Benjamin Jakobsen (A) [10:25:36]: Det viktigste for Arbeiderpartiet er å gi folk trygghet i en urolig tid. Forslaget til statsbudsjett og det endelige budsjettforliket svarer på nettopp dette. I en krevende tid for landet må vi prioritere det viktigste først. Derfor er dette et budsjett som satser på barn og unges oppvekstsvilkår.

De fleste barn i Norge vokser opp i trygge rammer, men noen gjør ikke det, og det er først og fremst disse barna som trenger at fellesskapet stiller opp. Barnevernet er et av de viktigste uttrykkene for dette fellesskapet. Til enhver tid bor det rundt 1 000 barn på en barnevernsinstitusjon. Dette er barn som har opplevd vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. De ansatte i barnevernet gjør en svært viktig jobb med å gi disse barna trygghet og omsorg, men de får sjelden den positive oppmerksomheten de fortjener. Derfor vil jeg benytte anledningen til å rette en stor takk til alle som hver dag står på for å ta vare på de mest sårbare barna i vårt samfunn. Utfordringene barnevernet står i, skyldes ikke de ansatte, men rammene og måten vi organiserer tjenesten på.

Med Arbeiderpartiet i regjering har barnevernet fått et etterlengtet løft. I budsjett etter budsjett har vi bevilget mer penger til barnevernet. Bare i 2026 øker vi bevilgningen med 534 mill. kr. Nå følger vi opp med å gi barnevernet flere verktøy for å håndtere den alvorlige situasjonen med unge som rekrutteres til kriminelle nettverk. Før sommeren vedtok Stortinget en ny barnelov som styrker barnas rettigheter. Tidligere i høst la Stene-utvalget frem sin rapport om institusjonsbarnevernet, som peker ut en ny retning for utviklingen.

Det skjer mye positivt i barnevernet, men vi har fremdeles store utfordringer. Og disse utfordringene løser vi best i fellesskap. Vi i Arbeiderpartiet tror ikke at løsningen er enda mer kommersialisering av barnevernet, slik FrP og Høyre ønsker. Det kommersielle vil være en del av tilbudet, men for Arbeiderpartiet er det viktig at vi framover bygger opp den offentlige og ideelle kapasiteten. For få dager siden slo høyesterett fast at det offentlige kan utestenge kommersielle aktører fra anbudsutlysninger. Dette kan være et viktig bidrag til den nødvendige kapasitetsbyggingen av det ideelle barnevernet.

Med Arbeiderpartiet i regjering har vi satset tungt på barn, unge og familier. Barnetrygden er økt med 11 mrd. kr, foreldrepermisjonen er styrket, maksprisen i barnehagen er kraftig redusert, og vi har innført gratis kjernetid i SFO. Dette gir resultater. Mens andelen barn som vokste opp i fattigdom økte hvert eneste år under FrP og Høyre, er den nå på vei ned. Det er faktisk sånn at barnefattigdommen er på sitt laveste nivå på ti år, og 20 000 barn er løftet ut av fattigdom. Barn som tidligere ikke kunne delta på fritidsaktiviteter, kan det nå. Barn som ikke kunne gå i bursdag fordi foreldrene ikke hadde råd til gave, kan det nå. Barn som før så ned i gulvet når andre barn snakket om feriereiser og flotte julegaver, kan nå heve hodet.

Det er fortsatt altfor mange barn som vokser opp i fattigdom i Norge, men takket være Arbeiderpartiet og våre samarbeidspartnere blir det færre. Vårt mål ligger fast: Alle barn skal ha de samme mulighetene til en trygg og god oppvekst, og ingen skal måtte vokse opp i fattigdom.

Hovedansvaret for å gi barn og unge en trygg oppvekst ligger hos kommunene. Med en stram kommuneøkonomi ser vi dessverre at viktige tilbud kuttes. Derfor har Arbeiderpartiet sammen med våre budsjettpartnere prioritert å styrke rammene til kommunene. I budsjettforliket foreslår vi å styrke kommunene med 8,4 mrd. kr. Hvis man regner inn prisvekst og demografi, gir det et økt handlingsrom på 5,5 mrd. kr. Dette er penger som kan brukes til å gi barn og unge et bedre aktivitetstilbud, flere ansatte i skole og barnehage, mer midler til biblioteket og bedre åpningstider ved helsestasjonen for ungdom.

Det finnes ikke noe viktigere for Arbeiderpartiet enn å sikre barn og unge en trygg og god oppvekst. Det viser vi tydelig i dette budsjettet. Som pappa til en liten gutt gjør det meg stolt å representere et parti som alltid setter ungene våre først.

Til slutt vil jeg anbefale det rød-grønne budsjettflertallet å støtte innstillingens A og B og stemme imot C.

Liv Gustavsen (FrP) [10:35:41]: Jeg kom inn i politikken for å gjøre en forskjell for dem som har den laveste stemmen, for dem som står alene, for barn og unge som mangler trygghet og omsorg i hverdagen, for barn som opplever omsorgssvikt, vold og overgrep, og som altfor ofte blir sviktet av systemene som skulle beskytte dem. Det er disse barna jeg er her for. Nettopp derfor har det vært viktig for meg å kjempe for mer fokus, flere ressurser og tydeligere prioriteringer på dette området i Fremskrittspartiets alternative budsjett.

Når vi ser på regjeringens forslag, selv etter runder med alle de fem budsjettkameratene, er det dessverre lite som faktisk styrker tryggheten og omsorgen for barna som trenger samfunnet aller mest. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett prioriterer og styrker det med 180 mill. kr. ekstra nettopp der hvor behovene er størst.

Fremskrittspartiet er opptatt av én ting i denne debatten: at barn som vokser opp i utrygghet, vold eller omsorgssvikt, faktisk får hjelp – raskt, målrettet og på barnas premisser. Altfor mange barn i Norge lever i dag med vold i hjemmet, overgrep, alvorlig omsorgssvikt eller utrygge oppvekstsvilkår. For disse barna er det ikke godt nok med gode intensjoner eller fine ord i budsjettdokumentene. Det som avgjør, er om hjelpen finnes når barnet trenger den. Fremskrittspartiet har derfor i sitt alternative budsjett valgt å prioritere konkrete, dokumenterte tiltak som gir trygghet, beskyttelse og reell hjelp til barn og familier i krise.

For det første styrker vi voldsforebyggende tiltak med 40 mill. kr. Vi ser en svært alvorlig utvikling der stadig yngre barn og ungdom både utsettes for og involveres i grov vold. Forebygging handler om tidlig innsats, kompetanse og tilstedeværelse – før volden skjer, før barna blir ødelagt for livet. Disse midlene går til aktører som jobber systematisk med forebygging, informasjon og tidlig intervensjon, og som faktisk når barna der de er. Det er både billigere og langt mer menneskelig å forebygge enn å reparere i etterkant.

For det andre setter vi av 30 mill. kr til sentre for voldsutsatte barn. Barn som har opplevd vold og overgrep trenger mer enn et vedtak; de trenger trygghet, omsorg, stabilitet og oppfølging over tid. Sentre som Stine Sofie Senteret gir barn og familier et helt unikt tilbud for bearbeiding av traumer og mestring etter alvorlige krenkelser. Det er uakseptabelt at økonomi skal avgjøre om et barn får tilgang til et slikt tilbud. Fremskrittspartiets prioritering handler nettopp om å sikre at disse barna ikke faller utenfor fordi foreldrene ikke har råd.

For det tredje styrker vi kjøp av private barnevernsplasser med 60 mill. kr. Barnevernet er i dag i en alvorlig kapasitetskrise. Hundrevis av barn venter på plass. Samtidig fører regjeringen en ideologisk kamp mot private aktører. Det går på bekostning av barn som trenger et trygt sted å bo – og det nå. Barnets beste må alltid veie tyngre enn politisk prestisje. Private og ideelle aktører har i mange år bidratt med spesialisert kompetanse og fleksibilitet, særlig for barn med store og sammensatte behov. Når det offentlige ikke har kapasitet, er det direkte uansvarlig å stenge døren for løsninger som faktisk fungerer.

For det fjerde styrker vi incest- og voldssentrene med 10 mill. kr. Disse sentrene er ofte det første, og noen ganger det eneste, trygge stedet barn og unge våger å ta kontakt med etter overgrep. De tilbyr lavterskelhjelp, krisehåndtering og langvarig støtte når andre systemer svikter. Overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem, og da må oppfølgingen være der.

Felles for alle disse satsingene er at de handler om reell trygghet, ikke om symbolpolitikk. De handler om handling, ikke om ideologi, og om å sette barnet først – alltid. Når systemet svikter, er det barnet som betaler prisen. Det kan ikke Fremskrittspartiet akseptere. Derfor har vi valgt å bruke penger der de gjør den største forskjellen for barn og familier som lever med vold, frykt og utrygghet i hverdagen.

Helt til slutt tar jeg opp FrPs forslag og dem vi har sammen med andre, noe som framkommer i innstillingen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:47:33]: Hvordan vi prioriterer barna i statsbudsjettet, sier mye om hvilket samfunn vi ønsker å være. For Høyre er det et grunnleggende ansvar å stille opp for de barna som lever i sårbare og utsatte situasjoner, enten det handler om økonomisk utrygghet hjemme, manglende deltagelse i fellesskapet eller behov for hjelp fra barnevernet. I dag vokser rundt 100 000 barn opp i familier med vedvarende lav inntekt. Det er et høyt tall fortsatt, og det minner oss om at utfordringene langt fra er løst.

Familieøkonomi er barnepolitikk. Barnetrygden er et av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre trygghet for barnefamilier. Da Høyre satt i regjering, økte vi barnetrygden for første gang på 20 år, men i sine budsjetter vil ikke Arbeiderpartiet prisjustere barnetrygden. Det er samarbeidspartiene som tvinger Arbeiderpartiet til ikke å svekke barnetrygden over tid. Høyre vil verne om barnetrygden, og i vårt alternative budsjett prisjusterer vi den også i år for alle barn. Det gir familiene større forutsigbarhet og er et konkret bidrag i arbeidet mot barnefattigdom.

Sårbare barn trenger et barnevern som har kapasitet, kvalitet og kompetanse. Vi ser nå et barnevern med store utfordringer. Stene-utvalget dokumenterer manglende styring, for lav kapasitet og svak kostnadskontroll i institusjonsbarnevernet. Riksrevisjonen viser til en kraftig økning i antall brudd på bistandsplikten. Det betyr at barn ikke får den hjelpen de har behov for når behovet er akutt. For Høyre er dette dypt alvorlig.

Løsningen kan ikke være å begrense hvem som får bidra. Vi må ta i bruk alle gode krefter – offentlige, ideelle og private – for å sikre tilstrekkelig med fosterhjem, spesialiserte fosterhjem og gode institusjonstilbud med riktig kompetanse. Det paradoksale er at Arbeiderpartiets eget budsjettforslag erkjenner at private kjøp er nødvendig for å sikre kapasitet i barnevernet, men at denne erkjennelsen forsvinner når de skal forhandle med sine kamerater på venstresiden.

Det er dypt bekymringsfullt dersom regjeringen igjen lar Rødts og SVs ideologiske motstand mot private gå foran barnas behov for trygghet og omsorg. Dette handler jo ikke om ideologi, det handler om barnas beste. Det er nesten fristende å bruke Einar Gerhardsens ord, slik Benjamin Jakobsen gjorde i sitt innlegg i sted: «Resultatene er det som teller.»

Jeg vil også være tydelig på situasjonen for barnevernet i Oslo. Oslo kommune har et særskilt ansvar fordi den statlige delen av barnevernet, andrelinjetjenesten, i Oslo ivaretas av kommunen – ikke av staten, slik det er i resten av landet. Denne oppgaven har vært underfinansiert av staten i mange år. Finansieringen per barn er betydelig lavere i Oslo enn i resten av landet. Det betyr at Oslo må bruke midler fra andre områder for å løse en statlig oppgave som staten fullt ut finansierer andre steder. Det er urimelig og innebærer en forskjellsbehandling av Oslos innbyggere. Dette er ikke et lokalt prioriteringsproblem, det er et statlig ansvar, og situasjonen i hovedstaden og i hovedstadsområdet er mer krevende nå enn tidligere. Nettopp derfor er denne underfinansieringen alvorlig, og her må Stortinget være med og ta et ansvar.

Et av de mest alvorlige problemene vi fortsatt ser, er at barnevernet og helsetjenesten ikke jobber godt nok sammen. Historien om tvillingene Mina og Mille minner oss om hva som skjer når samhandlingen svikter, og når ingen tar helhetsansvar. At regjeringen fortsatt ikke har sørget for at disse tjenestene jobber sømløst sammen, er dypt alvorlig.

Høyre vil at alle barn skal ha mulighet til å delta i minst én fritidsaktivitet, uavhengig av foreldrenes økonomi. Derfor styrker vi innsatsen for inkludering av barn og unge. Det er god forebygging, og med Høyres påplussing med 25 mill. kr på denne budsjettposten vil inntil 30 000 barn kunne få være med på en fritidsaktivitet hvor de kanskje ellers hadde måttet bli hjemme – for når familieøkonomien er stram, er det kanskje fritidsaktivitetene man først kutter ut.

Når det gjelder de mest sårbare barna, har vi ikke råd til flere kompromisser eller ideologiske omveier som vi har sett de siste årene. Høyre vil sette barnas beste først, vi har ansvarlige prioriteringer i vårt budsjett, og vi har løsninger som faktisk virker.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:57:40]: La meg begynne med et barn – et barn som ble hentet sent på kvelden, en akutt plassering, en bag som aldri rakk å bli ferdig pakket, først et midlertidig sted, så en institusjon, nye voksne og nye regler, til slutt et fosterhjem, og så et nytt brudd. Hun lærte seg tidlig ikke å tilknytte seg for sterkt, for hun visste at voksne kunne forsvinne igjen. Forskjellen på om dette barnet fikk det bedre eller bare lærte seg å overleve, handlet ikke om et skjema eller et vedtak. Det handlet om én ting: om det fantes voksne som hadde tid, tid til å bli, og tid til å tåle dette barnet.

