Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:48:12] (komiteens leder): Først en honnør til komiteen og til komitésekretær Kirsten Gjemdal. Budsjettarbeidet har gått knirkefritt på første forsøk.

Helsebudsjettet for 2022 er et godt budsjett. Den nye regjeringen og SV har gjort noen endringer i forhold til Solberg-regjeringens forslag. Ikke alle er like imponerende for oss, f.eks. når det kuttes til fontenehusene, eller når Senterpartiet og flertallet her på Stortinget skrinlegger det viktige prosjektet med trygghetsboliger for eldre i distriktene. Men det er totalt sett for landet et godt helsebudsjett også neste år.

I helsepolitikken bør vi spørre oss: Hva om det var meg – meg som var pleietrengende, meg som var pårørende, meg som jobbet i tjenesten? I pasientens helsetjeneste mener Høyre det er viktig å spørre pasienten: Hva er viktigst for deg? Fordi vi har spurt og lyttet, har vi innført pakkeforløp for svært mange sykdommer og diagnoser. Pakkeforløp definerer hele gangen i behandlingsforløpet og gjør at de faglige ressursene finner hverandre, skaper trygghet og forutsigbarhet for pasienten. Vi lyttet også til Eva og mannen Amund da hun var kreftsyk. De etterlyser bedre oppfølging i tiden etter den akutte fasen. Alt ligger forhåpentligvis klart for at «pakkeforløp hjem» rulles ut i hele Norge på nyåret. Vi er helt på linje med Kreftforeningen, som i høringen pekte på viktigheten av dette. Vi forventer at det følges opp av regjeringen.

Covid-19-pandemien har krevd mye av helsetjenesten vår og av samfunnet vårt. Nå er vi i en ny og krevende fase med stor smittespredning og flere mer alvorlig syke enn hittil i pandemien. På kort sikt gjorde vår regjering viktige grep med å bevilge milliardbeløp ekstra til sykehusene og kommunene, skaffe til veie betydelig mer utstyr og gi opplæring til 3 100 helsepersonell for å kunne bistå med intensivbehandling av covid-pasienter. Men situasjonen er og har vært krevende, og det er derfor også startet opp et langsiktig arbeid for å styrke den permanente intensivkapasiteten på norske sykehus.

Heltene i helsetjenesten er også bare mennesker. Helter blir slitne, og det er grenser for hva helter tåler. Derfor mener vi at det må vurderes tiltak for å avlaste helsepersonell gjennom mer bruk av støttepersonell, f.eks. for sykepleiere. Fastlegene må fortsatt få være den viktige brikken i pasientens helsetjeneste, hver og en av oss sin nærmeste, men også selve portvokteren i systemet. Vi må stille opp gjennom opptrappingsplanen for fastlegeordningen og sikre at vi beholder og rekrutterer fastleger fremover.

Pandemien vil prege året vi går inn i, men vi må også ha et 360-gradersblikk på helsetjenesten. For å unngå at ventetidene igjen øker, er vår innstendige oppfordring til regjeringen å la private aktører med ledig kapasitet fortsatt få være en del av løsningen – ikke la ideologiske skylapper bidra til at vi får en mer todelt helsetjeneste, hvor bare de med mye penger får benytte den ledige private kapasiteten.

Det er i kommunene vi mottar de fleste helsetjenestene, fra jordmoren som følger opp den gravide, fastlegen som ivaretar oss, helsesykepleieren på skolen, psykologen på helsestasjonen og de som følger opp unge som er i faresonen for å utvikle rusavhengighet, til sykepleieren i hjemmetjenesten eller helsefagarbeideren på sykehjemmet. Rett kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er så grunnleggende for den hjelpen vi får. Vår lovfesting av kompetansekrav gjør at kommunene må ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesøster, ergoterapeut og psykolog. Gjennom Kompetanseløft 2020 har 146 000 ansatte fullført en grunn-, videre- eller etterutdanning. Dette arbeidet må fortsette og må prioriteres videre.

Så forventer vi at regjeringen, som samlet sett også har flest ordførere i landet, sikrer et krafttak for hele, fulle stillinger. Det gir kvalitet i helsehjelpen, og det sikrer en bærekraftig helsetjeneste i årene fremover.

Hvis jeg var hun som vandret i gangene på sykehjemmet og var engstelig fordi ingen passet på de små barna hjemme, selv om de barna er voksne og har barn selv, da ville det vært viktig for meg og mine pårørende at jeg var i trygge hender, med ansatte som har kunnskap om demensomsorg, og som vet at ved å spille en låt av Dire Straits får jeg et godt øyeblikk. Derfor har det for Høyre vært viktig, og vil være viktig videre, å prioritere demensomsorg og eldreomsorg ved fortsatt å bidra til satsinger på flere omsorgsplasser og dagaktivitetsplasser. Og vi må se pårørende – se dem og høre dem og forstå at de trenger avlastning.

Til slutt: Takk til alle dere som jobber i pasientens helsetjeneste – takk for jobben dere gjør, og for at dere er der.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:53:20]: Ja, det vil jeg – takk for påminnelsen.

Cecilie Myrseth (A) [17:00:12]: Jeg vil også begynne med å takke komiteen for samarbeidet i en hektisk tid. Jeg ser fram til en mer ordinær budsjettprosess til neste år.

Det er få ting som betyr så mye som å ha god helse. Og det er få ting vi er så opptatt av som at de rundt oss har det bra og er friske. Det handler om liv og død – alvor – og det er veldig viktig, det vi holder på med. I situasjoner hvor man trenger helsehjelp, skal fellesskapet være der. Om krisen rammer når man bor langt unna, skal også fellesskapet være der. Fagfolkene er vår aller viktigste ressurs – på legekontoret, på legevakten, på sykehuset.

Forskjellene i samfunnet har økt. De har økt ut fra pengeboken vår og hvor man bor. Helseforskjellene øker, de sosiale forskjellene øker, og de økonomiske forskjellene øker. Vi trenger en ny kurs, og heldigvis har landet fått det. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vil med kraftige initiativ styrke våre offentlige, felles helsetjenester. De skal være tilgjengelige for alle, uansett hvor man bor, og hvem man er. Tiden for underfinansiering av helsetjenestene våre – med en stor iver etter privatisering – er forbi. Åtte år med borgerlig styre er forbi, og det merkes allerede. En kursendring er kommet. Til tross for et begrenset handlingsrom har vi justert dette budsjettet: Helsetjenestene i kommunene og på sykehus, psykisk helse, fastlegeordningen og styrking av utdanningsstillinger er prioriteringer. Det er også styrking av tannhelsetjenesten; det har vi fått til sammen med SV.

Vi er fremdeles i en veldig krevende situasjon. Pandemien er som et forstørrelsesglass på de problemene som var der fra før av: helsepersonellmangelen i kommuner og sykehus. Det tar tid å snu dette etter åtte år med underfinansiering av sykehus og kommuner, og dette er ting som må tas tak i. Det er en varslet krise. Kapasiteten har vært presset lenge, og det er ikke sånn at det bare er på grunn av pandemien at man har behov for å gjøre noe. Vi får en stadig eldre befolkning med mer sammensatte helseutfordringer som kommer til å trenge mer av denne kapasiteten også i tiden som kommer.

Vi er nødt til å fortsette å jobbe for å ta tak i det som står foran oss, men samtidig må vi tenke større og lenger – for ting henger sammen; det som skjer i kommunene, og det som skjer på sykehuset. En styrket spesialisthelsetjeneste er en sentral del av en ny kurs. Det er viktig å styrke grunnfinansieringen av sykehusene. Det er sånn man kan styrke tilbudet innenfor rus og psykiatri. Det er sånn man kan styrke intensivkapasiteten og akutten – de tingene som man ikke får inntjening på, men som er livsnødvendige.

I tillegg har vi i vår tilleggsmelding styrket satsingen på psykisk helse. Det å ha oppsøkende team viser seg å være utrolig nyttig for både voksne og barn. Derfor har vi lagt inn mer penger til FACT-team, også FACT Ung.

Fastlegekrisen er reell, og den merkes mer og mer. Altfor mange står uten en fastlege. Det er fastlegen du møter først; det er porten inn til resten av helsevesenet. Det er viktig å gjøre noe med det, og det skal vi sikre over tid. Men det er på vår vakt at krisen er, og vi skal også ta tak i den. Når det gjelder helsepersonellmangel i mange profesjoner, skal vi gjøre mye. Vi er nødt til å gjøre mye skal vi kunne gi innbyggerne det tilbudet og den hjelpen som de trenger.

Over til psykisk helse: Vi går nå inn i en tid som skal være fylt med mye glede, jubel, juletrær, julegaver og alt det der. Men for mange er denne tiden alltid vanskelig. I den tiden som vi er i nå, med pandemi på toppen, blir den ekstra vanskelig. Derfor er jeg glad for at regjeringen har varslet at det også kommer krisetiltak innenfor helse under pandemien som vi er i, og at vi har startet arbeidet med en opptrappingsplan etter åtte år hvor den såkalte gylne regelen ikke kunne bli oppfylt. Vi trenger et krafttak for psykisk helse.

Og til slutt: Når vi går inn i julen, vil jeg takke de mange som nå står på vakt. De skal vite at vi skal gjøre alt det vi kan – på kort og lang sikt – for å sikre både nye kollegaer og en bedre arbeidshverdag og for å gi folk det tilbudet de har krav på.

Hans Inge Myrvold (Sp) [17:11:20]: Adventstida som me no er inne i, er den heilage ventetida. For dei som kjenner Bibelen, var dette ventetida på frelsaren. Men adventstida for oss politikarar handlar i stor grad om budsjettarbeid – på mange måtar ei ventetid, i omvendt forstand. Det er ei tid der ein aktivt skal søkja og arbeida fram økonomiske rammer og grunnlag for politisk styring. Og ingen skal skulda stortingsrepresentantane for at dei ikkje ber på ei sterk tru om å endra samfunnet til det betre, og fleire drar nok kjensel på ein og annan frelsar frå denne talarstolen.

Koronapandemien har på ny gjeve oss utfordringar. Den muterte varianten omikron, som fyrst vart kjend for berre nokre veker sidan, pregar no verkelegheitsforståinga og realiteten rundt pandemihandteringa. Realiteten er ein virusvariant som gjev auka smittepress, ein auke i talet på innleggingar i sjukehusa og behov for meir vaksinering i befolkninga. Alle desse faktorane set eit allereie pressa helsevesen i ein ekstremt sårbar og uhaldbar situasjon.

Gjennom mine to månader som stortingsrepresentant har eg fått gjennomført ei rekkje møte og dialogar med helsepersonell som kjem med skildringar om den jobben og situasjonen dei står i. Det gjev sterke inntrykk å sjå gråtande legar og sjukepleiarar som no kjenner på ei avmakt som me i denne salen er ansvarlege for. Difor hastar det med tiltak og ei styring som kan byggja opp og ikkje ned. Det hastar med å styrkja grunnbemanninga i både primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta. Det hastar med å leggja til rette for auka og forbetra samhandling i helsevesenet. Det hastar med å sikra gode arbeidsvilkår og ta vare på dei tilsette. Det hastar med å sikra kompetanse og rekruttering.

Den nye regjeringa har gjeve oss ei tydeleg kursendring. Arbeidet med å rigga dei offentlege helsetenestene startar no. Heilskaplege fellesskapsløysingar, som tek vare på alle enkeltmenneska, er den nye formelen. For Senterpartiet vil eg særleg trekkja fram viktigheita av likeverdige tilbod til alle, uavhengig av kvar ein bur i landet. Eit liv og ei helse har like stor verdi uansett kva postnummer og stad ein har i folkeregisteret. Difor styrkjer me no fødetilbodet og gjenopninga av dette ved Kristiansund sjukehus. 25 mill. kr vil gå til helseføretaket i øyremerkte midlar for å sikra eit heilskapleg og godt fødetilbod i Nordmøre og Romsdal. Ytterlegare 25 mill. kr går til dei regionale helseføretaka for å leggja til rette for fleire utdanningsstillingar av spesialistsjukepleiarar og jordmødrer. Denne kompetansen er livsviktig for å sikra gode og trygge helsetenester i heile landet.

Helseføretaka får òg ei betydeleg styrking av driftsløyvingane, i alt 700 mill. kr ut over det som låg i grunnlagsdokumentet, der 350 av desse går til ein auke i grunnfinansieringa, som vil leggja til rette for auka kapasitet og behandling innan psykisk helsevern og rusbehandling. Samtidig er det eit vesentleg grunnlag for auka vedlikehald og investeringar.

På toppen av dette styrkjer me kommuneøkonomien med i alt 4,5 mrd. kr i frie inntekter. Dette vil gje rammer for kommunestyra til å arbeida målretta og auka innsatsen innan lavterskeltilbod og friskliv, helsesjukepleiarar for barn og unge, og ikkje minst eldreomsorga.

