Stortinget - Møte torsdag den 1. juni 2017

Dato: 01.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokument: (Innst. 330 S (2016–2017), jf. Meld. St. 22 (2016–2017))

Søk

Innhald

Sak nr. 10 [15:50:05]

Innstilling frå utenriks- og forsvarskomiteen om Hav i utenriks- og utviklingspolitikken (Innst. 330 S (2016–2017), jf. Meld. St. 22 (2016–2017))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Liv Signe Navarsete (Sp) [] (ordførar for saka): Stortingsmelding nr. 22, Hav i utenriks- og utviklingspolitikken, er den fyrste stortingsmeldinga i sitt slag. For eit land med ein langstrekt kyst og tilhøyrande store havområde er det svært positivt at Stortinget får denne anledninga til å drøfte kva for moglegheiter og utfordringar havet representerer for vårt eige land, og kor mykje det betyr for internasjonal politikk. Eg vil difor rose regjeringa. Det er ikkje alltid denne representanten gjer det, og det er heller ikkje alltid at ei innstilling er så samla som denne innstillinga er. Det viser at her har regjeringa eit breitt fleirtal i Stortinget bak seg i det viktige arbeidet som skal gjerast vidare framover.

Regjeringa får brei støtte for å trappe opp den norske innsatsen for berekraftig bruk av havressursane, setje i verk havdialogar med andre land med mål om reine og sunne hav og om vekst i den blå økonomien, noko som er viktig for Noreg, men òg for det globale samfunnet. FNs berekraftmål nr. 14 seier at ein skal bevare og bruke havet og marine ressursar på ein måte som fremjar berekraftig utvikling. Det er òg slått tydeleg fast i det same målet at ein skal utrydde svolt og fattigdom. Regjeringa sitt syn på korleis me forvaltar havet, spelar ei stor rolle for om me skal nå desse måla. Korleis regjeringa er aktør i den globale dialogen for fiskeri og akvakultur, vil spele ei stor rolle i arbeidet med global mattryggleik.

Noreg har truverde i spørsmål knytte til korleis me forvaltar ressursane i havet på ein berekraftig måte. Det er difor positivt at Noreg tek ei leiarrolle i dette arbeidet. Spesielt viktig er arbeidet i fiskerikomiteen i FNs matvareorganisasjon (FAO), som drøftar både viktige globale, regionale og bilaterale avtalar.

Trygge hav er ein føresetnad for å sikre norske havinteresser. Eit godt samarbeid i NATO er viktig for Noreg sin sikkerheitspolitikk, også på havet. Tryggleik og høg beredskap mot uønskte hendingar er svært viktig for samfunna i Arktis og ei god økonomisk utvikling i nordområda. Store nyinvesteringar i moderne fartøy og erfaringar frå fiskeri- og oljeverksemd på havet gjer Noreg til ein leiande aktør i nordområda når det gjeld SAR-beredskap.

Havrettskonvensjonen utgjer det rettslege rammeverket for Noreg sitt internasjonale samarbeid om vern og berekraftig bruk av hav- og marine ressursar. Det gjeld både globalt og regionalt. Difor er det viktig at Noreg har eit sterkt engasjement for å styrkje havretten, slik meldinga legg opp til. Noreg har lenge vore ein pådrivar for å få på plass globale køyrereglar og beredskap i polare farvatn. Havområda i nord er svært viktige for nasjonen vår. Klimaendringar kan føre til nye næringsmoglegheiter og endra farleier, og kan gjere desse områda endå viktigare for Noreg i framtida.

Men klimaendringane har òg negative konsekvensar for havmiljøet, som vert stadig surare. Det er eit trugsmål mot mattryggleiken. Marin forsøpling er òg eit aukande internasjonalt problem. Det er svært viktig at det internasjonale samarbeidet om å redusere marin forsøpling og mikroplast lukkast. FNs miljøforsamling har teke denne utfordringa, og Noreg er ein pådrivar òg i dette arbeidet.

Noreg har saman med dei arktiske landa eit spesielt ansvar for Arktis og arbeidet for å ta vare på livet i havet der. Noreg må arbeide for eit internasjonalt forbod mot tungolje som drivstoff i arktiske strok, slik det er gjort i Antarktis. Nye farleier kan gjere presset på miljøet i Arktis større. Eit fleirtal i komiteen slår fast at det ikkje finst noko oljevern som fungerer i arktiske strok. Difor må dette arbeidet intensiverast.

Det er positivt at heilskapleg berekraftig forvaltning av marine ressursar òg er eit tydeleg tema i bistandspolitikken. Bistandsprogramma Olje for utvikling og Fisk for utvikling er viktige satsingar der Noreg har mykje å bidra med gjennom lang, lang erfaringstid. Noreg har i meir enn 40 år drive Nansen-programmet i samarbeid med FNs organisasjon for ernæring og landbruk. Det er eit viktig og godt bidrag, som Noreg bør halde fram med. Regjeringa har full støtte frå komiteen for å styrkje innsatsen for ein berekraftig blå økonomi i utviklingspolitikken og for å styrkje Fisk for utvikling-programmet.

Det er mange tunge og viktige oppgåver på dette feltet. Regjeringa har brei støtte både for å setje desse temaa på dagsorden og for å intensivere arbeidet i tida framover.

Jonas Gahr Støre (A) []: Neste torsdag markeres World Oceans Day, og årets tema handler om å ta vare på havenes framtid gjennom å hindre forurensning og plastforsøpling. Samtidig arrangeres FNs havkonferanse i New York, den første i sitt slag. Verdens land kommer sammen for å følge opp arbeidet med FNs bærekraftsmål for livet i havet. I en verden hvor enkelte land ser ut til å vende seg bort fra internasjonalt samarbeid og ta mindre ansvar, bør Norge gjøre mer for å støtte opp om internasjonale prosesser og ta egne initiativ.

