Utenriksminister Espen Barth Eide [10:14:33 ] : Norge står
i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden annen
verdenskrig. I dag er det 8. april. For nøyaktig 85 år siden var
den tyske krysseren Blücher på vei nordover fra Tyskland. Krysseren
skulle i morgentimene dagen etter møte sin skjebne ved Oscarsborg,
takket være oberst Birger Eriksens snarrådige handlinger. Den dagen
kom likevel krigen til Norge.
Den 8. april 1940 ble derfor den siste dagen
i etterkrigstiden, altså den perioden vi i ettertid omdøpte til mellomkrigstiden.
Det første tiåret i mellomkrigstiden, altså 1920-årene, var preget
av sterk økonomisk vekst, industrialisering og utvikling. Kvinner
fikk stemmerett i mange land. Sosiale, kulturelle og tekniske endringer
utfordret det etablerte.
Samtidig var det en periode med raskt voksende ulikhet.
Merkantilisme, børskrakk og toll- og handelskriger bidro til økonomisk
depresjon og massearbeidsledighet på 1930-tallet. Det bidro i sin
tur til at sterke nasjonalistiske og autoritære bevegelser vokste
fram, bevegelser som gjennomgående hadde brodd mot «de andre», og
som ensrettet ordskiftet, brant bøker og angrep redaktørstyrte medier.
Mot slutten av 1930-tallet så vi mektige stater som underla seg
naboland. Stormakter tok seg til rette. Vestlige demokratiers forsøk
på ettergivenhet feilet. I september 1939 startet annen verdenskrig,
og i Norge fikk vi altså vår 9. april.
Lærdommene fra 1930-tallet og hvordan de utløste annen
verdenskrig var den viktigste bakgrunnen for den verdensordenen
som ble bygd, sten for sten, etter at freden kom i 1945. Etter den
totale sivilisasjonskollapsen som den andre verdenskrigen og Holocaust
representerte, ble man enige om å finne mekanismer som skulle forhindre
en ny global katastrofe.
Fra ruinene vokste en ny internasjonal orden
fram. Vi fikk FN-pakten og den moderne folkeretten. Vi fikk Genèvekonvensjonene
og menneskerettighetserklæringen. Vi fikk Europarådet, for å sikre
rettsstaten og hindre vilkårlige overgrep. Vi fikk Marshallhjelpen, OECD
og Det europeiske kull- og stålfellesskap, forløperen til EU. Vi
fikk NATO, solid forankret i FN-paktens rett til selvforsvar. Vi
fikk GATT, forløperen til Verdens handelsorganisasjon, som skulle
bygge ned tollbarrierer og sikre en åpen, regelstyrt handel.
I de fleste av disse initiativene spilte USA
en helt sentral rolle – uten Roosevelt, intet FN, uten Truman, intet NATO.
USA var villig til å ta på seg rollen som såkalt hegemon, en slags
ordnende kraft for både den globale og den vestlige etterkrigsordenen.
Amerikansk makt, basert på økonomi, militær evne, diplomati, kultur,
nye ideer og bistand, skapte et Pax Americana, den amerikanske freden.
Dette tjente store deler av verden godt, ikke minst oss i Vest-Europa.
På grunn av USAs sikkerhetsgaranti kunne vi bruke mindre penger
på forsvar og desto mer på å utvikle våre velferdssamfunn.
I 80 år har de normene og institusjonene som
ble skapt etter 1945, utgjort bærebjelkene i den internasjonale
orden. Tross utfordringer og tilbakeslag underveis har denne bidratt
til at man unngår en ny global krig. I hele denne perioden har to
grunnpilarer har vært bærende i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Det ene er FN og folkeretten som fundament for en regelstyrt verdensorden.
Det har vært et sterkt norsk ønske å bidra til en bedre organisert
verden. Det andre er den realistiske erkjennelsen av at vi samtidig
trengte og trenger et sterkt nasjonalt og kollektivt forsvar innen
rammen av den transatlantiske alliansen, med USA som vår viktigste
sikkerhetsgarantist.
Grunnpilarene i vår sikkerhets- og utenrikspolitikk består,
men de blir utfordret. I dag føler mange på en dyp uro. Mange spør
seg om freden igjen kan være truet. Det er forståelig, fordi vi
står i en daglig storm av enkelthendelser, men også fordi det stilles
spørsmål ved de grunnleggende sikkerhetspolitiske fortøyningene.
Vil de holde om det skulle blåse ytterligere opp? Historien gjentar
seg ikke, men den rimer ofte, som det heter.
Å ha ansvar for utenriksstyret mens så mye
er i bevegelse, krever ekstra mye av oss. Det er et ansvar jeg og
regjeringen tar på største alvor. To ting blir viktige i slike tider.
For det første må vi snakke ærlig og tydelig om det som nå skjer.
Dette er ikke tiden for å underkommunisere alvoret i situasjonen.
For det andre er det viktig at vi peker retning og følger kursen
vi styrer etter. Vi må slå fast hvor vi står, hvor vi vil og hvordan
vi best kan samarbeide med dem som vi deler viktige interesser og
verdier med. I urolige tider står vi sterkere når vi står sammen.
