Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter. I tillegg fordeles 10 minutter til regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trond Giske (A) [10:07:33]: (komiteens leder og ordfører for saken): Det budsjettet Stortinget vedtar i dag, er med noen unntak et godt budsjett for kunnskapssektoren. Budsjettet følger i hovedtrekk det framlegget som regjeringen Stoltenberg la fram, et budsjett som bygger på det som har vært vår linje i åtte år med rød-grønn regjering: å sette skole foran skattekutt, å satse på kunnskap og kvalitet, og å sette innsatsen inn på en god fellesskole for alle, hvor alle barn blir sett og får muligheten til å realisere sitt potensial.

Satsingen har gitt resultater. Selv om PISA-undersøkelsen av 10.-klassingene i 2012 ikke ga det løftet som mange hadde håpet på, ser vi at elevene blir stadig dyktigere og lærer stadig mer. Flere timer, flere årsverk, tidlig innsats, tydelige læringsmål og bedre systematisk oppfølging, sammen med læringsstøttende prøver, statsstøtte til videreutdanning av lærere, bedre skolebygg, leksehjelp og klare læringsmål har gitt resultater. Klarest ser vi det blant de yngste elevene, de som har hatt mest nytte av det kunnskapsløftet den rød-grønne regjeringen gjennomførte. Vi ser at tiåringene har en framgang som tilsvarer et helt skoleår, og sammen med Finland nå regner best i Norden i sitt årskull. Vi er ikke i mål, men vi er på rett vei, og det er det grunn til å gi norske lærere og elever honnør for.

Vår oppgave er å legge grunnlaget for at en god skole kan bli enda bedre. Men vi skal aldri glemme at det er elevene, lærerne og foreldrene som gjør hovedjobben. Vi må aldri glemme å fortelle om den store og gode jobben som gjøres i veldig mange klasserom.

Også PISA-undersøkelsen viser framgang på noen områder. Det er mer ro i klasserommet, muligheten for konsentrert læring er større, svært mange elever gir ros for samarbeidet mellom elev og lærer, og norsk skole klarer bedre enn skolen i de aller fleste andre land å utjevne for ulike sosiale utgangspunkt blant elevene.

Det har vært bred enighet om mange av satsingene i Kunnskapsløftet. Det startet da jeg som utdanningsminister satte ned Søgnen-utvalget i 2001. Min etterfølger utvidet mandatet og endret noe på sammensetningen. Ekstraoppdraget som utvalget fikk, om å utrede et kutt i grunnskolen fra 10 til 9 år, ble heldigvis aldri fulgt opp av Bondevik-regjeringen. Et helt skoleår mindre hadde neppe bidratt til noe kunnskapsløft. I 2004 kom stortingsmeldingen, og med budsjettet for 2006 kunne en rød-grønn regjering starte gjennomføring av Kunnskapsløftet.

Det er likevel noen viktige forskjeller, selv om det kanskje på mange måter nå er bredere enighet om de pedagogiske spørsmålene i skolen enn på lenge. Det viktigste er at man må ha en erkjennelse av at kvalitet koster. I noen av budsjettdebattene her i høst har Høyre og Fremskrittspartiet brukt mye tid på å si at det er andre ting enn størrelsen på budsjettet som teller. Og det er sant. Organisering og å bruke pengene effektivt er viktig, men vi ser også at ressurser er avgjørende. Det koster penger å ansette flere lærere. Det koster å ha en skoledag som er attraktiv for unge mennesker å ønske seg som karrierevei. Det koster å utvide undervisningen med flere timer. Det koster å pusse opp skolebygg og investere i IKT, eller å gi tilpasset undervisning til dem som sliter. Ikke minst koster det å gi lærere etter- og videreutdanning.

Vi rikspolitikere har derfor et stort ansvar, og det er å sette barn og unges oppvekst og utdanning foran andre gode ønsker som vi måtte ha – foran fjerning av bompenger, fjerning av arveavgift eller store skattekutt til dem som har mest.

Her skiller de rød-grønne partiene og Høyre og Fremskrittspartiet lag. Når Høyre og Fremskrittspartiet bruker fire oljemilliarder ekstra, ser vi at det ikke er kunnskap som settes først. I sin helhet går økt oljepengebruk til skattekutt. Nye satsinger på kunnskap betales i sin helhet av kutt på samme sektor. Satsing på videreutdanning for lærere betales med kutt i kulturskoletimen. Satsing på yrkesfag betales med kutt i elevenes mat. Og satsing på forskning betales med å droppe den ellevte måneden i studiefinansieringen.

Dette kommer også tydelig fram i svar fra Utdanningsdepartementet, via finans, til finansfraksjonen i Arbeiderpartiet. Etter først også her å ha regnet feil på budsjettvirkningene i 2015 – det er ikke bare i forbindelse med PISA-undersøkelsen matematikkunnskapene kan være litt sviktende – fikk vi til slutt en korrigert tabell som viser at virkningene av de endringene som gjøres i tilleggsproposisjonen, i beste fall i 2015 på kunnskapssektoren går i null, sannsynligvis litt i minus. Det er altså realiteten om det taktskiftet som ble varslet i pressemeldingene rundt tilleggsproposisjonen.

Jeg tror det er en uklok vei å gå. Torbjørn Røe Isaksen er den første utdanningsministeren – etter det vi har klart å finne ut – som faktisk starter en reduksjon i de timene elevene har til disposisjon. Så sier man at ja, det er jo bare kulturskoletimen. Vel – for det første er det viktig nok i seg selv, men hvis det var innretningen man var uenig i, kunne de ressursene, de pengene, fint vært brukt til andre ting. Vi skulle vært åpne for en diskusjon om det. Vi vet at mange kommuner hittil har brukt disse pengene til andre ting: økt lærertetthet, spesialundervisning eller andre ting. Nå forsvinner pengene. Da forsvinner selvsagt også muligheten til å bruke dem.

Spørsmålet blir: Hva skal satsingen til neste år betales med? Når man nå har fjernet kulturskoletimen, når man har fjernet frukt og grønt, hva er de neste tilbudene til elevene som skal betale de videre skrittene i de felles målene vi har, f.eks. for å satse på videre- og etterutdanning av lærere?

De rød-grønne partiene har en annen strategi. Selv uten å bruke én eneste ekstra oljekrone er vi med på mange av økningene, uten samtidig å være med på kuttene. Vi er med på å styrke yrkesfagene, slik vi har gjort i mange år i regjering. Vi er med på økt satsing mot mobbing. Vi er med på mer penger til vitensentrene, og vi står sammen – hele komiteen – om å fortsette opptrappingen av statsstøtte til videreutdanning av lærere. Det var den rød-grønne regjeringen som innførte et så solid bidrag fra staten til videreutdanning for lærere, at Arbeiderpartiet gikk til valg på at den innsatsen skulle dobles i inneværende periode. Når regjeringen i sin tilleggsproposisjon øker dette, er det bra, og vi er med.

Men jeg har et råd, tror jeg, til oss alle sammen – ikke minst til kunnskapsministeren – og det er å erkjenne at det er verken Høyre eller Arbeiderpartiet, eller noen andre her i salen, som har oppfunnet videreutdanning av lærere. Det har skoleeierne drevet med i mange år. Det vi har innført, er et øremerket statstilskudd til videreutdanning for lærere. Til sjuende og sist er det likevel skoleeierens økonomi – det er kommunene og fylkeskommunene som ansetter lærere, som sørger for vikarer, og som legger til rette for videreutdanning – som vil være avgjørende. Derfor blir det fundamentale valget: Hvor godt finansierer vi grunnmuren i skolesektoren, nemlig de kommunene og fylkeskommunene som eier skolene?

Høyere utdanning og forskning har hatt en kraftig vekst under den rød-grønne regjeringen, en langt sterkere vekst enn budsjettet som helhet. Det er riktig. Vi lever ikke av å være billigst, vi lever av å være smartest. Jeg tror vi har mye å hente på å øke kommersialiseringen av den forskningen vi gjør, sørge for at kontakten mellom næringsliv og akademia blir sterkere, sørge for at kandidatene kommer raskere gjennom, og sørge for at vi spisser pengene inn mot de forskningsmiljøene som er i verdensklasse. Jeg gleder meg til å jobbe tett med sektoren på disse områdene i årene som kommer.

Skuffet er vi derimot, sammen med studentene, over at flertallet ikke sørger for den ellevte studiemåneden. Vi har meget gode sitater fra bl.a. Fremskrittspartiets Tord Lien, som nærmest sier at dette er selvfinansierende, fordi det å investere i studiefinansiering, øker gjennomføringsgraden, noe man får pengene igjen for. Det er synd da, når Tord Lien og Fremskrittspartiet endelig kom i regjering, at dette føyer seg til den lange listen som nok et løftebrudd fra Fremskrittspartiet.

Kirkebudsjettet er vi også i hovedtrekk enige om. Trosopplæringsreformen, som ble vedtatt under Bondevik-regjeringen, men som igjen gjennomføres av den rød-grønne regjeringen – det er vi som har skaffet så å si hver eneste krone over de budsjettene vi har lagt fram – er nå i mål. Så har vi kanskje litt ulike oppfatninger om hva dette målet er, men det er en enorm satsing.

La meg til slutt takke komiteen for godt samarbeid og komitésekretæren for et utmerket arbeid. Jeg ser fram til en god debatt om et viktig budsjett.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kristin Vinje (H) [10:17:50]: For å lykkes med å opprettholde vårt velferdssamfunn er vi avhengig av å styrke vår konkurransekraft gjennom å utvikle et kunnskapsbasert næringsliv. I dette budsjettet økes forskningsinvesteringene med nærmere 0,5 mrd. kr i forhold til det opprinnelige forslaget fra Stoltenberg-regjeringen.

For meg er det et paradoks at den avgåtte regjeringen ikke har benyttet det økonomiske handlingsrommet til å prioritere forskning høyere. Det offentlige forbruket har økt kraftig, samtidig som oljepengene ikke er benyttet til det som var forutsetningen i handlingsregelen: investeringer i infrastruktur, forskning og utvikling og vekstfremmende skattelettelser.

Da Stoltenberg i januar 2013 annonserte økning i forskningsinnsatsen, sto det i Dagsavisen:

«I 2007 tok de rød-grønne et «hvileskjær» i forskningsbevilgningene, ifølge tidligere kunnskapsminister Djupedal (SV). Dette kan igjen bli et problem for regjeringen ved valget. Løftene som statsministeren kom med i går, er mindre konkrete enn Høyres forskningssatsing.»

Så min utfordring til Giske er: Er representanten fornøyd med Arbeiderpartiets forskningspolitikk etter denne dommen fra Dagsavisen?

Trond Giske (A) [10:18:54]: Jeg blir nok aldri fornøyd. Jeg tror vi skal jobbe hver eneste dag for å øke både satsingen på forskning og høyere utdanning og ikke minst koblingen mellom sektoren og alle de andre samfunnssektorene som drar nytte av det.

Men som jeg sa i mitt hovedinnlegg: Forskningsbudsjettene i Norge har vokst mye raskere enn det øvrige budsjettet. Vi er om lag på 1 pst., som er målet for den offentlige forskningen, mens den private forskningen sakker akterut sammenlignet med mange andre land som vi konkurrerer med.

Nå har jeg ikke disse tallene helt i hodet, men nominelt er jo forskningsbudsjettet nesten doblet. Reelt tror jeg det har økt med over 30 pst. under den rød-grønne regjeringen. Så plusser man på etter regjeringsskiftet. Men det er vel knapt en krone av hver tikroning fra oljepengebruken som går til forskning, så i den grad oljepengene brukes feil, er den økte oljepengebruken fra den nye regjeringen i sin helhet kanalisert mot skattekutt, og ikke mot utdanning og forskning.

Sivert Haugen Bjørnstad (FrP) [10:20:15]: Som representanten Giske sa, kom resultatene fra PISA-undersøkelsen i 2012 i forrige uke. De resultatene var ikke særlig oppløftende, særlig ikke når det gjelder naturfag, og spesielt ikke matematikk – altså realfagene.

Representanten Giske og flere andre representanter fra Arbeiderpartiet har i valgkampen og ved anledninger før og etter reist rundt og sagt at norske elever gjør det best i matte, og at vi har størst framgang blant samtlige land. De nye PISA-resultatene blir derimot tatt med knusende ro, fordi det nå heter at Kunnskapsløftet ikke har slått helt inn – og det kan godt stemme. Men da synes jeg det er betimelig å stille spørsmål om Kunnskapsløftet hadde slått fullt inn ved de resultatene som det ble vist til i valgkampen, og som det ble skrytt av. Hva har i så fall forandret seg? Hvorfor er ikke resultatene bedre nå, etter åtte år med rød-grønn styring?

Trond Giske (A) [10:21:08]: Når man ser på disse undersøkelsene, er det viktig å være klar over hva som måles. De elevene som ble målt i PISA-undersøkelsen, begynte på skolen i 2002, det første året Clemet var utdanningsminister. De gikk allerede i 5. klasse, halvveis i grunnskolen, det året vi begynte gjennomføringen av Kunnskapsløftet, i 2006, og de ble undersøkt i 10. klasse i 2012. Det er klart at de ikke har fått de økte timene, f.eks. i matte, på barnetrinnet, for dette kom etter at de var ferdig med barnetrinnet. De har ikke blitt undervist av en eneste lærer som har gått igjennom lærerskolen etter den nye og mer spissede lærerutdanningen, så mange av disse tiltakene har ikke fått virket for disse ungene.

Derimot ser vi at når det gjelder dem som er yngst, tiåringene som ble målt i 2011 og 2012, går vi kraftig fram. Det er litt morsomt at Høyre – særlig – skulle ta æren for de elevene som begynte i 2007, men ikke for dem som begynte i 2002. Jeg tror vi får ta et felles ansvar for alle ungene våre, og så får vi legge til rette for at de i framtiden gjør det enda bedre.

Anders Tyvand (KrF) [10:22:23]: Høyt frafall i den videregående skolen er en av de største utfordringene i norsk skole i dag. Det er altfor mange som ikke fullfører videregående opplæring. I Aftenposten i dag kan vi lese at det også er store variasjoner mellom fylkene både når det gjelder faglige prestasjoner og frafall.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å rose satsingen Ny GIV. Gjennom dette viste den rød-grønne regjeringen en vilje til å gjøre noe med denne problematikken, men resultatene har dessverre uteblitt. Målet var å øke gjennomføringsprosenten fra 69 pst. til 75 pst. innen 2015. De siste årene har pilene pekt i gal retning, og i dag er gjennomføringsprosenten 69,3 pst.

Jeg vil gjerne høre om representanten Giske har gjort seg noen refleksjoner rundt hva som har gått galt. Hvorfor har ikke dette prosjektet fungert etter intensjonen, og hva bør gjøres annerledes?

Trond Giske (A) [10:23:21]: Jeg er glad for spørsmålet og deler representantens syn på hvor viktig det er å gjøre noe med frafallet i videregående. Jeg tror at en bedre grunnskole også hjelper i videregående. Jeg tror veldig mange av de problemene elevene opplever i videregående, starter i grunnskolen – allerede på barnetrinnet og definitivt på ungdomstrinnet. Det å styrke undervisningen der vil hjelpe mange.

Jeg tror, og det har gått litt upåaktet hen, at det Stortinget nå samlet gjør, nemlig å innføre en mulighet for å ta allmenn påbygging etter ferdig fagutdanning, kommer til å virke. Det største frafallet har vi for dem som starter på et yrkesfagløp og hopper på et allment påbygningsår midt i fagutdanningen. Veldig mange av dem bør heller fullføre en fagutdanning. Jeg tror de etter ferdig fagbrev kommer til å oppdage at de ikke trenger det allmennåret, i stedet kan de satse på en yrkesfaglig karriere. Det er noen av de tingene jeg tror virker. Så må vi fortsette innsatsen for å heve yrkesfagenes status.

Iselin Nybø (V) [10:24:33]: Vi har i Venstre lenge vært opptatt av at vi må avbyråkratisere lærerrollen og la læreren få tid til å være lærer. Jeg oppfatter også at Arbeiderpartiet og representanten Giske sier det samme som Venstre. Det står til og med på Arbeiderpartiets nettsider under tiltak for skolen framover.

Tilbakemeldingene vi får fra lærere, er at byråkratiet har økt de siste årene under den rød-grønne regjeringen. Det jeg har lyst til å spørre representanten om, er hva han ser for seg at vi skal gjøre av konkrete tiltak for å avbyråkratisere lærerrollen – som man ikke har fått til de siste åtte årene når Arbeiderpartiet har sittet i regjering?

Trond Giske (A) [10:25:23]: For det første er mange skjema som skulle fylles ut, fjernet under vår regjering. Men jeg er enig i at det fortsatt er for mye byråkrati. En ting vi kan gjøre, er å bygge gode støttefunksjoner rundt læreren. Den satsingen som lå i vårt forslag til statsbudsjett på f.eks. skolehelsetjenesten, er nettopp en slik ordning som avlaster læreren og gjør at læreren kan være lærer.

For det andre tror jeg vi skal være nøkterne når vi innfører nye tester – om de er læringsstøttende, målende eller hva de er. Dette tar mye tid fra undervisningen. Vi skal være nøkterne når det gjelder dokumentasjonskrav. Vi skal være veldig tydelige på, og det er jeg glad for at Venstre og Arbeiderpartiet er enige om, å si nei til karakterer i barneskolen. Det ville være en ny byråkratimølle.

Jeg tror også vi skal samarbeide tett med kommunesektoren, for jeg tror at en del av det byråkratiet som lærerne opplever, kommer fra lokalnivået – fra kommunestyrer og skoleadministrasjoner som også har behov for dokumentasjon og papirer, men som da pålegger lærerne mer dokumentasjonsbyrde.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Vinje (H) [10:26:50]: Da jeg var liten, skulle jeg bli lærer. For meg var det en drøm i mange år, og gjennom studiene skaffet jeg meg full undervisningskompetanse i realfag for videregående skole.

For meg var det tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke ble lærer, men det er ikke tilfeldig at jeg nå engasjerer meg for å styrke skolen gjennom å satse nettopp på læreryrket. Det er heller ikke tilfeldig at jeg engasjerer meg i Høyre. Høyre gikk til valg på å realisere kunnskapssamfunnet, og i dette budsjettet ser vi en klar dreining i riktig retning for økt satsing på kunnskap.

Skolen er en av de aller viktigste institusjonene i samfunnet, og en god lærer er den viktigste enkeltfaktoren og den som betyr mest for kvaliteten i skolen.

Den rød-grønne regjeringen fikk ikke fornyet tillitt av velgerne ved høstens stortingsvalg. Det har nok falt rød-grønne politikere tungt for brystet. En av grunnene til valgnederlaget kan ha vært at velgerne ikke lenger hadde tillitt til regjeringens kunnskapspolitikk.

Åtte år med rød-grønt styre etterlater seg tiltak som forslag om lovfesting av kulturskoletime, sentralstyrt leksehjelp i barneskolen og øremerkede midler til frukt og grønt. Høyre prioriterer å bruke kreftene på målrettede tiltak for lærere.

Kunnskapsløftet, som ble rullet ut i 2006, ga en ny giv i skolen, resultatene bedret seg noe, men gjennomføringskraften over tid har vært for dårlig.

De ferske resultatene fra PISA 2012 viser at Norge har store utfordringer, særlig innen matte og realfag. Det er særlig bekymringsfullt at resultatene i matematikk er redusert, og at plasseringen er dårligere enn i 2009.

Derfor er det bra at regjeringen nå vil snu skolen gjennom en storstilt satsning på det viktigste for læring, nemlig læreren. Regjeringen vil skape nye karriereveier for norske lærere, slik at de beste lærerne forblir i klasserommet. Vi vil øke prestisjen og styrke lærerutdanningen, slik at de beste elevene søker seg til dette yrket.

I statsbudsjettet for 2014 prioriterer vi særlig videreutdanning i matematikk og naturfag. Det er bra når vi vet at vi har et problem med realfagene.

Regjeringens forslag til budsjett for 2014 gir studentene 3,65 pst., eller 3 450 kr, mer i årlig støtte. Regjeringen vil satse på studentene, de er viktige for fremtiden, og de kan se frem til bedre tider med en blå regjering. Sist studentene hadde en reell økning i studiestøtten, var i 2002, hvor støtten økte med 10 500 kr.

Åtte år med SV i Kunnskapsdepartementet har ikke vært noe løft for forskningspolitikken, og selv om Arbeiderpartiet skryter av sin egen innsats, vet de som har satt seg inn i forskningspolitikken, at det er nødvendig å investere mer målrettet og langt tyngre enn det vi har sett de siste årene. Det offentlige forbruket generelt har vokst enormt, og kun to av ti oljekroner har vært brukt til det som var forutsetningen da handlingsregelen ble etablert, nemlig investeringer i fremtiden – investeringer i infrastruktur, forskning og utvikling og vekstfremmende skatteletter.

Mange land investerer årlig mer enn dobbelt så mye som Norge i forskning som andel av BNP, og har utdanningsinstitusjoner i verdensklasse som årlig utdanner et overskudd av høyt utdannet relevant arbeidskraft. Regjeringens økning av forskningsinvesteringene, økt frihet til institusjonene gjennom økte basisbevilgninger og en forpliktende langsiktig politikk er et stort skritt i riktig retning.

For meg er det også viktig å understreke at regjeringen legger til grunn at religions- og trosfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for et fritt samfunn. Regjeringens verdiforankring vil ligge i den kristne og humanistiske kulturarv. Regjeringen legger vekt på at Den norske kirke er av stor betydning for mange nordmenn, og vil føre en politikk som sørger for at Kirken opprettholder statusen som en folkekirke for alle. Jeg vil særlig trekke frem økte bevilgninger til prestetjenesten og til Sjømannskirken.

Avslutningsvis vil jeg si noen ord om Oslo. Senest i Aftenposten i dag kan vi lese at osloskolen gjør det best i landet. I Oslo har vi gjennom mange år satset hardt på kartlegging og åpenhet om hvordan skolen presterer. Vi har iverksatt målrettede tiltak for bedre læring for alle. I Oslo er det færre elever som tilhører dem med svakest faglig nivå enn på landsbasis, og frafallet er lavere enn i resten av landet. I tillegg vet vi at barn med lavt utdannede foreldre gjør det bedre i Oslo enn i resten av landet. Det viser at Høyres skolepolitikk, slik den praktiseres i Oslo, ikke bare skaper de beste resultatene, men også bidrar til å skape sosial mobilitet.

En klar og tydelig prioritering av kunnskap i budsjettet for 2014 viser at regjeringen mener alvor når den sier at kunnskapsnasjonen nå skal realiseres. Konkret vekst i studiefinansieringen – i tillegg til styrket lærerutdanning – og økte investeringer i forskning og innovasjon er gode nyheter for alle som er opptatt av å styrke vår konkurransekraft i fremtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [10:32:03]: Satsing på forskning er det bred enighet om, men målet om 3 pst. av brutto nasjonalprodukt til forskning er vi likevel langt unna.

Våre naboland har nådd 3 pst.-målet, mens vi ligger på drøye 1 pst. Ser man nøyere på tallene, skyldes de bl.a. at forskning innen olje- og gassnæringen holdes utenfor – Statoil teller ikke. Men Nokia teller, Volvo teller, Ericsson teller, og de leverer hovedandelen av næringslivsforskningen i våre naboland. Vi har ingen slike forskningslokomotiver.

Høyre mener dette nivået på 3 pst. skal tidfestes til 2030. I innstillingen til forskningsmeldingen foreslår bl.a. Høyre også at det skal lages en plan for dette. Mitt spørsmål er derfor: Hvilke kort har Høyre i ermet som skal revolusjonere næringslivsforskningen i Norge til å være i nærheten av 3 pst.-målet, og når får vi se en slik plan?

Kristin Vinje (H) [10:33:03]: Høyre har skyhøye ambisjoner på vegne av nasjonen, og vi har skyhøye ambisjoner for å realisere kunnskapssamfunnet. Da fordrer det at vi forsker mer intensivt enn det vi gjør nå. Planene vil gå ut på at vi målretter forskningsinnsatsen sånn at vi også sørger for å stimulere utviklingen av et kunnskapsbasert næringsliv. Vi ser allerede i dette budsjettet at regjeringen har styrket f.eks. brukerstyrte programmer gjennom Forskningsrådet, nettopp for å kunne stimulere næringslivet til å forske mer.

Vi vil også skape fremragende universitetsmiljøer, som vi vet er grunnlaget for utvikling av et kunnskapsbasert næringsliv, og regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en langtidsplan for forskning – det har de sagt. Så regjeringen har høye ambisjoner og ønsker å gjøre en rekke tiltak for å styrke kunnskapsnasjonen gjennom en mer kraftfull og målrettet satsing på forskning.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:34:16]: Representanten Vinje sier at hun har skyhøye ambisjoner på vegne av å realisere et kunnskapsbasert samfunn. Det som forbauser meg litt, er at en da kutter i forskningen til mat og matproduksjon, der man hadde ambisjoner. Jeg lurer på om det er sånn at landbruket ikke skal regnes inn som en del av det kunnskapsbaserte næringslivet i Norge.

Kristin Vinje (H) [10:34:55]: Da har nok representanten misforstått, for i landbruket er det også nødvendig å satse på kunnskap for å utvikle et bærekraftig landbruk i fremtiden. Jeg har forstått på landbruksministeren at det er store planer for nettopp å satse mer på kunnskap for å skape et bedre næringsgrunnlag i landbruket. Så det er absolutt slik at også landbruket er en del av det kunnskapsbaserte samfunnet fremover.

Iselin Nybø (V) [10:35:31]: Jeg har forstått budsjettet sånn at de nye plassene som er avsatt til videre- og etterutdanning til lærere, er planlagt å gå til fagene matematikk og naturfag. I Venstre har vi lenge tatt til orde for at alle lærere må ha en plikt og rett til å videre- og etterutdanne seg, for lærerens formelle kompetanse har betydning i alle fag, og alle elever trenger en bredde i det de får undervisning i, det de får kompetanse i og det de føler mestring i.

Mitt spørsmål til representanten er: Er hun enig i at lærerens formelle kompetanse har betydning i alle fag, ikke bare i matte og naturfag, og at elever er hele mennesker som trenger læring og mestring i et bredt spekter av områder, ikke bare matte og naturfag?

Kristin Vinje (H) [10:36:23]: Jeg er helt enig i at alle lærere selvfølgelig skal styrke kompetanse for å kunne gjøre en god jobb i skolen, og det sa jeg også i mitt innlegg. Til grunn for kompetanseheving ligger en strategi, og den støtter regjeringen opp om.

Men i dette budsjettforslaget har man styrket videreutdanningen til lærere spesielt, på toppen av det som ligger der fra før av, og noe av det prioriteres sterkere til nettopp matematikk og realfagene. Det er fordi man ser – senest i PISA-resultatene – at vi faktisk har et realfagsproblem. Derfor ønsker regjeringen å prioritere det i en periode, men i tillegg ligger det altså en stor satsing i bunnen som gjelder alle lærere.

Jeg er helt enig i at læreren er en svært viktig faktor, det er den viktigste faktoren for å lykkes i skolen. Derfor er det viktig å satse på kompetanse for alle lærere. Men jeg er også veldig fornøyd med at man faktisk klarer å prioritere ekstra det vi trenger aller mest nå, nemlig realfag.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:37:37]: Da PISA-resultata nyleg blei offentleggjorde, gjorde ministeren og representantar frå Høgre det til eit stort poeng at dette beviste at betre lærarar var viktigare enn frukt og grønt – som om det stod noko i PISA-rapporten om frukt og grønt. Forsking i Noreg viser at mat på skulen og frukt og grønt har positive resultat for læring. Det same er tilfellet for kulturskuletimen.

Mitt spørsmål til representanten er: Korleis stiller Høgre seg til kunnskap på kunnskapsfeltet når det viser seg at noko har betyding for læring? Er det viktig? Vil det bety noko for partiet viss det no viser seg massivt at frukt og grønt har god betyding for læring og støttar opp om læringa som lærarane driv på med? Vil Høgre vurdere igjen å innføre frukt og grønt i skulen?

Kristin Vinje (H) [10:38:37]: Jeg betviler ikke at frukt og grønt er positivt for læring. Det er sikkert veldig positivt. Dette handler om hva man ønsker å prioritere aller mest, og det vi vet om kunnskap, er at en god lærer er definitivt det aller beste man kan sørge for å gi elevene for å sikre god læring.

Politikk handler om å prioritere, og derfor prioriterer regjeringen målrettede tiltak for å styrke læreren fremfor å gi gratis tilbud om frukt og grønt. Det er lett for foreldre å bidra med frukt og grønt, det er ikke så lett for foreldre å bidra med gode lærere. Jeg er fornøyd med at vi prioriterer sånn som vi gjør. Men hadde vi vasset i penger, kunne man selvfølgelig også prioritert frukt og grønt. Det er en positiv ting. Men i prioriteringens tegn er det å styrke lærerne som er det viktigste.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bente Thorsen (FrP) [10:39:46]: Komiteen har hatt kort tid på budsjettarbeidet, og jeg vil først takke for godt samarbeid, som har gjort at vi har kommet godt i mål med budsjettet.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen satser på skole og utdanning og legger på den måten til rette for utvikling og vekst for dagens og framtidens velferdssamfunn. «Education is the cheap defense of nations», sa Edmund Burke – og med denne regjeringens offensive satsing på utdannelse er vi i gang med å bygge et godt forsvar for kommende generasjoner i Norge.

Norge er et høykostland og i global sammenheng kan vi ikke konkurrere på pris, men på kvalitet og smarte måter å arbeide på. Regjeringen har som mål å skape et robust og mangfoldig næringsliv og å gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig.

Humankapitalen er Norges største ressurs og utgjør ca. 80 pst. av vår nasjonalformue. Denne ressursen må vi utnytte enda bedre og få omsatt humankapitalen i mer verdiskapende innovasjon. Bill Gates har sagt: Jeg tror på innovasjon, og at måten man får innovasjon på, er ved å satse på forskning og å lære seg basiskunnskapene.

