Se også behandlingen av sakene 1-3 på formiddagsmøtet.

 

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:00:58]:Fremskrittspartiet aksepterer ikke myten om at den sosialdemokratiske velferdsstaten er et system som andre land bør kopiere. Vår rikdom har i realiteten ført til at arbeiderbevegelsens gamle slagord «Gjør din plikt, krev din rett» ikke lenger gjelder, men er erstattet med «Gjør som du vil, det offentlige betaler».

Resultatet av denne tenkningen ser vi i dag, da det norske samfunnet opplever mangler på nær sagt alle områder, i stor kontrast til det rosenrøde bildet representanten Sandal og, ikke minst, representanten Klungland tegnet tidligere i debatten. Vi har sykehuskøer, med 200 000 i kø. Vi har soningskøer og fanger som løslates før tiden for å kunne gi plass til nye. Vi har svært dårlig kunnskapsformidling i skolen, den svakeste i OECD-området. Vi har mye bråk i klasserommene – nest mest, ifølge OECD, kun slått av Hellas. Vi har ressursmangler i offentlige utøvende etater, som f.eks. i politiet, hvor saker henlegges, og i Forsvaret, hvor det nedbemannes. Vi har et rekordstort offentlig byråkrati – langt større enn i Sverige – i forhold til innbyggertallet. Vi har forfall i den offentlige infrastrukturen på alle områder. Vi har 12–14 pst. – ca. 340 000 – av arbeidsstyrken på uføretrygd. Vi har 700 000 utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Da er det ingen kunst å få ned arbeidsledighetstallet.

Vi har et rekordstort sosialbudsjett. Vi har en rekordhøy innvandring av mennesker – ca. 18 000 i året – med lav eller ingen utdanning. Jeg minner om det som skjer i Frankrike nå. Vi har alle et ønske om at det ikke skal skje også i Norge.

Vi har et skyhøyt skattenivå og et skyhøyt avgiftsnivå.

Vi har en omseggripende stat, som fjerner fokuseringen på enkeltindividets ansvar og gjør folk til klienter. Like lite som passiv bistand virker i utviklingsland, likte lite virker passiv bistand i Norge. Det er bare menneskets natur. Vi får stadig nye passiviserende velferdsordninger på forbrukersiden, mens infrastrukturen forvitrer på investeringssiden. Når statsministeren hevder at Regjeringen bruker de store pengene på de store oppgavene, frykter jeg for de langsiktige konsekvensene.

Fremskrittspartiet mener det bør etableres langtidsbudsjetter hvor det skilles mellom forbruk og investeringer. I slike langtidsbudsjetter bør investeringers levetidskostnader inngå. Dette innebærer at vedlikeholdskostnader, personellkonsekvenser og oppgraderinger må tas med i regnestykket. Langtidsbudsjettering vil også gjøre det mulig å se reduserte vedlikeholdskostnader for eksisterende infrastruktur – som vei og jernbane – og for forsvarsmateriell i sammenheng med investeringskostnader for nye prosjekter. Når Forsvaret eksempelvis anskaffer nye transportfly, vil drifts- og vedlikeholdskostnadene for de gamle transportflyene reduseres. De nye flyene vil kreve mindre vedlikeholdskostnader. Dette er ikke med i beregningen når Regjeringen ser på prosjekter. Med langtidsbudsjettering vil ikke Stortinget kunne vedta å bygge nye MTB-er, for så å få beskjed om at Forsvaret ikke har råd til å sette båtene i drift når de er ferdig bygget. Det vil ikke være mulig.

På samme måte vil langtidsbudsjettering gjøre det mulig å beregne den dynamiske virkningen av skattelettelser. Selv om finansministeren i dag mente at det ikke finnes slike dynamiske virkninger, stiller jeg meg sterkt tvilende til det utsagnet. Det første året vil selvfølgelig fremstå som en utgiftspost på statsbudsjettet, men i de påfølgende årene vil man kunne få økte inntekter grunnet flere tilbud om arbeidskraft og større aktivitet i økonomien.

Langtidsbudsjettene må også skille med hensyn til hvordan offentlige penger blir brukt. Konsekvensene av 1 kr gitt i skattelette er helt annerledes enn konsekvensene av 1 kr brukt over sosialbudsjettet. 1 kr brukt i utlandet har en helt annen virkning enn 1 kr brukt i Norge. Dette ser vi ikke i budsjettet i dag, det tas det ikke hensyn til.

Til de mange som leter etter Fremskrittspartiets handlingsregel, vil den være: en øvre grense i veksten i årlig offentlig forbruk kombinert med full ressursutnyttelse av kapasiteten for investeringer i norsk økonomi, inkludert anbud innhentet i utlandet.

Dagens handlingsregel derimot er et unyttig og ubrukelig finanspolitisk verktøy – og i sin ytterste konsekvens svært uansvarlig. 4 pst. av et raskt voksende fond gir ingen indikatorer på hvor mye offentlige penger norsk innenlandsøkonomi tåler, samtidig som det ikke setter noen begrensninger på forbrukssiden.

For å understreke handlingsregelens meningsløshet kan jeg si som jeg sa i et spørsmål tidligere i dag, at Regjeringen ønsker å øke statens eierandel i StatoilHydro fra 62,5 pst. til 67 pst. Dette utgjør 143 millioner aksjer – eller ca. 25 milliarder kr. Dette vil ikke Regjeringen utgiftsføre over budsjettet. Ifølge Regjeringen vil det ikke få noen konsekvenser for norsk innenlandsøkonomi at det sprøytes inn 25 milliarder kr i aksjemarkedet. Ifølge representanten Akselsen har disse pengene ingen effekt på norsk økonomi, fordi man bytter aksjer fra Statens pensjonsfond – Utland til aksjer i StatoilHydro. Men man bruker da vitterlig 25 milliarder kr når man kjøper disse av andre aksjeeiere! Dette vil gå inn i norsk økonomi, men får ingen konsekvenser, ifølge Regjeringen.

Alf E. Jakobsen (A) [18:06:32]:For kort tid siden markerte vi toårsjubileet for den rød-grønne flertallsregjeringen – riktignok på en veldig nøktern måte, med pølser og lomper.

Oppsummeringen så langt er at vi holder det vi lover: mindre skattelette til dem som har mest fra før, for derigjennom å kunne bruke mer på fellesskapet. Dette skjer ikke minst gjennom en kraftig forbedring av kommuneøkonomien, derigjennom flere ressurser til helse- og omsorgstjenester, til barnehager og til tiltak for mennesker med et bistandsbehov.

Flere enn 50 000 er blitt løftet ut av ledighetskøen og til arbeid mens dagens regjering har sittet ved makten. Det gir mening for veldig mange mennesker i det norske samfunnet. Vi har store mål og ambisjoner på dette feltet, og vi kan aldri bli for gode.

Gjennom tidene har vi altfor ofte kommet i skade for å definere folk som varig arbeidsuføre, som ikke er det. Selv lærte jeg en kraftig lekse da jeg hadde gleden av å arbeide på en institusjon for såkalte varig alkoholskadde, som det het den gang. Det viste seg å være mulig å få over 65 pst. av dem som var oppgitt i arbeidsmarkedet, til å arbeide stabilt fem dager i uken året gjennom, innenfor fiskeindustrien, i parkvesenet og med vedlikehold i kommunen. En stoltere arbeidsgjeng har jeg sjelden sett.

Dagens regjering har samlet forbedret kommuneøkonomien med bortimot 21 milliarder kr målt i 2008-priser. Av det er hele 10,2 milliarder kr vekst i frie inntekter.

Nå ser jeg at Høyre i sitt alternative budsjett har et kutt på 250 mill. kr i rammetilskuddet til fylkeskommunen, et kutt på 250 mill. kr til regional utvikling og et kutt på 119 mill. kr til gratis lærebøker.

Jeg har hatt gleden av å sitte som ordfører både under det forrige regimet og under dagens regjering. Forskjellen er formidabel når det gjelder satsingen på kommunesektoren. Vi fikk beskjed om at vi hadde penger nok fra ledende statsråder i den høyredominerte Bondevik-regjeringen, og at vi hadde oss selv å takke for den skrale økonomien. Gjennomgangsmelodien fra kommunalministeren var at vi brukte pengene feil, at vi ikke var flinke nok til effektivisering, og ikke minst at vi hadde for liten fokusering på konkurranseutsetting eller privatisering.

Det er nå optimisme i kommunesektoren, og kommunene leverer gode tjenester til innbyggerne. Det fins og det har til enhver tid vært mulig å finne enkelteksempler der det beklageligvis er mennesker som faller mellom flere stoler. Det bør vi, uansett regjering og ståsted, ta tak i for å gjøre bedre.

Vi skal være ydmyke, og vi må alle ha som mål å bli bedre. Selv om vi er i ferd med å oppfylle målet om 10 000 nye årsverk i pleie- og omsorgssektoren tidligere enn forutsatt, innen utgangen av 2009, skal vi ikke være blinde for at det er mange utfordringer i eldreomsorgen. Det er ikke akseptabelt at vi har mennesker som må ligge i korridorer, på lagre og bad.

Når det gjelder opposisjonspartienes alternative budsjetter, er det interessant å se det fortsatte spriket mellom «regjeringskameratene» Fremskrittspartiet og Høyre. De ligger på en rekke områder langt fra hverandre og ikke minst langt fra de sentrumspartiene de frir til. Ja, jeg vil påstå at Fremskrittspartiet befinner seg på en helt annen planet.

Vi ser en tendens til at Høyre i teorien strammer inn i forhold til Regjeringens forslag. Går vi inn i de ulike elementene i forslaget, kan det med rette stilles spørsmål om inndekningen er reell eller ikke. Et eksempel er at Høyre foreslår kutt i jordbruksavtalen. Det problematiske er imidlertid at jordbruksavtalen allerede er inngått for 2008. Andre kuttforslag er etter min mening også «luftige antagelser» i forhold til innsparing, når en ser at dette dreier seg om antatte effektiviseringsgevinster og saldering gjennom bl.a. bedre samordning mellom helseforetak.

Jeg er «skinnflat forfær», som de sier i Nordkapp når de er aldri så lite overrasket, over at Høyres invitt til Kristelig Folkeparti er å kutte i bistand. Jeg kan heller ikke forstå at et kutt i landbruksstøtten og utviklingsfond på over 1,8 milliarder kr skal medvirke til noe bredt samarbeid, der det forutsettes at sentrumspartiene eller deler av disse partiene skal være med.

Når vi ser på Fremskrittspartiets pengebruk og også formidable kutt i bistand og landbruksstøtte, er det vanskelig å se at det ligger an til en samlende allianse innenfor opposisjonen. Med den beste velvilje er det umulig å ane konturene av en regjeringsflørt, langt mindre av et frieri for å inngå ekteskap i neste stortingsperiode. Jeg tror ikke det er behov for verken en eller to ektesenger, slik de forskjellige standpunktene avtegner seg i dag. Enkle brisker ser ut til å greie seg lenge dersom kurtisen ikke blir mer intens enn den er i dag.

Peter Skovholt Gitmark (H) [18:11:53]:Det er åpenbart at dagens regjering, slik Alf E. Jakobsen legger opp til, i stor grad holder til i en vannseng der det skvulper ganske godt til tider!

Norge går svært godt. Vår jobb som politikere er å få de gode tidene til å vare lengst mulig. Dette er dessverre i stor grad en regjering for de tapte muligheter, en regjering som ikke bruker de gode tidene til nettopp å få dem til å vare lengst mulig.

Når hvileskjæret innen høyere utdanning og forskning blir vedvarende, har man ikke lenger et hvileskjær – nei, man er på et skjær. Når samferdselsministeren i løpet av to år, i en periode hvor utgiftsveksten har økt med 116 milliarder kr, får 2 milliarder kr ekstra til vei, er det også manglende prioriteringer. Når det er opposisjonen i Stortinget, gjennom Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre, som leverer inn 61 punkter for en offensiv og slagkraftig miljøpolitikk, er det opposisjonen som hjelper Regjeringen nettopp til hva man burde gjøre – ta vare på vårt felles miljø, og ikke minst fokusere på økt satsing på fornybar energi, på tog og på bevaring av regnskogen, for å nevne noen av de 61 punktene.

Det som har blitt lagt inn av krav fra opposisjonen, har en kostnadsramme som ligger under kostnadsrammen for barnehageforliket i forrige periode. Hvis man mener alvor med slagordet «de store pengene på de store oppgavene», burde miljøet virkelig kommet i første rekke.

Så er det uredelig, som svært mange av Regjeringens representanter og spesielt regjeringspartienes representanter har gjort i flere innlegg, å sammenligne dagens innsats med den innsatsen den forrige regjeringen gjorde for to til fem år siden. Utgiftsveksten har vært på 116 milliarder kr – 138 milliarder kr dersom man tar med folketrygden – fra 2005 til i dag. Det er en formidabel vekst. Da skulle det bare mangle at man ikke ligger over når det gjelder prioriteringer på en rekke – tilnærmet alle – områder.

Men det er fremtiden denne debatten egentlig bør handle om, og for Høyre er det tre hovedprinsipper som slås fast i vårt alternative budsjett. Det ene er at det skal lønne seg å arbeide. Vi har derfor økt minstefradraget. Vi gjør det mer lønnsomt for eldre arbeidstagere å stå i jobb, både ved et særfradrag på 6 000 kr for dem som er mellom 62 og 67 år. Ikke minst ønsker vi nok en gang å fjerne avkortingen i pensjonen, ikke bare for dem mellom 67 og 68 år, men for alle mellom 67 og 70 år.

Det skal lønne seg å spare. Det er åpenbart at Regjeringens slagord har blitt at det skal lønne seg å spare, men bare for staten. Det er en privat sparing som er usedvanlig viktig, ikke bare for våre naboland, men for Norge. Og så må det slås fast at det å investere i fremtiden er nettopp det. Da burde man investere både i infrastruktur, i forskning og utdanning og i Forsvaret.

La meg så si at fra 2001 til 2005 ble det bevist at det å bruke skattelettelser til vekstfremmende skattelettelser har en effekt. Det er noe av det Høyre har fortsatt med i opposisjon. Det har gjort det mer attraktivt å bo i Norge og å arbeide i Norge. Vi er langt under der man bør være, fordi det er altfor få internasjonale bedrifter i f.eks. Oslo som velger Norge når man slår seg ned, når man ser det i forhold til både København og Stockholm.

Så – raskt i forhold til avgifter: Vi har en avgiftsjungel i Norge som til tider er uregjerlig. Vi fikk et særavgiftsutvalg, som heldigvis la frem sin innstilling. Men like fullt mangler det absolutt viktigste, nemlig en del prinsipper knyttet til avgifter. Hvorfor man har en avgift, og hvor høy den skal være, har ikke utvalget tatt stilling til. Et annet problem for Særavgiftsutvalget var nettopp det at Regjeringen insisterte på å gjøre det provenynøytralt. Det er et problem, og det mener jeg Regjeringen bør ta inn over seg når utvalgets innstilling skal behandles.

Marianne Aasen Agdestein (A) [18:17:18]: Budsjettdebatten skal handle om den viktigste oppgaven vi politikere har, nemlig evnen til å prioritere. Selv i velstandslandet Norge må det prioriteres.

Det må være lov for regjeringspartiene å skryte av hva man velger å bruke statens inntekter på, og det må være lov for opposisjonspartiene å mene at deres alternativ er bedre. Men det hører også hjemme i en budsjettdebatt å peke på hvor pengene kommer fra. Skatte- og avgiftssystemet sikrer inntekter til fellesskapet. Skattene har dessuten den tilleggsfunksjon at de skal sikre en bedre fordeling. Og da er vi fort inne på en debatt flere i denne salen har deltatt i tidligere i dag, nemlig debatten om fattigdomsbekjempelse.

Å bekjempe fattigdom handler ikke om å finne en hokus pokus-løsning, som Bjarne Håkon Hanssen snakket om før pausen i dag. Det handler om å finne tiltak som får folk i arbeid, om å ha et tjenestetilbud i kommunene som gir utsatte grupper hjelp når de trenger det, enten det er knyttet til rus, psykiatri, barnevern o.l. Det handler også om å bygge broer fra passivitet til aktivitet, helst til en aktivitet som til slutt gir grunnlag for egen inntekt. Og det handler om trygdesystemer som folk kan leve av. Men det handler også om å ha et skattesystem som fungerer omfordelende.

Statistikk viser at forskjellene øker. Men det skyldes først og fremst at de personene som har høyest inntekt, har fått en betydelig inntektsøkning de siste årene, ikke at de som tjener minst, har fått et kraftig fall i sine inntekter.

Vi skal fortsette med å bekjempe fattigdom, men vi skal også gjøre jobben vår i fordelingspolitikken. Derfor hører de forbedringene vi gjør i skattesystemet i neste års budsjett, hjemme i fordelings- og fattigdomsdebatten.

Vi fjerner nå aksjerabatten i formuesskatten og skjerper formuesskatten for dem med høy skattepliktig formue og lav alminnelig inntekt. Ligningsverdien på bolig oppjusteres med 10 pst., mens bunnfradraget i formuesskatten økes kraftig, slik at flere personer med små formuer slipper unna denne skatten. Bunnfradraget har økt fra 151 000 kr i 2005 til nå, i 2008, å bli på 305 000 kr. For et ektepar, som fra 2006 har fått hvert sitt bunnfradrag, blir det samlede bunnfradraget nå på 700 000 kr. Det antar jeg til og med blir godt mottatt i de borgerlige partiene, selv om dette er en skatt de i og for seg er imot, men som de ikke klarte å prioritere å fjerne da de satt i regjering. Nesten 400 000 færre betaler altså formuesskatt nå sammenlignet med da den borgerlige regjeringen styrte. Halvparten av disse er pensjonister.

Vi har med dette fortsatt det arbeidet som regjeringspartiene startet rett etter valget i 2005, ved å legge om skattepolitikken, slik at nivået ble lagt på 2004-nivå, men med en helt annen fordelingsprofil.

Til slutt vil jeg nevne en viktig forbedring i neste års budsjett som jeg ikke har hørt at noen har nevnt i løpet av dagens debatt så langt, og det er hva vi gjør for dem som ønsker å kombinere det å være selvstendig næringsdrivende med det å være mamma eller pappa. Nå vil også de som driver eget firma, ha rett til svangerskapspenger og foreldrepenger fra 1. juli neste år. På denne måten legger vi bedre til rette for at selvstendig næringsdrivende, både kvinner og menn, kan kombinere næringsaktivitet og barneomsorg. Det er bra for mammaene, det er bra for pappaene, og det er veldig bra for barna at vi nå får på plass gode svangerskapsordninger også for selvstendig næringsdrivende.

Eirin Kristin Sund (A) [18:21:14]: Når en hører på debatten her i dag, hører en at flere kaller budsjettet og innleggene til de rød-grønne for selvskryt, og noen, som representanten Tybring-Gjedde, snakker som om dette er et budsjett som nesten kan føre til nasjonens undergang.

Jeg tror at statsministeren har rett når han sier at vi aldri kommer dit hen at det ikke gjenstår oppgaver som må løses.

Vi mener ikke at vi, ved å legge fram dette budsjettet, har løst alt. Vi mener ikke at det ikke finnes flere utfordringer, men vi mener at dette budsjettet ytterligere styrker det at vi har fått en ny retning. Vi ser resultatene av Regjeringens politikk, og vi ser resultatene av Regjeringens arbeid.

Vi har sagt at vi vil bruke de store pengene på de store oppgavene. Vi mener at det har vi vist, og at det har vi gjort. Det vil vi gjøre framfor å prioritere skattelette og privatisering. Vi vil løse samfunnets utfordringer i fellesskap. På område etter område har Regjeringen satset på fellesskapet. Kampen mot klimatrusselen trappes opp. Vi viderefører en politikk for felles velferd, helse og utdanning. Vi vil bruke bortimot 4 milliarder kr til å øke pasientbehandlingen og styrke sykehusøkonomien. Vi vil bruke bortimot 1 milliard kr, eller 940 mill. kr, for å fullføre opptrappingsplanen for psykisk helse. Undervisningen i barneskolen skal styrkes med fem uketimer, og vi viderefører ordningen med gratis frukt og grønt som ungdomsskoleelevene faktisk synes er et bra tiltak. Det at ordningen med gratis læremidler i videregående opplæring nå utvides til å gjelde også trinn tre, er til stor glede for mange foreldres lommebok.

Vi er nå på vei til å nå målet om full barnehagedekning, når vi øker tilskuddet med 2,7 milliarder kr. Det mener jeg kan kalles en ny retning. Vi er ikke ferdige, men vi er godt i gang.

Et av Regjeringens store satsingsområder er utviklingspolitikk og menneskerettigheter, og det er et historisk løft vi nå ser. Verden står overfor store miljøutfordringer, og en altfor stor del av verdens befolkning lever i fattigdom, nød og krig. Regjeringen har lagt fram en strategi for bærekraftig utvikling som en del av budsjettet.

Jeg synes det er viktig at en ser miljø og bistand sammen. Derfor tror jeg det var lurt å legge de to områdene under samme departement, og at Erik Solheim får ansvar for begge områdene.

Nå skal 14 nye land med lavt inntektsnivå få samme toll- og kvotefrie adgang til det norske markedet som de minst utviklede landene allerede har. Når det gjelder miljørettet utviklingsarbeid, øker vi satsingen angående klima med 400 mill. kr, og vi øker bistandsbudsjettet opptil 0,98 pst. av BNI. Til Kristelig Folkeparti må jeg si at vi skal klare resten. Vi skal øke bistanden til de fattige landene og løfte den til over 1 pst. av BNI i løpet av denne fireårsperioden.

Samtidig bygger vi videre på arbeidet med styrking av demokrati og menneskerettigheter. Vi rød-grønne har vektlagt en sterkere sammenheng mellom de ulike utenrikspolitiske og utviklingspolitiske virkemidlene for å nå Soria Moria-erklæringens målsettinger, som er ambisiøse, men som likevel er oppnåelige.

Vi har også på utviklingsområdet valgt å prioritere veksten på budsjettet til fem definerte hovedspor der Norge har spesielle fortrinn: Det gjelder på fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, godt styresett og institusjonsbygging, inkludert kampen mot korrupsjon, kvinner og likestilling, klima og miljø, og olje og energi.

Vi har også økt våre bidrag til FN, og Norge er dermed en av de aller største giverne i kroner og øre.

Vi har grunn til å være stolte over våre bidrag. Men vi skal ikke hvile på våre laurbær, men videreføre og styrke innsatsen. Jeg var så heldig å få lov til å være fire uker i FN i høst. Det var fantastisk å være der, og det var også noe med å sette både livet og politikken i et nytt perspektiv. Der ble Norges rolle som pådriver for å styrke FNs likestillingsarbeid applaudert. Det at vi øker UNIFEM, kvinnefondet, fra 20 mill. kr til 75 mill. kr, blir applaudert. Det at Norge har en høy profil for at vi skal styrke likestillingsarbeidet både i FN, Verdensbanken og i de regionale utviklingsbankene, gav de også kjempestor honnør for.

Jeg håper vi aldri blir så fulle av oss selv at vi ikke er i stand til å se at det er folk utenfor våre egne grenser som trenger at vi gjør den plikten og tar det ansvaret vi har for å løfte andre opp på noenlunde samme nivå som oss selv.

Jørund Rytman (FrP) [18:26:37]: Vi diskuterer i dag statsbudsjettet for neste år og hvilke visjoner, vyer og mål vi skal ha for framtiden.

Utgangspunktet for debatten, og et faktum, er følgende: I løpet av neste år vil vår kapitalformue plassert og investert i utlandet passere hele 2 500 milliarder kr, egentlig et ganske fantastisk utgangspunkt. Vi har jo utrolige muligheter for å løse de problemer og utfordringer vi har her i Norge.

Til tross for at vi har en enorm formue, og har hatt det ganske lenge, er det skremmende hvilken vei det går. Man skulle faktisk tro at vi levde i en kommuniststat på mange måter. Det er jo kø, kø og kø overalt. Da snakker jeg ikke om kø i matbutikkene, slik vi husker det var under kommunismen i Sovjet, vårt naboland i øst. Nei, heldigvis er matbutikkene i Norge ikke offentlig drevet, men det virker som om det er kø på de fleste områder som styres og drives av det offentlige i Norge.

Vi har sykehuskø, og sykehusene forfaller. Etter at de rød-grønne tok over, har det blitt ca. 20 000 flere syke som venter i sykehuskø, og nå er vi oppe i hele 220 000 i sykehuskø. For eksempel er det til og med kø for å få en enkel øyeoperasjon som tar ca. 10 minutter. Syke barn må vente i kø i opptil et halvt år. Vi har kø i eldreomsorgen, kø av eldre som må leve under uverdige forhold. Vi har barnehagekø til tross for at dette er finansministerens kampsak nr. 1. Til og med de kriminelle må vente i kø – kø for å sone straff. Det er jo helt utrolig.

Vi har kø på veiene. Bilistene må ikke vente i lange køer for å kjøpe bil, slik det var i kommunisttiden i Sovjet, men det er kø på veiene. Det er litt pussig at Sverige, vårt naboland, har en statsgjeld på over 1 200 milliarder kr, og de investerer masse i vei, mens Norge med en formue på snart 2 500 milliarder kr har utallige livsfarlige veier.

Skal man først kjøpe en moderne og trygg bil, skal det svi skikkelig på pungen, noe som har resultert i at vi har noen av de eldste bilene i Europa på veiene, på linje med Albania, et land som vi ellers ikke sammenlikner oss så mye med. For øvrig er kanskje mange av de nye bilene som er i Albania, egentlig stjålet i Norge, men det er jo en helt annen sak.

Samtidig har de rød-grønne en kø av forslag om å sette opp enda flere bomstasjoner for å ta enda mer penger fra bilistene. Bare i år er det satt opp 14 nye bomstasjoner. Hvorfor det? Fordi vi ikke har penger?

Vi har kø i norsk skole, plassmangel i skolene, og skolene forfaller.

Mitt spørsmål er: Hvor er de store visjonene? Hvor er vyene? Hvilke mål skal vi ha? Vi har pengene, og vi kan forandre Norge.

Norge burde jo være det landet som har de beste sykehusene, med noe av verdens mest høyteknologiske utstyr, og med høyt utdannet helsepersonell med lang yrkeserfaring. Når man har kompliserte operasjoner her i Norge som man ikke helt vet hvordan skal gjøres, da sender man dem til USA. Hvorfor kunne det ikke vært omvendt, at USA sendte sine pasienter til Norge fordi vi hadde de beste sykehusene? Burde ikke Norge også være det landet i verden med minst kriminalitet, med høyest oppklaringsprosent når det gjelder forbrytelser, og at det var det norske politiet som hadde verdens mest moderne utstyr og de sikreste bilene? Norge har også forutsetning for å ha verdens beste skole og verdens beste universiteter. Hvorfor er det slik at de fleste land velger å sende studenter til USA og England? Hvorfor er det ikke slik at alle sender sine studenter til Norge? Det er faktisk et tankekors at det er gratis utdannelse i Norge, og at man allikevel sender studenter ut, og at de selv ønsker å studere i England eller USA, hvor det koster flere hundre tusen kroner.

Norge kunne hatt verdens mest moderne veier. Det ville ha ført til færre dødsulykker, og til vekst i næringslivet. Norge kunne ha vært verdens mest entreprenørvennlige land. Men nei, faktisk er det det lille landet i øst, Estland – som var et av de fattigste landene i Europa for ca. 15 år siden – som nå er blitt kåret til et av verdens mest entreprenørvennlige land.

Dessverre ser det ikke ut til at de rød-grønne klarer å fjerne køene. Tvert imot øker køene med rød-grønn politikk.

Jeg leste litt på Nettavisen i stad og har en dårlig nyhet derfra. De rød-grønne har hele tiden skrytt av at vi er et av verdens beste land å bo i. Vi er ikke det lenger, vi er falt ned på andre plass. Det er det lille landet i vest, Island, som nå er verdens beste land å bo i.

Ola Borten Moe (Sp) [18:32:19]: Jeg skal begynne med noe så originalt som den internasjonale matvaresituasjonen i dette innlegget til finansdebatt. Det siste halvåret har vi sett at matvareprisene har gått betydelig opp internasjonalt. På korn er det 70–80 pst. det siste halvåret. Melkeprodukter har fulgt etter, og det er interessant for oss å spørre oss selv om hvorfor dette skjer, og hva det fører til. Hovedårsaken er økt etterspørsel. Vi blir flere mennesker som trenger mat, og ikke minst er vi flere rike mennesker som spiser annerledes enn tidligere. Mer melk og mer kjøtt istedenfor grønnsaker og ris betyr at forbruket øker betydelig.

I tillegg har vi sett at matjorda har fått en alternativ utnyttelse. Det produseres nå energi på store landbruksareal over hele verden. Ikke minst ser vi en energipris som danner et gulv i de internasjonale matvareprisene, fordi det i visse tilfeller lønner seg å brenne korn istedenfor olje. Det er en stor vekst. Bare det som skjer på økt kornforbruk i verden, tilsvarer tretti ganger den norske produksjonen.

At dette er en situasjon som kommer til å vare ved, stiller oss som nasjon overfor en del sentrale utfordringer. Jeg tenker at det er grunnleggende bra for distrikts- og landbruksbefolkningen over hele verden, fordi inntektene går opp. Men det er òg noen dilemmaer her, ikke minst etiske. For det første har man hensynet til matvaresikkerhet og matvareforsyning opp mot biobrensel og energiforsyning. For det andre har man hensynet til hvordan man skal sikre nok mat til dem som har minst, i en situasjon der prisene går opp. Jeg er i alle fall sikker på at vi har hoppet lett over den debatten som handler om forsyning av bioenergi, fordi vi nærmest ensidig har sagt at dette er et gode uten å ha problematisert noen av dilemmaene som ligger i det.

For Norges del understreker det i alle fall et poeng om at vi vil ha et behov for en egen nasjonal matproduksjon i tida som kommer. Det er ikke sikkert at det omkvedet som Hegnar har sunget de siste tjue årene, om at vi bare kan få andre til å gjøre arbeidet for oss mye rimeligere, kommer til å være fasiten i framtida. Det er ikke sikkert at det er noen som vil gjøre det. Det har også et viktig sikkerhetsperspektiv, rett og slett fordi vi er avhengige av nasjonal produksjon. Derfor er jeg glad for at vi har en regjering som vektlegger disse hensynene også i budsjett- og landbrukspolitikken, og i alle fall når man ser på hva opposisjonen presterer i sine forslag til statsbudsjett. Der kutter man ganske heftig. Fra Fremskrittspartiets side er det en ren utradering, og Høyre har tatt det de har følt de må ta, for å vise at de kan bruke litt mindre penger enn det Regjeringen gjør totalt sett. Jeg er i alle fall av den oppfatning at den norske budsjettpolitikken på dette området og den norske landbrukspolitikken hører framtida til, og ikke fortida, som mange vil ha oss til å tro. Det gjelder òg i forhold til de avgjørende rundene vi skal inn i når det gjelder WTO-forhandlingene.

Miljø og klima er en annen avgjørende utfordring for denne nasjonen og for verden i tida som kommer. Her skal vi som storting, som regjering og som nasjon ta dette offensivt og ligge frampå, og ikke minst sørge for at vi har et næringsliv som ligger i forkant. Dette er et nytt komparativt fortrinn for Norge, og på mange felt har vi heldigvis òg en god historie å vise til.

Når det gjelder oljeindustrien, og når man ser på hvor mye olje og gass man produserer med så små utslipp, er det et resultat av at man har stilt krav samtidig som næringa har fått mulighet til å utvikle seg. Det finner vi òg mange eksempler på innenfor prosessindustrien. Det er en utvikling som vi skal fortsette med. Vår jobb er å legge rammer som gjør at næringslivet nettopp utvikler seg på en måte som vi ønsker. Kvotesystemet for CO₂ og den grønne skattevekslingen som Regjeringen har startet på, er gode eksempler på dette. NO_x-avgiften som har vært debattert, er også et godt eksempel. Det er viktig for oss å si at dette ikke er for å ta inn mest mulig penger, men for å få et best mulig resultat rimeligst mulig.

Vi er derfor fra Senterpartiets side veldig glad for at forhandlingene nå er godt i gang, og vi ser også på denne fondsløsningen som en mulig løsning òg på andre utfordringer innenfor dette feltet.

–Takk.

Gunnar Gundersen (H) [18:37:36]: Med en oppgangskonjunktur som savner sidestykke, og en handlefrihet som knapt noen regjering før har hatt, klarer ikke denne regjeringen å prioritere å satse på framtiden. Med økte inntekter på 130 milliarder kr siden de rød-grønne kom i posisjon, skulle det være bare blå himmel og rosenrøde tilstander i Norge for tiden.

