Søk

Innhold

Merknad

Dokumentet er midlertidig, ikke korrekturlest.

7. Utdyping av enkelte rettslige, politiske og praktiske spørsmål som gjeldende konsultasjonsordning reiser

7.1 Innledning

Mens kapittel 6 inneholder en deskriptiv omtale av hvordan den utvidete utenriks- og forsvarskomité fungerer i dag, drøfter utvalget i dette kapittelet enkelte politiske og rettslige spørsmål knyttet til konsultasjonsordningen.

Det er omdiskutert hvorvidt regjeringen har en rettslig plikt til å konsultere med Stortinget eller dets organer før den treffer avgjørelser i viktige utenrikspolitiske spørsmål. Herunder er det et spørsmål om hvilket grunnlag en eventuell rettslig plikt i så fall har, om den følger av alminnelig stortingsvedtak, om den har grunnlovs rang gjennom konstitusjonell sedvanerettsdannelse, eller om enkelte deler av ordningen har grunnlovs rang, mens andre deler kun følger av stortingsvedtak. Dette spørsmålet drøftes nærmere i kapittel 13 om grunnlovfesting av konsultasjonsordningen.

7.2 Den politiske betydningen av at det gjennomføres konsultasjoner i den utvidete utenriks- og forsvarskomité

Det synes å være bred konsensus om at konsultasjonsordningen tjener flere viktige politiske funksjoner. For det første er den en mekanisme som kan bidra til parlamentarisk forankring og flertall for viktige beslutninger. Det er en forankring det i mange tilfeller ellers ikke ville være mulig å oppnå, ettersom sakenes normalt sensitive karakter gjør spørsmålene uegnet for drøftelse i åpent storting.

For det andre gir konsultasjonsordningen også opposisjonen en mulighet til å bli informert om og også påvirke utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutninger.

For det tredje bidrar konsultasjonsordningen til større generell utenrikspolitisk forståelse og innsikt i Stortinget. Gjennom informasjonstilgangen i komiteen vil det til enhver tid være en kjerne av stortingsrepresentanter som har større innsikt i Norges utenriks- og forsvarsanliggende enn de øvrige vil kunne ha av hensyn til forhold som behov for hemmelighold av gradert informasjon og beskyttelse av forhandlingsposisjoner og beslutninger.

For det fjerde bidrar konsultasjonsordningen til å effektivisere politikkutformingen fordi det er mulig å legge et politisk grunnlag for fremtidige prosesser og beslutninger. Det muliggjør at partiene på Stortinget kan komme inn i regjeringens politiske prosesser før den treffer beslutninger om blant annet deltakelse med norsk militært personell i internasjonale operasjoner.

Konsultasjonsordningen kan også gi innflytelse på saker før de legges frem for Stortinget i plenum for behandling i form av en stortingsmelding eller proposisjon, for eksempel en senere proposisjon om inngåelse av en traktat som krever Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. Partiene vil også kunne delta i politiske prosesser hvor Stortinget har en formell rolle som etterfølgende kontrollorgan, herunder den halvårlige gjennomgangen av statsrådsprotokollene i regi av kontroll- og konstitusjonskomiteen (jf. Grunnloven § 75 f) og behandlingen av traktatforelegget i utenriks- og forsvarskomiteen (Grunnloven § 75 g).

7.3 Når skal Stortinget konsulteres?

7.3.1 I hvilke saker skal det konsulteres?

Spørsmålet om hva som er «viktige» saker eller beslutninger, har rettslig sett bare betydning hvis regjeringen har en rettslig plikt til å konsultere Stortinget før den treffer «viktige beslutninger», jf. utvalgets drøftelse av dette spørsmålet i kapittel 13. Uavhengig av dette vil spørsmålet kunne ha betydning i saker som gjelder Stortingets parlamentariske kontroll med regjeringen.

Innenfor politikkområdene utenrikspolitikk, handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og beredskap, inkludert terrorberedskap, skal den utvidete utenriks- og forsvarskomité drøfte med regjeringen «viktige spørsmål», som gjelder forestående «viktige beslutninger» i regjeringen.

