Stortinget - Møte tirsdag den 13. juni 2017

Dato: 13.06.2017
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 30 [23:25:37]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad, Rigmor Andersen Eide og Geir Jørgen Bekkevold om helsehjelp til papirløse migranter (Innst. 402 S (2016–2017), jf. Dokument 8:106 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kjersti Toppe (Sp) [] (ordførar for saka): Kristeleg Folkeparti har fremja forslag om å gi papirlause immigrantar tilgang til førebyggjande og behandlande helsetenester i primærhelsetenesta, inkludert rett til å stå på liste til fastlege. Det vert òg føreslått å be regjeringa sørgja for at tilbodet for sårbare grupper papirlause migrantar, som barn, personar med funksjonshemjingar, gravide kvinner og eldre, er på linje med tilbodet til befolkninga elles. Det vert òg føreslått å be regjeringa utarbeida ordningar for finansiering av helsetenester til papirlause utan midlar.

Forslaga får ikkje fleirtal, men støtte frå Kristeleg Folkeparti, Venstre og Senterpartiet i innstillinga, med litt varierande ordlyd.

Retten til helse er ein menneskerett. Det er udiskutabelt og er slått fast i fleire internasjonale konvensjonar og erklæringar. Helsehjelp skal vera tilgjengeleg for alle, utan diskriminering. I Noreg har personar utan fast opphald i riket rett til omgåande helsehjelp, helsehjelp som er heilt nødvendig og ikkje kan venta, nødvendig helsehjelp før og etter fødsel og abort og rett til smittevernhjelp. Barn har òg rett til nødvendige helse- og omsorgstenester frå kommunehelsetenesta og spesialisthelsetenesta. Men pasientar som ikkje er busette i Noreg, skal dekkja behandlings- og pleieutgiftene sjølve. Om pasienten ikkje kan det, skal utgiftene dekkjast av vedkomande helseinstitusjon eller tenesteytar, heiter det.

Det er mange forhold som tyder på at retten til helsehjelp i Noreg utan diskriminering ikkje vert følgd opp i praksis – ikkje fordi tenestene eller fagpersonar set seg imot det, men fordi Stortinget brukar helsetilbod som eit innvandringsregulerande tiltak. Det er uhøveleg.

I 2015 underteikna elleve norske organisasjonar eit opprop om rett til helsehjelp for papirlause. Det vart i oppropet vist til at barn etter Barnekonvensjonen må ha rett til fastlege som andre barn, og det vart fokusert på at dagens regelverk inneber at helsepersonell er utsett for eit urimeleg dilemma når dei vert tvinga til å fråvika prinsippet om å gi omsorg og medisinsk behandling basert på behov. Det bryt med dei yrkesetiske retningslinjene for helsepersonell.

I Helsedirektoratets rapport frå mai 2009, Migrasjon og helse, kjem dei med ei rekkje anbefalingar til oss om å betra tilgangen til helsehjelp for papirlause migrantar. Det er kome faglege innspel som støttar dette representantforslaget, frå Den norske legeforening, Kirkens Bymisjon, Leger Uten Grenser og Helsehjelp til papirløse i Oslo og Bergen, som alle skildrar utfordringar med dagens praksis. Det er oppsiktsvekkjande at ein helsestatsråd og eit storting kan argumentera med at ein ikkje skal gi helsehjelp fordi det er ei for sjenerøs ordning, som vil kunna vera ein trekkfaktor som gjer at fleire vil koma som udokumenterte migrantar til Noreg. Senterpartiet vil vera tydeleg: Legar og anna helsepersonell skal vera helsearbeidarar, ikkje grensevaktarar.

Med dette tar eg opp Senterpartiets forslag i saka, det vi står aleine om, og dei vi står saman med andre om.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ruth Grung (A) []: Jeg vil først takke Kristelig Folkeparti for at de setter søkelyset på helsehjelp til papirløse. Det er en ytterst sårbar gruppe, og det er grunn til å anta at det er mange mindreårige i denne gruppen, herunder enslige mindreårige, som er spesielt sårbare.