Eg kjem ikkje utanom å koma inn på fastlegeordninga i dag. Denne ordninga er ein av berebjelkane i helsetenestene og byggjer opp under god samhandling mellom pasientane og spesialisthelsetenesta. Det er avgjerande å forbetra og styrkja ordninga, der ein gjennom dei siste åra har lege bakpå og problema berre har auka og vakse seg større og større. Difor er kursendringa som no kjem – der ein startar med å løyva 100 mill. kr til tilskotet for ALIS-avtalar og ikkje minst til legevaktsordningar i mindre kommunar – heilt avgjerande og starten på at ein får fleire legar rekrutterte inn, og at fleire legar vil stå i ordninga. Her vil regjeringa fylgja opp med fleire tiltak i tida som kjem.

Ein særs klok mann og lege sa:

«Velferdsstaten er en skjør bygning. Den kan gå i stykker. Vi må forsvare den mot jeg-partiet som vil ødelegge vi-samfunnet.»

Det er ved denne korsvegen vi no står, og sanneleg skal me byggja ein velferdsstat som byggjer rom til alle som treng støtte og hjelp i sin kvardag.

Bård Hoksrud (FrP) [17:23:03]: I dag skal vi behandle helsebudsjettet. De vedtakene vi skal gjøre i kveld, kommer til å få stor betydning for helse- og omsorgstjenestene vi leverer det neste året. Det vil få stor betydning for dem som er syke og trenger pleie og omsorg i hele landet vårt.

Jeg har først lyst til å rette en stor takk til alle de fantastisk flotte personene som står på og har stått på i de snart to årene som har gått siden pandemien kom, og som fortsatt vil være midt oppi det enda en stund til. Det betinger at vi må sørge for å legge til rette slik at de fortsatt kan gjøre det også framover. Fremskrittspartiet foreslår derfor at vi må gi et ekstra lønnsløft til helsepersonell, og at disse skal få et ekstraordinært lønnsløft på 3 pst. ut over det normale lønnsoppgjøret. Det er ingen revolusjon, men det gir i hvert fall et signal om at vi setter pris på den jobben de gjør hver eneste dag.

Fremskrittspartiet har lagt fram et alternativt statsbudsjett som betyr at vi i 2022 foreslår å øke budsjettet med litt i underkant av 8,5 mrd. kr. Ja, det er mye penger, men det handler om å prioritere hva vi skal bruke pengene våre på. Og er det et område det skal satses på, er det her, for det handler om livskvalitet og om å gjøre folk friske.

Jeg har lyst til å bruke storparten av resten av innlegget mitt på de personene som ikke får den hjelpen og behandlingen de trenger for å få et bedre liv, fordi flertallet i denne salen ikke vil prioritere å gi dem skikkelig behandling og hjelp. Det handler faktisk om mennesker, deres hverdag og deres liv. Det handler f.eks. om Cathrine, Ivar, Christian, Ellen og Lasse. Jeg kunne nevnt flere.

Ivar og Cathrine har sykdommen ALS. Det er en forferdelig sykdom som gjør at musklene svinner hen, og det går bare feil vei. Ja, jeg vil kalle det en av de verste sykdommene man kan få. Mange av dem med ALS som jeg snakker med, forteller om en fortvilt kamp mot en grusom sykdom på den ene siden og et svært rigid helsevesen på den andre siden. Man kan lure på om det ikke var nok at disse var rammet av ALS. Helse-Norge burde ikke bidra til å gjøre situasjonen for disse verre. For noen går det veldig fort, og de lever bare noen få måneder, mens for andre kan det gå år. Men alle vet at tiden er kort. De har derfor et ønske om å få på plass et tilbud til ALS-syke. De har fått etablert et ALS-hus som ligger idyllisk til på Løten. Mange ALS-syke ønsker å ta det i bruk, men når man søker om det, er svaret fra alle kommuner: Nei, kommunen gir et tilstrekkelig tilbud. Ja, hva er det tilbudet – en sykehjemsplass for en ung person?

Det er ikke bra nok, og derfor håper jeg at flertallet vil stemme for det forslaget vi fremmer i dag. Man kan jo selv tenke seg, om det var noen man var glad i, eller om man selv fikk ALS: Hadde man vært fornøyd med tilbudet fra det offentlige – en sykehjemsplass? Dette er forslaget:

«Stortinget ber regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2022 legge inn midler slik at ALS-pasienter i Norge kan få opphold på ALS-huset Rosenlund Park i Løten.»

For ca. to uker siden var jeg med Christian til Danmark for å høre hvordan danske myndigheter godkjenner nye medisiner som kommer. Christian har sykdommen cystisk fibrose, en sykdom som gjør at lungekapasiteten hans er svært redusert, men det har kommet en medisin som heter Kaftrio, som vil gjøre at Christian og svært mange andre personer som har den samme sykdommen, ville fått et helt annet liv om de hadde fått den medisinen. I Danmark får alle den medisinen, men i Norge har Beslutningsforum sagt nei til at norske pasienter skal få det, fordi den er for dyr.

Ellen er en annen pasient som også har denne sykdommen. Hun har fått avslag på avslag fordi Beslutningsforum mener medisinen er for dyr og effekten for liten til at det veier opp for kostnadene.

Dette skjønner jeg oppleves voldsomt provoserende og fortvilende, for Christian og familien hans har klart, ved å sette i gang en spleis, å få tak i medisiner for fire måneder. Resultatet er helt rått. Han har fått et helt nytt liv, men om noen få måneder kan det være slutt – eller han må bli medisinsk flyktning til nabolandet vårt Danmark fordi norske myndigheter ikke vil gi innbyggerne våre den helt nødvendige medisinen som virker, og gi dem et bedre liv.

Det handler ikke bare om disse. Det er mange flere. Sent i går kveld fikk jeg høre om Lasse, en pappa på 40 år, med en sønn på 3 år, som også trenger Kaftrio for å kunne få et bedre liv og være aktivt med i sønnens aktiviteter.

Til slutt vil jeg peke på viktigheten av at vi nå umiddelbart må øke intensivkapasiteten ved sykehusene våre for å klare å håndtere de utfordringene vi står midt oppe i. Fremskrittspartiet har foreslått at vi skal øke kapasiteten i 2022 med 50 plasser, og jeg hadde håpet at statsråden, som bare for et halvt år siden sa hun ønsket det, hadde fulgt opp det hun sa da, men dessverre er det helt tyst om det nå.

I tillegg til det må vi sørge for å bruke den ledige kapasiteten som de private sykehusene har, slik at man kan avlaste sykehus og det trøkket som er der. Vi ser at operasjon på operasjon blir avlyst, og da er det avgjørende å se om det kan gjøres noe hos private for å hindre at sykehuskøene fortsetter å øke i tiden framover.

Jeg vil også løfte fram eldreomsorgen. Jeg registrerer at både høyreregjeringen og Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har valgt å ikke bry seg om at staten skulle være en avtalepartner man kunne stole på, og nå fjerner forsøket med statlig finansiert eldreomsorg. Fremskrittspartiet foreslår 1 mrd. kr ekstra til eldreomsorgen det neste året fordi vi mener det må mer penger inn i tjenesten for å gi en enda bedre tjeneste, samtidig som vi vet at pandemien har gjort at mange eldre føler seg ensomme og trenger mer penger.

Jeg vil derfor ta opp de forslag Fremskrittspartiet har alene eller sammen med andre.

Marian Hussein (SV) [17:34:15]: I dag behandler vi et budsjett framlagt av Solberg-regjeringen, med modifikasjoner av Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen i tilleggsproposisjonen og med noen historiske forbedringer i avtalen med SV. Dette skjer samtidig som pandemien krever mye av folk og av ansatte i helsevesenet. Forskjellene fortsetter å øke, og det gir seg også utslag i økt helseulikhet. Dessverre er det stadige presset på helsevesenet og behovet for brukerkompetanse et systemproblem. Inntoget til New Public Management og helseforetaksmodellen gjør det vanskelig for vanlige folk i hele landet og for mange pasientgrupper å få riktig behandling til riktig tid. En forutsetning for likeverdige helsetjenester er at vi bygger et godt offentlig helsevesen i hele landet, hvor man ikke har press og hele tiden må balansere, og der det er lik tilgang og nok personell.

Dette budsjettet tar et skritt i riktig retning etter åtte år med Solberg-regjeringen, som tok landet i feil retning. Vi i SV er kritiske til hvordan helsevesenet vårt har vært sultefôret de siste årene. Ansatte har blitt pålagt å løse flere oppgaver uten å ha fått flere kollegaer, og de har vært nødt til å løpe mer. Flere helsepersonell slutter og klarer ikke å forbli i jobben. Det er behov for å ruste opp helsevesenet vårt, og det er på tide at vi lytter til ansatte i helsevesenet.

I vårt alternative budsjett setter vi av penger til økt grunnbemanning. Det er på tide å løse bemannings- og belastningskrisen. Det er behov for å opprette flere utdanningsstillinger og endre finansieringskategorien for sykepleierstudenter, og det er behov for å se på praksisen med dobbeltturnus for leger utdannet i Danmark.

Nylig møtte jeg en voksen kvinne. Hun jobbet i mange år i dagligvare og fortalte at hun brukte noen av sine første lønninger på å fikse tennene sine. Da hun var barn, hadde hun ikke samvittighet til å si at hun ønsket tannregulering, for det hadde veltet familiens økonomi. Denne kvinnen valgte da å vente til hun ble voksen og kunne betale for det selv.

Tannhelse har lenge vært et skammelig hull i velferdsstaten, hvor barn fra familier med dårlig råd har vært nødt til å være de som sier at nei, jeg vil ikke ha tannregulering – istedenfor at dette er noe det offentlige dekker. Det har lenge vært altfor stor aksept for at tennene ikke skal behandles på lik linje med resten av kroppen. Jeg er glad for at regjeringen og SV i avtalen har blitt enige om å sette i gang det arbeidet, både for å utbedre kunnskapen om tannhelsesektoren og for å få i gang arbeidet med å få på plass nødvendige lovendringer og oppnå full tannhelsereform.

Det er strengt nødvendig å starte arbeidet med å gå gjennom tannhelsetjenesteloven. I den eldre befolkningen er det store utfordringer med tannhelse. Selv der den offentlige tannhelsetjenesten har ansvar for å gjennomføre tannpleie, blir ikke dette alltid gjort. En utvidelse av tannhelsetilbudet for å gi gratis tannhelsesjekk for eldre over 75 år var blant forslagene i SVs alternative statsbudsjett. Det er nødvendig å sikre at eldre og andre i hjemmebasert omsorg og på institusjon får oppfylt de rettighetene de faktisk har, slik at de får innkalling, tilrettelagt transport og oppsøkende virksomhet.

Med budsjettenigheten med regjeringspartiene får 21- og 22-åringer rett til offentlig tannhelsetjeneste med rabatt. Vi setter av penger til å styrke den offentlige tannhelsetjenesten i fylkene. Vi setter av penger til å styrke tilrettelagte tannhelsetjenester, og vi styrker refusjonsordningen for barn og unge slik at de får kjeveortopedi. Det er på tide at barn slutter å betale den høye prisen for foreldrenes økonomi.

Seher Aydar (R) [17:44:11]: Etter mange år med borgerlig regjering, som har gitt økt privatisering, økt markedstenkning i helsetjenestene og økte forskjeller, var det på høy tid med en ny regjering. Det må også gi en ny retning. Det er flere gode signaler i regjeringsplattformen, om tannhelse, en sterk offentlig helsetjeneste over hele landet, om økt grunnfinansiering til sykehusene, til psykisk helse, til eldreomsorgen. Dette er viktige grep for å sikre at Norge ikke er et land der det er lommeboka som avgjør om man kan føle seg trygg på at man får den hjelpen man trenger.

Vi forstår at regjeringen ikke kan male hele Helse-Norge rødt i sitt første statsbudsjett. Likevel må vi påpeke at ambisjonene i Hurdalsplattformen skuffende ofte ikke har funnet veien til tallkolonnene i statsbudsjettet. Rødt er skuffet over at Senterpartiet har snudd ryggen til alle velgerne som trodde at Ullevål sykehus ville være trygt i deres hender, og at forslaget vårt om fødeavdeling i Kristiansund ikke får støtte i dag. Og de som trodde vi nå endelig kunne få i gang en ambisiøs tannhelsereform som behandler tennene som en del av kroppen, en reform som vil sikre at alle endelig kan få tilgang til tannhelsetjenester man i dag ikke tør å oppsøke av redsel for regningen, de har blitt avspist med smuler. Med dette tempoet får vi ikke en fullverdig tannhelsereform.

