Lene Vågslid (A) [10:01:42] (leiar i komiteen): Arbeidarpartiet prioriterer folks tryggleik, rettstryggleik og samfunnstryggleik. Me har ein sosial fordelingsprofil i vårt overordna statsbudsjett. Arbeidarpartiet bruker ikkje midlane til fellesskapet på å gje mindre skatt til dei som har mest i dette landet, noko som gjev oss eit større handlingsrom, til f.eks. å prioritere politidistrikta våre, eit reelt etterforskingsløft, ei seriøs løyving til domstolane i landet vårt og god satsing på samfunnstryggleik, fengsel og friomsorg. Solberg-regjeringa bruker 1,3 mill. kr på kvar av dei tusen rikaste personane i landet. Det er pengar me heller bruker på fellesskapet.

Arbeidarpartiet støttar forslaga til styrking av beredskapssenter, datahallar og politihelikopter. Regjeringa gjentek sine flate kutt i den såkalla avbyråkratiseringsreforma. Dei støttar me ikkje. Arbeidarpartiet går imot flate ostehøvelkutt i domstolane, i politiet og i norske fengsel, og eg viser med det til vårt alternative statsbudsjett.

Det bør bekymre fleirtalet i denne salen at det er fleire politidistrikt som no varslar nedbemanning etter at både statsbudsjettet og forliket er lagde fram – dette i ei tid der tusenvis av straffesaker, offer for kriminalitet, står i kø midt i ei krevjande og uoversiktleg politireform. Målet har vore 2 politifolk per 1 000 innbyggjar. Med forslaget som kjem til å få fleirtal i dag, sender ein politidistrikta våre inn i 2019 med beskjed om å kutte i drifta. Eg skjønar ikkje kvifor ikkje regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti fekk til ein eigen pott som direkte skulle styrkje politidistrikta våre. Arbeidarpartiet føreslår 340 mill. kr i eigne auka driftsmidlar til politidistrikta.

Med Framstegspartiet i Justisdepartementet har køane som offer for kriminalitet står i, auka. Avstanden mellom det som blei sagt av det tidlegare lov-og-orden-partiet, til det som skjer når Framstegspartiet er i posisjon, blir stadig større. Me veit at det er sprengd kapasitet når det gjeld etterforsking, mange stader i landet – tenestestader som skulle styrkjast, held omtrent ikkje ope. I fleire politidistrikt er tusenvis av saker ikkje avklarte og eldre enn tre månader, nokre plassar fleire år. Bistandsadvokatar, som er talerøyr for ofra, har sendt bekymringsbrev til justiskomiteen om rettstryggleiken for offer for kriminalitet.

Justisministeren, og til og med statsministeren, besøkte mange av dei aktuelle politidistrikta i haust for å høyre korleis stoda er. Men å høyre er ikkje det same som å lytte, og det ser me av forslaget som kjem til å få fleirtal i dag.

Seinast i går kunne me lese i VG at sjølv om ein har fått dom i ei sak og har rett på valdsoffererstatning, tek det fleire år å få.

Det bør bekymre justisministeren at så mange køar er etablerte under denne regjeringa. Regjeringa bryt forliket som er inngått om politireforma. Eg vil vise til merknadene me har i innstillinga, som gjer godt greie for det.

At regjeringa i 2019 meiner at politidistrikta i landet vårt skal hente ut 51 mill. kr i såkalla gevinstrealisering, blir møtt med stor undring ute. Eg vil gjerne høyre frå statsråden korleis han meiner at politidistrikta skal finne desse pengane, samtidig som dei tek med seg eit meirforbruk på om lag 200 mill. kr frå 2018 inn i 2019.

Arbeidarpartiet ville møtt 2019 på ein meir offensiv måte viss det var vårt budsjett som hadde fått fleirtal i dag. Me føreslår over ein halv milliard meir til justissektoren. Hovudprioriteten vår er grunnberedskap og etterforsking gjennom å styrkje politidistrikta – over 430 mill. kr meir til politiet, deretter ei kriminalomsorg som skal styrkje samfunnstryggleiken, og eit domstolsbudsjett som heng saman med auken i talet på saker, og som tek folks rettstryggleik på alvor. Me viser gjennom budsjettforslaget vårt at me tek samanhengen i straffesakskjeda og folks rettstryggleik på alvor, i motsetning til det tidlegare lov-og-orden-partiet Framstegspartiet og deira regjeringskollegaer.

Eg tek med det opp forslaget frå Arbeidarpartiet og dei forslaga me er saman med andre om.

Peter Frølich (H) [10:06:28]: Da var det jul igjen. Budsjettdebatt er jo etter hvert blitt en viktig ingrediens for å få julestemningen opp.

Budsjettdebatten i justiskomiteen pleier å følge et ganske kjent og kjært mønster etter hvert. Vi i regjeringspartiene skal fortelle hvor fortreffelig alt går, opposisjonen skal fortelle hvordan de par og tredve milliardene i justissektoren er for lite på alle felt, og fantasifulle alternative budsjetter står mot tørre, departementale budsjetter og forklaringer. I realiteten er det én eller to prosents forskjell mellom regjeringens budsjetter og opposisjonens alternative budsjetter, men man kan jo veldig fort få inntrykk av at man befinner seg på to helt forskjellige planeter.

Justisfeltet er et veldig vanskelig felt fordi stort sett alt måles i kroner og øre. Gode hensikter må stort sett bety mer penger, og all sparing på justisfeltet er risikosport. Hvis man er så flink og heldig å spare penger, blir man fort framstilt som både kald og hjerteløs. En økning i budsjettpostene blir fort framstilt som et kutt dersom økningen ikke er like stor som økningen var i fjor. Jeg er helt sikker på at vi skal innom alle disse kjente argumentasjonsmønstrene i løpet av denne debatten – og ikke fortvil eller vær redde, jeg er helt sikker på at posisjonspartiene skal komme med lange lister over alt som er fantastisk bra i budsjettet.

Men først tenkte jeg at jeg skulle prøve å heve blikket bitte lite grann. For det er tross alt noe å sette pris på og glede seg over, som at det er konsensus i Stortinget og i justiskomiteen om de lange linjene i justispolitikken. Vi er stort sett enige om straffesystemet, om et sivilt, tilstedeværende politi, om frie, selvstendige domstoler, om fengsler som skal rehabilitere i stedet for å bryte ned, og om grunnleggende forpliktelser til menneskerettighetene. En enighet som dette var noe vi kanskje kunne ta for gitt før, men når vi ser verden rundt oss nå, kan vi ikke det lenger. Det synes jeg det er verdt å glede seg over.

I samme ånd har jeg forsøkt å finne noen saker som da denne regjeringen overtok i 2013, var utfordringer, og som jeg mener at vi har løst i fellesskap. Jeg mener for det første at politiets beredskap var avkledd i 2013. Fem år senere er den betydelig forbedret – ikke alltid perfekt, men betydelig forbedret. Kriminalomsorgen hadde destruktivt lange køer, nå er de borte. Politiet var langt unna målet om 2 per 1 000, nå når vi det målet. Domstolene trengte modernisering, nå innføres lyd og bilde, og sivile saker gjennomføres digitalt etter en ganske stor digitaliseringsreform.

Så har vi noen utfordringer som i 2018 og 2019 og tiden framover kommer til å kreve mye av oss. Den største utfordringen er kanskje politireformen. Den har potensial, men den kan fortsatt feile, og det krever innsats fra alle partiene i Stortinget for at den skal lykkes. Feiler den reformen, feiler også norsk politi.

Utfordring nummer 2 er strukturen i domstolene. Den er utdatert. Hvis den endres og moderniseres, kan man frigjøre masse av de midlene som jeg tror alle her er enige om trengs i domstolene.

Utfordring nummer 3 er at vi trenger et etterforskningsløft i politiet. Når vi reiser rundt i verden, er etterforskningsyrket alltid noe som har høy status. Det er veldig rart at det i Norge ikke er sånn lenger. Forklaringen trenger ikke være så komplisert, og løsningen trenger ikke være så dyr. Her trenger vi rett og slett bare gode tiltak og gode ideer på kryss og tvers av partiene for å kunne gjenreise etterforskningens status. Er det noe som er helt sikkert når vi ser på framtidens kriminalitetsbilde, er det at vi trenger de aller beste av de beste til å bli etterforskere i politiet.

Utfordring nummer 4 er hvordan vårt ellers så gode rettssystem ikke har klart å finne en løsning for å håndtere unge gjengangerkriminelle. Det er en stor utfordring, og jeg har lyst til å gi honnør til opposisjonen, særlig Jan Bøhler. I dag er det kommet forslag fra Senterpartiet ved Emilie Enger Mehl som er spennende, og som tar mange av de utfordringene. Selv om budsjettdebatten ikke er stedet for å vedta den typen forslag, mener jeg at det er diskusjoner og vedtak som bør være høyaktuelle i tiden som kommer.

Den siste utfordringen jeg vil nevne, er hvordan vi kan håndtere den eksplosive økningen i overgrepssaker på nett. Jeg tror det skremmer vettet av oss når vi reiser rundt i verden og ser omfanget av dette og oppfatter det også i Norge. Dette skal vi løse i fellesskap sammen.

Solveig Horne (FrP) [10:11:48]: I dag kunne vi våkne opp til nyheten om at Fremskrittspartiet ikke lenger kunne kalle seg «lov-og-orden-partiet», og at Stortinget i dag skal vedta et justisbudsjett som svekker rettssikkerheten.

Fremskrittspartiet «evner ikke å ta vare på grunnstrukturen i politiet. Det er den som sørger for å ivareta sikkerheten her i landet», sa justiskomiteens leder, representanten Vågslid, til NTB. Det er ganske sterke påstander fra lederen av justiskomiteen. Jeg har lyst å referere til et par overskrifter fra avisoppslag:

• Politiet oppklarer for få saker, 104 000 saker ligger i kø

• Politikrise rammer etterforskningen

• Politiet når ikke egne mål

• Slakter egen kriseberedskap

• Politiet mangler ressurser

• 220 politiårsverk forsvant

• Kine drømte om politijobb, i stedet selger hun kjøkkenutstyr

• Politiets ressursmangel er reell

• I Romerike politidistrikt ligger 5 500 saker på vent

• 60 alvorlige overgrepssaker på vent i Trondheim

• Det er en betydelig politikrise i landet

Jeg kan se at flere representanter nikker gjenkjennende til dette, men jeg har bare lyst til å opplyse om at dette er oppslag fra 2008 til 2013. Hvorfor bruker jeg tid på å lese opp dette? Jo, for å synliggjøre at å bruke ord som at neste års justisbudsjett er en provokasjon og vil svekke rettssikkerheten, ikke står til troende.

For Fremskrittspartiet har rettssikkerheten til innbyggerne i dette landet alltid vært et bærende element i vår politikk, både i opposisjon og i regjering. Jeg er stolt over det vi har klart å få til på justisfeltet de fem årene i regjering, men vi er ikke i mål.

Vi er også klar over at politiet står i en svært krevende reform, men vi må ikke glemme at Stortinget vedtok reformen i 2016, og at mange politidistrikt nettopp har satt den ut i livet. Kriminalitetsbildet har endret seg, og mye av ressursene går til datasentre og betong, som komiteen kaller det. Dette er også penger som går til å trygge sikkerheten til innbyggerne. Det er om lag 2 600 flere lønnede årsverk totalt i politiet siden 2013 og om lag 1 500 flere lønnede politiårsverk siden 2013. Det er bevilget 1,8 mrd. kr til stillinger i politiet siden 2013. Restansene har gått ned, og oppklaringsprosenten har gått opp.

Da jeg kom tilbake til Stortinget i januar, opplevde jeg at politikerne snakket om politireformen som noe negativt. Heldigvis har jeg, etter å ha fått besøkt politidistrikt, fått et helt annet inntrykk. Politireformen er sårt tiltrengt og helt nødvendig for å møte morgendagens kriminalitet, men det er krevende.

I november besøkte jeg Sør-Vest politidistrikt og hadde gleden av å være til stede på politiets møte med alle ordførerne. Jeg stålsatte meg for kritikk, men kunne likevel glede meg over ros fra fornøyde ordførere som kunne melde om en tett og god dialog med politiet og et synlig politi ute i sin kommune. Som jeg har sagt, er reformarbeidet krevende, men vi må også se – og få fram – at det er mye som går rett vei.

Straffesakskjeden henger sammen. Det opplever jeg at denne regjeringen tar på alvor. Løser politiet sine saker, må domstolene være i stand til å gjøre sitt arbeid, og kriminalomsorgen må kunne ta imot dem som skal sone dommen sin. Domstolene har utfordringer, spesielt med stadig tyngre og mer komplekse saker. Budsjettet til domstolene blir økt neste år. Vi har satt i gang flere tiltak for å bedre ressursutnyttelsen ved norske domstoler knyttet til digitalisering, struktur og regelverk. Tidenes digitaliseringssatsing er nå på plass ved norske domstoler. Gevinsten av både avvikling av juryordningen og digitalisering ved domstolene er en gevinst de får beholde.

Likevel er jeg glad for at regjeringen sammen med Kristelig Folkeparti har klart å få på plass en økning på 10 mill. kr. Denne satsingen vet vi kommer til å komme godt med både for å styrke og bedre domstolene, for å øke kapasiteten og for å bedre saksbehandlingen.

Vi skal i dag vedta neste års budsjett. Det er et justisbudsjett som vil styrke justissektoren og ivareta sikkerheten til innbyggerne. Det er et justisbudsjett som satser på politi, domstoler og kriminalomsorg. Det er et budsjett som følger opp både objektsikring og beredskap.

Emilie Enger Mehl (Sp) [10:17:07]: Det er en hovedoppgave for staten å sørge for trygge innbyggere i et sikkert samfunn. I kontrast til representanten Horne vil jeg begynne med å sitere noen overskrifter fra siste halvdel av 2018:

«Tillitsvalgte i politiet: Krise i hele landet» – Aftenposten 17. juli

«Politiet frykter masseoppsigelser» – NRK 23. november

«Regjeringen foreslår å legge ned sju fengsler. – Statsbudsjettet er en krise for ansatte, sier topptillitsvalgt» – FriFagbevegelse 8. oktober

«Krise i domstolene – styrt nedbemanning i 2019» – Parat24 26. september

Når både politiet, domstolene og kriminalomsorgen samtidig varsler om krise, mener Senterpartiet det er på tide å bli bekymret. På toppen av det hele har regjeringen sviktet når det gjelder terrorsikring, noe som nylig førte til at Stortinget måtte stemme over et mistillitsforslag mot regjeringen, et mistillitsforslag som falt med få stemmers margin.

For at rettsstaten Norge skal fungere, må vi ha et rettssystem i balanse. Politi, domstoler og kriminalomsorg må ses i sammenheng. Vi må kunne stole på at politiet kan jobbe forebyggende og etterforske kriminalitet, at vi kan få sakene våre opp til behandling i domstolen, og at kriminalomsorgen kan utføre god rehabilitering når straffen skal sones.

Senterpartiet foreslår en styrking av hele straffesakskjeden gjennom satsing på politi, påtalemyndighet, domstoler og kriminalomsorg. Vi foreslår å gi 0,5 mrd. kr mer til politidistriktene. Vi har satsinger på 51 mill. kr til domstolene. Vi har foreslått 60 mill. kr til å opprettholde fengslene regjeringen foreslår å legge ned, og 50 mill. kr til å forbedre forholdene for psykisk syke i fengsler.

Senterpartiet vil ha et politi som er synlig og tilstedeværende der folk bor. Derfor er vi imot den sentraliserende reformen regjeringen nå gjennomfører.

Den 2. desember gikk flere ordførere fra ulike politidistrikter ut og sa til NRK at de nektet å skrive under på samarbeidsavtaler med politiet, fordi de mente politiets tilstedeværelse er for dårlig etter politireformen, og at innbyggerne ikke kan stole på at politiet er der når de trenger dem.

Mens både konsulentbruken og veksten i Politidirektoratet har økt dramatisk de siste årene, har stadig flere politidistrikter store utfordringer med økonomien. Tillitsvalgte i Politiets Fellesforbund er helt klare på at statsbudsjettet for 2019 kommer til å føre til nedbemanning i alle politidistrikter. Det siste året har vi allerede hørt om skyhøyt arbeidspress og lange sakskøer. Det har også kommet fram at bl.a. grove overgrepssaker blir liggende lenge hos politiet. I en inspeksjonsrapport fra statsadvokaten står det følgende om Møre og Romsdal politidistrikt:

«Pr. dags dato har politidistriktet færre etterforskere enn før omorganiseringen.»

Det vises bl.a. til en sak med vold i nære relasjoner hvor avhør av mistenkte fortsatt ikke var foretatt etter 566 dager.

Tvisteløsning og straffeforfølgelse brakt inn for domstolene er også helt sentralt i rettssystemet. Enhver har rett til å bringe sivile tvister inn for domstolene. I tillegg må domstolene ha kapasitet til å avgjøre straffesaker på en grundig og sikker måte og innen rimelig tid. Men domstolene er nå kuttet til beinet. Halvparten av tingrettene klarer ikke å møte lovbestemte frister for saksbehandlingstid. Ingen av lagmannsrettene klarer det. I sivile saker kan det ta opp til to år fra man anker en sak, til saken kommer opp for lagmannsretten.

I straffesaker er ofte konsekvensen av lang saksbehandlingstid at tiltalte får strafferabatt. For fornærmede er det en stor påkjenning å måtte vente i månedsvis på at saken skal behandles. Vi har også et viktig prinsipp i Norge om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det å sitte tiltalt i en straffesak i månedsvis før saken blir avgjort, er også en stor belastning.

Lav bemanning truer sikkerheten til dem som er på jobb – og oppfølgingen av innsatte – i kriminalomsorgen. Straff skal være rehabiliterende for å hindre at kriminelle begår nye lovbrudd når de slipper ut av fengsel, men nå er rehabiliteringen nede på et minimum.

I 2017 sa direktøren i Kriminalsorgsdirektoratet:

«Det virker som den meget anstrengte budsjettsituasjonen for 2018 utvikler seg til å bli tilnærmet uhåndterlig.»

Det har ikke blitt bedre siden den gang. Det setter rettssikkerheten i spill. Senterpartiet mener det er på tide å ta signalene på alvor og stoppe kuttene i justissektoren.

Jeg vil med det ta opp Senterpartiets forslag.

Petter Eide (SV) [10:22:26]: Før jeg begynner på mitt hovedinnlegg, har jeg lyst til å komme med en personlig sympatierklæring til justisministeren. For litt over en uke siden ble hans bil og hjem ramponert, og forhåpentligvis har jeg det samlede politiske Norge bak meg når jeg sier at vi tar sterk avstand fra å bruke den typen metoder for å forsøke å stenge justisministerens ytringer. Jeg har også lyst til å berømme ham for ikke en eneste gang å forsøke å score noen billige politiske poeng på dette. Snarere tvert imot: Han responderte veldig prinsipielt og sa at dette var et angrep på demokratiet. Det er veldig fint. Han får bare ta imot den, for nå blir det litt annerledes!

Vi behandler nå et budsjett som er forhåndsavklart og gjort opp. Det er ca. 39 mrd. kr. Opposisjonen ber i hovedsak om mer penger til kriminalomsorg, domstol, politi og etterforskning av saker hvor kvinner i hovedsak er ofre. Vi ønsker, «give-or-take», fra opposisjonen 500–600 mill. kr mer. Dette får vi ikke.

I det norske statsbudsjettet er det faktisk smuler det er spørsmål om fra vår side. Opposisjonens samlede krav vil være et par hundre meter motorvei, og det vil være et par fly-vinger på et av de nye F-35-flyene. Den dyreste motorveien i Norge koster 3,5 mrd. kr per kilometer. Så det er ganske lite penger vi spør om. Derfor mener jeg at dette ikke handler om penger, det handler om noe helt annet. Det handler om ideologiske retninger.

Vi ser en utvikling i hele Europa hvor justispolitikken er der man kanskje nå ser de sterkeste polariserte ideologiske forskjellene. Det er drevet fram av ytre-høyre-partier og bevegelser i hele Europa som utfordrer tidligere gamle skiller som folk har vært opptatt av. Det justisbudsjettet vi behandler i dag, bærer også preg av at Fremskrittspartiet har sittet i regjering og fått styre dette i fem år.

La meg gi ni punkter som illustrerer det jeg mener er en ideologisk retning som tar oss feil vei:

1. Vi har fått en kaldere og mer urettferdig og uforsonlig asyl- og flyktningpolitikk. Grensen er nesten stengt, og vi får rapporter om at folk sulter på asylmottak.

2. Vi har fått et ønske fra politikere på høyresiden om lengre straffer.

3. Vi har fått innføring av hardere soningsforhold. Det har vært kutt i kriminalomsorgen, som fører til hardere soningsforhold.

4. Vi ser mindre vilje til å se på sosiale forhold som ligger bak kriminalitet, spesielt innenfor barne- og ungdomskriminalitet. Man roper om fengsel, men ikke nødvendigvis om forebygging og et blikk på den fattigdommen som veldig mange av disse unge har vokst opp i.

5. Det er i perioden blitt gitt mer våpen til politiet. Samtidig med at kriminaliteten i Norge har gått ned, er det blitt gitt mer våpen.

6. Og så kanskje noe av det jeg personlig er mest opprørt over: en neglisjering av den mest omfattende kriminaliteten, vold mot og voldtekt av kvinner. Ytre høyre i Europa har aldri engasjert seg i saker hvor kvinner er ofre.

7. Så har det vært en iver etter å konstruere Norge, og spesielt Oslo, som farlig og utrygg. Vi har en representant fra Fremskrittspartiet i salen som har vært ivrig på det. Samtidig som vi vet at det ikke stemmer, fortsetter man denne historiefortellingen.

8. Det har også vært innenfor justispolitikken et ønske om en mer nasjonal selvråderett til fordel for å forplikte seg på internasjonale konvensjoner.

9. En langt mer skamløs retorikk med begreper som «monstre», «terrorister», «farlige ungdommer», «svenske tilstander» osv. Dette er ganske nye ting.

