Stortinget - Møte tirsdag den 8. april 2025 *

Dato: 08.04.2025
President: Nils T. Bjørke
Dokumenter: (Innst. 199 L (2024–2025), jf. Prop. 11 L (2024–2025))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 16 [16:29:12]

Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i sivilbeskyttelsesloven (sivil arbeidskraftberedskap) (Innst. 199 L (2024–2025), jf. Prop. 11 L (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Helge André Njåstad (FrP) [] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Denne saka handlar om å få på plass ein lovheimel som me håpar aldri blir brukt. Med det alvorlege bakteppet verda står i, og fordi faglege råd peikar på behovet for ein slik heimel, føreslår komiteen eit nytt kapittel i sivilbeskyttelsesloven, om sivil arbeidskraftberedskap.

Eg vil starta med å takka komiteen for godt samarbeid om denne saka. Eg vil òg takka justisministeren for konstruktiv dialog om å forbetra lovforslaget etter høyringa i komiteen, der det opphavlege lovforslaget fekk ein del kritikk. Det er norsk politikk på sitt aller beste, der demokratiske høyringar fører til prosessar som gjer at loven blir betre, gjennom dei prosessane som Stortinget har.

Det er viktig å understreka at det berre er i det heilt øvre krisespekteret desse bestemmingane skal kunna vera aktuelle. Det er altså ikkje tilstrekkeleg at det er ein innanrikspolitisk krise eller ein helsekrise for å kunna ta i bruk denne heimelen. Rikets sjølvstende og suverenitet skal vera trua før ein kan bruka ein slik heimel.

Poenget med heimelen er å sikra at sivilsamfunnet òg kan fungera i ein slik situasjon, og då spelar alltid trepartssamarbeidet inn. Det som kanskje fekk mest kritikk i det opphavlege forslaget, var nettopp at ein ikkje hadde hatt gode nok prosessar med arbeidstakar- og arbeidsgjevarorganisasjonane i forkant. Difor har fleirtalet i komiteen, i dialog med departementet, lagt inn formuleringar som sørgjer for at ein har ei betre involvering. Det bidrar òg til at den saka me no har på bordet, har vorte teken betre imot enn den opphavlege saka, som vart fremja av Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa.

Omsynet til dei andre statsmaktene har òg vore eit element i komitébehandlinga. Det er viktig at både domstolane og Stortinget kan vareta sine funksjonar òg ved ein slik heimel. Difor har fleirtalet i komiteen ramma det inn og understreka viktigheita av at funksjonane til dei andre statsmaktene skal kunna fungera, at dei då har nok folk, og at ikkje den eine statsmakta kan disponera personar frå dei andre to statsmaktene på ein måte som gjer at dei blir sette ut av funksjon.

Bakgrunnen for denne heimelen er, som eg sa, faglege råd frå både forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen, som peikar på at ein treng ein slik heimel i tillegg til det ein allereie har i dag. Det er viktig at ein har det for å kunna påleggja private borgarar og bedrifter plikt til å yta nødvendig bistand for å møta truslar mot nasjonale interesser med dei felles ressursane i samfunnet.

Det er eit breitt fleirtal som står bak tilrådinga om ein forbetra lovheimel. I tillegg er det ei rekkje andre forslag, som eg vil tru dei partia som står bak dei, vil gjera nærare greie for. Det er Framstegspartiet, Høgre, Arbeidarpartiet og Senterpartiet som står bak tilrådinga til komiteen om å få på plass desse heimlane i sivilbeskyttelsesloven. Me håpar at desse heimlane aldri blir brukte, men når me får faglege råd om å få dei på plass, er det vår plikt å sørgja for at me har lovverket på plass.

Hadia Tajik (A) []: Det kviler eit nøkternt alvor over dei endringane i sivilbeskyttelsesloven som me i dag diskuterer. Med desse endringane får regjeringa fullmakt til å regulera det sivile arbeidslivet under ei sikkerheitspolitisk krise og i krig. På vegner av Arbeidarpartiet vil eg understreka òg det som saksordføraren understreka, at det er berre i ganske ekstreme situasjonar at denne heimelen skal kunne verta praktisert.