Denne regjeringen gjør nettopp det; den er tydelig på å prioritere basiskunnskaper og realfag, og satsingen på forskning økes med nesten en halv milliard kroner i forhold til Stoltenberg-regjeringens budsjett. For at vi skal få best mulig utbytte av vår største formue, må vi ha et godt utdanningstilbud i alle ledd – fra barnehage og grunnskole til voksenopplæring. Norge som kunnskapssamfunn er komplett avhengig av at elevene fra grunnskolen av får tilegnet seg kunnskap til å mestre utfordringene de møter i yrkesutdanninger, studier og i arbeidslivet.

Sist uke ble PISA-undersøkelsen presentert. Der holder vi noenlunde stand innen lesekunnskap, men dessverre gjør elevene det dårligere i matte og naturfag, og vi er dermed tilbake på nivået i det som ble betegnet som «PISA-sjokk»-året. Dette er ikke godt nok. Jeg vil si det så sterkt at verdiskapingen som vi er avhengig av, står og faller på realfagskunnskaper. Vi tar PlSA-resultatene på alvor. Det PISA måler, er kunnskapsnivået i matematikk, naturfag og lesing, og der scorer norske elever dårlig. Norske elever er omtrent på OECD-snittet i naturfag og matematikk, og scorer lavere i matematikk nå enn for ti år siden. Disse resultatene står ikke i noe rimelig forhold til ressursbruken. Aftenposten skrev nylig på forsiden:

«Etter ti år, 66 prosent dyrere skole og 43 tiltak er PlSA-resultatene fortsatt middels.»

Dette understreker behovet for en helhetlig realfagssatsing og må møtes på en offensiv måte. Vi må ha vilje til å sette det viktigste først – det er det som er å prioritere. For denne regjeringen er realfagskunnskap heldigvis et prioritert område, noe budsjettet bærer tydelig preg av.

Fremskrittspartiet har store ambisjoner på elevenes vegne og er stolte over at regjeringspartiene, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, fremmer et budsjett som inneholder en mengde konkrete forslag som vil gjøre skolen bedre, og som fullt ut blir finansiert.

Aristoteles sa at det fremste kjennetegnet på at man har ekte kunnskap, er evnen til å lære bort. Nettopp det å legge til rette for ekte kunnskap hos lærerne er viktig for denne regjeringen. I regjeringens lærerløft styrkes etter- og videreutdanning med 300 mill. kr, noe som vil gi 750 flere lærere mulighet til kompetanseheving enn det som Stoltenberg-regjeringens budsjett la opp til. Flere har påpekt at mange lærere som underviser i matte og naturfag, ikke har den nødvendige faglige fordypningen i fagene. Derfor prioriterer vi å gi etter- og videreutdanning i disse fagene.

Realfagssatsingen skjer på bred front. Vi er glade for at regjeringen er tydelig, offensiv og praktisk i sine tiltak for å få realfagskunnskapene opp på et nivå som «verdens rikeste land» kan være bekjent av: I etter- og videreutdanningen vil det legges særlig vekt på lærere i matematikk og naturfag, de gode lærerne skal bli enda bedre, det skal utarbeides en offensiv realfagsstrategi, de nasjonale sentrene i realfag vil få økte midler og vi får en styrking av vitensentrene. Den virtuelle matematikkskolen og muligheten til å ta fag på høyere nivå vil også bli sentrale tiltak. Det vil utvikles tettere kontakt med næringslivet gjennom Nasjonalt forum for realfag, og vi får en styrking av faglige krav til lærere i skolen fra 2014. I tillegg kommer et økt antall doktorgrader innen realfag og en merkbar økning i næringsrelatert forskning.

Blant en mengde gode tiltak for å styrke skolen og lærerne vil jeg også nevne satsingen på mentorordningen for nyutdannede lærere. I dag er det faktisk slik at én av tre nyutdannede lærere slutter i yrket, og en bedre mentordning vil kunne gi disse en bedre oppfølging og dempe praksissjokket som mange nyutdannede lærere opplever.

Norge trenger flere kompetente fagfolk innen ulike yrker. Vi vet at mange slutter i skolen på grunn av mangel på læreplass og fordi teorien oppleves for lite yrkesrelevant. For å bedre utdanningen og få flere til å fullføre satser regjeringen på et yrkesfagløft: Bedre etter- og videreutdanning til lærerne i videregående skole, yrkesretting av teorifagene, økt lærlingtilskudd og et stimuleringstilskudd på 50 000 kr til nye bedrifter som tar inn lærlinger. Vi er også svært tilfreds med at regjeringen gir ekstra tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger med særskilte behov. Regjeringen vil utvide praksisbrevordningen og øker bevilgningen med 10 mill. kr. Dette er gode tiltak, som både vil forebygge frafall og sikre flere læreplasser.

Jeg vil også gjerne understreke behovet for helhetlig tenking i skolepolitikken, og det er en tankegang som er gjennomgående i regjeringens budsjett: Realfagsløft, lærerløft og andre kvalitetsfremmende tiltak, fleksible vekslingsordninger, bedre lærlingordninger, økt dialog og samarbeid med næringslivet og praksisretting – alt dette bidrar til økt kvalitet i skolen. Vi vil få mindre frafall, flere kvalifiserte elever som blir motivert til å bli dyktige fagarbeidere, akademikere og forskere. Dette igjen gjenspeiles i regjeringens økte satsing på forskning og høyere utdanning og i det særlige fokuset på ingeniør- og realfagsstudier, innovasjon og næringsforskning. Innovasjon er en forutsetning for framtidens verdiskapende virksomheter.

Norges verdiskapende næringer er kompetansebaserte, og dette vil bli enda sterkere i framtiden. Olje og gass, fornybar energi, maritim/offshore og marin, finans og IKT er verdidriverne som skal sikre framtidens velferdssamfunn. Dette er ulike bransjer, men alle har én ting felles – de bygger på realfagskunnskap.

Denne regjeringen prioriterer: Regjeringen foreslår 50 mill. kr til modernisering av utstyrsparken i ingeniørutdanningene. Det må til for å sikre ingeniørutdanning av høy kvalitet og med relevans for arbeids- og næringslivet. Regjeringen bevilger penger til lærerløft i stedet for kulturskoletime i skolefritidsordningen. Regjeringen bruker en halv milliard kroner mer på forskning enn Stoltenberg-regjeringen. Regjeringen har tydelige føringer i sine bevilgninger og satser på realfagene. Dette viser vilje og evne til en politikk for bærekraft og verdiskaping.

De rød-grønnes KUF-budsjett inneholder kun gode ønsker – og ingen konkrete endringsforslag – og grunnen til dette kan være at de er fornøyd med det framlagte budsjettet. Det synes iallfall Fremskrittspartiet at det er veldig mange gode grunner til å være!

Jeg ser at taletiden min renner ut, så jeg må komme tilbake til kirkebudsjettet i et eget innlegg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) [10:49:03]: Daværende stortingsrepresentant Tord Lien, tidligere medlem av denne komiteen, skrev på sin blogg i 2011 at det «hverken er «for dyrt» eller «overhodet dyrt» å heve studiestøtten». Han uttalte også i sommer følgende til studentavisa Under Dusken: «Jeg kan også love 11 måneders studiestøtte innen fireårsperioden er omme.» Og han tok ingen forbehold om 16,3 pst. oppslutning.

Er representanten Thorsen enig i Liens beskrivelse av kostnadene ved studiestøtte, og er hun enig i hans garanti om 11 måneders studiestøtte?

Bente Thorsen (FrP) [10:49:44]: Jeg er like opptatt som Tord Lien og representanten Henriksen av at studentene skal ha gode studieforhold og tålelig bra økonomi under studiene.

Det er også verdt å merke seg at sist studentene fikk så sterk økning som de gjør i år, var faktisk Fremskrittspartiet også med og sørget for det.

Det viser at Fremskrittspartiet er ivrige og står på for studentene.

Når det er sagt, er det et nytt rekordløft til studentene, som er langt over det som de rød-grønne har foreslått i sine årlige budsjetter til studentene. Med bakgrunn i det er vi godt på vei, og vi vil sørge for at studentene får bedre forhold nå. Økningen er på 3,7 pst., og det er den største økningen i løpet av de siste ti årene.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:50:50]: Representanten Thorsen sier at regjeringa satser på kunnskap, men jeg syns jeg fikk et litt dårlig svar fra representanten Vinje fra Høyre i stad. De hadde «skyhøye ambisjoner» for et «kunnskapsbasert næringsliv».

Representanten Thorsen prater om både kompetansebasert næringsliv og innovasjon, og i går hørte vi landbruksministeren som hadde store ambisjoner for økt produksjon, økt lønnsomhet og økt fokus på forbrukeren når det gjelder mat og matproduksjon. Så har vi klimautfordringene på toppen.

Likevel kom regjeringas forslag, som delvis ble kjempet tilbake av Kristelig Folkeparti og Venstre, med store kutt innenfor landbruksforskningen.

Kan representanten Thorsen forsikre meg om at det er kutt som ikke kommer til å bli gjentatt i neste års budsjett?

Jeg lurer også på om hun kan si om landbruk er et område som ikke hører inn under definisjonen «kunnskapsbasert næringsliv», og at de da må greie seg sjøl.

Bente Thorsen (FrP) [10:51:56]: For Fremskrittspartiet er forskning innenfor landbruks- og matområdet veldig viktig. Det er viktig i både nasjonal og global sammenheng.

Grunnen til at vi får en endring nå, et kutt sammenliknet med Stoltenberg-regjeringens budsjettframlegg, er at vi vil ha en gjennomgang og spisse forskningsmidlene mot det som virker.

Dette året skjer en økning på 11,9 mill. kr sammenliknet med saldert budsjett for 2013. Forsknings- og utviklingsbudsjettet er totalt oppe i 437,8 mill. kr.

Når det gjelder EUs rammeprogram, Horisont 2020, er faktisk matforskning et av de viktigste satsingsområdene, så vi forventer at landbruket har mulighet til å gripe den sjansen til å søke om midler fra dette programmet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:53:12]: I Framstegspartiet sitt program blir det fremja ei kunnskapstenking som har ei ukueleg tru på konkurranse som verkemiddel for å fremje læring. Framstegspartiet går langt i å skissere framtida sin norske skule som inspirert frå den svenske skulen. Det skal skje gjennom omfattande elevtestar, meir bruk av konkurranse, offentleggjering av testresultat, slik at ein kan få til konkurranse mellom skular, og i tillegg toppe det med fleire privatskular, slik at ein kan auke konkurransen ytterlegare.

Framstegspartiet har danna regjering med Høgre, og vi har fått ein kunnskapsminister som dempar programformuleringane frå eigentleg begge partia. Det skal ikkje vere så mykje testing, ikkje så mange privatskular osv.

Denne strategien med at ein går ganske så langt vekk ifrå Framstegspartiet sin opphavlege politikk – korleis oppfattast han av Framstegspartiet?

Bente Thorsen (FrP) [10:54:14]: Det var et veldig omfattende spørsmål.

Jeg lurer på om representanten har misforstått litt av Fremskrittspartiets politikk på området. Vi er veldig bekvemme med den politikken vi fører nå i regjering, det er vi absolutt.

Vi er for at det skal være et mangfold av skoler – ikke av private skoler – som har et godt innhold, og som gir elevene en god utdanning. Det er det viktigste når det gjelder opprettelsen av private skoler.

Barn liker faktisk å konkurrere, og vi skal ikke legge en demper på barns naturlige utfoldelse, som viser at de kanskje liker å konkurrere når det gjelder både fysiske aktiviteter og i konkurranser for øvrig, f.eks. gjettekonkurranser. Den gleden må barna også få ta med seg inn i skolen og utvikle. Av og til vinner man, og andre ganger taper man. Det kan være en god ballast for barn å ta med seg.

Marianne Aasen (A) [10:55:27]: Mitt spørsmål til representanten Thorsen er en oppfølging av det representanten Tingelstad Wøien spurte om.

Thorsen kunne forsikre om at Fremskrittspartiet var veldig opptatt av forskning innen landbruket. Da lurer jeg på hvorfor det kom forslag fra regjeringen, som Fremskrittspartiet sitter i, om å kutte nesten 20 mill. kr til landbruksforskning.

Bente Thorsen (FrP) [10:55:47]: Det er som jeg sa: I stedet for å smøre tynt utover på forskning på mange områder, vil vi ha en gjennomgang og sørge for at forskningen blir spisset inn mot det som er mest relevant.

Vi satser også på at det blir muligheter til å delta i Horisont 2020 for landbruket.

Nå må den nye regjeringen få mulighet og tid til å se på hvordan de skal gripe dette an framover. Det vil skje i samarbeid med næringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anders Tyvand (KrF) [10:56:42]: For halvannen uke siden ble resultatene av PISA-undersøkelsen offentliggjort, og da var det noen som ble litt skuffet.

Norske skoleelever presterer noe under gjennomsnittet i OECD-landene i matte og naturfag og noe over snittet i lesing og skriving. Vi har alle høye ambisjoner for den norske skolen, og da skulle vi gjerne sett at norske elever gjorde det enda litt bedre.

Vi må erkjenne at vi har en realfagsutfordring i norsk skole, og vi må finne fram til de rette virkemidlene for å heve nivået. Jeg tror kompetanseheving blant lærere er ett av de virkemidlene som må til, og jeg mener at det lærerløftet som det nå legges opp til, med en systematisk satsing på etter- og videreutdanning av lærere, er et skritt i riktig retning.

Men vi må også hjelpe lærerne til å lykkes. Kristelig Folkeparti har lenge ønsket å gjøre mentorordningen for nyutdannede lærere obligatorisk. Da får man hjelp og veiledning tidlig i karrieren til å finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer i arbeidet med klassen. Jeg tror at kompetanse i nettopp klasseledelse og formidling av kunnskap er like viktig som solid fagkunnskap hos lærerne.

Jeg tror også at det handler litt om holdninger hos elever og foreldre. Vi har det materielt sett veldig godt i dette landet. De færreste trenger å slite for sitt daglige brød. Vi kan kanskje fort få en oppfatning av at ting ordner seg uansett. Da har vi alle et ansvar for å dyrke fram motivasjon og gode holdninger hos barna våre ved å snakke positivt om læring, skolen og lærerne.

Men selv om mange var litt skuffet over PISA-resultatene, er det viktig at vi klarer å holde hodet kaldt. Løsningen ligger ikke i en omfattende satsing på mer testing, flere krav og mer rapportering. Det kan fort gjøre mer skade enn nytte, og vi kan risikere å ødelegge det som faktisk er positivt i PISA-undersøkelsen, for bildet er ikke bare svart. Det finnes også lyspunkter.

Elevene rapporterer om mindre bråk enn tidligere, bedre læringsmiljø og bedre samspill mellom lærer og elev. Det er flott, og et godt læringsmiljø er helt avgjørende for at elevene skal kunne prestere godt. Men det er først og fremst avgjørende for at barna våre skal kunne ha en trygg og god hverdag på skolen.

PISA-undersøkelsen tegner heller ikke et fullstendig bilde av skolen og de utfordringene vi står overfor. Vi må ikke kun konsentrere oss om de noe svake matteresultatene.

Vi vet at mer enn 40 000 barn mobbes jevnlig. For mange betyr det en hverdag med ubehag og utrygghet. For noen betyr det en ødelagt barndom.

I perioden 2001–2005 ble mobbingen dokumentert redusert med 30 pst. På den tiden løftet landets statsminister kampen mot mobbing opp som en viktig verdisak. De siste årene har ikke dette arbeidet fått den samme tydelige prioriteten, og nå har mobbingen igjen blitt et større problem. Stoltenberg-regjeringen satte riktignok ned, like før valget, et utvalg som skal utrede tiltak for å bedre skolemiljøet og bekjempe mobbingen, og jeg ser fram til at denne utredningen legges fram i juni 2015.

Nå håper jeg at landets nye statsminister og kunnskapsminister på nytt vil løfte dette temaet. Det handler om verdighet og livskvalitet for barna våre. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti i forhandlingene med regjeringspartiene og Venstre fikk gjennomslag for å sette av 10 mill. kr til en pott som skoler, kommuner og fylkeskommuner kan søke om støtte fra til konkrete tiltak for å bedre læringsmiljøet. Dette er en god mulighet til å teste ut hvilke tiltak som fungerer, og hva vi kan satse videre på. Det kan f.eks. være en mulighet til å prøve ut ordning med mobbeombud i ett eller flere fylker.

En annen stor utfordring i den norske skolen er det store frafallet. Det er altfor mange som ikke fullfører videregående opplæring, og det er altfor mange som ikke fullfører høyere utdanning. En viktig nøkkel til å få ned frafallet er å sørge for at flere velger rett utdanningsløp. Da vil jeg spesielt peke på fagskolene, som er et godt alternativ for mange. Jeg er glad for at flertallet i komiteen vil gi elever med generell studiekompetanse mulighet for opptak ved fagskolene og gjøre det lettere å gå videre fra en fagskoleutdanning til f.eks. en ingeniørutdanning.

For å få flere studenter til å fullføre utdanningen må vi også gjøre det lettere å være fulltidsstudent. Økningen i studiestøtten i dette budsjettet er den største på mange år, men Kristelig Folkeparti vil jobbe for å øke studiestøtten ytterligere. Det er en god investering i kunnskap og kompetanse.

Skole handler om mer enn bare kunnskap. Det handler ikke bare om utdannelse, men også om dannelse. Det handler om å få utvikle seg som menneske. Noen skoler skiller seg litt ut i forhold til andre skoletilbud, og da tenker jeg på folkehøyskolene. Dette er et verdifullt, men ofte litt undervurdert supplement til det øvrige utdanningstilbudet. Mange forteller at året på folkehøyskole er det året som i størst grad har bidratt til å forme dem som mennesker. Nå har det ikke blitt etablert en eneste ny folkehøyskole i Norge de siste ti årene, og jeg er glad for at vi i forhandlinger med regjeringspartiene og Venstre fant rom til å gi etableringstilskudd til Kristiansand folkehøgskole med oppstart i 2015. Dette vil bli en folkehøyskole som skal gi et tilbud til enslige unge mødre, og jeg er sikker på at nettopp denne folkehøyskolen vil bety mye for mange.

Det er den offentlige skolen som utgjør bærebjelken i det norske skolesystemet, og slik mener jeg at det må være også i framtiden. Men det er viktig å legge til rette for privatskoler som utgjør et reelt alternativ til den offentlige skolen, enten fordi de tilbyr en alternativ pedagogikk, eller fordi de utgjør et alternativ basert på tro. Slike skoler er nødvendig for å sikre foreldrenes rett til å velge en annen skoletype for barna sine enn det det offentlige tilbyr, og dette er en rettighet som er nedfelt i internasjonale konvensjoner. Det må sikres størst mulig økonomisk likebehandling av offentlige og private skoler, og jeg er derfor glad for at Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for å innføre et kapitaltilskudd til disse friskolene på 10 mill. kr. Dette er en begynnelse, og Kristelig Folkeparti vil jobbe for å heve dette beløpet i framtidige budsjetter.

Private aktører utgjør også et viktig supplement innen høyere utdanning, og de private høyskolene bidrar ikke minst til økt bredde og mangfold i studietilbudet. Også innen høyere utdanning er det behov for større grad av likebehandling av private og offentlige aktører. Vi må sørge for at de private høyskolene får på plass en finansiering av sin infrastruktur slik at de slipper å skyve regningen over på studentene. Det private studietilbudet skal ikke kun være et tilbud til studenter med god økonomi.

Vi må også sørge for at de private aktørene får sin del av nye studieplasser og stipendiatstillinger. Jeg er derfor glad for at flertallet i komiteen sto sammen om en uttalelse om at de om lag 100 nye stipendiatstillingene som kom på plass etter forhandlingene, skal fordeles på både private og offentlige institusjoner.

Jeg vil avslutte med å vise til at Kristelig Folkeparti i flere år har etterlyst en sterkere satsing på kunnskap, utdanning og forskning. Jeg tror vi alle er enige om at dette er nødvendig for å sikre landets velferd i årene som kommer. Det budsjettet som blir vedtatt nå, er et viktig skritt i riktig retning.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:06:13]: Takk for eit veldig interessant og godt innlegg frå representanten.

Regjeringa har saman med Kristeleg Folkeparti og Venstre gått inn for innføringa av eit KRLE-fag i skulen. I regjeringsplattforma står det tydeleg at det skal vere minst 55 pst. kristendom i undervisningstida. SV finn det problematisk av fleire grunnar. For det første er det tidlegare KRL-faget blitt dømt som menneskerettsstridig i Den europeiske menneskerettsdomstolen. I tillegg vil det også svekke undervisninga på ein del andre område som er viktige i eit multikulturelt samfunn.

Mitt spørsmål til representanten er: Når ein no skal auke kristendomsdelen til 55 pst., kva for delar av KRLE-faget elles er det ein har tenkt å kutte?

Anders Tyvand (KrF) [11:07:13]: Jeg takker for det spørsmålet, og jeg må presisere at vi ikke skal tilbake til det gamle KRL-faget. De endringene som det nå legges opp til, vil ikke være i strid med dommen i menneskerettighetsdomstolen. Kristendommen skal ikke gis en kvalitativ forrang, men det er riktig at vi ønsker å øke andelen kristendom i faget. Jeg mener at det er naturlig at vi lærer mest om den religionen som for det første er den største religionen i verden. Det er for det andre den største religionen i Norge, og det er for det tredje den religionen som uten sidestykke i størst grad har påvirket samfunnet vårt, både historisk og i dag. Jeg mener at kunnskap om kristendommen er en helt avgjørende nøkkel til å forstå det samfunnet vi lever i.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jeg har forstått det sånn at representanten Tyvand kanskje hadde et forslag som skulle tas opp? Vi har grunn til å tro at han har et forslag.

Anders Tyvand (KrF) [11:08:57]: Jeg vil ta opp det forslaget som Kristelig Folkeparti har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Utmerket. Da har representanten Anders Tyvand tatt opp det forslaget han refererte til.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:09:41]: Kunnskapsministeren har ved flere anledninger gjort det til et poeng at regjeringa har gått til verket ved å prioritere skarpt. Det høres tilforlatelig godt og fornuftig ut, og mange av de tiltakene, eller prioriteringene, som er justert opp i dette budsjettet, er det også full enighet om i denne salen. Det er derfor grunn til å gratulere kunnskapsministeren med gjennomslag for gode forslag, og for at han kom seg helskinnet gjennom det som sikkert var krevende regjeringsforhandlinger på kammerset.

Det såkalte lærerløftet inneholder mange elementer som Senterpartiet stiller seg bak, for videreutdanning av lærere og statlig medfinansiering av vikarutgiftene er jo ingen nyvinning som Høyre og Fremskrittspartiet står alene om. Det er en videreføring av det den rød-grønne regjeringa satte på skinner allerede gjennom bl.a. strategien Kompetanse for kvalitet. Før rød-grønn tidsregning var det nemlig ingen statlig strategisk satsing på dette. Med den rød-grønne regjeringa ble dette systematisert og gitt prioritet i samarbeid med skoleeiere og lærere, med statlig føring på faglig innretning osv. – et målrettet arbeid som tar tid.

Så er det, som allerede nevnt, flott at regjeringspartiene og opposisjonen kan stå sammen om å løfte videreutdanningen ytterligere i 2014, sånn at enda flere lærere kan bli tryggere i sine fag og bedre til å lære bort.

Men det er aldri noen gratis lunsj, eller dugurd, som vi sier. Denne satsingen kommer ikke uten regning, og adressaten er elevene. Til å være et parti som påberoper seg å satse på kunnskap, synes kunnskapsministerens eget parti å fravike dette når det kommer til praktisk politikk. Kunnskapsgrunnlaget er klart: Forskning viser at gode skoleresultater avhenger av en god lærer, men også av aktivitet og ernæring. Det blir en litt billig og enkel retorikk å si at en skal prioritere det viktigste først og satse på videreutdanning på bekostning av frukt og grønt. Som nevnt er vi ikke uenige i prioriteringen av kvalitet i undervisningen i form av videreutdanning, og vi har gitt det prioritet, men det har vi greid i balanse med andre gode formål som også har betydning for hvor godt utbytte ungene får av undervisningen. Når regjeringa først forlater sitt eget mantra om å holde igjen på oljepengebruken, virker det egentlig litt trassig, men kanskje først og fremst litt smålig, å nappe eplene ut av hendene på elevene. Det er ikke sunt.

Jeg sa fra denne talerstolen i trontaledebatten at utdanningskapittelet i regjeringserklæringen minner meg mye om H.C. Andersens eventyr om keiserens nye klær. Ikke overraskende følger tilleggsproposisjonen opp dette, med «klesplagg» som lærerløft og yrkesfagløft. Jeg er glad for at keiseren er såpass klok at han bruker arveklær. Jeg vil minne om at det var brei tverrpolitisk tilslutning til reformen Kunnskapsløftet, og hovedlinjene i skolepolitikken har det vært stor enighet om. Særlig er det viktig med tidlig innsats og satsing på å forsterke lese-, skrive- og regneferdigheter – som regjeringa allerede har styrket. Dette er bra.

Så har jeg også regnet med at de nylig framlagte PISA-resultatene ville få en viss oppmerksomhet her i dag, og det er naturlig nok. Det er ingen grunn til å konstruere et bilde av at den norske skolen nå har dumpet i matte. Ja da, vi skulle vel alle ønsket at framgangen fra 2009 hadde holdt seg, og at Norge hadde avansert på rankingen. Men jeg tror vi gjør klokt i å lytte mer til dem som har analysert resultater, enn de som lager avisoverskrifter, og la meg legge til – de som ønsker å bruke denne testen til å felle en politisk dom over nasjonal kunnskapspolitikk de senere årene. Det er tross alt snakk om marginale forskjeller, og hovedtendensen er at resultatene er stabile over tid. Stabilt dårlige, vil vel noen hevde. Ja vel – ikke helt den ligaen vi skulle ha ønsket oss, men vi kan ikke felle en sannferdig dom over læringsutbyttet til norske elever basert på denne testen. Vi kan ikke enøyd se på skåren. Vi må også telle med andre vurderinger og undersøkelser. PISA tester noe, men slett ikke alt, og det positive med PISA har vi ikke hørt for mye om.

Det er ingen grunn til å si seg fornøyd med PISA-resultatene isolert sett, men det er heller ingen grunn til å utstede krigserklæringer. La gå at regjeringa føler behov for å skape seg et godt utgangspunkt for sin misjon – og for posten som statsråd– ved å erklære krisetilstander, men la oss ikke med det kaste godt arbeid i skolen ut med badevannet og innrette undervisningen sånn at den skal tekkes internasjonale og nasjonale testregimer. Det hadde vært klokt om vi nå kunne lytte til dem som faktisk har dykket ned i testresultatene, og til hva resultatene faktisk forteller. For det første, justert for feilmarginer viser PISA at vi slett ikke har gjort noen bratt dupp i kurven, men ligger stabilt over tid. Sjøl om vi skulle ønske at kurven hadde pekt oppover, er det gode tegn til forbedring på lavere trinn. Det viser resultatene fra TIMSS- og PIRLS-undersøkelsene. I våre naboland er tendensen motsatt.

Det er ingen, verken skolepolitikere eller lærere, som er uenige i at vi som nasjon har en utfordring når det gjelder realfag. Det er ingen nyhet, og det er faktisk tatt tak i allerede. Men vi kan sjølsagt gjøre mer. Realfagsstrategien er kjent og satt på skinner av den rød-grønne regjeringa, og den må vi bygge videre på. Langt viktigere enn å fokusere på rankingplasseringen er det å se på hva forskerne påpeker som forbedringspotensial, og konkrete tips til hva lærere og elever sammen bør bli flinkere til. Stikkord er: Anvendelse av kunnskapen eller, med andre ord, matte i praksis og mer praktisk naturfag. Innholdet i timene og variasjon i undervisningen er langt viktigere enn antall timer.

Jeg er veldig glad for at regjeringspartiene og en samlet opposisjon kan stå sammen om viktige tiltak for å løfte yrkesfagene – både gjøre det lettere å få flere læreplasser og heve kvaliteten på undervisningen – sånn at vi forebygger frafall. Evalueringen av Kunnskapsløftet viste at denne reformen hadde liten eller ingen innvirkning på yrkesfagene. Når regjeringen lanserer et såkalt yrkesfagløft, er det mer egen-PR enn ny politikk. Jeg minner igjen om at det såkalte løftet ble påbegynt av den rød-grønne regjeringa, med endringer først i ungdomsskolen, ved bl.a. å innføre valgfag og gjøre forsøk med arbeidslivsfag. Deretter ble som nevnt evalueringen av yrkesfagene presentert i en melding til Stortinget som ble vedtatt i denne salen i juni i år.

Det er ikke bare i nasjonalforsamlingen vi banker budsjetter om dagen. Landets 428 grunnskoleeiere og 19 skoleeiere i videregående opplæring baler også med budsjettet for neste år. Jeg merker meg med bekymring at det i seks av ti kommuner er foreslått kutt i skolebudsjettet. Av dem som svarer at det er foreslått kutt, melder sju av ti at det er foreslått kutt i lærerårsverk. Begrunnelsen for kuttene er i all hovedsak svak økonomi i kommunene. På vegne av elever, lærere og foreldre vil jeg derfor utstede en bekymringsmelding til kunnskapsministeren. Det hele er egentlig enkel matematikk: Dersom ikke kommunene som skoleeiere settes i økonomisk stand til å oppfylle de forventningene som settes til en god skole, blir det heller ikke et kvalitetsløft og et lærerløft – tvert imot. Det er ikke kommunal handlefrihet å måtte foreta store grep i fordeling av lærertetthet, pedagogisk organisering og kvalitetsutvikling på grunn av behov for å saldere budsjettet. Kutt i skolebudsjettene vil i praksis bety bl.a. enda flere elever i større klasser, mindre tid til oppfølging av elevene, mindre praktisk undervisning, færre vikarer, mer sammenslåing av klasser og færre lærere på etter- og videreutdanning – stikk i strid med det vi vet er viktig for å sikre alle elever mulighet til å bli sett, til å motiveres og til å utvikle seg faglig og sosialt.