Enkeltvis er det sånn at de ulike budsjettpostene ikke nødvendigvis tar Norge i noen spesiell retning, men det er summen av dette som illustrerer en ideologisk forskjell, det er summen av dette som illustrerer en retning. Jeg vet at dette ikke nødvendigvis gir gjenklang hos noen av representantene fra Høyre i salen – det er heller ikke de som driver dette fram. Men de sitter faktisk og ser på det og ser at justispolitikken i Norge er i ferd med å bli mer polarisert og er i ferd med å få en type europeiske kjennetegn som er ganske dystre. Det er Høyre og statsministeren som har latt justispolitikken gå i den retningen, og det er de som også må ta ansvaret for det.

Petter Eide (SV) [10:27:32]: Ja, selvfølgelig.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:27:45]: Det er godt å kunne innlede justisdebatter med innlegg som beskriver et samfunn som er trygt og en tverrpolitisk vilje om å skape et enda tryggere samfunn. Det er hovedoppgaven som politikere. Kristelig Folkepartis alternative budsjett er en tydelig satsing på justispolitikk, men det er også en tydelig satsing på et tryggere samfunn. Da diskuterer en ikke bare justisbudsjettet, for det er så enormt mye som skal gjøres i de andre komiteene for å hindre at en må bruke mer penger enten det er på politiet, domstolene eller kriminalomsorg.

Kristelig Folkeparti har hatt en tydelig prioritering over lengre tid. Å løfte forebygging og bekjempelse av vold og overgrep mot barn og bekjempe menneskehandel har vært to særlige stikkord. Det opprører meg at ett av fem barn blir utsatt for vold eller overgrep, og at én av ti jenter kan si at innen de er 18 år, har de opplevd å bli seksuelt misbrukt. Det er skremmende tall, og det burde få oss alle til å jobbe enda hardere for å forebygge enda mer for å sikre at disse barna slipper å bli utsatt for så forferdelige ting.

Derfor har vi hatt en tydelig satsing på det feltet over lengre tid. Også i forliket som ligger her, har satsingen knyttet til å bekjempe vold og overgrep blitt løftet, ikke bare på justisbudsjettet. Vel så viktig er flere helsesøstre og jordmødre, som kan komme inn og avdekke vold og overgrep på et veldig tidlig stadium, og de andre tiltakene, enten det er på familiefeltet eller på helsefeltet.

I selve budsjettforliket har vi fått gjennomslag for 80 mill. kr ekstra på justisbudsjettet, og det er vi glade for. Men jeg synes også det er gøy å trekke fram statistikk, for siden 2013 er det kommet 2 700 flere årsverk i politiet, 1 600 flere politiårsverk. Politidekningen har gått fra 1,71 til nå 1,92, og vi er i nærheten av å nå målet vi alle er enige om, med to per tusen i 2020.

Det har vært en enorm endring på dette feltet over lengre tid. Vi kan glede oss over færre anmeldelser, færre restanser, mer oppklaring. Samtidig vet vi også at kriminaliteten er blitt mer komplisert, den er mer krevende å etterforske. På det feltet jeg nevner som vi har prioritert spesielt, knyttet til vold og overgrep, vet vi at oppklaringsprosenten, enten det er på voldtekt, overgrep eller vold, er altfor lav. Det har den vært i ekstremt lang tid.

Jeg husker at et av mine første spørsmål da jeg kom inn på Stortinget i 2009, var knyttet til lang ventetid på barnehus, hvor lenge det tok før et barn ble avhørt. I dag er heldigvis de ventetidene blitt redusert kraftig, men antallet barn som er inne til avhør på barnehusene, har økt ekstremt. Jeg tror at det ikke bare dreier seg om at det er flere som blir utsatt for vold eller overgrep, men at det dreier seg om den tverrpolitiske kampen som har bidratt til at flere av disse sakene også kommer fram i lyset. Men det er ingen tvil om at den store utfordringen også er knyttet til internett og til den enkle måten det er å misbruke barn på. Derfor mener jeg at det feltet også må prioriteres framover for å unngå at barn blir utsatt for overgrep.

Dette budsjettet som blir vedtatt i dag, er også et godt budsjett når det gjelder beredskap. Beredskapssenteret bruker vi nesten 1 mrd. kr på i 2019, og det er en stor satsing. Det gjør at det kan stå ferdig i 2020, og det vil bedre situasjonen for politiet. Og endelig kommer det tre nye politihelikoptre – 260 mill. kr. Det har vært ønsket over lang tid – neste år blir de kjøpt inn.

Gjengkriminalitet er det flere som har vært inne på. Der vet vi alle at vi har store utfordringer. Jeg er glad for at de særskilte midlene på 30 mill. kr til Oslo sør videreføres, og også for at det puttes inn 50 mill. kr ekstra i 2019 for å styrke innsatsen. Men også der er forebygging, den innsatsen som gjøres på tidligere stadium, noe av det viktigste vi kan gjøre.

Jeg vil også trekke fram satsingen på arbeidslivskriminalitet. Vi har nå sju sentre. Økningen neste år er på 20 mill. kr. Det er viktig for å ta kriminelle nettverk, det er viktig for å hindre sosial dumping og i verste fall menneskehandel, men det er også viktig for å hjelpe de seriøse aktørene.

Innen kriminalomsorgen er det gledelig at en øker EK, elektronisk kontroll, og bøtesoning, og at vi får bygd ut plassene. Til nå er det bygd ut 255 plasser, og over 300 plasser er på vent i Agder. Men der er jeg spesielt opptatt av at vi kan jobbe mer for å bedre innholdet i soningen, for vi vet at den blir tøffere når flere blir tatt ut på EK og bøtesoning.

Alt i alt er det et godt budsjett for å trygge Norge enda mer også i 2019.

Abid Q. Raja (V) [10:33:04]: Jeg tror et samlet storting kan være enig om formålet med justispolitikken, at det er å ha lavest mulig kriminalitet, at de som begår kriminalitet, blir tatt for det, at de får rask soning, og at de etter endt soning kan komme tilbake til samfunnet uten at de begår ny kriminalitet. Det tror jeg det vil være samlet enighet om i salen.

Så vil vi ha ulike virkemidler for hvordan vi ønsker å oppnå dette formålet, men hvis vi skal ha lavest mulig kriminalitet, tror jeg ikke vi kommer utenom å legge inn innsatsen på forebygging, og særlig forebygging blant barn og unge.

Jeg har notert meg at en regjeringskollega fra et annet parti har snakket om fengsler for barn. Det mener jeg er et feil skritt å gå. I media ser man at 15-åringer defineres som hardbarkede kriminelle, og så tenker man veldig raskt at da må vi ha fengsler for disse. Da tror jeg ikke man tar i betraktning at har du disse i fengsel, vil det komme noen 14-åringer som blir 15 neste år, så vil det komme noen 13-åringer som vokser opp. At man setter noen 15-åringer i fengsel, vil ikke dermed bidra til at man klarer å forebygge for neste generasjon.

Det er ganske mye arbeid som må gjøres. Noe av det jeg tror det er viktig at man gjør i justispolitikken, er å se på risikofaktorene. Hva er årsakene til kriminalitet? Hvorfor blir barn og unge kriminelle? Jeg tror ingen barn, når de er små, drømmer om å vokse opp og bli kriminell, «joine» Hells Angels eller Bandidos – to av de mest hardbarkede kriminelle gjengene vi har i Norge. Vi hører om Young Bloods på Holmlia, men så glemmer vi de mest hardbarkede. Men det er ingen 5- eller 6-åring som tenker: Jeg skal vokse opp og bli medlem av B-gjengen eller A-gjengen. Det skjer noe derfra til de blir 15–16 – det heter risikofaktorer.

Vi har kjent kriminologisk forskning, de mest kjente kriminologene er norske – Nils Christie, han har gått bort nå, og Thomas Mathiesen. Rettssosiologene og kriminologene har gjort ganske mye forskning på hva som er årsakene til at barn blir kriminelle. Se på foreldrene. Den viktigste årsaken er foreldre som har lav utdanning, som ikke er i arbeid, som gjerne bruker vold i oppdragelsen. Når barn blir slått, forringes deres evne til å lære, de får konsentrasjonsutfordringer. En kjent setning heter: Vold avler vold. I justispolitikken tror jeg vi gjør klokt i å fokusere på risikofaktorene og bidra til at barn får en god oppvekst der de er. Alle vi som har besøkt skoler, vet at når vi snakker med lærerne, kan de peke ut enkelte elever i skolegården. Lærerne forringer ikke nødvendigvis deres personvern, men de vet veldig godt hvem av barna som har utfordringer – og det allerede i barneskolealder. De barna begynner å begå litt mer alvorlige ting på ungdomsskolen og blir etter hvert blir kriminelle. Vi må vi ta inn over oss at vi allerede fra barn er veldig små, vet hvem som er utsatt for å bli kriminelle senere. Hvis vi retter inn innsatsen der, kommer vi til å klare å forebygge i mye større grad.

Jeg vil også løfte et annet tema, og det er vold i nære relasjoner. Det er en uhyggelig kriminalitet som rammer folk i familier – det er vold mot barn, men også mot ektefeller, kvinner som blir slått av sine menn. Vi vet at her er det store, store mørketall.

Særlig i minoritetsmiljøer har vi noen ekstra dimensjoner, og det handler om noe som justisministeren prisverdig nå nylig har satt søkelys på: kjønnslemlestelse. Men vi har også tvangsekteskap. Det ene er den direkte tvangen, hvor barn blir tvunget fysisk til å inngå ekteskap. Men man har også de ekteskapene hvor det foreligger en sterk grad av psykisk tvang, en forventning om at man bare skal følge foreldrene.

Jeg tror at en del av de grepene vi har tatt, bidrar til å bygge ned disse sosiale stigmaene som knytter seg til det å ha frihet. Å fremme tiltak mot negativ sosial kontroll er én måte å gå fram på innenfor minoritetsmiljøer.

Jeg så at justisministeren besøkte Født Fri. Vi i Venstre er veldig stolte av at vi klarte å etablere det i forrige periode. Det har også blitt styrket denne gangen. Det finnes også mange andre organisasjoner som jobber mot f.eks. radikalisering; en av dem er Minoritetspolitisk Tenketank. Jeg tror at mye av dette er vi i regjeringspartiene enige om trenger et større løft. Jeg ser at regjeringen gjør en veldig god jobb på dette området, og jeg er sikker på at vi kommer til å oppfylle formålet, som nettopp er å bidra til at samfunnet har lavest mulig kriminalitet.

Statsråd Tor Mikkel Wara [10:38:13]: Trygghet i hverdagen for den enkelte er regjeringens aller viktigste prioritering. Regjeringen arbeider derfor aktivt for å bekjempe kriminalitet og følger nøye med på kriminalitetsutviklingen. I et trygt samfunn skal samfunnssikkerhet og beredskap alltid være prioritert. Dette gjenspeiler også budsjettet for justissektoren.

Dette budsjettet viser at regjeringen gjør et omfattende arbeid for å bedre objektsikringen. Det er ikke bare et spørsmål om bevilgninger, men også om å ha tilstrekkelig tilgang på fagfolk med høy kompetanse og sikkerhetsklarering til å jobbe med prosjektene. Denne utfordringen har nok blitt undervurdert i tidligere faser. Vi har foreslått å øke bevilgningen til objektsikring med 188,5 mill.kr. Dette vil sørge for at flere skjermingsverdige objekter i politiet og PST blir sikret. I tillegg kommer 148 mill. kr til å sikre datahaller for justissektoren. Det vil likevel stå igjen et betydelig arbeid før grunnsikringen av skjermingsverdige objekter i politiet er på tilfredsstillende nivå. Dette arbeidet må derfor videreføres også de neste årene.

Regjeringen har også foreslått å bevilge 865 mill. kr til arbeidet med nytt beredskapssenter for politiet. Arbeidet går som planlagt, og senteret skal stå ferdig i 2020. Dette vil bidra til å styrke beredskapen totalt sett, men også til å sikre flere skjermingsverdige objekter.

Objektsikring er ikke bare sikring av fysiske installasjoner og bygg. En klar overvekt av de skjermingsverdige objektene er IKT-objekter, der den skjermingsverdige funksjonen er avhengig av IKT-infrastruktur. IKT-sikkerheten er derfor svært sentral i arbeidet med objektsikring. Regjeringen foreslår å styrke PST med 25 mill. kr til arbeidet med å håndtere cybertrusler. Vi setter også av 10 mill. kr til å øke Nasjonal sikkerhetsmyndighets kapasitet til å gjennomføre inntrengingstester. Som en del av satsingen på IKT-sikkerhet setter regjeringen dessuten av midler til å styrke forskning og utvikling – 5 mill. kr til å styrke forskningskompetansen innen kryptologi med økt basisbevilgning til Simula ved Universitetet i Bergen, 10 mill. kr til å styrke satsingsområdet Et trygt informasjonssamfunn i Forskningsrådets IKTPLUSS og 7 mill. kr mer til forskning om digital sikkerhet i SAMRISK-programmet.

Politiet gjennomfører en stor og omfattende reform. Nærpolitireformen ble vedtatt i 2015, og i juni 2018 ble strukturdelen av reformen ferdigstilt. Den nye organisasjonsstrukturen legger til rette for bedre resultater og økt kvalitet på tjenestene. Regjeringen ser likevel behov for å styrke politiet på enkelte områder. Målet om 2 polititjenestemenn per 1 000 innbyggere i løpet av 2020 ligger fast. Per 30. september 2018 er det 1,92 polititjenestepersoner per 1 000 innbyggere på landsbasis. Til sammenlikning var tallet ved utgangen av 2013 på 1,71.

I 2019 foreslår regjeringen å styrke politiet med 50 mill. kr for å legge til rette for flere nyutdannede fra Politihøgskolen, som kan ansettes siste kvartal i 2019. Det vil til sammen gi en årsvirkning på 200 mill. kr.

Ungdomskriminaliteten har vært en utfordring, særlig i Oslo. Derfor foreslår regjeringen en satsing på 50 mill. kr. Satsingen omfatter både barnevernet, politiet og konfliktrådene.

Saksbehandlingstiden i domstolene har hatt en negativ utvikling. Denne trenden må snus. Domstolene effektiviseres gjennom digitalisering og mer effektiv organisering. Regjeringen foreslår å videreføre satsingen på digitale domstoler med 40 mill. kr. I tillegg foreslår regjeringen 13 mill. kr til teknisk utstyr i domstolene for å sikre mer effektiv og stabil drift.

I budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti ble domstolene styrket med ytterligere 10 mill. kr for å redusere saksbehandlingstiden. I tillegg foreslår regjeringen også 8 mill. kr til å utrede det i Borgarting lagmannsrett, som har slitt med særlig lang saksbehandlingstid.

Soningskapasiteten i dag er tilfredsstillende. Regjeringen har styrket kapasiteten, og soningskøene vi så i 2013, er så godt som avviklet. Likevel er det behov for omstrukturering av kriminalomsorgen for å tilpasse strukturen til framtidens behov. Økt bruk av straffegjennomføring med elektronisk kontroll har bidratt til å redusere behovet for fengselsplasser med lavere sikkerhetsnivå, men det er ikke tatt grep for å tilpasse kapasiteten etter behovet. Ressursene i kriminalomsorgen må brukes mest mulig effektivt, og det er derfor nødvendig å legge ned reell overkapasitet av plasser med lavere sikkerhetsnivå, tilsvarende ca. 250 plasser.

Den største investeringen i 2019 er videre utbygging og etablering av nytt fengsel i Agder. I 2019 settes det av 308 mill. kr til formålet. I tillegg vil jeg vise til budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti, hvor det er satt av 10 mill. kr til å styrke bemanning og innhold i kriminalomsorgen.

Det stilles store krav til justissektoren, og det er fortsatt udekkede behov innenfor både politiet, kriminalomsorgen, domstolene og beredskapen generelt, men regjeringen har i samarbeid med Kristelig Folkeparti laget et godt budsjett for justissektoren for 2019.

Maria Aasen-Svensrud (A) [10:55:53]: Arbeiderpartiet ønsker trygge samfunn – der du og jeg kan leve et fritt liv, og der fellesskapet er sterkt nok til å stille opp for dem som trenger det mest. Da er det mange brikker som må falle på plass, og justisfeltet spiller selvfølgelig en viktig rolle. Det er f.eks. avgjørende og betegnede for vårt samfunn hvilken måte vi behandler våre straffedømte på.

Vi vet at ingenting vokser på steingrunn. Heller ikke kriminalitet vokser til av seg selv. I mitt møte med folk som sitter i fengsel, ser jeg en sti av spor som har gjort at nettopp han eller hun falt utenfor. Men bryter man loven, må samfunnet reagere. Vi kan ikke akseptere kriminalitet. Så er det gjennom grundig og langsiktig arbeid, gjennom rehabilitering utført av fagfolk, at vi hindrer nye kriminelle handlinger. Vi er heldige i dette landet, for vi har nettopp disse fagfolkene, vi har verdens beste kriminalomsorg – verden ser faktisk til oss. Siste eksempel kom denne fredagen, da Netflix’ serie om fengsler rundt i verden viet en hel episode til Halden fengsel og det gode arbeidet som utføres der. Dette kan vi være stolte av.

Men istedenfor å heie på denne kulturen, istedenfor å styrke kriminalomsorgen, velger denne regjeringen å bygge den ned. De besøker fengslene, og de skryter av hvordan det arbeides, for så å gå på kontoret og legge de samme fengslene ned.

Arbeiderpartiet ønsker et mangfold av fengsler slik at dyktige fagfolk kan rehabilitere og arbeide med innsatte i miljøer som er lagt til rette for nettopp dette. De åpne fengslene er rehabiliteringsmaskiner. I disse fengslene leverer de gode naboer til oss hver dag.

Når nå høyreregjeringen i sin iver etter å spare penger på velferd og tjenestetilbud likevel legger ned disse fengslene med en unnskyldning om at de innsatte kan sone med fotlenke, at fengslene står tomme, og at køene er blitt så lave, er ikke dette riktig. Det er ikke slik at fordi Høyre og Fremskrittspartiet er i regjering, har befolkningen nå sluttet å begå kriminelle handlinger. Det er slik at køene er flyttet fra fengslene over til politi, påtale og domstoler. Det er slik at vanlige folk nå står i Fremskrittsparti-køer og venter på å få opp sin sak – mens røverne får strafferabatt.

Det er heller ikke sant at alle som soner ved disse nedleggingstruede fengslene, kan sone med fotlenke, og det er ikke slik at alle disse fengslene er veldig uøkonomiske. Det dyreste ved dette budsjettforslaget er at folk ender opp med å være like kriminelle når de går ut av fengslet som det de var da de kom inn. Og det er slik at ostehøvelkuttene til høyreregjeringen går ut over førstelinjen i fengslene – om representantene for regjeringen liker det eller ikke.

Jeg tillater meg å spørre om statsråden kan argumentere for hvorfor han ønsker å legge ned Bruvoll fengsel, som nylig er oppgradert for om lag 17 mill. kr. Hvor tenker han at over 50 pst. av dem som soner ved Hof fengsel, skal gjøre av seg når de ikke kan sone med lenke? Og hva tenker han om at omtrent hele Skotselv har skrevet under på at de vil beholde Hassel fengsel – med Høyre-ordføreren i spissen. Hvordan tenker han at kvinnene ved Osterøy fengsel og Sandefjord fengsel skal kunne ha kontakt med sine familier og sine lokalmiljø når høyreregjeringen nå vil sende dem over fylkesgrense etter fylkesgrense for å sone sin dom?

Jeg lurer på om Høyre med sine samarbeidspartier har tenkt ut hvordan de 175 som nå mister jobben, skal kunne møte julen med et håp om at de også utover i det nye året kan bidra i kriminalomsorgen selv om arbeidsplassen er lagt ned. Har disse partiene sørget for at det er driftsmidler nok til å ivareta en anstendig omstilling for de ansatte?

Og jeg undrer meg over hvordan Kristelig Folkeparti, med et bankende hjerte for mennesker og familier, kan akseptere forslag som nå vil amerikanisere norsk kriminalomsorg, som går vekk fra rehabilitering og over i oppbevaring.

Arbeiderpartiet etterlyser en verdidebatt om hvilken type kriminalomsorg vi vil ha i Norge framover – slik at vi fortsatt kan si at vi er et samfunn der fellesskapet er sterkt, der menneskene lever trygge og frie liv, og der vi behandler våre straffedømte slik at enkeltmennesker, familier og naboer kan leve gode liv.

Frida Melvær (H) [11:01:15]: Arven etter den raud-grøne regjeringa har vore krevjande òg i kriminalomsorga. Etter åtte år der dei raud-grøne partia ikkje evna å ta tak, vart resultatet forfall av fengselsbygg – så gale at avdelingar måtte stengjast ned. Fleire avdelingar var rett og slett helsefarlege for både tilsette og innsette. Vedlikehald vart prioritert vekk for å kunne ha høgt belegg slik at soningskøane skulle gå ned.

Køane for domfelte talde 1 200 i 2013. Kapasitetsutnyttinga var 97 pst. i fengsel med høg sikkerheit og 95 pst. i opne fengsel, og det var berre eit gjennomsnitt. I fleire regionar var belegget endå høgare. I tillegg pynta den raud-grøne regjeringa på køane ved å late innsette gå fri før dommen var sona ferdig. Som om ikkje det var nok, var aktivitetsnivået i fengsla berre 77 pst. i 2013. I dag er det 81 pst.

Det skal likevel seiast at den raud-grøne regjeringa, om ikkje anna, greidde å levere ein behovsanalyse og ein kapasitetsplan for nye fengselsplassar før dei gjekk av, med klar beskjed til ny regjering om å følgje opp. Dei lét med andre ord – som ofte elles – oppvasken stå.

Mykje har vorte gjort sidan 2013, men ikkje utan protestar frå opposisjonen. Når vi har gjort nødvendige tiltak, som f.eks. å leige soningsplassar i Nederland, har kritikken vore øyredøyvande. Å skape rom for å ta tak i vedlikehaldsutfordringane ved å ta ned belegget her heime var ikkje populært. Ein kan spørje seg korleis ein skulle greie å rehabilitere fengsla våre med eit belegg på nesten 100 pst. Avtala med Nederland gav moglegheiter til å stengje enkelte avdelingar i ein periode for å pusse opp.

