Stortinget - Møte tirsdag den 13. juni 2017

Dato: 13.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 447 S (2016–2017), jf. Dokument 8:131 S (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 27 [21:22:49]

Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken og Karin Andersen om en tillitsreform i skolen (Innst. 447 S (2016–2017), jf. Dokument 8:131 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Aasen (A) [] (ordfører for saken): Skolen er en av de viktigste institusjonene i samfunnet. Samfunnsoppdraget er bredt. Skolen skal ruste barn og unge til å mestre sitt eget liv i et stadig mer komplisert samfunn. Men skolen skal også danne barn og unge, slik at de kan bidra og være til gagn for andre i samfunnet rundt seg.

Å nedsette Ludvigsen-utvalget var trolig noe av det viktigste Kristin Halvorsen, statsråd i den forrige stortingsperioden, gjorde. Kanskje den viktigste stortingsmeldingen denne komiteen har behandlet, er nemlig Meld. St. 28 for 2015–2016, Fag – Fordypning – Forståelse, hvor det på bakgrunn av Ludvigsen-utvalgets rapport ble varslet en gjennomgang av fagene i skolen, i den hensikt å gi elevene mer dybdelæring og bedre forståelse. Alle fagplanene skal gjennomgås, og den generelle delen av læreplanen skal fornyes. Dette er det bred enighet om.

Men det går et skille gjennom Stortinget når det gjelder hvordan tillit oppleves i skolen. Høyre og Fremskrittspartiet mener forslagsstillerne slår inn åpne dører når de fremmer dette forslaget. Med all respekt, jeg finner en slik formulering en smule arrogant. Én ting er at politikerne i de nevnte partiene påpeker at de har stor tillit til skolen, men det betyr ikke at skolens ansatte opplever at vi som politikerne gir dem nok tillit. Senest i går deltok jeg i en paneldebatt om skole, hvor lærerne i salen utfordret oss på å få nok tillit fra oss.

Mye er bra i skolen, men vi er ikke i mål, slik en kan få inntrykk av når man leser hva regjeringspartiene skriver i sine merknader. Har man ambisjoner om å utvikle skolen videre, må vi gjenreise den profesjonelle lærerrollen og ikke bygge styringen på kontroll og mistillit, men utvikle et kvalitetsvurderingssystem som fremmer elevenes læring, som bygger på tillit, og som øker det profesjonelle handlingsrommet.

Sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener Arbeiderpartiet det skal innføres en tillitsreform i skolen, og at det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet må endres, ikke minst basert på et bredt kunnskapssyn. Arbeiderpartiet opplever ikke at dette er nok ivaretatt – når dette kommenteres i dette forslaget – av regjeringen. I stedet prioriterer regjeringen å videreutvikle et kvalitetsvurderingssystem som ytterligere forsterker en kvalitativ målstyring basert på kontroll og rangering.

Lærerne skal få bruke mer tid på elevene og mindre tid på skjemaer. Det er det vi ønsker. Vi vil ha mer tillit og mindre måling, og kontroll må skapes gjennom å lytte til elevene og lærerne. Derfor må en tillitsreform utarbeides i nært samarbeid med profesjonen, ivareta skolens brede kunnskapssyn og ha elevenes læring i sentrum, og vi skal fjerne tidstyvene i skolen.

Til slutt vil jeg komme med noen kommentarer knyttet til generell del i læreplanarbeidet, som jeg mener er svært viktig. Det nye forslaget til generell del er nå ute på høring. Læreplanens generelle del legger grunnlaget for kulturen og verdiene som skolen skal bygge på, både i grunnskolen og i den videregående opplæringen. Siden den generelle delen har overordnet betydning for opplæringen, er det viktig at den forankres godt hos alle som arbeider i og rundt skolen, og at alle i skolen føler et særlig eierskap til denne delen av læreplanen, også på tvers av politiske skillelinjer. Derfor ville det etter min mening være riktig å forankre læreplanarbeidet i Stortinget.

Det ville være en passende anledning nå å få statsrådens syn på den generelle delen og høre om det foreligger planer fra hans side om å få saken til Stortinget, slik at alle partiene blir involvert i det arbeidet.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Marianne Aasen (A) []: Ja, det stemmer. Jeg fremmer det forslaget der vi er medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Marianne Aasen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Kent Gudmundsen (H) []: Jeg er litt overrasket over å høre saksordførerens beskrivelse av tilliten i norsk skole. Jeg har reist rundt i Norge en god del og har selv jobbet tett opp mot skolen, og jeg opplever at det er en stor grad av tillit og faglig og pedagogisk frihet i norsk skole. Det opplever lærerne, det opplever lederne. Jeg mener at mange års utvikling har ført oss på en god og konstruktiv måte inn i et godt faglig og pedagogisk utviklingsspor.

Jeg mener også at før de nye læreplanene har kommet på plass, har vi sett at det ikke er noen tvil om at det har vært stor grad av pedagogisk frihet. Noen har faktisk problematisert at det kanskje har vært litt for stor frihet knyttet til hvilke pedagogiske virkemidler man skal ta i bruk, i hvilken grad de er forskningsbasert, og hvordan man skal oppnå best mulig rammer for en god undervisning. Lokale skoleeiere og skoleledere har derfor uten tvil et betydelig profesjonelt handlingsrom. Dette vil vi nå øke.