Til slutt: Det er for meg et paradoks, og rimelig uforståelig, at en regjering som sier at de satser på kunnskap og forskning, går inn for å kutte i forskningsinnsatsen i landbruks- og matsektoren. Det er totalt ubegripelig at en statsråd som i denne salen senest i går sa at målet for regjeringa var både å øke matproduksjonen og sørge for økt lønnsomhet og være statsråd for forbrukeren, ikke ser at utviklingen av produkter fra det norske landbruket bør skje på kunnskapsbasert grunnlag. Landbruksministeren pratet i går med liv og lyst om alt hun hadde fått se av ny teknologi i landbruket etter at hun ble minister. Det er kjempefint, og jeg håper også hun får et lite innblikk i hva f.eks. forskning på planter og dyr har ført til for landbruket. Kutt i forskningsmidler til landbruks- og matsektoren vil ikke bidra til økt innovasjon og et mer robust landbruk, heller ikke til økt trygghet for forbrukeren, men tvert imot til det motsatte. Det er for meg og Senterpartiet en gåte, så jeg håper at kunnskapsministeren kan gi en god forklaring på det i sitt innlegg i dag.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Kent Gudmundsen (H) [11:19:05]: En av vår tids største utfordringer er frafallet i den videregående skolen. Halvparten av årskullene våre velger yrkesutdanning, og frafallet er størst nettopp her – det er faktisk bare om lag 15 pst. som fullfører med yrkeskompetanse. I år manglet 1 400 ungdommer, eller så mye som 8 pst. av dem som søkte læreplass etter Vg2, karakterer i to eller flere fag. Dette er elever som vil få utfordringer med å fullføre en ordinær yrkesutdanning, og som vil ha behov for særskilt tilrettelegging for å fullføre.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har derfor lagt inn et løft på 10 mill. kr for å hjelpe de lærlingene som trenger det. Men til tross for at de rød-grønne har sprunget etter i satsingen vår, har vi ikke fått støtte fra de rød-grønne for dette tiltaket. Hvorfor mener representanten Tingelstad Wøien at disse ungdommene ikke fortjener dette løftet?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:20:10]: Jeg synes det er veldig flott at regjeringspartiene har gått inn for å bevilge mer penger til dette. Vi har ikke prioritert det i vårt budsjett.

Det jeg tror vi må være veldig oppmerksom på, er det vedtaket som ble gjort i Stortinget sist vår, om omleggingen av yrkesfagene. Vi har i mange år prøvd ut 2+2-løpet. Nå skal vi få flere vekslingsmodeller. Vi skal ha flere TAF-løp. Som representanten Giske sa i stad, har vi en påbygging: Etter to år i yrkesfag og to år som lærling har en mulighet til å ta allmennfag til slutt. Jeg tror det er bra.

Jeg tror også det er veldig bra det som den rød-grønne regjeringa gjorde. Den fikk til et trepartssamarbeid der en sammen med kommuner og næringslivet forpliktet seg til å skaffe flere lærlingplasser. Dette tror jeg også vil virke positivt i framtida.

Bente Thorsen (FrP) [11:21:15]: Fremskrittspartiet er opptatt av å ivareta elevenes og lærernes arbeidsforhold. Det regner jeg med at også Senterpartiet er. Opplæringsloven er å betrakte som elevenes arbeidsmiljølov. Den har tydelige krav knyttet til helse, miljø og sikkerhet – til beste for både elever og lærere.

Rentefrie lån til skolebygg og svømmebasseng har vært vellykket og i tråd med målsettingen. Mange skoler har blitt pusset opp som følge av ordningen. Dette har gitt ansatte og elever i hele landet bedre arbeidsforhold. Men fremdeles får vi mange henvendelser og meldinger om dårlig inneklima og elendige sanitærforhold på skoler.

Hele komiteen sier de er tilfreds med at rentekompensasjonsordningen videreføres. Hva er grunnen til at de rød-grønne ikke viderefører og ivaretar dette i sitt budsjett?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:22:16]: Jeg tror den beste hjelpen vi kan gi for at elever skal få bedre arbeidsforhold på sine skoler, er at vi sørger for en god kommuneøkonomi. Det er den som ligger til grunn for den muligheten kommunene har til å gi elevene gode arbeidsforhold. Vi ser eksempler på kommuner som har prioritert å bruke penger på å pusse opp skolebygg, men som får utfordringer med driften av og innholdet i skolen. Jeg tror vi må være oppmerksom på at en god kommuneøkonomi er en forutsetning for all god skoledrift.

Anders Tyvand (KrF) [11:23:09]: Gjennom åtte år med Senterpartiet i regjering ble KRL-faget erstattet med RLE. Andelen kristendom i faget ble redusert fra 55 pst. til om lag en tredjedel. Skolegudstjenester og bordvers ble plutselig noe kontroversielt og ble fjernet flere steder. Man begynte også å diskutere bruk av religiøse symboler som noe problematisk. Verdinøytralitet har blitt løftet opp som et ideal.

Jeg vil gjerne spørre representanten fra Senterpartiet om denne utviklingen har vært i tråd med Senterpartiets ønsker og politikk, eller om hun og partiet helst hadde ønsket seg en annen forvaltning av den kristne kulturarven i skolen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:23:52]: Jeg er ikke enig i det forslaget som Kristelig Folkeparti har fått kjempet igjennom sammen med regjeringspartiene, at vi skal ha en større vekting av kristendomsfaget.

Jeg tror det er veldig viktig at vi i vårt samfunn har en bred tilnærming. Jeg tror også at hovedvektingen slik den er i dag, vil være at vi bygger på den kristne arven også når vi underviser i disse fagene.

Når det gjelder skolegudstjenester, er jeg – og partiet mitt – veldig for at vi skal ha skolegudstjenester i Norge. En diskusjon om dette må vi tåle, men vi bygger jo på den kristne kulturarv. Det skal vi fortsette å gjøre, så skolegudstjenester er Senterpartiet for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Iselin Nybø (V) [11:25:03]: Å utdanne den oppvoksende generasjon er noe av det viktigste et samfunn kan gjøre. Det er ikke olje vi skal leve av i framtiden – det er de kloke hodene våre. Det er disse hodene som utgjør vår største nasjonalformue. Som politikere med ansvar for utdannings- og forskningsfeltet er det vår fremste oppgave å forvalte denne formuen på best mulig måte.

Kunnskap og forskning er en av hovedprioriteringene i Venstres alternative statsbudsjett. Forskning og utdanning er viktige forutsetninger for framtidens arbeidsplasser og velferd. Ikke minst er det avgjørende for at vi skal kunne ta skrittet over i kunnskapssamfunnet.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har valgt å styrke utdanningssektoren i forhold til forslaget som ble fremmet fra den rød-grønne regjeringen. Venstre mener likevel at dette feltet burde løftes enda mer. Dette er vår mulighet til å utnytte vårt unike utgangspunkt som kompetansenasjon og med de økonomiske forutsetningene vi har, til å bidra til å dra verden framover.

Det er mange som kan være enig i at læreren er den viktigste enkeltfaktoren i norsk skole, og at det er læreren vi må satse på hvis vi ønsker å løfte elevene våre. Men ikke alle er villig til å prioritere læreren like høyt som det vi i Venstre har gjort. I vårt alternative statsbudsjett la vi inn 550 mill. kr mer enn de rød-grønne til kompetansehevingstiltak for lærere. Vi er selvfølgelig tilfreds med at en i budsjettet som vil bli vedtatt, har styrket dette området, men vi er opptatt av at kompetanseheving er noe alle lærere både har rett og plikt til å ta, ikke bare de som underviser i matematikk og naturfag. Unger er hele mennesker, som har nytte og glede av mestring i alle fag. Lærerens formelle kompetanse har betydning også for undervisningen i andre fag enn matematikk og naturfag. Venstre kommer derfor til å jobbe for at senere økninger i antallet etter- og videreutdanningsplasser ikke kun skal forbeholdes disse to fagene.

Venstre er også opptatt av de ca. 10 000 ikke-kvalifiserte lærerne som jobber i norsk skole i dag. Dette er mennesker som har valgt å jobbe i skolen fordi de liker å jobbe med barn og unge, og fordi de har mye å bidra med her. Da må vi ha en plan for hvordan vi best kan tilrettelegge for at denne gruppen, som er veldig sammensatt, får den kompetansehevingen som er nødvendig.

I Venstre er vi svært tilfreds med det punktet i budsjettavtalen med regjeringspartiene hvor det framgår at regjeringen skal utrede et endret opplegg for leksehjelpen, slik at dagens lovfestede ordning kan avvikles og den enkelte skole eller skoleeier selv kan organisere leksehjelpen etter de behovene de har. Vi ser fram til at denne utredningen legges fram i forbindelse med neste års statsbudsjett. Overalt hvor jeg møter skoleledere og lærere, er tilbakemeldingen at dagens ordning er for rigid, og at de selv ønsker å disponere disse midlene for å gi leksehjelp til dem som trenger det mest. De vet selv hvordan de skal organisere dette på best mulig måte.

Vi er også glad for signalene fra regjeringen om at det skal bli lettere å gjøre karriere i klasserommet. Dette må være en vesentlig del av lærerløftet. Vi fremmet forslag om dette i forrige periode. Vi imøteser det videre arbeidet med dette.

I vårt alternative statsbudsjett styrket vi også studieforbundene med 5 mill. kr. Etter en omprioritering i komiteen ble denne potten styrket med 1 mill. kr innenfor rammen. Ved å styrke studieforbundene legger vi til rette for at folk hele livet kan tilegne seg kompetanse på ulike måter utenfor det tradisjonelle utdanningssystemet. Slik vi i Venstre ser det, er det å lære noe nytt en verdi både for den enkelte og for samfunnet, helt uavhengig av om det følger studiepoeng med. Her skiller vi oss litt fra Høyre og Fremskrittspartiet, som gjennom merknad i komitéinnstillingen vektlegger studiepoengene sterkt.

La meg være helt tydelig på at Venstre er for elleve måneders studiestøtte. Vi kommer til å fortsette å jobbe for dette. Den rød-grønne regjeringen var også for elleve måneders studiestøtte, men dette ble ikke lagt inn før de hadde tapt valget og ikke måtte ta regningen. Vi er allikevel glad for at vi har fått regjeringspartiene med på en budsjettavtale hvor det framgår at regjeringen skal utrede studentenes levekårssituasjon, med sikte på å realisere heltidsstudenten. I avtalen står det tydelig at en slik utredning skal innebære en plan for å øke studiestøtten og studiestøttens lengde. Slik vi i Venstre forstår dette, betyr det at vi skal få en studiestøtte utover de ti månedene det er i dag, og at vi derfor skal bevege oss i retning av den ellevte måneden.

Det er også en rekke andre ting som er viktige for å bedre studentvelferden. Ikke minst er bygging av studentboliger viktig i denne sammenhengen. Venstre la i sitt alternative budsjett inn en økning på 700 nye studentboliger, til sammen 2 000 studentboliger, som vi også lovet i vårt stortingsvalgprogram.

I rapporten «Etterspørsel etter og tilbud av stipendiatstillinger i Norge frem mot 2020», anslås det et behov for inntil 400 nye stipendiatstillinger årlig i perioden fram til 2020. For å fylle dette behovet er det på tide med et krafttak. Venstre la inn 500 nye stipendiatstillinger i sitt alternative budsjett. I budsjettavtalen med regjeringen fikk vi gjennomslag for en styrking på om lag 100 stipendiatstillinger. Det er et skritt i riktig retning, men det er noe vi må satse på framover, og vi har klare forventninger til regjeringen om at det blir en mer offensiv satsing på stipendiatstillinger framover. Vi er også tilfreds med at vi fikk flertall for en merknad i komiteen der det tydelig går fram at de nye universitetene skal prioriteres i tildelingen av de nye stipendiatstillingene.

Om man ønsker å satse på forskning og høyere utdanning, holder det ikke bare med flere stipendiatstillinger. Venstre har også ønsket å øke basiskompensasjonen til universiteter og høyskoler, vi har lagt inn 2 000 flere studieplasser, og vi har lagt inn midler til 100 nye postdokstillinger i vårt alternative statsbudsjett.

Så litt om studieavgift. Jeg tror mange var overrasket da regjeringen i tilleggsproposisjonen la inn et punkt om studieavgift for studenter utenfor EØS. Dette strider mot lange tradisjoner i Norge om at all utdanning skal være gratis for alle, og mange er nok redde for at en slik studieavgift på sikt vil medføre en studieavgift for alle. Jeg er derfor glad for at stortingsflertallet så tydelig har sagt nei til studieavgift.

Kirken og andre tros- og livssynssamfunn er viktige samfunnsinstitusjoner, og Venstre mener at vi skal føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk. Venstre er derfor tilfreds med budsjettavtalen med regjeringspartiene hvor både trosopplæring og IKT i Kirken ble styrket.

Når det gjelder kirkebyggene, har disse en viktig rolle i mange lokalsamfunn. På flere plasser er også kirkebyggene kulturminner som vi må ta godt vare på. I Venstres alternative budsjett fant vi rom for en bevilgning til oppstart av oppussing av Stavanger domkirke. Dette er et viktig arbeid, og jeg håper det er noe kulturministeren vil se nærmere på i tiden som kommer.

Jeg er også glad for at vi i komiteen fant rom for en liten bevilgning til Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Det er et viktig arbeid som utføres her.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) [11:33:19]: Representanten Nybøs partileder sa til sitt eget landsstyre etter regjeringsforhandlingene:

«Vi sitter på vippen i Stortinget og har avgjørende innflytelse på makten i Norge.»

Og videre:

«Vi skal fjerne makt fra de lukkede rom. (…) Vi skal revitalisere Stortinget som maktarena i norsk politikk.»

Mitt spørsmål til representanten Nybø blir derfor: Hva er Venstres argument for ikke å utnytte sin avgjørende innflytelse allerede nå, slik at vi sammen med Kristelig Folkeparti kan få flertall for studentenes ønske om elleve måneders studiestøtte? Kan representanten Nybø garantere at hun vil være med oss på dette i neste runde?

Iselin Nybø (V) [11:34:09]: Sitatene som ble gjengitt, høres absolutt ut som noe min partileder har sagt, og som hun selvfølgelig har helt rett i. Det er et ansvar vi tar med stort alvor, den rollen vi har i Stortinget.

Når det gjelder elleve måneders studiestøtte, har vi lagt det inn i vårt alternative statsbudsjett, på samme måte som den rød-grønne regjeringen gjorde før de gikk av. Vi har vært helt tydelige på at dette er noe vi er for og kommer til å jobbe for de neste fire årene. Da jobber vi selvfølgelig sammen med alle som er enige med oss i det.

Jeg er av den oppfatning at vi bruker vår makt og innflytelse for å få gjennomslag for elleve måneders studiestøtte. Nå har vi inngått en avtale med regjeringen om dette budsjettet der det helt tydelig, etter vår oppfatning, står at studiestøtten skal økes – også i lengde. For oss betyr det at vi skal utover dagens ti måneder, og at vi skal bevege oss i en retning av elleve måneders studiestøtte.

Anders Tyvand (KrF) [11:35:19]: Jeg vil bare si til representanten Nybø at jeg synes det er hyggelig at hun trekker fram styrkingen av trosopplæringen, til tross for at Venstre i sitt alternative budsjett valgte å kutte i trosopplæringen med 68 mill. kr eller noe i den størrelsesordenen. Jeg vil bare uttrykke tilfredshet over at Venstre åpenbart har snudd i synet på betydningen av trosopplæringsreformen, og at de nå vil være med å styrke dette arbeidet videre.

Iselin Nybø (V) [11:36:05]: Det er jo slik i budsjettforhandlinger at man får gjennomslag for noe, og så er det andre som får gjennomslag for sine ting. Noen av gjennomslagene er man veldig glad for, og andre er man ikke så fornøyd med. Det med styrket trosopplæring er vi i Venstre veldig tilfreds med at vi fikk til, sammen med Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, i denne budsjettavtalen. Det er absolutt noe vi er fornøyd med i denne avtalen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:36:42]: I spørretimen den 27. november sa representanten Nybø at det var flertall i Stortinget for elleve måneders studiestøtte, og at dette var en veldig viktig sak for Venstre. Likevel har altså Venstre valgt å gi opp kampen for økning av studiestøtten i budsjettforhandlingene i år. Nå er Venstre fornøyd med at studentenes levekår skal utredes.

Jeg lurer på to ting: Hva er det Venstre nå ikke vet om studentenes levekår, som gjør det nødvendig med en ny utredning? Vil det bli en gjentagelse framover i stortingsperioden at Venstre skal vise fram sine tap gjennom sine alternative budsjetter?

Iselin Nybø (V) [11:37:24]: Det er flertall i Stortinget for elleve måneders studiestøtte, slik jeg ser det. Men det var også i forrige periode et flertall for elleve måneders studiestøtte. Da satt bl.a. Senterpartiet i en flertallsregjering og hadde alle muligheter til å få innført og gjennomført det i løpet av de åtte årene den flertallsregjeringen eksisterte.

Det er fortsatt et flertall for elleve måneders studiestøtte, og Venstre er i det flertallet. Vi kommer til å jobbe hardt for å få gjennomført det. Det viktige med dagens budsjettavtale med regjeringen er ikke nødvendigvis utredningen, det er at det skal komme en plan for hvordan vi skal øke studiestøtten og studiestøttens lengde. Vi skulle selvfølgelig ønsket at vi hadde fått gjennomført elleve måneders studiestøtte allerede i denne budsjettavtalen. Det klarte vi ikke, men vi tar et skritt – et riktig skritt – på veien, som jeg mener er lenger enn det bl.a. Senterpartiet kom de siste åtte årene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:38:47]: Først vil eg berre seie at det har vore fleire veldig gode innlegg. Dette teiknar til å kunne bli ein god diskusjon. Det er viktig å få inn litt temperatur, for dette er eit område som har enorm betyding for Noreg. Det handlar eigentleg om kva samfunn vi skal ha framover.

Som antakeleg Stortingets einaste utdanna filosof, eit slags produkt av avgjerder historisk fatta i denne salen, har eg arbeidd med å forske på korleis nye idear oppstår, på kreativitet, på korleis ny kunnskap blir til. Det har vore mitt interesseområde. Det er dette, kreativiteten, vi skal leve av også i framtida. Det er kreativiteten som avgjer om vi finn svara på dei spørsmåla framtida stiller oss. Korleis legg vi om samfunnet vårt, slik at vi unngår farlege klimaendringar? Korleis sikrar vi arbeid, velferd og tryggleik for alle i tida framover? Kreativitet er det som kjem til å vere svaret på desse utfordringane.

Framtidas arbeidsliv treng og vil ha kreative, sjølvstendige menneske. Barnehagar, skolar, høgskolar og universitet skal bidra til det. Idealet om gagns menneske handlar både om sjølvutvikling og samfunnsutvikling. Kreative, sjølvstendige elevar er betre rusta for både arbeidslivet og samfunnslivet – ja, for sjølve livet. Kreativitet er fundamentet i læring, pedagogikk og forsking. Å lære handlar om å forstå noko som før var ukjent – det er å oppdage noko nytt. For SV er målet å leggje til rette for kreativiteten og fjerne stengsel som hindrar, svekkjer eller beint fram øydelegg for kreativitet og læring.

Forskinga på kreativitet er eintydig – kreativiteten er driven av nysgjerrigheita. Det er den indre motivasjonen som er drivaren for å tileigne seg ny kunnskap, anvende kunnskap på nye måtar og skape nye idear. Vår oppgåve som kunnskapspolitikarar er derfor å leggje til rette for ein skole som skaper sjølvstendige, kreative og kritiske elevar. Grunnleggjande ferdigheiter må liggje til grunn, men gjer vi skolen for smal, vil vi aldri lykkast med å tenne den indre motivasjonen hos alle elevar.

Sidan elevane er forskjellige, treng vi å prioritere mange forskjellige typar tiltak samtidig. Derfor har SV i regjering – og no nemner eg noko – satsa markant og auka etter- og vidareutdanning, etablert ny lærarutdanning og auka rekrutteringa. Frå 2011 til 2012 auka talet på etter- og vidareutdanning med 20 pst. Vi har auka talet på lærarar med om lag 6 000 i perioden 2005–2013, 600 ekstra berre i haust.

Vi har reorientert skolen ved å satse på tidlegare innsats, slik at elevar med utfordringar får hjelp tidlegare, og har auka satsinga på skolehelseteneste og helsestasjonar.

Vi har innført gratis leksehjelp på 1.–4. trinn. Familiar med låg inntekt og låg utdanning og familiar med minoritetsbakgrunn er dei som i størst grad har brukt denne ordninga.

Vi har innført frukt og grønt og kulturskoletime, som høgresida no forkastar. Vi har stått for ein variert, praktisk, estetisk og teoretisk skolekvardag, som kan trigge forskjellige typar menneske med forskjellige typar evner, bakgrunn og behov.

Når ein diskuterer kunnskap, må ein halde seg til kunnskap. Når forskinga viser at vi får positive læringseffektar av frukt og grønt, og når lærarar rapporterer at det verkar positivt inn på ro, orden og læring, skal kunnskapspolitikarar halde seg til det og ikkje raljere. Regjeringa raljerer. Statsråd Røe Isaksen og representanten Asheim brukte til og med PISA-undersøkinga som eit dekke for å latterleggjere eit viktig og kunnskapsbasert tiltak i den norske skolen. På same viset er det med kulturskoletimen. Også her ser vi at dei landa som legg opp til kulturell og estetisk utfalding, er dei som gjer det best i matte. Ja, kunnskapens vegar er vanskelege å forstå, men det skal kunnskapspolitikarar gjere.

Det er mange vegar til kunnskap, eller for å seie det på ein annan måte: Hjernen er ikkje aleine. Kroppen treng næring og aktivitet og må stimulerast teoretisk, praktisk og estetisk. Hjernen er ein del av ein organisme og kan ikkje berre fôrast som ei datamaskin – instrumentelt innføre noko kunnskap her og der. Ein må jobbe med han. Derfor må kunnskapspolitikken prioritere fleire tiltak samtidig, ikkje berre eit eller to tiltak, men fleire samtidig. Lærarars kompetanse og lærarars ansvar og handlingsrom har mykje å seie for elevanes læring.

I motsetning til regjeringa vil SV auke talet på lærarar, gi rett til etter- og vidareutdanning, auke handlingsrommet for det pedagogiske faget i skolen. Her går det eit viktig skilje. Satsinga på etter- og vidareutdanning av lærarar er ei satsing heile Stortinget stiller seg bak, og er ei vidareføring av det arbeidet som SV tidleg starta i den raud-grøne regjeringa. Vi reduserte kommunanes del frå 40 pst. til 25 pst. etter avtale med partane. Den nye finansieringa har ført til at kommunane søkjer for fleire, men ikkje for så mange som ønskjeleg. No aukar Stortinget løyvingane og endrar fordelinga mellom stat og kommune og lærarar på nytt. Men ei utfordring vil framleis vere om kommunane stiller med sin del, uansett kor liten den er. Ei viktig utfordring for kommunane vil vere å finne vikarar for lærarar som er i vidareutdanning. Det blir ofte ufaglærte vikarar og dårlegare tilbod til elevane mens den faste læraren tar vidareutdanning. Det blir viktig for oss å sørgje for at satsinga på etter- og vidareutdanning fungerer best mogleg for både lærarar og elevar.

Noko av det viktigaste den raud-grøne regjeringa gjorde i skolepolitikken, var å satse på sterkare tidleg innsats. Dei første skoleåra er heilt avgjerande for å tileigne seg ferdigheiter som trengst for å meistre skolen. Men mykje av grunnlaget blir lagt også før første skuledag.

Elevanes heimesituasjon betyr svært mykje. Derfor er det med bekymring eg ser på høgresidas omlegging av barnehagepolitikken. Høgre, Framstegspartiet Kristeleg Folkeparti og Venstre aukar barnehageprisane og kontantstøtta samtidig. Resultatet vil bli at nokre av dei barna som ville hatt størst glede av viktige tilbod som barnehage, ikkje får delta. Det er da skolen må gjere resten av jobben, m.a. med barn som møter første skoledagen med norskkunnskapar som gjer at dei slit med å henge med i undervisninga.

Gode, jamlege tilbakemeldingar der elevane får tilbakemelding om korleis dei ligg an, og kva meistringsnivå dei ligg på, har mykje å seie i skolen. Karakterar er ei snever tilbakemelding, som forskinga forkastar som læringsfremmande. Dei er først og fremst brukbare når inngang til vidaregåande skole og høgare utdanning skal avgjerast. Her går høgresida sine eigne vegar og trur i si villfaring at karakterar betrar elevanes læring. Dei kan ikkje påvise det. Tvert imot, dei landa som gjer det best i PISA-undersøkinga, er dei landa som er minst opptatt av testing. Ytre motivasjon, som konkurranse, verkar hemmande på læring – spesielt blant dei yngste elevane. Om læring er målet, er det den indre motivasjonen som må stimulerast, den indre drivkrafta i kvar enkelt elev til å oppdage litt meir, vere nysgjerrig og bruke kunnskapen på kreative måtar.

Høgresida har sjølv funne på at utstrekt bruk av elevtestar stimulerer eleven til å lære meir, at lærarane underviser betre, at offentleggjering av resultata forsterkar læringa, og at kommersielle privatskolar er prikken over i-en. Det finst ikkje haldepunkt for dette.

Så skal eg bruke det siste minuttet til å kommentere noko av det som har kome fram i debatten. Det er eit stor felt vi diskuterer her.

For det første kan gjerne høgresida seie at det er ei prioritering dei har gjort ved ikkje å velje frukt og grønt og kulturskoletime. Det kan ein gjerne seie. Dei raud-grøne prioriterte etter- og vidareutdanning og skole osv. pluss frukt og grønt og kulturskoletime. Det er ein markant forskjell. Ein kan ikkje rote det bort i prioritering. Ein har rett og slett satsa mindre på skolen.

Så til elleve månaders studietøtte. Dette var ei lissepasning til sentrum og regjeringspartia. Her har alle unntatt Høgre lovt det, og likevel hoppar dei av det. Det vil svekkje moglegheitene for studentane til å studere og til å utfalde seg i studia sine.

Så blir det framstilt som om regjeringa ikkje har satsa på forsking. Vi har frå 2005 til i dag auka forskinga med 32 pst. – ein realvekst. Det er 7 mrd. norske kroner. Det har gått frå 0,79 pst. av BNP til 0,92 pst. av BNP. Det har vore ein markant auke, som regjeringspartia eller andre ikkje bør underslå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) [11:49:09]: Representanten Knag Fylkesnes snakket varmt om SVs lærerløft, og det er for så vidt bra at vi nå kan stå sammen om dette. Men det har ikke vært sånn at vi har stått sammen om det verken i de årene de satt i regjering, eller denne høsten da de la frem sitt budsjett.

Tidligere SV-leder og statsråd i den rød-grønne regjeringen, Erik Solheim, har gitt ut en ganske god bok, hvor han skriver om bl.a. dette, og hvor han sier:

«Da jeg kjempet for ideen om det store lærerløftet i interne debatter i SV, ble det argumentert med at det ikke nytter å kjøre fram læreren, fordi det ikke vil skape noen konflikt med Høyre.»

Hvis man ser på de alternative budsjettene Høyre har lagt frem, og de budsjettene den rød-grønne regjeringen har lagt frem, og senest nå i høst det budsjettet den rød-grønne regjeringen la frem, og hvordan de rød-grønne da etterpå fulgte etter Høyre og Fremskrittspartiet, vil jeg bare spørre Fylkesnes: Hvorfor prioriterte man ikke læreren så høyt?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:50:07]: For det første er jo lærarløftet for SV – i motsetning til for Høgre – eit sett med fleire ting. Lærarløftet handlar om å styrke kompetansen til læraren, men også om å auke talet på lærarar i skolen. Det er nær samanheng mellom kor mange lærarar det er, og kva for læringseffekt ein får. I tillegg kjem det som representanten Asheim er inne på, som er det Høgre er opptatt av når det gjeld lærarløft, nemleg kompetanseheving.

Frå tida då Clemet sat i regjering, og til i dag har det vore ein enorm auke i etter- og vidareutdanning. For det første fekk vi etablert ei varig, statleg ordning som gjekk frå 25 pst. statleg del til 40 pst. statleg del. Framleis får ikkje det den store effekten vi er ute etter, men det har betydd at alle kommunar som har søkt om å få stønad, har fått det i 2012 og 2013. Men vi ønskjer at fleire kommunar skal søkje, og derfor ønskjer vi å innføre ein rett til vidareutdanning.

Bente Thorsen (FrP) [11:51:25]: I Aftenposten presenteres det i dag en ny, norsk skoleundersøkelse. Der heter det at skolene i Finnmark gjør en veldig god jobb. Finnmark kommer dårligst ut av fylkene i studien, men fylkesråd for utdanning – Elisabeth Isaksen fra SV – tror det handler om elevgrunnlaget:

«Jeg tror ikke nødvendigvis det er dårlig kvalitet. I Finnmark er det 50 prosent som ikke fullfører og består eller slutter i løpet av fem år, og med et slikt barometer er det klart at vi er dårligst i landet. Men vi har jobbet veldig mye med å heve kvaliteten. Det er min hypotese at skolene gjør en veldig god jobb, og at resultatet kunne vært veldig mye dårligere.»

Da er mitt spørsmål: Er det så å forstå at det er elevene det er noe galt med, eller er det dette SV mener med å skape kreative og kunnskapsrike elever?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:52:24]: Takk for spørsmålet. Det gir jo ei anledning til å seie litt om fråfallet i dei nordlegaste fylka – spesielt Finnmark.

Når det gjeld det utsagnet til Isaksen, er nok utgangspunktet hennar eit litt anna enn sånn det er å forstå i Aftenposten, og sånn eg også kjenner den politikaren – ein dyktig politikar i Finnmark. Hennar utgangspunkt er at folk bur veldig spreidd i Finnmark. Dette dreier seg om vidaregåande skole. Folk bur veldig spreidd, det er lange reisedistansar, folk må bu på hybel. Vi veit at hybelbuarar er ei veldig utsett gruppe for fråfall i skolen. Studiar m.a. nettopp frå Finnmark viser at det er 50 pst. høgare sjanse for at hybelbuarar fell ut av vidaregåande skole enn dei som bur på staden. Så når ein snakkar om elevgrunnlaget, er nok utgangspunktet meir at Finnmark har heilt spesielle utfordringar, store distansar, som gjer at ein må jobbe litt annleis med å få ned fråfallet der enn andre stader i landet.

