Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:18:21] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi behandler i dag en proposisjon som har til hensikt å opprette Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. Loven skal legge til rette for etablering av en permanent undersøkelseskommisjon som skal undersøke alvorlige hendelser og forhold i helse- og omsorgstjenesten. Formålet med undersøkelsene er å få kunnskap om årsakene til hendelsen. Kunnskapen skal bidra til læring og endring.

Proposisjonen bygger på NOU 2015: 11 «Med åpne kort. Forebygging og oppfølging av alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenestene». Utvalget var delt i spørsmålet om hvorvidt det var hensiktsmessig å etablere en slik kommisjon. Høringen viste at det går et skille mellom brukere og pårørende på den ene siden og «systemet» på den andre siden.

Proposisjonen støttes av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse partiene har særlig vært opptatt av at en undersøkelseskommisjon i større grad vil ta pasienten og pårørende på alvor, noe dagens ordninger mangler. Under komiteens høring fikk vi et innblikk i enkeltsaker, samt bred støtte til lovforslaget.

Gjennom de fire siste årene har det generelt vært en vridning av hvordan vi rigger helsetjenestene. Der de rød-grønne partiene er opptatt av systemet, har regjeringen sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti hovedsakelig fokusert på pasienten, brukeren og den pårørende.

Hovedbudskapet er at kommisjonen skal være uavhengig og ikke ta sivilrettslig eller strafferettslig stilling til skyld og ansvar, og den skal heller ikke vurdere administrative reaksjoner overfor helsepersonell og virksomheter. Den vil dermed ikke komme til erstatning for tilsynsmyndigheter eller politi. Fordi en undersøkelseskommisjon ikke har som formål å vurdere skyld og ansvar, vil det være grunn til å mene at den vil bli møtt med større åpenhet. Undersøkelseskommisjonen skal ikke være tilknyttet helse- og omsorgstjenesten, tilsynsmyndighetene, Helsedirektoratet eller andre instanser i helseforvaltningen. Den blir regulert i en egen lov og underlagt departementet.

Det er noen likheter mellom oppgavene til undersøkelseskommisjonen og undersøkelsesenheten i Statens helsetilsyn. Begge instanser skal kunne rykke ut, undersøke og analysere årsakssammenhenger og stimulere til læring. Men undersøkelseskommisjonen skal kunne undersøke hele helse- og omsorgstjenesten, både den offentlige og den private, samt instanser som tilsynsmyndighetene, Helsedirektoratet og departementet. Den vil gå dypere inn i de bakenforliggende årsaksfaktorene og årsakssammenhengene.

I lovforslaget presiseres det at varsler fra pasienter, brukere og pårørende skal behandles på tilsvarende måte som når varsler kommer fra virksomheter selv, og at det skal være en plikt til å gi berørte parter adgang til å uttale seg og få innsyn i dokumenter. Dette var viktige punkter for dem som møtte til komiteens høring. Undersøkelsesrapporten skal offentliggjøres når den er ferdig utarbeidet.

Kommisjonen gis tilgang til pasientjournaler og obduksjonsdokumenter og skal få opplysninger eller kunne anmode om bistand fra andre offentlige myndigheter.

Pårørende har pekt på svakheter ved dagens undersøkelsesenhet. Det er et viktig poeng at man i større grad må være opptatt av at resultatene bidrar til læring utover det aktuelle sykehuset eller helseforetaket. De ordninger og systemer vi skal ha for tilsyn og undersøkelse ved alvorlige hendelser, må ha tillit, læring og endring som rettesnor og målsetting. Både pårørendegruppen og et stort flertall av høringsinstansene understreket viktigheten av at tilliten mellom pårørende og dem som skal gå inn i hendelsene, styrkes.

Det begynner å bli ganske mange år siden Fremskrittspartiet første gang møtte noen av disse foreldrene som hadde mistet sitt barn på grunn av feil begått av helsevesenet, og hvor helsevesenet i enkelte tilfeller i tillegg forsøkte å skjule at feil var begått. Disse møtene viste at systemet ikke var tilrettelagt på en slik måte at etterlatte fikk de nødvendige svarene. Disse foreldrene har vært opptatt av at ikke andre skulle behøve å oppleve det samme, og at vi må lære av feil som blir begått. Fremskrittspartiet har hele veien støttet disse foreldrene. De jobbet utrettelig for rettferdighet for sine barn, selv om jeg vet at de innimellom har vurdert å gi opp. Dagen i dag er derfor en seier for enkeltmenneskets kamp for åpenhet og rettferdighet, og Fremskrittspartiet er stolt av å være en del av dette.

Jeg vil samtidig gi en ekstra takk til Solveig Bistrup og Unni Tobiassen Lie, som ikke ga opp underveis.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:23:15]: Vi diskuterer i dag en svært viktig sak, en sak som har et smertefullt bakteppe for mange mennesker i vårt land. Den handler om at altfor mange pasienter har blitt skadet eller til og med mistet livet i forbindelse med sykehusbehandling, i hendelser som beviselig kunne ha vært unngått. Takket være modige og utholdende pårørende familiemedlemmer har et betydelig pasientsikkerhetsproblem blitt synlig. Jeg vil uttrykke stor anerkjennelse til pårørendegruppen, med Solveig og Unni i spissen, som har mye av æren for at sikkerhets- og kvalitetsarbeidet i helsesektoren er satt øverst på den helsepolitiske dagsordenen.

Dette var også bakgrunnen for at Stoltenberg II-regjeringen i 2010 satte i gang et stort kvalitets- og sikkerhetsarbeid i helsesektoren. Den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen «I trygge hender» varte fra 2011 til 2013, og omfattet både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I 2012 kom den første stortingsmeldingen noensinne om pasientsikkerhet, «God kvalitet – trygge tjenester».

