Presidenten: Etter
ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten
foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Norunn Tveiten Benestad (H) [11:33:13 ] (ordfører for sak
nr. 5): Som saksordfører for Prop. 57 L for 2016–2017 vil jeg gjerne
få takke komiteen for et godt arbeid og for mye engasjement i saken.
Våre skolelever har rett til et
trygt og godt skolemiljø. Likevel vet vi at mange barn går på skolen
og gruer seg hver dag. Det gjør noe med et lite menneske. For foreldre er
det hjerteskjærende å vite at ens barn mobbes. Som skolepolitikere
må vi gjøre vårt beste for å lage gode rammer og et trygt lovverk
for skolenes ansatte og for de av elevene våre som opplever mobbing.
Dette er et stort ansvar når vi vet at det å bli mobbet, krenket,
plaget og utfrosset kan sette spor for livet hos dem som utsettes
for det.
Alle i denne komiteen mener at barna
våre fortjener en mobbefri oppvekst. Vårt ansvar er å lage lover
som sikrer at barnas rettigheter ivaretas, og så må hver enkelt
skole ta det daglige arbeidet med å forebygge og gripe fatt i mobbeproblemer
der de oppstår.
Skolens viktigste oppgave når den
blir varslet om mobbing eller ser det, er å handle. Ingenting er
så nedbrytende som å varsle og så oppleve ikke å bli fulgt opp:
Vi sa fra, men de gjorde ikke noe med det. ? Det er ikke en holdning våre
barn skal møtes med i skolen.
Det er mye komiteen har vært enig
om i dette lovforslaget. På noen punkter har vi også arbeidet oss
sammen i prosessen her i Stortinget. Men vi skiller oss litt på
andre punkter, der vi har samme mål, men kanskje ser litt ulikt på
virkemidlene.
Regjeringa har i sitt lovforslag
lagt vekt på at det nye regelverket skal styrke elevenes og foreldrenes
rettigheter og lovfeste et tydeligere krav til hva skolene skal
gjøre når elever blir mobbet. Det viktigste grepet her er innføring
av aktivitetsplikt. Aktivitetsplikten er et handlingsrettet grep som
de fleste partier og høringsinstanser ser ut til å ha sansen for.
Så skiller partiene i komiteen seg
i synet på om dette skal erstatte enkeltvedtaket, som hittil har
vært skolenes viktigste verktøy, eller om det skal komme i tillegg.
I regjeringas forslag om innføring av aktivitetsplikt i stedet for
enkeltvedtak slås det fast at elever og foreldre skal ha både innsynsrett
og kontradiksjonsmulighet og skal kunne følge både plan og dokumentasjon
av skolens oppfølging av planen. Samtidig flyttes – i lovforslaget
– enkeltvedtaket til Fylkesmannen som håndhevingsinstans. Fylkesmannen
skal rustes opp med hensyn til kompetanse og kapasitet til å håndtere
mobbesakene mer effektivt og bedre enn hittil.
I komiteen har det vært ulikt syn
på aktivitetsplikt versus enkeltvedtak. Det gjenspeiles også i innstillingen
og i avstemningen. Et annet område det har vært diskusjon om, er
Fylkesmannen som håndhevingsinstans. Der har vi i Stortinget også
møtt motforestillinger ved at det har vært tatt til orde for en
frittstående, uavhengig håndhevingsinstans.
Jeg tror målet har vært det samme:
en effektiv håndhevingsinstans med kompetanse og nok kapasitet,
som arbeider for barnas beste innenfor det lovverket vi har. Det
er intensjonen også bak regjeringas forslag om å bygge videre på
Fylkesmannen, som også i dag har et vidt mandat og mange oppgaver
knyttet til tilsyn med skole-, barne- og ungdomssektoren i fylkene
våre.
I løpet av saksbehandlingen i Stortinget
er komiteen også blitt enig om å be regjeringa foreta en gjennomgang av
de statlige oppreisningsordningene, med tanke på å få til en kompensasjons-
og oppreisningsordning på dette feltet. Det er tiltak som bl.a.
Barneombudet har tatt til orde for.
Komiteen har også ønsket å gjøre
noen endringer knyttet til Fylkesmannens mulighet til å følge opp
saker i etterkant av at en elev har byttet skole, og vi har foreslått
å beholde straffebestemmelsene som de er i dag. Det tror jeg er endringer
kunnskapsministeren kan leve godt med. Det imøtekommer også en del
av innspillene komiteen fikk i høringene. Vi ber om at aktivitetsplikten
og endringene i klageordningen evalueres senest to år etter iverksettelse.
Jeg håper at den loven vi i dag
skal vedta, vil gi et tydelig og godt rammeverk for skolenes ansatte
og ikke minst for skoleelever og deres foreldre som trenger et tydelig lovverk
som sikrer deres rettigheter.
Med dette vil jeg anbefale komiteens
innstilling og ta opp det forslaget som Høyre er med på.
Presidenten: Representanten
Norunn Tveiten Benestad har tatt opp det forslaget hun refererte
til.
Bente Thorsen (FrP) [11:38:02 ] : Først takk til saksordføreren
for grei gjennomgang. Så vil jeg orientere om at når det gjelder
saken om fylkesvise mobbeombud, vil representanten Sandaune, som
er ordfører for den saken, ivareta Fremskrittspartiets syn på det
i sitt innlegg.
Først og fremst: La meg slå fast
at vi vet alle hva mobbing kan medføre av elendighet for den enkelte
og den enkeltes familie, så det bruker jeg ikke mer tid på.
Antimobbearbeidet har i mange, mange
år vært preget av prat og uforpliktende programmer. Fremskrittspartiet har
i flere år hatt kampen mot mobbing som en hjertesak, og vi er derfor
veldig glad for at vi nå omsider får på plass omfattende endringer
i opplæringslovens regler om skolemiljø. Innstillingen innebærer
en tydelig plassering av rettigheter og ansvar, og endelig innføres
det reelle sanksjonsmuligheter mot skoler som ikke tar grep mot
mobbing. Forslaget til nytt regelverk vil styrke rettighetene til elever
som blir mobbet og deres foreldre, og være et effektivt virkemiddel
mot mobbing og dårlige skolemiljøer.
Innføringen av aktivitetsplikt er
viktig. Vi har registrert at enkelte mener at elevenes rettssikkerhet
svekkes når krav om enkeltvedtak fjernes. Fremskrittspartiet vil
vise til at bakgrunnen for forslaget er at dagens krav om enkeltvedtak
ikke har fungert etter hensikten. Fremskrittspartiet mener erfaringene
viser at det er behov for nye tiltak, og støtter at plikten til
å fatte enkeltvedtak erstattes med en forsterket aktivitetsplikt.
Foreldre og foresatte vil fortsatt ha innsynsrett i skolens plan
for å få slutt på mobbingen, retten til å bli hørt blir lovfestet,
og det blir enklere å melde saken videre til Fylkesmannen. For å
sikre at endringene virker etter hensikten, ber vi om at utviklingen
følges nøye, og at endringene angående enkeltvedtak evalueres etter
to år.
Aktivitetsplikten skal sikre at
skolene handler raskt og riktig når en elev ikke har det trygt og
godt på skolen. Alle som arbeider på skolen, skal følge med, varsle
og gripe inn overfor mobbing og krenkelser. Dessverre opplever elever å
bli mobbet og trakassert av lærere og andre voksne i skolen. Vi
er derfor glad for at det nå innføres en skjerpet aktivitetsplikt
for tilfeller der det er en voksen på skolen som krenker elever.
