Presidenten: Etter
ynske frå helse- og omsorgskomiteen vil den fordelte taletida i
debatten verta avgrensa til 1 time og 20 minutt, og presidenten
vil ordna debatten slik: Arbeidarpartiet 20 minutt, Høgre 15 minutt, Senterpartiet
10 minutt, Framstegspartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti
5 minutt, Raudt 5 minutt, Venstre 5 minutt, Miljøpartiet Dei Grøne
5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Pasientfokus 5 minutt og
medlemer av regjeringa 5 minutt.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil
tre replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane til partia
og åtte replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa.
Vidare vil dei
som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
få ei taletid på inntil 3 minutt.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:48:12 ] (komiteens leder): Først
en honnør til komiteen og til komitésekretær Kirsten Gjemdal. Budsjettarbeidet
har gått knirkefritt på første forsøk.
Helsebudsjettet
for 2022 er et godt budsjett. Den nye regjeringen og SV har gjort
noen endringer i forhold til Solberg-regjeringens forslag. Ikke
alle er like imponerende for oss, f.eks. når det kuttes til fontenehusene,
eller når Senterpartiet og flertallet her på Stortinget skrinlegger
det viktige prosjektet med trygghetsboliger for eldre i distriktene.
Men det er totalt sett for landet et godt helsebudsjett også neste
år.
I helsepolitikken
bør vi spørre oss: Hva om det var meg – meg som var pleietrengende,
meg som var pårørende, meg som jobbet i tjenesten? I pasientens
helsetjeneste mener Høyre det er viktig å spørre pasienten: Hva
er viktigst for deg? Fordi vi har spurt og lyttet, har vi innført
pakkeforløp for svært mange sykdommer og diagnoser. Pakkeforløp
definerer hele gangen i behandlingsforløpet og gjør at de faglige
ressursene finner hverandre, skaper trygghet og forutsigbarhet for
pasienten. Vi lyttet også til Eva og mannen Amund da hun var kreftsyk.
De etterlyser bedre oppfølging i tiden etter den akutte fasen. Alt
ligger forhåpentligvis klart for at «pakkeforløp hjem» rulles ut
i hele Norge på nyåret. Vi er helt på linje med Kreftforeningen,
som i høringen pekte på viktigheten av dette. Vi forventer at det
følges opp av regjeringen.
Covid-19-pandemien
har krevd mye av helsetjenesten vår og av samfunnet vårt. Nå er
vi i en ny og krevende fase med stor smittespredning og flere mer
alvorlig syke enn hittil i pandemien. På kort sikt gjorde vår regjering
viktige grep med å bevilge milliardbeløp ekstra til sykehusene og
kommunene, skaffe til veie betydelig mer utstyr og gi opplæring
til 3 100 helsepersonell for å kunne bistå med intensivbehandling
av covid-pasienter. Men situasjonen er og har vært krevende, og
det er derfor også startet opp et langsiktig arbeid for å styrke den
permanente intensivkapasiteten på norske sykehus.
Heltene i helsetjenesten
er også bare mennesker. Helter blir slitne, og det er grenser for
hva helter tåler. Derfor mener vi at det må vurderes tiltak for
å avlaste helsepersonell gjennom mer bruk av støttepersonell, f.eks.
for sykepleiere. Fastlegene må fortsatt få være den viktige brikken
i pasientens helsetjeneste, hver og en av oss sin nærmeste, men
også selve portvokteren i systemet. Vi må stille opp gjennom opptrappingsplanen
for fastlegeordningen og sikre at vi beholder og rekrutterer fastleger
fremover.
Pandemien vil
prege året vi går inn i, men vi må også ha et 360-gradersblikk på
helsetjenesten. For å unngå at ventetidene igjen øker, er vår innstendige
oppfordring til regjeringen å la private aktører med ledig kapasitet fortsatt
få være en del av løsningen – ikke la ideologiske skylapper bidra
til at vi får en mer todelt helsetjeneste, hvor bare de med mye
penger får benytte den ledige private kapasiteten.
Det er i kommunene
vi mottar de fleste helsetjenestene, fra jordmoren som følger opp
den gravide, fastlegen som ivaretar oss, helsesykepleieren på skolen,
psykologen på helsestasjonen og de som følger opp unge som er i
faresonen for å utvikle rusavhengighet, til sykepleieren i hjemmetjenesten
eller helsefagarbeideren på sykehjemmet. Rett kompetanse i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten er så grunnleggende for den hjelpen vi
får. Vår lovfesting av kompetansekrav gjør at kommunene må ha knyttet
til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesøster, ergoterapeut
og psykolog. Gjennom Kompetanseløft 2020 har 146 000 ansatte fullført
en grunn-, videre- eller etterutdanning. Dette arbeidet må fortsette
og må prioriteres videre.
Så forventer
vi at regjeringen, som samlet sett også har flest ordførere i landet,
sikrer et krafttak for hele, fulle stillinger. Det gir kvalitet
i helsehjelpen, og det sikrer en bærekraftig helsetjeneste i årene
fremover.
Hvis jeg var
hun som vandret i gangene på sykehjemmet og var engstelig fordi
ingen passet på de små barna hjemme, selv om de barna er voksne
og har barn selv, da ville det vært viktig for meg og mine pårørende at
jeg var i trygge hender, med ansatte som har kunnskap om demensomsorg,
og som vet at ved å spille en låt av Dire Straits får jeg et godt
øyeblikk. Derfor har det for Høyre vært viktig, og vil være viktig
videre, å prioritere demensomsorg og eldreomsorg ved fortsatt å
bidra til satsinger på flere omsorgsplasser og dagaktivitetsplasser.
Og vi må se pårørende – se dem og høre dem og forstå at de trenger
avlastning.
Til slutt: Takk
til alle dere som jobber i pasientens helsetjeneste – takk for jobben
dere gjør, og for at dere er der.
Presidenten: Vil
representanten ta opp forslaget til Høgre?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:53:20 ] : Ja, det vil jeg – takk
for påminnelsen.
Presidenten: Då
har representanten Tone Wilhelmsen Trøen teke opp det forslaget
ho refererte til.
Det vert replikkordskifte.
Cecilie Myrseth (A) [16:53:39 ] : Mye av det representanten
Trøen sier, er jo helt riktig, ikke minst utfordringene hun beskriver
i kommunehelsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten, med fastlegekrise,
og ikke minst, som vi nå ser under pandemien, er det krise på intensiv.
Bakgrunnen for dette handler jo om at man mangler folk. Det har
vært gjort for lite over for lang tid. Det er en varslet krise over
lang tid. De siste åtte årene er det blitt stilt spørsmål og fremmet
forslag i denne salen som er blitt stemt ned og ikke tatt med videre.
Det er viktig
å ha en god grunnforståelse av situasjonen, men det aller viktigste
er hva man faktisk gjør med den. Det jeg lurer på, er: Hvorfor i
alle dager har man ikke tatt tak i disse varslede krisene tidligere?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:54:36 ] : Det er viktig å skille
mellom intensivkapasitet i en normalsituasjon og under en pandemitopp.
Da pandemien kom, styrket Solberg-regjeringen kapasiteten på kort
sikt. Som jeg nevnte i mitt innlegg, er det blitt bevilget milliardbeløp
til sykehusene. Det er gitt internopplæring til 3 100 ansatte, og
man har økt respiratorkapasiteten med 400 respiratorer.
Så er det behov
for å styrke kapasiteten på lengre sikt og gjøre den permanent bedre.
Nettopp derfor har vår regjering startet viktige utdanningsløp for
intensivsykepleiere. Jeg tok et kort søk gjennom budsjettinnstillingene
i helsebudsjettet de siste årene, fra 2013. Ikke én gang i innstillingene
i helsebudsjettene har heller Arbeiderpartiet nevnt intensivkapasitet
før pandemien var en realitet.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [16:55:55 ] : Som nemnt har
altså fleire medium, helseføretak, fagorganisasjonar og fagfolk
meldt frå om at intensivkapasiteten ved sjukehusa i landet er for
dårleg. Ved vedvarande smitte i befolkninga har politikarane plikt
til å ruste sjukehusa sånn at dei kan vareta både pandemipasientar
og alle andre.
Gjennom pandemien
har Stortinget gjennom ei rekkje oppmodingsvedtak bedt den førre
regjeringa sikre at sjukehusa har tilstrekkelege midlar i møte med koronapandemien.
Det er 21 månader sidan mars 2020. I dei 19 fyrste av desse har
me hatt ei regjering med Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti.
Ein opplever at sjukehusa i liten grad har vore bemanna for beredskap
og krisesituasjonar. Me står no i en situasjon der folk jobbar opp
mot 16 timar om dagen og 70 timar per veke. Meiner representanten
at helsevesenet er blitt godt rusta til å tole krisesituasjonar
som inneber auka pasienttilstrøyming?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:56:48 ] : Situasjonen er utrolig
krevende nå, og som jeg også nevnte i mitt innlegg, er veldig mange
som jobber i helsetjenesten, nå utrolig slitne. Det gjelder dessverre
ikke bare i sykehusene, det gjelder overalt – på legevakt, hos fastlege,
i alt arbeidet som skjer med smittesporing og vaksinering i kommunene.
Vi ber våre ansatte om mye i norsk helsetjeneste akkurat nå.
Når det gjelder
bevilgningene til sykehus, har de vært store under vår regjering.
I tillegg er det altså bevilget 5,5 mrd. kr relatert til korona
til sykehusene. Sykehusene har selvfølgelig mulighet til å prioritere
dette. Samtidig har vi vært opptatt av at de skulle ha flere respiratorer,
at de skal starte utdanningen av nye intensivsykepleiere, og at
de på kort sikt skal være så godt beredt de kan til å håndtere den
krevende situasjonen de har stått i og står i.
Marian Hussein (SV) [16:58:03 ] : I innlegget til komitéleder
Trøen hadde hun et ønske om at man setter inn mer støttepersonell
til å avlaste sykepleiere i helsevesenet. Hvis det er én ting vi
vet om «new public management» og hvordan helseforetakene og kommunehelseforetakene
er blitt – ja, hva skal man si – administrert de siste årene, er
det at det har vært kutt i merkantilt ansatte og kutt i pauser for
helsepersonell.
Hvorfor tenker
Trøen at dette er viktig nå, og hvorfor var det ikke viktig for
Høyre for noen måneder siden, da de hadde helseministeren, og hvorfor
var det ikke med i budsjettforslaget fra Solberg-regjeringen?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:58:57 ] : Det å sikre sykehusene
god økonomi har vært viktig for Høyre gjennom hele vår regjeringsperiode,
og resultatene har jo talt for seg. Nå vet jeg at representanten
ikke er fra Arbeiderpartiet, men Arbeiderpartiet lovet før valget
i 2013 at man skulle nå én million flere pasientbehandlinger innen
2017. Vel, våre bevilgninger og vår organisering av sykehusene bidro
til at én million flere pasientbehandlinger ble nådd allerede i
2015.
Så har pandemien
vist oss at det er utrolig krevende å ha kapasitet som balanserer
helt på grensen, særlig når det gjelder intensivkapasitet. Det sykepleierforbundet er
tydelige på, er at et av de kortsiktige tiltakene som kan avlaste,
men som sikkert også kan være et langsiktig tiltak, er at sykepleiere
får mer støttepersonell.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Cecilie Myrseth (A) [17:00:12 ] : Jeg vil også begynne med
å takke komiteen for samarbeidet i en hektisk tid. Jeg ser fram
til en mer ordinær budsjettprosess til neste år.
Det er få ting
som betyr så mye som å ha god helse. Og det er få ting vi er så
opptatt av som at de rundt oss har det bra og er friske. Det handler
om liv og død – alvor – og det er veldig viktig, det vi holder på
med. I situasjoner hvor man trenger helsehjelp, skal fellesskapet
være der. Om krisen rammer når man bor langt unna, skal også fellesskapet
være der. Fagfolkene er vår aller viktigste ressurs – på legekontoret,
på legevakten, på sykehuset.
Forskjellene
i samfunnet har økt. De har økt ut fra pengeboken vår og hvor man
bor. Helseforskjellene øker, de sosiale forskjellene øker, og de
økonomiske forskjellene øker. Vi trenger en ny kurs, og heldigvis
har landet fått det. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vil med
kraftige initiativ styrke våre offentlige, felles helsetjenester.
De skal være tilgjengelige for alle, uansett hvor man bor, og hvem
man er. Tiden for underfinansiering av helsetjenestene våre – med
en stor iver etter privatisering – er forbi. Åtte år med borgerlig
styre er forbi, og det merkes allerede. En kursendring er kommet.
Til tross for et begrenset handlingsrom har vi justert dette budsjettet:
Helsetjenestene i kommunene og på sykehus, psykisk helse, fastlegeordningen
og styrking av utdanningsstillinger er prioriteringer. Det er også
styrking av tannhelsetjenesten; det har vi fått til sammen med SV.
Vi er fremdeles
i en veldig krevende situasjon. Pandemien er som et forstørrelsesglass
på de problemene som var der fra før av: helsepersonellmangelen
i kommuner og sykehus. Det tar tid å snu dette etter åtte år med
underfinansiering av sykehus og kommuner, og dette er ting som må
tas tak i. Det er en varslet krise. Kapasiteten har vært presset
lenge, og det er ikke sånn at det bare er på grunn av pandemien
at man har behov for å gjøre noe. Vi får en stadig eldre befolkning
med mer sammensatte helseutfordringer som kommer til å trenge mer
av denne kapasiteten også i tiden som kommer.
Vi er nødt til
å fortsette å jobbe for å ta tak i det som står foran oss, men samtidig
må vi tenke større og lenger – for ting henger sammen; det som skjer
i kommunene, og det som skjer på sykehuset. En styrket spesialisthelsetjeneste
er en sentral del av en ny kurs. Det er viktig å styrke grunnfinansieringen
av sykehusene. Det er sånn man kan styrke tilbudet innenfor rus
og psykiatri. Det er sånn man kan styrke intensivkapasiteten og
akutten – de tingene som man ikke får inntjening på, men som er livsnødvendige.
I tillegg har
vi i vår tilleggsmelding styrket satsingen på psykisk helse. Det
å ha oppsøkende team viser seg å være utrolig nyttig for både voksne
og barn. Derfor har vi lagt inn mer penger til FACT-team, også FACT
Ung.
Fastlegekrisen
er reell, og den merkes mer og mer. Altfor mange står uten en fastlege.
Det er fastlegen du møter først; det er porten inn til resten av
helsevesenet. Det er viktig å gjøre noe med det, og det skal vi
sikre over tid. Men det er på vår vakt at krisen er, og vi skal
også ta tak i den. Når det gjelder helsepersonellmangel i mange profesjoner,
skal vi gjøre mye. Vi er nødt til å gjøre mye skal vi kunne gi innbyggerne
det tilbudet og den hjelpen som de trenger.
Over til psykisk
helse: Vi går nå inn i en tid som skal være fylt med mye glede,
jubel, juletrær, julegaver og alt det der. Men for mange er denne
tiden alltid vanskelig. I den tiden som vi er i nå, med pandemi
på toppen, blir den ekstra vanskelig. Derfor er jeg glad for at
regjeringen har varslet at det også kommer krisetiltak innenfor
helse under pandemien som vi er i, og at vi har startet arbeidet
med en opptrappingsplan etter åtte år hvor den såkalte gylne regelen
ikke kunne bli oppfylt. Vi trenger et krafttak for psykisk helse.
Og til slutt:
Når vi går inn i julen, vil jeg takke de mange som nå står på vakt.
De skal vite at vi skal gjøre alt det vi kan – på kort og lang sikt
– for å sikre både nye kollegaer og en bedre arbeidshverdag og for
å gi folk det tilbudet de har krav på.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:05:26 ] : Det er litt vanskelig
å forstå hva Arbeiderpartiet egentlig mener om private aktører i
helsetjenesten. For Høyre er det helt avgjørende at det offentlige
benytter den ledige kapasiteten som private har, fordi det avlaster
det offentlige, det reduserer ventetiden for pasientene, og det motvirker
en todelt helsetjeneste – for hvis de private aktørene bare skal
være der for dem som kan betale for behandlingen, får vi en todelt
helsetjeneste.
Jeg merket meg
at i budsjettinnstillingen sier Arbeiderpartiet at de fortsatt vil
benytte private aktører «når det er reelt behov for det og når aktørene
holder høy kvalitet». Har representanten Myrseth eksempler på at det
de siste årene, når vi ser at ventetidene har gått ned, har blitt
kjøpt behandlinger det ikke har vært reelt behov for, eller at aktørene
ikke har gitt høy kvalitet?
Cecilie Myrseth (A) [17:06:24 ] : Det er en forskjell på når
Arbeiderpartiet styrer og når Høyre styrer. Ideologiske skylapper
er flere ganger blitt nevnt, og jeg vet hvem jeg mener har det.
Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er opptatt av at man skal kunne gi alle gode tjenester.
De offentlige pengene skal brukes til gode tilbud til alle. Vi ønsker
bl.a. nå å gå bort fra fritt behandlingsvalg. Det handler bl.a.
om at det viser seg at det skaper større forskjeller. Jeg tenker at
når man kommer med den typen uttalelser, om at man øker forskjellene
og todelingen ved at man ikke får bruke private i like stor grad
som Høyre ønsker, er jeg helt uenig i det. Jeg tenker at de private
er et godt supplement dersom det er behov for det, men vi må først
sette det offentlige helsevesenet i stand til å utføre de oppgavene
man trenger. Ikke minst når det gjelder utdanning av helsepersonell,
er det det offentlige som gjør den jobben.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:07:26 ] : Nå er det jo ikke vi
som støtter et verbalforslag her i dag, slik Arbeiderpartiet legger
det fram, om at man skal vurdere å utfase alle private aktører i
velferdstjenestene. Men apropos det med valgfrihet – også når man
blir eldre, kan det være fint å kunne få lov til å velge selv. Jeg
møtte Lillian på 84 år hjemme hos henne i Drammen for noen måneder
siden. Hun var så glad for at Drammen kommune lot henne få lov til
å velge hvem som skulle komme hjem til henne. Hun hadde hatt kommunal hjelp.
Så hadde hun fått lov til å velge og hadde prøvd et annet firma
som leverte den samme tjenesten. Hun var veldig fornøyd. Det var
Eva, hjemmehjelpen, som kom hver gang, og hun hadde nesten blitt
en venn.
Nå vil regjeringen
og Arbeiderpartiet avvikle ordningen som gjør det enklere og raskere
for kommunene å innføre fritt brukervalg. Har ikke Arbeiderpartiet
tillit til at Lillian kan velge selv, eller at kommunene kan få lov
til å innføre fritt brukervalg hvis de ønsker det?
Cecilie Myrseth (A) [17:08:29 ] : Jeg tror at for alle, enten
man er ung eller gammel, er det aller viktigste hva slags tilbud
man får, og at det tilbudet man får, er kvalitetsrikt. Jeg er ganske
sikker på at jeg kunne ha nevnt mange ved navn som også jobber i
den offentlige tjenesten, som gir det samme gode tilbudet som representanten
nå viser til. Men det viktigste for oss, for Arbeiderpartiet og
Senterpartiet i vår regjering, handler om hvordan vi skal bruke
de offentlige midlene best. Skal vi bruke alle pengene til faktisk
å gi et godt tilbud til alle, eller skal noen i større grad kunne
berike seg på det, i stedet for å gi det tilbudet som er? Og når
det er mange som gir slike tilbud: Hvordan skal man klare å få til
innsparing da? Hvordan skal man klare å gi et billigere tilbud?
Ja, da går det bl.a. ofte ut over pensjonen til dem som jobber der.
Bård Hoksrud (FrP) [17:09:34 ] : Solberg-regjeringen prøvde
i fjor å øke egenandelen for helsehjelp. Det forslaget fikk heldigvis
Fremskrittspartiet snudd i budsjettforhandlingene. For oss var det
uaktuelt å støtte et budsjett som i praksis øker skatten man betaler
for å være syk. På Arbeiderpartiets nettside skriver de at de vil
si «nei til høyreregjeringens forslag som gjør det dyrere å være
syk». Men Støre-regjeringen følger nå opp og sørger for at det blir
dyrere å være syk også til neste år. Er det som står på Arbeiderpartiets
nettside feil, eller har man lurt velgerne når man sier at man ikke
skal gjøre det dyrere å være syk? Eller er det sånn at det kanskje nå
– som Arbeiderpartiet sier – er vanlige folks tur til å betale ekstra
for sykdom?
Cecilie Myrseth (A) [17:10:16 ] : Heldigvis har denne regjeringen
en helhetlig politikk som vil gjøre noe med de økte forskjellene.
