Sveinung Stensland (H) []: Det er på tide å stoppe
tuberkulose, og her spiller Norge en rolle. Vi kan utgjøre en forskjell,
og tiden er inne for handling. Hver dag dør 4 400 mennesker av tuberkulose.
Det er viktig at Norge følger opp sine internasjonale forpliktelser
og bidrar til å stoppe tuberkulose. Vi har gjort det før i vårt eget
land, og nettopp vår historie gir oss et eget ansvar for å ta lederskap
i kampen.
Vi har også forpliktet
oss til dette gjennom bærekraftsmålene og gjennom Granavolden-plattformen, hvor
det står at Norge skal være en global pådriver for arbeid mot antibiotikaresistens.
I dag står resistent tuberkulose for en tredjedel av alle dødsfall
relatert til antibiotikaresistens. Å øke støtten til Det globale
fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria og til andre som
jobber med tuberkulosebekjempelse, samt å styrke forskningskapasiteten
på tuberkulosemedisiner og vaksine kan være et viktig skritt mot
målet.
Over 10 millioner
mennesker får tuberkulose hvert år, og 1,6 millioner mennesker dør
helt unødvendig. BCG-vaksinen er ikke effektiv nok. Antibiotikaresistens, sammen
med multiresistent tuberkulose, er blant WHOs ti største trusler
mot global helse i 2019.
Tuberkulose kjenner
ingen landegrenser, og Norge er ikke forskånet for tuberkulose.
Vi hadde nær 300 tilfeller i fjor, sågar flere multiresistente tuberkuloseinfeksjoner.
Jeg vil bruke bistandsmidler til å rydde bort sykdom, på samme måte
som vi nå bruker dem til å rydde havene for plast. Det er bedre
å bruke bistandsmidler på noe konkret som vi vet redder liv. Sykdom
driver mange ut i enda større fattigdom og gir mer migrasjon og
sågar flere som knytter seg til terrorgrupper, noe vi ser bl.a.
i Sahel. Den prekære helsesituasjonen i området sør for Sahara er
en viktig driver for destabilisering, migrasjon og terror. Bekjempelse
av tuberkulose, malaria og aids er derfor ikke bare medisinsk hjelp
– det er et avgjørende bidrag til å stabilisere denne regionen.
Vi ser i nyhetsbildet at det stadig er store konflikter, senest
i Mali for noen uker siden, og vi vet at både Boko Haram og IS er
aktive i denne regionen.
Vi har uansett
forpliktet oss til å gi en stor andel av statsbudsjettet til utvikling
og bistand. Jeg vil stille strenge krav til at pengene hjelper,
gir mennesker et bedre liv og skaper en bedre verden. Sist søndag,
dvs. 24. mars, markerte vi verdens tuberkulosedag. Hvert år markerer tuberkuloserammede
dagen med mye engasjement, dyrekjøpt erfaring og nye slagord en
kanskje kan få oppmerksomhet med denne gangen. I år er slagordet:
Stopp tuberkulosen. Men når skal vi egentlig begynne å lytte til dem
som har tuberkulose?
Tuberkulose er
en sykdom som har eksistert lenge. Det er funnet tegn på sykdommen
hos mumier i Egypt og Peru. Den ble beskrevet skriftlig allerede
for 3 000 år siden, altså i den yngre steinalderen. Dessverre er
det fortsatt noe steinaldersk over verdens svar på denne epidemien
i dag. Hvordan har det seg at en fullt ut kurerbar bakterieinfeksjon
tar livet av 1,6 millioner mennesker hvert år? Og hvorfor er tuberkulose
fortsatt en av verdens ti største trusler mot global helse?
Som for mye annet
ligger forklaringen i manglende politisk vilje, og som for mye annet
er det manglende politisk vilje fordi majoriteten av dem som rammes,
er blant de fattigste i fattige land og langt fra å være en del av
et kjøpesterkt marked. Når jeg tar tak i tuberkulose, er det fordi
det er en av sykdommene som også rammer Norge. Jeg kunne like gjerne
snakket om malaria, men malaria er vi ikke så redde for i Norge.
Men nå ser vi at vi har pasienter i Norge, og vi ser en økning.
Derfor er det
på tide å forske mer på tuberkulose, for hvert år får over 10 millioner
mennesker denne sykdommen, hvorav 1 million barn. Nesten 40 pst.,
dvs. 4 millioner tuberkuloserammede, har ikke tilgang på helsetjenester.
