontrast til då FrP og Høgre styrte. Då måtte barnefamiliar ut med over 3 000 kr for eitt barn. Gjennom dette grepet styrkjer vi også kvardagsøkonomien til barnefamiliane.

Vår mangfaldige barnehagesektor er ein styrke. Gjennom den sikrar vi eit desentralisert tilbod og eit mangfald av tilbod. I den samanhengen er det viktig å nemne at regjeringa har fått ein klar marsjordre om å følgje opp barnehageforliket. Eit fleirtal i Stortinget har bede regjeringa kome med ei søknadsordning som dekkjer dokumenterte pensjonskostnader og sikrar føreseielegheit og tryggleik for denne sektoren. Det fleirtalet er det same i dag.

Heilt grunnleggjande for vår lokale velferd er kommuneøkonomien. Difor har Senterpartiet sikra nye milliardar i frie inntekter til kommunane og fylkeskommunane. Frie inntekter går til dei viktige velferdstenestene innbyggjarane er heilt avhengige av, og kommunane veit kvar skoen trykkjer. Difor har vi også redusert øyremerkinga og det statlege styringstrykket.

Vi løftar òg høgare utdanning i heile landet. Det er ein verdi at utdanning er tilgjengeleg i nært samspel med lokalsamfunn og næringsliv. Slik sikrar vi kompetanse for næringsliv og offentlege tenester i alle delar av landet og utan at folk må reise over berg og blånar for å skaffe seg den kunnskapen dei treng.

Den 1. januar 2026 blir ein historisk dato. Då trer eit av dei største personretta verkemidla i distriktspolitikken i nyare tid i kraft. Fleire tusen innbyggjarar i dei minst sentrale kommunane våre får sletta studiegjeld – legar, røyrleggjarar, lærarar og industriarbeidarar, folk og kompetanse vi treng for å byggje sterke lokalsamfunn. Skal vi sikre busetjing i heile landet vårt i ei tid med sterke sentraliseringskrefter, må vi tore å tenkje nytt og stort. Det har vi gjort med dette tiltaket. Denne hausten blei det mykje uro og bråk kring denne ordninga då Arbeidarpartiet prøvde å svekkje ho – stikk i strid med eigne valløfte. I ettertid såg vi kva engasjement dette utløyste, og regjeringa blei nøydd til å rydde opp.

Til slutt nokre viktige enkeltsaker i budsjettsemja og budsjettet sett frå Senterpartiets side: Fagskulane blir styrkte. Dei byggjer viktig lokal fagkompetanse. Studiestøtta og bortebuarstipendet skal justerast etter grunnbeløpet i folketrygda. Det er ein siger for elev- og studentrørsla og eit viktig bidrag til sosial rettferd, og det legg betre til rette for at dei som tek utdanning, vonleg kan leve lykkeleg alle sine dagar. Arbeidarparti-regjeringa ville redusere stipendandelen til folkehøgskuleelevane, men den gang ei. Fleirtalet har sikra stipend som før. No er det viktig at folkehøgskulane slepp slik usikkerheit i tida framover, slik at dei heller kan fokusere på å utvikle det unike skuleslaget sitt som vi ser utviklar samfunn og elevar. Vi sikrar vidareføring av FORREGION i statsbudsjettet. Det gjer at forsking og innovasjonssatsing i lag med næringslivet framleis kan skje rundt om i alle delar av landet.

Dette budsjettet vidarefører viktige distriktspolitiske grep, det styrkjer kommuneøkonomien, og det bidreg til utvikling i heile Noreg. Vi vil frå Senterpartiet si side takke partia vi har laga budsjett i lag med, og kjem samtidig til å vere utolmodige og forlange handling på dei områda regjeringa ikkje har følgt godt nok opp.

Hege Bae Nyholt (R) [12:04:46]: Det er nok mange, meg inkludert, som kan kjenne på at tempoet er høyt og dagene lange her på Stortinget før jul, men hvis jeg skal være ærlig, er det ingenting i nærheten av det tempoet man kunne kjenne på i landets barnehager når sytten treåringer skal stille opp til luciatog, det skal bakes pepperkaker og synges julesanger. I tillegg rir både influensa og «omgangen» i personalgruppen. Desember er en tid på året som jeg og mine kollegaer gikk løs på med krum nakke, C-vitaminer og en evig huskelapp: at vikarer gjør så godt de kan, og det er viktig å sørge for adventsro og magi.

Det er en myte at ansatte i barnehagene er immune mot sykdommer og basiller, selv om man kanskje har utviklet en relativt høy toleranse. Det er sånn at er man sliten, er man mer mottakelig for det som kommer. Barnehagene har det høyeste legemeldte sykefraværet, og det er ikke fordi barnehageansatte er mer sykelige eller har lavere arbeidsmoral. Det er slettes ikke uvanlig å våkne med øyne så store som tinntallerkener, og det man gjør da, er å ta noen øyedråper, en Paracet og gå på jobb.

Medisinen mot tinntallerkenøyne er ikke C-vitamin og Paracet. Det er økt bemanning. Bemanningskrisen har vært en varslet krise i årevis. Fagforeningene, barnehageopprørene og foreldreopprøret har alle vært tydelige stemmer fra gølvet, og selv om det kanskje føles som det har gått både syv somre og femten vintre, viser forliket at man har lyttet. Gjennomslag for toppet bemanning er en seier, og det er en anerkjennelse av den jobben som gjøres i landets barnehager. Toppet bemanning løser ikke bemanningskrisen, men det gir muligheter. Toppet bemanning er prøvd ut i flere kommuner. Blant annet i min barnehage – der jeg fortsatt står på ansattlisten og inviteres til julebord en gang iblant – har de prøvd ut toppet bemanning. Jeg ringte til en del av mine tidligere kollegaer i går, og de sier dette ene: Det fungerer.

Toppet bemanning betyr at man ansetter en ekstra oppå bemanningsnormen, noe som i praksis betyr at man kan dele barnegruppen i to, tre eller fire for å dra på tur, jobbe med tall, bake og studere maur – ja, alle disse aktivitetene som krever at man er tettere på og flere ansatte til stede. Som en god venninne sa da jeg snakket med henne i går: Toppet bemanning fører til at man kan ta ut plantid, ha samarbeidsmøter og snakke med barnevernet uten å ha dårlig samvittighet for at det er for få igjen oppe på avdelingen. Det gir også muligheten til å høre hele historien om Daidalos og ikke bare rushe gjennom og lytte med et halvt øre mens andre oppgaver blir utført. Toppet bemanning løser som sagt ikke bemanningskrisen, men det vil monne. Det gjør meg utrolig glad.

Rødt er opptatt av å minske forskjellene, og det gjelder også for studentene. I en tid hvor stadig flere opplever at hverdagen består av et par havrelefser og en doven øltår, er det gledelig at studentbevegelsens krav om å knytte studiestøtten til G kom på plass i forliket. Vi ønsker ikke et samfunn hvor høyere utdanning er forbeholdt de få, og derfor er det også bra at kuttet i stipendet for folkehøyskoleelever ble reversert. For mange er et år på folkehøyskole nettopp det de ønsker seg, eller kanskje det de må ha – det de trenger. Det foreslåtte kuttet var usosialt og ville gjort det vanskeligere for mange å ta et år på folkehøyskole. Jeg er glad for at det ikke ble sånn.

Det er mye som gjenstår, både på handlelisten før jul og i samfunnet for øvrig. Det er mye som er ugjort. Sånn er det alltid, men jeg kan love at Rødt vil fortsette å jobbe for ungene, for de ansatte, for studenten som burde ha lest, men selger burgere på Egertorget, og for et bedre samfunn. Jeg ønsker å avslutte med å ønske god jul til alle de som holder samfunnet i gang, til alle de som feirer og skal ha en velfortjent ferie. Jeg ønsker også god vakt til alle de av oss som går på jobb, mens andre har fri. Jeg vil også veldig gjerne takke alle de ansatte på Stortinget – komitérådene, skrivesentrene, alle de som sikrer at vi kan gjøre jobben vår her i salen på best mulig måte. Takk og god jul!

Joel Ystebø (KrF) [12:15:32]: Altfor mange elever i norsk skole forlater grunnskolen uten å kunne lese, skrive og regne godt nok. Læringsresultatene har over tid gått ned. Norge ligger nå bak våre nordiske naboer og bare rundt gjennomsnittet i OECD. Dette er alvorlig både for den enkelte elev og for samfunnet.

Samtidig ser vi en økende lærerflukt. Norske lærere har lav lønn sammenlignet med andre europeiske land, og på barnetrinnet har de blant Nordens lengste undervisningsuker. Arbeidshverdagen er presset med lite tid til forberedelser, etterarbeid og oppfølging av hver enkelt elev. Når lærere løper fra time til time, går det direkte utover kvaliteten i undervisningen. Dette er ikke tilfeldig.

Siden 1996 har grunnskolen blitt utvidet med to år til en enorm kostnad. Vi har prioritert flere timer framfor bedre innhold. Kvantitet har gått foran kvalitet. Det er elevene og lærerne som har betalt prisen.

Det er på denne bakgrunn budsjettforliket må vurderes. Forliket omtales som ansvarlig og framtidsrettet, men litt for ofte minner skolepolitikken om eventyret om bukkene Bruse – de store ordene lover trygg ferd over broen, men når utfordringene kommer, må man ta sats og være modig og handle konkret. Hvis man nøyer seg med halvveis løsninger, ender de svakeste, de som er mest sårbare, med å betale prisen.

For kort tid siden brukte kunnskapsministeren store ord om behovet for en bedre tilpasset skolehverdag. Hun pekte på kortere skoledager for de yngste, et tydelig lærerløft og et nødvendig leseløft med flere trykte lærebøker tilbake i klasserommene. Det var retorikk som fikk bred støtte også i Kristelig Folkeparti.

Når budsjettet nå er lagt fram, må vi konstatere at svært lite av dette er fulgt opp. Skoledagen blir ikke kortere, det finnes ingen helhetlig økonomisk forankret satsing på lærerne. Leseløftet reduseres til gode intensjoner uten reelle midler eller konkrete grep for å få flere fysiske lærerbøker. Samtidig kuttes det i etter- og videreutdanning. Mentorordningen for nyutdannede lærere svekkes til tross for at dette er et av de tiltakene som faktisk bidrar til å holde lærere i yrket.

Dette er ikke bare skuffende, det er dypt problematisk. Regjeringens svar på skolens utfordringer er i praksis å bevilge nok til omtrent en halv lærebok per elev samtidig som kompetanseheving nedprioriteres. Det er vanskelig å se hvordan dette skal gi bedre læring eller en mer bærekraftig tilværelse for lærerne.

Kristelig Folkeparti vil velge en annen kurs. Vi vil sette kvalitet først, og vi vil satse på lærerne. Vi ser til Finland og til erfaringer fra en tid da norsk skole hadde større tillit til profesjonen og mer rom for faglig fordypning. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett å redusere skoledagen i grunnskolen til finsk nivå gradvis over to år. Det frigjør ressurser som brukes på det som betyr mest, et lærerløft på 50 000 kr i økt lønn over to år, to timer mer kontaktlærertid i uken og en ekstra halv milliard kroner til trykte lærebøker. Som PISA-sjefen selv har påpekt – god skolekvalitet handler om å rekruttere, beholde og utvikle dyktige lærere og gi dem tid til å følge opp elevene.

Kristelig Folkeparti er også en tydelig forsvarer av friskolene. De bidrar til mangfold, kvalitet og reell valgfrihet for foreldre. Derfor styrker vi tilskuddene til friskoler i grunnskolen, reverserer kutt til bibelskoler og kunstskoler og øker kapitaltilskuddet.

Samtidig vil vi styrke det faglige innholdet i lærerutdanningen bl.a. knyttet til antisemittisme og kjønn. Vi styrker barnehagene gjennom økte kommunebevilgninger, retter opp kuttet i private høyskoler og fører en familiepolitikk som tar høyde for at livet ikke alltid lar seg tilpasse systemets rammer.

En skolepolitikk som skal lykkes, kan ikke bygges på festtaler eller på løfter som ikke følges opp. Det er ikke nok å snakke varmt om lesing, elevene må få bøkene i hendene. Det er ikke nok å uttrykke bekymring for lærerflukten, læreryrket må gjøres attraktivt og bærekraftig. Det er ikke nok å erkjenne at lange skoledager sliter på de yngste, man må også våge å ta sats og prioritere annerledes akkurat som bukkene som måtte krysse broen.

Hvis dette budsjettforliket er det beste samarbeidspartiene klarer å samle seg om, sier det mest om ambisjonsnivået. Norsk skole og norske barn fortjener bedre.

Guri Melby (V) [12:20:39]: Kunnskap og utdanning gir mennesker mulighet til å forstå verden, ta egne valg og delta aktivt i demokratiet. Det gjør at vi som samfunn står sterkere mot både maktkonsentrasjon og populisme, og det gir den enkelte frihet til å bli det man vil. Lik rett til utdanning er det viktigste for å sikre reell sosial mobilitet. Derfor må Norge investere i utdanning og forskning, for å sikre frihet, like muligheter og et samfunn som er bygget på opplysning.

Venstre er bekymret for at mange piler peker i feil retning i norsk skole i dag, og at det er for mange elever som ikke lærer å lese, skrive eller regne godt nok. Svake grunnleggende ferdigheter gir økt risiko for frafall, lavere mestring og manglende trivsel. Derfor må det som virkelig betyr noe, prioriteres: at alle elever lærer det de trenger for å lykkes – både i skolen, i arbeidslivet og som borgere i et demokratisk samfunn.

Det er læreren som er den aller viktigste innsatsfaktoren for elevenes læring. Det er helt essensielt at alle elever har tilgang på en kvalifisert, faglig sterk lærer som både har nok tid og nok frihet til å kunne følge opp elevene sine. I dag har de ikke denne tiden. En svak kommuneøkonomi mange steder fører til at støttefunksjoner rundt lærerne er fjernet, og det gir en krevende situasjon på mange skoler.

I vårt alternative budsjett foreslår vi å gjøre noe med dette. Vi innfører en skoletime ekstra kontaktlærertid per uke for alle lærere på 1.–10. trinn. Samtidig reduserer vi det samlede timetallet på grunnskolen med én time per uke. Dette gjør vi for å kunne øke lærertettheten og innsatsen i de timene elevene har, i stedet for å spre ressursene tynt utover. I tillegg satser vi tungt på økt videreutdanning for lærere som underviser i grunnleggende ferdigheter, retter opp i kuttene i generell videreutdanning av lærere og gjeninnfører lærerspesialistordningen med tusen lærerspesialister. Vi øker også tilskuddet til fysiske læremidler og skolebibliotek, for å stimulere til både leselyst og leseglede. Vi styrker laget rundt elever i levekårsutsatte områder, og vi ønsker å doble antall kommuner som får støtte til å etablere skolemiljøteam på sine skoler.

Da fullføringsreformen trådte i kraft 1. august 2024, sikret den alle en rett til å fullføre videregående utdanning med enten studie- eller yrkeskompetanse, men med en stadig mer presset økonomisk situasjon for fylkeskommunene er det mange fylker som nå har kuttet i skolebudsjettene i stedet for å satse. Noen fylker har ikke penger til skoleplasser og må legge ned skoler, mens vi i stedet burde utvide tilbudet. Det er nødvendig å satse på tiltak som motvirker fravær og frafall, og derfor foreslår vi å styrke denne innsatsen med 400 mill. kr.

