Presidenten: Etter
ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden
blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, også får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Bård Hoksrud (FrP) [22:40:25 ] (ordfører for saken): Vi behandler
nå forslag fra SV om å styrke eldreomsorgen gjennom kvalitetsbaserte
bemanningsnormer, mer valgfrihet for eldre og en tillitsreform framfor
målstyring. Det reiser flere viktige problemstillinger, og jeg vil derfor
peke på at komiteen i innstillingen viser til at alle mennesker
har behov for frihet til å ta egne valg og bestemme over egen hverdag.
Dette gjelder også pleietrengende eldre. De som vet mest om hva
som er god eldreomsorg, er de eldre selv. Disse må derfor i større
grad enn i dag få lov til å være med og styre den hjelpen de får,
og de må kunne prioritere selv hva de vil ha hjelp til, og hvilke
omsorgstjenester de har behov for. Jeg regner med at de forskjellige
partiene vil redegjøre for sitt syn i saken. Ellers er det gode
merknader fra de forskjellige partiene i innstillingen.
Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen
har med hjelp av samarbeidspartiene fra dag én hatt høyt trykk på
de utfordringene som preger eldreomsorgen. I regjeringsplattformen
ble det også vedtatt at man ønsker å etablere en norm/veileder for
bemanning og kvalitet og innføre kvalitetsindikatorer for pleie-
og omsorgssektoren, bl.a. basert på bruker- og pårørendeerfaring.
Nå er vi i gang med en eldrereform
– Leve hele livet. Gjennom den vil det bli sørget for at alle eldre
får den hjelpen de trenger til å mestre siste del av livet, uansett hvor
de bor. Vi vet at eldre og deres pårørende i dag dessverre opplever
store forskjeller i helse, mestring, trivsel og trygghet i siste
del av livet. Derfor er det bra at det nå faktisk skal gjøres noe
med dette. Gjennom reformen kommer det til å bli tatt grep på fire
viktige områder for å sikre at eldre får dekket grunnleggende behov
– ernæring, aktivitet og fellesskap, helsehjelp og sammenheng og
gjennomføring. Kompetanseheving, utdanning av flere ledere og større
krav til dem, innføring av trygghetsstandard for sykehjem samt gjennomgang
av legemidler er nøkkelord for å nå målet.
Jeg vil peke på, i forbindelse
med at første versjon av trygghetsstandarden nå rulles ut og prøves
ut i fire pilotkommuner – Tromsø, Eidskog, Kristiansand og Sortland –
at den vil bli videreutviklet løpende, i samarbeid med pilotkommunene.
Dette arbeidet vil legge grunnlag for arbeidet med en norm/veileder
for bemanning og kvalitet, som er viktig.
Jeg har også lyst til å peke på
at for Fremskrittspartiet har eldreomsorg alltid stått veldig høyt
på dagsordenen. Vi mener derfor at en norm for bemanning i helse-
og omsorgssektoren vil kunne være et viktig bidrag til økt trygghet
og forsvarlig behandling av våre eldre. En slik reform vil også
kunne bidra til å redusere uønsket deltid, gi økt kvalitet på tjenestene
og redusere sykefraværet, og det er viktig for Fremskrittspartiet.
Tove Karoline Knutsen (A) [22:43:30 ] : Dette representantforslaget
fra SV foreslår bl.a. å sette i verk kommunale prøveprosjekter for
en tillitsbasert styringsmodell for eldreomsorgen. Det er en utmerket
idé, som Arbeiderpartiet støtter. Vi har faktisk programfestet at
vi vil ha forsøk med en tillitsreform i så mange kommuner som mulig.
En tillitsreform handler ikke om å «vedta tillit», men om konkrete
organisatoriske grep kombinert med gradvis kulturendring. Erfaringene
kan vi hente bl.a. fra København kommune.
København vedtok formelt i 2013
å innføre en tillitsreform, og det var helse og omsorg som kom tidligst
i gang. Avtale ble inngått med fem arbeidstakerorganisasjoner om
prinsippene i en slik reform. Den forrige regjeringen i Danmark
anslo at besparelsen ville bli på ca. fem milliarder gjennom et
slikt grep.
Reformen har gitt resultater i
Danmark. Det har inspirert politikere også her heime, spesielt innenfor
de rød-grønne partiene. Oslo bystyre vedtok i 2015 å prøve ut en
tillitsreform i fire bydeler. Tromsø er også i gang med et prøveprosjekt.
Tillitsreformen er en slags opp-ned-pyramide der ledelsen legger
til rette for at brukerne og førstelinja får mer ansvar, basert
på økonomisk autonomi innenfor vedtatte budsjetter, flatere struktur med
færre og mer involverte ledere og opprensking i regler og rapporteringsrutiner.
Arbeiderpartiet mener at mennesker som mottar omsorgstjenester,
selv skal kunne bestemme over viktige deler av tjenestene som mottas,
innenfor definerte rammer. Tillitsreformen avbyråkratiserer eldreomsorgen
og gir større ansvar og tillit til samspillet mellom ansatte og
tjenestemottakerne.