Stortinget føreslår ei ytterlegare presisering i forslaget frå regjeringa, om at partane i arbeidslivet i hovudregelen skal få uttala seg om føreslåtte fråsegner før dei vert vedtekne. Det handlar om at partane i arbeidslivet er nærmast til å oppdaga svakheiter eller slagsider ved forslaget om arbeidsplikt i tillegg til at dette vil vera ei arbeidsform som er meir i tråd med den norske arbeidsmodellen for arbeidslivet. Eg er glad for at det er full semje om denne endringa.

Gjennom den offentlege debatten og stortingshøyringa har det kome ganske mange bekymringar til uttrykk ikkje minst når det gjeld moglegheitene for parlamentarisk kontroll. Eg vil difor understreka at i ein situasjon der desse heimlane vert brukte til å ileggja nokon sivil arbeidsplikt, og der Stortinget framleis er i stand til å driva med parlamentarisk arbeid, vil alle Stortingets alminnelege verkemiddel for å belysa eit saksforhold, framleis vera mogleg å bruka – alt frå skriftlege til munnlege spørsmål, interpellasjonar, initiativdebattar for å nemna noko, og i dei meir alvorlege tilfella der det er behov, òg å kunna opna kontrollsak mot regjeringa med dei parlamentariske konsekvensane det kan få. Stortinget kan òg, om det ønskjer det, når som helst avvikla ei føresegn som dei meiner ikkje lenger bør gjelda. Eg vil gå så langt som å seia at i ein situasjon der sivil arbeidsplikt vert ilagd nokon av landets borgarar, vil eg forventa at stortingsrepresentantane aktivt følgjer opp overfor regjeringa både for å sikra nok offentleg informasjon og for å kunna vareta omsyna til dei same borgarane som representantane er valde av.

Det kan likevel tenkjast at det vil kunna vera situasjonar der Stortinget ikkje er samla og ikkje kan vera samla, men der regjeringa er nøydd til å ileggja nokon sivil arbeidsplikt. Og det er ikkje gjeve at dette kan verta samanlikna med unntakstilstanden under pandemien, slik eg ser at enkelte har gjort, rett og slett fordi Stortinget under pandemien framleis var samla. Det er umogleg i dag å ha fullt oversyn over om det vil vera fysisk mogleg for Stortingets representantar å utøva ansvaret sitt etter Grunnlova i ein krig eller i ein krigsliknande situasjon om landet vårt skulle hamna i ein slik situasjon. Delar av den kritikken som forslaget har fått, ser ikkje ut til å ta høgd for akkurat dette.

Eg ser at i innstillinga vert det omtala frå SV og Venstre at tidsomsyn kan gjera det vanskeleg å involvera Stortinget. Men eg vil understreka at dei situasjonane der desse heimlane er meint å kunna koma til bruk, kan det òg vera snakk om reint praktiske realitetar som gjer det vanskeleg å involvera Stortinget – rett og slett på grunn av fysiske hindringar, øydeleggingar eller omfattande personskadar. Eg trur rett og slett me ikkje har fantasi til fullt ut å førestilla oss dei krisesituasjonane som heimelen er meint å dekkja. Lat det uansett ikkje vera nokon tvil om at det likevel berre er i kriser og krig i den øvste delen av krisespekteret at situasjonen vil vera tilstrekkeleg for at ein vil kunna ta heimelen i bruk.