Verdenshavene er truet av forurensning, plast og forsuring som følge av klimautslipp. Livet i havet er truet. 30 pst. av de kommersielt viktige artene er overfisket, og hvis det ikke settes inn kraftigere tiltak, anslås det at det vil være mer plast i fisk enn fisk i havet i 2050. Allerede i dag blir mikroplast funnet i alle havområder, fra havoverflater til bunnsedimenter. I Arktis er det funnet mikroplast frosset inn i havisen. Til tross for den enorme trusselen dette representerer, er det i dag ingen internasjonal avtale som omhandler tiltak for å redusere marin forsøpling og spredning av mikroplast. Dette er en mangel som det påligger ansvarlige nasjoner å rette opp.

Det er bra at regjeringen har sagt at den vil følge opp arbeidet i FNs miljøforsamling på dette feltet, også med bistand. Jeg ønsker stortingsmeldingen velkommen og synes komiteen har gjort et godt arbeid, men vi kan gjøre mer. Det trengs lederskap. Derfor vil Arbeiderpartiet at Norges neste store internasjonale initiativ skal handle om hav.

Norge har vært tidlig ute med store internasjonale satsinger før, som vaksiner og regnskog. Denne regjeringen har satset på jenters utdanning. Det er bra – vi kan vise vei. Vårt neste initiativ må ta tak i de brede globale havutfordringene. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV sammen står bak merknader der vi har blitt enige om at Norge må vise lederskap og lage en egen handlingsplan, sette en egen dagsorden, få til handling for å sikre samarbeid om havets helse, at vi må gå foran her hjemme gjennom årlige opprenskningstokt langs kysten og i norske farvann, og at overvåkningen av strendene våre må styrkes for å få oversikt over omfanget av problemene med forsøpling.

I skjærgården utenfor Florø og Bergen har jeg sett hvordan lokalbefolkningen gjør en stor innsats for å plukke opp plast og annet søppel. Jeg har deltatt i dette arbeidet og funnet at mye av denne plasten ikke er norsk. Den kommer med havstrømmene. Her har vi altså et globalt problem, selv om heller ikke vi er frie for ansvar. Jeg har også sett at det ligger enorme mengder plast langs strendene, og at det kommer inn stadig mer søppel der lokalbefolkningen har rensket og plukket. Problemet vokser, og vi må gjøre mye mer for å endre denne utviklingen.

Arbeiderpartiet mener at Norge har alle forutsetninger som må til for å vise vei og ta lederskap. Vi gjorde det med nordområdene, der vi satte en global dagsorden. Vi er en havnasjon: 80 pst. av oss bor mindre enn to mil fra kysten, og vi har seks ganger mer hav og sokkel enn land. Vi har verdensledende havforskning, vi har havrettseksperter, vi har utviklet forvaltningsplaner for alle våre havområder, unike i sitt slag, og mange av Norges fremste næringer er basert på havet og havrommet: fiske, havbruk, energi og olje og maritim sektor. Vi har forskning, næringsliv og myndigheter som samarbeider godt, og vi har både utenrikspolitikk og utviklingspolitikk der hav er et kjennetegn.

Alt har sin plass i verdikjeden: fra kystfiskeren, til forskeren, til den som utvikler nye arter, fangst og oppdrett. Men jeg mener nå at vi står på terskelen til noe som er nytt. Vi har drevet jordbruk i tusenvis av år, men havbruk er fremdeles nytt. Det kommer til å trengs mer. 70 pst. av jordas overflate er hav, men kun 2 pst. av maten produseres i havet, og verdens befolkning vokser. En slik voksende befolkning vil trenge mer sjømat, og Norge har store muligheter innenfor havbruk og fiske på en av verdens best forvaltede fiskestammer. I Norge utvikles også en mer digitalisert, autonom og bærekraftig skipsfart, og vi er fremst på energi til havs, både olje og gass og den fornybare.

Så denne debatten er viktig. Jeg gir utenriksministeren kompliment for meldingen. Mulighetene våre er store. Men vi når ikke potensialet i disse mulighetene om vi ikke klarer å ta vare på havets helse. Å redde verdenshavene for forurensning og miljøskade må derfor være et av våre viktigste prosjekter i tiden som kommer. Ambisjonene må hele tiden være å ha idé- og kunnskapsforsprang, slik at vi trekker andre med, og samtidig evne å få flere land til å delta konkret i den innsatsen som må til. Vi klarer ikke det alene, men vi kan klare det sammen, og Norge skal vise lederskap.

Øyvind Halleraker (H) []: I likhet med tidligere talere vil jeg berømme regjeringen for det arbeidet som er gjort for å kunne legge fram en egen havmelding.

Havområdene våre i nord er våre viktigste strategiske områder. Det er derfor særlig viktig for Norge at FNs havrettskonvensjon – havets grunnlov – ligger fast. For Norge er det en kjerneinteresse å styrke og utvikle havretten. Det er viktig for Norge som energinasjon, som miljønasjon, som sjømatnasjon og som skipsfartsnasjon – kort sagt, den har stor betydning på veldig mange av våre kjerneområder.

Havrettens prinsipper om plikt til å verne og rett til å bruke står særlig sentralt. Denne regjeringen har ført en forutsigbar og fast linje i sikkerhetspolitikken. Den har også ivaretatt våre interesser på havet, som handler om mer enn havretten. Det handler også om suverenitetshevdelse, om myndighetsutøvelse, om sikkerhets-, forsvars- og alliansepolitikk og om fri bevegelse.

Trygge hav er en sentral forutsetning for norske havinteresser. Kystvakten og Marinen ivaretar daglig sine oppdrag i våre havområder på en utmerket måte, gjennom daglig tilstedeværelse, men også gjennom øvelser sammen med våre allierte og gjennom bilateralt samarbeid. Dette er med på å sikre trygghet på havet, og det vil kanskje bli enda viktigere i årene som kommer.

