Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:23:16] (ordfører for saken): Denne saken omhandler tre endringer i opplæringslova, og det er en samlet komité som stiller seg bak endringene som er foreslått.

Den første gjelder oppstart av grunnskoleopplæring for barn som kommer til Norge. I dag begynner denne retten fra første dag etter ankomst til landet. Dette har det i praksis vist seg å være vanskelig å få til, spesielt når det er mange som kommer på samme tid. Det er veldig viktig for unger at de får muligheten til å komme sammen med andre unger og lære i et fellesskap så raskt som mulig når de kommer til landet. Komiteen er derfor tydelig på at opplæringen skal komme i gang så raskt som mulig etter ankomst, noe som betyr at kommunen skal starte opplæringen sjøl om en ikke makter å gi et helt fullverdig tilbud fra dag én. Som det står i proposisjonen, må en da sette i gang med de delene av opplæringen det er kapasitet til, og senest innen én måned gi et fullverdig opplæringstilbud.

Endring nummer to er å gi rett til videregående opplæring i Norge for dem som kommer med videregående utdanning fra et annet land, men som de ikke får godkjent i Norge. Dagens lovverk innebærer dessverre stengte dører fordi de ikke får godkjent den tidligere utdanningen fra hjemlandet og heller ikke har rett på å få norsk videregående utdanning, siden de allerede har avsluttet utdanning på dette nivået. Forslaget vil være veldig viktig for den enkelte, og det vil kunne bety at sjansene øker både for å kunne ta høyere utdanning og for å delta i arbeidslivet, noe som er veldig viktig for å bli en integrert del av samfunnet vårt.

Det tredje og siste endringsforslaget i proposisjonen gjelder å utvide ungdomsretten slik at det blir en sammenhengende overgang til voksenretten. I dag er retten til videregående opplæring avgrenset på en måte som gjør at enkelte vil måtte vente fire år for å få fullført videregående opplæring. Hele komiteen synes dette er et godt forslag. Det fortvilende med dette forslaget er at det ikke kommer før nå. Regjeringa og støttepartiene har sørget for at to årskull har gått glipp av denne kjempemuligheten til å gjøre ferdig opplæringsløpet sitt, fordi de ikke kunne stemme for Senterpartiets forslag for to år siden. Det er nå snart tre år siden Senterpartiet foreslo å gjøre nettopp denne endringen ved å ta vekk ordet «sammenhengende» i opplæringslova, slik at elevene ikke blir tvunget til å ta ut ungdomsretten sin «sammenhengende i løpet av tre år», slik det da sto. Forslaget Senterpartiet fremmet i Stortinget i 2014, var en gavepakke til regjeringa den gangen. Vi viste til at Oppland fylkeskommune allerede hadde fjernet kravet om at opplæringen skulle være sammenhengende, og den gangen hadde Oppland fylkeskommune over 50 flere elever i videregående opplæring som var i ferd med å gjennomføre videregående skole framfor å stå i køen hos Nav. Men da vi foreslo dette, var det tydeligvis bare Senterpartiet og SV som skjønte betydningen av forslaget og stemte for det. Det ble den gangen også stemt over et alternativ om en utredning. Dette stemte Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti imot, antakelig fordi denne utredningen skulle stå i stortingsmeldinga om utenforskap. Det er uforståelig for meg at regjeringa og stortingsflertallet valgte å la flere tusen ungdommer stå i dette utenforskapet, som de egentlig ville ha dem ut av, og risikere at de aldri kom tilbake til skolen. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at siden forslaget kom fra Senterpartiet, så regjeringa seg mest tjent med å vente til de sjøl kunne høste lovord for et godt forslag. På vegne av mange hundre unge voksne som i disse årene kunne ha hatt nytte av å komme seg videre i livet, vil jeg beklage. Jeg synes det er skammelig, og jeg synes det er hårreisende.

Så til alle partier som presenterer seg selv som skolepartier: Lytt også til andre enn dere sjøl. Sett ungene og ungdommens beste foran, og sørg for at det er ungdommene og ikke deres eget parti som skal være vinnere.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:27:37]: For det første er det veldig bra å få en halvtime å snakke på, da har man tid til å si veldig mye. For det andre er det veldig bra at det er stor støtte til alle disse tre forslagene. Ett av forslagene, som har fått mindre oppmerksomhet, og som gjelder en urettferdighet som har vært i systemet vårt i lang tid, er rett til videregående opplæring for dem med slik opplæring fra utlandet. I dag er systemet, veldig enkelt forklart, slik at mange som har fått videregående opplæring i utlandet, ikke får den opplæringen godkjent i Norge. Det er i seg selv ikke urettferdig, for vi må ha samme krav til alle, uavhengig av hvor de har fått opplæring, men det fører til at den gruppen av norske innbyggere ikke får den samme retten som andre voksne til å fullføre sin videregående opplæring. Med andre ord er det en del mennesker som har havnet i en dobbel skvis. De kan få godkjent opplæringen sin fra hjemlandet, men ikke som grunnlag for opptak til høyere utdanning, og de har heller ikke rett til å få videregående opplæring en gang til. Det er et åpenbart hinder for god inkludering. Derfor må vi gjøre noe med det.

Når det gjelder direkte overgang i retten til videregående opplæring, er skillet mellom ungdomsrett og voksenrett uhensiktsmessig, for å si det forsiktig. En ungdom som f.eks. falt fra som 17-åring og ønsker å gjenoppta og fullføre videregående når han eller hun er 21 år, må med dagens regelverk vente tre–fire år for å få ny rett til opplæring. Det rammer også elever som bytter studieretning sent i utdanningsløpet, og som dermed risikerer å ha brukt opp opplæringstiden sin. Det er viktig at de som dropper ut av videregående skole, får en sjanse til å begynne igjen når de blir motivert, for å hjelpe dem tilbake til jobb og aktivitet. Nå får man en sammenhengende rett til å ta ut videregående opplæring.

Det siste gjelder reglene for oppstart av grunnskoleopplæring for barn som kommer til Norge. Der er det rett og slett slik at det hjelper ikke å ha et regelverk som er ambisiøst, hvis det ikke kan følges i praksis. Regelverket vi foreslår, blir klarere og tydeligere, og dermed også lettere å etterleve i praksis.

Siden det er stor enighet om dette, skal jeg ikke starte den store polemikken, men jeg må kommentere to ting i det representanten Tingelstad Wøien sa.

Det ene er at det er et paradoks at man nå etterlyser og mener at det kommer for sent, all den tid dette regelverket eksisterte også før 2013. Det er ikke noe som kom i 2013. Med andre ord var det i hvert fall åtte år da man hadde muligheten til å gjøre noe med det.

For det andre er det viktig å huske at det ikke er slik at idet man legger frem noe for Stortinget og det blir vedtatt, så blir det lov dagen etter. Akkurat de samme prosessene for høring, lovarbeid etc. må også gjennomføres da.

Jeg deler absolutt frustrasjonen av og til over at prosessene våre kan være noe trege, men det er tross alt bedre å ha et system som legger til rette for god lovbehandling og gode høringsrunder, enn å ikke ha det.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:31:08]: Jeg skal ikke dra ut denne debatten, som egentlig er veldig kort, og der alle er enige, men jeg synes det er fortvilende, det statsråden sier om at regelverket lå der. Ja, det lå der, og så var det noen som oppdaget at de kunne gjøre det på den måten at de kunne fjerne ordet «sammenhengende» og slik sørget for at flere kunne begynne på skolen igjen eller begynne læretida si i stedet for å gå på Nav. Jeg synes det er frustrerende at da vi la fram det forslaget, var det ikke vilje til det, for det var tydeligvis en taktikk i det at det skulle inn i en stortingsmelding. Jeg skjønner også at det må til et lovarbeid, men vi hadde allerede vært to år foran når det gjelder å utarbeide riktige lover, hvis Stortinget hadde valgt å gjennomføre det forslaget til vedtak som Senterpartiet la fram den gangen.

Ellers takk for debatten.

Norunn Tveiten Benestad (H) [11:33:13] (ordfører for sak nr. 5): Som saksordfører for Prop. 57 L for 2016–2017 vil jeg gjerne få takke komiteen for et godt arbeid og for mye engasjement i saken.

Våre skolelever har rett til et trygt og godt skolemiljø. Likevel vet vi at mange barn går på skolen og gruer seg hver dag. Det gjør noe med et lite menneske. For foreldre er det hjerteskjærende å vite at ens barn mobbes. Som skolepolitikere må vi gjøre vårt beste for å lage gode rammer og et trygt lovverk for skolenes ansatte og for de av elevene våre som opplever mobbing. Dette er et stort ansvar når vi vet at det å bli mobbet, krenket, plaget og utfrosset kan sette spor for livet hos dem som utsettes for det.

Alle i denne komiteen mener at barna våre fortjener en mobbefri oppvekst. Vårt ansvar er å lage lover som sikrer at barnas rettigheter ivaretas, og så må hver enkelt skole ta det daglige arbeidet med å forebygge og gripe fatt i mobbeproblemer der de oppstår.

Skolens viktigste oppgave når den blir varslet om mobbing eller ser det, er å handle. Ingenting er så nedbrytende som å varsle og så oppleve ikke å bli fulgt opp: Vi sa fra, men de gjorde ikke noe med det. ? Det er ikke en holdning våre barn skal møtes med i skolen.

Det er mye komiteen har vært enig om i dette lovforslaget. På noen punkter har vi også arbeidet oss sammen i prosessen her i Stortinget. Men vi skiller oss litt på andre punkter, der vi har samme mål, men kanskje ser litt ulikt på virkemidlene.

Regjeringa har i sitt lovforslag lagt vekt på at det nye regelverket skal styrke elevenes og foreldrenes rettigheter og lovfeste et tydeligere krav til hva skolene skal gjøre når elever blir mobbet. Det viktigste grepet her er innføring av aktivitetsplikt. Aktivitetsplikten er et handlingsrettet grep som de fleste partier og høringsinstanser ser ut til å ha sansen for.

Så skiller partiene i komiteen seg i synet på om dette skal erstatte enkeltvedtaket, som hittil har vært skolenes viktigste verktøy, eller om det skal komme i tillegg. I regjeringas forslag om innføring av aktivitetsplikt i stedet for enkeltvedtak slås det fast at elever og foreldre skal ha både innsynsrett og kontradiksjonsmulighet og skal kunne følge både plan og dokumentasjon av skolens oppfølging av planen. Samtidig flyttes – i lovforslaget – enkeltvedtaket til Fylkesmannen som håndhevingsinstans. Fylkesmannen skal rustes opp med hensyn til kompetanse og kapasitet til å håndtere mobbesakene mer effektivt og bedre enn hittil.

I komiteen har det vært ulikt syn på aktivitetsplikt versus enkeltvedtak. Det gjenspeiles også i innstillingen og i avstemningen. Et annet område det har vært diskusjon om, er Fylkesmannen som håndhevingsinstans. Der har vi i Stortinget også møtt motforestillinger ved at det har vært tatt til orde for en frittstående, uavhengig håndhevingsinstans.

Jeg tror målet har vært det samme: en effektiv håndhevingsinstans med kompetanse og nok kapasitet, som arbeider for barnas beste innenfor det lovverket vi har. Det er intensjonen også bak regjeringas forslag om å bygge videre på Fylkesmannen, som også i dag har et vidt mandat og mange oppgaver knyttet til tilsyn med skole-, barne- og ungdomssektoren i fylkene våre.

I løpet av saksbehandlingen i Stortinget er komiteen også blitt enig om å be regjeringa foreta en gjennomgang av de statlige oppreisningsordningene, med tanke på å få til en kompensasjons- og oppreisningsordning på dette feltet. Det er tiltak som bl.a. Barneombudet har tatt til orde for.

Komiteen har også ønsket å gjøre noen endringer knyttet til Fylkesmannens mulighet til å følge opp saker i etterkant av at en elev har byttet skole, og vi har foreslått å beholde straffebestemmelsene som de er i dag. Det tror jeg er endringer kunnskapsministeren kan leve godt med. Det imøtekommer også en del av innspillene komiteen fikk i høringene. Vi ber om at aktivitetsplikten og endringene i klageordningen evalueres senest to år etter iverksettelse.

Jeg håper at den loven vi i dag skal vedta, vil gi et tydelig og godt rammeverk for skolenes ansatte og ikke minst for skoleelever og deres foreldre som trenger et tydelig lovverk som sikrer deres rettigheter.

Med dette vil jeg anbefale komiteens innstilling og ta opp det forslaget som Høyre er med på.

Bente Thorsen (FrP) [11:38:02]: Først takk til saksordføreren for grei gjennomgang. Så vil jeg orientere om at når det gjelder saken om fylkesvise mobbeombud, vil representanten Sandaune, som er ordfører for den saken, ivareta Fremskrittspartiets syn på det i sitt innlegg.

Først og fremst: La meg slå fast at vi vet alle hva mobbing kan medføre av elendighet for den enkelte og den enkeltes familie, så det bruker jeg ikke mer tid på.

Antimobbearbeidet har i mange, mange år vært preget av prat og uforpliktende programmer. Fremskrittspartiet har i flere år hatt kampen mot mobbing som en hjertesak, og vi er derfor veldig glad for at vi nå omsider får på plass omfattende endringer i opplæringslovens regler om skolemiljø. Innstillingen innebærer en tydelig plassering av rettigheter og ansvar, og endelig innføres det reelle sanksjonsmuligheter mot skoler som ikke tar grep mot mobbing. Forslaget til nytt regelverk vil styrke rettighetene til elever som blir mobbet og deres foreldre, og være et effektivt virkemiddel mot mobbing og dårlige skolemiljøer.

Innføringen av aktivitetsplikt er viktig. Vi har registrert at enkelte mener at elevenes rettssikkerhet svekkes når krav om enkeltvedtak fjernes. Fremskrittspartiet vil vise til at bakgrunnen for forslaget er at dagens krav om enkeltvedtak ikke har fungert etter hensikten. Fremskrittspartiet mener erfaringene viser at det er behov for nye tiltak, og støtter at plikten til å fatte enkeltvedtak erstattes med en forsterket aktivitetsplikt. Foreldre og foresatte vil fortsatt ha innsynsrett i skolens plan for å få slutt på mobbingen, retten til å bli hørt blir lovfestet, og det blir enklere å melde saken videre til Fylkesmannen. For å sikre at endringene virker etter hensikten, ber vi om at utviklingen følges nøye, og at endringene angående enkeltvedtak evalueres etter to år.

Aktivitetsplikten skal sikre at skolene handler raskt og riktig når en elev ikke har det trygt og godt på skolen. Alle som arbeider på skolen, skal følge med, varsle og gripe inn overfor mobbing og krenkelser. Dessverre opplever elever å bli mobbet og trakassert av lærere og andre voksne i skolen. Vi er derfor glad for at det nå innføres en skjerpet aktivitetsplikt for tilfeller der det er en voksen på skolen som krenker elever.

Et handlingsrettet dokumentasjonskrav innføres – til erstatning for enkeltvedtaket. Dette skal vise at tiltakene faktisk gjennomføres, og sikre at eleven og foreldrene har trygghet for at noe skjer. Skolene må – i tillegg til planen – dokumentere det arbeidet de faktisk gjør for å oppfylle aktivitetsplikten i enkeltsaker.

Fremskrittspartiet vil også understreke at regjeringens arbeid for å forebygge mobbing i skolen ikke begrenser seg til forslagene i proposisjonen. Det arbeides konkret og langsiktig, og særlig arbeidet med kompetanseheving for lærere og andre ansatte i skolen vil være et viktig verktøy for en vellykket innsats mot mobbing. Dette arbeidet bidrar til å gi elevene gode lærere som er trygge på seg selv og på faget sitt, og som har respekt i et klasserom.

Fremskrittspartiet vil i den sammenheng også vise til at regjeringen i løpet av perioden har foreslått en rekke tiltak i kampen mot mobbing. Blant annet er tiltak mot mobbing styrket med 35 mill. kr i årets budsjett. Disse midlene går til å styrke det svært viktige lokale kompetansearbeidet mot mobbing. Vi er også fornøyd med at regjeringen har prioritert å styrke Barneombudets kapasitet til å hjelpe mobbeofre og deres familier.

Manglende innsats fra skolens side kan nå møtes med konkrete sanksjoner. Fremskrittspartiet mener at tvangsmulkt vil være et hensiktsmessig virkemiddel for å sørge for at skoler og skoleeiere gjør nødvendige endringer for å sikre at elevene har et trygt skolemiljø.

Det skal ikke være tvil om at klager skal behandles hurtig, og at straffeansvaret ikke skal svekkes. Fremskrittspartiet støtter derfor forslaget om å opprettholde dagens skyldkrav samt forslag om å be regjeringen utrede tidsfrister for Fylkesmannens behandling av meldinger og klager i mobbesaker.

Fremskrittspartiet er også glad for at det er bred enighet om å innføre en kompensasjons- og oppreisningsordning for elever som får læringstap eller skade som følge av mobbing. En slik ordning kan gjøre det lettere for eleven å legge saken bak seg, samtidig som det kan bidra til at skolen tar sitt ansvar på alvor.