Mens ein har gjort vedlikehald for 950 mill. kr, har dei innsette fått sone heile dommen og har ikkje sloppe ut i samfunnet før tida, slik den raud-grøne løysinga var. Ein har utført tiltak ved både Ila, Ullersmo, Bergen, Trondheim og Eidsberg. No er nye Agder fengsel under oppføring. I tillegg vert Arendal fengsel, avdeling Evje, gjort om til eit nytt, moderne fengsel for kvinner.

Det er framleis store vedlikehaldsetterslep, men i dag er situasjonen likevel ein heilt annan. Avtala med Nederland er avvikla, soningskøane er vekk, og belegget i fengsla er på 88 pst. Ved dei opne fengsla er belegget berre 86 pst.

Dette gjev no rom for å avvikle mindre føremålstenlege opne fengsel. Dei seks aktuelle fengsla har ein føreslått å leggje ned etter faglege råd frå Kriminalomsorgsdirektoratet, som har gjort vurderingar av innhald, driftskostnader, byggmessige forhold og prognosar for kvar i landet det er størst overskot på opne soningsplassar.

Eg har stor forståing og respekt for at det kjem reaksjonar knytte til desse nedleggingane. Tilsette er glade i arbeidsplassen sin og gjer ein uvurderleg jobb for å gje dei innsette moglegheiter til å kome tilbake til nærmiljøa sine etter endt soning som betre samfunnsborgarar.

Samtidig er det vår plikt også å ta dei vanskelege avgjerdene. Å halde fram med å drifte 250 tomme soningsplassar vil koste 40 mill. kr. Store rehabiliteringskostnader ved desse fengsla kjem i tillegg. Eg vil også framheve at sjølv om vi no avviklar dei føreslåtte fengsla, er det teke høgd for ei framtidig kapasitetsutnytting på 90 pst., i tråd med målsetjinga.

Kriminalomsorga har hatt ein budsjettauke på 1 mrd. kr og har fått auka budsjettramma si kvart einaste år sidan den blå regjeringa tok over. Det er naturleg å auke innsatsen når soningskøane er lange, men det bør også vere like naturleg å redusere kostnadene når køane er avvikla, og vi har eit stort kapasitetsoverskot i fengsla. Dette gjev større handlingsrom til å satse meir på innhaldet i soninga.

Alt var ikkje betre før, men det er heilt klart at det framleis er mykje å ta tak i. Vi er langt frå i mål, men vi har starta ein prosess som på sikt vil styrkje kriminalomsorga og gjere ho endå betre.

Jan Bøhler (A) [11:06:17]: Et spørsmål som jeg mener vi har viet for lite oppmerksomhet i justispolitikken, er tryggheten for sivilbefolkningen vår i det nye trusselbildet vi har i verden. Vi vet at sivile nå i mye større grad er ansett som angrepsmål for å skape panikk i en stat for å lamme en regjering. Det gjelder både for terrororganisasjoner og for stater som bruker terror som krigsmetode og planlegger for det. Det gjelder også for store, mulige ulykker, f.eks. kjernekraftulykker i naboland, eller ulykker med atomdrevne ubåter osv. Jeg mener vi har fokusert for lite på beskyttelse av sivilbefolkningen.

Det ble sendt ut en brosjyre fra DSB til alle landets innbyggere – den gikk vel ut for 14 dager siden eller mer, litt varierende fra fylke til fylke. Det er en veldig god brosjyre hvor vi gjøres oppmerksom på hvordan vi skal ha beredskap i hjemmene våre. Det er mange ting som kan se vanskelig ut hvis man bor i en blokkleilighet. For eksempel skal vi ha en gass- eller parafinovn, mange vedkubber osv. Når det gjelder drikke, skal vi ha tre ganger 3 liter – altså for tre dager – 9 liter drikke per person. Vi skal ha matlager og jodtabletter – det virker ganske greit. Det er en stor og fornuftig liste som gjør oss obs på beredskap.

Den listen og den brosjyren forteller oss samtidig at myndighetene anser at slike ting kan skje, at vi må være forberedt på det. Da kommer det store spørsmålet: Hva gjør det offentlige med det, og hva gjør vi her på Stortinget med det? Da er vår forpliktelse, i henhold til sivilbeskyttelsesloven som ble fornyet i 2010, at befolkningen skal ha adgang til tilfluktsrom.

Da DSB – Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap – gjennomgikk situasjonen når det gjelder tilfluktsrom i 2016, og leverte en konseptutredning til departementet, var den alarmerende. Det står at nesten ingen av dem som har ansvar for mesteparten av de private tilfluktsrommene, vet om at de har det ansvaret, og de aner ikke hva tilfluktsrommene skal være utstyrt med. Det står at det ikke finnes noen beredskapsstyrke til å åpne tilfluktsrommene, sette dem i gang, osv. Det er ikke gjort noen oppgradering. Det finnes en sjekkliste – en kontrollrapport for hvordan tilfluktsrommene i landet skal se ut. Det skal være krigsventilasjon mot de nye truslene som gasser, virus, radioaktivitet, osv. Det skal være nødaggregater. Det skal være bestemte typer sluser for å stenge dette ute. Det skal være lagre med vann og mat osv. Det er en stor sjekkliste som det knapt nok finnes et eneste tilfluktsrom i landet som innfrir, så vidt jeg vet. En kan bare kikke ned i kjelleren på Stortinget her og se på Stortingets tilfluktsrom. Hvis man går ned i treningsrommet, ser man en svær jerndør som er som i tilfluktsrommene i borettslagene fra 1950- og 1960-tallet. Det er ingen oppgradert form for tilfluktsrom, heller ikke for landets øverste forsamling, i tilfelle den typen hendelser i Oslo sentrum. Vi bruker nok av penger på Stortinget når det gjelder sikkerhet på andre formål, men dette har vært veldig nedvurdert, etter min mening.

Det finnes en ordning med frikjøpsmidler, og det er til og med avsatt penger til det. Fra 1998 var det ikke plikt til å bygge tilfluktsrom ved alle nye bygg og anlegg, så det er avsatt 130 mill. kr som står ubrukt, til oppgradering av tilfluktsrommene våre. Det er egentlig et mysterium at vi ikke har satt i gang fra regjeringens, departementenes og Stortingets side for å sørge for at disse midlene blir brukt, og at det blir iverksatt tiltak. Det er først og fremst private som har ansvar for dette, og det er ikke de store utgiftene å ha disse tilsynene og pålegge de private hva som skal gjøres. Så er det noen utgifter til de offentlige tilfluktsrommene, men det finnes altså 130 ubrukte millioner. Jeg er usikker på om det er et system for å kreve inn de frikjøpsmidlene, som skulle vært krevd inn siden 1998, hver gang det er nye bygg som bygges, og det ikke bygges tilfluktsrom der.

Flertallet i justiskomiteen har fremmet et forslag som vi skal behandle i dag, hvor vi ber regjeringen i løpet av 2019 legge fram en plan for hvordan man skal sørge for å oppdatere tilfluktsrommene for sivilbefolkningen i tråd med det nye trusselbildet som er kommet, og følge opp konseptutredningen som DSB kom med allerede i 2016, og som det ennå ikke er gjort noe med. Det står ikke ett ord om det i budsjettet. Vi er skuffet over det, og vi håper at vi kan få flertall for forslaget vårt her i dag. Vi har også foreslått 30 mill. kr mer til DSB for å følge opp dette.

Guro Angell Gimse (H) [11:11:57]: I dette budsjettet fortsetter regjeringen å styrke arbeidet med ungdoms- og gjengkriminalitet i Oslo. Allerede i vår ble det gitt 30 mill. kr til en styrket innsats, og denne satsingen videreføres til neste år sammen med en styrking av konfliktrådene.

Oslo kan med den senere tids satsing skilte med hele 80 dedikerte forebyggere. Til sammenligning har en storby som Malmö bare 20 tilsvarende forebyggere. I tillegg satses det på et områdeløft, for vi vet at politiet alene greier ikke å bekjempe denne typen kriminalitet.

Gjengvirksomhet er en type kriminalitet som det må jobbes med på både kort og lang sikt. På lang sikt er skoler, andre kommunale tiltak, frivillige og beboere i et område veldig viktig.

Da justiskomiteen var på besøk i Oslo politidistrikt for noen uker siden, sa lederen av geografisk driftsenhet Øst, John Roger Lund, at det aller viktigste tiltaket for å bekjempe gjengkriminaliteten i Oslo øst er faktisk at naboer begynner å snakke med hverandre over gjerdet. På samme måte må politiet komme seg ut av bilene sine, og de må snakke med publikum og være aktivt oppsøkende. Det er det som skjer nå med de dedikerte forebyggerne som er på plass.

Arbeiderpartiet ønsker også å bidra til en styrking av dette området i sitt alternative budsjett. Det er bra. Men jeg er bekymret over den viljen som Arbeiderpartiet og opposisjonen utviser til å detaljstyre politiets innsats.

Vi husker i vårens debatt at Arbeiderpartiet gikk inn for et oppsiktsvekkende forslag. De foreslo at politiet i Oslo skulle detaljstyres fra denne talerstolen. De ønsket å fortelle politiet i Oslo hvor politiressursene skulle plasseres.

Politiet vet best hvor ressursene skal plasseres i distriktet og på tvers av ulike bydeler. Dette gjelder også hvordan politiet organiserer seg for å bekjempe kriminaliteten.

Jeg legger merke til at Arbeiderpartiet er kritisk til at org.krim-seksjonen i Oslo er lagt sammen med andre enheter. Jeg synes det er merkelig at de er kritiske til det. Det er nemlig utradering av skott mellom avdelinger som vil gjøre at man greier å bekjempe kriminalitet på en bedre måte. En org.krim-avdeling som jobber alene, gir ikke den beste løsningen, men en org.krim-avdeling som jobber sammen med etterretning, sammen med analyse og andre, uten denne silotenkningen som Arbeiderpartiet forsvarer, er faktisk løsningen.

Vi er opptatt av å styrke budsjettet til politiet, men uten at vi gjør nye grep og tilpasser oss det kriminalitetsbildet vi har fått, som stadig er i endring, vil pengene som vi bevilger, sile ut i ingenting.

Nå er det viktig at vi gir politiet handlingsrom til å finne de gode løsningene på egen hånd, og vi må ikke falle for fristelsen til å stå på talerstolen her og være bedrevitere.

Masud Gharahkhani (A) [11:15:59]: En av Stortingets viktigste oppgaver er å skape trygghet – at folk skal være trygge i hverdagen. I sommer kunne vi lese i min lokalavis, Drammens Tidende, at om en ringer politiets nødnummer 112 eller politiets ordinære 02800, er det langt fra sikkert at noen tar telefonen i den andre enden. Politiet forklarte at antall anrop som aldri kommer igjennom, skyldes for lav bemanning på den nye operasjonssentralen som ble flyttet fra Drammen til Tønsberg. Hva var Høyres svar til politiet? Organiser bedre.

Politidistriktene har for lite ressurser og handlingsrom. Konsekvensene ser vi daglig. De er underfinansiert. Tillitsvalgte sier også helt klart fra om at budsjettet er skrapet. Så hva kan politiet og innbyggerne forvente av regjeringen i 2019? At de tar folks trygghet på alvor? At de lytter til politiet? Nei, politidistriktene er kraftig underfinansiert for 2019, og flere steder meldes det om nedbemanning – også i Buskerud, som er en del av Sør-Øst politidistrikt. At tiden da Høyre og Fremskrittspartiet var lov og orden-partier, virkelig er over, er helt korrekt sagt.

Over til kriminalomsorgen: Norsk kriminalomsorg må handle om tydelig straffereaksjon og at folk kommer tilbake som lovlydige borgere. Regjeringen legger ned mange åpne fengselsplasser og bruker soning med fotlenke som ren unnskyldning. De legger ned åpne fengselsplasser med gode resultater. Et av fengslene er Hassel, som ligger i Øvre Eiker kommune, på bygda i Skotselv. Der vokste jeg opp, altså ikke i fengslet, men på bygda i Skotselv. Fengslet ligger rett ved siden av skole og barnehage. I mange lokalsamfunn ville det kanskje vært problematisk, men ikke i Skotselv. Hassel har svært gode resultater, og det er det grunn til. De tilbyr arbeidstrening, og de innsatte kan ta fagbrev og jobbe for å komme tilbake til samfunnet som lovlydige borgere som kan stå på egne ben. Det er bra for de innsatte, som skal tilbake til et vanlig liv, men det er også bra for samfunnet.

Det gjør inntrykk når man møter den unge gjengangeren som sier at på Hassel er det annerledes, at man blir sett og får hjelp til utdanning og endelig skal få livet på rett spor. Det er det kriminalomsorgen handler om. Det gjør også inntrykk at hele lokalsamfunnet står sammen om å kjempe mot regjeringens nedleggelse. Men det er trist at lokale stortingsrepresentanter fra høyresiden i Buskerud ikke har klart å få gjennomslag i egen regjering, og at de heller ikke lytter til egen ordfører.

Arbeiderpartiet sier tydelig nei til å legge ned Hassel fengsel. Vi vil ikke bygge ned norsk kriminalomsorg. Vi ser de gode resultatene Hassel gir.

Anette Trettebergstuen (A) [11:18:55]: Det er litt merkelig å høre på innleggene til representantene fra regjeringspartiene her i dag. De snakker om situasjonen på en måte som viser at de lever i en slags parallell virkelighet, for avstanden er nemlig veldig stor mellom de beskrivelsene som gis av regjeringens innsats, og slik hverdagen ser ut for dem der ute, som jobber i politiet eller i kriminalomsorgen i hele landet.

Regjeringen bryter i praksis enigheten som ble inngått på Stortinget om politireformen. Den skulle gi mer lokal politikraft. Det har ikke skjedd. Det skulle ikke bli en sparereform, men det er det det har blitt. Politidistriktene er nå kraftig underfinansiert, og flere steder meldes det om store nedbemanninger, f.eks. i Hedmark, Innlandet, hvor jeg kommer fra. Det går på trygghetsfølelsen til folk løs, og det går på sikkerheten løs.

I dag er det også en veldig trist dag for mange rundt om i landet når regjeringspartiene vedtar å legge ned lønnsomme fengselsplasser, som det er behov for, f.eks. Bruvoll fengsel i Hedmark, hvor jeg kommer fra. Det å legge ned åpne fengselsplasser og bruke soning med fotlenke som en ren unnskyldning for å gjøre det, vitner om en regjering som lukker øynene for tilbakemeldinger fra fengsler og fagfolk rundt om i hele landet. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet i dag stemmer mot å legge ned Bruvoll. Grunnlaget for beslutningen som regjeringen har tatt, om at Bruvoll skal legges ned, er for svak.

Jeg tror det vi nå er i ferd med å se regjeringen gjøre, kommer til å føre til nye soningskøer, uønsket dublering og svekket sikkerhet for både innsatte og ansatte. At Bruvoll har gode resultater når det kommer til rehabilitering og tilbakeføring, og at det er grunn til å tro at flertallet av dem som i dag soner ved Bruvoll, ikke har noen mulighet til å overføres til soning med elektronisk kontroll, hopper regjeringspartiene bukk over. Det betyr at disse folkene må inn i lukket soning, noe som gir dårligere rehabilitering og dårligere mulighet for tilbakeføring. Ja, det budsjettet vi vedtar i dag, det drastiske grepet som foretas, er dårlig politikk for innsatte, for ansatte og for samfunnet for øvrig.

Arbeiderpartiet har lyttet. Vi har sett og vi har forstått budskapet fra kriminalomsorgen og de ansatte. Derfor går vi mot regjeringens kutt i sektoren, og vi går mot forslaget om å legge ned de åpne fengslene – Bruvoll inkludert. I stedet har vi et alternativt budsjett der vi styrker kriminalomsorgen og sånn sett sikrer at vi også i framtiden har straff som virker i Norge.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:22:02]: Beredskap og sikkerhet er grunnleggende viktig i folks liv, og jeg vil stole på at jeg kan føle meg trygg i Norge. Representantene fra Høyre skryter her av kampen mot organisert kriminalitet, men det kommer godt fram i innstillingen – og også i tidligere arbeid – at den rød-grønne regjeringen gjorde atskillig mer nettopp for å løfte kampen mot organisert kriminalitet og gjengkriminalitet. Likevel opplever jeg også at i diskusjonen rundt beredskap er det statistikk og skrytelister det fokuseres på, heller enn hvordan folk i samfunnet, fagfolk i politiet og på justisfeltet beskriver virkeligheten der ute.

Representant etter representant fra Høyre og Fremskrittspartiet skryter av økt satsing på politiet. Statsråden sa på radio senest i dag at det ikke blir nedskjæringer i politiet. Hadde vi bare fått like mange nye ansatte i hvert politidistrikt som i Politidirektoratet, hadde vi kunnet snakke. Men slik er det ikke.

Nyutdannede sliter med å få jobb. Nye utlysinger, som statsråden viser til, burde bugne av nyutdannede og ivrige politikandidater fra Politihøgskolen, men slik er det heller ikke. Det er noe som ikke henger sammen.

I kriminalomsorgen vet vi at kuttene kommer. Der har regjeringen foreslått å legge ned totalt 290 åpne soningsplasser. At vi går fra køer til nedleggelser i kriminalomsorgen, gjør at det i seg selv er grunn til å stille spørsmålet: Rydder regjeringen egentlig opp i kriminelle miljøer, slik de påstår, eller flytter de bare køene?

Gjennomføringen av politireformen bidrar til at politiet fungerer som en propp i straffesakskjeden, og flere politidistrikt går med store budsjettunderskudd. Politiet sliter med kapasiteten, og et stort antall saker med kjent gjerningsperson blir henlagt. Gjør dette at beredskapen i Norge blir bedre? Når politiet jobber med omlegging, hjelper det heller ikke at domstolene og kriminalomsorgen opplever kutt. Færre kontorer der folk flest kan møte politiet i hele landet, gjør det hele enda verre.

Regjeringen Solberg leverer på sentralisering og nedbygging. Økt beredskap og et tryggere land er jeg derimot mer skeptisk til. Det er akkurat som om statsråden ikke tar inn over seg de enorme arealene beredskapen skal favne over. Handlingsrommet til de enkelte politidistriktene har blitt redusert med nesten 0,5 mrd. kr under denne regjeringen.

Vi skulle heller hatt Senterpartiet i regjering med justisministeren, slik at Gjørv-kommisjonen ble fulgt opp og samsnakkingen i politiet og beredskapen faktisk ble bedre.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:25:09]: I vår kjørte statsministeren og justisministeren sort bil opp til Stovner politistasjon og spiste rekesmørbrød. Etterpå snakket de med pressen og kunne fortelle at det har blitt tøffere på Stovner, og at regjeringen har hatt en stor satsing i Groruddalen, noe som overhodet ikke stemmer. Den borgerlige regjeringen har vært en bremsekloss hele veien og er det fortsatt. For 2019 øker de bevilgningen fra 40 mill. kr til 44 mill. kr. Til sammenligning bevilget den rød-grønne regjeringen i 2013 i underkant av 130 mill. kr til Groruddalssatsingen.

Representanten Angell Gimse snakket om at nærmiljøarbeid er viktig. Da er det pussig at satsingen er så kraftløs.

Mange barn og ungdom gjør ting de angrer på senere i livet. Vi som politikere kan hjelpe disse barna til å få mulighet til å leve et bedre liv. Det handler om å prioritere. Skolen er nøkkelen for ungdom som faller utenfor. For å få mindre barnefattigdom og kriminalitet må vi forhindre at elever dropper ut av skolen, og satse på flere ungdomstiltak gjennom Nav.

Vi har områder med levekårsutfordringer i byene våre. Mange av dem som vokser opp i disse områdene, har foreldre som ikke jobber. De vokser opp i fattige familier. Dette er familier som ikke alltid har råd til å sende barna på fotballtrening, kino eller ferie. Dette er aktiviteter mange av oss tar for gitt. Det er alvorlig at mange barn vokser opp i fattigdom, og at forebyggingen av ungdomskriminaliteten i deler av byene våre ikke er god nok. For disse ungdommene resulterer dette i marginalisering, utenforskap og store sosiale forskjeller.

Det er helt åpenbart at den borgerlige regjeringen må satse på mer politi i gatene. Politiet må samtidig ha nok ressurser til også å satse på mer oppsøkende, forebyggende arbeid. Oslo er et politidistrikt med store ressursutfordringer. Oslo politiforening frykter konsekvensene av at politiet må nedbemanne med 130 stillinger i løpet av 2018 og 2019.

Regjeringen gir med lillefingeren samtidig som de fjerner politiressurser med hele hånden. Vi må kontinuerlig fokusere på bekjemping av gjengene i Oslo, og her har regjeringen sviktet totalt. Hadde vi vært i forkant, ville vi spart oss mye. Nå er vi der vi er. Derfor er vårt forslag om å styrke politidistriktene med 410 mill. kr så viktig. Disse midlene ville helt sikkert ha hjulpet ungdom til å ta de riktige valgene når de fristes til å gjøre det motsatte.

Tage Pettersen (H) [11:27:59]: Det er hevet over enhver tvil at det er behov for å bygge en ny politihøgskole. Det bekreftes av både nåværende og tidligere studenter og ansatte. Stortinget har ved flere anledninger blitt orientert om saken. Dagens skole på Majorstua er både nedslitt og uegnet til å utdanne et moderne politi, og behovet er utredet flere ganger de siste ti–tolv årene.

Politiet er et praktisk yrke, og følgelig må studentene ha praktisk opplæring i arrestasjonsteknikker, skytetrening og utrykningskjøring. Det må legges bedre til rette for integrering av de praktiske og de akademiske fagene, slik ledelsen ved Politihøgskolen har påpekt. Det er bred enighet om at det ikke er mulig å få til på Majorstua.

Dagens politihøgskole er svært kostbar å drifte fordi det er gamle bygg og skolen er lokalisert flere steder. Det er et stort potensial for drifts- og arealeffektivisering gjennom sammenslåing og optimalisering av samlet struktur for skolen nasjonalt. Dette er senest påpekt i en rapport Justis- og beredskapsdepartementet mottok fra Dovre Group Consulting i 2017.

Departementet bestilte denne rapporten for å få en analyse av justissektorens totale behov for nye bygg. Konklusjonen var at det er flere prekære behov enn det som er mulig å finansiere gjennom ordinære budsjetter.