Etter hvert som befolkningen vokser, vil behovet for sjøtransport og ressurser fra havet øke. At vi har klare regler og avgrensninger når vi møter det behovet, er helt avgjørende. Uavklarte spørsmål om jurisdiksjon kan fort bli kilder til en konflikt. Delelinjeavtalen med Russland er et eksempel på hvordan avklaring av denne type spørsmål kan gi stor gevinst for begge parter.

Vi samarbeider godt med Russland innen en rekke områder – innen søk og redning, oljevernberedskap, atomsikkerhet, miljøvern, fiskeforvaltning og folk-til-folk-samarbeid. Det bør vi fortsette med. Kontakt og konstruktivt samarbeid på disse områdene er til gjensidig nytte og bidrar til fortsatt lavspenning og forutsigbarhet også for havområdene. Men selv om nordområdene har vært preget av lavspenning, kan økt spenning andre steder i verden ha smitteeffekt også for oss i nord.

Regjeringen følger utviklingen i nordområdene nøye. Havområdene er et viktig strategisk område også for Russland. Norge er NATO i nord, som det heter. Derfor skal vi fortsette å være en pådriver for at NATO skal ivareta den maritime dimensjonen, og sørge for god situasjonsforståelse i nordområdene.

Det er gledelig at det nå er enighet om at medlemslandene skal bidra sterkere til alliansens flåtestyrker. At vi i 2017 har en norsk fregatt som leder NATOs maritime styrker, viser at regjeringen tar regionen og vårt bidrag til alliansen på alvor, også på havet.

Jeg var nylig på Svalbard sammen med NATOs parlamentariske forsamling. Besøket ga oss et godt innblikk i utfordringene, men også i de mange mulighetene som finnes i Arktis. Derfor vil jeg benytte anledningen til å trekke fram samarbeidet mellom de arktiske statene også i denne sammenheng.

Etter den kalde krigen har de arktiske statene i stor grad hatt sammenfallende interesser i nord. Spenningsnivået har vært lavt og samarbeidet vellykket. Samtidig er Arktis et område som det allerede er økt oppmerksomhet om. Vi kan forvente at denne oppmerksomheten vil øke. Vi har allerede funnet sammen i samarbeid om søk og redning – som sagt – om forskning og om forbud mot kommersielt fiske i det som kalles det sentralarktiske hav, fram til vi har bedre kunnskap. Framover må vi se på mulighetene som vi får gjennom moderne teknologi, og på hvordan vi kan benytte oss av denne til å utnytte havressursene på en god måte, samtidig som vi ivaretar miljøhensynet. Norge bør fortsette å benytte seg av mulighetene som det arktiske samarbeidet gir oss.

Havområdene er og vil fortsatt være viktige strategiske områder for Norge. Det er i vår og i de andre statenes interesse å bevare freden og stabiliteten, som har vært dominerende i alle år. At regjeringen legger fram denne type meldinger, bidrar til dette. Med denne meldingen legger vi en langsiktig strategi for hvordan vi skal forvalte havområdene våre og forholde oss til de andre arktiske statene.

Andre talere fra Høyre vil gå dypere inn i de mer spesifikke områdene som er nevnt i meldingen.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Det er positivt at Stortinget for første gang får anledning til å behandle en stortingsmelding om hav i utenriks- og utviklingspolitikken. Det skal regjeringen ha honnør for. Norge har særskilte interesser knyttet til havet. For oss er det avgjørende at ressursbruken er bærekraftig, og at vi ikke høster mer enn det havet evner å reprodusere. Havet og havbunnen inneholder ressurser vi i dag ikke har oversikt over. Havet er også en forutsetning for internasjonal handel gjennom sjøtransport, og det er derfor en forutsetning for en konkurransebasert markedsøkonomi. Havet muliggjør at ressurser beveger seg der de kaster mest av seg, og bidrar til vekst og velferd over hele kloden.

Historisk er Norge en betydelig sjøfartsnasjon. Den rollen har vi videreført i generasjoner, og i dag har norskeide rederier 5 pst. av verdens flåte, målt i verdi. Det gjør Norge til verdens sjette største handelsflåte. Vi kan også legge til cruisefart, hvor vi har alt fra Hurtigruten til luksuscruise i Middelhavet og andre steder på jordkloden. Norge er også en betydelig aktør der.

Vi har vist at vi evner å bruke havet og havets ressurser på en klok måte når det gjelder både geografisk spredt verdiskaping og arbeidsplasser langs hele kysten, og med hensyn til offentlig velferd gjennom fondsbasert plassering av penger innhentet gjennom olje- og gassnæringen. Vi har alle olje- og gassnæringen å takke for våre mange offentlige velferdsgoder. Det er derfor helt avgjørende at vi viderefører en petroleumspolitikk som innebærer kontinuerlig og utvidet høsting av olje og gass på nye felter.

Alt henger sammen med alt, som en tidligere statsminister uttrykte det, og internasjonalt engasjement er ikke gratis. Norge er derfor helt avhengig av olje- og gassinntekter dersom vi skal ha ressurser til å kunne påvirke havpolitikken internasjonalt.

Behovet for mat og energi øker raskt. Mange land har interesse og behov for å høste av havet. Behovet overgår havets evne til reproduksjon, og stater og enkeltaktører er derfor fristet til å utnytte havressursene på en måte som ikke gir fremtidige generasjoner den samme muligheten. Havet blir på enkelt vis utsatt for det som må beskrives som miljøkriminalitet. Skal den blå økonomien kunne ekspandere og gjøre det mulig for stadig flere mennesker å høste av havet, må havet beskyttes mot forurensning, marint søppel og ikke minst plast, som representanten Støre nevnte. Når man snakker om plast i havet, er det faktisk en global dugnad som er synlig – i motsetning til klimaaktivitetene. Det går an å gjøre noe med det, og man kan måle når man har gjort noe med det. Det er faktisk noe man virkelig må ta tak i.

