Stortinget - Møte tirsdag den 13. juni 2017

Dato: 13.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 426 S (2016–2017), jf. Meld. St. 25 (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 24 [18:26:47]

Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om Humaniora i Norge (Innst. 426 S (2016–2017), jf. Meld. St. 25 (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Vinje (H) [] (ordfører for saken): Hva skal vi med humaniora? Dette spørsmålet er tittelen på en rapport om de humanistiske fagenes situasjon i Norge som ble utgitt av Fritt Ord i 2014. Rapporten er skrevet av en arbeidsgruppe ledet av Tore Rem og Helge Jordheim. Det er ingen offisiell utredning, men den stiller spørsmål som: Hva skal vi med litteratur, og kunst, og historie og språk? I boken drøftes situasjonen til de humanistiske fagene i det norske samfunn, og de spiller inn forslag til mulige kursendringer og tiltak for å styrke norsk humaniora i møte med dagens og fremtidens utfordringer. For som samfunn er det ingen tvil om at vi faktisk har behov for humanistisk kunnskap.

Den meldingen vi diskuterer i dag, Humaniora i Norge, er et svar på hvordan regjeringen ser for seg at samfunnspotensialet i de humanistiske fagene kan utløses fullt ut i møte med vår tids store spørsmål, i nærings- og kulturlivet, i skolen og f.eks. også i en sentral samfunnsinstitusjon som Forsvaret.

Dette er det første politiske dokumentet som gir en helhetlig gjennomgang av humaniorafeltet i Norge. Men meldingen føyer seg inn i en lang rekke med ambisiøse saker fra regjeringen som dreier seg om høyere utdanning og forskning. For Høyre er det en forutsetning for å møte samfunnets komplekse utfordringer at vi bygger ny kunnskap og evner å koble eksisterende kunnskap fra ulike fagfelt.

Jeg vil som saksordfører benytte anledningen til å takke komiteen for godt samarbeid under behandlingen. Komiteen merker seg at meldingen beskriver virkeligheten og utfordringene for feltet på en god måte, og at humanistene sitter med kunnskap og ferdigheter som brukes altfor lite i arbeidet med å håndtere de store utfordringene i samfunnet.

Hensikten med meldingen er nettopp å legge til rette for at potensialet i de humanistiske fagene kan utløses bedre i samfunns- og arbeidslivet og i skolen.

I meldingen trekker regjeringen frem de klimatiske, demografiske og teknologiske endringene vi møter, som områder der behovene for mer og bedre humanistisk kunnskap og kompetanse er betydelige, og problematiserer hvordan fagene kan bidra til å møte disse utfordringene.

Et viktig grep i meldingen er å tilrettelegge for at humaniora bidrar sterkere i de store forskningsprogrammene, samtidig som meldingen tar på alvor at de humanistiske fagene er mest relevante når de vurderes på sine egne premisser. Andre målsettinger i meldingen er styrket akademisk kvalitet i den humanistiske forskningen, bedre muligheter for humanistiske kandidater på arbeidsmarkedet og en bedre kobling mellom akademisk humaniora og skolen.

Prioriteringene og tiltakene som regjeringen legger frem for humanistisk forskning og utdanning i denne meldingen, er i tråd med de langsiktige prioriteringene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning og målene i kvalitetsmeldingen for høyere utdanning, som vi diskuterte i forrige uke.

Langtidsplanen inneholder både generelle prioriteringer for kvalitet og mer tematiske prioriteringer for å møte vår tids store utfordringer. Dette er også tilnærmingen i humaniorameldingen, der regjeringen først drøfter generelle rammer for å heve kvalitet, og deretter behov for humaniora på tematiske områder.

Et samfunn er alltid i bevegelse, og derfor er det også nødvendig med politiske endringer og justeringer. Men det er også nødvendig med endringer både ved de humanistiske forsknings- og utdanningsinstitusjonene og i det samfunns- og arbeidslivet som skal ta i bruk humanistisk kunnskap formidlet gjennom forskningsresultater og kandidater.

I Norge har vi helt siden annen verdenskrig hatt klare politiske forventninger og krav til fag som naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk. Store offentlige investeringer er gjort i laboratorier og utstyr. Samfunnsvitenskapelige fag har også vært gjenstand for stor politisk interesse.

Men vi har ikke hatt tilsvarende politiske forventninger eller krav til humaniora. Det får vi nå. Meldingen inneholder tiltak for at det politiske rammeverket vi har, skal passe bedre til humanioras egenart. Den synliggjør at det ikke bare er på universiteter og høyskoler det utføres viktig humanistisk forskning, men også i arkiver, biblioteker, museer og forskningsinstitutter.

Avslutningsvis vil jeg komme med et godt eksempel på hva vi kanskje vil se mer av i fremtiden. I formiddag besøkte jeg Olympiatoppen, der jeg møtte toppidrettssjefen i Norges idrettsforbund, Tore Øvrebø. Han er utdannet filosof, han er selv tidligere toppidrettsutøver, og han bruker sin kompetanse til fulle i topplederjobben, der han skal bidra til å bygge opp norske idrettsutøvere på internasjonalt toppnivå for å hente inn de gjeveste medaljene i internasjonale mesterskap.

Det er en erkjennelse at humanistene sitter med kunnskap og ferdigheter og verktøy som også brukes for lite i arbeidet med å håndtere store samfunnsutfordringer – ikke for at humanistene skal endre sin egenart, men fordi de sitter på perspektiver vi er helt avhengige av. Hvis vi ser oss rundt i dagens verden på klimaendringer, migrasjon og raske teknologiskifter, er vi raskt inne på spørsmål som identitet, verdier, religion, kultur og etikk, altså humanistiske perspektiver. Mange av disse problemstillingene springer ut av hvordan mennesker oppfører seg. For å forstå deres motiver må vi også vite noe om forestillingene om verden.

