Stortinget - Møte tirsdag den 2. april 2019

Dato: 02.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 192 S (2018–2019), jf. Dokument 8:30 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 8 [15:32:20]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Kari Elisabeth Kaski, Solfrid Lerbrekk og Torgeir Knag Fylkesnes om likelønn – fra ord til handling! (Innst. 192 S (2018–2019), jf. Dokument 8:30 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil tre minutter.

– Det anses vedtatt.

Grunde Almeland (V) [] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg som saksordfører starte med å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken om likelønn, som er kommet fra ulike representanter fra Sosialistisk Venstreparti.

Komiteen har samlet stilt seg bak forslagsstillernes intensjoner om å utjevne lønnsforskjeller i norsk arbeidsliv. Det denne saken har dreid seg om, er ulike forslag som handler om hvordan man skal utligne lønnsforskjeller mellom kjønn og motvirke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

Komiteen holdt en åpen høring om dette representantforslaget den 31. januar i år, og jeg vil også takke alle dem som bidro i den høringen.

Innledningsvis i debatten er det også viktig å nevne at vi i dag har regulert diskriminering når det gjelder lønn, ganske omfattende i lovverket vårt. Prinsippet om lik lønn for likt arbeid er lovfestet, og retten til å kreve opplysninger om andres lønn dersom man mistenker seg diskriminert når det gjelder lønn, er også lovfestet.

I tillegg vil jeg påpeke at partene i arbeidslivet har en sentral rolle i arbeidet med likelønn, både når det gjelder gjennomføringen av selve lønnsoppgjørene, og ikke minst i samarbeid med myndighetene når arbeidet med likelønn følges opp i relevante utvalg og råd.

Det denne debatten derfor i hovedsak handler om, er hvordan vi skal motvirke strukturelle lønnsforskjeller til tross for den eksisterende reguleringen og den eksisterende lovgivningen.

For Venstres del har vi også vært svært opptatt av å bidra til å redusere de kjønnsbaserte lønnsforskjellene i norsk arbeidsliv. Spesielt synes jeg det er interessant å trekke fram de tallene fra SSB som viser at en viktig årsak til vedvarende lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er at kvinner ofte velger lavt betalte yrker, mens menn velger yrker med høyere lønn.

Jeg synes at et av de begrepene som kom opp i høringen vår, er særlig interessant, fordi det gir et litt annet blikk på akkurat dette spørsmålet. Det er ikke nødvendigvis slik at bare kvinner velger arbeid med lavere lønn, det er også noe strukturelt i vårt samfunn som sier noe om hvordan vi verdsetter ulike typer arbeidsoppgaver. Da er det rett og slett slik at tradisjonelle kvinneyrker er systematisk lavere lønnet enn yrker som tradisjonelt menn velger.

Men et av de forslagene som kommer opp her i dag, handler nettopp om å gjøre noe med lønnsforskjellene internt i samme bransje, altså ikke om de forskjellene som er mellom ulike typer arbeid. Det gjelder denne Islandsmodellen som det vises ganske mye til. Jeg har vært så heldig at jeg som del av delegasjonen til Nordisk råd fikk være med og se på hvordan denne likelønnsstandarden og denne sertifiseringsordningen fungerer. Det vi vet, er at vi vet ganske lite, fordi arbeidet med denne Islandsmodellen ikke er kommet så veldig langt, og vi har i hvert fall ikke fått resultatene av den ennå. Så jeg synes det er for tidlig å skulle gå inn i en debatt om å importere den ordningen til Norge.

Så vil jeg helt avslutningsvis si at jeg er glad for at regjeringen har flere ulike programmer som nettopp skal sørge for å gjøre noe med disse strukturelle lønnsforskjellene, programmer som både «Menn i helse» og «Jenter og teknologi», som oppfordrer ungdom til å velge utradisjonelt – men ikke minst for de andre konkrete vedtakene vi har gjort i denne komiteen tidligere, bl.a. når det gjelder aktivitets- og redegjørelsesplikten som vil være viktig for å bevisstgjøre bedrifter om de eksisterende lønnsforskjellene i egen bransje.

Anette Trettebergstuen (A) []: Likestilling kommer ikke av seg selv. Hvis vi skal oppnå økt likestilling på alle samfunnsområder, kreves det målrettet politisk innsats over tid.

Det er nå elleve år siden Likelønnskommisjonen la fram sin rapport. I arbeidslivet har vi fortsatt store uløste likestillingsutfordringer. Vi har ikke klart å utligne lønnsgapet mellom kvinner og menn. Likelønn er derfor en av de viktigste sakene å jobbe med, og det er en forutsetning om vi skal oppnå reell likestilling.

Men likelønnsutfordringen løses ikke ved et enkelt tiltak. Det kreves en gjennomgående og kontinuerlig satsing på likestilling på alle samfunnsområder dersom vi skal komme i mål. Først den dagen hvor kvinner og menn ikke bare kan oppleve at de formelt sett stiller likt, men også kan velge fritt, kommer vi kanskje i mål med likelønnssaken. For som saksordføreren sa, handler det mye om at man faktisk ikke velger fritt. Vi tar valgene våre innenfor noen rammer og noen forventninger som vi kanskje ikke er klar over selv. Derfor har vi også et kjønnsdelt arbeidsmarked, og derfor er det også slik at veldig mange kvinner jobber deltid.