Et handlingsrettet dokumentasjonskrav
innføres – til erstatning for enkeltvedtaket. Dette skal vise at
tiltakene faktisk gjennomføres, og sikre at eleven og foreldrene
har trygghet for at noe skjer. Skolene må – i tillegg til planen –
dokumentere det arbeidet de faktisk gjør for å oppfylle aktivitetsplikten
i enkeltsaker.
Fremskrittspartiet vil også understreke
at regjeringens arbeid for å forebygge mobbing i skolen ikke begrenser seg
til forslagene i proposisjonen. Det arbeides konkret og langsiktig,
og særlig arbeidet med kompetanseheving for lærere og andre ansatte
i skolen vil være et viktig verktøy for en vellykket innsats mot
mobbing. Dette arbeidet bidrar til å gi elevene gode lærere som
er trygge på seg selv og på faget sitt, og som har respekt i et
klasserom.
Fremskrittspartiet vil i den sammenheng
også vise til at regjeringen i løpet av perioden har foreslått en
rekke tiltak i kampen mot mobbing. Blant annet er tiltak mot mobbing styrket
med 35 mill. kr i årets budsjett. Disse midlene går til å styrke
det svært viktige lokale kompetansearbeidet mot mobbing. Vi er også
fornøyd med at regjeringen har prioritert å styrke Barneombudets
kapasitet til å hjelpe mobbeofre og deres familier.
Manglende innsats fra skolens side
kan nå møtes med konkrete sanksjoner. Fremskrittspartiet mener at
tvangsmulkt vil være et hensiktsmessig virkemiddel for å sørge for
at skoler og skoleeiere gjør nødvendige endringer for å sikre at
elevene har et trygt skolemiljø.
Det skal ikke være tvil om at klager
skal behandles hurtig, og at straffeansvaret ikke skal svekkes.
Fremskrittspartiet støtter derfor forslaget om å opprettholde dagens skyldkrav
samt forslag om å be regjeringen utrede tidsfrister for Fylkesmannens
behandling av meldinger og klager i mobbesaker.
Fremskrittspartiet er også glad
for at det er bred enighet om å innføre en kompensasjons- og oppreisningsordning for
elever som får læringstap eller skade som følge av mobbing. En slik
ordning kan gjøre det lettere for eleven å legge saken bak seg,
samtidig som det kan bidra til at skolen tar sitt ansvar på alvor.
Endelig innføres det informasjonsplikt
for skolene til å informere elever og foreldre om rettighetene deres.
Og nå lovfester vi at norsk skole skal ha nulltoleranse mot mobbing.
Mobbing i skolen skal ikke skje.
Christian Tynning Bjørnø (A) [11:43:18 ] : Ifølge Elevundersøkelsen
for 2016 oppgir nesten 40 000 barn og unge at de blir mobbet. I
2013 satte regjeringen Stoltenberg ned Djupedal-utvalget. For over
to år siden leverte utvalget om lag 100 forslag til hvordan man
kan bekjempe mobbing i skolen.
Få tiltak er implementert, bortsett
fra en nettportal. Nå endelig, etter fire lange år, skal Stortinget
diskutere forslaget til lovendringer. I Arbeiderpartiet har vi ventet
lenge på denne dagen. Vi har vært utålmodige først og fremst på vegne
av de barna som blir utsatt for mobbing. Det handler om barn som
stadig får kommentarer på utseende, hvordan de går eller hvordan
de snakker, barn som blir dyttet, slått, spyttet på og sparket,
barn som blir holdt utenfor i friminuttene, på klasseturene og i
bursdagene, barn som blir sjikanert på nett, barn som føler at de
er til bry og er en belastning, ja i verste fall føler at de ikke
skulle vært her. Dette er alvorlig nok i seg selv, og ikke minst
er det alvorlig når vi vet hvilke spor dette kan sette senere i
livet.
Vi som politikere har et ansvar
for å forebygge og stoppe mobbing. Elever og foreldre skal være
trygge på at man blir tatt godt vare på på skolen. En av måtene
vi kan ta dette ansvaret på, er å lage et lovverk som fungerer –
et lovverk der elever og foresatte kan være trygge på at uheldige episoder
blir tatt tak i og håndtert.
Kunnskapsministeren har fått en
del kjeft for lovforslaget sitt, særlig fra antimobbeorganisasjonene.
De er bekymret for at lovforslaget på enkelte områder vil bety en svekkelse
av loven. At retten til at det fattes enkeltvedtak på skolen bortfaller,
er et sånt eksempel. Hvilke konsekvenser får det egentlig for rettssikkerheten
til de partene som er innblandet i en mobbesak? Jurister, antimobbeorganisasjonene,
Utdanningsforbundet og KS stiller det samme spørsmålet.
Enkeltvedtak fattes i mange sammenhenger
på en skole – når det skal gjennomføres ekstra undervisning, når
man skal be om litt ekstra fri, og ved utvidet tid på tentamen, f.eks.
på grunn av dysleksi eller pollenallergi. Det er derfor naturlig
å tenke at enkeltvedtak også fattes når det oppstår en alvorlig
situasjon som omhandler det psykososiale miljøet. Arbeiderpartiet
vil beholde enkeltvedtaket samtidig som aktivitetsplikten forsterkes.
Det trenger ikke være enten–eller – la oss gjøre begge deler, både
enkeltvedtak og aktivitetsplikt.
Kunnskapsministeren har også fått
en del kritikk for å foreslå at det personlige straffeansvaret i
mobbesaker endres fra uaktsom handling til grovt uaktsom handling.
Dette er åpenbart en svekkelse av loven. Jeg er glad for at Stortinget
vil det annerledes, og at kunnskapsministeren går på et nederlag
i denne saken. Problemet har vel ikke vært at for mange personer
har blitt stilt til ansvar i alvorlige mobbesaker – det har heller
vært for få.
For drøyt et år siden fremmet Arbeiderpartiet
21 forslag i Stortinget for å bekjempe mobbing i skolen. Vi foreslo bl.a.
den gang at det skulle etableres en oppreisningsordning for elever
som har fått skade av mobbing fordi systemet har sviktet. Alle de
21 forslagene ble nedstemt av regjeringspartiene, men vi er glad
for at Stortinget nå er blitt enig med oss, og at kunnskapsministeren
instrueres til å få på plass en oppreisningsordning, selv om det
i utgangspunktet ikke var foreslått i proposisjonen.
Så er vi skuffet over at regjeringen
ikke følger opp den klare anbefalingen fra Djupedal-utvalget om
å etablere et nasjonalt klageorgan for mobbesaker. Vi trenger et
klageorgan som er godt kjent, som har god juridisk kompetanse og
ikke minst god barnefaglig kompetanse. I Sverige har de et nasjonalt
klageorgan. Det har vist seg å fungere bra. Vi ønsker oss et ressurs-
og kompetansesenter for mobbing og psykososialt arbeidsmiljø. Dette
kunne vi fått til i en konstellasjon, f.eks. hos Barneombudet.
Det hjelper ikke å si ifra, de gjør
ikke noe med det uansett, sa en ung gutt. Det hviler et enormt ansvar
på oss og de lovendringene vi skal behandle i Stortinget i dag.
