Mudassar Kapur (H) [15:26:30 ] : Tidligere i år la statsminister
Støre fram regjeringens politiske prioriteringer, og et av områdene
som spesielt ble pekt ut som et satsingsområde, var byene.
Byene står overfor flere utfordringer som skiller
seg fra mer spredtbygde områder, og derfor kreves det spesielle
tiltak. Opphoping av levekårsutfordringer er en bekymring i flere
byområder. Det kan være områder med mange personer som bor i dårlige
boliger, har lav inntekt, lav arbeidsdeltakelse eller dårlige norskkunnskaper.
Høy leieandel og opphoping av slike utfordringer kan bidra til dårligere
bomiljø, og føre til økt kriminalitet, for å nevne noe.
Under Solberg-regjeringen ble det nedsatt et
bo- og levekårsutvalg som la fram en NOU med flere forslag til tiltak.
Et viktig virkemiddel som ble pekt på, var at man aktivt kan bruke
bosettingspolitikken for å forhindre segregering. Solberg-regjeringen
endret derfor anmodningskriteriene for bosetting i 2019 og anmodet
om at nyankomne flyktninger ikke skulle bosettes i områder der mer
enn 30 pst. av befolkningen hadde innvandrerbakgrunn. Dette var
et målrettet tiltak for å forhindre at utsatte områder fikk ytterligere
utfordringer, og for å sikre bedre integrering av de nyankomne.
Siden 2019 har andelen av befolkningen med
innvandrerbakgrunn økt i mange kommuner og bydeler. I flere bydeler
i Oslo har over 50 pst. av befolkningen innvandrerbakgrunn. Dette
skaper en rekke utfordringer som jeg tror vi på tvers av partiene
kan være enige om trengs å adresseres. Samtidig har vi også en jobb
å gjøre på integreringssiden. Ikke minst må vi sørge for at flere deltar
i samfunns- og arbeidslivet.
Høyre har derfor flere ganger foreslått å stramme
ytterligere inn på bosettingspolitikken. Vi mener bl.a. at grensen
bør settes ved 25 pst., ikke 30 pst., som tidligere ved bosetting,
og at dette vil bidra til en mer spredt bosetting og bedre integrering.
Dessverre har dette forslaget blitt avvist, bl.a. av regjeringspartiene.
Det at regjeringen ikke har støttet forslaget, er bekymringsfullt.
Vi har forståelse for at det i perioder som nå, hvor det har ankommet
mange ukrainske flyktninger, vil være vanskelig å opprettholde spredt
bosetting, men vi må uansett føre en integrerings- og bosettingspolitikk
som skaper den beste integreringen over tid, og det er det som er mitt
anliggende.
Utenforskap og opphoping av levekårsutfordringer i
enkelte områder er et problem i norske byer. Vi ser at byer som
Fredrikstad, Sarpsborg og Halden og flere store kommuner peker på
at folk med minoritetsbakgrunn eller innvandrerbakgrunn, flyktningbakgrunn,
flytter fra andre kommuner inn til de store kommunene. Veldig ofte
har de ikke gjennomført introduksjonsprogrammet på en god nok måte
til at de kan forsørge seg selv. Dermed blir kommunene påført en
stor belastning på tjenestetilbudet sitt, samtidig som man ikke
nødvendigvis får styrket økonomien sin. Det er en debatt som hører
hjemme i inntektssystemet, men det er også relevant inn i dette.
Allikevel: Denne interpellasjonen handler først
og fremst om bosetting og hvordan vi sørger for at vi ikke får opphoping
av levekårsutfordringer i enkelte områder av de store byene og kommunene.
Jeg vil derfor spørre statsråden om hvilke konkrete forslag hun
ser for seg å fremme for Stortinget, slik at vi rekker å behandle disse
nå før sommeren, innenfor spesielt bosettingspolitikken, for å hindre
opphoping av levekårsutfordringer i storbyområdene og i store kommuner.
Statsråd Tonje Brenna [15:30:40 ] : Jeg vil starte med å takke
representanten Kapur for å ta opp viktige problemstillinger knyttet
til segregering og opphoping av levekårsutfordringer. Dette har
vært en utfordring i mange år og er en utfordring som fortjener
både vår oppmerksomhet, debatt og diskusjon om nye løsninger.