Helse og omsorgsdepartementet opprettet i 2010 en utrykningsgruppe for helsesektoren som en prøveordning for to år. Gruppen skulle sikre raskere og bedre oppfølging av alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesten, bl.a. gjennom stedlige undersøkelser. I etterkant ble det foretatt en evaluering av ordningen, og konklusjonen var at etableringen av utrykningsgruppen i all hovedsak var blitt positivt mottatt, og at gruppen kan bidra til økt pasientsikkerhet og kvalitet. Evalueringsutvalget anbefalte derfor at utrykningsgruppen skulle videreføres.

Det er NOU 2015: 11, «Med åpne kort» fra Arianson-utvalget, som ligger til grunn for den saken vi i dag debatterer. Utvalget har hatt som mandat å gå bredt gjennom mange sider ved tilsynsarbeidet og arbeidet generelt med pasientsikkerhet, med utvidet mandat fra Solberg-regjeringen for å utgreie forslag til lovgrunnlag for en undersøkelseskommisjon utenfor Helsetilsynet.

Utvalgets konklusjoner viser at ti utvalgsmedlemmer går mot å opprette en uavhengig «havarikommisjon», bare fire medlemmer støtter opprettelse. De aller fleste høringsinstansene – over 80 til sammen – er også negative til en slik kommisjon, først og fremst på grunn av uforholdsmessig stor ressursbruk når det gjelder økonomi og fagfolk, men også – og ikke minst – fordi kommisjonen etter høringsuttalelsenes mening sannsynligvis ikke vil makte å innfri de skyhøye forventningene som er skapt.

Mange kommenterer også at det er uheldig at en undersøkelsesenhet i Helsetilsynet og en undersøkelseskommisjon utenfor vil ha mye overlappende aktivitet. Departementet erkjenner også det. Arbeiderpartiet er enig med flertallet i utvalget og høringsinstansene, og vi mener Legeforeningen har et høringsinnspill som er så interessant at vi har valgt å legge det til grunn for det forslaget vi fremmer i saken. Det er et innspill som også tar opp i seg elementer som særlig pårørendegruppen har vært opptatt av. Jeg siterer:

«Legeforeningen mener det er formålstjenlig å ha en enhet som kan rykke ut og foreta grundigere undersøkelser etter en alvorlig hendelse, med fokus på læring og forbedring av pasientsikkerheten. En slik ordning må innrettes hensiktsmessig slik at det blir samsvar mellom mål og virkemidler.

Etter Legeforeningens syn er det ikke avgjørende om enheten opprettes som et selvstendig organ, eller som en enhet under Helsetilsynet. Det avgjørende må være at enheten utrustes med et mandat og tilstrekkelige ressurser til å utføre sine oppgaver. Videre må det skje en endring fra dagens ordning hvor utrykningsgruppens utredning kan ende med tilsynsmessig oppfølgning og administrative reaksjoner. En viktig forutsetning vil nettopp være at de involverte kan snakke åpent, at fokuset er rettet mot å avdekke hva som gikk galt, hvorfor det gikk galt og hvordan man kan unngå at tilsvarende skjer igjen, uten frykt for formelle reaksjoner. Enheten må ha som sin klare oppgave å bidra til en objektiv kartlegging av aktuelle hendelser, med tanke på læring og forbedring av pasientsikkerheten.»

Legeforeningen understreker også at enheten må balanseres opp mot bruk av ressurser og mot det som er dens reelle og egentlige formål.

Arbeiderpartiet viser til at oppdraget for en undersøkelseskommisjon langt på vei kan oppnås ved å endre og forbedre mandatet for den enheten man allerede har etablert, og som er tilknyttet Helsetilsynet.

Så da tar jeg opp det forslaget som vi fremmer sammen med Senterpartiet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:28:28]: Det når kanskje ikke førstesidene i avisene at Stortinget i dag vedtar etableringen av en undersøkelseskommisjon i Norge, men for mange er det en stor dag.

Jeg er stolt av og glad for at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre nå får på plass en undersøkelseskommisjon i helsetjenesten. Spesielt pårørendegrupper har etterlyst en kommisjon, bl.a. begrunnet i at vi har behov for å få mer kunnskap om de sammensatte årsakene til at folk blir skadet og dør som følge av feil i helsetjenesten.

La det ikke være noen tvil om at for Høyre veier det tungt at pasienter og pårørende mener det er behov for en slik kommisjon. Til tross for den forståelsen som ble fremført av representanten Tove Karoline Knutsen, stemmer altså Arbeiderpartiet og Senterpartiet imot. De stemte også ned Høyres forslag om dette i Stortinget i 2010. Men vi gikk i 2013 til valg – og fikk tillit fra velgerne – på at vi ville skape pasientens helsetjeneste. Vår helse- og omsorgspolitikk setter mennesket og ikke systemet i sentrum.

Det har også vært motstand mot denne endringen fra sentrale aktører på helsefeltet. Mange sier de ikke ser forskjellen på tilsyn og kommisjonstilnærming, og at en heller bør forbedre dagens tilsynsordning. Men det er ikke overraskende at det kommer kritikk mot å etablere en undersøkelseskommisjon fra spesielt representanter for dagens system eller tjenesteytere.

Å lære av feil og forebygge feil er helt avgjørende for å gjøre helse- og omsorgstjenestene enda bedre og enda tryggere for pasientene. Derfor er etablering av en uavhengig undersøkelseskommisjon et viktig verktøy i arbeidet med å bygge pasientens helsetjeneste. Den nye undersøkelseskommisjonen skal ikke bare kartlegge hendelsesforløpet og hva som førte til den alvorlige hendelsen, men også bidra til at resultatet av undersøkelsen brukes aktivt til kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid i etterkant av hendelsen. I dag er det grunn til å tro at mange virksomheter ikke er flinke nok til å bruke tilsynsmyndighetenes vurderinger aktivt i sitt kvalitets- og sikkerhetsarbeid.