Endelig innføres det informasjonsplikt for skolene til å informere elever og foreldre om rettighetene deres. Og nå lovfester vi at norsk skole skal ha nulltoleranse mot mobbing. Mobbing i skolen skal ikke skje.

Christian Tynning Bjørnø (A) [11:43:18]: Ifølge Elevundersøkelsen for 2016 oppgir nesten 40 000 barn og unge at de blir mobbet. I 2013 satte regjeringen Stoltenberg ned Djupedal-utvalget. For over to år siden leverte utvalget om lag 100 forslag til hvordan man kan bekjempe mobbing i skolen.

Få tiltak er implementert, bortsett fra en nettportal. Nå endelig, etter fire lange år, skal Stortinget diskutere forslaget til lovendringer. I Arbeiderpartiet har vi ventet lenge på denne dagen. Vi har vært utålmodige først og fremst på vegne av de barna som blir utsatt for mobbing. Det handler om barn som stadig får kommentarer på utseende, hvordan de går eller hvordan de snakker, barn som blir dyttet, slått, spyttet på og sparket, barn som blir holdt utenfor i friminuttene, på klasseturene og i bursdagene, barn som blir sjikanert på nett, barn som føler at de er til bry og er en belastning, ja i verste fall føler at de ikke skulle vært her. Dette er alvorlig nok i seg selv, og ikke minst er det alvorlig når vi vet hvilke spor dette kan sette senere i livet.

Vi som politikere har et ansvar for å forebygge og stoppe mobbing. Elever og foreldre skal være trygge på at man blir tatt godt vare på på skolen. En av måtene vi kan ta dette ansvaret på, er å lage et lovverk som fungerer – et lovverk der elever og foresatte kan være trygge på at uheldige episoder blir tatt tak i og håndtert.

Kunnskapsministeren har fått en del kjeft for lovforslaget sitt, særlig fra antimobbeorganisasjonene. De er bekymret for at lovforslaget på enkelte områder vil bety en svekkelse av loven. At retten til at det fattes enkeltvedtak på skolen bortfaller, er et sånt eksempel. Hvilke konsekvenser får det egentlig for rettssikkerheten til de partene som er innblandet i en mobbesak? Jurister, antimobbeorganisasjonene, Utdanningsforbundet og KS stiller det samme spørsmålet.

Enkeltvedtak fattes i mange sammenhenger på en skole – når det skal gjennomføres ekstra undervisning, når man skal be om litt ekstra fri, og ved utvidet tid på tentamen, f.eks. på grunn av dysleksi eller pollenallergi. Det er derfor naturlig å tenke at enkeltvedtak også fattes når det oppstår en alvorlig situasjon som omhandler det psykososiale miljøet. Arbeiderpartiet vil beholde enkeltvedtaket samtidig som aktivitetsplikten forsterkes. Det trenger ikke være enten–eller – la oss gjøre begge deler, både enkeltvedtak og aktivitetsplikt.

Kunnskapsministeren har også fått en del kritikk for å foreslå at det personlige straffeansvaret i mobbesaker endres fra uaktsom handling til grovt uaktsom handling. Dette er åpenbart en svekkelse av loven. Jeg er glad for at Stortinget vil det annerledes, og at kunnskapsministeren går på et nederlag i denne saken. Problemet har vel ikke vært at for mange personer har blitt stilt til ansvar i alvorlige mobbesaker – det har heller vært for få.

For drøyt et år siden fremmet Arbeiderpartiet 21 forslag i Stortinget for å bekjempe mobbing i skolen. Vi foreslo bl.a. den gang at det skulle etableres en oppreisningsordning for elever som har fått skade av mobbing fordi systemet har sviktet. Alle de 21 forslagene ble nedstemt av regjeringspartiene, men vi er glad for at Stortinget nå er blitt enig med oss, og at kunnskapsministeren instrueres til å få på plass en oppreisningsordning, selv om det i utgangspunktet ikke var foreslått i proposisjonen.

Så er vi skuffet over at regjeringen ikke følger opp den klare anbefalingen fra Djupedal-utvalget om å etablere et nasjonalt klageorgan for mobbesaker. Vi trenger et klageorgan som er godt kjent, som har god juridisk kompetanse og ikke minst god barnefaglig kompetanse. I Sverige har de et nasjonalt klageorgan. Det har vist seg å fungere bra. Vi ønsker oss et ressurs- og kompetansesenter for mobbing og psykososialt arbeidsmiljø. Dette kunne vi fått til i en konstellasjon, f.eks. hos Barneombudet.

Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe med det uansett, sa en ung gutt. Det hviler et enormt ansvar på oss og de lovendringene vi skal behandle i Stortinget i dag. Heldigvis er det Stortinget som til syvende og sist vedtar og behandler landets lover. Hvis regjeringen kunne gjøre som den ville, hadde loven faktisk på enkelte punkt blitt svakere enn det den er i dag. Det er ikke bra.

Jeg tar opp forslaget Arbeiderpartiet er med på.

Anders Tyvand (KrF) [11:48:22]: Vi har hørt historiene. Vi har sett reportasjene. Vi har møtt elevene som har låst seg inne på toalettet fordi de ikke våger å gå inn i klasserommet eller ut i skolegården. Vi har møtt barna som ikke har noen å være sammen med. Og vi har møtt foreldrene som har opplevd noe av det såreste som finnes – at barnet deres blir mobbet og krenket. Jeg tror det gjør et dypt inntrykk på oss alle sammen.

De aller fleste har det bra og trives på skolen i Norge, men mobbing er likevel et alvorlig problem som rammer altfor mange.

Det er på tide å ta nye grep. Vi må styrke det forebyggende arbeidet, vi må sikre bedre hjelp til dem som blir utsatt for mobbing, og vi må sikre en bedre klageordning. Jeg mener regjeringen har fremmet flere gode forslag som Stortinget i dag følger opp. Når det oppstår en mobbesituasjon, er det avgjørende at skolen tar affære umiddelbart. Nå dreier vi fokuset bort fra formkrav og til handling. Vi følger opp anbefalingen fra Djupedal-utvalget om å erstatte dagens praksis med en plikt til enkeltvedtak med en forsterket aktivitetsplikt for de ansatte i skolen – en plikt til å handle. Dette får støtte fra Barneombudet, fra lærerne i Utdanningsforbundet og fra elevene i Elevorganisasjonen. Samtidig forbedrer vi klageordningen for å gjøre den enklere, tryggere og raskere.

Jeg synes regjeringen har fremmet flere gode forslag, men jeg har også uttalt at jeg skulle ønske regjeringen kunne vært mer offensiv i kampen for et trygt og godt læringsmiljø for alle. Derfor er jeg glad for at utdanningskomiteen på Stortinget har vært mer offensiv enn det regjeringen har vært. Regjeringen blir nå bedt om å innføre tidsfrister for Fylkesmannen når Fylkesmannen mottar en klage. Komiteen sier nei til å redusere det personlige straffeansvaret for ansatte i skolen til kun å gjelde ved grov uaktsomhet. Den sier at det skal være mulig å klage på skolens håndtering av en mobbesak også etter at eleven har flyttet til en annen skole.

Det er to ting jeg er spesielt glad for. Det ene er at en samlet komité nå ber om en gjennomgang av de offentlige oppreisningsordningene, med sikte på å innføre en oppreisningsordning for mennesker som er blitt påført skade eller læringstap som følge av mobbing. Jeg vil spesielt rette en takk til stiftelsen Rettferd for taperne, som har vært en viktig pådriver for å få til dette.

Det andre er at en samlet komité nå støtter Kristelig Folkepartis forslag om at det skal etableres mobbeombud i alle fylker. Mange som opplever å bli mobbet, føler seg veldig alene. Det å ha en person å henvende seg til for å få hjelp, støtte og veiledning kan bety enormt mye. Mobbeombudene kan også bidra i det forebyggende arbeidet. Men for at mobbeombudene skal fungere optimalt, tror jeg det er avgjørende at de får noen nasjonale retningslinjer og et tydelig mandat, og at det både stilles krav om faglig kompetanse og at de knyttes til et faglig miljø.

Jeg tror ikke dette er siste gang kampen mot mobbing er tema her i stortingssalen. Jeg tror ikke at vi gjennom de vedtakene vi fatter i dag, kan si at jobben er gjort en gang for alle, og at alle problemer nå er løst. Jeg mener det er to ting som blir spesielt viktig framover. Det ene er å sikre flere lærere i skolen – flere voksne øyne til å se hver enkelt elev og til å følge med. Det andre er en styrket skolehelsetjeneste, slik at det faktisk er en helsesøster tilgjengelig når elevene trenger hjelp.

På begge disse områdene har Kristelig Folkeparti fått viktige gjennomslag i denne stortingsperioden, men vi er ikke i mål, og derfor kommer både flere lærere og flere helsesøstre til å bli viktige saker for Kristelig Folkeparti framover. Men jeg mener at vi i dag tar viktige beslutninger som vil styrke det forebyggende arbeidet mot mobbing, som vil sikre bedre hjelp til dem som utsettes for mobbing, og som vil bidra til å sikre alle barn og ungdom et trygt og godt læringsmiljø.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:53:25]: Den 18. mars for to år siden avga det såkalte Djupedal-utvalget en rimelig omfattende NOU om «Å høre til». Jeg så da for meg at regjeringa – i tillegg til å stramme opp lovverket – ville følge opp rapporten ved å legge fram forslag til en «handlingsplan for trygge oppvekstmiljøer uten krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering for barn og unge», slik utvalget foreslo.

Jeg må personlig si at jeg ble veldig overrasket, jeg ble litt forundret, og jeg ble skuffet da jeg skjønte at regjeringa ikke hadde til hensikt å legge fram noen handlingsplan. Og misforstå meg rett: Det er viktig å gjennomgå lova for å gjøre de innstrammingene som er nødvendig for at alle parter skal ivareta sitt ansvar, men jeg mener bestemt at endringer kun i opplæringslova ikke er nok for bevisstgjøring i en så viktig sak.

Barnekonvensjonen definerer mobbing som et samfunnsproblem. Det er Senterpartiet enig i. Derfor har jeg i gjentatte innlegg om temaet mobbing framhevet at mobbing ikke kun er en utfordring for skolene. Vi – altså samfunnet rundt, omgivelsene – har et stort ansvar for å gå foran med et godt eksempel og oppføre oss slik at unge rundt oss ikke begynner å mobbe. Vår egen omgang både direkte og, ikke minst, på sosiale medier er viktig. Unger er nemlig ikke født mobbere, de lærer det – og de lærer det av oss. Derfor er forebygging av mobbing et kollektivt ansvar.

Men regjeringa velger altså ikke å se saken på denne måten. Det er greit, men uansett mener Senterpartiet at NOU-en burde vært obligatorisk lesning for alle lærere der ute, om en er faglærer i et fag, kontaktlærer eller rektor. Dersom skolene skal klare å oppfylle lovas intensjon, er det også nødvendig med konkrete tiltak og arbeidsmetoder.

Så til selve forslagene vi har til behandling i dag. Først til endringer i lova og forslaget om å erstatte handlingsplikt og enkeltvedtak med en aktivitetsplikt. Intensjonen i forslaget er at skoleeier og skolene skal intervenere raskere når slike saker oppstår. Dagens regelverk inneholder samme forpliktelse som det nye forslaget, men det har i mange tilfeller vært slik at selv om det er skrevet enkeltvedtak i sakene, har selve oppfølgingen manglet. For meg framstår det usikkert om oppfølging og tiltak i en sak vil bli bedre ved å fjerne enkeltvedtak og omdøpe handlingsplikt til aktivitetsplikt. I likhet med Foreldrenettverk mot mobbing, Utdanningsforbundet og KS deler Senterpartiet bekymringen for rettssikkerheten til ungene ved å fjerne retten til enkeltvedtak. Dette gjelder ikke minst hvem som har ansvaret, omfanget av dokumentasjonen osv.

For dem som er utsatt for mobbing, enten av unger eller voksne ved skolen, er det viktig at det finnes en klageinstans. Flere har pekt på Barneombudet som egnet til dette. Imidlertid har regjeringa landet på å foreslå at det skal være fylkesmennene som skal være klageinstans, dette fordi de sitter tettere på kommunene og har bedre kjennskap til den enkelte kommune. Fylkesmennene har som kjent også tilsynsansvaret i dag.

Senterpartiet har landet på å støtte forslaget om at Fylkesmannen skal være klageinstans. Vi ser imidlertid også utfordringer med dette, siden fylkesmennene kan sies å sitte for tett på kommunene og for tett på den enkelte skole, i tillegg til tilsynsansvaret som de har. Men gjennom å legge dette tunge ansvaret på fylkesmennene forventer vi at saksgangen ved klager skal bli raskere og enklere enn i dag.

Til slutt: Kristelig Folkeparti har nok en gang fremmet forslag om eget mobbeombud for hvert fylke. Senterpartiet har stilt spørsmål ved forslaget, siden det allerede er elev- og lærlingombud i de fleste fylkene. Vi mener det er bedre å bruke de funksjonene vi har i dag, effektivt, og ikke bidra til økt byråkrati. Vi vet at foreldre og elever kan ha nytte av å ha kontakt med et regionalt elev- og lærlingombud, og forventer at fylkeskommunene ser disse funksjonene i sammenheng.

Mange av dagens ombud bruker allerede tid på mobbesaker. Det vil også være viktig at ombudet ikke blir pålagt forventninger fra politisk hold i de enkelte fylkeskommuner eller kommuner, men blir det uhildede ombudet som det er tenkt å være.

Helt til slutt:

Vondt er av alle andre

bli trakka på og trengd.

Men vondare å veta

at du er utestengd.

Det er så mangt i livet

du ventar deg og vil.

Men meir enn det å vera,

er det å høyre til.

Dette er ordene på omslaget til NOU-en fra Djupedal-utvalget, av Jan-Magnus Bruheim. Det å høre til er bunnplanken i livet, om vi er unge eller gamle.

Iselin Nybø (V) [11:58:26]: Først vil jeg takke begge saksordførerne for at de har loset komiteen godt gjennom sakene.

Det med mobbing, og disse sakene som vi har, har det vært mye engasjement rundt. Det har vært diskutert mye både i mediene, ute i skolene, på lærerrommene, blant foreldre og blant elever. Som komité har vi fått mange innspill, og vi har merket det store engasjementet som er der ute. Mange har ventet lenge på denne saken, og mange er også glad for at saken er kommet.

Likevel er det viktig å huske på at selv om vi fatter noen vedtak her i dag, er det ikke sånn at ingen elever kommer til å bli mobbet på skolen i morgen. Selv om vi har de beste intensjoner og virkelig ønsker at dette skal ta slutt, må det skje et kontinuerlig arbeid ute i skolene hver eneste dag for å håndtere disse problemene.

Mobbing kan ikke, og skal ikke, tolereres. Jeg synes saksordføreren sa det veldig bra da hun sa at det er så mangfoldig, dette med mobbing. Men en av de tingene som kanskje er aller verst, er de voksne som ser det, som vet det, som bare går forbi, og de elevene som opplever at de tar kontakt med en voksen person uten at det skjer noe. Sånn skal det ikke være. Det er de voksnes ansvar å sørge for at barn har det godt, ikke minst på skolen.

Derfor er det viktig at vi i skolene har skoleledelse som har kompetanse til å forebygge, møte og håndtere mobbing på skolene sine. Det er bra at regjeringen har varslet at alle nytilsatte rektorer skal få tilbud om utdanning i pedagogisk ledelse, og at det skal være kompetanseutvikling for de allerede erfarne skolelederne, for ledelse er helt avgjørende hvis vi skal håndtere mobbeproblematikken.

I Stavanger kommune hadde vi tidligere en skolesjef som heter Eli Gundersen. Hun sa at det eneste som hjelper, er å fokusere kontinuerlig på mobbeproblematikken. En kan ha så mange programmer som en bare vil, men hvis en ikke fokuserer på mobbeproblematikken, klarer en heller ikke å få bukt med den.

Det sier noe om at vi gjør én ting her i dag, men det er der ute det faktisk skjer.

Aktivitetsplikten er det mange som har blitt begeistret for. Det å skulle gripe inn, det å varsle, det å undersøke og det å sette inn tiltak er kjempeviktig, ikke minst for dem som blir utsatt for mobbing. Vi støtter fullt ut hensikten, og jeg mener det er en helt riktig måte å tenke på. Det som har vært den store debatten, er hvorvidt en skal erstatte enkeltvedtaket med aktivitetsplikt, eller om en kan – som Venstre ønsker – ha begge deler.

Det er flere aktører som har vært inne på høring hos komiteen, som peker på at det å fjerne enkeltvedtaket kan svekke barnas rettssikkerhet. Blant annet peker Foreldrenettverk mot mobbing på viktigheten av å beholde enkeltvedtaket. Det pekes også på at det har vært utfordringer med at det regelverket er krevende og vanskelig for skolene å håndtere. Men i Venstre mener vi at hvis det er slik, må vi skolere skolene våre slik at de faktisk kan ta i bruk enkeltvedtakene på en god måte. Det er noe som resten av forvaltningen må forholde seg til, og det er også noe skolene må forholde seg til i andre sammenhenger. Vi mener altså at det ikke kan være en begrunnelse for å fjerne enkeltvedtaket fra skolene.