Vi står midt i en pandemi som har vist oss at å drive helsetjenester etter markedsprinsipper over lang tid er en risikabel øvelse. Med helseforetaksmodellen blir sykehusene driftet etter bedriftsøkonomiske modeller. Lærdommen etter 20 år med helseforetaksmodellen er svekket helseberedskap. Vi har sett at når presset på tjenestene våre øker, finnes det ingen marginer å ta av. Vi har måttet stenge ned, flytte på folk og slite ut dem vi har. Vi har sett konsekvensene av helsepersonellmangel og av å lene seg på innleide vikarer fra utlandet for å fylle hullene i bemanningsplanene. Rødt har foreslått flere grep for å sikre stabiliteten og kapasiteten i helsevesenet vårt. Den milliarden sykehusene i dag øser ut til bemanningsbyråer, vil vi heller bruke på økt grunnbemanning og på at helseforetakene bygger opp sine egne vikarpooler, slik at vi sikrer at det er noen på reservebenken. Akkurat det var regjeringspartiene for i fjor, men i dag vil de stemme mot det. Men problemene er der fortsatt. Det er like viktig i år som det var i fjor.

Finansieringen av sykehusene var for dårlig fra høyreregjeringen. Derfor er det godt at regjeringen øker grunnfinansieringen av sykehusene, men de er nødt til å ta i hardere enn de 700 millionene. Det høres kanskje mye ut, men det er ikke det. Mange av sykehusene våre ligger etter i innkjøp av medisinsk teknisk utstyr, og mange steder holder ikke byggene standarden. Vi ser at Nordlandssykehuset vurderer å si opp folk midt i en helsekrise på grunn av røde tall i budsjettet. Med de millionene ønsker regjeringen å legge til rette for økte investeringer, økt behandling innen psykisk helse, rusbehandling, økt rom for vedlikehold, osv., men la oss være ærlige: Så langt når ikke disse pengene. Om sykehusene skal løftes opp etter mange år med bedriftsøkonomisk tenkning, helsepersonellmangel, privatisering, ABE-kutt og nå også en pandemi, må det mer penger på bordet.

Etter åtte år med høyresiden – ja, jeg er klar over at det er mye å rydde opp i etter det – skulle vi helst behandlet et budsjett som viste en annen vei, mye tydeligere enn det det gjør. For det trengs. Det trengs for alle som trenger helsetjenestene i kommunen sin, hos fastlegen og på sykehuset. Derfor håper jeg at dette blir det siste statsbudsjettet vi behandler der helse blir dyrere for folk gjennom økt egenandelstak, for slik kan vi ikke ha det. Jeg håper at det blir siste gang vi går inn i en helsedebatt med sterke varsler fra sykepleiere og helsefagarbeidere om alt det vi mangler i helsevesenet vårt. Jeg håper at dette blir det siste året der folk må kjempe for lokalsykehuset sitt og fødeavdelingen sin.

Vi har fått en ny regjering. Det er snart et nytt år. Men nå er det også på tide at det kommer en ny retning i helsepolitikken. For det er ikke gode intensjoner – som vi ser i Hurdalsplattformen – som endrer verden eller helsevesenet, det er praktisk politikk som gjør det. Og jeg håper at regjeringen fra nå av vil vise den praktiske politikken.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

André N. Skjelstad (V) [17:55:11]: Nok en gang er vi inne i en krevende tid der vi må leve med koronatiltak som påvirker hverdagen og vår personlige frihet. For mange av oss har det vært vanskelig å akseptere at vi atter en gang må holde oss hjemme og være mindre sosiale. Særlig helsearbeidere går dessverre en tøff tid i møte. Alle dem som har skoene på, vil jeg takke for innsatsen.

Begrunnelsen for de nye tiltakene er at vi har et helsevesen som har fått eller – dersom smitteutviklingen fortsetter – vil få sprengt kapasiteten sin. Mer enn noensinne ser vi betydningen av at vi har en helseberedskap som er rigget for å håndtere pandemien vi nå står i, og framtidige helsekriser.

I regjering var Venstre med og reduserte ventetiden i helsetjenestene og tok tak i fastlegekrisen. Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre sørget for en historisk sterk satsing på allmennlegetjenester. Det var helt nødvendige forbedringer fra nivået under de rød-grønne. Til tross for tydelig tale fra opposisjonen i forrige periode registrerer jeg at det har kommet lite nytt fra regjeringen på det området. Fastlegeyrket har vært en trygg og attraktiv karrierevei, og det må vi sørge for at det også oppleves som for unge leger i årene som kommer.

I løpet av pandemien har sykehusene og intensivkapasiteten møtt store utfordringer. Vi har klart å oppgradere den midlertidige intensivkapasiteten på sykehusene. Personalbehovet har blitt løst ved overtid, ekstravakter og omdisponering av personell. Det har blitt lagt merke til at den innsatsen helsearbeidere har lagt ned og fortsatt legger ned på vegne av oss alle, rett og slett er imponerende. Til tross for at vi har hatt rekordstore sykehusbudsjett, må vi likevel gjøre mer for helseberedskapen. Det er helt nødvendig at vi ruster opp intensivkapasiteten, og at vi sikrer at vi har en helseberedskap som er bærekraftig – også under framtidige helsekriser.

Det er sykehusene i Oslo og Viken som har hatt de største belastningene med innlagte covid-19-pasienter og pasienter med behov for intensiv- og respiratorbehandling. Når jeg først er inne på helseberedskapen i Oslo, må jeg få lov til å si: Regjeringens planer om å rive Ullevål og bygge et gigantsykehus på Gaustad – og dermed overkjøre byrådet i Oslo – svarer ikke på behovene og befolkningsveksten vi forventer i årene framover. Jeg håper regjeringen lytter til lokale myndigheter og faginstanser i det spørsmålet.

Måten kommuner har kastet seg rundt på og opprettet vaksinestasjoner og satt flere tusen doser i uken, er forbilledlig. Vi må likevel være ærlige om at vi har enkelte utfordringer i kommunene når det gjelder rekruttering og bevaring av nødvendig helsepersonell. Perspektivmeldingen er soleklar på at eldrebølgen kommer, og at endret alderssammensetning styrker behovet for å utdanne flere helsearbeidere. Vi må ta de nødvendige grepene i etter- og videreutdanning og sikre at helsefagene blir yrker man kan stå i hele livet. Arbeidstidsbelastningen må ned, og den økonomiske risikoen forbundet med helseyrkene må reduseres. I tillegg må det skapes trygge og spennende fagmiljøer. Dette er områder vi har levert på i regjeringen, og som jeg håper den nye regjeringen følger opp, sånn at det blir som det er lovet. Venstre kommer til å følge grundig med på situasjonen i Helse-Norge, og vi forventer solide resultater raskt.

Ellers kommer vi – ettersom vi ikke er i komiteen – også til å støtte løst forslag nr. 15, fra Fremskrittspartiet.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [18:05:05]: Den viktigste skillelinjen i dagens politikk går ikke lenger mellom rødt og blått, mellom dem som ønsker å øke skattene noe og senke privatiseringen noe, og dem som ønsker å senke skattene noe og øke privatiseringen noe. Den går, etter Miljøpartiet De Grønnes mening, mellom grønt og grått, og få steder er dette tydeligere enn i helsepolitikken. Dagens grå helsepolitikk ble som kjent innført av den røde regjeringen Stoltenberg og har blitt videreført og utviklet under den blå regjeringen vi nettopp har hatt.

Hva kjennetegner den grå helsepolitikken? Det er begreper som New Public Management, det er helseforetaksmodell, det er bedriftsøkonomiske prinsipper, det er måltallstyring. Det er ideen om at man skulle kunne drive et sykehus på samme måte som man driver profittbasert næringsliv, selv om det er helt andre forutsetninger som ligger til grunn, og tanken om at intern konkurranse og andre grep skal gjøre at alle kan løpe raskere inn i evigheten, at vi kan styre det som en fabrikk som kan optimaliseres ovenfra og ned, at hver enkelt ansatt er et tannhjul som bare må smøres mer, og at pasientene er et stykke medisterdeig som skal raskest mulig ut i en Rema 1000-disk.

Hva er det grønne alternativet til denne grå helsepolitikken? Jo, det handler om å innse at helsevesenet er basert på at det er mennesker som skal hjelpe mennesker. Det handler om å lytte til fagfolkene, som er tettest på pasienten, ikke dem som sitter langt unna og styrer med regnearkene.

En grønn helsepolitikk handler også om å ta inn det store perspektivet. Vi må innse at vi er én menneskehet, vi må innse at vi er én planet. Hvis ikke den pandemien vi er i nå, har lært oss at vår helse avhenger av helsen til mennesker i helt andre deler av verden, avhenger av helsen til økosystemene vi er avhengig av, og avhenger av helsen til de andre dyrene vi lever sammen med, har vi virkelig ikke lært noe.

Hvordan ser grønn helsepolitikk ut i praksis? Jo, det viser vi i vårt alternative statsbudsjett, der vi reverserer ABE-reformen, vi søker alternativer til helseforetaksmodellen. Vi vil, etter råd fra fagfolkene, bevare Ullevål sykehus, ikke bruke alle pengene i hele østlandsområdet på et gigantprosjekt på Gaustad med stor finansiell usikkerhet, som gjør at kapasitetsøkningen som er strengt nødvendig å få til på Kalnes, på Ahus og på det nye sykehuset i Drammen, som allerede fra dag én vil ha for liten kapasitet, vil få store kostnadsutfordringer hvis vi søler bort alle pengene i et stort hull på Gaustad.

I De Grønnes alternative statsbudsjett sørger vi også for kapasitetsutvidelse i helsevesenet, spesielt intensivkapasiteten. Vi tar grep med sykepleierkrisen, vi bruker 500 mill. kr på å øke bemanningen på sykehusene, utdanningsstillinger for sykepleiere, vi styrker barsel- og fødetilbudet og gir bedre lønn og arbeidsvilkår, som er noe av det viktigste for å få rekruttert sykepleiere tilbake til sine stillinger. Vi tar tak i fastlegekrisen. Vi ønsker en opptrapping til 2 mrd. kr i økning i basistilskuddet til fastleger, 500 mill. kr til nasjonal ALIS-ordning, nettopp for å stanse den krisen som vi er inne i.

Vi trenger en storsatsing på psykisk helse, særlig tidlig innsats og lavterskeltilbud. Vi i De Grønne mener at nettopp den grå tankegangen om at det som kan måles, er det vi skal forbedre, er noe av det som gjør at psykisk helse og kroniske lidelser har blitt systematisk underprioritert i helsevesenet vårt over mange år. Vi har på mange måter et av verdens beste helsevesen, men år for år blir det uthulet av en gammel ideologisk tankegang. Vi har et stort forbedringspotensial. Et eksempel er at vi har et behandlingstilbud på DPS Østfold i dag som er en av de mest lovende behandlingene for å kurere selv behandlingsresistent depresjon. Det har blitt prøvd ut i USA i mange år. Det er kun sendrektighet som gjør at dette tilbudet ikke er tilgjengelig på alle relevante sykehus og behandlingsinstitusjoner i landet, fordi det er vanskeligere å se at noen sliter med psyken enn at noen har brukket et ben. Det er lettere å måle progresjon i benbrudd enn i psykisk helse. Vi i De Grønne ønsker også å sette av 20 mill. kr til å forske i et eget senter på nettopp innovative behandlingsmetoder når det gjelder psykisk helse.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [18:10:16]: Målet for helsepolitikken må være best mulig helse for flest mulig, og at hjelpen er tilgjengelig for dem som trenger den.

Vi nærmer oss snart to år med pandemi. Vi trodde det skulle bli en normal jul, men det viser seg at det ikke blir det. Derfor vil jeg benytte anledningen til å oppfordre alle som kan, om å vaksinere seg. Det er den beste beskyttelsen vi har mot alvorlig sykdom, det er den enkleste og viktigste måten vi som enkeltpersoner kan hjelpe norsk helsevesen på, og det er den beste måten vi som enkeltpersoner kan hjelpe på så folk ikke får utsatt operasjonene sine.

Den viktigste ressursen i helsevesenet er de ansatte, og det er det flere som har sagt – kvalifisert og kompetent personell som står på og jobber døgnet rundt for å sikre gode tjenester og god behandling for dem som til enhver tid trenger det. Jeg er glad for at det er gjort et kompetanseløft for 2020, og som ble etterfulgt av et kompetanseløft for 2025. Her ligger det mange gode tiltak for både grunn-, etter- og videreutdanning. Jeg håper at statsråden følger opp initiativet som ble startet i dialog med Norsk Sykepleierforbund, om å redusere ufrivillig deltid og redusere sykefraværet.

Det er også mange som har sagt at fastlegen er viktig, og det er helt sant. Fastlegen er ikke bare porten i norsk helsevesen, den er navet for veldig mange familier og enkeltpersoner. Anestesilegen, intensivlegen, som kirurgen er, indremedisineren, kardiologen og fastlegen – de er nav på intensivavdelingen eller når det gjelder fastlegen, der man bor. De har hver enkelt til sammen hatt en utdanning på 12,5–13 år – disse folkene vokser ikke på trær.

