Hashim Abdi (A) [15:33:01] (ordfører for saken): «Uansett hva slags bakgrunn du har, uansett hvor du vil i livet – så skal du som vokser opp i Norge i dag, kunne strekke deg mot drømmen og forme livet ditt.»

Sitatet over er fra statsministeren i nyttårstale. Det sitatet rommer på mange måter hva som er utgangspunktet for Arbeiderpartiets politikk når det gjelder å utjevne forskjeller – om frihet for enkeltmennesket, og om at vi som samfunn rigger oss slik at vi løfter alle barn og unge ut av utenforskap og inn i «innenforskap».

Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet om denne meldingen. Den tar tak i noe av det mest grunnleggende i politikken: Hvordan gir vi flere barn og unge reelle muligheter i felleskapet? Stortingsmeldingen «Tro på framtida – uansett bakgrunn» bygger på et tydelig kunnskapsgrunnlag om at sosioøkonomiske forskjeller i barndommen henger sammen med senere forskjeller i utdanning, arbeid, helse og inntekt, og at barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt, oftere møter større utfordringer senere i livet.

Det betyr ikke at livsløpet til ett eneste barn i Norge er forhåndsbestemt, men det betyr at utgangspunktet kan bety utrolig mye. Det kan være den lille forskjellen som gjør at en ni år gammel gutt står på sidelinjen mens alle klassekameratene spiller fotball på fotballaget. Det kan være trangboddhet som gjør det vanskelig å gjøre lekser. Det kan være foreldre som står utenfor arbeidslivet, og som selv kun har opplevd nederlag i møte med systemet. Derfor må politikken være helhetlig.

Arbeiderpartiet har valgt å styrke de universelle ordningene: Vi har kraftig redusert maksprisen i barnehage. I flere deler av landet er barnehagen nå gratis eller betydelig rimeligere enn før. Vi har også styrket barnetrygden historisk mye siden Solberg-regjeringen. Vi har redusert foreldrebetalingen i SFO. For familier med stram økonomi betyr dette at flere barn får være med.

Vi vet at de første leveårene legger grunnlaget for videre utvikling. Derfor satser vi på helsestasjoner, barnehager og en skole med høy kvalitet. Derfor følger vi opp med bemanning og kompetanse. Det handler om å gi den «kidden» som sitter i klasserommet sitt med armen opp i været, en god voksen å snakke med.

Fellesskolen er det viktigste utjevningsprosjektet vi har. Fellesskolen gir alle barn og unge en felles referanse til høyere utdanning, arbeidsliv, en jobb å gå til og en lønn å leve av.

Oppveksten handler imidlertid også om det som skjer etter skoletid. Derfor har regjeringen økt det særskilte tilskuddet for å inkludere barn og unge, fra 555 mill. kr i 2022 til 758 mill. kr i år. Det betyr at flere barn kan delta i aktiviteter, gjennom Barnas Stasjon, i regi av Blå Kors, gjennom gratis utlån av utstyr, gjennom BUA, og gjennom ferieopplevelser med Røde Kors og Turistforeningen – noe så enkelt og så viktig som at alle barn skal få delta.

Arbeid er avgjørende, og arbeidsledigheten går ned under denne regjeringen – det er bra. For de aller fleste familier er det lønnsinntekten som gir økonomisk trygghet. Når foreldre er i arbeid, styrkes både familiens økonomi og barnas mulighet til å få gode, trygge liv. Derfor ligger arbeidslinja fast. Vi satser på kvalifisering, læreplasser, ungdomsgarantien og tettere oppfølging for unge som står utenfor felleskapet.

Samtidig vet vi at noen familier har sammensatte utfordringer. Derfor legger vi opp til bedre samordning av tjenester. Barn og unge skal ikke oppleve å bli kasteballer mellom etater. Kommunene må ha verktøyene til å jobbe mer helhetlig, og vi bygger et kunnskapssystem som gjør at vi vet mer om hva som fungerer.

Det finnes også tydelige politiske skillelinjer i kampen mot Forskjells-Norge – mellom de av oss som mener at vi skal bruke de store pengene på fellesskapet, og FrP og Høyre, som vil bruke fellesskapets penger på dem som har mest. Å gjøre folks velferd dårligere, barnehager dyrere, og det å svekke frivilligheten, den brede forebyggingen og norskopplæringen for dem vi vet sliter mest med å komme seg ut i arbeid – alt dette er et politiske valg. Dette velger man helt selv.

Erfaringene fra årene de styrte, var at barnefattigdommen økte. Antallet barn som vokste opp i vedvarende lavinntekt, gikk opp år etter år. Antallet barn og unge som fikk muligheten til å strekke seg etter drømmen sin, gikk ned år etter år.

Når man svekker fellesskapsløsningene, rammer det de som trenger dem mest. Når man kutter i universelle ordninger, er det barn i lavinntektsfamilier som merker det aller først. Arbeiderpartiet velger annerledes. Vi mener at fellesskapets midler skal brukes til å styrke barnehager, skoler, fritidstilbud og familienes økonomiske trygghet. Vi mener at universelle ordninger gir legitimitet og sammenheng i velferdsstaten. Vi mener også at arbeid, utdanning og trygge oppvekstsvilkår er den mest effektive måten å redusere forskjeller på.

Avslutningsvis vil jeg sitere den siste setningen i oppvekstmeldingen:

«Det er regjeringens vurdering at de samfunnsøkonomiske gevinstene av tiltakene i meldingen langt vil overskride kostnadene ved å gjennomføre tiltakene.»

Den merknaden i innstillingen hvor det henvises til dette sitatet, er både Høyre, FrP og KrF ute av. Det sier litt om de politiske skillelinjene i denne saken.

Silje Hjemdal (FrP) [15:37:59]: Ærlighet varer lengst. Når man viser til den merknaden som Fremskrittspartiet gikk ut av, kunne man gjerne også vist til at det var ingen forskning, informasjon eller noe grunnlag som viste at det sitatet var basert på et tallgrunnlag med fakta. Da er det oppklart.