Utfordringene tårner seg tvert imot opp på mange områder. Kunnskap, utdanning og forskning er kilden til framgang i en globalisert og konkurransepreget verden. Høyre vil bort fra det hvileskjæret Regjeringen innledet i fjor. Høyre satser over 1,2 milliarder kr mer på kunnskap og forskning enn Regjeringen i sitt alternative budsjett.

Innen høyere utdanning og forskning begynner Regjeringens hvileskjær for alvor å gi seg sine utslag. Akademia aksjonerer igjen. Studenter og ledelse ved Universitetet i Oslo og landet for øvrig har sagt klart ifra om hvilken trussel mot studietilbudet denne regjeringen er. Hvileskjæret har ført til den spådde grunnstøting. Høyre viser hvordan skadene kan repareres, men flertallet synes fast bestemt på å bli hengende fast på skjæret.

Kuttet i basisbevilgningene fra i fjor rettes ikke opp av flertallet, men det gjør Høyre med 278 mill. kr. Norge kan ikke leve med en situasjon der ansettelsesstopp og varslede kutt i driftsbudsjettene gjør dype innhogg i studietilbudets kvalitet ved flere institusjoner. De mange rop om at dette er alvorlig, burde også ha fått flertallet på bedre tanker. 20 mill. kr mer i basisbevilgninger, som det rød-grønne flertallet plusser på, er ca. en tredjedel av det kuttet som Universitetet i Oslo alene måtte bære i fjor, og som videreføres i år. Denne marginale påplussingen skal bl.a. gå til veiledning av de 350 stipendiatstillingene som Regjeringen har foreslått opprettet. Men god veiledning på dette nivået fordrer en veiledertetthet som er litt over lærertettheten i en full forelesningssal.

Takrenner og vannoppsamling i bøtter innendørs og vitenskapelig utstyr fra 1950-tallet er ikke akkurat en «höjdare» når det gjelder konkurranse og tiltrekningskraft på framtidens talenter, men det er realiteten i norsk høyere utdanning i 2007. Bildene om forfall og manglende vedlikehold har vært mange i høst. Det synes ikke som om det gjør inntrykk på flertallet, men det gjør det på oss. 50 mill. kr ekstra til vedlikehold, slik Høyre foreslår, er en start, men er langt fra nok. Dette er en utfordring som vil kreve vilje til prioritering framover.

Vitenskapelig utstyr er en viktig konkurransefaktor for å tiltrekke seg talentene. Uten å kunne tilby laboratorier og utstyr som oppfattes som moderne og oppdatert, stiller man med handikap med tanke på å rekruttere vitenskapelig personell. Høyre legger vekt på det og setter av 50 mill. kr ekstra også på dette området.

Høyre foreslår en kraftig styrking av forskningsfondet med 20 milliarder kr utover Regjeringens forslag, dvs. om lag 1 milliard kr mer å forske for i 2009. Forskningsfondet skal gi forskningen forutsigbarhet og være et strategisk instrument for Forskningsrådet. Styrking av fondet er et viktig element for å nå den nasjonale målsettingen om 3 pst. av BNP til forskning. Regjeringen disponerer i stor grad avkastningen av fondet til å avlaste regulære bevilgninger til forskning. Denne regjeringen har innført en ny måte å disponere fondsavkastningen på, som er i strid med forutsetningene, og som svekker fondet som mekanisme for å sikre forskningen langsiktige penger. Dermed slipper Regjeringen å finne nye penger til forskning i de årlige budsjettene. Sammen med en reell reduksjon i bevilgningene til Forskningsrådet kan ikke dette ses på som annet enn en tilsidesettelse og vingeklipping av Forskningsrådet og et brudd med intensjonene for fondet. Høyre ser ingen grunn til en slik strategi. Forskningsrådets strategier framstår snarere som tydelige, strategisk fundamenterte og veloverveide og med suksess inn mot næringslivet. Høyre foreslår derfor 110 mill. kr i økte bevilgninger til Forskningsrådet.

Økte bevilgninger som følge av EUs 7. rammeprogram er det eneste reelle vekstområdet innen Regjeringens forskningsbudsjetter. Integrering og samarbeid med Europa på forskningsområdet er viktig og positivt, men når det ikke følges opp av en tilsvarende offensiv satsing på norsk forskning, blir vi svært sårbare. Vi blir da avhengige av at EUs prioriteringer samsvarer med våre egne, for at norske forskningsmiljøer og norske bedrifter skal finne den nødvendige finansiering til sine prosjekter.

Denne regjeringen evner ikke å sette framtidsmulighetene i fokus. Den skusler bort den enorme handlefrihet en fantastisk høykonjunktur burde gi oss. Det er i tider som disse vi må evne å investere i framtiden. Kunnskap, utdanning og forskning er veien inn i framtiden. Budsjettet fra Regjeringen viser at den ikke har forstått det.

Torgeir Micaelsen (A) [18:42:59]: Det skulle egentlig være en visitt til min medrepresentant i finanskomiteen, men den kan like gjerne gå til representanten Gundersen.

Spesielt representanten Jørund Rytmans tirade over 5 minutter om hvor alvorlig galt det går her i landet, og der han avslutter med at Norge nå ligger på andreplass på FNs liste over hvilke land som er best å bo i, står rett og slett ikke til troende. Det var utrolig å høre – en fantastisk virkelighetsbeskrivelse, som jeg tror veldig få kjenner seg igjen i, der Norge nærmest beskrives som en gammel østblokkstat under Stalin-tiden e.l. Men det var ikke det jeg skulle snakke om.

Jeg mener at det har skjedd noe helt grunnleggende i Norge og verden i løpet av veldig kort tid, og det er forståelsen av at den klimakrisen vi står overfor, er langt mer alvorlig enn det vi har trodd til nå. På bare få år har vi kommet i en situasjon hvor partiene i Norge nærmest kappes om hvem som har den beste politikken for å møte utfordringene. Hvem skulle trodd for få år siden at f.eks. det største opposisjonspartiet, Fremskrittspartiet, som det siste tiåret har ledd av dem som kaller dette menneskeskapte klimaendringer, nå ville presentere nærmest store pakker med hensyn til hvordan man skal møte CO₂-utfordringene, og at de borgerlige partiene nå skulle mene at de framstår som langt mer offensive i klimapolitikken enn den rød-grønne regjeringen. Det er utrolig! Det er spennende å høre, men samtidig stiller det oss overfor mange utfordringer.

Vi ser det også i verden. For første gang har det nå vært det vi må anta er et klimaopprør i et stort vestlig land, Australia, hvor den sittende borgerlige regjeringen ble kastet til fordel for en arbeiderpartistyrt opposisjon, som for alvor satte klimautfordringene på kartet i Australia. Vi ser det også innenfor finanssektoren, hvor store institusjonelle investorer nå går sammen, med milliarder av dollar i ryggen som presser selskaper til å ta klimautfordringene på alvor ut fra en miljømessig begrunnelse, men også ut fra en risikopreget begrunnelse når det gjelder hva som vil være finansielt riktig i årene som kommer. De selskapene som ikke har en strategi for å møte klimautfordringene, blir rett og slett priset ut, fordi risikoen blir for stor.

I Norge har vi gjennom det statsbudsjettet vi nå senere skal vedta, lagt fram en pakke, der 24,6 milliarder kr totalt sett går til klima- og miljøtiltak. Det er ikke på langt nær nok til å løse utfordringene i morgen, men det er jammen en god start. I tillegg til de bevilgningene som går til CO₂-håndtering, til energiomlegging og til miljøvennlig transport, har vi for første gang også en klar dreining til det vi kaller grønne skatter og avgifter. Det er jo noe vi alle har vært enige om, og som vi har snakket om i årevis. Nå ser vi for første gang i hvert fall en gryende start på hvordan dette skal gjøres.

Det er ingen tvil om at hvis vi i Norge og i resten av den vestlige verden skal opprettholde vår levestandard – vår måte å leve livene våre på – er vi nødt til å ha en økonomisk vekst i framtiden som er grønn, og som er bærekraftig. Det er derfor vi f.eks. har foreslått å øke grunnavgiften på fyringsolje ganske kraftig. Vi har økt CO₂-avgiften på flydrivstoff, vi har økt dieselavgiften, og for miljøverstingene knyttet til biler har vi økt årsavgiftene. Det mest slående av alt – og det er jeg, avgiftspolitisk talsmann i Arbeiderpartiet, som jeg har fått æren av å få som tittel, glad for – er at det nesten ikke er reaksjoner blant befolkningen eller i næringslivet når det gjelder det vi i hvert fall for få år siden kunne omtalt som tøffe tak i klimadebatten.

Som sagt er det små reaksjoner på dette i opinionen. Det betyr kanskje at vi kan gå enda noen skritt videre neste år, være tøffere når det gjelder tiltakene, og møte de utfordringene vi ønsker å ta tak i. Kanskje vil vi også se at det største opposisjonspartiet, Fremskrittspartiet, vil innse at de har en svært dårlig sak ved ikke å ta denne utfordringen på alvor.

Avslutningsvis vil jeg komme med en liten utfordring: Fra Fremskrittspartiets representanter får vi stadig høre at de ligger svært nær Arbeiderpartiet, eller at de er helt enig med Arbeiderpartiet, i klimapolitikken. Hva er da grunnen til at de ikke støtter et eneste av de forslagene vi fremmer om grønn skatteveksling i form av å prise de karbonintensiver – som det nå er populært å kalle dem – de transportformer og andre typer tiltak hardere skattemessig og avgiftsmessig, og de andre tiltakene som er mer miljøvennlige og klimavennlige, lavere? Det er nemlig det vi holder på med, og det har vi tenkt å fortsette med i årene som kommer. Det er det første lille skritt til at vi også i Norge skal ta klimautfordringene skikkelig på alvor. Dette budsjettet mener jeg møter disse utfordringene på en god måte.

Åse M. Schmidt (FrP) [18:48:07]: Vi lever i en læringsøkonomi der kunnskap regnes som den viktigste ressurs, og læring som den viktigste prosess. Det er med andre ord ikke lenger naturressurser og lave produksjonskostnader som er den viktigste kilden til konkurransefortrinn, men evnen til å produsere og reprodusere kunnskap.

Norge som nasjon er avhengig av både kunnskap og læringsprosesser. Kunnskap har begrenset verdi hvis den kun befinner seg oppe i den enkeltes hode. Den får først stor verdi når den blir brukt i samhandling med andre, for å øke verdiskapingen i Norge. Men skal vi øke verdiskapingen i Norge, avhenger dette av at vi klarer å få fram det beste i hvert enkelt menneske, og her har utdanningssystemet vårt en veldig viktig oppgave.

Alle mennesker er unike, og derfor trenger vi et utdanningssystem som klarer å ta hensyn til dette. Vi vil at den enkelte elev skal bli sett, og vi vet at mestring og selvtillit er viktige brikker for å lykkes i en skolehverdag. For Fremskrittspartiet er det viktig at hver enkelt elev skal gis opplæring etter sine evner og sine behov. Bare hvis en elev bygger opp sine konkurransefortrinn, kan vi senere sørge for at denne personens bidrag i den nasjonale verdiskapingen blir maksimal. Fremskrittspartiet foreslår derfor i budsjettet å sette av 50 mill. kr til skoler som har elever med særskilte behov – til blinde og svaksynte og til elever med dysleksi – for å sørge for at disse får tilpasset opplæring.

Det er også viktig å sørge for at elever får et godt læringsmiljø, og dette er knyttet opp mot undervisning og tilstand på skolebyggene. Regjeringen har ikke innfridd verken når det gjelder tilstanden på skolebygg, eller når det gjelder tiltak for et bedre læringsmiljø. Fremskrittspartiet foreslår å øremerke 68 mill. kr til videreutdanning for lærere, med særlig vekt på opplæring i klasseledelse, slik at de blir bedre i stand til å bekjempe uro og bråk i undervisningen og skape et bedre læringsmiljø. Vi vet at uro og bråk er et stort problem i skolen i dag, og vi kommer senere tilbake til det i et representantforslag. I tillegg foreslår vi å utvide rentekompensasjonsordningen for skolebygg med 1 milliard kr for å sørge for at skolebygg blir rustet opp, slik at våre elever får et bedre arbeidsmiljø.

Det finnes faktisk barn i dag som tilbringer store deler av grunnskoleopplæringen i dårlige brakker, uten at det mest elementære er til stede. Det er faktisk uverdig for et rikt land som Norge.

Det området hvor Regjeringen skuffer aller mest, er området høyere utdanning og forskning, som også representanten Gundersen var innom. Regjeringen fører etter Fremskrittspartiets mening både en uansvarlig og ikke minst en kortsiktig politikk på disse to områdene. Skal vi klare å konkurrere på kunnskap i framtiden, er det tvingende nødvendig at vi har utdanningsinstitusjoner i verdensklasse innen høyere utdanning, og en forskningspolitikk som oppmuntrer til forskning, der man klarer å nå målet om 3 pst. av brutto nasjonalproduktet innen 2010. Med det tempoet Regjeringen legger opp til nå, vil vi imidlertid ikke klare å nå det målet.

Regjeringens hvileskjær innenfor høyere utdanning er en av Regjeringens største tabber. Kuttene i høyere utdanning på årets budsjett har ført til kutt i undervisningstilbudene for studentene på høyskoler og universiteter. Fremskrittspartiet mener det er totalt uforsvarlig at Regjeringen ikke øker bevilgningene til disse for å kompensere for kuttene i årets budsjett. Vi foreslår derfor å øke bevilgningene til høyskoler og universiteter med over 500 mill. kr i 2008. Flere stipendiatstillinger og likebehandling av universitetene er viktig for oss.

Det er i tillegg en målsetting at forskningsfondet skal inneholde 100 milliarder kr i løpet av 2010, men Regjeringen klarer dessverre ikke å sette av mer enn 6 milliarder kr for å øke fondskapitalen. Dette er etter Fremskrittspartiets mening uhyre defensivt. Vi foreslår derfor å overføre ytterligere 34 milliarder kr til forskningsfondet.

Vi synes også det er smålig av Regjeringen ikke å kunne bevilge oppstartmidler til en luftfartsutdanning, når vi vet at både Forsvaret og Avinor allerede vil dekke inn ca. 50 pst. av studieplassene. Nå risikerer vi at andre land stikker av med tilbudet, og at UiA mister et attraktivt, internasjonalt utdanningsområde. Fremskrittspartiet har prioritert midler til oppstart i dette budsjettet.

Fremskrittspartiets utdanningspolitikk er offensiv og setter kunnskap og læring i fokus. Fremskrittspartiet er opptatt av den framtidige verdiskapingen, og derfor øker vi bevilgningene til utdanning og forskning. Dette er ansvarlig, i motsetning til hva Regjeringen har gjort. De har sviktet utdanningsområdet for å gjennomføre sin barnehagesatsing. Nesten en hel generasjon av barn vil da falle mellom to stoler.

Der Regjeringen tenker på å tekke velgerne sine på kort sikt, tenker vi i Fremskrittspartiet langsiktig og på Norges konkurransekraft også i framtiden.

Magnar Lund Bergo (SV) [18:53:15]:Siden vår regjering tiltrådte har antall arbeidsløse blitt halvert fra 80 000 til 40 000. Lite er så effektivt for å bekjempe fattigdom som det å få en person som tidligere har levd på sosialstønad, over i lønnet arbeid. Det gir selvfølgelig høyere inntekt og dermed mindre økonomiske problemer, men like viktig er det at deltakelse i arbeidslivet gir sterkere sosiale bånd til andre mennesker, og for mange også mer mening i livet. Det gir rett og slett bedre livskvalitet. En tilleggsbonus, som vel gleder oss alle, er at dette også betyr vesentlig lavere utgifter for det offentlige, noe som gir større rom til å løse andre viktige utfordringer på kort og lang sikt. En halvering av arbeidsledigheten er et resultat av flere tiltak denne regjeringen har satt i verk for å bekjempe fattigdom. Dette er kanskje det viktigste bidraget.

Flere har i dagens debatt vært opptatt av tiltak for å øke arbeidstilbudet. Det er bra. Siden vår regjering tiltrådte har antall personer i arbeid økt med 155 000. Aldri tidligere har så mange vært i jobb i Norge. Til sammenlikning økte antallet i forrige stortingsperiode, fra 2001 til 2005, grovt sett med ca. 11 000 personer. Denne situasjonen gir oss en del utfordringer, særlig knyttet til flaskehalser i økonomien, men den er også en enestående mulighet til å få enda flere ut i arbeid av dem som av ulike grunner har vanskeligst for å få seg en jobb: innvandrere, funksjonshemmede, eldre og andre som av ulike grunner ikke står først i jobbsøkerkøen. Og vi ser at det virker. Vi ser at innvandrerledigheten går ned. Andelen eldre som er i arbeid øker sterkt. Samtidig må vi være klar over at denne gruppen sannsynligvis trenger mer omfattende støtte for å komme i jobb. Nettopp derfor er det så viktig at det offentlige holder nivået på arbeidsmarkedstiltakene oppe.

Vi er glad for at opposisjonen er opptatt av å få flere i jobb, men det overrasker meg at de velger å finansiere sine alternative budsjetter ved å kutte i arbeidsmarkedstiltakene. Det er nå vi har muligheten til å få denne gruppen i jobb. Kutt i tiltakene gjør at vi får utnyttet denne muligheten dårligere. Det er dårlig samfunnsøkonomi, det er dårlig næringspolitikk, og det er elendig fattigdomspolitikk.

Et annet viktig felt som den rød-grønne regjeringen prioriterer høyt, er bistand og utviklingspolitikk. Den norske utviklingspolitikken skal ikke bare være utvikling, men også en integrert del av den norske utenriks- og handelspolitikken. Regjeringens fokusering på godt styresett og demokratiutvikling er derfor viktig for å bidra til arbeidet med utvikling av en god fordelingspolitikk i det enkelte land hvor vi bidrar med utviklingsmidler. Et aktivt fokus på god fordelingspolitikk bidrar også til å bekjempe den ekstreme fattigdommen som vi ser i deler av verden i dag, og bidrar til å møte de utfordringene Norge har som del av FN, til å oppfylle FNs tusenårsmål. Vi har allerede passert halvveismerket til 2015. Fattigdommen i verden skal halveres, og da er det viktig at vi både i regjering og storting setter penger bak ord og bidrar til handling. Det gjør vi nå bl.a. ved å øke andelen av BNI som brukes til utviklingsformål til 0,98 pst. I Soria Moria-erklæringen har de rød-grønne sagt at vårt mål er at vi skal opp på minst 1 pst. at BNI, og dit er vi på god vei.

Når Norge tar et spesielt ansvar for å bidra i forhold til de helserelaterte tusenårsmålene, betyr det en satsing på barn og unge og barn og unges rettigheter, og med det en satsing på framtiden. Vi skal bidra til felles innsats for å bekjempe barne- og mødredødelighet, og til å bekjempe aids og andre smittsomme sykdommer, som i dag i større og større grad rammer kvinner og barn. Vi må fortsette med den innsats den rød-grønne regjeringen har vist viktigheten av, og som må til for å få til utvikling og omfordeling. Det gjøres ikke ved kutt, slik både Høyre og Fremskrittspartiet går inn for i sine alternative budsjett.

Vi hører stadig at det er vanskelig å se forskjell på politikere i Norge. For den som vil, mener jeg det er fullt mulig å se forskjell. Det går an å se hvilke forskjellige ambisjoner som partiene har gitt uttrykk for her i dag. De partiene som har minst ambisjoner om å hjelpe verdens fattigste, har samtidig størst ambisjoner om skattelette til velfødde nordmenn.

Dagrun Eriksen (KrF) [18:58:04]:Den beste investeringen for en god framtid er å sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge. Kristelig Folkeparti har alltid vært opptatt av å legge til rette for at foreldrene får en reell mulighet til å velge arbeid i eller utenfor hjemmet mens barna er små. Vi vil gi familiene frihet til å pusle sammen hverdagen slik som man ønsker, og slik det passer best for den enkelte familie. Det er ikke alle som passer inn i fastlagte A4-løsninger. Kristelig Folkepartis alternativ er en kombinasjon av gode ordninger, hvor vi både satser mer på barnehage enn Regjeringen og i tillegg øker kontantstøtten slik at den blir like stor som før den rød-grønne regjeringen tiltrådte.

Kristelig Folkeparti vil utjevne mer av forskjellen mellom private og offentlige barnehager. I tillegg vil vi sikre kvaliteten og foreslår 10 mill. kr utover Regjeringens forslag til kompetanseheving og rekruttering av førskolelærere. Vi fremmer også forslag om en stortingsmelding om kvalitet i barnehagene. Etter at statsråd Solhjell har inntatt statsrådsstolen, har jeg sett uttalelser som gjør at jeg regner med at vi nå får støtte fra regjeringspartiene i denne saken.

Kristelig Folkeparti ønsker et barne- og familievennlig samfunn hvor vi legger til rette for å få barn i ulike faser av livet. Derfor øker vi engangsstønaden ved fødsel og adopsjon i vårt budsjett.

Likestilling forutsetter at både kvinner og menn deltar i omsorgsarbeidet i hjemmet. Kristelig Folkeparti foreslår derfor at alle fedre skal få rett til fedrekvote uavhengig av mors yrkesdeltakelse før fødsel, og at fedrekvoten økes med én uke til sju uker. Representanter fra Regjeringen sniker seg unna økt satsing på foreldrepermisjon ved nå å ta til orde for å tvangsdele uten å gi ytterligere uker til foreldrene.

Trygghet og tid er viktig for barns oppvekstvilkår. Med vårt alternative budsjett styrker vi familien som barnas viktigste fellesskap, samtidig som vi ivaretar de barna som trenger barnevernet som en medspiller for å få en trygg oppvekst. Dette handler om de mest sårbare barna.

En riktig og god familiepolitikk avhenger også av en sterk og god skole. Når hjem og skole samarbeider, gir det de beste forutsetninger for elevenes læringsmiljø. Jeg tror det er behov for å satse mer for å styrke dette samarbeidet. Vi vet at det er store forskjeller mellom skolene med hensyn til hvor godt man får dette til å fungere.

Er det egentlig automatikk i at flere timer i skolen vil gi økt kvalitet? Partier både på høyre- og venstresiden i norsk politikk har funnet hverandre i svaret på dette spørsmålet. De hevder at småskoletrinnet trenger flere timer. Dette skal være løsningen på de fleste av skolens utfordringer, ser det ut til.

Kristelig Folkeparti mener det er mye viktigere å se på de timene vi allerede har, enn ukritisk å bruke flere hundre millioner kroner på å pøse inn mer av det samme. Vi mener Regjeringen prioriterer feil når den innfører fem flere timer i uken til de yngste barna. Derfor ønsker vi å omprioritere dette og heller få flere lærere inn i timene.

Frafallsprosenten i videregående opplæring er fortsatt alvorlig høy. Regjeringen setter dessverre inn få tiltak for å få den redusert. Kristelig Folkeparti tar problemet på alvor og foreslår nå en ny tiltakspost på 25 mill. kr til bruk av kommuner og fylkeskommuner for at de kan sette i gang gode tiltak for å redusere dette.

Flere skolebygg er i dag i svært dårlig forfatning, og det er med forundring vi registrerer at Regjeringen ikke ønsker å videreføre den meget vellykkede rentekompensasjonsordningen, som ville gitt en bedre læringssituasjon og en bedre hverdag for både lærere og elever.

Det er ikke tvil om at Regjeringens budsjettforslag også er et svært dårlig budsjett for høyere utdanning og forskning. Jeg konstaterer, som flere har gjort i dag i denne salen, at Regjeringen fortsetter sitt hvileskjær. Kristelig Folkeparti retter opp kuttet og øker bevilgningen til forskning kraftig, og det skulle bare mangle, med de oppgangstidene vi nå er inne i. Vi må benytte muligheten til å satse på både skole, høyere utdanning og forskning.

Til slutt: I dag er det mange menigheter som sliter både med prestemangel og med kirker som forfaller. Regjeringen mangler helt satsing på et godt kirkebudsjett. Det er uforståelig at Regjeringen ikke viderefører satsingen på den nye rentekompensasjonsordningen som har fungert så bra – og i tillegg tapper fellesrådene for viktige midler for å kunne få til et godt og aktivt menighetsliv rundt om i hele landet.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Lise Christoffersen (A) [19:03:26]: I fjorårets finansdebatt startet jeg med å si at kampen mot fattigdom fortsetter. Det starter jeg med også i år. Det er ikke tilfeldig, fordi det handler om å oppfylle et av de aller, aller viktigste løftene fra Soria Moria-erklæringen.

Flertallet startet perioden med å øke innsatsen mot fattigdom med over en halv milliard kroner. I år økte vi med nye 700 mill. kr pluss. Neste år foreslår Regjeringen nye 336 mill. kr, og nivået ligger da 1,6 milliarder kr over forrige regjerings siste fattigdomsforslag. I Stortinget er nå ytterligere 55 mill. kr lagt inn fra flertallet – 30 mill. kr til bedring av bostøtte og bolig til personer fra fengsel, 25 mill. kr til ytterligere styrking av rusfeltet i kommunene og nye plasser ved Tyrili.

På denne bakgrunn var det underlig å høre opposisjonens utspill da statsbudsjettet ble lagt fram. Høyre mente Regjeringens kamp mot fattigdom var en gedigen bløff. I budsjettinnstillingen skriver Høyre at Regjeringen nedprioriterer tiltak mot fattigdom. I forhold til hva da? Det kan i hvert fall ikke være i forhold til forrige regjerings satsing, for den var jo betydelig lavere.

På Fremskrittspartiets hjemmesider kan vi lese at statsråden svikter de sykmeldte, at Regjeringen svikter funksjonshemmede. I innstillingen hevder Fremskrittspartiet at Regjeringens fattigdomssatsing har vist seg svært mangelfull. Selv forordner de nye reduksjoner i skatter og avgifter som sitt viktigste tiltak mot fattigdom, foruten kraftige kutt i uhjelp, dagpenger, sykepenger, arbeids- og velferdsetat, arbeidsmarkedstiltak, stønad til personer over 67 år, kutt i kvalifiseringsprogram, rehabiliteringspenger, ventelønn og, som kronen på verket, en kraftig innstramming i retten til uførepensjon både for nye uføre og for eksisterende uførepensjonister.

Kristelig Folkeparti var tidlig ute og framstilte Regjeringens forslag til økt fattigdomssatsing som en halvering av innsatsen fra i fjor, og glemte behendig å nevne at neste års økning kommer på toppen av en samlet nivåøkning både i 2006 og 2007 – og pluss og pluss gir ikke minus. Glemt var også styrkingen av handlingsplanen for integrering og inkludering, som også er ledd i fattigdomsbekjempelsen. I budsjettmerknadene sier Kristelig Folkeparti at Regjeringens innsats mot fattigdom er større i ord enn i handling. Hvordan vil Kristelig Folkeparti da karakterisere sin egenregjerings satsing mot fattigdom? Kanskje slik Bondevik selv sa det i Aftenposten og VG i august 2005? «Vi skulle gjort mer for de fattige.» «Jeg tar selvkritikk på at vi ikke er kommet langt nok på dette feltet.»

Venstre er fornøyd med Regjeringens satsing mot fattigdom på global basis, men skuffet over innsatsen på hjemmebane. Hvis jeg ikke husker helt feil, var også Venstre medlem av forrige regjering – så hvor stor var egentlig skuffelsen over egen regjerings betydelig lavere innsats mot fattigdom da, når en er så skuffet over denne regjeringen nå?

Forrige regjerings skattelettepolitikk gav, som vi kjenner til, flere fattige. Dette til tross fortsetter både Høyre, men aller mest Fremskrittspartiet, sitt mantra om skattelette som viktig virkemiddel i fattigdomsbekjempelsen. Forstå det den som kan.

Dagens flertall ble i forrige periode dessuten nedstemt på mange av de tiltakene som nå inngår i flertallets satsing på å få folk i arbeid.

I 2008 skal vi bruke nesten en halv milliard mer på å få folk i arbeid. 150 000 flere er i jobb. Likevel opprettholdes tiltaksnivået – tross redusert ledighet og færre yrkeshemmede. Vi har tiltaksgaranti for langtidsledige og ungdom under 25 år. Rigide skiller mellom tiltakstyper fjernes. I stedet ser vi personer med eller uten behov for bistand. Kvalifiseringsprogram åpner alle tiltak for dem som hittil har stått utenfor alt, og lønnstilskudd for uføre blir landsdekkende. Bruken av tilretteleggingsgaranti på arbeidsplassen øker. Forenkling av stønadssystem og individretting av tiltak er underveis. NAV-reformen ruller videre. Handlingsplan mot sosial dumping gjennomføres. I 2008 går 68 mill. kr mer til fattige barn og over 1 milliard kr mer til bedre levekår for vanskeligstilte. IA-avtalen er reforhandlet. Innsatsen for sykmeldte forsterkes, nye 700 mill. kr kommer til kjøp av rehabiliteringstjenester. Psykiatriplanen videreføres med nesten 1 milliard kr.

Kort sagt: Dagens flertall sa én ting i opposisjon og følger opp i posisjon. Dagens mindertall sier nå én ting i opposisjon, men gjorde noe annet i posisjon. Der ligger det et hav av forskjell – både i praksis og i troverdighet.

Fremskrittspartiet tar likevel prisen i uansvarlighet. De har betegnende nok valgt å illustrere sitt alternative budsjett med et praktfullt bilde av en oljeplattform i solnedgang. Skulle deres opplegg med store skatteletter og uhemmet bruk av oljepenger en gang få flertall i denne salen, kan vi risikere at den solnedgangen kommer fortere enn vi aner.

Martin Engeset (H) [19:08:55]: Jeg kan betro foregående taler at Høyre overhodet ikke er skuffet over den rød-grønne regjeringen i fattigdomspolitikken. Det er ganske enkelt en komplett umulighet å være skuffet over noen man ikke har noen som helst forventninger til. Men den sammenhengende rekken av udokumenterte påstander som representanten Lise Christoffersen kom med, synes jeg faller på sin egen urimelighet.

I valgkampen i 2005 drev dagens regjeringspartier et høyt retorisk spill om utfordringene vi har i fattigdomsarbeidet i Norge. Finansminister Kristin Halvorsen – det er synd hun ikke er til stede her nå – anklaget da vår samarbeidsregjering for å gjøre for lite. Ja, hun sparte ikke på kruttet når det gjaldt hva som skulle til for å utrydde fattigdommen i Norge. Det kunne gjøres med et pennestrøk. Og ikke nok med det: Her var det bare politisk vilje som skulle til. Alle fagre løfter fra de rød-grønne partiene ble ledsaget av det forslitte munnhellet: Fellesskap i stedet for skattelette til dem som har mest fra før.

Det kan virke som om virkeligheten har innhentet regjeringspartiene, iallfall noen av dem. Det skal vi i utgangspunktet være glad for, fordi oppgaven med å løfte mennesker ut av fattigdom er for viktig til at den skal reduseres til et retorisk spill. Fattigdomspolitikk må være målrettet og må også prioriteres over tid hvis den skal ha noen effekt. Det var nettopp derfor vår regjering, som den første noen gang, igangsatte en handlingsplan mot fattigdom – en målrettet fattigdomssatsing i vår regjeringstid, hvor vi i våre budsjetter fra 2001 til og med budsjettet for 2006 la inn 4,9 milliarder kr til konkrete tiltak for å løfte mennesker ut av fattigdom, og til behandling og forebygging av rusmisbruk. Dagens regjering har gjennom kreativ bokføring i budsjettet for 2007 med årets budsjett kommet opp i noe over 1 milliard kr. Retorikken fra valgkampen står sånn sett overhodet ikke i stil med den prioritering den rød-grønne regjeringen legger opp til. Det er ganske oppsiktsvekkende når vi vet at Regjeringen i 2008 har ca. 130 milliarder kr mer til rådighet enn det regjeringen Bondevik II hadde i 2005. Derfor er det nok mange andre som er veldig, veldig skuffet over hva den rød-grønne regjeringen har gjort – eller snarere ikke gjort – i fattigdomspolitikken, for forventningene de selv skapte, var helt enorme.

Høyre har i sine alternative budsjetter de to siste årene lagt opp til en mer omfattende og mer målrettet fattigdomssatsing enn Regjeringen. Gjennom målrettet bruk av tiltaksmidlene har vi funnet rom for å styrke tiltak som «Snu i døra», som ville gitt unge sosialhjelpsmottakere en ny sjanse, og prosjekt som «Inn på tunet», som ville gitt rusmisbrukere og mennesker med svak arbeidsrelasjon et verdifullt tilbud i hverdagen. Gjennom å styrke budsjettet overfor barn og unge i storbyene ville man med Høyres alternative opplegg sørget for at de som er fra vanskeligstilte familier, også fikk et fritidstilbud, i stedet for å rekrutteres til miljøer med rus og kriminalitet. Og ved en sterk satsing på rusfeltet når det gjelder både rehabilitering og tiltak overfor barn av rusavhengige, ville Høyres opplegg sørget for at flere vanskeligstilte ville blitt løftet ut av fattigdom.