Barn velger ikke hvilket liv de blir født inn i, de velger ikke fattigdom, vold, rus eller omsorgssvikt, men de lever med konsekvensene, ofte resten av livet. Derfor er barns oppvekst ikke et sidekapittel i politikken, det er selve målestokken på hvilket samfunn vi er. SV mener at alle barn har rett til en trygg, varm og kjærlig oppvekst, og at når foreldrene ikke kan gi det, er det vårt fellesskaps ansvar å gjøre det.

Barnevernet er samfunnets løfte til barna om at de ikke står alene. Det er et løfte som bare er verdt noe om det kan holdes. Derfor må barnevernet ha kvalitet, tid, kompetanse og kontinuitet. Barn som allerede har opplevd svik, skal ikke møte nye brudd skapt av systemet selv.

Vi vet også at altfor mange barn vokser opp med vold i nære relasjoner – barn som lever med konstant utrygghet i sitt eget hjem, barn som lærer å være stille for ikke å gjøre situasjonen verre. Barn og voksne som forteller om vold, skal ikke møtes med tvil, de skal møtes med beskyttelse.

Jeg er glad for at det er enighet på rød-grønn side i dette statsbudsjettet om et tydelig kvalitetsløft for barnevernet, og at barnevernet er en hovedprioritet. Styrkingen av Barne- og familiedepartementets budsjett i 2026 er enormt viktig. Barnetrygden økes og prisjusteres fordi økonomisk trygghet er grunnmuren i barns liv. Familie- og oppveksttiltak styrkes betydelig, særlig oppfølgingstiltak for familier som strever. Når det gjelder barn og familiens trygghet og omsorg, står vi samlet.

For SV handler dette om langt mer enn tall i et budsjett. Det handler om et barnevern som faktisk har kapasitet til å følge opp barn over tid, om at færre barn må flytte, og om at flere voksne kan bli. SV vil framover fortsette å arbeide for å styrke det kommunale barnevernet. Vi satser på flere og bedre spesialiserte fosterhjem, og vi prioriterer ideelle aktører med langsiktighet og kvalitet, ikke kortsiktig profitt, for barn som vokser opp i fosterhjem eller institusjon, trenger mer enn trygghet på papiret. De trenger de stabile voksne som blir værende, voksne som aldri gir opp, heller ikke når barnet tester om de virkelig mener det. For SV er det derfor også viktig å prioritere kampen mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Vi styrker krisesentrene og sentrene mot incest og seksuelle overgrep. Vi ser det viktige arbeidet som Stine Sofies Stiftelse gjør, og Statens barnehus og politiets arbeid med vold og overgrep. Dette må vi styrke.

La meg være tydelig: Det er reelle forskjeller i denne salen. Der høyresiden vil åpne for mer marked og konkurranse i barnevernet, vil SV og den rød-grønne siden bygge fellesskap, faglighet og stabilitet. Barn som har opplevd omsorgssvikt, trenger ikke flere leverandører, de trenger færre brudd. For forebygging er den viktigste politikken vi har. Derfor mener SV at vi må styrke barnefamiliene, sikre at alle barn har mulighet til å delta i meningsfull aktivitet, og fjerne de økonomiske barrierene for deltakelse. Felleskap forebygger utenforskap, og trygghet forebygger kriminalitet. Når ungdom begår kriminalitet, skal det møtes med alvor, men trygghet bygges ikke med frykt alene. Det bygges med voksne som er til stede, tidlig. Dette budsjettet handler ikke bare om økonomi, det handler om hvilke minner barn bærer med seg videre i livet.

Kjersti Toppe (Sp) [11:08:59]: Tillit og fellesskap: Vi er i ei tid med rekordmange unge i utanforskap. Da må vi med politikken byggja samfunn med tillit, små forskjellar og sterke fellesskap. Å veksa opp i utanforskap, i fattigdom, utan å kjenna på fellesskap eller nokon som bryr seg om deg eller din familie, er resepten på ei negativ utvikling. Det kan vi gjera noko med gjennom politiske prioriteringar.

Familien er ein grunnmur i samfunnet vårt. I Senterpartiet vil vi byggja opp politikken rundt familien, slik at familiane kan kjenna på tryggleik og fridom i kvardagen, og få hjelp frå fellesskapet når ein treng det.

Fødselstala i Noreg har falle betydeleg i løpet av dei siste 15 åra. Det er færre som får meir enn to barn, og det er færre unge som får barn. Fødselstalsutvalet peikar i sin fyrste delrapport på at unge vaksne har vore den største drivaren av fallet i fødselstala i perioden.

Senterpartiet ønskjer å styrkja ordningane rundt dei unge som ønskjer å få barn. I vårt alternative budsjett føreslo vi å auka barnestipendet for studentar, innføra eit ekstra foreldrestipend på 25 000 kr, innføra dobbel barnetrygd for tredje barn, ikkje redusera foreldrefrådraget og reversera kuttet i eingongsstønaden.

Vi er glade for at vi i budsjetteinigheita fekk reversert kuttet i eingongsstønaden. Regjeringa grunngir kuttet med at utbetalinga da kjem ned på nivået for reelle kostnadar av å få barn, jf. SIFO-tal for dette, men her har forskarane gått ut mot regjeringa og sagt at departementet brukar tala på ein misvisande måte, og at dette reknestykket utelet reelle kostnadar barnefamiliar har. Det trur eg er noko alle forstår.

Eg er veldig overraska over at dette kuttet ikkje vart stoppa politisk i departementet. Eg var òg skuffa over omkampen om at barnetrygda ikkje skulle kunna innlemmast i utrekning av sosialhjelp. Eg vil takka samarbeidspartia for einigheita om å reversera desse kutta til barnefamiliar som hadde minst frå før, og for ei styrking av barnetrygda generelt.

Barnevernet får i budsjettet om lag ein halv milliard kroner til auka kjøp av private plassar. Det skal gå til om lag 1 000 barn som til kvar tid bur på institusjon. Det kjem i tillegg til ein stor auke til drift dei siste åra. Mesteparten har gått til private og dyre enkeltkjøp.

Eg kjennar godt til den vanskelege situasjonen som er kring bistandsplikta. Det viktigaste her og no er sjølvsagt at barn i krise får ein plass når dei har behov for det, men vi kan ikkje fortsetja å driva barnevernet på denne måten. Dette er kortsiktige satsingar og kortsiktig politikk. Det hastar med å gjera det offentlege barnevernet i stand til å ta imot barn og familiar som står i krise.

På same måte som vi ikkje har private akuttmottak på sjukehus i landet, meiner Senterpartiet at akuttilboda i barnevernet og tilbodet til barn med dei aller største behova, må kunna verta tilbydd av det offentlege. Vi ser framleis for lite igjen av planar for å byggja opp det offentlege tilbodet og styrkja ideell drift i barnevernet.

Stene-rapporten om organisering og styring av statleg barnevern må følgjast opp. Utvalet kom med ein utruleg sterk kritikk av dagens styring og peikar på at verken departement eller direktorat har tilstrekkeleg kontroll på kvalitet, kapasitet eller kostnadane i institusjonsbarnevernet. Utvalet meiner at dagens organisering forsterkar utfordringar i institusjonsbarnevernet. Utvalet tilrår ei deling av direktoratet og etaten til to sjølvstendige organisasjonar underlagt departementet.

Eg ser at Høgre skriv merknadar i tråd med dette. Eg vil anbefala at ein no søkjer eit mest mogleg tverrpolitisk fleirtal om ein ny modell, men ny organisering må skje raskt. Eg meiner det må vera gjennomført i løpet av denne stortingsperioden.

Til slutt vil eg kommentera trus- og livssynsfeltet. Eg meiner at alle dei som er opptatt av Den norske kyrkja og andre trussamfunn, må vera sjeleglade for at dette statsbudsjettet vert gjort opp på denne sida av politikken. FrP føreslår om lag 1 mrd. kr i kutt til trussamfunn, 400 mill. kr til Den norske kyrkja. Det er mange prestestillingar, det. Det hjelper ikkje å vera opptatt av bygg viss det er slik at ein ikkje kan ha aktivitet inn i dei kyrkjene, og ikkje har prestar til å kunna ha gudsteneste. Med FrP sitt budsjettkutt hadde det ikkje vore mogleg å ha ei landsdekkande folkekyrkje.

Remi Sølvberg (R) [11:20:53]: La oss være ærlige: Kampen mot Forskjells-Norge og forskjellssamfunnet starter for veldig mange i barndommen. Den starter når noen barn vokser opp med trygghet, fritidsaktiviteter, matpakke og uten bekymringer, mens andre vokser opp med foreldre som teller kroner, hopper over måltider og gruer seg til neste regning. Det er ikke barns ansvar, det er vårt ansvar – oss i denne sal.

I dag merker barnefamiliene prisveksten før de merker politikken. Med dyrere mat, dyrere strøm og dyrere bolig, samtidig med at Kommune-Norge sliter med tanke på skole, barnevern og forebyggende tjenester, da er det tøft for mange. Vi trenger også nok voksne – nok voksne som ser barna, og som er der når det trengs. Resultatet er økende klasseskiller også blant barna våre. Mange foreldre gjør alt riktig, men taper allikevel. De er lavtlønte, de er uføre, eller de står på avklaringspenger. De jobber hardt, men systemet er ikke rigget for at det skal strekke til. Det er arbeidende fattige og deres barn og familier.

At barnetrygden nå prisjusteres fra 1. februar, er et viktig gjennomslag, men målet må være å lovfeste automatisk årlig prisjustering, ellers vil barnetrygden igjen tape verdi år for år, slik vi så i perioden 1996–2018, da den i praksis sto helt stille. Neste år fyller barnetrygden 80 år. Det er den eldste universelle velferdsordningen vi har. Den ble innført for å bekjempe barnefattigdommen, og den må fortsatt være der, for det er en så utrolig viktig oppgave.

Det er også helt avgjørende at barnetrygden holdes utenfor beregningen av sosialhjelp. Barnetrygden er barnas penger. Den skal ikke spises opp av et system som først gir med den ene hånden, og så tar med den andre. Stemmene var sterke. Det var opprop, og det var underskriftskampanjer. Fagbevegelsen var der. Det var ganske unisont trykk på at dette var feil. Jeg er glad for at det snudde, for barnetrygden er barnas penger.

Det finnes også en medisin mot fattigdom, nemlig penger. Det er også viktig at disse pengene brukes riktig. Et annet riktig grep er å reversere kutt i engangsstønaden for nybakte mødre uten arbeidsinntekt. Det er jeg stolt av, for det er riktig. Rødt velger side. Vi velger barna. Det må være trygghet framfor marked og profitt, og kampen mot Forskjells-Norge må vare fra barndommen og opp.

Det er også viktig at vi styrker kommuneøkonomien, for en stor del av barnevernet er i kommunen, og da må det være midler nok der. Det må være nok voksne som ser barn, og som er der når livet rakner. Det koster, men barna er vår framtid.

Siren Julianne Jensen (MDG) [11:26:59]: Statsbudsjettet for 2026 er eit budsjett som styrkjer familien, førebyggjer ulikskap og byggjer tillit. Som representant for Miljøpartiet Dei Grøne med ansvar for familie- og kulturkomiteen vil eg løfte fram kva MDG har fått gjennomslag for og kvifor dette budsjettet fortener støtte frå Stortinget.

Ulikskap startar ofte i barndomen. Vi har vore tydelege – barnetrygda skal vere eit universelt bidrag som løfter alle barn, og som ikkje blir brukt til å kutte i sosialhjelp. I budsjettavtalen er det slått fast at barnetrygd ikkje skal trekkjast frå når sosialhjelp blir utmålt. Det er eit viktig, verdimessig og praktisk gjennomslag som sørgjer for at dei fattigaste familiane sit att med meir, ikkje mindre.

Samtidig ligg grunnsatsen i barnetrygda på 1 968 kr per barn per månad, og tillegget på 500 kr per månad vidareførast for familiar i Finnmark, Nord-Troms og på Svalbard. Dette gjev ei reell styrking i område med høgare levekostnader og er målretta for busetjing i nord.

For å førebyggje utanforskap må vi investere i tidlege år. Vi har sikra makspris i barnehage, at han blir halden på 1 200 kr per månad, og barnehageplass er gratis i Finnmark og i Nord-Troms, og kommunar i minst sentrale strok får ein makspris på 700 kr. Dette gjev lågare utgifter for foreldre og gjer det enklare å kombinere arbeid og omsorg særleg for dei som er aleineforeldre.

Kvalitet krev folk. Difor er bemanning i barnehagane styrkt. Øyremerkte midlar til levekårsutsette område vidareførast og i tillegg blir betydeleg vekst i frie inntekter grunngjeve med behov for fleire tilsette. Dette er førebygging i praksis. Meir tid per barn, betre språkutvikling og tryggare arbeidskvardag.

SFO blir styrkt gjennom frie inntekter til kommunane, slik at fleire barn får eit godt tilbod etter skuletid, og foreldre får ein meir føreseieleg arbeidsdag. Dette er ein del av den raudgrøne einigheita om å prioritere grunnleggjande velferdstenester.

Når omsorgssvikt oppstår, skal staten stille opp raskt og kompetent. I budsjettet for 2026 er det sett av meir til statleg barnevern for å møte auka behov og kostnader og til kompetanseheving i kommunalt barnevern. Det vil bidra til å løfte kapasiteten og kvaliteten i tenestene, som møter barn og foreldre i krise.