Anders Tyvand (KrF) [11:53:32]: Både SV og Kristelig Folkeparti ønsker elleve måneders studiestøtte, og representanten Fylkesnes uttrykker en viss skuffelse over at sentrumspartiene ikke tok pasningen fra den rød-grønne regjeringen videre.

Jeg må jo få lov til å spørre om hvorfor den rød-grønne regjeringen og SV valgte å sende en pasning til oss i stedet for å score selv. Nå har de hatt åpent mål i åtte år, men de har altså ikke gjort noe med det.

Jeg vil bare høre om representanten Fylkesnes er fornøyd med den rød-grønne regjeringen og SVs innsats for å heve studiestøtten de siste åtte årene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:54:15]: For det første – når det gjeld å score mål: Viss vi alle er einige om at vi skal score mål, er det veldig rart at ikkje Kristeleg Folkeparti, Venstre og regjeringa berre sette foten fram og sparka ballen i mål når dei hadde moglegheita til det.

Men for å gå ordentleg tilbake til spørsmålet: Vi har prioritert bustadbygging i vår periode. Det har vore ei prioritering som også studentorganisasjonane har vore einige i. Bustadbygginga har vore på eit prekært lågt nivå – spesielt etter den førre borgarlege regjeringa. Vi har reist det, sånn at vi dei siste fire åra i snitt ligg på rundt 1 000 bustader årleg, med ein veldig høg del – nærare 2 000 – dei siste åra. Det arbeidet må fortsetje, det er veldig viktig. Så klarte vi, og det har vore ein draum for meg som tidligare studentpolitikar lenge – sidan slutten av 1990-talet – å få til studiestønad i elleve månader. Vi fekk det til, men rekninga får sjølvsagt ein effekt på budsjetta dei neste åra. Men eg meiner at vi må leggje det til side og rett og slett prøve å få det til uansett, og da hjelper det ikkje å leggje skylda på kvarandre, ein må berre jobbe saman om å få det til.

Iselin Nybø (V) [11:55:36]: Det er representantens parti, Sosialistisk Venstreparti, som har hatt kunnskapsministeren de siste åtte årene. I denne regjeringstiden ble det satt ned et utvalg som skulle se på behovet for stipendiatstillinger fram mot 2020. Det konkluderte med at det er et stort behov og et årlig behov for inntil 400 stipendiatstillinger fram mot 2020.

Så mitt spørsmål er om representanten er tilfreds med den rød-grønne regjeringens innsats på dette området, sett i lys av at det siste budsjettet som den la fram, kun inneholdt 60 nye stipendiatstillinger, og at det vel var første gang siden 2009 at det ble gitt nye stipendiatstillinger.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:56:25]: Eg trur kanskje aldri at eg kjem til å bli – eller aldri, det er å ta hardt i – men eg kjem ikkje til å vere tilfreds på lang tid når det gjeld satsing på forsking og høgare utdanning. Eg ser på det som eit område der vi verkeleg må komme på eit heilt nytt nivå i Noreg. Det har vi også jobba for i regjering, og vi har fått gjennomslag for ei rekke satsingar. Men det er mange ting som er viktige i eit statsbudsjett, det er mange ting som er viktige i ei fleirtalsregjering, så vi har komme eit stykke på veg.

Det som har gjort høgare utdanning og forsking til eit vekstområde – kanskje dét store vekstområdet – i statsbudsjettet dei siste åtte åra, har vore at vi har fått auka satsinga med 7 mrd. kr frå 2005 til i dag. Med ein realvekst på 32 pst. trur eg ikkje det er nokon annan sektor som har hatt same veksten som forsking. Det har ført til mange stipendiatstillingar også på universiteta. I tillegg har vi fått til rundt 1 000 nye stipendiat- og postdokstillingar i åra våre i regjering. Men som Venstre trur eg det er nødvendig med nye løft for stipendiatar, men også generelt innan forsking framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:57:48]: Det er veldig mye som er bra i Norge, og det betyr også at det er veldig mye som er bra i skolen. Men vi er jo ikke i politikken bare for å skryte av alt som er bra. Vi er også i politikken for å forsøke å gjøre noe med det som kan bli bedre.

Det er to utgangspunkt jeg mener vi skal ha når vi skal forvalte dette samfunnet videre på vegne av både denne generasjonen – folk som har valgt oss – og kommende generasjon.

Det ene er at vi er nødt til å ruste Norge for fremtiden. Vi har nå vært gjennom en god periode i norsk økonomi. Nå ser vi at det kanskje begynner å skrante litt den andre veien, men det har vært en god periode – et godt tiår – i norsk økonomi. Men det er ikke slik at den internasjonale konkurransen kommer til å stoppe. Det er ikke slik at arbeidsplassene kommer til å bli tryggere av seg selv. Det ikke slik at forskning og utvikling kommer til å gå av seg selv. Alt dette må det investeres i. Og denne regjeringen har gjort som Jens Stoltenberg engang sa, da han innførte handlingsregelen og fikk enstemmig tilslutning til det, nemlig at vi skal bruke oljeinntektene på fremtidige investeringer i kunnskap og forskning, i samferdsel og i vekstfremmende skattelettelser.

Den andre grunnen til at vi ikke kan være fornøyde, bl.a. med utgangspunkt i PISA-resultatene, er at vi som samfunn har høye idealer. Vi har sagt det veldig enkelt. Hvis du destillerer det ned, har vi sagt til hver eneste førsteklassing som begynner på skolen: Etter at grunnutdanningen din er ferdig, skal du ha fått med deg de verktøyene du trenger resten av livet. Du skal ha lært deg å lese og skrive. Du skal ha lært deg regning og matematikk, og du skal ha lært deg de andre tingene du trenger for å bli en god samfunnsborger og gå inn i arbeidslivet. Når det løftet ikke oppfylles for alle, når for mange ikke opplever at det løftet blir en realitet, har vi fortsatt en vei å gå. Det er utgangspunktet for at regjeringen både mener det er behov for et lærerløft, for et yrkesfagsløft, for taktskifte i forsknings- og høyere utdanningspolitikken, og for at vi har lyst til å ta et nytt krafttak mot mobbing.

Lærerløftet er denne regjeringens viktigste satsing. Jeg synes det er veldig bra at det nå viser seg at det er stor støtte til denne regjeringens politikk i Stortinget. Det er veldig bra. Men det er verdt å nevne at det ikke alltid har vært slik. Vi overtok et budsjett hvor bevilgningene til det store statlige programmet Kompetanse for kvalitet, som riktignok ble opprettet av den forrige regjeringen, ble videreført i 2014. Det mente vi ikke var godt nok, og derfor gjorde vi noe med det. Vi mente at det ikke holdt bare å rette en pekefinger mot kommunene og si at dere må sende flere lærere på etter- og videreutdanning. Vi gjorde noe med det. Vi økte andelen for alle – statens andel – til 60 pst., og et ekstra krafttak på 75 pst. statlig andel for matematikk- og naturfagslærere. Vi gjorde noe med det.

Tilsvarende på yrkesfagsløft: Det er viktig at vi satser på gode fagarbeidere. Det er viktig at vi tar et krafttak for å få ned unødig teoretisering av yrkesfagene. Derfor gjorde denne regjeringen noe som ikke lå i budsjettet, nemlig: Vi øker lærlingtilskuddet. Så innfører vi en ny ordning med 50 000 kr i belønning for nye lærlingbedrifter. Denne regjeringen gjorde det, det lå ikke inne i det vi overtok.

På forskning sa vi at vi ønsket et taktskifte. En halv milliard, nesten – alt i alt – mer til forskning på dette budsjettet. Den halve milliarden lå ikke inne for to måneder siden – denne regjeringen tok grep, vi gjorde det.

På studievelferd kunne mange ønsket seg mer. Jeg forstår at særlig studentene kunne ønsket seg mer, men tross alt er det opplegget denne regjeringen har lagt fram, med støtte fra flertallet i Stortinget, det største løftet i studentøkonomien siden Kvalitetsreformen ble innført – altså på over ti år.

Til slutt har jeg lyst til å si noe om mobbing. For på skolen dreier det seg ikke bare om at vi skal ha gode lærere, det dreier seg også om at elevene skal kunne føle seg trygge. Denne regjeringen kommer til å gå gjennom mobbepolitikken, ikke fordi det ikke fungerer, men fordi vi ser at det ikke fungerer godt nok. Mobbetallene i dette landet går dessverre ikke ned. Det er for mange barn som går til skolen med en svart liten klump i magen, og da er det veldig vanskelig å konsentrere seg om matematikk.

Vi kommer også til å realisere det som står i plattformen vår, nemlig at utgangspunktet i mobbesaker skal være at hvis det settes på spissen – det håper vi det ikke gjør – og noen må bytte skole, er den soleklare regelen at det er mobberen som skal bytte skole, ikke den som har blitt mobbet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) [12:03:07]: Når en hører kunnskapsministerens innlegg, er det nesten så en skulle tro at han har et slags år 0 for satsing på utdanning, og det er idet han selv trådte inn i de kontorene. Jeg tror vi overlater til andre å sette utgangspunktet for år 0 – vi diskuterer det budsjettet også i dag.

Når det gjelder taktskiftet, spurte vi om det i et spørsmål i forbindelse med statsbudsjettet, hvor vi ba om å få en samlet oversikt over de plusser og minuser som budsjettet innebærer på kunnskapsområdet. Når man ser på dette, og da har jeg ikke tatt med barnehagekuttene, gir virkningen av det man gjør på kunnskapsområdet i 2015, et pluss på rundt 940 mill. kr, men et minus på 1 050 mill. kr. Ifølge PISA skulle det bli et minus til sammen. Jeg lurer på om det var det man mente i valgkampen, at taktskiftet var et taktskifte til et litt roligere tempo.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:04:11]: La meg først si at jeg er altfor konservativ til å tro at det finnes noe år 0. Jeg bare påpekte objektivt sett hva denne regjeringen har lagt på, som ikke den forrige regjeringen gjorde. Og summen av det er over 300 mill. kr ekstra, friske midler til kunnskapsfeltet, som ikke den rød-grønne regjeringen hadde lagt inn.

Hvis man skulle være litt streng og populistisk, kunne man gått gjennom det og sagt at hvis vi skulle fulgt den rød-grønne regjeringens budsjett, hadde det blitt et kutt på 300 mill. kr til etter- og videreutdanning av lærere, et kutt på nesten 80 mill. kr til forbedret og styrket lærlingordning, etc. Arbeiderpartiet har vært med oss på nesten alle ting, bortsett fra at man ikke har ønsket å styrke ordningen for lærlinger med særskilt behov. Det synes jeg er synd.

Så er det nok ikke matematikkunnskapene, men historiekunnskapene som Giske må gjøre noe med, for det sier litt om Arbeiderpartiet når man må se til et budsjett for 2015, som ennå ikke er foreslått, for å vise forskjellene mellom denne regjeringen og opposisjonen. Sannheten er: De rød-grønne ga mindre, vi gir mer fordi vi satser på kunnskap.

Trond Giske (A) [12:05:25]: Selvsagt må man se på virkningen av alle plusser og minuser. Man kan ikke lukke øynene og si: Nei, vi fjerner 11 måneders studiefinansiering, men virkningen kommer ikke før i 2015, så det er egentlig ikke noe kutt. Man kutter med den ene hånden, og man plusser på med den andre.

Og ja, man satser mer på etter- og videreutdanning av lærere. Nå begynte vi den opptrappingen med statstilskudd, så man har fortsatt en vei å gå for å plusse på like mye som vi gjorde. Men greit nok, det er en bra satsing. Men man tar pengene fra elevene. Ja, man satser på forskning, på høyere utdanning, men man tar pengene fra studentene. Det kommer man rett og slett ikke fra. Når man snakker om et taktskifte, må man se på summen av dette. Man bruker 4 000 mill. kr mer i oljepenger og har en nettoøkning til og med i 2014 på under 10 pst. av dette til kunnskap. Er det riktig bruk av oljepenger?

Jeg gjentar spørsmålet mitt: Var taktskiftet ment som et taktskifte til et roligere tempo, eller kan man forvente at man faktisk skal bruke mer penger netto på utdanning i årene framover?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:06:31]: Jeg regner med at representanten Giske er enig i at det er fornuftig å forholde seg til virkningene i budsjettet for 2014. Bare for å se om jeg forstår representanten Giske rett: Han mener altså at fordi man regner med at 11 måneders studiestøtte fra 2015 er tatt bort, blir effekten av et potensielt budsjett som regjeringen skal legge frem, sånn og sånn i 2015. Det er – med all respekt – en meget merkelig måte å regne på, når vi kan forholde oss til budsjetteffektene i 2014. De viser veldig tydelig hva som er denne regjeringens prioriteringer sammenliknet med den forrige. Representantens regjering – da dere satt – sammenliknet med vår, ville kutte ut over 300 mill. kr til etter- og videreutdanning av lærere, representantens regjering ville kutte ut nesten 80 mill. kr i lærlingtilskuddet og representantens opposisjonsparti vil selv ikke være med på et lite løft for at lærlinger med spesielle tilretteleggingsbehov skal få en ekstra mulighet i 2014. Der vil Arbeiderpartiet ha et kutt på 10 mill. kr. Det er – med respekt å melde – ganske merkelig.

Anders Tyvand (KrF) [12:07:48]: Historien om to åtteåringer som ble sittende alene på bursdagen sin, har beveget mange den siste uken. Nå kjenner vi ikke årsaken til at det ikke kom noen gjester i akkurat denne bursdagen, men historien har uansett bidratt til å sette fokus på sosialt miljø i skolen og kampen mot mobbing.

I Bondevik II-regjeringen ble kampen mot mobbing løftet opp som en viktig sak for regjeringen, og den økte bevisstheten ga resultater. På tirsdag kunne vi lese på vg.no at kampen mot mobbing også er en hjertesak for vår nye kunnskapsminister. Vi fikk også høre i hans innlegg nå i dag at dette er noe som opptar statsråden.

Jeg vil gjerne spørre statsråden hva han ønsker å gjøre for å skape et bedre læringsmiljø i skolen utover de 10 mill. kr som Kristelig Folkeparti fikk forhandlet inn i neste års budsjett – om vi kan forvente å se en statsråd som vil følge opp Bondevik-regjeringens ambisjoner i dette arbeidet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:08:54]: På dette området mener jeg det er snakk om ambisjoner på et helt annet nivå enn andre politiske ambisjoner. For jeg mener at ambisjonene våre ikke kan være noe annet enn at så lenge det går ett eneste barn i Norge og gruer seg til å gå på skolen fordi han eller hun blir mobbet, har vi ikke nådd målet vårt. Så kan man godt diskutere om det er realistisk eller ikke, men vi kan ikke ha lavere ambisjoner enn som så.

Dette er en sak hvor makrotallene ikke passer med alle de gode historiene ute på skolene. Det gjøres veldig mye godt arbeid, men tallene viser at mobbingen ikke går ned. Nå er det satt ned et utvalg av den forrige regjeringen – Djupedal-utvalget – som skal gå gjennom deler av mobbepolitikken. Problemet er at det utvalget skal levere i 2015, mens det er en del av de statlig støttede mobbeprogrammene hvis tid går ut i 2014. Det er ting vi er nødt til å gjøre noe med, slik at vi ikke blir stående uten statlig støttede mobbeprogrammer, og så er vi nødt til å gå inn på det aller viktigste, nemlig rektorledelse og skoleledelse, og styrke innsatsen der.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:10:09]: Jeg har lyst til å slutte meg til forrige taler og si at det er bra at statsråden er en så klar forkjemper mot mobbing. Jeg tror det er veldig mange som kjenner seg igjen i det å gå med en svart klump i magen når du kommer til skolen.

Høyre har jo harselert med både frukt og grønt, kulturskoletimer og valgfag osv. Jeg har vært lærer i skolen i tretten år, og jeg vet at unger er veldig forskjellige. De har ulike forutsetninger, de lærer ulikt og de har ulik motivasjon. Jeg er veldig glad for at Høyre ikke har rørt valgfagene, og jeg håper de heller ikke gjør det. Jeg håper også at de innfører arbeidslivsfag, når evalueringen av det viser gode resultater.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden til å fortelle litt om hva han mener om skolens system og innhold, og om det har betydning for elevenes motivasjon og innsats, eller om det kun er læreren, uavhengig av fag, som er den beste motivasjonsfaktoren for elevene.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:11:05]: Det var et stort og viktig spørsmål å besvare på 1 minutt.

La meg bare aller først si at jeg aldri har – håper jeg – harselert med frukt- og grøntordningen. Jeg har heller aldri harselert med kulturskoletimen. Jeg hadde selv seks veldig gode år som kulturskoleelev i Porsgrunn.

Det jeg har sagt, er at det finnes noe som er viktigere å prioritere. Når vi bl.a. ser at resultatene fra PISA-undersøkelsen viser at vi har en reell nedgang i matematikkresultater, må vi styrke det som er aller viktigst i skolen, og det er læreren. Det betyr ikke at en kulturskoletime i skolefritidsordningen ikke kan være fint, det betyr heller ikke at frukt og grønt ikke kan være fint, det betyr bare at det aller viktigste er å bruke penger på læreren. Det gjør denne regjeringen – 300 mill. kr mer enn forrige regjering. Nå har de forrige regjeringspartiene kommet etter, og det er jeg glad for.

Så er det veldig mye som spiller inn for at elevene skal kunne lære på skolen. Mobbing og erting er en ting, læringsmiljø, hvor det heldigvis er forbedringer nå, er viktig, skoleledelse, kommunen som skoleeier, tidlig innsats – alle disse tingene er viktige, og vi prioriterer også veldig mye av det i budsjettet.

Men den største og viktigste prioriteringen er et nytt lærerløft.

Iselin Nybø (V) [12:12:26]: Mange har i sine innlegg snakket om lærernes betydning i skolen, og det har også statsråden gjort ved flere anledninger.

Vi vet at det er ca. 10 000 ikke-kvalifiserte lærere i skolen i dag, og det er en veldig sammensatt gruppe. Det er ikke noen enkle tiltak som kan settes i verk for å gjøre dem i stand til å bli lærere.

Jeg lurer på: Hva har statsråden tenkt å gjøre for å sette disse ikke-kvalifiserte lærerne i stand til å utøve sin jobb på best mulig måte?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:13:12]: Målet er at vi skal få flere av dem til å ønske å bli kvalifiserte lærere. Da tror jeg vi må angripe problemstillingen fra flere innfallsvinkler.

For det første er det et mål at vi skal øke prestisjen til lærerutdanningen enda mer, slik at vi kan få enda flere studenter til å ønske å søke der. Vi burde – og det vet jeg Venstre har vært opptatt av – lage en plan for å se på hvordan man kan få dem som har jobbet lenge som vikarer i skolen, til å ønske å ta den formelle utdannelsen de trenger for å bli lærere. Det er mye forskjellig – noen kan f.eks. ha en ingeniørutdannelse eller en bibliotekarutdannelse, og så trenger de bare pedagogikk og kanskje fordypning i noen fag eller noe sånt for å kunne bli lærere. Så det er det mulig å jobbe med.

Jeg mener også at skolene, kommunene og fylkene må være veldig bevisste på at veldig mye av dette kan de kanskje løse gjennom å bruke lærere som er på skolen fra før. Det er også en innfallsvinkel.

Det siste er at vi vet at mange lærere ikke jobber i skolen, så hvis vi klarer å lokke flere av dem tilbake, om enn bare som vikarlærere i perioder, vil det kunne bøte på problemet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:14:29]: Eg sit på eit spørsmål som eg har stilt før til kunnskapsministeren. Det handlar om studiestøtte. Eg fekk ikkje eit skikkeleg svar på det. Regjeringa og sentrumspartia har valt å dytte på avgjerda – eventuelt ikkje avgjerd – om å auke til elleve månaders studiestøtte fordi ein treng å vite meir, ein treng å greie ut meir.

Eg skal prøve å vere så konkret som mogleg i spørsmålet mitt, slik at eg er sikra eit svar: Heilt konkret: Kva er det ministeren har tenkt å finne ut om studentanes levekår som vi ikkje allereie veit i dag?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:15:13]: Nå er det ingen hemmelighet at denne regjeringen tok ut elleve måneders studiestøtte, og så kom det et vedtak i Stortinget som sa at vi skal både øke studiestøtten, se på økning av lengden og gå gjennom studentenes levekår.

Det vi vet om det, er bl.a. at de siste åtte årene har studentene sakket akterut sammenlignet med norske lønnsmottakere hvert eneste år, rett og slett fordi de ikke har fått noen større økning enn prisstigning. Det betyr at mens folk flest har fått bedre råd, har studentene forholdsmessig sakket akterut hvert eneste år de siste åtte årene. Det er det ene.

Det andre, det vi vet litt mindre om, er f.eks. forholdet mellom studiekvalitet og studiefinansiering. Det finnes forskning på det, og det finnes også norske tall på det, men der er det fortsatt mye mer som er interessant å vite.

Det siste er totalen av studentenes økonomiske situasjon – for veldig mange studenter jobber jo noe ved siden av, og mange får også hjelp fra annet hold. Så det vil det også være interessant å kartlegge.

Men løftet om en bedre studiefinansiering enn det man fikk de foregående åtte år, står fast.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marianne Aasen (A) [12:16:42]: Kunnskap er en av bærebjelkene i et moderne samfunn. Derfor får forskningen en stadig mer sentral plass i samfunnet vårt. Vi får flere forskere, og det bevilges stadig mer penger til forskning. I dette budsjettet fortsetter den satsingen vi hadde under den rød-grønne regjeringen, og det er grunnleggende sett bra. Likevel skal vi kunne forsvare den stadige økningen av penger til forskning, og at forskningen må komme til anvendelse. Vi skal selvfølgelig ha nysgjerrighetsdrevet grunnforskning som basis, men den økte satsingen må ha en hensikt.

Den nye kunnskapen må tas i bruk. Som nasjon må vi bli flinkere til det på nær sagt alle områder: i bedriftene, på sykehusene, i kommunene, i Forsvaret, hos politiet, innen velferdsproduksjon, barnevern og eldreomsorg. Økt bruk av forskningsbasert kunnskap kombinert med innovasjon og utvikling vil gi en bedre offentlig sektor og bedre verdiskapning i bedriftene våre.

Å bruke forskningen må også gjelde skolene våre. Det var en gang slik at i praksis i norsk skole, bygde man mye på tro og lite på forskningsbasert kunnskap. Slik jeg opplever det nå, er det mer slik det bør være – prestene sysler med tro, lærerne med dokumentert kunnskap.

Ikke alle forskningsrapporter får så mye oppmerksomhet i mediene som PISA-undersøkelsen – ikke bare i Norge, men i hele verden. Dette er trolig det mest kjente vitenskapelige arbeidet som gjøres, kanskje med unntak av klimapanelets rapporter. Om klimapolitikk er krevende, er PISA-rapporten desto mer følsomt – for å sitere The Globe and Mail, en kanadisk avis som utgis i Toronto:

«It’s PISA day, and the world is freaking out.»

Et søk i verdens aviser viser at ikke alle viser den nøkternhet som de burde. Mange tar PISA-undersøkelsen ille opp, og det har ført til mye bekymring. Det at de tar det ille opp, er både begrunnet og ubegrunnet. I Østerrike er bekymringen stor for at de ligger langt under OECD-snittet. I USA presterer også elevene under OECD-snittet. I England skylder politikerne på hverandre for dårlige resultater. Skottene er bekymret for at framgangen har stoppet opp. Canada har tilbakegang i matematikk, som bekymrer dem. Litauen er urolig og liker dårlig at de ligger etter Estland, Polen og Latvia. I Finland klør de seg i hodet over hva som skjer med den store tilbakegangen i matematikk. Svenskene snakker om å nedsette en skolekommisjon – de er dypt bekymret. Malaysia er misfornøyd med å være på den nedre del av tabellen, og vil opp i sjiktet til den beste tredjedelen. Og slik kan vi fortsette. Vi er jo også selv en del av dette, ved at vi er misfornøyd med matematikkresultatene.

I parentes kan det bemerkes at det er ren matematikk – faktum er at halvparten må ligge under middels og halvparten må ligge over middels. Målet for alle må jo være noe annet enn å klatre oppover på tabellen. Det må være å bli bedre enn forrige gang, altså framgang. Å bli den beste utgaven av seg selv er et optimalt mål for elever og for en nasjon.

Et barn som begynte på skolen i Norge denne høsten, skal tilbringe 7 800 klokketimer på skolebenken før han eller hun er ferdig med grunnskolen. Etter det venter fra to og opp til sju–åtte år med utdanning for de aller fleste. Det er klart at det hviler et stort ansvar på oss og verdens skoleeiere for å skape trygge, gode skoler, mobbefrie, selvutviklende, med opplevelse av mestring og økt selvfølelse, utvikling av ferdigheter, påfyll av kunnskap – at alle får sjansen til å utvikle evnen til å ta til seg kunnskap resten av livet. Vi vil at alle barn i Norge settes i stand til det, slik at de skal fungere godt senere. Derfor er skolen så viktig, derfor er kunnskap om skolen viktig, og derfor må vi tåle å bli sett i kortene av et stort internasjonalt forskningsprosjekt som PISA.

Men vi skal håndtere denne forskningen som vi håndterer all annen samfunnsvitenskapelig forskning, med varsomhet. Også slike undersøkelser har metodiske svakheter, og det må tas visse forbehold. Og NB, mye som er viktig, blir ikke målt. Likevel, PISA gir oss indikasjoner på hva som fungerer. Hva er det som gjør at man lykkes? Land som har satset på læreren, inkludert en bedre lærerutdanning, gjør det bra. Land som har innført heldagsskole, og som har gått vekk fra nivådeling, har klar framgang. De som har kuttet ut at elevene må passere et visst faglig nivå før neste trinn, dvs. dumpeklasser, gjør det bedre. I land hvor foreldrene følger opp barna tett, ser man en klar positiv effekt.

Et viktig funn dreier seg om dyktighet i matematikk – om man skal gå etter evner eller innsats. I noen land som gjør det bra, typisk Sørøst-Asia, tror de at alle kan bli bra i matte, bare de jobber hardt nok, for det handler ikke om evner eller arv, det handler om holdninger. Det mener jeg kan være en inspirasjon å ta med seg i norsk mattedebatt også.

Henrik Asheim (H) [12:21:58]: I den norske skolen har vi mange flinke lærere som hver eneste dag gjør en av de viktigste jobbene i samfunnet vårt. De underviser og engasjerer elevene, de tar med seg jobben hjem og retter prøver, forbereder konferansetimer og gjør alt de kan for å se sine elever strekke seg litt lenger hver eneste dag.

Lærerne i den norske skolen har jobbet hardt med å gjennomføre Kunnskapsløftet, som ble vedtatt av den forrige borgerlige regjeringen, og som ble implementert under den rød-grønne regjeringen over de senere årene.

En viktig del av denne reformen da den ble vedtatt, var å satse på etter- og videreutdanning av lærerne. Det ble lagt opp til en etter- og videreutdanningsplan som var ti ganger større enn i Reform 97, nettopp fordi gode lærere skulle få bli enda bedre. Dette ble også fulgt opp av den rød-grønne regjeringen, noe det er all grunn til å rose dem for. Men dessverre ble ikke satsingen videre utvidet. Fremfor å fortsette å øke antallet lærere som skulle få etter- og videreutdanning, stoppet nivået opp der Kunnskapsløftet opprinnelig la det. Kapasiteten til etter- og videreutdanning ble ikke økt på høyskolene, og det ble ikke satt av nok penger til at kommunene hadde råd til å prioritere dette i tilstrekkelig grad. Sakte, men sikkert måtte lærerløftet vike for andre forslag og tiltak i skolen når budsjettene økte. Kunnskapsløftet begynte rett og slett å spore av.

På tross av at stort sett alle partier var enige om å satse på lærerne i den valgkampen vi har lagt bak oss – og Arbeiderpartiet lovte til og med å doble satsingen i denne perioden – kom sannheten for en dag da de rød-grønne partiene skulle legge frem sitt forslag til statsbudsjett for 2014. Der ble det klart at det ikke var satt av en eneste ny krone til etter- og videreutdanning av lærere utover nivået i inneværende år. Da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la frem sin nye skolepolitikk, økte de etter- og videreutdanningsbudsjettet med over 300 mill. kr, sammenliknet med de rød-grønnes forslag.

I ettertid har også de rød-grønne partiene fulgt etter. Det er bra, men jeg registrerer at det budsjettet de selv hadde laget, og som ville blitt vedtatt i denne sal dersom de vant valget, ikke prioriterte penger til økning. Det er veldig positivt at vi i komiteen nå er tverrpolitisk enige om å gi lærerne det løftet de har bedt om, men de rød-grønne måtte altså i opposisjon før man kunne få den enigheten på plass.

Årets PISA-undersøkelse viste at Norge har et realfagsproblem. Selv om mye er bra i norsk skole, er det slik at vi henger etter i matteprestasjoner. Dette er alvorlig, ikke minst fordi vi vet at elevenes realfagskompetanse også henger sammen med drop-out-statistikken. Utviklingen for gruppen som får karakteren 1 på eksamen på 10. trinn, har økt fra 2,8 pst. våren 2008 til 11,7 pst. våren 2013.

I videregående opplæring vet vi at 65 pst. av dem som ikke fullfører Vg1, stryker i et matematikkfag. Dette viser at matematikk er det viktigste barrierefaget for gjennomføring av videregående opplæring. Derfor gjør det nye flertallet noe med det.

Flere har i den offentlige debatten etter PISA-undersøkelsen advart mot å få «PISA-panikk». Det er jeg enig i, panikk er aldri bra, men det er like farlig om vi får «PISA-pasifisme», at vi blir så opptatt av ikke å snakke om problemene i skolen at vi heller ikke tar signalene og resultatene på alvor. Derfor er det svært positivt at vi i dag vedtar mange tiltak for å løfte nettopp realfagene, og særlig matte. Budsjettet som i dag vedtas, gir kommunene et ekstra incentiv til etter- og videreutdanning av lærerne i nettopp realfag. Statens andel øker her til 75 pst., slik at enda flere realfagslærere får den etter- og videreutdanningen de selv sier at de ønsker seg. De økte plassene til etter- og videreutdanning øremerkes til realfag. Denne øremerkingen er de rød-grønne partiene fortsatt imot. De har altså blitt med på flere plasser, men vil ikke øremerke økningen til det vi vet er den største utfordringen for den norske skolen, nemlig realfagene.