I praksis har det vært en betydelig spennvidde i sakstyper som har vært behandlet i den utvidete utenriks- og forsvarskomité opp igjennom årene. Avgraderte møtereferater viser at spørsmålene som har vært diskutert, har omfattet spørsmål som for eksempel deltakelse i internasjonale operasjoner, norske forhandlingsposisjoner og holdninger i forbindelse med deltakelse i møter og konferanser i andre land, eksportkontrollsaker, spørsmål som gjelder Svalbard og nordområdene, sensitive forsvarsspørsmål og aktuelle sikkerhetspolitiske situasjoner i andre land. Nedenfor, i punkt 7.3.3, gis det også eksempler på noen enkeltsaker som kan være egnet til å belyse spørsmålet.

Det er nær sammenheng mellom hva som er viktige spørsmål og hva som er viktige forestående beslutninger, men det er ikke nødvendigvis sammenfallende.

Sammenhengen i bestemmelsen tilsier at konsultasjonsordningen gjelder der det er aktuelt for regjeringen å treffe «viktige beslutninger» innenfor de angitte politikkområdene, og for sentrale spørsmål som gjelder den forestående beslutningen. Samtidig må trolig «beslutninger» forstås ganske vidt. Blant annet er det praksis for at regjeringen konsulterer den utvidete utenriks- og forsvarskomité i forkant av regjeringens deltakelse i viktige internasjonale fora, der regjeringen ikke treffer beslutninger i streng forstand, men f.eks. gjør rede for Norges standpunkt i et gitt spørsmål eller inntar en posisjon i en løpende forhandling. «Viktige beslutninger» etter Stortingets forretningsorden § 16 må dermed tolkes videre enn «saker av viktighet» i Grunnloven § 28, som er kriteriet for når saker skal behandles av Kongen i statsråd. Det er også mange eksempler på saker som behandles i statsråd, men som ikke har et politisk innhold som gjør det nødvendig å gjennomføre konsultasjoner i den utvidete utenriks- og forsvarskomité.

Hva som er «viktige spørsmål», må nødvendigvis bero på et skjønn som må utøves på bakgrunn av forutsetningene og formålet med den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Et viktig utgangspunkt er at den utvidete utenriks- og forsvarskomité er forbeholdt «saker som på konsultasjonstidspunktet ikke kan legges frem for Stortinget på annen måte».34 Bakgrunnen for at en sak ikke kan legges frem for Stortinget på annen måte, vil normalt være behovet for hemmelighold. Viktige spørsmål om f.eks. sikkerhetspolitikk som kan legges frem for Stortinget i form av en stortingsmelding, eller drøftes med utgangspunkt i en redegjørelse, skal ikke behandles i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Hensynet til offentlighet og transparens i utenriks- og sikkerhetspolitikken tilsier at regjeringen ikke skal kunne bruke den utvidete utenriks- og forsvarskomité for å unndra seg offentlig politisk debatt om disse politikkområdene. Hva som er «viktige spørsmål», må altså forstås på bakgrunn av at den utvidete utenriks- og forsvarskomité ivaretar behovet for fortrolige drøftelser og avklaringer med partiene på Stortinget. Spørsmålene som drøftes, må altså være viktige innenfor rammen av disse forutsetningene.

I vurderingen av hva som er viktige spørsmål, fremstår det naturlig å ta hensyn til hva saken gjelder og hvilken kontekst den inngår i, hvilke spørsmål det kan være aktuelt å konsultere om, hvilke beslutninger regjeringen tar sikte på å treffe, og den generelle politiske interessen for konsultasjonstemaet.