Alle barn og unge i Norge skal ha muligheten til å lykkes med å skape et godt liv, uavhengig av hvilken bakgrunn og økonomiske forutsetninger man har. Fremskrittspartiet støtter langt på vei intensjonen om å forebygge utenforskap og å legge til rette for at flest mulig barn og unge får en trygg og god oppvekst, men vi mener at regjeringens politikk preges av overordnede formuleringer, manglende målsettinger og en for svak vektlegging av ansvar og plikt. Det kunne man kanskje også sett hen til under den forrige debatten, der nesten alt handlet om en 15 års aldersgrense for sosiale medier.

Tro på framtiden er ikke noe man får servert av det offentlige. Det er noe man skaper gjennom utdanning, arbeid og tilhørighet. Fremskrittspartiet ønsker å bygge et samfunn der alle barn, uansett navn eller bakgrunn, får de samme mulighetene til å lykkes. Det krever at vi stiller krav. Vi må sette grenser, og vi må prioritere – og ikke minst tørre å prioritere – det norske fellesskapet.

Derfor mener Fremskrittspartiet at forebygging ikke bare handler om tilgjengelige tjenester, men også om tydelige forventninger til f.eks. foreldre og foresatte. Meldingen inneholder i liten grad en vurdering av hvordan foreldre som ikke følger opp barnas skolegang, helse og fritid, skal møtes med krav og ansvar. Det er en svakhet at regjeringen ikke i større grad kobler støtte med plikt, og at det offentlige trakker langt inn i det som bør være foreldrenes ansvar.

Det er også urovekkende at barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i statistikk om både lavinntekt og registrert kriminalitet. Likevel velger regjeringen i meldingen å behandle denne gruppen nærmest på lik linje med alle andre. Fremskrittspartiet er imidlertid krystallklar på at utfordringer som er særegne for enkelte grupper, må møtes med målrettede tiltak, bl.a. i form av språkkrav, en integreringsplikt og tettere oppfølging. Å unnlate å gjøre dette svekker innsatsen mot utenforskap og reduserer muligheten for reell sosial mobilitet.

Før jul stilte jeg et skriftlig spørsmål til barne- og familieministeren som gikk på akkurat dette med andelen barn og unge med innvandrerbakgrunn som mottar tiltak fra barnevernet. De sjokkerende tallene viste at hele 44 pst. av barna med barnevernstiltak hadde minoritetsbakgrunn. Selvsagt må noen tørre å adressere dette. Vi mener dette er svært alvorlig og bekymringsfullt, og det er ikke minst et tydelig tegn på at innvandringen har vært for høy, og at integreringen har sviktet.

Jeg og Fremskrittspartiet forventer at når en så høy andel av barnevernssakene involverer barn med innvandrerbakgrunn, så tas det på alvor og følges opp med konkrete tiltak som styrker barns rettigheter og frihet. Det håper jeg at statsråden tar med seg videre.

Fremskrittspartiet ønsker også å vise til et tidligere forslag vi har hatt, der vi ønsket å føre tilsyn med bl.a. koranskoler og andre religiøse fritidsaktiviteter for barn og unge, for å sikre at slike tilbud ikke bidrar til negativ sosial kontroll eller motvirker integrering. En del av skriveriene i avisene den siste tiden har kanskje vist at det var en stor feil, i hvert fall beklagelig, at veldig mange av partiene i denne sal stemte ned Fremskrittspartiets forslag om dette. Negativ sosial kontroll av barn og unge er et svært alvorlig samfunnsproblem, og noe som Fremskrittspartiet mener det er helt avgjørende å ta tak i på høvelig vis og med konkrete tiltak, dersom alle barn skal ha tilgang på en trygg oppvekst.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i denne saken.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:43:26]: For oss i Høyre er familien samfunnets viktigste fellesskap. Det er her grunnlaget for en trygg oppvekst, god livskvalitet og inkludering legges. Vår oppgave som politikere er ikke å overta familienes oppgaver, men å støtte dem, slik at de kan klare seg selv. Dessverre ser vi at hverdagen blir tøffere for mange under dagens regjering.

Barneombudets barnebarometer for 2025 viser at barns hverdag i økende grad påvirkes av økonomiske forskjeller. Barn fra familier med lav inntekt får mindre hjelp med lekser og deltar sjeldnere i fritidsaktiviteter.

Vi i Høyre godtar ikke at foreldrenes lommebok skal avgjøre et barns muligheter. Derfor har vi i vårt alternative statsbudsjett for 2026 foreslått å prisjustere barnetrygden for alle barn. Det er et av de mest effektive tiltakene mot barnefattigdom. Vi foreslår et jobbfradrag som gir 4 300 kr lavere skatt for folk i arbeid, fordi det skal lønne seg å jobbe. Det er derfor oppsiktsvekkende at regjeringen i sitt budsjettforlik kuttet 50 mill. kr til arbeidsmarkedstiltak. Veien ut av fattigdom går gjennom arbeid, ikke passivitet.

Vi vil også gi 30 000 flere barn muligheten til å delta på fritidsaktiviteter gjennom en økt satsing på 25 mill. kr.

Trygghet handler også om forutsigbarhet i hverdagen. Det er på høy tid at regjeringen følger opp Stortingets vedtak om barnehageplass til «desemberbarna». Det er urettferdig at foreldre som føder sent på året, må ta måneder med ulønnet permisjon fordi barnet ikke får barnehageplass.

Når det gjelder skolen og SFO, er vi bekymret for kvaliteten. Vi ser at ressurssituasjonen i SFO er forverret etter innføringen av gratis kjernetid. Særlig barn med behov for særskilt tilrettelegging lider under uforutsigbarhet og uro. Vi prioriterer innhold og ansatte framfor symbolske satsinger. Mens regjeringen bruker tid på skolemat, vil vi prioritere at barna faktisk lærer å lese, skrive og regne.

Vi må også snakke om den mørkeste siden av barns oppvekst. Statistikken fra Bufdir viser en rystende økning i grov fysisk vold mot barn i hjemmet. Vi vet at vold i barndommen avler vold senere i livet. Det er dypt bekymringsfullt at antallet bekymringsmeldinger fra skoler og barnehager synker. Vi må styrke laget rundt barna, øke kompetansen hos de ansatte og sørge for at de som ser barna i hverdagen, faktisk tør å melde fra.

