Stortinget - Møte tirsdag den 2. april 2019

Dato: 02.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 7 [14:37:11]

Interpellasjon fra representanten Freddy André Øvstegård til utenriksministeren: «Det er nå over 40 år siden Marokko okkuperte deler av det ikke-selvstyrte territoriet Vest-Sahara. FNs sikkerhetsråd ber de to partene i konflikten om å finne en løsning sammen, en løsning som skal være i tråd med saharawienes selvbestemmelsesrett. Problemet er at Marokko nekter å akseptere et utfall som innebærer at denne retten respekteres. FNs sikkerhetsråd er handlingslammet når det gjelder å legge press på Marokko, ved at Frankrike, som permanent medlem i Sikkerhetsrådet, taler Marokkos sak. Dette forhindrer blant annet at FN-troppene får rapportere om overgrep de er vitne til. EU-domstolen er tydelig på at territoriet er okkupert, og at handelsavtaler ikke kan gjelde Vest-Sahara. Det er etablert norsk politikk, basert på en full tverrpolitisk enighet, at man ikke anerkjenner den marokkanske anneksjonen. På hvilken måte vil utenriksministeren forsvare saharawienes rettigheter i Norge, bilateralt og i internasjonale fora?»

Talarar

Freddy André Øvstegård (SV) []: Som det lille landet vi tross alt er, er Norge helt avhengig av at den internasjonale rettsordenen respekteres og forsvares. Vår egen sikkerhet forutsetter at verdenssamfunnet taler høyt når prinsippene brytes. Derfor må vi være koherente og uttalte i alle sammenhenger internasjonalt når folkerettslige regler utfordres. Det skal ikke være våre egne kortsiktige interesser som ligger til grunn når vi uttaler oss om folkerettsbrudd eller menneskerettigheter. Alle FNs medlemsstater må respektere grensers ukrenkelighet, FN-charteret og folks selvbestemmelsesrett, og alle FNs medlemsstater er forpliktet til å rope ut når grenser og rettigheter settes på prøve.

Marokko hadde ingen rett til ulovlig å invadere det ikke-selvstyrte territoriet Vest-Sahara. Territoriet var bebodd av et folk. Dette folket hadde – og har fremdeles – en rett til selv å bestemme sitt territoriums framtid, og en legitim rett til å velge uavhengighet fra kolonitid. Okkupasjonen ble fordømt av FN, og generalforsamlingen ba Marokko umiddelbart trekke sine tropper tilbake. Det gjorde de ikke.

Nettopp derfor er det så positivt at vekslende norske regjeringers posisjon ligger fast. Norge anerkjenner ikke Marokkos anneksjon og okkupasjon av territoriet. Særlig tydelig var posisjonen vår den gang Norge satt i Sikkerhetsrådet, og i årene som fulgte. Under Per-Kristian Foss som finansminister uttrykte f.eks. regjeringen følgende om selskapet Kerr-McGees oljeleting i territoriet:

«Marokko har i en årrekke, til tross for sterk fordømmelse fra FN, okkupert Vest-Sahara. Kerr-McGee legger etter rådets vurdering til rette for Marokkos mulige utnyttelse av naturressursene i området. Rådet anser slik virksomhet som et «særlig grovt brudd på grunnleggende etiske normer» blant annet fordi dette kan bidra til å legitimere Marokkos suverenitetskrav og dermed undergrave FNs fredsprosess.»

Lignende tydelige uttalelser har vi hatt mange av, både før og etter. Det er viktig, og jeg vil berømme det, fordi de humanitære konsekvensene av den fortsatte okkupasjonen er alvorlig.

For det første: Halve Vest-Saharas befolkning er kastet på flukt. De siste årene har situasjonen blitt stadig mer kritisk ved at internasjonale donorer trekker seg ut og etterlater flyktningene til seg selv. FN oppjusterte i fjor befolkningstallene i flyktningleirene, mens FNs generalsekretær appellerer til økt støtte. Det er helt avgjørende at Norge trapper opp den humanitære bistanden til denne befolkningen, og særlig kritisk er ernæringssituasjonen. Ledelsen i de norske ungdomspartiene har de to siste årene selv sett hvor viktig den mangeårige norske matbistanden har vært. Anemi er utbredt, mens mødredødeligheten fortsatt er svært høy. Folk lever på næringstom nødhjelp på fjerde tiåret, og dessverre stanset UD den mangeårige matbistanden til de svakeste flyktningene i 2018. Pasienter tilbys nå ikke lenger ernæring.

For det andre: Samtidig som situasjonen er svært kritisk i flyktningleirene, som vi vet, begås det også alvorlige overgrep mot saharawier som lever i den delen av Vest-Sahara som er under ulovlig marokkansk okkupasjon. FNs spesialrapportør for vilkårlig fengsling og tortur har rapportert om tortur mot saharawiske aktivister, og FNs fredsbevarende operasjon i Vest-Sahara, MINURSO, er forhindret fra å rapportere på menneskerettighetssituasjonen i territoriet. Det er den eneste moderne FN-operasjonen som ikke har en sånn mulighet. I den seneste rangeringen fra organisasjonen Freedom House skårer bare sju territorier og land i hele verden dårligere enn Vest-Sahara på politiske friheter. Marokkos nærmeste allierte, Frankrike, benytter sin plass i FNs sikkerhetsråd til å blokkere muligheten for FN-operasjonen til å rapportere på overgrepene.

Derfor er det svært positivt at Norges regjering gjentatte ganger har tatt spørsmålet om respekt for menneskerettighetene opp med fransk politisk ledelse. Jeg vil berømme regjeringen for å ha vært tydelig på det punktet. Det er svært viktig at det arbeidet videreføres vis-à-vis Paris, og gjerne i samarbeid med de andre nordiske landene.