Kort sagt: Humaniorafagene er av avgjørende betydning hvis vi skal kunne navigere godt gjennom noen av de endringene vi står overfor som samfunn. Denne meldingen svarer godt på utfordringene, og i rulleringen av langtidsplanen, som kommer til høsten, vil disse perspektivene ses i sammenheng.

Marianne Aasen (A) []: Takk til saksordføreren for det gode arbeidet i komiteen. Der er det stor grad av enighet, men det er noen punkter jeg har lyst til å nevne, hvor vi skiller litt lag. Arbeiderpartiet mener vi bør forsterke humaniorafagene for alle. Begrunnelsen er som følger:

Forskningsbasert utdanning innebærer at studenter bør få innføring i vitenskapelig forskningsmetode, grunnleggende vitenskapsteori, forskningsetikk og akademisk drøfting. Dette er noe av det viktigste humaniorafagene kan bidra med i andre utdanninger. Evnen til kritisk tenkning, innsikt i vitenskapsteori, respekt for og innsikt i andre fag og evnen til å jobbe tverrfaglig er om mulig viktigere enn noensinne. Det bør derfor være egne emner, og institusjonene bør ikke tenke at dette skal bli ivaretatt innenfor de enkelte fagene. Målet om studentaktiv forskning forsterker også behovet for at alle studenter, uansett hva de studerer, tidlig utvikler evne til kritisk refleksjon og kildekritikk.

Dessuten har jeg lyst til å nevne noe annet, nemlig digitaliseringen. Den kommer til å forandre arbeidsoppgavene vi alle sammen møter. Grunnleggende IKT-kompetanse er nødvendig i alle fag, også humaniora. Derfor bør vi ha grunnleggende IKT-kompetanse som utvikles og tilpasses den enkelte utdanning, også humaniorafagene. Vi mener at universitetene og høyskolene bør ta ansvaret for å designe utdanningsløp som ivaretar dette på en god måte.

Litt av bakgrunnen for denne meldingen er spørsmålet: Hva skal man egentlig med humaniora? At spørsmålet stilles, betyr at det er ekstremt viktig å utvikle relevante koblinger til arbeidslivet gjennom utdanningen. Det kan synes som at det ikke er godt nok i dag. Relevant arbeidserfaring og praksis er viktig for å få jobb etter fullført utdanning. Arbeidsgiverne etterlyser også mer kompetanse innen prosjektledelse, tverrfaglighet og samarbeidsevne, ifølge NTNUs arbeidsgiverundersøkelse. Spørsmålet er jo om man får nok av dette hvis man velger et humaniorafag.

Ordningen med utplassering, praksis og internships underveis i studietiden bør brukes i større grad også innen disse fagene, og jeg skulle ønske det var omtalt i enda større grad i meldingen. Studentene bør i større grad også skrive oppgaver som er relevante for arbeidslivet, gjerne med utgangspunkt i virkelighetsnære problemstillinger og samfunnsutfordringer i samarbeid med samfunns- og arbeidsliv.

Ulike former for praksis, arbeidslivstilknytning og arbeidslivsrelevante oppgaver vil kunne bidra til bedre kvalitet i utdanningen og at motivasjonen øker, fordi utdanningene oppleves som mer relevante. På den måten vil også overgangen til arbeidslivet bli enklere for studentene, samtidig som flere vil oppdage fagenes relevans og bli klar over egne ferdigheter. Her mener nok Arbeiderpartiet at meldingen er for svak.

Tverrfaglighet, kritisk tenkning, koblinger mellom ulike fagfelt – alle her i denne salen kjenner til at vi har vært borti det før når det gjelder Ludvigsen-utvalget. Vi ønsker å dyrke det i grunnskolen. Vi ønsker å få det inn gjennom ungdomsskolen og på videregående opplæring, og det er en selvfølge at studentene også må beherske det. Da bør institusjonene i større grad enn de gjør nå, legge til rette for tverrfaglige valg, og det bør vi som politikere støtte.

Lill Harriet Sandaune (FrP) []: Vi i Fremskrittspartiet er svært fornøyd med humaniorameldingen, og Fremskrittspartiet har vært en pådriver for å få en egen melding på dette området.

Prioriteringene og tiltakene regjeringen legger fram for humanistisk forskning og utdanning i denne meldingen, er i tråd med de langsiktige prioriteringene i Meld. St. 7 for 2014–2015, Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 og målene i Meld. St. 16 for 2016–2017, Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Hensikten med meldingen er å stimulere til ytterligere kvalitetsutvikling av humaniora i Norge. Det må stilles tydeligere forventninger til humaniora, både når det gjelder forskningens samfunnsrelevans, dens faginterne relevans og utdanningens arbeidslivsrelevans.

Humaniorafagene må lenger fram i bevisstheten vår. I store forsknings- og innovasjonsprogrammer er det viktig at fagpanelene blir bredt sammensatt, med tilstrekkelig kompetanse til å vurdere også humanistiske bidrag eller tverrfaglige bidrag der humaniora inngår som en viktig del. Humanistiske fagmiljøer forsker på og underviser i dagsaktuelle temaer, og vår problemforståelse og problemløsning vil samlet sett bli bedre dersom humanistene i større grad bidrar til kunnskapsutvikling og utdanning for å møte de store samfunnsutfordringene.