En kommisjon vil jobbe med det formål å identifisere manglende barrierer mot hendelser og gi anbefalinger for å unngå at slike hendelser skjer igjen. Det er en videre tilnærming enn et tilsyn vil ha. Et tilsyn vil aldri få frem alle sider ved en sak, fordi alle som forklarer seg, også vet at det de sier, kan bli brukt mot dem. Kommisjonen skal ikke ta stilling til skyld eller sanksjoner, det vil skille den fra helsetilsyn og politi. Trolig vil det føre til mer og bedre informasjon fra helsepersonell og andre aktører. Dermed vil sakene bli bedre belyst og bedre opplyst og gi bedre grunnlag for læring og forbedring i helse- og omsorgstjenesten.

Fra departementets høringsrunde har jeg merket meg et veldig godt argument fra høringssvaret til Universitetet i Stavanger, avdeling for helsefag. De sier at en kommisjon som skal frembringe informasjon fra aktører som har vært involvert i alvorlige hendelser, må være fratatt muligheter for å iverksette administrative sanksjoner eller straffe helsepersonell som har vært involvert i hendelsen, slik regjeringen foreslår i loven vi vedtar i dag. En slik tilnærming støttes også av universitetets internasjonale forskningspartnere i bl.a. USA, England og Nederland. Norge har som mål å bli verdensledende innen pasientsikkerhet, og Universitetet i Stavanger mener at Norge bør lede an i dette arbeidet, og støtter dermed en undersøkelseskommisjon.

Jeg tror at vi som stemmer for denne undersøkelseskommisjonen i dag, kanskje gjør det for at Norge skal bli verdensledende innen pasientsikkerhet, for det er et utrolig bra og helt riktig mål, men jeg tror vi spesielt gjør det fordi vi har lyttet til pårørende og etterlatte, som helt tydelig mener at en slik kommisjon vil bidra til å styrke de pårørendes rettssikkerhet, og at det kan ha stor betydning for å forebygge fremtidige alvorlige hendelser og ulykker.

Takk til de pårørende som gjennom flere år har kjempet for denne saken. Vi håper Stortingets vedtak i dag oppleves som en anerkjennelse av den store innsatsen de har gjort, og at helsetjenesten i fremtiden lærer mer av å forebygge bedre de alvorlige feilene som ble gjort da de mistet sine kjære.

Olaug V. Bollestad (KrF) [10:22:57]: Jeg håper at stemmen holder innlegget igjennom.

Bakgrunnen for denne lovproposisjonen er bl.a. et forslag i Stortinget i 2010–2011 fra min forgjenger Laila Dåvøy. Hun fremmet og kjempet for akkurat dette forslaget.

Laila Dåvøys engasjement kom av at hun så en ukultur i Helse- Norge, en ukultur der uheldige hendelser ikke ble rapportert eller undersøkt. Bakteppet var bl.a. at Norge fikk bunnplass i en befolkningsundersøkelse om pasientsikkerhet. Hun så at det var behov for en nasjonal gjennomgang av systemproblemene. Hun hadde, som oss, mange sterke møter med pårørende som hadde mistet en av sine, ofte helt unødvendig, og hun opplevde, som oss, at de fortalte historier om ikke å bli lyttet til, om ikke å bli tatt på alvor, og at ingen ville lære av de feilene som var gjort. Jeg tror at det som er viktig, er at dette ikke først og fremst handler om hva enkeltmennesker har gjort, men om systemsvikt og manglende evne til å lære av feil. Det er også i stor grad et ledelsesproblem.

Det handler om at vi må ha en kultur i helsevesenet som er åpen og lærende. Vi må sikre at sykehuset lærer av egne og andres feil, og at helseforetaket vet hvor svakhetene ligger. Sykehusene må være lærende organisasjoner som bruker uhell og nestenuhell til å bli bedre på kvalitet. Ledelsen må ta ansvaret og vite hvor svakhetene ligger, slik at kvaliteten alltid kan forbedres og feil ikke skjer igjen.

Det er tverrpolitisk enighet om å ha et offentlig helsetilbud der alle sikres likeverdige og gode helsetjenester. En slik tjeneste er helt avhengig av tillit. Når vi møter pårørende som har opplevd å miste noen av sine, ser vi at dette bryter med tilliten de skal ha, og det er ikke vanskelig å forstå. Når en mister en av sine, og ikke vet hvorfor, og ikke får opplysninger, er det vanskelig å forstå at en skal beholde tilliten.

Pasientsikkerhet blir stadig viktigere, siden vi behandler flere og flere pasienter og behandlingene blir mer og mer avanserte på grunn av den medisinske og teknologiske utviklingen og også går fortere. Kristelig Folkeparti mener at det må etableres en undersøkelseskommisjon, eller en havarikommisjon, som noen kaller det, for helsesektoren. Vi mener det er viktig at denne undersøkelseskommisjonen ikke skal være tilknyttet helse- og omsorgstjenesten, tilsynsmyndighetene, Helsedirektoratet eller andre instanser i helseforvaltningen. Det kan ikke være helsetjenesten som skal vurdere seg selv. Vi mener det er behov for at eksterne granskere og analyser er uhildet når det skjer uønskede hendelser. Vi må lage systemer som i større grad tar pasientene og de pårørende på alvor. Derfor er det viktig at dette lovforslaget presiserer at varsler fra pasienter, brukere og pårørende skal behandles på tilsvarende måte som når varsler kommer fra virksomheten selv. Derfor er det viktig at undersøkelseskommisjonen får plikt til å gi underretning, og at de berørte får adgang til å uttale seg og får innsyn i dokumenter. Også dette punktet er viktig for dem vi møtte i komiteen. Det foreslås videre at undersøkelsesrapporten offentliggjøres når den er ferdig utarbeidet. Det støtter Kristelig Folkeparti.

