Even A. Røed (A) [15:49:17] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i saken og for alle som har engasjert seg i både høringsinnspill og diskusjoner underveis. Det er gledelig at det er stor enighet langs de store linjene, selv om det fortsatt er noen diskusjonspunkter. Dette danner et godt grunnlag for videre arbeid med forebygging, skadereduksjon og behandling på rusfeltet.

Helsetjenestene våre er til for dem som har bruk for dem. Målet vårt er at flest mulig skal få den hjelpen de trenger. Skal vi få til det, er vi helt avhengige av de folkene som jobber i tjenestene våre.

På rusfeltet er bred kompetanse avgjørende. Sosiale helseforskjeller rammer mennesker med rusmiddelavhengighet, og helsefaglig kompetanse er viktig for denne gruppa. Det er viktig at de har samme tilgang på helsetjenester som andre grupper i samfunnet.

Samtidig må vi være varsomme med å fortrenge den sosialfaglige kompetansen, som tradisjonelt har vært i front, og som skal fortsette å være det. Rusmiddelavhengighet er ikke bare en fysisk sykdom, men innebærer også sosiale utfordringer som brutte relasjoner, gjeldsproblemer og manglende arbeid og aktivitet. Skal vi hjelpe, må vi bruke en bredde av kompetanse, hvor sosialfaglig kompetanse er like viktig som helsefaglig kompetanse, også i framtida.

Vi må forebygge bedre. Det aller beste, både for den enkelte og for samfunnet som en helhet, er at ingen havner i problematisk rusbruk. Hele den norske samfunnsmodellen er bygd for å forebygge, små forskjeller mellom folk, en barnehage og en skole som gir folk muligheten til å lykkes, en helsetjeneste som hjelper når vi trenger det, og sosialtjenester som gir oss trygghet og en vei tilbake til arbeidslivet når vi trenger det.

Velferdsstatens funksjon er vår viktigste forebyggende innsats. Den samlede forebyggende innsatsen fra hele fellesskapet er det som teller. Det er ikke sektor for sektor som gir resultater, men den totale innsatsen fra helsetjenestene, ungdomsklubbene, skolene, rådgivende enheter, utekontakter og politi. Alle må ha det samme målet om å forebygge og hjelpe.

All denne innsatsen skal være kunnskapsbasert. Da må vi alle sette oss inn i hva som har effekt og ikke. Det kommer til å kreve mye av oss også i tida som kommer.

Vi peker på et nasjonalt program. Det må utvikles basert på kunnskap, og det må videreutvikles basert på kunnskap vi får underveis.

Vi har over lengre tid sett at overdosetallene har økt. Vi vet at problematisk rusbruk fører meg seg mange farer som kan gi stor potensiell skade. Vi kan velge å si at dette er ulovlig, og at det ikke er samfunnets rolle å forsøke å redusere skadene. Det er jeg sterkt uenig i. I tillegg til å forebygge og behandle er det også vår oppgave å redusere skader. Det handler om å skape trygge rammer. Vi vet at skittent brukerutstyr, urene omgivelser og manglende tilsyn er en stor fare. Derfor bør vi ha flere brukerrom enn i dag.

Derfor er det både viktig og riktig at det varsles en gjennomgang av regelverket. Jeg synes også det er veldig bra at et flertall i komiteen ønsker å ta med seg forslaget fra Foreningen for human ruspolitikk om en brukerromsfunksjonsforskrift, slik at det åpnes for å etablere brukerromsfunksjoner også på steder som ikke har fulle og hele fasiliteter. Det vil gi mulighet for trygge omgivelser i større deler av landet.

Vi vet at overdosetallene har økt. Derfor vil vi få på plass en handlingsplan mot overdoser som jevnlig oppdateres såkalt dynamisk. Situasjonen kan endre seg oftere, og vi ser at den også endrer seg oftere enn før. Vi vil styrke tilgangen til motgift mot opioidoverdose, nalokson, og vi vil se på om apotekene i større grad kan være en del av den innsatsen for å gjøre det tilgjengelig for flere.

Jeg er veldig stolt av at vi nå åpner for å prøve ut rusmiddelanalysetjenester. Det vil redusere farene ved at stoff er forurenset, at det er et annet stoff enn det man tror, eller et som er sterkere enn antatt. Dette er viktig for å redusere skader.

I tillegg er det viktig at vi fortsetter arbeidet vi har med substitusjonsbehandling, som vi ser har hatt stor effekt på en gruppe som i liten grad klarer å nyttiggjøre seg andre tilbud – mer stabilitet, mindre kriminalitet og mer verdighet. Jeg er ekstra glad for at et flertall i komiteen har understreket at det ikke er noen politiske hindringer for å utvide substitusjonsbehandlingen til nye medikamenter der det er faglige grunner for det. Det er et veldig viktig signal.

Innenfor rusbehandling er det mye vi vet, og så er en del vi trenger mer kunnskap om. Derfor har vi lagt to spor framover på behandling. Det vi vet mye om, kan vi iverksette tiltak på. Vi vet at kapasiteten i TSB – tverrfaglig spesialisert rusbehandling – er viktig og må styrkes, at vi trenger behandling for voldsutsatte kvinner, og at tilgangen til fastlegene må forbedres. Barnevern og helse må samarbeide bedre, og det er spennende arbeid i gang når det gjelder integrert ettervern i Helse sør-øst.

Vi har også behov for mer kunnskap. Derfor setter vi ned en bred utredning der vi ser på de utfordringene vi har foran oss både når det gjelder samhandling, faglig uenighet og for å samle oss om en lik faglig forståelse.

Rusfeltet får en ny retning i dag, med bedre kunnskapsbasert forebygging, økt satsing på skadeforebygging og en forbedret rusbehandling. Så skal vi ikke hvile med det, for rusfeltet er alltid i bevegelse, og vi skal bidra til at dette fortsetter til det beste for både folk og samfunn.

Sandra Bruflot (H) [15:54:34]: Først vil jeg si at det er mye bra i meldingen om forebygging og behandling. Høyre har helt fra starten av vært opptatt av å være konstruktive og finne løsninger som står seg over tid, og i denne delen av reformen er det mye vi er enige om, men det er også noen svakheter.

Det er ikke en forpliktende finansiering av tiltakene. Det pekes på opptrappingsplanen for psykisk helse uten at det er egne midler til forebyggingsreformen. Det er fortsatt for mye som skal vurderes og utredes. Det er bra at det f.eks. omsider settes ned et utvalg som skal se på hva som er god rusbehandling, men vi er utålmodige, spesielt fordi det skjer mye på rusfeltet nå, og kommunene er i mange tilfeller ikke i stand til å oppfylle de forpliktelsene de allerede har overfor innbyggere som sliter med rus.

Det er ikke mange dagene siden Riksrevisjonen kom med kritikk av måten pasienter med både rusutfordringer og psykiske lidelser blir møtt på. Som med veldig mye annet på rusfeltet er vi bekymret for gapet mellom rettigheter og hvordan vi håper og tror at folk med rusmiddelproblemer skal bli møtt og hjulpet, og hva som faktisk skjer i møte med helsetjenestene, det kommunale hjelpeapparatet og politiet. Samtidig som det vedtas mange gode intensjoner og mål, legges det ned flere hundre døgnplasser. Og mens vi har denne debatten, er det etter hvert klart for enda et søksmål i kjølvannet av anbudet til Norges største helseforetak, etter lang, lang tid med rot i anbudet om tjenestene til noen av de mest sårbare pasientene vi har. Det burde egentlig ikke gå an. Kontrasten til denne stortingsmeldingen er stor.

Fra Høyres side er vi fornøyd med at regjeringen må følge opp en del anmodningsvedtak fra Stortinget. Vi vet at unge mennesker med rusmiddelproblemer har fått avslag i psykisk helsevern. Sånn skal det ikke lenger være. Det må være nok tverrfaglige behandlingsplasser i alle helseregioner. Vi må oppdatere retningslinjene for ADHD-utredning og rusbruk. Vi vet at det har vært strengt, og for strengt, noe som kan virke fullstendig mot sin hensikt for folk som burde få ADHD-utredning. Barn som pårørende må få dekket reiseutgifter, vi må sette inn en større innsats for å nå dem med hepatitt-C og mye, mye mer.

Så skulle jeg ønske at det også var tverrpolitisk enighet rundt en del av de skadeforebyggende tiltakene. Jeg så at helseministeren var ute i dag og sendte på høring forslag om brukerrom og rusmiddelanalysetjenester. Som han sier, er det kontroversielt, men det er viktig. Spørsmål om hvilket signal vi sender, er ofte det som hindrer oss fra å drive med skadeforebygging og kunnskapsbaserte tilbud til dem som trenger det. Da forsøket med heroinassistert behandling ble startet, var det et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk. Forsøket gjør at mennesker som er avhengige av heroin, kan bruke dagene sine på noe annet enn bare å jage etter penger for å få råd til det som er medisinen deres.

Vi skulle ønske at også bruker- og pårørendeperspektivet ble med når tiltakene i meldingen skal settes i gang. I denne delen av rusreformen er vi visst skjønt enige om at mennesker med rusmiddelproblemer har blitt møtt med stigma, forskjellsbehandling og manglende tilgang på likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det er stor enighet i komiteen om at forebygging må være kunnskapsbasert, og overfor unge presiseres det også at den må være tillitsbasert. Trygge oppvekstmiljøer blir trukket fram som noe av det viktigste for å forebygge rusavhengighet.