De får aldri diagnose eller behandling, og de forblir smittsomme
til sin siste dag. Det er vanskelig å diagnostisere tuberkulose,
og det er en tøff behandling – den samme behandlingen som ble gitt
i Norge på 1950-tallet. Har man resistent tuberkulose, er behandlingen enda
vanskeligere, med en rekke tabletter og injeksjoner og svært mange
bivirkninger, og behandlingen varer mye lenger.
Av vel en halv
million mennesker som utvikler resistent tuberkulose, er det bare
rundt 15 pst. som blir friske. De fleste får aldri verken diagnose
eller behandling. Det synes jeg ikke vi kan godta. Vi lever i en
tidsalder der det meste er mulig, men vi har altså ikke klart å
lage en test som lett kan påvise tuberkulose. Vi har ikke gode nok
antibiotika, og vi har heller ingen vaksine. Mange tror de blir
beskyttet av BCG, men den gir ikke en fullgod dekning. BCG-vaksinen
er for øvrig tatt ut av det norske vaksinasjonsprogrammet og gis
kun til spesielt risikoutsatte grupper.
Jeg mener vi
må investere i tuberkulose. Det er lett for meg å stå her og si
at vi må stoppe epidemien, men det har altså verdenslederne gjort,
og da kan jo jeg følge det opp. Den eneste verdenslederen jeg kjenner
her i salen, er den norske utviklingsministeren, som må følge opp
ambisjonene i Granavolden-plattformen. Derfor utfordrer jeg ham
her i dag.
Tuberkulosebekjempelse
har vært alarmerende underfinansiert i mange år, i alle år. Det
er altfor lite forskning. Det er altfor lite forskning på medisiner
og vaksiner mot tuberkulose. Med den stadig økende resistensutviklingen
vi ser, blir tuberkulosen vanskeligere å behandle. Vi risikerer
faktisk ganske fort å gå tilbake i tid, der en ikke hadde noen som
helst medisinsk behandling av tuberkulose utover pustehjelp.
Mennesker dør
hver dag, og for dem er tiden ute, men det er kanskje nå tiden er
inne for at Norge skal ta et krafttak, som vi politikere sier, for
bekjempelsen av tuberkulose. Derfor vil jeg i dag utfordre utviklingsministeren
på følgende: Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose
og malaria skal i oktober i år holde en påfyllingskonferanse. Det
er en god anledning for Norge til å bruke våre bistandsmidler til
bekjempelse av tuberkulose. Både tuberkulose og resistent tuberkulose er
en økende global trussel. Hvordan jobber statsråden for å følge
opp deklarasjonen for høynivåmøtet om tuberkulose i FN i 2018, og
hvordan sikrer utviklingsministeren at vi kan være en global pådriver
for arbeidet mot antibiotikaresistens, som det står i Granavolden-plattformen?
Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Det mange ikke vet,
er at tuberkulose er den smittsomme sykdommen som tar flest liv
i verden i dag. Hvert år utvikler 10 millioner mennesker sykdommen.
Kun seks av ti får behandling. Årlig dør 1,6 millioner mennesker.
Dette er 1,6 millioner liv som går tapt, helt unødvendig.
Vi har forpliktet
oss til, som det ble sagt her, at alle FNs bærekraftsmål skal bli
nådd. Delmål 3.3 er å bekjempe tuberkulose og andre smittsomme sykdommer. Kampen
mot tuberkulose er derfor helt sentral i arbeidet med å nå bærekraftsmålene.
Det er fordi det er de mest sårbare som rammes hardest. I tillegg
tapper sykdommen husholdninger og samfunn for viktige ressurser.
Tuberkulose er derfor ikke bare et problem for den syke og familien;
sykdommen representerer også et stort utviklingsproblem, slik interpellanten
viste til.
Det er gledelig
å se at antall sykdomstilfeller og dødsfall reduseres med 2–3 pst.
årlig. Men det er ikke nok. For å nå de globale målene som er satt
av verdenssamfunnet, må dødeligheten reduseres med 5 pst. og sykdomstilfeller
med 10 pst. allerede innen 2020. Verdenssamfunnet må med andre ord
gjøre mer. Derfor bidrar regjeringen til at den internasjonale innsatsen
mot tuberkulose trappes opp. Regjeringen var en av initiativtagerne
til høynivåmøtet om tuberkulose i FN i september i fjor. Det var
viktig for å mobilisere økt internasjonal innsats. Høynivåmøtet
vedtok ambisiøse målsettinger for å forebygge smitte og finne og
behandle flere smittede.
