Søk

Innhold

3. Velstand, vekst og produktivitet

3.1 Sammendrag

De siste 75 årene har norsk økonomi opplevd en markant velstandsøkning. Inntektsveksten har vært drevet av høy produktivitetsvekst og en heldig utvikling i bytteforholdet mot utlandet. Større nasjonalinntekt gjør det mulig å øke velferden i samfunnet, men gevinsten må omfordeles for å komme alle til gode. I verdenssammenheng er Norge et land med små forskjeller, hvor lønnsdannelsen og høy sysselsetting har vært viktige bidrag til å redusere forskjellene.

God omstillingsevne, et høyt kompetansenivå og åpenhet mot utlandet forklarer i stor grad den høye veksten i etterkrigstiden. For Norge har det vært spesielt lønnsomt å eksportere råvarer som har steget i pris, og importere industrivarer hvor effektivisering og økt globalt varebytte har presset prisene ned. I tillegg har handel med nye land gjort det mulig for oss å vri vår import til lavkostland og samtidig hente ut store gevinster ved å vri vår produksjon fra mindre lønnsomme til mer lønnsomme næringer – i særdeleshet petroleumsnæringen. Ringvirkninger fra petroleumsvirksomheten har trolig bidratt til å løfte produktiviteten i resten av fastlandsøkonomien.

De siste 15 årene har produktivitetsveksten vært svak både i Norge og internasjonalt. Årsakene er ikke entydig fastslått, og er trolig sammensatte. Mulige forklaringsfaktorer kan være ujevn teknologifordeling mellom bedriftene og en lengre periode med historisk lave renter som fører til at lavproduktive bedrifter i større grad kan overleve. Svake konjunkturer i mange land kan ha svekket kompetansenivået i arbeidsstyrken ved at mange har gått uten arbeid i lengre tid. Det er også usikkerhet knyttet til om produktiviteten måles på en god måte. Mangel på effektivitetsfremmende reformer i mange land er også blitt trukket frem, men i Norge har reformaktiviteten ifølge OECD tatt seg opp de siste årene.

Også fremover møter vekstevnen i norsk økonomi motvind. Arbeidsintensive næringer som tradisjonelt har hatt lav produktivitet, vil vokse, samtidig som vi må regne med å få svakere vekstimpulser fra petroleumsnæringen. Befolkningen i arbeidsdyktig alder vil stoppe å vokse, og mindre tilgang på arbeidskraft vil trekke vekstevnen ned. Økt proteksjonisme internasjonalt kan også være veksthemmende. Håndteringen og konsekvensene av pandemien vil ha betydning for utviklingen på kort sikt. På den annen side vil veksten kunne tilta som følge av økt digitalisering. Automatiseringens endring av produksjonsprosessene fulgt av en økning i befolkningens digitale kompetanse kan gi et vekstpotensial.

Det er viktig for vekstutsiktene fremover å legge til rette for en mindre oljeavhengig fastlandsøkonomi. Omstillingen kommer både fordi ressursene uttømmes, og fordi verdens forbruk må omstilles til renere energikilder. Perspektivmeldingens basisforløp legger til grunn petroleumspriser som er i tråd med at ambisjonene i Parisavtalen oppfylles. Fremover mot 2050 ventes det at norsk petroleumsproduksjon vil avta, og nedgangen ventes å bli sterkere enn det som kreves på global basis for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Selv om petroleumssektoren fortsatt vil være en viktig næring for Norge i mange tiår fremover, vil lavere utbyggingsaktivitet gi merkbart svakere drahjelp til sysselsetting og verdiskaping. Dette vil gi ringvirkninger i hele økonomien. Omstillingene i retning av en mindre oljeavhengig økonomi er allerede i gang. Oljeprisfallet i 2014 førte til at omstillingen kom raskere enn forutsett, og norsk økonomi viste god omstillingsevne. Tilrettelegging for videre omstilling må til dersom veksten i økonomien skal opprettholdes. Vi er avhengige av at andre, lønnsomme næringer tar over som vekstmotorer i økonomien.

På lang sikt vil utviklingen i produktivitet og sysselsetting være avgjørende for velferdsutviklingen. I Norge har vi forholdsvis mye realkapital per sysselsatt sammenlignet med andre land. Det gir et høyt produktivitetsnivå, men gjør det samtidig krevende å øke produktiviteten ytterligere. Hvor mye produktiviteten har å si for velstandsnivået fremover, fremgår av figur 1.2 i meldingen.

Omstillingen til et lavutslippssamfunn og tilpasningen til en strammere klimapolitikk vil kunne medføre tilpasningskostnader både på kort og lengre sikt, men bare gjennom en offensiv klimapolitikk kan vi bidra til å unngå langt større kostnader lenger frem. Ved å fremme klimavennlige valg i bedrifter og husholdninger vil økonomiens vekstevne over tid styrkes.

