Statsråd Cecilie Myrseth [12:03:32]: Det er bare noen måneder siden jeg var her sist for å redegjøre om handelspolitikk. Siden den gang har det skjedd mye i det handelspolitiske landskapet globalt, særlig etter presidentskiftet i USA.

Handelspolitikken har kommet veldig høyt på dagsordenen for næringslivet, forbrukerne og regjeringen. Fra norsk side er det tre hovedbekymringer: Den første er økt toll på norske varer som eksporteres til USA. Den andre er faren for at beskyttelsestiltak fra EU kan ramme norske varer, og den tredje er hvordan en handelskonflikt mellom viktige aktører vil påvirke verdensøkonomien.

En omfattende handelskonflikt vil få konsekvenser for norske arbeidsplasser og for norsk økonomi. Norske bedrifter på Sunndalsøra, Frøya og Herøya produserer varer som er en viktig del av europeiske verdikjeder. Norsk laks finner veien til europeiske middagstallerkener hver dag, norsk aluminium trengs i europeisk bilindustri, og norsk energi er sentral for europeisk energisikkerhet.

Disse hjørnesteinsbedriftene skaper viktige arbeidsplasser for Norge og for lokalsamfunnene, og jeg er her i dag for å redegjøre for hvordan regjeringen nå arbeider for å begrense de negative virkningene av en slik handelskonflikt.

Akkurat nå opplever vi mye uforutsigbarhet og stor usikkerhet. Samtidig er det viktig å ikke spekulere for mye. Vi må skille mellom det som faktisk innføres av tiltak som vi må forholde oss til, og det vi ikke vet om vil inntreffe.

På dag én for den nye administrasjonen annonserte president Trump en stor gjennomgang av USAs handelspolitikk, og gjennomgangen skal være avsluttet innen 1. april. USA gjennomgår nå sine handelsforbindelser med sikte på å kunne innføre det som kalles gjensidighetstoll. Hva denne gjennomgangen vil føre til av konkrete tiltak, er det for tidlig å si noe om.

For USAs nærmeste handelspartnere – Canada og Mexico – har situasjonen utviklet seg fra dag til dag. Det vi vet i dag, gjelder ikke nødvendigvis i morgen, og det skaper stor usikkerhet.

Det vi har sett av faktiske tiltak fra USA så langt, er økt toll på all import fra Kina – først med 10 pst. og så med 10 prosentpoeng til. USA har også innført økt toll – 25 pst. – på stål og aluminium fra alle handelspartnere. Det er innført økt toll på produkter fra Canada og Mexico, men det ble etter et par dager endret fra 25 pst. på det meste av handel til 25 pst. på en andel av handelen.

Vi har også hørt et utspill om økt toll på varer fra EU og andre handelspartnere. Trump har også nevnt toll på produkter som biler og halvledere.

EU har respondert på USAs tolløkning på stål og aluminium med å varsle toll på amerikanske båter, motorsykler og alkohol fra 1. april. EU har også igangsatt undersøkelser for å utvide responsen, som er varslet å konkludere 26. mars.

Toll er ikke det eneste virkemiddelet som tas i bruk. USA vurderer bl.a. å innføre avgifter for kinesiskbygde skip som anløper amerikanske havner. Det kan få konsekvenser for norsk skipsfart fordi norske rederier har mange kinesiskbygde skip i flåten sin.

Usikkerheten og uforutsigbarheten er stor. Det vi vet, er at når verdens største økonomi øker tollsatsene og innfører andre handelshindre, vil det ha en forstyrrende effekt på verdenshandelen – og det er dårlig nytt for verdensøkonomien. Og som statsministeren sa i sin redegjørelse til Stortinget for ti dager siden: «Økt uforutsigbarhet er sjelden bra for forholdet mellom stater eller for økonomisk vekst og velstand.» For et lite land som Norge, som er avhengig av handel med andre land for å kunne opprettholde vår velferd, er en sånn utvikling svært dårlig nytt.

Hver femte jobb i Norge er knyttet til eksport, og vi er helt avhengig av å ha en åpen økonomi. Over hele landet ser man eksportbedrifter skape jobber og verdier, og noen plasser er det spesielt tydelig, f.eks. langs kysten på Vestlandet. I fylkene Rogaland, Vestland og Møre og Romsdal finnes det mange tettsteder og kommuner hvor eksportbedriftene er navet som alt annet går rundt. For eksempel anslår Menon i sin rapport «Eksportmeldingen 2024» at hver sysselsatt i Årdal kommune i Vestland i snitt står for 8,9 mill. kr i eksportverdier. Jeg ser veldig fram til å dra til Årdal i kveld.

I Lund kommune i Rogaland står dør- og vindusprodusenten NorDan for nærmere hver tredje arbeidsplass, og møbelprodusenten Ekornes har liknende tall i kommunen Sykkylven i Møre og Romsdal. I dagens DN forteller Ekornes om hvordan usikkerhet knyttet til mulig amerikanske tollsatser kan påvirke deres verdikjeder og produksjon.

Det er med andre ord mange som er bekymret og lurer på hvordan det skal gå med jobben, med bedriften, med lokalsamfunnet. Da er det viktig å si: USA er en viktig handelspartner for Norge. Norge eksporterer varer for om lag 60 mrd. kr årlig til USA. Det utgjør 3 pst. av vareeksporten fra Norge og 8 pst. av fastlandseksporten. Eksempler på eksport til USA er olje og gass, sjømat, offshoreteknologi, anleggsmaskiner, møbler og metaller. Økte tollsatser på disse områdene vil derfor ramme norske bedrifter direkte.

Sjømat er en av de viktigste varene vi eksporterer til USA. I dag er det nulltoll for de store og viktige artene, men 5 pst. toll for noen produkter. Dersom det skulle komme høyere toll på norsk eksport av sjømat til USA, vil det naturligvis skape utfordringer for næringen.

Det eneste norske produktet som allerede møter økt toll fra USA, er aluminium. Dette er en av våre største eksportvarer, men den direkte eksporten til USA er liten.

Når det gjelder den bredere gjennomgangen som skal være avsluttet innen 1. april, vil det selvfølgelig kunne komme toll på flere norske varer inn til USA, men foreløpig har ikke Norge blitt nevnt spesielt.

Vi har også sett at norske selskaper etablert i Nord-Amerika påvirkes av den varslede tollen mot Canada og Mexico. I tillegg er norske bedrifter dypt integrert i internasjonale verdikjeder som produserer for det amerikanske markedet. USA representerer med andre ord et større sluttmarked enn det den direkte eksporten tilsier, og disse bedriftene vil bli rammet indirekte av eventuell amerikansk toll mot f.eks. EU eller Canada. Det gjelder bl.a. bildeler og sjømat som videreforedles i EU og sendes til USA.

USA har gjentatte ganger truet EU med økt toll, og EU har sagt at de i så fall vil svare raskt med mottiltak. Det vil innebære en tolløkning for amerikanske varer inn til EU. EU har allerede svart på USAs tolløkning på stål og aluminium og vil innføre toll på en rekke amerikanske produkter. Deler av disse er de samme som ble innført under Trumps første presidentperiode, bl.a. økt toll på Harley Davidson-motorsykler og Jack Daniels bourbon whisky. Listen vil senere utvides dersom USA innfører toll på flere varer fra EU.

EUs mottiltak mot USA treffer kun USA. EU og USA har verdens største bilaterale handels- og investeringsforhold. Det er viktig, og det har betydning også for den globale økonomien. En handelskonflikt mellom to så store økonomier, påvirker både vekst, renter og valutakurser internasjonalt, og en handelskonflikt mellom EU og USA vil få konsekvenser for norske selskaper, også for dem som eksporterer til EU for bearbeiding og videre eksport til USA.

Eksempler her er norsk aluminium som går til europeisk bilproduksjon, som eksporteres videre til USA, for når tollen settes opp, vil EUs eksport til USA gå ned, og etterspørselen etter norske innsatsvarer i EU reduseres. Omtrent to tredjedeler av Norges eksport går til EU. Jeg tror 68,8 pst. er de nyeste tallene. Og lavere etterspørsel i EU vil derfor kunne være alvorlig for norske selskaper.

Det vi er mest urolig for i en handelskonflikt mellom USA og EU, er – som dere vet – at norske bedrifter rammes av eventuelle beskyttelsestiltak som EU innfører. Det er under en rekke forutsetninger lovlige handelstiltak i tråd med WTO-regelverket. Beskyttelsestiltak er enten toll eller importkvoter med formål om å beskytte hjemmeindustri, og behovet for å beskytte oppstår som en respons på en handelskonflikt.

USA er verdens største økonomi. Når de innfører nye tollsatser, vil det også påvirke handelsstrømmene globalt. Varer som tidligere hadde USA som sluttmarked, kan bli omdirigert til andre markeder, som f.eks. EU, og i mange tilfeller vil det ikke være noen andre alternativer globalt. Prisene på det europeiske markedet kan derfor presses ned til et nivå som gjør det vanskelig for europeiske produsenter å konkurrere. Og for å beskytte egen industri kan EU se seg nødt til å innføre beskyttelsestiltak på samme måte som når EU innførte beskyttelsestiltak på stål i 2018.

Slike beskyttelsestiltak må i utgangspunktet rettes mot all import av varer som omfattes av tiltaket. Det betyr at også norske eksportvarer kan bli rammet.

Det sier seg selv at vi potensielt befinner oss i en alvorlig situasjon, og derfor prioriterer regjeringen dette arbeidet svært høyt. I en ellers uoversiktlig situasjon har vi satt opp noen hovedprioriteringer for vårt arbeid:

1. Vi skal beskytte norske arbeidsplasser mot handelskrig.

2. Vi skal unngå at Norge rammes av beskyttelsestiltak fra EU.

3. Vi skal kjempe for det regelbaserte handelssystemet.

Når det gjelder eventuelle beskyttelsestiltak fra EU, mener regjeringen at norske varer ikke skal omfattes av det. Da EU innførte beskyttelsestiltak i 2018, ble import fra Norge ikke omfattet. Vi mener det er sånn det må være også framover. Handelstiltak er ikke forenlig med et fungerende indre marked. Det vil undergrave formålet med EØS-avtalen, som er fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.

Vårt syn på eventuelle beskyttelsestiltak er godt kjent i Brussel. Regjeringen har god kontakt med EU og de enkelte europeiske landene. Statsministeren, utenriksministeren, finansministeren og jeg tar opp disse spørsmålene med våre motparter. Selv hadde jeg konstruktive møter da jeg besøkte Brussel i forrige uke, bl.a. med EUs kommissær for handel, Maros Sefcovic.

EU deler Norges bekymringer for utviklingen i verdenshandelen, og vi er enige om at det er viktig at vi fortsetter den tette dialogen mellom EU og Norge. Tidligere i måneden besøkte jeg København for møter med min danske kollega. Jeg har også hatt gode digitale møter med mine svenske, britiske og polske kollegaer.

Våre utenriksstasjoner arbeider på høygir for å formidle vårt budskap overfor EUs institusjoner og EUs medlemsland.

Et godt forhold til EU og en velfungerende EØS-avtale er viktigere enn noen gang. Norge er en del av EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen utvider fellesmarkedet fra EUs 27 medlemsland til å inkludere de tre EØS/EFTA-landene, Norge, Island og Liechtenstein. Vi er en viktig del av Europas økonomi. Europeiske verdikjeder går på tvers av landegrenser og skiller ikke på om varer kommer fra Norge eller et EU-land, og for å sikre et godt forhold til EU er det viktig at vi feier for egen dør.

Vårt arbeid opp mot EU involverer også en taktøkning i arbeidet med å få ned EØS-etterslepet. Denne regjeringen tar dette arbeidet på største alvor. Vi skal være en garantist for EØS-avtalen.

Når det gjelder handel med USA: Kommer det tolløkning på norske varer inn til USA, vil vi arbeide for å få dem fjernet, men vi må være klar over at det kan bli svært krevende. Regjeringens utgangspunkt er at Norge ikke vil være tjent med å eskalere en handelskonflikt, f.eks. ved å svare med tolløkning på amerikanske varer. Det vil bare øke kostnadene for norske forbrukere og bedrifter. Norge er et lite land som er avhengig av internasjonal handel, og som er best tjent med en regelbasert og åpen verdenshandel. Vårt budskap overfor USA er at økte handelshindre ikke er i noens interesse i det lange løp, og at verdensøkonomien vil tape på en omfattende handelskonflikt.

I denne krevende situasjonen har regjeringen tett og regelmessig kontakt også med næringslivet. Det setter jeg veldig pris på. Siden det amerikanske valget har jeg avholdt flere innspillsmøter med næringsliv og organisasjoner, og statsministeren og andre statsråder gjør det samme, i tillegg til nå å besøke en rekke eksportbedrifter. Denne kontakten er avgjørende for at vi skal få best mulig oversikt over hvordan dette påvirker næringslivet, og hva de trenger fra oss.

En åpen og regelbasert handel har tjent Norge godt. Vi har fått godt betalt for varene som vi har eksportert. Bedrifter og forbrukere har kunnet importere rimelige varer fra hele verden, og de globale rammebetingelsene har vært gunstige og stabile. Vi har hatt stor nytte av integrasjonen i EUs indre marked. Spillereglene for internasjonal handel har stort sett vært fulgt.

Vi ser nå at det handelspolitiske konfliktnivået er høyt og økende, og at tilgang til viktige markeder kan bli vanskeligere. Det åpne og regelbaserte handelssystemet er under press.

Det er ikke tvil om at vi nå lever i uforutsigbare tider. Den store usikkerheten som vi nå ser rundt oss, vil kreve mye av oss alle. Dere skal vite at regjeringen arbeider intensivt og målrettet for å sikre norske interesser.

Regjeringens mål er å beskytte norske arbeidsplasser mot handelskrig. Norge skal ikke bidra til å eskalere handelskonflikten. Det er særlig viktig at norsk eksport ikke rammes av eventuelle beskyttelsestiltak fra EU, og Norge skal kjempe for å bevare det regelbaserte handelssystemet. At land følger spillereglene, gir norske bedrifter forutsigbar tilgang til internasjonale markeder. Vi er ikke tjent med at det er jungelens lov som gjelder.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram viktigheten av at vi nå styrker båndene med andre handelspartnere, også utenfor Europa. Nettopp derfor ser jeg også fram til at Stortinget senere i dag skal behandle den nye handelsavtalen med India. Den legger grunnlaget for et mye tettere samarbeid med India, verdens femte største økonomi, i årene som kommer. Og vi fortsetter med uforminsket styrke å framforhandle avtaler med Malaysia og Vietnam og med Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay – avtalepartene i Mercosur.

Regjeringen er på jobb for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser hver eneste dag, og jeg takker for muligheten til å komme hit og redegjøre om et veldig viktig tema.

Rune Støstad (A) [12:21:34]: Jeg vil først og fremst takke næringsministeren for en god redegjørelse om den handelspolitiske situasjonen.

Vi lever i en tid med stor uro i internasjonal handel. Proteksjonistiske tiltak, økte tollsatser og en tilspisset handelspolitikk påvirker norske arbeidsplasser direkte. Vi må derfor stå fast ved vår strategi: Norge skal være en pålitelig og forutsigbar handelspartner.

Fire av de største industriparkene i Norge, med nesten 15 000 arbeidsplasser, sendte tidligere denne måneden brev til alle stortingsrepresentantene. Budskapet er krystallklart: Uten EØS-avtalen står store deler av fastlandsindustrien på spill. Det er ikke spekulasjoner. Det er virkeligheten for norske bedrifter som konkurrerer i verdenstoppen.

Norge kan ikke risikere å sette vår industri og eksport i spill. To tredjedeler av vår samlede eksport går til EU/EØS. Over 600 000 arbeidsplasser er knyttet til eksport. Tollfri adgang til EØS-markedet er ikke en selvfølge. Det er et resultat av forpliktelser vi har inngått. Derfor skal jeg være tydelig: Arbeiderpartiet skal være den største garantisten for EØS-avtalen og for at vi skal følge opp våre forpliktelser i avtalen.

Det er betryggende å høre næringsministeren i sin redegjørelse i dag. Regjeringen har en tydelig plan for å sikre norske interesser. Vi styrker samarbeidet med handelspartnere, har tett dialog med næringslivet og sikrer norsk tilstedeværelse der beslutningene blir tatt – i EU, i USA og i internasjonale fora. Gjennom diplomatisk arbeid og kontakt med beslutningstakere jobber regjeringen for å hindre handelsbarrierer som kan skade norsk økonomi.

I urolige tider er handelsavtaler viktigere enn noen gang. En historisk frihandelsavtale med India behandles i Stortinget i dag. Det er historisk. Andre spennende avtaler er på gang. Det åpner nye markeder og trygger arbeidsplasser i en tid der handelen er under press.

Norge har en stolt historie som handelsnasjon. Vi har bygget vår velferd på samarbeid, ikke på isolasjon. Mens andre land trekker seg tilbake, står vi fram og kjemper for norske interesser. Vi sikrer markeder for norske bedrifter, beskytter arbeidsplasser og forsvarer et regelbasert handelssystem. Trygg styring handler ikke bare om å håndtere utfordringer. Det handler også om å gripe muligheter. Norge skal fortsatt være en ledende handelsnasjon, en pålitelig partner og en sterk stemme for fri og rettferdig handel.

Nikolai Astrup (H) [12:25:13]: Den siste uken har jeg hatt gleden av å være en del av stortingspresidentens delegasjonsreise til USA. Jeg skulle ønske jeg kunne si, etter å ha tilbrakt en uke i henholdsvis Texas og Washington, D.C., at jeg er beroliget, men det er jeg ikke. Vi står i en svært alvorlig situasjon handelspolitisk, og Norge kan rammes hardt.

Vi er, som statsråden også er inne på, avhengig av god tilgang til markeder utenfor Norge. Nesten alt vi produserer i Norge, går til eksport, og nesten alt vi forbruker, kommer fra import. Vi har mer enn de aller fleste land i verden tatt i bruk prinsippet om å utnytte vårt komparative fortrinn. Vi gjør det vi er best på, og overlater til andre å gjøre det de er best på.

Den amerikanske administrasjonen har en helt annen tilnærming til dette. De ønsker å gjøre mest mulig selv og bruker da toll som virkemiddel for å presse mer produksjon fra andre land til USA. I denne situasjonen er det ingen tvil om at vi må ivareta den markedsadgangen vi har, og at EU, som er vårt definitivt viktigste marked, er noe vi må ta vare på. EØS-avtalen må ligge fast.

Dessverre er det slik at flere partier i denne sal synes å tro at EØS-avtalen er et slags koldtbord der vi velger det vi ønsker, og lar ligge det vi ikke synes er optimalt. Den tilnærmingen må ta slutt. Jeg er glad for å høre at statsråden er tydelig på at etterslepet av EØS-rettsakter må tas ned for at vi skal innfri våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. Hele tanken bak EØS-avtalen er at vi skal ha like rammevilkår på tvers av landegrensene for å sikre at bedriftene våre kan konkurrere på lik linje med sine konkurrenter. Da må vi også ha det samme regelverket på sentrale områder.

Nettopp med tanke på det statsråden har sagt om å ta ned EØS-etterslepet, er det overraskende at regjeringen har vært så tydelig på at fem rettsakter, herunder fire forordninger som ligger i ren energi-pakken, skal vente i minst fire år til før vi tar dem inn i norsk rett. Jeg har utfordret både statsråd Aasland og utenriksministeren på akkurat dette: Hvilke konkrete nasjonale interesser er det som veier så tungt at det forsvarer å utsette det som, etter mitt skjønn, er relativt harmløse rettsakter, i minst fire år til, og dermed setter vårt forhold til EU på prøve? Jeg har ikke fått svar, så jeg håper kanskje at statsråden kan belyse dette i dag og være litt konkret på hvilke nasjonale interesser som ligger til grunn for dette, for akkurat nå er det jo slik som statsråden sier: Vi må hegne om EØS-avtalen og innfri våre forpliktelser i henhold til den for å komme videre.

Nettopp det at vi er en del av det indre markedet i Europa, er et viktig argument for at Norge ikke skal omfattes av mottiltak fra EU i den pågående tollkrigen mellom EU og USA. For USAs del utgjør det en mindre del av vår eksport, men like fullt er det svært viktig for de bedriftene som faktisk eksporterer til USA. Den handelen vi har med USA, er til gjensidig nytte og glede for begge parter, og det er et viktig budskap som vi må formidle til våre amerikanske motparter. Vi samarbeider, bl.a. innenfor forsvarsindustrien. Norge er en stor shipping-nasjon. Vi eksporterer fisk, til stor glede for mange amerikanere, og ikke minst er vi en stor eksportør til USA av mineraler og kritiske råmaterialer, som f.eks. grafitt, som bidrar til å gjøre USA mindre avhengig av Kina. Alt dette kan bli satt på spill og på spissen hvis tollkrigen eskaleres og omfatter også Norge.

Vi skal ikke være naive. Vi er et lite land med en svært åpen og internasjonal økonomi, og vi er sårbare for endringer i rammevilkårene når våre største handelspartnere nå allerede er i gang med en tollkrig. Fremover er det viktig at vi gjør nettopp det statsråden var inne på: Vi må få fart på arbeidet med nye frihandelsavtaler gjennom EFTA. Avtalen med India, som vi skal behandle senere i dag, er en god start, men det tok veldig lang tid å komme dit. Vi må sørge for at de prosessene vi nå er i gang med, ikke tar like lang tid, for nå har vi ikke råd til å vente.

Erling Sande (Sp) [12:30:21]: Takk til næringsministeren for hennar utgreiing om den handelspolitiske situasjonen.

Senterpartiet ser med stor uro på at det internasjonale handelssystemet blir utsett for stort press frå nokre av våre næraste allierte. Noreg er tent med ein handelspolitikk forankra i internasjonale spelereglar for handel og folkeretten.

Når Senterpartiet er kritisk til enkeltelement i norsk eller internasjonal handelspolitikk, tek vi alltid som utgangspunkt at vi skal finne gode løysingar i lag med handelspartnarane våre. Vi har forståing for at enkelte land kan ha ønske om å endre eksisterande politikk eller forpliktingar eller utfordre handlingsrommet. Senterpartiet tek t.d. til orde for å utnytte det handlingsrommet vi har i høve til våre WTO-forpliktingar, til å endre kronetoll til prosenttoll på enkelte landbruksvarer. Vi ønskjer òg at Noreg skal fremje retten for land til å brødfø si eiga befolkning.

Generelt sett støttar vi at land skal ha eit stort handlingsrom til å gjennomføre innanrikspolitikk som tryggjer folket og gjer folkestyre reelt. For å sitere statsministeren: «Utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig.» Samtidig er det viktig at dette skjer med respekt for andre land sine behov og dei systema vi allereie har for forhandlingar.

Senterpartiet er varm tilhengar av folkeretten og gode relasjonar mellom land. Vi registrerer at landa responderer ulikt på dei endringane vi ser internasjonalt. Storbritannia har t.d. halde tilbake mottiltak mot dei nyaste tollgrepa til USA. Dei ønskjer i staden å ha ei forhandlingsrolle mellom Europa og USA.

Noreg er ikkje tent med å delta i ein handelskrig. Vi ønskjer gode handelsrelasjonar med alle våre allierte og likesinna. Sjølv om vi ikkje nødvendigvis er kritiske leverandørar av mange varer eller tenester til USA, er det motsette tilfellet for Storbritannia og EU, våre største handelspartnarar.

Næringsministeren oppmoda om å unngå å spekulere for mykje. Ja, det er Senterpartiet einig i, men i den nasjonale debatten har jo regjeringa spekulert i trippelskvis, og trippelskvisargumentasjonen har dukka opp fleire gonger. Det er urovekkjande med auka toll frå USA, og det er fare for at verdsøkonomien vil lide av ein tollkrig, men faren for å bli ramma av EU må vi slå fast er noko oppblåst. Senterpartiet forventar at Noreg blir unnateke beskyttelsestoll frå EU. Det tener både norske og europeiske interesser.

EU seier sjølv at Noreg er deira næraste partnar. Det ville vere oppsiktsvekkjande å skuve Noreg frå seg i den situasjonen vi står i no. EU skal gjennom ei massiv militær opprusting. Det ville vere merkeleg å råke norsk aluminiumsproduksjon, som står for 40 pst. av den samla produksjonskapasiteten i den indre marknaden av ein så kritisk innsatsfaktor, og slik undergrave dei planane kommisjonen har for forsvarssektoren. EU skal t.d. gjennom eit grønt skifte. Det ville vere underleg om EU undergrev sine eigne planar om eit grønt skifte ved å skubbe frå seg verdas grønaste prosessindustri.

