Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:39:29]: Like sikkert som at trekkfuglene kommer tilbake når det er vår i luften, er det at helsekøene vokser når Arbeiderpartiet sitter i regjering. Fra 2021 har det vært en eksplosiv vekst i pasienters ventetid for å få helt nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Der Solberg-regjeringen reduserte ventetidene med to uker, skjøt ventetidene i været da Arbeiderpartiet overtok ansvaret for norsk helsetjeneste i 2021. Fasiten er at 2024 er det verste ventetidsåret for norske pasienter siden 2012.

Med Arbeiderpartiet i regjering er vi i ferd med å få en helsetjeneste i Norge der folk må bruke sparepengene sine for å få helt nødvendig helsehjelp, eller ser seg nødt til å tegne helseforsikring.

Før påske i fjor møtte jeg en ung politimann på 32 år. Han trengte en enkel dagkirurgisk operasjon for det som hadde utviklet seg til veldig sterke smerter i hoften, som gjorde at han ikke lenger klarte å være i jobb. Etter å ha ventet i sju måneder på å komme til en lege for konsultasjon, fikk han der beskjed om at det kunne være sånn at han måtte vente ytterligere et helt år før operasjon. Han ble helt fortvilet, orket ikke tanken på å være utenfor jobb og hjemme med sterke smerter så lenge. Det går på helsen løs å bli inaktiv, ha sterke smerter og oppleve håpløshet, slik han gjorde, så han lånte penger av faren sin og fikk utført operasjonen raskt på et privat sykehus.

Det er mye som er problematisk med en regjering som ikke evner å ta alle virkemidler i bruk for å få ned de store, lange helsekøene. Det ene er at tusenvis av mennesker får satt livene sine på vent. Mange går i unødvendig lang tid og bekymrer seg, har dårlig livskvalitet og lever med store smerter. Det andre er at mange av disse menneskene må vente så lenge på helsehjelp at de ikke kommer seg tilbake i jobb. Så ikke bare må de leve med sine helseutfordringer i altfor lang tid, men vi skyver mange av dem ut av arbeidslivet for diagnoser som ikke hadde trengt å ha det utfallet hvis de bare hadde fått den hjelpen de trengte, litt tidligere.

Private har kapasitet til å bistå og ønsker å bistå, men regjeringen brukte de tre første årene av sin periode til nærmest å svarteliste private, og norske pasienter gikk derfor glipp av at det offentlige tok i bruk privat kapasitet for målrettet å få flere folk ut av sykdom og tilbake i jobb og bedre hverdager.

Høyres tiltak er velkjente, velprøvde og effektive for å sikre korte helsekøer og lave ventetider. Vi vil ha en trygg og forutsigbar sykehusøkonomi. Vi vil sikre at sykehusene får mer betalt jo flere pasienter de behandler, gjennom å heve den innsatsstyrte finansieringen fra 30 pst. til 50 pst. Vi vil innføre fritt behandlingsvalg, og vi vil øremerke penger til kjøp av ledig behandlingskapasitet.

Denne interpellasjonsdebatten handler om at de tiltakene regjeringen har snakket om i snart ett år, ikke ser ut til å ha god nok effekt. Mitt spørsmål til statsråden i denne debatten er da: Hvilke nye tiltak vil helseministeren iverksette for å sikre raskere helsehjelp til våre pasienter?

Statsråd Jan Christian Vestre [17:43:16]: Vår viktigste oppgave er å sikre at alle innbyggere i Norge får helsehjelp av høy kvalitet når de trenger det. Ventetidene i spesialisthelsetjenesten begynte å øke i 2017. Økningen tiltok i etterkant av pandemien. Denne regjeringen har gjort det klart at vi vil snu trenden. Vi skal få ventetidene markant ned. I 2025 skal ventetidene være lavere eller lik nivået før pandemien, og på sikt er målet enda kortere ventetider, i tråd med føringene som ligger i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, der vi bl.a. skal ned på 50 dager innenfor somatikken. Gjennom trepartssamarbeidet Ventetidsløftet samarbeider de regionale helseforetakene, arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene både i offentlig, i ideell og privat sektor for å få dette til.

Stortingsrepresentant Trøen oppgir som bakgrunn for sitt spørsmål at stadig flere får avslag på helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Jeg vil derfor presisere at alle innbyggere har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og den forventede ressursbruken står i rimelig forhold til den forventede nytte av helsehjelpen. Når henvisninger avslås hos spesialisthelsetjenesten, er det fordi pasienten er vurdert å ikke ha behov for tjenester fra spesialisthelsetjenesten i tråd med medisinskfaglige vurderinger og standard.

Utviklingen med en økning i andelen avviste henvisninger gjelder spesielt psykisk helsevern for voksne og har pågått over flere år. Dersom pasientene henvises til spesialisthelsetjenesten, får pasientene en forventning om vurdering og behandling, og det krever ressurser i spesialisthelsetjenesten å vurdere henvisninger innen ti virkedager. I en slik kontekst er det uheldig med en høy andel avviste henvisninger.

De regionale helseforetakene oppgir at det er behov for et styrket samarbeid med de kommunale tjenestene for å redusere avslagsprosenten og bedre bruken av ressurser. Her har vi satt i gang en rekke tiltak, som tidlig avklaringsteam, dialogbasert inntak, økt bruk av vurderingssamtaler og veiledningstiltak mot kommunene. I oppdragsdokumentet for i år har jeg gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å etablere ordninger for tidlig avklaringsteam i psykisk helsevern for voksne i samarbeid med kommunene. Formålet er nettopp å sikre rask avklaring for pasienter med uavklarte behov, sikre riktig nivå for utredning og behandling, samt god oppfølging, uavhengig av om pasienten får rett til spesialisthelsetjeneste eller ikke.