I tillegg styrkes de nasjonale sentrene for realfag, og man utvikler et tettere samarbeid med næringslivet gjennom Nasjonalt forum for realfag.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen må altså igjen gå foran i skolepolitikken. Kanskje kommer de rød-grønne etter om noen år, slik de også gjorde i høstens budsjettbehandling.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Sivert Haugen Bjørnstad (FrP) [12:27:04]: Kunnskap, innovasjon, teknologi, forskning og utvikling er noe vi alltid har vært gode til å utnytte i Norge. Ja, det har faktisk vært helt avgjørende for at vi har fått den velferden og den velstanden vi har i dag. I et land som har blant verdens høyeste kostnader og lønninger, er det helt avgjørende at denne utviklingen fortsetter, og at vi blir enda bedre enn hva vi er i dag. Så lenge vi er dyrest, men best, skal det nok gå bra også framover.

Men da er noen av de signalene vi får og har fått både fra tester, undersøkelser og også fra ansatte og elever i utdanningssektoren, faretruende. Det er faktisk, som kunnskapsministeren sa forrige uke, slik at vi har et realfagsproblem i Norge, både i grunnutdanningen og oppover i systemet.

Både Fremskrittspartiet og Høyre gikk til valg på store ambisjoner for Norge. Et av de punktene som skilte seg særlig ut, var satsingen på kunnskapssamfunnet. Der Arbeiderpartiet og de andre sosialistiske partiene virket å være litt satt og fornøyd, hadde vi større ambisjoner for å realisere kunnskapssamfunnet. Det har vi fortsatt, og dette budsjettet er en god start på akkurat det.

PISA-resultatene kom forrige uke. Det var ikke spesielt lystig lesing. Mange av de landene som gjør det bedre enn oss, er fra Asia. Men det er ikke så farlig, sier noen rød-grønne politikere og ulike interesseorganisasjoner. Det er uansett vanskelig å eksportere utdanningssystemer, sies det. Jeg er litt mer bekymret enn dem. Det er helt riktig at det er vanskelig å eksportere systemer fra et land til et annet. Noe som funker i et land, funker ikke nødvendigvis i et annet land. Men det er nå engang slik at Norge har en av de sterkest internasjonalt orienterte økonomiene i hele verden. Hva betyr det? Jo, det betyr at vi konkurrerer med hele verden, også Øst-Asia. Alt vi eksporterer, må være bedre enn det de asiatiske landene produserer, siden vi ikke kan være billigere.

Det som er særlig bekymringsfullt, er at veldig få klarer å løse de aller vanskeligste oppgavene i matematikk. Dette problemet forplanter seg videre i utdanningssystemet. Vi vet at nærmere halvparten av dem som starter på ingeniørutdanningen, faller fra, og vi vet også at mangelen på teknologer har økt kraftig. I 2005 manglet vi 5 000 teknologer, i dag mangler vi et sted mellom 16 000 og 18 000.

Universitetene og høyskolene er mer internasjonalt orientert enn det barne- og ungdomsskoler og videregående skoler er. Og hva er det UH-sektoren sier er problemet? Jo, de studentene som kommer inn, har for dårlig og for lite kunnskap i realfag, særlig i matematikk. Det er alvorlig, og det er blant hovedgrunnene til at vi nå satser stort på akkurat det.

Det er som sagt vanskelig å eksportere utdanningssystemer – det er greit. Men det handler nok også litt om kultur. Hva gjør andre land for å stimulere også de aller, aller beste? Komiteen skal heldigvis om ikke så altfor lenge på tur til Singapore. Kanskje vi får sett noe av det der. Det handler nok om langt mer enn å bevilge penger over statsbudsjettet.

Regjeringen satser på høyere utdanning. Faktisk har det aldri vært satset mer på høyere utdanning enn hva det gjøres akkurat nå. Det er mange grunner til at vi gjør det, men det viktigste er selvsagt at vi skal være best mulig rustet for framtiden og den konkurransesituasjonen vi er i i dag og kommer til å være i i lang tid.

La meg ta et eksempel – mulig det er lite, men det viser en retning: Regjeringen foreslår å gi 50 mill. kr til modernisering av utstyrsparken i ingeniørutdanningene i 2014. Regjeringen tar på alvor ett av de viktigste rådene fra NOKUTs evaluering av utdanningen. Skal vi få de kloke hodene til å bli enda klokere, kreves det god tilgang til funksjonelle laboratorier og gode verksteder. Rundt hundre stipendiatstillinger, økt kapasitet i UH-sektoren for at flere lærere kan ta etter- og videreutdanning, bedre og mer støtte til studenter i utlandet og et styrket NOKUT er andre gode og viktige eksempler.

I forhold til regjeringen Stoltenbergs budsjett er kunnskap, skole og utdanning en av de klare vinnerne i vårt tillegg. At de rød-grønne partiene nå kommer springende etter på forslag etter forslag, tar jeg som en stor tillitserklæring til denne regjeringen og særlig denne regjeringens kunnskapspolitikk. Det er heldigvis flere som også har den tilliten: Hilde Wibe i Abelia uttaler:

«Vi har lett med lys og lykte etter noe negativt, men vi har sjelden sett en så tydelig dreining i riktig retning mot mer kunnskap, forskning og innovasjon».

Jeg skulle gjerne ha prøvd å si det bedre selv, men det klarer jeg ikke.

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:32:10]: Under lanseringen av Horizon 2020 i Oslo sist fredag ble det gjort et poeng av at generaldirektør Robert-Jan Smits i DG forskning hadde merket seg «hvileskjæret» i Norges forskningssatsing. I sitt tilsvar påpekte kunnskapsministeren at Robert-Jan Smits nå måtte glemme dette ordet, og det nye ordet han måtte lære seg, var «taktskifte».

For nå varsler regjeringen et taktskifte i norsk forskningsinnsats, der innsatsen for å utvikle Norge som kunnskapsnasjon intensiveres. Investeringer i forskning og utvikling er helt sentralt for næringslivets fremtidige konkurranseevne. Dette gjelder ikke minst innenfor marin sektor.

Gjennom tilleggsproposisjonen foreslår regjeringen å øke investeringen til forskning med over 320 mill. kr, sammenlignet med Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag. For å lykkes i fremtiden må vi lykkes i å overføre forskningsresultater til markedsresultater. Bevilgningene må omdannes til forskning, og forskningsresultatene må omdannes til nye kroner. Dette er regjeringens oppskrift for å oppfylle Sundvolden-erklæringens målsetting om økt verdiskaping i fastlandsøkonomien. Regjeringen foreslår derfor en betydelig satsing på næringsrettet forskning.

For å lykkes i fremtiden må vi også satse på strategisk viktige områder for Norge. Marin sektor er nettopp et slikt område. Forskning på teknologi, bærekraft og nye marine næringer er avgjørende for å fremme sjømatnæringens vekstpotensial.

Dette påpekes i SINTEF-rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050». I rapporten skisseres det et potensial for en fremtidig seksdobling av omsetningen i marin sektor, gitt at bestemte premisser er på plass. Økt investering i marin FoU er ett slikt premiss.

For å få til retningsendringene denne regjeringen ønsker, har vi i budsjettet for neste år bl.a. reversert tiltakspakken for hvitfisknæringen.

Vi ønsker fremtidsrettede tiltak for å styrke lønnsomheten i fiskerinæringen. Regjeringen mente at en rekke av tiltakene i hvitfiskpakken svekket insentivene for den omstillingen næringen må ta, og at det bidro til å befeste, snarere enn å endre de underliggende faktorene som påvirker lønnsomheten.

Spørsmål knyttet til kvalitet, markedsforskning, levendelagring, teknologiutvikling og bærekraftig havbruk er fortsatt prioritert innenfor forskningsbevilgningene.

Vi er stolte over å foreslå hele 55 mill. kr mer til marin forskning i 2014, sammenlignet med 2013. Midlene skal bl.a. gå til havbruksforskning, økt forskning på bioressurser fra havet, teknologiutvikling og markedsforskning gjennom Norges forskningsråd.

Gjennom Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet styrker vi overvåkingen av havbruksnæringens miljøpåvirkning. I tillegg sørger vi for et løft på 15 mill. kr til økt overvåking av fremmedstoffer i sjømat i regi av forskningsinstituttet NIFES.

Denne styrkingen skjer samtidig som vi nå gjennomfører den største investeringen i havforskning noensinne, nemlig byggingen av et nytt, isgående forskningsfartøy til 1,4 mrd. kr. Den 29. november hadde jeg gleden av å overvære at byggekontrakten ble underskrevet. Et nytt isgående forskningsfartøy vil være viktig både for miljø- og polarforskning og for ressursforskning i nordområdene. Fartøyet vil være ferdig bygd i 2016, og i ordinær drift fra starten av 2017.

Det er ingen grunn til bekymring for ressursforskningen i Norge. Havforskningsinstituttet bruker om lag 400 mill. kr årlig til ressursforskning, og evalueringen av Havforskningsinstituttet i 2012 slo fast at instituttets fiskeriforskning er bunnsolid.

Norges deltakelse i Horizon 2020 vil gi ytterligere mulighet til å satse på forskning innenfor den blå sektor. På et møte med den portugisiske landbruks- og havministeren i Lisboa mandag denne uka diskuterte vi muligheten for norsk-portugisisk samarbeid om marin forskning. Det er allerede etablert kontakt mellom Havforskningsinstituttet i Bergen og tilsvarende organisasjon i Portugal. I likhet med Norge er Portugal en stor havnasjon, og et samarbeid på dette feltet vil derfor være i begge lands interesse.

Prioriteringene som er gjort i budsjettet for 2014, vil bidra til å øke lønnsomheten i sjømatnæringen og skape økt grobunn for nye viktige marine næringer. Å realisere ambisjonen om å gjøre Norge til verdens fremste sjømatnasjon krever langsiktig satsing på forskning. Havforskningen videreføres i 2014 på et høyt nivå, men samtidig avsettes det nå nye forskningsmidler som skal bidra til å møte utfordringer knyttet til videre vekst i havbruksnæringen.

Det overrasker meg at opposisjonen har kritisert regjeringens prioritering, og at man ikke ser at nettopp dette er nøkkelen til at Norge kan bli verdens fremste sjømatnasjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) [12:37:25]: Jeg vil først takke fiskeriministeren for et innlegg med mange gode momenter, og mye er jeg også enig i. Hun har også et engasjement på feltet. Men det er mulig at hun nå blir historisk, som den siste fiskeriministeren som deltar i Stortingets behandling av forskningsbudsjettet, for fra nyttår blir altså forskningsbudsjettet og forsknings- og utviklingsavdelinga flyttet fra fiskeriministeren til næringsministeren. Det utgjør en tredjedel av Fiskeri- og kystdepartementets budsjett.

Norsk fiskeriforvaltning er kåret til verdens beste opptil flere ganger på rad. Koblinga mellom forskning og forvaltning har vært helt avgjørende for at vi har hatt de fiskeribestandene vi har, og en god forvaltning. Nå brytes den direkte koblinga mellom ressursforvaltning og ressursforskning. Jeg lurer på hvorfor regjeringa mener at fiskeriministeren ikke er den best egnede til å ivareta hele dette feltet – koblinga mellom ressurs og forskning, som har tjent Norge svært godt.

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:38:28]: Jeg er veldig glad for å få dette spørsmålet fra representanten Martin Henriksen, for det gir meg mulighet til å oppklare det som åpenbart er en misforståelse. I det nye Nærings- og fiskeridepartementet fra nyttår er vi to statsråder, men vi har ett sett med felles fagavdelinger. Det betyr at jeg har samme tilgang til og samme mulighet til å påvirke og bli betjent av det som er den nye forsknings- og innovasjonsavdelingen i det nye Nærings- og fiskeridepartementet.

Jeg mener det er en vinn-vinn-situasjon at vi får til denne koblingen nå for en fiskerinæring som er i ferd med å bli stor, stor industri i Norge, vi kommer tett på virkemidlene, vi får en stor og effektiv forsknings- og innovasjonsavdeling, og vi får ikke minst nærkontakt med handelspolitikken, som er helt avgjørende for at vi skal få god markedsadgang og gode handelsavtaler som også bygger opp under den næringen.

Martin Henriksen (A) [12:39:30]: Det høres ut som om det ikke har vært noen sånn sammenheng før, og at tidligere fiskeriministre ikke har kunnet påvirke handelspolitikken, innovasjons- og virkemiddelapparatet Innovasjon Norge, osv. Men det har man da vitterlig gjort.

Jeg har en kommentar og et spørsmål til fiskeriministeren når det gjelder den satsinga på forskning som hun og andre representanter her i salen trekker fram.

På det som i hvert fall enn så lenge er fiskeriministerens budsjett, er det en økning på 35 mill. kr, bl.a. 10 mill. kr til teknologisatsing i havbruk. Og det framstilles som en økning. Samtidig på det samme budsjettet, om enn i en annen komité, kuttes det 34 mill. kr til marint verdiskapingsprogram, som er anvendt, næringsrettet teknologiutvikling for en hvitfisknæring som sliter. Mens havbruk går godt. Totalt sett kommer vi ut med et netto kutt på dette området.

Jeg lurer på hvorfor fiskeriministeren mener at det er de næringsrettede tiltakene til den industrien som sliter, som skal være med og betale for forskningsøkninga til en industri og en næring der kassaapparatet nå går varmt.

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:40:35]: Jeg prioriterer forskning. Vi har da også lagt fram et budsjett som betyr at bevilgningen til marin forskning er økt med 55 mill. kr. Det gir oss en stor og bred forskningsinnsats innenfor dette fagfeltet sånn som det er i dag.

Det satses på hvitfisk, det satses på havbruk, og det satses på miljøpåvirkninger. Det satses i det hele tatt på forskning på bred front for at dette er en næring som vi skal greie å løfte videre. Altså: En seksdobling av verdiskaping innenfor marin sektor kommer ikke uten en solid forskningsinnsats.

Jeg synes egentlig det er ganske frimodig at man står her og kritiserer det som faktisk er økte forskningsbudsjetter, mens den forrige regjeringen ble mest kjent for at de innvilget seg et hvileskjær innen forskning.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:41:35]: Eg håper vi kan halde oss for gode til å halde oss til avisoverskrifter når vi skal omtale tidlegare regjeringars forskingsinnsats. Lat meg gjenta: Den tidlegare regjeringa auka forskinga med 32 pst. realvekst – 32 pst. Det er 7 mrd. kr meir enn da den førre borgarlege regjeringa satt ved roret. Berre lat det vere sagt.

Så til ei oppfølging av det representanten Henriksen var inne på. Ein må gå breitt til verks for desse spennande næringane som havet representerer. Anten det er oppdrett eller fiskeri, så er det statlege verkemiddelapparatet utruleg viktig. Så kjem dette budsjettet, og ein legg ned Fiskeridepartementet, ein kuttar kraftig i Fiskeridirektoratet, og så kjem det ein serie med kutt på direkte næringsretta tiltak på feltet, rett nok frå ein anna komité, og så kjem den vesle auka, som er gledeleg, men som er henta frå (…). Kva er responsen til fiskeriministeren på det?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:42:42]: Det er et helt riktig grep å slå sammen Næringsdepartementet og Fiskeridepartementet. Det gir denne næringen ny oppdrift, det gir den en tett påkobling til en mye større innovasjons- og forskningsavdeling og til et helt annet apparat for å analysere det som er viktige grunnforutsetninger for næringen videre. Man kommer ikke utenom at her ligger det påplussinger til forskning på svært mange viktige områder.

Så vises det her til at det er kutt – altså et kutt på 4 pst. i bevilgningene til Fiskeridirektoratet. Det er ikke mer enn man må kunne forvente, at man også i statlig sektor skal effektivisere, jobbe mer effektivt i sin hverdag. Det kommer ikke til å påvirke det som er de store, tunge satsingene innenfor overvåkning og innenfor kontroll. Vi mener at vi har laget et opplegg for 2013 som ivaretar de hensynene som må ivaretas hvis vi ønsker å bygge stein på stein – å bygge denne næringen seks ganger så stor, som jo dette huset mener, innen 2050.

Trond Giske (A) [12:43:56]: Når vi blir spurt om hva vi skal leve av «etter oljen», som nok er en stund til, så er helt åpenbart sjømat og den fantastiske marine biologien ett av svarene. Vi ser at dette er en næring som har gått fra å være en tradisjonell primærnæring, til en meget forskningsintensiv, veldig avansert næring, hvor dette med ny kunnskap og utvikling av forskningsresultater er helt essensielt.

Da har vi altså en regjering som stripper fiskeriministeren for forskningsansvaret.

Mitt spørsmål er ganske enkelt: Synes fiskeriministeren at det er en fordel eller en ulempe for satsingen på denne fantastiske framtidsnæringen at man nå har en fiskeriminister som fratas hele forskningsporteføljen, og som ikke kan gjøre den helt logiske koblingen mellom forskningsinnsatsen, forskningsutviklingen, forskningsmiljøene og den øvrige fiskeripolitikken?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:44:58]: Jeg må igjen berolige opposisjonen og representanten Trond Giske med at det er altså ikke sånn at fiskeriministeren «strippes» for forskningsmessig ansvar. Det er faktisk sånn at fiskeriministeren kommer til å ha det konstitusjonelle ansvaret for forskning, for de instituttene og for de organene som er helt sentrale virkemidler på området innenfor fiskeriområdet. Så jeg skjønner ikke hvor man har det fra at ikke fiskeriministeren også i fremtiden skal være utrustet med de verktøyene som er nødvendige for å sikre at vi har det fokuset og får det trykket på forskningen og innovasjonen på dette området som er nødvendig for å utvikle næringen videre.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:45:50]: Jeg tenkte jeg bare skulle slenge meg på representant Giske og spørre fiskeriministeren om hun synes det er en fordel eller en ulempe ikke bare å fratas ansvaret for forskningsmidler, men at det rett og slett også kuttes i forskningsmidler innenfor landbruksministerens område, og om det vil bidra til innovasjon og et robust og framtidsrettet landbruk i framtida.

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:46:18]: Jeg skjønner at representanten Tingelstad Wøien og opposisjonen er uenig i noen av de disposisjonene som regjeringen har gjort i forskningsbudsjettene og opplegget for neste år. Det får så være. Men jeg føler meg veldig trygg på at vi både har en større satsing enn den forrige regjeringen, at vi har en enda bedre vektlegging av den næringsrettede forskningen, at vi er tydelige på at vi har viktige satsinger som vi skal realisere i årene fremover, og ikke minst at vi har en regjeringsplattform som er langt mer ambisiøs enn den som foregående regjering hadde på dette området.

Martin Henriksen (A) [12:47:02]: Hvordan samarbeidet er mellom næringsministeren og fiskeriministeren, skal ikke jeg legge meg borti.

Men når statsråden nå nettopp sa at hun kunne berolige Stortinget med at hun fremdeles var konstitusjonelt ansvarlig for forskninga, må jeg spørre fiskeriministeren igjen om det er næringsministeren eller fiskeriministeren som skal ha ansvaret for det som tidligere var forskningsavdelinga i Fiskeri- og kystdepartementet, og som dermed skal være konstitusjonelt ansvarlig.

Stortinget kan bare forholde seg til en statsråd av gangen. Hvordan fiskeriministeren og næringsministeren velger å samarbeide, skal ikke vi legge oss bort i. Men så vidt jeg har oppfattet, er det ganske klart at det nå er næringsministeren som er konstitusjonelt ansvarlig for de virkemidlene som ligger på forskning og på innovasjon, f.eks. marint verdiskapingsprogram, som den tidligere fiskeriministeren hadde ansvaret for.

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:47:58]: Det er, som jeg allerede har svart, fiskeriministeren som skal være og som fortsatt blir konstitusjonelt ansvarlig for de forskningsinstituttene og for de forskningsområdene som er de sentrale verktøyene på fiskeriområdet. Så la det ikke herske noen tvil om at det fortsatt er fiskeriministeren som skal ha det fulle og hele ansvaret for å sikre at denne næringen får den oppdriften den trenger, og den satsingen på forskning den trenger, i årene fremover.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Christian Tynning Bjørnø (A) [12:48:44]: Noen har vært rimelig høye og mørke og kastet en dom over skolen og de rød-grønnes skolepolitikk etter hele åtte år i regjering. Det skjedde bl.a. en tirsdag i forrige uke.

Jeg er enig i at vi ikke er i mål. Jeg er enig i at PISA viser at vi har et potensial for å gjøre det bedre, særlig i realfagene. Det skal vi ta alvorlig. Det er derfor den rød-grønne regjeringen har beredt grunnen etter hele åtte år i regjering. For vi vet ganske mye om hva som skal til for å lage en god skole.

For det første handler det om læreren. Derfor har vi fått på plass en varig statlig ordning for videreutdanning av lærere på nesten 0,5 mrd. kr. Derfor er også vi med på de påplussingene som gjøres i tilleggsproposisjonen, til etter- og videreutdanning. Vi har endret lærerutdanningen. De nye lærerne vil være jobbsøkende neste skoleår – lærere med mer faglig spesialisering og mer spesialisering på trinn. Lærerne er skolens viktigste ressurs. Lærerne skal ha en god utdanning og sikres faglig påfyll. Her er det fortsatt en vei å gå og fortsatt et rom å fylle.

Så handler det om å starte tidlig. Derfor har vi etter hele åtte år i regjering sørget for nesten 63 000 flere barnehageplasser. Etter hele åtte år i regjering er det blitt fem uketimer ekstra i norsk, matematikk og engelsk på første til fjerde trinn.

Suksessen i Finland har handlet mye om det å starte tidlig. Imidlertid ser man nå en nedgang i de finske resultatene. Fra forskerhold blir det forklart med at det var økonomisk tilbakegang i Finland på 1990-tallet, noe som gjorde at færre barn gikk i barnehage enn i dag. I Norge nådde vi målet om full barnehagedekning i forrige stortingsperiode. Det betyr at i framtidens Skole-Norge vil betydelig flere barn ha gått i barnehage enn tidligere.

Så handler det om et godt fysisk læringsmiljø. Derfor har vi etter hele åtte år i regjering lagt til rette for at 1 300 skoler har blitt pusset opp ved hjelp av rentekompensasjonsordningen – bedre arbeidsmiljø for lærere og elever, gode forutsetninger for læring.

Så handler det om mye mer. Derfor har vi etter hele åtte år i regjering sørget for at elevene har fått tilbud om leksehjelp, innført mer fysisk aktivitet i skolen, satset på kulturskoletimen og på toppen av det hele gitt elevene en pære av og til. For en pære gjør jo godt for elever – akkurat som f.eks. ansatte i et departement.

Vi har satset på helsesøstertjenesten, vi har underskrevet Manifest mot mobbing, vi har opprettet forsøk med beredskapsteam, og flere lærere har fått etterutdanning i klasseledelse. Så ser vi av PISA-undersøkelsen at læringsmiljøet har blitt bedre. Det er blitt mindre uro, men det er fortsatt altfor mange som opplever å bli mobbet. Den siste ukens offentlige debatt understreker en sterk fellesskapsdugnad for bekjempelse av mobbing. Jeg tror at vi alle har vært i en situasjon der vi har visst, men ikke gjort nok. Det må vi slutte med – som kamerat, foreldre, tante, nabo eller lærer.

En høy og mørk Høyre-mann sa tirsdag i forrige uke – og jeg snakker ikke om kunnskapsministeren – at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har lagt om skolepolitikken betydelig. Hvis den betydelige omleggingen handler om at man for første gang tar fra elevenes timetall og goder for å finansiere skoletiltak, er jeg enig i at det i hvert fall kan kalles en betydelig omlegging av praksis. Men tiltakene det er omfordelt til, er det liten uenighet om – verre er det med der man har tatt pengene fra. Vi i Arbeiderpartiet har andre ting enn skattekutt på ønskelisten til jul. Derfor har vi råd til både pærer, lærlingtilskudd og studiepoeng i matte. For skolen blir det faktisk en satsing med positivt fortegn, en satsing som vil gi resultater. Men det som bekymrer meg, er hvis partiene gjør alvor av den betydelige omleggingen av skolepolitikken som faktisk står i partiprogrammene deres – privatisering av fellesskolen og karakterer fra femte klasse, for å nevne noe. Jeg skal vokte dette som en hauk. La oss gjøre det vi er enige om, det vi vet virker. Norsk skole er for viktig til å gjøre noe annet. Vi er på vei.

Kent Gudmundsen (H) [12:53:55]: Nylig la Statistisk sentralbyrå fram rapporten «Forecasting demand and supply of labour by education». Den viser etterspørsel og tilbud for 20 utdanningsgrupper, hvor de her sammenlignes.

Det framkommer ikke spesielt overraskende at vi har et klart behov for flere fagarbeidere om vi skal kunne møte framtidig vekst og ta i bruk de mange mulighetene vårt langstrakte land tilbyr. Samtidig bekreftes trenden at stadig færre uten fullført videregående opplæring får innpass i arbeidsmarkedet. Det viser derfor med tydelighet behovet vi som samfunn har for nettopp å lykkes med det 13-årige skoleløpet.

En av vår tids største utfordringer er derfor å redusere frafallet i videregående opplæring. Det er beklagelig å se at statistikken fra gjennomføringsbarometeret i år, for andre år på rad, viser en nedgang i antall ungdom som fullfører videregående opplæring innen fem år. Med de siste nedslående resultatene fra PISA-undersøkelsen friskt i minne, i sentrale fag som matematikk og naturfag, er det mye som tegner for et behov for en ny kurs i utdanningspolitikken, når vi alle vet at frafallet starter mye før enn i videregående skole.

Et av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens fremste mål er å realisere kunnskapssamfunnet. Da må vi som politikere prioritere de tiltakene som gir størst effekt. Vi må sikre at elever som starter på videregående opplæring, får med seg nødvendig grunnleggende ferdigheter fra grunnskolen.

Tidlig innsats og lærerløftet til regjeringen er helt sentralt om vi skal lykkes i å skape en skole hvor flere fullfører og består. Men vi må også sette inn tiltakene der vi vet at de gir størst effekt. I videregående opplæring velger om lag halvparten av vår ungdom yrkesutdanning. Det er mange dyktige ungdommer, men likevel fullfører bare 15 pst. av årskullet med en yrkeskompetanse. Hvert år står 6 000 elever uten læreplass, samtidig som vi vet at hver tredje bedrift vurderer å ta inn en læring.

Det er derfor svært gledelig at vi endelig har fått en regjering som tar grep og starter en skikkelig satsing på yrkesfagene. I tillegg til lærerløftet, som får stor betydning også for videregående opplæring, får vi nå en etterlengtet ekstrasatsing på tilskuddet til bedrifter som tar imot lærlinger, samtidig som vi også får et etableringstilskudd på 50 000 kr. Det er et viktig bidrag for å få flere av bedriftene ned fra gjerdet og inn som lærebedrifter. I tillegg styrkes ordningen med yrkesretting av fellesfagene, sånn at vi faktisk får 900 flere lærere i fellesfagene – med en etterutdanning og yrkesretting av dem.

Praksisbrevordningen styrkes med 10 mill. kr – som en anerkjennelse til at det ordinære utdanningsløpet ikke passer for alle, samtidig som man kan ta fagbrev senere sammen med vekslingsmodellen, som styrkes med 5 mill. kr. Det åpner for at flere kan få et mer yrkesrettet og praksisrelatert utdanningsløp. Og ikke nok med det: Styrking av hospiteringsordningen medfører at flere lærere – og skoler – kan få oppdatert sin kunnskap om det siste innenfor yrkesfagene de underviser i.

Budsjettprosessen de siste ukene må ha vært en krevende øvelse for de rød-grønne. Først etter at de har kommet i opposisjon, velger de å springe etter satsingen på bl.a. lærere og yrkesløftet til Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Under finansdebatten ivret de etter å fortelle i hvilken gal retning dette budsjettforliket tar landet og hvilket kaldt samfunn som skapes, for så å springe etter nøyaktig de samme skolesatsingene, med ett unntak. Det er særdeles merkelig at det de rød-grønne ikke velger å prioritere, er nettopp noen av de tiltakene som er rettet mot dem som står bakerst i køen for å få seg læreplass. Det viser dessverre hvor langt det er mellom ord og handling hos enkelte i denne sal.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens satsing på lærlinger med behov for særskilt tilrettelegging viser hvilke partier som ser enkeltmennesker og legger til rette for en skole der flere får muligheten til å fullføre og bestå.

Vi har fått en regjering som vil bygge tillitssamfunnet, en regjering som vil bygge samfunnet nedenfra og som har tillit til enkeltmennesker og lokalsamfunnet, og som vil realisere potensialet langs vår langstrakte kyst – en regjering som bygger kunnskapssamfunnet. Norge kan aldri konkurrere på lønn, derfor må vi bygge tillitssamfunnet hvor ting løses på lavest mulig nivå. Vi må bli et kunnskapssamfunn hvor alle bidrar med sin fagkompetanse, slik at vi løser ting smartere, bedre og mer framtidsrettet.

Tone Merete Sønsterud (A) [12:59:05]: Stortinget kan se tilbake på to stortingsperioder hvor kirkespørsmål har stått sentralt. At alle partiene samlet seg rundt et kirkeforlik i 2008, etter Norges største gruppearbeid, som tidligere kirkeminister Trond Giske har kalt det, er historisk. Det er derfor en samlet komité som ser positivt på at regjeringa vil videreføre en politikk som er i tråd med det inngåtte kirkeforliket.

Det er viktig at Den norske kirke opprettholdes som en åpen, landsdekkende, demokratisk og inkluderende folkekirke. Tro, religion og livssyn spiller en viktig rolle i det norske samfunnet, både for fellesskapet og for enkeltmennesker.

I et stadig mer flerkulturelt samfunn vil dialog og fruktbar sameksistens på tvers av kulturelle og religiøse forskjeller være nært knyttet til den enkeltes kunnskap om egen tro og religiøse identitet.

Komiteen mener at trosopplæringsreformen i Den norske kirke er viktig, men tros- og livssynsopplæringen i andre tros- og livssynssamfunn skal også stimulere til identitetsbygging og forståelse av egen kultur og tradisjoner. Kjennskap og trygghet i forhold til eget livssyn er en forutsetning for toleranse og respekt for andres tro og livssyn.

