Liv Gustavsen (FrP) [12:05:57] (ordfører for saken): Familie- og kulturkomiteen har behandlet Dokument 8:2 S, et representantforslag om økonomisk likebehandling av barnevernet i Oslo. Jeg vil først få takke komiteen for det gode samarbeidet i denne viktige saken.

Det er en samlet komité som ser at saken reiser reelle, alvorlige problemstillinger knyttet til finansieringen av barnevernet i hovedstaden. Over tid har det utviklet seg en økonomisk utfordring som påvirker tjenestens handlingsrom, og komiteen deler forståelsen av at dette må håndteres på en måte som sikrer likeverdige tjenester til barn og unge.

For meg som saksordfører er det viktig å understreke at denne saken ikke først og fremst handler om budsjetteknikk eller finansieringsmodeller. Den handler om hverdagen til noen av de mest sårbare barna i landets hovedstad – barn som trenger trygghet, stabile rammer og voksne som har tid og ressurser til å følge dem opp. Barnevernet forvalter et av samfunnets mest grunnleggende ansvar. Likeverdighet – uavhengig av bosted – er et bærende prinsipp i norsk velferdspolitikk. Når det reises spørsmål om skjevhet i finansieringen, er det både riktig å nødvendig at dette settes på dagsordenen og behandles grundig av Stortinget.

Samtidig er det ulike syn i komiteen på hvordan utfordringen best skal løses. Noen partier mener det er behov for rask avklaring og kompensasjon også knyttet til tidligere perioder. Andre peker på at eventuelle endringer i finansieringssystemet bør ses på framoverrettet og inngå i en helhetlig gjennomgang av ordningen. Disse ulikheter og vurderinger framgår i innstillingen.

Som saksordfører vil jeg avslutningsvis understreke at målet må være å sikre forutsigbarhet og bærekraft i barnevernets rammevilkår, slik at barna dette gjelder, får den hjelp og beskyttelse de har krav på. Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling og ser fram til god debatt.

Liv Gustavsen (FrP) [12:08:21]: Ja, det skal jeg.

Benjamin Jakobsen (A) [12:08:37]: Barnevernet er en av de mest grunnleggende tjenestene vi har for å sikre barns trygghet. Og det er avgjørende i de tilfellene der vi diskuterer finansiering og organisering at vi husker hvem dette handler om. Det handler om de barna som vi har et ekstra ansvar for å ta vare på.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med forslagsstillerne i en grunnleggende ambisjon: Barnevernet skal ha like god kvalitet over hele landet. Barn skal ikke oppleve at hjelpen de får, avhenger av postnummer.

I forslaget til statsbudsjett for 2026 foreslo regjeringen 859 mill. kr i tilskudd til andrelinjebarnevernet i Oslo. Etter budsjettforhandlingene mellom arbeiderpartiregjeringen og det rød-grønne flertallet på Stortinget, ble dette økt med ytterligere 50 mill. kr. Det viser at vi har prioritert barnevernet også i Oslo.

Samtidig er det viktig å være tydelig på ansvarsforholdene. Det er slik at det er Oslo som har ansvar for sitt barnevern. Det innebærer også at det er opp til Oslo å foreta de prioriteringene kommunen mener er riktig innenfor sine budsjettrammer. Derfor er det også positivt at Arbeiderpartiet, sammen med det rød-grønne flertallet på Stortinget, prioriterte 8,4 mrd. kr mer til kommunene i 2026. Dette gir kommunene, og Oslo, større handlingsrom til å prioritere viktige tjenester, herunder barnevern.

I tillegg har vi prioritert forebyggende innsats for barn og unge, spesielt i Oslo – deriblant beredskapsteam i skolen, nytt MST-team, Multisystemisk Terapi, og midler til tettere oppfølging av unge som begår eller som står i fare for å begå alvorlig eller gjentagende kriminalitet. Dette er tiltak som kan bidra til å ta ned presset på andrelinjebarnevernet i Oslo.

De siste ukene har jeg besøkt barneverntjenester i en rekke kommuner. Felles for dem alle er at de melder om mer komplekse og mer krevende saker. Det gjelder altså ikke bare Oslo, det gjelder over hele landet. Derfor blir jeg bekymret når flertallet i salen legger opp til et forslag med en budsjettkonsekvens uten å kjenne omfanget og de eventuelle konsekvensene dette vil kunne ha i barnevernet i resten av landet. Jeg vil også påpeke at siden dette forslaget ble sendt til behandling, har høyrebyrådet i Oslo åpnet for å overføre ansvaret for andrelinjen i barnevernet til staten. Dette er i tråd med anbefalingen fra Stene II-utvalget, som Stortinget skal jobbe med framover.

Etter vårt syn bør man på bakgrunn av dette avvente en vurdering av finansieringen av andrelinjen i Oslo-barnevernet til vi vet utfallet av organiseringen. Det er dette som er essensen i det forslaget vi har sammen med MDG, som jeg med dette vil ta opp.

Barnevernet er en av våre viktigste samfunnsinstitusjoner. Det fortjener både tydelige prioriteringer og ryddige prosesser. Det skal vi i Arbeiderpartiet bidra til.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:12:01]: Det er noe dypt urimelig med at barnevernet i Oslo over mange år har vært underfinansiert det som gjelder andrelinjetjenesten. De tar vare på de mest sårbare blant oss her i hovedstaden. Selvfølgelig skal barnevernet her ha like høy kvalitet som i resten av landet. Men Oslo har altså ikke en slik finansiering.

