Konstanse Marie Alvær (A) [10:51:17] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i behandlingen av Meld. St. 35, bærekraftsmeldingen. Komiteen står samlet i at bærekraft er viktig. Det var i sin tid Gro Harlem Brundtland som definerte nettopp begrepet bærekraft for det internasjonale samfunnet i rapporten Vår felles framtid. Der står det: Bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.

Nettopp denne definisjonen har verdenssamfunnet klart å enes om og ikke minst jobbet sammen mot. Norge har på lik linje med de fleste land i verden forpliktet seg til å jobbe med å oppnå nettopp bærekraftsmålene, og det er dette rapporten tar for seg.

Meldingen viser til at vi er godt på vei mot å innfri målene. Det er takket være godt samarbeid og målrettet arbeid på tvers av sektorene i Norge og ikke minst takket være en solid innsats fra kommunene og fylkeskommunene våre, som iherdig jobber samlet mot å oppfylle og rapportere på nettopp bærekraftsmålene.

Samtidig er vi ikke i havn. Meldingen peker på 61 delmål med forbedringspotensial. Herunder er sosioøkonomiske forskjeller noe vi må ta på alvor. Bærekraft handler om fordeling – fordeling av goder og byrder også mellom mennesker. Meldingen peker også på at miljøutfordringer vi står overfor, er store, og at klimautslipp, forurensning og naturinngrep har ført til stor belastning på økosystemer og naturmangfoldet.

Bærekraftsrapportering skal ikke være kun en rapportering, men fortsette å være en aktiv del av politikkutviklingen. Bærekraft handler om rettferdighet mellom generasjoner, mellom mennesker og mellom land. Det handler om å sikre framtidige generasjoner like muligheter som dem vi har fått. Det er vårt ansvar, og vi skal bære det med varsomhet.

Det er i innstillingen fremmet til sammen åtte forslag til anmodningsvedtak, og jeg legger til grunn at de partiene som har fremmet dem, vil redegjøre for dem. Jeg skal redegjøre for Arbeiderpartiets standpunkt når det gjelder flertallsforslaget, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen gi kommunene større handlingsrom i areal- og naturforvaltning, og fjerne unødige sentrale restriksjoner.»

Arbeiderpartiet arbeider for å sikre en bærekraftig utvikling for framtiden og framtidige generasjoner. For å få til det må vi legge til rette for at de som arbeider med å løse utfordringene vi står overfor, har de rette verktøyene og den fleksibiliteten. La meg også understreke klart og tydelig: Arbeiderpartiets politikk ligger fast, også når det gjelder målsettingene om å ivareta naturen. Kommunene spiller en nøkkelrolle i å ivareta naturmangfold gjennom arealforvaltning.

Rune Midtun (FrP) [10:54:53]: Bærekraftmål er viktig, og Norge skal ta sin del av ansvaret. Men hvis dette arbeidet skal lykkes, må det være preget av realisme, målbarhet og ansvarlighet. Vi trenger mindre byråkrati, mer lokalt handlingsrom og et tydelig fokus på verdiskaping. Det er slik vi leverer resultater, ikke bare ambisjoner.

For det første: Meldingen kartlegger utfordringer, men mangler konkrete tiltak, tydelige indikatorer og kostnadsoverslag. Skal Stortinget kunne føre reell kontroll, må vi få årlige, målbare resultater, ikke bare formuleringer om intensjoner. Uten klar måloppfølging blir politikken både dyr og diffus.

For det andre: Bærekraftarbeidet må styrke, ikke svekke, norsk energi- og petroleumsnæring. Norge har et unikt fortrinn som energinasjon, og olje og gass vil fortsatt være viktig i mange år framover. Veien videre er teknologi som kutter utslipp, ikke symbolpolitikk som gjør alt dyrere uten å redusere klimaavtrykket. Dette handler om arbeidsplasser, statsinntekter og Europas energisikkerhet.

