Peter Frølich (H) [10:32:21] (komiteens leder og ordfører for saken): Riksrevisjonen følger normalt opp forvaltningsrevisjoner tre år etter at de er behandlet i Stortinget. Denne gangen gjelder det oppfølging av 14 forvaltningsrevisjoner. Riksrevisjonen har besluttet å følge én sak videre, mens 13 ikke blir fulgt videre.

Den saken som følges videre, er Riksrevisjonens undersøkelse av tilgjengelighet og kvalitet i eldreomsorgen. Komiteen deler Riksrevisjonens vurdering av at denne saken bør følges opp videre. Riksrevisjonens arbeid viser med all tydelighet hvilke utfordringer vi står overfor på dette området. Man trenger ikke gjøre annet enn å skru på den siste Brennpunkt-dokumentaren for dessverre å få de samme sterke inntrykk av problemene vi står overfor, så det er helt på sin plass at dette følges opp.

I en av oppfølgingssakene har Riksrevisjonen også valgt å uttrykke ny kritikk, og det gjelder Riksrevisjonens undersøkelse av fregattene og deres operative evne. Riksrevisjonen sier at det er svært alvorlig at det fortsatt er vesentlige utfordringer med fregattvåpenets operative evne. Det gjelder utfordringer med vedlikehold, reservedeler, ammunisjon, personell, osv. Dette er forhold som har vært kjent i lang tid, og som har vært tema på denne talerstolen mang en gang.

Komiteen har sluttet seg til Riksrevisjonens kritikk. Vi merker oss samtidig at Riksrevisjonen ikke finner det hensiktsmessig å følge opp saken videre på grunn av fartøyenes alder, osv., men det er en enstemmig komité som understreker betydningen av at nødvendige tiltak iverksettes og følges opp. Jeg merker meg at det er planlagt omfattende oppgraderinger fra 2024 for å styrke den operative evnen på dagens fregatter, og det er gledelig.

Lubna Boby Jaffery (A) [10:34:44]: Jeg ønsker i dette innlegget å fokusere på den delen av rapporten som tar for seg forvaltningsrevisjonen av fregattvåpenet, som ble foretatt tilbake i 2016. Den avdekket alvorlige mangler ved fregattene, og hovedkonklusjonen var at fregattvåpenet ikke hadde den operative evnen som Stortinget hadde forutsatt. Hovedårsaken var etterslep på vedlikehold og utfordringer med reservedeler, ammunisjon og personell.

I etterkant av undersøkelsen i 2016 ble det fra departementets side iverksatt en rekke viktige tiltak. Likevel har vi mange av de samme utfordringene i dag som da. Det er utfordringer på kompetanse, det er utfordringer på bemanning, det er også vedlikeholdsetterslep, og tilgangen på reservedeler og ammunisjon er fortsatt krevende.

Jeg har selv vært og besøkt verkstedarbeiderne på Haakonsvern. De bekrefter det alvorlige i at det er svært krevende å få tilgang på reservedeler. Dette fører med seg den såkalte kannibaliseringen, som er nevnt i rapporten, dvs. at man plukker deler fra ett fartøy for å bruke på et annet. Departementet svarer at de mener bemanningen på fregattene er tilfredsstillende i dag, sett opp mot de kravene som blir stilt, men gitt dagens operasjonsmønster har Sjøforsvaret en bemanningssituasjon som er marginal for å dekke behov knyttet til daglig drift. Vi ser at det er vakanser, og vi ser også at det er manglende kompetanse i sentrale stillinger. Dette fører til høy belastning på det personellet som er en del av Sjøforsvaret.

Departementet viser til at det er stilt hjemler til rådighet for oppbygging av en femte fregattbesetning, og disse midlene ble ikke trukket tilbake etter havariet av «Helge Ingstad», noe som har resultert i at en av fregattene i dag har dobbel besetning. Jeg ser fram til hvilke erfaringer Sjøforsvaret kommer til å trekke av å kunne kjøre dobbel besetning på en av fregattene sine.