Undervisningen i norsk skole er preget av et bredt kunnskapssyn. Noe som vi også ser er forankret i en ny, generell del av læreplanverket, som er på høring, er hvordan vi nå får en tydeliggjøring av dette, og hvordan det skal komme til uttrykk i spesielt opplæringen.

Kvalitetsvurderingssystemet har stor betydning for kvalitetsarbeidet i skolen. Systemet skal bidra til å gi et godt grunnlag for lærerens profesjonelle vurderinger i møtet med elevene. Det skal også gi informasjon om hvordan utdanningssystemet når målene for opplæringen. Det har en stor egenverdi, både for foreldrene og for de lokale og ikke minst nasjonale myndighetene, som får informasjon om resultatene i skolen, men også om det som er av faglig betydning, siden den frie utøvelsen av det profesjonelle handlingsrommet dermed hele tiden kan være under utvikling for å sikre en best mulig skole. Dette handlingsrommet vil øke ytterligere med den desentraliserte kompetansemodellen som regjeringen har foreslått i den stortingsmeldingen som vi nettopp har behandlet.

Siden representantforslaget vektlegger behovet for økt tillit, synes jeg det er på sin plass å vise til at Kunnskapsdepartementet legger opp til nettopp en bred og inkluderende høring om og prosess for fagfornyelsen, i nært samarbeid med de sentrale aktørene i skolen. Dette skal bidra nettopp til den legitimitet og tillit i prosessen som også gir den brede oppslutningen om målene.

Det er også viktig å trekke fram at det har vært gjennomført et godt arbeid med å redusere byråkratiet og tidstyvene i norsk skole. Så tidlig som i 2014 – som vi har vært innom tidligere her i dag – gjennomførte Kunnskapsdepartementet, i samarbeid med KS, det felles prosjektet om å redusere omfanget av dokumentasjon og rapportering på alle nivåer i skolen. Anbefalingen er i hovedsak fulgt opp ved å forenkle rapporteringen til GSI, redusere antall skriftlige underveisvurderinger samt omgjøre obligatoriske kartleggingsprøver i Vg1 til frivillige, læringsstøttende prøver.

Kravene til dokumentasjon i forbindelse med felles nasjonalt tilsyn er også forenklet. Her er det også viktig at man følger opp lokalt, slik at man ikke bidrar til ytterligere å motvirke den forenklingen som regjeringen har lagt opp til.

Det er, som sagt, et bredt kunnskapssyn i norsk skole. Likevel blir jeg litt overrasket over at man tar til orde for å legge enda flere variabler inn i dette rapporteringssystemet, som flere har vært innom tidligere i dag. Det vil ikke føre til mindre byråkrati – jeg har i hvert fall ikke til nå hørt hvilke variabler som i dag ikke ligger på bordet, og som burde vært tatt med. Dermed framstår det som noe uklart for meg at dette ikke vil føre til mer papirflytting i norsk skole.

Oppsummert burde det derfor, med dette bakteppet, være liten tvil om at det regjeringen og de borgerlige partiene har skapt flertall for de siste årene, har bidratt ytterligere til økt tillit – ved å redusere detaljstyring, lage klare rammer for et bredt kunnskapssyn og derigjennom yte lærerne, skolene og skoleeierne et godt og tillitsbasert rammeverk, som samtidig er åpent og transparent, og som bidrar til at vi får den nødvendige debatt og utvikling som sikrer en gjensidig tillit. Dette er nødvendig om vi sammen skal kunne utvikle en bedre skole, til beste for elevene.

Bente Thorsen (FrP) []: Jeg må også si at jeg er overrasket over saksordførerens beskrivelse av at lærerne opplever at de har manglende tillit, det kjenner jeg ikke igjen i det hele tatt. Når jeg besøker ulike skoler og treffer lærere i klasserommet, viser de et brennende engasjement. De er også voldsomt tydelige på at de er leder i klasserommet, de bruker ulike metoder i sin undervisning – de er veldig tydelige på at det står de fritt til å gjøre – og de varierer måten de underviser på, alt etter hva som egner seg best for elevene.

Fremskrittspartiet mener det norske utdanningssystemet er preget av stor grad av tillit til lærere og skoleledere. Nasjonale utdanningsmyndigheter fastsetter gjennom læreplanen mål for hva elevene skal lære, og det er den enkelte skole selv som bestemmer hvordan de vil nå disse målene. Lokale skoleeiere og skoleledere har et betydelig profesjonelt handlingsrom.

Vi synes derfor at forslagsstillerne – jeg våger å si det – slår inn åpne dører når det blir hevdet at norsk skole trenger en tillitsreform, og vil peke på at det pågående arbeidet med forenkling av læreplaner er ett av flere eksempler som understøtter dette.

Når det gjelder kvalitetsvurderingssystemet, har det stor betydning for kvalitetsarbeidet i skolen. Systemet skal bidra til å gi et godt grunnlag for lærernes profesjonelle vurderinger i møtet med elevene. Det skal også gi informasjon om hvordan utdanningssystemet når målene for opplæringen. For Fremskrittspartiet er det av stor verdi at foreldre, lokale og nasjonale myndigheter får informasjon om resultatene i skolen. Vi mener derfor det er viktig å ha åpenhet om resultatene i skolen.