Ventetidstallene nasjonalt for desember 2024, målt som ventetid for påbegynt helsehjelp, viste en positiv trend. Så fikk vi tallene for januar 2025 som viste at denne positive trenden ikke hadde fortsatt. Som følge av det tok vi ytterligere grep for å få utviklingen tilbake på riktig spor.

Budskapet går klart fram av foretaksprotokollen av 19. februar, der vi gir helseforetakene instruks om å intensivere arbeidet med å redusere antall ventende og ventetider for å ha kontroll på utviklingen framover og sikre at styringsmålene for i år nås. I det ligger økt bruk av kvelds- og helgepoliklinikk basert på frivillighet fra det enkelte helsepersonell, økt bruk av avtalespesialister og mer kjøp fra private.

De regionale helseforetakene skal sikre en aktivitet framover som tilsvarer egne kapasitetsberegninger, inklusiv en buffer, samt at aktiviteten må økes tilsvarende det helseregionene per 19. februar 2025 ligger etter sine planer. Dette gjør vi for å være trygge på at vi nå har en framdrift som skal gjøre det mulig at gjennomsnittlig ventetid på alle fagområder i juni 2025 er lik eller under nivået i juni 2019.

Helse- og omsorgsdepartementet har nå ukentlige møter med de regionale helseforetakene for å følge med på at utviklingen er tilfredsstillende, og at målene som er satt for 2025, nås.

Tallene for februar viser at vi fortsatt har en jobb å gjøre, men nå ser det ut som at det igjen er en positiv utvikling – og det tar vi med oss. Ventetiden for ventende er nå ti dager under nivået for ett år siden, og ventetiden for påbegynt helsehjelp er én dag kortere enn i februar 2024. Et annet tegn på at tiltakene får effekt, er at fristbruddene går ned, og vi ser nå at det er nesten 26 000 færre ventende. Vi må nesten tre år tilbake for å finne et like lavt tall.

Dette har høy prioritet, og jeg er glad for at både Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Psykologforeningen, Delta og Fagforbundet, sammen med arbeidsgiverorganisasjonene, er med i dette partnerskapet. Regjeringen har bevilget flere milliarder kroner ekstra til sykehusene for å få ventetidene ned, og jeg forventer at det vil gi positiv effekt gjennom de neste månedene.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:48:33]: Jeg synes det er lite ydmykhet å spore i helseministerens svar på mine spørsmål. Ansvaret for de rekordlange ventetidene hviler ene og alene på Arbeiderpartiet, som har styrt Helsedepartementet siden 2021. Det er upresist det helseministeren sier om ventetider. Fra 2017 og gjennom pandemien økte ventetidene marginalt. Med Arbeiderpartiet i regjering har ventetiden økt med et markant antall dager. Den store veksten i ventetider for pasientene har kommet under denne regjeringen. Under Høyres ledelse i Helsedepartementet gikk ventetiden ned, f.eks. ved mitt sykehus, Ahus, der ventetiden ble redusert med 27 dager fra 2013 til 2021.

Det har begynt å slå sprekker i helseministerens tiltak for å få ned ventetidene. De siste dagene har det kommet kraftige utspill fra tillitsvalgte. De kaller ventetidsløftet for «et valgkampstunt» hvor sykehusansatte selger fritiden dyrt for å innfri helseministerens løfte om kortere ventetider. Fagforbundets hovedtillitsvalgt ved Sykehuset Østfold sier til NRK at ordningen ikke kan fortsette, og at han er redd ventetidene vil gå opp igjen når ventetidsløftet er over. På St. Olavs hospital i Trondheim må de kutte 230 årsverk, samtidig som ansatte oppfordres til å selge ferier og jobbe ekstra. Fagforbundets foretakstillitsvalgt sier at den måten å drive sykehus på som ventetidsløftet legger opp til, ikke står seg over tid, at det må være et mer langsiktig perspektiv på ting. NHO har til VG omtalt helseministeren som en «pratmaker», og at de private aktørenes utstrakte hånd for å hjelpe ikke er blitt tatt imot. De sier rett ut at det ikke holder med gode intensjoner. Det første de gjorde da de ble med på ventetidsløftet, var å kartlegge kapasitet hos sine aktører. Det viste seg at de har god kapasitet til å bidra så det monner, men bidra får de ikke. I Møre og Romsdal, fylket med lengst helsekøer, er avtalen med private tvert imot sagt opp.

Arbeiderpartiet behandler private og ideelle aktører som en redningsplanke for sin egen feilslåtte politikk, og resultatet blir dårlig. Jojostyring og skippertak hører ikke hjemme i norsk helsetjeneste. De private og ideelle må være en del av løsningen hele tiden. Da kreves det tydelig politisk ledelse og tydelige politiske prioriteringer.

Vi står foran store utfordringer i årene framover. Da må vi la alle gode krefter få bidra, slik at pasienter får rask og god helsehjelp på det offentliges regning.

Statsråd Jan Christian Vestre [17:51:27]: Jeg skal være den første til å si at ventetidene er for lange, og jeg skal også være den første til å si at vi må gjøre mer for å få ventetidene ned. Det var bakgrunnen for at jeg i fjor vår tok initiativ til ventetidsløftet, at vi fikk på plass en milliardøkning til sykehusene, og at vi fikk med oss organisasjonene på et forpliktende partnerskap. Men det tar tid å snu denne utviklingen, og det er et faktum – man kan like det eller ikke like det – at ventetidene begynte å øke i 2017. Det er et faktum at vi var igjennom en pandemi, som gjorde at hundretusenvis av pasientbehandlinger ble utsatt på ubestemt tid, som igjen gjorde at det vokste fram et stort etterslep, som sykehusene har hatt problemer med å ta ned. Det er et faktum at man i perioden 2018 til 2021 kraftig underfinansierte sykehusenes overføringer, slik at kapasiteten og aktiviteten gikk ned. Det er tall fra teknisk beregningsutvalg som er veldig enkle å ettergå.

