Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og
5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Presidenten vil videre foreslå at
det innenfor den fordelte taletid vil bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Første taler er Lene Langemyr, som
holder innlegg på vegne av saksordfører Ingebjørg Amanda Godskesen.
Lene Langemyr (FrP) []: Jeg vil begynne med på vegne
av saksordføreren å takke komiteen for et godt samarbeid i saken,
selv om det har vært en delt innstilling. Det har vært saksordførerens
oppfatning at det har vært en uproblematisk saksbehandling i komiteen.
Så vil jeg takke representanten
Kjenseth for å rette Stortingets oppmerksomhet mot et viktig tema
som gjelder barn. Aktivitetshjelpemidler er noe som er et viktig,
noen ganger essensielt, bidrag til at de får deltatt på lik linje
med andre barn i samfunnet. Slike hjelpemidler er spesielt utviklet
for dem som har nedsatt funksjonsevne, for at de skal kunne delta
i helt vanlig lek, sport eller fritidsaktiviteter.
Så det er bra om barn kan få tatt
hjelpemidlene i bruk i ung alder og så raskt som mulig. Ja, det
er nesten en forutsetning, skal de kunne få ta del i aktiviteter
på lik linje med andre barn. Vi vet at fysisk aktivitet er vesentlig
for god helse, og det gjelder spesielt for grupper som har ulike funksjonsnedsettelser.
Dette poenget – å komme i gang med aktivitet så snart som mulig
– ligger også under den saken vi behandler i dag. For når hjelpemiddelet
må tilpasses den enkelte, er det viktig at det skjer både raskt
og riktig.
Det andre aspektet i saken er den
avstanden noen brukere har til sin hjelpemiddelsentral. Der avstanden
er stor, kan det være mer utfordrende å få god oppfølging. Dagens ordning
er så vidt meg bekjent en god ordning, som har som mål å nå dem
som har behov for hjelpemidlene. Det har blitt gjort en omfattende
kartlegging av hvordan hjelpemiddelsentralene behandler saker, og
den individuelle bruker skal møtes på en slik måte at brukernes
behov er det som styrer hvilke hjelpemidler som tilbys.
I representantforslaget påstås det
at mange brukere får uegnede eller mangelfullt tilpassede hjelpemidler.
Hvis dette er riktig, er det alvorlig. Ikke bare kastes fellesskapets
midler bort, den enkelte bruker får ikke tatt del i aktivitetene
som ønsket – noe som faktisk er målet.
Stortinget har fått forsikring i
brevet fra statsråden om at det ikke foreligger noen grunn til å
tro at påstandene er riktige. Likevel skriver statsråden at det
blir undersøkt nærmere. Jeg kan derfor i dag ikke se noen grunn
til at det skal iverksettes endringer i ordningen eller egne tiltak. Men
jeg forutsetter også at statsråden vil komme tilbake til Stortinget
hvis nye opplysninger skulle tilsi noe annet.
Igjen takker jeg på vegne av saksordføreren
for et godt komitéarbeid, og takk til representanten Kjenseth som trekker
fram en viktig sak.
Rigmor Aasrud (A) []: Jeg kan også slutte meg til
takken til Kjenseth, som tar opp en viktig sak for mange. Hjelpemidler
er helt grunnleggende for at funksjonshemmede skal kunne fungere
i hverdagen, leve selvstendige liv, delta sosialt og bidra i lokale
samfunn.
Alternativet til hjelpemidler er
at mange vil ha behov for mer praktisk hjelp eller bli mer isolert.
I dag har vi hjelpemiddelsentraler med solid fagkunnskap som samarbeider
godt med kommunene. Arbeiderpartiet mener denne organiseringen må
fortsette.
Vi vet at fysisk aktivitet er viktig
både for funksjonsfriske og for funksjonshemmede. Det var bakgrunnen
for at Stoltenberg-regjeringen utvidet ordningen med aktivitetshjelpemidler
til å gjelde personer over 26 år. Skal brukerne av sånt utstyr ha
gode tilbud, må tilbudet være både nært nok og godt nok. Den teknologiske
utviklingen på området er stor. Men det er trolig også behov for
å utvikle mer utstyr i tiden som kommer. Da trenger vi et sentralt ledd
som kan bidra til utviklingen.
I forslaget foreslås det et prøveprosjekt
for poliklinisk tilpasning av aktivitetshjelpemidler på avstand.
