Stortinget - Møte mandag den 22. mai 2017

Dato: 22.05.2017
President: Kenneth Svendsen
Dokumenter: (Innst. 289 S (2016–2017), jf. Dokument 8:55 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 6 [11:32:10]

Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Anders Tyvand, Kjell Ingolf Ropstad, Olaug V. Bollestad og Hans Fredrik Grøvan om å innføre fylkesvise eller regionale mobbeombud (Innst. 289 S (2016–2017), jf. Dokument 8:55 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Norunn Tveiten Benestad (H) [] (ordfører for sak nr. 5): Som saksordfører for Prop. 57 L for 2016–2017 vil jeg gjerne få takke komiteen for et godt arbeid og for mye engasjement i saken.

Våre skolelever har rett til et trygt og godt skolemiljø. Likevel vet vi at mange barn går på skolen og gruer seg hver dag. Det gjør noe med et lite menneske. For foreldre er det hjerteskjærende å vite at ens barn mobbes. Som skolepolitikere må vi gjøre vårt beste for å lage gode rammer og et trygt lovverk for skolenes ansatte og for de av elevene våre som opplever mobbing. Dette er et stort ansvar når vi vet at det å bli mobbet, krenket, plaget og utfrosset kan sette spor for livet hos dem som utsettes for det.

Alle i denne komiteen mener at barna våre fortjener en mobbefri oppvekst. Vårt ansvar er å lage lover som sikrer at barnas rettigheter ivaretas, og så må hver enkelt skole ta det daglige arbeidet med å forebygge og gripe fatt i mobbeproblemer der de oppstår.

Skolens viktigste oppgave når den blir varslet om mobbing eller ser det, er å handle. Ingenting er så nedbrytende som å varsle og så oppleve ikke å bli fulgt opp: Vi sa fra, men de gjorde ikke noe med det. ? Det er ikke en holdning våre barn skal møtes med i skolen.

Det er mye komiteen har vært enig om i dette lovforslaget. På noen punkter har vi også arbeidet oss sammen i prosessen her i Stortinget. Men vi skiller oss litt på andre punkter, der vi har samme mål, men kanskje ser litt ulikt på virkemidlene.

Regjeringa har i sitt lovforslag lagt vekt på at det nye regelverket skal styrke elevenes og foreldrenes rettigheter og lovfeste et tydeligere krav til hva skolene skal gjøre når elever blir mobbet. Det viktigste grepet her er innføring av aktivitetsplikt. Aktivitetsplikten er et handlingsrettet grep som de fleste partier og høringsinstanser ser ut til å ha sansen for.

Så skiller partiene i komiteen seg i synet på om dette skal erstatte enkeltvedtaket, som hittil har vært skolenes viktigste verktøy, eller om det skal komme i tillegg. I regjeringas forslag om innføring av aktivitetsplikt i stedet for enkeltvedtak slås det fast at elever og foreldre skal ha både innsynsrett og kontradiksjonsmulighet og skal kunne følge både plan og dokumentasjon av skolens oppfølging av planen. Samtidig flyttes – i lovforslaget – enkeltvedtaket til Fylkesmannen som håndhevingsinstans. Fylkesmannen skal rustes opp med hensyn til kompetanse og kapasitet til å håndtere mobbesakene mer effektivt og bedre enn hittil.

I komiteen har det vært ulikt syn på aktivitetsplikt versus enkeltvedtak. Det gjenspeiles også i innstillingen og i avstemningen. Et annet område det har vært diskusjon om, er Fylkesmannen som håndhevingsinstans. Der har vi i Stortinget også møtt motforestillinger ved at det har vært tatt til orde for en frittstående, uavhengig håndhevingsinstans.

Jeg tror målet har vært det samme: en effektiv håndhevingsinstans med kompetanse og nok kapasitet, som arbeider for barnas beste innenfor det lovverket vi har. Det er intensjonen også bak regjeringas forslag om å bygge videre på Fylkesmannen, som også i dag har et vidt mandat og mange oppgaver knyttet til tilsyn med skole-, barne- og ungdomssektoren i fylkene våre.

I løpet av saksbehandlingen i Stortinget er komiteen også blitt enig om å be regjeringa foreta en gjennomgang av de statlige oppreisningsordningene, med tanke på å få til en kompensasjons- og oppreisningsordning på dette feltet. Det er tiltak som bl.a. Barneombudet har tatt til orde for.

Komiteen har også ønsket å gjøre noen endringer knyttet til Fylkesmannens mulighet til å følge opp saker i etterkant av at en elev har byttet skole, og vi har foreslått å beholde straffebestemmelsene som de er i dag. Det tror jeg er endringer kunnskapsministeren kan leve godt med. Det imøtekommer også en del av innspillene komiteen fikk i høringene. Vi ber om at aktivitetsplikten og endringene i klageordningen evalueres senest to år etter iverksettelse.

Jeg håper at den loven vi i dag skal vedta, vil gi et tydelig og godt rammeverk for skolenes ansatte og ikke minst for skoleelever og deres foreldre som trenger et tydelig lovverk som sikrer deres rettigheter.

Med dette vil jeg anbefale komiteens innstilling og ta opp det forslaget som Høyre er med på.

Presidenten: Representanten Norunn Tveiten Benestad har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Bente Thorsen (FrP) []: Først takk til saksordføreren for grei gjennomgang. Så vil jeg orientere om at når det gjelder saken om fylkesvise mobbeombud, vil representanten Sandaune, som er ordfører for den saken, ivareta Fremskrittspartiets syn på det i sitt innlegg.

Først og fremst: La meg slå fast at vi vet alle hva mobbing kan medføre av elendighet for den enkelte og den enkeltes familie, så det bruker jeg ikke mer tid på.

Antimobbearbeidet har i mange, mange år vært preget av prat og uforpliktende programmer. Fremskrittspartiet har i flere år hatt kampen mot mobbing som en hjertesak, og vi er derfor veldig glad for at vi nå omsider får på plass omfattende endringer i opplæringslovens regler om skolemiljø. Innstillingen innebærer en tydelig plassering av rettigheter og ansvar, og endelig innføres det reelle sanksjonsmuligheter mot skoler som ikke tar grep mot mobbing. Forslaget til nytt regelverk vil styrke rettighetene til elever som blir mobbet og deres foreldre, og være et effektivt virkemiddel mot mobbing og dårlige skolemiljøer.

Innføringen av aktivitetsplikt er viktig. Vi har registrert at enkelte mener at elevenes rettssikkerhet svekkes når krav om enkeltvedtak fjernes. Fremskrittspartiet vil vise til at bakgrunnen for forslaget er at dagens krav om enkeltvedtak ikke har fungert etter hensikten. Fremskrittspartiet mener erfaringene viser at det er behov for nye tiltak, og støtter at plikten til å fatte enkeltvedtak erstattes med en forsterket aktivitetsplikt. Foreldre og foresatte vil fortsatt ha innsynsrett i skolens plan for å få slutt på mobbingen, retten til å bli hørt blir lovfestet, og det blir enklere å melde saken videre til Fylkesmannen. For å sikre at endringene virker etter hensikten, ber vi om at utviklingen følges nøye, og at endringene angående enkeltvedtak evalueres etter to år.