I 2018 var talet på EØS-relevante rettsakter som var vedtekne i EU, men ikkje enno ein del av EØS-avtalen, like stort som i dag. Likevel gjekk Erna Solberg med brask og bram ut og forventa at vi ikkje skulle verte råka av nokon beskyttelsestoll. Vi forventar den same proaktive haldninga frå dagens regjering. Noreg skal ikkje opptre tenestevillig overfor EU. Vi skal vere unnateke utan motytingar. Det skulle halde å gjere EU oppmerksam på at det å ramme Noreg med toll ville vere eit dårleg trekk frå deira side. EU skjønar sitt eige beste, og EU-landa er jamt over gode naboar og føreseielege partnarar.

Noreg må ta vare på gode handelssamband med så mange land som mogleg. Det er i norsk interesse. Vi har heller ikkje nødvendigvis dei same handelspolitiske interessene som andre land. Noreg har tent godt på vere ein føreseieleg partnar og ha ein open økonomi. Samtidig har vi behov for å ta vare på eit levedyktig landbruk og eit nasjonalt handlingsrom. I dagens situasjon er det behov for å verne om dei viktigaste prinsippa i norsk handelspolitikk og ikkje handle overilt eller tenestevillig.

Senterpartiet ønskjer regjeringa lykke til med å avklare så mange spørsmål som mogleg med så mange handelspartnarar som mogleg – og gjerne så raskt som mogleg gje norsk næringsliv føreseielege rammer.

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:35:10]: La meg få begynne med å takke statsråden for en god redegjørelse. At det er bare noen måneder siden sist, belyser dessverre hvor alvorlig og bekymringsfull situasjonen rundt handel og verdenshandel – toll – er i dag. Plutselig virker det veldig lenge siden Berlinmurens fall. De siste 30, 40, 50 årene har vært preget av stor optimisme, globalisering, internasjonalisering og demokratisering. Vi som var barn av 90-tallet, har stort sett bare levd i fredelige tider. Nå ser vi dessverre at det er i ferd med å endre seg, også på vårt kontinent, og det er alvorlig.

De siste tiårene har milliarder av mennesker kommet ut av fattigdom. Fellesnevneren er handel, åpne markeder og økonomisk vekst. Det er et bitte lite vindu i verdenshistorien hvor dette har vært mer regelen enn unntaket, og det er også den perioden hvor det har vært størst økonomisk vekst. Verden har vanligvis vært preget av handelshindringer og proteksjonisme, men de siste tiårene har gavnet alle – selv om venstresiden ynder å si at det stort sett er stormaktene som har tjent på åpne markeder, og selv om Trump mener at det er utviklingsland og Kina som har tjent på dette. Faktum er at alle land i verden – stort sett – har tjent på åpne markeder.

Men heldigvis er ikke alt negativt. Norge er medlem av EFTA, og EFTA-samarbeidet fungerer svært godt og effektivt for tiden. Det konkluderes mange nye avtaler, og en del avtaler oppdateres også. Vi skal debattere India senere i dag, men også Thailand, Moldova, Ukraina og muligens også Malaysia i tiden som kommer, og dette er viktige avtaler for Norge og EFTA-statene.

Statsråden nevnte tre bekymringer: Økt toll til USA, beskyttelsestiltak i EU og verdensøkonomien. Grunnen til at det er helt riktig å være bekymret, er jo ikke eksport i seg selv, men det er knyttet til de arbeidsplassene, særlig langs hele kysten i Norge, som er veldig utsatt. 20 pst. av de sysselsatte jobber med eksport. Og det er jo ikke, i hvert fall ikke for oss, fordi eksport er et mål i seg selv, men det er klokt med en arbeidsdeling i verden, og det er klokt at Norge utnytter sine komparative fortrinn til å produsere det vi er gode på, som også representanten Astrup var inne på, og at andre produserer det de er gode på. Det vi er flinke på, bidrar til å skape verdier her hjemme, og det gjør verden til et bedre sted der ute.

Statsråden sa også at det er viktig at vi feier for egen dør når det gjelder EU-regelverk. Det hadde også vært fint om Norge hadde feid for egen dør når det gjelder toll, tariffer, men dagens regjering har altså økt tariffene, tollsatsene, på en rekke produkter de siste årene. Det mener jeg – i lys av dagens situasjon – ser svært uklokt ut. Vi burde ha gått den andre veien og heller sikret mer frihandel og færre handelsbarrierer. Det kunne jeg også sagt – og det sa jeg også – til den forrige regjeringen, som hadde brexit-avtalen, hvor man valgte å ofre en del sjømat-arbeidsplasser, bearbeiding, mot at man ikke har litt mer Stilton-ost i butikkene. Verdiskaping og arbeidsplasser bør vektes høyere også av Norge når vi innføre tollsatser.

Så er også jeg bekymret, men mindre bekymret enn regjeringen, tror jeg, for dette med at mottiltak fra EU skal ramme oss. Prinsippene er akkurat de samme som i 2018. Selv om omfanget er større, er altså prinsippene like. Jeg tror det er lurt å holde hodet kaldt, å ha tunga rett i munnen og unngå spekulasjoner – og gjøre jobben her hjemme og med våre handelspartnere.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:40:26]: Takk for statsrådens redegjørelse. Det er utvilsomt en usikker tid med store endringer, og for norske bedrifter og norsk økonomi kan det ikke være tvil om at det er alvorlig.

Jeg er redd for at det er lett å møte denne tiden med en holdning om at dette må vi bare håndtere nå – komme oss igjennom på en eller annen måte. Det er åpenbart vanskelig å spå framtiden, og det er vanskelig å holde stø kurs i urolig farvann. Vi må derfor ikke møte endring og uro med et forsvar for det bestående, men snarere med vidsyn og en retning for hvor vi ønsker oss.

Den pågående handelskrigen, som vi kanskje bare har sett starten på, er dypt alvorlig. Den er alvorlig fordi økonomisk nedgang vil være dramatisk for folk flest verden over, ikke minst i USA akkurat nå, og i økonomiske nedgangstider kan autoritære krefter som vil svekke demokrati og fellesskap, vokse. Det har vi sett før. Handelskrigen er alvorlig fordi den er kaotisk og uforutsigbar i en allerede kaotisk og uforutsigbar tid.

Det er en handels- og ikke minst klassekrig ikke først og fremst mellom land, men mellom noen få, veldig rike mennesker og arbeidsfolk i hele verden. Vi må skille mellom det og det at det globale handelssystemet vi hadde fra før av, ikke var bra, for dagens handelssystem er grunnleggende urettferdig. Handelspolitikken som vi har i dag, har beriket noen veldig få mennesker på bekostning av veldig mange andre. Når arbeidere ikke lenger har råd til det de selv produserer, og de rike sparer veldig mye av sine penger, gir det et overskudd av produserte varer i noen deler av verden som dumpes i andre deler av verden.

Det er ikke bare et spørsmål om riktig fordelingspolitikk i de ulike landene. Global og nasjonal ulikhet bidrar til selvforsterkende ubalanser i handelssystemet – ubalanser som igjen skaper ulikhet og misnøye, og som forsterker miljøproblemene.

Det er naturlig at man i krisetider ønsker å forsvare det man har. Det føles kanskje trygt. Men jeg tror vi kan konkludere med at det nå kommer endringer enten vi vil eller ikke, og spørsmålet må være hva som skal være Norges posisjon og rolle i disse endringene. Handel er tross alt kun et virkemiddel for å oppnå mål, og derfor må Norge nå være tydelig på hva de målene er. Det bør være et forsterket internasjonalt samarbeid for en grønnere og likere verden, der handel er et virkemiddel for at folk skal kunne leve et godt liv uansett hvor de bor.

Derfor bør også Norge nå gå sammen med Europa, både EU og øvrige nasjonalstater, og søke et bredere økonomisk samarbeid og handelssamarbeid som er tuftet på at nasjonene har lik styringsrett og politisk handlefrihet til å beskytte arbeidslivet, offentlige tjenester, folkestyre, miljø og naturressurser.

Europa og Norge kan ta en lederrolle i nye frihandelsavtaler med land i sør, og vi bør bruke hele verktøykassen i den økonomiske politikken – med gjeldsslette, åpenhet om pengestrømmer og skatt. Framfor å svare på økt toll med økt toll bør vi f.eks. jobbe for internasjonal formuesskatt, som treffer nettopp de oligarkene som nå er pådrivere for å tjene på handelskrigen, noe også Gabriel Zucman har tatt til orde for.

Som en liten, åpen økonomi er Norge og norsk næringsliv avhengig av velfungerende handel, og vi må sikre handelsavtaler som gir norske bedrifter tilgang til verdensmarkedet. Men vi kan heller ikke bare vente på at økt toll kanskje treffer oss. Vi må også reorientere oss. Det betyr selvfølgelig et tett samarbeid med Europa og en avtale for å unngå EUs eventuelle straffetoll, men ikke minst må det bety å lede framover mot nye muligheter.

Bjørnar Moxnes (R) [12:44:54]: Over hele Vesten ser vi kraftige politiske reaksjoner mot konsekvensene av 30 års nyliberalisme, deregulering og frihandel. Den politikken som ifølge høyrekreftene skulle skape velstand og fred, har heller ført til kraftig økende klasseskiller, avindustrialisering, arbeidsløshet, håpløshet og raseri. Vi ser også at krisen i kapitalismen har blitt møtt med sosialisme for dem på toppen og så er regningen sendt til vanlige folk, til arbeidsfolk i land etter land. At dette skaper raseri, burde ikke overraske noen. At også troen på frihandelens velsignelser er noe svekket, burde heller ikke overraske noen, men de større partiene i salen snakker som om ingenting har skjedd og vil ikke innse at det er en ny situasjon i verden, også i Vesten, som vi nå må forholde oss til på en ny måte.

Det som er oppsiktsvekkende, men kanskje ikke overraskende, er at både Arbeiderparti- og Høyre-topper som bestandig har vært for EU-medlemskap og vært for mest mulig harmonisering og underleggelse under EU, nå bruker Trump og tollkrigen som en brekkstang for å presse gjennom enda mer EU-servilitet i den norske nasjonalforsamlingen. Vi får høre fra utenriksministeren og fra næringsministeren at hvis vi ikke er snille gutter og jenter og tar igjen etterslepet på innføring og innlemming av EØS-direktiver, kan vi straffes av EU med tollmurer mot Norge.

Dette er, for å si det rett ut, ren skremselstaktikk fra regjeringen som attpåtil undergraver Norges posisjon vis-à-vis EU. Som det ble nevnt av Senterpartiet, var ikke etterslepet noe større i 2018. Da fikk Norge unntak fra EUs regler mot USA. Det er mindre etterslep nå enn det var i 2018 – det ligger i snitt på rundt 500 rettsakter årlig. Vi burde hørt fra regjeringen vår i den offentlige debatten at det Norge eksporterer til EU – energi, fisk og aluminium – er varer som inngår i EUs eget produksjonsliv og egen økonomi. De trenger og har god bruk for å få aluminium, fisk og energi fra Norge. Det er verken noen hjemmel eller grunn til å innføre dyrere import av disse varene til deres egen økonomi, for det vil bety at EU straffer arbeidsplassene i EU – om det er fiskeforedlingsarbeidsplasser i Polen, om det er hele bilindustrien i Tyskland, eller om det er import av energi som holder folk, kjøkken, hus og hjem varme og gående, import av energi fra Norge.

Dette burde vært framført som regjeringens tydelige talepunkter ut til opinionen og også overfor EU, at Norge er en stabil handelspartner for EU. Vi er en god nabo for EU. Det vi eksporterer, inngår i EUs egen produksjon og økonomi, og de trenger oss til den produksjonen. Vi har også masse import av ting vi trenger fra EU. Det er en gjensidighet her, men det hører vi lite om fra regjeringen. Det er i stedet skremsler om etterslepet og – etter vårt syn – et misbruk av Trumps tollkrig for å presse gjennom at vi skal si ja til enda flere direktiver fra EU enda raskere. Men EU har ingen hjemmel for å trekke den typen forbindelser mellom manglende innlemmelse av direktiver på den ene siden og å innføre straffetoll mot Norge på den andre siden.

Vi må ha litt mer selvtillit i møtet med EU, stå opp for norske interesser tydelig og gjerne snakke sant om det som er realitetene når det gjelder vår adgang til å selge varer til EU, og EUs manglende adgang til å skulle straffe oss for det Trump måtte finne på mot EU. Det er det ingen grunn til og heller ingen hjemmel for, og det burde vært sagt tydelig fra Norges regjering.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:49:57]: Eg vil på vegner av Venstre starte med å takke og rose statsråden for det som etter mitt syn var ei god og presis skildring av alvoret i den situasjonen vi no har rundt global handel i det større, breie globale perspektivet, for det er eit faktum at global frihandel har løfta millionar av menneske ut av fattigdom. Eit lite, eksportretta land som Noreg har sterk interesse av at vi har ei verd med klare spelereglar for handel og ei openheit i økonomien. Det er til det beste for Noreg, det er til det beste for velstand og utvikling, spesielt for folk i fattige land, og det er viktig for norske distrikt og lokalsamfunn, som statsråden gav mange konkrete og etter mitt syn godt dekkande døme på. Eg var sjølv og besøkte Hydro i Høyanger for eit par veker sidan. Statsråden seier ho skal til Årdal i kveld. Det finst mange slike eksempel på kor viktig det er at vi greier å stå opp for internasjonal handel, og at Noreg er kopla på der vi skal vere kopla på. Dette blir det viktig at vi greier å halde på i tida framover.

Samtidig, ut frå det bildet: Kva gjer vi no, i ein situasjon og i ei verd der USA driv tollkrig? Vi har ein handelspolitisk krig i verda på brei front. Vi har ein annan økonomisk stormakt som heiter Kina, som ikkje driv med tollkrig, men med massiv subsidiering og som utkonkurrerer industri og det vi har prøvd å byggje opp i Noreg og Europa på mange område. Midt oppi dette har vi EU, som prøver å stå saman i Europa og byggje felles konkurransekraft, og som vi er kopla på gjennom EØS-avtalen. Midt oppi dette står Noreg.

Den førre næringsministeren, Jan Christian Vestre, sa for to år sidan at grensene mellom den indre marknaden i EU – der Noreg er med gjennom EØS-avtalen – og handelspolitikken til EU som ligg utanfor EØS-avtalen, er blitt mindre tydelege. Dei har i alle fall ikkje blitt meir tydelege i løpet av dei to åra som har gått sidan den gongen. Vi er i same båt. Vi er eigentleg nøydde no til å gjere eit val. Skal vi vere ein manøvrerande liten nasjon på utsida av dei store aktørane som prøver å finne sine posisjonar i handelen, eller skal vi seie at vi faktisk er ein del av Europa og ein felles europeisk marknad som prøver å stå opp for felles spelereglar, for ein felles økonomi, og at vi ikkje lenger vil sitje og vere der eg oppfattar at partiet Raudt er? Då den førre kommunal- og distriktsministeren gjekk på som statsråd i 2023, sa han at for han var EU hovudmotstandaren i norsk distriktspolitikk. Det er ein ganske stor kontrast mellom det å sjå på EU som hovudmotstandaren og det dagens næringsminister seier i dag, nemleg om betydninga av at vi faktisk står på lag med Europa.

Næringsministeren seier at ho og regjeringa er på jobb kvar dag for å stå opp for norske interesser. Det tvilar eg ikkje på, men det er framleis slik at det er vanskeleg å få tak i den overordna strategien og linja i det regjeringa gjer, dvs. om det er å faktisk vere på lag med EU, rydde opp og vere ein del av eit Europa som samarbeider i ei kritisk tid, ikkje minst med det som no skjer i USA, eller om det er å vere denne vesle, manøvrerande nasjonen på utsida.

Eg merka meg at statsråden i innlegget sitt sa at dei legg til grunn at vi skal få tollfritak frå EU, og samtidig at vi ikkje skal svare på tollauken til USA. Det skal altså EU. Korleis skal dette hengje saman? Korleis skal ein tru at vi kan sitje her og drive med «cherry-picking» på alle frontar og vere denne lille nasjonen ute? Korleis blir dette oppfatta når regjeringa òg proklamerer at vi ikkje skal implementere energidirektiv på mange år enno? Dette blir vanskeleg. Eg kunne ønskje at statsråden sa noko meir om korleis vi faktisk skal ta den overordna strategiske situasjonen slik vi står no, slik at vi ikkje endar opp som eit transittland for Tesla og andre amerikanske varer til Europa. Eg slit med å sjå linja i det regjeringa gjer.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [12:55:17]: Det er urolege, uoversiktlege og til dels uforståelege tider me lever i. Det er all grunn til å frykta resultatet av Trumps handelskrig, anten du driv eiga bedrift eller ikkje, og uansett om du lever i Oslo, Brussel, Finnmark eller Årdal i Sogn. Hundretusenvis av norske arbeidsplassar er eksportretta, men i praksis er me alle heilt avhengige av at dei internasjonale handelssystema fungerer.

Eg forstår at mange i Noreg no lurer på: Vil me verta ramma av auka toll, auka prisar og auka rente? Korleis vert omsetninga i min familiebedrift i år? Har eg råd til å betala løningane til mine tilsette? Vil eg ha råd til å betala huslånet mitt i år?

Den aller største klumpen me har i magen, har me likevel av ein veldig god grunn. I ei tid der klimaet på jorda er i ferd med å nå ei rekkje vippepunkt, burde alt me set i fokus som politikarar, som næringsliv, som sivilsamfunn og som enkeltmenneske, vera å stoppa naturtapet, å sikra nok mat og ei leveleg verd til barna og naboane våre i tiåra som kjem, å endra den enorme sløsinga med naturressursane som no skjer, og å få til overgangen til eit lavutsleppssamfunn der livskvalitet og ikkje forbruksvekst står i sentrum.

I staden går no krefter og pengar i alle land i verda i aukande grad til krig, til handelskrig og til opprusting. Verdssamfunnet har ikkje klart å samla seg til ein skikkeleg dugnad for klima, natur og menneskeleg sikkerheit. I staden får Israel gjennomføra folkemord for open scene, Putin kan invadera demokratiske naboland, mens Trump trugar med å annektera nye landområde omtrent annakvar dag. Det rasar no over 100 krigar og væpna konfliktar i verda, og dei varer stadig lenger.

Som det vert sagt: Småstatar som Noreg tapar på trumpismen og at jungelens lov får gjennomslag. Difor er det presserande at Noreg no sluttar opp om dei demokratiske systema me har, og står saman med våre vener og allierte naboar for stabilitet og sikkerheit.

Regjeringa må kraftig trappa opp arbeidet for

• at nye handelsavtalar stiller bindande klima-, natur- og miljøkrav i tråd med Parisavtalen og tilrådingane frå FNs naturpanel

• at Noreg vert ein pådrivar for at eksisterande og nye handelsavtalar respekterer og støttar menneskerettar og demokrati og ikkje undergrev moglegheitene utviklingsland har til å byggja opp eigen industri og matproduksjon

• at me får til avtalar som legg til rette for auka norske investeringar i utviklingsland, føresett at det skjer på premissa til lokalbefolkninga, og at openheitslova må gjelda

• at ein støttar EUs arbeid for å sikra eigen produksjon og foredling av kritiske råmateriale, og at denne produksjonen opprettheld miljøkrav

Sist, men absolutt ikkje minst: Noreg må starta forhandlingar om fullt EU-medlemskap. Demokratiske krefter i EU er det viktigaste forsvarsverket me har mot høgrepopulismens frammarsj og mot dei største truslane me står overfor. I kampen for å regulera verdshandelen, for å få bukt med dei mektige tekgigantane og oligarkane som no styrer uhindra i både USA og Russland, og for å få til regulering av ny teknologi som KI og autonome våpen, er EU vår aller viktigaste arena. Ikkje minst er EU den fremste krafta i verda for ein betre klimapolitikk som kan redda livsgrunnlaget vårt.

Ein ny handelsavtale med India skal behandlast her i salen i dag, og la meg vera litt mørk og litt personleg, for la oss ikkje innbilla oss at India er eit velfungerande demokrati. Eg studerte sjølv på den kanskje siste liberale institusjonen som fantest i India, og den gongen, på JNU Delhi, kom det på natta inn væpna styrker og kidnappa medstudentane mine. Muslimar forsvann, og me såg dei aldri igjen. Det hindunasjonalistiske styret til Modi er ekstremt skremmande og har gjort, og gjer, veldig mykje av det same som Trump no får til i USA.

Tyskland har nettopp vore gjennom eit parlamentsval der populistar på ytre høgre, direkte og indirekte støtta av oligarkane i Det kvite huset, har vakse kraftig. I andre europeiske land raslar òg ytre høgre med sablane, sånn som dei gjer her i Noreg, og miljø- og fredsaktivistar vert no fengsla i land der me inntil for kort tid sidan ikkje trudde at sånt var mogleg.

Heldigvis er biletet samansett. I mange europeiske land har grøne EU-positive parti auka oppslutninga si, og dei demokratiske kreftene i EU held førebels stand. Fellesskapet mellom europeiske naboar og allierte treng å styrkjast, ikkje svekkjast. Eg registrerer at Senterpartiet, Raudt og SV sit fast i argumenta frå 1994, men det mest urovekkjande er at dei store partia, Arbeidarpartiet og Høgre, ikkje tør å ta EU-debatten. Det er uansvarleg ikkje å ta leiarskap i den alvorlege situasjonen Noreg og verda står i no.

Statsråd Cecilie Myrseth [13:00:31]: Norge er, som vi alle har sagt, et lite land, men vi er likevel et viktig land på veldig mange områder, også når det gjelder handel. Denne debatten viser veldig tydelig hvor mye endring det er som pågår på én gang i verden nå, og hvordan det også påvirker og treffer oss, enten det gjelder demokrati, styresett eller handel, som skjer nå. Det er mange kriser og konflikter i verden nå som påvirker oss sterkt.

Jeg vil takke Stortinget og de som er i salen nå, for en veldig god og viktig runde. Jeg tror det er viktig også for næringslivet og bedriftene våre at vi er samlet når det gjelder de viktige punktene nå. La meg nevne noe:

Når det gjelder EØS og etterslepet, er det viktig å si at forskjellen på å være med og å ikke være med i EU, er at Norge også må gjøre sine egne vurderinger knyttet til de ulike EØS-sakene – og det gjør vi også. Det er også ganske mange av disse sakene som det er uproblematisk å ta inn, og da tar vi dem også inn.

Det er også helt riktig at når man er en del av en avtale, har man forpliktelser å opprettholde, og det er det vi gjør når vi tar ned etterslepet. Vi kan ikke bare la være å gjøre det, ut fra hva som passer oss, men vi skal gjøre egne vurderinger av alle enkeltsakene som kommer. Det gjør vi, men nå tar vi inn flere også. Det er viktig, og det ble ikke minst klart i forbindelse med EØS-møtet i forrige uke. Det kommer også til å være enda mindre etterslep når vi når sommeren.

Det blir sagt mye om frihandelsavtalene. La det være sagt: Denne regjeringen har jobbet veldig godt og vært veldig utålmodig når det gjelder å få på plass flere frihandelsavtaler. I dag skal vi behandle en sak om avtale med India, men jeg kan også nevne Chile, Kosovo og Moldova. Jeg undertegnet også selv en avtale med Thailand for veldig kort tid siden. Dette gjør vi fordi vi er opptatt av dette – det å knytte seg til flere markeder er viktig for norsk næringsliv. Men det skal selvfølgelig skje på en klok måte og på en måte som er i norsk interesser. Det skal også være gode avtaler for de landene vi inngår avtale med. Derfor er selvfølgelig sosial bærekraft viktig i alle de avtalene vi nå jobber med. Som representanten Sivert Bjørnstad sa, jobber vi veldig godt sammen med de andre landene i EFTA for å få på plass flere avtaler. Det er forhåpentligvis ikke lenge til vi kan signere avtale med både Malaysia og Mercosur-landene.

Man snakker om at det tar for lang tid, men da vil jeg bare minne om at det for det første er fire land som forhandler med andre parter, og dem man forhandler med, skal også bli enige. Det er mye vi kan styre fra Norge, men vi kan ikke styre alt, og vi kan ikke styre hele verden.

Til diskusjonen om hvorvidt man driver med skremsler: Jeg advarer mot den typen påstander, som Rødt tok veldig til orde for her. Det er ingen som misbruker den situasjonen vi er i, men det er viktig å ta inn over seg realitetene – jeg håper at Rødt også snart gjør det – for det er en alvorlig situasjon vi står overfor. Vi kan ikke si at vi ikke skal forholde oss til våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen, og samtidig forvente at den andre parten skal holde seg til det vi mener er forpliktelsene i avtalen.

Det er ulike regelverk som gjør at vi er bekymret. Det ene er regelverket for beskyttelsestiltak som er i WTO, og det andre er det som handler om at vi skal ha lik tilgang til det indre markedet gjennom EØS-avtalen. Vi kan ikke hvile før vi vet det går bra. Vi har tro på at dette skal gå bra, men det vet vi ikke ennå. Vi vet heller ikke hva vi skal forholde oss til. Hva som eventuelt kommer av tiltak, når de kommer, og hvordan de vil berøre oss – norske interesser og norske arbeidsplasser – må vi følge med på. Derfor er dialog veldig viktig. Da nytter det ikke å bare sette opp en pekefinger med et norsk flagg på og si at vi skal ha, uansett, som Rødt tar til orde for her. Det er en uklok linje, og det tjener ikke norske interesser.