Russlands brutale krig mot Ukraina er definerende for
europeisk sikkerhet og har endret europeisk sikkerhetstenkning.
Krigen har skapt den største trusselen mot Europa og Norge på mange
tiår. Krigen har nå vart i elleve år. Den startet med okkupasjonen
av Krym og deler av Øst-Ukraina i 2014. Den påfølgende fullskalainvasjonen
i 2022 utgjør et eklatant brudd på den mest grunnleggende regelen
i folkeretten: respekten for andre lands suverenitet.
Norge har valgt side i denne krigen. Ukraina
har folkeretten på sin side. De kjemper derfor også for Europa, for
Norge og for de verdier og den verdensordenen vi ønsker å bevare,
og de kjemper mot et autoritært og aggressivt regime som truer stabiliteten
i hele Europa.
Vi vet ikke hva utfallet av krigen vil bli.
Uansett vil det ha stor betydning for det ukrainske folk, for Europa og
for Norge.
Et Russland som lykkes i Ukraina, ville bli
et farligere og mer risikovillig Russland. Vi kan heller ikke utelukke et
framtidig russisk angrep på alliert territorium, som slått fast
i NATOs strategiske konsept. En russisk seier ville altså kunne
ha uante konsekvenser for europeisk politikk og endre forutsetningene
for Norges og Europas sikkerhet.
Jeg kom for få dager siden tilbake fra Ukraina.
Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna og jeg var i Kyiv
og i Kharkiv. Kharkiv er Ukrainas nest største by og ligger få kilometer
fra fronten. Krigen var rundt oss på alle kanter. Det ble en sterk
påminnelse om krigens gru og om hverdagen til millioner av ukrainere,
men også et vitnesbyrd om en motstandsdyktighet og en stamina som
jeg bøyer meg i støvet for.
Vi skal stå ved Ukraina hele veien, og vi skal
være der når landet skal bygges opp igjen. Det er avgjørende viktig
at vi fortsetter å støtte Ukraina, og at Vesten står samlet i denne
støtten. Europa kan rett og slett ikke tillate at Putin vinner denne
krigen.
At det er så bred enighet her i Stortinget
om Norges ståsted i krigen, er en stor styrke for vårt land. Den
tverrpolitiske oppslutningen om Nansen-programmet blir lagt merke
til langt utenfor Ukraina. Så langt utgjør norsk støtte om lag 216 mrd. kr
for perioden fra fullskalainvasjonen startet og fram til og med
2030. Det var viktig og riktig å utvide støtten så tidlig i 2025.
Den uforutsigbare situasjonen som har utspilt
seg de siste ukene, viser betydningen av et styrket Nansen-program.
Det vil kunne bidra til å gi Ukraina et best mulig utgangspunkt,
også i eventuelle fredsforhandlinger.
Norsk støtte er basert på Ukrainas behov. La
det ikke være noen tvil om at Nansen-programmet har styrket Ukraina,
både militært og sivilt. Nye tiltak for militær støtte vurderes
fortløpende. Samtidig bidrar vår sivile støtte til å holde samfunnshjulene
i gang i Ukraina. Vår støtte går til å reparere ødelagte veier og
hus og til å sørge for at folk får strøm. Vi gir støtte til innkjøp
av gass, levering av nødstrømgeneratorer og tiltak for økt atomsikkerhet.
Norge bidrar også med store beløp for å bygge opp igjen ødelagt
energiinfrastruktur og bistå Ukraina med å omstille seg til et mer
moderne og robust kraftsystem. I tillegg kommer tusenvis av små
og store donasjoner fra norske enkeltaktører. Norges store humanitære støtte
gjør at millioner av ukrainere i nød får beskyttelse, kontantoverføringer
og livsviktig bistand i form av husly, mat, vann og sanitær, helsehjelp
og skolegang. Vår støtte til minerydding bidrar til en tryggere
hverdag og mulighet til å gjenoppta landbruksaktivitet i deler av Ukraina.
Dette gjør vi for det første for at Russland
ikke skal vinne sin ulovlige angrepskrig, og for det andre for at Ukraina
skal være best mulig rustet for freden den dagen krigen faktisk
tar slutt. For også denne krigen vil ta slutt, det gjør jo kriger.
Også denne krigen vil få en etterkrigstid. Av erfaring vet vi at
det er helt avgjørende hvordan kriger tar slutt. Et Ukraina som
fortsatt vil være i spill selv om kamphandlingene er avsluttet,
er en oppskrift på fortsatt uro.
President Trump har tydelig signalisert at
han vil ha en rask slutt på denne krigen. Det ønsker vi velkommen. Vi
også ønsker fred, og ukrainerne mest av alt. Men fred på hvilke
vilkår? Vi må bidra til at det blir en rettferdig og varig fred.
En varig fred er viktig ikke bare for Ukraina selv. Vi må også unngå
at vi ender opp i et nytt Jalta. Det er nå 80 år siden Churchill,
Roosevelt og Stalin møttes på nettopp Krym-halvøya for å bli enige
om å fordele oppgavene i den avsluttende fasen av verdenskrigen.
Effekten skulle vise seg langt mer varig: at Europa ble delt i to. Det
er avgjørende at noe tilsvarende ikke gjentar seg, og at det ikke
forhandles over hodet på dem det angår mest.