Det bringer meg over til den største mangelen ved denne meldingen. Det er en halv reform. Om en måneds tid vet vi hele fasiten. Da vet vi hva regjeringen legger fram i justisdelen av rusreformen. Bekymringen er at tiltak og ambisjoner i denne delen slås i hjel av straffepolitikken som fortsatt skal føres. Vi vet en hel del om hva straff og trusler om straff gjør, og at det dytter mange lenger unna hjelpeapparatet. Når regjeringen sier at rusavhengige skal slippe straff, sier man også til ganske mange at «sorry, du må bli sykere, du må bli mer avhengig, du må få livet ditt mer ødelagt før du skal få hjelp fra oss, og før det skal du straffes». Vi vet hvordan straff rammer sosialt skjevt, og for alt vi vet, har regjeringen tenkt å fortsette med det. Fasiten kommer senere.

Det er også et poeng at når vi ikke vet hva politiet skal kunne gjøre – skal de f.eks. henvise flere til de kommunale rusenhetene? – kan vi heller ikke i denne delen sier noe om hva slags tilbud de skal møte der, som kunne vært innenfor helse eller sosialfaglig oppfølging. Vi vet lite om hva vi bør gjøre for å kompensere i denne delen av meldingen.

Som tidligere sagt er det mye bra her, men meldingen er ikke godt nok finansiert. Det er fremdeles et stort gap mellom vedtak fra denne salen og hva folk opplever der ute. Ikke minst: Snart kommer del to av forebyggings- og behandlingsreformen, der vi mest sannsynlig er tilbake til en straffepolitikk som ikke virker, og som tvert imot kommer til å gjøre at vi fortsatt diskriminerer og forskjellsbehandler.

Sandra Bruflot (H) [15:59:45]: Det ønsker representanten gjerne å gjøre.

Kjersti Toppe (Sp) [16:00:09]: Førebyggings- og behandlingsreforma for rusfeltet er ei veldig viktig melding. Rusførebygging skjer på mange felt og i stor grad utanfor helsesektoren, med ein god familie- og oppvekstpolitikk gjennom reduksjon av familiefattigdom, gjennom opptrappingsplanen mot vald og overgrep mot barn og vald i nære relasjonar, gjennom folkehelsepolitikken og gjennom ein opptrappingsplan for psykisk helse, og vidare kulturpolitikk, områdesatsingar med meir.

Eg er glad for at det i denne meldinga er eit mål om at ingen barn og unge begynner med narkotika. Det vert knytt opp mot FNs barnekonvensjon, artikkel 33, der det står at alle barn skal beskyttast mot ulovleg bruk, sal og produksjon av narkotiske stoff. Når Stortinget i tobakksstrategien seier at det er ein ambisjon om at barn fødde etter 2010 skal verta tobakksfrie, må vi kunna seia det same om narkotika.

Senterpartiet er òg glade for det tydelege målet rusreforma har om, i tråd med alkohollova, i størst mogleg utstrekning å avgrensa forbruket av alkoholhaldige drikkevarer i samfunnet, noko som gjer stor skade. Vi støttar dei seks innsatsområda i førebyggings- og behandlingsreforma. Vi treng å endra regelverk og organisering. Det skal førast ein helsepolitikk der rusmiddellidingar prinsipielt vert betrakta og behandla på same måte som andre lidingar. Det skulle berre mangla.

Fritak for eigendel hos fastlege for pasientar med rusmiddellidingar, årskontroll hos fastlege og ei utgreiing av nærklinikkar er alle gode tiltak, og ein handlingsplan for å motverka stigmatisering er også viktig. Det same er ein ikkje tidsavgrensa handlingsplan for å førebyggja overdosar av ulovlege rusmiddel, avhengigheitsskapande legemiddel og alkohol.

Senterpartiet har store forventningar til det nasjonale rusmiddelførebyggjande programmet for barn og unge. Ein annan ting som eg ønskjer å ta fram, er korleis meldinga fokuserer på brukar-, pasient- og pårørandeperspektivet i tenestetilbodet til personar med rusmiddelproblem, og vi må spesielt vareta barn som pårørande.

For å nå dei ruspolitiske måla er det nødvendig med både etterspurnads- og tilgjengelegheitsreduserande tiltak. Eg vil ta fram politiet si trusselvurdering som vart lagd fram i førre veke. Narkotikanettverk er sentrale for utviklinga av organisert kriminalitet i Noreg. Politiet seier at sal av narkotika i aukande grad har flytta seg frå vanskeleg tilgjengelege tenester på det mørke nettet til allment tilgjengelege kommunikasjonsplattformer som Snapchat, Telegram og Signal. Politiet meiner at det er like enkelt å kjøpa narkotika som å kjøpa ei vanleg vare på nettet, og unge fortel at det er enklare å kjøpa narkotika enn tobakk og alkohol. Samtidig ser vi auka rekruttering av barn og unge inn i kriminelle miljø. Regjeringa har varsla ei stortingsmelding om trygg digital oppvekst, og eg forventar at dette vert eit viktig tema i den, for barn må beskyttast mot narkotikasal på nett.

Eit viktig prinsipp i rusreforma er at retten til helse gjeld òg for personar med rusmiddelproblem, og her står det att eit stort arbeid. Personar med rusmiddelproblem har framleis dårlegare leveutsikter enn andre. Helsegapet er veldig stort, og det må vi klara å tetta. Difor har Senterpartiet bl.a. òg støtta forslag i innstillinga om tiltak for å oppdaga pasientar med hepatitt C, for å følgja dei opp vidare. Difor er det òg viktig å gi pasientar med ROP-lidingar eit betre tilbod, der det òg har kome sterk kritikk frå Riksrevisjonen nettopp.

Førebygging startar ofte altfor seint. Vi veit at dei tusen første dagane er svært viktige for dei vidare utsiktene til barnet. Det må òg gjelda i denne saka. Vi har vurdert at vi vil stemma for forslag nr. 7 i innstillinga, som vi ikkje var med i frå komiteen, om tiltak for å førebyggja og redusera risikoen for at barn vert fødde med skade på grunn av rus- og alkoholbruken til mora.

Til slutt vil eg ta opp rammevilkåra til dei ideelle tilbydarane på rusfeltet. Senterpartiet meiner at det er svært viktig med eigne anbodsrundar for å sikra konkurranse på like vilkår, og at ein greier ut alternativ til dei kortsiktige anboda som vert praktiserte i dag, gjerne i form av langsiktige avtalar baserte på kvalitet. Vi må ta vare på dei fagmiljøa vi har på rusfeltet, og gi dei gode og føreseielege rammevilkår òg i fortsetjinga.

Med det vil eg ta opp dei forslaga Senterpartiet er med på.

Bård Hoksrud (FrP) [16:05:28]: Den 25. oktober i fjor la regjeringen endelig fram sin stortingsmelding om forebyggings- og behandlingsreformen. Dette er en viktig sak for et felt som omtrent har stått på vent siden Solberg-regjeringen la fram sin reform, noe som har skapt mye usikkerhet for politiet, pårørende og rusavhengige. Med den forhistorien synes jeg det er utrolig synd at Arbeiderpartiet og Senterpartiet bare la fram halve reformen og nok en gang utsatte resten. Den delen av reformen som skal definere hva som er ulovlig og hvordan politiet og andre skal følge opp bruk og besittelse av rusmidler, har vi fortsatt ikke sett snurten av. Jeg må si jeg synes det er svært krevende at Stortinget ikke får mulighet til å se disse tingene i sammenheng.

Jeg er sikker på at de aller fleste kan være enige om veldig mye av det som står i denne stortingsmeldingen, både når det gjelder hvordan vi skal bli bedre til å behandle personer med rusmiddelavhengighet slik at de får hjelp når de trenger det, og når det gjelder hvordan vi kan bli bedre til å forebygge at folk havner der. Det er likevel viktig å understreke det viktige forebyggende arbeidet som gjøres av politiet, kommunene og frivilligheten hver eneste dag, og den forebyggende effekten lovverket har.

Noe spesielt synes jeg likevel det er at omtrent samtidig som regjeringen la fram meldingen og vi skulle se framover og sikre et bedre tilbud, ferdigstilles et anbud i Helse sør-øst hvor det blir lagt opp til over 100 færre døgnplasser og kutt i lengden på behandlingstilbudene – uten at statsråden til dags dato har klart å dokumentere at dette er faglig fornuftig eller bra for den enkelte brukeren. Det er sånt jeg ser på som en vanvittig arroganse fra statsråden.

For meg er det også komplett uforståelig at man legger ned mange plasser samtidig som vi vet at det er mange der ute som sårt trenger hjelp og behandling, men som dessverre ikke får det. Vi vet at dette ikke er enden på visa i Helse sør-øst, for først blir det søksmål hvor helseforetakene taper, og nå skal de inn i et nytt søksmål til. Dette skjer samtidig som det har kommet flere interne varsler, bl.a. på administrerende direktør og om anbudsprosessen, som også skal behandles. Hvis regjeringen faktisk mener alvor med at vi skal ha gode tilbud til rusavhengige, må man inn og rydde opp i Helse sør-øst, slik at vi aldri ser anbudsprosesser som dette igjen. Det holder ikke å si at de som først har skapt rotet, skal fikse det selv.

Når det er sagt, er det mange gode tiltak og ambisjoner i denne meldingen, og den har blitt bedre i løpet av komitébehandlingen. Jeg er glad for at de andre partiene blir med oss i Fremskrittspartiet på bedre å benytte apotekene for å gjøre bl.a. nalokson mer tilgjengelig i hele landet for personer med risiko for opioidoverdose. Vi har altfor mange overdoser i Norge, og vi tror dette kan bidra til at flere faktisk kan overleve. Kameratredningsprosjektet, som har gitt ut gratis nalokson, har vært vellykket, men når det kun er 15 utleveringssteder nord for Trondheim, tror vi at apotekene – med dyktige farmasøyter som finnes overalt – vil være en viktig bidragsyter inn i dette viktige arbeidet.