Dagens nasjonale prøver er i dag anerkjent som et godt verktøy for å måle hver enkelt elevs utvikling, og er avgjørende for at lærerne og skoleeieren skal kunne måle framgang og kvalitet. Det er også et svært nyttig og objektivt verktøy for å måle hvilke kompetansemål som er oppnådd, og for å sikre at riktige pedagogiske virkemidler blir satt inn, slik at elevene oppnår nødvendig progresjon i faget.

Det er i vår felles interesse å fjerne byråkrati og tidstyver i skolen. Det er også svært viktig for Fremskrittspartiet og regjeringen. Dette vises ikke minst ved at KS og Kunnskapsdepartementet har samarbeidet om et felles prosjekt for å redusere omfanget av dokumentasjon og rapportering på alle nivåer i skolen. Anbefalingene fra dette prosjektet er i stor grad fulgt opp av regjeringen, men vi i Fremskrittspartiet er opptatt av at dette arbeidet må fortsette. Her har også Stortinget et stort ansvar for ikke å pålegge skolen enda mer rapportering dersom det ikke er til beste for elevene – og i tilfelle det skal noe mer inn, må noe ut. Det samme gjelder for fylker og kommuner, og jeg tillater meg å minne om at disse også har et ansvar for å ta en gjennomgang. På lik linje med det som er gjort med statlige pålegg og rapporteringskrav, er også de lokale skolemyndighetene ansvarlige for å ta en gjennomgang av sine rutiner for å se om det er noe de kan redusere på, f.eks. om lærernes fellestid blir brukt på en best mulig måte.

Fremskrittspartiet har tillit til den norske skolen og lærerne våre og ser derfor ikke behov for å vedta noe som vi mener de allerede har. At vi har tillit til lærene og skolen, mener jeg vises godt igjen gjennom den politikken regjeringen fører på området.

Anders Tyvand (KrF) []: SV har fremmet et forslag om en tillitsreform i skolen, og jeg mener det er behov for en tillitsreform i skolen. Så kan vi gjerne diskutere fram og tilbake hvorvidt skolen i dag er preget av tillit eller ikke. Det kommer kanskje også an på hvem man spør – om man spør politikere, eller om man spør lærere. Hvis vi husker tilbake til sommeren 2014, da lærerne var ute i en streik som varte i nesten 80 dager, tror jeg ikke at «tillit» er det ordet som faller meg mest naturlig å bruke om den situasjonen.

Jeg skal selvfølgelig ikke gjøre statsråden eller regjeringen ansvarlig for en konflikt mellom KS og Utdanningsforbundet for tre år siden. Men jeg tror at den frustrasjonen vi så blant lærerne den sommeren, handlet om mye mer enn det som lå på forhandlingsbordet i forhandlingene akkurat da. Det handlet om en grunnleggende opplevelse av mangel på tillit mellom politikere og lærere.

Jeg mener vi trenger en skolepolitikk der vi som skolepolitikere spiller på lag med lærerne. Vi trenger en skolepolitikk der vi har tillit til lærerne som profesjonelle yrkesutøvere, og der vi legger til rette for et økt profesjonelt handlingsrom for lærerne.

Men dette har Stortinget allerede sagt. Vi har allerede gitt dette tydelige signalet til regjeringen, og vi har allerede gitt føringer for hvordan læreplanverket skal fornyes for å imøtekomme disse intensjonene. Jeg mener derfor at det ikke er nødvendig å vedta dette nå, men jeg støtter intensjonen i forslaget, og jeg tar for gitt at regjeringen og statsråden følger opp de føringene som Stortinget tidligere har gitt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Tillitsreform – jeg er ikke begeistret for ordet «reform» i denne sammenhengen. Det har liksom gått inflasjon i reformer i skolen de siste åra, og hver statsråd har hatt behov for å markere seg som pådriver. Svaret har gjerne vært en reform.

Endringer er vel og bra, men ikke når de går på bekostning av dem som arbeider i skolen. Derfor er også lærernes tillit til nasjonale myndigheter tynnslitt, sjøl om representanten Gudmundsen og Thorsen mener tilliten er på topp. Når jeg er imot ordet «reform», er det fordi jeg mener det er litt sjølmotsigende å prate om en reform i denne sammenhengen. Når det er sagt, har Senterpartiet og SV samme ærend i denne saken.

Da vi behandlet forslaget om Lærerløftet 2.0 i forrige uke, brukte jeg mesteparten av innlegget mitt til å prate om den manglende tilliten til lærerne som denne regjeringa har vist disse fire åra. Senterpartiet har over lang tid vært opptatt av denne problemstillingen. Tillit til skolen, lærerne og elevene var derfor det jeg pratet om i trontaleinnlegget mitt i høst. Det å vise lærerne tillit, tillit til at de kan bruke sitt pedagogiske skjønn til det beste for hver enkelt elev, er jo hele grunnplanken i Senterpartiets politikk mot målstyringsregimet og alle tellekantene i det såkalte kvalitetsrammeverket.