Vi har møtt foreldre som har mistet barn, vi har møtt andre som har mistet sine på grunn av feil begått i helsevesenet, og der helsevesenet i enkelte tilfeller har forsøkt å skjule at feil har blitt begått. Det er viktig at vi lærer av feil som er begått. Vi kan ikke få igjen dem vi har mistet, men vi kan hindre at flere mister sine. Det skal ikke skje igjen, og vi trenger kunnskap om hva som har skjedd, om årsaker. Vi må lære å endre og ta konsekvensen av den kunnskapen vi får, og vi trenger åpenhet rundt dette.

Undersøkelser viser at det er mulig å forebygge en betydelig andel av uønskede hendelser. Kristelig Folkeparti mener at en undersøkelseskommisjon vil være et viktig tiltak i arbeidet for å forebygge uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten, og derfor støtter Kristelig Folkeparti lovforslaget som ligger her.

Kjersti Toppe (Sp) [10:38:05]: I denne saka legg regjeringa fram forslag til lov om Statens undersøkingskommisjon for helse- og omsorgstenesta. Undersøkingskommisjonen skal undersøkja alvorlege hendingar og andre alvorlege forhold i helse- og omsorgstenesta. Det står at han vil kosta omtrent 40 mill. kr i året og kunna ha mellom 20 og 25 utrykkingar.

I november 2015 vart ein NOU som heiter Med opne kort, lagd fram. Han omhandla nettopp tilrådingar for førebygging og oppfølging av alvorlege hendingar i helsetenesta. Senterpartiet har etterlyst ei samla oppfølging av alle dei mange gode tiltaka i den NOU-en, slik at vi kunne fått ein ny giv for pasientsikkerheitsarbeidet i Noreg, basert på det som dette grundige utvalet la fram. Så får vi ei sak, og ho omhandlar det som vert kalla for ein havarikommisjon. Det er den store bekymringa vår at vi ikkje får ei heilskapleg og god satsing på pasientsikkerheitsarbeidet på alle felt. No har vi gode tilrådingar, og eit spesielt punkt som vi har fått tilråding om i alle dei årlege meldingane som vi får om pasient og kvalitet, er frå pasient- og brukaromboda om korfor ikkje meldeordningane om alvorlege hendingar kan gjelda for kommunane. Det har vi ikkje på plass, og det synest eg er beklageleg.

I denne saka var det òg slik at eit fleirtal i NOU-en, i utvalet, anbefalte ikkje å oppretta ein slik undersøkingskommisjon, sjølv om dei fekk i oppdrag av regjeringa nettopp å greia ut det juridiske og organisatoriske grunnlaget for ein permanent, uavhengig undersøkingskommisjon. Eg meiner det vert litt lettvint å seia at alle dei i utvalet som ikkje anbefalte dette, ikkje tar omsyn til pasientane. Det er ulike måtar og tiltak ein anbefaler for kva som kan vera den beste måten å gjera det på. Eit mindretal på fire støtta eit slikt forslag.

Det som vert sagt, er at opprettinga av ein undersøkingskommisjon inneber ein ny nasjonal instans som skal verka innan helsetenesta vår, og at han må finna sin plass mellom andre tilsynsmyndigheiter og politi. Det vil verta slik at både pasient, brukar, pårørande og helsepersonell no i fleire tilfelle vil kunna verta bedt om å gi opplysningar til både politi, tilsynsmyndigheiter og ein ny undersøkingskommisjon.

I NOU-en føreslår eit samla utval at dersom ein innfører ein undersøkingskommisjon, bør han evaluerast. Det meiner eg i alle fall at ein kan gjera. Når eit fleirtal av utvalet er imot, viser dei bl.a. til ressursbruken i dette, i form av både pengar og kompetanse, men like viktig er det at dei meiner det er viktigare å fokusera på å styrkja leiingskompetansen i førebygging og oppfølging av uheldige hendingar, og at den beste læringa kan skje ved at verksemdene får eit større ansvar og forplikting til å gjennomgå dei alvorlege hendingane. Eit fleirtal av høyringsinstansane har heller ikkje anbefalt denne måten å styrkja pasient- og sikkerheitsarbeidet på.

Senterpartiet kjem til å støtta forslaget som er fremja av Arbeidarpartiet om at ein i staden for ei eiga, ny eining vidareutviklar og styrkjer den eksisterande undersøkingseininga i Helsetilsynet og justerer mandatet for eininga med utgangspunkt i det Arianson-utvalet har føreslått.

Til slutt vil eg takka pårørandegruppa for at dei har stått fram og gitt ansikt til ukulturen som har vore i helsevesenet, og manglane i pasientsikkerheitsarbeidet – spesielt det ein har opplevd med tildekking og manglande openheit. Eg meiner ein har bidradd til mange viktige ting, bl.a. NOU-en, utrykkingseininga og undersøkingane, sjølv om vi ikkje er einige i akkurat denne nye kommisjonen.

Ketil Kjenseth (V) [10:43:32]: For Venstre er utgangspunktet at bedre alltid er mulig, og pasientsikkerhet trenger vi å bli bedre på.

Jeg skal ærlig innrømme at vi har vært litt i tenkeboksen og vært avventende til om dette er riktig vei å gå. Men de pårørende har vært en viktig stemme, og de har brakt fram viktige historier som gjør at vi har valgt å ta dem på det største alvor og mener at det er riktig ressursbruk å være med på å støtte en sånn undersøkelseskommisjon.