Jeg synes likevel det er synd at flertallspartiene ikke vil gjeninnføre fritt behandlingsvalg innenfor rus og psykiatri. Vi vet at dette er et felt hvor et persontilpasset tilbud er viktig. Ikke alle behandlingsmåter passer for alle. Derfor er et fritt valg viktig for denne gruppen også. Den indre motivasjonen til å bli rusfri er tross alt viktigst. Det var en suksess, og nå som Senterpartiet igjen er fri til å gjøre det de mener er rett, skulle jeg ønske de ble med på å gjeninnføre den suksessen.

Midt oppi dette kom det en knusende undersøkelse fra Riksrevisjonen om helse- og velferdstjenester til personer med samtidig rusmiddellidelse og psykisk lidelse, som peker på både mangel på boliger og at personer ikke får det helhetlige helsetilbudet de har behov for, verken fra kommunene eller fra spesialisthelsetjenesten. Mangel på meningsfulle aktiviteter m.m. er slått klart og tydelig fast i Riksrevisjonens knusende rapport.

Vi trenger flere behandlingstilbud med større variasjon, ikke færre. Vi trenger flere døgnplasser, ikke færre, som i Helse sør-øst og andre steder. Vi vet at hvis man skal bli rusfri, handler det om å få hjelp raskt når man er motivert til å motta den hjelpen. Jeg håper vi nå kan gi mer trygghet og omsorg til både pårørende og rusavhengige, men det forutsetter at regjeringen følger opp med både midler og en opprydding av anbudsprosessene i helseforetakene.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Marian Hussein (SV) [16:10:28]: Den politikken som har vært ført på rusfeltet, har vært feilslått over lang tid. Personer som har rusutfordringer, har blitt stigmatisert og straffeforfulgt. Det er egentlig ganske absurd å høre på foregående taler, som mente at politiet var en god forebyggende enhet, for dette er personer som er noen av de aller mest utsatte i samfunnet, og de har i altfor lang tid måttet bære skylden og skammen for sin egen rusavhengighet.

SV mener at rusmiddelavhengighet skal møtes med hjelp og ikke straff. Politiet er ikke riktig instans. Det er helsevesenet som bør være førsteinstansen. Rusproblem er i all hovedsak også et helseproblem for den det rammer. Tiden er overmoden for å slutte å straffe dem som trenger samfunnet og hjelpen aller mest. Forskning har vist at det ikke er noen sammenheng mellom endringer i den strafferettslige reguleringen av narkotika og forekomsten av narkotikabruk. Det finnes heller ingen empiri som viser at opphevelsen av straffeansvar i seg selv vil føre til økt narkotikabruk.

Som andre har tatt opp, vil også jeg understreke at det er problematisk at regjeringen har valgt å splitte forslaget til forebyggings- og behandlingsreform i to deler, med en helsedel og en justisdel, for det er viktig at Stortinget kjenner til justisdelen til når vi behandler helsedelen, men sånn har det altså blitt.

Vi i SV er opptatt av at rusreformen skal ha et forebyggende og skadereduserende perspektiv med en effektiv og human ruspolitikk. Det er viktig for oss at vi har gode og effektive forebyggingstiltak for å redusere narkotikabruken. Da er det særlig viktig at det er tiltak rettet mot barn og unge. Ingen får noe bedre liv av å bli straffet på toppen av mange andre utfordringer, og straff står veldig ofte i veien for oppfølging av ungdom og utsatte grupper. Ungdom kan vegre seg for å søke hjelp hos voksenpersoner i frykt for konsekvenser av eventuelle lovbrudd. Dette er ungdom som har opplevd å bli straffet gang på gang, enten fordi de ikke har passet inn i skolens systemer, eller fordi de ikke alltid har de viktige voksenpersonene rundt seg.

Overordnet stiller vi i SV oss bak Rusfeltets hovedorganisasjons beskrivelse av regjeringens forslag til rusreform. De mener at

«regjeringens intensjoner innenfor helse- og sosialsporet er gode. Men for å låne ordene til Norsk psykologforening; regjeringen treffer planken, men tar ikke sats. Det er vanskelig å være uenig med mye av det regjeringens beskrivelse og tiltakene i meldingen. Men vi opplever at det i liten grad ligger tilstrekkelig forpliktelse i dokumentet. For mange av tiltakene har formuleringer som sier vurdere, utrede og arbeide for.»

Det hadde virkelig vært noe om man stemte for noen av de forslagene vi har foreslått. Istedenfor å utrede kan vi faktisk innføre noe av dette.

Vi er veldig glad for at regjeringen, som en del av denne meldingen, ønsker å vurdere å forskriftsfeste rett til refusjon av reiseutgifter for barn som pårørende. Jeg håper at regjeringspartiene gjennomfører dette og ikke trenger å vurdere det, for vi vet at det å ha pårørende rundt seg når man er til behandling, er viktig for det å kunne stå i disse behandlingene over tid.

Vi i SV mener også det er viktig at regjeringen i de kommende statsbudsjettene prioriterer å styrke kommuneøkonomien. Vi ser at veldig mange kommuner har utfordringer knyttet til å skaffe både riktig helsepersonell og bygge opp gode botilbud. Samtidig har staten en annen utfordring som jeg er nødt til å komme tilbake til, for jeg ser at jeg er tom for tid. Jeg tar opp de forslagene SV er en del av.

Seher Aydar (R) [16:15:50]: Dagens ruspolitikk lykkes ikke i å hjelpe folk som trenger det. Overdosedødsfallene er rekordhøye, og mennesker med rusavhengighet har blitt stigmatisert og straffeforfulgt i altfor lang tid. Men tiden der rusmiddelavhengige blir møtt med straff, må være over, for det er bare hjelp som hjelper. Straff står i veien for oppfølging av ungdom og utsatte grupper. Ungdom kan vegre seg for å søke hjelp hos voksenpersoner i frykt for konsekvensene av eventuelle lovbrudd. Stigmatiseringen og klassejustisen rundt rusavhengighet må fjernes. For er det tilfeldig at det er flere på østkanten i Oslo som blir straffet, enn på vestkanten? Det er jo ikke fordi problemene er størst der, det er fordi straff blir brukt for å straffe fattige folk, østkantens ungdommer og folk som egentlig trenger helsehjelp og sosial støtte.

Norge trenger en rusreform, en ekte rusreform, som tar for seg alt fra forebygging til behandling, ikke Del I, ikke Del II, som kommer hver for seg, men en helhetlig rusreform. Forebygging handler om et godt og inkluderende samfunn, og vi må se på det som et helse- og sosialproblem, ikke kriminalitetsproblem, for de viktigste virkemidlene ligger utenfor fengslene og politiets ansvarsområde. Barn og ungdom må møtes med hjelp og forebyggende ungdomsarbeid, og da hjelper det heller ikke at det er kutt på kutt i ungdomstilbud, og at kommunene blir nødt til å kutte i velferdstilbud. Det går ut over det forebyggende arbeidet. Økonomien må komme på plass. Trygge og langvarige relasjoner tilrettelegger også for tilhørighet i samfunnet. Små sosiale forskjeller og ikke minst god folkehelse og arbeid og utdanning er alt sammen en del av det forebyggende arbeidet. Dette er faktorer som er viktige.

Rusfeltet må romme alt fra forebygging til ettervern, men det må også legges til grunn at rusavhengige er forskjellige, og at avhengighet kan være sammensatt. Noen ganger synes jeg det høres ut som at det er et ganske enkelt problem, at hvis du bare sender politiet på folk, slutter de å bruke rusmidler. Det er ikke helt sånn det funker. Alle hindre for tilgang til helsehjelp må fjernes. Et av de hindrene som vi kjenner til, er økonomi. Det er derfor Rødt hvert år foreslår å redusere egenandeler for absolutt alle, og vi mener også at ruspasienter skal få unntak fra egenandelene i helsevesenet. Det mener Legeforeningen og flere med oss. Ikke minst må behandlingstilbudet til personer med rusproblemer styrkes kraftig, både i spesialhelsetjenesten og når det gjelder kommunal oppfølging. Det er behovene og ikke kortsiktige økonomiske gevinster på sykehusbudsjettene som må legges til grunn. Vi trenger flere døgnplasser, ikke færre. Den anbudsrunden som er i Helse sør-øst, har ikke bare skapt utrygghet, men peker også etter min mening i helt feil retning når det gjelder hvor vi skal med rusbehandling.

For oss i Rødt er det viktig at hver eneste krone som er bevilget til rusbehandling, går til rusbehandling. Fellesskapets ressurser skal ikke havne i private lommer. Derfor mener vi at det skal være det offentlige og de ideelle som driver alle tilbud innen rus. Kommersielle profittmotiver har ingenting å gjøre i det som skal være et tillitsbasert møte mellom folk. Og la det være klart: Ansatte gjør en god jobb, uansett hvor de jobber, men at eieren skal ta penger fra rusbehandling for å putte det i egen lomme, kan ikke vi godta. Det er de ideelle som har sørget for å bygge opp sterke og solide fagmiljøer, og ikke de kommersielle. Vi kan ikke la kommersielle aktører med økonomiske muskler konkurrere ut ideelle ildsjeler, sånn som det legges opp til i Helse sør-øst. Det må også tas mer ansvar for å bygge opp tilbud over hele landet.

Det finnes flere overdosereduserende tiltak, bl.a. brukerrom og rusmiddelanalyse. Disse bør styrkes, både med nasjonal rusmiddelanalysetjeneste og brukerrom i flere byer. En måte å sikre tilbudet på flere steder er å endre brukerromsforskriften, som vi ønsker velkommen. Det må være funksjonen og hjelpen som er viktigst.

Jeg vil avslutte med å si at det er et viktig prinsipp som må ligge til grunn, og det er at folk kan ha ulike utfordringer, liv og utgangspunkt. I en velferdsstat skal alle være sikre på at fellesskapet stiller opp for dem uansett, og at det først og fremst er det som må ligge til grunn når vi lager denne planen.