I statsbudsjettet ble det foretatt en stor omlegging av tilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, til en ny programfinansiering. Den gangen delte vi bekymringen som veldig mange andre som jobber tett på barn, har. Er det en reell risiko for at sentrale forebyggende tjenester i kommunene svekkes når flere formål skal dekkes innenfor samme bevilgning? Jeg har fått opplysninger om at denne ordningen ennå ikke er på plass, så nå sies det opp helsesykepleiere i mange kommuner, fordi kommunene ikke lenger har det tilskuddet de hadde i fjor og året før.

Barn og unges oppvekstsvilkår henger også sammen med den økende ungdomskriminaliteten. Vi ser at kriminelle nettverk rekrutterer stadig yngre barn i alle landets politidistrikter. Da er det provoserende defensivt at regjeringen svarer med «vurdere» og «utrede». Stortinget har allerede vedtatt at det skal innføres hurtigspor i alle tingretter fra 2026. At regjeringen nå sier at den vil utrede muligheten, er en omkamp om et vedtak de allerede er pålagt å gjennomføre. Vi trenger ikke flere ekspertgrupper som skal bruke år på å vurdere informasjonsdeling. Vi trenger handling nå for å stoppe rekrutteringen til gjengene.

Dette er en melding som favner bredt, og den favner vidt også når det gjelder antall departementer som er involvert. Det er viktig å merke seg, noe også Kristelig Folkeparti gjør i innstillingen, hva som er Kirkens Bymisjons hovedbudskap etter å ha lest rapporten:

«Bruk og omsett eksisterende kunnskap til handling. Vi er utålmodige, og iverksetting av tiltak må ikke forsinkes av ytterligere utredninger eller ekspertgrupper.»

Det er lett å sette ned nye utvalg og foreta nye norske offentlige utredninger, men jobben vår er å ta beslutninger på det kunnskapsgrunnlaget vi har. Vi vet nå mye om hva det er som utfordrer barns oppvekstsvilkår.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [15:48:45]: Jeg vil begynne med å takke. Jeg vil takke alle organisasjonene og innbyggerne våre som har sendt oss innspill til denne stortingsmeldingen og til den høringsrunden som har vært. Det gjør meg veldig stolt og gir meg stor glede å se hvor mange det er som jobber for barnets beste i samfunnet. Det betyr veldig mye å se dette engasjementet, og at alle ønsker det beste for våre barn. Så en stor takk til dere!

Samtidig står jeg her i dag med en dyp overbevisning: Et barns framtid skal aldri avgjøres av familiens økonomi, bakgrunn eller av om barnet har en funksjonsnedsettelse. Hvert barn – hvert eneste ett – skal ha like muligheter, og vår jobb som folkevalgte er å gjøre disse mulighetene virkelige.

Denne stortingsmeldingen gir oss kunnskap og et riktig grunnlag for veien videre. Men i SV har vi vært tydelige: Det holder ikke å beskrive utfordringene; vi må handle. Det må gjøres en forskjell i barns liv nå. Derfor er jeg også bekymret, for den generasjonen som vokser opp i dag, kan bli den første på 100 år som får det mindre trygt enn foreldrene sine her i Norge.

Det som er viktig, er starten på livet, begynnelsen på ethvert barns tid. De aller første tusen dagene er, som stortingsmeldingen beskriver, avgjørende for barns livsløp. Det er viktig å følge opp denne meldingen, og at vi reflekterer kunnskap om hvordan alvorlige barndomsbelastninger påvirker levekår, utenforskap og ulikhet, og at dette forstås som en forutsetning for å lykkes. Tidlig innsats må være et førende prinsipp, og jeg håper at regjeringen utvikler en strategi for å integrere kunnskap om barndomsbelastninger og vold som et folkehelseproblem, med særlig vekt på arenaene hvor barn befinner seg daglig.

Vi i SV er også opptatt av retten til hjemmebesøk av jordmor, og at den lovfestes, som en del av oppfølgingen for småbarnsfamilier.

En god start på livet handler om å styrke barnetrygdens særtillegg for enslige forsørgere. Uansett hva slags foreldre vi er, enten vi er sammen eller alene, skal barna ha like gode forutsetninger. Vi må også sørge for å øke den ordinære barnetrygden. Tiltakene må derfor i større grad ta hensyn til enslige forsørgeres situasjon.

I tillegg er vi opptatt av viktigheten av at vedtak nr. 614 for 2023–2024 gjennomføres, slik at hjemmebesøksprogrammet Nye familier i Oslo testes ut i minst ti kommuner – aller helst vil vi ha det i hele landet – med mål om nasjonal utrulling til helsestasjoner. Da får vi styrket kunnskapsgrunnlaget og bidratt til varige strukturer for tidlig innsats.

Vi ønsker at alle barn skal bli tatt vare på her i Norge. Derfor gjør det vondt når jeg hører representanten fra FrP, som skiller mellom barn. Alle barn er våre barn, og det kan ikke være slik at bare noen barn skal tas hensyn til, slik FrP ønsker. Og det at representanten fra FrP får denne stortingsmeldingen til å handle om innvandring, er for meg uforståelig.

Jeg vil også framheve barns rett til deltakelse og medvirkning, og at personer med funksjonsnedsettelser må inkluderes fullt ut i oppvekstspolitikken. Komiteens merknader viser at dette er en stor og viktig gruppe, som altfor ofte faller utenfor. SV er tydelig på at barn med funksjonsnedsettelser skal ha samme muligheter som alle andre til å delta, utvikle seg og til å høre til i fellesskapet.

Jeg avslutter med følgende: Vi må, som det står i stortingsmeldingen, gi hvert eneste barn tro på sin egen framtid, uansett bakgrunn.

Jeg fremmer herved forslagene som SV er en del av.

