Søk

Innhold

6. Grønn fremtid

6.1 Sammendrag

Utslipp av klimagasser har bidratt til at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt med om lag 1 °C siden førindustriell tid. Dersom dagens globale utslippstrend fortsetter, vil temperaturøkningen kunne bli opp mot 4 °C i 2100. Det vil kunne føre til stor smelting av isbreer, økt globalt havnivå, mer tørke i tørre områder og hyppigere forekomst av ekstreme værhendelser.

Klimautfordringen er global. Utslipp av klimagasser har samme virkning uavhengig av hvor de skjer. Frem til og med de første tiårene etter andre verdenskrig var det industrilandene som stod for størstedelen av utslippene. Nå kommer nær 70 pst. av utslippene i utviklingsland og fremvoksende økonomier. Klimautfordringen kan derfor bare løses gjennom et bredt internasjonalt samarbeid der alle land bidrar. I 2015 ble verdens land enige om Parisavtalen. Avtalen har som ambisjon å holde den globale temperaturstigningen godt under 2 grader, og tilstrebe å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader. Det vil kreve kraftige reduksjoner i de globale utslippene og en rask og omfattende omstilling i alle land og alle sektorer.

Klimautfordringen krever et bredt sett av virkemidler. Den mest effektive tilnærmingen er å sette en pris på utslipp av klimagasser slik at forurenser må betale for negative virkninger. Når forurenser betaler, vil det vri produksjon og forbruk i mer klimavennlig retning. I tillegg kreves ulike former for direkte reguleringer og støtte til utvikling av klimavennlig teknologi.

Anslag på hvilken global karbonpris som er forenelig med Parisavtalens mål, spriker, se drøfting i kapittel 6 i meldingen. I denne meldingen legges det til grunn at global utslippspris på klimagasser må øke til 740 kroner per tonn CO2-ekvivalent i 2025 og gradvis videre opp til 1 300 kroner i 2040 for at verden skal kunne nå målet. Verden har til nå ikke kommet langt i å prise utslipp, men de siste 15 årene har det vært en sterk vekst i andelen av de globale utslippene som er priset. I dag finnes det over 60 nasjonale eller regionale karbonprisingsinitiativer, fordelt på 46 land. Om lag 22 pst. av verdens utslipp er priset, og gjennomsnittsprisen er rundt 18 kroner per tonn CO2.

Landenes bidrag under Parisavtalen er langt fra tilstrekkelige til å bringe globale utslipp ned til en bane som er i tråd med Parisavtalens mål. I løpet av 2019 og 2020 varslet flere land at de vil revidere eller forsterke sine mål. Norge har meldt inn et forsterket mål om å redusere utslippene av klimagasser med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. i 2030 sammenlignet med nivået i 1990. Norge har allerede inngått avtale med EU om å samarbeide om å redusere utslippene med 40 pst. i 2030, og regjeringen ønsker å oppfylle også det forsterkede målet sammen med EU.

Norge har omfattende virkemidler for å redusere utslippene av klimagasser. Over 80 pst. av utslippene er dekket av sektorovergripende økonomiske virkemidler, som klimagassavgifter og omsettbare utslippskvoter. Klimapolitikken er strammet betydelig til under denne regjeringen. Nivået på klimaavgiftene er økt, og i Meld. St. 13 (2020–2021) har regjeringen lagt frem en plan med blant annet en gradvis økning av CO2-avgiften for ikke-kvotepliktige utslipp til 2 000 2020-kroner i 2030. Samtidig er flere fritak og lave satser opphevet slik at en større del av utslippene nå står overfor samme pris. Det har gjort klimapolitikken mer kostnadseffektiv. Politikken virker. I Norges siste rapport til FN anslås det at utslippene av klimagasser uten de tiltakene og virkemidlene som er innført siden 1990, ville vært over 40 pst. høyere enn de faktisk var i 2020. Norge bidrar i tillegg til betydelige utslippsreduksjoner i andre land gjennom blant annet Klima- og skogprosjektet og støtte til fornybar energi i utviklingsland.

Om lag halvparten av norske utslipp, i hovedsak fra industri og petroleumsvirksomhet, er omfattet av det europeiske kvotesystemet for bedrifter. Systemet setter et tak på samlet utslipp fra de utslippskildene som omfattes. Over tid vil det tvinge frem store utslippsreduksjoner på felleseuropeisk nivå. For kvotepliktige utslipp har det ikke betydning for oppfyllelsen av Norges klimaavtale med EU om utslippsreduksjonene faktisk skjer i bedrifter lokalisert i Norge eller i EU.