Heldigvis er det Stortinget som til syvende og sist vedtar og behandler
landets lover. Hvis regjeringen kunne gjøre som den ville, hadde
loven faktisk på enkelte punkt blitt svakere enn det den er i dag.
Det er ikke bra.
Jeg tar opp forslaget Arbeiderpartiet
er med på.
Presidenten: Representanten
Christian Tynning Bjørnø har tatt opp det forslaget har refererte
til.
Anders Tyvand (KrF) [11:48:22 ] : Vi har hørt historiene. Vi
har sett reportasjene. Vi har møtt elevene som har låst seg inne
på toalettet fordi de ikke våger å gå inn i klasserommet eller ut
i skolegården. Vi har møtt barna som ikke har noen å være sammen
med. Og vi har møtt foreldrene som har opplevd noe av det såreste
som finnes – at barnet deres blir mobbet og krenket. Jeg tror det
gjør et dypt inntrykk på oss alle sammen.
De aller fleste har det bra og trives
på skolen i Norge, men mobbing er likevel et alvorlig problem som
rammer altfor mange.
Det er på tide å ta nye grep. Vi
må styrke det forebyggende arbeidet, vi må sikre bedre hjelp til
dem som blir utsatt for mobbing, og vi må sikre en bedre klageordning. Jeg
mener regjeringen har fremmet flere gode forslag som Stortinget
i dag følger opp. Når det oppstår en mobbesituasjon, er det avgjørende
at skolen tar affære umiddelbart. Nå dreier vi fokuset bort fra
formkrav og til handling. Vi følger opp anbefalingen fra Djupedal-utvalget
om å erstatte dagens praksis med en plikt til enkeltvedtak med en
forsterket aktivitetsplikt for de ansatte i skolen – en plikt til
å handle. Dette får støtte fra Barneombudet, fra lærerne i Utdanningsforbundet
og fra elevene i Elevorganisasjonen. Samtidig forbedrer vi klageordningen
for å gjøre den enklere, tryggere og raskere.
Jeg synes regjeringen har fremmet
flere gode forslag, men jeg har også uttalt at jeg skulle ønske
regjeringen kunne vært mer offensiv i kampen for et trygt og godt
læringsmiljø for alle. Derfor er jeg glad for at utdanningskomiteen på
Stortinget har vært mer offensiv enn det regjeringen har vært. Regjeringen
blir nå bedt om å innføre tidsfrister for Fylkesmannen når Fylkesmannen
mottar en klage. Komiteen sier nei til å redusere det personlige
straffeansvaret for ansatte i skolen til kun å gjelde ved grov uaktsomhet.
Den sier at det skal være mulig å klage på skolens håndtering av
en mobbesak også etter at eleven har flyttet til en annen skole.
Det er to ting jeg er spesielt glad
for. Det ene er at en samlet komité nå ber om en gjennomgang av
de offentlige oppreisningsordningene, med sikte på å innføre en
oppreisningsordning for mennesker som er blitt påført skade eller
læringstap som følge av mobbing. Jeg vil spesielt rette en takk
til stiftelsen Rettferd for taperne, som har vært en viktig pådriver
for å få til dette.
Det andre er at en samlet komité
nå støtter Kristelig Folkepartis forslag om at det skal etableres
mobbeombud i alle fylker. Mange som opplever å bli mobbet, føler
seg veldig alene. Det å ha en person å henvende seg til for å få hjelp,
støtte og veiledning kan bety enormt mye. Mobbeombudene kan også
bidra i det forebyggende arbeidet. Men for at mobbeombudene skal
fungere optimalt, tror jeg det er avgjørende at de får noen nasjonale
retningslinjer og et tydelig mandat, og at det både stilles krav
om faglig kompetanse og at de knyttes til et faglig miljø.
Jeg tror ikke dette er siste gang
kampen mot mobbing er tema her i stortingssalen. Jeg tror ikke at
vi gjennom de vedtakene vi fatter i dag, kan si at jobben er gjort
en gang for alle, og at alle problemer nå er løst. Jeg mener det
er to ting som blir spesielt viktig framover. Det ene er å sikre flere
lærere i skolen – flere voksne øyne til å se hver enkelt elev og
til å følge med. Det andre er en styrket skolehelsetjeneste, slik
at det faktisk er en helsesøster tilgjengelig når elevene trenger
hjelp.
På begge disse områdene har Kristelig
Folkeparti fått viktige gjennomslag i denne stortingsperioden, men
vi er ikke i mål, og derfor kommer både flere lærere og flere helsesøstre
til å bli viktige saker for Kristelig Folkeparti framover. Men jeg
mener at vi i dag tar viktige beslutninger som vil styrke det forebyggende
arbeidet mot mobbing, som vil sikre bedre hjelp til dem som utsettes
for mobbing, og som vil bidra til å sikre alle barn og ungdom et
trygt og godt læringsmiljø.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:53:25 ] : Den 18. mars for to
år siden avga det såkalte Djupedal-utvalget en rimelig omfattende
NOU om «Å høre til». Jeg så da for meg at regjeringa – i tillegg
til å stramme opp lovverket – ville følge opp rapporten ved å legge
fram forslag til en «handlingsplan for trygge oppvekstmiljøer uten krenkelser,
mobbing, trakassering og diskriminering for barn og unge», slik
utvalget foreslo.
Jeg må personlig si at jeg ble veldig
overrasket, jeg ble litt forundret, og jeg ble skuffet da jeg skjønte
at regjeringa ikke hadde til hensikt å legge fram noen handlingsplan.
Og misforstå meg rett: Det er viktig å gjennomgå lova for å gjøre
de innstrammingene som er nødvendig for at alle parter skal ivareta
sitt ansvar, men jeg mener bestemt at endringer kun i opplæringslova
ikke er nok for bevisstgjøring i en så viktig sak.
Barnekonvensjonen definerer mobbing
som et samfunnsproblem. Det er Senterpartiet enig i. Derfor har
jeg i gjentatte innlegg om temaet mobbing framhevet at mobbing ikke
kun er en utfordring for skolene. Vi – altså samfunnet rundt, omgivelsene
– har et stort ansvar for å gå foran med et godt eksempel og oppføre
oss slik at unge rundt oss ikke begynner å mobbe. Vår egen omgang
både direkte og, ikke minst, på sosiale medier er viktig. Unger
er nemlig ikke født mobbere, de lærer det – og de lærer det av oss. Derfor
er forebygging av mobbing et kollektivt ansvar.
Men regjeringa velger altså ikke
å se saken på denne måten. Det er greit, men uansett mener Senterpartiet
at NOU-en burde vært obligatorisk lesning for alle lærere der ute,
om en er faglærer i et fag, kontaktlærer eller rektor. Dersom skolene
skal klare å oppfylle lovas intensjon, er det også nødvendig med
konkrete tiltak og arbeidsmetoder.