Igjen: Vi kommer til å diskutere dette mye framover. Det er viktig for regjeringen å ha en så god og tett dialog med Stortinget som mulig når det gjelder handelspolitikken. Det er jeg ganske sikker på at alle eksportbedrifter og næringslivet rundt omkring i Norge også er opptatt av. Jeg takker veldig for dette samarbeidet.

Sivert Bjørnstad (FrP) [13:06:15] (ordfører for saken): La meg begynne med å takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Hele komiteen står bak innstillingen, og vi ønsker handelsavtalen mellom Norge og de andre EFTA-statene og India velkommen.

I en tid preget av stor usikkerhet på den globale handelsplassen, som vi også debatterte i forrige sak, er det veldig gledelig at EFTA-samarbeidet er inne i en god periode. I dag debatterer vi India-avtalen. For ikke lenge siden vedtok vi en ny avtale med Moldova, og på trappene står også avtaler med Chile og Thailand, og sannsynligvis Malaysia og Mercosur etter hvert.

For vår del av verden, og særlig blant EFTA-landene Norge, Sveits, Liechtenstein og Island, som små, åpne, eksportrettede økonomier, er en regelstyrt handel med mest mulig frihandel utelukkende et gode som fremmer vekst, velstand og utvikling. At vi fortsatt evner å se det sånn, blir viktig også i framtiden, og også at det skal gagne begge sider av avtalen.

India er verdens mest folkerike land og det største demokratiske landet i verden, selv om det også har utfordringer. Det er et land som har opplevd stor økonomisk vekst de siste årene fulgt av økt velstand, en voksende middelklasse og framtidstro. Ifølge ledende økonomer vil India om relativt kort tid kunne gå forbi både Japan og Tyskland og bli verdens tredje største økonomi etter USA og Kina.

Handelen mellom Norge og India, gitt Indias størrelse, er relativt begrenset i dag. Varehandelen er på om lag 19 mrd. kr, fordelt på 9 mrd. kr i eksport fra Norge og 10 mrd. kr i import til Norge. Forhåpentligvis vil dette øke i årene framover. For Norge er det særlig eksportprodukt som petroleumsprodukt, nikkel, kunstgjødsel, stål og aluminium som er viktig, mens vi importerer en del fiskefôr, kjemikalier, tekstiler og maskiner.

Med denne avtalen legger vi til rette for tollfri markedsadgang for mer enn 90 pst. av varene vi i dag eksporterer til India. De 19 milliardene i vareflyt mellom våre to land kan forhåpentligvis øke i årene som kommer. Norge og India deler mange verdier og visjoner, og dette legger til rette for et tettere samarbeid.

I dag er en god dag for Norge, for EFTA-statene, og vi håper selvsagt at det er det også for India.

Rune Støstad (A) [13:09:14]: I dag står vi framfor en milepæl i norsk handelspolitikk. Regjeringen har landet en historisk handelsavtale mellom EFTA-landene og India. Det er en avtale som vil styrke norsk næringsliv, skape arbeidsplasser og gi oss et solid fundament for framtidig økonomisk vekst. Dette er en bra dag for Norge, for våre eksportbedrifter og for alle som tror på frihandel som et verktøy for velstand og utvikling.

India er verdens mest folkerike land og er av de raskest voksende økonomiene i verden. Med denne avtalen får norske selskap bedre markedsadgang til et marked med over 1,4 milliarder mennesker. Over 90 pst. av norske eksportvarer vil etter ti år få tollfri adgang til India, noe som betyr at våre bedrifter vil kunne konkurrere på like vilkår og utvide sin tilstedeværelse i denne viktige regionen. Det blir en av våre viktigste handelsavtaler etter EØS-avtalen.

Vi har fått gjennomslag for sentrale norske interesser. 130 norske bedrifter er etablert i India i dag, og nylig åpnet Norge i hop med EFTA et eget handelskontor i India. Våre industriprodukt, vår sjømat og våre teknologiske løsninger får bedre vilkår enn noen gang. Tjenestesektoren er òg en stor vinner. Norske ingeniører, IT-spesialister og konsulenter får bedre rammevilkår for å levere tjenester i India. India er en global teknologihub, og nå kan norske selskap i større grad ta del i den utviklingen.

Denne avtalen handler ikke bare om økonomi. For første gang har India i en handelsavtale gått med på et eget kapittel om handel og bærekraftig utvikling. Det betyr at vi ikke bare styrker handelen, men òg sikrer at veksten skjer på en måte som ivaretar miljø og arbeidstakerrettigheter på en bedre måte. Det er et viktig skritt framover for en mer forsvarlig og bærekraftig global økonomi.

Norge er ikke en stormakt i handelspolitikken, men vi viser at vi kan forhandle fram gode løsninger når vi nå står samlet med våre EFTA-partnere. Denne avtalen er et resultat av mange år med hardt arbeid, grundige forhandlinger og en klar strategi for å fremme norske interesser internasjonalt. Jeg vil berømme regjeringen for å ha fått landet en handelsavtale med India. Det er en viktig dag for norsk handel og norsk næringsliv.

Erling Sande (Sp) [13:12:18] (leiar i komiteen): Ja, det er ein viktig dag for norsk næringsliv og Noreg som handelspartnar når vi i dag gjev samtykke til ratifikasjon av avtalen om handel og økonomisk partnarskap mellom EFTA-landa og India. Eg synest saksordføraren har gjort greie for saka på ein veldig god måte, så eg skal ikkje gjenta alt han sa, men India er eit viktig land. Handel mellom Noreg og India på varer er per i dag, som det blir vist til, på 19 mrd. kr, men sjølvsagt med mål om og potensial for vekst. Det gjeld viktige norske eksportprodukt også.

I innstillinga har bl.a. Senterpartiet peika på at det trengst eit større samsvar mellom norsk utviklingspolitikk og beredskapspolitikk og handelspolitikk. Dette meiner vi avtalen mellom EFTA og India ivaretek i større grad enn tidlegare frihandelsavtalar. Det er eit viktig poeng for oss å løfte fram.

I tillegg merkar vi oss frå Senterpartiets side at denne avtala ikkje hadde vore mogleg å inngå dersom Noreg var medlem av EU. At norsk næringsliv no får betre moglegheiter for eksport og investeringar i India, viser fordelen med å stå utanfor EUs tollunion. Det føyer seg inn i ei rekkje handelsavtalar som sikrar norsk næringsliv betre vilkår enn konkurrentane deira frå EU, som med Thailand, India og Filippinane. Eg synest det var greitt å ha med dette i lys av den situasjonen vi står oppe i, og debattar vi har hatt nyleg.

Statsråd Cecilie Myrseth [13:14:11]: I lys av den forrige debatten vi hadde, vil jeg si at det er en fin og historisk dag nå som vi kan behandle en handelsavtale mellom India og EFTA, og dermed også Norge.

Nye handelsavtaler sikrer norske konkurranseutsatte arbeidsplasser bedre og mer stabile handelsvilkår i nye land, og handelsavtaler er viktige i en periode med så mye internasjonal handelsuro. Som det er framhevet i komiteens innstilling, er både stabile og langsiktige handelsavtaler grunnmuren for å sikre norske eksportbedrifter markedsadgang og konkurransedyktige vilkår også i utlandet. Jeg takker derfor for komiteens arbeid og saksordførerens redegjørelse.

India har til dels svært høye tollsatser, og samtidig har konkurrenter som USA, Canada, Storbritannia og EU ennå ikke inngått handelsavtaler med India. Denne handelsavtalen gir oss derfor et betydelig konkurransefortrinn som vil gjøre en stor forskjell for norsk handel med India, noe som igjen vil komme norsk næringsliv og norske forbrukere til gode.

Avtalen ivaretar også Norges jordbruksinteresser, samtidig som India har fått forbedret og tollfri adgang for de fleste jordbruksvarene de eksporterer til Norge i dag. For tjenester sikres norske tjenesteytere gode og stabile rammebetingelser. Avtalen skal også gjøre det enklere og mer attraktivt for norske bedrifter å etablere seg lokalt i India. EFTA-statene forplikter seg også til å fremme direkteinvesteringer i India, samtidig som India forplikter seg til å legge til rette for investeringer fra EFTA-statene.

Som jeg har redegjort for, er avtalen om handel og økonomisk partnerskap med India en omfattende og moderne handelsavtale, og jeg mener at avtalen samtidig balanserer økonomiske forskjeller og interesser på en god måte.

Dette er en bra dag når regjeringen nå ber om Stortingets tilslutning til å ratifisere avtalen om handel og økonomisk partnerskap mellom EFTA-statene og India.

Audun Lysbakken (SV) [13:19:24] (ordfører for saken): Kontrollen som vi behandler i dag, inneholder to nye forvaltningsrevisjoner, to utvidede oppfølgingsrevisjoner og fem ordinære oppfølgingsrevisjoner. Riksrevisjonen har bl.a. i denne undersøkelsen vurdert hvordan utvalgte statlige heleide selskaper arbeider med å redusere sitt klimafotavtrykk og sin naturpåvirkning, og hvordan eierdepartementene bidrar til ansvarlighet i dette arbeidet.

Jeg tror det kan være på sin plass å peke på, også her i debatten, noen av konklusjonene. Enkelte selskaper mangler mål om å redusere egne klimagassutslipp, og det gjør klimaarbeidet lite operativt og målrettet. Få selskaper har redusert klimagassutslippene i tråd med Parisavtalens mål. Samferdselsdepartementet har arbeidet lite systematisk for å fremme selskapenes arbeid med å redusere eget klimafotavtrykk og påvirkning på natur. Departementene har satt i gang et arbeid med å følge opp selskapenes naturarbeid, men det er ingen felles metodikk for å måle og sammenligne deres påvirkning på natur og bidrag til å nå målene i naturavtalen. Riksrevisjonen sier at dette ikke er tilfredsstillende, at det ikke er lagt bedre til rette for at selskapene skal redusere utslippene sine og negativ naturpåvirkning i tråd med Stortingets forutsetninger, og at det heller ikke er tilfredsstillende at Samferdselsdepartementet har arbeidet så lite systematisk for å fremme denne dagsordenen på sitt område.

Komiteen er enig i dette og forventer at eierdepartementene nå går i dialog med de aktuelle selskapene for å tydeliggjøre forventningene på området, og komiteen har også sluttet seg til Riksrevisjonens anbefalinger til departementene.

Riksrevisjonen har også vurdert om selskaper med statlig eierandel har innrettet bonusordningene sine i tråd med statens eierskapspolitikk, og om eierdepartementene har fulgt opp dette gjennom eierskapsutøvelsen. Funnene viser bl.a. at det er lite variasjon mellom selskapene når det gjelder bonus. Ledende ansatte har over tid hatt en høyere vekst i avtalt fastlønn enn øvrige ansatte. Det mangler åpenhet i flere av selskapene rundt disse forholdene, og to av eierdepartementene har ikke dokumentert at det er gjort vurderinger av om statens forventninger til lederlønn følges opp.

Det er ikke godt nok. Riksrevisjonen har konkludert med at det er kritikkverdig at enkelte bonusordningers utforming og innretning ikke er i tråd med forutsetningene i eierskapsmeldingen. Det må være sånn at bonus er bonus, og at det ikke er noe en leder får uavhengig av resultater, for i så fall blir det bare et tillegg til fastlønnsavtalene, som er klart i strid med de forventningene og forutsetningene som Stortinget har lagt. Riksrevisjonen er også klar på at det ikke er tilfredsstillende at statens forventninger til innretningen av resultatavhengige godtgjørelsesordninger så langt ikke ser ut til å ha den ønskede effekten.

Dette er ikke første gang vi diskuterer dette. Forventningen om moderasjon følges ganske enkelt ikke godt nok opp. Det understreket komiteen også i dialogen med statsråden før jul. I innstillingen understreker vi betydningen av at eierdepartementene nå bruker de virkemidlene de har, til å sørge for at forventningene fra Stortinget etterleves. Det handler om eierdialog, det handler om å dokumentere vurderinger som gjøres, det handler om å bruke stemmeforklaringer, og det kan handle om å stemme mot lønnsrapporter som åpenbart er i konflikt med statens forventninger, hvis dette ikke er godt nok begrunnet i styrets retningslinjer eller i lønnsrapporten. Det er en tydelig forventning i innstillingen om at regjeringen nå handler på dette området.

Jeg vil nevne at Riksrevisjonen finner det kritikkverdig at det fortsatt er vesentlige svakheter i informasjonssikkerheten i helseforetakene, og at komiteen støtter konklusjonen om at den saken bør følges videre. Jeg vil også nevne at Riksrevisjonen har flere kritiske merknader knyttet til oppfølging av tidligere undersøkelser av Bane NOR, og at det fortsatt er all grunn til å følge med på styring og samordning i jernbanesektoren, selv om denne konkrete undersøkelsen nå ikke blir fulgt opp.

Carl I. Hagen (FrP) [13:24:46]: La meg først si at jeg slutter meg til det som saksordfører Lysbakken sa når det gjelder lederlønninger og bonuser, som jeg egentlig synes er en veldig alvorlig sak. Her er det altså slik at Stortinget flere ganger gjennom mange år har kommet med klare synspunkter overfor ulike regjeringer, og regjeringer har i stor grad også lovet å følge opp, og så kommer Riksrevisjonen – etter en grundig undersøkelse gjennom flere år – til at det ikke er fulgt opp. Da er det demokratiske problemet her: Hvorledes kan storting og regjering arbeide og opptre for at de som er underordnet, gjør det de skal?

Dette er for meg et problem. Er det slik at regjeringer sannsynligvis er nødt til å bruke litt nye og annerledes virkemidler? For eksempel der hvor større selskaper som har et såkalt profesjonelt styre, ikke følger opp det som eventuelt en regjerings talsperson vedtar på generalforsamling, ja, så må styremedlemmene byttes ut. Da må man bruke de virkemidlene man har i styringssystemer og i vårt lovverk. Jeg vil si at hvis Riksrevisjonen går igjennom dette enda en gang, som de sikkert kommer til å gjøre, og rapporterer tilbake at det ikke har skjedd noe, da må også Stortinget begynne å diskutere: Hva gjør man med en regjering og eventuelle statsråder som ikke har sørget for at det som er en klar, bred vilje i Stortinget, blir fulgt.

Dette er et alvorlig problem på mange områder, og det er helt uavhengig av hva man måtte mene om Stortingets holdninger og Stortingets vedtak. Riksrevisjonens jobb er å kontrollere at vedtakene og holdningene blir fulgt opp. Derfor er jeg også med på en masse merknader om ting som Riksrevisjonen skal følge opp, og som vi skal gjennomføre, selv om jeg kanskje opprinnelig var imot selve vedtaket. For det vi driver med her, er kontroll av at Stortingets vedtak skal gjennomføres – også de vedtakene som Fremskrittspartiet og jeg eventuelt har stemt imot. Det er den jobben Riksrevisjonen har, og det er den jobben statsråden har.

Da vet vi at et av de få virkemidlene vi har, er mistillit, eller eventuelt daddelvedtak, men det er mistillit som er det skarpeste våpenet Stortinget har, og jeg vil ikke utelukke at det kan bli aktuelt i en sak som dette. Det er også noe for oss å vurdere, så jeg vil gjerne be statsråden bekrefte at når komiteen samlet slutter seg til Riksrevisjonens anbefalinger, er det i realiteten å oppfatte som et stortingsvedtak. For hvis det ikke oppfattes av statsråden som et vedtak i Stortinget, må eventuelt kontroll- og konstitusjonskomiteen begynne å fatte vedtak i tråd med det som er Riksrevisjonens anbefalinger. Et «vedtak» er juridisk noe annet i ansvarlighetsloven enn i andre sammenhenger, men det ville være trist hvis det skulle være slik at når en komité enstemmig slutter seg til Riksrevisjonens anbefalinger, så ser statsråden allikevel bort fra det.

Så har jeg en tilleggsbemerkning, og det gjelder resultatavhengige bonuser. Da må man se at resultatavhengige bonuser ikke må ha noe med priser å gjøre. Jeg var selv direktør i et sukkerfirma i gamledager, og etterpå kunne jeg skryte av at da jeg begynte, hadde vi en omsetning på 25 mill. kr, men da jeg sluttet en del år senere, hadde vi 250 mill. kr i omsetning. Da kunne jeg late som om jeg var en flink mann. Sukkerprisen gikk fra 70 øre til 7 kr. Vi solgte 40 000 tonn sukker alle årene. Men for Equinor og andre er det jo sånn at de får store, flotte resultater fordi oljeprisen har gått opp, og det er jo meningsløst at en konsernsjef eller andre i ledelsen skal ha en resultatavhengig bonus fordi fortjenesten har gått dramatisk opp. Det skyldes altså ikke arbeidet og vurderingene som konsernsjef og ledelse har gjort, men utelukkende at oljeprisen har gått opp. Jeg ber statsråden bekrefte at hun vil sørge for at resultatavhengige bonuser kun har å gjøre med at det skal være et resultat av beslutninger truffet av konsernsjef og ledelse – og ikke av prisendringer.

Seher Aydar (R) [13:30:09]: I denne saken er det undersøkt mye viktig, og jeg vil takke Riksrevisjonen for det. Saksordføreren påpeker noe veldig viktig som gjelder bonuser, og jeg har tenkt å fortsette litt på det.

Jeg har lyst til å sitere fra eierskapsmeldingen, Meld. St. 6 for 2022–2023. Der står det:

«Regjeringen er opptatt av å begrense lønnsforskjellene i samfunnet, og varslet i Hurdalsplattformen at regjeringen vil føre en lederlønnspolitikk i selskaper med staten som hel- eller deleier basert på moderasjon, og hvor bonuser begrenses kraftig.»

Det er vel og bra, men dessverre viser Riksrevisjonens undersøkelse at det er forskjell på liv og lære. Regjeringen har ikke gjort nok for å sikre at kravene den stiller i eierskapsmeldingen, faktisk blir fulgt opp av selskapene staten er eier i. Staten har eierandeler i 69 selskaper. Riksrevisjonen har sett på rundt 21, hvorav 14 er heleid av staten, og jeg skal si noe om hva Riksrevisjonen avdekker. Ledende ansatte har hatt høyere lønnsvekst enn øvrige ansatte. Mange av selskapene utbetaler bonuser til ledelsen nærmest på autopilot. Når staten pålegger selskapene å redusere bonusutbetalingene, svarer mange av dem med å sette opp ledernes fastlønn. Ikke minst er selskapene jevnt over for lite åpne om hva slags bonusordninger de tilbyr ledende ansatte.

Det er en dårlig idé, ikke bare fordi staten med det bidrar til å øke forskjellene, men også fordi det er i strid med den politikken Stortinget har vedtatt, og det er jo den politikken regjeringen skal følge opp. Da er det ikke så viktig hva lederne og styrene mener. Det som er viktig, er hva Stortinget har vedtatt. Hva er egentlig poenget med en eierskapsmelding hvis selskapene i praksis bare kan ture fram som de vil? Det er også en dårlig idé rent politisk. Uansett hva man skulle mene politisk, som representanten fra Fremskrittspartiet var inne på, handler det om at regjeringen må følge opp Stortingets vedtak.

Jeg har samtidig lyst til å påpeke at det er en grunn til at Stortinget har gjort dette vedtaket. Det er jo fordi vi mener det var lurt – i hvert fall mener flertallet det. Forskningen viser at det er lite som underbygger at høye lederlønninger er viktige for å sikre gode tjenester. Professor Geir Kirkebøen ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, gjorde en gjennomgang av forskningen på feltet. Han gjorde rede for at rapporter og analyser på feltet viser at høye lønninger til toppledere ikke er god pengebruk, og at toppledernes betydning for hvor godt bedriften går, ofte er overvurdert. Videre pekte han på at studier der man har sett på de faktiske sammenhengene mellom lederlønninger og bedriftenes resultater, viser at det er liten sammenheng mellom størrelsen på toppleders godtgjørelser og hvordan bedriften gjør det.

Forskningen viser også noe annet, og det er at gapet mellom ledernes og ansattes lønninger kan gå ut over motivasjonen til de ansatte. Det vi vet, er altså at det ikke er sikkert det hjelper så mye på bedriftens resultater, men vi vet at det går ut over de ansattes motivasjon. Vi vet også at Stortinget har gjort et vedtak der man har bedt regjeringen om å sørge for moderasjon, men det har ikke regjeringen fulgt opp.

Undersøkelsen er den tredje siden 2018, og den viser at lederne i staten har hatt en prosentmessig høyere lønnsvekst enn øvrige ansatte. Undersøkelsen viser også at regjeringens tiltak med å redusere bonusrammen fra 50 pst. til 25 pst. har hatt liten effekt fordi flere av selskapene har kompensert ved å skru opp ledernes fastlønn. Det er til og med slik at noen selskaper ikke har fulgt opp pålegget om å redusere bonusrammene.

Når selskapene ikke er interessert i å følge opp det de blir pålagt gjennom eierskapsmeldingen, er det på tide å bruke sterkere lut, for disse bedriftene må etterleve Stortingets vedtak. Det er regjeringens jobb å sørge for at det skjer. Når det ikke skjer, må man endre praksisen med å be dem pent om å gjøre det, for det lytter de ikke til. Et tiltak kan være å få på plass systematisk oppfølging fra eierdepartementene i forkant av generalforsamlingene. Et annet kan være å se på sammensetningen av selskapenes styre. Det er imidlertid én ting som er sikkert, og det er at Stortingets vedtak må følges opp. Det kan ikke noen heve seg over.

Statsråd Cecilie Myrseth [13:35:18]: Riksrevisjonen har gjennomført to undersøkelser på mitt område. Den første undersøkelsen gjelder klimautslipp og påvirkning på natur fra selskaper som er heleid av staten. Undersøkelsen tar opp forhold jeg som eier er opptatt av. Jeg oppfatter Riksrevisjonens konklusjoner og anbefalinger som relevante og vil kort kommentere hvordan departementet tenker å følge disse.

Riksrevisjonen trekker fram at Nærings- og fiskeridepartementets oppfølging bidrar til å fremme selskapenes arbeid med å redusere klimautslipp og negativ påvirkning på naturen, og at departementet spiller en viktig koordinerende rolle overfor de andre eierdepartementene, altså de andre departementene som forvalter statens eierskap i selskaper.

Samtidig viser undersøkelsen til forskjeller i eierdepartementenes oppfølging av selskapenes arbeid med å redusere klimautslipp og påvirkning på naturen. Riksrevisjonen anbefaler bl.a. styrket oppfølging av selskapenes omstillingsplaner og videreutvikling av felles metodikk for å måle og sammenligne selskapenes naturpåvirkning.

Departementet følger utviklingen i nasjonale og internasjonale rammeverk og tar inn vesentlige elementer fra disse i vår eieroppfølging når det gjelder både omstillingsplaner og naturpåvirkning. Som ressurs- og kompetansesenter vil vi fortsette å støtte de andre eierdepartementene gjennom videreutvikling av både metodikk, kompetanseutvikling og erfaringsutveksling.

Den andre undersøkelsen til Riksrevisjonen omhandler lederlønn. Jeg vil først si at denne undersøkelsen er gjort i perioden 2015–2023. Den nye eierskapsmeldingen trådte i kraft i 2022. Denne regjeringen har vært tydelig på viktigheten av moderasjon, og vi endret derfor eierpolitikken da vi kom inn i regjering. Problemstillingene Riksrevisjonen tar opp og deres anbefalinger er relevante og viktige i vår eieroppfølging. Riksrevisjonen har seks konklusjonspunkter og seks anbefalinger. Jeg vil kommentere de mest sentrale av disse.

Undersøkelsen viser at ledende ansatte over tid har hatt en høyere prosentvis vekst i avtalt fastlønn enn øvrige ansatte. Det er ikke en ønsket utvikling. I Norge har vi en arbeidslivsmodell som bygger på en kultur og en tradisjon for relativt små lønnsforskjeller sammenlignet med andre land. Derfor er moderasjon spesielt viktig for dagens regjering. Staten forventer at styrene hensyntar forskjeller i godtgjørelse til ledende og øvrige ansatte i moderasjonsvurderingen. 2023 var det første året de forsterkede moderasjonsforventningene i eierskapsmeldingen fikk virkning. Selskapenes rapportering viser at flere styrer har gitt topplederen noe lavere prosentvis lønnsjustering enn øvrige ansatte.

Samtidig forventes det også at godtgjørelsen er konkurransedyktig. Som Riksrevisjonen sier, er det avgjørende at selskaper med statlig eierandel klarer å rekruttere og beholde gode ledere. Det er styrene som er nærmest til å vurdere hva som er nødvendig for å få til dette. Videre viser Riksrevisjonen til at det over tid er lite variasjon i bonusen til ledende ansatte.