Helseproblemer som ofte rapporteres, er skader, arbeidsskader, infeksjoner, seksuelt overførbare sykdommer og psykiske lidelser. Helseplagene er ofte knyttet til usikre livsforhold, dårlig levestandard og dårlige arbeidsvilkår. Det er først og fremst kommunehelsetjenester som er etterspurt, og med bedre kunnskap om tilgjengelige tjenester kunne flere innleggelser og alvorlige helsetilstander og situasjoner vært unngått.

Helsetjenesten har også et ansvar for å bidra til å beskytte mot smittsom sykdom samt å forebygge alvorlige lidelser som kan få inngripende konsekvenser for den enkelte og samfunnet rundt. Den rød-grønne regjeringen fikk i 2012 vedtatt en forskrift for å styrke retten til nødvendig helsehjelp for personer uten lovlig opphold. Vi har fått mange gode faglige innspill fra Legeforeningen, Kirkens Bymisjon, Leger Uten Grenser og Helsehjelp til papirløse i Oslo og Bergen, som alle beskriver utfordringer med å oppfylle intensjonen i dagens ordning. Hovedutfordringen er bedre tilgang til helsehjelp for papirløse migranter.

Usikkerhet rundt finansiering kan også være utfordrende. Helsepersonell gir tilbakemelding om hvilket dilemma de står overfor – om de skal tilby helsehjelp uten at finansieringen er avklart i forkant, og vite at den som mottar hjelp, i etterkant kanskje ikke kan betale for selve helsehjelpen. Arbeiderpartiet anerkjenner og vil spesielt framheve det arbeidet som frivillige i Røde Kors, Kirkens Bymisjon og Helsehjelp gjør for å yte helsehjelp.

Arbeiderpartiet mener det er behov for å vurdere hvorvidt endringene som ble gjennomført i 2012, fungerer etter intensjonen. Vi mener det bør innhentes mer kunnskap om ordningen for finansiering og organisering, og at man bør se til erfaringer fra andre land. Sverige har nylig evaluert endringene de gjorde i 2013. Vi mener det er behov for mer kunnskap om hvordan endringene som ble gjennomført i 2012, fungerer, og vil derfor ikke støtte noen av forslagene i dag.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Forslagsstillerne har i Dokument 8-forslaget flere forslag som gir personer uten rett til opphold i Norge, såkalt papirløse, utvidede rettigheter til helsehjelp som er på linje med helsehjelpen til befolkningen for øvrig. Det gjelder bl.a. forebyggende og kurative tjenester i primærhelsetjenesten, som rett til å stå på listen til fastlege. Mange har vært opptatt av helsehjelp til papirløse, og i 2015 undertegnet elleve norske organisasjoner oppropet Rett til helsehjelp for papirløse. FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter anbefaler at personer uten fast opphold i riket skal få helsehjelp på lik linje med andre.

I forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket slås det fast at alle har rett til øyeblikkelig hjelp. Det slås også fast at papirløse har rett til helsehjelp som ikke kan vente, rett til nødvendig helsehjelp før og etter fødsel, rett til abort og rett til smitteverntjenester. Barn har også rett til helse- og omsorgstjenester fra kommunene og spesialisthelsetjenesten, likeledes personer som er psykisk ustabile. Barn og gravide har i stor grad samme rett til helsehjelp om oppholdet er lovlig eller ikke. Dette er i tråd med FNs barnekonvensjon, som krever at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved utforming av tilbudet. Retten til helsehjelp ble også styrket og regulert slik at det ble en ensartet praksis i 2011.

Siden gravide papirløse ikke er medlem av folketrygden, må de etter regelverket betale for tjenesten dersom de har midler til det, men dersom de ikke har midler til å dekke utgiftene selv, skal dette betales av kommunen eller staten.