Alfred Jens Bjørlo (V) [16:21:03]: Det er bra at regjeringa anerkjenner behovet for endringar i ruspolitikken, og det er bra at regjeringa har løfta førebygging, skadereduksjon og behandling, men det er ikkje til å stikke under stolen at det er skuffande og utilfredsstillande for Venstre at vi igjen får ein ruspolitikk som er delt opp i bitar, der helse og justis ikkje blir sett i samanheng. Den rusreforma som Venstre var med på å utarbeide og leggje fram i regjeringa Solberg, var heilskapleg, nettopp fordi rusavhengigheit er både eit helsepolitisk og eit justispolitisk spørsmål. Når dagens regjering vel å dele det opp, viser det manglande politisk vilje til å ta tak i det reelle problemet: at vi framleis straffar menneske for bruk og innehaving av rusmiddel.

Vi i Venstre er særleg opptekne av at rusfeltet må styrast av kunnskap og helsepolitiske vurderingar. Denne reforma anerkjenner at vi må styrkje helsetilbodet, men det hjelper berre til ein viss grad, viss vi samstundes opprettheld eit strafferegime som hindrar folk frå å oppsøkje hjelp. Korleis kan vi tru at vi verkeleg set helsa i sentrum når justispolitikken framleis skapar frykt og stigma?

La oss sjå på realitetane. Dei siste åra har vi sett kutt i behandlingstilbod, lågterskeltilbod som slit med finansiering, og ei overdosekrise som framleis ikkje er under kontroll. Det hjelper lite med fine ord om førebygging og verdigheit dersom regjeringa ikkje samstundes sikrar at folk faktisk får den hjelpa dei treng, når dei treng det.

Det er eit paradoks at regjeringa snakkar varmt om ei ny retning i ruspolitikken samstundes som departementa ikkje klarar å samordne seg internt. At vi framleis ventar på justisdelen av reforma, viser at regjeringa anten ikkje tør, ikkje vil eller ikkje maktar å ta eit heilskapleg oppgjer med ein utdatert straffepolitikk, som dei også har varsla at neppe vil bli noko betre i del to av denne såkalla reforma.

Regjeringa kallar denne meldinga ei reform for tryggleik, fellesskap og verdigheit. Det er gode ord. Ingen skal måtte leve i frykt for å be om hjelp. Ingen skal måtte bli avvist når dei treng behandling. Ingen skal måtte miste livet fordi systemet sviktar. Likevel ser vi at regjeringa ikkje klarer å leve opp til sine eigne ideal. Så lenge vi enno straffar menneske for rusbruk, undergrev vi både tryggleiken og verdigheita dei seier dei vil ivareta.

Venstre anerkjenner samstundes at det finst element i denne meldinga som er bra. Vi støttar ønsket om å styrkje skadereduserande tiltak. Vi treng fleire lågterskeltilbod, auka tilgang på sprøyterom og tryggare måtar for å hjelpe folk der dei er. Venstre støttar også at behandlingsapparatet skal styrkjast, særleg innanfor tverrfagleg spesialisert rusbehandling. For lenge har vi sett kutt i tilbod, institusjonar som blir lagde ned, og pasientar som blir kasteballar i systemet. Det er riktig og viktig at dette no skal prioriterast høgare. Så får vi inderleg håpe det også skjer. Difor stemmer Venstre for tiltak som faktisk gjev betre helsehjelp. Vi støttar styrking av behandlingskapasiteten og betre oppfølging etter fullført behandling, slik at folk ikkje fell mellom to stolar. Det er positivt at meldinga legg vekt på brukarmedverknad og lågterskelhelseteneste, noko vi veit reddar liv. Ruspolitikken må vere tilpassa dei det gjeld; det må ikkje vere eit rigid system som sviktar når folk treng det mest.

Seint i fjor kom det ut ei oppdatert utgåve av boka til Lars Sandås, Narkoatlas – Oslo. Den boka er ei vond påminning, men ei bok som er verdt å lese, om korleis vi i snart 60 år har prøvd å løyse problemet med den opne russcena her i hovudstaden, som i periodar har vore blant Europas største, med å flytte rundt på det. Rushistoria i Oslo og i Noreg kan teiknast i kart. Vi har prøvd å løyse det, ikkje med å endre politikk, men med å flytte rundt fysisk på det, frå gate til gate. Sånn kan vi ikkje halde på lenger. Vi er nøydde til å ha ein ny politikk. Vi i Venstre vil fortsetje å kjempe for ei heilskapleg rusreform – ei reform som ikkje berre lindrar symptoma, men som faktisk løyser problemet. Vi må hjelpe heller enn å straffe.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [16:26:21]: Fire år etter at den originale rusreforma vart stemd ned i denne salen, står me her no og diskuterer ruspolitikk som ligg fleire tiår bak den politikken som opphavleg blei lagd fram. Det er faktisk både flautt og trist, synest eg, å stå her i dag og diskutera forslag som ikkje faktisk gjev større verdigheit for rusavhengige, og som ikkje faktisk gjev hjelp og støtte til rusbrukarar som treng det.

Stortinget hadde ei reell moglegheit til å gjera ei skikkeleg endring i 2021, men denne stortingsperioden har vorte kasta bort. Samtidig held rusavhengigheit fram med å vera eit enormt problem i samfunnet, og stadig nye og farlege stoff hamnar i omløp. Stadig nye barndomar vert øydelagde av rus, og stadig fleire med psykiske sjukdomar fell mellom stolar og sjølvmedisinerer seg inn i farleg rusmisbruk og sjukdom.

La det ikkje vera nokon tvil: Sjølv om regjeringa har valt å kopiera namnet rusreform, er ikkje dette på nokon måte ei reform. Straffelinja, stigmaet og utanforskapet som dagens politikk medfører, vert vidareført. Det er ingen nemneverdige lovmessige endringar, ingen betydelege midlar som vert lagde på bordet, og meldinga frå regjeringa ber preg av å vera ein utgreiingsbonanza med mål om å trenera reell handling, meir enn ei melding som tek situasjonen for norske rusavhengige og rusbrukarar på alvor.

Ingen som slit med tung avhengigheit, gjer det for moro skuld. Ingen får det betre av å verta oversette, ingen vert motiverte til å ta tak i eigen situasjon av å stå i ein endelaus kø, og ingen vert friskare av å verta kriminaliserte. Det er berre hjelp som hjelper.

Om me ser til andre land, ser me at det er fullt mogleg med ei anna utvikling. Tyskland har f.eks. forstått at det er meiningslaust å stå i stampe med ein avkriminaliseringsdebatt der det ikkje vert gjort noko for å regulera og fjerna den kriminelle marknaden. Difor har dei legalisert cannabis, noko stadig fleire land kjem til å gjera.

Ruspolitikk handlar ikkje om oss og dei. Rus er eit samfunnsomfattande problem, og det er knapt nokon av oss som ikkje synest rusmiddel er vanskeleg å forhalda seg til. Det finst knapt ein nordmann som ikkje har rusavhengigheit tett på gjennom nær familie, venekretsen eller seg sjølv. Alle folka våre som slit, fortener hjelp, uansett om ein bur på austkanten i Oslo, på beste vestkant eller i indre Sogn.

Å ikkje få hjelp i tide øydelegg liv, det forkortar liv, det tek liv, og me har ingen fleire å mista. I dag vert det lagd ned behandlingstilbod i heile landet, og det er knapt mogleg å få hjelp for rusproblema sine når ein faktisk treng det. Om du som rusavhengig faktisk klarer å koma deg til fastlegen, innsjå at du treng hjelp, be om den hjelpa, kva skjer då? Du må venta vekevis, månadsvis, i kø. Korleis i holaste kan ein forventa at du som rusavhengig skal klara å vera like sterk og klar for å ta imot den hjelpa den tilfeldige dagen i framtida du skulle få eit tilbod? Alle skjønar at dette systemet ikkje funkar.

Denne perioden har òg bore preg av enormt uføreseielege vilkår for mange tenestetilbydarar i russektoren. Regjeringa har behandla særleg den ideelle sektoren på ein slett måte, og viktige fagmiljø har vorte bygde ned fordi me har ei vinglete regjering utan nokon tydelege visjonar. Det som likevel bekymrar meg mest med utviklinga i Noreg dei siste åra, er syna til dei andre partia. Høgre, som torde å gå inn for den nye ruspolitikken, har fjerna rusreform frå sitt nye programutkast. Dei siste fire åra har dei vore langt mindre tydelege enn dei var i regjering. Arbeidarpartiet tør ikkje ta nokon reelle val i frykt for å opprøra enkelte delar av partiet sitt. Senterpartiet og Framstegspartiet kjempar om å vera hardast i klypa og mest fordomsfulle, i håp om å innhenta nokre populiststemmer. Dei som må lida for dette kappløpet mot botnen, er nokre av dei aller mest sårbare folka i samfunnet.

Eg kan varsla her og no om at me i Miljøpartiet Dei Grøne nektar å delta i eit sånt uverdig kappløp. Der andre vil nedprioritera dei svakaste i samfunnet til fordel for alt frå kulturkrig til skattekutt for dei rikaste, kjem me til å stå støtt på vitskapen, på menneskeverdet og på helsehjelp, noko alle menneske fortener i vanskelege situasjonar. Difor kjem me til å fortsetja kampen for ein kunnskapsbasert ruspolitikk i Noreg, uavhengig av kor mange parti som vel å gå den heilt motsette retninga dei neste fire åra.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [16:31:33]: I dag diskuterer vi en viktig sak – ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling av dem som har en rusutfordring. Det er et samfunnsproblem og et personproblem. Det koster samfunnet, det koster familier, og det koster unger både penger og lidelse.