For det tredje: Vi må redusere unødvendig byråkrati. I dag ser vi at tunge og detaljerte bærekraftkrav i offentlige anskaffelser driver kostnadene opp både for næringslivet og kommunene. Slike krav bør være valgfrie og basert på reelle kost–nytte-vurderinger, slik at vi får fleksibilitet og bedre bruk av fellesskapets midler.

La meg peke på noen sentrale prinsipper for en mer effektiv innretning. Vi trenger tydelige mål og indikatorer på hvert relevante bærekraftmål og årlig rapportering til Stortinget. Alle tiltak må ha kostnadsrammer, slik at vi kan prioritere det som virker. Innovasjon i privat sektor må være motoren, men staten skal gi gode rammevilkår og støtte til offentlig-privat samarbeid.

Satsing på realfag, digitalisering og kompetanse må være konkret og målrettet med tiltak som faktisk treffer utdanningssektoren og arbeidslivet. Kommunene må få større handlingsrom i areal- og naturforvaltningen. Lokale problemer løses best lokalt.

Internasjonalt samarbeid er viktig, men også her må vi ha kontroll på kostnader og faktisk effekt.

Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi politikk må måles ut fra resultater. Når meldingen ikke presenterer målbare tiltak, mister vi muligheten til å vite om ressursene brukes riktig. Og når næringslivet og kommuner stadig påføres nye krav uten dokumentert nytte, svekker vi gjennomføringsevnen i hele bærekraftarbeidet.

Vi ber regjeringen om å etablere tydelige indikatorer, innføre kostnadsrammer, anerkjenne petroleumsnæringens rolle og styrke i offentlig-privat samarbeid.

Avslutningsvis: Vårt ansvar er å sikre at Norges arbeid med bærekraftmålene gir konkrete resultater, at vi styrker økonomien og energiposisjonen vår, og at vi prioriterer tiltak som faktisk virker. Med mindre byråkrati, mer målbarhet og større rom for innovasjon kan vi gjøre bærekraftpolitikken både grønnere og smartere.

Jeg tar opp Fremskrittspartiet forslag.

Mudassar Kapur (H) [10:58:09]: Saksordføreren gjorde godt rede for behandlingen av saken og innholdet i meldingen. Jeg kommer til å fokusere på et par-tre av bærekraftmålene for å illustrere i hvert fall noen av utfordringene som ligger i saksfeltet. Aller først: Når det gjelder bærekraftmålet om fattigdom, vil jeg framheve viktigheten av å begrense konsekvensene av fattigdom på kort sikt og hjelpe flere inn i arbeid på lang sikt. Det er nemlig slik at den største forskjellen i Norge er mellom folk som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Det å få flere ut i jobb er det viktigste enkelttiltaket man kan gjøre for å løfte flere ut av lavinntekt og hindre at fattigdom går i arv. Derfor er i hvert fall Høyres bekymring at stadig flere faller utenfor arbeidslivet, og at regjeringen henger etter på integreringsarbeidet.

Et annet bærekraftmål handler om god utdanning. En av de beste investeringene som kan gjøres, er i barns kunnskap og oppvekst. Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon et godt samfunn å leve i og gå på skole i. Samtidig vil jeg peke på ansvaret Norge har for å bidra til at alle barn, med særlig vekt på jenter og marginaliserte grupper, begynner på og fullfører skolen. Det er derfor viktig å bidra til at utviklingslandene selv prioriterer ressurser til utdanning for egen befolkning, men det er svært uheldig at satsingen på global utdanning er dramatisk redusert under Støre-regjeringen. Kutt i utdanningsbistand rammer særlig jenters mulighet til frihet og økonomisk selvstendighet.