Så er det denne regjeringen som nå har ansvaret, og det ansvaret tar vi. Derfor er det satt i gang historisk mange tiltak ved norske sykehus. Det at ansatte som har lyst til å jobbe mer, får muligheten til det i den offentlige helsetjenesten, der de er ansatt, der de har kollegaene, der de kjenner pasientene, der de kjenner rutinene, mener jeg bare er positivt. Jeg synes det er ganske spesielt å mene, som Høyre tilsynelatende gjør, at det er helt greit at helsepersonellet selger fritiden sin til de private klinikkene, mens de ikke skal få lov til å gjøre det i det offentlige helsevesenet, der de er ansatt.

Det at vi utvider åpningstidene, er utelukkende positivt for pasientene våre. Vi har sannsynligvis aldri kjøpt flere private helsetjenester fra de regionale helseforetakene enn nå, og de kjøpene øker som en følge av ventetidsløftet. Det gjør at både ideelle og private helseaktører kan avlaste det offentlige med en hensiktsmessig arbeidsdeling, der fellesskapet har hånden på rattet, men der en setter ut oppgaver til private der de kan gjøre det mer effektivt. Det kan være alt fra grå stær-operasjoner til ultralyd av hjertet, det kan være ortopediske utredninger og behandlinger, og det kan være koloskopi og andre områder. Dette gjør vi.

Så er jeg opptatt av at ventetidsløftet skal ha varig positiv effekt. Noe av det viktigste vi har gjort i ventetidsløftet, er å få partene med på premisser om ansvars- og oppgavefordeling som gjør at helsepersonellet kan avlaste hverandre. Det at vi nå ruller ut kunstig intelligens, ny teknologi, medisinsk-teknisk utstyr, det at vi har gått etter tidstyvene i sykehusene våre slik at helsepersonell skal få mer tid til å følge opp pasientene og ikke bruke tid på unødvendige rapporteringskrav og å fylle ut skjemaer, og et mer langsiktig, godt samarbeid med private – alt dette kommer til å gi effekt, slik at innbyggerne våre opplever at velferdsstaten er den beste helseforsikringen vi har.

Truls Vasvik (A) [17:54:50]: Jeg tror alle i denne salen er enige om én ting, og det er at ventetidene er for lange. Statsråden innledet med å påpeke at det ikke er noe nytt fenomen, men en utvikling som strekker seg tilbake til 2017. Han redegjorde også for de tiltakene som regjeringen har satt i gang for å sikre at ventetidene går ned. Det er et arbeid som tas på størst mulig alvor, og som jeg er sikker på at vil gi resultater. Likevel vil jeg advare mot å tegne et bilde av at det å vente på helsetjenester er noe helt nytt. Det er det ikke, selv om ventetiden nå er for høy. Hvis en bare legger det offentlige ordskiftet til grunn, skulle en tro at omtrent ingen ventet i det hele tatt i 2019 og i tiden før det. Sannheten er at i februar 2019 var det 200 140 mennesker som ventet på behandling. Nå er tallet 233 331, ned fra 259 032 i februar i fjor. Det er uten tvil for mange, men det har altså ikke gått fra 0 til 233 000 mennesker. Samtidig behandles det flere pasienter per dag i år enn i 2019. Ser vi på SSBs tall for antall behandlinger ved somatiske sykehus, var det 122 238 flere behandlinger i 2023 enn i 2019, på tross av at ventetiden i samme periode gikk opp. Det forteller meg – og dette er ikke noen ansvarsfraskrivelse – at dette er sammensatt, og at det dermed er lurt å puste med magen innimellom.

Høyres og Fremskrittspartiets løsninger er å øke den innsatsstyrte finansieringen til sykehusene våre. Det er en løsning som fagfolkene i sykehusutvalget advarer mot. De nevnte partiene vil også øremerke beløp til private aktører. Som statsråden har gjentatt gang på gang: Han er pragmatisk når det gjelder bruk av private aktører, men det offentlige må ha begge hendene på rattet. Kjøpene må gjøres både der det har helsegevinst, og der det faktisk er lange ventetider. Å gi private aktører carte blanche er ikke løsningen på den utfordringen. Samtidig må vi ta inn over oss at det er begrensninger på antall helsepersonell, og at både akutt behandling og de mest avanserte behandlingene foregår nettopp i våre offentlige sykehus. Da er det vår jobb å sikre at ikke personellet flyttes over til private aktører for å få kortsiktig resultater som tar seg godt ut politisk.

Mitt nærmeste sykehus, Sykehuset i Vestfold, har ved hjelp av svært framoverlente leger satt i gang et systematisk arbeid knyttet til «gjør kloke valg»-kampanjen. Det vil kunne gi kortere ventetider, men det viktigste er likevel det prosjektlederen sier til Tønsbergs Blad:

«Bruker vi mye ressurser og tid på behandling som egentlig ikke gir helsegevinst, går det ut over pasientene som faktisk trenger det mest.»

Systematisk arbeid, som «gjør kloke valg»-kampanjen og andre tiltak som statsråden har redegjort for i ventetidsløftet, vil gi langsiktige resultater som vil gi kortere ventetider over tid. Det burde vi alle heie på.

Kari-Anne Jønnes (H) [17:58:02]: Det mest verdifulle vi har her i dette landet, er folkene våre – folk i alle aldre med ulik kunnskap og kompetanse, ulike forutsetninger, bosted, etnisitet, helsetilstand, humør og tålmodighet. Felles for alle er at de har ressurser som samfunnet trenger. Alle mennesker har en egenverdi, og vi som samfunn plikter å bidra til å utløse verdien og kraften som ligger i den enkeltes ressurser.

På denne statsrådens vakt er det de med ekstra stor tålmodighet som vinner. De vil holde ut lengst i helsekøen om de er så uheldige å havne der, og noen av dem gjør det.

