Stortinget - Møte tirsdag den 2. april 2019

Dato: 02.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 209 S (2018–2019), jf. Dokument 8:49 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 10 [17:12:11]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Karin Andersen og Audun Lysbakken om barnevernløftet II (Innst. 209 S (2018–2019), jf. Dokument 8:49 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [] (ordfører for saken): Som saksordfører for representantforslaget fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Karin Andersen og Audun Lysbakken om barnevernsløftet II vil jeg takke komiteen for samarbeidet. Komiteen hadde skriftlig høring om forslaget, med frist 31. januar, og så langt jeg har registrert, har det ikke kommet noen skriftlige innspill til komiteen innen fristens utløp. Det er ikke dermed sagt at temaet ikke opptar eller engasjerer, for representantene i SV tar tak i viktige problemstillinger og fremmer tre konkrete forslag, som går ut på å øke bemanningen i det kommunale barnevernet – det være seg en fireårig opptrappingsplan med øremerkede midler, å vurdere en veiledende bemanningsnorm der saksbehandler ikke skal ha flere enn 15 saker, og å utrede en nedre bemanningsgrense i det kommunale barnevernet.

Komiteen vår er enig med forslagsstillerne i at barn og unge som er utsatt for omsorgssvikt, er en av samfunnets mest sårbare grupper, og det er vår jobb å sikre at de får god hjelp til rett tid. Komiteen mener videre at kvaliteten i barnevernet ikke skal være stedsavhengig. Det er uheldig med variasjoner i kvaliteten i de kommunale barnevernstjenestene. Alle barn skal ha et likeverdig tilbud.

På vegne av komiteen vil jeg også understreke at barn og unge som er under barnevernets omsorg, må ha et godt hjelpeapparat rundt seg, med faglig dyktige ansatte som ivaretar deres rettigheter, interesser og behov. Vi i komiteen er alle enige om at disse barna må sikres et godt hjelpeapparat. Vi er derimot ikke alltid enige om virkemidlene. De respektive partiene får redegjøre for sine synspunkter i sine innlegg. Heretter vil jeg gå nærmere inn på Senterpartiets vurderinger og forslag.

Vi i Senterpartiet er ikke uenig i intensjonen i forslaget og deler bekymringen. Vi ser, på lik linje med forslagsstillerne, behovet for å øke bemanningen i det kommunale barnevernet. Noen steder er det stor gjennomtrekk, høyt sykefravær, arbeidspress og lang saksbehandlingstid. Dette er faktorer som påvirker både kvaliteten og de ansattes evne til å yte gode og forsvarlige tjenester. Fellesorganisasjonen og Barneombudet har ved flere anledninger pekt på at barnevernet må få flere ansatte. Det er derfor merkelig, nesten litt uforståelig, at regjeringen ikke tar disse signalene på alvor. Senterpartiet mener det er nødvendig med en opptrappingsplan for å øke bemanningen, men vi er uenig i at øremerkede midler er løsningen, da øremerking ofte fører til mer byråkrati. Vi har derfor fremmet et eget forslag hvor vi ber regjeringen utarbeide en opptrappingsplan med mål om å øke bemanningen.

Vi fremmer i tillegg forslag som bl.a. går ut på å endre forvaltningsmodellen for barnevernet, hvor Bufetats regionale oppgaver overføres til fylkeskommunene, hvor Bufdir legges ned og Barne- og likestillingsdepartementet gis det samlede ansvaret som lovgiver, budsjettansvarlig og tilrettelegger av kontroll- og tilsynsoppgaver, og hvor Fylkesmannens rolle som kontroll- og tilsynsmyndighet styrkes.

Det er litt bemerkelsesverdig at regjeringen som satte i gang regionreformen, med en barne- og familieminister fra Kristelig Folkeparti, et parti som virkelig ivret for regionreformen, ikke følger anbefalingene fra eget ekspertutvalg om hvilke oppgaver som skal desentraliseres og overføres til regionene og kommunene. Utvalget foreslo nemlig bl.a. – som Senterpartiet – å legge ned Bufetat og overføre dets oppgaver til fylkeskommunene. Regjeringen følger ikke ekspertutvalgets anbefaling, men velger i stedet å utrede på nytt om overføring av Bufetats oppgaver i barnevernet til fylkeskommunen vil gi et styrket tilbud til utsatte barn og familier.

Vi i Senterpartiet har troen på at å overføre oppgaver på dette feltet til et regionalt nivå vil kunne være ganske så gunstig kvalitativt. Vi ser fram til den utredningen, for en større omorganisering kan hjelpe på, da det dessverre er mye som tyder på at deler av systemet innenfor barnevernet – ikke bare mangelen på bemanning – trenger å forbedres kraftig, bl.a. sett i lys av Helsetilsynets nylige rapport «Det å reise vasker øynene» og NOU-en om fosterhjem.

Det spørs om vi ikke må tenke litt flere nye tanker om barnevernet.

Med den betraktningen tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Da har representanten Åslaug Sem-Jacobsen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kari Henriksen (A) []: Takk til SV for at de fremmer dette representantforslaget, for det er et viktig forslag.