Eg har òg merka meg at det har vore ei bekymring for at arbeidsplikta kan verta ilagd alle yrkesgrupper, og at det har vore uro for at ei slik lovgjeving kan brukast for å setja enkeltgrupper ut av spel. Der vil eg visa til statsrådens brev til justiskomiteen av 25. februar i år, der det vert klargjort at Grunnlova set skrankar for utforminga av føresegner om sivil arbeidsplikt, og at ein langt på veg vil avgrensa retten til å påleggja stortingsrepresentantar og embetsdomarar dette. Representantane har rett uhindra å gjennomføra pliktene sine som lovgjevande makt, og domarane har òg eit særskilt stillingsvern.

Det klare fleirtalet i komiteen har òg utforma merknader som understrekar at den redaktørstyrte pressa er i ei særstilling, som gjer at ho ikkje utan vidare kan verta ilagd sivil arbeidsplikt. Det er òg tenkeleg at fleire yrkesgrupper vert fritekne frå arbeidsplikta, og det er i så fall ei innramming som bør skje gjennom ei føresegn. Eg legg til grunn at det er eit arbeid som regjeringa er i gang med, og at dette vert sendt på høyring som vanleg ved anledning, og at òg denne innramminga vert gjennomlyst på ein kritisk måte før den trår i kraft.

Ingunn Foss (H) []: Regjeringen foreslår i denne proposisjonen endringer i sivilbeskyttelsesloven for å innføre sivil arbeidsplikt, noe som gir myndighetene fullmakt til å regulere sivile arbeids- og tjenesteforhold når riket er i krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, og til å regulere forberedende tiltak til sivil arbeidskraftberedskap i fredstid.

Høyre anerkjenner behovet for å styrke Norges beredskap i møte med alvorlige sikkerhetspolitiske kriser og krig, men understreker at det må være en særdeles høy terskel for at fullmaktene skal kunne tas i bruk.

Det er viktig at Stortinget holdes løpende orientert om de beslutningene som fattes. Dette er helt essensielt for å opprettholde demokratisk kontroll og legitimitet rundt tiltakene. Det er også avgjørende viktig å balansere nødvendige beredskapstiltak med grunnleggende demokratiske prinsipper.

Som forrige talere også har vært inne på, er Høyre i den gruppen som støtter denne proposisjonen, og mener at partene i arbeidslivet må involveres tett i utformingen og implementeringen av tiltakene. Regjeringen har uttrykt at videre arbeid med sivil arbeidskraftberedskap skal skje i samarbeid med arbeidslivets parter og andre relevante aktører. Høyre støtter dette og mener at dette er avgjørende viktig for å sikre legitimitet og felles situasjonsforståelse.

Videre er det viktig for Høyre å adressere spørsmål knyttet til kompensasjon for tap som enkeltpersoner eller virksomheter kan påføres ved mobilisering under sivil arbeidsplikt. Vi mener det må etableres klare retningslinjer for erstatning og fremmer et eget forslag om det.

I tillegg fremmer vi et forslag om å be regjeringen legge fram en plan for hvordan fullmaktshjemmelen om arbeidsplikt i sivilbeskyttelsesloven skal tas i bruk, med formål om å belyse hvordan mobilisering av sivile skal skje i en krig eller krise. Planen bør utarbeides i samråd med partene i arbeidslivet.

Jeg tar med dette opp Høyres forslag i saken.

Presidenten []: Representanten Ingunn Foss har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Else Marie Rødby (Sp) []: Vi har til behandling et forslag om et nytt kapittel i sivilbeskyttelsesloven. Det skal gi fullmakter til å regulere det sivile arbeidslivet når riket er i krig, når krig truer, eller når rikets sikkerhet eller selvstendighet er i fare. Forslaget følger opp anbefalingen fra forsvarskommisjonen og er også i tråd med anbefalinger fra totalberedskapskommisjonen, som har undertittelen «Nå er det alvor» – og dette er alvorlig. Med den oppmerksomhet som lovforslaget har fått, bl.a. i forbindelse med komiteens høring, vil jeg i likhet med foregående talere understreke at de fullmakter som det er snakk om, først er aktuelle helt øverst i krisespekteret, altså i de situasjoner hvor rikets selvstendighet og suverenitet er truet.