Det må være lov å tenke: Hva om
regjeringen hadde gått inn for en tillitsreform, istedenfor å kaste
pengene ut av vinduet gjennom forsøket med såkalt statlig finansiering
av kommunale pleie- og omsorgstjenester? Svært mange kommuner, også
borgerlig styrte, trakk seg tidlig fra dette forsøket, fordi man
regnet ut at kommunen ville tape store penger på å delta. Bare seks
kommuner gjenstår. Til alt overmål kan det vise seg umulig å måle
effekten av forsøket, fordi forsøksgruppen blir for liten. Forskere
fra Telemarksforsking, som i fjor ble sitert i Kommunal Rapport,
peker på at det må være minst 20 kommuner med for å kunne gi valide
og fornuftige svar. KS har uttalt at man anser forsøket som verdiløst.
Men nå, fem på tolv, lanserer regjeringen
en «eldrereform», der man angivelig skal begynne å lytte til kommunene,
noe man hittil ikke har gjort. Ja, man hevder også at reformen skal
understøtte aktivitet, opplevelse og ernæring – dvs. stikk motsatt
av det som har preget regjeringens eldrepolitikk så langt.
Arbeiderpartiet fremmer i denne
saka tre forslag i tråd med representantforslaget, sammen med Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, og jeg tar opp de forslagene.
Presidenten: Representanten
Tove Karoline Knutsen har tatt opp forslagene hun refererte til.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [22:46:48 ] : Det er store variasjoner
i tilbudet, både innad i kommuner og mellom kommuner, når det gjelder
eldreomsorg. Det er ulikheter og kvalitetsbrister som ikke er til
å leve med i årene fremover. Høyre har i denne regjeringsperioden derfor
gjennomført to hovedgrep sammen med Fremskrittspartiet og samarbeidspartiene:
Vi
har satt fart i utbyggingen av sykehjems- og omsorgsboligplasser.
Det planlegges nå for tre ganger så mange plasser som under den
forrige regjeringen.
Vi
satser 1,2 mrd. kr i året på kompetanseheving ved å etter- og videreutdanne
helsepersonell og ved å satse på grunnutdanning av flere helsefagarbeidere og
på en ny og meget populær lederutdanning i pleie- og omsorgssektoren.
Økt kompetanse gir større effektivitet.
Det viser en rapport fra Telemarksforsking som slår entydig fast
at økt kompetanse fører til dramatisk effektivisering. Å ha kompetente
ansatte på jobb reduserer mye dobbeltarbeid, reduserer veiledningstid
og øker fleksibiliteten.
SV ønsker bemanningsnormer i dette
forslaget, men i Høyre har vi mer tro på veiledende bemanningsplaner. Det
vil sikre en mer dynamisk bemanning basert på pasientsammensetning,
pasientenes reelle situasjon og behov, med tanke på både forverringer
og forbedringer av tilstand.
SV sier også i forslaget at de
er opptatt av at eldre selv skal få større innflytelse over tilbudet
de får. Men SV praktiserer jo det stikk motsatte i kommuner der
de styrer. Ta Tromsø f.eks.: Der har SV, Arbeiderpartiet og Rødt vedtatt
at fritt brukervalg skal avvikles i 2019. De har altså ingen tillit
til at den enkelte kan velge selv. Valgfrihet handler om å kunne
få lov til å velge hvem som kommer hjem til deg, hvem som skal dusje
deg på ditt eget bad, hvem som skal smøre maten din på din egen
kjøkkenbenk, og hvem som skal hjelpe deg til sengs på ditt eget soverom.
Debatten i Tromsø har rast og raser
fortsatt. Mange er fortvilet over at de som styrer kommunen, rir
prinsipper. En trenger ikke være redd for at den private omsorgsleverandøren
er et stort internasjonalt selskap i Tromsø. Nei, det er det ikke.
Privat Omsorg Nord i Tromsø er skapt av Trude Wester, kvinnen og
sykepleieren har «gründet» sin egen bedrift fordi hun har pågangsmot
og et inderlig ønske om å skape gode tjenester til brukerne. Og
brukerne i Tromsø er fornøyde. De ansatte trives nok også på jobb,
for hos Trude Wester er sykefraværet 1 pst. Til sammenligning er
sykefraværet i kommunen 13 pst.
29. mai i år fortalte Stavanger
Aftenblad om en demenspasient som hadde hatt 30 ulike hjelpere innom på
en måned. Mangel på tillit i hjemmebaserte tjenester handler ofte
mye om at det stadig er ukjente folk som kommer for å yte helsehjelp.
Høyre mener at hjemmebaserte tjenester, enten de leveres av kommunen
eller av en privat leverandør, skal organiseres bedre, i mindre team
rundt hver pasient, fremover. Det vil skape mer tillit – tillit
mellom pasient og ansatt – og det vil trygge pasienter og pårørende.
Olaug V. Bollestad (KrF) [22:49:57 ] : Kristelig Folkeparti
vil at Norge skal preges av respekt for menneskeverdet, uansett
alder. Våre eldre skal oppleve livskvalitet og bli behandlet med
verdighet og respekt. Vi vet at ansatte i kommunene, i hjemmetjenesten
og på sykehjemmene gjør en kjempejobb hver eneste dag for å ta vare
på våre eldre. De viser verdier som varmer i praksis. De fortjener
en stor takk fra oss. Men vi trenger flere ansatte i eldreomsorgen.
Det er ikke alt som kan effektiviseres. Man kan ikke be de ansatte
om å springe smartere. Derfor vil Kristelig Folkeparti utvikle en
minstenorm for bemanning og kompetanse på sykehjem og i hjemmetjenestene
etter pleietyngde.