En vekstfremmende politikk handler om gode generelle rammevilkår for næringslivet der det legges til rette for innovasjon og konkurranse. Utdanning og kunnskap er nøkkelelementer. Konkurranse gir insentiv til å effektivisere, innovere og ta til seg teknologi utviklet av andre. Over tid vil konkurranse bidra til at ressursene flyttes fra lite produktive virksomheter over til mer produktive virksomheter og aktiviteter. En rekke norske bedrifter har utviklet teknologi som er verdensledende på sitt område. Likevel vil ikke en liten åpen økonomi som den norske kunne være alene i front på alle områder. Da er det særlig viktig at vi har bygget opp tilstrekkelig kompetanse og evner til å ta i bruk nyvinninger som utvikles i andre land. Det vil være avgjørende for vekstevnen fremover at vi klarer å hente ut gevinster av ny teknologi og får mest mulig ut av arbeidskraften og realkapitalen. Det vises til meldingens kapittel 3 for nærmere omtale.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at Perspektivmeldingens basisforløp angivelig legger til grunn petroleumspriser som er i tråd med at ambisjonene i Parisavtalen oppfylles, noe som legger grunnlag for påstanden om at norsk petroleumsproduksjon også vil reduseres i tråd med målene i Parisavtalen. Disse medlemmer vil for det første understreke at for å redusere norsk oljeproduksjon i tråd med forpliktelsene i Parisavtalen, må det gjøres beslutninger som fører til dette. Det er ikke tilstrekkelig å peke på et anslag for oljeprisen og dermed konstatere at problemet er løst.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har en overdreven tro på at konkurranse i det private markedet vil føre til omstilling og «at ressursene flyttes fra lite produktive virksomheter over til mer produktive virksomheter og aktiviteter», bare man «legger til rette» for det. Disse medlemmer mener de siste tiårene har vist at denne passive strategien er dødfødt. Vi trenger en aktiv næringspolitikk der staten går foran og tar langsiktig risiko og staker ut kursen for omstilling av økonomien gjennom blant annet storstilte investeringer.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. 325 S (2020–2021), Innst. 2 S (2020–2021) og Sosialistisk Venstrepartis plan for et rettferdig grønt skifte for utfyllende politiske tiltak.

Dette medlem viser videre til at forskere fra Cicero har påpekt svært problematiske antakelser bak disse beregningene. Regjeringen har brukt medianen av scenariene fra FNs klimapanel, men hvert scenario er sin egen fortelling og kan sånn sett ikke sammenlignes på denne måten. I tillegg inneholder scenariene svært optimistiske anslag for karbonfangst og -lagring, noe som blant annet krever politisk handling. Det er også oppsiktsvekkende at regjeringen bruker den globale medianen for oljeproduksjon som sammenligning når den konstaterer at en reduksjon i norsk oljeproduksjon på 65 pst. innen 2050 vil være i tråd med Parisavtalen. Medianen for OECD-land, som er det nærmeste man kommer et anslag Norge, er lavere enn den globale medianen for oljeproduksjon. Norge må derfor redusere sin oljeproduksjon mer enn det som presenteres i meldingen. Dette medlem vil også påpeke at Finansdepartementet har tradisjon for konservative anslag på fremtidig oljeproduksjon for ikke å overdrive statens inntekter fremover, og denne gangen er neppe noe unntak. Flertallet på Stortinget har dessverre tradisjon for å gjøre anslagene til skamme gjennom å fremme ny leting og nye tildelinger, og sist ved å gi store, svært dårlig begrunnede, lempelser i petroleumsskattesystemet. Alt i alt tyder dette på at anslaget for reduksjonen i norsk oljeproduksjon er altfor lave og at følgende påstand i Perspektivmeldingen er gal:

«Det forventede fallet i produksjonen på norsk sokkel er således større enn det globale fallet FNs klimapanel har vurdert at er i tråd med en vellykket oppfølgning av Parisavtalen.»

Komiteens medlemmer fra Miljøpartiet De Grønne viser til at målet for økonomien må være gode og trygge liv innenfor naturens tålegrenser, ikke stadig høyere produksjon og økt materielt forbruk. Alle skal oppleve materiell trygghet. Ingen barn skal vokse opp i fattigdom. Eierskap og markedsmakt bør være mer desentralisert enn i dag, og fordelingspolitikken må være rettferdig. Samtidig må økonomien legge til rette for skaperkraft, oppfinnsomhet og et mangfoldig næringsliv som driver samfunnet fremover. Miljøpartiet De Grønne vil reformere økonomien med nye mål om redusert klima- og naturbelastning, mer rettferdig fordeling i Norge og globalt, økt ressurseffektivitet, etablering av nye, grønne jobber og mer etiske investeringer.

Dette medlem viser til at Norge må forlate forestillingen om en økonomi som kan vokse evig basert på ikke-fornybare ressurser, og raskt bevege oss mot en kretsløpsøkonomi der ressursene settes i sirkulasjon. I stedet for alltid å jage etter økt BNP, som om det var et mål i seg selv, vil Miljøpartiet De Grønne jobbe for å gjøre økonomien mer effektiv og bærekraftig gjennom redusert forbruk, rask teknologiutvikling og innovasjon. Skal Norge ta vare på livsgrunnlaget til barna våre, må vi tørre å prioritere akutte krisetiltak, selv om disse tiltakene kan få negative økonomiske konsekvenser i en periode. Det største potensialet for å utvikle et lykkeligere, varmere og tryggere samfunn i årene fremover er ikke knyttet til økt materielt forbruk for de som allerede har mye. Gevinster fra økt produktivitet bør i større grad tas ut i redusert arbeidstid og mer fritid fremfor høyere forbruk.

Dette medlem viser til at økt offentlig pengebruk ikke er et mål i seg selv. Dette medlem viser til at det må planlegges for en framtid der vi ikke lenger kan løse vanskelige politiske prioriteringer med stadig økt oljepengebruk. Dette medlem viser til at det bør føres en politikk som forebygger og reduserer framtidige offentlige kostnader ved å styrke folkehelsen, inkludere flere i arbeidslivet og investere mer i klimatilpasning.