Sveinung Stensland (H) [18:31:31]: Jeg ble spurt av representanten Hoksrud hvor mange ganger jeg skulle ha denne interpellasjonen, og jeg svarte ham noe sånt som «mange». Jeg må benytte sjansen mens jeg har den, får vi si, men dette opptar meg jo veldig. Dette har jeg jobbet med både i min inngang til og min utgang fra Stortinget. I NRKs serie «Katastrofe» handler en av de seks episodene om akkurat dette temaet. Dette er noe av det jeg er mest redd for, helt seriøst: en verden uten virksomme antibiotika. Derfor plager jeg forsamlingen med dette – tidvis.

Resistens er en av de største helseutfordringene vi har. Vi som er i Norge, klapper oss selv på skulderen fordi vi har en ansvarlig bruk, og så ignorerer vi den fundamentale utfordringen: Verden trenger nye antibiotika, men ingen vil betale for å utvikle dem. Globalt dør mellom en million og fem millioner mennesker hvert år av resistente mikrober. I Norge alene estimeres tallet til flere hundre dødsfall årlig. Dette er ikke fremtidsscenarioer, dette er noe som skjer allerede, og tallene øker. Prognosene viser at i 2050, om 25 år, vil vi ha ti millioner dødsfall årlig som en direkte eller indirekte konsekvens av antimikrobiell resistens.

Norge har lenge vært et foregangsland i denne kampen. Vi har lav forekomst av resistente bakterier, vi har en streng antibiotikapolitikk som ble forbedret senest sist uke, og vi har god infeksjonskontroll, men dette er ikke lenger nok. Når resistente bakterier først etablerer seg, kjenner de ingen landegrenser. Det paradoksale er at mens vi forstår viktigheten av å bevare eksisterende antibiotika, har vi fullstendig neglisjert behovet for å utvikle nye. Vi forventer at industrien skal investere milliarder for å utvikle nye antibiotika som vi deretter skal bruke minst mulig. Dette er en oppskrift på markedssvikt. Utviklingen av nye antibiotika har tørket inn, og små selskaper går konkurs selv med lovende kandidater, fordi det ikke finnes en bærekraftig forretningsmodell.

Jeg mener derfor at Norge bør slutte seg til internasjonale «pull-insentiver» som finnes i andre land. Vi bør være med på garanterte betalinger for nye antibiotika, uavhengig av bruksvolum, og beregninger viser at en norsk deltagelse i en koordinert global insentivordning kunne redde 140 liv i Norge og rundt 6 000 liv internasjonalt i et tiårsperspektiv.

Jeg har tidligere tatt til orde for å etablere en norsk leterefusjonsordning for antibiotikautvikling. Det har vært avgjørende i Nordsjøen for å stimulere til ny aktivitet, og slike mekanismer kan stimulere til utvikling av antibiotika og bidra til at dette blir en ny næring i Norge. Videre må vi utvikle overvåkingssystemer for antibiotikaresistens, og vi må satse på presis og hurtig diagnostikk. Dette er heller altså ikke bare et spørsmål om folkehelse, det er også en betydelig industriell mulighet for Norge. På Skøyen luktet det faktisk av ALs lab for ikke så forferdelig mange år siden, der de hadde en stor fabrikk som lagde bacitracin. Vi har altså hatt miljøer som har lagd dette før.

Vi har sterke forskningsmiljøer, solid økonomi og eksisterende infrastruktur innen bioteknologi og farmasi. Vi kan, hvis vi vil, posisjonere oss som et internasjonalt knutepunkt for utvikling av nye antibiotika. Vi kan bli hjemmet for flere innovative selskaper som utvikler livsviktige legemidler og skaper høykompetente arbeidsplasser. Vi kan bygge en ny industri basert på eksisterende kompetanse innen medisin, bioteknologi og presisjonshelse. Prisen for å handle nå er betydelig lavere enn kostnadene ved å vente. Verdensbanken anslår at antimikrobiell resistens kan koste verden opptil 3 400 mrd. dollar årlig innen 2030.

Jeg mener vi bør gjøre følgende:

• Vi bør søke deltagelse i internasjonale insentivordninger for antibiotikautvikling, eller utvikle våre egne.

• Vi bør etablere en nasjonal risikoavlastningsordning for selskaper som utvikler nye antibiotika og alternative behandlingsmetoder.

• Vi bør stimulere til mer grunnforskning innen antimikrobiell resistens.

• Vi bør styrke vår nasjonale kompetanse innen hurtigdiagnostikk og presisjonsmedisin.