I tillegg er det sett av midlar til lokal rekruttering av fosterheimar og opplæringsprogram for tilsette, som skal gje eit fagleg felles grunnlag og kompetanse for tilsette i kommunane og Bufetat. Dette er viktig, for Bufetat har rettleiingsoppgåver overfor fosterheimane i tillegg til kompetansestøtte i oppfølging av fosterheimar. For barn med samansette behov, som altfor ofte har opplevd mange brot, er dette viktig, og målet er stabile og trygge heimar framfor institusjon som førsteval.

Familiefattigdom heng ofte saman med utanforskap i arbeidslivet. Budsjettavtalen styrkjer kommunesektoren og gjev rom for lokale tiltak som seinkar tersklane inn i arbeids- og språkopplæring, kvalifisering og tiltak for dei med funksjonsvariasjonar eller kronisk sjukdom. Samtidig legg budsjettet til rette for universell utforming, nærmiljøtiltak og trygg skoleveg, rammer som gjer kvardagen lettare for familiar og barn og som løfter deltakinga i fellesskapet.

Vi veit også at aleineforeldre ber mykje ansvar aleine. Difor har MDG vore ein pådrivar for lågare barnehagepris, styrkt SFO og eit barnevern med høgare kapasitet. For dei som ikkje har rett til foreldrepengar, er eingongsstønaden viktig. Vi har vore tydelege på at denne ordninga må styrkjast vidare framover, slik at ho gjev reell tryggleik i ein sårbar fase. Det er også viktig for MDG at økonomiske lettingar som lågare barnehagepris og barnetrygd utan avkorting i sosialhjelp samla gjer kvardagen økonomisk meir berekraftig for aleineforeldre.

Dette budsjettet koplar sosial rettferd og førebygging med kvalitet i tenestene. Vi styrkjer familiane framfor å kutte i ytingane. Vi byggjer barnehage og SFO som reduserer ulikskap. Vi løfter barnevern som gjev barn tryggleik når det trengst. Slik førebyggjer vi fattigdom, styrkjer språk og læring og gjev barn betre helse og livssjansar helt i tråd med det verdigrunnlaget som MDG står for. Det er slik vi byggjer tillit, fellesskap og moglegheiter for kvar familie og for kvart barn.

Kjerstin Lianes Kjøndal (KrF) [11:34:01]: Jeg vokste opp i en familie der min mor og far prioriterte at min mamma skulle være hjemme med oss barna da vi var små. Etter at jeg ble voksen, fortalte min mor meg at hun ofte sto foran speilet og sa til seg selv: Du gjør verdens viktigste jobb.

Grunnen til dette var at selv om hun trodde fullt og fast på det hun sa og gjorde, var det veldig få andre som sa det til henne. Dette har brent seg fast i meg, og jeg ser for meg hvordan mamma – midt i kaoset med fire små barn – må stå og si til seg selv: Du gjør verdens viktigste jobb.

Jeg er helt enig med mamma, for hva er viktigere enn å ta vare på og bruke tid sammen med de mest dyrebare vi har, nemlig barna våre? Jeg er derfor stolt av at KrF sier at vi vil sette familien først. Dette følger også naturlig av en forståelse av at familien er fundamentet i samfunnet. Det er i familien det aller viktigste grunnlaget for hele resten av livet blir lagt. Dette vet vi alle av erfaring. Vi har sett både konsekvensene av trygge og velfungerende familier og konsekvensene og ringvirkningene når familien av ulike grunner ikke fungerer.

KrF mener derfor at det beste og mest strategiske grepet vi som samfunn kan gjøre når vi skal bygge framtidens Norge, er å satse på familien. Nå er imidlertid situasjonen den at det fødes altfor få barn i Norge. I 2024 ble det født 1,44 barn per kvinne. Ifølge SSB er dette det tredje laveste fruktbarhetstallet som er registrert i Norge. Vi i KrF mener dette er en alvorlig samfunnsutfordring. Spørsmålet blir da: Kan vi som politikere gjøre noe med det?

Spørsmål om barn er dypt personlig, og det er mange aspekter vi som politikere ikke kan eller skal mene noe om, men vi vet at mange oppgir økonomi som én årsak til at de får færre barn enn de ønsker seg. Dette er imidlertid noe vi politikere kan ta opp. Helt konkret foreslår derfor KrF flere tiltak som for det første skal gjøre det lettere å få barn, og for det andre skal styrke familiene når barnet er kommet.

Ja, det koster å ha barn. Mat, klær, bolig, bil og fritidsaktiviteter er ikke gratis. Som firebarnsmor selv kan jeg skrive under på det. Vi i KrF vil derfor betraktelig øke engangsstønaden til alle som får barn. I vårt alternative budsjett foreslår vi også en betydelig økning av barnetrygden. En slik økning vil løfte omtrent 5 000 barn ut av vedvarende lavinntekt. Det vil også gi helt vanlige familier mer økonomisk spillerom. Videre foreslår KrF å øke kontantstøtten. Dette vil gi bedre økonomiske rammer for dem som ønsker å være hjemme med barna sine også utover det første leveåret.

Et annet viktig moment for oss er at vi vil fjerne tredelingen av foreldrepermisjonen. Vi mener det skal være opp til hver enkelt familie å bestemme selv hvordan de vil fordele permisjonen, av den enkle grunn at slike avgjørelser gjøres best av dem som er tettest på sin egen hverdag.

Jeg er videre stolt av at vi i KrF ønsker å øke bevilgningene til familievernkontorene, slik at familier kan få tidlig lavterskeltilbud. Samlivsbrudd er krevende, særlig for barna, og dette er derfor en viktig prioritet for oss. Jeg vil også ta med at vi i KrF vil gi barnefamiliene en stor skattelette i form av å øke foreldrefradraget. Til sammen viser dette i praksis at KrF faktisk setter familien først.

Avslutningsvis vil jeg si at en helt vanlig menneskelig mekanisme jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen i, er at vi dessverre har en tendens til å ta de vanlige tingene i livet for gitt. Som samfunn har vi derfor kanskje tillatt oss selv å ta familien for gitt. I dette har vi kanskje mistet av syne den ekstremt viktige institusjonen familien er, ikke bare for det enkelte barn eller den enkelte voksne, men som nevnt er familien også grunnmuren i samfunnet. Alt har sitt utspring her. Når familiene strever, strever samfunnet. Barna våre fortjener derfor at vi gir familiene de beste rammene, slik at disse kan være sunne, friske og trygge veksthus. Mens vi gjør det, bygger vi samtidig en solid grunnmur for hele samfunnet.

Statsråd Lene Vågslid [11:44:36]: Før eg begynner innlegget mitt om budsjettinnstillinga, vil eg som trus- og livssynsminister uttrykkje støtte og medkjensle til alle jødar i Noreg. Terroråtaket som ramma jødar i Australia i går, fordømmast på det sterkaste av den norske regjeringa. Både i Noreg og i verda feirar jødar no den jødiske høgtida hanukka. Åtaket er, som statsminister Jonas Gahr Støre har uttala, djupt opprørande og skremmande. Alle innbyggjarar skal trygt kunne leve med trua si og livssynet sitt, eller ikkje-tru, utan å risikere diskrimineringar og hat-ytringar, slik vi òg har sagt i livssynsstrategien.

Eg vil også takke dei raud-grøne budsjettpartnarane for at Stortinget i dag får vedtatt eit budsjett som styrkjer tryggleiken og moglegheitene for barn og unge og deira familiar. Eit godt budsjett har blitt betre. Arbeidarpartiet meiner at det viktigaste i folks liv må vere det viktigaste i politikken. Derfor er tryggleik for barn og unge ei av dei viktigaste sakene i denne regjeringsperioden. Dette kjem tydeleg fram i regjeringa sin Plan for Noreg, som blei lagt fram i dag. I dag skal komiteen diskutere eit budsjett som skal ta på alvor utfordringane me står overfor når det gjeld barne- og ungdomskriminalitet, som tar innover seg utfordringane barnevernet står overfor, og som styrkjer vernet av barn òg i ein digital oppvekst. Dette skjer innanfor ei ansvarleg økonomisk ramme, og det krev tøffe prioriteringar.

Dei aller fleste barn og unge i Noreg gjer ikkje kriminelle handlingar. Men utviklinga der unge som bryt lova, blir yngre, og lovbrota meir alvorlege, er eit samfunnsproblem som regjeringa prioriterer høgt. I inneverande periode har Arbeiderparti-regjeringa samla prioritert om lag 500 mill. kr til målretta tiltak for å førebyggje barne- og ungdomskriminalitet. Til neste år prioriterer regjeringa å styrkje dette vidare. Me utvidar bl.a. ein-til-ein-oppfølginga av barn og unge som står i fare for å gjere kriminelle handlingar, eller som allereie har gjort lovbrot, med 90 mill. kr.

Ei anna viktig sak for regjeringa og for meg er å sikre barn ein trygg oppvekst i eit digitalt samfunn. Arbeidarparti-regjeringa ønskjer ei 15-års aldersgrense i sosiale medium, og eg ser fram til handsaminga i Stortinget av Trygg digital oppvekst-meldinga. Eg meiner me heilt klart må verne ungane våre betre i det digitale, det vere seg mot å bli rekrutterte til kriminalitet, utsette for skadeleg innhald eller utsette for kommersielt press. Me ønskjer òg eit betre digitalt forbrukarvern for barn og unge og har derfor i budsjettet for neste år løyvd 15 mill. kr til å utvikle eit viktig tilsynsverktøy for Forbrukartilsynet.

Eg er også glad for at talet på barn som lever i familiar med vedvarande låg inntekt, går ned under Støre som statsminister, men arbeidet med å jamne ut skilnader må halde fram. Me er ikkje nøgde. Det er framleis store utfordringar med barn og familiar som lever i utanforskap og med dårlege levekår. Eg er derfor veldig glad for at regjeringa i februar lyste ut eit samfunnsoppdrag som systematisk skal arbeide med utanforskap blant barn og unge i ein tiårsperiode, og som òg er tildelt over 117 mill. kr.

Arbeidarparti-regjeringa held fram med å arbeide med å styrkje kvaliteten i barnevernet. Gjennom kvalitetsløftet som Stortinget slutta seg til i juni, følgde vi opp Stene 1-rapporten. Kvalitetsløftet blei omtala av Erik Stene sjølv som eit paradigmeskifte i barnevernet. Så kjem me også til å følgje opp Stene 2-rapporten, som no er på høyring, og som eg registrerer at mange parti har eit stort engasjement i. Eg ser fram til gode tverrpolitiske diskusjonar om dette.

Barn som bur på barnevernsinstitusjon, treng god helsehjelp. For å gje helsehjelp til barn på institusjon, føreslår òg regjeringa å løyve 40 mill. kr til dei regionale helseforetaka neste år til oppretting av ambulante helseteam. Gjennom kvalitetsløftet i barnevernet tar også regjeringa eit nytt steg for barn som ikkje kan bu heime, med meir føreseielegheit og stabilitet. Her prioriterer me å løyve om lag 100 mill kr til kommunane.

Eg starta innlegget mitt med å vise til at Arbeiderparti-regjeringa prioriterer tryggleik for barn og unge. Eg meiner at dette med årets budsjettforlik blir ytterlegare styrkt til neste år.

Bente Estil (A) [12:00:00]: Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og en bærebjelke i vårt demokrati. Akkurat i dag kjennes det ekstra sterkt å prate om akkurat det, og jeg kan bare vise til statsrådens innledende ord i hennes innlegg. Regjeringens politikk på området handler om å sikre likebehandling og respekt og rom for mangfold og uavhengighet, uansett om man tilhører en religion, et livssynssamfunn, eller om en står utenfor.

Regjeringen ønsker å fortsette satsingen på Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Der gis det rom for dialog, der forebygges konflikter, og fellesskapet styrkes. Når tros- og livssynssamfunn møtes, bygges bruer, og det skapes forståelse for noe som er helt avgjørende for et trygt og inkluderende Norge. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er en investering i tillit, fellesskap og demokrati.

Den norske kirke står fortsatt sterkt i landet vårt. Den statlige finansieringen skal legge til rette for at det fortsatt skal kunne være en folkekirke med en sterk lokal forankring.

Jeg vil nevne Den norske kirkes betydning i et beredskapsperspektiv. I hele 32 pst. av landets kommuner er Kirken med i de kommunale kriseteamene. I hele 80 pst. av kommunene sier de at Kirken er relevant i kommunens beredskap. Det er verdt å merke seg, for i FrPs alternative budsjett er det et nedtrekk på 400 mill. kr til Den norske kirke. Det ville betydd at én av tre prester forsvant, og hvem skal da gjøre jobben som de gjør i kommunenes beredskapsarbeid? Hvem skal følge opp i sorg og i vanskelige livssituasjoner?

I en tid der samfunnet blir stadig mer mangfoldig, er det viktig at vi har en helhetlig politikk som ivaretar individets frihet og legger til rette for samarbeid mellom ulike tros- og livssynssamfunn, og samtidig for at Den norske kirke skal være en landsdekkende, selvstendig og demokratisk folkekirke.

Liv Gustavsen (FrP) [12:02:58]: For Fremskrittspartiet handler barn- og familiepolitikken om tre grunnleggende ting: God integrering, mer frihet til familiene og ikke minst trygghet for barn og unge. Alt vi prioriterer i vårt alternative budsjett, tar utgangspunkt i dette. Barn skal vokse opp trygt, foreldre skal ha frihet og økonomisk handlingsrom, og samfunnet skal stille opp når familier ikke klarer det alene.

Situasjonen i barnevernet er alvorlig. Derfor styrker vi barnevernet med 100 mill. kr. Kapasiteten er for lav, presset er for stort, og konsekvensene rammer barna direkte. Når barn må vente på hjelp, eller plasser ikke finnes, er det systemet som svikter – ikke barna.

