Stortinget - Møte tirsdag den 2. april 2019

Dato: 02.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 227 S (2018–2019), jf. Dokument 8:68 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 2 [10:02:26]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om Libya-krigen og bruk av norsk forsvarsmakt i utlandet (Innst. 227 S (2018–2019), jf. Dokument 8:68 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordeles slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Knut Arild Hareide (KrF) [] (ordførar for sakene): Eg vil starte med å takke komiteen for eit godt og grundig arbeid i behandlinga av desse to sakene. Me har behandla utgreiingane – og eg vil leggje til, dei svært gode utgreiingane – frå utanriksministeren og forsvarsministeren, og me har behandla representantforslaget frå Raudt, som i stor grad tar opp mange av dei same spørsmåla, men med nokre tilleggsmoment.

Dette er veldig viktige saker. Det er krevjande spørsmål når Noreg tar ei avgjerd om å delta i internasjonale operasjonar – ja, når Noreg tar stilling til om me skal delta i krig. Derfor er det ein viktig debatt korleis me best mogleg sikrar riktige avgjerder, og korleis våre prosessar med størst mogleg openheit sikrar kvalitet og dermed legitimitet for dei avgjerdene som blir tatt.

Det er ei klar ansvarsfordeling mellom storting og regjering knytt til norsk deltaking i internasjonale operasjonar. Eit klart fleirtal meiner det er riktig at den ansvarsfordelinga ligg fast. Det er regjeringa som er den utøvande makta, som avgjer eventuell norsk deltaking i internasjonale operasjonar. Det krev ikkje vedtak frå Stortinget si side. Fleirtalet meiner òg det er viktig at det blir gjennomført ein reell konsultasjon med Stortinget, men det same fleirtalet understrekar samtidig at det ikkje tar frå regjeringa det fulle ansvaret for avgjerda. Eg vil likevel understreke den positive og lange praksisen frå ulike regjeringar for at ein legg avgjerande vekt på brei støtte nettopp i viktige utanriks- og sikkerheitspolitiske spørsmål.

Det var vedtaket i Stortinget 18. april 2017 som oppmoda regjeringa om å ta initiativ til å gjennomføre ei evaluering i eigna form av den norske militære og sivile deltakinga i operasjonen i Libya i 2011. Komiteen meiner det er gjort ein svært grundig og god jobb i utarbeidinga av rapporten – Evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011. Det er ein veldig god og nyttig rapport Petersen-utvalet har levert. Petersen-rapporten gir ein grundig gjennomgang av avgjerdsprosessar og ei heilskapleg evaluering av norsk deltaking i Libya-operasjonane i 2011. Rapporten gir viktige føringar og erfaringar for framtidige norske bidrag. Rapporten er med på å bidra til ein betre og meir opplyst offentleg debatt om norsk utanriks- og sikkerheitspolitikk.

Det er riktig og viktig at operasjonar av same type som Libya-operasjonane blir evaluerte og gjennomgått. Det vil kunne medføre forbetringar for framtidige operasjoner av denne typen og gi auka tillit i befolkninga.

Sjølv om avgjerda om norsk deltaking i Libya-operasjonane i 2011 blei tatt på svært kort tid, blei det gjennomført konsultasjonar mot Stortinget. I dei offentlege reaksjonane i etterkant oppstod det likevel usikkerheit om regjeringa hadde opptredd konstitusjonelt riktig i forholdet til Stortinget. Eit spørsmål i den offentlege debatten var om konsultasjonen blei gjennomført i tide.

Komiteen meiner ei god konsultasjonsordning ville vere med på å gi større tillit i befolkninga til kritiske og viktige avgjerder om deltaking i internasjonale operasjonar. Komiteen vil samtidig framheve at utvalet konkluderer med at dei formelle prosessane som leidde fram til avgjerda om å delta med norske styrkar, oppfylte alle konstitusjonelle krav, sjølv om regjeringas avgjerd om å delta blei tatt på svært kort tid.

Komiteen viser òg til at utvalet tydeleg bekreftar at det norske styrkebidraget etterlevde Noregs humanitærrettslege forpliktingar. Det er klart at regjeringa la til grunn at resolusjonen til Tryggingsrådet i FN var tilstrekkeleg folkerettsleg grunnlag for bruk av militærmakt i Libya. Komiteen har merka seg at regjeringa ikkje blei gitt nokon skriftlege vurderingar av kva for rammer resolusjonen til Tryggingsrådet sette for bruk av militærmakt. Komiteen vil påpeike at mangel på nettopp skriftleg dokumentasjon vanskeleggjer Stortingets kontrolloppgåve i ettertid, og kan medføre svekt tillit til avgjerdsgrunnlaget i befolkninga.

Dette blir ein viktig debatt. For eigen del vil eg òg ta ordet seinare. I innstillinga ligg det ulike vurderingar, ikkje minst frå partiet SV, som dei på ein god måte vil gjere greie for i debatten.

Jonas Gahr Støre (A) []: La meg først få anerkjenne Petersen-utvalgets arbeid. Vi har fått en grundig gjennomgang av de norske militære og sivile bidragene til operasjonen i Libya samt de nasjonale beslutningsprosessene som lå til grunn for disse. Jeg slutter meg også til hovedkonklusjonene som et bredt flertall stiller seg bak i innstillingen.

Som utenriksminister i Norges regjering under Libya-operasjonen hadde jeg et særskilt ansvar. Som leder av Arbeiderpartiet ønsket jeg – og støttet vi – å få en gjennomgang av denne operasjonen. Det bør være regelen og ikke unntaket at vi går igjennom militære operasjoner vi har deltatt i, for å trekke lærdommer av dem.

Jeg leser i noen kommentarer at ansvarlige politikere ikke har lært av Libya. Forsvarsforsker Tormod Heier sier i et intervju til Klassekampen den 28. mars:

«Så vel Jens Stoltenberg som Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide har sagt at de ville gjort det samme igjen.»

Det er en påstand som bygger på en grunnleggende misforståelse som det er verdt å oppklare. Det jeg har forklart, våren 2011, en rekke ganger siden og i mine svar til Petersen-utvalget, er

  • hvorfor vi handlet som vi gjorde

  • hvordan vi leste situasjonen utover i 2011, etter hvert som konflikten i Libya spisset seg til

  • på hvilken måte vi og store deler av verdenssamfunnet, også Libyas naboer i Afrika, anså at det var en mulig akutt fare for overgrep mot sivile i Libya fra en diktators militære styrker

  • betydningen vi tilla de ulike vedtakene i FNs sikkerhetsråd helt fram til den avgjørende resolusjonen, som autoriserte bruk av alle tilgjengelige midler – les: militær makt for å hindre overgrep

Og jeg forklarte erfaringen vår generasjon hadde fra tidligere situasjoner hvor verdenssamfunnet ikke handlet tilstrekkelig, som i Srebrenica og i Rwanda på 1990-tallet.

Jeg står inne for det vi, en samlet regjering, besluttet, med et samlet stortings støtte. Jeg mener norske styrker, i hovedsak fra Flyvåpenet, gjennomførte sitt oppdrag på en god måte og fortjener vår anerkjennelse.

Så erkjenner jeg at Libya havnet i en kritisk ustabil situasjon etter Gaddafis fall, og at det kan og bør stilles en rekke kritiske spørsmål til det internasjonale samfunns oppfølging etter dette.

Det er også viktige lærdommer å hente fra hvordan operasjonen ble styrt og koordinert. Dette gjør også komiteen i sin rapport. Jeg mener det er viktige lærdommer som Norge tar med seg når vi deltar i debatter internasjonalt, i NATO og FN, om hvordan vi styrer internasjonale operasjoner.

Spørsmålet om vi «ville gjort det samme igjen», gjør oss ikke kloke, for mars 2011 kommer ikke igjen. Det har vært. Men erfaringene vi gjorde oss før, under og etter Libya-operasjonen, trekker vi selvsagt med oss – funnene gjort av Petersen-utvalget og behandlingen her i Stortinget likeså. Meningen med en gjennomgang er jo nettopp å trekke lærdom som kan gjøre oss bedre rustet til å vurdere, håndtere og beslutte i en kritisk situasjon i framtiden. Det vitner innstillingen om.

For Arbeiderpartiets del vil vedtak i FNs sikkerhetsråd alltid veie tungt når vårt eventuelle engasjement skal vurderes. Det folkerettslige grunnlaget må være solid. Norge bør, når sikkerhetsrådet ber verdenssamfunnet om å ta ansvar, alltid vurdere hvordan vi kan bidra, for vi er så avhengige av en regelstyrt verdensorden hvor FN spiller en sentral rolle.

Jeg vil advare mot dem som sier at Norge nærmest på prinsipielt grunnlag skal avvise å delta i internasjonale operasjoner. Norge har sine NATO-forpliktelser. Vi legger stor vekt på vedtak i FNs sikkerhetsråd. Vår sikkerhet avhenger i mange sammenhenger av at andre land er villige til å engasjere seg i internasjonale operasjoner for å trygge Norge og nordområdene. Det bør følge av dette at Norge for sin del er åpen for å ta ansvar utenfor våre grenser – igjen selvsagt på et trygt folkerettslig grunnlag.

Vi kan og bør derfor ikke gi et kategorisk svar på hvor Norge skal åpne for å engasjere sine militære styrker. Selvsagt må det veie tungt hvilke behov vi har for å sikre løpende militær beredskap for Norges sikkerhet. Det skjer i økende grad her i Norge og i våre nærområder, i lys av den aktuelle sikkerhetspolitiske situasjonen. Når det er aktuelt å delta i internasjonale operasjoner, bør vi grundig vurdere på hvilke områder vi har kapasiteter som er både relevante og tilgjengelige.

Dette bør være en del av den løpende samfunnsdebatten, også her i Stortinget. Når det gjelder Arbeiderpartiets syn på de øvrige delene av innstillingen, overlater jeg til andre talspersoner fra vårt parti å omtale dem.

Michael Tetzschner (H) []: Evalueringsrapporten om Libya-operasjonene i 2011 har gitt oss en grundig gjennomgang av beslutningene bak og gjennomføringen av norsk deltakelse i disse operasjonene. Ofte inneholder etterfølgende evalueringsrapporter en i overkant stor dose etterpåklokskap. Om denne rapporten vil jeg si at det er mye klokskap. Den inneholder også en gjennomgang og en vurdering av de spillereglene vi har i vårt parlamentariske system, som har interesser langt utover evalueringen av Libya-aksjonen. Slik sett er det gitt et bidrag til vår forfatningsrettslige litteratur av varig verdi.

Jeg vil benytte anledningen til å takke saksordfører Hareide for et åpent og godt samarbeid om innstillingen, og det er lett også å slutte seg til den presentasjonen vi nettopp har hørt.

Innenfor den begrensede tid jeg har, vil jeg fremheve særlig to punkter: om det var folkerettslig grunnlag for maktbruk, og hvordan den norske beslutningen ble tatt og gjennomført.

Det følger en klar funksjonsfordeling mellom storting og regjering når det gjelder internasjonale operasjoner. For Høyres del er vi opptatt av at denne funksjonsfordelingen må ligge fast – ikke av hensyn til regjeringen, men av hensyn til at Stortinget kan utøve en effektiv parlamentarisk etterkontroll. Derfor er det helt klart at ordningen med konsultasjon er en utmerket ventilasjon av synspunkter man kan råde til og fraråde, men det er til slutt regjeringen som har det parlamentariske ansvar for de aksjonene som landet ledes inn i, og det er også en av oppgavene som Grunnloven legger til utøvende myndighet.

Regjeringen har en rolle å spille, og man skal, som i andre saker, påse at regjeringen har holdt seg innenfor Grunnloven. Nå er også det en del av vurderingen – om man har respektert menneskerettighetene med de tillegg vi har i forbindelse med grunnlovsrevisjonen. I forbindelse med krigsoperasjoner blir det også en del av Stortingets etterfølgende kontroll med regjeringen å påse at det norske bidraget har holdt seg innenfor humanitærretten og rammeverket for krigens lover. Det er her vi med tilfredshet kan si at gjennomgangen også viser at det norske bidraget har holdt seg innenfor humanitærretten og krigens lover.

Så til det som også forrige taler var inne på – den internasjonale rettsdannelsen. Et internasjonalt samfunn som ikke kan håndheve folkeretten, vil bli en papirtiger. Derfor har alle land som slutter opp om folkeretten, også interesse i at reglene kan håndheves – om nødvendig med makt. Det er vi vant til fra våre egne demokratiske og parlamentariske systemer. Derfor skal man hegne om landenes mulighet til – i samvirke og på et avklart internasjonalt grunnlag – å kunne håndheve folkeretten, for ellers blir den bare tomme ord – og det vil gå ut over de sakesløse sivilpersonene, som er avhengige av internasjonal intervensjon for i det hele tatt å overleve. Det var også situasjonsbedømmelsen i 2011 – og det er helt riktig.