Barnehagepolitikken er inne i en ond sirkel. De siste årene har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV prioritert lavere barnehagepris til alle. Det har medført økt etterspørsel i barnehagene, uten at det har blitt bevilget penger til en tilsvarende bemanningsøkning, samtidig som søkertallene til barnehagelærerutdanningen stuper. Det er helt nødvendig å prioritere bemanning og kvalitet, og vi foreslår å sette av midler til å øke bemanningen tilsvarende 1 250 flere årsverk, samtidig som vi innfører gratis fulltidsbarnehage for familier med en husstandsinntekt på under 800 000 kr.

Det er nødvendig å gjenreise Norge som forsknings- og innovasjonsnasjon. Norsk næringslivs konkurransekraft må styrkes gjennom mer satsing på og bedre tilrettelagt samarbeid med forskningssektoren. Norge er dårligst i Norden når det gjelder både samlet FoU-innsats som andel av BNP og offentlig finansiert FoU som andel av BNP. FoU-budsjettet i Norge har hatt realnedgang i tre av de fire siste årene. Vi foreslår å øke bevilgningene til næringsrettet forskning i sektordepartementene betydelig, men også å styrke basisfinansieringen i universitets- og høyskolesektoren etter flere år med realnedgang, og å opprette flere studieplasser særlig i IKT- og realfag, der etterspørselen etter kompetent arbeidskraft er stor. Vår satsing på høyere utdanning og forskning er på om lag 1,3 mrd. kr mer enn regjeringens opprinnelige forslag.

I tillegg kommer selvfølgelig en satsning på studentene. For å sikre reelt like muligheter til å ta høyere utdanning må vi ha et løft for studentene. I dag ser vi at studentene er nødt til å jobbe stadig mer, og de får stadig mindre realverdi for de pengene som er satt av til deres stipend og lån. Vi foreslår derfor både å øke studiestøtten, heve inntektsgrensen, øke frikortgrensen og bygge flere studentboliger – en satsing på studenter og studentvelferd med 1,9 mrd. kr.

Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG bruker nettopp Kunnskapsdepartementets budsjett for å hente penger til mange av sine satsinger. Når jeg så for meg disse budsjettforhandlingene, fikk jeg følelsen av at det var litt som eventyret om skinnvotten, der stadig flere skal presses inn, og der det knaker veldig i sammenføyningene når den store bjørnen kommer til slutt. Jeg tror det får være opp til budsjettkameratene å definere hvem som er den store bjørnen som gjør at det sprekker, men dette er i hvert fall ikke bra for å bygge framtidens Norge.

Med det vil jeg også ta opp forslagene Venstre har alene.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:34:50]: For en liten uke siden fikk vi presentert tall fra den årlige elevundersøkelsen i norsk skole. Tallene viser at flere elever i landet er motivert for skolen. Flere av elevene trives i skolen, over hele landet. Samtidig går også fra før altfor høye mobbetall nedover – på alle trinn. Det er en positiv utvikling vi alle er fornøyd med, men en utvikling vi på ingen måte skal slå oss til ro med.

For noen få dager siden fikk vi nye tall som viser at andelen elever med eget nettbrett eller PC i 1. klasse går klart nedover. Tilbakemeldingen fra lærere og skoleledelse er at de nå i større grad opplever støtte til å gi de yngste ungene en mer aktiv skoledag: Mer læring, både faglig og sosialt, gjennom lek og aktivitet – heller enn en stillesittende og teoritung skoledag med stadig flere undervisningstimer.

I høst møtte rekordmange studenter opp for å ta fatt på det femårige studiet for å bli lærer i grunnskolen, som er en økning på hele 23 pst. fra året før. En holdningsendring er i ferd med å skje i og rundt norsk skole. Dette skjer etter fire år med en tydelig retning i skolepolitikken – hvor mobilen nå er ute av de fleste norske klasserom, hvor lærerne får den selvsagte autoriteten de skal ha for å holde ro og orden, hvor skolehverdagen er mer praktisk, aktiv og variert, sånn at ungene kan lære å lese, skrive og regne skikkelig, og hvor vi får inn mer bok og mindre skjerm. Men vi er langt fra ferdige. Med dette budsjettet fortsetter vi å ta grepene som kreves for å snu utviklingen i norsk skole.

Regjeringen har sammen med partiene Rødt, SV, Senterpartiet og MDG levert en forsterket satsing på lesing i dette budsjettet. Norsk skole finansieres i all hovedsak gjennom rammeoverføringer til kommunene, men regjeringen har nå over flere år fått med seg Stortinget på å øremerke ekstraordinære midler til en forsterket satsing på norske barns leseferdigheter.

Å være god til å lese er grunnmuren for all annen læring, og de fire neste årene skal vi bruke minst 1 mrd kr til å løfte leseferdighetene og leselysten til elevene våre. Det betyr

• mer intensivopplæring for dem som sliter

• mer til skolebibliotekene

• flere fysiske bøker, både i barnehage og skole

• en lesekommisjon som skal gi helt konkrete anbefalinger på hvordan elever i Norge best lærer å lese

Jeg er overbevist om at den nasjonale lesesatsingen vil gi resultater – ikke alene på grunn av en ekstra milliard kroner de neste årene i statsbudsjettet, men mest fordi vi gjennom denne satsingen peker tydelig retning og gir dyktige ansatte bedre rammebetingelser og selvtillit til å utvikle gode satsinger lokalt.

En av de største satsingene i dette budsjettet er en forsterkning av bemanningssituasjonen i norske barnehager. Regjeringens opprinnelige forslag om øremerkede midler til toppet bemanning er kraftig forsterket. Sammen med SV, MDG, Senterpartiet og Rødt setter vi nå av 800 mill. kr til toppet bemanning, slik at de ansatte kan få hjelp til andre oppgaver og få bruke mer av tiden på ungene. Vi viderefører samtidig tilskuddet til økt pedagogtetthet og til grunnbemanning i levekårsutsatte områder, og ikke minst prioriterer vi at enda flere får ta den populære arbeidsplassbaserte barnehagelærerutdanningen.

For få norske studenter søker seg til barnehagelærerutdanningen. Denne utviklingen har regjeringen ambisjoner om å snu, på samme måte som utviklingen for grunnskolelærerne har snudd. TALIS-undersøkelsen fra i høst viser at veldig mange ansatte i barnehagene trives i jobben sin, men mange opplever at omgivelsene ikke i stor nok grad anerkjenner den jobben de ansatte gjør. Det er tilbakemeldinger vi må ta på alvor. Det er tilbakemeldinger denne regjeringen og dette stortingsflertallet tar på alvor.

Barn er forskjellige. Elever i norsk skole har ulike interesser og ulike ferdigheter. Noen kan springe fort og andre kan se langt, mens andre kan bære tungt – mens andre til og med kan slå troll i kappspising.

Derfor er det helt avgjørende at vi fortsetter å gjøre skolehverdagen mer praktisk, mer aktiv og mer variert. Neste år utvider vi derfor også ordningen med å kjøpe inn utstyr til praktisk læring – til å gjelde helt fra 1. klasse og opp til 10. trinn.

Statsråd Sigrun Aasland [12:52:45]: Vi har løst mange umulige oppgaver i dette landet, og jeg tror det handler om at vi klarer å bruke den kompetansen vi har, jobbe for at alle får delta, og lære oss nye ting når vi trenger det. Skipsbygging og komplekse operasjoner til havs er et eksempel. Og det var en gang en konge som utlovde prinsessen og halve riket til den som kunne bygge et eventyrskip som går like fort til lands som til vanns. Det var mange som prøvde seg den gangen, men det var en nær sagt umulig oppgave. Med bl.a. Per og Pål, som verken ville dele niste eller fortelle hvor de hadde tenkt seg, gikk det dårlig. Den som fikk det til, som vanlig, var Askeladden, som lyttet til rare folk med ulik og kanskje litt rar kompetanse han traff på sin vei, og delte med dem av sitt.

Vi har blitt gode på skipsbygging i Norge, og jeg tror vi har lært noe av Askeladden. Det handler om å være nysgjerrig, samarbeidsvillig og løsningsorientert. Denne uken la regjeringen fram vår plan for Norge, og i denne planen er kunnskap, forskning og kompetanse en forutsetning, og ikke et eget kapittel. Det gjennomsyrer alle punktene. For skal vi lykkes, er kunnskap, forskning og kompetanse gode hjelpere vi ikke klarer oss uten. Jeg vil takke våre budsjettpartnere Senterpartiet, SV, Rødt og MDG for det som har blitt et svært godt budsjett og et tydelig svar på kompetanse- og kunnskapsbehov vi står overfor. Med dette budsjettet styrker vi forskning på områder der vi har store og vanskelige oppgaver å løse. Vi sørger for nødvendig kompetanse fra utdanningsinstitusjonene våre, og vi styrker mulighetene for mer praktisk, arbeidslivsnær, fleksibel og livslang læring. Universitetene og høyskolene våre er helt sentrale for å møte de teknologiske og demografiske endringene vi står overfor som samfunn, og derfor styrker vi denne sektoren med 77,6 mill. kr sammenlignet med 2025. Vi gjør også tydelige prioriteringer av studieplasser innen medisin, psykologi, sykepleie, kvanteteknologi og arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning. Det gjør vi innenfor en stabil og forutsigbar ramme. Fleksible utdanningsmuligheter gjør det mulig å lære hele livet, det skal gi næringslivet kompetansen de etterspør. og regjeringen styrker i dette budsjettet fagskolene med 900 studieplasser. For å sikre tilgang til høyere utdanning i hele landet styrker vi også Universitetet i Tromsøs campus i Kirkenes med 6 mill. kr.

Jeg er glad i eventyr, men de er jo fra en annen tid, og vi lever i en farlig verden. Forskningen og kunnskapens rolle er i dag under press flere steder i verden. Derfor er det viktig at vi prioriterer en framtidsrettet og forutsigbar finansiering av forskning, og det gjør vi med dette budsjettet. Vi investerer i tungregnekapasitet, vi styrker kvantesatsningen, og vi satser på framvoksende teknologier i tett samarbeid med næringslivet. Dette gir våre forskere gode og langsiktige vilkår for å drive banebrytende forskning.

Denne regjeringen ser som kjent ikke bakover, men framover. Vi skal ha mobilen ut av skolen, men vi skal også ha kvantedatamaskinen inn på universitetet, og derfor investerer vi 380 mill. kr i tungregningskapasitet i Sigma2. Vi styrker kvantesatsningen med 150 mill. kr, og vi gir 50 mill. kr til Universitetet i Oslo og NTNU for forskning på framvoksende teknologier. I tillegg satser vi på hav, klima og miljø og setter av 1 mrd. kr over ti år til Polhavet 2050, i tillegg til en helt ny forskningssatsing på forsvarsevne, sikkerhet og beredskap.

Askeladden lyktes der andre mislyktes fordi han gikk på med krum rygg, brukte de ressursene han hadde til rådighet, og ikke minst dro nytte av andres kompetanse. – Vil du være med, så stig på, sier han til sine gode hjelpere som han møter på veien. Slik må vi ruste Norge for framtiden. Vi må si «stig på» til alle som trenger kompetanse til næringslivet, som vil samarbeide med forskningen, og til verden som vil jobbe sammen med våre forskere og utdanningsinstitusjoner for å løse de store utfordringene.

Vebjørn Gorseth (A) [13:09:34]: I 2035 kan Norge mangle 85 000 fagarbeidere. Det er de folkene som skal bygge husene våre, ta vare på foreldrene våre, ta oss gjennom omstillingen til fornybarsamfunnet – roller som er helt avgjørende både for norsk næringsliv og for bærekraften i velferdsstaten.

I altfor mange år ble yrkesfagene nedprioritert, og søkertallene var deretter. Heldigvis har man etter langt om lenge og lenger enn langt, klart å snu denne utviklingen. Siden Arbeiderpartiet tok over regjeringskontorene, har andelen som søker yrkesfag økt år for år. Dette er en viktig del av svaret på hvordan vi skal sikre norsk næringsliv den kompetansen de trenger i framtiden, men det er selvfølgelig ikke hele svaret.

Det er ikke nok at flere søker yrkesfag, flere må også fullføre. I dag er det fortsatt slik at mer enn hver fjerde yrkesfagelev ikke ender opp med et fag- eller svennebrev. Det er ikke godt nok, verken for den enkelte, for arbeidslivet eller for samfunnet. Skal vi klare å få flere til å fullføre, må undervisningen bli enda mer praktisk og relevant. Flere må få lære med hendene, ikke bare med hodet. Vi må sørge for at skolen i større grad speiler arbeidslivet elevene faktisk skal ut i. Veiledningen på ungdomskolen må også bli bedre. Ungdom må få reell kunnskap om hvilke muligheter yrkesfag gir, også de mulighetene det gir for høyere utdanning.

Jeg er glad for at dette budsjettet satser videre på Nasjonalt senter for yrkesfag. Skal flere fullføre, må vi fortsette å styrke kvaliteten i opplæringen i samarbeid med næringslivet og fylkeskommunene. Det handler om bedre undervisning, bedre relevans og høyere status for yrkesfagene.

Samtidig må vi erkjenne at fullføring ikke kommer til å se likt ut for alle. Noen er den minste bukken, noen er midt imellom og noen kommer sist, men alle må komme seg over broen. Da kan vi ikke lage et system som bare er tilpasset dem som går først og raskest. Noen kommer til å bruke lengre tid, noen kommer til å velge feil. Derfor er det bra at dette budsjettet også følger opp fullføringsreformen og fortsetter å styrke ordningen Fagbrev på jobb.

Arbeiderpartiets mål er klart – vi skal sørge for at velferdsstaten og næringslivet får den kompetansen de trenger. Vi skal gi enda flere ungdommer troen på seg selv, troen på at de evner og kan, og troen på at de trengs. For de trengs!

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [13:12:18]: Utdanning må vere brua mellom skule og arbeidsliv. Og som i eventyret med dei tre bukkane Bruse kjem vi oss ikkje over brua med berre prat. Brua må faktisk vere bygd, og ho byggjer ikkje seg sjølv. Då treng vi folk som kan faget sitt.

Mange bedrifter rundt om i landet har stor mangel på kompetent arbeidskraft, og vi må sørgje for at vi har eit system som utdannar nok folk til dei yrka det er stor etterspørsel etter kompetansen til. Framstegspartiet ser viktigheita av at tilbodet i utdanningssektoren matchar det som er næringslivets behov.

Fagskulane tilbyr praktisk kompetanse som direkte bidreg til verdiskaping, spesielt innanfor tekniske og maritime næringar. Gode samarbeid med næringslivet gjennom praksisplassar kan sikre god relevans i utdanninga, der næringslivet er med på å forme utdanninga. Særleg viktig no er dei maritime faga sidan Forsvaret skal styrkjast i åra framover, og dei maritime faga har stort behov for kostbart og avansert utstyr. Dette gjeld alt frå simulatorar til avanserte maskinrom, som er heilt nødvendige for å sikre god opplæring på moderne utstyr, som dei kjem til å møte ute i arbeidslivet. Desse skulane må få sine reelle utgifter dekte. For å sikre at skulane kan gjere nødvendige investeringar i utstyr, føreslår Framstegspartiet å auke tilskotet til fagskular med 20 mill. kr for å sikre at dei faktisk blir tilstrekkeleg finansierte.