Remi Sølvberg (R) [15:54:08]: Tro på framtida – uansett bakgrunn: Det er en flott tittel, og det er en intensjon Rødt deler fullt ut. Alle barn skal ha tro på framtida – uansett hvilken familie de er født inn i, uansett postnummer, størrelsen på lommeboka til foreldrene, funksjonsvariasjon, etnisitet osv. Derfor må vi si tydelig fra når politikken ikke står i stil med ordene. Denne meldinga handler i stor grad om å lindre konsekvensene av forskjeller mer enn å fjerne årsakene til dem.

Regjeringa trekker fram økt barnetrygd og lavere makspris i barnehagen. Det er veldig bra. Det er tiltak Rødt har kjempet lenge for, og som betyr mye for familier med dårlig råd. Samtidig aksepterer vi et boligmarked der høye leiepriser og spekulasjon presser barnefamilier ut i økonomisk utrygghet. Vi har et arbeidsliv som er preget av midlertidighet, lave lønninger og useriøse aktører. Vi har ytelser som er så lave at barn vokser opp i varig fattigdom i et av verdens rikeste land. Vi kan ikke snakke om like muligheter hvis noen foreldre aldri får fast jobb, hvis husleia sluker halve inntekten, eller hvis barnefamilier må stå i matkø. Da blir tro på framtida et slagord og ikke en realitet.

Rødt er glad for at meldinga vektlegger en god start på livet – barnehagen, helsestasjonen og skolen – og at laget rundt barna løftes fram. Tidlig innsats og samarbeid mellom tjenestene er utrolig viktig de 1 000 første dagene og i tida som følger. Barn skal ikke falle mellom stoler, men samarbeid alene er ikke nok. Det må følge ressurser med. En helsesykepleier som ikke har en stor nok stilling, fungerer ikke ordentlig. Denne kan ikke dekke flere skoler samtidig. En PPT-tjeneste uten nok ansatte får ikke gjort nok oppfølging. Et barnevern på sparebluss får ikke gjort den gode forebyggende jobben. Å styrke laget rundt barna må bety mer folk, mer tid og mindre byråkrati, og at kommunen får de pengene som følger med og kan prioritere.

Meldinga snakker også om like muligheter i skole og fritid. Det målet deler vi, men i dag er det mange som ikke har disse like mulighetene. Det er forskjell på å vokse opp i en familie som har råd til kontingenter, utstyr og ferie, og en familie som må si nei fordi pengene ikke strekker til. Ordninger og prosjektmidler kan hjelpe, men det er avhengig av søknader og lokale prioriteringer, og det blir for tilfeldig. Rødt mener barn skal ha rett til fritid og deltakelse i idrett og kultur. Det må være gratis eller så rimelig at økonomi ikke blir en hindring. Det krever nasjonale, forpliktende ordninger og mer penger.

Min påstand er at det finnes en grunnleggende spenning i meldinga. Regjeringa vil ha små forskjeller, men utfordrer ikke systemet dypt nok, for store formuer vokser, det tas ut profitt i velferden, og bolig er blitt et investeringsobjekt mer enn et hjem. Skal vi gi alle barn reelle muligheter, må vi omfordele mer – enda mer. Vi må styrke minstesatsene, vi må bygge en sterk ikke-kommersiell velferd, og vi må sikre trygge jobber og boliger. Vi må gå dypere.

Det er en god melding, men vi kan så mye mer. Rødt vil støtte det som er positivt, men vi må være tydelig på at det dessverre ikke er nok. Vi må ikke nøye oss med å dempe konsekvensene av ulikhet når vi kan endre strukturen som skaper den. Skal alle barn ha tro på framtida, må vi føre en politikk som faktisk flytter makt og ressurser, og som endrer livet til dem som har minst

Siren Julianne Jensen (MDG) [15:59:03]: Vi behandlar i dag stortingsmeldinga Tro på framtida – uansett bakgrunn, som er regjeringa si breie oppvekstmelding for perioden. Meldinga løftar viktige ambisjonar om sosial utjamning, tidleg innsats og tverrsektorielt samarbeid. Det blir understreka at alle barn uansett bakgrunn skal ha like moglegheiter til å utvikle seg, lære og leve eit godt liv. Det er ein ambisjon som MDG deler fullt ut.

Regjeringa peikar sjølv på at auka forskjellar og polarisering utfordrar både demokratiet og barns framtidstru. Men for MDG er det ein føresetnad at når vi snakkar om like moglegheiter, må vi også sjå heile oppvekstmiljøet til barnet – naturen rundt dei, klimaet dei veks opp i, det digitale trykket som pregar kvardagen og dei strukturelle forskjellane som følgjer av økonomisk ulikskap og dei ulike rammene for kommunane. Oppvekstpolitikk må famne både kvardagsliv, helse, miljø og samfunnsutvikling.

Meldinga trekkjer fram trygge nærmiljø, fritidsarenaer og fellesskap som viktige delar av ein god oppvekst. MDG er einig i det og vil understreke at tilgangen til natur og grøne område er eit grunnleggjande oppvekstvilkår. Det finst store geografiske forskjellar i barns tilgang til natur og trygge uteområde. For oss er det avgjerande at alle barn har nærmiljø som inviterer til leik, friluftsliv, trygg ferdsel og fellesskap. Dette er ein del av barns helse og trivsel. Ei oppvekstmelding må difor tydelegare ta inn at naturkvalitet og miljø er ein del av barns livssjansar.

Vi veit at mange barn og unge opplever stress, einsemd og press. Likevel blir psykisk helse vigd for lite plass i meldinga. I omtaler frå fagmiljøa blir det peika på behov for både førebygging, tidleg innsats og eit sterkare lag rundt barna. MDG meiner at ei oppvekstmelding som skal bidra til like moglegheiter, må ha ein meir konkret og forpliktande plan for psykisk helse. Vi treng fleire helsesjukepleiarar, vi treng styrkte fritidsarenaer og møteplassar, lågterskel helsetenester i kommunane og betre samhandling mellom helsetenester, skole og barnevern. Dette er avgjerande strukturar for å førebyggje utanforskap og styrkje trivsel og livsmeistring.