Dette er en utfordring staten som eier har hatt økt oppmerksomhet på de senere årene. Regjeringen har også tatt grep for å redusere bonusstørrelsene i selskaper med statlig eierandel ved å redusere bonuspotensialet fra 50 pst. til 25 pst. Som Riksrevisjonen peker på, kan det være flere årsaker til at bonusutbetalingene varierer lite. Som eier forventer vi at bonus reflekterer «oppnådde resultater ut over det forventede». I det ligger det at styrene gjør gode vurderinger av kriterier og innslagspunkter, altså hva som skal gi bonus. Som eier vurderer vi bonusordningene i forbindelse med generalforsamlingene.

Riksrevisjonen peker også på at reduksjon i maksimal oppnåelig bonus i liten grad har påvirket nivået på samlet godtgjørelse.

Dette er et tema som jeg har besvart skriftlig til Stortinget og kontroll- og konstitusjonskomiteen. Som jeg har vist til der, sier eierskapsmeldingen at det «ikke bør være automatikk» i at reduksjon i bonusramme medfører økning i fastlønnen. Jeg er opptatt av at styrene gjør grundige vurderinger av behovet for kompensasjon når bonuspotensialet reduseres, sett opp mot konkurransedyktige vilkår og hensynet til moderasjon.

Riksrevisjonen presenterer seks anbefalinger. Jeg vil bidra til at departementet følger opp disse i eierdialogen. Undersøkelsen og Riksrevisjonens anbefalinger er et tema som allerede er diskutert i møter med styrer og selskaper i mange av selskapene i min portefølje. Jeg vil også bidra til at departementet følger opp anbefalingene overfor øvrige eierdepartementer som en del av vår rolle.

Even A. Røed (A) [15:49:17] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i saken og for alle som har engasjert seg i både høringsinnspill og diskusjoner underveis. Det er gledelig at det er stor enighet langs de store linjene, selv om det fortsatt er noen diskusjonspunkter. Dette danner et godt grunnlag for videre arbeid med forebygging, skadereduksjon og behandling på rusfeltet.

Helsetjenestene våre er til for dem som har bruk for dem. Målet vårt er at flest mulig skal få den hjelpen de trenger. Skal vi få til det, er vi helt avhengige av de folkene som jobber i tjenestene våre.

På rusfeltet er bred kompetanse avgjørende. Sosiale helseforskjeller rammer mennesker med rusmiddelavhengighet, og helsefaglig kompetanse er viktig for denne gruppa. Det er viktig at de har samme tilgang på helsetjenester som andre grupper i samfunnet.

Samtidig må vi være varsomme med å fortrenge den sosialfaglige kompetansen, som tradisjonelt har vært i front, og som skal fortsette å være det. Rusmiddelavhengighet er ikke bare en fysisk sykdom, men innebærer også sosiale utfordringer som brutte relasjoner, gjeldsproblemer og manglende arbeid og aktivitet. Skal vi hjelpe, må vi bruke en bredde av kompetanse, hvor sosialfaglig kompetanse er like viktig som helsefaglig kompetanse, også i framtida.

Vi må forebygge bedre. Det aller beste, både for den enkelte og for samfunnet som en helhet, er at ingen havner i problematisk rusbruk. Hele den norske samfunnsmodellen er bygd for å forebygge, små forskjeller mellom folk, en barnehage og en skole som gir folk muligheten til å lykkes, en helsetjeneste som hjelper når vi trenger det, og sosialtjenester som gir oss trygghet og en vei tilbake til arbeidslivet når vi trenger det.

Velferdsstatens funksjon er vår viktigste forebyggende innsats. Den samlede forebyggende innsatsen fra hele fellesskapet er det som teller. Det er ikke sektor for sektor som gir resultater, men den totale innsatsen fra helsetjenestene, ungdomsklubbene, skolene, rådgivende enheter, utekontakter og politi. Alle må ha det samme målet om å forebygge og hjelpe.

All denne innsatsen skal være kunnskapsbasert. Da må vi alle sette oss inn i hva som har effekt og ikke. Det kommer til å kreve mye av oss også i tida som kommer.

Vi peker på et nasjonalt program. Det må utvikles basert på kunnskap, og det må videreutvikles basert på kunnskap vi får underveis.

Vi har over lengre tid sett at overdosetallene har økt. Vi vet at problematisk rusbruk fører meg seg mange farer som kan gi stor potensiell skade. Vi kan velge å si at dette er ulovlig, og at det ikke er samfunnets rolle å forsøke å redusere skadene. Det er jeg sterkt uenig i. I tillegg til å forebygge og behandle er det også vår oppgave å redusere skader. Det handler om å skape trygge rammer. Vi vet at skittent brukerutstyr, urene omgivelser og manglende tilsyn er en stor fare. Derfor bør vi ha flere brukerrom enn i dag.

Derfor er det både viktig og riktig at det varsles en gjennomgang av regelverket. Jeg synes også det er veldig bra at et flertall i komiteen ønsker å ta med seg forslaget fra Foreningen for human ruspolitikk om en brukerromsfunksjonsforskrift, slik at det åpnes for å etablere brukerromsfunksjoner også på steder som ikke har fulle og hele fasiliteter. Det vil gi mulighet for trygge omgivelser i større deler av landet.

Vi vet at overdosetallene har økt. Derfor vil vi få på plass en handlingsplan mot overdoser som jevnlig oppdateres såkalt dynamisk. Situasjonen kan endre seg oftere, og vi ser at den også endrer seg oftere enn før. Vi vil styrke tilgangen til motgift mot opioidoverdose, nalokson, og vi vil se på om apotekene i større grad kan være en del av den innsatsen for å gjøre det tilgjengelig for flere.

Jeg er veldig stolt av at vi nå åpner for å prøve ut rusmiddelanalysetjenester. Det vil redusere farene ved at stoff er forurenset, at det er et annet stoff enn det man tror, eller et som er sterkere enn antatt. Dette er viktig for å redusere skader.

I tillegg er det viktig at vi fortsetter arbeidet vi har med substitusjonsbehandling, som vi ser har hatt stor effekt på en gruppe som i liten grad klarer å nyttiggjøre seg andre tilbud – mer stabilitet, mindre kriminalitet og mer verdighet. Jeg er ekstra glad for at et flertall i komiteen har understreket at det ikke er noen politiske hindringer for å utvide substitusjonsbehandlingen til nye medikamenter der det er faglige grunner for det. Det er et veldig viktig signal.

Innenfor rusbehandling er det mye vi vet, og så er en del vi trenger mer kunnskap om. Derfor har vi lagt to spor framover på behandling. Det vi vet mye om, kan vi iverksette tiltak på. Vi vet at kapasiteten i TSB – tverrfaglig spesialisert rusbehandling – er viktig og må styrkes, at vi trenger behandling for voldsutsatte kvinner, og at tilgangen til fastlegene må forbedres. Barnevern og helse må samarbeide bedre, og det er spennende arbeid i gang når det gjelder integrert ettervern i Helse sør-øst.

Vi har også behov for mer kunnskap. Derfor setter vi ned en bred utredning der vi ser på de utfordringene vi har foran oss både når det gjelder samhandling, faglig uenighet og for å samle oss om en lik faglig forståelse.

Rusfeltet får en ny retning i dag, med bedre kunnskapsbasert forebygging, økt satsing på skadeforebygging og en forbedret rusbehandling. Så skal vi ikke hvile med det, for rusfeltet er alltid i bevegelse, og vi skal bidra til at dette fortsetter til det beste for både folk og samfunn.

Sandra Bruflot (H) [15:54:34]: Først vil jeg si at det er mye bra i meldingen om forebygging og behandling. Høyre har helt fra starten av vært opptatt av å være konstruktive og finne løsninger som står seg over tid, og i denne delen av reformen er det mye vi er enige om, men det er også noen svakheter.

Det er ikke en forpliktende finansiering av tiltakene. Det pekes på opptrappingsplanen for psykisk helse uten at det er egne midler til forebyggingsreformen. Det er fortsatt for mye som skal vurderes og utredes. Det er bra at det f.eks. omsider settes ned et utvalg som skal se på hva som er god rusbehandling, men vi er utålmodige, spesielt fordi det skjer mye på rusfeltet nå, og kommunene er i mange tilfeller ikke i stand til å oppfylle de forpliktelsene de allerede har overfor innbyggere som sliter med rus.

Det er ikke mange dagene siden Riksrevisjonen kom med kritikk av måten pasienter med både rusutfordringer og psykiske lidelser blir møtt på. Som med veldig mye annet på rusfeltet er vi bekymret for gapet mellom rettigheter og hvordan vi håper og tror at folk med rusmiddelproblemer skal bli møtt og hjulpet, og hva som faktisk skjer i møte med helsetjenestene, det kommunale hjelpeapparatet og politiet. Samtidig som det vedtas mange gode intensjoner og mål, legges det ned flere hundre døgnplasser. Og mens vi har denne debatten, er det etter hvert klart for enda et søksmål i kjølvannet av anbudet til Norges største helseforetak, etter lang, lang tid med rot i anbudet om tjenestene til noen av de mest sårbare pasientene vi har. Det burde egentlig ikke gå an. Kontrasten til denne stortingsmeldingen er stor.

Fra Høyres side er vi fornøyd med at regjeringen må følge opp en del anmodningsvedtak fra Stortinget. Vi vet at unge mennesker med rusmiddelproblemer har fått avslag i psykisk helsevern. Sånn skal det ikke lenger være. Det må være nok tverrfaglige behandlingsplasser i alle helseregioner. Vi må oppdatere retningslinjene for ADHD-utredning og rusbruk. Vi vet at det har vært strengt, og for strengt, noe som kan virke fullstendig mot sin hensikt for folk som burde få ADHD-utredning. Barn som pårørende må få dekket reiseutgifter, vi må sette inn en større innsats for å nå dem med hepatitt-C og mye, mye mer.

Så skulle jeg ønske at det også var tverrpolitisk enighet rundt en del av de skadeforebyggende tiltakene. Jeg så at helseministeren var ute i dag og sendte på høring forslag om brukerrom og rusmiddelanalysetjenester. Som han sier, er det kontroversielt, men det er viktig. Spørsmål om hvilket signal vi sender, er ofte det som hindrer oss fra å drive med skadeforebygging og kunnskapsbaserte tilbud til dem som trenger det. Da forsøket med heroinassistert behandling ble startet, var det et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk. Forsøket gjør at mennesker som er avhengige av heroin, kan bruke dagene sine på noe annet enn bare å jage etter penger for å få råd til det som er medisinen deres.

Vi skulle ønske at også bruker- og pårørendeperspektivet ble med når tiltakene i meldingen skal settes i gang. I denne delen av rusreformen er vi visst skjønt enige om at mennesker med rusmiddelproblemer har blitt møtt med stigma, forskjellsbehandling og manglende tilgang på likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det er stor enighet i komiteen om at forebygging må være kunnskapsbasert, og overfor unge presiseres det også at den må være tillitsbasert. Trygge oppvekstmiljøer blir trukket fram som noe av det viktigste for å forebygge rusavhengighet.

Det bringer meg over til den største mangelen ved denne meldingen. Det er en halv reform. Om en måneds tid vet vi hele fasiten. Da vet vi hva regjeringen legger fram i justisdelen av rusreformen. Bekymringen er at tiltak og ambisjoner i denne delen slås i hjel av straffepolitikken som fortsatt skal føres. Vi vet en hel del om hva straff og trusler om straff gjør, og at det dytter mange lenger unna hjelpeapparatet. Når regjeringen sier at rusavhengige skal slippe straff, sier man også til ganske mange at «sorry, du må bli sykere, du må bli mer avhengig, du må få livet ditt mer ødelagt før du skal få hjelp fra oss, og før det skal du straffes». Vi vet hvordan straff rammer sosialt skjevt, og for alt vi vet, har regjeringen tenkt å fortsette med det. Fasiten kommer senere.

Det er også et poeng at når vi ikke vet hva politiet skal kunne gjøre – skal de f.eks. henvise flere til de kommunale rusenhetene? – kan vi heller ikke i denne delen sier noe om hva slags tilbud de skal møte der, som kunne vært innenfor helse eller sosialfaglig oppfølging. Vi vet lite om hva vi bør gjøre for å kompensere i denne delen av meldingen.

Som tidligere sagt er det mye bra her, men meldingen er ikke godt nok finansiert. Det er fremdeles et stort gap mellom vedtak fra denne salen og hva folk opplever der ute. Ikke minst: Snart kommer del to av forebyggings- og behandlingsreformen, der vi mest sannsynlig er tilbake til en straffepolitikk som ikke virker, og som tvert imot kommer til å gjøre at vi fortsatt diskriminerer og forskjellsbehandler.

Sandra Bruflot (H) [15:59:45]: Det ønsker representanten gjerne å gjøre.

Kjersti Toppe (Sp) [16:00:09]: Førebyggings- og behandlingsreforma for rusfeltet er ei veldig viktig melding. Rusførebygging skjer på mange felt og i stor grad utanfor helsesektoren, med ein god familie- og oppvekstpolitikk gjennom reduksjon av familiefattigdom, gjennom opptrappingsplanen mot vald og overgrep mot barn og vald i nære relasjonar, gjennom folkehelsepolitikken og gjennom ein opptrappingsplan for psykisk helse, og vidare kulturpolitikk, områdesatsingar med meir.

Eg er glad for at det i denne meldinga er eit mål om at ingen barn og unge begynner med narkotika. Det vert knytt opp mot FNs barnekonvensjon, artikkel 33, der det står at alle barn skal beskyttast mot ulovleg bruk, sal og produksjon av narkotiske stoff. Når Stortinget i tobakksstrategien seier at det er ein ambisjon om at barn fødde etter 2010 skal verta tobakksfrie, må vi kunna seia det same om narkotika.

Senterpartiet er òg glade for det tydelege målet rusreforma har om, i tråd med alkohollova, i størst mogleg utstrekning å avgrensa forbruket av alkoholhaldige drikkevarer i samfunnet, noko som gjer stor skade. Vi støttar dei seks innsatsområda i førebyggings- og behandlingsreforma. Vi treng å endra regelverk og organisering. Det skal førast ein helsepolitikk der rusmiddellidingar prinsipielt vert betrakta og behandla på same måte som andre lidingar. Det skulle berre mangla.

Fritak for eigendel hos fastlege for pasientar med rusmiddellidingar, årskontroll hos fastlege og ei utgreiing av nærklinikkar er alle gode tiltak, og ein handlingsplan for å motverka stigmatisering er også viktig. Det same er ein ikkje tidsavgrensa handlingsplan for å førebyggja overdosar av ulovlege rusmiddel, avhengigheitsskapande legemiddel og alkohol.

Senterpartiet har store forventningar til det nasjonale rusmiddelførebyggjande programmet for barn og unge. Ein annan ting som eg ønskjer å ta fram, er korleis meldinga fokuserer på brukar-, pasient- og pårørandeperspektivet i tenestetilbodet til personar med rusmiddelproblem, og vi må spesielt vareta barn som pårørande.

For å nå dei ruspolitiske måla er det nødvendig med både etterspurnads- og tilgjengelegheitsreduserande tiltak. Eg vil ta fram politiet si trusselvurdering som vart lagd fram i førre veke. Narkotikanettverk er sentrale for utviklinga av organisert kriminalitet i Noreg. Politiet seier at sal av narkotika i aukande grad har flytta seg frå vanskeleg tilgjengelege tenester på det mørke nettet til allment tilgjengelege kommunikasjonsplattformer som Snapchat, Telegram og Signal. Politiet meiner at det er like enkelt å kjøpa narkotika som å kjøpa ei vanleg vare på nettet, og unge fortel at det er enklare å kjøpa narkotika enn tobakk og alkohol. Samtidig ser vi auka rekruttering av barn og unge inn i kriminelle miljø. Regjeringa har varsla ei stortingsmelding om trygg digital oppvekst, og eg forventar at dette vert eit viktig tema i den, for barn må beskyttast mot narkotikasal på nett.

Eit viktig prinsipp i rusreforma er at retten til helse gjeld òg for personar med rusmiddelproblem, og her står det att eit stort arbeid. Personar med rusmiddelproblem har framleis dårlegare leveutsikter enn andre. Helsegapet er veldig stort, og det må vi klara å tetta. Difor har Senterpartiet bl.a. òg støtta forslag i innstillinga om tiltak for å oppdaga pasientar med hepatitt C, for å følgja dei opp vidare. Difor er det òg viktig å gi pasientar med ROP-lidingar eit betre tilbod, der det òg har kome sterk kritikk frå Riksrevisjonen nettopp.

Førebygging startar ofte altfor seint. Vi veit at dei tusen første dagane er svært viktige for dei vidare utsiktene til barnet. Det må òg gjelda i denne saka. Vi har vurdert at vi vil stemma for forslag nr. 7 i innstillinga, som vi ikkje var med i frå komiteen, om tiltak for å førebyggja og redusera risikoen for at barn vert fødde med skade på grunn av rus- og alkoholbruken til mora.

Til slutt vil eg ta opp rammevilkåra til dei ideelle tilbydarane på rusfeltet. Senterpartiet meiner at det er svært viktig med eigne anbodsrundar for å sikra konkurranse på like vilkår, og at ein greier ut alternativ til dei kortsiktige anboda som vert praktiserte i dag, gjerne i form av langsiktige avtalar baserte på kvalitet. Vi må ta vare på dei fagmiljøa vi har på rusfeltet, og gi dei gode og føreseielege rammevilkår òg i fortsetjinga.

Med det vil eg ta opp dei forslaga Senterpartiet er med på.

Bård Hoksrud (FrP) [16:05:28]: Den 25. oktober i fjor la regjeringen endelig fram sin stortingsmelding om forebyggings- og behandlingsreformen. Dette er en viktig sak for et felt som omtrent har stått på vent siden Solberg-regjeringen la fram sin reform, noe som har skapt mye usikkerhet for politiet, pårørende og rusavhengige. Med den forhistorien synes jeg det er utrolig synd at Arbeiderpartiet og Senterpartiet bare la fram halve reformen og nok en gang utsatte resten. Den delen av reformen som skal definere hva som er ulovlig og hvordan politiet og andre skal følge opp bruk og besittelse av rusmidler, har vi fortsatt ikke sett snurten av. Jeg må si jeg synes det er svært krevende at Stortinget ikke får mulighet til å se disse tingene i sammenheng.

Jeg er sikker på at de aller fleste kan være enige om veldig mye av det som står i denne stortingsmeldingen, både når det gjelder hvordan vi skal bli bedre til å behandle personer med rusmiddelavhengighet slik at de får hjelp når de trenger det, og når det gjelder hvordan vi kan bli bedre til å forebygge at folk havner der. Det er likevel viktig å understreke det viktige forebyggende arbeidet som gjøres av politiet, kommunene og frivilligheten hver eneste dag, og den forebyggende effekten lovverket har.

Noe spesielt synes jeg likevel det er at omtrent samtidig som regjeringen la fram meldingen og vi skulle se framover og sikre et bedre tilbud, ferdigstilles et anbud i Helse sør-øst hvor det blir lagt opp til over 100 færre døgnplasser og kutt i lengden på behandlingstilbudene – uten at statsråden til dags dato har klart å dokumentere at dette er faglig fornuftig eller bra for den enkelte brukeren. Det er sånt jeg ser på som en vanvittig arroganse fra statsråden.

For meg er det også komplett uforståelig at man legger ned mange plasser samtidig som vi vet at det er mange der ute som sårt trenger hjelp og behandling, men som dessverre ikke får det. Vi vet at dette ikke er enden på visa i Helse sør-øst, for først blir det søksmål hvor helseforetakene taper, og nå skal de inn i et nytt søksmål til. Dette skjer samtidig som det har kommet flere interne varsler, bl.a. på administrerende direktør og om anbudsprosessen, som også skal behandles. Hvis regjeringen faktisk mener alvor med at vi skal ha gode tilbud til rusavhengige, må man inn og rydde opp i Helse sør-øst, slik at vi aldri ser anbudsprosesser som dette igjen. Det holder ikke å si at de som først har skapt rotet, skal fikse det selv.

Når det er sagt, er det mange gode tiltak og ambisjoner i denne meldingen, og den har blitt bedre i løpet av komitébehandlingen. Jeg er glad for at de andre partiene blir med oss i Fremskrittspartiet på bedre å benytte apotekene for å gjøre bl.a. nalokson mer tilgjengelig i hele landet for personer med risiko for opioidoverdose. Vi har altfor mange overdoser i Norge, og vi tror dette kan bidra til at flere faktisk kan overleve. Kameratredningsprosjektet, som har gitt ut gratis nalokson, har vært vellykket, men når det kun er 15 utleveringssteder nord for Trondheim, tror vi at apotekene – med dyktige farmasøyter som finnes overalt – vil være en viktig bidragsyter inn i dette viktige arbeidet.

Jeg synes likevel det er synd at flertallspartiene ikke vil gjeninnføre fritt behandlingsvalg innenfor rus og psykiatri. Vi vet at dette er et felt hvor et persontilpasset tilbud er viktig. Ikke alle behandlingsmåter passer for alle. Derfor er et fritt valg viktig for denne gruppen også. Den indre motivasjonen til å bli rusfri er tross alt viktigst. Det var en suksess, og nå som Senterpartiet igjen er fri til å gjøre det de mener er rett, skulle jeg ønske de ble med på å gjeninnføre den suksessen.

Midt oppi dette kom det en knusende undersøkelse fra Riksrevisjonen om helse- og velferdstjenester til personer med samtidig rusmiddellidelse og psykisk lidelse, som peker på både mangel på boliger og at personer ikke får det helhetlige helsetilbudet de har behov for, verken fra kommunene eller fra spesialisthelsetjenesten. Mangel på meningsfulle aktiviteter m.m. er slått klart og tydelig fast i Riksrevisjonens knusende rapport.

Vi trenger flere behandlingstilbud med større variasjon, ikke færre. Vi trenger flere døgnplasser, ikke færre, som i Helse sør-øst og andre steder. Vi vet at hvis man skal bli rusfri, handler det om å få hjelp raskt når man er motivert til å motta den hjelpen. Jeg håper vi nå kan gi mer trygghet og omsorg til både pårørende og rusavhengige, men det forutsetter at regjeringen følger opp med både midler og en opprydding av anbudsprosessene i helseforetakene.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Marian Hussein (SV) [16:10:28]: Den politikken som har vært ført på rusfeltet, har vært feilslått over lang tid. Personer som har rusutfordringer, har blitt stigmatisert og straffeforfulgt. Det er egentlig ganske absurd å høre på foregående taler, som mente at politiet var en god forebyggende enhet, for dette er personer som er noen av de aller mest utsatte i samfunnet, og de har i altfor lang tid måttet bære skylden og skammen for sin egen rusavhengighet.

SV mener at rusmiddelavhengighet skal møtes med hjelp og ikke straff. Politiet er ikke riktig instans. Det er helsevesenet som bør være førsteinstansen. Rusproblem er i all hovedsak også et helseproblem for den det rammer. Tiden er overmoden for å slutte å straffe dem som trenger samfunnet og hjelpen aller mest. Forskning har vist at det ikke er noen sammenheng mellom endringer i den strafferettslige reguleringen av narkotika og forekomsten av narkotikabruk. Det finnes heller ingen empiri som viser at opphevelsen av straffeansvar i seg selv vil føre til økt narkotikabruk.

Som andre har tatt opp, vil også jeg understreke at det er problematisk at regjeringen har valgt å splitte forslaget til forebyggings- og behandlingsreform i to deler, med en helsedel og en justisdel, for det er viktig at Stortinget kjenner til justisdelen til når vi behandler helsedelen, men sånn har det altså blitt.

Vi i SV er opptatt av at rusreformen skal ha et forebyggende og skadereduserende perspektiv med en effektiv og human ruspolitikk. Det er viktig for oss at vi har gode og effektive forebyggingstiltak for å redusere narkotikabruken. Da er det særlig viktig at det er tiltak rettet mot barn og unge. Ingen får noe bedre liv av å bli straffet på toppen av mange andre utfordringer, og straff står veldig ofte i veien for oppfølging av ungdom og utsatte grupper. Ungdom kan vegre seg for å søke hjelp hos voksenpersoner i frykt for konsekvenser av eventuelle lovbrudd. Dette er ungdom som har opplevd å bli straffet gang på gang, enten fordi de ikke har passet inn i skolens systemer, eller fordi de ikke alltid har de viktige voksenpersonene rundt seg.

Overordnet stiller vi i SV oss bak Rusfeltets hovedorganisasjons beskrivelse av regjeringens forslag til rusreform. De mener at

«regjeringens intensjoner innenfor helse- og sosialsporet er gode. Men for å låne ordene til Norsk psykologforening; regjeringen treffer planken, men tar ikke sats. Det er vanskelig å være uenig med mye av det regjeringens beskrivelse og tiltakene i meldingen. Men vi opplever at det i liten grad ligger tilstrekkelig forpliktelse i dokumentet. For mange av tiltakene har formuleringer som sier vurdere, utrede og arbeide for.»