Så langt har de største utslippsreduksjonene i EU funnet sted i energiproduksjon. Norge har tilnærmet ikke utslipp fra energiproduksjon i fastlandsøkonomien, se figur 1.5 i meldingen. Vi har derfor ikke hatt en tilsvarende nedgang i kvotepliktige utslipp. De største utslippene i kvotepliktig sektor i Norge er i petroleumsproduksjon. Her er utslippene i tillegg til kvoteplikt også ilagt en nasjonal CO2-avgift. Det innebærer en høy samlet utslippspris, noe som gir selskapene sterke insentiver til å redusere sine utslipp. Næringen har selv lagt frem omfattende planer for å elektrifisere kraftforsyningen til sokkelen. Gjennom støtten til Hyvind-prosjektet har myndighetene bidratt til muligheten for å realisere planene. For øvrig ventes det frem mot 2050 et kraftig fall i Norges petroleumsproduksjon på om lag 65 pst.

Gjennom avtalen med EU har Norge et mål om å redusere ikke-kvotepliktige utslipp med 40 pst. sammenlignet med 2005. Ikke-kvotepliktige utslipp utgjør rundt halvparten av norske utslipp og kommer blant annet fra transport, jordbruk og avfall. Nesten 70 pst. av disse utslippene er ilagt CO2-avgift. Dette er høyt i internasjonal sammenheng. Det er også innført kraftige subsidier for å fremme overgang til null- og lavutslippsteknologier i transportsektoren. Særfordelene i avgiftssystemet (skatteutgiftene) for elbiler er beregnet til 12,4 mrd. kroner i 2019, og bidro til at over 40 pst. av alle nye personbiler dette året var elbiler. Norge har færre lett tilgjengelige muligheter til å redusere ikke-kvotepliktige utslipp enn resten av Europa, og kostnadene ved ytterligere utslippsreduksjoner er høye. Det henger blant annet sammen med at vi i stor grad bruker strøm basert på vannkraft til oppvarming av bygg, mens EU varmer opp sine bygg med fossile brensler. Norge har også større utslipp i trafikksektoren enn gjennomsnittet i EU, se figur 1.5 i meldingen.

Reduksjonen i verdens naturmangfold skjer langt raskere enn før. I dag trues mangfoldet av blant annet avskoging, mer intensivt jordbruk, nedbygging, overutnyttelse av enkelte ressurser, spredning av fremmede arter og klimaendringer. Omtrent 15 pst. av landområdene og 7 pst. av havområdene i verden er vernet. Det er ikke tilstrekkelig til å opprettholde naturmangfoldet. Forvaltningen av vernede områder er også mangelfull. Høsten 2021 skal det vedtas et nytt globalt rammeverk under FNs konvensjon om biologisk mangfold.

Tilstanden i norske økosystemer er samlet sett relativt god. Likevel bidrar arealinngrep og arealbruksendringer til at viktige økosystemer forringes. De nasjonale målene for naturmangfoldet i Norge er at økosystemene skal ha en god tilstand og levere økosystemtjenester, at ingen arter og naturtyper skal utryddes, og at utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres. Et representativt utvalg av norsk natur skal bevares for kommende generasjoner. For å nå målene arbeider regjeringen med blant annet å fastsette forvaltningsmål for økosystemer, styrke vannforvaltningen, bevare myr, bekjempe utryddelse av arter samt verne naturområder.

Luftforurensning fører til tap av leveår og redusert helsetilstand. Globalt er luftforurensning i byer og tettsteder et alvorlig miljøproblem. I Norge er helseskadelig luftforurensning redusert det siste tiåret, men det er likevel en utfordring en del steder. Lavere utslipp av partikler fra biler og utskifting av gamle vedovner har bidratt til forbedringen. I tillegg har omfanget av langtransportert luftforurensning gått ned. Tiltak gjennomført under Gøteborgprotokollen og tidligere internasjonale avtaler har gitt vesentlige utslippsreduksjoner i Europa, og følgelig også betydelige reduksjoner i forurensningsbelastningen i Norge.

Kjemiske stoffer, og særlig miljøgifter, kan virke negativt inn på miljøet og på menneskers helse. Bedre håndtering av avfall fører til at utslipp av både miljøgifter og klimagasser fra avfallsbehandling går ned. I dag samles 99 pst. av det farlige avfallet i Norge inn. Det er også inngått en avtale mellom myndighetene og aktører i matkjeden mot matsvinn. Målet for avtalen er å halvere matsvinn innen 2030 i tråd med bærekraftsmålene.

Marin plastforsøpling og spredning av mikroplast er et raskt økende globalt miljøproblem. Under bærekraftsmålet om liv i havet skal marin forsøpling forebygges og reduseres innen 2025. I 2017 ble det etter forslag fra Norge under FNs miljøforsamling enighet om på sikt å stanse tilførsler av plastavfall til havet.

