Søk

Innhold

4. Høy arbeidsinnsats sikrer verdiskaping og velferd

4.1 Sammendrag

En stor og kompetent arbeidsstyrke bidrar til økonomisk vekst og gjør velferdsordningene lettere å finansiere. Å investere i mennesker er derfor lønnsomt for samfunnet. Økt arbeidsinnsats er regjeringens hovedstrategi for å møte våre langsiktige utfordringer. Høy sysselsetting er en forutsetning for å nå bærekraftsmålene om redusert inntektsulikhet og fremme av varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst.

Høy sysselsetting og lav ledighet fremmes av en stabil og god økonomisk utvikling der etterspørselen etter arbeidskraft er tilstrekkelig høy. Den økonomiske politikken skal bidra til å jevne ut svingninger, slik at midlertidige tilbakeslag i økonomien ikke får langvarige, negative virkninger. Pandemien har resultert i et kraftig tilbakeslag i arbeidsmarkedet på kort sikt. Regjeringens strategi for å komme ut av krisen legger vekt på å hindre at arbeidsledigheten festner seg på et høyt nivå. Slik bidrar vi også til å hindre varig frafall fra arbeidslivet. Pandemien har rammet arbeidsmarkedet skjevt, og særlig ungdom og personer med lite eller ingen formell utdanning har blitt permittert eller mistet jobben. Kommer ikke disse raskt tilbake i jobb, vil pandemien forsterke de problemene som allerede finnes med manglende inkludering i arbeidslivet. En politikk for rask økonomisk gjeninnhenting og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk er derfor særlig viktig.

Tunge, demografiske endringer gjør det krevende å holde sysselsettingsandelen i befolkningen oppe. Synkende fødselstall gjennom de siste hundre årene og høyere levealder har endret alderssammensetningen i befolkningen. Befolkningen har blitt stadig eldre, og andelen som er i arbeidsdyktig alder, synker. Vi bruker lengre tid i utdanning, og pensjonistperioden har blitt betydelig utvidet siden folketrygden ble innført. På den annen side har pensjonsreformen og økt utdanningsnivå bidratt til at eldre nå står lenger i arbeid enn for et par tiår siden, men ikke nok til å veie opp for vridningene i befolkningssammensetningen og økende levealder.

Sysselsettingen i Norge er relativt høy i en internasjonal sammenligning. Før pandemien var sysselsettingsandelen på vei opp, men utviklingen har vært svakere hos oss enn hos våre naboland de siste ti årene. Sysselsettingsandelen har blant annet utviklet seg noe svakere i kjernegrupper i arbeidslivet enn for andre europeiske land – menn i de mest yrkesaktive årene (25–54 år) hadde i 2019 sysselsetting under OECD-gjennomsnittet. Norske kvinners sysselsettingsandel ligger fortsatt i tetsjiktet internasjonalt, men økningen i sysselsetting blant kvinner har flatet ut. Unge har over tid deltatt mindre i arbeid, men det motsvares av at de tar mer utdanning. Arbeidstiden er kortere enn i mange andre land, både på grunn av noe kortere normalarbeidsdag, mer generøse permisjonsordninger, lengre ferie, høyere sykefravær og høyere deltidsandel. Blant OECD-landene har Norge den høyeste andelen av befolkningen på helserelaterte ytelser, og vi gjør det dårligere enn andre land i å inkludere personer med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet. Funksjonsnedsettelser betyr ikke nødvendigvis at man har redusert arbeidsevne. Det bør derfor være et potensial for å øke arbeidsinnsatsen i flere grupper.

En politikk for å mobilisere mer arbeidskraft vil kunne bidra til mer deltidsbruk. Det er samtidig viktig å bekjempe ufrivillig deltid og legge til rette for en heltidskultur der deltid er utbredt i dag. Det vil bidra til at potensialet i arbeidsstyrken utnyttes best mulig. Å opprettholde samlet arbeidstid har stor betydning for verdiskapingen og bærekraften i offentlige finanser. Beregninger i denne meldingen viser at en arbeidstidsreduksjon i tråd med seks timers arbeidsdag vil medføre at fastlands-BNP reduseres med 20 pst. frem mot 2060 sammenlignet med basisforløpet, samtidig som inndekningsbehovet i offentlige finanser øker til hele 14 pst. av BNP, to og en halv ganger så mye som i basisforløpet.