Så til selve forslagene vi har til
behandling i dag. Først til endringer i lova og forslaget om å erstatte
handlingsplikt og enkeltvedtak med en aktivitetsplikt. Intensjonen
i forslaget er at skoleeier og skolene skal intervenere raskere
når slike saker oppstår. Dagens regelverk inneholder samme forpliktelse
som det nye forslaget, men det har i mange tilfeller vært slik at
selv om det er skrevet enkeltvedtak i sakene, har selve oppfølgingen
manglet. For meg framstår det usikkert om oppfølging og tiltak i
en sak vil bli bedre ved å fjerne enkeltvedtak og omdøpe handlingsplikt
til aktivitetsplikt. I likhet med Foreldrenettverk mot mobbing,
Utdanningsforbundet og KS deler Senterpartiet bekymringen for rettssikkerheten
til ungene ved å fjerne retten til enkeltvedtak. Dette gjelder ikke
minst hvem som har ansvaret, omfanget av dokumentasjonen osv.
For dem som er utsatt for mobbing,
enten av unger eller voksne ved skolen, er det viktig at det finnes
en klageinstans. Flere har pekt på Barneombudet som egnet til dette. Imidlertid
har regjeringa landet på å foreslå at det skal være fylkesmennene
som skal være klageinstans, dette fordi de sitter tettere på kommunene
og har bedre kjennskap til den enkelte kommune. Fylkesmennene har
som kjent også tilsynsansvaret i dag.
Senterpartiet har landet på å støtte
forslaget om at Fylkesmannen skal være klageinstans. Vi ser imidlertid
også utfordringer med dette, siden fylkesmennene kan sies å sitte
for tett på kommunene og for tett på den enkelte skole, i tillegg
til tilsynsansvaret som de har. Men gjennom å legge dette tunge
ansvaret på fylkesmennene forventer vi at saksgangen ved klager
skal bli raskere og enklere enn i dag.
Til slutt: Kristelig Folkeparti
har nok en gang fremmet forslag om eget mobbeombud for hvert fylke.
Senterpartiet har stilt spørsmål ved forslaget, siden det allerede
er elev- og lærlingombud i de fleste fylkene. Vi mener det er bedre
å bruke de funksjonene vi har i dag, effektivt, og ikke bidra til
økt byråkrati. Vi vet at foreldre og elever kan ha nytte av å ha
kontakt med et regionalt elev- og lærlingombud, og forventer at
fylkeskommunene ser disse funksjonene i sammenheng.
Mange av dagens ombud bruker allerede
tid på mobbesaker. Det vil også være viktig at ombudet ikke blir
pålagt forventninger fra politisk hold i de enkelte fylkeskommuner
eller kommuner, men blir det uhildede ombudet som det er tenkt å
være.
Helt til slutt:
Vondt er av
alle andre
bli trakka på og trengd.
Men vondare å veta
at du er utestengd.
Det er så mangt
i livet
du ventar deg og vil.
Men meir enn det å vera,
er det å høyre til.
Dette er ordene
på omslaget til NOU-en fra Djupedal-utvalget, av Jan-Magnus Bruheim.
Det å høre til er bunnplanken i livet, om vi er unge eller gamle.
Iselin Nybø (V) [11:58:26 ] : Først vil jeg takke begge saksordførerne
for at de har loset komiteen godt gjennom sakene.
Det med mobbing, og disse sakene
som vi har, har det vært mye engasjement rundt. Det har vært diskutert
mye både i mediene, ute i skolene, på lærerrommene, blant foreldre
og blant elever. Som komité har vi fått mange innspill, og vi har
merket det store engasjementet som er der ute. Mange har ventet
lenge på denne saken, og mange er også glad for at saken er kommet.
Likevel er det viktig å huske på
at selv om vi fatter noen vedtak her i dag, er det ikke sånn at
ingen elever kommer til å bli mobbet på skolen i morgen. Selv om
vi har de beste intensjoner og virkelig ønsker at dette skal ta
slutt, må det skje et kontinuerlig arbeid ute i skolene hver eneste
dag for å håndtere disse problemene.
Mobbing kan ikke, og skal ikke,
tolereres. Jeg synes saksordføreren sa det veldig bra da hun sa
at det er så mangfoldig, dette med mobbing. Men en av de tingene som
kanskje er aller verst, er de voksne som ser det, som vet det, som
bare går forbi, og de elevene som opplever at de tar kontakt med
en voksen person uten at det skjer noe. Sånn skal det ikke være.
Det er de voksnes ansvar å sørge for at barn har det godt, ikke
minst på skolen.
Derfor er det viktig at vi i skolene
har skoleledelse som har kompetanse til å forebygge, møte og håndtere
mobbing på skolene sine. Det er bra at regjeringen har varslet at
alle nytilsatte rektorer skal få tilbud om utdanning i pedagogisk
ledelse, og at det skal være kompetanseutvikling for de allerede
erfarne skolelederne, for ledelse er helt avgjørende hvis vi skal
håndtere mobbeproblematikken.
I Stavanger kommune hadde vi tidligere
en skolesjef som heter Eli Gundersen. Hun sa at det eneste som hjelper, er
å fokusere kontinuerlig på mobbeproblematikken. En kan ha så mange
programmer som en bare vil, men hvis en ikke fokuserer på mobbeproblematikken,
klarer en heller ikke å få bukt med den.
Det sier noe om at vi gjør én ting
her i dag, men det er der ute det faktisk skjer.
Aktivitetsplikten er det mange som
har blitt begeistret for. Det å skulle gripe inn, det å varsle,
det å undersøke og det å sette inn tiltak er kjempeviktig, ikke
minst for dem som blir utsatt for mobbing. Vi støtter fullt ut hensikten,
og jeg mener det er en helt riktig måte å tenke på. Det som har vært
den store debatten, er hvorvidt en skal erstatte enkeltvedtaket
med aktivitetsplikt, eller om en kan – som Venstre ønsker – ha begge
deler.
Det er flere aktører som har vært
inne på høring hos komiteen, som peker på at det å fjerne enkeltvedtaket
kan svekke barnas rettssikkerhet. Blant annet peker Foreldrenettverk
mot mobbing på viktigheten av å beholde enkeltvedtaket. Det pekes
også på at det har vært utfordringer med at det regelverket er krevende
og vanskelig for skolene å håndtere. Men i Venstre mener vi at hvis
det er slik, må vi skolere skolene våre slik at de faktisk kan ta
i bruk enkeltvedtakene på en god måte. Det er noe som resten av forvaltningen
må forholde seg til, og det er også noe skolene må forholde seg
til i andre sammenhenger. Vi mener altså at det ikke kan være en
begrunnelse for å fjerne enkeltvedtaket fra skolene.
Det med klageinstansene har vært
et tema, og det er argumenter for flere ting, som Anne Tingelstad
Wøien nettopp sa. Det er mange gode argumenter for å ha en selvstendig,
uavhengig klageadgang. Samtidig er fylkesmennene godt kjent med
skolen, og de er ute i alle fylkene eller i regionene, så også vi
støtter Fylkesmannen som en klageinstans.
Straffeansvaret er foreslått endret
til forsettlige og grovt uaktsomme brudd på regelverket – det er
bare da en skal kunne straffes. Én ting er at det oppfattes som
å svekke rettssikkerheten til elevene, men det oppfattes også ganske symboltungt.
Jeg tror det er grunnen til at mange har reagert på det, og at komiteen
derfor har fått mange tilbakemeldinger. Da er det kjekt å se at
komiteen kan ta inn over seg de tilbakemeldingene vi har fått, og
at vi står sammen om å opprettholde dagens skyldkrav.