Kirkebyggene er blant de viktigste kulturhistoriske bygningene landet har, og etterslepet i vedlikeholdet er stort. I tillegg er det viktig å brannsikre bygningene, slik at uerstattelige kulturverdier ikke går tapt. Derfor er det bra at forslaget fra Stoltenberg II-regjeringa om å gi tilsagn om rentekompensasjon tilsvarende en investeringsramme på 500 mill., kr blir videreført, og støttes av hele komiteen.

Over til noe helt annet – og jeg skal til Hedmark. Dette er ikke noe godt budsjett for mitt hjemfylke. Jeg kunne ha tatt fram mange saker under andre budsjettområder, men la meg bare nevne kutt i midler til regional utvikling, og at 31 statlige arbeidsplasser i Direktoratet for økonomistyring på Hamar forsvinner til neste år.

Situasjonen for et fylke som Gunnar Gundersen, Høyres representant for Hedmark, uttrykker stor bekymring for i alle taler og i media, blir ikke noe bedre med det budsjettet vi behandler i dag. Jeg viser til to saker: kutt i landbruksforskning og at man stopper igangsettingen av forslaget fra Stoltenberg II-regjeringa om å etablere bachelorstudium i arkivfag ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, som var planlagt desentralisert til Tynset, med oppstart studieåret 2014/2015. Saken blir heller ikke noe bedre av at regjeringa begrunner det med at byggingen av Norsk helsearkiv på Tynset likevel ikke starter opp i 2014.

Dette er en merkelig sak. Først til arkivet: Dette er en godt gjennomarbeidet prosess som har pågått over mange år, hvor viktige vedtak er gjort underveis. Tynset kommune har hatt reelle kostnader, lagt ned mye arbeid ved bl.a. tomtekjøp, frigjøring av bolig, veiprosjektering, reguleringsplan, infrastruktur, anbudsprosesser m.m. Utredninger er i rute. KS2 er ferdig til jul. Det er klart for byggestart mars 2014, ergo om fire måneder.

For å sitere fra et møte jeg hadde med politikere og næringslivet fra regionen:

«Useriøst og respektløst å stoppe en prosess som har kommet så langt. Slik bør ikke staten opptre!»

Så har representanter for Høyre og Fremskrittspartiet sagt at dette handler om en ren utsettelse. Men det har jeg vondt for å tro, for hvorfor kutter man også ut 5,8 mill. kr, som var foreslått til arkivutdanningen i forbindelse med nyetableringen?

Etablering av bachelorstudiet må kunne skje uavhengig av om byggeprosjektet utsettes. Vi vet at det i dag er underdekning av arkivfaglig kompetanse, både i landet og i den regionen vi snakker om. Vi vet også at det tar flere år før studentene er ferdige med studiet. Det er derfor svært uheldig at studiet ikke etableres nå i 2014.

Det eneste man oppnår, er at alt blir dyrere, og det vil bli mer kostnader ved nye utredninger og prosesser. Hvis det da ikke er slik, som jeg mistenker sterkt, at regjeringa rett og slett har tenkt å skrinlegge hele prosjektet.

Det er mulig jeg har dårlig hukommelse, men jeg kan ikke huske at det ved tidligere regjeringsskifter har vært kultur for å starte omkamper på vel gjennomarbeidede og nært forestående prosjekter, slik vi ser her.

For Tynset og fjellregionen nord i Hedmark er det snakk om en nyetablering av 80 statlige arbeidsplasser – utrolig viktig for den delen av landet. Dette er mildt sagt skuffende, og de fine ordene vi har hørt om ønsket utvikling også i distriktene, kan umulig gjelde for regjeringspartiene og samarbeidspartnerne Venstre og Kristelig Folkeparti.

Til slutt: I budsjettet fra Stoltenberg II-regjeringa var det øremerket 1,2 mill. kr til Foreningen Nordens skolevirksomhet. Denne øremerkingen ble dessverre tatt vekk av regjeringa, og det støttes av Kristelig Folkeparti og Venstre. Foreningen Norden, som for øvrig ledes av Høyres Olemic Thommessen, var skuffet over dette i komiteens budsjetthøring – etter min mening med rette. Dette er synd for det videre nordiske samarbeidet.

Norunn Tveiten Benestad (H) [13:04:06]: Etter åtte år med rød-grønt styre er det på høy tid med den kursendring som vi nå ser konturene av i utdanningspolitikken. Det er svært tilfredsstillende å se at vi har en statsminister som tar eierskap til utdanningspolitikken, og som er vår fremste talsmann for kvalitet i skole-, utdannings- og forskningssektoren i hverdag som i valgkamp.

I en globalisert verden beveger kunnskap, kompetanse, studenter og arbeidstakere seg ofte over landegrensene. Det betyr at vi må ha høye ambisjoner for å sikre våre barn og ungdommer muligheter til å lykkes i framtidas arbeidsmarked, og for å sikre arbeidsmarkedet nødvendig kompetanse i framtida.

Alle som kjenner hverdagene ved våre universiteter og høyskoler, vet at skal de lykkes med studentrekrutteringen i framtida, må de også konkurrere med de beste studietilbudene i våre naboland, i Europa og verden ellers. Slik er utdanningssektoren i dag.

Jeg er glad for at denne regjeringa nå legger fram et svært godt forslag til budsjett for utdannings- og forskningssektoren. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa har vært klar på at den ønsker å støtte utvikling av fagmiljøer i verdensklasse. Det er en god ambisjon. En naturlig budsjettkonsekvens er selvsagt et sterkt fokus på deltagelse i den internasjonale kunnskapsutviklingen.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa styrker universitetene og høyskolene gjennom å øke rammen for den resultatbaserte omfordelingen av forskningsmidlene med 100 mill. kr. Økningen kommer de institusjonene til gode som kan vise til gode resultater.

Jeg regner med at dette også vil være positivt for de beste fagmiljøene ved de nye universitetene våre. Det samme håper jeg at fordelingen av de 100 ekstra stipendiatstillingene kan bidra til. Her har kirke-, utdannings- og forskningskomiteens flertall presisert at de nye universitetene bør hensyntas særskilt ved fordelingen av disse stillingene. Det vil bety mye for universitets- og forskningsmiljøene, som har lagt ned betydelige ressurser og innsats for å utvikle kompetanse og veiledningskapasitet, uten at de har blitt tilført ditto antall stipendiatstillinger.

Jeg vil gjerne framheve det løftet som regjeringa nå legger opp til for å modernisere utstyrsparken for universiteter og høyskoler som tilbyr ingeniørutdanninger. Her har vi opparbeidet et etterslep etter åtte år med rød-grønt styre. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa tar nå på alvor rådene fra NOKUTs evaluering av utdanningen. Skal vi sikre ingeniørutdanningen høy kvalitet, med relevans for arbeidslivet, kreves det god tilgang til funksjonelle laboratorier, verksteder og utstyr på universitetene og høyskolene våre. Derfor er også bevilgningene i årets budsjett til oppgraderinger ved NTNU særlig viktig.

Jeg vil også innom satsingen på nærings-ph.d.-er. Utvidelse av denne ordningen til også å gjelde kandidater fra offentlig sektor er både etterlengtet og et godt framtidsrettet tiltak.

Regjeringa vil i dette budsjettet også styrke arbeidet med kvalitetsutvikling av høyere utdanning, fagskoleutdanningen og godkjenning av utenlandsk utdanning og kompetanse. Der Stoltenberg II-regjeringa satte av 4,5 mill. kr til implementering av IKT-prosjektet i NOKUT, har den borgerlige regjeringa foreslått at dette intensiveres, og har satt av ytterligere 9 mill. kr i 2014. En ny samhandlingsløsning for NOKUT vil effektivisere arbeidet og gi raskere saksbehandling. Det vil være nyttig for hele UH-sektoren.

Da vil jeg til slutt si at studentene faktisk kan se fram til bedre tider med en borgerlig regjering. Sist studentene hadde en reell økning i studiestøtten – har vi hørt tidligere i debatten – var under Kristin Clemet i 2002/2003. Når regjeringa vår nå foreslår å øke studiestøtten med 3,65 pst. fra august 2014, er det den største økningen på over ti år. Under de åtte årene med rød-grønt styre har studiestøtten stått på stedet hvil og bare blitt justert med prisveksten. Da tenker jeg at det i denne budsjettrunden er bedre med én fugl i handa enn ti på taket. Dette budsjettet viser en klar og tydelig prioritering av kunnskap og viser at regjeringa mener alvor når den sier at kunnskapsnasjonen skal realiseres.

Statsråd Thorhild Widvey [13:09:01]: Religion og livssyn har en viktig plass i det norske samfunnet og betyr mye for mange mennesker. Regjeringen vil føre en tros- og livssynspolitikk som sikrer retten til fri religionsutøvelse og likebehandling av tros- og livssynssamfunn.

Den norske kirke er med sine 3,8 millioner medlemmer det klart største trossamfunnet i Norge. Regjeringen legger vekt på å føre en politikk som gjør at Den norske kirke kan opprettholdes som en folkekirke med plass for alle.

Forholdet mellom staten og Den norske kirke ble grunnleggende endret i forrige storingsperiode, da Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen fra 1814 ble opphevet. Med grunnlovsendringene er det åpnet for videre selvstendighet for kirken. Regjeringen mener at både samfunnet, kirken og staten er best tjent med et tydelig skille mellom stat og kirke.

Etter grunnlovsendringene har det fra kirkelig hold vært arbeidet med ytterligere reformer som kan gi et klarere skille mellom kirke og stat. Som ledd i dette vedtok Kirkemøtet i april en henstilling til regjering og storting om at det «så raskt som mulig etableres et nasjonalt rettssubjekt for Den norske kirke».

Kirkemøtet ba videre om at virksomhets- og arbeidsgiveransvaret for prestene og andre kirkelig tilsatte overføres slik at de ikke lenger hører inn under statlige forvaltningsorganer.

Departementet har med bakgrunn i dette igangsatt et utredningsarbeid med sikte på å kunne overføre arbeidsgiveransvaret for prestene og andre kirkelig ansatte fra staten til rettslig selvstendiggjorte kirkelige organer.

I møte med de utfordringene som en mer selvstendiggjort kirke står overfor, er jeg svært glad for å kunne være med på å legge fram et historisk godt kirkebudsjett. Jeg er særlig tilfreds med at vi i statsbudsjettet for 2014 fullfører finansieringen av trosopplæringsreformen i Den norske kirke.

Med årets budsjettøkning på om lag 80 mill. kr er de samlede bevilgningene til trosopplæringsreformen kommet opp i 315 mill. kr. Ti år etter at reformen ble iverksatt, er det endelig lagt til rette for at alle menighetene i Den norske kirke skal kunne få ta del i denne viktige reformen.

Samtidig er det funnet plass til flere bevilgningsøkninger som skal sette Kirken i stand til å møte nye utfordringer. Bevilgningene til den kirkelige IKT-satsingen er økt med 9 mill. kr. Investeringsrammen for statlig rentekompensasjon til sikring og istandsetting av kirkebygg økes med 500 mill. kr i 2014. Det bevilges også 3 mill. kr i tilskudd til opprettelse av nye diakonstillinger og 2 mill. kr utover vanlig lønns- og prisjustering til styrking av prestetjenesten.

Disse økte bevilgningene på kirkebudsjettet medfører tilsvarende økninger i støtten til andre tros- og livssynssamfunn og er i tråd med prinsippet om økonomisk likebehandling.

Nye tall fra SSB viser at antall medlemmer og antall trossamfunn utenfor Den norske kirke er økende, og omfatter nå vel 550 000 medlemmer fordelt på mer enn 600 trossamfunn. Fra 20l2 til 20l3 var økningen på 8 pst., den største økningen vi har sett fra et år til et annet siden 2005.

NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn ble lagt fram i 2013 og har vært på en bred høring. Utredningen drøfter muligheter og utfordringer et stadig mer flerreligiøst samfunn fører med seg. Departementet vil følge opp utredningen i året som kommer.

Utviklingen av et mangfoldig samfunn øker behovet for dialog. Det å være trygg på egen kultur og kjenne til egne religiøse tradisjoner blir stadig viktigere i møte med et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Dialog fremmer gjensidig forståelse og respekt for både felles verdier og ulikheter i samfunnet. Som det går fram av budsjettet, vil jeg fortsatt støtte dialogarbeidet på tros- og livssynsfeltet både nasjonalt og lokalt.

Som statsråd med ansvar for hele tros- og livssynspolitikken, vil jeg takke komiteen for innstillingen og ikke minst for det grundige arbeidet som er gjort med statsbudsjettet for 2014. Jeg vil på dette området være opptatt av å finne fram til samlende løsninger som bidrar til å fremme mangfold, dialog og den grunnleggende respekten for tros- og livssynsfriheten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [13:13:54]: Jeg skal stille et spørsmål om Den norske kirke. Det handler om at Kirken kanskje er en av de mest kompliserte organisasjoner jeg har vært borti. Det er delt arbeidsgiveransvar, det er delt ansvar mellom stat og kommune på mange områder – både hva gjelder eierskap og ansvarlighet på mange ting, og også på budsjett.

I tillegg til dette vet vi at Kirken har store utfordringer ved at noen menigheter blir mindre og mindre på grunn av fraflytting, og noen menigheter vokser og blir større og større.

Denne regjeringen – eller partiene som har dannet regjering – har gått til valg på at de skal bekjempe byråkrati, de skal forenkle, det skal kuttes her og der, og det skal effektiviseres. Hvilke tanker gjør statsråden seg med hensyn til effektivisering av Den norske kirke og forenkling generelt? Hvilke tanker har hun rundt delt arbeidsgiveransvar?

Statsråd Thorhild Widvey [13:14:55]: Jeg tror det først og fremst er slik at når vi nå skal gå gjennom denne store reformen – om skille mellom stat og kirke – som det er bred enighet om i Stortinget, tror jeg det er veldig viktig at vi stoler på at de kirkelige institusjonene, altså Kirkemøtet, også er en vesentlig del av det arbeidet som nå skal gjøres.

Vi skal gjøre vår jobb med tanke på de forenklingene som trengs, og jeg kommer til å være i en veldig god dialog med Kirkerådet i den forbindelse for å få de signalene som er viktig å ta med seg. Dette med at arbeidsgiveransvaret for prestene og andre kirkelig tilsatte skal overføres til et eget rettssubjekt, tar selvsagt litt tid å utrede, men jeg tror det er svært viktig at dette gjøres i samarbeid med de kirkelige institusjonene vi har.

Anders Tyvand (KrF) [13:16:03]: Trosopplæringsreformen beskrives av Stoltenberg-regjeringen som fullfinansiert i neste års budsjett. Nå hørte vi statsråden gjenta dette. Men bevilgningen er kun justert for prisvekst i perioden fra 2003 og fram til i dag, og ikke for lønnsvekst, selv om Kristelig Folkeparti i forhandlingene fikk gjennomslag for å kompensere den manglende lønnsjusteringen noe.

Etter min oppfatning blir det litt kunstig ikke å regulere for lønnsvekst når vi vet at kostnadene i trosopplæring i all hovedsak er lønnskostnader.

Jeg lurer på om statsråden deler denne oppfatningen – om hun i framtidige budsjetter vil foreslå at bevilgningen lønnsjusteres, og at den manglende lønnsjusteringen så langt kompenseres.

Statsråd Thorhild Widvey [13:16:57]: Jeg vil takke for spørsmålet og ikke minst for at arbeidet i Stortinget i forbindelse med budsjettet også har bidratt til at vi har fått mer midler til trosopplæring. Økninger på 80 mill. kr i 2014 er nettopp med på å bidra og legge til rette for at alle menighetene i Den norske kirke nå skal kunne innlemmes i denne reformen. Det synes jeg er veldig positivt.

Spørsmålet om videre bevilgninger får vi ta opp på vanlig måte og komme tilbake til i forbindelse med de kommende budsjett.

Jeg har lyst til å understreke at regjeringen synes det er svært viktig å fokusere på dette. I regjeringsplattformen har vi sagt at vi skal videreføre støtten til trosopplæring. Jeg kommer også til å bidra til det.

Iselin Nybø (V) [13:17:54]: Som jeg var inne på i mitt innlegg, er mange av våre kirkebygg viktige kulturminner som det er viktig å ta vare på for framtiden. Mange av disse byggene har ganske store renoveringsbehov, og det er vanskelig for kommunene å ta den økonomiske belastningen med dette alene.

Et eksempel på det er Stavanger domkirke, som er fra første halvdel av 1100-tallet og Norges eldste bestående domkirkebygg. For å pusse opp denne kirken må flere gode krefter være med. Kommunen må ta sin del – og næringslivet – og aller helst må også staten være med på dette spleiselaget.

Kan statsråden fortelle hvordan hun ser for seg at staten kan bidra, sånn at vi får en tilfredsstillende renovering og oppussing av slike kirkebygg i Norge?

Statsråd Thorhild Widvey [13:18:47]: For det første har jeg lyst til å si at kirkebyggene kanskje hører til våre viktigste kulturhistoriske bygninger. Av landets 1 620 kirkebygg er det nær 1 000 kirker som er utpekt som kulturhistorisk verdifulle. Jeg er veldig glad for at regjeringen har sagt at vi vil bidra til et nasjonalt løft når det gjelder nasjonalt sikringsarbeid av fredede og verneverdige kirkebygg. Hvilken form dette skal være i, får vi anledning til å komme tilbake til.

Jeg tror også det er veldig viktig å si at med den nye rentekompensasjonsordningen er forholdene lagt til rette for at man kan bedre innsatsen når det gjelder istandsetting og rehabilitering av kirkebygg. Vi håper det også kan bidra til at Stavanger kommune, som har et særskilt stort ansvar for dette, kan være med på å bidra til at også domkirken i Stavanger kan bli ivaretatt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:19:54]: Eg ser at vi no har fått besøk av mange elevar, og dette er eit spørsmål som handlar om elevar. Den nye regjeringa har saman med Kristeleg Folkeparti og Venstre bestemt at ho skal innføre eit nytt KRLE-fag, altså eit fag i staden for RLE – KRLE – der kristendommen skal ha 55 pst. av all undervisning. Dette synest SV er problematisk av mange grunnar, bl.a. er det ei håplaus detaljregulering av kva ein skal drive på med i timane som eg er overraska over.

Men det andre er at dette vil fjerne undervisninga om andre viktige ting som ministeren har ansvar for. Da vil eg spørje ministeren: Kva område av dei følgjande ønskjer ministeren å undervise mindre i – respekt, toleranse, familie, barns rettar, mobbing, rasisme, kjønn og seksualitet, sjukdom, død eller verdsreligionar som islam, jødedom, buddhisme og hinduisme?

Statsråd Thorhild Widvey [13:20:57]: Dette med KRLE og hva som skal være i skolen, er det kunnskapsministeren som har ansvaret for, og som er rette vedkommende til å svare på det. Men så må jeg understreke at der kulturministeren har ansvaret, er på området tros- og livssyn. Vi kommer i hvert fall til å sørge for at den gode dialogen med de ulike miljøene opprettholdes og styrkes i årene som kommer.

Marianne Aasen (A) [13:21:36]: Jeg vil fortsette litt der jeg slapp i det forrige temaet, Kirken. Som kjent er perioden for kirkeforliket over – den tok slutt med det forrige stortinget – så vi er i en ny situasjon når det gjelder hvordan spørsmål rundt Kirken skal håndteres.

Det jeg da lurer på, er hva slags syn statsråden har på hvordan f.eks. dette med eget rettssubjekt og arbeidsgiveransvar skal håndteres opp mot Stortinget. Ønsker hun en dialog med alle partier her på Stortinget, eller er det bare Kirken og et knappest mulig flertall som skal bestemme om man skal gjøre det grepet som handler om å gjøre Kirken til et eget rettssubjekt og endre arbeidsgiveransvaret, og dermed gjøre noe som er i strid med kirkeforliket?

Statsråd Thorhild Widvey [13:22:27]: Jeg er gjort kjent med Kirkemøtets vedtak når det gjelder å sette i gang den utredningen, og vi er i gang med den utredningsreformen, den forvaltningsreformen, og utreder det. Vi kommer til å se på konsekvensene av kirkemøtevedtaket, og saken er av en sånn karakter at det er ulike instanser som skal høres før vi kan trekke endelige konklusjoner i den. Det gjelder ikke minst de kirkelige instansene selv.

Men jeg vil definitivt komme tilbake til Stortinget med saken når tiden er inne for det. Det er veldig viktig for meg at det brede flertallet som sto bak dette vedtaket, også blir informert, og at de er med i den videre prosessen. At vi skaper den konsensusen som allerede har vært, er veldig viktig.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:23:28]: Eg ønskjer å følgje opp det spørsmålet eg begynte på her i stad. Vi lever i eit stadig meir fleirkulturelt og fleirreligiøst samfunn. Utviklinga er positiv – veldig positiv. Vi får rett og slett eit meir samansett samfunn. Men vi har utfordringar når det gjeld å forstå kvarandre og dialog. Dette er område som ministeren har ei viktig rolle i, som ansvarleg for truspolitikken til regjeringa. I så måte er det som skjer i skulen på trussida, veldig viktig og noko eg reknar med at ministeren er djupt involvert i, slik det tidlegare har vore da f.eks. religions- og livssynsfaget blei etablert.

Eg klarer ikkje frigjere meg frå at innføringa av 55 pst. kristendom i dette viktige faget vil forskyve mange område som det er viktig at elevane får sett seg inn i. Ser ikkje ministeren problemstillinga knytt til det?

Statsråd Thorhild Widvey [13:24:31]: Som jeg sa i mitt forrige innlegg, mener jeg at når det gjelder hvordan man skal følge opp de ulike livssynene og religionsundervisningen, inkludert det som har med den kristne forståelsen å gjøre, er det kunnskapsministeren som har ansvar for det og vil kunne svare på det spørsmålet siden.

Men jeg har lyst til å understreke at regjeringen er veldig opptatt av at vi selvfølgelig skal legge forholdene godt til rette for at også andre trossyn enn det kristne får anledning til å få plass i det norske samfunnet. Jeg kommer til å opprettholde gode kontakter med de ulike tros- og livssynsmiljøene både på nasjonalt og lokalt nivå i årene som kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Martin Henriksen (A) [13:25:33]: Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV foreslår i dag at elleve måneders studiestøtte bør innføres i løpet av stortingsperioden, og jeg tar herved opp forslaget. Vi mener at flere utredninger ikke er nødvendig – dette kan gjennomføres nå. Dersom det er sånn at regjeringa bestemmer seg for at en gjennomsnittlig student skal få en brøkdel så mye økt studiestøtte som en av Norges rikeste får i skattekutt, vil denne debatten være over.

Men jeg vil snakke om noe annet enn studiestøtte i dag. Skal vi gi studentene kvalitet og samtidig vinne kunnskapskampen, må vi være spisset. Vi må tilby studentene våre en utdanning som gir dem mulighet til å bli så gode som de kan bli. Det er de nesten 250 000 studentene som tar høyere utdanning i Norge i dag, som skal bygge velferdssamfunnet i framtida, også etter at oljebrønnen en dag er tørr.

For å ivareta det mangfoldet som studentene, arbeidslivet, næringslivet og samfunnet trenger, er vi nødt til å ha fagskoler, høyskoler, universiteter som til sammen tilbyr forskjellige utdanninger med forskjellige metoder og ulike utdanningsløp. I dag er det stort sett opp til utdanningsinstitusjonene selv hva de ønsker å satse på. Vi ser nå, ti år etter Kvalitetsreformen, at veldig mange ønsker å satse på det samme. Det er for så vidt ikke noe galt i det, men spørsmålet er om vi som nasjonale politikere nå bør vurdere å gi en klarere, målrettet bestilling fra staten om hva utdanningsinstitusjonene bør levere.

Vår framtidige velstand avhenger av at vi lykkes med å skape næringer og miljøer som lykkes ute. Vi kan ikke være best på alt. Vi kan ikke være billigst. Men vi kan være smartest, og vi kan være verdensledende på noen områder. Vi har allerede bedrifter og gründere som kan ta steget til verdenstoppen. De bedriftene har ikke som mål å delta i NM, de må vinne VM – hver eneste dag. Det vi trenger for å støtte dem, er mer samarbeid og miljøer som kan bygge både bredde og spiss.

Vi som nasjon blir best, og studentene får best kvalitet, når utdanningsinstitusjonene arbeidsdeler og enes om hvem som skal være fremst innen ulike studieretninger. Da må vi spørre oss selv om hvordan vi sprer ressursene. Jeg mener vi som kunnskapspolitikere bør diskutere om vi bør ha en nasjonal plan for hvordan store, men likevel begrensede, ressurser best utnyttes. Det er et ansvar for oss alle å nærme oss denne debatten konstruktivt og lyttende. Jeg håper kunnskapsministeren og regjeringspartiene er med på det, så vi får satt en retning for norsk høyere utdanning som vil stå seg inn i framtida.

Til slutt, til debatten: Vi visste at denne debatten kom til å handle mye om matteløft og om etterutdanning, men vi visste kanskje ikke at det var Høyre og Fremskrittspartiet selv som hadde behov for både matteløft og etterutdanning. Da det ble sagt at det var ingen satsing på kvalitet under de rød-grønne partiene, er det beviselig feil.

For å ta ett regnestykke som til og med Høyre og Fremskrittspartiet kan skjønne: I 2005 var den statlige satsinga på videreutdanning på 20 mill. kr. I 2012 hadde det økt til nær 300 mill. kr. En rask omgang med kalkulatoren viser en femtendobling. Til sammen har den statlige støtten til kompetanseutvikling økt til nesten 500 mill. kr i 2013.

I Høyres verden er dette ingen satsing – opptil 500 mill. kr er ingen satsing. Men fra den første krona Høyre og Fremskrittspartiet selv leverer, når de bygger på det de rød-grønne har kommet med, da skal det plutselig begynne å gi kvalitet. I virkelighetens verden er det ikke sånn. I virkelighetens verden kan man se at da Kristin Clemet gikk ut av statsrådskontoret, var det 20 mill. kr til videreutdanning. Da Torbjørn Røe Isaksen satte seg ned, var det 500 mill. kr til kompetanseutvikling.

Lærerutdanninga er reformert, vi har økt søkning til lærerutdanningen, det er 6 000 flere lærere i skolen, det er økning i timetallet i matematikk, norsk og engelsk, 1 300 skolebygg over hele landet er rustet opp, osv., osv. Det har ikke vært stillstand! Det har vært satsing på lærere, lærerutdanning og kunnskap i skolen. Det er ikke de rød-grønne som kommer etter Høyre og Fremskrittspartiet; det er Høyre og Fremskrittspartiet som bygger på det den rød-grønne regjeringa har lagt fram over åtte år – et kunnskapsløft der vi også sto sammen om mye. Økningen er gledelig, og vi er med på det meste. Men Høyres historieskrivning og mattekunnskaper står til stryk!

Presidenten: Da har representanten Martin Henriksen tatt opp det forslaget han refererte til.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Stine Renate Håheim (A) [13:30:44]: En av de store utfordringene vi står overfor, er frafallet i videregående opplæring og utfordringen med å rekruttere flere til yrkesfagene. I framtiden er vi avhengig av enda flere dyktige fagarbeidere som kan bygge landet og forbedre velferdsstaten vår. I dag søker halvparten av elevene seg til yrkesfaglige utdanningsprogrammer, men det er bare 15 pst. av det totale elevkullet som fullfører med fag- eller svennebrev, eller med yrkeskompetanse.

Derfor er det bra å øke lærlingtilskuddet, og jeg er glad for at et enstemmig storting går inn for det i dag, men vi må også legge til rette for motivasjon og mestring underveis og fram til elevene går ut i lærlingperioden.

Derfor la jo også den rød-grønne regjeringen fram en egen stortingsmelding som fokuserte på fag- og yrkesopplæringen. Det skulle bli mer fleksibilitet og mer yrkesrettet opplæring: Vi har yrkesrettet fellesfagene, man gir mulighet for tidligere spesialisering i lærefagene, og hvert fylke har en skole som skal være et fyrtårn for yrkesretting. Det er signert en ny samfunnskontrakt med partene i arbeidslivet som skal skaffe flere lærlingplasser. Den forrige regjeringen satte i gang Ny GIV, som skal være en nasjonal dugnad for å øke gjennomføringen i videregående opplæring.

Det ble i forrige periode lagt til rette for vekslingsmodeller, slik at elevene tidligere – og oftere – kunne komme seg ut av klasserommet og inn i bedriftene for å sette teori og praksis i sammenheng tidligere i utdanningen. Det vil bidra til mer læring og bedre motivasjon. I tillegg vet vi at veldig mange skoler ikke har det riktige utstyret, og derfor sa den forrige regjeringen at vi må få i gang en nasjonal gjennomgang av utstyrssituasjonen for yrkesfagene. Jeg regner med at den nye regjeringen kommer til å følge opp det, og jeg er også glad for at man øker utstyrsstipendet.

Jeg synes det er veldig bra at vi har fått en blå-blå regjering som viderefører vår satsing på fag- og yrkesopplæringen, men forskjellen mellom oss og regjeringen er at vi gjennomfører disse satsingene uten å kutte i andre tiltak i skolen eller øke bruken av oljepengene. Forskjellen er at vi har råd til en helhetlig innsats i skolen.

Representanten Vinje fra Høyre sa i replikkordskiftet at politikk handler om å prioritere. Jeg synes det er lite framtidsrettet å gå på epleslang i ungdomsskolen og å kutte ut ambisjonen om 11 måneders studiefinansiering for å finansiere skattekutt i milliardklassen. Jeg synes det er en dårlig kunnskapspolitikk å gjøre full retrett i barnehagesatsingen – for den er viktig for likestillingen, arbeidslinja, valgfrihet og for tidlig innsats. Men det er en ærlig prioritering å velge skattekutt. Vi mener bare at det er en feil prioritering.

Tor Arne Bell Ljunggren (A) [13:34:05]: Stoltenberg-regjeringen løftet fram nordområdepolitikken som sitt viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken, og Solberg-regjeringen understreker nordområdenes betydning og at satsingen skal fortsette. Ut fra mitt perspektiv – kall det gjerne et nordområdeperspektiv – bør nordområdepolitikken bygge på for det første kunnskap- og kompetansebygging, for det andre næringsutvikling, og deretter infrastruktur og sikkerhet og beredskap.