Regjeringens mål er at bosettingen av flyktninger skal
være styrt, spredt, rask og treffsikker. Styrt bosetting innebærer
at flyktninger ikke kan bestemme selv hvor de skal bo den første
tiden. Spredt bosetting betyr at nyankomne flyktninger skal bosettes
i alle landsdeler og i kommuner av ulik størrelse. Samtidig skal
bosettingen være treffsikker. Nyankomne flyktninger skal bosettes
i områder der de kan få relevant kvalifisering, utdanning, arbeid
og tjenester. Det er viktig for at folk ikke bare skal kunne ha
et sted å bo, men kunne få seg en jobb og leve av sin egen inntekt.
Bosetting skal også skje raskt, slik at de som kommer til landet
og skal være her, kommer raskt i gang med livet sitt i Norge.
I Norge har vi frivillig bosetting. Det er
staten og kommunene som samarbeider om å få flyktninger til landet
bosatt. Det er kommunene selv som vedtar hvor mange de vil bosette,
og ikke minst hvor i kommunen de skal bosettes. Jeg håper derfor
at representanten Kapur og partiet Høyre vil diskutere dette også
med sine egne lokalpolitikere. Det er en diskusjon vi bør ta på
alle nivå, hvordan vi sørger for at dette ikke er en stor utfordring
i byene våre, hvor også Høyre er med og styrer. Det er de lokalt
folkevalgte som kjenner egen kommune best, og jeg er helt overbevist
om at det er de lokalt folkevalgte som best kan velge og bestemme
hvor flyktninger skal bosettes. I integreringsmeldingen oppfordrer
regjeringen kommunene til å jobbe for at flyktninger som blir bosatt
i de største byene, bosettes spredt for å redusere segregering og
økte levekårsutfordringer. Dette er en oppfordring som står ved
lag.
Det er krig i Europa. Russlands brutale angrepskrig mot
Ukraina har ført millioner av mennesker på flukt. Mange har kommet
til Norge, og vi har de siste årene bosatt over 90 000 mennesker.
Det er mer enn de ti foregående årene til sammen. Norge stiller
opp for Ukraina med våpen og militær opplæring, men også her hjemme,
ved at vi tar imot og bosetter og kvalifiserer dem som er her midlertidig.
Når antallet flyktninger og fordrevne kommer ned på et mer normalt
nivå, vil vi også legge opp til å skjerpe kriteriene for bosetting,
slik at vi unngår områder med høy innvandrerandel og store levekårsutfordringer.
Regjeringen er opptatt av å bidra til at flest
mulig blir boende i den kommunen de er bosatt i, og at vi unngår
en utvikling der det over tid blir en økende opphoping av utfordringer
i enkeltkommuner og enkeltområder. Det viktigste vi gjør, er å bidra
til at flere kommer seg i jobb. Regjeringen har derfor tatt en rekke
grep for å styrke arbeidsrettingen av introduksjonsprogrammet og
for å gi flere muligheter til å komme seg raskt ut på en arbeidsplass
der de kan lære språk, få nettverk og få kunnskap om det norske
arbeidslivet og samfunnet. Det gir resultater, og det siste året
har vi sett at andelen ukrainere i jobb har mer enn doblet seg.
Samtidig må vi huske at innvandrere kommer
til landet av mange ulike grunner. De kommer også bl.a. for arbeid,
til familie eller for utdanning. Disse kan bosette seg hvor de vil.
Levekårsutfordringer handler om langt mer enn bare
innvandrere og integreringspolitikken. Regjeringen jobber derfor
langs mange spor for å bidra til gode levekår i kommunene og for
den enkelte. Ikke minst vokser i dag barn og unge opp uten de samme
mulighetene og aktivitetene, avhengig av hvor de bor og hvilken familie
de vokser opp i. Det betyr også at i hvilken grad de får muligheter
som barn, preger livet deres senere. Derfor er vi opptatt av at
alle skal kunne leve et godt liv i Norge, og at alle kan delta i
utdanning og arbeid. Derfor har Arbeiderparti-regjeringen vedtatt
en rekke tiltak som skal støtte barnefamilienes økonomi, bl.a. gjennom
lavere egenbetaling i barnehage og SFO, økt barnetrygd og økt bostøtte.
La meg avslutte med noe jeg er helt sikker
på at vi er enige om, nemlig at det å føle tilhørighet, det å føle
samhold og fellesskap og det å oppleve å være en del av samfunnet
og være integrert ikke er noen enkel eller smal sak. Det er en kompleks
og lang prosess som krever enormt mye av den enkelte, og som krever
mye av samfunnet i stort. Det er en prosess vi aldri blir helt ferdig med,
og det er en prosess som fortjener vår oppmerksomhet. Derfor er
jeg veldig glad for at vi får muligheten til å diskutere det i denne
interpellasjonsdebatten, og jeg takker representanten Kapur for
hans initiativ.