Dagens finansieringsmodell og organisering gjev rom for ulik praktisering mellom dei ulike fylka. Dette er uheldig då det skaper ulik praktisering, og det hemmar satsinga innanfor fagskulesektoren. Mange fylke er nøydde til å bruke sine frie midlar til å finansiere fagskuletilbodet og gjennomføre nødvendige investeringar i utstyr.

Landet over opplever ein den pressa økonomien i fylka, og dei er nøydde til å spare på alle område i drifta. Dette fryktar vi kjem til å gå ut over tilbodet. Difor meiner vi at ansvaret og finansieringa ideelt sett burde bli tilbakeført til staten. Det er uansett essensielt at det blir sikra stabil, rettferdig og føreseieleg finansiering for heile fagskulesektoren.

Fagskulane bør ha like moglegheiter til å tilby den kompetansen arbeidslivet etterspør uavhengig av økonomien til fylkeskommunen.

Heldigvis ser vi at mengda studentar på fagskulane har auka meir dei siste åra. Dette er i tråd med det arbeidslivet etterspør. Då må vi også som politikarar sørgje for at sektoren får økonomisk berekraftige rammevilkår. Framstegspartiet vil jobbe for å få på plass ein ambisiøs langtidsplan for utvikling av fagskulane. Ein rettferdig og føreseieleg finansieringsmodell og ei satsing på fagskulane vil bidra til auka vekst og ei styrking av norsk konkurransekraft.

Monica Molvær (H) [13:15:44]: Det var en gang et bredt flertall i Stortinget som samlet seg om et barnehageforlik, et forlik som skulle gjelde barnehager i hele landet, ja, i hele kongeriket – ikke som et eventyr, men som et alvorlig løfte om trygghet og forutsigbarhet for barna, foreldrene og de ansatte.

I Norge går om lag halvparten av barna i private barnehager. Mange av disse er startet av gründere, ofte kvinner som har satset alt de har, for å lage en barnehage i sitt lokalsamfunn. De har vært helt avgjørende for at Norge fikk full barnehagedekning, og for å løse et av våre viktigste samfunnsoppdrag: barnas første møte med verden utenfor familien og å gi dem den best mulige starten på livet.

Et forlik forplikter. I dette budsjettet svikter regjeringen oppfølgingen. I dag opplever mange barnehager at de er sendt videre på veien uten niste og uten kart og kompass, samtidig som kostnadene øker og handlingsrommet blir stadig mindre. Regjeringen snakker varmt om tidlig innsats og høy kvalitet i barnehagene. Likevel mangler det økonomiske fundamentet som gjør disse ambisjonene mulig å gjennomføre. Det er som å love trygg grunn å stå på, men samtidig bygge på sand.

Over hele landet står barnehager nå i fare for å gå konkurs, ikke fordi de har vært uansvarlige, men fordi regnestykket rett og slett ikke går opp, og fordi løfter blir brutt. Når ideologi får styre sterkere enn realitetene, framstår regjeringens håndtering som et spill for galleriet. Private barnehager ble lovet forutsigbarhet, men sitter igjen med usikkerhet og regninger de ikke kan betale. Når ansvaret skyves bort og konsekvensene skyves nedover i systemet, er det alltid de mest sårbare som rammes først. I virkeligheten betyr det én ting: Det er barna som betaler prisen.

Barnehager er ikke kulisser i et politisk landskap. De er barnas hverdag. Det er her språket skal utvikles, tillit bygges og framtiden formes. For barna spiller det ingen rolle hvem som eier barnehagene. Det som betyr noe, er at det finnes trygge voksne med tid, kompetanse og stabile rammer rundt seg.

Politikkens oppgave er å ta ansvar og ikke skape usikkerhet. Derfor kan ikke et barnehageforlik behandles som en ønskebrønn. Et forlik i Stortinget er en forpliktelse, og det krever at regjeringen leverer. Nå haster det med en avklaring. Hvis regjeringen ikke følger opp barnehageforliket med reelle midler og handling, risikerer vi at dette ikke blir historien om ansvar og fellesskap, men om et løfte som ble brutt for barnehager i hele landet, og at vi til slutt står igjen og må konstatere: Snipp, snapp, snute, så var stortingsforliket ute. Det kan vi ikke tillate, for det handler ikke om ideologiske markeringer, men om barnas trygghet og om Stortingets troverdighet når vi først gir et løfte.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [13:18:57]: Nå har det vært nok eventyr, la meg heller fortelle en historie fra virkeligheten.

Da SV satt i byrådet i Oslo, innførte vi en stor barnereform, nemlig gratis SFO, eller AKS, som det heter i Oslo. På mange skoler deltok under halvparten av elevene i AKS da det kostet penger, men da det ble gratis, skøyt deltakelsen i været. Økningen var størst i de delene av byen der det er størst utfordringer med levekår. Andre byer startet med det samme, f.eks. Stavanger, der de rød-grønne satt ved makten.

I statsbudsjettene de siste fire årene har SV sikret gratis SFO for alle på 1.–3. trinn i hele landet, etter inspirasjon fra reformen i bl.a. Oslo og Stavanger. Det har gjort en stor forskjell. Flere barn får være med, og familier slipper å bekymre seg for regninger som kan være tunge å bære. Men vi har ikke stoppet der. Nå tar vi et nytt, viktig skritt: Fra neste år blir det gratis SFO også for 4. trinn i levekårsutsatte områder, dvs. områder med områdeløft. Det betyr at barn som trenger det mest, får muligheten til å fortsette i SFO uten at økonomien setter en stopper.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, det er fordi vi ser hva som skjer når regningen kommer på 4. trinn. Rektor ved Olsvik skole i Bergen fortalte denne uken i Bergensavisen at de vet at noen sluttet i høst, da de fikk første regning. «Da gråt vi våre modige tårer», sa rektoren. Av dem som sluttet, beskriver hun noen som de sårbare elevene, som de sterkt ønsker skal være på skolen med lek og venner, framfor å sitte foran en skjerm alene hjemme. Da mister barna et trygt sted å være, gode venner og muligheten til å delta i aktiviteter som gir mestring og glede.

Med gratis SFO på 4. trinn i levekårsutsatte områder sikrer vi at flere barn får være med, at forskjellene blir mindre, og at fellesskapet blir sterkere. Det er sosial utjevning i praksis. Det er politikk som merkes i hverdagen.

SV kjemper for et samfunn der alle barn har like muligheter – uansett hvor de bor, og uansett hva foreldrene tjener. Gratis SFO er et viktig steg på veien, og vi gir oss ikke før vi har et tilbud som er gratis og tilgjengelig for barn, hele veien.

Julia Eikeland (A) [13:21:19]: Fellesskolen er stedet der historiene våre begynner å skrives. Det er her barn møtes på tvers av bakgrunn og får muligheten til å lære av hverandre, men også sammen med hverandre. Mye går bra i skolen, og det skal vi være stolte over, men vi har også noen utfordringer vi er nødt til å ta tak i.

Jeg er vokst opp med en skjerm i hånden, og jeg vet hvor raskt oppmerksomheten brytes når varsler og innhold hele tiden avbryter det vi holder på med. Når skjermen tar for mye plass, tar den også noe annet – roen og konsentrasjonen. Og da vet vi hva som skjer i klasserommet – når roen forsvinner, forsvinner også læringen. Nettopp derfor har Arbeiderpartiet tatt grep: mindre skjerm, mer fysiske bøker og mer tid til det som er helt grunnleggende, nemlig lesing, skriving og regning – ikke fordi teknologi er farlig, men fordi ingen historie gir mening hvis en åpner boken midt i. Sånn er det også i skolen. Uten de grunnleggende ferdighetene, faller resten fra hverandre. Derfor stopper Arbeiderpartiet nå den ukritiske digitaliseringen av norsk skole. Vi må sørge for at flere elever kan lese mer og bedre, og nettopp derfor gir vi minst 1 mrd. kr over fire år til en historisk satsing på leseløftet.

Men fellesskolen slutter ikke når skoledagen er over. Alle barn skal ha lik mulighet til å delta i lek, læring og fellesskap etter skoletid. SFO er der barn leker, lærer og hører til, også etter skolen. Tolv timers gratis SFO for 1.–3. trinn har gjort en reell forskjell. For mange familier er det det som avgjør om barnet får muligheten til å være med eller ei. Derfor er jeg glad for at vi i budsjettforliket sammen med Rødt, Senterpartiet, MDG og SV utvidet ordningen til å gjelde også 4. trinn i levekårsutsatte områder, for barns rett til fellesskap skal ikke avgjøres av foreldrenes økonomi.

Vi vet også at ikke alle elever lærer likt. Noen lærer med blyant, noen lærer med verktøy, og noen lærer best når de får gjøre og ikke bare høre. Derfor styrker vi praktisk læring, med mer utstyr og flere læringsarenaer.

Fellesskolen er hjertet i samfunnet vårt. Når vi styrker fellesskolen, styrker vi også Norge, og det er det dette budsjettet gjør.

Line Marlene Haugen (FrP) [13:24:32]: Jeg ønsker å starte i et helt vanlig klasserom langt utenfor eventyrbøkene, med én lærer og 30 elever. Før timen starter, har den læreren allerede planlagt fire eller flere ulike undervisningsopplegg, for å sørge for tilpasset og individuelt tilrettelagt opplæring. I timen skal det også gis ekstra lese- og skrivestøtte, noen skal ha ytterligere læringsstøtte, og i tillegg er det elever som flyr inn og ut av timen, og noen kjeder seg fordi det er for enkle oppgaver. Alle skal jo lære på sitt nivå. Samtidig må undervisningen også være variert, den må være praktisk, dokumentasjon skal leveres, tiltak evalueres, alle elevene skal også bli sett – alt dette, med én lærer, på en gang. Dette er ikke unntak, dette er faktisk hverdagen i svært mange klasserom.

Denne hverdagen er derimot totalt fraværende i regjeringens virkelighetsoppfatning. I regjeringens plan for Norge loves det også mer praktisk undervisning, flere barn på SFO, mer og tettere oppfølging og flere oppgaver lagt på skolen og læreren. Det som mangler fullstendig, er hvordan dette faktisk skal gjennomføres. Flere barn på SFO krever flere voksne. Mer praktisk og variert undervisning i felles klasserom krever flere lærere, og mer tilrettelegging krever mer tid.

Likevel finner jeg ikke et eneste konkret grep for å styrke pedagogisk personell, ikke én plan for flere kompetente lærere i klasserommet. Tvert imot får vi servert et statsbudsjett som avvikler et av de få tiltakene som faktisk har dokumentert effekt for å beholde lærere i skolen, og det er veiledningsordningen for nyutdannede lærere. Skal vi ta lærerens arbeidshverdag på alvor, må vi også ta ressursbehovet på alvor. FrP mener at veiledningsordningen må videreføres slik den er, fordi kommunebudsjettene er som de er, og fordi den virker.

I tillegg til veiledningsordningen har vi i FrP i vårt alternative statsbudsjett lagt inn 1 mrd. kr øremerket til skolene, men uten ytterligere føringer og krav. Lokale utfordringer krever lokale løsninger og tiltak. Skal vi styrke skolen, må vi ha respekt for virkeligheten i klasserommet – en virkelighet lærerne kjenner godt, men som regjeringen og budsjettpartnerne burde kjent mye bedre.

Øystein Mathisen (A) [13:27:29]: Verden rundt oss endrer seg raskt. Teknologiske gjennombrudd, klimaendringer og en mer urolig geopolitisk situasjon stiller nye krav til Norge. I en slik tid er kunnskap, utdanning og fri forskning ikke bare viktig, det er helt avgjørende.

Derfor er det riktig og viktig at årets budsjett satser tungt på utdanning og forskning. I 2026 foreslås det 51,3 mrd. kr til forskning, en realøkning på 1,8 pst. Dette styrker Norges kunnskap og det vi skal leve av de kommende årene. Det er ikke tilfeldige satsinger, de er målrettede og strategiske. Vi styrker tungregning og digital infrastruktur, satser tungt på kvanteteknologi og KI, på beredskapsforskning, på arktisk forskning og polarforskning gjennom Polhavet 2050, og vi styrker helsefagene. Dette er forskning som styrker Norges konkurransekraft og velferd, nå og i årene framover.

I en tid der fri og uavhengig forskning er under press i land vi samarbeider tett med, er det ekstra viktig at Norge går motsatt vei. Vi skal være et land der kunnskap kan utvikles fritt, basert på fakta, ikke med politisk press eller kortsiktige interesser.

Skal Norge lykkes i framtiden, trenger vi omstilling og økt konkurransekraft. Da er forskning helt avgjørende. Det krever både sterk offentlig finansiering og et næringsliv som investerer mer i forskning og utvikling i de kommende årene.

Vi må forske mer. I dag ligger Norges samlede forsknings- og utviklingsinnsats på om lag 1,85 pst. av bruttonasjonalprodukt. Det er et godt stykke unna målet om 3 pst. og lavere enn både våre nordiske naboland og OECD sitt gjennomsnitt.

Næringslivets andel ligger rundt halvparten av den samlede forskningsinnsatsen, og dette er betydelig under OECD-snittet. Derfor har regjeringen lagt fram en helhetlig strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling, og ministeren har løftet denne saken høyt. Offentlige midler skal ikke erstatte private investeringer, de skal utløse mer. Politikken må gjøre det mer attraktivt og mer lønnsomt å satse på forskning i Norge.

Det er kunnskapen vi bygger i dag, som er avgjørende for hvilke jobber og hvilken verdiskaping vi skal ha og leve av i morgen. Da må vi våge mer. Vi må satse og sørge for å få næringslivet med på laget skal vi få det forskningsløftet Norge trenger, og nå våre ambisiøse mål om mer forskning og utvikling.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [13:30:29]: De private barnehagene har det siste året stått i en særdeles krevende situasjon. Usikkerheten rundt deres framtidige eksistens har økt betydelig, og det er sterkt beklagelig at regjeringen og de styrende partiene – fullt klar over konsekvensene – nå sender 44 000 ansatte i private barnehager inn i julen og et nytt år med stor usikkerhet, særlig knyttet til manglende dekning av pensjonskostnader.

Dette er ikke bare en utfordring for de ansatte, rundt halvparten av barnehagebarna i Norge går i private barnehager, og denne politikken skaper også uro hos et stort antall foreldre. Mange spør seg med rette om de kan være trygge på at ungen deres fortsatt har et stabilt og godt barnehagetilbud i tiden framover.

45 pst. av de ordinære private barnehagene går allerede med underskudd. Hvordan mener regjeringen og de rød-grønne partiene at disse barnehagene faktisk skal overleve? Forutsigbarhet og bærekraft kan ikke erstattes med gode intensjoner.

Så vises det til at det legges inn 800 mill. kr i frie midler til barnehagesektoren. Men disse midlene er ment å dekke krav om toppet bemanning, og nå også svømming, fikk vi vite litt tidligere i dag. Når mange private barnehager allerede sliter økonomisk, er det grunn til å stille spørsmål ved realismen i dette. Hvordan skal disse barnehagene klare å øke bemanningen når de mangler midler til å dekke helt grunnleggende kostnader?