Det vises i merknader fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre til at ordninger i andre land er mer tilgjengelige enn de norske. Men det er ganske vanskelig å sammenligne, og det er opp til hvert land å bestemme hvilke helsetjenester man skal yte innenfor rammene som menneskerettighetene setter. Det er viktig at regelverket vi har for helsehjelp til papirløse, ikke bryter med våre internasjonale forpliktelser.

Vi har i dag et regelverk som skiller mellom dem som har lovlig opphold, og dem som ikke har lovlig opphold. Høyre ønsker ikke å endre det og kan ikke støtte forslagene. Vi er også skeptiske til en egen ordning for finansiering av helsehjelp til papirløse, da det også kan skape utilsiktede virkninger.

Bård Hoksrud (FrP) []: Norge ble i år kåret til verdens lykkeligste land. I rapportens innledning kan vi lese at Norge oppnår å vedlikeholde sitt høye nivå av lykke – ikke på grunn av oljerikdommen, men til tross for den. Opplevelse av lykke har en klar sammenheng med gode velferdsordninger, godt ivaretatte menneskerettigheter og gode styresett koblet med en sunn økonomi. Det handler om at vi i Norge generelt har gode levekår, men også høy grad av tillit mellom mennesker, noe som gjør oss mindre skeptiske og at vi føler oss tryggere – et land kanskje de aller fleste ønsker å bo i.

Papirløse migranter – hvem er de? Kirkens Bymisjon og Røde Kors driver et helsesenter for papirløse migranter. Ifølge dem omfatter papirløse migranter de mennesker som har fått avslag på tidligere asylsøknad, men som fortsetter å bli i Norge, og de mennesker som befinner seg utenfor asylprosessen – dvs. de som ikke har søkt om asyl eller aldri vært registrert av norske myndigheter.

Statistisk sentralbyrå har estimert at det bor 18 000 papirløse i landet i dag – ulovlige innvandrere er altså hovedsakelig personer som verken har rett på asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Dette er personer uten beskyttelsesbehov, personer som har en plikt til å forlate landet. Men det kan også være personer som har kommet til landet uten lovlig visum, og som ikke har søkt asyl eller gitt beskjed til myndighetene. En del av disse er kriminelle narkotikaselgere som søker asyl i det øyeblikket politiet tar dem. De vet at de uansett ikke får asyl, og trenerer dermed prosessen fram til avslag så lenge som mulig.

Jeg synes det er flott at ideelle institusjoner som Kirkens Bymisjon og Røde Kors ønsker å tilby helsehjelp til mennesker uten oppholdstillatelse. Men det jeg ikke synes er flott, er at de er med på å undergrave det faktum at flere av deres brukere har et rettsvedtak om utflytting, en vurdering utført i tråd med landets lover og regler. Det er nå ikke slik at styresmaktene i Norge er noen umenneskelige og følelseskalde personer lovverket har utformet, f.eks. har personer med endelig avslag på søknad om beskyttelse, asyl, og personer uten lovlig opphold i landet rett til øyeblikkelig helsehjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. Blant annet står det i pasient- og brukerrettighetsloven at alle personer som oppholder seg i riket, har rett til øyeblikkelig hjelp og vurdering fra spesialisthelsetjenesten. Forskjellen er at illegale innvandrere må betale kostnadene selv.

Dersom man anerkjenner at de personer som i dag er illegale innvandrere i Norge, skal kunne bo, jobbe og ha rett på helsehjelp, kan vi like gjerne legge ned hele asylsystemet, åpne grensene og si at hvem som helst kan få opphold i Norge, tenker jeg. Å gi personer uten lovlig opphold i Norge samme rett til helsehjelp som personer med lovlig opphold vil, tror jeg, føre til at mange flere oppsøker Norge for å få gratis helsehjelp.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Jeg vet ikke om de som lever papirløst i Norge, opplever at de bor i verdens lykkeligste land. Papirløse migranter er en mangfoldig gruppe som i dag har rett til øyeblikkelig hjelp eller helsehjelp som ikke kan vente. Alle gravide som oppholder seg i riket, har rett til nødvendig helsehjelp både før og etter fødselen, herunder svangerskaps- og barselomsorg. Men siden de ikke er medlem i folketrygden, må de betale denne helsetjenesten selv. Det sier seg selv at for papirløse migranter er dette tilnærmet umulig å betale. Kostnadene for helsetjenestene er for høye. Når en i tillegg har med seg en ryggsekk som gjør at en faktisk er utrygg i møte med det offentlige, kan man bare spørre hvem som oppsøker helsevesenet og får hjelp.