Vi kan ikke unngå å peke på den godt dokumenterte underfinansieringen av barnevernet i Oslo. Likevel velger regjeringen å videreføre en forskjellsfinansiering der hovedstaden ligger langt under resten av landet. Det svekker tilbudet og går direkte ut over barns tilgang til trygghet, stabilitet og nødvendig omsorg. Fremskrittspartiet er tydelige: Barns rett til trygghet og omsorg kan ikke avhenge av postnummeret. Dette er et politisk ansvar, og regjeringen kan ikke skyve det fra seg.

Fremskrittspartiet styrker også kampen mot vold og overgrep mot barn. Utviklingen er dypt urovekkende. Derfor prioriterer vi midler til voldsforebyggende tiltak, til sentre for voldsutsatte barn, til Dixi- og Nok.-sentrene og til Stine Sofie Senteret. Dette er tiltak som gir reell hjelp – ikke bare på papiret. I dag er finansieringen av Nok.-sentrene uforutsigbar. Flere har måttet stenge for nye overgrepsofre før året er omme. Det er dypt alvorlig at barn og unge risikerer å bli avvist – ikke fordi behovet mangler, men fordi budsjettet er brukt opp. Overgrep tar ikke pause selv om kassa er tom. Fremskrittspartiet også tatt initiativ til pakkeforløp for voldsutsatte, slik at barn og familier møtes av et helhetlig og koordinert hjelpeapparat når de ber om hjelp.

Når vi snakker om barns oppvekstsvilkår, må vi også snakke om barnefattigdom. For Fremskrittspartiet er det viktigste tiltaket at foreldre kommer i arbeid og får beholde mer av pengene sine. Derfor prioriterer vi kutt i skatter og avgifter og en politikk som gjør det mer lønnsomt å jobbe. Vi prioriterer trygghet for barna, frihet for familiene og et system som stiller opp når det virkelig gjelder.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [12:06:13]: Noen ganger må vi stoppe opp og stille oss spørsmålene: Er det dette vi har kjempet for i generasjoner? Er dette det aller beste vi kan? Har iveren etter å løpe fortere, jobbe mer, prestere mer og rekke over mer gjort at vi har glemt noe helt fundamentalt: verdien av omsorg, tilknytning og tid til hverandre?

Politikken skal legge til rette for gode liv og ikke regulere dem, men er det ikke nettopp det vi gjør? For å få nyte godt av velferdsordninger kreves det at vi innretter oss. Vi skal dele permisjonen slik flertallet i denne salen mener er best – og ikke ut fra hva to voksne mennesker kommer til er best for sin familie. Barna skal gå i barnehage fra de er ett år, fordi vi trenger alle i arbeid, men hva om barnet trenger sine foreldre litt til og litt mer? Å gå ned i stilling blir omtalt som nærmest å svikte velferdsstaten, som man samtidig vil lene seg på. Et valg om å leve litt saktere, ha litt mer tid og litt mindre stress kan virke ganske utopisk, og for noen virker det kanskje også provoserende.

Alt dette er med på å skape de stramme rammene og gi familien stadig mindre betydning i samfunnet vårt. Det er nettopp derfor KrF setter familielinja over arbeidslinja, for meningen med livet er ikke å jobbe – vi jobber for å kunne leve. Det handler ikke om å velge bort velferd, men om å kunne velge velferd. Det handler om å bryte opp den sosialdemokratiske innprentede tanken om at det er staten som sørger for oss, for det er det ikke: Det er vi som sørger for staten. Det er ikke staten som gir oss velferd. Nei, det er vi som betaler for vår egen velferd – etter evne – og får velferd ved behov.

En god familiepolitikk handler ikke om å bøte for at familiene må tilpasse seg samfunnets rammer. Det handler om å endre samfunnets rammer – for å tilpasse det til familielivet. Derfor trenger vi en ny retning for landets familier, og det er det KrF legger fram i vårt alternative budsjett: bedre økonomi, mer valgfrihet og mer fleksibilitet. Mens andre partier klatter litt her og der, har KrFs budsjett en veldig, veldig tydelig linje, nemlig: familiene først.

Hashim Abdi (A) [12:09:13]: Barn og unge i dag vokser ikke bare opp hjemme, på skolen eller på fotballbanen. De vokser opp foran en skjerm og i en feed, og der møter de ting vi som voksne aldri ville ha akseptert. La meg komme med noen tilfeller:

• En ung jente som skroller før hun legger seg, får høre – igjen og igjen – at kroppen hennes burde ha vært annerledes.

• En ung gutt har en dårlig dag, men i stedet for å oppleve trøst får han servert videoer som forteller ham at han bare ikke er sterk nok, ikke tøff nok eller mann nok.

• Barn helt ned i 13-årsalderen blir dratt inn i kriminalitet – ikke på gata, men på mobilen.

Dette skjer ikke av og til, det skjer hele tiden. Nettopp derfor foreslår Arbeiderpartiet en 15-års aldersgrense på sosiale medier, fordi foreldre og barn ikke kan stå alene imot selskaper som tjener milliarder på at barn skal ha en dårlig dag.

Det er bred enighet om dette i denne salen. De aller fleste partier ser at grensene har sklidd altfor langt, at det ikke lenger holder bare å si at foreldrene må følge bedre med eller må ta større ansvar – med unntak av Fremskrittspartiet.

Jeg registrerer at representanter fra FrP har kalt dette et tulleforbud. Jeg mistenker kanskje at samtlige der har blitt løpegutter for Silicon Valley, ettersom partiet selv konsekvent løper store tekselskapers ærend.

I juni foreslo vi å stramme inn markedsføringsloven for å beskytte barn mot aggressiv og målrettet reklame på nett. Vi ga Forbrukertilsynet sterkere virkemidler og fulgte det opp med 15 mill. kr i dette budsjettet. FrP er imot det. Først sier de nei til aldersgrense, så sier man nei til å slå ned på dårlig markedsføring mot barn. Det sier mye om FrPs prioriteringer

Dette er ganske enkelt. Utviklingen har startet, og så er spørsmålet om man i dette tilfellet står på markedets side eller på barn og unges side.

Arbeiderpartiet er klinkende klare. Barn skal få være barn, foreldre skal få de verktøyene de trenger, og fellesskapet må tørre å sette grenser der markedet aldri ville ha gjort det selv. Opplever man disse utfordringene som politiske problemer, må man levere politiske løsninger på det. Her har Arbeiderpartiet tatt et europeisk ansvar på dette feltet, og andre land følger etter. I forrige uke innførte Australia en lik aldersgrense, og nå kaster Meta barn ut av sine plattformer.

Dette er enkelt: Enten står man på Silicon Valleys side, eller så står man på barn og unges side.

Haagen Poppe (H) [12:12:00]: Gårsdagens grufulle handlinger i Australia er hjerteskjærende, men jeg kan – dessverre – ikke lenger si overraskende. Jøder, også her i Norge, er nå redde for å vise sin identitet. Når man f.eks. er på en jødisk begravelse, står folk vakt bortenfor begravelsen, bare i tilfelle – sannsynligheten for at noe skjer, er lav, men bare i tilfelle.

Tror representantene i denne sal at man vil kunne gå gjennom Oslos gater med en kipa eller en davidsstjerne uten å oppleve en eller annen form for negativ oppmerksomhet? Svaret vil nok i altfor mange tilfeller være nei. Jødene i Norge føler seg alene – ikke nødvendigvis glemt, men alene – fordi de misforstås og blir nødt til å svare for ting de ikke har noe med.

Høyre står sammen med norske jøder og mener det er behov for at det vi har vedtatt i denne salen, nemlig en handlingsplan mot antisemittisme for 2025–2030, må følges opp gjennom å styrke jødiske organisasjoner og inkludere jødiske perspektivers arbeid mot diskriminering og rasisme. Antisemittisme er en helt særlig og særskilt form for rasisme som ikke fanges godt opp gjennom de eksisterende ordningene.

Den merknaden ble det dessverre ikke flertall for i komiteen, men jeg håper at salen stiller seg bak at dette er et arbeid som må fortsettes og jobbes med tverrpolitisk.

Benjamin Jakobsen (A) [12:13:58]: Jeg vil begynne med å si tusen takk for en veldig fin debatt om kanskje noen av de viktigste tingene i folks liv, nemlig tryggheten til ungene våre.

Jeg kjenner på et behov for å klargjøre en del ting og kanskje imøtegå noe av den kritikken som har blitt framført på denne talerstolen.

Når det gjelder barnevernet i Oslo, er jeg glad for at man i budsjettforliket styrker det, men det blir litt rart å høre noe av kritikken som kommer fra høyresiden, all den tid vi har et høyrebyråd som konsekvent nedprioriterer grunnleggende velferd og satsinger på barn og ungdom, for å kunne bruke pengene til eiendomsskattekutt. Oslo kommune har planlagt å kutte 600 mill. kr i eiendomsskatt, og de sender regningen til bydelene i Oslo. Det er faktisk sånn at flere bydeler frykter økt ungdomskriminalitet, og sier at disse kuttene vil få direkte konsekvenser for barnevernet. Det er vel og bra å rette en pekefinger mot regjeringen, men når man selv er delaktig i å kutte grovt i barnevernet, bør man kanskje gå litt stillere i dørene.

Det er også litt snodig at man går så hardt ut mot barnevernet generelt, all den tid det skjedde forsvinnende lite på området de åtte årene Høyre og Fremskrittspartiet styrte. Solveig Horne fra Fremskrittspartiet var barne- og familieminister i seks år, men leverte stort sett kun rapporter på feltet, ikke politikk som gjorde oppveksten til barn og unge tryggere.

Det er viktig at man har med seg historien, at man har med seg det man selv velger å gjøre og prioritere ute i kommunene, når man går opp og retter kritikk fra denne talerstolen.

Jeg mener det har vært helt nødvendig å styrke kommunene, og det gjør vi i dette budsjettforliket. 8,4 mrd. kr mer til kommunene er fasit – 5,5 mrd. kr i reell vekst, hvis man tar bort prisvekst og demografi. Dette er et budsjett som satser på barnefamilier, satser på barn og unge, men også satser på kommunene og gjør dem i stand til å ta vare på det som er det viktigste i livet til så mange av oss, nemlig ungene våre og deres trygghet.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:16:40]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, men innlegget fra representanten Abdi fra Arbeiderpartiet gjorde at jeg ble nødt til å tegne meg likevel. Representanten tar for seg hvordan Fremskrittspartiet har stilt seg til en rekke av de moralistiske forbudene regjeringen har innført gjennom de siste årene, bl.a. forbudet mot markedsføring av usunn mat og drikke overfor barn og unge.

Dette forbudet hadde absolutt gode intensjoner, for Fremskrittspartiet deler bekymringen for den økende fedmeproblematikken i samfunnet generelt og blant barn og unge spesielt, men her mener vi at man bommer fullstendig mellom mål og virkemiddel. Dette virkemiddelet rammer unntakene, ikke det som er den reelle kilden til problemet. Den reelle kilden til økende fedme blant barn og unge er hverdagskosten, ikke at man deltar på et pepperkakeverksted en lørdag før jul, ikke at man deltar i et lotteri der man får utlevert gavekort på pizza, ikke at man kjøper is på Norway Cup. Det er ikke disse tingene som skaper fedme blant barn og unge, det er rett og slett hverdagskosten. Der har regjeringen ingen tiltak. Istedenfor kommer man bare med denne typen forbud, som ikke tar tak i problemet.

Derfor ønsker Fremskrittspartiet heller å komme med ting som funker, f.eks. å halvere matmomsen. Det vil være med på å kunne gjøre at sunn og næringsrik mat blir billigere. Hva med å senke skatter og avgifter, som gjør at folk får bedre råd? Det gjør at man kan kjøpe næringsrik og sunn mat i større grad enn det man kan i dag, under Arbeiderpartiets styre.

Istedenfor å komme med denne typen forbud, som ikke fungerer, som bare er moralistiske og ikke rammer dem det burde ramme, og som gjøres til et stort poeng i denne debatten, burde Arbeiderpartiet legge fram forslag som funker, og som tar tak i de reelle problemene. Forbudet rammer bl.a. ikke internasjonale giganter som i dag peprer barn og unge med markedsføring gjennom sosiale medier, f.eks. på TikTok. Det har man ingen virkemidler for å håndtere. Det man skal ramme, er altså pepperkakeverkstedet på Tynset eller i Stjørdal eller 17. mai-lotteri rundt omkring i Norge. Det er det man rammer.

Det får enorme konsekvenser for frivilligheten, ved at privat næringsliv ikke ønsker å sponse fordi de rett og slett er redde for å gjøre feil. Det er det Arbeiderpartiet har klart å forby. Det er det Arbeiderpartiet har klart å ramme. De har ikke klart å komme med noen tiltak som tar tak i hverdagskosten til barn og unge, som er den reelle årsaken til fedme, ikke unntakene i hverdagen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:19:25]: Jeg vil også gjerne takke for debatten, men jeg vil samtidig ta opp noe jeg vil si kanskje oppleves som relativt lite sjarmerende fra Arbeiderpartiet: det å snakke ned andres innsats på barnevernsfeltet. Jeg vil bare nevne at barnevernsreformen ble vedtatt med Høyre i regjering. Den trådte i kraft 1. januar 2022. Det var et viktig løft for barnevernet. Man innførte mer kompetanse og tydelige krav. Kommunene fikk også ansvar for å forebygge bedre.

Det er sånn at kritikken kommer fra et parti som da de overtok i 2021, bidro til astronomiske utfordringer på barnevernsfeltet. Brudd på bistandsplikt for barn som trengte å komme i trygge forhold, økte rekordmye. Man faset ut private aktører uten å bygge opp kapasitet i det ideelle eller i det statlige barnevernet. Barnevernsansatte nær sagt over hele landet hadde krevende utfordringer fordi de barna som trengte enten fosterhjem eller institusjonsplass, var det ikke plass til. Så skjedde det en enorm snuoperasjon fordi man innså at den ideologiske kampen mot private aktører bidro til én ting, og det var å ramme sårbare barn, som ikke fikk den omsorgen de skulle ha.