Aktivitetsplikten skal sikre at skolene handler raskt og riktig når en elev ikke har det trygt og godt på skolen. Alle som arbeider på skolen, skal følge med, varsle og gripe inn overfor mobbing og krenkelser. Dessverre opplever elever å bli mobbet og trakassert av lærere og andre voksne i skolen. Vi er derfor glad for at det nå innføres en skjerpet aktivitetsplikt for tilfeller der det er en voksen på skolen som krenker elever.

Et handlingsrettet dokumentasjonskrav innføres – til erstatning for enkeltvedtaket. Dette skal vise at tiltakene faktisk gjennomføres, og sikre at eleven og foreldrene har trygghet for at noe skjer. Skolene må – i tillegg til planen – dokumentere det arbeidet de faktisk gjør for å oppfylle aktivitetsplikten i enkeltsaker.

Fremskrittspartiet vil også understreke at regjeringens arbeid for å forebygge mobbing i skolen ikke begrenser seg til forslagene i proposisjonen. Det arbeides konkret og langsiktig, og særlig arbeidet med kompetanseheving for lærere og andre ansatte i skolen vil være et viktig verktøy for en vellykket innsats mot mobbing. Dette arbeidet bidrar til å gi elevene gode lærere som er trygge på seg selv og på faget sitt, og som har respekt i et klasserom.

Fremskrittspartiet vil i den sammenheng også vise til at regjeringen i løpet av perioden har foreslått en rekke tiltak i kampen mot mobbing. Blant annet er tiltak mot mobbing styrket med 35 mill. kr i årets budsjett. Disse midlene går til å styrke det svært viktige lokale kompetansearbeidet mot mobbing. Vi er også fornøyd med at regjeringen har prioritert å styrke Barneombudets kapasitet til å hjelpe mobbeofre og deres familier.

Manglende innsats fra skolens side kan nå møtes med konkrete sanksjoner. Fremskrittspartiet mener at tvangsmulkt vil være et hensiktsmessig virkemiddel for å sørge for at skoler og skoleeiere gjør nødvendige endringer for å sikre at elevene har et trygt skolemiljø.

Det skal ikke være tvil om at klager skal behandles hurtig, og at straffeansvaret ikke skal svekkes. Fremskrittspartiet støtter derfor forslaget om å opprettholde dagens skyldkrav samt forslag om å be regjeringen utrede tidsfrister for Fylkesmannens behandling av meldinger og klager i mobbesaker.

Fremskrittspartiet er også glad for at det er bred enighet om å innføre en kompensasjons- og oppreisningsordning for elever som får læringstap eller skade som følge av mobbing. En slik ordning kan gjøre det lettere for eleven å legge saken bak seg, samtidig som det kan bidra til at skolen tar sitt ansvar på alvor.

Endelig innføres det informasjonsplikt for skolene til å informere elever og foreldre om rettighetene deres. Og nå lovfester vi at norsk skole skal ha nulltoleranse mot mobbing. Mobbing i skolen skal ikke skje.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Ifølge Elevundersøkelsen for 2016 oppgir nesten 40 000 barn og unge at de blir mobbet. I 2013 satte regjeringen Stoltenberg ned Djupedal-utvalget. For over to år siden leverte utvalget om lag 100 forslag til hvordan man kan bekjempe mobbing i skolen.

Få tiltak er implementert, bortsett fra en nettportal. Nå endelig, etter fire lange år, skal Stortinget diskutere forslaget til lovendringer. I Arbeiderpartiet har vi ventet lenge på denne dagen. Vi har vært utålmodige først og fremst på vegne av de barna som blir utsatt for mobbing. Det handler om barn som stadig får kommentarer på utseende, hvordan de går eller hvordan de snakker, barn som blir dyttet, slått, spyttet på og sparket, barn som blir holdt utenfor i friminuttene, på klasseturene og i bursdagene, barn som blir sjikanert på nett, barn som føler at de er til bry og er en belastning, ja i verste fall føler at de ikke skulle vært her. Dette er alvorlig nok i seg selv, og ikke minst er det alvorlig når vi vet hvilke spor dette kan sette senere i livet.

Vi som politikere har et ansvar for å forebygge og stoppe mobbing. Elever og foreldre skal være trygge på at man blir tatt godt vare på på skolen. En av måtene vi kan ta dette ansvaret på, er å lage et lovverk som fungerer – et lovverk der elever og foresatte kan være trygge på at uheldige episoder blir tatt tak i og håndtert.

Kunnskapsministeren har fått en del kjeft for lovforslaget sitt, særlig fra antimobbeorganisasjonene. De er bekymret for at lovforslaget på enkelte områder vil bety en svekkelse av loven. At retten til at det fattes enkeltvedtak på skolen bortfaller, er et sånt eksempel. Hvilke konsekvenser får det egentlig for rettssikkerheten til de partene som er innblandet i en mobbesak? Jurister, antimobbeorganisasjonene, Utdanningsforbundet og KS stiller det samme spørsmålet.

Enkeltvedtak fattes i mange sammenhenger på en skole – når det skal gjennomføres ekstra undervisning, når man skal be om litt ekstra fri, og ved utvidet tid på tentamen, f.eks. på grunn av dysleksi eller pollenallergi. Det er derfor naturlig å tenke at enkeltvedtak også fattes når det oppstår en alvorlig situasjon som omhandler det psykososiale miljøet. Arbeiderpartiet vil beholde enkeltvedtaket samtidig som aktivitetsplikten forsterkes. Det trenger ikke være enten–eller – la oss gjøre begge deler, både enkeltvedtak og aktivitetsplikt.

Kunnskapsministeren har også fått en del kritikk for å foreslå at det personlige straffeansvaret i mobbesaker endres fra uaktsom handling til grovt uaktsom handling. Dette er åpenbart en svekkelse av loven. Jeg er glad for at Stortinget vil det annerledes, og at kunnskapsministeren går på et nederlag i denne saken. Problemet har vel ikke vært at for mange personer har blitt stilt til ansvar i alvorlige mobbesaker – det har heller vært for få.

For drøyt et år siden fremmet Arbeiderpartiet 21 forslag i Stortinget for å bekjempe mobbing i skolen. Vi foreslo bl.a. den gang at det skulle etableres en oppreisningsordning for elever som har fått skade av mobbing fordi systemet har sviktet. Alle de 21 forslagene ble nedstemt av regjeringspartiene, men vi er glad for at Stortinget nå er blitt enig med oss, og at kunnskapsministeren instrueres til å få på plass en oppreisningsordning, selv om det i utgangspunktet ikke var foreslått i proposisjonen.