All aktivitet i skolen har også et humanistisk grunnlag med bakgrunn i at opplæringslovens formålsparagraf slår fast at skolen skal «opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring», og: «Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.»

Jeg skal ikke ramse opp alle tiltakene og initiativene i meldingen. Jeg vil i stedet reflektere litt over viktigheten av de humanistiske fagene. På sitt beste gjør humanistiske fag oss i stand til å forstå vår fortid og samtid, de bidrar til å fremme kritisk tenkning om makt og myndigheter og til dypere innsikt i språk, kultur og verdier. Det ligger i humanioras natur at kjappe markedsrettede forskningsresultater er vanskelig å få til. Humanioras styrke ligger i det langsiktige perspektivet.

Innenfor økonomi, juss og realfag kan man i større grad enn innen humanistisk akademia produsere kommersiell forskning, der nytteverdien er enkel å få øye på. Slik er det ikke innenfor humaniora. Vi kan derfor ikke bare legge kortsiktige og overfladiske nytteperspektiver til grunn. Fra oldtidens Hellas, via opplysningstiden og til vår tid har prinsippene om hvordan akademisk arbeid skal utføres, utviklet seg. Sentralt i dagens humanistiske, demokratiske tradisjon er vektleggingen av den frie forskningen. Akademia skal ikke være et kritikkløst verktøy for styresmaktene. Nettopp i sammenheng med fri og kritisk tenkning har humaniora en viktig rolle å spille. Humaniora lærer oss å tenke, å forstå tekster og bilder og ikke minst å være kritiske.

Men her vil jeg som utdanningspolitiker samtidig komme med en oppfordring til humaniorafagenes talsmenn. De har nemlig en stor utfordring. Humanistene må bli flinkere til å selge seg selv, til å fortelle hvorfor humaniora er nyttig. Tenk på den betydningen språkfagene egentlig har i dagens globaliserte samfunn, eller hvor viktig det er med kulturforståelsen, eller hvor viktig det er å ha kunnskap om fortiden, om ideologi og filosofi, om nasjonale kulturer og verdisyn. I dagens situasjon er det mange mørke skyer i horisonten. Her har humaniora en viktig rolle å spille, og den rollen må humanistene selv bli flinkere til å formulere, slik at også vi politikere på Stortinget og i regjeringen i større grad får øynene opp for hvor viktig humaniora er, slik at man evner å tilføre fagene ressurser på en god måte.

Fremskrittspartiet ser verdien i de humanistiske fagene og er glad for denne meldingen. Framover vil vi gjerne ha en mer aktiv dialog med aktørene innen humaniora. Dette forutsetter vilje til dialog og nytenkning hos begge partene – både fra humanistene og fra oss politikere. På den måten kan vi sammen styrke hele Utdannings- og Forsknings-Norge.

Anders Tyvand (KrF) []: Regjeringspartiene og samarbeidspartiene har gjort mye for å løfte høyere utdanning og forskning i denne stortingsperioden, og jeg vil gi regjeringen ros for nå også å ha lagt fram en stortingsmelding om humaniora i Norge. Jeg vil også si takk til saksordføreren både for en god jobb i komiteen og ikke minst for en god gjennomgang av innholdet i meldingen.

Dette er jo ikke den stortingsmeldingen som har avdekket de helt store motsetningene mellom de ulike politiske partiene. Tvert imot er det en samlet komité som slutter opp om de fleste av tiltakene i meldingen, og det er flott. Da skal ikke jeg bruke veldig mye tid på dette heller, men jeg har lyst til å nevne et par ting.

Det ene gjelder språk. Det er flott at regjeringen vil innlemme videreutdanning i spansk, tysk og fransk i strategien Kompetanse for kvalitet, og det er et godt forslag å utvide bachelorgraden til fire år for språk som det er spesielt tidkrevende å lære. Så regner jeg med at statsråden har merket seg flertallsmerknaden i innstillingen om at det da også må følge tilstrekkelig finansiering med.

Det er viktig at studenter innen humaniora får muligheten til en god kobling til arbeidslivet gjennom utdanningen sin, og det er ikke minst behov for flere praksisplasser i skolen. Derfor vil jeg vise til forslaget til vedtak fra Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om å be regjeringen iverksette tiltak slik at fylker og kommuner i større grad oppretter praksisplasser i skolen for studenter innen humaniora. Dette er noe jeg hadde håpet at regjeringspartiene også ville støtte.

Til slutt vil jeg bare veldig kort kommentere en merknad i innstillingen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre om at det bør innføres en form for ex.phil. og ex.fac. på alle utdanninger som er omfattet av universitets- og høyskoleloven. Det mener jeg det ikke er behov for. Kanskje bør vi heller vektlegge dannelsesperspektivet tyngre i grunnopplæringen og sørge for at grunnskolen ikke blir for smal. Det var Kristelig Folkeparti også opptatt av da vi la føringer for fornyelsen av læreplanverket, men det å kreve at alle, uansett hvilken utdanning de skal ta, også må studere litt filosofi og idéhistorie, mener jeg er en dårlig idé. Jeg har heller aldri hørt Senterpartiet foreslå det før, f.eks. når vi har diskutert hvordan vi kan legge skole og utdanning bedre til rette for de praktisk motiverte studentene, men nå ønsker altså partiet seg det. Det mener jeg er en akademisering av de praktisk rettede profesjonsutdanningene, og det mener jeg er feil vei å gå.