Det kanskje mest målrettede tiltaket overfor fattige er å styrke tryggheten rundt hus og hjem. I dag opplever mange av dem som står utenfor arbeidslivet, at de har problemer med å skaffe seg denne tryggheten, fordi kriteriene for bostøtte i Husbanken har utelukket støtte til f.eks. private utleieboliger. Regjeringen Bondevik II gjennomførte i sin regjeringstid forbedringer i bostøtteordningen hvert eneste år. Denne prosessen stoppet med dagens regjering. I vårt alternative opplegg for 2008 har vi funnet rom for å fjerne enkelte av begrensningene i bostøtteordningen med en samlet kostnad på 75 mill. kr. Dette er ytterligere et konkret forslag for å skreddersy bostøtteordningen slik at de som trenger det mest, kan hjelpes best. Høyre vil derfor følge opp bostøtteordningen i kommende budsjetter. I tillegg til dette viderefører vi 15 mill. kr til tiltaket «På vei til egen bolig», et tiltak som Regjeringen av helt uforklarlige årsaker har valgt å fjerne.

I debatten om revidert nasjonalbudsjett for 2007, altså for bare noen måneder siden, kom representanter fra SV og Senterpartiet med ros til Høyre for vår fattigdomssatsing. De signaliserte sågar et ønske om å samarbeide om fattigdomspolitikken i kommende budsjetter. Det var hyggelig. Derfor er det trist å konstatere at dette var ord fullstendig uten innhold. Den samarbeidsinvitten har det ikke vært mulig å se noe som helst til under høstens budsjettbehandling. Her har Regjeringen trumfet igjennom sitt budsjettopplegg med tilnærmet kadaverdisiplin overfor sine egne stortingsgrupper, som er pisket på plass i samlet flokk. Jommen sa jeg samarbeid!

Statsråd Knut Storberget [19:14:59]: Siden vi er inne i den internasjonale aksjonsuka som handler om vold mot kvinner, har jeg lyst til å ta utgangspunkt i det. Mens vi sitter her, har det godt, diskuterer ganske så stor rikdom og, jeg må også si – med all respekt – stor velferd, rammes altså en tredjedel av verdens kvinner av forholdsvis grov vold rimelig ofte. Bare her i Norge snakker man om 10 pst. av kvinnene – hver uke 1 000 kvinner og vel 2 000 barn. Dette tvinger oss ikke bare til å diskutere spørsmålet om hvor mye penger vi skal bruke, men hvordan vi skal bruke dem.

Jeg er overbevist om at vi trenger en politikk som ser flere – en politikk som skaper tettere sosiale bånd for å få øye på disse barna og disse kvinnene, en politikk som ser verdien i at vi prioriterer bort skattelette for dem som har mest fra før, og at vi faktisk får styrket de sosiale arenaene hvor vi kan få øye på dem, enten det er i skole, i barnehave, i barnevernet eller, for den saks skyld, at vi får satt kommunene i stand til å drive en velferdspolitikk, en ungdomspolitikk som teller, en barnepolitikk som oppdager. Hvis vi ikke gjør det, er jeg redd for at reparasjonskostnadene blir store. I lys av dette syns jeg at Regjeringas opplegg ikke bare for økonomien til neste år, men også i det vi har sett i løpet av disse to årene, nettopp taler for at man ønsker flere sosiale arenaer med en tetthet som bidrar til at vi oppdager. Dette skal vi gjøre sammen ved hjelp av alle de tiltak som skal settes inn når ting har skjedd. Jeg er i så måte glad for å være deltaker i en regjering som i dette året tar et krafttak og et løft for å kunne oppdage, oppklare og reparere mer av de skadene vi ser når kriminelle handlinger begås, enten det er vold i nære relasjoner eller det er den volden eller kriminaliteten som skjer på andre arenaer: nærmere 1,9 milliarder kr til investeringer og drift, som også skal gjøre reaksjonskjeden tettere.

Man har tidligere i debatten vært opptatt av køer, har jeg hørt, og jeg kan i hvert fall trøste de representanter fra Fremskrittspartiet som er opptatt av at køene ikke går den rette veien: Det er køer som absolutt går den rette veien, i den forstand at man nå bygger ned soningskøene foran norske fengsler og bruker store pengebeløp i til å bygge nye fengsler, slik at vi også kan få innhold og ikke bare kvantitet.

Man utvikler et nytt samband for politiet som skal koste over 3 milliarder kr. Vi starter med det til neste år. Vi starter en DNA-reform som skal oppklare flere av de kriminelle handlingene, også de integritetskrenkelsene som bl.a. dreier seg om voldtekt, og som vil koste mye, men som er en viktig satsing. Vi satser også i andre deler av justissektoren, som jeg syns det er grunn til å nevne.

Når jeg nevner dette, er det i den hensikt at vi må erkjenne at vi ikke klarer å reparere oss ut av de problemene vi ser er vanskelige. Når det gjelder den volden som rammer kvinner og barn, er vi helt avhengige av å fokusere på det som forebygger. Det gjelder også det øvrige kriminalitetsbildet. I så måte er jeg glad for at Fremskrittspartiet heller ikke i denne runden ser ut til å få nevneverdig støtte for de drastiske kutt man gjør på andre områder – som ville bidratt til en kraftig økning av norsk kriminalitet – verken av Høyre, Kristelig Folkeparti eller Venstre. Det er jeg glad for. Men det er grunn til å nevne det, for man kutter altså drastisk når det gjelder tolletaten. Man kutter med over 200 mill. kr, som er viktige kroner når det gjelder det å oppklare og oppdage mer av den grenseoverskridende kriminaliteten. Det ville være trist om vi skulle legge ned mye av den aktiviteten som nå skjer i tolletatens regi, både når det gjelder organisert kriminalitet, og når det gjelder narkotikakriminaliteten. Jeg vil påpeke når det gjelder den økonomiske kriminaliteten i Norge: Det ville vært trist hvis Fremskrittspartiet skulle fått med seg flertallet på å kutte over 400 mill. kr i skatteetatens muligheter til å gå inn i økonomisk kriminalitet, noe som på mange måter ville satt oss langt tilbake når det gjelder å ta noe av det som er veldig alvorlig kriminalitet.

Jeg nevner også kuttet i alkoholavgiften, som ville bidra til en økning av totalforbruket, og som igjen ville slå ut på bl.a. voldssituasjonen i store og små byer, og som ville bidra til at vi ville måtte trenge langt mer politi og fengselsplasser enn det selv Fremskrittspartiet har i sine alternative budsjetter.

Til slutt vil jeg også nevne det store kuttet på over 600 mill. kr på integrering, som ville sette oss langt tilbake når det gjelder det arbeidet som nå gjøres, for å unngå at nye landsmenn begår kriminelle handlinger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [19:20:17]: Man skal lytte til visdom når det kommer fra hjertet, og det oppfatter jeg at det gjør når statsråden snakker. En person som til de grader har omdefinert problemområdene fra da han var opposisjonspolitiker, til nå når han er posisjonspolitiker, skal du lete lenge etter, og i så måte representerer han noe unikt, muligens.

I budsjettet ligger det også andre ting til behandling. Fra en av de proposisjonene som statsråden har fremmet, ønsker jeg å ta med et sitat. Det står

«at statens ansvar for å forhindre «voldsforbrytelser» står i en særstilling i forhold til andre skadevoldende handlinger». «Disse forbrytelsene representerer en direkte trussel mot folks liv og helse og krenker dermed de mest fundamentale rettsgodene i vårt samfunn.»

Statsråden har snakket om grov vold mot kvinner. Statsråden har snakket om at det er på tide å ta tak og gjøre noe med det. Hvordan i all verden kan statsråden da være fornøyd på egne vegne når man har en ambisjon om en oppklaringsprosent på 38? Denne regjeringen mener at man må leve med at seks av ti forbrytelser ikke blir oppklart. Det synes jeg ikke står i samsvar med det som statsråden for øvrig forfekter.

Statsråd Knut Storberget [19:21:21]: Regjeringa er svært opptatt av at voldskriminaliteten i Norge skal gå ned. Det å forebygge voldskriminalitet, enten volden skjer i nære relasjoner eller ute på gata, er avgjort viktig. Det må vi også måle ut fra helt andre målestokker enn oppklaringsprosent. Den kriminaliteten som forebygges, kommer aldri inn i politiets statistikker, slik at det viktigste vi kan gjøre, er faktisk å forebygge. Jeg pekte på én hovedsak i mitt innlegg. En av de klareste sammenhenger mellom vold både hjemme og ute i gatene, og i andre, sosiale sammenhenger, er alkoholforbruket. Det er altså påfallende at det er Fremskrittspartiet som nå kanskje bidrar til – og stadig foreslår – å rive ned de tiltakene som bidrar til at vi faktisk har forholdsvis lav voldskriminalitet i Norge.

Jeg kan love representanten Ellingsen at Regjeringa fortsatt vil ha en aktiv fokusering på det å dempe voldsbruken, enten det skjer på gaten eller hjemme, med både politiære virkemidler og forebyggende virkemidler.

Elisabeth Aspaker (H) [19:22:33]: I begynnelsen av november hadde justiskomiteen møte med politimesteren i Oslo. Han opplyste da at 2008-budsjettet betyr at han må ha 110 stillinger stående ubesatt hele året neste år. Samtidig er det liten tvil om at Oslo har et meget krevende kriminalitetsbilde, og i kveld er det med sjokk at man på nytt får høre om en ny overfallsvoldtekt i Oslo.

Likevel hadde Aftenposten i går et oppslag med statsråden, hvor han sier at han ikke vil bevilge mer penger til Oslo-politiet, og henviser til at politidistriktet skal drive organisasjonsutvikling og må utnytte ressursene sine bedre. Det kan vi alle være enige om, men det er tydelig at verden fortoner seg ganske annerledes i høyblokka i regjeringskvartalet enn på politihuset på Grønland.

Mine spørsmål til statsråden blir da: Mener justisministeren på alvor at lønnsmidler til 110 ubesatte stillinger i Oslo skal finnes innenfor dagens budsjett? Hvis svaret er nei – når skal politiet i Oslo få budsjett nok til å lønne alle de stillingene de har i sine planer?

Statsråd Knut Storberget [19:23:36]: Jeg må be representanten Aspaker lese hele artikkelen og det jeg har sagt til Aftenposten. Jeg har sagt at en forutsetning for å bevilge mer penger til politiet – det gjelder ikke bare Oslo, men også ellers – er at man faktisk ser på hvordan man organiserer seg, og at man får mest mulig ut av de kronene man har. Jeg tror også at representantene for Høyre er enig i et slikt resonnement – jeg håper det. Vi er helt avhengige av det.

Når Regjeringa har valgt å bevilge mer penger til politiet – nærmere en halv milliard kr i løpet av disse snart tre årene vi har hatt ansvaret, både til politi og påtalemyndighet – er det nettopp fordi vi mener at politiet skal styrkes. Men vi klarer ikke å få flere politifolk ute i gatene hvis vi ikke samtidig tar organisatoriske grep. Det var representanten Aspaker svært ivrig på da hun selv ønsket at vi skulle ta grep når det gjaldt seniorer, og når det gjaldt spørsmålet om de som jobber med sivile saker, skulle ut på gatene. Så jeg stusser litt over at man nå, bare noen uker etter at vi hadde den debatten i Stortinget, ikke lenger er enig i at man også må ta grep ved siden av at man får bevilget penger.

Odd Einar Dørum (V) [19:24:46]: La meg først konstatere på vegne av Venstre at statsråden og Venstre er enig i innsatsen rettet mot vold mot kvinner. Det er svært viktig.

Så vil jeg gå direkte på Oslo og starte med det selvsagte: Hvert politidistrikt må levere godt. Alle som er i denne salen, vet at vi har fått nye arbeids- og hviletidsbestemmelser. De innføres for fullt. De slår inn i enhver turnus, og politiyrketer et turnusyrke. Noen av utslagene er at det er for få politifolk på gaten. Statsråden og jeg var vitne til en historie rundt det, som jeg tror rystet oss begge sist fredag, på Blå, hvor selgerne av =Oslo fortalte om hvordan de var blitt herjet med av vektere, sågar banket opp. Samtidig var det en veldig sterk hyllest av politiet på det møtet. Man hadde stor tillit til trygge og gode politifolk.

Derfor blir mine spørsmål til statsråden: Hva vil han gjøre for å sørge for at vi får flere politifolk ute, slik at det gir høy status i politiet å være ute blant folk? Er det et alternativ å sette inn sivile stillinger som kan avlaste politiet også i Oslo, slik at de kan være ute blant folk og sikre dem den tryggheten som statsråden og jeg fikk høre om på det møtet som vi hadde felles sist fredag?

Statsråd Knut Storberget [19:25:55]: Jeg tror nesten jeg over bordet kan svare ja på representanten Dørums spørsmål om det er aktuelt å sette inn flere sivile. Det er nettopp det man nå ser på i den anmodningen som er gått til bl.a.Oslo politidistrikt for å få flere politifolk ut. Samtidig mener jeg det er avgjørende at man også i denne prosessen ser på de virkemidler man har, og, for så vidt, de forutsetninger som de politifolkene som vil være aktuelle for å komme ut i mer aktivt politiarbeid, har, slik at det faktisk blir belønnet, og at det får den statusen som slikt arbeid bør ha.

Samtidig som vi gjør dette, er det avgjort viktig at vi får et kontinuerlig høyt opptak på Politihøgskolen, slik at vi i framtida unngår den situasjonen vi er i nå, hvor vi faktisk ser at det lave opptaket som var på Politihøgskolen i 2002, 2003 og 2004, da det var andre som satt med regjeringsmakten, rammer oss i den grad at vi må lete etter denne type tiltak.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:27:30]: Regjeringen har lagt fram sitt statsbudsjett i en tid da landet har så store overskudd på statsbudsjettet som det aldri før i historien har hatt. Det er heller ikke til å komme bort fra at dette igjen skaper store forventninger i befolkningen, og da også sett i lys av at vi har bak oss en kommunevalgkamp der lovnadene satt relativt løst innenfor en rekke områder.

Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg om helsespørsmål og det som er innenfor helseområdet, særlig knyttet til de utfordringer og problemer en der står overfor.

Det er ikke til å komme bort fra at nettopp innenfor helse- og omsorgsområdet har det kommet svært mange lovnader som det nå forventes at man skal innfri. Har man så innfridd på disse områdene som befolkningen har så store forventninger til?

I en tid da landet har en så solid økonomi som det aldri før har hatt, setter vi nå rekord i egenandeler i helsevesenet. Aldri før har egenandelene vært høyere enn det Regjeringen nå foreslår i sitt opplegg til statsbudsjett. Dette gjelder både egenandelstak I og egenandeler knyttet til legebesøk. Dette stiller Regjeringen i et underlig lys, all den tid den gikk til kamp mot og valg på fattigdomsbekjempelse, utjamning av sosiale helseforskjeller og, som man skriver i Soria Moria-erklæringen, å «redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå».

På ett område har Regjeringens politikk virkelig lyktes, og det er å gjøre det vanskeligere for private å tilby helsetjenester for befolkningen generelt sett, slik at det ikke bare skal være et tilbud for dem som har mye penger. Vi ser nå resultatet av denne politikken: En har redusert omfanget av avtaler med private sykehus, og køene i helsevesenet øker nå betydelig. Bare siste år har antallet som står på ventelister for å motta behandling i spesialisthelsetjenesten, økt med mer enn 20 000 personer. I tillegg til dette har vi en situasjon der landets sykehus er inne i en konstant omstillingsfase, der beslutninger nå ser ut til å fattes ut fra hvor vi kan spare mest. Vi mister dermed det viktigste fokuset, som i helsetjenesten alltid må være å tenke hvordan vi kan bidra til å gjøre det enda bedre for våre pasienter.

Dette er ikke en villet utvikling fra et høyt dedikert personells side i vårt på mange områder utmerkede helsevesen, særlig for flertallet av dem som mottar behandling der, men noe som man blir pålagt for å komme i økonomisk balanse. Dette balansekravet må ses i sammenheng med at Regjeringen hevder at det tilføres nye friske 1,79 milliarder kr til helseforetakene neste år. Jeg vil i den forbindelse bare minne om at her ligger det også et effektiviseringskrav på mer enn 1 milliard kr i bunnen før man vil kunne høste av disse midlene til økt pasientbehandling, som det henvises til.

Andre endringer man gjør innenfor spesialisthelsetjenesten, er å overføre finansieringsansvaret for medisiner til behandling av MS fra folketrygden til de regionale helseforetakene på linje med det man gjorde tidligere for TNF-hemmere. Dette vil kunne skape store problemer for mange pasienter og de regionale helseforetakene. Pasientene vil kunne bli rammet av helseforetakenes pressede økonomiske situasjon, som, enten man liker det eller ikke, igjen kan føre til at det blir tatt mer hensyn til økonomien i helseforetaket og ikke utelukkende til hva som til enhver tid er det beste for pasienten. Det er i den sammenheng viktig å vise til at Regjeringen i sin bevilgning til helseforetakene nettopp på dette området ikke engang har tatt høyde for finansieringen av den nye medisinen Tysabri som har svært god effekt for mange pasienter, og som koster mer enn de tradisjonelle begrensningslegemidlene. Dette vil kunne medføre at det på nok et område i helsepolitikken er bostedsadressen som vil være utslagsgivende for hvilken medisin man får eller ikke får.

I denne forbindelse vil jeg vise til et innslag i Dagsrevyen nå i kveld om nettopp dette, om en pasient som ikke har fått tilbud om medisinen Tysabri, og som da, som hun selv sa, før eller siden vil havne i rullestol.

Vi har utfordringer på dette området, og det hadde vært ønskelig om Regjeringen hadde tenkt seg litt bedre om før man hadde kommet til denne endringen i budsjettet.

Det har vært sagt mye i den senere tid om rehabilitering og opptrening. Regjeringen har gitt uttrykk for at dette er et satsingsområde og alle partier i denne salen er enige om at dette er noe som man må satse på. Man har sågar gitt uttrykk for at rehabilitering må være den neste store helsereformen i dette landet.

Så er spørsmålet: Hva gjør man da for å få dette på plass? Jo, bare det siste året er hver sjette seng i rehabiliteringsinstitusjonene borte. Man har ikke inngått avtaler, noe som medfører at en rekke pasienter som tidligere har stått i kø, fortsatt må forvente å stå i lange køer før de vil kunne få tilbud om rehabilitering og opptrening.

Det er viktig at vi ser sammenhengen mellom det å kunne komme tilbake i arbeid og hvor fort man kan komme tilbake dit, og viktigheten av å ha på plass et godt rehabiliteringstilbud. Det er nok å vise til den prosentvise andelen av hjertepasienter som mottar rehabilitering, og som kommer raskere tilbake i arbeid enn pasienter som ikke mottar denne type rehabilitering. Det er svært god samfunnsøkonomi, det er svært fornuftig overfor den enkelte og samfunnet, så jeg håper at man vil sette ytterligere press på dette. Man har fortsatt muligheten til det med de styringssignal man kan gi ut til de regionale helseforetakene, men det området i statsbudsjettet som omfatter rehabilitering, er, for å si det mildt, rett og slett puslete, det burde vært betydelig større enn det som ligger her.

Videre har man snakket om behovet for investeringsmidler i spesialisthelsetjenesten. Det er ikke måte på hvor mange nye sykehus som man på reiser land og strand rundt har lovt skal bygges. Spørsmålet er jo da: Hvor blir det av midler til dette formålet? Regjeringen sier selv at man legger inn 1,69 milliarder kr, og at dette er et historisk løft. Ja, men da har man faktisk ikke tatt inn over seg at tidligere kunne man ha gått 1,4 milliarder kr i underskudd i helseforetakene som følge nettopp av investeringsmidler, og det at man skal kunne få 80 pst. av gjenanskaffelsesverdi. Dette kan man ikke til neste år, så i den forbindelse må man også motregne.

Vi har mange utfordringer i helsevesenet. Dette budsjettet og den finansinnstillingen som nå foreligger, kommer ikke til å løse de mange problemene som ligger der. Jeg frykter at det på en del områder faktisk vil forsterke problemene. For de regionale helseforetakene vil man gå inn i nok et år med store omstillinger, effektiviseringskrav, trusler om nedleggelse, funksjonsfordelinger og et dårligere tilbud til pasientene. Dette skulle man ikke tro var nødvendig med den økonomi Norge faktisk har.

Når det gjelder eldreomsorgen, som også utgjorde en stor del av den valgkampen vi har bak oss, legger Regjeringen opp til at det nye tilskuddet som man kommer med i dette budsjettet, skal kunne utløse tusen nye plasser. Men det er ikke tusen nye plasser øremerket eldreomsorgen – det er tusen plasser i pleie- og omsorgssektoren. Dermed kan det også brukes på andre områder og ikke utelukkende innenfor eldreomsorgen, der behovet for nye plasser er enormt. Hvis man bare skulle lagt dagens behov til grunn, 25 pst. av antall eldre over 80 år, ville vi mangle mellom 14 000 og 16 000 plasser og ikke 12 000, som legges til grunn i bl.a. omsorgsmeldingen, som har vært behandlet i Stortinget tidligere.

Her er som sagt mange utfordringer, og jeg ser fram til at man sammen kan jobbe for å få et enda bedre helsevesen for befolkningen, men da er man også avhengig av at man ved neste korsvei får til et bedre budsjett, som er mer tilpasset behovet og ikke andre ting, som man her kan tro ligger til grunn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Rune Henriksen (A) [19:37:50]: Forskjellen mellom nirvana og jammerdal i vårt sykehussystem er åpenbart på 1,7 milliarder kr, som Fremskrittspartiet foreslår bevilget utover det som Regjeringen har foreslått. Det står ikke helt til troende for meg. Jeg tror at vårt helsevesen er svært godt og nyter stor tillit. Det er politisk styrt og offentlig finansiert.

Over hele verden ser vi at helsevesen som er privat finansiert og privat drevet, kommer til kort når det gjelder å møte de utfordringene man har. Fremskrittspartiet ønsker større innslag av privat helsevesen i Norge. Hva er det som får Fremskrittspartiet til å tro at man i Norge skal klare det som man ikke klarer ellers i verden, nemlig å tilby folk flest et bedre helsevesen med private innslag?

Harald T. Nesvik (FrP) [19:38:47]: Innslag av privat helsevesen har vi hatt i mange år. La meg minne representanten Henriksen om at fastleger faktisk er en privat del av helsevesenet. De er private næringsdrivende som gjør en innsats ut fra refusjonsordninger fra det offentlige. Private avtalespesialister er fortsatt en del av det offentlige helsevesen.

Videre er den utviklingen vi har hatt bare det siste året, der man har redusert omfanget av avtaler med private, avtaler som det har vært svært få av i Norge, helt åpenbart en medvirkende årsak til at vi i Norge nå har fått 20 000 flere pasienter som står i kø og venter på behandling. Da er spørsmålet: Er det ideologien som skal komme først, eller pasienten? Fremskrittspartiet mener at pasienten har krav på behandling. Da får man heller legge ideologien litt til side.

Heikki Holmås (SV) [19:39:51]: Jeg synes det er ganske fantastisk at Harald Tom Nesvik går til angrep på vår regjerings fattigdomssatsing og samtidig snakker om habilitering og det å hjelpe folk ut i jobb, når den samme Harald Tom Nesvik senere i dag kommer til å være med på å kutte i kvalifiseringsstønaden – en stønad som nettopp er rettet inn mot den gruppen som er mest utstøtt, langtidssosialhjelpsmottakere, for å få dem tilbake til jobb. Hvordan dette henger sammen, forstår ikke jeg.

Jeg ville egentlig ta opp noe annet med Harald Tom Nesvik i denne anledning. Det gjelder spørsmålet om å ha fokus på økonomi og økonomisk styring av helsesektoren. Det er altså slik at Fremskrittspartiets Harald Tom Nesvik i innlegget sitt kritiserte det å sette økonomi og sparing i fokus, selv om jeg aldri har hørt noen andre enn Fremskrittspartiet si at nettopp økonomi skal være styrende. Fremskrittspartiet foreslår å øke ISF fra 40 pst. til 60 pst. Ser ikke Harald Tom Nesvik at dette vil føre til enda mer fokusering på bunnlinjen?

Harald T. Nesvik (FrP) [19:41:01]: Når det gjelder helsevesenet, ønsker Fremskrittspartiet å sørge for at norske pasienter får den beste hjelpen for raskt å kunne komme tilbake til jobb, få en bedre hverdag, at pårørende skal kunne få det bedre. Det er det som må være i fokus.

Det er selvfølgelig viktig å ha økonomien på plass. Fremskrittspartiet fokuserer på økonomi på en rekke områder. Det er vi faktisk nødt til. Forskjellen på Fremskrittspartiets forslag og Regjeringens forslag til statsbudsjett er at Regjeringen ikke legger vekt på å få behandlet flere pasienter enn det man faktisk gjør. Det virker som om Regjeringen er fornøyd med at 20 000 flere har kommet i kø. Det kan se ut som om ventetidene er i ferd med å øke. Vi får et dårligere pasienttilbud. Vi ser også at flere pasienter faktisk nå kan stå i fare for ikke å få den medisinen som de har behov for. Det tror jeg at Heikki Holmås må gå tilbake og tenke litt mer på.

Når det gjelder problemstillingen knyttet til fattigdomsbekjempelse, er nettopp helheten i det forslaget man leverer, det viktigste. Avgiftspolitikken er svært viktig i fattigdomsbekjempelsen. Egenandeler i helsevesenet er svært viktig. Det ser det ut som om Heikki Holmås har glemt.

Gunn Olsen (A) [19:42:16]: Lederen av helse- og omsorgskomiteen, Nesvik, var i sitt innlegg mye inne på MS-pasienter og bruk av Tysabri. I dag har vår komite avgitt en sak som nettopp går på det. Vi er alle enige om at de pasientene som kan gjøre seg bruk av Tysabri, skal få det, selv om vi har noe ulik oppfatning av hvordan dette skal finansieres.

Statsråd Sylvia Brustad har ved flere anledninger sagt at alle pasienter som kan anvende Tysabri, skal få det, uavhengig av hvor de bor. Da håper jeg Nesvik er enig med meg i at det ikke lenger kan være opp til enhver overlege i helseforetakene å bestemme om de skal bruke Tysabri på MS-pasienter eller ikke.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:43:12]: Leger skal til enhver tid behandle pasienten ut fra det som er det beste for pasienten. Det er en uttalt målsetting, og det er et krav som man forventer at helsevesenet innfrir.

Så kommer den andre problemstillingen. Regjeringen har ikke lagt inn midler til Tysabri. Samtidig som man har overført ansvaret for å begrense disse legemidlene i MS-behandling til helseforetakene, har man ikke lagt inn en økning av midlene. Denne medisinen koster 225 000 kr i løpet av ett år for én pasient. Enten man vil eller ei, kommer man i en situasjon der økonomien kommer til å spille en vesentlig rolle for hva slags medisiner en pasient kan få. Hadde det bare vært så vel som representanten Gunn Olsen sier, at man ikke skal tenke på det, hadde jeg vært svært glad. Men det viser det seg at økonomien faktisk gjør. Det advarer også en overlege på Ullevål om i et innslag i Dagsrevyen i dag.

Så må jeg bare minne om at komiteen ikke engang sluttet seg til Fremskrittspartiets forslag om at MS-pasienter til enhver tid skal ha den behandlingen som er den beste for pasienten, inklusiv Tysabri.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Odd Einar Dørum (V) [19:44:32]: Historieskriving er også en del av kampen om politikken, og vi har hatt ulike eksempler på det i dag. Vi har hatt Regjeringens beskrivelse av sin egen forskningsinnsats som historisk bra, og vi har statsråd Storbergets beskrivelse av den nærere historien.

La meg ta det siste først.

Jeg tror jeg vil si det slik at statsråd Storberget skal være glad for at han ikke har arvet stortingsrepresentant Storbergets politibudsjett. Når det gjelder opptak til Politihøgskolen, steg tallet på studenter fra 240 til 290 i 2004 under Bondevik II-regjeringen, så til 360 i 2005 og 2006. Så har Storberget økt det til 432. Venstres syn er at det bør videre opp til 550. Så får vi ta debatten videre, men det blir litt vanskelig når man på en måte skal skrive om historien og glemme at det lave opptaket på Politihøgskolen gjaldt flere regjeringer – fra ca. 1998 av, og inkluderte også Stoltenberg I-regjeringen.

Så forskningen. Det er vel ingen stor kunst å bruke mye penger på forskning når man svømmer i penger i fedrelandet. Det er prioriteringen som er avgjørende, og den sittende regjering har ikke vilje til å prioritere så mye at man kan komme opp på 1 pst. av den offentlige satsingen på forskning i 2010, som man kunne gjort. Da ville man måtte flytte på de samme pengene som Venstre har gjort i sitt budsjett. Med Venstres budsjett ville vi, sammen med det Regjeringen har gjort, kunne klare 1 pst. av den offentlige innsatsen i 2010. Det er i en størrelsesorden som er lik et barnehageforlik. Det klarte man å løfte i Norge. Det er i en størrelsesorden som er lik fem ekstra timer i grunnskolen. Det klarer man å løfte. Når man da ikke klarer å løfte dette, i en situasjon med så mange penger i budsjettene, tror Venstre det er fordi Regjeringen ikke vil det. Det er ikke fordi den ikke har penger, men den vil rett og slett ikke prioritere forskning og høyere utdanning.

Det som skjer nå, er ganske tydelig. Man gir i grunnen jevnt over blaffen i det som skjer. Man detaljstyrer et forskningsfond som alle mente at man skulle bruke fritt for å løfte store nasjonale satsinger – på klima, i forhold til næringsutvikling og i forhold til infrastruktur. Det binder man og bruker til EUs rammeprogram. Når det gjelder vitenskapelig utstyr, mangler man stort sett det man trenger – og man vet at det er mulig å ha disse pengene.

Når det gjelder stipendiater, ligger man ett år etter, for man vet jo at man trenger mennesker for å fylle de posisjonene som skal til for at det skal forskes. Det trengs nysgjerrige mennesker, det må finansieres. På toppen av det hele er man både blind og døv når dagens studenter nå sitter og protesterer både i Oslo og andre steder fordi de får kutt i sitt undervisningstilbud. Det blir det jo, fordi man har kuttet i basisbevilgningene til universiteter og høyskoler med i underkant av 300 mill. kr. Da velger universitetene å skjerme sin spissforskning. De velger å skjerme sin forskning, og så rammer det nettopp noe som det var bred enighet om i Stortinget, nemlig Kvalitetsreformen for høyere utdanning.

De tallene man snakker om her, går på et forskningsfond. Hadde vi altså hatt fondet på 75 milliarder kr fra Bondevik II-regjeringen, ville vi klart å komme opp til 1 pst. av den offentlige satsing i 2010. Hadde man gjort Venstres omprioritering på 1,2 milliarder kr, ville man klart det. Venstre har gjort dette i sitt alternative budsjett, og styrker altså forskningssatsingen med 1,2 milliarder kr og utdanning for øvrig med 0,5 milliarder kr.

Når jeg stopper ved disse tallene, er det fordi jeg har lært av kloke politikere at politikk er også å ville noe. Det er også å ville velge noe. Jeg synes det er en veldig ærlig sak at man ikke vil velge dette. Det jeg reagerer på, er at man beskriver det som om man likevel gjør det. Man gjør det rett og slett ikke. Regjeringens virkelighetsbeskrivelse på dette området står i en ganske sterk kontrast til det Forsknings-Norge sier, enten de sier det litt høyt, som noen gjør, eller lavmælt, som mange andre gjør. Tallstørrelsene er slik at det er nesten ufattelig at man ikke vil det. Man vet at forskningen er avgjørende for demokratiet. Man vet at det er helt avgjørende for å løse den store klimakrisen vi er oppe i, og man vet at det er avgjørende for både det levende og det ufødte næringsliv.

I denne situasjonen velger man altså ikke å satse på det som har vært en historisk linje i Norge, nemlig at kunnskap gir makt. Og kunnskap er avgjørende for å bygge både demokrati og næringsliv. Det har vært en linje som historisk har forent f.eks. Venstre og Arbeiderpartiet – og også SV – men i praksis skilles nå veiene fordi man i Regjeringen ikke har vilje til å satse. Venstre har denne viljen, og vi har valgt å prioritere det av tungtveiende grunner. Forskningen er en del av vår kulturelle basis og identitetsforståelse som nasjon. Den er avgjørende for å kunne ta det klimaløftet vi er nødt til å ta for å kunne ha et ordentlig forhold til oss selv og våre etterkommere, og den er avgjørende for enhver form for næringsutvikling.

I dette innlegget litt utpå kvelden, når det blir litt sigen stemning, får vi si litt klart fra at Venstre liker dårlig at vi har en rød-grønn regjering som til de grader ikke klarer å velge å prioritere forskning og tenke på framtiden på den måten. Ja, det er nesten oppsiktsvekkende at en rød-grønn regjering, en sentrum–venstre-regjering, ikke er i stand til dette.