For å unngå at en ny politihøgskole skyves enda lenger ut i tid, har regjeringspartiene i justiskomiteen derfor gått grundig inn i saken for å finne en løsning. Og løsningen finnes: at det åpnes for konkurransebygg. Dette er en vel kjent framgangsmåte i justissektoren, og den rød-grønne regjeringen skal ha ære for at Norge har fått flere nye politihus de siste ti årene, alle bygd som konkurransebygg. Grålum i Østfold, Ski i Akershus, Hamar og Asker og Bærum er eksempler på dette. Å åpne for konkurransebygg er således en kontinuitet av en allerede eksisterende praksis.

For Politihøgskolen er vi kjent med at løsningen kan gi betydelige besparelser på driftsbudsjettet, i en tid der vi nettopp må sørge for at ressursene går ut til den spisse enden.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kritiserer regjeringen for at det tar for lang tid å få på plass en ny politihøgskole. Nå som vi har foreslått en løsning, som er den samme som den rød-grønne regjeringen benyttet da de selv satt i posisjon, håper vi derfor at partiene kan slutte seg til den, slik at en ny politihøgskole kan komme raskere på plass.

Nina Sandberg (A) [11:30:44]: Målene for nærpolitireformen er et politi som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger og sikre innbyggernes frihet, står det i politiets strategi. Øst politidistrikt er langt unna de målene. Denne høsten har media vist at problemene tårner seg opp, med manglende etterforskning og alvorlige straffesaker liggende på vent. Riksadvokaten har kommet med uvanlig skarp kritikk. Forsvarere og bistandsadvokater har slått alarm. De fleste sakene, også vold og overgrep mot barn, har blitt liggende i ett, to og opptil tre år. Fornærmede venter i uvisshet. De føler seg ikke tatt på alvor og mister tilliten til politiet. Utryggheten går ut over hele familier. Jeg har selv blitt kontaktet av fortvilte kvinner som lever i frykt for seg selv og ungene, mens ingenting skjer. Dette er helt uholdbart.

Arbeiderpartiet har konfrontert regjeringen med underfinansieringen av politireformen, og justisministeren hevder at politiet jobber bedre enn før, fordi gjennomsnittene viser at det har kommet flere ressurser siden 2013, og at saksbehandlingstiden går ned og oppklaringsprosenten opp. Men dette er en urovekkende avvisning av realitetene som ligger bak gjennomsnittene. Politijuristene har advart om at noen steder beordres det at de enkleste og mest bagatellmessige sakene skal avgjøres først, slik at restansetallene holdes nede og distriktet gir inntrykk av å ha kontroll. Dette innebærer at de mest alvorlige, arbeidskrevende og kompliserte sakene blir liggende uprioritert.

Øst politidistrikt er et slikt sted. Der mangler man patruljer og etterforskere. Juristene får ikke tatt ut tiltale i de tyngre sakene. Rettssikkerheten og tryggheten svekkes.

I de mest folkerike politidistriktene har det ikke kommet flere politi nær folk, og jeg er enig med Riksadvokaten i at straffesaksbehandlingen hos politiet er i en slik situasjon hvor alle må bidra sammen for å gjøre situasjonen bedre. Regjeringens forslag til statsbudsjett er en reell nedbemanning av politiet. Arbeiderpartiet ser problemene og gjør noe med dem. Vi legger inn 340 mill. kr til politidistriktene for å styrke deres frie handlingsrom, bemanningen og driften.

Geir Inge Lien (Sp) [11:33:36]: Dei siste åra har brann- og redningsetaten stadig vorte pålagd meir ansvar. Både fulltids- og deltidstilsette i brann- og redningstenesta må i større grad gjere oppgåver som høyrer til både politi og helse. Eg er difor glad for at eit fleirtal i justiskomiteen gjer framlegg om å få på plass ei ny stortingsmelding som kan ta føre seg m.a. dette temaet. Det er på høg tid med ei melding som kan sjå overordna på dei endringane som er gjorde, og vurdere korleis brann- og redningstenesta skal sjå ut i framtida.

Når brann- og redningstenesta må gjere oppgåver som høyrer til andre etatar, vert kostnadene skubba over frå helseføretaka og staten og over til kommunane. På toppen av dette kjem høge kostnader til kjøp av naudnetterminalar og bruk av naudnettet. I tillegg kjem det no høge investeringskostnader ved 110-sentralane.

Naudnettabonnement er generelt sett for dyrt. I tillegg slår kostnadene urimeleg høgt ut for nokre kommunar. Ein stasjon som er døgnbemanna, kan i større grad dele på terminalane på huset, mens deltidsmannskap må ha med seg terminalane heim for å vere tilgjengeleg om det skulle skje noko. Det kan bety store forskjellar mellom kommunane når det gjeld kostnader til innkjøp av terminalar, i tillegg til kostnadene for abonnementstenesta.

I mitt fylke, Møre og Romsdal, varierer kostnadene for naudnettabonnementet frå 13 kr per innbyggjar for dei billigaste kommunane til 158 kr for dei dyraste kommunane. Det er enorme forskjellar, og det er ingen gode grunnar til at det skal vere sånn. Det trengst ein ny fordelingsnøkkel.

Det er eit faresignal når brann- og redningsetatane rundt omkring i landet begynner å kvitte seg med naudnetterminalar for å få ned kostnadene. Dette fører ikkje til betre beredskap. Det er brukt enormt mykje pengar på naudnettutbygginga frå statleg hald, og no må me sørgje for å få best mogleg effekt ut av naudnettet, slik at desse investeringane kan forsvarast.

Dagens fordelingsnøkkel går ut over beredskapen. Ein ny fordelingsnøkkel må sjå om det er mogleg å få innført statleg medfinansiering, i tillegg til ei meir rettferdig kostnadsfordeling mellom dei forskjellige kommunane.

Petter Eide (SV) [11:36:44]: Alle i denne salen er enige om at justisbudsjettet skal styres i retning av de samfunnsendringene vi står overfor, og selvfølgelig også de endringene i kriminalitetsbildet som vi står overfor. Jeg tror alle sammen – også justisministeren – i dag har tatt opp at tradisjonell kriminalitet knyttet til vinning, narkotika og vold i det offentlige rom går kraftig ned i alle grupper, også i innvandrergrupper. Det er heller ikke gjengkriminalitet som er det store problemet i Norge. Det er alvorlig, men det er definitivt ikke det som er det mest alvorlige.

Det aller mest alvorlige, og som vi er nødt til å fokusere mest på, handler om den dramatiske økningen i anmeldelser av voldtekt og vold i nære relasjoner. Vi snakker om 20 000 som blir voldtatt i Norge i året. Det er nesten tilsvarende tall når det gjelder vold i nære relasjoner. Det første halvåret i år var det 400 anmeldelser av voldtekt av barn under 14 år. Da kan dere bare tenke dere hvilke mørketall som ligger bak dette. Det er ingenting annet som bør kreve mer av vår oppmerksomhet og vår vilje til omstilling.

Politiet varsler at det er en tsunami av anmeldelser på disse områdene, som de ikke greier å henge med på. Åtte av ti voldtektssaker blir henlagt, og sju av ti saker om anmeldelser av familievold blir også henlagt. Politiet sier at mange av disse sakene skal henlegges på grunn av bevisets stilling, men mange blir henlagt rett og slett fordi politiet mangler kapasitet til å håndtere dette. Norge har fått kritikk også fra FNs menneskerettskomité på nettopp dette punktet.

Det dannes et mønster i dette. Denne regjeringen har tidligere sagt nei til en samtykkelov for voldtekt og har nå også begynt å lefle med abortloven. Det dannes et mønster av at denne regjeringen rett og slett ikke tar kvinnelige ofre nok på alvor. Det er noe regjeringen er nødt til å gjøre noe med.

Jeg forstår rett og slett ikke denne motstanden mot og manglende viljen til å detaljstyre politiet. Når vi ser et alvorlig samfunnsproblem, hvorfor vil de ikke gå inn og styre? Neste taler skal få lov til å svare på dette spørsmålet: Hvorfor vil hun ikke gå inn og styre når vi ser et tydelig problem?

Det betyr ikke at vi i detalj skal fortelle hva politiet skal gjøre, men vi skal gå inn og putte ressurser inn der det er nødvendig, og vi skal ha like stor vilje til å styre dette området som justisministeren har når det gjelder å styre dette med å kaste ut innvandrere som har fått avslag på asylsøknaden sin. Der er justisministeren villig til å detaljstyre – hvorfor vil han ikke detaljstyre på områdene voldtekt og familievold?

Guro Angell Gimse (H) [11:39:59]: Det er veldig gledelig at en samlet justiskomité ønsker å bygge videre på modellen til treningssenteret for politiet som er etablert på Værnes i Trøndelag. Her har Trøndelag politidistrikt, med velvilje fra Forsvaret og bistand fra Stjørdal kommune, satt seg i førersetet og laget og utviklet en modell som har blitt lagt merke til nasjonalt, og som har skapt interesse i flere politidistrikt.

Det vil bli etablert et treningssenter på Taraldrud, men i tillegg er det svært viktig å trene lokalt. Kravene som settes til politikorps, blir høyere og høyere, og i Trøndelag politidistrikt har man ikke hatt faste treningsfasiliteter. Det gjelder også andre politidistrikt. Så dette senteret legger til rette for samtrening og kompetansebygging mellom nød- og beredskapsetatene. Det har også vært en mangel.

Treningssenteret på Værnes ble mulig på grunn av ildsjeler i politiet. Politiets Fellesforbund ga nylig hovedinstruktør i Trøndelag politidistrikt, Frode Tystad, tittelen årets medarbeider for det arbeidet han har gjort for senteret.

Trøndelag politidistrikts initiativ er imponerende. Her har de gitt ansatte med engasjement plass. I tillegg har de opprettet egen treningsving som bidrar til å trene 600 politifolk i Trøndelag. Det at politiet og Forsvaret har slike flotte treningsfasiliteter tett ved hverandre, gir gode synergieffekter, og de kan nå utnytte hverandres infrastruktur ved behov. Dette gode samarbeidet i Trøndelag mellom politiet og Forsvaret til daglig betyr at innbyggerne i regionen kan være trygge på at forutsetningene for et effektivt og godt samarbeid mellom de samme etatene også vil være det beste i krisesituasjoner.

En samlet justiskomité ber nå regjeringen om å utarbeide en nasjonal plan for å etablere regionale øvings- og beredskapssenter for samtrening og kompetansebygging mellom nød- og beredskapsetatene. Dette er god beredskapspolitikk.

Kjersti Toppe (Sp) [11:42:40]: Regjeringspartia føreslår i sitt forslag til statsbudsjett å leggja ned sju opne fengsel. Ulvsnesøy er eitt av desse. Senterpartiet har i det alternative forslaget sitt lagt inn midlar til å halda oppe alle desse fengsla. Det handlar om kva slags kriminalomsorg vi skal ha i Noreg – om ein skal leggja vekt på rehabilitering og god tilbakeføring til samfunnet, altså sjølve føremålet med straffegjennomføring: å motverka nye straffbare handlingar.

Alle dei andre føreslått nedlagde fengsla utanom Ulvsnesøy har vore gjennom ein KVU-prosess, der ein har gått gjennom fengsla i heile regionen og lagt ein plan for framtida. Denne prosessen har nettopp starta i region vest. Men Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia kunne ikkje venta til 2020, da KVU-en for region vest vert lagd fram.

Avdeling Osterøy har det beste skuleresultatet i heile landet. I 2017 var det same talet der på sluttvurderingar som i heile Halden fengsel, med sine 250 innsette. Det er ikkje tilfeldig. Bergen fengsel avdeling Osterøy er det einaste tilbodet for kvinner på lågare sikkerheit i region vest. Og kor vert desse av no? Jo, det som vert nemnt, er å overføra dei til Bergen fengsel avdeling D, men opprusting av den vil kosta mellom 40 mill. kr og 60 mill. kr – planar det tar lang tid å realisera.

Kvinner på Vestlandet må frå juni få ei strengare straffegjennomføring enn nødvendig, når Osterøy vert lagd ned. Dette er diskriminering. Kostnadene ved å halda oppe Ulvsnesøy er overdrivne. Å la Ulvsnesøy halda fram til KVU-en er ferdig, slik at vi kan sjå heile kriminalomsorga på Vestlandet i ein samanheng, vil kosta småpengar. Dei innsette forsvinn ikkje, og heller ikkje dei tilsette.

Avdeling Osterøy har i dag lange ventelister til dagens drift. Ingen av dei som sonar der i dag, er aktuelle for soning med elektronisk kontroll. Regjeringa og Kristeleg Folkeparti har prioritert eit fengsel i ein region der det skal opnast nytt fengsel i 2020. Kristeleg Folkeparti er med på å leggja ned avdeling Osterøy før KVU for Vestlandet er gjennomført. Det er feil avgjerd og bryt med vedtak i Stortinget.

Eg er ekstra skuffa over Kristeleg Folkeparti i dag – eg må få seia det. Kristeleg Folkeparti har stått saman med Senterpartiet og resten av opposisjonen i fleire omgangar for å hindra nedlegging av Ulvsnesøy. Det var partileiar Knut Arild Hareide som i februar i fjor sjølv fremja forslaget om å inkludera Osterøy i den pågåande KVU-en. Det fekk fleirtal. At det er Kristeleg Folkeparti sjølve som i dag bikkar saka i motsett retning og bidreg til at Ulvsnesøy vert lagd ned, er svært skuffande – og veldig, veldig trist.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:46:01]: Jeg må si det er rimelig spesielt å sitte og lytte til debatten her i dag. Det er ikke grenser for selvskryt som kommer fra regjeringspartienes side. Det skjer mindre enn to uker etter at det var så vidt regjeringen unngikk å bli felt av mistillit på grunn av sin sviktende oppfølging av sikkerhet og beredskap og objektsikring.

Kristelig Folkeparti fremmet – og fikk flertall i den saken – den sterkeste kritikk som Stortinget kan uttrykke uten at en feller en regjering gjennom mistillit. En uttrykte at regjeringens innsats var svært alvorlig og sterkt kritikkverdig. I den debatten sa representanten Leirstein fra Fremskrittspartiet at regjeringen skal ha god samvittighet for alt den har levert, og jeg merket meg at representantene fra regjeringspartiene følger opp i samme stil i denne debatten. Når en blir utfordret på hva som er virkeligheten i Norge i dag, trekker en fram presseklipp som er ti år gamle, for å slå tilbake.

Vi lever i 2018, og det er krise i politidistrikt etter politidistrikt, ting går i feil retning etter politireformen. I mitt eget politidistrikt, Øst politidistrikt, kom det fram tidligere i høst at det er over 7 000 straffesaker som står på vent. Det er en økning på over 50 pst. etter politireformen. Antallet saker som er over et år gamle, er mer enn tredoblet, og det er ingen av de 150 anmeldte voldtektssakene som er fulgt opp innenfor fristen på 130 dager.

Jeg merket meg at statsministeren var hos Øst politidistrikt og sa at de måtte skjerpe seg. Det er litt typisk fra dette flertallet. En skryter av egen innsats, og når det kommer problemer, skyver en problemene nedover i systemet. Ikke kommer folk gjennom på telefonen. Sakene hoper seg opp hos politiet. Sakene hoper seg opp hos domstolene – og hva gjør så regjeringen? Jo, en fremmer forslag om å legge ned fengsel. En må omtrent ha bakgrunn fra PR-bransjen for å kunne argumentere, som justisministeren, for at dette er en fornuftig politikk.

Vi er nødt til å snu utviklingen innenfor politiet. Vi er nødt til å prioritere mer midler til det lokale politiet for å ta tak i hverdagskriminalitet og sørge for at vi får tjenester nær folk, sørge for at det er trygghet i folks hverdag i hele Norge. Det gjør vi med vårt alternative budsjett. Vi prioriterer en halv milliard ekstra til det lokale politiet og styrket grensekontroll.

Peter Frølich (H) [11:49:14]: Jeg hører at det ropes om trange tider i Politi-Norge, og så henvises det til medieoppslag. Det går inn i et mønster. Man varsler i media, og så skal politikere kaste seg på og bruke begreper som krise osv.

Representanten Enger Mehl har gitt oss en god oppramsing her – skremmende overskrifter. Det høres jo ille ut, det høres kanskje også unikt ut for situasjonen. Så jeg googlet det. Jeg gikk inn på mobilen og søkte etter tidligere oppslag, og jeg har funnet noen overskrifter: Politileder slår ressursalarm. Politidistrikt frykter store kutt i antall politifolk. Politiets Fellesforbund varsler at politiet må kutte 500 stillinger det neste året. Spår politikrise. Frykter 430 årsverk i politiet kan bli kuttet. Politimesteren kan måtte kutte 140 årsverk. Politiets Fellesforbund frykter store kutt i antallet ansatte.

Det er ikke måte på hvor mange stillinger som er varslet kuttet. Når tror dere at disse oppslagene er fra? De er fra 2008, 2010, 2011, 2012, og to av dem er kommet etter 2013 – i en periode hvor politiet har gått fra 13 mrd. kr til opp under 22 mrd. kr i budsjett. Det er kommet 2 600 nye ansatte i politietatene i samme periode.

Det er ropt de siste tiårene om alle politifolkene og alle politistillingene som skal kuttes og kuttes og kuttes, mens fasiten er at det økes og økes og økes hvert eneste år. Hva sier det oss? Det sier oss at vi skal lytte til tilbakemeldingene som kommer, det kan være interessante poenger som påpekes i disse mediesakene, men vi trenger ikke som politikere å hoppe på hvert eneste narrativ, hver eneste mulighet til å kunne bruke krisebegrepet, til å slå alarm uten at det virkelig gjelder.

Jeg tror vi gjør lurt i å holde hodet litt kaldt. Jeg tror vi gjør lurt i å reservere krisebegrepet kun for de tilfellene hvor det virkelig gjelder. Det gjelder enten vi er i posisjon, i en fagforening eller i opposisjon.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:52:22]: Det er rett at bevilgningene øker, det er rett at bevilgningene øker mye – det pumpes inn penger, men etaten blir mer og mer frustrert over måten ledelsen gjennomføres på, og det gir dårlige resultater. En får lite igjen for pengene, og det bør representanten Frølich sette seg nærmere inn i.

Vi har vært gjennom objektsikringen – sterk kritikk for at det var for lite folk. Det var for lite folk til stede både fra politiet og fra Heimevernet. Det gjør ikke noe inntrykk på regjeringa. Derfor er det mange fagfolk som følger denne debatten i dag, mange folk som ønsker å få svar på om det folk erfarer i praksis i sine samfunn, er det samme som sies her i salen. Er det noen sjølerkjennelse fra de ansvarlige partiene bak nærpolitireformen – regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti? Fra regjeringspartiene er det ingen erkjennelse.

Folk erfarer nå konsekvensene av nærpolitireformen, som er et ord som i beste fall er tilslørende. Sentralisering var og er formålet, men det var ikke regjeringa mannfolk nok til å si. Det er en språkbruk som mangler ærlighet, og det er et kjempeproblem. Erfarne polititjenestefolk har sagt til meg at ved reformen skulle en totalrenovere huset samtidig som en skulle bo der. Og reformen skulle ikke koste mer, sjøl om kvaliteten skulle bli bedre. En trenger ikke være politidirektør for å forstå at dette ikke kom til å bli resultatet.

Da jeg spurte justisministeren om hvor risikovurderingen er, svarte han meg i et skriftlig svar datert 26. september 2018 at det ikke er noen risikovurdering. Det er ganske typisk. De fleste store reformer som blir gjennomført i dette huset, har ingen slik risikovurdering, sjøl om en snakker om kvalitetssikring her og kvalitetssikring der. Det er ganske symptomatisk, og det er ganske problematisk, vil jeg si.

Resultatet ser vi i dag: en brutal sentralisering, en nedbemanning som fortsetter ved at ledige stillinger ikke besettes. For Øst betyr det 50 stillinger. Så med en hilsen til representanten Frølich: Det er køer i etterforskningen, operasjonssentralene makter ikke å svare på politiets nødnummer. Men det viktigste er at de som er fagfolk, de som skal gjøre jobben, ikke er inspirert. Det bør komiteens medlem Frølich ta nærmere inn over seg.

Lene Vågslid (A) [11:55:21]: Det er godt med litt temperatur i denne debatten. Eg synest eigentleg representanten Frølich burde bla litt i arkivet sjølv, eg, og sjå litt på ulike medieoppslag der både monster-omgrepet og det eine og det andre er brukt. Eg kjenner vel at den kritikken ikkje treffer veldig godt.

Arbeidarpartiet er i denne debatten og i veldig mange andre debattar oppteke av folks rettstryggleik og av dei som er offer for kriminalitet, men òg av dei som er pårørande til ofra for kriminalitet. I vår fremja Arbeidarpartiet eit forslag, med støtte frå SV og Senterpartiet, om at me ville at regjeringa skulle kome tilbake til Stortinget med nødvendige lov- og forskriftsendringar slik at tidspunktet som blir lagt til grunn ved vurdering av valdsoffererstatning i gjenopptakingssaker, går frå å vere tidspunktet for handlinga til å vere tidspunktet for domfellinga. Denne saka hadde me ein grundig debatt om i vår, og eg opplevde at ein samla komité var veldig einige om problemstillinga. Forslaget vårt fekk ikkje fleirtal, men det gjorde det lause forslaget som blei fremja av Kristeleg Folkeparti, og som lyder slik:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2016: 9 sikre at voldsoffererstatningsordningen omfatter voldsofre fra eldre saker og gjenopptakelsessaker.»

I den debatten blei det veldig tydeleg understreka av bl.a. representanten Solveig Horne at dette arbeidet måtte gå raskt. Representanten Kjell Ingolf Ropstad understreka at når me oppdagar at systemet får urettferdige konsekvensar, må me endre systemet. Eg kunne ikkje vore meir einig. Men eg blei litt uroa då eg høyrde replikkordskiftet mellom representanten Ropstad og justisminister Wara tidlegare i dag. For der sa justisministeren at når dei er ferdige med å løyse utfordringane i Kontoret for valdsoffererstatning, skal dei sjå på dette oppmodingsvedtaket. Men det er ikkje det Stortinget har fått beskjed om. Stortinget har fått beskjed om at arbeidet er tidkrevjande, men det er i så fall nye opplysningar for meg viss det er slik at dei ikkje har begynt på det arbeidet eingong.