Det med klageinstansene har vært et tema, og det er argumenter for flere ting, som Anne Tingelstad Wøien nettopp sa. Det er mange gode argumenter for å ha en selvstendig, uavhengig klageadgang. Samtidig er fylkesmennene godt kjent med skolen, og de er ute i alle fylkene eller i regionene, så også vi støtter Fylkesmannen som en klageinstans.

Straffeansvaret er foreslått endret til forsettlige og grovt uaktsomme brudd på regelverket – det er bare da en skal kunne straffes. Én ting er at det oppfattes som å svekke rettssikkerheten til elevene, men det oppfattes også ganske symboltungt. Jeg tror det er grunnen til at mange har reagert på det, og at komiteen derfor har fått mange tilbakemeldinger. Da er det kjekt å se at komiteen kan ta inn over seg de tilbakemeldingene vi har fått, og at vi står sammen om å opprettholde dagens skyldkrav.

Helt til slutt: Jeg synes det er et godt forslag fra Kristelig Folkeparti om å ha mobbeombud i alle fylker og alle regioner. For oss er det viktig at det ikke nødvendigvis betyr at de må være ansatt i fylkesadministrasjonen, men at det handler om å ha dem i hvert enkelt fylke.

Det ser ut til at det blir flertall for aktivitetsplikten. Venstre vil subsidiært stemme for forslag nr. 1 i sak nr. 5, som handler om å evaluere det.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:03:50]: Skolen er ein felles møteplass der alle barn og unge skal få kunnskap og utvikle sine ferdigheiter, haldningar og verdiar. Eit godt og inkluderande læringsmiljø er ein viktig føresetnad for trivsel, auka motivasjon og meistring. Skal vi lykkast med å skape ein skole som inkluderer alle og gir alle like moglegheiter for å lykkast, må vi sørgje for at skolen har tid og rom til å sjå den enkelte, skape eit godt og trygt læringsmiljø for alle og tilretteleggje undervisninga slik at alle lærer på sine premissar.

Kvart barn er unikt og kjem til skolen med heile seg og heile livsforteljinga si. Mangfald er ei av skolens største og mest krevjande utfordringar. Difor er skolen så viktig som arena for dialog og brubygging, der vi som enkeltmenneske og grupper er og vil vere forskjellige. Difor må kampen mot mobbing vinnast kvar dag på nytt og på nytt gjennom nitid systematisk arbeid.

Forsking viser at eit godt og inkluderande læringsmiljø bidrar til både fagleg læring og sosial trivsel på skolen. For den enkelte eleven er eit godt læringsmiljø bl.a. å oppleve inkludering i eit fellesskap utan mobbing og krenking. Eit godt læringsmiljø gir elevane grunnlag for både meistring og framgang i opplæringa. Dette handlar om gode relasjonar mellom elevar, og mellom lærar og elev. Difor er det viktig at alle som jobbar i skolen, har kompetanse og verktøy som gjer dei i stand til å førebyggje, avdekkje og stoppe mobbing. Mobbing i skolen er eit vaksenansvar, og skoleleiarar og lærarar må ta det ansvaret. Men nasjonale og lokale styresmakter må leggje til rette for å gi den nødvendige støtta i møte med dette arbeidet.

SV vil innføre ei norm for auka lærartettleik på alle trinn i grunnskolen, øyremerkje midlar til skolehelsetenesta og auke løyvingane til skulebasert kompetanseheving for å sikre elevane eit godt og trygt skolemiljø. Tilpassa undervisning vil gjere at færre fell ut, og at fleire blir sett i skolen. Fleire lærarar og ei styrkt skolehelseteneste i kombinasjon med auka kompetanseheving er viktige tiltak for å førebyggje og motarbeide uønskt åtferd og mobbing i skolen. Store klassar kan gjere det vanskeleg for elevane å oppnå sosial tilhøyring og tryggleik i skolekvardagen.

Regjeringa føreslår at skolen ikkje lenger skal ha plikt til å fatte enkeltvedtak når elevar eller foreldre ber om tiltak som gjeld det psykososiale skolemiljøet. Dette forslaget møter sterk kritikk frå fleire høyringsinstansar, som meiner dette vil svekkje rettssikkerheita til elevane. Enkeltvedtak gir partsrettar, innsynsrett og klagerett og er familiens einaste knagg inn til forvaltningslova. SV er difor imot at kravet til enkeltvedtak blir fjerna. SV kan ikkje støtte eit forslag som vil bidra til at rettssikkerheita til elevane blir svekt. SV, i lag med Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Venstre, fremjar difor eit forslag om at kravet om enkeltvedtak i mobbesaker blir oppretthalde. Vi er nøydde til å ta på alvor dei alvorlege bekymringane som er fremja av elevar og foreldre som har opplevd mobbing på kroppen. Når dei no uttrykkjer sterk bekymring for at rettssikkerheita til elevane blir svekt, må vi ta det på alvor.

Om oppretting av nasjonal klageinstans: Dagens klageordning i mobbesaker fungerer ikkje godt nok. Få klagesaker blir behandla av Fylkesmannen trass i at mobbetala vedvarande over lang tid har vore høge. Det er skuffande at regjeringa ikkje klarer å få på plass ein uavhengig nasjonal klageinstans for mobbesaker, men tviheld på Fylkesmannen som klageorgan. Det er i strid med anbefalinga for Djupedal-utvalet og råda frå dei som har opplevd grov mobbing. Vi ber regjeringa etablere eit nasjonalt ressurs- og kompetansesenter for mobbing og gjere dette til klageinstans for mobbesaker. Sentret må ha god juridisk og barnefagleg kompetanse og må vurderast lagt inn under verksemda til Barneombodet.

Til slutt om skuldkrav i mobbesaker: Rettssikkerheita til elevane blir svekt ved å heve straffeansvaret frå «aktlaust» til «grovt aktlaust». Eit vilkår om grov aktløyse og alvorleg eller gjentatte handlingar vil vere vanskeleg for eleven å bevise. SV er glad for at Stortingets fleirtal ikkje støttar forslaget frå regjeringa om å endre skuldkravet frå aktlaust til grovt aktlaust, og at eit samla storting ser behovet for å greie ut ei oppreising som kompensasjonsordning for elevar som har fått læringstap eller skadar som følgje av mobbing – og som for saksøkjar i saker om erstatning bør omfattast av ordningar om fri rettshjelp.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:08:58]: Dette er verken starten eller slutten på antimobbearbeidet. I budsjettene vi har lagt frem, har det kommet viktige tiltak for å bekjempe mobbing, som f.eks. kompetansepakke for skolene, bedre informasjon og styrking av Barneombudet. Men det kanskje aller viktigste i dag er at dette ikke er slutten. Dette er lovpakken knyttet til antimobbearbeidet, men det vil ikke ha effekt hvis vi ikke holder trykket oppe. Vi er ikke ferdige nå.

Utgangspunktet er at mobbing ikke skal skje. Derfor har vi gått gjennom hele antimobbepolitikken for å se på: Hva kan bli bedre, hva må vi gjøre mer av, hva må vi endre?

Lovforslagene som vi legger frem, og som behandles i dag, skal ramme inn og forsterke det vi allerede har gjort, for vi må også ha et regelverk som fungerer. Mange av tiltakene og regelverksendringene er basert på arbeidet til Djupedal-utvalget, som Kristin Halvorsen satte ned, og noe av det gode med det utvalget var nettopp at det ikke så på dette som en stykkevis og delt problemstilling, men så på alle sider av antimobbepolitikken samtidig.

Vi har konsentrert innsatsen vår om tre hovedområder. Det første er kompetanseheving i skoler, barnehager og hos eierne, det andre er støtte til mobbeofre og familiene deres, og det tredje er et effektivt regelverk.

Hovedgrepene i lovpakken som vi legger frem i dag, er for det første at vi lovfester nulltoleranse mot mobbing. Det er et klart og tydelig signal om hvordan det skal være på den enkelte skole. Så går vi inn for en tydelig og handlingsrettet aktivitetsplikt på skolenivå. Og bare så det er klart: Det betyr ikke at enkeltvedtaket blir borte, men enkeltvedtaket vil da gjøres av Fylkesmannen i stedet for på skolenivå.

Det Djupedal-utvalget påpekte, var at enkeltvedtaket og vedtaksplikten, slik den er utformet i dag, hindrer skolen – i verste fall – i å handle raskt og effektivt. Isteden blir det en formalistisk, byråkratisk prosess. Den fungerer rett og slett ikke slik den var ment. Nå er det klare krav til handling for at elevene skal få raskere hjelp. Rettssikkerhetsgarantiene, som innsynsrett, rett til å uttale seg, dokumentasjonskrav og rett til å klage, blir lovfestet særskilt.

Så skjønner jeg at det er en besnærende tanke å si at hvorfor kan vi ikke ha både aktivitetsplikt og enkeltvedtak. Problemet med det er at i det øyeblikk man har et enkeltvedtak på skolen, følger også dagens klageordning med på kjøpet. Det følger av forvaltningsloven. Og det er nettopp dagens klageordning Djupedal-utvalget påpekte førte til unødig opphold og at mange elever ikke fikk hjelp raskt nok. Vi må dessuten tilby barn og unge et skikkelig sikkerhetsnett når skolen ikke gjør det den skal. Dagens klageordning fungerer ikke godt nok. Det er alle enige om. Den må være enklere, raskere og mer effektiv.

Når det gjelder klageordningen, har vi allikevel ikke gjort akkurat det Djupedal-utvalget foreslår. Vi har sagt at vi mener Fylkesmannen fortsatt må være førsteinstans. Det er fordi Fylkesmannen er lokalt plassert – Fylkesmannen kan se hele kommunen, og dermed hele barnet, i både skole, barnehage, barnevern og helse – og fordi Fylkesmannen er uavhengig av kommunene og skolene. Men det betyr ikke at fylkesmennene kan fortsette som i dag, snarere tvert imot. De får både mer ressurser i årets budsjett og vil få langt høyere krav og større forventninger stilt til seg. De får dessuten også større kapasitet og tydeligere mandat til å gå tett på sakene og skal ha tilgang til bl.a. å bruke dagbøter og tvangsmulkt for å presse frem endring der det trengs.

Vi har i tillegg også foreslått å styrke Barneombudet, slik at Barneombudet skal fortsette å styrke sin rolle som barnas advokat og hjelper, og som en vaktbikkje i systemet.

I statsbudsjettet for i år er det bevilget 75 mill. kr til ulike tiltak direkte for å bekjempe mobbing. Det er nær en dobling av nivået. Men, som sagt, pengene er ikke nok. Vi må kombinere det med tiltak som virker, et regelverk som virker, og et system som hele tiden er på alerten.

Helt til slutt: Kristelig Folkeparti har fremmet et forslag om at vi skal innføre mobbeombud i alle fylker eller regioner. Det er et forslag som regjeringen støtter. Det betyr at spørsmålet nå blir hvordan vi skal gjøre dette, hvordan vi skal sikre at vi bygger på erfaringene fra forsøksordningene som har vært, at vi får effektive lokale mobbeombud, og at vi får en ordning som virkelig blir en drahjelp for dem som blir utsatt for mobbing og trakassering på skolen.

Trond Giske (A) [12:24:03]: I desember i fjor kom de siste PISA-resultatene – mye omdiskutert og med mye publisitet som vanlig, men det viktigste funnet fikk lite oppmerksomhet. Nesten en av fem elever svarte at de føler seg annerledes og ikke passer inn i skolen. I løpet av ti år er det nå dobbelt så mange som svarer at de føler seg ensomme på skolen, eller at de blir holdt utenfor. Som om det ikke var alvorlig nok, kom det i januar nye tall fra elevundersøkelsen som viser at flere elever enn noen gang opplever å bli mobbet.

Det er nok riktig det som er sagt her i debatten, at heller ikke de vedtakene vi gjør i dag, vil få slutt på mobbingen. Men forhåpentligvis tar vi noen skritt i riktig retning. Å forbedre elevers og foreldres juridiske stilling gjør at den enkelte skoles plikt til å følge opp, til å reagere og til å handle blir større.

Fra Arbeiderpartiets side skulle vi gjerne gått lenger enn det vi får til i dag. Vi skulle gjerne beholdt enkeltvedtaket i mobbesaker. Det er lettere for foreldre å anke og klage på en behandling hvis man har denne juridiske plikten til enkeltvedtak. Vi vil også at skoleledere skal stilles til ansvar når de har forsømt sine plikter i mobbesaker, og vi er imot regjeringens forslag om å gjøre dette vanskeligere. Vi ville hatt en ny og bedre nasjonal klageordning i mobbesaker som er mer tilgjengelig for elever og foreldre, og som har større barnefaglig kompetanse.

Likevel er det bra at Stortinget er mer offensivt enn regjeringen er, og jeg er også glad for at statsråden sier han ikke har prestisje i det. Nå er det vel sånn at en statsråd som lar det gå prestisje i saker som Stortinget stemmer ned, ikke lenger er statsråd, så det er sikkert kjempelurt å ha en slik innfallsvinkel.

Dette er et område hvor vi er politisk enige om målet, men det er uforståelig at disse vedtakene kommer først nå, helt på slutten av fjerde sesjon i denne stortingsperioden. Djupedal-utvalget kom for over to år siden. Det var forståelig at statsråden ønsket å vente på den utredningen, men at vi er kommet helt til slutten av en fireårsperiode med så få tiltak og så lite handling, det er trist. Mest alvorlig er det selvsagt for alle de ungene ute i skolen som har måttet vente fire år på tiltakene. Nå forsterker vi lovverket, men i sannhet er det egentlig ikke lovverket det har vært noe galt med. Kravene om et trygt psykososialt arbeidsmiljø for elevene har vært der hele tiden. Det er handling knyttet til etterutdanning, det er krav til rektorer, lærere og voksne i skolen, det er innsatsen vi skulle gjøre sammen, som har sviktet.

Det er et paradoks at iveren som statsråden har vist etter å gi lærere etterutdanning i matte og realfag, har vært totalt fraværende når det gjelder mobbing, og dette er kanskje det viktigste av alt. Elever som trives, lærer mer. Derfor er dette også et viktig kunnskapstiltak.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [12:27:17] (ordfører for sak nr. 6): Det har vært en glede å få være saksordfører i en sak som dette. Jeg vil gjerne starte med å takke komiteen for et godt samarbeid og Kristelig Folkeparti som forslagsstiller til forslaget der det tas til orde for å innføre lokale mobbeombud i hvert fylke eller hver region.

Det er ingen tvil om at mobbing er et stort samfunnsproblem og en alvorlig krenkelse av menneskeverdet. Elevundersøkelsen for 2016 viste at 6,3 pst. av alle barn og unge i grunnskole og videregående opplæring føler seg mobbet. Det tilsvarer 58 000 barn og unge. Til tross for talløse antimobbeprogrammer og kampanjer de siste 20 årene er altså tallet på elever som sier de blir mobbet, fremdeles for høyt. Vi politikere bør her ta selvkritikk og innrømme at antimobbearbeid altfor lenge har bestått av ulne programmer og store ord og for lite handling.

Det er nå tverrpolitisk enighet om å forsterke innsatsen mot mobbing. Komiteen er samstemt i at flere konkrete tiltak i kampen mot mobbing må vurderes, og støtter derfor forslaget i dokumentet om å innføre lokale mobbeombud i hvert fylke eller hver region.

Komiteen viser også til brev fra Kunnskapsdepartementet ved statsråd Torbjørn Røe Isaksen til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, datert 22. mars 2017, der statsråden er positiv til å opprette fylkesvise eller regionale mobbeombud.

Jeg vil særlig understreke to viktige poeng i svaret fra statsråden. Ombudenes ansvar må omfatte hele utdanningsløpet fra barnehage til videregående opplæring, og ombudene må sikres uavhengighet fra skoleeier. I dokumentet viser en samlet komité til at ordningen med mobbeombud er blitt evaluert av Telemarksforskning, og at evalueringen viser at lokale ombud kan spille en viktig rolle når det gjelder å tilføre skoler og skoleeiere kompetanse, og ved å bistå elever i enkeltsaker. Evalueringen fra Telemarksforskning har to klare konklusjoner. For det første må de lokale mobbeombudene ha ansvar for hele opplæringsløpet fra barnehage til videregående opplæring. For det andre må ombudene være selvstendige og uavhengige.

En samlet komité vil understreke at ombudsstrukturen for utdanningssektoren må henge sammen og være oversiktlig, ikke minst for å sikre at ombudene er lett tilgjengelige for elevene og lærlingene, og at tilbudet er lett å bruke og lett å forstå. Komiteen viser også til at Barneombudet besitter stor kompetanse på området, og at Barneombudet derfor blir pekt på som en mulig samarbeidsinstans.

Jeg anbefaler komiteens tilråding.