Lærernes følelse av manglende tillit hos nasjonale skolemyndigheter har vokst fram over mange år, men tiltatt under den blå-blå regjeringa. Tiltak i denne stortingsperioden underbygger dette. Avskilting av lærere med grunnutdanning datostemplet før 1. januar 2014 er ett eksempel. Også overfor lærerstudentene viser regjeringa mistillit ved å innføre et krav om karakteren 4 i matematikk for å studere til lærer. Tror ikke regjeringa at studentene evner å tilegne seg tilstrekkelig kunnskap gjennom lærerutdanningen? I så tilfelle er dette også en mistillit mot lærerutdanningsinstitusjonene. Karakterkrav innføres av regjeringa sjøl om de vet at det står studieplasser ledig, og at det ikke er nok studenter fra videregående som har karakteren 4 i matematikk og vil søke seg til lærerstudiet. Vi får altså færre lærere uteksaminert om få år.

Mistilliten fra regjeringa går også ut over elever og foreldre som ikke vises tillit til å skrive ut egenmelding ved sjukdom. Senterpartiet mener fraværsgrensa ble for rigid, og nå diskuteres det om det er skoler eller lærere som er for snille, og som er mer opptatt av å få elever loset gjennom utdanningen enn å være rigide på 10 pst.-kravet. Det er jeg glad for, og det var akkurat det Senterpartiet ønsket gjennom vårt representantforslag, at det skulle brukes mer skjønn.

Ikke minst ligger den grunnleggende mistilliten til skoleeiere, skoleledere, lærere og elever i det omfattende kvalitetssystemet, sjøl om representanten Thorsen mener de har god tillit. Lærere i både Danmark, Sverige, Estland, England og USA kjemper for sin rett til å utøve sitt yrke med basis i sitt profesjonelle skjønn. Flere og flere tar avstand fra testregimet som er bygd opp i kjølvannet av de internasjonale testene.

Jeg vil gjerne slå fast at Senterpartiet på ingen måte vil alle prøver og tester til livs. Men vi mener at vi må tore å være mer kritiske, og vi må tore å få en gjennomgang for å redusere summen og innretningen. Dagens system er en mistillit mot en hel profesjon. Regjeringa har ikke tillit til at lærerne gjør den jobben de er satt til – å gjøre ungene til gagns mennesker. Skolens mandat er bredere enn kun å oppnå bedre resultater i norsk, matte og engelsk. Senterpartiet vil advare mot den rådende politikken, der vi pusher elevene inn i en stadig smalere trakt i en akademisk retning – en «academic flow», som de sier i Danmark. Da kan vi ikke lure på hvorfor det er så mange som dropper ut av videregående skole. Det skyldes i stor grad mangel på grunnleggende ferdigheter, men det er også et paradoks at motivasjonen er aller dårligst når elevene går ut av tiende klasse.

Jeg har lyst til å trekke fram to ting til slutt. Det er Dovre-modellen, og det er Hadeland videregående skole. Begge gjør det veldig bra. Dovre-modellen er, som alle her vet, innført med bl.a. tolærersystemer. De gjør det godt. De har vist at elevene som har gått i den skolen, gjennomfører bedre også på videregående. Hadeland videregående gjør det også veldig godt i formidling av lærlinger. Felles for dem er «tett på eleven» – eller «nær folk», som for øvrig er Senterpartiets slagord.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslaget?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg tar opp forslaget.

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Iselin Nybø (V) []: SV har fremmet et Dokument 8-forslag som de kaller en tillitsreform i skolen. Så kan en diskutere hvorvidt det er tillit i skolen i dag, eller om det er mangel på det, og så kan vi diskutere: Hva skal i så fall en sånn tillitsreform inneholde? Hvordan definerer vi den utfordringen som er i skolen i dag, og hva mener vi skal være tiltakene som eventuelt løser denne utfordringen?

Hva er det Venstre ønsker av skolen? Det som er viktig for oss, er at alle barn og unge får tilegnet seg kunnskap. Det er viktig for oss at alle barn og unge skal få muligheten til å utvikle evnene og interessene sine. Det er viktig for oss at skolen fungerer sosialt mobiliserende, sånn at unger og ungdommer kan leve ut drømmene sine og skape det livet for seg selv som de ønsker.

Så er det viktig for oss at vi gjennom skolen kan bidra til å flytte verden og samfunnet videre og framover. For å oppnå det har vi i Venstre fremmet vårt eget Dokument 8-forslag, Lærerløftet 2.0, som vi nettopp har behandlet her i Stortinget, der vi skisserer noen av de tiltakene vi mener må til for å utvikle skolen videre i den retningen vi ønsker. Der foreslår vi bl.a. å redusere byråkratiet med 25 pst. Vi har allerede vedtatt her at vi nå innfører en femårig lærerutdanning. Vi foreslår at vi skal fortsette satsingen på videre- og etterutdanning også innenfor en større bredde av fag. Vi ønsker å legge til rette for karriereveier i skolen og i klasserommet, slik at de gode lærerne blir i undervisningen og ikke må over i administrative stillinger for å få en karriereutvikling. Vi har vært tydelige på at når vi stiller nye krav til lærerne, må det også gjenspeile seg i lønnsnivået. Derfor har vi tatt til orde for et lønnsløft.