Så er vi skuffet over at regjeringen ikke følger opp den klare anbefalingen fra Djupedal-utvalget om å etablere et nasjonalt klageorgan for mobbesaker. Vi trenger et klageorgan som er godt kjent, som har god juridisk kompetanse og ikke minst god barnefaglig kompetanse. I Sverige har de et nasjonalt klageorgan. Det har vist seg å fungere bra. Vi ønsker oss et ressurs- og kompetansesenter for mobbing og psykososialt arbeidsmiljø. Dette kunne vi fått til i en konstellasjon, f.eks. hos Barneombudet.

Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe med det uansett, sa en ung gutt. Det hviler et enormt ansvar på oss og de lovendringene vi skal behandle i Stortinget i dag. Heldigvis er det Stortinget som til syvende og sist vedtar og behandler landets lover. Hvis regjeringen kunne gjøre som den ville, hadde loven faktisk på enkelte punkt blitt svakere enn det den er i dag. Det er ikke bra.

Jeg tar opp forslaget Arbeiderpartiet er med på.

Presidenten: Representanten Christian Tynning Bjørnø har tatt opp det forslaget har refererte til.

Anders Tyvand (KrF) []: Vi har hørt historiene. Vi har sett reportasjene. Vi har møtt elevene som har låst seg inne på toalettet fordi de ikke våger å gå inn i klasserommet eller ut i skolegården. Vi har møtt barna som ikke har noen å være sammen med. Og vi har møtt foreldrene som har opplevd noe av det såreste som finnes – at barnet deres blir mobbet og krenket. Jeg tror det gjør et dypt inntrykk på oss alle sammen.

De aller fleste har det bra og trives på skolen i Norge, men mobbing er likevel et alvorlig problem som rammer altfor mange.

Det er på tide å ta nye grep. Vi må styrke det forebyggende arbeidet, vi må sikre bedre hjelp til dem som blir utsatt for mobbing, og vi må sikre en bedre klageordning. Jeg mener regjeringen har fremmet flere gode forslag som Stortinget i dag følger opp. Når det oppstår en mobbesituasjon, er det avgjørende at skolen tar affære umiddelbart. Nå dreier vi fokuset bort fra formkrav og til handling. Vi følger opp anbefalingen fra Djupedal-utvalget om å erstatte dagens praksis med en plikt til enkeltvedtak med en forsterket aktivitetsplikt for de ansatte i skolen – en plikt til å handle. Dette får støtte fra Barneombudet, fra lærerne i Utdanningsforbundet og fra elevene i Elevorganisasjonen. Samtidig forbedrer vi klageordningen for å gjøre den enklere, tryggere og raskere.

Jeg synes regjeringen har fremmet flere gode forslag, men jeg har også uttalt at jeg skulle ønske regjeringen kunne vært mer offensiv i kampen for et trygt og godt læringsmiljø for alle. Derfor er jeg glad for at utdanningskomiteen på Stortinget har vært mer offensiv enn det regjeringen har vært. Regjeringen blir nå bedt om å innføre tidsfrister for Fylkesmannen når Fylkesmannen mottar en klage. Komiteen sier nei til å redusere det personlige straffeansvaret for ansatte i skolen til kun å gjelde ved grov uaktsomhet. Den sier at det skal være mulig å klage på skolens håndtering av en mobbesak også etter at eleven har flyttet til en annen skole.

Det er to ting jeg er spesielt glad for. Det ene er at en samlet komité nå ber om en gjennomgang av de offentlige oppreisningsordningene, med sikte på å innføre en oppreisningsordning for mennesker som er blitt påført skade eller læringstap som følge av mobbing. Jeg vil spesielt rette en takk til stiftelsen Rettferd for taperne, som har vært en viktig pådriver for å få til dette.

Det andre er at en samlet komité nå støtter Kristelig Folkepartis forslag om at det skal etableres mobbeombud i alle fylker. Mange som opplever å bli mobbet, føler seg veldig alene. Det å ha en person å henvende seg til for å få hjelp, støtte og veiledning kan bety enormt mye. Mobbeombudene kan også bidra i det forebyggende arbeidet. Men for at mobbeombudene skal fungere optimalt, tror jeg det er avgjørende at de får noen nasjonale retningslinjer og et tydelig mandat, og at det både stilles krav om faglig kompetanse og at de knyttes til et faglig miljø.

Jeg tror ikke dette er siste gang kampen mot mobbing er tema her i stortingssalen. Jeg tror ikke at vi gjennom de vedtakene vi fatter i dag, kan si at jobben er gjort en gang for alle, og at alle problemer nå er løst. Jeg mener det er to ting som blir spesielt viktig framover. Det ene er å sikre flere lærere i skolen – flere voksne øyne til å se hver enkelt elev og til å følge med. Det andre er en styrket skolehelsetjeneste, slik at det faktisk er en helsesøster tilgjengelig når elevene trenger hjelp.

På begge disse områdene har Kristelig Folkeparti fått viktige gjennomslag i denne stortingsperioden, men vi er ikke i mål, og derfor kommer både flere lærere og flere helsesøstre til å bli viktige saker for Kristelig Folkeparti framover. Men jeg mener at vi i dag tar viktige beslutninger som vil styrke det forebyggende arbeidet mot mobbing, som vil sikre bedre hjelp til dem som utsettes for mobbing, og som vil bidra til å sikre alle barn og ungdom et trygt og godt læringsmiljø.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Den 18. mars for to år siden avga det såkalte Djupedal-utvalget en rimelig omfattende NOU om «Å høre til». Jeg så da for meg at regjeringa – i tillegg til å stramme opp lovverket – ville følge opp rapporten ved å legge fram forslag til en «handlingsplan for trygge oppvekstmiljøer uten krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering for barn og unge», slik utvalget foreslo.

Jeg må personlig si at jeg ble veldig overrasket, jeg ble litt forundret, og jeg ble skuffet da jeg skjønte at regjeringa ikke hadde til hensikt å legge fram noen handlingsplan. Og misforstå meg rett: Det er viktig å gjennomgå lova for å gjøre de innstrammingene som er nødvendig for at alle parter skal ivareta sitt ansvar, men jeg mener bestemt at endringer kun i opplæringslova ikke er nok for bevisstgjøring i en så viktig sak.

Barnekonvensjonen definerer mobbing som et samfunnsproblem. Det er Senterpartiet enig i. Derfor har jeg i gjentatte innlegg om temaet mobbing framhevet at mobbing ikke kun er en utfordring for skolene. Vi – altså samfunnet rundt, omgivelsene – har et stort ansvar for å gå foran med et godt eksempel og oppføre oss slik at unge rundt oss ikke begynner å mobbe. Vår egen omgang både direkte og, ikke minst, på sosiale medier er viktig. Unger er nemlig ikke født mobbere, de lærer det – og de lærer det av oss. Derfor er forebygging av mobbing et kollektivt ansvar.

Men regjeringa velger altså ikke å se saken på denne måten. Det er greit, men uansett mener Senterpartiet at NOU-en burde vært obligatorisk lesning for alle lærere der ute, om en er faglærer i et fag, kontaktlærer eller rektor. Dersom skolene skal klare å oppfylle lovas intensjon, er det også nødvendig med konkrete tiltak og arbeidsmetoder.