Mudassar Kapur (H) [15:35:43 ] : Jeg vil starte med å takke
statsråden for svaret. Det er ingen tvil om at dette er problemstillinger
som må løses både fra Stortinget og ute i Kommune-Norge. Det var
derfor jeg brukte litt av tiden min på å være innom nettopp den
utfordringen veldig mange store og mellomstore kommuner nå opplever.
Jeg vil vise til behandlingen av Meld. St. 28
for 2022–2023, Gode bysamfunn med små skilnader. En av de tingene
man var innom der, var å peke på at de fleste tiltakene i meldingen
allerede var lansert i andre dokumenter og bekreftet gjeldende politikk.
Poenget mitt med å ta opp akkurat den meldingen er at det var en
viktig anledning til å diskutere de tingene jeg tar opp. Dessverre ble
det – slik det kanskje ofte er med mange meldinger, hvis jeg skal
være helt ærlig – en oppsummering av mye annet som er satt i gang
eller gjort. Det har vi sett i boligmeldingen og andre typer meldinger.
Jeg tror vi i Stortinget trenger å være litt mer konkret på disse
områdene framover.
Jeg merker meg særlig at statsråden sier seg
enig, i hvert fall i problembeskrivelsen, og jeg vil derfor peke
på bl.a. de 17 forslagene vi i Høyre la fram ved behandlingen av
integreringsmeldingen, og som jeg hadde håpet på litt større støtte
rundt. Også i våre alternative budsjetter har vi pekt mange helt
konkrete forslag, og dersom Stortinget hadde gått sammen på tvers
av de politiske skillelinjene, kunne man bidratt til å gjøre et
løft. Kanskje er det derfor man har denne typen debatter i salen –
hvor man kanskje kan legge bort spørsmål som dem i spontanspørretimen
på 60 sekunder, eller de veldig skarpe linjene – slik at man kan
løfte blikket litt.
I dette innlegget vil jeg i hvert fall utfordre
statsråden på følgende: Vi har store utfordringer i både store og
mellomstore kommuner på grunn av endringene i inntektssystemet.
Fra Høyres side har vi sagt at man framover bør stoppe opp og gjøre
en gjennomgang av inntektssystemet. Særlig bør man komme tilbake
til Stortinget med noen andre modeller, eller kanskje nye modeller,
for hvordan man kan løse utfordringene til kommuner som opplever
store levekårsutfordringer, men også vekstutfordringer, ikke fordi
de har fått masse nytt næringsliv og nye arbeidsplasser, men de
er vekstkommuner fordi de får tilflytning fra veldig mange ressurssvake
grupper som de ikke har penger eller ressurser til å følge opp godt
nok. Sånn sett har dette inntektssystemet egentlig bidratt til at
mange kommuner nå sliter med å løse de utfordringene. Jeg håper
vi også kan få en litt strukturell debatt rundt dette utover i interpellasjonen.
Statsråd Tonje Brenna [15:38:55 ] : Takk for innlegget fra
representanten Kapur. Enn så fristende det er å gå dypt inn i inntektssystemet
for kommunene, tror jeg – dessverre og heldigvis, vil jeg si – at
jeg må overlate det til kommunalministeren, men jeg vil likevel
si at jeg forstår og langt på vei deler beskrivelsene av de bekymringene
representanten peker på. Det er, tror jeg, litt med oss mennesker
i møte med systemer som det er for kommunene i møte med inntektssystemet:
Det er ingen av dem som passer helt riktig inn, og en del opplever
nok at det er vanskelig å komme godt nok ut. Det er åpenbart sånn
at noen av bykommunene våre, men også kommuner som egentlig nylig
har blitt byer og dermed opplever stor vekst, har noen særegne utfordringer.
Jeg tror, og det er også slik jeg oppfatter representanten, at det
å diskutere hvilke kriterier vi vektlegger når vi bosetter, når
vi er tilbake i en mer normal situasjon, er noe vi har veldig godt
av, også på tvers av partigrenser, for det er bra for Norge om vi
over tid er enige om bosettingspolitikken og hvordan vi løser utfordringene
i fellesskap.