Man må også beskytte det mot ødeleggelse av økosystemet. Havretten er helt avgjørende for å få dette til. Havene har ingen synlige fysiske grenser, og matressursene beveger seg helt uavhengig av nasjonale rettigheter. Vi er derfor helt avhengig av en grunnlov som regulerer aktivitet og rettigheter på en forsvarlig og rettferdig måte, altså en internasjonal grunnlov. Avklarte maritime avgrensningslinjer og etterlevelse av havretten er en forutsetning for fredelig samarbeid i fremtiden.

Regjeringens primære oppgave er å sikre Norges nasjonale interesser. Rent og bærekraftig hav er en del av dette. Det er derfor positivt at regjeringen forsterker den bilaterale dialogen for å dele kompetanse og høste erfaringer. Det trengs også mer forskning på hvordan ulike aktiviteter påvirker økosystemene, og ikke minst hvordan havets potensial kan utnyttes bedre. Det er viktig at regjeringen har en offensiv holdning i slike havdialoger. Målet må være å forsøke å finne måter å utnytte havets ressurspotensial på i enda større grad. Dialogene må ha som utgangspunkt tiltak for økt vekst og økt verdiskaping.

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Potensialet for ulike former for ressursutnyttelse er potensielt betydelig. Større næringsaktivitet i disse områdene vil kunne koble tilstedeværelse og økonomiske interesser. Jeg har også lyst til å legge til, som representanten Halleraker sa, at Norge er NATO i nord. Forsvaret for havet er kanskje det mest voksende forsvarsmarkedet som finnes, og det å bruke havet i forsvarssammenheng er helt avgjørende dersom man skal opprettholde freden.

Utenriksminister Børge Brende []: Norske interesser er uløselig knyttet til havet. Vår økonomi og velferd er direkte koblet til utviklingen av havressursene. Internasjonalt ser vi en økt oppmerksomhet rundt havspørsmål og havets betydning for klodens velferd og fremtid. Jeg er glad for at det er bred oppslutning om de forslagene som regjeringen har lagt inn i denne meldingen, og takk til saksordføreren, ikke minst, for et godt arbeid.

De initiativene som vi vil ta fremover innenfor dette området, er viktige, bl.a. om havdialoger, dette med å utnytte havet i enda større grad som ressurs. Vi går fra å være 7 milliarder mennesker i dag til trolig 10 milliarder mennesker i 2050, og det er ikke noen tvil om at vi er helt avhengig av å få mer proteiner ut av havet for å kunne fø verdens voksende befolkning. Jeg mener at Norge har et unikt utgangspunkt for å ta en slik lederrolle internasjonalt. Vi har store og rike havområder, vår havforvaltning er av verdens beste, vi er en ledende aktør innenfor skipsfart – vi er fortsatt verdens sjette største skipsfartsnasjon – offshore olje og gass, fiskeri og oppdrett. Vi har tette og gode relasjoner med toneangivende kyststater, og havretten, havets grunnlov, sikrer stabilitet og forutsigbarhet for bærekraftig forvaltning og økonomisk utnytting av havet.

Regjeringen vil fortsette å føre en sikkerhetspolitikk som ivaretar norske interesser på havet. Norge, og verden, er tjent med at det er stabilitet og trygghet rundt all aktivitet på havet. Dette er den første meldingen til Stortinget som tar en helhetlig tilnærming til havets rolle i utenriks- og utviklingspolitikken.

Regjeringen intensiverer arbeidet for å løfte frem norske havinteresser innenfor tre innsatsområder. Det første er verdiskaping og bærekraftig bruk av havets ressurser. Verdens befolkning vokser, som jeg nevnte, presset på havet øker. Vi trenger havet for mat, sjøtransport, energi og kommunikasjon. På sikt kan det vokse frem nye industrier som dyrking av tare, nye oppdrettsarter, legemidler og mineraler fra havbunnen. Størst verdiskaping får vi hvis vi tar vare på havet og nytter ressursene på en bærekraftig måte. Norge skal bidra med forskningsbasert kunnskap, teknologi og ressurser i internasjonal havforvaltning.

For det andre: Vi skal sikre rene og sunne hav. Forurensning, plastforsøpling, overfiske, tap av biologisk mangfold og klimaendringer truer havet. Selv om miljøtilstanden i norske havområder generelt er god, er vi ikke skjermet. Plastforurensning og miljøgifter transporteres over lange avstander. Regjeringen vil etablere et bistandsprogram for å redusere marin forsøpling og mikroplast og vil komme tilbake til dette allerede i statsbudsjettet til høsten.

Vi må rette oppmerksomheten dit problemene er størst. En viktig del av innsatsen vil derfor måtte rettes mot Sørøst-Asia. Økt kunnskap og bevissthet, bedre infrastruktur og strandrydding er viktig for å fjerne søppel fra havet. En global dugnad må rett og slett til. I FNs miljøforsamling tar vi en førende rolle for å trappe opp innsatsen mot plast og mikroplast. Neste uke leder Norge, i samarbeid med Indonesia, en partnerskapsdialog om marin forsøpling på FNs store havkonferanse i New York.

For det tredje: Vi vil satse mer på blå økonomi i utviklingssamarbeidet. For mange land i sør gir havet store muligheter for utvikling. Norge er godt posisjonert for å bidra. Etterspørselen etter norsk kompetanse er stor. Vi vil øke tildelingen til programmet Fisk for utvikling. Vi vil arbeide for at fiskeri og akvakultur tillegges større vekt i innsatsen for global matsikkerhet.