Kampen mot tuberkulose
krever innsats på mange fronter. Jeg vil nevne fire sentrale innsatsområder.
For det første
må vi øke innsatsen for å forebygge smitte. Det er mange områder,
som trangboddhet, røyking, svekket immunforsvar, osv., som øker
smittefaren. Derfor vil vi arbeide også her for å bidra til å forebygge tuberkulose.
Av medisinske tiltak står forebyggende behandling sentralt. Den
eldgamle BCG-vaksinen brukes fortsatt, som nevnt her. Gjennom Forskningsrådets GLOBVAC-program
støtter regjeringen flere forskningsprosjekter for utvikling av
en mer effektiv vaksine. Men mer må gjøres også her.
Det internasjonale
legemiddelinitiativet Unitaid arbeider for mer effektivt å fremme
nye løsninger for både å forebygge, stille diagnose og behandle
sykdommer som tuberkulose. Gjennom Unitaid støtter regjeringen forsøk
med forebyggende behandling for barn og andre som er spesielt utsatt
for smitte, f.eks. fordi de bor sammen med en som har sykdommen.
Dette har vist seg så effektivt at det er tatt inn som en av målsettingene
fra høynivåmøtet.
For det andre
må vi arbeide enda mer effektivt for å oppdage sykdommen og stille
riktig diagnose. Hvert år er det rundt fire millioner uoppdagede
tilfeller av tuberkulose. Gammelt utstyr og begrenset kapasitet
i laboratorier i utviklingsland har gjort det vanskelig å stille
diagnosen. Det er særlig krevende å stille riktig diagnose på barn.
Unitaid har gjort flere diagnoseverktøy og mer effektiv behandling
for både voksne og barn tilgjengelig også i utviklingsland. Landene
kjøper inn og tar i bruk disse verktøyene bl.a. med finansiering
fra Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria.
For det tredje
må vi øke innsatsen for å sikre tilgang til effektive medisiner
til dem som trenger det aller mest. Behandling av resistent tuberkulose
har dessverre tatt opp til to år. I tillegg til all lidelse dette
medfører, har behandlingen også alvorlige bivirkninger, som hørselssvekkelse
og psykose. Her har det internasjonale samfunnet gjort noen framskritt,
og fra 2016 er anbefalt behandlingstid for multiresistent tuberkulose
kortet ned fra to til under ett år.
Personer med
hiv har dårlig immunforsvar og er derfor ekstra utsatt. Dobbel infeksjon
med tuberkulose og hiv er et alvorlig folkehelseproblem i mange
deler av verden. Gjennom Unitaid støtter regjeringen de forsøkene
som er, for å finne ut mer om nye medisiners virkning på resistent
tuberkulose. Det er også utviklet tuberkulosebehandling for barn.
Resultatene er lovende. Men her trengs det mer forskning – og igjen:
spesielt for barn.
Gjennom vårt
partnerskap tilbyr Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, LHL,
tjenester og effektiv behandling lokalt i utviklingsland. Som et
av flere viktige bidrag fra LHL bidrar det til at pasienter tar
medisinen riktig, og gjennom dette unngår vi at det utvikles enda mer
resistens mot behandlingen.
For det fjerde
må vi arbeide hardere for å bekjempe de stigma som følger sykdommen.
Vi vet at tuberkulose er skambelagt. Den smitter lett, og tuberkulosepasienter blir
i mange tilfeller utstøtt. Dette gjør at personer som er smittet,
nøler med å oppsøke hjelp, selv der hjelp er tilgjengelig. Regjeringen
støtter derfor arbeidet med holdningsendringer, informasjon og tilrettelegging
for å få flere til å søke slik hjelp. Erfaringen har vist at det
er helt nødvendig å ha med dem det gjelder, for å nå ut her. Det
sivile samfunn er en helt sentral partner for å bygge den kunnskapen
som trengs, nedenfra.
Regjeringen har
økt og tar videre sikte på å styrke bistanden til arbeidet mot tuberkulose.
I 2018 ga regjeringen over 150 mill. kr direkte til utviklingsland
i kampen mot tuberkulose. Det globale fondet for bekjempelse av aids,
tuberkulose og malaria er en god samarbeidspartner i dette arbeidet.