Det er for oss noe vanskelig å få tak i kjernen i dette forslaget,
men la meg si følgende: Vi er for at penger brukes mest mulig effektivt,
og at dersom dagens ordning betyr overforbruk av institusjoner,
noe forslaget kan antyde, støtter vi at det legges til rette for
mer bruk av pengene lokalt. Vi deler også oppfatningen om at fysioterapeuter
og hjelpemiddelsentraler må samarbeide tettere, sånn at hjelpemidlene
kan tilpasses den enkelte bruker.
Men ifølge svaret fra statsråden
er det ingenting som hindrer at dette skjer i dag. Da ligger kanskje
bekymringen i at voksne som bruker aktivitetshjelpemidler, ikke
er en gruppe som er prioritert i statsrådens oppdragsbrev til Arbeids-
og velferdsdirektoratet når det gjelder hjelpemidler. Vi ser fram
til statsrådens kartlegging i saken, og jeg regner med at statsråden
kan komme tilbake med den kartleggingen i Prop. 1 S, med resultater,
sånn at vi da eventuelt kan se om det er behov for å sette inn andre
tiltak.
Bengt Morten Wenstøb (H) []: Fysisk aktivitet er
viktig for å opprettholde god helse. Det tror jeg vi alle kan være
enige i. Samtidig har noen større utfordringer og behov for tilrettelegging
av aktiviteter enn andre for å kunne delta. Dette kan skje gjennom
tilpasning av aktivitetshjelpemidler.
Det foreliggende representantforslaget
fra stortingsrepresentant Ketil Kjenseth om poliklinisk tilpasning
av aktivitetshjelpemidler for barn er viktig fordi aktivitetshjelpemidler
kan være et svært nødvendig bidrag til at både barn og voksne med
funksjonsnedsettelser kan være i aktivitet og gjennom deltakelse
oppnå økt selvstendighet og livskvalitet. Som flere har referert
til, var det i et brev av 25. april 2017 at statsråden redegjorde
for hvordan ordningene i dag fungerer.
I representantforslaget sies det
at mange brukere får tildelt aktivitetshjelpemidler som er uegnet
og mangelfullt tilpasset. Dette er alvorlig hvis påstanden stemmer.
Det vil bety at brukerne ikke får ta del i fysisk aktivitet og dermed går
glipp av helsemessige og sosiale gevinster ved slik aktivitet. Statsråden
viser imidlertid i sitt brev til at hun ikke er kjent med at det
foreligger undersøkelser eller forskning som støtter dette. Samtidig
signaliseres det en vilje til at Arbeids- og velferdsdirektoratet
bør undersøke problemstillingen nærmere. Det understrekes også at
det på det nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for å iverksette endringer
i ordningen.
Basert på statsrådens svar kan ikke
Høyre støtte forslaget fra mindretallet. Jeg vil samtidig understreke
at det er viktig å ha en kontinuerlig vurdering av hvordan aktivitetshjelpemidlene
brukes, for at flest mulig skal ha et rikere liv og mulighet til
deltakelse i fysiske aktiviteter. Ser man på framtiden, vet man
at det er store teknologiske muligheter som gjør at man kan leve
fullverdige liv. Man må også legge betydelig vekt på barnets beste
og nettopp hva barn selv opplever som gode hjelpemidler.
Sveinung Rotevatn (V) []: Eg vil takke for mange
fine ord om representantforslaget frå min kollega Ketil Kjenseth,
som dessverre ikkje kunne vere med i debatten i dag. Dessverre var
det ikkje så mykje støtte å få til sjølve forslaget.
Det er slik at tilpassing av aktivitetshjelpemiddel
for barn i dag ofte skjer ved lengre opphald ved eit fåtal institusjonar.
For dei fleste inneber det at ein heil familie, med foreldre og
søsken, må opphalde seg utanfor heimen frå to til fire veker. Det
kombinerer ein så langt som råd er, med rehabilitering, trening
og annan aktivitet. Men i hovudsak er det utprøving og tilpassing
av aktivitetshjelpemiddel det gjeld.
Forslaget frå Venstre og representanten
Kjenseth er basert på ønsket bl.a. frå det nasjonale fagmiljøet
ved Beitostølen helsesportsenter om å prøve ut ein ny modell for
tilpassing, der familien oppheld seg kortare tid på institusjon og
heller får meir tilpassa rettleiing, med utprøving i eigen heim
– i vande omgjevnader – via ny kommunikasjonsteknologi. I dag går
det mykje pengar til sengeplass, mat og opphald for ein heil familie.
