Stortinget - Møte tirsdag den 13. juni 2017

Dato: 13.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 428 L (2016–2017), jf. Prop. 137 L (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 13 [13:47:53]

Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i straffeloven m.m. (skjerpet straff ved flere grove integritetskrenkelser og styrket oppreisningsvern ved krenkelser begått av flere i fellesskap) (Innst. 428 L (2016–2017), jf. Prop. 137 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Peter Christian Frølich (H) [] (ordfører for saken): Det norske straffesystemet er et av de mildeste i verden. Det har mange flotte sider, og så har det noen mindre flotte sider. En av utfordringene med systemet vårt er at det i noen tilfeller blir gitt rom for veldig store strafferabatter. Særlig gjelder dette ved flere gjentatte grove integritetskrenkelser. Dreper man ett menneske, er maksstraffen 21 år. Dreper man to eller tre eller fem eller ti, er den teoretiske maksstraffen fortsatt 21 års fengsel.

Heldigvis har vi forvaring for de aller grusomste handlingene, problemet med systemet ligger i gråsonen mellom de ordinære 21-årsstraffene og forvaringsstraffen. Det er dette som forslaget adresserer her. Systemet vårt i dag er rett og slett ikke godt nok til å fange opp disse tilfellene. Man kan oppleve at forbrytelser ikke gjenspeiles i straffen, at de ikke får en konsekvens.

Løsningen som regjeringen foreslår, er enkel og god. Vi vil opprettholde maksstraffen på 21 år for drap eller grove integritetskrenkelser, men vi mener at flere sånne handlinger bør ha en litt høyere strafferamme – ikke mye, men det skal kunne gjenspeiles at man har begått en grov handling flere ganger. Det er så enkelt, så logisk – det handler rett og slett om at systemet vårt skal være litt mer rettferdig.

Så kommer et helt vesentlig poeng som jeg tror en del har glemt i debatten som har vært. Det å øke maksstraffen ved flere gjentatte handlinger er noe vi allerede gjør i dag, men vi gjør det primært for forbrytelser med de lavere strafferammene. For å ta et eksempel: Tyveri straffes med to år. Hvis det blir begått flere tyverier på én gang, blir maksstraffen fire år. På den måten dobler vi strafferammene, men aldri utover seks år. Det er et godt system, og det er et logisk system. Men hvorfor i alle dager kan vi ikke gjøre dette også for de groveste forbrytelsene, som ligger opp mot 21-årsgrensen? Det virker nesten som om 21-årsgrensen er en slags hellig ting som man ikke ønsker å endre på i norsk strafferett, men det er ingenting prinsipielt i veien for å utvide maksstraffen litt også for flere lovbrudd som har 21 års strafferamme.

Så vet vi at det har kommet forutsigbar motstand mot forslaget. Flere av dem som er uttalte røster mot, er de samme kreftene som ønsker ikke bare samme straff som vi har i dag, men gjerne også betydelig lavere straff enn det vi har i dag. Det er også mange av de samme kreftene som mente at det var uheldig at ofre og etterlatte fikk en rolle i rettssystemet vårt, bl.a. ved introduseringen av bistandsadvokater, de samme kreftene som varslet at det ville være slutten på det rettssystemet som vi kjente, men jeg synes ting har gått ganske greit likevel.

Det er viktig å huske at vi straffer primært av hensyn til gjerningspersonen. Men det er ingen tvil om at vi i realiteten gjør det litt av hensyn til offeret og de etterlatte også. De som hardnakket hevder noe annet, bør våkne til den politiske realiteten – dette er en reell begrunnelse, som jeg vet ligger bak ønsket om å straffe, både på høyresiden og på venstresiden.

Jeg ser at det er heller ingenting i veien for at vi som norske politikere skal være med på å utvikle og utdype begrunnelsen for straff. Den er ikke skrevet i stein av juridiske teoretikere, det er også en lære som er utviklet i denne salen. Det er ikke bare noe man kan forske seg til. Vi som folkevalgte har også et ansvar. En human strafferettspleie må nemlig, etter min mening, også ta inn over seg hensynet til offeret og de etterlatte. De får kanskje aldri frihetsfølelsen tilbake. Det å gi dem sjelefred i noen år ekstra har betydning. At de skal slippe å engste seg for å møte en gjerningsperson som de frykter, er viktig – det har en verdi. Verdier er ikke føleri, og dette forslaget snur ikke opp ned på det rettssystemet som vi kjenner, slik noen har hevdet.

Arbeiderpartiets egen justisminister Knut Storberget sa i 2008:

«Styrking av fornærmedes og etterlattes rettigheter er sentralt for å opprettholde tilliten til rettssystemet.»

Det er en uttalelse som jeg er helt enig i. Det er bare så synd at Arbeiderpartiet i dag ikke kan følge opp intensjonen til sin tidligere justisminister.

For øvrig ønsker jeg å ta opp forslagene vi er med på.

Presidenten: Representanten Peter Christian Frølich har tatt opp de forslagene han refererte til.

Kari Henriksen (A) []: La meg slå fast med en gang: Arbeiderpartiet er for å se på straffenivået for grove integritetskrenkelser. Vi deler det oppriktige engasjementet ofre og pårørende har i denne saken. Nettopp derfor mener vi at saken må få en skikkelig og verdig behandling. Vi vil være sikre på at et eventuelt nytt straffenivå blir mest mulig rettferdig. Vi vil også at en slik viktig prinsipiell endring skal ha bred oppslutning og kunne vare over tid.

La meg komme med den andre konklusjonen fra Arbeiderpartiet med en gang: Vi vil gi vår støtte til den delen av proposisjonen som omhandler styrket oppreisningsvern ved krenkelser begått av flere i fellesskap.

Så vil jeg også benytte anledningen til å rette opp en inkurie i omtalen av Arbeiderpartiets forslag, side 7 og side 9 i innstillingen. Der skal det stå «integritetskrenkelser» og ikke «identitetskrenkelser».

Behandlingsmåten av proposisjonens del om økt straffelengde er en god illustrasjon på hvordan man ikke styrer et land. Høyres og Fremskrittspartiets behandling av denne saken framstår som et rent valgkamputspill. Arbeiderpartiet vil ikke gjøre det norske straffesystemet om til en pingpongarena der straffenivå og straffereaksjoner endres i hurtigtogsfart fram og tilbake som virkemidler i partiers valgkampstrategier. Det er en uansvarlig måte å styre et lands straffepolitikk på.

Og hver gang representanten Frølich desperat peker på at Arbeiderpartiet stopper saken, jo mer sikker blir jeg på det uansvarlige i dette. Høyre bør ta inn over seg at de står alene, med kun Fremskrittspartiet på sitt lag, og det forstår jeg godt. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa mener dette er utrolig viktig å gjøre nå, men dette er elendig politisk forarbeid og håndverk. Ingen andre partier i Stortinget støtter ekspressbehandling på tampen av perioden. Fire år har de hatt på å gjøre det skikkelig. De måtte derfor vite at de ikke fikk flertall for dette, før de sendte saken til Stortinget. Likevel tuter de på.

Jeg vil peke spesielt på tre forhold som viser uansvarligheten. For det første: Stortinget er ikke et sandpåstrøingsorgan for regjeringa. Stortinget er lovgiver. Justisministeren og Frølich hevder at saken er grundig hørt. Stortinget har ikke hørt en sak før den er kommet til Stortinget.

For det andre: Saken som ble hørt i departementet, er ikke den som vi behandler i dag. Den er svært endret, noe justisministeren har bekreftet. Det kan stilles spørsmål ved om saken som er sendt Stortinget, faktisk har blitt hørt før den kom til Stortinget.

For det tredje: Hastebehandling er ikke nødvendig. Helt uten saklig grunn har Høyre og Fremskrittspartiet kjørt fram en hastebehandling i komiteen og i presidentskapet. Det er ikke slik en ansvarlig regjering styrer et land.

Så til argumentet om at dette handler om verdier. Arbeiderpartiet har foreslått og fått vedtatt skjerpede straffer for alvorlige forbrytelser som voldtekt og overgrep etter grundige utredninger der moralske og etiske verdier og motstridende hensyn er redegjort for, og ikke minst er forslagene drøftet ut fra tilgjengelig kunnskap og formålet med straffeendringen. Landets lover er en slags samfunnskontrakt mellom innbyggerne og staten som bygger på rettssikkerhetsprinsippene likebehandling, rettferdighet og forutsigbarhet. Disse verdiene og denne tradisjonen har stått seg over tid, noe straffeskjerpelsene den forrige regjeringa foreslo, også har. Når Arbeiderpartiet vil endre, vil vi sikre varige endringer. Det er også til det beste for offeret.

St.meld. nr. 37 for 2007–2008, Straff som virker, har bred politisk tilslutning. Der kan vi lese at hensynet til samfunnstryggheten skal prege kriminalpolitikken:

«Det er (…) regjeringens ansvar å holde fast ved de grunnleggende prinsipper og ikke forlate den kunnskapsbaserte politikken selv om reaksjonene i enkelte saker kan være sterke. Målet er ikke primitiv hevn, men straff som virker – som minsker sannsynligheten for nye lovbrudd.»

Regjeringspartiene har i denne saken satt formål og kunnskapsbasert grunnlag til side. Høyre er ikke lenger et kunnskapsparti. Arbeiderpartiet vil ha med kunnskap og formål i drøftinger om denne saken.

Flere tunge høringsinstanser, bl.a. Riksadvokaten og Høyesterett, og flere som deltok på høringen i Stortinget, pekte på at saken var uforsvarlig dårlig drøftet. Også i media og i brev til komiteen er det framkommet krass kritikk for manglende drøfting av lovforslaget. Mente Høyre og Fremskrittspartiet at saken var så viktig som de sier, hadde saken fått plass, ikke det politiske spillet.

Arbeiderpartiet fremmer sitt eget forslag, med de endringene jeg redegjorde for innledningsvis i saken. Jeg tar herved opp vårt forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Kari Henriksen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Jan Arild Ellingsen (FrP) []: Det er ganske fornøyelig å høre på en debatt av den typen som vi nettopp har begynt på, ikke minst å høre representanten Kari Henriksen dra seg opp til de store høyder om motivene til Fremskrittspartiet og Høyre. Det tror jeg man skal være ganske forsiktig med, for det er vi faktisk i stand til å definere selv – det trenger vi ikke Arbeiderpartiets hjelp til. Og hvis det er sånn at etterrettelighet skal være det nye fokuset, kunne jeg nevnt opptil flere tidligere Arbeiderparti-representanter som fra denne talerstolen har stått og framhevet sin egen fortreffelighet og snakket om økte straffer, men som ikke har gjort det i etterkant – verken som statsråder eller som medlemmer av Stortinget. Så hvis det er skylddeling representanten Henriksen er ute etter, får hun lage sin egen liste over sine egne først, så kan vi ta prinsippene etterpå.

Når det er sagt, synes jeg det har skjedd mange ting i denne perioden som har vært bra. Jeg er veldig fornøyd med at vi har fått opphevet foreldelsesfristen for de mest alvorlige kriminelle handlingene. Der syntes jeg Stortinget og komiteen gjorde en fremragende jobb. For meg var det en milepæl som gjorde noe med det fundamentale i systemet vårt. Det gjør vi på sett og vis i dag også, ikke minst når det gjelder den delen av proposisjonen som handler om erstatning. Det er ingen rimelighet i at et offer skal bli avkortet med at de som har ansvaret for å ha begått en ugjerning mot noen, får delt erstatningsansvar. Etter mitt skjønn er det totalt urimelig.

Det er et paradoks – i hvert fall etter å ha hørt på forrige taler – at man ikke har gjort noe med dette før. Muligheten har vært til stede. Arbeiderpartiet har hatt justisministeren i mange, mange år og har til de grader hatt muligheten til å gjøre noe med det. Men da prater man uten å levere. I dag gjør man noe med det. Man får Stortinget med seg på det. Det synes jeg vi skal være stolt av, og så kan vi selvfølgelig være uenige om resten når det gjelder straff, straffutmåling og lengden på straff.

Jeg ser at bl.a. Arbeiderpartiet i en av sine merknader viser til professor Mads Andenæs, som sier at man vurderer om det som er gjort, er forsvarlig. Det er vel sånn at stort sett de eneste som kan definere Stortingets forsvarlighet, til syvende og sist er Høyesterett. Når Høyesterett konkluderer med at lovgiver ikke har gjort jobben sin, kan man si at man kanskje ikke har vært innenfor det forsvarlige. Det skjer heldigvis ikke ofte, men det skjer noen ganger, og jeg tror sågar at Arbeiderpartiet har opplevd å få dom imot seg i noen saker i Høyesterett, på enkeltledd, fordi man åpenbart ikke hadde et godt nok juridisk fundament. Man må gjerne si at Fremskrittspartiet og Høyre ikke er forsvarlige, men da må man kanskje ta med seg et speil når man går til Stortingets talerstol og skal fordele skyld til andre.