Jeg gjentar at jeg synes det er lite sjarmerende å rakke ned på andre partier i stedet for å ta ansvar for det man selv har bidratt til i regjering fra 2021.

Så noen ord om barnevernet i Oslo: Det er litt overraskende å lese den merknaden Arbeiderpartiet har sammen med sine samarbeidspartier, hvor man nærmest setter barnevernet opp mot eiendomsskatten. Det er ikke sånn at byrådet i Oslo ikke har prioritert barnevern. Det har de gjort i hvert eneste budsjett siden de gikk på. De har styrket barnevernet med 200 mill. kr, en varig økning som ligger inne i budsjettene hvert år. Neste år styrker de med 14 mill. kr mer, for å styrke bemanningen og kvaliteten i barnevernet. Det er også sånn at når det gjelder den andrelinjen i barnevernet som alle de andre kommunene får et statlig tilskudd til, får barnevernet i Oslo halvparten av det tilskuddet. Det betyr at Oslo prioriterer fra andre områder inn til den delen av barnevernet som andre kommuner får et statlig tilskudd for å kunne dekke.

Jeg vil avslutte med å si at eiendomsskatt også er ganske krevende for ganske mange barnefamilier i etableringsfasen, så når Høyre ønsker å lette skattetrykket for familiene, både på eiendomsskatt og på arbeidsinnsats, er det for å sikre at familiene kan skape den velferden selv ved å sitte igjen med mer igjen i måneden.

Hashim Abdi (A) [12:22:42]: La meg starte med å si at jeg er glad for at representanten Eilertsen tok ordet i debatten, for stillheten fra FrP når det gjelder debatten om 15 års aldersgrense og stortingsmeldingen om trygg digital oppvekst, som nå ligger til behandling i Stortinget, har vært øredøvende. Det er litt synd at representanten misforsto hvilken debatt han var i, og hvilke forbud eller endringer i markedsføringsloven jeg snakket om. Her er det snakk om økte gebyrer, verktøy til Forbrukertilsynet.

Det representanten også glemte å nevne og ta et oppgjør med, er den siden FrP har tatt når det gjelder vern for barn og unge i sosiale medier. Når vi gjør endringer i markedsføringsloven for å beskytte barn og unge mot dårlig markedsføringsteknikk, sier FrP nei. Da står man på tekselskapenes side. Når vi foreslår 15 års aldersgrense, går representanten Simen Velle ut i Aftenposten og kaller det for et tulleforbud, sier at foreldre og FAU-er rundt om i Norge må ta et større ansvar. Det er snakk om store tekselskaper som tjener milliarder på at barn og unge skal ha en dårlig dag. Det mener FrP at foreldre og barn skal stå alene mot. Vi er klinkende klare på hva vi mener. Foreldre må få verktøyene, barn kan ikke stå alene i møte med store tekselskaper. Det er ikke algoritmer som skal styre hverdagen til barn, barn skal få lov til å være barn.

Her har Arbeiderpartiet igjen tatt et europeisk ansvar. Vår statsminister Jonas Gahr Støre var i Nordisk råd og anmodet om at man danner en felles aldersgrense på sosiale medier. Vi påvirker også prosesser i Europa, der man jobber med en felles lommebokordning der man kan drive effektiv aldersverifisering.

Denne problematikken er stor. Når en jente sier at hun går på sosiale medier og kontinuerlig får se TikTok-trender om hvordan bli tynnere, noe som påvirker hennes hverdag på en dårlig måte, da må vi som politikere gjøre noe med det. Når en gutt på 13 år på en eller annen Snapchat-konto blir rekruttert til kriminalitet, er det vår oppgave som politikere å regulere det.

Det FrP gjør, handler ikke om frihet for enkeltmennesket, det er å la enkeltmennesket stå alene i møte med store tekselskaper. Det vil Arbeiderpartiet alltid være imot. Så håper jeg FrP kommer hit og har lest seg opp neste gang vi tar denne debatten.

Statsråd Lene Vågslid [12:25:27]: Eg òg vil takke for ein god debatt, og for den første budsjettdebatten vi har saman.

Når det gjeld sjarmkonkurranse, trur eg kanskje andre skal få bedøme kven av oss som er mest eller minst sjarmerande i debatt, men når ein ser tilbake på dei siste månadene, trur eg partiet Høgre leier ganske godt i å bruke spalteplass på å snakke ned det som skjer i barnevernet.

La meg berre ha sagt det: Det er store utfordringar, og i regjering og når eg no er barne- og familieminister, skal eg gjera meir enn berre å levere rapportar. Det verkar som at ein del har gløymt at i juni vedtok Stortinget kvalitetsløftet i barnevernet. Kva var kvalitetsløftet i barnevernet? Jo, det var ein konkret oppfølging av institusjonsutvalet – det første utvalet som Erik Stene leidde. Forgjengaren min, Kjersti Toppe, gjorde ein veldig god jobb med kvalitetsløftet, og Stortinget slutta seg til store delar av det. Det er eg veldig glad for, for det betyr ei heilt ny innretning for institusjonsbarnevernet, der me skal sikre at ungane får den hjelpa dei treng, og der me òg no er i gang med å følgje opp Storberget-rapporten. Både justisministeren og eg har varsla at me kjem til å følgje opp delar av den rapporten raskare enn tenkt, for å sikre at me klarer å gje ungane, særleg dei som er utsette for kriminalitet, betre hjelp, omsorg og ikkje minst beskyttelse.

Det andre Stene-utvalet har fått stor merksemd i dagens debatt, og det er eg òg veldig engasjert i. Det er viktig at me får diskutert organiseringa av det statlege barnevernet. Det var under Arbeidarparti-regjeringa at det utvalet blei sett ned. For første gong har me fått ein heilskapleg gjennomgang av organiseringa, og det er ein viktig rapport, som no er på høyring, og som eg ser fram til å ha gode diskusjonar og samtalar med andre parti om, som nemnt tidlegare.

Eg vil støtte kollegaen min, representanten i komiteen, som etterlyste FrP i debatten om aldersgrenser på sosiale medium. Eg er glad for at ein deltek no. Alle parti i Stortinget med unntak av FrP har sagt at me treng å beskytte barn betre i det digitale. Heldigvis er det stor bevegelse i Europa og i Norden. Me må òg gjere meir for å beskytte barn og unge mot kommersielt press. Difor er det spesielt at FrP stemte imot endringane i marknadsføringslova i juni som vil gje Forbrukartilsynet nødvendige verktøy for å beskytte barn og unge betre mot kommersielt press på nettet.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:28:32]: Hver gang man står overfor en utfordring i dette samfunnet, eller et problem, har Arbeiderpartiet kun én oppskrift, og det er forbud, reguleringer, forskrifter, veiledere, håndbøker, retningslinjer osv. Det er den eneste medisinen man har å ty til hver gang man møter på et problem.

Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å prøve en mye eldre oppskrift, som har vist seg å fungere i generasjon etter generasjon, og det er tillit og ansvar. Hva med å ta opp ansvaret den enkelte har for hva man gjør? Hva med å ta opp ansvaret foreldrene har for å oppdra sine egne barn? Hva med å ta opp ansvaret foreldrene har for å sette tydelige grenser for hva barn skal gjøre på sosiale medier, eller hva slags mat man spiser? Hva med å ha tillit til at foreldre er i stand til å gjøre det, og hva med heller å komme med virkemidler som gjør at foreldrene kan gjøre det i enda større grad enn det de gjør i dag? Det får vi aldri høre noe om. Det eneste man tyr til, er den samme gamle oppskriften med forbud, reguleringer, forskrifter, veiledere, håndbøker, retningslinjer osv. Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å prøve ut den oppskriften som man har prøvd før, og som har gitt gode resultater.

For hvert eneste problem som man møter på og tyr til denne nye oppskriften fra Arbeiderpartiets side for å løse, forvitrer også tilliten og ansvaret i samfunnet – steg for steg i sak etter sak forvitrer dette. Til slutt står vi igjen med en stat som må regulere alt og styre alt fra vogge til grav, og vi er ikke i stand til å gjøre noe, ta egne valg og ha ansvar for eget liv. Det er en utvikling som Fremskrittspartiet advarer mot, og som vi mener at vi må prøve å motvirke på område etter område, sånn at vi har et samfunn der man har ansvar for eget liv og helse, og ansvar for egne barns liv og helse, og også et samfunn som faktisk gir deg tillit til at dette er du i stand til å håndtere selv og dette er ikke noe som staten må regulere hele tiden.

Liv Gustavsen (FrP) [12:30:39]: Jeg hadde ikke tenkt til å ta ordet og forlenge debatten, men jeg kan ikke la være når jeg hører representanten fra Arbeiderpartiet stå og fortelle en historie han knapt har opplevd selv. For det kan han umulig ha gjort når han henviser til at Solveig Horne, tidligere barne- og familieminister, ikke har gjennomført noe, men bare skrevet rapporter. Jeg kan minne salen om hva Solveig Horne gjorde, hvis dere ikke husker det. Hun tok initiativet til å styrke barns samvær med begge foreldrene. Hun opprettet institusjoner for psykisk helse og omsorg. Hun satte i gang et kompetanseløft i barnevernet og bevilget mange millioner til det i sin periode. Hun løftet også fram Foreningen 2 Foreldre og mottok en pris fra dem. Jeg mener at representanten fra Arbeiderpartiet bør lese sin historie hvis han mener at det bare foreligger rapporter etter henne. Det ble gjennomført praktisk politikk.

Bente Estil (A) [12:32:27] (komiteens leder): Budsjettavtalen mellom de rød-grønne for 2026 legger opp til en helhetlig kultur- og likestillingspolitikk, med en ramme på 27,1 mrd. kr, en økning på om lag 1,3 mrd. kr fra 2025. Hovedformålet med regjeringens kultur- og likestillingspolitikk er å bygge opp under de grunnleggende verdiene i samfunnet vårt: demokrati, ytringsfrihet, fellesskap og retten til fri livsutfoldelse.

I en tid da vi ser at disse verdiene utfordres i land der autoritære krefter vokser fram, er det viktigere enn noen gang å hegne om dem. Da må kulturen få være fri. For hva er det som skjer når noen vil styre den, når autoritære krefter kommer og bestemmer hvilke bøker som skal finnes på biblioteket?

Det er menneskets rett å ytre seg fritt. Når kriser rammer oss, er det fellesskapet, historiene og samholdet vi har bygd gjennom kultur, som gjør oss sterke. Det er gjennom kulturen vi husker hvem vi er, og hvem vi er for hverandre, og det er gjennom kunst og kultur vi får utfordret oss selv. Tilgangen til et mangfold av kulturuttrykk er derfor nødvendig i samfunnet. Det er da vi får mulighet til å reflektere og gjøre oss opp egne meninger om hva vi opplever. Det er sånn vi utvikler oss.

Noen ganger kan en opplevelse også gjøre at vi ser verden med helt nye øyne. Det gir oss et rikere, mer åpent og mer mangfoldig samfunn, med større forståelse for at vi er ulike, og i dagens verden er dette viktigere enn noen gang. Kultur er et barometer for ytringsfrihet og en forutsetning for en opplyst offentlighet. Vi må heller ikke glemme at kultur er forsvar og beredskap.

Så til budsjettet, som innfører konkrete tiltak for å støtte kultur, idrett og frivillig sektor.

De regionale kulturfondene er nå, etter budsjettforliket, omtrent på samme nivå som i 2025. Det betyr at fylkene får en god ramme til å prioritere hvem som skal få støtte i akkurat sin region, for det er de som kjenner kulturlivet sitt aller best. Så er det full momskompensasjon til frivillige, noe som gir midler til aktivitet rundt omkring i hele landet. Frivilligsentralene får også økte tilskudd. Rammen til frivilligsentralene er rekordhøy. Antall sentraler øker imidlertid, noe som er veldig bra, men det betyr at det blir mindre på hver enkelt. Derfor har regjeringen sagt at det skal gjennomføres en evaluering av regelverket for tilskuddene, for å se til at dette fungerer på best mulig vis, sånn at frivilligsentralene skal kunne fortsette å være brobyggere mellom frivillige organisasjoner og bindeledd mellom kommunene og lokalsamfunnene.

Og så til idrett. Idrett for barn og unge er viktig, og i lag med Norges Idrettsforbund er det utviklet en tilskuddsordning med tiltak mot økonomi som barriere for barn og unges deltakelse. Tilskuddet skal gå til idrettskretser rundt omkring i kommuner der det er mer enn 200 unger som lever i familier som sliter økonomisk.

Hvorfor er det så viktig at vi nå styrker rammen for kultur og likestilling? Kultur er et demokratisk fundament og nødvendig for sosialt samhold som bygger fellesskap, skaper tilhørighet og styrker lokal identitet. Vi må ha lavterskeltilbud rundt omkring i hele landet, til unge, til voksne og til eldre. Det fremmer helse og psykisk trivsel, og det gir god samfunnsdeltakelse.

Regjeringens budsjettforslag for 2026 viser en klar kurs. Kultur og idrett og frivillighet skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av bosted eller bakgrunn. Med det legger vi et grunnlag for det som tar vare på kjerneverdiene i vårt samfunn: demokrati, ytringsfrihet, felleskap og retten til fri livsutfoldelse.