• Vi bør utvikle en industriell strategi for å gjøre Norge til et ledende land innen utviklingen av denne typen legemidler.

Norge har vist at vi kan være et foregangsland i ansvarlig antibiotikabruk. Nå mener jeg at tiden er inne for å vise at vi også kan lede an i å sikre fremtidens antibiotika. Det handler ikke bare om å være et godt eksempel, det handler om å ta konkret ansvar for å løse en global helsekrise, samtidig som det skaper verdier og arbeidsplasser her hjemme. Det er ingen grunn til å vente til katastrofen er et faktum – følg med på NRK i den sammenheng – men vi kan handle nå.

Jeg lurer på: Hvilke konkrete initiativer vil statsråden ta for å belønne utvikling av nye, effektive antibiotika, og hvordan vil regjeringen sikre tilstrekkelig antibiotikaberedskap?

Statsråd Jan Christian Vestre [18:36:37]: Jeg vil gjerne få begynne med å takke interpellanten for å reise en viktig problemstilling. Det at man tar opp en god sak flere ganger, med litt ulike nyanser, er helt greit, for verden er annerledes, og vi må være forberedt på at nye helsekriser vil kunne inntreffe. Det kan skje før vi aner. Da er det viktig at vi har tenkt igjennom beredskap og alle mulige og umulige scenarioer, så det synes jeg er prisverdig.

Vi hadde en runde på dette også i januar, og der redegjorde jeg for regjeringens helhetlige arbeid med legemiddelberedskap. Også da sa jeg at pandemien tydeliggjorde sårbarheter i de komplekse verdi- og forsyningskjedene vi har for legemidler, også når det gjelder tilgang til antibiotika. Så er antibiotika, som vi vet, i tillegg i en særskilt posisjon, fordi vi ønsker å bruke disse legemidlene minst mulig, samtidig som vi må sørge for at det fortsatt er et attraktivt marked for leverandørene, slik at de kan forsyne Norge med både eldre og nyere antibiotika.

Regjeringen jobber målrettet på nasjonalt, nordisk og europeisk nivå for å sikre bærekraftig forsyning av antibiotika til vår befolkning og en god beredskap hvis det skulle bli utfordringer med forsyningen.

Livssyklusen til legemidler medfører at eldre antibiotika når et punkt hvor prisene kan bli så lave at det norske markedet ikke er attraktivt nok. Da risikerer vi at de trekkes fra markedet. Det er grunnen til at vi innførte prisøkninger for eldre antibiotika i 2024. De tiltakene har bidratt til å sikre at disse fortsatt er tilgjengelige i det norske markedet. Så vet vi at prisøkninger alene ikke vil kunne sikre tilgang over tid, ei heller ved svikt i forsyningskjeden.

Derfor har vi også gjennomført lov- og forskriftsendringer, bl.a. om rasjonering og mulighet for å forby parallelleksport. Slik sikrer vi at legemidlene vi har, fordeles så rettferdig som mulig, og at de forblir i Norge ved mangel. Det er også etablert betydelige beredskapslagre av de mest forsyningskritiske antibiotikaene. Dette bidrar til å sikre tilgang ved kortvarige mangelsituasjoner.

Regjeringen la fram en ny AMR-strategi i september 2024. Den ble lagt fram av seks statsråder, som representerer ulike aspekter i kampen mot antimikrobiell resistens. Strategien er tiårig og skal sikre oppmerksomhet mot AMR over tid. Det er en tverrsektoriell plan, den har et en-helseperspektiv, og folkehelse, dyrehelse, plantehelse og miljø ses dermed i sammenheng. Strategien har seks overordnede mål, der det å sikre tilgang til nødvendige antimikrobielle legemidler, som interpellanten prisverdig tar opp, er et av disse konkrete målene. Regjeringen vil i den anledning utrede behov for økonomiske og regulatoriske virkemidler som bidrar til utvikling og tilgang til nye antibiotika, samtidig som vi må sørge for å ivareta tilgangen til eldre antibiotika. Regjeringen vil i den anledning videreutvikle og styrke samarbeidet med nordiske og europeiske land for bedre å utnytte potensialet i forhandlinger og innkjøp av antimikrobielle midler samt bidra til å videreutvikle og styrke globale initiativ innen forskning og utvikling og tilgang til antibiotika. Vi skal legge fram en handlingsplan om AMR som konkretiserer strategiens mål.