Det holder altså ikke med et enkelt tiltak. Det finnes ingen kvikkfiks på dette. Vi trenger et kontinuerlig arbeid med likestilling på alle samfunnsområder. Det er her jeg mener at Arbeiderpartiet og opposisjonen skiller lag med høyresiden, som de siste årene gjennom små og store tiltak har satt likestillingen i revers. Det var også derfor Arbeiderpartiet var så kritisk til likestillingsmeldingen da den kom i 2015, for den inneholdt ingen tiltak som kunne bringe likestillingen framover. Derfor foreslo vi 50 tiltak for økt likestilling. Det var 50 tiltak der vi adresserte arbeidsliv, utdanning og samfunnet ellers, der vi kom med tiltak som vi mente regjeringen egentlig selv burde kommet med i meldingen, men som ikke ble foreslått. Fordi vi fikk med oss og sto sammen med og støttet forslag fra også Venstre og Kristelig Folkeparti, ble 13 av forslagene i behandlingen av den meldingen vedtatt i Stortinget.

Likelønn er et politisk ansvar, men det er også et ansvar for partene i arbeidslivet. I Norge har vi den unike norske modellen der arbeidsgivere og arbeidstakere samarbeider med myndighetene, og det er her lønnsdannelsen skjer. Gjennom trepartssamarbeidet får vi til endringer som er bredt forankret. Når partene er enige og har kommet fram til løsninger som alle kan være med på, er det løsninger som skaper framdrift. Den modellen er en helt sentral del av løsningen, som må bygges opp og ikke svekkes.

Islandsmodellen er sentral i dette representantforslaget. Vi må passe på at vi ved en eventuell innføring av Islandsmodellen ikke risikerer at den svekker den norske modellen. Partenes forhandlinger må fortsatt være det bærende prinsippet, også når det kommer til løsninger på likelønn.

Arbeiderpartiet støtter forslaget om å utrede modellen, og vi mener at det er riktig. Så må vi i tillegg selvfølgelig sikre oss et godt lovverk, en god arbeidsmiljølov og passe på at likestillingsutfordringene hele tiden adresseres gjennom utdanningspolitikken, familiepolitikken og den helhetlige fordelingspolitikken.

Når det kommer til forslagene nr. 2 og 3 i dokumentet, har vi et nytt forslag som vi fremmer til erstatning for disse. Både Skjeie-utvalget og Stoltenberg-regjeringen foreslo i sin tid – og vi gjentok det forslaget i behandlingen av likestillingsmeldingen – at det skulle etableres et eget trepartssamarbeid for likestilling. I dag finnes det samtaler innenfor Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, men ikke et eget samarbeid. Vi mener det er behov for sterkere skyts, et trepartssamarbeid som kan bidra til å løse likestillingsutfordringene i arbeidslivet.

Med det tar jeg opp forslagene Arbeiderpartiet har sammen med SV.

Presidenten: Representanten Anette Trettebergstuen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tage Pettersen (H) []: Høyre stiller seg bak forslagsstillernes intensjon om å utjevne kjønnsbaserte lønnsforskjeller i norsk arbeidsliv. Men Høyre ønsker også å vise til likestillings- og diskrimineringsloven, hvor lik lønn for likt arbeid er lovfestet, og at den som mistenker lønnsdiskriminering, har rett til å kreve opplysninger om lønnen til den en sammenligner seg med. Lønnsdiskriminering er ikke lov, og arbeidsgiverne er pliktig til å ta denne utfordringen på alvor.

Norge har en utfordring med et kjønnsdelt arbeidsmarked, som vi i Høyre tar på største alvor. At vi i 2019 fortsatt snakker om mannsyrker og kvinneyrker, er uheldig. Å påvirke menneskers frie valg er også utfordrende.

Men for å sette dette i et lite perspektiv: Komiteen har nettopp vært på reise til Japan, og vi kan vel etter det konkludere med at vi her i Norge ligger langt fremme på det området vi debatterer her i dag. Men det skal slett ikke være noen sovepute, for vi skal ha høye ambisjoner på dette politikkområdet.

Ifølge en artikkel i bladet Sykepleien i oktober 2018 tjente mannlige sykepleiere 24 240 kr mer i året enn sine kvinnelige kollegaer. Samtidig ser vi på tall fra SSB at mannlige spesialsykepleiere tjente 39 960 kr mer enn kvinnelige kollegaer.

Professor Bente Abrahamsen på Senter for profesjonsstudier ved OsloMet mener ulike preferanser kan være en av årsakene til lønnsforskjellene mellom mannlige og kvinnelige sykepleiere. Hun forteller at lønnsforskjeller kan skyldes ulike prioriteringer av inntekt og arbeidstid. Menn prioriterer i høyere grad lønn, mens kvinner ofte prioriterer muligheter for deltid eller tilrettelagt arbeid.