Meldinga heiter Tro på framtida. Det er eit fint bilde. Men barn si tru på framtida blir også forma av klimarisiko og miljøutviklinga dei ser rundt seg. Ekstremvêr, naturtap og klimafrykt er ein del av barns verkelegheit i dag. Meldinga frå regjeringa omtaler ikkje klima og miljø som ein del av oppvekstvilkåra. MDG meiner at dette er ei betydeleg svakheit. Å byggje framtidstru handlar også om å ta ansvar for den verda som barna skal bli vaksne i. Klima og natur må inn som eksplisitte vurderingar i oppvekstpolitikken.

Regjeringa legg vekt på tidleg innsats og like moglegheiter gjennom heile utdanningsløpet, noko som blir understreka både i meldinga og i omtaler frå fagmiljøa om betydninga av heilskap og samarbeid. MDG støttar dette, men kvalitet krev ressursar. Det betyr gode barnehagar med nok tilsette og gode språk- og inkluderingsmiljø, ein skole med tid og støtte til lærarar og elevar, kulturskole som ein inkluderande arena og fritidstilbod som faktisk når barn i familiar med låg inntekt og avgrensa ressursar. Skole og barnehage må vere arenaer som kompenserer for ulikskap, ikkje forsterkar det.

Både meldingar og høyringsinstansar legg stor vekt på samarbeidet mellom tenester og på at oppvekstpolitikken må vere tverrsektoriell. MDG er einig, men samarbeid føreset kapasitet. Det føreset at kommunar faktisk har råd til å gje barna eit heilskapleg tenestetilbod. MDG meiner at ein moderne oppvekstpolitikk må styrkje det økonomiske handlingsrommet i kommunane. Barns moglegheiter skal ikkje vere avhengige av kommuneøkonomien eller geografien.

Tro på framtida – uansett bakgrunn er ei melding med gode verdiar og viktige analysar. Men for MDG er det avgjerande at oppvekstpolitikk også handlar om den større samanhengen barn veks opp i: natur, klima, lokalsamfunn, psykisk helse og fordeling. Barn har krav på gode barnehagar, trygge skolar og sterke fellesskap, men også på frisk natur, trygg framtid og tenester med tilstrekkeleg kapasitet. Skal barn tru på framtida, må politikken gje dei konkrete grunnar til det. Dette er retningar som MDG ønskjer å tydeleggjere i behandlinga av meldinga.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:04:19]: Kristelig Folkeparti brenner for at alle barn og unge i Norge skal ha de samme mulighetene og den samme friheten til å skape sin egen framtid. De skal få god omsorg, bo trygt, kunne delta i sosiale fellesskap, etablere stabile vennskap i oppveksten og føle seg verdifulle. Men dessverre er det for mange som holdes utenfor på grunn av økonomi, fordommer, mangelfull tilrettelegging og språklige barrierer.

En god barndom varer hele livet, og KrF er overbevist om at bygger vi sterke familier, så bygger vi også trygge, robuste barn, som stort sett vil klare seg veldig godt her i livet, og som også er en del av et naturlig sikkerhetsnett de gangene livet butter imot. Nettopp derfor er familiepolitikk viktigere nå enn noen gang, og særlig i møte med de lave fødselstallene.

Kristelig Folkepartis familiepolitikk handler om å gi foreldre tillit og valgfrihet til å organisere sin hverdag med barn slik de selv ønsker. Derfor vil vi styrke familiene med gode og fleksible ordninger, og derfor er vi også bekymret for konsekvensen av politikken som føres under Støre-regjeringen, der man forsøker å styre familienes valg og svekke foreldrenes naturlige ansvar – enten det gjelder den rigide tredelingen, som paradoksalt nok ble til i likestillingens navn, men har ført til at halvparten av norske mødre tar ut ulønnet permisjon, eller reduksjon i kontantstøtten, med det formål at alle barn skal tidligst mulig inn i barnehage sånn at mor kjappest mulig kommer seg tilbake på jobb. Den første tiden med små barn er altfor viktig til at vi skal sette hensynet til arbeidslinjen foran hensynet til familiene.

Det som likevel gir håp, er at mange ønsker seg flere barn enn det de faktisk får. Da må det være vår jobb som politikere å fjerne de økonomiske og strukturelle barrierene som hindrer folk i å realisere familiedrømmene sine. KrF er overbevist om at ved å gi skattelette, øke barnetrygden, sikre rett på foreldrepenger til alle, inkludert studenter, kan vi fjerne noen av de hindrene som i dag begrenser antall barn, og gjøre det slik at det lønner seg å få barn tidligere.

Å styrke familienes økonomi er avgjørende, og en økning av barnetrygden til eksempelvis 2 250 kr per måned, som KrF foreslo i sitt alternative budsjett, vil løfte om lag 5 000 barn ut av vedvarende lavinntekt. Vi ønsker også å lovfeste at barnetrygden skal prisjusteres hvert år, samt å lovfeste barnets beste i sosialtjenesteloven.

De tusen første dagene i barns liv er helt avgjørende for videre helse og utvikling. Derfor er styrking av familiene, også gjennom gratis foreldreforberedende kurs, et viktig og effektivt forebyggende tiltak som må inngå i tjenestene som helsestasjonene tilbyr i kommunene.

KrF kan heller ikke få understreket nok betydningen av en tidlig og helhetlig innsats for barn som er utsatt for vold og overgrep. Organisasjoner som jobber med denne tematikken, kan fortelle om svekket fokus og innsats de siste årene, og det er svært alvorlig. KrF deler bl.a. Stine Sofies Stiftelsens bekymring i deres høringssvar for at oppvekstmeldingen ikke reflekterer den kunnskapen vi allerede har om hvordan grunnleggende barndomsbelastninger som vold og overgrep er for barns helse, utvikling og også framtidige levekår. Vold og overgrep er et folkehelseproblem som rammer alle sektorer, og er en ledende årsak til ulikhet i helse, og vi savner en tydeligere forståelse av disse sammenhengene i meldingen.