Heldigvis diskuterer vi i denne saken ikke bare narkotika, men også alkoholutfordringene og å ta dem på alvor. Jeg synes dette er en vanskelig sak å snakke om, for alle har vi noen vi kjenner som har hatt eller har denne utfordringen. En stiller seg spørsmålet: Hvorfor skjedde det ikke meg når det skjedde med dem rundt meg? Slik spør jeg meg. Det er ikke alltid vi har svar på hvorfor det gikk galt for noen, og ikke for andre. Derfor blir forebygging, arbeid med familier, arbeid med fellesskap – små og store – utrolig sentralt når vi skal diskutere denne saken.

Rusomsorgen på alle plan må ha som hovedmål å redde liv, sikre verdighet og hjelpe rusavhengige til rusfrihet. Forebygging av rusmisbruk må fortsatt prioriteres høyt, og en medikamentfri behandling bør vektlegges.

Jeg er bekymret for økt liberalisering og ensidig fokus på skadereduksjon når rusfrihet må være hovedmålet. Jeg er også bekymret for alle overdosene, og jeg ønsker en målrettet innsats mot farlige rusmidler og å intensivere innsatsen mot kriminelle bakmenn og inkludere dette i en nasjonal handlingsplan mot overdoser. Vi må ikke miste målet av syne, og det er å se at dette er enkeltmennesker som vi må ha en målsetting for: Er det mulig at de kan få et rusfritt liv? Da er det utrolig viktig at vi har ulike rusbehandlingstilbud spesielt tilpasset den det gjelder, og at vi får flere tilbud for oss kvinner og styrker ideelle aktørers plass i rusbehandlingen. Jeg er utrolig kritisk til anbudspraksisen, for dette blir for noen det mest grunnleggende og stabile de har i en utrolig viktig tid, at det plutselig skal ut på anbud. Noen mister hjemmet sitt, ikke bare behandlingsplassen – de mister også hjemmet sin. Derfor handler det om forebygging, det handler om behandling, og det handler om et utrolig viktig og fullfinansiert ettervern.

Det samme tenker jeg når det gjelder alkoholpolitikken. Den må være forebyggende og trygghetsskapende. Det må utredes hvilke kostnader dette har for den enkelte, men også samfunnskostnaden. Det må gis informasjon til alle om hva dette egentlig betyr, og hvilke konsekvenser det har. Avgiften har faktisk hjulpet i denne sammenhengen. En må også inkludere informasjonen og rehabiliteringen i arbeidslivet, slik at en kan ha alkoholfrie soner der. Vi vet om mange som har falt utfor fordi det har vært stor alkoholbruk på mange av jobbens tilstelninger.

Til slutt har jeg lyst til å si: For de gravide som sliter, er det en stor kostnad, men for de ungene som blir født, kan det være et helt liv med helseutfordringer. Derfor er det vår plikt å gjøre noe for dem.

Så er jeg veldig glad for at komiteen er med på å lete fram de 2 000 som har en hepatitt C-diagnose, men ikke vet det selv. De kan få behandling, og da må vi sette alle kluter til for at de skal få den hjelpen de trenger.

Med det tar jeg opp forslagene til Kristelig Folkeparti.

Statsråd Jan Christian Vestre [16:36:47]: Regjeringen har lagt fram del 1 av en ambisiøs og framtidsrettet forebyggings- og behandlingsreform for rusmiddelfeltet. Jeg vil si at dette er et sjumilssteg for helsepolitikken og for en mer kunnskapsbasert og progressiv ruspolitikk.

Regjeringens hovedbudskap er at retten til helse også gjelder personer med rusmiddelproblemer. Personer med rusmiddellidelser vet vi lever kortere enn den generelle befolkningen. Dette gapet må vi tette. Vi har en plikt til å gjøre det. Det handler om økt oppmerksomhet om sammenhengen mellom rusmiddelbruk, særlig alkohol, og somatisk helse, det handler om bedre behandling, og det handler om skadereduserende tiltak. En veldig viktig forutsetning for dette er et aktivt arbeid for å redusere stigma og forskjellsbehandling.

Regjeringen har blitt kritisert for ikke å legge fram en samlet melding der også de strafferettslige problemstillingene på narkotikaområdet ble tatt opp. Selv om jeg har stor respekt for at det er ulike synspunkter på det i salen, mener jeg at det likevel var et riktig valg, bl.a. fordi debatten om narkotika som sådan fort ville ta fokus bort fra det tydelige helsebudskapet som fremmes i del 1, og de 70 tiltakene innen helsepolitikken som jeg er glad for at det virker å være et stort og bredt flertall for i salen.

Regjeringen vil i løpet av våren legge fram del 2 av denne reformen, som da kommer i form av en lovproposisjon. Her vil vi vise hvordan vi kan balansere hensynet til straffebudets normerende effekt, samtidig som vi ikke legger stein til byrde for rusmiddelavhengige gjennom følbar straff for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. La meg få understreke: Mennesker i vårt land som sliter med rus, skal møtes med helsehjelp, ikke straff – punktum.

Reformens del 1 har seks innsatsområder og mange tiltak som i sum utgjør en reform for rusmiddelfeltet. Vi legger til grunn et normaliseringsperspektiv på behandling og oppfølging av rusmiddelproblemer. Det betyr bl.a. at innretning av tjenestetilbud følger samme prinsipper for prioritering som for andre behandlingstrengende helsetilstander. Formålet med dette er å forebygge uønsket forskjellsbehandling og bidra til mer likeverdige og tilgjengelige tjenestetilbud. Dette mener vi ikke er til hinder for særlig tilrettelagte tilbud som brukerrom, lavterskel helsehjelp og integrerte tjenestetilbud som f.eks. forsøk med nærklinikker, som vi nå skal gå i gang med.

På forebyggingsområdet prioriterer vi tiltak som er kunnskapsbaserte, og som kan dokumentere effekt. Vi må fase ut tiltak som ikke virker. Forebyggende innsats skal bidra til å redusere rusmiddelproblemer i befolkningen. Det handler om både å regulere tilgang til rusmidler og å redusere etterspørsel etter og bruk av alle typer rusmidler. Derfor har vi tatt initiativ til et nasjonalt rusforebyggende program for barn og unge, og vi har styrket det oppsøkende arbeidet blant ungdom. Vi vil også legge fram en egen handlingsplan mot overdoser, i tillegg til de strakstiltakene som ble iverksatt i fjor sommer.

Jeg er stolt over at vi i dag har sendt på høring endringer i brukerromsregelverket som vil gjøre det lettere for kommunene våre å ta i bruk brukerrom. Der åpner vi også for at det skal kunne tilbys rusmiddelanalysetjenester. Jeg vet at det er et forslag som er kontroversielt blant enkelte, men jeg mener det er helt avgjørende å komme videre med det, rett og slett fordi det kan spare menneskeliv. Vi kan ikke slå oss til ro med et så skrekkelig høyt overdosetall som det vi hadde i fjor.

Oppdatert kunnskap er avgjørende for en kunnskapsbasert politikk, og derfor har vi igangsatt et arbeid for å styrke monitorering av rusmiddelsituasjonen, både nasjonalt og lokalt.

Forebyggings- og behandlingsreformen handler også om at alle som trenger det, skal få helsehjelp av høy kvalitet, på rett nivå og så lenge som nødvendig. Da må vi sikre både at det er høy kvalitet, at det er god kapasitet, og at det er korte ventetider. Jeg er glad for at det i februar i gjennomsnitt var 28 dagers ventetid på tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det betyr at vi i praksis nå har mer eller mindre rekordlave ventetider, under en måned, for å komme i gang med tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det er godt, og vi følger veldig nøye med på at det tallet holder seg lavt.

Så er det viktig å understreke at mennesker som har rusmiddelproblemer, skal være trygge på at de får oppfølging og behandling, også for sine psykiske problemer, der de er til stede, og for somatiske sykdommer. De skal kunne delta i fellesskapet og har krav på samme respekt og verdighet som alle andre i vårt samfunn krever og tar for gitt. Det er det denne reformen handler om.

Kamzy Gunaratnam (A) [17:01:52]: De siste tiårene har verden opplevd et paradigmeskifte på det ruspolitiske området. Stadig flere tar til orde for å tenke mer helse og mindre justis. Gjennom flere tiår ble rusmisbrukere i Oslo jaget fra Slottsparken, Egertorget, Kirkeristen og til slutt Plata, med argumentet om å forebygge nyrekruttering. I 1979 gikk de første sosialarbeiderne opp til Slottsplassen, og selv de fikk et noe vanskelig møte med politiet. Ja, noen ble til og med arrestert. Det er en del av Oslos historie ingen av oss er stolte av, men det sier noe om hva vi aksepterte av rettspolitisk tilstand der og da. Heldigvis finnes det i dag brukerrom, bedre velferdstilbud, flere skadereduserende tiltak og noe mindre stigma, men stigmaet er der fortsatt. Det er vår viktigste jobb som helsepolitikere å sikre at helsetjenestene er likeverdige og tilgjengelige for alle – uten stigma, uten fordommer. I dag beveger vi oss sakte, men sikkert framover.

Hvis jeg får lov, vil jeg gjerne dele en liten historie. Da jeg var leder av AUF i Oslo, på vei til landsstyremøtet i AUF høsten 2009, satt jeg i telefonen med Arild Knutsen, leder for Foreningen for human ruspolitikk. Han preppet meg hele veien til Utøya, der landsstyremøtet skulle være. Der hadde vi fremmet forslag om heroinassistert behandling i LAR, jeg og Tore Eikeland, som da ledet Hordaland AUF, og som vi dessverre mistet på Utøya 22. juli 2011. Vi kjempet alt vi kunne for å få dette gjennom, og vi greide det – takket være gode samtaler med kloke mennesker.

Siden den gang har Arild Knutsen vært en viktig stemme for meg og mange andre i denne salen, for både å føle og forstå hvilken retning vi skal gå i. Derfor var det naturlig for meg å ringe Arild Knutsen også i dag og spørre: Hva vil du fortelle Stortinget i dag? Arild Knutsen svarte: Jeg er veldig stolt av den ruspolitiske brytningstiden vi alle er kommet til, der kunnskap og menneskerettigheter er godt forankret i sporet vi velger å gå i. Jeg håper at vi en dag setter begge beina våre inn i nettopp dette sporet, forankret i kunnskap, forankret i menneskerettigheter.