Vi ser fra forskningen at menn og kvinner tar ulike valg basert på de ulike preferansene de har, som igjen påvirker inntekt. I sykepleieryrket, hvor inntekt i stor grad er bestemt ut fra hvor mye man jobber, og hvilke vakter man tar, kan forskjellene også være knyttet til dette.

Forbrukerøkonom i DNB Silje Sandmæl kom i mars i år med en oppfordring om å ta likestillingen i næringslivet ett skritt videre. Hun sa at kvinner nå må ta lønnskampen, selv om det er ubehagelig. Hun oppfordrer kvinner til å snakke mer om lønn på jobben:

«På mange arbeidsplasser er det tabu å snakke om lønn. Hvem har mest å tape på det?»

De som er urettferdig lønnet, taper på at det ikke snakkes om lønn.

Sandmæl viser til en undersøkelse om lønn og forhandlinger som banken nylig har gjennomført i befolkningen. Der framkommer det tydelig at flere kvinner enn menn føler seg urettferdig lønnet. 41 pst. av mennene sier de får den lønnen de fortjener, og 56 pst. sier de burde tjent mer, mens bare 29 pst. av kvinnene sier de får den lønnen de fortjener, og 69 pst. sier de burde tjent mer.

Av undersøkelsen framkommer det også at de fleste mener det er mer ubehagelig enn tilfredsstillende å forhandle lønn med sin arbeidsgiver. Men det lønner seg, viser tallene. Hele syv av ti som har forhandlet lønn, har oppnådd bedre betingelser. Av kvinnene som har forhandlet, har 65 pst. fått bedre lønn, mot bare 46 pst. av mennene.

Sandmæl forklarer denne tendensen med at kvinner oftere vinner fram i lønnsforhandlinger, med at kvinnene ofte ikke ber om høyere lønn før de selv er 110 pst. sikre på at de fortjener nettopp den høyere lønnen.

Denne tendensen ser man også hos kvinnelige jobbsøkere, som gjerne må oppfylle alle kvalifikasjonene til en stilling før de søker, mens menn kun oppfyller hoveddelen av kvalifikasjonene før vi søker på aktuelle stillinger.

Regjeringen har et bredt og pågående arbeid for å forebygge kjønnsdelte utdannings- og yrkesvalg. At begge kjønn er representert i hele spekteret av yrker, er viktig for å skape gode rollemodeller, sikre god rekruttering, få inn ulike perspektiver og representasjon – og ikke minst redusere lønnsforskjeller.

Morten Wold (FrP) []: Jeg velger å trekke frem det som representerer det gode i representantforslaget, og det er helt klart intensjonen. Det hadde vært fristende å harselere litt over den sviktende forståelsen av statistikk som ligger til grunn i forslaget, men man skal som kjent ikke harselere fra denne talerstolen. Likevel: Det er flere kjente sitater om statistikk, og min favoritt kommer kanskje fra forfatteren Andrew Lang, som en gang sa: «Han bruker statistikk som den berusede mann bruker lyktestolpen: mer til støtte enn til opplysning.»

Litt slik er det også når forslaget viser til at det er lønnsforskjeller mellom kvinnedominerte yrker i offentlig sektor og mannsdominerte yrker i privat sektor, for så å argumentere for å utviske lønnsforskjellene mellom de ulike yrkene.

I motsetning til Sosialistisk Venstreparti, som ønsker seg lik lønn for ulikt arbeid, mener jeg at det er helt andre ting vi må ta tak i når det gjelder likelønn. Men jeg velger, som sagt, å fokusere på det gode i forslaget, og det tar utgangspunkt i prinsippet om lik lønn for likt arbeid. I denne sal er det full enighet om dette prinsippet. Alt annet enn lik lønn for likt arbeid er usaklig forskjellsbehandling og diskriminerende. Derfor er det også full enighet om en rekke midler for å forhindre slik forskjellsbehandling.

Et av midlene er bevisstgjøring gjennom god statistikk. Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser også at det fortsatt er en viss ulikhet i lønn for likt arbeid som ikke kan forklares. Men dette er bare en bitte liten del av årsaken til at kvinner tjener mindre enn menn. Den største årsaken er at kvinner i større grad enn menn jobber deltid, og at de i større grad enn menn jobber i yrker hvor lønnsnivået er lavere. I likhet med Sosialistisk Venstreparti mener jeg at det ikke er noen grunn til at arbeidslivet skal være kjønnsdelt. Men i motsetning til Sosialistisk Venstreparti mener jeg at vi ikke kan vedta lik lønn for ulikt arbeid.

Løsningen på ulikheten i hvilke valg folk gjør, kan ikke være politiske vedtak, kvoteringer og kunstige lønnsnivåer. Løsningen ligger heller i regjeringens plan om å fremme en strategi for å bidra til et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked. En slik helhetlig tilnærming vil være et godt utgangspunkt for å forsterke arbeidet for et likestilt arbeidsliv.