Vi har også merket oss den tydelige kritikken fra Uloba, som mener at meldingen totalt svikter funksjonshemmede barn og unge på et grunnleggende nivå når den omtaler utsatte barn i generelle vendinger uten å nevne funksjonshemmede barn som en egen rettighetsgruppe.

Meldingen vektlegger også i for liten grad konsekvensen av hva samlivsbrudd vil ha å si for barns oppvekst. I 2024 opplevde ca. 15 000 barn at foreldrenes forhold gikk i oppløsning. Jeg vil understreke at samlivsbrudd er en av de mest belastende hendelser et barn kan møte, med stor betydning for trygghet, psykisk helse, relasjoner og fungering i hverdagen. Når så mange barn årlig berøres, er det en klar svakhet ved meldingen at den ikke i større grad omtaler behovet for å satse på bedre støtte til barn i bruddprosesser, eller omtaler tiltak som kan bidra til lavere konfliktnivå og mer stabilitet for barna.

Avslutningsvis vil jeg si at KrF også er kritiske til regjeringens forslag om å ta stadig mer av barn og unges fritidsaktiviteter inn i skolefritidsordningen. Ja, det er grunn til å advare heftig mot denne retningen, som i realiteten innebærer en gradvis statliggjøring av barns fritid og frivilligheten.

Jeg tar til slutt opp Kristelig Folkepartis forslag til saken.

Kjersti Toppe (Sp) [16:09:37]: Dette er ei stortingsmelding som er hjarteleg velkomen. Det er veldig bra med ei felles stortingsmelding med ulike departement, der både utfordringane og løysingane ligg, som det står i meldinga. Det er òg veldig bra at ein fokuserer på dette partnarskapet med kommunesektoren, for det er i kommunane den største innsatsen må skje for å sikra barn og unge ein trygg og god oppvekst i Noreg. Det er bra at meldinga har eit veldig breitt førebyggingsperspektiv, spesielt for dei yngste ungane. Eg synest òg det er veldig bra at ein har landa ned på dei universelle ordningane, jf. barnetrygda, og heller har nokre målretta tiltak på toppen, ikkje at det vert ein politikk for dei meir verdig trengande, som er ein måte ein kan seia det på.

Eg ser det er fem innsatsområde: arbeid og auka økonomisk tryggleik, ein god start på livet, like moglegheiter gjennom utdanningsløp, fritidsarenaer og arbeidsliv, å styrkja laget rundt barna og meir kunnskap og samarbeid. Det er veldig viktige innsatsområde. Spesielt i ei tid der vi har veldig mange unge og unge vaksne som fell utanfor både utdanning og arbeidsliv, er det eit rett fokus.

Eg vil ta opp dette med økonomisk tryggleik. Dei aller fleste barn i Noreg har gode levekår. Samtidig veit vi at økonomisk ulikskap har vore aukande, og det er fleire barn enn vi vil som i dag veks opp i fattigdom – i vedvarande låginntekt. Eitt av ti barn veks opp i vedvarande låginntekt. Eg meiner det er vanskeleg for mange å forstå kva det gjer med eit barn å veksa opp i vedvarande låginntekt i Noreg – ikkje berre å ha litt dårleg råd av og til, men å veksa opp heile barndommen i det vi kallar vedvarande låginntekt, som dei opplever er at dei er fattige familiar i Noreg.

Vi veit frå forsking at å veksa opp i låginntekt påverkar både helse, utdanningsløp og deltaking i samfunnet. Vi veit òg at barn med innvandrarbakgrunn i dag utgjer halvparten av barn som lever i fattige familiar i Noreg. Barn er barn, uansett kor dei kjem frå, og det er viktig å ha ein politikk for det. Eg har snakka med ein av desse som har innvandrarbakgrunn, som fortalde at dei ikkje var fattige før dei kom til Noreg. Det er veldig hardt å høyra ein ungdom seia det, for det var på ein måte kanskje Noreg som gjorde dei fattige. Det er det ingen barn som ønskjer å leva i over tid. Det er det veldig viktig at denne meldinga følgjer opp, og det er eit godt grunnlag for det.

Det andre eg vil ta opp, er dei 1 000 fyrste dagane, som meldinga fokuserer særskilt på. Det er eg veldig glad for. Det gjeld frå unnfanging til toårsdag, der vi investerer i den tidlege fasen i livsløpet, investerer i familiane og gir hjelp før ein får diagnose, og at ein ikkje treng ein diagnose for å få hjelp. Eg har så sans for ordningar som Home-Start, som gir hjelp til familiar som strevar med heilt vanlege ting, men som kanskje ikkje har nettverket, og viss dei ikkje hadde fått den hjelpa, hadde det kanskje utvikla seg til ein diagnose eller spesialiserte hjelpetiltak. Alle treng nokre ekstra hender når ein har små barn. Det er ulike ting som kan ramma, og det er veldig travelt. Vi treng ikkje å gjera det meir vanskeleg enn det er – det var ei gamal ordning med husmorvikar, det heiter aldeles ikkje det lenger – men vi må kunna gi familiar heilt praktisk og forståeleg hjelp i den småbarnsfasen dei står i. Det må det offentlege støtta opp om ordningar for, om ein ikkje har andre ressursar rundt seg som kan gi hjelp.

Vi har fremja to forslag i dag. Det er forslag nr. 10, om nettopp å styrkja innsatsen for barn i barnas fyrste 1 000 dagar, der vi peikar på dette med familiehjelp, gjennom anten kommune eller frivillige organisasjonar, og forslag nr. 11, om å auka barnetrygda for fleirbarnsfamiliar. Vi veit ein har auka risiko for å hamna i fattigdom når ein har mange barn. Vi støttar I og II og stemmer for forslaga nr. 4 og 7 i innstillinga.

Eg tek opp forslaga.