All ruspolitikk i Norge må legge vekt på våre menneskerettslige forpliktelser. Lovreguleringene må være forholdsmessige og forankret i verdighet. Dette gjelder helsedelen vel så mye som justisdelen, når den tid kommer.

Jeg vil legge til at Arbeiderpartiet går inn i romertallsvedtak III.

Tove Elise Madland (A) [17:04:37]: Når me diskuterer rus og rusmiddel, er det ofte eitt rusmiddel som får lite merksemd, og det er alkohol. Alkohol aleine står for 80–100 mrd. kr per år i tapt helse, sjukefråvær og redusert produksjon. Difor er det veldig bra at alkohol har fått ein så stor plass i denne førebyggings- og behandlingsreforma.

Stortingsmeldinga viser til at den største aukinga i alkoholforbruk finn me blant middelaldrande og eldre. Sjølv om alkoholforbruket i Noreg er lågt samanlikna med andre land, utgjer det dessverre ein høg andel av dødsårsaka til menn mellom 20 og 49 år.

Me veit at med aukande alder aukar òg sårbarheita for alkohol, og alkoholbruk er medverkande til mange sjukdomar og skadar. WHO peikar på at 3 pst. av dødsfalla i Noreg kjem av alkohol. Med dette som eit bakteppe veit me at kombinasjonen av auka forbruk av alkohol og legemiddel reduserer livskvaliteten til bl.a. eldre.

Me må få kartlagt alkoholforbruket, men det kan òg vera krevjande for helsepersonell. Det kan koma av at det er mangel på kompetanse for å kunna avdekkja dette. I KORUS, i eit e-læringsmiddel, får dei tilsette moglegheit til å få kompetanseheving om aldring, om alkohol og om legemiddel. Fleire sjukehus og omsorgssenter har no starta med å kartleggja dette når pasientane blir lagde inn – altså at pasienten sjølv skal kartleggja sitt eige alkoholforbruk. Dette er eit viktig arbeid, nettopp for å kunna førebyggja og utsetja behov for helsehjelp.

I fleire høyringsuttalar blei det peikt på at alkoholmisbruk gjev store helsetap, men det rammar òg pårørande. Dette må få større merksemd. Vidare viser ein òg til at eldre oppgjev at legen ikkje alltid tek, eller har tid til, den samtalen han skulle ha teke om alkoholvanane til dei eldre.

Ei god eldreomsorg handlar om tryggleik, det handlar om å hindra einsemd, og det handlar om kvalitet i tenesta. Det viser regjeringa bl.a. i sitt arbeid med eldrereforma Fellesskap og meistring – bu trygt heime. Det å styrkja lokalsamfunna, det å skapa levande lokalsamfunn og det å gje eldre aktivitetstilbod der alle finn sin plass, vil gje auka livskvalitet og utsetja behov for heildøgns omsorgshjelp.

Alt heng saman med alt. Skal me skapa gode tenester, skal me førebyggja behovet for omsorgstenester, må me sjå heile mennesket, og det blir det lagt opp til i denne reforma.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:07:38]: Det er dessverre et skille mellom dem som sliter med rus, og resten av befolkningen. De er av de svakeste og sykeste pasientene våre. Rusavhengige lever rundt 20 år kortere enn resten av befolkningen. 388 mennesker døde av overdose i Norge i 2023. Når en person lever med rusavhengighet, rammer det også de nærmeste hardt.

Fra 2001 til 2005 gjennomførte sentrum–høyre-regjeringen en reform på rusfeltet. Ansvaret for behandlingsinstitusjonene ble flyttet fra fylkeskommunen til de regionale helseforetakene. Kapasiteten ble økt, og rusavhengige fikk pasientrettigheter, på lik linje med andre pasienter. Da Høyre kom i regjering i 2013, var det mange hull i behandlingen og hjelpen og for lite valgfrihet for pasientene. Den rød-grønne regjeringen hadde overlatt for mange til seg selv. Ventetiden for behandling var altfor lang, og for få ble rusfrie.

Høyre halverte ventetiden for rusbehandling frem til pandemien traff samfunnet vårt. Et viktig ledd i arbeidet for kortere ventetider var innføringen av fritt behandlingsvalg, en historisk styrking av rusavhengiges rett til å velge blant et større mangfold av behandlingssteder og viktig for etableringen av flere behandlingsplasser. Støre-regjeringen avviklet denne rettigheten 1. januar 2023, uten å ha en tydelig plan for hvordan pasientene skulle sikres det samme helsetilbudet i det offentlige.

Det pasienter med rusavhengighet og deres pårørende har opplevd under Støre-regjeringen, er en betydelig svekkelse av rusfeltet, en svekkelse som skjer uten å ha oversikt over konsekvensene det får. Det skjer en vridning til mer dagbehandling istedenfor døgnplasser. Det legges ned flere hundre døgnplasser innen rusbehandling. Valgfriheten for sårbare pasienter forvitrer, og fagmiljøer som gjør folk rusfrie, og som er bygget opp over flere tiår, rives bort.

I stortingsmeldingen vi behandler, gjør regjeringen det til et resultatmål at rusbehandling i større grad skal være en del av det offentlige. For Høyre er ikke det et resultatmål. Høyres resultatmål er at mennesker med rusavhengighet blir rusfrie.

Tverrfaglig spesialisert rusbehandling er et ungt fagfelt. De ideelle og private aktørene har drevet frem mye av fagutviklingen av området, gjennom forskning og innovasjon. Derfor er det vondt å se det kaoset som hersker rundt rusanbudet i vår største helseregion, Helse sør-øst. På Arbeiderparti-regjeringens vakt er det nå stor bekymring knyttet til langtidsbehandling av de sykeste rusavhengige.

For fire år siden behandlet Stortinget Høyres forslag til rusreform. Den ble lagt fram i februar 2021. Om landet ville se et nødvendig skifte i norsk ruspolitikk, der vi gikk fra straff til hjelp, hvilte på en votering på Arbeiderpartiets landsmøte. Rusreformen falt. Det er lov til å håpe at Arbeiderpartiet benytter anledningen bedre på sitt kommende landsmøte.

Truls Vasvik (A) [17:11:00]: Rusdebatter generelt, og også her, skaper engasjement og følelser, for det er noe som berører oss alle. Jeg tror de aller fleste kjenner eller vet om noen som har et problematisk forhold til rusmidler, enten de er lovlige eller ulovlige. For dem av oss som ikke har noen som sliter mye helt tett innpå oss i hverdagen, kan jeg i hvert fall for egen del innrømme at jeg er litt engstelig for hvordan ungene mine skal stå imot det massive presset som finnes ute i samfunnet vårt, både med lovlige og med ulovlige rusmidler. Jeg må innrømme – og det er ganske sikkert de fleste enig med meg i – at det jeg er mest redd for, er de ulovlige rusmidlene. Her er jeg ganske enkel i hodet. Jeg vil at de som trenger hjelp, skal få det, og så vil jeg at ungene mine ikke skal begynne med det. Så enkelt og så vanskelig er det, og denne forebyggings- og behandlingsreformen bidrar til nettopp det.

Vanligvis når vi diskuterer helsesaker her i denne salen, er vi også opptatt av at det vi bestemmer, faktisk fungerer, altså at det er kunnskap bak beslutningene våre. Sånn sett er det litt underlig at det ikke er en samlet komité som stiller seg bak følgende sitat:

«Rusmiddelforebyggende tiltak som skal anvendes, skal være kunnskapsbasert, kvalitetssikret og kunne dokumentere effekt. Tiltak som ikke har eller ikke kan dokumentere effekt, skal fases ut.»

Det er ingen tvil om det avsnittet jeg nettopp nevnte, kan bety at enkelte tiltak som brukes i dag, ikke skal brukes i framtiden. Det kan oppleves urettferdig for dem som utfører dette i dag, men vi kan ikke som samfunn godta at våre barn og andre eksponeres for tiltak som ikke fungerer. Ikke bare er det sløsing, men det kan faktisk gjøre vondt verre. Det er også en av lærdommene vi hadde noen dager etter femårsdagen for nedstengingen etter pandemien: Vi må vite konsekvensene av hva vi gjør.

Representanten Røed og statsråden har på en god måte dratt opp hovedlinjene i forebyggings- og behandlingsreformen, som jo nettopp skal føre til at de som trenger det, får hjelp, og at færre skal komme i en situasjon med problematisk bruk av rusmidler. Derfor er jeg oppriktig glad for at det kan se ut som at vi i dag får et samlet storting som stiller seg bak hovedlinjene i denne reformen, og attpåtil gjør den enda bedre med behandlingen av anmodningsvedtakene – som vi forhåpentligvis gjør i morgen.

Kari Henriksen (A) [17:13:32]: I mange år har vi visst – vi har kalt det generasjonsperspektiv eller sosial arv. Det gjør noe med oss å leve nær en rusavhengig, enten det er far, mor, søster eller bror. Vi kan bli syke av det, spesielt barna. I like mange år har fagmiljøene forsømt seg. Pårørende har ikke blitt tatt alvorlig nok.

Selv jobbet jeg på en institusjon i mange år der familien og barna var en integrert del av et behandlingsopplegg, på 1980–1990-tallet. Vi hadde et team med prest, psykolog, sosionom, sykepleier, lege og erfaringskonsulent. Resultatene var gode, og tro meg: motstanden var stor i mange spesialistmiljøer.