Utdanning betyr mye for den enkeltes muligheter på arbeidsmarkedet. For økonomien som helhet betyr økt utdannings- og kompetansenivå at arbeidsstyrken blir mer produktiv, og at vi kan oppnå høyere vekst i økonomien. Utdanningsnivået i den norske befolkningen er høyt, og befolkningen over 25 år har gode ferdigheter i både lesing, tallforståelse og IKT.

Det norske arbeidslivet er kompetansekrevende, med få jobber som bare krever grunnskole. Vi har lavt innslag av rutinejobber og høy IKT-intensitet i både industrien og i tjenestenæringene, se figur 1.3 i meldingen. Fremover ventes fortsatt digitalisering og automatisering. Ny teknologi legger grunnlag for vekst og høyere produktivitet. Teknologi kan i noen tilfeller erstatte arbeidsoppgaver som utføres av menneskelig arbeidskraft, men skaper også nye produkter og tjenester og nye arbeidsoppgaver. Alt i alt ser det ikke ut til at automatisering og digitalisering vil skape arbeidsledighet i særlig grad i Norge. Fremover ventes det blant annet betydelig vekst i personellbehovet i helse- og omsorgssektoren.

Kompetansebehovene i arbeidsmarkedet vil trolig endres over tid, og det ventes at etterspørselen i arbeidsmarkedet i større grad vil vri seg mot personer med yrkesfaglig kompetanse eller høyere utdanning, mens de med grunnskole som høyeste fullførte utdanning blir mindre etterspurt. I den forbindelse er det bekymringsfullt at gjennomføringen i de yrkesfaglige studieretningene i videregående opplæring er i bunnsjiktet i OECD.

Det norske arbeidslivet er omstillingsdyktig. 10 pst. av jobbene skiftes ut hvert år, og omfattende næringsomstillinger har blitt gjennomført med høy sysselsetting og lav ledighet. Men dersom mange ikke klarer å utdanne seg og omstille seg til fremtidens arbeidsmarked, kan det føre til at situasjonen blir mer utfordrende for grupper som fra før har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet, som personer med helseutfordringer, hull i CV-en og innvandrere. Det vises til meldingens kapittel 4 for nærmere omtale.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt slutter seg til økt arbeidsinnsats som hovedstrategi for våre langsiktige utfordringer i den grad det innebærer å øke sysselsettingen og inkludere flere i arbeidslivet og ikke går på bekostning av velferdsytelser. Altfor mange, og altfor mange unge, står utenfor arbeid og utdanning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at en del arbeidsplasser, blant annet i varehandelen, er truet av automatisering. Disse medlemmer er bekymret for at stadig flere ikke vil få ta del i velstandsøkningen i samfunnet, og mener det trengs tydelige strategier for å sørge for at gevinstene ved automatisering av arbeidet tilfaller arbeidstakerne og ikke kapitaleierne og at vi i større grad deler på arbeidet som må gjøres.

Disse medlemmer vil påpeke at perspektivmeldingens retorikk på dette punktet fremstår selvmotsigende – på den ene siden er man opptatt av at folk skal stå lenger i arbeid, og på den andre siden fremhever man at automatisering vil frigjøre arbeidskraft til andre oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at utfordringen med strammere statsfinanser ville vært vesentlig redusert dersom andelen unge uføre hadde blitt redusert til nivået fra 2013. Å redusere antall unge under 30 år på uføretrygd med 10 200 personer de neste ti årene, om lag 1 020 personer per år, vil gi en besparelse på hele 5,6 mrd. kroner årlig innen 2030. Regjeringen burde investere i dagens unge, framfor dagens rikeste.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at arbeidsledigheten nå er svært høy, og at det er en fare for at den biter seg fast. Det er p.t. over 200 000 registrerte arbeidsløse hos Nav, rundt dobbelt så mange som før koronakrisen traff landet. Dette medlem vil vise til at de som hadde minst fra før, er de som har blitt hardest rammet av krisen – lavtlønte, unge og innvandrere. Dette medlem mener det må føres en kraftfull og målrettet politikk for å rette opp de økonomiske og sosiale skjevhetene etter krisen. Perspektivmeldingen overser i for stor grad at konsekvensene av koronakrisen for sysselsetting og fordeling også kan bli langvarige med mindre man aktivt motvirker dette politisk.

Dette medlem mener offentlig sektor må føre en mer aktiv sysselsettingspolitikk for å sørge for arbeid til alle, og viser til at Sosialistisk Venstreparti blant annet har foreslått en nasjonal jobb- og opplæringsgaranti i det grønne skiftet, et nasjonalt jobbskapingsprogram og økte midler til kommunene for å øke sysselsettingen tilpasset de oppgaver som trengs å utføres lokalt. Hver arbeidsføre person som går arbeidsledig, gir et stort tap både for enkeltmennesket og for samfunnet. Regjeringen burde konsentrere seg mer om sysselsettingen enn om statsfinansene, da økt sysselsetting av seg selv vil bidra til bedre statsfinanser.