Verdighet og respekt handler om
konkrete ting i hverdagen: å spise den maten man liker, stå opp
og legge seg når man vil og å komme seg ut og møte andre mennesker.
En velfungerende eldreomsorg er en omsorg som følger opp den enkelte,
som viser respekt for den eldre som menneske og medmenneske.
Det er nettopp dette som er tanken
bak verdighetsgarantien: Den forplikter kommunen på å legge til
rette for en eldreomsorg som sikrer den enkelte et verdig og et
så langt som mulig meningsfylt liv, i samsvar med sine individuelle
behov. Det er nedfelt i formålene i helse- og omsorgstjenesteloven
og i verdighetsgarantien. Den enkelte skal møtes med respekt og
behandles med verdighet.
Men vi vet at virkeligheten ikke
alltid er slik at de eldre opplever verdighet. For Kristelig Folkeparti
er det en kampsak at verdighetsgarantien i praksis skal gjøre at tilbudet
til landets eldre blir reelt styrket. Verdighetsgarantien må følges
opp. Det finnes en rekke eksempler på at det til tross for verdighetsgarantien
og annet regelverk er behov for ytterligere forbedringer i vår eldreomsorg.
Kristelig Folkeparti er enig med forslagsstillerne i at de eldre
i større grad enn i dag må få lov til å være med og styre den hjelpen
de får, og til og med må kunne prioritere selv hva de vil ha hjelp
til, og hvilke omsorgstjenester de har behov for. Dagens eldreomsorg
er i altfor stor grad styrt av stoppeklokker og skjema. Istedenfor
å ta utgangspunkt i den eldres behov og å stole på de ansattes kompetanse
til å imøtekomme behovene, styres det mange steder etter standardiserte
tidsskjema, som ikke tar hensyn til at det er individuelle mennesker man
har foran seg.
Kristelig Folkeparti mener den
eldre må få lov til å velge hva den tiden vedkommende får innvilget,
skal brukes til. Det har de kompetanse til å gjøre, og da bør de få
innflytelse over det i form av å få velge. Dagene varierer, og de
må få lov til å velge ut ifra det behovet de har.
Derfor vil Kristelig Folkeparti
støtte de forslagene som vi står sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet
om.
Presidenten: Ønsker
representanten også å ta opp forslagene fra Kristelig Folkeparti?
Presidenten: Representanten
Olaug V. Bollestad har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Kjersti Toppe (Sp) [22:53:12 ] : For to år sidan vedtok Bergen
bystyre å stramma inn i tidsbruken, dei såkalla normtidene, hos
pleietrengande. Det var eit ganske tverrpolitisk vedtak. Nokre eksempel
var at morgonstellet for dei sterkt pleietrengande vart redusert
med 10 minutt, frå 60 til 50 minutt. Tid til dusj vart kutta med
10 minutt til 35 minutt. Oppgåver som å gi augedropar, skriva handleliste
eller hjelpa med støttestrømper vart også redusert med 5 minutt
kvar. Husvask skulle gjerast kvar tredje veke i staden for annakvar.
Senter for omsorgsforsking har no utarbeidd ein evalueringsrapport
som slår fast at dei nye normtidene har fått fleire negative konsekvensar.
86 pst. av dei tilsette i heimetenestene meinte at endringane har
gått ut over brukarane, og dei tilsette meinte at arbeidsdagen hadde
vorte meir hektisk. 90 pst. av heimesjukepleiarane meinte at arbeidsdagen
hadde vorte verre. Resultata burde ikkje vera så oppsiktsvekkjande.
Det er noko som alle kan forstå.
SV reiser difor ein viktig debatt,
for dette er noko som føregår rett ute i ein kommune nær oss.
Korleis skal vi sikra dei eldre
pleietrengande gode tenester? Er målstyring med normtider vegen
å gå for å sikra at arbeidet vert gjort effektivt og greitt? Treng norsk
eldreomsorg ei tillitsreform til erstatning for målstyring, og vil
bemanningsnorma sikra nødvendig kvalitet og kompetanse i tilbodet?
Svaret på det første er eit absolutt
ja. Senterpartiet vil stemma for forslaga om å be regjeringa invitera
kommunar til eit samarbeid om ei tillitsreform i heimetenestene.
Vurderingane av korleis ressursane skal brukast, må i større grad
overlatast til dei som får og yter tenestene, og ein må gi ansvaret
til det helsepersonellet som kjenner brukaren best. Mengderapportering
må minimerast til det heilt nødvendige. Svaret på det siste er at
Senterpartiet er litt meir i tvil. Bemanningsnorm kan vera ein måte
å sikra kvaliteten i tilbodet på. Ein annan måte er å setja klare
kvalitetskrav til tilbodet, men med klar fagleg rettleiing og med
tydelege krav til kompetanse, kvalitet og bemanning for dei ulike
tenestene i eldreomsorga.
Vi meiner at norske eldre treng
både betre grunnbemanning, rett kompetanse, meir tid og betre tidsbruk. Det
viktigaste er at kommuneøkonomien står i forhold til dei oppgåvene
som kommunane vert pålagde.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [22:56:20 ] : Det er stor interesse
i norske kommunar for tillitsreform. I Norden stammar ideen frå
København der SVs søsterparti innførte ordninga i 2009.