Det hadde virkelig vært noe om man stemte for noen av de forslagene vi har foreslått. Istedenfor å utrede kan vi faktisk innføre noe av dette.

Vi er veldig glad for at regjeringen, som en del av denne meldingen, ønsker å vurdere å forskriftsfeste rett til refusjon av reiseutgifter for barn som pårørende. Jeg håper at regjeringspartiene gjennomfører dette og ikke trenger å vurdere det, for vi vet at det å ha pårørende rundt seg når man er til behandling, er viktig for det å kunne stå i disse behandlingene over tid.

Vi i SV mener også det er viktig at regjeringen i de kommende statsbudsjettene prioriterer å styrke kommuneøkonomien. Vi ser at veldig mange kommuner har utfordringer knyttet til å skaffe både riktig helsepersonell og bygge opp gode botilbud. Samtidig har staten en annen utfordring som jeg er nødt til å komme tilbake til, for jeg ser at jeg er tom for tid. Jeg tar opp de forslagene SV er en del av.

Seher Aydar (R) [16:15:50]: Dagens ruspolitikk lykkes ikke i å hjelpe folk som trenger det. Overdosedødsfallene er rekordhøye, og mennesker med rusavhengighet har blitt stigmatisert og straffeforfulgt i altfor lang tid. Men tiden der rusmiddelavhengige blir møtt med straff, må være over, for det er bare hjelp som hjelper. Straff står i veien for oppfølging av ungdom og utsatte grupper. Ungdom kan vegre seg for å søke hjelp hos voksenpersoner i frykt for konsekvensene av eventuelle lovbrudd. Stigmatiseringen og klassejustisen rundt rusavhengighet må fjernes. For er det tilfeldig at det er flere på østkanten i Oslo som blir straffet, enn på vestkanten? Det er jo ikke fordi problemene er størst der, det er fordi straff blir brukt for å straffe fattige folk, østkantens ungdommer og folk som egentlig trenger helsehjelp og sosial støtte.

Norge trenger en rusreform, en ekte rusreform, som tar for seg alt fra forebygging til behandling, ikke Del I, ikke Del II, som kommer hver for seg, men en helhetlig rusreform. Forebygging handler om et godt og inkluderende samfunn, og vi må se på det som et helse- og sosialproblem, ikke kriminalitetsproblem, for de viktigste virkemidlene ligger utenfor fengslene og politiets ansvarsområde. Barn og ungdom må møtes med hjelp og forebyggende ungdomsarbeid, og da hjelper det heller ikke at det er kutt på kutt i ungdomstilbud, og at kommunene blir nødt til å kutte i velferdstilbud. Det går ut over det forebyggende arbeidet. Økonomien må komme på plass. Trygge og langvarige relasjoner tilrettelegger også for tilhørighet i samfunnet. Små sosiale forskjeller og ikke minst god folkehelse og arbeid og utdanning er alt sammen en del av det forebyggende arbeidet. Dette er faktorer som er viktige.

Rusfeltet må romme alt fra forebygging til ettervern, men det må også legges til grunn at rusavhengige er forskjellige, og at avhengighet kan være sammensatt. Noen ganger synes jeg det høres ut som at det er et ganske enkelt problem, at hvis du bare sender politiet på folk, slutter de å bruke rusmidler. Det er ikke helt sånn det funker. Alle hindre for tilgang til helsehjelp må fjernes. Et av de hindrene som vi kjenner til, er økonomi. Det er derfor Rødt hvert år foreslår å redusere egenandeler for absolutt alle, og vi mener også at ruspasienter skal få unntak fra egenandelene i helsevesenet. Det mener Legeforeningen og flere med oss. Ikke minst må behandlingstilbudet til personer med rusproblemer styrkes kraftig, både i spesialhelsetjenesten og når det gjelder kommunal oppfølging. Det er behovene og ikke kortsiktige økonomiske gevinster på sykehusbudsjettene som må legges til grunn. Vi trenger flere døgnplasser, ikke færre. Den anbudsrunden som er i Helse sør-øst, har ikke bare skapt utrygghet, men peker også etter min mening i helt feil retning når det gjelder hvor vi skal med rusbehandling.

For oss i Rødt er det viktig at hver eneste krone som er bevilget til rusbehandling, går til rusbehandling. Fellesskapets ressurser skal ikke havne i private lommer. Derfor mener vi at det skal være det offentlige og de ideelle som driver alle tilbud innen rus. Kommersielle profittmotiver har ingenting å gjøre i det som skal være et tillitsbasert møte mellom folk. Og la det være klart: Ansatte gjør en god jobb, uansett hvor de jobber, men at eieren skal ta penger fra rusbehandling for å putte det i egen lomme, kan ikke vi godta. Det er de ideelle som har sørget for å bygge opp sterke og solide fagmiljøer, og ikke de kommersielle. Vi kan ikke la kommersielle aktører med økonomiske muskler konkurrere ut ideelle ildsjeler, sånn som det legges opp til i Helse sør-øst. Det må også tas mer ansvar for å bygge opp tilbud over hele landet.

Det finnes flere overdosereduserende tiltak, bl.a. brukerrom og rusmiddelanalyse. Disse bør styrkes, både med nasjonal rusmiddelanalysetjeneste og brukerrom i flere byer. En måte å sikre tilbudet på flere steder er å endre brukerromsforskriften, som vi ønsker velkommen. Det må være funksjonen og hjelpen som er viktigst.

Jeg vil avslutte med å si at det er et viktig prinsipp som må ligge til grunn, og det er at folk kan ha ulike utfordringer, liv og utgangspunkt. I en velferdsstat skal alle være sikre på at fellesskapet stiller opp for dem uansett, og at det først og fremst er det som må ligge til grunn når vi lager denne planen.

Alfred Jens Bjørlo (V) [16:21:03]: Det er bra at regjeringa anerkjenner behovet for endringar i ruspolitikken, og det er bra at regjeringa har løfta førebygging, skadereduksjon og behandling, men det er ikkje til å stikke under stolen at det er skuffande og utilfredsstillande for Venstre at vi igjen får ein ruspolitikk som er delt opp i bitar, der helse og justis ikkje blir sett i samanheng. Den rusreforma som Venstre var med på å utarbeide og leggje fram i regjeringa Solberg, var heilskapleg, nettopp fordi rusavhengigheit er både eit helsepolitisk og eit justispolitisk spørsmål. Når dagens regjering vel å dele det opp, viser det manglande politisk vilje til å ta tak i det reelle problemet: at vi framleis straffar menneske for bruk og innehaving av rusmiddel.

Vi i Venstre er særleg opptekne av at rusfeltet må styrast av kunnskap og helsepolitiske vurderingar. Denne reforma anerkjenner at vi må styrkje helsetilbodet, men det hjelper berre til ein viss grad, viss vi samstundes opprettheld eit strafferegime som hindrar folk frå å oppsøkje hjelp. Korleis kan vi tru at vi verkeleg set helsa i sentrum når justispolitikken framleis skapar frykt og stigma?

La oss sjå på realitetane. Dei siste åra har vi sett kutt i behandlingstilbod, lågterskeltilbod som slit med finansiering, og ei overdosekrise som framleis ikkje er under kontroll. Det hjelper lite med fine ord om førebygging og verdigheit dersom regjeringa ikkje samstundes sikrar at folk faktisk får den hjelpa dei treng, når dei treng det.

Det er eit paradoks at regjeringa snakkar varmt om ei ny retning i ruspolitikken samstundes som departementa ikkje klarar å samordne seg internt. At vi framleis ventar på justisdelen av reforma, viser at regjeringa anten ikkje tør, ikkje vil eller ikkje maktar å ta eit heilskapleg oppgjer med ein utdatert straffepolitikk, som dei også har varsla at neppe vil bli noko betre i del to av denne såkalla reforma.

Regjeringa kallar denne meldinga ei reform for tryggleik, fellesskap og verdigheit. Det er gode ord. Ingen skal måtte leve i frykt for å be om hjelp. Ingen skal måtte bli avvist når dei treng behandling. Ingen skal måtte miste livet fordi systemet sviktar. Likevel ser vi at regjeringa ikkje klarer å leve opp til sine eigne ideal. Så lenge vi enno straffar menneske for rusbruk, undergrev vi både tryggleiken og verdigheita dei seier dei vil ivareta.

Venstre anerkjenner samstundes at det finst element i denne meldinga som er bra. Vi støttar ønsket om å styrkje skadereduserande tiltak. Vi treng fleire lågterskeltilbod, auka tilgang på sprøyterom og tryggare måtar for å hjelpe folk der dei er. Venstre støttar også at behandlingsapparatet skal styrkjast, særleg innanfor tverrfagleg spesialisert rusbehandling. For lenge har vi sett kutt i tilbod, institusjonar som blir lagde ned, og pasientar som blir kasteballar i systemet. Det er riktig og viktig at dette no skal prioriterast høgare. Så får vi inderleg håpe det også skjer. Difor stemmer Venstre for tiltak som faktisk gjev betre helsehjelp. Vi støttar styrking av behandlingskapasiteten og betre oppfølging etter fullført behandling, slik at folk ikkje fell mellom to stolar. Det er positivt at meldinga legg vekt på brukarmedverknad og lågterskelhelseteneste, noko vi veit reddar liv. Ruspolitikken må vere tilpassa dei det gjeld; det må ikkje vere eit rigid system som sviktar når folk treng det mest.

Seint i fjor kom det ut ei oppdatert utgåve av boka til Lars Sandås, Narkoatlas – Oslo. Den boka er ei vond påminning, men ei bok som er verdt å lese, om korleis vi i snart 60 år har prøvd å løyse problemet med den opne russcena her i hovudstaden, som i periodar har vore blant Europas største, med å flytte rundt på det. Rushistoria i Oslo og i Noreg kan teiknast i kart. Vi har prøvd å løyse det, ikkje med å endre politikk, men med å flytte rundt fysisk på det, frå gate til gate. Sånn kan vi ikkje halde på lenger. Vi er nøydde til å ha ein ny politikk. Vi i Venstre vil fortsetje å kjempe for ei heilskapleg rusreform – ei reform som ikkje berre lindrar symptoma, men som faktisk løyser problemet. Vi må hjelpe heller enn å straffe.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [16:26:21]: Fire år etter at den originale rusreforma vart stemd ned i denne salen, står me her no og diskuterer ruspolitikk som ligg fleire tiår bak den politikken som opphavleg blei lagd fram. Det er faktisk både flautt og trist, synest eg, å stå her i dag og diskutera forslag som ikkje faktisk gjev større verdigheit for rusavhengige, og som ikkje faktisk gjev hjelp og støtte til rusbrukarar som treng det.

Stortinget hadde ei reell moglegheit til å gjera ei skikkeleg endring i 2021, men denne stortingsperioden har vorte kasta bort. Samtidig held rusavhengigheit fram med å vera eit enormt problem i samfunnet, og stadig nye og farlege stoff hamnar i omløp. Stadig nye barndomar vert øydelagde av rus, og stadig fleire med psykiske sjukdomar fell mellom stolar og sjølvmedisinerer seg inn i farleg rusmisbruk og sjukdom.

La det ikkje vera nokon tvil: Sjølv om regjeringa har valt å kopiera namnet rusreform, er ikkje dette på nokon måte ei reform. Straffelinja, stigmaet og utanforskapet som dagens politikk medfører, vert vidareført. Det er ingen nemneverdige lovmessige endringar, ingen betydelege midlar som vert lagde på bordet, og meldinga frå regjeringa ber preg av å vera ein utgreiingsbonanza med mål om å trenera reell handling, meir enn ei melding som tek situasjonen for norske rusavhengige og rusbrukarar på alvor.

Ingen som slit med tung avhengigheit, gjer det for moro skuld. Ingen får det betre av å verta oversette, ingen vert motiverte til å ta tak i eigen situasjon av å stå i ein endelaus kø, og ingen vert friskare av å verta kriminaliserte. Det er berre hjelp som hjelper.

Om me ser til andre land, ser me at det er fullt mogleg med ei anna utvikling. Tyskland har f.eks. forstått at det er meiningslaust å stå i stampe med ein avkriminaliseringsdebatt der det ikkje vert gjort noko for å regulera og fjerna den kriminelle marknaden. Difor har dei legalisert cannabis, noko stadig fleire land kjem til å gjera.

Ruspolitikk handlar ikkje om oss og dei. Rus er eit samfunnsomfattande problem, og det er knapt nokon av oss som ikkje synest rusmiddel er vanskeleg å forhalda seg til. Det finst knapt ein nordmann som ikkje har rusavhengigheit tett på gjennom nær familie, venekretsen eller seg sjølv. Alle folka våre som slit, fortener hjelp, uansett om ein bur på austkanten i Oslo, på beste vestkant eller i indre Sogn.

Å ikkje få hjelp i tide øydelegg liv, det forkortar liv, det tek liv, og me har ingen fleire å mista. I dag vert det lagd ned behandlingstilbod i heile landet, og det er knapt mogleg å få hjelp for rusproblema sine når ein faktisk treng det. Om du som rusavhengig faktisk klarer å koma deg til fastlegen, innsjå at du treng hjelp, be om den hjelpa, kva skjer då? Du må venta vekevis, månadsvis, i kø. Korleis i holaste kan ein forventa at du som rusavhengig skal klara å vera like sterk og klar for å ta imot den hjelpa den tilfeldige dagen i framtida du skulle få eit tilbod? Alle skjønar at dette systemet ikkje funkar.

Denne perioden har òg bore preg av enormt uføreseielege vilkår for mange tenestetilbydarar i russektoren. Regjeringa har behandla særleg den ideelle sektoren på ein slett måte, og viktige fagmiljø har vorte bygde ned fordi me har ei vinglete regjering utan nokon tydelege visjonar. Det som likevel bekymrar meg mest med utviklinga i Noreg dei siste åra, er syna til dei andre partia. Høgre, som torde å gå inn for den nye ruspolitikken, har fjerna rusreform frå sitt nye programutkast. Dei siste fire åra har dei vore langt mindre tydelege enn dei var i regjering. Arbeidarpartiet tør ikkje ta nokon reelle val i frykt for å opprøra enkelte delar av partiet sitt. Senterpartiet og Framstegspartiet kjempar om å vera hardast i klypa og mest fordomsfulle, i håp om å innhenta nokre populiststemmer. Dei som må lida for dette kappløpet mot botnen, er nokre av dei aller mest sårbare folka i samfunnet.

Eg kan varsla her og no om at me i Miljøpartiet Dei Grøne nektar å delta i eit sånt uverdig kappløp. Der andre vil nedprioritera dei svakaste i samfunnet til fordel for alt frå kulturkrig til skattekutt for dei rikaste, kjem me til å stå støtt på vitskapen, på menneskeverdet og på helsehjelp, noko alle menneske fortener i vanskelege situasjonar. Difor kjem me til å fortsetja kampen for ein kunnskapsbasert ruspolitikk i Noreg, uavhengig av kor mange parti som vel å gå den heilt motsette retninga dei neste fire åra.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [16:31:33]: I dag diskuterer vi en viktig sak – ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling av dem som har en rusutfordring. Det er et samfunnsproblem og et personproblem. Det koster samfunnet, det koster familier, og det koster unger både penger og lidelse.

Heldigvis diskuterer vi i denne saken ikke bare narkotika, men også alkoholutfordringene og å ta dem på alvor. Jeg synes dette er en vanskelig sak å snakke om, for alle har vi noen vi kjenner som har hatt eller har denne utfordringen. En stiller seg spørsmålet: Hvorfor skjedde det ikke meg når det skjedde med dem rundt meg? Slik spør jeg meg. Det er ikke alltid vi har svar på hvorfor det gikk galt for noen, og ikke for andre. Derfor blir forebygging, arbeid med familier, arbeid med fellesskap – små og store – utrolig sentralt når vi skal diskutere denne saken.

Rusomsorgen på alle plan må ha som hovedmål å redde liv, sikre verdighet og hjelpe rusavhengige til rusfrihet. Forebygging av rusmisbruk må fortsatt prioriteres høyt, og en medikamentfri behandling bør vektlegges.

Jeg er bekymret for økt liberalisering og ensidig fokus på skadereduksjon når rusfrihet må være hovedmålet. Jeg er også bekymret for alle overdosene, og jeg ønsker en målrettet innsats mot farlige rusmidler og å intensivere innsatsen mot kriminelle bakmenn og inkludere dette i en nasjonal handlingsplan mot overdoser. Vi må ikke miste målet av syne, og det er å se at dette er enkeltmennesker som vi må ha en målsetting for: Er det mulig at de kan få et rusfritt liv? Da er det utrolig viktig at vi har ulike rusbehandlingstilbud spesielt tilpasset den det gjelder, og at vi får flere tilbud for oss kvinner og styrker ideelle aktørers plass i rusbehandlingen. Jeg er utrolig kritisk til anbudspraksisen, for dette blir for noen det mest grunnleggende og stabile de har i en utrolig viktig tid, at det plutselig skal ut på anbud. Noen mister hjemmet sitt, ikke bare behandlingsplassen – de mister også hjemmet sin. Derfor handler det om forebygging, det handler om behandling, og det handler om et utrolig viktig og fullfinansiert ettervern.

Det samme tenker jeg når det gjelder alkoholpolitikken. Den må være forebyggende og trygghetsskapende. Det må utredes hvilke kostnader dette har for den enkelte, men også samfunnskostnaden. Det må gis informasjon til alle om hva dette egentlig betyr, og hvilke konsekvenser det har. Avgiften har faktisk hjulpet i denne sammenhengen. En må også inkludere informasjonen og rehabiliteringen i arbeidslivet, slik at en kan ha alkoholfrie soner der. Vi vet om mange som har falt utfor fordi det har vært stor alkoholbruk på mange av jobbens tilstelninger.

Til slutt har jeg lyst til å si: For de gravide som sliter, er det en stor kostnad, men for de ungene som blir født, kan det være et helt liv med helseutfordringer. Derfor er det vår plikt å gjøre noe for dem.

Så er jeg veldig glad for at komiteen er med på å lete fram de 2 000 som har en hepatitt C-diagnose, men ikke vet det selv. De kan få behandling, og da må vi sette alle kluter til for at de skal få den hjelpen de trenger.

Med det tar jeg opp forslagene til Kristelig Folkeparti.

Statsråd Jan Christian Vestre [16:36:47]: Regjeringen har lagt fram del 1 av en ambisiøs og framtidsrettet forebyggings- og behandlingsreform for rusmiddelfeltet. Jeg vil si at dette er et sjumilssteg for helsepolitikken og for en mer kunnskapsbasert og progressiv ruspolitikk.

Regjeringens hovedbudskap er at retten til helse også gjelder personer med rusmiddelproblemer. Personer med rusmiddellidelser vet vi lever kortere enn den generelle befolkningen. Dette gapet må vi tette. Vi har en plikt til å gjøre det. Det handler om økt oppmerksomhet om sammenhengen mellom rusmiddelbruk, særlig alkohol, og somatisk helse, det handler om bedre behandling, og det handler om skadereduserende tiltak. En veldig viktig forutsetning for dette er et aktivt arbeid for å redusere stigma og forskjellsbehandling.

Regjeringen har blitt kritisert for ikke å legge fram en samlet melding der også de strafferettslige problemstillingene på narkotikaområdet ble tatt opp. Selv om jeg har stor respekt for at det er ulike synspunkter på det i salen, mener jeg at det likevel var et riktig valg, bl.a. fordi debatten om narkotika som sådan fort ville ta fokus bort fra det tydelige helsebudskapet som fremmes i del 1, og de 70 tiltakene innen helsepolitikken som jeg er glad for at det virker å være et stort og bredt flertall for i salen.

Regjeringen vil i løpet av våren legge fram del 2 av denne reformen, som da kommer i form av en lovproposisjon. Her vil vi vise hvordan vi kan balansere hensynet til straffebudets normerende effekt, samtidig som vi ikke legger stein til byrde for rusmiddelavhengige gjennom følbar straff for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. La meg få understreke: Mennesker i vårt land som sliter med rus, skal møtes med helsehjelp, ikke straff – punktum.

Reformens del 1 har seks innsatsområder og mange tiltak som i sum utgjør en reform for rusmiddelfeltet. Vi legger til grunn et normaliseringsperspektiv på behandling og oppfølging av rusmiddelproblemer. Det betyr bl.a. at innretning av tjenestetilbud følger samme prinsipper for prioritering som for andre behandlingstrengende helsetilstander. Formålet med dette er å forebygge uønsket forskjellsbehandling og bidra til mer likeverdige og tilgjengelige tjenestetilbud. Dette mener vi ikke er til hinder for særlig tilrettelagte tilbud som brukerrom, lavterskel helsehjelp og integrerte tjenestetilbud som f.eks. forsøk med nærklinikker, som vi nå skal gå i gang med.

På forebyggingsområdet prioriterer vi tiltak som er kunnskapsbaserte, og som kan dokumentere effekt. Vi må fase ut tiltak som ikke virker. Forebyggende innsats skal bidra til å redusere rusmiddelproblemer i befolkningen. Det handler om både å regulere tilgang til rusmidler og å redusere etterspørsel etter og bruk av alle typer rusmidler. Derfor har vi tatt initiativ til et nasjonalt rusforebyggende program for barn og unge, og vi har styrket det oppsøkende arbeidet blant ungdom. Vi vil også legge fram en egen handlingsplan mot overdoser, i tillegg til de strakstiltakene som ble iverksatt i fjor sommer.

Jeg er stolt over at vi i dag har sendt på høring endringer i brukerromsregelverket som vil gjøre det lettere for kommunene våre å ta i bruk brukerrom. Der åpner vi også for at det skal kunne tilbys rusmiddelanalysetjenester. Jeg vet at det er et forslag som er kontroversielt blant enkelte, men jeg mener det er helt avgjørende å komme videre med det, rett og slett fordi det kan spare menneskeliv. Vi kan ikke slå oss til ro med et så skrekkelig høyt overdosetall som det vi hadde i fjor.

Oppdatert kunnskap er avgjørende for en kunnskapsbasert politikk, og derfor har vi igangsatt et arbeid for å styrke monitorering av rusmiddelsituasjonen, både nasjonalt og lokalt.

Forebyggings- og behandlingsreformen handler også om at alle som trenger det, skal få helsehjelp av høy kvalitet, på rett nivå og så lenge som nødvendig. Da må vi sikre både at det er høy kvalitet, at det er god kapasitet, og at det er korte ventetider. Jeg er glad for at det i februar i gjennomsnitt var 28 dagers ventetid på tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det betyr at vi i praksis nå har mer eller mindre rekordlave ventetider, under en måned, for å komme i gang med tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det er godt, og vi følger veldig nøye med på at det tallet holder seg lavt.

Så er det viktig å understreke at mennesker som har rusmiddelproblemer, skal være trygge på at de får oppfølging og behandling, også for sine psykiske problemer, der de er til stede, og for somatiske sykdommer. De skal kunne delta i fellesskapet og har krav på samme respekt og verdighet som alle andre i vårt samfunn krever og tar for gitt. Det er det denne reformen handler om.

Kamzy Gunaratnam (A) [17:01:52]: De siste tiårene har verden opplevd et paradigmeskifte på det ruspolitiske området. Stadig flere tar til orde for å tenke mer helse og mindre justis. Gjennom flere tiår ble rusmisbrukere i Oslo jaget fra Slottsparken, Egertorget, Kirkeristen og til slutt Plata, med argumentet om å forebygge nyrekruttering. I 1979 gikk de første sosialarbeiderne opp til Slottsplassen, og selv de fikk et noe vanskelig møte med politiet. Ja, noen ble til og med arrestert. Det er en del av Oslos historie ingen av oss er stolte av, men det sier noe om hva vi aksepterte av rettspolitisk tilstand der og da. Heldigvis finnes det i dag brukerrom, bedre velferdstilbud, flere skadereduserende tiltak og noe mindre stigma, men stigmaet er der fortsatt. Det er vår viktigste jobb som helsepolitikere å sikre at helsetjenestene er likeverdige og tilgjengelige for alle – uten stigma, uten fordommer. I dag beveger vi oss sakte, men sikkert framover.

Hvis jeg får lov, vil jeg gjerne dele en liten historie. Da jeg var leder av AUF i Oslo, på vei til landsstyremøtet i AUF høsten 2009, satt jeg i telefonen med Arild Knutsen, leder for Foreningen for human ruspolitikk. Han preppet meg hele veien til Utøya, der landsstyremøtet skulle være. Der hadde vi fremmet forslag om heroinassistert behandling i LAR, jeg og Tore Eikeland, som da ledet Hordaland AUF, og som vi dessverre mistet på Utøya 22. juli 2011. Vi kjempet alt vi kunne for å få dette gjennom, og vi greide det – takket være gode samtaler med kloke mennesker.