Denne saken har som sagt vært gjenstand for oppmerksomhet, både i mediebildet, i samfunnsdebatten, gjennom høringen av lovforslaget og også i høringen som komiteen avholdt. Viktige spørsmål ble både belyst og løftet i forbindelse med den høringen og har hatt betydning for komiteens behandling av saken, og det har gjort i innstillingen god, mener vi.

Senterpartiet mener at innstillingen svarer ut de viktige prinsipielle innvendingene som kom, både ved at komiteen har skrevet merknader, og også gjennom svarbrev fra statsråden til komiteen.

En situasjon der Norges selvstendighet eller sikkerhet er i fare, vil utløse behov for sivil arbeidskraft for å opprettholde sentrale sivile funksjoner, enten som følge av en ressursomdisponering av tjenestepliktige til Forsvaret, eller til nye oppgaver som krever tilførsel av arbeidskraft. Proposisjonen hjemler det å kunne regulere sivile arbeids- og tjenesteforhold og pålegge sivil arbeidsplikt i en sånn situasjon. Proposisjonen regulerer også mulighetene for tiltak til å forberede sivil arbeidskraft i fredstid. Formålet med denne delen av lovforslaget er å gi mer treffsikre og forutsigbare fullmakter, som plasserer ansvaret for håndteringen av arbeidskraftberedskap til regjeringen, sånn at sentrale spørsmål kan avklares på forhånd, før man befinner seg i øverst i krisespekteret. Det finner vi fornuftig, og vi må jo håpe at det ikke blir behov for å gå lenger enn til forberedelser i fredstid.

Disse fullmaktene er beredskap, på linje med annen helt nødvendige beredskap, som skal ruste oss for å tåle mye mer krevende situasjoner enn det vi står i nå. Dette er prinsipielt krevende spørsmål å lovregulere, og det må ikke være tvil om ansvarsforholdene og grensedragningene. Det må heller ikke være tvil om konsekvensene. Vi har allerede bestemmelser som regulerer tilfeller der medlemmer av regjeringen skulle operere utover sine fullmakter, som også vil gjelde situasjoner knyttet til de fullmaktene som vi skal behandle i dag. Videre er det grunn til å poengtere, som representanten Tajik var inne på, at Stortinget, så fremt det er i funksjon, alltid vil ha anledning til å overprøve regjeringen dersom det oppfatter at regjeringen misbruker sine fullmakter. Dette er blant de spørsmålene som har vært løftet, presisert og behandlet gjennom komiteens arbeid med saken, og som det har vært viktig å ha svar på. De svarene mener jeg at Stortinget har fått.

I høringen ble det også reist kritikk mot at lovforslaget innebærer at arbeidsplikten per definisjon kan ilegges alle, uten lovmessige skranker, f.eks. stortingsrepresentanter, embetsdommere og redaktørstyrte medier. Denne innvendingen er forståelig, og det er en viktig påpekning av at det kan tenkes tilfeller hvor en sånn rammelovgivning som sivilbeskyttelsesloven kan benyttes for å sette disse gruppene ut av spill. Derfor er det presisert gjennom innstillingen at det ikke skal være adgang til å ilegge de andre statsmaktene arbeidsplikt, heller ikke redaktørstyrte medier.

Forslaget om et nytt kapittel i sivilbeskyttelsesloven kommer som nevnt på bakgrunn av arbeidet og tilrådingen fra to ulike kommisjoner, som har gitt sine faglige råd om vår beredskap og vurdert at gjeldende lovverk er mangelfullt sånn som det er i dag. Senterpartiet er derfor glad for at vi med dagens vedtak bringer dette i orden. Så må vi håpe at dette aldri kommer til anvendelse i praksis.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Først vil jeg, på vegner av Torgeir Knag Fylkesnes, beklage at han sjølv ikkje er her og kan fremje våre forslag. Eg skal ikkje halde noko langt innlegg – det har eg ikkje forberedt – men eg tok ordet berre for å fremje våre to mindretalsforslag, forslaga nr. 8 og 9 i denne saka.