Men dette er en god og viktig stortingsmelding, og jeg er veldig glad for at en samlet komité så tydelig sier at de humanistiske fagene er viktige.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Det er veldig bra at det blir lagt fram en melding om humaniorafagene. Det er et godt forsøk på å vekte opp verdien av disse fagene, som politisk har havnet litt i skyggenes dal og fått langt mindre oppmerksomhet enn teknologi og realfag de siste årene – dette til tross for at også disse fagene har betydning når det gjelder å bidra med svar og løsninger på de store samfunnsutfordringene vi står overfor. Klima- og miljøutfordringer, befolkningsvekst, kulturforståelse, migrasjon, krig og konflikter er områder der vi ikke kan regne oss fram til en løsning, vi trenger en videre forståelse for å finne utfordringer og definere løsninger. Derfor er det bra at det legges fram en stortingsmelding. Så blir det opp til den videre oppfølgingen om sektoren lykkes med dette.

Mulighetene for å bidra tyngre i de store forskningsprogrammene er et viktig signal. Det er viktig at Forskningsrådet sørger for å utvikle programmer som retter seg inn mot humaniora, både i universitets- og høyskolesektoren og i instituttsektoren. Intensjonen om at kandidater fra de humanistiske fagene må kobles bedre med arbeidslivet og spesifikt mot utdanningssektoren, er også viktig og noe departementet må følge opp videre med den enkelte institusjon og overfor det enkelte fag.

Som jeg sa da vi behandlet meldingen om kvalitet i høyere utdanning, kan finansieringsordningen for UH-sektoren bli utfordrende. Studier innenfor denne sektoren bærer preg av at det i mindre grad fullføres hele grader, og at det heller tas studiepoeng i enkeltfag. Det betyr at evnen til å «overleve» i UH-institusjonene for disse fagene blir mer krevende med det nye systemet. Derfor har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet bedt om at departementet følger utviklingen nøye. Det er veldig viktig at vi ikke får en slik utilsiktet effekt.

Vi lever i en digital tidsalder. Mange av oss har sikkert sittet og fulgt med i tv-serien «Hvem tror du at du er?». Her legger NRK, arkivsektoren, bibliotekene og museene ned et stort arbeid for å finne familiehistorien og samfunnshistorien til kjente mennesker. Jeg synes serien er et veldig godt eksempel på betydningen av fag som ivaretar vår kulturhistorie og vår kollektive hukommelse gjennom arkiver, historieforståelse og fortellinger. Det er veldig viktig at denne dokumentasjonen av våre levde liv blir digitalisert og gjort tilgjengelig for folk flest og for historisk forskning på mange felt.

I høringen som komiteen hadde, ble språkfagenes situasjon spesielt tatt opp. Enkelte språk anses som vanskeligere enn andre å lære for nordmenn, og det har vært ytret ønske om å utvide bachelorgraden fra tre til fire år. Dette støtter Senterpartiet. Det er også veldig viktig at det følger nok penger med til en slik utviding dersom det blir vedtatt.

I tillegg til de ekstra vanskelige språkene er det viktig å sørge for å utdanne nok kandidater innenfor de mer «vanlige» språkfagene, som fransk, spansk, tysk og engelsk. I grunnskolen i dag er nesten halvparten av dem som underviser i engelsk, uten formelle studiepoeng. Det er ikke bra for et fag som vi forventer at elevene skal lære allerede fra første trinn. Det er noe bedre i videregående, men også der er det store behov.

Til slutt: Vi går mot et valg. Her om dagen fikk jeg et spørsmål om vi kunne være sikre på at det var trygt å stemme ved høstens valg. Jeg antar at det ble tenkt på hacking, men like viktig er det å være obs på falske nyheter. Det kan bli en utfordring til høsten for de politiske partiene. En «sannhet» kan skapes og deles og føre til utspill fra andre partier og opphaussede debatter som faktisk ikke trenger å ha rot i virkeligheten. Derfor er det viktigere enn noen gang med kritisk tenkning. I tillegg er det vesentlig at man i alle fag, også innen humaniora, har digital kompetanse, og det er vel her vi i hvert fall har tenkt at vi skal kunne ta i bruk ex.phil. eller ex.fac. for dem som skal ta høyere utdanning.

I meldinga om kvalitet i høyere utdanning var det tre områder som var veldig viktige. Det var gjennomstrømming, relevans og nærhet til arbeidslivet. Det er verdt å nevne også i behandlingen av denne meldinga at institusjonene må være opptatt av tett oppfølging av studentene. De må sørge for at forskningen er relevant, og at kandidatene er relevante for arbeidslivet. Vi savner, som flere, mer inngående diskusjon og konkrete forslag om hvordan regjeringen har tenkt å sørge for dette.

Helt til slutt: kort innom de praktisk-estetiske fagene. Det er synd at meldinga ikke tar opp i seg disse fagene, da flere av de praktiske og estetiske fagene er humanistiske fag. På NHOs konferanse fredag før helga var de praktisk-estetiske fagenes stilling i skolen et tema. Det er svært viktig å løfte fram også disse fagene, slik at vi i framtida ikke blir stående uten faglærte lærere. Blir ikke disse fagene løftet, får vi en fattigere skole. Humanistene er viktige også for å sørge for at vi får den brede skolen mange av oss ønsker seg.

Jeg tar opp forslag nr. 2, på vegne av Senterpartiet, Venstre og SV.