Jeg verdsetter det jeg oppfatter som bred enighet i Stortinget om utfordringene som skisseres, og de tiltakene og prioriteringene som meldingen legger opp til. Norge har global troverdighet i havspørsmål. Med meldingen har regjeringen staket ut kursen for norsk lederskap i internasjonale havspørsmål.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kåre Simensen (A) []: Litt om det utenriksministeren sa. Utenriksministeren brukte litt tid på havretten – altså havets grunnlov. Mitt spørsmål er: I hvor stor grad bekymrer det utenriksministeren og regjeringen at havets grunnlov blir utfordret av flere land i Sør- og Øst-Kina-havet, slik jeg i hvert fall har oppfattet konflikten?

Utenriksminister Børge Brende []: Med representantens tillatelse kunne jeg tenke meg å snu på det og fokusere vel så mye på de breddegradene som representanten representerer, hvor man faktisk ser at havretten respekteres. Vi har i de store havområdene hvor Norge har et ansvar, som er seks–syv ganger større enn våre landområder, i samarbeidet i Arktis, sett en etterlevelse av havretten – også av nasjoner som ikke formelt sett har ratifisert Havrettskonvensjonen. Det er viktig. Dette er kjørereglene for samkvem mellom land, og vi oppfordrer alle nasjoner til å forholde seg til havets grunnlov. Det vil kunne være konkrete konflikter mellom ulike land, og det har vi ingen tradisjon for å gå inn i hvis vi ikke selv er part i saken.

Marit Nybakk (A) []: Jeg ønsket i grunnen bare å følge opp kollega Simensen på havretten. Det er riktig som utenriksministeren sier, at vi har et havområde som er seks – for ikke å si sju – ganger større enn vårt landterritorium, og det er veldig viktig at det er regulert nettopp av havretten. Vi er også et NATO-land i nord, og det er riktig at havet for oss også er sikkerhetspolitisk viktig, som representanten Tybring-Gjedde understreket.

Jeg synes vi ser tendenser til, og jeg føler av og til – og ikke nødvendigvis bare i Sør-Kina-havet – at en del land i Europa ikke har like god kjennskap til hva havretten ved lov faktisk betyr for oss, hva den regulerer. Blant annet har vi sett tendenser til at Europaparlamentet og andre faktisk har antydet at man vil ha en traktat for både Svalbard og andre steder. Jeg lurer på om utenriksministeren vil si litt om hvilke utfordringer som ligger der?

Utenriksminister Børge Brende []: Takk for et viktig spørsmål.

Jeg tror vi alle kan ytterligere informere om både havretten generelt, det som går på utviklingsmål knyttet til havretten, og det som gjelder den delen av Norge som heter Svalbard. Vi har Fastlands-Norge, og så har vi Svalbard. Der gjelder Svalbardtraktaten, og den gir like rettigheter i og på Svalbard. Men vi har også en kontinentalsokkel i Norge, og det er i dette grensesnittet ut til 12 nautiske mil og utenfor 12 nautiske mil vi er avhengig av å øke forståelsen knyttet til den problemstillingen, bl.a. i Europaparlamentet.

Marit Nybakk (A) []: I tillegg til det som utenriksministeren nå nevnte, har det også vært en diskusjon i Europaparlamentet om bl.a. en traktat for Arktis. Det er viktig sett fra et norsk synspunkt, synes jeg, at vi som norske politikere er veldig klare og presise på at for oss er det havretten som gjelder, og den skal ikke utfordres. Så jeg vil spørre i hvilken utstrekning utenriksministeren også får presisert det når han møter sine kolleger.

Utenriksminister Børge Brende []: Vi har nylig hatt et møte i Arktisk råd, hvor utenriksministrene i rådets faste medlemmer møttes. Det er ingen tvil om at det som også er grunnlaget for samarbeidet i Arktisk råd, er havretten. Det legges også til grunn av det finske formannskapet i deres arbeid videre.

Jeg har kanskje oppfattet at det er noe ulike holdninger til dette med verneområder. Vi har gjennom hundreårig bruk av våre områder i nord vist at det er mulig å kombinere vern og bruk. Ta Barentshavet, som er et av verdens reneste og rikeste hav: Der fiskes det, det drives skipsfart, og det er olje- og gassutnytting, men det gjøres på en bærekraftig måte. Svære verneområder som det ikke skal være aktivitet i, er ikke aktuelt for et land hvor 10 pst. av befolkningen bor nord for polarsirkelen. Der må man ha noe å leve av også.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Kåre Simensen (A) []: Jeg må også starte med å si at det er en god og interessant stortingsmelding som vi i dag behandler.

Forleden dag hadde Stortinget og vår komité besøk av president Tommy Remengesau fra øygruppen Palau langt ute i Stillehavet. Når man ser på kartet, skjønner man fort hvor viktig havet er for de vel 22 000 innbyggerne på øygruppen. Palau er som mange andre kyststater svært avhengig av en bærekraftig forvaltning av havet. Og hvorfor bruker jeg tid på å snakke om Palau og ikke nord, som jeg kanskje burde ha større fokus på? Svaret er enkelt, for havets betydning er global. Norge og Palau har mange felles interesser oppsummert i ordene klima, miljø og hav og har derav et felles ansvar for og interesse av å gi innhold til begrepet «bærekraftige hav». Det gjorde et sterkt inntrykk å møte presidenten, som i så klare ordelag fortalte at hans folk allerede merker klimaendringene på kroppen i form av at havnivået stiger, og at øya faktisk risikerer å forsvinne i havet. Det er dramatisk, men det er dessverre en realitet som vi alle må ta inn over oss.