Familie- og kulturkomiteen på Stortinget er opptatt av barnevern, og det er veldig bra. De er opptatt av å forbedre tiltak for barn og unge som får hjelp av barnevernet. Så jeg tror at hvis regjeringa hadde vært litt mer framoverlent og statsråden litt mer på hugget, hadde vi kunnet få mange enstemmige forslag her som ville ha forbedret tjenesten ganske radikalt. Men mål og gode ord er ikke nok for disse barna. De lever dagene sine der ute her og nå – i går, i dag og i morgen. Det er når det gjelder tiltak, vi skiller lag.

Arbeiderpartiet mener at vi må ha flere stillinger fordi barna og foreldrene i barnevernet trenger det. Arbeiderpartiet har derfor fulgt opp barnevernsløftet fra 2011 med øremerkede stillinger til det kommunale barnevernet. Skal vi, som regjeringa gjør, bare overlate dette til kommunene, vil vi få store forskjeller ute i kommunene, nettopp fordi folk og politikere prioriterer forskjellig, og også fordi kommunene har forskjellig økonomi.

Før Kristelig Folkeparti kom i regjering, lyttet både Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti til ideelle aktører, barn og foreldre med erfaring, barnevernet, Fellesorganisasjonen og Fagforbundet, som sier at det trengs flere øremerkede stillinger, og både Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti foreslo det i sine alternative budsjetter. Det var den gang og ikke nå. Nå er Kristelig Folkeparti i regjering, og da er den satsingen noe av det Kristelig Folkeparti har lagt igjen på dørstokken. Nå snakkes det varmt om andre behov enn stillinger i sektoren, i håp om å pynte på regjeringas manglende satsing. Men det gjennomskues. Stemmene er tydelige. Budskapet gjentas og gjentas – av Barneombudet, #heierna-kampanjen, ideelle tiltak, barna selv og deres foreldre. Det er behov for flere øremerkede stillinger, og det er behov for at vi som politikere ikke setter kompetanse og stillinger opp mot hverandre. Det er ikke en god polemikk for barna i barnevernstjenesten.

Det er behov for en opptrapping og for en kraftfull satsing på barnevernet, og behovet vil øke jo lengre tid det tar før regjeringa velger å ta kraftfulle grep. Da vokser etterslepet. Arbeiderpartiet har derfor utarbeidet et forslag som vi skal behandle senere i denne salen. La det bare være sagt også fra denne talerstolen: Noen har forsøkt å så litt tvil om Arbeiderpartiets vilje til å ha en bemanningsnorm. Det vil vi ha. Vi har sagt vi vil utrede det, men det skal skje i samarbeid med partene, og derfor vil vi ikke detaljstyre det fra Stortingets talerstol. Vi har, og vi vil ha, årlige bevilgninger til øremerkede stillinger i barnevernet, og den opptrappingen som vi mener er nødvendig i barnevernet, tror vi krever mer enn fire år.

Arbeiderpartiet har derfor i sin gruppe vedtatt å presentere et omfattende representantforslag fordi det er behov for flere satsinger og reformer på flere områder – bl.a. når det gjelder stillinger, men også når det gjelder rettighetene til barna og deres foreldre, som må styrkes. Rettssikkerheten må bedres, vi må få en bedre organisering og styrke utdanningen på vesentlige områder. Derfor stemmer vi ikke for noen av de forslagene som ligger i denne saken i dag. Vi tror at det er behov for så mye mer, og vi ønsker å se dette i den sammenhengen når vi leverer, og debatterer, det forslaget som nå ligger til behandling i komiteen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder): Det er viktig å sikre barn og unge gode oppvekstvilkår og gode omsorgstilbud. Barn og unge som er utsatt for omsorgssvikt, er samfunnets mest sårbare gruppe. Det er vår jobb å sikre at de får god hjelp til rett tid. Barn og unge som er under barnevernets omsorg, skal ha et godt hjelpeapparat rundt seg. De skal ha faglig dyktige ansatte som ivaretar deres rettigheter, interesser og behov, og kvaliteten i barnevernet skal ikke være avhengig av hvor i landet man bor.

Takk til SV, som tar opp barnevern nok en gang i denne komiteen. Det er bemanningsnorm som nå står på dagsordenen, og det er en opptrappingsplan og øremerking av midler, og de ber også regjeringen i forbindelse med ny barnevernslov fremme et forslag om lovfestet rett til ettervern fram til fylte 25 år. Det siste vil bli foreslått av regjeringen i ny barnevernslov.

Som jeg sa, har vi diskutert barnevernet mange ganger, og vi kommer også til å fortsette å diskutere det, bl.a. i forbindelse med Arbeiderpartiets Dokument 8-forslag, som har en litt bredere inngang enn dette, og ikke minst når vi får ny barnevernslov.

Barn og familier som får hjelp fra barnevernet, har ofte behov for et bredt spekter av hjelpetilbud. Et godt barnevern forutsetter flere tjenester som må bidra med tiltak. Arbeidsbelastningen i barnevernet henger ofte sammen med tilgang til andre tjenester i kommunen som tilbyr familiestøtte og oppfølging av barn og unge.

Komiteens flertall, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, er oppmerksom på at flere barnevernsledere og -ansatte i enkelte kommuner opplever store kapasitetsutfordringer. Aksjonen #heierna har nettopp satt arbeidsforholdene til ansatte i barnevernet i fokus. Når det er sagt, vil jeg si at det kommunale barnevernet er blitt styrket under denne regjeringen. Vi har videreført øremerkede midler til stillinger i det kommunale barnevernet, og i tillegg har kommunene fått en økning i rammene. I perioden 2013–2017 har det faktisk vært en økning på over 1 100 årsverk i barnevernstjenesten, så det har skjedd noe. Utviklingen går framover.