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Iselin Nybø (V) []: Vi har de siste få årene vært vitne til en framvekst av populistiske bevegelser i Europa og USA, som har det til felles at de får næring ved å bygge ned respekten for kunnskap. Det går ut over forskere eller fagfolk på ulike felt, som f.eks. klima, folk som jobber i offentlig sektor, menneskerettigheter, naturforvaltning og barnevern. I flere land går det også ut over tilliten til uavhengige domstoler og den frie pressen. Samtidig med at dette skjer i USA og Europa, endres medieoffentligheten ganske dramatisk, spesielt kan vi se det med de sosiale medienes framvekst og med de redigerte medienes relative tilbakegang. Det gir store muligheter for en bredere debatt, men det stiller samtidig store krav til samfunnsforståelse, kunnskap om kilder og kritisk tenkning, og ikke minst digital kompetanse.

Tidligere folkelige politiske bevegelser som hadde det til felles med dagens populisme at de vokste fram i opposisjon mot eliter, hadde spredning av kunnskap som mål. I Norge resulterte det bl.a. i innføringen av folkeskolen og folkeopplysningsprosjekter. Løsningen når kunnskap er under press, er mer kunnskap til alle. Det er svaret også denne gangen. Derfor er det veldig bra at vi får en melding om humaniora, ikke minst at den kommer nå.

Det er jo, som flere har vært inne på, bred politisk enighet om det som ligger i meldingen. Samtidig ser vi alle at det er noen utfordringer vi står overfor framover. Det pekes på at det er behov for mer forskning, og at det er behov for mer samarbeid på tvers. I dag skjer mye på viktige arenaer som universitets- og høyskolesektoren. Men det er også andre steder vi må løfte humaniora og betydningen av det arbeidet som skjer der. Da snakker vi om f.eks. biblioteker, arkiver, museer, kunst- og kulturforvaltning. Potensialet for å løfte humaniora også der og la dem få lov til å ta en del av det arbeidet som ligger foran oss, er absolutt til stede, ikke minst i samarbeid med UH-sektoren.

Som flere har vært inne på, står vi foran store utfordringer innenfor både integrering, migrasjon, store teknologiske skifter, utfordringer innen miljø, bærekraft osv. Det er viktige problemstillinger, og selv om vi ikke skal snakke ned andre profesjoner eller andre fag, er det klart at humaniora også har sin posisjon i dette og må ta en rolle i løsningen av de framtidige utfordringene vi som land og samfunn står overfor.

Venstre er enig i at det er viktig med tettere samarbeid mellom humaniora og lærerutdanningene. Men det er også viktig at det er samarbeid begge veier. Humanioramiljøene må også delta mer aktivt i utviklingen av norsk skole, og det kan de gjøre både gjennom læreplanene og – ikke minst – gjennom læremiddelarbeidet. Det er bakgrunnen for at Venstre støtter forslaget om at utvikling av læremidler skal inkluderes i meritteringssystemet for universiteter og høyskoler. Vi mener dette er en viktig jobb.

Komiteen skiller litt lag når det gjelder dette med ex.phil. og ex.fac. – om det skal være obligatorisk for alle utdanninger som er omfattet av UH-loven. I dag er det slik at ex.phil. ikke kreves ved de statlige høyskolene for å oppnå en bachelorgrad. Ex.fac. kreves i noen tilfeller, for noen fag eller fakulteter. Grunnen til at Venstre ønsker å løfte opp dette, er at vi mener det er viktig å bli mer bevisst på vitenskapens grunnleggende utfordringer, og at det er viktig at vi trener våre studenter i kritisk og selvstendig tenkning. Ikke minst er det viktig hvis vi ser det i lys av diskusjonen om den synkende graden av respekt for vitenskap, forskning og kunnskap.

Vi kommer til å stemme for forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, der vi også er med i merknadene i forkant, som handler om å utrede hvordan man kan organisere egne emner om kritisk tenkning, innsikt i vitenskapsteori og kildekritikk i alle høyere utdanninger. Vi ser på det som en selvfølge at man ikke lager ett program som skal gjelde for alle. Det er selvfølgelig mulig å tilpasse tilbudet til den studieretningen man har valgt.

Audun Lysbakken (SV) []: Humanioras store styrke er å forstå, analysere og fortolke mennesker, kultur og samfunn. Derfor må humaniora være en viktig premissleverandør for den offentlige debatten, og arbeidslivet må bli flinkere til å benytte humanistisk kompetanse på nye felt og overfor andre fagmiljøer og ulike bransjer.

Dessverre går denne stortingsmeldingen for lite inn i diskusjonen om hvordan relevansen kan bedres og god praksis deles mellom humaniorafagene. Det er en klar svakhet at meldingen ikke tydeligere viser hvordan arbeidslivsrelevansen innen humaniorafagene kan og bør styrkes. Det er mange gode analyser i meldingen, men den er samtidig preget av få konkrete virkemidler og svar på de utfordringene som humaniorafagene står i. SV er f.eks. bekymret for at den nye finansieringsordningen for universiteter og høyskoler kan slå uheldig ut for flere av fagene innenfor humaniora. Det skyldes at fullførte bachelor- og mastergrader belønnes, men ikke studiepoengene, sånn som det var tidligere, og det frykter vi kan gå ut over mindre fag, som språkfagene.

Interessen for humanistiske fag skapes i skolen, og hvis elevenes evne til kritisk og analytisk tenkning, kreativitet og dannelse styrkes, må skolen legge et bredt kunnskapssyn til grunn for sitt arbeid. Dessverre bidrar denne regjeringen til å innsnevre kunnskapssynet i skolen og redusere lærernes faglige handlingsrom og mulighet til å skape en mer praktisk og variert skoledag, der alle barn med sine ulike forutsetninger kan ha like gode muligheter til å lykkes.