Helsedirektoratet kom i mai 2009 med en rekke anbefalinger som skulle bidra til å gi tilgang til helsehjelp for papirløse. De ga mange gode råd. Det er de rådene Kristelig Folkeparti med sitt forslag nå etterlyser skal bli oppfylt. Vi er glad for at mange partier ser behovet for å gjøre endringer, og vi kommer til å fortsette å arbeide for å få til mer for denne gruppen.

I dag er det mange som gjør en kjempejobb, som Bymisjonen, Røde Kors og andre organisasjoner. De tar ansvar. Staten tar ikke ansvar. Det mener jeg er galt. Vi snakker om mennesker i nød. Vi vet at land som vi ofte liker å sammenligne oss med, har mye bedre ordninger enn det vi har i Norge. Når det gjelder rettigheter for papirløse migranter, er det den eneste kategorien innenfor helsefeltet der Norge er i en svak posisjon. I Norge er det mye dårligere rettigheter for udokumenterte immigranter enn i våre naboland.

Kristelig Folkeparti mener det er på tide at myndighetene tar ansvar for disse menneskene. De er like mye verdt som alle andre. De er i en sårbar situasjon, og vi i Kristelig Folkeparti er glad for at våre sentrumsvenner er enig med oss. Vi fremmer våre forslag og oppfordrer alle partier til å ta ansvar. Hvis våre naboland kan, kan vi også.

Jeg tar opp forslagene som Kristelig Folkeparti er med på.

Presidenten: Representanten Olaug Bollestad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) []: Først av alt: Takk til Kristelig Folkepartis representanter, som har fremmet dette viktige forslaget.

Norge er et lite land, men en humanitær stormakt. Det ønsker vi å være. Vi kan alltid bli bedre, det er alltid mulig, og på dette området har Norge andre land å strekke seg etter.

For første gang har Leger Uten Grenser engasjert seg i en sak i Norge. Det skal vi legge oss på minne. De sier at en del av dem de møter igjen i Norge, er mennesker de har gitt bistand til i krigsherjede områder eller i katastrofeområder for øvrig. Men – som representanten Bollestad også var inne på – det er en mangfoldig gruppe. Også mange av de papirløse er offer for menneskehandel. Blant disse er det mange kvinner og barn. Vi skal også legge oss på minne at barn ikke velger sine foreldre, og mange av disse barna lider under at de selv eller deres foreldre ikke får nødvendig helsehjelp. For Norge er det også viktig å sikre folkehelsedelen av helsearbeidet her, for vi kan unngå mye smitte og resmitte ved å behandle så tidlig som mulig.

Så til representanten Ruth Grung, som gjerne vil evaluere. Det må vi gjerne gjøre, men jeg ser ikke at det er til hinder for å gjennomføre de forslagene som Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i dag stemmer for.

Det er en del praktiske ordninger som vi må se på, bl.a. journalsystemer, som i dag er mangelfulle for de personene det gjelder. Det er vanskelig for sykehusansatte å føre journaler som vil bli overlevert til primærhelsetjenesten. I dag er det i hovedsak helsearbeidere innenfor en ideell virksomhet som står for tjenestene.

Det er mange eksempler på at papirløse har reist til Oslo fra store deler av landet for å oppsøke helsehjelp. En del av dem ønsker ikke å oppsøke noen i det offentlige helsevesenet. Derfor er det viktig at vi bygger ut flere regionale sentre.