Høyre mener at kommunene må ha frihet til å organisere tjenestetilbudet sitt på den måten som gjør at man trekker veksler på kompetansen man har i kommunen, og de virkemidlene man ser er nødvendig. Noen kommuner ønsker å satse sterkt på forebygging og ønsker da å vri midlene inn mot det, f.eks. å styrke helsestasjonstilbudet og jordmortjenesten. Andre kommuner har andre satsinger.

Vi viser også til brev fra statsråden, som peker på at man ikke ser en helt klar sammenheng mellom antall saker per saksbehandler og utfordringene i de kommunene som sliter mest med å få på plass et godt barnevernstilbud.

Gjennom arbeidet med ny barnevernslov vil regjeringen bl.a. foreslå å innføre krav om årlig rapportering til kommunestyret om tilstanden i barnevernet. Det er for at politikere skal få økt kunnskap om hva som skjer i barnevernstjenesten, og ikke minst hva som er viktig for å heve kvaliteten. Jeg har selv vært kommunepolitiker, og jeg kan sjelden huske at man har tatt opp tilstanden i barnevernet. Det er ofte saker som ikke blir fremmet i bystyret eller kommunestyret. Det må man gjøre nå. Jeg tror at det vil føre til en bevissthet blant kommunepolitikerne om at dette er et område man faktisk må prioritere.

I tillegg til dette har fylkesmennene fått i oppgave å gjennomføre møter med alle kommunene for å drøfte situasjonen i barnevernstjenestene.

Så det er ikke åpenbart at en sentral styring gjennom øremerking av stillinger er den eneste løsningen – eller bemanningsnormene. Vi mener først og fremst at kommunene må vurdere behovet for antall ansatte og hvordan tilbudet skal utvikles.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg må si meg helt enig med representanten Ørmen Johnsen i at kommunepolitikerne selvfølgelig har et stort ansvar for barnevern. Det var der mitt engasjement for barnevernet begynte, og da i Bergen kommune. Der gjøres det veldig mye bra, men selvfølgelig har vi også hatt eksempler der som ikke har vært helt heldige. Men Bergen bystyre har jevnlig hatt orienteringer om situasjonen i barnevernet og også gjort egne vedtak om bl.a. gjennomgang av enkeltsaker for å lære mer av hvordan barnevernet gjør jobben sin, og hvordan vi kan bli bedre. Det tror jeg kommunepolitikere, akkurat som stortingspolitikere, har godt av.

Nå har ikke jeg vært i militæret, men man hører ofte om begrepet «tellekanter» og hvordan man gjør med klær. Man skal kanskje ikke akkurat dra den sammenligningen for langt, tellekanter på klær er heldigvis noe helt annet enn en bemanningsnorm. Det er selvfølgelig fornuftig å sørge for at soldatene har det de trenger, men verden er kanskje ikke akkurat så enkel når det gjelder barnevern.

I organisasjonsledelse snakker man ofte om at man får det man måler, og hvis man måler andre faktorer enn dem som faktisk er viktige, har organisasjonen en tendens til å innrette seg som om det er det som måles, som er det viktigste. Med andre ord, hvis vi innfører feil mål, får vi ikke det beste barnevernet. For meg er det helt soleklart at et godt barnevern er noe av det viktigste vi som politikere må sørge for. Dette er uavhengig av om det er her på Stortinget. Fylkespolitikerne mener faktisk en del om barnevern, og selvfølgelig lokalpolitikerne der ute i kommunene.

Det er nettopp de som har blitt sviktet av sine nærmeste, som trenger vår hjelp aller, aller mest. De trenger den omsorgen som de nærmeste kanskje ikke har kunnet gi, men som vi som samfunn må prøve å gi dem. Jeg vil nevne et lite eksempel: Vi mennesker er ikke like, vi er alle unike og ulike – takk høyere makter for det. Men barnevernet er nettopp innrettet sånn at man må huske på at barn også er individer. Vi har alle forskjellige historier, vi har alle forskjellige behov, og disse barna må ses på som enkeltmennesker, som alle andre ellers ute i samfunnet. Da passer det dårlig med nettopp tellekanter.

Jeg vil nevne et annet lite eksempel. Vilde i Landsforeningen for barnevernsbarn var en av de første jeg møtte som ny stortingsrepresentant. Et av deres innspill var nettopp at man skulle utvide ettervernet fram til fylte 25 år, noe jeg sa at jeg absolutt skulle bruke min politiske pondus her inne til å prøve å hjelpe dem med. Jeg kan love dere at det var ganske tårevått i lokalene deres da jeg og bl.a. statsminister Erna Solberg før jul besøkte dem for å meddele den gode nyheten, så jeg støtter selvfølgelig en utvidelse av ettervernet. Det er kanskje en av de sterkeste julegaveoverrekkelsene jeg har vært med på så langt som representant. Det er klart at det vil bety mye, og jeg er stolt av å tilhøre et Fremskrittsparti som har stått sterkt i den kampen.