Mange brukerorganisasjoner gjør en uvurderlig jobb med å ivareta pårørende og brukere. En av dem, A-larm, en bruker- og pårørendeorganisasjon, ble sågar startet på min gamle arbeidsplass, bl.a. fordi man opplevde at erfarings-, barne- og pårørendeperspektivet var truet. Heldigvis har det endret seg. På Universitetet i Agder er medforskere med erfaringsbakgrunn en del av forskerteamene. Brukermedvirkning, likemannsarbeid, erfaringskompetanse, å se og vurdere barns behov er blitt lovbestemt, og det skulle bare mangle. Det har gått framover, men det er mer å gjøre.

Derfor er jeg glad for at Arbeiderparti-regjeringens helhetlige behandlings- og forebyggingsreform virkelig har tatt inn over seg dette. Og når skal planen bli til praksis? Pårørendeavtaler, refusjonsordninger for reiseutgifter, å få en finansiering som vil øke familie- og barnetiltak, en helhetlig plan for forebygging og tidlig kontakt og hjelp er sentralt. Dette er bra og ivaretar mye av de behovene som brukerorganisasjonene har pekt på. A-larm og andre har nemlig ment at bekymringer og negativ utvikling skal tas tak i tidlig, at pårørende skal anerkjennes, at overganger er sømløse, og at behandlingen er individuelt tilrettelagt – for å nevne noe.

Og det får de nå, for det er brukere og pårørende hjelpeapparatet er til for. Det er nesten et paradoks at det er behov for egne konsulenter med erfaring utenfra, for i hver eneste seng, i hvert eneste møte og i hver eneste konsultasjon med pårørende eller rusavhengige, møter ansatte erfaringskompetansen. Denne reformen gir trygghet for dette verdibaserte målet, nemlig at det er de som skal bruke tjenestene, tjenestene er til for. Rapporter og skjemaer er kun hjelpemidler. De må aldri erstatte verdien av at pårørende og brukeres virkelighet blir anerkjent som det den er, og at den virkeligheten er utgangspunkt for det faglige, gode skjønnet i all behandling. Og den forståelsen må praktiseres fra golv til styrerom, for å si det rett fram.

Siv Mossleth (Sp) [17:17:01]: Husker dere Døden på Oslo S? Det er en av ungdomsromanene til Ingvar Ambjørnsen om Pelle og Proffen. De møter Lena når de leter etter han som stjal Pelles penger. Lena sliter, og Pelle og Proffen prøver å hjelpe henne. Det er narkotika, vold og prostitusjon. Dette er på 1980-tallet. Boken handler om vanskelige situasjoner, men også om vennskap og om å ta ansvar for hverandre.

Jeg husker ikke om en forebyggingsreform var nevnt i boka, men det er ikke tvil om hvor viktig det er å sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge. Sosial og økonomisk trygghet, inkludering og gode fritidstilbud er grunnmuren i et ungt liv. Nærmiljøet, helsestasjonen, barnehagen og skolen er veldig viktige, og forebygging på disse arenaene er kommunens ansvar. En kommuneøkonomi som gir rom for å forebygge, er nødvendig.

Jeg vil trekke fram verdien av oppsøkende tjenester rettet mot barn og unge, som oppsøkende ungdomsarbeid, utekontakter og andre oppsøkende sosial- og helsefaglige tjenester i kommunene. I tillegg har politiet en rolle i det forebyggende arbeidet som ikke må undervurderes.

Senterpartiet er glad for at styrket forebygging er en av hovedpilarene i meldingen. Uavhengig av hvem man er og hvor man bor, skal man få et godt og trygt tilbud hvis man sliter med rus. Dette er et hårete mål. Vi er ikke der, men jobben fortsetter. Det er viktig å utjevne sosiale forskjeller og sosial ulikhet i helse. For å klare det trenger vi en sterk offentlig helsetjeneste som kan redusere sosiale og geografiske forskjeller. Det er viktig å redde liv, sikre verdighet, forebygge rusproblemer og hjelpe rusavhengige til et liv uten rus. Personer med tunge rusutfordringer skal ikke møtes med straff, men med hjelp, behandling og oppfølging.

Jeg har lyst til å nevne noe som står i meldingen:

«Det skal vurderes tiltak slik at fastleger gjennomfører årskontroll, og det skal vurderes fritak fra egenandeler hos fastlege for pasienter med rusmiddellidelser for å fremme likeverdig tilgang til helsetjenester.»

Det synes jeg er en grunnplanke i forebyggingen for å hjelpe dem med store ruslidelser, så det ser jeg virkelig fram til.

I tillegg vil jeg si at Senterpartiet stemmer for III i vedtaket.

Marian Hussein (SV) [17:20:18]: Jeg er veldig glad for at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet i dag stemmer for å gjennomføre at man skal gi refusjon til reiseutgifter for barn. Jeg vil også oppfordre begge partiene til å stemme for at man fjerner egenandelen for denne gruppen hos fastlege og legevakt, når man først er i gang.

Det er en utfordring at vi ser at behandlingstilbudet til denne gruppen bygges ned steg for steg, enten det handler om tilskuddsmidler som ikke møter prisøkningene i samfunnet, eller om at man setter i gang en anbudsprosess hvor man vekter kvalitet med 40 pst. og pris med 60 pst., slik det har skjedd i Helse sør-øst. Der står man i dag i tingretten og ulike rettsprosesser fordi anbudsprosessen var rotete, dårlig og problematisk.

Vi er enig med regjeringen i at det er behov for å nedsette et offentlig utvalg når man har så lite kunnskap om behovet og framtidens rus- og avhengighetsbehandling i Norge. Dette utvalget bør også bygge videre på kunnskapen som er innhentet av avkommersialiseringsutvalget, for det vi ser når man nå har utformet dette tilbudet med stadig flere kommersielle aktører inne i bildet, er at staten blir veldig opptatt av formaliteter og anskaffelsesrunder i stedet for at man ser på hvilken kompetanse vi trenger, og hvordan vi kan bygge ut et fagmiljø som har kunnskapen om den gruppen, og som har positive ringvirkninger for resten.

En sak vi er veldig opptatt av, er at vi tar vare på de sosialfaglige utdanningene som har vært viktig for å bygge ut dette tilbudet. Vi ser nå at det er flere som er bekymret for at man medisinerer rusbehandlingen i stedet for at man har viktige sosialfaglige yrkesgrupper. Vi er også nødt til å øke behandlingskapasiteten. Vi lever i en brytningstid, og det er viktig at vi ikke skyver dem som trenger samfunnet, foran oss, og at dette ikke blir et salderingsbudsjett.

Alfred Jens Bjørlo (V) [17:23:13]: Eg gjorde greie for Venstre sitt overordna syn i saka i mitt førre innlegg, men sidan Venstre ikkje sit i helsekomiteen, skal eg kort gå gjennom vårt syn på dei framlegga som ligg i saka.

Fr det første støttar Venstre tilrådinga frå komiteen på alle punkt, I–XIII. Vi støttar vidare framlegg nr. 1, frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om å få ei sak om gjeninnføring av fritt behandlingsval innanfor rus og psykiatri. Vi støttar framlegg nr. 2, frå Høgre, SV og Raudt, om å få eit heilskapleg system for monitorering av rusmiddelsituasjonen, og framlegg nr. 3, om ei nasjonal rusmiddelanalyseteneste. Vi støttar framlegg nr. 4, frå Høgre, Framstegspartiet og Pasientfokus, om at også private og ideelle aktørar kan bidra til å drifte brukarrom. Vi støttar vidare framlegg nr. 6, frå Høgre og Raudt, om å gjere det lettare for kommunar å opprette brukarrom og tilbod med brukarromsfunksjonar, framlegg nr. 10, frå SV, Raudt, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om å fjerne eigendel hos fastlege og legevakt for rusavhengige, framlegg nr. 11, frå SV, Raudt, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om å gje ideelle behandlingstilbod for rusavhengige stabile og langsiktige rammevilkår, og framlegga nr. 13 og 14, frå Høgre, om å innføre krav om pårørande med erfaringskompetanse på systemnivå for å fremje pårørandeinvolvering og familiestøtte, og om systematisk brukarinvolvering. Vidare støttar vi framlegg nr. 16, frå Høgre, om prioriteringa av ideelle og private leverandørar innanfor tverrfagleg spesialisert behandling, og framlegg nr. 18, om å senke terskelen for medikamentfrie behandlings- og rehabiliteringstilbod. Vidare støttar vi også framlegga nr. 22–24, frå SV, Raudt og Pasientfokus, som handlar om å styrkje rusomsorga generelt, om at skadereduserande tiltak blir likestilte med rusførebyggjande tiltak i tilskotsordningane for frivillige organisasjonar på rusfeltet, mv. Og endeleg støttar vi framlegg nr. 35, frå Kristeleg Folkeparti, om å sikre at gravide med rusavhengigheit får tettare oppfølging, og at det er nok plassar til å dekkje behovet for behandling og oppfølging av desse kvinnene og deira barn.

Sandra Bruflot (H) [17:26:05]: Det ble sagt noe om Høyres partiprogram, som jeg føler for å svare på fordi det rett og slett er villedende. I forslag til Høyres-partiprogram står det «at personer som tas for besittelse av illegale rusmidler til eget bruk henvises til hjelp, behandling og oppfølging i stedet for straff». Det står nesten helt øverst på side 35, linje 1382 og 1383, og jeg kan hjelpe Miljøpartiet De Grønne med å finne det senere, hvis det er vanskelig.

Det var en helseminister fra Høyre som la fram rusreformen. Det var Høyre som fremmet den på nytt, sammen med Venstre, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt i denne perioden. Høyre har forsvart rusreformen hele denne perioden. Vi kommer fortsatt til å gjøre det, og jeg håper og tror at det vi sa da rusreformen falt i Stortinget, fortsatt gjelder. Det var en tapt mulighet, men kampen er ikke tapt.