Bente Thorsen (FrP) [12:30:22]: Arbeiderpartiet roser seg selv og kritiserer regjeringen for å ha brukt for lang tid. Det får meg til å ta ordet i denne saken igjen.

Den 28. mai 2009 avga kirke-, utdannings- og forskningskomiteen sin innstilling til Dokument 8:97 for 2008–2009, der Fremskrittspartiets representanter Anders Anundsen og Jon Jæger Gåsvatn hadde forslag om tiltak for å styrke arbeidet mot mobbing. Jeg vil sitere litt fra den saken:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener opplæringsloven § 9-A ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for å sikre elever mot mobbing. Til tross for at bestemmelsen har hatt sin naturlige plass i opplæringsloven, er praktiseringen av bestemmelsen dessverre lite konsekvent og oppfølgingen ved klare brudd på bestemmelsen for dårlig.»

I dag vedtar vi endelig en fullstendig gjennomgang og revidering av kapittel 9a i opplæringsloven, Elevane sitt skolemiljø.

Så vil jeg vise til at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmet forslag i dokumentet:

«Stortinget ber Regjeringen iverksette informasjonstiltak overfor skoleeiere om hvordan mobbing kan bekjempes gjennom konsekvent bruk av skolereglement og andre tiltak for bevisstgjøring (…).»

Dette stemte Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV imot. I dag er de heldigvis for. Det skal vi være glad for.

Så det neste:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er reist flere saker med krav om erstatning mot skoleeier. Få tilfeller ender med domfellelse. (...) Disse medlemmer vil derfor at Regjeringen iverksetter en gjennomgang av eksisterende erstatningslovgivning med sikte på å gjennomføre endringer som vil være til gunst for dem som har fått hele eller deler av livet sitt ødelagt på grunn av mobbing i skolen. Skoleeiers ansvar i slike tilfeller må tydeliggjøres.»

I dokumentet fremmet representantene fra Fremskrittspartiet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag for å sikre mobbeofre reell rett til erstatning når skoleeier har sviktet sitt ansvar. Det vurderes om ansvarsgrunnlaget bør være objektivt.»

Det stemte kun Fremskrittspartiet for. Men heldigvis stemmer alle for dette i dag. Jeg må igjen understreke at det skal vi være glad for. Men jeg vil vitterlig påstå – for Arbeiderpartiets del, som er noe kjepphøye i dag og kritiserer at det har tatt tid å få utredet saken og få en grundig og god sak – at også åtte år er fryktelig lang tid. Jeg mener at vi sammen må arbeide mot mobbing, og i stedet for å snakke hverandre ned må vi heller jobbe sammen for nulltoleranse for mobbing i skolen.

Helge Thorheim (FrP) [12:33:59] (ordfører for saken): Denne saken gjelder Riksrevisjonens undersøkelse av fregattvåpenets operative evne, Dokument 3:13 for 2015–2016. Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å kartlegge om Forsvaret har etablert et fregattvåpen som forutsatt av Stortinget, og å belyse årsaker til eventuelle svakheter eller mangler og mulige konsekvenser av dette for operativ evne.

Riksrevisjonens undersøkelse har tatt utgangspunkt i stortingsproposisjoner fra 1998 og videre i årene fremover og strekker seg frem til årsskiftet 2014/2015. Rapporten viser således status på dette tidspunktet.

Rapporten fra Riksrevisjonen er gradert etter sikkerhetsloven §§ 11 og 12. Riksrevisjonen har imidlertid etter anmodning fra Stortingets presidentskap utarbeidet et ugradert sammendrag av innholdet i rapporten, slik at det muliggjør behandling av saken som vanlig sak i Stortinget. Kontroll- og konstitusjonskomiteen var i forbindelse med behandling av saken på befaring på Haakonsvern 10. november 2016, og komiteen besluttet videre å avholde en åpen høring i saken 24. februar 2017. Innstillingen og merknadene fra komiteen tar utgangspunkt i det ugraderte sammendraget, befaringen på Haakonsvern og den åpne høringen.

Dette har i utgangspunktet vært en stor og komplisert sak på mange måter, og jeg ønsker aller først å takke komiteens medlemmer for et konstruktivt og godt samarbeid i arbeidet med denne innstillingen, som komiteen i all hovedsak står bak. På noen punkter er det noen ulike flertall i komitémerknadene, og jeg går ut fra at andre representanter fra komiteen redegjør for sine særmerknader.

Jeg vil også benytte anledningen til å gi honnør til representanter fra Forsvaret, ved Marinen, samt representanter fra Forsvarsdepartementet, som møtte komiteen på befaringen på Haakonsvern og ga komiteen nyttige og gode orienteringer samt utdypende svar på komiteens spørsmål.

Før komiteen avga sin innstilling til Stortinget, ble innstillingen forelagt utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse, og utenriks- og forsvarskomiteen har uttalt følgende:

«Utenriks- og forsvarskomiteens medlemmer slutter seg til kontroll- og konstitusjonskomiteens utkast til innstilling til Dokument 3:13 (2015–2016) og har ingen ytterligere merknader.»

Fregattene spiller en nøkkelrolle for å kunne løse Forsvarets oppgaver i militære konflikter og i krig. Fregattene skal kunne avskrekke og bekjempe undervannsbåter, men også ha en viss evne til forsvar mot andre fartøyer og fly. Fregattvåpenet er sammen med våre ubåter ryggraden i Sjøforsvaret og vil med en integrert helikopterkapasitet være en svært fleksibel enhet, med stort potensial både nasjonalt og internasjonalt.

Fregattene har som sagt som hovedoppgave å bekjempe ubåter, bl.a. for å sikre fremføring av nasjonale og allierte styrker sjøveien. Fregattene har videre et kommando- og kontrollsystem som gjør dem velegnet i rollen som kommandoplattform for taktisk ledelse av maritime styrker. Jeg vil her vise til at Norge vil stille med en fregatt som kommandofartøy for NATOs stående maritime styrke, SNMG1, som det heter på NATO-språk, i hele 2017.

Komiteen viser til at de norske fregattene er utviklet som moderne «multi-purpose» fregatter. Deres rekkevidde og utholdenhet kombinert med bredden av sensor- og våpenkapasiteter gjør at fregattene i prinsippet kan dekke alle maritime operasjoner nasjonalt og internasjonalt i fred, kriser og krig.

Riksrevisjonen har i sin rapport konkludert med følgende hovedpunkter:

• Sjøforsvaret har et fregattvåpen med lavere operativ evne enn forutsatt av Stortinget.

• Reservedelsforvaltningen svekker fregattenes operative evne.

• Etterslepet i vedlikeholdet av fregattene svekker operativ evne.

• Det er svakheter ved overordnet resultatinformasjon til departementet.

Som det fremgår av rapporten, påpeker Riksrevisjonen at reservedelsforvaltningen og etterslep i vedlikeholdet av fregattene er medvirkende årsaker til at den operative evnen er svekket.

Komiteens flertall vil også fremheve at den grunnleggende årsaken til at fregattene har hatt lavere operativ evne enn det Stortinget opprinnelig forutsatte, er at det ikke har vært tilstrekkelig balanse mellom de oppgaver Forsvaret som sådant og Marinen spesielt har vært pålagt, og de årlige bevilgningene til Forsvaret. Stortinget har med andre ord vedtatt en forsvarsstruktur som ikke er blitt tilstrekkelig finansiert. Tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen påpekte også dette misforholdet i sin redegjørelse under høringen 24. februar 2017.

Komiteens flertall stiller seg bak Riksrevisjonens konklusjoner og er tilfreds med at forsvarsministeren tar konklusjonene på alvor. Flertallet viser til forsvarsministerens uttalelse i høringen:

«(…) funnene som er gjort, er alvorlige, og det har alle vi som har sittet her i dag, vært innom. Jeg mener også at det har blitt godt belyst hvordan man kunne komme i denne situasjonen, helt fra de tidlige valgene man tok knyttet til reservedelspakker, og de vurderingene man har gjort knyttet til hvor mye det ville koste å drifte et fregattvåpen, drifte et sjøforsvar, prioriteringer man har gjort på ulike tidspunkter av om man skulle gjøre mer eller mindre knyttet til f.eks. vedlikehold eller reservedeler. Som flere har vært inne på, har det jo vært gjennomført tiltak hele veien.»

Når det gjelder reservedelsforvaltningen, viser komiteen til at de svakheter og mangler som Riksrevisjonen har påpekt, har vært kjent både i Sjøforsvaret, i den øverste ledelsen av Forsvaret og i departementet. Komiteen viser til at mangel på reservedeler og lang gjenanskaffelsestid har medført utstrakt såkalt kannibalisering, dvs. plukking av deler fra et fartøy til bruk på et annet fartøy, i påvente av nye deler. Etter utfasing av Oslo-klassen måtte en kvitte seg med mange reservedeler det ikke hadde vært etterspørsel etter, og erfaringene herfra var at en skulle sitte med en begrenset initialpakke for å unngå å komme i samme situasjon. Etter første driftsår så man at beholdningen var for liten, og Forsvaret anbefalte en bevilgning på 683 mill. kr. for ekstra anskaffelse, men Stortinget bevilget bare 202 mill. kr. Dette medførte kannibalisering av deler fra fartøy som var under bygging. Flertallet i komiteen mener dette er nok et eksempel på underfinansiering fra Stortingets side.

Flertallet er enig med Riksrevisjonen i at utfordringene i reservedelsforvaltningen er svært alvorlig, og at både departementet og forsvarssjefen har ansvar for å løse reservedelssituasjonen.

Komiteen har merket seg at det er satt i verk en rekke prosjekter som skal sikre tilstrekkelig tilgang på reservedeler og ammunisjon, og viser spesielt til en uttalelse fra statsråden under høringen om at det er satt av 420 mill. kr for å bedre reservedelssituasjonen og anskaffe beredskapsbeholdninger i Marinen, hvorav det aller meste går til fregattene.

Når det gjelder vedlikeholdsetterslep, viser komiteen til at det opprinnelig var lagt opp til et tilstandsbasert vedlikehold, og at dette skulle gi rundt 25 pst. reduksjon i vedlikeholdsutgiftene. På grunn av at fregattene i begrenset grad har sensorer og systemer for et tilstandsbasert system om bord, har det derfor ikke vært mulig å realisere den gevinsten man så for seg i utgangspunktet. Vedlikeholdskostnadene har dermed vært sterkt underbudsjettert fra starten av, eller – sagt på en annen måte – vært budsjettert på et urealistisk grunnlag.

Komiteen viser til at Sjøforsvaret de senere årene har fått økte bevilgninger til vedlikehold, slik at vedlikeholdsetterslepet er redusert. Komiteen viser her til at Stortinget de siste årene har vedtatt å oppgradere våpensystemene, fremdrift av styresystemene og elektriske systemer om bord på fregattene. Dersom langtidsplanen følges, vil vedlikeholdsetterslepet være hentet inn innen 2020, og komiteen finner dette tilfredsstillende.

Vedrørende bemanning og kompetanse viser komiteen til at det opprinnelige driftskonseptet for fregattvåpenet var at Sjøforsvaret skulle seile med fire fregatter, mens den siste skulle drive med hovedvedlikehold og opplæring av mannskaper. I 2005 ble imidlertid dette endret av Stortinget til tre operative fartøyer, mens de to andre drev med henholdsvis opplæring og hovedvedlikehold.

Det har til tider vært mangel på personell med kritisk kompetanse, som krigføringsoffiserer og teknisk personell. Komiteen viser til at landstrukturen i Sjøforsvaret er betydelig slanket de siste årene, og en del personell er blitt flyttet om bord i fartøyene. Dette har medført at Marinen fra høsten 2016 har kunnet bemanne en ekstra fregatt og en ekstra korvett.

Komiteen legger til grunn at tiltak som allerede er gjennomført, herunder å legge opp til å ta høyde for skiftende konjunkturer og motvirke at det er flere som kjemper om det samme personellet, vil bidra til å løse de bemanningsmessige utfordringene som har vært. Dette er imidlertid et område som etter komiteens syn må være gjenstand for kontinuerlig oppmerksomhet.

Når det gjelder våpensystemer og ammunisjon, legger komiteen til grunn at hovedvåpensystemene om bord på fregattene er nye sjømålsmissiler, NSM, for overflatekrigføring, luftvernmissiler av typen Evolved Sea Sparrow Missil, ESSM, og lettvektstorpedoer av typen Sting Ray, som skal benyttes av både fregattene og helikoptrene som skal tilføres fregattene på et senere tidspunkt. I 2007 vedtok Stortinget å anskaffe nye sjømålsmissiler, og etter flere års forsinkelser er missilene nå på plass og integrasjonen i sluttfasen. Lettvektstorpedoene som skal tilføres fregattene og helikoptrene, er nå levert, og leveranseprosjektet er planlagt avsluttet i 2017.

Under befaringen på Haakonsvern ble komiteen gjort kjent med problemer med noen typer ammunisjon til OTO Melara-kanonen, som det tidligere ble anskaffet en initiell beholdning av. Det ble samtidig opplyst om at det er satt i gang arbeid med å løse disse problemene. Senere oppdatering fra departementet har vist at dette arbeidet går etter oppsatt plan, og komiteen legger for sin del til grunn at problemene med denne ammunisjonen blir løst ved det pågående arbeidet.

Så over til helikopterkapasitet. Komiteen viser til at helikoptre er en viktig ressurs for å bekjempe ubåter utover det fregatten kan klare på egen hånd med sine systemer om bord. Opprinnelig skulle helikoptrene vært levert samtidig med leveransen av de første fregattene i perioden 2005–2008, men de er betydelig forsinket fra leverandørens side. Komiteen har merket seg at fraværet av helikopterkapasitet om bord i betydelig grad har svekket fregattens evne til å oppdage og bekjempe ubåter, og at det fremdeles er uklart når helikoptrene vil være på plass på fregattene med den konfigurasjonen de skal ha. Etter gjeldende plan vil helikoptrene først være operative i 2021. Selv om det er tallfestet i planen et år for når helikoptrene er operative, finner komiteen det lite tilfredsstillende at det likevel hersker usikkerhet om og når en slik viktig kapasitet for fregattenes operative evne kan leveres.

Under høringen 24. februar 2017 uttalte forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen at han ikke ser «noe lys» i tunnelen vedrørende leveranse av de bestilte helikoptrene. Komiteen tar dette som et sterkt signal om at det er høyst usikkert når – eller om – Forsvaret i det hele tatt får den helikopterkapasiteten for fregattene som Stortinget har forutsatt.

Komiteen viser til at spørsmålet om å vurdere kontrakten med helikopterleverandøren og eventuelt gå til oppsigelse av denne har vært oppe til vurdering en rekke ganger, senest i 2016 i forbindelse med den årlige redegjørelsen som forsvarsministeren gir til utenriks- og forsvarskomiteen som del av budsjettprosessen på Stortinget.

Komiteen har forståelse for at situasjonen er krevende, men forventer at spørsmålet om vurdering av kontrakten vurderes fortløpende. Det er nå gått ni år siden helikoptrene skulle vært levert, uten at det foreligger noen endelig avklaring av når operative helikoptre kan leveres. Komiteen er kjent med at det er en relativt krevende øvelse å ta en eventuell beslutning om kansellering, da det kan medføre ytterligere forsinkelser og operative ulemper å anskaffe andre helikoptre til fregattene. Komiteen viser også til det statsråden sa under høringen:

«(…) det er derfor ingen garanti for at et eventuelt erstatningshelikopter vil gi raskere og bedre operativ evne.»

Videre uttalte statsråden at departementet «gjør fortløpende vurderinger av dette, for det er klart at hvis vi fortsatt ikke får det vi har bestilt, må vi gjøre nye vurderinger».

Etter komiteens syn bør det avklares om og når Forsvaret kan motta de nye fregatthelikoptrene uten ekstra kostnader og uten ytterligere forsinkelser. På dette grunnlag har komiteen funnet grunn til å fremme følgende forslag til vedtak:

«Stortinget ber regjeringen foreta en ny gjennomgang av kontrakten om anskaffelse av helikopter NH90 til fregattene og meddele Stortinget resultatet, herunder forventet fremdrift i helikopterleveransen.»

Jeg regner med at forsvarsministeren vil komme inn på dette i sitt innlegg på slutten av debatten.

Når det gjelder rapportering til departementet, viser komiteen til at Riksrevisjonen konkluderer med at det er en vesentlig svakhet at Forsvarsdepartementet og Forsvaret ikke har enhetlig begrepsbruk i rapporteringen om status på fregattene. Kampkraftrapporteringen inneholder mange av de samme faktorene som styrkeregisteret, men er tilpasset Sjøforsvarets behov for styrkeproduksjon. Forsvarssjefen antar derfor at Riksrevisjonen har blandet sammen disse systemene, og dermed har konkludert med ulik begrepsbruk og ulik rapportering oppover i systemet, og at han derfor ikke fullt ut deler Riksrevisjonens konklusjon på dette området. Komiteen viser også til det som tidligere forsvarssjef, general Sunde sa i sitt innledningsforedrag, at virkelighetsforståelsen «angående operativ evne er slik den faktisk er rapportert oppover gjennom linjen, fra Sjøforsvaret, gjennom Forsvarsstaben og til departementet», og at det virkelighetsbildet som ble kommunisert, «dannet grunnlaget for departementets styring av Forsvaret».