Fra Venstres side vil jeg også peke på at vi i vårt program for neste periode setter et tak på antall private fastleger på 90 pst., slik at kommunene må holde seg med et antall kommunalt ansatte leger, og at de også kan være viktige aktører i å gi papirløse nødvendig helsehjelp.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: SV støttar forslaga nr. 1, 2 og 3. Dersom det skulle bli behov for det – dersom fleirtalet endrar seg, slik at det er rom for nokre sekundære meiningar – kan vi sekundært støtte forslag nr. 4. Vi støttar altså essensen i det som er av forslag i denne saka.

Eg har lyst til å fortelje presidenten ei historie – eller eigentleg ei forteljing – om norske tradisjonar. Eg – som sikkert veldig mange her – har både slekt og er fødd og oppvaksen langs norskekysten og kjenner forteljinga til forfedrane våre om korleis det var å leve før i tida. Det var alltid slik at dersom det var nokon som var i havsnaud, var det ei plikt å hjelpe – heilt uavhengig av kven det var, det var heilt irrelevant. Ein trong ikkje å vite kven dei var – ein trong ikkje å like dei eingong – det var ei plikt å hjelpe. Og slik har det vore i Noreg i tusenvis av år. Det er norske tradisjonar. Det var ein orden. Braut nokon denne ordenen og ikkje hjelpte folk som var i havsnaud, kunne alt mogleg skje. Eins namn og rykte var iallfall ille ute, for heile grunnlaget, heile forsikringa til det å leve i eit hardt klima langs ein hard kyst, var at ein kjende på denne plikta, at ein følgde denne ordenen. Det hadde ingenting med kjærleik å gjere, det hadde med plikt å gjere – plikt til å hjelpe folk i naud.

Det verkar som om ei heil rekkje parti i denne salen har gløymt dei norske tradisjonane. Men kanskje ein ikkje har gløymt at vi i 2014 gjennomgjekk ei stor grunnlovsreform: I § 98 første ledd i Grunnlova står det:

«Alle er like for lova.»

Da dette blei behandla, i 2014, var det mange som påpeikte at dette antakeleg ikkje ville få nokon praktiske konsekvensar. Men i land som f.eks. Tyskland og USA, der ein har operasjonalisert denne likskapsnorma, ser ein at det har fått ganske omfattande konsekvensar.

Eit spørsmål her: Toler standpunktet til fleirtalet i denne salen vatn i møte med Grunnlova, i møte med påpeikinga frå internasjonalt hald om menneskerettar – og ikkje minst i møte med stolte norske tradisjonar? Eg gler meg til å sjå domstolskontrollen med den praksisen som ein legg seg på her, for dette skal ikkje kunne skje.

Statsråd Bent Høie []: Mennesker som oppholder seg i Norge, og som kommer i nød og har behov for livreddende hjelp, får hjelp – og skal få hjelp. Alle som oppholder seg i Norge, har rett til øyeblikkelig hjelp fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten og fra spesialisthelsetjenesten. De har rett til helsehjelp som er helt nødvendig, og som ikke kan vente. Personer uten fast opphold i Norge skal som hovedregel selv betale for helsehjelpen. En betydelig andel av dem som ikke har lovlig opphold i Norge, vil ha problemer med å betale regninger over en viss størrelse. Hvis pasienten selv ikke kan dekke utgiften, skal den dekkes av helseinstitusjonen, kommunen eller tjenesteyteren.

Bildet som representanten Knag Fylkesnes trakk fram, er nettopp et bilde som treffer godt med det som er situasjonen i Norge i dag, som også flertallet i denne salen står bak: Er man i nød, skal man ha hjelp – og det får man i Norge.

Helsetjenesten kan ikke kreve forhåndsbetaling eller dokumentasjon på betalingsevne før hjelpen ytes. Man kan heller ikke avvise pasienter som ikke har mulighet til å gjøre opp for seg.