Statsråden har fortalt oss alle hva han skal gjøre, men det skjer lite. De folkene som står i Arbeiderpartiets helsekø, må leve med usikkerhet, smerter og lavere livskvalitet. Det er unge som risikerer å droppe ut av skolen, og folk i arbeidsfør alder som kan ende opp med å gå sykmeldt i lang tid. Dette er de samme folkene som er vår viktigste ressurs, som er sykepleiere, lærere og ingeniører. De jobber i butikk, kjører buss og tømmer søppel. Noen jobber i industrien, og andre produserer mat. Det er de folkene statsråden skal sørge for får behandling.

Det er helt uholdbart at det i Norge i dag står over 250 000 mennesker i helsekø. Altfor mange blir kasteballer i et stort system, og for mange havner utenfor arbeid. Det har vi ikke råd til. Det er viktigere enn noen gang å få ventetidene ned, og at flere får riktig helsehjelp og kommer raskere tilbake i jobb.

Derfor vil Høyre gi sykehusene mer penger til å behandle flere pasienter. Det er sunn fornuft og noe alle burde være enig i. Istedenfor å bidra til at flere får behandling raskere, har Støre-regjeringen, siden de overtok i 2021, systematisk bygget ned tilbud og fjernet ordningene som bidro til kortere ventetider og raskere helsehjelp for mange pasienter. Det er ikke til å tro.

Når en av mine nærmeste eller jeg selv blir syk og trenger hjelp, vil vi i Høyre at vi skal ha trygghet for å få riktig behandling så raskt som mulig. Det er også sunn fornuft og noe alle burde være enig i.

Tro meg, jeg er en erfaren pasient og vet at når det virkelig haster, fungerer helsevesenet vårt, og vi har all grunn til å være stolte av det og hylle alle som jobber døgnet rundt for at vi som pasienter skal føle trygghet og få god behandling. Samtidig fungerer det ikke like godt når det ikke haster like mye, og det har vi ikke råd til. Vi har ikke råd til at flere og flere skal stå stadig lenger i kø, og nei: Ikke fortell meg at det ikke stemmer, for køene vokser på denne statsrådens vakt.

Statsråden har sagt at ventetidene skal ned, og at regjeringen skal kjøpe ledig kapasitet fra private, men fasiten er det motsatte. Det er fryktelig vanskelig å skjønne, og det gjelder ikke bare for meg, men for alle de som står i køen og som trengs på arbeidsplassen, eller som helst skulle vært tilbake på skolebenken og fullført utdanningen sin.

For meg er det umulig å skjønne at helseministeren bare vil gjøre mer av det samme istedenfor å si at Arbeiderpartiets helsepolitikk ikke har fungert. Vi er nødt til å ta grep som gir effekt for å hjelpe pasientene.

Høyre økte den aktivitetsbaserte finansieringen i sykehusene, og det ga høyere aktivitet og kortere ventetider. Arbeiderpartiet har redusert insentivene for økt behandling, og resultatet er lengre ventetider.

Med Høyre i regjering gikk ventetidene ned med to uker, pasientene fikk valgfrihet, vi innførte pakkeforløp for kreftpasienter, og det ble flere psykologer i kommunene. På Arbeiderpartiets vakt øker ventetidene, sykefraværet og innleie, samtidig som flere tusen kreftpasienter ikke får behandling innenfor fristen. Det er nesten ikke til å tro.

Da lurer jeg på: Erkjenner statsråden at Arbeiderpartiets politikk ikke fungerer, og at Høyres løsninger med trygg og forutsigbar sykehusøkonomi, økt innsatsstyrt finansering, fritt behandlingsvalg og økt kjøp av ledig behandlingskapasitet er det som må til?

Bård Hoksrud (FrP) [18:02:29]: Det er kanskje litt rart å diskutere ventetidsløftet akkurat i dag, for i morgen legger jo FHI fram fasiten for 2024. Da får vi den endelige statusen for hvor mye helsekøene gikk opp eller ned i fjor. Vi vet allerede at helseministeren ikke er i nærheten av å nå sine egne mål i ventetidsløftet. Med et lite unntak, i desember i 2024, har alle tallene hver eneste måned i 2024 bare gått den helt gærne veien. Vi har i de siste ukene hørt fra tillitsvalgte og helsepersonell som klart og tydelig kaller statsrådens ventetidsløft for et valgkampstunt som ikke fungerer. De beskriver at ansatte er i en umulig skvis. De blir bedt om å jobbe mer overtid samtidig som det nedbemannes over en lav sko.

Statsråden har flere ganger sagt at for å avhjelpe det offentlige helsevesenet skal man kjøpe mer privat kapasitet, men vi vet også at disse innkjøpene ikke øker. Tvert imot går innkjøpene fra private kraftig ned. Det nytter ikke bare å preke, man må faktisk handle. I de få tilfellene det inngås avtaler, er de ofte kortsiktige, de gjelder få pasienter, og de blir ikke engang brukt fullt ut. Det får meg til å lure på om statsråden faktisk har et reelt ønske om å få Helse-Norge på rett kjøl. Innsatsen står i hvert fall ikke i stil med viktigheten av å sørge for at de 233 000 pasientene som nå står i kø, får behandling, helst før de får varige men.

En annen ting som bekymrer meg, er de høye tallene på hvor mange som får avslag på sin henvisning til spesialisthelsetjenesten. Trenden siden Arbeiderpartiet kom til makten, er at det henvises færre, og likevel avslås det flere. I dag får nesten én av ti avslag på sin henvisning. Statsrådens egen statssekretær, Bekeng, uttalte nylig at det kunne skyldes en trend i sosiale medier hvor unge voksne oppfordres til å diagnostisere seg selv med psykiske lidelser.