Så til selve forslagene vi har til behandling i dag. Først til endringer i lova og forslaget om å erstatte handlingsplikt og enkeltvedtak med en aktivitetsplikt. Intensjonen i forslaget er at skoleeier og skolene skal intervenere raskere når slike saker oppstår. Dagens regelverk inneholder samme forpliktelse som det nye forslaget, men det har i mange tilfeller vært slik at selv om det er skrevet enkeltvedtak i sakene, har selve oppfølgingen manglet. For meg framstår det usikkert om oppfølging og tiltak i en sak vil bli bedre ved å fjerne enkeltvedtak og omdøpe handlingsplikt til aktivitetsplikt. I likhet med Foreldrenettverk mot mobbing, Utdanningsforbundet og KS deler Senterpartiet bekymringen for rettssikkerheten til ungene ved å fjerne retten til enkeltvedtak. Dette gjelder ikke minst hvem som har ansvaret, omfanget av dokumentasjonen osv.

For dem som er utsatt for mobbing, enten av unger eller voksne ved skolen, er det viktig at det finnes en klageinstans. Flere har pekt på Barneombudet som egnet til dette. Imidlertid har regjeringa landet på å foreslå at det skal være fylkesmennene som skal være klageinstans, dette fordi de sitter tettere på kommunene og har bedre kjennskap til den enkelte kommune. Fylkesmennene har som kjent også tilsynsansvaret i dag.

Senterpartiet har landet på å støtte forslaget om at Fylkesmannen skal være klageinstans. Vi ser imidlertid også utfordringer med dette, siden fylkesmennene kan sies å sitte for tett på kommunene og for tett på den enkelte skole, i tillegg til tilsynsansvaret som de har. Men gjennom å legge dette tunge ansvaret på fylkesmennene forventer vi at saksgangen ved klager skal bli raskere og enklere enn i dag.

Til slutt: Kristelig Folkeparti har nok en gang fremmet forslag om eget mobbeombud for hvert fylke. Senterpartiet har stilt spørsmål ved forslaget, siden det allerede er elev- og lærlingombud i de fleste fylkene. Vi mener det er bedre å bruke de funksjonene vi har i dag, effektivt, og ikke bidra til økt byråkrati. Vi vet at foreldre og elever kan ha nytte av å ha kontakt med et regionalt elev- og lærlingombud, og forventer at fylkeskommunene ser disse funksjonene i sammenheng.

Mange av dagens ombud bruker allerede tid på mobbesaker. Det vil også være viktig at ombudet ikke blir pålagt forventninger fra politisk hold i de enkelte fylkeskommuner eller kommuner, men blir det uhildede ombudet som det er tenkt å være.

Helt til slutt:

Vondt er av alle andre

bli trakka på og trengd.

Men vondare å veta

at du er utestengd.

Det er så mangt i livet

du ventar deg og vil.

Men meir enn det å vera,

er det å høyre til.

Dette er ordene på omslaget til NOU-en fra Djupedal-utvalget, av Jan-Magnus Bruheim. Det å høre til er bunnplanken i livet, om vi er unge eller gamle.

Iselin Nybø (V) []: Først vil jeg takke begge saksordførerne for at de har loset komiteen godt gjennom sakene.

Det med mobbing, og disse sakene som vi har, har det vært mye engasjement rundt. Det har vært diskutert mye både i mediene, ute i skolene, på lærerrommene, blant foreldre og blant elever. Som komité har vi fått mange innspill, og vi har merket det store engasjementet som er der ute. Mange har ventet lenge på denne saken, og mange er også glad for at saken er kommet.

Likevel er det viktig å huske på at selv om vi fatter noen vedtak her i dag, er det ikke sånn at ingen elever kommer til å bli mobbet på skolen i morgen. Selv om vi har de beste intensjoner og virkelig ønsker at dette skal ta slutt, må det skje et kontinuerlig arbeid ute i skolene hver eneste dag for å håndtere disse problemene.

Mobbing kan ikke, og skal ikke, tolereres. Jeg synes saksordføreren sa det veldig bra da hun sa at det er så mangfoldig, dette med mobbing. Men en av de tingene som kanskje er aller verst, er de voksne som ser det, som vet det, som bare går forbi, og de elevene som opplever at de tar kontakt med en voksen person uten at det skjer noe. Sånn skal det ikke være. Det er de voksnes ansvar å sørge for at barn har det godt, ikke minst på skolen.

Derfor er det viktig at vi i skolene har skoleledelse som har kompetanse til å forebygge, møte og håndtere mobbing på skolene sine. Det er bra at regjeringen har varslet at alle nytilsatte rektorer skal få tilbud om utdanning i pedagogisk ledelse, og at det skal være kompetanseutvikling for de allerede erfarne skolelederne, for ledelse er helt avgjørende hvis vi skal håndtere mobbeproblematikken.

I Stavanger kommune hadde vi tidligere en skolesjef som heter Eli Gundersen. Hun sa at det eneste som hjelper, er å fokusere kontinuerlig på mobbeproblematikken. En kan ha så mange programmer som en bare vil, men hvis en ikke fokuserer på mobbeproblematikken, klarer en heller ikke å få bukt med den.

Det sier noe om at vi gjør én ting her i dag, men det er der ute det faktisk skjer.

Aktivitetsplikten er det mange som har blitt begeistret for. Det å skulle gripe inn, det å varsle, det å undersøke og det å sette inn tiltak er kjempeviktig, ikke minst for dem som blir utsatt for mobbing. Vi støtter fullt ut hensikten, og jeg mener det er en helt riktig måte å tenke på. Det som har vært den store debatten, er hvorvidt en skal erstatte enkeltvedtaket med aktivitetsplikt, eller om en kan – som Venstre ønsker – ha begge deler.

Det er flere aktører som har vært inne på høring hos komiteen, som peker på at det å fjerne enkeltvedtaket kan svekke barnas rettssikkerhet. Blant annet peker Foreldrenettverk mot mobbing på viktigheten av å beholde enkeltvedtaket. Det pekes også på at det har vært utfordringer med at det regelverket er krevende og vanskelig for skolene å håndtere. Men i Venstre mener vi at hvis det er slik, må vi skolere skolene våre slik at de faktisk kan ta i bruk enkeltvedtakene på en god måte. Det er noe som resten av forvaltningen må forholde seg til, og det er også noe skolene må forholde seg til i andre sammenhenger. Vi mener altså at det ikke kan være en begrunnelse for å fjerne enkeltvedtaket fra skolene.

Det med klageinstansene har vært et tema, og det er argumenter for flere ting, som Anne Tingelstad Wøien nettopp sa. Det er mange gode argumenter for å ha en selvstendig, uavhengig klageadgang. Samtidig er fylkesmennene godt kjent med skolen, og de er ute i alle fylkene eller i regionene, så også vi støtter Fylkesmannen som en klageinstans.