Me har diskutert valdsoffererstatning i ulike former denne hausten. Alle her kjenner godt til Mona-saka frå Brennpunkt, der alle partia lova gull og grøne skogar i valkampen, og så kjem dei til salen når det gjeld, og då sviktar det. Difor tek Arbeidarpartiet opp att forslaget sitt i budsjettinnstillinga i dag. Me meiner at forslaget vårt konkret burde vedtakast. Det er ingenting i vegen for å arbeide vidare med den NOU-en, som det ser ut til skal ta både år og dag før ein er ferdig med.

Eg er generelt bekymra for at veldig mange gode forslag som kjem frå Stortinget, berre skal skuvast inn i eit NOU-arbeid som me ikkje ser enden på.

Eg meiner dette føyer seg inn i rekkja av dei køane offer for kriminalitet må stå i. VG hadde eit stort oppslag tidlegare i år der ein ser at til og med dei som har rett på valdsoffererstatning, må vente i fleire år før dei får pengane. Difor føreslår Arbeidarpartiet å styrkje Kontoret for valdsoffererstatning med 15 mill. kr i innstillinga i dag, mens regjeringa held fram med å gje dei beskjed om at dei må ordne opp i ting, utan at det blir løyvd meir pengar.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:58:33]: Senterpartiet mener vi må tenke på sikkerhet og trygghet for borgerne i et totalberedskapsperspektiv som omfatter bl.a. objektsikring og terrorberedskap, brannberedskap, flom- og skredberedskap, strøm, nød- og mobilnett, akuttberedskap i helsesektoren, mat- og såkornberedskap, medisinlagre og IKT-sikkerhet. Aktørene er mange – fra det operative politiet og Forsvaret til lokale legemiddelbeholdninger og privatpersonen som oppfordres til å sørge for sin egen beredskap.

For at innbyggerne skal være trygge, må det være god samhandling mellom aktørene, og prinsippet om nærhet må gjelde for planlegging i justispolitikken. Derfor fremmet Senterpartiet tidligere i år et forslag om å sette ned en totalberedskapskommisjon, noe som dessverre ble avvist av regjeringspartiene. Vi mente at det var på tide å se helhetlig på den militære og den sivile beredskapen. Senterpartiet mener vi er nødt til å planlegge i et totalberedskapsperspektiv, noe som gjenspeiles i vårt alternative budsjett, og vi fremmer også i dag en rekke forslag som vil styrke beredskapen i hele landet.

Først og fremst legger Senterpartiet på bordet en halv milliard kroner til styrking av politidistriktene. Vi er imot den sentraliserende politireformen, som har ført til et svekket lokalt politi, noe som også svekker den lokale beredskapen.

Riksrevisjonen har rettet sterk kritikk mot regjeringens arbeid med objektsikring. Senterpartiet mener at vi ikke kan akseptere at grunnleggende sikring av skjermingsverdige objekter ikke er på plass, og foreslår en økning av midlene til objektsikring i sitt alternative budsjett.

Høsten 2018 opplevde flere steder i landet at strøm, mobilnett og nødnett falt ut. Under ekstremværet «Knud» var nødnettet ute av drift ved 44 basestasjoner. Senterpartiet mener vi må styrke DSBs arbeid med å øke reservestrømkapasiteten for flere av basestasjonenes nødnett i 2019, og foreslår økte midler til å sikre det.

Sommeren 2018 var en rystende opplevelse for alle i skognære strøk. Budsjettene ble betydelig overskredet i bekjempelsen av brannene som herjet i sommer, og Senterpartiet foreslår i sitt alternative budsjett økte midler til brannhelikoptre, som vil sette oss bedre i stand til å trygge innbyggerne mot skogbranner i framtiden.

Justissektoren er avhengig av et godt samarbeid med ideelle organisasjoner, stiftelser og frivillige. Vi mener frivillige aktører er en viktig del av Norges totalberedskap. De frivillige organisasjonene i redningstjenesten er til stede over hele landet, og Senterpartiet øker satsingen på frivillighetens arbeid i sitt alternative statsbudsjett for 2019.

Magne Rommetveit (A) [12:01:40]: Det har skjedd mykje godt i kriminalomsorga sidan eg for førti år sidan var i det som den gongen heitte Åna kretsfengsel. På den tida var det opptil ti innsette på kvar celle. Det var ein anstalt der soninga langt på veg fungerte som ein skule der dei innsette lærte meir og fleire forbrytartriks enn det dei kunne frå før, og som var grunnlaget for domfellinga.

Soninga skal framleis vera tap av fridom, men heldigvis har innhaldet i soninga opp gjennom desse 40 åra sidan eg jobba som fengselsbetjent på Åna, i mykje større grad fått eit innhald som skal gjera den domfelte betre i stand til å leva eit lovlydig liv etter lauslatinga. Difor er det så trist når me no opplever ei massiv nedlegging av opne soningsplassar. Desse fengsla er det siste leddet i det me kan kalla soningstrappa, for mange straffedømte. Det er her innsette førebur seg på å leva normale liv i samfunnet, slik at dei som straffedømte ein dag kan koma ut i lokalsamfunna som gode naboar til alle oss andre. Ikkje minst må soninga og innhaldet i denne ha som mål at den ferdigsona ikkje skal inn igjen i fengsel.

Avdeling Osterøy ved Bergen er eit slikt fengsel, som kan visa til gode resultat, m.a. med beste skuleresultat for dei innsette og med høg motivasjon for eit framtidig liv utan kriminalitet. Dei innsette på Osterøy har alle lange dommar, og dei er såleis ikkje kvalifiserte for lenker eller andre alternative soningsformer. Osterøy er også eit unikt tilbod for kvinner, som elles er lågt prioriterte i kriminalomsorga. Det er lang søknadsliste for å sona den kritiske siste delen av ein lang straff ved avdeling Osterøy – den siste fasen før lauslating og eit sivilt liv.

Det som er så trist, og som òg er vanskeleg å fatta, er at budsjettforslaget slik det no ligg føre frå høgreregjeringa, inneber ei nedlegging av avdeling Osterøy. Og det vert altså føreslått sjølv om Stortinget nyleg ved to høve har vedteke å vidareføra avdeling Osterøy for at tilbodet skulle verta vurdert i den pågåande konseptvalutgreiinga, KVU-en, for Vestlandet. Me hadde då forventa at regjeringa ville respektera Stortinget sitt vedtak. Arbeidarpartiet står ved forslaget sitt, og me har løyvd midlar over vårt alternative budsjett, slik at Osterøy ikkje vert lagt ned.

Frida Melvær (H) [12:04:55]: Fleire medium har det siste året fokusert på ulike tilhøve i kriminalomsorga. Det er bra, for dei færraste veit korleis livet innanfor fengselsmurane fortonar seg. Openheit om og kritisk blikk på alle offentlege tenester, òg dei statlege, er viktig. Dokumentaren «Fengslet og forlatt» sette søkjelyset på psykisk helse og bruk av tvangsmiddel og isolasjon. I besøka mine til Ila og andre fengsel har dette vore eit sentralt tema.

Dei innsette i fengsla har like stor rett på gode helsetenester som resten av befolkninga. Kommunane og helseregionane har eit ansvar for dette. Regjeringa har òg valt å forsterke innsatsen. Det har m.a. vorte etablert eit ressursteam ved Ila fengsel avdeling G som det har kome gode tilbakemeldingar på. Det er òg svært gledeleg at kompetansen som vert bygd opp ved dette fengselet, kjem resten av kriminalomsorga til gode, og at psykisk helse òg har stått meir i fokus i utdanninga ved KRUS. Òg i budsjettet for 2019 viser regjeringa at ein tek utfordringane med psykisk helse på alvor, ved at ein vil etablera ei ny landsdekkjande, forsterka fellesskapsavdeling ved Ila fengsel for dei mest alvorleg psykisk sjuke innsette.

65 pst. av dei innsette som sonar ein dom, har eit rusproblem. Nye rusbehandlingstilbod er bygde opp fleire stader i landet dei siste åra. For 2019 vil regjeringspartia setje i gang eit nytt pilotprosjekt ved Bjørgvin fengsel for å prøve ut ein ny modell for avrusing der helsepersonell gjennomfører avrusing i fengselet.

Lovbrytarar dømde for seksuelle overgrep, er ei veksande gruppe blant innsette i fengsla, noko som krev nye metodar for rehabilitering. Behandlingstilbodet for denne gruppa er i dag avgrensa, frivillig og vert gitt til dei innsette med størst risiko for tilbakefall. Regjeringa vil difor etablere eit landsdekkjande behandlingstilbod og styrkje samordninga mellom helsetenesta og kriminalomsorga i 2019.

Det vert samla løyvd nær 50 mill. kr til nye helsetiltak for innsette i budsjettet for 2019. I Jeløya-erklæringa forplikta Høgre, Framstegspartiet og Venstre seg til å arbeide for ei meir effektiv og rehabiliterande kriminalomsorg. Det er òg eit uttalt mål å få redusert bruken av isolasjon.

At opposisjonen stadig prøvar å skape eit bilete av at alt i kriminalomsorga no går i feil retning, er for så vidt forståeleg, men resultata viser at vår politikk verkar. Då er det sjølvsagt ikkje så kjekt når ein sjølv leverte åtte år med feilslått politikk. Eg har eit personleg mantra som eg brukar når eg er trygg på at retningsvalet er rett, men motstanden vert stor: Hald fast og hald ut! Resultata viser at retninga er rett.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:08:08]: Senterpartiet ville ha en annen politireform enn den sentraliseringsreformen regjeringen nå gjennomfører. Nærpolitireformen har resultert i det vi fryktet – at flere politidistrikt nå melder om uheldige konsekvenser av lengre avstander og manglende ressurser. Dette burde sende et signal til regjeringen nå at flere kommuner rundt om i landet lar være å signere samarbeidsavtale med politiet.

Fyresdal kommune i mitt hjemfylke, Telemark, er en av kommunene som ikke har villet signere en avtale som de mener ikke er god nok. Før var det lensmannskontor med lensmann, en betjent og en sivilt ansatt ved kontoret i Fyresdal. Nå er politiet på besøk kun én dag i uken. Kommunen har mistet politi med lokal kunnskap og muligheten til å forebygge. Et konkret eksempel på at avstanden er for lang, er da det for en uke siden var en trafikkulykke i Fyresdal. Politipatruljen måtte kjøre hele tolv mil og brukte to timer på å komme fram.

I min hjemkommune, Notodden, sier nå politiet selv at vi bare må forvente at det framover kommer til å ta veldig mye lenger tid enn før innen de er på plass ved ulykker og dramatiske hendelser, som økseangrep og drap, som er to av de nylige hendelsene hvor politiet har kommet altfor sent på plass. Politireformen har gjort at det kun er noen få patruljer på jobb i hele øvre del av fylket. Beredskapen og tryggheten er betydelig svekket, og det er også den viktige forebyggingen. Selv politimesteren innrømmer at situasjonen er drøy i Telemark, men forklarer det med at det ikke fins penger nok.

Det er ikke bare forebyggingen og responstiden i deler av landet som får lide på grunn av denne reformen. Førstestatsadvokaten i Troms sa nylig til VG at etterforskningen av voldtektssaker også har blitt dårligere, og seksjonssjefen i Politidirektoratet sa rett ut at det har vært produksjonstap som følge av politireformen. Fra 2015 til 2017 endte kun 614 voldtektssaker i rettssak, mens hele 3 526 saker ble henlagt. Det har altså vært en stor økning i anmeldte lovbrudd de siste årene, og det er vanskelige saker, men det forklarer ikke denne store forskjellen mellom politidistriktene når det gjelder hvilke saker som blir henlagt og ikke. I Vest politidistrikt ble det f.eks. bare tatt ut tiltale i mindre enn én av ti voldtektssaker mellom 2015 og 2017. Politidistriktene må gjøres i stand til å håndtere disse sakene. Om noen blir utsatt for voldtekt, skal det ikke bety noe hvor i landet man bor.

Regjeringen må sørge for nok ressurser til politidistriktene, til alle politidistriktene, slik at vi kan sikre en god polititjeneste over hele landet. De selverklærte lov og orden-partiene i regjeringen burde ikke være tilfreds med denne situasjonen. Det er i hvert fall ikke vi i Senterpartiet, og ikke jeg, noe som også viser seg veldig tydelig i vårt alternative budsjett, der vi styrker politidistriktene med 0,5 mrd. kr.

Abid Q. Raja (V) [12:11:12]: I mitt forrige innlegg snakket jeg om forebygging og vold i nære relasjoner, og da jeg skulle snakke om radikalisering, var det ikke mer tid igjen.

Jeg vil benytte anledningen til å løfte fram noen punkter. Det ene er sivilsamfunnsarbeidet, som er veldig viktig. Jeg nevnte Minoritetspolitisk tenketank, som gjør ganske mye arbeid på dette feltet mot unge folk. Jeg stiftet jo Minoritetspolitisk tenketank selv etter dialogmøtene som ble avholdt på Litteraturhuset i 2009–2010. Det startet med opptøyene som var i Oslo, hvor unge demonstranter gikk ut og kastet stein mot politiet og ikke minst utenfor den israelske ambassaden.

Det vi lærte av de dialogmøtene, var at det er mulig å endre folk. Steinkastende ungdom sto og fortalte om det de hadde gjort i demonstrasjonstogene, og i det dialogmøtet avsluttet de med å si at de lovte at de aldri skulle kaste stein igjen. Noen ble endret der og da. I andre møter var det folk som målbar jødehatet sitt, og de gikk rundt med det jødehatet også i mange år etterpå. Det var mye arbeid som måtte gjøres mot dem, og de jødehaterne som sto på Litteraturhuset, var de samme som tok initiativ til å lage fredsring rundt synagogen, noe som ble en internasjonal nyhet ute i verden. Det viser at dialog virker.

Men selvfølgelig virker det ikke mot alle. Eksempler på det er Arfan Bhatti, Ubaydullah Hussain, Profetens Ummah, og ikke minst han som nå er dømt til to og et halvt års fengsel for å ha truet meg selv, Mohyeldeen. Mot dem trenger vi politi, PST og rettsvesen – det er den eneste måten å ta disse hardbarka ekstremistene på. Men det er også viktig at sikkerhetstjenesten vår arbeider godt opp mot etterretningen i utlandet, at E-tjenesten og PST samarbeider godt, og også at vi har god dialog med etterretningen i utlandet, slik at vi får tilgang på hva det er disse gjør når de er i utlandet, at vi klarer å avdekke dette.

Et siste moment jeg vil løfte fram, er at vi også må ha kontroll med innvandrerne som kommer til Norge. Jeg har selv vært politiadvokat i PU, jeg vet at det er et viktig arbeid som gjøres der. Jeg har også vært nemndleder i Utlendingsnemnda, og en del av de tingene som utlendingsmyndighetene kan gjøre godt, er å sørge for at vi vet hvem som er i Norge. Hvis man ikke har ID-kontroll, hvis man ikke klarer å vite hvem personer er, vet man heller ikke hva de har gjort. Og hvis man ikke vet hva de har gjort, kan man ikke straffeforfølge dem for eventuelle krigsforbrytelser de har begått i utlandet, og man kan heller ikke vite hva de er i stand til å gjøre mens de er her.

Jeg tror dette antiradikaliseringsarbeidet der vi ser på sivilsamfunnet, at vi styrker PST, at vi styrker samarbeidet mellom etterretningstjenestene i Norge, men også på tvers av landegrensene, og at vi sikrer ID-arbeidet i Norge, er en del av nøkkelfaktorene som skal til for at vi klarer å lykkes i arbeidet mot radikalisering. Radikalisering må ikke lykkes, for det vil undergrave selve demokratiet. De vil bekjempe vår ytringsfrihet, likestilling, de verdiene vi kjenner godt, og ikke minst vil de demokratiet til livs.

Arne Nævra (SV) [12:14:25]: Det er trist å registrere at i dette budsjettet legges gode soningsalternativer ned. Det er ingen i salen som protesterer på at tilbudet skal tilpasses etterspørselen – for å si det sånn – men det er et men. Vi må også stille spørsmålet hvorfor alternativet åpen soning har overkapasitet. Joda, det er sånn at elektronisk kontroll, fotlenkesoning, dekker en del av behovet. Det er noe SV har ivret for i mange år, men flertallet mener det er sannsynlig at under halvparten av dem som soner ved de nå foreslått nedlagte åpne fengselsplassene, ikke vil kunne benytte seg av elektronisk kontroll. Det kan være på grunn av dommens lengde, innholdet i dommen, osv.

Ved å gjennomføre regjeringens forslag om nedleggelser av de åpne fengselsplassene kan resultatet bli at en del av de innsatte som i dag soner i åpent fengsel, og som ikke kan overføres til soning med fotlenke, vil måtte sone i lukket fengsel på grunn av kapasitetsmangel i de åpne fengslene.

En viktig årsak til at ikke alle åpne fengsler har fullt belegg, er at hele kjeden i straffeprosessen ikke er synkronisert. Når politi og domstoler mangler så mye kapasitet, er det åpenbart at det blir mindre behov for soning. Mye av dette kan vi takke politireformen for. Her er SV helt på linje med Senterpartiets talere. Vi vet at en rekke saker, ikke minst innenfor familievold og seksualrelaterte forbrytelser, i dag blir utsatt eller henlagt. Dette var min kollega Eide veldig klart inne på. Det er uholdbart, dette må vi prioritere å ta tak i. Om vi får gehør for sterkere oppfølging bare av dette segmentet – eller når vi får et regjeringsskifte – vil vi fort trenge mange av de fengslene som nå legges ned.

I Buskerud er et av de mest vellykkede åpne fengslene, Hassel fengsel, på liste over de fengslene som skal nedlegges, dette til tross for at det skrives i statsbudsjettet at Hassel fengsel har et godt faglig tilbud. Dette er i tråd med tidligere dokumenterte forhold i brukerundersøkelser, bl.a. De innsatte ved Hassel fengsel er daglig i samspill med lokalmiljøet i Skotselv, og de har stor tillit. Fengselet har 95 pst. belegg – så vidt jeg har fått greie på – i år og har ventelister. Det er lagt fram noen utrolige regnestykker på feil premisser fra Statsbygg – så vidt vi kan se – om at det er et opprustingsbehov på enormt mange millioner. Dette er bygd på gamle tall og ikke på nåtidens tall, og vi synes det er fullstendig feil. De har en veldig rimelig leie.

Jeg håper at statsråden kan se på muligheten som har kommet fram i innspill fra Hassel, om å kunne få ekstra driftsmidler et halvt år til – og tenke seg om og komme med forslag til å drifte dette flotte tilbudet videre. Det må ikke brennes for mange bruer – i hvert fall ikke de gode.

Kari Henriksen (A) [12:17:42]: Det har aldri vært høyere bevilgninger – det er regjeringspartienes standardsvar på alt.

Det er mye som er høyere nå enn noen gang – og da snakker jeg ikke bare om selvtilfredsheten til høyreregjeringa. Skal vi måle høyest, kan vi føye til på lista skattekutt til de aller rikeste. Jeg gjør som representanten Horne, leser overskrifter også fra år tilbake:

2016: «Norges (…) rikeste får en milliard» i skattekutt

2017: «(…) ti kroner dagen (…)» til vanlige folk, «(…) 1600 kroner (…)» til de rikeste

2018: «Hundre ganger mer (…)» til de rikeste, «(…) som tjener over 10 millioner kroner»

Andre tall som er høyest: antall anmeldte voldtekter. Og videre: Avgiftene har aldri vært høyere. Det er flate kutt i alle tjenester. Politidirektoratet har aldri hatt så mange ansatte. Det gjelder inkassogjeld, andelen barn som lever i fattige familier, politiets arbeidsoppgaver, køene i domstolene, henleggelser. De økonomiske forskjellene vokser. Det gjør også de sosiale ulikhetene innen helse. Så vi trenger ikke mer skryt – billig retorikk om fantasi om tørre departementsfakta, om å peke nedover, på etatene, om å lese avisoverskrifter, om ikke å ta ansvar og se fem–ti år tilbake i tid.

Vi trenger handling, for dette er stien av spor fra høyreregjeringa og Fremskrittspartiets justisministre: en kriminalpolitikk løsrevet fra samfunnsutviklingen, en politikk uten sammenheng. Det skjer også i andre land. Den største mangelen i vårt land er at regjeringa ikke tar dette alvorlig nok.

Det eneste Arbeiderpartiet har å vise til, er noen få prosentpoengs økning, sier regjeringsrepresentantene.

Å ha innhold i fengslene, sikre gjennomføring av politireformen ute i distriktene, styrke kontoret for voldsoffererstatning, stanse sultefôringen av fengslene og begrense pengebruken i POD – det er mer enn penger. Arbeiderpartiet har en helhetlig og omfordelende politikk, som endrer premissene for den statistikken denne regjeringa leverer.

Helt til slutt skal jeg få hilse fra politiet på Agder. De venter fremdeles, snart halvannet år etter at de sendte brev til justisministeren om hvor de skal være i 2020, og om hvordan sikkerheten skal løses nå og i eventuelt nye lokaler for politiet på Agder. Det ser ut som om ventetida på svar fra ministeren også er på sitt høyeste nivå.

Maria Aasen-Svensrud (A) [12:20:43]: Det kan se ut til at kvinner generelt er mindre kriminelle enn menn. Spørsmålet er likevel: Hvordan stiller vi opp som samfunn når mødre, søstre og døtre skal gjøre opp for seg?

Vår kriminalomsorg er både human og effektiv. Men da Michael Moore kom til Norge for å spille inn materiale til sin dokumentarfilm, en film som uforbeholdent hyller fokuset på rehabilitering, tilbakeføring og verdig behandling av våre straffedømte, var det Bastøy han besøkte – en virkelig juvel i norsk kriminalomsorg. Kanskje er det ikke så rart at det ikke var kvinnene på Ravneberget eller i Sandefjord fengsel han besøkte. Selv om det gjøres mye godt arbeid også i disse fengslene, er det ikke sikkert han hadde blitt like imponert, for det å være straffedømt kvinne er i Norge noe helt annet enn å være straffedømt mann. Forholdene for mødre, søstre og døtre som soner sin straff, er i ferd med å bli forverret ytterligere. I fem år har høyreregjeringen gjennom grådige kutt bygd ned norsk kriminalomsorg stein for stein.