Om vi ett sekund ser bort fra den store økningen i avslag innen somatikk, altså sykehusbehandling, la meg da spørre: Er det virkelig slik at helseministeren og hans apparat tror at folk skriver sine egne henvisninger? Da må jeg opplyse om at det ikke er tilfellet. De aller fleste skrives av fastlegen, som kjenner pasienten godt. Når nesten én av ti henvisninger møtes med avslag av spesialisthelsetjenesten, må noe være gærent. Tror virkelig statsråden at fastlegene ikke kan jobben sin lenger, og ikke klarer å skrive skikkelige henvisninger lenger? Og har ikke statsråden tillit til helsepersonellets avgjørelser rundt pasientenes helse? Man må jo nesten begynne å lure.

Bare for å si hvor gærent det er med tanke på ventetid:

• operasjon på grunn av framfall av underlivsorganer: 84 uker på Haukeland sykehus, én til to uker på Aleris

• endometriose: 54 uker på Oslo universitetssykehus, én til to uker på Aleris

• ryggprolapsoperasjon: 72 uker på Nordlandssykehuset, ofte mulig i løpet av én til to uker på Aleris

• mandeloperasjon: 54 uker på Molde sykehus, én til to uker på Aleris

Sånn kunne vi tatt sykdom etter sykdom. Det er kanskje enda verre i Harstad: Nå er det to år – to år – for å komme inn og få et høreapparat. Vi vet at hørselstap kan henge sammen med demens, at det kan framskynde demens, men det er altså to års ventetid. I Bergen er ventetiden ca. et halvt år, mener jeg.

Da har jeg et stort spørsmål til statsråden. Det er muligheter. Det handler om hvorvidt statsråden har vilje, om at han sørger for at de som skal gjøre jobben, har vilje. Jeg trodde han var sjefen – for det er vel helseministeren som er sjefen i Helse-Norge. Da er det store spørsmålet: Har helseministeren tenkt å ta ansvar og gi klar beskjed, sende melding om at vi skal bruke den kapasiteten? Det handler om mennesker, det handler om hverdagen til mennesker, og det handler om å bli frisk raskest mulig.

Jeg håper virkelig at statsråden ikke lenger bare prater, som enkelte andre sier at han gjør, men faktisk begynner å handle for å få ned køene og bruke den kapasiteten som er der, for at folk raskest mulig skal bli friske. Det er bra for helsen, det er bra for samfunnet, og det gjør kanskje også at vi får ned sykefraværet i dette landet – en av de andre store debattene vi har. Det kan man gjøre, men det handler om vilje til faktisk å gjøre det.

Anne Kristine Linnestad (H) [18:07:38]: Når en selv eller noen man er glad i, blir syk, forstår de aller fleste hvor avgjørende det er å være trygg på at en selv eller den man er glad i, får den behandlingen man trenger, så raskt som mulig. Mange – meg selv inkludert – opplever at ventetiden nesten er det aller verste.

I dag står mellom 220 000 og 250 000 mennesker i helsekø, og alle venter på den behandlingen de håper skal gi dem hverdagen tilbake. Inkluderer vi familien og dem som står den syke nær, betyr dette egentlig at det er minst 750 000, kanskje en million mennesker, som hver eneste dag bekymrer seg og er redde for den de bryr seg om. Hvilke konsekvenser dette har for samfunnet og for den enkelte, tør jeg nesten ikke å tenke på.

Hvor mange pårørende er det som må være borte fra jobb for å følge sine nærmeste til lege og sykehus, følge opp at den syke faktisk får den hjelpen han eller hun trenger, eller blir så engstelige at de av den grunn selv blir sykmeldt? For ikke å snakke om den syke, som på grunn av ventetidene kan få både større plager og mer smerter over lengre tid enn nødvendig, og kanskje også pådrar seg mer sykdom enn om de hadde fått behandlingen umiddelbart. Hvor mange gjelder dette?

Jeg er redd de lange helsekøene gjør at langt flere enn nødvendig blir sykmeldt mye lenger enn de ellers hadde blitt, og at også altfor mange pårørende blir sykmeldt over kortere eller lengre tid.

At ca. 250 000 eller 220 000 – jeg har hørt mange tall her i dag – er berørt av en altfor lang helsekø, er nesten helt uholdbart å tenke på. Altfor mange blir kasteballer i et stort system, og altfor mange risikerer å havne utenfor arbeidslivet. Ventetidene må ned, flere må få riktig helsehjelp, og flere må raskere tilbake i jobb og få hverdagen sin tilbake. Vi har rett og slett ikke råd til noe annet, verken menneskelig eller økonomisk.

Kjersti Toppe (Sp) [18:10:04]: Eg hadde eigentleg ikkje tenkt å ta ordet, men eg synest denne interpellasjonsdebatten vert veldig forenkla når vi høyrer alle dei harde angrepa mot kvarandre i denne saka.

Ja, det er sjølvsagt veldig alvorleg når ventetidene er høge, men det er ein del spesielle ting som har skjedd i det siste som gjer at vi kan forstå at det er ekstra utfordringar no. Eg tenkjer både på pandemien og etterslepet som har kome i etterkant av han, og på den kostnadsauken som alle sektorar opplever.

Eg har sete i Helse- og omsorgskomiteen i tolv år, og ein kan ikkje koma her og fortelja at det ikkje har vore ein stor debatt om korleis sjukehusa og spesialisthelsetenestene skulle vore drivne, òg under den førre regjeringa. Det helseministeren tek opp om at det har vore ei kraftig underfinansiering, som vi no har tal på, er det klart at spiller inn i situasjonen som det offentlege helsevesenet er i no. Det er ikkje slik at det har vore ein stor forskjell på bruken av private mellom ei Arbeidarparti-styrt regjering og ei anna regjering. Han er omtrent på 10–14 pst. Det er ein ganske låg andel i forhold til andre velferdsområde. Eg ser heller ikkje at det er sant det som vert hevda om at ein svartelistar dei private. Eg lurer på kva slags ordbruk ein bruker om politikken til andre her. Det vert nesten litt useriøst å høyra på denne debatten. Unnskyld viss det var litt uparlamentarisk å seia det.