Intensivsykepleierne er bærebjelken på intensivavdelingen. De må ha tre års utdanning, to års praksis og så ta to års utdanning før de kan bli intensivsykepleiere. Jordmoren må ha tre års utdanning, ett års praksis og to år videreutdanning før man er jordmor. Derfor tror jeg det i denne salen er lov å si at den situasjonen vi er i, er et delt ansvar – 12,5–13 år, eller 6 år for å bli spesialutdannet sykepleier. Da må vi i fellesskap nå tenke på hva som må gjøres for å sikre videreutdanning, eller øke medisinerutdanningen, f.eks. ved å ta i bruk en utdanningskapasitet som ligger rett foran oss, på Universitetet i Stavanger. Skal vi nå målene våre, må vi ta grep, og vi må gjøre det nå og utdanne alle typer personale hvis vi skal hindre den krisen som vi nå er inne i. Alle har et ansvar.

Det er også viktig å tenke på at flere blir eldre. Det å få lov til å leve hele livet helt ut, være en del av fellesskapet, er noe vi alle trenger, også når vi slutter å jobbe eller kanskje blir langvarig syke. Her gjør frivilligheten et ufattelig viktig arbeid. De drifter, utvikler og skaper aktivitetstilbud, møteplasser, menneskemøter og tilhørighet som har en vanvittig betydning for hverdagen til de eldre. Den betydningen er viktig for de eldres psykiske helse, men også for fellesskapet og sosial helse og ikke minst for den fysiske helsen. Dette fellesskapet, som vi ikke skal kimse av, håper jeg at den nye regjeringen fortsetter å legge til rette for – sterke og betydningsfulle tilbud i regi av frivilligheten og ideelle aktører. Mange flere av oss får demens, mange har et behov for å være en del av fellesskapet. Noe av det viktigste for å bevare funksjon og evner når man har fått diagnosen, er faktisk å få lov til å delta i en aktivitet og høre til et sted. Dagaktivitetstilbud for demente er viktig, men aller viktigst er det å få lov til å møte andre og være en del av fellesskapet.

Til slutt vil jeg si hvordan Kristelig Folkeparti vil stemme, for det har kommet noen forslag fra Fremskrittspartiet. Vi ønsker ikke å støtte noen av dem.

Når det gjelder forslag nr. 15, er det satt ned et utvalg som jeg mener allerede jobber med det. Når det gjelder forslag nr. 16, er vi opptatt av formell kompetanse og realkompetanse hos de ansatte som skal jobbe som vikarer. Når det gjelder forslag nr. 17, kan statsråden gjøre dette hvis statsråden vil, og bruke private aktører akkurat så mye hun vil. Og når det gjelder forslag nr. 18, er det sånn at vi ikke vil forskuttere noe til revidert budsjett neste år, men det er et godt tiltak. Vi tar det til neste år når vi skal behandle revidert.

Irene Ojala (PF) [18:21:57]: Vi er heldige i Norge som har gode sykehus og fagfolk, og de fleste som blir syke, får riktig behandling til riktig tid og på riktig sted. Men så er det også slik at av 5,4 millioner innbyggere i Norge er det kun 80 000 – og det er et tall som er gitt til oss tidligere fra tidligere helseminister – som har lengre vei til lokalsykehus enn anbefalt responstid. Cirka 45 000 av disse 80 000 bor i Finnmark, og i underkant av 30 000 bor i Alta-regionen. Med Kristiansund, Helgeland, Aure, Halsa og Smøla vil nok tallet også øke. Er det ikke på tide at disse 80 000–100 000 vanlige menneskene blir løftet opp til samme nivå som de øvrige 5 320 000 andre som bor i Norge?

På vegne av Pasientfokus er det litt fint å si at en helt vanlig kvinne fra Finnmark, valgt av vanlige folk fra Finnmark, nå er med på å levere innstillingen til statsbudsjettet for 2022. Jeg vil takke alle sammen som sitter i komiteen med meg, og som har gitt meg mange gode råd underveis – det har jeg trengt, for jeg er ikke politiker av profesjon. Pasientfokus sitt mandat har vært å ta på alvor den hverdagen vanlige folk står i, og mitt mandat fra vanlige folk er å minne alle partiene her på Stortinget om at vi faktisk må lytte til hva folk står i, og ikke bare si at vi gjør det.

Helse- og omsorgskomiteen viser til at Pasient- og brukerombudet er et lavterskeltilbud i samtlige av landets fylker som skal gi alle i Norge et likeverdig tilbud. Pasientombudet ivaretar en viktig samfunnsoppgave, og vi er tilfreds med at ombudet har et høyt kvalitetsfokus og har tilgjengelighet for pasienter og pårørende som høyeste prioritet.

På vegne av pasienter og pårørende har vi i Pasientfokus reflektert over hvorfor vi har en sjø- og flyhavarikommisjon i Norge, mens vi ikke har en tilsvarende kommisjon når avvik fører til prognosetap eller død i helse- og sykehustjenestene. Det skal jeg komme tilbake til, men først skal jeg si noe om det samiske språket og pasientombudet. Selv om samisk er et offisielt språk i Norge, mangler Pasient- og brukerombudet samisktalende saksbehandlere. I høstens budsjettforhandlinger har vi ikke kunnet avsette midler til Pasient- og brukerombudet, men i revidert nasjonalbudsjett til våren, og i statsbudsjettet for 2023, vil vi utfordre alle partiene og invitere dem med til å bevilge midler til dette viktige formålet.

Pasient- og brukerombudet er svært viktig i saker vedrørende erstatning for feilbehandling av pasienter ved norske sykehus og helseinstitusjoner, men det som etterspørres av pårørende, er et juridisk sikkerhetsnett som følger opp avvik og feil som gjøres ved helseforetak. Pasientene er slitne av å stå i disse utfordringene selv – og ofte alene.

Jeg skal nå ta et eksempel, og det eksemplet kunne gjerne vært fra andre deler av Norge, men jeg velger å vise til et eksempel fra Finnmark i en sak vi i Pasientfokus kjenner godt. Det handler altså om systemkritikk, ikke om kritikk av helsepersonell, som springer beina av seg. Kirsten Jonas fra Alta døde av feilmedisinering ved Finnmarkssykehuset i Hammerfest i mai 2019. Legen som henviste Jonas til Hammerfest, sendte med Kirsten et skriv som sa at hun er allergisk mot antibiotika av typen Selexid. Allikevel fikk Kirsten Selexid intravenøst. At feilmedisinering er årsaken til at Kirsten døde, ble bekreftet av behandlende lege ved Finnmarkssykehuset. Nå er det sånn at familien har fått pasientskadeerstatning med begrunnelsen svikt i behandlingen og at pasientbehandlingen ikke har vært i tråd med god medisinsk praksis, etter sakkyndiges vurdering. Ordlyden i erstatningen er svært alvorlig. På tross av dette valgte statsadvokaten i Troms og Finnmark å henlegge saken, fordi han ikke fant det bevist at Hammerfest sykehus hadde opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med Kirstens død etter feilbehandlingen. Saken ble anket av familien, og det ble besluttet at den skulle gjenopptas, og denne gangen ble saken liggende i en skuff hos politiet og henlagt grunnet foreldelse. Mitt spørsmål blir: Ville saken blitt henlagt hvis vi hadde hatt på plass en helsehavarikommisjon?

Den nevnte Jonas-saken er ikke unik. VG har i flere artikler denne høsten vist til flere alvorlige feil og mangler ved norske sykehus, og derfor mener vi at vi må få på plass en helsehavarikommisjon på lik linje med sjø- og flyhavarikommisjonen. På den på måten kan vi avdekke feil. Vi ønsker ikke å ta noen mennesker for dette, men vi ønsker at det skal bli riktig behandling både for den som er syk, for den som dør, og for familiene deres.

Statsråd Ingvild Kjerkol [18:28:33]: Regjeringens endringer i budsjettet viser en tydelig retning i helsepolitikken. Regjeringen prioriterer helsetjenestene i kommunene og i sykehus, psykisk helse, fastlegeordningen og styrking av utdanningsstillinger for spesialsykepleiere og jordmødre. Budsjettforliket betyr også en styrking av tannhelsetjenesten. Det er starten på en ny kurs etter åtte år med borgerlig styre, hvor vi investerer i fagfolkene i vår felles helsetjeneste.

Norge, som resten av verden, står fremdeles i en situasjon der helsetjenesten, folkehelse og psykisk helse må ivaretas på en særlig god måte, og vi må gjøre det vi kan for å avlaste fagfolkene våre som har stått på vakt lenge nå.

Pandemien har vært ekstra krevende for barn og unge. Vi har i budsjettet funnet rom for å styrke arbeidet rettet mot barn og unge med ytterligere 50 mill. kr.

Vi styrker fastlegeordningen med totalt 100 mill. kr. Halvparten går til en økning av tilskuddet til ALIS-avtaler som nasjonal ordning. Den andre halvparten skal gå til å redusere bemanningsutfordringer i legevakt. Det skal særlig gå til rekrutteringssvake kommuner.

Rekruttering og utdanning av helsepersonell er helt avgjørende for kvalitet og kapasitet i framtidens helsetjeneste. Vi foreslår derfor 25 mill. kr til minst 30 nye utdanningsstillinger innen anestesi-, barne-, operasjons-, intensiv og kreftsykepleie og til jordmorutdanningen.

Regjeringen foreslår å øke driftsbevilgningene til sykehusene med til sammen 700 mill. kr i 2022 utover forslaget fra Solberg-regjeringen. 350 av disse millionene skal legge til rette for økte investeringer og økt behandling innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Vi har også foreslått å øke den generelle aktivitetsveksten med 350 mill. kr. Det vil bidra til å få ned ventetidene og ta igjen utsatt behandling på grunn av koronapandemien.

Helse Møre og Romsdal har over lang tid hatt store utfordringer med å sikre tilstrekkelig bemanning ved fødeavdelingen i Kristiansund. Vi har foreslått å bevilge 25 mill. kr til en tiltakspakke som skal bidra til mer stabil bemanning og gjenåpning av et lokalt fødetilbud i Kristiansund.

Vi står fortsatt i en krevende situasjon med håndtering av koronapandemien inn i 2022. Fordi lokale og nasjonale helsemyndigheter raskt må kunne trappe opp og ned tiltak, vil kommunesektoren, statsforvaltere, sykehusene og en rekke statlige virksomheter få økte kostnader også i 2022.

Som statsministeren sa i sin redegjørelse om koronasituasjonen 30. november, følger vi den økonomiske utviklingen i sykehusene, og vi vil foreslå økte bevilgninger ved behov. Vi har også slått fast at kommunesektoren vil bli kompensert for nødvendige merutgifter og mindreinntekter som følge av koronapandemien også i 2022. Øvrige virksomheter vil også få kompensasjon for kostnadene som følge av pandemihåndteringen.

Regjeringen staker ut kursen for helse- og omsorgstjenesten gjennom omprioriteringer. Vi kutter i øremerkede tilskudd som ikke har vært del av søknadsbaserte tilskuddsordninger, vi avvikler forsøk som ikke gir forskningsgrunnlag, og vi kutter eller reverserer ordninger som ikke lenger er nødvendige.

Vi har begrenset tid og handlingsrom til å justere budsjettet for 2022. Derfor er det viktig å signalisere kursendring gjennom å gjøre tydelige prioriteringer. Vår regjerings satsing på helse- og omsorgstjenesten viser vei mot et enda bedre helsetilbud og bedre velferd for alle, for at fagfolkene skal få bedre tid og rom til å ta vare på pasientene, og for at pasientene skal få hjelp når de trenger det, over hele landet.

Even A. Røed (A) [18:51:21]: Denne regjeringen har store ambisjoner for helsetjenestene i Norge. Vi skal ha en sterk offentlig helsetjeneste styrt av fellesskapet og finansiert over skatteseddelen. En god offentlig helsetjeneste er en viktig bidragsyter for å redusere sosiale og geografiske forskjeller.

Vi er i gang. I Hurdalsplattformen har vi gjort det klart at denne regjeringen ønsker en gradvis utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten. Målet vårt er at vi skal likestille tannhelsetjenesten med de andre helsetjenestene. Dette følges opp i budsjettforslaget i dag med helt målrettede styrkinger av den offentlige tannhelsetjenesten. Vi styrker ordninger for personer med store utfordringer, som traumer og tannlegeskrekk, med 60 mill. kr. Vi styrker refusjonsordningen for barn og unge som får tannregulering, med 50 mill. kr. Vi styrker den offentlige tannhelsetjenesten i fylkene med 100 mill. kr. Og vi sikrer 50 pst. rabatt for 21- og 22-åringer.