Med meir tilpassing i heimen kan meir av pengane gå til fagleg rettleiing
og tilpassing, slik at hjelpemidla blir optimalt tilpassa omgjevnadene
og brukte så mykje som mogleg. I praksis vil det bety at ein vrir
nokre av midlane frå opphald til bl.a. takstar for poliklinisk tilpassing
via konsultasjonar via eksempelvis nettbrett og digitale hjelpemiddel.
Slike satsar, og bruk av ny teknologi, er lite utbreidd i desse
tenestene i dag. Så til representanten Aasrud som etterlyste essensen
i dette med hjelp på avstand: Dette er essensen.
Oppfølging på avstand er i ferd
med å breie om seg i helse- og omsorgssektoren. Særleg viser det
nasjonale prosjektet med oppfølging på avstand for kronikarar, som Venstre
forhandla inn i statsbudsjettet for 2015, allereie svært gode resultat.
Deltakarane får meir innsikt i sin eigen situasjon og helse, og
det reduserer talet på innleggingar i sjukehus. Eit anna eksempel
er Sunnaas sjukehus, som satsar stort på å ta i bruk ny teknologi
i spesialisert opptrening og rehabilitering.
Eg vil takke for mange gode ord,
men eg synest det er litt rart at verken Høgre eller Arbeidarpartiet
støttar forslaget som blir lagt fram. Kanskje særleg Arbeidarpartiet, som
jo har lansert at vi skal bli best i Europa på e-helse innan 2025,
burde eigentleg lovprise og støtte eit så lite forsøk som dette
trass i alt vil vere. Men det viser nok at vi både politisk og i
ulike byråkrati har kome ganske ulikt i forståinga for og aksepten
av å ta i bruk ny teknologi og tilpasse kompetanse og ressursar
til nye moglegheiter.
Det er avgjerande at brukarane får
kunnig hjelp og rettleiing i val og tilpassing av hjelpemiddel.
Det medverkar til auka aktivitet og deltaking i kvardagen for endå
fleire. Samfunnet kan også spare store summar på at brukarane i langt
større grad enn i dag får dei rette hjelpemidla riktig tilpassa
med ein gong, utan at behovet for institusjonsopphald skal vere
altfor stort. Medlemene som står bak forslaget eg no skal ta opp,
meiner at det kan vere formålstenleg å få til eit pilotprosjekt,
med poliklinisk tilpassing av hjelpemiddel, og vi har lagt inn forslag
om det.
Eg er glad for støtta frå Senterpartiet,
og eg håper at vi kanskje kan få støtte frå endå fleire.
Med det vil eg ta opp forslaget
som vi har levert.
Presidenten: Representanten
Rotevatn har tatt opp det forslaget han refererte til.
Statsråd Anniken Hauglie []: La meg først understreke
at jeg er helt enig med forslagsstilleren og komiteens medlemmer
i at aktivitetshjelpemidler kan være et svært viktig bidrag til
at både barn og voksne med funksjonsnedsettelser kan være i aktivitet
og oppnå deltakelse og selvstendighet.
Bakteppet for representantforslaget
er påstander om at erfaringer de siste ti årene har vist at mange
brukere får tildelt aktivitetshjelpemidler som enten er uegnet eller
mangelfullt tilpasset. Som jeg også har redegjort for i mitt svarbrev
til arbeids- og sosialkomiteen, er jeg ikke kjent med at det foreligger
undersøkelser eller forskning som dokumenterer dette. Arbeids- og
velferdsdirektoratet har riktignok opplyst meg om at aktivitetshjelpemidler
i en del tilfeller blir levert tilbake til hjelpemiddelsentralene
uten å ha vært brukt i særlig grad. Dette kan imidlertid skyldes andre
forhold, bl.a. at behovet for det konkrete hjelpemiddelet ikke har
vært tilstrekkelig utredet.
Aktivitetshjelpemidlene formidles
i dag etter omfattende kartlegging. Funksjonsproblemene hos brukeren,
brukerens nærmiljø og kompetansen hos brukere, foresatte, habiliterings-
og rehabiliteringstjenesten og kommunen har betydning for hvordan
hjelpemiddelsentralene behandler den enkelte saken. Dagens formidling
er dermed preget av at man velger ulike tilnærminger avhengig av forhold
ved den konkrete saken.