Disse fire elementene henger selvfølgelig nøye sammen. Kompetansemiljøenes rolle er særlig viktig for å skape ny virksomhet i store vekstsektorer, som sjømat, mineraler, reiseliv, industri, energi og petroleumsvirksomhet, samt en mer offensiv klimapolitikk.

Regjeringen har signalisert at en i løpet av høsten 2014 vil legge fram en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Det er avgjørende at nordområdene blir tungt vektlagt i en slik melding. En helhetlig satsing på kunnskap, næringsutvikling, infrastruktur og sikkerhet og beredskap er ikke en oppgave for én enkelt aktør. Dersom det nordnorske perspektivet skal bli ivaretatt, må det settes et nordnorsk stempel på den nasjonale nordområdepolitikken. Landsdelens universiteter og høyskoler må bidra til å sette det nordnorske fotavtrykket, og ett element i dette vil være å sørge for at de nye universitetene får samme finansieringsmodell som de eksisterende.

Bekymringen jeg vil signalisere, er at jeg frykter at en satsing på sentrale områder i nord skal bli betraktet som distriktspolitikk. Det vil i så fall være en feilslutning fra regjeringens side. Det som utgjør potensialet for nasjonen, er at de nordnorske miljøene får anledning til å bidra til den nasjonale politikken. Alternativet er å være mottaker av fellesgoder. Vi fra nord vil i stedet være bidragsytere – og helst premissleverandører. For å få dette til må noen tenke nytt, på nytt – åpne for nye ideer og åpne opp for utvikling og innovasjon. I dette tilfellet er det et politisk ansvar som hviler på regjeringen Solberg. Det er akkurat nå vi har en mulighet.

Nord-Norges bidrag til nasjonen må utgjøre en politisk merverdi. Nord-Norge vil levere til nasjonen, og for å få til det må forholdene legges til rette i kunnskapssektoren. Nordområdene må betraktes som en kunnskapsbase og politisk ressurs, og ikke bare som et sted med utnyttbare naturressurser. Dette vil bygge ned forskjeller mellom nord og sør, mellom nord og vest, og mellom øst og vest. Det vil binde nasjonen mer sammen.

Bente Thorsen (FrP) [13:37:05]: Dette er muligens siste gang kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har ansvaret for kirkebudsjettet. Fra neste år er det stor sannsynlighet for at kulturkomiteen har overtatt dette viktige ansvarsområdet.

Mye har skjedd på det kirkepolitiske området de siste årene. Kirkeforliket har gitt Kirken mer frihet til å styre seg selv, uten politisk innblanding. Fremskrittspartiet mener at Kirken og samfunnet er best tjent med et tydelig skille mellom stat og kirke, og vi ser derfor fram til det videre arbeidet med å gi Kirken full frihet som et eget rettssubjekt. Det er den samme friheten som andre trossamfunn har.

I et dansk ordtak sies det: «Det er bedre å sitte på kroen og tenke på kirken, enn å sitte i kirken og tenke på kroen.» Dette er ganske morsomt sagt og viser oss jo egentlig at religion og livssyn har en viktig plass i samfunnet og betyr mye for mange av oss. Derfor er det viktig for Fremskrittspartiet at regjeringens politikk sikrer retten til fri religionsutøvelse og likebehandling av tros- og livssynssamfunn.

Enda det er ti år siden trosopplæringsreformen ble innført, så har ikke alle menigheter hatt mulighet til å tilby dette. Fremskrittspartiet er derfor veldig fornøyd med budsjettøkningen på om lag 80 mill. kr til trosopplæring. Menighetenes mulighet til å tilby trosopplæring er dermed betydelig styrket.

Fremskrittspartiet er også fornøyd med de andre kirkebevilgningene som vi har fått til sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Bevilgningene til IKT-satsing økes med 9 mill. kr. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gir også 3 mill. kr til opprettelse av nye diakonstillinger. Videre har flertallet bevilget 2 mill. kr utover vanlig lønns- og prisjustering til styrking av prestetjenesten, som vi vet er mangelfull i Norge i dag. Statstilskuddet til det viktige arbeidet som Sjømannskirken gjør, har vi fått økt med 3 mill. kr.

Kirkebyggene er blant våre flotteste og viktigste kulturminner. Fremskrittspartiet er derfor glad for at rentekompensasjonsordningen til sikring og istandsetting av kirkebygg er på plass igjen, og at den økes med 500 mill. kr i 2014. Fremskrittspartiet er også fornøyd med at det i regjeringsplattformen tydelig framkommer at partiene vil bidra til et nasjonalt løft i sikringsarbeidet av fredede og vernede kirker. Vi ser derfor fram til at regjeringen kommer tilbake med et forslag om oppfølging av dette ved en senere anledning.

At K-en er kommet inn i RLE-faget, er Fremskrittspartiet veldig positiv til. Kristendommen er faktisk en stor og viktig del av vår kulturarv. Majoriteten av befolkningen bekjenner seg til den kristne tro, og det er flest kompetansemål i kristendomskunnskap. Det er naturlig og viktig at tidsbruken speiler dette i KRLE-faget.

Anders Tyvand (KrF) [13:40:31]: Kirken og andre trossamfunn er viktige institusjoner i samfunnet vårt, og derfor er det viktig at disse gis rom til å utvikle seg, og at de får gode rammer rundt sin virksomhet.

Trosopplæring er en av Kirkens viktige oppgaver. Stoltenberg-regjeringen slår fast at trosopplæringsreformen er fullfinansiert med en bevilgning på 302 mill. kr. Men denne bevilgningen er kun justert for prisveksten i perioden fra 2003 og fram til i dag, ikke for lønnsveksten – dette til tross for at kostnadene i trosopplæringen i all hovedsak er lønnskostnader.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti i forhandlinger med regjeringspartiene og Venstre fikk gjennomslag for å kompensere for noe av denne manglende lønnsjusteringen, men det er fortsatt et gap igjen som det er behov for å tette. Jeg mener at vi må sørge for at også framtidige bevilgninger til trosopplæringen justeres i tråd med lønnsveksten.

Jeg er også glad for at regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har blitt enige om å styrke prestetjenesten med 2 mill. kr. Situasjonen i prestetjenesten er enkelte steder prekær, og det trengs mer midler. Dette er ikke veldig mye penger i denne omgang, men det er en begynnelse på en opptrapping jeg håper vi får se.

Vi har også blitt enige om å øke bevilgningene til Kirkens IKT-satsing og bevilgningen til Sjømannskirken. Vi vet at Sjømannskirken gjør en fabelaktig jobb blant nordmenn som oppholder seg i utlandet i kortere eller lengre perioder, og dette er et arbeid jeg er glad for at vi kan bidra med økte midler til.

Det samme gjelder Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, som får en økt bevilgning på 0,5 mill. kr.

Til slutt vil jeg nevne en bevilgning som jeg er spesielt glad for. Vi vet at jødene er en av de folkegruppene som har vært mest utsatt for forskjellsbehandling, vold og diskriminering opp gjennom historien, og vi vet at det fremdeles finnes antisemittisme i det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti foreslo derfor i 2011 en handlingsplan mot antisemittisme, bl.a. med holdningsskapende arbeid rettet mot skolen. Jeg er glad for at det i forhandlingene med regjeringspartiene og Venstre ble funnet midler til å realisere disse forslagene.

Jørund Rytman (FrP) [13:43:22]: Resultatene fra PISA viser at Norge har store utfordringer, særlig innen matematikk og realfag. Derfor er jeg glad for at regjeringen sier at den vil snu norsk skole gjennom en storsatsing på det viktigste for elevers læring, nemlig læreren.

Dette er viktig på alle nivåer – grunnskolen, videregående skole og høyskolen. Men det er ikke bare utfordringer innen matematikk og realfag. Jeg tror også det trengs en holdningsendring og mer kunnskap blant alle lærere om entreprenørskap, og om hvordan man får elever og studenter til å få lyst til å bli gründere. Her gjør Ungt Entreprenørskap en god jobb, og sånn sett er det lys i tunnelen, og jeg er glad for at det er tverrpolitisk enighet om dette.

Men internasjonalt er Norge en sinke innen innovasjon, og det blir færre vellykkede gründere, og få med høyere utdanning blir gründere. Det må vi se nærmere på.

Et eksempel: Ved Norges Handelshøyskole, en av de ledende høyskolene i Norge som utdanner siviløkonomer; de som gjerne blir administrerende direktører i landets bedrifter, er det visstnok kun 1–2 pst. av dem som går ut av skolen, som starter egen bedrift og blir gründere. Er vi fornøyd med det?

Ser vi nærmere på hvilke utdannelser i Norge som fremmer flest entreprenører, skiller tre yrker seg ut: Det er frisører, tannleger og veterinærer.

Et stykke bak disse kommer terapeuter, jurister, leger og yrker innenfor byggsektoren. Utdannelser på masternivå, f.eks. innenfor økonomi, IT, psykologi og vitenskap, fremmer få entreprenører. Det er tankevekkende. Men det som er enda mer tankevekkende, er følgende harde fakta: Norge ligger kun middelmådig an med en 17. plass på Europas ledende innovasjonsindeks, Innovation Union Scoreboard for 2011. Hele syv av ti nye bedrifter dør før de blir fem år gamle, viser annen statistikk.

I Ernst & Youngs vekstskaperprogram, Entrepreneur Of The Year, ble antallet vekstbedrifter halvert fra 2008 til 2011. Det lover ikke godt for framtidens arbeidsplasser i Norge.

Våre naboland satser derimot hardt på utdannelse og utvikling av både entreprenører og vekstbedrifter i skjæringspunktet mellom næringsliv og forsknings- og utdanningsmiljøer. Dette er kanskje også med på å forklare hvorfor nettopp Sverige og Finland troner øverst på den nevnte innovasjonsindeksen for Europa.

Tilbake til læreren. Jeg tror det er mye å hente internt på skolene hos læreren når det gjelder holdningsskaping. Lærere og forelesere må signalisere at det er interessant å være gründer. Det må bli større fokus på innovasjon. Det eneste innovative på f.eks. Norges Handelshøyskole kan ikke være kreativ bokføring.

Dette siste var spøkefullt ment.

Sivert Haugen Bjørnstad (FrP) [13:46:34]: Studentvelferd har blitt tatt opp av flere her, og det er bra. At studentene har det bra mens de studerer, og at de kan studere i gode omgivelser og i et faglig godt miljø, er kjempeviktig for å finne motivasjon til å studere videre, og for å gjøre det så bra som overhodet mulig.

Men den historiefortellingen som fortelles av de sosialistiske politikerne, er jo ikke sann. Den er i beste fall unyansert.

Det er verken fysisk eller teoretisk mulig å reversere noe som aldri har blitt innført. Det ligger nøyaktig null – null – kroner til 11 måneders studiefinansiering i budsjettet for 2014 fra de rød-grønne. De har hatt åtte år på å gjennomføre et valgløfte alle de tre partiene var enige om.

Jeg har tatt meg bryet med å se på hva de faktisk skrev i de regjeringserklæringene de kom med. I 2005 sto det:

«Studielån og stipend må reguleres i takt med prisstigningen.»

I 2009 sto det ingenting.

Da er det kanskje ikke så rart at resultatet etter åtte år med rød-grønn politikk er at studentene aldri har hatt mindre i stipend og lån når man kjøpekraftjusterer støtten.

Det forklarer kanskje også at resultatet etter åtte år med rød-grønn politikk er en realvekst i studiefinansieringen på 0,2 pst. Det er ganske langt unna 10 pst. Det er faktisk 392 år unna løftet om 10 pst.

Vi legger inn den største økningen i studiefinansieringen på ti år. Der det rød-grønne budsjettet hadde en økning på 1,7 pst., har vi en økning på 3,65 pst. Det er mer enn en dobling, og det er mer enn forventet pris- og lønnsvekst. Det har vi også sagt i regjeringserklæringen at vi skal fortsette med i årene framover.

Jeg tror man må gå i seg selv og se hva man selv har fått til eller – rettere sagt – hva man ikke har fått til, før man gir seg i kast med angrep på andre. Det er noe med det berømte glasshuset, steinen og personen som sitter inni.

Når det er sagt: Det er mye bra studentpolitikk i budsjettet som vi kan være enige om på tvers av partilinjene og ideologi – heldigvis. Det kommer faktisk til å komme forbedringer og økninger.

Økningen i antallet studentboliger som blir bygd, har blitt trukket fram av studentene som det aller viktigste for dem. Det får vi til. Det er viktig for bl.a. å dempe prisveksten i det private markedet. Sammen med økt kostnadsramme og høyere tilskuddssats blir det veldig bra.

For å nærme oss målet om at 20 pst. skal bo i samskipnadsbolig, er det viktig og riktig å fortsette å prioritere det arbeidet.

I tillegg til en rekke andre tiltak gjør dette at studentene i sum kommer bedre ut neste år enn i år.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [13:49:40]: Den 14. oktober ble en seiersfest for studentbevegelsen. Mange års kamp ble kronet med seier da den rød-grønne regjeringen la fram sitt statsbudsjett. Vi økte antall studentboliger. Vi innførte studiestøtte til førsteårsstudenter i USA, og ikke minst gikk vi inn for elleve måneders studiefinansiering.

Det stemmer ikke at dette er noe som har vært lovet i åtte år. Arbeiderpartiet gikk til valg på det i 2009, og vi gjennomførte det i det siste budsjettet i denne perioden. Det blir litt rart om argumentet er at vi burde gjort det før – noe som jeg også gjerne skulle sett at vi hadde fått til – men vi gjorde det nå i hvert fall i perioden. Man argumenterer først med at vi ikke har gjort det, og når vi først gjør det, kritiserer man oss for å gjøre det.

Forslaget vårt ble møtt med jubel. Studentene var budsjettvinnerne. Men få uker senere ble seiersfest til gravøl. For selv om Fremskrittspartiet og Høyre brukte mer enn 4 mrd. kr mer enn de rød-grønne, kuttet de en hel måned i studiefinansieringen, bl.a. for å kutte skatten til Norges aller rikeste. Erna Solberg sa at man kunne glemme elleve måneders studiefinansiering. Nestlederen i Unge Høyre sa til studentorganisasjonene at de skulle slutte å syte, og aller ærligst var Tony Tiller, politisk rådgiver i Oslo Høyre, som i Dagbladet skrev kronikken «Studentene fortjener ikke én krone mer», der han sa at «studentene har en elendig sak for å få mer offentlig støtte». Det strider vel mot Høyres kommunikasjonsstrategi, hvor man i størst mulig grad skal kamuflere sine kutt i velferden, men det er mulig det er rom for å være mer ærlig nå som man har vunnet valget.

I Arbeiderpartiet sier vi det motsatte. Vi sier til studentbevegelsen at den gjør en viktig jobb, og at den skal fortsette å legge press på politikerne. Med en blå regjering trengs det mer enn noen gang før. Det skrytes av at det er en historisk økning, men man skal være god på spinning i politikken dersom man klarer å få en måneds kutt til å bli en historisk økning. Sannheten er at det ble lagt fram et forslag fra regjeringen, men at det ble kuttet så drastisk som det det ble denne gangen.

Jeg er glad for at Venstre og Kristelig Folkeparti har et stort engasjement for denne saken, men det ble nesten litt komisk da Venstre stilte spørsmål til kunnskapsministeren om man kunne vente seg elleve måneders studiefinansiering morgenen etter at de, natten i forveien, hadde stemt mot vårt forslag og for Høyre og Fremskrittspartiets statsbudsjett, som prioriterte helt andre ting. De hadde altså fått mer igjen bare ved å stemme for vårt budsjett, og det helt uten å ha forhandlet.

Det er en mager trøst at det er lovet utredning, for hva er det egentlig man skal utrede? Det trengs ikke flere utredninger. Det trengs handling. Men i dag har man sjansen igjen. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har fremmet et forslag om at Stortinget forventer at det blir innført elleve måneders studiefinansiering i løpet av perioden. Når regjeringen er så motvillig, må det legges press på Stortinget. Vi håper at Venstre og Kristelig Folkeparti blir med på å innfri sine egne valgløfter og legger press på regjeringen.

Tone Merete Sønsterud (A) [13:52:58]: Vi hører og leser uttalelser av landbruksministeren. Det skal satses på landbruket. Det skal være livskraftig og dynamisk, og det skal moderniseres og forenkles. I Sundvolden-plattformen står det:

«Regjeringen vil skape et levedyktig landbruk ved å styrke mulighetene for verdiskaping.» (…) «Norske matprodusenter skal ha konkurransedyktige rammebetingelser for etablering og produksjon.» (…) «Landbruket er viktig for mat- og planteproduksjon, bosetting og kulturlandskap i Norge.»

Og videre:

«Landbruket viderefører lange mattradisjoner, og skal ha som hovedoppgave å levere trygg kvalitetsmat. Norsk landbruksproduksjon tåler konkurranse på kvalitet fra andre land.» (…) «Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv matproduksjon.»

Med bakgrunn i dette: Kan noen i regjeringa forklare meg hvorfor de synes det er en god idé å redusere bevilgningene til landbruksforskning?

I replikkordskiftet tidligere i dag tror jeg representanten Vinje sa at det var en misforståelse at det kuttes til landbruksforskning, men at det derimot skulle satses stort. Noen minutter etterpå innrømmet representanten Thorsen kuttet til landbruksforskningen, men Thorsen begrunnet kuttet med at forskningsmidlene nå skal spisses inn mot det som virker. Det hadde vært fint om Stortinget kunne fått en nærmere forklaring på hva det er som virker.

I tilleggsproposisjonen kan vi under Landbruks- og matdepartementet lese om kutt i støtte til fagsentrene for Bioforsk, at Norges forskningsråd får et kutt innen landbruk- og matområder, at det blir kutt i tiltak til kunnskapsformidling om bærekraftig landbruk, naturmangfold og redusert forurensning, og at det blir kutt for Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning og Veterinærinstituttet på Ås. Videre blir det kutt for Norsk institutt for skog og landskap, som arbeider med kunnskapsutvikling og formidling om arealressurser, skog og landskap. Og som om ikke det er nok, kuttes det også i bevilgningene til Mattilsynet. Forskningsinstitusjonenes Fellesarena sa under høringene at kuttene ville gå ut over forskning på nye produkter, teknologi, omstilling og effektivisering innenfor landbruksområdet.

Det hadde vært fint å få vite litt mer om hva Vinje refererer til i det hun har snakket med statsråd Listhaug om når det gjelder satsingen på dette. Og til representanten Thorsen: Hva er det som skal spisses? Jeg finner svært lite om det i proposisjonen.

Til slutt til studiestøtte. I et replikkordskifte i dag var representanten Nybø fra Venstre krystallklar på at Venstre var for elleve måneders studiestøtte, og Kristelig Folkeparti er i samme gata. I erklæringsdebatten oppfordret statsminister Solberg alle i denne sal til å stemme for det de er for, men i dag skal altså Kristelig Folkeparti og Venstre stemme imot noe de er for.

Henrik Asheim (H) [13:55:52]: Redelighet og raushet i politikken er viktig, og derfor benyttet jeg sjansen i mitt forrige innlegg til å rose den rød-grønne regjeringen for at den gjennomførte det lærerløftet som Kunnskapsløftet la opp til. Det at man bruker 20 mill. kr fra 2005, er ikke så veldig relevant, fordi et bredt flertall i denne sal vedtok et kunnskapsløft som bl.a. sa at man skulle tidoble innsatsen for etter- og videreutdanning av lærere sammenlignet med Reform 97. Det gjennomførte den rød-grønne regjeringen. Det roste jeg dem for. Det som derimot er kritikkverdig, er at det stoppet der, og at man, til tross for at budsjettene fortsatte å vokse, ikke prioriterte å fortsette å øke etter- og videreutdanningsbudsjettet.

Det er en veldig interessant skoleforsker, som mange skolepolitikere kjenner til, som heter John Hattie, som har laget en liste fra 1–138 over tiltak som skaper bedre læring i klasserommet. På den listen er så å si alle punktene fra 1–10 relatert til gode, faglig oppdaterte lærere. Punkt nr. 123 er ernæring. Vårt poeng er at man prioriterte feil da man lovfestet frukt og ikke lærernes rett og plikt til etter- og videreutdanning. Det er også litt rart å måtte fortelle sosialdemokrater at politikk og politiske valg har noe å si for resultater. Det er slik at når man ikke løfter de budsjettene, så blir det heller ikke flere etter- og videreutdannede lærere. Problemet til de rød-grønne er jo også at det budsjettet som de selv la frem, som de ønsket at skulle vedtas, og som ville blitt vedtatt i denne sal dersom de hadde vunnet valget, ville økt etter- og videreutdanningen med kroner null fra 2013 til 2014.

Jeg ble av en medrepresentant tidligere beskrevet som høy og mørk. Jeg er 1,86 høy og har mørkt hår, og slik sett er dette et objektivt faktum, men jeg ble også i overført betydning «høy og mørk» da den nye regjeringen la frem sin tilleggsproposisjon. For der tok man veldig mange grep, både ved å øke etter- og videreutdanningen og ved å redusere kommunenes andel til etter- og videreutdanning slik at flere kommuner har råd til å satse på det. Da er det litt synd at f.eks. SV ikke er med på den økningen, fordi de sier at de da heller vil etter- og videreutdanne flere lærere. Da hopper de over to store problemer. Det ene er at kommunene ikke har kapasitet til å prioritere det. Derfor må staten ta en større del av regningen. Det andre er at den rød-grønne regjeringen har etterlatt seg et massivt etterslep på kapasiteten til å etter- og videreutdanne de lærerne. Når man ikke har den kapasiteten, må man prioritere å bygge den ut. Det gjør denne regjeringen – heldigvis.

Det er hyggelig at også de rød-grønne representantene roser det nye budsjettet og sier at de er enig i mye. Det kan nesten virke som de er mer enig i Høyres og Fremskrittspartiets tilleggsproposisjon enn de var i sitt eget budsjett.

Norunn Tveiten Benestad (H) [13:59:08]: For å sikre konkurransekraften og høy produktivitet trenger landet vårt gode fagfolk i alle deler av arbeidslivet. Det er viktig. Samtidig ser vi alle sammen at den største utfordringen vi står overfor i skolesektoren i dag, er frafallet, og særlig frafallet på yrkesfagene i videregående skole, med alle de konsekvensene det har for den enkeltes mestringsopplevelse og muligheter videre i livet. Dette har vært behørig omtalt i debatten, men jeg vil allikevel benytte anledningen til å understreke, noe som også Kent Gudmundsen tok opp i sitt innlegg, den betydelige innsatsen som regjeringas budsjettforslag legger opp til på dette området. 114 mill. kr ekstra betyr mye. Det må være et tankekors for de rød-grønne at det måtte en borgerlig regjering til for å legge et ekstra trykk på dette yrkesløftet.

Økt lærlingtilskudd, en ny ordning for å stimulere flere bedrifter til å bli lærebedrifter og ekstra bevilgninger til opplæring av lærlinger og kandidater med spesielle behov, er kjærkomne virkemidler for å styrke lærlingutdanningen. I håndverkerforeningen i min hjemby, Kristiansand, fikk vi for et par uker siden veldig klar tilbakemelding om at regjeringa tar et godt skritt i riktig retning. Det samme hører vi fra skoler og næringsliv over hele landet. Når den borgerlige regjeringa viser vilje til å prioritere dette området, er det i tråd med valgløfter og varslet politikk. Det gir tillit.

Det er særlig grunn til å trekke fram regjeringas forslag om de 10 mill. kr ekstra i tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger med særskilte behov. Dette er de lærlingene det kanskje er vanskeligst å få plass til, og det er kanskje også dem som har mest behov for plass.

Et annet av regjeringas forslag som har fått god mottakelse i skole og i næringsliv, er den nye ordningen med tilskudd til nye lærebedrifter som er foreslått. Når en av tre norske bedrifter vurderer å ta inn lærlinger, men av ulike grunner ikke har gjort det, ser vi at det er nødvendig med incentiver. Jeg har selv hatt ansvar for lærlinger i bedrifter jeg har ledet, og vet at terskelen kan være høy. Samtidig har vi god dokumentasjon på at frafallet blant elever som har læreplass, er dramatisk mye lavere enn blant dem som ikke får plass. Derfor er gode incentivordninger for å få flere lærebedrifter viktig. Jeg har et stort håp om at dette er et område som kan videreutvikles i årene som kommer.

Denne regjeringas offensive satsing på yrkesfag kommer ikke et øyeblikk for tidlig.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [14:02:09]: Debatten som finner sted i denne salen nå, er etter min mening en av de viktigste budsjettdebattene. Kunnskapsutvikling og kompetansebygging er helt avgjørende for velferdssamfunnets framtid, enten det er innenfor helsesektoren, petroleumsindustrien, verftsindustrien eller sjømatnæringen. Under den rød-grønne regjeringen var det en vekst i forskningsfinansieringen i perioden 2005–2013 på reelt 6,7 mrd. kr. Da er også SkatteFUNN inkludert. Denne veksten tilsvarer en realvekst på 32,1 pst. Jeg hørte fiskeriministeren omtale denne veksten som et hvileskjær, og jeg må innrømme at jeg virkelig ser fram til å følge regjeringens satsing på forskning hvis en vekst på 32,1 pst. er det som da må defineres som regjeringens hvilepuls.

Fiskeriministeren selv startet i hvert fall på minus på området kunnskap og forskning. Rett nok, som hun også beskrev, har hun et pluss på om lag 35 mill. kr, men når minusen er 46 mill. kr, ja, så blir altså sluttresultatet en minus på 11 mill. kr. Selv uten realfagsutdanning greide jeg altså det regnestykket.

Men jeg registrerte også replikkrunden mellom fiskeriministeren og representantene Martin Henriksen og Trond Giske, og jeg vil gi fiskeriministeren – til tross for at jeg ser at hun har forlatt salen – en sjanse til å avklare hvem i regjeringen som har det konstitusjonelle ansvaret for marin forskning. Ifølge statsrådsprotokollen fra 16. oktober er bestyrelsen av avdeling for forskning, styring og administrasjon i Fiskeri- og kystdepartementet lagt til statsråd Monica Mæland. Som kjent forholder Stortinget seg til den som er konstitusjonelt ansvarlig, så jeg vil gjerne gi fiskeriministeren en mulighet til å avklare: Er det statsrådsprotokollen som er feil, eller er det statsråd Aspaker som feilinformerer Stortinget?

Heidi Nordby Lunde (H) [14:04:56]: Jeg var russ i 1991, to år etter at muren falt i Berlin og hele det europeiske kartet forandret seg, både politisk og geografisk. Dette var det samme året som forskerne i Bern – som i dag, som noen vil kjenne til, plundrer med big bang-teorier – fant fram til grensesnittet, altså uttrykket, til den teknologien vi i dag kjenner som Internett. Så det året jeg var ferdig med videregående, ble den teknologien som muliggjorde mine arbeidsplasser de siste 20 årene, oppfunnet. I 2009 jobbet over 160 000 mennesker innen IKT i Norge. Vi skal altså utdanne barna våre til jobber som ennå ikke eksisterer, ved å bruke teknologi vi ikke har funnet opp, for å løse problemer vi ikke kjenner til.

Kunnskapsministeren har påpekt at vi har et realfagsproblem. Dette er ikke bare en utfordring når det gjelder forvaltningen av Norges naturressurser, for realfag er ikke bare for blivende ingeniører – f.eks. stryker sykepleierstudenter hvert år i enkel regning med legemiddeldoser. De klarer ikke matematikken som visstnok skal være på ungdomsskolenivå.

Selv valgte jeg språk på videregående, men for å kommunisere menneske til menneske i dag er det et helt annet språkformat vi trenger for å innovere, skape og realisere det potensialet som ligger i menneskelig samarbeid – det er kode, kommunikasjonen mellom menneske og maskin. Denne uken runder den frivillige bevegelsen Lær Kidsa Koding sin time nr. 5 000 med gratis innføring i koding til lærere og elever i Skole-Norge. Denne timen gir elevene mulighet til å oppleve mestring og skaperglede innen problemløsning, matematikk, kreativitet og innovasjon, og det på en gøyal måte.

Vi skal ikke bli programmerere alle sammen, men vi skal bruke dagens teknologi til å skape jobber som ennå ikke eksisterer, for å løse problemer vi ennå ikke kjenner til, men også problemer vi faktisk kjenner til. For eksempel kan vi redusere CO₂-utslipp gjennom å redusere antall biler på veiene, og dermed redusere kø, kjøretid, veislitasje og ulykker. Verden over akkurat nå bruker millioner av mennesker app-er til å søke etter ledig plass hos noen som skal samme vei som dem. Statens vegvesen har regnet ut at dersom vi økte antall passasjerer i biler i rushtrafikken fra 0,2 passasjerer til 0,5 passasjerer, ville det tilsvart kapasiteten i all kollektivtransport til sammen. Så med de riktige virkemidlene åpner det for uante muligheter innen transport og samferdsel – lær kidsa koding.

Jeg synes det er litt fascinerende at vi under hele valgkampen hørte om den fabelaktige framgangen som norske elever hadde gjort under de rød-grønne i matte, en påstand som det flere ganger ble konkludert med var feil etter avisenes faktasjekk. Enda mer interessant er det at nå som PISA-resultatene har kommet, er de ikke relevante. Jeg er glad for at de rød-grønne etter å ha tapt valget har lagt seg på en retorikk om at vi egentlig er enige i skolepolitikken. Vel, så lenge det er denne regjeringen som står for den faktiske politikken, er jeg glad for det. Det kan bety at våre barn får til jobber som ennå ikke eksisterer, ved å bruke teknologi vi ennå ikke har funnet opp, for å løse problemer vi ennå ikke kjenner til.