Dette budsjettet er en prioritering av dem som trenger det aller mest. Vi vet at det i løpet av de siste årene har bygget seg opp lange køer i TOO-ordningen. Mange av dem med de største utfordringene må vente enda lenger fordi det ikke er nok midler. Denne styrkingen bidrar til at flere kan få hjelp, færre skal vente, og flere får sunn tannhelse.

Dette budsjettet sikrer at vi forebygger, med en målrettet satsing på 21- og 22-åringene. Med 50 pst. rabatt på tannlegeregningen vil det gjøre at flere unge fortsetter å oppsøke tannlege etter at de har fylt 21 år. Dette er personer som er blant dem som besøker tannlegen minst, og det er rimelig å anta at bl.a. stram studentøkonomi påvirker dette. Dette er fornuftig prioritering fordi det forebygger dårlig tannhelse, og med mål om å utvide tannhelsetjenesten er det sentralt i dette at vi driver en forebygging som er så god at de totale kostnadene blir lavere. Det er ikke nødvendigvis sånn at folk blir flinkere til å forebygge selv fordi tannlegeregningen blir dyr i framtiden. De må ha et tilbud som er godt nok til at de i faser av livet har mulighet til nettopp å forebygge. Dette er fornuftig for både folk og samfunn.

Dette budsjettet sikrer en styrking av den offentlige tannhelsetjenesten drevet av fylkeskommunene. De ivaretar rettighetene til dem som har gratis eller rabatterte tannhelsetjenester. Det er viktig at fylkeskommunene har ressurser til å gi dem som har rett til gratis offentlig tannhelsetjeneste, et riktig og godt tilbud, og det er viktig at de har ressurser til å drive forebyggende arbeid for god tannhelse.

Vi ser framover. Dette budsjettet er en start, og vi gjør noen helt grunnleggende tiltak for å snu trenden. Vi skal gjøre en jobb for å danne grunnlag for å nå målet om å likestille tannhelsetjenestene. Derfor skal vi utrede status for tannhelsetjenesten i Norge. Vi skal se på sosiale og geografiske forskjeller i bruk og tilgang, og vi skal se på årsakene til forskjellene og på forholdet mellom tilbud i privat og offentlig regi. Denne utredningen vil gi oss verdifull kunnskap, som skal danne grunnlaget for den planen som må ligge til grunn, for vi vet at å rigge et godt tilbud innebærer mange faktorer – fra bemanning til pris og alt derimellom.

Vi gjør klare og tydelige prioriteringer på psykisk helse og rus. Vi setter av 700 mill. kr mer til finansiering av sykehusene, og vi gjør det klart at psykisk helse og rus skal prioriteres, for vi vet at det er behov for å styrke tilbudet til disse gruppene. Skal vi lykkes med det, må vi sikre at sykehusene har god nok finansiering. Dette er i tråd med planene våre i Hurdalsplattformen. Vi skal sette i gang en opptrappingsplan for psykisk helse og rus. Vi må jobbe bedre, vi må forebygge mer, og vi må behandle på best mulig måte. De som har utfordringer med psykisk helse, skal få hjelp når de trenger det. Og sliter man med rus, skal man få helsehjelp og ikke straff.

Jeg er stolt av at vi er i gang med dette, og vi har mer i vente. Dette budsjettforslaget viser vei, og det viser de første stegene i planen som ligger i Hurdalsplattformen. Vi skal styrke den offentlige helsetjenesten. Vi skal styrke tannhelsen. Og vi skal forbedre tilbudet innen psykisk helse og rus. Vi skal bygge videre på et sterkt, offentlig helsevesen, for vi vet at det bidrar til å utjevne sosiale og geografiske forskjeller – og er det noe vi trenger nå, er det akkurat det. Det er når vi står sammen og gir hverandre hjelp, vi lykkes. Og det er fellesskapet som løser oppgavene best.

Sandra Bruflot (H) [18:55:54]: Når samfunnet stenges, det innføres skjenkestopp og folk permitteres, er det noen utsatte grupper som går en annerledes og vanskelig jul i møte. Barn og unge som lever i familier som er preget av økonomisk uro, rus og psykiske lidelser, får den vanskeligste tiden framover – de som har minst mulighet til å ta vare på seg selv, og som heller ikke har et godt, beskyttende nettverk.

Når man snakker om psykisk helse, snakkes det av og til om motstandskraft eller resiliens. Det kan høres litt avansert ut, men det det egentlig vil si, er å beholde en god psykisk helse og å tilpasse seg når livet byr på utfordringer og motgang. Men for barn må den motstandskraften og hjelpen til å ha det fint når verden butter litt imot, være hos foreldre, familie og nettverk.

Under denne pandemien, der mange har fått testet sin evne til å tilpasse seg, er det noen barn som har blitt skadet av de samme menneskene som skulle passe på dem, fordi konsekvensene av pandemien har gjort ting verre for omsorgspersonene deres. Det er noe å tenke på når mange foreldre nå vil ha stengte skoler og barnehager før jul. Noen barn er mer avhengige av skolen, barnehagen og tilgang på andre voksne mennesker enn dem som er hjemme i juleferien, og det er bra at denne regjeringen har videreført Solberg-regjeringens mål om å skjerme barn og unge så langt det lar seg gjøre.

Det er ikke særlig vits i å sette grupper opp mot hverandre, for alle forstår at næringslivet må kompenseres, og at det haster å få på plass tiltak når man på kort varsel får beskjed om skjenkestopp og antallsbegrensninger – at vi må gjøre det vi kan for å redde bedrifter og levebrød. Det er heller ikke sånn at det ikke har betydning for folks psykiske helse og livskvalitet. Men i tillegg må vi passe på de utsatte gruppene som sliter mer når ting stenges ned, og det kan ikke vente til januar.

Budsjettene til Solberg-regjeringen har tatt nettopp de hensynene, men når vi igjen må stenge ned, er det viktig å se på hva som funket sist, og hva som ikke har funket. Lavterskeltilbud i kommunene for dem som sliter med psykiske plager og rus, må være lett tilgjengelig gjennom økt bemanning, utvidede åpningstider, forebyggende tiltak og rett og slett å oppsøke dem som sliter mest – akkurat det Solberg-regjeringen har gitt penger til. Hjelpetelefoner fikk muligheten til å ta unna da det var flere som tok kontakt og trengte hjelp. Fontenehusene fikk ekstra penger til å ha et tilbud til unge med psykiske plager da alt annet stengte ned. Det er blitt gjort mye bra i år, ikke minst av frivilligheten, som representerer en svær ressurs som snudde seg kjapt, og som har hjulpet mange.

I fjor var tallet på overdoser det høyeste på 20 år. Vi har ikke årets tall ennå, men i et land med en god, offentlig helsetjeneste, med små forskjeller og med høy levestandard mistet 324 mennesker livet av overdose i 2020. Noe av grunnen er at folk ble skrevet ut av behandling til stengte tilbud i kommunene.

En dag skal jo dette gå over, så framover må vi passe på at folk får tilpasset, rask og god hjelp dersom de sliter psykisk. Virker ikke den behandlingen man får, bør man få bytte behandling ganske kjapt. Det må være lett å få hjelp, og det må være enkelt å vite hvor man skal gå for å få den hjelpen. Frivilligheten og kommunene må jobbe sammen, og vi må hjelpe folk til å bli litt mer motstandsdyktige og å tilpasse seg når livet blir tøft.

Så vil jeg si at det er veldig bra at det settes i gang flere forsøk for å gi rusavhengige bedre livskvalitet. Det settes i gang forsøk med heroinassistert behandling i tillegg til at det prøves andre medisiner i LAR. Planen fra Solberg-regjeringen var at 2022 skulle være det første hele året da ansvaret for mennesker som ble tatt for rusbruk, skulle flyttes fra justis til helse. Det er bra at Støre-regjeringen ikke har fjernet midler for å forberede kommunene på å trappe opp helsehjelp til rusavhengige i 2022, men lovnadene om å trappe opp hjelpen innenfor rus og psykisk helse hjelper ikke på langt nær så mye som det kunne gjort dersom Arbeiderpartiet og Senterpartiet hadde blitt med på en rusreform som går bort fra å straffe folk for rusbruk. Det opprettholder stigmaet mot mennesker som i utgangspunktet ikke har det så enkelt, det gjør at vi fortsatt har en straffepolitikk som slår sosialt skjevt ut, og det gjør at vi fortsatt er i en situasjon der folk ikke tør å be om hjelp når de trenger det.

Til jul ønsker jeg meg flertall for rusreformen i 2022. Det er ikke for sent å snu.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [19:00:56]: Riksrevisjonen kom før sommaren ut med ein rapport om psykiske helsetenester. Han er for tida til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Rapporten er ei omfattande totalvurdering som viser at tilbodet ikkje er godt nok. Oppsummeringa er at psykisk helsevern ikkje er prioritert i tråd med politiske målsetjingar, og det er manglande kunnskap om kva behandling som faktisk gjev effekt. Der kunnskap om effekt finst, blir han ikkje tatt i bruk. Måten ein har styrt på for å følgje opp kvalitet, har ikkje fanga opp desse svakheitene.

Riksrevisjonen konkluderte med åtte punkt:

• Det fyrste punktet er at befolkninga får meir behandling for psykiske plager og lidingar i nokre helseregionar enn i andre.

• Det andre er at mange med psykiske plager og lidingar ikkje får hjelp når dei treng det.

• Nummer tre er at ungdomar med samtidige psykiske lidingar og rusmiddelproblem ikkje får god nok behandling. Nesten 20 pst. av kommunane manglar eit tilbod til ungdom med rusmiddelproblem, og rundt 30 pst. av poliklinikkane innanfor psykisk helsevern for barn og unge behandlar ikkje unge under 18 år med samtidige psykiske lidingar og rusmiddelproblem. Og dersom dei gjer det, får mange behandling som er berekna på vaksne, eller ikkje behandling retta mot avhengigheit i det heile.

• Det fjerde punktet er at den gylne regelen, som inneber at psykisk helse og rusbehandling skal prioriterast over somatiske – altså fysiske – helsetenester, ikkje er innfridd. Dette kan fyrst og fremst forklarast med at psykisk helsevern blir nedprioritert i løpet av budsjettåret til fordel for somatikken.

• Det femte punktet er at arbeidet med å auke og ta i bruk kunnskapen om behandling av psykiske plager og lidingar ikkje er godt nok. Forskinga er mangelfull, og det manglar kunnskap om kva behandling som har effekt.

• Det sjette punktet er at mange kommunar og poliklinikkar i psykisk helsevern ikkje sikrar tilstrekkeleg brukarmedverknad og pårørandeinvolvering.

• Det sjuande punktet er at mange leiarar ikkje sørgjer for at det blir arbeidd systematisk med kvalitetsforbetring. Fleirtalet av leiarane ved poliklinikkane meiner at helseføretaka legg stor vekt på ventetider og innteningskrav i styringa heller enn på effekt av behandlinga som blir gjeven.

• Det siste punktet er at dei statlege verkemidla som skal bidra til god kvalitet i tenestene, kan brukast på ein betre måte. Dei nasjonale kvalitetsindikatorane, altså korleis ein måler kvalitet, gjev ikkje kunnskap om i kva grad behandlinga faktisk verkar.

Kritikken frå Riksrevisjonen er alvorleg. For å trekkje fram noko viser rapporten at det er store forskjellar i samfunnet vårt. Kor lang tid det tek før personar som potensielt har ei alvorleg psykisk liding, får hjelp, er avhengig av kvar i landet ein bur. I mange kommunar får ikkje ungdom med samtidige psykiske lidingar og rusmiddelproblem eit godt nok behandlingstilbod, eller dei står heilt utan. Mange poliklinikkar i psykisk helsevern har ikkje dei rammene som er nødvendige for at behandlarane skal kunne gje god behandling til ungdom som har samtidige psykiske lidingar og rusmiddelproblem.

Den offentlege debatten om psykisk helse har vore stor dei siste åra, og for mange var det den viktigaste saka i årets val. Ein av grunnane til dette er at mange opplever at nedbygging av spesialiserte tenester og forflytting av ansvar over til kommunane har gått for langt. Talet på innleggingar har gått opp, mens liggjetida har gått ned. Mange endar som svingdørspasientar og møter fleire forskjellige behandlarar i eit fragmentert system. Det rammar dei sjukaste hardast, og det gjer at personar med lette lidingar kan bli sjukare. Å bli avvist av dei som skal hjelpe oss, kan òg gjere oss sjukare. Utfordringane er komplekse og samansette.