Dette er noen av de tiltakene vi har fremmet fordi vi mener det er med på å skape den skolen som vi ønsker å ha. Mange av tiltakene vi har fremmet, handler om å styrke læreren og lærerens posisjon. Vi mener det er bedre å sørge for at vi har gode og kompetente lærere i skolen, at det er bedre å lage systemer for en god lærerutdanning, for systematisk videre- og etterutdanning og for at man skal ha en karrierevei, enn hele veien å skulle prøve kvaliteten i ettertid.

Vi er opptatt av at vi fortsatt må ha nasjonale prøver, for vi må hele veien vite at skolen er på vei i den retningen den skal. Samtidig er vi opptatt av at læreren som den profesjonelle parten i skolen må ha myndighet og mulighet til å velge de undervisningsmetodene som er de rette, og som er de rette for elevgruppene i de fagene vedkommende underviser i. Vi mener at det å styrke lærerens posisjon er det viktigste vi kan gjøre for å oppnå den skolen vi vil ha. Det gjør vi ikke for skolens skyld, det gjør vi for elevenes skyld.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg synes behandlingen av dette representantforslaget har avdekket tydeligere skillelinjer enn jeg hadde trodd, i spørsmålet om tillit i skolen. På den ene siden har man regjeringspartiene, som bagatelliserer problemstillingen, snakker om å slå inn åpne dører og ikke kan se at det finnes noe tillitsproblem, eller at lærerne uttrykker frustrasjon over manglende tillit. På den andre siden har man de rød-grønne partiene og sentrumspartiene for øvrig, som veldig tydelig sier at dette er en problemstilling som lærerne sier fra om, og som vi som politikere må møte.

Jeg synes det er underlig at vi kan få en innstilling der Høyre og Fremskrittspartiet skriver om å slå inn åpne dører, etter en stortingsperiode hvor vi har hatt den største konflikten i skolen på mange år gjennom den store lærerstreiken i 2014, som nettopp handlet om disse tingene, og som jeg synes representanten Tyvand godt beskrev årsakene til. I møte etter møte etter møte med lærerorganisasjonene og med lærere rundt om i landet er ropet om større faglig frihet og tillit en gjenganger. Dette understreker bare det vi har sagt mange ganger, nemlig at Høyre og Fremskrittspartiet kjennetegnes av at de ikke lytter til lærerne. Det er en systematisk gjennomgående side ved Høyre og Fremskrittspartiets kunnskapspolitikk at de overser lærernes råd og ikke lytter til det lærerne mener er viktig og riktig for skolen.

Forskningsrapporter og tilbakemeldinger fra elever og lærere har dokumentert at Kunnskapsløftet har ført til en mer teoritung skole og en mer ensrettet undervisning. Hensikten med en tillitsreform i skolen både på statlig og på kommunalt nivå må handle om å skaffe til veie mer tid til det viktigste i skolen, nemlig møtet mellom læreren og eleven, på bekostning av unødvendig kontroll, målstyring, testing og rangering. På samme måte må en tillitsreform ta mål av seg til å bidra til mindre standardisering av undervisningen og oppfølgingen av elevene i norsk skole. Skoleforskere peker på i en rekke sammenhenger, bl.a. i evalueringen av Kunnskapsløftet, i Ludvigsen-utvalgets arbeid om framtidens skole og i den arbeidsgruppen som på oppdrag fra regjeringen har gjennomgått lærerrollen, at målstyring på ulike måter bidrar til alt fra unødvendig standardisering og ensretting til et prestasjonspress som kan gå ut over elevers helse og føre til at noen elever ikke får tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet.

Hvis vi skal utvikle en skole der alle elever opplever mestring, en skole der undervisningen ivaretar et bredt kunnskapssyn, er det å styrke den profesjonelle lærerrollen helt sentralt. Da må vi lytte til lærerne når de sier at deres faglige autoritet ikke tas nok hensyn til, og at den profesjonelle lærerrollen er på vikende front i møte med et omfattende kontroll-, målstyrings- og testingsregime. Vi må legge til rette for åpne og tillitsfulle prosesser for å skape tillitsreformer. Derfor er heller ikke vårt forslag et detaljert forslag, men et forslag om å begynne en prosess.

Så er det påpekt her, og det er helt riktig, at Stortinget allerede har sagt at de ønsker en tillitsreform i skolen. Et flertall sa det i en merknad i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 28 for 2015–2016, Fag – Fordypning – Forståelse – En fornyelse av Kunnskapsløftet. Problemet er at siden oktober er det ikke mulig å finne spor av at denne regjeringen har fulgt opp det Stortinget sa. Tvert imot har vi nettopp behandlet Meld. St. 21, om tidlig innsats, der regjeringen går i motsatt retning og innfører mer målstyring i skolen. Derfor har jeg litt vanskelig for å forstå at Kristelig Folkeparti og Venstre, som støttet ønsket om tillitsreform i oktober, ikke stemmer for forslaget i dag, for regjeringen har jo veldig tydelig demonstrert at de ikke har noen intensjon om å følge opp Stortingets vilje på dette punktet.