Hva som er viktige spørsmål, er utdypet av Per Helset i «Hemmelighold og demokrati i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk», Oslo 1981, s. 70–71:

«Dette vil i høy grad bero på regjeringens eget skjønn, og uttrykket må heller ikke forstås bokstavelig. Komiteens bakgrunn og begrunnelse tilsier at den bør konsulteres i alle politisk betydningsfulle og brennbare saker. Rutinesaker kan det ikke være noen grunn til å forelegge den utvidede komite, selv om de er av en slik viktighet at det kreves statsrådsbehandling etter Grl. § 28.

På områder der Stortingets samtykke ikke er påkrevet, vil det være av særlig stor betydning at komiteen får informasjon om regjeringens planer. Etter Grl. § 26 annet ledd er det som nevnt bare inngåelse av traktater som trenger samtykke. Det er viktig å fremheve at § 13 – i motsetning til Grl. § 26 – gjelder alle former for beslutninger, ikke bare traktatinngåelse. Skal regjeringen starte viktige forhandlinger med utlandet, bør komiteen konsulteres. Tilsvarende gjelder ved f.eks. oppsigelse av traktat, anerkjennelse av fremmede regimer, utstedelse av krigserklæring eller okkupasjon av landområder. Et eksempel på at Stortinget følte seg forbigått ved en okkupasjon, gir Øst-Grønlandssaken (1933). Crotale-saken (1973) gir på den annen side et eksempel på at Stortinget mente at regjeringen ikke hadde informert Stortinget og utenrikskomiteen slik den burde, når den førte til viktige forhandlinger med utlandet.»

Et ytterligere aspekt som understreker det politiske skjønnsrommet i vurderingen av hva som er «viktig», er at komitéleder innkaller til møte på eget initiativ, eller etter anmodning fra en tredjedel av komitémedlemmene, fra statsministeren, utenriksministeren, eller fra forsvarsministeren i beredskapsspørsmål og justis- og beredskapsministeren i spørsmål om terrorberedskap. Dette innebærer og forutsetter at det kan være ganske ulike perspektiver for vurderingen av hva som er «viktig». Hvis komitémedlemmene anmoder lederen om å innkalle til konsultasjoner, vil det være ut fra en oppfatning om at spørsmålet og saken er «viktig», uten at regjeringen selv har tatt initiativ, og dermed formodentlig mener at drøftelsestemaet på det aktuelle tidspunktet ikke er viktig nok for konsultasjoner i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Som også påpekt er det

«I praksis […] utenkelig at komiteen skulle avslå en henvendelse fra utenriksministeren fordi saken ikke var viktig nok, eller utenriksministeren avvise en henvendelse fra komiteen.»35

34. Innst. 176 S (2021–2022) s. 7.

35. Fredrik Sejersted, «Kontroll og konstitusjon», Oslo 2002, s. 583.

7.3.2 På hvilket stadium i arbeidet med et spørsmål skal det konsulteres?

Drøftelser mellom Stortinget og regjeringen om viktige spørsmål som angitt over, «bør finne sted før viktige beslutninger fattes». Foran er det redegjort for hva som er «viktige» spørsmål og beslutninger. Spørsmålet her er på hvilket stadium i regjeringens beslutningsprosess konsultasjoner bør finne sted.

Etter ordlyden skal regjeringen konsultere den utvidete utenriks- og forsvarskomité før den treffer viktige beslutninger innenfor den tematiske rammen for konsultasjonsordningen.

I Innst. 176 S (2021–2022) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen på s. 7 fremgår følgende:

«Komiteen understreker at konsultasjonene må foregå på en måte og på et tidspunkt i beslutningsprosessen som ivaretar at konsultasjonene er egnet til å ha reell betydning for regjeringens beslutning. Det betyr at konsultasjoner skal skje før det er truffet beslutninger eller iverksatt prosesser som vil være vanskelige å reversere.»

I dette ligger det at konsultasjonene skal skje på et stadium i beslutningsprosessen som muliggjør reelle drøftelser i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, som kan virke inn på regjeringens videre arbeid og endelige beslutning.