En enstemmig komité tar dette på alvor og peker på at klimaendringene har negative konsekvenser for havmiljøet, slik mange talere har vært inne på så langt i debatten. Det er ikke bare at havet blir surere og varmere samtidig som det truer matsikkerheten for livet både i havet og på land, klimaendringene får også dramatiske konsekvenser for svært mange mennesker ved at deres hus og hjem bokstavelig talt forsvinner i havet. Også her har Norge og Palau et felles ansvar og ikke minst interesse av å redusere de globale CO2-utslippene i kampen for å sikre et bærekraftig havmiljø.

Bærekraftig forvaltning av havet er viktig, men bærekraften kan også knyttes til respekten for at internasjonale kjøreregler for bruk av havet følges. I denne sammenhengen er etterlevelsen av havretten svært viktig. Havretten ble også tema i replikkordskiftet i sted. Jeg synes utenriksministeren ga gode svar, men allikevel er det viktig å nevne det i denne debatten. Det er ikke noe som skjer bare langt der borte, det angår også oss i aller høyeste grad.

I den forbindelse har jeg i tankene det ulovlige fisket etter snøkrabbe i våre havområder rundt Svalbard. Vi ser i den forbindelse at norsk råderett i havområdene rundt Svalbard utfordres av bl.a. EU. Jeg stiller meg bak regjeringens tydelige budskap i denne saken, og det er heller ikke vanskelig å forstå at både denne regjeringen og tidligere regjeringer er svært tydelige når de påpeker at det er en kjerneinteresse for Norge å styrke og utvikle havretten. Avklarte maritime avgrensningslinjer og etterlevelse av havretten er viktige forutsetninger for fredelig samarbeid mellom nasjoner både i dag og ikke minst for framtiden.

Havets helse har blitt et stort tema nasjonalt og internasjonalt. Vi husker alle sammen de forferdelige bildene av hvalen som hadde magen full av plast. Det er dessverre ikke noen enkeltstående hendelse. Det er bare å slå fast at våre nære havområder er forsøplet. Det er ingen tvil – noe må gjøres, noen må ta et ansvar. Og hvem er så de noen? Jo, det er hver og en av oss. Men det vil hjelpe betraktelig at regjeringen med god støtte fra bl.a. Arbeiderpartiet vil løfte dette viktige arbeidet opp på et internasjonalt nivå. Vi må arbeide med å redusere marin forsøpling og mikroplast, som er blitt et stort problem for livet i havet. Arbeiderpartiet påpeker også dette i våre merknader til meldingen, der vi sier at Norge bør ta et internasjonalt lederskap og initiativ, for egen regning gjerne i samarbeid med våre nordiske venner, og at det initiativet må føre til en handlingsplan for å sikre samarbeid om havets helse.

«Ulovlig fiske er tyveri fra fellesskapet. Det er tyveri fra matfatet vårt og en trussel mot ressursene i havet.»

Dette sa fiskeriminister Per Sandberg her om dagen. Han har fått mye pepper fra mange hold i mitt hjemfylke den siste tiden, men i denne sammenheng fortjener han en klapp på skulderen. Tidligere fiskeriminister Helga Pedersen gjorde en formidabel jobb for å stoppe det ulovlige fisket i sin tid, og at det følges opp av dagens regjering, er svært bra. Vi snakker om vanvittig store beløp. Verdensbanken antyder at det globalt er snakk om beløp opp mot 700 milliarder norske kroner per år. At det bekymrer mange, er ikke vanskelig å forstå, og det ble også tatt opp av en bekymret president fra Palau. Det er forståelig.

Sylvi Graham (H) []: Havet rommer store muligheter, for Norge og for verden. Verdens befolkning kommer til å øke med over to milliarder mennesker fram mot 2050. Behovet for ressurser fra havet, som mat og energi, vil bare øke, og mulighetene for framtidig bærekraftig vekst i havnæringene er store. Samtidig er det grunn til bekymring rundt miljøproblemene som forurensning og forsøpling, klimaendringer og ikke-bærekraftig bruk av havet, og da tenker jeg særlig på overfiske.

Norge vil intensivere arbeidet mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet og vil være en pådriver for at ytterligere stater slutter seg til FNs havnestatsavtale mot ulovlig fiske. Regjeringen vil dessuten jobbe for at fiskeri og akvakultur blir viktigere i innsatsen for global matsikkerhet.

Bærekraftig bruk av havets ressurser og verdiskaping i havet kan gi viktige bidrag til flere av FNs bærekraftsmål. Norge vil gjøre bærekraftig bruk av havet til en global prioritet, for det er internasjonalt samarbeid som er selve nøkkelen til å håndtere utfordringene vi står overfor. Miljøproblemer som plastforsøpling truer livet i havet. Vi husker den triste saken om den syke hvalen som strandet på Sotra, og som måtte avlives. Derfor er det nå viktig at regjeringen setter av 100 mill. kr til et eget bistandsprogram for å bekjempe marin forsøpling og mikroplast. Når vi tenker på hvor viktig havene er for store deler av verdens befolkning, bør dette være en global prioritet.

Norge vil nå ta en lederrolle for rene og sunne hav. Det er bra at regjeringen vil sette i gang havdialoger med aktuelle land for å dele erfaringer og kompetanse og samarbeide om tiltak for rene og sunne hav, bærekraftig bruk av ressursene og vekst i den blå økonomien. Norge vil styrke dialogen med toneangivende land om hvordan skipsfarten ytterligere kan bidra til miljøvennlig transport.

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde og løftes fram i meldingen. Mulighetene for næringsutvikling her, herunder i sjømatsektoren og i olje- og gassektoren, er økende. Samtidig gjennomgår havområdene i nord store endringer som følge av den globale oppvarmingen. I revidert nasjonalbudsjett har regjeringen foreslått å sette av 5 mill. kr til et nytt kompetansesenter for hav og arktiske spørsmål i Tromsø. Med dette kan vi få en viktig premissleverandør for Arktis-relevant havkompetanse og havpolitikk.