I høringen til denne sak ble det fra flere instanser pekt på at mye av årsaken til kjønnsdelt yrkesvalg ikke bare er lønnsforskjeller, men hvordan samfunnet tradisjonelt verdsetter arbeid. Det har også blitt hevdet i slike debatter at når kvinneandelen øker, så synker lønningene.

For å si det litt spøkefullt: Det skal bli interessant å følge med på om lønningene for å være statsminister eller partileder synker nå som de borgerlige partiene setter rekord i andel kvinnelige ledere. Heldigvis er jeg sikker på at det ikke er Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grandes kjønn som avgjør verken lønn eller om det er attraktivt for unge gutter og jenter å søke seg til lederstillinger i samfunnet.

Avslutningsvis: La meg gjenta at jeg setter pris på forslagsstillernes intensjon om at alle skal ha lik lønn for likt arbeid, men samtidig er det en avsporing å foreslå lik lønn for ulikt arbeid.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vil takke Freddy André Øvstegård og de andre SV-representantene for å ha fremmet forslaget om likelønn. Likestillingspolitikk får vi etter min mening ikke nok av. Vi må fortsette å diskutere det, og jeg deler intensjonen til forslagsstillerne.

Riktignok har likestillingsloven gradvis blitt litt styrket og slår fast at kjønnsbaserte lønnsforskjeller i arbeidslivet er forbudt. Det har nok jevnet seg litt ut med årene, men tall viser at lønnsforskjellene vedvarer. Kvinners lønn i 2017 utgjorde bare 87 pst. av mannens lønn. Dette er ikke statistikk vi bare kan tulle med eller velge å se på som vi vil, den betyr at vi fortsatt har en jobb å gjøre.

Jeg synes det er modig av Island å innføre en lovpålagt sertifiseringsprosess der bedrifter og institusjoner med over 25 ansatte skal dokumentere at kvinner og menn lønnes likt for likt arbeid. Også i Norge er ulik lønn for likt arbeid ulovlig, men i motsetning til på Island må den enkelte ansatte bevise at lønnsforskjeller skyldes diskriminering. Island har med den nye loven flyttet bevisbyrden over på arbeidsgiver. Så har den med sertifiseringen en gulrottilnærming i seg – og etter hvert også sanksjoner i seg, som man forventer å få litt motstand mot.

Uansett, i rapporten «Sertifisert likestilling. Likelønnsstandarden på Island», skrevet av Institutt for samfunnsforskning i 2018, framkommer det at den islandske likelønnsstandarden i alle fall flytter fokus fra individuelle forklaringer på hvorfor kvinner tjener mindre enn menn, til heller å etablere et støttende institusjonelt miljø for likelønn mellom kjønn på bedriftsnivå. Med et slikt gjennomsiktig miljø kan det nemlig bli vanskeligere å holde ulikheter skjult.

Islandsmodellen er interessant, men erfaringene er fortsatt veldig begrensede, da det ikke er så lenge siden den ble implementert. Derfor mener Senterpartiet at det vil være fornuftig å avvente til vi har et godt kunnskaps- og erfaringsgrunnlag til å vurdere om vi skal kopiere en lignende modell. Det er hovedsakelig derfor Senterpartiet ikke støtter SVs forslag nr. 1 i representantforslaget i denne omgang.

Utover det stiller Senterpartiet seg bak de to siste forslagene i representantforslaget. Det eksisterer fortsatt strukturer i samfunnet som opprettholder lønnsgapet mellom kvinner og menn. Verdsettingsdiskriminering er kanskje et av de største likelønnsproblemene våre. Lønnsforskjeller følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Tall fra 2017 fra SSB publisert i mars i år viser at kjønnsbalansen i offentlig og privat sektor nærmest har stått stille de siste ti årene. Privat sektor består av 63 pst. menn, mens en stor andel kvinner – og da snakker vi om så mye som 70 pst. – finner man i offentlig sektor. Dette bare understreker at vi trenger en mer forpliktende plan. Det ville vært klokt av regjeringen å ta initiativ til det som foreslås i forslagene nr. 2 og 3 i representantforslaget, som går på å be partene i arbeidslivet om å presentere konkret hvordan igangsette et partssamarbeid hvor de samme partene skal presentere konkrete løsninger til utjevning av lønnsforskjeller, tiltak for å motvirke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, m.m.

Partiet Venstre mener det er behov for en særlig innsats for å redusere de store lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. En kan lese på deres egne nettsider at de vil «be partene i arbeidslivet bidra til å rette opp lønnsforskjellene mellom kjønnene ved å utforme en tidsplan for når dette skal skje». Dette ligner på det SV foreslår i dag. Derfor overrasker det meg at ministeren i sitt brev til komiteen svarer at hun ikke ser noe behov for å ta initiativ til partssamarbeid om likelønnsspørsmål. Hva har skjedd her? Jeg må innrømme at jeg nok hadde forventet at Venstre skulle få mer gjennomslag for likestillingspolitikken sin på dette området – når de sitter med likestillingsministeren.