Jeg vil også legge til at regjeringen har lagt fram et eget veikart for helsenæringen, en egen eksportsatsing på helsenæringen, som også tar opp i seg noe av det interpellanten er opptatt av, at her ligger det mye god næringspolitikk og potensial for verdiskaping, i tillegg til at vi kan være med og løse noen globale helseutfordringer.

Gitt kompleksiteten i dette markedet er internasjonalt samarbeid også her helt avgjørende. Vår viktigste partner er også her EU. Det største regelverket innen helse som er fremmet av forrige kommisjon, er revisjonen av nettopp legemiddelregelverket. Den såkalte legemiddelpakka ligger nå i Rådet og Parlamentet. Forslaget dekker hele livssyklusen til legemidler med tiltak som skal gjøre Europa konkurransedyktig og sikre Europa tilgang til legemidlene vi trenger. Det omfatter også egne nye regler om antibiotika. Siden dette er EØS-relevant, vil dette også gjelde for Norge. Så vi jobber tett med våre europeiske venner, også med DG HERA, som legger til rette for nettopp bruk av økonomiske virkemidler i felleseuropeiske prosjekter for å sikre tilgang til antibiotika, herunder bruk av inntektsgarantier.

Særlig nordiske land har fortsatt god effekt av å bruke smalspektrede antibiotika. Derfor jobber vi sammen med våre nordiske kollegaer. Norge, Island og Danmark har gjennomført flere nordiske anskaffelser, inkludert forsyningskritiske antibiotika. Vi deltar også i en nordisk ekspertgruppe for å undersøke muligheten for nordisk modell for samarbeid for å sikre tilgangen til antibiotika gjennom ulike virkemidler.

Er dette tilstrekkelig? Sannsynligvis vil det aldri være tilstrekkelig, men jeg mener at summen av de initiativene vi har iverksatt, med de konkrete tiltakene jeg nå har redegjort for, i hvert fall viser at vi er bedre forberedt, at vi har tenkt beredskap, og så skal vi alltid kunne diskutere om vi kan ta ytterligere grep.

Sveinung Stensland (H) [18:41:54]: Takk til statsråden for svaret. Det er ingen tvil om at departementet og statsråden er på ballen i dette spørsmålet, men denne interpellasjonen handler mest av alt om hva vi gjør for å få på plass flere nye substanser.

Statsråden henviser til AMR-strategien, og den var fin, den, men den var ikke så veldig «på», slik jeg ser det, og jeg har til og med kritisert den litt, for den var litt vag, det er ofte slike strategier. Et av punktene som statsråden nå tar opp, er dette med at regjeringen vil «utrede» behovet for økonomiske og regulatoriske virkemidler som bidrar til tilgang til nye antimikrobielle midler. Vel, den utredningen trenger han ikke ta. Behovet er der, dette er et skrikende problem. Det trengs, og vi må rett og slett bare komme i gang. Det er klart, Norge er lite og alt det der, men her bør vi faktisk gå rett på.

Det nordiske samarbeidet rundt dette er veldig godt, og det bør fortsette. Men det er jo ganske betegnende at det bare er én produsent igjen, så vidt, i hele verden, iallfall bare én i vår del av verden, som er i Tsjekkia, som produserer Phenoxymethylpenicillin, som er den vanligste penicillintypen, såkalt smalspektret, Apocillin og den slags. Så sårbart er det. Kanskje vi bare burde kjøpt den? Hva vet jeg, men dette er faktisk ganske dramatisk.

Debatten om antibiotikaresistens handler veldig mye om bruk. Som jeg var inne på i mitt første innlegg, er vi veldig flinke til å snakke om at vi bruker lite Norge. Vi er veldig gode både innen landbruk, oppdrett og i humanmedisin på å bruke lite antibiotika i Norge. Det er ikke det jeg tar her. Statsråden var også inne på beredskap. Ja, vi har den styrkede beredskapen på tilgang på enkelte legemidler, men beredskapen og forsyningssikkerheten er én ting. Det jeg er mest skremt av, er en verden uten virksomme substanser, og det er det vi må ta tak i, og det er det jeg mener vi må jobbe mye mer aktivt med.

Statsminister Cameron satte i sin tid ned en gruppe – det var vel Lord O'Neill, en ganske så kjent økonom, som ledet den gruppen – som utredet en internasjonal ordning for å sikre dette. Blant annet ble det foreslått en internasjonal avgift på legemidler som skulle gå til å dekke utviklingen av antibiotika. Det arbeidet falt litt i fisk.