Jeg mener at det i tillegg til det som handler
om kommuneøkonomi, er en annen slags inntekts- og utgiftsside for
kommunene, nemlig det at hvis man klarer å få en innvandrer i arbeid,
er det bare vinn-vinn. Det er vinn for den som kommer i arbeid og
kan leve av lønnen sin. Det er vinn for kommunen som får lavere
utgifter til sosialhjelp og andre typer utgifter man har når noen ikke
har en jobb å gå til. Det er også inntekter i form av skatteinntekter
og et menneske som kan bidra til å øke produktiviteten og løse oppgavene
i kommunen. Derfor er jeg i integreringspolitikken opptatt av at
vi alltid har målet om varig tilknytning til arbeidslivet veldig
klart for oss, at vi sørger for at introduksjonsprogrammet reelt
kvalifiserer, og at vi er opptatt av at innvandrerne våre får fylt
på med kompetanse gjennom et langt arbeidsliv, slik at de henger
med på de omstillingene vi skal gjennom. Vi vet at det i innvandrerbefolkningen vår
er en ganske stor andel som er overkvalifisert for de jobbene de
har. Vi trenger å gjøre mer for å koble tilbud og etterspørsel i
arbeidsmarkedet for å få flere innvandrere i arbeid, og vi trenger
særlig flere innvandrerkvinner med i arbeidslivet.
Det er, som representanten selv peker på, store
forskjeller mellom kommuner. Jeg bor i Ullensaker, en kommune som
i andel har større innvandring enn Oslo, men vi har bydeler i Oslo
som har over 60 pst. innvandrerandel, og vi har bydeler i Oslo som
har under 20 pst. innvandrere. Det betyr at vi må jobbe godt internt
i kommunene våre med hvordan vi sprer de i befolkningen vår som
har ulik bakgrunn, utover ulike bydeler, og med hvordan vi får gode
bomiljø, enten vi er en del av en større kommune eller en mindre.
Det fordrer godt samarbeid mellom partiene i dette huset, et godt
samarbeid mellom kommunene og staten og at vi alltid er opptatt av
å føre en bærekraftig innvandringspolitikk som står seg i møte med
urolige tider som vi nå opplever, men også i perioder med lavere
innvandring til Norge.
Mudassar Kapur (H) [15:42:11 ] : Det er altså slik, for å gå
tilbake til temaet for dagen, at opphoping av levekårsproblemer
skaper store bekymringer i flere kommuner, og det gjør det ofte
på tvers av partigrensene. Det er det i hvert fall ingen tvil om.
Når jeg er ute og besøker Kommune-Norge, opplever jeg at de aller
fleste politikerne, bortsett fra noen få unntak, sikkert, er genuint
opptatt av å prøve å løse det sammen. Samtidig er det sånn at hvis
vi skal få til det, må vi være litt mer samlet som storting. Der
håper jeg nå – i hvert fall basert på de tonene jeg fikk fra denne
statsråden, kontra den forrige som jeg hadde interpellasjon med
– at det kan være en viss åpning for å være mer imøtekommende overfor
forslag fra opposisjonen, uten at jeg dermed skal ta statsråden
til inntekt for noe som helst. Det hadde vært veldig kleint for
både presidenten og meg og ikke minst for statsråden, så sånt skal
vi ikke drive med. Vi får ta det når forslagene kommer.
Basert på den debatten vi har nå, håper jeg
likevel at vi kan få en fornyet inngang og en fornyet debatt, f.eks. rundt
forslaget om at man ikke skal bosette flyktninger i områder med
en høyere innvandrerandel enn 25 pst. Det er en innstramming man
bør se nærmere på. Det er ikke fordi folks landbakgrunn i seg selv
er negativt, men når vi ser hvem som er overrepresentert på statistikken over
familier som ofte har én eller kanskje ingen inntekt, og når vi
ser på statistikken over dem som faller ut av arbeidslivet eller
skolen, eller som faller til kriminalitet, er det gjerne dem med
kort botid i Norge, og det er naturligvis fordi de ikke har rukket
å få den sosiale mobiliteten. Hvis vi skal sørge for at vi får et
bedre løft for alle, er et sånt forslag viktig, kombinert med forsterkede og
ikke minst fornyede områdesatsinger. Nå har man jo gjort veldig
mye på bolig og infrastruktur i enkelte områder, men at vi kanskje
i større grad legger vekt på tidlig innsats, lokalt næringsliv,
å skape arbeidsplasser og egentlig få på plass en områdesatsing
2.0 i de store byene, slik at vi kan bevege oss framover på det
feltet. Det er jo kommunalministerens oppgave, men det er også arbeids-
og inkluderingsministerens oppgave, særlig det som går på områdesatsingene,
for det er fordelt på mange departementer.