Gunn Olsen (A) [19:49:49]: Det gamle ordtaket om at det skal god rygg til å bære gode dager, passer til Norges økonomiske situasjon og til den velferd de fleste av oss får ta del i. Det er i slike tider det er viktig å ha god økonomistyring – og vi har god økonomistyring.

Vi er blant de land i verden som bruker mest penger på sykehus. Vi plusser på rikelig hvert år, men likevel synes det ikke å være nok. Helse- og omsorgssektoren er blant dem som har fått mest penger i neste års budsjett. Helse- og omsorgssektoren er budsjettvinneren for neste år, sa leder av finanskomiteen, Reidar Sandal.

Regjeringens budsjettopplegg for 2008 er et historisk godt budsjett for spesialisthelsetjenesten – med en realvekst på hele 3,9 milliarder kr i forhold til saldert budsjett for 2007. I tillegg videreføres 700 mill. kr som vi gav i St.prp. nr. 44 for 2006-2007, og 170 mill. kr for å finansiere økt aktivitet fra 2006 til 2007. For første gang siden 2002 legges det til rette for en planlagt, fullfinansiert aktivitetsøkning på 1,5 pst. for all pasientbehandling. Dette tilsvarer 900 mill. kr.

Når det så gjelder investeringer, foreslår Regjeringen å bevilge 1,67 milliarder kr, slik at helseforetakene for første gang siden reformen ble satt i gang, blir satt i stand til å ivareta ansvaret for både drift og investeringer.

Om man skal dømme etter det store mediebildet, er norsk helsevesen og våre sykehus i konstant krise – og det er bare mer penger som kan løse problemene. Det er det vel bare de færreste som tror på.

Mange hevder at sykehusreformen har vært mislykket. Det er jeg uenig i. Men det er grunn til å minne om at de som overtok regjeringsansvaret like etter at reformen var vedtatt, ikke var for reformen og dermed kanskje heller ikke følte seg veldig tjent med de store anstrengelsene for å få den så vellykket. Det er ingen grunn til å legge skjul på at mange av helseforetakene burde ha vært strengere oppdratt fra første dag. Det tar tid å stramme inn den frie oppdragelse. Den jobben har statsråd Brustad og Regjeringen startet på.

Det er ingen tvil om at spesialisthelsetjenesten står overfor store utfordringer. Vi kommer til å bruke mange flere kroner. Men vi trenger ikke bare det, vi trenger også omstillinger. Omstillinger er ikke ensbetydende med kutt som vil ramme tilbudet til pasientene. Omstillinger er nødvendig også for å bedre kvaliteten på behandlingen.

Alle kan ikke drive med alt. Dagens pasienter er veldig bevisste på hva slags behandling de kan få når sjukdommen rammer. Da vil pasientene til det sjukehuset hvor kvaliteten er best. Kvaliteten blir bare god ved å spesialisere seg. Vi ønsker å forske på årsaker til sjukdommer og hvordan vi skal helbrede disse. Vi ønsker å ta i bruk ny medisin, nytt utstyr og nye behandlingsmetoder. Det er sjølsagt at jo flere vi kan helbrede, jo lengre blir køene for behandling.

Det er grunn til å minne om at vi for 20 år siden sendte pasienter med hjertebro til England. Det var ikke snakk om å operere hjertepasienter over 80 år. Det gjør vi nå. 90-åringer blir helbredet for sin grå stær. Lista kan gjøres mye lengre. Og slik vil vi ha det. I tillegg har vi gitt psykiatrien et helt nytt fokus. Vi ønsker at alle som trenger det, skal få best mulig behandling, uavhengig av sjukdom og bosted. Men med sjukehusdrift er det, i motsetning til med all annen virksomhet, slik at jo mer sjukehusene produserer, jo mer koster det, og enda mer styring trenger vi.

Det er harde budsjettprosesser på gang ute i de enkelte helseforetakene nå. Mange av forslagene skaper stor debatt i mange lokalsamfunn. Det er viktig at styrene får arbeidsro til å vurdere alle sidene av forslaget – også kvalitet. Vi ønsker at alle skal føle seg trygge for å ha et godt sjukehustilbud, og at lokalsjukehusene ikke skal stå igjen som sjukehuskropper. Vi på vår side må være lydhøre for at de konstruktive forslagene som kommer, blir tatt på alvor.

Mange har store forhåpninger til at vi i 2008 skal se resultatene av sammenslåingen av tidligere Helse Sør og Helse Øst. Her ligger det et stort potensial når det gjelder samordning. Det bør være økonomisk gevinst å hente. Sjukehusareal, personell, utstyr, fag, forskning, IKT er stikkord.

Kenneth Svendsen (FrP) [19:54:49]:Det er tragisk å lese i avisen om at en 85-årig minstepensjonist må på Fattighuset her i Oslo for å få seg mat. Dessverre er ikke dette enestående. I tillegg til stadige avisoppslag får vi nå foruroligende meldinger fra flere og flere kommuner om at minstepensjonistene utgjør en stadig større andel av dem som trenger sosialhjelp. Det kan da ikke være meningen at en alderspensjonist skal måtte gå på sosialkontoret – eller enda verre: på Fattighuset – for å få mat til å overleve.

Vel nok har de rød-grønne partiene erklært det de kaller for arbeidslinjen, som er fornuftig for alle som kan arbeide, men å forlange at alderspensjonister skal ut i arbeid for å overleve, er etter mitt syn å dra det for langt. En alderspensjon skal være til å leve av, også en minstepensjon.

I EU har man grensesatt fattigdom, og denne grensen går på ca. 125 000 kr. De som tjener under 125 000 kr i et EU-land, kategoriseres som fattige. I Norge har en minstepensjonist i overkant av 119 000 kr i pensjon. Det betyr at denne personen ligger langt under det som EU regner som fattig. At Norge er et høykostland, gjør ikke situasjonen noe bedre. Alt en skal kjøpe, koster mer enn i sammenlignbare land, noe som gjør at det er ekstra tungt å være fattig i Norge. Det er spesielt ille at det ofte er avgiftene som gjør at varene koster mer i Norge enn andre steder.

En hører ofte i den politiske debatten at oljepengene skal settes på bok til neste generasjon, og at det er umoralsk å bruke barnas penger. Men selv om jeg er enig i at det meste av det som kalles oljepenger, skal gå til framtidens pensjoner, har jeg ikke hjerte til å sitte og se på at de som tross alt var med på å bygge opp dette landet etter krigen, fra fattige kår til at Norge ble et rikt land, skal måtte gå på sosialkontoret for å overleve. Det er uverdig for en nasjon som er så rik som Norge, ikke å gi alderspensjonistene med minstepensjon en pensjon som er over EUs fattigdomsgrense. Vi har råd til å gi dem som er minstepensjonister i dag, en akseptabel pensjon.

For Fremskrittspartiet er det grunnleggende at pensjonen ikke bare skal være nok til et eksistensgrunnlag, den skal også gi rom for et innhold hvor også en som har minstepensjon, skal kunne ha råd til å unne seg noen goder. Dessverre er så ikke tilfellet for mange.

Jeg har registrert at flere arbeiderparti- og SV-politikere er ute og krever likelønn for mann og kvinne – fordi kvinnene ligger altfor langt bak mennene i lønnsutvikling. De fleste minstepensjonister er kvinner. Faktisk er ni av ti minstepensjonister kvinner – kvinner som var hjemmeværende og tok seg av barna og hjemmet mens mannen var ute i inntektsgivende arbeid. Det var mannen som opparbeidet seg pensjonspoeng, mens kvinnen, som var hjemme, ikke gjorde det. Det kunne da kanskje være en idé å starte med å gi de kvinnene som har lavest inntekt, som minstepensjonister, et skikkelig lønnshopp. Her har de rød-grønne partiene mulighet til å vise i praksis det som de hevder med ord, og både løfte kvinners inntekt og løfte mange flere ut av fattigdom.

Derfor har Fremskrittspartiet foreslått at minstepensjonen skal heves til to ganger grunnbeløpet. En minstepensjonist øker da sin inntekt med langt over 1 000 kr måneden, opp til ca. 133 000 kr. Det betyr at minstepensjonen i Norge kommer over EUs fattigdomsgrense, men det betyr mest av alt at de fleste av minstepensjonistene som i dag må gå på Fattighuset eller sosialkontoret, slipper det.

Jeg er skuffet over at Regjeringen ikke har råd til gi de alderspensjonistene som har lavest pensjon, rom til noe ekstra utover å kjøpe seg mat, betale regninger og betale husleien. Jeg er skuffet over at Regjeringen ikke vil være med på å gi dette løftet til våre minstepensjonister, spesielt etter at Arbeiderpartiet i valgkampen forespeilte den eldre del av befolkningen at kampen for de eldre, og mot fattigdom, skulle være første bud.

Det er bare å konstatere at det er langt mellom liv og lære.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [19:59:39]: Regjeringa jobbar kvar einaste dag for å få til ei positiv næringsutvikling i heile landet. Hovudbiletet i Noreg er gode buforhold, god privatøkonomi, god offentleg service og eit næringsliv som går så det susar. Med andre ord: Det er vanskeleg å kjenne seg igjen i mykje av den beskrivinga som fleire av opposisjonens talarar gjev.

No er det slik at hovudansvaret for å utvikle eit godt næringsliv ligg hos næringslivet sjølv. Myndigheitenes rolle er å gje næringslivet gode generelle rammevilkår som gjer at dei kan konkurrere på like vilkår. På dette området er det fleire ting som er viktige. Eg kan nemne god tilgang på kapital for å fremme nyskaping og betydninga av å satse på forsking, produktutvikling og ikkje minst kompetanse og samspel for å møte dei utfordringane som ligg i den sterke teknologiske utviklinga. Alt i alt set Regjeringa av 1,85 milliardar kr til næringsretta forsking over Nærings- og handelsdepartementets budsjett.

Regjeringa fører ein næringspolitikk for verdiskaping, noko som i neste omgang er sjølve grunnlaget for gode velferdstilbod til alle.

Det finst ingen fasitsvar på korleis ein på best måte kan forvalte statlege midlar. Derfor er det viktig at ein heile tida evaluerer bruken og målrettar tiltaka.

Mange vil nok hevde at berre me får pengar nok, skal dette la seg ordne. Men så enkelt er det ikkje. Pengar er ein viktig faktor, sjølvsagt er det det, men pengar aleine er ikkje svaret på denne utfordringa. Derfor trur eg at det er viktig å målrette tiltaka betre, utan at ein dermed nødvendigvis må bruke så veldig mykje meir pengar. Ein ansvarleg økonomisk politikk er alfa og omega for næringslivet.

Den overordna strategien må vere at verkemidla medverkar til å utvikle nye, varige og lønsame arbeidsplassar. Samstundes må me stimulere verdiskapinga på dei områda som er baserte på dei føresetnadene som dette landet har. Og dei områda som Regjeringa peika ut i Soria Moria-erklæringa, kjenner me alle til. Dette blir følgt opp med handling i form av nasjonale strategiar og løyvingar over statsbudsjettet.

Regjeringa har i budsjettet foreslått å etablere eit nytt statleg investeringsfond på 2,2 milliardar kr. 500 mill. kr skal øyremerkast satsingar i marin sektor. Fondet skal tilby langsiktig og risikovillig kapital – primært til nyetableringar. På den måten kan me bruke staten sin kapital til å utvikle nye arbeidsplassar og sikre at verdiskapinga skjer med forankring her i landet.

Men me må heller ikkje gløyme å ta godt vare på eksisterande bedrifter. Det er på mange måtar bekymringsfullt når me veit korleis næringslivet slit for å få tak i kvalifiserte folk til nøkkelstillingar. Kompetanse er derfor eit viktig element for god næringsutvikling.

I dag utdanar dei fleste unge seg til eit yrke. Svært få utdanar seg med sikte på å skape sin eigen arbeidsplass. Her har skuleverket ei stor oppgåve med å bidra til å skape såkalla jobbskaparar. «Distriktsaktiv skule» er eit kjent omgrep for mange. Fleire vidaregåande skular har jobba med Distriktsaktiv skule i mange år. Målsetjinga her er å gje dei unge tru på eigne skapande krefter og evne til å kunne sjå, og til å kunne bruke, lokale ressursar som grunnlag for utvikling av lokalsamfunn og arbeidsplassar. Dette kan me med andre ord kalle å byggje opp entreprenørskap hos vår ungdom. Dette handlar om å fostre opp våre ungdomar til å bli arbeidsskaparar, slik at dei i mindre grad blir ståande og vente på jobb som andre har skapt for dei.

Mennesket er vår viktigaste ressurs. Derfor er det avgjerande å satse på etter- og vidareutdaning, som gjev mennesket ein ny sjanse, livslang læring og oppdatert kompetanse. Dette vil stå meir sentralt i åra som kjem, fordi den teknologiske utviklinga går fort og konkurransen i næringslivet blir stadig hardare.

Til slutt vil eg kome med eit lite hjartesukk. Me har ein tendens til ikkje å verdsetje gründerane etter deira forteneste. Og det er vel ein del av den norske folkesjela, den skadefryden som møter dei som prøver å skape noko, men som kanskje mislykkast. Denne haldninga må me kome til livs, for det er berre dei som aldri prøver, som heller aldri lykkast.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Petersen (H) [20:05:12]: I løpet av denne måneden har vi fått to viktige utredninger om Forsvarets fremtid: innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg og forsvarssjefens studie om det fremtidige Forsvaret. De sender begge, om enn på litt forskjellig måte, det samme budskap, nemlig: Hvis vi ønsker å ha et godt forsvar, et forsvar i full skala – og det bør vi, med de ansvarsområder Norge har – må Forsvarets budsjettpiler igjen peke oppover. De har litt forskjellig metode for å fortelle det, men budskapet er ganske klart: Det trengs mer penger i Forsvaret, ellers må ambisjonene enda lenger nedover.

Dette er et budskap som på mange måter også understøttes av det budsjettforslaget Regjeringen har fremlagt. Enda en gang går budsjettet nedover, og vi ser konsekvensene av det. Det er et budsjett som ligger godt under det gjennomsnittet som langtidsplanen forutsetter, og som lå til grunn for det kompromisset som ble utformet i Stortinget. Det er et budsjett som innebærer at vi i denne fireårsperioden nå ligger 4 milliarder kr under det nivået vi bør ha når det gjelder investeringer. Og det er et budsjett som ytterligere kutter i øvelser, i en situasjon hvor vi kanskje burde gjøre det motsatte. Det har vært nødvendig å kutte den store øvelsen «Cold Response», hvor våre allierte skulle delta, men det er også nødvendig å kutte viktige øvelser i Heimevernet. Og er det noe som knytter Heimevernets soldater til den daglige driften, er det nettopp at de er inne for å øve. Dette bildet forsterkes av at omstillingene fortsatt ligger etter.

Hvis vi ønsker oss et fullskala forsvar, går ikke dette lenger. Nå er det alltid lett å skyve på det i Forsvaret. Men Forsvarspolitisk utvalg har levert oss en veldig interessant formulering – det snakkes om Forsvarets «tidløse ansvar» for å ta vare på statens sikkerhet. Ja, det er nettopp det det dreier seg om. Det er så lett å skyve fra et år til et annet, men hvis man skal ta vare på denne tidløse oppgave, må vi sørge for at vi holder Forsvaret i orden hvert år. Det er den utfordringen vi må møte når Stortinget senere i denne sesjonen skal behandle langtidsplanen for Forsvaret. Dette er også aktualisert av det vi nå ser i nordområdene, med stadig større russisk aktivitet, ikke fordi vi nødvendigvis skal være bekymret for det, men fordi det forteller hvilket språk vårt store naboland benytter. Da må vi benytte det samme språket.

Høyre ønsker ikke å være med på denne årlige neddraingen av forsvarsbudsjettet. Vi har derfor to år på rad nå tatt det standpunkt at vi må bevilge mer penger enn Regjeringen, og det ligger inne i det alternative budsjettet. Bare på disse to årene har det da også blitt et beløp på nå nesten 1 milliard kr, som ville gjort en stor forskjell f.eks. på Forsvarets investeringsbudsjett. Det er kanskje også her vi mener at noe av innsatsen nå bør legges hvis vi skal holde tempoet når det gjelder omlegningene av Forsvaret.

Nå er jo dette det siste året i langtidsprogramperioden. Men da må vi samtidig sette oss ned og se: Er det nivået vi nå har skaffet oss, et godt grunnlag for den neste langtidsprogramperiode? Svaret på det er at det er det ikke. Disse to utredninger viser at neste års budsjett må utgjøre det desiderte lavpunkt, og så må kurvene igjen gå oppover, ellers er vi nødt til å komme opp med ganske smertefulle forslag for å få den nødvendige balansen i Forsvaret. Det burde derfor være mulig å få enighet mellom partiene på Stortinget om å få til et annet budsjett. Jeg har lagt merke til at det fra enkelte på regjeringshold uttrykkes ønske om at det fremtidige forsvar skal ha en bred tilslutning i Stortinget, men jeg har også møtt representanter for flertallspartiene som sier det stikk motsatte. Også på dette området er det åpenbart rivninger i Regjeringen. Og det ville vært interessant å høre fra regjeringshold hvordan man vil bygge dette fremtidige forsvaret, og hvordan man vil skape tilslutning til det. Men det har vi altså ikke hørt noe om, og vi får kanskje leve i spenning til utpå våren.

Anniken Huitfeldt (A) [20:10:31]: Vi har store utfordringer knyttet til kunnskapsnivået i norsk skole. Mens man før kunne gå rett fra sju års skolegang uten særlig lese- og skriveferdigheter inn i arbeidslivet, krever nå alle arbeidsplasser gode ferdigheter i bl.a. lesing og skriving. Arbeidslivet krever mer kunnskap enn før.

Skolepolitikken har tidligere vært en arena for stor ideologisk uenighet. I dag er konfliktnivået mindre. Det er tverrpolitisk enighet om satsing på grunnleggende ferdigheter i norsk, matematikk og engelsk. Det er bra. Men det er stor uenighet på to områder. Det første området er spørsmålet om privatskoler, som vi har diskutert i denne salen før. Det andre punktet hvor det har vært stor uenighet, er i spørsmålet om hvor mye ressurser skolen trenger. Den forrige regjeringen mente at det ikke var noen sammenheng mellom kvalitet og pengebruk. Der er vi uenige. Vår finansminister ga før valget i 2005 følgende beskjed til Skole-Norge: Nå er bunnen nådd, nå skal pilene peke oppover. Og det ser vi helt klart – nå er nedskjæringene i skolen stoppet. Hvis du går inn på Internett og søker på nedskjæringer i skolen før og etter 2005, vil du se en markant endring. Vi satser på skolen, for vi vet at kvalitet koster. Vi har likevel store utfordringer, bl.a. når det gjelder å få flere lærere inn i skolen.

Nå går vi også mot en heldagsskole, med flere timer de første årene. Det skal gi barna mer tid til å lære å lese, gi mer rom, større innsats fra starten og tid til å lære gjennom ulike metoder, fordi barn er forskjellige. Tenk dere da vi innførte skolestart for seksåringer. Den gangen var det stor motstand mot at barna skulle lære å lese og skrive da de var mest motivert. Det skulle visst nok ødelegge barndommen. Men vi tar nå vare på barns nysgjerrighet. Barn skal vi gi muligheten til å lære når de er mest motivert. Derfor øker vi innsatsen i starten.

Denne regjeringen satser på forskning og på høyere utdanning. Vi øker antall plasser i førskolelærerutdanningen og i lærerutdanningen. I satsingen på forskning ligger vi godt foran den forrige regjering, og det var i hvert fall noe underlig å høre representanten Dørum her i stad gi uttrykk for en enorm skuffelse over at vi nå øker Forskningsfondet med 6 milliarder kr. Ja, vi øker med 6 milliarder kr i år, vi økte med 10 milliarder kr i fjor og 14 milliarder kr det første året vi satt i regjering. Men hva var tilfellet i statsbudsjettene den gang Dørum satt i regjering? I det første statsbudsjettet var økningen på 3 milliarder kr, i det andre på 3 milliarder kr, i det tredje statsbudsjettet var økningen på 1 milliard kr, og i det siste statsbudsjettet var økningen på 3,2 milliarder kr. Så at han er så forferdelig skuffet over den rød-grønne regjeringens forskningsinnsats, kan ikke tyde på annet enn at han har større forventninger til denne regjeringen enn han hadde til den regjeringen han selv var medlem av. Vi øker også antall stipendiater, og det er viktig for å øke rekrutteringen til forskning. Lærestedene har vært opptatt av at når vi får flere stipendiater, er det også økt behov for veiledningskapasitet. Derfor styrker vi også muligheten til dette i finansinnstillingen.

Dette budsjettet innebærer også en satsing på fornying av lærerutdanningen. Vi bruker nå mye penger på etterutdanning, men vi må også reformere lærerutdanningen for å få bedre lærere i framtiden. Og i spørsmålet om å fornye lærerutdanningen og få mer kvalifiserte lærere er våre to nye statsråder veldig engasjert, så vi kommer til å høre mer om denne saken i tiden som kommer.

Statsråd Terje Riis-Johansen [20:14:43]: Det går bra i norsk økonomi. Vi har fire år bak oss med svært høy vekst. Det ligger an til at perioden 2004–2008 vil bli den sterkeste sammenhengende vekstperioden siden begynnelsen på 1970-tallet.

Det var derfor viktig for Regjeringa å legge fram et forsvarlig og ansvarlig budsjett for 2008, som skal bidra til at denne positive utviklinga fortsetter. Vi foretar en jevn og forutsigbar innfasing av oljeinntektene. Samtidig styrker vi fellesskapsløsningene. Debatten i dag har vist at det er stor vilje til og tydelige ønsker blant stortingsflertallet om å videreføre denne ansvarlige linja.

Den sterke økonomiske veksten gir også utfordringer. I bygge- og anleggsbransjen er det sterk kostnadsvekst. Rekordmange bedriftsledere mener at mangel på arbeidskraft er den faktoren som mest begrenser produksjonen framover. Fra den sektoren jeg kjenner best, landbruket, meldes det om nettopp økte byggekostnader og knapphet på arbeidskraft. I en slik situasjon er nettopp ansvarlighet og nøkternhet avgjørende for å sikre dette næringslivet rammebetingelser som de kan leve med over tid.

Den sterke økonomiske veksten skaper samtidig kjente, men allikevel krevende utfordringer i arbeidet med distriktsutvikling. Sentraliseringskreftene forsterkes i gode tider, fordi lokale småbedrifter ikke klarer å holde et konkurransedyktig lønnsnivå. Det kan bety mindre kraft i næringsutviklinga, og det kan bety mindre kraft til å skape framtidsretta arbeidsplasser i distriktene – hvis ikke dette møtes med sterke nok virkemidler.

Det blir en meget viktig oppgave for Regjeringa framover å styrke næringsutviklinga og bosettinga i Distrikts-Norge. Det er et arbeid vi skal fokusere på videre, sjøl om mange og viktige tiltak allerede er satt i verk

• ved et kraftig løft i infrastruktursatsinga gjennom oppfylling av Nasjonal transportplan

• ved at utbygginga til full mobil- og breibåndsdekning gjennomføres

• ved at vi styrker de næringene som forvalter ressursene i distriktene, gjennom bl.a. et nytt investeringsfond til marine næringer, et svært godt jordbruksoppgjør og en gjeninnføring av skogpolitikken

Ikke minst har vi konkret gjort noe som er svært viktig for å utvikle et mangfoldig næringsliv ute på bygda, nemlig at selvstendig næringsdrivende får samme rettigheter som lønnstakere når det gjelder svangerskaps- og foreldrepenger.

Summen av dette er en aktiv næringsutviklingspolitikk for distriktene.

Det motsatte av dette må sies å være høyrepartienes alternative budsjettforslag som vi ser i Stortinget nå. Fremskrittspartiet og Høyre foreslår å kutte bevilgningene over jordbruksavtalen med henholdsvis 7,1 milliarder kr og 1,8 milliarder kr. Fremskrittspartiets kutt betyr 122 000 kr mindre pr. årsverk, en reduksjon i årsverksinntektene i landbruket med 75 pst. på et år, mens Høyres forslag representerer 33 000 kr, et kutt på 20 pst. pr. år. Det fins ingen mulighet til å gjennomføre noen form for konstruktiv omstilling i et tempo som spesielt Fremskrittspartiet legger opp til.

Isen smelter. Klimaarbeidet er derfor ekstremt viktig – nå. Regjeringa har store ambisjoner på dette området og følger opp i budsjettet, bl.a. ved å bevilge 1 125 mill. kr til arbeidet med fangst, transport og lagring av CO₂. I tillegg er rammene til Enova økt betydelig. Gjennom det skal vi legge på plass en infrastruktur som gjør det mulig å endre oppvarminga i boliger og bedrifter fra panelovner og oljekjeler til varmeanlegg basert på bioenergi.

I tillegg vil økninga i fyringsoljeavgift sammen med det nye klimakvoteregimet være viktig for å endre konkurranseforholdet mellom ulike energikilder i klimavennlig retning. For eksempel vil avgiftsøkninga på fyringsolje og merket diesel tilsi en økning i energipris på om lag 5 øre pr. kWh. Det betyr noe. Innenfor landbruket behandler Stortinget nå en grønnveksling fra skatt til avgift på nettopp dette området. Det er et godt eksempel på en framtidsrettet politikk som gjør det lønnsomt å forurense mindre.

I forrige uke var jeg på generalkonferansen i FNs matvareorganisasjon, FAO. Der var Norge en av de klareste budbringerne om at sammenhengen mellom klimaendringer og matvaresikkerhet legger nye premisser for det internasjonale arbeidet mot sult, fattigdom og miljøkatastrofer. Det er gledelig å konstatere at flere deler dette engasjementet.

Norge er nå på det globale kartet på dette saksområdet. Det er vi for mer enn vårt generelle engasjement. Etableringa av frølageret på Svalbard blir sett på som en viktig internasjonal begivenhet. I budsjettet for 2008 sikres finansieringa til etablering og drift av Svalbard globale frøhvelv. Jeg er stolt av at vi nå legger grunnlaget for å sikre at det globale genetiske mangfoldet bevares for framtidige generasjoner. Det er også et viktig bidrag til kampen mot sult og fattigdom i utviklingslandene i et langsiktig perspektiv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [20:20:03]: Statsrådens partifelle, representanten Lundteigen, uttalte følgende i et replikkordskifte tidligere i dag:

«Når det gjelder bønder, som er litt mer jordnært, og som jeg har en viss forutsetning for å snakke om, og tilsyn i så henseende, kan jeg forsikre representanten Tybring-Gjedde om at det snart går over alle grenser i forhold til hvilke tilsyn og hvilke krav som stilles til dem som står for matproduksjonen i Norge. (…) Det gir muligheter for at vi kan kraftig forenkle en god del ting. (…) Det er noen som skal betale, og det er noen som skal leve med det. Det er et stort problem for oss som i praksis arbeider i norsk jordbruk.»

Det er veldig fornuftige synspunkter fra representanten Lundteigen. Er dette synspunkter som statsråden deler og vil følge opp i sitt arbeid med å forenkle byråkratiet i norsk landbruk?

Statsråd Terje Riis-Johansen [20:21:00]: Jeg deler representanten Lundteigens syn at det er viktig å ha et nivå på tilsyn og forvaltning rundt landbruk og landbrukspolitikk framover. Det viktigste vi konkret gjør nå, er hygienepakka, innføring av mer internkontroll på den enkelte jordbruks- og landbruksbedrift og mindre tilsyn fra det offentlige ute på den enkelte bedrift. Det betyr mer ansvar for den enkelte bonde, men det betyr også mulighet for å stå for mer av dette sjøl. Det betyr at vi på slakteribedrifter f.eks. vil ha mindre tilsyn konkret til å se på nær sagt hver slaktet kylling og et mer overordnet tilsyn basert på internkontroll. Svaret på spørsmålet er ja, dette jobber vi med, og vi har viktige ting som kommer til å virke relativt raskt.

Torbjørn Hansen (H) [20:21:57]: I 2005 var statsråden raskt ute med å erklære at hvert nedlagt gårdsbruk er et nederlag. Men nedleggelsene fortsatte, og etter to år mener representanten Lundteigen at jordbruket er inne i sin verste krise på 40 år.

Norsk jordbrukspolitikk er preget av drømmen om småskalabruk, folkefjøset, og derfor har vi diskriminering av de største melkeprodusentene. De fikk ikke ta del i produksjonsøkningen på melk i høst. Vi har konsesjonsgrenser som står på stedet hvil, selv om næringslivet for øvrig vokser hvert eneste år. Vi har tilskuddsordninger for sau som stopper ved 300 vinterfôrede sauer, selv om dette ikke er nok til å finansiere et eneste årsverk i jordbruket. Neste år vil vi sannsynligvis importere rundt 14 pst. av det norske forbruket av storfekjøtt og sauekjøtt. Ser ikke statsråden at småbrukerdrømmen til Senterpartiet er utgått på dato i forhold til den samfunnsutviklingen som også bøndene skal være en del av?

Statsråd Terje Riis-Johansen [20:22:54]: Er det noe jeg er helt sikker på, så er det at utviklinga i landbruket i Norge framover handler om det mangfoldige landbruket som tar i bruk alle ressursene som fins på og rundt en gård. Det betyr at vi er nødt til å ha et tilstrekkelig antall gårdsbruk rundt om på bygda for å kunne levere mat basert på ressurser som beitearealer, utmark osv. rundt gården. Det betyr at gården må være til stede i lokalsamfunnet – som et nav for næringsutvikling, enten det dreier seg om grønn omsorg, bioenergi eller å bruke skogressursene som er i dette området.

Hvis vi gjør som Høyre ønsker, en sterk sentralisering av matproduksjonen, og fjerner gårdsbrukene fra disse lokalmiljøene, fjerner vi også muligheten for nettopp å drive denne næringsutviklingen, ta alle ressursene i bruk og drive bygdeutvikling, samtidig som vi driver med matproduksjon.

Leif Helge Kongshaug (V) [20:23:53]: Landbruket har et komplisert regelverk, og mange lover er til hinder for dynamikk og utvikling. Venstre har ved flere anledninger gitt uttrykk for at vi ønsker en gjennomgang av lov- og regelverket for å modernisere det. Dette er et synspunkt som ikke har hatt særlig grobunn i Regjeringen generelt, og hos statsråden spesielt. Men kanskje det er håp likevel. For i et replikkordskifte tidligere i dag, som også representanten Hans Frode Kielland Asmyhr var inne på, sa representanten Lundteigen at «det snart går over alle grenser i forhold til hvilke tilsyn og hvilke krav som stilles til dem som står for matproduksjonen i Norge».

Er dette en beskrivelse som også statsråden er enig i, eller opererer Lundteigen uten dekning, det være seg i partiet eller i Regjeringen? Og kan vi forvente en offensiv holdning når det gjelder en systematisk gjennomgang av lov- og regelverk for å modernisere det og tilpasse det en ny tid, og dermed få optimisme og innsatsvilje tilbake i landbruket?

Statsråd Terje Riis-Johansen [20:25:01]: Det var litt av en salve om et regelverk som på mange områder er arvet fra et regime som representanten Kongshaug var svært sentral i når det gjelder landbrukspolitikken.

Når det for øvrig gjelder utviklinga videre, er jeg opptatt av forenkling, og jeg har akkurat utdypet ett område som vi har jobbet med, som er vesentlig for forenkling av regelverket inn mot både den enkelte bonde og næringsmiddelbedriftene.

Så er det balanse i hva som må til, f.eks. å ha en god nok internkontroll på den enkelte gård for at vi ved et utbrudd av sykdom, f.eks. som i E. coli-saken, kan gå tilbake, ha sporingssystemer som er gode nok, ha kontrollsystemer som gjør at vi finner ut utgangspunktet for feilen, hvor dette startet. Det er en avveining på den ene siden opp mot at vi ikke må lage et byråkrati à la hva vi f.eks. har sett EU-landbruket utvikle seg til, som gjør at den vanlige norske bonde føler seg like mye som en papirbehandler som en matprodusent.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [20:26:16]: Jeg må først og fremst få lov å si at det er hyggelig å se så mange statsråder til stede. Sånn var det ikke i fjor. Hadde det vært flere, ville jeg kanskje trodd det var et kabinettsspørsmål på gang, men så ille er det jo ikke. Det er kun finansdebatten om budsjettet for 2008, og det vil kanskje noen si er veldig bra.

Nok om det. Kanskje vi skal snakke om andre ting. Innledningsvis skal jeg få lov å gi Regjeringen honnør for én ting, og det er reduksjonen i passgebyret, som jeg synes det står respekt av, og som jeg også synes er prinsipielt korrekt. Ære være finansministeren og resten av Regjeringen for det.