Siden den gang har Arild Knutsen vært en viktig stemme for meg og mange andre i denne salen, for både å føle og forstå hvilken retning vi skal gå i. Derfor var det naturlig for meg å ringe Arild Knutsen også i dag og spørre: Hva vil du fortelle Stortinget i dag? Arild Knutsen svarte: Jeg er veldig stolt av den ruspolitiske brytningstiden vi alle er kommet til, der kunnskap og menneskerettigheter er godt forankret i sporet vi velger å gå i. Jeg håper at vi en dag setter begge beina våre inn i nettopp dette sporet, forankret i kunnskap, forankret i menneskerettigheter.

All ruspolitikk i Norge må legge vekt på våre menneskerettslige forpliktelser. Lovreguleringene må være forholdsmessige og forankret i verdighet. Dette gjelder helsedelen vel så mye som justisdelen, når den tid kommer.

Jeg vil legge til at Arbeiderpartiet går inn i romertallsvedtak III.

Tove Elise Madland (A) [17:04:37]: Når me diskuterer rus og rusmiddel, er det ofte eitt rusmiddel som får lite merksemd, og det er alkohol. Alkohol aleine står for 80–100 mrd. kr per år i tapt helse, sjukefråvær og redusert produksjon. Difor er det veldig bra at alkohol har fått ein så stor plass i denne førebyggings- og behandlingsreforma.

Stortingsmeldinga viser til at den største aukinga i alkoholforbruk finn me blant middelaldrande og eldre. Sjølv om alkoholforbruket i Noreg er lågt samanlikna med andre land, utgjer det dessverre ein høg andel av dødsårsaka til menn mellom 20 og 49 år.

Me veit at med aukande alder aukar òg sårbarheita for alkohol, og alkoholbruk er medverkande til mange sjukdomar og skadar. WHO peikar på at 3 pst. av dødsfalla i Noreg kjem av alkohol. Med dette som eit bakteppe veit me at kombinasjonen av auka forbruk av alkohol og legemiddel reduserer livskvaliteten til bl.a. eldre.

Me må få kartlagt alkoholforbruket, men det kan òg vera krevjande for helsepersonell. Det kan koma av at det er mangel på kompetanse for å kunna avdekkja dette. I KORUS, i eit e-læringsmiddel, får dei tilsette moglegheit til å få kompetanseheving om aldring, om alkohol og om legemiddel. Fleire sjukehus og omsorgssenter har no starta med å kartleggja dette når pasientane blir lagde inn – altså at pasienten sjølv skal kartleggja sitt eige alkoholforbruk. Dette er eit viktig arbeid, nettopp for å kunna førebyggja og utsetja behov for helsehjelp.

I fleire høyringsuttalar blei det peikt på at alkoholmisbruk gjev store helsetap, men det rammar òg pårørande. Dette må få større merksemd. Vidare viser ein òg til at eldre oppgjev at legen ikkje alltid tek, eller har tid til, den samtalen han skulle ha teke om alkoholvanane til dei eldre.

Ei god eldreomsorg handlar om tryggleik, det handlar om å hindra einsemd, og det handlar om kvalitet i tenesta. Det viser regjeringa bl.a. i sitt arbeid med eldrereforma Fellesskap og meistring – bu trygt heime. Det å styrkja lokalsamfunna, det å skapa levande lokalsamfunn og det å gje eldre aktivitetstilbod der alle finn sin plass, vil gje auka livskvalitet og utsetja behov for heildøgns omsorgshjelp.

Alt heng saman med alt. Skal me skapa gode tenester, skal me førebyggja behovet for omsorgstenester, må me sjå heile mennesket, og det blir det lagt opp til i denne reforma.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:07:38]: Det er dessverre et skille mellom dem som sliter med rus, og resten av befolkningen. De er av de svakeste og sykeste pasientene våre. Rusavhengige lever rundt 20 år kortere enn resten av befolkningen. 388 mennesker døde av overdose i Norge i 2023. Når en person lever med rusavhengighet, rammer det også de nærmeste hardt.

Fra 2001 til 2005 gjennomførte sentrum–høyre-regjeringen en reform på rusfeltet. Ansvaret for behandlingsinstitusjonene ble flyttet fra fylkeskommunen til de regionale helseforetakene. Kapasiteten ble økt, og rusavhengige fikk pasientrettigheter, på lik linje med andre pasienter. Da Høyre kom i regjering i 2013, var det mange hull i behandlingen og hjelpen og for lite valgfrihet for pasientene. Den rød-grønne regjeringen hadde overlatt for mange til seg selv. Ventetiden for behandling var altfor lang, og for få ble rusfrie.

Høyre halverte ventetiden for rusbehandling frem til pandemien traff samfunnet vårt. Et viktig ledd i arbeidet for kortere ventetider var innføringen av fritt behandlingsvalg, en historisk styrking av rusavhengiges rett til å velge blant et større mangfold av behandlingssteder og viktig for etableringen av flere behandlingsplasser. Støre-regjeringen avviklet denne rettigheten 1. januar 2023, uten å ha en tydelig plan for hvordan pasientene skulle sikres det samme helsetilbudet i det offentlige.

Det pasienter med rusavhengighet og deres pårørende har opplevd under Støre-regjeringen, er en betydelig svekkelse av rusfeltet, en svekkelse som skjer uten å ha oversikt over konsekvensene det får. Det skjer en vridning til mer dagbehandling istedenfor døgnplasser. Det legges ned flere hundre døgnplasser innen rusbehandling. Valgfriheten for sårbare pasienter forvitrer, og fagmiljøer som gjør folk rusfrie, og som er bygget opp over flere tiår, rives bort.

I stortingsmeldingen vi behandler, gjør regjeringen det til et resultatmål at rusbehandling i større grad skal være en del av det offentlige. For Høyre er ikke det et resultatmål. Høyres resultatmål er at mennesker med rusavhengighet blir rusfrie.

Tverrfaglig spesialisert rusbehandling er et ungt fagfelt. De ideelle og private aktørene har drevet frem mye av fagutviklingen av området, gjennom forskning og innovasjon. Derfor er det vondt å se det kaoset som hersker rundt rusanbudet i vår største helseregion, Helse sør-øst. På Arbeiderparti-regjeringens vakt er det nå stor bekymring knyttet til langtidsbehandling av de sykeste rusavhengige.

For fire år siden behandlet Stortinget Høyres forslag til rusreform. Den ble lagt fram i februar 2021. Om landet ville se et nødvendig skifte i norsk ruspolitikk, der vi gikk fra straff til hjelp, hvilte på en votering på Arbeiderpartiets landsmøte. Rusreformen falt. Det er lov til å håpe at Arbeiderpartiet benytter anledningen bedre på sitt kommende landsmøte.

Truls Vasvik (A) [17:11:00]: Rusdebatter generelt, og også her, skaper engasjement og følelser, for det er noe som berører oss alle. Jeg tror de aller fleste kjenner eller vet om noen som har et problematisk forhold til rusmidler, enten de er lovlige eller ulovlige. For dem av oss som ikke har noen som sliter mye helt tett innpå oss i hverdagen, kan jeg i hvert fall for egen del innrømme at jeg er litt engstelig for hvordan ungene mine skal stå imot det massive presset som finnes ute i samfunnet vårt, både med lovlige og med ulovlige rusmidler. Jeg må innrømme – og det er ganske sikkert de fleste enig med meg i – at det jeg er mest redd for, er de ulovlige rusmidlene. Her er jeg ganske enkel i hodet. Jeg vil at de som trenger hjelp, skal få det, og så vil jeg at ungene mine ikke skal begynne med det. Så enkelt og så vanskelig er det, og denne forebyggings- og behandlingsreformen bidrar til nettopp det.

Vanligvis når vi diskuterer helsesaker her i denne salen, er vi også opptatt av at det vi bestemmer, faktisk fungerer, altså at det er kunnskap bak beslutningene våre. Sånn sett er det litt underlig at det ikke er en samlet komité som stiller seg bak følgende sitat:

«Rusmiddelforebyggende tiltak som skal anvendes, skal være kunnskapsbasert, kvalitetssikret og kunne dokumentere effekt. Tiltak som ikke har eller ikke kan dokumentere effekt, skal fases ut.»

Det er ingen tvil om det avsnittet jeg nettopp nevnte, kan bety at enkelte tiltak som brukes i dag, ikke skal brukes i framtiden. Det kan oppleves urettferdig for dem som utfører dette i dag, men vi kan ikke som samfunn godta at våre barn og andre eksponeres for tiltak som ikke fungerer. Ikke bare er det sløsing, men det kan faktisk gjøre vondt verre. Det er også en av lærdommene vi hadde noen dager etter femårsdagen for nedstengingen etter pandemien: Vi må vite konsekvensene av hva vi gjør.

Representanten Røed og statsråden har på en god måte dratt opp hovedlinjene i forebyggings- og behandlingsreformen, som jo nettopp skal føre til at de som trenger det, får hjelp, og at færre skal komme i en situasjon med problematisk bruk av rusmidler. Derfor er jeg oppriktig glad for at det kan se ut som at vi i dag får et samlet storting som stiller seg bak hovedlinjene i denne reformen, og attpåtil gjør den enda bedre med behandlingen av anmodningsvedtakene – som vi forhåpentligvis gjør i morgen.

Kari Henriksen (A) [17:13:32]: I mange år har vi visst – vi har kalt det generasjonsperspektiv eller sosial arv. Det gjør noe med oss å leve nær en rusavhengig, enten det er far, mor, søster eller bror. Vi kan bli syke av det, spesielt barna. I like mange år har fagmiljøene forsømt seg. Pårørende har ikke blitt tatt alvorlig nok.

Selv jobbet jeg på en institusjon i mange år der familien og barna var en integrert del av et behandlingsopplegg, på 1980–1990-tallet. Vi hadde et team med prest, psykolog, sosionom, sykepleier, lege og erfaringskonsulent. Resultatene var gode, og tro meg: motstanden var stor i mange spesialistmiljøer.

Mange brukerorganisasjoner gjør en uvurderlig jobb med å ivareta pårørende og brukere. En av dem, A-larm, en bruker- og pårørendeorganisasjon, ble sågar startet på min gamle arbeidsplass, bl.a. fordi man opplevde at erfarings-, barne- og pårørendeperspektivet var truet. Heldigvis har det endret seg. På Universitetet i Agder er medforskere med erfaringsbakgrunn en del av forskerteamene. Brukermedvirkning, likemannsarbeid, erfaringskompetanse, å se og vurdere barns behov er blitt lovbestemt, og det skulle bare mangle. Det har gått framover, men det er mer å gjøre.

Derfor er jeg glad for at Arbeiderparti-regjeringens helhetlige behandlings- og forebyggingsreform virkelig har tatt inn over seg dette. Og når skal planen bli til praksis? Pårørendeavtaler, refusjonsordninger for reiseutgifter, å få en finansiering som vil øke familie- og barnetiltak, en helhetlig plan for forebygging og tidlig kontakt og hjelp er sentralt. Dette er bra og ivaretar mye av de behovene som brukerorganisasjonene har pekt på. A-larm og andre har nemlig ment at bekymringer og negativ utvikling skal tas tak i tidlig, at pårørende skal anerkjennes, at overganger er sømløse, og at behandlingen er individuelt tilrettelagt – for å nevne noe.

Og det får de nå, for det er brukere og pårørende hjelpeapparatet er til for. Det er nesten et paradoks at det er behov for egne konsulenter med erfaring utenfra, for i hver eneste seng, i hvert eneste møte og i hver eneste konsultasjon med pårørende eller rusavhengige, møter ansatte erfaringskompetansen. Denne reformen gir trygghet for dette verdibaserte målet, nemlig at det er de som skal bruke tjenestene, tjenestene er til for. Rapporter og skjemaer er kun hjelpemidler. De må aldri erstatte verdien av at pårørende og brukeres virkelighet blir anerkjent som det den er, og at den virkeligheten er utgangspunkt for det faglige, gode skjønnet i all behandling. Og den forståelsen må praktiseres fra golv til styrerom, for å si det rett fram.

Siv Mossleth (Sp) [17:17:01]: Husker dere Døden på Oslo S? Det er en av ungdomsromanene til Ingvar Ambjørnsen om Pelle og Proffen. De møter Lena når de leter etter han som stjal Pelles penger. Lena sliter, og Pelle og Proffen prøver å hjelpe henne. Det er narkotika, vold og prostitusjon. Dette er på 1980-tallet. Boken handler om vanskelige situasjoner, men også om vennskap og om å ta ansvar for hverandre.

Jeg husker ikke om en forebyggingsreform var nevnt i boka, men det er ikke tvil om hvor viktig det er å sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge. Sosial og økonomisk trygghet, inkludering og gode fritidstilbud er grunnmuren i et ungt liv. Nærmiljøet, helsestasjonen, barnehagen og skolen er veldig viktige, og forebygging på disse arenaene er kommunens ansvar. En kommuneøkonomi som gir rom for å forebygge, er nødvendig.

Jeg vil trekke fram verdien av oppsøkende tjenester rettet mot barn og unge, som oppsøkende ungdomsarbeid, utekontakter og andre oppsøkende sosial- og helsefaglige tjenester i kommunene. I tillegg har politiet en rolle i det forebyggende arbeidet som ikke må undervurderes.

Senterpartiet er glad for at styrket forebygging er en av hovedpilarene i meldingen. Uavhengig av hvem man er og hvor man bor, skal man få et godt og trygt tilbud hvis man sliter med rus. Dette er et hårete mål. Vi er ikke der, men jobben fortsetter. Det er viktig å utjevne sosiale forskjeller og sosial ulikhet i helse. For å klare det trenger vi en sterk offentlig helsetjeneste som kan redusere sosiale og geografiske forskjeller. Det er viktig å redde liv, sikre verdighet, forebygge rusproblemer og hjelpe rusavhengige til et liv uten rus. Personer med tunge rusutfordringer skal ikke møtes med straff, men med hjelp, behandling og oppfølging.

Jeg har lyst til å nevne noe som står i meldingen:

«Det skal vurderes tiltak slik at fastleger gjennomfører årskontroll, og det skal vurderes fritak fra egenandeler hos fastlege for pasienter med rusmiddellidelser for å fremme likeverdig tilgang til helsetjenester.»

Det synes jeg er en grunnplanke i forebyggingen for å hjelpe dem med store ruslidelser, så det ser jeg virkelig fram til.

I tillegg vil jeg si at Senterpartiet stemmer for III i vedtaket.

Marian Hussein (SV) [17:20:18]: Jeg er veldig glad for at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet i dag stemmer for å gjennomføre at man skal gi refusjon til reiseutgifter for barn. Jeg vil også oppfordre begge partiene til å stemme for at man fjerner egenandelen for denne gruppen hos fastlege og legevakt, når man først er i gang.

Det er en utfordring at vi ser at behandlingstilbudet til denne gruppen bygges ned steg for steg, enten det handler om tilskuddsmidler som ikke møter prisøkningene i samfunnet, eller om at man setter i gang en anbudsprosess hvor man vekter kvalitet med 40 pst. og pris med 60 pst., slik det har skjedd i Helse sør-øst. Der står man i dag i tingretten og ulike rettsprosesser fordi anbudsprosessen var rotete, dårlig og problematisk.

Vi er enig med regjeringen i at det er behov for å nedsette et offentlig utvalg når man har så lite kunnskap om behovet og framtidens rus- og avhengighetsbehandling i Norge. Dette utvalget bør også bygge videre på kunnskapen som er innhentet av avkommersialiseringsutvalget, for det vi ser når man nå har utformet dette tilbudet med stadig flere kommersielle aktører inne i bildet, er at staten blir veldig opptatt av formaliteter og anskaffelsesrunder i stedet for at man ser på hvilken kompetanse vi trenger, og hvordan vi kan bygge ut et fagmiljø som har kunnskapen om den gruppen, og som har positive ringvirkninger for resten.

En sak vi er veldig opptatt av, er at vi tar vare på de sosialfaglige utdanningene som har vært viktig for å bygge ut dette tilbudet. Vi ser nå at det er flere som er bekymret for at man medisinerer rusbehandlingen i stedet for at man har viktige sosialfaglige yrkesgrupper. Vi er også nødt til å øke behandlingskapasiteten. Vi lever i en brytningstid, og det er viktig at vi ikke skyver dem som trenger samfunnet, foran oss, og at dette ikke blir et salderingsbudsjett.

Alfred Jens Bjørlo (V) [17:23:13]: Eg gjorde greie for Venstre sitt overordna syn i saka i mitt førre innlegg, men sidan Venstre ikkje sit i helsekomiteen, skal eg kort gå gjennom vårt syn på dei framlegga som ligg i saka.

Fr det første støttar Venstre tilrådinga frå komiteen på alle punkt, I–XIII. Vi støttar vidare framlegg nr. 1, frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om å få ei sak om gjeninnføring av fritt behandlingsval innanfor rus og psykiatri. Vi støttar framlegg nr. 2, frå Høgre, SV og Raudt, om å få eit heilskapleg system for monitorering av rusmiddelsituasjonen, og framlegg nr. 3, om ei nasjonal rusmiddelanalyseteneste. Vi støttar framlegg nr. 4, frå Høgre, Framstegspartiet og Pasientfokus, om at også private og ideelle aktørar kan bidra til å drifte brukarrom. Vi støttar vidare framlegg nr. 6, frå Høgre og Raudt, om å gjere det lettare for kommunar å opprette brukarrom og tilbod med brukarromsfunksjonar, framlegg nr. 10, frå SV, Raudt, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om å fjerne eigendel hos fastlege og legevakt for rusavhengige, framlegg nr. 11, frå SV, Raudt, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om å gje ideelle behandlingstilbod for rusavhengige stabile og langsiktige rammevilkår, og framlegga nr. 13 og 14, frå Høgre, om å innføre krav om pårørande med erfaringskompetanse på systemnivå for å fremje pårørandeinvolvering og familiestøtte, og om systematisk brukarinvolvering. Vidare støttar vi framlegg nr. 16, frå Høgre, om prioriteringa av ideelle og private leverandørar innanfor tverrfagleg spesialisert behandling, og framlegg nr. 18, om å senke terskelen for medikamentfrie behandlings- og rehabiliteringstilbod. Vidare støttar vi også framlegga nr. 22–24, frå SV, Raudt og Pasientfokus, som handlar om å styrkje rusomsorga generelt, om at skadereduserande tiltak blir likestilte med rusførebyggjande tiltak i tilskotsordningane for frivillige organisasjonar på rusfeltet, mv. Og endeleg støttar vi framlegg nr. 35, frå Kristeleg Folkeparti, om å sikre at gravide med rusavhengigheit får tettare oppfølging, og at det er nok plassar til å dekkje behovet for behandling og oppfølging av desse kvinnene og deira barn.

Sandra Bruflot (H) [17:26:05]: Det ble sagt noe om Høyres partiprogram, som jeg føler for å svare på fordi det rett og slett er villedende. I forslag til Høyres-partiprogram står det «at personer som tas for besittelse av illegale rusmidler til eget bruk henvises til hjelp, behandling og oppfølging i stedet for straff». Det står nesten helt øverst på side 35, linje 1382 og 1383, og jeg kan hjelpe Miljøpartiet De Grønne med å finne det senere, hvis det er vanskelig.

Det var en helseminister fra Høyre som la fram rusreformen. Det var Høyre som fremmet den på nytt, sammen med Venstre, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt i denne perioden. Høyre har forsvart rusreformen hele denne perioden. Vi kommer fortsatt til å gjøre det, og jeg håper og tror at det vi sa da rusreformen falt i Stortinget, fortsatt gjelder. Det var en tapt mulighet, men kampen er ikke tapt.

Jeg tror at vi som ønsker en human, kunnskapsbasert ruspolitikk basert på menneskerettighetene, vinner til slutt, men det er helt unødvendig å trekke Høyres politikk i tvil på rusområdet. Miljøpartiet De Grønne kan med fordel rette kritikken og energien sin mot noen som fortsatt tror at det er straff som skal hjelpe. Dem er det altfor mange av, bl.a. statsministerkandidaten Miljøpartiet De Grønne helst vil samarbeide med etter valget.

Sigrid Simensen Ilsøy (Sp) [17:27:44]: Senterpartiet meiner at me i narkotikapolitikken må opptre fast og med varme. Me må møte dei rusavhengige med hjelp og andre meir treffsikre reaksjonar. Dette fordi narkotika er helseskadeleg, farleg og tek liv.

For Senterpartiet er det førebyggjande perspektivet alltid viktig, også i ruspolitikken. Politikken på dette området må difor sørgje for at særleg barn og unge blir skjerma for eksponering av rusmiddel. Trygge oppvekstmiljø med gode barnehagar, nærskule og eit fritidstilbod som famnar det store fleirtalet av barn og unge, vil kunne bidra til dette.

Skal me lykkast med det førebyggjande arbeidet, trengst ei betre samordning på tvers av heile hjelpeapparatet – helsevesen, skular, barnevern, politi mfl. For dei av dykk som reagerer på at eg nemner politiet her, er det fordi politiet si hovudoppgåve nettopp er å førebyggje.

Som ordførar ser eg med bekymring på tilbakemeldingar frå mitt lokalsamfunn om at barn ned i barneskulealder får tilbod om narkotiske stoff. Politiet melder om tilgang til narkotika, og at denne tilgangen er større enn nokon gong, og at sjølv store kokainbeslag på fleire kilo ikkje påverkar marknadstilgangen i Buskeruds største by, Drammen. Ungdomar i vidaregåande skule seier at det så å seie er bruk av narkotiske stoff på alle festar.

Senterpartiet ønskjer å støtte ungdomar som vil seie nei når dei blir bydde narkotika, og det er difor me bl.a. seier nei til avkriminalisering. Me ser fram til del II av rusreforma. Det er svært viktig med ei behandlingsreform som sikrar hjelp og verdigheit. Parallelt med dette må me gjere det me kan for å hindre at barn og unge prøver ut narkotiske stoff, med dei negative konsekvensane det kan ha for både individet og samfunnet.

Even A. Røed (A) [17:30:01]: Vi begynner å nærme oss slutten av debatten, og jeg synes det har vært en god debatt. I likhet med helseministeren synes jeg det er bra at vi har hatt en del en og en del to. Det har gjort at vi har hatt en veldig god behandling i komiteen, vi har hatt en veldig god høringsrunde, og vi har hatt en veldig god debatt her, som primært har handlet om hvordan vi skal styrke helsefeltet, noe jeg mener ofte er en del av rusfeltet som vi bruker for lite tid på, og som vi burde bruke mer tid på.

SV sier – og bruker det som en kritikk mot oss – at vi treffer planken. Det er veldig bra at vi treffer planken, og så skal vi sammen med flere partier i denne sal sørge for at det også blir finansiell sats på mange av disse punktene. Vi ser allerede i dag at regjeringen leverer på brukerrom, og det er veldig, veldig gledelig.

Det er noen ting jeg har lyst til å ta tak i. Det ene er at Høyre og representanten Bruflot ofte sier at med Arbeiderpartiets ruspolitikk må man bli sykere for å få hjelp. Det synes jeg ikke er en riktig måte å beskrive virkeligheten på. Jeg synes til og med den kan bidra til at det blir mindre hjelpesøkende atferd, fordi folk tror at på grunn av at Arbeiderpartiet styrer helsepolitikken og ruspolitikken, er det ikke et hjelpetilbud tilgjengelig for dem. Selvfølgelig er det det. Det skal jo være der, for alle. Alle skal få hjelp når de trenger det, og det synes jeg er viktig.

På den andre siden mener jeg også at å si at forrige regjerings reformforslag fører til økt bruk ute i samfunnet, er en like gal måte å beskrive virkeligheten på. Såpass ærlig synes jeg vi skal være med hverandre.

Miljøpartiet De Grønne hadde en tirade av et innlegg her som jeg mener treffer ganske dårlig. Jeg mener at når vi gjør det vi gjør på rusmiddelanalysetjenester, vi gjør det vi gjør på substitusjonsbehandling, og vi gjør det vi gjør på brukerromssiden, er det politikk som tar rusfeltet i riktig retning, og ganske langt i riktig retning. Det er viktig, det er bra, og det er god helsepolitikk, og det skal vi fortsette å gjøre.

Fra representanten Trøen hører jeg at ventetidene ble lavere. Ja, de er fortsatt lave. 33 dager er det akkurat i dag, og det mener jeg er bra. Det er blant de laveste i hele helsetjenesten. Flere har kritisert ventetidene, men de er gode på rusfeltet. Det betyr ikke at vi ikke har mer å gjøre, og at vi ikke bør forbedre oss, men det betyr at det er på riktig vei.

Basistilbudet skal helst gjøres i det offentlige. Det betyr ikke at døgnplasser skal legges ned og gjøres offentlige. Dette gjelder basistilbudet, altså tilbud om avrusning og den type ting, og grunnen til at vi gjør det, er jo at vi skal ha en tettere kobling mellom helsetjenestene og rusbehandlingen, noe som er viktig.