Straffeansvaret er foreslått endret til forsettlige og grovt uaktsomme brudd på regelverket – det er bare da en skal kunne straffes. Én ting er at det oppfattes som å svekke rettssikkerheten til elevene, men det oppfattes også ganske symboltungt. Jeg tror det er grunnen til at mange har reagert på det, og at komiteen derfor har fått mange tilbakemeldinger. Da er det kjekt å se at komiteen kan ta inn over seg de tilbakemeldingene vi har fått, og at vi står sammen om å opprettholde dagens skyldkrav.

Helt til slutt: Jeg synes det er et godt forslag fra Kristelig Folkeparti om å ha mobbeombud i alle fylker og alle regioner. For oss er det viktig at det ikke nødvendigvis betyr at de må være ansatt i fylkesadministrasjonen, men at det handler om å ha dem i hvert enkelt fylke.

Det ser ut til at det blir flertall for aktivitetsplikten. Venstre vil subsidiært stemme for forslag nr. 1 i sak nr. 5, som handler om å evaluere det.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Skolen er ein felles møteplass der alle barn og unge skal få kunnskap og utvikle sine ferdigheiter, haldningar og verdiar. Eit godt og inkluderande læringsmiljø er ein viktig føresetnad for trivsel, auka motivasjon og meistring. Skal vi lykkast med å skape ein skole som inkluderer alle og gir alle like moglegheiter for å lykkast, må vi sørgje for at skolen har tid og rom til å sjå den enkelte, skape eit godt og trygt læringsmiljø for alle og tilretteleggje undervisninga slik at alle lærer på sine premissar.

Kvart barn er unikt og kjem til skolen med heile seg og heile livsforteljinga si. Mangfald er ei av skolens største og mest krevjande utfordringar. Difor er skolen så viktig som arena for dialog og brubygging, der vi som enkeltmenneske og grupper er og vil vere forskjellige. Difor må kampen mot mobbing vinnast kvar dag på nytt og på nytt gjennom nitid systematisk arbeid.

Forsking viser at eit godt og inkluderande læringsmiljø bidrar til både fagleg læring og sosial trivsel på skolen. For den enkelte eleven er eit godt læringsmiljø bl.a. å oppleve inkludering i eit fellesskap utan mobbing og krenking. Eit godt læringsmiljø gir elevane grunnlag for både meistring og framgang i opplæringa. Dette handlar om gode relasjonar mellom elevar, og mellom lærar og elev. Difor er det viktig at alle som jobbar i skolen, har kompetanse og verktøy som gjer dei i stand til å førebyggje, avdekkje og stoppe mobbing. Mobbing i skolen er eit vaksenansvar, og skoleleiarar og lærarar må ta det ansvaret. Men nasjonale og lokale styresmakter må leggje til rette for å gi den nødvendige støtta i møte med dette arbeidet.

SV vil innføre ei norm for auka lærartettleik på alle trinn i grunnskolen, øyremerkje midlar til skolehelsetenesta og auke løyvingane til skulebasert kompetanseheving for å sikre elevane eit godt og trygt skolemiljø. Tilpassa undervisning vil gjere at færre fell ut, og at fleire blir sett i skolen. Fleire lærarar og ei styrkt skolehelseteneste i kombinasjon med auka kompetanseheving er viktige tiltak for å førebyggje og motarbeide uønskt åtferd og mobbing i skolen. Store klassar kan gjere det vanskeleg for elevane å oppnå sosial tilhøyring og tryggleik i skolekvardagen.

Regjeringa føreslår at skolen ikkje lenger skal ha plikt til å fatte enkeltvedtak når elevar eller foreldre ber om tiltak som gjeld det psykososiale skolemiljøet. Dette forslaget møter sterk kritikk frå fleire høyringsinstansar, som meiner dette vil svekkje rettssikkerheita til elevane. Enkeltvedtak gir partsrettar, innsynsrett og klagerett og er familiens einaste knagg inn til forvaltningslova. SV er difor imot at kravet til enkeltvedtak blir fjerna. SV kan ikkje støtte eit forslag som vil bidra til at rettssikkerheita til elevane blir svekt. SV, i lag med Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Venstre, fremjar difor eit forslag om at kravet om enkeltvedtak i mobbesaker blir oppretthalde. Vi er nøydde til å ta på alvor dei alvorlege bekymringane som er fremja av elevar og foreldre som har opplevd mobbing på kroppen. Når dei no uttrykkjer sterk bekymring for at rettssikkerheita til elevane blir svekt, må vi ta det på alvor.

Om oppretting av nasjonal klageinstans: Dagens klageordning i mobbesaker fungerer ikkje godt nok. Få klagesaker blir behandla av Fylkesmannen trass i at mobbetala vedvarande over lang tid har vore høge. Det er skuffande at regjeringa ikkje klarer å få på plass ein uavhengig nasjonal klageinstans for mobbesaker, men tviheld på Fylkesmannen som klageorgan. Det er i strid med anbefalinga for Djupedal-utvalet og råda frå dei som har opplevd grov mobbing. Vi ber regjeringa etablere eit nasjonalt ressurs- og kompetansesenter for mobbing og gjere dette til klageinstans for mobbesaker. Sentret må ha god juridisk og barnefagleg kompetanse og må vurderast lagt inn under verksemda til Barneombodet.

Til slutt om skuldkrav i mobbesaker: Rettssikkerheita til elevane blir svekt ved å heve straffeansvaret frå «aktlaust» til «grovt aktlaust». Eit vilkår om grov aktløyse og alvorleg eller gjentatte handlingar vil vere vanskeleg for eleven å bevise. SV er glad for at Stortingets fleirtal ikkje støttar forslaget frå regjeringa om å endre skuldkravet frå aktlaust til grovt aktlaust, og at eit samla storting ser behovet for å greie ut ei oppreising som kompensasjonsordning for elevar som har fått læringstap eller skadar som følgje av mobbing – og som for saksøkjar i saker om erstatning bør omfattast av ordningar om fri rettshjelp.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Dette er verken starten eller slutten på antimobbearbeidet. I budsjettene vi har lagt frem, har det kommet viktige tiltak for å bekjempe mobbing, som f.eks. kompetansepakke for skolene, bedre informasjon og styrking av Barneombudet. Men det kanskje aller viktigste i dag er at dette ikke er slutten. Dette er lovpakken knyttet til antimobbearbeidet, men det vil ikke ha effekt hvis vi ikke holder trykket oppe. Vi er ikke ferdige nå.

Utgangspunktet er at mobbing ikke skal skje. Derfor har vi gått gjennom hele antimobbepolitikken for å se på: Hva kan bli bedre, hva må vi gjøre mer av, hva må vi endre?

Lovforslagene som vi legger frem, og som behandles i dag, skal ramme inn og forsterke det vi allerede har gjort, for vi må også ha et regelverk som fungerer. Mange av tiltakene og regelverksendringene er basert på arbeidet til Djupedal-utvalget, som Kristin Halvorsen satte ned, og noe av det gode med det utvalget var nettopp at det ikke så på dette som en stykkevis og delt problemstilling, men så på alle sider av antimobbepolitikken samtidig.

Vi har konsentrert innsatsen vår om tre hovedområder. Det første er kompetanseheving i skoler, barnehager og hos eierne, det andre er støtte til mobbeofre og familiene deres, og det tredje er et effektivt regelverk.