Helt til slutt: Jeg synes det er
et godt forslag fra Kristelig Folkeparti om å ha mobbeombud i alle
fylker og alle regioner. For oss er det viktig at det ikke nødvendigvis
betyr at de må være ansatt i fylkesadministrasjonen, men at det handler
om å ha dem i hvert enkelt fylke.
Det ser ut til at det blir flertall
for aktivitetsplikten. Venstre vil subsidiært stemme for forslag
nr. 1 i sak nr. 5, som handler om å evaluere det.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:03:50 ] : Skolen er ein felles
møteplass der alle barn og unge skal få kunnskap og utvikle sine
ferdigheiter, haldningar og verdiar. Eit godt og inkluderande læringsmiljø
er ein viktig føresetnad for trivsel, auka motivasjon og meistring.
Skal vi lykkast med å skape ein skole som inkluderer alle og gir alle
like moglegheiter for å lykkast, må vi sørgje for at skolen har
tid og rom til å sjå den enkelte, skape eit godt og trygt læringsmiljø
for alle og tilretteleggje undervisninga slik at alle lærer på sine
premissar.
Kvart barn er unikt og kjem til
skolen med heile seg og heile livsforteljinga si. Mangfald er ei
av skolens største og mest krevjande utfordringar. Difor er skolen
så viktig som arena for dialog og brubygging, der vi som enkeltmenneske
og grupper er og vil vere forskjellige. Difor må kampen mot mobbing
vinnast kvar dag på nytt og på nytt gjennom nitid systematisk arbeid.
Forsking viser at eit godt og inkluderande
læringsmiljø bidrar til både fagleg læring og sosial trivsel på
skolen. For den enkelte eleven er eit godt læringsmiljø bl.a. å
oppleve inkludering i eit fellesskap utan mobbing og krenking. Eit godt
læringsmiljø gir elevane grunnlag for både meistring og framgang
i opplæringa. Dette handlar om gode relasjonar mellom elevar, og
mellom lærar og elev. Difor er det viktig at alle som jobbar i skolen,
har kompetanse og verktøy som gjer dei i stand til å førebyggje,
avdekkje og stoppe mobbing. Mobbing i skolen er eit vaksenansvar,
og skoleleiarar og lærarar må ta det ansvaret. Men nasjonale og lokale
styresmakter må leggje til rette for å gi den nødvendige støtta
i møte med dette arbeidet.
SV vil innføre ei norm for auka
lærartettleik på alle trinn i grunnskolen, øyremerkje midlar til
skolehelsetenesta og auke løyvingane til skulebasert kompetanseheving for
å sikre elevane eit godt og trygt skolemiljø. Tilpassa undervisning
vil gjere at færre fell ut, og at fleire blir sett i skolen. Fleire
lærarar og ei styrkt skolehelseteneste i kombinasjon med auka kompetanseheving
er viktige tiltak for å førebyggje og motarbeide uønskt åtferd og
mobbing i skolen. Store klassar kan gjere det vanskeleg for elevane
å oppnå sosial tilhøyring og tryggleik i skolekvardagen.
Regjeringa føreslår at skolen ikkje
lenger skal ha plikt til å fatte enkeltvedtak når elevar eller foreldre
ber om tiltak som gjeld det psykososiale skolemiljøet. Dette forslaget
møter sterk kritikk frå fleire høyringsinstansar, som meiner dette
vil svekkje rettssikkerheita til elevane. Enkeltvedtak gir partsrettar,
innsynsrett og klagerett og er familiens einaste knagg inn til forvaltningslova.
SV er difor imot at kravet til enkeltvedtak blir fjerna. SV kan
ikkje støtte eit forslag som vil bidra til at rettssikkerheita til
elevane blir svekt. SV, i lag med Arbeidarpartiet, Senterpartiet
og Venstre, fremjar difor eit forslag om at kravet om enkeltvedtak
i mobbesaker blir oppretthalde. Vi er nøydde til å ta på alvor dei
alvorlege bekymringane som er fremja av elevar og foreldre som har
opplevd mobbing på kroppen. Når dei no uttrykkjer sterk bekymring
for at rettssikkerheita til elevane blir svekt, må vi ta det på
alvor.
Om oppretting av nasjonal klageinstans:
Dagens klageordning i mobbesaker fungerer ikkje godt nok. Få klagesaker
blir behandla av Fylkesmannen trass i at mobbetala vedvarande over
lang tid har vore høge. Det er skuffande at regjeringa ikkje klarer
å få på plass ein uavhengig nasjonal klageinstans for mobbesaker,
men tviheld på Fylkesmannen som klageorgan. Det er i strid med
anbefalinga for Djupedal-utvalet og råda frå dei som har opplevd
grov mobbing. Vi ber regjeringa etablere eit nasjonalt ressurs- og
kompetansesenter for mobbing og gjere dette til klageinstans for
mobbesaker. Sentret må ha god juridisk og barnefagleg kompetanse
og må vurderast lagt inn under verksemda til Barneombodet.
Til slutt om skuldkrav i mobbesaker:
Rettssikkerheita til elevane blir svekt ved å heve straffeansvaret
frå «aktlaust» til «grovt aktlaust». Eit vilkår om grov aktløyse
og alvorleg eller gjentatte handlingar vil vere vanskeleg for eleven
å bevise. SV er glad for at Stortingets fleirtal ikkje støttar forslaget
frå regjeringa om å endre skuldkravet frå aktlaust til grovt aktlaust,
og at eit samla storting ser behovet for å greie ut ei oppreising
som kompensasjonsordning for elevar som har fått læringstap eller
skadar som følgje av mobbing – og som for saksøkjar i saker om erstatning bør
omfattast av ordningar om fri rettshjelp.
Olemic Thommessen hadde her
overtatt presidentplassen.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:08:58 ] : Dette er verken
starten eller slutten på antimobbearbeidet. I budsjettene vi har
lagt frem, har det kommet viktige tiltak for å bekjempe mobbing,
som f.eks. kompetansepakke for skolene, bedre informasjon og styrking
av Barneombudet. Men det kanskje aller viktigste i dag er at dette
ikke er slutten. Dette er lovpakken knyttet til antimobbearbeidet, men
det vil ikke ha effekt hvis vi ikke holder trykket oppe. Vi er ikke
ferdige nå.
Utgangspunktet er at mobbing ikke
skal skje. Derfor har vi gått gjennom hele antimobbepolitikken for
å se på: Hva kan bli bedre, hva må vi gjøre mer av, hva må vi endre?
Lovforslagene som vi legger frem,
og som behandles i dag, skal ramme inn og forsterke det vi allerede
har gjort, for vi må også ha et regelverk som fungerer. Mange av
tiltakene og regelverksendringene er basert på arbeidet til Djupedal-utvalget,
som Kristin Halvorsen satte ned, og noe av det gode med det utvalget
var nettopp at det ikke så på dette som en stykkevis og delt problemstilling,
men så på alle sider av antimobbepolitikken samtidig.
Vi har konsentrert innsatsen vår
om tre hovedområder. Det første er kompetanseheving i skoler, barnehager
og hos eierne, det andre er støtte til mobbeofre og familiene deres,
og det tredje er et effektivt regelverk.