Et siste eksempel er bærekraftmålet om anstendig arbeid og økonomisk vekst. Høyre mener det skal føres en forutsigbar økonomisk politikk med et effektivt og vekstfremmende skattesystem for en stabil økonomisk utvikling. Videre er det viktig å føre en næringslivspolitikk som legger til rette for størst mulig samlet verdiskaping, med vekt på velfungerende konkurranse, effektiv regulering og langt mer målrettet bruk av virkemidler. Vi mener det er viktig å prioritere privat sektor som drivkraft for jobbskaping, økonomisk vekst og varig utvikling.

Med det som bakteppe må jeg si at siste års utvikling er svært bekymringsfull. Det rød-grønne flertallet har påført landets innbyggere og næringsliv høyere skatter, samtidig som det offentlige byråkratiet ikke har blitt enklere eller slankere. Vi er også bekymret for at rundt 700 000 personer mellom 20 og 66 år står utenfor arbeid eller utdanning. I denne gruppen mottar 67 pst. en ytelse fra Nav, og det er i stor grad uføretrygd, men også arbeidsavklaringspenger, dagpenger og økonomisk sosialhjelp. Mitt poeng med disse eksemplene er at det er mye å ta tak i. Jeg henviser også til slutt til våre svært grundige merknader i saken.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:01:27]: Vi står midt i en global natur- og klimakrise. Likevel er verken verden eller Norge i rute til å nå bærekraftmålene. Regjeringen har selv identifisert 126 delmål som er særlig relevante for Norge. På 61 av dem har vi et såkalt forbedringspotensial, og på 9 har vi et stort forbedringspotensial. Det må jo bety at vi ligger betydelig bak på særlig viktige områder. Da holder det ikke å fortsatt lene seg på dagens politikk og håpe at utviklingen går riktig vei.

Jeg er født i 1982, og jeg har lest meg tilbake til 1989 på hvordan partiene konkurrerte om å ha den tøffeste klimamålene. I dag vet vi at klimakrisen er menneskeskapt og merkes her og nå. Likevel har flertallet valgt å fjerne målet om klimanøytralitet innen 2030. Det er å senke ambisjonene i en tid som krever det motsatte, og vi ser at naturen bygges ned bit for bit. Norge ligger i europatoppen i nedbygging av natur per innbygger. Fagmiljøene er tydelige: Naturkrisen er like alvorlig som klimakrisen. De henger sammen, de må løses sammen, og med det kunnskapsgrunnlaget burde vi jo stramme inn politikken. Vi burde styrke nasjonale rammer for arealbruk og stoppe tapet av natur, men i denne salen velger et flertall å foreslå det motsatte. Arbeiderpartiet går sammen med Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet og ber regjeringen gi kommunene større handlingsrom og fjerne det de omtaler som unødvendige restriksjoner. I praksis betyr det svakere nasjonale føringer i en tid der naturen allerede taper.

SV er helt tydelig på at vi er nødt til å gå i motsatt retning. Vi vil ha sterkere nasjonale rammer for natur og arealbruk, raskere og større utslippskutt hjemme og et tydeligere internasjonalt ansvar for å bidra til omstilling i fattige land. Norge er et av verdens rikeste land. Da må vi også være et av de landene som tar størst ansvar. Spørsmålet er ikke om vi har lyst til å gjøre mer, eller om vi kan gjøre mer. Spørsmålet er om vi har tid til å vente like lenge som flertallet nå foreslår. SV vil at Norge skal gå foran, ikke for å svekke klimamål, ikke åpne for mer nedbygging, men for å ta ansvar for natur og klima og for framtidige generasjoner.

Det er ingen skam å snu. Det nærmer seg påske, og jeg håper at også Arbeiderpartiet, Senterpartiet, FrP og Høyre ser åpenbaringen og stemmer annerledes i denne saken. Jeg tar opp forslagene fra SV.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:04:45]: FNs bærekraftsmål er nasjonalstatenes felles plan for å sikre sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft – et arbeid Senterpartiet mener det er viktig å følge opp, og det må følges opp i alle dimensjoner, både sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft.