Morgan Langfeldt (FrP) [12:42:09]: Frivilligheten er en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Det er de frivillige som stiller opp på idrettsbanen, i korpset og i nærmiljøet. De er i beredskapen, og de er i kultur- og fritidstilbudene for barn og unge. Uten frivilligheten ville svært mye av det som skaper fellesskap, aktivitet og trygghet i hverdagen, rett og slett ikke eksistert. Likevel opplever mange lag og foreninger at det blir stadig dyrere og mer komplisert å drive. De møter økte strømpriser, høyere leiekostnader, strengere krav til rapportering, mer byråkrati og uforutsigbare støtteordninger. For mange er det ikke mangel på engasjement som er problemet. Det er mangel på forutsigbarhet og handlingsrom.

For Fremskrittspartiet er det derfor helt avgjørende å føre en politikk som gjør frivilligheten sterkere og ikke mer avhengig av staten. Vi vil gi frivillige organisasjoner større frihet og mindre byråkrati, bl.a. gjennom forenklede regler og ordninger som treffer bredden, ikke bare de største aktørene.

Statlige overdrevne føringer gir ofte konsekvenser som ikke gagner fellesskapet. Et nylig eksempel på dette er pantelotteriet til Røde Kors. Fra denne uken og ut året er det ikke lenger mulig for nordmenn å gi penger til pantelotteriet. Det betyr i praksis at en av Røde Kors sine viktigste inntektskilder stenges ned i årets mest givervennlige periode. Pantelotteriet genererer over 1 mill. kr om dagen til frivillige formål – penger som nå uteblir. Årsaken er ikke manglende giverglede, men et politisk vedtak. Regjeringen har satt en maksgrense på 410 mill. kr for hvor mye som kan gis gjennom pantelotteriet, og denne grensen er nådd. Resultatet er at frivilligheten straffes for å lykkes. At Arbeiderpartiet ikke har grepet inn og justert regelverket umiddelbart, er ganske uforståelig. Frivilligheten trenger forutsigbarhet, ikke kunstige topper som stopper giverglede og rammer hjelpearbeidet, spesielt rett før jul.

Det å styrke frivilligheten handler i bunn og grunn om å styrke lokalsamfunnene. Det handler om inkludering og mestring og om å gi barn og unge trygge arenaer å høre til på. Derfor vil Fremskrittspartiet alltid stå opp for frivilligheten, ikke ved å styre den mer, men ved å la den gjøre det den kanskje kan best: skape aktivitet, fellesskap og engasjement nedenifra.

Kultur for voksne mennesker bør nok i større grad enn i dag kunne finansieres uten offentlig støtte og baseres på betalingsviljen hos publikum. Det er ikke alltid en politisk oppgave å avgjøre hva som er gode kulturuttrykk gjennom offentlige støtteordninger. Der det offentlige bruker penger på kulturtiltak, er det imidlertid viktig at pengene kommer folk flest til gode. Når man i høst – nærmest til det kjedsommelige – har lest om mer eller mindre tvilsomme utdelinger fra Kulturrådet, kan man jo lure på om man har nok respekt for hvordan skatteinntektene til staten blir brukt. Man dytter habilitet foran seg, og Kulturrådet nærmest avviser saken.

Når offentlige midler fordeles, må ikke bare habiliteten være i orden. Den må også framstå som i orden. Når det skapes inntrykk av at de samme sitter på begge sidene av bordet, svekkes legitimiteten til de statlige ordningene. Det rammer ikke bare forvaltningen, men også alle de aktørene som ikke når fram, og som med rette forventer likebehandling.

Derfor er det nødvendig med et tydeligere, strengere, bedre og mer forståelig habilitetsreglement, kombinert med praksis som setter tillit foran bekvemmelighet. Åpenhet, armlengdes avstand og klare rolleavgrensninger – ikke byråkratiske hindringer – er forutsetningen for at offentlige støtteordninger skal fungere etter hensikten og ha tillit i befolkningen.

Barn og unge bør prioriteres når offentlige kultur- og idrettsmidler skal fordeles, slik at flest mulig kan delta. Kultur er også næring, og mange næringer klarer seg godt uten offentlig støtte. FrP ønsker at offentlige midler i størst mulig grad skal gå til nettopp barn og unge. Det er i barne- og ungdomsaktiviteten vi får mest igjen for pengene, i form av både inkludering, folkehelse, kultur og gode fritidsvaner. I tillegg vil vi styrke frivilligheten gjennom full regelstyrt momskompensasjon, slik at det blir enklere og billigere å drive lag og foreninger. Nettopp regelstyrt momskompensasjon var gjennomgangsmelodien gjennom hele tre dager med høringer i budsjettarbeidet, men er altså ikke å finne i budsjettet.

I budsjettet har Fremskrittspartiet et forslag der vi ber regjeringen innen våren 2026 komme tilbake til Stortinget med et forslag om hvordan mva.-fritaket for redaktørstyrte medier kan gjøres plattformnøytralt. Mediene er enstemmig når de mener dagens regelverk er utdatert, fordi det forskjellsbehandler journalistikk basert på distribusjonsform – papir, lyd, levende bilder eller digitalt – istedenfor innhold. Vi har til gode å høre et eneste godt argument for hvorfor dette skal være bra. Dagens medievirkelighet trenger det plattformnøytrale for bedre å kunne nå ut til alle aldersgrupper og publikum generelt.

Haagen Poppe (H) [12:53:51]: Kunsten og kulturens egenverdi er udiskutabel, og kulturens rolle og verdi blir bare sterkere av at vi lever i en stadig mer utrygg verden. Samlingspunkt og gode kulturelle leirbål hvor vi får noen felles referansepunkt er helt avgjørende for å danne samlende felleskap. Høyre danser ikke etter pipen til populistiske sløseriombudsmenn som vil kutte all offentlig finansiering av kunst, medier eller kultur, og heller ikke etter pipen til venstreradikale kulturfolk som tror at ethvert samfunnsproblem kan løses med mer penger til kunst og kultur. Vi går den gylne middelvei, slik vi alltid har gjort, og slik et fanatisk moderat parti alltid bør gjøre.

Perspektivmeldingen viser at det økonomiske handlingsrommet vil reduseres i årene som kommer. Velferdsstaten er i ferd med å gå tom for folk. Prognosene tilsier at statens utgifter vokser langt raskere enn inntektene. Dette må alle vi i denne sal ta inn over oss og være ærlige om når vi diskuterer statens pengebruk. Vi må rett og slett erkjenne at tiden for de store, nye påplussingene på budsjettet er over. Inntil vi klarer å stoppe, eller i det minste bremse, veksten i utgiftene til pensjoner og trygder, vil vi ikke få andre store vinnere enn Nav og Forsvarsdepartementet på budsjettet.

Vi må klare å snu det enorme tankskipet som heter utenforskap. Da må vi skape mer og få flere til å jobbe. Hvorfor snakker jeg om dette i denne debatten? Jo, jeg skulle veldig gjerne gitt veldig mye mer penger til kunst og kultur, men det kan jeg ikke gjøre uten et slikt handlingsrom, og det samme kunne jeg sagt i alle andre debatter som skal være i denne sal de kommende dagene.

Med det sagt: Høyre mener at det offentlige skal være en forutsigbar bidragsyter til kulturlivet, og vi er ikke prinsipielt imot at det offentlige skal være den betydeligste aktøren i finansieringen. Samtidig må det legges til rette for at kulturen får flere ben å stå på og flere økonomiske inntektskilder, i tillegg til skattefinansiering. Det ene utelukker ikke det andre.

Det finnes knapt ordninger på statsbudsjettet som bidrar til å gjøre kulturlivet mer økonomisk robust og mer uavhengig av direkte statsstøtte, eller som bidrar til å løfte kultur som næring. Forskjellen mellom høyre- og venstresiden er at Høyre ønsker å gi kulturlivet et bredere og mer uavhengig økonomisk grunnlag. Dette er ingen radikal idé utarbeidet av sløseriombudsmenn, men hvordan kunst- og kulturpolitikken stort sett er utformet i mange europeiske land og i Vesten.

Ingenting gleder meg mer enn mesener som blar opp av egen lomme for å skape glede, gode lokalsamfunn og mer skjønnhet i en tidvis stygg verden, enten pengegavene er til det lokale barneteateret eller til Oslo-Filharmonien. Kulturfeltet bør hylle dem som klarer det, og staten bør hylle og legge til rette for det gjennom egne ordninger.

I vårt alternative budsjett er det forslag som vil styrke rammebetingelsene for dette offentlig-private samarbeidet. Vi gjeninnfører gaveforsterkningsordningen og ordningen om kultur som næring. Gaveforsterkningsordningen var en enorm kulturpolitisk suksess. Dessverre skrotet regjeringen Støre den av ideologiske årsaker. I tillegg vil Høyre øke skattefradraget for gaver til 30 000 kr.

Staten skal ikke være en regissør for kulturen. Staten skal sikre rammene, scenene, infrastrukturen og friheten til å skape, for så å slippe kunstnerne til. Vi må ha mindre direkte støtte, men sterke institusjoner, gode rammeverk og flere insentiver, sånn at vi baker kulturkaken større og sikrer at flere kunstnere og kulturarbeidere får flere ben å stå på.

Siden jeg har 25 sekunder igjen, avslutter jeg innlegget jeg ikke fikk holdt i stad med å si at det nettopp er som det sto i Aftenposten: en julegave som ikke blir en varig økning, og – som det står – penger som må brukes opp på én uke.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:05:05]: Budsjettenigheten mellom de rød-grønne partiene for 2026 viser at vi setter fellesskap, kultur og likestilling høyt. I SVs alternative statsbudsjett har vi vært tydelige: Vi vil styrke kunstnerøkonomien, sikre arbeidsrettigheter for kunstnere og løfte den frie kunsten og kulturen i en tid da den er mer nødvendig enn noen gang.

Kunst og kultur er ikke pynt: Det er selve grunnlaget for et levende demokrati. Det er fellesskapets hukommelse og framtidens fantasi. Når vi investerer i kultur, investerer vi i ytringsfrihet, i mangfold og i et samfunn som tåler uenighet.

SV har derfor prioritert høyt å styrke kunstnerøkonomien. Altfor mange kunstnere lever i dag under utrygge økonomiske forhold, med inntekter langt under gjennomsnittet og uten de samme rettighetene som andre arbeidstakere. Vi mener at kunstnere skal ha rett til faste inntekter, pensjon og sosiale rettigheter, ikke bare applaus. Vi vil styrke ordninger som SKUDA og Musikeralliansen, noe som gir et sikkerhetsnett og en vei inn i et mer rettferdig arbeidsliv. Gjennomslaget med SKUDA har derfor vært veldig viktig for SV.

Dette er eksempler – både SKUDA og Musikeralliansen – på politikk som virker. Gjennom SKUDA får dansere og skuespillere ansettelse og mulighet for å jobbe kontinuerlig, og de gir publikum over hele landet tilgang til profesjonell scenekunst. Jeg håper at de andre samarbeidspartiene vil opprettholde disse viktige ordningene ut perioden.

Vi vil også sikre at kunstnere har vern om sitt arbeid. I en tid da kunstig intelligens kan generere bilder, musikk og tekster på sekunder, blir åndsverkloven og opphavsretten enda viktigere. Kunstnere må ha rett til å eie sitt eget arbeid, og samfunnet må beskytte den skapende kraften mot å bli utnyttet av kommersielle aktører. Den frie kunsten må jo være nettopp fri, ikke en råvare som kan kopieres og selges uten respekt for den som skapte den.

Vi lever i en tid preget av uro og usikkerhet. Demokratiet utfordres, polariseringen økes, og desinformasjon sprer seg raskere enn noen gang. Nettopp derfor er den frie kunsten og de redaktørstyrte mediene så avgjørende. Vi trenger medier som unge kan stole på, som gir kvalitet og sannhet i en tid der algoritmer og falske nyheter dominerer. Vi trenger kultur som gir rom for kritikk, refleksjon og nye perspektiver.

For SV har det vært viktig å vise at vi ønsker å styrke Kulturfondet og Filmfondet, og vi styrker folkebibliotekene i vårt alternative statsbudsjett. SV vil ha en solid satsing på folkebibliotekene for å sikre leselyst og kunnskap i hele landet. Vi løfter samisk og kvensk kultur som en del av Norges felles arv. Vi vil fjerne økonomiske barrierer for deltakelse og prioritere tilskudd til idretten og fritidsaktiviteter, nettopp for å øke deltakelsen i hele landet. Vi styrker kulturskolene, museer og kulturminner – for vi vet hvor viktig det er.

Når høyresiden kutter i kultur, kutter de i demokratiets livsnerve. FrP, Høyre og KrF velger skattekutt til dem som har mest, framfor å sikre at kunstnere kan leve av arbeidet sitt. Konsekvensene er jo klare: færre tilbud til barn og unge, mindre mangfold i kulturlivet og en ytterligere svekkelse av kunstnernes økonomiske trygghet, i tillegg til økte geografiske og sosiale forskjeller.

SV og de rød-grønne, vi velger en annen vei. Vi styrker kulturbudsjettet, vi investerer i kunstnerøkonomi, og vi sikrer arbeidsrettigheter for dem som skaper og formidler. Vi vet at et samfunn uten fri kunst blir fattigere, ikke bare kulturelt, men også demokratisk. Derfor er jeg glad og stolt av budsjettenigheten mellom de rød-grønne partiene. Den viser at vi kan prioritere fellesskapet framfor skattekutt. Den viser at vi kan styrke kunstnerøkonomien og arbeidsrettighetene. Den viser at vi kan løfte den frie kunsten og kulturen, og vi i SV skal fortsette å jobbe for å beskytte åndsverk, motvirke desinformasjon og sikre redaktørstyrte medier for unge, og fjerne økonomiske barrierer for deltakelse.

Vi vet at et samfunn uten fri kunst ikke er et fritt samfunn, og hver krone bevilget til dette feltet gir så enormt mye tilbake.