Så til straff og straffutmåling: I dag foreslår mindretallet en økning på ca. 20 pst. Et av motivene for det er selvfølgelig å gi en bedre profesjonalitet med hensyn til de ugjerningene som er begått. Selvfølgelig – som saksordføreren var inne på – om man begår ett eller to eller tre drap: Hvis man ikke er dømt til forvaring, har det et tak i dag. Så kan man ut fra et verdigrunnlag si at taket er høyt nok. Det har jeg full respekt for, men jeg er uenig i det. Derfor støtter jeg selvfølgelig opp om det forslaget som regjeringen har fremmet, nemlig en økning på ca. 20 pst.

Jeg registrerer også at Stine Sofies Stiftelse har kjørt en underskriftskampanje. Man kan selvfølgelig si at vi nærmer oss 5 millioner mennesker i dette landet, og at ca. 20 000 underskrifter er ikke mye. Men på den korte tiden synes jeg det står respekt av den jobben Stine Sofies Stiftelse har gjort, fordi de tar et samfunnsansvar. Fra sitt ståsted – som offer for ekstrem kriminalitet mot de mest sårbare – tar de standpunkt og sier at dette er uakseptabelt; vi synes, fra vårt ståsted, at Stortinget bør øke strafferammen. Men flertallet sier at nei, Stine Sofies Stiftelse har ikke peiling, vi kan ikke gå den veien – vi skal vurdere det, men vi skal ikke gjøre noe med det nå.

Det hadde vært fristende å si at flertallet i justiskomiteen i dag ikke gir støtte til ofre for kriminalitet, men støtter gjerningspersonene ved å holde igjen med tanke på straffutmålingen. Så kan man si at det også er et verdigrunnlag, og det må det åpenbart være, for vårt ståsted er det fundamentalt motsatte. De som begår de mest alvorlige handlingene, skal straffes hardest. Det er ingen grunn til at gjerningspersoner som begår drap eller annen ekstremt voldelig kriminalitet, skal få en avkorting på straffutmålingen sin.

Så kan vi ta en diskusjon: Er 26 det riktige? Er 30 det riktige? Er 50 det riktige? Jeg har ennå, etter tolv år i justiskomiteen, til gode å høre noen fra denne talerstolen foreslå amerikanske tilstander med 100, 200 eller 300 år. Heldigvis er vi ikke kommet dit, og det er ikke noen grunn til at vi skal den veien. Men å diskutere taket mener jeg at vi er pliktige til å gjøre, ikke minst av hensyn til ofrene for den aller verste kriminaliteten.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Saken vi behandler i dag, er svært kompleks. Den handler om det sterkeste inngrepet vi som lovgivere kan pålegge våre innbyggere, nemlig heving av strafferammen fra 21 til 26 år for grove integritetskrenkelser.

Jeg skal ærlig innrømme at dette har vært en svært krevende sak. Jeg ønsket ikke at den skulle behandles før sommeren, fordi jeg mener at en slik prinsipiell sak fortjener en grundigere behandling. Jeg mener det var for kort tid til å kunne realitetsbehandle den på en forsvarlig måte. Vi har landet på at vi ikke støtter regjeringas forslag, men Kristelig Folkeparti er heller ikke avvisende til forslaget. Derfor avviser jeg heller ikke at Kristelig Folkeparti kan komme til å støtte et lignende forslag senere, og derfor mener vi at det beste heller ville vært å behandle denne proposisjonen skikkelig til høsten, men slik gikk det altså ikke.

I denne perioden har jeg jobbet mye med vold og overgrep mot barn. Det berører meg at så mange barn og unge utsettes for grove overgrep i Norge i dag. Ett av sju barn utsettes for alvorlig vold og overgrep. Det er uholdbart, og vi må gjøre det vi kan for å forebygge, avdekke og bekjempe denne alvorlige kriminaliteten på en langt bedre måte enn det vi gjør i dag.

Heving av straffenivået, som vi diskuterer i dag, er ikke nødvendigvis det viktigste tiltaket for å forebygge slike overgrep på en bedre måte, men det er viktig å sikre at straffenivået treffer, ut fra både allmennpreventive hensyn så vel som individualpreventive. I tillegg er det viktig at vi som politikere sikrer at nivået på strafferammen som vi fastsetter, samsvarer med den alminnelige rettsfølelsen. I denne saken forskyves noe av formålet med straffen fra å være av forebyggende karakter til å være mer basert på hva som kan anses som rettferdig for fornærmede/skadelidte. Jeg kan sympatisere med denne forståelsen, men Kristelig Folkeparti var altså ikke klare for en historisk lovendring og å endre formålet med straff etter et par ukers komitébehandling.

Dessuten mener jeg at det bør utredes nærmere hvilket nivå straffene bør ligge på ved grove integritetskrenkelser, ut fra hvor de ligger per i dag, og hvilke konsekvenser en slik heving vil kunne få.

Riksadvokaten har i sitt høringssvar til regjeringa sagt følgende:

«Under enhver omstendighet burde lovgiverinitiativer i skjerpende retning bygge på en langt mer utførlig analyse av så vel det faktiske straffutmålingsnivå som konsekvenser av ulike tiltak enn det som er tilfellet i høringsnotatet.»

Riksadvokaten påpeker også:

«Det samlede inntrykk er at statsadvokatkorpset i all hovedsak mener strafferammene gir rom for å nedlegge den straffepåstand som anses riktig i den enkelte sak.»

Jeg kan ikke se at proposisjonen regjeringa la fram, synliggjorde dette på en god måte. Det er ikke drøftet grundig om det foreligger et behov for å øke den, og til hvilket nivå og konkret hvilke typer tilfeller straffbare handlinger bør heves for. Kristelig Folkeparti har derfor valgt at vi nå ikke støtter forslag om å heve strafferammen til 26 år.

Men Riksadvokaten påpeker videre:

«Et annet spørsmål er om det i domstolenes straffutmålingspraksis tas tilstrekkelig hensyn til at flere straffbare forhold pådømmes samtidig. På dette punkt synes det å være ulike oppfatninger og nyanser blant landets statsadvokater, både hva gjelder grunnholdning og syn på om og hvordan det fra lovgiverhold bør gis nærmere retningslinjer.»

Det kan tale for at det foreligger grunnlag for å ta en gjennomgang av hvorvidt utmålingen som domstolen fastsetter ved grove integritetskrenkelser, ved konkurrenstilfeller er slik den bør være. Kristelig Folkeparti har derfor valgt å fremme et eget anmodningsforslag som ber regjeringa utrede hvordan en kan heve straffenivået for grove integritetskrenkelser, og da spesielt med tanke på konkurrenstilfeller. Dette utelukker heller ikke utvidelser av strafferammene.

Jeg vil bare kort innom representanten Ellingsens innlegg i sted. Han er en representant jeg alltid lytter til når han holder innlegg. Han setter opp at flertallet heller støtter gjerningsmannen enn offeret. Det vil jeg på det sterkeste avvise. Som jeg har vært inne på i mitt innlegg, har vi heller ikke gjennom det vi gjør, avvist forslagene til regjeringa, men vi ønsker en mye grundigere behandling. Og som jeg også sa: Hvordan kan vi også se på de forholdene som ikke vil «touche» den øvre strafferammen, men som vil heves innenfor? Da vil jeg også si at når en ikke skal gi rabatter, vil en komme inn på det amerikanske systemet, for med to drap vil en automatisk gå opp mot 42 år, osv. – hvis en hele tida skal bruke strafferammen maksimalt.

Jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag. Vi støtter også endringene regjeringa har foreslått når det gjelder oppreisning og sterkere krav til begrunnelse.

Presidenten: Representanten Kjell Ingolf Ropstad har tatt opp det forslaget han refererte til.

Jenny Klinge (Sp) []: Senterpartiet meiner på generell basis at vi har eit fornuftig straffenivå i Noreg. Det viser kriminalitetsutviklinga og ikkje minst ein låg tilbakefallsprosent.

Ein skal sjølvsagt sørgje for at dei som har gjort noko kriminelt, får ein passande reaksjon. Eg er alltid open for å lytte til gode argument og er villig til å diskutere strafferamme og maksimalstraff når det gjeld enkelte typar kriminalitet. I denne saka er det likevel ikkje lagt opp til ein god debatt, fordi tidsramma var for kort. Arbeidarpartiet og Senterpartiet stod saman om å påpeike dette og å prøve å få utsett behandlinga, men vart ikkje høyrde av presidentskapet.

Viss ein skal auke maksimalstraffa, må det vere gjennomtenkte årsaker til dette. Konsekvensane må vere solid utgreidde, og saka må vere grundig gjennomarbeidd og debattert av dei folkevalde. Fengselsstraff er inngripande og svært alvorleg for den det gjeld. Om vi innrettar straffesystemet vårt rett eller ikkje, har i tillegg betydning for samfunnet, fordi det kan påverke tilbakefallsprosenten og kor mange som faktisk lever eit liv som lovlydige etter enda straff. Denne saka fortener derfor ei meir grundig behandling i Stortinget. I og med at saka vart fremja altfor seint i sesjonen, har ikkje det vore mogleg.

Representanten Frølich prøvde å få det til å framstå som at dei som vil stemme mot dette framlegget i dag, samtidig er for mildare straffer. Eg kan kvittere ut for Senterpartiet sin del at vi har vore med på å auke straffene for dei grovaste og mest alvorlege lovbrota.

Når det gjeld dette konkrete framlegget, har fleire av høyringsinstansane vore sterkt kritiske til forslaget frå regjeringa. Saka har både prinsipielle og praktiske sider, og Stortinget burde ha fått betre grunnlag og meir tid til å behandle framlegget. Som nemnt har regjeringa ikkje lagt til rette for at dette kunne gjerast på ein god måte. Senterpartiet kjem derfor ikkje til å gje fleirtal for framlegget om å auke maksimalstraffa for grove integritetskrenkingar frå 21 til 26 år.

Senterpartiet vil likevel stemme for framlegget som gjeld oppreisningserstatning til personar som har vore utsette for integritetskrenkingar av fleire gjerningspersonar. Oppreisningserstatning er eit langt mindre inngripande tiltak enn fengselsstraff, og eg meiner at regjeringa har gjeve tilstrekkeleg grunnlag for framlegget til at vi kan stemme for det allereie no. Dette var heller ikkje det mest kontroversielle temaet i høyringa, tvert imot kom det støtte frå fleire hald til dette.

Ordninga vi har i dag, trur eg bryt med det folk flest meiner er rettferdig. Eg meiner det er eit kunstig skilje at eit valdtektsoffer t.d. skal få mindre i oppreisningserstatning om ho eller han har vore utsett for ei gruppevaldtekt gjord av tre–fire gjerningspersonar enn dersom vedkomande var utsett for tre–fire separate valdtekter i løpet av eit kort tidsrom. Ei oppreisningserstatning kan hjelpe eit offer til å kome seg på beina igjen etter ei traumatisk hending, og eg meiner det er viktig at vi no får på plass ei ny ordning.

Det er òg viktig at det blir lagt opp til fleksibilitet for dommarane, slik at dei kan utmåle ei passande og fornuftig erstatning i kvart tilfelle. Etter mitt syn har regjeringa landa på ei løysing som balanserer dei viktigaste omsyna i saka. Det må takast meir omsyn til ofra enn i dag når det gjeld denne typen kriminalitet. Det er viktig og riktig at det no blir mogleg å idømme ei høgare oppreisningserstatning i dei tilfella der personar har vore utsette for integritetskrenkande kriminalitet av fleire gjerningspersonar.

Iselin Nybø (V) []: Denne saken handler om viktige prinsipielle grenselinjer i vår strafferettspleie. Vi har, og har alltid hatt, et mildt samfunn i Norge. En av grunnene til det er at samfunnets straffereaksjoner er humane. Vi har ikke urimelig lange straffer i dette landet, og vi har ikke urimelige og dårlige soningsforhold. Det skal vi heller ikke ha. Ser vi på samfunn som har veldig høye strafferammer og dårlige soningsforhold, gjenspeiler dette seg ofte i samfunnet som sådant. Det er nemlig ikke sånn at hvis vi har høye straffer for f.eks. drap, så begås det færre drap, eller om vi har dårlige soningsforhold, så havner færre i fengsel. I mange tilfeller kan det synes som om det er det motsatte som er tilfellet. Derfor er det viktig at vi tenker oss veldig grundig om når vi flytter på det prinsipielle grensemerket.

I denne saken har det gått rimelig raskt for seg. Etter hva jeg har forstått, er denne saken levert etter fristen Stortinget selv har satt. Videre er den hastebehandlet i komiteen, og det var flere av høringsinstansene som ikke fikk sukk for seg og derfor ikke kunne stille på høring. En sak som dette krever en ryddigere prosess enn det er lagt opp til i denne saken. Det er i alle fall min mening.

I Norge viser tall at kriminaliteten er på vei ned. Tilbakefallsprosenten er blant den laveste i verden. Vi har gode grunner til å være stolte av den tradisjonen vi har i Norge. Hvis målet er lite kriminalitet og god rehabilitering tilbake til samfunnet, lykkes vi egentlig ganske bra. Men det er klart dette er et nyansert spørsmål. Straffenivå er et vanskelig spørsmål. Vi har sikkert alle mottatt mail med tusenvis av underskrifter fra en kampanje for høyere maksimumsstraff. Samtidig vet vi at når lekfolk sitter i retten og skal ilegge straffer i konkrete saker, er spørsmålet ikke lenger like enkelt. Da dømmer de ofte mildere enn det en fagdommer ville gjort.