Så vil jeg samtidig si at selv om det er forskjell på SVs og Senterpartiets vilje til å gå konkret løs på dette og det Arbeiderpartiet slutter seg til i dag, er det en tydelig vilje fra de tre rød-grønne partiene til å gjennomføre en tillitsreform i skolen. Det er en tydelig forpliktelse, og det viser at det er et nytt flertall som må til for å få til en tillitsreform. Den forpliktelsen tror jeg landets lærere vil merke seg.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Den lærerkonflikten som var i 2014, var en tillitskrise, det er ikke noen tvil om det. Og det er selvfølgelig ikke sånn at det var noe som oppsto i løpet av akkurat den lønnsforhandlingen. Det bygde også på og viste at forholdet mellom partene, og helt sikkert også skolediskusjonen over lengre tid, ikke hadde skapt tilstrekkelig tillit i skolen. Men man kan ikke dermed late som om vi fortsatt er i 2014.

Så har jeg lyst til å knytte en kommentar til det representanten Lysbakken sa, for hva er det viktigste som har skjedd siden oktober? Jo, det er at vi har lansert planen for fagfornyelse i hele skolen. Alle fag i skolen skal fornyes. Og hva er det vi har lagt til grunn for den prosessen om ikke det nettopp er profesjonell tillit, både ved at vi har hatt en lang prosess – som vi for øvrig har blitt kritisert for, for noen, jeg skal ikke nevne partinavn, har ment at vi burde gjøre det raskere – og en åpen prosess, som skal inn i hvert eneste lærerværelse. Ikke bare organisasjonene, men alle lærere, skal involveres. Det skal ikke bare være fageksperter som sitter i et rom og avgjør hvordan læreplanene skal være. Hva er det om ikke en prosess basert nettopp på tillit til at profesjonen selv skal være med på å utvikle det som er fremtidens skole?

Så har det aldri vært noen som har ment at vi ikke skal ha pedagogisk frihet. Det var jo slik før, for de gamle læreplanene bygde ikke på pedagogisk frihet som prinsipp. Det grunnleggende prinsippet kom for fullt inn i skolens læreplaner med Kunnskapsløftet. Man avskaffet L97-læreplanene, som bl.a. gikk inn og styrte lærernes metoder med f.eks. pålegg om gruppearbeid. Det er ingen, i hvert fall ikke fra regjeringspartiene, som mener at de nye læreplanene ikke skal bygge på full metodefrihet. Men jeg mener at det er en avgjørende forskjell på det som, hvis man leser det litt vrangvillig, er forslaget, eller punktet, fra SV og Senterpartiet, som sier at den profesjonelle lærer har metodeansvar og gis et stort faglig handlingsrom, og det man snakker om, som er profesjonstillit. Profesjonstillit er noe annet enn at den enkelte lærer er konge i sitt eget klasserom.

Jeg ønsker ikke at vi skal lage læreplaner som standardiserer undervisningsmetoder i Norge, men selvfølgelig har profesjonen et ansvar for å holde seg oppdatert på forskning, spre gode undervisningsmetoder, lære av hverandre og også kunne kritisere hverandres undervisning.

Fagene norsk, engelsk og matematikk, det er ikke så viktig, sa representanten Tingelstad Wøien. For det første er det ikke disse fagene vi måler i de nasjonale prøvene, det er lesing, skriving og regning. Uansett hvor praktisk yrke man skal ha, trenger man lesing, skriving og regning. Så kan man godt mene at man skal gjøre om de nasjonale prøvene til utvalgsprøver, det er i og for seg helt greit, men det man mister da, er nettopp muligheten for læreren, for skolen, for rektor, for lokalpolitikerne til å bruke disse prøvene.

Det vi gjør i skolen, er nettopp basert på tillit til profesjonen. Jeg har lyst til å nevne to spor som vi følger. Det første er dette med avbyråkratisering. Vi har forenklet rapporteringene allerede fra høsten 2015. Vi har gjort endringer i regelverket sånn at vi reduserer kravene til skriftlig underveisvurdering til et minimum. Vi har, i motsetning til tidligere regjeringer, faktisk fjernet en obligatorisk prøve i skolen. Det var en kartleggingsprøve på Vg1 som var «nice to know», men ikke nødvendig å ha, og da tar vi den bort. I tillegg har vi gjennomgått alle kravene til skriftlig dokumentasjon i forbindelse med nasjonalt tilsyn. Så har vi jobbet sammen med KS for å bringe dette ned til kommunene. Og som jeg har sagt tidligere også, bortsett fra de helt åpenbare tingene hvor vi ikke er enige, f.eks. om nasjonale prøver: Jeg tar gjerne imot helt konkrete tiltak til flere regelverksendringer fra Stortinget, tidstyver som man mener bør fjernes. Et av forslagene vi fikk i en rapport, var å fjerne Elevundersøkelsen. Det er jeg rett og slett imot. Jeg mener at den gir oss viktig informasjon.