Komiteen viser også til det tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sa under høringen:

«Jeg må si at jeg stusser litt over at dette oppfattes som et problem, ikke fordi jeg har tenkt veldig mye gjennom det, men fordi jeg aldri har erfart at dette har skapt noen problemer i kommunikasjonen med departementet.»

Komiteen legger til grunn at både Forsvarsdepartementet og Stortinget har fått og vil få korrekt informasjon om den operative evnen til Forsvaret generelt og fregattene spesielt, som et av hovedvåpnene til Forsvaret.

Avslutningsvis viser komiteen til at den nylig vedtatte langtidsplanen for forsvarssektoren legger opp til en betydelig styrking av den operative evnen til Forsvaret. Dette innebærer bl.a. prioritering av reservedeler, vedlikehold og beredskapsbeholdninger, noe som gir økt tilgjengelighet og utholdenhet.

Sjøforsvaret har i dag fire bemannede fregatter som seiler, hvorav tre fregatter har besetninger som har vært gjennom og blitt sertifisert ved Flag Officer Sea Training, FOST, i Storbritannia. Den fjerde fregatten står foran en sertifisering ved FOST i løpet av 2017. I tillegg har den femte fregatten en vedlikeholdsbesetning som innen utgangen av 2020 skal gjøres permanent.

De utfordringene som fregattvåpenet hadde for noen år siden, kan man si er nå historie.

Når vi får på plass de nye helikoptrene, får vi det fregattvåpenet som vi har ønsket og planlagt fra starten av. Dette er komiteen godt fornøyd med.

Jeg vil med dette anbefale komiteens innstilling.

Gunvor Eldegard (A) [12:52:15]: Fregattane speler ei nøkkelrolle for å kunna løysa Forsvarets oppgåver i militære konfliktar og krig. Fregattane skal kunna skremma og kjempa mot undervassbåtar, men også ha ei viss evne til forsvar mot andre fartøy og fly.

Fregattvåpenet er ryggrada i Sjøforsvaret og vil med ein integrert helikopterkapasitet vera ei svært fleksibel eining, med stort potensial både nasjonalt og internasjonalt.

Det var bestillinga. Samla har Forsvaret brukt meir enn 19 mrd. kr på fregattane.

Så får me rapporten frå Riksrevisjonen. Han konkluderer med at fregattane ikkje har den samla operative evna som Stortinget har føresett. Det er svakheiter ved den tekniske tilstanden, og personell- og kompetansesituasjonen er utfordrande. Situasjonen varierer mellom fartøya, men det er svakheiter ved alle fartøya.

Fregattane skal òg vera utrusta med NH90-helikopter. Dei vil først vera på plass på fartøya ved utgangen av 2021, meir enn ti år forseinka. Dette inneber at fartøya i ein stor del av levetida si vil vera utan ein av dei viktigaste kapasitetane sine.

Manglande tilgjenge på viktige reservedelar, manglande styring og planlegging av innkjøp av reservedelar, «kannibalisering» mellom skipa – rapporten frå Riksrevisjonen er svært alvorleg. Difor har komiteen òg jobba veldig mykje med denne innstillinga, og eg vil takka saksordføraren, Thorheim, for veldig godt arbeid med saka. Me har vore på Haakonsvern på synfaring på ein fregatt, og me har hatt stor høyring om saka. Det er sånn at etter at rapporten kom, har det faktisk skjedd mykje, og tilstanden til fregattane er mykje betre no. Men det er litt iaugefallande at det først skjer når det kjem ein rapport frå Riksrevisjonen.

Som ein kan lesa ut frå innstillinga, er komiteen einige om mykje, men det er nokre avvikande merknader på nokre punkt. Fleirtalet og Forsvaret seier at Stortinget ikkje har løyvd nok, og at det er årsaka til at situasjonen er vorten som han er. Det er beklageleg, synest eg, at dei skriv det i staden for å sjå på realitetane og kva som faktisk er.

Me i Arbeidarpartiet syner til merknaden vår, som også SV er saman med oss på, der me syner til at Riksrevisjonen meiner det er kritikkverdig at Forsvarsdepartementet ikkje i tilstrekkeleg grad har sikra balanse mellom oppdrag og tilgjengelege ressursar i Forsvaret, slik utanriks- og forsvarskomiteen har føresett. Me understrekar òg at Stortinget er løyvande myndigheit, og at regjeringa – inkludert Forsvarsdepartementet – held seg til dei løyvingane stortingsfleirtalet vedtek.

Me syner òg til at tidlegare forsvarssjef, general Diesen meiner forholda Riksrevisjonen tek opp, er konsekvensar av bevisste val og prioriteringar som er gjorde i Forsvarsdepartementet. Han sa òg i høyringa at det er «en tilbøyelighet i Forsvaret til jeg vil ikke si bevisst underestimering, men skal vi si til å legge seg på et forsiktigere anslag enn man kanskje burde, nettopp fordi man har vært veldig opptatt av å få gjennomført investeringen».

Me står også inne i ein merknad saman med Kristeleg Folkeparti, Venstre og SV der me understrekar det grundige arbeidet som Riksrevisjonen har gjort med denne rapporten, som dei òg gjer med alle rapportar som vert lagde fram for Stortinget. Me understrekar det fordi i høyringa vart det kommentert litt om at Riksrevisjonens arbeid ikkje er seriøst.

For eksempel sa tidlegare forsvarssjef Harald Sunde:

«Den som hadde visst det – det kan jeg ikke svare på. Men det hadde vært en betydelig risiko for at Riksrevisjonen kunne kommet med en annen rapport, som kritiserte en stor og unyttig reservedelsbeholdning som bandt store midler.»

Me ser det som veldig lite passande.

Reservedelar har vore og er ei utfordring for fregattane. Det har ført til såkalla kannibalisering av fregattar. Det betyr at ein plukkar delar frå andre fregattar viss ein manglar delar på den eine. Og det er ein alvorleg situasjon, og allereie i 2010 begynte ein å kannibalisera.

Eg vil her referera kva Riksrevisjonen skreiv om kannibalisering, og me har sett inn merknad om dette saman med Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, SV og Dei Grøne.

Riksrevisjonen skriv:

«Det er ulike oppfatninger av årsakene til «kannibalisering». Forsvarsdepartementet mener at årsaken først og fremst er resultat av manglende planlegging av vedlikehold og manglende styring av reservedelsanskaffelser i FLO. FLO Maritime kapasiteter (MARKAP) mener at blant annet manglende reservedeler er en viktig årsak. Riksrevisjonen mener denne uenigheten kan gjøre det utfordrende å komme fram til en løsning, og uansett har både Forsvarsdepartementet og Forsvarssjefen et ansvar for å løse den situasjonen som har oppstått.»

Fleirtalet er einig med Riksrevisjonen her.

Vidare skriv Riksrevisjonen at FLOs organisasjon skal tilpassast i samsvar med dei struktur- og organisasjonsendringane som vert gjorde i andre delar av Forsvaret. Forsvaret har likevel i liten grad skjerma nøkkelfunksjonar i reservedelsforvaltninga for innsparingar i FLO. Det meiner Riksrevisjonen er kritikkverdig, fordi det har medført svekt kapasitet og kompetanse i viktige støttefunksjonar, som fører til at gjenskaffingar og reparasjonar tek lengre tid, og at rutinar for registrering av delar ikkje vert etterlevde. Og svekt datakvalitet over lagerbehaldninga medfører bl.a. at fregattvåpenet skaffar materiell utanom FLO. Riksrevisjonen seier her òg at «utfordringene i reservedelsforvaltningen er svært alvorlig», og fleirtalet er einig her.

Under høyringa og på synfaringa har me fått høyra om ukurante delar, produksjonslinjer som er nedlagde, og at ein ikkje kan få tak i reservedelar. Eg har prøvd å undersøkja litt om dette med reservedelar, for det er jo normalt at leverandørar som får kontraktar på sånne fantastiske, store prosjekt, faktisk har eit krav på seg om å levera reservedelar. Som regel er det lik eller tilsvarande funksjonalitet for 20 år – av og til òg for 30 år.

Når eg har spurt om dette, både på Haakonsvern og i høyringa, får eg bl.a. dette til svar, og eg siterer Sverre Diesen:

«Det andre poenget med reservedeler er at det du viser til, er selvfølgelig vanlig praksis når det gjelder personbiler, fjernsynsapparater eller hva det måtte være, men militært materiell produseres så å si bare i det antall som bestilles.»

Og så vidare – eg synest det var utruleg arrogante svar frå Forsvaret om eit så viktig tema, og eg har sjekka med andre leverandørar av viktig forsvarsmateriell, som har bekrefta at dei har krav på seg om å levera lik eller tilsvarande funksjonalitet på ei tid på minimum 20 år.

Dette handlar ikkje om ukurant utstyr, det handlar faktisk om dårleg innkjøp.

Når det gjeld bemanningssituasjonen, går det betre, og det er positivt. Eg føler at det me har fått lært under høyringa, er at situasjonen no er under mykje betre kontroll, men i komiteen har me skrive at me forventar at Forsvaret legg til rette for ordningar/tiltak som i hovudsak kan motverka svingande konjunkturar i konkurrerande næringar, sånn at ein oppnår mest mogleg stabilitet.

Så er det NH90-helekoptera – som er meir enn ti år forseinka. Det inneber at fartøya i ein stor del av levetida si vil vera utan ein av dei viktigaste kapasitetane sine.

Det er alvorleg. Me spurde mykje om det i høyringa og vart informerte om at Forsvaret har føreslått å oppheva kontrakten, men at dette ikkje er vorte teke omsyn til i departementet – dvs. at ein ikkje har vorte einig med departementet om det. Og eg spurde forsvarssjef Bruun-Hanssen under høyringa om kvifor det har teke så lang tid med helikoptera, og om helikoptera, når me får dei, kjem til å verka sånn som me har anteke. Då svarar han:

«Dette er et samarbeidsprosjekt med en rekke europeiske nasjoner om å anskaffe et enhetshelikopter, et felleshelikopter. Jeg tror ingen så for seg i forbindelse med den beslutningen om anskaffelse at man skulle oppleve denne typen utfordringer med et selskap som Airbus. Da utfordringene begynte å bli tydelige og vi så at forsinkelsene økte når det gjaldt helikopteret, og vi fikk det første helikopteret en rekke år for sent og med svært mange feil, var det Sjøforsvarets klare oppfatning at vi burde terminere den kontrakten og gå inn for et alternativ, slik Sunde refererte til. Dette ble det også enighet om innad, i hvert fall mellom Sjøforsvaret og forsvarssjefen, og det ble fremmet som en anbefaling til departementet. Men konklusjonen ble at kostnadene ved å terminere og å anskaffe et alternativ var såpass høye den gangen at man valgte ikke å gjøre det.

Vi har heller ikke mottatt flere enn de seks første helikoptrene, som ikke er fullt operative. Det er en initiell løsning, og vi venter fortsatt på de helikoptrene som skal være operative.»

Eg syner òg til saksordføraren sitt innlegg, spesielt når det gjeld helikopter, og her er heile komiteen einig – me har felles komitémerknad om det. Det er ein samla komité bak merknadene, og det er ein samla komité bak forslaget til vedtak, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen foreta en ny gjennomgang av kontrakten om anskaffelse av helikopter NH90 til fregattene og meddele Stortinget resultatet, herunder forventet fremdrift i helikopterleveransen.»

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:03:29]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for hans grundige og gode jobb med saken.

Riksrevisjonens undersøkelse avdekker en alvorlig situasjon og slår fast at vårt sjøforsvar har hatt fregattvåpen med lavere operativ evne enn hva Stortinget forutsatte da innkjøpet ble besluttet. Sammen med et etterslep i vedlikeholdet og en svak reservedelsforvaltning har denne situasjonen helt klart bidratt til å svekke fregattenes operative evne.

Den grunnleggende årsaken til at fregattene har hatt lavere operativ evne enn det Stortinget opprinnelig forutsatte, var at det ikke har vært en god balanse mellom de oppgavene Forsvaret som sådant og Marinen spesielt har vært pålagt, og de årlige bevilgningene til Forsvaret. Stortinget har vedtatt en forsvarsstruktur som rett og slett ikke er blitt tilstrekkelig finansiert. Dette misforholdet har gått ut over fregattvåpnene.

I Riksrevisjonens undersøkelse framheves mangel på reservedeler og lang gjenanskaffelsestid som et hovedproblem, noe som har medført at en har plukket deler fra ett fartøy til bruk på et annet fartøy i påvente av nye deler.

Vi har merket oss at det i rapporten fra Riksrevisjonen er gitt ulike forklaringer på årsaken til mangelen på reservedeler. Selv om forklaringene spriker mellom Forsvarsdepartementet og FLO, handler dette etter all sannsynlighet om en situasjon hvor en ikke har klart å planlegge godt nok vedlikehold og styring av reservedelsanskaffelsene i FLO, og en til tider betydelig mangel på reservedeler. Uansett er dette en situasjon som – som Riksrevisjonen understreker – både Forsvarsdepartementet og forsvarssjefen har et ansvar for å løse.

Man har også vært igjennom en omorganiseringsprosess i FLO som tilsynelatende kan ha bidratt til at nøkkelfunksjoner i reservedelsforvaltningen er blitt svekket og utsatt for innsparinger, noe som har svekket kapasiteten og kompetansen i viktige støttefunksjoner.

Kristelig Folkeparti støtter Riksrevisjonens kritikk av disse forholdene noe som med stor grad av sannsynlighet har ført til at gjenanskaffelser og reparasjoner har tatt lengre tid enn nødvendig og dermed gått ut over fregattvåpenets operative evne.

Et tilstandsbasert vedlikeholdskonsept med en intendert besparelse på ca. 25 pst. var tydeligvis basert på urealistiske forutsetninger. Denne gevinsten viste det seg rett og slett ikke mulig å ta ut. Etterslepet av vedlikeholdet på fregattene har vært med på å svekke den operative evnen for fregattvåpenet og har i neste omgang ført til økte kostnader for klargjøring.

Kristelig Folkeparti har også merket seg, og er tilfreds med, at det er iverksatt en rekke prosjekter som skal sikre tilstrekkelig tilgang på reservedeler og ammunisjon til fregattene, samtidig som det er avsatt betydelige beløp for å bedre reservedelssituasjonen. Med bakgrunn i de siste to års budsjetter, hvor det er bevilget betydelige midler til økt vedlikehold i Sjøforsvaret, samt en oppgradering av bl.a. våpensystemene på fregattene med en målsetting om at vedlikeholdsetterslepet vil være innhentet innen 2020, finner Kristelig Folkeparti de tiltakene som nå er gjennomført, svært tilfredsstillende.

Vi har registrert at bemannings- og kompetansesituasjonen til tider har vært krevende. Noe av årsaken til at Forsvaret tidvis mister nøkkelpersonell, er konjunktursituasjonen innenfor de bransjene som konkurrerer om den samme kompetansen, da særlig olje- og gassnæringen. En god konjunktursituasjon vil medføre økt etterspørsel etter godt utdannet maritimt personell innen shipping og offshore generelt. Motsatt ser en at Sjøforsvaret er en attraktiv arbeidsplass, og konjunktursituasjonen er laber innen olje- og gassnæringen. Det vil derfor bli viktig framover at Forsvaret legger til rette for ordninger, tiltak, som kan motvirke konjunktursvingninger, slik at en kan oppnå mest mulig stabilitet i besetningen på fregattene, som er av sentral betydning for Forsvaret.

Kristelig Folkeparti er enig med statsråden i at de tiltakene som allerede er gjennomført, vil være med og bidra til å løse de bemanningsmessige utfordringene som har vært. Det har hele tiden vært en forutsetning at fregattene også skulle ha vært utstyrt med helikoptre – en viktig og helt nødvendig ressurs for å gjøre jobben med tanke på å bekjempe ubåter. Det var en klart uttrykt forutsetning at disse skulle ha vært levert samtidig med leveransen av de første fregattene i perioden 2005–2008. Disse er ikke blitt levert i henhold til avtale. Det vil si: De er levert, men de kan ikke brukes om bord i fregattene. Fraværet av helikopterkapasitet om bord har klart svekket fregattenes evne til å oppdage og bekjempe ubåter, og det mest alvorlige er at det fortsatt er uklart om og når helikoptrene vil være på plass på fregattene.

Det er ikke tvil om at dette har skapt en situasjon som er svært lite tilfredsstillende. Kristelig Folkeparti deler bekymringen for den oppståtte situasjonen, og det bør derfor forsøkes å få til en avklaring av om og når Forsvaret kan motta de nye fregatthelikoptrene uten økte kostnader og ytterligere forsinkelser.

Vi støtter derfor forslaget saksordføreren har fremmet på vegne av komiteen.

Jeg vil ellers vise til saksordførerens gode gjennomgang av arbeidet i komiteen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:09:46]: Riksrevisjonen har nok en gang gjort et viktig arbeid og fått fram fakta på en god måte.