Dette medlem mener det er behov for å rette innsatsen inn mot unge mennesker, ettersom tapet ved varig å falle utenfor jobb er særlig stort for denne gruppen, både med tanke på livskvaliteten for dem det gjelder og for fellesskapet. Dette medlem peker på at unge som mottar uføretrygd har økt hvert år under Solberg-regjeringens ledelse. Mange som står utenfor, sliter med psykiske problemer, og får for dårlig oppfølging. ABE-kutt i Nav og mangelfull satsing på lavterskel psykisk helsehjelp og sykehusene har svekket muligheten for oppfølging. Sosial dumping, midlertidighet og manglende seriøsitet i arbeidslivet forsterker problemet med å inkludere unge i arbeidslivet – i tillegg til å sette hele den norske modellen under press.

Dette medlem mener videre regjeringens politikk for mer heltid har vært mislykket.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at konsekvensene av produktivitetsvekst er at vi som samfunn over tid blir rikere. Siden 1970 og fram til i dag har verdiskapingen per årsverk mer enn doblet seg, og anslaget i meldingen er en ny stor økning fram mot 2060. Disse medlemmer viser til at meldingens basisforløp legger til grunn en årlig vekst i privat forbruk per innbygger på 1,8 pst. i årene 2020–2060, i praksis en videreføring av den betydelige private forbruksveksten per innbygger på 2,0 pst. som fant sted i årene 1970–2020. Bakteppet for mange av meldingens mange bekymringer om behovet for økt arbeidsinnsats og offentlige finansers bærekraft i møte med bl.a. demografiske endringer, er dermed en framtid der det private forbruket per innbygger er forventet å vokse kraftig fram mot 2060, fra et allerede høyt nivå.

Disse medlemmer mener beregningene viser at ressursene til å møte framtidens utfordringer finnes, men at meldingen i altfor liten grad belyser det underliggende politiske veivalget for hvordan denne økte rikdommen skal fordeles. Premisset er at dagens skattenivå, som er et resultat av flere tiår med store skattekutt, skal videreføres. Dermed utelukker man etter disse medlemmenes mening i praksis framtidsscenarioer der skattesystemet brukes aktivt til å omfordele ressurser fra de som i dag allerede forbruker mer enn nok eller til å flytte ressurser fra ytterligere privat forbruk til å styrke det offentlige tjenestetilbudet i takt med økende velferdsbehov. Det påståtte behovet for å øke arbeidstilbudet i framtiden følger etter disse medlemmers mening ikke av de økte velferdsbehovene som meldingen beskriver, men av premisset om at det er ønskelig å jobbe mer for å øke det private forbruket mest mulig.

Disse medlemmer viser til at avveiningen mellom arbeidstid og privat forbruk kommer til uttrykk i meldingens framstilling av konsekvensene for norsk økonomi dersom den ukentlige arbeidstiden gradvis reduseres ned mot 30 timer fram mot 2060. Med en videreføring av dagens gjennomsnittlige arbeidstid, vil fastlands-BNP øke med 89 pst. fram til 2060, mens veksten reduseres til 52 pst. over dagens nivå i et scenario med arbeidstidsforkorting. I beregningen øker i tillegg det årlige inndekningsbehovet i 2060 med i overkant av 8 prosentpoeng av fastlands-BNP, noe som medfører at gjennomsnittlig skattesats på husholdningenes inntekter vil måtte øke.

Disse medlemmer mener det er bra at en slik beregning inkluderes i meldingen, fordi det synliggjør konsekvensene av alternative politiske retningsvalg, men mener det er mindre bra at finansminister Jan Tore Sanner til VG i forkant av framleggelsen av meldingen gir et fullstendig karikert bilde av disse alternativene når han advarer mot de som tar til ordet for kortere arbeidstid:

«En sekstimersdag vil knekke velferden i Norge. Vanlige familier kan få 170 000 kroner i redusert lønn, i tillegg kommer en skatteregning på om lag 40–50 tusen kroner i gjennomsnitt for familien.»