Så jeg håper at vi nå framover kan få en debatt
hvor vi først og fremst ser på: Hva er det som gjør at utenforskap
skapes? Hvordan kan vi sørge for at barna kommer gjennom skoleløpet,
og at deres foreldre ikke faller ut av arbeidslivet? Begge de delene
er en del av integreringspolitikken, og begge de delene er en del
av bosettingspolitikken. Jeg håper at vi nå framover, basert på
dagens debatt, kan få et linjeskift her i Stortinget, hvor man tør å
ta den typen forslag litt mer alvorlig og kanskje også får litt
flertall rundt det.
Statsråd Tonje Brenna [15:45:24 ] : Takk for nok et godt innlegg.
Jeg vil bare understreke det jeg sa i mitt forrige innlegg, nemlig
at vi er veldig åpne for å diskutere dette med anmodningskriterier
når vi er tilbake i en mer normal situasjon. Normalt har vi jo en
oppfordring til kommunene om ikke å bosette i områder med mer enn
30 pst. innvandrerandel, men om det tallet skal være 30 eller 25
pst., det har jeg en helt pragmatisk innstilling til. Det viktige
er at folk kan leve gode liv der de blir bosatt, og da tror jeg
det er avgjørende at kommunene og stat klarer å samarbeide om dette.
Jeg deler langt på vei betraktningene knyttet
til dette som handler om områdesatsingene. Men jeg må allikevel
sende Høyres oppfordring litt tilbake igjen, for dette handler jo
også om hva man gjør fra lokalpolitikerne side. Jeg har – i flere
omganger – vært med på å bestemme og sette i gang med områdesatsinger,
og det er bra, og det er viktig, men det var først nå nylig jeg
måtte reise tilbake til min gamle ungdomsklubb på Holmlia, BUSH,
og være med og redde den fra Høyres budsjettkutt. Det hjelper lite
med områdesatsinger fra staten hvis ikke kommunepolitikerne satser
i de samme områdene, så la oss også samarbeide om å styrke oppvekstvilkårene
for barn og unge i de delene av byen som Høyre tradisjonelt ikke
har vært så opptatt av. Dersom Høyre er åpne for det, er jeg sikker
på at vi skal klare å samarbeide enda tettere på flere områder.
Så handler det å kunne leve gode liv om gode
barnehager, hvor det er mulig å delta også om du ikke har høy inntekt,
og at du har råd til å betale for barnehageplassen din. Derfor har
regjeringen prioritert billigere barnehage. Det handler om at vi
har en fellesskole der vi treffes på tvers av ulik bakgrunn, ulik
oppvekst, ulik hudfarge og ulike referanser, i en fellesskole som
er en av de viktigste samfunnshusene vi har igjen i dette landet, og
som i seg selv – hvis du har på deg integreringsbrillene – er et
argument imot å privatisere skolen.
Det handler om at vi har et arbeidsmarked som
tar imot den som søker jobb, men også at vi har en arbeidslivspolitikk
som gjør at du har rett på en hel fast stilling og får varig tilknytning
til arbeidslivet. Det handler om at vi har politikere som er villige
til å bruke penger på kultur, på idrett og på spennende tilbud lokalt,
som gjør at vi får tilhørighet til samfunnet der vi bor, og får
et ønske om å delta, men at vi ikke minst sitter igjen med en følelse
av å være med. Og det handler om å ha en boligpolitikk og en nabolagspolitikk
som gjør at ulike mennesker kan fungere godt sammen og oppleve tilhørighet på
tvers av ulik bakgrunn.
Alt dette er jo det regjeringen og Arbeiderpartiet jobber
for hver eneste dag. Det gjør vi i kommunene, det gjør vi i fylkestingene
våre, det gjør vi i Stortinget, og det gjør vi fra regjeringens
side, og jeg er helt overbevist om at det også er den beste integreringspolitikken.
Det kommer det til å være i dager med høy innvandring til Norge,
og det kommer det til å være dager med lavere innvandring til Norge.
Et samfunn der alle opplever tilhørighet og er med, er et samfunn
som også lykkes med integrering.
Presidenten [15:48:17 ]: Med det er
interpellasjonsdebatten i sak nr. 7 avsluttet.