Det handler om alt fra skatt til andre typer ordninger. Så er det
slik at vi har overtatt et budsjett etter den regjeringen som representanten Hoksrud
tidligere har støttet i ganske mange år, og som har brukt sin regjeringstid
på å øke forskjellene i dette landet. Det er ikke alt man får gjort
noe med på noen få uker. Dette er en slik sak. Man må gjøre ganske
strenge prioriteringer i de få ukene man har på å lage en tilleggsproposisjon
– det vet representanten veldig godt. Men vi har store ambisjoner
for de neste årene, og det håper jeg også kan glede representanten
Hoksrud.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Hans Inge Myrvold (Sp) [17:11:20 ] : Adventstida som me no
er inne i, er den heilage ventetida. For dei som kjenner Bibelen,
var dette ventetida på frelsaren. Men adventstida for oss politikarar
handlar i stor grad om budsjettarbeid – på mange måtar ei ventetid,
i omvendt forstand. Det er ei tid der ein aktivt skal søkja og arbeida
fram økonomiske rammer og grunnlag for politisk styring. Og ingen
skal skulda stortingsrepresentantane for at dei ikkje ber på ei
sterk tru om å endra samfunnet til det betre, og fleire drar nok
kjensel på ein og annan frelsar frå denne talarstolen.
Koronapandemien
har på ny gjeve oss utfordringar. Den muterte varianten omikron,
som fyrst vart kjend for berre nokre veker sidan, pregar no verkelegheitsforståinga
og realiteten rundt pandemihandteringa. Realiteten er ein virusvariant
som gjev auka smittepress, ein auke i talet på innleggingar i sjukehusa
og behov for meir vaksinering i befolkninga. Alle desse faktorane
set eit allereie pressa helsevesen i ein ekstremt sårbar og uhaldbar
situasjon.
Gjennom mine
to månader som stortingsrepresentant har eg fått gjennomført ei
rekkje møte og dialogar med helsepersonell som kjem med skildringar
om den jobben og situasjonen dei står i. Det gjev sterke inntrykk å
sjå gråtande legar og sjukepleiarar som no kjenner på ei avmakt
som me i denne salen er ansvarlege for. Difor hastar det med tiltak
og ei styring som kan byggja opp og ikkje ned. Det hastar med å
styrkja grunnbemanninga i både primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta. Det
hastar med å leggja til rette for auka og forbetra samhandling i
helsevesenet. Det hastar med å sikra gode arbeidsvilkår og ta vare
på dei tilsette. Det hastar med å sikra kompetanse og rekruttering.
Den nye regjeringa
har gjeve oss ei tydeleg kursendring. Arbeidet med å rigga dei offentlege
helsetenestene startar no. Heilskaplege fellesskapsløysingar, som
tek vare på alle enkeltmenneska, er den nye formelen. For Senterpartiet
vil eg særleg trekkja fram viktigheita av likeverdige tilbod til
alle, uavhengig av kvar ein bur i landet. Eit liv og ei helse har
like stor verdi uansett kva postnummer og stad ein har i folkeregisteret.
Difor styrkjer me no fødetilbodet og gjenopninga av dette ved Kristiansund
sjukehus. 25 mill. kr vil gå til helseføretaket i øyremerkte midlar
for å sikra eit heilskapleg og godt fødetilbod i Nordmøre og Romsdal.
Ytterlegare 25 mill. kr går til dei regionale helseføretaka for
å leggja til rette for fleire utdanningsstillingar av spesialistsjukepleiarar
og jordmødrer. Denne kompetansen er livsviktig for å sikra gode
og trygge helsetenester i heile landet.
Helseføretaka
får òg ei betydeleg styrking av driftsløyvingane, i alt 700 mill. kr
ut over det som låg i grunnlagsdokumentet, der 350 av desse går
til ein auke i grunnfinansieringa, som vil leggja til rette for
auka kapasitet og behandling innan psykisk helsevern og rusbehandling.
Samtidig er det eit vesentleg grunnlag for auka vedlikehald og investeringar.
På toppen av
dette styrkjer me kommuneøkonomien med i alt 4,5 mrd. kr i frie
inntekter. Dette vil gje rammer for kommunestyra til å arbeida målretta
og auka innsatsen innan lavterskeltilbod og friskliv, helsesjukepleiarar
for barn og unge, og ikkje minst eldreomsorga.
Eg kjem ikkje
utanom å koma inn på fastlegeordninga i dag. Denne ordninga er ein
av berebjelkane i helsetenestene og byggjer opp under god samhandling mellom
pasientane og spesialisthelsetenesta. Det er avgjerande å forbetra
og styrkja ordninga, der ein gjennom dei siste åra har lege bakpå
og problema berre har auka og vakse seg større og større. Difor
er kursendringa som no kjem – der ein startar med å løyva 100 mill. kr
til tilskotet for ALIS-avtalar og ikkje minst til legevaktsordningar
i mindre kommunar – heilt avgjerande og starten på at ein får fleire
legar rekrutterte inn, og at fleire legar vil stå i ordninga. Her
vil regjeringa fylgja opp med fleire tiltak i tida som kjem.
Ein særs klok
mann og lege sa:
«Velferdsstaten er en skjør bygning.
Den kan gå i stykker. Vi må forsvare den mot jeg-partiet som vil ødelegge
vi-samfunnet.»
Det er ved denne
korsvegen vi no står, og sanneleg skal me byggja ein velferdsstat
som byggjer rom til alle som treng støtte og hjelp i sin kvardag.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Erlend Svardal Bøe (H) [17:16:40 ] : En av de viktigste satsingene
Solberg-regjeringen la fram for eldreomsorgen i sitt forslag til
statsbudsjett i oktober, var investeringstilskudd til flere tilrettelagte
boliger for eldre mennesker i distriktskommunene, såkalte trygghetsboliger.
Representanten
var i sitt innlegg inne på at ting hastet, og er det én ting som
haster, er det å legge til rette for nettopp trygghetsboliger òg
i distriktene. Trygghetsboliger bidrar til at eldre mennesker blir
mer selvhjulpne og kan utsette behovet for omsorgstjenester. Trygghetsboliger
bidrar også til å redusere ensomhet og holde aktiviteten oppe ved
å skape felles sosiale møteplasser. I tilleggsproposisjonen til
Arbeiderpartiet og Senterpartiet er altså investeringstilskuddet
til trygghetsboliger i distriktskommunene kuttet fullstendig ut.
Mitt spørsmål
er om representanten mener at det er god eldrepolitikk og god distriktspolitikk
for Senterpartiet å kutte midler til å bygge flere tilrettelagte
boliger for eldre mennesker i distriktene.
Hans Inge Myrvold (Sp) [17:17:42 ] : Fyrst av alt opplever
eg som tidlegare ordførar i ein distriktskommune at kommunane jobbar
særs godt med dette utfordringsbildet. Når me no ser andelen eldre
som har auka vesentleg og vil auka monaleg framover, er det klart
at dette har vore og vil vera ei prioritert oppgåve i mange kommunestyre
framover og for mange ordførarar rundt forbi i det ganske land.
Det er ikkje tvil om at me samla sett må sjå på ordningar som løfter
investeringstilskota i sum til kommunane og byggjer opp under dei
finansieringsordningane som allereie er etablerte. Det vil vera
viktig for heilskapen i tenestene i Kommune-Noreg.
Bård Hoksrud (FrP) [17:18:41 ] : I 2017 besøkte jeg Sønsterud
bofelleskap på Åsnes. Sønsterud er et koselig og trivelig aldershjem,
og det kommer tydelig fram når man får høre hvor fornøyde beboerne
der er. Dessverre har Senterparti-styrte Åsnes kommune nå vedtatt
at de skal legge ned bofellesskapet. Fremskrittspartiet stemte selvfølgelig
imot forslaget om å legge det ned. For oss er det viktig at man
har et bredt tilbud til eldre over hele landet. Mener Senterpartiet
at det er god helse- og distriktspolitikk å legge ned et bofellesskap
i distriktene – som beboerne er strålende fornøyd med å bo på –
spesielt med bakgrunn i debatten i foregående sak, om alle pengene
som kom til kommunene rundt omkring i dette landet, hvor Senterpartiets
representanter sto og skrøt av alle pengene til kommunene? Dette
er altså en kommune som er styrt av Senterpartiet, og som sier de ikke
har penger til å videreføre dette viktige tilbudet for dem som bor
der. Dette er julepakken fra Senterpartiet til beboerne på bofellesskapet.
Hvordan kan Senterpartiet
da legge ned, når det er økonomi det har dreid seg om, mens det
altså er fullt mulig?
Hans Inge Myrvold (Sp) [17:19:45 ] : Eg er her i salen i dag
for å debattera det statsbudsjettet som me no har lagt rammene for
og skal meisla ut politisk styringsdyktigheit rundt. Det er klart
at det som er viktig for nettopp kommunane, er å ha tilstrekkelege
rammer som både kan finansiera opp velferd gjennom f.eks. nybygg, rehabilitering
og så bortetter, og like fullt sikra ei tilfredsstillande grunnbemanning.
Så må eg ærleg
berre innrømma at eg ikkje kjenner til forholda lokalt knytt til
dette bufellesskapet, men eg er overtydd om at dei dialogane og
rundane ein har lokalt i dei respektive kommunestyra, står med verdigheit, og
at ein finn dei gode løysingane i fellesskap i kommunestyra. Det
er ein god distriktspolitikk.
Seher Aydar (R) [17:20:55 ] : I dag behandler vi også representantforslag
om å redde fødeavdelingen i Kristiansund. Rødt og Senterpartiet,
sammen med bunadsgeriljaen m.fl., har stått sammen mot sentralisering,
mot nedleggelse av lokalsykehus og for fødeavdelingen i Kristiansund.
Det er også nevnt i Hurdalsplattformen, og det skapte mye glede.
Jeg var blant dem som delte den gleden. I dag, når vi fremmer forslaget
om at fødeavdelingen skal bevares også etter nytt fellessykehus
på Hjelset i Molde, er ikke regjeringspartiene, herunder Senterpartiet,
med på det forslaget. Om forslaget ikke var godt nok, fremmer heller
ikke regjeringspartiene egne forslag.
Kan Senterpartiet
forsikre alle om at fødeavdelingen i Kristiansund skal bevares,
uten noen frist for når den skal legges ned?
Hans Inge Myrvold (Sp) [17:21:53 ] : No behandlar me som sagt
rammene for 2022. Det som er grunnlaget både for regjeringa og for
Senterpartiet her i denne sal, er at me no får på plass og gjenopnar
fødetilbodet i Kristiansund. Utover det er det òg viktig i tida
som kjem – når det gjeld både kompetanse og at ein har forsvarleg
kapasitet totalt sett – å kartleggja det moglegheitsrommet som er
for Nordmøre og Romsdal. Me tar gjerne dialogen vidare med Raudt
på dette punktet. Det er viktig for oss å sikra både kompetanse
og kvalitet i fødetilbodet. Det vil regjeringa starte arbeidet med
og sjå den heilskaplege delen av etter 2025.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Bård Hoksrud (FrP) [17:23:03 ] : I dag skal vi behandle helsebudsjettet.
De vedtakene vi skal gjøre i kveld, kommer til å få stor betydning
for helse- og omsorgstjenestene vi leverer det neste året. Det vil
få stor betydning for dem som er syke og trenger pleie og omsorg
i hele landet vårt.
Jeg har først
lyst til å rette en stor takk til alle de fantastisk flotte personene
som står på og har stått på i de snart to årene som har gått siden
pandemien kom, og som fortsatt vil være midt oppi det enda en stund
til. Det betinger at vi må sørge for å legge til rette slik at de
fortsatt kan gjøre det også framover. Fremskrittspartiet foreslår
derfor at vi må gi et ekstra lønnsløft til helsepersonell, og at
disse skal få et ekstraordinært lønnsløft på 3 pst. ut over det
normale lønnsoppgjøret. Det er ingen revolusjon, men det gir i hvert
fall et signal om at vi setter pris på den jobben de gjør hver eneste
dag.
Fremskrittspartiet
har lagt fram et alternativt statsbudsjett som betyr at vi i 2022
foreslår å øke budsjettet med litt i underkant av 8,5 mrd. kr. Ja,
det er mye penger, men det handler om å prioritere hva vi skal bruke
pengene våre på. Og er det et område det skal satses på, er det
her, for det handler om livskvalitet og om å gjøre folk friske.
Jeg har lyst
til å bruke storparten av resten av innlegget mitt på de personene
som ikke får den hjelpen og behandlingen de trenger for å få et
bedre liv, fordi flertallet i denne salen ikke vil prioritere å
gi dem skikkelig behandling og hjelp. Det handler faktisk om mennesker, deres
hverdag og deres liv. Det handler f.eks. om Cathrine, Ivar, Christian,
Ellen og Lasse. Jeg kunne nevnt flere.
Ivar og Cathrine
har sykdommen ALS. Det er en forferdelig sykdom som gjør at musklene
svinner hen, og det går bare feil vei. Ja, jeg vil kalle det en
av de verste sykdommene man kan få. Mange av dem med ALS som jeg snakker
med, forteller om en fortvilt kamp mot en grusom sykdom på den ene
siden og et svært rigid helsevesen på den andre siden. Man kan lure
på om det ikke var nok at disse var rammet av ALS. Helse-Norge burde
ikke bidra til å gjøre situasjonen for disse verre. For noen går det
veldig fort, og de lever bare noen få måneder, mens for andre kan
det gå år. Men alle vet at tiden er kort. De har derfor et ønske
om å få på plass et tilbud til ALS-syke. De har fått etablert et
ALS-hus som ligger idyllisk til på Løten. Mange ALS-syke ønsker
å ta det i bruk, men når man søker om det, er svaret fra alle kommuner:
Nei, kommunen gir et tilstrekkelig tilbud. Ja, hva er det tilbudet
– en sykehjemsplass for en ung person?
Det er ikke bra
nok, og derfor håper jeg at flertallet vil stemme for det forslaget
vi fremmer i dag. Man kan jo selv tenke seg, om det var noen man
var glad i, eller om man selv fikk ALS: Hadde man vært fornøyd med
tilbudet fra det offentlige – en sykehjemsplass? Dette er forslaget:
«Stortinget ber regjeringen i revidert
nasjonalbudsjett for 2022 legge inn midler slik at ALS-pasienter
i Norge kan få opphold på ALS-huset Rosenlund Park i Løten.»
For ca. to uker
siden var jeg med Christian til Danmark for å høre hvordan danske
myndigheter godkjenner nye medisiner som kommer. Christian har sykdommen
cystisk fibrose, en sykdom som gjør at lungekapasiteten hans er
svært redusert, men det har kommet en medisin som heter Kaftrio,
som vil gjøre at Christian og svært mange andre personer som har
den samme sykdommen, ville fått et helt annet liv om de hadde fått
den medisinen. I Danmark får alle den medisinen, men i Norge har
Beslutningsforum sagt nei til at norske pasienter skal få det, fordi
den er for dyr.
Ellen er en annen
pasient som også har denne sykdommen. Hun har fått avslag på avslag
fordi Beslutningsforum mener medisinen er for dyr og effekten for liten
til at det veier opp for kostnadene.
Dette skjønner
jeg oppleves voldsomt provoserende og fortvilende, for Christian
og familien hans har klart, ved å sette i gang en spleis, å få tak
i medisiner for fire måneder. Resultatet er helt rått. Han har fått
et helt nytt liv, men om noen få måneder kan det være slutt – eller
han må bli medisinsk flyktning til nabolandet vårt Danmark fordi
norske myndigheter ikke vil gi innbyggerne våre den helt nødvendige
medisinen som virker, og gi dem et bedre liv.
Det handler ikke
bare om disse. Det er mange flere. Sent i går kveld fikk jeg høre
om Lasse, en pappa på 40 år, med en sønn på 3 år, som også trenger
Kaftrio for å kunne få et bedre liv og være aktivt med i sønnens
aktiviteter.
Til slutt vil
jeg peke på viktigheten av at vi nå umiddelbart må øke intensivkapasiteten
ved sykehusene våre for å klare å håndtere de utfordringene vi står
midt oppe i. Fremskrittspartiet har foreslått at vi skal øke kapasiteten
i 2022 med 50 plasser, og jeg hadde håpet at statsråden, som bare
for et halvt år siden sa hun ønsket det, hadde fulgt opp det hun
sa da, men dessverre er det helt tyst om det nå.
I tillegg til
det må vi sørge for å bruke den ledige kapasiteten som de private
sykehusene har, slik at man kan avlaste sykehus og det trøkket som
er der. Vi ser at operasjon på operasjon blir avlyst, og da er det
avgjørende å se om det kan gjøres noe hos private for å hindre at sykehuskøene
fortsetter å øke i tiden framover.
Jeg vil også
løfte fram eldreomsorgen. Jeg registrerer at både høyreregjeringen
og Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har valgt å ikke bry seg
om at staten skulle være en avtalepartner man kunne stole på, og
nå fjerner forsøket med statlig finansiert eldreomsorg. Fremskrittspartiet
foreslår 1 mrd. kr ekstra til eldreomsorgen det neste året fordi
vi mener det må mer penger inn i tjenesten for å gi en enda bedre
tjeneste, samtidig som vi vet at pandemien har gjort at mange eldre
føler seg ensomme og trenger mer penger.
Jeg vil derfor
ta opp de forslag Fremskrittspartiet har alene eller sammen med
andre.
Presidenten: Representanten
Bård Hoksrud har teke opp dei forslaga han refererte til.
Det vert replikkordskifte.
Even A. Røed (A) [17:28:18 ] : I Fremskrittspartiets alternative
budsjett vil en kutte i forebygging av rusavhengighet og kutte i
heroinassistert behandling. Disse tilbudene er rettet mot dem som
ikke når igjennom til andre behandlingstilbud. Dette handler om
verdighet. I november kunne vi lese på NRK om Roy Viggo, som sa at
han bare ville ha fred og ro, når han snakket om hvor viktig dette
tilbudet er.
For meg er det
veldig rart at Fremskrittspartiet ikke ønsker forebyggende tiltak
og ikke ønsker å gjennomføre prosjekter som vil gi oss mer kunnskap
og et mer verdig tilbud for folk som Roy Viggo. Er det sånn at Fremskrittspartiet
vil droppe alle prøveprosjekter som kan sikre verdighet og et bedre
liv for folk, eller gjelder det kun for prosjekter som retter seg
mot folk som sliter med rus?
Bård Hoksrud (FrP) [17:29:03 ] : Jeg tror representanten fra
Arbeiderpartiet bør lese grundigere hva som faktisk står der. Vi
har foreslått 1 mrd. kr når det gjelder rus og psykiatri. Vi har
foreslått en tilskuddsordning på mange titalls millioner kroner
nettopp fordi vi er opptatt av å sørge for at folk som sliter med
rus og psykiatriske lidelser, skal få hjelp. Jeg regner med at kollegaen min
kommer til å prate mer om psykiatri og rusutfordringer etterpå i
sitt innlegg, for dette er noe Fremskrittspartiet er opptatt av.
Men det er interessant
å høre på Arbeiderpartiet. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet knapt
har gjort endringer på helsebudsjettet i forhold til det den forrige regjeringen
la fram. Det var knapper og glansbilder, men da vi diskuterte egenandeler,
som Arbeiderpartiet synes at vanlige folk skal få lov til å betale,
ser jeg at det hadde man ikke råd til, men man hadde råd til et
fagforeningsfradrag på 400 mill. kr. Så det er mulig hvis man vil,
men tydeligvis er det helt greit at folk skal betale mer for å være
syk.
Sandra Bruflot (H) [17:30:12 ] : Rett etter rusreformutvalgets
utredning kom det en ny tvillingstudie, som viser at kontakt med
justisvesenet øker sjansen for framtidig kriminell adferd. Det kommer
også fram at flere av dagens politibaserte tiltak mangler dokumentert
effekt eller til og med virker mot sin hensikt. Vi vet at straff
øker sosiale forskjeller og forhindrer at ungdom ber om hjelp til
rusproblemer. Likevel vil Fremskrittspartiet fortsette å straffe
ungdom for rusbruk. Kan representanten Hoksrud forklare hvorfor,
og er en villig til å revurdere standpunktet sitt?
Bård Hoksrud (FrP) [17:30:51 ] : Fremskrittspartiet står veldig
støtt på Fremskrittspartiets standpunkt i denne saken. Det handler
ikke om at man er ute etter å straffe folk. Hvis man har vært rusmisbruker
og rusavhengig i mange år, er selvfølgelig ikke straff noe som hjelper,
men jeg mener faktisk at det er bra for unge mennesker for å hindre
at de kommer inn i rus og begynner med rusmidler. Det mener jeg
er fornuftig.