I tillegg til å stanse rapportering av menneskerettigheter og brudd på dem blokkerer også Frankrike FN-prosessene. På grunn av franske myndigheter har FNs sikkerhetsråd vært praktisk talt handlingslammet i spørsmålet helt siden invasjonen fant sted. Det skulle faktisk en utålmodig Trump-administrasjon til for å sparke samtalene i gang igjen etter mange års stillstand. At Marokko endelig har akseptert å finne veien tilbake til forhandlingsbordet, er godt, men så lenge ikke Marokko møter ytterligere politisk press, er det lite sannsynlig at de denne gangen er villig til å jenke kravene om at de permanent og ulovlig skal få annektere territoriet. Derfor er det frustrerende å se at EU under fransk innflytelse ignorerer dommer i EU-domstolen om Vest-Sahara.

Mens norske regjeringer har vært tydelige på at Norges avtaler med Marokko åpenbart ikke kan gjelde Vest-Sahara, er EU av en annen oppfatning. EU-domstolen har konkludert med at EU–Marokko-avtaler ikke kan dekkes av Vest-Sahara, men disse dommene har EU-institusjonene i praksis valgt å legge i en skuff.

Jeg stilte i november i fjor spørsmål om hva regjeringen ville gjøre for å ta opp med våre nærmeste europeiske allierte at EU ikke kan inngå handelsavtaler som dekker Vest-Sahara. Utenriksministeren svarte den gangen at EU er godt kjent med norsk posisjon, men i det samme svaret trakk regjeringen fram at det er norsk posisjon at «lokalbefolkningens interesser» må respekteres.

Det er viktig at akkurat det aspektet egentlig er konkludert som irrelevant av tidligere EU-dommer. Det som er relevant i den norske frarådingspolitikken, og som regjeringen ofte nevner i Vest-Sahara-sammenheng, er aspektet om at slikt næringsliv må være i tråd med det saharawiske folkets ønsker. Denne retten til samtykke for Vest-Saharas folk har blitt nevnt sammenhengende, gjennom vekslende regjeringer, i samband med den viktige frarådingen mot næringsliv i territoriet. Retten til samtykke ble bl.a. trukket fram av utenriksminister Brende da vi sist hadde en interpellasjonsdebatt om dette temaet – i 2014, fra representant Trine Skei Grande.

Aspektet om samtykke er verdt å nevne ofte – og oftere – da det plasserer norsk politikk perfekt i linje med det EU-domstolen også konkluderer. Det er nemlig ikke Norges eller selskapenes jobb å finne ut av hvordan næringsliv i Vest-Sahara er til nytte for dem som bor der. Det skal de finne ut av helt på egen hånd. Det er i denne sammenheng vesensforskjell mellom ordene «lokalbefolkning» og «folk». De som skal fortelle oss hvordan de ønsker livet og næringslivet sitt organisert, er Vest-Saharas folk selv, og ikke eventuelt den marokkanske befolkningen som har flyttet inn.

Daværende statssekretær Eide uttalte i 2011 at det var selvsagt at man mener det saharawiske folk og ikke innflytterne når man omtaler den viktige frarådingspolitikken. Statssekretær Helgesen kom med tilsvarende presiseringer i NRK tilbake i 2005, og det er viktig at denne selvsagtheten repeteres. Så la oss fra norsk side fortsette å bruke begrepet «folk» når vi omtaler Vest-Saharas’ folk sine rettigheter, slik Norges regjering ofte gjør, og som også er i tråd med EU-domstolen.

Til slutt: Få folkerettsbrudd internasjonalt er like åpenbare som dem vi ser i Vest-Sahara. Partiene på Stortinget er enige. Stortingets vennegruppe for Vest-Sahara består av representanter fra samtlige partier. Svært konstruktive spørsmål er blitt stilt fra samtlige partier de siste årene, og derfor håper vi et tydelig forsvar for folkeretten vil fortsette å være norsk politikk i årene som kommer.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Først vil jeg få takke interpellanten for å reise interpellasjonen.

Konflikten i Vest-Sahara har pågått i mer enn 40 år, med store menneskelige kostnader og humanitære konsekvenser. Ifølge FN er det mer enn 170 000 saharawiske flyktninger som bor i leirer i Tindouf i Algerie, og forholdene i leirene er vanskelige. Den humanitære situasjonen i flyktningleirene er spesielt vanskelig, og Norge støtter et prosjekt i regi av FNs høykommissær for flyktninger i leirene.

Så er det riktig, som representanten pekte på, at den støtten som hadde vart i nærmere 17 år til et av prosjektene som var i leirene, ble stanset fra og med i fjor. Det var en vurdering av resultatoppnåelse og kvalitet som gjorde det. Men det forhindrer ikke at man også for framtida ser på andre humanitære prosjekter som kan bidra. Altfor mange unge mennesker lever i leirene uten utsikter til bedre framtid, og en politisk løsning på konflikten vil være viktig både for menneskene som berøres av den, og for regional sikkerhet og stabilitet.

Det er et positivt tegn at FNs generalsekretærs spesialutsending for Vest-Sahara, Horst Köhler, har gjennomført to runder med samtaler siden desember i fjor, og at alle parter og naboland, inkludert Marokko, Algerie, Mauritania og Polisario, har deltatt. Dynamikken i møtene har ifølge de involverte vært positiv. I den felles slutterklæringen fra det siste møtet i mars ga partene uttrykk for at de ville videreføre samtalene.

Veien fram til en varig politisk løsning vil være lang, og mye arbeid gjenstår. Samtidig er det etter vårt syn viktig at dialogen videreføres, og at partene fortsetter å bygge gjensidig tillit, særlig når vanskelige temaer blir diskutert.