Siste stikk ut er beslutningen om å legge ned en rekke åpne fengsler. Akkurat som en mannlig innsatt en dag skal tilbake til en rolle som far eller ektemann, skal den kvinnelige innsatte tilbake i en rolle som mor eller ektefelle. Når det kommer til akkurat dette, registrerer jeg at det ikke er hevet så mye som et øyebryn fra Kristelig Folkepartis side for å bedre forholdene, selv om dette må treffe midt i hjertet av deres familiepolitikk.

Høyreregjeringen foreslår å legge ned soningsplasser for kvinner, enda vi vet at kvinner fra før har betydelig dårligere forhold i fengsel enn menn. På Ravneberget deler fire kvinner ett rom. Det finnes ikke noe Bastøy de kan søke seg til. Unntaket var Osterøy, men Osterøy er nå av regjeringen besluttet nedlagt.

Vi vet at mulighetene for utdanning og arbeidserfaring er dårligere for kvinner som soner enn for menn. I Sandefjord fengsel hadde kvinnene mulighet til å skaffe seg arbeidserfaring og utdanning, men Sandefjord fengsel skal også legges ned.

Vi vet at kvinner som soner, må sone mye lengre unna sine lokalsamfunn og sin familie enn mannfolkene. Nærhetsprinsippet gjelder ikke i like stor grad for kvinner som for menn. Jeg spør meg om justisminister Wara egentlig har tenkt over konsekvensene av sine egne beslutninger. For dem som venter hjemme, kan konsekvensene være at mamma ikke kommer hjem, selv om hun slipper ut. Konsekvensene for familiene kan bli store, men det blir de fort for samfunnet også. Det er ikke lett å ta inn over seg at noen av dem som soner i fengsler er mødre, søstre og døtre. Men vi gjør klokt i, både for dem og for samfunnet, å gjøre deres opphold i fengsel så godt som mulig.

Dag Terje Andersen (A) [12:24:01]: Det er nå mindre enn to uker siden vi i denne salen diskuterte en veldig alvorlig rapport fra Riksrevisjonen om regjeringas arbeid med objektsikring – en rapport der Riksrevisjonen gjentatte ganger brukte begrepet «svært alvorlig», som er det sterkeste begrepet Riksrevisjonen kan bruke.

Det var 80 av Stortingets 169 representanter som fant det riktig å erklære mistillit til regjeringa, og et flertall fattet vedtak om sterk kritikk og om at situasjonen er svært alvorlig. Den diskusjonen ble preget av at regjeringa ikke tar denne saken nok på alvor. Det er ikke tvil om at etter debatten på seks timer var grunnlaget for både mistillit og den sterke kritikken som ble vedtatt, sterkere enn da vi begynte debatten, nettopp på grunn av at statsministeren i Stortinget bagatelliserer at Justisdepartementet i forbindelse med budsjettet for 2016 ga helt klart feil informasjon til Stortinget. Man fikk beskjed fra sine etater om at informasjonen var feil, men korrigerte den ikke overfor Stortinget.

Debatten ble også preget av at statsminister og justisminister har omtalt rapporten som om det bare handlet om politiets og Forsvarets egne bygninger, til tross for at det gjelder en alvorlig situasjon for viktige funksjoner i samfunnet.

Da vi fikk budsjetteksten fra departementet, var det enda større grunn til å bli bekymret. Der står det:

«Denne rapporten stadfestar at det har skjedd forbetringar sidan 2015, men at det framleis står att ein del arbeid. Justis- og beredskapsdepartementet tar dei attståande utfordringar på det største alvor og arbeidet med å lukke avvik vil framleis ha særs høg prioritet.»

Ja, «framleis», står det – etter at rapporten nettopp peker på at det arbeidet ikke har hatt prioritet fra regjeringas side.

Dagen før debatten opplevde vi til og med at justisministeren, da han for en gangs skyld ikke stirret stivt ned i et manus, omtalte det å ha øremerkede midler til objektsikring som midler til betong. Da er det ikke så rart at Stortinget er bekymret over at justisministeren ikke tar saken på alvor. I dag hadde igjen justisministeren et manus, og det skal vi være glade for.

Jeg vil avslutte med å si at det er bra at regjeringa nå endelig har tatt inn over seg at man må øremerke midler til objektsikring, og at Stortinget enstemmig forventer en helhetlig rapport om framdrift og økonomi, senest i forbindelse med revidert budsjett for 2019.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [12:27:22]: Jeg spurte for litt siden statsråden om han ville reetablere kystradioen i Vardø, eller om regjeringen snarest ville sikre beredskapen for fiskere i Finnmark på en eller annen måte. Folk i Finnmark advarte mot nedleggelse av kystradioen i Vardø. Før nedleggelsen av kystradioen ble det hevdet at dette ikke skulle få noen konsekvenser for brukerne eller befolkningen, men det har vist seg å være feilaktige lovnader. Dette så vi senest for kort tid siden, da tre fiskere mistet all kontakt med land og fryktet for sitt liv som følge av at telenettet brøt sammen langs kysten av hele Øst-Finnmark.

Ting som fungerer, må ikke byttes ut. Men gjør man det, må man sikre at det man bytter til, blir bedre, og ikke verre. Slik det fungerte i Finnmark for kort tid siden, er skremmende. Ting er ikke blitt bedre, men verre. Folk var i fare. Kommunene måtte finne lokale løsninger, og de som hadde satellittradio, ble kjempeviktige. Hva skjedde? Det var to kabelbrudd på en gang som skapte trøbbel i Finnmark. Bredbåndet og mobilnettet til Telenor var nede i Gamvik, Vardø, Berlevåg, Båtsfjord, Lebesby og Nordkapp, og mobildekningen langs hele kystlinjen mellom Kjøllefjord og Vardø var nede. Man kan kanskje skylde på Telenor, men dette er statens ansvar, og en ser nå at det ikke fungerer med privat selskap i denne driften. Da må staten selv sørge for god infrastruktur.

Politireformen gir utfordringer. For en stund siden hadde vi et tilfelle i Loppa kommune, hvor man meldte til politiet at man trengte hjelp. Responstiden er viktig i slike tilfeller. Politiet kom ikke, og til slutt truet ordføreren med at han ville rykke ut for å løse konflikten. Da kom politiet. De tillitsvalgte i Finnmark politidistrikt sier at distriktet mangler mange stillinger for å kunne være ok bemannet og få den robustheten som reformen har lovet og publikum har forventet. Det er mange som ikke føler seg trygge når de bor i Finnmark, sånn som det er nå.

Tellef Inge Mørland (A) [12:30:34]: I forbindelse med statsbudsjettet til denne regjeringen blir det lagt ned en rekke fengselsplasser rundt om i landet. Det er et paradoks ettersom det bare er kort tid siden regjeringen sendte innsatte til Nederland fordi man ikke hadde soningsplasser nok her i Norge. Allerede under den rød-grønne regjeringen slo justisminister Grete Faremo i 2013 fast at det skulle bygges nytt fengsel i Agder med om lag 300 plasser. Så tok de blå-blå over, og da uttalte statssekretæren fra Fremskrittspartiet at det ikke lenger fantes planer om å etablere nytt fengsel i Agder.

Selv om det medførte en utsettelse, er jeg glad for at de blå-blå fant igjen planene for nye fengsler i Agder, og at disse fengslene nå er under bygging. Det er bra at det endelig kommer 200 nye fengselsplasser i Froland, 100 i Mandal og kvinneplasser på Evje. Det er viktig for kvaliteten på soningen til de innsatte, og det bidrar til arbeidsplasser i en landsdel som trenger det.

Det som imidlertid ikke er så bra, er at tillitsvalgte nå roper varsku om at driftsmidlene til kvinnefengselet på Evje fortsatt ikke er på plass, selv om tanken er at fengselet snart skal åpne. De tillitsvalgte får stadig beskjeder om at det må kuttes ytterligere i bemanningen som foreslås, og det varsles nå at dette kommer til å gå ut over sikkerheten. Dårlig bemanning gir også mye dårligere muligheter for god rehabilitering.

Det har vært jobbet godt tverrpolitisk med å få på plass 200 nye fengselsplasser i Froland. Det er imidlertid lukkede plasser. Skal vi få til en god kriminalomsorg med soningsprogresjon, er det et paradoks at regjeringen nå vil legge ned de åpne soningsplassene både ved Kleivgrend i Fyresdal og ved Håvet i Arendal.

Nå har Kristelig Folkeparti foreløpig reddet plassene ved Kleivgrend, men Håvet i Arendal vil fortsatt bli nedlagt med denne regjeringen og Kristelig Folkepartis velsignelse. Jeg har besøkt Håvet og de ansatte der. De kan fortelle om rimelige soningsplasser med fullt belegg og innsatte som igjen lærer seg å mestre – enten det handler om å fullføre videregående opplæring i samarbeid med den videregående skolen i Arendal, eller det handler om noe så enkelt som å tørre å gå inn i en butikk for å kjøpe seg en bukse.

Når regjeringen nå vil fjerne de åpne soningsplassene i området jeg kommer fra, henger ikke lenger kriminalomsorgen til regjeringen sammen. Det gir dårligere rehabilitering og mestring for den enkelte innsatte, en innsatt som i morgen kanskje skal være naboen din. Arbeiderpartiet viser i sitt alternative statsbudsjett en annen vei. Vi sier nei til nedleggelsene av gode, velfungerende åpne soningsplasser, og vi styrker både kriminalomsorgen og resten av justissektoren. Slik gir man mulighet til at folk som har tråkket feil, likevel kan lykkes med livet sitt, og det bygger også trygghet for resten av befolkningen.

Himanshu Gulati (FrP) [12:33:44]: Å beskytte landets innbyggere og ivareta deres trygghet er statens fremste oppgave. Jeg har gledet meg til debatten i dag og muligheten til å diskutere neste års justisbudsjett, men jeg må innrømme at den regelrette svartmalingen vi har sett her i dag, har vært en spesiell seanse å være vitne til.

Jeg skal være den første til å innrømme at reformer ikke er lett, at veien framover også har noen svinger. At det er utfordringer i justissektoren, det vet vi alle, men det er spesielt å høre på en debatt hvor det nesten kan virke som om ingenting er gjort de siste årene.

La meg minne om bakgrunnen for den høyst nødvendige politireformen som vi nå implementerer, nemlig svikten og svakhetene som kom fram under tragedien 22. juli, og i rapporten til den etterfølgende Gjørv-kommisjonen. Det var helt åpenbart etter beredskapssvikten vi så den dagen, at vi trengte endringer i Politi-Norge for å få en beredskap på et tilfredsstillende nivå når det gjelder politiets operative kapasitet, kultur og ledelse, og når det gjelder en del viktige virkemidler for politiet. Derfor har endringer og den politireformen vi er midt inne i, vært helt nødvendig.

Jeg ønsker også å nevne noen av de framskrittene som har skjedd siden 22. juli, og ikke minst siden regjeringsskiftet 2013. Det ene er antall årsverk i politiet. Det er brukt 1,8 mrd. kr på nye stillinger i politiet. Noen kan godt mene at det ikke er nok, men å hevde at ingenting er gjort på dette feltet, er spesielt. Jeg vil også trekke fram kjøp av nye politihelikoptre, som er en svært viktig ressurs for politiet, ikke minst når ting skjer utenfor Oslo. Også etableringen av beredskapssenteret på Taraldrud – hvor denne regjeringen måtte starte prosjektet fra begynnelsen av, ettersom forrige regjering hadde en tomt som rett og slett ikke var stor nok – har vært viktig å få på plass.

Jeg vil også trekke fram det viktige arbeidet som er gjort på bevæpningssiden, noe som i aller høyeste grad handler om vår beredskapsevne og evne til å beskytte innbyggerne ved alvorlige hendelser. Over 500 mennesker er drept i terrorangrep i Europa siden 2015. Dette er trusler Norge ikke er fremmed for. Måten IS-inspirerte og andre jihadister har operert på i andre europeiske land de siste årene, er en trussel heller ikke vi er immune mot. Punktbevæpning og andre ting som er gjort på bevæpningssiden, er derfor viktig.

Uenighet og kritikk fra opposisjonen er en del av rollefordelingen i Stortinget, men jeg tror ikke den offentlige debatten blir dårligere – jeg tror tvert imot den blir bedre – om også opposisjonen kunne glede seg over de framskrittene som er gjort de siste årene. Så kan vi felles stå sammen om utfordringene og hvordan vi skal løse dem.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [12:36:54]: Det er en alvorlig situasjon i Øst politidistrikt. Bistandsadvokater har uttrykt at de er bekymret for rettssikkerheten til barn og voksne som er utsatt for vold og overgrep. Politimesteren har selv uttalt at den krevende situasjonen gjør at saker som omhandler vold i nære relasjoner, må vente.

Gjennomføringen av politireformen er ikke i tråd med forliket. Det lokale politiet skulle styrkes, men det er dessverre ikke realiteten der ute. Resultatet er bl.a. at barn og voksne som har blitt utsatt for vold av sine nærmeste, ikke får den oppfølgingen som de burde.

Det er en tverrpolitisk enighet om at de mest sårbare barna må prioriteres, men dessverre gir ikke det seg utslag i statsbudsjettet. Regjeringen har styrket neste års budsjett med 67 mill. kr gjennom opptrappingsplanen mot vold og overgrep, og i fjor fulgte det med 54 mill. kr. I et statsbudsjett er det dessverre ikke penger som rekker veldig langt. Da opptrappingsplanen ble fremmet, var det store forventninger om en forpliktende budsjettering. Andre opptrappingsplaner har vært viktige verktøy for å løfte et felt over tid. Gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse ble det bevilget over 6 mrd. kr over ti år.

Politiet har tatt betydelige steg i riktig retning i kampen mot vold i nære relasjoner, men de trenger økte ressurser for å møte saksmengden som også øker – flere saker og overgrep på nett. Barn som har opplevd vold og overgrep, skal ikke oppleve at deres sak ikke blir prioritert. Politiet må ha kompetanse på sånne saker. Høyreregjeringens ambisjoner er prisverdige, men når det ikke følger med tilstrekkelig med midler, ja da holder det ikke. Det er blitt sagt fra denne talerstolen i dag at Høyre er skremt vettet av i denne type saker – og da lurer jeg på hvor midlene blir av. Tomme ord hjelper ingen.

I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett er det satt av over 1 mrd. kr til arbeidet mot vold og overgrep. Det trengs ressurser, men også forpliktende planer. Norge er fortsatt uten en handlingsplan mot voldtekt og en handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Geir Inge Lien (Sp) [12:40:00]: Det har vorte sagt mykje om kriminalomsorga, og regjeringspartia har skrytt hemningslaust om kor bra dette er rundt omkring i heile landet.

Eg har lyst til å ta fram eit par døme frå mitt eige heimfylke. Fengselet i Ålesund er eit såkalla 1860-fengsel. Fengselet vart dimensjonert for befolkninga på den tida, og det er langt fleire innbyggjarar i dekningsområdet no enn då. Fengselet er gamalt, har plassmangel og er bygt for isolasjon av fangar. Det hastar med å få på plass eit nytt fengsel i Ålesund.

Dekningsgraden for fengselsplassar i Møre og Romsdal er på berre 33 fengselsplassar per 100 000 innbyggjarar. Det er langt under landsgjennomsnittet, som er på 75,1. Transport av fangar frå Møre og Romsdal til Bergen krev tid og ressursar som kunne ha vore brukte til noko heilt anna og mykje meir fornuftig politiarbeid i Møre og Romsdal.

Det er lagt godt til rette for eit nytt soningssenter på Sunnmøre, men det trengst midlar til prosjektet. Det ser ikkje ut til at vi får fleirtal for midlar til dette i statsbudsjettet for 2019, men eg vil sterkt oppmode om at dette kjem på plass så fort som mogleg, og at det vert lagt til rette for bygging av soningssenteret der.

Vi i Senterpartiet har sett av både planleggingsmidlar og prosjekteringsmidlar til dette. Likeeins har vi sett av midlar til utviding av Hustad fengsel i vårt alternative statsbudsjett.

Likeeins er det ein prekær situasjon for Romsdal tingrett, Frostating lagmannsrett og Romsdal jordskifterett i Molde. I over 20 år har det vore planlagt eit nytt tinghus for desse domstolane. Statsbygg var ferdig med forprosjektet i 2012, og over 10 mill. kr vart brukte til planlegging. Det er veldig uheldig at desse planane er fullstendig skrinlagde på grunn av manglande budsjettmidlar. Når det ikkje vert gjennomslag for eit heilt nytt lokale, er eg likevel positivt innstilt til omtala frå regjeringa i budsjettet, der det står:

«Domstoladministrasjonen arbeider saman med noverande utleigar om rehabilitering av dei noverande lokala for domstolane. Det er venta ei avklaring av dette alternativet i løpet av 2018.»

Dette må på plass. Det er eit stort behov for ny tinghusløysing i Molde. Ein må så raskt som mogleg syte for at tryggleiken og ein høgare standard vert sett på dagsordenen, og at det vert gjennomført. Dette var ei stor valkampsak i Møre og Romsdal, både frå posisjonen og frå opposisjonen, og no må regjeringa levere.

Guro Angell Gimse (H) [12:43:16]: Jeg legger merke til at opposisjonen til stadighet legger skylden på politireformen for utfordringene som er i politiet. At politiet har utfordringer med å holde tritt med etterforskningen av vold og overgrep, skyldes ikke en krevende politireform alene. Det skyldes først og fremst en enorm økning i antall anmeldelser. Antallet anmeldelser av seksuallovbrudd har økt med 66 pst. de tre siste årene, og anmeldelser av vold i nære relasjoner har økt med 33 pst.

Vi øker nå bevilgningen til etterforskning av dette området med 40 mill. kr. 10 mill. kr av disse midlene går til påtalejurister, da vi vet at dette er en flaskehals.

Vi vet at politireformen har gitt oss større og bedre fagmiljøer, og vi har fått Støttesenteret for fornærmede i straffesaker. Vi er ikke i mål med reformen, men vi er godt i gang – den gjennomføres først i 2020.

Kjersti Toppe (Sp) [12:44:34]: Eg vil i innlegget mitt snakka om dei gløymde menneska som er fengsla og forlatne – dei med alvorleg psykisk sjukdom, som er ustabile og skader seg sjølve, eller forsøkjer å ta sitt eige liv, og som er dømde til fengsel av den norske stat, men som vert møtte med isolasjon og mangel på helsehjelp. Dette er ei mørk side av offentleg helsevesen og ein skamplett for norsk kriminalomsorg. Det er eit heilagt prinsipp at helsehjelp skal gjevast etter behov, uavhengig av bakgrunn. Innsette i fengsel skal ha den same tilgangen til helsehjelp som andre, men det får dei ikkje i dag. Isolasjon er ikkje, og vil aldri verta, behandling av psykisk sjukdom, men kan tvert imot føra til psykisk sjukdom. Internasjonale reglar slår fast at barn og psykisk sjuke ikkje skal isolerast på glattcelle. Senterpartiet meiner at vi ikkje kan tolerera at vi i Noreg har ein praksis overfor psykisk sjuke i fengsel som er i strid med internasjonale og grunnleggjande menneskerettar.

Det er godt kjent at mange innsette har psykiske lidingar. Eg reknar med at om lag fire av ti har angstlidingar, 12 pst. er suicidale og 4 pst. er psykotiske. Noreg ligg høgt på statistikken for sjølvmord i fengsel. Kvifor tar ikkje regjeringa grep? Vi har eit fantastisk utvikla helsevesen. Korleis kan det gå til at det ikkje er til stades for dei med størst risiko og med størst behov? Eit helsevesen som sviktar dei aller mest utsette, er eit dårleg helsevesen. Ei kriminalomsorg der alvorleg psykisk sjuke vert isolerte og tilbydde manglande helsehjelp, er utoleleg. Fortvilte tilsette i fengsla beskriv slike tilhøve som umenneskelege, og det er det dei er.

For å styrkja helsetilbodet i kriminalomsorga og hindra unødig bruk av tvang og isolasjon må fleire tiltak til, f.eks. å få oversikt over tvangsbruken. Til no har media stått for den informasjonen.

Tilsynsordninga må fungera. Her har justisministeren lova å ta grep, men kom på banen veldig seint. Vi treng fleire ressursteam og fleire tilsette. Vi treng tilrettelagde bygg og nye institusjonar som kan gi omsorg, ikkje berre helsehjelp. Og vi treng å sjå på kva vi kan gjera for domfelte med kronisk alvorleg psykisk sjukdom.

Nedbygginga av sengeplassar i psykiatrien gjer det vanskelegare å prioritera helsehjelp til psykisk sjuke i fengsel. Ved psykiatrisk klinikk på Sandviken sjukehus har over 300 alvorleg psykisk sjuke pasientar vorte lagde på gangen hittil i år. Vi har levert eit Dokument 8-forslag for å stoppa dette. Vi har òg 60 mill. kr i vårt budsjett for 2019 for å starta arbeidet med å gi innsette i norske fengsel meir menneskelege tilhøve og betre helsehjelp.

Solveig Horne (FrP) [12:47:48]: Det er godt med litt temperatur i debatten. Når jeg ser ut over salen her, er det vel bare representantene Jan Bøhler, Dag Terje Andersen, Per Olaf Lundteigen og meg selv som har vært både i opposisjon og i posisjon, kanskje spesielt når det gjelder justisbudsjettet. Det er litt spesielt når en som posisjonspolitiker blir beskyldt for å skryte for mye av justisbudsjettet – vi lever på en annen planet, vi roser budsjettet opp i skyene, og vi blir beskyldt for å bortforklare utfordringene og vise til mange avisoppslag.

Mitt mål med å vise til noen oppslag fra 2008 til 2013 var å vise at det også før var utfordringer i justissektoren. Regjeringspartiene er fullt ut klar over at det er utfordringer, både når det gjelder politiet, kriminalomsorgen og domstolene. Men å påstå fra denne talerstolen at det er krise med neste års justisbudsjett – vel, for meg er krise et sterkt ord å bruke når en vet at det er en stor økning i justisbudsjettet.