Vi må sørge for en rettferdig og god sosial og geografisk fordeling i arbeidet med bærekraftsmålene. Her, som i arbeidet med beredskap, har kommunene en nøkkelrolle. I en internasjonal situasjon hvor bærekraft blir utfordrende i mange sammenhenger fordi situasjonen endrer seg fra minutt til minutt, er det særdeles viktig at vi klarer å tufte mye av dette arbeidet på det som er nærmest de menneskene det angår. Kommunene har kanskje den mest sentrale rollen i å sørge for gode lokalsamfunn over hele Norge. Derfor mener Senterpartiet at det er viktig at det ikke kommer overkjøringer og reguleringer som begrenser lokaldemokratiet i arbeidet med bærekraftsmålene.

Hvis man mener at lokaldemokratiet ikke kan ivareta de dagligdagse utfordringene rundt bærekraft, er mitt spørsmål: Hvem skal gjøre det da? Nasjonale føringer er ikke noe annet enn at det er føringer til noen som skal gjennomføre dette i praksis.

Vi ønsker ikke å begrense lokaldemokratiet i arbeidet med bærekraftsmålene. Det er i lokaldemokratiet vi finner de gode lokale løsningene. Det er derfor vi i Senterpartiet, sammen med Høyre, Arbeiderpartiet og FrP, står bak forslaget til vedtak:

«Stortinget ber regjeringen gi kommunene større handlingsrom i areal- og naturforvaltning, og fjerne unødige sentrale restriksjoner.»

Dette er et godt og viktig vedtak som vi forventer at regjeringen følger opp, og kommer tilbake til Stortinget med konkrete endringer som følger opp dette vedtaket.

Norge har et fortrinn som energinasjon. Det er derfor viktig at bærekraftsmålene ikke brukes som en begrunnelse for å svekke norsk olje- og gassindustri. Vi må se på dette i et langtidsperspektiv. Jeg vil samtidig også advare mot at vi får et stadig økt regelbyråkrati og mange kostnadsdrivende krav når det kommer til offentlige anskaffelser.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:07:56] (komiteens leder): Jeg vil slutte meg til tidligere taler fra SV i at det er utfordrende at det eneste vedtaket som ser ut til å få flertall i denne saken, er et vedtak som sannsynligvis vil bidra til å svekke flere av bærekraftsmålene, som det å stoppe klimaendringene og ta vare på livet på land, for nedbygging av natur og tap av natur er et stort problem. Jeg har tro på lokaldemokratiet, men jeg har også tro på at man må finne lokale løsninger innenfor noen viktige overordnede rammer som jeg er bekymret for at dette vedtaket vil svekke.

Så til det litt mer overordnede. Det er mange av bærekraftsmålene som er ganske lette for oss i Norge å oppfylle, sett i forhold til de fleste land i verden, og derfor er det bra at rapporteringen på bærekraftsmålene er tilpasset norske forhold. Det har i denne rapporten vært stort fokus på de to aller vanskeligste målene for oss: ansvarlig forbruk og produksjon og å stoppe klimaendringene. Når vi ser på kartet over høyt materielt forbruk, ligger vi altså aller høyest i Europa. Siden 1990, siden jeg ble voksen, har det private forbruket i Norge blitt mer enn fordoblet. Vi har et forbruk som ligger langt over både det globale og det europeiske gjennomsnittet.

Disse målene henger nøye sammen med mål om mindre ulikhet, for de som tjener mest, forbruker også mest. Det gjelder i Norge, og det gjelder i verden. Det er interessant at folkepanelet setter opp som ønske å skape et inkluderende og rettferdig samfunn for alle, der vi forbruker mindre og lever mer.

