En ny virkelighet krever langsiktighet og bevisste prioriteringer

Regjeringens strategi for en bærekraftig økonomisk utvikling

Et godt utgangspunkt

I årene fremover står Norge overfor både nye og kjente utfordringer. I tiårene som kommer vil det stå færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. Statens utgifter vil gå opp, uten at inntektene øker like mye. Samtidig skal vi gjennomføre det grønne skiftet. Å ta vare på og sikre velferdssamfunnets bærekraft – sosialt, klimamessig og økonomisk – er derfor vesentlig for at Norge fortsatt skal være et godt land å bo i.

Utgangspunktet for å håndtere utfordringene og få til nødvendige omstillinger er godt. Vi har en svært god statsfinansiell situasjon. Vi har lykkes med å omsette en stor naturressurs – oljen og gassen – til et av verdens største finansielle fond. Det gir oss et stort ansvar, men også muligheter som få andre land har. I internasjonal sammenheng har vi høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og et høyt utdanningsnivå. Mulighetene til å forme egne liv er jevnere fordelt enn i de fleste andre land, forskjellene er mindre og forskjeller går i mindre grad i arv. Vi har også stor grad av frihet og høy tillit til hverandre. Våre offentlige velferdsordninger gir trygghet som støtter opp under omstillingsevne. Vårt høye inntektsnivå setter oss i stand til å ha en høy levestandard og et høyt velferdsnivå.

For å håndtere utfordringene fremover vil regjeringen føre en politikk som bidrar til å skape flere jobber i privat sektor, økt sysselsetting og bedre ressursbruk. Det vil være viktig å satse på utdanning, integrering, inkludering, innovasjon og effektivisering. I sum vil dette legge grunnlaget for hvordan regjeringen vil utvikle Norge til et mer bærekraftig velferdssamfunn.

Å forberede samfunnet på fremtiden handler om å ta vare på det som fungerer godt og samtidig gjennomføre forandringer, slik at vi endrer samfunnet til det bedre. Å forandre for å bevare er et viktig prinsipp. Alternativet til forandring kan ellers bli forvitring. Utvikling og innovasjon har bidratt til fremgang og til at Norge er et moderne velferdssamfunn. Fremover må vi legge til rette for at forandringene skjer på de rette premissene, innenfor bærekraftige økonomiske rammer, i tråd med Parisavtalen og bærekraftsmålene.

Vårt solide utgangspunkt er resultatet av mange gode valg. Skattereformer, EØS-avtalen, handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter, bred tilgang til utdanning, pensjonsreformen og langsiktige investeringer er viktige eksempler fra nyere tid, men den gode utviklingen har røtter langt tilbake, se boks 1.1 i meldingen. Det handler i stor grad om at vi som nasjon har bygget solide institusjoner og tatt vare på de ressursene og mulighetene vi har fått.

At mennesker har tillit til hverandre, viser omsorg, stiller opp og jobber frivillig på ulike måter, har stor betydning for samfunnet vårt og for livene og mulighetene våre. Det norske samfunnet er preget av både høy mellommenneskelig tillit og høy tillit til offentlige myndigheter. Håndteringen av koronapandemien viser hvor viktig tilliten er, og vi er stadig vitne til hendelser i verden som minner oss om at tillit ikke er en selvfølge. Tillit er et viktig grunnlag for at samfunnet vårt fungerer så godt, og den må vi bevare.

Skal vi bevare den sosiale bærekraften, er vi avhengig av å videreføre et samfunn med små forskjeller, tillit mellom folk og rom for privat initiativ. Utenforskap bidrar til at folk mister muligheter til å skape sitt eget, gode liv. Å ha en jobb å gå til motvirker utenforskap, forskjeller og fattigdom. En god skole og kunnskap er det viktigste for å skape grunnlaget for at alle kan delta og at flere får muligheter. For å bygge sterke fellesskap må vi også bedre integreringen av innvandrere og skape et åpent, trygt og inkluderende samfunn der folk kan leve frie og selvstendige liv med gode levekår og livskvalitet. Målet er et samfunn med muligheter for alle.

Det vises til meldingens kapittel 1 for nærmere omtale.

Flere i jobb gir større handlingsrom

Disse medlemmer viser til Perspektivmeldingens beregninger som tyder på at det aller viktigste vi gjør for å øke framtidig budsjettmessig handlingsrom er å få flere av dem som står utenfor arbeidslivet inn i jobb. Får vi flere over fra helserelaterte trygdeytelser og over i inntektsgivende arbeid, blir effekten dobbelt positiv, ettersom statens utgifter blir lavere på samme tid som skatteinntektene øker.

Disse medlemmer mener det er behov for å rette innsatsen inn mot unge mennesker, ettersom tapet ved varig å falle utenfor jobb er særlig stort for denne gruppen, både med tanke på livskvaliteten for dem det gjelder og for fellesskapet.

Disse medlemmer peker på at unge som mottar uføretrygd har økt hvert år under Solberg-regjeringens ledelse. Mens det i 2013 var rundt 10 500 under 30 år som mottok uføretrygd i Norge, var det ved utgangen av 2020 rundt 20 800 unge uføretrygdmottakere. De politiske tiltakene rettet mot denne gruppen har vært utilstrekkelige. Utfordringen med strammere statsfinanser ville vært vesentlig redusert dersom andelen unge uføre hadde blitt redusert til nivået fra 2013. Å redusere antall unge under 30 år på uføretrygd med 10 200 personer de neste ti årene, om lag 1 020 personer per år, vil gi en besparelse på hele 5,6 mrd. kroner årlig innen 2030. Regjeringen burde investere i dagens unge, framfor dagens rikeste.

Disse medlemmer viser til at regjeringen legger inn forutsetning om at seniorer vil øke sin yrkesdeltakelse noe i basisforløpet i Perspektivmeldingen, men legger samtidig til grunn at unge som i dag mottar helserelaterte trygdeytelser, vil holde seg konstant framover. Begrunnelsen fra regjeringen er at det er innført en pensjonsreform som vi ser tydelige virkninger av, mens det ikke er innført en reform for å øke yrkesdeltakelsen blant unge. Disse medlemmer mener dette illustrerer problemet med unge utenfor: det er ikke innført kraftfull nok politikk for å møte problemet, og det mangler konkrete og ambisiøse nok planer for årene som kommer fra regjeringen.

Disse medlemmer viser til at regjeringen peker på at utdanning og kompetanse er det viktigste svaret på sysselsettings- og inkluderingsutfordringene i Norge. For unge utenfor arbeidslivet viser regjeringen særlig til behov for å øke fullføringen av videregående opplæring. Disse medlemmer stiller seg bak målet om at flere unge må få muligheten til å fullføre videregående opplæring, men mener dette er et forenklet svar på en betydelig mer kompleks problemstilling. Når unge faller utenfor jobb og utdanning og mottar helserelaterte trygdeytelser, handler det blant annet om helseutfordringer, arbeidsmarkedet og fellesskapets oppfølging av dem. Mange som står utenfor sliter med psykiske problemer, og fra forskning vet man hva som fungerer: tett oppfølging og rett hjelp til rett tid. ABE-kutt i Nav og mangelfull satsing på lavterskel psykisk helsehjelp og sykehusene har svekket muligheten for oppfølging.

Disse medlemmer mener at press på lønninger, useriøse arbeidsforhold og midlertidige ansettelser, særlig innenfor yrker der mange ufaglærte jobber, er et alvorlig problem som ikke regjeringen ser i sammenheng med at unge faller utenfor. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk og aktivitetsreformer med jobbgaranti vil kunne bidra til økt sysselsetting blant unge som i dag står utenfor arbeidslivet. En Nav-reform som gir de ansatte mulighet til oppsøkende virksomhet rettet mot unge vil være et kraftfullt virkemiddel i møte med unge som er utenfor jobb og utdanning.

Disse medlemmer viser til at ifølge OECD var deltidsandelen 20 pst. for Norge i 2019, mens gjennomsnittet for OECD-landene var 16 pst. Regjeringens politikk for å få flere til å jobbe heltid har ikke vært tilstrekkelig. Perspektivmeldingens beregninger illustrerer potensialet for forbedret budsjettmessig handlingsrom av økt heltid. Disse beregningene viser at det vil lønne seg med tiltak som får flere til å jobbe heltid. Blant tiltakene som burde vært innført er å styrke fortrinnsretten til økt stilling og styrke retten til heltid i lovverket ved at arbeidsgiver må bevise at det er behov for deltidsstilling. Heltidsstillinger må være standarden i det norske arbeidslivet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å legge fram en sysselsettingsreform der målet er å få flere unge inn i arbeidslivet blant dem som i dag står utenfor jobb og utdanning.»

«Stortinget ber regjeringen anerkjenne det organiserte arbeidslivet og gjennomføre en storrengjøring i arbeidslivet blant annet ved å fremme seriøsitetskrav for alle offentlige anskaffelser, doble fagforeningsfradraget, gjeninnføre den kollektive søksmålsretten og fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser.»

Økonomisk ulikhet

Disse medlemmer viser til at Norge tradisjonelt har hatt lavere inntektsulikhet enn mange andre land. En avgjørende del av forklaringen handler om den norske modellen og vår sammenpressede lønnsstruktur. En høy organisasjonsgrad og den koordinerte lønnsdannelsen har sikret at arbeidstakerne har fått sin del av verdiskapingen. Lønnskostnadsandelen i tidligere tiår har vært stabil, men nyere tall viser at arbeidstakerne får stadig mindre av verdiskapingen.

Disse medlemmer viser til at forskjellene mellom folk øker under Solberg-regjeringen. Spesielt formuesulikheten øker. Nå eier den rikeste promillen i Norge hver fjerde formueskrone. Samtidig har SSB avdekket at de økonomiske forskjellene mellom folk i Norge er langt større enn vi tidligere har vært klar over, på grunn av store verdier i form av tilbakeholdte overskudd i selskapssektoren.

Disse medlemmer viser til at SSB i samme rapport avdekket at skattesystemet favoriserer de rikeste: «De 1 pst. rikeste betaler mindre skatt av hver tjent krone enn folk flest». Dette betyr at de 1 pst. rikeste i Norge betaler mindre skatt enn personer med helt vanlig inntekt, for eksempel sykepleiere eller lærere som tjener 450 000–500 000 kroner i året. For hver tusenlapp de aller rikeste i Norge tjener kan de skatte så lite som 90–170 kroner, mens en sykepleier skatter 250 kroner.

Disse medlemmer mener det er urimelig at personer med store formuer kan se på at formuen stadig vokser, og samtidig kun skatte hver tiende krone. Sett opp mot at flertallet av nordmenn som går på jobb hver dag og lever kun av egen lønn må skatte hver tredje krone, er det ekstra urimelig. Regjeringen viser at de er til for den økonomiske eliten og ikke vanlige folk når dette er resultatet.

Disse medlemmer viser til at de økonomiske forskjellene øker, der den viktigste årsaken er at de rikeste blir stadig rikere. På samme tid har de med minst hatt økonomisk stillstand under Solberg-regjeringen. I et nylig intervju med NRK stilte statsminister Solberg et retorisk spørsmål om de med minst egentlig hadde råd til å betale regningene sine før pandemien også. Statistikken over inntektsutviklingen for de med minst indikerer at de ikke har råd til det under Høyres vakt, men trolig før. Inntektsveksten i perioden 2014–2019 for desil 1 i inntektsfordelingen var på 0 pst., tilsvarende 50 kroner året. Gjennomsnittlig årlig vekst under Stoltenberg var til sammenligning på 2 pst., tilsvarende over 3 000 kroner årlig.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen redusere de økonomiske forskjellene gjennom å øke formuesskatten og verdsettelse av aksjer og driftsmidler samt næringseiendom til 80 pst.»

«Stortinget ber regjeringen redusere de økonomiske forskjellene ved å senke inntektsskatten for vanlige og lave inntekter.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering av fritaksmetoden hvor fordelingseffektene av denne belyses, samt belyse andre mulige alternativer til fritaksmetoden som i større grad ivaretar fordelingshensyn.»

«Stortinget ber regjeringen rapportere utviklingen på den sosiale mobiliteten i Norge årlig i forbindelse med fremleggelsen av nasjonalbudsjettet.»

Investeringer i velferd lønner seg

Regjeringens perspektivmelding peker på behovet for en innovativ og effektiv offentlig sektor. Disse medlemmer mener et utdatert ideologisk syn på forskjellen mellom offentlig og privat sektor ligger til grunn for meldingen. Regjeringens syn er at offentlig sektor bruker verdier, mens privat sektor skaper dem. Det er feilslått, og koronapandemien har illustrert tydelig offentlig sektors betydning for norsk økonomi. Den offentlige velferden har bidratt til at fallet i økonomien ikke har vært så bratt som det kunne blitt.

Disse medlemmer peker på at ledende økonomer ikke mener offentlig sektor må begrenses, men mener vi tvert imot bør ansette flere i Nav for å følge opp unge utenfor arbeidslivet, fordi det vil lønne seg. Velferd er en investering, ikke en utgift. Offentlig og privat sektor er gjensidig avhengig av hverandre. Det er kombinasjonen av tjenester som produseres i det offentlige, og varer og tjenester som produseres privat som vil styrke norsk økonomi framover, ikke vekst i privat sektor alene.

Disse medlemmer mener en mer korrekt tilnærming til hvordan man sikrer en innovativ offentlig sektor må handle om tillitsreform, der ansatte får mer tid og tillit til å gi hjelp og møte brukernes behov, faglig kompetanseutvikling, hele og faste stillinger og rett bruk av digitale verktøy ved å bygge kompetanse i egen organisasjon framfor utstrakt konsulentbruk. Digitaliseringsprosjekter må styres bedre.

Disse medlemmer viser til at bærekraften i velferdsstaten vår er blant annet avhengig av at vi lykkes med å forebygge sykdom. Vi må sørge for at alle samfunnssektorer er med på å forebygge og investere i god folkehelse. Å investere i forebyggende tiltak i dag, slik at vi unngår store kostnader i morgen, styrker bærekraften i statsfinansene. Et godt folkehelsearbeid er helsefremmende og kan motvirke fremvekst av kroniske og ikke-smittsomme sykdommer i befolkningen. Forebyggende helsearbeid kan også hindre at mennesker blir stående utenfor arbeidslivet.

Barnefattigdom

Mens de med mest blir stadig rikere i Norge, øker også lavinntekt og fattigdommen. Særlig andelen barn under 18 år som tilhører en lavinntektsfamilie, har økt betydelig de senere årene. I 2015 hadde Norge for første gang en andel barn som vokste opp i lavinntekt over 10 pst., og i 2016 var det for første gang over 100 000 barn i vedvarende lavinntekt i Norge.

Disse medlemmer mener regjeringen i større grad burde synliggjort samfunnskostnader av barnefattigdom i perspektivmeldingen, samt hvordan mer målrettet innsats mot fattigdom kunne kommet både den enkelte og statens økonomi til gode ved å investere i mennesker.

Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets forslag om å styrke barnehagene og den offentlige fellesskolen, gratis SFO for alle førsteklassinger, at barn skal få bedre mulighet til å delta på fritidsaktiviteter uavhengig av familiens økonomi, samt forslag for å sikre et trygt arbeidsliv for alle, med hele og faste stillinger. Satsing på velferd og arbeidsliv, sammen med et mer omfordelende skattesystem, kan bidra til å snu utviklingen for barnefattigdommen.

Rettferdig og riktig skatt

Disse medlemmer viser til omtalen av skattetilpasning og skattekonkurranse, som dessverre unnlater å påpeke den enorme betydningen skatteunndragelse og omgåelse betyr for norsk økonomi. Det er anslått at det overføres 40 mrd. kroner ut av Norge hvert år og at dette kunne betydd 10 milliarder ekstra skattekroner i året.

Denne størrelsen bør ta større plass i den offentlige bevisstheten, derfor fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen rapportere til Stortinget om det årlige omfanget av skatteomgåelse og følgelig hvor stor skattetapet for staten beløper seg til i det enkelte år i forbindelse med framleggelse av nasjonalbudsjettet. Rapporten må også inneholde status på det internasjonale arbeidet mot skatteflukt og regjeringens initiativ det siste året for å bekjempe problemet.»

Disse medlemmer er positive til at Norge støtter aktivt opp under det internasjonale skattesamarbeidet. Disse medlemmer forventer at regjeringen støtter USAs initiativ om en internasjonal minstesats i selskapsskatten, selv om tiltaket i seg selv neppe er tilstrekkelig. Det internasjonale skattesystemet må endres.

Disse medlemmer mener innsatsen mot skatteomgåelse må forsterkes her hjemme og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i lys av offentlige avsløringer om skatteomgåelse vurdere hensiktsmessigheten til blankoskjøter og patentbokser og fremme tiltak som forhindrer misbruk av disse ordningene.»

«Stortinget ber regjeringen styrke kravene til åpenhet om eierskap og skatt i offentlige anskaffelser, herunder inkludere skattebetaling, reelle eiere og kostnadsstruktur i anskaffelsesregelverket.»

«Stortinget ber regjeringen vurdere å opprette en nasjonal svarteliste for statlige investeringer som gir de statseide selskapene retningslinjer om hvilke jurisdiksjoner som er i tråd med god skatteetikk.»

Disse medlemmer viser til omtale av at skattlegging av grunnrente har gitt et betydelig bidrag til finansieringen av våre velferdstjenester. Disse medlemmer viser til at prinsippene for grunnrente fra bruk av naturressurser er at fellesskapets ressurser skal komme fellesskapet til gode. I tillegg står lokalsamfunn står i en særstilling når det gjelder fordeling av fellesskapets andel av inntektene, fordi lokalsamfunnene også må håndtere ulempene ved å avgi råderett over naturressursene.

Regjeringens reformer

Disse medlemmer viser til regjeringens positive omtale av egne reformer og anslåtte besparelser fra disse. De fleste besparelser er kun måltall og det opplyses ikke om resultater fra regjeringens reformer. Disse medlemmer påpeker at regjeringen ikke kan budsjettere med besparelser som kun er måltall og for øvrig at offentligheten bør opplyses om effektene av kommunereformen, Nye Veier, Jernbanereformen, omorganisering i Kystverket med mer.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en kostnadsevaluering av samtlige av Solberg-regjeringens reformer siste åtte år. Evalueringen må oppgi kostnad på gjennomføring av reformene og resultater per år og forventet effekt kommende år.»

Klimamålene er ikke nok

Disse medlemmer viser til at regjeringen har meldt inn et forsterket klimamål for 2030 under Parisavtalen, som innebærer et kutt i klimagassutslipp på minst 50 pst., og opp mot 55 pst. sammenlignet med 1990-nivå. I vinter la regjeringen fram klimameldingen som redegjør for regjeringens plan for å kutte 45 pst. i ikke-kvotepliktig sektor, sammenlignet med 2005.