Maren Grøthe (Sp) [13:14:36]: Kultur, idrett og frivillighet bygger lokalsamfunn, skaper fellesskap og aktivitet og binder oss sammen. Senterpartiet er grunnleggende opptatt av at vi politisk må legge til rette for det, for en investering i frivillighet, idrett og kultur er en investering i beredskap, inkludering og gode liv over hele Norge.

Derfor har det også vært en av våre prioriteringer når vi har forhandlet om statsbudsjettet i år. Først vil jeg trekke fram at i dette statsbudsjettet får alle de over 20 000 frivillige lagene, organisasjonene og idrettslagene full momskompensasjon. Det er verdt å minne oss selv om, for bare for noen år siden, da Høyre og FrP styrte Norge, var det langt fra realiteten. Full momskompensasjon er avgjørende for å styrke grunnmuren i frivilligheten. Neste steg må være at ordningen blir regelstyrt.

Senterpartiet har i budsjettenigheten fått en rekke gjennomslag for gode kulturtiltak over hele Norge. Nå blir det en større satsing på regionale kulturfond. Det blir mer midler til frivilligsentralene og en rekke mindre og større aktører i små og store lokalsamfunn. Listen er lang, men jeg vil trekke fram et par eksempler. Leveld Kunstnartun i Ål, Ryfylkemuseet i Rogaland, Ishavsmuseet i Møre og Romsdal, Trøndelag Teater, Huset Aukrust i Alvdal, Frolands Verk i Agder og Unge Viken Teater får mer. Ja, sånn kunne vi ha fortsatt. Jeg er også glad for at vi styrker skuespiller- og danseralliansen SKUDA, som er viktig for at man skal kunne leve som kulturutøver også i mindre sentrale strøk.

Idretten står – gjennom lokale idrettslag og uorganisert drift – for Norges største fritidsaktivitet. For Senterpartiet er det et mål å legge til rette for idretten i både topp og bredde. Viktigst er det likevel at alle barn og unge skal ha muligheten til å delta. Derfor er jeg veldig glad for at det nå settes av 100 mill. kr i nysalderingen av budsjettet til ekstra innsats mot økonomiske barrierer i idretten.

Senterpartiet har også fått gjennomslag for en betydelig satsing på den viktige kulturarven vår. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider får 5 mill. kr til sitt viktige arbeid. Det blir bevilget mer til markeringen av tusenårsjubileet. Norges Husflidslag får et løft. Kystpilegrimsleia blir prioritert, og kirkebevaringsfondet skal nå etableres i Waisenhuset i Trondheim.

Vi har også en tydelig prioritering av nynorsken, med mer i støtte til både Norges Mållag, Det Vestnorske Teateret, Teater Vestland og Noregs Ungdomslag.

Budsjettenigheten innebærer i så måte i sum et stort løft for familie- og kulturfeltet. Fortsatt er det likevel mange behov. Det er flere prosjekter det ikke funnet rom til, tiltak og organisasjoner som skulle ha fått mer. Noe av det viktigste vi likevel har fått på plass, er en betydelig satsing på 4 mrd. kr mer til kommunene og fylkene, som er avgjørende for at de kan prioriterer kultur, idrett og frivillighet i sine lokalsamfunn.

Jeg vil avslutte med å takke budsjettpartnerne for et godt samarbeid på dette området. Senterpartiet er nå ikke en del av familie- og kulturkomiteen. Det skulle vi gjerne ønsket at vi var. Likevel har vi nå en nøkkelposisjon i Stortinget og et veldig stort engasjement for dette viktige feltet. Vi skal bruke den nøkkelposisjonen vi har, for å få mest mulig gjennomslag for god politikk som sikrer utvikling og gode liv over hele Norge, også for kulturen, for idretten og for frivilligheten i årene som kommer.

Remi Sølvberg (R) [13:19:06]: Kunsten forteller historier vi ikke finner i budsjettdokumenter. Den gir oss et språk som er vanskelig, vakkert og til tider ubehagelig. Det utfordrer makt, bygger fellesskap og gir rom for både glede og motstand. Derfor er kunsten så utrolig viktig, og derfor må den også være fri.

Fri kunst forutsetter mer enn fine ord og festtaler. Den forutsetter rammer som gjør det mulig å skape uten politisk styring, uten kommersielt press og uten konstant økonomisk utrygghet. Kunsten skal ikke måles i liker-klikk, og den skal ikke temmes av markedet. Den skal heller ikke styres av politiske preferanser. Skal kunsten være fri, må den ha mulighet til å blomstre. Det betyr forutsigbar finansiering, sterke institusjoner og støtteordninger som gir kunstnere tid og rom til å utvikle seg, også når resultatet ikke kan loves på forhånd.

Kulturpolitikken handler også om hvem som får tilgang. Kunst og kultur skal ikke være forbeholdt dem som har god råd, riktig bosted eller høy utdanning. Den skal tilhøre oss alle, og den skal også være tilgjengelig for barn i tidlige leveår. Ungdommen skal også kjenne seg igjen i kulturen. Folk, uansett bakgrunn, skal ha mulighet til å oppleve teater, musikk, litteratur, film og visuell kunst. Og tilgjengelighet er ikke bare et tillegg; det er selve kjernen i en rettferdig kulturpolitikk.

Når vi investerer i kultur i hele landet, investerer vi i deltakelse, identitet og fellesskap. Vi sørger for at kunsten når ut, ikke bare til de få, men til de mange. Derfor er det også viktig at kommuneøkonomien er på plass.

Så må jeg snakke litt om arbeidsvilkår i kulturfeltet, for bak forestillinger, utstillinger og konserter står det mennesker – kunstnere, teknikere, formidlere og frilansere – som altfor ofte lever med lav inntekt, usikre kontrakter og manglende rettigheter. Det må være mulig å leve av kunsten, ikke bare overleve, men faktisk å leve. Som selvstendig næringsdrivende og kunstner gjennom over 25 år må jeg si at overgangen til en forutsigbar stortingslønn er til å ta og føle på.

Et samfunn som forventer kunst, men ikke betaler for den, undergraver sitt eget kulturliv. Profesjonell kunst krever profesjonelle vilkår. Det handler om honorarer, om opphavsrett, om trygge ordninger og om respekt for arbeidet. For eksempel gir vi midler til SKUDA, slik at det også er mulig å leve mellom oppdrag. Det er bra.

Dette budsjettforliket er et skritt i riktig retning. Det styrker kulturfeltet og anerkjenner at kunst ikke kommer av seg selv. Den skapes av mennesker, og den trenger politisk vilje for å få rom. 72 mill. kr – men vi kan gå enda lenger. Rødt mener kultur er fellesskapets ansvar, ikke fordi kunsten skal være snill og ufarlig, men nettopp fordi den skal være fri, mangfoldig og utfordrende.

Et samfunn uten kunst er fattigere økonomisk, sosialt og demokratisk. Vi må derfor sikre den frie kunsten. Vi må sikre at den er tilgjengelig, at det går an å skape, at det er mulighet for deltakelse, at det er mulighet for å oppleve at tilgjengeligheten er der, at vi ivaretar og investerer i kunsten, og at vi styrker muligheten til å være nettopp kunstner.

Siren Julianne Jensen (MDG) [13:23:42]: Kultur er ikkje berre pynt eller underhaldning, det er sjølve pulsen i demokratiet vårt. Det gir rom for ytring, fellesskap og kritisk refleksjon. I budsjettavtalen for 2026 har MDG vore ei tydeleg stemme for å styrkje kultur, frivilligheit og mangfald, og vi har fått gjennomslag for viktige tiltak som gir kunstnarar, kulturarbeidarar og sivilsamfunnet betre rammer.

Vi veit at skapande og utøvande kunstnarar treng tillit, fridom og føreseielegheit. Vi ønskjer at driftsstøtte skal vere normalen og prosjektstøtte unntaket. Mellom anna difor er vi glade for at SKUDA, Skuespiller- og danseralliansen, får styrkt rammene sine, sånn at fleire frilansarar får tryggare arbeidsvilkår og kan leve av kunsten sin.

Frivilligheita er limet i lokalsamfunna våre, og i budsjettet styrkjer vi grunnstøtteordninga til frivilligheita, som betyr at Raudekrossen, Norsk Folkehjelp og Redningsselskapet har moglegheita til å rekruttere fleire frivillige og oppgradere utstyr.

Noreg har ei historie med undertrykking av urfolk og nasjonale minoritetar. Eit oppgjer med dette krev handling og prioritering i budsjettsamanheng også. Vi er langt ifrå i mål, men i budsjettet har vi sikra styrking av Sametinget og av kvenske språk og kvenske kulturtiltak. Dette gir rom for språkopplæring, festivalar og kulturarenaer som held tradisjonane levande. Vi har også fått gjennomslag for styrking av Kvensk institutt, som er ein nøkkelaktør for kvensk språk og kultur. Dette er eit lite bidrag på vegen mot å sikre at kvensk språk ikkje berre blir bevart, men får rom og moglegheit til å utvikle seg.

I tillegg er vi veldig glade for at danseløftet fann plass til Davvi – Senter for scenekunst, som får midlar til å gi dansarar og scenekunstnarar i Nord-Noreg betre produksjonsmoglegheiter og internasjonale samarbeid.

Vi har også fått gjennomslag for ei ytterlegare styrking av nynorsken, som etter kvart kan bidra til å sikre reell likestilling mellom bokmål og nynorsk.

Eit godt samfunn er eit samfunn der folk kan leve trygge liv utan frykt for å ytre seg. Det er bakgrunnen for at vi har prioritert å styrkje skeive sine rettar gjennom tilskot til organisasjonar som jobbar mot hatkriminalitet og diskriminering.

Frie og redaktørstyrte medium er avgjerande for tillit i samfunnet. Det er viktig å leggje til rette for at dei kan møte digitalisering og konkurransen frå teknologigigantane. Vi kjem til å halde fram med å jobbe for at internasjonale plattformar skal skattleggjast for verdiar som er skapte i Noreg, og vil framleis stå på for å få gjennomslag for dette.

Idrettslag og foreiningar er ikkje berre arenaer for aktivitet. Det er òg ein viktig del av beredskapen. Vi har sikra tilskot til oppgradering av idrettsanlegg og tilfluktsrom, og vi kjem til å involvere idretten i arbeidet med tryggleik i lokalsamfunna.

Dette budsjettet viser at vi kan kombinere kulturpolitikk med sosial rettferd og beredskap. Vi gir kunstnarar og kulturarbeidarar føreseielege rammer, vi styrkjer frivilligheita og sivilsamfunnet, vi tek eit reelt oppgjer med historisk urett mot urfolk og minoritetar, vi sikrar skeive sine rettar og frie medium, og vi gjer idretten til ein del av tryggleiken i lokalsamfunna. MDG er stolt over å ha bidrege til dette budsjettet. Det er eit budsjett som gir rom for fellesskap, mangfald og ytringsfridom, og som byggjer eit samfunn der kultur og frivilligheit er ei kraft for demokrati og tryggleik.

Kjerstin Lianes Kjøndal (KrF) [13:28:27]: Kristelig Folkeparti vil styrke familiene, frivilligheten og lokalsamfunnene, grunnleggende bærebjelker i et godt samfunn, men de små fellesskapene i Norge er under press. Regjeringen svekker frivilligheten og de ideelle organisasjonene, som er avgjørende for et samfunn der vi stiller opp for hverandre. Som kjent stopper Norge opp uten denne frivilligheten.

KrFs alternative budsjett prioriterer derfor tiltak som styrker sivilsamfunnet og motvirker en stadig ekspanderende stat. Vi styrker tilskuddet til frivillighetssentralene med 17,5 mill. kr og øker skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner til minst 50 000 kr årlig. Nye tall viser at organisasjonene har mistet 7,5 mrd. kr siden fradragsgrensen ble halvert. Perspektivmeldingen sier klart at staten ikke kan ta alt ansvaret framover. Da må vi styrke egenfinansiering og gi folk mulighet til å bidra. Uten frivillighet stopper altså Norge opp. Dette vet vi jo. Uten de tusenvis som hver dag gir av sin tid til idrett, kultur, eldreomsorg, ungdomsarbeid og integrering, ville vi ikke hatt det samfunnet som vi er stolte av.

Vi mennesker trenger noe å leve for, ikke bare noe å leve av. Et levende kulturliv er avgjørende for demokrati og ytringsfrihet. KrFs budsjett legger opp til en desentralisert kulturpolitikk med styrket finansiering av institusjoner og kulturbygg over hele landet. Vi foreslår 30 mill. kr til innkjøp av trykte bøker til skolebibliotekene, 25 mill. kr til regionale kulturfond, 10 mill. kr til rehabilitering av Kunstneres Hus og 5 mill. kr til Skuespiller- og danseralliansen. Frivillighet og personlig engasjement er bærebjelken i et fritt, sterkt og variert kulturliv, samtidig som det profesjonelle kulturlivet med dets utøvere og infrastruktur må understøttes.

Å dele opplevelser med andre er viktig for å kjenne samhørighet og fellesskap. Vi vil derfor gjennomføre et løft for barne- og ungdomskultur som gir barn og unge like muligheter til å delta i kulturaktiviteter. Dette bidrar videre til kulturell ballast, opplæring og glede i møte med ulike kulturuttrykk og større mulighet til å skape sin egen frivillighet.

Jeg vil også benytte muligheten til å rette fokus mot den økende antisemittismen vi ser. I går så vi alle terrorangrepet i Sydney mot den jødiske befolkningen. Holocaust-overlevende Alex Kleytman og flere andre ble skutt og drept. Å se at jøder blir angrepet mens de feirer hanukka, en høytid som handler om lys, håp og overlevelse, er dypt rystende. De norske jødene avlyste sin lysfest til uken med begrunnelsen at de ikke ønsker å utsette mennesker for unødig risiko, ei heller å legge mer belastning på politiet i en allerede travel førjulstid. Det er uhørt at norske jøder skal kjenne på dette.