Vi har også muligheten til å se framover. Vi skal utrede ytterligere på helsefeltet. Jeg mener at når det gjelder nalokson, bør vi se etter enda flere steder å gjøre det tilgjengelig. Jeg mener også at vi har mye å gjøre på substitusjonsbehandling, og det ser jeg fram til.

Kjersti Toppe (Sp) [17:33:16]: Eg har ei lita stemmeforklaring, i og med at vi vart utfordra på forslaget om å fjerna eigenandelen hos fastlege og legevakt for rusavhengige. Vi er veldig opptatt av dette forslaget, det at ein bør fjerna eigenandelen, men vi er ueinige med dei som står bak forslaget i at dette ikkje treng å verta greidd ut i det heile tatt, at det berre er å vedta i dag at vi fjernar eigenandelen.

Vi har i regjering vist at vi nettopp ser kor viktig det er å hindra eller ta bort dei barrierane som ein eigenandel kan vera. Vi har innført fritak for eigenandel når det gjeld poliklinisk behandling i LAR, og vi har òg i år innført fritak for eigenandel i psykisk helsevern for dei opp til 25 år.

Eg vel å stola på regjeringa i denne saka. Kva meiner forslagsstillarane om kven som er rusavhengige her, korleis definerer ein det? Skal det gjelda for nokon, men ikkje for dei som har ei ROP-liding? Det er ting her som eg meiner bør verta greidd ut, og så skal vi vera aktive på å etterspørja korleis utgreiinga går. Men eg meiner det er ein god grunn til ikkje å stemma for forslaget, fordi vi faktisk treng at dette vert greidd ut før vi går til det skrittet berre å vedta det. Det var stemmeforklaringa, sidan SV utfordra oss på det frå talarstolen.

Bård Hoksrud (FrP) [17:35:07]: Jeg tror det er viktig å ha med seg at dette handler om mennesker som trenger hjelp og behandling. Det er vi alle enige om.

Jeg må si jeg blir litt provosert når noen begynner å si, fordi man har en annen mening, at man har populiststemmer. Jeg har drevet med politikk i over 30 år. Noe av det første jeg gjorde som komitéleder i hjemkommunen min, var bl.a. å sørge for at Subutex ble tatt i bruk før det egentlig ble lovlig og vedtatt i denne salen. Det er jeg veldig stolt over at vi faktisk klarte å få til. Det var én som stemte imot, og det var en stemme fra Rødt, ellers stemte hele kommunestyret for dette. Det gikk ikke så veldig mange ukene før Stortinget også sa ja. Dette viser i hvert fall noe til dem som prøver å late som at vi ikke er opptatt av behandling, og at vi bare er opptatt av kriminalitetssporet. For meg handler kriminalitetssporet litt om å se hvordan virkeligheten er der ute. Når politiet i mitt hjemfylke kommer og sier at det starter med 12–13-åringer som starter med rus, og som så går over og blir hardbarkede kriminelle før de er 15–16 år, synes jeg det er alvorlig.

Jeg har også lyst til å ta en liten gladhistorie. For ca. et halvt år siden var jeg i Kristiansand. Jeg møtte en ung kvinne, og det var 12–13 år siden sist gang jeg traff den kvinnen. Da var hun rimelig langt nede som rusmisbruker. Men heldigvis, hun klarte å få hjelp. Sist gang jeg møtte henne, tenkte jeg nok at dette var et menneske som ikke ville være i live i dag. Derfor var det ganske sterkt å møte henne for et halvt år siden. Hun klarte å få behandling. Hun ble nok ikke behandlet veldig bra i en del av hjelpeapparatet den gangen, for det er ikke tvil om at det har vært en del ting som ikke har vært bra. Man blir ikke hørt. Rusmisbrukere kan ikke få beskjed om å komme til en time om to uker, de trenger ofte hjelp når de er der og når de er motivert, og kan ikke måtte vente lenge. Det er fantastisk fint, det skjer heldigvis veldig mye bra, og det har blitt bedre.

Jeg synes noen av dem som er veldig høye og mørke bør ta seg en tur til Vancouver og se konsekvensene av frislipp av cannabis. De kan også ta seg en tur til Portugal. Jeg har vært der med komiteen, og det vet jeg noen av de andre medlemmene i komiteen også var. Ja, det ble framstilt som at dette var fantastisk flott og fint, men når man prater med fagfolkene på tomannshånd, er det ikke det som er opplevelsen. Vi har også sett det i stater i USA, hvor man har legalisert, og hvor det har blitt veldig mye kriminalitet. Det var spesielt å være i Vancouver med noen av kollegaene våre i dette huset – de sa vi måtte stikke, for dette var skummelt.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:39:29]: Like sikkert som at trekkfuglene kommer tilbake når det er vår i luften, er det at helsekøene vokser når Arbeiderpartiet sitter i regjering. Fra 2021 har det vært en eksplosiv vekst i pasienters ventetid for å få helt nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Der Solberg-regjeringen reduserte ventetidene med to uker, skjøt ventetidene i været da Arbeiderpartiet overtok ansvaret for norsk helsetjeneste i 2021. Fasiten er at 2024 er det verste ventetidsåret for norske pasienter siden 2012.

Med Arbeiderpartiet i regjering er vi i ferd med å få en helsetjeneste i Norge der folk må bruke sparepengene sine for å få helt nødvendig helsehjelp, eller ser seg nødt til å tegne helseforsikring.

Før påske i fjor møtte jeg en ung politimann på 32 år. Han trengte en enkel dagkirurgisk operasjon for det som hadde utviklet seg til veldig sterke smerter i hoften, som gjorde at han ikke lenger klarte å være i jobb. Etter å ha ventet i sju måneder på å komme til en lege for konsultasjon, fikk han der beskjed om at det kunne være sånn at han måtte vente ytterligere et helt år før operasjon. Han ble helt fortvilet, orket ikke tanken på å være utenfor jobb og hjemme med sterke smerter så lenge. Det går på helsen løs å bli inaktiv, ha sterke smerter og oppleve håpløshet, slik han gjorde, så han lånte penger av faren sin og fikk utført operasjonen raskt på et privat sykehus.

Det er mye som er problematisk med en regjering som ikke evner å ta alle virkemidler i bruk for å få ned de store, lange helsekøene. Det ene er at tusenvis av mennesker får satt livene sine på vent. Mange går i unødvendig lang tid og bekymrer seg, har dårlig livskvalitet og lever med store smerter. Det andre er at mange av disse menneskene må vente så lenge på helsehjelp at de ikke kommer seg tilbake i jobb. Så ikke bare må de leve med sine helseutfordringer i altfor lang tid, men vi skyver mange av dem ut av arbeidslivet for diagnoser som ikke hadde trengt å ha det utfallet hvis de bare hadde fått den hjelpen de trengte, litt tidligere.

Private har kapasitet til å bistå og ønsker å bistå, men regjeringen brukte de tre første årene av sin periode til nærmest å svarteliste private, og norske pasienter gikk derfor glipp av at det offentlige tok i bruk privat kapasitet for målrettet å få flere folk ut av sykdom og tilbake i jobb og bedre hverdager.

Høyres tiltak er velkjente, velprøvde og effektive for å sikre korte helsekøer og lave ventetider. Vi vil ha en trygg og forutsigbar sykehusøkonomi. Vi vil sikre at sykehusene får mer betalt jo flere pasienter de behandler, gjennom å heve den innsatsstyrte finansieringen fra 30 pst. til 50 pst. Vi vil innføre fritt behandlingsvalg, og vi vil øremerke penger til kjøp av ledig behandlingskapasitet.

Denne interpellasjonsdebatten handler om at de tiltakene regjeringen har snakket om i snart ett år, ikke ser ut til å ha god nok effekt. Mitt spørsmål til statsråden i denne debatten er da: Hvilke nye tiltak vil helseministeren iverksette for å sikre raskere helsehjelp til våre pasienter?

Statsråd Jan Christian Vestre [17:43:16]: Vår viktigste oppgave er å sikre at alle innbyggere i Norge får helsehjelp av høy kvalitet når de trenger det. Ventetidene i spesialisthelsetjenesten begynte å øke i 2017. Økningen tiltok i etterkant av pandemien. Denne regjeringen har gjort det klart at vi vil snu trenden. Vi skal få ventetidene markant ned. I 2025 skal ventetidene være lavere eller lik nivået før pandemien, og på sikt er målet enda kortere ventetider, i tråd med føringene som ligger i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, der vi bl.a. skal ned på 50 dager innenfor somatikken. Gjennom trepartssamarbeidet Ventetidsløftet samarbeider de regionale helseforetakene, arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene både i offentlig, i ideell og privat sektor for å få dette til.

Stortingsrepresentant Trøen oppgir som bakgrunn for sitt spørsmål at stadig flere får avslag på helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Jeg vil derfor presisere at alle innbyggere har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og den forventede ressursbruken står i rimelig forhold til den forventede nytte av helsehjelpen. Når henvisninger avslås hos spesialisthelsetjenesten, er det fordi pasienten er vurdert å ikke ha behov for tjenester fra spesialisthelsetjenesten i tråd med medisinskfaglige vurderinger og standard.

Utviklingen med en økning i andelen avviste henvisninger gjelder spesielt psykisk helsevern for voksne og har pågått over flere år. Dersom pasientene henvises til spesialisthelsetjenesten, får pasientene en forventning om vurdering og behandling, og det krever ressurser i spesialisthelsetjenesten å vurdere henvisninger innen ti virkedager. I en slik kontekst er det uheldig med en høy andel avviste henvisninger.

De regionale helseforetakene oppgir at det er behov for et styrket samarbeid med de kommunale tjenestene for å redusere avslagsprosenten og bedre bruken av ressurser. Her har vi satt i gang en rekke tiltak, som tidlig avklaringsteam, dialogbasert inntak, økt bruk av vurderingssamtaler og veiledningstiltak mot kommunene. I oppdragsdokumentet for i år har jeg gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å etablere ordninger for tidlig avklaringsteam i psykisk helsevern for voksne i samarbeid med kommunene. Formålet er nettopp å sikre rask avklaring for pasienter med uavklarte behov, sikre riktig nivå for utredning og behandling, samt god oppfølging, uavhengig av om pasienten får rett til spesialisthelsetjeneste eller ikke.

Ventetidstallene nasjonalt for desember 2024, målt som ventetid for påbegynt helsehjelp, viste en positiv trend. Så fikk vi tallene for januar 2025 som viste at denne positive trenden ikke hadde fortsatt. Som følge av det tok vi ytterligere grep for å få utviklingen tilbake på riktig spor.

Budskapet går klart fram av foretaksprotokollen av 19. februar, der vi gir helseforetakene instruks om å intensivere arbeidet med å redusere antall ventende og ventetider for å ha kontroll på utviklingen framover og sikre at styringsmålene for i år nås. I det ligger økt bruk av kvelds- og helgepoliklinikk basert på frivillighet fra det enkelte helsepersonell, økt bruk av avtalespesialister og mer kjøp fra private.

De regionale helseforetakene skal sikre en aktivitet framover som tilsvarer egne kapasitetsberegninger, inklusiv en buffer, samt at aktiviteten må økes tilsvarende det helseregionene per 19. februar 2025 ligger etter sine planer. Dette gjør vi for å være trygge på at vi nå har en framdrift som skal gjøre det mulig at gjennomsnittlig ventetid på alle fagområder i juni 2025 er lik eller under nivået i juni 2019.

Helse- og omsorgsdepartementet har nå ukentlige møter med de regionale helseforetakene for å følge med på at utviklingen er tilfredsstillende, og at målene som er satt for 2025, nås.

Tallene for februar viser at vi fortsatt har en jobb å gjøre, men nå ser det ut som at det igjen er en positiv utvikling – og det tar vi med oss. Ventetiden for ventende er nå ti dager under nivået for ett år siden, og ventetiden for påbegynt helsehjelp er én dag kortere enn i februar 2024. Et annet tegn på at tiltakene får effekt, er at fristbruddene går ned, og vi ser nå at det er nesten 26 000 færre ventende. Vi må nesten tre år tilbake for å finne et like lavt tall.

Dette har høy prioritet, og jeg er glad for at både Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Psykologforeningen, Delta og Fagforbundet, sammen med arbeidsgiverorganisasjonene, er med i dette partnerskapet. Regjeringen har bevilget flere milliarder kroner ekstra til sykehusene for å få ventetidene ned, og jeg forventer at det vil gi positiv effekt gjennom de neste månedene.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:48:33]: Jeg synes det er lite ydmykhet å spore i helseministerens svar på mine spørsmål. Ansvaret for de rekordlange ventetidene hviler ene og alene på Arbeiderpartiet, som har styrt Helsedepartementet siden 2021. Det er upresist det helseministeren sier om ventetider. Fra 2017 og gjennom pandemien økte ventetidene marginalt. Med Arbeiderpartiet i regjering har ventetiden økt med et markant antall dager. Den store veksten i ventetider for pasientene har kommet under denne regjeringen. Under Høyres ledelse i Helsedepartementet gikk ventetiden ned, f.eks. ved mitt sykehus, Ahus, der ventetiden ble redusert med 27 dager fra 2013 til 2021.

Det har begynt å slå sprekker i helseministerens tiltak for å få ned ventetidene. De siste dagene har det kommet kraftige utspill fra tillitsvalgte. De kaller ventetidsløftet for «et valgkampstunt» hvor sykehusansatte selger fritiden dyrt for å innfri helseministerens løfte om kortere ventetider. Fagforbundets hovedtillitsvalgt ved Sykehuset Østfold sier til NRK at ordningen ikke kan fortsette, og at han er redd ventetidene vil gå opp igjen når ventetidsløftet er over. På St. Olavs hospital i Trondheim må de kutte 230 årsverk, samtidig som ansatte oppfordres til å selge ferier og jobbe ekstra. Fagforbundets foretakstillitsvalgt sier at den måten å drive sykehus på som ventetidsløftet legger opp til, ikke står seg over tid, at det må være et mer langsiktig perspektiv på ting. NHO har til VG omtalt helseministeren som en «pratmaker», og at de private aktørenes utstrakte hånd for å hjelpe ikke er blitt tatt imot. De sier rett ut at det ikke holder med gode intensjoner. Det første de gjorde da de ble med på ventetidsløftet, var å kartlegge kapasitet hos sine aktører. Det viste seg at de har god kapasitet til å bidra så det monner, men bidra får de ikke. I Møre og Romsdal, fylket med lengst helsekøer, er avtalen med private tvert imot sagt opp.

Arbeiderpartiet behandler private og ideelle aktører som en redningsplanke for sin egen feilslåtte politikk, og resultatet blir dårlig. Jojostyring og skippertak hører ikke hjemme i norsk helsetjeneste. De private og ideelle må være en del av løsningen hele tiden. Da kreves det tydelig politisk ledelse og tydelige politiske prioriteringer.

Vi står foran store utfordringer i årene framover. Da må vi la alle gode krefter få bidra, slik at pasienter får rask og god helsehjelp på det offentliges regning.

Statsråd Jan Christian Vestre [17:51:27]: Jeg skal være den første til å si at ventetidene er for lange, og jeg skal også være den første til å si at vi må gjøre mer for å få ventetidene ned. Det var bakgrunnen for at jeg i fjor vår tok initiativ til ventetidsløftet, at vi fikk på plass en milliardøkning til sykehusene, og at vi fikk med oss organisasjonene på et forpliktende partnerskap. Men det tar tid å snu denne utviklingen, og det er et faktum – man kan like det eller ikke like det – at ventetidene begynte å øke i 2017. Det er et faktum at vi var igjennom en pandemi, som gjorde at hundretusenvis av pasientbehandlinger ble utsatt på ubestemt tid, som igjen gjorde at det vokste fram et stort etterslep, som sykehusene har hatt problemer med å ta ned. Det er et faktum at man i perioden 2018 til 2021 kraftig underfinansierte sykehusenes overføringer, slik at kapasiteten og aktiviteten gikk ned. Det er tall fra teknisk beregningsutvalg som er veldig enkle å ettergå.

Så er det denne regjeringen som nå har ansvaret, og det ansvaret tar vi. Derfor er det satt i gang historisk mange tiltak ved norske sykehus. Det at ansatte som har lyst til å jobbe mer, får muligheten til det i den offentlige helsetjenesten, der de er ansatt, der de har kollegaene, der de kjenner pasientene, der de kjenner rutinene, mener jeg bare er positivt. Jeg synes det er ganske spesielt å mene, som Høyre tilsynelatende gjør, at det er helt greit at helsepersonellet selger fritiden sin til de private klinikkene, mens de ikke skal få lov til å gjøre det i det offentlige helsevesenet, der de er ansatt.

Det at vi utvider åpningstidene, er utelukkende positivt for pasientene våre. Vi har sannsynligvis aldri kjøpt flere private helsetjenester fra de regionale helseforetakene enn nå, og de kjøpene øker som en følge av ventetidsløftet. Det gjør at både ideelle og private helseaktører kan avlaste det offentlige med en hensiktsmessig arbeidsdeling, der fellesskapet har hånden på rattet, men der en setter ut oppgaver til private der de kan gjøre det mer effektivt. Det kan være alt fra grå stær-operasjoner til ultralyd av hjertet, det kan være ortopediske utredninger og behandlinger, og det kan være koloskopi og andre områder. Dette gjør vi.

Så er jeg opptatt av at ventetidsløftet skal ha varig positiv effekt. Noe av det viktigste vi har gjort i ventetidsløftet, er å få partene med på premisser om ansvars- og oppgavefordeling som gjør at helsepersonellet kan avlaste hverandre. Det at vi nå ruller ut kunstig intelligens, ny teknologi, medisinsk-teknisk utstyr, det at vi har gått etter tidstyvene i sykehusene våre slik at helsepersonell skal få mer tid til å følge opp pasientene og ikke bruke tid på unødvendige rapporteringskrav og å fylle ut skjemaer, og et mer langsiktig, godt samarbeid med private – alt dette kommer til å gi effekt, slik at innbyggerne våre opplever at velferdsstaten er den beste helseforsikringen vi har.

Truls Vasvik (A) [17:54:50]: Jeg tror alle i denne salen er enige om én ting, og det er at ventetidene er for lange. Statsråden innledet med å påpeke at det ikke er noe nytt fenomen, men en utvikling som strekker seg tilbake til 2017. Han redegjorde også for de tiltakene som regjeringen har satt i gang for å sikre at ventetidene går ned. Det er et arbeid som tas på størst mulig alvor, og som jeg er sikker på at vil gi resultater. Likevel vil jeg advare mot å tegne et bilde av at det å vente på helsetjenester er noe helt nytt. Det er det ikke, selv om ventetiden nå er for høy. Hvis en bare legger det offentlige ordskiftet til grunn, skulle en tro at omtrent ingen ventet i det hele tatt i 2019 og i tiden før det. Sannheten er at i februar 2019 var det 200 140 mennesker som ventet på behandling. Nå er tallet 233 331, ned fra 259 032 i februar i fjor. Det er uten tvil for mange, men det har altså ikke gått fra 0 til 233 000 mennesker. Samtidig behandles det flere pasienter per dag i år enn i 2019. Ser vi på SSBs tall for antall behandlinger ved somatiske sykehus, var det 122 238 flere behandlinger i 2023 enn i 2019, på tross av at ventetiden i samme periode gikk opp. Det forteller meg – og dette er ikke noen ansvarsfraskrivelse – at dette er sammensatt, og at det dermed er lurt å puste med magen innimellom.

Høyres og Fremskrittspartiets løsninger er å øke den innsatsstyrte finansieringen til sykehusene våre. Det er en løsning som fagfolkene i sykehusutvalget advarer mot. De nevnte partiene vil også øremerke beløp til private aktører. Som statsråden har gjentatt gang på gang: Han er pragmatisk når det gjelder bruk av private aktører, men det offentlige må ha begge hendene på rattet. Kjøpene må gjøres både der det har helsegevinst, og der det faktisk er lange ventetider. Å gi private aktører carte blanche er ikke løsningen på den utfordringen. Samtidig må vi ta inn over oss at det er begrensninger på antall helsepersonell, og at både akutt behandling og de mest avanserte behandlingene foregår nettopp i våre offentlige sykehus. Da er det vår jobb å sikre at ikke personellet flyttes over til private aktører for å få kortsiktig resultater som tar seg godt ut politisk.

Mitt nærmeste sykehus, Sykehuset i Vestfold, har ved hjelp av svært framoverlente leger satt i gang et systematisk arbeid knyttet til «gjør kloke valg»-kampanjen. Det vil kunne gi kortere ventetider, men det viktigste er likevel det prosjektlederen sier til Tønsbergs Blad:

«Bruker vi mye ressurser og tid på behandling som egentlig ikke gir helsegevinst, går det ut over pasientene som faktisk trenger det mest.»

Systematisk arbeid, som «gjør kloke valg»-kampanjen og andre tiltak som statsråden har redegjort for i ventetidsløftet, vil gi langsiktige resultater som vil gi kortere ventetider over tid. Det burde vi alle heie på.

Kari-Anne Jønnes (H) [17:58:02]: Det mest verdifulle vi har her i dette landet, er folkene våre – folk i alle aldre med ulik kunnskap og kompetanse, ulike forutsetninger, bosted, etnisitet, helsetilstand, humør og tålmodighet. Felles for alle er at de har ressurser som samfunnet trenger. Alle mennesker har en egenverdi, og vi som samfunn plikter å bidra til å utløse verdien og kraften som ligger i den enkeltes ressurser.

På denne statsrådens vakt er det de med ekstra stor tålmodighet som vinner. De vil holde ut lengst i helsekøen om de er så uheldige å havne der, og noen av dem gjør det.

Statsråden har fortalt oss alle hva han skal gjøre, men det skjer lite. De folkene som står i Arbeiderpartiets helsekø, må leve med usikkerhet, smerter og lavere livskvalitet. Det er unge som risikerer å droppe ut av skolen, og folk i arbeidsfør alder som kan ende opp med å gå sykmeldt i lang tid. Dette er de samme folkene som er vår viktigste ressurs, som er sykepleiere, lærere og ingeniører. De jobber i butikk, kjører buss og tømmer søppel. Noen jobber i industrien, og andre produserer mat. Det er de folkene statsråden skal sørge for får behandling.

Det er helt uholdbart at det i Norge i dag står over 250 000 mennesker i helsekø. Altfor mange blir kasteballer i et stort system, og for mange havner utenfor arbeid. Det har vi ikke råd til. Det er viktigere enn noen gang å få ventetidene ned, og at flere får riktig helsehjelp og kommer raskere tilbake i jobb.

Derfor vil Høyre gi sykehusene mer penger til å behandle flere pasienter. Det er sunn fornuft og noe alle burde være enig i. Istedenfor å bidra til at flere får behandling raskere, har Støre-regjeringen, siden de overtok i 2021, systematisk bygget ned tilbud og fjernet ordningene som bidro til kortere ventetider og raskere helsehjelp for mange pasienter. Det er ikke til å tro.

Når en av mine nærmeste eller jeg selv blir syk og trenger hjelp, vil vi i Høyre at vi skal ha trygghet for å få riktig behandling så raskt som mulig. Det er også sunn fornuft og noe alle burde være enig i.

Tro meg, jeg er en erfaren pasient og vet at når det virkelig haster, fungerer helsevesenet vårt, og vi har all grunn til å være stolte av det og hylle alle som jobber døgnet rundt for at vi som pasienter skal føle trygghet og få god behandling. Samtidig fungerer det ikke like godt når det ikke haster like mye, og det har vi ikke råd til. Vi har ikke råd til at flere og flere skal stå stadig lenger i kø, og nei: Ikke fortell meg at det ikke stemmer, for køene vokser på denne statsrådens vakt.

Statsråden har sagt at ventetidene skal ned, og at regjeringen skal kjøpe ledig kapasitet fra private, men fasiten er det motsatte. Det er fryktelig vanskelig å skjønne, og det gjelder ikke bare for meg, men for alle de som står i køen og som trengs på arbeidsplassen, eller som helst skulle vært tilbake på skolebenken og fullført utdanningen sin.

For meg er det umulig å skjønne at helseministeren bare vil gjøre mer av det samme istedenfor å si at Arbeiderpartiets helsepolitikk ikke har fungert. Vi er nødt til å ta grep som gir effekt for å hjelpe pasientene.

Høyre økte den aktivitetsbaserte finansieringen i sykehusene, og det ga høyere aktivitet og kortere ventetider. Arbeiderpartiet har redusert insentivene for økt behandling, og resultatet er lengre ventetider.

Med Høyre i regjering gikk ventetidene ned med to uker, pasientene fikk valgfrihet, vi innførte pakkeforløp for kreftpasienter, og det ble flere psykologer i kommunene. På Arbeiderpartiets vakt øker ventetidene, sykefraværet og innleie, samtidig som flere tusen kreftpasienter ikke får behandling innenfor fristen. Det er nesten ikke til å tro.

Da lurer jeg på: Erkjenner statsråden at Arbeiderpartiets politikk ikke fungerer, og at Høyres løsninger med trygg og forutsigbar sykehusøkonomi, økt innsatsstyrt finansering, fritt behandlingsvalg og økt kjøp av ledig behandlingskapasitet er det som må til?