Jeg husker at også tidligere statsminister Stoltenberg sto på talerstolen og forsvarte budsjettene sine ved å si at det har aldri vært bevilget så mye penger til f.eks. helsetjenester før – det har aldri vært bevilget så mye penger. Det er posisjonens mulighet til å si at ja, det har faktisk aldri vært bevilget mer penger til politisektoren og justissektoren enn i dag.

Men det finnes utfordringer, som jeg er veldig glad for at regjeringen også følger med på. Politiets driftsbudsjetter er blitt styrket med over 3 mrd. kr siden denne regjeringen tiltrådte. De frie midlene til politiet ble i 2017 styrket med nesten 300 mill. kr, i år med nesten 100 mill., og alt dette blir videreført. Så en styrking er det.

Når representanten Gjelsvik snakker om beredskap og den debatten vi hadde for et par uker siden, har jeg lyst til å understreke at regjeringen tok den kritikken som kom der, på alvor. Men den forrige regjeringen gjorde heller ikke så veldig mye, og jeg registrerer også at i budsjettforslagene for neste år fra de andre partiene er det ikke akkurat på beredskapssiden at det er en styrking av den styrkingen som regjeringen allerede har lagt opp til.

Vi skal også diskutere soningskøene, og det er flere som har vært oppe på talerstolen og hatt hilsningstaler om nedlegging av fengsler. Men når kriminalitetsbildet endrer seg og de som skal sone i framtiden, kanskje skal sone på strengere straffer med lukkede plasser, trenger vi ikke alle de åpne plassene. Men jeg er også veldig tydelig overfor justisministeren om at når vi nå skal legge ned åpne plasser, må vi også se på hvilke tilbud som blir lagt ned, og det er viktig å se på de tilbudene som har gode resultater. Men samtidig er det viktig at de ansatte blir ivaretatt i denne omstillingsprosessen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:51:09]: Gjennom en rekke saker i media i høst har det blitt avdekket en særdeles uklok praksis i inkassobransjen, som også er strid med god inkassoskikk. Det har blitt vist til saker der småbeløp, ofte bare noen titalls kroner, i løpet av kort tid har vokst seg til krav på flerfoldige tusen kroner. Det har blitt avdekket at bransjen gir lån og kreditt til personer som ikke burde ha fått det, og at namsfogden og namsmannen blir brukt som pengeinnkrevere i stor skala. Hundretusenvis av saker havner hvert år hos namsmannen. Namsfogden i Oslo viser til at han nærmest drukner i saker, ofte – som sagt – er det småbeløp som blir krevd inn.

Inkasso skal være siste utvei når folk ikke gjør opp for seg. Det skal ikke være korteste vei til lettjente penger for inkassobransjen. Gjennom ny teknologi og nytt regelverk har det blitt stadig mer automatisert og stadig enklere for inkassobransjen å tjene store penger på inkasso. Dette har en enstemmig justiskomité uttalt seg om gjennom merknader. En sier i innstillinga i dag:

«Komiteen har også registrert at norske inkassoselskaper har blant verdens høyeste satser, noe som gir den mest lønnsomme inkassobransjen i verden.»

En sier videre:

«Også sammenlignet med andre land i Norden, ligger Norge på et betydelig høyere nivå.»

Og så konkluderer en med følgende:

«Komiteen vil derfor be regjeringen om å sette i verk de tiltak som er nødvendige for å sørge for at nivået på satser i inkassobransjen reguleres ned.»

Hva skjer så? Jo, samtidig med at vi har debatt her i salen i dag, har Justisdepartementet høringsmøte der konklusjonen er at en skal la være å øke satsene ytterligere, men det er ikke noe signal om verken i det møtet eller fra justisministeren som uttaler seg i media, at satsene skal ned, slik en enstemmig justiskomité tydelig uttaler. Jeg vil be justisministeren komme opp på talerstolen og forklare hvorfor han ikke følger opp et klart og tydelig signal fra en enstemmig justiskomité, som sier at nå må en ta grep når det gjelder inkassobransjen, og sørge for at en får slutt på de store utbyttene som er der.

Petter Eide (SV) [12:54:06]: Flere representanter har tatt opp situasjonen med de alvorlig psykisk syke som blir isolert i fengsel. SV har levert et helt konkret Dokument 8-forslag til hvordan vi skal håndtere den situasjonen. Og jeg er nødt til å si nå, i og med at vi har to representanter fra Høyre og Senterpartiet her i salen, Frida Melvær og Kjersti Toppe, at de partiene svikter i denne saken.

Regjeringspartiene har ikke tenkt å følge opp det som kommer i dette forslaget, slik det nå er forstått. Saken er ikke ferdigbehandlet, så vi kan ikke røpe alt, men signalene går den veien. Senterpartiet, ut fra de signalene som jeg har mottatt, gir defensiv eller relativt passiv støtte til dette.

Så jeg reagerer litt når to representanter med stort og varmt hjerte går opp og snakker om denne situasjonen, men ikke følger det opp politisk, når saken faktisk er til behandling.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:55:15]: Det er viktig å presentere det positive alternativet til det som skjer i politiet i dag. Da kan statsråden se til Kongsberg. Han kan se til stasjonssjef Håvard Revå, som går først i 17. mai-toget, tjenestefolkene som går smilende sammen med sjefen, eldre damer og unge russejenter som kaster seg om halsen hans, og det tas bilder. Det er helt fantastisk. Politiet er populært, nærmest folkelige helter. Det er en suksess. Politiet har mange informanter, mange som hjelper de statsansatte politifolkene gratis, og som driver forebyggende arbeid som gjør at politiet kan gi advarsler, ikke bestandig opprette sak. Det er kvalitet, og det er billig. Det er forebygging. De har et fantastisk omdømme. Ledelsen ved politiet i Kongsberg skapte dette ved stadig å være i endring og ta tak i det som var behovet ute blant folk.

Senterpartiets politimodell krever god bemanning, dyktige fagfolk, god trening i praktiske situasjoner, moderne utstyr og digital teknologi og ikke minst fagfolk som tenker sjøl og tar ansvar. Jeg understreker det – tenke sjøl og ta ansvar. Det er til de grader undervurdert i all utdanning i dag. Det trenger en operasjonsbasert ledelse, en tillitsreform. Det trengs et team der en kombinerer forebygging, patruljetjeneste, etterforskning, sivile oppdrag og politimottak. På mindre steder er det færre folk, men det er fortsatt team, det er fortsatt stedlig ledelse. En har en dynamisk ledelse, med en sjef som hele tida prioriterer det som er viktigst i samfunnet, i tråd med overordnete formål. Det er utrolig vesentlig.

Det som skjedde med Kongsberg, var at det skulle sentraliseres videre ved å bli slutt på passkontoret der. Fra å kunne droppe inn skulle det bli lange køer med bestilling for 4 500 som måtte reise fra Kongsberg for å få pass. Politimester Fossen foreslo det og fikk støtte fra regjeringa. Debatten har rast i månedsvis. Hele Kongsberg-samfunnet ristet på hodet. Kommunestyret, med ordfører Sand fra Senterpartiet i spissen, brukte alle kanaler. Næringslivet sendte melding på melding og nådde ikke fram. Først for ti dager siden ble det så hett om ørene på regjeringa at en måtte gi seg. Det bør være til oppmuntring for flere og viser at det nytter dersom en står hardt på.

Senterpartiets modell går ut på å desentralisere. Politiet må tilbake til folk, med to tjenestefolk per innbygger på kommunenivå. Sammen med fagforeninger og engasjerte innbyggere må vi målbevisst arbeide for å få dette gjennom, gjennom våre mange ordførere som respekterer lokaldemokratiet. Det blir ganske feil når brann og redning må overta oppgaver som politi og ambulanse har, fra en stat som er sentralisert. Det er ikke stortingsflertallets uttrykte vilje, men det er konsekvensen hvis vi fortsetter sånn som nå.

Lene Vågslid (A) [12:58:23]: Det tidlegare lov og orden-partiet Framstegspartiet gav ein jobbgaranti til alle som gjekk ut av Politihøgskulen. I september 2018 hadde 12 pst. av studentane fått fast jobb i politiet. Det kan ikkje vere svartmåling å påpeike det. Kritikk må ein tole når ein sit i regjering. At driftssituasjonen og det frie handlingsrommet til politidistrikta er redusert med ein halv milliard på fire år, dokumentert av Menon Economics i ein eigen rapport bestilt av Justis- og beredskapsdepartementet, kan ikkje vere svartmåling. Det er kritikk ein bør ta til seg.

Eg vil kome med ei kort stemmeforklaring til dei såkalla lause forslaga som er lagde fram. Forslaga nr. 7 og 8 frå Senterpartiet støttar me subsidiært. Forslag nr. 9 stemmer me for. SVs forslag nr. 11 stemmer me òg for. SVs forslag nr. 10 stemmer me ikkje for, då me meiner forslag nr. 7 frå Senterpartiet er hakket betre.

Stein Erik Lauvås (A) [12:59:37]: Av hensyn til representanten Tage Pettersen, for så vidt også representantene Schou, Leirstein og Wiborg, må jeg lese høyt fra innstillingen, fra en merknad som Høyres og Fremskrittspartiets medlemmer står bak. Det står:

«Disse medlemmer stiller seg bak regjeringens forslag om ikke å sette i gang utredning av investeringer i nye lokaler for PHS nå.»

Det kan hende jeg må lese den enda en gang, men vi får se. Det er det Høyre og Fremskrittspartiet står bak, det er det Høyre og Fremskrittspartiet mener man skal gjøre med Politihøgskolen – ingenting. Ingenting skal man gjøre med Politihøgskolen.

Så registrerer jeg at representanten Pettersen forsøker å vri det over til å si at han håper Arbeiderpartiet skal være med på løsningen. Hvilken løsning da – å gjøre ingenting? Nei, det skal ikke Arbeiderpartiet være med på. Vi har egne merknader som sier veldig klart at vi ser behov for en ny politihøgskole og ønsker å komme videre med det. Regjeringen gjør det ikke.

Jeg synes ærlig talt at det er en useriøs opptreden av representanten Tage Pettersen å komme her og gi inntrykk av at de forsøker å gjøre det stikk motsatte av det de egentlig gjør. Det er Trump-retorikk, nå også fra Høyre. At andre partier i denne salen holder på med det, har vi for så vidt fått såpass mange bevis for, men at også Høyre nå ser behov for å drive ren Trump-retorikk for å bortforklare, for å vri seg unna at de ikke kommer til å gjøre noe, det er useriøst.

Men det viser at representantene Pettersen, Schou, Leirstein og Wiborg ikke har noen påvirkningskraft på egen regjering. De klarte ikke engang å få fulgt opp det regjeringen mente i budsjettforslaget som ble lagt fram i fjor, hvor det var en mer positiv innstilling. Nå skyves utredning av investeringer til ny politihøgskole bare ut i et stort, tomt, mørkt intet.

De skryter av at de har brakt mye bra til bordet, ikke minst for Østfold. Ja, de har brakt en del ting til Østfold – de har brakt flypassasjeravgiften, som la ned en hel flyplass, de har brakt sukkeravgiften, som satte hundrevis av arbeidsplasser i fare, de har tvangssammenslått Østfold fylke med to andre fylker, og nå serverer de på toppen av det hele ingen politihøgskole. Det er dette disse representantene har vært med på å bringe til Østfold.

Denne regjeringen har ikke vært noen god deal for landet, og den har heller ikke vært noen god deal for Østfold.

Karin Andersen (SV) [13:02:49]: Et av kjennetegnene ved rettsstaten er at alle mennesker har lik tilgang på rettsapparatet, til å få rett og bli behandlet rettferdig. Hele komiteen sier at fri rettshjelp er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Men når vi ser på tallene, ser vi at den frie rettshjelpen har blitt mindre og mindre i omfang, og det er fordi den ikke har vært inntektsregulert på mange år. Det betyr at det er svært mange som nå faller ut av ordningen, altså som ikke kan benytte seg av den, men de har jo heller ikke en inntekt som gjør at de på noen som helst slags måte har mulighet til å kunne ta opp sine saker i rettsvesenet – og risikere å sitte igjen med store utgifter til advokat og kanskje også til rettssaken. Så dette er en alvorlig sak for rettssikkerheten i samfunnet.

Jeg er ikke så veldig overrasket over at Fremskrittspartiet ikke bryr seg så mye om dette, men jeg er veldig overrasket over at Høyre ikke ser det. Dette er et alvorlig problem som truer rettssikkerheten for mange av landets borgere, men det er vel en del av ulikhetspolitikken. Det er vel ingen som tror at de som sitter nederst ved bordet og har minst, har mindre behov for å hevde sine rettigheter i rettsvesenet enn det andre har. Vi ser jo at har man mye penger, bruker man rettsvesenet mye – man tar jo litt risiko sjøl, selvfølgelig, men det er jo ingenting som skulle tilsi at hvis man har mye, har man mer behov for å bruke rettsvesenet enn hvis man har lite. Det er jo slik også at fri rettshjelp ikke engang dekker en del av de ordningene som rammer folk nederst ved bordet mest, og at det er behov for å utvide både i volum og saker framover hvis vi i det hele tatt skal snakke om en rettssikkerhetsgaranti.

Så til vergemål: Der har det vært mange saker det siste året. Det er fælt å si at man nesten er glad for det, men det er bra at det kommer for en dag at ordningen overhodet ikke har fungert. Det har det blitt varslet om i lang tid, at her tar man fra folk samtykkekompetanse slik at det ikke er i tråd med det lovverket som har vært. Dette har fylkesmennene meldt fra om til Justisdepartementet, jeg har lest rapportene, og de har sagt fra om dette lenge, men det har ikke fått noen virkning inn i Justisdepartementet, det har ikke vært prioritert. Det er et alvorlig rettssikkerhetsproblem, for dette er mennesker som har behov for beslutningsstøtte og samfunnets støtte til å kunne ivareta sine interesser. De må være sikre på at Fylkesmannen og statens apparat ikke utøver vold overfor rettssikkerheten deres.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:06:10]: Jeg er glad for at en samlet justiskomité anerkjenner at vi må sette inn tiltak for å bekjempe kriminelle gjenger i Oslo som skaper utrygghet i lokalsamfunn i flere bydeler.

Mange av de kriminelle er ungdom mellom 15 og 18 år som politiet har få tvangsmidler mot. Senterpartiet mener at vi må gi politiet virkemidler for at de kan slå ned på kriminalitet hos ungdom raskt og effektivt, men samtidig ivareta rettssikkerheten til ungdommene.

Vi har i dag derfor fremmet forslag om at det skal kunne gjennomføres en forenklet personundersøkelse i saker mot ungdom mellom 15 og 18 år, i tråd med ønsket fra politiet. Personundersøkelse omtales i dag som en tidstyv, og en forenklet personundersøkelse vil kunne effektivisere straffeprosessen. Jeg hadde håpet at vi kunne få et samlende vedtak om dette. Dessverre ser det ut som om regjeringspartiene stemmer det ned. Men vi kan jo håpe at de snur i siste liten.

Frida Melvær (H) [13:07:23]: Eg har ein kort kommentar til representanten Bøhlers innlegg om tilfluktsrom. Eg er einig i at opprusting og vedlikehald av tilfluktsrom ikkje har hatt tilfredsstillande prioritet hos skiftande regjeringar etter den kalde krigen. Den manglande oppfølginga har ført til at tilfluktsromsituasjonen i dag er særdeles mangelfull.

Dagens tryggleikspolitiske situasjon viser at vi må endre prioriteringane våre knytte til desse. Samtidig peikar fagetatar på at den tradisjonelle tenkinga om m.a. plassering og oppbygging kan vere utdatert. Funksjonen til tilfluktsromma er truleg endra ut frå dagens risiko- og sårbarheitsbilde.

Når vi ikkje er med på forslaget, handlar det først og fremst om at regjeringa no følgjer opp konseptutgreiinga frå 2016 og gjennom DSB har sett i gong eit arbeid med å utarbeide konsekvens- og kostnadsanalyse av dei anbefalte tiltaka.

Himanshu Gulati (FrP) [13:08:41]: I justisbudsjettdebatten i dag har det vært mye både snakk og diskusjon og krangling om tall og summer, og det hører jo alltid hjemme i en budsjettdebatt. Men jeg ønsker også å heve blikket og snakke om mye av det som skjer, som ikke nødvendigvis handler om penger. Mye handler også om politisk vilje, handlekraft, og jeg ønsker å trekke fram noen av de sakene som er gjennomført de siste årene, og som pågår nå.

Den saken jeg vil begynne med, er fjerning av foreldelsesfristen for drap, voldtekt og overgrep mot barn, som betyr mye for de ofrene som rammes av dette. De trenger ofte tid før de tør å komme ut med det de har vært utsatt for. Det tok også ti år før nok politisk press gjorde at ny straffelov ble implementert i 2015.

Fjerning av soningskøene er en annen ting. Selv om det handler om penger, handler det også om evnen til å tenke utenfor boksen, tenke annerledes når det gjelder både dublering av celler og å bygge ut innenfor eksisterende murer – noe som ga politiske resultater. En sak som jeg registrerer at også mange i opposisjonen her har snakket mye om, er nedlegging av plasser, lavrisikoplasser, som man ikke lenger trenger nå som soningskøene er fjernet. Men det er få fra opposisjonen som har nevnt regjeringens innsats for faktisk å ha fjernet soningskøen, fra over 1 200 til nå rundt 100.

En annen sak jeg gjerne vil trekke fram, er etableringen av et nasjonalt cyber crime-senter, som også handler om penger, men det handler også om å tenke framover. Vi må ta på alvor det faktum at kriminalitetsbildet rundt oss er i endring. Mer og mer av den kriminaliteten vi ser, skjer på nett, på cyberdomenet, er mer hybrid av natur, og det er viktig at vi har de skarpeste hodene, den nyeste kunnskapen og også de beste virkemidlene for å møte kriminaliteten der den skjer, og der trendene viser at den kommer til å skje i enda større grad framover.

Jeg vil også nevne en annen sak fra justiskomiteens innstilling. Det gjelder inkassosalærer. En samlet komité har bedt regjeringen se på muligheten for å senke salærene. Jeg er også veldig glad for at justisministeren selv har sagt at man trenger og ønsker – og nå foretar – en gjennomgang av inkassobransjen generelt for eventuelt å se på salærnivået, men også å se på hva som er god inkassoskikk. Den siste tids saker har vist at dette er nødvendig. Selv om dette er saker som kanskje ikke har fått mest oppmerksomhet i justisdebatten, ønsket jeg å trekke fram disse og ikke minst de sakene som handler om politisk handlekraft og ikke kun om penger og tall.

Geir Inge Lien (Sp) [13:11:56]: Målet om to politifolk per tusen innbyggjarar er nesten nådd, skryter regjeringspartia av med støtte frå Kristeleg Folkeparti. Slik er det i alle fall ikkje i heile landet.

Eg vil berre minne om at det i Møre og Romsdal er 1,45 per 1 000, så talet er langt ifrå nådd. Vi i Senterpartiet er veldig opptekne av at vi ikkje skal svekkje der dei har nådd målet, men at dette må vere eit mål for heile landet. Vi ser i dag at ein drar ressursar frå lensmannskontora og inn til byane for å gjere ein jobb – på grunn av politireforma. Vi får mange avisoppslag om at meldte saker om vald i nære relasjonar vert liggjande lenge, heilt opp til 566 dagar. Vi har òg merka oss utsegner frå politimeisteren om at ein då må jobbe smartare. Men vi må ha ressursar. Pengar må til for å styrkje alle distrikta i Noreg og ikkje berre sentrale strøk.

Solveig Horne (FrP) [13:13:08]: Flere har vært inne på opptrappingsplanen mot vold og overgrep, som er et viktig verktøy for å bekjempe vold og overgrep, spesielt mot barn. Jeg er veldig glad for at satsingen for neste år er økt med 166 mill. kr, og at den samlede satsingen for både i år og neste år blir på om lag 1 mrd. kr.

Jeg har også lyst til å påpeke at jeg er veldig glad for at vi har klart å få på plass øremerkede 10 mill. kr til flere påtalejurister, som vil hjelpe på i de sakene der barn har blitt utsatt for vold og overgrep. Det er en stor satsing mot vold og overgrep i budsjettet.

Så har jeg bare lyst til å kommentere merknaden fra Arbeiderpartiet og forslaget om voldsoffererstatning. Regjeringspartiene hadde sammen med Kristelig Folkeparti et eget forslag i den saken i juni, og i merknaden vår nå er vi veldig tydelige på at vi forventer at regjeringen følger opp det forslaget.

Maria Aasen-Svensrud (A) [13:14:17]: Representanten Gulati undrer seg over at Arbeiderpartiet ikke skryter av at regjeringen brukte opp mot 1 mrd. kr på å sende innsatte til Nederland for så å legge ned fengsler i Norge. Det faller på sin egen urimelighet.

Det er godt å høre representanten Horne ta til orde for verdien av det som gjøres i fengslene som nå foreslås lagt ned. Men jeg kan ikke forstå logikken i at dette leddet i kriminalomsorgen blir overflødig framover på grunn av at det vil komme ny og alvorlig kriminalitet. Det er jo ikke akkurat sånn at de som avslutter sin dom i åpne fengsler i dag, sitter inne på grunn av guttestreker og småstjeling. Det er nettopp derfor Arbeiderpartiet fremmer et forslag om en NOU, sånn at vi sammen med de ansatte, sammen med de tillitsvalgte og fagfolkene, kunne fått en bred gjennomgang før vi legger ned eventuelle fengsler.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:15:33]: Representanter fra regjeringspartiene lar seg plage av at vi bruker ordet krise i denne debatten. Det er krise det er. Det melder folk fra hele landet, og det melder også folk som jobber i politiet i hele landet. I elleve av tolv politidistrikt er det den tydelige tilbakemeldingen. Det er ikke bare fordi det er for lite ressurser, men også fordi en bruker ressursene feil. Tillitsvalgte i politiet viser til at det er byråkratisering. En lager nye ledernivåer, mens en svekker førstelinjen – den jobben en skal gjøre ut mot folk. Folk kommer ikke gjennom på telefon til politiet, politiet dukker ikke opp, og hvis de dukker opp, kommer de altfor sent.