Statsråd Lene Vågslid [16:15:02]: Denne stortingsmeldinga blei presentert for fyrste gong på Slime Gård Åpen barnehage i Søndre Nordstrand i Oslo, saman med kunnskapsministeren og arbeidsministeren. Det var ikkje tilfeldig. Ved denne barnehagen har ein teke nokon ganske spennande og interessante grep for betre inkludering og integrering av barnefamiliar i eit levekårsutsett område. Der har ein tilsett barnevernspedagogar med minoritetsbakgrunn og kompetanse i barnehagen, og barnehagen er ein såkalla open barnehage. Det er ein møteplass for foreldre og barn, ein plass der foreldra har hovudansvaret for barnet sitt, men der ein òg kan få råd og rettleiing av kvalifiserte og kompetente tilsette. Ikkje minst kan ein få hjelp til å søkje om barnehageplass, om ein treng det.

Dei tilsette i Slime Gård Åpen barnehage kunne fortelje oss om kor tett på dei kom foreldre, og om korleis dei arbeider veldig godt med krysskulturell kompetanse, det å byggje tillit og bru, og skaper tryggleik for foreldre som av ulike grunnar kan ha skepsis til offentlege tenester i Noreg. Kvifor startar eg her? Det er fordi ein heilt sentral del av Arbeidarparti-regjeringas politikk som er lyfta fram i denne meldinga, er å sikre tryggleik for og tillit til familiane. Det er òg å sikre at foreldre kan jobbe, at dei har ein jobb, og har tryggleik for ungane sine, og ikkje minste å lyfte fram gode lokale eksempel på å jobbe med inkludering og integrering.

Arbeidarparti-regjeringa fører ein politikk for å redusere dei sosiale forskjellane, og me vil bidrege til at barn og unge skal kunne leve eit godt liv i Noreg. Saman med Senterpartiet, SV, Raudt og MDG meiner eg me viser i budsjettforlika at det har prioritet. I Noreg skal det ikkje vere familiens bakgrunn som avgjer kva for moglegheiter ein får, og både det omfordelande skattesystemet me har, og dei universelle velferdsordningane fremjar like moglegheiter og bidreg til å utjamne forskjellar. Saman med budsjettpartnarane i Stortinget aukar me barns moglegheiter til å delta på viktige fellesarenaer gjennom sterkt redusert makspris i barnehage og gratis deltidsplass i SFO. No betaler barnefamiliar mindre for ein barnehageplass enn ein får utbetalt i barnetrygd. Det er ei stor endring med raud-grøne budsjett samanlikna med blå.

Me veit at gevinsten av tidleg førebygging er stor. Meldinga framhevar særleg betydinga av arbeidet til kommunane og frivillige aktørar, og at statlege verkemiddel må støtte det førebyggjande arbeidet til kommunane og leggje til rette for tverrsektorielle løysingar. Difor slår me no saman fleire sektorvise øyremerka tilskotsordningar til eit kommunalt førebyggingsprogram for barn og unge. Eit viktig mål med dette er å auke moglegheitene til kommunane til å tilpasse innsatsen til dei lokale behova dei ser for sine barn og unge, og ikkje minst å sjå innsatsen i ein kommune i ein større heilskap.

Familien er den viktigaste ramma for barn og unges liv. Det har fleire sagt før meg, og det er veldig sant. Eit barns 1 000 fyrste dagar speler ein stor rolle i utviklinga til barnet. Arbeidarparti-regjeringa styrkjer det helsefremjande og førebyggjande arbeidet for barnefamiliane. Det inneber god foreldrestøtte, tilgjengelege og gode barnehagar og oppfylging av barn som treng ekstra hjelp og støtte. Det inneber òg, som andre har vore innom før meg i debatten, førebygging av vald, overgrep og omsorgssvikt.

Ungt utanforskap er eit samfunnsproblem. I dag står 10 pst. av unge mellom 10 år og 29 år utanfor arbeid, skule og opplæring. Slik kan me ikkje ha det – både fordi det har ein enorm kostnad for den enkelte, og fordi det har store kostnader for samfunnet. Kostnaden av tidleg marginalisering og utanforskap er anslege til nærare 90 mrd. kr i 2026-kroner. Noko av det fyrste eg gjorde som barne- og familieminister var å få gleda av å setje i gang eit målretta samfunnsoppdrag for inkludering av barn og unge, eit systematisk tiårig arbeid med eit veldig klart mål om at ingen barn og unge skal stå utanfor, og som mobiliserer samarbeid mellom partane i arbeidslivet, kommunesektoren og frivilligheita.

Denne meldinga har ambisjonar. Statsministeren har blitt sitert tidlegare i debatten, og det er ein kjerne i Arbeidarpartiets politikk at barn og unge skal kunne strekke seg etter draumane sine og forme livet sitt uansett korleis bakgrunn dei har. Då må me sikre ein fellesskapspolitikk som gjev barn og unge i Noreg tru på framtida.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [16:34:29]: Før jeg gikk inn for fullt i politikken, jobbet jeg som advokat. Nesten hver dag møtte jeg fortvilte mennesker som stod midt oppi sine verste livskriser, kriser det ofte ikke fantes juridiske svar på. Mange var uten jobb, i stor gjeld og med unger å ta vare på. Jeg ble politiker fordi jeg tror det er mulig å legge opp et samfunn som hjelper mennesker før krisene oppstår. Det forutsetter at vi starter helt fra begynnelsen av livet. Ingen av oss velger familien vår, men vi velger de politiske løsningene for hvilket samfunn og hvilke muligheter som møter hver enkelt.

For de fleste unger er barnehagen deres første store fellesskap, hvor de får leke, utvikle seg, få venner og omsorg av trygge voksne rundt seg. De siste årene har regjeringen prioritert å senke barnehageprisen til et historisk lavt nivå. Resultatet er en deltakelse på hele 94 pst. Aldri før har flere unger med minoritetsbakgrunn gått i barnehagen: 89 pst. Dette er så viktig for integreringen, for å gjøre forskjellene mindre og mulighetene likere – for alle, uansett hvem som holder den lille hånden inn gjennom barnehageporten. Samtidig har det aldri før vært flere unger som får lov til å delta i SFO-fellesskapet etter skolen. Sammen med SV og Senterpartiet har vi fått til 12 timer gratis SFO for alle landets 1.–3. klassinger. 91 pst. benytter seg nå av tilbudet - en økning på 19 pst. Det betyr noe hvem som styrer.