Dette må forstås i lys av at beslutningsprosesser kan ha flere ledd, som involverer flere viktige beslutninger, som kan ha implikasjoner i seg selv, eller som kan legge avgjørende føringer for det endelige utfallet av en viktig sak. I dette ligger det også at det kan være aktuelt med flere konsultasjoner i samme sak.

7.3.3 Eksempler på saker hvor konsultasjonsordningen har vært omtalt i Stortinget

Nedenfor gis det noen eksempler på noen offentlig kjente saker hvor Stortinget i ettertid har uttalt seg om konsultasjonsordningen.

7.3.3.1 Øst-Grønlandssaken

Øst-Grønlandssaken var en tvist mellom Norge og Danmark om suvereniteten over Grønland, som kulminerte i perioden 1930–1933. Utfallet av saken fikk betydelige politiske etterspill, der regjeringen blant annet ble kritisert for hvordan den hadde opptrådt overfor Stortinget.

I Kieltraktaten av 1814 fikk Danmark beholde de gamle norske områdene Grønland, Island og Færøyene, som hadde vært en del av det norske kongedømmet i middelalderen. Etter unionsoppløsningen i 1905 oppsto spørsmålet om Grønland skulle anses som et gammelt norsk land, spesielt på grunn av norske fangstinteresser i området. I 1919 avga den norske utenriksministeren Nils Claus Ihlen en erklæring om at Norge ikke ville motsette seg at danske interesser ble utvidet til hele Grønland. Etter en periode med forhandlinger og avtaler som sikret norske fangstinteresser i Øst-Grønland, eskalerte konflikten da Danmark kunngjorde at hele Grønland skulle være under dansk styring i 1921.

Den norske politikken var opprinnelig å forhandle om garantier for norske økonomiske interesser mot å godta dansk suverenitet. Imidlertid endret denne linjen seg med bondepartiregjeringen, og i 1929 finansierte Norge en vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland og opprettet Ishavsrådet i 1931. Ishavsrådet støttet norsk okkupasjon for å motvirke dansk nærvær.

I juni 1931 gjennomførte norske fangstfolk en privat okkupasjon av Øst-Grønland, kalt Eirik Raudes Land. Okkupasjonen ble støttet av den norske regjeringen i juli samme år. Saken ble brakt inn for den internasjonale domstolen i Haag, som i 1933 ga Danmark fullt medhold.

Nederlaget førte til et politisk etterspill i Stortinget, der det blant annet oppsto spørsmål om regjeringen i tilstrekkelig grad hadde konsultert og informert Stortinget mens saken pågikk.36 Spørsmålene oppsto i tre sammenhenger: Den første okkupasjonen 10. juli 1931, den andre okkupasjonen 12. juli 1932 og forliksforhandlingene med Danmark høsten 1932.

I forkant av den første okkupasjonen i 1931 hadde det vært flere møter i den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité og Stortinget om saken. Stortinget hadde klart gitt uttrykk for at en okkupasjon måtte unngås, og hadde presisert at regjeringens videre skritt i saken måtte skje i samråd med Stortinget. To dager etter at Stortinget ble oppløst 25. juni okkuperte fangstmann og meteorolog Hallvard Devold Øst-Grønland. Kort tid etter godkjente regjeringen okkupasjonen, uten å ha konsultert den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité eller Stortinget. Fremgangsmåten ble skarpt kritisert av Stortinget fordi saken ikke hadde blitt forelagt Stortinget før den ble avgjort av regjeringen. Regjeringen ble også kritisert for sin handlemåte i tilknytning til den andre okkupasjonen. I stortingsmøte 3. mai 1932 forutsatte Stortinget at det ikke måtte foretas ny okkupasjon før det forelå dom fra den internasjonale domstolen i Haag. Etter oppløsningen av Stortinget samme år, foretok regjeringen likevel en ny okkupasjon 12. juli. Den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité ble i dette tilfellet konsultert i forkant, men dette ble ikke ansett tilstrekkelig i ettertid. I stedet skulle saken vært lagt frem for Stortinget. Dernest ble regjeringen kritisert for ikke å ha statsrådsbehandlet, eller å ha drøftet med den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité eller Stortinget, spørsmålet om å innlede forliksforhandlinger med Danmark.37 I denne saken gikk Stortinget langt i å legge til grunn at regjeringen hadde en rettslig forankret konsultasjonsplikt, jf. nærmere omtale under punkt 13.2.