Jeg er veldig bekymret for den dramatiske økningen av jødehat vi har sett i Norge de siste årene. Etter 7. oktober har vi sett en urovekkende utvikling. Hele syv av ti norske jøder holder sin religiøse tilhørighet skjult av frykt for negative reaksjoner. «Jøde» brukes fortsatt som et skjellsord, og synagogene i Oslo og Trondheim har strenge sikkerhetstiltak på bakgrunn av trusler fra høyreekstreme og islamister. KrF vil stå opp for de norske jødenes trygghet og sikre målrettede tiltak mot hat og diskriminering.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:35:00]: Regjeringens mål er å gi trygghet for framtiden og muligheter for alle. Det handler om trygg økonomi, trygghet for helse og trygghet for landet. Det handler om at vi alle skal kunne finne vår plass i samfunnet og ha like muligheter for å delta og bli inkludert.

Regjeringens kultur- og likestillingspolitikk skal bygge opp under de grunnleggende verdiene i det norske samfunnet, slik som demokrati, ytringsfrihet, fellesskap og retten til fri livsutfoldelse. Kulturen er en del av vårt felles forsvar. Det er kulturen som gjør oss til hvem vi er. Ja, dypest sett er det kulturen vår vi forsvarer når det handler om å ta vare på landet vårt.

Derfor prioriterer regjeringen kultur og frivillighet også i krevende økonomiske tider. Neste års kultur- og likestillingsbudsjett er på 27,1 mrd. kr. Det er en økning på 1,3 mrd. kr, eller 5,1 pst., fra årets budsjett – på samme måte som denne regjeringen hvert år har sørget for realvekst i kulturbudsjettet.

Bevilgningene over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett favner en bredde av virkemidler og tiltak og er innrettet mot frivillige organisasjoner, kulturinstitusjoner, kunstnere, medievirksomheter og aktører som fremmer arbeidet med likestilling. I budsjettsammenheng snakker vi ofte om enkelttildelinger eller budsjettøkningene, men jeg synes det er vel så viktig å presentere de store linjene.

Frivillig innsats har en uvurderlig betydning for samfunnet vårt og for barn og unges oppvekstsvilkår i nærmiljøet. Regjeringen vil sikre frivillige organisasjoner gode og forutsigbare rammevilkår, slik at alle gis like muligheter til å delta i meningsfulle fritidsaktiviteter. Noe av det første vi gjorde da vi overtok i 2021, var å innfri løftet om full momskompensasjon for frivilligheten. Det har vi fulgt opp i alle årene siden. I neste års budsjett har vi foreslått å bevilge 3,1 mrd. kr til ordningen, som er en fordobling fra Solberg-regjeringens siste budsjettforslag.

Regjeringen vil gjennomføre et kulturløft for hele landet, med særlig satsing på lokal og regional kultur. I 2026 vil nær 6,3 mrd. kr bli fordelt i driftstilskudd til musikk- og scenekunstinstitusjoner og museer i alle landsdeler. I tillegg fordeles ca. 1 mrd. kr i tilskudd til ulike kulturorganisasjoner, kompetansesentre og kunstscener. Blant annet styrker vi nå dansefeltet med 10 mill. kr.

Samlet utgjør disse bevilgningene vår kulturelle infrastruktur, som skal sikre at hele befolkningen har tilgang på kunst og kultur av høy kvalitet.

I budsjettavtalen er det dessuten kommet påplussinger som vil komme ulike kulturtiltak til gode. Jeg er særlig glad for at det er enighet om å styrke det lokale og regionale kulturlivet ytterligere gjennom å øke tilskuddene til regionale kulturfond.

Regjeringen vil verne om ytringsfriheten og legge til rette for et mangfold av redaktørstyrte medier. Polarisering og spredning av desinformasjon kan være en direkte trussel mot demokratiet vårt. Derfor er jeg glad for at vi i dette budsjettet har fått på plass målrettede satsinger som ledd i regjeringens strategi for å styrke den sivile motstandskraften mot desinformasjon.

Deltakelse, trygghet, inkludering og mangfold er en forutsetning for et likestilt og demokratisk samfunn. Jeg er glad for å leve i et land der vi vet å verdsette frie ytringer, og jeg er stolt av å være kultur- og likestillingsminister med ansvar for gode støtteordninger som er innrettet mot det brede mangfoldet i kulturlivet og frivilligheten.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for godt arbeid og særlig berømme de partiene som har forhandlet seg fram til enighet om å gjøre et godt kulturbudsjett enda bedre.

Benjamin Jakobsen (A) [13:46:36]: 280 millioner: Det er antallet timer som legges ned i frivillig arbeid hvert eneste år – i kiosken, på fotballbanen, på sykehjemmet og i nabolaget. Hver eneste dag går tusenvis av mennesker på jobb for andre. Ingen andre land i verden kan vise til noe tilsvarende.

Det var nettopp gjennom dugnad og frivillighet at jeg ble sosialdemokrat. Jeg vokste opp i den lille bygden Follese på Askøy, og store deler av barndommen min ble tilbrakt sammen med mine foreldre på dugnad på den lokale fotballbanen. Rundt middagsbordet snakket vi ikke så mye om politikk, men vi snakket mye om fellesskap og verdien av å stille opp for lokalsamfunnet vårt. Det er nettopp disse verdiene som gjør at jeg står på denne talerstolen i dag.

Frivilligheten stiller opp for oss hver eneste dag. De gjør det uten å forvente noe tilbake, men de trenger samtidig gode rammer, og de rammene skal vi i Arbeiderpartiet sørge for. For femte år på rad fremmer vi et budsjett med full momskompensasjon til frivillige lag og organisasjoner. I 2026 utgjør dette 3 mrd. kr som går rett ut til frivillig sektor. Disse midlene skaper aktivitet og inkludering over hele landet. Dette står i sterk kontrast til da Solberg-regjeringen styrte, som aldri prioriterte full momskompensasjon.

Med Arbeiderpartiet i regjering har det aldri blitt bevilget mer penger til idretten. I 2025 ble det bevilget 4,25 mrd. kr til idrettsformål. Om lag 2,2 mrd. kr gikk til anlegg, noe som har bidratt betydelig til å redusere etterslepet.

Spillemidlene er avgjørende for å holde hjulene i gang i idretten – fra de største klubbene til de minste lagene. Da er det alvorlig at Fremskrittspartiet ønsker å fjerne enerettsmodellen for å åpne opp for utenlandske spillselskaper. Det vil føre til mindre penger til idretten og mer penger rett i lommen på utenlandske eiere. Dette er ikke bare skadelig, men det er direkte uansvarlig – og rett og slett dårlig gjort – overfor dem som hver eneste dag står på for å gi ungene våre et trygt og inkluderende fritidstilbud.

Heldigvis er ikke dette Arbeiderpartiets politikk. I dag la regjeringen frem sin plan for Norge, der vi varsler arbeidet med en ny idrettsmelding. Målet vårt er en idrett som inkluderer flere over hele landet.

Seher Aydar (R) [13:49:40]: Jeg tegnet meg for å snakke om noe helt annet, som jeg synes er oppsiktsvekkende at nesten ingen har snakket om, nemlig likestilling. Hører man på denne debatten, skulle man nesten tro at vi var helt i mål, men det er vi ikke, og jeg synes kanskje det er noe av problemet med denne debatten, at alle sier seg enige. Alle – eller nesten alle – er enige om at kvinner skal ha økonomisk selvstendighet, at vi er imot vold mot kvinner, og at kvinnehelse er viktig, men i realiteten, når vi kommer til debattenes innhold, er det veldig lite tiltak og veldig mye prat. Jeg tror det ville ha vært bedre for disse sakene om vi kunne gått litt mer inn i dem, snakket om hva problematikken er, og hva våre løsninger er, for alle partiene er ikke enige, og vi trenger egentlig ikke å late som.

Problemet er at kvinners hardt tilkjempede rettigheter jevnlig må forsvares mot angrep, og det er ikke riktig, som enkelte påstår, at likestillingen har gått for langt. Det er tvert imot: Kvinner tjener fremdeles mindre enn menn og jobber i større grad ufrivillig deltid i arbeidslivet. Økonomisk selvstendighet er en viktig forutsetning for kvinners frigjøring, og så er det klart at smålige kutt i engangsstønaden og overgangsstønaden vil gå ut over spesielt kvinner som har dårlig råd.

Det andre jeg vil nevne, er kampen mot vold mot kvinner. Det er et folkehelseproblem, og det er et samfunnsproblem, som vi må behandle som det. Det er ikke en privatsak, og da må vi også kunne diskutere det politisk. En av fem kvinner i Norge oppgir å ha blitt voldtatt. Over 150 000 opplever vold i nære relasjoner. Partnerdrap står fortsatt for 25 pst. av alle drap i Norge. I de aller fleste tilfellene har offeret vært i kontakt med hjelpeapparatet uten at det har klart å stanse drapene.

Så kan vi si: Nei, dette er Justisdepartementet, dette er helsedepartementet og dette er dette departementet, men det er ingen som tar helhetlig ansvar, føles det som, og noen må jo gjøre det. I dette bildet er krisesentrene livsviktige.

Det er det samme med kvinnehelse: Ja, det er helse, men det handler om at kvinner som kjønn blir diskriminert, også i helsevesenet, som gjør at det ikke blir stilt riktig diagnose for kvinnespesifikke lidelser og sykdommer. Kvinner opplever ofte at symptomene ikke tas på alvor. Grunnen til at jeg nevner det, er at de er alle en del av det samme samfunnet som vi er i. Det er jo oppsiktsvekkende at det handler om økonomi, at det handler om vold i hjemmet, at det handler om helsen – det handler om alle samfunnets områder. Det betyr at det er en skjevhet her, som vi er nødt til å ta et helhetlig ansvar for.

Helt til slutt vil jeg si at det finnes noen som gjør det, f.eks. kvinneorganisasjoner og andre som driver med likestillingsarbeid, og de organisasjonene er underfinansierte. En viktig del av dette er å støtte opp om kvinneorganisasjoner som jobber hver eneste dag for at man skal se det helhetlige bildet av det samfunnet vi lever i, som dessverre fortsatt ikke er helt likestilt når det gjelder kjønn.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:52:52]: Frivilligheten er en av de sterkeste bærebjelkene i det norske samfunnet. Den skaper fellesskap, tilhørighet og mening i lokalsamfunn over hele landet. For Høyre er ikke frivilligheten et tillegg til velferden; den er egentlig helt avgjørende for velferden. Jeg sier dette også med et personlig utgangspunkt. Jeg har lang erfaring med dugnadsarbeid, både i korps og i idretten, og jeg har sett hvor viktig det er for mange å delta – ikke bare for å steke vafler på fotballcup eller for å organisere loppemarkeder i korpset, men for å møte andre mennesker. For noen er dugnaden kanskje den eneste kontakten de har med andre i løpet av uken, et sted å høre til.

I dag lever veldig mange et liv der stadig mer er selvbetjent, digitalt og automatisert. Vi møter skjermer og automater i stedet for mennesker, og nettopp derfor er de fysiske møteplassene frivilligheten skaper, så utrolig viktige. Vi ser det i alt fra idrettslag og korps til Røde Kors sin besøkstjeneste, som bryter ensomhet for mennesker som ellers ville vært alene. Vi ser det også i Sykehusklovnenes arbeid for barn som er alvorlig syke. Midt i en krevende hverdag skaper de øyeblikk av glede og trygghet og normalitet. Det betyr enormt mye, både for barna og for familiene deres.

For frivilligheten er forutsigbarhet helt avgjørende. De ekstra midlene som kom rett før jul, som en del av nysalderingen, var selvfølgelig for frivilligheten både velkomne og viktige, og mange organisasjoner setter stor pris på dem, men samtidig vet vi at det frivilligheten selv etterspør mest, er stabile og langsiktige rammer. Det er vanskelig å planlegge aktivitet og utvikle tilbud og ta ansvar når midler kommer uventet og med svært kort tidshorisont. Det har Høyre stor respekt for.

Idretten er en helt sentral del av norsk frivillighet. Den favner både bredde og topp og barn og voksne. Bak hver trening står frivillige trenere, foreldre og ildsjeler – frivillighet i praksis hver eneste dag og kveld, hver eneste uke.

Derfor er det helt uakseptabelt at barn, unge og frivilligheten skal lide økonomisk fordi et statlig selskap har brutt regelverket. Norsk Tipping har det siste året fått betydelige bøter, i størrelsesorden rundt 120 mill. kr. Høyre mener at disse bøtene ikke skal tas fra spillemiddelpotten som går til idrett, kultur og frivillighet. Norsk Tipping må rydde opp i egne rekker uten å belaste formålene. Barn og unge, frivillige trenere og lokale idrettslag skal ikke straffes for feil som er begått av Norsk Tippings ledelse. Vi har i mange år tatt til orde for mer ansvarlig drift. Vi har pekt på at det brukes for mye penger på reklame, på konsulenter og på profilering – midler som heller burde gått til formålene.

Morgan Langfeldt (FrP) [13:56:08]: Jeg skal ikke dra dette ut i det lange, men jeg føler at det må svares opp når Arbeiderpartiets representant beskriver en opplevelse av enerettsmodellen som at det vil føre til en rasering av finansiering til idrett og frivillighet. Nei, tvert imot: Med dagens monopolordning forsvinner veldig mye penger ut av landet til store utenlandske spillselskap. Skulle vi innført en lisensordning, ville det kunne bety at mer av disse pengene ville komme idretten og frivilligheten i Norge til gode. Finland, Sverige og Danmark har allerede innført lisensmodeller, med gode resultater. Vi er i en ny tid og vi trenger nye virkemidler.