Det er ikke lett å diskutere straffenivå med dem som er offer eller pårørende etter en kriminell handling. Problemet er at det ikke er mulig å gjøre godt igjen den lidelsen som er påført. I denne saken har flere argumentert med at så lenge ett drap kan medføre 21 års fengsel, bør flere drap kunne medføre en ytterligere skjerping til 26 års fengsel. Men er det virkelig sånn at en økning fra 21 år til 26 år er det som skal til for at folks rettsfølelse blir i tråd med lovverket? Eller vil dette medføre ytterligere press for å få hevet straffenivået enda mer?

Straffenivået er ikke noe som ligger fast og er statisk. Det er noe som forandrer seg gjennom tidene, og det er mange hensyn som skal veies opp mot hverandre når straffenivået skal fastsettes. Folks rettsfølelse er selvfølgelig et av disse hensynene. Men vi skal huske på at det er overfor samfunnet den enkelte skal gjøre opp for seg, og rehabilitering er en viktig del av straffen. Den domfelte skal ut igjen i samfunnet og leve som normalt, som noens nabo og noens kollega. Preventive hensyn må vektlegges. I de tilfellene det her er tale om, er den preventive effekten mindre enn ved andre typer forbrytelser. Det er ofte sånn at det er affekt inne i bildet, og en straffs preventive virkning er avtakende når straffen når et visst nivå.

Det er to grunner til at Venstre ikke støtter regjeringens forslag til straffeskjerpelser. For det første er det fordi prosessen ikke har vært i tråd med alvorligheten til denne saken. Men det viktigste er at vi ønsker å fortsette den linjen vi har i norsk strafferettspleie, med humanitet og moderasjon som bærende verdier.

Når det gjelder forslaget fra regjeringen om å endre skadeserstatningsloven § 3-5 og § 5-3 for å tydeliggjøre muligheten for å fastsette separate krav til oppreisning for den enkelte ansvarlige, støtter vi det – som også andre har gitt uttrykk for at de gjør.

Jeg vil få fremme Venstres forslag som er levert inn. I utgangspunktet hadde vi tenkt at vi skulle stemme subsidiært for Arbeiderpartiets forslag. Jeg er imidlertid ikke like sikker lenger, for jeg opplever at vi har to regjeringspartier som argumenterer veldig sterkt for sitt syn i saken, som naturlig er, men som heller ikke gir uttrykk for at det er noen tvil om at dette er en vanskelig sak, og at det er noen viktige hensyn som må balanseres opp mot hverandre. Jeg er redd for at hvis et utvalg skal settes ned, blir det ikke så bredt sammensatt som det burde vært, med tanke på sakens alvorlighet og viktighet.

Presidenten: Representanten Iselin Nybø har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Regjeringa vil utvide maksimumsstraffa til 26 års fengsel ved fleire brotsverk som kan gi meir enn 15 års fengsel. Saken blei fremja for Stortinget den 22. mai og har følgjeleg blitt hastebehandla. Det er spesielt.

Så store prinsipielle spørsmål som å heve straffenivået i Noreg frå 21 til 26 års fengsel, sjølv om det berre er for ein del brotsverk, må og bør få ei grundig behandling, ikkje berre av regjeringa, men også av Stortinget. Ei sak som blir behandla i komiteen over tre vyrkedagar, der få rekk å stille til høyring, det er rett og slett ikkje forsvarleg.

Det er eit stort og viktig spørsmål om auka straff vil føre til færre brotsverk og meir rettferd for offera. Det ligg i saka at det aldri vil bli full rettferd for dei brotsverka det er snakk om her, elles ville vi ikkje hatt eit humant straffesystem. Difor er det ei viktig avveging kvar desse grensene skal gå.

SV ser at dei juridiske miljøa er delte når det gjeld om dette er nødvendig og ønskjeleg, og om det vil bidra til eit betre straffesystem. Mange meiner at dette forslaget er i tråd med rettsoppfatninga til folk, men det er ikkje nødvendigvis sikkert. Kvar kjem det ifrå? Kvar har ein det frå at dette er i tråd med rettsoppfatninga til folk? Det burde vi sjølvsagt ha tatt oss meir tid til for å få betre kunnskap om, og ei utgreiing ville nettopp ha gitt oss svaret på det.

SV kjem difor til å støtte forslaget frå Arbeidarpartiet, om å setje ned eit utval som skal sjå på behovet – slik får vi vurdert alle sider av saka i ein stor og viktig prinsipiell diskusjon. SV vil difor også støtte forslaget frå Venstre, om å greie ut effekten av ulike straffer, med tanke på rehabilitering. SV vil stemme for forslaga som opnar for separate oppreisingskrav for den enkelte ansvarlege. Det har lenge vore urettferdige og urimelege måtar å berekne erstatning til offer på, og vi støttar den endringa.

Tilbake til maksimumsstraff: For meg er det tydeleg at det i forslaget ligg ein ganske fattig og snever inngang til sjølve straffespørsmålet.

For det første føreset regjeringa kva som er rettsoppfatning til folk utan å ha spurt dei, utan å ha høyrt dei.

For det andre er det heilt i det blå kva for effektar dette vil ha på både allmennpreventive og individpreventive plan. Vil eit noko høgare maksimumsstraffenivå i det heile føre til at færre gjer brotsverk, eller til at individ i større grad vil innsjå alvoret i handlingane sine? Det burde forslagsstillarane kunne svare på.

For det tredje er det heilt uklart om litt høgare straffer vil bidra til betre og ikkje dårlegare rehabilitering. Og korleis vil det vere å kome tilbake til samfunnet for dei rehabiliterte etter straffa? Vil eit høgare nivå verke positivt på det?

Kort sagt verkar det ikkje som regjeringa verken har stilt seg sjølv eller andre det fundamentale spørsmålet: Vil dette føre til eit betre eller eit verre samfunn? Det håper eg i alle fall éin av tilhengjarane av dette forslaget kan svare prinsipielt på. Berre å blåse dette forslaget igjennom i Stortinget utan at heilt fundamentale spørsmål er reiste, er ganske skremmande. Kvifor er regjeringspartia redde for kva folk og fagfolk vil seie og meine? Det er eit ope spørsmål, som eg trur vi neppe kjem til å få svar på i denne debatten. Men det aner meg at det er ein valkamp på gang, og at dette er ein del av ei lengre valkampførebuing.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Det er en kjensgjerning at drap, grov vold, voldtekt og seksuelle overgrep mot barn har store skadevirkninger for fornærmede, pårørende, etterlatte og samfunnet som helhet. Ofrene og deres nærmeste påføres langvarig lidelse av både fysisk og psykisk art. Samfunnet tar skade i form av økt utrygghetsfølelse i befolkningen og redusert livsutfoldelse og livskvalitet.

Regjeringen mener at straffene bedre må gjenspeile alvoret i det å begå flere grove forbrytelser mot medmenneskers liv og helse. Det er dette som er kjernen i den saken som Stortinget skal ta stilling til i dag.

Forslaget om skjerpet straff består av to elementer som må ses i sammenheng: for det første at man hever maksimumsstraffen med 5 år, fra 21 år til 26 år, i saker hvor noen har begått flere grove volds- eller seksuallovbrudd. For det andre gis det et signal til domstolene om å utmåle straffene strengere i denne typen saker. Det vil si at straffenivået skal heves.

Det er nå 36 år siden Stortinget opphevet livstidsstraffen i straffeloven. Det var i 1981. Maksimumsstraffen ble da satt til 21 års fengsel. Den har ligget fast siden den gang, med et unntak for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, grove krigsforbrytelser og grove terrorhandlinger, hvor strafferammen etter hvert er blitt hevet til 30 års fengsel.

Siden den gang har disse spørsmålene blitt utredet og debattert en rekke ganger. Og til grunn for den proposisjonen som Stortinget behandler i dag, ligger det en grundig utredning som bygger på å videreutvikle tidligere utredninger av dette spørsmålet. Derfor stiller jeg meg kritisk til forslagene om ytterligere utredninger. Spørsmålet har allerede vært utredet i flere omganger. Vi kjenner allerede de hensynene som taler for og imot strengere straffer i denne typen saker. Enda en utredning vil ikke hjelpe. Det som nå gjenstår, er den politiske avveiningen som denne forsamlingen er satt til å foreta.

Regjeringens forslag har vært bredt debattert siden det ble sendt på høring i desember i fjor. Meningene har vært delte. Jeg har merket meg at Advokatforeningen og Riksadvokaten er blant dem som har gått imot forslaget. På den andre siden har forslaget fått støtte fra høringsinstanser som Det nasjonale statsadvokatembetet og Stine Sofies Stiftelse. I høringen på Stortinget ga også Politijuristene sin tilslutning til forslaget.

Noen debattanter har gjort et poeng av at straff bare kan begrunnes med straffens allmennpreventive og individualpreventive virkning. Disse nyttevirkningene er viktige, men de kan etter mitt syn ikke alene begrunne dagens straffenivå. Selv om vi ikke med sikkerhet kan fastslå at en strafferamme på 21 år virker mer preventiv enn f.eks. 5 år, tror jeg det er få som mener at vi burde senke straffenivået for drap så pass drastisk. Det har med rettferdighet å gjøre: for offer, for pårørende, for etterlatte og for samfunnet som helhet. Det handler også om at vi som samfunn gir signaler om hvor straffverdig en handling er. Jeg mener dagens høye strafferabatter gir et galt signal.

Vi kan aldri oppnå full forholdsdsmessighet mellom forbrytelse og straff. Straffen må være i tråd med menneskerettighetene og våre tradisjoner for en human strafferettspleie. Men innenfor disse overordnede rammene er det altså et politisk spørsmål å bestemme hvor straffenivået og maksimumsstraffen skal ligge. Regjeringen mener altså at straffenivået for flere grove volds- og seksuallovbrudd bør heves. I lys av dette, i lys av den hevingen av straffenivået for drap, grov vold og seksuallovbrudd som har funnet sted de siste årene, mener regjeringen at strafferammen i disse sakene bør heves fra 21 til 26 år.

Jeg registrerer at komiteens flertall har signalisert at de ønsker å videreføre dagens høye strafferabatter, og at flertallet dessverre ikke støtter regjeringens forslag om økt strafferamme.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Vi behandler i dag en sak der Høyre og Fremskrittspartiet står alene om en hastebehandling av en sak som ikke trenger å hastebehandles. De økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget om straffeskjerpelse er stemoderlig behandlet i proposisjonen. Den uansvarlige saksbehandlingen i Stortinget har også avskåret Stortinget fra å stille spørsmål til oppklaring til departementet, noe som er en viktig demokratisk verdi som skiller regjeringas og Stortingets rolle.

Kriminalomsorgsdirektoratet viser at økt behov for soningsdøgn på 5 pst. ville utløst investeringer på 550 mill. kr og 125 mill. kr i årlige økte driftsutgifter. Dette er det ikke redegjort for i proposisjonen.

Kriminalomsorgen i Norge kuttes, soningskapasiteten i Norge er så å si på stedet hvil under Høyre–Fremskrittsparti-regjeringas styre.

Er statsråden enig i at de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget er vesentlig informasjon for Stortinget, og mener statsråden at det er tilstrekkelig utredet og synliggjort i proposisjonen som er lagt fram?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Disse spørsmålene, som jeg var inne på i mitt innlegg, har vært utredet en rekke ganger siden man fjernet livstidsstraffen i 1981. Det har vært debattert, og det har vært utredet. Så mangel på informasjon og mangel på kunnskap for å kunne fatte beslutninger i denne saken mener jeg er et særdeles dårlig argument. Men jeg oppfatter at man gjerne vil bruke det argumentet for på en måte å unngå å ta et valg i det som er en viktig sak, og som jeg gjennom min tid som politiker har opplevd som et tilbakevendende tema som har vært diskutert, uten at man har vært villig til å fremme de lovforslagene som er nødvendige for å ivareta de hensynene som jeg oppfatter at befolkningen ber om, altså strengere straffer. Da handler det lite om å diskutere enda mer om prosess.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Kari Henriksen (A) []: Jeg skjønner at det er ubehagelig, og at «repeat»-knappen er god å ha.

Ved tidligere straffeskjerpelser under Stoltenberg økte behovet for antall soningsdøgn og varetekt. Kriminalomsorgsdirektoratets anslag over nødvendige budsjettmessige styrkinger er høyere enn det samlede kuttet i hele denne regjeringsperioden.

Fremskrittspartiet går til valg på flere titalls milliarder i økte skattekutt, samtidig som de uttrykker bekymring på velferdsstatens vegne. Janusansiktet viser seg så visst i dagens politikk.

Tiltaket i Nederland er midlertidig, og så vidt Stortinget er kjent med, er det ikke satt i gang prosesser med hensyn til utvidelse av f.eks. Skien og Halden, som raskt ville kunne være på plass. Siden det haster sånn: Forbereder nå statsråden en kapasitetsutvidelse ved disse og andre fengsler, og kan statsråden gi en vurdering av når arbeidet i Skien og Halden kan påbegynnes?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Denne regjeringen har lagt til rette for utbygging av fengselsplasser. Det er vi gang med. Det kommer også tydelig frem i revidert nasjonalbudsjett. Så nye fengselsplasser blir bygd. Samtidig bruker vi de midlertidige plassene i Nederland for å avhjelpe en situasjon som var skapt under den forrige regjeringen, hvor man ikke hadde nok fengselsplasser til å håndtere dem som sto på vent for soning. Det gjør denne regjeringen noe med.