Norges posisjon er derfor veldig tydelig: Både
Ukraina og Europa må med i forhandlingene, ikke bare gjennom å delta,
men også ved å være med på å legge premissene for samtalene. Ukraina
må fortsatt styrkes på slagmarken, slik at de kan forhandle fra
en best mulig posisjon. Ukrainas suverenitet og uavhengighet må
sikres. Eventuelle framtidige medlemskap i allianser og organisasjoner
må være Ukrainas eget valg. Fredsforhandlingene må ikke skje på
en måte som gir president Putin anledning til å diktere premissene.
Målet må være en varig og bærekraftig fred og ikke bare en pause
i kamphandlingene. Her trekker Norge på våre erfaringer med konfliktløsing
for å bidra til Ukrainas forberedelser til eventuelle forhandlinger.
Dersom, og jeg understreker dersom, de pågående forhandlingsforsøkene
skulle lykkes, vil ikke en slutt på krigen gjøre vår støtte til
Ukraina overflødig. Ukraina skal gjenoppbygges. Ukraina skal sikres.
Flyktninger skal returnere. Infrastruktur skal opp å stå igjen.
Vi har altså et massivt arbeid foran oss den dagen freden kommer.
Også den dagen skal vi stå sammen med Ukraina.
Ukraina er Europas nest største land, en betydelig industrinasjon
og en stor matvareeksportør. De har Europas nest største hær, nå
med solid erfaring fra slagmarken og en stadig mer avansert våpenindustri.
Å støtte Ukraina nå er derfor ikke bare et uttrykk for solidaritet; det
er i vår egen sikkerhetspolitiske interesse at landet vil stå støtt
på vestlig side etter krigen.
Et tenkt russiskstyrt, udemokratisk og tungt
bevæpnet styre i Kyiv vil være en kime til ustabilitet og konflikt i
Europa. Vi må legge til grunn at Russland vil forbli en autoritær
og revansjistisk stat også etter at krigen mot Ukraina er over.
Russiske hybride angrep og innblanding i andre lands indre anliggender
vil ikke ta slutt selv om kanonene stilner i Donbass.
På den andre siden av Atlanterhavet har Norges
viktigste allierte fått ny president. På en rekke områder er retorikken
urovekkende. Allerede etter elleve uker har vi sett en kraftig omveltning
i politikken. I motsetning til forrige gang Donald Trump var president,
har MAGA-bevegelsen vokst seg til å bli den helt dominerende kraften
på republikansk side. I dag kontrollerer de alle de viktigste kommandohøydene
i amerikansk politikk. Bevegelsen er i full gang med å gjennomføre
dype endringer i det USA vi kjenner.
Trump-administrasjonens linje på felt som regulering
av ny teknologi, sosiale medier og andre forhold knyttet til informasjonssamfunnet
er eksempler på dette. Det er også tema som kjønn, mangfold, akademisk frihet,
inkludering og demokrati. Dette skaper en avstand mellom Europa
og Amerika som vi gjerne skulle vært foruten. Vi er også vitne til
store omlegginger i USAs globale politikk. Det gjelder bl.a. handel,
klima, global helse, bistand og demokratifremme. Alt dette har potensielt
store konsekvenser for verdenssamfunnet. Overordnet synes USA å
bevege seg bort fra rollen som stabiliserende ankerfeste for den
liberale verdensorden.
I år markerer vi at det er 200 år siden den
første organiserte utvandringen fra Norge til USA. Det skal feires bredt
gjennom året, inkludert Kronprinsens besøk til New York og Midtvesten
i oktober. Feiringen av dette blir en god anledning til å minne
om de langsiktige båndene mellom våre to land, som ikke kun er avhengig
av forholdet til den til enhver tid sittende administrasjon.
Som nære allierte er det viktig at norske og
europeiske perspektiver tas med i vurderingene som nå gjøres i Washington,
i handelspolitikken, i sikkerhetspolitikken og i andre spørsmål
som direkte treffer våre felles kjerneinteresser. For å oppnå det
må vi engasjere USA på føderalt nivå og på delstatsnivå. Vi må demonstrere Norges
og NATOs verdi for USA, samtidig som vi står opp for grunnleggende
prinsipper.
Det er fortsatt i Norges interesse å ha et
godt samarbeid med USA. Det er fordi USA er viktig for Norges sikkerhet.
USA er som oss en arktisk kyststat og en viktig partner for deler
av norsk næringsliv og ikke minst for norske kunnskaps- og forskningsinstitusjoner,
men det er først og fremst i sikkerhetspolitikken vi har gjensidige,
tverrpolitiske og langsiktige interesser.
Rett før helgen deltok jeg på utenriksministermøtet i
NATO. Der slo USAs utenriksminister, Marco Rubio, fast både at USA
er og skal forbli medlem av NATO, og at det ikke skal herske noen
tvil om at USA stiller seg bak paktens artikkel 5. Det var en tydeliggjøring
mange allierte satte pris på.