Norges prinsipielle holdning er at alle FN-operasjoner bør ha et menneskerettighetsmandat. Derfor mener vi at også mandatet til FNs fredsbevarende operasjoner i Vest-Sahara bør inkludere overvåkning og rapportering av menneskerettighetssituasjonen i området som FN-operasjonen dekker. Men dette er det fortsatt ikke støtte for i FNs sikkerhetsråd.

Samtidig er det positivt at Sikkerhetsrådet oppfordrer partene til å øke samarbeidet med kontoret for FNs høykommissær for menneskerettigheter, inkludert besøk av høykommissæren til regionen. Et slikt besøk mener vi vil være nyttig for alle parter.

Fra norsk side har ambassaden i Rabat jevnlig kontakt med den marokkanske menneskerettighetskommisjonen, inkludert deres kontorer i Vest-Sahara. Vi tar opp menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara og i leirene i Tindouf med både marokkanske og algeriske myndigheter, samt med representanter for Polisario.

EU-domstolen har de siste årene fattet tre avgjørelser om at EUs bilaterale avtaler med Marokko ikke kan få anvendelse i Vest-Sahara. Domstolens forståelse er at området ikke kan anses som del av landets territorium. Europaparlamentet har på tross av dommen støttet den nye landbruksavtalen mellom EU og Marokko i januar i år. Denne inkluderer varer fra Vest-Sahara. På samme måte vedtok Europaparlamentet i februar å støtte den nye fiskeriavtalen, som inkluderer havområdene utenfor Vest-Sahara. Det kan forventes at sakene, i likhet med de foregående, kan bli utfordret i rettssystemet.

Fra norsk side har vi særlig vært opptatt av å unngå handlinger som kan oppfattes som en legitimering av situasjonen i Vest-Sahara. Et eksempel på det er vår tolkning og praktisering av frihandelsavtalen mellom EFTA og Marokko. I denne avtalen framgår det at den gjelder for avtalepartenes territorier. Fra norsk side er det gjort klart at avtalen etter vårt syn ikke omfatter varer med opprinnelse i Vest-Sahara. De øvrige EFTA-statene fortolker avtalen på samme måte.

På bakgrunn av råd fra Etikkrådet har Statens pensjonsfond utland også utelukket investeringer i flere selskaper som har engasjert seg i oljerelatert virksomhet utenfor kysten av Vest-Sahara på vegne av Marokko.

De folkerettslige regelverkene innebærer en rekke forpliktelser og begrensninger for Marokko overfor befolkningen i Vest-Sahara hva angår marokkansk utnyttelse av naturressurser i og i havområdene utenfor Vest-Sahara. Slik virksomhet må utøves i tråd med den berørte befolkningens ønsker, og på en måte som kommer befolkningen til gode. Dersom Marokko legger til rette for handel, investeringer, ressursutnyttelse og andre former for kommersiell aktivitet i Vest-Sahara som ikke er i samsvar med lokalbefolkningens ønsker, vil dette kunne være i strid med folkeretten.

I den rådende situasjonen i Vest-Sahara vil det i de fleste tilfeller være svært vanskelig for norske bedrifter å forutse konsekvensene av konkrete investeringer og næringsrettet virksomhet og om disse vil komme lokalbefolkningen til gode. For å unngå denne type situasjoner besluttet den daværende regjeringa i 2007 å innta en føre-var-holdning og generelt mane til forsiktighet med å investere i dette området. Dette ble gjort i form av en offisiell fraråding. Den norske frarådingen innebærer ikke noe rettslig bindende forbud, men er ment som en oppfordring til private aktører om å utvise forsiktighet og samfunnsansvar når de vurderer engasjement i området.

Norske posisjoner når det gjelder Vest-Sahara, ligger fast og er i tråd med FNs sikkerhetsråds beslutninger. Norge støtter FNs arbeid for å bidra til en politisk løsning på konflikten, som ifølge Sikkerhetsrådet må innebære selvbestemmelsesrett for Vest-Saharas befolkning. Det er derfor positivt at partene nå ønsker å videreføre dialogen under ledelse av FNs spesialutsending.

På norsk side vil vi fortsette å ha kontakt med alle parter i konflikten og besøke Vest-Sahara og leirene i Tindouf.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil takke utenriksministeren for gode utgreiinger om bl.a. menneskerettighetssituasjonen. Jeg vil starte med å knytte en kommentar til dette med den humanitære bistanden og mat. Det er godt å høre at nivået på bistanden blir opprettholdt, men det er også viktig at kvaliteten på bistanden er god. Utenriksministeren nevnte resultatoppnåelse når det gjelder matvarebistanden, og en ting vi i alle fall kan være sikre på, er at resultatet av matvarebistand er mat. Det er viktig, og det er akutt. Slik det er nå, har matvarebistanden likevel tatt slutt, som nevnt, til tross for at Utenriksdepartementet ved forrige interpellasjon sa at det var viktig at matvarebistanden vedvarte så lenge konflikten ikke er løst – og konflikten er ennå ikke løst. Det er svært akutt ikke å ha mat. Utenriksdepartementet har tidligere uttalt at det ikke er en akutt situasjon å stoppe denne matvarebistanden, men det er det vanskelig å kjenne seg igjen i, bl.a. for de ungdomspartiene som nylig har satt sine føtter i flyktningleirene i Algerie.

