5.2.3 Uformelle drøftelser
Uformelle drøftelser mellom medlemmer av regjeringen og stortingsrepresentanter
er en viktig del av samhandlingen mellom regjeringen og Stortinget,
både i saker Stortinget har til behandling, og ellers.
Når det gjelder saker Stortinget har til behandling, skjer uformelle
drøftelser regelmessig som en del av politiske forhandlinger om
hvilke standpunkter partiene skal innta i komitéinnstillinger til
Stortinget. Det kan for eksempel finne sted drøftelser mellom en
statsråd, fraksjonen eller storfraksjonen og ett eller flere opposisjonspartier
med sikte på å inngå et forlik. Slike forhandlinger er normalt ikke
en del av det formelle komitéarbeidet, og er heller ikke regulert
særskilt i Stortingets forretningsorden eller annet regelverk. Resultatet av
forhandlingene innarbeides i de respektive partiers merknader og
tilrådinger i innstillingen fra fagkomiteen til Stortinget, for
eksempel fra den ordinære utenriks- og forsvarskomiteen, og blir
deretter gjenstand for behandling i plenum.
Dersom en statsråd deltar i drøftelser med komiteen innenfor
rammen av det formelle komitéarbeidet, gjelder Stortingets forretningsorden,
herunder regler om at møter mellom en statsråd og komiteen om en
sak komiteen har til behandling, er å anse som en høring, regler
om rett til innsyn i Stortingets dokumenter og sannhetsplikten i
Grunnloven § 82.
Behovet for uformelle drøftelser når Stortinget ikke har en sak
til behandling, kan følge av både politiske og praktiske omstendigheter.
Mest omfattende kontakt vil det være mellom regjeringsmedlemmer
og representanter fra deres egne stortingsgrupper. Det vil også
kunne være behov for uformell kontakt mellom statsråden og respektiv
fagkomité. Dette kan enten være fordi statsråden har et behov for
å forankre standpunkter eller dele informasjon med komiteens medlemmer,
eller fordi komiteen ønsker informasjon om eller å drøfte et saksforhold
med statsråden. Komiteen kan for eksempel ha behov for å få felles
informasjon om dagsaktuelle spørsmål, selv om den enkelte representant
også har mulighet til å bruke spørreinstituttet (muntlig eller ordinær
spørretime, skriftlig spørsmål eller interpellasjon) for å få et
svar fra statsråden.
Behovet for slik uformell kontakt springer ut av at komiteene
etter Stortingets forretningsorden formelt sett ikke kan behandle
andre saker enn de som er oversendt fra Stortinget. Det følger av
§ 22 siste ledd at komiteene ikke kan behandle andre saker enn de
som er oversendt fra Stortinget, med de unntak som følger av denne
forretningsorden. Dette
innebærer at de ordinære fagkomiteene ikke kan ta opp en sak av
eget tiltak på bakgrunn av f.eks. henvendelser fra publikum eller oppslag
i pressen.
Dersom en statsråd ønsker å informere Stortinget eller innhente
synspunkter fra Stortinget, må det gjøres på vanlig konstitusjonell
måte ved proposisjon eller melding, eller en muntlig redegjørelse
for Stortinget i plenum etter Stortingets forretningsorden § 45.
Det følger av dette at en komité ikke kan ta en henvendelse fra regjeringen
til behandling, eller drøfte den formelt i et møte, uten at henvendelsen
har vært besluttet oversendt til komiteen fra Stortingets plenum.
Komiteen har heller ikke anledning til å motta muntlig orientering
fra departementet eller en statsråd om konkrete saker
utenom saker komiteen har til behandling.
Komiteen kan imidlertid innhente og motta generell informasjon
på sine saksområder både fra departementer, underordnete organer,
organisasjoner og publikum for øvrig, uten hinder av den aktuelle
bestemmelsen i forretningsordenen. I begynnelsen av hver stortingsperiode
er det for eksempel tradisjon i flere komiteer for å besøke departementer
med ansvar innen komiteens saksfelt for å få en generell innføring
i saksområdet, og det er også vanlig at komiteene reiser på komitéreiser
og studiebesøk som en del av kompetanseoppbygging om saksfelt innenfor
komiteens ansvarsområde.
I enkelte politisk viktige saker skjer det også uformelle drøftelser
mellom statsministeren og/eller en fagstatsråd og lederne for partigruppene.
Samhandlingen mellom Stortinget og regjeringen i håndteringen av koronapandemiens
første fase kan tjene som eksempel på uformelle drøftelser mellom
regjeringen og samtlige partigrupper representert på Stortinget
begrunnet i et praktisk behov, både fra regjeringens og Stortingets ståsted,
for tett dialog under svært spesielle omstendigheter. Under koronakrisens
tidlige fase ble det blant annet gjennomført uformelle møter med
statsministeren og fagstatsråder i tilknytning til møtene i den
særskilte komité for å behandle saker vedrørende koronakrisen («koronakomiteen»),
som besto av stortingspresidenten og lederne for partigruppene.
Etter den første våren gikk man over til en mer formalisert ordning
for dialog basert på muntlige redegjørelser for Stortingets plenum.
Dette har særlig sammenheng med at behovet for hyppig og tett kontakt
mellom regjeringen og Stortinget avtok etter den første og innledende
fasen av pandemien. Enkelte partier på Stortinget ga også uttrykk
for at dette var en lite tilfredsstillende kommunikasjonsform.
Koronakommisjonen skriver om disse uformelle møtene:
«Kommisjonen vil imidlertid påpeke at det er uheldig at
det ikke er ført referater fra møtene i koronautvalget. Det betyr
at en sentral del av samspillet mellom regjeringen og Stortinget
under største krisen i moderne tid, ikke er dokumentert.»
Gitt at uformelle drøftelser ikke er regulert, er det ikke gitt
regler om deltakelse, beslutningsdyktighet eller lignende. Det er
heller ikke gitt regler om protokollføring, referater eller lignende,
selv om det ikke er noe til hinder for at dette gjøres.
Bestemmelser om opplysningsplikt gjelder bare Stortinget eller
dets organer og ikke for uformelle drøftelser. Det vil imidlertid
kunne ha konsekvenser for samarbeidsrelasjoner og tillit om et medlem
av regjeringen feilinformerer medlemmer av Stortinget i uformelle
sammenhenger.
Representantenes, partigruppenes og gruppesekretariatenes dokumenter
er ikke omfattet av Stortingets regler om dokumentinnsyn (jf. avgrensning
i § 2), og det vil ikke kunne kreves innsyn hos disse i dokumenter som
utveksles som en del av uformelle drøftelser. Heller ikke i departementene
vil det kunne kreves innsyn i slike dokumenter, forutsatt at dokumentene
ikke er å anse som forvaltningens dokumenter.
Bestemmelsen i Stortingets forretningsorden § 75 annet
ledd om taushetsplikt får anvendelse for nærmere bestemte opplysninger
som representantene «under utøvelsen av stortingsvervet får kjennskap
om». Hensynet til samarbeid og god informasjonsutveksling mellom
medlemmer av regjeringen og Stortinget kan tale for at bestemmelsen
tolkes slik at den også omfatter informasjon som utveksles utenom
de rent formelle parlamentariske prosessene, ettersom også mer uformell løpende
kommunikasjon med medlemmer av regjeringen etter omstendighetene
anses som oppgaver som tilligger «vervet».