Hovedgrepene i lovpakken som vi
legger frem i dag, er for det første at vi lovfester nulltoleranse
mot mobbing. Det er et klart og tydelig signal om hvordan det skal
være på den enkelte skole. Så går vi inn for en tydelig og handlingsrettet
aktivitetsplikt på skolenivå. Og bare så det er klart: Det betyr
ikke at enkeltvedtaket blir borte, men enkeltvedtaket vil da gjøres
av Fylkesmannen i stedet for på skolenivå.
Det Djupedal-utvalget påpekte, var
at enkeltvedtaket og vedtaksplikten, slik den er utformet i dag,
hindrer skolen – i verste fall – i å handle raskt og effektivt.
Isteden blir det en formalistisk, byråkratisk prosess. Den fungerer
rett og slett ikke slik den var ment. Nå er det klare krav til handling
for at elevene skal få raskere hjelp. Rettssikkerhetsgarantiene,
som innsynsrett, rett til å uttale seg, dokumentasjonskrav og rett
til å klage, blir lovfestet særskilt.
Så skjønner jeg at det er en besnærende
tanke å si at hvorfor kan vi ikke ha både aktivitetsplikt og enkeltvedtak. Problemet
med det er at i det øyeblikk man har et enkeltvedtak på skolen,
følger også dagens klageordning med på kjøpet. Det følger av forvaltningsloven.
Og det er nettopp dagens klageordning Djupedal-utvalget påpekte
førte til unødig opphold og at mange elever ikke fikk hjelp raskt nok.
Vi må dessuten tilby barn og unge et skikkelig sikkerhetsnett når
skolen ikke gjør det den skal. Dagens klageordning fungerer ikke
godt nok. Det er alle enige om. Den må være enklere, raskere og
mer effektiv.
Når det gjelder klageordningen,
har vi allikevel ikke gjort akkurat det Djupedal-utvalget foreslår.
Vi har sagt at vi mener Fylkesmannen fortsatt må være førsteinstans. Det
er fordi Fylkesmannen er lokalt plassert – Fylkesmannen kan se hele
kommunen, og dermed hele barnet, i både skole, barnehage, barnevern
og helse – og fordi Fylkesmannen er uavhengig av kommunene og skolene.
Men det betyr ikke at fylkesmennene kan fortsette som i dag, snarere
tvert imot. De får både mer ressurser i årets budsjett og vil få
langt høyere krav og større forventninger stilt til seg. De får
dessuten også større kapasitet og tydeligere mandat til å gå tett
på sakene og skal ha tilgang til bl.a. å bruke dagbøter og tvangsmulkt
for å presse frem endring der det trengs.
Vi har i tillegg også foreslått
å styrke Barneombudet, slik at Barneombudet skal fortsette å styrke
sin rolle som barnas advokat og hjelper, og som en vaktbikkje i systemet.
I statsbudsjettet for i år er det
bevilget 75 mill. kr til ulike tiltak direkte for å bekjempe mobbing.
Det er nær en dobling av nivået. Men, som sagt, pengene er ikke
nok. Vi må kombinere det med tiltak som virker, et regelverk som virker,
og et system som hele tiden er på alerten.
Helt til slutt: Kristelig Folkeparti
har fremmet et forslag om at vi skal innføre mobbeombud i alle fylker
eller regioner. Det er et forslag som regjeringen støtter. Det betyr
at spørsmålet nå blir hvordan vi skal gjøre dette, hvordan vi skal
sikre at vi bygger på erfaringene fra forsøksordningene som har
vært, at vi får effektive lokale mobbeombud, og at vi får en ordning
som virkelig blir en drahjelp for dem som blir utsatt for mobbing
og trakassering på skolen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Christian Tynning Bjørnø (A) [12:14:04 ] : I vinter kunne vi
lese følgende i VG:
«Regjeringens mest synlige tiltak
mot mobbing hittil, er en nettside. Nå reagerer vennene i KrF, Venstre og
Unge Høyre på manglende mobbe-grep.»
Først nå, helt på tampen av perioden,
skal vi behandle lovendringene om elevenes skolemiljø – fire år
etter at Djupedal-utvalget ble nedsatt. Etter en rask gjennomgang er
jeg kommet fram til at statsråden har gjennomført kun én tidel av
forslagene og tiltakene fra Djupedal-utvalget, ti av hundre. Det
vitner vel om dårlig gjennomføringskraft.
Er statsråden fornøyd med det?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:14:55 ] : Det er ikke riktig
at vi i vinter ikke hadde lagt frem mer enn en nettside. Jeg vil
også si at det høres litt for enkelt ut å bagatellisere dette til
å være bare en nettside. Dette var å samle informasjonen fordi den
var helt utilgjengelig og ikke mulig å finne, og det sto ikke på
menneskespråk.
Det er ett år siden vi for første
gang la frem våre forslag til den juridiske pakken, altså lovendringene
rundt antimobbearbeidet. Jeg skal innrømme at vi brukte litt lengre tid
enn jeg hadde planlagt. Grunnen til det er at det vi sendte ut på
høring i første runde, fikk en del kritikk. Det fikk en del kritikk
fra bl.a. tunge instanser som Barneombudet, som jeg mente var så
tunge og vektige innspill at vi måtte ta en runde til, f.eks. for
å se på dokumentasjonsplikt for å gjøre aktivitetsplikten sterkere
og sikre at det ikke kunne være noen tvil om at dette styrket barnas
rettssikkerhet. Det gjorde at selv om Barneombudet ikke støttet
alt da vi la frem denne pakken, sa Barneombudet i alle medier at «det
virker som om bagatelliseringens tid nå er slutt». Det mener jeg
tyder på at det var verdt å bruke noen få måneder ekstra for å gjøre
det riktig.
Christian Tynning Bjørnø (A) [12:16:03 ] : Vi bagatelliserer
ikke. Vi ønsker oss mer fordi vi tar barna på alvor.
Tilbake til lovendringene vi behandler
i dag: Flere antimobbeorganisasjoner og andre har advart mot at
lovforslaget er for svakt – «et stort tilbakeslag» og «svekker elevenes
rettigheter».
Dette sier foreldre, advokater og
skolefolk. Heldigvis er det Stortinget som vedtar lover, og ikke
statsråden, for statsråden går i dag på et nederlag når det gjelder
straffeansvaret for voksne, og blir bedt om å få på plass en oppreisningsordning,
selv etter at Høyre stemte imot dette for ett år siden.
Er dette vingling? Har statsråden
skiftet mening, eller er statsråden uenig?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:16:50 ] : Nei, jeg står på
det vi har lagt frem. Det er helt riktig at det har vært diskusjoner
om dette, og det skulle bare mangle, for vi har hatt et system som
mange elever og foreldre føler seg sviktet av gjennom så mange år.
Men det er også verdt å nevne at
f.eks. Barneombudet mener at aktivitetsplikten er en viktig del
av denne endringen. Elevorganisasjonen, som representerer Norges elever,
mener at nettopp aktivitetsplikten, som vi har lagt frem, er en
viktig del av oppfølgingen av Djupedal-utvalget, som for øvrig også
foreslo det.