36. Innst. O. XXX – 1933 og Innst. S. nr. 166 – 1933.

37. Per Helset, «Hemmelighold og demokrati i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk», Universitetsforlaget 1981, s. 71–89.

7.3.3.2 Crotale-saken

Crotale-saken fra 1973 gjaldt Korvald-regjeringens forhandlinger om handelsavtale med EF og regjeringens parallelle forhandlinger om kjøp av det franske rakettsystemet «Crotale». Regjeringen koblet disse forhandlingene sammen for å heve kvoten for aluminiumseksport i handelsavtalen som ble forhandlet med EF.

Hverken Stortinget eller den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité ble orientert om at de to forhandlingene foregikk i sammenheng. Daværende handelsminister Hallvard Eika holdt en orientering for den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité uten å nevne sammenhengen før han ble stilt direkte spørsmål om den. Da handelsavtalen senere ble debattert i Stortinget, ble sammenkoblingen med rakettforhandlingene et tema. Saken ble behandlet av den utvidete utenriks- og konstitusjonskomiteen, som avga Innst. S. nr. 352 (1972–73).

Komiteen behandlet to hovedspørsmål. Det første var om regjeringen hadde overholdt sin informasjonsplikt overfor Stortinget og dets organer. Det andre var om regjeringen hadde foretatt disposisjoner som begrenset Norges videre handlefrihet i rakettsaken. Stortingsflertallet i komiteen kritiserte regjeringen for ikke å ha konsultert Stortinget i saken av eget tiltak.

7.3.3.3 IEA-saken

IEA-saken fra 1976 gjaldt spørsmål om norsk tilslutning Det internasjonale energibyråets langtidsprogram. Som det fremgår av offentliggjort referat fra den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité 11. februar 1976, ble saken lagt frem for komiteen til drøftelse. Da spørsmålet kom opp til debatt i Stortinget, ble det i debatten vist til at lederne for partiene som utgjorde stortingsflertallet, hadde gitt uttrykk for at regjeringen skulle tilslutte seg langtidsprogrammet uten å legge det frem som en sak for Stortinget.38

38. St. forh. 1976–77, s. 3653; Møtereferat fra den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité, 11. februar 1976.

7.3.3.4 Libanon

I 1978 sendte Norge et styrkebidrag til FNs fredsbevarende styrker i Libanon. Den utvidete utenriks- og konstitusjons komité ble først konsultert etter at om lag 750 personer allerede var sendt til Libanon. Konsultasjonen gjaldt heller ikke kompaniet som hadde blitt sendt ut, men en forespørsel fra FN om ytterligere styrkebidrag. Under denne konsultasjonen fremkom det ikke reaksjoner på at regjeringen tidligere hadde truffet beslutning i statsråd og sendt norsk personell til Libanon, uten å konsultere den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité.39 Det klare hovedinntrykket ellers, basert på offentlig kjente saker, er at den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité, nå den utvidete utenriks- og forsvarskomité, konsulteres før regjeringen treffer beslutning om å sende styrker til utlandet.