I Oslo blei reforma samrøystes
vedtatt i førre periode. I Tromsø blei ho vedtatt og sett i gang
av det nye bystyret leidd av Sosialistisk Venstreparti, Arbeidarpartiet
og Raudt. I Stavanger gjekk Høgre og Framstegspartiet saman med
SV om å gjere det same. Mange ser tillitsreforma som ein offensiv
måte å følgje opp samhandlingsreforma på.
Hovudelementa i tillitsreforma
er å bruke meir tid og ressursar på behova og ønska til brukarane
og mindre på skjemavelde og byråkrati. Alt som svekkjer forholdet mellom
helsearbeidar og pleietrengande, må reduserast – kontroll og detaljstyring
skal erstattast med tillit og faglegheit. Dei tilsette må få tillit
til å bruke fagleg skjønn i større grad enn i dag, og brukaren skal
få meir kontroll over eige liv.
Tillitsreform er derfor tre ting:
ei leiingsreform, ei styringsreform og ei tilsettereform. Det er
eit svar på New Public Management-tenkinga, med målstyring, bestillar–utførar-modellen,
stykkprisfinansiering og fritt brukarval som sidan 1980-talet har
prega norsk kommunesektor – og som på mange måtar har kollapsa i
dag. Stoppeklokkeomsorga har vist seg å vere kostnadsdrivande og
byråkratiserande, ho tar ressursar bort frå dei som treng det, svekkjer
rekrutteringa og slit ut helsearbeidarar.
Bildet er breitt og klart. Det
er den kommunale klokskapen som pregar bildet. Sjølv om kommunane
ofte er ulike, har dei dei same utfordringane: knappe budsjett, stadig
fleire hjelpetrengande, ei samhandlingsreform som gir kommunen fleire
og meir krevjande oppgåver, utfordringar med å rekruttere kvalifisert
personell, fleire brukarar med komplekse og samansette lidingar
og ikkje minst auka forventningspress frå både folk og politikarar.
Tillitsreform er ein del av svaret
for å møte denne utfordringa.
Det neste steget er å etablere
ein ny standard for kor mange tilsette det skal vere, og kva slags
kompetanse som skal møte dei pleietrengande.
Det hjelper lite med tillit dersom
det er for få folk. Skal dei tilsette verkeleg kunne blomstre som
fagfolk og omsorgsarbeidarar, må dei ha både tid og tillit. Dette heng
saman. Dette må vidare følgjast opp med faglege verktøy som kan
brukast i møte med ei stadig meir utfordrande og kompleks pasientgruppe
i kommunane. For med meir tillit blir kompetansen viktigare og må byggjast
vidare på.
På mange måtar er dagens vedtak
– det er ikkje eit fleirtal, men det er eit gjennombrot for ideen
om tillitsreform på nasjonalt plan i Noreg. Ei samansetjing av Arbeidarpartiet,
Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti støttar no SVs forslag om
å setje i gang arbeidet med ei tillitsreform. Dette peikar retning
for eit nytt fleirtal etter valet 11. september.
Line Henriette Hjemdal hadde
her overtatt presidentplassen.
Ketil Kjenseth (V) [22:59:31 ] : Med mistillit skal valget
vinnes, tydeligvis. Nå har vi hørt om mistillit til offentlig sektor
her i hele kveld. Jeg synes det er forstemmende å høre at en over
så mange tiår har rigget Norge sånn at så mange hundre tusen offentlig
ansatte ikke har tillit, at så mange pasienter ikke har tillit,
at så mange elever og foreldre ikke har tillit til skolen. Det står
tydeligvis dårlig til i verdens lykkeligste land – og verdens rikeste
land.
For Venstre er omsorgstrappa det
grunnleggende innenfor primæromsorgen, og primærhelsemeldinga var
svaret for framtida. Vi må organisere det annerledes, vi må ha mer
kompetanse på plass, og de må jobbe mer sammen.
Jeg har selv vært gjennom å ha
en eldre far i et langt sykeleie i en Arbeiderparti-styrt kommune,
alltid styrt sammen med SV eller Senterpartiet. I stedet for å bruke så
mye tid i Stortinget på å ønske seg hvordan det skulle være: Arbeiderpartiet
og Senterpartiet har de aller fleste ordførerne i hele Norge. Hvorfor
var standarden da at det var 60–70 forskjellige pleiere innom min
far i løpet av en måned? Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal være svaret.
Og til at en da ønsker seg en bemanningsnorm: Det må jo bare være
å sette det i verk, når en har makten i så mange kommuner, som faktisk
har ansvaret for å drive den tjenesten.
Så det må være mulig å komme med
noe annet enn mistillit, skulle jeg håpe. Det er ikke svaret, verken
for den enkelte som sitter og har behov for hjelp, for pårørende
eller for ansatte. Vi er nødt til å snakke annerledes, tenke annerledes
og bruke ressursene annerledes, for det er faktisk mulig.
I nabolaget til faren min er det
en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Der går det tre skift
per døgn. Så det skulle være mulig å organisere hjemmetjenesten på
en annen måte også, i vaktordninger, heller enn å ha en rekke småstillinger
som gjør det helt umulig for de ansatte å få til et sammenhengende
tjenestetilbud.
Så – litt sent på kvelden – jeg
må bare ønske lykke til. Det er faktisk mulig, men start i de kommunene
hvor en har makta.