Så oppfatter jeg tilknytningen mellom den saken som representanten tar opp, og det vi diskuterer her i dag, altså økte strafferammer, som kanskje litt søkt. For det første oppfatter jeg vel ikke at det beste argumentet for rettferdighet og strengere straffer er at man frykter at man skal få noe mer utgifter til soning. Det er i så fall en kostnad vi er villig til å ta. Videre er det altså sånn at vi har bygd opp fengselskapasitet, og vi forsetter å gjøre det.

Kari Henriksen (A) []: Jeg forstår veldig godt at det er ubehagelig å lide et så klart nederlag i Stortinget i en sak som ikke trenger å hastebehandles, og som Høyre og Fremskrittspartiet står alene om å ville hastebehandle. Det er spesielt utfordrende når justisministeren ikke engang i Stortinget kan redegjøre for de økonomiske konsekvensene, og bare viser til at det er gjort tidligere vurderinger. Her har vi en situasjon der en nesten ikke har begynt å bygge en eneste ny fengselsplass i Norge i den tiden en har hatt regjeringsmakt. Vi spør da: Hva vil det koste? Hvordan vil justisministeren løse det økte kapasitetsbehovet?

Til nå har vi bare fått høre «repeat»-knappen. Det kunne være interessant med noen faktatall, og kanskje i tilknytning til fengslene i Halden og Skien?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Vi har lagt til rette og får realisert nye fengselsplasser. Jeg viser også til revidert nasjonalbudsjett og Agder fengsel, som kommer til å bety et stort løft. Så ja, det bygges flere fengselsplasser, og vi avhjelper midlertidig gjennom det vi har på plass i Nederland. Så her handler regjeringen, og mer vil komme i tiden som ligger foran oss.

Så skjønner jeg at det er ubehagelig for Arbeiderpartiet å diskutere denne saken, og at man helst vil at det skal dreie seg om alle mulige andre ting enn det som er sakens kjerne og sakens realitet. Vi har altså gjennom tiår diskutert strengere straffer for særlig alvorlig kriminalitet, hvor man gjentatte ganger har utført den samme typen kriminalitet.

Denne regjeringen tar det til etterretning, fremmer et lovforslag og ber Stortinget ta stilling til det, og det eneste jeg merker meg at man argumenterer med, er altså prosess, utredning og mer tid.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Vi opererer jo ikke med strafferabatt i Norge, men statsråden snakker om strafferabatt i sitt innlegg. Derfor er mitt spørsmål ganske enkelt om intensjonen med proposisjonen er å endre dette, slik at man nå opererer med strafferabatt. For man har jo noen prinsipielle utfordringer knyttet til det, slik jeg ser det, og man vil i alle fall ha et helt annet system dersom man skal gjøre det. Så når statsråden sier det på den måten, er det sånn at han vil endre det, eller skulle han ønske at en endret det?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Slik dagens lovgivning fungerer, får man det som av mange oppfattes å være en strafferabatt, dvs. at det første seksuelle overgrepet mot et barn er det som får mest utslag, og hvis man da gjentar dette flere ganger, vil straffen per gjennomført seksualovergrep mot dette barnet bli mindre. Det er noe vi prøver å reparere på med denne proposisjonen, at man i større grad ved gjentakende forbrytelser som er svært alvorlige – vi snakker altså om strafferammer på over 15 år – i mindre grad skal få denne rabatten, som man oppfatter det som. Derfor hadde jeg også trodd at dette var noe Stortinget var villig til å gjøre noe med.

Dette har vært diskutert lenge, det har vært utredet lenge, og her handler det altså rett og slett om at Stortinget agerer.

Iselin Nybø (V) []: Jeg har lyst til å følge litt opp det som representanten Ropstad snakket om. Statsråden svarer at han er opptatt av å bøte på det som handler om strafferabatt. Hvis man begår en forbrytelse som har en strafferamme på inntil 21 år, kan man få 21 år. Begår man flere slike forbrytelser, ønsker nå justisministeren og regjeringen å øke strafferammen til 26 år. Men det vil jo fortsatt være en strafferabatt, vi setter bare taket litt høyere. Argumentasjonen som justisministeren selv bruker, vil også gjøre seg gjeldende om han i dag skulle få flertall for det forslaget som han har lagt fram. I tillegg medfører det forslaget som her ligger på bordet, at man øker straffenivået for visse forbrytelser som har en strafferamme på over 15 år.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er han bekymret for at det vil skape et ytterligere press på øvrige kriminelle handlinger når det blir et større spenn i straffenivået – at vi vil få et ytterligere press på å øke straffenivået generelt?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Det er riktig at så lenge man opererer med en øvre strafferamme, vil man alltid komme i den situasjonen at dersom man gjør nok antall forbrytelser, vil man få det som kan oppfattes som en strafferabatt.

Intensjonen med denne proposisjonen handler om å redusere den virkningen og skape mer balanse mellom det som prosaisk nok omtales som rettferdighet, dvs. forventninger der ute når folk begår svært alvorlig kriminalitet, og den utmålingen av straff den enkelte da ilegges. Dette er et forsøk på å imøtekomme den kritikken.

Så er det riktig at det som opprinnelig var på høring, var mer omfattende. Dette er et forsøk på å komme opposisjonen og Stortinget i møte for å få en løsning som vi faktisk kan ta stilling til i denne stortingssesjonen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Statsråden seier at dette er meir i tråd med rettsoppfatninga til folk. Korleis har statsråden fått greie på det?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Dersom man har deltatt i det politiske ordskiftet gjennom år, ser man et stadig tilbakevendende tema som nettopp handler om dette. Og det er nettopp derfor det er så viktig å skille mellom den type forbrytelser som ikke har noe offer, den type forbrytelser som ikke er så alvorlige, og det vi snakker om her. Vi snakker om drap, vi snakker om seksuelle overgrep mot barn, voldtekt, grov vold, og at det gjentas flere ganger. Det er da man havner i den situasjonen, som tilbakemeldinger der ute blant mange velgere uttrykker, at det blir urimelig at man skal ha en slags strafferabatt når man begår så mange alvorlige forbrytelser. Jeg oppfatter at det er noe som gjenspeiler folks rettsfølelse. Det kan hende at SV er uenig i det, men det er i hvert fall et standpunkt jeg har.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg skal i liten grad snakke om saken, dvs. jeg har ikke tenkt å si så mye om innholdet i saken, for det klarer våre justispolitikere utmerket. Jeg vil heller kommentere det faktum at vi behandler saken.

Jeg står her med et brev fra Stortingets presidentskap, datert 21. februar, vedrørende framleggelse av saker for Stortinget i vårsesjonen, der det står: I anledning regjeringas oversikt over bebudede saker i vårsesjonen finner presidentskapet grunn til å informere om at sakene må fremmes senest fredag 21. april for at de skal kunne påregnes å bli behandlet før vårsesjonens slutt.

Det er selvfølgelig spesielt av hensyn til at hvis man får store og viktige saker, skal Stortinget ha mulighet til å gjøre en skikkelig jobb med dem. Jeg oppfatter denne saken som viktig.

Flertallspartiene i komiteen, Høyre og Fremskrittspartiet, har sørget for at vi behandler saken i vår, til tross for at den ble oversendt fra regjeringa over én måned etter tidsfristen. De burde gjort det før, hvis de syntes den var viktig.

Når vi har de reglene vi har for når saker skal legges fram, er det av hensyn til demokratiets krav til grundighet i Stortingets behandling, og ikke minst respekten for at det ikke er alle som har så store grupper som Arbeiderpartiet, Høyre eller Fremskrittspartiet i Stortinget. I denne saken er det faktisk sånn at verken Venstre, SV eller Miljøpartiet De Grønne har folk i den fagkomiteen som i løpet av få dager har behandlet saken. Da er det sånn at de store partiene ikke respekterer de små partienes mulighet til å følge sin forpliktelse til å jobbe grundig og sette seg inn i saken.

Men det som kanskje er mest alvorlig, er at når mindretallet tar opp den saken med presidentskapet, er det sånn at presidentskapets flertall, de samme to partiene, ikke respekterer presidentskapets brev til regjeringa. Og når ikke presidentskapet legger til rette for en god demokratisk debatt i et viktig spørsmål – som jeg også mener er viktig, og som det kan være gode grunner til å framlegge – altså Stortingets mulighet til å behandle det på en god måte, utfordrer jo presidentskapet Stortingets rolle med hensyn til en demokratisk behandling. Presidentskapets flertall ivaretar interessene til Høyre og Fremskrittspartiet, men ikke hensynet til demokratiet og ikke hensynet til en forsvarlig saksbehandling. Det synes jeg er skuffende.

Margunn Ebbesen (H) []: Regjeringen har foreslått å øke maksstraffen for gjentatte alvorlige integritetskrenkelser. Dette er ment å ramme den som begår flere drap, flere grove voldtekter og flere voldsforbrytelser.

I dag er dagen da Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemmer ned dette forslaget – dette til tross for at ofre, pårørende og folk flest sier ja til å øke straffenivået for de verste forbrytelsene som begås.

Stine Sofies Stiftelse har samlet inn over 18 000 underskrifter til fordel for regjeringens forslag på bare noen få dager. Dette sier i alle fall meg at folk der ute ønsker sterkere reaksjoner overfor gjerningspersonene og heller støtter ofrene, selv om det er en liten andel av vår befolkning.

Vi politikere har et ansvar for å lytte til folk. Det er derfor vi er valgt inn på Stortinget. Debatten om strafferammer har alltid vært aktuell, og forslaget fra regjeringen har vært varslet politikk lenge, helt siden vi tegnet regjeringsplattformen.

I tillegg har strafferammer vært debattert ute i samfunnet i lang tid. Debatten blusser opp når svært alvorlige kriminelle handlinger går for domstolene.

Arbeiderpartiet har brukt mye tid på å kritisere selve prosessen, istedenfor å bruke tid på selve saken. Lenge visste vi ikke hvordan Arbeiderpartiet ville stille seg til den. Det eneste vi visste, var at de ønsket å utsette behandlingen av saken i Stortinget.

Arbeiderpartiet står her i dag og kritiserer prosessen. De mener vi hastebehandler forslaget på tre uker og kjører en uforsvarlig prosess. Men dette er likevel et paradoks, for på fredag forrige uke fremmet Arbeiderpartiet et nytt forslag om endringer i forutsetningene for nærpolitireformen. Dette skal de ha oss til å behandle i løpet av bare én uke.

Jeg forstår at det er valgkamp, og at frontene tilspisser seg. Men her kan ikke Arbeiderpartiet kritisere regjeringspartiene for hastebehandling, når de gjør akkurat det samme selv.

Det er synd at forslaget om strafferammer ikke får flertall, og at debatten dessverre har dreiet seg om prosess fremfor saken i seg selv. Det er synd at vi i nok en sak ser ut til å glemme ofrene bak en så alvorlig straffbar handling. I dag oppnår vi ikke flertall for et viktig forslag som ville styrket ofrenes og pårørendes stilling. Det er beklagelig.

Anna Ljunggren (A) []: Justisminister Amundsen ble for en tid tilbake utfordret på hva som var de tre viktigste sakene denne regjeringen hadde gjort for å bekjempe voldtekt. Han kom på én: politireformen. Det sier det meste om en regjering som i slutten av perioden prøver å skjule sin mangel på handlekraft i arbeidet mot vold og overgrep og innføre «lengre straff» ved å prøve å framstå som streng. Regjeringen tar seg ikke engang bryet med å legge opp til en skikkelig prosess. Høyesterett er kritisk, Riksadvokaten er kritisk, og Kriminalomsorgsdirektoratet peker på at det kommer til å koste mange hundre millioner kroner. Og så får Stortinget seks dager på å behandle den. Slik styrer man ikke et land.

Representanten Jan Arild Ellingsen sa at Arbeiderpartiet hadde god tid i regjering til å innføre forhøyet maksimumsstraff. Med respekt å melde: Fremskrittspartiet har sittet i fire år i regjering og har hatt tid til å fremme denne saken for Stortinget for lenge siden. Da kunne vi ha behandlet den på en grundig, ryddig og ansvarlig måte. Det gjør vi ikke nå.

Det er snart valgkamp, og det har denne saken vært preget av fra dag én. I fire år har Arbeiderpartiet etterlyst en forpliktende handlingsplan mot voldtekt, og i morgen kommer Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti til å stemme imot en slik forpliktende plan. At planen skal være forpliktende, er nemlig uaktuelt for regjeringen. De stemmer også imot forslaget om at voldtekt, vold i nære relasjoner og vold og overgrep mot barn, herunder overgrep som er dokumentert på nett, skal prioriteres av politiet. Og de stemmer imot forslaget om å intensivere arbeidet med å endre holdningene til voldtekt og sørge for at dommere og meddommere i domstolene får økt kunnskap om voldtekter, særlig fest- og sovevoldtekter. Det hjelper ikke å si at voldtektsmenn skal sitte inne lenge, hvis de ikke dømmes.