Nå har jeg gitt dagens honnør. Da kan jeg gå over til den andre siden av regnskapet, og balansen. Regjeringen skryter av satsingen når det gjelder kriminalitetsbekjempelse og å ta vare på justissektoren. Det er en beskrivelse som noen av oss har store problemer med å kjenne seg igjen i. Faktum er jo at denne regjeringen reduserer armslaget for mange av de viktige tingene. Ikke minst når det gjelder å være meddommer, har vi hatt et regime hvor man har fått en håndsrekning for å bekle dette vervet. Det har Regjeringen saldert bort. De startet for et par år tilbake og fjernet det for enkelte, og for neste år fjerner de det som er igjen. Man påpeker at det er en borgerplikt, og det er det, men det er altså en borgerplikt som man forventer at man skal gjøre uten å få noe igjen for det. Samtidig er det andre tilsvarende verv hvor man faktisk har både timebetalt og mer til, men det velger man å se bort fra.

Man kan vel kanskje si at logikken i dette er at om en enarmet person gikk til legen og ville ha behandling for det, så fjernet man den andre armen også, slik at man fikk en slags balanse i det. Det er muligens en drøy sammenligning, likevel tar jeg sjansen på det.

Så over til beskrivelsen av virkeligheten. Det hadde vært interessant å se dagens regjering hvis vi snudde på det og sa at dette budsjettet var lagt fram av en annen regjering, og at dagens regjering var opposisjonen som satt der. Ville man da ha vært like raus med honnøren for det som var lagt fram, eller ville man ha delt mange av de betenkelighetene som opposisjonen i dag har? Eller er det sånn at dette er det eneste saliggjørende?

Det i alle fall et faktum at da vi hadde budsjetthøringer om justissektoren, var det ikke mye honnør å få. Det er selvfølgelig mulig at vi inviterte feil folk. Det er mulig at feil folk møtte opp. Men når et samlet Politi-Norge påpeker at dette er det verste de har sett siden 2004, og det var altså et år da Arbeiderpartiet hadde inngått budsjettforlik med Bondevik II, må det være ganske alvorlig. Politiets Fellesforbund, som er en organisasjon med stor grad av tillit, hadde regnet ut at man manglet 120 mill. kr hvis man framskriver årets budsjett til neste år. Det synes jeg er ille. Jeg synes det er leit. Og jeg synes kanskje det er aller mest respektløst overfor dem som bor i dette landet, som faktisk forventer å få hjelp når de trenger hjelp. Men det er et ansvar som denne regjeringen springer fra med halen mellom beina, hvis det er lov å si det, president.

Og da kan man selvfølgelig lure på hvorfor ting utvikler seg sånn som de gjør. Vi snakker om sentralisering av tjenester, vi snakker om vaktsamarbeid. Vi hadde en episode i mitt eget fylke hvor en person som kjørte seg i hjel, ble liggende to timer for åpen scene. Det er en politikk som i alle fall ikke Fremskrittspartiet vil være med på. Det er mulig at det er en god rød-grønn politikk, men det er en dårlig politikk sett fra vårt ståsted. Det har vært andre eksempler. Jeg var i Finnmark rett før valgkampen sluttet og hørte om et eksempel derfra, en kollisjon i en tunnel – med personskader. Da politiet kom fram til åstedet, var de skadede personene hentet i ambulanse og kjørt bort, bergingsbilen hadde hentet vrakene, og brannvesenet hadde spylt åstedet. Hvordan skal politiet da kunne foreta en åstedsundersøkelse – skrive en rapport? Det er for meg totalt uforståelig. Men dette er satsingen og den operative politikken fra en rød-grønn regjering. Den høres muligens bra ut verbalt, men for de stakkarene som skal leve med dette, er virkeligheten rimelig traumatisk til tider.

Vi ser folk som pågriper butikktyver, som ikke får hjelp. Vi ser eksempler på henleggelse av saker med kjent gjerningsmann, selv om Stortinget har sagt at det ikke skal henlegges saker med kjent gjerningsmann, og man har plikt til å følge det opp. Samtidig står politiet maktesløse og sier at dette kan vi ikke gjøre.

Stortinget vedtok 16. mai 2002 å etablere en politihelikoptertjeneste. Den har nå den rød-grønne regjeringen barbert så til de grader at den kommer til å bli vesentlig mindre operativ enn det den har vært. Stortingets forutsetning var at dette er et unikt verktøy – det kostet anslagsvis 20–25 mill. kr – som skulle å bistå politiet ved mange anledninger. Nå skal man altså kutte ned på bruken av det. Det mest operative, og Europas beste og flotteste politihelikopter skal vi bruke mindre, fordi vi ikke har råd til å bruke det. Det er mulig, det, men – igjen – jeg har problemer med å se det. Og hvis vi ikke har råd til å bruke det beste verktøyet, får vi et bedre politi, en bedre justissektor, ved å bruke det nest beste? Det ser iallfall ut til å være den operative politikken fra den sittende regjeringen.

Presidenten: Presidenten vil vel si at uttrykket «med halen mellom beina» er et uparlamentarisk uttrykk. Så hvis representanten er i tvil om han kan bruke det, kan han la være å bruke det.

Tore Hagebakken (A) [20:31:46]: Dette har vært og blir en lang debatt, men i det lange løp er det hva som skjer når partiene får reell makt og innflytelse, som virkelig forteller hva som utgjør forskjellene på partiene.

Kommuneøkonomien er et godt eksempel. Da Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre satt i regjering, med støtte fra Fremskrittspartiet, var misnøyen stor i norske kommuner over mangel på både penger og forståelse for kommunenes tøffe hverdag.

Carl I. Hagen skriver det rett ut slik som det var, i sin bok, at Fremskrittspartiet i budsjettforhandlinger med Bondevik-regjeringen prioriterte billigere sprit framfor mer offentlig velferd gjennom en styrket kommuneøkonomi. Det var ingen tegn til bedre tider dersom de borgerlige partiene hadde fått beholde flertallet sitt. Men så fikk vi heldigvis den nye, rød-grønne regjeringen.

I løpet av tre år er overføringene til kommunene økt reelt med nesten 21 milliarder kr – det er mange som har nevnt det her i dag – om lag halvparten i form av frie inntekter, resten er øremerkede midler til viktige satsinger, særlig innen barnehagesektoren. I tillegg har kommunesektoren fått betydelig med ekstra skatteinntekter – ca. 8 milliarder kr.

Det er altså ingen særlig tvil om at de som er opptatt av en styrket kommuneøkonomi, åpenbart har mest å tjene på rød-grønne politikere. Kraftige økninger i kommuneøkonomien har gitt betydelige løft i det kommunale velferdstilbudet, ikke minst innenfor skole og omsorg, og har rettet opp mye av ubalansen som var i sektoren. Viljen til og utålmodigheten etter å gi barn og eldre – ja, folk i alle aldre – et stadig tryggere og bedre velferdstilbud er stor i Norge. Og jeg sier: flott!

Men det er fortsatt mange kommuner som føler de skulle hatt, og som burde ha hatt, mer penger for å løse oppgavene sine. Om det ikke er den eneste forklaringen, illustrerer også dette hvor vanskelig den økonomiske situasjonen i store deler av Kommune-Norge virkelig var før de rød-grønne påplussingene startet. Det tar tid å komme seg opp.

Samtidig har vi et inntektssystem i sektoren som ikke er rettferdig nok. Det er store forskjeller når det gjelder de ulike kommunenes muligheter til å skaffe seg inntekter som grunnlag for velferdstilbudet til befolkningen, og utfordringene i de ulike kommunene er veldig forskjellige. Derfor er utjevningspolitikken, fordelingspolitikken, som ligger i inntektssystemet, så viktig for å sikre et godt tilbud til befolkningen i hele landet. Derfor vil vi lage et mer rettferdig system som vil bli presentert til våren i forbindelse med kommuneproposisjonen. Det blir interessant å se hva slags posisjoner partiene i denne salen da vil innta. Trolig blir det igjen slik at de som alltid har villet gi minst til kommunene, også er mest mot mer fordeling.

Renteutviklingen virker naturlig nok også sterkt inn på kommuneøkonomien. Så også med tanke på kommunesektorens ve og vel, og dermed tjenestetilbudet til deg og meg, er det viktig at det føres en finanspolitikk som hindrer økt rente. Mange er også spente på utviklingen i lønns- og prisnivået. Dette er en utvikling vi vil følge nøye. Vi har spilt og vil fortsatt spille på lag med kommuner og fylkeskommuner for å sikre gode fellesskapsløsninger.

Noe av det mest ubegripelige og skuffende forrige regjering gjorde, var å kutte kraftig i toppfinansieringsordningen for særlig ressurskrevende tjenester, tilbudet til dem som trenger det aller mest. Nå har heldigvis vår regjering ordnet opp etter Bondevik-regjeringen – og mer enn det. Vi har fått på plass en langt bedre ordning, slik vi lovet i Soria Moria-erklæringen. Det er lagt 500 mill. kr mer i denne potten, og vi har fått et mye mer rettferdig system kommunene imellom.

Jeg har aldri helt klart å forstå den forrige regjeringens motiv for angrepet på denne ordningen. Da er det lettere å se Høyres motivasjon når de foreslår å kutte en kvart milliard i overføringene til fylkeskommunene neste år. Høyre vil jo dette folkevalgte nivået til livs, og sultefôring er en metode det er kompetanse på i de kretser – og da tenker jeg ikke på fylkeskommunene, men på Høyre.

Kutt i fylkeskommunale budsjetter rammer i særlig grad videregående opplæring. Om lag to tredjedeler av netto driftsbudsjetter går til nettopp videregående opplæring. I tillegg har fylkeskommunen ansvaret for kultur, fylkesveier og kollektivtransport – alle områder som Høyre sier at de er opptatt av, men vi ser altså hvordan de håndterer det når de nå fremmer sitt budsjettforslag.

Jeg er også glad for at det i forbindelse med dette statsbudsjettet igjen legges fram en handlingsplan for økt integrering. Vi ser at vi får det til. Vi ser at det går rette veien, og innsatsen økes stadig. Også med tanke på integreringsarbeidet er god kommuneøkonomi viktig. Så det er mange grunner til ikke å savne den forrige regjeringen. Det er heller ikke noe folkekrav i Kommune-Norge om å få den regjeringen inn igjen i regjeringskorridorene, eller å se andre avarter av borgerlig regjeringssamarbeid.

Sonja Irene Sjøli (H) [20:37:04]: Selvskryt skal en visst lytte til, spesielt fordi det kommer fra hjertet – og ikke minst fra Hagebakkens hjerte. Det er jo ikke måte på hva som har skjedd av gode ting i dette landet etter at vi fikk en rød-grønn regjering.

Men det har iallfall ført til at rådmannen i min kommune, Eidsvoll, har uttalt til lokalavisen at det har aldri vært så dårlig økonomi noen gang som det er nå, i hans 25 år som rådmann, så det fortoner seg nok litt annerledes ute i virkeligheten.

I sommer var det en demonstrasjon utenfor Stortinget hvor 150 representanter fra pasientorganisasjoner og rehabiliteringsinstitusjoner fremsatte krav om at det de kalte Regjeringens rasering av rehabiliteringstilbudet, måtte stanses.

I forrige uke fikk helse- og omsorgskomiteen og statsråden overlevert 225 000 underskrifter fra folk fra hele landet med krav om et bedre rehabiliteringstilbud. Det gjorde inntrykk på meg, men det ser ikke ut til å ha gjort synlig inntrykk på Regjeringen.

Det er dessverre blitt et personlighetstrekk ved denne regjeringen at den bryter løfter og ikke følger opp det den har lovet. For det ble lovet store satsinger på rusbehandling og rehabilitering, men det serveres kun uforpliktende strategier. Opptrapping blir til nedtrapping, eller i beste fall kun til en prisjustering. Behandlingskøene vokser, og flere gode tilbud forvitrer.

I Høyre holder vi det vi lover. Vi følger opp vår hovedsatsing og setter av hele 550 mill. kr mer enn Regjeringen neste år til rehabilitering og rusbehandling. I tillegg har Høyre foreslått en forpliktende opptrappingsplan med øremerkede midler for å styrke tilbudet i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, og med et særskilt tilskudd for å stimulere til samhandling om et helhetlig og godt tilbud til pasientene. Kapasiteten må styrkes, og rekrutteringen av personell og utbyggingen av behandlingstilbudet må økes. Det må en tverrpolitisk forpliktelse til over flere år for å løse problemene og møte utfordringene på dette området. Høyres forslag om en opptrappingsplan ble avgitt i komiteen i dag, men Regjeringen vil ikke støtte dette forslaget. De vil med andre ord ikke forplikte seg. Det er bekymringsfullt.

En enstemmig komite gikk i inneværende års budsjett inn for at rehabilitering måtte bli det neste store satsingsområdet. Forventningene til budsjettet for 2008, både fra pasientorganisasjonene, fra institusjonene og fra Høyre var høye, og tilsvarende stor var skuffelsen da budsjettet kom. Ingen økning i bevilgningen til rehabilitering og rusbehandling i år heller. Det er et løftebrudd.

Fagfolkene ved Stiftelsen Bergensklinikkene sier følgende på sin nettside:

«Det forslaget som er presentert under overskriften Opptrappingsplan for rusfeltet er faktisk det nest minste beløpet øremerket til rusfeltet spesielt som noen regjering har levert de siste 10 årene. Det eneste budsjettet som var mindre var det den sittende Regjering leverte for 2007. Soria Moria erklæringens lange liste med konkrete tiltak i det som ble kalt en Nasjonal Forpliktende Opptrappingsplan er for alltid blåst vekk.»

Det er sterk kost fra fagfeltet og fra rusorganisasjonene.

Høyre ser med bekymring på at det nå benyttes færre plasser hos private institusjoner. Antallet opphold ved private rehabiliteringsinstitusjoner gikk ned med 16 pst. fra 2005 til 2006, og ledig kapasitet ble stående ubenyttet.

Høyre frykter at Regjeringen bevisst bygger ned verdifulle private tilbud uten at det finnes et fullgodt tilbud i offentlig regi. Dette går ut over pasientene. Private tilbydere er ikke bare et supplement til den offentlige helsetjenesten, men en viktig del av det totale helsetilbudet. Den rød-grønne regjeringen har i god sosialistisk tradisjon bestemt seg for å bygge ned de private rehabiliteringstilbudene. Det er et meningsløst ideologisk korstog som rammer pasientene hardt.

Det er ikke ofte jeg er enig med representanten Lundteigen, men i en debatt tidligere i år sa han at det som nå skjer på rehabiliteringsområdet, bør behandles med større innlevelse, og man bør legge til side de ideologiske brillene – med klar adresse til sin egen regjering. Han mente at det nå skjer en oppbygging av kapasitet innenfor det offentlige som i mange tilfeller medvirker til større kostnader.

Statsministeren snakket mye om det varme fellesskapet i valgkampen. Budsjettet for 2008 og inneværende års budsjett er imidlertid en kald skulder overfor noen av de dårligst stilte i samfunnet, nemlig de rusmiddelavhengige. Når Regjeringen har 130 milliarder kr mer å rutte med i årets budsjett enn man hadde i 2005, er det ubegripelig for meg at de ikke klarer – eller har vilje eller evne til – å prioritere dem som har det vanskeligst i samfunnet, altså de som sitter nederst ved bordet.

Statsråd Tora Aasland [20:42:28]: Regjeringen er på god vei til å oppfylle løftene i Soria Moria-erklæringen og har lagt fram et forslag til budsjett som vil ta oss et viktig steg videre mot målene.

Regjeringens forslag til budsjett gir bl.a. mer penger til forskning og høyere utdanning, flere studentboliger, økt studiestøtte, utvidet skoledag på barnetrinnet, styrking av voksnes rett til opplæring og et godt steg på veg mot full barnehagedekning.

Stortinget har i sin behandling av budsjettforslaget tatt grep som ytterligere styrker viktige sider av vårt kunnskapssamfunn. Jeg er glad for at alle partiene er opptatt av utdanning og forskning. Det har debatten i dag også vist.

Regjeringen er opptatt av kvalitet på alle nivå i kunnskapssamfunnet. Læringsmiljøet skal være stimulerende, det skal være godt samspill mellom de enkelte ferdigheter og fag som læres, og blikket på hele mennesket, dvs. barnets eller ungdommens evne og mulighet til å mestre og nyttiggjøre seg læringen.

Som en del av den store barnehagesatsingen vil Regjeringen bruke 66 mill. kr på kvalitetsutvikling i barnehagene. Her gjelder det å sikre kompetanse og øke rekrutteringen. Det er omdisponert kapasitet i universitets- og høyskolesektoren, slik at vi har fått 125 nye plasser innenfor førskolelærerutdanningen.

Når det gjelder grunnopplæringen, vil Regjeringen videreføre den store satsingen på kvalitetsutvikling på 1 milliard kr. Av dette går 375 mill. kr direkte til skoleeier til kompetanseutviklingstiltak.

Livslang læring skal ikke bare være noe man snakker fint om. Det må være en realitet – også for voksne som vil lære mer, eller ta igjen forsømt læring.

Vi ser at mange voksne faller utenfor voksenretten for opplæring og dermed også i mange tilfeller utenfor arbeidsmarkedet. Regjeringen vil utvide voksenretten til å gjelde alle voksne over 25 år fra høsten 2008.

Når det gjelder læringssituasjonen for dem som for kortere eller lengre tid faller utenfor det etablerte samfunnet og de vanlige tilbudene, er læring og skolegang en viktig forebyggende innsats. Denne regjeringen har tatt igjen etterslepet og etablerer opplæringstilbud ved fengsler som ikke har hatt dette tidligere. I tilegg opprettes selvfølgelig opplæringstilbud ved alle nye fengselsplasser.

For å styrke lærerutdanningen vil vi bevilge 40 mill. kr til bl.a. et program for veiledning av nyutdannede lærere. Jeg kan forsikre Stortinget om at vi kommer sterkt tilbake med en sak om lærerutdanning i 2008.

Regjeringen øker bevilgningene til forskning over statsbudsjettet med 1,2 milliarder kr, til 17,8 milliarder kr. Dette er en realvekst på om lag 3 pst. Utgiftene til forskning og utvikling over statsbudsjettet anslås til 0,77 pst. av BNP. Målet er fremdeles at dette skal være 1 pst., så vi har fremdeles noe å strekke oss etter. I tillegg økes kapitalen i Forskningsfondet med 6 milliarder kr, til 66 milliarder kr, noe som sikrer 300 mill. kr mer til forskning i 2009.

Universitets- og høyskolesektoren får en realvekst på 2 pst. Regjeringen har valgt å prioritere satsinger som sektoren selv har sagt er meget viktige for framtidig forskning og undervisning. Dette gjelder bl.a. de 350 nye stipendiatstillinger, vitenskapelig utstyr og universitetsmuseene.

Vi satser derfor sterkt på rekruttering til forskeryrket for å dekke behovene i næringslivet, akademia og samfunnet for øvrig. Disse stipendiatstillingene, til en verdi av 112 mill. kr, vil forhåpentligvis være en god hjelp og stimulans for våre høyere læresteder nettopp i arbeidet med å styrke og bygge opp en god og sterk forskningsinnsats. Regjeringen vil også innføre en nasjonal ordning med forskerskoler. Forskerskolen ved Simula skal videreføres.

I tillegg vil Stortinget styrke forskningsvilkårene ved universitetene og høyskolene, og bevilger 20 mill. kr til dette. Jeg er veldig glad for dette viktige innspillet fra Stortinget. Det er et signal om at Stortinget prioriterer dette området.

Vi foreslår å bevilge 38 mill. kr til en ekstraordinær innsats for utstyr ved universiteter og høyskoler. Universitetsmuseene har behov for bl.a. bedre magasiner. Vi ønsker å styrke universitetsmuseene med 40 mill. kr i 2008.

Klimautfordringene er alvorlige og må møtes med tiltak og forebygging både i forskningssammenheng og ellers i vår atferd. Nasjonale og internasjonale forskere roper varsku, bl.a. om at store endringer i klimaet kan føre til utryddelse av flere arter. Blant annet for å sikre Artsdatabankens arbeid med oversikter over truede dyrearter vil Stortinget styrke bevilgningen med 7 mill. kr. Dette er meget kjærkomment, og en viktig styrking i et viktig fagområde.

Regjeringen øker bevilgningen til studentboligbygging med 40 mill. kr, noe som legger til rette for at det kan gis tilsagn til om lag 670 nye studentboliger neste år, avhengig av hvor i landet de bygges.

Alt i alt vil de foreslåtte tiltak for barnehager, skoler, utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer bringe oss et godt skritt videre både kvantitativt og kvalitativt i utviklingen av kunnskapssamfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bård Hoksrud (FrP) [20:47:58]: Trange universitetsbudsjetter har medført inndragning av mange faste stillinger. Ved noen institutter er staben nå nær halvert. Det er en så stor mangel på veiledningskapasitet og driftsmidler at det er vanskelig å ta imot PhD-stipendiater. Norges store problem i sektoren i dag er å få nok dyktige forskere, et problem som forsterkes når midlene blir en knapphetsfaktor.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Forskningsfondet brukes til det det er vedtatt å brukes til, nemlig å styrke den langsiktige grunnleggende forskningen, og ikke, som nå, brukes til å tette huller i ordinære bevilgninger?

Statsråd Tora Aasland [20:48:31]: De bevilgede midlene til 350 forskerstillinger ved universiteter og høyskoler er noe av det aller viktigste for de høyere utdanningsinstitusjonene i forhold til å styrke sin forskning.

Jeg er klar over at vi har et forskningsfond som skal brukes til mange ting, også til grunnforskning, og det er min ambisjon at vi fremdeles skal fortsette å øke Forskningsfondet, som vi har gjort i år, med ganske mange millioner kroner, som i sin tur vil være med på å styrke bidraget til grunnforskning. Den EU-kontingenten som vi også bruker av dette fondet, er i seg selv en styrking av forskningen og fører til at det blir mye forskningsinnsats igjen her i landet.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [20:49:25]: Regjeringa er på god vei til å oppfylle løftene fra Soria Moria, sa statsråden. Og i Soria Moria-erklæringa står det, så vidt jeg vet, at bevilgningene til universiteter og høyskoler skal økes. Da framstår det vel for mange som noe pussig at man må gå veien om et brutalt kutt i basisbevilgningen til institusjonene for å oppnå de målsettingene. Det er slik at i finansinnstillingen har regjeringspartiene plusset på 20 mill. kr på basisbevilgningen, og kuttet var altså på 275 mill. kr.

Mitt spørsmål til statsråden er nokså enkelt: Det som nå legges inn igjen, er altså bare en tredjedel av det Universitetet i Oslo alene måtte tåle i kutt. Hva sier Regjeringa til de institusjonene som i 2007 trodde på at budsjettet for 2007 var et hvileskjær som ikke skulle videreføres? Og hva skal man si til studenter og ansatte ved Universitetet i Oslo, som for 2008 må kutte 205 mill. kr?

Statsråd Tora Aasland [20:50:24]: Jeg har merket meg at Universitetet i Oslo har kuttet såpass mye. Det var overraskende mye, og det er en meget alvorlig situasjon. Jeg vil selvfølgelig følge opp i forhold til det som er nødvendige rammevilkår for universitetene. Men jeg vil presisere overfor representanten at de 350 forskerstillingene som er lagt inn til universiteter og høyskoler, er et meget godt bidrag til den basisen man trenger for forskning.

Det Stortinget har gjort i forhold til å plusse på de 20 mill. kr, har jeg ikke forstått var på noen som helst måte en erstatning for et tidligere kutt, men en styrking av stipendiatstillingene, noe som forhåpentligvis vil styrke grunnlaget for universiteter og høyskoler.

Dagrun Eriksen (KrF) [20:51:20]: Jeg tror at statsråden har fått med seg den utfordringen som mange institusjoner har i forhold til det kuttet som ble gjort i fjor. Jeg har også lyst til å gjøre statsråden oppmerksom på at i 2005 var det tre friskoler som gikk fra å være friskoler til å få en større faglig tyngde og ble godkjent som høyskoler. Det gjaldt Ansgar Teologiske Høgskole, Fjellhaug Misjonshøgskole og Høgskolen i Staffeldtsgate. Dette gav en tydelig faglig profil på skolene. I ettertid har det imidlertid vist seg at de er blitt straffet økonomisk ved å gjøre den manøveren. Tilskuddet de nå får, er faktisk lavere enn det de ville ha fått hvis de hadde forblitt friskoler.

Mitt spørsmål til statsråden er: Mener man at det er riktig at skoler som ønsker en tyngre faglig profil på sine tilbud, skal straffes gjennom økonomiske tildelinger?

Statsråd Tora Aasland [20:52:19]:Det har vært en viktig oppgave for denne regjeringen å styrke de offentlige skolene. I forbindelse med finansieringssystemene har det selvfølgelig også blitt merket på de private skolene. Det har representanten helt rett i.

Det jeg håper på, er at vi gjennom å styrke de offentlige skolene skal kunne gi et reelt tilbud til flere, at alle skal få mulighet til å lære, uansett utgangspunkt. Det har vært Regjeringens viktigste begrunnelse for å styrke nettopp de offentlige skolene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bård Hoksrud (FrP) [20:53:16]: Representanter for regjeringspartiene og – senest i dag – statsministeren lirer ved enhver anledning av seg mantraet om at Regjeringen oppfyller Nasjonal transportplan.

Det stemmer ikke med virkeligheten. Det er faktisk slik at for denne NTP-perioden mangler det over 1 milliard kr til jernbane. Det mangler 800 mill. kr til veier. I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2008 når det gjelder veiinvesteringer, øker etterslepet i forhold til NTP med 200 mill. kr. Når det gjelder jernbaneinvesteringer, øker etterslepet tilsvarende, med ca. 100 mill. kr. Når det gjelder vedlikehold av veinettet, øker etterslepet med 900 mill. kr. Og når det gjelder vedlikeholdet av jernbaneinfrastrukturen, holdes bevilgningene nominelt konstante, hvilket resulterer i en reell nedgang i budsjettet for 2008 med hensyn til oppfyllelsen av Nasjonal transportplan. Regjeringen budsjetterer sågar med at det vil øke antall drepte og skadde i trafikken. Men det er selvfølgelig en konsekvens av den kontinuerlige underbudsjetteringen vi ser i forhold til de reelle behovene. Jeg synes ikke det er å oppfylle Nasjonal transportplan eller er en god løsning at man i det budsjettet som ligger til grunn – og framover – budsjetterer med at det vil bli flere skadde og drepte i trafikken.

Regjeringen har også avlyst en del effektiviseringstiltak. De har lagt avgifter på transport, som f.eks. CO₂-avgift og NO_x-avgift, noe som gjør at det på den ene siden ser det ut som om samferdselsbudsjettet er blitt økt, men på den andre siden tar staten dette inn. For mange betyr det en reell reduksjon av de midlene som blir tilført samferdselssektoren, og da kanskje spesielt innenfor kollektivtrafikken, hvor vi opplever at mange busselskaper nå får store problemer med å klare å opprettholde det kollektivtilbudet som man ønsker, og som man i utgangspunktet hadde for 2007.

Representanter for regjeringspartiene sier hele tiden at denne regjeringen bevilger mer penger enn det den forrige regjeringen gjorde, og unnlater aldri å holde seg til det som en målestokk. Jeg synes ikke det er så veldig mye å være stolt av – når det faktisk er et etterslep på over 45 milliarder kr. Vi trenger over 230 milliarder kr for å få et godt og moderne stamveinett. Har ikke denne regjeringen snart kommet dit hen at den kan stå på egne ben og bli målt på hva den utretter selv – og ikke bare i forhold til sine forgjengere – når det gjelder de behov som er der? Jeg forstår at Regjeringen tviholder på det å sammenligne med tidligere regjeringers vilje til samferdselssatsing – istedenfor å levere varene selv.

Jeg må også komme inn på et område som vi har hørt svært lite om i debatten i dag. Regjeringspartiene framstiller det som at alle vil få tilgang til bredbånd i 2007. Det er til og med flere pressemeldinger på Fornyingsdepartementets hjemmeside hvor det står at denne regjeringen leverer full bredbåndsdekning i 2007. Det siste nå er at man kanskje vil levere i løpet av 2008. Med de bevilgningene som nå legges til grunn, tror jeg fortsatt det vil være folk i Norge som ikke har bredbåndsdekning etter 2008 – til tross for at man velger å legge til grunn en bredbåndsbredde på 640 kbit/s. Det å legge 640 kbit/s til grunn er omtrent som å kjøre Lada på en grusvei. Det er ikke et moderne og ordentlig bredbåndsnett som gir folk det det bør være, og som er det de fleste operatørene legger til grunn når de skal kalle det et ordentlig bredbåndsnett.

Jeg er overbevist om at selv ved utgangen av 2008 er det mange som ikke har fått bredbånd. Det er fordi det ikke finnes nok midler til å klare det, men det er også fordi kommunene må stille til rådighet en egenandel for å få tilgang til disse midlene. Denne regjeringen framstiller seg som så snille og hjelpsomme overfor kommunesektoren. Det er jo slik at dette skal dekkes av alle de midlene som Regjeringen hevder å ha bevilget til kommunesektoren – 21 milliarder kr har jeg hørt flere har stått her og sagt. Og man skal konkurrere om pengene. Man skal konkurrere om de 21 milliarder kr når det gjelder eldreomsorg, barnevern, fattigdomsbekjempelse, rusmiddelomsorg, et bedre innhold i skolen, utbedring av skolebygg, barnehagesatsing, lønnsoppgjør, pensjonsoppgjør osv. Med alle disse gode formålene å bruke penger på behøver man ikke å være mye økonomisk for å skjønne at det ikke er en sammenheng mellom Regjeringens lovnader når det gjelder alt det disse pengene skal gå til i alle kommunene. De 21 milliarder kr vil rekke svært kort. Det er vel kanskje derfor vi har sett en del oppslag de siste ukene om kommuner som ikke klarer å gi tilbud til eldre og andre viktige velferdstilbud til innbyggerne sine, fordi denne regjeringen ikke følger opp det den lover.

Gunn Karin Gjul (A) [20:58:47]:Den rød-grønne regjeringas satsing på barnehager er historisk. Fra å være et gode for de få har barnehagene nå blitt et tilbud til det store flertall av unger mellom ett og seks år. Aldri har det blitt bygget barnehageplasser i et høyere tempo, og for første gang øyner vi nå muligheten for full barnehagedekning. Ved slutten av året vil over 400 av landets kommuner ha full barnehagedekning. Mange nybakte foreldre landet rundt kan nå sove godt om natten – uten bekymring for om de får en barnehageplass eller ikke.

Noen få kommuner når ikke målet om full barnehagedekning i 2007. Problemet er de store bykommunene Oslo, Bergen og Stavanger, der de borgerlige politikere ikke har gjort jobben sin. Også småbarnsforeldre i disse kommunene fortjener å slippe bekymringen om hvorvidt de får en barnehageplass eller ikke. Arbeiderpartiet forventer at det nå blir jobbet på spreng for å skaffe nok barnehageplasser i disse byene. Regjeringa har gjort jobben sin ved å sørge for finansieringen av de nye plassene. Nå er det opp til politikerne i disse kommunene å snu hver en stein for å få på plass full barnehagedekning i løpet av 2008. Til inspirasjon kan de se til Trondheim, hvor full dekning var på plass i fjor høst. Trondheims utgangspunkt var lange køer og mangel på areal. Derfor måtte de være kreative for å lykkes. Marka ble tatt i bruk – og parker, låver, faktisk militærleirer, industribygg og helsestasjoner. Som de sjøl har sagt: Vi har ivaretatt alle forskrifter, men brutt alle administrative rutiner. Ingen saker har fått lov til å stoppe, ingen konflikter har fått lov til å sinke.

God kvalitet i barnehagen er viktig for den rød-grønne regjeringa. Vi vil at norske unger skal lære seg tall, språk og sosiale ferdigheter av voksne som er utdannet til det. Derfor satser vi på kvalitetsutvikling i barnehagen. Den nye rammeplanen vektlegger dette, i tillegg til lek, humor, samhørighet og fellesskap. Dette har også gitt inspirasjon til førskolelærerne og bidratt, ikke minst, til å heve kvaliteten i barnehagen.

Mange barnehager har høy kvalitet og arbeider systematisk med å bli enda bedre. Men problemet er at det er store forskjeller i kvaliteten. Dette henger sammen med hensynet både til barnehagens økonomi, til bemanning og til kompetanse.

En stor utfordring er mangelen på kvalifisert personale. Et godt barnehagetilbud er avhengig av et kompetent og kvalifisert personale. Mange steder er det stadig flere ufaglærte som går inn i pedagogiske stillinger med dispensasjon. Regjeringa foreslår derfor i budsjettet for 2008 å øke antallet studieplasser innenfor førskolelærerstudiet med 125. Men sjøl om vi har hatt en massiv utbygging av barnehager de siste årene, har vi likevel lyktes med å holde andelen førskolelærere som arbeider i barnehagene, oppe. Faktum er at aldri har det jobbet så mange førskolelærere i barnehagene som nå.