Disse medlemmer viser til at EU har forsterket sitt klimamål, som innebærer å kutte klimagassutslipp med minst 55 pst. innenfor samme tidsrom som Norges mål. På samme tid oppjusterer en rekke andre land sine klimaambisjoner betydelig. Perspektivmeldingen viser til klimameldingen, som legger opp til for svake kuttmål og virkemidler. For lave klimaambisjoner og forsinket klimaomstilling for Norge sammenlignet med våre handelspartnere kan utgjøre en stor risiko for norsk økonomi og næringsliv. I tillegg har Norge som et rikt land ansvar for å bidra til lavere globale utslipp og teknologiutvikling som kan eksporteres internasjonalt. Dagens innmeldte klimamål for alle land er ikke tilstrekkelig for å nå 1,5 gradersmålet, og regjeringens klimamål er for lavt.

Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets foreslåtte klimamål om 55 pst. kutt for hele økonomien, der utslippskuttene i ikke-kvotepliktig sektor skal tas nasjonalt uten bruk av fleksibilitetsmekanismer. Et slikt mål med tilhørende kraftige virkemidler vil bidra til å omstille og ruste norsk næringsliv for framtidig internasjonal konkurranse.

En rettferdig klimapolitikk

Disse medlemmer viser til at behovet for en rettferdig klimapolitikk ikke er tilstrekkelig gjort rede for i perspektivmeldingen. Dette til tross for at vi i dag vet at klimapolitikken må innrettes sosialt og geografisk rettferdig, og at vi må kutte utslipp og skape jobber samtidig for at klimapolitikken skal ha legitimitet og være gjennomførbar.

Disse medlemmer mener et eksempel på en rettferdig klimapolitikk er Arbeiderpartiets skatte- og avgiftsløfte som medfører at statens inntekter fra økt CO₂-avgift brukes til å redusere skatt på arbeidsinntekten for dem med vanlig og lav inntekt, eller redusere andre avgifter. En elbilpolitikk som innebærer utbygging av landeinfrastruktur i hele landet, finansiert delvis av moms på luksuselbiler, og halvering av ferjepriser langs kysten, er andre eksempler.

Disse medlemmer mener dessuten at en aktiv nærings- og industripolitikk som kutter utslipp og skaper jobber er avgjørende for en rettferdig klimapolitikk. Arbeidslivets parter må i betydelig større grad involveres i den grønne omstillingen av Norge og i utformingen av klimapolitikken.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprette et nasjonalt råd for rettferdig omstilling der arbeidslivets parter har en sentral rolle.»

Behov for aktiv nærings- og industripolitikk for å redusere klimarisiko for norsk økonomi

Klimarisikoutvalget pekte på at en vellykket global klimapolitikk eller store teknologiske gjennombrudd kan redusere verdien av Norges gjenværende petroleumsressurser, og global klimapolitikk og teknologiutvikling utsetter dermed norsk økonomi for såkalt overgangsrisiko. For å kartlegge og redusere klimarisiko for norsk økonomi er det nødvendig å stressteste offentlige finanser og nasjonalformue. I perspektivmeldingen viser regjeringen til et lavpris-scenario for olje- og gasspriser der oljeprisen beregnes til 30 dollar per fat. Konsekvensen er at investeringer i nye utbygginger på sokkelen opphører og anslagsvis 90 000 av de som i dag jobber i næringer som direkte eller indirekte er relatert til norsk petroleumsutvinning, vil måtte omstille seg enten til andre markeder eller arbeid.

Disse medlemmer mener regjeringen har en for passiv nærings- og industripolitikk for å redusere overgangsrisikoen for norsk økonomi og arbeidsplasser i hele landet. Framfor å hvile seg på en tilnærming der sysselsetting og industriutvikling styres av globale markedsforhold, må staten i betydelig større grad sette retning for næringsutviklingen gjennom strategiske satsinger innenfor teknologier der Norge har fortrinn, i tett partnerskap med industri og næringsliv.

Disse medlemmer mener norsk økonomi står ved et veiskille i utviklingen av industrien over hele landet. Markedet alene vil ikke gi oss karbonfangst, -transport og -lagring, havvind eller en hydrogensatsing i Norge. Til det trengs statens muskler, risikovilje og langsiktige kapital, slik staten ved tidligere industrisatsinger har vært avgjørende for utviklingen. Gjennom slike satsinger må man sikre at staten får sin del av gevinsten, framfor at risikoen sosialiseres og gevinsten privatiseres.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke den statlige innsatsen i satsingen på karbonfangst, -transport, -bruk og -lagring, havvind, hydrogen, batteriteknologi og grønn skipsfart.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at fellesskapet skal få sin del av den framtidige gevinsten ved investeringer som er muliggjort helt eller delvis av subsidier som staten har bidratt med for grønn omstilling. Subsidier kan ta form både som skattefordeler eller direkte støtte. Som en del av målet om å sikre fellesskapet gevinst, skal regjeringen sette ned et ekspertutvalg som ser på innretning av direkte og indirekte subsidier for å fremme grønn omstilling, og hvordan disse kan utformes for å sikre at fellesskapet tar del i fremtidig avkastning muliggjort gjennom grønne subsidier.»

Bærekraftig vekst

Disse medlemmer viser til at omtalen av behov for bærekraftig vekst er kort omtalt i perspektivmeldingen, til tross for at dette er av grunnleggende betydning for norsk økonomi, sysselsetting og finansiering av velferden i tiårene framover. I meldingen står det at «Økonomiens langsiktige vekstevne avhenger av om vi lykkes med å dreie den økonomiske utviklingen i bærekraftig retning både globalt og i Norge. På lang sikt kan veksten bli lavere dersom vi ikke gjennomfører vellykket klimapolitikk. Det forutsetter blant annet at økonomiske beslutninger må ivareta miljøhensyn» og «Å lykkes med omstillingen vil også fremme den reelle verdiskapingen og over tid øke velferden i verden».

Disse medlemmer mener klima og miljø må legge rammen rundt all annen politikk, men at dette ikke er tilfellet i dag. Som vist til i perspektivmeldingen skjer reduksjonen i verdens naturmangfold raskere enn noen gang før i menneskehetens historie, og selv om tilstanden i norske økosystemer samlet er relativt god, har også vi utfordringer i våre økosystemer som vokser. I sum bidrar en for svak klima- og miljøpolitikk til at vi ikke klarer å kutte utslipp, ta vare på naturen, skape jobber og sikre grunnlaget for videre økonomisk vekst med lav risiko på samme tid.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget regjeringen vurdere hvordan man kan integrere klima- og naturhensyn sterkere i utredningsinstruksen.»

Eksport

Disse medlemmer viser til at Norge er en liten, åpen økonomi som er avhengig av internasjonal handel for å ivareta arbeidsplasser og verdiskaping. Et organisert arbeidsliv og koordinert lønnsdannelse er av avgjørende betydning for norsk næringslivs konkurranseevne.

Mange av de ledende eksportbedriftene som gir arbeidsplasser og bidrar til verdiskapning ligger utenfor de største byene. Disse medlemmer viser til at sterke bedrifter og fortsatt høy eksport er avgjørende for å sikre tilgangen til gode jobber over hele landet. Det viktigste vi gjør for å sikre bosetting i distriktene er å skape arbeidsplasser. Både for statens inntekter, sysselsettingen og distriktspolitikken er det derfor alvorlig at Norges eksportgap øker. I 2019 var handelsunderskuddet på 400 mrd. kroner dersom olje og gass holdes utenfor. Dette tilsvarer en fordobling siden 2011. Disse medlemmer viser til at regjeringen ikke omtaler utfordringen med det økende eksportgapet i særlig grad i Perspektivmeldingen, selv om det vil ha betydning for statens inntekter og utgifter, og for sysselsetting og verdiskaping utenfor de store byene.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om kraftfulle tiltak i statsbudsjettet for 2022, som sørger for at vi øker eksporten utenom olje og gass med 50 pst. innen 2030. Aktuelle tiltak er bransjevise avtaler mellom næringsliv, fagbevegelse og myndigheter som forplikter til å satse der eksportpotensialet er størst; industrielle partnerskap på myndighets- og bransjenivå med andre land og EU; forenkling av virkemiddelapparatet som skal bli enklere og lettere tilgjengelig, og at eksportfremming blir en kjerneoppgave i utenrikstjenesten og statsforvaltningen.»

Infrastruktur

I Perspektivmeldingen viser regjeringen til at en av strategiene for økonomisk vekst er gjennom «styrket infrastruktur, både innenfor transport, elektrisitet og elektronisk kommunikasjon. Infrastruktur knytter landet sammen og bidrar til økonomiens vekstevne.» Disse medlemmer stiller seg bak tilnærmingen til betydningen av infrastruktur for økonomisk vekst, men mener regjeringens politikk for å ruste Norge for framtidig verdiskaping er utilstrekkelig. I andre vestlige land satses det mer på infrastruktur som virkemiddel for grønn omstilling og vekst. I Norge er det også behov for betydelige investeringer i infrastruktur i årene som kommer, blant annet for å sikre tilgang til ren og tilstrekkelig energi for industriproduksjon og utslippskutt. Blant annet mangler strømnettet kapasitet for nye grønne industrisatsinger, og for sentrale deler av norsk industri er større investeringer innenfor karbonfangst, -transport og -lagring avgjørende for nye eksportmuligheter. Planlegging, bygging og opprusting av infrastruktur tar betydelig tid, og når den først er på plass har den lang levetid. Derfor haster det særlig mye å få på plass infrastruktur som sikrer grønn omstilling og klimavennlig produksjon i Norge.

Innvandring

Disse medlemmer viser til at migrasjon er en av de største utfordringer Europa og verdenssamfunnet står overfor. Ved inngangen av 2020 var det av FN estimert å være 79,5 millioner flyktninger i verden. Det er et rekordhøyt antall. Fremskrittspartiet mener at den voksende migrasjonsutfordringen nødvendiggjør behovet for å tenke nytt innenfor asyl- og innvandringspolitikken. Fremskrittspartiet vil derfor ha en helt ny asyl- og innvandringspolitikk, der målsettingen er å hjelpe flest mulig medmennesker på flukt, sikre vår velferdsmodell og bevare Norge og verdiene som vårt samfunn er bygget på.

Disse medlemmer viser til at migrasjonsstrømmen i 2015 med all mulig tydelighet avslørte at dagens asylsystem ikke er bærekraftig verken ut fra et økonomisk, demografisk, sosialt, sikkerhetspolitisk eller humanitært perspektiv.

Disse medlemmer merker seg FNs befolkningsprognoser som indikerer en betydelig global befolkningsvekst de neste tiårene. Afrika er beregnet å fordoble sitt innbyggertall i 2050, og firedoble det i år 2100. Dette er en region med betydelig grad av migrasjon. Den økte migrasjonsutfordringen danner etter Fremskrittspartiets oppfatning grunnlag for å endre dagens asylsystem. I 2020 kom det 461 300 asylsøkere til EU-området. Til sammenlikning var det tilsvarende tallet for hele 2011 drøyt 300 000 asylsøkere. Dette viser at til tross for stengte grenser, og den største pandemien verden har stått overfor på over 100 år, kom det flere asylsøkere til Europa i unntaksåret 2020, enn i 2011. Det viser med all tydelighet at dagens europeiske politikk er feilslått.

Disse medlemmer bemerker at det tilknyttet ikke-vestlig innvandring medfølger store økonomiske forpliktelser. Dette særlig i tilknytning til asylinnvandring, noe som er grundig dokumentert blant annet gjennom to Brochmann-utvalg. De store økonomiske kostnadene bidrar til å svekke velferdssamfunnets økonomiske bærekraft. Disse medlemmer understreker at kostnadene har sammenheng med lav yrkesdeltakelse for gruppen. Det norske arbeidsmarkedet er et av verdens mest kompetanseintensive, en trend som har blitt forsterket gjennom de siste tiår. Fortsetter utviklingen, vil dette innebære stadig økte barrierer for å sikre yrkesdeltakelse for ikke-vestlige innvandrere fremover. Det er ikke økonomisk bærekraftig.

Disse medlemmer merker seg at Perspektivmeldingen presenterer oppdaterte tall for kostnader tilknyttet ikke-vestlig innvandring. Konklusjonen er at ikke-vestlig innvandring er enda mer kostbart enn tidligere antatt fra Brochmann-utvalgene. Innvandrere fra ikke-vestlige land medfører en livsløpskostnad på 11,4 mill. kroner per person. Det betyr at de 203 000 ikke-vestlige innvandrere som har kommet til Norge fra 2010–2019, medfører en integreringsgjeld på over 2 300 mrd. kroner eller 230 mrd. kroner per år. Dette tilsvarer til sammenlikning hele budsjettet tilknyttet Helse- og omsorgsdepartementet i 2020.

Disse medlemmer finner det på denne bakgrunn både merkelig og misvisende når regjeringen i den samme meldingen fremstiller at høy innvandring er lønnsomt, uttrykt ved at «Samlet bidrar en vedvarende høyere innvandring og tilhørende reduksjon i den demografiske forsørgelsesbyrden til noe lavere inndekningsbehov sammenlignet med basisforløpet».

I likhet med en rekke fagøkonomer, stiller disse medlemmer seg sterkt kritisk til premissene for regjeringens konklusjon. Etter disse medlemmers oppfatning konkluderer regjeringen her på tvers av det foreliggende faktagrunnlag. Finansdepartementet har tidligere besvart kritikken ved å hevde at de antar at innvandring kan bli lønnsom i fremtiden fordi innvandrere da kan komme fra land som ligner på Norge. Disse medlemmer viser til at det ikke er noe faglig støtte i SSBs befolkningsprognose, som for øvrig også omtales i Perspektivmeldingen, for en slik antakelse. Tvert imot antar SSBs prognose netto utflytting blant personer fra land som «ligner på Norge» frem mot år 2060 (landgruppe R1 og R0). Mens hele 85 pst. av den resterende nettoinnvandringen vil komme fra ikke-vestlige land (R3) og 15 pst. fra Øst-Europa (R2).

Disse medlemmer mener at regjeringen forsøker å tegne et bilde som underkommuniserer de økonomiske konsekvenser ved høy ikke-vestlig innvandring. Fremskrittspartiet mener at dette er svært uheldig ved at det undergraver en kunnskapsbasert langsiktig politikk på innvandrings- og integreringsfeltet. Det bidrar til å polarisere debatten unødig.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere et årlig innvandringsregnskap etter mønster av Innvandringsregnskapet som utarbeides av CEFOS i Danmark.»

Disse medlemmer mener at det i denne forbindelse også bør utarbeides beregninger for alternative kostnader som viser kostnader per person med fluktbakgrunn i Norge versus kostnader i regi av for eksempel UNHCR.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med de årlige statsbudsjettene lage en oversikt som synliggjør den samlede integreringsgjelden som staten har pådratt seg knyttet til innvandring de siste tiår, samt beregninger av hvor mye integreringsgjelden vil øke ved estimert mottak av kvoteflyktninger, asylsøkere og familiegjenforeninger i årene fremover.»

Disse medlemmer mener at dagens budsjetteringspraksis i forbindelse med de årlige statsbudsjettene er uheldig, ettersom dette kun synliggjør kostnadene for mottak av kvoteflyktninger det første året og ikke kostnader over tid.

Næring

Disse medlemmer mener at investeringer i produktive, verdiskapende og lønnsomme bedrifter er helt avgjørende for en nasjons velferd. Disse medlemmer peker på at bedriftene sysselsetter det store flertallet av norske arbeidstakere, og de genererer verdier som utgjør majoriteten av inntektene på statsbudsjettet, som igjen bevilges til alle gode formål fra Stortinget. Disse medlemmer vil holde frem at oppmerksomheten til og forståelsen av disse sammenhengene er ofte mangelfulle og underkommuniserte i den politiske debatten. Disse medlemmer mener at å legge enda bedre til rette for investeringer i levedyktige bedrifter i fremtiden vil være helt avgjørende for å bevare og videreutvikle velferden i Norge, og har derfor foreslått for Stortinget å be regjeringen utarbeide en strategi for å sikre et mer investeringsvennlig Norge frem mot 2030, med mål om at både mer norsk og utenlandsk kapital investeres i norske bedrifter.

Disse medlemmer viser til at småbedrifter er svært viktige for den norske økonomien, der små og mellomstore bedrifter står for nesten halvparten av den årlige verdiskapningen i Norge. Disse medlemmer påpeker at opprettholdelsen av det norske velferdssamfunnet er avhengig av at nye småbedrifter opprettes og ekspanderer. Det er derfor viktig å oppmuntre folk med en gründer i magen til å starte sin egen bedrift. Mange med gründeraspirasjoner er ungdom, men per i dag har unge under 18 år begrenset mulighet til å starte sin egen bedrift. Derfor har disse medlemmer fremmet forslag for Stortinget om å be regjeringen tilrettelegge bedre for at ungdom under 18 år kan opprette enkeltpersonforetak.

Disse medlemmer noterer at det overveldende flertallet av bedrifter i Norge har under ti ansatte. Disse medlemmer går ut fra at disse dermed har liten administrativ kapasitet til å drive med aktiviteter som ligger utenfor kjernevirksomheten. Mange bruker mye tid og ressurser på «papirarbeid» som kunne vært brukt på å produsere varer og tjenester, men må like fullt stort sett etterleve det samme regelverket og rapportere omtrent like mye til myndighetene som større bedrifter. Det medfører at krav og rapporteringer koster relativt sett mer for små bedrifter. Disse medlemmer mener at forenklingstiltak vil bety mye for den enkelte bedriftseier, og vil frigjøre ressurser i bedriften. Disse medlemmer har støttet regjeringens mål om å redusere næringslivets kostnader ved å forenkle rapportering, lover og regler med 10 mrd. kroner i perioden 2018–2021. Disse medlemmer mener at arbeidet med å forenkle og redusere kostnader for småbedrifter må fortsette, og har derfor fremmet et forslag for Stortinget om å be regjeringen fastsette et mål om 20 pst. reduksjon i næringslivets administrative kostnader knyttet til pålagte regler og skjemavelde fra det offentlige innen 2025.

Disse medlemmer peker på at havbruk allerede er en av Norges viktigste næringer, som også har et stort vekstpotensial som en av landets viktigste fremtidsnæringer. Disse medlemmer har merket seg at for å nå denne ambisjonen er næringen avhengig av økt konkurransekraft og produktivitet, og at dette hemmes av en lite helhetlig forvaltning. Disse medlemmer har derfor fremmet forslag for Stortinget om å be regjeringen fremme forslag om å sikre en mer helhetlig og effektiv havbruksforvaltning etter modell av olje- og gassektoren.

Skatt og avgift

Disse medlemmer viser til at skatter og avgifter er nødvendig for å finansiere oppgaver vi skal løse i fellesskap. Samtidig påvirkes enkeltmennesker og bedrifters valg av nivået på samfunnets skatter og avgifter og hvordan de er innrettet. Et høyt skatte- og avgiftsnivå vil bidra til å redusere arbeidsinnsatsen og vri investeringer bort fra Norge. Derfor må skatte- og avgiftstrykket ned. Disse medlemmer mener at særlig avgiftene vil være viktig å senke siden de rammer alle, men særlig de som har dårligst råd.