Det ser vi bl.a. når det gjelder prioriteringen av de praktisk-estetiske fagene, for de er også humanistiske fag. De praktisk-estetiske fagene må styrkes i skolen, og det er en svakhet ved meldingen at den ikke inneholder omtale av disse fagene. Det er av stor verdi for samfunnet vårt at det finnes kompetanse til å skape kunstneriske og kulturelle uttrykk, og det har stor betydning for skolen og arbeidslivet vårt at respekten og rommet for den praktiske læringen styrkes på hver eneste skole i Norge.

Det er innenfor de praktisk-estetiske fagene at andelen lærere som mangler fordypning i faget, er størst. Derfor har SV ved flere anledninger fremmet forslag om å innføre kompetansekrav for lærere som skal undervise i praktisk-estetiske fag, og om at det skal være obligatorisk med ett praktisk-estetisk fag i grunnskolelærerutdanningen. Dessuten har Stortinget allerede bedt om en plan for hvordan de praktisk-estetiske fagene, herunder også de praktisk-estetiske fagene i skolen, kan styrkes på kort og lang sikt. Planen må bl.a. omhandle rekruttering av kvalifiserte lærere til disse fagene, og det er symptomatisk for det synet på læring og kunnskap som har vært styrende under denne regjeringen, at det arbeidet ikke er prioritert.

Vi støtter meldingens ambisjon om at humanister i større grad skal delta i utviklingen av læremidler i skolefagene. Det er likevel en utfordring at det ikke finnes incentiver i høyere utdanning som gir uttelling for læremiddelutvikling. For å nå den ambisjonen, og for å stimulere til kvalitet i utviklingen av lærebøker og andre læremidler, mener SV at et relevant tiltak kan være å inkludere læremiddelutvikling i meritteringssystemet i universitets- og høyskolesektoren, sånn at vi på den måten kan stimulere til at forskere og fagpersoner i større grad velger å lage læremidler. Sammen med flere andre partier har vi derfor fremmet forslag om det.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Dette er første gang det har kommet en helhetlig politisk gjennomgang av humanistisk utdanning og forskning i Norge, og det er jeg ganske stolt av. Grunnen til det er selvfølgelig at humaniora er en underutnyttet ressurs i møte med store samfunnsutfordringer. Jeg konstaterer at komiteen og Stortinget også er enig i det. Det er et veldig godt utgangspunkt, og det er en grundig og konstruktiv innstilling.

Særlig peker meldingen på relevansen for utfordringer knyttet til migrasjon, bærekraftig utvikling og nye teknologier som kan endre hele vår levemåte. Men humanistisk kunnskap er også aktuell på en lang rekke andre områder, ikke minst kan slik kunnskap utnyttes bedre i næringslivet.

Omtalen av de humanistiske fagene i tidligere forskningspolitiske dokumenter har ikke alltid vært særlig fremtredende, for å si det forsiktig. Kanskje som et resultat av dette er det klare indikasjoner på at de forskningspolitiske virkemidlene, kanskje særlig programmene og støtteordningene i Norges forskningsråd, ikke har vært tilstrekkelig tilpasset humanioras arbeidsmåter og særtrekk, og det er noe av bakgrunnen for meldingen. Et av de viktigste grepene i meldingen er selvfølgelig da også at humaniora skal integreres bedre i programmene i Forskningsrådet, og da er det avgjørende at humaniorafagene ikke behandles som hjelpedisipliner eller støttefag, men integreres på sine egne premisser.

Forskning som er finansiert av det offentlige, bør være offentlig tilgjengelig, og åpen publisering er også en viktig del av forskningsinfrastrukturen. Regjeringen ønsker å være et forsiktig foregangsland på dette området. Med det mener vi at vi støtter målet om åpen publisering, men erkjenner at realistisk sett er det et stykke frem, og at vi ikke må lage ordninger som er til ugunst for norsk forskning på lengre sikt. Et viktig tiltak i meldingen er etableringen av en nasjonal konsortiemodell for finansiering av åpne norske tidsskrifter av høy kvalitet innenfor nettopp humaniora og samfunnsfag.

Språkfagene er også en viktig del av humaniora. Regjeringen ønsker å styrke både norsk, nynorsk og samisk – det burde vel stått bokmål, nynorsk og samisk – som samfunnsbærende språk i Norge, og samtidig kunnskapene i fremmedspråk. Å kunne et fremmedspråk handler både om å kjenne kulturen og også om å kunne sette ordene i kontekst og vite hvilken valør de har. Kjennskap til andre lands kulturer er nødvendig og verdifull kunnskap i alt internasjonalt samarbeid. Derfor inneholder meldingen en rekke tiltak for styrking av språkfagene.

Regjeringen har fått ros fra humanioramiljøene for at meldingen er skrevet på en måte de kan kjenne seg igjen i, og som viser forståelse for de humanistiske fagenes særtrekk og behov – at meldingen nettopp ikke har en forenklet, instrumentell innfallsvinkel til humaniora. En felles forståelse av de humanistiske fagenes situasjon og muligheter er et godt utgangspunkt for å finne frem til tiltak som kan styrke humanistisk utdanning og forskning, også båndene til arbeidsliv og skole. Så er det på dette området som på andre en balansegang fordi universiteter og høyskoler i Norge også nyter en høy grad av faglig, økonomisk og organisatorisk frihet, og det er en frihet som i det store tjener oss godt. De forventes å agere innenfor rammen av en helhetlig nasjonal politikk, der de samtidig har rom for å utvikle seg i henhold til egne strategier og prioriteringer. Derfor er denne meldingen ikke en innskrenkning av den akademiske friheten, og jeg er også glad for at komiteen understreker betydningen av fri og uavhengig forskning. Selvfølgelig betyr ikke det at ikke vi som folkevalgte, som fordeler midlene, kan ha meninger om f.eks. prioriterte områder, men forskningen skal være fri og uavhengig.