Spesielt i Oslo og Akershus er det mange barnehageledere som jobber på dispensasjon fra utdanningskravet. Det er åpenbart et behov for å styrke arbeidet med rekruttering. Derfor presenterte Kunnskapsdepartementet i sommer en strategi for å rekruttere flere førskolelærere. Stadig flere søker nå førskolelærerstudiet, og flere førskolelærere vil tilbake for å jobbe i barnehagene.

Billigere barnehageplass er et sentralt mål for Stoltenberg-regjeringa. Maksprisen er senket fra 2 750 kr til 2 330 kr i dag. Barnehageplassene er blitt 30 pst. billigere enn de var under regjeringa Bondevik. I budsjettet for neste år bruker vi 400 nye millioner på å holde maksprisen nede.

Lavere foreldrebetaling er viktig for at alle skal ha råd til barnehageplass. Reduksjon av maksprisen har resultert i at flere foreldre ønsker barnehageplass til ungene sine. 84 pst. av alle unger går nå i barnehage, og ser vi på de ungene som er over tre år, er hele 93 pst. i barnehage. Det er interessant å merke seg at når foreldrene får valgmuligheten, velger de barnehage framfor kontantstøtte. I løpet av få år er kontantstøtten redusert fra 2,9 milliarder kr til et anslag for neste år på 1,6 milliarder kr. Med en ytterligere reduksjon i maksprisen vil enda flere familier velge barnehage framfor kontantstøtte. Det er fordi barnehagen gir et godt og viktig pedagogisk tilbud til ungene, i tillegg til at de får venner og lekekamerater. Dessuten kan foreldrene være trygge på at ungene får det bra mens foreldrene er på jobb.

Gode, rimelige og tilgjengelige barnehageplasser gir alle unger like muligheter tidlig i livet. Dette mener Arbeiderpartiet er viktig. Derfor gjennomfører vi det største barnehageløftet noensinne – fordi ungene fortjener det.

Lodve Solholm tok her over presidentplassen.

Elisabeth Aspaker (H) [21:04:08]: Dagens regjering har trukket det ene vinnerloddet etter det andre. Regjeringen er en skikkelig heldiggris, med 130 milliarder kr ekstra å rutte med. Hvordan er det da mulig at politiet, som trygghetsfaktor nr. 1 i samfunnet, ender opp med sultefôring i 2008?

Justisministeren har siden framleggelsen av budsjettet prøvd å bortforklare de miserable driftsbudsjettene med store investeringer i politiet og justissektoren for øvrig. Men det holder ikke. Justisministeren burde snarest innse alvoret i situasjonen, og at politiets tillit står på spill. Flere timers venting på politihjelp oppleves som alt annet enn trygt, og stadig oftere hører vi om episoder der folk selv tvinges til å gripe inn og agere politi. Slik kan vi ikke ha det i Norge, og slik vil ikke Høyre ha det – verken i Oslo eller i Båtsfjord. Så viktig som politistyrken er for den totale samfunnsberedskapen, er det helt uforståelig at Regjeringen ikke har villet prioritere politiet høyere.

I Høyres alternative budsjett er det foreslått en påplussing til politiet med totalt 163 mill. kr, der 40 av disse skulle gå til Oslo. Vi mener at politiets evne til å ta opp kampen mot kriminalitet i hovedstaden, er helt avgjørende for å demme opp for en mer negativ kriminalitetsutvikling andre steder i Norge.

Vi trenger store kull på Politihøgskolen, men vi trenger også flere politifolk nå. De nye arbeidstidsbestemmelsene har forsterket bemanningsproblemene i politiet. I lys av dette er Høyre både overrasket og skuffet over at 2008-budsjettet er kjemisk fritt for tiltak som kan øke politistyrken på kort sikt.

For det første ønsker vi oss flere lønnsmidler til å tilsette folk i ledige politistillinger. For det andre trenger vi en offensiv seniorpolitikk som kan stimulere erfarne politifolk til å stå ett eller flere år ekstra. For det tredje trenger vi lønnsmidler til å ansette sivilister til arbeidsoppgaver som ikke krever politikompetanse. Og for det fjerde ønsker vi oss stipendordninger for politistudenter som skal sikre rekruttering til distrikter med særlige bemanningsproblemer.

I motsetning til Regjeringen har Høyre i sitt alternative budsjettopplegg satt av midler til å kunne ta nødvendige grep for å få et sterkere politi. Justisministeren har i dag gått lenger enn før i å innrømme at politiet vil være avhengig av seniorer og sivilister. Men jeg stiller spørsmålet om justisministeren da ikke skjønner at disse folkene også skal ha lønn. Når Oslo-politiet opplyser at de mangler lønn til 110 stillinger neste år, er det uavhengig av om disse folkene går i uniform, eller om de er sivile. Regjeringen kommer ikke unna at det må legges mer penger på bordet hvis vi skal ha et politi som skal greie å løse de oppgavene de er satt til å løse.

I bladet Norsk Politi nr. 4, november 2007, er det et større intervju med Olav Sønderland, som skal gå av som politimester ved årsskiftet. Hans budskap er klinkende klart:

«Politiet må fortsette å levere kvalitet. Aller viktigst i så måte er politiets møte med publikum.»

Dette er en oppfatning Høyre deler. Trygge lokalsamfunn betinger et synlig og tilstedeværende politi som har kapasitet til å drive aktivt forebyggende arbeid i barnehager og skoler, og som har kapasitet til å rykke ut både ved innbrudd i hjemmet og ved alvorligere kriminalitet. Publikum forventer at politiet skal greie begge deler, og her har Stortinget gjennom behandlingen av politireformen og politirollemeldingen så absolutt vist vei. Forventningene til norsk politi er langt på vei skapt i denne sal, og slik skal det være. Politiet håndhever loven og får sine budsjetter fra Stortinget.

Det er helt tydelig at Regjeringen akter å holde politiet på pinebenken når det gjelder drift i 2008. I samtaler med politifolk er tilbakemeldingen den samme: Dette vil ramme servicen overfor publikum, og det forebyggende arbeidet kommer til å bli skadelidende. Et samlet storting har vært opptatt av å satse mer på forebygging og bedre dialog mellom politiet og lokalsamfunnet. Men det er fullt forståelig om politi og lensmenn kvier seg for å etablere politiråd, når dette skaper forventninger som politiet ikke kan innfri.

Frustrasjonen i politikorpset er allerede stor, for politiets regnskap går ikke opp. Flere oppgaver enn penger til å løse oppgavene går til slutt på troverdigheten løs og bidrar til å undergrave tilliten til politiet. Det er alvorlig. Regjeringen vil bruke de store pengene på de store oppgavene, sies det, og her har Regjeringen et forklaringsproblem: Hvordan er det mulig at politiet ikke står på listen over de store oppgavene?

Politiets samfunnsmessige betydning er ubestridt. Samtidig har vi en regjering som svikter i en situasjon der politiet har økende problemer med å løse sine oppgaver. Så langt har Regjeringens bidrag bare vært snakk, og null kroner til tiltak som kan løse problemene.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [21:09:16]: Det er interessant å følge denne debatten. Ikke nødvendigvis fordi en blir opplyst om mye nytt, men fordi en lytter til veldig mye selvskryt. Landet går så det suser, sies det. Aldri har det vært bevilget mer penger, sier andre. Nei, er det rart? En har tross alt ca. 130 milliarder kr mer å bruke på 2008-budsjettet enn det en hadde på det siste Bondevik-budsjettet. Det er ikke rart at en har mer penger til bevilgning.

Det relevante i en slik debatt må jo være å sammenlikne budsjettene fra partiene innenfor samme budsjettår. Da kan det være relevant å snakke om hvorvidt en har bevilget mer eller mindre enn andre parti. Men å se tre til fire år tilbake i tid på bevilgede beløp er veldig lite relevant. Problemet med en slik skrytedebatt som vi opplever nå, spesielt fra de rød-grønne, er at en i liten grad ser på systemene som ligger i bunnen. Man bevilger seg til nye høyder, men våger ikke ta en kritisk debatt om det bevilges eller videreformidles på rette måten.

Hvis en f.eks. tar satsingen på fornybar energi, har den vist seg å være en gedigen bløff i forhold til de løftene som kom fra Regjeringen i 2006. Det skrytes nå veldig mye av hvor stort fondet er, men det legges liten vekt på om det faktisk resulterer i mer fornybar energi. Når vi ser på virkeligheten, ser vi at fornybarfondet utløser nesten ingen prosjekt. Det meste legges på is. Det var store forventninger da man snakket om grønne sertifikatmarked, men når en ser på hva slags politikk Regjeringen faktisk presenterer, er det til å bli trøtt av. De fleste legger seg i alle fall i en skuff og sovner der.

Politikken fra Regjeringen legger sågar opp til at en skal bli sittende på gjerdet eller sovende i skuffen. Statsråd Haga har sagt at hvis det blir gjort endringer, noe hun ikke utelukker, vil det kun gjelde for de nye prosjektene som trer i kraft etter at endringen har blitt gjort. Hva tilsier det for kraftindustrien? Jo, det betyr at ingen vil ta investeringer i dag, hvis de tror at det blir forbedringer i støttenivået. Det har Regjeringen i stor grad lovet. Den har innrømmet at politikken den la fram ikke var god nok, men vil ikke si når endringene kommer. Så lenge industrien sitter og venter på at det vil skje endringer, vil ingen ta beslutning om å bygge ut kraft i dag. Det vil dermed forlenge og utsette den kraftproduksjonen som sårt trengs i dette landet.

Småkraftbeskatningen som har blitt nevnt av flere her, viser òg at Regjeringen fullstendig mangler en helhet innenfor energipolitikken. Jeg er for så vidt ikke overrasket over at det kommer en slik skatteøkning på småkraftverk, for ser en på Soria Moria-erklæringen, ser en at Regjeringen uttrykker seg positivt til mikro- og minikraftverk – altså kraftverk som knapt nok bidrar noe – mens småkraftverk faktisk ble utelatt som et satsingsområde i Soria Moria. Småkraftverk skulle ikke være med i et grønt sertifikatmarked. Da er jeg heller ikke overrasket over at de ble skattlagt ekstra mye, for her har åpenbart SV fått en seier for å hindre at en tar i bruk særlig mye mer av norsk vannkraft. De få som likevel søker om å få bygge, ender opp i endeløse køer hos NVE. Saksbehandlingstiden er altfor lang, ofte flere år. Det gjør at mange ikke en gang gidder å ta seg bryet.

Når en da drar fram kalkulatoren og ser om en til tross for alt skrytet, har bevilget nok penger til å følge opp sine egne løfter om fornybar energi, ser en at det heller ikke er tilfellet. Regjeringen skryter av at de skal bevilge opp til 30 milliarder kr til fond til fornybar energi innen 2012. Men skal en finansiere det målet en har satt seg ved å innfri 30 TWh innen 2016, kreves det et fond som i alle fall er tresifret i milliardbeløp – altså minst en tredobling av det ambisjonsnivået Regjeringen har lagt opp til. Da burde Regjeringen snart være ærlige: Enten justere ambisjonene i forhold til det de har tenkt å bevilge, eller justere bevilgningene opp i tråd med ambisjonene. Nå lures kraftbransjen og energiforbrukere til å tro at det er en enorm satsing, men det blir med pene tall som ikke gir resultat.

Fremskrittspartiet foreslår i budsjettet en umiddelbar gjennomgang av støttesystemet for fornybar energi for å finne det rette støttebeløpet som kan innfri målsettingene. Vi må øke fondet i år. Det foreslår Fremskrittspartiet. Vi kan ikke drive på med å vente, slik Regjeringen foreslår. Samtidig ønsker vi å ta initiativ til en ny runde med grønne sertifikat, gjerne med Sverige, som allerede har innført det, men aller helst med hele Norden. Det var nettopp Nordisk Råd i Stortinget. Da var alle partiene veldig enige om at en måtte satse nordisk, men når det gjelder grønne sertifikat, er en livredd for at det skal bli investert en krone i utlandet i et grønt sertifikatmarked. Istedenfor innfører Regjeringen sitt eget opplegg, som gjør at all investering forsvinner ut av landet. Slik kan det ikke være.

Fremskrittspartiet foreslår òg å delegere mer av konsesjonsbehandlingen til lokalt ansatte. Det vil være i tråd med næringskonsesjonsbehandling i dag, som er mye mer fornuftig.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [21:14:44]: I kveld vil landets krisesentre nok en gang ta imot kvinner og barn som er på flukt fra voldelige ektemenn, eller en pappa som slår. I kveld er det noen nye ofre som vil utgjøre statistikken som viser at om lag 9 pst. av norske kvinner mellom 20 og 54 år utsettes for grov vold i samlivet. Den aller ytterste og mest alvorlige konsekvensen av denne volden er drap. VG har gjennom en artikkelserie fokusert på den omfattende volden som skjer bak hjemmets fire vegger, og det høye tallet kvinner som har blitt drept av sine partnere det siste året. Jeg gir VG helt rett: Dette er kriminalitet i sin mest alvorlige, grove form, kriminalitet som skal begrenses og forhindres. Det er ofre som må ivaretas på en helt annen måte enn i dag.

Jeg er glad for at vi har et politisk flertall som tar denne kriminaliteten på alvor. Siden vi overtok, har Stortinget vedtatt grooming-paragrafen. Til våren prøves omvendt voldsalarm ut, og som følge av dette statsbudsjettet utvides familievoldskoordinatorstillingen i politiet, og det etableres egne familievolds- og overgrepsteam i de største politidistriktene. I 2008 etableres tre nye barnehus i tillegg til de to som har åpnet denne høsten. Slik får vi gitt et landsdekkende bedre tverrfaglig tilbud for barn som har vært utsatt for vold og overgrep.

I lys av dette må jeg si at Siv Jensen og Jan Arild Ellingsens kronikk i VG søndag 25. november er deprimerende og rystende lesning. Hovedbudskapet er at VG må avbilde gjerningsmennene for alle kvinnedrapene, og ikke ofrene. Ikke ett tiltak – ikke ett – foreslås fra Fremskrittspartiet for å redusere og begrense volden. I stedet harseleres det med at Stortinget og VG er mer opptatt av gjerningsmennenes rettigheter enn ofrenes. Ærlig talt, jeg hadde ventet meg mer, også av Fremskrittspartiet – i hvert fall ett konstruktivt innspill til hvordan vi sammen kan bekjempe denne alvorlige trusselen mot kvinners og barns sikkerhet, som vold og overgrep er.

Den samme mangelen på konstruktivitet synes jeg kjennetegner innleggene til opposisjonen i dag når det gjelder justisbudsjettet. I stedet for å ta ansvar for at vi har havnet i en situasjon der både distrikt og byer sliter med å få besatt politistillinger på grunn av mangel på utdannede politifolk, prøver Høyre å gjøre dette til et spørsmål om ressursmangel. Fremskrittspartiets løsning er reparasjon, etter å ha kuttet i viktige bevilgninger til forebyggende tiltak. Dette er en dyr resept samfunnsøkonomisk, men ikke minst i menneskelige kostnader.

Justisbudsjettet er en videreføring av den kursendringen vi startet på dette feltet da vi tok over høsten 2005. Bevilgningen økes for neste år med om lag 1,9 milliarder kr. Det største løftet er til kriminalomsorgen. I løpet av våre tre første år i regjering vil vi ha åpnet om lag 400 nye soningsplasser. Resultatene vises allerede. Soningskøen har blitt mer enn halvert fra juni i fjor til september i år. La meg understreke: Stikk i strid med Fremskrittspartiets påstander er ikke reglene for framskutt løslatelse endret siden den forrige regjeringen, og andelen løslatte før tiden har ikke gått opp.

Vi øker også politibudsjettene igjen. Med dette budsjettforslaget har vi til sammen bevilget over en halv milliard kroner mer til politiet siden vi overtok, og vi har rettet opp kuttet som ventet oss fra Bondevik-regjeringen da vi overtok regjeringskontorene. Vi er i ferd med å gjennomføre en stor DNA-reform, og ikke minst retter vi opp mangelen på nok utdannet politi som oppstod etter at Bondevik-regjeringen styrte. I 2003 ble kun 240 studenter tatt opp ved Politihøgskolen, i 2007 økte vi opptaket til rekordhøye 432 studenter, altså en økning på nesten 200. Hadde den forrige regjeringen hatt vårt tempo når det gjelder å utdanne politifolk, kunne vi bare i fjor ha ansatt nesten 200 flere politifolk rundt om i politidistriktene.

I 2005 var det kun tilstedevakt ved Sola flyplass. Til neste år vil vi ha innført tilstedevakt ved alle redningsbasene på fastlandet, og vi etablerer en ny i Florø. Major Paul Paulsen, avdelingssjef for 330-skvadronen i Bodø, sier til NTB at liv er reddet som følge av etableringen av tilstedevakten. Dette er kjernen i vår justispolitikk, en politikk som skaper trygghet og sikkerhet. Vi mener at kvinner og barn har rett til et liv i trygghet. Derfor har vi prioritert arbeidet mot vold. Vi mener at folk som ferdes til lands og til vanns, har krav på en raskest mulig redningsberedskap, uavhengig av hvilken landsdel man bor i. Da bruker vi ikke fire år i regjering på ikke å gjøre noen ting, da handler vi.

Per-Willy Amundsen (FrP) [21:19:59]: 2008 blir det store løftebruddåret for Regjeringen. Etter å ha holdt frem en økt satsing på kommunene som kanskje den øverste fane i denne sal gjennom flere år, går vi nå inn i en situasjon hvor man går fra å ha økt – ja – bevilgningene til kommunene, til en situasjon hvor man struper dem og kommer dit hen at man ikke engang dekker pris- og lønnsøkningen til neste år med de bevilgningene det legges opp til. Kun 1,5 milliarder kr i økning i frie inntekter til eldreomsorg og skole, ja, det er realiteten i Regjeringens budsjett.

Det er greit å love gull og grønne skoger, og det er mange som gjør det. Det er mange kommuner som har følt seg lurt, ikke minst de siste dagene i den såkalte Terra-saken, hvor fire kommuner føler seg lurt. Men det er nok desto flere kommuner i det ganske land som føler seg lurt av Regjeringen når de nå har sett det økonomiske opplegget kommunene står overfor til neste år.

Derfor har Fremskrittspartiet tatt initiativ til å styrke satsingen på primærkommunene. Vi ønsker å løfte budsjettet. Derfor nesten dobler vi i forhold til de frie inntektene i vår satsing. Vi øker med 1,4 milliarder kr i forhold til Regjeringens opplegg, med satsing på primærkommunene. Det gjør vi konkret ved å styrke eldreomsorgen og gjennom å styrke skolene, som jo er de viktigste oppgavene kommunene står overfor. Vi gjør det også ved å styrke finansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. Og ikke minst gjør vi det som Regjeringen ikke gjør, merkelig nok: I en situasjon hvor vi mangler rundt 100 milliarder kr – kanskje mer enn det – til vedlikehold av offentlige bygninger, avvikler Regjeringen rentekompensasjonsordningen for skole- og kirkebygg – en totalt uakseptabel situasjon og igjen et løftebrudd fra Regjeringens side, som har holdt fanen så høyt og sagt at de skulle satse på kommunene. Det varte bare frem til kommunevalget i år, så gikk det noen få uker, og så åpenbarte løftebruddet seg for kommunene. Dette er ikke bare noe Fremskrittspartiet sier. Nei, vi har faktisk Kommunenes Sentralforbund med oss her. KS deler våre vurderinger om at man med det opplegget man fra Regjeringens side kjører for neste år når det gjelder kommunene, ikke dekker lønns- og prisøkningen.

Jeg vil ta utgangspunkt i min egen kommune – jeg kommer fra Harstad. Harstad kommune befinner seg i en situasjon der man mangler 127 mill. kr – jeg gjentar det, 127 mill. kr – på neste års budsjett. Det er kanskje ikke så rart at man er i den situasjonen, for det er tross alt tolv år med rød-grønt styre i Harstad som har kjørt den kommuneøkonomien fullstendig over ende. Men en av grunnene, kanskje, til at de rød-grønne i kommunen ikke kuttet frem til statsbudsjettet i år ble lagt frem av Regjeringen, var at det selvfølgelig ble et skifte, og at vi heldigvis fikk inn et borgerlig flertall i Harstad kommune som kommer til å rydde opp. Det må inn borgerlige med jevne mellomrom for å rydde opp i kommuneøkonomien over det ganske land. Men noe av det som de rød-grønne i Harstad trodde på og stolte på, var jo den beskjeden de hadde fått fra Regjeringen om økt satsing på kommunene, økt satsing på eldreomsorg og skole. Og så ser man altså noen uker etter kommunevalget at de løftene ikke gjelder lenger. Det handler om å føre en forutsigbar økonomisk politikk overfor kommunene, en politikk som man kan holde seg til på lengre sikt. Det er klart at det er helt utålelig at kommunene skal oppleve en slik jojo-effekt fra år til år, ut fra om det er mellomvalgår eller ikke, og hvorvidt Regjeringen ønsker å prioritere kommunene i det neste budsjett eller ikke.

Vi trenger forutsigbare rammer for kommunene, men i dag er det dessverre kun Fremskrittspartiet som legger opp til det i sitt alternative statsbudsjett.

Eirin Faldet (A) [21:25:24]: Transport og kommunikasjon er noen av motorene i det norske samfunn. Uten godt fungerende infrastruktur vil ikke hele landet kunne tas i bruk og fungere skikkelig og tilfredsstillende. Folk vil flytte fra distriktene, og folk i byområdene vil stå i bilkø eller irritere seg over tog som er overfylte eller ikke i rute. Næringslivet, som er helt avhengig av mest mulig effektive transportløsninger, vil få store konkurranseulemper.

Dagens regjering oppfyller bevilgningene til Nasjonal transportplan. I kroner er bevilgningene samlet sett over 75 pst. etter tre budsjett. Men det stemmer at ikke alle planlagte prosjekt blir startet opp og gjennomført. Grunnen til det er at prosjektene er blitt mye dyrere som følge av det presset som er i anleggsbransjen.

Nylig ble det lagt fram en rapport om OPS-prosjekter fra TØI. Høyresiden er ivrig etter å ta i bruk Offentlig Privat Samarbeid, OPS. Jeg synes kanskje at vi nå må ta oss god tid til å lese rapporten grundig før vi konkluderer. Min høyst foreløpige konklusjon er at det er vanskelig å si om OPS er dyrere eller billigere enn vanlig veibygging. Veibyggingen har gått raskt i OPS-prosjektene, og det er viktig for trafikantene, som får ny og tryggere vei tidligere. Men det går an å få opp farten på veiutbyggingen også uten OPS – fortsatt ifølge rapporten. Den enkleste modellen er at Stortinget bevilger nok penger til å bygge de store prosjektene sammenhengende og utnytter penger, maskiner og mennesker mest mulig rasjonelt. Med OPS vil en stor del av investeringsbudsjettet bli bundet opp i årene som kommer, og budsjettene vil gå til å betale bl.a. ferdige OPS-veier og investorene bak.

Det er også mye ugjort når det gjelder trafikksikkerhet. Enkle tiltak kan redde mange liv og redusere antall skadde i trafikken. Et effektivt trafikksikkerhetstiltak er fysiske midtdelere. Det koster ikke så mye, men de gjør veiene betydelig sikrere. En fersk undersøkelse fra Sverige viser at dødsulykkene reduseres med 80 pst. I Hedmark og Oppland er det en skremmende utvikling i antall dødsulykker. I Hedmark var det i perioden januar–oktober i år 23 drepte i veitrafikken mot 18 drepte i 2006. For Oppland er tilsvarende ulykkestall 25 drepte mot 14 i 2006.

Ungene våre er framtiden. Det minste de kan forvente, er en trygg og sikker skolevei. Vi har ingen å miste. De dystre ulykkestallene viser med all tydelighet at vi politikere må ta trafikksikkerhet på største alvor, noe vi også ønsker å gjøre.

Siden jeg har litt tid til overs, har jeg lyst til å avlegge representanten Bård Hoksrud et lite besøk. Jeg skjønner at han ikke liker at vi skryter litt av at vi har plusset på samferdselsbudsjettet sammenlignet med budsjettet til regjeringen Bondevik, for det var faktisk et budsjett som Fremskrittspartiet støttet. Nå har igjen Fremskrittspartiet funnet seg selv. De har plusset på samferdselsbudsjettet med mange milliarder til vei. Og hvem vil ikke det? Men hvor tar så Fremskrittspartiet pengene fra til vei? Jo, bl.a. reduserer de kjøp av persontransport på tog, og de forventer en effektivisering av persontrafikken på jernbanen. Det vil medføre at både Rørosbanen og Nordlandsbanen antakeligvis blir nedlagt, og det synes jeg det er grunn til å minne folk i distriktene om.

Per Ove Width (FrP) [21:30:17]:Det er en kjensgjerning at Forsvaret er sterkt underfinansiert. Det skjer ved hjelp av denne Regjeringen, som det har skjedd ved mange foregående regjeringer.

Hvis Regjeringens forslag til 2008-budsjettet skal være et forhåndsvarsel om hvordan den forestående langtidsproposisjonen skal bli, er det grunn til alvorlig bekymring. Fremskrittspartiet ser derfor på den økonomiske situasjonen i Forsvaret som kritisk. Spesielt med tanke på store materiellanskaffelser er situasjonen vanskelig. For å lette presset ønsker derfor Fremskrittspartiet å fordele innkjøpet av nye kampfly i to blokker, uavhengig av valg av type kampfly. Vi mener det er både økonomisk og teknologisk fordelaktig å gjøre det på denne måten. Teknologisk vil Forsvaret kunne vurdere nye kampfly eller andre typer stridsmidler som blir utviklet fram mot anskaffelse av blokk to av kampfly på et senere tidspunkt. Fremskrittspartiet ser derfor klare fordeler ved å anskaffe et mindre antall kampfly så snart som mulig, slik at overlapping mellom den eksisterende og kommende flytypen vil gå så smertefritt som mulig.

Vi ser at driften i Forsvaret er svært kritisk, og ønsker derfor å øke bevilgningene til bl.a. alle forsvarsgrenene med til sammen 2 milliarder kr utover Regjeringens budsjettforslag – som vi har gjort i vårt alternative budsjettforslag.

Regjeringens forslag til forsvarsbudsjett for 2008 ligger reelt sett under saldert budsjett for 2007. Sammenliknet med de finansielle forutsetninger som langtidsplanen 2005–2008 legger til grunn, ligger budsjettet for 2008 3,2 pst. under det planlagte årlige gjennomsnittsnivået for perioden.

I Regjeringens budsjettforslag for 2008 er materiellinvesteringer redusert med 3,7 pst. sammenliknet med saldert budsjett for 2007, og er 1,9 milliarder kr under det 2008-nivået som er lagt til grunn for gjeldende langtidsplan. Akkumulert underdekning for materiellinvesteringer i langtidsperioden vil utgjøre om lag 4 milliarder kr, hvilket i betydelig grad medfører forsinkelser i videreutvikling og fornyelse av forsvarsstrukturen. Dette går Regjeringen inn i med åpne øyne, og Fremskrittspartiet mener dette er uansvarlig.

I proposisjonen fra Regjeringen kan vi lese at Regjeringen har vurdert å foreta ytterligere økt tildeling i en ytterst kritisk driftssituasjon utover det nivået som er lagt for 2008, ved å omprioritere fra investeringer – investeringer som Regjeringen selv peker på som nødvendige, og som vil øke i årene som kommer. Alle våpengrenene står foran omfattende fornyelse av sitt materiell. I hele langtidsperioden 2005–2008 er materiellinvesteringer blitt vesentlig nedprioritert. Så har altså Regjeringen, som de selv sier i proposisjonen, valgt å nedprioritere bevilgninger til drift for å forsøke å opprettholde nivået på investeringer. Vi vet at situasjonen når det gjelder både drift og materiellinvesteringer til Forsvaret, er sterkt kritisk. Og dette foreslår Regjeringen i stedet for å øke bevilgningene, slik Fremskrittspartiet foreslår.

Forsvarssjefens studie, FS07, og innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg peker på de betydelige skadevirkningene hvis den nåværende årvisse trend fortsetter med reduksjoner i bevilgningene. Fremskrittspartiet vil derfor advare mot at Regjeringens bevilgning for 2008 skal danne grunnlag for den økonomiske rammen for neste langtidsperiode, noe som jeg også innledningsvis pekte på, men som ikke kan sies for ofte.

Fremskrittspartiet ønsker en forsvarspolitikk og et forsvar som bygger på de utfordringene vi har. Utfordringene blir ikke mindre, og trusselbildet forandrer seg. Det er derfor etter vår mening viktig å ha et forsvar med kjerneoppgaver på norsk jord, og med kapasiteter til å delta i operasjoner også andre steder i verden. Jeg har gjennom mitt innlegg forsøkt å belyse nettopp nødvendigheten av et troverdig forsvar, et forsvar som foruten sin entusiasme også trenger et langsiktig økonomisk fundament, avhengig av troverdige, årlige bevilgninger. I øyeblikket ser det ut til at det bare er Fremskrittspartiet som er villig til å innfri dette.

Torny Pedersen (A) [21:35:24]:Norge er en miljøvennlig energinasjon, og målet er å bli enda mer miljøvennlig i framtiden. Vi skal være verdensledende innenfor utvikling av miljøvennlig teknologi, derfor går det en grønn miljøtråd gjennom hele budsjettet for 2008. Arbeiderpartiet har en veloverveid, god og gjennomførbar klimapolitikk.

Jeg kommer tilbake til dette, men først vil jeg ta for meg en del forhold som for meg er en grunnstein i et samfunn der alle skal ha en mulighet. I dette spørsmålet viser noen av de borgerlige partiene en likegyldighet som er skremmende. Når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, er alle de borgelige partiene, utenom Kristelig Folkeparti, enige om å kutte i eller omdisponere store summer i forhold til Regjeringens forslag. Dette vil ramme de som allerede strever for å få en jobb de kan beherske, ikke minst de yrkeshemmede. Jeg er stolt over å tilhøre et parti som står for at alle skal med.

Både dagpenger og fagforeningskontingent er en splint i øyet hos de borgelige. Her vil jeg berømme Kristelig Folkeparti, som tross alt klarer å se enkeltmennesket i samfunnet med samme øyne som vi rød-grønne gjør. Jeg håper at alle arbeidstakere, arbeidssøkere og yrkeshemmede merker seg dette. Verst er kuttene i dagpengene til arbeidsledige og kuttene i sykepengene – fra Fremskrittspartiet.

Det er verdt å merke seg at opposisjonens budsjetter spriker i alle retninger. Eksempler er matmoms, bistand, antall skoletimer, foreldrebetaling i skolen, eller – enda mer grunnleggende – pengebruk og klima. En toppgevinst i Lotto fortoner seg som en større mulighet enn en framtidig borgelig flertallsregjering.

Når det gjelder miljø og klima, satses det stort på gasskraftverk med CO₂-håndtering. Regjeringen satser til sammen 1 125 mill. kr på CO₂-håndtering og miljøvennlig gassteknologi. Vi må si at dette er en historisk satsing og et markant linjeskifte i norsk politikk.

Likeså satses det på fornybar energi. Neste år vil Enova disponere totalt ca. 1 450 mill. kr, som er omtrent 800 mill. kr mer enn det var på det meste under Bondevik-regjeringen – penger til gode miljø- og klimatiltak.

Et linjeskifte er det også når det gjelder folkets arvesølv, vannkraften. Regjeringen har sikret et fortsatt bredt, offentlig eierskap til vannkraftressursene våre. Den forrige regjeringen framstilte det som nærmest umulig å videreføre hjemfallsordningen. Vi har utøvd politisk klokskap og vunnet, slik at folket fortsatt skal ha eierskap til de største fornybare kraftressursene vi har.

Regjeringen har lagt opp til en omfattende nordområdepolitikk, og i nord er det mange miljøutfordringer vi må ta hensyn til. Temperaturen i Arktis stiger dobbelt så fort som i andre deler av verden. Derfor er det viktig at Norge er en sterk deltaker i det fjerde internasjonale polaråret 2007–2008. Her bruker vi 288 mill. kr på 26 prosjekter. Det internasjonale polaråret er et stort løft for forskning i nordområdene. Å tilpasse seg klimaendringene er ikke et valg, det er en nødvendighet.

Vi må ta inn over oss at nordområdene har gått fra et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til et energipolitisk kraftsentrum. Interessen for petroleumsvirksomhet i Norskehavet og Barentshavet er stor, og derfor var det viktig å få på plass en forvaltningsplan for Lofoten og Barentshavet som skal evalueres i 2010.

Jeg undrer på hvordan Høyre nærmest mener at dersom de borgerlige hadde styrt, hadde disse områdene vært åpnet for petroleumsaktivitet. Det er en merkelig uttalelse, når Venstre er klokkeklar på at de aldri kunne vært en del av en regjering som åpner for aktivitet i disse områdene. De krever evigvarende petroleumsfrie soner, og derfor kutter de hele bevilgningen til seismiske undersøkelser i sitt budsjett.