Som flere har vært inne på: Kunnskap er viktig, læring er særlig viktig. Når det gjelder kulturer: En snakker om ukultur – ja, men blant helsepersonell kan det heller være at det er en for stor forståelse fagfolk imellom. Jeg tror de har både empati og sympati med pårørende og med pasienter som har blitt utsatt for alvorlige hendelser, men de har også sympati med sine kolleger. Derfor er dette sårbart og vanskelig også for helsepersonell. Det er særlig viktig at dette ikke skal handle om enkeltpersoner og enkeltpersoners feil. Det er en systemkultur som må bli bedre i norsk helsevesen for at det skal bli det aller beste helsevesenet i verden.

Da er den etterforskningskompetansen som særlig de pårørende har pekt på – at politiet kommer tidlig inn, og at politiet faktisk har kompetanse på helsevesenet – særlig viktig. De har pekt på at i dag blir båndene for tette mellom Helsetilsynet og sykehusene fordi det i hovedsak er helsepersonell som går mellom de to aktørene. Vi ser ikke at det er mulig å bryte det båndet uten at en oppretter en ny undersøkelseskommisjon i dag. Vi ser at den utrykningsenheten som Arbeiderpartiet og Senterpartiet foreslår, kunne vært et billigere, mer hensiktsmessig, effektivt organ å etablere, men vi har ikke landet på at det er den riktige modellen i dag. Vi støtter altså en undersøkelseskommisjon.

Det er også fordi vi ser et særlig behov for dette i psykiatrien. De pårørende der har brakt på banen historier som er så alvorlige at vi har et stort behov for å lære. Som jeg har sagt i en del debatter tidligere, får vi av og til litt kniv på hjernen – det handler mye om somatikken og feil som blir begått der, men også i psykiatrien ser vi det blir begått mange feil og overtramp mot enkeltpersoner. Vi trenger å få fram bedre systemkompetanse, likere behandlingsmetoder og særlig å bli bedre innenfor psykiatrien og rusbehandlingen. Så 40 mill. kr årlig mener vi er vel investerte penger for å gjøre vårt allerede gode helsevesen enda bedre.

Vi har pekt på den digitale kompetansen i en egen merknad, der vi har fått støtte fra Kristelig Folkeparti, for vi begynner å få også en personlig kritisk infrastruktur i helsesektoren når vi opererer inn pacemakere, insulinpumper og smertepumper. En god del av disse duppedingsene er knyttet til internett, og vi kjenner i liten grad til mulighetene for å hacke dem, for å «tilte» dem ut. Dermed mangler vi også kompetansen for å etterforske om det er hacking, om det er et angrep utenfra, eller om det er en teknisk svikt. Vi trenger å bli bedre på å godkjenne disse duppedingsene, det er det ene, men vi trenger også å få litt mer systemkompetanse for framtida, for å sikre oss at vi kan etterforske hendelser som er knyttet til mulige digitale avvik.

Statsråd Bent Høie [10:48:28]: Regjeringen har foreslått en lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten som skal legge til rette for etablering av en undersøkelseskommisjon. Lovforslaget følger opp et viktig punkt i regjeringsplattformen. Arianson-utvalget har utredet hvordan en undersøkelseskommisjon bør organiseres og reguleres, og lovforslaget bygger i all hovedsak på den utredningen. Formålet med loven er å bedre pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten gjennom undersøkelser av alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold.

Jeg mener dette er en historisk dag, og at dette forslaget aldri hadde kommet fram og blitt vedtatt uten det engasjementet som Pårørendegruppen har lagt ned, ikke minst med familiene Lie og Bistrup i spissen.

Undersøkelser viser at om lag én av ti pasienter opplever en uønsket hendelse i forbindelse med sykehusopphold. I ca. 8 pst. av de somatiske pasientoppholdene erfarte pasienter en skade som førte til forlenget opphold eller alvorlige følger. En betydelig del av de uønskede hendelsene kan forebygges. I perioden 2005–2014 ga Norsk pasientskadeerstatning erstatning i over tusen tilfeller der mennesker hadde dødd som følge av feil i helsetjenesten.

For å bedre pasient- og brukersikkerheten er det viktig at det arbeides systematisk med å finne årsaken til uønskede hendelser og redusere risikoen for nye hendelser. Dette ansvaret ligger selvfølgelig først og fremst hos ledere og helsepersonell i helse- og omsorgstjenesten. Men forutsetningen for forbedring er å lære av de feilene som allerede har skjedd. I mange saker er det sammensatte og komplekse årsakssammenhenger. I slike saker vil det være nødvendig med grundige undersøkelser på tvers av organisatoriske grenser for å kunne trekke de rette slutningene om hva som egentlig gikk galt, og hvilke faktorer som var avgjørende for utfallet.

Regjeringen mener at etablering av en undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten vil være et viktig tiltak for å sikre mer kunnskap om de bakenforliggende årsakssammenhengene og systemfeil som fører til alvorlige hendelser.

Det er reist spørsmål om hvorfor regjeringen mener det er behov for en undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten i tillegg til tilsynsmyndigheter og politi. Det er flere årsaker til det.

Undersøkelseskommisjonen vil ha en selvstendig stilling. Den vil ikke være tilknyttet helsetjenesten, tilsynsmyndighetene, direktoratet eller andre deler av helseforvaltningen. Den vil derfor også kunne undersøke hvordan disse instansene ivaretar sine oppgaver, og den kan rette sine tilrådinger også til relevante instanser i helseforvaltningen der det kan ha sammenheng med feil som skjer. Kommisjonen vil kunne sette den alvorlige hendelsen inn i en større sammenheng. Den kan se på årsaker som går på tvers av organisatoriske grenser og forvaltningsnivåer. Den kan også se om rammebetingelser, som lovverk, organisering og ressursbruk, fører til økt risiko for alvorlige hendelser. Det er viktig å se på helheten, særlig når man skal finne ut om det er svikt i behandlingen av pasienter som trenger hjelp fra flere instanser. En slik helhetlig tilnærming vil gi mer informasjon om hvorfor svikten oppstår, og ikke minst om hvordan man oppnår en avgrenset vurdering av om regelverket er brutt ved den enkelte hendelsen.