Jeg har formulert det som at denne meldingen ikke skal bære kopper med vann til humaniorafagene, men lede dem til den store elven hvor finansieringen faktisk er. Det gjelder ikke minst programmene i Forskningsrådet. Allikevel er det også sånn at meldingen inneholder tiltak som koster penger. Det foreslås tiltak som krever friske midler, som f.eks. nasjonal konsortiemodell for innkjøp av tidsskrifter, utvidelse av Cristin til også å omfatte forskning utført ved arkiver, biblioteker, museer og kulturminneinstitusjoner og etter hvert også utvidelse av bachelorgraden i enkelte særlig vanskelige språk til fire år. Samtidig videreføres også en rekke tiltak og ordninger, som Program for samisk forskning, læremiddelstøtten til høyere utdanning og utvekslingsordningen for klasser på videregående skole.

Humaniorameldingen må altså ses i sammenheng med andre prosesser der det bevilges eller prioriteres. Ikke minst må den ses i sammenheng med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som skal revideres neste år. Da kommer humaniora til å få en større plass sammenlignet med gjeldende plan. Innholdsmessig hører meldingen også sammen med strukturmeldingen og kvalitetsmeldingen, som alle har som mål å heve kvaliteten i norsk forskning og utdanning.

Særlig kapittelet om humaniora og skolen har fått mye positiv respons. Det tyder på at mange kjenner seg igjen i situasjonsbeskrivelsen og er enig i at det trengs en mer aktiv tilnærming mellom de disiplinfaglige humanioramiljøene og fagmiljøene som jobber med innhold i skolen, først og fremst ved de ulike lærerutdanningene. Jeg vil for øvrig bare legge til at det er også her en balanse opp mot institusjonenes faglige autonomi, men departementet sender med denne meldingen et klart styringssignal, som vi forventer blir lyttet til og fulgt opp.

Et flertall i komiteen, som jeg foreløpig ikke har oppfattet at er et flertall i salen, har bedt regjeringen om å vurdere tiltak for å sikre praksisplasser i skolen til humaniorastudenter. Der vil jeg vise til at vi nylig har lagt frem en strategi for lærerutdanningene hvor nettopp praksisplasser i skolen diskuteres, og der vil det være naturlig for departementet, helt uavhengig av om det forslaget får flertall eller ikke, å vurdere også innholdet i det forslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) []: Vi behandler nå en viktig melding. Det som har skjedd i universitets- og høgskolesektoren de siste årene, er at alle fag har blitt forskningsbaserte. Det er et gode. Det utvikler fagene, og vi får stadig flere mastergrader. Vi kommer til å få det bl.a. innenfor lærerutdanningen. Men det stiller også studentene foran nye utfordringer. Det blir sterkere forventninger og krav om at man har en dybdeforståelse av hva forskning er, og hva som ikke er forskning.

Hvordan mener statsråden at vi skal sikre at alle studenter har det verktøyet med seg, slik at de forstår dybden av og er i stand til å tolke og helst også være med på forskning? Politikk er å ville, og da lurer jeg på hvordan statsråden vil sikre at dette skjer på alle fag.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er helt enig i beskrivelsen til representanten Aasen. Derfor er det slik at der vi har kontroll over rammeplanene i departementet, f.eks. i lærerutdanningen, krever vi vitenskapelig metode. Det er helt riktig at vitenskapelig metode har en kjerne i seg som vil være lik for alle som skal drive med et eller annet fag som er forskningsbasert, og det er i praksis alle fag.

Jeg antar at representanten Aasen ønsker å pense meg inn på forslaget om en type obligatorisk ex.phil. og ex.fac. for alle som er omfattet av universitets- og høyskoleloven. Jeg er veldig glad i ex.phil. og ex.fac. ved universitetene. Men jeg er skeptisk til om det å pålegge også de nye profesjonsuniversitetene med hele sin fagbredde eller absolutt alle høyskoler å ha en type halvtårs eller heltårs ex.phil. og ex.fac. etter modell fra de gamle universitetene, er en god idé. Jeg mener at vitenskapelig metode må integreres i fagene.

Marianne Aasen (A) []: Ja, nå gikk kanskje statsråden lenger i å beskrive hva det skulle være enn det noen av forslagsstillerne har gjort. Men det er lett at slike problemstillinger drukner i de andre fagene, og at det, når det kommer til stykket, egentlig ikke er særlig undervisning om akkurat dette på profesjonsfag som har svak tradisjon for forsknings- og vitenskapsteori. Så da er jeg så uærbødig at jeg gjentar spørsmålet mitt: Hvordan skal han sikre at dette faktisk skjer? Nettopp forskning er jo svært viktig for statsråden, har jeg oppfattet i løpet av disse fire årene, og da er det helt avgjørende at alle studentene har klare tanker om hva det er.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg skal forsøke å ikke gjenta svaret mitt. Men der vi lager rammeplanene, f.eks. i lærerutdanningen, krever vi at det skal være metodeundervisning også.