Men det er nå engang sånn at det vi snakker om, er å utvikle et produkt som vi helst ikke skal bruke. Hvis vi begynner å bruke det, slutter det fort å virke, og hvem i denne verden vil ta risikoen med å utvikle det produktet. Her trengs det faktisk at nasjonene i verden jobber sammen. Jeg ser fram til debatten videre.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:44:58]: Jeg er helt enig i det siste interpellanten sa, nemlig at vi trenger at verden jobber sammen, fordi kampen mot antibiotikaresistens kjenner ingen landegrenser. Selv om vi har fått til mye bra i Norden, hjelper ikke nødvendigvis det hvis ikke resten av verden også gjør tiltak, og derfor er internasjonalt samarbeid veldig viktig, også i denne sammenhengen.

Spørsmålet er om staten og skattebetalerne, som det er, skal påta seg en større finansiell risiko ved å utvikle legemidler. Legemiddelindustrien er global, og det er en mange, mange, mange milliarders industri. Noen av de mest verdsatte selskapene i verden er legemiddelprodusenter. Vi skal vite veldig godt hva vi gjør hvis vi sier at det offentlige ikke bare skal finansiere deler av denne utviklingen gjennom å kjøpe legemidler – vi bruker jo store summer bare i Norge hvert eneste år på å anskaffe legemidler – men i tillegg skal påta oss et ansvar for å utvikle disse legemidlene. Det betyr altså å sende regningen til skattebetalerne, og da må vi vite hva vi gjør. Det er grunnen til at vi har sagt at vi ikke utelukker at slike virkemidler kan bli tatt i bruk, men de må utredes og vurderes nøye. Jeg mener det er et viktig prinsipp at når legemiddelprodusentene, på lik linje med annet næringsliv, får oppsidene av å lykkes, gjennom at de oppnår avkastning, må det også være de som tar den den største risikoen.

Det andre sporet som er viktig, er at dette koordineres internasjonalt og europeisk. Som jeg sa, er det nå en omfattende legemiddelpakke til behandling i Europa. Dette vil være EØS-relevant, og et av innsatsområdene er nettopp å se på hvilke økonomiske virkemidler som kan brukes i felleseuropeiske prosjekter for å sikre tilgang til antibiotika. Fordelen med slike felleseuropeiske prosjekter er at det er enda lettere å markere ut at det er snakk om reelle markedssvikter, noe som innebærer at man kan begrunne å gå inn med finansiell risikoavlastning. Det andre er at det sannsynligvis ikke er noen land som er store nok alene til å lede an i denne utviklingen. Her er vi helt avhengige av at ulike fagmiljøer fra akademia, forskning og utvikling, innovatører, de store aktørene, kommer sammen, og felleseuropeiske prosjekter sikrer det.

Det tredje er at når vi snakker om å bruke skattebetalernes penger på risikoavlastning, er det i hvert fall viktig at det er konkurranse om de prosjektene. Når en må konkurrere på et europeisk nivå om europeiske økonomiske virkemidler, som også Norge er med på å finansiere, er det større sjanse for at det er de virkelig gode prosjektene som kommer igjennom nåløyet.

Jeg tror ikke vi er så uenig i sak, og jeg utelukker heller ikke at det kan bli aktuelt med nasjonale tiltak, men vi mener at summen av det som er lagt fram så langt, ikke minst i AMR-strategien, gjør oss godt forberedt på det som måtte komme.

Siv Mossleth (Sp) [18:48:23]: Jeg vil takke representanten Stensland for å løfte en viktig debatt. Hele nasjonen fulgte med da kongen lå på isolat på Rikshospitalet, etter å ha fått en infeksjon i Malaysia. Det gikk heldigvis bra. Alle pasienter som kommer fra utlandet til Norge, må isoleres og sjekkes nøye for å unngå at bakterier som er resistente mot antibiotika, sprer seg. Kampen mot resistens er viktig for å unngå at sykdom og infeksjoner som i dag kan behandles med antibiotika, blir dødelige i framtiden.

I Norge er bruken av antibiotika forholdsvis restriktiv og lav. Dette må ikke bli et problem. Situasjonen i verden er at flere mennesker dør av mangel på antibiotika enn på grunn av antibiotikaresistente mikrober. Derfor må Norge bidra til at land som i dag har et klart underforbruk av antibiotika, får tilgang til antibiotika og andre livsviktige medisiner. Det samme gjelder vaksiner som kan redusere behovet for antibiotika.