Hver eneste dag går det dyktige og dedikerte ansatte på jobb i både offentlige og private barnehager over hele landet. Vi skal ikke glemme at «barndomstiden for enhver har sine lyshøyder, som siden stråler gjennom hele livet». Tiden i barnehagen danner et viktig grunnlag for livet videre.

For Fremskrittspartiet er det et grunnleggende prinsipp at alle ansatte og alle barn er like mye verdt, uavhengig av om barnehagen er offentlig eller privat. De ansatte gjør en uvurderlig innsats for lek, læring, utvikling og trygghet for de mest dyrebare vi har – ungene våre. Likevel ser vi et tydelig sprik mellom ord og handling. Arbeiderpartiet og deres rød-grønne samarbeidspartier løfter gjerne fram fagforeningsfaner og prinsippet om lik lønn for likt arbeid. Senest fra talerstolen her i går kunne vi høre en representant si at Arbeiderpartiet prioriterer et ryddig, rettferdig og regulert arbeidsliv. Det som nå skjer i praksis, er en systematisk forskjellsbehandling av ansatte i de private barnehagene.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:33:39]: Jeg har merket meg et par eksempler som har kommet opp i debatten, som jeg kanskje synes illustrerer den store avstanden mellom den virkeligheten regjeringen beskriver, og hva som er virkeligheten der ute. Det ene er at det nå er flere lærerstudenter etter at man har fjernet alle inntakskrav. Det sier seg for så vidt litt selv at hvis det ikke er noen krav for å komme inn, fyller man opp plassene. Men samtidig er det nå 40 pst. tomme plasser på barnehagelærerutdanningen, så mye tyder på kannibalisering, ikke at det har kommet flere studenter til oppvekstsektoren, som er så viktig.

Det er andre eksempelet kom fra Vebjørn Gorseth, som kritiserte Venstre for å fjerne rentekompensasjonsordningen for praktiske læringslokaler, og bagatelliserte poenget om at kommunene ikke har råd til å ta opp veldig mange lån, med at det kanskje bare gjaldt Venstre-styrte kommuner. Sannheten er at i salderingsbudsjettet regjeringen leverte i Stortinget, sier de rett ut at de ikke har klart å bruke 70 mill. kr på den ordningen, for det er for få søknader fra kommunene. I Gorseths egen hjemkommune, Steinkjer, landet de i natt et budsjett der de kutter flere stillinger i oppvekstsektoren fordi det er, som Arbeiderpartiets ordfører der sier, en økonomisk krise. Mitt poeng igjen er at små tilskuddspotter hjelper veldig lite, annet enn å få medieoppslag for ministrene, når situasjonen ute er noe helt annet.

Det som gjorde at jeg tok ordet, er at kunnskapsministeren avsluttet replikkrunden med meg med en slags norskanalyse, og den deltar jeg gjerne i. Hun avsluttet nemlig med si at man ikke har landet på hva en forskrift for søknadsordning til private barnehager skal være, og ville ikke svare på om hun skulle følge opp et stortingsvedtak. Og så kom setningen om at hun ville minne om Grunnloven § 75 om at det er Stortinget som bevilger penger, og som er det som avgjør. Da leser jeg det slik, som en elev kanskje ville gjort på skolen, at regjeringen ikke har tenkt å følge opp stortingsvedtaket fordi de mener at budsjettforliket trumfer et stortingsvedtak og trumfer barnehageforliket Arbeiderpartiet var med på.

Da er egentlig mitt konkrete spørsmål til statsråden: Mener hun fremdeles at det er et stortingsvedtak fra oktober som hun skal følge opp, eller mener hun nå at dette budsjettet, som det er flertall for, trumfer det stortingsvedtaket? Hvis hun mener at det trumfer stortingsvedtaket, vil jeg bare si fra Høyres side at det å inngå et forlik med Arbeiderpartiet, hvor Arbeiderpartiet etterpå går ut av det forliket og sier at de bryter det fordi de ikke har tenkt å bevilge pengene til å følge opp det de lovet og ble enige om, eller de skal gå inn i et forhandlingsrom med SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne og fravike det forliket, undergraver hele poenget med et forlik. Så Arbeiderpartiet må rett og slett svare. Hvis de nå mener at de la fram et budsjett som ikke inneholdt penger til å dekke pensjonskostnadene i private barnehager, at de har inngått et budsjettforlik som ikke har de pengene, og vedtar det i dag, betyr det da i Arbeiderpartiets øyne at stortingsvedtaket er trumfet?

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [13:36:45]: Noreg skal byggjast, drivast og utviklast også i framtida. Då treng vi ikkje berre gode planar og ambisjonar. Vi treng faktisk folk som gjer jobben – folk som kan byggje, reparere, produsere, installere og vedlikehalde. Difor er yrkesfaga ikkje berre eit alternativ i utdanningspolitikken, men ein føresetnad. Det er svært gledeleg å sjå at stadig fleire ungdomar vel yrkesfag. I mitt eige fylke, Møre og Romsdal, ligg vi på topp. Der har heile 65 pst. av elevane søkt seg til yrkesfag. Dette viser at ungdomane ønskjer seg ein meir praktisk og relevant veg inn i arbeidslivet.

Mange fylke står no i krevjande økonomiske situasjonar. Innsparingar fører til at skular blir føreslått lagde ned, særleg i distrikta og på skulane med låge elevtal. Nedlegging blir ofte presentert som einaste løysing. Framstegspartiet meiner nedlegging av skular er ei for enkel løysing på dette problemet, då behovet for utdanning ikkje er redusert sjølv om elevtalet går ned. Framstegspartiet vil i staden satse på fleksible og alternative opplæringsmodellar. I vårt alternative statsbudsjett sikrar vi 300 mill. kr til utvikling av og innkjøp til vidaregåande skular.

Søkertala til yrkesfag kan variere veldig mykje frå år til år, noko som gjer det krevjande å planleggje tilbodet. Nettopp difor er samarbeid med næringslivet heilt avgjerande. Gjennom ulike bedriftsmodellar kan større delar av opplæringa skje i bedrift, noko som gjev elevane meir relevant kompetanse.

Vi ser gode eksempel på dette i kommunar som f.eks. Steigen og Tingvoll, der ein har vore løysingsorientert for å gje elevane eit godt og variert utdanningstilbod, sjølv med små elevgrupper. Slike modellar gjer det òg mogleg å oppretthalde skular og utdanningstilbod lokalt, i staden for å sentralisere og leggje ned. Steigen-modellen er eit veldig godt eksempel på det. Her er elevane i bedrift frå første dag i vidaregåande opplæring, med ein tydeleg struktur som gjev ein trygg og glidande overgang frå skule til arbeidsliv.

Framstegspratiet meiner vi må bli flinkare til å ta i bruk alternative opplæringsløp som bryt med det tradisjonelle. Meir praksis i bedrift, produksjonsbasert læring og fleksible løp gjev høgare motivasjon og betre gjennomføring. Næringslivet vårt vil vere heilt avhengig av fagarbeidarar i åra som kjem. Då er det viktig at vi anerkjenner verdien til yrkesfaga fullt ut. Eit mesterbrev er like mykje verdt som ein mastergrad.

Skal vi sikre framtida, treng vi fleire oskeladdar – folk med praktisk sans som er løysingsorienterte og har evner til å få noko gjort.

Monica Molvær (H) [13:40:04]: Det sies at den som skal nå fram, må være villig til å legge ut på veien med mot i brystet og gode støvler på beina. Man må være villig til å gå et stykke, men også ha med seg noe i sekken. Slik er det også med Norge. Skatt, forskning og kompetansepolitikk er ikke tre ulike spor. Det er én og samme ferd. Akkurat nå har regjeringen valgt en kurs som gjør veien tyngre.

Når bedrifter tappes for kapital gjennom skattesystemet, er det norske arbeidsplasser som settes i fare. Det er bedrifter langs kysten og i distriktene som mister mulighetene til å vokse. Det er forskning som ikke blir gjennomført, kompetanse som ikke blir bygd, og lokalsamfunn som blir stående igjen med færre muligheter. Derfor holder det ikke bare å snakke varmt om forskning. Forskningen må prioriteres, og den må kobles tettere til næringslivet.

Høyre vil styrke forskningen, også den næringsrettede, for det er der kunnskapen tas i bruk, arbeidsplasser skapes og nye løsninger vokser fram i samspill mellom bedrifter og akademia. Da hjelper det lite å be næringslivet gå i seg selv, for vi vet også dette: Det nytter ikke å kjefte på hesten når sleden mangler meier.

Arbeiderpartiets nye «plan for Norge» skulle være et veikart for framtiden, men den er påfallende svak på konkret kompetansepolitikk. Det er alvorlig, for kompetanse var ikke bare et sidepunkt i årets oppgjør. Det var et tydelig krav, også fra LO. De har pekt på behovet for livslang læring, for etter- og videreutdanning, for at folk ikke skal falle av lasset når arbeidshverdagen endrer seg. Dette er ikke ideologi. Det er virkelighet i hele landet, for arbeid, kompetanse og omstilling henger tettere sammen enn før.

Samtidig har regjeringen gjort det dyrere og vanskeligere å satse på etter- og videreutdanning for lærere. Det er alvorlig, for det er i skolen grunnlaget legges for at barn skal få en god start på livet og mulighet til å leve ut drømmene sine. Andre land har skjønt det. Våre naboland bruker skattepolitikk aktivt for å tiltrekke seg forskning, kompetanse og næringsliv. De gjør det lettere å satse og lettere å bli.

Norge gjør dessverre det motsatte. Vi legger stein i sekken og undrer oss over hvorfor færre kommer fram. Regjeringen later som om det finnes en form for politisk magi som skal løse det, uten at kursen endres. Politikk er ikke magi, men når rammevilkårene henger sammen, når folk får bruke kompetansen sin og bedrifter får investere i framtiden, kan resultatene bli nesten magiske.

Høyre vil noe annet. I vårt alternative budsjett foreslår vi 6 mrd. kr i skattelette for næringslivet, ikke som et tryllenummer, men som et verktøy. Det kan skape kompetansebygging og nye arbeidsplasser i hele landet.

I alle gode fortellinger kommer det et øyeblikk der veien deler seg. Den ene er trygg og leder ingen steder. Den andre krever mot, men gir muligheter. Høyre velger den veien som fører oss framover.

Line Marlene Haugen (FrP) [13:43:22]: Det å kunne lese er helt avgjørende, både for læring, for videre utdanning og for å mestre livet. Derfor er det heller ingen uenighet når det gjelder målet med regjeringens leseløft. Problemet er egentlig bare hvordan regjeringen tror en skal klare å få det gjennomført, for de omtaler det som et kraftfullt leseløft og en lesemilliard, men vi kan likeså godt være ærlige om hva det egentlig betyr.

1 mrd. kr fordelt over fire år betyr i underkant av 400 kr per elev per år. For de pengene mener altså regjeringen at skolene skal kjøpe flere bøker, redusere skjermbruk, gi intensivopplæring, følge opp daglig lesing og forholde seg til en ny lesekommisjon. Dette er ikke et krafttiltak. Det er en ønskeliste som er sendt rett ned i klasserommet.

Særlig bekymringsfullt er dette for de elevene som opplever vansker med lesing, for skjerm er ikke bare underholdning for dem. For veldig mange av dem er det et helt avgjørende læringsverktøy. De er avhengig av støttefunksjoner og tilpassede tekster kontinuerlig. Jeg lurer veldig på hvordan regjeringen tenker at det da skal løses, når vi skal redusere skjerm. Skal vi ha flere voksne inn i klasserommet som skal sitte én til én med hver elev? Eller er svaret at de elevene rett og slett bare må henge etter og klare seg selv? Dette er i hvert fall ikke å utjevne forskjeller. Det er å skape større.

Vi blir veldig kritisert for å satse på nivådelt undervisning, men vi kan egentlig kalle intensiv opplæring akkurat det samme. Vi kan i hvert fall være enige om at for å lykkes med leseløftet, som vi må ha, må vi bruke de ressursene vi har, smartere. Vi må styrke skolene reelt, og vi må også ta hensyn til at elevene er forskjellige. Leselyst kan ikke skapes ved pålegg og puslete rammer, men med tillit til læreren og respekt for elevene, også de som trenger støtte.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [13:46:02]: Ifølge læreplanen i kroppsøving fra Utdanningsdirektoratet skal alle elever være svømmedyktige etter 4. trinn. Det er ikke et valgfritt mål. Det er et krav.

Norges Svømmeforbund har, sammen med flere samarbeidspartnere, i over 20 år kartlagt svømmeferdighetene blant tiåringene. Undersøkelser fra 2003, 2009 og 2013 viste at omtrent halvparten kunne svømme 200 meter. I 2021 hadde andelen sunket til fire av ti. Utviklingen går feil vei. Samtidig hørte vi i dag fra en av Arbeiderpartiets representanter på talerstolen at det er en stor satsing på svømmeopplæring i skolen.

Tallene blir enda mer alvorlige innad i byene våre. I Oslo er det store og voksende bydelsforskjeller – i praksis klasseforskjeller. I 2024 ble det meldt at i 10 av Oslos 15 bydeler har andelen svømmedyktige fjerdeklassinger falt sammenlignet med for fem år siden. I bydel Stovner besto bare 5 pst. av elevene svømmetesten. I Nordre Aker besto 88 pst.

Konsekvensene er ikke teoretiske. De er dødelige. I 2023 mistet 79 mennesker livet i drukningsulykker. I 2024 økte tallet til 95. Sammenlignet med Sverige, justert for folketall, har Norge omtrent dobbelt så mange drukningsulykker. Årsakene er sammensatte, ja, men én ting er helt sikkert: Det blir ikke bedre av at de rød-grønne nå kutter 77,5 mill. kr i svømmeopplæringen til barnehagebarn.

Midt i dette står frivilligheten. I over ti år har frivillige organisasjoner, sammen med det offentlige, stilt opp sent og tidlig for å gi barn svømmeopplæring. Det er et treffsikkert samarbeid som årlig har gitt 40 000 barn bedre svømmeferdigheter, trygghet og mestring – og som har bidratt til sosial utjevning. Nå fjernes ordningen. 40 000 barn mister tilbudet. Ti år med kompetanse og fagmiljø bygges ned. Hvordan kan de rød-grønne samarbeidspartiene forsvare dette?

Kommunene står allerede i en svært krevende økonomisk situasjon. Når staten trekker seg ut, er det ikke «noen andre» som tar regningen. Da er det foreldrene, og da er vi på vei mot et Norge der svømmeopplæring ikke lenger er en rett og en mulighet for alle barn.

Skal alle barn i Norge lære å svømme, i tråd med læreplanene – eller bare de som har råd til det? Det handler om trygghet, det handler om liv og helse, og jeg er veldig skuffet over hva slags samfunn de rød-grønne samarbeidspartiene mener at vi skal være.

Simen Velle (FrP) [13:49:12]: For noen minutter siden holdt representanten Tybring-Gjedde et innlegg i denne salen. Representanten spurte konkret kunnskapsministeren om hun kunne svare på hvilken av disse to forskriftene man har planer om å legge fram. Hvilket vedtak er det Stortinget fatter, som skal trumfe hva?