Dette er bl.a. bakteppet for fjorårets rusreform, som var utan tiltak for opptrapping av behandlingstilbod eller friske midlar, og grunnlaget var før pandemien kom. Som ein følgje av pandemien treng me ein særleg innsats for den psykiske helsa til barn og unge. Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa vil rette opp i uverdige forhold, og me styrkjer difor arbeidet retta mot barn og unge med ytterlegare 50 mill. kr. Samanlikna med 2021 er det føreslått 55,5 mill. kr til etablering og evaluering av FACT ung-team, tverrfaglege og oppsøkjande team retta mot barn og unge med langvarige, samansette behov. Totalt føreslår me ei styrking på 250 mill. kr til arbeidet med den psykiske helsa til barn og unge i 2022. I tillegg føreslår regjeringa ei styrking på 40 mill. kr til ACT- og FACT-team for vaksne. Regjeringa ønskjer å auke løyvinga til kommunane og fylkeskommunane og å auke grunnfinansieringa av sjukehusa for å leggje til rette for meir behandling innan psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling.

Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa vil rette opp i uverdige forhold, og dette er berre starten. Me har forplikta oss til ein opptrappingsplan for psykisk helse og rusomsorg. Eg ser fram til dette arbeidet, sånn at me kan rette opp i kritikken Riksrevisjonen hadde mot den førre regjeringa. Det vil gje verdig og fagleg forsvarleg helsehjelp.

Tove Elise Madland (A) [19:06:18]: Arbeidarpartiet og Senterpartiet har saman med SV lagt fram eit statsbudsjett som legg ramma for at innbyggjarane skal oppleve at livet og interessene deira står høgt på dagsordenen.

Sterke fellesskap, høg tillit og små forskjellar er viktig, også knytt til helsa til den enkelte. Å få bidra til fellesskapet gjennom arbeid er viktig for både den fysiske og den psykiske helsa. Dette budsjettet bidrar difor til at innbyggjarane bidrar til fellesskapet. Dei utfordringane folk opplever, gjev dette budsjettet svar på. Store forskjellar skal bli bygde ned. Det er berre å nemne: meir til sjukehus, meir til fastlege og meir til kompetanse og rekruttering til bl.a. spesialsjukepleiarar og ikkje minst til tannhelse.

Den økonomiske politikken til regjeringa fører til meir rettferdig fordeling og ei rettferdig retning, ein sterk velferdsstat og gode tenester heilt uavhengig av lommeboka til folk og kvar dei bur. Å sikre ei sterk offentleg helseteneste som gjev alle innbyggjarane – uansett kvar dei bur, og uansett sosial og økonomisk bakgrunn – gode tenester, valfridom og medråderett, er svært viktig. Privatiseringsreformer som fritt behandlingsval vil kome berre nokre til gode.

Eldre lever stadig lenger. Me blir friskare, og me held oss i betre form. For regjeringa er det viktig at dei eldre har gode, trygge og tilpassa bustader. Difor styrkjer regjeringa kommuneøkonomien og gjer det mogleg å satse på tilrettelagde bustader med ulik velferdsteknologi som gjev tryggleik for den einskilde.

Det er viktig for regjeringa at alle skal kjenne på tryggleik i bustaden sin, ikkje berre om ein bur i ein enkelt eller utvald kommune. Velferdsteknologien skal sjølvsagt ikkje erstatte kvalifisert personale, men vere eit supplement og gje tryggleik i kvardagen. Difor vil regjeringa sikre at eldre får bu i sin eigen bustad så lenge dei kan, med hjelp frå heimeteneste som er organisert i faste team, og som er styrt av kvalitetsmål og ikkje stoppeklokke. Dette gjev god omsorg, hjelp og tilrettelegging til den eldre, og det gjev tillit til den tilsette.

For å sikre nok kvalifisert helsepersonell i bl.a. eldreomsorga vil regjeringa setje ned ein helsepersonellkommisjon. Å utdanne, rekruttere og behalde helsepersonell er for mange små kommunar, som bl.a. Vindafjord, ei utfordring. I ei tid med knappleik på helsepersonell må òg statusen til og interessa for fagområdet geriatri bli auka. Spesialkunnskap om helseutfordringane til dei eldre er svært viktig, og regjeringa vil auke tverrfaglegheita i eldreomsorga og styrkje innhaldet i tenesta. Regjeringa tek desse utfordringane på alvor, og sjølvsagt er det heile og faste stillingar som skal vere standarden.

Det at me blir eldre, gjer òg at fleire eldre får diagnosen demens, så eit meir demensvenleg samfunn er avgjerande. Alle har rett til å kjenne seg inkluderte og likeverdige og bli møtte med forståing. Reforma Leve heile livet har fem innsatsområde: eit aldersvenleg Noreg, aktivitet og fellesskap, mat og måltid, helsehjelp og samanhengande tenester. Alt dette bidrar til ein tryggare og betre kvardag for våre eldre.

For regjeringa skal førebyggjande helsefremjande arbeid skje på alle samfunnsområde. Me må hugse på at helse blir skapt utanfor sjukehuskorridorane, der folk lever, bur og arbeider. Difor er betre folkehelsetiltak så viktig, og igjen: God kommuneøkonomi gjer òg dette mogleg.

Det går ein raud tråd gjennom Hurdalsplattforma og til budsjettet. Å utjamne økonomiske og sosiale forskjellar er viktig for å fremje den norske folkehelsa. Dei sosiale helseforskjellane i Noreg har auka. Det er dramatisk at kva utdanning ein har, kva inntekt ein har, og kva jobb ein har, skal kunne vere avgjerande for kor lenge ein skal leve, og med kva sjukdom og liding.

Å lage ein strategi for å jamne ut sosiale helseforskjellar og kjempe mot einsemd vil bety mykje for mange. Frivillig sektor og idretten er viktige bidragsytarar her. Familie og frivillige gjer ein uunnverleg innsats i helse- og omsorgssektoren.

Dette budsjettet er eit sikkerheitsnett. Dette budsjettet er for alle, same kven ein er, kvar ein bur, og kva lommeboka inneheld. Dette budsjettet sikrar like tenester i heile landet, nemleg tenester nær folk.

Erlend Svardal Bøe (H) [19:11:21]: Høyre har i regjering gjennom åtte år levert statsbudsjett som har satset på en bedre eldreomsorg. Vi har lagt til rette for tilskudd til bygging og modernisering av om lag 20 000 heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger, nesten dobbelt så mange som forrige gang vi hadde en rød-grønn regjering. Vi har gitt eldre mennesker mer makt til å bestemme over egen hverdag ved å innføre fritt behandlingsvalg, fritt brukervalg og samboergaranti, slik at eldre mennesker kan bli gamle sammen.

Vi har gjennomført et ordentlig kompetanseløft, sånn at over 146 000 ansatte i helsetjenesten har fått grunn-, videre- og etterutdanning de siste fire årene, og vi har lagt fram kvalitetsreformen Leve hele livet, som tar tak i de mest grunnleggende tingene som gjerne svikter når vi snakker om eldreomsorg, som mat, aktivitet, fellesskap, kvalitet i helsetilbudet og sammenheng i tjenestene.

Selv om Høyre har fått til mye i eldreomsorgen de siste åtte årene, og vi har levert et statsbudsjett som setter handling bak ord, er det fortsatt en vei å gå i Norge for å skape en enda bedre eldreomsorg, for vi ser tall og hører historier om eldre mennesker på sykehjem som er underernært eller står i fare for å bli det. Vi ser at kommuner sliter med å rekruttere nok helsepersonell, vi ser at ensomhet blant eldre mennesker er økende, og vi ser at mange eldre sliter med å henge med i et samfunn som utvikler seg raskt, særlig når det gjelder digitalisering.

For noen uker siden var jeg på besøk til Kinn kommune, som i fjor vant Leve hele livet-prisen for sitt arbeid med å skape en bedre eldreomsorg og følge opp Leve hele livet-reformen. Det var et fint besøk. Jeg fikk bl.a. være med på sangstund på sykehjemmet, og jeg tror nok ikke de som hørte meg synge, ble så veldig imponert, men jeg ble i alle fall veldig imponert over jobben de har gjort med å følge opp Leve hele livet-reformen. På grunn av tilskuddsordningene som Høyre har etablert i statsbudsjettet for å følge opp Leve hele livet-reformen, har de kunnet ansette en egen samfunnskoordinator som skal legge til rette for mer forebygging, mer aktivitet og mer frivillighet i eldreomsorgen. Det har gitt eldre mennesker mer og bedre livskvalitet.

Høyre vil lære av dem som lykkes med å gi eldre mennesker en trygg, aktiv og verdig alderdom. Vi vet at vi blir flere eldre i Norge i årene framover. Da må vi sikre en eldreomsorg med høy kvalitet og forberede helsetjenesten på å klare nettopp det. Vi må utdanne mer kompetent helsepersonell og gjøre det mer attraktivt å jobbe i eldreomsorgen. Derfor er kompetanseløftet som Høyre har gjennomført, viktig. Vi må legge bedre til rette for at eldre mennesker kan bo hjemme så lenge som mulig, ved å bygge flere tilrettelagte boliger. Derfor er investeringstilskuddet for trygghetsboliger i statsbudsjettet viktig. Vi må gi eldre mennesker tillit og makt til å bestemme over egen hverdag, og vi må følge opp kvalitetsreformen Leve hele livet sånn at vi lærer av hverandre.

Vi må skape et mer aldersvennlig samfunn, der eldre mennesker anerkjennes som verdifulle bidragsytere i samfunnet. Derfor er jeg stolt over at det er Høyre i regjering som har fått på plass Norges første eldreombud og senteret for et aldersvennlig Norge.

Jeg kjenner jeg blir bekymret over hvor lite vi har hørt om hva den nye regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil med eldreomsorgen i Norge. Det eneste jeg har sett så langt, er at de skal reversere eldrepolitikk satt i gang av Høyre, og at de ikke skal følge opp viktige satsinger. I tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet kuttet de investeringstilskuddet til flere tilrettelagte boliger for eldre mennesker i distriktene. Det er trist. Flere tilrettelagte boliger gjør at flere kan bo hjemme lenger, noe som utsetter behovet for omsorgstjenester og reduserer ensomhet ved etablering av felles møteplasser. De kuttet også godkjenningsmodellen og belønningsordningen for fritt brukervalg i kommunene, sånn at eldre mennesker får mindre makt til å bestemme i egen hverdag. Nå har de også inngått et budsjettforlik med SV om å kaste ut private aktører fra helse- og omsorgstjenesten. Kvalitetsreformen Leve hele livet er heller ikke nevnt med et eneste ord i regjeringserklæringen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, til tross for at kommunene er godt i gang med gjennomføring av reformen, slik vi ser i Kinn kommune, som jeg snakket om tidligere.

Høyre har i regjering satset på eldreomsorg, og vi skal fortsette arbeidet med å skape en bedre eldreomsorg – fordi det skal være godt å bli gammel i Norge, og fordi vi vil gi eldre mennesker en trygg, aktiv og verdig alderdom som er tilpasset den enkeltes behov. Det har vi gjort gjennom åtte år, og det arbeidet skal vi fortsette med i opposisjon.

Truls Vasvik (A) [19:16:40]: Vår felles offentlige helsetjeneste skal være tilgjengelig for alle, uansett hvor en bor, og uansett hvor tjukk lommebok en har. Skal vi lykkes med det, trengs det tydelig politikk – en tydelig politikk med vilje til å bruke skattebetalernes penger til samfunnets beste. Det betyr økte budsjetter til sykehusene, til kommunene og til fastlegene. Det betyr satsing på psykisk helse, tannhelse og fødetilbud, og det betyr et helsevesen der private aktører ikke kan hente ut penger fra systemet uten at det offentlige har full kontroll.

Grunnfjellet i norsk helsevesen er fastlegene, en lege som følger deg og familien over tid – kanskje generasjoner – som vet hva du trenger, og hva som skjer med folka rundt deg; en legetjeneste som sparer sykehusene for mange besøk og ser når du sliter psykisk, og som tar unna størstedelen av pasientbehandlingene her til lands for en brøkdel av helsebudsjettet. Fastlegene er like viktige enten du bor i Larvik eller i Lakselv.

Men nå rister det i grunnfjellet. Stadig flere har mistet fastlegen sin på grunn av at legen har gått av med pensjon eller rett og slett kastet inn håndkleet på grunn av en for slitsom arbeidshverdag. Det må vi politikere ta på alvor, og det trengs en etterlengtet satsing på fastlegeordningen. Den satsingen gjør den nye regjeringen, både på kort og på lang sikt.

Mer penger til fastlegene og en tilskuddsordning for legevakt er en start, og vi er fullstendig klar over at det ikke er nok. Derfor må vi få på plass både økonomi og arbeidsvilkår som gjør at flere velger å bli fastleger og å stå i jobben over tid. Der skal vi gjøre en forskjell. Det er viktig for pasientene, men ikke minst er det viktig for å sikre at belastningen i normaltider ikke blir for stor på resten av helsetjenesten.

Men når fastlegene ikke kan bistå fordi sykdomsbildet er for komplekst, trengs det en spesialisthelsetjeneste som tar godt imot en. Også her trengs det politisk vilje til å prioritere de viktigste tingene. Regjeringen legger 700 mill. kr på toppen av forrige regjerings forslag, både som økt basisfinansiering og økt aktivitetsvekst. Det er viktig for å øke beredskapen, for å øke behandlingen innen psykisk helsevern og rus og for å øke mulighetene for vedlikehold og investeringer, men ikke minst for å gjøre sykehusene i bedre stand til å ta igjen det etterslepet som blir når korona endelig slipper taket.