Bruk av antibiotika er både nyttig og farlig, og det er viktig å være bevisst på dette. Det er en sammenheng mellom antibiotikabruk i human helse, dyrehelse og miljø. Norge utmerker seg blant landene som bruker minst antibiotika i husdyrproduksjonen, og har lavest forekomst av antibiotikaresistente bakterier i mat og husdyrhold. Norges gode resultater og kompetanse på feltet har ført til at Europa og EU ser til Norge. Siden 2016 har Norge hatt en nasjonal ekspert i Europakommisjonen, som spiller en sentral rolle i det omfattende arbeidet mot resistens.

Antibiotikaforbruket til husdyr i USA er fem ganger høyere enn i Storbritannia, og forbruket i Storbritannia er ti ganger høyere enn i Norge. Det er utrolig viktig at vi klarer å beholde vårt lave forbruk. For å møte utfordringen knyttet til antimikrobiell resistens bør det etableres intensiver som legger til rette for å utvikle nye antibiotika og produksjon av eldre antibiotika. Norge er et av få land som kan bruke smalspektret antibiotika, og det er viktig at det fortsatt produseres.

Jeg har lyst til å peke på bakteriofager som et forskningsområde som må satses på og utvikles videre. Bakteriofager er et virus som har bakterier som vert. Bakteriofager har spesialisert seg på å infisere, drepe og holde bakterier under kontroll. Noen av dem dreper så effektivt at de kan brukes målrettet i stedet for eller i kombinasjon med antibiotika. Bakteriofager er virus som dreper bakterier uten å skape de samme resistensproblemene som antibiotika. Norsk bakteriofagforskning viser at vi er inne på noe som kan få stor betydning i den globale kampen mot antibiotikaresistens, og bakteriofager kan bli et viktig produkt, både for bedre folkehelse og for legemiddelindustrien.

Bård Hoksrud (FrP) [18:52:09]: Jeg har også lyst å takke interpellanten for at han tar opp dette temaet. Siden han kanskje ikke har stilt spørsmål om det i denne perioden, kan det hende det var i den forrige, da vi satt sammen i helsekomiteen. Det viser at dette fortsatt er en utrolig viktig debatt, og det er veldig bra at representanten løfter temaet. Jeg synes statsråden på en ganske god måte svarer ut en del av de tingene man faktisk gjør.

Som interpellanten sa, er dilemmaet og det store paradokset det å forske på noe som i det øyeblikket det blir tatt i bruk, blir mindre verdt, og det er litt trøblete hvis man skal prøve å tjene penger på det. Jeg tenker at det derfor er viktig å se om det finnes noen andre måter man kan gjøre dette på, for å sikre at vi har antibiotika når vi trenger det. Som tidligere landbruks- og matminister vet jeg at dette er noe vi er opptatt av, og at Norge har det høyt oppe når vi diskuterer helse på internasjonale arenaer. Det gjelder selvfølgelig også når vi innenfor landbruk diskuterer bruk av antibiotika på dyr, osv. Derfor er dette utrolig viktig.

Jeg kunne gjerne tenkt meg at statsråden sa noe mer om det jeg oppfattet at han også var litt innom – dette med prismekanismene. Når vi kjøper medisiner i Norge, er det jo en del prismekanismer, og det handler egentlig om å presse prisene mest mulig ned. Når det er produkter med veldig lav pris som vi egentlig trenger å forske på, og som det vil koste ganske mye å utvikle, kan det gi noen utfordringer.

Jeg hører også at statsråden er tydelig på dette med internasjonalt samarbeid, ikke bare det nordiske. Det nordiske er viktig, men det må ses i europeisk og kanskje også internasjonal sammenheng, for å klare å få dette til på en god måte. Jeg synes egentlig det er veldig viktige spørsmål representanten tar opp, og jeg er veldig glad for at han løfter dette.

Så er jo diskusjonen: Hvordan skal man klare å få til denne forskningen? Jeg er enig med statsråden i at jeg tror det i stor grad må være legemiddelindustrien som må være i førersetet her. Samtidig har vi, som både statsråden og interpellanten var inne på, miljøer i Norge som er veldig gode, og som kan gjøre det mulig at vi fortsatt kan være litt i front på dette området.

Jeg synes dette er veldig viktig, og det betyr masse. Det er kanskje en av de aller største helseutfordringene vi kommer til å stå overfor, og som veldig fort vil kunne innhente oss. Allerede nå ser vi at det er en utfordring med 33 000 mennesker som dør hvert år. Det er ganske heftig at så mange mennesker går bort i Europa.

Jeg vil si tusen takk til interpellanten og ser fram til å høre resten av debatten.