FN hadde også i lys av tragediene i Srebrenica og Rwanda utøvd betydelig selvkritikk, hvor det internasjonale verdenssamfunnets passivitet var så gjennomført og systematisk at det begynte å nærme seg passiv medvirkning. Det kan vi ikke leve med hvis alle som er tilhengere av internasjonal rettsorden, også interesserer seg mer for håndhevelsen og ikke bare for resolusjonenes innhold.

Vi må også se på, som rapporten sier, at FNs to sikkerhetsresolusjoner, som ledd i en eskalering – jeg sikter til resolusjonene 1970 og 1973 fra 2011 – ga et nødvendig, men også tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for bruk av militærmakt.

Utvalget har også gjort oss oppmerksom på at vi, når det gjelder den internasjonale deltakelsen og forholdet mellom regjeringen, som leder av Norges forsvar, opererer etter nokså antikverte formuleringer i Grunnloven. Dette med linjetropper er det jo ikke akkurat helt innlysende hva man kan lese ut av etter dagens særordning, og her ligger det et arbeid å gjøre. Men det ligger altså utenfor vurderingen av selve Libya-operasjonen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Norges deltakelse i den militære operasjonen i Libya i 2011 reiser en rekke prinsipielle, konstitusjonelle og moralske spørsmål. Ulike aspekter ved disse problemstillingene blir reist i Petersen-utvalgets rapport og senere også ved redegjørelser i Stortinget av både utenriksministeren og forsvarsministeren. Med dette som bakteppe skal det mye vrangvilje til for å konstatere at regjeringen ikke tar disse problemstillingene på alvor.

Samtidig som utvalget og redegjørelsene var fyldige, tydelige og prinsipielle, er merknadene som er innlevert, et godt eksempel på det motsatte. Historiefortellingen som presenteres, er lang og detaljert, men er først og fremst et mesterverk i ansvarsfraskrivelse. Ønsket om å fortsette i regjering var større enn den moralske indignasjonen. Sannheten er at et samlet storting sluttet seg til Norges krigsinnsats i Libya.

Så kan man i ettertid snakke om premisser, mandat, formål, beslutningsprosesser og konsekvenser. Men la oss slå det fast: Vi var alle med på det. Vi vet også hvordan forholdene er i Libya i dag. Til tross for en isolert sett vellykket militæroperasjon etterlater krigen i Libya ikke et land og folk med fornyet håp for fremtiden. Det i seg selv er en lærdom vi alle bør ta inn over oss.

Alle partier var enige om at Norge skulle bidra i krigen for å beskytte sivile. Hvorvidt dette var et påskudd fra enkelte av våre allierte, og at målet i realiteten var et regimeskifte, er det i dag ikke mulig å få full klarhet i. Petersen-utvalgets rapport konkluderer for øvrig med at målet for militæroperasjonen aldri var et regimeskifte. Man kan stille seg spørsmålet om hvorvidt det i det hele tatt er mulig å bombe et land for å få sivile i sikkerhet, men det var uansett et samlet håp vi hadde. Spørsmålet blir imidlertid enda mer problematisk når enkelte i dag nærmest finner det moralsk forkastelig at norsk bombing kan ha ført til tap av sivile liv.

SV bedriver i sine merknader en påtakelig form for dobbeltmoralisme. Partiet støtter oppunder bombing for å beskytte sivile dersom denne har bred internasjonal støtte og mandat fra FN, men finner krigen uforsvarlig og ulovlig når krigen endrer målsetting. SV må da samtidig spørre seg selv hvordan krigen i Libya kunne vært avsluttet med Gaddafi fremdeles ved roret. Man må gjerne diskutere pavens skjegg, men realistisk sett ville det vært en umulighet om Gaddafi hadde fortsatt å styre Libya, og ingen tror vel i alvor at Gaddafi hadde trådt til side av egen fri vilje.

SVs svært lange og omfattende merknad vil jeg anta kan tilskrives at partiet har en noe idealistisk forestilling om krigføring. SV skriver at de i utgangspunktet ga støtte til norsk deltakelse, med klart forbehold om at hensikten var beskyttelse av sivile og ikke regimeendring. Også pasifister bør forstå at militæroperasjoner i krig blir uoversiktlige, og at valgene man tar, kan få uintenderte konsekvenser.

I militærteorien kalles krigens uoversiktlighet for «fog of war». Krigsoperasjoner er ikke en skrivebordsøvelse eller en sjakkturnering. Selv om man ikke i utgangspunktet arbeider for en regimeendring, vil det kunne bli resultatet av en militæroperasjon. Formålet var jo nettopp å svekke regimets kapasitet til å angripe sivile, og dermed ga man den væpnede opposisjonen et klart fortrinn. Dette førte til sist til regimets fall og Gaddafis død.

Ansvaret for beslutningen i 2011 lå hos regjeringen, men Stortinget ble konsultert i tråd med Grunnloven. La oss samtidig slå fast at i regjeringen satt Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Bortsett fra at det bør være andre partier i regjering enn det var den gangen, bør også det fremtidige ansvaret ligge hos den utøvende makt.

Det er underlig å observere at deler av opposisjonen, som den gang var en del av regjeringen, ser ut til å distansere seg fra de beslutninger de selv var med på å fatte. Det kan ikke være slik at en regjering kun er ansvarlig når det går etter planen, men at den toer sine hender hvis det ikke går som man hadde forestilt seg. Våre soldater må vite at de har regjeringen bak seg til enhver tid. De går jo ikke i krigen på vegne av seg selv, men på vegne av statsmakten.

SV peker i sine merknader også på at det var mangel på situasjonsforståelse forut for beslutningen om å bidra militært. At det er nødvendig med god og etterrettelig informasjon, er jeg helt enig i. Men i en stridssituasjon vil det alltid være mangel på informasjon. Det vil alltid være faktorer som spiller inn, som man ikke har tenkt på, og det vil alltid være fare for at situasjonen utvikler seg i en helt annen retning enn man forutså. Å tro at man vil ha en situasjon med nok informasjon, er å leve i en drømmeverden.

Det er viktig å trekke lærdom av denne og andre militære operasjoner Norge deltar i. Erfaringer trukket gjennom deltakelser i utenlandsoppdrag bør tilføre bedre beslutningsgrunnlag og styrke refleksjonen rundt konsekvensene av denne type innsats både politisk i Norge og i området som er rammet av operasjonen.

Samtidig er det nødvendig å ta seg tid til å vurdere hvilke operasjoner Norge skal delta i. Som NATO-medlem er det selvsagt at artikkel 5-operasjoner må medføre norsk engasjement. Men det er ikke like selvfølgelig at vi skal delta i enhver FN-ledet operasjon. Norske ressurser er begrenset, og norsk innflytelse er reelt sett minimal i operasjoner som er styrt av store aktører. Det bør derfor vurderes fra tilfelle til tilfelle hvorvidt det er i Norges interesse å bruke ressurser på enkelte typer FN-oppdrag. Det må også være helt legitimt og faktisk helt nødvendig å stille spørsmålet om hvorvidt norsk militær innsats har ført til noe positivt. Det er én ting å vinne krigen, men det er langt mer krevende å vinne freden. Og visst må det være legitimt å stille seg spørsmålet om hvorvidt våre allierte til enhver tid har de samme motivene for sin krigsdeltakelse som det vi angivelig har.

SV viser med sine merknader at partiet har en motsatt tilnærming. Partiet ønsker å bidra til FN-ledede oppdrag. Kampen mot Taliban i Afghanistan ønsket partiet imidlertid ikke å være med på, til tross for at det var forankret i artikkel 5, der det slås fast at et angrep på én er å oppfatte som et angrep på alle. I 2001 fremmet SV forslag om at norske styrker ikke skulle stilles til disposisjon for militære operasjoner i Afghanistan under USAs kommando. I stortingsdebatten om styrkebidrag til Afghanistan i 2001 uttalte SVs leder Kristin Halvorsen, ifølge Dagbladet, at SV ville gi sin støtte til at norske militære mannskaper deltok i en sikkerhets- og fredsstyrke i regi av FN. Til det repliserte Thorbjørn Jagland:

«Jeg vil spørre om SV har tenkt gjennom hva som ville være konsekvensene hvis SVs syn også skulle bli Norges offisielle politikk.»

Han fikk ikke noe svar på spørsmålet. Jeg gjentar derfor spørsmålet i en noe annen form her: Ville SV ropt på FN dersom ett av NATOs 29 medlemsland hadde blitt angrepet militært eller gjennom statlig støttet terror?

En eventuell norsk deltakelse i en militæroperasjon utenfor rammen av NATO må vurderes ut fra ulike perspektiver. En beslutningsprosess om militær deltakelse kan imidlertid heller ikke fortone seg som et seminar. Det finnes det flere gode grunner for. I realiteten vil det være umulig for regjeringen å gi Stortinget beslutningsmyndighet over norsk militær deltakelse. En slik beslutning vil alltid være basert på høyt gradert informasjon – informasjon mottatt av allierte i fortrolighet, informasjon man ikke vil kunne dele med Stortinget før eventuelt på et senere tidspunkt. En debatt basert på ugradert informasjon vil være meningsløs.

At SV står for et slikt syn, er ikke overraskende, men at Senterpartiet har inntatt det samme standpunktet, er oppsiktsvekkende. Ikke bare hevder Senterpartiet at beslutningen skal fattes i Stortinget, men den skal sågar fattes ved fristilling av representantene. Senterpartiet vil etablere en krigstombola hvor hver enkelt stortingsrepresentant skal stemme slik vedkommende selv finner for godt. Vi kan da eksempelvis få et vedtak hvor Stortinget med 85 mot 84 stemmer bestemmer at Norge skal gå til krig. Jeg skulle likt å møte den generalen som hadde satt sine soldaters liv på spill med en slik manglende støtte og solidaritet i ryggen.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Vedtaket om at Noreg skulle delta i krigshandlingar i Libya var tufta på vedtak i FNs sikkerheitsråd. Det var ein viktig føresetnad for at den raud-grøne regjeringa tilrådde medverknad i aksjonen saman med våre allierte, og for at eit samla storting følgde opp med støtte til det. NATO tok etter kort tid over styringa av aksjonen i Libya.

Petersen-utvalet har gjort eit grundig arbeid. Rapporten dei la fram, er innhaldsrik, gir eit heilskapleg bilete og svarar på mange vanskelege spørsmål. Utvalet fekk m.a. i oppdrag å greie ut om Noregs militære styrkar etterlevde våre plikter innan humanitærretten. Noreg stod for ein stor del av bombeåtaka. Det var det største åtaket frå norsk forsvar sidan den andre verdskrigen, og det er svært tilfredsstillande at rapporten konkluderer med at pliktene er følgde. Det har vore hevda at NATO-operasjonen gjekk utover rammene gitt i Sikkerheitsrådet sitt mandat, men utvalet har ikkje funne haldepunkt for ein slik påstand.

Vidare svarar rapporten ut spørsmål innan folkeretten og Grunnlova i høve deltakinga. Òg her er konklusjonane at både prosess, vedtak og handlingar var innanfor gjeldande praksis. Det er tryggjande. At soldatane våre er trena, og at dei er i stand til å utføre ein så vanskeleg jobb som dette var, seier òg mykje om kvaliteten på norske soldatar.

Norsk deltaking i krig kan og skal ikkje vere noko ein tek lett på, og utvalet peiker på at det er trong for å revidere §§ 25 og 26 i Grunnlova. Senterpartiet støttar dette. Me viste m.a. til det då me fremja grunnlovsforslag om deltaking i operasjonar og krigshandlingar på framand jord. Senterpartiet sitt forslag var at slike saker skulle debatterast og godkjennast av Stortinget i form av eit protokollert vedtak.

Til siste talar må eg seie: Me var i lag i Zagreb i helga, på eit møte i Standing Committee i NATOs parlamentarikarkomité. Der snakka eg med fleire av parlamentarikarane frå våre allierte om akkurat denne prosessen knytt til vedtak om å delta i internasjonale operasjonar. Det finst til og med ganske så store land blant våre allierte der ein har namneopprop, altså slik me har på grunnlovsforslag. Det finst dei som har fleirtalsvedtak, og det finst dei som har debattar utan å fatte vedtak. Eg hadde funne det veldig interessant å ha fått eit større innsyn i korleis våre allierte fattar vedtaka sine. Det var med stor interesse eg lytta til parlamentarikarar som me snakka med om dette temaet.

Tvilen som vart reist om Libya-aksjonen var i tråd med Grunnlova, viser at §§ 25 og 26 bør reviderast og slik få meir dekkande uttrykk for gjeldande rett. Det vil skape klårare og meir føreseielege rammer for bruk av Forsvarets ressursar utanfor Noregs grenser.

Petersen-utvalet meiner òg at kongeleg resolusjon om deltaking i internasjonale operasjonar bør offentleggjerast for å styrkje tilliten til regjeringa sitt avgjerdsgrunnlag. Senterpartiet meiner at det norske folk har krav på ein open debatt mellom politiske leiarar når det skal takast så alvorlege avgjerder som å sende norske styrkar i krig. Ei stortingsbehandling i plenum vil gi avgjerdene større tyngde og sterkare demokratisk forankring, og andre NATO-allierte har som sagt ein mykje opnare praksis på dette enn me har i Noreg. Dessverre fekk ikkje Senterpartiet fleirtal for forslaget.