Det er en svært stor sak. Det har vært mange uttalelser som har vært tolket sånn at det sto bra til. En lærer seg da etter hvert, når en hører sånne uttalelser, at en må være veldig presis på hva som blir sagt, for det viser seg jo i dette tilfellet, igjen, at når Riksrevisjonen går igjennom det, er de uttalelsene ikke dekkende for hva som var den faktiske situasjonen.

Kjøpet av de fem fregattene var en av de største forsvarsinvesteringene som vi har hatt på 2000-tallet – for å si det forsiktig – om lag 20 mrd. kr. Det førte til at andre investeringer i Forsvaret måtte prioriteres vekk, eller at en ikke kunne ha de mannskaper og den utrustning og den trening som var nødvendig i Hæren og Heimevernet. Det var altså investeringer som gikk på bekostning av andre ting, fordi det var så vesentlig å investere i fregatter med tilhørende mannskap og tilhørende seiling – noe som var nødvendig for å få nødvendig trening og gjennomføre de oppdrag som det ble sagt skulle gjennomføres da investeringen ble bestemt.

Det var en krevende debatt rundt tusenårsskiftet. Det var mange kritiske røster. Og saken skulle være grundig kvalitetssikret. På den tida vet jeg ikke om det var noen så store investeringer som ble kvalitetssikret på en så grundig måte, og det ble forsikret om at her var alt på stell. Det ble forsikret gjentatte ganger om at her var alt på stell.

Jeg husker prosessen veldig godt, for det var mange av oss som hadde en sterk mistanke om at det var underfinansiert. Jeg hadde en sterk mistanke om at mange elementer som var nødvendig for at en skulle få seiling – knyttet til landanlegg, knyttet til våpensystemer, knyttet til noe så enkelt som ammunisjon – ikke var med i finansieringen. Det ble avvist: Lundteigen, dette er ikke situasjonen. Dette var kvalitetssikret, ikke bare av én, men av flere instanser, av de beste instansene som var på den tida – og sikkert de beste instansene også i dag, for jeg kjenner igjen navnene på dem som kvalitetssikret da, de er fortsatt oppegående. Jeg har ikke sett at de har gått i seg selv og tatt et ansvar for at den kvalitetssikringen de gjorde, viste seg i hvert fall ikke å føre til det resultatet som ble forutsatt.

Resultatet ser vi i dag. Det er ikke tillitvekkende. Det er en ukultur med underfinansiering. Denne gangen er det Sjøforsvaret, og det er veldig alvorlig.

Sjølsagt er det det politiske ansvaret som hele tida har ansvar for at her var det en underfinansiering. Enhver statsråd, enhver regjering har ansvar for å gå så grundig inn i sakene at en forsikrer seg om at dette er finansiert som forutsatt. Det er ikke et ansvar som kan legges på en forsvarssjef eller en sjef for Sjøforsvaret. De har som embetspersoner bare i oppdrag å gjennomføre det som til enhver tid skjer, innenfor de rammer de får, og de står da i noen krevende dilemmaer.

Vi vet at dette har vært underfinansiert fra 2000 fram til i dag. Det har hatt som konsekvens at verken våpensystemer, helikoptre eller ammunisjon er sånn som det skal være. Det fungerer ikke etter forutsetningene. Helikoptrene er ennå ikke om bord. En får ikke brukt og trent våpensystemene som forutsatt. En får ikke de seilingsdøgn som er forutsatt – det syns jeg er det alvorligste. Ja, nå er det på stell, men det skulle vært på stell i mange, mange år. Det ble sagt at det var seilingsplaner, seilingsbudsjetter sånn og sånn, men det fungerte jo ikke. Dette ble kalket – ja, i andre sammenhenger snakker en om å kalke graver, det er ganske nærliggende å bruke det begrepet også i denne sammenhengen – av dem som var ansvarlige. En hadde ikke kommet fram med det som var den hele sannheten. Deler av sannheten kom sikkert fram, men ikke hele sannheten, sånn at folk kunne forstå konsekvensen av det vi snakker om her.

Rapporten fra Riksrevisjonen – som den legger det fram, er det i omfang den største investeringsskandalen som jeg har innsikt i, på 2000-tallet i Forsvaret. Komiteens merknader er derfor forsiktige. Men de er alvorlige, og, ikke minst, de er enstemmige. Spørsmålet blir da om underfinansieringen som denne saken viser, vil fortsette framover, f.eks. ved de kommende flykjøp. Jeg er langt ifra trygg.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:15:11]: Først vil jeg takke komiteen for en god og grundig behandling og saksordføreren for en god redegjørelse om bakteppet.

Riksrevisjonen har undersøkt fregattenes operative evne i tidsrommet 2013 til årsskiftet 2014/2015. Det var for å kartlegge om Forsvaret har etablert et fregattvåpen som forutsatt av Stortinget. Rapporten gir et godt bilde av situasjonen i undersøkelsesperioden, men er – som flere har vært inne på her – ikke representativ for situasjonen i dag. Jeg vil i den forbindelse si at jeg også i dialogen med komiteen opplever at komiteen fikk et godt bilde av dagens situasjon under befaringen på Haakonsvern i november i fjor. Den åpne høringen som ble gjennomført i februar, bidro også, etter min oppfatning, til å belyse situasjonen på en god måte. Jeg syns også innstillinga synliggjør det godt.

Regjeringa er svært opptatt av at Forsvaret skal ha evne til å løse sine oppdrag. Det gjenspeiles også i de prioriteringene regjeringa har gjort. Den vedtatte langtidsplanen legger opp til en betydelig styrking av de operative kapasitetene i Forsvaret, i tillegg til å bygge opp nye kapasiteter. Den brede enigheten på Stortinget om innretningen på den videre utviklingen av forsvarssektoren underbygger dette.

I særlig de to siste årenes budsjetter har vedlikeholdet av Sjøforsvarets fartøyer hatt prioritet. At situasjonen i dag er en annen enn på revisjonstidspunktet, er et resultat av en bevisst prioritering.

Det er viktig å understreke at fregattene har hatt operative leveranser og har løst oppdrag helt fra de ble levert. Fregattene har vist sin relevans ved å kunne bidra i flere typer operasjoner med ulike kapasiteter, fra antipiratoperasjoner til sikring av uttransportering av kjemiske våpen fra Syria. Vi har også i to perioder seilt som kommandofartøy for NATOs stående maritime styrker. I hele 2017 er det en norsk fregatt som fører kommando over NATOs stående maritime styrker, noe vi også gjorde i perioden 2013–2014. KNM «Roald Amundsen», som i dag er fartøyet som står som kommandofartøy, har i sin periode hatt høy operativ tilgjengelighet og har vært meget driftssikkert. Rundt sommerstid skal KNM «Otto Sverdrup» overta oppgaven fra KNM «Roald Amundsen».

Fridtjof Nansen-klassens kapabiliteter er kvalitetssikret gjennom NATOs mest anerkjente sertifiseringsprogram, i Storbritannia, med meget gode resultater. Skarpskyting med hovedvåpnene, antiluftmissiler, ESSM, og antioverflatemissiler, NSM, har gitt veldig gode resultater.

En rekke av forholdene Riksrevisjonen påpeker når det gjelder fregattene, har vært kjent. Dette gjelder i vesentlig grad forhold Stortinget også er vel kjent med, og hvor tiltak har blitt iverksatt allerede.

Det er viktig å understreke at fregattene i dag tilfredsstiller 174 av 187 krav til ytelse som i sin tid ble satt av fregattprosjektet. Av de resterende 13 kravene er 5 knyttet til fartøyet. For disse er det funnet tekniske løsninger og utbedringer, som allerede er igangsatt. De resterende åtte kravene er knyttet til områder som først kan verifiseres når helikopteret er på plass. Jeg kommer til å omtale NH90 litt senere i innlegget. La meg først si noe om reservedeler og reservedelsforvaltning.

Når det gjelder reservedeler, ble det anskaffet en initialbeholdning for å dekke de første årene med drift. Det var for å unngå at det ble kjøpt inn deler som det senere viste seg ikke å være behov for. Som komiteen peker på i innstillinga, var dette erfaringene da Oslo-klassen av fregatter ble faset ut. Etter at reservedeler ble anskaffet initielt, er det Forsvaret som ut fra behov og erfaringer definerer ambisjonsnivået for anskaffelse av reservedeler, og belastes over driftsbudsjettet ved uttak av deler. Det gjør at Forsvarets logistikkorganisasjon kan reanskaffe delene.

Såkalt kannibalisering – som flere har vært inne på i dag – er egentlig et system som er helt vanlig å bruke, der det lånes deler fra fartøy som er inne til hovedvedlikehold, over til et annet fartøy. Årsaken til denne praksisen er ofte at det er lang gjenanskaffelsestid for reservedeler, og, ikke minst, at det er behov for erfaringer før anskaffelse av reservedeler til lager. Denne praksisen forutsetter imidlertid at den gjeldende delen, som da lånes, umiddelbart settes i bestilling, som erstatning til fartøyet den er lånt fra.

Reservedelsforvaltningen har imidlertid ikke fungert optimalt. Omfang og alvorligheten av den såkalte kannibaliseringen ble første gang rapportert av Forsvaret i 2014, etter det andre hovedvedlikeholdet for fregattene. Da satte Forsvaret og departementet umiddelbart i gang tiltak. Regjeringa styrket Sjøforsvarets budsjett allerede i 2014. Det ble gjennomført en vedlikeholds- og forsyningsstudie, og en prosjektidé for anskaffelse av reservedeler ble tatt tak i. Dette er det prosjektet det henvises til i innstillinga – på 420 mill. kr, hvorav 350 mill. kr prioriteres til fregattene. Det ble også inngått en stor avtale med Kongsberg Defence System i 2016 – 313 mill. kr over fire år til oppgradering av kampsystemer og aktiv sonar.

Forsvarsdepartementet følger opp reservedelsforvaltningen i etatsstyringsmøtene med Forsvaret og Forsvarsmateriell. Det er i tillegg iverksatt flere organisatoriske tiltak for å bedre situasjonen. Dette forventes å gi effekt også framover.

I innstillinga beskrives vedlikeholdsetterslepet og tiltakene på en god måte. Det er imidlertid viktig å framheve at den vedtatte langtidsplanen ikke bare ivaretar etterslepet – som skal være hentet inn i 2020 – den styrker også driftsbudsjettene, slik at det årlige merbehovet for vedlikeholdsmidler, som framkom av vedlikeholds- og forsyningsstudien i 2014, blir ivaretatt. Av de 425 mill. kr ekstra til Sjøforsvaret i 2017-budsjettet er 205 mill. kr et varig økt bevilgningsnivå for vedlikehold av fartøy. Dette er helt vesentlig, slik at vi unngår å komme i en situasjon der etterslep bygges opp på nytt igjen.

I tillegg har regjeringa tatt høyde for den erfarte kostnadsveksten i forsvarssektoren. Det er første gang dette blir ivaretatt, og det er allerede lagt inn i 2017-budsjettet. Det gjøres for å hindre at forsvarssektoren årlig taper kjøpekraft og dermed får dårligere driftsbetingelser. Det skal sikre økt tilgjengelighet og utholdenhet gjennom en tydelig prioritering av vedlikehold, reservedeler og beredskapsbeholdninger. Det er en flerårig forpliktelse. En betydelig andel av vedlikeholdsoppdragene vil erfaringsmessig gå til norske leverandører.

Begge de tiltakene som her er omtalt, både det å styrke driftsbudsjettene for å kunne ta unna vedlikehold, slik at etterslep ikke bygger seg opp, og det at regjeringa har lagt inn den erfarte kostnadsveksten, er svært viktig for et av de poengene som Riksrevisjonen påpeker, nemlig å skape balanse mellom oppgaver og økonomi.

Den bevilgningen som ble gitt i 2016, på 301,5 mill. kr, ga Sjøforsvaret handlingsrom med hensyn til både drift og vedlikehold. Det var en helt nødvendig og riktig prioritering. Resultatet av dette, som det ble orientert om under befaringen i Bergen 10. november, var at fartøyene ikke måtte kansellere seiling som følge av teknisk tilstand. Forsvarets årsrapport viser derimot at fregattene seilte mer enn planlagt i 2016. I tillegg har Sjef Sjøforsvaret selv gjennomført et omfattende arbeid innenfor sine egne fullmakter og konvertert stillinger fra landorganisasjon til sjøtjeneste. Det gjør at Sjøforsvaret fra 1. august i fjor kunne seile med inntil fire fregatter samtidig, og at det femte fartøyet foreløpig har en vedlikeholdsbesetning. Oppbygging til en komplett femte besetning vil gjøres gjennom den vedtatte langtidsplanen. Det er altså en ambisjonsøking fra Stortingets tidligere vedtatte driftskonsept.

Så til NH90-helikoptrene. Leverandørforsinkelsene i NH90-prosjektet og levering av maritime helikoptre er godt kjent. Stortinget har fått oppdatert informasjon gjennom de årlige budsjettproposisjonene, første gang i St.prp. nr. 1 for 2005–2006. I 2012 fikk Forsvaret i oppdrag å gjennomføre en vurdering med tanke på eventuell terminering av NH90-kontrakten og det å anskaffe et alternativt helikopter for å dekke Forsvarets behov. Den klare anbefalingen fra Forsvaret var å ikke terminere NH90-kontrakten – ikke som representanten Eldegard sa, at det var en klar oppfordring om å terminere. Dette var vi også inne på i høringene. Bakgrunnen for det var at også det å terminere kontrakten og å anskaffe alternative helikoptre hadde ulemper ved seg. Forsvarsdepartementet besluttet derfor at kontrakten skulle videreføres.

Vi ser imidlertid – nå som vi har mottatt de seks første helikoptrene – at NH90 er teknisk komplekst og krever flere ressurser til drift og vedlikehold enn forutsatt. Regjeringa har derfor allerede for 2017-budsjettet tildelt 51 mill. kr ekstra til kjøp av eksterne vedlikeholdstjenester for å holde helikopteret operativt.

Som jeg sa under høringen, finnes det ingen enkle løsninger på den utfordringen som er skapt gjennom disse leverandørforsinkelsene. Det er ikke gitt at kansellering av kontrakten medfører at vi får raskere og bedre operativ evne med erstatningshelikoptre. NH90-leveransen er i første omgang prioritert til Kystvakten. Det var en beslutning – som ble tatt i 2008 – om å dele leveransen i to, først til Kystvakten, en såkalt initiell kapasitet, så til fregatthelikoptrene, som kommer i såkalt endelig versjon, og så skal man da lage endelig konfigurasjon på de første helikoptrene.

Det siste fartøyet i Nordkapp-klassen ble teknisk godkjent for helikopter i mars. Det foregår utstrakt testing med helikopter om bord på fartøyene. Både KV «Nordkapp» og KV «Andenes» har blitt klarert for helikopteroperasjoner i løpet av våren, og KV «Senja» er planlagt klarert 2. kvartal i år. Det betyr ikke at kystvaktfartøyene seiler permanent med helikoptre om bord, men kan ha helikoptre om bord for operasjoner, når det trengs.

Fregattene planlegges ferdigstilt for NH90-operasjoner i perioden 2018–2019.

På KV «Andenes» var helikoptre om bord fra 28. april til 8. mai, og det ble gjennomført 60 landinger med helikopter på fartøyet. Dette er et positivt skritt i riktig retning, men vi avventer tilbakemeldingene fra disse pågående prosessene.

I innstillinga ligger det også et forslag til vedtak om at regjeringa kommer tilbake til Stortinget med både en oppdatering og en vurdering av både kontrakten for og innfasingen av helikoptrene. Dette er en prosess som – som jeg informerte om i høringen – vi gjør løpende. Fram mot sommeren kommer Forsvarsstaben, sammen med Forsvarsmateriell, til å gjøre de vurderingene som nå baserer seg på erfaringene med testing av NH90 om bord. Det betyr at vi fra departementets side kommer til å vurdere alle aspekter, bl.a. den nye vedlikeholdsdimensjonen og hva det innebærer for antall flytimer, vedlikeholdskostnader, drift osv.

Som jeg har vært inne på i flere sammenhenger, kan vi ikke utelukke at det betyr en terminering av kontrakten. Det er det for tidlig å si noe om ennå, men vi må – som jeg var inne på i høringen – også være klar over at det ikke betyr at vi umiddelbart har andre helikoptre tilgjengelig, som vil kunne løse oppdragene. Dette er en relativt kompleks sak, men vi gjør disse vurderingene fortløpende – og kommer tilbake til Stortinget med resultatet av de vurderingene.

Vi har en forventning om at de tiltakene som er iverksatt på dette feltet, i tillegg til de andre områdene jeg har nevnt, kommer til å fortsette å ha den ønskede effekten. Ikke minst i gjennomføringen av langtidsplanen kommer Forsvarsdepartementet fortsatt til å ha dette som en viktig del av etatsstyringen av Forsvaret.