Så er det svært
få nå som sitter i fengsel bare på grunn av rusutfordringer. Det
er ofte på grunn av helt andre ting man sitter i fengsel. Vi er
opptatt av at vi skal sørge for å gi behandling, og en kan dømmes
til behandling også, noe som er viktig. Men det hjelper ikke bare
å vedta at man ikke skal straffe, og så skal man komme på et møte
og sitte og prate med noen. Da må man faktisk få hjelp og behandling,
og der ligger det lite penger inne fra Høyre i forslaget til statsbudsjett.
Hans Inge Myrvold (Sp) [17:31:57 ] : Framstegspartiet legg
særleg vekt på forsøksordninga med statleg finansiert eldreomsorg.
Det kjem tydeleg fram at denne ordninga var partiet aleine om i
sitt mangeårige regjeringssamarbeid, sidan dette no er føreslått
avvikla av Solberg-regjeringa.
I sitt alternative
budsjett legg Framstegspartiet også særleg vekt på å vidareføra
denne ordninga og samstundes utvida forsøksprosjektet. Ser representanten
at dette vil medføra auka skilje i helsetenestene i landet og ikkje
minst ein enorm kostnadsauke? Evalueringsrapportane frå forsøksordninga
gjev oss klare tilbakemeldingar om at den store effekten ligg i
erfaringsutveksling mellom kommunar og dialog med helsemyndigheitene. Kvifor
vil representanten og Framstegspartiet vidareføra og utvida ordninga
på kostnad av eldreomsorga til den store majoriteten av eldre i
dette landet?
Bård Hoksrud (FrP) [17:32:57 ] : Det er det som er forskjellen
mellom Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Det er nemlig sånn at
hvis man oppfyller kriteriene for å få en sykehjemsplass eller for
å få pleie- og omsorgstjenester, skal man få det uavhengig av kommunens økonomi.
Jeg tror representanten bør ta en tur til noen av de kommunene som
nå mister forsøket, som må legge ned forsøket, og lytte til hva
man sier både i administrasjonen, hos pårørende, brukere, beboere
og ikke minst ansatte som jobber der. Nå kan de gi de tjenestene
som brukeren har behov for, uavhengig av kommunens økonomi. De får
faktisk betalt av staten hvis man oppfyller kriteriene. Jeg synes
det er fantastisk bra. Jeg har vært rundt og truffet på flere i
disse kommunene. Senterpartiets ordfører i Stjørdal er stor tilhenger
og har fått til vanvittig mye bra på eldreomsorgen. Men det vil
koste mer. Jeg tror det er det som er Senterpartiet og en del av
de partiers begrunnelse. De vet at hvis vi skal gi en verdig, varm
og trygg alderdom for alle, vil det koste mer penger, men en er
ikke villig til å sørge for at de pengene kommer på plass. Det er
Fremskrittspartiet. Derfor vil vi ha statlig finansiert eldreomsorg.
Masud Gharahkhani gjeninntok
her presidentplassen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avsluttet.
Marian Hussein (SV) [17:34:15 ] : I dag behandler vi et budsjett
framlagt av Solberg-regjeringen, med modifikasjoner av Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen
i tilleggsproposisjonen og med noen historiske forbedringer i avtalen
med SV. Dette skjer samtidig som pandemien krever mye av folk og
av ansatte i helsevesenet. Forskjellene fortsetter å øke, og det
gir seg også utslag i økt helseulikhet. Dessverre er det stadige
presset på helsevesenet og behovet for brukerkompetanse et systemproblem.
Inntoget til New Public Management og helseforetaksmodellen gjør
det vanskelig for vanlige folk i hele landet og for mange pasientgrupper
å få riktig behandling til riktig tid. En forutsetning for likeverdige
helsetjenester er at vi bygger et godt offentlig helsevesen i hele
landet, hvor man ikke har press og hele tiden må balansere, og der
det er lik tilgang og nok personell.
Dette budsjettet
tar et skritt i riktig retning etter åtte år med Solberg-regjeringen,
som tok landet i feil retning. Vi i SV er kritiske til hvordan helsevesenet
vårt har vært sultefôret de siste årene. Ansatte har blitt pålagt
å løse flere oppgaver uten å ha fått flere kollegaer, og de har
vært nødt til å løpe mer. Flere helsepersonell slutter og klarer
ikke å forbli i jobben. Det er behov for å ruste opp helsevesenet
vårt, og det er på tide at vi lytter til ansatte i helsevesenet.
I vårt alternative
budsjett setter vi av penger til økt grunnbemanning. Det er på tide
å løse bemannings- og belastningskrisen. Det er behov for å opprette
flere utdanningsstillinger og endre finansieringskategorien for sykepleierstudenter,
og det er behov for å se på praksisen med dobbeltturnus for leger
utdannet i Danmark.
Nylig møtte jeg
en voksen kvinne. Hun jobbet i mange år i dagligvare og fortalte
at hun brukte noen av sine første lønninger på å fikse tennene sine.
Da hun var barn, hadde hun ikke samvittighet til å si at hun ønsket tannregulering,
for det hadde veltet familiens økonomi. Denne kvinnen valgte da
å vente til hun ble voksen og kunne betale for det selv.
Tannhelse har
lenge vært et skammelig hull i velferdsstaten, hvor barn fra familier
med dårlig råd har vært nødt til å være de som sier at nei, jeg
vil ikke ha tannregulering – istedenfor at dette er noe det offentlige dekker.
Det har lenge vært altfor stor aksept for at tennene ikke skal behandles
på lik linje med resten av kroppen. Jeg er glad for at regjeringen
og SV i avtalen har blitt enige om å sette i gang det arbeidet,
både for å utbedre kunnskapen om tannhelsesektoren og for å få i
gang arbeidet med å få på plass nødvendige lovendringer og oppnå
full tannhelsereform.
Det er strengt
nødvendig å starte arbeidet med å gå gjennom tannhelsetjenesteloven.
I den eldre befolkningen er det store utfordringer med tannhelse.
Selv der den offentlige tannhelsetjenesten har ansvar for å gjennomføre
tannpleie, blir ikke dette alltid gjort. En utvidelse av tannhelsetilbudet
for å gi gratis tannhelsesjekk for eldre over 75 år var blant forslagene
i SVs alternative statsbudsjett. Det er nødvendig å sikre at eldre
og andre i hjemmebasert omsorg og på institusjon får oppfylt de rettighetene
de faktisk har, slik at de får innkalling, tilrettelagt transport
og oppsøkende virksomhet.
Med budsjettenigheten
med regjeringspartiene får 21- og 22-åringer rett til offentlig
tannhelsetjeneste med rabatt. Vi setter av penger til å styrke den
offentlige tannhelsetjenesten i fylkene. Vi setter av penger til
å styrke tilrettelagte tannhelsetjenester, og vi styrker refusjonsordningen
for barn og unge slik at de får kjeveortopedi. Det er på tide at
barn slutter å betale den høye prisen for foreldrenes økonomi.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Even A. Røed (A) [17:39:27 ] : Vi ser at det er store sosiale
forskjeller i tannhelsetilbudet i Norge. Dette er en beskrivelse
vi i Arbeiderpartiet og SV er enige om. Samtidig ser vi at det er
geografiske forskjeller. Områder i distriktene i Norge har dårligere
tannlegedekning enn andre. Mitt spørsmål er derfor: Er representanten enig
i at de to forholdene henger sammen – at vi må redusere både sosiale
og geografiske forskjeller for å oppnå målet om tannhelsetjenester
for alle?
Marian Hussein (SV) [17:39:58 ] : Dette er en sak som vi i
SV også er opptatt av. I byer og byområder kan overbehandling være
en del av problemene i tannhelsesektoren, der tannleger jobber for
å overby hverandre, mens i distriktene må man reise langt for å
kunne komme til tannlege. Derfor ønsker SV å få kontroll på etableringen
av tannlegekontorer og også styrke den offentlige tannhelsetjenesten,
slik at det ikke er det private markedet som bestemmer hvorvidt
man får tilgang til tannhelsetjenester.
Sandra Bruflot (H) [17:40:51 ] : SV skriver på sine nettsider
at lommeboka ikke skal bestemme tilgangen til velferdstjenester.
Samtidig vil SV fase ut private av velferd, stoppe fritt behandlingsvalg
og slutte å ta regningen for helt vanlige folk som ikke selv har
råd til å betale for behandling hos private.
Hvordan mener
representanten Hussein at et slikt system, hvor kun de som har råd
til det, kan bruke private og kjøpe seg ut av en offentlig helsekø,
ikke gjør at det er lommeboka som bestemmer tilgangen til velferdstjenester?
Marian Hussein (SV) [17:41:26 ] : Under Solberg-regjeringen
har offentlige sykehus og helseinstitusjoner vært nødt til å kutte
i sine driftsmidler samtidig som staten har gitt enda større andel
til private, som kan velge hvilke pasienter og hvilke typer operasjoner
som lønner seg, mens det offentlige alltid må stille opp.
Vi i SV ønsker
å bruke offentlige penger på de offentlige tjenestene, slik at det
ikke er lommeboka di som bestemmer hvilken type behandling du får.
Allerede under Solberg-regjeringen skjøt behandling hos private
i været. Det er en trend vi ønsker å snu. Vi ønsker ikke amerikaniserte
tilstander i helsevesenet vårt. Derfor tar vi kampen for offentlig
velferd og mot profitt i velferden.
Kristoffer Robin Haug (MDG) [17:42:26 ] : I Hurdalsplattformen
er regjeringen tydelig på at fagfolkene spiller en nøkkelrolle i
helsevesenet. Samtidig ser vi at allerede ved første utfordring,
som handler om å bevare Ullevål sykehus i Oslo og ikke bruke alle
pengene på et gigantprosjekt på Gaustad, stikk i strid med nettopp anbefalingene
fra de ansattes organisasjoner, nøler regjeringen, og holder seg
foreløpig til de fastsatte planene for sykehusområdet i Oslo, som
ble nedlagt av regjeringen Solberg.
Synes representanten
fra SV at regjeringen er flinke nok til å holde seg til intensjonene
i Hurdalsplattformen, og hvordan mener SV dette eventuelt burde
vært løst på en bedre måte?
Marian Hussein (SV) [17:43:13 ] : Jeg er litt usikker på hva
som var intensjonene i Hurdalsplattformen, men vi synes ikke de
var gode nok på å ivareta behovet for helsetilbud for pasienter
og ansatte i Osloregionen. Vi skulle ønske at regjeringen lyttet
mer til befolkningen i Oslo, hvor man ønsker å bevare mange av disse
institusjonene og bevare Ullevål sykehus.
Det er mange
grunner til at SV ikke gikk videre i Hurdal sammen med denne regjeringen,
og behovet for å lytte mer til lokaldemokratiet og ansatte i Oslo
er en av dem.
Presidenten: Da
er replikkordskiftet avsluttet.
Seher Aydar (R) [17:44:11 ] : Etter mange år med borgerlig
regjering, som har gitt økt privatisering, økt markedstenkning i
helsetjenestene og økte forskjeller, var det på høy tid med en ny
regjering. Det må også gi en ny retning. Det er flere gode signaler
i regjeringsplattformen, om tannhelse, en sterk offentlig helsetjeneste
over hele landet, om økt grunnfinansiering til sykehusene, til psykisk
helse, til eldreomsorgen. Dette er viktige grep for å sikre at Norge
ikke er et land der det er lommeboka som avgjør om man kan føle
seg trygg på at man får den hjelpen man trenger.
Vi forstår at
regjeringen ikke kan male hele Helse-Norge rødt i sitt første statsbudsjett.
Likevel må vi påpeke at ambisjonene i Hurdalsplattformen skuffende
ofte ikke har funnet veien til tallkolonnene i statsbudsjettet. Rødt
er skuffet over at Senterpartiet har snudd ryggen til alle velgerne
som trodde at Ullevål sykehus ville være trygt i deres hender, og
at forslaget vårt om fødeavdeling i Kristiansund ikke får støtte
i dag. Og de som trodde vi nå endelig kunne få i gang en ambisiøs
tannhelsereform som behandler tennene som en del av kroppen, en
reform som vil sikre at alle endelig kan få tilgang til tannhelsetjenester
man i dag ikke tør å oppsøke av redsel for regningen, de har blitt
avspist med smuler. Med dette tempoet får vi ikke en fullverdig
tannhelsereform.
Vi står midt
i en pandemi som har vist oss at å drive helsetjenester etter markedsprinsipper
over lang tid er en risikabel øvelse. Med helseforetaksmodellen
blir sykehusene driftet etter bedriftsøkonomiske modeller. Lærdommen
etter 20 år med helseforetaksmodellen er svekket helseberedskap.
Vi har sett at når presset på tjenestene våre øker, finnes det ingen
marginer å ta av. Vi har måttet stenge ned, flytte på folk og slite
ut dem vi har. Vi har sett konsekvensene av helsepersonellmangel og
av å lene seg på innleide vikarer fra utlandet for å fylle hullene
i bemanningsplanene. Rødt har foreslått flere grep for å sikre stabiliteten
og kapasiteten i helsevesenet vårt. Den milliarden sykehusene i
dag øser ut til bemanningsbyråer, vil vi heller bruke på økt grunnbemanning og
på at helseforetakene bygger opp sine egne vikarpooler, slik at
vi sikrer at det er noen på reservebenken. Akkurat det var regjeringspartiene
for i fjor, men i dag vil de stemme mot det. Men problemene er der
fortsatt. Det er like viktig i år som det var i fjor.
Finansieringen
av sykehusene var for dårlig fra høyreregjeringen. Derfor er det
godt at regjeringen øker grunnfinansieringen av sykehusene, men
de er nødt til å ta i hardere enn de 700 millionene. Det høres kanskje mye
ut, men det er ikke det. Mange av sykehusene våre ligger etter i
innkjøp av medisinsk teknisk utstyr, og mange steder holder ikke
byggene standarden. Vi ser at Nordlandssykehuset vurderer å si opp
folk midt i en helsekrise på grunn av røde tall i budsjettet. Med
de millionene ønsker regjeringen å legge til rette for økte investeringer,
økt behandling innen psykisk helse, rusbehandling, økt rom for vedlikehold,
osv., men la oss være ærlige: Så langt når ikke disse pengene. Om
sykehusene skal løftes opp etter mange år med bedriftsøkonomisk
tenkning, helsepersonellmangel, privatisering, ABE-kutt og nå også
en pandemi, må det mer penger på bordet.
Etter åtte år
med høyresiden – ja, jeg er klar over at det er mye å rydde opp
i etter det – skulle vi helst behandlet et budsjett som viste en
annen vei, mye tydeligere enn det det gjør. For det trengs. Det
trengs for alle som trenger helsetjenestene i kommunen sin, hos
fastlegen og på sykehuset. Derfor håper jeg at dette blir det siste
statsbudsjettet vi behandler der helse blir dyrere for folk gjennom
økt egenandelstak, for slik kan vi ikke ha det. Jeg håper at det
blir siste gang vi går inn i en helsedebatt med sterke varsler fra
sykepleiere og helsefagarbeidere om alt det vi mangler i helsevesenet
vårt. Jeg håper at dette blir det siste året der folk må kjempe
for lokalsykehuset sitt og fødeavdelingen sin.
Vi har fått en
ny regjering. Det er snart et nytt år. Men nå er det også på tide
at det kommer en ny retning i helsepolitikken. For det er ikke gode
intensjoner – som vi ser i Hurdalsplattformen – som endrer verden
eller helsevesenet, det er praktisk politikk som gjør det. Og jeg
håper at regjeringen fra nå av vil vise den praktiske politikken.
Med det tar jeg
opp Rødts forslag.
Presidenten: Representanten
Seher Aydar har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Tove Elise Madland (A) [17:49:22 ] : Smular – nei, det er det
ikkje. Me har i løpet av tre veker klart å snu eit budsjett kor
me satsar sterkt på fellesskapet, og kor me løyver meir pengar til
dei som treng det aller mest. Det gjeld brillestøtte, det gjeld
tannlegereform, det gjeld kommunane, det gjeld sjukehusa. Om eit
par månader, til våren, skal me starte arbeidet med eit nytt budsjett, budsjettet
for 2023, og eg ønskjer så vel at Raudt kan vere med, så kan me
få til mykje godt. Me er godt på veg, og det skal me glede oss over.
Seher Aydar (R) [17:50:15 ] : Rødt kommer til å stå i første
rekke for både å samarbeide for mer velferd og juble hvis regjeringen
leverer mer velferd. Det er helt riktig at de som ønsker en tannhelsereform,
og de som trenger at tannlegen er gratis, får bare smuler. Folk
som er over 21 år, hva får de av regjeringen i budsjettforliket på
tannhelse? Det er smuler. Folk som er 30 år, 40 år, 50 år, 60 år,
70 år, folk som går rundt med smerter og en tannlegeregning de ikke
kan betale, hva får de av regjeringen? Det er faktisk tilnærmet
ingenting.
Tove Elise Madland (A) [17:50:52 ] : Det skal ikkje vere slik
i dette landet at det skal synast på smilet kva familie ein kjem
frå. Me er i god gang. Igjen: Det er ikkje snakk om smular, ein
stad må me begynne. I den verkelege verda er det ikkje alltid me
kan ta alt på ein gong. Difor vil eg igjen fri til Raudt om å sjå
løysingar og kome fram til dei gode kompromissa, så skal me få dette
til. Dette er ei byrjing.
Presidenten: Det
er vanligvis slik under replikk at man må stille et spørsmål.
Seher Aydar (R) [17:51:42 ] : La meg si det veldig tydelig:
Det er selvfølgelig bedre med en regjering som vil gjøre noe med
tannhelse og tannhelsereform enn en regjering som ikke ville gjøre
noe med det. Det er gledelig at vi har en regjering som slår fast
at tennene skal behandles som en del av kroppen. Det vi kritiserer,
er at det gjøres så lite på det.
Jeg sier ikke
at alt skal skje på én dag, det er faktisk ingen som tror at det
er mulig heller, men det er mulig å gjøre mye mer enn det regjeringen
gjør. Regjeringen kunne f.eks. tatt noe av de skattelettene som
går til de aller rikeste i samfunnet vårt, og brukt de pengene på
mer velferd, på en tannhelsereform. Det ville faktisk vært en endring
som monnet. Det er det jeg ønsker at regjeringen gjør.
Rødt er veldig
gjerne med på å diskutere både tannhelsereform og andre velferdsreformer
med regjeringen. Vi ønsker å være med på å skape den endringen,
og det tar jeg veldig til meg, så jeg kommer til å snakke videre
med regjeringen for å skape den nødvendige endringen for en tannhelseform.
Bård Hoksrud (FrP) [17:52:55 ] : Representanten prøver seg
med ideologiske tanker om høyreregjering, privatisering osv. Jeg
lurer på om representanten har fått med seg det som faktisk skjer
der ute nå. Utfordringen er at vi står i en pandemi hvor det offentlige
helsevesenet sliter skikkelig og må redusere behandlingene sine.
Det er realiteten der ute. Da er spørsmålet tilbake til representanten:
Er det bedre at folk står i kø og ikke får behandling, enn at man
kan få lov til å få den behandlingen hos de private, når det er
det offentlige som tar hele regningen? Det er det det handler om.
Jeg trodde at det for Rødt var viktig at folk faktisk fikk behandling,
at man ikke skulle stå i kø og ikke få behandling. Det er det som
skaper forskjeller, og da er det lommeboka som avgjør om man får
behandling eller ikke.
For Fremskrittspartiet
er det viktige at folk faktisk får behandling og hjelp, ikke at
man skal la noen stå i kø og ikke få det. Da bør staten stille opp
og betale regningen. Derfor ønsker vi også å øke bevilgningene til
kjøp hos private for å hjelpe med å få ned køene.
Seher Aydar (R) [17:53:58 ] : For Rødt er det viktig at alle
penger som er bevilget til velferdstjenester innen helse, går til
helse og ikke i privates lommer. Det er et viktig prinsipp. Markedstenkningen,
som den foretaksmodellen jeg kritiserer, bidrar til, har gjort at
vi har svekket helseberedskap. Det er det som er konsekvensen av
åtte år med høyreregjering, der Fremskrittspartiet har hatt både
finansministeren og andre sentrale roller, vi har sett at helseberedskapen
har blitt svekket. Vi har ikke nok kapasitet på sykehusene. Det
har skjedd på deres vakt. Det har ikke fungert med privatisering, det
har ikke fungert med helseforetaksmodellen, og da er det på tide
faktisk å endre det, snu det og sørge for at alle penger bevilget
til velferd, til sykehjemmene, til sykehusene, til den kommunale
helsetjenesten, faktisk går til det, istedenfor at noen utenlandske
oppkjøpsfond skal berike seg på våre skattepenger.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avsluttet.
André N. Skjelstad (V) [17:55:11 ] : Nok en gang er vi inne
i en krevende tid der vi må leve med koronatiltak som påvirker hverdagen
og vår personlige frihet. For mange av oss har det vært vanskelig
å akseptere at vi atter en gang må holde oss hjemme og være mindre
sosiale. Særlig helsearbeidere går dessverre en tøff tid i møte.