Samtidig har USA over tid varslet økte krav
til Europa når det gjelder byrdefordeling i NATO. President Trump,
som så mange presidenter før ham, ønsker at Europa skal ta en større
del av ansvaret for Europas sikkerhet. Det er vi enig i, og det
bidrar vi til. USAs største strategiske rival ligger ikke i Europa,
men i Asia. Slik har det vært i mange år. Med den nåværende Trump-administrasjonen
har disse kravene til Europa blitt mer eksplisitte.
Der vi tidligere snakket om byrdefordeling,
går diskusjonene i NATO nå også om byrdeforskyvning. En byrdeforskyvning
er en situasjon der USA forblir en sentral partner for Europa innen
strategisk avskrekking, men med redusert konvensjonelt fotavtrykk
på vårt eget kontinent – altså at atomparaplyen består, men med færre
soldater på bakken.
Det innebærer i så fall helt konkret at vi
gjennom forsvarsinvesteringer må dekke kapabiliteter som amerikanerne
tidligere har dekket, og som gjør mer selvstendige europeiske operasjoner
mulig. Dette må Europa levere på, og det skal Norge bidra til. Vi
må med andre ord investere mye mer i vår egen sikkerhet, og vi må
samarbeide enda tettere med våre nærmeste allierte i Europa. Derfor
satser regjeringen tungt på Forsvaret, med en langtidsplan som vil
øke våre forsvarsutgifter til 3 pst. av BNP.
Nordområdene er vårt viktigste strategiske
satsingsområde. Regjeringen legger stor vekt på å fortsette arbeidet
med å fornye nordområdepolitikken i møte med en ny tid. Derfor vil
vi før sommeren legge fram en ny nordområdestrategi. Vi legger vekt
på å sikre livskraftige og motstandsdyktige samfunn nord i landet
vårt. Den store forsvarssatsingen i nord skal bygge opp om totalberedskap,
bosetting og næringsutvikling – uten folk i nord, ingen sikkerhet,
uten sikkerhet, ingen folk.
Vi skal fortsette å støtte opp om Arktisk råd
som den viktigste multilaterale plattformen for samarbeid i Arktis.
Norges lederskap er straks over, men rådet består med alle åtte
medlemsland, urfolksrepresentanter og observatører. Det må vi hegne
om.
Arktis får nå også økende sikkerhetspolitisk
oppmerksomhet. Dette ønsker vi fra norsk side velkommen. Vi har
faktisk i flere tiår forsøkt å få Arktis høyere opp på dagsordenen
i NATO. Nå skjer det. Under NATOs utenriksministermøte i forrige
uke var Arktis blant temaene som ble diskutert. Det er bred enighet
om at det er viktig å forstå den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten
i nord og å møte denne gjennom forsterket alliert samarbeid.
Så er ikke bakteppet for denne oppmerksomheten like
positiv. Stadige utspill fra Trump-administrasjonen om behovet for
å kontrollere Grønland er ikke noe vi er vant til fra en venn og
alliert. Kongeriket Danmarks suverenitet må respekteres, og eventuelle
endringer i det danske riksfellesskapet er en sak mellom København
og Nuuk – og dem alene. Fra norsk side stiller vi oss solidarisk
med Kongeriket Danmark i denne krevende situasjonen.
Der USA i etterkrigsårene var et fyrtårn for
en åpen verdenshandel, ser president Trump nå frihandel som en trussel
mot amerikansk økonomi. Land med en positiv handelsbalanse overfor
USA ses på som land som utnytter Amerika. USAs naboer, Canada og
Mexico, fikk merke dette først. Vi ser en skarp dreining i retning
proteksjonisme og tollmurer.
Onsdag var den såkalte frigjøringsdagen, der
alle verdens land ble ilagt høye tollbarrierer av president Trump.
Som forutsett falt både børsene, dollaren, oljeprisen og tilliten
til amerikansk økonomi. Vi står midt i det største tilbakeslaget
for verdenshandelen siden annen verdenskrig. Toll av et slikt omfang
som vi ser nå, vil svekke verdensøkonomien og sette svært mange
arbeidsplasser i fare. Alle taper på en handelskrig. Vi er tjent
med en åpen, regelstyrt verdenshandel.
Europeisk samarbeid var viktig før. Det er
enda viktigere nå. Vår økonomi er først og fremst europeisk. I en verden
hvor sikkerhet, økonomi og teknologi veves tettere sammen, må økonomisk
sikkerhet prioriteres høyere. Måten EU møter handelskrigen på, vil
ha stor betydning for norsk økonomi. Reduseres den økonomiske aktiviteten
i euroområdet, vil det også svekke aktiviteten i norske bedrifter
som eksporterer til Europa. EØS-avtalen er rett og slett vår livlinje
til EU i denne situasjonen. Det er svært viktig at integriteten
i det indre markedet opprettholdes.
Tolløkninger og andre former for handelsbarrierer skaper
uro og usikkerhet også i Norge. Bedrifter og arbeidsplasser kan
bli rammet. Hver femte arbeidsplass her i landet er knyttet til
eksportnæringene. På kort sikt kan en handelskrig mellom de store
økonomiene gi prisvekst og press i retning av høyere renter globalt.
På lengre sikt kan konsekvensen bli fragmentering av verdensøkonomien
og lavere global vekst.