Hovedgrepene i lovpakken som vi legger frem i dag, er for det første at vi lovfester nulltoleranse mot mobbing. Det er et klart og tydelig signal om hvordan det skal være på den enkelte skole. Så går vi inn for en tydelig og handlingsrettet aktivitetsplikt på skolenivå. Og bare så det er klart: Det betyr ikke at enkeltvedtaket blir borte, men enkeltvedtaket vil da gjøres av Fylkesmannen i stedet for på skolenivå.

Det Djupedal-utvalget påpekte, var at enkeltvedtaket og vedtaksplikten, slik den er utformet i dag, hindrer skolen – i verste fall – i å handle raskt og effektivt. Isteden blir det en formalistisk, byråkratisk prosess. Den fungerer rett og slett ikke slik den var ment. Nå er det klare krav til handling for at elevene skal få raskere hjelp. Rettssikkerhetsgarantiene, som innsynsrett, rett til å uttale seg, dokumentasjonskrav og rett til å klage, blir lovfestet særskilt.

Så skjønner jeg at det er en besnærende tanke å si at hvorfor kan vi ikke ha både aktivitetsplikt og enkeltvedtak. Problemet med det er at i det øyeblikk man har et enkeltvedtak på skolen, følger også dagens klageordning med på kjøpet. Det følger av forvaltningsloven. Og det er nettopp dagens klageordning Djupedal-utvalget påpekte førte til unødig opphold og at mange elever ikke fikk hjelp raskt nok. Vi må dessuten tilby barn og unge et skikkelig sikkerhetsnett når skolen ikke gjør det den skal. Dagens klageordning fungerer ikke godt nok. Det er alle enige om. Den må være enklere, raskere og mer effektiv.

Når det gjelder klageordningen, har vi allikevel ikke gjort akkurat det Djupedal-utvalget foreslår. Vi har sagt at vi mener Fylkesmannen fortsatt må være førsteinstans. Det er fordi Fylkesmannen er lokalt plassert – Fylkesmannen kan se hele kommunen, og dermed hele barnet, i både skole, barnehage, barnevern og helse – og fordi Fylkesmannen er uavhengig av kommunene og skolene. Men det betyr ikke at fylkesmennene kan fortsette som i dag, snarere tvert imot. De får både mer ressurser i årets budsjett og vil få langt høyere krav og større forventninger stilt til seg. De får dessuten også større kapasitet og tydeligere mandat til å gå tett på sakene og skal ha tilgang til bl.a. å bruke dagbøter og tvangsmulkt for å presse frem endring der det trengs.

Vi har i tillegg også foreslått å styrke Barneombudet, slik at Barneombudet skal fortsette å styrke sin rolle som barnas advokat og hjelper, og som en vaktbikkje i systemet.

I statsbudsjettet for i år er det bevilget 75 mill. kr til ulike tiltak direkte for å bekjempe mobbing. Det er nær en dobling av nivået. Men, som sagt, pengene er ikke nok. Vi må kombinere det med tiltak som virker, et regelverk som virker, og et system som hele tiden er på alerten.

Helt til slutt: Kristelig Folkeparti har fremmet et forslag om at vi skal innføre mobbeombud i alle fylker eller regioner. Det er et forslag som regjeringen støtter. Det betyr at spørsmålet nå blir hvordan vi skal gjøre dette, hvordan vi skal sikre at vi bygger på erfaringene fra forsøksordningene som har vært, at vi får effektive lokale mobbeombud, og at vi får en ordning som virkelig blir en drahjelp for dem som blir utsatt for mobbing og trakassering på skolen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: I vinter kunne vi lese følgende i VG:

«Regjeringens mest synlige tiltak mot mobbing hittil, er en nettside. Nå reagerer vennene i KrF, Venstre og Unge Høyre på manglende mobbe-grep.»

Først nå, helt på tampen av perioden, skal vi behandle lovendringene om elevenes skolemiljø – fire år etter at Djupedal-utvalget ble nedsatt. Etter en rask gjennomgang er jeg kommet fram til at statsråden har gjennomført kun én tidel av forslagene og tiltakene fra Djupedal-utvalget, ti av hundre. Det vitner vel om dårlig gjennomføringskraft.

Er statsråden fornøyd med det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er ikke riktig at vi i vinter ikke hadde lagt frem mer enn en nettside. Jeg vil også si at det høres litt for enkelt ut å bagatellisere dette til å være bare en nettside. Dette var å samle informasjonen fordi den var helt utilgjengelig og ikke mulig å finne, og det sto ikke på menneskespråk.

Det er ett år siden vi for første gang la frem våre forslag til den juridiske pakken, altså lovendringene rundt antimobbearbeidet. Jeg skal innrømme at vi brukte litt lengre tid enn jeg hadde planlagt. Grunnen til det er at det vi sendte ut på høring i første runde, fikk en del kritikk. Det fikk en del kritikk fra bl.a. tunge instanser som Barneombudet, som jeg mente var så tunge og vektige innspill at vi måtte ta en runde til, f.eks. for å se på dokumentasjonsplikt for å gjøre aktivitetsplikten sterkere og sikre at det ikke kunne være noen tvil om at dette styrket barnas rettssikkerhet. Det gjorde at selv om Barneombudet ikke støttet alt da vi la frem denne pakken, sa Barneombudet i alle medier at «det virker som om bagatelliseringens tid nå er slutt». Det mener jeg tyder på at det var verdt å bruke noen få måneder ekstra for å gjøre det riktig.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Vi bagatelliserer ikke. Vi ønsker oss mer fordi vi tar barna på alvor.

Tilbake til lovendringene vi behandler i dag: Flere antimobbeorganisasjoner og andre har advart mot at lovforslaget er for svakt – «et stort tilbakeslag» og «svekker elevenes rettigheter».

Dette sier foreldre, advokater og skolefolk. Heldigvis er det Stortinget som vedtar lover, og ikke statsråden, for statsråden går i dag på et nederlag når det gjelder straffeansvaret for voksne, og blir bedt om å få på plass en oppreisningsordning, selv etter at Høyre stemte imot dette for ett år siden.

Er dette vingling? Har statsråden skiftet mening, eller er statsråden uenig?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nei, jeg står på det vi har lagt frem. Det er helt riktig at det har vært diskusjoner om dette, og det skulle bare mangle, for vi har hatt et system som mange elever og foreldre føler seg sviktet av gjennom så mange år.

Men det er også verdt å nevne at f.eks. Barneombudet mener at aktivitetsplikten er en viktig del av denne endringen. Elevorganisasjonen, som representerer Norges elever, mener at nettopp aktivitetsplikten, som vi har lagt frem, er en viktig del av oppfølgingen av Djupedal-utvalget, som for øvrig også foreslo det.