Så vil eg utfordra interpellanten og Høgre, for eg høyrer ikkje eitt ord om kva Høgre vil gjera for å styrkja det offentlege tilbodet. I dag skjer ca. 85 pst. av tenesteytinga i det offentlege og 15 pst. i private, ideelle eller kommersielle. Vi kan jo krangla om kven som bruker mest av privat og fritt behandlingsval eller ikkje, men spørsmålet framover er: Korleis ønskjer vi å styrkja det offentlege sjukehustilbodet? Det er jo der løysinga på ventelisteproblematikken ligg.

Eg høyrer ikkje Høgre seia eitt ord om kva dei vil gjera utanom at dei vil auka ISF, altså innsatsstyrt finansiering. ISF kan synast tilforlateleg når det gjeld å auka aktiviteten, men vi har hatt eit sjukehusutval som har gått grundig inn og sett på dette og samanlikna med Danmark, som ønskjer å ta bort ISF. Eg har ikkje høyrt at det er eit problem opp mot ventelister der. Sjukehusutvalet viste òg til at dei to gongene ein har fått eit hopp når det gjeld ISF – på både produktivitet og effektivitet – var i 1997, då det vart innført, og i 2002, då helseføretaksmodellen vart innført. Så kan Høgre, Framstegspartiet og andre parti meina at det er den store løysinga, men det er i tilfelle ein veldig liten del av heile det offentlege sjukehusvesenet og svaret på den underfinansieringa som har vore i ei tid.

Ikkje minst snakkar ein om finansiering, men ikkje om at ein framleis vil ha ABE-kutt på sjukehus – i ei tid der det er veldig viktig at vi klarer å behalda dei folka vi har i det offentlege helsevesenet, som gjerne er den knappaste ressursen, i staden for endå tøffare effektiviseringskrav.

Eg skal lytta spent vidare på denne interpellasjonsdebatten, men eg er ikkje så veldig imponert, for eg kunne ønskt at det i alle fall kom alternative, gode forslag dersom ein var så kritisk til det ein no forsøker å få til.

Sveinung Stensland (H) [18:14:37]: Til siste taler: Jeg er vesentlig mer imponert over interpellanten enn siste taler. Interpellanten pekte nettopp på en del ting en ville gjøre, mens representanten Toppe viste sin storhet ved å fortelle om hvordan alt var bedre før, da hun satt i helsekomiteen i tolv år. Jeg har sittet åtte år i helsekomiteen. Jeg tror ikke at alt var bedre før. Jeg tror det er mye som har blitt bedre også de siste fire årene. Vi utvikler oss hele veien, men det er noe som går i feil retning.

Det er et faktum at ventetidene går i feil retning på flere områder. De går ned noen ganger, f.eks. er ventetidene kortere nå på Haugesund sykehus, der helseministeren og jeg ble født, så det er jo noe å ta med seg, men generelt går det faktisk feil vei. Det kan vi være enige om. Om vi imidlertid ser vekk fra tallene, skjuler det seg bak hvert eneste tall en person, et menneske, som lever i usikkerhet, med smerter og redusert livskvalitet, unge som risikerer å droppe ut av skolen, og folk i arbeidsfør alder som ender opp med å gå sykmeldt. Det er det dette handler om. Om det er 233 000 eller 250 000, får så være.

Når regjeringen snakker om at det er blitt kortere ventetider, er det små, midlertidige nedganger, sånn som i Haugesund, men den overordnede trenden er helt klar, det er ikke noe å diskutere en gang. Så hvorfor skjer dette? Handler det om penger? Ja, kanskje det. Men det handler også om andre ting. For eksempel var noe av det første Arbeiderpartiet gjorde, jeg tror faktisk det var det aller første Ingvild Kjerkol gjorde som helseminister, å si at nå heter det ikke pasientens helsetjeneste lenger, nå heter det vår felles helsetjeneste. Det er et fint ord, det også, men det er ganske mye symbolikk i at en tar vekk pasientens helsetjeneste. For samtidig som en tok vekk pasientens helsetjeneste, tok en vekk en del ordninger, f.eks. fritt behandlingsvalg, og personlig er jeg rett og slett ulykkelig over en del rustilbud som er fjernet og redusert. Det er også gjort en del ting som faktisk får effekt. Innen rusomsorgen er det f.eks. nå mye vanskeligere å få hjelp på grunn av politiske grep. Lik det eller ei, men det er et resultat av en politikk som går i feil retning.

Problemet strekker seg også til godkjenning av nye legemidler. Norge har utviklet seg til å bli en etternøler i Europa når det gjelder å gi tilgang til nye behandlingsmetoder. Vi bruker betydelig mer tid på å ta i bruk ny innovasjon enn våre nordiske naboer, og for dem som venter med alvorlige diagnoser, kan denne ventetiden bety forskjellen mellom liv og død. Om vi venter på kirurgi, kognitiv terapi eller et nytt legemiddel, har vi én ting felles, vi venter, og innenfor det feltet går det også i feil retning. Lovnaden er at det skal ned, men fasiten er altså at det motsatte skjer.

Ser en på historien, gikk det i en annen retning da vi styrte. Det at vi fikk ned ventetidene i vår tid, tror jeg handler både om ISF, innsatsstyrt finansiering, det handler om fritt behandlingsvalg, og det handler om at vi hadde en helseminister som var veldig tydelig på at vi skal bygge pasientens helsetjeneste.

Innenfor legemiddelfeltet, som jeg, som alle vet, har engasjert meg ganske mye i, la vi fram en legemiddelmelding. Der var det fire legemiddelpolitiske mål, og jeg har tenkt å gjenta dem: Det er å sikre god kvalitet ved behandling av legemidler, lavest mulig pris på legemidler, likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler, og at det skal legges til rette for forskning og innovasjon.