Presidenten: Vil representanten ta opp de forslagene der Senterpartiet er medforslagsstiller?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Ja, det vil jeg, siden jeg er før taleren fra SV.

Presidenten: Det er helt riktig. Da har representanten Åslaug Sem-Jakobsen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: I 1975, FNs kvinneår, gikk kvinner på Island fra jobbene sine rundt klokken to på ettermiddagen. Det var et startsignal for det likelønnsopprøret vi fortsatt kjemper 44 år senere, fordi 44 år senere tjener fortsatt kvinner bare 87 kroner i snitt for hver hundrelapp en mann tjener.

I fjor markerte SV likelønnsopprøret på aksjonsdagen, samme dato som i 1975, med å fremme forslaget vi behandler i dag. Aksjonen her i landet springer ut fra et vedtak på Trondheimskonferansen og er målbåret av fagforeningstillitsvalgte og aktivister i hele landet.

Det som motiverer aksjonen og kampen, er et viktig faktum. Det er at uten økonomisk selvstendighet vil vi aldri oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn. Det handler f.eks. om alle de små hverdagsbeslutningene, de som tas rundt kjøkkenbordet, hvem som har det siste ordet når familien skal kjøpe ny bil, hvem som har det siste ordet når familien kanskje skal etablere seg og ta opp huslån. Jeg tror det rundt mange kjøkkenbord i Norge er sånn at personen med størst inntekt også har størst makt i store og små beslutninger. Den makten betyr noe i et hverdagsliv, og det kan ikke underdrives.

Men selv om vi og generasjonene før oss har slåss for likelønn i flere tiår, er vi fortsatt langt unna mål. Som nevnt tjener fortsatt kvinner 87 kroner i snitt for hver hundrelapp en mann tjener. Men enda verre er det at det, avhengig av hvordan man regner på det, altså vil ta mellom 50 og 100 år for å oppnå likelønn med dagens tempo. Det viser tydelig at vi ikke har en politikk for likestilling og likelønn som monner, med dagens regjering.

De siste 40 årene med likestillingskamp har vist at det trengs en aktiv politikk for å rette opp i de urettferdige strukturene som gir kvinner mindre makt og muligheter enn menn. Det trengs også for å bekjempe den verdisettingsdiskrimineringen som foregår i norsk arbeidsliv, der kvinnedominerte yrker lønnes dårligere enn mannsdominerte yrker. Og det trengs for å bekjempe de siste delene av lønnsdiskriminering i hver virksomhet og sektor, der Likestillings- og diskrimineringsombudet f.eks. er tydelig på at det fortsatt finnes manglende likelønn.

Derfor har SV som en del av likelønnsaksjonen foreslått tiltakene vi behandler i dag.

For det første ser vi til Island, der man har forsterket lovgivningen for likelønn langt mer enn det vi har her i Norge, gjennom bl.a. å flytte bevisbyrden over til arbeidsgiver, så det er arbeidsgiver som må dokumentere at det betales lik lønn for arbeid av lik verdi. I tillegg skal dette kontrolleres av en ekstern part. Det samme vil vi ha i Norge. Det er en forsterkning av lovgivningen vi allerede har. Da er det også grunnleggende viktig for oss i SV at partene i arbeidslivet blir med i utformingen av en sånn ordning her.

For det andre vil vi at staten skal ta initiativ til et partssamarbeid for likelønn. Det skal komme fram til både tiltak mot det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, som vi så ofte snakker om, tiltak for økt heltidskultur, som absolutt er en viktig del av dette, og også en mulig plan for en likelønnspott. Vi kommer oss ikke unna en opptrappende, flerårig likelønnspott for å jevne ut verdisettingsdiskrimineringen i arbeidslivet. Det kom fram i forhandlinger mellom partene – det er der det må komme fram – men staten skal i alle fall si at vi stiller opp med midlene, dersom vi finner en ordning.

For det tredje er dette representantforslaget en del av en større pakke for likelønn og likestilling i arbeidslivet fordi det handler om helheten, det handler om likere fordeling av omsorgen i hjemmet, derfor har vi foreslått forbedringer i permisjonsordningen, og det handler ikke minst om den deltidsfellen vi fortsatt har i Norge, og derfor har vi også foreslått rett til heltid i en annen del av arbeidet vårt.

Flere tiår med kamp for likelønn er ennå ikke i mål. Vi har ikke tid til å vente på tempoet fra dagens regjering. Derfor trengs det på nytt aktiv politikk for utjevne forskjellene i makt, rikdom og muligheter mellom kvinner og menn.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Lik lønn for likt arbeid er et viktig og grunnleggende likestillingsprinsipp, og det er bred politisk enighet om at vi også her i Norge må jobbe for å tette lønnsgapet mellom menn og kvinner.