Fondet når sykdomsrammede i mer enn 100 land. Regjeringen vil derfor
i den treårsperioden som vi nå har bak oss, fra og med 2017 til
og med 2019, ha gitt 2 mrd. kr til fondets arbeid mot tuberkulose,
malaria og aids.
Det skal som
nevnt være påfyllingskonferanse for fondet i oktober 2019. Norsk
støtte for perioden 2020–2022 vil bli regjeringsbehandlet senere
i år. Mitt siktemål vil da være at vi skal øke støtten til fondet.
Verdens helseorganisasjon
er navet i det internasjonale arbeidet. Regjeringen vil fortsette
å være en aktiv medspiller til Verdens helseorganisasjon på disse
viktige områdene. Utenriksdepartementet samarbeider også tett med
Helse- og omsorgsdepartementet om dette.
Regjeringen er
i ferd med å utarbeide en strategi for arbeidet i utviklingspolitikken
rettet mot særlig sårbare grupper. Vi vet at tuberkulose rammer
nettopp de mest sårbare. Tuberkulose og funksjonsnedsettelse henger sammen.
Både sykdommen i seg selv og bivirkningene av behandlingen av resistent
tuberkulose kan som nevnt gi funksjonsnedsettelse. Personer med
funksjonsnedsettelse har også vanskeligere for å beskytte seg mot smitte
og har også mindre tilgang til helsetjenester. Derfor vil vi se
innsatsen mot tuberkulose i sammenheng med sårbarhetsstrategien.
Frivillige organisasjoner
spiller en særlig viktig rolle i arbeidet for sårbare grupper, også
når det gjelder kampen mot tuberkulose. Derfor har jeg gitt Norad
instruks om å gi arbeidet mot tuberkulose økt prioritet i år. Dette arbeidet
kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner.
Norge har lenge
vært en førende kraft i det internasjonale arbeidet mot tuberkulose
og andre smittsomme sykdommer. Det er en rolle vi har til hensikt
å ha også i fortsettelsen.
Sveinung Stensland (H) []: Når jeg først utfordret
utviklingsministeren og fikk ham til å møte i Stortinget for første
gang, likte jeg veldig godt de svarene han hadde, spesielt at han
var så tydelig på ambisjonen om ikke bare å holde det høye nivået
vi har, men også å øke påfyllingen til det globale fondet.
Som statsråden
var inne på, har vi gitt rundt 2 mrd. kr til The Global Fund, og
per capita er vi det største giverlandet, så vidt jeg vet. Frankrike,
Italia og Norge står for til sammen ca. halvparten av innskuddene
i The Global Fund. Det ble nevnt at en er inne i 100 land, men størstedelen
brukes i Afrika sør for Sahara – jeg tror 65 pst. – der en nå har
ekstra store utfordringer, som jeg var inne på i mitt forrige innlegg,
bl.a. med migrasjon, men også med en enorm nød.
De to milliardene
som Norge har bidratt med, har sammen med bidragene fra de andre
gitt veldig store summer. En har siden 2002 gjennom dette arbeidet spart
27 millioner liv fra aids, malaria og tuberkulose. 17,5 millioner
har fått antiretroviral behandling mot hiv, og 5 millioner er testet
og behandlet for tuberkulose. Det er delt ut 197 millioner myggnett,
som virker aller best mot malaria ved å holde myggen vekk.
Modellen som
The Global Fund bruker, er god. Jeg har selv sett alle deler av
den. The Global Fund får inn pengene, bl.a. fra oss. I de forskjellige
landene har de det som heter CCM, Country Coordinating Mechanisms, som
rår over midlene, og der er det både medisinsk personell, det er
lokalt personell, det er folk fra det sivile samfunnet og fra myndighetene,
som sammen jobber for å se hvordan de best mulig kan få noe ut av
disse pengene. Et uavhengig ekspertpanel fra The Global Fund, som
er basert i Genève, overvåker det hele, og lokale eksperter gjennomfører
det. Dette er en modell som virker.
Og det er litt
av mitt poeng: Norge er en stormakt innen bistand. Det har vært
mange ambisjoner for norsk bistand historisk, men min ambisjon er
at de pengene vi bruker, skal hjelpe flest mulig og komme flest mulig
til nytte. Og det vi vet, er at i en familie der far eller mor får
malaria, tuberkulose eller aids, setter man ut hele familien, man
driver dem ut i fattigdom. Man har ikke sosiale systemer, som vi
har her; man får ikke mat. Da er gjerne alternativet å flykte eller
å komme inn i et kanskje mindre konstruktivt miljø, slik en ser
med den oppblomstringen vi har av terror. Så dette er utviklingshjelp
som virkelig virker, og det vil jeg ha mer av.