Høyre og Fremskrittspartiet viser til at en skal ha bevæpning av politiet som svar. Det hjelper jo veldig lite med bevæpnet politi hvis de kommer når situasjonen er over. I stedet er det brannfolk ute i kommunene som må ta jobben. Regningene blir sendt til kommunene, og brannfolk blir stilt i en situasjon de ikke ønsker å være i, og som de heller ikke er trent til å være i.

Kjersti Toppe (Sp) [13:16:47]: Det var representanten Petter Eide som hadde ein liten visitt om tiltak for psykisk sjuke i fengsel, og som viste til eit representantforslag som er til behandling. Det er vanskeleg å kommentera det, for det er jo ikkje offentleg før innstillinga er gitt.

Poenget mitt var at vi i dag behandlar statsbudsjettet for neste år, og i dette statsbudsjettet har Senterpartiet prioritert til saman 60 mill. kr til helsetilbod til innsette i norske fengsel – 50 mill. kr i regi av spesialisthelsetenesta, og 10 mill. kr for å styrkja tilbodet til kommunehelsetenesta i norske fengsel. Det var det som var poenget mitt med innlegget: å forsvara den prioriteringa.

Til slutt vil eg visa til laust forslag nr. 7, frå Senterpartiet, om Osterøy og Ulvsnesøy. Det er ordrett det same forslaget som Kristeleg Folkeparti fremja om den saka for eitt år sidan.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:18:01]: Først vil jeg rette opp en forsnakkelse i forrige innlegg. Det korrekte er sjølsagt to polititjenestefolk per tusen innbyggere på kommunenivå.

I arbeids- og sosialkomiteen snakker alle om behovet for bedre rehabilitering og åpen soning. Åpen soning er kraftig undervurdert ved alvorlig kriminalitet. Arbeidstrening er da stikkordet, meningsfylt arbeid, hardt arbeid. Det gir respekt. Mange oppfatter det med arbeidstrening som hardt. Sjølsagt, for når en har sittet i fengsel, er en ikke så forankret i arbeidet som en ellers ville vært. Derfor er disse åpne soningsplassene grunnleggende viktige. Vi trenger flere av dem, ikke færre.

Det er helt feil å legge ned bl.a. Hassel fengsel i Skotselv. Hvis en hadde hatt en bedre ledelse der, og hadde kommet opp med en god plan, ville man kunne vise til enda bedre resultater enn dem som er. Det regjeringa gjør, er altså grunnleggende feil og i strid med det som skjer i arbeids- og sosialkomiteen, hvor alle snakker bra om bedre rehabilitering.

Karin Andersen (SV) [13:19:15]: For SV er det viktig å beholde større kapasitet i lavterskelfengslene. I Hedmark har vi bl.a. Bruvoll, som er et godt fengsel.

Jeg hører nå at regjeringen og flertallet ønsker å bruke mer elektronisk soning. For noen kan det være greit, men slett ikke for alle. Det bringer meg over til et område der man burde få på plass mer elektronisk kontroll, og det er i voldssaker mot kvinner som lever i redsel, gjør det lenge, ringer politiet og får kanskje ikke hjelp, mens alle sammen vet hvem som er terroristen. I mange år har SV slåss for å få elektronisk kontroll over voldsutøveren, og det er på plass lite grann, men altfor lite, og det går altfor sakte. Det er også behov for å utvide hvilke straffebestemmelser som kan omfattes av dette virkemiddelet. Det er helt nødvendig at det er voldsutøveren som må bære belastningene for det man holder på med, og at det ikke er den voldsutsatte som må gå rundt med alarm og passe seg og ha begrensninger i sin aksjonsradius. Her kunne regjeringen og stortingsflertallet virkelig gjort mye mer, men det går forferdelig sakte.

Dette med å ha kontroll over kvinner er jo en viktig markør – helt fra den store verdenspolitikken og ned til familien. Derfor er forslag nr. 11, fra SV, viktig, for Norge har mulighet til å straffeforfølge dem som f.eks. utøver seksuell vold i krig. I forrige uke ble nobelprisen utdelt til Nadia Murad, et offer, og Denis Mukwege, som er lege, og som påpeker at denne straffriheten er en av grunnene til at det fortsetter. Vi vet ikke hva Norge har gjort på dette området, men at denne straffebestemmelsen er på plass, vet vi, for det jobbet jeg med for 20 år siden, da jeg kom inn på Stortinget. Den er på plass, men hva slags rolle vil Norge ta på seg på dette feltet? Det er viktig at land som Norge bruker denne muligheten til å være med og forfølge dem som begår disse uhyrlighetene i krig og konflikt. Alt kan ikke vi gjøre her, men vi kan gjøre en viktig jobb for å vise at vi bruker de mulighetene vi har til å få disse forferdelige overgrepene straffet. Derfor oppfordrer jeg flertallet i Stortinget til å stemme for SVs forslag nr. 11.

Peter Frølich (H) [13:22:26]: Jeg trodde det var i julen man pleide å spille Monopol. Jeg ser at Senterpartiet i sitt alternative budsjett i høst har tjuvstartet leken. Alle skjønner at alternative budsjetter ikke kan ha samme treffsikkerhet som et budsjett som er kvernet gjennom Finansdepartementet i løpet av et år, men det får være grenser. Senterpartiet har tatt snarveier med budsjettet før. Vi husker hvordan de skulle spare hundrevis av millioner kroner på Nederland-avtalen, som visstnok kunne avsluttes med et knips. Det nye i årets budsjett er at de skal spare hundrevis av millioner på å kutte i byråkrati. Så utrolig enkelt: Vips er vi kvitt byråkratiet og kvitt byråkrater – glem spørsmål som hvordan disse skal sies opp, og hvem som skal gjøre oppgavene. Fraværet av realisme er så totalt. Jeg vet det er en utslitt sammenligning, men de kunne like gjerne tvitret at de skal bygge en mur som Mexico skal betale for, og at de skal «make the police great again».

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:23:41]: Statsråden og regjeringen snakker fortsatt om at alt går bra, men det skal gå meget, meget bedre.

Trygghet handler til sjuende og sist om folks opplevelser. I Valdres får vi dessverre flere og flere opplevelser som viser at ting ikke blir bedre. Når du ringer nødetatene og kommer til sentralbordet nå, har de ikke lenger lokal kunnskap og oversikt over hvor ulike hendelser skjer, eller hvor du befinner deg når du forsøker å forklare – dette til tross for samordning og sentralisering som skulle gjøre nødsentralene bedre. Når det så er avklart hvor du befinner deg, gjør politiet en nøye vurdering av om situasjonen er alvorlig nok til at de vil sende en bil.

I Innlandet politidistrikt, Norges største i geografisk størrelse, opplevde innbyggere i Vang kommune at politiet ikke ville sende bil fordi alvorlighetsgraden ikke ble oppfattet som stor nok. Da hadde ekteparet Hagerup blitt vekket midt på natten av en utagerende og voldelig mann. En uvedkommende hadde tatt seg inn i huset deres og var tydelig ruset og uberegnelig. Borgervernet var sikrere, og naboer kom til for å hjelpe. Brannvesenet var også i beredskap, men uten riktige midler til å uskadeliggjøre den ubudne gjesten. Det utviklet seg til å bli mer og mer ubehagelig, og til slutt sendte politiet én politibetjent, som kom til stedet og vurderte situasjonen ytterligere, og så enda en bil, med flere politibetjenter, som kunne rydde opp i situasjonen. Det er umulig for meg å gjengi skrekken de involverte opplevde, og hvor frustrerende det var ikke å bli tatt på alvor da de ringte 112.

Altfor ofte er brannvesenet først framme på ulykkesstedet. Vi må spørre: Er det kommunen eller staten som skal sikre beredskapen i landet vårt? Når politiet så har tatt hånd om lovbrytere i grisgrendte strøk, må de vurdere om situasjonen er ille nok, lovbruddet er alvorlig nok, til at de kan bruke flere timer på å kjøre vedkommende i arrest, eller om de skal la være og heller kjøre vedkommende hjem. Politiet kan være på hjul, men ikke arresten. De trenger midler til å bemanne de tjenestene og lokalene de trenger.

De mer sentrale strøk trenger midler for å følge opp lovbruddene de får på bordet sitt. Antall henleggelser i Oslo er alvorlig og viser at politiet må prioritere tøffere enn det som er forsvarlig. Ordensvakthold er i tillegg et felt der Oslo og flere byer og tettsteder ser mer og mer alvorlige saker hver eneste helg uten kapasitet til å ta tak. I stedet vil departementet tvinge inn vekterbransjen. Representanten Frølich tok til orde for å redde bl.a. studentsamfunn, frivillighet og kulturliv for et år siden, men et år er gått, og jula ser ikke ut til å ha med seg flere gaver fra Høyre i år enn i fjor.

Himanshu Gulati (FrP) [13:26:51]: I mitt første innlegg i dag snakket jeg om svartmaling fra opposisjonen, og jeg synes egentlig debatten bare har illustrert dette. Representanten Gjelsvik har gang på gang på gang snakket om en fullstendig krise i politiet over hele landet. Vel, jeg registrerer at politidirektøren som nettopp gikk av, Odd Reidar Humlegård, har sagt at til tross for utfordringer i politiet er det ingen krise. Jeg registrerer at Politiets Fellesforbund i møter med regjeringsfraksjonen på Stortinget sier at det til tross for både utfordringer og ønskelister ikke er krise i politiet.

Det er mulig at det er min humor som er dårlig, men jeg lurer på om ikke flere også ser det komiske i det representanten Aasen-Svensrud sier, når hennes eget parti etterlot seg en soningskø på 1 200 personer. Hun kritiserer noen av virkemidlene som fikk bort disse køene, og nå kritiserer hun også regjeringen når man legger ned tomme fengselsplasser som man ikke trenger.

Det er mye kritikk. Jeg skulle ønske vi hørte litt mer ros for resultatene også.

Willfred Nordlund (Sp) [13:28:09]: En av nasjonalstatens viktigste roller er å ta vare på folkets sikkerhet, og da er beredskapen vi yter der ute ? den som skal være først til stede hvis noe går galt ? usedvanlig viktig.

Det er ikke uten grunn at det er justisministeren som har det øverste ansvaret ved en krise. Det er jo nettopp i den konteksten beredskap er viktig, men også rettssikkerheten og det at folk skal føle seg trygge i en slik situasjon, skal bli ivaretatt. Tidligere justisministere har vært mer eller mindre klar over den førsterollen de har i en eventuell krisesituasjon, men jeg har registrert at nåværende justisminister i hvert fall har fått med seg det. Det er bra, for folk der ute føler på en stadig større utrygghet, og det er jo det beskrivelsen av en krise i politiet handler om. Det handler om at folk opplever at politiet ikke er til stede der de ønsker, eller når de ønsker og har behov.

Stadig oftere får vi rapporter om at det er det kommunale brannvesenet som er først på plass. Vi har jo skal-krav når det gjelder utrykningstid for brann, men det har vi ikke når det kommer til f.eks. ambulanse eller hvor lang utrykningstid man skal kunne forvente av politiet. Vi har altså en dekningsgrad prosentmessig. Representanten Lundteigen holder ofte opp målet om at det skal være to politifolk per tusen innbyggere i en kommune, som et bra mål, men det er viktig å huske på i den sammenhengen at mange steder vil vi måtte komme høyere, nettopp fordi politiet skal nå alle sammen, og da er arealet som skal dekkes innenfor et politidistrikt, avgjørende. Politidekningsgraden rundt omkring i landet er f.eks. høyere i nord enn den er i andre deler av landet nettopp på grunn av de store avstandene. Likevel er det sånn at selv i relativt sentrale deler av f.eks. mitt eget hjemfylke opplever folk at politiet ikke kommer – ikke engang når det står folk på døra med øks, noe vi alle sammen husker for bare få år siden. Det er ikke å ta folks behov for beredskap og trygghet på alvor. Det er derfor Senterpartiet har vært tydelige på at vi ønsker å styrke det lokale tilstedeværende politiet, bl.a. ved å øke driftsmidlene med en halv milliard kroner. Det ville i hvert fall vært en start på den veien som vi må gå dersom vi ønsker å nå en målsetting om at alle skal ha tilgang til rimelig politidekning når krisen først er ute.

Avslutningsvis vil jeg si at det er viktig at rettssikkerheten ivaretas også i de mer grisgrendte strøkene, og jeg er derfor glad for at Senterpartiet finner rom for å faktisk endre på reisesalæret for advokater, nettopp for at flere skal kunne ta del i fri rettshjelp.

Karin Andersen (SV) [13:31:17]: Det er vel sjelden vi hører det single så voldsomt i glasshuset som når representanten Frølich er oppe og snakker om kreativ budsjettering. Regjeringen har altså gjennomført disse flate ostehøvelkuttene, den såkalte ABE-reformen, i mange deler av offentlig sektor, bl.a. også i domstolene, uten å prioritere hva det er som skal opp eller ned.

Det er flere milliarder som er kuttet på denne måten, uten at regjeringen har tatt bryet med eller det politiske ansvaret for hva det er som skal prioriteres ned. Man bare sier at man skal bruke mindre penger på de ulike offentlige etatene. Domstolene er en av dem. Nav er en annen. Det er mange av disse kuttene som er ren ansvarsfraskriving og kreativ budsjettering fra regjeringen.

Jeg håper at man kanskje kan være litt mer edruelig i sin omgang med både tall og argumenter.

Willfred Nordlund (Sp) [13:32:34]: Det var representanten Frølich som fikk meg til å tegne meg til et innlegg til. Jeg må jo si at jeg er begeistret over at Frølich har klart å få med seg at Senterpartiets alternative budsjett overgår regjeringens forslag når det kommer til friske midler på justisområdet. Det er prisverdig at representanten har lest det.

Men jeg må understreke at i den sammenheng er det spesielt å merke seg at regjeringspartiene ikke har fått med seg at Senterpartiets kuttforslag går ut på å flytte midler fra det sentrale ledd og ut til det desentraliserte leddet, altså de som utfører politioppgaven. Det burde vært en hovedmålsetning for representanten Frølich, som kommer fra et parti som i hvert fall tidligere var svært opptatt av å kutte byråkrati, men jeg registrerer at det ikke gjelder lenger. Det finner jeg svært forunderlig.

Senterpartiets linje i dette spørsmålet har vært klar lenge, og dette alternative budsjettforslaget følger altså opp det. Man ønsker å flytte tjenestene ut der de faktisk produseres, som er nærmest mulig folk, og ikke beholde dem inne i det sentrale byråkratiet. Det er mye mer hensiktsmessig å gjennomføre byråkratikutt i det sentrale leddet for å øke beredskapen der ute enn å beholde dem i de sentrale funksjonene.

Uansett hvordan vi diskuterer dette opp og ned, og hva slags rolle de ulike byråkratene som nå regnes, eventuelt har innenfor det, er det uten tvil sånn at Politidirektoratet har økt voldsomt, samtidig som politifolk der ute ikke ser den samme økningen i ressurstilgang når de skal utføre arbeidet og drive oppsøkende og forebyggende virksomhet. Det tegner et bilde av en regjering som er mest opptatt av å skryte av statistikken og øke antallet byråkrater i direktoratet, og ikke sørge for at politiet får skikkelige verktøy og nok mannskap til å utøve det vi alle sammen ønsker å gi, nemlig et tryggere samfunn i Norge.

Jan Bøhler (A) [13:34:53]: Jeg har strevd i noen år med å få oppmerksomhet her i Stortinget gjennom interpellasjoner, spørsmål og forslag om organisert kriminalitet og gjengkriminalitet. Jeg er veldig glad for at det det siste halvåret – også etter dokumentasjon i media og i bøker som har kommet – er blitt enighet i de fleste partier om å ta tak i det. Flere partier er også godt i gang med å fremme forslag. Jeg var litt overrasket over at Høyres hovedtilnærming til gjengdiskusjonen her i dag var å kritisere de rød-grønne for å ville detaljstyre politiet. Jeg mener at vi har kommet lenger enn det. Jeg mener vi har begynt å snakke sammen om konkrete forslag til hva som skal gjøres. Jeg vil gjerne få si hvordan jeg mener at vi herfra skal kunne styre politiet i riktig retning på de punktene.

Det første gjelder det som kalles marsjordren til politiet, eller tildelingsbrevet til politiet, som justisministeren sender ut ved årsskiftet, i januar/februar, ut fra budsjettet vi vedtar her i dag. Tidligere, under den rød-grønne regjeringen, var organisert kriminalitet og kriminelle gjenger en hovedprioritet, men det ble borte fra tildelingsbrevene i 2014/2015. Jeg vil oppfordre justisministeren til, som et resultat av diskusjonene om organisert kriminalitet og gjengkriminalitet de siste månedene, igjen å føre det inn blant prioriteringene i de politidistriktene hvor dette er et stort problem. Det gjelder ikke bare Oslo politidistrikt. Blant annet i Øst politidistrikt – som har områdene nord for Oslo, hvor det i mange år har vært et gjengmiljø, som nå utvikler seg – har det ikke vært brukt ressurser på dette. Det er viktig at flere politidistrikter får en sånn klar beskjed.

Det andre styringssignalet jeg mener det er viktig at vi gir, er at pengene er nøkkelen til gjengvirksomheten. Det er pengene som er motoren. Det ble inndratt 38 mill. kr fra kriminalitet fra 1. tertial i år. Det å inndra mer midler er en nøkkel som politiet må gires opp på på en annen måte. Det ligger to utredninger om tiltak – en fra 2014, om hvordan etatene kan samarbeide om å ta for seg prioriterte objekter blant f.eks. gjengkriminelle, følge finansene deres, og en utredning som kom i 2016, om sivilrettslig inndragning, som er en enklere måte å inndra midler på. Noe av det som bl.a. representanter fra regjeringspartiene har snakket om i media, om å ta blingbling og sånn, kan gjøres på en mer direkte måte hvis man følger opp den utredningen.

Det tredje jeg vil si om hvordan vi kan styre, er at vi nå bør ha lært – etter møtene justiskomiteen bl.a. hadde med Riksadvokaten – at innsatsen mot gjengkriminalitet ikke kan skrus av og på. Det er det vi mener når vi sier at org. krim-enheten i Oslo, arbeidsformen med å være på år etter år, kontinuerlig, ikke kan skrus av og på. Det er hovedkritikken vår på det punktet.

Abid Q. Raja (V) [13:38:11]: Venstre sitter ikke i justiskomiteen, så jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å takke budsjettkameratene for gode merknader – og ikke minst også justiskomiteen for en god debatt her i salen.

Jeg vil mot slutten også si at jeg er glad for at nåværende justisminister har sagt at vi ikke har svenske tilstander i Norge. Det er jeg veldig glad for. Det er en annen svensk tilstand vi ikke ønsker velkommen i Norge, og det er generell bevæpning. Vi i Venstre ønsker å beholde politiets sivile preg, og det er mange gode argumenter for det.

Samtidig er det andre svenske tilstander vi i Norge bør kunne vurdere å se nærmere på. Det handler nettopp om noe som har vært berørt i denne debatten, og det er inkassoreglene over grensen, i Sverige. Det er kanskje noe vi kan lære mer av. Jeg er glad for at regjeringen og justisministeren har satt ned et utvalg for å se nærmere på dette, for det er eksempler på hva vi ikke bør ha i Norge, noe media har brakt fram. Som det står i dette mandatet, er tiden moden for å se nærmere på reglene for det.

Dag Terje Andersen (A) [13:39:28]: Jeg har med stor interesse fulgt diskusjonen her i dag, og jeg har ikke tenkt å utfordre justisministeren noe mer på objektsikringssaken. Jeg har, som jeg sa i mitt forrige innlegg, erfart at det kan være litt farlig når man ikke har manus.

Men jeg synes det har vært en interessant diskusjon om samfunnssikkerhet og trygghet i samfunnet i det hele tatt. Veldig mange har tatt opp de mange nedleggelsene av fengsler ut fra lokal erfaring og erfaring med hva de fortsatt kan bidra med. Mange har tatt opp situasjonen med at folk ringer for å få hjelp uten å få hjelp – enten fordi de ikke får svar på telefonen, eller fordi politiressursene er veldig langt unna der hendelsene finner sted. Og vi har hørt et mangfold om hvordan politiet i dag blir oppfattet der ute i virkeligheten. Da synes jeg det er påfallende at vi går mot slutten av en lang debatt om et viktig samfunnsområde uten at statsråden i det hele tatt har kommentert noe av det som kommer fram i saken. Det synes jeg er skuffende, for det er folk fra både posisjons- og opposisjonspartiene som har satt seg godt inn i sine saker, som tar opp hverdagsproblemer folk har ute i samfunnet. Og det de blir møtt med, er en justisminister som ikke har noe å si til den dagsaktuelle debatten – bortsett fra i hovedinnlegget han holdt og i replikkordvekslingen som var etterpå.

Jeg synes mange av dem som har tatt opp alvorlige spørsmål her i salen, fortjener å få svar på de temaene de har tatt opp, i respekt for Stortinget.

Jan Bøhler (A) [13:41:34]: Jeg vil takke representanten Melvær, som er den eneste som har kommentert det jeg mener er et stort spørsmål – hvordan vi bidrar til sikkerheten for befolkningen, og saken om tilfluktsrom. Problemet er at den utredningen kom i mai 2016. Jeg har i Stortinget jevnlig etterlyst oppfølgingen av den. Nå har det gått to og et halvt år, og det står ennå ikke ett ord om det i statsbudsjettet. Jeg håper det blir fortgang i saken, og vi fremmer som sagt forslag i dag.

Det er en sak til jeg gjerne vil gjøre oppmerksom på i det vi behandler i dag, og forslagene til det. Det gjelder hvordan vi skal planlegge politikapasiteten i framtiden. Regjeringspartiene har en merknad om det, hvor man varsler at man ut fra «en utredning om kompetanse og kapasitetsbehov i politiet» vil legge fram en stortingsmelding. Jeg vil bare si at det finnes ingen slik utredning. Det man viser til, er et kort notat med noen regneeksempler, men det er ingen utredning om hvilke oppgaver politiet står overfor, om alt vi har pålagt politiet å jobbe med i Norge, og hvilken kapasitet det vil kreve. Jeg vil oppfordre til å gjennomføre en utredning og ikke bare bygge på et så kort regneeksempel som dette.