Presidenten []: Representanten Birgit Oline Kjerstad har da tatt opp de to forslagene hun refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: I morgen markerer vi at det er 85 år siden Nazi-Tyskland innledet sin fem år lange okkupasjon av landet vårt, og med det et mørkt kapittel i vår historie. Mens tyske soldater marsjert nedover Karl Johans gate, rett utenfor her, flyktet Kongen og regjeringen gjennom landet, før de til slutt kom seg til London. Derfra fortsatte de kampen for et fritt og selvstendig Norge fram til frigjøringen i mai 1945. Vi kjenner alle den historien godt.

Nå, i 2025, er den geopolitiske sikkerhetssituasjonen igjen utrygg. I tre år har Russlands brutale og folkerettsstridige krig mot Ukraina rast. I ett og et halvt år har Israels hensynsløse bombing og mulige folkemord mot Palestina pågått. I USA har den nye Trump-administrasjonen på kort tid klart å sende sjokkbølger gjennom hele verden og skapt enda mer usikkerhet og utrygghet i en allerede urolig verden. Hva morgendagen bringer, eller hvordan situasjonen ser ut om ett år eller to, eller om bare én måned, er ikke godt å si. Verden føles utrygg.

Selv om jeg er enig i at det er behov for at regjeringen har nødvendige fullmakter i en sikkerhetspolitisk krise eller krig, når det ikke er tid eller mulighet til ordinær stortingsbehandling, mener jeg at dette forslaget er for inngripende og rett og slett berører for mange menneskerettigheter. Jeg tror vi alle er enig i at en regjering må være i stand til å handle raskt og effektivt i krise, men det må ikke gå på bekostning av Stortingets viktige rolle i krisesituasjoner. Stortinget skal hindre maktmisbruk fra regjeringens side og sikre at befolkningens tillit til både regjering og storting ivaretas.

Det vi diskuterer her i dag, mener Rødt går for langt i å gi vide fullmakter til regjeringen, uten at disse er underlagt tilstrekkelig parlamentarisk og demokratisk kontroll. Vi er redd for at dette forslaget skal svekke den parlamentariske kontrollen Stortinget har med regjeringens bruk av fullmaktene de ønsker å gi seg selv.

Regjeringen går veldig langt i sine forslag til endringer – så langt at en rekke viktige høringsinstanser har advart. Det blir vist til høringene og at man har gjort justeringer i innstillingen som følge av dem, men det er verdt å minne om at både NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo, NHO, LO, KS og Hovedorganisasjonen Virke kom med veldig kritiske innvendinger av alvorlig karakter. Det ble ytret gjentatte ønsker om at hele lovarbeidet måtte sendes tilbake til departementet for å utarbeide nye forslag.

La oss så snakke litt om elefanten i rommet eller, rettere sagt, de som ikke blir nevnt noe særlig, verken i proposisjonen eller i merknadene, men som burde blitt viet mye plass, nemlig krigsseilerne. Med fare for å bli litt personlig: Min oldefar, Willy Svarva, var krigsseiler. Han var én av Nortraship-flåtens mange skyttere fra 1941, og med livet som innsats bidro han til den norske krigsinnsatsen under andre verdenskrig. 889 skip forliste, og 2 123 krigsseilere mistet livet. Winston Churchill sa etter krigen at de norske krigsseilerne var verdt mer enn én million soldater.

Oldefar Willy var en av dem som overlevde, men som måtte leve livet videre med de psykiske traumene krigen hadde forårsaket – også for hans aller nærmeste og familien.