Alle dem som har skoene på, vil jeg takke for innsatsen.
Begrunnelsen
for de nye tiltakene er at vi har et helsevesen som har fått eller
– dersom smitteutviklingen fortsetter – vil få sprengt kapasiteten
sin. Mer enn noensinne ser vi betydningen av at vi har en helseberedskap
som er rigget for å håndtere pandemien vi nå står i, og framtidige
helsekriser.
I regjering var
Venstre med og reduserte ventetiden i helsetjenestene og tok tak
i fastlegekrisen. Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre sørget
for en historisk sterk satsing på allmennlegetjenester. Det var
helt nødvendige forbedringer fra nivået under de rød-grønne. Til tross
for tydelig tale fra opposisjonen i forrige periode registrerer
jeg at det har kommet lite nytt fra regjeringen på det området.
Fastlegeyrket har vært en trygg og attraktiv karrierevei, og det
må vi sørge for at det også oppleves som for unge leger i årene
som kommer.
I løpet av pandemien
har sykehusene og intensivkapasiteten møtt store utfordringer. Vi
har klart å oppgradere den midlertidige intensivkapasiteten på sykehusene.
Personalbehovet har blitt løst ved overtid, ekstravakter og omdisponering
av personell. Det har blitt lagt merke til at den innsatsen helsearbeidere
har lagt ned og fortsatt legger ned på vegne av oss alle, rett og
slett er imponerende. Til tross for at vi har hatt rekordstore sykehusbudsjett,
må vi likevel gjøre mer for helseberedskapen. Det er helt nødvendig
at vi ruster opp intensivkapasiteten, og at vi sikrer at vi har
en helseberedskap som er bærekraftig – også under framtidige helsekriser.
Det er sykehusene
i Oslo og Viken som har hatt de største belastningene med innlagte
covid-19-pasienter og pasienter med behov for intensiv- og respiratorbehandling.
Når jeg først er inne på helseberedskapen i Oslo, må jeg få lov
til å si: Regjeringens planer om å rive Ullevål og bygge et gigantsykehus
på Gaustad – og dermed overkjøre byrådet i Oslo – svarer ikke på
behovene og befolkningsveksten vi forventer i årene framover. Jeg håper
regjeringen lytter til lokale myndigheter og faginstanser i det
spørsmålet.
Måten kommuner
har kastet seg rundt på og opprettet vaksinestasjoner og satt flere
tusen doser i uken, er forbilledlig. Vi må likevel være ærlige om
at vi har enkelte utfordringer i kommunene når det gjelder rekruttering
og bevaring av nødvendig helsepersonell. Perspektivmeldingen er
soleklar på at eldrebølgen kommer, og at endret alderssammensetning
styrker behovet for å utdanne flere helsearbeidere. Vi må ta de
nødvendige grepene i etter- og videreutdanning og sikre at helsefagene blir
yrker man kan stå i hele livet. Arbeidstidsbelastningen må ned,
og den økonomiske risikoen forbundet med helseyrkene må reduseres.
I tillegg må det skapes trygge og spennende fagmiljøer. Dette er
områder vi har levert på i regjeringen, og som jeg håper den nye
regjeringen følger opp, sånn at det blir som det er lovet. Venstre
kommer til å følge grundig med på situasjonen i Helse-Norge, og
vi forventer solide resultater raskt.
Ellers kommer
vi – ettersom vi ikke er i komiteen – også til å støtte løst forslag
nr. 15, fra Fremskrittspartiet.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Tove Elise Madland (A) [17:58:53 ] : Eg har stor respekt for
at Venstre fokuserer på det som for tida gjeld pandemien og alle
dei krevjande utfordringane dei tilsette står i. Men når eg les
Venstres program med omsyn til eldreomsorg, er ikkje dei tilsette
nemnde med så veldig mange ord. Eigentleg er dei ikkje omtala i
det heile, men Venstre er veldig oppteke av velferdsteknologi. Det
er veldig viktig – det veit eg frå eige yrke – men velferdsteknologi
kan aldri erstatte den menneskelege varmen, den menneskelege empatien
og den omsorgen ein får i møte med menneske. Mitt spørsmål til representanten
og til Venstre er: Kor viktig er dei tilsette i eldreomsorga for
Venstre?
André N. Skjelstad (V) [17:59:54 ] : De ansatte er selve motoren
i helse og omsorg og andre typer arbeidsoppgaver. Jeg kan kort si
hvorfor det ikke er nevnt så mye i Venstres program denne gangen.
Tidligere hadde vi kanskje det lengste programmet av alle, opp til
200 sider, så vi tok grep og kortet det ned til 50 sider. Det gjør
selvfølgelig at man ikke er så veldig detaljert, men man er på et
overordnet nivå. Helsearbeidere, sykepleiere, omsorgsarbeidere eller
leger for den del er utrolig viktige for å få dette til å gå sammen.
Det er ingen tvil om at det er en del utfordringer vi står oppe
i nå. Vi har en demografisk utfordring i veldig mange kommuner.
Uansett hvor mye velferdsteknologi vi har, vil vi ha behov for menneskelige
og varme hender også i omsorgen.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [18:00:54 ] : Partiet til representanten
har levert inn representantforslag om å gjennomføre rusreforma.
Eg er svært glad for at Venstre er villig til å kjempe for dei som
har utfordringar med rus. Senterpartiet og Arbeidarpartiet har gjennom
regjeringserklæringa forplikta oss til ei førebyggings- og behandlingsreform.
Her vil me bl.a. fokusere på både førebygging, lågterskeltilbod,
tverrfagleg spesialisert rusbehandling, ettervern, legemiddelassistert
rehabilitering, utgreiing av endringar i lovverket for bruk og innehaving,
og gjennomgang av praksis ved tap av førarrett – og mykje anna.
Dette vil me gjere tett saman med brukarorganisasjonane og andre
interesseorganisasjonar. Vil partia bak forslagsstillarane gå i
dialog med regjeringspartia, sånn at personar som har utfordringar
med rus, skal møtast med hjelp og behandling uavhengig av kvar ein
bur?
André N. Skjelstad (V) [18:01:54 ] : Det er ingen tvil om at
når det gjelder rus, er det ikke noen geografiske skillelinjer –
om man bor i en avkrok av landet, slik undertegnede gjør, eller
om man bor i sentrale deler av landet, som her i Oslo. Det er ingen
tvil om vårt initiativ og at vi håper regjeringspartiene blir med
og får til en ruspolitikk som er i tråd med det som Venstre og medforslagsstillerne
i Dokument 8-forslaget gjerne vil, for det hadde vært veldig bra.
Rus må forebygges. Samtidig må en komme videre fra det å hele tiden
bruke straff som metode. Vi må forebygge, for dette er noe vi er nødt
til å avhjelpe. Da er det ikke noe grunnlag for å straffe, slik
Arbeiderpartiet og Senterpartiet tidligere har ment.
Bård Hoksrud (FrP) [18:03:05 ] : Representanten kommer fra
Trøndelag, der en av kommunene som er med i statlig finansiert eldreomsorg,
nemlig Stjørdal, ligger. Det er fantastisk hvordan kommunene har
klart å utvikle og få bygd ut sitt tilbud til eldreomsorg og til pleie-
og omsorg. Jeg har lyst til å utfordre representanten – for jeg
tror han kan skrive under på at det er veldig bra i den kommunen
– på hvordan han da kan støtte at man skal legge det ned og sette
kommunen i en knipe ett år før tiden, for forsøket skulle gjeldt
i et år til. Det ville være interessant å høre hvordan Venstre kunne være
med på dette. Jeg skjønner at de egentlig kanskje ikke ønsket det,
men dette handler om å være en seriøs avtalepartner overfor kommunene
fra statens side.
André N. Skjelstad (V) [18:03:53 ] : Ja, jeg kommer fra det
området, og ministeren, som sitter ved siden av meg, kommer faktisk
fra den kommunen. Men jeg er nok ikke den største tilhenger av statlig
eldreomsorg – jeg må få lov til å si det. Jeg har tro på lokaldemokratiet. Jeg
har tro på at kommunene kan avgjøre dette selv. Jeg blir i godt
humør når jeg ser representanten Hoksrud, for han har bestandig
et så godt smil, men uavhengig av det tror jeg at vi er nødt til
å gå noen runder på hvordan vi rigger primæromsorgen vår. Er det
sikkert at dette skal være salderinger i hvert et kommunebudsjett
selv om det er det største budsjettet i kommunene? Kanskje vi burde
sett litt på hvordan vi skal gjøre det med grunnbemanning i primæromsorgen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avsluttet.
Kristoffer Robin Haug (MDG) [18:05:05 ] : Den viktigste skillelinjen
i dagens politikk går ikke lenger mellom rødt og blått, mellom dem
som ønsker å øke skattene noe og senke privatiseringen noe, og dem
som ønsker å senke skattene noe og øke privatiseringen noe. Den
går, etter Miljøpartiet De Grønnes mening, mellom grønt og grått,
og få steder er dette tydeligere enn i helsepolitikken. Dagens grå
helsepolitikk ble som kjent innført av den røde regjeringen Stoltenberg
og har blitt videreført og utviklet under den blå regjeringen vi
nettopp har hatt.
Hva kjennetegner
den grå helsepolitikken? Det er begreper som New Public Management,
det er helseforetaksmodell, det er bedriftsøkonomiske prinsipper, det
er måltallstyring. Det er ideen om at man skulle kunne drive et
sykehus på samme måte som man driver profittbasert næringsliv, selv
om det er helt andre forutsetninger som ligger til grunn, og tanken
om at intern konkurranse og andre grep skal gjøre at alle kan løpe
raskere inn i evigheten, at vi kan styre det som en fabrikk som kan
optimaliseres ovenfra og ned, at hver enkelt ansatt er et tannhjul
som bare må smøres mer, og at pasientene er et stykke medisterdeig
som skal raskest mulig ut i en Rema 1000-disk.
Hva er det grønne
alternativet til denne grå helsepolitikken? Jo, det handler om å
innse at helsevesenet er basert på at det er mennesker som skal
hjelpe mennesker. Det handler om å lytte til fagfolkene, som er
tettest på pasienten, ikke dem som sitter langt unna og styrer med
regnearkene.
En grønn helsepolitikk
handler også om å ta inn det store perspektivet. Vi må innse at
vi er én menneskehet, vi må innse at vi er én planet. Hvis ikke
den pandemien vi er i nå, har lært oss at vår helse avhenger av
helsen til mennesker i helt andre deler av verden, avhenger av helsen
til økosystemene vi er avhengig av, og avhenger av helsen til de
andre dyrene vi lever sammen med, har vi virkelig ikke lært noe.
Hvordan ser grønn
helsepolitikk ut i praksis? Jo, det viser vi i vårt alternative
statsbudsjett, der vi reverserer ABE-reformen, vi søker alternativer
til helseforetaksmodellen. Vi vil, etter råd fra fagfolkene, bevare
Ullevål sykehus, ikke bruke alle pengene i hele østlandsområdet på
et gigantprosjekt på Gaustad med stor finansiell usikkerhet, som
gjør at kapasitetsøkningen som er strengt nødvendig å få til på
Kalnes, på Ahus og på det nye sykehuset i Drammen, som allerede
fra dag én vil ha for liten kapasitet, vil få store kostnadsutfordringer
hvis vi søler bort alle pengene i et stort hull på Gaustad.
I De Grønnes
alternative statsbudsjett sørger vi også for kapasitetsutvidelse
i helsevesenet, spesielt intensivkapasiteten. Vi tar grep med sykepleierkrisen,
vi bruker 500 mill. kr på å øke bemanningen på sykehusene, utdanningsstillinger
for sykepleiere, vi styrker barsel- og fødetilbudet og gir bedre
lønn og arbeidsvilkår, som er noe av det viktigste for å få rekruttert
sykepleiere tilbake til sine stillinger. Vi tar tak i fastlegekrisen.
Vi ønsker en opptrapping til 2 mrd. kr i økning i basistilskuddet
til fastleger, 500 mill. kr til nasjonal ALIS-ordning, nettopp for
å stanse den krisen som vi er inne i.
Vi trenger en
storsatsing på psykisk helse, særlig tidlig innsats og lavterskeltilbud.
Vi i De Grønne mener at nettopp den grå tankegangen om at det som
kan måles, er det vi skal forbedre, er noe av det som gjør at psykisk helse
og kroniske lidelser har blitt systematisk underprioritert i helsevesenet
vårt over mange år. Vi har på mange måter et av verdens beste helsevesen,
men år for år blir det uthulet av en gammel ideologisk tankegang.
Vi har et stort forbedringspotensial. Et eksempel er at vi har et
behandlingstilbud på DPS Østfold i dag som er en av de mest lovende
behandlingene for å kurere selv behandlingsresistent depresjon.
Det har blitt prøvd ut i USA i mange år. Det er kun sendrektighet
som gjør at dette tilbudet ikke er tilgjengelig på alle relevante
sykehus og behandlingsinstitusjoner i landet, fordi det er vanskeligere
å se at noen sliter med psyken enn at noen har brukket et ben. Det
er lettere å måle progresjon i benbrudd enn i psykisk helse. Vi
i De Grønne ønsker også å sette av 20 mill. kr til å forske i et
eget senter på nettopp innovative behandlingsmetoder når det gjelder psykisk
helse.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [18:10:16 ] : Målet for helsepolitikken
må være best mulig helse for flest mulig, og at hjelpen er tilgjengelig
for dem som trenger den.
Vi nærmer oss
snart to år med pandemi. Vi trodde det skulle bli en normal jul,
men det viser seg at det ikke blir det. Derfor vil jeg benytte anledningen
til å oppfordre alle som kan, om å vaksinere seg. Det er den beste beskyttelsen
vi har mot alvorlig sykdom, det er den enkleste og viktigste måten
vi som enkeltpersoner kan hjelpe norsk helsevesen på, og det er
den beste måten vi som enkeltpersoner kan hjelpe på så folk ikke
får utsatt operasjonene sine.
Den viktigste
ressursen i helsevesenet er de ansatte, og det er det flere som
har sagt – kvalifisert og kompetent personell som står på og jobber
døgnet rundt for å sikre gode tjenester og god behandling for dem
som til enhver tid trenger det. Jeg er glad for at det er gjort
et kompetanseløft for 2020, og som ble etterfulgt av et kompetanseløft
for 2025. Her ligger det mange gode tiltak for både grunn-, etter-
og videreutdanning. Jeg håper at statsråden følger opp initiativet
som ble startet i dialog med Norsk Sykepleierforbund, om å redusere
ufrivillig deltid og redusere sykefraværet.
Det er også mange
som har sagt at fastlegen er viktig, og det er helt sant. Fastlegen
er ikke bare porten i norsk helsevesen, den er navet for veldig
mange familier og enkeltpersoner. Anestesilegen, intensivlegen,
som kirurgen er, indremedisineren, kardiologen og fastlegen – de er
nav på intensivavdelingen eller når det gjelder fastlegen, der man
bor. De har hver enkelt til sammen hatt en utdanning på 12,5–13
år – disse folkene vokser ikke på trær.
Intensivsykepleierne
er bærebjelken på intensivavdelingen. De må ha tre års utdanning,
to års praksis og så ta to års utdanning før de kan bli intensivsykepleiere. Jordmoren
må ha tre års utdanning, ett års praksis og to år videreutdanning
før man er jordmor. Derfor tror jeg det i denne salen er lov å si
at den situasjonen vi er i, er et delt ansvar – 12,5–13 år, eller
6 år for å bli spesialutdannet sykepleier. Da må vi i fellesskap
nå tenke på hva som må gjøres for å sikre videreutdanning, eller
øke medisinerutdanningen, f.eks. ved å ta i bruk en utdanningskapasitet
som ligger rett foran oss, på Universitetet i Stavanger. Skal vi
nå målene våre, må vi ta grep, og vi må gjøre det nå og utdanne
alle typer personale hvis vi skal hindre den krisen som vi nå er
inne i. Alle har et ansvar.
Det er også viktig
å tenke på at flere blir eldre. Det å få lov til å leve hele livet
helt ut, være en del av fellesskapet, er noe vi alle trenger, også
når vi slutter å jobbe eller kanskje blir langvarig syke. Her gjør
frivilligheten et ufattelig viktig arbeid. De drifter, utvikler
og skaper aktivitetstilbud, møteplasser, menneskemøter og tilhørighet
som har en vanvittig betydning for hverdagen til de eldre. Den betydningen
er viktig for de eldres psykiske helse, men også for fellesskapet
og sosial helse og ikke minst for den fysiske helsen. Dette fellesskapet,
som vi ikke skal kimse av, håper jeg at den nye regjeringen fortsetter
å legge til rette for – sterke og betydningsfulle tilbud i regi
av frivilligheten og ideelle aktører. Mange flere av oss får demens,
mange har et behov for å være en del av fellesskapet. Noe av det
viktigste for å bevare funksjon og evner når man har fått diagnosen,
er faktisk å få lov til å delta i en aktivitet og høre til et sted.
Dagaktivitetstilbud for demente er viktig, men aller viktigst er
det å få lov til å møte andre og være en del av fellesskapet.
Til slutt vil
jeg si hvordan Kristelig Folkeparti vil stemme, for det har kommet
noen forslag fra Fremskrittspartiet. Vi ønsker ikke å støtte noen
av dem.
Når det gjelder
forslag nr. 15, er det satt ned et utvalg som jeg mener allerede
jobber med det. Når det gjelder forslag nr. 16, er vi opptatt av
formell kompetanse og realkompetanse hos de ansatte som skal jobbe
som vikarer. Når det gjelder forslag nr. 17, kan statsråden gjøre dette
hvis statsråden vil, og bruke private aktører akkurat så mye hun
vil. Og når det gjelder forslag nr. 18, er det sånn at vi ikke vil
forskuttere noe til revidert budsjett neste år, men det er et godt
tiltak. Vi tar det til neste år når vi skal behandle revidert.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Truls Vasvik (A) [18:16:10 ] : I Kristelig Folkeparti og Høyres
merknader til helsebudsjettet står det bl.a.:
«Gjennom ordninger som fritt behandlingsvalg sikrer
vi alle mulighet til å velge det tilbudet som passer best for den
enkelte (…)»
I Evalueringen
av fritt behandlingsvalg står det under konklusjoner:
«Valgfriheten er (…) mer tilgjengelig
for pasienter med kapasitet til å manøvrere seg gjennom systemet.»
Hvordan kan representanten
Bollestad fra Kristelig Folkeparti forsvare et system som forfordeler
de mest ressurssterke i samfunnet, samtidig som offentlige sykehus
tappes for hundrevis av millioner?
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [18:16:48 ] : Når en får lov til
å velge behandlingsplass selv, er det noen som har kapasitet til
å finne det frie behandlingsvalget, men det er jo også slik at for
dem som ikke klarer det, åpnes det et tilbud der de kommer fra,
for da blir det kortere venteliste der de kommer fra. Det betyr
at fritt behandlingsvalg faktisk handler om å bruke den kapasiteten som
finnes, og de som er friskest, må kanskje kunne reise litt lenger
for at vi skal åpne kapasiteten for dem som er nærmest. Dette handler
om å utnytte de ressursene vi har, for å få ned ventelistene, og
det handler om at pasientene får et eierskap til det valget de tar,
til den behandlingen de har takket ja til. Men de skal ha fått godkjent
den behandlingen de skal få, og så velger de behandlingssted.
Hans Inge Myrvold (Sp) [18:17:59 ] : Med bakgrunn i både innlegget
til representanten og ikkje minst omsynet til at ho òg er partileiar
for Kristeleg Folkeparti, er min replikk og spørsmålsstilling til
representanten basert på utsegnene og det som vert formidla til
veljarane. For Kristeleg Folkeparti antydar at dei skal sørgja for
ei kursendring i eldreomsorga, og når eg les denne innstillinga,
som alle er ein del av, finn eg ikkje nokon merknader som underbyggjer
ei tydeleg ny kursendring frå Kristeleg Folkeparti. Heller tvert
om, ein vidarefører dei prioriteringane og satsingane som er gjorde
dei siste åra. Så mitt spørsmål er: Kvar finn ein denne kursendringa
til Kristeleg Folkeparti, og er ikkje representanten fornøgd med
den kursen som regjeringa har ført dei siste åra, som ho òg var
ein del av?
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [18:18:58 ] : Takk for spørsmålet.
Jeg skal stille et spørsmål tilbake igjen til representanten om
noen år om hvordan det er å sitte i et samarbeid og ikke få alt
slik som en vil. Det handler også om det fellesskapet jeg har sittet
i, og jeg går nå til votering på bakgrunn av det budsjettet vi har
lagt fram i fellesskap.