Martin Kolberg (A) [13:32:24] (komiteens leder): Jeg vil også begynne med å takke både saksordføreren og hele komiteen for det omfattende arbeidet som denne saken har medført. Vi har hatt den til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen over lang tid, og merknadene og debatten her er lavmælt, men de har selvfølgelig et innhold som er preget av alvor, for det er et veldig alvorlig spørsmål som Stortinget nå har til behandling. Det er en av de største sakene – formodentlig, får jeg kanskje si – som Stortinget har til behandling her i dag, for kontrollkomiteens vedkommende. Jeg viser selvfølgelig til representanten Eldegards innlegg og er selvfølgelig enig i alt hun har sagt på dette punktet.

Jeg har lyst å si en ting som jeg vet ikke er helt vanlig å si fra Stortingets talerstol, men jeg ber om at det blir oppfattet positivt. Jeg er selvfølgelig helt innforstått med at det er statsråden som sitter med ansvaret for alt som skjer i forsvarssektoren, overfor Stortinget – selvfølgelig er det slik. Men – jeg sier det på denne måten, og det bør oppfattes positivt – det hadde ikke gjort noe om forsvarsledelsen og Marinens ledelse hadde vært til stede i Stortinget i dag og hørt på når en så viktig sak, som angår dem så direkte, blir debattert. Det hadde ikke gjort noe. Det hadde vært bra for dem. Det er mulig de gjør det på annet vis, men det hadde vært bra også for Stortinget om vi hadde hatt sikkerhet for at de virkelig følger med på debatten, som er forårsaket av ting som de sitter med et direkte ansvar for, selv om det er statsråden som er parlamentarisk ansvarlig. Jeg sier det på det viset.

Jeg vil understreke noe som ligger implisitt i det som er sagt i mine kollegers innlegg her, og det er at i behandlingen av denne saken har ikke forsvarsledelsen, ikke marineledelsen og et langt stykke på vei heller ikke departementet sagt at Riksrevisjonens rapport er gal. Jeg ser at statsråden bekrefter med sitt kroppsspråk at hun er enig i det. Det er fint, for da har vi et felles utgangspunkt. Det betyr at det som Riksrevisjonen har påpekt, er korrekt, og marineledelsen ga uttrykk for, overfor komiteen, at de var lettet over at denne rapporten hadde kommet, for da fikk de dokumentert det som også de hadde ment gjennom veldig mange år.

Når jeg sier det på den måten, er det fordi jeg vil ta opp en side ved dette som jeg mener det er nødvendig å påpeke. La meg begynne med helikoptrene jeg også: Nå sier statsråden at det er ikke gitt at det å analysere den kontrakten som foreligger nå, vil gi en bedre løsning. Nei, det kan godt hende det. Jeg har veldig stor respekt for kompleksiteten i spørsmålet knyttet til helikoptrene, men det er på en måte ikke det som blir saken, for da Stortinget i sin tid vedtok å kjøpe fregattene, var det ikke én institusjon som sa at dette kom til å bli et problem. Det synes jeg er en viktig side ved denne saken. Det angår i og for seg ikke Stortinget, men jeg var statssekretær i Forsvarsdepartementet i den perioden da dette begynte. Det er nå over 20 år siden, og da var det aldri noen som advarte mot at dette kom til å bli et problem. Men nå kommer vi antageligvis ikke til å få helikopter før det som er beregnet til å være halvparten av fregattenes levetid, er gått. Da stiller jeg spørsmålet: Er det ingen som kan ta ansvaret for slikt i det norske samfunnet? Er det ingen som tar det innover seg? Er det ikke mulig å snakke om det på en annen måte enn ved å vise til mange byråkratiske formuleringer om hvor komplisert dette er, som vi alle skjønner at det er?

Men Stortinget har nå en gang fattet vedtak om bygging av fregattene og fattet vedtak om at vi skulle få helikopter. Forsvaret selv sier dette er en forutsetning for fregattenes operativitet og en forutsetning for at de skal kunne fylle formålet som Stortinget har vedtatt som begrunnelse for kjøpet og implementeringen av fregattene i den norske marinen – og så går man runde på runde på runde. Jeg forstår og respekterer at det er en sjanse for at jeg dummer meg ut, altså. Den er ikke så veldig stor, men det er en sjanse for det. Men jeg tar sjansen på den sjansen, for å si det slik, for jeg lurer på hvorfor det plutselig er blitt så vanskelig for den norske marinen å greie å få helikopter som tjener dem, når det er slike helikopter verden rundt. Jeg forstår ikke det.

Det er dette som er en mentalitet ved planleggingen i Forsvaret, og som noen hver burde ta inn over seg, for det er ikke det eneste eksemplet på at det går galt. Det er ikke det eneste eksemplet – dessverre er det ikke det. Jeg minnet meg selv på, da jeg satt og tenkte på dette før jeg gikk opp her på talerstolen, at vi hadde en stor sak om Forsvaret – som jeg ikke skal ta opp igjen her nå – som hadde med salg av båter til Nigeria å gjøre. De var oppgraderte for 2 mrd. kr rett i forkant av at de ble solgt til Nigeria. Hvordan kan det skje? Dette bør departementet, men også Forsvarets ledelse – i dette tilfellet marineledelsen – ta inn over seg. Hvis det er noen nå som har gode tekniske og faktiske argumenter om at det er så vanskelig å få helikopter på våre fregatter, skal jeg bøye meg for det. Jeg understreker det. Men de argumentene har jeg ikke hørt ennå. Man bare fortsetter diskusjonen om hva slags helikopter man skal ha, mens årene går og man sier til oss – hvis jeg skal holde meg til det fagmilitære språket – at båtene er ikke operative, for man har ikke helikopter.

Denne siden ved saken mener jeg det er veldig viktig å få understreket her i stortingssalen, for vi folkevalgte er prisgitt de rådene vi får i slike tekniske og faglige sammenhenger som dette, og vi støtter oss på dem. Når de ikke er bærekraftige, er det noen som må ta det inn over seg. Men problemet mitt er at det tilsynelatende ikke skjer – tilsynelatende – bortsett fra at man sier at man er enig i Riksrevisjonens rapport. Jeg vil ikke at denne debatten skal ta slutt før jeg har fått sagt akkurat dette. Når vi jobber med dette i kontrollkomiteen over så lang tid, gjør vi ikke det bare fordi vi har lyst til det. Det er for å ivareta gehalten, innholdet og alvoret i de vedtakene som Stortinget gjør.

Så er det selvfølgelig den saken som er behandlet, men som jeg også vil understreke, og som er knyttet til denne påstanden: Grunnen til at denne situasjonen har oppstått, er at Stortinget bevilger for lite penger. Det går det ikke an å mene – verken prinsipielt eller konstitusjonelt. Og da er jeg tilbake igjen til dette poenget: Det var ingen som sa, da man gikk inn for kjøpene og etableringen av fregattene som en dyr, nødvendig og viktig del av vår marine, at det ville føre til at vi fikk så lite penger på alle andre fronter, at vi ville få en situasjon med fregattene som gjorde at de ikke kunne seile som de skulle. Det var ingen som sa det! Så det mener jeg er en avsporing, statsråd. Og her er vi helt uenige i komiteen – det kommer tydelig fram i merknadene – for det mener jeg at ingen i Stortinget skal mene, at det er grunnen. Da får man si: Hvis vi får dette, blir det så dyrt at vi må ta av andre ting. Men det er aldri noen som har sagt det. Og da er vi tilbake til det jeg sier hele tiden, om de rådene og systemene vi i mange sammenhenger får, men ofte fra Forsvaret: Jeg lurer på når Forsvaret skal – og jeg tror nesten at dette gjelder Forsvaret mer enn Forsvarsdepartementet – oppfatte dette og forstå at det er alvor, og at de ikke kan rekvirere bestillinger og penger hvis det ikke er dekning for det innenfor den forsvarsstrukturen som de mener at de selv forfekter. Det går ikke.

Det er dette som jeg mener er sakens kjerne, på sett og vis. Det er veldig bra, det som statsråden har redegjort for – jeg understreker det før jeg går ned herfra – og at hun sier at det er riktig. Komiteen og Stortinget er glad for at dette nå er kommet i orden. Men, som representanten Eldegard også sa, det er godt gjort at man tok tak i dette da Riksrevisjonen begynte å vise fram hva som var svakhetene. Det er også et problem for meg at man ikke oppdager dette selv, før Riksrevisjonen peker på det og kommer til Stortinget med det. Dette er et kulturspørsmål som jeg mener det er veldig viktig at alle som sitter med ansvaret, tar inn over seg. Jeg sier dette i for så vidt tydelige former, men i beste mening, med tanke på at vi skal ha et godt forsvar, og selvfølgelig med tanke på at de som er der, gjør en bra jobb. Jeg mener ikke noe annet. Men disse sidene ved saken mente jeg det var nødvendig å få understreket.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:44:12]: Jeg skal ikke forlenge debatten mye, men bare svare på noen konkrete ting som kom nå helt på slutten.

Det ene er at det skulle være en forutsetning for fregattenes operativitet at de har helikopter. Det er det ikke, men det er en helt vesentlig del av fregattenes operative evne, særlig knyttet til det å kunne drive antiubåtoperasjoner. Men det er avgjørende å understreke, som jeg også var inne på i mitt innlegg, at fregattene har hatt – og har – i aller høyeste grad operativ evne. Det har vi vist både i hjemlige operasjoner og i krevende internasjonale operasjoner, og det har vært gjennomført av Sjøforsvaret med stor grad av dyktighet ut fra de forutsetningene som har vært satt i de ulike operasjonene.

Jeg er veldig enig i det poenget som har vært belyst tidligere, nemlig at man må finne måter å håndtere både reservedels- og vedlikeholdssituasjonen på som gjør at man ikke kommer i den type tilsvarende situasjoner. Noe av det viktigste som skjer på det området nå, er at vi i stadig større grad – særlig for nye systemer – går over til såkalt PBL, eller Performance-Based Logistics. Det betyr i korte trekk at vi er del av det globale reservedelslageret, noe som igjen betyr at denne såkalte gjenanskaffelsestida, eller ledetida, blir kortere. Vi bestiller fra leverandøren en tilgjengelighet, mer enn en reservedel, og det betyr at leverandøren får et større ansvar for å holde kapasiteten tilgjengelig. Det er viktig. Det er også noe av det som har gjort at vi – når vi nå besluttet å anskaffe nye ubåter sammen med Tyskland – også går inn i et felles reservedelslager og vedlikehold, som gjør dette enklere.

Jeg er, som jeg også var inne på i innlegget mitt, uenig med både komitélederen og representanten Eldegard i at forhold knyttet til fregattenes operative evne ble tatt tak i da Riksrevisjonen kom med sin rapport. Det er ikke riktig. Som jeg var inne på, var dette noe av det aller første jeg tok tak i da Forsvaret kom med sin rapport om vedlikeholdssituasjonen i 2014, og umiddelbart bevilget mer penger til for å håndtere situasjonen. Allerede fra 2009 ble det gjort tiltak for å bedre personell- og bemanningssituasjonen. Dette er forhold som har vært kjent over lang tid, og derfor har det også vært viktig, iallfall i min tid, å ta tak i det vi har vært kjent med, og gjøre det umiddelbart for å bedre den situasjonen. Det mener jeg også vi har klart på en god måte.

Så til det siste poenget, knyttet til NH90-helikoptre: Det var på ingen måte meningen å formulere meg byråkratisk, men jeg mener heller – tvert imot – at det er mange operative grunner til at det er komplisert å skulle terminere kontrakten nå og bytte ut med andre helikoptre. Som jeg sa: Jeg utelukker ikke at det fortsatt er en mulighet. Men jeg vil samtidig understreke at om vi nå har mottatt helikoptrene, som vi altså ikke hadde gjort ved forrige korsvei, i 2012, da dette ble vurdert, så er det å nå skulle innføre en fjerde helikoptertype i Forsvaret – samtidig med operativ testing og evaluering av NH90, med at vi får nye redningshelikoptre, og vi har fortsatt våre Bell-helikoptre – en veldig krevende operasjon. Samtidig har vi fortsatt Sea King i drift, så det blir i realiteten fem helikoptertyper. Dét er usedvanlig krevende for Forsvaret å skulle klare å gjøre på en god måte, og det er derfor ikke gitt at vi får raskere og bedre operativitet av det, selv om det kan virke som en besnærende tanke. Men igjen: Hvis evalueringene og resultatene viser at dét er den eneste farbare veien å gå, er det selvsagt en vurdering som vi da må ta.

Det er også viktig å understreke at helikoptre som skal operere under norske forhold, må ha noen andre innretninger enn helikoptre som f.eks. skal operere andre steder i Europa. Det er også en av årsakene til at NH90 nå finnes i over 20 konfigurasjoner. Det er i seg selv en utfordring og noe som bidrar til å gjøre dette problemet større. Men det må vi også ta høyde for ved vurdering av eventuelle erstatningshelikoptre eller andre kapasiteter som kan bidra til å løse den utfordringen som helikoptrene var ment å løse.

Jeg vil også legge til at spørsmålet knyttet til NH90 ikke er unikt norsk: Alle land som har anskaffet NH90, har støtt på større eller mindre problemer – med forsinkelser, med vedlikehold, med at ikke det antall flytimer man har beregnet, er det antall flytimer man kan bruke, osv. Vi har forsøkt fra regjeringas side å avbøte de problemene så godt det lar seg gjøre, særlig knyttet til at vi også i 2017 legger på en ekstrabevilgning for å kunne vedlikeholde helikoptrene, fordi de krever mer vedlikehold enn det man så for seg. Og også at vi selvfølgelig har intensivert dialogen med leverandøren, og leverandøren er utmerket godt klar over hva som er vår posisjon i dette, og vi søker jo i første omgang å få leverandøren til å levere. Én ting er helikoptrene som sådan, en annen ting er tilgjengelighet og operativitet. Men dersom det viser seg etter evalueringen at det ikke lykkes, så er selvfølgelig det noe som er gjenstand for en ny vurdering fra regjeringas side.

Helge Thorheim (FrP) [13:50:28] (ordfører for saken): Denne saken gjelder innberetning fra Ombudsmannsnemnda for Forsvaret om virksomheten i tiden 1. januar–31. desember 2016.

Ombudsmannsnemnda for Forsvaret skal etter Stortingets vedtatte instruks for nemnda bidra til å sikre de allmennmenneskelige rettigheter for Forsvarets personell. Ombudsmannsnemndas virksomhet skal også bidra til å effektivisere Forsvaret.

Som en del av nemndas virke har Ombudsmannsnemnda også i 2016 gjennomført befaringer, og det var ved følgende anlegg:

• Bodø Hovedflystasjon

• Forsvarets Operative Hovedkvarter, Reitan ved Bodø

• Joint Warfare Center, Jåttå ved Stavanger

• Brigade Nord, Setermoen i Bardu og Heggelia og Skjold i Målselv

• Grensegarnison Sør-Varanger

Komiteen har merket seg at Ombudsmannsnemnda på sine befaringer i 2016 har erfart mye positivt. Det utvises, ifølge nemnda, godt lederskap med tydelige holdninger, og det er stor arbeidsvilje og hovedsakelig et godt arbeidsmiljø. Nemnda rapporterer også at kvaliteten på vernepliktige mannskaper er meget god. Komiteen for sin del finner dette betryggende.

I 2016 gjennomførte Forsvaret en medarbeiderundersøkelse der hovedtemaet var lederskap og kultur for kontinuerlig forbedring. De relativt høye skårene på balansert lederadferd må tolkes positivt, og det gjelder også for de relativt lave skårene på passiv og negativ lederadferd. Komiteen er svært tilfreds med at undersøkelsen indikerer et gjennomgående positivt inntrykk av lederskapssituasjonen i Forsvaret.

Ombudsmannsnemnda har for 2015 og for 2016 vist til diverse problemstillinger i innføringen av allmenn verneplikt. Komiteen er tilfreds med at det gjøres et betydelig arbeid for å rette på problemene, men ser at det fortsatt gjenstår mye arbeid før tilpasningen til allmenn verneplikt er på plass alle steder. Det er spesielt to steder der komiteen registrerer at allmenn verneplikt har skapt problemer. Det ene er tilpasning av personlig bekledning og utstyr til kvinner, der det fremdeles er betydelige mangler. Dette går i første rekke på å få tilpasset utstyr til kvinner, som gjennomgående har en annen anatomi enn menn. Et annet viktig område er å tilpasse kasernene til begge kjønn. Med begrensede ressurser kan det synes som at etterslep av vedlikehold og nye tilpasninger vil ta tid. Her har komiteen merket seg at Forsvarsdepartementet i langtidsplanen har stilt krav om at alle kaserner skal være tilpasset allmenn verneplikt innen 2020, og komiteen sier seg tilfreds med dette.

Ombudsmannsnemnda er bekymret for at Forsvarets status og omdømme over tid blir svekket som følge av at Forsvaret opererer på færre lokasjoner nå enn tidligere. Samtidig er det bare en liten del av årskullene som gjennomfører verneplikten. Dette bekymrer også komiteen.