Bård Hoksrud (FrP) [18:02:29]: Det er kanskje litt rart å diskutere ventetidsløftet akkurat i dag, for i morgen legger jo FHI fram fasiten for 2024. Da får vi den endelige statusen for hvor mye helsekøene gikk opp eller ned i fjor. Vi vet allerede at helseministeren ikke er i nærheten av å nå sine egne mål i ventetidsløftet. Med et lite unntak, i desember i 2024, har alle tallene hver eneste måned i 2024 bare gått den helt gærne veien. Vi har i de siste ukene hørt fra tillitsvalgte og helsepersonell som klart og tydelig kaller statsrådens ventetidsløft for et valgkampstunt som ikke fungerer. De beskriver at ansatte er i en umulig skvis. De blir bedt om å jobbe mer overtid samtidig som det nedbemannes over en lav sko.

Statsråden har flere ganger sagt at for å avhjelpe det offentlige helsevesenet skal man kjøpe mer privat kapasitet, men vi vet også at disse innkjøpene ikke øker. Tvert imot går innkjøpene fra private kraftig ned. Det nytter ikke bare å preke, man må faktisk handle. I de få tilfellene det inngås avtaler, er de ofte kortsiktige, de gjelder få pasienter, og de blir ikke engang brukt fullt ut. Det får meg til å lure på om statsråden faktisk har et reelt ønske om å få Helse-Norge på rett kjøl. Innsatsen står i hvert fall ikke i stil med viktigheten av å sørge for at de 233 000 pasientene som nå står i kø, får behandling, helst før de får varige men.

En annen ting som bekymrer meg, er de høye tallene på hvor mange som får avslag på sin henvisning til spesialisthelsetjenesten. Trenden siden Arbeiderpartiet kom til makten, er at det henvises færre, og likevel avslås det flere. I dag får nesten én av ti avslag på sin henvisning. Statsrådens egen statssekretær, Bekeng, uttalte nylig at det kunne skyldes en trend i sosiale medier hvor unge voksne oppfordres til å diagnostisere seg selv med psykiske lidelser.

Om vi ett sekund ser bort fra den store økningen i avslag innen somatikk, altså sykehusbehandling, la meg da spørre: Er det virkelig slik at helseministeren og hans apparat tror at folk skriver sine egne henvisninger? Da må jeg opplyse om at det ikke er tilfellet. De aller fleste skrives av fastlegen, som kjenner pasienten godt. Når nesten én av ti henvisninger møtes med avslag av spesialisthelsetjenesten, må noe være gærent. Tror virkelig statsråden at fastlegene ikke kan jobben sin lenger, og ikke klarer å skrive skikkelige henvisninger lenger? Og har ikke statsråden tillit til helsepersonellets avgjørelser rundt pasientenes helse? Man må jo nesten begynne å lure.

Bare for å si hvor gærent det er med tanke på ventetid:

• operasjon på grunn av framfall av underlivsorganer: 84 uker på Haukeland sykehus, én til to uker på Aleris

• endometriose: 54 uker på Oslo universitetssykehus, én til to uker på Aleris

• ryggprolapsoperasjon: 72 uker på Nordlandssykehuset, ofte mulig i løpet av én til to uker på Aleris

• mandeloperasjon: 54 uker på Molde sykehus, én til to uker på Aleris

Sånn kunne vi tatt sykdom etter sykdom. Det er kanskje enda verre i Harstad: Nå er det to år – to år – for å komme inn og få et høreapparat. Vi vet at hørselstap kan henge sammen med demens, at det kan framskynde demens, men det er altså to års ventetid. I Bergen er ventetiden ca. et halvt år, mener jeg.

Da har jeg et stort spørsmål til statsråden. Det er muligheter. Det handler om hvorvidt statsråden har vilje, om at han sørger for at de som skal gjøre jobben, har vilje. Jeg trodde han var sjefen – for det er vel helseministeren som er sjefen i Helse-Norge. Da er det store spørsmålet: Har helseministeren tenkt å ta ansvar og gi klar beskjed, sende melding om at vi skal bruke den kapasiteten? Det handler om mennesker, det handler om hverdagen til mennesker, og det handler om å bli frisk raskest mulig.

Jeg håper virkelig at statsråden ikke lenger bare prater, som enkelte andre sier at han gjør, men faktisk begynner å handle for å få ned køene og bruke den kapasiteten som er der, for at folk raskest mulig skal bli friske. Det er bra for helsen, det er bra for samfunnet, og det gjør kanskje også at vi får ned sykefraværet i dette landet – en av de andre store debattene vi har. Det kan man gjøre, men det handler om vilje til faktisk å gjøre det.

Anne Kristine Linnestad (H) [18:07:38]: Når en selv eller noen man er glad i, blir syk, forstår de aller fleste hvor avgjørende det er å være trygg på at en selv eller den man er glad i, får den behandlingen man trenger, så raskt som mulig. Mange – meg selv inkludert – opplever at ventetiden nesten er det aller verste.

I dag står mellom 220 000 og 250 000 mennesker i helsekø, og alle venter på den behandlingen de håper skal gi dem hverdagen tilbake. Inkluderer vi familien og dem som står den syke nær, betyr dette egentlig at det er minst 750 000, kanskje en million mennesker, som hver eneste dag bekymrer seg og er redde for den de bryr seg om. Hvilke konsekvenser dette har for samfunnet og for den enkelte, tør jeg nesten ikke å tenke på.

Hvor mange pårørende er det som må være borte fra jobb for å følge sine nærmeste til lege og sykehus, følge opp at den syke faktisk får den hjelpen han eller hun trenger, eller blir så engstelige at de av den grunn selv blir sykmeldt? For ikke å snakke om den syke, som på grunn av ventetidene kan få både større plager og mer smerter over lengre tid enn nødvendig, og kanskje også pådrar seg mer sykdom enn om de hadde fått behandlingen umiddelbart. Hvor mange gjelder dette?

Jeg er redd de lange helsekøene gjør at langt flere enn nødvendig blir sykmeldt mye lenger enn de ellers hadde blitt, og at også altfor mange pårørende blir sykmeldt over kortere eller lengre tid.

At ca. 250 000 eller 220 000 – jeg har hørt mange tall her i dag – er berørt av en altfor lang helsekø, er nesten helt uholdbart å tenke på. Altfor mange blir kasteballer i et stort system, og altfor mange risikerer å havne utenfor arbeidslivet. Ventetidene må ned, flere må få riktig helsehjelp, og flere må raskere tilbake i jobb og få hverdagen sin tilbake. Vi har rett og slett ikke råd til noe annet, verken menneskelig eller økonomisk.

Kjersti Toppe (Sp) [18:10:04]: Eg hadde eigentleg ikkje tenkt å ta ordet, men eg synest denne interpellasjonsdebatten vert veldig forenkla når vi høyrer alle dei harde angrepa mot kvarandre i denne saka.

Ja, det er sjølvsagt veldig alvorleg når ventetidene er høge, men det er ein del spesielle ting som har skjedd i det siste som gjer at vi kan forstå at det er ekstra utfordringar no. Eg tenkjer både på pandemien og etterslepet som har kome i etterkant av han, og på den kostnadsauken som alle sektorar opplever.

Eg har sete i Helse- og omsorgskomiteen i tolv år, og ein kan ikkje koma her og fortelja at det ikkje har vore ein stor debatt om korleis sjukehusa og spesialisthelsetenestene skulle vore drivne, òg under den førre regjeringa. Det helseministeren tek opp om at det har vore ei kraftig underfinansiering, som vi no har tal på, er det klart at spiller inn i situasjonen som det offentlege helsevesenet er i no. Det er ikkje slik at det har vore ein stor forskjell på bruken av private mellom ei Arbeidarparti-styrt regjering og ei anna regjering. Han er omtrent på 10–14 pst. Det er ein ganske låg andel i forhold til andre velferdsområde. Eg ser heller ikkje at det er sant det som vert hevda om at ein svartelistar dei private. Eg lurer på kva slags ordbruk ein bruker om politikken til andre her. Det vert nesten litt useriøst å høyra på denne debatten. Unnskyld viss det var litt uparlamentarisk å seia det.

Så vil eg utfordra interpellanten og Høgre, for eg høyrer ikkje eitt ord om kva Høgre vil gjera for å styrkja det offentlege tilbodet. I dag skjer ca. 85 pst. av tenesteytinga i det offentlege og 15 pst. i private, ideelle eller kommersielle. Vi kan jo krangla om kven som bruker mest av privat og fritt behandlingsval eller ikkje, men spørsmålet framover er: Korleis ønskjer vi å styrkja det offentlege sjukehustilbodet? Det er jo der løysinga på ventelisteproblematikken ligg.

Eg høyrer ikkje Høgre seia eitt ord om kva dei vil gjera utanom at dei vil auka ISF, altså innsatsstyrt finansiering. ISF kan synast tilforlateleg når det gjeld å auka aktiviteten, men vi har hatt eit sjukehusutval som har gått grundig inn og sett på dette og samanlikna med Danmark, som ønskjer å ta bort ISF. Eg har ikkje høyrt at det er eit problem opp mot ventelister der. Sjukehusutvalet viste òg til at dei to gongene ein har fått eit hopp når det gjeld ISF – på både produktivitet og effektivitet – var i 1997, då det vart innført, og i 2002, då helseføretaksmodellen vart innført. Så kan Høgre, Framstegspartiet og andre parti meina at det er den store løysinga, men det er i tilfelle ein veldig liten del av heile det offentlege sjukehusvesenet og svaret på den underfinansieringa som har vore i ei tid.

Ikkje minst snakkar ein om finansiering, men ikkje om at ein framleis vil ha ABE-kutt på sjukehus – i ei tid der det er veldig viktig at vi klarer å behalda dei folka vi har i det offentlege helsevesenet, som gjerne er den knappaste ressursen, i staden for endå tøffare effektiviseringskrav.

Eg skal lytta spent vidare på denne interpellasjonsdebatten, men eg er ikkje så veldig imponert, for eg kunne ønskt at det i alle fall kom alternative, gode forslag dersom ein var så kritisk til det ein no forsøker å få til.

Sveinung Stensland (H) [18:14:37]: Til siste taler: Jeg er vesentlig mer imponert over interpellanten enn siste taler. Interpellanten pekte nettopp på en del ting en ville gjøre, mens representanten Toppe viste sin storhet ved å fortelle om hvordan alt var bedre før, da hun satt i helsekomiteen i tolv år. Jeg har sittet åtte år i helsekomiteen. Jeg tror ikke at alt var bedre før. Jeg tror det er mye som har blitt bedre også de siste fire årene. Vi utvikler oss hele veien, men det er noe som går i feil retning.

Det er et faktum at ventetidene går i feil retning på flere områder. De går ned noen ganger, f.eks. er ventetidene kortere nå på Haugesund sykehus, der helseministeren og jeg ble født, så det er jo noe å ta med seg, men generelt går det faktisk feil vei. Det kan vi være enige om. Om vi imidlertid ser vekk fra tallene, skjuler det seg bak hvert eneste tall en person, et menneske, som lever i usikkerhet, med smerter og redusert livskvalitet, unge som risikerer å droppe ut av skolen, og folk i arbeidsfør alder som ender opp med å gå sykmeldt. Det er det dette handler om. Om det er 233 000 eller 250 000, får så være.

Når regjeringen snakker om at det er blitt kortere ventetider, er det små, midlertidige nedganger, sånn som i Haugesund, men den overordnede trenden er helt klar, det er ikke noe å diskutere en gang. Så hvorfor skjer dette? Handler det om penger? Ja, kanskje det. Men det handler også om andre ting. For eksempel var noe av det første Arbeiderpartiet gjorde, jeg tror faktisk det var det aller første Ingvild Kjerkol gjorde som helseminister, å si at nå heter det ikke pasientens helsetjeneste lenger, nå heter det vår felles helsetjeneste. Det er et fint ord, det også, men det er ganske mye symbolikk i at en tar vekk pasientens helsetjeneste. For samtidig som en tok vekk pasientens helsetjeneste, tok en vekk en del ordninger, f.eks. fritt behandlingsvalg, og personlig er jeg rett og slett ulykkelig over en del rustilbud som er fjernet og redusert. Det er også gjort en del ting som faktisk får effekt. Innen rusomsorgen er det f.eks. nå mye vanskeligere å få hjelp på grunn av politiske grep. Lik det eller ei, men det er et resultat av en politikk som går i feil retning.

Problemet strekker seg også til godkjenning av nye legemidler. Norge har utviklet seg til å bli en etternøler i Europa når det gjelder å gi tilgang til nye behandlingsmetoder. Vi bruker betydelig mer tid på å ta i bruk ny innovasjon enn våre nordiske naboer, og for dem som venter med alvorlige diagnoser, kan denne ventetiden bety forskjellen mellom liv og død. Om vi venter på kirurgi, kognitiv terapi eller et nytt legemiddel, har vi én ting felles, vi venter, og innenfor det feltet går det også i feil retning. Lovnaden er at det skal ned, men fasiten er altså at det motsatte skjer.

Ser en på historien, gikk det i en annen retning da vi styrte. Det at vi fikk ned ventetidene i vår tid, tror jeg handler både om ISF, innsatsstyrt finansiering, det handler om fritt behandlingsvalg, og det handler om at vi hadde en helseminister som var veldig tydelig på at vi skal bygge pasientens helsetjeneste.

Innenfor legemiddelfeltet, som jeg, som alle vet, har engasjert meg ganske mye i, la vi fram en legemiddelmelding. Der var det fire legemiddelpolitiske mål, og jeg har tenkt å gjenta dem: Det er å sikre god kvalitet ved behandling av legemidler, lavest mulig pris på legemidler, likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler, og at det skal legges til rette for forskning og innovasjon.

Alt dette er vel og bra, men vi vet også at disse målene skal telle likt. Igjen og igjen ser vi at det er prisen som trumfer alt, og resultatet er at ventetiden for å ta i bruk nye legemidler går opp. Det er over 500 dagers ventetid. Ventetiden går opp, og det er veldig trist.

Når du blir syk, skal du være trygg på at du får behandling så raskt som mulig. Derfor mener jeg det er nødvendig med en kursendring i helsepolitikken. Vi må gjøre mer av det interpellanten tok opp i sitt innlegg, der en pekte på flere ting innenfor både offentlige og private deler av helsetjenesten. Det å ikke endre kurs er også et valg, men jeg mener at pasientene fortjener bedre enn å være kasteballer i et stort system med stadig økende ventetider. Resultatene er ikke så gode, og det som betaler for det, er pasientene, både i form av lengre ventetider for medisinsk behandling og tilgang til livsviktige legemidler, og ikke minst at det blir flere utenfor arbeidslivet.

Norge har en helsetjeneste som er helt i toppen. Det skal vi være stolte av. Men den kan ikke tas for gitt, og det vi ønsker å bevare, må vi også være villige til å endre. Derfor har vi en rekke forslag til gode endringer for helsetjenesten som vi går til valg på.

Helge Orten (H) [18:19:39]: Jeg kan dessverre ikke skryte på meg lang fartstid fra helsekomiteen, men jeg tenker at det går an å ha en mening om ventetidene ved sykehusene våre likevel.

Jeg mener at lange ventetider for å få behandling ved sykehusene våre er et samfunnsproblem. Det er selvfølgelig et problem for alle dem som har behov for behandling, og som må vente i lang tid før de får det, med de utfordringene det har for den enkelte. Samtidig holder det folk lenger ute av arbeidslivet enn nødvendig, og i en tid der vi har behov for at flere kommer seg i arbeid raskere, har det en betydelig samfunnskostnad. Kortere ventetider er vinn-vinn for alle – for pasienten, de pårørende og for samfunnet.

Ser vi på statistikken per februar, har ventetidene på landsbasis økt med 10 dager under Støre-regjeringens ledelse. Sammenligner vi med perioden 2013–2021, gikk ventetidene ned med 13 dager. Det betyr med andre ord noe hvem som styrer landet.

Når jeg ser på tallene for mitt eget fylke, Møre og Romsdal, er situasjonen enda verre. I helseministerens regjeringstid har ventetidene i Møre og Romsdal økt med 32 dager, og vi har de høyeste tallene i hele landet. Til sammenligning ble ventetidene redusert med 18 dager under Solberg-regjeringen. Det er mulig at tallene i Møre og Romsdal til en viss grad kan være påvirket av innfasingen av Helseplattformen, det har vært en svært ressurskrevende sak, men da hviler det et ekstra ansvar på helseministeren for å bidra til at det i minst mulig grad skal gå på bekostning av andre pasienter. Kanskje hadde det vært en god idé å kjøpe mer helsetjenester fra private for å avhjelpe kapasitetsutfordringene, men regjeringen har altså gjort det motsatte og dermed forsterket problemet.

En reduksjon av ventetidene kommer ikke av seg selv. Regjeringen Støre har sett på at dette problemet har fått utvikle seg i hele regjeringsperioden og først nå, mot slutten av perioden, sett behovet for tiltak for å få ned ventetidene, det såkalte ventetidsløftet. Hva er grunnen til det? Hvorfor har ikke dette vært prioritert tidligere?

Skal vi få ned ventetidene i helsetjenesten, må vi føre en politikk som virker, og vi må gjøre det over tid. Da ventetidene gikk ned under Solberg-regjeringen, var det et resultat av en tydelig politisk styring. Vi ga sykehusene bedre betalt for å behandle flere pasienter. Vi tok i bruk ledig kapasitet hos private aktører. Vi innførte pakkeforløp for kreft og fritt behandlingsvalg, som ga pasienter valgfrihet mellom offentlig og privat helsetjeneste, men det offentlige betalte. De færreste bryr seg om om de får hjelp av det offentlige, det private eller en ideell aktør. Det viktigste for den som er syk, og for dem som er pårørende, er å få hjelp raskt.

For Støre-regjeringen ser det ut som det har vært viktigere å fase ut private aktører enn å sikre at flest mulig får behandling. Det er til og med nedsatt et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan dette kunne gjøres. Problemene med denne politikken er at ventetidene øker og vi får en todeling av helsevesenet. Der regjeringen, Senterpartiet og SV forsøker å fase ut private aktører, ender de bare opp med at de som har råd betaler seg ut av køen, samtidig som ventetidene for alle andre øker.

Jeg merker meg at helseministeren har lagt om retorikken og nå er opptatt av å øke kjøp fra private, fordi han innser at politikken har vært feil, og at han trenger hjelp for å få ned ventetidene. Problemet med denne av-og-på-politikken er at også private aktører trenger forutsigbarhet. Det er ikke bare å fase ut private fra helsetjenestene, for så å forvente at de står klar når helseministeren innser at politikken har vært feilslått.

Det betyr noe hvem som styrer. Et borgerlig flertall med Høyre i spissen vil gjøre som vi gjorde sist vi satt i regjering. Vi vil få ned ventetidene ved å styrke sykehusøkonomien og legge til rette for at alle gode krefter tas i bruk – offentlige, ideelle og private – og vi vil gi folk valgfrihet gjennom fritt behandlingsvalg. Vi har fått ned ventetidene før og vi kan gjøre det igjen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [18:23:59]: Jeg må takke for denne debatten, og jeg kan gi Truls Vasvik rett i én ting: Nei, høye ventetider er ikke et nytt fenomen. Det er et velkjent fenomen når Arbeiderpartiet styrer Helsedepartementet. Sist vi så så lange ventetider, var det Jonas Gahr Støre som var helseminister.

Representanten Toppe er uenig i Høyres politikk, men det er jo ikke det samme som at Høyre ikke har fremmet politikk. Vi har i våre alternative budsjetter vært tydelig på at vi vil styrke sykehusenes økonomi, at vi vil øke den innsatsstyrte finansieringen, og at vi skal øremerke kjøp av privat kapasitet. Da Stortinget behandlet Nasjonal helse- og samhandlingsplan, fremmet Høyre 34 forslag. Selvfølgelig fremmer vi forslag om hvordan vi kan utvikle norsk helsetjeneste fremover.

Det er ikke sant at vi ikke økte sykehusbudsjettene. Vi økte sykehusbudsjettene med 12 mrd. kr på våre åtte år. Våre budsjetter la opp til en aktivitetsvekst på nesten 40 pst. mer enn det vi har sett de fire siste årene med Arbeiderpartiet.

Når det gjelder innsatsstyrt finansiering, viste vi da vi satt i regjering at det gir gode resultater. Det er ikke presist å si at sykehusutvalget foreslo å redusere den innsatsstyrte finansieringen og øke rammefinansieringen. Sykehusutvalget foreslo å fjerne den innsatsstyrte finansieringen og legge en aktivitetspott på toppen, fordi de anerkjente at det kan være viktig å ha insentiver for å øke aktiviteten ved sykehuset. Det gjennomførte ikke den regjeringen Kjersti Toppe satt i, eller den regjeringen som nå Arbeiderpartiet sitter igjen i.

Til utfordringene knyttet til helsepersonellet vårt: Det som er krevende, er ikke at helsepersonell ønsker å jobbe mer. Det vet vi at de ønsker. Det som er utfordrende i dag, er at det er 800 000 brudd på arbeidsmiljøloven i norske sykehus i året. Det som er utfordrende i den situasjonen vi står i nå, med regjeringens ventetidsløft, er altså at man ikke løser de grunnleggende utfordringene, nemlig å gjøre arbeidsmiljøloven mer fleksibel, sikre at vi ikke belaster helsepersonellet vårt mer enn de tåler, og sørge for at de opplever å ha en vaktbelastning og en turnusbelastning som er til å leve med – ikke bare frem til valget, men i en helsetjeneste hvor vi ønsker å beholde helsepersonellet vårt i årene fremover.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:27:08]: Takk for debatten. Det er i hvert fall ingen tvil om at alle er opptatt av at vi skal få ventetidene ned, og det er positivt. Jeg mener bare det er bra hvis ulike partier har ulike konkrete forslag til hvordan vi kan få det til. Men litt edruelighet i debatten er fint, for det er ikke grunnlag for å skremme opp befolkningen. Man kan jo, når man hører på enkelte representanter, nesten få inntrykk av at akutt og alvorlig syke innbyggere i Norge går i månedsvis uten å få helsehjelp. Det er en påstand jeg tar sterkt avstand fra. Hvis du blir akutt eller alvorlig syk i Norge, får du sannsynligvis verdens beste helsehjelp, og det skjer raskt. Det er fordi helsepersonellet vårt er trenet til å prioritere innbyggerne etter alvor, etter ressurs, etter nytte. Da vil det alltid være slik at noen må vente litt lenger på det som ikke haster like mye – et grunnleggende prinsipp jeg tror alle i Norge er enige om.

Så kan man helt sikkert gjøre enda mer av de tiltakene som virker. Jeg mener at vi må få enda mer oppmerksomhet på god oppgavedeling i helsetjenesten vår. Helsepersonell som avlaster hverandre, er bra. Jeg har satt i gang et stort arbeid for å få bort tidstyvene. Jeg synes det er skremmende å snakke med helsepersonell som forteller oss at de bruker mange timer mer i uken nå enn for 10–15 år siden på rapportering, på datasystemer som ikke snakker sammen, på unødvendig møtevirksomhet, ja, rett og slett på helsebyråkrati, som stjeler tid fra pasientkontakt. Dette må vi få bort. Vi har satt i gang et arbeid sammen med partene for å få det til.

Så er det helt fint for meg at helseforetakene kjøper mer privat kapasitet hvis det kan bidra på en positiv måte. Også der hadde det vært fint med litt faktaorientering, for 2022 og 2023 er altså i 2024-kroner de årene i nyere tid vi har brukt mest penger på å kjøpe private helsetjenester fra det offentlige. Det er et faktum – 17,6 mrd. kr i 2023 i 2024-kroner, og nå øker innkjøpene ytterligere, på toppen av det. Det er altså ikke slik at man har faset ut private, men en må ta vare på de knappe helsepersonellressursene vi har, og det blir ikke mer helsepersonell eller kortere ventetider bare av at vi flytter offentlig ansatte over i private virksomheter. Vi trenger begge deler. Derfor er jeg glad for at ansatte i den offentlige helsetjenesten som ønsker å jobbe mer, får muligheten til det i det offentlige. Jeg forstår ikke hvorfor partiet Høyre tilsynelatende er mot det.

Så kan jeg gjerne diskutere innsatsstyrt finansiering, og det gjør vi. Det var Arbeiderpartiet som innførte innsatsstyrt finansiering, så det vet vi et og annet om. Men her er det snakk om den skal opp eller ned 10 eller 15 eller 20 prosentpoeng, og det er ikke det som er det avgjørende. Det avgjørende er at vi har en trygg og forutsigbar sykehusøkonomi, og at vi bruker penger på våre offentlige sykehus slik at de kan øke aktiviteten og kapasiteten. Derfor er jeg glad for at vi har fått til historiske sykehusbudsjetter. Det vil ta ventetidene ned.