Jeg vil også kommentere et annet element i utenriksministerens svar. Det gjelder et uheldig norsk ord som brukes, og som har sneket seg inn i en ellers god innledning. Utenriksministeren ber «alle parter» om å finne en løsning på konflikten, men konflikten har i utgangspunktet to parter: på den ene siden Marokko og på den andre siden Polisario, som er FNs generalforsamlings omtalte representant for Vest-Saharas folk. På det området er det viktig at regjeringen bruker FN-terminologien framover og refererer til «begge parter». Det er viktig fordi det motsatte vil være å se det i noen grad gjennom Marokkos briller. At man tar med nabostatene, Algerie og andre land – ja, de er uenige med Marokko om mye, og uenigheten mellom nabolandene går lengre tilbake i tid, men vi kan ikke blande sammen Algerie og Marokkos bitre naboskap med spørsmålet om konflikten mellom frigjøringsbevegelsen til Vest-Saharas folk på den ene siden og Vest-Saharas nabo, Marokko, på den andre siden. Algerie og Mauritania inviteres til fredssamtaler i egenskap av å være naboland, men ved å bruke uttrykket «alle parter», som utenriksministeren gjorde nettopp, er UD og utenriksministeren med på å framstille konflikten i et marokkansk narrativ. Det vil ikke være et konstruktivt bidrag til fredssamtalene. Jeg vil gjerne be utenriksministeren kommentere de to utfordringene jeg nå ga.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Først vil jeg si at jeg er også godt kjent med engasjementet som ungdomspartiene har. Jeg hadde et møte med ungdomspartilederne på mitt kontor for en liten stund siden og syns at det engasjementet som vises, kanskje spesielt for den humanitære situasjonen, er prisverdig. Som jeg var inne på i mitt innlegg, er vi også opptatt av å finne gode bidrag. Det betyr også at dersom vurderingen er at et bestemt prosjekt ikke gir de resultatene vi ønsker, må vi se på om det er andre ting som kan gi tilsvarende resultater.

Som jeg var inne på, er det etter min oppfatning nødvendig også å se på den mer langsiktige siden av dette. Norge har – som representanten Øvstegård var inne på – hatt en langvarig politikk på dette området, som har stått seg gjennom vekslende regjeringer. Det mener jeg er en styrke i denne sammenhengen. Men vi kan nå også se tilbake på nærmere 40 år hvor situasjonen ikke har endret seg nevneverdig, og det er nettopp derfor det er viktig at vi fortsetter å jobbe med disse sakene.

Det jeg sa i mitt innlegg – for å sitere det presist – var «alle parter og naboland», og da refererte jeg til Marokko, Algerie, Mauritania og Polisario. Så det var en liten nyanse der – «alle parter og naboland».

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg vil takke interpellanten for en god interpellasjon og ikke minst utenriksministeren for gode svar i den veldig krevende saken vi diskuterer.

I dag diskuterer vi en viktig interpellasjon og en sak som omhandler det som mange ville omtalt som den siste kolonien i Afrika. For de fleste av oss er ordet «koloni» heldigvis noe som hører fortiden til, men det finnes et område i Nord-Afrika som formelt sett faktisk fortsatt er en spansk koloni, men som Spania forlot på 1970-tallet, og som etter det er blitt okkupert av Marokko.

Norge har i årtier omtalt Vest-Sahara som et okkupert område. Dette har skjedd under skiftende regjeringer, både fra høyre- og venstresiden. I 2005 sa bl.a. daværende utenriksminister Jan Petersen fra Høyre at Norge ikke anerkjente okkupasjonen. Det er en ganske hard, ganske tøff, men også ganske presis uttalelse.

For noen år siden kom det imidlertid en endring fra norsk side i hvordan man omtalte konflikten. Ordet «okkupert» ble i større grad erstattet med ordet «omstridt», som åpenbart har en helt annen betydning. Dette skiftet var det ikke dagens regjering eller utenriksminister som gjorde, så det er ingen kritikk av utenriksministeren her, men det er allikevel en endring som jeg mener man bør klargjøre.

Jeg håper utenriksministeren vil opprettholde en offensiv og tydelig politikk hvor man klargjør hva som er Norges offisielle holdning, og at den kommer tydelig fram i samtalene man har. Mennesker som bor i okkuperte områder, har i dag liten innflytelse, og området deres holdes i et jerngrep – dessverre med mange vestlige lands velsignelse.

I regjeringsplattformen, som jeg som stortingsrepresentant fra et av regjeringspartiene så klart stiller meg bak, står det at regjeringens politikk bygger på «forsoning, en friere verdenshandel, økonomisk vekst, liberale verdier og respekt for menneskerettigheter». Historien har vist oss at vellykkede land bygger på nettopp det: frihandel, menneskerettigheter og liberale verdier – ikke på okkupasjon, sensur og forfølgelse.

Undertegnede mener at noen rettigheter er så grunnleggende at de er universelle, og et godt grunnsyn bygger på at alle mennesker har visse universelle friheter og rettigheter, som f.eks. ytringsfrihet, uavhengig av hvor i verden man bor. I det ligger det også at mennesker som bor i et område, må få lov til å bestemme over sin egen framtid og sitt eget områdes framtidige status. Det er et godt prinsipp som jeg håper Norge vil holde høyt i de samtalene Norge er en del av, og i diskusjonen om okkupasjonen av Vest-Sahara.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: I et helt år var den da 21 år gamle saharawiske kvinnen Nazha El Khalidi i Norge. Her gikk hun på fotolinjen på en folkehøyskole på Sørlandet. Den 4. desember 2018 ble hun arrestert i Vest-Sahara for å ha «livestream»-et en demonstrasjon på Facebook. Hun tilhører en journalistgruppe som kaller seg Equipe Media. Saharawiske journalister opererer i det skjulte. De har ikke pressekort eller beskyttelse fra fagforeninger fordi Marokko ved hjelp av artikkel 265-7 i den marokkanske straffeloven har kriminalisert all form for uavhengig journalistikk vedrørende Vest-Sahara. Som alle andre saharawiske journalister, jobber Nazha derfor i strid med all marokkansk lovgivning og uten beskyttelse. Den 4. mars ble Nazha tiltalt etter artikkel 381 i den marokkanske straffeloven for forbrytelsen å kalle seg selv journalist uten å ha pressekort. Hun står nå i fare for å bli dømt til to år i fengsel for å ha kalt seg selv journalist, og hun skal for retten om få uker.

