Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Innhold
Dokumentet er midlertidig, ikke korrekturlest.
Bestemmelsen er ny, men viderefører i all hovedsak gjeldende rett etter nåværende § 25 i Grunnloven. Bestemmelsen er ment å gi et mer dekkende språklig uttrykk for gjeldende rett, og erstatter blant annet en del kasuistiske og utdaterte uttrykk med generelle termer som passer bedre for dagens situasjon, og som er bedre egnet til å dekke fremtidige forhold. Av hensyn til tematisk sammenheng er også en del av den nåværende Grunnloven § 26 første ledd flyttet inn i bestemmelsen. Dette bidrar til et tydeligere skille mellom Grunnloven §§ 25 og 26, der førstnevnte primært gjelder forsvarsstyret og sistnevnte primært gjelder utenriksstyret.
Ordlyden «rikets forsvarsmakt» er ment å gi et mer dekkende språklig uttrykk for rettstilstanden som følger av den nåværende ordlyden «rikets land- og sjømakt». Etter gjeldende rett er det klart at Kongen har øverste kommandomyndighet over hele Forsvaret, med de til enhver tid eksisterende forsvarsgrenene, ikke bare land- og sjøforsvaret. Det vises også til at ordlyden samsvarer med den allerede gjeldende § 25 første ledd i nynorskversjonen av Grunnloven. Formuleringen viderefører rettstilstanden etter gjeldende § 25 første ledd første punktum, og innebærer ikke endringer i gjeldende rett. Det vises til punkt 11.1.
Bestemmelsen er innholdsmessig lik bestemmelsen som nå står i Grunnloven § 26 første ledd. Ordlyden «mobilisere forsvarsmakten» erstatter den gjeldende ordlyden «innkalle tropper» for å gi et mer dekkende språklig uttrykk for rettstilstanden, som også harmonerer med endringen i første ledd første punktum. Det vises til punkt 11.2.
Bestemmelsen viderefører gjeldende § 25 første ledd tredje punktum om begrensninger i adgangen til overføring av Kongens kommandomyndighet etter § 25 første ledd.
Tillegget i bestemmelsen om at «begrenset kommandomyndighet kan tildeles rikets allierte for den tid riket deltar i en operasjon sammen med allierte», er ment å klargjøre at det i tråd med gjeldende rett ikke gjelder et absolutt forbud mot enhver kommandooverføring, som den nåværende bestemmelsen rent språklig kan synes å gi uttrykk for. Bestemmelsen synliggjør med dette den praktisk viktige regelen om adgangen til begrenset kommandooverføring. Det vises til i punkt 11.3.
Bestemmelsen viderefører Grunnloven § 25 første ledd andre punktum, og innebærer ikke endringer i gjeldende rett. Av hensyn til sammenhengen i Grunnloven § 25 er «Den» i någjeldende bestemmelse endret til «Forsvarsmakten», uten at dette har noen realitetsbetydning. Det vises til punkt 11.5.
Flertallets forslag til fjerde ledd erstatter nåværende § 25 andre ledd, og opphever skillet mellom «landvernet» og «linjetroppene» som avgjørende for hvorvidt Stortingets samtykke er nødvendig for å bruke norske styrker utenfor riket. Bestemmelsen oppstiller et generelt krav om Stortingets samtykke for å bruke norske styrker utenfor riket hvor bruk av væpnet makt er aktuelt. Virkeområdet for samtykkekravet omfatter eksempelvis ikke deltakelse i øvelser utenfor riket, søk- og redningoperasjoner eller katastrofehåndtering etter naturkatastrofer. Unntak gjelder bare dersom bruk av styrker utenfor riket er tvingende nødvendig for å forsvare landet. Det vises til punkt 11.6.