I etterkant av Libya-operasjonane er det viktig å ta med seg lærdom. Utvalet har lagt eit godt grunnlag for dette. Når Noreg skal delta i internasjonale operasjoner, bør det liggje føre eit heilskapleg, skriftleg grunnlag om norsk deltaking i krig før avgjerda skal takast. Avgjerdsgrunnlaget kunne vore langt betre enn det var. Òg det store tidspresset gjorde at forankringa i Stortinget kunne vore betre. For framtida bør det ikkje givast lovnader om deltaking i militære operasjonar utan at det er formelt politisk forankra i Stortinget. Dette er blant dei vanskelegaste, tyngste og mest alvorlege vedtaka ei regjering kan ta, og det må aldri vere tvil om at behandlinga av slike saker er godt forankra demokratisk, og at dei som tek avgjerda, har alle opplysningar som ein treng for å ta den avgjerda.

Spørsmåla som er fremja av Raudt i deira Dokument 8-forslag, er òg behandla samtidig. Dei er i stor grad allereie svara på i Libya-rapporten, noko òg departementet konstaterer i svarbreva. Senterpartiet støttar difor ikkje forslaga frå Raudt og viser til merknadene våre i innstillinga om Petersen-utvalet sin rapport i saka.

Til slutt: Noreg er eit lite land i verda – rett nok stort geografisk, men eit forholdsvis lite folk. I Stortinget har me vore einige om dei store linjene i utanrikspolitikken. Det er viktig for eit lite land. Men det kan ikkje hindre open, demokratisk debatt. Det som forundrar meg når me diskuterer desse sakene, er kor redde dei store partia er for openheit. Det er mykje av avgjerdsgrunnlaget i denne saka som kunne ha vore offentleg. Det kunne òg ha vore offentleg på det tidspunktet avgjerda vart teken. Det er ikkje alltid at det er høggradert informasjon som ligg til grunn for avgjerdene.

Det er òg viktig at statsministeren og andre leiande politikarar er ærlege i sin kommunikasjon til folket, at ein seier det som det er. Eg seier ikkje at statsministeren i denne saka ikkje gjorde det, men det vart reist tvil, bl.a. i media og blant folk, om kva Noreg eigentleg var med på, om me var med på berre å gjere den fyrste delen av aksjonen, eller om den siste delen, å ta ut Gaddafi, òg var ein del av planen frå starten. Det burde vore klarlagt tidlegare, og det burde vore ein større del av avgjerdsgrunnlaget.

Men med den informasjonen ein hadde på det tidspunktet, med det at ein såg føre seg at dette kunne ende med eit folkemord i Libya, vil eg gi representanten Gahr Støre rett. Når ein står i ein slik situasjon, er det svært vanskeleg å seie at ein ikkje vil hjelpe, og difor var det òg eit samla storting som sa at Noreg skulle delta i denne operasjonen.

Eg er veldig stolt av Noreg sitt forsvar. Det er grunn til det. Når ein høyrer attendemeldinga frå andre land, frå både parlamentarikarar og forsvarskrefter, er det svært mykje positivt å høyre, ikkje minst om dei verdiane som norske soldatar har med seg, og evna til å ta avgjerder i vanskelege situasjonar, sjølvstendige avgjerder. Det er noko som òg må dyrkast i Forsvaret framover, og som me som folk kan vere stolte av og svært trygge på når me sender soldatane våre på så vanskelege oppdrag som det dei fekk då dei skulle delta i aksjonen i Libya.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil takke for redegjørelsene og for utvalgets omfattende rapport.

Det var våren 2011 tungtveiende grunner for å si ja til norsk deltakelse i Libya. Protestene spredde seg i Midtøsten denne vinteren – endelig et håp om demokrati, et håp som i dag stort sett er snudd til håpløshet, krig og undertrykking. Også i Libya tok folk til gatene, men det libyske regimets svar var voldelig og kontant, og FN-rapportene viste systematiske angrep på sivilbefolkningen. Trusselen om overgrep, som ble beskrevet, ble oppfattet som reell og akutt.

Sikkerhetsrådsresolusjon 1973 var altså den første i sitt slag. Aldri før hadde det internasjonale samfunnet bestemt seg for å bruke militær makt for å beskytte sivile. Det var dette som lå bak Norges beslutning om å delta – å beskytte sivilbefolkningen i Libya fra det som FN advarte mot at kunne bli en massakre, og å slutte opp om FN. SVs og den norske regjeringens holdning var klar: Det skulle ikke være en krig for regimeendring, men en flyforbudssone for å beskytte sivile. En eventuell regimeendring skulle være det libyske folkets eget verk og ikke skapes utenfra.

Krigen utviklet seg i en annen retning. Tross utgangspunktet – et mandat for å beskytte sivile – og tross at Norge, slik rapporten også konkluderer, aldri hadde regimeendring som mål – stemte ikke dette for de største av Norges allierte. Stormaktenes mål ble stadig klarere: De ønsket regimeendring. Mandatet ble etter vår mening brutt gjennom dette.

Støtten uteble også. Den arabiske liga snudde. Den afrikanske union var kritisk. Tidlig i mai 2011 gikk SV derfor inn for å avslutte det norske oppdraget. Regjeringen tok etter hvert også en slik beslutning sommeren 2011. Det var riktig og viktig at Norge trakk seg ut på det tidspunktet.

Vi må lære av Libya-krigen. Rapporten og redegjørelsene er uten verdi hvis vi ikke tar opp i oss erfaringene og endrer politikk på de punktene det er nødvendig for framtiden. En av tingene erfaringene viser oss, er at NATO er et bedre redskap for stormaktsinteressene enn det er for FN. Mandatet ble brukt på en annen måte enn det som i utgangspunktet var intensjonen. Det er også grunnen til at SV i tiden etter har gått mot deltakelse i USA-ledede koalisjoner i Midtøsten.

Å sende soldater i krig er en alvorlig beslutning. Utvalget konkluderer med at det skjedde innenfor konstitusjonelle rammer, men det skjedde raskt. En rask prosess med liten grad av offentlighet og debatt skaper usikkerhet og svekker tillit i befolkningen. SV foreslår derfor – slik vi også har gjort før – at regjeringens begrunnelse for deltakelse i alle eventuelle framtidige militære operasjoner må legges fram for Stortinget og behandles gjennom votering i Stortinget.

Utvalget anbefaler også at Norge utvikler en såkalt sjekkliste for denne typen beslutninger. Vi er enig i dette og har foreslått i innstillingen en rekke punkter som bør være på en sånn liste.

Utvalget konkluderer med at det ikke finnes holdepunkter for å hevde at Norge har brutt med våre humanitærrettslige forpliktelser. Likevel mener jeg at det er avgjørende å etterstrebe så mye åpenhet som mulig rundt det spørsmålet. I Danmark ble informasjon om toktene oppdatert daglig. Jeg mener vi nå må gjøre det samme i Norge, og vi fremmer derfor forslag i innstillingen om at regjeringen offentliggjør all relevant informasjon om bombetoktene Norge deltok i.

Når det gjelder Dokument 8:68, er vi enig i at Grunnloven §§ 25 og 26 bør revideres. Det er likevel slik at det er Stortinget som vedtar grunnlovsendringer, så forslaget må komme fra Stortinget. SV vil fremme et slikt forslag.

I dag ser vi en fastlåst situasjon i verden og i FN hvor det er utenkelig at stormaktene vil kunne samle seg om et mandat for å beskytte sivile igjen. Dette er et resultat av hvordan de vestlige stormaktene håndterte FN-mandatet under Libya-krigen.

SVs forslag vil bidra til at Norge tar lærdom også av det som gikk galt, og at denne øvelsen ikke blir en symbolhandling, men en debatt hvor vi reelt tar lærdom og endrer norsk politikk.

Jeg vil med dette ta opp den rekken av forslag som SV står alene om i innstillingen.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har tatt opp de forslag han refererte til.

Bjørnar Moxnes (R) []: «Det norske F16-fly og deres mannskaper gjorde under krigen i Libya, var særdeles voldsomt, ødeleggende og dødelig. Norge har ikke brukt mer brutal, militær makt siden andre verdenskrig.»

Dette er ikke mine ord, dette er VGs beskrivelse av de nær 600 bombene som norske fly slapp over Libya i NATOs krig for regimeskifte i 2011. Den daværende regjeringen, Stoltenberg-regjeringen, påsto at bombeangrepene mot Libya skulle beskytte landets sivile. Resultatet ble det motsatte. Til sammen ble millioner av libyere skadet, traumatisert, drept eller drevet på flukt, og Libya ble et fristed for islamistiske terrorgrupper som Al Qaida og IS like utenfor Europas stuedør.

Fra det britiske parlamentets undersøkelse vet vi også at intervensjonen bygde på åpenbart tvilsom etterretning, propaganda og desinformasjon, og at våre NATO-allierte hele tiden hadde som intensjon å bryte FN-mandatet ved å bombe for regimeskifte.

Aldri siden annen verdenskrig har en norsk regjeringsbeslutning fått så tragiske konsekvenser for så mange menneskeliv som vedtaket om å bombe Libya. Alt dette vet de folkevalgte på Stortinget, som i dag skal stemme over oppgjøret med Libya-krigen. Derfor er det skuffende, synes vi, at partiene i utenriks- og forsvarskomiteen avviser vårt forslag om det som burde være den selvsagte lærdommen av Libya-krigen, nemlig at det norske fellesskapets forsvarsressurser skal brukes på å forsvare Norge, ikke på å delta i andre stormakters tvilsomme angrepskriger mot land som ikke truer verken oss eller noen allierte av oss.

Én grunn til at Norge er et ganske velfungerende samfunn, med lite korrupsjon og stor åpenhet, er at vi i Norge har strenge lover, regler og rutiner som regulerer makthaverne og passer på at beslutninger fattes på riktig faktagrunnlag, at beslutningstakere må ta ansvar når det går galt, og at feil rettes opp og forebygges for framtiden, med nye vedtak, lover og regler.

Det er klart det har en forebyggende effekt når politikere vet at de kan få sin politiske karriere ruinert på grunn av ting som formaliafeil ved bygging av en hyttebrygge eller lignende. Men når det gjelder beslutninger om krig og fred, da gjelder ikke disse reglene om å ta ansvar og rette opp feil. For 20 år siden bombet Norge Jugoslavia uten FN-mandat. Krigen i Afghanistan var, ifølge Godal-utvalget, en total fiasko, og Libya ble enda verre. Men uansett hvor enormt gapet er mellom løftene politikerne gir når de vil gå til krig, og resultatene krigen fører til, så skjer det ingenting. Ingen må ta ansvar, og ingen korrigeringer blir gjort.

Det viser også innstillingene fra utenriks- og forsvarskomiteen. Til tross for at Stoltenbergs villeding av Stortinget var helt åpenbar, var det bare Rødt som gjorde noe for å få ham til å forklare seg for Stortinget. Til tross for at Amnesty International sier at en rekke sivile ble drept og skadet i NATOs bombeangrep, er det kun Rødt som vil ha en uavhengig undersøkelse av hvor mange som ble drept i de norske angrepene. Og til tross for at Libya-krigen, i likhet med Afghanistan-krigen, var totalt mislykket, er det bare Rødt som vil vedta at fellesskapets skattepenger og norske soldatliv ikke skal sløses bort på andre stormakters krigseventyr, men brukes til å forsvare landet vårt.

Derfor er det også et større og mer prinsipielt spørsmål vi skal ta stilling til i dag. Skal de mest alvorlige beslutninger om krig og fred fortsette å være fritatt for alle normale prinsipper om ansvar og korrigering av feil, eller skal bruk av norsk militærmakt til angrepskrig på falske premisser og med ødeleggende resultater for millioner av uskyldige føre til oppvask og kursendring, som skjer ved grove feil og forseelser på alle andre politikkområder?

Med dette tar jeg opp Rødts forslag.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har tatt opp de forslagene han refererte til.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Først vil jeg få takke saksordføreren for en god jobb med innstillinga. Jeg vil også nok en gang få rette en takk til utvalget som har lagd rapporten, og vil for øvrig vise til den redegjørelsen jeg holdt i Stortinget den 8. januar.

Rapporten til Libya-utvalget har skapt debatt. Det var også en av målsettingene med utvalget. Det er viktig og sunt med åpen debatt om utenriks- og sikkerhetspolitiske valg og dilemmaer.

Som jeg viste i redegjørelsen min, var omstendighetene rundt Libya-operasjonen på mange måter unike. Det forelå et klart og bredt mandat fra FNs sikkerhetsråd for militær maktbruk etter FN-paktens kapittel 7. Deretter hadde Den arabiske liga selv bedt om en militær inngripen i Libya. Her hjemme hadde vår deltakelse støtte fra samtlige partier som var representert på Stortinget, og den rådende oppfatningen var at det var en stor risiko for en massakre på sivile hvis Gaddafis styrker fikk angripe Benghazi, og at det internasjonale samfunnet hadde en mulighet til å forhindre de alvorlige overgrepene.