Jeg tror at vi som ønsker en human, kunnskapsbasert ruspolitikk basert på menneskerettighetene, vinner til slutt, men det er helt unødvendig å trekke Høyres politikk i tvil på rusområdet. Miljøpartiet De Grønne kan med fordel rette kritikken og energien sin mot noen som fortsatt tror at det er straff som skal hjelpe. Dem er det altfor mange av, bl.a. statsministerkandidaten Miljøpartiet De Grønne helst vil samarbeide med etter valget.

Sigrid Simensen Ilsøy (Sp) [17:27:44]: Senterpartiet meiner at me i narkotikapolitikken må opptre fast og med varme. Me må møte dei rusavhengige med hjelp og andre meir treffsikre reaksjonar. Dette fordi narkotika er helseskadeleg, farleg og tek liv.

For Senterpartiet er det førebyggjande perspektivet alltid viktig, også i ruspolitikken. Politikken på dette området må difor sørgje for at særleg barn og unge blir skjerma for eksponering av rusmiddel. Trygge oppvekstmiljø med gode barnehagar, nærskule og eit fritidstilbod som famnar det store fleirtalet av barn og unge, vil kunne bidra til dette.

Skal me lykkast med det førebyggjande arbeidet, trengst ei betre samordning på tvers av heile hjelpeapparatet – helsevesen, skular, barnevern, politi mfl. For dei av dykk som reagerer på at eg nemner politiet her, er det fordi politiet si hovudoppgåve nettopp er å førebyggje.

Som ordførar ser eg med bekymring på tilbakemeldingar frå mitt lokalsamfunn om at barn ned i barneskulealder får tilbod om narkotiske stoff. Politiet melder om tilgang til narkotika, og at denne tilgangen er større enn nokon gong, og at sjølv store kokainbeslag på fleire kilo ikkje påverkar marknadstilgangen i Buskeruds største by, Drammen. Ungdomar i vidaregåande skule seier at det så å seie er bruk av narkotiske stoff på alle festar.

Senterpartiet ønskjer å støtte ungdomar som vil seie nei når dei blir bydde narkotika, og det er difor me bl.a. seier nei til avkriminalisering. Me ser fram til del II av rusreforma. Det er svært viktig med ei behandlingsreform som sikrar hjelp og verdigheit. Parallelt med dette må me gjere det me kan for å hindre at barn og unge prøver ut narkotiske stoff, med dei negative konsekvensane det kan ha for både individet og samfunnet.

Even A. Røed (A) [17:30:01]: Vi begynner å nærme oss slutten av debatten, og jeg synes det har vært en god debatt. I likhet med helseministeren synes jeg det er bra at vi har hatt en del en og en del to. Det har gjort at vi har hatt en veldig god behandling i komiteen, vi har hatt en veldig god høringsrunde, og vi har hatt en veldig god debatt her, som primært har handlet om hvordan vi skal styrke helsefeltet, noe jeg mener ofte er en del av rusfeltet som vi bruker for lite tid på, og som vi burde bruke mer tid på.

SV sier – og bruker det som en kritikk mot oss – at vi treffer planken. Det er veldig bra at vi treffer planken, og så skal vi sammen med flere partier i denne sal sørge for at det også blir finansiell sats på mange av disse punktene. Vi ser allerede i dag at regjeringen leverer på brukerrom, og det er veldig, veldig gledelig.

Det er noen ting jeg har lyst til å ta tak i. Det ene er at Høyre og representanten Bruflot ofte sier at med Arbeiderpartiets ruspolitikk må man bli sykere for å få hjelp. Det synes jeg ikke er en riktig måte å beskrive virkeligheten på. Jeg synes til og med den kan bidra til at det blir mindre hjelpesøkende atferd, fordi folk tror at på grunn av at Arbeiderpartiet styrer helsepolitikken og ruspolitikken, er det ikke et hjelpetilbud tilgjengelig for dem. Selvfølgelig er det det. Det skal jo være der, for alle. Alle skal få hjelp når de trenger det, og det synes jeg er viktig.

På den andre siden mener jeg også at å si at forrige regjerings reformforslag fører til økt bruk ute i samfunnet, er en like gal måte å beskrive virkeligheten på. Såpass ærlig synes jeg vi skal være med hverandre.

Miljøpartiet De Grønne hadde en tirade av et innlegg her som jeg mener treffer ganske dårlig. Jeg mener at når vi gjør det vi gjør på rusmiddelanalysetjenester, vi gjør det vi gjør på substitusjonsbehandling, og vi gjør det vi gjør på brukerromssiden, er det politikk som tar rusfeltet i riktig retning, og ganske langt i riktig retning. Det er viktig, det er bra, og det er god helsepolitikk, og det skal vi fortsette å gjøre.

Fra representanten Trøen hører jeg at ventetidene ble lavere. Ja, de er fortsatt lave. 33 dager er det akkurat i dag, og det mener jeg er bra. Det er blant de laveste i hele helsetjenesten. Flere har kritisert ventetidene, men de er gode på rusfeltet. Det betyr ikke at vi ikke har mer å gjøre, og at vi ikke bør forbedre oss, men det betyr at det er på riktig vei.

Basistilbudet skal helst gjøres i det offentlige. Det betyr ikke at døgnplasser skal legges ned og gjøres offentlige. Dette gjelder basistilbudet, altså tilbud om avrusning og den type ting, og grunnen til at vi gjør det, er jo at vi skal ha en tettere kobling mellom helsetjenestene og rusbehandlingen, noe som er viktig.

Vi har også muligheten til å se framover. Vi skal utrede ytterligere på helsefeltet. Jeg mener at når det gjelder nalokson, bør vi se etter enda flere steder å gjøre det tilgjengelig. Jeg mener også at vi har mye å gjøre på substitusjonsbehandling, og det ser jeg fram til.

Kjersti Toppe (Sp) [17:33:16]: Eg har ei lita stemmeforklaring, i og med at vi vart utfordra på forslaget om å fjerna eigenandelen hos fastlege og legevakt for rusavhengige. Vi er veldig opptatt av dette forslaget, det at ein bør fjerna eigenandelen, men vi er ueinige med dei som står bak forslaget i at dette ikkje treng å verta greidd ut i det heile tatt, at det berre er å vedta i dag at vi fjernar eigenandelen.

Vi har i regjering vist at vi nettopp ser kor viktig det er å hindra eller ta bort dei barrierane som ein eigenandel kan vera. Vi har innført fritak for eigenandel når det gjeld poliklinisk behandling i LAR, og vi har òg i år innført fritak for eigenandel i psykisk helsevern for dei opp til 25 år.

Eg vel å stola på regjeringa i denne saka. Kva meiner forslagsstillarane om kven som er rusavhengige her, korleis definerer ein det? Skal det gjelda for nokon, men ikkje for dei som har ei ROP-liding? Det er ting her som eg meiner bør verta greidd ut, og så skal vi vera aktive på å etterspørja korleis utgreiinga går. Men eg meiner det er ein god grunn til ikkje å stemma for forslaget, fordi vi faktisk treng at dette vert greidd ut før vi går til det skrittet berre å vedta det. Det var stemmeforklaringa, sidan SV utfordra oss på det frå talarstolen.

Bård Hoksrud (FrP) [17:35:07]: Jeg tror det er viktig å ha med seg at dette handler om mennesker som trenger hjelp og behandling. Det er vi alle enige om.

Jeg må si jeg blir litt provosert når noen begynner å si, fordi man har en annen mening, at man har populiststemmer. Jeg har drevet med politikk i over 30 år. Noe av det første jeg gjorde som komitéleder i hjemkommunen min, var bl.a. å sørge for at Subutex ble tatt i bruk før det egentlig ble lovlig og vedtatt i denne salen. Det er jeg veldig stolt over at vi faktisk klarte å få til. Det var én som stemte imot, og det var en stemme fra Rødt, ellers stemte hele kommunestyret for dette. Det gikk ikke så veldig mange ukene før Stortinget også sa ja. Dette viser i hvert fall noe til dem som prøver å late som at vi ikke er opptatt av behandling, og at vi bare er opptatt av kriminalitetssporet. For meg handler kriminalitetssporet litt om å se hvordan virkeligheten er der ute. Når politiet i mitt hjemfylke kommer og sier at det starter med 12–13-åringer som starter med rus, og som så går over og blir hardbarkede kriminelle før de er 15–16 år, synes jeg det er alvorlig.

Jeg har også lyst til å ta en liten gladhistorie. For ca. et halvt år siden var jeg i Kristiansand. Jeg møtte en ung kvinne, og det var 12–13 år siden sist gang jeg traff den kvinnen. Da var hun rimelig langt nede som rusmisbruker. Men heldigvis, hun klarte å få hjelp. Sist gang jeg møtte henne, tenkte jeg nok at dette var et menneske som ikke ville være i live i dag. Derfor var det ganske sterkt å møte henne for et halvt år siden. Hun klarte å få behandling. Hun ble nok ikke behandlet veldig bra i en del av hjelpeapparatet den gangen, for det er ikke tvil om at det har vært en del ting som ikke har vært bra. Man blir ikke hørt. Rusmisbrukere kan ikke få beskjed om å komme til en time om to uker, de trenger ofte hjelp når de er der og når de er motivert, og kan ikke måtte vente lenge. Det er fantastisk fint, det skjer heldigvis veldig mye bra, og det har blitt bedre.

Jeg synes noen av dem som er veldig høye og mørke bør ta seg en tur til Vancouver og se konsekvensene av frislipp av cannabis. De kan også ta seg en tur til Portugal. Jeg har vært der med komiteen, og det vet jeg noen av de andre medlemmene i komiteen også var. Ja, det ble framstilt som at dette var fantastisk flott og fint, men når man prater med fagfolkene på tomannshånd, er det ikke det som er opplevelsen. Vi har også sett det i stater i USA, hvor man har legalisert, og hvor det har blitt veldig mye kriminalitet. Det var spesielt å være i Vancouver med noen av kollegaene våre i dette huset – de sa vi måtte stikke, for dette var skummelt.