Det passet bra at denne stortingsmeldingen ble presentert om bord på det flunkende nye forskningsskipet «Dr. Fridtjof Nansen» rett etter at gudmor Erna Solberg hadde døpt skipet. I likhet med sine to forgjengere med samme navn skal «Dr. Fridtjof Nansen» seile med FN-flagg og bidra til havforskning og bærekraftig fiskeriforvaltning for land i Afrika og Asia. Dette er et topp moderne forskningsskip med kapasitet nok til at 30 forskere kan jobbe om bord. Fartøyet er lastet med det aller fremste innen norsk vitenskapelig teknologi, som ekkoloddsystemer og sonarer fra Simrad, som er eid av Kongsberg Gruppen.

En ny avtale forlenger nå Nansen-programmet, et norsk bistandsprogram som fremmer ansvarlig fiskeriforvaltning. Programmet ble startet opp i 1975 sammen med det aller første Nansen-fartøyet og har operert i mer enn 60 utviklingsland. På sine mange tokter i Afrika, Asia og Latin-Amerika har Nansen-fartøyet samlet inn store mengder data fra havenes økosystemer. De marine økosystemene er truet. Hovedtruslene er fiskemetoder som ikke er bærekraftige, forurensning, klimaendringer og en begrenset kapasitet til å håndtere disse konsekvensene. Kunnskap, som bl.a. Nansen-programmet gir, er grunnlaget for å kunne forvalte fisket på en bærekraftig måte.

Regjeringen vil øke tildelingen til Fisk for utvikling-programmet for å møte den store etterspørselen etter den kunnskaps- og forvaltningserfaring som Norge jo har. Det er bra.

Stortingsmeldingen innebærer en kraftig opptrapping av norsk innsats for bærekraftige hav. I år vil over 5 mrd. kr bli brukt på klimatiltak over bistandsbudsjettet, som vil bidra til å motvirke negative effekter av klimaendringer på havet. Norge vil samarbeide med internasjonale organisasjoner og andre land for å sikre at bistandsmidlene anvendes på en måte som gir målrettet effekt. Det er ingen tvil om at Norge har kompetanse, kunnskap og teknologi som det er stor etterspørsel etter internasjonalt. Det er heller ingen tvil om at denne meldingen har vakt positiv interesse internasjonalt. Det fikk jeg senest bekreftet i møte mellom Europas utenrikskomiteer, COSAC, da jeg var på Malta denne uken, hvor vi diskuterte EU-kommisjonens initiativ for en ny helhetlig maritim politikk for EU. Kommisjonen har mange av de samme prioriteringene som regjeringen i sin havmelding.

Ove Trellevik (H) []: Havet har gjeve oss nordmenn god grunn til å vera stolte av fortida vår, og det gjev oss etter mi meining også god grunn til å sjå lyst på framtida. Noreg er i dag ein av verdas leiande havnasjonar, og havnæringane står for om lag 70 pst. av eksportinntektene våre. Me er ein av verdas fremste olje- og gasseksportørar, me er ein av verdas fremste skipsfartsnasjonar, og ikkje minst er me verdas nest største eksportør av fisk og sjømat.

Globalt er det venta ein betydeleg vekst i havnæringane. OECDs rapport «The Ocean Economy in 2030» viser at mykje av veksten kan koma i dei næringane der Noreg allereie har eit konkurransefortrinn. Verda treng meir mat, meir energi og meir transport.

Eg er stolt når eg les denne stortingsmeldinga, og ikkje minst når eg ser alle dei gode merknadene frå komiteen i innstillinga – komiteen er stort sett samla i heile innstillinga. Dette vitnar om at me her i Noreg kan klara å spela ei viktig rolle i utviklinga av havøkonomien. Ei av verdas utfordringar er jo å balansera behovet for auka produktivitet mot behovet for sterkare vern av ressursgrunnlaget i havet. Det er difor viktig at Noreg som ein leiande havnasjon tek aktivt del i det internasjonale arbeidet som påverkar bruken og utnyttinga av ressursane i havet.

Regjeringa la også nyleg fram ein havstrategi, «Ny vekst, stolt historie». Strategien viser oss korleis vår generasjon skal kunna ta oss vidare for at me som nasjon skal verta best innan havnæringane. OECD anslår at dei havbaserte næringane kan dobla bidraget sitt til den globale økonomien i 2030. Samtidig er havet under press på grunn av forsøpling, overfiske, klimaendringar og andre forhold som er nemnde tidlegare her i dag.

Moglegheitene havet gjev oss, vert ikkje realiserte av seg sjølve. Det krev langsiktig satsing. Myndigheitene skal bidra med rammevilkår som kan stimulera til berekraftig og lønsam utvikling i havnæringane. Ein framtidig vekst i havøkonomien fordrar at me tenkjer heilskapleg og globalt og jobbar for at me alle haustar og utnyttar havet på ein berekraftig måte.

Noreg er leiande innan kunnskap om havet, om ressursar og om fordeling og forvaltning av desse ressursane. Me har verdsleiande forskings- og innovasjonsmiljø, og det fremste konkurransefortrinnet me har, er kanskje alle dei gode, kunnskapsrike medarbeidarane våre – både i oljesektoren, blant sjøfolk, i fiskeri og i oppdrettet langs kysten – med svært høg kompetanse når det gjeld å utnytta havet.

Eg vil gjerne få nemna Knut E. Sunde i Norsk Industri og hans kommentar til regjeringa sine utlyste utviklingskonsesjonar i havbruk. Han sa at dette var det beste industripolitiske tiltaket som var sett i verk på mange tiår. Det vitnar om at me er på rett veg her heime, også sett frå industrien.