Jeg har ikke noen gang i løpet av
denne fireårsperioden orket å legge masse prestisje i at hver eneste
detalj vi legger frem, må bli vedtatt akkurat slik som vi har lagt
det frem i Stortinget. Man kan godt lage et stort poeng av det –
jeg er ikke så interessert i det – men de endringene som Stortinget
har gjort, er helt greie. Jeg har ikke tid nå – i løpet av åtte
sekunder – til å redegjøre for hvorfor vi la frem akkurat det vi
gjorde, men jeg synes at det Stortinget har vedtatt, er ting vi
kan leve godt med, og som det er bra får stor og tverrpolitisk oppslutning.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:17:58 ] : Jeg tror kanskje det
er veldig mange av dem som følger med på debatten, som er opptatt
av akkurat dette reaksjonsmønsteret, ikke minst foreldre som har
unger som er utsatt for mobbing. Det virker – i hvert fall på meg
– som at det er litt lettere for oss å prate om reaksjoner, hvem
som skal flytte, og hva slags ansvar de enkelte skal ha. Det som
er mye vanskeligere, er hva vi skal gjøre for å unngå å lage dette
regelverket. Som jeg sa i mitt innlegg, var jeg veldig skuffet over
at regjeringa ikke la opp til å legge fram en handlingsplan for
arbeidet mot mobbing. Statsråden sa sjøl nå at en hadde brukt 75 mill. kr
til tiltak. Da tenkte jeg at statsråden skulle få anledning til
å fortelle hvilke tiltak regjeringa vil at skolene skal gjøre for
å forebygge mobbing og sørge for at det skal være et godt skolemiljø.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:18:50 ] : I den potten på
75 mill. kr er de to største tiltakene styrking av Fylkesmannen
for å få en bedre klageordning og – det aller viktigste – kompetansepakken
som nå rulles ut i skolene. Dette skal gjelde for alle. Alle skal
få muligheten til å heve kompetansen sin og til å kunne mer om dette,
men Utdanningsdirektoratet har fått beskjed om at de skolene som
må prioriteres, er de skolene som vedvarende, over flere år, har
altfor høye mobbetall. Det er viktig, ikke bare fordi man trenger
kunnskap om et nytt regelverk, men også fordi – som representanten
Tingelstad Wøien sa – forebyggingen og det daglige arbeidet er det
aller viktigste. Det vil si at uavhengig av lovarbeid, lovtekst,
klageadgang og slikt er det hva som skjer en helt vanlig onsdag
– hvordan man griper fatt i urolighet, at noen blir mobbet eller
trakassert – som er det viktigste.
Jeg vil legge til en ting til, og
det er at vi ikke bare styrker Barneombudet, men vi har også styrket
… (presidenten klubber).
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:20:00 ] : Det var fint, det
som statsråden sa når det gjaldt kompetansepakken som skal ut, men
jeg må nok si at det jeg hadde forventet fra regjeringa, var at
vi hadde hatt en handlingsplan, at det skulle vært en oppfølging
av den tjukke NOU-en som Djupedal-utvalget kom med. Nå sier statsråden
at vi skal ha en kompetansepakke, men: Hva er innholdet i den? Hvem
skal være med på å bestemme hva som skal ligge i den? Hva slags
type arbeid skal det jobbes med ute på den enkelte skole? Kan statsråden
si litt mer om det?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:20:35 ] : Helsesøstersatsingen
var det jeg ikke fikk tid til å nevne i forrige runde, noe som også
er viktig for dette, selv om det selvfølgelig ikke er inkludert
i disse 75 mill. kr.
Kompetansepakken var et av de store
forslagene fra Djupedal-utvalget. Det var fordi de så at det rett
og slett er mangel på kunnskap om hva mobbing er, hvordan det skal forebygges
– mangel på systematisk arbeid ute på skolene. Det er Utdanningsdirektoratet,
som vår faginstans, som utformer dette sammen med fagmiljøer og
fagekspertise, og så skal dette rulles ut, slik at alle norske skoler
får mulighet til å bruke det. Men vi har også sagt at de skolene
som har vedvarende store mobbeproblemer over tid – nesten alle skoler
har mobbing på en eller annen måte i løpet av noen år, men noen
har høye mobbetall over tid – skal prioriteres, og dem skal vi målrette
innsatsen ekstra inn mot.
Iselin Nybø (V) [12:21:39 ] : Djupedal-utvalget pekte på at
skoleledere på skoler med høy grad av mobbing ikke anerkjenner på
samme måte at mobbing er et problem som kan oppstå ved deres skole,
og at det er en utfordring i norsk skole at ledelse og lærere i
for liten grad kjenner til negative hendelser som oppstår i elevmiljøet.
Komiteen har samlet vært opptatt av at skolelederne må ha kompetanse
til å forebygge, møte og håndtere mobbing på skolen. Kunnskapsministeren
har også selv vist til at skoleledere nå skal få tilbud om opplæring.
Både nytilsatte rektorer og de mer erfarne rektorene skal få kompetanse
på akkurat dette feltet.
Jeg lurer på om ministeren kan si
noe om hvordan han ser for seg at dette skal utformes. Hva skal
de få kompetanse i, og hvordan skal vi klare å gjennomføre et slikt kompetanseløft?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:22:41 ] : For det første
tror jeg det er fortsatt, dessverre, et holdningsproblem mange steder
– det at man bagatelliserer mobbing, og dermed ikke skjønner hva
det innebærer for eleven, og hvordan man skal bekjempe det. Det
betyr at det på en del skoler rett og slett er manglende kriseforståelse.
Akkurat nå holder komiteen på og behandler et forslag hvor vi bl.a.
foreslår at alle rektorer skal få tilbud om å gå på Rektorskolen.
Det å få rektortrening og å gå på Rektorskolen dreier seg ikke bare
om at man skal få generell ledelsesskolering eller skal skoleres
eller trenes i budsjettarbeid eller den typen ting. Det dreier seg
i høyeste grad også om læringsmiljø, og læringsmiljø og arbeidet
mot mobbing henger intimt og nøye sammen. Men det er selvfølgelig ikke
min jobb, som politiker, å gå inn i detaljene om hvordan dette gjøres.
Det er vi nødt til å bruke kompetente fagfolk og fagmiljøer til.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Trond Giske (A) [12:24:03 ] : I desember i fjor kom de siste
PISA-resultatene – mye omdiskutert og med mye publisitet som vanlig,
men det viktigste funnet fikk lite oppmerksomhet. Nesten en av fem
elever svarte at de føler seg annerledes og ikke passer inn i skolen.
I løpet av ti år er det nå dobbelt så mange som svarer at de føler
seg ensomme på skolen, eller at de blir holdt utenfor. Som om det
ikke var alvorlig nok, kom det i januar nye tall fra elevundersøkelsen
som viser at flere elever enn noen gang opplever å bli mobbet.
Det er nok riktig det som er sagt
her i debatten, at heller ikke de vedtakene vi gjør i dag, vil få
slutt på mobbingen. Men forhåpentligvis tar vi noen skritt i riktig
retning. Å forbedre elevers og foreldres juridiske stilling gjør
at den enkelte skoles plikt til å følge opp, til å reagere og til
å handle blir større.
Fra Arbeiderpartiets side skulle
vi gjerne gått lenger enn det vi får til i dag. Vi skulle gjerne
beholdt enkeltvedtaket i mobbesaker. Det er lettere for foreldre
å anke og klage på en behandling hvis man har denne juridiske plikten
til enkeltvedtak. Vi vil også at skoleledere skal stilles til ansvar
når de har forsømt sine plikter i mobbesaker, og vi er imot regjeringens
forslag om å gjøre dette vanskeligere. Vi ville hatt en ny og bedre
nasjonal klageordning i mobbesaker som er mer tilgjengelig for elever
og foreldre, og som har større barnefaglig kompetanse.