Grunnleggende sett handler det om et økonomisk system som setter vekst og profitt foran mennesker, natur og klima. I Rødt kaller vi det «kapitalismen». Der er saken i dag god på problembeskrivelsen, men det er ikke så lett med svarene. Mange av anbefalingene fra folkepanelet er noe man kan gjøre mer av, som samarbeid med næringslivet, reklamekampanjer og undervisning, men det monner kanskje ikke så veldig mye. Det er også et paradoks at selv de konkrete, dagligdagse og nedpå forslagene som folkepanelet kommer med, som å si nei til «kjøp tre, betal for to» og andre kampanjer som oppfordrer folk til å kjøpe mer, kan vi altså ikke få gjort noe med på grunn av EU-regler. Det samme gjelder det å fjerne moms på salg av brukte varer og reparasjon. Det settes inn i en stor momsdebatt, som gjør alt vanskelig. Her støtter jeg folkepanelet: Dette tror jeg gir god mening for folk i et samfunn som vårt, hvor ting er altfor billig og arbeidskraft er dyrt. Det minste vi burde kunne gjøre, er å legge til rette for at reparasjon og gjenbruk skal bli så rimelig som mulig.

Evig vekst på en klode med begrensede ressurser er ikke mulig. Derfor trengs det et brudd med kapitalismens veksttvang for å sikre en bærekraftig bruk av ressursene og en samfunnsutvikling i tråd med naturens tålegrenser, men vi har en lang vei å gå mot det målet.

Arild Hermstad (MDG) [11:11:10]: En debatt om bærekraftsmålene burde være en anledning til å drøfte hvordan vi skal bli bedre til å innfri de målene. Stortingsmeldingen er tydelig på at vi har en svær jobb foran oss.

Likevel ender vi altså opp med det stikk motsatte. Etter dagens behandling ser det ut til at vi sitter igjen med enda dårligere naturpolitikk enn vi hadde før. Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet har gått sammen om et vedtak der «Stortinget ber regjeringen gi kommunene større handlingsrom i areal- og naturforvaltning, og fjerne unødige sentrale resstriksjoner». På vanlig norsk betyr dette: Staten bør tillate flere inngrep i natur og i matjord.

Jeg synes det er sjokkerende at Arbeiderpartiets stortingsgruppe, uten noen nærmere drøftelser og uten merknader som forklarer konteksten, går sammen med FrP om å svekke vernet av natur og matjord. Dette er gammeldags FrP-politikk, som gir mer makt til de pengesterke utbyggerne på bekostning av dyreliv, naturvern, matsikkerhet og kommende generasjoner.

Noen sier at dette ikke betyr så mye. Jeg er enig i at forslaget gir mye rom for tolkning, og at det ikke peker på konkrete tiltak. Men signaleffekten er helt tydelig, og jeg vil minne alle som er i salen her om at Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsperson og utenriksminister nettopp snakket om at for de åtte milliarder mennesker som bor på denne jordkloden, er den største utfordringen rett og slett natur og klima. Barth Eide presiserte også at Arbeiderparti-regjeringen selvfølgelig skal prioritere natur og klima høyt. Da er det vanskelig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet går inn i dette forslaget, for Norge er allerede på topp i Europa når det gjelder ødeleggelse av natur. Sjøfuglene våre forsvinner fra fuglefjellene, det blir mindre fisk i elvene, og verdifulle gamle naturskoger går tapt, med flatehogst i høyt tempo. Hvert år bygger vi også ned tusenvis av dekar med verdifull matjord.

Å svekke naturpolitikken ytterligere er dermed dypt uansvarlig. Vi i MDG fremmer flere forslag her i dag som handler om mer rettferdig fordeling for å styrke bærekraftsmålene. Vi vil ha overgang til sirkulær økonomi og en plan for et forbruk som holder seg innenfor naturens tålegrenser.

Jeg vil også berømme det gode arbeidet som har vært gjort når det gjelder folkepanel for et bærekraftig forbruk. Her har mange kommet med gode forslag som burde ligge til grunn for politikken framover, så vi ber regjeringen om å vektlegge anbefalingene fra dette folkepanelet.