Disse medlemmer viser til at skattesystemet i dag med formuesskatt på arbeidende kapital virker konkurransevridende for bedrifter med norske eiere ved at utenlandske eiere ikke må betale denne skatten. Denne skattepolitikken favoriserer utenlandsk eierskap hvor det blir mer lønnsomt for kinesere eller andre utenlandske eiere enn norske. For mange bedriftseiere er en stor del av kapitalen de eier i bedriften. Når eierne da må betale formuesskatt, må de tappe bedriften for midler som heller kunne gått til å investere i driftsmidler og arbeidsplasser. Disse medlemmer vil fremheve at disse eierne også må betale utbytteskatt for midlene de tar ut av bedriften for å betale formuesskatt. Formuesskatten tar heller ikke hensyn til omsetning, likviditet eller overskudd. Disse medlemmer vil vise til Fremskrittspartiets representantforslag, Dokument 8:196 S (2020–2021), hvor regjeringen bes om å komme med forslag om et konkret skattevedtak for 2022 der hele innkrevingen av formuesskatt på arbeidende kapital, formuesskatten på næringsvirksomhet og bedrifter, fjernes i sin helhet med den hensikt å gi norsk næringsliv samme konkurransevilkår som utenlandskeid næringsliv.

Disse medlemmer viser til at Norge med sine høye avgifter og grense i mange år har hatt en stor handelslekkasje, særlig mot Sverige. Nordmenn reiser for å handle billig alkohol, snus, sigaretter, brus og matvarer. Dette fører til at verdiskapning, arbeidsplasser og skatteinntekter går til Sverige fremfor til Norge. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets representantforslag, Dokument 8:183 S (2020–2021), hvor regjeringen bes fremme forslag om en nedtrapping av avgifter mot svensk nivå på grensehandelsutsatte varer.

Utdanning

Disse medlemmer vil påpeke at NHOs kompetansebarometer og SSBs kartlegginger viser at det er behov for et mer markeds- og verdiskapingsrettet utdanningstilbud. Flest bedrifter har behov for ansatte med utdanning fra yrkesfaglige programmer på videregående nivå, og en stor andel av bedriftene trenger folk med fagskoleutdanning. Ifølge SSB vil Norge mangle 100 000 fagarbeidere allerede i 2035. Disse medlemmer mener det er helt nødvendig å sikre disse fagarbeiderne og at de bør utdannes i Norge.

Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet har sørget for at det i flere år har vært en målrettet satsing på yrkesfagene, og at viktige ting på yrkesfagfeltet har blitt gjennomført da Fremskrittspartiet satt i regjering. Det har blant annet vært en historisk høy økning av lærlingtilskuddet, det er innført en merkeordning for lærebedrifter for å synliggjøre hvilke bedrifter som har lærlinger, og det er etablert et nasjonalt register for lærebedrifter. Videre har hospitering i næringslivet for yrkesfaglærere og flere andre tiltak og strategier gitt positive resultater. Disse medlemmer vil også peke på innføringen av praksisbrevet som gir elevene mulighet til å gå videre til fag- eller svennebrev etter fullført opplæring som et godt tiltak.

Disse medlemmer mener at utviklingen går i riktig retning, men at det nå er vesentlig å få på plass et nytt Yrkesfagløft, med konkrete og klare tiltak. Selv om utviklingen går i riktig retning, går det for sakte. Norge trenger flere gode fagarbeidere for at vi fortsatt skal være et bærekraftig velferdssamfunn. For å oppnå målet om flere fagarbeidere må vi få etablert tettere samarbeid mellom skole og arbeidsliv, og ha mer fleksibilitet i fag- og yrkesopplæringen. Videre må rådgivertjenestene i skolene styrkes, og ikke minst må elevene bli klar over hvilke utdanninger som arbeidslivet har behov for. Disse medlemmer mener det må etableres faste møtepunkter mellom lokalt og regionalt verdiskapende arbeids- og næringsliv og ungdomsskolen. Det vil være en fordel både for elevene og for velferd og verdiskaping at det opprettes utdanningsplasser som er etterspurt av næringslivet og det offentlige arbeidslivet i regionen.

Disse medlemmer vil påpeke at en svakhet ved dagens system er at fylkeskommuner legger mer vekt på ønskene til elevene enn på rekrutteringsbehovene i arbeidslivet når de planlegger antall skoleplasser. En konsekvens av dette er at mange elever får opplæring i fag det ikke vil være nok læreplasser i. Dette har vært en gjennomgående tendens i mange år, og bedriftene er tydelige på at arbeidslivets behov bør vektlegges høyest i dimensjonering av videregående opplæring.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at elevene får en realistisk tilnærming til utdannings- og arbeidsmarkedet. Elevene må bli gjort oppmerksom på hvilke utdanninger som privat og offentlig arbeidsliv har behov for og hvilke det i langt mindre grad er behov for, og utdanningstilbudet bør i større grad speile dette.

Disse medlemmer vil vise til at man enkelte steder i Norge har begynt å rekruttere ungdommer rett fra ungdomsskolen for å utdanne kompetent arbeidskraft innenfor yrkesfag. Da begynner ungdommene å arbeide etter ungdomsskolen, og gjennom et samarbeid mellom opplæringskontoret og videregående skole får de også skolefagene de trenger.

Et eksempel er Steigenmodellen som startet i 2014, med lokalt næringsliv og Steigen kommune som sterke pådrivere i prosessen. I Steigenmodellen blir man lærling i en bedrift fra første skoleuke, og all opplæring i det yrket man har valgt skjer i bedriften. Disse medlemmer mener dette er en modell som bør prøves flere steder.

Disse medlemmer vil videre påpeke at petroleumsvirksomheten er Norges overlegent største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. Når leverandørindustrien inkluderes, sysselsetter petroleumsnæringen direkte og indirekte i underkant av 170 000. Siden produksjonen på norsk sokkel startet tidlig på 70-tallet, har petroleumsvirksomheten bidratt med flere tusen mrd. kroner til Norges brutto nasjonalprodukt. Alle seriøse analyser av fremtidig etterspørsel etter olje viser at det internasjonalt vil være betydelig etterspørsel etter olje i flere tiår fremover. Disse medlemmer vil vise til at det norske velferdssamfunnet er avhengige av inntektene fra petroleumsbransjen, og at det derfor må legges til rette for fortsatt kompetanseutvikling i sektoren.

Disse medlemmer vil understreke at for å sikre et jevnt aktivitetsnivå i petroleumsnæringen er det viktig å gjøre nye funn av olje og gass. Dette gjøres best gjennom en effektiv og tidsriktig utforskning av norsk sokkel. Teknologi og forskning har vært avgjørende for at olje- og gassindustrien etter over 50 år fortsatt er Norges største og viktigste næring. Forskning vil være viktig for en effektiv oljesektor også i de kommende tiår. Forskning på petroleumsområdet på universitetene, i instituttsektoren og av oljeaktørene selv har vært med på å sikre effektiv ressursutnyttelse, nye funn og en enorm velstandsutvikling i Norge. Disse medlemmer vil påpeke at investeringene i petroleumsforskning resulterer i betydelig økt verdiskapning, store kostnadsbesparelser, nye arbeidsplasser og ny teknologi. Videre kommer resultatene innenfor petroleumsforskning til nytte på en rekke andre områder. Teknologiutvikling i én industri kan gi kommersialisering i en annen, og resultater fra petroleumsforskningen har vært avgjørende for utviklingen av løsninger innenfor blant annet fornybar energi, havbruk, helseteknologi og transportløsninger.

Fremtiden skapes, den vedtas ikke. Men det er politikernes oppgave å legge forholdene til rette – vi må ha mennesker og miljøer som kan utvikle kunnskap og skape verdier. Derfor må det vedtas gode rammevilkår, slik at kunnskapsutvikling, vekst og verdiskaping kan skje. Disse medlemmer understreker at gode og forutsigbare rammevilkår for forskningsmiljøene innenfor petroleumsforskning er en vesentlig faktor for fremtidig verdiskaping og inntekter for velferdssamfunnet Norge.

Disse medlemmer vil påpeke at det er sammenheng mellom satsing på forskning, utvikling og innovasjon, og vekst i økonomien. Disse medlemmermener man i forskningspolitikken må prioritere områder der Norge har kompetansefortrinn, næringsstrukturelle fortrinn, naturgitte fortrinn eller en kombinasjon av disse. Oljesektoren er en sektor som peker seg ut her. Disse medlemmer mener det må legges til rette for mer målrettet innovasjonsarbeid og konkret verdiskaping. Disse medlemmer mener det er viktig å ta lærdom av resultatene fra det omfattende forskningsprosjektet «Et kunnskapsbasert Norge». Konklusjonene derfra var klare: norsk forskningspolitikk bør prioritere områder der Norge har fortrinn, som olje- og gass/offshore, maritim og sjømat.

Disse medlemmer vil vise til at vi kun har produsert 48 pst. av det man pr. i dag regner med er de totale utvinnbare ressursene på norsk kontinentalsokkel. Produksjon av de gjenværende ressursene vil bidra til betydelig verdiskaping. For at dette skal være mulig, kreves det utvikling av ny kunnskap og ny teknologi. Gjennom forskning har det siden starten blitt arbeidet for å finne gode løsninger på hvordan man mest mulig effektivt kan bygge ut og produsere norsk olje og gass. Disse medlemmer vil understreke at universitetene og instituttene, og prosjekter som PETROMAKS, DEMO 2000 og forskningssentre for petroleum (PETROSENTRE), har vært og er viktige byggeklosser i det norske verdiskapingssystemet. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at fagmiljøene innenfor petroleumsforskning har god ressurstilgang og trygge og forutsigbare rammevilkår.

Disse medlemmer vil også vise til at den maritime næringen har en samlet verdiskaping på om lag 140 mrd. kroner, og sysselsetter ca. 90 000 mennesker. For at Norge skal opprettholde verdiskapingen og sin posisjon som verdensledende maritim nasjon, må det satses videre på maritim utdanning.

Disse medlemmer mener det er viktig å se på finansieringen av maritim utdanning – både når det gjelder fagskolene og høyere utdanning. Næringen har i en årrekke pekt på at maritim profesjonsutdanning er for svakt finansiert. Dette er en utdanningssektor som må ha avansert og kostbart utstyr, og det er derfor viktig med god finansiering og investeringsincentiver til utstyr i maritim utdanning for å sikre at kandidatene får kompetanse som er i samsvar med behovene i næringen. Disse medlemmer vil videre understreke behovet for tiltak som kan bidra til flere lærling-/kadettplasser. Også flere studieplasser til fagskolene er viktig for maritim næring. Ved siden av maritim høgskoleutdanning, er de maritime fagskolene avgjørende i utdanningen av skipsoffiserer for maskin og dekk, og studieplasser ved de maritime fagskolene må prioriteres.

Disse medlemmer vil videre vise til opprettelsen av bransjeprogrammene for maritim sektor og for petroleumssektoren, som det ble flertall for i behandlingen av kompetansereformen «Lære hele livet». Bransjeprogrammene fokuserer på etter- og videreutdanning i kompetansetunge og verdiskapende bransjer. Det er vesentlig at bransjeprogrammene tilføres tilstrekkelige midler, slik at verdiskapende næringer har forutsigbarhet og kan tenke langsiktig på kompetanseutviklingsområdet.

Disse medlemmer vil påpeke at høyere utdanning må dimensjoneres bedre, slik at studenter på fagskoler, høyskoler og universiteter får bedre mulighet til å velge studieretninger som gir dem relevant arbeid. Det verdiskapende arbeidslivets behov må vektlegges høyere i dimensjoneringen av både videregående og høyere utdanning. Disse medlemmer vil vise til at et flertall på Stortinget har lagt en føring om å ta inn et nytt incentiv i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler (arbeid etter studie/arbeidsrelevans) i tillegg til de som er der fra før. Dette er et system som allerede er på plass i Danmark og Finland, som vi regner som «land det er naturlig å sammenligne seg med».

Disse medlemmer vil vise til at en slik endring er et konkret incentiv for å få en fornuftigere dimensjonering av studietilbudet, som vil bidra til at verdiskapende industri, velferdssektoren og utdanningssektoren får tilstrekkelig med kompetent arbeidskraft.

Disse medlemmer mener at universiteter og høyskoler og fagskoler må prioritere å gi norsk ungdom et best mulig utgangspunkt for å skaffe seg jobb etter studiet. Dette er viktig både for den enkelte student, og for samfunnets bærekraft og verdiskaping. Disse medlemmer mener derfor det bør innføres en betydelig studieavgift for utenlandske studenter.

Arbeid og sosial

Disse medlemmer viser til at et bærekraftig velferdssamfunn med gode velferdstjenester og velferdsytelser forutsetter høy yrkesdeltakelse, og at velferdsgodene som hovedregel forbeholdes norske statsborgere og andre som bor og arbeider i Norge. Fremskrittspartiet har fått gjennomslag på flere områder for å sikre ytelser primært til norske borgere og andre som bor og jobber i landet, som kampen mot velferdseksport, jf. Meld. St. 40 (2016–2017), Innst. 108 S (2017–2018), men også gjennom utfasing av forsørgertillegg til alderspensjon som i hovedsak ble utbetalt til barn bosatt i utlandet uten tilknytning til Norge, jf. Prop. 15 L (2020–2021), Innst. 127 L (2020–2021), Lovvedtak 40 (2020–2021) om utfasing av forsørgertillegg til alderspensjon og gjennom avvikling av ektefelle- og barnetillegg for de som ikke bor i Norge, jf. Prop. 129 L (2018–2019), Innst. 53 L (2019–2020), Lovvedtak 9 (2019–2020). Velferdsytelsene forutsettes videre av disse medlemmer å primært forbeholdes de som ikke kan arbeide av helsemessige årsaker, eller har oppnådd pensjonsalder.

Disse medlemmer viser til at fremtidsutsiktene tydelig peker på at handlingsrommet i økonomien blir mindre fremover. En av årsakene er at en relativt stor andel av personer i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidsliv og er avhengig av økonomiske innektssikringsytelser, og at andelen alderspensjonister øker vesentlig fremover. Det er videre godt kjent at mange går av med alderspensjon ufrivillig tidlig som følge av bedriftsinterne aldersgrenser eller særaldersgrenser. Sistnevnte bidrar etter disse medlemmers syn til å frata funksjonsfriske personer mulighet til å bidra til bærekraftighet i ordningene fremover, og fremstår som aldersdiskriminering. Disse medlemmer mener derfor adgangen til å ensidig avvikle arbeidsforhold basert på alder, når den ikke samsvarer med øvre aldersgrense i arbeidsmiljøloven, må fjernes.

Disse medlemmer viser videre til at prinsippet om at inntektssikringsytelser primært skal gis til de som ikke selv kan arbeide av helsemessige årsaker, gjør det nødvendig å stramme inn praksis på enkelte områder. Eksempelvis i tilfeller der en blir stående unødig lenge på passive inntektssikringsordninger med bakgrunn i religiøse eller ideologiske reservasjoner mot arbeid. I slike tilfeller mener disse medlemmer at en som hovedregel skal rett til videre ytelser. Det vises til representantforslag, Dokument 8:30 S (2020–2021), jf. Innst. 203 S (2020–2021), der Fremskrittspartiet foreslo å redusere eller stanse ytelser for slike reservasjoner. Disse medlemmer ser videre med bekymring på at en stor del av de utenfor arbeidsliv i yrkesaktiv alder oppgis å ha helsemessige utfordringer, lav formell kompetanse og eller minoritetsbakgrunn som årsak til manglende eller svak yrkesdeltakelse. Andelen innbyggere på helserelaterte ytelser i Norge er svært høy sammenliknet med til eksempel øvrige land i OECD. Disse medlemmer er videre særlig bekymret for det faktum at mange barn vokser opp i fattigdom, og at det primært skyldes foreldrenes manglende tilknytning til arbeid. Arbeid er som utgangspunkt veien ut av fattigdom, og disse medlemmer er opptatt av at foreldrene i disse familiene må følges enda tettere opp for å sikre overgang til arbeid.

Disse medlemmer mener det er avgjørende å aktivt fremme tiltak som bidrar til å senke terskelen inn i arbeidslivet og sikre at velferdsytelsene ikke blir til hinder for å aktivt søke seg mot arbeid, for de som har noe arbeidsevne. Det stiller blant annet store krav til Nav om at deres oppfølging er god og målrettet, men også av helsetjenesten. Videre kreves det bredt fokus på politisk nivå for å redusere regelverkshindre og andre strukturelle hindre for arbeidsdeltakelse, og med det den enkeltes borgers evne til selvforsørgelse. Disse medlemmer viser til blant annet representantforslag Dokument 8:29 S (2020–2021), jf. Innst. 204 S (2020–2021), om å bedre legge til rette for at flere forsøker å stå i arbeid tross helseutfordringer, som tar sikte på å få til et bedre samarbeid mellom behandlende lege, Nav og andre for raskere å kunne inkludere flere av de med helseutfordringer i arbeid. Disse medlemmer viser videre til at Fremskrittspartiet sammen med regjeringen Solberg har innført aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år, og innført vilkår om norskkurs der norskferdighetene er et hinder for arbeidsdeltakelse, jf. Prop. 24 L (2020–2021), Innst. 135 L (2020–2021), Lovvedtak 41 (2020–2021). Det vises videre til at Fremskrittspartiet, som del av regjeringen Solberg, fikk vedtatt nødvendige liberaliseringer i arbeidsmiljøloven for å sikre flere mulighet til å få en fot innenfor arbeidslivet, gjennom blant annet å åpne for en generell adgang til midlertidige ansettelser. Mange uten relevant kompetanse eller arbeidserfaring kan lettere få tilgang til arbeid gjennom midlertidige stillinger og vikariater og med det styrke sin posisjon til faste stillinger og mer stabil arbeidsinntekt. Disse medlemmer sikret samtidig nødvendige innstramminger i innleieregelverket, som eksempelvis rett på fast stilling etter tre år mot tidligere fire, og en øvre grense for andelen en virksomhet kan ha på midlertidige ansettelser. Disse innstrammingene bidrar til at flere av de som ellers kunne gå lenge på midlertidige kontrakter nå kan gis rett til fast stilling tidligere enn før. Det er videre sikret håndhevingskompetanse på innleieregelverket hos Arbeidstilsynet og sikret større bevilgninger til å gjennomføre kontroller for å følge opp at reglene blir fulgt.