Kristelig Folkeparti
er opptatt av at det om noen få år blir dobbelt så mange over 80
år og tredobbelt så mange over 90 år. Det vil skape en utfordring
ikke bare for Kommune-Norge, men for Helse-Norge. De aller fleste
er friske, og friskere enn før, men de som er syke, er veldig syke.
Det betyr at hvis vi ikke skal komme i den situasjonen vi nå står
i, med at vi har brukt veldig lang tid, for det tar 12–13 år å utdanne
en legespesialist og mange år å utdanne sykepleiere, må Kristelig
Folkeparti være opptatt av å legge til rette for dette framover.
Og vær du sikker, president, jeg skal komme tilbake igjen med gode
tiltak, som regjeringen skal få ta stilling til.
Kristoffer Robin Haug (MDG) [18:20:06 ] : De røde ønsker at
det offentlige skal løse de fleste av oppgavene i samfunnet. De
blå ønsker at profittbasert næringsliv skal løse de fleste av oppgavene
i samfunnet. Vi i De Grønne ønsker at ideell og frivillig virksomhet
bør ha større plass i å løse de store oppgavene i samfunnet. Der har
man friheten, men også friheten fra profittjag og utbyttekrav. Hvordan
ser representanten Bollestad for seg at ideell sektor kan bidra
mer i helsesektoren?
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [18:20:40 ] : Jeg er helt enig
med Miljøpartiet De Grønne i at ideelle aktører burde ha en enda
større plass i norsk helsevesen. Det var faktisk ideelle aktører
som startet sykehus, som startet sykehus med tanke på psykisk helse,
som startet rusomsorg, og som startet helsestasjoner. Det var faktisk
ideelle aktører, og så kom den offentlige sektoren etterpå, og samspillet
der mener Kristelig Folkeparti skulle vært større.
Når det gjelder
ideelle sykehus, har vi to i denne byen, og vi har en utfordring
med at vi har kapasitetsproblemer. Hadde en utnyttet Lovisenberg
og Diakonhjemmet på en helt annen måte, med langsiktige avtaler
og sikret refusjon, hadde en kunnet bruke den kapasiteten som er
der, og en ville til og med hatt tomter å kunne utvikle og bygge
ut. Men da må de ha langsiktige avtaler med det offentlige som gjør
at de sikrer inntektene, for å drifte dette på vegne av den norske
stat.
Presidenten: Da
er replikkordskiftet avsluttet.
Irene Ojala (PF) [18:21:57 ] : Vi er heldige i Norge som har
gode sykehus og fagfolk, og de fleste som blir syke, får riktig
behandling til riktig tid og på riktig sted. Men så er det også
slik at av 5,4 millioner innbyggere i Norge er det kun 80 000 –
og det er et tall som er gitt til oss tidligere fra tidligere helseminister
– som har lengre vei til lokalsykehus enn anbefalt responstid. Cirka 45 000
av disse 80 000 bor i Finnmark, og i underkant av 30 000 bor i Alta-regionen.
Med Kristiansund, Helgeland, Aure, Halsa og Smøla vil nok tallet
også øke. Er det ikke på tide at disse 80 000–100 000 vanlige menneskene
blir løftet opp til samme nivå som de øvrige 5 320 000 andre som
bor i Norge?
På vegne av Pasientfokus
er det litt fint å si at en helt vanlig kvinne fra Finnmark, valgt
av vanlige folk fra Finnmark, nå er med på å levere innstillingen
til statsbudsjettet for 2022. Jeg vil takke alle sammen som sitter i
komiteen med meg, og som har gitt meg mange gode råd underveis –
det har jeg trengt, for jeg er ikke politiker av profesjon. Pasientfokus
sitt mandat har vært å ta på alvor den hverdagen vanlige folk står
i, og mitt mandat fra vanlige folk er å minne alle partiene her
på Stortinget om at vi faktisk må lytte til hva folk står i, og
ikke bare si at vi gjør det.
Helse- og omsorgskomiteen
viser til at Pasient- og brukerombudet er et lavterskeltilbud i
samtlige av landets fylker som skal gi alle i Norge et likeverdig
tilbud. Pasientombudet ivaretar en viktig samfunnsoppgave, og vi
er tilfreds med at ombudet har et høyt kvalitetsfokus og har tilgjengelighet
for pasienter og pårørende som høyeste prioritet.
På vegne av pasienter
og pårørende har vi i Pasientfokus reflektert over hvorfor vi har
en sjø- og flyhavarikommisjon i Norge, mens vi ikke har en tilsvarende kommisjon
når avvik fører til prognosetap eller død i helse- og sykehustjenestene.
Det skal jeg komme tilbake til, men først skal jeg si noe om det
samiske språket og pasientombudet. Selv om samisk er et offisielt
språk i Norge, mangler Pasient- og brukerombudet samisktalende saksbehandlere.
I høstens budsjettforhandlinger har vi ikke kunnet avsette midler
til Pasient- og brukerombudet, men i revidert nasjonalbudsjett til
våren, og i statsbudsjettet for 2023, vil vi utfordre alle partiene
og invitere dem med til å bevilge midler til dette viktige formålet.
Pasient- og brukerombudet
er svært viktig i saker vedrørende erstatning for feilbehandling
av pasienter ved norske sykehus og helseinstitusjoner, men det som etterspørres
av pårørende, er et juridisk sikkerhetsnett som følger opp avvik
og feil som gjøres ved helseforetak. Pasientene er slitne av å stå
i disse utfordringene selv – og ofte alene.
Jeg skal nå ta
et eksempel, og det eksemplet kunne gjerne vært fra andre deler
av Norge, men jeg velger å vise til et eksempel fra Finnmark i en
sak vi i Pasientfokus kjenner godt. Det handler altså om systemkritikk, ikke
om kritikk av helsepersonell, som springer beina av seg. Kirsten
Jonas fra Alta døde av feilmedisinering ved Finnmarkssykehuset i
Hammerfest i mai 2019. Legen som henviste Jonas til Hammerfest,
sendte med Kirsten et skriv som sa at hun er allergisk mot antibiotika
av typen Selexid. Allikevel fikk Kirsten Selexid intravenøst. At
feilmedisinering er årsaken til at Kirsten døde, ble bekreftet av
behandlende lege ved Finnmarkssykehuset. Nå er det sånn at familien
har fått pasientskadeerstatning med begrunnelsen svikt i behandlingen
og at pasientbehandlingen ikke har vært i tråd med god medisinsk
praksis, etter sakkyndiges vurdering. Ordlyden i erstatningen er
svært alvorlig. På tross av dette valgte statsadvokaten i Troms
og Finnmark å henlegge saken, fordi han ikke fant det bevist at
Hammerfest sykehus hadde opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med
Kirstens død etter feilbehandlingen. Saken ble anket av familien,
og det ble besluttet at den skulle gjenopptas, og denne gangen ble
saken liggende i en skuff hos politiet og henlagt grunnet foreldelse.
Mitt spørsmål blir: Ville saken blitt henlagt hvis vi hadde hatt
på plass en helsehavarikommisjon?
Den nevnte Jonas-saken
er ikke unik. VG har i flere artikler denne høsten vist til flere
alvorlige feil og mangler ved norske sykehus, og derfor mener vi
at vi må få på plass en helsehavarikommisjon på lik linje med sjø-
og flyhavarikommisjonen. På den på måten kan vi avdekke feil. Vi
ønsker ikke å ta noen mennesker for dette, men vi ønsker at det
skal bli riktig behandling både for den som er syk, for den som
dør, og for familiene deres.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kristoffer Robin Haug (MDG) [18:27:11 ] : Klima- og miljøkrisen
gjør at alle sektorer i samfunnet er nødt til å ta sin del av jobben.
Jeg vil derfor gjerne utfordre representanten Ojala på hvilke tiltak
og prinsipper man kan innføre i helsesektoren for å sikre at også
helsesektoren er med og hjelper til med å avlaste i klima- og miljøkrisen.
Irene Ojala (PF) [18:27:36 ] : Takk for spørsmålet, som er
veldig godt. Vi lever i en tid med store klimatiske endringer. Det
hørte vi gjennom hele valgkampen. Vi hørte også at det er vanlige
folks tur. Vi jobber for at det sykehussystemet vi har, skal bli
mest mulig klimavennlig, og at pasientene ikke skal sendes rundt
omkring i fylkene, men alltid sendes til riktig behandlingssted
til riktig tid. På den måten sparer vi både enormt med kilometer
med transport på vei og den rundreisen som er fra f.eks. UNN, Universitetssykehuset
Nord-Norge, til Hammerfest og så til Alta, eller fra Alta til Kirkenes, Hammerfest
og så til Alta. Det må vi få bort. På den måten vil vi få en positiv
klimaeffekt.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Ingvild Kjerkol [18:28:33 ] : Regjeringens endringer
i budsjettet viser en tydelig retning i helsepolitikken. Regjeringen
prioriterer helsetjenestene i kommunene og i sykehus, psykisk helse,
fastlegeordningen og styrking av utdanningsstillinger for spesialsykepleiere
og jordmødre. Budsjettforliket betyr også en styrking av tannhelsetjenesten.
Det er starten på en ny kurs etter åtte år med borgerlig styre,
hvor vi investerer i fagfolkene i vår felles helsetjeneste.
Norge, som resten
av verden, står fremdeles i en situasjon der helsetjenesten, folkehelse
og psykisk helse må ivaretas på en særlig god måte, og vi må gjøre
det vi kan for å avlaste fagfolkene våre som har stått på vakt lenge
nå.
Pandemien har
vært ekstra krevende for barn og unge. Vi har i budsjettet funnet
rom for å styrke arbeidet rettet mot barn og unge med ytterligere
50 mill. kr.
Vi styrker fastlegeordningen
med totalt 100 mill. kr. Halvparten går til en økning av tilskuddet
til ALIS-avtaler som nasjonal ordning. Den andre halvparten skal
gå til å redusere bemanningsutfordringer i legevakt. Det skal særlig
gå til rekrutteringssvake kommuner.
Rekruttering
og utdanning av helsepersonell er helt avgjørende for kvalitet og
kapasitet i framtidens helsetjeneste. Vi foreslår derfor 25 mill. kr
til minst 30 nye utdanningsstillinger innen anestesi-, barne-, operasjons-, intensiv
og kreftsykepleie og til jordmorutdanningen.
Regjeringen foreslår
å øke driftsbevilgningene til sykehusene med til sammen 700 mill. kr
i 2022 utover forslaget fra Solberg-regjeringen. 350 av disse millionene
skal legge til rette for økte investeringer og økt behandling innen
psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Vi
har også foreslått å øke den generelle aktivitetsveksten med 350 mill. kr.
Det vil bidra til å få ned ventetidene og ta igjen utsatt behandling
på grunn av koronapandemien.
Helse Møre og
Romsdal har over lang tid hatt store utfordringer med å sikre tilstrekkelig
bemanning ved fødeavdelingen i Kristiansund. Vi har foreslått å
bevilge 25 mill. kr til en tiltakspakke som skal bidra til mer stabil
bemanning og gjenåpning av et lokalt fødetilbud i Kristiansund.
Vi står fortsatt
i en krevende situasjon med håndtering av koronapandemien inn i
2022. Fordi lokale og nasjonale helsemyndigheter raskt må kunne
trappe opp og ned tiltak, vil kommunesektoren, statsforvaltere, sykehusene
og en rekke statlige virksomheter få økte kostnader også i 2022.
Som statsministeren
sa i sin redegjørelse om koronasituasjonen 30. november, følger
vi den økonomiske utviklingen i sykehusene, og vi vil foreslå økte
bevilgninger ved behov. Vi har også slått fast at kommunesektoren
vil bli kompensert for nødvendige merutgifter og mindreinntekter
som følge av koronapandemien også i 2022. Øvrige virksomheter vil
også få kompensasjon for kostnadene som følge av pandemihåndteringen.
Regjeringen staker
ut kursen for helse- og omsorgstjenesten gjennom omprioriteringer.
Vi kutter i øremerkede tilskudd som ikke har vært del av søknadsbaserte tilskuddsordninger,
vi avvikler forsøk som ikke gir forskningsgrunnlag, og vi kutter
eller reverserer ordninger som ikke lenger er nødvendige.
Vi har begrenset
tid og handlingsrom til å justere budsjettet for 2022. Derfor er
det viktig å signalisere kursendring gjennom å gjøre tydelige prioriteringer.
Vår regjerings satsing på helse- og omsorgstjenesten viser vei mot
et enda bedre helsetilbud og bedre velferd for alle, for at fagfolkene
skal få bedre tid og rom til å ta vare på pasientene, og for at
pasientene skal få hjelp når de trenger det, over hele landet.
Ingrid Fiskaa hadde her
teke over presidentplassen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [18:33:22 ] : Representanter fra
Arbeiderpartiet – også fra Senterpartiet, tror jeg – har definert
sykehusøkonomien de siste årene som underfinansiert. Noen har til
og med brukt ordet «sulteforet». I Arbeiderpartiets alternative
budsjett i fjor la de opp til en drøy milliard mer enn regjeringens forslag.
Da var totalbudsjettet på 177 mrd. kr. Jeg har selvfølgelig forståelse
for at regjeringen i år har hatt dårlig tid når det gjelder tilleggsproposisjonen,
men det er altså 700 mill. kr, og 332 mill. kr av dem er til grunnfinansiering
i sykehusene.
Mener statsråden
at en så liten andel av et budsjett på 182 mrd. kr er en tydelig
ny retning i sykehusøkonomien?
Statsråd Ingvild Kjerkol [18:34:20 ] : Jeg skulle gjerne ha
greid å styrke sykehusøkonomien ytterligere. Det vil nok dessverre
ikke bli likviditetsutfordringer, for å bruke et fagøkonomisk utrykk,
som er sykehusenes utfordring til neste år. Utfordringen vil være
at de er presset og må utsette planlagt behandling, med de utfordringene
det gir for sykehusøkonomien. Det er vi innstilt på å kompensere,
som den foregående regjeringen også gjorde i en ekstraordinær situasjon.
Så mener denne
regjeringen at sykehusøkonomien bør styrkes utover det som er framskrivingen
av behov. Solberg-regjeringen la seg akkurat på den listen ved hvert
eneste budsjett, og vi mener det er for snaut for å håndtere de
store oppgavene sykehusene har med både å utdanne spesialistene
våre, investere i utstyr og teknologi, ivareta pasientene og få
ventetidene ned.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [18:35:25 ] : Det er jo ikke riktig,
for regjeringen Solberg la opp til en høyere aktivitetsvekst enn
demografien skulle tilsi, i alle sine budsjetter.
Statsråden uttalte
til VG, i et veldig godt intervju, at hun ikke ville være koronaminister.
Jeg forstår at statsråden ikke bestemmer hva som skal være overskriften
i VG-intervjuer, men hun må jo være koronaminister likevel, for
vi står i en veldig vanskelig situasjon. Det som haster nå, er å
få satt tredje dose. Jeg er glad for at regjeringen har gitt apoteker
og Forsvaret anledning til å bistå, men hva med alle de andre –
private bedriftshelsetjenester i store bedrifter og private legeklinikker?
I Danmark har jeg sett at 1 100 private legeklinikker får bidra.
Jeg har forståelse for at man kan tenke at da vil noen komme foran
noen andre, men er ikke det aller viktigste nå at flest mulig får
tredje dose så fort som mulig, slik at vi ikke får en høyere sykdomsbyrde?
Statsråd Ingvild Kjerkol [18:36:29 ] : Jeg er glad for å høre
at representanten Wilhelmsen Trøen leste intervjuet i VG, ikke bare
overskriften, for i intervjuet sto det at jeg ville være helseminister.
En helseminister er i den situasjonen – som også min forgjenger
var – at verden står i en pandemi. Det tror jeg vi løser best i
fellesskap.
Det som er viktig
nå, er vaksiner. Å få kjørt ut tredje boosterdose har hatt høy prioritet
fra denne regjeringen helt siden vi tok beslutningen om å tilby
det til alle over 65 år først. Etter hvert skal alle over 18 år
få det tilbudet, i en rekkefølge som er knyttet til når de fikk
andre dose. Her er det faglige vurderinger som gjøres om det intervallet
som det er fornuftig å holde. Det reduserte vi fra fem måneder til
fire og en halv måned for bare noen dager siden.
Så er det viktig
å si – og nå holder tiden på å renne ut for meg – at Forsvaret og
andre skal bidra i logistikken og distribusjonen av vaksiner. Bedriftshelsetjenesten
er velkommen så lenge det går gjennom kommunene.
Bård Hoksrud (FrP) [18:37:55 ] : Det var litt fornøyelig å
høre statsråden late som at det er kommet mye penger til eldreomsorgen
rundt omkring i kommunene. Jeg vil gjerne vite hvor det ble av de
pengene. I år er det bl.a. satt av over 300 mill. kr til å gjøre
noe med ensomhet blant eldre, penger som ikke er der i budsjettet for
neste år. I tillegg vet vi at det er åtte kommuner som sier at det
er en kritisk tilstand når det gjelder å levere lovpålagte tjenester
innenfor pleie og omsorg. Vi har også sett at det har vært en kraftig
økning i antallet nye kommuner som er bekymret for om de klarer
å levere de tjenestene de trenger. Og kommunene sier at de ikke får
kompensert fra statsråden, selv om statsråden sa fra talerstolen
at dette skal man kompensere. Når kommer den kompensasjonen? Kommunene
er usikre på om de får penger til å kunne sørge for å gi trygge
og gode eldreomsorgstjenester til innbyggerne sine.
Statsråd Ingvild Kjerkol [18:38:47 ] : Denne regjeringen har
styrket kommunerammen med 2,5 mrd. kr mer enn det som var i den
kommuneproposisjonen Fremskrittspartiet sørget for at det ble flertall
for i juni i år. Det er penger som er sårt tiltrengt.
Jeg er også bekymret
for kommunenes evne til å håndtere den endringen i demografi vi
får i årene som kommer. Vi skulle vært bedre rustet til det. Vi
skulle hatt større kommunebudsjetter og utdannet flere spesialister
til å håndtere flere multisyke eldre i kommunene. Det kommer til
å ha høy prioritet i denne regjeringen.
Når det gjelder
kompensasjon for kommunenes pandemiutgifter, er det gitt som en
ordning hvor vi viderefører en gruppe, hvor KS er representert,
for å se på de utgiftene. Her har kommunene allerede fått kompensert
utgifter fra tidligere i år, og det vil de også få i 2022. Det kan
kommunedirektørene planlegge for.
Bård Hoksrud (FrP) [18:39:51 ] : 2,5 mrd. kr til kommunesektoren
er penger de i stor grad kan bruke til det de vil. Det er noe som
er øremerket, men det er definitivt ikke eldreomsorg. Samtidig har
statsråden fulgt den forrige regjeringen, som kuttet over 300 mill. kr
til de kommunene som har hatt statlig finansiert eldreomsorg, noe
som ikke har blitt puttet inn igjen. Dette er penger som har blitt
borte.
Statsråden sier
nå at kommunene skal få kompensert, men bare i mitt hjemdistrikt,
Vestfold og Telemark, hører jeg rykter om at kommunene mangler over 100 mill. kr
til å håndtere pandemiutfordringene. Jeg opplever ikke at det er
kompensert, og da vil jeg utfordre statsråden:
Vil de få kompensert
disse pengene? Det holder ikke å si at man bare skal prate med KS.
Man må prate med dem som har skoene på, nemlig kommunene. Får kommunene
kompensert alle disse utgiftene, eller risikerer man at man ikke
kan gi de tjenestene til innbyggerne sine som de har lovmessig krav
på, og de tjenestene som kommunene vil gi ut fra de behovene som
den enkelte har?
Statsråd Ingvild Kjerkol [18:40:55 ] : Kommunene får både økte
frie rammer på 2,5 mrd. kr og de får kompensert alle kostnader knyttet
til pandemien. Gruppen som vurderer det, er en mer teknisk gruppe.
Det er rett og slett for å få god representasjon fra kommunene,
slik at staten ikke sitter og vurderer hvilke kostnader kommunene
har hatt, men at de er med på avklare hvordan den virkeligheten
ser ut.
Når det gjelder
forsøket med statlig finansiert eldreomsorg, ble det avviklet. Jeg
har hørt representanten Hoksrud i flere innlegg her omtale min hjemkommune, men
jeg vil korrigere det inntrykket av at Stjørdal kommune ikke er
i stand til å gi god eldreomsorg til sine innbyggere. Det er de.
Statsråden er også blitt invitert til å legge ned grunnsteinen til
et nytt omsorgssenter, så der har jeg stor tro på lokale myndigheter
og deres evne til å prioritere sine eldre.