Arne Sortevik (FrP) [19:03:21]: Ved utgangen av oktober 2007 passerte oljefondet 2 000 milliarder kr. Norge er blitt et land rikt på oljepenger, et land som har store investeringer på finansmarkedet utenfor landets grenser. Samtidig er Norge et av landene i Europa med dårligst vei- og jernbanenett innenfor landets grenser. Vi er rike på oljepenger – stadig rikere. Samtidig ser vi et stadig økende forfall og et stadig økende etterslep i utbygging og vedlikehold av vei og jernbane.

Paradokset er altså: Det rike landet Norge har et ueffektivt og usikkert vei- og jernbanenett, og derfor også et miljøfiendtlig vei- og jernbanenett. Utfordringen er: Det står ikke på pengene. Det står på den politiske evnen og viljen.

Vi må bryte ut av den budsjettbaserte og Nasjonal transportplan-baserte tvangstrøyen som gjør at investeringer i veier og jernbane behandles som en årlig utgift. Vi må slutte å behandle investeringer i veier som varer i 50 år, som en utgift brukt i løpet av ett år.

Vi trenger 230 milliarder kr for å bygge ut et effektivt, sikkert og miljøvennlig stamveinett. Vi trenger 100 milliarder kr for å modernisere, effektivisere og sikre dagens jernbanenett. Vi må ta grepene for å øke økonomiens langsiktige vekstevne nå!

Verdiskaping hindres og reduseres av infrastruktur som forlenger transporttiden. Verdiskaping hindres og reduseres av infrastruktur som øker transporttiden og transportkostnadene, og som reduserer produktprisen, og verdiskapingen hindres og reduseres når avstandsulempen Norge har fra før, faktisk forsterkes.

Norge har samfunnsøkonomisk handlingsrom som kan brukes om man vil, og om man tør å gå en litt annen vei enn det de regjeringsstyrende sosialøkonomene i Finansdepartementet aksepterer.

Med budsjettrammen også fra regjeringen Stoltenberg for 2008 vil det ta 50 år å få på plass et effektivt, sikkert og miljøvennlig vei- og jernbanenett i Norge. Vi har verken tid eller råd til å bruke 50 år. Fremskrittspartiet mener dette skal på plass i løpet av 20 år. Fremskrittspartiet mener det kan gjøres uten at staten bruker bompenger, og uten at staten innfører veiprising. Derfor vil Fremskrittspartiet endre budsjettsystemet – vi vil ha investeringer i eget flerårig budsjett. Derfor vil Fremskrittspartiet opprette et infrastrukturfond der avkastning fra oljeformuen øremerkes investeringer i vei, jernbane, kollektivtiltak og bredbåndsutbygging. Derfor vil Fremskrittspartiet ha sterkere statlig styring på utbygging av nasjonal infrastruktur. Vi vil ha korridorvis utbygging av stamveinettet mellom og rundt de største byene. Derfor vil Fremskrittspartiet ha et statlig veiselskap, som med statlige lån kan få avklart og forutsigbar finansiering til omfattende og raskere veiutbygging i Norge. Forslaget er fremmet i Stortinget 14. november i år. Derfor vil Fremskrittspartiet omgjøre Jernbaneverket til et statlig selskap, som med statlige lån kan få avklart og forutsigbar finansiering til omfattende og raskere utbygging av dagens jernbanekonsept i Norge. Forslaget er fremmet i Stortinget 21. november i år. Flere fornyingsforslag kommer fra Fremskrittspartiet.

Det kommer ingen fornying på dette feltet fra Regjeringen – om en da skal se bort fra lovforslaget fremlagt i statsråd sist fredag, der Regjeringen åpner for at bilistenes bompenger også skal finansiere driften av buss, trikk og tog. Ingen systemfornying, men et signal om at bilistene skal betale enda mer!

Fremskrittspartiet registrerer at noen enkeltrepresentanter fra regjeringspartiene også ønsker å bruke oljepenger øremerket vei og jernbane.

Fremskrittspartiet er enig med samferdselsministeren, som i Dagens næringsliv den 23. november skriver:

«Det må vera lov å meine at ein større del av oljeinntektene skal kunne nyttast til vegbygging uten å verte stempla som uansvarleg.»

Tiltredes! Det er faktisk omvendt. Det er uansvarlig om vi ikke investerer avkastning fra oljeformuen i et effektivt, sikkert og miljøvennlig vei- og jernbanenett i Norge. Det vil på en bevisst måte øke økonomiens langsiktige vekstevne. Vi må vektlegge investeringer mer enn bare å se på utgiftssiden.

Fremskrittspartiet har ikke bare den politiske viljen. Vi har også de gode og de nye løsningene som kan gi et effektivt, sikkert og miljøvennlig vei- og jernbanenett i Norge.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Signe Øye (A) [21:46:05]: I hele dag har vi hørt at landet nå styres i en helt annen retning enn da Bondevik II styrte sammen med Fremskrittspartiet i forrige periode. Der høyresiden hadde fokus på skattelette for dem som hadde mest fra før, er fokuset nå på hvordan vi kan skape mer fellesskap. Og vi lykkes.

Også når det gjelder Forsvaret, følger Regjeringen opp ved å bevilge 31,5 milliarder kr i 2008. Man viderefører dermed et høyt budsjettnivå for Forsvaret. Alle dystre spådommer om at det kom til å bli lave forsvarsbudsjetter fra den rød-grønne regjeringen, der SV er med, er dermed nok en gang gjort til skamme. 98 pst. av langtidsbudsjettet vil dermed være oppfylt. Det er bra.

Opposisjonen spriker også her i alle retninger. Mens Fremskrittspartiet vil øke rammeområde 8, som er Forsvaret, med 2 milliarder kr, har Høyre reelt plusset på 450 mill. kr. Kristelig Folkeparti og Venstre har på den andre siden kuttet henholdsvis 160 og 221,2 mill. kr i forhold til det Regjeringen har foreslått, og det som vil bli vedtatt her i kveld. Derfor kan vi si, i år som i fjor, at det er grunn til å slå fast at en borgerlig regjering nok ville landet omtrent der vi har landet – et budsjett vi mener er til å leve med.

Regjeringen viderefører gjennom årets forsvarsbudsjett den planlagte omstillingen av Forsvaret, samtidig som vi fortsetter å følge opp Soria Moria-erklæringens ambisjoner for nordområdene og våre forpliktelser overfor FN og NATO. Forsvaret har igjen fått kontroll på økonomistyringen. Bedre økonomistyring, herunder innføring av nødvendige støttesystemer, har gitt styring. Samtidig erkjenner vi at det er utfordringer på driftssiden i 2008, og det vil kreve stramme prioriteringer.

Dette bringer meg inn på langtidsutfordringen for Forsvaret, nemlig å få samsvar mellom Forsvarets struktur og finansielle rammer. Problemet er at det hele tiden har vært et gap mellom de opprinnelige forutsetningene i langtidsplanene og de faktiske, vedtatte budsjetter, uavhengig av hvem som har sittet i regjering.

Jeg vil vise til både Forsvarspolitisk utvalg og forsvarssjefens anbefalinger, som peker på at denne budsjettutviklingen for Forsvaret vil bety en gradvis nedbygging og avvikling av Forsvaret som følge av synkende kjøpekraft. Av den grunn vil jeg understreke behovet for et langsiktig og forutsigbart økonomisk løft for Forsvaret dersom Norge fortsatt skal kunne ha handlefrihet til å møte et bredt spekter av utfordringer både nasjonalt og internasjonalt.

Øyvind Halleraker (H) [21:49:30]: I Høyres alternative budsjett har vi prioritert investering i kunnskap, forskning, næringsliv og ikke minst infrastruktur. Regjeringspartiene velger bort disse prioriteringene. På samferdselssektoren har de rød-grønne det travelt, også her i dag, med å fortelle oss om en historisk satsing, og at de oppfyller NTP-rammene.

Nei, dette er ingen satsing som får plass i historiebøkene. Snarere tvert imot. Bevilgningsnivået i forhold til BNP har gått ned de siste årene. Regjeringen følger heller ikke opp sitt eget NTP-vedtak. Her er det også store etterslep etter at tre av fire budsjetter er fremmet for Stortinget. Ja, faktisk er etterslepet på så mye som 800 mill. kr på vei og 1 milliard kr på bane.

Dette er alvorlig nok, men det mest oppsiktsvekkende med samferdselspolitikken de siste tre årene er likevel ikke den manglende oppfølgingen av bevilgningslovnader, heller ikke at flere og flere veiprosjekter ikke er betalt av staten, men av brukerne. Nei, det mest alvorlige er den totale mangel på nytenkning innenfor sektoren. Jeg mer enn aner stor uenighet mellom regjeringspartiene også på dette området. Resultatet er i alle fall innovasjons- og nytenkningstørke.

La oss ta et kjapt tilbakeblikk på da Høyre satt i regjering i forrige periode. På veisiden omorganiserte vi Statens vegvesen og skilte ut produksjonen i et eget selskap, Mesta. Vi frigjorde 800–900 mill. kr på årsbasis. Vi igangsatte OPS-prosjekter, som har gitt som resultat at vi realiserer store prosjekt på halve tiden i forhold til tradisjonell modell. Vi opprettet suksessbedriften Avinor. Vi omstrukturerte jernbanedriften, skilte ut godstransport og satte persontog ut på anbud – begge deler med stor suksess og til beste for brukerne.

Jeg kunne gjort listen lengre. Vi var kommet godt i gang, men var på langt nær ferdig. Men etter regjeringsskiftet er det blitt dørgende stille på reform- og moderniseringsfronten innenfor samferdselssektoren. Dette inkluderer også Soria Moria-mantraet «prosjektfinansiering», som ingen i regjeringspartiene helt kunne forklare, og som de selv også ettertrykkelig har parkert, bokstavelig talt.

I en verden med stadig teknologisk utvikling og nye krav til endringer og løsninger for også å utnytte ressursene bedre, tror vi i Høyre på nytenkning. Det er simpelthen ikke godt nok å stå på stedet hvil. Denne Regjeringen har selv definert seg på et hvileskjær når det gjelder forskning og høyere utdanning. Jeg vil hevde at den også står stille på et sidespor når det gjelder nytenkning og innovasjon innenfor samferdselssektoren.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [21:52:32]:At helse- og omsorgsområdet er styrket, og at helse er budsjettvinneren, viser vi med den store satsingen som er gjort i budsjettet. Sykehusene har vært nevnt før i dag, og jeg vil derfor trekke fram et annet felt innen helse som også får sin satsing, nemlig rusfeltet.

Regjeringen har lagt fram sin opptrappingsplan, som sikkert kommer til å bli diskutert mer i helsedebatten. Den viser at vi tar rusproblematikken på alvor. Det å ta grep når det gjelder alle slags rusmidler, er nødvendig. Siden det i dag foreligger en rapport fra SSB som viser at vi i Norge stadig drikker mer, bør vi ha god grunn til bekymring. Bruken av andre rusmidler øker også, og vi må ta nye grep for å forebygge.

Men, så var det alle dem som allerede har sine problemer, og som trenger fellesskapets hjelp. Jeg vil nevne noen konkrete tiltak i budsjettet som er målrettede og i tråd med vår tanke om en sterk, offentlig satsing for svake grupper, om bedre bruk av ressurser og bedre organisering.

Det foreslås 51 mill. kr til styrking av rusfeltet. Satsingen innenfor rus må skje på mange felt. Det er viktig at vi får økt behandlingskapasitet når det gjelder avrusing, bedre akuttbehandling for dem som trenger det, og at vi utvikler gode ambulante tjenester.

10 mill. kr går til økt behandlingskapasitet innenfor LAR. Det vil gi et tilbud til omtrent 100 nye pasienter, noe som vil bli et godt bidrag innenfor rusbehandlingen. I dag står folk og venter på behandling. 484 personer ventet i 2006, og dette tallet øker. De er motivert, de vil gjøre noe med problemet sitt, og økt bevilgning gir dem muligheten til å få et bedre tilbud.

Jeg vil også nevne de tiltakene som skal settes i gang for barn av rusmiddelavhengige og psykisk syke foreldre. Barn av rusmiddelavhengige er en forsømt gruppe. Det er de svakeste av de svake, og er absolutt vårt ansvar.

Vi vet at over 200 000 barn lever i familier som har problemer med rus, eller har psykisk syke foreldre. Risikoen er stor for at disse barna selv utvikler rusproblemer eller psykiske lidelser, og det er derfor bra at den rød-grønne regjeringen har tatt fatt i denne gruppen og setter inn tiltak. Det nasjonale kompetansenettverket under ledelse av Sørlandet sykehus vil være et viktig bidrag for å få mer kompetanse når det gjelder denne gruppen. De 5 mill. kr som er bevilget til formål rettet mot unger, er etterlengtet og vil sikkert bli godt utnyttet.

Når jeg har tatt fram to felt i mitt innlegg, er det for å vise at det rød-grønne flertallet ønsker å satse på dem som ikke prater høyest eller maser mest – som barn, som unge og som rusmiddelavhengige. Vi vil heller bruke pengene på dem enn å gi skattelette. Det er solidaritet i praksis, det er å forebygge fattigdom, og det er å forebygge forskjeller.

Vera Lysklætt (V) [21:55:42]: Kommuneøkonomien er løftet til et generelt høyere nivå etter den store innsprøytingen i 2006. Venstre er tilfreds med at penger til en viss grad har fulgt etter alle nye pålagte og dels øremerkede oppgaver for kommunene. Men i denne sammenheng er det også viktig å nevne at skatteinntektene har bidratt til den kanskje største økonomiske veksten for kommunene de siste årene. Vi ser at kommunene nå nyter godt av den nærings- og skattepolitikk som har vært ført over de siste årene. Samtidig er kommunene, på samme måte som befolkningen, sårbare for renteøkninger. Det er derfor en utfordring for Regjeringen å balansere hensynet til kommuneøkonomien opp mot hensynet til en generell, ansvarlig økonomisk politikk. Norsk økonomi er nå på kokepunktet, og Norges Bank har varslet en hyppigere økning av rentenivået. Bare for kommunesektoren innebærer 1 pst. renteøkning økte kostnader på minst 800 mill. kr.

På tross av økte overføringer til kommunene har lærerdekningen i grunnskole og videregående skole ikke økt de siste årene. I den videregående skolen, med en sterk elevvekst, er dette alvorlig. Venstre vil derfor styrke fylkeskommunenes økonomi med 500 mill. kr i 2008 for å sikre nok lærere i den videregående skolen i framtiden. I tillegg har Venstre funnet plass til å videreføre ordningen med rentekompensasjon for skolebygg også i 2008. Denne ordningen vil komme både kommuner og fylkeskommuner til gode. Vi har et stort behov i dette landet for å bygge nye og friske skolebygg eller for å restaurere gamle og syke bygg. Det kan umulig være riktig at den viktigste ressursen vi har, våre barn og unge, de 10–13 viktigste årene av sitt liv skal være nødt til å oppholde seg i slike fullstendig nedslitte og forsømte skoleanlegg, som i tillegg har et helt uakseptabelt inneklima og dermed også gir helt uakseptable arbeids- og læringsforhold for lærere og elever.

For Venstre er kvalitet i skolen viktig, og med det menes også kvalitet i skolen i de samiske områdene av landet. Her er det like viktig med kvalitet. Dette har jeg fokusert på utallige ganger i denne salen i løpet av disse to årene – dessverre for døve ører.

Vi har svært store utfordringer når det gjelder utvikling av læremidler og lærebøker tilpasset Kunnskapsløftet Samisk. Det finnes ennå ikke en eneste lærebok som er tilpasset den nye reformen i grunnskolen. Dette er uverdig. Regjeringen ved kunnskapsministeren må snarest sikre at elever i de samiske områdene av landet som har krav på undervisning i og på samisk som er tilpasset Kunnskapsløftet Samisk, faktisk får det.

Vilkårene for samiske lærebokforfattere og læremiddelprodusenter må forbedres. Slik situasjonen er i dag, er det den enkelte lærer som selv må stå for å tilpasse gamle, ofte eldgamle, læremidler til den nye reformen. Venstre tar dette på største alvor og har derfor for neste år satt av 5 mill. kr mer til dette formålet.

Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at den reglementsmessige tida for kveldsmøte snart er over. Presidenten gjer framlegg om at møtet held fram til kartet for i dag er ferdig handsama. – Det blir sett på som vedteke.

Tor-Arne Strøm (A) [21:59:35]: Først og fremst vil jeg sitere hva finansminister Kristin Halvorsen sa i innledningen til finanstalen den 5. oktober 2007 i Stortinget:

• Vår tids største utfordring er å bekjempe de menneskeskapte klimautslippene.

• Vår viktigste kapital når vi skal løse utfordringene, er kunnskap og alles arbeidsinnsats. Folk er vår viktigste formue.

• Våre verdier er å forme framtida i fellesskap og solidaritet med hverandre.»

– Det var kloke ord, og det er faktisk de utfordringene vi står overfor.

Landet er inne i en særdeles positiv økonomisk situasjon med høykonjunktur, og da er det også viktig å holde orden i økonomien. Spesielt viktig er det for eksportindustrien.

Det er flere i jobb – mange tusen flere. Sysselsettingssituasjonen er helt unik for tiden. Det er under 2 pst. arbeidsledighet. Man må vel 20–25 år tilbake for å finne maken til det som skjer i dag. Det er virkelig høykonjunktur, spesielt i de sentrale strøk. Da er det viktig å holde orden på pengebruken.

Så en tur innom samferdsel. Regjeringen innfrir løftene og målene i Nasjonal transportplan. Dette ser ut til å falle opposisjonen tungt for brystet. Dette klarte de aldri selv. Hvorfor klarte de det ikke? Jo, svaret er ganske enkelt. De var mest opptatt av skattelette til de rikeste, og med Fremskrittspartiet som støtteparti klarte de det. Resultatet ble bl.a. lave bevilgninger innenfor samferdsel over flere år. Det har ført til mangelfullt vedlikehold av jernbane, veier og ikke minst innenfor Fiskeri- og kystdepartementets område. Nå er bevilgningene til havner, fiskerihavner og farleder kommet opp på NTP-nivå. Det er en viktig og riktig satsing. Sjøveien er riksvei nr. 1. Det er også et politisk mål å oppnå en overføring av gods fra vei til sjø, ikke bare fra vei til bane.

Investeringer i infrastrukturen for sjøtransport er et helt sentralt virkemiddel for å nå dette målet, og det satser denne regjeringen på. Vi holder det vi har lovet, både i NTP og ikke minst i Soria Moria-erklæringen. Vi innfrir bit for bit. Det handler om troverdighet, og det er det vi blir målt på. Det er viktig å ta hele landet i bruk. Da er det viktig med gode samferdselsløsninger. Gode samferdselsløsninger er gode rammebetingelser for bosetting og næringsliv.

Til slutt: Når det gjelder debatten i dag, synes jeg det har vært ren klagesang fra opposisjonens side. Jeg tror de fleste i dette landet har det bra – jeg sa de fleste.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Torbjørn Hansen (H) [22:02:49]: Høyre har lagt fram et alternativt statsbudsjett som etter min mening har en vesentlig bedre innretning enn Regjeringens på næringsområdet, både når det gjelder generelle vilkår, og når det gjelder vilkår for enkeltbransjer. Høyre synes det er viktig å bruke oppgangen i norsk økonomi til å investere i framtiden, slik at de gode tidene kan vare lenger.

Hvileskjæret på forskning fortsetter i budsjettet for 2008. Det er ikke bare på offentlig forskning og bedriftsrettede ordninger som SkatteFUNN at Regjeringen er bakpå. Også når det gjelder bygg og infrastruktur er det full stopp i akkurat denne sektoren. Det merker vi spesielt i Bergen, hvor flere viktige utdanningsbygg står på vent. Odontologiutdannelsen er hardt rammet, og det samme gjelder Høgskolen. Regjeringen vil ikke engang fortelle når man forventer at investeringene skal startes opp. Det skaper en meget vanskelig situasjon for denne sektoren i Bergen.

Som næringspolitiker er jeg betenkt over at Regjeringen legger fram et ekspansivt budsjett i en tid med betydelig press i norsk økonomi. Det er betenkelig at Regjeringen gjør lite for å øke tilgangen på arbeidskraft. Derfor er det riktig når Høyre legger fram et forslag med 1,6 milliarder kr mindre i budsjettramme, prioriterer forslag som gir mindre press på rente og kronekurs og foreslår 31 ulike tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft. Dette er god næringspolitikk.

Jeg merket meg at næringskomiteens leder, Ola Borten Moe fra Senterpartiet, i replikk til representanten Sanner forsøkte å bagatellisere en innstramming på 1,6 milliarder kr ved å sette det opp mot brutto nasjonalprodukt. Vel, i en slik sammenheng er de fleste tallene ganske små. Det gjelder også de bevilgninger Regjeringen til stadighet omtaler som historiske løft. Jeg tror de fleste som har laget et alternativt statsbudsjett, vet at 1,6 milliarder kr krever en vilje til prioritering. Denne viljen burde Regjeringen også ha utvist i sin egen budsjettprosess som har gått gjennom nesten hele 2007, i enda større grad enn det vi har fått til i en budsjettbehandling i Stortinget.

Høyre har en rekke andre omprioriteringer når det gjelder næringslivets rammevilkår:

Skatteskjerpelser på norsk eierskap i norske bedrifter blir reversert. Det er et paradoks at Regjeringen kjøper aksjer i Aker Kværner med begrunnelse i svake private norske eiermiljøer, samtidig som Regjeringen øker skatten på det private eierskapet.

Høyre foreslår økt fiskerfradrag. Det skulle bare mangle når nettolønnsordningene for konkurrerende skipsfart har steget til 1,7 milliarder kr i 2008-budsjettet.

Regjeringens neglisjering av fiskerinæringen er påfallende. I forrige uke var jeg på årsmøtet til Nord-Norges Rederiforening. Selv etter mange henvendelser var det ingen fra regjeringspartiene som hadde funnet tid til å møte fiskerne. På møtet var det stor frustrasjon over at Regjeringen hadde gjort fiskerinæringen om til en finanspolitisk salderingspost gjennom NO_x-avgiften. Dette gjør Høyre noe med i sitt alternative statsbudsjett.

Det forteller litt om situasjonen på næringsområdet at Regjeringen legger fram en ordrik maritim strategi den ene dagen, for så å kreve inn 14 milliarder kr i skatt med tilbakevirkende kraft den neste dagen. Næringspolitikken bør bli vesentlig mer forutsigbar og langsiktig enn som så.

Per Rune Henriksen (A) [22:06:06]: Det er gode tider i kongeriket, i motsetning til hva man skulle tro når man får presentert det bildet som deler av opposisjonen prøver å tegne av Norge som en jammerdal av en annen verden. Da man hørte Jørund Rytmans beskrivelse av situasjonen i Norge tidligere i debatten i dag, skulle man tro Norge hørte til på den nedre del av listen over verdens rikeste land, mens faktum er at vi tilhører det desiderte toppsjikt.

Men vi har utfordringer. Liksom representanten Torbjørn Hansen før meg vil jeg peke på mangelen på arbeidskraft. Det har også representanten Sanner fra Høyre gjort. Vi har forskjellige tiltak for å gjøre noe med dette. Høyre legger fram en liste som inkluderer både skattelette og pisk, blant annet ved at man vil innføre fem ventedager for arbeidsledige før man får dagpenger som middel for å få mobilisert arbeidskraften.

Vi har et mer helhetlig perspektiv på hva vi gjør for å mobilisere arbeidskraften. Vi ser at vi får flere i arbeid ved å styrke kvalifiseringen av arbeidsledige. Vi ønsker å få flere med funksjonshemninger av forskjellig art ut i arbeidslivet, og vi har reformer som tar sikte på å få flere over fra trygd og ytelser til arbeid, helt eller delvis. Dette må skje på en måte som gir verdighet.

Vi har også arbeidsinnvandring som et virkemiddel for å bøte på mangelen på arbeidskraft i Norge. Dette er ikke uten dilemmaer. Vi har sosial dumping som et utstrakt problem i norsk arbeidsliv. Denne regjeringen gjør noe med sosial dumping. Vi har en effektiv handlingsplan med tiltak som virker. Vi har nå ute på høring forslag om innstramminger på inn- og utleie av arbeidskraft, med innsynsrett for tillitsvalgte og påseansvar for oppdragsgivere. Dette er tiltak som opposisjonen har gått imot, men som vi mener er nødvendige for å sørge for at arbeidslivet fortsatt skal være en god arena for menneskene å utvikle seg på, og ikke en arena for utplyndring av arbeidskraft.

Vi har også store utfordringer på arbeidsmiljøområdet, og vi skal i løpet av denne perioden ha flere pensjonsdebatter. Når det f.eks. gjelder Aker Kværner Stord, har man der sett på situasjonen for dem som har gått av siden 1998. Det er faktisk sånn at mens 60 pst. har gått av med avtalefestet pensjon ved fylte 62 år, så har hele 38 pst. gått av med uførepensjon før fylte 62 år. Dette er noe vi må ta tak i, ved å styrke kampen for et bedre arbeidsmiljø.

Åge Starheim (FrP) [22:09:32]: Ordføraren i Askvoll kommune, som også er leiar av Sogn og Fjordane Arbeidarparti, sa på lokalradioen i Sogn og Fjordane at ho har så små ressursar at ho ikkje har midlar til å utvikle kommunen slik at ein kan stanse ei negativ utvikling i folketalet.

Dette er etter mitt syn eit bevis for at det ikkje er samsvar mellom det raud-grøne regimet sine hallelujarop om mykje pengar til kommunane, og det som er den reelle situasjonen rundt om i kommunane. Verkelegheita gjenspeglar seg i det som ordføraren og leiaren i Sogn og Fjordane Arbeidarparti seier og opplever i kvardagen. Ho og andre lokalpolitikarar er ikkje tente med festtaler om frie midlar. Ho, som andre, opplever at dei frie midlane som er lova, vert dregne inn att før dei kjem i kommunekassa. Her høyrer ein at sjølv leiaren i Sogn og Fjordane Arbeidarparti opplever den bitre verkelegheita, og ut frå det totale mediebiletet i fylket mitt er ho i godt selskap med sine politiske kollegaer frå det raud-grøne regimet.

Folk flest både ser og opplever kvar dag det offentlege forfallet. Ein ser det på offentlege bygg og kyrkjer, og ikkje minst føler ein det på kroppen når ein køyrer bil på nedslitne vegar.

• Kvar er vallovnadene?

• Kvar er statsministeren sine fantasihender i helse- og omsorgssektoren?

• Kvar er samferdselsministeren sine gode vegar?

• Kor er vatnet i symjebassenga?

• Kva med innhaldet i skulen?

Folk forventar og folk ventar på resultat av dei gode vallovnadene, noko dei ser svært lite av.

No har eg ei oppfatning av at folk flest ser fram til 2009, for å få eit nytt politisk regime og for å få fart på landet.

Folk ser dei godt styrte framstegspartikommunane, og vert gjennom dette styrkte i trua på at Framstegspartiet ved makta vil skape ein betre kvardag for folk flest i heile landet.

Saera Khan (A) [22:12:07]: Arbeiderpartiet har høye mål når det gjelder bekjempelse av fattigdom. Jeg vil påstå at kampen for dem med minst i samfunnet går som en rød tråd gjennom Arbeiderpartiets historie. Kampen mot fattigdom er en viktig sak for den rød-grønne regjeringen og de rød-grønne partiene i Stortinget. Fattigdomstiltakene er økt med 1,6 milliarder kr i denne regjeringsperioden, og handlingsplanen mot fattigdom inneholder målrettede tiltak som videreføres og styrkes i statsbudsjettet for 2008. Styrkingen for neste år er på 336 mill. kr.

Regjeringens mål i boligpolitikken er at de økonomiske virkemidlene skal bidra til at alle skal kunne bo trygt og godt. Virkemidlene er flere: Bostøtte, startlån og boligtilskudd er målrettede og viktige virkemidler i det boligsosiale arbeidet. Kommunene skal kunne benytte seg av disse virkemidlene på en helhetlig måte og legge til rette for at vanskeligstilte på boligmarkedet enklere skal kunne skaffe seg en egnet bolig. Bostøtte er viktig i kampen mot fattigdom.

Gjennom Stortingets behandling av statsbudsjettet har et godt budsjett blitt enda bedre. En forenkling av reglene vil gi flere grupper med lav inntekt mulighet til å skaffe seg en passende og nøktern bolig, og mulighet til å bli boende der. Totalt økes bevilgningene faktisk med 30 mill. kr. I tillegg kommer 25 mill. kr til ytterligere styrking av rusfeltet i kommunenes rustiltak og nye plasser ved Tyrili.

Statsbudsjettet er en ytterligere styrking av tiltakene for bekjempelse av fattigdom, og i løpet av tre år er innsatsen doblet. Fortsatt gjenstår mye arbeid, men ingen skal være i tvil om at Arbeiderpartiet fortsatt er sterkt opptatt av dem som har minst.

Gunnar Gundersen (H) [22:14:15]: Statsråd Halvorsen var tidligere i dag opptatt av at debatten etter at den rød-grønne regjering hadde kommet til makten, hadde skiftet karakter. Det er for lite satsing på diverse områder som er i fokus nå, ikke Høyres skattepolitikk, mente hun. Omskrevet betyr dette at hun mener de brutte løfter er i fokus. Selvfølgelig er det slik. Det eneste finansministeren for øvrig bekreftet med sine skattevurderinger, var å avsløre en filosofi der dynamikk, effektivitetstap og motivasjon i beste fall forsvant inn i retorikken.

Skatteskruen skrus til, og på ett område gjør man det virkelig skikkelig, nemlig på småkraftverk. Der legger finansministeren og Senterpartiet opp til noe som rent generelt framstår som et ran av små grunneiere, gründere og pådrivere rundt omkring i Norge, og som for noen kan bli katastrofalt. Det kan kanskje være på sin plass å minne både Regjeringen og denne forsamlingen om at det er enkeltmenneskers livsgrunnlag og personlige økonomiske grunnlag man tukler med når man endrer skatteforutsetningene slik man nå gjør.

Et eksempel kan synliggjøre dramatikken: Tenk på en som investerte millionbeløp i et småkraftverk for fire–fem år siden. Da var kraftprisen 16–20 øre/kWh. Banken krevde en langsiktig kontrakt, dvs. på fem, ti eller femten år, som bandt strømprisen på dette nivået for å finansiere prosjektet, og utbygger selv fant det fornuftig for å skjerme seg mot risiko for prisfall. Nå er prisen 35–40 øre/kWh. Neste år vil den på grunn av kvotesystem og CO₂-avgifter sannsynligvis bli enda høyere. Med Regjeringens forslag skal denne småkrafteieren betale grunnrenteskatt ut fra den spotpris som markedet gir, ifølge skatteloven § 18-3. Merk dette: Det skal ikke betales skatt ut fra den faktisk mottatte pris, men ut fra den pris som spotmarkedet gir gjennom året. Det kan lett bli det dobbelte eller mer enn den faktisk mottatte pris. Skatten for dette anlegget kommer til å bli over 100 pst., og finansministeren har funnet en effektiv vei til ruin for småkrafteieren. Dette vil effektivt skremme mange bort fra å tenke på å satse på småkraft. Plutselig er det å sikre seg gjennom langsiktige kontrakter blitt en rød-grønn risikosport.

En gjennomgang av denne problematikken i revidert til våren er fattig trøst. Om ikke banken da har slått eieren konkurs, har flere uansett blitt påført mange søvnløse netter. Dette er virkelig konstruktiv distriktspolitikk! At Senterpartiet er med på å undergrave gründerkultur, frata de som har satset, og de som tenker på å satse, enhver motivasjon og til de grader sette bom for offensiv satsing i Distrikts-Norge, er uforståelig.

Ingrid Heggø (A) [22:17:26]: Det har vore ein lang og innhaldsrik debatt her i dag, der opposisjonen har gjort sitt beste både for å svartmåla og for å prøva å påpeika usemje innetter i Regjeringa. Til det er det å seia at det sjølvsagt er diskusjonar i Regjeringa. Vi er tre sjølvstendige parti med tre forskjellige partiprogram, og som brorparten av partia på Stortinget – eg kunna vel kanskje sagt alle med éitt unntak – prøver vi å halda det vi har skrive i programma våre.

Vi i regjeringspartia er einige om dei store linene. Det har òg debatten her i dag vist. Vi er einige om kursendringa, og det viser seg ofte at Kristeleg Folkeparti og Venstre er einige med oss. Det er eg glad for.

Høgre vil i mange samanhengar ha meir av det vi har foreslått. Dei kallar satsinga vår f.eks. på fornybar energi for puslete. Der er det faktisk ei dobling av det Høgre si eiga regjering foreslo. Dette vert å vera storkar i opposisjon og dverg i posisjon, spør du meg.