Norge, sammen med mange andre, svarte på en klar oppfordring fra FNs sikkerhetsråd, og det representanten Moxnes beskriver som «stormakters krigseventyr», er altså ikke riktig. Hvis ikke vi skal kunne svare på det internasjonale samfunnets klare oppfordringer om å gripe inn, er etter min oppfatning vår rolle i verden ganske annerledes enn det et stort flertall her i salen legger til grunn.

Norges deltakelse i operasjonen hadde som mål å bidra til å oppfylle sikkerhetsrådsresolusjon 1973, som autoriserte bruk av makt for å beskytte befolkningen og befolkede steder, inkludert Benghazi, og for å gjennomføre flyforbudssonen over Libya. Libya var på sin side forpliktet til å etterleve Sikkerhetsrådets krav, som bl.a. innebar umiddelbar stans i alle voldshandlinger i Libya, øyeblikkelig våpenhvile og full stans i alle angrep mot sivile.

Jeg merker meg at flere har stilt spørsmål ved både Sikkerhetsrådets og Norges situasjonsforståelse. Det er ulike meninger internasjonalt om hva som egentlig skjedde på bakken i Libya i mars 2011, og hvilke intensjoner Gaddafi-regimet hadde. Men kontrafaktiske diskusjoner er lite fruktbare, og mye av det man vet – eller tror man vet – i dag var ikke en del av beslutningsgrunnlaget i 2011, verken for Sikkerhetsrådet eller for den daværende regjeringa.

Mer hensiktsmessig vil det være å diskutere de ulike dilemmaene knyttet til bruk av militærmakt, og jeg nevnte særlig fire dilemmaer i min redegjørelse. Det ene er å handle versus ikke å handle, det andre er spørsmålet om hva som er god nok informasjon, det tredje er spørsmålet om hvordan en konflikt og dermed den militære operasjonen utvikler seg, og det fjerde er Norges rolle innenfor en bredere internasjonal innsats. Dette er dilemmaer som de som til enhver tid sitter og styrer, må ta aktivt stilling til. Det er ikke et alternativ å la være å ta stilling til disse spørsmålene. Det er heller ikke mulig å eliminere all risiko i internasjonale operasjoner. Man vil aldri ha perfekte handlingsalternativer eller fullstendig informasjon.

Det er viktig for regjeringa å understreke at mange av de anbefalingene som kommer i Petersen-utvalgets rapport, allerede er fulgt opp fra regjeringas side. La meg her bruke som et tydelig eksempel: I forbindelse med norsk deltakelse i anti-ISIL-koalisjonen i Syria i 2016 ble vurderingene av det folkerettslige grunnlaget nedfelt skriftlig og offentliggjort i sin helhet.

Jeg har merket meg at det i komiteens innstilling tas til orde for at dette bør være framtidig praksis, og at utvalget også mener at det er et godt eksempel til etterfølgelse. Dette er også regjeringas helt klare intensjon, og det var også derfor vi gjorde det. Hensikten med en slik offentliggjøring var jo nettopp å sørge for en større åpenhet rundt vurderingene bak denne type sentrale beslutninger og vanskelige og viktige beslutninger. Det er viktig for tilliten til beslutningene, og det er også viktig at man erkjenner, som komiteen også gjør i sin innstilling, at alt likevel ikke kan være åpent og offentlig, og derfor har vi konsultasjonsmekanismene i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, som fungerer godt og etter hensikten.

Når det gjelder spørsmålet om grunnlovsendringer, er dette også noe som utvalget har påpekt. Jeg har merket meg at komiteen som sådan naturlig nok ikke kommer med noen entydig tilråding, men påpeker noen faremomenter, og jeg nøyer meg i denne sammenheng med for så vidt å slutte meg til det som representanten Lysbakken sa, nemlig at det er Stortinget som i så fall må initiere grunnlovsendringsforslag. Og det er selvfølgelig en debatt og en diskusjon som regjeringa da vil følge og selvsagt rette seg etter – dersom det blir endringer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) []: Vi deltar i dag militært i kampen mot ISIL og har delvis lyktes med det, i hvert fall territorielt, i Irak. Vi deltar også i kampen mot terror i Mali. Nå har vi hatt denne grundige evalueringen, og vi har også hatt evaluering av vår innsats i Afghanistan.

Hva er de viktigste lærdommene fra denne evalueringen som utenriksministeren tar med seg i det videre arbeidet?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg mener utvalget har pekt på mange viktige ting, og jeg har allerede i redegjørelsen og også nå tatt opp noen jeg mener er viktige, som f.eks. det å offentliggjøre det folkerettslige grunnlaget og de vurderingene man gjør.

Så mener jeg at den kampen vi nå er en del av, mot ISIL, er et viktig bilde på at det internasjonale samfunnet også har tatt lærdom bl.a. av Libya-operasjonen. Kampen mot ISIL er organisert langs fem operasjonslinjer, hvor den militære delen kun er én av dem. Jeg tror det er nokså bred internasjonal enighet om at det var synd at verken Sikkerhetsrådet eller Libya hadde noen appetitt på en videre politisk prosess på det tidspunktet, i 2011, som kanskje kunne ha gjort at ting var annerledes i Libya i dag enn det ble. Den lærdommen har man tatt videre og sagt at den innsatsen man gjør, skal være både militær og sivil, og man må ha tydelige mål også for den sivile innsatsen, slik man også har i kampen mot ISIL.

Anniken Huitfeldt (A) []: Kampen mot ISIL er vunnet militært. Jeg tror vi alle må erkjenne det. Spørsmålet er om vi etter operasjonen i Libya ventet for lenge med å gi støtte til de delene av det irakiske samfunn som ønsket å ta opp den militære kampen mot ISIL. Ventet vi rett og slett for lenge?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Det ble tidlig klart, da man så herjingene til ISIL, at det var et ønske fra det internasjonale samfunnet om å gripe inn. Norge deltok helt fra starten av i det som var et kollektivt selvforsvar av Irak. Så er det helt riktig som representanten sier, at territorielt er ISIL nå på det nærmeste slått. Det betyr ikke at ISIL ikke lenger utgjør en trussel, og vi ser daglig både aksjoner og operasjoner som beviser at organisasjonen fortsatt kan bedrive både terrorvirksomhet og utgjøre en trussel regionalt, men også globalt. Det er derfor viktig at innsatsen nå dreier seg om å bygge den kapasiteten som gjør at ISIL ikke igjen skal kunne utgjøre den type trussel.

En av årsakene til at vi valgte å delta, var at dette også utgjør en trussel mot Europa og mot oss. Vi mener det er viktig at det internasjonale samfunnet stilte opp for regionen, men også for å bidra til sikkerhet i vår region.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: I dette store arbeidet som er gjort, har ein òg sett på element som bør diskuterast når ein tek ei avgjerd om å delta i internasjonale operasjonar. Eg synest utanriksministeren summerer opp dei dilemmaa ein må ta stilling til, veldig bra med sine fire punkt. Men det er òg – og det viser Libya med all tydelegheit – behov for ein diskusjon om kva ein gjer når ein militær operasjon er avslutta. Senterpartiet etterlyste ein exit-strategi i samband med Irak, og me etterlyste det i samband med Afghanistan. I Libya ser me at exit-strategien var fråverande, og ein lét etter seg eit land i kaos.

Korleis vil utanriksministeren initiere at ein òg får med den delen av debatten før ein tek ei avgjerd, og ser ho behovet for det?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Man må alltid bestrebe seg på å ha en såkalt exit-strategi. Det er formulert i forbindelse med kampen mot ISIL og det kollektive selvforsvaret av Irak. Når ISIL ikke lenger anses å representere eller utgjøre en trussel, vil oppdraget for så vidt være over. Det har ført til at vi har vært fleksible i vårt bidrag i kampen mot ISIL og vært der det har vært behov, og flyttet oss fra de områdene hvor det ikke lenger har vært behov, eller hvor man ikke lenger kan si at dette er like akutt.

Men det ligger også et reelt dilemma i dette med exit-strategier. Er det noe vi vet fra moderne militære operasjoner, er det at forutsetningene på bakken kan endre seg raskt. Det betyr også at det som var en exit-strategi idet man begynte, kan komme til å endre seg underveis fordi forholdene gjør det nødvendig. Den fleksibiliteten er man også nødt til å ha for ikke å havne i en situasjon der man f.eks. har et datofestet uttrekk som gjør at situasjonen man etterlater seg på bakken, kan være verre enn den var før.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret. Eg er jo samd i det, at ting kan endre seg undervegs, og det gjorde dei vel òg i Libya. Frå norsk side føresåg ein vel kanskje ikkje heilt den endringa og den målsettinga som kanskje enkelte allierte hadde alt frå starten av.

Utanriksministeren nemnde ISIL og deltakinga vår der. USA er i forhandlingar med Taliban. Det er vel og bra, men regjeringa er ikkje kopla på. Noreg er eit lite land, men me har stort truverd internasjonalt, ikkje minst i forhandlingar. Då er spørsmålet: Vil utanriksministeren initiere ei rolle for Noreg inn i dei forhandlingane? Ser ho føre seg at USA kjem til å invitere inn fyrst og fremst regjeringa, sjølvsagt, men at òg andre land kan ha ei rolle, og kva kan i så fall Noregs rolle vere?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Som jeg redegjorde for i min utenrikspolitiske redegjørelse, har vi over lang tid også hatt kontakt med Taliban for å kunne bidra til å tilrettelegge for eventuelle samtaler. Det betyr at vi bistår partene dersom de ønsker vår bistand. En forutsetning for et norsk engasjement er alltid at begge parter ønsker at vi skal bidra, og vi er også veldig klare på at vi – selv om vi opptrer nøytralt – aldri er upartiske, som jeg også redegjorde for i redegjørelsen, for vi legger både et verdisett og noen grunnleggende forutsetninger til grunn for at vi skal kunne ha et engasjement.

Når det er sagt, er vi også opptatt av at de samtalene som nå pågår mellom USA og Taliban, må utvides til å inkludere den afghanske regjeringa. Dette må være en prosess som er afghanskeid og -ledet, i tillegg til at dialogen som nå pågår mellom USA og Taliban, er en forutsetning også for Taliban. Jeg mener det er viktig at vi erkjenner at slik situasjonen er, er alle samtaler som finner sted, bedre enn at de ikke finner sted. Og hvis det kan føre til en løsning, og hvis partene ønsker det, kan vi også bistå.

Audun Lysbakken (SV) []: Utenriksministeren var inne på at det er mye vi ikke vet, både om hva som skjer i Libya, hva som har skjedd, og hva som ville ha skjedd. Men det er jo et argument for å tilstrebe så stor grad av åpenhet som overhodet mulig fra norsk side. Danmark har gått mye lenger enn Norge når det gjelder å dele informasjon om hva de danske flyene gjorde i Libya, og om bombemål. I innstillingen har SV bedt om at regjeringen offentliggjør informasjon om alle bombemål fra tokt der Norge deltok. Jeg lurer på hvorfor regjeringspartiene ikke er innstilt på å dele informasjon i like stor grad som danskene har gjort, eller om regjeringen kanskje er innstilt på det, selv om regjeringspartiene ikke har støttet det i innstillingen.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Det spørsmålet foreslår jeg for så vidt at representanten stiller til forsvarsministeren, siden dette dreier seg om forsvarskapasiteter.

Men utvalget er i sin rapport veldig tydelig på at de opplysningene vi har – og som representanten Lysbakken er godt kjent med – klargjør disse spørsmålene ganske godt. Det er derfor – som forsvarsministeren også har svart til representantforslaget fra Moxnes – det ikke er behov for å gjøre noen ytterligere utredninger av dette. Det er mye åpenhet rundt spørsmålet, og vi tilstreber også fra vår side når det gjelder de operasjonene vi nå deltar i, å holde Stortinget løpende orientert om hvordan utviklingen i operasjonene er.

Så mener jeg at det er vurderinger fra den gangen operasjonen fant sted, som selvfølgelig er viktig for det som ble gjort da. Da satt representanten Lysbakken selv i regjering, og det skal ikke jeg legge meg borti nå. Men jeg mener at den åpenheten Norge viser, og det vi gjør overfor Stortinget, er viktig for å ha legitimitet for operasjonen.

Audun Lysbakken (SV) []: Da skal jeg følge det spørsmålet videre opp med forsvarsministeren – så har han tid til å forberede seg på det.

Jeg vil gjerne stille et spørsmål til utenriksministeren knyttet til opprydding etter krigen, for udetonert ammunisjon kan utgjøre en fare for libyske sivile. De landene som deltok i krigen, har også et ansvar for å være med og bidra til opprydding. Jeg lurer på hva regjeringen gjør for å bidra til – enten nå eller i hvert fall i framtiden – opprydding av udetonert ammunisjon og eksplosiver.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Dette er for så vidt en problemstilling som alle land har ansvar for å bidra til å løse, og vi bidrar med opprydding i svært mange land, langt flere land enn der vi selv har vært engasjert militært. Det er noe vi gjør fordi vi vet at dette kan innebære fare. Vi samarbeider tett med mange organisasjoner som driver med alt fra minerydding til detonering av udetonerte eksplosiver. Etter vår oppfatning er det arbeidet som både vi og andre har bidratt til i Libya i den sammenheng, viktig. Dette er noe vi gjør generelt, også i områder der vi ikke har vært engasjert militært.