Mindretallets grunnlovsforslag erstatter nåværende § 25 andre ledd, og opphever skillet mellom «landvernet» og «linjetroppene» som avgjørende for hvorvidt Stortingets samtykke er nødvendig for å bruke norske styrker utenfor riket. Formålet med bestemmelsen er å sikre mot at Norge blir stående uten en viss nasjonal forsvarsevne som følge av at Kongen i medhold av kommandomyndigheten sender norske styrker ut av landet, gjennom i så fall å kreve Stortingets samtykke. For å operasjonalisere dette i dagens og fremtidig kontekst, foreslås de nå utdaterte og kasuistiske angivelsene av landvernet og linjetroppene erstattet med en generell standard som innebærer at Stortingets samtykke er nødvendig dersom utsendelse av norske styrker «medfører en vesentlig svekkelse av rikets forsvar». Det vises til punkt 11.6.
Bestemmelsen viderefører hovedtrekkene i Grunnloven § 25 første ledd tredje punktum om forbudet mot å gi fremmede styrker adgang til riket uten Stortingets samtykke. Bestemmelsen er først og fremst endret for i større grad å gjenspeile den gjeldende rettstilstanden, men også for å ivareta de hensynene den nåværende bestemmelsen hviler på, ut fra dagens og fremtidige behov. Det vises til punkt 11.7.
Bestemmelsen innebærer en forenkling og viss endring sammenlignet med den gjeldende bestemmelsen i Grunnloven § 25 tredje ledd. Unntaket fra kravet om hjemmel i lov for å bruke militær makt mot innbyggerne gjennom opplesning av de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig for forsamlingen, fremstår i dag arkaisk og uegnet til å fremme bestemmelsens formål, og dette unntaket er derfor sløyfet i bestemmelsen. Det vises til punkt 11.8.
Bestemmelsen gjelder Kongens traktatkompetanse og kompetansen til å sende og motta diplomatiske representanter. For disse kompetanseområdene innebærer bestemmelsen en videreføring av gjeldende rett, men i modernisert språkdrakt. Endringen fra «forbund og traktater» til «folkerettslige avtaler» og endringen fra «sendemenn» til «diplomatiske representater» innebærer ingen realitetsendring og er en videreføring av gjeldende rett. Det vises til punkt 12.1.
Bestemmelsen viderefører gjeldende § 26 andre ledd, men med en gjennomgående språklig oppdatering fra «traktater» til «folkerettslige avtaler», som ikke innebærer noen endring i gjeldende rett. Det vises til punkt 12.2.
Bestemmelsen grunnlovfester konsultasjonsordningen, som innebærer at regjeringen rådfører seg med Stortinget før den treffer viktige avgjørelser, iverksetter viktige tiltak eller foretar viktige handlinger på utenriks- og forsvarsområdet. Bestemmelsen viderefører konsultasjonsordningen slik den har vært praktisert, i en beskrivende form. Bestemmelsen gir et vern mot at konsultasjoner som samhandlingsform på utenriks- og forsvarsområdet blir gjort innholdsløs eller helt avvikles uten grunnlovsvedtak. Grunnlovfestingen innebærer ellers ikke begrensninger i mulighetene for tilpasninger og endringer i ordningen, gjennom Stortingets forretningsorden, eller gjennom omforent utvikling i statsmaktenes praksis. På samme måte som i dag vil praktiseringen av ordningen måtte bero på et politisk skjønn. Kontroll med etterlevelsen av konsultasjonsordningen skal fortsatt skje på parlamentarisk grunnlag. Bestemmelsen innebærer ikke at konsultasjoner er betingende for regjeringens lovlige utøvelse av myndighet på utenriks- og forsvarsområdet, og manglende konsultasjoner medfører ikke i seg selv at regjeringens avgjørelser blir ugyldige eller at tiltak eller handlinger anses grunnlovsstridige. For en nærmere redegjørelse av bestemmelsens innhold vises det til flertallets drøfting og redegjørelse i punkt 13.4 og 13.5.
Bestemmelsen gir grunnlag for Stortingets kontroll med folkerettslige avtaler som regjeringen inngår. Endringen fra «forbund og traktater» til «folkerettslige avtaler» innebærer en videreføring av gjeldende rett og ingen realitetsendring. Det er en språklig modernisering som også harmonerer med forslaget til språklig oppdatering av Grunnloven § 26 andre ledd. Det vises til punkt 12.3.