Marian Hussein (SV) [18:42:14 ] : Helsedirektoratet har opprettet
et nasjonalt register hvor ledig helsepersonell kan registrere seg.
Dette er et register for helsepersonell som ikke er i helsevesenet
og jobber der. I podkasten Helseaktuelt kunne jeg nylig høre Nakstad og
avdelingsdirektør Forfang fortelle at registeret har mellom 6 000
og 10 000 helsearbeidere registrert. Dette er bl.a sykepleiere,
vernepleiere, intensivsykepleiere og fysioterapeuter.
Nylig kunne vi
også lese om Karoline Røvig, som er sykepleier og straks ferdigutdannet
intensivsykepleier. Hun har takket for seg og kommer ikke til å
jobbe mer som intensivsykepleier fordi belastningen ble for stor.
Mitt spørsmål
til statsråden er: Hvorfor har ikke regjeringen anvendt disse titusenvis
av helsearbeiderne, slik at de kan rykke ut og bidra til at kommuner
og sykehus får avlastet helsepersonell som har jobbet doble og triple
vakter under denne pandemien? 20 år med pandemi setter også preg
på ansatte i helsevesenet.
Statsråd Ingvild Kjerkol [18:43:23 ] : Jeg håper vi ikke får
20 år med pandemi, det tror jeg ikke representanten mente. Men 20 måneder
med pandemi tar på for fagfolkene våre, og det er en hovedprioritet
for denne regjeringen å utdanne, rekruttere og beholde helsepersonell.
Det siste er veldig viktig. Vi kommer ofte høyt på statistikker
i OECD osv. fordi vi utdanner særlig sykepleiere i et stort omfang.
Noe av utfordringen
vi ser, er at jobben blir for tøff, eller at de er for attraktive
i andre bransjer til at de blir i tjenesten. Her snakker vi med
Sykepleierforbundet, Fagforbundet og de som står med skoene på,
for best mulig å kunne hente dem tilbake. En prioritet for denne
regjeringen er å gi fagfolkene tid og rom til å gjøre jobben sin og
få tid med pasienten. Akkurat nå er det veldig vanskelig fordi vi
står i en unntakssituasjon.
Marian Hussein (SV) [18:44:28 ] : Akkurat nå står vi i en unntakssituasjon,
og derfor er det så innmari viktig at vi får hentet tilbake disse
som har registrert seg, og som ønsker å bidra. For meg – slik jeg
leser bildet nå – virker det som at det er organiseringen det skorter
på.
Det skulle sies
at det var 20 måneder med pandemi. Det tærer på; vi ser det på sykefraværet,
og vi ser det på antallet som forteller at de slutter. Vi har sett
det ved St. Olavs hospital, der man forteller om at det daglig er
tusen vakter som står ledige, og som man må dekke. Akkurat nå har
vi en pandemi, og akkurat nå trenger vi mer helsepersonell.
Hva vil statsråden
gjøre for å få dette helsepersonellet inn der det er behov for dem
i helsevesenet?
Statsråd Ingvild Kjerkol [18:45:22 ] : Det å løse utfordringene
fra dag til dag gjør helsetjenestene våre hver eneste dag. De siste
20 månedene har det vært særdeles krevende. Det foregår et utstrakt
samarbeid mellom lokale tillitsvalgte og lokal ledelse for å finne
løsningene.
Men jeg vil advare
litt mot den framstillingen representanten Hussein her legger for
dagen. Det er ikke sånn at personene i det registeret sitter klare
på en reservebenk for å kunne tas inn i tjenesten. De står i andre
yrker i andre bransjer.
Det vi må sørge
for i framtiden, er at helsetjenesten vår ikke har et arbeidspress
som gjør at man ser seg om etter annet arbeid og forsvinner ut av
tjenesten. Der har vi en rekke ting vi skal jobbe med. Det er reflektert
allerede i budsjettet, og det handler om å beholde de fagfolkene
vi faktisk utdanner. Det handler også om å utdanne flere av dem.
Seher Aydar (R) [18:46:38 ] : Statsråden nevnte rekruttering
både i sitt innlegg og nå i replikkvekslingen og viste videre til
mer midler til utdanningsstillinger, som er viktig og helt nødvendig.
Mitt spørsmål går egentlig på alle dem som er utdannet sykepleiere,
f.eks., som ikke jobber i helsevesenet nå. Her handler det om både
lønn og arbeidsbelastning. Dette er noe som helseministeren var
opptatt av også da hun var stortingsrepresentant selv, og hun kjenner
godt til utfordringen. Det er ganske utfordrende å be noen komme
tilbake til en arbeidsplass der de er overarbeidet og underbetalt. Mitt
spørsmål er: Jeg registrerer ønsket, men hva slags konkrete tiltak
er det regjeringen vil sette i gang for at de som allerede er utdannet
sykepleiere, skal ha lyst til å komme tilbake til yrket sitt? Og
kan statsråden konkretisere om det er noe som er realistisk å få
til på kort sikt?
Statsråd Ingvild Kjerkol [18:47:43 ] : På kort sikt styrker
vi antall rekrutteringsstillinger, som representanten nevnte. Vi
jobber også kontinuerlig med bedre oppgavedeling, støttefunksjoner.
På lengre sikt har vi tenkt å sette ned en helsepersonellkommisjon
som nettopp skal se på hvilke profesjoner vi trenger i framtiden,
og hvordan de skal samhandle best i tjenesten, sånn at det faget
man har gått og lært seg, vil komme til anvendelse til beste for
pasienten og tjenesten. Det har vi forventninger til, men det er
et mer langsiktig arbeid. Jeg har lyst til å understreke at hver
eneste dag, i alle deler av vår felles helsetjeneste, jobber lokale
tillitsvalgte og ledere med å løse dag-til-dag-utfordringer. Vi
ønsker gjennom noe romsligere budsjetter å gi dem mer pusterom til
den jobben.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [18:48:55 ] : Først har jeg lyst
til å gratulere statsråden med det første budsjettet. Det synes
jeg er bra. Jeg synes også det er bra, det som statsråden legger
fram om at hun ønsker å gjøre økninger i utdanningsstillinger på
flere områder. Men som jeg sa i mitt innlegg: Når vi vet at bare
for å bli fastlege/allmennlege er det snakk om 12–13 år, for å bli
en av grunnlegene på en intensivavdeling er det også 12–13 år, og
for å bli spesialsykepleier er det sju år, tre pluss to pluss to,
er det et langt lerret å bleke.
Så får jeg også
med meg at statsråden sier det er viktig å bevare dem som er, og
det er jeg helt enig med statsråden i – både vinne og bevare. Men
det jeg er opptatt av – og det har vært sagt mange ganger også av
statsråden – er at vi skal redde fastlegeordningen. Det er jeg enig
i. Men på hvilken måte tenker hun å få skapt tid og rom? For skal
en skape tid og rom, handler det ikke bare om penger, det handler
også om mer folk, og det tar tid.
Statsråd Ingvild Kjerkol [18:50:02 ] : Fastlegeordningen er
vi nødt til å sikre. Alternativkostnaden der tror jeg er mye høyere.
Hvis fastlegeordningen kneler, vil nok utfordringene veldig raskt
forplante seg inn i sykehusene, med både høyere kostnad og større
omkostninger for den enkelte pasient. Det vi må gjøre, er nok flere
ting, men det det i bunn og grunn handler om, er flere fastleger
med færre pasienter, sånn at man får bedre tid til oppgavene. Der
tror vi på at fastlegene også må avlastes når det gjelder de oppgavene
som følger med en fastlegepraksis. Vi ser at en del yngre leger
også ønsker faste ansettelser. Gjennom ALIS-ordningen får man i
hvert fall tilbud om det mens man går og spesialiserer seg, og man
kan utsette beslutningen om hvorvidt man ønsker å være egen bedriftsleder,
eller om man ønsker å ha en fast ansettelse i kommunen. En rekke
tiltak må til for en framtidig fastlegeordning som er bærekraftig.
Presidenten: Replikkordskiftet
er over.
Even A. Røed (A) [18:51:21 ] : Denne regjeringen har store
ambisjoner for helsetjenestene i Norge. Vi skal ha en sterk offentlig
helsetjeneste styrt av fellesskapet og finansiert over skatteseddelen.
En god offentlig helsetjeneste er en viktig bidragsyter for å redusere
sosiale og geografiske forskjeller.
Vi er i gang.
I Hurdalsplattformen har vi gjort det klart at denne regjeringen
ønsker en gradvis utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten.
Målet vårt er at vi skal likestille tannhelsetjenesten med de andre
helsetjenestene. Dette følges opp i budsjettforslaget i dag med helt
målrettede styrkinger av den offentlige tannhelsetjenesten. Vi styrker
ordninger for personer med store utfordringer, som traumer og tannlegeskrekk,
med 60 mill. kr. Vi styrker refusjonsordningen for barn og unge
som får tannregulering, med 50 mill. kr. Vi styrker den offentlige
tannhelsetjenesten i fylkene med 100 mill. kr. Og vi sikrer 50 pst.
rabatt for 21- og 22-åringer.
Dette budsjettet
er en prioritering av dem som trenger det aller mest. Vi vet at
det i løpet av de siste årene har bygget seg opp lange køer i TOO-ordningen.
Mange av dem med de største utfordringene må vente enda lenger fordi
det ikke er nok midler. Denne styrkingen bidrar til at flere kan
få hjelp, færre skal vente, og flere får sunn tannhelse.
Dette budsjettet
sikrer at vi forebygger, med en målrettet satsing på 21- og 22-åringene.
Med 50 pst. rabatt på tannlegeregningen vil det gjøre at flere unge
fortsetter å oppsøke tannlege etter at de har fylt 21 år. Dette
er personer som er blant dem som besøker tannlegen minst, og det
er rimelig å anta at bl.a. stram studentøkonomi påvirker dette.
Dette er fornuftig prioritering fordi det forebygger dårlig tannhelse,
og med mål om å utvide tannhelsetjenesten er det sentralt i dette
at vi driver en forebygging som er så god at de totale kostnadene
blir lavere. Det er ikke nødvendigvis sånn at folk blir flinkere til
å forebygge selv fordi tannlegeregningen blir dyr i framtiden. De
må ha et tilbud som er godt nok til at de i faser av livet har mulighet
til nettopp å forebygge. Dette er fornuftig for både folk og samfunn.
Dette budsjettet
sikrer en styrking av den offentlige tannhelsetjenesten drevet av
fylkeskommunene. De ivaretar rettighetene til dem som har gratis
eller rabatterte tannhelsetjenester. Det er viktig at fylkeskommunene
har ressurser til å gi dem som har rett til gratis offentlig tannhelsetjeneste,
et riktig og godt tilbud, og det er viktig at de har ressurser til
å drive forebyggende arbeid for god tannhelse.
Vi ser framover.
Dette budsjettet er en start, og vi gjør noen helt grunnleggende
tiltak for å snu trenden. Vi skal gjøre en jobb for å danne grunnlag
for å nå målet om å likestille tannhelsetjenestene. Derfor skal
vi utrede status for tannhelsetjenesten i Norge. Vi skal se på sosiale
og geografiske forskjeller i bruk og tilgang, og vi skal se på årsakene
til forskjellene og på forholdet mellom tilbud i privat og offentlig
regi. Denne utredningen vil gi oss verdifull kunnskap, som skal
danne grunnlaget for den planen som må ligge til grunn, for vi vet
at å rigge et godt tilbud innebærer mange faktorer – fra bemanning til
pris og alt derimellom.
Vi gjør klare
og tydelige prioriteringer på psykisk helse og rus. Vi setter av
700 mill. kr mer til finansiering av sykehusene, og vi gjør det
klart at psykisk helse og rus skal prioriteres, for vi vet at det
er behov for å styrke tilbudet til disse gruppene. Skal vi lykkes
med det, må vi sikre at sykehusene har god nok finansiering. Dette
er i tråd med planene våre i Hurdalsplattformen. Vi skal sette i
gang en opptrappingsplan for psykisk helse og rus. Vi må jobbe bedre,
vi må forebygge mer, og vi må behandle på best mulig måte. De som
har utfordringer med psykisk helse, skal få hjelp når de trenger
det. Og sliter man med rus, skal man få helsehjelp og ikke straff.
Jeg er stolt
av at vi er i gang med dette, og vi har mer i vente. Dette budsjettforslaget
viser vei, og det viser de første stegene i planen som ligger i
Hurdalsplattformen. Vi skal styrke den offentlige helsetjenesten.
Vi skal styrke tannhelsen. Og vi skal forbedre tilbudet innen psykisk
helse og rus. Vi skal bygge videre på et sterkt, offentlig helsevesen,
for vi vet at det bidrar til å utjevne sosiale og geografiske forskjeller
– og er det noe vi trenger nå, er det akkurat det. Det er når vi
står sammen og gir hverandre hjelp, vi lykkes. Og det er fellesskapet
som løser oppgavene best.
Sandra Bruflot (H) [18:55:54 ] : Når samfunnet stenges, det
innføres skjenkestopp og folk permitteres, er det noen utsatte grupper
som går en annerledes og vanskelig jul i møte. Barn og unge som
lever i familier som er preget av økonomisk uro, rus og psykiske
lidelser, får den vanskeligste tiden framover – de som har minst mulighet
til å ta vare på seg selv, og som heller ikke har et godt, beskyttende
nettverk.
Når man snakker
om psykisk helse, snakkes det av og til om motstandskraft eller
resiliens. Det kan høres litt avansert ut, men det det egentlig
vil si, er å beholde en god psykisk helse og å tilpasse seg når
livet byr på utfordringer og motgang. Men for barn må den motstandskraften
og hjelpen til å ha det fint når verden butter litt imot, være hos
foreldre, familie og nettverk.
Under denne pandemien,
der mange har fått testet sin evne til å tilpasse seg, er det noen
barn som har blitt skadet av de samme menneskene som skulle passe
på dem, fordi konsekvensene av pandemien har gjort ting verre for
omsorgspersonene deres. Det er noe å tenke på når mange foreldre
nå vil ha stengte skoler og barnehager før jul. Noen barn er mer
avhengige av skolen, barnehagen og tilgang på andre voksne mennesker
enn dem som er hjemme i juleferien, og det er bra at denne regjeringen
har videreført Solberg-regjeringens mål om å skjerme barn og unge
så langt det lar seg gjøre.
Det er ikke særlig
vits i å sette grupper opp mot hverandre, for alle forstår at næringslivet
må kompenseres, og at det haster å få på plass tiltak når man på
kort varsel får beskjed om skjenkestopp og antallsbegrensninger
– at vi må gjøre det vi kan for å redde bedrifter og levebrød. Det
er heller ikke sånn at det ikke har betydning for folks psykiske
helse og livskvalitet. Men i tillegg må vi passe på de utsatte gruppene
som sliter mer når ting stenges ned, og det kan ikke vente til januar.
Budsjettene til
Solberg-regjeringen har tatt nettopp de hensynene, men når vi igjen
må stenge ned, er det viktig å se på hva som funket sist, og hva
som ikke har funket. Lavterskeltilbud i kommunene for dem som sliter
med psykiske plager og rus, må være lett tilgjengelig gjennom økt
bemanning, utvidede åpningstider, forebyggende tiltak og rett og
slett å oppsøke dem som sliter mest – akkurat det Solberg-regjeringen
har gitt penger til. Hjelpetelefoner fikk muligheten til å ta unna
da det var flere som tok kontakt og trengte hjelp. Fontenehusene
fikk ekstra penger til å ha et tilbud til unge med psykiske plager
da alt annet stengte ned. Det er blitt gjort mye bra i år, ikke
minst av frivilligheten, som representerer en svær ressurs som snudde
seg kjapt, og som har hjulpet mange.
I fjor var tallet
på overdoser det høyeste på 20 år. Vi har ikke årets tall ennå,
men i et land med en god, offentlig helsetjeneste, med små forskjeller
og med høy levestandard mistet 324 mennesker livet av overdose i
2020. Noe av grunnen er at folk ble skrevet ut av behandling til stengte
tilbud i kommunene.
En dag skal jo
dette gå over, så framover må vi passe på at folk får tilpasset,
rask og god hjelp dersom de sliter psykisk. Virker ikke den behandlingen
man får, bør man få bytte behandling ganske kjapt. Det må være lett
å få hjelp, og det må være enkelt å vite hvor man skal gå for å få
den hjelpen. Frivilligheten og kommunene må jobbe sammen, og vi
må hjelpe folk til å bli litt mer motstandsdyktige og å tilpasse
seg når livet blir tøft.
Så vil jeg si
at det er veldig bra at det settes i gang flere forsøk for å gi
rusavhengige bedre livskvalitet. Det settes i gang forsøk med heroinassistert
behandling i tillegg til at det prøves andre medisiner i LAR. Planen
fra Solberg-regjeringen var at 2022 skulle være det første hele året
da ansvaret for mennesker som ble tatt for rusbruk, skulle flyttes
fra justis til helse. Det er bra at Støre-regjeringen ikke har fjernet
midler for å forberede kommunene på å trappe opp helsehjelp til
rusavhengige i 2022, men lovnadene om å trappe opp hjelpen innenfor
rus og psykisk helse hjelper ikke på langt nær så mye som det kunne
gjort dersom Arbeiderpartiet og Senterpartiet hadde blitt med på
en rusreform som går bort fra å straffe folk for rusbruk. Det opprettholder
stigmaet mot mennesker som i utgangspunktet ikke har det så enkelt, det
gjør at vi fortsatt har en straffepolitikk som slår sosialt skjevt
ut, og det gjør at vi fortsatt er i en situasjon der folk ikke tør
å be om hjelp når de trenger det.
Til jul ønsker
jeg meg flertall for rusreformen i 2022. Det er ikke for sent å
snu.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [19:00:56 ] : Riksrevisjonen
kom før sommaren ut med ein rapport om psykiske helsetenester. Han
er for tida til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Rapporten er ei omfattande totalvurdering som viser at tilbodet
ikkje er godt nok. Oppsummeringa er at psykisk helsevern ikkje er
prioritert i tråd med politiske målsetjingar, og det er manglande
kunnskap om kva behandling som faktisk gjev effekt. Der kunnskap
om effekt finst, blir han ikkje tatt i bruk. Måten ein har styrt
på for å følgje opp kvalitet, har ikkje fanga opp desse svakheitene.
Riksrevisjonen
konkluderte med åtte punkt:
Det
fyrste punktet er at befolkninga får meir behandling for psykiske
plager og lidingar i nokre helseregionar enn i andre.
Det
andre er at mange med psykiske plager og lidingar ikkje får hjelp
når dei treng det.
Nummer
tre er at ungdomar med samtidige psykiske lidingar og rusmiddelproblem
ikkje får god nok behandling. Nesten 20 pst. av kommunane manglar
eit tilbod til ungdom med rusmiddelproblem, og rundt 30 pst. av
poliklinikkane innanfor psykisk helsevern for barn og unge behandlar
ikkje unge under 18 år med samtidige psykiske lidingar og rusmiddelproblem.
Og dersom dei gjer det, får mange behandling som er berekna på vaksne,
eller ikkje behandling retta mot avhengigheit i det heile.
Det
fjerde punktet er at den gylne regelen, som inneber at psykisk helse
og rusbehandling skal prioriterast over somatiske – altså fysiske
– helsetenester, ikkje er innfridd. Dette kan fyrst og fremst forklarast
med at psykisk helsevern blir nedprioritert i løpet av budsjettåret
til fordel for somatikken.
Det
femte punktet er at arbeidet med å auke og ta i bruk kunnskapen
om behandling av psykiske plager og lidingar ikkje er godt nok.
Forskinga er mangelfull, og det manglar kunnskap om kva behandling
som har effekt.
Det
sjette punktet er at mange kommunar og poliklinikkar i psykisk helsevern
ikkje sikrar tilstrekkeleg brukarmedverknad og pårørandeinvolvering.
Det
sjuande punktet er at mange leiarar ikkje sørgjer for at det blir
arbeidd systematisk med kvalitetsforbetring. Fleirtalet av leiarane
ved poliklinikkane meiner at helseføretaka legg stor vekt på ventetider
og innteningskrav i styringa heller enn på effekt av behandlinga
som blir gjeven.
Det
siste punktet er at dei statlege verkemidla som skal bidra til god
kvalitet i tenestene, kan brukast på ein betre måte. Dei nasjonale
kvalitetsindikatorane, altså korleis ein måler kvalitet, gjev ikkje
kunnskap om i kva grad behandlinga faktisk verkar.
Kritikken frå
Riksrevisjonen er alvorleg. For å trekkje fram noko viser rapporten
at det er store forskjellar i samfunnet vårt. Kor lang tid det tek
før personar som potensielt har ei alvorleg psykisk liding, får
hjelp, er avhengig av kvar i landet ein bur. I mange kommunar får ikkje
ungdom med samtidige psykiske lidingar og rusmiddelproblem eit godt
nok behandlingstilbod, eller dei står heilt utan. Mange poliklinikkar
i psykisk helsevern har ikkje dei rammene som er nødvendige for
at behandlarane skal kunne gje god behandling til ungdom som har
samtidige psykiske lidingar og rusmiddelproblem.