Bjørnar Moxnes (R) []: Den 9. mai 2011 talte Ine M. Eriksen Søreide i Stortinget for fortsatt deltakelse i Libya-krigen og sa da at bombing av Libya vil bidra til en mer forutsigbar verdensorden. Da var NATOs bombefly godt i gang med å bombe regjeringshæren. Samtidig følte FNs vetomakter seg regelrett lurt av NATO, for da Tyskland, Russland og Kina stemte avholdende til resolusjon 1973 og Russland og Kina lot være å bruke vetoretten, var det fordi de trodde på NATOs løfter om at en intervensjon kun skulle handle om å beskytte sivile og ikke handle om regimeskifte. Krigen endte som kjent med drapet på Gadaffi.

Jeg lurer på, i lys av kaoset som råder i Libya og mistilliten mellom maktene i Sikkerhetsrådet, om oppfatningen fortsatt er at Libya-krigen bidro til en mer forutsigbar verdensorden – eller ikke.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Representanten Moxnes har gjort det til en favorittøvelse å snakke om det som ble sagt i 2011. Jeg står fullt inne for min og Høyres støtte til operasjonen. Det har jeg også gjentatt til representanten Moxnes flere ganger.

Jeg mener at et veldig vesentlig premiss for representantens spørsmål er feil, og det er at det kun er Libya-operasjonen som har gjort at vi i dag har en fastlåst situasjon i Sikkerhetsrådet. Det er det mange årsaker til, og det har langt videre implikasjoner og konsekvenser enn spørsmålet om deltakelse og mandatet Sikkerhetsrådet ga i 2011.

Vi hadde en situasjon i 2011, som alle som har hatt ordet her i salen, har pekt på, nemlig en forestående massakre som FN hadde som målsetting å stanse. Det støttet Norge, og det var noe vi ønsket å bidra til fra norsk side, fordi konsekvensene, alternativene, var verre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: La meg starte med å takke saksordføreren og komiteen, og også utvalget for rapporten vi har fått. Og takk for anledningen til å diskutere Norges deltakelse i Libya-operasjonen i 2011.

Som jeg understreket i min redegjørelse den 8. januar, er det å sende ut soldater i væpnet konflikt blant de mest alvorlige beslutninger en regjering kan ta. Jeg er derfor glad for at Libya-utvalget konkluderte med at regjeringens beslutningsprosess i 2011 oppfylte alle konstitusjonelle krav, og at de formelle prosedyrene for konsultasjon med Stortinget ble fulgt. Det er viktig at flertallet i utenriks- og forsvarskomiteen slutter seg til denne vurderingen og gir sin tilslutning til den etablerte arbeidsdelingen mellom storting og regjering i spørsmål om deltakelse i internasjonale operasjoner.

Jeg er enig med komiteen i at det er viktig med en mer opplyst offentlig debatt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Deltakelse i internasjonale operasjoner vekker engasjement, og det er viktig at begrunnelsen for at Norge deltar, kommuniseres og diskuteres. Regjeringen legger derfor til rette for dette gjennom konsultasjoner i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, gjennom redegjørelser for åpent storting og gjennom spørretimer og interpellasjoner. I tillegg bidrar vi i det offentlige ordskiftet med svar til mediene og deltakelse på ulike arenaer for debatt. Dette er helt sentrale sider ved vårt demokrati.

Som komiteen også framhever, vil større åpenhet om viktige beslutninger knyttet til bruk av norsk militærmakt i utlandet øke tilliten til vårt politiske system i befolkningen. Det er et område regjeringen vil legge vekt på å følge opp på en god måte. Regjeringen vil være åpen om det meste, med unntak av det som utfordrer operasjonssikkerheten, sikkerheten til personellet og forholdet til våre allierte.

Ordningen med lukkede konsultasjoner og deling av gradert informasjon med Stortinget fungerer derfor godt. Norske kvinner og menn som er på oppdrag for Norge, skal ikke være i tvil om at beslutningen om norsk deltakelse i internasjonale operasjoner er tatt på solid grunnlag og har brei politisk støtte, og at operasjonssikkerheten ivaretas. Vi har derfor et felles ansvar for at debatten foregår i skikkelige former.

Jeg er enig med komiteen i at norsk deltakelse i operasjoner med et visst omfang og en viss varighet blir evaluert og gjennomgått når engasjementet er avsluttet. Det betyr ikke at enhver norsk deltakelse i internasjonale operasjoner skal underkastes et stivbent og ressurskrevende evalueringssystem. Noe slikt ville vært uttrykk for manglende tillit til vår egen konstitusjonelle praksis og kvaliteten på konsultasjonene mellom storting og regjering i denne typen saker. Derfor ser jeg det som positivt at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet gir uttrykk for at det i utgangspunktet ikke er nødvendig å etablere et rigid system for denne typen evalueringer.

Norges innsats i kampen mot ISIL er av en slik karakter at den bør gjøres til gjenstand for evaluering. Samtidig må vi være klar over at dette er en pågående operasjon. Det tilsier at det er for tidlig å starte en evaluering nå. Det bør gå noe tid før evalueringen gjennomføres, slik at man kan inkludere informasjon fra Forsvarets erfaringslæringsprosesser i prosessen.

Libya-utvalget har gjort en grundig gjennomgang av det som skjedde i 2011. Enkelte representanten mener likevel det er behov for ytterligere undersøkelser av norske bombemål og sikring av udetonert ammunisjon. Dette har allerede vært gjenstand for undersøkelser i Forsvaret, som en del av FN-kommisjonens gjennomgang i 2012 og NATOs egne evalueringer. Ingen av målene som var gjenstand for internasjonal undersøkelse på grunn av mistanker om sivile følgeskader, ble angrepet av norske fly. Det er ikke holdepunkter for å hevde at norske fly skal ha forårsaket utilsiktede sivile dødsfall. Det er svært lite sannsynlig at Norge er ansvarlig for følgeskader av våpen som ikke har truffet eller har detonert. Alle de 588 bombene som Norge sto ansvarlig for i Libya i 2011, er gjort rede for. La det ikke være noen tvil om det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg har et spørsmål knyttet til de soldatene som deltar for Norge på ulike internasjonale oppdrag – de som er i Afghanistan, de som deltar i kampen mot ISIL i Irak, og de som deltar i Mali. Det er jo viktig at vi har en åpen debatt i Stortinget, men samtidig er det viktig at de som reiser ut, har beslutningstakerne bak seg. Hvis vi går tilbake til situasjonen som har vært oppe her, og diskusjonen slik den foregår i Danmark, hvor vedtaket om å sende soldater i krigen i Irak – en krig som jeg var imot norsk deltakelse i, og Norge ikke deltok i – ble fattet med et knapt flertall i Folketinget: Hva mener forsvarsministeren om den type beslutninger, at deltakelse i en krig blir fattet med én stemmes overvekt?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg mener for det første at det er et helt sentralt spørsmål når vi diskuterer denne typen saker. For det andre må det være noen retninger her: 1) Det må være et enstemmig politisk vedtak en regjering gjør når man skal sende folk ut. 2) Det er viktig at man også i den offentlige debatten holder på begrunnelsen for å gjøre noe så alvorlig som å sende norske, væpnede mannskaper ut. Den begrunnelsen vi har når vi sender dem ut, skal vi også holde på. Den begrunnelsen skal ikke vi politisk endre på underveis, slik at man i utgangspunktet reiser ut, og så står man i en annen historie etterpå. Derfor mener jeg at den ansvarsdelingen vi nå har mellom storting og regjering, er riktig og kjempeviktig. Det er tydelig hvem som fatter vedtaket, det er tydelig hvem som har ansvaret når man er ute, og det er tydelig i ettertid hvem som hadde det ansvaret. Derfor mener jeg at den løsningen vi har i Norge, er veldig god, og så skal vi diskutere åpenhetsdelen rundt det, diskutere den offentlige debatten. Men å ivareta ansvaret hos de politikerne som har det, er riktig og viktig.

Anniken Huitfeldt (A) []: Arbeiderpartiet er enig i ansvarsforholdene mellom regjeringa og Stortinget i denne type saker, men spørsmålet er egentlig bredere. Det vil jo være en fordel når vi sender norske soldater ut i ulike operasjoner, at det i disse sakene er et bredere flertall enn det regjeringspartiene utgjør. Det er etter min mening ikke noen fordel slik de har det i andre land, hvor kanskje regjeringspartiene er for, men en stor minoritet i parlamentet er imot å sende soldatene ut i en tilsvarende operasjon. Jeg tror det blir vanskeligere for norske soldater å delta i en slik sammenheng og vil argumentere veldig sterkt for, selv om jeg vil beholde ansvarsforholdet mellom regjering og storting, at det må være bred støtte for å sende norske soldater ut.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Der er jeg helt enig, og bred støtte i parlamentet registrerer jeg også at vi har hatt i alle situasjoner tilbake. Det er en god tradisjon at man sørger for å få det godt politisk forankret i Stortinget. Samtidig lever vi i et demokrati, og i den politiske debatten skal det være lov å være uenig. Men derfor mener jeg at ansvarsfordelingen er riktig slik som den er i dag. Derfor mener jeg også at det påligger en regjering å sørge for god forankring i Stortinget. Men for å beholde debatten, den gode offentlige debatten, må vi også være nøye på ansvarsfordelingen.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det har vore hevda at den internasjonale koordineringa var for dårleg under Libya-aksjonen, dvs. når det gjeld leiingsaspektet. Noreg var ein betydeleg bidragsytar militært i Libya-operasjonen, men hadde ikkje ein plass rundt bordet i toppen av kommandostrukturen. Meiner forsvarsministeren at Noreg burde hatt det, og kva vil han gjere for å sikre at Noreg i eventuelle framtidige operasjonar er sikra ein slik plass, dersom ein skal gå inn med så tunge militære bidrag som Noreg gjorde i denne operasjonen?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det er mange læringsfaktorer etter de forskjellige operasjonene. Vi var invitert i en nordisk krets til å sitte ved den kommandodelen, og jeg registrerer at utvalget stiller seg litt kritisk til den organiseringen. Det vil alltid være viktig at vi sitter så tett på som mulig. Samtidig er ordningen med «Red Card Holder» – muligheten Norge har til etter egne vurderinger å si nei til å delta, helt ned til hver enkelt flygning – et godt verktøy i så henseende. Utvalget er jo ikke kritisk til måten vi har utført operasjonene på der nede. Tvert imot sier man at vi har ivaretatt alle forpliktelsene, og vi har hatt full styring på den delen. Så kan vi sikkert gå inn og kikke på hvordan de forskjellige operasjonene organiseres, men den praksisen vi utførte der nede, viser at vi hadde kontroll. Men organiseringen i den nordiske kretsen har vært kritisert.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret. «Red Card Holder» er òg eit tema som er diskutert, den rolla som vedkomande har. Noreg hadde vel ein person som til kvar tid skulle ha den rolla, men det er jo forholdsvis spinkelt. Det har vore kritisert frå ulikt hald at me hadde ganske tunge militære kapasitetar inne – på fly og på den sida – men der ein sat og hadde styringa av desse, var det tynt, og det sat enkeltpersonar med eit særdeles tungt ansvar. Meiner forsvarsministeren at det er tilstrekkeleg å ha så tynn bemanning på ein så viktig post som i dette tilfellet, eller er det òg eit læringspunkt som ein bør ta med seg til seinare?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Forsvaret gjør evalueringer av alle operasjoner de er med på. «Red Card»-ordningen er en god ordning. Det er selvfølgelig et stort ansvar. Det betinger at vi har de dyktigste til å utøve den, og jeg registrerer at vi ikke har fått kritikk for utøvelsen. Det var dyktige folk der. Så blir det en diskusjon for forsvarssjefen om han mener han har bemannet det tungt nok. Men det er en viktig funksjon at vi kan sitte så nært på operasjonene og samtidig si ja eller nei til det vi skal delta i, vurdert opp mot de forskjellige forpliktelsene vi har – folkerettslig, humanitært eller med hensyn til reglene for det operasjonelle som vi har lagt for operasjonen.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg la merke til at forsvarsministeren gikk rett i strupen på SVs forslag om mer offentlighet rundt norske bombemål. Da vil jeg understreke at dette ikke handler om å trekke i tvil utvalgets konklusjoner når det gjelder at Norge har overholdt sine humanitærrettslige forpliktelser. Vi er glad for de konklusjonene. Men utvalget har selv, i høringene, understreket at det selvfølgelig fortsatt er mye usikkerhet og ting vi ikke vet, knyttet til hva som skjedde på bakken i Libya i 2011, og denne debatten er tjent med stor grad av åpenhet. Derfor er vårt enkle spørsmål hvorfor ikke Norge kan se seg tjent med den samme grad av åpenhet og offentlighet rundt dette som det Danmark har – verken mer eller mindre. Det spørsmålet vil jeg gjenta til forsvarsministeren. Hvorfor kan ikke Norge ha den samme praksis for åpenhet som det danskene har hatt?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: For det første mener jeg at det ikke bør oppleves som vi gikk rett i strupen på SV. Nei, det jeg sa i innlegget mitt, var at vi har gjort disse vurderingene i henhold til de reglene og prosedyrene vi mener er gode. Vi har ettergått den operasjonen. Vi har ettergått de aktivitetene og de bombingene som har vært. Vi har gjort det selv. Vi har gjort det i samarbeid med FN. Vi mener at dette arbeidet er utfyllende utført. Jeg mener også at utvalget dekker dette, i et kapittel, grundig i rapporten sin. Vi mener at vi vet det vi trenger å vite når det gjelder den operasjonen.