Vi vet at det er høy turnover og vakanser i flere stillinger i Forsvaret, også i Sjøforsvaret. Begrunnelsen for dette er sammensatt og kompleks, men lange vakter og at man er borte i lange perioder, bl.a. seiler langt vekk i flere måneder, gjør at f.eks. familieliv kan bli lite forutsigbart og også vanskelig å etablere. Forsvaret må tilpasse seg den tiden vi lever i, og det kan hende at dobbel besetning med to skift kan være en løsning.

Riksrevisjonen mener at det ikke er hensiktsmessig å følge opp undersøkelsen videre på grunn av fartøyenes alder.

Vi kommer til å få framlagt en ny langtidsplan, og siden statsråden er til stede, er det kanskje lov å komme med noen ønsker. Jeg mener det er viktig at man ser på flåtestrukturen i Marinen, og at det blir et sentralt tema i den nye langtidsplanen. Vår operative evne er helt avhengig av at vi har et sterkt sjøforsvar, og jeg tror det er viktig at vi tar lærdom av anskaffelsen av de fregattene vi har i dag, med tanke på anskaffelser i den nye flåtestrukturen som vi kommer til å trenge i framtiden.

Tor Inge Eidesen (Sp) [10:38:20]: Jeg ønsker å kommentere myndighetenes satsing på bioenergi for å redusere utslipp av klimagasser. Denne undersøkelsen er for øvrig avsluttet. Riksrevisjonen har i tidligere undersøkelser konstatert at det er liten vekst i forbruket av bioenergi. Det betyr at klimabidraget har vært mindre enn det ressursgrunnlaget i Norge gir mulighet til. Det ble pekt på at virkemidlene har gitt svake resultater, og at det ikke har vært tilstrekkelig samordning av mål og strategier for å øke produksjonen av bioenergi.

Ressursgrunnlaget for bioenergi er alltid resultatet av naturens aller viktigste prosess: fotosyntesen – det naturlige kretsløpet der CO₂ og vann omdannes til sukker og oksygen, grunnlaget for alt liv slik vi kjenner det.

En del av disse ressursene kommer på avveier og bidrar til unødvendige klimagassutslipp. Det er derfor utrolig viktig at disse ressursene kan utnyttes. Regjeringen har i Hurdalserklæringen lagt til grunn en økt satsing på bioenergi. Den skal:

«Etablere en storstilt satsing på norsk bioenergi og avansert biodrivstoff i transportsektoren, og legge frem en plan for en helhetlig og industriell verdikjede for bruk av norske bioressurser. Planen skal vise hvor mye som kan høstes på bærekraftig vis, uten at det svekker naturens opptak og lagring av CO₂, samt hvor bruken av knappe bioressurser skal prioriteres for å sikre effektive utslippskutt. Økt bruk av biodrivstoff skal utelukke biodrivstoff med høy avskogingsrisiko.»

Med andre ord: Ambisjonen er høy. Produksjonen av biodrivstoff må økes. Teknologien er i stadig utvikling, og vi må ta en aktiv rolle for å bygge en industriell verdikjede i Norge. Her mener jeg at regjeringen er på ballen.

Enova har så langt bidratt til etablering av fyllstasjoner, og en har nå lansert Bionova, en viktig satsing for Senterpartiet og regjeringen. Bionova er en del av Innovasjon Norge og skal være et verktøy som bidrar til å nå Norges klimamål for 2030 og å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Bionova skal samtidig bidra til innovasjon og verdiskaping innen bioøkonomi knyttet til jordbruks-, skogbruks- og havbruksnæringene.

Hva må så til for at vi skal få fart på bruken av bioenergi? Etter min mening er det som alltid to sentrale faktorer som må være til stede: Det må være et marked, og myndighetene kan stille krav.

Jeg vil i den forbindelse nevne et eksempel fra min hjemkommune, Haugesund. Vi er midt oppe i et større byggeprosjekt i kommunal regi. Der har vi satt krav til entreprenørene om at det skal være en såkalt fossilfri byggeplass. Det innebærer bl.a. at en bruker biodiesel istedenfor vanlig diesel på anleggsmaskinene. Vi fikk inn flere anbud i anbudsprosessen, og kontrakter ble inngått. Med andre ord: Det er et marked, og det fungerer når en stiller krav. At noen går foran og stiller krav, er viktig, og det vil også styrke mulighetene for dem som ønsker å satse på neste generasjons teknologi for produksjon av bioenergi.