Det er riktig at vi har ulike regler om rett til helsehjelp og betaling for helsehjelp for personer med og uten fast opphold i Norge. De er utslag av en saklig forskjellsbehandling basert på pasientens tilknytning til Norge. Jeg legger til grunn at det norske regelverket ikke bryter med menneskerettighetene eller våre internasjonale forpliktelser på dette området. Jeg har tillit til at helsetjenesten sørger for at personer uten lovlig opphold i Norge får de helsetjenestene de har krav på, bl.a. må kommunen sørge for at barn får oppfylt sin rett til allmennlegetjenester.

Det er i denne sammenheng vanskelig å sammenligne tjenester i forskjellige land. Det må uansett være opp til hvert enkelt land å bestemme hvilke tjenester man mener det er rimelig å yte innenfor de rammene menneskerettighetene setter. Helsepersonell er underlagt strenge regler om taushetsplikt. Dette gjelder uavhengig av om pasienten oppholder seg lovlig eller ulovlig i Norge. Etter dagens regler skal det mye til for at helsepersonell kan utlevere taushetsbelagte opplysninger til politiet. Personer uten lovlig opphold i Norge trenger derfor ikke være redd for å oppsøke helsetjenesten. Stortinget sluttet seg ved innføring av fastlegeordningen i 2001 til forutsetning om lovlig opphold for å få rettigheter i fastlegeordningen. Behovet for å ivareta kontinuitet i behandlingsrelasjon mellom pasient og lege er dessuten mindre relevant for personer som oppholder seg her ulovlig, og det forutsettes at de skal forlate landet så snart som mulig.

Kommunen har plikt til å dimensjonere allmennlegetjenesten slik at en har kapasitet til å behandle pasientene som til enhver tid oppholder seg i kommunen. Det gjelder også dem som ikke har rett til å stå på liste hos fastlegen. Fastlegene skal sette av tid innenfor den ordinære kontortid til å ta imot andre pasienter enn dem som står på listen. Øyeblikkelig hjelp og annen helsehjelp som er nødvendig, og som ikke kan vente, kan ikke nedprioriteres.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjersti Toppe (Sp) []: I eit lesarinnlegg frå leiaren for Norsk medisinstudentforening, leiaren for Norsk forening for allmennmedisin og leiaren for Rådet for legeetikk om denne saka, med overskrifta «Leger skal være helsearbeidere – ikkje grensevakter», står det:

I dag sit fastlegar med to alternativ i møte med papirlause: Dei kan stengja døra, slik myndigheitene ønskjer – eller dei kan ta imot, men da må dei tilby gratis helseteneste, for det offentlege dekkjer ikkje utgiftene for dei som ikkje har papira i orden.

Kva er statsråden si anbefaling til fastlegar? Skal dei stengja dørene, eller skal dei ta dei imot og betala sjølve?

Statsråd Bent Høie []: Det er veldig klart hvordan regelverket er. Hvis dette er helsehjelp som er nødvendig og vi kan hjelpe med, skal helsehjelpen gis. Hvis pasienten har mulighet til å betale, skal han betale selv. Har ikke pasienten mulighet til å betale, er det helseinstitusjonen eller den som gir tjenesten, som må ta regningen. I den sammenheng vil jeg anbefale fastlegen å ta kontakt med kommunen som har ansvar for disse tjenestene – hvis de kommer i en situasjon der de føler at de ikke kan gi denne hjelpen uten å få betalt for det. Da tar de kontakt med kommunen, som har ansvaret for tjenesten.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for eit svar. Når det er slik at helse er ein menneskerett og ein skal gi helsehjelp utan å diskriminera, synest statsråden det er Noreg verdig at ein ikkje har nokon offentleg finansierte helsetilbod for denne gruppa, spesielt i kommunehelsetenesta, der ein veit at det er eit veldig stort behov? Er det rett at det skal vera ideelle organisasjonar som gjer dette på dugnad? Er det rett at det skal vera helsepersonell, som fastlege, som tar dei inn dørene, i staden for å stengja dei ute? Er det rett at ein som helsestatsråd for alle, uansett om ein har papira i orden eller ikkje, ikkje gir denne gruppa eit helsetilbod i tråd med internasjonale konvensjonar?