Statsråd Bent Høie [23:02:23 ] : Høyre ønsker å skape pasientens
og brukerens helse- og omsorgstjeneste. For å få dette til må vi
sørge for mer innflytelse for pasientene og brukerne. Dette gjelder
muligheten til selv å påvirke utformingen og innholdet i de tjenestene
en mottar fra helsetjenesten, men det handler også om å finne gode
løsninger som ivaretar pasienten og brukeren på en god og verdig
måte.
Det er et viktig prinsipp at tjenestetilbudet
så langt som mulig tar hensyn til den enkeltes spesielle behov og ønsker.
I § 3-1 i pasient- og brukerrettighetsloven slår en fast at tjenestetilbudet
så langt som mulig skal utformes i samarbeid med pasienten og brukeren.
Det er derfor viktig at kommunene anstrenger seg for å finne individuelt
tilpassede løsninger.
Gjennom reformen Leve hele livet
har regjeringen satt seg som mål å finne de lokale løsningene og
verktøyene som fungerer i praksis, og sørge for at de blir tatt
i bruk i hele landet. Og vi griper fatt i de områdene der vi ser
at det dessverre svikter for ofte: mat, aktivitet, fellesskap, helsehjelp
og sammenhengende tjenester. Leve hele livet er en reform som blir
til i samarbeid med dem som trenger tjenesten, dem som yter tjenesten,
og dem som er ansvarlige for tjenesten. Vi har erkjent at vi ikke kan
viske ut kvalitetsforskjeller og legge planer på et skrivebord i
hovedstaden. Derfor skal vi ut i landet og lytte til brukere, pårørende
og ansatte, som vet hvor skoen trykker. I løpet av våren og høsten
arrangerer vi dialogmøter ulike steder i landet, der vi får innspill
til hva som er de beste løsningene. Sammen med oppsummering av ny
kunnskap og forskning skal dette danne grunnlaget for en stortingsmelding
som planlegges å legges fram våren 2018. Meldingen skal gi en oversikt over
de tiltakene som er igangsatt, og fremme forslag til nye tiltak
og virkemidler i dette reformarbeidet. Reformen skal iverksettes
nasjonalt fra 2019.
I likhet med forslagsstillerne
er regjeringen opptatt av kvalitet og valgfrihet i helse- og omsorgstjenesten. Gode,
effektive og trygge tjenester krever god kompetanse på riktig nivå,
på riktig sted og til riktig tid. God kompetanse er også en forutsetning
for det gode faglige skjønnet som forslagsstillerne etterlyser.
Vi har derfor lagt fram en plan for rekruttering, kompetanse og
fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene: Kompetanseløft
2020. Planen har som formål å bidra til en faglig sterk tjeneste
og å sikre tjenestene tilstrekkelig og kompetent bemanning.
Jeg mener det er viktig å gi de
tiltakene som nå er satt i gang eller er i ferd med å iverksettes,
tid til å virke, før en eventuelt innfører nasjonale forsøk eller
støtteordninger, som forslagsstillerne viser til. Jeg vil også minne
om at vi nå er i ferd med å utvikle en trygghetsstandard som alle
sykehjem kan bruke for å sikre en god praksis. Trygghetsstandarden
skal bl.a. konkretisere hvordan sykehjem kan sikre en god ledelse,
organisering og profesjonell praksis, herunder bemanning. Det å
sikre god nok bemanning er viktig for å ha en god og trygg tjeneste.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Tove Karoline Knutsen (A) [23:05:38 ] : Valgfrihet er viktig
i en tillitsreform. Valgfrihet var også et tema i diskusjonen rundt
kommuneproposisjonen. I den debatten antydet representanten Helgerud,
som er partifelle av statsråden, at enten må valgfrihet dreie seg
om valg mellom privat og offentlig, eller så er det ikke egentlig noen
reelle valg hvis det ikke er noe Arbeiderpartiet finner ut skal
være valgmuligheten.
Valg av privat leverandør i fritt
brukervalg gjelder ikke rett til å velge hvilken person som skal
komme hjem til en, eller rett til å bestemme når man skal stå opp eller
legge seg, og det gjelder slett ikke rett til å velge en ny leverandør
hvis man finner ut at man har valgt feil. Mitt spørsmål til statsråden
er: Er han enig i at slik som tillitsreformen her er beskrevet,
gir den bedre reelle valgmuligheter enn fritt brukervalg, som vi
har sett nå i noen år?
Statsråd Bent Høie [23:06:41 ] : Jeg er ikke enig i den beskrivelsen
representanten Knutsen gir av fritt brukervalg. Jeg har f.eks. ved
flere anledninger vært og møtt brukerne i Tromsø, som Arbeiderpartiet
og de rød-grønne partiene vil frata muligheten til å velge. De beskriver
nettopp betydningen av for det første å kunne velge et alternativ,
men også det at det alternativet en da velger, har gitt en helt
annen oppfølging, mye mer stabil bemanning, mye mer en-til-en-forhold.
Og det er viktig i seg selv. Men det å kunne velge, og det å kunne velge
vekk, er også en verdi for brukerne. I et system der det kun er
det offentlige som har muligheten til å tilby disse tjenestene,
har en ofte en klagerett. I et system med en valgmulighet har en
også en bytterett. Jeg er ikke i tvil om hvor den enkeltes rettigheter
står sterkest – det er når en har en bytterett, ikke bare en klagerett.