De to hovedårsakene til skjev lønnsfordeling mellom menn og kvinner er at vi fortsatt her til lands i utstrakt grad har et delt arbeidsmarked, og at langt flere kvinner enn menn jobber deltid. Her vil jeg understreke at Kristelig Folkeparti skiller tydelig mellom frivillig og ufrivillig deltidsarbeid. At foreldre i den travleste småbarnsperioden velger å jobbe deltid dersom de har mulighet til det, er et gode som vi som politikere bør hegne om og heie fram. Vi må også ha med oss det faktum at noen faktisk ønsker å jobbe deltid, eksempelvis for å frigjøre tid til å ta seg av gamle foreldre eller til å engasjere seg frivillig på ulike måter, og den alternative verdiskapingen det gir, må ikke undervurderes.

Når det er sagt, vet vi at det er altfor mange kvinner som ønsker å jobbe heltid, som ikke får muligheten til det, og det må det tas tak i. Særlig i det offentlige har det vært jobbet systematisk med å ta tak i utfordringene med hensyn til ufrivillig deltid og likelønnsproblematikk, og man har funnet fram til tiltak som over tid ser ut til å hjelpe.

Jeg synes likevel det er verdt å la seg inspirere av de grepene Island har tatt gjennom å innføre – som verdens første land – en likelønnslov. Denne loven påbyr alle bedrifter med mer enn 25 ansatte å rapportere om likelønnssituasjonen, og der hvor menn tjener mer enn kvinner for samme arbeid utført, ilegges det bøter. Men også her til lands har vi lovfestet prinsippet om likelønn. Likestillingsloven § 34 slår fast at «kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi».

Kristelig Folkeparti kommer til å følge med på effekten av den relativt nylig innførte likelønnsloven på Island og løpende vurdere læringsutbyttet og overføringsverdien vi kan ta med oss derfra.

Jeg vil også vise til at regjeringen foreslår en styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten, og nettopp det vil være et godt virkemiddel, fordi kartleggingen av lønnsforskjeller fordelt på kjønn vil synliggjøre forskjellene der de finnes, og dermed gjøre det lettere å iverksette målrettede tiltak.

Statsråd Trine Skei Grande []: Norge er blant verdens mest likestilte land, men jeg er enig med både forslagsstillerne og alle som har hatt ordet tidligere her i dag, i at vi fortsatt har en vei å gå.

Men forskjellene mellom kvinner og menn blir stadig mindre. Det gjelder innenfor sysselsetting, i arbeidstid, i ledertall og i foreldrepengeordninger, og det samme gjelder også for lønn. Forskjellene mellom kvinners og menns gjennomsnittslønn fortsetter å minke, men fortsatt er det sånn at kvinner tjener 87,1 pst. av en manns lønn når vi inkluderer både heltids- og deltidsansatte.

En viktig forklaring på dette lønnsgapet er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vi fortsatt har i Norge. Kvinner og menn har ulike typer jobber, i forskjellige næringer, i forskjellige sektorer, og de er utsatt for ulik lønnsdannelse. Men sjøl om man snevrer inn og ser på kvinner som jobber i samme yrke, samme bransje, samme sektor, har like lang utdanning og er like gamle som menn, er det fortsatt sånn at kvinner tjener 93,5 pst. av det som er mannens lønn.

Det er ikke lov med lønnsdiskriminering i Norge, og vi jobber nå med et forslag om å styrke aktivitets- og redegjørelsesplikten for arbeidsgivere i offentlige og private virksomheter. Regjeringa kommer til å komme tilbake til det snart.

Lønnskartlegging gir grunnlag for å vurdere om det er lønnsforskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder sammenlignbare stillinger. Arbeidsgiveren kan vurdere om det er en risiko for lønnsdiskriminering på grunn av kjønn, og om det kreves forebyggende tiltak. God veiledning for arbeidsgiver er viktig. Derfor vil Likestillings- og diskrimineringsombudet bidra til at alle kan drive godt likestillingsarbeid og følge opp aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet skyldes i stor grad kjønnstradisjonelle utdanningsvalg. I Granavolden-plattformen sier vi derfor at vi skal stimulere til at flere velger utradisjonelle utdanninger og karrierer. Og det er tegn til endring i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Kvinner går i økende grad inn i utdanning og yrker som har vært mannsdominert, sånn som medisin, juss, psykologi og økonomi har vært. Problemet er at det ikke har skjedd en tilsvarende endring blant menn. En særlig utfordring er å få menn inn i kvinnedominerte yrker.

Regjeringa foreslår derfor å legge fram en egen strategi som vil bidra til et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked. Strategien skal bygge på UngIDag-utvalgets arbeid, og de skal bl.a. foreslå gode tiltak for å få unge til å bryte med kjønnstradisjonelle utdanningsvalg. Vi har økt støtten til Jenter og teknologi, og vi har som mål å få flere jenter inn i teknologi og realfag.

Det som virkelig vil monne for kjønnsdelingen i arbeidslivet, er å få flere menn inn i helse- og sosialsektoren og i andre kvinnedominerte yrker. Vi har derfor satt av midler for å få flere menn til å søke grunnskole- og barnehagelærerutdanning, slik ministeren for høyere utdanning og forskning også har lagt fram i dag. Vi ønsker også flere menn innenfor helse- og omsorgsutdanning.