Når det gjelder de andre forslagene som er lagt fram, er jeg mer skeptisk. Øremerking er fristende å foreslå på mange områder. Og hva skjer når flere og flere tjenester finansieres øremerket? Da tar vi vekk all mulighet til å se enkeltindividet, vi reduserer det lokale handlingsrommet, og, ikke minst, vi innskrenker faktisk lokaldemokratiet. Jeg synes representanten Ørmen Johnsen gikk gjennom ganske mange av de tiltakene som regjeringen har satt inn, bl.a. økningen av ansatte i barnevernet, som nettopp denne regjeringen har vært med på å gjennomføre.

Det kommer flere saker til behandling som går på barnevern, i tiden som kommer. Jeg tror det blir krevende, men også veldig viktige og nyttige diskusjoner, så jeg ser fram til det.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det å gi barn omsorg og beskyttelse når de ikke får det fra foreldrene sine, er en kritisk viktig tjeneste. Barna som opplever svikt i hjemmet, må ikke møtes av svik fra samfunnet når de trenger vår hjelp. Derfor gjør barnevernet sannsynligvis den viktigste jobben i samfunnet vårt, og det er takket være alle de viktige ansatte som går på jobb hver dag – for barna.

Men de ansatte i barnevernet har den siste tiden gjort det veldig klart at de ikke får gjort jobben sin skikkelig. Det foregår et barnevernsopprør, og de ansatte kaller det et nasjonalt varsel – et varsel om at de ikke har tid nok til å se og hjelpe hvert enkelt barn på en god nok måte, at de har for liten tid til å komme inn med tiltak tidlig nok, og at de har for liten tid til å la barna medvirke på den måten de har krav på.

80 pst. av de ansatte sier at de har for mange saker og for liten tid til å gjøre en god nok jobb. Det er alvorlig, for det handler f.eks. om de to jentene på fem og ni år fra Vestlandet som begge har vært utsatt for vold, og har vært vitne til vold. Bekymringsmeldingen blir liggende i to måneder før barnevernet tar kontakt med barna og med foreldrene, fordi saksbehandlerne ikke har kapasitet til å ta flere saker.

Det handler om søsknene på fire og fem år fra Østlandet som har hatt seks ulike kontaktpersoner i løpet av ett år. De har fått utsatt oppfølgende familieråd i syv måneder på grunn av manglende kapasitet.

Det handler om familien med tre barn fra Vestlandet. Grunnet stadige sykmeldinger og høyt arbeidspress hos de barnevernsansatte møter barna og familien fire ulike saksbehandlere når forholdene i familien skal undersøkes.

Det handler om de to guttene på seks og tolv år på Østlandet som måtte vente i fem måneder før barnevernet hadde kapasitet til å sette inn tiltak fra det kommunale barnevernet.

Eller det handler om gutten på ni år og bekymringsmeldingen om vold som ikke ble tatt tak i på to måneder fordi det var for få saksbehandlere.

Skal vi ha færre slike historier og flere suksesshistorier, som Erna Solberg kalte det i sin nyttårstale, må vi ha nok folk på jobb. Da må vi lytte til de ansatte, til Barneombudet og til barnevernsbarnas egne organisasjoner, og så må vi gjøre noe.

Da SV styrte Barne- og likestillingsdepartementet, fant vi ut at det manglet 1 500 ansatte i den kommunale barnevernstjenesten. Derfor satte vi i gang en opptrapping med øremerkede midler til bemanning. Det het Barnevernsløftet, og det ga nesten 1 000 nye stillinger før dagens regjering tok over – og senere avlyste dette Barnevernsløftet før vi var i mål.

Siden den gang er det ikke blitt færre saker, det er heller blitt flere krav til de ansatte – mange viktige og gode krav også – men regjeringen har hittil ikke klart å svare på hvor stort behovet er for flere stillinger i dag. Men ett eksempel fra en konkret barnevernstjeneste kan kanskje bidra til å vise behovet, så her kommer noen tall:

Barnevernet i Stavanger fikk 17 nye stillinger i 2014. Det kom fra SVs barnevernsløft. Siden den gang, under denne regjeringen, har de fått to – to nye stillinger, og begge kom fra kommunen. Men i mellomtiden har behovet økt med 20 pst. Da har de selv regnet på at de trenger 15 nye stillinger for å dekke det behovet.

Stavanger er langt fra unikt. Det viser behovet for et nytt barnevernsløft, og det er akkurat det SV har foreslått i dag. Det trengs en ny opptrapping med øremerkede midler til flere stillinger i barnevernet, og det vil vi kombinere med en veiledende bemanningsnorm for antall barn på 9–15 per ansatt, tilpasset lokale forhold. I tillegg bør vi utrede en nedre grense for antall ansatte.

Barnevernet gjør en av samfunnets viktigste jobber. Det å gi beskyttelse og omsorg til barn er en kritisk tjeneste. Derfor kan vi ikke godta den ansvarsfraskrivelsen det er fra nasjonale myndigheter å si at dette kun skal være opp til kommunene, for vi kan ikke godta forskjeller i kvaliteten på beskyttelse av barn ut fra hvor man bor. Det var den rød-grønne regjeringens politikk. Jeg registrerer at enkelte av de andre rød-grønne partiene mener det er å gå for langt i dag. Det mener jeg er svært beklagelig. Men SV skal i hvert fall kjempe videre for flere stillinger til barnevernet.

Jeg tar opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte til.