Godt over 80 pst. av Norges eksport går til
EU og til Storbritannia. Vi er svært tett integrert i europeisk
økonomi. Det vi er mest urolige for, er derfor en handelskonflikt
mellom USA og EU der også norske bedrifter påvirkes. Det er særlig
viktig å unngå at Norge rammes av mulige beskyttelsestiltak fra
EU som en konsekvens av amerikansk toll. Vårt syn er at eventuelle
handelsbarrierer mellom EU og Norge vil være i strid med EØS-avtalen.
Regjeringen har tett dialog med EU og med europeiske
hovedsteder om dette, for å minne om EØS-avtalens intensjon og regelverk.
Vi møter stor grad av velvilje og forståelse fra EU-kommisjonen
og fra EUs medlemsland. Ingen i EU har interesse av å holde Norge
på utsiden, men som EØS-land står vi utenfor EUs felles handelspolitikk,
og vi kan ikke ta for gitt at vi ikke vil treffes av EUs eventuelle
beskyttelsestiltak.
Vi må erkjenne at EØS-avtalen ikke står øverst
på dagsordenen når EU-landene møtes for å svare på amerikanske tiltak.
Derfor må vi hele tiden minne EU-landene om hva EØS-avtalen innebærer.
Statsministeren var så sent som i går i Brussel i spiss for en bredt
sammensatt delegasjon for igjen å understreke dette poenget. Vi
har også nær kontakt med norsk næringsliv for å dele erfaringer,
få innspill og samkjøre innsatsen.
Det er avgjørende for Norge at EU lykkes. EU
spiller i dag en sentral rolle i alle dimensjoner av europeisk samarbeid.
Det er svært lenge siden EU dreide seg om bare økonomi og handel.
I dag handler EU også om helse, sikkerhet, beredskap, migrasjon,
klima, romfart og teknologi. Det handler også om grunnleggende verdier
som rettsstat og demokrati og om å styrke det indre markedets konkurransekraft
i en langt tøffere verden.
Nasjonal sikkerhet handler ikke bare om militære kapasiteter,
kuler og krutt. Det handler også om sivile beredskapssystemer, anskaffelser,
logistikk, tilgang på kritiske data og samfunnssikkerhet i bredt.
Mye av dette er områder som direkte påvirker det trusselbildet Norge og
Europa i dag står overfor, og det er igjen områder hvor vi er avhengig
av et tett samarbeid.
Det europeiske samarbeidet har hele tiden vært
viktig for Norge, selv om vi har valgt en annen tilknytningsform
enn de aller fleste nærstående land. EØS-avtalen og de over 100
tilleggsavtalene med EU har gjort Norge til EUs nærmeste ikke-medlem.
Da Norge sa ja til EØS og nei til fullt medlemskap
i 1994, skjedde det i en verden som var i ferd med å åpne seg opp
for globalisering og frihandel. Verdens handelsorganisasjon i sin
nåværende form ble etablert året etter. Troen på en regelstyrt verdenshandel
fikk i disse årene nesten universell oppslutning. For oss var det
den gang mye viktigere å bli med i det indre markedet enn å bli
med i EUs felles handelspolitikk og tollunion. Den gang var toll
på vei ned som virkemiddel både i Europa og globalt.
Virkeligheten i dag er svært annerledes. Globaliseringen
har gått i revers. Handelspolitiske virkemidler blir tatt i bruk
som politisk pressmiddel, også mellom nærstående land. Verdens handelsorganisasjon
er under alvorlig press. Regionalisering, «de-risking» og «friendshoring»
er blitt en del av det handelspolitiske vokabularet.
Det multilaterale regelbaserte handelssystemet
i WTO har tjent Norge godt og er grunnplanken i både norsk og europeisk
handelspolitikk. Nå blir disse spillereglene utfordret. Vi skal
stå sammen med de landene som deler våre interesser og verdier,
i forsvaret for en regelbasert verdenshandel.
Norges sikkerhets- og forsvarssamarbeid med
EU har vært i sterk utvikling siden Russlands brutale fullskalainvasjon
av Ukraina. Samarbeidet er nå svært tett. I mai i fjor inngikk EU
og Norge et strategisk partnerskap om sikkerhet og forsvar. Vi styrker
samarbeidet om krisehåndtering, forsvarsindustri, romsamarbeid,
kritisk infrastruktur og hybride trusler. Utover dette samarbeidet
med EU styrker vi også vårt bilaterale sikkerhets- og forsvarssamarbeid
med sentrale land i Europa, som Storbritannia, Frankrike, Tyskland,
Polen og Nederland.
De nordiske landene er våre aller nærmeste,
og det sikkerhetspolitiske samarbeidet blir stadig tettere. Vi kan
nesten ikke overvurdere betydningen for Norge av at hele Norden
nå er samlet i NATO. Finland og Sveriges inntreden i alliansen har
endret det strategiske perspektivet på nordområdene, styrket NATOs
forsvarsevne og bidrar til økt oppmerksomhet om vår region og de nordlige
havområdene.