Det er et stort behov i arbeidsmarkedet for personer med disse utdanningene. Vi har også tatt initiativ innenfor trepartssamarbeidet for å få dem med på tiltak om rekruttering til de ulike yrkene, og på andre grep vi kan ta innenfor trepartssamarbeidet for å øke likheten mellom kvinners og menns lønn. Vi samarbeider, både med dokumentasjon og med forskning, om tiltak med alle parter i arbeidslivet.

Et annet viktig grep som er gjort på dette feltet, er tredelingen av foreldrepermisjonen. Den vil også føre til at vi utligner lønnsforskjeller over tid, fordi vi kommer til å se at det argumentet som er brukt mot mange kvinner i deres lønnsutvikling, ikke kan brukes mot dem lenger, fordi vi vil se et mer likt uttak av foreldrepermisjonen mellom kvinner og menn. Jeg er ganske sikker på at vi også vil se at det vil påvirke lønnsutviklingen og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Så vi kommer til å komme med flere grep innenfor rapporteringsplikt og -krav. Vi kommer til å komme med flere tiltak for å minske den kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet som vi har, og vi kommer til å samarbeide med partene i arbeidslivet for å bekjempe de ulikhetene vi i dag ser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) []: Jeg har hatt gleden av å samarbeide med statsråden – da hun tidligere hadde en opposisjonsrolle – om viktige likestillingspolitiske forslag som ble til viktige likestillingspolitiske seire. Jeg nevnte jo behandlingen av likestillingsmeldingen i 2015, og der sto Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og SV sammen om en rekke forslag vi fikk flertall for. Jeg er veldig glad for at statsråden – da som nå – deler Arbeiderpartiets syn på at det ikke finnes én kvikkfiks på likelønnsproblemet, men at det handler om langsiktig arbeid og en bred likestillingspolitikk.

Et av de forslagene vi fikk gjennomslag – og flertall – for, var at det skulle opprettes et eget trepartssamarbeid for likestilling. Det tok ikke daværende Fremskrittsparti-statsråd tak i – ei heller den neste, Høyre-statsråden. Kommer statsråden nå til å iverksette et slikt trepartssamarbeid?

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg har hatt første møte i trepartssamarbeidet. Det må jeg innrømme, også som Venstre-leder, var litt stas, for det var Mowinckel som første gang etablerte trepartssamarbeidet, og jeg tror det var ganske mange år siden en Venstre-statsråd sist fikk ta det møtet. I det møtet diskuterte vi foreldrepermisjon, og jeg var kjempeglad for å få støtte fra absolutt alle arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner på at den tredelingen regjeringa har foreslått, er en god løsning og kommer til å føre til mer likelønn også framover.

Jeg har også fått støtte fra alle organisasjonene når det gjelder at de har lyst til å delta i den kampanjen vi skal jobbe med nå for å få til et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked, med de kampanjene vi ser for oss. Jeg ser veldig lyst på å få til det samarbeidet, mellom de organisasjonene, og skal møte dem så ofte jeg kan for å jobbe videre med den planen for å få til et mer likestilt arbeidsmarked.

Anette Trettebergstuen (A) []: Da håper jeg også at statsråden og hennes parti – og regjering – får opp øynene for hvor viktig det er med sterke organisasjoner i arbeidslivet, at organisasjonsgraden er viktig, og at man kanskje etter hvert går bort fra den holdningen om at man skal «anerkjenne» det uorganiserte arbeidslivet, som man sier i regjeringsplattformen.

Men tilbake til spørsmålet mitt: Statsråden og undertegnede var enige i 2015 om at det ikke holder med sporadiske møter i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, men at man trenger det som Skjeie-utvalget og Stoltenberg-regjeringen tok til orde for, men ikke rakk å gjennomføre: et eget trepartssamarbeid som går på likestilling. For det er når partene møtes, at endring skjer.

Så jeg spør igjen: Vil statsråden gjennomføre det forslaget som hun var med på å få flertall for – mot Fremskrittspartiets og Høyres stemmer i 2105 – om et eget trepartssamarbeid?

Statsråd Trine Skei Grande []: For det første syns jeg det er veldig viktig å anerkjenne at man skal ha sterke organisasjoner, jeg tror det er viktig. Men jeg mener også det er en utfordring å se på de lønnsdannelsessystemene vi har, det at veldig mange kvinneyrker har et lønnsdannelsessystem som er annerledes enn mange tradisjonelle mannsyrker, og at det også påvirker lønnsutviklingen på dette området. Jeg syns ikke vi skal lukke øynene for det.

Så er det slik at jeg har møter sammen med arbeidsministeren. Jeg tror vi skal klare å holde fokus om vi gjør det i et eget møte, eller om vi faktisk er så rasjonelle at vi klarer å avholde møter etter hverandre, og det tror jeg vi skal klare også i samarbeidet framover. Men jeg kommer til å prioritere dette samarbeidet, og jeg kommer til å prioritere å være til stede på de møtene som vi nå har satt opp framover.