Disse medlemmer understreker behovet for at velferdsordningene er innrettet slik at det alltid må lønne seg å ta arbeid for de som har arbeidsevne, og at virkemidlene gjennom Nav og relevant lovverk må innrettes slik at det stimulerer til at flest mulig kommer i arbeid, og står lenger i arbeid. Det er etter disse medlemmers syn viktig at en har et lovverk som ikke gir adgang til å avvikle arbeidsforhold utelukkende basert på alder når den ikke samsvarer med øvre aldersgrense i loven, slik dagens lovverk gir adgang til. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet gjennom regjeringsdeltakelse i 2015 fikk hevet øvre aldersgrense i arbeidsmiljøloven fra 70 til 72 år, og at pensjonssystemet nå gir pensjonsopptjening til 75 år. For å sikre bedre sammenheng mellom yrkesdeltakelse og rettigheter til ytelser fra folketrygden fremmet disse medlemmer forslag om å gi ordinær rett til sykepenger ved fravær fra arbeid og rett til dagpenger ved arbeidsledighet frem til 72 år for alle som omfattes av ny pensjonsreform, og ny forventet ordinær pensjonsalder på om lag 72 år, Dokument 8:104 S (2020–2021), jf. Innst. 312 S (2020–2021), om å sikre rettigheter til dagpenger og sykepenger i tråd med forventet pensjonsalder i pensjonsreformen. Fremskrittspartiet har flere ganger foreslått å oppheve adgangen til å fastsette lavere aldersgrense enn øvre grense fastsatt i arbeidsmiljøloven, såkalt bedriftsinterne aldersgrenser, men også å fjerne adgangen til å fastsette særaldersgrenser. Disse medlemmer mener bedriftsinterne aldersgrenser motvirker virkningen av ny øvre aldersgrense i arbeidsmiljøloven og må fjernes.

Disse medlemmer mener en viktig del av velferdsmodellen er å sikre at en som alderspensjonist får en pensjon å leve av ved oppnådd forventet pensjonsalder, og at lang yrkesdeltakelse må gi avkastning i form av økt pensjon. Pensjonene er i dag sammensatt av en tredelt ordning der en del sikres gjennom Folketrygden, en del gjennom tjenestepensjon fra yrkesliv og en del personlig sparing. Folketrygdytelsen skal sikre et minstenivå for de som ikke har tilstrekkelig med egen opptjening gjennom arbeid, men også et nivå som gir incentiver til å stå lenger i arbeid. I dag opplever mange seniorer at det ikke stemmer som følge av samordningsreglene for folketrygdytelsen og tjenestepensjon opparbeidet gjennom yrkesdeltakelse. Disse medlemmer viser til at det uavhengig av hva partene i arbeidslivet vedtok tilbake i 2009, i forkant av pensjonsreformen, er svært uheldig at de som velger å stå i arbeid ut over fylte 67 år kan risikere å ikke få uttelling for det i form av høyere pensjon. Disse medlemmer mener velferdsordningenes forutsetning om høy yrkesdeltakelse også må inkludere seniorer som både kan og vil arbeide, og at de må oppleve avkastning av innsatsen om samfunnet skal lykkes med målet om at flere skal stå lenger i arbeid. Disse medlemmer viser til behandling av representantforslag Dokument 8:141 L (2019–2020), jf. Innst. 71 L (2020–2021), om endringer i samordningsloven som opphever samordningsfellen, der disse medlemmer tok til orde for å sikre bedre samsvar mellom arbeidsinnsats for dagens seniorer og pensjon. Disse medlemmer vil samtidig understreke at fremtidige pensjonister, de født etter 1963, vil oppleve langt lavere pensjoner enn dagens pensjonister får, som følge av at flertallet i Stortinget i 2011 vedtok å innføre pensjonsreformen. Pensjonsreformen er en sparereform for å få redusert det offentliges pensjonskostnader fremover. Pensjonsreformen innebærer at alle født etter 1963 må stå vesentlig lenger i arbeid for å få samme alderspensjon som dagens pensjonister får ved fylte 67 år. En anslår at en født i 1980 må påregne å stå i arbeid til om lag 72 år for å få samme pensjonsytelse som dagens 67-åringer får gjennom det gamle pensjonssystemet. Disse medlemmer mener primært alderspensjoner må skjermes for stramme sparetiltak, da de ikke kan forventes å bidra med arbeid til selvforsørgelse etter oppnådd pensjonsalder. I tillegg anser disse medlemmer pensjon for å være en opparbeidet rettighet du har betalt inn til gjennom et langt liv. Når Stortingets flertall likevel har innført pensjonsreformen mot Fremskrittspartiets stemmer, må det etter disse medlemmers syn være større sammenheng mellom plikter, forventninger og rettigheter enn det er i dag. Disse medlemmer mener det er en særskilt utfordring at Stortingets flertall på den ene siden hever forventet pensjonsalder for neste generasjon, mens en på den andre siden ikke gir rettigheter som andre arbeidstakere har. Til eksempel har de over 67 år i dag ikke rett på dagpenger ved arbeidsledighet, og kun en begrenset rett til sykepenger ved sykefravær i inntil 60 dager mellom 67–70 år. Slik mener disse medlemmer det ikke kan være, når en samtidig har lagt til grunn at en må stå i arbeid til om lag fylte 72 år for å få en pensjon å leve av. Disse medlemmer viser til representantforslag Dokument 8:104 S (2020–2021), jf. Innst. 312 S (2020–2021), om å sikre rettigheter til dagpenger og sykepenger i tråd med forventet pensjonsalder i pensjonsreformen.

Disse medlemmer understreker at Fremskrittspartiet som eneste parti stemte mot pensjonsreformen, med blant annet bakgrunn i at den gir lavere pensjon til pensjonister gjennom underregulering. For løpende pensjoner har en siden 2011 lagt til grunn at de skal reguleres med lønnsvekst fratrukket 0,75 pst. Det har gitt mange magre år for dagens pensjonister, og flere år med redusert kjøpekraft. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet gjennom regjeringsdeltakelse i perioden 2013–2019 bidro til flere grep som likevel løftet pensjonistene, gjennom blant annet redusert skatt, økt minstepensjon for enslige og redusert avkortning i grunnpensjon for gifte og samboende. Disse medlemmer er svært fornøyd med seieren Fremskrittspartiet også har fått gjennom behandling av statsbudsjettet for 2021, der løpende alderspensjoner sikres vekst på linje med lønnsmottakere, men også en særskilt kompensasjon for underreguleringen gjort i oppgjøret for 2020. Disse medlemmer viser til representantforslag om et anstendighetsløft for pensjonister, jf. Dokument 8:53 S (2020–2021), Innst. 221 S (2020–2021), fremsatt i samarbeid med Sosialistisk Venstreparti og Pensjonistforbundet ultimo 2020, som sikret et nødvendig løft for enslige minstepensjonister og ny og bedret reguleringsmodell. Gjennom denne behandlingen ble underreguleringen på 0,75 pst avskaffet og erstattet med en modell som sikrer landets pensjonister en utvikling på snittet av lønns- og prisveksten i samfunnet. Disse medlemmer viser til at til tross for flere store gjennomslag for å styrke pensjonistenes kår, så gjenstår flere kamper som Fremskrittspartiet vil fortsette å kjempe for på vegne av landets pensjonister, både nåværende og fremtidige.

Disse medlemmer viser til Perspektivmeldingens omtale av utviklingen i barnefattigdom og sosiale forskjeller. Disse medlemmer bemerker at det de siste årene har vært en stor økning i barnefattigdom og sosiale forskjeller. Dette er mer presist omtalt i SSBs rapport fra 29. mars 2021 som viser at 115 000 barn bodde i lavinntektsfamilier. SSB skriver i rapporten at «andelen barn med vedvarende lave husholdningsinntekter har økt jevnt siden 2011 og var 11,7 pst. i 2019, året før pandemien inntraff. Barn med innvandrerbakgrunn blir stadig mer overrepresentert og utgjør 6 av 10 barn i denne kategorien».

Disse medlemmer merker seg at inntekts- og formuesstatistikken for husholdninger 2019, året før pandemien traff, viste en positiv inntektsutvikling for norske husholdninger etter flere svake år. Likevel fortsatte andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt å øke, og i alt 115 000 barn tilhørte en husholdning som over tre år hadde så lave inntekter at de havnet i denne lavinntektsgruppen. Det er vel 4 000 flere barn enn året før og utgjør 11,7 pst. av alle barn. Barn som vokser opp i lavinntektshusholdninger, har økt fare for å oppleve at de ikke har de samme godene som andre barn. Studier viser at personer født inn i lavinntektsfamilier har økt fare for å bli hengende etter på flere levekårsområder, blant annet viser oppvekst i lavinntekt sammenheng med negative helseutfall. Det er påvist at unges mentale helse påvirkes av å tilhøre en lavinntektsfamilie (Fløtten og Nielsen 2020).

Disse medlemmer registrerer at barn med innvandrerbakgrunn utgjør i alt 18 pst. av alle barn over en treårsperiode. Siden 2013 har barn med innvandrerbakgrunn likevel utgjort over halvparten av alle barn med vedvarende lavinntekt, og det er i denne gruppen vi har sett størst økning de siste årene. Dette har en klar sammenheng med at husholdninger med svak tilknytning til arbeidsmarkedet er mest utsatt for lavinntekt. Avgjørende for å redusere barnefattigdom er å styrke integreringen, og sikre økt yrkesdeltakelse, særlig for gruppen ikke-vestlige innvandrere.

Energi og miljø

Disse medlemmer har som utgangspunkt at å redusere klimagassutslipp er en global utfordring, hvor vi må finne globale løsninger for å løse problemet. Disse medlemmer viser til at vi er avhengig av internasjonale avtaler som ligger til grunn for våre nasjonale planer for reduksjon av klimagassutslipp. Alle klimagassutslipp har en kostnad for samfunnet, og disse medlemmer legger prinsippet om at forurenser betaler til grunn, men at vanlig folk skal spares for en urimelig avgiftsbyrde.

Disse medlemmene mener det er mulig å føre en effektiv klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber dersom man gjør klimasmarte valg gjennom en aktiv bruk av skogen, og øke plantingen av skog som binder store mengder karbon årlig. Videre har disse medlemmene foreslått å benytte kvotefleksibiliteten som ligger i avtalen med EU ved å kjøpe klimakvoter når det er billigere enn alternative tiltak i Norge.

Disse medlemmer vil også prioritere utvikling av ny teknologi som gir utslippsreduksjoner, eks. null- og lavutslippsteknologi i maritim sektor som også kan skape arbeidsplasser i Norge. Disse medlemmer mener vi bør satse i bransjer der vi kan skape nye arbeidsplasser og dermed tjene oss rike på reduserte utslipp, ikke gjennomføre tiltak som truer norske bedrifter.

Disse medlemmer mener vi må erkjenne at Norge ikke har en egen atmosfære og at klimautfordringene er globale og dermed må løses globalt. Derfor er disse medlemmer kritiske til at regjeringen i klimameldingen legger opp til at alle kuttene skal tas i Norge og ikke gjennom fleksible mekanismer som å kjøpe utslippskvoter i utlandet. Disse medlemmer kan ikke støtte symbolpolitikk som kan medføre at norsk industri og tusenvis av arbeidsplasser flagger ut.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet støttet en avtale med EU, da industrien vår allerede samarbeidet med EU i kvotepliktig sektor, og den skulle sikre at andre deler av næringslivet får samme konkurransevilkår som næringslivet i EU. En ny avtale for ikke kvotepliktig sektor ville i tillegg gi oss tilgang til EUs fleksibilitetsmekanismer, som ville kunne være et alternativ for Norge til å kutte i egne utslipp. Disse medlemmer understreker at grunnlaget for en felles gjennomføring med EU var derfor at dette ville øke den fleksibiliteten for Norge i sin gjennomføring av klimapolitikken.

Disse medlemmer understreker at denne fleksibiliteten var avgjørende for at Fremskrittspartiet sluttet seg til en felles gjennomføring med EU. Det er i den sammenhengen verdt å minne om at fleksibiliteten er spesielt viktig for et land som Norge som allerede før 1990 og 2005 hadde bygd ut fornybar energi, drevet aktiv energieffektivisering og dermed hadde et vanskeligere utgangspunkt enn de fleste andre land for å gjennomføre billige og virkningsfulle kutt.

Hovedvirkemidlet til regjeringen i Klimameldingen var en dramatisk økning i CO₂-avgiften til 2 000 kroner i 2030. Disse medlemmer er bekymret for konsekvensene dette vil kunne få for ulike næringer og for folk flest. CO₂-avgift er et effektivt virkemiddel, samtidig mener disse medlemmer det vil være vanskelig å kunne målrette virkemidler i omstilling og utvikling ny teknologi fordi ulike sektorer er forskjellige. Effektiviteten i CO₂-avgiften kan dermed true levedyktigheten til en rekke norske bransjer og bedrifter. Disse medlemmer viser til at dette har regjeringen foreslått på tross av at IMF anslår at en CO₂ på 700 kroner i 2030 vil være forenelig med å begrense oppvarmingen til 2 grader.

Disse medlemmer viser til at regjeringen meldte inn sitt forsterkede klimamål til FN ved å redusere utslippene med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. sammenliknet med 1990-nivå. Disse medlemmer viser til at konsekvensen av regjeringens iver for å være tidlig ute, er at Norge sitter igjen med andre bokføringsregler enn EU for opptak og planting av skog. Når regjeringen valgte netto null utslipp i skog- og arealbrukssektoren for å oppnå det forsterkede klimamålet, påpeker disse medlemmer at regjeringen valgte bort et CO₂-opptak på ca. 10 millioner tonn. Dette tilsvarer langt over halvparten av det kuttet som Norge har forpliktet seg til. Disse medlemmer viser til at dette grepet fra regjeringen direkte motarbeider interessene til norsk næringsliv, reduserer potensial for verdiskaping og etablering av arbeidsplasser i Norge.

Disse medlemmer mener det er viktig å ha med seg at Norge hadde et helt annet utgangspunkt for å redusere sine klimagassutslipp i 1990 enn hva dagens EU hadde. Norge var allerede den gang et fornybart samfunn sammenlignet med EU, som hadde store deler av sin energiproduksjon tilknyttet kullkraft. Disse medlemmer viser til at det er tross alt enklere å finne et alternativ til renere energi fra kullkraft enn til vannkraft.

Disse medlemmer er bekymret for undervurderingen som blir gjort i internasjonale klimaavtaler, og betydningen som fremvoksende økonomier vil ha for den fremtidige globale økonomi. Kina og India er blant eksempler på nasjoner som har et mye gunstigere utgangspunkt i Parisavtalen, akkurat som næringsliv i EU har fordeler overfor norsk næringsliv på grunn av regjeringens unnlatelse av å prioritere like konkurransevilkår. For næringslivet i Norge som er i sterk omstilling, mener disse medlemmer det vil dette svekke konkurranseevnen til eget næringsliv og muligheten for å lykkes i en større internasjonal konkurranse. Et eksempel på dette er at Kina i 2019 økte sine CO₂-utslipp med om lag 300 millioner tonn, eller om lag 6 ganger det totale norske utslippet. Disse medlemmer mener dette enkelt illustrerer det som kan bli paradokset ved klimapolitikken i Norge. Norske arbeidsplasser vil få en økt byrde, mens eksempelvis Kina ikke har krav til utslippsforpliktelser før i 2030. Dette mener disse medlemmer gir stor risiko for at både norsk og europeisk industri flyttes til Asia.

Disse medlemmer mener det er viktig at rammevilkårene for fornybare energiteknologier er teknologinøytrale og stimulerer til mest mulig energi til lavest mulig pris. Disse medlemmer ser for seg at teknologiutviklingen blir drevet helt uavhengig av hva norske myndigheter foretar seg av særnorske krav og avgifter. Derfor mener disse medlemmer det som er viktig er å gjøre god infrastruktur tilgjengelig. Dette er særlig viktig for flåtefartøy og tungbiltransport.

Disse medlemmer opplever at gode lavutslippsalternativer som biogass og bruk av avansert biodiesel i mer eller mindre grad har blitt tatt ut av regnestykket når utslippskutt diskuteres. Disse medlemmer mener disse alternativene kan spille en viktig rolle i arbeidet med å kutte klimagassutslipp, spesielt når det gjelder tungtransporten og flytrafikken, som inntil videre ikke har andre alternativ.

Selv om elbiler stadig utgjør en større del av nybilmarkedet, er det fortsatt slik at nordmenn flest kjører bensin- og dieselbil. Tall fra 2020 viser at 80 pst. av kjørelengden gjennomføres med bensin- eller dieselbil. Bilen gir bevegelsesfrihet og økte muligheter på tvers av inntektsnivå og geografi. Disse medlemmer mener derfor at vi må ta høyde for dette i klimapolitikken.

Disse medlemmer mener at ambisjonene om overgang til lavutslippsløsninger for tungtransporten ikke henger sammen med teknologiutviklingen, og mener de ambisiøse målsettingene er uoppnåelige.

Skal man over tid få ned utslippene fra transportsektoren er det etter disse medlemmers syn avgjørende at tungtransporten over tid fornyes til å drives med andre energibærere som for eksempel biogass. Disse medlemmer mener en særnorsk CO₂-avgift er direkte hemmende for norske transportbedrifters mulighet til å foreta et slikt teknologiskifte når eventuell ny teknologi gjøres tilgjengelig.Disse medlemmerviser til forslag som er fremmet i Stortinget om å fjerne de statlige barrierene for økt produksjon og bruk av biogass, jf. Dokument 8:231 S (2020–2021).

Det er viktig at vi har en teknologinøytral tilnærming, og at virkemidlene hensyn tar dette. Disse medlemmer ser for seg at teknologiutviklingen blir drevet helt uavhengig av hva norske myndigheter foretar seg av særnorske krav og avgifter, derfor mener disse medlemmer det som er viktig er å gjøre nødvendig infrastruktur tilgjengelig for å kunne realisere å ta flere teknologier i bruk. Dette er særlig viktig for store flåter av kjøretøy og tungbiltransport.

Gjennom grønt skipsfartprogram er hovedmålet å styrke norsk maritim næring og bidra til teknologiutvikling som vi kan eksportere til andre land samtidig som vi bidrar til å redusere utslipp. Programmets visjon er at Norge skal etablere verdens mest effektive og miljøvennlige skipsfart. Disse medlemmer støtter dette arbeidet.

Disse medlemmer mener det er behov for å styrke mulighetene for videre utvikling, og ikke skape økonomiske hindringer. Nærskipsfarten er godt egnet for å teste ut ny teknologi, som senere kan flyttes over på større og mer energiintensive skip. Dette vil utløse økt verdiskaping i den maritime klyngen, flere arbeidsplasser og muligheter for eksport av ny grønn teknologi.

For disse medlemmer er det et mål at den norske klimaplanen skal unngå å øke andre lands utslipp. Disse medlemmer viser derfor til at norske avgifter må derfor ses i sammenheng med avgifter i land vi konkurrerer med.

Disse medlemmer mener en oppnåelse av klimamålene krever at selskapene har et langsiktig perspektiv på virksomheten i Norge. Konkurransedyktige rammebetingelser som sikrer lønnsom produksjon på norsk sokkel og som stimulerer til teknologiutvikling og innovasjon vil være avgjørende for å sikre industriens konkurransekraft også i fremtiden.