Det er usikkert om det i dag er
slike utfordringer i formidlingen av aktivitetshjelpemidler som
representanten viser til. Vi har ikke tilstrekkelig kunnskap til
å kunne fastslå at det er behov for å endre prosessene for formidling
av slike hjelpemidler, og vi vet dermed heller ikke hvilke forhold
som eventuelt bør forbedres. På denne bakgrunn er jeg enig med komiteens
flertall, som ikke kan se at det er grunnlag for å iverksette endringer
i ordningen på nåværende tidspunkt.
Jeg ønsker imidlertid å se nærmere
på problemstillingene som forslagsstilleren tar opp. Jeg har derfor
bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å foreta en kartlegging av
hvordan formidlingen av aktivitetshjelpemidler fungerer i dag, og
vurdere aktuelle tiltak for å forbedre eventuelle svakheter i dagens
formidlingssystem.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Rigmor Aasrud (A) []: Som jeg sa i mitt innlegg,
er vi veldig for at vi bruker pengene på best mulig måte. Som representanten
Rotevatn sier, er det kanskje mulig å få til mer fjerndiagnostikk,
altså oppfølging via iPad-er, telelinjer osv. Kan statsråden si
noe om hvorvidt det er noe som er til hinder for å gjøre det i dag,
med dagens system, for det vil jo for mange være en fornuftig måte
å bruke penger på, og jeg vil også tro at det kan gi en bedre oppfølging.
Men er det noe i dagens regelverk som hindrer at man kan få til
en oppfølging via teknologi i dagens system?
Statsråd Anniken Hauglie []: Så vidt jeg kjenner
til, er det ikke hindringer i dag. Det er som representanten sier,
at dette er et av de områdene som er inne i en rivende teknologisk
utvikling. Vi ser kanskje bare konturene av hva som vil være mulig
å få til på hjelpemiddelområdet og innenfor assistanse for funksjonshemmede
i tiden som kommer. Men jeg er ikke kjent med at det er begrensninger
i dette i dag.
Nå har jeg bedt direktoratet om
å foreta en kartlegging ut fra de påstandene som framkommer i representantforslaget,
nettopp for å se om det er behov for å gjøre endringer. Jeg skal
være den første til å komme tilbake til Stortinget dersom det er
behov for å gjøre endringer. Jeg tror vi alle sammen er enige om
at å legge til rette for og bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne
– det være seg barn eller voksne – får økt adgang til å delta i
samfunnet. Det er vi opptatt av alle sammen.
Sveinung Rotevatn (V) []: Eg vil først takke statsråden
for eit godt innlegg. Spørsmålet om folk får god nok tilpassing
i dag eller ikkje, vil nok sikkert kome litt an på auga som ser,
og vi kjem kanskje ikkje nærmare ein fasit her.
Det eg vil følgje opp, er essensen
i forslaget, nemleg behovet for og ønsket om at ein skal kunne bruke
litt mindre tid med foreldre, søsken og barn på institusjonar for
å få ei tilpassing, og at det skal vere mogleg å tilpasse meir i
lokalmiljøet, gjennom teknologi og fjerntilpassing. Statsråden seier
jo i svaret sitt til Aasrud at ho ikkje er kjend med at det er nokon
hindringar for det i dag. Det er sjølvsagt ikkje forbode i dag,
men spørsmålet er kva finansieringsnøklane og tilskotsordningane
legg opp til. I alle fall så vidt vi kjenner til, er det slik i
dag at det dessverre ikkje er godt nok tilpassa når det gjeld midlar
til f.eks. å fjernkonsultere sett opp mot å dekkje overnatting,
kost og losji osv. Er statsråden villig til å sjå på det, i det
arbeidet som no prisverdig er sett i gang?
Statsråd Anniken Hauglie []: Ja, det er mye som Stortinget
etter hvert vil bli invitert til å diskutere framover nå. Den gjennomgangen
som jeg nå har bedt direktoratet om å gjøre, er noe som i hvert
fall kan danne grunnlag for å se på om det er behov for å gjøre
noen endringer på det området. I tillegg har vi nå fått innstillingen
fra Hjelpemiddelutvalget. Den har vært ute på høring, høringsfristen
har akkurat gått ut, og jeg har ikke fått anledning til å sette
meg inn i alle høringsinnspillene ennå. Men også det utvalget foreslår
en rekke endringer i hjelpemiddelpolitikken. Det er klart at når
vi nå skal gjennomgå de høringsinnspillene, har vi som utgangspunkt
at vi skal legge fram en egen sak for Stortinget. Da vil Stortinget
få anledning til å diskutere dette området i en større bredde.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke bedt om ordet til
sak nr. 9.