La meg tillate meg å minne Stortinget om at før sommeren landet Stortinget et forlik om barnehage. I trontaledebatten denne høsten, altså i oktober før budsjettframleggelsen, vedtok Stortinget igjen – og understreket – at det skal kompenseres for reelle pensjonsutgifter i private barnehager fra 1. januar 2026. I dag, i replikkrunden, siterer så statsråden Grunnloven og peker på at det ikke er bevilget penger i statsbudsjettet for neste år. Det holder rett og slett ikke.

Spørsmålet er: Hvilket av disse to vedtakene er det kunnskapsministeren og dermed regjeringen har intensjon om å følge opp? Og er det slik at man bare fordi man inngår et statsbudsjett et halvt år etterpå, skal slippe å forholde seg til de forlikene Stortinget vedtar?

Jeg velger å stille meg bak den tydelige bemerkningen representanten Tybring-Gjedde kom med, om at hvis dette er den linjen regjeringen har i forlik, er det nesten ingen vits i å behandle forlik med regjeringen – for da kan et annet flertall fatte et annet vedtak noen få måneder etterpå. Det undergraver hele konseptet forlik, det undergraver den tilliten Stortinget har til regjeringen, og jeg minner statsråden om at det er ikke frivillig om man ønsker å følge opp Stortingets vedtak eller ikke. Stortinget fatter vedtak, og regjeringen har som jobb å følge opp de vedtakene Stortinget fatter.

Jeg ber, på lik linje med komitélederen, statsråden om faktisk å forklare Stortinget hva statsråden har planer om å legge fram som en forskrift, og jeg ber egentlig om at statsråden tegner seg på slutten av debatten.

Erling Sande (Sp) [13:51:19]: Også eg er nysgjerrig på å høyre svaret frå statsråden på spørsmålet frå Velle. Så tok eg ordet no for både å takke for ein god debatt og ha ein visitt til FrP i denne debatten – m.a. til det verkelegheitsbildet ein teiknar av norsk skule. Det er ikkje fordi eg er ueinig i alt FrP kjem med, for det klårt at nedgangen i skuleresultat, trivselsutfordringar og ikkje minst at færre opplever meistring, er òg Senterpartiet opptekne av, vi synest òg dette er svært alvorleg, men med fare for å verke litt sånn som sjuande far i huset og vise til historia: Dette starta jo ikkje då Arbeidarpartiet og Senterpartiet gjekk inn i regjering i 2021, det starta lenge før det. Det starta berre nokre år etter at Høgre og FrP lanserte sitt prestisjeprosjekt: kunnskapsskulen – med fleire timar, meir teori, meir stillesitjing og meir testar og prøver.

Grunnen til at eg tek det opp, er at eg kunne ønskje meg eit litt meir sjølverkjennande FrP òg i debatten. Eg trur ein må vere villig til å ta eit oppgjer med den politikken ein over tid har stått for, viss vi skal kunne tenkje nytt kring norsk skule og kome vidare med tenkinga om korleis vi sikrar at elevane framover opplever meir meistring i skulen, slik at vi får snudd dei grafane som no peikar nedover.

Senterpartiet har peika på behovet for ein praktisk skule, for det kan ikkje vere sånn at det berre er dei elevane som er teoristerke, som skal oppleve meistring. Då treng vi nettopp å ha meir fleksibilitet. Vi treng å ha fridom òg for skuleeigar og for skuleleiing til å finne gode lokale opplegg for desse elevane – og for alle elevane.

Vi trur også at det starta mykje før. Den frie leiken skulle jo ha ein plass i skulen då seksårsreforma blei innført. Men han fekk ikkje nokon plass, iallfall ikkje god nok plass, i skulen, og det trur vi heller ikkje nødvendigvis har tent elevane våre. For den frie leiken er òg viktig når ein skal utvikle evner både fagleg og sosialt.

Eg håpar at denne runden, og andre rundar vi har hatt og skal ha framover, der vi debatterer utdanningspolitikk, vil gje oss moglegheit til kanskje å stake ut ein ny kurs, der vi får gjort viktige endringar i norsk skule som snur ein del av dei utviklingstrekka vi no ser.

Vebjørn Gorseth (A) [13:54:22]: Jeg tenkte egentlig jeg skulle snakke om noe annet, men det ble behov for å svare ut en del påstander om mitt hjemfylke Trøndelag og min hjemkommune Steinkjer. Det er ingen i denne salen og ikke noe verken flertallsbudsjett eller alternativt budsjett som ville ha løst alle utfordringer i Kommune-Norge. Men i det vedtatte statsbudsjettet gjøres det en historisk satsing på kommuneøkonomi. I Steinkjer, som, ja, vedtok budsjett for 2026 i de sene timer nå i natt, får man muligheten til å opprettholde miljøterapeutstillinger, samtidig som man for første gang på veldig mange år leverer et budsjett i balanse. Det er et tegn på at denne regjeringen også leverer på kommuneøkonomi. I Trøndelag fylkeskommune, som jeg også kjenner godt, styrt av Høyre, kuttes det nå massivt, hundretalls av millioner kroner i økonomiplanen, i skolebudsjettene. Arbeiderpartiet har vist at det går an å prioritere skole også i kommuner, også i fylker, for, som vi alle i denne salen vet, også kommune- og fylkespolitikk handler om å prioritere, og Arbeiderpartiet viser at vi prioriterer skole.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [13:55:53]: Først til dette med barnehagepensjon og private barnehager. Det er interessant at FrP plutselig er opptatt av forliket de ikke ville være med på, men det er verdt å merke seg.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at ansatte i private barnehager skal ha likeverdige pensjonsvilkår som for ansatte i kommunale barnehager. For å gjenta: Vi vil komme tilbake til hvordan innretningen av pensjonsinnskuddet skal ut som en del av den nye forskriften til barnehageloven. Regjeringen er opptatt av å lytte til de høringsinnspillene som har kommet, og å følge opp Stortingets vedtak. Forskriften er klar når den er klar.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:56:59]: Nå sier kunnskapsministeren at man skal følge opp Stortingets vedtak. Mitt spørsmål var: Hva slags vedtak følger hun opp? Er hun enig i at vedtaket fra oktober fortsatt gjelder, og at det er den forskriften som skal innføres 1. januar, altså om to uker, eller mener hun at budsjettet som vi nå debatterer, og som Senterpartiet er med på, gjør at det vedtaket ikke lenger er det regjeringen forholder seg til det. Det er spørsmålet. Hvilket vedtak er det kunnskapsministeren forholder seg til? Vedtaket fra oktober er veldig tydelig. Det er egentlig ikke rom for mye tolkning. Man skal innføre en søknadsordning som dekker dokumenterte pensjonskostnader opp mot kommunens tak på de samme kostnadene. Så jeg håper kunnskapsministeren kan avslutte budsjettdebatten med å avklare om det er vedtaket fra oktober hun mener gjelder, eller om det er budsjettet hun mener fraviker.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [13:57:58]: Forskriften ennå ikke er lagt fram. Det er derfor ikke naturlig å gå inn i en diskusjon om noe som ikke er lagt fram. Forskriften kommer i tide til fristen og vil da bli kjent for Stortinget og resten av landet.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke for debatten i dag og ønske alle en riktig fin jul og godt nyttår.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:58:41]: Dette holder ikke. Vi debatterer nå om vi skal vedta et budsjett som et flertall ønsker å vedta, og så er spørsmålet: Mener kunnskapsministeren at dette budsjettet gjør at vedtaket fra oktober ikke lenger gjelder, eller mener hun at stortingsvedtaket fortsatt gjelder? Stortinget må få svar fra kunnskapsministeren hvorvidt hun mener at hun skal følge opp et stortingsvedtak, eller mener hun at dette budsjettet nå betyr at stortingsvedtaket ikke trengs å følges opp. Jeg spør ikke kunnskapsministeren om hva slags forskrift som skal legges fram, jeg har forstått at hun ikke ønsker å svare på det, men mitt spørsmål er: Mener hun at det er stortingsvedtaket fra oktober som hun skal følge opp, eller mener hun at det stortingsvedtaket ikke lenger gjelder, fordi vi vedtar et budsjett her i dag? Det må kunnskapsministeren kunne svare på.

Mani Hussaini (A) [14:00:35] (komiteens leder): Jeg er glad for at vi har en historisk budsjettenighet som styrker energipolitikken, tar vare på naturen og bidrar til at vi når våre klimamål – en politikk som kutter utslipp, skaper jobber og bidrar til trygghet for framtiden.

Før sommeren fremmet Arbeiderparti-regjeringen forslag om norgespris på strøm og fikk tilslutning til det, mot FrPs og Høyres stemmer. Med norgespris får folk bedre råd. Siden 1. oktober har nesten 1,1 millioner nordmenn tegnet norgespris og spart over 1,6 mrd. kr i løpet av de to første månedene ordningen har eksistert. Det gir folk trygghet og forutsigbarhet for strømregningen og for lommeboken.

Det kommer daglig angrep på norgespris fra ulike hold, som mener at akkurat deres problem kan forklares med innføringen av norgespris. Da synes jeg energiministeren sier det veldig godt: Det er ikke norgespris som gir høye strømpriser, det er høye strømpriser som er grunnen til at norgespris ble innført.

Vi er på god vei til å nå våre klimamål. Fra 1990 til 2020 gikk utslippene ned med bare 3,6 pst., men i løpet av de fire siste årene har vi greid å få ned utslippene med nesten 10 pst. Budsjettenigheten med våre rød-grønne venner gjorde et bra klimabudsjett enda bedre. Vi får bl.a. mer penger til Enova, skogvern, satsing på kollektivtrafikk og klima- og naturarbeid i kommunene. Vi er enige om at kunnskap om hvordan vi kan styrke konkurranseevnen og legge til rette for flere næringer som bærer norsk økonomi, er bra.

Norge leverer 30 pst. av Europas gassforbruk og 20 pst. av oljeforbruket. Når Europa nå har vedtatt at de skal fase ut russisk gass fra 2027, blir norske olje- og gassleveranser enda viktigere for Europas energisikkerhet. Norsk sokkel er moden, og derfor vil det av naturlige årsaker bli et produksjonsfall i olje- og gassnæringen. Da blir vår viktigste jobb å dempe det fallet gjennom å legge til rette for stabile rammevilkår for næringen.

I urolige tider trenger vi politikere som skaper ro og forutsigbarhet. Når alt rundt oss er så usikkert, trenger vi ikke å skape mer usikkerhet her fra Stortinget. Derfor er jeg bekymret over at det største opposisjonspartiet, FrP, nå snakker om å reforhandle vår viktigste handelsavtale, at de i sitt alternative budsjett gjør store kutt for næringslivet og går løs på tusenvis av arbeidsplasser, at de i fullt alvor vurderer å trekke tilbake tillatelser og konsesjoner gitt til industrien. Når FrP ennå ikke har bestemt seg for om de skal stemme for å trekke tilbake konsesjonen til Melkøya eller ikke, er det kroneksempelet på ustabile rammevilkår for olje- og gassnæringen, og det er det siste Norge trenger.

Tor Mikkel Wara (FrP) [14:10:16]: I tillegg til det statsbudsjettet vi diskuterer, har regjeringen også lagt frem en såkalt plan for Norge, bestående av fem kapitler. Det var ikke et eget kapittel om klima og miljø – heldigvis, får vi kanskje si. Kanskje det betyr at regjeringen ikke skal plage folk og næringsliv med nye, overraskende grep – men overraskelsene kan uansett komme.

Det som står i regjeringens plan, og for så vidt i budsjettet, er at Norge skal nå sine klimamål. Jeg tenker at det er det eneste vi er helt sikre på at regjeringen ikke kommer til å klare. Det er nemlig slik at målene man styrer etter i dette budsjettet, er helt urealistiske. Det er ikke mulighet til å oppnå dem med det budsjettet man har her. Det er også slik at vi ikke kjenner kostnadene for å nå de målene, for det redegjøres det ikke for i budsjettet. Man vedtar noe, men vi kjenner ikke totalsummen av å nå klimamålet.

Det vi ser, er at man også, som det tredje punktet, har en politikk hvor man flytter enten utslipp ut av landet eller penger ut av landet. Da får vi en del merkelige eksempler. I Oslo er det slik at man må importere søppel fra Storbritannia – man har gjort det. Man pakker altså søppel i baller og legger det på loss i Storbritannia og frakter det med båt til Norge. I Norge lastes det over i lastebiler og kjøres opp til Klemetsrud-anlegget og brennes. Samtidig er det lastebiler med norsk søppel som kjører forbi Klemetsrud-anlegget og til Sverige, for der har de ikke CO₂-avgift. Fiskebåtene drar til Danmark, eller enda lenger, for å bunkre. Det er også en måte å flytte både penger fra fiskere og utslipp ut av landet på, uten at det gjør noe med den store runden.

Elektrifiseringen av sokkelen er også et slikt eksempel. Man flytter altså penger fra strømkundene, og så flytter man utslippene til Tyskland. Man flytter penger i så stor grad at man må ha en egen kompensasjonsordning også der. Ja, selv de som tjener penger på strømmen, Statkraft, skal ha en kompensasjonsordning så de kan kjøpe seg en elbil. Det er vel dette som kalles sirkulær økonomi, og det er kanskje også det vi skal leve av etter oljen.

Regjeringens politikk tyder mye på det Ronald Reagan sa, litt omskrevet til norsk: Regjeringen mener altså at hvis det fungerer, skal vi skattlegge det, hvis det fortsatt fungerer, må vi regulere det, og hvis det slutter å fungere, skal vi subsidiere det.

Fremskrittspartiet har lagt frem et forslag som skal gi større frihet for folk og næringsliv til å jobbe med sitt næringsliv og nå de målene man ønsker.

Aleksander Stokkebø (H) [14:18:28]: Høyres mål er klart: Vi jobber for likere og lavere strømpriser, nok ren og rimelig kraft til industrien og effektive utslippskutt. Nettopp derfor trenger vi mer ren kraft raskere. På Høyres vakt ble det gitt konsesjoner til i overkant av 16 TWh ny kraftproduksjon, mens det under Støre-regjeringen kun er gitt konsesjon til 0,7 TWh. Mangelen på kraft er i ferd med å kortslutte både klima- og industripolitikken, og den holder strømprisene høyere enn de trenger å være.

I en slik situasjon bør politikken gi forutsigbarhet for investeringer i mer ren kraft. I stedet får vi stadig nye skattesjokk fra Arbeiderpartiet. Det skaper uro, senest med forslaget om grunnrenteskatt på småkraft, og det stanser prosjekter som raskt kunne gitt mer ren kraft.

Høyre peker ut en annen kurs. For det første: Nei til skattesjokk som stopper småkraft, og ja til stabilitet som utløser mer utbygging. For det andre: Raskere konsesjoner for kraft og nett, med prioritering av grå arealer og opprusting av eksisterende vannkraft. For det tredje: En prøveordning med auksjonsbasert investeringsstøtte til solparker, hvor mest kraft får minst støtte i områder med stort behov og lav konflikt, og hvor vi spesielt ser etter prosjekter hvor man utnytter grå arealer og reduserer presset på norsk natur. Dette kan raskt utløse nesten like mye kraft som regjeringen har klart å tildele på hele fire år.