Jeg tror rett og slett at spørsmålet egentlig burde snus. Hvis det var slik at vi ikke en gang kunne ha tillit til at norske universiteter og høyskoler var interessert i å lære sine studenter grunnleggende vitenskapelig tenkemåte, som er selve fundamentet for at disse institusjonene eksisterer, opprettholdes og kan være dynamiske organisasjoner, så hadde vi hatt langt større problemer enn jeg tror. Det gir seg selv at svaret mitt på det er at det kan vi selvfølgelig være ganske sikre på at de også har en interesse av. Så jeg ønsker ikke en større detaljstyring eller mer rammeplanstyring f.eks. av flere fag enn det vi har i dag.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Vi har snart lagt tilbake hele denne regjeringsperioden – fire år der vi i utdanningspolitikken har hatt et sterkt fokus på forskning og høyere utdanning. Regjeringa har levert langtidsplan for forskning og høyere utdanning, strukturmeldinga for universitets- og høyskolesektoren, kvalitetsmeldinga for høyere utdanning og nå også humaniorameldinga. I tillegg har regjeringa levert en egen melding for høyere yrkesfaglig utdanning, fagskolene. Til sammen viser dette en bredde og styrke i innsatsen for å heve kvaliteten for høyere utdanning i Norge.

Vi er et lite land, og vi er et høykostland. Vi er avhengig av å utnytte kompetansen vår smart, og vårt viktigste fortrinn er vår evne til å utnytte og utvikle kompetanse og kunnskap. Vi er midt i et teknologisk skifte. Vi hyller grensesprengende teknologier. Samtidig gjennomfører vi et nødvendig realfagsløft. Men nettopp i denne settingen er jeg særlig glad for at kunnskapsministeren nå også løfter de humanistiske fagene. Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at humaniora fortjener større oppmerksomhet rundt sitt bidrag til samfunnets utvikling enn det de ofte blir til del.

Det blir sagt at et samfunn som kun interesserer seg for øyeblikket, nåtiden, økonomisk nytte og akutt problemløsning, ikke er levedyktig – men at også det å kjenne historien er avgjørende for å forstå sammenhengen i samfunnet. Jeg er enig når komiteen framhever den nødvendige balansen mellom arbeidslivsrelevans og dannelse. I en tid da vi har store utfordringer, som mange har vært inne på her, knyttet til både klima, globalisering, migrasjon, folkeforflytninger, konflikter og krig, produktivitet og næringsutvikling, er det på sin plass med en bredere debatt rundt humanioras bidrag til å forstå og løse de store samfunnsutfordringene. Det opplever jeg at nettopp denne meldingen gir et kjærkomment bidrag til.

Humaniorafagene har blitt kritisert for å leve sitt eget liv, på trygg avstand fra alt som heter næringsliv. Humanistene selv har tidvis ristet på hodet over at næringslivet ikke forstår hvilken kompetanse de besitter. Jeg har tidligere nevnt i denne sal at rektor på Universitetet i Agder nylig kunngjorde at han ville bruke dette året til å kartlegge hvordan alle studentene ved UiA kan få arbeidspraksis inn i studiene. Det vil være nyttig for kvaliteten på studiene. Samtidig vil det bidra til at fagmiljøene må tydeliggjøre og spisse sin kompetanse og sitt bidrag. Det vil være en spennende mulighet for humaniorafagene.

Med denne meldinga knytter vi nettopp humaniorafagene tettere på arbeidet med å løse noen av vår tids viktigste utfordringer. Det er kanskje meldingas viktigste bidrag.

Marianne Aasen (A) []: Jeg har en kort merknad til dette med å detaljstyre/ikke detaljstyre universiteter og høyskoler. Jeg tror ingen her egentlig er veldig klar for å lage rammeplaner for de fleste fag. Det er noe som hører med til sjeldenhetene. Men det som kanskje er et poeng, er at man understreker i debatten og i meldinga, og i merknadene som vi har lagt fram – for det er stort sett tekst og ikke så veldig mange konkrete forslag – det som flere i salen har tatt opp, nemlig hvor viktig kritisk tenkning er, hvor utrolig vesentlig det er, og det har blitt mer vesentlig den siste tiden, å forstå forskjell på dokumenterbare fakta og påstander. Jeg synes representanten Iselin Nybø hadde et veldig godt innlegg om det. Jeg hadde kanskje ønsket at statsråden i større grad hadde vektlagt akkurat den biten, at det trengs i absolutt alle fag, enten man studerer teknologi, språk, humaniora, samfunnsfag eller hva det måtte være.

Så vil jeg ta opp forslag nr. 1, som jeg burde gjort i det første innlegget mitt.

Presidenten: Representanten Marianne Aasen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Kristin Vinje (H) []: Jeg vil bare veldig kort takke for en fin debatt og for en fin melding fra regjeringen, som har gjort at vi har fått opp diskusjonen om humanioras betydning i samfunnsutfordringene.

Så har jeg lyst til å kommentere akkurat det siste innlegget, som dreier seg om å utøve kritisk tenkning, og de spørsmålene som ble stilt til statsråden i replikkordskiftet, og minne om at det er nettopp hele poenget med alt det kvalitetsarbeidet regjeringen har gjort nå i de siste fire årene, ved å jobbe for å styrke kvaliteten i høyere utdanning og forskning gjennom langtidsplanen, gjennom strukturelle endringer og gjennom en egen stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Det er på den måten vi aller, aller best sikrer at vi har institusjoner som har høy kvalitet, og som sørger for å bidra med undervisning av høy kvalitet – som da også selvfølgelig inkluderer å lære bort evnen til kritisk tenkning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 24.