I krigsseilerregistret kan vi lese at Willy var med på invasjonen i Normandie, som bidro til å slå Nazi-Tyskland og frigjøre Europa. Willy var også med på en seilas i 1943 hvor skipet hans ble torpedert og 23 menn omkom. Han måtte se noen av sine kamerater bli spist av haier i Atlanterhavet. På tross av dette – på tross av krigsinnsatsen – fikk verken han eller de andre krigsseilerne noen oppreisning i sin levetid eller etter krigen. Medaljen kom ordføreren med et par år etter hans død, og den offisielle beklagelsen kom først i 2013, over 50 år etter at Willy var i graven. Han døde 52 år gammel, bl.a. på grunn av seinskader som følge av krigen. I dag ville han mest sannsynlig ha blitt diagnostisert med PTSD, altså posttraumatisk stresslidelse.

Ingen har måttet ofre så mye som krigsseilerne når det gjelder arbeidsplikt i en krigssituasjon. På tross av dette er de knapt nevnt, verken i proposisjonen eller i merknadene i innstillingen til saken. Jeg synes det er altfor dårlig – det er pussig og rart at sjøfolk ikke er i første rekke både i omtalen og i det som blir nevnt videre i proposisjonen. Krigsseilerne og sjøfolkene fortjener mye mer. Min oldefar fikk aldri stått på denne talerstolen, men jeg benytter muligheten til å hedre hans minne ved å gjøre det.

En stemmeforklaring: Vi kommer til å støtte alle mindretallsforslagene som er fremmet i saken.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Det norske totalforsvaret er en bærebjelke i vår nasjonale beredskap og vårt forsvar. Det er det enighet om. Det er òg enighet om at det er behov for å kunne pålegge arbeidsplikt i krise og krig, og at regjeringen trenger noen krisefullmakter der hvor det ikke er tid til en ordinær stortingsbehandling.

I den forbindelse er det på sin plass å minne om at regjeringen i beredskapsloven § 3 allerede har fullmakt til å skrive ut arbeidsplikt til sivile og militære formål i sikkerhetspolitisk krise og krig.

Det er med andre ord enighet om mye av bakgrunnen og behovene, men der stopper også mye av enigheten opp, for dette forslaget går altfor langt og gir regjeringen for vide fullmakter uten at disse underlegges tilstrekkelig politisk og demokratisk kontroll.

Dette forslaget er skikkelig inngripende, som flere har vært inne på her allerede. Det gir regjeringen mulighet til å pålegge deg og meg tvunget arbeid, uten først å forsøke frivillighet, til å fjerne arbeidstakerrettighetene våre. Det gir regjeringen mulighet til å gjøre det nærmest uten formelle krav til at Stortinget skal være involvert, og det gir regjeringen selv mulighet til å definere når rikets sikkerhet er i fare, og dermed kunne utløse disse omfattende fullmaktene til seg selv – til og med når Stortinget er samlet og kan behandle saken.

Det blir sagt fra talerstolen at det skal mye til for å bruke hjemmelen. Det er snakk om bruk i krise og krig. I «ekstreme situasjonar», sier Tajik. Det er nettopp det som blir sagt, fordi det er en veldig inngripende fullmakt. Derfor er det så viktig med en skranke, ikke nødvendigvis for den regjeringen vi har i dag, som vi ikke bekymrer oss noe særlig for at skulle utsette oss for noe for å ta seg mer makt selv, men for å sikre oss mot framtiden og også med tanke på hvilke signaler vi sender ut til ledere i Europa og i verden.

Det blir sagt at Stortinget fortsatt vil være i stand til å utføre sitt parlamentariske arbeid, ta opp saken hvis man er uenig, osv., at man forventer at stortingsrepresentanter følger opp hvis borgere ilegges arbeidsplikt og man er uenig. Men hvorfor ikke bare regulerer det, da? Det er jo mulig. Vi har jo allerede eksempelet i beredskapsloven § 3.