Klimagassutslippene fra norsk olje- og gassproduksjon er blant de laveste i verden. Norge har en av verdens reneste petroleumsindustri som utnytter ressursene sine best. Den representerer 3 pst. av verdens olje- og gassproduksjon, og disse medlemmer mener kutt her vil kun flytte produksjonen til land som produserer med vesentlig høyere utslipp og lavere utnyttelsesgrad. Det vil ikke gi reduksjon i globale utslipp, men en dramatisk reduksjon i Norges inntekter som grunnlag for velferdsstaten.

Elektrifiseringen av sokkelen vil basert på svar fra regjeringen selv, ikke gi noen reell klimaeffekt, men åpne for et økt kraftbehov som mest sannsynlig må bygges ut med vindkraft. Gassen som man har tilgjengelig på sokkelen i dag vil da bli sendt til Europa og brent der istedenfor. Disse medlemmer påpeker at dette er en ekstremt kostbar løsning, uten å gi noen som helst globale reduksjoner av CO₂-utslipp. Store mengder elektrisk kraft til sokkelen vil også gi effekt i form av økte strømpriser i Norge. Disse medlemmer er derfor svært skeptiske til å elektrifisere sokkelen med strøm fra land og viser til Dokument 8:144 S (2020–2021) som er fremmet i Stortinget denne våren.

Disse medlemmer er opptatt av å kunne belyse hvor strømmen skal komme fra i et stadig mer elektrisk samfunn. Disse medlemmer opplever at det er lite populært for tiden å bygge ny vindkraft eller vannkraft. Vannkraften har gitt Norge tilgang på sikker og ren energi. Norge har et kraftoverskudd, men ikke i overskuelig fremtid dersom behovet for kraft øker vesentlig. Disse medlemmer vil derfor ikke støtte å ta kraft fra land ut til sokkelen. I enkelte områder er elektrifisering dyrt eller umulig, og andre steder fører det kun til å flytte utslipp og/eller kun bidra til å øke prisen på strøm for vanlige folk og industri.

Disse medlemmer mener klimapolitikk bør være industripolitikk, som betyr utvikling av ny teknologi, verdiskaping og utvikling av arbeidsplasser. Disse medlemmer mener målet er å legge til rette for en konkurransedyktig industri som produserer varer og produkter med lave utslipp. Norge har gode konkurransefortrinn for prosessering av råmaterialer og metaller, integrasjon i maritim sektor, produksjon og resirkulering av batterier, produksjon av hydrogen, havvind, ny teknologi innenfor CCS etc. Norge kan i disse prosessene bruke fornybar kraft. I tillegg har Norge en arbeidsstyrke som er høyt utdannet, teknologisk kompetent og med lang industriell erfaring. Disse medlemmer mener klimapolitikken skal støtte opp og utvikle Norges konkurransefortrinn, utvikle med fokus på arbeidsplasser og verdiskaping.

Reduksjonen i kostnader går raskt for enkelte teknologier, og nye aktører kommer til markedet. Disse medlemmer vil legge rammebetingelser til rette for små- og storskala karbonfangst-, -transport- og -lagrings løsninger hvor vi ser at dette kan være en kostnadseffektiv del av løsningen for markedet.

Disse medlemmer mener en økning av CO₂-avgiften som foreslått i klimameldingen vil gi et særnorsk høyt avgiftsnivå på norsk industri som øvrig europeisk industri ikke vil få. Det betyr at vi ikke bare taper i konkurransen mot India, Kina og andre store land som ikke har en konkret utslippsforpliktelse for 2030. Vi taper også kampen internt mot våre nærmeste handelspartnere i EU.

Disse medlemmer mener at klimakvotene som Norge ikke får bruk for på grunn av store utslippskutt, vil bli kjøpt opp av bedrifter i andre land i EUs kvotemarked. Da kan de andre landene øke sine utslipp og holde prisene nede, mens industriarbeidsplasser i Norge går tapt.

Disse medlemmer legger til grunn at CO₂-avgiften frem mot 2030 bør holdes lavere enn kvoteprisen, og ser heller det kan være et mål å harmonisere CO₂-prisen med kvoteprisen i markedet. Dagens kvotepris ligger på om lag 300 kroner pr. tonn, mens CO₂-avgiften er nærmere dobbelt så høy. En slik avgiftsfastsettelse vil gi rom for å ta kutt ute når det er mer lønnsomt enn å gjennomføre tiltak i Norge, samtidig som norsk næringsliv vil ha like konkurransevilkår resten av Europa.

Disse medlemmer er likevel skeptiske til at dette vil være en ordning som vil gi selskapene forutsigbarhet over tid. Omstilling til lavutslippssamfunnet mot 2050 krever store investeringer, og da vil forutsigbare rammevilkår for næringslivet være avgjørende for å lykkes. En forutsetning for dette er at myndighetene er like tydelige på hvordan avgiften skal fordeles tilbake til næringslivet som hvordan den kreves inn.

Disse medlemmer vil fremholde at skogen har en viktig rolle i norsk klimapolitikk, som også regjeringen slår fast i klimameldingen. Skogen leverer karbonbinding direkte gjennom vekst, trevirke som erstatter andre byggematerialer som har større klimaavtrykk, og biomasse til produksjon av drivstoff med lave utslipp. Disse medlemmer viser til at skogforvaltning har positiv effekt på klima, særlig på lang sikt. Forvaltning av skog er derfor for disse medlemmer et viktig virkemiddel også i arbeidet med å redusere klimagassutslipp. Skognæringen er en viktig industri for Norge, og disse medlemmer er opptatt av at norske industribedrifter får like konkurransevilkår som sine europeiske konkurrenter.

Omstillingen i samfunnet krever økt produksjon av fornybare råvarer som skog. Disse medlemmer mener derfor vi må stimulere skogproduksjonen og ikke forbigå nytten av den. Verdikjeden skogen er en av få næringer som bidrar til sysselsetting og verdiskaping i Distrikts-Norge. Dette mener disse medlemmer også er et viktig perspektiv.

Plastforsøplingen er økende, og plast på avveie er en av vår tids største klima- og miljøutfordringer. Disse medlemmer er bekymret for problemer forårsaket av plastforsøpling og dens innvirkning på fisk, fugl, sjøpattedyr og økosystemet generelt. Plast omdannes etter hvert til mikroplast og nanoplast. Hvert år havner mellom åtte og tolv millioner tonn plast i havet. Disse medlemmer er bekymret for den trusselen det er for både dyreliv i havet og mennesker. Disse medlemmer viser til forslag fremmet i Stortinget om globale og nasjonale tiltak for renere hav og håndtering av plast, jf. Dokument 8:236 S (2020–2021).

Utfordringer knyttet til flom og skred er beskrevet som en av utfordringene knyttet til klimarisiko i meldingen. Disse medlemmer støtter at arealplanlegging i kommunene er et viktig arbeid for å forebygge tap av skader. Videre viser disse medlemmer til at det er et stort behov for flom, og skredforebyggende tiltak mange steder i landet. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett foreslo en økning av bevilgingen til Norges vassdrags- og energidirektorat til flom- og skredforebygging på 200 mill. kroner. Dette var et prioritert område den tiden Fremskrittspartiet satt i regjering, og disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet bidro til å øke denne posten i perioden.

I tillegg foreslo disse medlemmer et tillegg på 500 mill. kroner til skredsikring av riks- og fylkesveier i sitt alternative statsbudsjett i år. Disse medlemmer viser for øvrig til at Fremskrittspartiet ønsker generelt å vedlikeholde og bygge mer vei. Det vil også bidra til at vi kan erstatte gamle rasutsatte veier, og på den måten bidra til økt sikkerhet på norske veier.

Helse

Disse medlemmer viser til at vi lever lenger, og det er et gode i samfunnet. I en tid der det blir stadig flere eldre, blir det samtidig flere friske eldre. Disse medlemmer mener det at vi blir flere eldre er et sunnhetstegn, og at en verdig eldreomsorg er en av velferdssamfunnets kjerneoppgaver. Eldre er en stor ressurs, ikke minst for frivilligheten.

Disse medlemmer mener vi må ta i bruk tilgjengelig velferdsteknologi. I fremtiden vil det bli mange flere eldre som lever lenger, og som i varierende grad vil ha behov for pleie, omsorg og bistand. Disse medlemmer mener velferdsteknologi kan bidra til å gjøre hverdagen enklere, tryggere og friere og gi flere mulighet til å bo i egen bolig enda lenger.

Disse medlemmer mener offentlig sektor skal legge til rette for å implementere gode velferdsteknologiske løsninger. Allerede i dag finnes det en rekke smarthusløsninger, sensorteknikker og elektroniske meldesystemer som dessverre i altfor liten grad er tatt i bruk.

Disse medlemmer mener velferdsteknologi vil gi større trygghet for pårørende. Likevel påpeker disse medlemmer at velferdsteknologi aldri må bli en erstatning for menneskene som skal gi god omsorg og pleie.

Kunstig intelligens kan gi raskere og bedre diagnoser, og oppfølging av sykdom kan bli mer personlig. Disse medlemmer mener vi har mye å se frem til innenfor helseteknologi. Kunstig intelligens vil kunne bidra til å redusere helsebyråkratiet kraftig. Bruk av roboter kan gi tryggere operasjoner og mer helsehjelp kan gis i hjemmet. Disse medlemmer mener det er viktig at Norge legger til rette for nyutvikling på dette området.

Disse medlemmer mener det er avgjørende å ta i bruk ny teknologi, nye løsninger og nye medisiner i tiden fremover. Disse medlemmer mener at Norge altfor ofte er sent ute med å ta i bruk nye behandlingsmetoder som kan gi enkeltmennesker mange flere gode leveår.

Disse medlemmer ønsker ikke at størrelsen på lommeboken skal avgjøre om du får god helsehjelp eller ikke. Mange har opplevd at de ikke får dekket nødvendig behandling og har måttet bruke egne midler eller opprette innsamlingsaksjoner for å få tilgang til nye medisiner og behandlingsmetoder kun fordi Norge er sent ute med å tilby dette i det offentlige helsevesenet.

Disse medlemmer viser til at Norge i dag ikke tilbyr stamcellebehandling til MS-syke utenom stamcellestudien RAM-MS. Likevel finnes det en løsning i dag som har gitt livsgnisten tilbake til flere MS-pasienter.

Disse medlemmer viser til at flere norske MS-syke har sett seg nødt til å reise til utlandet for å få behandling. Denne behandlingen går ut på at det sankes stamceller fra kroppen, og at man deretter får cellegift før man får tilbakeført stamcellene. Norge tilbyr ikke en slik behandling til alle, fordi behandlingen fortsatt er på forskningsstadiet. Disse medlemmer viser til Dokument 8:221 S (2020–2021) hvor Fremskrittspartiet foreslår at MS-pasienter som ikke får tilbud om stamcellebehandling i Norge, får tilbud om å gjennomføre dette i utlandet, finansiert av staten, samt at det legges til rette for at norske MS-pasienter i større grad blir deltakere i forskningsprosjekt på stamcellebehandling i inn- og utland, hvor kostnaden blir dekket gjennom offentlige midler.

Disse medlemmerviser til at det ikke kun er utfordringer knyttet til behandlinger og nye medisiner for MS-syke. Mange pasientgrupper er i dag helt uten behandlingsalternativer. Dette gjelder også for enkelte kreftpasienter, for ALS-syke og personer med demens. Disse føyer seg inn i rekken av mennesker som sitter igjen uten håp og med et sterkt ønske om å prøve det som er tilgjengelig av nye medisiner og behandlinger.

Disse medlemmer viser til at i Norge er den eneste medisinen som er tilgjengelig for alle ALS-syke, Rilutek, som ble tilgjengelig og godkjent i 1995. Den er antatt å være livsforlengende med 3–6 måneder. Disse medlemmer mener utviklingen av medisiner til de ALS-rammede i Norge går for sakte og følger ikke med den internasjonale utviklingen. Disse medlemmer viser til at ALS-syke i USA får en såkalt «right to try». Dette er altså en rett til å prøve ut medisiner, noe som gjør at man gir terminalt syke pasienter tilgang til eksperimentelle medisiner som har fullført fase I-testing, men som ikke er godkjent av Food and Drug Administration (FDA). Disse medlemmer viser til Dokument 8:220 S (2020–2021) om å sikre at ALS-syke, demenspasienter og andre med alvorlige diagnoser får en «right to try», hvor Fremskrittspartiet foreslår å innføre en «right to try» i Norge for ALS-syke, demenspasienter og andre med alvorlige diagnoser.

Disse medlemmer viser til at det også er andre sykdommer og diagnoser som ikke får tilbud om tilgjengelig behandling i Norge. Disse medlemmer viser til at menneskene i Norge som lever med den sjeldne og alvorlige formen av sykdommen retinitis pigmentosa (RP), som er forårsaket av genfeil i RPE65-genet, først nå får tilgang til behandling. Sykdommen rammer netthinnen og gjør at synsfeltet gradvis blir mørkere og mindre

Disse medlemmer viser til Dokument 8:141 S (2020–2021) hvor Fremskrittspartiet foreslo at personer med sykdommen retinitis pigmentosa (RP) som kvalifiserer til operasjonen, får tilgang til Luxturna enten i Norge eller i utlandet finansiert av Helseforetakene.

Disse medlemmer er positive til at denne gruppen endelig skal få dekket behandlingen, men mener det har tatt altfor lang tid og at Norge kommer etter mange land som allerede tilbyr denne behandlingen.

Disse medlemmer merker seg at stadig flere ønsker digital tilgang til psykisk helsehjelp. Kantars helsepolitiske barometer for 2021 viser at for 29 pst. vil det være enklere å få psykisk helsehjelp dersom de kan få hjelp digitalt via chat eller video. Disse medlemmer mener det er mange organisasjoner som gjør en viktig jobb for å kunne være der for mennesker i alle aldersgrupper. Disse medlemmer mener Mental Helse Ungdom er en slik organisasjon, som blant annet jobber for forebygging av psykiske plager blant barn og unge. Disse medlemmer viser til at denne chatten brukes av ungdom fra hele landet. Disse medlemmer mener et slikt tilbud er viktig, også for å sikre at ungdom som har behov for å prate med noen i denne tunge tiden, faktisk får det. Disse medlemmer viser til Prop. 78 S (2020–2021), jf. Innst. 233 S (2020–2021), hvor Fremskrittspartiet foreslo at det skulle bevilges 1 mill. kroner til deres chattetjenester og at dette ble vedtatt.

Disse medlemmer mener det er viktig at man bygger sykehusbygg som står seg i fremtiden. Disse medlemmer mener det viktigste for planlegging og dimensjonering av nye sykehusbygg er at beregningene gjøres i forhold til forventet demografisk og epidemiologisk utvikling. Samtidig understreker disse medlemmer at man ikke kan se fullstendig bort fra de endringer i behandlingsmetoder, effektivisering og ny teknologi som både er og som kommer i tiden fremover. Når kapasitetsbehovet er ferdig kartlagt, må resten av planleggingen og utbyggingen være i tråd med det utredede behovet.

Disse medlemmer viser til erfaringer med tidligere bygging av sykehus som har vist at der man nedskalerer bygget underveis i prosessen, oppstår det korridorpasienter fra dag én etter at sykehuset er tatt i bruk. Dette viser viktigheten av at beregningsgrunnlaget er det styrende gjennom hele prosessen.

Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:147 S (2019–2020) hvor Fremskrittspartiet foreslo en ny finansieringsmodell for sykehus, der investering og drift adskilles.

Disse medlemmer ser med sterk bekymring på utviklingen knyttet til sykehusenes omstillingsutfordringer, økonomi, ventelister og utstyrssituasjon. Gjennom hele koronapandemien har Fremskrittspartiet advart regjeringen mot uhåndterlige helsekøer dersom ikke all tilgjengelig kapasitet ble utnyttet underveis. Dessverre har privat kapasitet i for liten grad blitt brukt, og flere hundre tusen mennesker venter nå på nødvendig helsehjelp.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i forhandlinger med regjeringspartiene har fått gjennomslag for midler til å kjøpe privat kapasitet. Likevel mener disse medlemmer at det er behov for å se på denne utfordringen i et mer sammensatt bilde. For å sikre at det ikke er et todelt helsevesen i Norge, mener disse medlemmer all ledig kapasitet i helsesektoren må tas i bruk.

Gjennom fritt sykehusvalg er det helseregionene som bestemmer om pasientene kan behandles av private, og gjennom fritt behandlingsvalg er det pasientene som selv bestemmer om de vil behandles av private. Disse medlemmer ønsker at denne avgjørelsen skal tas av pasientene selv, og ikke av helseregionene. Derfor er fritt behandlingsvalg viktig.

Disse medlemmer viser til at fritt behandlingsvalg ble innført nettopp av hensyn til pasientene. Mange pasienter har over for lang tid ventet på behandling mens det har vært ledig kapasitet både på offentlige og private behandlingssteder. Fritt behandlingsvalg gir alle pasienter mulighet til å få raskere behandling og velge hvor behandlingen skal utføres.

Disse medlemmer mener det viktigste er at pasienter ikke blir ventende i sykehuskø, mens det er private helsetilbydere som har ledig kapasitet. Disse medlemmer mener valgfriheten til pasientene må settes høyt.

Disse medlemmer mener det ikke er noen grunn til at mennesker skal stå i helsekø når det finnes ledig kapasitet hos private aktører. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett for 2021 foreslo å bruke 1 mrd. kroner på kjøp av privat kapasitet i helsesektoren, slik at ordningen med fritt behandlingsvalg kunne utvides og bidra til at vanlige folk ikke trenger helseforsikringer eller høye inntekter for å kunne få helsehjelp akkurat der de ønsker seg.

Disse medlemmer viser til at fritt behandlingsvalg ble innført av hensyn til pasientene, som kan selv velge hvor de vil ha sin behandling utført, mens regningen tas av det offentlige. Disse medlemmer viser til at over 25 000 pasienter ved utgangen av august 2019 hadde kommet raskere til helsehjelp eller fått velge seg til den institusjonen som de selv mente hadde det beste tilbudet gjennom fritt behandlingsvalg.

Disse medlemmer viser til at det er en mangel på arbeidskraft innenfor helsesektoren. Navs bedriftsundersøkelse 2019 viser at Norge i dag mangler 4 500 sykepleiere og 1 100 spesialistsykepleiere. Det ligger heller ikke an til at dette løser seg i tiden som kommer. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at Norge i 2035 vil mangle hele 28 000 sykepleiere og 18 000 helsefagarbeidere. Det er ikke annet enn bekymringsfullt.

Disse medlemmer mener noe av det viktigste vi kan gjøre for å løse de behovene helsesektoren står overfor i de kommende årene, er å sørge for at vi utdanner folk til det vi mangler folk til. I april i 2020 var det registrert nesten 14 000 førstevalgssøkere til sykepleiestudiene, en økning fra 2019. Selv om søkertallet til sykepleierutdanningen hadde gått ned, vil det fortsatt ikke være plass til alle førstevalgssøkere som ønsker denne studieretningen. Det er altså langt flere søkere enn det er studieplasser, samtidig som Norge går inn i en periode der mangelen på helsepersonell vil øke drastisk over de neste årene.