Kommisjonen skal ikke ta stilling til skyld eller sanksjoner. Dette vil skille kommisjonen helt vesentlig fra tilsynsmyndighet og politi. Trolig vil det føre til større åpenhet og at andre aktører kan bidra til at sakene blir bedre opplyst. Dette vil gi et bedre grunnlag for læring og forbedring i hele tjenesten.

I en sektor hvor det foreligger så stor risiko for at det kan oppstå skader og alvorlige hendelser, og en så stor del av befolkningen er berørt av sektoren, er det regjeringens vurdering at det er behov for en uavhengig instans som har en bredere tilnærming og kan foreta grundige undersøkelser av hendelsesforløp og mulige årsakssammenhenger. En slik tilnærming vil kunne gi oss mer kunnskap om årsaken til alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Jeg er derfor svært glad for at forslaget får flertall, med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Dette er et viktig arbeid som nettopp vil kunne bidra til at Norge kommer i en ledende posisjon i pasientsikkerhetsarbeidet. Det er kun Storbritannia, så vidt jeg kjenner til, som jobber med en tilsvarende tilnærming til denne problematikken.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:01:14]: Vi har de siste par dagene hatt en debatt om hvordan politikere må slutte å tillegge hverandre dårlige motiver. Jeg vil bare minne om statsministeren her i Stortinget i går og i Politisk kvarter i dag, og jeg tenker at det er litt merkelig å høre at i denne saken går uenigheten mellom dem som er opptatt av pasientene, og dem som er opptatt av å forsvare et system eller er opptatt av systemet.

Jeg må innrømme at jeg er veldig opptatt av systemet, for jeg tror at hvis vi ikke har gode systemer i en så kompleks og sammensatt sektor som helsesektoren, klarer vi ikke å ivareta pasientene. Så i denne saken tror jeg vi skal legge vekk retorikken om at noen er opptatt av pasientene og noen ikke er det. Jeg bare minner om at det var Stoltenberg II-regjeringa som startet et omfattende arbeid med pasientsikkerhetskampanjer og pasientsikkerhetsarbeid. Det var på ingen måte for tidlig, og jeg er glad for at denne regjeringa har fulgt opp det vi startet.

Jeg vil bare gjenta det jeg stilte spørsmål om, og som for så vidt statsråden svarte på: at det er tvingende nødvendig at vi ser på hele tilsynsordningen, som også Arianson-utvalget har adressert i sin rapport. Jeg mener – og mange mener det, bl.a. Legeforeningen – at det mandatet, som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om her, til en undersøkelseskommisjon eller en undersøkelsesenhet må bli annerledes. Det må bli rettet mer inn mot at det skal være lærende prosesser i etterkant av hendelser. Man skal gå dypere inn bak de hendelsene som skjer i helsesektoren, og man skal prøve gjennom det arbeidet å bidra til en kulturendring. Det er et viktig mandat – enten enigheten er innenfor eller utenfor Helsetilsynet, som også Legeforeningen har sagt. Det ligger også til grunn for våre forslag: altså samme mandat, men annerledes organisert.

Så har også jeg, som de fleste her, hatt møter med pårørende, og det har vært veldig gode møter. Jeg opplever at pårørende som støtter en kommisjon, har et veldig nyansert syn, og vi har lært veldig mye av det. Men jeg tror også vi må se på at det ikke kan skje noe uansett all verdens kommisjoner hvis man ikke har en god prosess innad i helsetjenesten selv, og jeg vil bare sitere pasient- og brukerombudet, som ikke støtter en kommisjon, som sier:

«Det kan ikke understrekes nok at det er helsetjenesten selv som er ansvarlig for egne tjenester. Ledere og helsepersonell må bli mer risikobevisste, gjennomgå egne uønskede hendelser og vurdere hvordan lignende hendelser kan forebygges.»

Det arbeidet, ikke minst, må vi ha fokus på og ressurser til.

Bård Hoksrud (FrP) [11:04:38]: Dette er en kjempeviktig sak, og jeg er veldig glad for at flertallet velger å gjøre det de nå gjør, nemlig å sørge for at det blir etablert en undersøkelseskommisjon som blir mer fristilt ved at den blir en uavhengig kommisjon. Jeg reagerer på og synes det er litt rart å høre Arbeiderpartiets argumentasjon for at de er imot dette; de er opptatt av at man kan bruke de systemene som er der i dag. Jeg mener statsråden på en fin måte har redegjort for at Helsetilsynet fortsatt skal gjøre den jobben det gjør, men dette er noe pårørende har ønsket at man skal få på plass, fordi det er viktig for pårørende å føle at man har en uavhengig kommisjon som nettopp skal gå gjennom, sørge for å lære, og se på hvordan kan man gjøre dette bedre.

Flere har sagt at de har truffet og pratet med pårørende. Jeg synes det er viktig å ta med de perspektivene. Mange pårørende opplever når man føler at det har skjedd ting som ikke er som det skal være i helsevesenet, at det er vanskelig å få svar på mange av de spørsmålene man har, og at deres synspunkt ikke kommer fram på en god måte. Jeg tror en undersøkelseskommisjon nettopp vil være god der.

Jeg har møtt en mor som mistet sin datter for 18 år siden, og som fortsatt sitter med mange ubesvarte spørsmål fordi ingen tok det på alvor, og at man ikke fikk undersøkt godt nok de hendelsene som skjedde der, og det gjør inntrykk. Derfor er jeg veldig glad for at man nå får en uavhengig undersøkelseskommisjon, som mange pårørende har tatt opp og ønsket å få på plass. Jeg håper og tror at det på en god måte kan bidra til at man kan få flere svar, at man får bedre systemer, at man lærer av de feil som skjer. For veldig mange pårørende er egentlig ikke så opptatt av hvem som til syvende og sist har ansvaret – man ønsker selvfølgelig at de som har gjort en feil, også må tas – man er kanskje vel så opptatt av at andre mennesker ikke skal måtte oppleve de forferdelige tingene man selv har opplevd som pårørende til kjære som kanskje har mistet livet.