Man kan alltid stille seg tvilende til metode. Men vi mener at den metodikken som har vært brukt, er god, og vi mener at den jobben utvalget har gjort med rapporten sin, er dekkende for akkurat den problemstillingen. Det er det som ligger i det jeg sa i innlegget mitt.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil jo mene at også når en vet det man trenger å vite – og kanskje særlig da – bør en se seg tjent med stor grad av åpenhet.

La meg gå videre, for forsvarsministeren skrøt av innstilingens ivaretakelse av den etablerte arbeidsdelingen mellom regjering og storting på dette området. Som forsvarsministeren vet, mener SV at denne typen beslutninger bør forankres i Stortinget på en annen måte, gjennom åpen behandling og gjennom votering. Det er vi uenige om. Men i forsvaret for den etablerte arbeidsdelingen høres det ofte ut som at alternativene vil være fullstendig uforsvarlige. Da vil jeg igjen vise til Danmark. Da Danmark gikk inn i Libya-krigen, skjedde det altså etter debatt og vedtak i Folketinget, i tråd med den danske grunnloven og dansk tradisjon for dette. Mener forsvarsministeren at Danmark gjennom dette har en form for et demokratisk problem, mindre effektivitet eller mindre troverdighet knyttet til denne typen beslutninger?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Nå ble det mange ting. Først må jeg si at det at vi mener at den kontrollen som har vært når det gjelder bombene, den metodikken, er god, og at sånn som utvalget har dekket det opp, er bra, ikke er det samme som mindre åpenhet. Vi mener faktisk at det arbeidet har vært godt, så man kan ikke alltid kontre uenighet med mindre åpenhet.

Til spørsmålet om Grunnloven og fordelingen: Det er et spørsmål for Stortinget. Det er jeg helt enig med SV i. Samtidig har jeg min mening om det, og min mening om den saken er at av hensyn til mannskapene er det viktig at det er tydelig hvem som har tatt den politiske avgjørelsen, hvem som sitter med det politiske ansvaret for det vedtaket som er gjort. Jeg mener det er problematisk hvis det skal kunne dras ut og bli bredere, og hvis det i tillegg skal følge en politisk debatt, der man gjerne ser at begrunnelsen og historien bak endrer seg. Vi er jo tydelige nå, og likevel står vi i dag i en debatt der vi diskuterer hva som var utgangspunktet i 2011 da Lysbakkens parti selv satt i regjering og tok en avgjørelse. Nei, jeg mener det er viktig at vi er stramme her.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er 2,5 promille av NATOs bombeangrep som har blitt undersøkt av FN, så det er underlig å kunne fastslå at man har undersøkt om de norske bombene har drept sivile, når det er faktum. Man fant for øvrig ut i disse undersøkelsene at mange sivile ble drept i disse NATO-angrepene – undersøkelsene som altså ikke så på norske bombeangrep. Det jeg lurer på, er det faktumet at NATO-land lovte at Libya-krigen kun handlet om å beskytte sivile og ikke om regimeskifte, når realiteten er at NATO bombet for regimeskifte og fikk det skiftet som man naturligvis ønsket seg. Mener statsråden at Norge bør stole på NATOs forsikringer neste gang de vil ha Norge med i en krig og lover at en intervensjon kun handler om sivile og ikke om regimeskifte, som de sa da det gjaldt Libya?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Her fikk vi framført et salig sammensatt argument for å prøve å rive ned internasjonale institusjoner. FN har altså gjort sine undersøkelser, Forsvaret har deltatt i dem. Utvalget har sett igjennom det som er gjort, og konkluderer med at den norske aktiviteten har vært innenfor de lovene og reglene vi har satt. Man må gjerne være uenig både med FN og andre i de tingene.

Til spørsmålet om NATO hadde planer om regimeskifte: Nei, det baserte seg på en FN-resolusjon. Man kan selvfølgelig diskutere om vi visste nok før avgjørelsen ble tatt, og om det var det som ble resultatet i ettertid. Det er også et spørsmål der man kan svare med at ja, det kan være konsekvensene av en FN-ledet verdensorden, men av og til må internasjonalt samarbeid til for å få gjort ting. Så hvis man er imot en institusjon som FN, kan man selvfølgelig stille spørsmål ved det. Denne gangen mener jeg at det i salen i dag er redegjort veldig godt for de vurderingene man gjorde, og den kunnskapen som lå på bordet da man tok en avgjørelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder): Denne debatten i åpent storting er viktig for å skape en åpen debatt om Norges deltakelse i operasjonen i Libya og om andre utlandsoperasjoner. Vi hadde en debatt i denne salen i 2011. Vi har gått sammen om å evaluere Norges bidrag, og vi er enige om både å behandle denne saken i komité og å ha en åpen diskusjon. Det har vel aldri tidligere vært – som vi har hatt etter Afghanistan-evalueringen og denne evalueringen, som også er fulgt opp i diskusjonen om vårt bidrag i kampen mot ISIL nå – en mer åpen diskusjon i Stortinget om de dilemmaene som følger med den typen militære oppdrag.

Men tilbake i 2011 var målet å beskytte Libyas sivilbefolkning mot Gaddafis autoritære og voldelige regime. Etter operasjonen fikk vi ingen FN-styrke inn, og befolkningen ble stående alene etter at den brutale og autoritære lederen ble drept. Folk opplevde en humanitær krise og mangel på grunnleggende sikkerhet. Det førte til et maktvakuum som ikke ble fylt av demokratiske krefter, men av ulike krigsherrer. Erfaringen er at skal vi gå inn, må vi ha kapasitet og vilje til å stabilisere samfunnet i ettertid.

Noen av de samme erfaringene gjorde verdenssamfunnet seg i Irak. Vi i Norge var mot intervensjonen i 2003. De internasjonale styrkene som gikk inn i Irak, forlot trolig landet for tidlig, slik at ISIL fikk fritt spillerom til å etablere sitt kalifat i 2014.

Tilbake til Libya-evalueringen: Norske styrker gjorde en meget god innsats i Libya. De militære målene ble nådd. Dette viser hvor dyktige folk vi har i det norske forsvaret. De fortjener en takk fra oss som bestemte oss for å sende dem ut for å delta i en operasjon med et FN-mandat. Det som manglet, var en politisk løsning etter Gaddafi-regimets fall. Det var Stortinget som ba om denne evalueringen, slik vi tidligere ba om evaluering av innsatsen i Afghanistan. Det vil etter min mening være riktig å evaluere vår deltakelse i kampen mot ISIL og innsatsen for stabilisering i Irak når tida er inne for det. Slike gjennomganger vet vi er viktig for at vi kan høste erfaringer.

I evalueringen viser en til at beslutningen ble tatt i tråd med konstitusjonell praksis. Man kan hevde at det burde ha vært avholdt et møte tidligere i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Det ble også påpekt en uenighet mellom Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet om hvorvidt norske styrkers deltakelse var legitim i henhold til folkeretten. Det burde ha vært klart, før vi gikk til debatt i denne salen, hvilken av definisjonene man støttet seg til.

Jeg mener også det er riktig å oppdatere Grunnloven slik at ordlyden i større grad blir i samsvar med dagens praksis. Dette er også i tråd med utvalgets anbefalinger.

Et vedtak i Stortinget den gang hadde ikke endret Norges holdning. Den gangen var det konsultasjon i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, det var formelt vedtak i statsråd, og det var debatt her i stortingssalen. Og om det i stedet hadde vært votering i Stortinget etter diskusjonen, hadde beslutningen blitt den samme. Alle partier støttet aksjonen i Libya.

Vår tro på at den arabiske våren skulle føre til demokrati og frie samfunn i hele Midtøsten, framstår i dag som en utopisk drøm. Hele regionen har tatt flere skritt tilbake, og spirene til demokratisk folkestyre er slått ned. Mye gikk galt etterpå. Men debatten i Stortinget i forbindelse med FNs klare mandat for operasjonen var relativt nyansert. Statsministeren la vekt på at det ikke fantes noen ideelle handlingsalternativer. Når det gjelder synet på bruken av militærmakt, sa statsministeren følgende i 2011:

«Bruken av militær makt leder i seg selv ikke til en politisk løsning på de sammensatte konfliktene i Libya. Ja, en militær intervensjon kan i seg selv gjøre slike konflikter dypere. Det må derfor være en meget høy terskel for bruk av militær makt i internasjonale relasjoner.

I tilfellet Libya sto verdenssamfunnet overfor flere langt fra perfekte handlingsalternativer.»

Med politiske holdninger om at man er prinsipielt mot alle militære intervensjoner, selv når sivile liv står på spill, mangler man handlingsalternativer når et mandat er gitt fra FNs sikkerhetsråd. Handlingslammelse under folkemordene i Rwanda og Srebrenica er bakgrunnen for doktrinen Responsible to protect. At verdenssamfunnet ikke gjorde nok for å avverge disse folkemordene, var en alvorlig vekker, og det ble klart at militære intervensjoner i gitte situasjoner er nødvendig. Negative erfaringer etter Libya-operasjonen gjorde at det tok lang tid før noen intervenerte militært mot ISILs grusomme framferd i Syria og Irak. Det vil kanskje i framtida framstå som en unnlatelsessynd.

Jeg hevder ikke at beslutninger om militær intervensjon er enkelt. Noen ganger kan det også få utilsiktede konsekvenser. Det kan føre til økende oppslutning om ekstreme terrorgrupper, og der et autoritært regime faller, kan maktvakuumet fylles av like autoritære ledere eller konkurrerende terrorgrupper. Begge deler skaper frykt og ustabilitet for sivilbefolkningen. Men – og dette er viktig – når man frykter et folkemord og står overfor et vanskelig etisk valg, er ikke det å la være å handle det samme som ikke å gjøre noen feil. Nei, som en del av et verdenssamfunn har vi et ansvar for å yte vårt bidrag for å hindre menneskelige lidelser der vi kan. Derfor gikk vi inn i Libya med et klart FN-mandat. Derfor har vi deltatt militært for å stanse ISIL, og derfor deltok vi i Kosovo, selv uten et FN-mandat, for å hindre folkemord.

Det var nettopp en slik situasjon vi sto overfor den gang statsministeren forklarte Stortinget at vi hadde omfattende informasjon om utviklingen av en akutt nødssituasjon for Libyas sivilbefolkning. Han sa:

«Verden var vitne til en autoritær hersker som møtte fredelige protester med skarpe skudd og tungt skyts. Situasjonen utviklet seg i retning av en borgerkrig. Oberst Gaddafi sa klart ifra om at hans hensikt var å knuse opposisjonen, og at det ikke ville bli vist nåde.»

Derfor deltok vi, og jeg mener at evalueringen, redegjørelsen, komitébehandlingen og en åpen debatt i stortingssalen er viktig for å høste erfaring fra den typen militæroperasjoner.

Jeg tar opp forslag nr. 1 i sak nr. 1.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Anniken Huitfeldt har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ingjerd Schou (H) []: En av de mest krevende beslutninger å ta er den om å sende norske styrker ut i internasjonale operasjoner. Det å få en gjennomgang og evaluering, som vi nå har fått til behandling, gjør at vi også kan klare – i hvert fall forsøke – å ha en distanse i nærheten til det som skjedde, men også en nærhet i den distansen.

Rapporten om evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011 er en grundig gjennomgang av beslutningsprosessen, men også en helhetlig evaluering av den norske deltakelsen i operasjonene. Stoltenberg-regjeringen satt den gangen i førersetet og tok den vanskelige beslutningen om deltakelse.

Det følger en klar ansvarsfordeling mellom storting og regjering knyttet nettopp til norsk deltakelse i internasjonale operasjoner, og denne ansvarsfordelingen må ligge fast. Det erregjeringen som er den utøvende makt, som beslutter en eventuell norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Å konsultere Stortinget, drøfte med Stortinget, er viktig, men beslutningen ligger i regjeringen. Jeg vil understreke at det var ingen dissens i regjeringen om denne beslutningen, det var en enstemmig, helhetlig beslutning fra regjeringen. Det er eiendommelig å se at enkelte av partiene – ikke alle – som den gangen utgjorde Stoltenberg-regjeringen, forsøker å distansere seg fra den beslutningen.