Selv om vi nå øker rammene til vår felles helsetjeneste, har vi de siste årene sett at det er bemannings- og kapasitetsutfordringer i sykehusene, særlig innenfor intensiv. Jeg tror, som jeg har sagt før, at vi politikere gjør klokt i å dele på noe av ansvaret. Men ingen er heller tjent med at vi ikke tar inn over oss at meldingene og rapportene har blitt tydeligere og tydeligere i årene etter at Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa ble presentert i 2014. For dem som står i dette til daglig i helsevesenet vårt, er det ikke politisk spill. Det er realiteter, og det må vi ta på alvor.

Det fokuseres mye på sykepleierne her i dag, men personellutfordringen gjelder flere fagfelt. Derfor må vi se helse- og omsorgstjenesten i stort. Vi lever stadig lenger, og vi får mer komplekse sykdomsforløp. Mangelen på personell er høyst reell også utenom pandemitider. Derfor vil regjeringen ytterligere øke antallet utdanningsstillinger og i stor grad fokusere på dette i årene framover, også når det gjelder oppgavedeling innenfor sektorene.

Intensivkapasiteten har stått på stedet hvil de siste årene på tross av at etterspørselen og behovet har økt. Kommunehelsetjenesten mangler folk, særlig i distriktene. Det er ingen kvikkfiks på dette, men nå er vi i gang.

700 mill. kr her, 100 mill. kr der og 50 mill. kr der – det blir penger av sånt. Jeg er stolt av at regjeringen, innenfor begrensede tidsrammer og handlingsrom, har klart å sette noen tydelige spor og peker ut en retning for årene som kommer – en retning om en felles offentlig helsetjeneste som skal være der når en trenger den. Vi skal stoppe privatiseringen og fragmenteringen. Vi skal styrke tjenestene i kommunene, på sykehusene og hos fastlegene. Noe av det aller vakreste med Norge er velferdsstaten, og der er helse- og omsorgstjenesten vår en av de aller viktigste bærebjelkene.

Morten Wold (FrP) [19:21:21]: Sjelden har satsingen på helsevesenet vært viktigere enn akkurat nå. Sjelden har en regjering vært så handlingslammet. Sjelden har vi sett så få tiltak for å løse så store utfordringer.

Samtidig som intensivkapasiteten på sykehusene er sprengt, leverer ikke regjeringen når det gjelder antall intensivplasser. Samtidig som sykepleierne roper etter flere medarbeidere, leverer ikke regjeringen nok studieplasser. Samtidig som ansatte i helsesektoren er overarbeidet og underbetalt, vil ikke regjeringen gi dem lønnsløft. Samtidig som Arbeiderparti-politikerne sier vi ikke trenger statlig finansiert eldreomsorg, dukker de opp: enkelthistoriene om glemte, pleietrengende og endatil døende eldre, syke og svake i kommuner styrt av motstandere av statlig finansiert eldreomsorg.

Jeg må si jeg er skuffet når jeg ser budsjettet regjeringen har lagt frem – ikke bare fordi jeg er uenig i retningen regjeringen ønsker for landet, men fordi det nedprioriterer dem som trenger hjelpen vår aller mest.

For Fremskrittspartiet er det viktig å prioritere god helsehjelp til folk som trenger det. Det betyr f.eks. å bygge ut flere døgnplasser i psykiatrien og styrke institusjonene for psykisk helse. Døgnplasser i psykiatrien har vært nedprioritert i altfor lang tid. Derfor setter Fremskrittspartiet av 900 mill. kr til dette i vårt alternative budsjett. Døgnplassene må bygges opp, ikke rives ned.

Dessuten må vi ta i bruk alle tilbydere vi har. Det gjelder både offentlige, private og ideelle. Det skaper mangfold og utvikling i en sektor som sårt trenger det. Se f.eks. til høyt anerkjente og respekterte Modum Bad i Vikersund i Modum kommune. Det er en privat psykisk helseinstitusjon. De ansatte er strålende fornøyd, brukerne er strålende fornøyd, og lokalmiljøet er strålende fornøyd. Dette er typen innslag vi trenger i velferdsmiksen for å skape et bredt og godt tilbud for dem som trenger det.

Helt til slutt: Noe av det mest hjerteskjærende jeg ser, er syke mennesker der det finnes en medisin som kan hjelpe dem, men hvor staten ikke vil tilby medisinen de trenger. Medisiner redder liv, og da er det vår jobb å sørge for å tilby medisiner til folk som har behov for dem. I verdens rikeste land kan man ikke si at vi ikke har råd til å tilby medisiner. Det er etter Fremskrittspartiets mening uverdig å sette en pris på et menneskeliv.

Hege Bae Nyholt (R) [19:24:40]: Jeg bor i en forholdsvis stor by, Trondheim, med et stort sykehus fullt av ekspertise i kort avstand til mitt hjem. Kort vei og et godt tilbud er viktig når og om behovet for det oppstår. Men slett ikke alle i Norge bor i store byer med kort reisevei til et universitetssykehus. I Norge ønsker vi at folk skal kunne bo ute på øyer, oppe på fjell og langt inne i fjorder. Vi er for distriktene og for en desentralisert bosetting. For at det skal kunne være mulig, trengs det både jobber, barnehager, skoler, offentlig transport og ikke minst det vi debatterer nå: et godt og trygt helsevesen.

Over hele fjøla i Helse-Norge kuttes det i tilbudet gjennom ABE-kuttene. Rødt vil reversere disse kuttene, og vi vil styrke sykehusene med mer penger i vårt alternative budsjett. Dette er midler som kunne gått til bl.a. bedre bemanning, ambulansetjenester og lokalsykehus. Det er nødvendig at det skjer, og det må skje kjapt.

I disse dager sitter Helse Midt-Norge – som jeg hører til under – i budsjettbehandlinger. Det er sånn at Helse Midt-Norge må spare penger, og da må de kutte 90–100 årsverk midt i en pandemi, midt i en bemanningskrise. Jeg har her lyst til å nevne LOs regionkonferanse i Trøndelag, som vedtok en uttalelse om at de så med stor bekymring på Helse Nord-Trøndelags økonomiske situasjon.

Mandag 13. september ble det kjent via mediene at det igjen skal kuttes 115 mill. kr, uten at tillitsvalgte i helseforetaket var orientert om situasjonen. Det økonomiske kuttet tilsvarer 90–100 årsverk, som skal kuttes ved lokalsykehusene i Levanger og Namsos.

LO er bekymret – med rette. Beboerne i Nord-Trøndelag er bekymret – med rette. Folk i distriktene i hele landet er bekymret for kutt og innstramming – og det med rette. Rødt er også bekymret. Vi er bekymret, men vi er slettes ikke handlingslammet. Derfor har Rødt, i vårt alternative statsbudsjett, foreslått å reversere kuttene som ABE-reformen gir. Og vi foreslår å styrke sykehusene. Det skulle vi ønske at vi hadde hatt flertall for, for det ville gjort det tryggere å bo i distriktene i Norge.

Marian Hussein (SV) [19:27:38]: De nye koronarestriksjonene gir i dag bekymringer hos mange gravide kvinner. De har hørt historiene og fortellingene fra gravide og fødende kvinner i barselomsorgen fra våren 2020 – kvinner som måtte være alene i livets viktigste øyeblikk, kvinner som ikke fikk hjelp eller støtte av partneren sin, og som var isolert og alene i mange dager.

Det er behov for å trygge disse kvinnene, for det vi vet, er at det var ganske store forskjeller mellom sykehusene og hvordan de fulgte smittevernrådene. Det er behov for at helsemyndighetene er tydeligere. Jeg er veldig klar over at helseministeren og øvrige helsetopper har mye å gjøre i disse dager, men disse kvinnene fortjener at vi ser dem, og at vi også gjør det vi kan for å trygge dem før en viktig begivenhet.

Frivilligheten er noe av det vakreste med Norge. Den organiserte kvinnebevegelsen har jobbet i hundrevis av år for å sikre kvinners rettigheter og stilt opp for fellesskapet. Norske Kvinners Sanitetsforening har alltid sett behovet i samfunnet for fellesskapet og etablert nye og gode tilbud. Under andre verdenskrig så de behovet for feltsykehus. I vår samtid har de sett behovet for innvandrerkvinners rett til og behov for støtte i fødetilbudet. Kvinner som f.eks. de som nylig kom fra Afghanistan, og som ikke har hatt muligheten til å lære seg språket, fikk støttepersonell og støttedoula i fødsel kort tid etter ankomst. Forskning viser at disse kvinnene har ganske høy risiko for komplikasjoner under fødsel. Dette er kvinner som ikke får fortalt noe til sin jordmor om hvordan de har det i fødsel. Jordmoren får heller ikke gitt de gode rådene til disse.

Elleve fødeavdelinger har hatt samarbeid med Sanitetskvinnene, og SV bevilget i vårt alternative statsbudsjett penger for å kunne opprettholde dette tilbudet. Dessverre fikk vi ikke gjennomslag for det, men jeg håper at regjeringen går i dialog med Sanitetskvinnene og finner en løsning, for det er viktig at vi sikrer likeverdige helsetilbud, også for kvinner med kort botid i Norge.

Seher Aydar (R) [19:30:46]: Tenk at en av verdens sterkeste økonomier ikke klarer å håndtere presset pandemien gir på helsetjenestene våre. Det er ikke tusenvis av koronapasienter på norske sykehus – det er under 400. Til tross for at Norge bruker mer penger på helse enn mange andre land det er naturlig å sammenligne oss med, knekker vi nesten av den belastningen. Det må bety at det er noe med måten vi driver helsevesenet vårt på.

Før pandemien ble det slått fast at det minste forsvarlige antall intensivplasser er 500. Da lå Norges intensivkapasitet under det. Det er faktisk blant de laveste i Europa. Til sammenligning har Tyskland 30 intensivsenger per 100 000 innbyggere. Tidligere helseminister Bent Høie svarte da han ble spurt om hvorfor kapasiteten vår er så lav:

«Vi kan ikke ha veldig mange intensivplasser stående tomme i Norge. Tomme plasser har ingen verdi.»

Dette er bedriftsøkonomisk tenkning. Nå vet vi jo at tomme plasser er verdifull beredskap. Tenk om kapasiteten må bygges ned fordi tomme plasser ikke har noen verdi. Det svekker pasientsikkerheten og øker presset på hele helsetjenesten. Det gjør at sengepostene må behandle kritisk syke pasienter, som hadde vært bedre ivaretatt på intensiven, at sykehusene er fulle av korridorpasienter, at kommunene må ta imot eldre og pleietrengende pasienter nesten rett fra operasjonsbordet, at barselkvinner blir sendt hjem altfor tidlig, og at psykisk syke blir sendt hjem så fort at behandlerne knapt har fått begynt behandlingen. Å spare inn ved å drifte helsevesenet på et kronisk minimumsnivå er lønnsomt på kort sikt – det er riktig. Men konsekvensene av å drive sånn over lang tid er at vi ikke har noen beredskapskapasitet, at vi mister de menneskene som jobber der, og at vi sliter ut dem som tross alt blir i jobben.

Om vi skal ha et helsevesen som kan gi befolkningen trygge helsetjenester også i uforutsigbare tider, må vi ha beredskap. Tomme senger, også kjent som bedre sykehuskapasitet, er det som gjør at ansatte kan føle seg trygge på at de kan møte det som kommer. Det er det som gir befolkningen trygghet for at vi kan håndtere kriser. Det er kanskje ikke økonomisk lønnsomt på kort sikt, men vi trenger det allikevel. Derfor kan vi ikke ha et helsevesen som leker butikk, som prioriterer etter kortsiktig økonomisk lønnsomhet. Vi må ha et helsevesen som styrer etter faglige og politiske mål. Vi må ha et helsevesen som ser på behovet i befolkningen og på dem som jobber i tjenestene.

Nå har vi en ny helseminister, og jeg håper at den nye helseministeren ser verdien i sykehuskapasitet og hvor viktig det er å bygge ut helseberedskapen både på hvert eneste sykehus og over hele landet.

Tuva Moflag (A) [19:33:59]: Nå er barna mine tilbake på hjemmeskole. Mange ansatte har igjen blitt permittert, og en rekke næringer går usikre tider i møte, ikke minst reiseliv, kultur, restauranter og utelivsbransjen.

Verden har stått i en pandemi i to år. Veien ut av den går gjennom vaksinasjon. Det har både helseministeren og statsministeren vært tydelige på. Vaksinasjon hindrer alvorlig sykdom og død.