Det er over fire år siden strømprisene skjøt i været, men regjeringen har ennå ikke foreslått en god løsning for næringslivet i Rogaland og på Sør- og Vestlandet. Det er skuffende. Det er helt uakseptabelt at strømprisene gjør det mye dyrere å drive bedrift i Kristiansand og Stavanger enn i Oslo. Derfor sender stortingsflertallet i dag en klar melding til regjeringen: Prøv igjen, for det dere har levert, er ikke godt nok. Derfor kutter Høyre elavgiften for folk og næringsliv mer enn det Arbeiderpartiet og forlikspartnerne gjør.

Med Høyres budsjett tar vi viktige skritt for likere og lavere strømpriser, for nok ren og rimelig kraft til industrien, og for effektive utslippskutt. Vi ser fram til å jobbe med komiteen for å nå våre felles mål.

Jeg tar opp forslagene Høyre er med på.

Lars Haltbrekken (SV) [14:27:35]: I årene framover skal Norge gjennom store omstillinger. I dag løper Norge en høy risiko ved at oljenæringen utgjør en så vesentlig del av landets økonomi. Dagens politikk legger i altfor stor grad til rette for petroleumsnæringen, heller enn å sette i gang den nødvendige vridningen av eksisterende kompetanse og teknologi over til framtidens næringer. Vi blir med dette sårbare for svingninger, både i oljepris og for et økende klimaengasjement rundt omkring i verden.

I SVs alternative statsbudsjett foreslår vi å redusere denne sårbarheten gjennom å innføre en omstillingsavgift på produksjon av olje og gass. Det vil bidra til å få ned produksjonen, men det vil også gi inntekter til staten, som kan brukes på omstilling av norsk industri. Vi har sett stor vilje i industrien til å kutte utslipp av klimagasser og til å gå over til fornybare løsninger. I tillegg foreslår vi også i vårt alternative budsjett å styrke Enovas innsats med å legge til rette for den omstillingen som skal skje i industrien.

I årene framover kommer vi til å trenge mer kraft for å kutte utslipp og erstatte dagens fossile energibruk med fornybar kraft. Den beste måten å skaffe til veie denne kraften på, er gjennom å frigjøre kraft ved å redusere dagens energiforbruk. Potensialet for energieffektivisering i Norge er stort, og det er dessverre et politikkområde som har blitt neglisjert i lang tid. Derfor foreslår vi også å øke bevilgningene til energieffektiviseringstiltak og utbygging av solenergi gjennom Enova. Det vil gjøre at folk og næringsliv får muligheten til å ta i bruk løsninger som vil redusere deres strømforbruk og dermed også deres strømregninger.

De siste årene har vi sett en stagnasjon i utbyggingen av solceller på tak. Derfor foreslår vi i vårt alternative budsjett at det innføres en norgespris-ordning på salg av solstrøm, hvor du skal få en garantert minstepris på salg av solstrøm fra ditt tak. I budsjettforhandlingene fikk vi gjennomslag for at en sånn ordning i alle fall skal utredes. Dette vil være konfliktfri kraft, som ikke innebærer nye naturinngrep.

Så vil jeg få uttrykke glede over at vi nok en gang, sammen med våre budsjettpartnere, har fått satt en stopper for gruvedrift på havbunnen.

Maren Grøthe (Sp) [14:36:11]: Norge har i over hundre år vært en energinasjon. Gjennom nasjonal kontroll og klok forvaltning av våre felles naturressurser har vi lagt grunnlaget for arbeidsplasser, verdiskaping, vekst og utvikling over hele Norge. For Senterpartiet er det avgjørende å sikre at Norge fortsatt skal være en energinasjon. Derfor har det også være uaktuelt for oss å være med på radikale endringer av norsk olje- og gasspolitikk i budsjettforhandlingene. Olje- og gassnæringen er Norges største og viktigste næring og gir landet vårt en unik økonomisk handlefrihet. Den må utvikles i årene som kommer, ikke avvikles.

Samtidig har kraftutbygging og nasjonal kontroll over naturressursene våre sikret tilgang på kraft og at lave og stabile strømpriser har vært et viktig konkurransefortrinn for norske husholdninger og norsk industri i generasjoner. Senterpartiet er glad for at norgespris er kommet på plass, og at vi kutter videre i elavgiften i dette budsjettet, men neste steg må være å ta større strukturelle grep i strømpolitikken, ta mer kontroll over strømeksporten og begrense prissmitten fra Europa.

Norge må også føre en klimapolitikk som virker, og som tar utgangspunkt i norske forhold og folks hverdag. Senterpartiet sier nei til symbolpolitikk som i realiteten flytter utslipp, og ja til tiltak som kutter utslipp, skaper verdier og styrker tryggheten i hele landet. Derfor er jeg glad for at vi i budsjettavtalen har fått gjennomslag for flere tiltak som skal forhindre karbonlekkasje, men også for at denne budsjettavtalen sikrer både viktige satsinger på kollektivtransport over hele Norge, en tydelig satsing på klimatiltak i skog og skognæringen, og mer til bl.a. internasjonal klimafinansiering.

Avslutningsvis vil jeg framheve at det er bra at vi får stoppet de uforståelige kuttene i forebyggende og konfliktdempende rovdyrtiltak som regjeringen la opp til. Samtidig trenger vi en rovdyrforvaltning som i større grad baserer seg på et ordentlig tallgrunnlag, og reell bestandsregulering i tråd med rovdyrforliket. Derfor er jeg også glad for at vi fikk inn 2 mill. kr ekstra til bestandsovervåkning og -regulering av jerv.

Jeg vil takke budsjettpartnerne våre og de andre partiene i komiteen for konstruktivt arbeid så langt. Senterpartiet har nå en nøkkelrolle i Stortinget. Den skal vi bruke for å få mest mulig gjennomslag for små og store saker som sikrer utvikling i hele landet og i energi- og miljøpolitikken.

Sofie Marhaug (R) [14:44:25]: Da Rødt la frem vårt alternative budsjett i november, viste Rødt hva vi ville ha prioritert dersom Rødt hadde styrt alene: Vi ville ha brukt langt mer til både klima- og naturtiltak i kommunene, flom- og skredforebygging og kollektivtransport, og vi ville ha økt innsatsen for å reparere Oslofjorden enda mer og økt støtten til energieffektivisering. Samtidig ville vi ha kuttet i satsing på vindkraft og oljeleting. Rødt ville dessuten hatt en ordning med en sosialt og geografisk rettferdig tilbakebetaling av klimaavgiftene, for å gjøre klimapolitikken mer rettferdig.

I selve budsjettforliket fikk vi gjennomslag for flere av våre viktige prioriteringer innenfor energi og miljø. Jeg er spesielt stolt over at vi fikk stanset gruvedrift på havbunnen i hele perioden. Det betyr forhåpentligvis kroken på døren for en useriøs næring som ikke hadde planer om å respektere den norske arbeidsmiljøloven, og som ville ha flyttet en helt ny skanse for naturødeleggelse – denne gangen på dyphavet.

Jeg er også stolt over at vi gjennomfører en krisepakke til kollektivtransporten, slik at det blir mulig å velge mer miljøvennlig, og over at vi gir en milliard til skogvern og øker potten til Oslofjorden. Jeg vet at det ikke er nok til å få bukt med alle utfordringene, men det er en god og viktig start. Jeg vil takke alle vi har forhandlet med, for samarbeidet om disse områdene.

Rødt er også glad for at vi øker CO₂-avgiften på sokkelen. En næring med milliardoverskudd skal og bør betale for sine utslipp, hvis klimapolitikken skal være rettferdig.

Rødt lever også godt med kutt i elavgiften og norgespris på strøm. Det var ikke våre foretrukne løsninger, men alt som bidrar til å kutte i strømregningen til folk flest, er vi glad for, og det vil ikke Rødt motsette seg. De store, strukturelle grepene gjenstår likevel i energipolitikken for å få kontroll over kraften, med strengere regulering av både eksporten og prisene, og større uavhengighet fra EUs markedsstyrte energipolitikk.

Et annet område der det gjenstår en del sett fra Rødts side, er naturpolitikken. Vi fikk penger til naturrestaurering og natursats, og vi fikk ikke minst en stor seier med stans i gruvedrift på havbunnen, men det gjenstår fortsatt mye. Særlig kraft- og hytteutbygging kommer til å spise mye av norsk natur de neste årene. Rødt lover å være en konstruktiv samarbeidspartner, men vi vil også stille tøffe krav, ikke minst når det gjelder disse utbyggingssakene. Både naturen vår og tradisjonelle næringer som reindrift fortjener et langt sterkere vern enn det som er regjeringens gjeldende praksis.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [14:51:49]: De siste ukene har klima- og oljepolitikk vært noe vi har snakket veldig mye om i denne salen. Det er ikke tilfeldig, men et resultat av at MDG har stått på kravene og til slutt sikret en omstillingskommisjon for oljenæringen. Vi går til kjernen av klimaproblemet, for hovedårsaken til klimakrisen er og forblir fossil energi, og hovedløsningen er å slutte med det. Mer komplisert enn det er det ikke. Norge trenger likevel en plan for hvordan vi skal omstille økonomien og arbeidsplassene for en tid etter oljen.

Det stopper ikke der. Gruvedrift på havbunnen er stanset ut stortingsperioden. Hvis vi skal tro næringen selv, betyr det spikeren i kisten for planene deres i dyphavet. Skogvernbudsjettet for 2025 ble det største noen gang, og MDG forhandlet inn en hel milliard ekstra i stortingsbehandlingen. Det er historisk, og det betyr 200 km² ekstra vernet skog. Arbeidet med MDGs nasjonale månedskort er også allerede startet og skal være klart innen 2027, men i mellomtiden kommer halvannen milliard ekstra til kollektivtransporten i 2026.

Dette er bare noen av de mange gjennomslagene som MDG har fått. Vi står ved et veiskille i klimapolitikken. Skal miljøpartiene bruke all sin makt på å småflikke på tall – eller skal vi sikre at vi kommer oss ut av den dype dalen som klimadebatten har vært i de siste fire årene, fordi de oljegrå partiene får sette politiske kjepphester over kunnskap, uten at miljøpartiene protesterer?

Den tiden er forbi når MDG skal være med og bestemme. Norge er kanskje et veldig lite land, men norsk olje- og gassproduksjon er en veldig stor driver bak klimakrisen. Utslippene som kommer når norsk olje og gass brennes, er ca. ti ganger så store som alle utslipp fra norsk territorium til sammen. Tilgangen til norsk olje og gass er et kronargument for kreftene som motarbeider den grønne omstillingen i Europa.

Jeg vil takke de rød-grønne partiene for samarbeidet. Jeg har tro på at denne budsjettenigheten er starten på en rettferdig, ambisiøs og nødvendig omstilling. Vi har mye jobb og mange diskusjoner foran oss, men jammen er det godt endelig å være i gang.

Hans Edvard Askjer (KrF) [15:00:45]: Energi-, klima- og miljøpolitikken må gi trygghet og forutsigbarhet for folk og næringsliv her hjemme og samtidig bidra til reelle utslippskutt nasjonalt og globalt.

Med Arbeiderpartiet i regjering har staten tjent enorme summer på høye strømpriser. Nå er vi på overtid for å betale tilbake til husholdninger og næringsliv. Regjeringens svar er Norgespris. Norgespris er i praksis bare en fastpris på strøm – 40 øre per kWt pluss moms, som husholdningene må betale uansett om strømmen er dyr eller billig. Ordningen gjelder bare for husholdninger ikke for næringslivet. Ordningen gir heller ingen belønning for å bruke strøm når strømmen faktisk er billig.

Når husholdningene bruker mer strøm samtidig som kraften er knapp, blir det mindre igjen til næringslivet. Da er det bakeren, slakteren og andre helt vanlige bedrifter som fortsatt må ut i et dysfunksjonelt strømmarked med høye og ustabile priser.

I vårt budsjett dekker staten 100 pst. av strømprisen over 50 øre per kWt. Til sammenligning inntraff regjeringens tidligere strømstøtte først når prisen ble 70 øre, og da dekket støtten kun 90 pst. av det overskytende.

Kristelig Folkeparti stopper ikke med makspris. Ideelt sett vil vi også fullfinansiere strømnettet over statsbudsjettet, slik at ingen trenger å betale nettleie. Vi vil også la private aktører få delta i utbyggingen av strømnettet. Riksrevisjonen har tross alt rettet kritikk mot regjeringen fordi nettutbyggingen går for sakte. Og som statsråden vet, ønsker vi å samle alle strømprissoner i Sør-Norge for å sikre reelt grunnlag for sunn næringsutvikling over hele landet.

Til det globale perspektivet: Kristelig Folkeparti øker innskuddet i klimainvesteringsfondet med hele 5 mrd. kr. Vi holder det i tillegg utenfor bistandsbudsjettet og øker risikokapitalen med 1,7 mrd. kr. Fondet ble etablert av Kristelig Folkeparti i regjering og investerer i fornybar energi i utviklingsland. På få år har fondets investeringer allerede bidratt til 17,6 millioner tonn årlig i unngåtte CO₂-utslipp. Til sammenligning tilsvarer dette rundt 40 pst. av Norges samlede årlige utslipp.

Et avgjørende slag mot klimakrisen står i utviklingsland. Disse landene trenger langt mer energi for å vokse ut av fattigdom, og hvis den energien ikke er fornybar, vil ikke bare de, men også vi, tape klimakampen vi alle vil vinne. Derfor er klimainvesteringsfondet god klima- og utviklingspolitikk og økonomisk politikk i en og samme satsing.

Marit Vea (V) [15:08:13]: Klimaendringene er en alvorlig trussel mot framtidig sikkerhet og velferd, men klimaendringene er også et problem akkurat nå. I Indonesia opplevde de katastrofale flammer i november, for noen få dager siden tok styrtregn og flom livet av 37 mennesker i Marokko, og her i Oslo har vi knapt hatt en mildere desember. Klimaendringene er her nå, og taksameteret for klimaskader er i ferd med å løpe løpsk. Dette er grunnen til at Norge har forpliktet seg til å kutte utslippene med minst 55 pst. innen 2030 og inntil 70–75 pst. innen 2035.

Men regjeringens egen grønne bok viser at vi på bare ett år har kommet lenger unna å nå klimamålene våre. I tillegg har budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne ført oss enda lenger unna målene, og i går kom tall fra klimakontrollen som viser at norske klimakutt forsinkes med fire år med neste års statsbudsjett. Med dette flertallets politikk vil vi nå klimamålene for 2030 i 2039!

Skal vi nå klimamålene, krever det en helt ny kraft, vilje og ikke minst ledelse i klimapolitikken. Den kraften og viljen er helt fraværende hos regjeringen og dette stortingsflertallet. Jeg tviler egentlig ikke på at MDG, SV og kanskje til og med Rødt prøvde i budsjettforhandlingene denne høsten, men faktum er at de mislyktes. Etter en lang tradisjon der grønne partier, det være seg Venstre eller SV, har sørget for større klimakutt etter forhandlingene, har dagens flertall oppnådd det motsatte. Norge trenger en regjering og et flertall som gjør politikken mer bindende, gir retning og sikrer at summen av enkeltvedtak faktisk bringer oss nærmere de klimamålene regjeringen fortsatt hevder at de kan nå.