Alfred Jens Bjørlo (V) [18:55:21]: Det har vore ein lang dag. Vi begynte møtedagen i dag med ein debatt om handelspolitikk. Det har vore sagt i debatten at vi kanskje har levd litt som i eit tidsvindauge, frå 1990 og fram til i dag, der frihandel mellom land og klare internasjonale spelereglar har vore norma. No er vi meir tilbake til den gamle normalen der det er tollmurar, blokker og manøvrering i ei meir komplisert verd. Det kan godt hende det er sant, men trass alt er den manøvreringa i alle fall til ein viss grad mogleg. Om det likevel er slik at vi no, som interpellanten er inne på i temaet her, berre har vore i eit tidsvindauge, frå 1940-talet omtrent og fram til i dag, der det har vore mogleg å slå ned på og overleve smittsame sjukdomar fordi vi har hatt tilgjengelege antibiotika som har gjort det mogleg, og at vi no skal sjå føre oss at vi i framtida risikerer å kome tilbake til ein tilstand slik det var i alle år før det, nemleg der vi måtte gje tapt i kampen mot desse smittsame sjukdomane – då snakkar vi om eit alvor som er omtrent umogleg å førestille seg i vår moderne verd. Det er likevel ein risiko vi ikkje kan sjå vekk frå, nettopp fordi, som interpellanten tek opp, antibiotikaresistens breier om seg i dramatisk grad.

Det er òg rett å seie at vi lever i ei lita lomme av verda der vi framleis har mange antibiotika som verkar. I størstedelen av verda er problema med resistens betydeleg meir omfattande enn dei er hos oss i dag, og problema kjenner ingen landegrenser. Scenarioet med antibiotikaresistens som interpellanten drar opp som ein av dei verkeleg store helsetruslane globalt i verda, er reelt, og det må ein ta på alvor. Det synest eg denne debatten har løfta på ein god måte.

Frå Venstre si side er vi opptekne av at vi må jobbe beinhardt og systematisk med kampen mot antibiotikaresistens, både nasjonalt og internasjonalt. Vi treng meir ambisiøse strategiar i Noreg, meir forsking, meir innovasjon og sjølvsagt restriktiv bruk av antibiotika i vårt eige land – bruk av smalspektra antibiotika når vi kan – vaksenvaksinasjonsprogram osv., men vel så viktig er det som er hovudtemaet for interpellanten, nemleg korleis vi kan jobbe sterkare og meir samordna med å få opp nye, effektive antibiotika.

Der trur eg vi må mobilisere breitt. Heldigvis er det mange fagmiljø i Noreg som er opptekne av dette. Oslo universitetssjukehus og Universitetet i Oslo sit på betydeleg kompetanse. Det same gjer Veterinærinstituttet, Kreftforeningen, Statens legemiddelverk og Folkehelseinstituttet. Vi veit at LHL har eit sterkt engasjement for temaet. Vi har mange rundt oss som er engasjerte, og som har kunnskap om antibiotikaresistens. Eg trur interpellanten har rett i at det er mogleg for Noreg å ta ei sterkare rolle enn i dag, og eg trur også det vil vere klokt om vi set dette inn i ei europeisk samanheng. Vi er avhengige av å få til eit tett samarbeid om helseberedskap med EU og kome innanfor felleseuropeiske system for helseberedskap på alle område. Om Noreg i eit sånt bilde kan ta ein endå tydelegare leiarposisjon i arbeidet for å utvikle nye, effektive antibiotika, kan det vere med og gje oss ei tyngde inn i det felleseuropeiske arbeidet vi skal inn i.

Det er også slik at teknologiutvikling gjev både moglegheiter og truslar. Det er klart at med den enorme teknologiutviklinga som no skjer i skjeringspunktet mellom kunstig intelligens og syntetisk biologi som eit framveksande område, ligg det svære trugsmål i om det er brukt på ein negativ måte. Det er samtidig slik at med den nye syntetiske biologien som veks fram, ligg det moglegheiter til konkret å få til det interpellanten spør etter, nemleg å få opp nye typar antibiotika som verkar, og som er effektive. Vi har også moglegheiter, slik at ei sterk norsk satsing på nye teknologiar – nye framveksande teknologiar – vil vere eit av fleire viktige tiltak vi heilt konkret kan gjere for å hjelpe til internasjonalt med å få fram nye, effektive antibiotika.

Kjersti Toppe (Sp) [19:00:37]: Takk til interpellanten, som ikkje gir seg og igjen løftar denne debatten i Stortinget. Det er jo ein utruleg viktig debatt. Masse er sagt her no, men dette er jo ei av dei aller, aller største helseutfordringane som verda har, og som òg vi har.