Anette Trettebergstuen (A) []: Hele poenget med forslaget fra Skjeie-utvalget om et eget trepartssamarbeid for likestilling var jo ikke at det bare skulle bli holdt faste møter der likestilling er på agendaen, men at et slikt trepartssamarbeid, som da har som oppgave å kun jobbe med likestilling, også skulle få virkemidler og midler og penger til å gjennomføre tiltak.

Når jeg nå hører statsråden i replikkordskiftet, tolker jeg henne dit hen at det kommer hun ikke til å gjennomføre. Derfor lurer jeg på: Hva er det som har skjedd fra 2015, da statsråden var i opposisjon, og fram til i dag, når statsråden er ansvarlig likestillingsminister, som gjør at hun mener at et eget trepartssamarbeid for likestilling – med virkemidler og med penger – plutselig ikke er aktuelt?

Statsråd Trine Skei Grande []: Vi har etablert samarbeidet, og det ligger penger i det. Vi har også, som jeg sier, disse kampanjene som vi allerede har startet, og så har vi satt ned UngIDag-utvalget, som handler om rekruttering til disse yrkene. Jeg tror vi må ta inn over oss at en stor del av de lønnsforskjellene som er, skyldes at vi fortsatt har et så kjønnsdelt arbeidsmarked som vi har, og det er interessant å se at vi har de store forskjellene mellom yrker med ganske lik utdannelse, men fortsatt ganske ulik lønn.

Så jeg tror at vi trenger å rekruttere fra bunnen av, og det løpet har også fagforeningene og arbeidsgiverorganisasjonene sagt at de er villige til å være med på, for å gjøre det. Så skal vi se hva det utvalget kommer opp med til sommeren, eller rett etter sommeren, der de kommer med tiltak, og så kommer vi til å lage en handlingsplan, men det kommer vi også til å gjøre sammen med organisasjonene.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg hadde ikke æren og gleden av å jobbe sammen med ministeren og Trettebergstuen om hvordan man skulle håndtere det som kom fram i Skjeie-utvalget, så jeg forholder meg til det som er Venstres politikk på området. Som jeg pekte på i mitt innlegg, ønsker partiet Venstre å be partene i arbeidslivet om å bidra til å rette opp i lønnsforskjellene mellom kjønnene ved å utforme en tidsplan. Partiet Venstre støtter ikke et slikt forslag i salen i dag. Er det da, som representanten Trettebergstuen var inne på, viljen eller gjennomslagskraften det står på, når man egentlig ikke vil få partene selv til å ta grep her? Jeg skulle ønske at dette egentlig ikke var en så veldig vanskelig sak. Med en innstilling fra Stortinget tror jeg partene hadde tatt den oppgaven. Hvorfor kan man ikke gå inn for det som Venstre har bestemt seg for at man bør gjøre?

Statsråd Trine Skei Grande []: Dette er ikke vanskelig. Vi har gjort det. Første møte er avholdt. Vi kommer til å jobbe videre med organisasjonene.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg skal ta forskjellige spørsmål i ett spørsmål, egentlig.

Aller først lurer jeg på om statsråden fikk med seg det representanten Wold, fra et av statsrådens samarbeidspartier, sa på talerstolen, hvor representanten egentlig fornekter at verdidiskrimineringsproblematikken fins, for det mener jeg er interessant. Vi vet samtidig at det med dagens tempo vil ta mellom 50 og 100 år å oppnå likelønn. Det kan jo hende at noe av forklaringen bak Venstres manglende gjennomslag i likestillingspolitikken henger noe sammen med representanten Wolds innlegg, som egentlig avfeide hele problematikken. Er det slik at statsråden kan anerkjenne – her hun står – at det er en verdisettingsdiskriminering, som bl.a. forklarer den manglende likelønna vi har i dag?

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg tror det er mange grunner til at vi har manglende likelønn i dag. Det er derfor vi har så mange tiltak som vi har, bl.a. gjennom en tredeling av foreldrepermisjonen, som jeg tror kommer til å påvirke lønna. Vi ser det gjennom de rapportene vi nå har bestilt, for å få til tiltak for å få et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked. Vi har det gjennom det samarbeidet som vi ønsker å ha med alle partene i arbeidslivet, og vi ser at gjennom de tiltakene som vi har gjennom programmer, f.eks. for å få flere menn inn i helsevesenet og flere kvinner innenfor teknologi – alle de kampanjene som vi også bruker penger på – sørger vi for at vi skal klare å få disse kneppene riktig. Jeg tror at vi ikke kan vente, slik som representanten sier, at dette skal gå med 0,4 pst. per år, som det gjør akkurat nå, for å bekjempe prosentene. Det siste året har det gått fram med 0,4 pst. Det er et altfor sakte tempo. Skal vi virkelig klare å snu dette, må vi også ta noen større grep. Det er derfor vi kommer med et nytt lovverk om rapportering på området. Det er derfor vi kommer med disse tiltakene, det er derfor vi etablerer samarbeidet, og det er derfor vi gjør endringer i lovverket.

Presidenten: Replikkordskiftet er med det omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.