Vest-Sahara er heldigvis vel kjent for dem som sitter her – dessverre ikke for mange andre nordmenn. Utenlandske besøkende nektes innreise i territoriet i dag, og selv er jeg en av de aller siste nordmennene som har fått besøke territoriet uten å bli stoppet på grensen. Fra 2016 fram til i dag har rundt 130 nordmenn blitt utvist fra Vest-Sahara eller blitt stoppet på grensen av marokkansk politi.

Da jeg var der i byene Smara og El Aaiún i 2015, prøvde jeg selv å filme en demonstrasjon som jeg og mitt reisefølge ble vitne til – slik Nazha også gjorde. Det ble fort slått ned på av politiet, og jeg forsto at de ikke ville at det vi så, skulle nå verden – politi som kastet stein på ubevæpnede sivile, som ikke gjorde annet enn å rope slagord for sitt eget land og vise fram sitt eget flagg. Jeg synes det var sterkt å bli vitne til så grov politivold mot helt uskyldige mennesker. Det var heller ingen tvil om at marokkanske myndigheter gjorde det de kunne for at den virkeligheten saharawiene opplever, ikke skulle nå resten av verden. Vi ble forfulgt av marokkansk etterretningspoliti i sivil fra vi ankom det okkuperte territoriet til vi reiste ut igjen og et godt stykke inn i Marokko. Vi hadde en lang rekke møter med saharawiske aktivister, og alle måtte foregå i all hemmelighet hjemme hos folk fordi man ikke har organisasjonsfrihet og lov til å organisere seg.

Jeg var også til stede under høringen om Marokko i komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i FNs menneskerettighetsråd i 2015. Komiteen ytret bekymring over at Marokko begår en lang rekke brudd på det saharawiske folkets rettigheter. ØSK-komiteen understreker viktigheten av at saharawiene må avgi sitt samtykke i spørsmål som angår Vest-Saharas naturressurser, slik EU-domstolen har dømt, noe norske myndigheter ofte trekker fram. Det er veldig fint at regjeringen ofte har nevnt det aspektet ved det saharawiske folkets ønsker, framfor å si bare lokalbefolkningens ønsker, som EU-domstolen har funnet er irrelevant.

Jeg vil til slutt dele bekymringen med flere her over at matvarebistanden til de saharawiske flyktningene er kuttet. Det er forferdelig å tenke på hvordan situasjonen blir nå som de veldig mange kronisk feilernærte flyktningene ikke kan tilbys ernæring på sykehusene.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: EU-domstolen konkluderte i februar 2018 med at territoriet Vest-Sahara er separat og distinkt frå Marokko, og at EUs handelsavtaler difor ikkje kan nyttast i okkuperte Vest-Sahara. Dessverre har EU valt å ignorera EU-domstolens dommar og har vidareført sine avtaler for territoriet. Det framstår paradoksalt at EU-institusjonane på den eine sida – med rette – kritiserer korleis statar som Polen eller Ungarn set til side demokrati og rettsprinsipp, mens ein sjølv ikkje nøler med å ignorera dei same prinsippa i tilfelle der EU-domstolen har uttalt seg om Vest-Sahara. Enkelte EU-medlemsstatar har fleire gonger uttrykt bekymring for at EU bryt folkeretten her.

Grunnprinsippet i avgjerdene frå EU-domstolen i 2016 og 2018 byggjer på at Vest-Saharas folk har rett til sjølv å få avgjera kva som skal skje med deira territorium og naturressursar. Domstolen har sjølv uttalt at EUs prat om at lokalbefolkninga skal tena på EU og Marokkos verksemd i Vest-Sahara er irrelevant. Vest-Saharas folk må få gje sitt samtykke sjølv til sånne spørsmål – punktum. Korleis EU og Marokko vurderer marokkanske busetjarar sine arbeidsplassar er altså irrelevant.

Med tilvising til desse prinsippa vart eit tyskoperert bulkskip teke i forvaring i sør-afrikansk farvatn i 2017, og det var berre tilfeldig at eit norsk skip ikkje vart gjenstand for det same tidlegare no i år, då det frakta fisk frå territoriet. Med dette bakteppet er det interessant at norskstøtta fiskeriforsking rutinemessig går føre seg i farvatn tilhøyrande territoriet. Dette skjer i samarbeid med marokkanske myndigheiter, men utan at det saharawiske folket har gjeve sitt samtykke.

Sjølv om det er flott at det vert produsert kunnskap om fiskeribestanden i Vest-Sahara, er det kontroversielt at ein gjer forskingstokta i samarbeid med okkupanten, og at dataa vert gjevne til Marokko, sånn at dei i sin tur kan nytta desse dataa til å inngå avtaler med EU som er i strid med EU-retten og folkeretten, og som heilt konkret undergrev FNs fredssamtaler. Samtidig sit eigarane av fisken i flyktningleirar, er feilernærte og får relativt sett småpengar i norsk humanitær bistand.

Eg vil gjerne få appellera til regjeringa å vurdera dei politiske aspekta med sånn forsking. For ikkje berre å tilgodesjå den eine parten i konflikten, kunne ein sett føre seg at ein heva fiskerikompetansen for begge partar i konflikten, og at ein uansett innhenta samtykke frå saharawiane til sånne tokt. Ein kan òg sjå føre seg at data som vert samla inn, vert delt med saharawiane, og at det vert vurdert kor vidt det er ein moglegheit for at UD-fartøyet vert arrestert i internasjonale eller nasjonale farvatn for å ta del i operasjonar i Vest-Sahara, i strid med prinsippa etablerte i folkeretten og EU-domstolen.