Hovedutfordringene i dag er at mange voldtekter aldri anmeldes, at man ikke engang kan være sikker på at anmeldelsen blir prioritert av politiet, og at sjansen for at gjerningsmannen blir dømt, er liten. Men hva gjør justisministeren med disse reelle utfordringene? Ingen verdens ting.

Arbeiderpartiet er ikke imot økte straffer for grove integritetskrenkelser, men vi må vite hva konsekvensene av forslaget er, og hva behovet er – og ikke minst vil vi gjøre mer, for økte maksimumsstraffer alene er ikke nok for å bekjempe vold og overgrep.

Ingebjørg Amanda Godskesen (FrP) []: De kriminelle har i tiår hatt en rekke organisasjoner, professorer, kriminologer og andre eksperter som har kjempet for stadig bedre rettigheter for lovbrytere. Med noen hederlige unntak er det få stemmer i debatten som snakker om hva som er best for ofrene.

Fremskrittspartiet ønsker, i likhet med offerorganisasjonene, strengere straffer for de aller verste kriminelle. Serieovergripere og seriemordere bør, av hensyn til ofrenes verdighet, få strengere straff enn i dag. Fremskrittspartiet ønsker å gi ofrene større plass i norsk strafferett.

I dag er det mulig å dømme en kriminell til maksimalt seks år i tilleggsstraff for alle lovbrudd utover det første, eller to ganger strafferammen for et lovbrudd der rammen er under seks år. Voldtekt har i dag en maksimumsstraff på ti år, jf. straffeloven § 291. Etter dagens regelverk kan en serieovergriper som har begått flere titalls voldtekter, maksimum dømmes til 16 års fengsel. I tillegg vet vi at domstolene gjennomgående vegrer seg for å bruke den øvre delen av strafferammen.

En undersøkelse NRK foretok i 2011, viste at overfallsvoldtekter i gjennomsnitt førte til en dom som var under en femtedel av strafferammen. Kan vi si at dette er et system som ivaretar ofrene i stor grad? Nei – det mener ikke vi i Fremskrittspartiet.

Regjeringen vil ikke innføre et amerikansk system, der kriminelle dømmes til flere hundre år i fengsel. Fremskrittspartiet ønsker likevel å foreta nødvendige endringer i et straffesystem som i altfor liten grad ivaretar og fokuserer på offeret i straffesaker. Regjeringens forslag legger derfor opp til en skjerping av dagens praksis, slik at serieovergripere og yrkeskriminelle i større grad blir stilt til ansvar for sine forbrytelser. En moderat økning av strafferammen på fem år medfører at serieovergripere og yrkeskriminelle vil få en straff som i større grad tar hensyn til ofrenes behov for rettferdighet og oppreisning.

Ofre for voldtekt og grov kriminalitet får i dag erstatning og oppreisning av gjerningsmenn. Dette er riktig og bra. Det finnes likevel noen relativt groteske paradokser i dagens regelverk. I saker med flere gjerningspersoner vil domstolene ofte fastsette et samlet oppreisningsansvar overfor fornærmede, f.eks. i saker om gjengvoldtekter. Dette fører til at de enkelte kriminelle som har begått en gruppevoldtekt, betaler mindre i oppreisning til offeret enn de ville ha gjort om de hadde utført voldtekten alene. Dette er moralsk galt, og jeg er glad for at denne delen av forslaget får flertall her i dag.

Fremskrittspartiet har i regjering fjernet foreldelsesfristen for vold og overgrep, styrket barnehusene og innført et offerkontor i hvert politidistrikt. Jeg håper ofrenes rettigheter kan styrkes ytterligere her i dag, og jeg oppfordrer alle til å gjøre som Fremskrittspartiet: å stemme for hele forslaget.

Peter Christian Frølich (H) []: Kritikken mot prosessen høres rett og slett litt hul ut. Her tror jeg ikke det mangler tid, her mangler det først og fremst vilje. Saken har vært programfestet. Den har vært varslet siden 2013. Hovedinnholdet har vært kjent for både Arbeiderpartiet og alle oss andre siden desember 2016. Så er proposisjonen endret. Den er gjort mindre omfattende. Det er rett og slett slik at proposisjonen har blitt mye mer overkommelig.

Ja, saken har blitt behandlet litt raskere enn normalt, men det har ikke krevd noe særlig mer arbeid av den grunn. Det er kuttet på litt dødtid i komitébehandlingen, men høring er gjennomført på en helt forsvarlig og normal måte, og det har vært forsvarlige merknadsrunder, iallfall for toppolitikere som sitter på Stortinget.

Velgerne forventer handlekraft av oss. I stedet kommer vi ut av denne dagen med vedtak om nye utredninger, nye komiteer, nye utvalg. Det er helt åpenbart lett å sparke ballen nedover gaten og utsette avgjørelser.

Så er det bare å registrere at av alle partiene som klager på prosessen, er det Arbeiderpartiet som klager høyest. Dette er altså partiet med størst stortingsgruppe, med flest kommunikasjonsrådgivere og andre politiske rådgivere, de har stor justisfraksjon – de har i det hele tatt alle forutsetninger for å klare å sette seg inn i en proposisjon på knappe 40 sider.

Kommer dette temaet overraskende på Arbeiderpartiet? Er ikke selve essensen av hva man skal gjøre som justispolitiker, å ta stilling til straffesystemet vårt og strafferammene? Er ikke det en debatt som justispolitikere bør kunne ta på sparket?

Arbeiderpartiet må gjerne være mot dette forslaget, det er fullt ut en ærlig sak. Men de må i det minste kunne varsle et tydelig standpunkt. Arbeiderpartiet har brukt mye av tiden på å snakke om presidentskap og frister og formelle brev, men hva mener Arbeiderpartiet om saken? Er utrede det svaret Arbeiderpartiet ønsker å gi velgerne? Anerkjenner Arbeiderpartiet i det hele tatt problemet?

Sveinung Rotevatn (V) []: Ein kan tenkje seg fleire grunnar til å heve straffene for ulike brotsverk. Det kan bidra til sterkare allmennprevensjon, altså at færre vil gjere slike brotsverk, eller det kan bidra til sterkare individualprevensjon, altså at den aktuelle brotsmannen vil kome på betre tankar. Men regjeringspartia bruker ikkje sånne argument i innstillinga, ei heller i høyringsnotatet som gjekk ut. Der stod det tvert imot svart på kvitt:

«Prevensjonsteoriene – allmenn- og individualprevensjon – kan i liten grad begrunne en slik lovendring».

Så kva står vi igjen med då? Jo, det er den gode, gamle allmenne rettskjensla, som er det berande og einaste argumentet i forslaget frå regjeringspartia. Og kva er så denne størrelsen «allmenn rettskjensle»? Justisministeren svarte i stad at han hadde snakka med nokre veljarar. Ja, det er bra. Ei rimeleg tolking er kanskje det fleirtalet måtte meine om straffenivået. Eg trur nok det er god grunn til å seie at fleirtalet er for strengare straffer. Men spørsmålet er om fleirtalet meiner det fordi dei a) veit kva det faktiske straffenivået er, eller b) fordi dei ikkje veit det. Og det har vi faktisk ein god del kunnskap om.

Det var eit stort forskingsprosjekt på Universitetet i Oslo i 2010 som gjennomførte ei grundig undersøking av folk sine haldningar til straff. Kva lærte vi av det? Jo, vi lærte tre ting:

  1. Folk ønskjer høgare straffer.

  2. Folk trur at straffenivået er mykje lågare enn det det faktisk er.

  3. Når dei blir spurde om kva som ville vore eit passeleg straffenivå, svarer folk generelt lågare enn det som er dagens reelle straffenivå.

I den saka vi no har føre oss, handlar det om grove integritetskrenkingar. Ok, kva seier forskinga om det då? Jo, når folk blir presenterte for saker som handlar om gatevald og partnarvald, ville berre 36 pst. gje like streng straff som ein domstol faktisk gjev. Når dei blir presenterte for valdtektssaker, ville berre 43 pst. gje like streng straff som det ein domstol faktisk gjev. Og når ein spurde dei kva dei trudde ein domstol ville gje i straff, var det faktiske straffenivået i alle saker alvorleg undervurdert av dei spurde. Dette var til alt overmål før straffeskjerpingane i den nye straffelova.

Faktum er altså at det norske straffenivået stort sett er i tråd med folk si allmenne rettsoppfatning. Ja, tidvis er det faktisk i overkant strengt. Men like fullt trur folk flest at straffenivået er mykje lågare enn det det er. Kvifor er det sånn? Tja, kanskje er det fordi vi har ei rekkje politikarar som spring rundt i valkamp etter valkamp og gjev eit misvisande bilde av kor strengt vi faktisk straffar folk i dette landet. Det bør dei slutte med.

Noreg er eit av verdas tryggaste og fredelegaste land – ikkje på trass av at vi har eit straffesystem basert på kunnskap og humanisme, men på grunn av det.

Åse Michaelsen (FrP) []: Når jeg hører på de ulike innleggene her nå, hvor vi diskuterer hvordan folk opplever ting, hvordan vi som politikere opplever ting, og hvordan advokater opplever ting, er det noen som ikke blir ofte nok nevnt, og det er ofrene. Det er ofrene – og de pårørende til ofrene – som skal være i sentrum.

Så framstilles det her som om dette er noe helt nytt. Nei, det er ikke noe helt nytt, dette diskuterte vi da jeg satt i justiskomiteen fra 2009 til 2013, så det er et dårlig argument å bruke det. Vi vet om dette – vi har kunnskaper.

I dag har vi 21 år for ett drap, ett alvorlig overgrep, og her legges det altså fram forslag om å heve til 26 år for to eller flere. Men vi har også klart å vedta 30 år når det gjelder terrorisme, som også er to eller flere. Hvor går da skillet mellom å drepe 15 og 17, eller mellom å drepe 50 og 150? Det er ingen som kan trekke den grensen.

Dette dreier seg igjen om ofrene. Det er ikke nødvendigvis et kronebeløp. Det er ikke nødvendigvis at vi ser på antall år, men det er mengden. Hvis en representant som sitter i denne salen, hadde en datter som det var blitt begått alvorlige overgrep mot, og den datteren var en av fem, en av seks, og saken kom i rettsapparatet og en ville se hva vi diskuterer her i denne salen, skulle altså det enkelte barn ut fra det ikke bli like godt ivaretatt som det første. Hva gjør det med den enkelte? Er vedkommende mindre verdt?

Dette dreier seg først og fremst om å bli sett som offer. Det dreier seg om å få like stor anerkjennelse for det en har gått gjennom, det dreier seg om å bli trodd, og det dreier seg om at vi har et rettssystem som tar ofrene på alvor.

Jeg er helt overbevist om at offeret i dette tilfellet må videre på sin vei. Det skal ikke være ofrene som skal måtte løpe etter verken erstatningsordninger eller noe som helst annet. Denne regjeringen har gjort mange grep, og et av de viktigste vi har gjort, er å opprette offerkontor, med lavterskeltilbud. Men da må også rettsapparatet være med, støtte dette forslaget, som tar ofrene på alvor.

Hadia Tajik (A) [] (leiar i komiteen): Dette er ei sak med ganske krevjande avvegingar, og det er gjort eit for dårleg forarbeid frå regjeringa si side. Det er grunnen til at Arbeidarpartiet er nøydt til å stemma ned einskilde delar.

Då straffelova av 2005 vart vedteken, var det Arbeidarpartiet som var drivaren bak å auka straffene for fleire grove kriminelle handlingar. Drap fekk auka straff, frå ti til tolv års fengsel. Minstestraffa for drap vart heva frå seks til åtte år. Seksuell omgang med barn under 14 år fekk nemninga valdtekt og fekk minstestraff på tre år. Når det gjeld grov vald, vart straffene auka med ein tredjedel. For valdtekt vart minstestraffene auka frå to til tre år. Grov valdtekt vart presisert å måtta gje minst fem år.

Det er med andre ord feil, det som representanten Frølich og representanten Ellingsen har hevda, at Arbeidarpartiet aldri har vore for å auka straffene. Under gjevne omstende og med grundig juridisk argumentasjon har me gjort det òg i andre samanhengar.

Når det gjeld forslaget me har fått til behandling i dag, er hovudproblemstillinga at Høgre og Framstegspartiet har fremja eit forslag for seint til at ein kan behandla det skikkeleg – har gjeve Stortinget seks arbeidsdagar til å behandla det og gjort eit for dårleg forarbeid. Sånn styrer ein ikkje eit land.

Frølich hadde eit resonnement i stad om at Arbeidarpartiet er så store og har så mange i justiskomiteen at dei jo må kunna klara det innanfor dette tidsrommet, men dette handlar jo om demokratiet. Det handlar òg om alle dei andre partia som har vesentleg mindre størrelse, og med Frølichs resonnement kan ein jo leggja ned heile Lovavdelinga i Justis- og beredskapsdepartementet, for kva skal ein eigentleg med ho? Det står trass alt i ei setning i partiprogrammet til Høgre at det vil koma ei slik sak. Og då kan ein jo ikkje ha noko behov for å drøfta eller avvega dei einskilde delane i det, skulle ein tru.