Derfor er det flertallet nå gjør, veldig bra. Jeg er overrasket over at Senterpartiet og Arbeiderpartiet ikke vil være med, for ja, det er viktig med gode systemer, og man skal ha Helsetilsynet, som skal gjøre den jobben, men det er også viktig å ta de pårørende på alvor.

Sveinung Stensland (H) [11:07:53]: Vi har vel alle hatt våre møter med pårørende og pasienter, og noen av oss har vært både pasienter og pårørende selv. Det er faktisk slik at det finnes flere pårørende enn pasienter i dette landet. Derfor er Høyre og jeg veldig opptatt nettopp av pårørendeperspektivet i politikken.

Jeg er helt enig med representanten Knutsen, jeg tror vi begge er enige om alt det beste for pasienten. Så er vi litt uenige om virkemidlene, både her og der. Men jeg noterer at det er flere partier som er imot etableringen av en slik uavhengig undersøkelseskommisjon, og det regner jeg med at «the establishment» i Helse-Norge er fornøyd med, for de er unisont uenig i en slik etablering. Vi lytter imidlertid mest til pårørende, etterlatte og pasientorganisasjoner samt flere av de mest kompetente miljøene innen pasientsikkerhet, og de er sterkt for denne opprettelsen.

I henhold til Arianson-utvalget, som ligger til grunn for denne proposisjonen, bør Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten ha en fast stab på minst 20 ansatte. Den bør bemannes med inspektører med solid helsefaglig bakgrunn fra forskjellige yrkesgrupper. Inspektørene må skoleres innen granskingsmetodikk. De bør sikres etterutdanning for å holde seg faglig oppdatert innen helsefag. I tillegg bør kommisjonen på samme måte som Statens havarikommisjon for transport bestå av en stab med spesialister innen organisasjon og ledelse, pasientsikkerhet, risikostyring, jus, arbeidsmiljø og psykologi. Kommisjonen bør i tillegg etablere et nettverk av sakkyndige eksperter som trekkes inn ved behov, avhengig av hendelser som blir gransket.

For å lykkes med en uavhengig undersøkelseskommisjon må flere faktorer være til stede. De viktigste faktorene er tilgang på kompetanse og metodiske verktøy for å analysere og utvikle kunnskap om komplekse årsakssammenhenger som kan bidra til læring av de mest alvorlige hendelsene i helse- og omsorgstjenesten. Det er sentralt å etablere samarbeid mellom kompetansemiljø innen pasientsikkerhet og risikostyring.

I Stavanger-regionen har en over tid bygd opp Norges største forskningsmiljø innen pasientsikkerhet ved Universitetet i Stavanger. De opprettet i 2017 et eget forskningssenter, SHARE, som komiteen har hatt møte med, og de har spisskompetanse innen kvalitet og sikkerhet i helse- og omsorgstjenesten. Kompetansen er bygd som et tverrfaglig miljø med ulike profesjoner og disipliner representert for å forstå kompleksiteten i helse- og omsorgstjenestene.

Ved Universitetet i Stavanger finnes også SEROS, Senter for Risikostyring og Samfunnssikkerhet, et forskningsmiljø med 35-årige røtter og solid breddekompetanse innen sikkerhetsfag, risikostyring, undersøkelsesmetodikk og beredskap. Disse to forskningsmiljøene representerer basiskompetansen til undersøkelseskommisjonen, og vi trenger personell som kan inngå i granskerrolle eller som sakkyndige som vil bidra til kommisjonens arbeid innen utvalgte arbeidsområder.

Samtidig er det viktig å understreke at undersøkelseskommisjonen skal bestå av uavhengig personell med høy spisskompetanse som ikke har noen kobling til helseforetak eller kommuner som er involvert i de alvorlige hendelsene.

Kjersti Toppe (Sp) [11:11:11]: Først ein ting: Det er mange talarar som har brukt argument om at vi må ha ein undersøkingskommisjon som er uavhengig. Dermed kan ein oppfatta det som at Stortinget meiner at Helsetilsynet ikkje er uavhengig, men dei er jo uavhengige. Helsetilsynet skal vera uavhengig av departement, dei skal vera uavhengige av direktorat, og dei skal vera uavhengige av helsetenesta. Det er farleg viss Stortinget gir inntrykk av at dei ikkje er det. Viss dei ikkje vert oppfatta som uavhengige, er jo det ein grunn for å ha ein grundig revisjon av heile Statens helsetilsyn. Det vil ein ikkje fiksa ved å oppretta ein ny institusjon ved sida av.

Uavhengig av om ein er for eller imot ein undersøkingskommisjon, meiner eg det er utruleg viktig at vi får eit Statens helsetilsyn som er uavhengig og som vert oppfatta som uavhengig. Det håper eg alle kan vera einige i.

Så til det som vert sagt om at ein undersøkingskommisjon skal kunna kartleggja alle forhold i slike saker. Der går NOU-en og Arianson-utvalet ut og viser til at ein kanskje har for store forventningar om at ein slik kommisjon kan gå inn i alle saker og undersøkja alle forhold:

«Slik utvalget ser det, er det ikke realistisk at en kommisjon skal undersøke alle alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten, heller ikke alle hendelser som fører til dødsfall. Utvalget mener en eventuell kommisjon bør undersøke utvalgte saker med det formål å bedre pasient- og brukersikkerheten (…). Til sammenligning kan nevnes at SHT heller ikke undersøker alle veitrafikkulykker med dødsfall.»