Eg forstår at denne debatten først og fremst handlar om kva vi kan gjera i Noreg, og kva regjeringa kan gjera, både for å stimulera til produksjon av antibiotika og å få til ei finansieringsordning slik at det vert utvikla nye typar antibiotika. Som interpellanten seier, er det ikkje god butikk å laga nye antibiotika og heller ikkje å produsera dei gamle, fordi ein skal jo produsera eit legemiddel som ein helst ikkje skal bruka. Her er det veldig mykje beredskap, og beredskap løner seg jo heller ikkje – heller ikkje når det gjeld legemiddel.

Eg lytta då helseministeren svarte, og eg er einig i at dette er internasjonalt, at legemiddelindustrien er internasjonal, at det er råstoff i eitt land, at alle må samarbeide, og at det er viktig at vi er i førarsetet i dei fora som vi er. Men for ein del år sidan opplevde eg at det var eit mykje større engasjement i Noreg – i industrien, i forskingsmiljøa, på Stortinget – om at ja, vi har store ressursar i Noreg, både økonomiske og forskingsmessige, der vi òg i Noreg kan ta grep for å sjå om vi faktisk kan etablera legemiddelproduksjon i Noreg, sjølvsagt i samarbeid med andre land.

Antibiotikaproduksjonen er sjølvsagt òg eit heilt kritisk viktig legemiddel å ha. Vi kan tenkje på ein beredskapssituasjon der ein får endå større vanskar med å importera eller å kjøpa inn legemiddel enn i ein normal situasjon, og ordinære antibiotika er sånn sett interessant.

Men eg har òg opplevd at både industrien og forskingsmiljøa var interesserte i – saman med staten – å få til nye finansieringsordningar, der ein fekk ein slags avtale om eller plan for dei kostnadene ein har under utviklingsperioden, som gjorde at det vart interessant for industrien å gå vidare med dei planane dei hadde.

Eg har jo ikkje følgt så godt med på dette området dei siste tre åra, men eg synest ikkje at det er det same drivet for det i Noreg, og at vi no «berre» ser til utlandet, og det tenkjer eg ikkje er bra. For eg har tru på at dette er noko vi òg kunne bidra med i Noreg, og at vi ikkje må sjå til andre land for all produksjon eller all ny utvikling av antibiotika for å kunna lykkast med det. Så eg håpar at både interpellant og statsråd kanskje kan gjera litt meir greie for kva som er målet og planen i Noreg. Eg ser berre, når eg prøver å orientera meg her, at Helsedirektoratet kom med ein moglegheitsstudie for antibiotikaproduksjon i Noreg i 2022, og dei anbefalte ein plan for trinnvis etablering av eit fleksibelt produksjonsanlegg. Så eg vil gjerne ha litt tilbakemelding på: Er dette berre lagt i ein skuff? Er det ingen planar i Noreg? Og er dette noko som faktisk er utprøvd, og ikkje mogleg? Elles håpar eg på gode svar på mine spørsmål om dette.

Sveinung Stensland (H) [19:05:22]: Takk til alle som har takket. Det er kanskje litt av problemet – at det er for lite konflikt her, så det ikke blir noe mer ut av det enn at vi er enige om at dette er et kjempesvært problem. Som flere var inne på, er det mye vi ikke kan gjøre uten antibiotika: transplantasjoner, åpen hjertekirurgi, nesten all kreftomsorg – det er totalt avhengig av virksomme antibiotika.

Jeg vil takke statsråden. Dette er statsråden opptatt av, det hører vi jo – jeg holdt på å si selvfølgelig, for dette er en stor helsetrussel. Den rørende omtanken statsråden viser for skattebetalerne, er veldig bra, spesielt for en helseminister, men selvfølgelig må en risikoavlastning også være en oppside for staten. Nettopp derfor snakker jeg bl.a. om en leterefusjonsordning. Israel har en lignende ordning der de dekker noe og tar noe tilbake. Israel er virkelig et stort land innen legemidler. De har flere store selskaper og utvikler ganske mye bra. De satser på det. En annen ting statsråden sa som var «spot on», er at ingen er store nok. Derfor må vi samarbeide om dette. Vi bruker veldig mye penger på å ruste opp forsvaret mot ytre makter og trusler. Det vi snakker om nå, er et forsvar mot en ytre faktor som vi ikke kan se. Det er akkurat det samme, mener jeg.