Disse medlemmer viser til at ifølge den norske legeforeningen trenger Norge 1 500 nye leger hvert år, men det utdannes kun 600 nye. Omtrent 500 leger utdannes i utlandet, i hovedsak i Øst-Europa og Danmark. Flere steder i Norge er det legekrise. Det er ikke fastleger tilgjengelig, og listen med pasienter som legene må behandle vokser seg lengre og lengre.

Disse medlemmer mener at for å løse behovene i helsesektoren fremover, må Norge begynne å utdanne det helsepersonellet vi har behov for. Norske universiteter og høyskoler må prioritere utdanningsplasser som svarer til samfunnets behov.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor det foreslås et betydelig løft i helseutdanningene gjennom å sette av penger til å opprette 250 nye studieplasser innenfor medisin og 2 500 nye studieplasser innenfor sykepleie.

Disse medlemmer understreker viktigheten av å sikre tilstrekkelig praksisplasser for sykepleiere og medisinstudenter under utdanning. Disse medlemmer understreker derfor viktigheten av dialog med kommuner, helseforetak og private sykehus for å etablere forpliktende samarbeid om nettopp tilstrekkelig praksisplasser for sykepleiere og medisinstudenter under utdanning.

Disse medlemmer viser til at Norge er sårbart for svikt i den globale legemiddelindustrien. Norge er nesten 100 pst. avhengig av å importere legemidler, noe som gjør landet ekstra sårbart ved kriser eller ved brudd i de globale forsyningslinjene.

Disse medlemmermener at det ikke er holdbart at Norge i slike situasjoner er helt avhengig av land det ikke er heldig å stå i et avhengighetsforhold til. Disse medlemmer mener det må legges til rette for at man i fremtiden kan bli selvforsynt med de viktigste legemidlene, og ha en produksjonskapasitet for helt nødvendige vaksiner.

Disse medlemmer viser til at det i dag er et fåtall norske produksjonsmiljøer som produserer legemidler på oppdrag fra internasjonale legemiddelselskaper. Disse medlemmer mener man må bruke deres kompetanse og kapasitet til å få i gang norsk produksjon av viktige legemidler. De fleste legemidlene som er viktige i en krise eller i en uforutsett situasjon, er velprøvde legemidler som har gått av patent. Disse medlemmer mener det dermed ikke er noen hindringer for at staten kan inngå avtaler med norske produsenter om å produsere disse legemidlene.

Disse medlemmer mener beredskapsavtaler med norske produksjonsmiljøer er en realistisk modell for raskt å få på plass egenproduksjon, slik at man kan sikre en selvforsyningsgrad og beredskap for viktige medisiner i Norge.

Disse medlemmer mener Norge snarest mulig må starte egenproduksjon av viktige legemidler, slik Stortinget allerede har vedtatt. Disse medlemmer mener man må prioritere å starte med det enkleste først, og med legemidler som er nødvendige i et beredskapsperspektiv som smertestillende, bedøvelses- og anestesilegemidler og på lengre sikt antibiotika. Disse medlemmer viser til at så godt som alle disse legemidlene er velprøvde legemidler som har gått av patent, og som dermed kan produseres i Norge uten å at det er i strid med etablerte rettigheter.

Disse medlemmer viser til Dokument 8:171 S (2020–2021) om norsk produksjon av viktige legemidler hvor Fremskrittspartiet foreslår at regjeringen umiddelbart skal gå i dialog med relevante produksjonsmiljøer og sikre en beredskapsavtale for norsk produksjon av viktige legemidler innen 1. juli 2021, samt å sikre forhåndskjøpsavtaler med private aktører som ønsker å etablere norsk vaksineproduksjon innen utgangen av 2021.

Hele Norge

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet arbeider for et samfunn med tjenester nær folk, små sosiale, geografiske og økonomiske forskjeller, levende lokalsamfunn og verdiskaping i hele landet. Rettferdig fordeling, små forskjeller, gode levekår og sosial tillit henger tett sammen, og disse medlemmer vil understreke behovet for utjamning mellom samfunnsgrupper, mellom landsdeler og mellom rike og fattige land. For å oppnå rettferdig fordeling trenger vi et levende folkestyre og en tydelig desentralisering av makt, kapital og bosetting. En sunn balanse mellom offentlig og privat eierskap har gjort Norge til et høyproduktivt land med gode offentlige tjenester. Disse verdiene er etter disse medlemmers mening viktig å ta vare på og styrke. Den norske velferdsmodellen må utvikles, den private eiendomsretten styrkes og folkestyret og blandingsøkonomien løftes fram som det beste alternativet til markedsliberalisme.

Disse medlemmer understreker at Perspektivmeldingen gir et viktig kunnskapsgrunnlag for å diskutere strukturelle utviklingstrekk nasjonalt og internasjonalt, økonomisk handlingsrom og politiske veivalg som vi står overfor i årene og tiårene vi har foran oss.

Disse medlemmer viser til at korona-pandemien har gitt det største økonomiske tilbakeslaget siden andre verdenskrig, og at dette vil ha betydelig innvirkning på mange av de perspektivene som drøftes i meldingen, inkludert sysselsetting, deltakelse i arbeidslivet, produktivitet, handelsbalanse og økonomisk handlingsrom i statsbudsjettene fremover. Disse medlemmer mener det er for tidlig å konkludere om hvorvidt de statlige økonomiske tiltakene har vært tilstrekkelige og godt tilpasset situasjonen, og vil derfor ikke gi en vurdering av dette på nåværende tidspunkt. Disse medlemmer påpeker imidlertid at effektene av korona-pandemien bør drøftes inngående i neste perspektivmelding.

Disse medlemmer mener en stor svakhet med meldingen er at den i svært liten grad belyser den kraftige sentraliseringen av Norge og hvilke konsekvenser denne vil kunne ha for det norske samfunnet på kort og lengre sikt.

Disse medlemmer påpeker at regjeringen gjennom åtte år har sentralisert arbeidsplasser, tjenestetilbud, økonomiske ressurser, makt og innflytelse. Innenfor offentlig sektor har regjeringen foreslått og til dels fått gjennomslag for sentraliserende reformer i kommunesektoren, sykehussektoren, brannvesenet, høyskole- og universitetssektoren, politiet, Skatteetaten og fengselsvesenet. Regjeringen har gjort lov- og skattemessige endringer som har åpnet opp for mer privatisering og stordrift.

Disse medlemmer vil påpeke at sentralisering og negative konsekvenser av stordrift rammer hele Norge. Også i byene og i tettbygde strøk opplever folk at tjenestene flyttes fra nærmiljøet og at lokalkunnskap, tilstedeværelse og trygghet forsvinner. Ressursene som før var til stede for å forebygge og hjelpe forsvinner fra lokalsamfunnene og inn i store, sentraliserte enheter.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stanse alle pågående sentraliseringsprosesser i staten og legge fram en helhetlig plan for hvordan staten gjennom økt lokal tilstedeværelse kan bidra til å styrke tjenestetilbud og beredskap nær folk i hele Norge.»

Et samfunn med små forskjeller

Disse medlemmer vil understreke at gode tjenester nær folk gir trygghet og forutsigbarhet i hverdagen. Alle har rett på gode tjenester i nærmiljøet. Oppvekst- og utdanningstilbud, helse- og omsorgstjenester og politi og brannvesen skal være godt utbygd over hele landet. God beredskap krever lokal forankring. Oversiktlige samfunn hvor alle tar vare på hverandre og har gode levekår er etter disse medlemmers mening den beste beredskap.

Disse medlemmer mener regjeringens politikk bringer Norge i feil retning, gjennom å forsterke sosiale, geografiske og økonomiske forskjeller i det norske samfunnet. Eierskap og kontroll over ressursene samles på stadig færre hender og selges i stadig større grad ut av landet, mens store deler av Norge der ressursene ligger blir tappet for arbeidsplasser, velferdstjenester og innbyggere.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre og styrke nasjonalt eierskap til strategisk viktige bedrifter, naturressurser og infrastruktur, herunder gjennom å legge frem forslag til å styrke konsesjonslovverket.»

Disse medlemmer mener regjeringen har ført en usosial og uklok politikk ved å konsekvent øke avgiftene for vanlige folk, samtidig som de har gitt store skattelettelser til de aller rikeste. Disse medlemmer påpeker at Senterpartiet gjentatte ganger har foreslått et mer omfordelende skattesystem der de med lave og midlere inntekter kommer bedre ut, samtidig som de som tjener aller mest kan bidra noe mer til fellesskapet. Disse medlemmer viser til at det er godt dokumenter at små forskjeller er korrelert med blant annet høy levealder, høy tillit mellom mennesker, mindre kriminalitet, bedre skoleprestasjoner og bedre helse. Det er mye som tyder på at samlet livskvalitet i et samfunn blir høyere når verdiene er jevnere fordelt – både sosialt og geografisk.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre lønnsfrys for høytlønte ledere i staten og nedsette en bredt sammensatt lavinntektskommisjon, som skal undersøke hvordan de reelle inntektene i Norge fordeler seg.»

Disse medlemmer mener det er et grunnleggende trekk ved det Norge vi ønsker å ta vare på at det finnes folk, aktivitet og bosetting over hele landet. Det mangfoldige Norge med små grender og tettsteder, større og mindre byer, gir folk muligheten til selv å velge den rammen om sine liv som gir størst glede og livskvalitet for den enkelte. For at dette skal være mulig er det imidlertid en forutsetning at fellesskapet stiller opp med grunnleggende velferdstjenester som vi alle er avhengige av, slik som helsehjelp, utdanning og beredskapstjenester. Gjennom de siste åtte årene har mange opplevd at det offentlige Norge trekker seg tilbake fra de mindre sentrale delene av Norge. Et tydelig eksempel på effektene av regjeringens sentraliseringspolitikk er at 261 kommuner mistet statlige arbeidsplasser fra 2013 til 2019, i en periode der det ble 21 259 flere statlige arbeidsplasser i Norge. Nedgangen i disse kommunene er på over 9 000 arbeidsplasser, og en reduksjon på om lag 5 800 om man holder Fredrikstad kommune utenom gitt flytting av arbeidssted for ansatte ved Sykehuset i Østfold fra Fredrikstad til Sarpsborg. Disse medlemmer påpeker at de ti største kommunene hadde registrert 12 895 flere sysselsatte innenfor statlig forvaltning i 2019 sammenlignet med 2013.

Disse medlemmer understreker at Senterpartiet ønsker et samfunn med likeverdige tjenester over hele Norge. Disse medlemmer mener det er viktig at grunnleggende kvaliteter ved Norge blir tatt vare på og videreutviklet for fremtida. Perspektivmeldingen viser til viktige utviklingstrekk både nasjonalt og internasjonalt, peker på krevende utfordringer, men også muligheter. Det er et viktig dokument, som tydeliggjør sentrale veivalg for landet vårt. Det er imidlertid viktig at man ikke stirrer seg blind på usikre prognoser i meldingen og dermed glemmer at vi kan styre den utviklingen som kommer. Det er og kan ikke være slik at det bare skal være utviklingen – eller den forventede utviklingen – som skal styre oss. Det er det som er politikk – å si noe om hvilket Norge vi vil ha.

Disse medlemmer og Senterpartiet er tydelig på dette: Vi vil ha et Norge med små forskjeller, høy tillit mellom folk, gode betingelser for arbeidstakere og næringsdrivende, bedre samferdsel, sterk norsk matproduksjon, et sterkt forsvar og gode tjenester nær folk i hele landet. Vi vil ha et Norge i fremtiden som skal være gjenkjennbart og som skal ha mange av de gode kvalitetene dagens Norge har. Det er viktig at vi stiller oss slik at Norge også i fremtiden er ett av verdens beste land å bo i.

Ny politikk trengs for å snu utviklingen

Disse medlemmer mener regjeringen har feilet grovt i å ruste Norge for fremtiden, og vil påpeke at flere sentrale utviklingstrekk har gått i feil retning under denne regjeringen. Handelsbalansen, og særlig handelsbalansen utenom olje og gass, har utviklet seg sterkt negativt i løpet av de snart åtte årene Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har styrt Norge. Aldri før har oljepengebruken vært høyere enn under denne regjeringen, og offentlig sektor har vokst på bekostning av privat sektor. For alle samfunn er det essensielt å ha en balanse mellom antallet som fødes og antallet som går ut av tida, men fødselstallene tikker stadig nedover uten tegn til å hverken bremse eller snu. Disse medlemmer påpeker at det under Solbergs regjeringstid har vært en betydelig nedgang i disponibel realinntekt per innbygger i Norge og viser til svar fra finansministeren mottatt 25. mars 2021 på skriftlig spørsmål nr. 1624 fra representanten Vedum. Mens disponibel realinntekt per innbygger i Norge var på om lag 599 000 kroner da Solberg tok over som statsminister i 2013, var den fire år senere falt til om lag 570 000 i 2017 og videre ned til 522 000 i 2020.

Sist, men ikke minst, har Norge opplevd økende forskjeller i inntekt og formue, fallende organisasjonsgrad og en kraftig sentralisering av grunnleggende tjenester. Distriktsnæringsutvalget, som avga sin innstilling til regjeringen 28. oktober 2020, påpeker i sin rapport at «arbeidsplassene i offentlig sektor, og særlig i staten, er sentralisert i større grad enn i næringslivet». Disse medlemmer mener disse utviklingstrekkene er essensielle å drøfte i en melding som tar på seg å skue førti år fremover i tid. Videre mener disse medlemmer at disse utviklingstrekkene viser tydelig at regjeringens politikk ikke er riktig for å møte de utfordringene vi står overfor, men tvert om bidrar til å forsterke viktige negative utviklingstrekk i vårt samfunn.

Internasjonalt samarbeid mellom selvstendige stater

Disse medlemmer vil vise til at Norge har lang tradisjon for omfattende handel med andre land og som aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid. Spørsmålet er ikke om vi skal samarbeide med andre land, men hvilket samarbeid som tjener våre interesser. Disse medlemmer vil vise til at Senterpartiet ønsker et sterkt internasjonalt samarbeid mellom selvstendige stater, basert på tanken om folkesuverenitet, menneskerettigheter og folkeretten.

Disse medlemmer vil vise til at nasjonalstaten i dag er under press. Makt og ressurser sentraliseres og flyttes fra folkevalgte organer til overstatlige institusjoner og organisasjoner som EU, internasjonale finansinstitusjoner og multinasjonale selskaper. Disse medlemmer er bekymret for den maktforskyvning som i lang tid har skjedd i forholdet mellom statlige myndigheter og multinasjonale selskaper, og dermed mellom internasjonal storkapital og folkevalgte. Disse medlemmer vil vise til at mange multinasjonale selskaper flytter virksomhet mellom land på en slik måte at de betaler minst mulig skatt. En slik utvikling innebærer ikke bare mindre penger til finansiering av velferd, men svekker også konkurransekraften til norske bedrifter som skatter til Norge.

Disse medlemmer vil understreke at et samfunn med små forskjeller fordrer at man tar vare på det demokratiske fellesskapet i nasjonalstaten. Dette fellesskapet sikres best gjennom gode offentlige tjenester og et åpent politisk system der de styrende står til ansvar for innbyggerne. Disse medlemmer vil vise til at Senterpartiet ikke støtter at Norge inngår handelsavtaler som innsnevrer norske folkevalgtes rett eller mulighet til politisk styring.

Disse medlemmer vil vise til at det norske folk gjennom to folkeavstemninger har sagt nei til norsk medlemskap i den europeiske union. Dette har vist seg som et klokt og fremsynt valg, som har tjent Norge godt. Disse medlemmer vil vise til at den politiske og økonomiske integrasjonen i EU undergraver folkestyret og fratar medlemslandene økonomisk og politisk handlefrihet. Disse medlemmer savner en analyse i Perspektivmeldingen av hva det hadde betydd for Norge dersom flertallet i regjeringen, partiene Høyre og Venstre, hadde fått gjennomslag for sitt syn om at Norge skal bli medlem av EU og at den norske krona hadde blitt erstattet med euro. Disse medlemmer vil vise til at Senterpartiet er sterk motstander av norsk medlemskap i EU og mener et medlemskap ville fått store konsekvenser for norsk utenriks-, handels-, landbruks- og fiskeripolitikk, energipolitikk samt pengepolitikk.

Disse medlemmer vil vise til at stortingsflertallet gjennom de senere år gjennom EØS-avtalen har avgitt stadig mer makt til EU på vitale områder for Norge. Blant annet er det norske finanstilsynet underlagt EUs finanstilsynssystem på viktige områder. Gjennom tredje energimarkedspakke og Norges medlemskap i Acer er vitale deler av norsk energi- og industripolitikk lagt i EUs hender. Dette er en utvikling som disse medlemmer er sterkt uenig i, og disse medlemmer vil vise til at Senterpartiet har fremmet forslag i Stortinget om at regjeringen skal igangsette prosessen med å melde Norge ut av Acer.

Disse medlemmer vil vise til meldingen, der det bl.a. står at

«EØS-avtalen skiller seg ut fra andre folkerettslige avtaler ved å være dynamisk, med løpende overtakelse av nye, relevante EU-rettsakter. Videre innebærer den at en uavhengig tilsyns- og domstolsfunksjon fører kontroll med at de deltakende EFTA-landene gjennomfører og etterlever den felles EU/EØS-retten på lik linje med EU-landene».

Disse medlemmer vil påpeke at dette synliggjør det særegne i at EØS-avtalen er en avtale der den ene part, EU, har makt til å vedta stadig nye regler og til å fortolke reglene som ligger til grunn for samarbeidet. Disse reglene og fortolkningene må Norge i neste omgang godta, selv om de går på tvers av både politiske vedtak, avtaler mellom partene i arbeidslivet eller dommer fra Høyesterett i Norge. Gjennom dette underordnes norske interesser EUs på vitale områder og norsk suverenitet blir gradvis svekket.

Disse medlemmer vil videre vise til at meldingen inneholder en ensidig forherligelse av avtalen, uten drøfte alle de utfordringene som avtalen gir. Meldingen unnlater også fullstendig å drøfte det faktum at ingen andre land i verden, bortsett fra Island og Liechtenstein, har valgt å organisere sitt forhold til EU på en slik måte. Disse medlemmer vil vise til at en rekke land i verden har omfattende handelssamarbeid med EU, og EU har bare i løpet av de siste 6–7 årene inngått mellom 15 og 20 handelsavtaler med ulike land og områder i verden. Disse medlemmer vil påpeke at ingen av disse landene har ønsket å bli med i EØS, og EU har heller ikke krevd at de skal bli med i EØS for å inngå handelsavtale med landene.

Disse medlemmer vil vise til at de ulike lands avtaler med EU også har svært ulikt omfang, der noen primært regulerer handel med varer, mens andre avtaler har omfattende regler for blant annet handel med tjenester, investeringer og offentlige anskaffelser. Flere land har sikret seg full tollfri adgang til EU-markedet for alle varer, inkludert bearbeidet fisk, uten at man eksempelvis har forpliktet seg til å betale store pengebeløp til EU årlig slik Norge gjør gjennom EØS. Flere land har også sikret full tollfri adgang til EU-markedet i kombinasjon med regler for bl.a. tjenester, samtidig som man ikke er underlagt EUs regler for fri flyt av arbeidskraft. Dette illustrerer at EU med årene har utviklet mange varianter av handelssamarbeid og aktualiserer ytterligere behovet for å utrede alternativer til EØS-avtalen. Disse medlemmer vil vise til at Senterpartiet vil erstatte EØS-avtalen med handels- og samarbeidsavtaler med EU som ivaretar norske interesser.