Grunde Almeland (V) []: Når det kommer til omsorgen for barn som har blitt sviktet, er bare det beste godt nok. Barn som av ulike grunner havner i barnevernet, skal møtes med kjærlighet og proffe og trygge voksne som kan faget sitt. Hvert barn er ulikt og har sin egen historie. For Venstre er det viktig at barnevernet har kompetanse og ressurser nok til å se hver enkelt og gi tilpasset oppfølging.

Styrking av barnevernet er en sak som virkelig samler de fire regjeringspartiene, og er noe som jeg vet jeg ikke er alene om å brenne for. Derfor kjenner jeg meg ikke igjen i det som fra SV til dels er et skremmebilde av denne regjeringens satsing på barnevernet.

I 2017 la daværende barneminister Solveig Horne fram en barnevernsreform som skulle gi tidlig og mer tilpasset hjelp til utsatte barn og familier. I tillegg gjennomførte vi en kvalitets- og kompetansereform i det kommunale barnevernet. Venstre mener det er grunnleggende at barn ikke skal få et dårligere barnevernstilbud fordi de bor i «feil» kommune. Derfor er nettopp satsingen på kompetanse så viktig. Det utjevner forskjeller og løfter kvaliteten. I 2018 ble det satt av 80 mill. kr til kompetanseheving i det kommunale barnevernet, og kompetanseheving er en viktig satsing for dette regjeringssamarbeidet.

Siden 2013 har det vært en økning på over 1 100 årsverk i barnevernet. Økningen er et resultat av både øremerking fra regjeringens side og kommunenes egne prioriteringer. Vi satser altså på både kompetanse og ressurser, men det er viktig og riktig at kommunene også spiller en aktiv rolle i arbeidet. Det er tross alt der barnevernsarbeidet som oftest skjer, og det er der man kjenner hvor skoen trykker.

I tillegg har det vært gjort viktige endringer når det kommer til lovverket, endringer som virkelig betyr noe. Venstre setter barna først. Vi må huske at barnevernet eksisterer for barna – ikke omvendt. I fjor ble barnevernsloven en rettighetslov. Det var et viktig grep som handlet om å ta barna på alvor. Nå er også en helt ny barnevernslov på trappene, og regjeringen har varslet at de bl.a. vil foreslå at barnevernsbarn skal få en lovfestet rett til ettervern fram til de er 25 år. I likhet med representanten fra Fremskrittspartiet var også jeg til stede da denne nyheten ble overrakt en av organisasjonene, og jeg er virkelig stolt av at denne regjeringen skal løfte fram nettopp dette. Det er et etterlengtet tiltak som vil gjøre overgangen til voksenlivet mykere og bedre for mange. Disse endringene viser en dreining av fokuset mot barna og deres individuelle rettigheter og behov.

Den nye barnevernsloven kommer også til å introdusere noen mekanismer som vil bidra til å styrke kvaliteten og kontrollen med det kommunale barnevernet, samtidig som det er rom for lokale forskjeller. Regjeringen ønsker at det skal rapporteres årlig til kommunestyret om tilstanden i barnevernet, og at fylkesmennene skal gjennomføre møter med alle kommuner for å drøfte situasjonen i barnevernstjenestene. Slik vil lokalt folkevalgte få større kjennskap og eierskap til tjenesten og dermed ha langt bedre mulighet til å følge den opp, slik som representanten fra Høyre var inne på. Det bør nemlig ikke være slik at barnevernssaker havner i Stortinget for at de skal få en løsning, for de beste beslutningene tas tross alt av fagfolk lokalt.

Venstre kommer derfor ikke til å stemme for SVs forslag i dag, men ser fram til den nye barnevernsloven og oppfølgingen av de planene regjeringen allerede har iverksatt.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Vår aller viktigste oppgave som politikere og lovgivere er å jobbe for en trygg og god oppvekst for barna våre. Kristelig Folkeparti er opptatt av at familiene skal få den hjelp og støtte de trenger for å gi barna sine den omsorgen og kjærligheten de fortjener. Dessverre er det ikke alle foreldre som makter å gi barna sine det de trenger. I noen tilfeller blir også hjemmet et farlig sted å være for barnet. Vi sier at en god barndom varer hele livet, men det kan så visst også sårene etter en vond barndom gjøre. Derfor er det helt avgjørende at vi har et barnevern som fungerer på sitt aller, aller beste.

Nettopp fordi en trygg oppvekst for barn bør være en så viktig politisk prioritering, er jeg glad for at det både folkelig og politisk sett er et stort engasjement for barnevernet. Selv om det kan være noe uenighet om hvilken utfordring man bør ta tak i først, er det bred enighet om at barnevernet må prioriteres og løftes framover. Vi vet hva alle de hardtarbeidende og dyktige sosionomene og barnevernspedagogene betyr for barna som møter barnevernet, og også hvordan samspillet med helsestasjoner, skoler og andre instanser er avgjørende for både å forebygge og å takle de utfordringene barna står i.

Derfor er tiden inne for å lytte til dem som har skoene på, lytte til alle de voksne som hver dag gjør alt de kan for å hjelpe barnevernsbarna og gi dem en trygg hverdag og en framtid. Her vet jeg at barne- og familieministeren er godt i gang. Statsråden har meldt at en ny barnevernslov er på vei, og at regjeringen vil fortsette satsingen på styrket bemanning, kompetanse og familievern.