Jeg har ikke noen gang i løpet av denne fireårsperioden orket å legge masse prestisje i at hver eneste detalj vi legger frem, må bli vedtatt akkurat slik som vi har lagt det frem i Stortinget. Man kan godt lage et stort poeng av det – jeg er ikke så interessert i det – men de endringene som Stortinget har gjort, er helt greie. Jeg har ikke tid nå – i løpet av åtte sekunder – til å redegjøre for hvorfor vi la frem akkurat det vi gjorde, men jeg synes at det Stortinget har vedtatt, er ting vi kan leve godt med, og som det er bra får stor og tverrpolitisk oppslutning.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg tror kanskje det er veldig mange av dem som følger med på debatten, som er opptatt av akkurat dette reaksjonsmønsteret, ikke minst foreldre som har unger som er utsatt for mobbing. Det virker – i hvert fall på meg – som at det er litt lettere for oss å prate om reaksjoner, hvem som skal flytte, og hva slags ansvar de enkelte skal ha. Det som er mye vanskeligere, er hva vi skal gjøre for å unngå å lage dette regelverket. Som jeg sa i mitt innlegg, var jeg veldig skuffet over at regjeringa ikke la opp til å legge fram en handlingsplan for arbeidet mot mobbing. Statsråden sa sjøl nå at en hadde brukt 75 mill. kr til tiltak. Da tenkte jeg at statsråden skulle få anledning til å fortelle hvilke tiltak regjeringa vil at skolene skal gjøre for å forebygge mobbing og sørge for at det skal være et godt skolemiljø.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: I den potten på 75 mill. kr er de to største tiltakene styrking av Fylkesmannen for å få en bedre klageordning og – det aller viktigste – kompetansepakken som nå rulles ut i skolene. Dette skal gjelde for alle. Alle skal få muligheten til å heve kompetansen sin og til å kunne mer om dette, men Utdanningsdirektoratet har fått beskjed om at de skolene som må prioriteres, er de skolene som vedvarende, over flere år, har altfor høye mobbetall. Det er viktig, ikke bare fordi man trenger kunnskap om et nytt regelverk, men også fordi – som representanten Tingelstad Wøien sa – forebyggingen og det daglige arbeidet er det aller viktigste. Det vil si at uavhengig av lovarbeid, lovtekst, klageadgang og slikt er det hva som skjer en helt vanlig onsdag – hvordan man griper fatt i urolighet, at noen blir mobbet eller trakassert – som er det viktigste.

Jeg vil legge til en ting til, og det er at vi ikke bare styrker Barneombudet, men vi har også styrket … (presidenten klubber).

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Det var fint, det som statsråden sa når det gjaldt kompetansepakken som skal ut, men jeg må nok si at det jeg hadde forventet fra regjeringa, var at vi hadde hatt en handlingsplan, at det skulle vært en oppfølging av den tjukke NOU-en som Djupedal-utvalget kom med. Nå sier statsråden at vi skal ha en kompetansepakke, men: Hva er innholdet i den? Hvem skal være med på å bestemme hva som skal ligge i den? Hva slags type arbeid skal det jobbes med ute på den enkelte skole? Kan statsråden si litt mer om det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Helsesøstersatsingen var det jeg ikke fikk tid til å nevne i forrige runde, noe som også er viktig for dette, selv om det selvfølgelig ikke er inkludert i disse 75 mill. kr.

Kompetansepakken var et av de store forslagene fra Djupedal-utvalget. Det var fordi de så at det rett og slett er mangel på kunnskap om hva mobbing er, hvordan det skal forebygges – mangel på systematisk arbeid ute på skolene. Det er Utdanningsdirektoratet, som vår faginstans, som utformer dette sammen med fagmiljøer og fagekspertise, og så skal dette rulles ut, slik at alle norske skoler får mulighet til å bruke det. Men vi har også sagt at de skolene som har vedvarende store mobbeproblemer over tid – nesten alle skoler har mobbing på en eller annen måte i løpet av noen år, men noen har høye mobbetall over tid – skal prioriteres, og dem skal vi målrette innsatsen ekstra inn mot.

Iselin Nybø (V) []: Djupedal-utvalget pekte på at skoleledere på skoler med høy grad av mobbing ikke anerkjenner på samme måte at mobbing er et problem som kan oppstå ved deres skole, og at det er en utfordring i norsk skole at ledelse og lærere i for liten grad kjenner til negative hendelser som oppstår i elevmiljøet. Komiteen har samlet vært opptatt av at skolelederne må ha kompetanse til å forebygge, møte og håndtere mobbing på skolen. Kunnskapsministeren har også selv vist til at skoleledere nå skal få tilbud om opplæring. Både nytilsatte rektorer og de mer erfarne rektorene skal få kompetanse på akkurat dette feltet.

Jeg lurer på om ministeren kan si noe om hvordan han ser for seg at dette skal utformes. Hva skal de få kompetanse i, og hvordan skal vi klare å gjennomføre et slikt kompetanseløft?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første tror jeg det er fortsatt, dessverre, et holdningsproblem mange steder – det at man bagatelliserer mobbing, og dermed ikke skjønner hva det innebærer for eleven, og hvordan man skal bekjempe det. Det betyr at det på en del skoler rett og slett er manglende kriseforståelse. Akkurat nå holder komiteen på og behandler et forslag hvor vi bl.a. foreslår at alle rektorer skal få tilbud om å gå på Rektorskolen. Det å få rektortrening og å gå på Rektorskolen dreier seg ikke bare om at man skal få generell ledelsesskolering eller skal skoleres eller trenes i budsjettarbeid eller den typen ting. Det dreier seg i høyeste grad også om læringsmiljø, og læringsmiljø og arbeidet mot mobbing henger intimt og nøye sammen. Men det er selvfølgelig ikke min jobb, som politiker, å gå inn i detaljene om hvordan dette gjøres. Det er vi nødt til å bruke kompetente fagfolk og fagmiljøer til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trond Giske (A) []: I desember i fjor kom de siste PISA-resultatene – mye omdiskutert og med mye publisitet som vanlig, men det viktigste funnet fikk lite oppmerksomhet. Nesten en av fem elever svarte at de føler seg annerledes og ikke passer inn i skolen. I løpet av ti år er det nå dobbelt så mange som svarer at de føler seg ensomme på skolen, eller at de blir holdt utenfor. Som om det ikke var alvorlig nok, kom det i januar nye tall fra elevundersøkelsen som viser at flere elever enn noen gang opplever å bli mobbet.

Det er nok riktig det som er sagt her i debatten, at heller ikke de vedtakene vi gjør i dag, vil få slutt på mobbingen. Men forhåpentligvis tar vi noen skritt i riktig retning. Å forbedre elevers og foreldres juridiske stilling gjør at den enkelte skoles plikt til å følge opp, til å reagere og til å handle blir større.

Fra Arbeiderpartiets side skulle vi gjerne gått lenger enn det vi får til i dag. Vi skulle gjerne beholdt enkeltvedtaket i mobbesaker. Det er lettere for foreldre å anke og klage på en behandling hvis man har denne juridiske plikten til enkeltvedtak. Vi vil også at skoleledere skal stilles til ansvar når de har forsømt sine plikter i mobbesaker, og vi er imot regjeringens forslag om å gjøre dette vanskeligere. Vi ville hatt en ny og bedre nasjonal klageordning i mobbesaker som er mer tilgjengelig for elever og foreldre, og som har større barnefaglig kompetanse.