Dette forslaget er bl.a. begrunnet med et ønske om å skulle forhåndsforankre noen av disse problemstillingene og avveiningene sånn at man kan sikre bedre demokratisk forankring. Det er et mål vi støtter, men det som skjer med forslaget, er faktisk at man går i feil retning. Det er det flertallet er med på å gjøre her i dag.

Det er flere tunge aktører som advarer mot disse lovendringene, inkludert NIM, LO og NHO. Forslaget «kan i verste fall utgjøre en trussel for demokratiet», sier assisterende direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter til Aftenposten. Det er en bekymring som deles av mange av organisasjonene som vi har hørt fra, og som det juridiske fagmiljøet har ropt varsko om i pressen.

Som nevnt erkjenner vi, som alle andre her i salen, at det finnes situasjoner hvor raske beslutninger må tas, hvor krise kan oppstå, og hvor sikkerhetspolitiske trusler kan gjøre det nødvendig å handle med kraft og handle raskt, noe også våre forslag tar høyde for.

I våre forslag ligger det nettopp inne formuleringer som at disse hjemlene kan tas i bruk når det foreligger «fare ved opphold», og kommer kun til anvendelse «dersom formålet ikke kan ivaretas gjennom lovbehandling i Stortinget». Det vi gjør, er å sette inn forsikringer. Det vi gjør, er å sørge for at vi i lovens ordlyd har med verbaler som gjør at man har bedre kontroll med dette. Lovverk betyr noe. Det er gjennom lovverket man gir rettigheter, styrer, men også undertrykker befolkningen.

Så dersom man, som oss, er opptatt av at regjeringen skal få disse krisefullmaktene, som de trenger, ha muligheten til å handle raskt, men hvor man fortsatt er opptatt av at det skal underlegges demokratisk kontroll og skrankehindre mot maktmisbruk i en situasjon hvor vi ikke nødvendigvis har den regjeringen som vi har i dag, som vi stoler på at ikke vil pålegge en slik arbeidsplikt unødig, da kan man stemme på våre forslag, som tar høyde for alt dette, istedenfor å være med på noe som benevnes som en potensiell fare for demokratiet.

Jeg tar til slutt opp våre forslag i saken.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten []: Da har representanten Ingvild Wetrhus Thorsvik tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Astri Aas-Hansen []: I dette lovforslaget fastsettes rammene for regulering av det sivile arbeidslivet i krig, når krig truer, eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, altså i situasjoner helt øverst i krisespekteret. Jeg er glad for at flertallet i Justiskomiteen innstiller på at regjeringen får tydeligere hjemler for mobilisering av sivile i en slik situasjon.

Slike situasjoner har vi ikke hatt i Norge siden annen verdenskrig, men det er likevel vårt felles ansvar å forberede oss på det verst tenkelige. I slike situasjoner er det viktig at den sittende regjeringen får muligheten til å håndtere et sannsynlig skiftende og påtrengende behov for nødvendig arbeidskraft. At dette ansvaret ligger regjeringen nærmest, henger sammen med at regjeringen vil ha ansvaret for den løpende styringen av landet og for å understøtte Forsvaret.

At rammene for slik mobilisering er vedtatt i fredstid, vil gi forutsigbarhet for myndighetene og befolkningen. Samtidig må regjeringen ha tilstrekkelig fleksible fullmakter, som gjør det mulig å håndtere en så krevende situasjon som sikkerhetspolitisk krise eller krig. Vi vet ikke hvordan en slik krise vil utspille seg. Lovforslaget gir nødvendige rettssikkerhetsgarantier for borgerne, samtidig som myndighetenes behov for fleksibilitet ivaretas. Lovforslaget legger også til rette for et videre arbeid med forberedelser til bruk av sivil arbeidskraft, forhåndsutpeking til arbeidsplikt og øvelser.

Grunnleggende konstitusjonelle prinsipper som er nedfelt i Grunnloven, sørger for at Stortinget alltid kan føre kontroll med regjeringens bruk av fullmakter. På grunn av de helt spesielle forholdene fullmaktene vil bli brukt under, er det i tillegg foreslått en meddelelsesplikt som vil effektivisere Stortingets alminnelige kontroll.