I tillegg til å lytte til dem som har skoene på, må vi ha tillit til at lokale politikere kjenner sin kommunes barnevern best. Omfanget av og karakteren på barnevernets utfordringer varierer, og dermed må kommunene, i tillegg til å være godt orientert, ha mulighet til fortløpende å vurdere hvilke prioriteringer som er nødvendig å gjøre for at barnevernstjenesten skal være kompetansemessig best mulig sammensatt og forsvarlig bemannet til enhver tid. Jeg imøteser derfor en helhetlig behandling av barnevernsloven, som jeg også forventer vil imøtekomme flere av forslagsstillernes viktigste henseender.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Alle barn og unge fortjener en god oppvekst. Jeg er derfor glad for at Stortinget ønsker en debatt om hvordan vi kan sikre at barn som utsettes for omsorgssvikt, for vold og overgrep, kan få et best mulig tilbud, uansett hvor i landet de bor.

Til representanten Henriksen vil jeg si: Jeg er framoverlent. På tross av at jeg bare har hatt i overkant av to måneder i statsrådsstolen, skal regjeringa om kort tid sende ut forslag om ny barnevernslov på høring. Her vil vi bl.a. foreslå en lovfestet rett om ettervern for ungdom i barnevernet fram til fylte 25 år, akkurat sånn som forslagsstillerne ønsker.

Jeg er enig i at nok ansatte med riktig kompetanse er avgjørende for at barnevernet skal kunne følge opp barn og familier på en god måte. Jeg tar på alvor at mange barnevernstjenester melder om høyt arbeidspress. Jeg mener samtidig at de konkrete vurderingene om hvorvidt bemanningen i barnevernstjenestene er tilstrekkelig, bør løses lokalt. Det er den enkelte kommune som er i best posisjon til å prioritere ressurser og tiltak der behovet og nytten er størst. Det er viktig at kommunene har frihet til å vurdere hvordan det samlede tilbudet til utsatte barn og familier best kan styrkes og organiseres, og om det trengs flere ansatte i barnevernet, eller om innsatsen bør settes inn andre steder.

Regjeringa skal legge til rette for at kommunene kan forvalte sitt ansvar på en god måte. Vi har styrket kommuneøkonomien betraktelig. Det er rekordfå kommuner på ROBEK-lista, og kommunene har gjort en stor jobb med å ansette flere i barnevernet.

Jeg vil følge barnevernet i kommunene tett, og et av forslagene i den nye barnevernsloven er at tilstanden i barnevernstjenestene skal vurderes jevnlig i de enkelte kommunestyrene. Fylkesmennene har samtaler med ledelsen i alle kommuner for å drøfte situasjonen og bemanningen i barnevernstjenesten. Dette skal gi oss og den enkelte kommune bedre oversikt over hvordan barnevernet blir prioritert, hvilke utfordringer som bør løses, og hvilke tiltak som eventuelt bør settes inn.

Kapasiteten i det kommunale barnevernet har blitt forbedret under denne regjeringen. Fra 2013 og fram til 2017 ble det 1 150 flere ansatte i det kommunale barnevernet. Det er en høyere årlig vekst enn under den rød-grønne regjeringen, og det viser at vi er på rett vei. I tillegg har vi sørget for at barnevernstjenesten har fått bedre tilgang på kompetansetiltak og annen faglig støtte. Vi er også aktivt inne og følger opp de kommunene som sliter mest.

I lys av dette mener jeg at det ikke er hensiktsmessig å utarbeide en opptrappingsplan for øremerkede midler. Jeg finner det heller ikke hensiktsmessig å innføre en veiledende bemanningsnorm og utrede minstekrav for antall årsverk i barnevernstjenesten.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Jeg synes det er beklagelig at statsråden er så bakoverlent og ikke framoverlent, som han selv mener han er når det gjelder å ta tak i de store problemene som barnevernet har. Jeg har tatt med meg noen av de rapportene som også regjeringa har bestilt, som viser tydelige mangler i barnevernet. Mange av de manglene handler om tid. Det er meldinger som ikke finner fram. Det er tiltak som blir lagt i skuffen. Det er Svikt og svik-rapporten. Det er Vista Analyse, som snakker om «ansvar på avveie». Jeg kunne ramset opp masse. Ingen ting tyder på at regjeringa mangler kunnskap om disse problemene i barnevernet, og heller ikke om at kvalitet handler om tid. Hva er det som hindrer regjeringa og ministeren i å ta de nødvendige grep for å få orden på tidsmangelen i barnevernet?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Som jeg sa i mitt innlegg, er jeg veldig opptatt av bemanning. Derfor er jeg glad for at bemanningsøkningen under denne regjeringa har vært høyere hvert år enn under den rød-grønne regjeringa. Hvis den eneste løsningen er at en må ha øremerking, ga det iallfall større resultater under denne regjeringa enn under den forrige regjeringa, og det er takket være at kommunene har prioritert det.

Når vi om kort tid skal sende ny barnevernslov på høring, er jeg som sagt opptatt av at kommunene skal gå gjennom situasjonen i sin kommune hvert eneste år. Jeg er helt overbevist om at når kommunene behandler saker, får oversikt over tilstanden, og vi også får oversikten, vil det føre til at dersom det viktigste tiltaket er å ansette flere, vil de gjøre det. Dersom det er andre tiltak som kan være bedre i den enkelte kommune for å forebygge enda bedre – som jo tross alt er det aller viktigste – kan de få den friheten, istedenfor at en øremerker eller bruker norm.