Tove Karoline Knutsen (A) [23:07:44 ] : Dette er ganske oppsiktsvekkende,
for i fritt brukervalg slik det er praktisert i Oslo, og slik det
er i Tromsø, har man ikke noen rettighet til å velge om igjen hvis
man finner ut at man har valgt feil. VG hadde et stort oppslag før
valget i 2015 med personer i bydeler i Oslo som hadde forsøkt å velge
på nytt fordi de var misfornøyd med den private leverandøren, men
det var ikke mulig. Vil statsråden si at det ligger implisitt i
avtalen om fritt brukervalg at man kan få velge på nytt, og kan
det ligge implisitt at man kan velge hvilken person som skal komme
hjem til en?
Statsråd Bent Høie [23:08:30 ] : Representanten Knutsen vet
utmerket godt at de ulike ordningene innenfor fritt brukervalg er
noe som kommunene selv bestemmer. Jeg regner med at de ulike ordningene innenfor
det som åpenbart er Arbeiderpartiets alternativ, en tillitsreform,
vil være noe som kommunene selv råder over og finner ulike løsninger
på. Det er nå laget en god veileder for kommunene for å kunne innføre fritt
brukervalg, og det er helt åpenbart at i et fritt brukervalg skal
en kunne velge flere ganger, ikke bare én gang.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Tove Karoline Knutsen (A) [23:09:22 ] : Jeg hadde lyst til
å kommentere representanten Kjenseth, som sier at tillitsreformen
bygger på mistillit. Nei, det gjør den ikke, tillitsreformen bygger
på tillit. Man skal på en helt annen måte organisere pleie- og omsorgstjenestene
slik at man bygger på tilliten. Man gir og viser en større tillit
til de ansatte, får vekk kontroll og rapportering – bygger på tillit
og viser de ansatte tillit. Det er det som ligger i hele reformen.
Det er det man har klart å få til i København, det er det man nå
er i ferd med å gjøre i Oslo, og det er det man vil gjøre i Tromsø.
Så hører jeg at mange snakker om
Tromsø. Det er 1 pst. som kan velge, hvis valget var så viktig.
Hvis man skal ha en reell valgmulighet, og privat/offentlig er et viktig
valg, måtte omtrent halvparten være privat og halvparten være offentlig.
Men i alle undersøkelser vi har hatt – TNS Gallup har hatt flere
undersøkelser nå mange år på rad – sier folk at det ikke er privat/offentlig som
er det viktige valget. Man har lyst til å velge hvem som skal komme
hjem til en, man har lyst til å si: Jeg vil ha den personen som
kommer hjem og hjelper meg med det mest intime stellet, jeg vil
ha den personen som jeg trives sammen med. Det er ikke alltid like
lett at alle kan velge på øverste hylle, det må vi erkjenne alle sammen,
men hvis vi har et system hvor man har hånd om alle ansattressursene,
er det lettere å etterkomme brukernes ønsker enn hvis man splitter
det opp i mange leverandører.
Når det gjelder det statsråden
sa om Tromsø og de som får pleie i privat omsorg, eller Prima Omsorg,
som er et firma, tror jeg helt sikkert at mange synes de får gode
tjenester. Men jeg kjenner også veldig mange som får gode offentlige
tjenester i Tromsø – mange. Det er 99 pst. som får gode offentlige
tjenester i Tromsø, og det er 1 pst. av brukerne som får tjenester
i Tromsø, som får det gjennom de private. Jeg synes det er ganske
dyrt å ha store transaksjonskostnader for at 1 pst. skal være privat når
folk sier at det ikke er det viktige. Det viktige er at man får
gode tjenester, at man trives sammen med dem som gir en tjenestene,
og at man har mulighet for å velge. Det er det folk sier er viktig.
Jeg kjenner på meg selv, når jeg nå begynner å nærme meg den alderen
hvor jeg kanskje må få hjelp fra andre, at ja, da er det det som
er viktig og ikke navnet på logoen.
Bård Hoksrud (FrP) [23:12:46 ] : Det som er synd når jeg hører
på representanten Knutsen, er at det er en fobi mot de private,
og at det offentlige er bra. Ja, det er veldig mange gode offentlige
som leverer pleie- og omsorgstjenester, men det er også mange gode
private. Det er litt synd at man velger å legge seg på et nivå hvor
alt som er privat, er fælt og stygt, mens alt som er kommunalt,
er veldig flott og fint. Når man hører på representanten Knutsen,
er det det som er gjennomgangsmelodien. Det er trist, for jeg tror
at det å ha et supplement, det å ha flere å spille på, faktisk gir
bedre tjenester til brukerne, og det er det man burde være opptatt
av.