Disse medlemmer vil påpeke at finansministerens framstilling insinuerer at norske familier står overfor et regelrett valg mellom redusert levestandard i 2060 sammenlignet med i dag og redusert arbeidstid, men at det ikke er det beregningen i meldingen faktisk viser. Sett fra dagens ståsted vil realinntekten etter skatt til en gjennomsnittlig norsk familie i 2060 – med meldingens egne forutsetninger – være over 60 pst. høyere enn dagens nivå i basisforløpet. Det relevante spørsmålet er etter disse medlemmers mening om denne forventede velstandsveksten gir tilstrekkelig handlingsrom til at en vanlig familie vil sitte igjen med mer eller mindre enn i dag, selv med redusert arbeidstid og økt skatt. For disse medlemmer er det dermed tydelig at beregningene i meldingen ikke viser at en sekstimersdag vil «knekke velferden», slik finansministeren har hevdet, og de viser heller ikke at vi som samfunn ikke har råd til en fortsatt styrking av standarden for de skattefinansierte velferdstjenestene. Tvert imot viser tallene et vesentlig politisk mulighetsrom for å prioritere ulike kombinasjoner av både styrket skattefinansiert velferd og mer fritid i bytte mot en mindre økning i privat forbruk.

Komiteens medlem fra Rødt viser til Dokument nr. 15:1330 (2020–2021), der Rødt ba Finansdepartementet beregne hva en gjennomsnittlig familie faktisk vil sitte igjen med etter skatt dersom den ukentlige arbeidstiden reduseres til 30 timer og skattene økes for å dekke inndekningsbehovet. Resultatet er at dersom kortere arbeidstid realiseres, så lar dette seg kombinere med om lag 25 pst. høyere realinntekt etter skatt enn i dag. Eller sagt på en annen måte: Innføring av sekstimersdag vil «koste» i overkant av halvparten av den forventede veksten i privat kjøpekraft fram mot 2060.

Dette medlem viser til at Rødt også har mottatt beregninger fra Finansdepartementet som viser konsekvensene for realinntekt etter skatt dersom man viderefører den historiske standardveksten de siste 25 årene innenfor offentlig tjenesteyting fram mot 2060, som viser at den vil være nesten 50 pst. høyere etter skatt sammenlignet med dagens nivå. Det vil igjen si: En fortsatt styrking av det offentlige velferdstilbudet vil «koste» om lag en fjerdedel av den forventede veksten i privat kjøpekraft fram mot 2060.

Dette medlem viser til at den historiske tendensen er at produktivitetsvekst og økt velstand har blitt tatt delvis ut i form av redusert arbeidstid. Om den økte velstanden som meldingen beregner i årene framover ikke skal resultere i redusert arbeidstid, vil det dermed innebære et brudd på denne trenden.

Dette medlem mener at det er en svakhet med Perspektivmeldingen at den ikke bidrar til å belyse mulighetsrommet for arbeidstidsforkorting i tiårene framover, og viser til at Stortinget med NOU 1987:9A Arbeidstidsreformer ble forelagt en grundig gjennomgang av de samfunnsøkonomiske konsekvensene av flere ulike reformer for redusert gjennomsnittlig arbeidstid, herunder redusert ukentlig arbeidstid, lengre ferie, redusert pensjonsalder eller lengre fødselspermisjon.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram beregninger i statsbudsjettet for 2022 som synliggjør konsekvensene for en vanlig families realinntekt etter skatt dersom ulike reformer for arbeidstidsreduksjon i de kommende tiårene finansieres gjennom økt progressiv beskatning.»

Dette medlem viser til at borgerlige regjeringer de siste 20 årene har kuttet nivået for statens årlige skatteinntekter med mer enn 60 mrd. kroner. Meldingens basisforløp beskriver konsekvensene dersom Norge fortsetter å føre høyresidepolitikk også i tiårene som kommer, framfor å bruke skattesystemet til å utjevne forskjeller og til å omfordele de nødvendige ressursene fra privat til offentlig konsum i takt med økte behov innenfor eldreomsorg og helse. Dette medlem minner om at manglende skattefinansiering av det offentlige velferdstilbudet ikke gjør at velferdsbehovene i befolkningen blir mindre eller forsvinner, men bidrar til økt skjevfordeling og at tilgangen til gode velferdstjenester i større grad blir avhengig av tykkelsen på lommeboken til den enkelte.

Dette medlem mener det er viktig at velferdstjenestene også i framtiden skal finansieres i fellesskap gjennom skattesystemet, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram beregninger i statsbudsjettet for 2022 som synliggjør konsekvensene for en vanlig families realinntekt etter skatt dersom en styrking av standarden på det offentlige velferdstilbudet i de kommende tiårene finansieres gjennom økt progressiv beskatning.»

Forrige kapittel
Neste kapittel