Til slutt:

«Riksrevisjonen har merket seg at regjeringen i Hurdalplattformen varsler en storstilt satsing på norsk bioenergi og avansert drivstoff i transportsektoren, og vil understreke viktigheten av at departementene følger opp klimasatsingen.»

Ifølge det jeg nå har referert, opplever jeg at regjeringen allerede har en offensiv strategi, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Carl I. Hagen (FrP) [10:42:30]: Jeg vil også først og fremst se på den undersøkelsen som følges videre. Som det ble sagt, omhandler årets melding 14 rapporter, og 13 blir avsluttet. Det er én som skal følges videre, og da er det kanskje litt overraskende at den ansvarlige statsråd, helse- og omsorgsministeren, ikke er til stede.

Riksrevisjonen gjennomførte en grundig undersøkelse for en god del år siden og la frem Dokument 3:5 for 2018–2019. Det er det som nå følges videre. Den har altså ligget fast i flere år, og dette dreier seg om eldreomsorgen i Norge. Det er også slik at den faktisk har dukket opp i nyhetene i tiden forut for vår debatt her i dag. Dessverre er det fortsatt graverende forhold i eldreomsorgen som avdekkes av mediene.

Jeg er glad for at Riksrevisjonen følger dette videre, for dette er noe man må gjøre noe med. Som Riksrevisjonen påpeker, har ikke departementet svart på hvordan de sørger for å ha god informasjon om hvordan kommunene forbereder seg på konsekvensene av den forventede økningen i antall eldre. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå var 12,4 pst. av Norges befolkning over 70 år i 2020, mens andelen vil stige til 22,4 pst. i 2060. Det er altså nesten en dobling frem til 2060, og det er en formidabel utfordring når vi allerede har problemer.

Jeg har også lyst til å nevne at én av tingene man da bør vurdere i regjering, er systemet med at det er kommunene som har ansvaret for eldreomsorgen, også det finansielle. Er det noe vi kan fortsette med, når vi stadig får påpekninger av problemer? Staten har en del ordninger som er basert på overslagsbevilgninger og behovsvurderinger. Når mennesker blir erklært uføre av leger, får de automatisk uføretrygd. Når man fyller et visst antall år og velger å gå av med pensjon, får man sin pensjon. Det er ingen som sier at kassen er tom, som kommunedirektørene ofte sier i november og desember til dem som vurderer søknader om sykehjemsplass, praktisk bistand og hjemmesykepleie.

Jeg tror det hadde vært nødvendig å få en ordning der pengene kommer automatisk gjennom en overslagsbevilgning over statsbudsjettet der hvor eldre – selvsagt etter en grundig behandling av det offentlige – erklæres å ha et reelt behov, og det fattes vedtak om at de skal ha hjemmehjelp, hjemmesykepleie, sykehjemsplass, Omsorg+ eller noe annet. Da hadde man i hvert fall ikke hatt den problemstillingen at det hele tiden er pengene som styrer hvilke tjenester som tildeles, og hvilke som ikke tildeles.

Jeg har også lyst til å nevne at en konsekvens av medienes omtale og påpekning av mangler, som vi nå har hatt i en del uker, er at dette i seg selv reduserer livskvaliteten til eldre. Som Stortingets eldste har jeg litt mer peiling på det enn de øvrige her. Det er klart det reduserer livskvaliteten hvis man skal gå rundt og være nervøs for at dersom man virkelig blir veldig dårlig og dement, så får man ikke den nødvendige hjelp, og det vil gå ut over de pårørende, eventuelt ektefelle og barn.

Som en eldre kvinne fortalte John Alvheim for mange år siden, håpet hun at hun ville dø, for hun hadde lest gang på gang i lokalavisen at de eldre var en stor utgiftspost for kommunen, noe som derved gikk ut over andre formål kommunen hadde. Bare det å vite at man i realiteten omtales som en belastning – det er jo mange som snakker om eldrebølgen som noe meget farlig, mens det burde være en glede at folk blir eldre enn de ble for en del år siden – gjør at livskvaliteten reduseres. Når det er mangler i eldreomsorgen, blir man selv nervøs både for å bli en belastning for pårørende og for at man ikke skal få den nødvendige hjelp.