Martin Henriksen (A) [14:08:07]: Det er allerede nevnt fra talerstolen at statsminister Erna Solberg i trontaledebatten sa at i denne sal skulle man stemme for det man var for. I dag har vi fremmet et forslag om å innføre elleve måneders studiestøtte i løpet av inneværende stortingsperiode. Da er det interessant å få vite i løpet av debatten hvordan Høyre vil stille seg til stemmegivingen i denne saken. Vil partiet gi Kristelig Folkeparti og Venstre mulighet til å stemme for det de er for når det gjelder tiltak som ikke har budsjettvirkning i 2014, som ikke trenger å ha det i 2015, men i det året regjeringa selv velger? Det må jo være i Venstre og Kristelig Folkepartis egen interesse. Venstre har foreslått elleve måneders studiefinansiering ti ganger de siste årene – det at de har det med i sitt alternative budsjett teller ikke når de ikke fikk det med gjennom forhandlingene med Høyre og Fremskrittspartiet. Kristelig Folkeparti sier i sitt program at de ønsker 1,5 G i studiestøtte. Det utgjør ca. 30 000 kr. De fikk forhandlet fram ca. en tiendedel av det med Høyre og Fremskrittspartiet. Nå har de sjansen til å stemme for det de er for.

Så må jeg si at jeg synes det er veldig interessant, og til og med litt overraskende, at de som snakker mest om frukt, ikke er SV, men Høyre. Det virker nesten som om sånne negative holdninger til frukt og grønt i skolen hos Høyre må bunne i en slags nær-banan-opplevelse i barnetida – så sterk aversjon virker det som om Høyre har mot frukt og grønt i skolen. Men de snakker som om kuttet i frukt og grønt skal bevise at de satser på kvalitet. Nei, det beviser bare at de bruker oljepengene – 4 mrd. kr mer – til skattekutt, og ikke til skolen.

Representanten Asheim sa at politiske valg har noe å si. Ja, det har det. Derfor har vi prioritert etter- og videreutdanning av lærere og kunnskapsløft i skolen. Han viser også til skoleforskning. Jeg synes det er bra dersom Høyre vil ha en kunnskapsbasert skolepolitikk. Da kan de bl.a. lytte til rådene fra OECD, som egentlig sier at det viktigste Høyre nå kan begynne å tenke på i skolepolitikken, er å ikke gjennomføre en politikk for flere privatskoler, karakterer og nivådeling, som forskerne advarer sterkt mot. Det viktigste rådet synes rett og slett å være ikke å gjennomføre Høyres program – bare gjennomføre de delene man er enig med de rød-grønne om.

Marianne Aasen (A) [14:10:51]: Hvis det er noen som sitter og ser på denne debatten litt utenfra, litt utenfor norsk politikk – enten man kommer fra et annet land, eller fra en annen klode, skulle jeg til å si – må det virke litt rart at man diskuterer etter- og videreutdanning som det store konflikttemaet. Er det noe vi har vært enige om helt siden 2005, er det at vi skal satse på etter- og videreutdanning. Det har i hvert eneste budsjett siden 2005 vært enstemmighet om at vi skal satse på etter- og videreutdanning. Også forslaget fra denne regjeringen er det full enighet om – og så blir det det store. Jeg tror Høyre ønsker seg veldig en debatt om dette for å gjøre det til sitt varemerke – på grunn av at dette er det eneste tiltaket de har i skolepolitikken, og på grunn av et smalt kunnskapssyn.

I tillegg: Det er nå en gang sånn at det er kommunenes hovedansvar – i likhet med alle andre arbeidsgiveres – å sørge for etter- og videreutdanning av sine ansatte. Det betyr, som i all annen skolepolitikk, at vi må ha en god og solid kommuneøkonomi.

I 2005 var norske kommuner sultefôret. Et rekordantall kommuner sto på ROBEK-lista – de hadde hatt svært dårlige kår under Erna Solberg som kommunalminister. Det første vi gjorde, var å legge inn 5 mrd. kr, slik at man i hvert fall fikk på plass egenandeler. Allikevel var det ikke nok. Derfor måtte vi etter hvert endre modellen for hvordan etter- og videreutdanning blant lærere ble finansiert, ved at staten og også lærerne selv tok en litt større andel av finansieringen av dette. Før dette ble ikke plassene fylt opp. At vi skulle ha vedtatt enda flere hundrevis av millioner kroner til et opplegg hvor pengene bare ble stående ubrukt, synes jeg ikke hadde vært klokt.

Nå har vi klart å fylle opp plassene. Både den forrige statsministeren, Stoltenberg, og daværende kunnskapsminister, Kristin Halvorsen, var klare på at med en gang plassene var fylt opp, skulle vi fylle på med mer penger. Det gjør vi nå. Og det er vi alle enige om. Så blir det den store, store saken! Det synes jeg er underlig.

Dessuten har jeg lyst til å komme med en kommentar til representanten Nordby Lunde, som påsto at det som ble sagt, at vi hadde framgang i matematikk, var feil. Det var ikke feil i det hele tatt. Vi hadde framgang i matematikk i TIMSS-undersøkelsen. Vi hadde størst framgang av alle OECD-land når det gjaldt tiåringers matematikkunnskaper. Vi hadde størst framgang i Norden, og vi var omtrent på samme nivå som Finland. Det som ble sagt som var feil, var at vi lå foran Finland. I rene tall er det riktig, men det er ikke signifikant. Det var dette faktasjekken tok dem på. Vi har framgang i matematikk blant de yngste elevene. Det er forskningsmessig godt belagt, og det synes jeg ikke vi skal snakke ned. Den generasjonen barn som nå går på barneskolen, særlig på 1.–4. trinn, jobber og står på. De har en helt fantastisk god skole – bedre enn den som de som nå har blitt testet i PISA-undersøkelsen, har. Det er min påstand.

Stefan Heggelund (H) [14:13:55]: Jeg har lyst til å berømme Arbeiderpartiet for deres engasjement for skolepolitikk.

Og nå skal de virkelig satse. Etter valgnederlaget satte de Trond Giske til å lede komiteen. Det blir sikkert bra. Han la jo grunnlaget for sin komitéledertilværelse i Debatten på NRK i forrige uke. Da sa han at det er et eller annet rundt dette faget matematikk, måten vi underviser på, måten vi følger opp elevene på, og den kompetansen som lærerne har.

Det er slike maktdemonstrasjoner av innsikt som skal til for at man i Arbeiderpartiet blir komitéleder. Substansen er til å ta og føle på. Da er spørsmålet: Kan det bli bedre? Ja, det kan det. Da den rød-grønne regjeringen la fram sitt forslag til budsjett, var det et typisk utdanningsbudsjett. Så legger Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen fram sitt budsjettforslag, og da endrer de rød-grønne sitt forslag til utdanningsbudsjett. Hvorfor gjør de det? Det er tydeligvis fordi de ikke kan stå inne for sitt opprinnelige budsjettforslag. Er det flaut? Ja, men det er virkeligheten. Allikevel presterer Trond Giske og andre rød-grønne representanter å oppføre seg som om vi i de andre partiene skal sende takkekort og blomster for det de gjorde da de satt i regjering.

Jeg synes vi skal bruke lite grann tid på realitetene. Vårt budsjettforslag var større enn det opprinnelige budsjettforslaget fra de rød-grønne. Jeg skal være den første til å innrømme at penger ikke er alt. Men når vi bruker pengene godt, når vi bevilger mer til etter- og videreutdanning av lærere, til forskning eller til en enorm økning i studiestøtten, er det jammen bra at vi fikk en ny regjering.

De rød-grønne har sagt at de skal være en konstruktiv opposisjon. Det er bra – det trenger vi i et demokrati. Min bønn til de rød-grønne er derfor: Bli flinkere! Det vi har nå, er en komitéleder fra Arbeiderpartiet som løper etter regjeringens budsjett, og som ikke evner annet enn å snakke om utdanning i generelle vendinger. Det er trist for skolen, men det er også trist for politikkutviklingen i landet vårt.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:17:11]: Det har vært flere spørsmål her om landbruksforskning. Jeg fikk ikke et slikt spørsmål i min spørrerunde, så jeg tenkte jeg skulle adressere det nå.

Departementet har oversikt over hele forskningsbudsjettet. Totalt var økningen innen forskning på ca. 0,5 mrd. kr sammenlignet med det foreslåtte budsjettet. I budsjettforliket i Stortinget lå det inne noen reduksjoner for landbruksforskning – ca. 34 mill. kr i to bolker. Det var altså ikke en nedgang i forskningsinnsatsen generelt – her var det en kraftig oppgang – men i den forskningsinnsatsen som lå under Landbruksdepartementets budsjett. I budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre i Stortinget ble det 30 mill. kr til landbruksforskning. Dette burde med andre ord ikke volde den store bekymringen.

Jeg har lyst til å benytte anledningen til å takke for en god debatt. Jeg tenkte jeg ikke skulle si noe som forlenger debatten, men rett og slett si at jeg synes det har vært en god debatt. Og jeg ser med glede på at flere slutter seg til regjeringens forslag om etter- og videreutdanning, lærlingtilskudd og forskningsløft. Det setter regjeringen selvfølgelig pris på.

Trond Giske (A) [14:19:00]: Først til debatten med fiskeriministeren. Jeg kan ikke konstatere annet enn at hvis statsrådsprotokollen fra 16. oktober er riktig, har statsråden rett og slett feilinformert Stortinget. Hun sto på talerstolen og sa at hun hadde det fulle og hele ansvaret for forskningsområdet innen fiskeri. Det stemmer rett og slett ikke med statsrådsprotokollen. Dette må vi få oppklart i løpet av møtet, for dette er viktig.

Så til debatten i dag. Jeg er veldig glad for at kunnskapsministeren på slutten sa at han var glad for å få støtte for forslagene sine. Det pleier gjerne å være regjeringens holdning at hvis man foreslår noe og får bred støtte for det, er det positivt. I dag kan man nesten oppfatte det som om Høyre er litt skuffet over at et samlet storting er med på økt øremerking av tilskudd til videreutdanning av lærere. La oss også holde fast på at vi snakker jo ikke om at noen her har oppfunnet videreutdanning for lærere – vi snakker om økt øremerking. Høyre har stort sett brukt valgkampen på å snakke mot at man skal øremerke kommunale tilskudd. Vi har ikke vært så demagogiske og fundamentalistiske på dette. Vi bruker øremerking der det er nyttig, og er glad for at Høyre også ser at det verktøyet de arvet der, kunne brukes enda mer aktivt.

Så til dette med pengene. Hvis vi hadde brukt 4 000 mill. kr mer fra oljefondet, fra kommende generasjoners arv, tror jeg vi skulle klart å finne litt mer til utdanning enn det kunnskapsministeren har funnet. Det er jo det vi gjør. Vi bruker ikke oljepenger, men andre anslag, økt utbytte og penger som gir økt handlingsrom, og har dermed også mer penger til utdanning. Vi gjennomfører videreutdanningssatsingen uten å kutte i tilbudet til elevene.

Kunnskapsministeren sa at kuttet i den ellevte måneden i studiefinansiering ikke er et kutt, fordi det ikke har virkning før i 2015. Vel, da må vi tro at Venstre og Kristelig Folkeparti står fritt til å stemme for elleve måneders studiefinansiering, for det er heller ikke en reell påplussing siden det ikke har virkning før i 2015 eller i 2016. Vi antar at med den logikken, står nå Kristelig Folkeparti og Venstre fritt til å stemme for det de er for.

Høyre har drevet litt kreativ historiefortelling her i dag, bl.a. om studiefinansiering, og har vist til det store løftet under Clemet. Vel, det ble vedtatt mot Høyres stemmer i 2001. Røe Isaksen hadde en litt pinlig seanse under spørretimen, hvor han hardnakket hevdet at dette skjedde i 2003. Det gjorde det ikke, det skjedde høsten 2001, mot Høyres, Kristelig Folkepartis og Venstres stemmer. Da Clemet overtok etter meg, bygde vi 900 studentboliger i året. Da hun gikk ut av kontoret, bygde man 300 studentboliger. Man frøs kostnadsnormen i de årene man laget budsjett – iallfall sammen med Fremskrittspartiet – og nå kutter man den ellevte studiemåneden. Hva vondt studentene har gjort Høyre, vet jeg ikke, men det er i hvert fall en konsekvent linje å svekke studentvelferden.

Kristin Vinje (H) [14:22:12]: Denne høsten ser vi at det betyr noe for kunnskapssamfunnet at vi har fått en ny regjering. For det første har det konkret betydning fordi regjeringen er så tydelige på sine prioriteringer. Den mener det den sier når de sier at de skal realisere kunnskapssamfunnet, og det kommer konkrete forslag til styrking både på skole, høyere utdanning, forskning og innovasjon. Det som også skjer, er at de rød-grønne kommer løpende etter lærerløftet og yrkesfagløftet. Det er positivt. De støtter opp under økte bevilgninger til etter- og videreutdanning, økt lærlingtilskudd, økt satsing på yrkesretting på yrkesfag, og bruk av vekslingsmodeller og mer hospitering i bedrift for lærere.

20. august besøkte Stoltenberg og Giske Kattem skole i Trondheim med et milliardløft til etter- og videreutdanning. Satsingen skulle rett og slett dobles, ifølge TV2. Så kommer budsjettet, og det er kun en videreføring, ikke et økt budsjett. Det er ikke rart det blir debatt om dette da. Samtidig synes jeg det er påfallende at de ikke støtter forslaget om å satse 10 mill. kr ekstra i tilskudd til de bedriftene som tar inn lærlinger med særskilte behov. Dette er de lærlingene det oftest er vanskeligst å finne en lærlingplass til.

Regjeringen styrker forskningen med nesten 0,5 mrd. kr i forhold til den avgåtte regjeringen. Dette er tydeligvis heller ikke noe de rød-grønne ønsker å prioritere. Det betyr altså mye for kunnskapsmiljøene at vi har fått en ny regjering som satser offensivt på forskning. Regjeringen foreslår 50 mill. kr til modernisering av utstyrsparken i ingeniørutdanningen i 2014, og regjeringen har som mål at Norge skal være blant Europas mest innovative land. Derfor har regjeringen særlig prioritert å styrke den næringsrelevante forskningen, bl.a. økes bevilgningen til Brukerstyrt innovasjonsarena og til SkatteFUNN. Regjeringen foreslår også å styrke innsatsen innenfor petroleumsforskning, marin forskning, nanoteknologi, bioteknologi og IKT. Dette er fagområder som er viktige for å sikre fornyelse og omstilling i nærings- og samfunnsliv.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen prioriterer verdiskaping. Da Stortinget sluttet seg til handlingsregelen, pekte en enstemmig finanskomité på at investeringer i infrastruktur, utdanning og forskning er viktig for å få norsk økonomi til å fungere bedre. Den delen av handlingsregelen har den rød-grønne regjeringen rett og slett ikke tatt alvorlig.

Da regjeringen fremmet sin tilleggsproposisjon, ble den godt mottatt, og jeg har hørt utrolig mange gode ord om den. Jeg vil sitere Abelia, som er nevnt her før, som sa:

«Vi har lett med lys og lykte etter noe negativt, men vi har sjelden sett en så tydelig dreining i riktig retning mot mer kunnskap, forskning og innovasjon».

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:25:10]: Det har vore ein kreativ debatt, vil eg seie. Eg innleia med å snakke om kreativitet, og det har vore mange teikn til kreativitet også i denne debatten. For det første har det vore ein kreativ omgang med forsking, f.eks. presterer Asheim å bruke den store kunnskapsforskaren Hattie til det som talar for saka hans, men tar ikkje med seg dei tinga som talar veldig sterkt imot Høgre sin måte å tenkje på.

På spørsmål til Hattie om kva som kan betre kvalitet i skulen, svarar han, på engelsk, at betre kvalitet i skulen

«is not going to happen with short-term interventions, by naming and shaping, by more testing, by more accountability».

Vidare er det andre forskarar som går i same retning i spørsmålet som gjeld det såkalla PISA-hysteriet, som kunnskapsministeren og Asheim bidrog til. I NIFU-rapporten 23/2013, Jakten på kvalitetsindikatorene, blir det åtvara frå forskarhald mot å overdrive betydinga av enkeltresultat og å styre etter enkeltresultat:

«Når man ser på summen av slike prestasjonsmål, som blant annet inkluderer TIMSS, PISA, de nasjonale prøvene, lokale prøver ( f.eks. Osloprøven), prøver for fastsetting av standpunktkarakter og eksamener, bør man diskutere hvorvidt dette krever for mye av skolens og elevenes tid, ressurser og fokus.»

På same måte er det andre skoleforskarar som trekker opp det same temaet. Shirley og Hargreaves er i boka «Den fjerde vei», som nå har kome ut på norsk, veldig tydelege på at trua på at testar og karakterar bidreg til betre læring, er eit teknokratisk blindspor. Det same er erfaringa frå Finland. Dette er omtalt i førre utgåve av «Utdanning», der Sahlberg, som har vore leiar av senteret for mobilitet i det finske utdanningssystemet, svarar at

«Finnish Lessons documents how Finland achieved success without going through the arduous and controversial process of implementing competition, school choice, and test-based accountability».

Vi står her i ein situasjon der vi har ei regjering som står på trappene til å innføre det som ein ganske kraftig vegg av forskarar og skolefolk åtvarar mot. Eg synest denne debatten har vist at uansett kor kreative ein er i omgangen med forskinga ein står overfor, er svaret frå marka i skolen og frå forskarverda at den løysinga og dei visjonane som høgresida har for norsk skole, er feil.

Kent Gudmundsen (H) [14:28:34]: Aller først en kort replikk til representanten Trond Giske. Det er faktisk sånn at da Høyre kom inn i regjering i 2002, videreførte man den økningen i tilleggsproposisjonen. Her synes jeg man må forholde seg til korrekt historieskriving.

Det som fikk meg til å ta ordet her i dag, var innlegget fra Marianne Aasen, som la fram at det er fullstendig enighet i den satsingen og den strategien vi har innenfor etter- og videreutdanning. Det er selvfølgelig hyggelig – hvis det hadde medført riktighet. Faktum er at da Høyres kunnskapsminister inntok Kunnskapsdepartementet, ønsket man egentlig en enda større satsing på etter- og videreutdanning av lærere enn det som det var mulig å legge fram for Stortinget i tilleggsproposisjonen. Det var rett og slett ikke kapasitet i systemet for den satsingen man ønsket å innføre. Det synes jeg tegner et bilde av den planlagte strategien til den rød-grønne regjeringen for hvilken kapasitet vi i framtiden skulle ha for å møte behovet innenfor etter- og videreutdanning i skolesektoren.

En annen ting er finansieringsordningen vi har innenfor etter- og videreutdanning. Alle vet at kommuneøkonomien er stram. Selv om tilleggsproposisjonen faktisk medfører en vesentlig lettelse i økonomien til fylkeskommunene, som sitter med ansvaret for en masse fylkesveier, og der man fra denne regjeringen har lettet det trykket betraktelig, er det engang slik at man som politiker er nødt til å prioritere. Og i prioritering mellom helse, veier og næringssatsing er det av og til litt tøft å nå det nivået for lærerne som man ønsker, som man har ambisjoner om, og som man har lyst til å få gjennomført.

Det at man nå har en egenfinansiering på 75 pst. – og man vet at læreren jobber 25 pst. under videreutdanningen – medfører i realiteten at vår regjering faktisk gjør kommuneøkonomien helt irrelevant for at man skal kunne satse på videreutdanning av lærere innenfor matematikk og naturfag – fag som siste PISA-rapport for øvrig bekreftet at det er nødvendig å ha et ekstra fokus på.

Jeg vil understreke nok en gang at ambisjonene for denne regjeringen om å bygge kunnskapssamfunnet er store, og vi leverer gjennom den tilleggsproposisjonen som debatteres Stortinget i dag, og som er stadfestet gjennom budsjettforliket.

Christian Tynning Bjørnø (A) [14:31:41]: Den rød-grønne regjeringen har tatt store grep i etter- og videreutdanning av lærere – fra 20 mill. kr til 500 mill. kr – og – ja, det har vært full enighet om dette i Stortinget, akkurat slik det nå er full enighet om de ekstra midlene i tilleggsproposisjonen. Det det ikke er enighet om, er hvordan man prioriterer. Høyre og Fremskrittspartiet har tatt pengene fra elevenes timetall og tiltak for å finansiere egne skoletiltak. Vi trengte ikke å ta fra elevene, vi har klart begge deler fordi vi prioriterer kunnskap – hele eleven – framfor skattekutt, smålige kutt i elevenes utvidede skoledag og fjerning av frukten. Vi stemmer for det vi er for, og mot det vi er mot, slik statsministeren og halvopposisjonen har prediket. Sånn sett gir vel faktisk våre budsjettprioriteringer mer penger til grunnopplæringen – dersom det var poenget.

Jørund Rytman roser Ungt Entreprenørskaps innsats i skolen. Selv har jeg erfaringer med Ungt Entreprenørskap fra da jeg i første klasse på Porsgrunn videregående skole hadde ungdomsbedrift. UB selskapsformidling het bedriften. Forretningsideen gikk ut på å arrangere skoleball og disko i grenlandsområdet. Det var ikke særlig vellykket, men det var veldig lærerikt. Poenget er at i Telemark – mitt fylke – brukes en stor andel av de regionale utviklingsmidlene nettopp på Ungt Entreprenørskap. I Telemark ligger regjeringens varslede kutt i regionale utviklingsmidler an til å bli ca. 20 mill. kr. Jeg frykter hva det vil bety for nettopp innsatsen Ungt Entreprenørskap gjør i norsk skole.

Iselin Nybø (V) [14:33:42]: Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, er Venstre for elleve måneders studiestøtte, og vi la det også inn i vårt alternative budsjett. Det skal ikke være tvil om at Venstre kommer til å fortsette å jobbe for elleve måneders studiestøtte, men når vi ikke fikk det direkte inn i budsjettavtalen med Høyre og Fremskrittspartiet, er vi fornøyde med at vi har fått inn et punkt, der det står at det skal lages en plan for økning av studiestøtten og studiestøttens lengde. Så dette er noe vi kommer til å følge opp i kommende budsjettprosesser.

Jeg ba om ordet nå fordi jeg ville redegjøre kort for at Venstre på grunn av dette ikke kommer til å stemme for det forslaget som er framlagt av representanten Henriksen.

Tina Bru (H) [14:34:44]: Da kunnskapsministeren presenterte resultatene i den siste PlSA-undersøkelsen, var han klar på at vi ikke skulle krisemaksimere i beskrivelsen av norsk skole. Det er ingen grunn til å overdrive eller fargelegge språkbruken. Tallenes tale er klar, sa han. For tallene viser at resultatene ikke er gode nok. Til tross for dette lot mange rød-grønne politikere seg provosere av kunnskapsministerens kommentarer. Hvorfor? Jo, fordi kunnskapsministeren tillot seg å bruke betegnelsen «realfagsproblem» for å beskrive situasjonen i norsk skole. Jeg skal la være å nevne at representanten Trond Giske brukte samme betegnelsen i debatten på NRK, uten at det ser ut til å ha opprørt de rød-grønne politikerne nevneverdig.

Dersom målet vårt er å oppnå middelmådighet i norsk skole, har vi lyktes. Ut fra det mange arbeiderpartirepresentanter har uttalt fra denne talerstolen her i dag, kan det se ut til at Arbeiderpartiet er fornøyd med det.

Men skal vi politikere lene oss tilbake og si oss fornøyd med at skolen vår er «grei nok»? Jeg mener nei. Vi må ha høyere ambisjoner for norsk skole enn å være i midtsjiktet blant OECD-landene.

Gjennom valgkampen var Arbeiderpartiet mer opptatt av å snakke om hvordan Høyre svartmalte og snakket ned norsk skole, enn selv å presentere nye løsninger på hvordan ting kan bli bedre. Samtidig skrøt de av forbedrede skoleresultater. Sannheten om skoleresultatene har nå kommet med PISA-tallene, men Arbeiderpartiets strategi ser ut til å være uendret. Den eneste endringen jeg kan se, er at de nå plutselig er enige med regjeringen i at vi må bruke mer penger på etter- og videreutdanning av lærere. Det er bra.

En representant fra Arbeiderpartiet sto her på talerstolen i dag og ramset opp flere av landene som har vært med i PlSA-undersøkelsen, som gjorde det dårligere enn oss. Jeg vet ikke helt hva poenget med det var, men jeg antar at det var nok et forsøk på å vise at vi ikke er så verst her i Norge. Problemet er bare at med de forutsetningene vi har, er det langt fra bra nok.

Fakta er at Norge har det tredje høyeste utgiftsnivået per elev i OECD. Vi har også en høy lærertetthet sammenlignet med andre land. Til tross for dette ser vi en nedgang i resultater. Noen har spurt om nedgangen står som en dom over den rød-grønne regjeringens skolepolitikk. Jeg vil heller si at holdningen de rød-grønne har inntatt etter at tallene fra PISA ble offentliggjort, er det som står til dom over deres skolepolitikk. Å la seg provosere av at noen påpeker at norsk skole ikke er god nok, sier noe om hvor lave ambisjonene for skolen faktisk er i disse partiene.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:37:22]: Man lar seg inspirere. For først var representanten Marianne Aasen oppe og sa at vi ikke skal snakke ned den fabelaktige framgangen som norske elever har hatt i matematikk, og som vi hørte om under hele valgkampen. Men deretter var representanten Knag Fylkesnes oppe og sa at vi likevel ikke skal lese så mye inn i resultatene. Det er klassisk rød-grønt: Ta gjerne æren dersom det går bra, men når det ikke går så bra, er det ikke så nøye likevel.

Jeg kom med en påstand, og det var jo nettopp at påstanden om at norske elever er de beste i matte i Norden, ble tatt i faktasjekk. Konklusjonen er: «Med statistikk kan man bevise alt», skriver Bergens Tidende. Det sa også den britiske statsministeren James Callaghan, og han fortsatte: « – også det motsatte». Undersøkelsen Jens Stoltenberg bruker som bevis, viser at barn på femte trinn i Norge scorer høyere enn jevnaldrende finske barn på fjerde trinn i 2011. Men forfatterne av rapporten advarer mot å trekke en bastant konklusjon, og utvalget i tilleggsundersøkelsen om norske femteklasser er lite og ikke representativt. Det er med andre ord god grunn til å problematisere påstanden om at norske tiåringer er best i matte i Norden. I denne faktasjekken vurderte de imidlertid utsagnet i duellen i TV 2 hvor man sa at norske elever er best i matte i Norden. Det er feil. Norske åttendeklassinger scorer, tross framgang, dårligere enn elever på samme trinn i Finland og Sverige.

Presidenten: Representanten Trond Giske har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trond Giske (A) [14:38:55]: Kent Gudmundsen har tydeligvis gått samme skole som Torbjørn Røe Isaksen, men la oss bare få dette helt klart: Høsten 2001 foreslo Stoltenberg-regjeringen en heving av stipendandelen fra 30 til 40 pst. Det var 1 000 kr i måneden med innføring fra studieåret 2002–2003. Det ble reversert i sin helhet i tilleggsproposisjon nr. 4 for 2001–2002 som ble fremmet 9. november 2001 av den nye Bondevik-regjeringen der Clemet var utdanningsminister. I Stortinget tvang Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV dette igjennom, for vi hadde flertall. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre stemte imot, selv etter at det var klart at det var flertall i salen, og ville beholde på stipendandelen på 30 pst. Det ble innført likevel. Som straff sørget Clemet for ikke å kostnadsjustere studiefinansieringen i sin periode og reduserte altså studentboligbyggingen med nesten 70 pst.

La oss nå snakke om framtiden også. Det blir spennende å se om Høyre i dag benytter anledningen til å rette opp disse tidligere kuttene ved å stemme for en ellevte måned i løpet av perioden.

Presidenten: Representanten Kristin Vinje har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kristin Vinje (H) [14:40:19]: Det er artig å høre filosof Knag Fylkesnes drodle rundt begreper som kreativitet og læring. Men som realist må jeg si at jeg er mer opptatt av konkrete tiltak for å styrke realfagene – og for å styrke realfagene blant lærerne.

I boken til Erik Solheim får SV så hatten passer, nettopp fordi de ikke har evnet å sette lærerne i sentrum. Han sier at SV har svekket sin troverdighet som skoleparti etter åtte år i regjering nettopp fordi de ikke har satt det som er det viktigste, lærerløftet, i sentrum. Det er godt sagt.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:41:08]: Eg trur Høgre no må bestemme seg, for dei har ein ganske kreativ omgang med ansvar. For det første: Førre gongen, da det gjekk bra på testar, tok dei ansvar for det – det var dei som hadde stått bak det. Men når det går dårleg, spring dei frå ansvaret. Dei må bestemme seg for ei eller anna linje her. No sit dei med ministeren – dei må bestemme seg.

Mi påpeiking av denne PISA-populismen som kunnskapsministeren og fleire andre i Høgre har drive med, er at ein har tatt utgangspunkt i ein prøve – ein prøve – samtidig som vi har mange andre testar som vi også kan sjå på når vi skal ta stilling til korleis det går i den norske skolen. Min kritikk har vore enkel: Du kan ikkje lage hysteri eller drive politikk ut frå ei undersøking. Du kan lære av ho, men du kan ikkje ta utgangspunkt i ho for all vidare politikk.

Dersom det er veldig vanskeleg å forstå for Høgre-politikarar, er eg veldig bekymra for korleis skolepolitikken herfrå kan utviklast, for da kan det hende at ein satsar (…) (presidenten klubber)

Presidenten: Nå er jeg bekymret for at taletiden er over.

Representanten Marianne Aasen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marianne Aasen (A) [14:42:26]: Jeg tar utfordringen fra representanten Bru, for jeg tror det hun viste til, var at jeg ramset opp diverse land og hvordan de kommenterte PISA-undersøkelsen.

Hovedpoenget mitt var nettopp at PISA, TIMMS, PIRLS, alle disse undersøkelsene, skal man bruke med vett og omhu og se på som forskning, hvilket betyr at det ikke alltid er entydige resultater, og at de må settes inn i en sammenheng, som representanten Knag Fylkesnes var inne på.

Det leder også til denne debatten om tiåringene, som jeg synes egentlig er et godt eksempel på hvor fordummende en skoledebatt kan bli – i og for seg for alle dem som har deltatt i debatten, og alle som tar både ære og ansvar for det, inklusiv alle statsministerkandidater og tidligere og nåværende statsministre. Man skal være litt forsiktig med det. Saken er uansett den at det godt kan tenkes at norske tiåringer er best i matematikk, men man vet det ikke, for det er ikke signifikante funn. Det er det forskerne sier, og det er det som er viktig å ha med seg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Representanten Christian Tybring-Gjedde, som har vært permittert, har igjen tatt sete.

Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2, 3 og 4 behandles under ett. – Det anses vedtatt.