Alt dette er vel og bra, men vi vet også at disse målene skal telle likt. Igjen og igjen ser vi at det er prisen som trumfer alt, og resultatet er at ventetiden for å ta i bruk nye legemidler går opp. Det er over 500 dagers ventetid. Ventetiden går opp, og det er veldig trist.

Når du blir syk, skal du være trygg på at du får behandling så raskt som mulig. Derfor mener jeg det er nødvendig med en kursendring i helsepolitikken. Vi må gjøre mer av det interpellanten tok opp i sitt innlegg, der en pekte på flere ting innenfor både offentlige og private deler av helsetjenesten. Det å ikke endre kurs er også et valg, men jeg mener at pasientene fortjener bedre enn å være kasteballer i et stort system med stadig økende ventetider. Resultatene er ikke så gode, og det som betaler for det, er pasientene, både i form av lengre ventetider for medisinsk behandling og tilgang til livsviktige legemidler, og ikke minst at det blir flere utenfor arbeidslivet.

Norge har en helsetjeneste som er helt i toppen. Det skal vi være stolte av. Men den kan ikke tas for gitt, og det vi ønsker å bevare, må vi også være villige til å endre. Derfor har vi en rekke forslag til gode endringer for helsetjenesten som vi går til valg på.

Helge Orten (H) [18:19:39]: Jeg kan dessverre ikke skryte på meg lang fartstid fra helsekomiteen, men jeg tenker at det går an å ha en mening om ventetidene ved sykehusene våre likevel.

Jeg mener at lange ventetider for å få behandling ved sykehusene våre er et samfunnsproblem. Det er selvfølgelig et problem for alle dem som har behov for behandling, og som må vente i lang tid før de får det, med de utfordringene det har for den enkelte. Samtidig holder det folk lenger ute av arbeidslivet enn nødvendig, og i en tid der vi har behov for at flere kommer seg i arbeid raskere, har det en betydelig samfunnskostnad. Kortere ventetider er vinn-vinn for alle – for pasienten, de pårørende og for samfunnet.

Ser vi på statistikken per februar, har ventetidene på landsbasis økt med 10 dager under Støre-regjeringens ledelse. Sammenligner vi med perioden 2013–2021, gikk ventetidene ned med 13 dager. Det betyr med andre ord noe hvem som styrer landet.

Når jeg ser på tallene for mitt eget fylke, Møre og Romsdal, er situasjonen enda verre. I helseministerens regjeringstid har ventetidene i Møre og Romsdal økt med 32 dager, og vi har de høyeste tallene i hele landet. Til sammenligning ble ventetidene redusert med 18 dager under Solberg-regjeringen. Det er mulig at tallene i Møre og Romsdal til en viss grad kan være påvirket av innfasingen av Helseplattformen, det har vært en svært ressurskrevende sak, men da hviler det et ekstra ansvar på helseministeren for å bidra til at det i minst mulig grad skal gå på bekostning av andre pasienter. Kanskje hadde det vært en god idé å kjøpe mer helsetjenester fra private for å avhjelpe kapasitetsutfordringene, men regjeringen har altså gjort det motsatte og dermed forsterket problemet.

En reduksjon av ventetidene kommer ikke av seg selv. Regjeringen Støre har sett på at dette problemet har fått utvikle seg i hele regjeringsperioden og først nå, mot slutten av perioden, sett behovet for tiltak for å få ned ventetidene, det såkalte ventetidsløftet. Hva er grunnen til det? Hvorfor har ikke dette vært prioritert tidligere?

Skal vi få ned ventetidene i helsetjenesten, må vi føre en politikk som virker, og vi må gjøre det over tid. Da ventetidene gikk ned under Solberg-regjeringen, var det et resultat av en tydelig politisk styring. Vi ga sykehusene bedre betalt for å behandle flere pasienter. Vi tok i bruk ledig kapasitet hos private aktører. Vi innførte pakkeforløp for kreft og fritt behandlingsvalg, som ga pasienter valgfrihet mellom offentlig og privat helsetjeneste, men det offentlige betalte. De færreste bryr seg om om de får hjelp av det offentlige, det private eller en ideell aktør. Det viktigste for den som er syk, og for dem som er pårørende, er å få hjelp raskt.

For Støre-regjeringen ser det ut som det har vært viktigere å fase ut private aktører enn å sikre at flest mulig får behandling. Det er til og med nedsatt et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan dette kunne gjøres. Problemene med denne politikken er at ventetidene øker og vi får en todeling av helsevesenet. Der regjeringen, Senterpartiet og SV forsøker å fase ut private aktører, ender de bare opp med at de som har råd betaler seg ut av køen, samtidig som ventetidene for alle andre øker.

Jeg merker meg at helseministeren har lagt om retorikken og nå er opptatt av å øke kjøp fra private, fordi han innser at politikken har vært feil, og at han trenger hjelp for å få ned ventetidene. Problemet med denne av-og-på-politikken er at også private aktører trenger forutsigbarhet. Det er ikke bare å fase ut private fra helsetjenestene, for så å forvente at de står klar når helseministeren innser at politikken har vært feilslått.

Det betyr noe hvem som styrer. Et borgerlig flertall med Høyre i spissen vil gjøre som vi gjorde sist vi satt i regjering. Vi vil få ned ventetidene ved å styrke sykehusøkonomien og legge til rette for at alle gode krefter tas i bruk – offentlige, ideelle og private – og vi vil gi folk valgfrihet gjennom fritt behandlingsvalg. Vi har fått ned ventetidene før og vi kan gjøre det igjen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [18:23:59]: Jeg må takke for denne debatten, og jeg kan gi Truls Vasvik rett i én ting: Nei, høye ventetider er ikke et nytt fenomen. Det er et velkjent fenomen når Arbeiderpartiet styrer Helsedepartementet. Sist vi så så lange ventetider, var det Jonas Gahr Støre som var helseminister.