Det andre er at tillit også må bygges på en annen måte. Vi har bidratt med f.eks. lærerrolleutvalget, som vi satte ned. Med utgangspunkt i det har KS og Utdanningsforbundet, den største lærerorganisasjonen, bygd en prosess som nettopp handler om hvordan profesjonen og skoleeierne sammen skal diskutere, forstå at de er uenige, men også bygge prosesser basert på tillit.

Jeg er mer enn gjerne med på å diskutere hvordan man kan både avbyråkratisere, bygge tillit og bygge kvalitet i skolen – alt det er jeg for – men jeg synes med respekt å melde at det blir litt pussig hvis det er sånn at alt man er imot i politikken, er mistillit, og alt man selv er for, automatisk er tillit. Det er en vrang fremstilling av en debatt som er altfor viktig til det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Før vi går til det, vil presidenten opplyse om at den reglementsmessige tiden, kl. 22, straks er omme. Presidenten foreslår derfor at Stortinget fortsetter møtet til dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Marianne Aasen (A) []: Mitt spørsmål er som følger: Er statsråden enig i påstanden om at forslagsstillerne slår inn åpne dører når de hevder skolen trenger en tillitsreform?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Lest og forstått i riktig kontekst er det merknadsskriverne fra regjeringspartiene forsøker å si, at norsk skole for det første ikke er basert på målstyring i den betydning at vi setter konkrete mål for skolen, belønner dem, trekker læring inn i lønninger eller noe sånt. For det andre er det heller ikke sånn at norsk skole er basert på mistillit – snarere er pedagogisk frihet det grunnleggende prinsippet for hvordan vi organiserer læreplanene våre, med overordnede kompetansemål. Det er heller ikke sånn at det er noen uenighet om at vi skal avbyråkratisere skolen og forsøke så godt vi kan å fjerne unødvendige regler og reguleringer.

Som jeg har sagt flere ganger før: Hvis det er andre konkrete tiltak – nasjonale prøver er ikke representanten Aasens parti for at man skal gjøre til utvalgsprøver, læreplanfornyelse er i seg selv en avbyråkratiseringsreform, som også vil skape mer tid for lærerne – kom gjerne med dem, så skal vi mer enn gjerne vurdere og utrede dem så raskt vi bare kan.

Marianne Aasen (A) []: Lokalt læreplanarbeid er et eksempel på noe som Arbeiderpartiet mener vi skal gjøre sentralt, så det kan jo statsråden kommentere.

Det jeg egentlig hadde tenkt å spørre om, var den generelle delen av læreplanen: Hva er status, hvordan ser statsråden for seg det videre arbeidet? Hvis han fortsetter i den stillingen han har nå, vil han involvere Stortinget?

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Til lokalt læreplanarbeid: Det vi har sagt i fagfornyelsen, er at man skal vurdere å ha læreplanmål på flere forskjellige trinn, men det er ikke automatisk sånn at det å ha læreplanmål på alle trinn fra 1. til 4., f.eks. vil innebære en tillitsreform. Det innebærer også sterkere styring av kommunene og sterkere båndlegging av lærernes handlingsrom, selv om det også kanskje kan frigjøre tid. Så der er det en balansegang.

Når det gjelder den generelle delen, har det vært en stor prosess, vi har hatt høringskonferanser over hele landet og fått mange innspill til teksten. Den er nå ute på høring, og vi får inn masse høringsforslag – et kjempestort engasjement – til det som nå er kalt overordnet del.

Planen er ikke å sende den tilbake til Stortinget – som jeg også varslet i Meld. St. 28 for 2015–2016, oppfølgingen av Ludvigsen-utvalget. Hadde jeg hatt mer tid, kunne jeg godt utdypet litt om den prosessen, men da må representanten Aasen vurdere om hun har flere spørsmål igjen.

Marianne Aasen (A) []: Da lurer jeg på om statsråd Røe Isaksen kan utdype ytterligere om generell del.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg takker representanten Aasen for det spørsmålet.

Der er det også en balansegang, for vi legger opp til en så åpen, omfattende og grundig prosess som mulig, rett og slett fordi dette er et dokument som skal stå seg over tid. Den typen høringsprosesser og åpne prosesser er det departementet som kan ha.

Jeg er ikke sikker på at dette er et dokument som bør tilbake til Stortinget i den forstand at Stortinget skal sitte og skrive teksten og redigere teksten. Jeg synes rett og slett at hvis Stortinget skulle ønske det ved en senere anledning, har man all anledning til å be om det, men jeg mener at den prosessen vi har nå – som er så åpen og så bred, og som involverer alle relevante aktører, med masse høringskonferanser rundt om i hele landet og hundrevis av høringsinnspill – vil ivareta nettopp den bredden, den forankringen, det verdiløftet, alt det som Stortinget har vært opptatt av når de har beskrevet overordnet del.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg velger å stille et spørsmål istedenfor å ta ordet i debatten, men jeg må få lov til å si at Senterpartiet er opptatt av at norsk, matte og engelsk sjølsagt er viktig – sånn at ikke det blir stående uimotsagt i salen.

Det vi er bekymret for, er at vi skal få et så skarpt fokus på å prestere i disse fagene at vi øver til prøvene – den muligheten har også regjeringa skrevet om i stortingsmeldinga om lærelyst, som vi akkurat har behandlet. Vi mener også det blir feil at kommunene nå i hovedsak sender lærere på etter- og videreutdanning i disse fagene. Det er derfor vi prater så mye om dette, for nettopp å være bevisste på at vi er nødt til å sende også dem som skal undervise i andre fag, på etter- og videreutdanning.