Disse medlemmer minner om at EØS-avtalens negative sider har vært underspilt og bagatellisert i snart 30 år. Stadig kommer nye svakheter for dagen. Dessverre opplever man at norske myndigheter gradvis godtar flere og flere innrømmelser overfor EU, som i sum gir oss en stadig dårligere avtale.

Disse medlemmer minner om at EØS-avtalen ikke bare innebærer fri flyt av varer, tjenester og kapital, men også av arbeidskraft. Vi har i lang tid, og særlig etter EU-utvidelsen i 2004, erfart at konsekvensene av dette er stadig dårligere forhold for norske arbeidsfolk i stadig flere bransjer.

Disse medlemmer mener at nasjonal suverenitet og rettferdige og likeverdige handelsavtaler er en riktigere vei enn dagens ordning, som truer helt grunnleggende egenskaper ved og verdier i det norske samfunnet, som velferdsstaten, likhet, det organiserte arbeidslivet og gode arbeidsvilkår for alle.

Disse medlemmer vil understreke at alle land skal ha rett og plikt til å produsere mat til egen befolkning. I dagens usikre globale sikkerhetssituasjon bør man arbeide for å øke selvforsyningsgraden og i tillegg styrke innsatsen for bevare matjord, som er en knapp ressurs som kan bli svært avgjørende i en krisesituasjon. I tillegg burde det opprettes beredskapslager for korn og treffes andre beredskapstiltak på matforsyningsområdet.

Disse medlemmer vil vise til representantforslag fra Senterpartiet om jordbrukets samfunnsoppdrag, som ved behandling i Stortinget fikk støtte fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. I forslaget bes regjeringen legge fram for Stortinget en grundig risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk forsyningssikkerhet som tar opp i seg erkjennelsen at verdensmarkedet for mat kan bli påvirket av en mer uforutsigbar geopolitisk utvikling og av klimaendringer. Forslaget tar videre til orde for at selvforsyningsgraden, korrigert for import av fôr, for norske jordbruksmatvarer skal økes til 50 pst. innen utløpet av 2026, samt at regjeringen legger fram for Stortinget en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser. Dette vil det være viktig for et nytt flertall etter valget å følge opp.

Industrivekst på norske ressurser

Disse medlemmer viser til Perspektivmeldingens omtale av behovet for å øke statens inntekter, verdiskaping, produktivitet og sysselsetting. Blant annet som følge av at investeringer, produksjon og inntekter fra olje og gass etter hvert vil falle, må vi bygge opp under annen industri som i størst mulig grad kan erstatte de arbeidsplasser og eksportinntekter vi tidligere har hentet fra petroleumsnæringen. Selv om regjeringen i ord fremhever behovet for en slik omstilling, ser vi så langt få tegn til handling. Handelsbalansen, og særlig handelsbalansen utenom olje og gass, har hatt en sterkt negativ utvikling under denne regjeringens styre.

Disse medlemmer påpeker at handelsbalansen utenom olje og gass har forverret seg kraftig de senere årene, fra et handelsunderskudd på -248 mrd. kroner i 2013, til et handelsunderskudd på -401 mrd. kroner i 2019. Handelsbalansen utenom olje og gass har forverret seg for hvert eneste år denne regjeringen har ledet landet.

Disse medlemmer vil vise til at industriens andel av verdiskapingen (BNP) i Norge i løpet av 2000-tallet har sunket betraktelig. Andre land i våre nærområder har klart seg langt bedre. For å oppnå ny industrivekst i Norge krever det en helt annen politisk vilje enn det som har vært tilfelle de senere år. Investeringer må rettes inn mot sektorer der vi i Norge har leveringsevne. Myndighetene må i dialog med næringslivet utvikle nye krav og spesifikasjoner som fremmer egen teknologi og produksjon. Store investeringer må styres slik at det skaper stor nasjonal etterspørsel.

Disse medlemmer mener det trengs en langt mer kraftfull næringspolitikk og industripolitikk som ledd i å finansiere de store oppgavene vi står overfor i tiårene som kommer. Økt foredling av norske naturressurser gjennom lange verdikjeder kan gi grunnlag for flere arbeidsplasser, økt verdiskaping og teknologiutvikling som kan bidra til ytterligere reduksjon av klima- og miljøutslipp, nødvendig omstilling og jobbmuligheter i hele landet.

Disse medlemmer vil vise til at Norge har tilgang på store bioressurser, både på land og til sjøs. Og landet har allerede en betydelig verdiskaping basert på bioressursene, ikke minst innenfor skogrelatert industri, marin sektor og næringsmiddelindustrien. Fremtiden ligger i det «grønne karbonet». Alle produkter som i dag produseres med basis i sort og fossilt karbon, kan produseres av grønt og fornybart karbon. Anvendelse av det grønne karbonet fremfor det sorte gjør at nettoutslippet av klimagasser kan reduseres og stanses.

Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at skal man lykkes med å erstatte det sorte karbonet med det grønne som kjernen i verdiskapingen, må det være en nasjonal og kraftfull industrisatsing. Norge har maktet dette i oljeindustrien, hvor man gjennom målrettet satsing og kraftfulle virkemidler har bygget opp en nasjonal, helhetlig og konkurransedyktig næring med stor verdiskaping og mange arbeidsplasser. Mange elementer må inngå i en vellykket og storstilt norsk industrireisning basert på grønt karbon, og man kan ta lærdom av byggingen av en slagkraftig oljeindustri. Disse medlemmer vil vise til at Senterpartiet med bakgrunn i dette har fremmet forslag om etablering av et grønt statlig investeringsselskap med et forpliktet kapitalgrunnlag på 100 mrd. kroner, for utvikling av industribedrifter som baserer seg på grønt (fornybart) karbon.

Disse medlemmer vil videre vise til at Norge har en verdensledende maritim klynge som omfatter blant annet verftsindustri, rederier og utstyrsprodusenter. Disse hjørnesteinsbedriftene har spilt en viktig rolle i Norges historie som sjøfartsnasjon, og har erfaring og dyktige fagfolk som kan spille en avgjørende rolle i utviklingen av nye arbeidsplasser i industrien. For å videreutvikle den maritime klyngen vil disse medlemmer ha en satsing på fornying av nærskipsfarten. Dette vil både styrke verfts- og leverandørindustri, gi lavere klimautslipp fra havgående transport og gi teknologiutvikling som kan gi grunnlag for lønnsomme eksportmuligheter.

Disse medlemmer vil jobbe for at Norge fortsatt skal være fremst i verden på områder som miljø, teknologiutvikling og sikkerhet. Norske sjøfolk er en forutsetning for videre utvikling av maritim næring i Norge. Disse medlemmer mener sjøfolk skal være sikret norske lønns- og arbeidsvilkår for sitt arbeid til sjøs i norske farvann og på norsk sokkel.

Disse medlemmer mener regjeringen mangler ambisjoner i næringspolitikken, og at resultatene viser at regjeringens næringsnøytrale politikk har spilt fallitt. Ny teknologi og automatisering gir muligheter til å hente hjem produksjon til Norge og gir mulighet for økt produktivitet, høyere verdiskaping og økte eksportinntekter. Industriproduksjon basert på ren norsk kraft og med verdensledende miljøteknologi bidrar til å få ned klimagassutslippene, både i Norge og internasjonalt. Senterpartiet vil gi industrien rammevilkår som bidrar til at arbeidsplasser i industrien kan videreutvikles og nybygges over hele Norge. Dette kan legges til rette for politisk gjennom blant annet skatte- og avgiftspolitikken, finansieringsordninger, velutviklet infrastruktur og desentraliserte kompetansemiljøer, og tydelige nasjonale og lokale prioriteringer.

Disse medlemmer understreker at Senterpartiet vil ta et oppgjør med den passive næringspolitikken, og bruke målrettede virkemidler som kan legge grunnlaget for lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter. Staten må spille en aktiv rolle gjennom å sette klare og konkrete mål for industriutvikling, stille fremtidsrettede og forutsigbare krav til bedriftene, bidra som eier, med risikokapital, støtteordninger og legge til rette gjennom andre rammevilkår.

Et trygt og forutsigbart arbeidsliv for alle

Disse medlemmer påpeker at det i dag er altfor mange som står utenfor arbeidslivet. Dette har store kostnader for oss som fellesskap, men også for den enkelte. Gjennom arbeid kan man oppleve mestring, fellesskap og utvikle egne ferdigheter og kompetanse. Det er avgjørende for finansiering av fellesskapet at flest mulig deltar i arbeidslivet.

Disse medlemmer vil vise til meldingens beskrivelse av utviklingen i arbeidsinnsats og sysselsettingsandel i Norge, der det blant annet heter at «Det viktigste bidraget til en økende arbeidsinnsats har likevel ikke kommet fra befolkningsvekst, men fra en kraftig oppgang i sysselsettingsandelen, fordi kvinner kom inn i arbeidsmarkedet. Det har veid opp for nedgang i gjennomsnittlig arbeidstid». Disse medlemmer vil som tidligere nevnt påpeke at med dagens utvikling i fødselstall i Norge, så vil store områder av Norge kunne oppleve forsterket nedgang i folketall i årene fremover. Men selv om fødselstallene gjennom en aktiv og målrettet politikk for å legge bedre til rette for barnefamilier skulle øke igjen, så vil befolkningsvekst i liten grad kunne forventes å gi vesentlig bidrag til økt arbeidsinnsats i Norge. I tillegg kommer at antall eldre vil utgjøre en stadig større andel av befolkningen.

Disse medlemmer vil vise til at det ifølge meldingen ventes at veksten i befolkningen i arbeidsdyktig alder i årene frem mot 2030 vil bli langt svakere enn tidligere, og i perioden 2030–2060 ventes veksten i denne aldersgruppen å stoppe helt opp. Økningen i kvinners sysselsetting har også flatet ut. I motsatt retning peker meldingen på som positivt at bedre helse og høyere utdanning blant eldre bidrar til at eldre står stadig lenger i arbeid. I sum har imidlertid antall sysselsatte nordmenn gått ned det siste tiåret.

Disse medlemmer vil vise til at tall fra Statistisk sentralbyrå viser at hele veksten i antall sysselsatte i Norge de siste 12 årene før koronapandemien kom fra Øst-Europa, Asia og Afrika. Mens totalt antall sysselsatte i Norge har økt med 189 000 fra 2008 til 2019, har antallet norske sysselsatte gått ned med over 33 000 i samme periode.

Disse medlemmer vil påpeke at det trengs nye strategier for å øke arbeidsinnsatsen i Norge fremover. Selv om andelen av eldre i befolkningen øker, så er det fortsatt en stor – og økende – andel av befolkningen i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet, noen i kortere perioder, andre permanent. Selv om mange av de som står utenfor arbeidslivet er syke eller sliter med helserelaterte utfordringer, så er det et stort potensial for å inkludere flere i arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til at Norge har en høy andel på ulike helserelaterte trygdeytelser, en andel som meldingen dokumenterer er økende. Mens antallet mottakere av uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og sykepenger utgjorde om lag 13 pst. av befolkningen i aldersgruppen 18–66 år på midten av 1990-tallet, var tilsvarende andel om lag 17 pst. i 2019. Det er svært få som vender tilbake til arbeidslivet når de først har fått innvilget uføretrygd. Av dem som sluttet å motta uføretrygd i 2019, gikk om lag 75 pst. over til alderspensjon og kun i overkant av 3 pst. over i jobb. Andelen som går ut av uføretrygd og over i arbeid, er lav sammenlignet med andre europeiske land.

Disse medlemmer mener det trengs nye virkemidler for å inkludere flere som har delvis arbeidsevne i arbeidslivet, og viser til at Senterpartiet i sine alternative budsjetter over flere år har satt av midler til lønnstilskudd til arbeidsgivere som tar inn ansatte med delvis arbeidsevne. Disse medlemmer mener dette er ett av flere mulige tiltak som vil redusere barrieren for personer som står helt utenfor arbeidslivet i dag. Det vil redusere risikoen for arbeidsgiver ved å satse på noen som kanskje ikke har hundre prosent arbeidsevne, og det vil gi flere muligheten til å bidra til fellesskapet.

Disse medlemmer vil understreke at arbeidslivet må gi ordnede forhold og ha plass til alle med hel eller delvis arbeidsevne. Disse medlemmer støtter tiltak som gjør det lettere å kombinere arbeid med pensjon og andre velferdsytelser. Det er spesielt viktig å satse på lønnstilskudd til bedrifter som ansetter folk med delvis arbeidsevne. For mange er trygg arbeidsplass i skjermet virksomhet det beste, og slike tiltaksplasser er å betrakte som arbeid.

Disse medlemmer vil understreke at avtalen om inkluderende arbeidsliv bør være mer forpliktende for alle parter i arbeidslivet – både i privat og offentlig sektor. Det er viktig å styrke samarbeidet om sterkere tiltak for å inkludere grupper hvor mange sliter med å komme seg inn i fast arbeid, som funksjonshemmede og innvandrere. Disse medlemmer vil styrke lovverk som støtter opp under faste ansettelser og en heltidskultur i arbeidslivet. Det gir tryggere forhold for de ansatte, bedre muligheter for faglig utvikling og mer langsiktighet for bedriftseier.

Disse medlemmer vil styrke arbeidsmiljøloven som vernelov og sikre at norske lover, forskrifter og tariffavtaler skal være overordnet EU/EØS-regler på arbeidslivsfeltet. Bare gjennom nye og tydeligere lovregler vil arbeidslivets parter og myndighetene ha redskaper som gjør det mulig å nå målet om et velorganisert arbeidsliv – og dermed sikre retten til familieliv og fritid.

Disse medlemmer påpeker at EØS-avtalen hindrer Stortingets mulighet til å styre arbeidsmarkedet i stort. Ukontrollert innvandring fra EØS-området utenfor Norden gir økt press på norske lønns- og arbeidsvilkår og fører til at stadig flere norske arbeidere opplever større usikkerhet for sine lønns- og arbeidsvilkår. Taperne er ofte arbeidstakerne som har manglende formelle kvalifikasjoner og lav fagorganisering. Norsk ungdom og mennesker med delvis arbeidsevne stiller svakere og svakere i kampen om arbeidsplassene. Derfor går disse medlemmer inn for å utvide ordningen med lønnstilskudd til folk med delvis arbeidsevne, slik at langt flere av dem kan bli mer attraktive i det tøffe arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer vil vise til at det ikke er mulig å oppnå full sysselsetting og et velorganisert arbeidsliv samtidig som man har en ukontrollert arbeidsinnvandring. Derfor er Senterpartiet den største pådriveren for at Norge må få kontroll på arbeidsinnvandringen fra EØS-området. Disse medlemmer mener arbeidsinnvandringen må reguleres slik at næringslivet får tilgang på kompetanse som ikke finnes i Norge, samtidig som den norske arbeidslivsmodellen beskyttes mot ukontrollert arbeidsinnvandring. Disse medlemmer vil videre vise til at Senterpartiet ønsker å ta i bruk sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen (artikkel 112) når ukontrollert arbeidskraftinnvandring fra EØS-området truer det norske arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer vil vise til at den ukontrollerte arbeidsinnvandringen rammer både personer som har innvandret til Norge på permanent basis, folk som har falt ut av skolen og folk med ulike helseproblemer. Det gir naturlig nok svakere og dårligere rekruttering i en rekke yrker fra ungdom som ønsker å ta slik fagutdanning. Inntektsforskjellene i arbeidslivet øker og etterspørselen etter folk med bare delvis arbeidsevne kommer på et lavmål. Derved blir stadig flere av de som har svak tilknytning til arbeidslivet avhengig av ytelser over Nav.

Disse medlemmer påpeker at økt midlertidighet med høyt innslag av importert arbeidskraft, sammen med vekst i bruk av bemanningsselskaper og innleie, har medført at flere har fått en løsere og mer usikker tilknytning til arbeidslivet enn før.

Disse medlemmer påpeker at dette også har viktige implikasjoner for produktivitet og innovasjon i flere næringer. Disse medlemmer mener at det er viktig å legge til rette for størst mulig grad av faste stillinger. Midlertidige arbeidsforhold spiller negativt inn på involvering og engasjement blant arbeidere, og dermed også på innovasjon. Involvering av medarbeidere vil generere flere ideer i bedriften, det vil si flere ideer fremkommer som følge av økt engasjement blant medarbeiderne. Ved faste ansettelser har arbeidsgiver større insentiver til å investere i utvikling og kompetanse for sine arbeidstakere, da dette vil komme arbeidsgiver til gode senere. Dette insentivet opphører eller svekkes kraftig ved innleie og midlertidighet.

Disse medlemmer påpeker at høy organisasjonsgrad er et definerende trekk ved den norske arbeidslivsmodellen, og ser med uro på at organisasjonsgraden gjennom flere år har vært fallende, særlig i privat sektor. Disse medlemmer mener det er uforståelig at regjeringen har valgt å redusere insentivene til å fagorganisere seg gjennom å svekke verdien av fagforeningsfradraget år etter år. Disse medlemmer mener det trengs nye initiativer for å øke fagorganiseringen som ledd i å ta vare på den norske modellen.

Disse medlemmer vil vise til at internasjonalisering, arbeidsinnvandring, endringer i næringsliv og utvikling av teknologi påvirker maktforholdene mellom partene i arbeidslivet. En offentlig maktutredning bør etter disse medlemmers mening settes i gang for å kaste lys over denne utviklingen, og fremme forslag som bidrar til at partene kan videreføre samarbeidet på grunnlag av likeverdig styrke. Det er også viktig å undersøke og dokumentere konsekvensene uregulert arbeidsinnvandring har på det norske arbeidsmarkedet. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette en offentlig maktutredning for arbeidslivet, bl.a. for å belyse hvordan internasjonalisering, arbeidsinnvandring, endringer i næringsliv og utvikling av teknologi påvirker maktforholdet mellom partene i arbeidslivet, og fremme forslag som bidrar til at partene kan videreføre samarbeidet basert på likeverdig styrke. Utredningen skal undersøke og dokumentere konsekvensene uregulert arbeidsinnvandring gjennom EØS har på det norske arbeidsmarkedet, blant annet knyttet til lønns- og arbeidsvilkår og produktivitetsutvikling innenfor ulike bransjer.»

Disse medlemmer vil understreke at det er flere store utfordringer knyttet til høy arbeidsinnvandring, som lavere produktivitetsutvikling, lavere lønnsvekst og lavere status innenfor flere tradisjonelle håndverksyrker. Det overordnede hensynet er å ivareta det norske arbeidsmarkedet og vårt eget behov for sysselsetting. Vårt viktigste virkemiddel er fagorganisering, trepartssamarbeid og kontrollert arbeidsinnvandring for å sørge for at norske lønns- og arbeidsvilkår gjelder i Norge.