Så registrerer jeg at vi har et
arbeiderparti som er kritisk til alt som er nytt. Under åtte år
med rød-grønn regjering skjedde det omtrent ingenting når det gjelder hvordan
man skal tenke og jobbe i eldreomsorgen for å bedre eldreomsorgen
til dem som trenger det. Denne regjeringen har faktisk kommet med
en statlig forsøksordning. Så kan man harselere med det, men det
var faktisk flere kommuner som sa nei til å bli med på å få mer øremerkede
midler, enn dem som ble med i statlig forsøksordning. Det betyr
at kommunene ikke ønsker å få mer penger, fordi forutsetningen var
at man måtte bruke pengene på eldreomsorg og ikke på andre ting
– man måtte prioritere eldreomsorgen. Det valgte mange kommuner
bort, og mange av dem er styrt av Arbeiderpartiet. Det var mange
kommuner som kunne tenke seg å være med i forsøksordningen, men
det manglet en stemme eller to fordi det ble ideologi og at noen
ikke ønsket dette. Den saken vi diskuterer i dag, handler faktisk om
at Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrer de aller fleste av landets
kommuner. Det er bare å gå tilbake til sine egne lokalpolitikere
og si at nå må dere prioritere eldreomsorgen, nå må dere sørge for
å gjøre dette.
Fremskrittspartiet ønsker en statlig
finansiering nettopp fordi vi ser at en del kommuner velger ikke
å prioritere opp eldreomsorgen, men faktisk prioriterer den ned.
Det ønsker ikke Fremskrittspartiet. Derfor ønsker vi en statlig
finansiering, derfor var vi veldig glad da vi fikk på plass en forsøksordning
for å se om dette funker, fordi vi tør å teste ut nye ting.
Så har jeg bare lyst til å si,
når representanter fra Arbeiderpartiet og SV skryter av Tromsø,
skryter av Oslo og skryter av Trondheim, at eksemplene er mange
på mennesker som føler at de ikke får de tjenestene de trenger innenfor
pleie- og omsorgssektoren – i Åsnes hvor Asbjørn ikke fikk lov til
å bo, men han nektet å reise fra sykehjemmet, eller Trygve på Voss
som ikke får den langtidsplassen han har søkt om. Det handler om
lokale prioriteringer, og det handler om vilje til å prioritere.
Fremskrittspartiet ønsker statlig finansiering nettopp fordi hvis
man oppfyller kriteriene, skal man få en plass uavhengig av om kommunen
velger å prioritere eldreomsorg eller ikke.
Hvis vi ser tilbake til Oslo, viser
SSBs foreløpige tall at til tross for mer eiendomsskatt i Oslo,
er antallet ansatte gått ned. Det er SV som styrer: Det er bare
å gå tilbake og sørge for å rydde opp i Oslo kommune, hvis det er
det de vil. Men det viser seg at Inga Marte Thorkildsen og byråden
i Oslo egentlig ikke ønsker å prioritere eldreomsorg, men andre
ting.
Ketil Kjenseth (V) [23:16:04 ] : Til Arbeiderpartiets representant
Tove Karoline Knutsen vil jeg starte med en bra programformulering
som Arbeiderpartiet har. Det dreier seg om å prøve ut forsøk hvor
et sykehusforetak og kommuner kan prøve ut en enhetlig helsetjeneste.
Det forsøket trenger Norge, men en tillitsreform blir litt intetsigende.
Jeg behøver ikke navngi kommuner,
men det er en grunn til at vi har måttet pålegge kommunene å oppgi ventelister
på sykehjems- og institusjonsplasser. Det gir ikke tillit at når
en søker om plass, får en den når det er ledig plass, og ikke når
behovet er der. Det er et eksempel på at tildelingskontorene har
skjøvet på køene. Nå må de i hvert fall vise kortene. Det sier noe
om at det trengs åpenhet og informasjon for å skape tillit. Den
har ikke vært synliggjort, og da kan en ikke få tillit.
Når en har så mange ansatte i så
mange forskjellige stillingsbrøker, gir det ikke nevneverdig tillit,
det heller. Det er den eneste sektoren i samfunnet jeg vet om som opererer
med så intrikate og så små stillingsbrøker, og hvor ansatte faktisk
kan nekte å jobbe i ulike etasjer i et sykehjem. Det er ganske spesielt
at det kan stilles den slags krav. Det må kunne være mulig for en
arbeidsgiver å stille krav om at en har hel stilling, men forskjellige
arbeidssteder, enten det er i forskjellige etasjer eller forskjellige
institusjoner.
Dette handler også om hvem som
skal være med på å bygge kapasitet. Den rød-grønne regjeringa tok
jo fra boligsamvirkene mulighetene til å bygge. De fikk ikke lenger
tilskudd. Hvilken tillit er det? Her trengs alle aktører, her trengs
all tillit vi kan skape og få, men det er tydeligvis ikke alle som
får den. Det går smått med velferdsteknologien og innovasjon når
pleie- og omsorgssjefens viktigste oppgave er å få vikarkabalen
til å gå rundt, og ikke å se framover og skape nye muligheter, ny
kapasitet og ny organisering innenfor pleie- og omsorgssektoren.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [23:18:58 ] : Eg synest det var
veldig avslørande å sjå i innstillinga at regjeringspartia ikkje
støttar forslaget om at eldre skal kunne ha innverknad på kven som
faktisk pleier dei. Det er djupast sett det valfridom handlar om.
Det er ei slags endeleg avskjedserklæring frå omgrepet «valfridom» frå
regjeringa sin munn – eit omgrep dei bør bruke mindre og mindre
etter kvart som åra går. Avsløringa er at valfridom har ikkje handla
om dei hjelpetrengande der ute, dei denne saka faktisk handlar om.
Det handlar om noko heilt anna. Det handlar om fridomen til bedrifta til
å gå inn i den offentlege velferda og overta verksemd der. Det er
det det handlar om, og det meiner eg heile innstillinga har vore
ein avslørande demonstrasjon på.