Eg vil visa til høyringsbrevet frå Riksadvokaten, der dei påpeikar:

«Det er ikke lett å se at straffskjerpelser i konkurrenstilfeller (…) vil medføre større grad av forholdsmessighet (…).»

Dei skriv òg:

«Endringer i straffenivået bør ha bred tilslutning både på folkelig og politisk nivå, og være i samsvar med grunnleggende verdier. En forutsetning for å sikre dette, er trolig at straffskjerpelser skjer gradvis over tid.»

Høgre og Framstegspartiet har valt konflikt og valkamp, ikkje tilslutning og forankring. Ikkje ein gong samarbeidspartia deira er budde på å støtta dette forslaget. Nettopp det at dette er eit reint valkampforslag, viser Høgres og Framstegspartiets gjentekne angrep på Arbeidarpartiet, ikkje på Kristeleg Folkeparti, ikkje på Venstre, som er samarbeidspartia deira, men som i denne saka meiner det same som Arbeidarpartiet.

Høgre og Framstegspartiet hevdar å vera opptekne av offerperspektivet, men dei hadde ikkje pengar i opptrappingsplanen mot vald i nære relasjonar, ikkje øyremerkjer dei pengane til barnehusa, ikkje har dei krav om familievaldskoordinatorar i politidistrikta, og ikkje har dei gjeve nok pengar til domstolane, slik at dom kan verta felt raskt, at offeret kan få avklaring og gjeringsmannen straff. Dei er ikkje på parti med offera, men på parti med seg sjølve.

Ulf Leirstein (FrP) []: I norsk strafferett får en gjerningsmann som regel både strengere straff og må betale en høyere erstatning desto mer krenkende og alvorlig en forbrytelse er. Dette er selvsagt for alle tenkende og oppegående mennesker – desto grovere forbrytelse, desto strengere straff. En strengere straff betyr høyere erstatning til det desto mer traumatiserte offeret. Dette skulle man tro var utgangspunktet i norske rettssaler.

Dessverre finnes det paradoksale og grovt urettferdige unntak fra denne regelen. En mer grotesk forbrytelse kan i praksis medføre et lavere erstatningsansvar. Høyesterett fastslo klart i 2008 at en voldtektsmann får rabatt i oppreisningserstatningen om han begår denne avskyelige gjerningen sammen med flere andre i en gruppevoldtekt. Skulle hver og en voldtektsmann betalt sin rettmessige erstatning til offeret, ville erstatningen blitt på 530 000 kr. Høyesterett mente derimot, mot all sunn fornuft, at gruppevoldtektsmenn skulle slippe billigere unna fordi overgrepet ble begått av flere. Erstatningen ble derfor kuttet med langt over halvparten og endte på 200 000 kr. Voldtektsmennene ble også gjort solidarisk ansvarlige. I praksis betyr det at dersom en av dem har penger på bok og blir tvunget til å betale hele summen, slipper resten av voldtektsmennene unna uten å betale erstatning overhodet.

Jeg er derfor veldig glad for at halvparten av denne proposisjonen går gjennom i dag, nemlig det å fjerne den såkalte grupperabatten. Men regjeringen får altså ikke flertall for forslaget om økt maksstraff, og det beklager jeg på det sterkeste. Lovforslaget ligger på bordet. Det er utarbeidet av landets fremste jurister i Lovavdelingen, og regjeringens forslag har vært på høring siden desember 2016. Det er også ganske spesielt at flertallet i denne sal i dag mener det er helt forsvarlig å behandle halvparten av lovsaken i dag, men mener det er helt uforsvarlig å vedta den andre halvdelen av proposisjonen. Argumentene fra opposisjonen, som har flertall i denne saken, er at Stortinget har hatt for kort tid til å vurdere den. Men det skinner jo igjennom i alle innlegg fra opposisjonen at de aldri ville stemt for denne økte straffen, uansett hvor mange ekstra dager, uker, måneder eller år de hadde hatt. Dette er ikke en ny debatt. Det er en debatt man stadig vekk har i det offentlige rom. Jeg tror man er veldig klar over posisjonene.

Men jeg konstaterer at Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet m.fl. i dag vil støtte et forslag som går på sette ned nok et utvalg og få nok en utredning. Jeg mener dette virkelig er å kaste blår i øynene på ofrene, som ønsker å få en straffelov som er mer i tråd med rettsfølelsen. Jeg er stolt over at Fremskrittspartiet og Høyre, vår samarbeidspartner, i denne saken står side om side for å ta ofrene på alvor og fremme forslag om en økt maksstraff.

Anders B. Werp (H) []: Saken og debatten deler vel for så vidt Stortinget inn i tre grupper, hvor den første er regjeringspartiene – Høyre og Fremskrittspartiet – som er for forslaget, og argumenterer for dette. Den andre gruppen er Venstre, SV og – slik jeg leser og tolker – også Kristelig Folkeparti, en gruppe i Stortinget som er mot forslaget. De er uenig, men respekterer argumentene til de nevnte partiene.

Så er det den siste gruppen, som er Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som er mot prosessen – og så hører vi ikke noe om hva de mener om saken. Jeg har lyst til fortsatt bare å minne om at da Stortinget behandlet opphevelse av foreldelsesfristen for mordbrann, i 2015, var det etter et representantforslag fra Senterpartiet, et forslag som ikke hadde vært i høring i regi av departementet. Det var i høring i regi av komiteen, naturligvis, men det var en hastebehandling, hvor alle visste at dette dreide seg om én tidsfrist, og det var å rekke foreldelsesfristen for Scandinavian Star-saken. Da gjaldt ikke de samme prinsippene som Senterpartiet anfører fra talerstolen i denne saken.

Så er det Arbeiderpartiet, som har flere representanter som framhever at det er uhørt å fremme saker så sent i sesjonen og helt på slutten av at dette stortinget er samlet. Vi hørte også at den forrige stortingspresidenten – fra forrige periode – understreket hvor forferdelig det var at denne saken ble fremmet en måned etter at presidentskapet hadde satt frist for fremme av nye saker. Han skilte ikke mellom saker – om det var representantforslag eller lovsaker, alle saker – mens representanten Andersens eget parti har fremmet en sak fra denne talerstol nesten to uker etter den fristen igjen, og etter at denne saken ble fremmet. Det er tydeligvis et regelverk som gjelder for noen, men ikke for alle, sett med Arbeiderpartiets briller.

Så har vi representanten Ljunggren, fra Arbeiderpartiet, som forsøker å knytte dette til at regjeringen ikke gjør nok for å begrense vold og overgrep. Da vil jeg minne Arbeiderpartiet på at Arbeiderpartiet ville sende opptrappingsplanen mot vold og overgrep tilbake til regjeringen – og utsette et så viktig tema. Heldigvis var det ikke flertall for Arbeiderpartiets forslag. Så ser vi at de nå fremmer sine forslag, som de tidligere ville utsette.

Jenny Klinge (Sp) []: Det er to moment eg vil trekkje fram frå denne debatten som er litt merkelege.

Representanten Ellingsen viste til at den raud-grøne regjeringa hadde åtte år på å fremje ei sak som den i dag – han meinte at ho ikkje kom med eit forslag. Eg har vore med så lenge no at eg vil vise til at Stortinget i den perioden gjorde konkrete grep for å auke straffenivået her til lands for alvorlege ugjerningar. Eg viser til representanten Tajik og det ho ramsa opp om nettopp det.

Når det gjeld den såkalla strafferabatten, som Framstegspartiet og Høgre i dag er så frustrerte over, er det verdt å minne om at dette er eit misvisande omgrep. Vi har ikkje eit straffesystem med akkumulering av straff, som ein har i t.d. USA, der ein legg maksstraffa på 21 år – viss ein hadde teke utgangspunkt i det norske systemet – oppå kvarandre, slik at det t.d. kan gjevast 105 års fengsel for fem drap gjorde av same person. Her til lands vurderer ein den samla straffa for fleire ugjerningar på ein annan måte, med ei heilskapsvurdering og ei maksstraff.

Eg har lyst til å gjere eit tankeeksperiment og eit reknestykke med påstanden frå Framstegspartiet og Høgre om at dei vil redusere strafferabatten, og at vi, som ikkje vil auke maksstraffa etter ei hastebehandling her i dag, er for milde i klypa. Til det eksempelet eg nemnde i stad: Viss ein person tek livet av fem andre – under dagens maksstraff – og kvart drap skjer under så skjerpande omstende at det kunne ha gjeve 21 års fengsel med ei ny ordning, ville ein i eit system utan såkalla strafferabattar kunne gje 105 års fengsel. Differansen til den såkalla strafferabatten etter forslaget frå Høgre og Framstegspartiet i dag, der dei ønskjer ei maksstraff på 26 år i staden for dagens 21 år, er 84 år –79 år, altså fem år i forskjell.

For meg kokar dette ned til at regjeringa har ønske om å vise handlekraft – det er greitt nok – men at dei prøver å dekkje over det faktumet at behandlingsmåten når det gjeld denne proposisjonen, ikkje er forsvarleg. Då er det naturleg at vi i dei andre partia, som vel å stemme mot dette forslaget no, gjer det med den grunngjevinga at Stortinget ikkje har fått god nok tid til å ta stilling på ein fornuftig måte. Med all respekt vil eg understreke at ein proposisjon om straffenivået er annleis enn ei sak om foreldingsfristen for eitt konkret straffebod, som mordbrannsaka. Men eg takkar Stortinget for at dei var med Senterpartiet på det forslaget.

Jan Arild Ellingsen (FrP) []: Hvis jeg i mitt første innlegg sa at Arbeiderpartiet ikke har gått inn for økte straffer, er det selvfølgelig feil. Det har man gjort, det skal jeg være den første til å innrømme. Det man antageligvis burde ha sagt mer tydelig, er at man kunne ha gjort noe med det individuelle erstatningsansvaret, som man ikke har gjort noe med. Det gjør man noe med i dag, og det synes jeg er en god ting.

Så er det ganske fornøyelig å høre på debatten, for her står vi fast i gamle spor. Stortinget lar seg ikke overraske og lar seg heller ikke flytte i noen særlig grad. Igjen har det blitt tatt opp at høringsinstansene er bekymret for økning av straffer. Jeg visste ikke at Stortinget var underlagt høringsinstansene! Jeg trodde Stortinget sto fritt til å velge det man vil lytte til, og det man vil se bort fra. For til syvende og sist handler dette om politikk, ikke om at Dommerforeningen eller Politijuristene synes dette er en forferdelig greie. Dette handler om politikk, og politikk handler om å endre samfunnet i den retningen man vil – politisk – og ikke noe annet. Vi kan selvfølgelig lage oss strafferunder der vi på en måte drøfter ting fram og tilbake, som egentlig er unødvendig å gjøre, for til syvende og sist handler det om hva man står for.

Så er man bekymret for den økte strafferammen. Jeg traff en fyr for noen år siden i et norsk fengsel. Han satt inne i 42 år i et norsk fengsel. Det ble også sagt fra talerstolen i stad at alle skal ut igjen. Nei, alle skal ikke nødvendigvis ut igjen. Forvaringssystemet vårt gjør at folk faktisk kan bli sittende inne resten av livet sitt. Så vær i det minste etterrettelige fra denne talerstolen!

Bare hør på angrepene på strafferammen: Jeg oppfatter ikke at straffarbeid er omtalt, jeg oppfatter ikke at noen snakker om at det skal være inhumant. Tvert imot: Vi skal kjøre videre på det vi har i dag, med rehabilitering, og de aller fleste skal ut igjen, men det er ikke gitt at alle skal ut.

Og det var fornøyelig å høre representanten fra SV som spurte om Fremskrittspartiet og regjeringen var i tråd med folks rettsoppfatning. Hadde SV den motsatte dokumentasjonen her? Ikke som jeg fikk med meg, i hvert fall. Det er mulig de kan påberope seg en større kontaktflate med befolkningen enn oss andre, men det er i så fall noe jeg har til gode å høre.

Så blir det sagt at man ikke får noen effekt av økt strafferamme. Igjen – med respekt å melde: Den tiden man sitter inne, sliter man med å begå ny kriminalitet. Det kan jo være en faktor, enten man liker det eller ikke.

Utgangspunktet her, etter mitt skjønn, er at man er tydelig på hva man står for politisk. Og som jeg sa tidligere, er skillelinjene ganske tydelige her. Jeg oppfatter at noen i debatten er helt imot det, andre sier at vi må utrede det, men til syvende og sist koker det ned til én ting: De som stemmer ned forslaget i dag, gir et håndslag til de kriminelle og tråkker samtidig på ofrene for norsk kriminalitet, og det er et faktum.

Roy Steffensen (FrP) []: Dette er en sak som har vakt et stort engasjement blant folk på sosiale medier, og Stine Sofies Stiftelse har på få dager samlet inn om lag 20 000 underskrifter. Det pågår altså på sosiale medier et fakkeltog av innbyggere som ønsker høyere straffer for drap, grov vold, voldtekt og seksuelle overgrep mot barn, men jeg registrerer med skuffelse at Stortinget ser en annen vei. Dette er saker som gjelder få personer, men som fører til enorme belastninger for pårørende og fornærmede.