Likevel er det bra at Stortinget er mer offensivt enn regjeringen er, og jeg er også glad for at statsråden sier han ikke har prestisje i det. Nå er det vel sånn at en statsråd som lar det gå prestisje i saker som Stortinget stemmer ned, ikke lenger er statsråd, så det er sikkert kjempelurt å ha en slik innfallsvinkel.

Dette er et område hvor vi er politisk enige om målet, men det er uforståelig at disse vedtakene kommer først nå, helt på slutten av fjerde sesjon i denne stortingsperioden. Djupedal-utvalget kom for over to år siden. Det var forståelig at statsråden ønsket å vente på den utredningen, men at vi er kommet helt til slutten av en fireårsperiode med så få tiltak og så lite handling, det er trist. Mest alvorlig er det selvsagt for alle de ungene ute i skolen som har måttet vente fire år på tiltakene. Nå forsterker vi lovverket, men i sannhet er det egentlig ikke lovverket det har vært noe galt med. Kravene om et trygt psykososialt arbeidsmiljø for elevene har vært der hele tiden. Det er handling knyttet til etterutdanning, det er krav til rektorer, lærere og voksne i skolen, det er innsatsen vi skulle gjøre sammen, som har sviktet.

Det er et paradoks at iveren som statsråden har vist etter å gi lærere etterutdanning i matte og realfag, har vært totalt fraværende når det gjelder mobbing, og dette er kanskje det viktigste av alt. Elever som trives, lærer mer. Derfor er dette også et viktig kunnskapstiltak.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [] (ordfører for sak nr. 6): Det har vært en glede å få være saksordfører i en sak som dette. Jeg vil gjerne starte med å takke komiteen for et godt samarbeid og Kristelig Folkeparti som forslagsstiller til forslaget der det tas til orde for å innføre lokale mobbeombud i hvert fylke eller hver region.

Det er ingen tvil om at mobbing er et stort samfunnsproblem og en alvorlig krenkelse av menneskeverdet. Elevundersøkelsen for 2016 viste at 6,3 pst. av alle barn og unge i grunnskole og videregående opplæring føler seg mobbet. Det tilsvarer 58 000 barn og unge. Til tross for talløse antimobbeprogrammer og kampanjer de siste 20 årene er altså tallet på elever som sier de blir mobbet, fremdeles for høyt. Vi politikere bør her ta selvkritikk og innrømme at antimobbearbeid altfor lenge har bestått av ulne programmer og store ord og for lite handling.

Det er nå tverrpolitisk enighet om å forsterke innsatsen mot mobbing. Komiteen er samstemt i at flere konkrete tiltak i kampen mot mobbing må vurderes, og støtter derfor forslaget i dokumentet om å innføre lokale mobbeombud i hvert fylke eller hver region.

Komiteen viser også til brev fra Kunnskapsdepartementet ved statsråd Torbjørn Røe Isaksen til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, datert 22. mars 2017, der statsråden er positiv til å opprette fylkesvise eller regionale mobbeombud.

Jeg vil særlig understreke to viktige poeng i svaret fra statsråden. Ombudenes ansvar må omfatte hele utdanningsløpet fra barnehage til videregående opplæring, og ombudene må sikres uavhengighet fra skoleeier. I dokumentet viser en samlet komité til at ordningen med mobbeombud er blitt evaluert av Telemarksforskning, og at evalueringen viser at lokale ombud kan spille en viktig rolle når det gjelder å tilføre skoler og skoleeiere kompetanse, og ved å bistå elever i enkeltsaker. Evalueringen fra Telemarksforskning har to klare konklusjoner. For det første må de lokale mobbeombudene ha ansvar for hele opplæringsløpet fra barnehage til videregående opplæring. For det andre må ombudene være selvstendige og uavhengige.

En samlet komité vil understreke at ombudsstrukturen for utdanningssektoren må henge sammen og være oversiktlig, ikke minst for å sikre at ombudene er lett tilgjengelige for elevene og lærlingene, og at tilbudet er lett å bruke og lett å forstå. Komiteen viser også til at Barneombudet besitter stor kompetanse på området, og at Barneombudet derfor blir pekt på som en mulig samarbeidsinstans.

Jeg anbefaler komiteens tilråding.

Bente Thorsen (FrP) []: Arbeiderpartiet roser seg selv og kritiserer regjeringen for å ha brukt for lang tid. Det får meg til å ta ordet i denne saken igjen.

Den 28. mai 2009 avga kirke-, utdannings- og forskningskomiteen sin innstilling til Dokument 8:97 for 2008–2009, der Fremskrittspartiets representanter Anders Anundsen og Jon Jæger Gåsvatn hadde forslag om tiltak for å styrke arbeidet mot mobbing. Jeg vil sitere litt fra den saken:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener opplæringsloven § 9-A ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for å sikre elever mot mobbing. Til tross for at bestemmelsen har hatt sin naturlige plass i opplæringsloven, er praktiseringen av bestemmelsen dessverre lite konsekvent og oppfølgingen ved klare brudd på bestemmelsen for dårlig.»

I dag vedtar vi endelig en fullstendig gjennomgang og revidering av kapittel 9a i opplæringsloven, Elevane sitt skolemiljø.

Så vil jeg vise til at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmet forslag i dokumentet:

«Stortinget ber Regjeringen iverksette informasjonstiltak overfor skoleeiere om hvordan mobbing kan bekjempes gjennom konsekvent bruk av skolereglement og andre tiltak for bevisstgjøring (…).»

Dette stemte Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV imot. I dag er de heldigvis for. Det skal vi være glad for.

Så det neste:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er reist flere saker med krav om erstatning mot skoleeier. Få tilfeller ender med domfellelse. (...) Disse medlemmer vil derfor at Regjeringen iverksetter en gjennomgang av eksisterende erstatningslovgivning med sikte på å gjennomføre endringer som vil være til gunst for dem som har fått hele eller deler av livet sitt ødelagt på grunn av mobbing i skolen. Skoleeiers ansvar i slike tilfeller må tydeliggjøres.»

I dokumentet fremmet representantene fra Fremskrittspartiet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag for å sikre mobbeofre reell rett til erstatning når skoleeier har sviktet sitt ansvar. Det vurderes om ansvarsgrunnlaget bør være objektivt.»

Det stemte kun Fremskrittspartiet for. Men heldigvis stemmer alle for dette i dag. Jeg må igjen understreke at det skal vi være glad for. Men jeg vil vitterlig påstå – for Arbeiderpartiets del, som er noe kjepphøye i dag og kritiserer at det har tatt tid å få utredet saken og få en grundig og god sak – at også åtte år er fryktelig lang tid. Jeg mener at vi sammen må arbeide mot mobbing, og i stedet for å snakke hverandre ned må vi heller jobbe sammen for nulltoleranse for mobbing i skolen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.