Seher Aydar (R) [10:47:49]: Jeg skal også fokusere på den delen av undersøkelsene som handler om fregatt, og det er også der vi har et forslag liggende.

Norge er en sjøfartsnasjon. Vi har en kystlinje som er lengre enn USAs. Vi rår over havområder som rommer store fiskeressurser, og olje og gass som hele Europa er avhengig av. Ressursene til havs er en viktig forutsetning for samfunnet vårt. Da må havet vernes, og Norge må kunne hevde våre suverene rettigheter over det. Da må vi også ha evnen til å patruljere langt til havs. Derfor bestemte Stortinget at Norge skal ha et sjøforsvar, og at Sjøforsvaret skal ha en marine, at ryggraden i Marinen skulle være fregattvåpenet. I år 2000 vedtok Stortinget å skifte ut den gamle Oslo-klassen med fem nye, moderne fregatter, i det som fikk navnet Nansen-klassen. Stortinget bevilget en ramme på 14 mrd. kr til dette og flere milliarder til nye helikoptre som fregattene trengte for å gjøre jobben sin. Så kom flere milliarder til i overskridelser og utsettelser før fregattene ble levert. Det var det største investeringsprosjektet i Forsvaret noen gang, inntil kampflyene.

Riksrevisjonen undersøkte i 2015 hva som hadde skjedd med fregattvåpenet vårt, og Riksrevisjonen har fulgt opp den undersøkelsen, som er det vi behandler i dag. Det er egentlig ikke en hyggelig lesning. Da Riksrevisjonen la fram rapporten, sa riksrevisoren:

«Konsekvensen er at vi ikke har og ikke har hatt et fregattvåpen som fungerer slik Stortinget opprinnelig forutsatte. Det er det ikke sikkert vi får heller med tanke på fartøyenes alder og de utfordringene som fortsatt ikke er løst».

Riksrevisjonen slår fast at det sentrale problemet de fant for sju år siden, som de informerte Forsvarsdepartementet og Stortinget om, fortsatt er der. Fregattene har ikke den operative evnen de skulle ha. Det kan gå ut over rikets sikkerhet, det kan gå ut over beredskapen vår, og det kan gå ut over evnen til å beskytte ressursene som er viktige for samfunnet vårt. På noen punkter er situasjonen også blitt verre siden Riksrevisjonens opprinnelige rapport. En fregatt sank, og helikopteret man skulle ha, fungerte aldri og er nå blitt kansellert.

Jeg vil framheve en ting som er spesielt alvorlig, og det er reservedelssituasjonen. Forsvarsdepartementet forteller til Riksrevisjonen at reservedeler til fregattene har gått ut av produksjon. Vi får ikke tak i flere. Det betyr at man må pelle deler av et skip for å holde et annet skip på sjøen. Dette sto det om i avisene for ti år siden, og det er pinlig at det fortsatt er tilfellet.

Jeg trenger ikke å minne denne salen om situasjonens alvor. En militær stormakt vi er nabo med til lands og til havs, har invadert sitt naboland. Gassrør i Østersjøen er blitt slått ut av sabotasje. Norge har bedt andre land om å sende sine fregatter for å beskytte våre egne anlegg til havs.

Fregattene skulle ha en levetid på 35 år. Når det nå ikke går an å kjøpe reservedeler bare tolv år etter at det siste fartøyet ble levert, er det rett å stille spørsmål om hvilke krav som ble stilt om tilgang til reservedeler i kontrakten med leverandøren. Forsvaret er i ferd med å gjøre en rekke store investeringer, og vi må unngå at vi setter oss i samme situasjon igjen. Vi trenger å vite hvordan forsvarsministeren planlegger å unngå kannibalisering av fregatter for å få deler, og jeg håper at forsvarsministeren vil ta ordet og si noe om det.

Jeg vil også fremme Rødt og SVs forslag i saken:

«Stortinget ber regjeringen redegjøre for hvilke krav som ble stilt for reservedelstilgang ved anskaffelse av fregattene i Nansen-klassen, samt hvordan regjeringen vil sikre tilgang på reservedeler som trengs for å opprettholde fregattenes operative evne.»