Vi er langt fra ferdige. Framover prioriterer vi deltakelse, men også enda mer kvalitet. Den klart viktigste forutsetningen er motiverte ansatte med god kompetanse. En av de største satsingene i årets statsbudsjett er en forsterkning av bemanningssituasjonen i norske barnehager. Sammen med SV, Rødt og våre andre budsjettpartnere gir vi nå store midler til økt bemanning, så arbeidsbelastningen blir mindre og mer av dyktige barnehageansattes tid kan brukes på det viktigste: ungene. I sum med andre tiltak for å beholde, rekruttere og å få ned sykefraværet utgjør dette i år 1,8 milliarder kr.

Samtidig vet vi at dagens barne- og elevgrupper er mer sammensatte enn for bare ti år siden. Regjeringen fortsetter storsatsingen på mer kompetanse til ansatte i både barnehagen og i skolen. Norge har aldri hatt bedre utdannende lærere og ledere enn vi har i dag. På etter- og videreutdanning er vi blant de aller beste i klassen – uansett bransje. Det er noe vi skal være stolte av, men vi hviler ikke på laurbærene. I år bruker vi ca. 2,8 mrd. kroner på kompetansetiltak for ledere, lærere og ansatte i barnehagen og skolen. Vi innfører et nytt, helhetlig system for kompetanse og karriereutvikling, så lærere og hele laget rundt får bedre muligheter til å møte mangfoldet og de mer sammensatte utfordringene i dagens skole og barnehage. Det viktigste vi gjør for at Norge skal fortsette å være Norge, er å fortsette å styrke den norske fellesskolen. Her legges grunnlaget for læring, trygghet og fellesskap.

Selve grunnmuren for all læring vet vi er å kunne lese godt. Regjeringen er i full gang med et stort leseløft som betyr flere bøker i både barnehagen og skolen, mindre skjermbruk, mer til skolebibliotekene, mer intensivopplæring til de som sliter, og en lesekommisjon som skal gi helt konkrete råd om hvordan elevene våre best lærer å lese.

Det viktigste i livet skal alltid være det viktigste i politikken. I verdens beste land skal det ikke ha noe å si hvem våre foreldre er, for mulighetene våre til å leve frie, gode og trygge liv. Grunnlaget legges i barnehagen og skolen, de viktigste – og kanskje siste – store fellesskapsarenaene våre. Der bygger vi muligheter uavhengig bakgrunn, interesser, tro og størrelsen på foreldrenes lommebok. Der bygger vi tillit på tvers av forskjellene våre, og vi bygger det landet vi kjenner: et Norge med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap.

Statsråd Kjersti Stenseng [16:39:45]: Som arbeids- og inkluderingsminister er min viktigste jobb å bidra til å inkludere flere i arbeidslivet. En politikk for å få flere i arbeid vil bidra til at også flere med forsørgeransvar for barn kan komme i arbeid, få inntekt og en mulighet til å forsørge seg selv og familien. Arbeid bidrar til økonomisk selvstendige og trygge familier og til at barn får en god start på livet. Det å få flere i arbeid er også viktig for samfunnet vårt. Når mennesker blir stående utenfor arbeidslivet, går vi glipp av verdifulle menneskelige ressurser og arbeidskraft.

Vi vet at familiens ressurser og oppvekstvilkår har betydning for hvordan det går med den enkelte senere i livet. Det kan ha betydning for skoleprestasjoner, for gjennomføring av videregående opplæring og for motivasjon til å ta høyere utdanning. Det kan dermed også ha betydning for senere arbeidsdeltakelse. Vi vet at sosiale utfordringer kan gå i arv. Når mennesker blir stående utenfor arbeidslivet, kan dette derfor ha linjer tilbake til barndom og tidlige barneår.

Det er en grunnleggende verdi i det norske velferdssamfunnet at alle barn og unge skal ha like muligheter, at du kan få en god og stabil tilknytning til arbeidslivet som voksen, enten du er vokst opp med foreldre som har høy utdanning, eller har foreldre med kort skolegang.

100 000 unge står utenfor arbeid og utdanning. Mange har psykiske helseplager, mange har ikke fullført videregående opplæring, eller de har svake norskferdigheter. Regjeringen har derfor en betydelig satsing rettet mot unge. Ungdomsgarantien gir unge en fast kontaktperson i Nav og tidlig, tett og tilpasset oppfølging. Gjennom ungdomsløftet vil vi prøve ut nye forsøk for å få flere unge i jobb og styrke samarbeidet med arbeidsgivere for å skape flere jobbmuligheter for unge.

Nav-kontorene er i kontakt med mange barnefamilier med økonomiske eller andre levekårsutfordringer knyttet til arbeid, helse, utdanning og språk. Nav-kontoret møter oftest den voksne, men har et ansvar for å se hele familiesituasjonen og barnas behov. Regjeringen følger opp forslaget om å prøve ut familiekoordinatorer i Nav-kontor. Målet er at familier som trenger det, får god og helhetlig oppfølging. Samarbeid med andre tjenester er ofte nødvendig.

Seks av ti barn i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. Dette henger ofte sammen med at foreldrene står utenfor arbeidslivet. Det er helt avgjørende å få foreldrene inn i arbeid, slik at vi løfter både dem og barna deres ut av fattigdom og utenforskap. Det er mobilitet ut av lavinntektsgruppen med økt botid. Samtidig ser vi at for mange med innvandrerbakgrunn blir stående utenfor arbeidslivet. Derfor har regjeringen sendt på høring et forslag til en egen integreringsstønad for nyankomne flyktninger og deres familier. Formålet med forslaget er å styrke arbeidslinja slik at det skal lønne seg å jobbe. Målet er å få flere i jobb og styrke integreringen og tilhørigheten til samfunnet.

Det er viktig at vi har et helhetlig blikk på dette. Lykkes vi med å inkludere flere i arbeid, vil det bidra til barnas oppvekstsvilkår og muligheter. Lykkes vi med å gi alle barn og unge gode oppvekstvilkår og muligheter, vil vi også lykkes senere med å få flere inn i arbeidslivet.