Statsråd Dag-Inge Ulstein []: I Granavolden-plattformen
er vi veldig tydelige på innsatsen knyttet til bistand og utviklingsarbeid.
33 av de 47 minst utviklede landene ligger i Afrika sør for Sahara, og
det er veldig godt beskrevet av interpellanten hvor utfordringene
er, også med de mest sårbare gruppene.
Dette er et viktig
område for oss, derfor er det en del av bakgrunnen for at regjeringen
vil delta aktivt i den globale innsatsen mot tuberkulose. Det må
skje på mange fronter. Innsatsen for universell helsedekning er
en viktig del av det bildet. Som også nevnt: Den målrettede innsatsen
mot tuberkulose gis først og fremst gjennom Det globale fondet for
bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. Sammen med andre givere
bidrar vi til den innsatsen i mange av disse landene.
Så vil også regjeringen
gi bistand til å finne nye metoder og verktøy for forebyggende behandling.
Det er ikke bare viktig for at 1,6 millioner mennesker skal overleve
hvert år, men det er også viktig for å forebygge resistens mot behandling.
Det er en menneskerettighetsbasert
tilnærming, som gjør at mennesker tør å oppsøke informasjon og tjenester.
Det vil også stå helt sentralt for å bekjempe den stigmatiserte
sykdommen som tuberkulose er. Her er vi avhengige av hjelp fra det
sivile samfunn for å nå enda lenger ut, derfor har jeg, som nevnt
i innledningen, også bedt Norad følge opp det spesielt.
Så vi skal følge
opp dette tett videre. Som nevnt handler det om den tydelige retningen
vi har for å nå de minst utviklede landene og de mest sårbare gruppene
i de områdene.
Tuva Moflag (A) []: I Norge kjenner vi også historien
med tuberkulose, og vi har vært i en situasjon som mange land globalt
er i nå. Deres nåværende historie er vår nære historie.
I Norge er den
generelle forekomsten av tuberkulose nå så lav at BCG-vaksinen –
som mange av oss sikkert husker – er tatt ut av det ordinære vaksinasjonsprogrammet.
Barn med mor eller far fra land med høy forekomst av tuberkulose
anbefales imidlertid å vaksineres på helsestasjonen ved seks ukers
alder.
Internasjonalt
er situasjonen helt annerledes. På verdensbasis er tuberkulose en
av de vanligste dødsårsakene. Utbredelsen av antibiotikaresistent
tuberkulose er et enormt, og økende, problem internasjonalt. Forekomsten
av tuberkulose har aldri vært så høy som nå. Statsråden var selv
inne på det i sitt innlegg. I årets tildelingsbrev fra Utenriksdepartementet
til Norad ble det skrevet at økt prioritet skal gis til arbeidet
for å styrke rettighetene til sårbare grupper, som funksjonshemmede,
seksuelle minoriteter, tros- og livssynsminoriteter, samt til arbeidet
mot tuberkulose.
Jeg lurer på
hvordan ministeren ser for seg å prioritere kampen mot tuberkulose
i sitt eget arbeid, og håper han vil si noe om det i sitt sluttinnlegg,
altså hvor mye vekt han vil legge på denne saken, sett opp mot de
andre tingene Norad har blitt bedt om å prioritere.
Det globale fondet
for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria ble etablert i januar
2002 for å sørge for en betydelig økning av ressurser for å bekjempe
disse sykdommene. Fondet er et godt eksempel på partnerskap mellom
regjeringer, sivilt samfunn, privat sektor og mennesker som er berørt
av de tre sykdommene. Siden starten i 2002 har det globale fondet
reddet 27 millioner liv, og det har bidratt til mer enn 65 pst.
av all internasjonal finansiering av arbeidet mot tuberkulose. Dette
tilsvarer en investering på nærmere 6 mrd. amerikanske dollar ved
utgangen av 2017. Fondet er også en av de største bidragsyterne
til arbeidet mot resistent tuberkulose og bidro i 2017 til at 105 000
mennesker med resistent tuberkulose fikk behandling.