Med det tar jeg opp forslaget MDG står alene om.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:14:12]: Norge har forpliktet seg til å jobbe målrettet for å nå FNs bærekraftsmål innen 2030. Bærekraftsmålene dekker en bredde innen sosial, økonomisk og miljømessig utvikling. Meldingen vi diskuterer i dag, omhandler mest den nasjonale statusen, men jeg vil tillate meg å heve blikket, for bærekraftsmålene nr. 1 og 2 er å utrydde henholdsvis fattigdom og sult. Hvis en skal være i nærheten av de to målene, er det viktig at land som Norge bidrar med målrettet og effektiv bistand. Helt avgjørende for at disse målene skal nås, er utdanning, for nå står verden midt i en global læringskrise. Rundt 250 millioner unger har ikke mulighet til å gå på skole. Nærmere 600 millioner forstår ikke en enkel skriftlig tekst. Siden 2021 har Støre-regjeringen gjort dramatiske kutt i utdanningsbistanden, som ifølge Verdensbanken gjør at 2,6 millioner skoleplasser er vekk. Det er helt feil utvikling, og Norge bør gjøre mer enn det vi gjør i dag for å snu utviklingen.

Målene om fattigdom, sult og utdanning er også viktige her hjemme. Det handler om et arbeidsmarked som gir muligheter, og om en velferdsstat som fanger opp dem det er behov for å fange opp, når det trengs. Skolen må ha nok lærebøker og lærere som har tid til elevene.

Det handler også om ressursbruk og forvaltning. Å stille krav gjennom offentlige anskaffelser har en verdi, men det må ikke bli for regelstyrt, kostnadsdrivende eller i seg selv bidra til å låse oss til en gitt teknologi. KrF mener derfor det bør vurderes å bruke funksjonskrav i større grad enn at anskaffelsene er teknologispesifikke. Jeg tar opp KrFs løse forslag i saken.

Til slutt en stemmeforklaring, i og med at vi ikke sitter i komiteen: KrF vil stemme for tilrådingen I, om at kommunene skal få større handlingsrom i areal- og naturforvaltning, og fjerne unødige sentrale restriksjoner. Vi vil stemme imot mindretallsforslagene.

Statsråd Karianne O. Tung [11:16:43]: I en urolig tid preget av sammenvevde kriser som klimaendringer og politisk ustabilitet er bærekraftsmålene en viktig felles plattform og omstillingsagenda. Arbeidet med bærekraftsmålene er en arena der alle land deler behovet for felles løsninger, og de 17 bærekraftsmålene gir en helhetlig rolle for å fremme sosial, økonomisk og miljømessig utvikling. Målet er å imøtekomme dagens behov, uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner også skal få dekket sine behov.

Med nettopp det som bakteppe har regjeringens tilnærming derfor vært at målene skal være en del av den ordinære politikkutformingen, og ikke behandles som et separat politikkområde. Det mener vi gir best måloppnåelse, eierskap og ikke minst bevissthet til felles utfordringer.

Norge har gode forutsetninger. Med våre små sosiale og økonomiske forskjeller, sterke økonomi og kraftige velferdsstat har vi et unikt utgangspunkt. Samfunnet vårt er tuftet på samarbeid og tillit. Dette gjør at vi ligger langt framme i arbeidet. Samtidig står vi overfor utfordringer, og særlig innen områder hvor levestandarden vår fører til et høyt ressursforbruk med betydelig klimaavtrykk. Vi ser det på mange områder: Vi må fornye, forsterke og forbedre, nettopp for å sørge for at de samme tjenestene og områdene står like sterkt, også i framtiden.