Vi legger også stor vekt på kontakten i den
nordisk-baltiske kretsen, den såkalte NB8- gruppen. Der samarbeider
vi bl.a. nært om støtten til Ukraina, om maritim sikkerhet og om
hybride trusler. Det nordisk-baltiske samarbeidet gir oss en felles
situasjonsforståelse og kobler hele området mellom Barentshavet
og Østersjøen tettere sammen. Det fremmer også regionens interesser
overfor andre aktører.
Etter München-konferansen i februar har det
vært en lang serie europeiske møter og initiativer for et kraftig
forsterket europeisk samarbeid innen forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk.
EU-landene pluss Storbritannia, Tyrkia, Norge, Island og Canada
har møttes en rekke ganger for å se på hvordan de kan bidra mer
effektivt til Ukraina, både mens krigen fortsatt pågår, og dersom
det kommer en våpenhvile eller en fredsavtale som må sikres. Denne
viljen til å styrke europeisk samarbeid er gledelig, men også helt
nødvendig. Som nevnt er dette også i tråd med signaler vi mottar
fra USA.
Europakommisjonen la forrige måned fram et «White
Paper» om framtiden til Europas forsvar – Readiness 2030. Det inneholder
konkrete forslag om oppgraderte forsvarstiltak og samarbeid for
å styrke Europa og europeisk forsvarsindustri fram mot 2030.
Norges muligheter til å delta i EUs forsvarsindustrielle
samarbeid bunner i EØS-avtalen og vårt strategiske partnerskap om
forsvar og sikkerhet. Også Storbritannia styrker nå sitt samarbeid
med EU og sentrale EU-land. De vil også spille en sentral rolle
i Europas framtidige sikkerhetsarkitektur.
Det er også i Europa vi finner vårt nærmeste
verdifellesskap. Menneskerettigheter, demokrati og rettsstat – dette
er prinsipper som lå til grunn for etableringen av Europarådet,
og som ligger til grunn for samarbeidet i EU.
I forrige uke presenterte regjeringen en stortingsmelding
om hvordan Norge skal jobbe for å styrke og bevare demokratiet,
menneskerettighetene og rettsstaten i Europa, med særlig vekt på
samarbeidet i Europarådet. Når det rokkes ved våre verdier, må vi
forsterke vår innsats. Nå er det særlig viktig å stå fast på de
prinsipper og de verdier som det norske samfunnet er bygd på, som
åpenhet, inkludering, mangfold og toleranse.
FN forblir en grunnpilar i utenrikspolitikken
og en hovedarena for vårt brede internasjonale engasjement, men
FN opplever nå sin største krise på 80 år. Det multilaterale systemet
har lenge vært utsatt for store påkjenninger. Russlands angrepskrig
mot Ukraina og konfliktene i Midtøsten bidrar til å svekke tilliten
til FNs evne til å opprettholde fred og sikkerhet. Det voksende
gapet mellom utviklings- og klimamål på den ene siden og fallende
global finansiering på den andre skaper gnisninger mellom rike land,
framvoksende økonomier og utviklingsland.
Også i det globale nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet
er det konflikt og tillitskrise. I en spent geopolitisk situasjon
havner nedrustningsarbeidet i skyggen. Nå er det viktigere enn noen
gang å hegne om de nedrustningsavtalene vi fortsatt har, og å hindre spredning
av atomvåpen. Ikke-spredningsavtalen er og forblir den viktigste
av disse avtalene.
FN-systemet står foran store omlegginger. FNs
evne til å levere på bakken vil bli redusert, men Norge vil gjøre
det vi kan for å bidra til at reduksjonene samtidig vil føre til
en mer effektiv organisasjon.
Forhandlinger om å etablere en rammekonvensjon i
FN for internasjonalt skattesamarbeid er i gang. Norge engasjerer
seg aktivt og konstruktivt.
I FN er det også bred oppslutning om Finansiering for
utvikling-prosessen, hvor målet er å snu en negativ trend i finansieringen
av bærekraftsmålene.
FN tar tak i nye utfordringer. I Global Digital Compact
søker verdenssamfunnet løsninger på hvordan vi skal håndtere utfordringene
med digital utvikling, internett og kunstig intelligens.
I hele dette krevende landskapet skal Norge
fortsette å være en prinsippfast, fleksibel og forutsigbar bidragsyter.
Vi skal bidra der det er mest effektivt.
Også klimaarbeidet påvirkes av det som nå skjer. Den
relative framgangen i det globale klimaarbeidet de siste årene utfordres
nå av andre agendaer og geopolitiske spenninger.
EUs rolle er avgjørende også her. Ingen har
på samme måte som EU koblet FNs overordnede målsettinger til konkret
lovgivning og politikk. Norges klimapolitikk er tett knyttet til
dette. EU står fast på sine klimamål, samtidig som klimaambisjonene
nå kobles tettere sammen med konkurransekraft og sikkerhet.
Grønn omstilling er på ingen måte avlyst. En
aktiv politikk for avkarbonisering vil være en sterk driver for vekst
når politikken er godt integrert med industri- og konkurransetilnærminger
og sikkerhetspolitiske tilnærminger. Det er en mulighet for en industriomstilling som
uansett må komme. Dette er konteksten som også norske myndigheter
og næringsaktører jobber innenfor.
Norge er Europas viktigste energieksportør.