Jeg vil spesielt takke representanten Mossleth. Hun tok fram at vi er veldig gode på dette, at vi har mye å være stolte av. Hun snakket om bakteriofager i Leknes – STIM heter de, vel, som driver med bakteriofager. De har bl.a. et veldig effektivt middel mot yersiniose, som er et problem hos oppdrettslaks, og det er et veldig godt produkt. Yersinia pestis er mikroben som forårsaket svartedauden, og det er slektninger av den som forårsaker yersiniose. Det viser at det finnes produkter som er utviklet i Norge, som virkelig virker og f.eks. holder nede penicillinbruken. Et annet norsk konsept som er på vei, er en bedrift som utvikler betalaktamasehemmere. Betalakatamase er en struktur som er i bl.a. penicillin. Med den måten stopper de mye resistensutvikling. Det er et veldig spennende spor.

Mange har snakket om internasjonal industri, farmasøytisk industri. Da jeg begynte på Stortinget og helt fram til i fjor eller forfjor, var Pfizer veldig store på antibiotika i Norge. De har halvert staben i Norge, som en konsekvens av norsk legemiddelpolitikk, tror jeg. De utvikler i alle fall ikke lenger noe i Norge, og de gjør ikke forskning på antibiotika i Norge. Det er det samme med legemiddelfirmaet MSD. De har sluttet med det, og hvorfor gjorde de det? Jo, det henger sammen med legemiddelpolitikken. De som skal utvikle dette, valfarter ikke akkurat til Norge for å jobbe med det, så vi må tenke litt gjennom konsekvensene av politikken vi fører, for den gjør at vi får mindre aktivitet i Norge.

Takk for en god debatt.

Statsråd Jan Christian Vestre [19:08:39]: Takk for en god debatt – det er jeg enig i.

Jeg tror vel at vi alle sammen skal være glad for at Norge er harde på å forhandle når vi kjøper inn legemidler, for hver gang vi bruker 100 mill. kr for mye på legemidler fordi vi gir for mye etter og er for softe i forhandlingene, er det 100 mill. kr mindre til barnehager, eldreomsorg, reduserte ventetider, spesialisthelsetjeneste, veier, forsvar, norgespris på strøm og alt det andre vi er enige om. En krone kan altså ikke brukes flere ganger. Derfor mener jeg det er et viktig prinsipp at vi er tøffe forhandlere, og at vi kjøper legemidler til lavest mulig pris.

Den prisen kan imidlertid ikke være så lav at vi ødelegger markedet. Det er grunnen til at vi også har vist evne til å justere kursen når det har vært behov for det, senest med eksempelet om eldreantibiotika, der Norge ikke lenger var et attraktivt marked, og der prisene ble økt for å sørge for at vi fikk tilgang til kritiske legemidler. Den politikken mener jeg vi skal videreføre.

Jeg er helt for – igjen – at vi kan se på nye virkemidler for å stimulere til forskning, utvikling og innovasjon. Det er jo ett av tiltakene i AMR-strategien, og det er sågar også et tiltak i veikartet for helsenæringen, der vi har identifisert tolv innsatsområder. Det handler om alt fra at Norge skal være et foregangsland på test og pilotering til at vi kan være enda bedre på kliniske studier, noe som igjen gjør det attraktivt for produsentene å utvikle legemidler, at vi styrker klyngesamarbeidet, og at vi tar en lederrolle også innenfor persontilpasset medisin. Produksjon av legemidler, som ble tatt opp, er et innsatsområde der, og det er også forskning og utvikling og kapital – og også offentlige anskaffelser, for vi kan nok i enda større grad bruke de offentlige anskaffelsene til å fremme innovasjon og beredskap.

Det er jo sånn at vi har virkemidler i dag. Vi har et virkemiddelapparat for næringslivet på flere titalls milliarder kroner. Det gjør også at legemiddelprodusenter og de som utvikler antibiotika, kan søke og konkurrere på lik linje med andre næringer. Det er jeg også glad for at de gjør, for vi ser at helsenæringen bruker disse ordningene mye.

Til slutt: Vi kan gjerne ha – og jeg er enig med interpellanten i at vi bør ha – ambisjoner for hva Norge skal få til, alene og sammen med andre. Samtidig er jeg også veldig glad for at det virker å være bred enighet i salen om at internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for å lykkes i kampen mot antibiotikaresistens. Der har Norge over tid hatt en lederrolle internasjonalt, og la oss sammen jobbe på tvers av partigrensene for at Norge skal beholde den rollen.

Takk for debatten.