Meld. St. 35 for 2024–2025 bygger på vedtatt politikk. Den redegjør for vedtatt status, utfordringer og veien videre i Norges arbeid. Den vektlegger særlig de områdene der Norge har størst forbedringspotensial, ved å identifisere 61 delmål hvor vi har en jobb å gjøre, som innen ansvarlig forbruk og produksjon, klima, naturmangfold, ernæring og avfallshåndtering. Meldingen klargjør hva regjeringen gjør for at målene skal nås, og hvor innsatsen bør styrkes for at måloppnåelsen skal bli enda bedre.

Vi gjennomfører regjeringens plan for Norge med tiltak som vil bidra til å øke måloppnåelsen på bærekraftsmålene. Klarer vi det, har vi lagt grunnlaget for at også framtidige generasjoner får den samme muligheten som vi har hatt til å dekke sine behov, og til å leve et godt liv.

Erlend Wiborg (FrP) [11:26:57]: Først en stemmeforklaring: Fremskrittspartiet støtter det løse forslaget framsatt av Kristelig Folkeparti her i dag.

Det har vært interessant å følge denne debatten om bærekraftsmålene. Sosialistisk Venstreparti og Rødt varsler at de ønsker å stramme inn og gjøre stort sett alt dyrere og vanskeligere. Noe av det som overrasker meg i løpet av debatten, er at det blir så tydelig hvordan Sosialistisk Venstreparti og Rødt ønsker å redusere demokratiet ved å nekte det lokale selvstyret å ta avgjørelser i sin egen kommune. Det er sterkt problematisk.

Fremskrittspartiet mener at avgjørelser blir best om de fattes nærmest mulig folk, og at det er de som faktisk har skoen på, de som berøres direkte av vedtakene, som skal fatte vedtak – ikke at vedtak og overstyring skal skje fra denne sal eller fra byråkrater. Vi har faktisk tillit til at folk flest der ute vet best hvordan deres egen kommune skal styres.

I løpet av debatten har det vært mange fine honnørord om hvor flotte disse bærekraftsmålene er. Det er veldig lett å komme med fagre mål og løfter, men hva koster dette? Vi hørte at regjeringen var oppe på denne talerstol og mente at det vet man ikke, og at det er for dyrt å finne ut hva ting koster.

Skal man sette noen mål, må vi jo faktisk vite hva det koster å gjennomføre målene, hvis man ønsker at det skal være noe realisme i det. Er det én ting som er sikkert, er det at det ikke er denne sal som tar kostnadene. Kostnadene er det vanlige folk der ute som må ta på grunn av altfor ambisiøse og symbolske bærekraftsmål. Vedtak man fatter her, går faktisk ut over noen, og de går dessverre altfor ofte ut over dem med den svakeste lommeboken.

Bedre blir det heller ikke når vi hører på representanten fra Rødt, som i praksis argumenterer imot lønnsvekst og velstandsvekst. Det er en politikk Fremskrittspartiet er rykende uenig i. Vi mener det er bra at folk med svak økonomi får en velstandsøkning. Det kunne vært fristende å ha en stor debatt knyttet til kapitalisme, som Rødt inviterte til, men når vi snakker om bærekraftsmål, er det i hvert fall noe historien har vist oss, og det er at kommunisme og sosialisme er det minst bærekraftige som finnes.

Konstanse Marie Alvær (A) [11:30:06]: Kommunene spiller en nøkkelrolle i å ivareta naturen. Arbeiderpartiet har ingen planer om å senke ambisjonene i naturpolitikken, men vi må også ha tillit til at lokaldemokratiet kan spille sin rolle i dette arbeidet på en god måte. Å fjerne unødige krav handler ikke om å senke ambisjonene i naturpolitikken, men det handler om å gi fleksibiliteten som trengs for å nå ambisjonene våre. Vi skal ha tillit til lokaldemokratiet samtidig som vi gir dem verktøy for å lykkes, så vi sammen kan ivareta naturen og mangfoldet vi har i dag, så også mine barn kan vokse opp med søndagstur i marka og somre i fjellheimen.