Norge skal fortsette å være en langsiktig, pålitelig og troverdig energitilbyder
til Europa og den primære leverandøren av gass til EU og Storbritannia.
Samtidig samarbeider vi nært med begge om å akselerere avkarboniseringen
av energisystemene våre.
Sju av verdens åtte milliarder mennesker bor
ikke i Vesten. Det er i vår interesse å bygge brede nettverk og allianser
langt utover vår egen kulturkrets. Norge har nå gjestelandsstatus
i G20 for andre år på rad. At vi er gjesteland under både brasiliansk
og sørafrikansk presidentskap, vitner om Norges anseelse som en
prinsipiell og troverdig partner i det vi kaller det globale sør.
Også i G20 fremmer vi vårt budskap om at en regelstyrt verden er
en fordel for alle.
Vi utvider partnerskapene med land i Afrika.
Regjeringens strategi for norsk engasjement med afrikanske land
ble lansert i august i fjor. Utfordringene på globale samarbeidsarenaer
betyr at regionale organisasjoner blir viktigere. Norge har et godt
forhold til Den afrikanske union og et sterkt bilateralt forhold
til de fleste afrikanske land. Erfaringer fra bl.a. G20 og FN har
vist at et godt forhold til Afrika og afrikanske land er i vår egeninteresse,
både økonomisk og sikkerhetspolitisk.
På samme måte har vi videreutviklet vårt forhold
til den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, som blir
en stadig viktigere møteplass på verdens mest folkerike kontinent.
Kina er en supermakt som tar stadig større
plass. Kinas innflytelse i internasjonale organisasjoner øker. Landet
viser et større engasjement i nær sagt alle globale forhold. Når
USA nå trekker seg tilbake fra mye globalt samarbeid, må vi forvente
at stormakter som Kina fyller noe av det rommet som USA etterlater
seg. Hvilke rom de ønsker å fylle, og hvordan, gjenstår å se.
For Norge er Kina både en samarbeidspartner,
en konkurrent og en strategisk rival. Ingen av våre store globale
utfordringer kan løses uten Kina. Samtidig er vi er uenige om mye,
som deres forhold til menneskerettigheter og individuelle friheter.
Det er vi tydelige på når vi møtes. Kina fører en politikk som på
flere felt utfordrer verdier som er sentrale for norsk sikkerhet,
vekst og velstand.
Vi er også tydelige på hva vi mener om Kinas
støtte til Russlands ulovlige krigføring i Ukraina. Det skader Kinas
troverdighet og står i kontrast til deres framstilling av seg selv
som en beskytter av fred, sikkerhet og multilateralisme.
Kina er verdens nest største økonomi. Landet
har verdens største handelsoverskudd, fire ganger høyere enn nummer
to på listen. Kinesiske produkter dominerer stadig flere næringer.
Kina spiller en avgjørende rolle i det grønne skiftet. De er ledende
innen grønn energi og dominerer nå verdikjedene for grønne teknologier.
En felleserklæring for å styrke samarbeidet på dette feltet ble
undertegnet av våre to lands statsministre i september i fjor.
Kinas rolle som klimaaktør ventes å bli enda
viktigere nå som USA har trukket seg fra Parisavtalen. De viser
et tydeligere lederskap på fornybarfeltet, de finansierer klimainitiativer
i utviklingsland, og de er verdens største karbonmarked.
Norge fører en interessebasert Kina-politikk
langs en nordisk-europeisk linje. Vi skal utvise forsiktighet i samarbeidet
med Kina og kinesiske aktører der det berører vesentlige forhold
knyttet til nasjonal sikkerhet. Norge skal arbeide helhetlig og
systematisk for å identifisere og redusere risikoen overfor Kina
til et akseptabelt nivå.
Forsvaret for folkeretten er kjernen i Arbeiderparti-regjeringens
utenrikspolitikk. Folkeretten ligger til grunn for alt internasjonalt
samarbeid. For alle verdens stater betyr det noe at vi har en verdensorden
basert på regler, ikke på bruk av makt alene, og at det ikke er
den sterkestes rett som gjelder. Dette er ikke bare viktig for mindre
land. Også mektige staters interesser vil lide dersom respekten
for folkeretten bryter sammen. NATO-pakten er f.eks. solid fundert
i FN-paktens prinsipper.
For Norge finnes det ikke noe alternativ til
en internasjonal orden basert på folkerett. Derfor har vi vært veldig
tydelige på hvilke regler som gjelder, og behovet for å overholde
dem, også når krig raser. Å invadere og okkupere andre land er ulovlig.
Å bevisst bombe sivile er ulovlig, enten det foregår i Ukraina,
i Palestina eller i Sudan. Å operere med ett sett regler for våre
venner og et annet sett regler for andre undergraver folkeretten.
Det er ikke i Norges interesse. Derfor er vi konsistente på dette
og sier også fra hvis våre venner bryter folkeretten.
Norge er også tydelig på at de som begår internasjonale
forbrytelser, må holdes ansvarlig. Ansvarliggjøring er viktig for
å forebygge framtidige forbrytelser, bidra til rettferdighet for
ofre og opprettholde respekten for folkeretten. Derfor er vi så
sterke i vår støtte til de internasjonale domstolene.