Selv om det ikke kreves vedtak i Stortinget for deltakelse i utenrikspolitiske situasjoner, støtter selvfølgelig også Høyre praksisen fra ulike regjeringer for at det legges vekt på bred støtte i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, slik vi har erfaring fra.

Rapporten bekrefter at det norske styrkebidraget etterlevde Norges humanitærrettslige forpliktelser. FNs sikkerhetsråds resolusjoner var et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for bruk av militærmakt i Libya. Grunnloven §§ 25 og 26 inneholder i dag de rettslige konstitusjonelle rammer for norsk utenrikspolitikk og bruk av forsvarsmakt. Norge bidro aktivt på alle nivåer i NATO, og kontrollen med anvendelsen av styrkebidraget fungerte godt og i tråd med det som er de politiske og rettslige rammene.

Jeg skal også vie noe oppmerksomhet til representantforslaget som Rødt har lagt på bordet. Vi har fått et nytt nasjonalistisk parti. For første gang hører jeg Rødt si at Norges forsvar skal brukes innenfor Norge og slutte ved Ørje og Svinesund – ikke hjelpe ute, ikke hjelpe i andre, internasjonale operasjoner. Det er for meg ganske oppsiktsvekkende hvis det partiet skulle utgjøre noe av flertallet for en opposisjon som i en fremtid eventuelt skulle danne regjering. Da er altså holdningen Norge for Norge og Forsvaret kun for Norge, at man ikke anerkjenner at den internasjonale uro og ufred også kan ha innflytelse på Norge, og at Norge ikke skal bidra. Det er oppsiktsvekkende. Jeg skjønner at Svinesund og Ørje er sentrale i mitt område og for Norge ellers, men at Forsvaret skal stoppe der, er urovekkende.

Representantforslaget foreslår å gjennomføre en undersøkelse av hvor mange som ble drept og skadet av de bombene som ble sluppet av norske kampfly over Libya. NATOs operasjoner i Libya har bl.a. vært undersøkt av en FN-kommisjon i 2012, og vi har tidligere fått opplyst fra forsvarsministeren at denne kommisjonen konkluderte med at NATO utviste aktsomhet og traff en rekke forholdsregler for å unngå at sivile liv gikk tapt. Det er videre opplyst at ingen av de militære målene som var gjenstand for internasjonale undersøkelser på grunn av mistanker om sivile følgeskader, ble angrepet av norske fly. Det er konklusjonene.

Det er riktig at det er en klar ansvarsfordeling mellom storting og regjering knyttet til norsk deltakelse i internasjonale operasjoner, og at den ligger fast. Det er regjeringen som er den utøvende makt, og som beslutter en eventuell norsk deltakelse i internasjonale operasjoner, samme hvor vanskelig det er.

Martin Kolberg (A) []: I likhet med flere av mine kolleger i denne debatten vil jeg si at det at norske militære styrker skal delta i militære operasjoner, selvsagt er en vanskelig beslutning for en hvilken som helst regjering. Libya-operasjonen, som særlig det norske flyvåpenet deltok i, ble en veldig omfattende operasjon. Det er derfor helt nødvendig og helt riktig at Stortinget i dag drøfter alle sider ved saken og trekker de nødvendige konklusjonene.

Også jeg, i likhet med alle andre, vil passe på å takke utvalget for det jeg vil kalle for et veldig godt arbeid. Det var godt sagt av representanten Michael Tetzschner, synes jeg, at det ofte var mye etterpåklokskap, men her er det veldig mye klokskap. Jeg slutter meg til de ordene.

Innstillingen gir et viktig bidrag, og det bidraget er at det kan gi grunnlaget for en reflektert diskusjon og holdning her i Stortinget, hvor vi kan dra erfaringer som vi kan ta med oss når det eventuelt en annen gang, senere, kan bli aktuelt med norsk militær deltakelse i operasjoner utenfor Norges grenser.

Mange har i sine innlegg behandlet spørsmålet om selve beslutningsprosessen. Utvalget slår altså fast noe som gjennom komiteens innstilling får bred støtte: at alle konstitusjonelle bestemmelser ble fulgt. Det gikk fort, men det var også nødvendig i den aktuelle situasjonen. Det kreves ikke vedtak i Stortinget, men det er av avgjørende betydning at de beslutninger regjeringen gjør i så krevende og alvorlige spørsmål, er bredt og skikkelig forankret.

Som innstillingen enstemmig slår fast, ville det i den aktuelle situasjonen vært naturlig at regjeringen konsulterte den utvidete utenriks- og forsvarskomité tidlig i prosessen. Jeg mener at det er en lærdom å ta med seg også for framtiden, altså at en innenfor de rammer som Grunnloven setter, sikrer seg Stortingets mening og eventuelle støtte før endelig vedtak fattes, på et så tidlig tidspunkt at ingen kan stille spørsmål om regjeringsbeslutningens legitimitet. Det er en lærdom som det er nødvendig å presisere, og som jeg tror vi egentlig kan være enige om alle sammen.

Det er naturlig og bra at det i forlengelsen av denne debatten reises spørsmål om dagens formuleringer i Grunnloven §§ 25 og 26. Etter min og Arbeiderpartiets oppfatning er det avgjørende at Grunnlovens bestemmelser om regjeringens rett til på selvstendig grunnlag å treffe beslutningene om utenriksstyre og bruk av forsvarsmakten, skal være regjeringens område alene. Jeg slår dette fast. Men det er riktig, som det hevdes fra en rekke hold, at de aktuelle paragrafers ordlyd ikke gjenspeiler det som er den herskende rettsoppfatning som gjelder for deltakelse i internasjonale militære operasjoner. Det bør derfor være en oppgave for Stortinget, gjennom en grunnlovsprosess og en grunnlovsbehandling, å gjøre de nødvendige forandringer i Grunnloven.

Det er tre områder som peker seg ut. Det ene er bestemmelsen om regjeringens plikt til å konsultere Stortinget. Det andre er bestemmelsene om at det skal være nok styrker i Norge når vi deltar i utenlandsoperasjoner. De formuleringene er spesielle slik de står, de bør gjennomgås og moderniseres. Det tredje punktet som angår Grunnloven direkte, er om kommandomyndigheten over norske styrker under utenlandsoperasjoner.

De tre områdene er det etter mitt skjønn nødvendig at Stortinget har en aktiv holdning til med tanke på å gjøre Grunnloven mer tidsaktuell og riktig, slik at ikke Grunnloven skaper noen som helst slags tvil om regjeringens legitimitet til å fatte sine beslutninger innenfor de rammer som Grunnloven bestemmer.

Det siste jeg vil si i mitt innlegg, er – som flere har vært inne på – at det var et klart FN-mandat. Det må det alltid være, etter mitt skjønn, hvis det ikke er en artikkel 5-beslutning i henhold til NATO-traktaten. Det er en annen diskusjon. Men hvis vi ikke har det, må det etter mitt skjønn være et klart FN-mandat. Det hadde vi i denne sammenhengen. FN-mandatet i forbindelse med Libya-operasjonene var direkte og nært knyttet til beskyttelsen av sivilbefolkningen, som flere allerede har sagt.

Jeg for min del vil på dette punktet si at det er veldig nødvendig at regjeringen, de besluttende myndigheter, og Stortinget lærer av det vi så av utviklingen i Libya-konflikten, at utviklingen i de militære operasjonene får andre hensikter og kan føre til andre konklusjoner og hendelser enn det FN-mandatet forutsetter. Det er bra at utvalget slår fast at det norske bidraget ble utført innenfor FN-mandatet. Det noterer jeg og slutter meg til.

Allikevel er det selvfølgelig nødvendig at man tenker gjennom at når man deltar i slike operasjoner, blir vår deltakelse også en del av en militær totalitet som det er veldig nødvendig at vi har full kontroll på virkningen av. Det er ikke slik at andre politiske hensikter enn det som FN-mandatet forutsetter, skal bli resultatet av den norske deltakelsen. På dette punktet er det helt nødvendig at vi er kritiske med tanke på eventuell framtidig militær deltakelse i militære operasjoner utenfor Norges grenser.

Hårek Elvenes (H) []: Utvalgets gjennomgang viser at de norske beslutningene om militær deltakelse i Libya-operasjonen var preget av fire unike forhold:

  1. Både FN, NATO og våre nærmeste allierte mente at militær maktbruk var nødvendig.

  2. Sikkerhetsrådet hadde greid å komme til enighet om et mandat for bruk av militærmakt for å beskytte sivile.

  3. Det forelå støtte fra regionale aktører, herunder Den arabiske liga.

  4. Et norsk bidrag til militær intervensjon hadde støtte i samtlige partier i Stortinget.

Kombinasjonen av disse forholdene ledet til beslutningen om et norsk styrkebidrag. Styrkebidraget spilte en betydelig rolle i de første seks månedene av Libya-operasjonen. Det var bred internasjonal støtte til selve intervensjonen. Vi har mange eksempler fra historien der manglende intervensjon har fått fatale følger.

Norsk militær innsats i Libya ble vurdert til å være riktig for sentrale norske interesser. Gjennom den militære innsatsen viste Norge vilje og evne til å gjennomføre FNs vedtak og til å støtte NATO og sentrale allierte i NATO-samarbeidet. I tillegg kunne Norge gjennom militær innsats også vise støtte til globale initiativ for å beskytte sivile.

Den unike utenrikspolitiske situasjonen som forelå da Sikkerhetsrådet godkjente bruk av militærmakt for å beskytte sivile i Libya, gjorde det krevende for regjeringen å stå på sidelinjen ved vurderingen av om Norge skulle bidra i disse operasjonene. Til tross for skepsis til et militært bidrag i deler av regjeringen forelå det få motforestillinger mot at Norge skulle delta. Et sterkt mediepress bidro også til det. Risikoen ved ikke å handle ble vurdert som større enn risikoen ved å la være.

Norske myndigheter sto overfor flere utfordringer, særlig knyttet til forståelsen av utviklingen i Libya. Norge hadde svært begrenset kunnskap om Libya da opprøret startet i februar 2011. I slike situasjoner må beslutningstakerne ofte basere seg på informasjon fra media og andre land.

Det er en styrke ved det norske politiske systemet at det er mulig for regjeringen å ta beslutninger på kort varsel innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dette gir handlefrihet, effektivitet og fleksibilitet som er nødvendig i internasjonal krisehåndtering. Derfor er den en smule oppsiktsvekkende, merknaden som Senterpartiet har i behandlingen av denne saken, en merknad Senterpartiet står alene ved, der konsultasjonsplikten som regjeringen har overfor Stortinget i dag, skal utvides til en full plenumsbehandling i Stortinget, om hvorvidt Norge skal delta i militære operasjoner, og i sin ytterste konsekvens, gå til krig. Jeg stiller spørsmål om den merknaden er grundig gjennomtenkt hva gjelder tilsiktede og utilsiktede konsekvenser det kan føre til.

Det er viktig at mekanismene for informasjonsdeling mellom regjering og storting videreutvikles for å tilrettelegge for en felles situasjonsforståelse og hurtighet når situasjonen krever det. Konsultasjon med Stortingets organer bør skje så snart som mulig og være godt forankret i regjeringen.

I de senere årene er norsk deltakelse i internasjonale operasjoner ofte blitt møtt med innvendinger knyttet til forståelsen av Grunnloven §§ 25 og 26. Grunnlovens ordlyd åpner for tolkning, og dagens konstitusjonelle praksis kan skape unødvendige kontroverser knyttet til grunnlovsmessigheten av deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er ikke til å legge skjul på at komiteen viser en sympati, både mellom linjene og på linjene, hva gjelder utvalgets anbefaling om å bringe ordlyden i Grunnloven §§ 25 og 26 mer i samsvar med dagens rett.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg har noen merknader som jeg har lyst til å nevne på tampen av debatten, for det har kommet noen interessante opplysninger.

Det er for det første interessant å se at den tidligere utenriksministeren, som var delaktig – holdt jeg på å si – i beslutningstakingen den gang, holdt et innlegg og forsvant. Det synes jeg er spesielt. Det er mulig han følger med på tv-skjermen, men han er i denne komiteen og burde kanskje ha litt interesse av å høre hvordan resten av det politiske Norge ser på det han var med på å beslutte den gangen, og ikke la det være opp til alle oss andre å snakke om dette.

Så en kommentar til representanten Lysbakken, for jeg noterte det han sa, om at det var nødvendig å si ja til militære operasjoner mot Libya i 2011, ikke krig for regimeendring, men en flyforbudssone. Det er bare lite grann av resolusjon 1973, det står mer der. Først står det at Gaddafi er en forbryter mot menneskeheten. Forbrytelser mot menneskeheten er han anklaget for gjennom FN, men de sier også at man skal bombe kommandostrukturer, kommandosentraler. Der dør folk. Det er massevis av folk i disse kommandosentralene, så det er helt åpenbart at norske bomber, som var med på dette og fulgte FN-mandatet, vil drepe mennesker. Det er helt klart.