Eg vil til slutt ytra mi bekymring for den omfattande norske deltakinga i det private fiskeriet med marokkanske myndigheiter, særleg aktivitetane til fiskeribedrifta Sjøvik, dei mange transportane av Green Reefers, og dei etter kvart mange sala av utgåtte norske fiskefartøy til marokkanske interesser i territoriet. Det er òg med stor bekymring at eg har lært at matbistanden til flyktningleirane har stansa. Det er ikkje sånn at dei kan dyrka mat i desse flyktningleirane sjølve.

Grunde Almeland (V) []: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å gi oss muligheten til nok en gang å diskutere den svært alvorlige situasjonen i Vest-Sahara her i Stortinget. For situasjonen i Vest-Sahara forblir et åpent sår i etterdønningene av avkoloniseringen av kontinentet. Her står vi sammen i ønsket om å verne om menneskerettighetenes ukrenkelighet og ikke minst sammen i ønsket om en løsning på situasjonen.

Dette er en sak som har vært fastlåst i over 40 år. Situasjonen har ført til mye lidelse for menneskene i Vest-Sahara. For Venstres del har vi vært klare i kravet om at FNs resolusjoner og vedtak om territoriet må følges opp, og allerede for tolv år siden vedtok partiet en uttalelse som krevde at Norge anerkjenner Vest-Sahara som selvstendig stat. Vi har også jevnlig løftet opp denne debatten gjennom interpellasjoner i Stortinget, fordi dagens situasjon i Vest-Sahara strider mot folkeretten. Det er bred folkerettslig enighet om at Vest-Sahara i dag er et ulovlig okkupert område.

Det er også bred enighet innad i norsk politikk om at saharawiene har krav på en folkeavstemning. Innbyggerne fortjener en fredelig løsning på Afrikas eneste gjenlevende kolonispørsmål. Vi har alltid vært klare på at situasjonen i Vest-Sahara er uakseptabel, og at Marokko har et hovedansvar for å løse denne situasjonen. Denne forutsigbare og klare linjen har vært viktig for å sende et tydelig signal til myndighetene i Rabat.

Når det nå pågår det vi vel får kalle en forsiktig fredsprosess, er det viktig å støtte opp under denne. Konflikten om Vest-Sahara vil måtte løses gjennom forhandlinger, og Norge må fortsette sin tydelige rolle overfor Marokko samtidig som vi må bidra til at spørsmålet om Vest-Saharas framtid står høyt oppe på prioriteringslisten til våre nærmeste allierte, slik som Frankrike. Vi må kreve at alle parter investerer i fredsprosessen, og at vi gjør alt det vi kan for å bidra til en fredelig løsning. Det er jeg trygg på at utenriksministeren ønsker å få til.

Saharawiene fortjener en bedre hverdag og en lysere framtid. Som vi har hørt fra flere andre representanter her i dag, vokser det nå opp en generasjon i flyktningleirer i Algerie som aldri har bodd i hjemlandet sitt, som aldri har opplevd frihet. De 200 000 flyktningene som bor i leirene, er fullstendig avhengig av humanitær bistand. Det er stor vannmangel i leirene, kronisk feilernæring er svært utbredt, og dem dette går ut over, er særlig de aller minste.

Saharawiene lever på akutt nødhjelp, men de fortjener en varig løsning. Derfor er det utrolig viktig at vi bidrar det vi kan for å få til en ordentlig fredsprosess.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil også starte med å takke interpellanten Freddy André Øvstegård. Det er veldig viktig at me løftar desse problemstillingane. No har vel også den førre interpellanten tatt sete i salen. I 2014 var det Trine Skei Grande som løfta denne viktige debatten.

Eg er glad for dei tydelege føringane som utanriksministeren gir om Noregs ståstad. Det er viktig. Det siste døgnet har det blitt leke informasjon om kva FNs generalsekretær Guterres har sagt i Tryggingsrådet om dette. Han har sagt at ei einigheit om Vest-Sahara er mogleg. Ifølgje han er det nettopp tilliten mellom dei to partane som er det mest krevjande. Han seier også, ifølgje ein nyheitsrapport som AFP har fått tilgang til, at ei løysing vil krevje sterk politisk vilje, ikkje berre frå partane og naboland, men frå det internasjonale samfunnet. Det trur eg FNs generalsekretær har heilt rett i.

Kristeleg Folkeparti har i alle år støtta kampen for sjølvstyre og uavhengigheit for Vest-Saharas folk. I ein avkolonialiseringsprosess må folket innan territoriet få moglegheit til å velje om dei vil bli uavhengig. Partane skal mekle fram ei løysing saman, men den løysinga må nødvendigvis medføre at retten til sjølvstyre blir respektert. Den retten medfører at folket skal få velje å vere uavhengige. Om Marokko ikkje aksepterer å gå inn i samtalar med dette som utgangspunkt, må Noreg leggje auka press på Marokko. Det er avgjerande om folkeretten skal bli respektert.