For å verne om våre tyngste sikkerhets- og
utenrikspolitiske kjerneinteresser gjør regjeringen tydelige prioriteringer
i utenrikstjenesten. Vi styrker den sikkerhetspolitiske og den europapolitiske
kompetansen. I tillegg øker vi bemanningen ved enkelte sentrale
utenriksstasjoner og styrker sikringen av særlig utsatte slike.
Vi står nå i en svært alvorlig situasjon, og
jeg har i dag satt søkelys på noen av utfordringene. Det betyr ikke at
alt det andre ikke er viktig. I Sudan er vi vitne til verdens kanskje
største humanitære krise, hvor konflikten er mer fastlåst enn på
lenge. Det er en reell fare for en de facto deling av landet. Andre
konflikter og humanitære kriser blir i disse dager ofte glemt i
nyhetsbildet, men Norge er tungt involvert, som i Sør-Sudan, i Den
demokratiske republikken Kongo eller i Sahel. Vårt omfattende arbeid
innen fred og forsoning vil presenteres i en egen stortingsmelding
i juni. Vårt sterke bilaterale forhold til land som Brasil, India,
Sør-Afrika og andre framvoksende makter er også høyt prioritert.
La meg avslutningsvis likevel si noen ord om
situasjonen i Midtøsten, en region mange nordmenn har et nært forhold
til. Det siste halvannet året har vi vært vitne til intens krigføring
mellom Hamas og Israel i Gaza, mellom Hizbollah og Israel i Libanon
og en åpen militær konfrontasjon mellom Iran og Israel.
I Syria har Assad-regimet falt, og det er kommet
nye makthavere i Damaskus, som jeg besøkte i januar. Til tross for
uro og alvorlige voldshendelser i det vestlige Syria er de signalene
vi mottar fra overgangsregjeringen, i all hovedsak positive, men
det er ennå for tidlig å si om den nye ledelsen vil lykkes i å samle
landet. Det vi med sikkerhet kan si, er at svekket iransk og russisk
innflytelse i Syria og i Midtøsten for øvrig påvirker hele maktdynamikken
i regionen.
Gaza ligger i ruiner. Våpenhvilen ga håp. Nå
er krigen gjenopptatt, og det er igjen et mareritt for palestinerne,
for gislene og for deres familier. Vi trenger en ny våpenhvile,
men først og fremst en varig politisk løsning. Gaza er en del av
Palestina, og det palestinske folket har rett til selvbestemmelse
i sitt eget land. Den 28. mai i fjor anerkjente Norge Palestina
som selvstendig stat. 149 land har til nå anerkjent Palestina. Det
er mer enn tre fjerdedeler av FNs medlemmer. Vi er altså i godt
selskap. Støtten blant verdens land til en tostatsløsning har aldri
før vært tydeligere, for kun en tostatsløsning kan sikre varig fred
og sikkerhet både for palestinere og for israelere.
Det er fortsatt 8. april. Det er fortsatt etterkrigstid. Ingen
fiendtlige kryssere er på vei opp Oslofjorden i dag. 85 år etter
at krigen kom til Norge, har vi den store fordelen at vi vet hvordan
det gikk den gangen. Vi kan lære av vår nære historie. Vi vil at
denne etterkrigstiden skal fortsette som en etterkrigstid, ikke
bli omgjort til en mellomkrigstid i framtidens historiebøker.
Det vi står oppe i, er dypt alvorlig, signalene
er urovekkende, men det er håp. Siden annen verdenskrig har Norge
og Europa utviklet seg. I dag har vi et tett forent og integrert
Europa som står opp for de verdier og prinsipper som også Norge
er bygd på. Vi har en sterk forsvarsallianse i NATO. Vi har et Europa
som samlet møter trusselen, som ruster opp, som omstiller seg i
høyt tempo, og som forbereder seg på å ta et større ansvar på et
bredere felt.
Med alle sine feil og mangler er også FN og
de globale institusjonene fortsatt der. Vi har tross alt 80 års
erfaring med fordelene av å leve i en stadig mer regelstyrt verden.
I utenrikspolitikken skal regjeringen sørge
for at Norge fortsatt er gjenkjennelig, prinsipielt og tydelig,
at vi samarbeider med våre venner og står opp mot dem som truer
oss. Samhold, ikke alenegang, er regjeringens marsjordre i disse
tider.
Samtidig skal vi ta vare på det kanskje viktigste
vi har her i landet: vår tillit til demokratiet, vår tillit til domstoler,
medier og myndigheter og vår tillit til hverandre i en tid hvor
det er stadig vanskeligere å vite hva som er sant, og hva som er
løgn. Det er en dugnad vi alle, i og utenfor denne sal, må ta del
i.
Vi vet at den utenrikspolitiske himmel langt
ifra er skyfri. Derfor tar regjeringen nå gjennomtenkte og nødvendige
grep for å være best mulig forberedt på det som måtte møte oss.
Vi gjør det sammen med våre nærmeste venner. Jeg opplever at det
er en tverrpolitisk vilje i denne sal til å gjøre det som trengs
for å være med på dette løftet. Dette er vår tids viktigste dugnad,
og det er i sannhet mye å ta tak i.