Statsråd Bent Høie []: Jeg mener representantens framstilling er gjennomgående feil. Det er mitt svar på det.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Hva tenker helsestatsråden om at det finnes en gruppe mennesker innenfor hans ansvarsområde i landet han er statsråd som han ikke vet noe om? De lever i vårt land, de har helseutfordringer, men statsråden gir ikke mulighet for seg selv eller landet – eller hjelp til den enkelte – til å finne og hjelpe disse folkene. Hva tenker statsråden om ikke å vite noe om sykdomsbildet til en så stor gruppe mennesker?

Statsråd Bent Høie []: Hvis det er personer som oppholder seg ulovlig i Norge og har behov for helsehjelp, har de muligheter til å få hjelp, både øyeblikkelig hjelp fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten og fra spesialisthelsetjenesten. De har også rett til å få helsehjelp som er helt nødvendig, og som ikke kan vente. Norsk helsepersonell har gode taushetsregler, så man kan oppsøke hjelp på en trygg måte.

Det er min veldig klare holdning at hvis folk oppholder seg ulovlig i Norge, bryter de norsk lov, da er det deres plikt å forholde seg til de beslutningene som norske myndigheter har tatt om å bidra til å reise tilbake til det landet de har lovlig opphold i. Vi lever i et rettssamfunn der vi har goder rettsrutiner rundt denne typen beslutninger. Jeg forventer at den enkelte også forholder seg til det – til beslutningene til myndighetene i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg vil koma med ei forklaring til eit forslag frå Senterpartiet der vi ikkje står heilt i hop med Kristeleg Folkeparti og Venstre. Forskjellen der går på at vi vil gi rett til fastlege for barn. Elles ville vi gi rett til allmennlegeteneste, og det finst fleire måtar å sikra det på. Blant anna skreiv ein i innstillinga at ein kunne bruka den tida som alle fastlegar har, i kommunehelsetenesta. Så det er den nyansen, den forskjellen, i forslaga.

Eg har ein kommentar til det som har vorte sagt: Nokre parti vil ha meir kunnskap før ein går vidare i denne saka, men vi har klare anbefalingar frå Helsedirektoratet, vi har klare anbefalingar frå organisasjonar som jobbar i desse tenestene, så det meiner i alle fall Senterpartiet er unødvendig, i den situasjonen vi har no.

Det som skremmer meg i denne saka, er at ein kan seia i Stortinget at ein vil ha eit skilje i helsehjelp mellom dei som har lovleg opphald, og dei som ikkje har lovleg opphald. Men vi snakkar om dei grunnleggjande helsetenestene. Det er diskriminering ikkje å gi helsehjelp til alle, og det er ikkje i tråd med menneskerettane. Eg synest det er uetisk, og eg synest det er uakseptabelt.

Dette handlar jo ikkje om innvandringspolitikk eller om vi skal vera strenge eller mindre strenge. Men dei som er her, har ein grunnleggjande rett, og ein kan ikkje utsetja helsepersonell for ein slik praksis som ein har i dag i Noreg.

Vi hadde ein diskusjon om dette òg for fire år sidan. Og til representanten frå Framstegspartiet, som meiner dette vil føra til at mange kjem til Noreg: Framstegspartiet gjekk jo endå lenger for fire år sidan, for da bad dei faktisk i Innst. 184 S for 2009–2010 regjeringa «fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre at tilbud om humanitær eller helserelatert hjelp, ut over øyeblikkelig eller akutt hjelp, til personer med ulovlig opphold blir forbudt ved lov». Og dei fremja forslag om å «innføre meldeplikt til politiet for enhver organisasjon og ethvert foretak som har befatning med en utlending som kan antas å oppholde seg illegalt i riket». No har kanskje heile diskusjonen vorte litt meir human på fire år, men eg meiner at Noreg har ein veg å gå før vi får eit helsetilbod for alle, i tråd med internasjonale konvensjonar og menneskerettar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 30.

Forrige kapittel
Neste kapittel