39. Referat fra stortingsmøte 8. mars 2022, sak nr. 14.

7.3.3.5 EMS-saken

EMS-saken fra 1978 handlet om norsk tilslutning til EFs valutasamarbeid. Parlamentarisk leder for Senterpartiet krevde at saken måtte legges frem for Stortinget til drøftelse. Statsminister Odvar Nordli motsatte seg dette, men gjorde det samtidig klart at saken ville bli tatt opp til drøftelse i den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité. Etter at sentrale fagforeninger ga uttrykk for at saken burde diskuteres i offentligheten, og etter et vedtak i Arbeiderpartiets sentralstyre, snudde regjeringen og utsatte avgjørelse i saken inntil den hadde blitt drøftet i Stortinget. Saken ble imidlertid aldri drøftet i Stortinget idet regjeringen 11. desember 1978 besluttet at Norge ikke skulle tilslutte seg EMS. Den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité ble orientert om dette samme dag, før regjeringen offentliggjorde sin beslutning.40

40. Oppsummeringen bygger på Per Helset, «Hemmelighold og demokrati i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk», Universitetsforlaget 1981, s. 82–83 og referat fra møte i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité 11. desember 1978.

7.3.3.6 Styrkebidrag til Afghanistan

I 2006 avslo regjeringen en forespørsel fra NATO om styrkebidrag i Sør-Afghanistan. Saken hadde ikke blitt forhåndsdrøftet i den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité. Dette resulterte i at de parlamentariske lederne fra opposisjonspartiene Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, innkalte til pressekonferanse, der de la frem et brev som påpekte «at til tross for at regjeringens syn på norske styrkebidrag ved flere anledninger har vært etterlyst i Stortingets utvidete utenrikskomite, har regjeringen valgt å trekke en konklusjon og meddele dette offentlig uten å drøfte dette med Stortinget på forhånd». Opposisjonen krevde at regjeringen umiddelbart konsulterte med den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité, og konsultasjonen ble avholdt dagen etter.41

41. Narud, Heidarr og Grønlie (red.) «Stortingets historie 1964–2014», Fredrik Sejersted, «Internasjonalisering og europeisering», Oslo 2014.

7.3.3.7 Libya

18. april 2017 anmodet Stortinget regjeringen om å evaluere den norske militærinnsatsen i Libya i 2011. Evalueringen omfattet beslutningsprosessen som ledet frem til norsk deltakelse i militæroperasjonen fra 24. mars til 31. oktober 2011, først i den amerikanskledede Operation Odyssey Dawn, og deretter i den NATO-ledede Operation Unified Protector. Noe av bakgrunnen for dette var at regjeringen traff beslutning om å delta i militæroperasjonen på svært kort tid, og at det ble stilt spørsmål ved enkelte sider av regjeringens beslutningsprosess. Regjeringen redegjorde muntlig for evalueringsrapporten i Stortinget, og Stortinget oversendte redegjørelsen til utenriks- og forsvarskomiteen.

I Innst. 226 S (2018–2019) fra utenriks- og forsvarskomiteen ble det lagt til grunn at regjeringens beslutningsprosess, herunder særlig konsultasjonene med Stortinget, ble gjennomført på en måte som var konstitusjonelt akseptabel. Samtidig antyder komiteen at regjeringen kunne gått frem på en mer hensiktsmessig måte ved å avholde møte i den utvidete utenriks- og forsvarskomité tidligere enn det som ble gjort. Flertallet i komiteen understreker også viktigheten av at det gjennomføres reelle konsultasjoner med Stortinget.

I tillegg til å avklare og tydeliggjøre politiske forventninger til hvordan regjeringen opptrer i en slik situasjon, er saken illustrerende for at Stortinget fører en inngående kontroll med regjeringens etterlevelse av konsultasjonsordningen på parlamentarisk grunnlag.

I Innst. 226 S (2018–2019) fra utenriks- og forsvarskomiteen på s. 2 fremgår følgende:

«Komiteen viser til at selv om beslutningen om norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011 ble tatt på svært kort tid, ble det foretatt konsultasjoner med Stortinget. Utvalgets gjennomgang har vist at selv om konsultasjon med Stortinget fungerte tilfredsstillende og fleksibelt for sentrale aktører, indikerer de offentlige reaksjonene på beslutningsprosessen at det utenfor kretsen av sentrale aktører oppsto usikkerhet om hvorvidt regjeringen hadde opptrådt konstitusjonelt riktig overfor Stortinget. Et spørsmål i den offentlige debatten var om konsultasjonen ble gjennomført i tide når norske styrkebidrag alt var annonsert, og norske fly var sendt ut av landet. Komiteen mener det ikke ville vært unaturlig med et møte i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen i tråd med tidligere praksis for slike saker. Komiteen mener en god konsultasjonsordning kan være med på å gi større tillit i befolkningen til kritiske og viktige beslutninger om deltakelse i internasjonale operasjoner. Komiteen vil samtidig fremheve at utvalget konkluderer med at de formelle prosessene som ledet fram til beslutningen om å delta med norske styrker, oppfylte alle konstitusjonelle krav, selv om regjeringens beslutning om å delta ble tatt på svært kort tid.

[…]

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at det følger en klar ansvarsfordeling mellom storting og regjering knyttet til norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Flertallet mener det er riktig at ansvarsfordelingen ligger fast, der det er regjeringen som den utøvende makt som beslutter eventuell norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Flertallet viser til at det ikke kreves vedtak fra Stortingets side. Flertallet mener det er viktig at det gjennomføres en reell konsultasjon med Stortinget, men flertallet understreker samtidig at dette ikke fratar regjeringen det fulle ansvaret for beslutningen. Flertallet vil likevel understreke den positive og lange praksis fra ulike regjeringer med at det legges avgjørende vekt på bred støtte i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.»

7.3.3.8 Styrkebidrag til Mali

I 2020 var det spørsmål om å sende norsk militærpersonell til Takuba-styrken i Mali. Regjeringen var innstilt på å sende norske styrker til Mali, men etter drøftelser i den utvidete utenriks- og forsvarskomité besluttet regjeringen å ikke gjøre det.42

At regjeringen ikke hadde støtte i Stortinget til å sende norsk personell til Takuba-styrken i Mali i 2020, ble også vist til fra regjeringens side.43 I 2021 besluttet regjeringen å sende et mindre antall soldater til å inngå i det svenske bidraget i Takuba-styrken, og dette bidraget hadde politisk støtte i Stortinget.44

42. Innst. 176 S (2021–2022) og Dokument 21 (2020-2021).

43. https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-solberg/aktuelt-regjeringen-solberg/fd/nyheter/2020/takuba/id2694571/

44. https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-solberg/aktuelt-regjeringen-solberg/fd/nyheter/2021/norge-sender-et-mindre-personellbidrag-til-militar-styrke-i-mali/id2866189/?utm_source=www.regjeringen.no&utm_medium=rss&utm_campaign=RSS-2581966-ownerid380-documentTypeaktuelt/nyheter

7.4 Konsultasjoner i den utvidete utenriks- og forsvarskomité og forholdet til regjeringens opplysningsplikt

Etter Grunnloven § 82 skal regjeringen «meddele Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger». Det betyr at når regjeringen fremmer en sak for Stortinget, har den samtidig en konstitusjonell plikt til å sørge for at saken er så godt opplyst at Stortinget kan foreta en forsvarlig vurdering.45 Dette omtales gjerne som regjeringens «aktive opplysningsplikt».

Det følger videre av bestemmelsens andre setning at «Intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer». Dette omtales gjerne som statsrådenes «sannhetsplikt».

Sannhetsplikten gjelder for den informasjon som statsrådene gir i forhandlingene i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, jf. formuleringen «dets organer». Det er videre klart at sannhetsplikten vil gjelde uavhengig av om regjeringen har en rettslig plikt til å konsultere med Stortinget. Sannhetsplikten inntrer når regjeringen informerer komiteen om en sak. For en mer utførlig omtale av innholdet i sannhetsplikten vises det til Historisk kommentarutgave til Grunnloven 1814–2020, Universitetsforlaget 2021, kommentarer til § 82 av Fredrik Sejersted, s. 765–766.

45. Historisk kommentarutgave til Grunnloven 1814 – 2020, Universitetsforlaget 2021, kommentarer til § 82 av Fredrik Sejersted, s. 754.

Forrige kapittel
Neste kapittel