I Fremskrittspartiet har vi i tiår stått på offerets side, og vi har kjempet for et høyere straffenivå, fordi vi mener at straffene bedre må gjenspeile alvoret i det å begå flere grove forbrytelser mot menneskers liv og helse.

Jeg mener dagens høye strafferabatter gir et galt signal, og at straffenivået for flere grove volds- og seksuallovbrudd bør heves. Å heve maksimumsstraffen med 5 år – fra 21 til 26 år – i saker hvor noen har begått flere grove lovbrudd, vil stemme bedre med folks rettsoppfatning.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet vil utrede, utrede og utrede. Vel, spørsmålet har allerede vært grundig utredet i flere omganger. Vi kjenner allerede de hensynene som taler for og imot strengere straffer i disse sakene, og enda en utredning vil ikke hjelpe. Nå har vi muligheten til å handle, og den muligheten bør vi gripe. Dette handler om rettferdighet for offeret, for pårørende og for etterlatte.

Jeg mener det i dag gis for store strafferabatter til personer som på grov og alvorlig måte har skadet flere mennesker. Jeg mener det er feil at en person som har begått voldtekt, overgrep mot barn eller drap flere ganger, får uforholdsmessig lav straff per handling, men jeg konstaterer at Arbeiderpartiet er uenig. Jeg konstaterer at de ikke vil gjøre noe med straffenivået, og jeg konstaterer at Arbeiderpartiet er mer opptatt av om forslagene er fremmet innen fristen.

Truls Wickholm (A) []: Man skal tåle å bli stemplet hardt av regjeringspartiene i denne debatten. En gruppe ofre som de ikke har snakket så mye om, er de som aldri får saken sin opp, hvor gjerningsmannen aldri blir dømt. Jeg vet ikke om det var dem representanten Roy Steffensen tenkte på da han nå var oppe og snakket. Én av ti kvinner sier at de har opplevd voldtekt, åtte av ti av de sakene henlegges. Hva har Roy Steffensen og regjeringen gjort for å lette etterforskningen av den typen saker? Jeg ser at justisministeren rister lett på hodet her nede – jeg vet ikke hva det skal bety.

Jeg undrer også når representanten Werp er her oppe og ikke har forstått at den fristen som Stortingets presidentskap har satt, ikke var til stortingsrepresentantenes fremme av representantforslag, det var for så vidt heller ikke til regjeringens fremme av forslag for Stortinget, men det var en frist for å få sakene forsvarlig behandlet i denne stortingssesjonen. At man kan stå her oppe og være så høy og mørk og ikke ha fått med seg det, synes jeg er rart. Å sammenligne et forslag fra opposisjonen der man ønsker å få en nærmere gjennomgang av om regjeringen fra sin side faktisk etterlever det forliket som man har inngått med Stortinget, med det å innføre helt nye strafferammer i Norge, oppfølginger av en eksisterende sak, synes jeg er rart.

Mye tyder på at regjeringen ikke har vært så opptatt av å ha ordentlig saksbehandling her. Jeg hørte Peter Christian Frølich si at dette er en debatt man burde kunne ta på sparket. Det maner ikke til seriøsitet. Det gir heller ikke et inntrykk av en regjering som har gjort en grundig og god saksbehandling, når man ikke har fått med seg sine egne støttepartier. Jeg ser at man er mest opptatt av å skyte mot Arbeiderpartiet, men akkurat nå, hvis jeg skulle ønsket at en av dem som til vanlig støtter regjeringen, hadde vært justisminister, ville jeg heller hørt en type sindig, redegjørende innlegg som det vi hørte fra Sveinung Rotevatn, som belyste flere sider av saken, og som ikke bare skulle skyve de svakeste i denne saken foran seg for å oppnå det man ville. Isteden hørte vi en justisminister si at han har vært med noen år i politikken, så han vet jo litt om hva det dreier seg om.

Ikke en referanse til forskning, ikke en referanse til tall eller undersøkelser – det blir for enkelt. Da er det ikke rart man ikke får flertall i salen.

Peter Christian Frølich (H) []: Debatten har som forventet avslørt at det ikke blir flertall for forslaget om å heve straffenivået for de groveste forbrytelsene. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er skuffet over at Høyre og Fremskrittspartiet står alene om dette, men det er gledelig, tross alt, at den andre delen av proposisjonen har fått flertall. Det betyr at de reglene trer i kraft i sommer, og det er iallfall én ting som er helt sikkert, at det hadde ikke skjedd med opposisjonens arbeidstempo. Så det er gledelig.

Det har vært veldig oppmuntrende gjennom prosessen å få tilbakemeldinger fra ofre og pårørende. 20 000 underskrifter fra Stine Sofies Stiftelse sier oss noe om at dette er en sak som fortsatt kommer til å ha høy aktualitet i tiden som kommer. Jeg må bare få sagt at jeg synes nesten det ligner en fornærmelse mot disse 20 000 som har signert oppropet, at Arbeiderpartiet karakteriserer det som et valgkamputspill fra Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg skal være tindrende klar: Vi har fremmet denne proposisjonen for å få et vedtak. Hvis vi ikke får et vedtak, får vi i det minste en debatt og muligheten for klar tale og klare svar. Dessverre har vi ikke fått noen av delene, og det er beklagelig.

Så er det også trist at flere medier har meldt tilbake at de ikke har fått til å sette opp en debatt mellom oss og opposisjonen. Det er en uheldig utvikling. Da snakker jeg ikke om den ene radiodebatten som har vært avholdt, som dreide seg primært om prosess, men det gjelder altså innholdet i saken. Jeg har sagt før at det er helt fair å være imot dette forslaget, men man må tåle å debattere saken og sakens innhold. Vi er 90 dager før et stortingsvalg, og de to største opposisjonspartiene har altså ikke gitt velgerne et tydelig svar gjennom åpen debatt. Det er beklagelig.

Selv om dette forslaget ikke får flertall i dag, er det verdt å minne om at flere hundretusen velgere stemte på denne politikken i 2013, og flere hundretusen velgere kommer til å gjøre det samme til høsten. Vi kan bare love disse velgerne én ting fra denne talerstolen: Om regjeringen får fortsette, fremmer vi dette forslaget på nytt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Først litt til prosess, og der vil jeg takke saksordføreren for godt arbeid. Jeg er veldig tydelig på at jeg synes komiteen hadde for kort tid, men saksordføreren gjorde iallfall det han kunne, ikke bare da saken kom til komiteen, men også i forkant, for å forsøke å forankre saken bedre. Men for vår del undrer vi oss over at saken ikke kom i forbindelse med f.eks. straffeloven, da vi hadde den til behandling tidligere, eller bare på et tidligere tidspunkt, når en vet at det sto i regjeringsplattformen. Jeg kan sikkert ta selvkritikk også på at vi burde gått grundigere inn i tematikken tidligere, men nå er det engang sånn at Stortinget behandler saker når de kommer til Stortinget, og da har vi hatt for kort tid. Derfor er jeg også ærlig på at Kristelig Folkeparti ikke har vært trygge nok til å ta stilling til eller å støtte proposisjonen sånn den ligger, og derfor ber vi om det vi gjør i det forslaget som vi har fremmet.

Men det er en ting jeg ønsker å ta ordet til, og det er at jeg synes det er en veldig farlig argumentasjon når en så retorisk knytter alt til strafferabatt. Vi må verdsette hvert offer som blir rammet av så alvorlig kriminalitet, men alle har jo understreket at vi ikke ønsker det amerikanske systemet, og da snakker vi på en måte som er helt feil. Representanten Klinge hadde et tydelig eksempel på hvordan det ville gått med fem drap, en vil alltid møte taket, og en har et annet system i Norge, en ser helhetlig på kriminaliteten. Vi ønsker oss jo heller ikke dit. Derfor har Kristelig Folkeparti sagt at vi ønsker en annen type, eller at vi kan være med på å heve straffene, men vi vil ikke ha det i den retningen og med den argumentasjonen som flere har brukt på denne talerstolen i dag.

Derfor mener jeg at mye av det som er tilbakemeldingene i denne saken, er at ofrene ønsker en større beskyttelse når gjerningspersonen slippes fri. Da tror jeg det er viktig at vi ser på om vi kanskje burde idømt dem noen form for forbud mot å bo i enkelte områder. Er det en retning vi skulle gått i for å verne de ofrene på en bedre måte? Vi har tross alt også forvaring. Er det systemet godt nok i dag? Som representanten Ellingsen var inne på, har han møtt personer som har sittet mye lenger enn 21 eller 26 år i fengsel. Vi har systemer som skal fange opp den mest alvorlige kriminaliteten også i dag.

Vi mener iallfall, som vi viser i merknadene, at vi må ha et grundig arbeid for å se på det som Høyesterett peker på har vært suksess fra denne sal, nettopp at en peker på normalnivå, at hvis en vil løfte straffene for noen typer kriminalitet, sånn som gjentatt kriminalitet, bør Stortinget vurdere det, og det er det vi ber om.

Kari Henriksen (A) []: Bare for å slå det fast: Arbeiderpartiet tar alvorlige integritetskrenkelser på alvor, og vi deler det engasjementet og ønsket om rettferdighet som brukerorganisasjonene sier at de ønsker.

I 2015 mottok politiet 1 408 anmeldelser om voldtekt. Dette er toppen av isfjellet. De fleste voldtekter blir aldri anmeldt. Hovedutfordringen knyttet til disse voldtektene var ikke at strafferammen var for lav. Det var at for få av de anmeldte sakene ble etterforsket skikkelig, at for få kom til domstolene, og at den som hadde begått voldtekten, for sjelden ble dømt.

Det er en utfordring at vi ikke klarer å sikre dem som utsettes for grove integritetskrenkelser som voldtekt, den rettssikkerheten de fortjener. Folk vet at sjansen for å bli trodd, for å klare å bevise hva som har skjedd, for å vinne fram i retten er liten. Derfor anmelder også for få.

Av 2 154 voldtektsanmeldelser i Norge i perioden 2011–2014 ble kun 8,3 pst. avgjort i rettssystemet, dvs. 179 saker. I kun 107 av disse ble det fellende dom, dvs. i færre enn fem av sakene. Og tallene har ikke endret seg nevneverdig etter 2014. Men likevel er ikke dette noe som Høyre og Fremskrittspartiet vil gjøre noe med.

Arbeiderpartiet økte straffen for grove integritetskrenkelser da vi satt i regjering. For eksempel økte vi minstestraffen for voldtekt fra to til tre år. Vi har også foreslått flere tiltak som vil bidra til at flere vil kunne dømmes. Disse skal behandles i Stortinget i morgen. Høyre og Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot.

La meg nevne et av forslagene:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at anmeldte voldtekter ikke blir liggende på vent hos politiet, men at voldtekt, vold i nære relasjoner og vold og overgrep mot barn, herunder overgrep som er dokumentert på nett, prioriteres etterforsket av politiet.»

Dette forslaget stemmer Høyre og Fremskrittspartiet imot. Dette er et forslag som ville ført til at flere saker ble etterforsket skikkelig, at flere saker kom til domstolen, og at flere av dem som har begått voldtekter, ble dømt. Dette er et forslag som virker. Men kanskje det ikke er tabloid nok?

For Høyre og Fremskrittspartiet framstår dette kun som retorikk, kun som valgkamp – hvis ikke hadde de lagt opp til en ordentlig prosess i saken, og de hadde stemt for våre forslag mot voldtekt i salen i morgen. Noe av det viktigste vi kan gjøre for ofre i denne saken, er å sikre at de får forutsigbarhet i straffesystemet. Det regjeringa legger opp til med den dårlige saksbehandlingen de har levert til Stortinget, er ikke av en karakter som vi kan være sikre på vil være varig. Det er en av grunnene til at Arbeiderpartiet ønsker en grundigere utredning.

Sveinung Rotevatn (V) []: I sitt siste innlegg sa representanten Ellingsen:

«De som stemmer ned forslaget i dag, gir et håndslag til de kriminelle og tråkker samtidig på ofrene for norsk kriminalitet, og det er et faktum.»

Det er ikkje eit faktum. Det er ein påstand. Og det er etter mitt syn ein grovt urimeleg påstand. Det er faktisk ein påstand eg ikkje har tenkt å finne meg i. Er det slik at dersom Venstre i dag hadde fremja eit alternativt forslag, der vi sa at vi skal ha maksstraff på 30 år, kunne eg med rette stått her og sagt at Framstegspartiet trakkar på ofra og gjev handslag til dei kriminelle? Nei, eg ville ikkje funne på å gjere det, for eg meiner at det må finnast eit minstenivå av redeleg debatteknikk og kva ein vågar å ta i sin munn, når ein står på denne talarstolen.

Eg synest også at det at nokon skal gjere seg til dei einaste sanne talspersonane for ofra for kriminalitet, ikkje er spesielt etterretteleg. Det er ikkje berre Høgre og Framstegspartiet som snakkar med ofra for kriminalitet. Eg gjer også det. Eg møter offer for kriminalitet som er einige med regjeringspartia, og eg møter offer som er einig med meg. Eg møter offer for kriminalitet som helst skulle innført dødsstraff for dei som har teke frå dei deira kjære, og eg møter dei som meiner at det aller viktigaste er å bli trudd, og at straffenivået ikkje er så avgjerande for dei.