Regjeringa har også satsa stort på maritim næring, og har gjennom strategien «blå vekst for grøn framtid» peika på over 70 tiltak for å styrkja norsk maritim konkurransekraft. Det er svært gledeleg å sjå at regjeringa sin politikk verkar også i den sektoren. Norsk maritim verfts- og utstyrsindustri utviklar nye elektriske ferjer og båtar og nye, større lågutsleppsskip. Color Line, f.eks., skal byggja eit nytt cruiseskip her i Noreg basert på lågutsleppsløysingar. Norsk skipsfartsnæring har i høg grad teke signala frå Paris-avtalen og har ambisjonar om gjera miljøsak til eit konkurransefortrinn for norsk skipsfart, sjølv om Paris-avtalen ikkje inkluderer skipsfartsnæringa. Regjeringa sin politikk har medført at mange norske skip har valt å flagga heim til Noreg. Eg vel å sitera Hans Sande, direktør for Sjøoffisersforbundet. Han sa til TV 2:

«Ikke siden 1993 er det gjort noe av betydning for å styrke vilkårene for norske sjøfolk på NIS-skip «deep sea». Dette var brikken som manglet i det politiske arbeidet for å sikre norske sjøfolks konkurransekraft internasjonalt, samt sikre Norges ledende posisjon i viktige internasjonale skipsfartsmarkeder.»

Ikkje berre i sjølve marknaden, men også i internasjonale organisasjonar er me lagde merke til med den satsinga som denne regjeringa har gjort. Eg føler meg trygg på at me er på god veg for å sikra posisjonen vår som ein av verdas fremste havnasjonar.

Oskar J. Grimstad (FrP) []: Denne meldinga er god og nødvendig og får mykje ros av dei talarane som har vore på talarstolen.

Berekraftig bruk av havressursane har si eiga grunnlov, som mange har vore inne på, gjennom havretten. Men med utfordringa vi ser i dag med store mengder plast og mikroplast, treng vi nye internasjonale lover. Forsøplinga vi i dag er vitne til, truar faktisk matressursane som vi haustar av, så sikring av nasjonale interesser er også viktig når ein haustar av ressursane i havet. Viktig i den samanhengen er det at dei som haustar av ressursane i havet, skal føle seg trygge på at norske myndigheiter gjer det som er nødvendig, og stiller opp når det trengst.

Reketrålaren «Remøy» blei tatt i arrest av russisk kystvakt den 10. mai, som følgje av feil i lisensdokumenta. Fartøyet søkte om lisens gjennom Fiskeridirektoratet for å fiske i russisk sone. Søknaden om lisens gjennom Fiskeridirektoratet er normal prosedyre og ei sak mellom norske og russiske myndigheiter. Fartøyet fekk lisensen frå Fiskeridirektoratet og har dagleg rapportert om fangstane til både norske og russiske fiskeristyresmakter. Sidan reiarlaget berre søkte om lisens for rekefiske, var det ingen grunn til å tru at lisensen ikkje gjaldt reke. Ved avslutning av fisket blei trålaren tatt inn til Murmansk, der russiske styresmakter sette fram eit krav om kausjon på ca. 90 mill. kr for at båten skulle sleppe fri, med påfølgjande oppfølging i det russiske rettssystemet.

Beløpet i kausjonskravet står verken i forhold til fangstverdien som er om bord, eller til kva som er grunnlaget ifølgje internasjonal havrett. Reiarlaget har dokumentert fangstverdien som er om bord, selt i den norske marknaden. I rettsdokumenta opererer russarane med ein langt høgare salsverdi.

Denne båten har eit mannskap på totalt 34 personar, 17 på kvart turskift. Fartøyet har tilnærma full last og var på veg til Noreg for lossing og mannskapsskifte etter fem veker på sjøen då dei blei tatt i arrest.

For mannskapet og reiarlaget førte arresten til ein dramatisk situasjon, i tillegg til den psykiske belastninga det er å bli tatt i arrest når dei har gjort alt dei skulle og følgt normale prosedyrar. Mannskapet var på veg heim etter fem veker på sjøen, og for reiarlaget var det snakk om store økonomiske tap. Dagleg tapt fangstverdi er estimert til rundt 500 000 kr. I tillegg kjem andre kostnader, samt eventuell inndraging av fangstverdi og bøtelegging. Det vil heller ikkje vere mogleg for reiarlaget å ta att den tapte fangstverdien.

No har denne saka trekt ut i tid, så til slutt fekk no ni av mannskapet reise heim sist veke. Dei resterande åtte om bord har nøkkelfunksjonar, og reiarlaget har difor i samråd med mannskapet valt å halde desse om bord, mens ein ventar på ei avklaring med påfølgjande heimreise for båt og resten av mannskapet.

Noreg kan ikkje akseptere at reaksjonane frå russiske styresmakter ikkje står i forhold til den feilen som er gjort i samband med utfylling av skjema for den aktuelle lisensen, som er realitetane i denne saka. Det blei gjort ein feil, og vi må sjølvsagt akseptere ein reaksjon frå russisk side. Vi må derimot unngå at uforskyldte feil, som også er gjort av direktoratet, skal få slike dramatiske konsekvensar for norske fartøy som fiskar i russisk sone, og tilsvarande for så vidt for russiske fartøy som fiskar i norsk sone.

Resultatet av den russiske behandlinga av reketrålaren «Remøy» er at norske fartøy ikkje lenger vil sjå verdien av gjensidig soneåtgang for norske og russiske fiskarar. Dette vil kunne få svært negative konsekvensar for fiskerisamarbeidet mellom Russland og Noreg.

Så spørsmålet som står att, er: Kva gjer Noreg i denne samanhengen, og kva gjer utanriksministeren for å løyse denne saka?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.