Mobilisering av sivil arbeidskraft er en sentral del av håndteringen av en sikkerhetspolitisk krise eller krig. Krigen i Ukraina viser at tilgang på arbeidskraft kan bli en utfordring i en slik situasjon. Under andre verdenskrig ble det vedtatt regler om sivil arbeidsplikt, som hadde som formål å skaffe til veie nødvendig arbeidskraft, og i beredskapsloven av 1950 er Kongen gitt fullmakt til å utskrive arbeidskraft i sikkerhetspolitisk krise og krig. Dette lovforslaget vil gi tydeligere rammer for slik mobilisering.

I Norge har vi et tett og tillitsfullt trepartssamarbeid. Det løpende samarbeidet med partene i arbeidslivet vil også være helt sentralt dersom vi skulle oppleve krig. I det videre arbeidet med forberedelser og utkast til forskrifter vil vi samarbeide tett med partene, slik at vi i fellesskap kan finne løsninger også for de verst tenkelige scenariene.

Jeg håper at Stortinget følger justiskomiteens tilrådning og vedtar lovforslaget, som vil være et viktig bidrag for å styrke vår beredskap.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg har merket meg manglende omtale av oppfølgingen av de sivile som i en krise eller i en krigssituasjon blir utsatt for arbeidsplikt. Vi må ta lærdommene fra annen verdenskrig med oss, der altfor mange ting var uavklart og dermed også skapte store problemer i etterkant.

Mitt spørsmål er: Hvordan vil regjeringen legge til rette for og forsikre om at alle og all arbeidskraften som eventuelt blir rekvirert, får den nødvendige oppfølgingen de har behov for? Hvordan kan statsråden garantere for at vi ikke gjør de samme feilene som har blitt begått av tidligere regjeringer?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Jeg deler representantens syn på hvor viktig krigsseilerne var for oss under annen verdenskrig, og også hvordan de først i de senere årene virkelig har fått den oppreisningen vi alle ser at de hadde rett til og krav på.

Jeg vurderer det sånn at ved at vi nå får en lovregulering av dette som gir klare rammer, som gir kjøreregler og veiledning for bruk, vil det også være en styrke for en situasjon hvis vi kommer dit. Dette muliggjør at vi nå i fredstid kan jobbe med utkast til forskrifter som vil være i tråd med de føringene som legges her i Stortinget, og som vi også kan avstemme, bl.a. med partene i arbeidslivet, før vi vedtar forskriftene.

Tobias Drevland Lund (R) []: Partene i arbeidslivet blir trukket fram her, både i innlegg og fra statsråden, og det er vel og bra. Det er også verdt å huske at partene på begge sider var veldig misfornøyde da proposisjonen ble lagt fram, for de følte at det var manglende involvering.

Derfor er mitt spørsmål til statsråden: Hvordan vil statsråden videre følge opp dialogen med partene og sørge for at man ved utformingen av forskrifter og videre arbeid med det som blir vedtatt nå, sørger for å forankre, få forståelse for og garantere for at partene ikke blir oversett på samme måte som de har blitt tidligere i prosessen?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Det er viktig at partene i arbeidslivet og andre berørte involveres i utformingen av forskriftene. Arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene har vært involvert både i forkant av og etter høring, og lovforslaget er justert etter innspill fra dem.

Vi anerkjenner at Stortinget nå bes beslutte å stille krav om at partene i arbeidslivet også skal gis mulighet til å uttale seg etterpå. Her har de vært involvert både i forkant av og underveis i Stortingets behandling. Vi vil ta dem med på råd, de vil la seg høre når forskriftene utarbeides, og vi vil også kunne følge det opp ved at de har muligheten til å uttale seg, sånn som Stortinget har forutsatt i innstillingen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.

Forrige kapittel
Neste kapittel