Det er òg ei presisering opp mot det som vert sagt i debatten. Det er viktig, det som vert undersøkt, men ein skal heller ikkje laga forventningar om at den nye kommisjonen som vert oppretta, skal gå inn i alle saker og skal kunna ta alle moglege forhold. Til det har vi jo Statens helsetilsyn som det er utruleg viktig at vert oppfatta som uavhengige, og at dei er ei tilsynsmyndigheit ut frå dei krava vi skal setja til ei tilsynsmyndigheit.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:14:08]: Jeg ville bare minne om at alt henger sammen med alt. Hvis det er slik at det hefter noe ved uavhengigheten til Helsetilsynet, som per definisjon er uavhengig, må vi gå gjennom tilsynets mandat og arbeid. For det er ingen tvil om – i likhet med det Toppe sa – at vi trenger et effektivt og godt helsetilsyn som går inn og ser om det er lovbrudd, f.eks., eller om lover og regler ikke er fulgt. Det er et viktig bein som sikkerhetsarbeidet skal stå på. Men så gjentar jeg: En enhet som skal ha læring som sitt hovedmål, kan jobbe på et helt eget mandat, helt likt det undersøkelseskommisjonen har, jf. Legeforeningas innspill, og det er det vi kommer med i vårt forslag, at denne enheten endrer mandat og blir et verktøy for læring.

Ketil Kjenseth (V) [11:15:30]: Arbeiderpartiet og Senterpartiet prøver å skape et inntrykk nå av at det henger igjen en stemning av at Statens helsetilsyn ikke er uavhengig. I mitt innlegg prøvde jeg i hvert fall å si at vi ikke nødvendigvis snakker om en ukultur, men vi snakker om at fagfolk har en forståelse for hverandre, og av og til kan det være at den forståelsen fagfolk imellom får større vekt enn forståelsen for eller sympatien til den pårørende. Men det er ingen tvil om at Statens helsetilsyn i dag er uavhengig. Vi snakker om mandat og rolle, men det kanskje aller viktigste med Statens helsetilsyn er den veiledningskompetanse de har. De er i stor grad et utviklingsorgan. De har systemkompetanse. Vi skal huske på at de også jobber med primærhelsetjenesten gjennom fylkesmennene, og at det er en stor og viktig del av Statens helsetilsyns mandat.

Statens undersøkelseskommisjon er noe annet og skal være noe annet, og de skal ha ulike funksjoner. Jeg føler meg godt tilfreds med at vi ikke blander rollene ytterligere for Statens helsetilsyn, men at vi nå prøver ut en uavhengig undersøkelseskommisjon med særlig vekt på å skape den kompetansen vi ønsker oss, for dette handler jo også om det å sikre spor, granskningsmetodikk, som så langt har vært en liten del av Statens helsetilsyns både mandat og oppgave. Jeg tror derfor vi har behov for nettopp denne kommisjonen for å gi et bidrag til og et tilskudd til å utvikle vår felles helsetjeneste. Det er her de pårørende har vært så tydelig på at her er ikke forbindelsen til politiet, til de metodene politiet jobber etter, godt nok utviklet. På sikt kan det være at vi her finner noen fellesenheter, men det er en vei å gå.

Innenfor psykiatrien har vi holdt oss med noen organer som stammer fra 1800-/1900-tallet. Så vi har en jobb å gjøre her med å supplere og utvikle, og da synes jeg det er på tide at vi prøver oss med en slik kommisjon.

Sveinung Stensland (H) [11:18:32]: Vi «prøver oss» ikke med en slik kommisjon – vi etablerer den og setter den i gang, for vi tror det er riktig.

Det kan virke som om Arbeiderpartiet ønsker en kommisjon, bare ikke regjeringens kommisjon. Men det å justere mandatet for det som Helsetilsynet gjør i dag, endrer ikke på det grunnleggende, nemlig lovgrunnlaget. Helsetilsynet vil alltid måtte vurdere ansvar etter helsepersonelloven, og de vil alltid måtte vurdere sanksjoner. Det er litt av poenget med en uavhengig kommisjon: Man får en gransking der det ikke er noen som snakker om hva som skal skje med den som eventuelt har gjort noe galt. Det tror vi vil berike den typen arbeid.

Siden det ble en debatt der det blir antydet at vi antyder at Helsetilsynet ikke er uavhengig – selvfølgelig er de det! Det er ingen her som sier noe annet, men det er grunn til å tro at når det er så sterke bånd mellom de forskjellige enhetene, kan det være greit med noen på utsiden som kan drive med denne granskingen. Vi ønsker sågar at kommisjonen skal komme med råd til Helsetilsynet, med forslag til endringer av rutiner og måter å jobbe på. De bør faktisk gjøre det.

Jeg er helt overbevist om at helsetjenesten, både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, har mye å lære av andre bransjer, der nettopp det å unngå feil er en del av produksjonen, ved å bygge sikkerheten inn i produktene. Det ser vi i flyindustrien, i bilindustrien og i farmasøytisk industri. Der er det en helt annen kultur for feil.

I den forbindelse har jeg en historie fra den bransjen jeg kommer fra, produksjon av legemidler, der man opererte med en avvikstoleranse på et visst antall promiller. Det gikk en bestilling fra et europeisk firma til Japan. Så kom en palle med ferdige produkter tilbake, med en eske på toppen. Esken på toppen skjønte ikke europeerne noe av. Det var esken med feil, for man hadde sagt hvor mange feilleveranser man aksepterte, og japanerne tolket det som at man ville ha så mange feil. Vi har noe å strekke oss etter alle veier.

Med dette tror jeg vi kan avslutte en god debatt. Jeg tror ikke vi skal mistenke hverandre for å ha forskjellige motiver, men jeg er overbevist om at uavhengighet er viktig for å få en god gransking av disse hendelsene, som det er altfor mange av i helsetjenesten.