Venstres alternative statsbudsjett viser hvordan klimamålene for 2030 og for 2035 kan nås. Det er mulig, gjennom en kombinasjon av å bruke skatte- og avgiftspolitikken, nye krav til nullutslipp, økte bevilgninger i ordninger som Enova, og en helt annen satsing på jernbane og kollektivtransport.

Venstres politikk for å ta vare på naturen og kutte utslipp er ikke fremmet for å plage folk unødvendig. Den er fremmet for at folk ikke unødvendig skal bli plaget av ekstremvær og klimaødeleggelser om noen få år. Den er fremmet for å gi norsk næringsliv den forutsigbarheten de både trenger og etterspør. Den er fremmet for å hjelpe regjeringen å nå de målene de fortsatt hevder at de ønsker å nå.

Jeg tar til slutt opp forslagene fra Venstre.

Statsråd Terje Aasland [15:13:01]: La meg starte med å takke Rødt, SV, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet, som sammen med Arbeiderpartiet sikrer flertallet for et godt budsjett – et godt budsjett for landet. Arbeiderpartiet er tydelig: Vi skal skape trygghet for framtiden og utnytte de fantastiske mulighetene vi har.

Et slikt samfunn forutsetter en rettferdig energipolitikk som styrker konkurransekraften og skaper verdier i hele landet. Stabilitet og forutsigbarhet er nøkkelord for det, og det legger vi grunnlaget for i det budsjettet vi nå behandler.

Det er store verdier vi snakker om. Norsk petroleumsvirksomhet står for nær 700 mrd. kr i statlige inntekter og over 200 000 arbeidsplasser. Leverandørindustrien i tilknytning til olje og gass alene omsatte i fjor for nesten 500 mrd. kr. Petroleumsvirksomheten er ikke bare grunnleggende for velferdsstaten vår. Den er avgjørende for at Europa, som nå frigjør seg fra russisk olje og gass, kan oppleve energisikkerhet, men også vår egen energisikkerhet er avhengig av det.

Det snakkes ofte om en omstilling som kommer. Vi er allerede godt inne i en omstilling. Produksjonsfallet kommer, men for å sikre arbeidsplasser, investeringer og verdiskaping må vi føre en rettferdig politikk som demper fallet. Det gjør Arbeiderpartiet. Det er ikke til hinder for omstillingen, men tvert om grunnmuren. Samtidig skal klimagassutslippene ned. Derfor styrker vi også satsingen på fornybar energi. Derfor har vi tatt store skritt på karbonfangst og -lagring, hvor viktige milepæler er nådd ved at fanget CO₂ nå trygt lagres på norsk sokkel.

Havvind representerer i dag omkring 7 000 årsverk. Vi er godt i gang med Sørlige Nordsjø II, og prosjektområder er tildelt for Utsira Nord. Vi trenger mer kraft og mer nett for å kutte utslipp, bedre muligheter i industrien og å legge til rette for digitaliseringen. Det må gjøres raskere, samtidig som vi energieffektiviserer mer. Dette er prioriterte områder for regjeringen.

I oktober i år fikk familier i Norge sin første strømregning med norgespris, og på kun to måneder har de som tegnet norgespris, spart 1,6 mrd. kr. Det viser at innføringen var både riktig og viktig for å trygge folks lommebok. Nå har folk forutsigbarhet for strømregningen – eller som noen uttrykte det: Nå er det hvilepuls i møte med strømregningen.

Framover vil jeg peke på noen områder som er særdeles viktige. Det er å utvikle, ikke avvikle, norsk petroleumsvirksomhet, sørge for at vi får bygd ut mer fornybar kraft og mer nett raskere enn det vi gjør i dag, og at vi evner å levere nok energi til rett sted, til rett tid og til en konkurransedyktig pris. Det er at konkurransekraften styrkes, investeringene økes, verdiskapingen forsterkes, at dette bindes sammen av en sterkere forskningsinnsats, og at folk kjenner trygghet for egen økonomi. Norgespris fortsetter å sikre helt nødvendig forutsigbarhet for folks lommebok. Det er en rettferdig energipolitikk som skaper muligheter og trygger framtiden, og den er godt representert i dette budsjettet.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [15:30:50]: Jeg er glad for at vi får et trygt og godt budsjett for landet vårt for framtiden, for folk og for næringsliv. Jeg er ikke minst glad for at det er et budsjett som gir en tydelig trygghet for at vi i Norge skal være med og gjøre vårt i klima- og miljøpolitikken framover.

Vi er med og gjør vårt i Norge. På fire år har norske klimagassutslipp gått ned med 9,6 pst. Til sammenligning gikk utslippene ned med bare 3,6 pst. fra 1990 til 2020. I vår sluttet også Stortinget seg til Arbeiderparti-regjeringens forslag om et nytt og ambisiøst klimamål: å redusere utslippene med minst 70–75 pst. i 2035 sammenlignet med 1990. Med politikken i Grønn bok viser regjeringen at det også er et realistisk mål. Anslagene viser at vedtatt og planlagt politikk tar oss til 66 pst. kutt i 2035, medregnet effekten av å delta i EUs klimakvotesystem. Det er godt nytt, både fordi det haster med å kutte utslipp for å begrense klimaendringene, og også fordi det haster med å kutte utslipp for å styrke norsk industris konkurransekraft og norske arbeidsplasser.

Vi foreslår nå, sammen med budsjettpartnerne på Stortinget, flere viktige grep for å fortsette å omstille oss og redusere norske utslipp. Vi fortsetter å trappe opp klimaavgiftene. Vi oppretter en tilskuddsordning på 620 mill. kr for billigere kollektivtransport. Vi styrker Enova med 700 mill. kr for å drive fram innovasjon, utvikling og bruk av ny teknologi som skaper muligheter og bidrar til utslippsreduksjoner. Vi skal også sette ned en omstillingskommisjon, og vi sikrer også brede skattelettelser for å kompensere for at CO₂-prisen går opp, for å sikre at klimapolitikken skal ha legitimitet.

Det er bra å kutte hjemme og bidra til å omstille hjemme, men Norge kan også være med og bidra ute. Derfor er jeg også glad for at vi internasjonalt fortsetter satsingen på klima. Vi setter av 2 mrd. kr til klimainvesteringsfondet. Regjeringen har også annonsert at Norge vil være med og bidra med et lån på inntil 30 mrd. kr til et nytt regnskogfond. Gjennom klima- og skoginitiativet leverer vi betydelige utslippsreduksjoner i våre partnerland.

Med dette budsjettet tar vi også bedre vare på naturen vår. Vi øker skogvernet med 1 mrd. kr i nysalderingen, og vi kan nå verne en rekke viktige skogområder i 2026. Vi er godt i gang med et krafttak for Oslofjorden, og det fortsetter. Neste år øker vi satsingen ytterligere, med totalt 152,5 mill. kr til bl.a. naturrestaurering, støtte til kommunenes prosjektering av renseanlegg og statsforvalternes arbeid. Vi styrker naturrestaurering generelt og Natursats, og vi styrker arbeidet med å bedre tilstanden for villreinen.

Alt dette er godt nytt med tanke på å følge opp våre klima- og miljøforpliktelser.

Linda Monsen Merkesdal (A) [15:48:19]: Veit de kva Alta Fjernvarme, Sandefjord Havnevesen, Hillevågstunet i Stavanger, Norsk Gjenvinning i Stavanger, Bioparken på Voss og Hydro Husnes har til felles, bortsett frå representantar frå denne komiteen? Dei har alle fått støtte og innovasjonsmidlar frå Enova, altså verkemiddel i ein aktiv nærings- og industripolitikk, som har gjort dei konkurransedyktige både i Noreg og internasjonalt. Dette er Arbeidarparti-politikk i praksis.

Me stiller opp med fellesskapets verktøy for å få ned utslepp, skapa nye jobbar og sikra eksisterande industri. Bedriftene omstiller seg, både små og store, og gjer små og store tiltak for lokalsamfunna sine. Dei utnyttar ressursane betre, bruker energien smartare og kuttar utslepp. Det verkar.

Kva trur presidenten hadde skjedd om Framstegspartiet sitt alternative budsjett hadde fått gjennomslag? Då hadde veldig mange av desse omstillingstiltaka aldri blitt noko av. Små og store prosjekt over heile landet ville blitt lagt ned før dei hadde fått starta. Det er konsekvensen av ein politikk som svekkjer Enova og innovasjonsordninga og ein aktiv stat som medverkar.

Eg har sagt det før, og eg seier det igjen: Politikken til FrP er som long covid, han tek sakte, men sikkert livet av industrien vår, og han rammar særleg kysten og Vestlandet. FrP seier nei til kraft og nei til utvikling, men ja til avvikling. Arbeidarpartiet meiner noko anna. I vår plan for Noreg meiner me at klima- og industripolitikken skal gå hand i hand. Me meiner at omstillinga skal vera rettferdig, at folk skal ha eit arbeid å gå til, og at heile landet skal takast i bruk. Det skjer ikkje av seg sjølv. Det krev politiske val. Eg er glad for at me har trygg styring og ei regjering som ser heilskapen, som tek ansvar for framtida, og som byggjer nye næringar samtidig som me tek vare på dei me allereie har. Det krev tøffe val, og det kan vera krevjande å stå i. Då må det faktisk vera vaksne i rommet som tek ansvar, og det ansvaret er eg glad for at våre raud-grøne vener har teke saman med oss.

«Når nettene blir lange, og kulda setter inn» skal me vera glade for at det er nokon som har styring på både straum, varme og økonomi. Då er det jammen bra at regjeringa har kome med Noregspris, for då veit ein kva det kostar å koka pinnekjøtet – sjølv om VG skriv noko anna om straumprisen.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [15:51:34]: Jeg synes det er noe uverdig å snakke om et partis politikk som long covid, og i hvert fall når en har en vingling som har satt ny norgesrekord. Vi har snakket mye om NORWEP i dag, men det vi ennå ikke har nevnt, er at det er en veldig rar måte å ønske god jul til de ansatte i NORWEP på – som har vært bekymret for jobbene sine på grunn av denne vinglingen. Det er ikke trygg styring.

For noen år siden spurte flere hva vi skulle leve av etter oljen. Vel, jeg tror det er såpass langt fram i tid at vi ikke trenger å være bekymret for det nå, hvis vi klarer å føre en stabil og forutsigbar politikk som gjør det attraktivt og lønnsomt å utvikle sokkelen og opprettholde en så høy produksjon som mulig. Da har vi en plikt til å unngå usikkerhet om grunnleggende rammevilkår, spesielt knyttet til tilgangen til områder for leting og senere produksjon.

De årlige rundene for tildeling i forhåndsdefinerte områder er jo, som Sokkeldirektoratet sier, den aller viktigste drivkraften for leting på norsk sokkel. Jeg må si jeg ble sjokkert over Nettavisens avsløring om at MDG ble tilbudt en begrensning i arealet som er tilgjengelig i TFO-tildelingene. Da gikk det kaldt nedover ryggen på meg, for dette var rett og slett et gufs fra fortiden. Noe lignende skjedde nemlig i 2022, da Støre-regjeringen gjorde et historisk knefall for SV og trakk tilbake tre oljeblokker nord i det sørlige Barentshavet i TFO-runden 2022. Hvis det er én plass en peker på hvor det er store ressurser, er det akkurat Barentshavet. For å si det som Offshore Norge sa det den gangen: Hvis Norge skal opprettholde et stabilt nivå på gassleveranser til Europa, må vi fortsette å lete og finne mer gass. Da er det et ekstremt uheldig signal å sende å trekke tilbake leteområder på norsk sokkel.

Det er kanskje ikke så rart at Støre-regjeringen fikk så mye oljeskam etter hva de gjorde i 2022, at de tok vekk «olje» fra Olje- og energidepartementet og bare kalte det for Energidepartementet.

Jeg er bekymret for at statsbudsjettet på nytt kan bli et kaosinstrument overfor oljenæringen. I årets budsjettforlik gikk det hardt ut over havbunnsmineralnæringen. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at Arbeiderpartiet ville være så næringsfiendtlig at de gjentok sin tabbe fra budsjettforhandlingene i 2024, i hvert fall ikke når NATO har vært så tydelig på at dette er tolv kritiske mineraler for forsvarsindustrien. IEA sier at vi ikke kan legge alle eggene i én kurv og peke på Kina. Syv av de tolv kritiske mineralene finner vi på norsk sokkel. Det kunne gitt en ny næring med enorme milliardinntekter, hvor vi allerede har verdens beste subsea-miljø. Å si nei til den næringen er ikke trygg styring. Det er økonomisk uansvarlig, og det er kroken på døra for de bedriftene som har posisjonert seg for å satse på å utvikle det som kunne blitt et norsk næringseventyr.

Det vi er vitne til fra dagens regjering, er norgesrekord i næringsfiendtlighet. Fremskrittspartiet vil gjøre Norge næringsvennlig igjen. Vi heier på nye næringer istedenfor å straffe dem. Spesielt i den urolige situasjonen verden er i nå, må Norge bidra til sikkerhet og beredskap.

Solveig Vik (A) [15:54:53]: Olje- og gassnæringen har vært en bærebjelke i norsk økonomi i over 50 år. Den har gitt oss arbeidsplasser og verdiskaping og finansiert velferdsstaten. Men vi står i en tid med store endringer: klimaforpliktelser, energisikkerhet i Europa og behovet for en rettferdig omstilling. Arbeiderpartiet har en klar linje: Vi skal utvikle, ikke avvikle – men vi skal gjøre det på en måte som sikrer både klima og arbeidsplasser.

FrP derimot later som om verden har stått stille siden 1990-tallet. De reduserer en kompleks virkelighet til slagord, der enhver diskusjon om klima og omstilling avfeies som «symbolpolitikk». Det er uansvarlig. Norge lever av å være en forutsigbar og troverdig energinasjon – også i møte med klimautfordringene. Når Frp konsekvent stemmer imot klimatiltak, svekker de ikke bare miljøpolitikken, men også næringens langsiktige legitimitet.

Arbeiderpartiet vet at arbeidsplasser ikke sikres ved å stikke hodet i sanden. De sikres ved å investere i ny teknologi, kutte utslippene fra sokkelen, satse på karbonfangst og -lagring og bygge broer mellom olje- og gasskompetansen og nye, grønne industrimuligheter.

Frp har ingen plan for dette. De lover trygghet, men leverer usikkerhet ved å gamble med Norges omdømme og markedsadgang i en verden som stiller stadig strengere klimakrav. De kutter i Enova, de kutter i Innovasjon Norge, Nysnø og Bionova. De fjerner altså alle verktøy som gjør at næringslivet kan ta risiko og investere i grønn industri. Alt som kan hjelpe bedriftene til å omstille seg, skal det ifølge FrP kuttes i. Hva slags forsvarlighet er dette?

Frp snakker varmt om folk flest, men gang på gang prioriterer de kortsiktig gevinst framfor fellesskapets interesser. De sier nei til ansvarlige rammevilkår, nei til samarbeid med Europa om energi og klima, og nei til politikk som faktisk kan sikre jobber også for neste generasjon. Det er lett å rope høyt fra sidelinjen, men det er vanskeligere å ta ansvar.