Eit godt eksempel er redningstenesta. Det einaste den førre regjeringa klarte å få på plass frå vedtaket vart gjort våren 2002 til ho gjekk av hausten 2005, var vakt tilstades på Sola. Fasiten til Regjeringa vår er at Banak og Bodø er på plass, og neste år kjem Ørlandet, Rygge og Florø – fem basar på tre år mot den førre regjeringas eine base på tre år.

Barnehus er også ein gjengangar. Dette gode SV-framlegget, som vi alle har slutta oss til 100 pst., vert framstilt som om Regjeringa ikkje leverer. Eg vil minna om at ingen barnehus vart etablerte under den førre regjeringa. No har vi starta i Bergen. Hamar kjem i desember. I tillegg er det gitt løyvingar til tre nye barnehus i 2008.

Etter debatten i dag utkrystalliserer det seg at det er eitt parti som står att åleine med sine monopolpengar, Framstegspartiet. For det vert monopolpengar dersom det vert eit borgarleg samarbeid.

Det er lagt merke til at Framstegspartiet ikkje har svart på statsministeren sitt spørsmål om kvar dei vil kutta dersom dei skal inn og regjera f.eks. med Høgre. Eg trur at Høgre er ansvarlege, at dei ikkje vil vika ein tomme og bruka meir enn handlingsregelen tilseier, og at dette står fast sjølv om regjeringsalternativet då fell til jorda. Eg synest at denne avklaringa frå Høgre er svært prisverdig.

Eg håpar verkeleg at alle skuleelevar og foreldre har merka seg at Høgre faktisk vil ha kutt i ordninga med gratis læremiddel. Som eit godt innlegg i helsedebatten tek dei 100 mill. kr frå helseregionane. Dette skal vera med oss vidare.

Når ein synleggjer slike innsparingar, må ein berre seia at ein kan forstå at Framstegspartiet ikkje har lyst til å synleggjera kutta sine. Men eg meiner at folk flest har eit rettmessig krav på å få greie på nettopp kva prioriteringar Framstegspartiet ønskjer.

André N. Skjelstad (V) [22:20:45]: Venstre vil understreke at deltakelse i arbeidslivet er et av de viktigste tiltakene for at den enkelte borger på egen hånd kan sikre seg og sin familie mot fattigdom og sosial ekskludering.

Venstre er overrasket over at Regjeringen ikke legger mer vekt på yrkeshemmedes muligheter til å komme i arbeid. Vi har en uutnyttet ressurs i de mange menneskene med funksjonsnedsettelser som ikke kommer ut i arbeidslivet. Skal vi lykkes med velferdspolitikken, må vi få flere med. Derfor trenger vi ulike tiltak for å få flere tilbake i arbeid og tilrettelegge arbeidslivet på en slik måte at så mange som mulig kan delta. Framtidens velferdssystem vil avhenge av at vi som samfunn greier denne store oppgaven. Men det går en grense for hva man kan oppnå med arbeidslinjen. Særlig havner altfor mange kvinner i omsorgsyrker på uføretrygd etter mange år med tunge løft. Da er det som oftest for sent. Bedre tilrettelegging av arbeidsplasser for disse yrkesgruppene vil være avgjørende for å få ned sykefraværet. Det må skje på et mye tidligere tidspunkt enn det gjør i dag.

Arbeidslinjen for alle vil etter Venstres mening ikke kunne fungere. Regjeringens forslag til kvalifiseringsprogram har mange gode intensjoner, slik vi har sett det skissert hittil, men det tar ikke tilstrekkelig hensyn til dem som ikke er i stand til å hjelpe seg selv. Her mener Venstre at en ordning med borgerlønn er bedre – en garantert minsteinntekt for alle, kombinert med en personlig plan som gir den enkelte mulighet til å ta kontroll over sitt eget liv og få en best mulig tilværelse.

Det finnes en gruppe mennesker som faller utenfor sosiale ordninger. Det gjelder spesielt dem som betegnes som bostedsløse. Det finnes i dag rundt 5 000 mennesker som ikke har bosted. Mange av dem blir definert som uten boevne. De som i dag faller utenfor, har ofte komplekse og sammensatte problemer, og Venstre har tillit til at noe av denne problematikken kan møtes av en tredje sektor. Venstre vil derfor spesielt styrke overføringene til frivillige organisasjoner som har mulighet til å drive lavterskeltilbud, og som vet hvilken hjelp man må gi. Venstre ønsker å bidra til å få bostedsløse vekk fra gaten og gi dem et verdig tilbud. Dette er en gruppe mennesker som i liten grad forholder seg til det offentlige hjelpeapparatet. Det er derfor viktig at man hjelper dem på en best mulig måte og på en så ubyråkratisk måte som mulig. Venstre foreslår i sitt alternative budsjett å øke bevilgningene til frivillige organisasjoner for å styrke tiltakene for bostedsløse.

Per Roar Bredvold (FrP) [22:23:27]: Avgifter, grensehandel og distriktspolitikk er tre ting som henger sammen. I dette tilfellet tenker jeg på de skyhøye avgiftene Norge har bl.a. på alkoholholdige drikkevarer. Ifølge tall fra Vin- og brennevinleverandørenes forening ble det fraktet mer enn 1 100 000 liter vin, brennevin, øl og sider over svenskegrensen til Norge. I tillegg kommer selvfølgelig kjøp fra andre land som f.eks. Danmark, Tyskland etc. samt taxfree-handel. For Hedmark fylkes del selges det mer vin og brennevin til nordmenn på svenske vinmonopol enn på de norske polutsalgene, og denne negative trenden for norsk næringsliv fortsetter å øke. Grunnen til dette er selvfølgelig at disse varene er billigere på svensk side. Tallene viser at mens det ble solgt 168 000 liter på de seks polutsalgene i Hedmark, ble det solgt ca 194 000 liter – altså 26 000 liter mer – på Systembolagets utsalg langs Hedmarks grense til hedmarkinger.

På samme måte er det med de andre fylkene som grenser til Sverige. Grensehandelen øker og øker. Når man først er der, handler man selvfølgelig også andre varer som er billigere, men også varer til tilsvarende norsk prisleie. Det er jo så lettvint når man først er der. For ytterligere å øke handelen har NSB busser som går til det nye kjøpesenteret i Charlottenberg f.eks. Taperen er de norske butikkene, og dermed distriktene. Den ene butikken etter den andre forsvinner, og befolkningsgrunnlaget blir svekket.

Selvfølgelig er ikke avgiftene alene med på å styre dette, men et viktig medvirkende moment er det. Derfor bør avgiftene på en del varer reduseres ganske kraftig, som alkohol og nikotin.

En annen ting jeg ønsker å ta opp i dette innlegget, er satsingen på samferdsel. Når Norge går med et slikt gigantisk overskudd, burde det ikke være noe problem å løse i hvert fall noen av alle flaskehalsene vi har.

I en artikkel i Østlendingen for noen år tilbake kunne vi lese at det ville ta 340 år med datidens tempo før rv. 3 i Hedmark ville ha en fullgod standard. Denne veien er sikkert ikke alene om et slikt tidsperspektiv – dessverre.

I valgkampen 2005 reiste bl.a. Senterpartiet rundt og lovet penger til vei. I Hedmark ble det bl.a. lovet 100 mill. kr hvert år til rv. 3. Senterpartiet er nå i regjering. Senterpartiet har samferdselsministeren. Første budsjettår kom det ingenting. I år kommer det noen få kroner til rv. 3. Kanskje 340 år trengs med denne regjeringen for å løse bl.a. rv. 3s problemer.

Dag Ole Teigen (A) [22:26:49]: «Den nordiske velferdsmodellen» har blitt et begrep innen statsvitenskapen. Noen av kjennetegnene er rettferdig fordelingspolitikk, sterke fagforeninger og en godt utbygd offentlig sektor der velferdstjenester er tilgjengelige for alle.

Vi har utfordringer i Norge, som i alle andre land. Som politikere har vi et spesielt ansvar for å gripe fatt i de oppgaver som ligger framfor oss. Samtidig er Norge et av verdens aller beste land å bo i. Vi er heldige som er født akkurat her. Om jeg hadde kunnet velge et land å bli født i, ville Norge vært et usedvanlig bra valg. Vi ligger høyt på en rekke indikatorer, bl.a. innenfor helse. Det er det også viktig å snakke om, for å minne oss selv på det som er gjort riktig, og ta vare på det. Dessuten: Hvis ikke norske politikere kan formidle et optimistisk budskap, hvilke politikere skal da gjøre det?

Statsbudsjettet for 2008 innebærer en ansvarlig økonomisk pengebruk. I tråd med handlingsregelen, som legger opp til å bruke litt mer penger i perioder med lavkonjunktur og økende arbeidsledighet og litt mindre penger når vi har høykonjunktur og arbeidsledigheten er synkende, legger Regjeringen opp til å bruke rundt 7 milliarder kr mindre enn om man skulle fulgt handlingsregelen helt bokstavelig. Dette er en ansvarlig økonomisk politikk som står i skarp kontrast til skremmebildene om «den røde fare», som vi ble møtt med i forkant av stortingsvalget i 2005.

Jeg er glad for at styrket sykehusøkonomi er en av de viktigste satsingene i 2008-budsjettet. Sykehusbudsjettet styrkes reelt med nærmere 3,5 milliarder kr, fordelt mellom pasientbehandling og investeringer i utstyr og sykehusbygg. I tillegg styrkes spesialisthelsetjenesten med midler fra Opptrappingsplanen for psykisk helse og Opptrappingsplanen for rusfeltet.

I filmen «Sicko» illustrerer Michael Moore hvor sterkt tanken om et offentlig helsevesen – der alle skal få den hjelpen de trenger, uavhengig av personlig økonomi og forsikringsordninger – står i alle vestlige land med unntak av USA. Jeg er glad for at Regjeringen satser på det offentlige helsevesenet – eller «sosialisert helse», som høyrekrefter skremmer med i USA.

I tillegg til økte bevilgninger til sykehus har Regjeringen også satset på flere andre viktige politiske områder, bl.a. klima, velferd i kommunene og samferdsel. Spesielt glad er jeg for at bistanden til verdens fattige trappes ytterligere opp. Å være født i Norge forplikter. Hvis vi virkelig er opptatt av rettferdig fordeling, må vi også tenke globalt og prøve å bidra til å kunne gjøre noe også for dem som ble født i et annet land enn vårt eget.

Henning Skumsvoll (FrP) [22:29:55]: Fra finansminister Kristin Halvorsen og andre representanter for den rød-grønne regjeringen, inklusiv statsminister Jens Stoltenberg, har vi i finansdebatten i dag hørt på selvskryt fra ende til annen. Hva denne regjeringen har fått til, sett med egne øyne, kan en knapt forestille seg. På område etter område er lovnadene fra Soria Moria oppfylt – i det minste delvis oppfylt – og en er på god vei til å komme i mål.

At representantene for den rød-grønne regjeringen har skylapper på, vil nok de fleste grupper i landet påstå. Daglig kan vi lese i aviser fra hele landet at kommunene må kutte i tjenestetilbudet sitt neste år. Nyvalgte kommunestyrerepresentanter lurer nok på hva som virkelig foregår rundt om i de enkelte kommunene. Virkeligheten står i sterk kontrast til det som vi alle ble tutet ørene fulle med før valget, om den rød-grønne regjeringens formidable økte inntekter for kommunene. Folk flest har store problemer med å skjønne hvorfor den kommunale hverdag er så fullstendig annerledes enn det som ble forespeilet dem før valget.

Eldreomsorgen i mange kommuner mangler mye. Tv viser stadig bilder der eldre blir stuet bort på rom som slettes ikke egner seg til formålet. Fremskrittspartiets forslag om lovpålagt standard på eldreomsorgen blir enkelt feid bort som helt uaktuelt. Uten øremerking av midler til eldreomsorgen vil vi nok få inn lignende bilder fra eldreomsorgen i lang tid ennå. Den rød-grønne regjeringen har mye større oppmerksomhet mot barnehageplasser enn mot de svakeste i samfunnet, som er de gamle som ikke lenger kan ta vare på seg selv.

Einar Gerhardsens omtanke for dem som bygget landet, ser ikke ut til å bekymre dagens regjering i særlig grad. Kommunenes budsjetter er heller ikke store nok til å vedlikeholde kommunale veier, skoler og kirker. Forfallet er stort, og det blir verre og verre år for år. Sykehusene våre sliter med store underskudd, og mange sykehus har gammelt og umoderne utstyr. Mange mennesker står i sykehuskø. Det er ventelister for å få utført til dels enkle operasjoner, noe som igjen hindrer mange i å komme ut i arbeidslivet igjen i rimelig tid. I en tid hvor alle etterspør mer arbeidskraft, burde slike ventelister for lengst vært avskaffet.

Størstedelen av den eksportrettede industrien ligger i distriktene. Mye av denne eksporten går på vei fra bedriftene mot deres markeder, i særdeleshet vår store fiske- og sjømateksport. Dårlige veier øker bedriftenes kostnader og fører med seg at konkurranseevnen minker.

Med et overskudd på statsbudsjettet på over 350 milliarder kr i 2008 er det uforståelig at ikke Regjeringen nå bruker en større del av dette overskuddet på vedlikehold og utbygging av ny infrastruktur – en utbygging av infrastruktur som vil gjøre oss bedre rustet til å møte framtiden når oljealderen går mot slutten.

Tom Strømstad Olsen (A) [22:33:02]: Vi hører fra mange kommuner at det er trangt økonomisk. Dette er en situasjon vi må ta og tar på fullt alvor. Noe av det mest nyttige vi kan gjøre i denne situasjonen, er å ikke bruke for mye penger slik at rentene blir påvirket i negativ retning og nye byrder derfor blir påført kommunene i økte rentekostnader.

Det er klart det er fristende å bruke så mye penger som mulig av det vi har, men det straffer seg jo betydelig ved en senere anledning. Med unntak av Fremskrittspartiet er det bred enighet i Stortinget om å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det er også, som det tidligere er blitt påpekt i debatten, slik at i dårligere tider er det nødvendig å holde orden i økonomien. Dette blir ikke mindre viktig nå som det går godt med norsk økonomi. Regjeringen har siden regjeringsskiftet for to år siden tilført Kommune-Norge over 21 milliarder kr. Dette er en enorm inntektsvekst siden Erna Solberg styrte Kommune-Norge. Det er viktig for oss å sikre kommunene gode vilkår også i framtiden.

Alternativet til en rød-grønn politikk for kommuneøkonomien fikk kommunene servert fra høyresiden fra 2001 til 2005. Dette er et alternativ som Kommune-Norge ikke vil prøve igjen. Mange politikere fra borgerlig side tar stadig vekk til orde for mer øremerking av penger til Kommune-Norge. Dette er en vei vi mener ikke er riktig å gå. Undersøkelser viser at kommunene er flinke til å bruke penger på det som er riktig for deres kommune. Det bygges barnehager, det satses på skole, og det satses på eldreomsorgen. Dette er helt i tråd med den politikken Regjeringen legger opp til. Det at vi har tillit til at kommunene sjøl kan styre pengene i sin kommune, er etter vår mening med på å styrke vårt demokratiske system.

Vi i kommunalfraksjonen er selvsagt opptatt av kommunenes økonomi og ønsker at alle skal ha det godt økonomisk. Det er jo i kommunene velferden skapes og forvaltes. Er det skjevheter i inntektsgrunnlaget, skal og må dette rettes opp. Derfor er Sørheim-utvalgets innstilling svært viktig når det gjelder problemstillingene ute i kommunene. Når denne kommer til behandling i Stortinget, er det viktig at den får en bred og god behandling. Dette er et arbeid jeg ser fram til å jobbe med.

Arbeiderpartiet er opptatt av at kommunene skal være gode velferdsprodusenter. Da er både størrelsen på pengesekken og fordelingen av innholdet viktig.

Jan Tore Sanner (H) [22:36:26]: Finansministeren og flere rød-grønne politikere virker ganske frustrert over at deres gamle retorikk ikke passer på Høyres politikk. Flere har åpenbart nå oppdaget at Høyre ikke foreslår svære skattekutt for dem som har mest fra før, og heller ikke kutter i velferden. Tvert imot styrker Høyre velferden for dem som trenger det mest, og skatten senkes for helt vanlige lønnstakere. Det er ikke rart at angrepene på Høyres skatte- og velferdspolitikk virker ganske forvirrede.

Kristin Halvorsen gjør et poeng av at Høyre ikke fjerner tre år med rød-grønne skatteskjerpelser i løpet av ett budsjettår, nemlig 2008. Samtidig hopper hun glatt over at SV nå har gått ut og garantert for det norske folk at de aksepterer om lag 15 av de 24 milliardene som Høyre fikk senket skattene med i løpet av forrige periode, mens Reidar Sandal med bred penn gjør et poeng ut av at Høyre skulle gi skattelettelse på 30 000 kr til dem som har mest fra før, i neste års statsbudsjett. Da har det åpenbart gått representanten Reidar Sandal hus forbi at det Høyre gjør, er å fjerne skatteskjerpelse som Regjeringen har fremmet for dem som investerer i små og mellomstore bedrifter, i norske arbeidsplasser. Det er en forskjell på å fjerne en skatteskjerpelse og det å foreslå store skattelettelser – selv om jeg er stolt av at Høyre ønsker en videre nedtrapping av formuesskatten – slik at vi legger til rette for små og mellomstore bedrifter.

Men det jeg egentlig tok ordet for, var at rød-grønne politikere med statsministeren i spissen og flere statsråder i tur og orden har gått opp på talerstolen og gjort et kjempepoeng ut av at den rød-grønne regjeringen bevilger mer penger enn den borgerlige regjeringen gjorde til politi, til forskning, til miljø og til helt andre formål. Men har man ikke fått med seg at det i løpet av de tre siste årene har vært en økonomisk vekst som har bidratt til at man har fått 130 milliarder kr mer i skatteinntekter? Har man ikke fått med seg at det over de offentlige budsjettene er brukt 116 milliarder kr mer til ulike offentlige formål? Og legger man folketrygden til, er det over 130 milliarder kr mer som er brukt, nettopp fordi man har hatt høyere skatteinntekter. Det skulle da bare mangle at det ikke ble bevilget mer penger til ulike formål, når vi har hatt en så eventyrlig økonomisk vekst i dette landet. Det som derimot er det store paradokset, er at man ikke har fått mer ut av de pengene man har til disposisjon. Det er der man skal testes, og ikke på at man bevilger mer penger enn det som ble gjort for tre år siden. Det skulle bare mangle.

Bent Høie (H) [22:40:03]: Det var innlegget til representanten Hagebakken, lederen av kommunalkomiteen, som fikk meg til å ta ordet. Jeg er bekymret for at representanten Hagebakken de siste årene har brukt altfor mye tid på å springe mellom propagandaavdelingen på Youngstorget og Stortinget, og har hatt altfor liten tid til å reise rundt i Kommune-Norge og oppleve hvordan den virkelige verden er. For hans framstilling var at de nyvalgte lokalpolitikerne nå sitter rundt i landet og skal velge hvilke områder de skal prioritere og satse de ekstra pengene på. Sannheten er at en kan slå opp hvilken som helst lokalavis i dette landet hvilken som helst dag og få en beskrivelse av kommunestyrer som i disse dager sitter og prøver å finne kutt som rammer minst mulig. Men det er vanskelig. Skoler legges ned, eldreomsorgen kuttes det i, og som KS sier: Kommuneopplegget for 2008 innebærer egentlig en lavere vekst enn i budsjettene fra Erna Solberg. Og det er helt riktig. Kommuneopplegget for 2008 er det andre opplegget på to år fra denne regjeringen som innebærer en reell reduksjon i kommunenes frie inntekter, og det begynner nå å svi. Finansministeren kan slå opp på side 75 i nasjonalbudsjettet og lese dette selv.

Situasjonen nå er at Regjeringens medlemmer drar land og strand rundt og lover mer og mer på vegne av Kommune-Norge og skaper en forventningskrise. Det bør være på tide at både finansministeren og kommunalministeren faktisk står opp sammen med ordførerne og sier at ja, det kommuneopplegget som vi har hatt nå i 2007, og det kommuneopplegget som vi legger for 2008, er nøkterne, stramme opplegg som krever omstilling og effektivisering. Hadde kommunalministeren og finansministeren gjort det, hadde de faktisk gjort den tøffe jobben som de har satt landets lokalpolitikere til å gjøre, mye lettere. Men det som Regjeringen gjør, er at den legger en ekstra bør til denne lasten ved at de bare i løpet av de siste to–tre månedene har lovet på vegne av Kommune-Norge mer til kultur, mer til bibliotek, mer til rehabilitering, mer til idretten, mer til de rusavhengige, mer til høyere sosialhjelpsatser, mer til boligløse, mer til eldreomsorg, mer til kirkebygg og ikke minst mer til «verdens beste» skole. Dette skaper en situasjon der landets nyvalgte lokalpolitikere blir sittende igjen med svarteper, og på lang sikt er det lokaldemokratiet som taper.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [22:43:22]: Det er rimelig tydelig både gjennom debatten her og det vi ellers vet, at denne regjeringa ikke mangler penger, men mangler vilje, vilje til å satse på det som er viktig for den langsiktige utviklinga av Norge.

Det er sånn at bare på forskningsområdet presenteres det i Høyres alternative budsjett nesten 60 pst. mer i bevilgninger enn det Regjeringa legger opp til. Vi satser 709 mill. kr i påplussing på forskning. Vi satser en halv milliard, og drøyt det, mer til skole og høyere utdanning, og i tillegg legger vi inn 20 milliarder kr ekstra i forskningsfondet, som i 2009 vil gi en økt avkastning på 1 milliard kr.

Vi har fått rapporter fra universiteter og høyskoler landet rundt. Ved NTNU må kjemistudentene nå på grunn av det store kuttet på 275 mill. kr i inneværende års budsjett ta til takke med halvparten så mange timer på laboratorium og halvparten så mange forelesninger. Ved jus- og medisinutdanningene ved Universitetet i Oslo kuttes det dramatisk. Språkfagene, de som er små og lette å rive ned, men vanskelig å bygge opp igjen, rammes hardt. Det samme ser vi med allmennlærerutdanningen og teknologiske fag.

Tidligere i debatten sa forsknings- og høyere utdanningsministeren at Regjeringa prioriterte det institusjonene bad om. Det er ikke riktig. Det institusjonene bad om først og fremst, var å få rettet opp det store kuttet i basisbevilgningen, slik at de hadde mulighet til å drive langsiktig og strategisk forskning og høyere utdanning. I stedet får de noen stipendiater som de har vanskeligheter med å få brukt, rett og slett fordi basisbevilgningen har gjort at det ikke er nok veiledningskapasitet.

Til slutt: Flere, bl.a. Tore Hagebakken, har gitt uttrykk for i denne debatten at det er gjort betydelige løft i den kommunale velferden, ikke minst innenfor skolen, Anniken Huitfeldt har snakket om hvordan pilene nå peker oppover, og at det ikke finnes kutt i offentlige skoler, og en taler for litt siden nevnte også at det nå satses på skole. Da synes jeg det er veldig rart at kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell senest i går gav ut en pressemelding på departementets nettsider der det står at kunnskapsministeren er «bekymret for kutt i skolen». Da må det jo være slik at situasjonen rundt omkring i kommunene for skolesektoren ikke er så rosenrød som representanter i denne salen har gitt inntrykk av. Det står i pressemeldinga:

«Kunnskapsministeren sier at han har fått mange meldinger om nedleggelser av skoler og kutt i lærerstillinger.»

I tillegg vet vi at gruppestørrelsen nå for første gang på flere år øker. Dette burde mane til ettertanke for regjeringspartienes representanter, som prøver å tegne et bilde av virkeligheten som ikke er riktig.

Hans Olav Syversen (KrF) [22:46:37]: Det går vel mot slutten, men noen innlegg fra de rød-grønnes side er det verdt å kommentere. Jeg ser at Rolf Terje Klungland har tegnet seg igjen, så da kan jeg jo benytte anledningen til å gi ham en liten visitt med tanke på hans egenattest for sittende regjering – det var vel ikke en eneste feil å se hos den. Den har gjort alt perfekt, i motsetning til forrige regjering, hvor alt var galt. Det var, som Klungland sa da de ikke-sosialistiske budsjettalternativene skulle beskrives, småkårsfolkene som skulle betale de rikes skattelette. Da må jeg nesten spørre representanten Klungland: Hvorfor kutter den rød-grønne regjeringen og flertallet her tiden man kan motta attføringspenger, med tre måneder? Er det for å bygge oppunder de rike, eller er det for å bygge oppunder de fattige man gjør det? Og hvorfor er det slik at barnehagesatsene for dem som har dårligst råd, ifølge SSB har gått opp 20 pst. det siste året? Er det for å bygge oppunder de fattige, eller er det for å bygge oppunder de rike at Regjeringen har ført en politikk som gjør dette mulig? Og hvorfor er det slik at det flertallet Rolf Terje Klungland representerer her i salen, har funnet det nødvendig å bygge oppunder bostøtten for å kunne heve hodet lite grann, etter det Klungland selv fikk høre i høringene knyttet til dette budsjettet?

Jeg synes at denne milliarddebatten, som også Klungland gjerne tar del i, som går på at denne regjeringen satser så og så mange flere milliarder enn den forrige regjeringen, er utrolig haltende. Se på tallene som Regjeringen selv presenterer i budsjettet. Da vil man se at i regnskapet for 2005 hadde Bondevik II-regjeringen 650 milliarder kr til disposisjon – det var det man brukte. Denne regjeringen har for neste år nesten 780 milliarder kr, altså en økning på 130 milliarder kr. Så da vil jeg spørre representanten Klungland: Med 130 milliarder kr mer, synes han at de fattige har fått den delen av den økningen som de fortjener?

Elisabeth Aspaker (H) [22:49:18]: Regjeringen brukte store ord da den 1. desember 2006 presenterte sin nordområdestrategi i Tromsø. Men forføreriske ord er ikke fulgt opp av like forføreriske budsjetter. Regjeringen har 130 milliarder kr mer på sparegrisen, men nordområdesatsingen går på sparebluss. Regjeringen undervurderer nordlendinger, som kan lese både budsjetter og aviser. Det er ikke hverdagskost at Nordlys på lederplass skryter av Høyre-forslag. Det skjedde den 16. november, da Nordlys støttet Høyres økte satsing i nord. Redaktøren bad de rød-grønne lytte til Høyres forslag. Det er kanskje ikke så overraskende at Regjeringen ikke vil lytte til Høyre. Men Regjeringen burde lytte til Nordlys-redaktøren. Han tar Nord-Norge daglig på pulsen og vil kunne fortelle at folk i nord har helt andre forventninger til nordområdestrategien enn det Regjeringen presterer.

Vi i Høyre følger opp nordområdemeldingen framlagt under Bondevik II-regjeringen i vårt alternative budsjett. Høyre satser der Regjeringen svikter sine egne ambisjoner.

Kunnskap skulle være selve navet i nordområdesatsingen. Men man skal lete godt og lenge for å finne spor av noen satsing på utdanning og forskning i nord. Realiteten er det motsatte: Regjeringen har kuttet til sammen 35 mill. kr på universitet og høyskoler i Nord-Norge. Forskningsinnsatsen er ikke i nærheten av å tangere de forventningene som er skapt.

Høyre støtter Regjeringen i at ny kunnskap er nødvendig for å møte klimautfordringene og for en bærekraftig utnyttelse av naturressursene i nord. Men da må hvileskjæret innenfor forskning karakteriseres som et svært stygt feilskjær. Vi har ingen tid å miste i møte med klimautfordringene. Høyre vil bygge mer kunnskap om nord i nord, og vi må gjøre det nå. Vi foreslår

• 5 mill. kr til maritim arktisk kompetanseutvikling ved universitetet i Tromsø

• 5 mill. kr til et nytt forskningsfond i regi av Arktisk Råd der klima, natur og ressursforvaltning er sentralt

• 10 mill. kr til oppstart av et nytt forskningsprogram som ser globale energi- og klimautfordringer i sammenheng

• 5 mill. kr ekstra til MARENO-programmet

Høyre er også opptatt av å sikre Forsvarets tilstedeværelse i nordområdene, og foreslår 550 mill. kr mer til Forsvaret. Rød-grønne representanter har i avisinnlegg før valget talt varmt for å styrke Kystvakten. Nå skjer det motsatte. Ifølge kystvaktsjefen betyr 2008-budsjettet at han må seile færre skip med dårligere beredskap som resultat. Denne utviklingen står i skarp kontrast til fiskeriministerens uttalelser om å skjerpe kampen mot ulovlig fiske i Barentshavet. Heller ikke her lever Regjeringen opp til forventningene. Noen kaller det svartmaling, jeg kaller det faktisk realiteter.

Rolf Terje Klungland (A) [22:52:13]: Når vi nå har skrevet våre merknader og holdt våre jammertaler og det endelig er tid for juleferie – unnskyld, jeg har visst fått tak i et manuskript fra Fremskrittspartiet.

Grunnen til at jeg har behov for å ta ordet nå på slutten, er representanten Gitmarks innlegg tidligere i dag. Jeg må innrømme at jeg er skuffet over Høyres representant fra Vest-Agder. Det er kanskje ikke så overraskende, i og med at han er Høyre-mann, men det er ikke det som skuffer meg. Det som skuffer meg, er at representanten sammen med Fremskrittspartiets Åse Schmidt en gang i året er ute i media i Agder og klager på at Arbeiderpartiets representanter ikke har gjennomslag i Stortinget for lokale saker. Vel, kan en forlange av en kollega at slike uttalelser også forplikter? Hvor er Gitmarks og Schmidts innsats for å endre tildelingen av forskningsstipender til universitetene? Arbeiderpartiets representanter fra Agder har allerede tatt initiativet til å gjøre noe med det. Hvor er veien som Gitmark fra Høyre lovet Hamresanden Vel i går? Hvor er bevilgningene til ny Vågsbygd-vei, som Gitmark har lovet Kristiansands innbyggere, og hvorfor har ikke engang representanten fra Vest-Agder Høyre fått lov til å støtte at vi igjen skal få sovevogn fra Kristiansand? Gitmark må snart bevise at han gjør noe. I alle fall må han slutte å opptre som opposisjonens spradebasse.

Hvorfor kutter vi så i attføring? Jo, fordi vi skal ha folk i arbeid. Det største skillet i Norge – det er til representanten Syversen, forresten – er mellom dem som har arbeid, og dem som ikke har det. Derfor kommer vi med tiltak som skal gjøre at folk kommer i arbeid. Barnehageprisen har vi holdt på det nivået den var på i fjor, og vi ønsker å sette ned barnehageprisene. Vi tar det i rekke og rad. Bostøtte er det mest målrettete virkemidlet vi har for å hjelpe dem som står svakest. Jeg tror Syversen heller bør gå gjennom sine momsøkninger, sine økninger på søtsaker, f.eks. drikke til barn på lørdagskvelden og sånne ting, før han kritiserer Arbeiderpartiet.

Presidenten: Presidenten vil anmode om at man ikke omtaler sine medrepresentanter som «spradebasser», i hvert fall ikke her i salen.

Reidar Sandal (A) [22:55:55]: Eg skal ikkje forlengje debatten, men det er behov for å kome med ei oppretting av feil.

I Budsjett-innst. S. nr. 1 for 2007-2008 har det oppstått nokre feil. Det gjeld tre trykkfeil som finst i forslaget til vedtak. Dette er trykkfeil som det er gjort merksam på i skriv frå finansministeren, og skrivet er lagt ved innstillinga. Ved ein inkurie er ikkje feila blitt retta opp i forslaget til vedtak i innstillinga.

Korreksjonane er som følgjer:

Under rammeområde 22, IX Merverdiavgift for budsjetterminen 2008, på side 159 i innstillinga, skal § 3 punkt f) ha følgjande ordlyd:

«formidling av tjenester som nevnt i bokstav b og tjenester som nevnt i bokstav c når det gjelder avgiftspliktig utleie.»

Vidare under rammeområde 22, X Særavgifter til statskassen for budsjetterminen 2008, Grunnavgift på fyringsolje mv., på sidene 170 og 171 i innstillinga, skal § 3 første ledd punkt 15 endrast ved at siste setning går ut.

Den siste korrigeringa gjeld også rammeområde 22, X Tollavgifter for budsjetterminen 2008, på side 180 i innstillinga, der IV skal endrast ved at følgjande skal gå ut på slutten av setninga: «ratifikasjoner overfor WTO og UNCTAD» og erstattast av «notifikasjoner».

Då meiner eg at den nødvendige opprettinga skulle vere gjord, og presidenten er gjord kjend med dei korreksjonane som bør gjerast.

Presidenten: De korreksjoner som saksordføreren og komitelederen her har gjort kjent, vil inngå i det som blir voteringsgrunnlaget, og de feilene som kom ved en inkurie i finanskomiteens forhandlinger, er opprettet.

Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–3, og debatten er avsluttet.

(Votering, se nedenfor)