Regjeringen vil legge frem en nasjonal strategi for sirkulær økonomi. Strategien skal bidra til å beskytte miljøet, redusere klimagassutslipp, sikre bærekraftig produksjon og konsum i tråd med bærekraftsmål 12 og bidra til å styrke konkurranseevnen for norsk næringsliv.

Klimaendringer gir fysiske endringer i miljøet, med blant annet mer flom, overvann og jord- og steinskred. Arbeidet med å redusere klimagassutslippene må gå hånd i hånd med å avdekke og redusere klimarisiko. Arbeidet med å håndtere klimaendringer og klimarisiko er sektorovergripende.

Regjeringen arbeider for at arealplanleggingen i kommunene skal forebygge tap og skader som følge av blant annet flom og skred. Naturskadeforsikringsordningen er endret med tanke på bedre sikring av skadelidte som opplever tap av hus eller fritidshus som følge av naturskade. Veiledere for samfunnsøkonomiske analyser vil bli gjennomgått for å sikre at klimarisiko er tilstrekkelig ivaretatt. Videre mener regjeringen at store norske virksomheter bør rapportere om klimarisiko, slik Klimarisikoutvalget anbefalte, og har selv arbeidet med å utvikle oversikt over klimarisiko i selskaper der staten er eier. Det tas hensyn til klimarisiko i forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (SPU). Regjeringen vil stille krav til at selskapene synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner. Det vises til meldingens kapittel 6 for nærmere omtale.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknader i Innst. 325 S (2020–2021) Klimameldingen for et fullstendig bilde av disse medlemmers klimapolitikk.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til merknader og forslag i Innst. 325 S (2020–2021) Klimameldingen for et fullstendig bilde av Senterpartiets klimapolitikk.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. 325 S (2020–2021), Innst. 2 S (2020–2021) og Sosialistisk Venstrepartis plan for et rettferdig grønt skifte for utfyllende politiske tiltak for en grønn fremtid.

Komiteens medlemmer fra Miljøpartiet De Grønne viser til egen hovedomtale.

Dette medlem vil understreke nødvendigheten av mer ambisiøst klimamål og virkemidler som faktisk sikrer at vi når målene vi har satt oss. Skal vi nå Parisavtalens mål om maksimalt 1,5 graders oppvarming er vi nødt til å øke vårt eget ambisjonsnivå. Norge må gå foran og vise at det faktisk er mulig på kort tid å redusere utslippene dramatisk. Norge har fordelen ved at kraftsektoren allerede er utslippsfri. Miljøpartiet De Grønne vil derfor øke Norges ambisjonsnivå for utslippsreduksjoner og er av den oppfatning at Norge bør redusere utslippene med klimagasser med 95 pst. innen 2035. Dette målet må følges opp med konkrete mål og virkemidler sektor for sektor for å sikre at vi raskt beveger oss mot et nullutslippssamfunn.

Dette medlem viser til at skal vi nå målene om 95 pst. utslippskutt innen 2035, er det nødvendig at Norge starter en gradvis nedtrapping av oljevirksomheten. Dette er viktig ikke bare for å kutte klimagassutslipp, men også for å frigjøre kompetanse og kapital fra fossile investeringer og derved bidra til at disse allokeres til mer bærekraftige investeringer. Det er viktig at dagens kompetanse ervervet gjennom olje- og gassindustrien utnyttes til å bygge opp andre maritime næringer som offshore vind. Dersom investeringskapitalen og menneskene fortsatt er bundet opp i olje og gass, vil denne omstillingen ta for lang tid. Norge risikerer å bli akterutseilt. Andre land satser nå aktivt blant annet på offshore vind. Dersom Norge ikke starter utviklingen av egen industri på dette området fordi ressursene er bundet opp i olje og gass, risikerer vi at det er for sent den dagen etterspørselen etter olje og gass reduseres.

Dette medlem viser forøvrig til egne merknader i innstilling om Klimaplan for 2021–2030, Innst. 325 S (2020–2021).

Komiteens medlem fra Rødt viser til Rødts egen plan Rettferdig miljøpolitikk, som inneholder tiltak for å få ned både ulikheten og utslippene og som stopper tap av natur, som skiller mellom de som har mye og lite, mellom grunnleggende forbruk og luksusforbruk, og mellom by og bygd.

Dette medlem mener vi trenger en miljøpolitikk som prioriterer jernbane framfor motorvei, trygge veier framfor større veier, og naturmangfold framfor profitt. Norge må kutte utslippene, samtidig som ingen omstilles til arbeidsledighet, det trengs en aktiv næringspolitikk som bygger landet på ny, med arbeidsplasser i hele landet, basert på demokratisk eierskap og kontroll over ressursene, fornybare råvarer og verdensledende industri.

Forrige kapittel
Neste kapittel