Når vi skal fastsetje straffenivået, er det ei avveging av heilt legitime omsyn til gjengjelding, men også av omsyn til rehabilitering, til allmennprevensjon, til individuell prevensjon. Dette er debattar som eg meiner har mange viktige nyansar, og det å avfeie dei med den typen enkel retorikk som her blir brukt, meiner eg ikkje er Stortinget verdig.

Apropos når det gjeld dette stadige snakket om strafferabatt – ikkje berre frå representantane, men også frå justisministeren: Det som vi her snakkar om, er ikkje noko som ein på rimeleg måte kan kalle ein strafferabatt. Vi har ordningar i Noreg der ein kan få fråtrekk i straffa, f.eks. viss ein samarbeider med politiet. Vi har ordningar der ein kan få skjerpa straff, f.eks. viss det er snakk om fleire offer, og ikkje berre eitt. Ein får skjerpa straff, ein får ikkje ein rabatt. Det vi snakkar om her, er spørsmål om eit tak, om kva som skal vere maksstraffa. Ho vil altså regjeringspartia auke. Men dei vil ikkje fjerne ho. Dersom ein då i staden for å drepe eitt menneske, som har ei maksimal strafferamme på 21 år, drep to – og 21 pluss 21 er 42 – skulle det med regjeringspartia sin retorikk tilseie at ein hadde fjerna rabatten, men det føreslår dei ikkje – sannsynlegvis fordi dei framleis har eit minstemål av anstendigheit når ein snakkar om kva som gjev eit humant og rettferdig straffesystem.

Det vart også sagt – av Ellingsen, trur eg det var – at representantane frå SV ikkje har lagt fram dokumentasjon på kva den allmenne rettskjensla er. Nei, det er det ingen som har gjort. Eg trur den nærmaste til å ha gjort det, faktisk var eg i det første innlegget mitt. Det har ingen valt å motseie. Eg trur det er fordi dei ikkje er i stand til det.

Jorodd Asphjell (A) []: Det er ingen tvil om at den saken vi behandler i dag, har skapt stor oppmerksomhet, og det har også vært ført en form for debatt som er litt spesiell, synes jeg. Det skal jeg komme tilbake til.

Kriminaliteten i Norge går heldigvis nedover. Det er positivt. Men vi ser også at en del av de alvorlige hendelsene har blitt mer alvorlige. Det skal vi for så vidt ta inn over oss.

Det er heller ingen tvil om at denne saken blir behandlet lenge etter den fristen som både presidentskapet og Stortinget har satt for behandling av saker, som tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen var inne på. Er det et moderne, åpent demokrati verdig at komiteen, hvor to–tre partier ikke er representert, ikke får muligheten til å behandle dette på en god måte?

Under høringen av denne saken var det flere på høringen, bl.a. Riksadvokaten og Advokatforeningen, som representerer den ypperste kunnskapen innenfor dette fagområdet. De var meget kritiske til regjeringens behandling av denne saken. Det er ikke noen valgkamp fra Høyre eller Arbeiderpartiet på dette området. Men vi må ta de signalene på alvor når de er så kritiske, ikke bare til behandlingen av saken, men også til innholdet i saken. Arbeiderpartiet er opptatt av å ha strafferammer som skal være rettferdige og preventive. Straffen for de alvorligste kriminelle handlingene skal selvfølgelig være streng, men er det 18 år, er det 21 år, er det 26 år, eller er det 30 år? Hvor skal grensen gå for hva som er rettferdige strafferammer for ulike handlinger? Det er viktig å gå inn i denne saken på en god måte.

Under høringen ble det understreket at folks alminnelige oppfatning av strafferammene i Norge er at de tror straffene er mye lavere enn de faktisk er. Det ble understreket gang på gang under høringen. Når det sies her at den alminnelige oppfatningen er det motsatte, stemmer ikke det.

Vi må sørge for å forebygge bedre for dem som sitter i fengsel, og sørge for at de kan komme tilbake til samfunnet på en god måte. Ikke minst skal straffedømte kunne komme tilbake i arbeid, være gode naboer, være gode kolleger osv. Det viser seg i andre land at bare å øke strafferammen ikke har noen god virkning. Det ser vi mange plasser.

Det er en grov påstand, som representanten fra Venstre var inne på, for dette handler ikke om hvordan vi tråkker på offer og pårørende. Dette er en viktig sak, som vi må ta på alvor.

Presidenten: Representanten Kari Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kari Henriksen (A) []: Jeg vil også si at Arbeiderpartiet ikke finner seg i å bli puttet i den båsen hvor vi er for gjerningsmannen og mot offeret. Det er usant, uriktig og galt. Jeg merker meg at representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet har en argumentasjon som om Arbeiderpartiet og Senterpartiet – og for så vidt også Kristelig Folkeparti og Venstre – skulle ha ment alle de argumentene som blir framført fra disse partiene. Det er heller ikke riktig. De lager sine egne argumenter og bruker den argumentasjonsrekken mot dem.

Arbeiderpartiet tar ikke diskusjonen, blir det sagt. Vi tar diskusjonen. Fremskrittspartiet og Høyre hopper rett på konklusjonen. Justisministeren sier at økt straff skal gi færre lovbrudd. Det er vi enig i. Jeg viser til Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn, St. meld. nr. 37 for 2007–2008, den første som tok offer og pårørende på alvor.

Så vil jeg gi en stemmeforklaring. Vi vil stemme subsidiært for Kristelig Folkepartis forslag etter at vi har hørt at det er en utvidet tolking av lovbestemmelsen, slik at det innbefatter både dagens situasjon og også økt strafferamme.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: La meg starte med å understreke at jeg i hvert fall er veldig glad for at man i dag klarer å gjøre noe med det dypt urimelige oppreisningsvernet som i dag ikke i tilstrekkelig grad ivaretar offeret. Jeg synes det er veldig bra at man i hvert fall på det punktet klarer å skaffe et flertall i denne sal.

Så er det litt underlig at de samme partiene – i hvert fall mange av dem – som støtter forslaget fra regjeringen, mener at den delen har hatt en tilstrekkelig god nok prosess, mens den andre delen av lovforslaget ikke har hatt det. Det fremstår litt konstruert og ikke helt troverdig.

Det er ikke riktig, det som flere har hevdet når det gjelder handlingsplanen mot voldtekt. Det er igangsatt et arbeid med det. Representanten Ljunggren – og jeg tror også representanten Henriksen – var inne på det temaet. Det arbeidet er igangsatt, og det er nettopp på bakgrunn av den kritikken som Riksadvokaten kom med når det gjelder etterforskning av voldtektssaker. Jeg synes det er svært viktig at vi får på plass bedre tiltak for å bekjempe voldtekt.

Jeg har hørt mange ord i debatten i dag, og det har handlet veldig mye om komitébehandling, presidentskap, høring, tidsfrister, utredning, utvalg og prosess, prosess, prosess. Da fremstår det litt spesielt når representanten Tajik blir konfrontert med hva Arbeiderpartiet mener om det som faktisk ligger i forslaget, og det eneste man klarer å vise til, er hva man mente i 2005. Det er tolv år siden, og man skulle kanskje forvente at Arbeiderpartiet var i stand til å svare på hva man mener i dag. Hva mener Arbeiderpartiet? Hva mener Senterpartiet når det gjelder å få på plass høyere strafferamme for gjentakende alvorlig kriminalitet, som er temaet i dag? Det vet vi ikke, men vi har hørt mye om prosess, og vi har hørt mye om utredninger og tidsfrister.

Regjeringen – Høyre og Fremskrittspartiet – er i hvert fall opptatt av å skjerpe straffene for de alvorlige handlingene som vi her snakker om. Vi snakker om overgrep mot barn. Vi snakker om grov vold, voldtekt og drap. Det handler om å ta offeret, pårørende og dem som er tilbake, på alvor.

Truls Wickholm (A) []: Nå tror jeg at nesten alle partier har gått opp her og sagt at de ikke finner seg i den ordbruken som sier at når man ikke stemmer for forslagene, gir man en håndsrekning til kriminelle, og man tråkker på ofrene. Jeg hadde kanskje håpet at det var det statsråden skulle opp og si noe om – at han heller ikke forsto sine egne støttepartier og opposisjonspartienes stemmegivning på den måten. Isteden går han opp her og – hva skal jeg si – nærmest harselerer over at Stortinget har demokratiske frister, at Stortinget legger til grunn en behandlingsmåte. Han sier ingenting om hvorfor han da han fikk brevet fra presidentskapet, ikke umiddelbart varslet at dette var en sak han var i gang med, og at den snart ville komme til Stortinget – han hadde jobbet med den lenge, og alle hans jurister var på saken. Det er én ting, men jeg hadde håpet at da han så hvordan alle representantene i denne salen ble forferdet over den språkbruken og den stemplingen en representant fra hans eget parti bedrev i denne saken, kanskje skulle gått opp og tatt avstand fra det.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg oppfatter ikke at det er min oppgave å beskrive innlegg som kommer fra andre representanter, og ord som faller i en hard debatt.

Igjen oppfatter jeg at man er mer opptatt av å diskutere prosessen, mer opptatt av å diskutere forutsetningene for behandling av denne saken, tidsbruk osv., i stedet for, som jeg etterlyste i mitt innlegg, å klargjøre hva som faktisk er Arbeiderpartiets mening om denne saken.

Som representanten Werp var inne på, er man delt i denne saken. Jeg synes det er en ærlig sak at Venstre tydelig gjør rede for at man ikke ønsker denne typen innstramninger, at man ikke ønsker skjerpede straffer. Det er en fair sak å mene. Fremskrittspartiet og Høyre mener noe annet. Regjeringen er av en annen oppfatning. Men vi vet altså ennå ikke hva landets to største opposisjonspartier mener. Hva Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener i denne saken, er kryptisk, det er en enigma, det er noe vi sannsynligvis aldri får vite før 11. september. Det fremstår litt spesielt, all den tid vi skal gjennomføre en valgkamp og det ikke er helt unaturlig at man avkrever et standpunkt fra landets største opposisjonspartier i det som er en viktig sak, som genererer en stor debatt, som setter følelser i sving, og som mange har meninger om. Det er demokrati i fri utfoldelse at man har levende debatter. Man må ikke avvise å stille til debatt om ubehagelige temaer, men faktisk delta i ordskiftet.

Det er mulig å skylde på prosessene – det er mulig å innta det standpunktet, men det er Stortinget selv, tross alt, som har lagt opp til at denne saken er til behandling i dag. Det er ikke meg gitt å ha noen mening om det, men jeg understreker at det er gjennomført gode prosesser og gode utredninger. Dette har vært diskutert i det offentlige rom, og det har vært utredet gang på gang på gang siden 1981. Denne saken er godt opplyst, og det er fullt mulig å ta stilling her i denne salen i dag. Når man velger ikke å gjøre det, fremstår det som at det er et valg gjort ut fra behagelighet.

Presidenten: Truls Wickholm har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Truls Wickholm (A) []: Statsråden bruker altså ikke sjansen han har til å være med og legge til rette for et godt debattklima i Stortinget. Enhver regjering og enhver statsråd tror jeg over tid er tjent med at vi har skikkelige, gode debattformer i Stortinget, der vi ikke bruker tid på å stemple hverandre på den måten som vi så ble gjort tidligere her i dag. Jeg hadde ingen forventninger om at statsråden nødvendigvis måtte ta avstand fra noen av sine egne partifeller, men at han ikke velger å gå opp her og si: Jeg har respekt for debatten, man har ulike ståsteder, men jeg ser ikke at man med dette man gjør i dag, gir en håndsrekning til kriminelle eller tråkker på ofre, så pass redelige må vi kunne være i debatten, det synes jeg er å gå litt langt.

Men jeg ser at statsråden ikke gjør det, så da tar vi det til etterretning.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Igjen et forsøk, slik jeg oppfatter det, på å avspore debatten og snakke om noe helt annet enn det som er tema for debatten her i dag. Jeg har altfor stor respekt for Stortinget til å irettesette uttalelser som enkeltrepresentanter måtte ta i bruk i denne sal – jeg har altfor stor respekt for denne salen, og jeg har altfor stor respekt for debatten. Mitt bidrag og min inngang til denne diskusjonen er at jeg ikke hadde valgt å bruke den type ord, men som jeg sa i mitt forrige innlegg, har jeg respekt for at det kan være litt ulikt syn, og at det er godt begrunnet, men at det er en uenighet.

Det jeg har etterlyst, og som står igjen som det store spørsmålet etter debatten her i dag, er: Hva mener egentlig Arbeiderpartiet? Landets største opposisjonsparti klarer ikke å tydeliggjøre hva de mener med hensyn til om man skal ha økte straffer for personer som gjentatte ganger begår seksuelle overgrep mot barn. Det kan ikke Arbeiderpartiet fortelle noe om. Det er litt spesielt. Det er mulig det kan generere et debattklima som kanskje ikke er av det beste, men jeg opplever i hvert fall det som særdeles viktig at man i en valgkamp kan avkreves å innta standpunkt, at man kan argumentere for dem, og at man da bruker andre begrunnelser enn kun å skylde på prosess, som jeg oppfatter at debattens essens har vært her i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.

Forrige kapittel
Neste kapittel