Jeg har lyst til å spørre statsråden: Er ikke statsråden bekymret i det hele tatt for at vi kan få en skeivfordeling i skolen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jo, jeg er veldig bekymret for det, og veldig mye av det representanten beskriver og tar opp når det gjelder de praktisk-estetiske fagene, deres posisjon og viktigheten av å styrke dem, er jeg helt enig i. Det er for øvrig veldig bra at i år er det mange flere som har fått videreutdanningstilbud innenfor praktisk-estetiske fag – veldig bra, veldig ønsket.

Det jeg synes er problemet med resonnementet, er at representanten konsekvent også snakker ned betydningen av lesing, skriving og regning. Man må huske på at hvis man f.eks. har en 2-er i matematikk, er sjansen for å klare å fullføre videregående skole, uansett om man tar yrkesfag eller studieforberedende, mye lavere enn hvis man har en 3-er eller 4-er, så dette er ikke bare fordi norsk økonomi skal gå bra, at matematikk er så viktig, osv., dette er også ekstremt viktig for den enkelte eleven. Det synes jeg ofte representanten – i hvert fall tilsynelatende – undervurderer i sine resonnementer.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Da tror jeg jeg skal bidra til å avklare en misforståelse, for jeg tror vi har litt ulik oppfatning av hvordan elever lærer. Jeg tror det er der hele misforståelsen ligger.

Jeg er enig med statsråden i at det kan være komplisert å komme igjennom skolen hvis en har en 2-er i matematikk, men hvordan vi kommer dit, tror jeg nok vi ser veldig ulikt på.

Jeg hadde vel egentlig ikke noe spørsmål nå, jeg måtte bare få sagt det.

Presidenten: Har statsråd Røe Isaksen behov for å si noe?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Ja, man skal jo fylle tiden.

Nå er det i og for seg irrelevant hvordan vi som stortingspolitikere mener at elever lærer best, for det er ikke vi eksperter på. Det er det lærere som er eksperter på. De har snart fem års utdannelse for å være eksperter på nettopp det.

For meg er det egentlig også helt irrelevant hvordan den enkelte lærer legger opp undervisningen sin, men det er nettopp derfor jeg er opptatt av hva som kommer ut av det. Det er derfor sånne kvalitetsmålinger – f.eks. nasjonale prøver – er viktige, for det gir oss en sjanse til å si hva det er som faktisk kommer ut av det som skjer i skolen. Det er derfor jeg er veldig opptatt av at vi ikke skal styre hvordan lærerne underviser. Vi skal ikke ha detaljerte mål for hvordan lærerne legger opp undervisningen sin – ja, faktisk skal vi ikke ha mål for det i det hele tatt på nasjonalt nivå – men vi skal ha forventninger til hva elevene skal lære. Da er det viktig at vi også har et system som er forutsigbart, oversiktlig og ikke mer byråkratisk enn det det må være for å gjennomføres, som gir oss god informasjon om dette.

Presidenten: Presidenten vil bemerke, på denne tiden av døgnet, at det er fire saker igjen på dagsordenen, og det er ikke nødvendig å si noe bare for å fylle tiden.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg kan forsikre om at jeg har et spørsmål i enden av det jeg nå skal si, og det er rett og slett som følger:

I forbindelse med Meld. St. 28 for 2015–2016, Fag – Fordypning – Forståelse, og behandlingen av den i Stortinget i oktober 2016 fikk statsråden en veldig tydelig bestilling fra Stortinget, nemlig at det i samarbeid med sektoren skulle utarbeides en tillitsreform i skolen.

Nå er statsrådens tid som statsråd straks ute. Stortinget går fra hverandre om kort tid, og det er valg. Men noen tillitsreform har vi ikke sett. Hvorfor har statsråden ikke fulgt opp den klare bestillingen fra et flertall i Stortinget?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg mener den bestillingen fra Stortinget må leses ikke som at det skal komme en stortingsmelding som heter «Tillitsreformen i norsk skole». Som vi har hørt i denne debatten og gjentatt i andre debatter, er det også stor uenighet om hva en sånn tillitsreform innebærer. Jeg oppfatter det som en veldig klar bestilling, men også understrekning fra Stortinget av at når vi har prosesser i skolen, skal det baseres på profesjonell involvering, på at lærerne som profesjon skal høres, og på at vi ikke skal bygge unødige reguleringer eller styre lærernes profesjonelle skjønn. Den store saken vi har holdt på med, er fagfornyelsen, hvor alt dette er blitt gjennomført, og det var også i den forbindelse denne merknaden kom.

Jeg har ikke oppfattet det som en bestilling av en stortingsmelding om en tillitsreform, og det oppfattet jeg heller ikke at stortingsflertallet gjorde. Jeg mener dette er noe som kvitteres ut hele tiden, og som vi også kommer til å fortsette å jobbe med, f.eks. på avbyråkratiseringssiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 27.

Forrige kapittel
Neste kapittel