Den offentlege
debatten om psykisk helse har vore stor dei siste åra, og for mange
var det den viktigaste saka i årets val. Ein av grunnane til dette
er at mange opplever at nedbygging av spesialiserte tenester og
forflytting av ansvar over til kommunane har gått for langt. Talet
på innleggingar har gått opp, mens liggjetida har gått ned. Mange
endar som svingdørspasientar og møter fleire forskjellige behandlarar
i eit fragmentert system. Det rammar dei sjukaste hardast, og det
gjer at personar med lette lidingar kan bli sjukare. Å bli avvist
av dei som skal hjelpe oss, kan òg gjere oss sjukare. Utfordringane er
komplekse og samansette.
Dette er bl.a.
bakteppet for fjorårets rusreform, som var utan tiltak for opptrapping
av behandlingstilbod eller friske midlar, og grunnlaget var før
pandemien kom. Som ein følgje av pandemien treng me ein særleg innsats
for den psykiske helsa til barn og unge. Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa
vil rette opp i uverdige forhold, og me styrkjer difor arbeidet
retta mot barn og unge med ytterlegare 50 mill. kr. Samanlikna med
2021 er det føreslått 55,5 mill. kr til etablering og evaluering av
FACT ung-team, tverrfaglege og oppsøkjande team retta mot barn og
unge med langvarige, samansette behov. Totalt føreslår me ei styrking
på 250 mill. kr til arbeidet med den psykiske helsa til barn og
unge i 2022. I tillegg føreslår regjeringa ei styrking på 40 mill. kr
til ACT- og FACT-team for vaksne. Regjeringa ønskjer å auke løyvinga
til kommunane og fylkeskommunane og å auke grunnfinansieringa av
sjukehusa for å leggje til rette for meir behandling innan psykisk
helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling.
Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa
vil rette opp i uverdige forhold, og dette er berre starten. Me
har forplikta oss til ein opptrappingsplan for psykisk helse og rusomsorg.
Eg ser fram til dette arbeidet, sånn at me kan rette opp i kritikken
Riksrevisjonen hadde mot den førre regjeringa. Det vil gje verdig
og fagleg forsvarleg helsehjelp.
Tove Elise Madland (A) [19:06:18 ] : Arbeidarpartiet og Senterpartiet
har saman med SV lagt fram eit statsbudsjett som legg ramma for
at innbyggjarane skal oppleve at livet og interessene deira står
høgt på dagsordenen.
Sterke fellesskap,
høg tillit og små forskjellar er viktig, også knytt til helsa til
den enkelte. Å få bidra til fellesskapet gjennom arbeid er viktig
for både den fysiske og den psykiske helsa. Dette budsjettet bidrar
difor til at innbyggjarane bidrar til fellesskapet. Dei utfordringane folk
opplever, gjev dette budsjettet svar på. Store forskjellar skal
bli bygde ned. Det er berre å nemne: meir til sjukehus, meir til
fastlege og meir til kompetanse og rekruttering til bl.a. spesialsjukepleiarar
og ikkje minst til tannhelse.
Den økonomiske
politikken til regjeringa fører til meir rettferdig fordeling og
ei rettferdig retning, ein sterk velferdsstat og gode tenester heilt
uavhengig av lommeboka til folk og kvar dei bur. Å sikre ei sterk
offentleg helseteneste som gjev alle innbyggjarane – uansett kvar
dei bur, og uansett sosial og økonomisk bakgrunn – gode tenester,
valfridom og medråderett, er svært viktig. Privatiseringsreformer
som fritt behandlingsval vil kome berre nokre til gode.
Eldre lever stadig
lenger. Me blir friskare, og me held oss i betre form. For regjeringa
er det viktig at dei eldre har gode, trygge og tilpassa bustader.
Difor styrkjer regjeringa kommuneøkonomien og gjer det mogleg å
satse på tilrettelagde bustader med ulik velferdsteknologi som gjev
tryggleik for den einskilde.
Det er viktig
for regjeringa at alle skal kjenne på tryggleik i bustaden sin,
ikkje berre om ein bur i ein enkelt eller utvald kommune. Velferdsteknologien
skal sjølvsagt ikkje erstatte kvalifisert personale, men vere eit supplement
og gje tryggleik i kvardagen. Difor vil regjeringa sikre at eldre
får bu i sin eigen bustad så lenge dei kan, med hjelp frå heimeteneste
som er organisert i faste team, og som er styrt av kvalitetsmål
og ikkje stoppeklokke. Dette gjev god omsorg, hjelp og tilrettelegging
til den eldre, og det gjev tillit til den tilsette.
For å sikre nok
kvalifisert helsepersonell i bl.a. eldreomsorga vil regjeringa setje
ned ein helsepersonellkommisjon. Å utdanne, rekruttere og behalde
helsepersonell er for mange små kommunar, som bl.a. Vindafjord,
ei utfordring. I ei tid med knappleik på helsepersonell må òg statusen
til og interessa for fagområdet geriatri bli auka. Spesialkunnskap
om helseutfordringane til dei eldre er svært viktig, og regjeringa
vil auke tverrfaglegheita i eldreomsorga og styrkje innhaldet i
tenesta. Regjeringa tek desse utfordringane på alvor, og sjølvsagt er
det heile og faste stillingar som skal vere standarden.
Det at me blir
eldre, gjer òg at fleire eldre får diagnosen demens, så eit meir
demensvenleg samfunn er avgjerande. Alle har rett til å kjenne seg
inkluderte og likeverdige og bli møtte med forståing. Reforma Leve
heile livet har fem innsatsområde: eit aldersvenleg Noreg, aktivitet og
fellesskap, mat og måltid, helsehjelp og samanhengande tenester.
Alt dette bidrar til ein tryggare og betre kvardag for våre eldre.
For regjeringa
skal førebyggjande helsefremjande arbeid skje på alle samfunnsområde.
Me må hugse på at helse blir skapt utanfor sjukehuskorridorane,
der folk lever, bur og arbeider. Difor er betre folkehelsetiltak
så viktig, og igjen: God kommuneøkonomi gjer òg dette mogleg.
Det går ein raud
tråd gjennom Hurdalsplattforma og til budsjettet. Å utjamne økonomiske
og sosiale forskjellar er viktig for å fremje den norske folkehelsa.
Dei sosiale helseforskjellane i Noreg har auka. Det er dramatisk
at kva utdanning ein har, kva inntekt ein har, og kva jobb ein har,
skal kunne vere avgjerande for kor lenge ein skal leve, og med kva
sjukdom og liding.
Å lage ein strategi
for å jamne ut sosiale helseforskjellar og kjempe mot einsemd vil
bety mykje for mange. Frivillig sektor og idretten er viktige bidragsytarar
her. Familie og frivillige gjer ein uunnverleg innsats i helse-
og omsorgssektoren.
Dette budsjettet
er eit sikkerheitsnett. Dette budsjettet er for alle, same kven
ein er, kvar ein bur, og kva lommeboka inneheld. Dette budsjettet
sikrar like tenester i heile landet, nemleg tenester nær folk.
Erlend Svardal Bøe (H) [19:11:21 ] : Høyre har i regjering
gjennom åtte år levert statsbudsjett som har satset på en bedre
eldreomsorg. Vi har lagt til rette for tilskudd til bygging og modernisering
av om lag 20 000 heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger,
nesten dobbelt så mange som forrige gang vi hadde en rød-grønn regjering.
Vi har gitt eldre mennesker mer makt til å bestemme over egen hverdag
ved å innføre fritt behandlingsvalg, fritt brukervalg og samboergaranti,
slik at eldre mennesker kan bli gamle sammen.
Vi har gjennomført
et ordentlig kompetanseløft, sånn at over 146 000 ansatte i helsetjenesten
har fått grunn-, videre- og etterutdanning de siste fire årene,
og vi har lagt fram kvalitetsreformen Leve hele livet, som tar tak
i de mest grunnleggende tingene som gjerne svikter når vi snakker
om eldreomsorg, som mat, aktivitet, fellesskap, kvalitet i helsetilbudet
og sammenheng i tjenestene.
Selv om Høyre
har fått til mye i eldreomsorgen de siste åtte årene, og vi har
levert et statsbudsjett som setter handling bak ord, er det fortsatt
en vei å gå i Norge for å skape en enda bedre eldreomsorg, for vi
ser tall og hører historier om eldre mennesker på sykehjem som er underernært
eller står i fare for å bli det. Vi ser at kommuner sliter med å
rekruttere nok helsepersonell, vi ser at ensomhet blant eldre mennesker
er økende, og vi ser at mange eldre sliter med å henge med i et
samfunn som utvikler seg raskt, særlig når det gjelder digitalisering.
For noen uker
siden var jeg på besøk til Kinn kommune, som i fjor vant Leve hele
livet-prisen for sitt arbeid med å skape en bedre eldreomsorg og
følge opp Leve hele livet-reformen. Det var et fint besøk. Jeg fikk bl.a.
være med på sangstund på sykehjemmet, og jeg tror nok ikke de som
hørte meg synge, ble så veldig imponert, men jeg ble i alle fall
veldig imponert over jobben de har gjort med å følge opp Leve hele
livet-reformen. På grunn av tilskuddsordningene som Høyre har etablert
i statsbudsjettet for å følge opp Leve hele livet-reformen, har
de kunnet ansette en egen samfunnskoordinator som skal legge til
rette for mer forebygging, mer aktivitet og mer frivillighet i eldreomsorgen.
Det har gitt eldre mennesker mer og bedre livskvalitet.
Høyre vil lære
av dem som lykkes med å gi eldre mennesker en trygg, aktiv og verdig
alderdom. Vi vet at vi blir flere eldre i Norge i årene framover.
Da må vi sikre en eldreomsorg med høy kvalitet og forberede helsetjenesten
på å klare nettopp det. Vi må utdanne mer kompetent helsepersonell
og gjøre det mer attraktivt å jobbe i eldreomsorgen. Derfor er kompetanseløftet
som Høyre har gjennomført, viktig. Vi må legge bedre til rette for at
eldre mennesker kan bo hjemme så lenge som mulig, ved å bygge flere
tilrettelagte boliger. Derfor er investeringstilskuddet for trygghetsboliger
i statsbudsjettet viktig. Vi må gi eldre mennesker tillit og makt
til å bestemme over egen hverdag, og vi må følge opp kvalitetsreformen
Leve hele livet sånn at vi lærer av hverandre.
Vi må skape et
mer aldersvennlig samfunn, der eldre mennesker anerkjennes som verdifulle
bidragsytere i samfunnet. Derfor er jeg stolt over at det er Høyre
i regjering som har fått på plass Norges første eldreombud og senteret
for et aldersvennlig Norge.
Jeg kjenner jeg
blir bekymret over hvor lite vi har hørt om hva den nye regjeringen
med Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil med eldreomsorgen i Norge.
Det eneste jeg har sett så langt, er at de skal reversere eldrepolitikk
satt i gang av Høyre, og at de ikke skal følge opp viktige satsinger.
I tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet kuttet de investeringstilskuddet
til flere tilrettelagte boliger for eldre mennesker i distriktene.
Det er trist. Flere tilrettelagte boliger gjør at flere kan bo hjemme lenger,
noe som utsetter behovet for omsorgstjenester og reduserer ensomhet
ved etablering av felles møteplasser. De kuttet også godkjenningsmodellen
og belønningsordningen for fritt brukervalg i kommunene, sånn at
eldre mennesker får mindre makt til å bestemme i egen hverdag. Nå
har de også inngått et budsjettforlik med SV om å kaste ut private
aktører fra helse- og omsorgstjenesten. Kvalitetsreformen Leve hele
livet er heller ikke nevnt med et eneste ord i regjeringserklæringen til
Arbeiderpartiet og Senterpartiet, til tross for at kommunene er
godt i gang med gjennomføring av reformen, slik vi ser i Kinn kommune,
som jeg snakket om tidligere.
Høyre har i regjering
satset på eldreomsorg, og vi skal fortsette arbeidet med å skape
en bedre eldreomsorg – fordi det skal være godt å bli gammel i Norge,
og fordi vi vil gi eldre mennesker en trygg, aktiv og verdig alderdom
som er tilpasset den enkeltes behov. Det har vi gjort gjennom åtte
år, og det arbeidet skal vi fortsette med i opposisjon.
Truls Vasvik (A) [19:16:40 ] : Vår felles offentlige helsetjeneste
skal være tilgjengelig for alle, uansett hvor en bor, og uansett
hvor tjukk lommebok en har. Skal vi lykkes med det, trengs det tydelig
politikk – en tydelig politikk med vilje til å bruke skattebetalernes
penger til samfunnets beste. Det betyr økte budsjetter til sykehusene,
til kommunene og til fastlegene. Det betyr satsing på psykisk helse,
tannhelse og fødetilbud, og det betyr et helsevesen der private
aktører ikke kan hente ut penger fra systemet uten at det offentlige
har full kontroll.
Grunnfjellet
i norsk helsevesen er fastlegene, en lege som følger deg og familien
over tid – kanskje generasjoner – som vet hva du trenger, og hva
som skjer med folka rundt deg; en legetjeneste som sparer sykehusene
for mange besøk og ser når du sliter psykisk, og som tar unna størstedelen
av pasientbehandlingene her til lands for en brøkdel av helsebudsjettet.
Fastlegene er like viktige enten du bor i Larvik eller i Lakselv.
Men nå rister
det i grunnfjellet. Stadig flere har mistet fastlegen sin på grunn
av at legen har gått av med pensjon eller rett og slett kastet inn
håndkleet på grunn av en for slitsom arbeidshverdag. Det må vi politikere
ta på alvor, og det trengs en etterlengtet satsing på fastlegeordningen.
Den satsingen gjør den nye regjeringen, både på kort og på lang
sikt.
Mer penger til
fastlegene og en tilskuddsordning for legevakt er en start, og vi
er fullstendig klar over at det ikke er nok. Derfor må vi få på
plass både økonomi og arbeidsvilkår som gjør at flere velger å bli
fastleger og å stå i jobben over tid. Der skal vi gjøre en forskjell.
Det er viktig for pasientene, men ikke minst er det viktig for å
sikre at belastningen i normaltider ikke blir for stor på resten av
helsetjenesten.
Men når fastlegene
ikke kan bistå fordi sykdomsbildet er for komplekst, trengs det
en spesialisthelsetjeneste som tar godt imot en. Også her trengs
det politisk vilje til å prioritere de viktigste tingene. Regjeringen
legger 700 mill. kr på toppen av forrige regjerings forslag, både
som økt basisfinansiering og økt aktivitetsvekst. Det er viktig
for å øke beredskapen, for å øke behandlingen innen psykisk helsevern
og rus og for å øke mulighetene for vedlikehold og investeringer,
men ikke minst for å gjøre sykehusene i bedre stand til å ta igjen
det etterslepet som blir når korona endelig slipper taket.
Selv om vi nå
øker rammene til vår felles helsetjeneste, har vi de siste årene
sett at det er bemannings- og kapasitetsutfordringer i sykehusene,
særlig innenfor intensiv. Jeg tror, som jeg har sagt før, at vi
politikere gjør klokt i å dele på noe av ansvaret. Men ingen er
heller tjent med at vi ikke tar inn over oss at meldingene og rapportene
har blitt tydeligere og tydeligere i årene etter at Nasjonal beredskapsplan
for pandemisk influensa ble presentert i 2014. For dem som står
i dette til daglig i helsevesenet vårt, er det ikke politisk spill.
Det er realiteter, og det må vi ta på alvor.
Det fokuseres
mye på sykepleierne her i dag, men personellutfordringen gjelder
flere fagfelt. Derfor må vi se helse- og omsorgstjenesten i stort.
Vi lever stadig lenger, og vi får mer komplekse sykdomsforløp. Mangelen på
personell er høyst reell også utenom pandemitider. Derfor vil regjeringen
ytterligere øke antallet utdanningsstillinger og i stor grad fokusere
på dette i årene framover, også når det gjelder oppgavedeling innenfor sektorene.
Intensivkapasiteten
har stått på stedet hvil de siste årene på tross av at etterspørselen
og behovet har økt. Kommunehelsetjenesten mangler folk, særlig i
distriktene. Det er ingen kvikkfiks på dette, men nå er vi i gang.
700 mill. kr
her, 100 mill. kr der og 50 mill. kr der – det blir penger av sånt.
Jeg er stolt av at regjeringen, innenfor begrensede tidsrammer og
handlingsrom, har klart å sette noen tydelige spor og peker ut en
retning for årene som kommer – en retning om en felles offentlig helsetjeneste
som skal være der når en trenger den. Vi skal stoppe privatiseringen
og fragmenteringen. Vi skal styrke tjenestene i kommunene, på sykehusene
og hos fastlegene. Noe av det aller vakreste med Norge er velferdsstaten,
og der er helse- og omsorgstjenesten vår en av de aller viktigste
bærebjelkene.
Presidenten: Dei
talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Morten Wold (FrP) [19:21:21 ] : Sjelden har satsingen på helsevesenet
vært viktigere enn akkurat nå. Sjelden har en regjering vært så
handlingslammet. Sjelden har vi sett så få tiltak for å løse så
store utfordringer.
Samtidig som
intensivkapasiteten på sykehusene er sprengt, leverer ikke regjeringen
når det gjelder antall intensivplasser. Samtidig som sykepleierne
roper etter flere medarbeidere, leverer ikke regjeringen nok studieplasser.
Samtidig som ansatte i helsesektoren er overarbeidet og underbetalt,
vil ikke regjeringen gi dem lønnsløft. Samtidig som Arbeiderparti-politikerne
sier vi ikke trenger statlig finansiert eldreomsorg, dukker de opp:
enkelthistoriene om glemte, pleietrengende og endatil døende eldre,
syke og svake i kommuner styrt av motstandere av statlig finansiert
eldreomsorg.
Jeg må si jeg
er skuffet når jeg ser budsjettet regjeringen har lagt frem – ikke
bare fordi jeg er uenig i retningen regjeringen ønsker for landet,
men fordi det nedprioriterer dem som trenger hjelpen vår aller mest.
For Fremskrittspartiet
er det viktig å prioritere god helsehjelp til folk som trenger det.
Det betyr f.eks. å bygge ut flere døgnplasser i psykiatrien og styrke
institusjonene for psykisk helse. Døgnplasser i psykiatrien har vært
nedprioritert i altfor lang tid. Derfor setter Fremskrittspartiet
av 900 mill. kr til dette i vårt alternative budsjett. Døgnplassene
må bygges opp, ikke rives ned.
Dessuten må vi
ta i bruk alle tilbydere vi har. Det gjelder både offentlige, private
og ideelle. Det skaper mangfold og utvikling i en sektor som sårt
trenger det. Se f.eks. til høyt anerkjente og respekterte Modum
Bad i Vikersund i Modum kommune. Det er en privat psykisk helseinstitusjon.
De ansatte er strålende fornøyd, brukerne er strålende fornøyd,
og lokalmiljøet er strålende fornøyd. Dette er typen innslag vi
trenger i velferdsmiksen for å skape et bredt og godt tilbud for
dem som trenger det.
Helt til slutt:
Noe av det mest hjerteskjærende jeg ser, er syke mennesker der det
finnes en medisin som kan hjelpe dem, men hvor staten ikke vil tilby
medisinen de trenger. Medisiner redder liv, og da er det vår jobb
å sørge for å tilby medisiner til folk som har behov for dem. I
verdens rikeste land kan man ikke si at vi ikke har råd til å tilby
medisiner. Det er etter Fremskrittspartiets mening uverdig å sette
en pris på et menneskeliv.
Hege Bae Nyholt (R) [19:24:40 ] : Jeg bor i en forholdsvis
stor by, Trondheim, med et stort sykehus fullt av ekspertise i kort
avstand til mitt hjem. Kort vei og et godt tilbud er viktig når
og om behovet for det oppstår. Men slett ikke alle i Norge bor i
store byer med kort reisevei til et universitetssykehus. I Norge
ønsker vi at folk skal kunne bo ute på øyer, oppe på fjell og langt
inne i fjorder. Vi er for distriktene og for en desentralisert bosetting.
For at det skal kunne være mulig, trengs det både jobber, barnehager,
skoler, offentlig transport og ikke minst det vi debatterer nå:
et godt og trygt helsevesen.
Over hele fjøla
i Helse-Norge kuttes det i tilbudet gjennom ABE-kuttene. Rødt vil
reversere disse kuttene, og vi vil styrke sykehusene med mer penger
i vårt alternative budsjett. Dette er midler som kunne gått til
bl.a. bedre bemanning, ambulansetjenester og lokalsykehus. Det er
nødvendig at det skjer, og det må skje kjapt.