Likevel er det for mange som fortsatt vegrer seg mot å ta vaksine. Det er ulike grunner til at folk ikke kan eller ikke vil ta vaksine. Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle som kan ta vaksinen, til å gjøre det.

Noen har vært usikre fordi det er en ny vaksine. Til dem vil jeg si: Selv om vaksinen er ny, er teknologien kjent, og nå er det satt over 8,5 milliarder enkeltdoser i verden. Vi vet at det virker, vi vet at det beskytter, vi vet at det redder liv, og vi vet at det er vaksiner som kan gi oss livet tilbake.

Mange er frustrert over dem som ikke lar seg vaksinere nå. Det er ikke så rart, for det rammer hele samfunnet når vaksinasjonsgraden ikke er høy nok. Forleden dag kunne vi lese om hvem som legges inn på sykehus med covid-19. Det er ti ganger så høy risiko for å bli lagt inn hvis man ikke er vaksinert. De innlagte som ikke er vaksinert, er yngre, og de blir sykere.

Det er fristende å oppfordre folk til å vaksinere seg fordi det betyr noe for ungene, som kan få en mer normal hverdag, fordi det kan redusere belastningen på helsetjenesten og intensivavdelingene, og fordi det kan hindre at arbeidsplassene må stenge ned. Men til dem som har vært i tvil til nå, vil jeg egentlig bare si: Ta vaksinen for deg selv, for du kan unngå alvorlig sykdom og død med et lite stikk i armen.

Erlend Svardal Bøe (H) [19:36:28]: Det har blitt sagt i denne debatten at fritt behandlingsvalg handler om ideologiske skylapper fra Høyre, at det er en ordning som kun er for noen få. Det er ikke ideologiske skylapper å ta i bruk eksisterende aktører for å gi folk hjelp raskere, og det er ikke sånn at fritt behandlingsvalg bare er for noen få. Før 2013, da vi hadde en rød-grønn regjering, var det sånn at vanlige folk kun kunne benytte seg av den offentlige helsetjenesten, mens de som hadde stor lommebok, kunne kjøpe seg ut av køen ved å kjøpe kapasitet hos private. Da vi innførte fritt behandlingsvalg i 2015, fjernet vi det skillet. Vanlige folk fikk nå muligheten til å benytte seg av private aktører – på lik linje med dem som har stor lommebok, som Arbeiderpartiet kaller det. Det er litt merkelig at Arbeiderpartiet ikke ser at det gjør en forskjell for folk, at det betyr noe for folk når 60 000 mennesker har valgt å benytte seg av den ordningen.

Det er noe med det faktum at nettopp vanlige folk benytter seg av fritt behandlingsvalg – å se de menneskene som står bak systemet, de som benytter seg av fritt behandlingsvalg, f.eks. innenfor rusbehandling, der ventetiden for å få behandling i 2013 var på 66 dager, mens den i dag er på 33 dager. Ikke fortell meg at det ikke betyr noe for den som er rusavhengig, og som sliter. Ikke fortell meg at det ikke betyr noe for de menneskene som får benyttet seg av fritt behandlingsvalg, og som slipper å stå i ventekø og kommer seg raskere tilbake til hverdagen og til arbeidslivet. Fritt behandlingsvalg betyr noe for folk, enten man er vanlige folk eller man har stor lommebok, for det betyr at man kan benytte seg av både de private aktørene som er i dag, og av den offentlige helsetjenesten.

Forskningsrådet kom i september med en rapport som viser at fritt behandlingsvalg har gitt mer valgfrihet, at det har økt mangfoldet i samfunnet vårt, og at det er svært viktig for veldig mange pasienter.

Så det er ikke ideologiske skylapper, det er ikke en ordning som kun er for noen få, det er en ordning som er for vanlige folk – og for folk med stor lommebok – og jeg håper at vi snart kan begynne å innse at denne ordningen faktisk betyr noe for folk, så folk kommer raskere tilbake til arbeidsliv og til hverdag.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [19:39:33]: Jeg tegner meg nå bare for å gi en stemmeforklaring til hvorfor Høyre ikke stemmer for noen av Fremskrittspartiets løse forslag i salen i dag. Det kommer kanskje sent, men forhåpentligvis godt.

Forslag nr. 15: Der forventer vi at regjeringen følger opp. Det ble også nedsatt et utvalg av den forrige regjeringen. Dette er jo viktig, men det har vi en klar forventning om at regjeringen følger opp.

Forslag nr. 16: Det er gjort et viktig arbeid gjennom hele pandemien av pensjonert personell, altså pensjonert helsepersonell, men også av pensjonister generelt. Den nye regjeringen har heldigvis, etter litt påtrykk fra oss, videreført denne ordningen slik at man ikke får avkorting i pensjonen når man jobber fram til sommeren. Ellers er det selvfølgelig viktig å sikre at flest mulig som har mulighet og kapasitet, kan bidra, men vi støtter ikke dette forslaget.

Forslag nr. 17: Vi mener at regjeringen bare kan gjøre det, altså inngå avtaler med private. Jeg ble litt bekymret da jeg hørte statsråden svare på spørsmålet mitt i sted, da hun nevnte at apoteker og Forsvaret kunne bidra med logistikk og distribusjon. Jeg håper da inderlig at regjeringen nå lar alle krefter få lov til å delta. Er det noe som er viktig nå, er det å få satt den tredje dosen, som gjør at folk ikke blir alvorlig syke, ikke blir innlagt på sykehus, ikke opplever å få en slik tung sykdomsbyrde. Så jeg ber regjeringen inderlig om å vurdere å ta i bruk flere til å være med å teste og vaksinere.

Forslag nr. 18: Det handler om revidert nasjonalbudsjett. Det behandler vi ikke i budsjettet nå.

Bård Hoksrud (FrP) [19:41:41]: Til foregående taler: Det er jo litt synd at man stemmer imot noe man er enig i, for jeg tror det hadde vært bra om en faktisk hadde vært tydelig og sendt dette signalet videre til regjeringen.

Så er det jo ganske morsomt, for når jeg har hørt på debatten her – og vi har brukt noen timer – har det nesten hørtes ut som om det har vært en forskjell på himmel og «h», altså noen ordentlige forskjeller, her. Men det handler altså om ca. 550 mill. kr i forskjell netto mellom de to forslagene som kom fra den forrige regjeringen, og det denne regjeringen har lagt fram.

Så registrerer jeg at man er opptatt av helsepersonellkommisjonen, og at det er kjempebra. Det høres ut som det er handlekraft, men i realiteten er det jo noe alle vet, så man behøver vel ikke å sette ned en kommisjon, det er bare å gjennomføre.

Det er interessant å høre debatten om fritt behandlingsvalg eller det å ta i bruk den private kapasiteten. Jeg registrerer, fra denne talerstolen, at det viktige her handler om ideologi og ideologiske skylapper – og ikke at folk faktisk skal få behandling så raskt som mulig og bli friske. Det er altså slik at sykehusene våre nå er i en kjempevanskelig situasjon og må redusere aktiviteten, må redusere antallet som får behandling og blir friske, og som raskere kunne blitt det. Det er det altså noen i denne salen som mener er helt greit, for man vil ikke bruke den ledige kapasiteten som er der.

Jeg synes det viktigste er å hjelpe folk, og derfor har Fremskrittspartiet også foreslått 3 mrd. kr mer til sykehusene, både for at vi skal styrke sykehusene og for at vi skal få på plass mer intensivkapasitet, men også for at man skal kunne bruke den ledige kapasiteten som er der, for å hjelpe folk og få folk friske. Men det er altså partier her som synes det er helt greit at folk bare skal stå i kø. Jeg synes ikke det er greit, jeg synes det er bra hvis vi kan hjelpe flere. Og det kan vel hende at man må bruke noe av den ledige private kapasiteten også for å hjelpe sykehusene og primærhelsetjenesten, som nå er knekjørt mange steder og sender veldig klare signaler om at det er store utfordringer.

Når det gjelder private helseaktører og dette med vaksinering, så jeg at Veterinærforeningen var ute nå og sa at de også er villige til å stille opp, og det viser at det er mange der ute som er villige til å stille opp. Dette er en privat aktør, og for enkelte representanter fra denne talerstolen er dette sånne man ikke skal bruke. Jeg synes man skal bruke alt for å sørge for at de som ønsker å vaksinere seg, vaksineres med den tredje dosen så raskt som mulig. Det er i hvert fall det som har vært mantraet som jeg opplever både fra regjeringen og andre, og da må man jo bruke den kapasiteten som er der.

Så håper jeg det ikke er slik at man bare stemmer imot fordi man skal stemme imot, men at man faktisk leser forslagene og stemmer for forslagene hvis man mener det er gode forslag, og dette er gode forslag som alle burde stemt for.

Statsråd Ingvild Kjerkol [19:44:47]: Veien ut av denne pandemien går gjennom vaksiner. Og det som er viktig nå, er at kommunene blir avlastet, sånn at man får satt den tredje boosterdosen raskest mulig. For å få til det har regjeringen engasjert Forsvaret til å bistå med distribusjon. I dag er det sånn at alle koronavaksinene går gjennom kommunene. Det er de som har fått ansvaret for logistikken knyttet til det å distribuere disse glassene med de edle dråper. Dette er en vaksine som trenger en særskilt logistikk, og for at vi ikke skal pålesse kommunene nye oppgaver i vår iver etter å hjelpe, har vi mobilisert Forsvaret.

Når apotekene nå etter hvert får lov til å stikke i overarmer, er det gjennom en avtale sentralt, ikke et pålegg om at hver enkelt kommune må inngå sin separate avtale. Det er ikke blitt gjort før, men vi får det til nå. Poenget er igjen å avlaste kommunene, ikke å gi dem nye oppgaver. Flere kommuner ønsker og har forberedt seg på å kunne bruke bedriftshelsetjenesten lokalt, både deres egen og den hos større bedrifter i kommunen som har den typen ressurser tilgjengelig.

Der er også poenget at vi ikke skal pålegge kommunene nye organisatoriske oppgaver, men bruke Forsvaret til å distribuere dette på en enkel måte. Her er det mange krefter som ønsker å bidra, og det får de også lov til. Denne uken og neste sender vi ut dobbelt så mange vaksinedoser som det kommunene selv har bestilt. 720 000 doser blir sendt ut. De kan lagres gjennom mellomjulen. Formålet er at man skal ha drop-in- og lavterskel vaksinetilbud gjennom romjulen, sånn at man kan gå for å få satt den tredje boosterdosen.

Så er vi på tampen av debatten. Det ser ut som vi får et helsebudsjett også neste år. Helsetjenesten vår har vært gjennom en kjempekrevende tid: 20 måneder med pandemi. Pandemien er ikke over. Dessverre har vi ingen reservebenk klar til å avlaste de fantastiske fagfolkene våre i tjenesten, men fra regjeringens side jobber vi for å gjøre det vi kan for å gi dem et pusterom. Hver og en av oss bidrar i disse dagene og ukene ved å holde avstand, bruke munnbind og ikke treffe like mange som vi kanskje ønsker oss i julehøytiden.

Truls Vasvik (A) [19:47:56]: Som statsråden sa, nærmer vi oss kveld, og debatten var vel egentlig på vei ut. Så klarte jeg ikke helt å dy meg, for det var interessant å se den hyllingen som nå var av fritt behandlingsvalg, og ordbruk som var ganske svulstig. Det som er artig med fritt behandlingsvalg, FBV, er at det er evaluert av folk på utsiden av denne salen. Det er ofte en lur øvelse når vi skal se om ting fungerer. I rapporten – og jeg har hovedkonklusjonene her – står det:

«FBV har i liten grad bidratt til å realisere målene om reduserte ventetider og mer effektive sykehus.»

Det står videre:

«HELFOs forvaltningsoppgaver har blitt mer omfattende og kompliserte (…).»

Det står videre:

«Personer med lavere sosioøkonomisk status er overrepresentert blant dem som opplever fristbrudd.»

Og det står til slutt:

«Dette bekrefter bildet av FBV som en ordning som er tilgjengelig for noen og ikke andre.»

Det er ikke regjeringspartiene eller SV eller Rødt som nå har brukt ordene «ideologiske skylapper». Det har avgående regjering, med sitt støtteparti Fremskrittspartiet, gjort. Vi har ikke ideologiske skylapper når det gjelder dette. Vi viser derimot til evaluering, vi viser til hva som faktisk har skjedd, og vi viser til hva som fungerer. Derfor fungerer fritt behandlingsvalg ganske dårlig.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [19:49:22]: Med den tilbakemeldingen fra statsråden nå stemmer Høyre likevel for forslag nr. 17, fra Fremskrittspartiet, for vårt inntrykk har vært at man skulle ta i bruk enda flere til å kunne bistå i vaksineringen. Da anbefaler jeg Høyres representanter å stemme for forslag nr. 17.

Så benytter jeg anledningen til å takke for en god debatt, til komiteen og de andre som har bidratt utenfor komiteen.