Likevel er det bra at Stortinget
er mer offensivt enn regjeringen er, og jeg er også glad for at
statsråden sier han ikke har prestisje i det. Nå er det vel sånn
at en statsråd som lar det gå prestisje i saker som Stortinget stemmer
ned, ikke lenger er statsråd, så det er sikkert kjempelurt å ha
en slik innfallsvinkel.
Dette er et område hvor vi er politisk
enige om målet, men det er uforståelig at disse vedtakene kommer
først nå, helt på slutten av fjerde sesjon i denne stortingsperioden. Djupedal-utvalget
kom for over to år siden. Det var forståelig at statsråden ønsket
å vente på den utredningen, men at vi er kommet helt til slutten
av en fireårsperiode med så få tiltak og så lite handling, det er
trist. Mest alvorlig er det selvsagt for alle de ungene ute i skolen
som har måttet vente fire år på tiltakene. Nå forsterker vi lovverket,
men i sannhet er det egentlig ikke lovverket det har vært noe galt med.
Kravene om et trygt psykososialt arbeidsmiljø for elevene har vært
der hele tiden. Det er handling knyttet til etterutdanning, det
er krav til rektorer, lærere og voksne i skolen, det er innsatsen
vi skulle gjøre sammen, som har sviktet.
Det er et paradoks at iveren som
statsråden har vist etter å gi lærere etterutdanning i matte og
realfag, har vært totalt fraværende når det gjelder mobbing, og
dette er kanskje det viktigste av alt. Elever som trives, lærer
mer. Derfor er dette også et viktig kunnskapstiltak.
Lill Harriet Sandaune (FrP) [12:27:17 ] (ordfører for sak
nr. 6): Det har vært en glede å få være saksordfører i en sak som
dette. Jeg vil gjerne starte med å takke komiteen for et godt samarbeid
og Kristelig Folkeparti som forslagsstiller til forslaget der det
tas til orde for å innføre lokale mobbeombud i hvert fylke eller
hver region.
Det er ingen tvil om at mobbing
er et stort samfunnsproblem og en alvorlig krenkelse av menneskeverdet. Elevundersøkelsen
for 2016 viste at 6,3 pst. av alle barn og unge i grunnskole og
videregående opplæring føler seg mobbet. Det tilsvarer 58 000 barn
og unge. Til tross for talløse antimobbeprogrammer og kampanjer
de siste 20 årene er altså tallet på elever som sier de blir mobbet, fremdeles
for høyt. Vi politikere bør her ta selvkritikk og innrømme at antimobbearbeid
altfor lenge har bestått av ulne programmer og store ord og for
lite handling.
Det er nå tverrpolitisk enighet
om å forsterke innsatsen mot mobbing. Komiteen er samstemt i at
flere konkrete tiltak i kampen mot mobbing må vurderes, og støtter
derfor forslaget i dokumentet om å innføre lokale mobbeombud i hvert
fylke eller hver region.
Komiteen viser også til brev fra
Kunnskapsdepartementet ved statsråd Torbjørn Røe Isaksen til kirke-,
utdannings- og forskningskomiteen, datert 22. mars 2017, der statsråden
er positiv til å opprette fylkesvise eller regionale mobbeombud.
Jeg vil særlig understreke to viktige
poeng i svaret fra statsråden. Ombudenes ansvar må omfatte hele
utdanningsløpet fra barnehage til videregående opplæring, og ombudene
må sikres uavhengighet fra skoleeier. I dokumentet viser en samlet
komité til at ordningen med mobbeombud er blitt evaluert av Telemarksforskning,
og at evalueringen viser at lokale ombud kan spille en viktig rolle
når det gjelder å tilføre skoler og skoleeiere kompetanse, og ved
å bistå elever i enkeltsaker. Evalueringen fra Telemarksforskning
har to klare konklusjoner. For det første må de lokale mobbeombudene
ha ansvar for hele opplæringsløpet fra barnehage til videregående
opplæring. For det andre må ombudene være selvstendige og uavhengige.
En samlet komité vil understreke
at ombudsstrukturen for utdanningssektoren må henge sammen og være
oversiktlig, ikke minst for å sikre at ombudene er lett tilgjengelige
for elevene og lærlingene, og at tilbudet er lett å bruke og lett
å forstå. Komiteen viser også til at Barneombudet besitter stor
kompetanse på området, og at Barneombudet derfor blir pekt på som
en mulig samarbeidsinstans.
Jeg anbefaler komiteens tilråding.
Bente Thorsen (FrP) [12:30:22 ] : Arbeiderpartiet roser seg
selv og kritiserer regjeringen for å ha brukt for lang tid. Det
får meg til å ta ordet i denne saken igjen.
Den 28. mai 2009 avga kirke-, utdannings-
og forskningskomiteen sin innstilling til Dokument 8:97 for 2008–2009,
der Fremskrittspartiets representanter Anders Anundsen og Jon Jæger
Gåsvatn hadde forslag om tiltak for å styrke arbeidet mot mobbing.
Jeg vil sitere litt fra den saken:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
mener opplæringsloven § 9-A ikke er et tilstrekkelig virkemiddel
for å sikre elever mot mobbing. Til tross for at bestemmelsen har
hatt sin naturlige plass i opplæringsloven, er praktiseringen av
bestemmelsen dessverre lite konsekvent og oppfølgingen ved klare
brudd på bestemmelsen for dårlig.»
I dag vedtar vi endelig en fullstendig
gjennomgang og revidering av kapittel 9a i opplæringsloven, Elevane
sitt skolemiljø.
Så vil jeg vise til at komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre fremmet forslag i dokumentet:
«Stortinget ber Regjeringen iverksette
informasjonstiltak overfor skoleeiere om hvordan mobbing kan bekjempes
gjennom konsekvent bruk av skolereglement og andre tiltak for bevisstgjøring
(…).»
Dette stemte Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og SV imot. I dag er de heldigvis for. Det skal vi være glad for.
Så det neste:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
viser til at det er reist flere saker med krav om erstatning mot skoleeier.
Få tilfeller ender med domfellelse. (...) Disse medlemmer vil derfor
at Regjeringen iverksetter en gjennomgang av eksisterende erstatningslovgivning med
sikte på å gjennomføre endringer som vil være til gunst for dem
som har fått hele eller deler av livet sitt ødelagt på grunn av
mobbing i skolen. Skoleeiers ansvar i slike tilfeller må tydeliggjøres.»
I dokumentet fremmet representantene
fra Fremskrittspartiet følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
nødvendige forslag for å sikre mobbeofre reell rett til erstatning
når skoleeier har sviktet sitt ansvar. Det vurderes om ansvarsgrunnlaget
bør være objektivt.»
Det stemte kun Fremskrittspartiet
for. Men heldigvis stemmer alle for dette i dag. Jeg må igjen understreke
at det skal vi være glad for. Men jeg vil vitterlig påstå – for Arbeiderpartiets
del, som er noe kjepphøye i dag og kritiserer at det har tatt tid
å få utredet saken og få en grundig og god sak – at også åtte år
er fryktelig lang tid. Jeg mener at vi sammen må arbeide mot mobbing,
og i stedet for å snakke hverandre ned må vi heller jobbe sammen
for nulltoleranse for mobbing i skolen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.