Kari Henriksen (A) []: Disse rapportene handler om de barna som er ute i barnevernet nå – i går, i dag og i morgen. De kan ikke vente på flere planer. Det er litt rart at da Kristelig Folkeparti var i opposisjon, var det viktig å få stillinger fra staten til det kommunale barnevernet, men så fort statsråden som nå er kommet inn i regjering, lanserte sine fem grep for barnevernet, var behovet for ansatte fjernet. Da er det plutselig viktigst med kommunalt selvstyre. Jeg kan ikke fri meg for å tenke at dette handler om økonomiske prioriteringer. Som jeg sa: Hvis statsråden hadde vært veldig framoverlent, er jeg helt sikker på at han hadde fått et enstemmig storting med seg på å få flere stillinger til barnevernet. Hvorfor lytter ikke statsråden i større grad fremdeles til Barneombudet og organisasjonene, bl.a. #heierna og ansatte, som mener at det er behov for flere stillinger?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg håper egentlig at representanten kan høre på det jeg prøver å svare, for jeg er opptatt av bemanning. Derfor er jeg glad for at økningen i bemanningen har vært kraftigere under denne regjeringa, hvis en ser på den årlige veksten, enn under den forrige regjeringa. Det tror jeg er fordi kommunene er opptatt av at en skal sikre et godt tilbud. Men vi er veldig klar over at det i enkelte kommuner ikke er godt nok, og derfor har vi gjennomført ulike tiltak, enten for å kunne være med og hjelpe, ha veiledning eller kompetanseheving, eller at kommunene velger andre løsninger for å sikre at barnevernet blir enda bedre.

Når vi skal sende ny barnevernslov ut på høring, er vi opptatt av at barnevernet nettopp skal bli best mulig. Den saken kommer til å bli minst like tjukk som den rapportbunken representanten har med seg. Det handler om at det ikke bare er en kvikkfiks, det er ikke bare én enkelt løsning. Bemanning er viktig. Derfor er jeg glad for at økningen er større. Kompetanse er viktig, men jeg tror også på organisering. Det at kommunene får enda større ansvar og gjør en enda større jobb med å forebygge, tror jeg vil være viktig for å bedre barnevernet.

Kari Henriksen (A) []: Tallframstillingen av stillinger i barnevernet har vi diskutert før fra denne talerstolen. Utredningsseksjonen har lagd en oversikt over hvordan disse stillingene er kommet på plass i det kommunale barnevernet. Det er kanskje for kort tid for statsråden til å redegjøre for måten han regner på, men utredningsseksjonen la fram en oversikt som viser at ca. 870 av de stillingene som er videreført, er øremerkinger fra den forrige regjeringa. Så er det kommet ca. 130 som er bevilget bl.a. gjennom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiets flertallsvedtak på Stortinget, og resten er kommet fra kommunene. Hvordan statsråd Ropstad får det til å lyde som om det er denne regjeringas fortjeneste at alle de stillingene nå er kommet i barnevernet, lurer jeg på. Men mitt spørsmål er: Hvorfor har Kristelig Folkeparti og Ropstad endret syn?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Det er helt riktig at noe av økningen under denne regjeringa har kommet på grunn av øremerkede stillinger. Det er riktig. Jeg står ikke her og tar ansvar for det, tvert imot står jeg jo både og ansvarliggjør kommunene og roser dem for at de faktisk har prioritert barnevernet. Jeg mener det er en viktig bit av min jobb å sette kommunene i stand til å gjøre de gode prioriteringene. Som jeg sa: Kommuneøkonomien er bedre enn noen gang. Det er færre kommuner på ROBEK-lista. Det er rekordfå kommuner på ROBEK-lista. Det er en viktig jobb for meg. Jeg er opptatt av at det er mer enn bare bemanning, for jeg tror at skal en styrke barnevernet og ikke minst situasjonen for de sårbare ungene, må vi gjøre enda mer forebyggende. Når vi sender ut ny barnevernslov på høring, er vi derfor opptatt av å ansvarliggjøre kommunene sånn at de gjør prioriteringer for å velge tidlig innsats. Det lønner seg, og det vil forhåpentligvis også gjøre at en reduserer antall saker som kommer så langt at barnevernet må på banen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg syns, som representanten Henriksen, at det er altfor mye som ikke fungerer i barnevernet. Derfor er jeg opptatt av å tenke kanskje litt nytt.

Helsetilsynet hadde en gjennomgang med oss i familie- og kulturkomiteen om den dystre rapporten «Det å reise vasker øynene». Det var ikke lystig lesning – det er sikkert statsråden enig med meg i. På direkte spørsmål fra meg bekreftet Helsetilsynet at mangel på bemanning og ressurser faktisk er en del av problemet. Men de vektla også sterkt at det handler vel så mye om systemsvikt på mange plan at så mange barnevernssaker ikke fungerer godt nok.

Når det nå skal utredes om statlig barnevern skal overføres til regionene, vil det da være viktig for statsråden å se nærmere på hvordan nettopp en slik omorganisering kan bidra til å retenke måten vi jobber med barnevern på framover, bl.a. når det gjelder bedre samhandling med andre etater?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Det er et viktig moment som vi selvsagt skal se på. Vi ønsker en ekstern rapport for å se på nettopp overføring av Bufetat. Akkurat hva som konkret ligger i det, kan jeg ikke svare på på stående fot, men vi er i hvert fall opptatt av at når en skal se på den overføringen, må vi ha barnets beste i sentrum. Det er jeg glad for at representanten også tidligere har vært opptatt av å løfte fram.