Representanten Lysbakken sier han gjerne vil ha bombemålene. Disse bombemålene har Forsvaret fått tak i, og de har også NATO fått tak i. Da vil jeg spørre: Hva skal representanten Lysbakken med det? Hva skal han bruke det til, bortsett fra å holde en appell utenfor Stortinget mot krig? Er det det han vil bruke det til? Det lurer jeg virkelig på.

Så til representanten Moxnes, som også en del andre har vært inne på, som sa at Norge bør ikke bruke militære ressurser «mot land som ikke truer verken oss eller noen allierte av oss». Det er interessant. Det er mulig at representanten Moxnes har noen andre allierte enn f.eks. resten av salen, det kan godt hende, men i utgangspunktet er allierte det vi regner som NATO-allierte. Men det er kanskje mer oppsiktsvekkende at representanten Moxnes, i det som kalles solidaritetens navn, vil forholde seg til kun å forsvare, bruke forsvarsressurser i, Norge, og la verden seile sin egen sjø. Representanten Moxnes skal opp på talerstolen etterpå, og det skal bli interessant å høre om han faktisk mente det han sa, eller om han prøver å vri seg unna ved å si det han ikke sa – holdt jeg på å si.

Igjen til representanten Moxnes, som også vil vite hvor mange som ble drept: Hva skal representanten Moxnes med den informasjonen – 10, 12, 13 eller 18? Hva skal representanten Moxnes med det, uten det å holde en appell og si at norske bomber drepte 18 mennesker? Kanskje de drepte 18 mennesker, men det var altså kommandosentraler, noe som var helt legitimt ifølge FNs mandat. Hva skal Moxnes med den informasjonen?

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Petter Eide (SV) []: Vi diskuterer her en evaluering av Libya-engasjementet etter et forslag fra SV. SV har helt siden partiet ble startet på 1960-tallet, vært opptatt av og vært kritisk til at mye av forsvars- og utenriksdebatten har foregått i det lukkede rom. Vi har hele tiden ønsket oss større offentlighet rundt denne type prosesser. Vi har også hele tiden – i alle de tiårene – ønsket oss en større og tydeligere ansvarliggjøring av Stortinget i slike saker. Derfor er det veldig bra at vi nå har fått to evalueringsrapporter, både om Afghanistan og om Libya, som åpner denne debatten opp mot norsk offentlighet, som får debatten inn i Stortinget på en veldig god og viktig måte. Det er lærerikt og vil gjøre at beslutninger om tilsvarende operasjoner i framtiden vil kunne fattes med en helt annen grad av opplyst offentlighet, og med gode beslutningsprosedyrer.

I tillegg mener vi – og det har vi lagt inn i forslaget – at dette også burde skape en viktig presedens. Vi vil ha en fast praksis for denne type evalueringer, og ut fra hva jeg hører i salen i dag, skulle jeg tro at dette burde Stortinget være enig i. Alle skryter av evalueringsrapporten, alle skryter av hvor gode debatter vi har fått i etterkant av den. Dermed er det litt oppsiktsvekkende at vi ikke får støtte for en fast praksis rundt denne type rapporter.

Litt til kritikken fra Tybring-Gjedde, som kritiserer SV for å skape et tydelig skille mellom mandater og operasjoner basert på nødverge og regimeendring. For oss er det et helt avgjørende skille. SV er ikke imot bruk av makt for å beskytte sivile så lenge det er basert på et godt beslutningsgrunnlag, god informasjon, et godt folkerettslig rammeverk og – vil jeg legge til for min egen del – at det er bakt inn i mandatet gode systemer og prosedyrer for en rettsstatsløsning i etterkant. Derfor sa vi ja til dette da det kom opp i 2011.

Det vi derimot er imot, er at denne typen nødvergemandat i ettertid blir misbrukt til andre forhold, til regimeendring, til ulike former for stormaktsinteresser. Det kom tydelig fram utover vinteren/våren at Storbritannia, USA og Frankrike ønsket å bruke dette til andre forhold. Det er vi grunnleggende imot, for det er nettopp når slike mandater misbrukes, at vi ødelegger muligheten i framtiden til å kunne utføre gode intervensjoner, basert på å beskytte sivile. Etter Libya-operasjonen kan det faktisk hende at tilsvarende behov for intervensjoner vil være svekket – og det er kritisk.

Bjørnar Moxnes (R) []: Libya-krigen ble preget av villeding av Stortinget – både om intensjonen med krigen, om konsekvensene, om hvem som var de allierte, som vi vet var islamistiske terrorgrupper på bakken, om grunnlaget for krigen og til og med om vi var i krig, eller ikke.

I dag villeder både Høyre og Fremskrittspartiet om hva som er Rødts forslag. Det står tydelig i forslaget at vi vil bruke Norges forsvar til å forsvare Norge og til operasjoner ledet av FN. Så her er spørsmålet om Tybring-Gjedde og Schou kan lese, eller ikke. Og kan de det, er det ingen tvil om hva vi mener om dette.

Vi er imot å bruke ressursene til Forsvaret på angrepskriger basert på falske premisser, som skaper enorm lidelse for de sivile, som jo skjedde i Libya. Jeg kan legge til forsvarssjefens ord om at deltakelse i NATOs kriger i utlandet har gått på bekostning av vår hjemlige beredskap. Tenk litt over det. Man ofrer Norges hjemlige beredskap for å bidra i kriger som kun skaper flere sikkerhetstrusler, som dreper sivile og ikke løser noe som helst. Man kan gjerne kalle oss hva man vil, men vi er et parti som setter forsvaret av Norge foran stormaktenes krigseventyr i utlandet.

Det er bekymringsverdig at representanter for flere norske partier, deriblant Arbeiderpartiet og Høyre, fortsetter å gjenta påskuddet for krigen – folkemordet i Benghazi – et påskudd som for lengst er tilbakevist, ikke minst i den britiske parlamentsrapporten og dens grundige undersøkelse av krigen, hvor det står at trusselen ikke var troverdig, at den var basert på tvilsomme kilder og dårlig etterretning. Det er knapt noen i dag som står og gjentar løgnen om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, som var påskuddet for Irak-krigen. Da bør det være pinlig for norske politikere å stå her i dag og gjenta et like tilskammegjort påskudd om et folkemord, et påskudd som for lengst er tilbakevist. Det vet vi i dag.

Til slutt til Tybring-Gjedde: Med en krig som begrunnes med å beskytte sivile, må man undersøke om man i stedet for å beskytte sivile endte opp med å drepe sivile. Spørsmålet er om det finnes én eneste god grunn til ikke å undersøke hvilke ofre som ble krevd på grunn av norsk bombing. Det er ikke undersøkt. Det mener vi bør undersøkes, fordi krigen ble begrunnet med nettopp å beskytte sivile.

Audun Lysbakken (SV) []: Vi har hørt representanten Tybring-Gjedde holde en appell om at andre politikere holder appeller. Petter Eide har imøtegått det på en god måte, så jeg bruker ikke mer tid på det. Men jeg vil knytte et par ord til det representanten Ingjerd Schou tok opp, der SVs merknader og posisjon i saken karakteriseres som eiendommelige.

Det er på tide at vi slutter å se det som noe skummelt og feil i seg selv å ha en åpen og ærlig debatt om norsk krigsdeltakelse. Det er et problem for Stortinget når vi ikke har det. Altså: Er det feil å ha en ærlig gjennomgang som også innebærer å diskutere ærlig det som gikk galt? Hvis det er feil, lærer vi aldri noen ting.

Denne aversjonen mot ærlig debatt om norsk krigsdeltakelse ute må ta slutt. Dessverre har også denne debatten blitt preget altfor mye av det, selv om vi hadde et godt utgangspunkt for en åpen og ærlig debatt gjennom utvalgets rapport. Det er ikke illojalt, heller ikke mot styrkene ute, å debattere de ulike krigene Norge deltar i. Det er derimot et problem for oss alle, også for dem som sendes i krig, hvis ikke norske politikere tar det på alvor ved å diskutere dette grundig. Det har vi sett i forbindelse med Irak, Afghanistan, Libya og Syria: svært lite debatt. Det kan ikke være feil også å erkjenne feil.

SV har levert en svært lang merknad i denne saken fordi vi mener historieskrivingen er viktig, og fordi det er viktig å lære for framtiden. Vi har understreket hvorfor vi sa ja til å delta i mars 2011, og hvorfor vi sa nei til å forlenge bidraget i mai 2011. Vi kunne være med på en operasjon for beskyttelse av sivile, men ikke en krig for regimeendring. Der er forskjellen. Og da krigen utviklet seg til det, gikk vi inn for å hente flyene hjem, slik regjeringen også gjorde. Det er konsekvent og konsistent.

Så vil jeg til slutt gi en stemmeforklaring. SVs gruppe vil selvfølgelig stemme for de fem forslagene vi selv har fremmet i innstillingen. Når det gjelder forslagene Rødt har fremmet, vil SV stemme mot forslagene nr. 1 og 2. Når det gjelder forslag nr. 1, mener vi at vårt forslag om åpenhet er bedre, også fordi en kan lese Rødts forslag som om dette med sivile tap ikke er undersøkt. Dette er noe av det utvalget har undersøkt, og vi har ikke noe grunnlag for å trekke utvalgets konklusjon i tvil på det punktet. Men vi ønsker, som jeg har redegjort for i debatten, mer åpenhet rundt dette.

Vi vil stemme for Rødts forslag nr. 3. Det er i tråd med det programmet vi har gått til valg på. Jeg hørte at noen mente det innebærer at norske styrker skal stoppe på Svinesund. Det mener jeg for så vidt at de bør, jeg tror ingen i denne salen mener de skal krysse der, men dette er et spørsmål om hvorvidt internasjonale operasjoner skal være ledet av FN eller av NATO.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Me går mot slutten av det som har vore ein veldig god debatt, og eg trur det er eit samla storting som kan seie at me har veldig mykje lærdom å hente av Libya-rapporten frå Petersen-utvalet. Evalueringa er nyttig, og det har nesten blitt ein fast praksis – og eg vil seie det er ein veldig god praksis me har lagt oss til.

Noreg valde ikkje å støtte Libya-aksjonen i 2011 før det låg føre eit klart folkerettsleg mandat frå FNs tryggingsråd. Det var klokt. Mens Noreg heldt seg til ei stram tolking av FN-mandatet og avslutta oppdraget sitt etter nokre månader, hadde fleire stormakter ambisjonar utover dette. Eg er einig i det Petersen-utvalet seier, at dette burde i større grad vore problematisert og òg kommunisert utetter.

Openheit rundt det folkerettslege grunnlaget har òg vore ein viktig debatt. Regjeringa Solberg hadde nettopp det i samband med kampen mot ISIL i Syria i 2016. Openheit har òg prega denne debatten. Det ligg her tydelege føringar frå ein samla komité og eit ønske om større openheit, og det er viktig.

Me kan etter mitt syn òg lære av Danmark, som viste større løpande openheit om sine militære operasjonar i 2011 enn det Noreg gjorde.

Til spørsmålet om Grunnlova: Eg synest eigentleg representantane Elvenes og Kolberg summerer det opp på ein god måte. Det er behov for å sjå på det. Det blir ikkje lagt føringar om det i denne saka, men det er naturleg at Stortinget kjem tilbake til det på eigna måte.

Så to ting til slutt: Petersen-utvalet framheva viktigheita av ei fyldig sjekkliste ved utarbeidinga av grunnlaget for avgjerd i dei tilfella Noreg vurderer militære bidrag. Sjekklista må bl.a. ha punkt om tilstrekkeleg situasjonsforståing og exit-strategi. Dette er eit klokt råd, som bør følgjast opp på eigna måte.

Så har det òg vore ein debatt om evaluering knytt til ISIL-operasjonane. ISIL har no mista sin territoriale kontroll, men det er naivt å tru at denne terrorgruppa ikkje lenger er nokon trussel. Det er behov for rettsoppgjer, stabilisering og gjenoppbygging. Eg går ut frå at det etter kvart òg kjem ei evaluering av Noregs bidrag i kampen mot ISIL, utan at eg finn det nødvendig å instruere regjeringa om det i dag.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er en del ting som ikke er klarlagt, i og med Stortingets behandling av rapporten. Det ene er når og hvordan regjeringen fikk vite at våre allierte dro oss inn i en krig for regimeskifte, i strid med FN-mandatet. Vi har heller ikke fått klarhet i når regjeringen fikk vite at NATOs allierte på bakken bl.a. var en kjent Al Qaida-kommandant. Vi har heller ikke fått vite hva slags informasjon som ble utvekslet på møtet mellom Stoltenberg og Sarkozy 19. mars, der altså Stoltenberg lovte bort norske soldater og F-16-fly til Frankrikes krig, som viste seg å være en krig for regimeskifte i Libya.

Derfor har Rødt bedt om tilgang til regjeringsdokumenter om Libya-krigen, til møtereferater, e-poster og sms-er som Stoltenberg utvekslet med sine regjeringspartnere for å få dem med på krigen, og også om innsyn i referater fra regjeringens møter om Libya-krigen. Denne saken er etter vårt syn ikke avsluttet før alle kort er lagt på bordet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.