Disse medlemmer påpeker at skolen er blitt stadig mer teoretisk med større vekt på kunnskap og ferdigheter som kan måles. Det er et grunnleggende problem at synet på kunnskap er snevret inn i disfavør av praktiske ferdigheter og kunnskap. Disse medlemmer påpeker at den økende teoretiseringen av skolen dessverre har gjort at mange elever ikke føler seg hjemme i skolen. Dette er noe som får følger inn i videregående opplæring. Det er mange og sammensatte årsaker til at rekrutteringen til fagopplæringen er for svak, og at andelen som oppnår fag- eller svennebrev, er altfor lav. Disse medlemmer mener interessen for praktiske fag må vekkes og foredles gjennom grunnskolen for at flere elever skal motiveres til å velge yrkesfag, og viser til representantforslag fra senterpartirepresentantene Strand, Bøhler, Greni, Fasteraune og Sem-Jacobsen om en mer praktisk innrettet ungdomsskole for økt rekruttering til yrkesfag. Videre viser disse medlemmer til at Senterpartiet har foreslått å gjennomføre et løft for yrkesfagene, blant annet gjennom økt lærlingtilskudd, investeringer i moderne maskiner og utstyr, større stipender, alternative opplæringsløp m.m.

Gode levekår og muligheter i hele Norge

Disse medlemmer mener at det er svært viktig å legge til rette for gode muligheter og levekår i hele Norge, og mener en stor svakhet ved meldingen er at man ikke drøfter hvordan muligheter og levekår utvikler seg i ulike deler av landet. Disse medlemmer mener det må ny politikk og kraftigere tiltak til for å snu sentraliseringen. Disse medlemmer viser til at tre fjerdedeler av distriktskommunene på sentralitet 5 og 6 har hatt nedgang i folketallet de siste 20 årene, og at dette har skjedd i en periode der Norge i mange år har hatt historisk høy befolkningsvekst, i hovedsak som følge av stor innvandring. Videre påpeker disse medlemmer at nesten 300 kommuner hadde nedgang i folketallet i 2019, og at trenden er særlig alvorlig i Nord-Norge der befolkningen har falt med 7 700 personer over de to siste årene.

Disse medlemmer viser til at man for 70 år siden hadde en egen utbyggingsplan for Nord-Norge, noe som står i grell kontrast til den statlige styrte sentralisering under dagens regjering. Disse medlemmer understreker at det er behov for tiltak på bred front for å snu sentraliseringen, ikke minst gjelder dette grep for å bygge den nordnorske landsdelen. Disse medlemmer mener det nå er på høy tid med en ny Nord-Norge-plan.

Disse medlemmer viser til at Senterpartiet gjentatte ganger har fremmet forslag for bedre infrastruktur, kollektivtransport og kommunikasjonsmidler i mindre sentrale strøk for å redusere avstandsulemper og knytte Norge tettere sammen gjennom effektiv person- og varetransport. Disse medlemmer viser blant annet til forslag om reduserte priser på ferge og hurtigbåt, avgiftskutt for flyvninger på kortbanenettet, økt tilskudd til FOT-rutene, samt økte midler til rassikring, vedlikehold av fylkesveier og utbygging av høyhastighetsbredbånd.

Disse medlemmer mener det må investeres i Nord-Norge. Det er viktig for hele Norge at vi bruker de store ressursene som den landsdelen har, og det er særdeles viktig strategisk for Norge som land. Disse medlemmer understreker at det er en nasjonal plikt og en nasjonal oppgave å bygge ut Nord-Norge.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen starte arbeidet med å utarbeide et utbyggingsprogram for Nord-Norge som inkluderer skatte- og avgiftsreduksjoner, infrastrukturinvesteringer, styrking av de personrettede økonomiske virkemidlene, kraftig reduserte priser på fly, ferger og hurtigbåter, gjenoppretting av Andøya flystasjon og reetablering av Troms og Finnmark som egne fylker.»

Disse medlemmer tar til orde for flere tiltak som gjør at unge folk har lyst til å satse og tørre å bo i den nordnorske landsdelen. Disse medlemmer mener det må komme på plass flere studieplasser som gir utdanningsmuligheter, nye kompetansemiljøer og styrker tilgangen på arbeidsfolk med høyere utdanning for næringslivet. Disse medlemmer mener det må en tilpasset skatte- og avgiftspolitikk til som gjør det lønnsomt å etablere bedrifter, slik at flere tør å satse på å etablere bedrifter i den nordnorske landsdelen. Disse medlemmer understreker at Senterpartiet vil lokalisere statlige arbeidsplasser rundt omkring i distriktene og stanse sentraliseringen av offentlig forvaltning og tjenesteyting. Disse medlemmer tar til orde for en aktiv fiskeripolitikk, slik at vi kan bygge ny industri, og sørge for at Nord-Norge får en større andel av inntektene fra sine store naturressurser.

Disse medlemmer påpeker at kapitaltilgang er viktig for både næringsliv, bosetting og boligbygging i distriktene. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Senterpartiet har fremmet representantforslag med flere konkrete tiltak for å styrke norske sparebanker, som er særlig viktige for kapitaltilgangen i distriktene.

Disse medlemmer påpeker at boligmarkedet gir utfordringer i både bygd og by. Disse medlemmer viser til at Samfunnsøkonomisk analyse AS i desember 2020 leverte en rapport på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, der de fant at 25 pst. av virksomhetene oppga at manglende tilgang på egnede boliger er en viktig årsak til deres rekrutteringsutfordringer. Den viktigste årsaken til at virksomhetene opplever at manglende tilgang på egnede boliger hemmer rekrutteringen av arbeidskraft er at det sjelden er boliger for salg eller leie i regionen, dernest at lokale boligpriser er så lave at det ikke lønner seg å bygge nytt. Disse medlemmer viser til NOU 2020:15 Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene, der viktigheten av et velfungerende boligmarked i distriktene understrekes i kapittel 10.4.5:

«Mange distriktskommuner har ensartede, små, usikre eller stagnerende boligmarkeder som er preget av lave boligpriser og svak prisvekst. Byggekostnadene kan gjerne være høyere enn boligverdien, noe som kan føre til at folk ikke ønsker å oppta eller ikke får lån til boliginvesteringer. Når man først har kjøpt seg bolig, blir det vanskeligere å flytte på seg. Lite boligbygging kan derfor gi redusert mobilitet i lokale boligmarkeder. Tilgang på egnede og varierte boliger har betydning for om folk etablerer seg og blir boende på et sted.»

Disse medlemmer vil vise til at NRK 16. april 2021 publiserte tall som viste at mens nærmere 50 pst. av boligene i Ullensaker var bygd etter år 2000, så er tilsvarende tall for Vardø 0,9 pst., Gamvik 1 pst. og Loppa 1,4 pst. Daglig leder for fiskeribedriften Lofoten Viking i Verøy, Arne Mathisen, poengterer i artikkelen hvilke konsekvenser dette får: «Du får ikke tak i arbeidsfolk uten at det er boliger tilgjengelig. Nesten tre av fire ansatte hos oss er ikke fra Værøy i utgangspunktet, så det er klart at det er ei stor utfordring vi må løse». Disse medlemmer viser til at Senterpartiet har fremmet et representantforslag om en mer rettferdig boligpolitikk i bygd og by.

Disse medlemmer ønsker å presisere at selveie av bolig er et sentralt trekk ved det norske samfunnet, som bør bevares. Disse medlemmer mener at fortsatt gunstig skattlegging av primærbolig er et viktig tiltak for å sikre folk flest den tryggheten og selvstendigheten det å eie egen bolig innebærer. Samtidig registrerer disse medlemmer at den betydelige prisøkningen som har funnet sted under denne regjeringen, gjør boligdrømmen fjern for mange. I tillegg har det fått bygget seg opp en betydelig risiko i boligmarkedet gjennom at prisene har steget raskt og husholdningenes gjeld har vokst kraftig. Disse medlemmer mener at det er viktig å føre en politikk som gjør at det å eie sin egen bolig er oppnåelig og oppleves som trygt for folk flest. Bolig skal ikke være et spekulasjonsobjekt, men et hjem der man skal trives og kan føle trygghet. Samtidig vil disse medlemmer understreke at mange i kortere eller lengre perioder av livet ikke ønsker eller har muligheten til å kjøpe egen bolig. Det er derfor viktig med effektive virkemidler for å sikre et velfungerende leiemarked. Disse medlemmer vil understreke betydningen av å styrke Husbanken for å sikre en god sosial boligpolitikk i bygd og by.

Rettferdig og effektiv politikk for grønn omstilling

Disse medlemmer mener at Norge skal ta offensive grep for å følge opp våre forpliktelser etter Paris-avtalen. Alle sektorer i samfunnet må bidra og sørge for effektive klimakutt, samtidig som vi ikke skal innføre tiltak som kun flytter utslipp til andre land, eller som fører til større utslipp i sum.

Disse medlemmer understreker at det ikke er et spørsmål om hvorvidt vi skal ha klimapolitikk, men et spørsmål om hvilken klimapolitikk som virker best.

Disse medlemmer vil understreke at nødvendige samfunnsendringer for å kutte i klimautslipp og håndtere klimaendringer må ha en rettferdig sosial og geografisk byrdefordeling. Klimapolitikken må utformes slik at den også ivaretar andre viktige samfunnshensyn, som natur og miljø, industriell utvikling, matproduksjon, beredskap, sosial utjamning og bosetting i hele landet.

Disse medlemmer mener at dette må innebære en politikk som gjør at vi kan bruke de fordelene vi har i Norge, samtidig som den må være tuftet på et prinsipp om rettferdig geografisk, sosial og økonomisk fordeling av fordeler og byrder. Disse medlemmer mener en god klimapolitikk må ta hensyn til de forskjellene som er i landet vårt, og legge til rette for at alle får tilgang til klimavennlige løsninger og teknologi. Disse medlemmer viser til at dette er viktig for klimapolitikkens legitimitet og oppslutning i befolkningen.

Norge har naturressurser, kompetanse og økonomisk handlefrihet som med riktige strategiske beslutninger kan legge forholdene til rette for reduserte utslipp av klimagasser både nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer vil satse på utvikling av ny teknologi som grunnlag for reduserte utslipp av klimagasser, mer miljøvennlige løsninger og for å styrke næringslivets konkurransekraft. Vi vil spesielt satse på teknologiutvikling hvor man reduserer behovet for fossil energi i industrielle prosesser.

Disse medlemmer mener det er en viktig nasjonal oppgave å bidra til å skape flere lønnsomme grønne arbeidsplasser i årene som kommer. Det må arbeides strategisk med hvordan skjerpede miljøkrav kan bidra til utvikling av ny kompetanse, teknologi, industri og arbeidsplasser i Norge. Disse medlemmer understreker at det ligger store muligheter for ny og klimavennlig verdiskaping i Norge ved å ta i bruk ny teknologi for foredling av naturressursene. Disse medlemmer viser for øvrig til egne merknader under avsnitt 3.2 i denne innstillingen for videre omtale av industripolitikken, og til Senterpartiets merknader og forslag i Innst. 325 S (2020–2021) for en helhetlig oversikt over Senterpartiets forslag på klimaområdet.

Gode offentlige tjenester gjennom avbyråkratisering og tillitsreform

Disse medlemmer påpeker at oljepengebruken har nådd rekordhøye nivåer under denne regjeringen. Da Erna Solberg tok over som statsminister i 2013 var oljepengebruken på om lag 130 mrd. kroner per år (Nasjonalbudsjettet 2014). Før pandemien inntraff var det planlagt en oljepengebruk i 2020 på om lag 240 mrd. kroner (Nasjonalbudsjettet 2020). Disse medlemmer mener Perspektivmeldingen har en god beskrivelse av hvordan handlingsregelen gir rom for økt pengebruk i dårlige tider, samtidig som dette betyr at man må holde igjen på den offentlige pengebruken i gode tider. Disse medlemmer påpeker imidlertid at det hos denne regjeringen har vært stor avstand mellom liv og lære på dette feltet. Etter disse medlemmers syn burde det vært holdt mer tilbake på oljepengebruken i de gode tidene, mens regjeringen tvert imot har økt oljepengebruken kraftig, blant annet gjennom store skattelettelser til de aller rikeste.

Disse medlemmer mener sentralisering er tett knyttet til byråkratisering som ofte er forstadiet til privatisering. Disse medlemmer mener det er helt klart at regjeringens mange sentraliserende reformer har resultert i en mer byråkratisert, tungrodd og kostbar offentlig sektor.

Disse medlemmer viser til den såkalte nærpolitireformen som et eksempel på en reform som har virket sterkt byråkratiserende. I politiet har antall ansatte i sentralt politibyråkrati, dvs. Politidirektoratet, Politiets Fellestjenester og Politiets IKT-tjenester, vokst med 725 årsverk siden 2013 til 1 235 årsverk ved utgangen av 2020. Disse medlemmer viser til Politidirektoratets kapasitetsundersøkelse på det politioperative området der det fremgår at «[d]ersom vi ser på utvikling per virksomhetsområde, ser vi at politiets kapasitet til patruljeskift er uendret fra før reform, med en økning på kun to årsverk». Antall årsverk tilgjengelig for patrulje har altså kun økt med to i hele landet som følge av nærpolitireformen. Samtidig har endringer i politiet, blant annet gjennom såkalt flåtestyring, medført at antall tilgjengelige patruljer i store områder har blitt dårligere. Denne utviklingen har også hatt andre konsekvenser, noe som blant annet illustreres gjennom en artikkel på Politiets Fellesforbunds nettsider 30. november 2020:

«Blant grepene i reformen var færre politidistrikt og med det større operasjonssentraler. Disse styrer politiets respons på hendelser, og det blir dermed såkalt flåtestyring av politipatruljene. Blant det flåtestyring kan påvirke er det å være hverandres back-up og trygghet i arbeidet. Tradisjonelt har det å være en god kollega vært å gi oppbakking til andre patruljer ved behov, men når patruljene styres av operasjonssentralen og fordeles for å dekke et stort geografisk område har det blitt vanskeligere med slik oppbakking.»

Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens undersøkelse av Bane NORs drift, vedlikehold og investeringer fra desember 2020, der det fremgår:

«Vår undersøkelse viser at driftsstabiliteten i jernbanenettet ikke er forbedret etter at Bane NOR ble etablert. Målet for punktlighet ble ikke nådd verken i 2018 eller 2019. Bane NOR har heller ikke god nok kontroll med kostnadene i store investeringsprosjekter.»

Videre konkluderer Riksrevisjonen med at:

«Det er kritikkverdig at Bane NOR fortsatt ikke har et godt nok system for å måle produktiviteten, ikke har god nok kontroll med kostnadene i store investeringer og at Samferdselsdepartementet har fått for lite styringsinformasjon til å følge opp effektiviteten.»

Disse medlemmer mener en av årsakene til dette er at man i for stor grad har bygget reformene på prinsipper hentet fra New Public Management. Dette har gitt seg utslag i utstrakt bruk av mål- og resultatstyring, oppsplitting av ansvar i ulike enheter med hhv. bestiller- og utføreransvar, stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og privatisering av offentlige oppgaver.

Disse medlemmer mener at dagens bruk av mål- og resultatstyring har ført til at måling og rapportering stadig øker i omfang og detalj, og dette i så stor grad at det tar fokus bort fra de egentlige målene. Detaljstyring stjeler tid fra kjerneoppgaver til rapportering, beslaglegger ressurser til kontroll, og gir mindre rom for lokale, faglige vurderinger.

Disse medlemmer påpeker at EØS-avtalen er en annen årsak til veksten i byråkrati og administrasjon med mer detaljert regulering. Pålagt bruk av anbud og privatisering av tjenestene har ført til at mer må måles, telles og ha en prislapp. Dette har også ført til mer jus i kommunal forvaltning. Politiske myndigheter både sentralt og lokalt tyr oftere til detaljstyring, fordi det gir inntrykk av handlekraft, men dette genererer igjen behov for mer kontroll og byråkrati.

Disse medlemmer mener det trengs et brudd med New Public Management-ideologien for å oppnå effektivisering og avbyråkratisering, og vil gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor der tillit og samarbeid skal erstatte unødig måling og kontroll. Ansvaret for hvordan oppgavene blir løst, skal i størst mulig grad bli flyttet til dem som skal gjøre jobben. Økt tillit i offentlig sektor vil gjøre hverdagen bedre for folk, med bedre tjenester til innbyggerne, en mindre byråkratisk arbeidsdag for de ansatte, og reduserte kostnader for både offentlige og private virksomheter.

Disse medlemmer mener statens massive innkjøp av konsulenttjenester er problematisk. Disse medlemmer viser til svar av 18. februar 2021 fra finansministeren på skriftlig spørsmål fra representanten Vedum der det fremgår at statens samlede utgifter til konsulentbruk i bruttobudsjetterte virksomheter i 2020 var 11,0 mrd. kroner.

At staten i stor stil kjøper tjenester av private konsulentselskaper framfor å bruke egen kompetanse, er ikke bare dyr ressursbruk men innebærer også at makt og ansvar skyves bort fra departementene.

Disse medlemmer påpeker at Riksrevisjonen i sin undersøkelse av konsulentbruk i staten fra 2017, fant at «statlige virksomheter bruker konsulenttjenester uten at behov og formål med tjenestene er tilstrekkelig klarlagt», videre at «[t]o tredeler av de undersøkte virksomhetene mangler strategi for hva det offentlige skal utføre selv, og hva som bør overlates til markedet».

Disse medlemmer påpeker at det offentliges evne til selv å løse oppgavene gradvis svekkes dersom man til stadighet outsourcer de mest krevende, komplekse og interessante problemstillingene til private konsulenter.

En stor del av konsulentbruken er knyttet til digitalisering, utvikling og bruk av IKT-løsninger. Disse medlemmer mener den kontinuerlig høye konsulentbruken til dette formålet er et klart signal om at dette ikke er et tidsavgrenset, midlertidig behov for det offentlige, men en ny og varig kjerneoppgave som tilsier at det offentlige selv bør sitte på mer av denne kompetansen. Konsulentbruken er lite kostnadseffektiv. Disse medlemmer viser til nyheten fra november 2020 om at politiet gjennom å erstatte 45 konsulentårsverk med faste stillinger forventer en innsparing på hele 45 mill. kroner. Disse medlemmer viser til assisterende politidirektør Håkon Skulstad som i den forbindelse uttalte at «[g]jennom å veksle inn konsulenter i egne ansatte gjør vi utgiftene mer forutsigbare, samtidig som vi sikrer viktig kompetanse internt i etaten, og får utnyttet investering mer kostnadseffektivt». Disse medlemmer mener det er grunn til å vurdere om tilsvarende endringer i andre deler av offentlig sektor kan bidra til å redusere kostnader til konsulenter samtidig som man bygger kompetanse internt.