11.1 Sammendrag
Norge har gode
og omfattende velferdsordninger som i hovedsak er finansiert over
offentlige budsjetter. Inntektssikring ved sykdom, arbeidsledighet
og alderdom gjennom folketrygden og universelle, offentlig finansierte
tjenester innenfor helse og omsorg gir trygghet og uavhengighet
til den enkelte innbygger. Universelle velferdsordninger som kommer
alle til gode, har gjort det mulig å kombinere familie- og arbeidsliv
og bidratt til økt likestilling. Et godt velferdssystem bidrar dermed
til flere sentrale bærekraftsmål.
Velferdsordningene
legger til rette for god helse uavhengig av den enkeltes inntekt
og gir et godt grunnlag for å håndtere både økonomiske og helsetruende kriser.
Under koronapandemien er flere av velferdsordningene blitt midlertidig
utvidet, både når det gjelder kompensasjonsgrad og utbredelse.
Velferdsordningene
spiller en viktig rolle for bærekraften i offentlige finanser, både
fordi de påvirker insentiver til arbeid og fordi de utgjør en så
stor del av de totale utgiftene. Vel 55 pst. av alle offentlige
utgifter på statlig og kommunalt nivå er utgifter til velferdsordninger.
Velferdsstatens bærekraft utfordres dersom andelen av befolkningen
som ikke arbeider øker.
Det er et gode
både for den enkelte og for oss som samfunn at vi lever lenger.
Utgiftene til pensjoner og helse- og omsorgstjenester vil likevel
øke kraftig med en aldrende befolkning, og finansieringen av velferdsstaten
vil kreve mer av dem som er i arbeidsfør alder. Mens de over 80
år i dag utgjør knapt 4 1/2 pst. av befolkningen, ventes andelen
å øke til nesten 12 pst. i 2060 i hovedalternativet i befolkningsfremskrivingene,
se figur 1.10 i meldingen. Aldersutviklingen vil kreve betydelig vekst
i ressursinnsatsen i helse- og omsorgstjenestene fremover.
Økt bærekraft kan
ikke oppnås ved ett enkelt tiltak. Det kreves innsats på mange felt.
Velferdsordningene må tilpasses til behovene de skal møte, og tjenestene som
tilbys, må produseres effektivt.
Koronapandemien
har minnet oss om hvor viktig det er å planlegge for store kriser
og ha beredskap når viktige samfunnsfunksjoner og folks helse trues.
Det vil imidlertid ikke være mulig å sikre oss mot all risiko. Det vil
alltid være en avveining mot annen ressursbruk. I denne sammenhengen
er det viktig å være forberedt på at den neste alvorlige krisen
trolig blir annerledes enn denne. Dette tilsier at planlegging fremover
må bygge på en sterk og fleksibel beredskap som raskt kan tilpasses
nye trusler.
Det er utfordringer
knyttet til tjenestetilbudet også i dag, som trolig forsterkes med
utviklingen vi ser komme. Samhandling mellom spesialisthelsetjenesten
og den kommunale helse- og omsorgstjenesten er viktig for personer
med kroniske sykdommer. I en aldrende befolkning vil det være flere
som lever med slike sykdommer. Det er en utfordring å sikre lik
kvalitet på tjenestetilbudet til alle innbyggere i hele landet.
På mange områder i helsetjenesten er det avdekket variasjon i tjenestetilbudet
som ikke kan forklares med strukturelle forhold, befolkningens sykelighet,
pasientpreferanser eller annet. Variasjon i tjenestetilbud kan være
et symptom på at vi ofte ikke kjenner effektene av ulike offentlige
tiltak godt nok, eller at det brukes behandling med liten effekt.
Dette viser at vi har et potensial for bedre ressursbruk.
Effektiv ressursbruk
kan oppnås med god kunnskap om hvordan tiltak virker, systematiske
sammenligninger av tjenestetilbud og god utnyttelse av teknologiske fremskritt.
Samtidig vil det bli viktigere å gjøre bevisste valg av hva velferdstilbudene
skal omfatte. Når ressursene er knappe, tvinger prioriteringene
seg frem. Gode kriterier for prioritering kan bidra til at viktige
hensyn fanges opp, og gi forutsigbarhet og legitimitet til de valgene
som tas. Her gjøres et viktig arbeid innenfor helsesektoren.
Noen offentlige
velferdsordninger har eksistert lenge, og er preget av samfunnsforhold
og utfordringer som gjaldt da ordningene ble etablert, men som ikke
nødvendigvis er like aktuelle i dag. God ressursbruk krever en stadig
tilpassing av regelverk og ordninger.
Privat medfinansiering
kan i noen tilfeller være et bidrag til å få frem riktige prioriteringer.
Det gjelder for eksempel dersom brukeren ubevisst kan velge den
dyreste av flere like gode løsninger.
Både for den enkelte
og for fellesskapet vil det være best om behovet for offentlige
helsetjenester og ytelser forebygges. Et samfunn som er innrettet
slik at det støtter opp under den enkeltes mulighet til å ta helsevennlige
valg og ta mer ansvar for egen helse, gir det beste utgangspunktet
for en frisk befolkning, et produktivt arbeidsliv og reduserte utgifter
til helserelaterte stønader. Folkehelsepolitikken er viktig, og
samarbeid med frivillig sektor, arbeids- og næringsliv er sentralt
for å lykkes.
Eldres behov for
pleie og omsorg kan reduseres gjennom tilpassede boligforhold. Økende
velstand i befolkningen og teknologiske nyvinninger kan gjøre eldre bedre
i stand til å tilpasse boligen for å forberede seg til en situasjon
med svekket helse. Velferdsteknologiske løsninger kan bedre den
enkeltes evne til å klare seg selv i egen bolig, og bidra til å
sikre livskvalitet og verdighet for brukeren. I en del tilfeller
kan velferdsteknologi fungere som et godt alternativ til et ordinært
tjenestetilbud. Det vises til meldingens kapittel 11 for nærmere
omtale.