I disse dager
sitter Helse Midt-Norge – som jeg hører til under – i budsjettbehandlinger.
Det er sånn at Helse Midt-Norge må spare penger, og da må de kutte
90–100 årsverk midt i en pandemi, midt i en bemanningskrise. Jeg
har her lyst til å nevne LOs regionkonferanse i Trøndelag, som vedtok
en uttalelse om at de så med stor bekymring på Helse Nord-Trøndelags
økonomiske situasjon.
Mandag 13. september
ble det kjent via mediene at det igjen skal kuttes 115 mill. kr,
uten at tillitsvalgte i helseforetaket var orientert om situasjonen.
Det økonomiske kuttet tilsvarer 90–100 årsverk, som skal kuttes ved
lokalsykehusene i Levanger og Namsos.
LO er bekymret
– med rette. Beboerne i Nord-Trøndelag er bekymret – med rette.
Folk i distriktene i hele landet er bekymret for kutt og innstramming
– og det med rette. Rødt er også bekymret. Vi er bekymret, men vi
er slettes ikke handlingslammet. Derfor har Rødt, i vårt alternative
statsbudsjett, foreslått å reversere kuttene som ABE-reformen gir.
Og vi foreslår å styrke sykehusene. Det skulle vi ønske at vi hadde
hatt flertall for, for det ville gjort det tryggere å bo i distriktene
i Norge.
Marian Hussein (SV) [19:27:38 ] : De nye koronarestriksjonene
gir i dag bekymringer hos mange gravide kvinner. De har hørt historiene
og fortellingene fra gravide og fødende kvinner i barselomsorgen
fra våren 2020 – kvinner som måtte være alene i livets viktigste øyeblikk,
kvinner som ikke fikk hjelp eller støtte av partneren sin, og som
var isolert og alene i mange dager.
Det er behov
for å trygge disse kvinnene, for det vi vet, er at det var ganske
store forskjeller mellom sykehusene og hvordan de fulgte smittevernrådene.
Det er behov for at helsemyndighetene er tydeligere. Jeg er veldig
klar over at helseministeren og øvrige helsetopper har mye å gjøre
i disse dager, men disse kvinnene fortjener at vi ser dem, og at
vi også gjør det vi kan for å trygge dem før en viktig begivenhet.
Frivilligheten
er noe av det vakreste med Norge. Den organiserte kvinnebevegelsen
har jobbet i hundrevis av år for å sikre kvinners rettigheter og
stilt opp for fellesskapet. Norske Kvinners Sanitetsforening har
alltid sett behovet i samfunnet for fellesskapet og etablert nye og
gode tilbud. Under andre verdenskrig så de behovet for feltsykehus.
I vår samtid har de sett behovet for innvandrerkvinners rett til
og behov for støtte i fødetilbudet. Kvinner som f.eks. de som nylig
kom fra Afghanistan, og som ikke har hatt muligheten til å lære
seg språket, fikk støttepersonell og støttedoula i fødsel kort tid
etter ankomst. Forskning viser at disse kvinnene har ganske høy
risiko for komplikasjoner under fødsel. Dette er kvinner som ikke
får fortalt noe til sin jordmor om hvordan de har det i fødsel.
Jordmoren får heller ikke gitt de gode rådene til disse.
Elleve fødeavdelinger
har hatt samarbeid med Sanitetskvinnene, og SV bevilget i vårt alternative
statsbudsjett penger for å kunne opprettholde dette tilbudet. Dessverre
fikk vi ikke gjennomslag for det, men jeg håper at regjeringen går
i dialog med Sanitetskvinnene og finner en løsning, for det er viktig
at vi sikrer likeverdige helsetilbud, også for kvinner med kort
botid i Norge.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Seher Aydar (R) [19:30:46 ] : Tenk at en av verdens sterkeste
økonomier ikke klarer å håndtere presset pandemien gir på helsetjenestene
våre. Det er ikke tusenvis av koronapasienter på norske sykehus
– det er under 400. Til tross for at Norge bruker mer penger på helse
enn mange andre land det er naturlig å sammenligne oss med, knekker
vi nesten av den belastningen. Det må bety at det er noe med måten
vi driver helsevesenet vårt på.
Før pandemien
ble det slått fast at det minste forsvarlige antall intensivplasser
er 500. Da lå Norges intensivkapasitet under det. Det er faktisk
blant de laveste i Europa. Til sammenligning har Tyskland 30 intensivsenger
per 100 000 innbyggere. Tidligere helseminister Bent Høie svarte
da han ble spurt om hvorfor kapasiteten vår er så lav:
«Vi kan ikke ha veldig mange intensivplasser stående
tomme i Norge. Tomme plasser har ingen verdi.»
Dette er bedriftsøkonomisk
tenkning. Nå vet vi jo at tomme plasser er verdifull beredskap.
Tenk om kapasiteten må bygges ned fordi tomme plasser ikke har noen verdi.
Det svekker pasientsikkerheten og øker presset på hele helsetjenesten.
Det gjør at sengepostene må behandle kritisk syke pasienter, som
hadde vært bedre ivaretatt på intensiven, at sykehusene er fulle
av korridorpasienter, at kommunene må ta imot eldre og pleietrengende
pasienter nesten rett fra operasjonsbordet, at barselkvinner blir
sendt hjem altfor tidlig, og at psykisk syke blir sendt hjem så
fort at behandlerne knapt har fått begynt behandlingen. Å spare
inn ved å drifte helsevesenet på et kronisk minimumsnivå er lønnsomt
på kort sikt – det er riktig. Men konsekvensene av å drive sånn over
lang tid er at vi ikke har noen beredskapskapasitet, at vi mister
de menneskene som jobber der, og at vi sliter ut dem som tross alt
blir i jobben.
Om vi skal ha
et helsevesen som kan gi befolkningen trygge helsetjenester også
i uforutsigbare tider, må vi ha beredskap. Tomme senger, også kjent
som bedre sykehuskapasitet, er det som gjør at ansatte kan føle
seg trygge på at de kan møte det som kommer. Det er det som gir
befolkningen trygghet for at vi kan håndtere kriser. Det er kanskje
ikke økonomisk lønnsomt på kort sikt, men vi trenger det allikevel.
Derfor kan vi ikke ha et helsevesen som leker butikk, som prioriterer
etter kortsiktig økonomisk lønnsomhet. Vi må ha et helsevesen som
styrer etter faglige og politiske mål. Vi må ha et helsevesen som
ser på behovet i befolkningen og på dem som jobber i tjenestene.
Nå har vi en
ny helseminister, og jeg håper at den nye helseministeren ser verdien
i sykehuskapasitet og hvor viktig det er å bygge ut helseberedskapen
både på hvert eneste sykehus og over hele landet.
Tuva Moflag (A) [19:33:59 ] : Nå er barna mine tilbake på hjemmeskole.
Mange ansatte har igjen blitt permittert, og en rekke næringer går
usikre tider i møte, ikke minst reiseliv, kultur, restauranter og
utelivsbransjen.
Verden har stått
i en pandemi i to år. Veien ut av den går gjennom vaksinasjon. Det
har både helseministeren og statsministeren vært tydelige på. Vaksinasjon
hindrer alvorlig sykdom og død.
Likevel er det
for mange som fortsatt vegrer seg mot å ta vaksine. Det er ulike
grunner til at folk ikke kan eller ikke vil ta vaksine. Jeg vil
på det sterkeste oppfordre alle som kan ta vaksinen, til å gjøre
det.
Noen har vært
usikre fordi det er en ny vaksine. Til dem vil jeg si: Selv om vaksinen
er ny, er teknologien kjent, og nå er det satt over 8,5 milliarder
enkeltdoser i verden. Vi vet at det virker, vi vet at det beskytter,
vi vet at det redder liv, og vi vet at det er vaksiner som kan gi oss
livet tilbake.
Mange er frustrert
over dem som ikke lar seg vaksinere nå. Det er ikke så rart, for
det rammer hele samfunnet når vaksinasjonsgraden ikke er høy nok.
Forleden dag kunne vi lese om hvem som legges inn på sykehus med
covid-19. Det er ti ganger så høy risiko for å bli lagt inn hvis
man ikke er vaksinert. De innlagte som ikke er vaksinert, er yngre,
og de blir sykere.
Det er fristende
å oppfordre folk til å vaksinere seg fordi det betyr noe for ungene,
som kan få en mer normal hverdag, fordi det kan redusere belastningen
på helsetjenesten og intensivavdelingene, og fordi det kan hindre
at arbeidsplassene må stenge ned. Men til dem som har vært i tvil
til nå, vil jeg egentlig bare si: Ta vaksinen for deg selv, for
du kan unngå alvorlig sykdom og død med et lite stikk i armen.
Erlend Svardal Bøe (H) [19:36:28 ] : Det har blitt sagt i denne
debatten at fritt behandlingsvalg handler om ideologiske skylapper
fra Høyre, at det er en ordning som kun er for noen få. Det er ikke
ideologiske skylapper å ta i bruk eksisterende aktører for å gi
folk hjelp raskere, og det er ikke sånn at fritt behandlingsvalg
bare er for noen få. Før 2013, da vi hadde en rød-grønn regjering,
var det sånn at vanlige folk kun kunne benytte seg av den offentlige
helsetjenesten, mens de som hadde stor lommebok, kunne kjøpe seg
ut av køen ved å kjøpe kapasitet hos private. Da vi innførte fritt
behandlingsvalg i 2015, fjernet vi det skillet. Vanlige folk fikk
nå muligheten til å benytte seg av private aktører – på lik linje med
dem som har stor lommebok, som Arbeiderpartiet kaller det. Det er
litt merkelig at Arbeiderpartiet ikke ser at det gjør en forskjell
for folk, at det betyr noe for folk når 60 000 mennesker har valgt
å benytte seg av den ordningen.
Det er noe med
det faktum at nettopp vanlige folk benytter seg av fritt behandlingsvalg
– å se de menneskene som står bak systemet, de som benytter seg
av fritt behandlingsvalg, f.eks. innenfor rusbehandling, der ventetiden
for å få behandling i 2013 var på 66 dager, mens den i dag er på
33 dager. Ikke fortell meg at det ikke betyr noe for den som er
rusavhengig, og som sliter. Ikke fortell meg at det ikke betyr noe
for de menneskene som får benyttet seg av fritt behandlingsvalg,
og som slipper å stå i ventekø og kommer seg raskere tilbake til hverdagen
og til arbeidslivet. Fritt behandlingsvalg betyr noe for folk, enten
man er vanlige folk eller man har stor lommebok, for det betyr at
man kan benytte seg av både de private aktørene som er i dag, og
av den offentlige helsetjenesten.
Forskningsrådet
kom i september med en rapport som viser at fritt behandlingsvalg
har gitt mer valgfrihet, at det har økt mangfoldet i samfunnet vårt,
og at det er svært viktig for veldig mange pasienter.
Så det er ikke
ideologiske skylapper, det er ikke en ordning som kun er for noen
få, det er en ordning som er for vanlige folk – og for folk med
stor lommebok – og jeg håper at vi snart kan begynne å innse at
denne ordningen faktisk betyr noe for folk, så folk kommer raskere
tilbake til arbeidsliv og til hverdag.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [19:39:33 ] : Jeg tegner meg nå bare
for å gi en stemmeforklaring til hvorfor Høyre ikke stemmer for
noen av Fremskrittspartiets løse forslag i salen i dag. Det kommer
kanskje sent, men forhåpentligvis godt.
Forslag nr. 15:
Der forventer vi at regjeringen følger opp. Det ble også nedsatt
et utvalg av den forrige regjeringen. Dette er jo viktig, men det
har vi en klar forventning om at regjeringen følger opp.
Forslag nr. 16:
Det er gjort et viktig arbeid gjennom hele pandemien av pensjonert
personell, altså pensjonert helsepersonell, men også av pensjonister
generelt. Den nye regjeringen har heldigvis, etter litt påtrykk
fra oss, videreført denne ordningen slik at man ikke får avkorting
i pensjonen når man jobber fram til sommeren. Ellers er det selvfølgelig
viktig å sikre at flest mulig som har mulighet og kapasitet, kan
bidra, men vi støtter ikke dette forslaget.
Forslag nr. 17:
Vi mener at regjeringen bare kan gjøre det, altså inngå avtaler
med private. Jeg ble litt bekymret da jeg hørte statsråden svare
på spørsmålet mitt i sted, da hun nevnte at apoteker og Forsvaret
kunne bidra med logistikk og distribusjon. Jeg håper da inderlig at
regjeringen nå lar alle krefter få lov til å delta. Er det noe som
er viktig nå, er det å få satt den tredje dosen, som gjør at folk
ikke blir alvorlig syke, ikke blir innlagt på sykehus, ikke opplever
å få en slik tung sykdomsbyrde. Så jeg ber regjeringen inderlig
om å vurdere å ta i bruk flere til å være med å teste og vaksinere.
Forslag nr. 18:
Det handler om revidert nasjonalbudsjett. Det behandler vi ikke
i budsjettet nå.
Bård Hoksrud (FrP) [19:41:41 ] : Til foregående taler: Det
er jo litt synd at man stemmer imot noe man er enig i, for jeg tror
det hadde vært bra om en faktisk hadde vært tydelig og sendt dette
signalet videre til regjeringen.
Så er det jo
ganske morsomt, for når jeg har hørt på debatten her – og vi har
brukt noen timer – har det nesten hørtes ut som om det har vært
en forskjell på himmel og «h», altså noen ordentlige forskjeller,
her. Men det handler altså om ca. 550 mill. kr i forskjell netto mellom
de to forslagene som kom fra den forrige regjeringen, og det denne
regjeringen har lagt fram.
Så registrerer
jeg at man er opptatt av helsepersonellkommisjonen, og at det er
kjempebra. Det høres ut som det er handlekraft, men i realiteten
er det jo noe alle vet, så man behøver vel ikke å sette ned en kommisjon, det
er bare å gjennomføre.
Det er interessant
å høre debatten om fritt behandlingsvalg eller det å ta i bruk den
private kapasiteten. Jeg registrerer, fra denne talerstolen, at
det viktige her handler om ideologi og ideologiske skylapper – og
ikke at folk faktisk skal få behandling så raskt som mulig og bli
friske. Det er altså slik at sykehusene våre nå er i en kjempevanskelig
situasjon og må redusere aktiviteten, må redusere antallet som får
behandling og blir friske, og som raskere kunne blitt det. Det er
det altså noen i denne salen som mener er helt greit, for man vil
ikke bruke den ledige kapasiteten som er der.
Jeg synes det
viktigste er å hjelpe folk, og derfor har Fremskrittspartiet også
foreslått 3 mrd. kr mer til sykehusene, både for at vi skal styrke
sykehusene og for at vi skal få på plass mer intensivkapasitet,
men også for at man skal kunne bruke den ledige kapasiteten som
er der, for å hjelpe folk og få folk friske. Men det er altså partier
her som synes det er helt greit at folk bare skal stå i kø. Jeg
synes ikke det er greit, jeg synes det er bra hvis vi kan hjelpe
flere. Og det kan vel hende at man må bruke noe av den ledige private
kapasiteten også for å hjelpe sykehusene og primærhelsetjenesten,
som nå er knekjørt mange steder og sender veldig klare signaler
om at det er store utfordringer.
Når det gjelder
private helseaktører og dette med vaksinering, så jeg at Veterinærforeningen
var ute nå og sa at de også er villige til å stille opp, og det
viser at det er mange der ute som er villige til å stille opp. Dette
er en privat aktør, og for enkelte representanter fra denne talerstolen
er dette sånne man ikke skal bruke. Jeg synes man skal bruke alt
for å sørge for at de som ønsker å vaksinere seg, vaksineres med
den tredje dosen så raskt som mulig. Det er i hvert fall det som
har vært mantraet som jeg opplever både fra regjeringen og andre,
og da må man jo bruke den kapasiteten som er der.
Så håper jeg
det ikke er slik at man bare stemmer imot fordi man skal stemme
imot, men at man faktisk leser forslagene og stemmer for forslagene
hvis man mener det er gode forslag, og dette er gode forslag som
alle burde stemt for.
Statsråd Ingvild Kjerkol [19:44:47 ] : Veien ut av denne pandemien
går gjennom vaksiner. Og det som er viktig nå, er at kommunene blir
avlastet, sånn at man får satt den tredje boosterdosen raskest mulig.
For å få til det har regjeringen engasjert Forsvaret til å bistå med
distribusjon. I dag er det sånn at alle koronavaksinene går gjennom
kommunene. Det er de som har fått ansvaret for logistikken knyttet
til det å distribuere disse glassene med de edle dråper. Dette er
en vaksine som trenger en særskilt logistikk, og for at vi ikke
skal pålesse kommunene nye oppgaver i vår iver etter å hjelpe, har
vi mobilisert Forsvaret.
Når apotekene
nå etter hvert får lov til å stikke i overarmer, er det gjennom
en avtale sentralt, ikke et pålegg om at hver enkelt kommune må
inngå sin separate avtale. Det er ikke blitt gjort før, men vi får
det til nå. Poenget er igjen å avlaste kommunene, ikke å gi dem
nye oppgaver. Flere kommuner ønsker og har forberedt seg på å kunne
bruke bedriftshelsetjenesten lokalt, både deres egen og den hos
større bedrifter i kommunen som har den typen ressurser tilgjengelig.
Der er også poenget
at vi ikke skal pålegge kommunene nye organisatoriske oppgaver,
men bruke Forsvaret til å distribuere dette på en enkel måte. Her
er det mange krefter som ønsker å bidra, og det får de også lov til.
Denne uken og neste sender vi ut dobbelt så mange vaksinedoser som
det kommunene selv har bestilt. 720 000 doser blir sendt ut. De
kan lagres gjennom mellomjulen. Formålet er at man skal ha drop-in-
og lavterskel vaksinetilbud gjennom romjulen, sånn at man kan gå
for å få satt den tredje boosterdosen.
Så er vi på tampen
av debatten. Det ser ut som vi får et helsebudsjett også neste år.
Helsetjenesten vår har vært gjennom en kjempekrevende tid: 20 måneder
med pandemi. Pandemien er ikke over. Dessverre har vi ingen reservebenk
klar til å avlaste de fantastiske fagfolkene våre i tjenesten, men
fra regjeringens side jobber vi for å gjøre det vi kan for å gi
dem et pusterom. Hver og en av oss bidrar i disse dagene og ukene
ved å holde avstand, bruke munnbind og ikke treffe like mange som
vi kanskje ønsker oss i julehøytiden.
Truls Vasvik (A) [19:47:56 ] : Som statsråden sa, nærmer vi
oss kveld, og debatten var vel egentlig på vei ut. Så klarte jeg
ikke helt å dy meg, for det var interessant å se den hyllingen som
nå var av fritt behandlingsvalg, og ordbruk som var ganske svulstig.
Det som er artig med fritt behandlingsvalg, FBV, er at det er evaluert av
folk på utsiden av denne salen. Det er ofte en lur øvelse når vi
skal se om ting fungerer. I rapporten – og jeg har hovedkonklusjonene
her – står det:
«FBV har i liten grad bidratt til
å realisere målene om reduserte ventetider og mer effektive sykehus.»
Det står videre:
«HELFOs forvaltningsoppgaver har
blitt mer omfattende og kompliserte (…).»
Det står videre:
«Personer med lavere sosioøkonomisk
status er overrepresentert blant dem som opplever fristbrudd.»
Og det står til
slutt:
«Dette bekrefter bildet av FBV
som en ordning som er tilgjengelig for noen og ikke andre.»
Det er ikke regjeringspartiene
eller SV eller Rødt som nå har brukt ordene «ideologiske skylapper».
Det har avgående regjering, med sitt støtteparti Fremskrittspartiet,
gjort. Vi har ikke ideologiske skylapper når det gjelder dette.
Vi viser derimot til evaluering, vi viser til hva som faktisk har
skjedd, og vi viser til hva som fungerer. Derfor fungerer fritt
behandlingsvalg ganske dårlig.
Presidenten: Representanten
Tone Wilhelmsen Trøen har tatt ordet to gonger tidlegare i debatten
og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [19:49:22 ] : Med den tilbakemeldingen
fra statsråden nå stemmer Høyre likevel for forslag nr. 17, fra
Fremskrittspartiet, for vårt inntrykk har vært at man skulle ta
i bruk enda flere til å kunne bistå i vaksineringen. Da anbefaler
jeg Høyres representanter å stemme for forslag nr. 17.
Så benytter jeg
anledningen til å takke for en god debatt, til komiteen og de andre
som har bidratt utenfor komiteen.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 8.
Votering, se voteringskapittel