Mens den eine halvparten av folket innanfor territoriet bur under okkupasjon, er den andre delen forvist til flyktningleirar i Algerie. Der er den humanitære situasjonen svært alvorleg. Som fleire, bl.a. Øvstegård, har vore inne på, har det vore viktig bistandsarbeid her. I nesten to tiår har Kirkens Nødhjelp drive viktige ernæringsprosjekt i flyktningleirane. Prosjekta har bestått av fersk mat på sjukehusa, forsking på ernæring i flyktningleirane og kompensasjon til helsepersonell. Feilernæring er svært utbreidd. Me kan alle førestille oss korleis det er å leve på ein diett av linser og mjøl i år etter år. Ingen menneskekropp er meint å leve eit liv på akutt nødhjelp. Nær alle kvinnene i flyktningleirane har anemi. Derfor er det viktig at norske forskarar i samarbeid med Kirkens Nødhjelp har drive ernæringsforsking i flyktningleirane. Forskarane har avdekt at mangelsjukdommar er utbreidde. Særleg er anemi vanleg blant kvinner som har barn.

Det var gledeleg at tidlegare utanriksminister Brende i interpellasjonsdebatten i 2014 understreka kor viktig det er at bistanden fortset i lys av at konflikten ikkje er løyst.

Så har fleire no nettopp understreka at bistanden dessverre ikkje har fortsett sidan 2018. Eg legg merke til kva utanriksministeren i dag seier. Det viktige er at me får ut bistand til dei prosjekta som leverer dei gode resultata. Eg trur me trygt kan seie at nettopp Kirkens Nødhjelps arbeid har vore viktig i så måte.

Kvart år understrekar FNs høgkommissær for flyktningar at dei treng ytterlegare internasjonal assistanse for å oppfylle mandatet sitt til å hjelpe desse flyktningane. Dei siste åra har situasjonen berre blitt verre og verre. Internasjonal bistand har dessverre blitt kutta. Derfor er det særleg viktig at Noreg bidrar med humanitær bistand og med bistand over lengre tid.

Åsmund Aukrust (A) []: I likhet med de andre talerne vil jeg takke representanten Øvstegård for en både god og viktig interpellasjon og takke for det jeg synes var i all hovedsak et veldig positivt svar fra utenriksministeren. Det viser at det er tverrpolitisk støtte til det som bør være norsk linje på dette feltet.

Verden er et urolig sted, og ikke minst gjelder det det området av verden som Vest-Sahara ligger i. Stortinget diskuterte tidligere i dag situasjonen i Libya. Vi kjenner til situasjonen i Jemen, i Syria. I hele Nord-Afrika og Midtøsten er det veldig store områder som har humanitære kriser og politiske katastrofer. Men i et sånt bilde er det viktig å huske de stedene der det ikke brenner aller mest, de som vi ikke får aller fleste nyhetssendinger fra, men der det stabilt går ganske dårlig. Derfor synes jeg det er bra at Stortinget har brukt denne anledningen til å sette Vest-Sahara på dagsordenen. Vest-Sahara er, som jeg sa, et område som har tverrpolitisk støtte bak seg. Likevel er det viktig at vi bruker tid på å diskutere hva som bør være norsk politikk og strategi for å få gjort noe med spørsmålet.

I Arbeiderpartiet er det et stort engasjement for denne saken. Det har det vært lenge, både for den humanitære situasjonen og for menneskerettighetssituasjonen. Arbeiderpartiet har også sitt samarbeid med Polisario – både parti og ungdomsorganisasjoner. Som det har vært sagt – det har vært 40 år ute i ørkenen, nå venter befolkningen på en løsning.

Jeg er litt usikker på om jeg hørte utenriksministeren rett, så jeg gir henne muligheten til eventuelt å korrigere. Jeg mener jeg hørte henne si at Vest-Saharas befolkning har rett til innflytelse eller til medbestemmelse. Det bør jo være Vest-Saharas folk, det er de som har retten til selvbestemmelse. Vi vet at i befolkningen i Vest-Sahara er det i dag et marokkansk flertall. Da vet vi jo alle hva som ville vært utfallet der.

Hva bør Norge gjøre? Jo, Norge bør jobbe internasjonalt. Jeg er glad for at utenriksministeren pekte spesielt på MINURSO, at det burde få et utvidet mandat. I tillegg bør vi bruke våre veldig sterke og nære bånd til Spania, Frankrike og andre nøkkelland, og legge press på dem, slik at de skal spille en mer konstruktiv rolle enn de gjør i dag. Vi bør også ha dette på agendaen vår når Norge nå forhåpentligvis vinner valgkampen om å komme inn i Sikkerhetsrådet. Vi bør ha ambisjoner om hva vi skal få til i våre to år i Sikkerhetsrådet. Jeg mener at Saharas folk bør være noe som vi nettopp har som ambisjon å få oppmerksomhet rundt.

Så er det, som det har vært nevnt i alle innleggene, tror jeg, en ganske akutt humanitær situasjon. Det er et folk som ikke har arbeid, som i stor grad lever på internasjonal hjelp. Jeg synes det er synd at regjeringen har skapt usikkerhet om bistanden til Vest-Sahara. Jeg vil takke Kristelig Folkeparti og Venstre – jeg tror de to nøkkelpersonene sitter i salen nå, Skei Grande og Hareide – for at de har reddet tidligere forslag til budsjettkutt. Men jeg synes det er veldig synd at man har kuttet støtten til f.eks. Kirkens Nødhjelps utrolig viktige arbeid, som har spilt en så viktig rolle der, og som har gitt nødhjelp til så mange mennesker. Men jeg håper utenriksministeren hører de klare forventningene både fra opposisjonen og fra regjeringspartiene. Jeg synes Hareide holdt et glimrende innlegg om Kirkens Nødhjelps viktige arbeid.

Norge bør være et land som er til stede og har dette på agendaen, som land, men at man også fortsatt appellerer til at sivilsamfunnet i Norge skal spille en viktig rolle her.