Arbeiderpartiet velger ansvar. Vi velger en politikk som kombinerer verdiskaping med klimahandling, og som står opp for industriarbeidere, lokalsamfunn og framtiden til norsk energi. Frp velger heller protest. Norge trenger styring, ikke støy. Derfor er jeg glad for at det er Arbeiderpartiet som styrer landet, og at landet da kan se litt tryggere på morgendagen.

Rikard Spets (FrP) [15:57:33]: Jeg er nyvalgt på Stortinget, og i høst var jeg for første gang med på en høringsrunde i energi- og miljøkomiteen. Det var lærerikt på mange måter. Høringen var formell, men premissene var allerede lagt og målene gitt. Det var ikke spørsmål om, men hvordan. Deltakerne var i stor grad rutinerte, samkjørte og vant til formatet. I stor grad var de fra det samme politiske miljøet. Det var ikke et torg, men et selvgående økosystem, hvor politikere stadig vedtar nye mål, byråkratiet får stadig flere virkemidler, organisasjoner får statsstøtte for å presse fram tiltak, og såkalte grønne prosjekter lever av subsidier, ikke av markedet. Resultatet er at klimapolitikken i stadig mindre grad handler om faktisk klimaeffekt, og i stadig større grad om pengebruk, symboler og politisk selvbekreftelse.

I Norge bruker vi enorme summer på klimatiltak med minimal global effekt. Vi elektrifiserer sokkelen, som fører til at utslippene bare flyttes, ikke fjernes. Vi innfører særnorske avgifter som ikke har annen effekt enn at bedrifter blir ulønnsomme, arbeidsplasser utrygge og varer og tjenester dyre. Vi investerer i prestisjeprosjekter som karbonfangst, hydrogen og havvind, uten ærlige kost–nytte-analyser.

Det mest alvorlige er ikke bare kostnadene, men at kritikk nesten ikke tolereres. Enhver som stiller spørsmål ved effekten og kostnadene, blir ikke møtt med faglige svar, men med moralske anklager. Når klimapolitikken har blitt et moralsk prosjekt framfor et rasjonelt politisk prosjekt, svekkes demokratiet. Da er det en religion, og ikke politikk.

La meg være helt tydelig: Å kritisere dette systemet er ikke å avvise miljøproblemer, tvert imot. Jeg vet at mange i denne salen vil mislike og forsøke å feiltolke det jeg nå skal si, men faktum er at Norge og Europa spiller liten rolle for klimautslippene i verden. Det verste for Norge vil ikke være at verden ikke når klimamålene. Det verste for Norge vil være at verden ikke når klimamålene, og at vi samtidig har gjort Norge til en fattig nasjon i prosessen. Det er dit vi er på vei nå.

Anne Hagenborg (A) [16:00:20]: Det er heldigvis mange i Norge som er opptatt av klima og miljø. Norge har redusert CO₂-utslippene med nesten 20 pst. siden utslippstoppen i 2007, veldig mye av det de siste årene. Det er bra, men vi skal kutte mer, for vi skal nå de internasjonale forpliktelsene vi har.

Industrien vår er opptatt av klima og miljø. Hver eneste dag jobber de knallhardt for å omstille seg. For dem er det viktig å få ned klimaavtrykket, også for å kunne være konkurransedyktige. Kundene stiller strengere krav, og de må følge opp for å være konkurransedyktige.

I Raufoss Industripark, som er den industriparken jeg kjenner best til, samarbeider bedriftene om å bruke mindre energi for å produsere mer, samtidig som utslippene av klimagasser går ned. De har som mål å bli en klimanøytral industripark innen 2030.

Arbeiderpartiet vil ha trygghet for arbeids- og næringslivet. Vi vil støtte opp under den omstillingen som vi ser er nødvendig. Det er trygg politikk for å ivareta arbeidsplasser. Arbeiderpartiet er villig til å være med og bidra økonomisk for å sørge for omstilling. Vi vet at omstilling koster. Vi vet at å utvikle nye og bærekraftige løsninger koster. Vi vet at å utvikle nye næringer koster. Derfor er Arbeiderpartiet villig til å bidra. Det er ekstra godt at vi lager budsjett sammen med andre partier som deler vårt syn på denne saken.

Mange små og store bedrifter trenger hjelp og støtte for å nå målet om lavere klimaavtrykk. Derfor er jeg glad for at vi setter av penger til virkemiddelapparatet. Mens Fremskrittspartiet kaller dette for symbolpolitikk, ser Arbeiderpartiet en politikk som virker. Industrien vil få ned sine klimaavtrykk, og vi vil gjerne stille opp, for det trygger industri og arbeidsplasser i hele Norge. I tillegg vil vi fortsette å jobbe for å forsterke klimapolitikken langs flere spor, bl.a. gjennom Grønn bok, som vi legger fram hvert eneste år. Arbeiderpartiet er tydelig: Vi skal kutte i klimagassutslipp og nå de målene vi har satt. Den jobben fortsetter vi med.

Frida Hegranes Selvik (A) [16:03:23]: Noreg har aldri redusert klimagassutsleppa sine så mykje som ein har gjort dei siste fire åra. Samtidig har næringane våre omstilt seg, arbeidsplassar blir ivaretekne, og ein byggjer nye. Denne regjeringa viser at ei ansvarleg omstilling som sikrar konkurransedyktig industri, er mogleg.

I 1948 produserte aluminiumsverket i Årdal aluminium for første gang. Hydro Aluminium er den viktigaste drivkrafta for at lokalsamfunnet og industrien i Årdal fortset. Dei tilset lærlingar, unge i sommarjobb, nyutdanna og erfarne, samtidig som ein opprettheld industriproduksjonen her i Noreg.

Hydro har gått i bresjen for omstilling og motteke 46 mill. kr frå Enova. Resultatet er at Hydro er på veg til å lage netto null-aluminium innan 2050, og aluminiumsindustrien er ei av dei mest omstilte næringane vi har i Noreg. Dette gjer det ikkje berre føreseieleg at Hydro skal fortsetje å drive i lang tid, skape arbeidsplassar i Noreg og ivareta små kommunar, men aukar konkurransedyktigheita på ein marknad der berekraft har blitt eit av dei viktigaste krava. Det er ansvarleg omstilling.

Framstegspartiet derimot føreslår kutt i Enova, nedskalering av Innovasjon Noreg og avvikling av klima- og energifondet på til saman 9,6 mrd. kr. Desse støtteordningane har ikkje berre sikra Hydro Årdal ei framtid, tryggleik for dei små kommunane våre og lokalsamfunna, men det sikrar industrien her i Noreg og at industrien blir. For meg framstår Framstegspartiet som eit meir og meir næringsfiendtleg parti utan evne til å ta vare på verdiskapinga i Noreg.

Rikard Spets (FrP) [16:05:52]: Energi er selve fundamentet for et moderne samfunn. Nettopp derfor er det så alvorlig at regjeringen fører en politikk som gjør Norge mer sårbart og mer utrygt. Vi ser det når både folk og bedrifter mister troen på at energipolitikken faktisk er til for dem. Regjeringen snakker varmt om grønn omstilling, men leverer politikk som gjør hverdagen dyrere og arbeidsplassene mindre trygge.

La meg ta et konkret eksempel fra Trøndelag. I Trondheim har vi et godt og velfungerende fjernvarmenett. I mange år har Rockwool levert overskuddsvarme inn i dette systemet. Likevel måtte fabrikken stenge dørene etter mer enn 70 års drift og sende hjem 51 ansatte. Årsaken: Fall i byggeaktiviteter under denne regjeringen og klimalovgivning som gjør norsk produksjon mindre konkurransedyktig.

Mens dette skjer, bygger fylkeskommunen nye, store skoler, uten engang å vurdere tilkobling til fjernvarmenettet, fordi det ikke regnes som nullutslipp. Resultatet er høyere strømforbruk, større behov for nettutbygging, svekket beredskap og mer sårbarhet, og regningen sendes til folk i Trøndelag gjennom høyere kraftpriser, økt nettleie og dyrere varer og tjenester. Istedenfor å senke de særnorske klimaavgiftene, som allerede gjør det dobbelt så dyrt å foredle avfall i Norge som i Sverige, foreslår regjeringen å øke dem. Istedenfor å videreutvikle en sirkulær og samfunnsnyttig bransje som kunne styrket kraftsituasjonen i våre byer, skattlegger man den til konkursens rand.

Klimagevinsten her er like liten som det å elektrifisere sokkelen. Utslippene flyttes til andre land, mens Norge sitter igjen med mindre og dyrere kraft. Norge trenger mer kraftproduksjon, lavere strømpriser og en energipolitikk som er forankret i norske interesser. Så langt har regjeringen levert uforutsigbare skatte- og avgiftsøkninger, uendelige utredninger og nøling. Dette er ikke trygg politikk, dette er ikke ansvarlig politikk, dette er uforsvarlig politikk, som gir mindre velferd og økt utrygghet for Trøndelag og resten av Norge.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [16:08:28]: Norge trenger mer å leve av i framtiden. Akkurat nå styres Norge mot vedvarende høyere kraftpriser, samtidig som regjeringen knapt har gitt konsesjon til ny kraft de siste årene. Det fører til industristopp, færre arbeidsplasser og høyere strømpriser, og det kortslutter klimaomstillingen.

Høyre foreslår derfor en solpakke for mer kraft på kort sikt, der vi legger inn 190 mill. kr i en søkbar prøveordning der solparker kan få investeringsstøtte basert på auksjoner, der vi prioriterer støtte til dem som kan produsere mest kraft for minst støtte, og til prosjekter i områder med stort behov for kraft og lavt konfliktnivå.

Det siste er viktig, for selv om vi skal bygge ut mer kraft, må vi ivareta natur- og artsmangfoldet som er under press. Det krever at vi prøver å finne gode og balanserte løsninger og ikke uten videre avviser utviklingsforslag eller verneforslag – for å ta ytterpunktene – uten å gå inn i detaljene.

Høyre foreslår økte midler mot maritim forsøpling, f.eks. for å kunne støtte effektive ordninger som Fishing for Litter. Det har blitt strøket i statsbudsjettet nå, uten at vi har skjønt hvorfor en effektiv og god ordning som fiskerne mange steder i landet har satt stor pris på, ikke fortsatt skulle få støtte.

Vi samler også alle midlene til Oslofjorden i én enkelt post, slik at det blir lettere å ha oversikt over arbeidet. Vi ser fram til den nye planen regjeringen skal komme med til våren, som avløser Solberg-regjeringens plan fra 2021.

Her kommer et hjertesukk på nytt fra meg fra Stortingets talerstol: Det mangler fremdeles en helhetlig koordinering. Jeg skulle så ønske at statsråden, Miljødirektoratet eller statsministeren selv, for den saks skyld, tok på seg ledertrøyen og prosjektlederansvaret – ja, at noen tok ansvaret for koordinering og sørget for at arbeidet blir helhetlig styrt på tvers av departementer, forvaltningsnivåer, kommuner, næringsliv og frivillighet.

Tenk for eksempel hvilken mulighet det ligger i stor industritenkning hvis en ny sprengstoffabrikk på Hurum i Asker ble sett i sammenheng med et nytt, stort «state-of-the-art» renseanlegg, med nye forretningsmuligheter, som Veas nå utforsker sammen med flere kommuner, nettopp helt syd på Hurumhalvøya. Da trengs det koordinering og helhetstenking, og der er vi beklageligvis ikke gode nok. Jeg har likevel troen på at når vi er mange nok som vil det samme, skal vi få det til – ikke til slutt, men i tide.

Sofie Marhaug (R) [16:14:50]: Representanten Sivertsen snakket om havbunnsmineralnæringen som utrolig viktig, men det dreier seg altså om to selskaper, og det er selskaper som har sagt at de ikke vil følge den norske arbeidsmiljøloven. Dette er virksomheter som ikke bare Rødt har advart mot, men også Equinor, som ærlig talt kanskje er dem som har best peiling på norsk sokkel. Vi er glade for dette og mener det er et seriøst kutt i leting etter havbunnsmineraler som var riktig å gjøre.

Jeg har også lyst til å kommentere denne debatten om NORWEP. Jeg kan forsikre representanten Stokkebø om at Rødt nok ikke er blant de partiene som æres bør etter hans standarder. Jeg må si at jeg synes det er noe urkomisk over at høyresiden har brukt denne debatten på å kritisere kuttet til NORWEP. Dette er jo akkurat det representanten Spets snakket om. Dette er pengebruk, symboler og subsidier, for å sitere representanten Spets. Hvorfor i alle dager skal staten bruker penger på å subsidiere det som i praksis er et lobbyselskap for kommersielle selskaper? Jeg tror egentlig at representanten Tor Mikkel Wara er mer enig med meg enn han er med både Sivertsen og Stokkebø, som har stått på denne talerstolen og snakket varmt om at disse selskapene må få flere subsidier fra staten for å drive med eksport i utlandet. Jeg synes det er rart, og jeg synes det er komisk, men det er greit nok. Det er ikke en viktig kjepphest for Rødt, så vi har ikke motsatt oss en mindre dramatisk overgang, f.eks. knyttet til salderingen. Det er helt greit for Rødt. Men dette er jo ikke en viktig sak hvis man faktisk skal akseptere at disse selskapene skal være i stand til å eksportere sine egne produkter og betale for reklamen for seg selv i utlandet. Da har jeg snakket negativt om NORWEP, siden ingen andre ønsket det.

Til debatten om utslipp og utslippskutt: Ja, vi skal ha en ærlig debatt om utslippskutt. Jeg mener, i likhet med representanten Sjursæther, at vi ikke kun kan se på de kvantifiserbare utslippskuttene. Hadde vi gjort det, ville vi fortsatt å importere biodrivstoff, noe som vi heldigvis har sluttet med i den skalaen som var før, fordi det er et dårlig klimatiltak som bidrar til naturnedbygging og økte utslipp globalt, som svekker matsikkerheten, men som ser veldig bra ut i vårt nasjonale klimaregnskap. Det ser veldig kvantifiserbart ut, men det er ikke et godt klimatiltak. Vi må også ha skikkelige diskusjoner om hvilke klimatiltak som virker, og det er Rødt glad for at vi har.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [16:18:06]: Flere Arbeiderparti-politikere har skrytt av norgespris på denne talerstolen i dag, og det er uforståelig, gitt at det har vært en konkursbølge i solcellebransjen de siste ukene. Det private solcellemarkedet har kollapset, og mange av dem som jobber med solceller, strømsparing og fjernvarme, peker på norgespris som forklaringen. Norgespris gjør det mindre lønnsomt å spare på strømmen, og det fyller lommebøkene til dem som har rekordhøyt forbruk. De som har hytte, jacuzzi, fire Porscher og gulvvarme i oppkjørselen, får subsidiert forbruket sitt. Man skal være temmelig idealistisk eller kanskje litt dårlig i økonomi for å installere solceller på taket eller investere dyrt i strømsparingstiltak nå som norgespris er innført.

Strøm er en knapphetsressurs. MDG har heldigvis klart å sikre en utredning om norgespris på solstrøm, som er med på å sikre de siste restene, men det er et lite plaster på såret. I solcellebransjen peker alle på at norgespris har vært en dårlig beslutning, og det synes jeg Arbeiderpartiet burde ta på alvor.

(Innlegg er under arbeid)