Det globale fondet
har, som flere har vært inne på her, en påfyllingskonferanse hvert
tredje år, og den sjette konferansen finner sted i Lyon i oktober
i år. Jeg lurer på om ministeren kan gi Stortinget et signal om
hva han tenker at Norge vil bidra med ved denne påfyllingskonferansen.
Jeg mistenker at svaret allerede er gitt, men tillater meg å stille
spørsmålet likevel.
Sveinung Stensland (H) []: Takk for en kort, men
hyggelig debatt. Det høres ut som at vi er ganske enige om at vi
er imot tuberkulose, og vi vil jobbe enda kraftigere imot den. Jeg
opplever også at statsråden er offensiv med tanke på Norges ambisjoner,
så får vi se om han går mer inn i tallmaterialet i sitt siste innlegg.
Det er litt morsomt
når representanten Moflag snakker om at dette er en sykdom vi har
hatt i Norge, det var også jeg inne på. Både revmatismesykehuset
i Haugesund og revmatismesykehuset på Lillehammer ble planlagt bygd
som tuberkulosesykehus, men fordi man fikk kontroll med sykdommen,
gikk de over til noe annet – revmatisme, som er en annen sykdom.
Nå ser vi faktisk at den sykdommen er i endring, så vi ligger litt foran.
Senest i helgen
leste jeg noe en gammel redaktør i Haugesunds Avis, Kristian Magnus
Vikse, skrev: at det nå er 70 år siden han overlevde tuberkulose
fordi han fikk medisiner som en sjømann tok hjem, som var noe nytt. Han
hadde galopperende tæring, og den var 100 pst. dødelig, men da fikk
de medisinene hjem med båt.
I deler av verden
har man ennå ikke kommet dit vi var for 70 år siden. Og så kan vi
spørre: Gjør det noe for Norge, og hvorfor skal norske helsepolitikere
bry seg om tuberkulose? Vel, vi skal bry oss om mer enn bare vår egen
komité. Jeg ser også at sykdom er grunnlaget for manglende utvikling
i svært mange land. Land som får kontroll med folkehelsen, får også
mer kontroll med familieplanlegging, de får bedre økonomi, og de
får et næringsliv som klarer seg bedre. Det gjør at flere land klarer seg
selv. Så det er faktisk mange gode argumenter, selvfølgelig er de
menneskelige viktigst, men det er mange gode argumenter for å satse
på sykdomsbekjempelse som viktige bistandsprosjekt.
Til slutt vil
jeg takke LHLs tuberkulosestiftelse, som har vært svært behjelpelige
med innspill til denne interpellasjonen, for den jobben de gjør.
LHLs tuberkulosestiftelse er en stiftelse som er litt på siden av
LHLs arbeid, men LHL ble i sin tid stiftet nettopp med tanke på
tuberkulose. Vi får håpe at vi aldri får bruk for den gode tuberkuloseomsorgen
som vi hadde i Norge. Da må vi ha god forebygging og utvikling av
nye og gode medisiner, sånn at vi her i Norge ikke kommer tilbake
der vi var for 70 år siden.
Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Jeg tror jeg vil si
det slik at hvis en utviklingsminister ikke engasjerte seg i den
smittsomme sykdommen som tar flest liv i verden i dag, så ville
vi ikke ha gjort jobben vår på en god nok måte.
Til spørsmålet
fra representanten fra Arbeiderpartiet: Det er en grunn til at det
er en av de konkrete bestillingene som allerede har gått til Norad.
Det handler om den kompetansen vi har, og den kunnskapen vi trenger å
lytte til ut fra både sivil sektor og andre fagmiljøer, nettopp
for å utvikle arbeidet videre – og så er det gjennom de store kanalene,
som gjennom fondet og påfyllingskonferansen som kommer i oktober.
Men dette er noe vi skal behandle i regjering senere i år, jeg vil
ikke forskuttere noe annet enn å si at siktemålet mitt helt klart
er at vi ønsker å se en økning i støtten til fondet.
Jeg synes det
er flott å høre denne debatten, selv om det er langt på ettermiddag
og kveld. Jeg opplever tydelige signal også fra denne salen til
det arbeidet. Det vil vi ta med oss i fortsettelsen.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 14 er dermed avsluttet.
Sakene nr. 15–18
gjelder andre gangs behandling av lovsaker, og presidenten vil foreslå
at sakene behandles under ett.
– Det anses
vedtatt.