Problemer med å få til en akseptabel behandlingstid vedrørende sikkerhetsklarering av personell har vært en gjenganger fra både Ombudsmannsnemnda og EOS-utvalget over flere år. Det er gledelig at Ombudsmannsnemnda nå erfarer at saksbehandlingstiden er betydelig redusert. Det registreres at gjennomsnittlig behandlingstid for anmodning om klareringer har gått ned fra 9,6 uker i 2015 til 6,4 uker i 2016. Komiteen er tilfreds med denne utviklingen. Da statistikken måler gjennomsnittlige tider, forutsetter komiteen at det arbeides videre med tiltak som medfører en behandlingstid som anses som akseptabel for alle som har sine saker til behandling.

Komiteen merker seg at Ombudsmannsnemnda konstaterer at tillitsvalgtordningen for de vernepliktige fungerer meget godt, og at ordningen over tid har medført en stadig bedre tjeneste for de vernepliktige.

Komiteen konstaterer at antall klagesaker er forholdsvis konstant, og at andelen hvor klageren helt eller delvis gis medhold, ligger stabilt på ca. 25 pst. De fleste klagene behandles av Ombudsmannen ved direktøren, som er advokat.

Forsvaret er den største lærebedriften i Norge, og ved utgangen av 2016 var det 578 lærlinger fordelt på 31 lærefag. Antallet lærlinger er stabilt høyt, med en kvinneandel på 26 pst. Komiteen er svært fornøyd med at Forsvaret tar ansvar ved å tilby et relativt høyt antall lærlingplasser, spesielt i tider da det har vært tilbakegang i næringslivet i deler av landet.

Et viktig område som har vært i fokus hos Ombudsmannen tidligere, har vært ivaretakelse av våre veteraner, både i tjeneste og ikke minst etter endt tjeneste. I starten på inneværende stortingsperiode rapporterte Ombudsmannen om diverse og til dels alvorlige mangler ved ivaretakelsen av veteranene. Under Ombudsmannens muntlige presentasjon av Dokument 5 for 2016–2017 til komiteen, ble det stilt spørsmål fra komiteen om generell status for ivaretakelse av veteranene nå. Ifølge Ombudsmannen har det skjedd mye på denne fronten de siste årene, og Ombudsmannen ville spesielt fremheve følgende:

• Samfunnet har blitt mer oppmerksom på betydningen av den innsatsen som våre veteraner har gjort for Norge.

• Mange kommuner har etablert tilstelninger for veteraner i sin kommune på frigjørings- og veterandagen.

• Kompetansen hos Nav og sosialavdelingen i kommunene er vesentlig styrket vedrørende bistand til veteraner.

• Forsvaret har etablert et eget kompetansesenter ved Elverum, hvor veteraner kan søke spesiell bistand.

Komiteen sier seg svært fornøyd med at arbeidet med forbedring av ivaretakelsen av veteranene de senere årene har gitt positive utslag for veteranene generelt og for den enkelte det gjelder.

Jeg vil anbefale komiteens innstilling.

Gunvor Eldegard (A) [13:56:56]: Her er ei sak som komiteen er samla om, og me har felles merknader på alt. Så eg syner eigentleg til saksordførar sitt innlegg, men har berre lyst til å ha eit par kommentarar i tillegg.

Ombodsmannsnemnda for Forsvaret har levert årsrapport for 2016. Her er det mykje positivt, og det er jo hyggjeleg. Det blir omtala godt leiarskap, det blir omtala godt arbeidsmiljø og stor arbeidsvilje. Kvaliteten på dei vernepliktige mannskapane er god. Det er hyggjelege tilbakemeldingar å få.

Men det er – og det har me vel òg snakka om før her i komiteen vår – eit stort vedlikehaldsetterslep på eigedom, bygg og anlegg. Det er ei utfordring, og det er store variasjonar, står det i rapporten. Der har me ei utfordring.

Eg synest det er veldig positivt at dei i rapporten no kjem tilbake til saker frå året før som på ein måte ikkje var fullstendig løyste i fjor, og dei nemner det i rapporten. Då skriv dei om allmenn verneplikt. Det som er bra med det dei skriv der, er at jentene trivst godt i førstegongstenesta, men det er store manglar på kaserne og på PBU – det betyr klede og sånne ting – det er ikkje tilpassa.

Då tenkjer eg at når me først har innført allmenn verneplikt og det går så bra, kvifor ikkje berre løysa desse enkle problema med kaserne og med klede, sånn at det er tilpassa jentene som kjem inn, sånn at jentene fortset å trivast, og sånn at dei vil vera i militæret vidare?

Eg har òg lyst til å seia: Det står om læreplassar, som saksordførar nemnde. Eg synest det er positivt, og det har eg – i tillegg til rapporten her – mange gode tilbakemeldingar på. Lærlingplassane og det ansvaret Forsvaret tek for å utdanna ungdomen vår, ser eg på som eit veldig positivt og viktig arbeid som må fortsetja.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:59:33]: Jeg vil takke både Ombudsmannsnemnda og komiteen for både en god rapport og en god innstilling.

2016 var et merkeår for Forsvaret. I juli og august møtte det første årskullet som omfattes av allmenn verneplikt, til førstegangstjeneste. 26,9 pst. av de frammøtte var kvinner. Totalt av dem som møtte til førstegangstjeneste i hele 2016, var tallet 21 pst. kvinner – mot 16 pst. i 2015. Det er en solid økning, og vi forventer at den fortsetter.

Vi ser også at frafallsprosenten er lavere blant kvinner enn blant menn. Det positive inntrykket underbygges av årets vernepliktsundersøkelse, som viser at førstegangstjenesten er høyt verdsatt blant begge kjønn, og at et stort flertall også ville avtjent tjenesten dersom den var frivillig.

Mest gledelig er det likevel at ni av ti kvinner sier at de trives godt. Stadig flere kvinner svarer at de ville anbefalt førstegangstjenesten til kvinner, og det viser at vi har lyktes i stor grad med å legge til rette for både kvinner og menn ved innføring av allmenn verneplikt. Jeg opplever også stor pågang fra mine kollegaer i andre land som ønsker å se på ordningen vi har innført. De landene som ikke har hatt verneplikt på en stund og nå gjeninnfører det, ser til oss for å se på muligheten for å gjøre den allmenn som vi har gjort.

Vernepliktsundersøkelsen viser at tallene for mobbing og seksuell trakassering er lavere enn tidligere. Likevel opplever fortsatt en del kvinner og noen menn seksuell trakassering i tjenesten. Mobbing forekommer fortsatt. Forsvaret har nulltoleranse for mobbing og seksuell trakassering, og det arbeidet som gjøres, fortsetter med full styrke. Vi ser at det målrettede arbeidet gir resultater. Forsvaret mener også at det at kvinner og menn bor sammen i kvarter og arbeider tett sammen, i seg selv gir en positiv effekt. Spådommen noen i sin tid fremmet om at flere kvinner i Forsvaret ville bety mer friksjon eller mer konflikt, har altså så langt ikke vist seg å slå til – tvert imot.

Jeg er glad for at Ombudsmannsnemnda rapporterer at innføring av allmenn verneplikt blir godt forvaltet i Forsvaret. Forsvaret har gjort et godt arbeid med å forberede avdelingene. Avdelingene skal være forberedt på å ta imot både mannlige og kvinnelige vernepliktige. I likhet med komiteen og nemnda vil jeg likevel peke på to områder der det fremdeles gjenstår arbeid. Det gjelder personlig bekledning og utrustning og kasernestandard tilpasset begge kjønn. Her er det på sin plass å minne om at kvinner i Forsvaret ikke er noe nytt. Vi har hatt kvinner i Forsvaret i så å si alle år og har ligget langt framme i mange år også når det gjelder kvinneandel. Men det er klart at vi nå får enda flere, noe som er villet og veldig gledelig. Da må også tilpasningen, særlig når det gjelder kasernestandard og personlig bekledning og utrustning, holde tritt.

Eldre bygningsmasse og varierende standard er fortsatt en utfordring enkelte steder i Forsvaret. Det har vært økt satsing på å bedre boforholdene til soldatene siden 2011. Forsvaret identifiserer og vurderer fortløpende behov relatert til kaserner, sanitære forhold og andre relevante fasiliteter. De garnisonene som har størst behov for oppgradering, prioriteres. Ombudsmannsnemnda erfarer at Forsvarsbygg besitter solid kompetanse og god oversikt over behovene for nybygg, renoveringer og strakstiltak. Komiteen merker seg videre at det bygges mange nye kaserner, og komiteen er tilfreds med at det gjøres et betydelig arbeid på området. Dette arbeidet er veldig viktig, og det kommer til å fortsette.

De nye kasernene som bygges, gir større fleksibilitet og bedre forhold for alle vernepliktige. Jeg vil også nevne at det nylig er gjennomført større investeringstiltak på både Huseby og Madla for å tilrettelegge for allmenn verneplikt. Huseby har f.eks. i dag praktiske dusjløsninger med én dusj per avlukke, som kan brukes av begge kjønn. I 2017 er det også bevilget særskilte midler øremerket til prosjekter som raskt kan bedre bo- og sanitærforhold, slik at kasernene er likeverdige og tilpasset begge kjønn.

Jeg registrerer at komiteen i sin innstilling merker seg at Forsvarsdepartementet i langtidsplanen har stilt krav om at alle kaserner skal være tilpasset allmenn verneplikt innen 2020. Det er viktig å presisere at det ikke er definert som mål i langtidsplanen, men det er et krav departementet har stilt til forsvarssektoren i det årlige iverksettingsbrevet, så det er konkretisert der. Jeg kan forsikre om at departementet følger arbeidet med å forbedre bo- og sanitærforhold for de vernepliktige tett, og legger til grunn at Forsvaret gjør lokale tilpasninger og utbedringer der det er behov for det.

Ombudsmannsnemnda rettet både i 2014 og 2015 kritikk mot for lang behandlingstid ved sikkerhetsklarering. I årets innberetning peker nemnda på at saksbehandlingstida er betydelig forbedret fra tidligere år. Komiteen viser i sin innstilling til at gjennomsnittlig behandlingstid for anmodning om klareringer er redusert fra 9,6 uker i 2015 til 6,4 uker i 2016. Det er positivt at komiteen er tilfreds med utviklingen. Jeg er likevel opptatt av at de tiltakene som er iverksatt, skal følges opp videre, for å sikre en akseptabel behandlingstid for alle som har sine saker til behandling. Vi har også sett at for GSV, som er en prioritert avdeling, var saksbehandlingstida nede i 4,6 uker i 2016.

Antall pågående saker i Forsvarets sikkerhetsavdeling, som altså gjennomfører klareringene, er i dag, per 22. mai, 2 797. Det er et lavt tall med tanke på at det nå er innrykk og stor sakspågang. I tillegg har FSA etter 1. januar i år blitt klareringsmyndighet for hele sektoren. Normalt tall i foregående år var ca. 3 000 pågående saker i periodene uten innrykk.

Det kan se ut som det blir en ørliten økning i antall klagesaker. Det er ikke så overraskende, for dette har egentlig vært en villet politikk, som vi også har hatt dialog med EOS-utvalget om. Tidligere var det nemlig ikke informert godt nok om klageadgangen. Den er nå betydelig bedret, og dermed er det også sannsynlig at flere benytter den anledningen som er der. I tillegg er det også utgitt mer informasjon fra EOS-utvalget om dette, og det kan naturlig nok også gi noe økning.

Nemnda har i sine tidligere innberetninger uttrykt bekymring for at flere omstillingsprosesser gjennomføres på samme tid. Nemnda peker på at omstilling krever mye av mannskaper og ansatte, og det er jeg helt enig i. Det er viktig å ivareta personellet og å finne gode systemer for omstilling. Personellomstilling i Forsvaret er et sentralt element i langtidsplanen som er vedtatt av Stortinget. Omstillinger er helt nødvendig for å sikre økt operativ evne i framtida. Det innebærer bl.a. konvertering av stillinger fra stab til operativ virksomhet – noe vi var inne på i den forrige saken vår – vridning av Forsvarets kompetansebeholdning for å møte nye kompetansebehov og effektivisering for å sikre en økonomisk bærekraftig utvikling. Personellomstillinger, som den Forsvaret er i ferd med å gjennomføre, kan oppleves krevende for personellet. Derfor har Forsvaret bl.a. opprettet en egen omstillingsenhet som skal bidra til at gjennomføringen av personellomstillingen skjer på en forsvarlig og god måte. Det legges også fra Forsvarets side opp til en tett og åpen dialog mellom Forsvaret og arbeidstakerorganisasjonene.

Komiteen og nemnda uttrykker bekymring for ivaretakelsen av soldatvelferden. Forsvaret har omstilt personellforvaltningen og arbeider videre med denne. Velferd er et av de områdene som er gjenstand for stor oppmerksomhet i denne fasen. Som ledd i den pågående stabiliseringsfasen vil Forsvaret gjennomføre en evaluering av velferdstjenesten sommeren 2017. Den skal avdekke status for velferdstjenesten etter omstillingen av personellforvaltningen i Forsvaret. Hensikten er at Forsvaret skal gis rom for tilpasning og muligheter for å korrigere kursen. Resultatet vil kunne utløse justeringer hvis det er behov for det. Jeg er opptatt av at mannskapene våre skal ha et godt velferdstilbud. Her må vi finne gode løsninger som møter de høyest prioriterte behovene.

Omorganisering av Forsvarets kompetanse- og utdanningssenter er i tråd med målsettingen om mer målrettet og behovsprøvd bruk av denne type ordninger. Tjenesten som Fokus leverer i dag, skal i all hovedsak opprettholdes; måten tjenesten leveres på, skal imidlertid endres. Det betyr en organisatorisk samling under Forsvarets personell- og vernepliktssenter. Samtidig er det viktig å understreke at mye av den jobben som i dag gjøres, nå etter hvert digitaliseres. Det betyr at måten å distribuere og levere på er nokså lik det ungdom møter ellers i dag, f.eks. i dialog med bank, med Nav, med Samordna opptak eller med Statens lånekasse for utdanning. Det betyr at veldig mye av dialogen og kontakten foregår gjennom nettløsninger, akkurat som det gjør på de arenaene jeg nettopp nevnte. Den digitaliserte tjenesten kan f.eks. suppleres med ambulerende karriereveiledningsteam og organiserte karrieredager på steder der vernepliktige tjenestegjør.

Det er også viktig å understreke at ungdom tidlig møter digitalisering når de skal gjennomføre førstegangstjeneste, ved at sesjon del 1 gjennomføres fulldigitalt. Dagens generasjon er jo en generasjon som har god erfaring med og god kunnskap om å bruke digitale tjenester. Forsvaret vil, akkurat som i dag, gi økonomisk støtte til sivil utdanning for dem som er inne til førstegangstjeneste. Fokus skal fortsatt levere kurs, studier og karriereveiledning til førstegangstjenestegjørende, og kompetansegivende kurs og mulighet for å ta opp fag fra videregående vil fortsatt være en viktig del av tilbudet fra Fokus.

I likhet med nemnda lar jeg meg også imponere av de tillitsvalgte, og jeg verdsetter det engasjementet de har for å sikre tilbudet til soldatene, veldig høyt. Departementet samarbeider tett med ledelsen i Forsvaret om å sikre et godt nivå på velferden og på kurs- og utdanningstilbud til de vernepliktige. Det er en målsetting at tilbudet til soldatene blir ivaretatt på best mulig måte i den nye organisasjonen. Førstegangstjenesten skal være relevant, meningsfull og gi den enkelte soldat kompensasjon som oppleves som rettferdig.

Komiteen har også merket seg at Ombudsmannsnemnda erfarer generelt svært mye positivt ved sine befaringer. Det utvises godt lederskap med tydelige holdninger, og det er stor arbeidsvilje og hovedsakelig et godt arbeidsmiljø i Forsvaret. Dette bekreftes også av den nylig gjennomførte medarbeiderundersøkelsen i Forsvaret. Det erfares videre at kvaliteten på vernepliktige mannskaper er meget god, det er jeg helt enig med nemnda i, og Forsvaret er i den heldige situasjon at man kan velge blant de best egnede og mest motiverte fra hvert årskull. Det er gledelig at så mange unge mennesker ønsker å bidra til noe som er større enn dem selv.

La meg avslutningsvis bare henlede oppmerksomheten på oppfølgingen av våre veteraner. Det får stor oppmerksomhet i regjeringas politikk, og vi er sju departementer som sammen har en strategi for hvordan vi kan bedre oppfølgingen, særlig i sivil sektor. Det arbeidet gir etter min oppfatning etter hvert gode resultater, men blir aldri ferdig. Vi kommer til å fortsette å utvikle det arbeidet også i årene framover. Men det er et veldig viktig arbeid, og jeg syns det er spesielt hyggelig å legge merke til den anerkjennelsen og interessen samfunnet som helhet nå viser for veteranene våre, enten de er fra andre verdenskrig, eller de har veteranerfaring fra nyere operasjoner. Der har bl.a. den felles markeringen av frigjørings- og veterandagen, som ble innført i 2010, hatt betydelig og positiv innvirkning på dette.