Så til Kjenseth – dette føyer seg
vel berre inn i rekkja av ulike saker som Venstre handterer, der
dei er på ville vegar overfor folk der ute. Venstre klarer å sjå
dette forslaget som mistillit. Da lurer eg på kvar lojaliteten til Venstre
eigentleg ligg. Lojaliteten ligg ikkje hos dei hjelpetrengande,
som vil få forsterka rettar med dette forslaget. Han ligg ikkje
hos dei tilsette, som faktisk skal gjere jobben. Nei, lojaliteten
ligg hos systemet. Når forslaget legg opp til å redusere rapporteringssystemet
og målstyringssystemet som er i både stat og kommune, klarer Venstre
berre å sjå mistillit. Dei klarer ikkje å sjå den tilliten dette
skal gi folk som faktisk er i ein pleiesituasjon. Det er ganske
utruleg. Og det får meg til å tenkje på kva slags parti Venstre
faktisk har blitt – meir lojal til systemet, meir lojal til regjeringa
enn til dei folka ein er sett til å hjelpe.
Tove Karoline Knutsen (A) [23:21:13 ] : Representanten Kjenseth
sier at det er bare å sette i gang. Det er tre kommuner i Norge
som nå har satt i gang. Men det hadde vært veldig fint om man gjorde
slik man gjorde i Danmark, at også regjeringen var med og løftet
dette, og det er det dette forslaget er en invitasjon til.
Ellers er jeg helt enig med representanten
Kjenseth i at det ikke er noen «quick fix» i en slik ny organisasjonsmodell,
det er et grundig arbeid som må gjøres.
Og så til valgfrihet – privat og
offentlig. Vi har diskutert det før, og jeg kan godt gjenta det:
Vi er kunnskapsbasert i måten vi betrakter dette på. Vi har masse forskning
på dette. Vi har erfaring fra dem som har konkurranseutsatt og privatisert
eldreomsorgen, som f.eks. i Sverige. Og så ønsker vi at mest mulig
av de pengene, alle pengene, vi bevilger til eldreomsorg, skal gå
til de eldre gjennom god bemanning, god kompetanse og anstendig
lønn og pensjon til de ansatte. Det er det vi ønsker. Det er det
det handler om.
Bård Hoksrud (FrP) [23:22:31 ] : Det er ganske spesielt å høre
foregående taler fra denne talerstolen fortelle om de forferdelige
private og tydeligvis også snakke ned ansatte som jobber i private
omsorgstjenester. Jeg tror faktisk at mange av dem som jobber i
private omsorgstjenester, blir litt forferdet når de hører hvordan enkelte
representanter omtaler den jobben de gjør. Jeg mener at enten man
er offentlig ansatt eller privat ansatt i omsorgsyrker, er man faktisk
der for å gjøre en best mulig jobb og levere gode tjenester til
dem som skal motta disse.
Og så, når man trekker fram disse
tre byene som SV og Arbeiderpartiet er veldig opptatt av å trekke
fram som de gode eksemplene, at man skal bruke alle pengene på eldreomsorg
og pleie, og ikke på private selskaper: Det er nettopp derfor –
hvis man kan klare å levere bedre og billigere tjenester, slik som
Hovseterhjemmet, som leverer bedre tjenester med flere ansatte på
jobb. Det sies at de som bor der, ikke er opptatt av, eller bryr
seg om, om det er sånn eller slik. Nei, de bryr seg om å få fortsette
å bo der de bor og få lov til å være sammen med de ansatte som jobber
der nå. Og Hovseterhjemmet er altså et privat sykehjem hvor de som
bor der, gikk til kamp for å få lov til å fortsette å bo der, og
for at man fortsatt skulle ha den bemanningen som byråden i Oslo, med
SV i spissen, syntes var for god. Jeg synes det er trist. Jeg synes
ikke man har for god eldreomsorg i Oslo kommune, heller ikke hos
de private, så jeg synes det er dårlig at det er en slik jakt etter
noen, og at det er viktig at det er et skilt på veggen hvor det
står kommune, og at man ikke skal være mer opptatt av faktisk å
levere gode tjenester til dem som trenger det.
Det er nettopp det denne regjeringen
nå gjør med den nye reformen. Her ønsker man å ta med kommunene,
her ønsker man å få fram de gode eksemplene, og dem finnes det mange
av rundt omkring i landet. Og så skal man spille på alle de gode
innspillene man får, for å sørge for å løfte pleie- og omsorgstjenestene
og løfte eldreomsorgen i landet. Det er hele poenget. Og man er faktisk
opptatt av at brukerne skal få mye mer å si, derfor gleder jeg meg
også til at reformen kommer, at regjeringen fortsetter, og at vi
skal få levert gode eldreomsorgstjenester til alle dem som trenger
det.
Og som sagt: Fremskrittspartiet
skulle gjerne sett at vi fikk på plass full statlig finansiering,
for da hadde ikke det å kunne levere gode tjenester vært avhengig
av om kommunene har penger eller ikke. Alle de kommunene som er
med i den statlige forsøksordningen, er, så vidt jeg har registrert,
svært godt fornøyd med at de er med, og mener at de leverer gode
og enda bedre tjenester til innbyggerne sine – fordi de er med i
det statlige forsøket.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 29.