Representanten Toppe er uenig i Høyres politikk, men det er jo ikke det samme som at Høyre ikke har fremmet politikk. Vi har i våre alternative budsjetter vært tydelig på at vi vil styrke sykehusenes økonomi, at vi vil øke den innsatsstyrte finansieringen, og at vi skal øremerke kjøp av privat kapasitet. Da Stortinget behandlet Nasjonal helse- og samhandlingsplan, fremmet Høyre 34 forslag. Selvfølgelig fremmer vi forslag om hvordan vi kan utvikle norsk helsetjeneste fremover.

Det er ikke sant at vi ikke økte sykehusbudsjettene. Vi økte sykehusbudsjettene med 12 mrd. kr på våre åtte år. Våre budsjetter la opp til en aktivitetsvekst på nesten 40 pst. mer enn det vi har sett de fire siste årene med Arbeiderpartiet.

Når det gjelder innsatsstyrt finansiering, viste vi da vi satt i regjering at det gir gode resultater. Det er ikke presist å si at sykehusutvalget foreslo å redusere den innsatsstyrte finansieringen og øke rammefinansieringen. Sykehusutvalget foreslo å fjerne den innsatsstyrte finansieringen og legge en aktivitetspott på toppen, fordi de anerkjente at det kan være viktig å ha insentiver for å øke aktiviteten ved sykehuset. Det gjennomførte ikke den regjeringen Kjersti Toppe satt i, eller den regjeringen som nå Arbeiderpartiet sitter igjen i.

Til utfordringene knyttet til helsepersonellet vårt: Det som er krevende, er ikke at helsepersonell ønsker å jobbe mer. Det vet vi at de ønsker. Det som er utfordrende i dag, er at det er 800 000 brudd på arbeidsmiljøloven i norske sykehus i året. Det som er utfordrende i den situasjonen vi står i nå, med regjeringens ventetidsløft, er altså at man ikke løser de grunnleggende utfordringene, nemlig å gjøre arbeidsmiljøloven mer fleksibel, sikre at vi ikke belaster helsepersonellet vårt mer enn de tåler, og sørge for at de opplever å ha en vaktbelastning og en turnusbelastning som er til å leve med – ikke bare frem til valget, men i en helsetjeneste hvor vi ønsker å beholde helsepersonellet vårt i årene fremover.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:27:08]: Takk for debatten. Det er i hvert fall ingen tvil om at alle er opptatt av at vi skal få ventetidene ned, og det er positivt. Jeg mener bare det er bra hvis ulike partier har ulike konkrete forslag til hvordan vi kan få det til. Men litt edruelighet i debatten er fint, for det er ikke grunnlag for å skremme opp befolkningen. Man kan jo, når man hører på enkelte representanter, nesten få inntrykk av at akutt og alvorlig syke innbyggere i Norge går i månedsvis uten å få helsehjelp. Det er en påstand jeg tar sterkt avstand fra. Hvis du blir akutt eller alvorlig syk i Norge, får du sannsynligvis verdens beste helsehjelp, og det skjer raskt. Det er fordi helsepersonellet vårt er trenet til å prioritere innbyggerne etter alvor, etter ressurs, etter nytte. Da vil det alltid være slik at noen må vente litt lenger på det som ikke haster like mye – et grunnleggende prinsipp jeg tror alle i Norge er enige om.

Så kan man helt sikkert gjøre enda mer av de tiltakene som virker. Jeg mener at vi må få enda mer oppmerksomhet på god oppgavedeling i helsetjenesten vår. Helsepersonell som avlaster hverandre, er bra. Jeg har satt i gang et stort arbeid for å få bort tidstyvene. Jeg synes det er skremmende å snakke med helsepersonell som forteller oss at de bruker mange timer mer i uken nå enn for 10–15 år siden på rapportering, på datasystemer som ikke snakker sammen, på unødvendig møtevirksomhet, ja, rett og slett på helsebyråkrati, som stjeler tid fra pasientkontakt. Dette må vi få bort. Vi har satt i gang et arbeid sammen med partene for å få det til.

Så er det helt fint for meg at helseforetakene kjøper mer privat kapasitet hvis det kan bidra på en positiv måte. Også der hadde det vært fint med litt faktaorientering, for 2022 og 2023 er altså i 2024-kroner de årene i nyere tid vi har brukt mest penger på å kjøpe private helsetjenester fra det offentlige. Det er et faktum – 17,6 mrd. kr i 2023 i 2024-kroner, og nå øker innkjøpene ytterligere, på toppen av det. Det er altså ikke slik at man har faset ut private, men en må ta vare på de knappe helsepersonellressursene vi har, og det blir ikke mer helsepersonell eller kortere ventetider bare av at vi flytter offentlig ansatte over i private virksomheter. Vi trenger begge deler. Derfor er jeg glad for at ansatte i den offentlige helsetjenesten som ønsker å jobbe mer, får muligheten til det i det offentlige. Jeg forstår ikke hvorfor partiet Høyre tilsynelatende er mot det.

Så kan jeg gjerne diskutere innsatsstyrt finansiering, og det gjør vi. Det var Arbeiderpartiet som innførte innsatsstyrt finansiering, så det vet vi et og annet om. Men her er det snakk om den skal opp eller ned 10 eller 15 eller 20 prosentpoeng, og det er ikke det som er det avgjørende. Det avgjørende er at vi har en trygg og forutsigbar sykehusøkonomi, og at vi bruker penger på våre offentlige sykehus slik at de kan øke aktiviteten og kapasiteten. Derfor er jeg glad for at vi har fått til historiske sykehusbudsjetter. Det vil ta ventetidene ned.