Når det gjelder gjennomgangen til Helsetilsynet, deler jeg også bekymringen fullt ut. Det er mye som ikke er godt nok. Jeg er helt enig i at det i enkelte kommuner er opplagt at også bemanning er viktig. Derfor er jeg glad for at Senterpartiet går imot øremerking. Jeg undrer meg litt over begrepet – at man ønsker en opptrappingsplan på bemanning – for jeg skjønner ikke helt hvordan det skal gjøres uten at man bruker verken norm eller øremerking, men jeg er i hvert fall glad for at en ikke går så langt at en overstyrer kommunene på den måten.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Først: Det er åpenbart at det er noe som skurrer i tallene til statsråden. Et annet poeng er også forholdet mellom stillinger og behov, som vi har prøvd å belyse hittil i disse sakene uten å få noe svar på det.

Men la meg gå over til det med øremerking, som statsråden med stor tyngde argumenterer så kraftig imot – nå senest i forrige replikksvar. Det er for meg veldig merkelig når samme person i samtlige statsbudsjett fra 2014 fram til 2019 forhandlet inn nettopp øremerkede stillinger. Sånn var det helt fram til årets statsbudsjett, og ikke minst fram til regjeringserklæringen og Kristelig Folkepartis inntreden i regjeringen, hvor dette virkemiddelet forduftet, og Kristelig Folkeparti mener nå plutselig at det er et kommunalt ansvar. Jeg vil spørre statsråden om han har ombestemt seg, eller om han ikke har fått gjennomslag i regjeringen.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Budsjettet for 2019 satt jeg selv og forhandlet, og jeg var godt fornøyd med den løsningen vi fant.

Det jeg prøver å påpeke, er at øremerking kan fungere bra – det er ikke sånn at jeg er prinsipielt imot øremerking. Men jeg mener det er riktig å bruke det når noe skal bemannes opp over en kort tid, og så ta vekk øremerkingen igjen – nettopp for at kommunene skal kunne ha den friheten.

Jeg skal ta et eksempel. Jeg var nettopp på besøk i Bergen, der Kristelig Folkeparti har helsebyråden. Der valgte en å bevilge 25 mill. kr for å kunne ansette flere i barnevernet – supert. Men det er klart at selv om en velger å øremerke midler, er det ikke sikkert at det er flere ansatte i barnevernet Bergen kommune trenger. Det kan være at de heller burde brukt de pengene til noe helt annet. Det som er utfordringen, er at vi sitter her i Oslo og vet best hva som vil fungere i alle kommunene. Jeg er opptatt av å ansvarliggjøre kommunepolitikerne, og jeg tror at når de ser bildet, gjør de de beste prioriteringene. Det er ikke alltid vi er enig, men det er derfor vi har ulike partier i de ulike kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) []: Jeg syns det er på tide at vi begynner å skille litt mellom de gruppene som sjøl kan målbære sine behov og interesser, og de som ikke kan det. Barn i barnevernet kan sjelden det. Da er det helt urimelig at de skal ha ulikt tilbud i ulike kommuner, og at det skal være opp til en kommunalpolitisk dragkamp, eller at de liksom skal fremme sine saker for det kommunale apparatet, slik at det skal bli en diskusjon rundt dette.

SV er opptatt av at barna skal ha de samme rettighetene uansett hvilken kommune de bor i, og derfor har vi ønsket bedre kommuneøkonomi og øremerkede midler til opptrappingsplan i barnevernet. Det skal også være sånn at når politikere sier at det skal bli et bedre barnevern, så skal det bli et bedre barnevern. Er det noe disse ungene virkelig ikke trenger, er det tomme løfter som ikke blir til noen ting i hverdagen. Det er grunnen til at SV fremmer disse forslagene, og vi kommer til å fortsette med det, fordi vi mener det er riktig.

I går hadde jeg et møte på Hamar der jeg bl.a. diskuterte og fikk informasjon fra KS i Hedmark om at de nå driver opplæring av kommunestyrerepresentanter på barnevernet. Det bør sannelig også gjøres på det administrative nivået, for det er også svært mange som sitter i kommunestyrer som ikke får informasjon om hvordan situasjonen er i barnevernet, og som ikke får informasjon om hva slags ansvar de egentlig har. Det har vært sånn lenge, og jeg vet at det i mange kommuner er slik ennå. Det er mange som sitter og ikke egentlig kjenner til stoda i sin egen kommune.

Jeg tror heller ikke det er noen lokalpolitikere som egentlig ønsker å kunne velge mellom et godt barnevern eller et annet tiltak i kommunen. Det tror jeg rett og slett ikke noen kunne si rett ut, det tror jeg ingen kunne stå for, og derfor skjønner jeg heller ikke dette veldige problemet noen har med øremerkede midler til dette feltet. Det kommunene trenger, er penger til å gjennomføre de rettighetene disse barna har i dag, og til å oppbemanne barnevernet slik at det også er rom for å hjelpe familiene tidligere, slik at vi kanskje får færre omsorgsovertakelser, og at flere familier kan være sammen framover. Det er det dette handler om: å sikre penger til det vi alle sammen sier vi er enige om. Da blir det veldig rart å være mot at vi skal sikre det.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.