Representanten Enger Mehl var i sitt innlegg inne på at veldig mange norske aktivister er blitt kastet ut. Jeg håper at Norge tar opp dette i sin dialog med Marokko, at det ikke er akseptabelt at norsk ungdom som bare har som formål å komme inn og se på situasjonen, blir kastet ut på grensen og ikke får tilgang. Vi trenger at unge folk reiser til Vest-Sahara og med egne øyne ser hva slags forhold de lever under. Jeg er glad utenriksministeren også sier at Norge skal være til stede og bør sende delegasjoner til både leirene og de okkuperte områdene. Jeg håper at de delegasjonene på et tidspunkt også kan ha med representanter for politisk ledelse.

La meg til slutt bruke de siste 30 sekundene på å gi en takk til Støttekomiteen for Vest-Sahara, som gjør et utrolig viktig arbeid her hjemme i Norge, og som har gjort et viktig arbeid med å skape engasjement i alle partiene, i fagbevegelsen og i andre deler av sivilsamfunnet, men som også har vært en veldig viktig overvåker av næringslivet og har vist seg å ha en veldig stor effekt på hvordan næringslivet opererer i Vest-Sahara. Det er en liten organisasjon, men de har vist seg å være en av de sterkeste i Europa på spørsmålet. Det viser også hvor viktig det er å ha gode støtteordninger for små sivilsamfunnsorganisasjoner i Norge.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil starte med å takke for engasjementet i salen og fra utenriksministeren. Som jeg startet med å si i mitt første innlegg, er forsvaret for den internasjonale rettsordenen og forsvaret for folkeretten viktig både rent solidarisk for oss og overfor folket i Vest-Sahara. Det er også viktig for Norges posisjon. Men som et lite land er det å forsvare folkeretten avgjørende.

Så vil jeg bruke mine siste minutter til å holde fast ved og utfordre litt videre om matbistanden, som flere representanter også har tatt opp. Jeg takker for det, og jeg takker også for gode innlegg fra bl.a. representanten Hareide. Jeg vil likevel fortsette med å utfordre, fordi utenriksministeren forklarte matbistandsstoppen med dårlig oppnåelse på de resultatmålene prosjektet hadde. At det er årsaken, har så vidt jeg vet, ikke blitt nevnt tidligere, det har blitt nevnt først nå. Alle tilbakemeldingene jeg vet om fra både den norske partneren og partnerne i leirene, har vært at prosjektet er vellykket. Manglende – i så fall – oppnåelse av resultatmålene har så vidt jeg vet, ikke blitt kommunisert til verken partner her i Norge eller i leirene og i Vest-Sahara. Dette er veldig viktig. Jeg imøteser gjerne en mer konkret forklaring fra utenriksministeren på hvorfor – eventuelt – de involverte partnerne ikke har fått den tilbakemeldingen. Til slutt vil jeg også få utfordre utenriksministeren og regjeringen på hva man eventuelt ønsker å erstatte dette prosjektet med.

Vi har nettopp hatt et seminar hvor vi bl.a. fikk besøk av en som har jobbet med dette prosjektet. For meg så det ut som det var snakk om liv, død og helse – for å være helt ærlig. Det å sørge for god ernæring til flyktningene i leirene som er utsatt for sviktende helse, ved å opprettholde eller få på plass dette prosjektet igjen, mener jeg er helt avgjørende. Jeg håpet et resultat av denne interpellasjonen er at vi i hvert fall finner et alternativ, sånn at Norge kan bidra til god helse for flyktningene i leirene.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Først vil jeg få si takk for en god og interessant debatt. Jeg skal bare kort forsøke å svare på de tingene som har kommet opp i løpet av debatten. Jeg var veldig klar på hvordan vi fortolket de vedtakene EU-domstolen har fattet. Vi er helt på linje med de vedtakene, og vi snakker her om saharawienes rettigheter. Vår oppfatning er veldig tydelig at hvis ikke de rettighetene blir ivaretatt, kan dette – som jeg også sa – være i strid med folkeretten dersom dette ikke er i samsvar med det de ønsker.

Til spørsmålet om det konkrete prosjektet til Kirkens Nødhjelp: Vi gjør hvert år vurderinger av de prosjektene vi til enhver tid er engasjert i. Vi er snart i ferd med å fordele de humanitære midlene for 2019. Da skal vi igjen gjøre vurderinger av hvilke prosjekter som vil kunne dekke de behovene som er. Selv om Norge er en stor humanitær giver, kommer vi heller ikke til å kunne dekke alle behov, men vi har altså ikke kuttet ut all humanitær hjelp til leirene, tvert imot opprettholder vi fortsatt noe. Men Kirkens Nødhjelp fikk beskjed da støtten forsvant i fjor om at vi ikke lenger vidererførte den støtten – av den årsaken jeg nevnte, at måloppnåelsen ikke var i tråd med den innsatsen vi la ned. Men som sagt er dette noe vi kontinuerlig vurderer, og vi gjør nye vurderinger hvert år. Derfor kommer vi selvsagt til å gjøre de samme vurderingene nå foran denne fordelingsrunden.

Helt avslutningsvis: Fiskeriressursene utenfor Nordvest-Afrika er fellesbestander som vandrer mellom de ulike økonomiske sonene. For å kunne beregne disse totalbestandene og anbefale et tak på hvor mye som kan fiskes innenfor ansvarlige rammer, er det behov for å overvåke hele utbredelsesområdet. Det er selvfølgelig også viktig for å unngå overfiske. Resultatene av denne forskningen er tilgjengelig for alle.

På grunnlag av forskning som ble utført av forskningsskipet «Dr. Fridtjof Nansen», ble det innført veldig strenge reguleringer av den da nesten kollapsede sardinbestanden utenfor Vest-Sahara. Den ble gjenopprettet. Dette programmet bidrar til å opprettholde og ikke svekke bestandene og den økologiske balansen i havet utenfor Vest-Sahara. Det er et viktig poeng også for framtida.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.