Allerede for ett år siden ga Stortinget regjeringen klar beskjed om at Oslos barnevern skal likebehandles med resten av landet. Det er rimelig provoserende at det nå har gått halvannet år uten at noe har skjedd. Og det er ganske oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet, nå før meg, sier at de er bekymret for budsjettkonsekvensene, de er redd for resten av barnevernet i resten av landet, og at de vil avvente dette til man får avklart om staten skal overta andrelinjebarnevernet i Oslo. Det har ikke barn og unge i Oslo tid til å vente på. Barn og unge i Oslo har ikke tid til å vente på Arbeiderpartiet, som ikke tar ansvar for en underfinansiering som går ut over barn og unge direkte.

Det er ikke slik at det statlige tilskuddet dekker andrelinjetjenesten. Oslo bruker betydelig mer på andrelinjebarnevernet enn det statlige tilskuddet. Den tilsvarende finansieringen av andrelinjebarnevernet i resten av landet er dobbelt så høy per barn som i Oslo. Det betyr at Oslo tar penger fra andre områder for å kompensere for statlig underfinansiering av Oslos barnevern. Slik er det.

Jeg er veldig glad for at det er et flertall både i komiteen og i salen i dag for å sikre at denne underfinansieringen stopper fra nå. Høyre fremmer også et forslag om at de må sørge for å gjøre noe med den underfinansieringen som har eksistert i mange år. Det er helt avgjørende viktig at Oslos store utfordringer tas på alvor. Det er krevende oppvekstsvilkår i hovedstaden. Det er krevende for barn og unge, og det er krevende for det til enhver tid sittende byrådet å håndtere dette når staten ikke bidrar, slik den bidrar i alle andre kommuner.

Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [12:15:06]: SV mener dette forslaget reiser viktige problemstillinger knyttet til kapasitet, kvalitet og ikke minst rettssikkerhet i barnevernet. Vi viser til at disse utfordringene over tid har vært særlig tydelige også i hovedstaden. SV viser til reelle og vedvarende utfordringer, der barnevernet over tid har hatt høyt arbeidspress og krevende saker.

SV har gjennom flere år jobbet systematisk for å styrke barnevernet i Oslo gjennom budsjettarbeid, både lokalt og nasjonalt. I Oslos kommunebudsjetter har SV prioritert økte midler til barnevernet og tilknyttede tiltak for utsatte barn og unge, med særlig vekt på bemanning, tidlig innsats og kvalitet i oppfølgingen. Videre har SV gjennom budsjettforhandlinger på Stortinget bidratt til å styrke kommuneøkonomien, noe som har vært viktig for Oslos handlingsrom til å følge opp handlingsrommet.

Vi mener det er viktig å sikre riktig tiltak for å styrke barnevernet i Oslo og sikre bedre oppfølging av barn med behov for hjelp og beskyttelse. Derfor vil vi støtte forslag nr. 1 i dette representantforslaget. Det handler om å gi barnevernet tilstrekkelige ressurser og økt forutsigbarhet. Vi kommer ikke til å støtte forslag nr. 2, fordi vi mener dette forslaget reiser prinsipielle spørsmål som ikke er tilstrekkelig utredet, og som kan få betydelige konsekvenser for organisering av barnevernet og for barns rettssikkerhet.

Vi viser også i denne sammenheng til at det pågår et utredningsarbeid gjennom Stene II-utvalget, og mener at behandling av saken må ta høyde for dette arbeidet. Vi understreker at SV vil følge saken videre nøye, særlig utviklingen knyttet til eventuelle endringer i ansvars- og oppgavefordelingen mellom stat og kommune. Eventuelle strukturelle endringer i barnevernet må baseres på et solid kunnskapsgrunnlag og sikre at hensynet til barnets beste og rettssikkerhet ivaretas på en god måte.

Denne saken handler om noe av det viktigste vi har. Den handler om barns sikkerhet. Barnevernet er ikke en ordinær kommunal tjeneste, det er samfunnets siste sikkerhetsnett for barn som ikke har noe annet. Derfor vil vi støtte forslag nr. 1 i saken.

Kjersti Toppe (Sp) [12:18:02]: Forslagsstillarane tar opp at dei ønskjer økonomisk likebehandling av barnevernet i Oslo med resten av landet. Det er eit veldig beskjedent ønske, og det er veldig viktig. Det er lang tid sidan Oslo fekk det statlege ansvaret – først vel som ein pilot, og dei har hatt det sidan, fordi dei har ønskt det sjølve.

Etter mi vurdering har dei gjort ein veldig bra jobb med andrelinjebarnevernet og barnevernet generelt, og har òg hatt særskilte utfordringar. Mi erfaring er at det i løpet av desse vel 20 åra har vore for lite samarbeid og dialog mellom det statlege barnevernet elles og Oslo kommune, slik at ein har utvikla sjølvstendige fagmiljø utan nødvendig læring på tvers. Ein kjøper òg institusjonsplassar i den same marknaden, utan at ein har hatt godt nok samarbeid, i alle fall. No kjem det òg opp at ein opplever at når kostnadane i barnevernet aukar, har ikkje Oslo fått tilsvarande auke.

Eg registrerer at det er litt ulike vurderingar om økonomien her, og ein ser det på ulike måtar. For oss er det viktig at alle kommunar skal vera likebehandla når det gjeld økonomi og barnevern. Difor er det naturlig for oss å stemma for eit forslag om det. Vi stemmer ikkje for at det skal vera kompensert bakover i tid. Vi er ueinig i forslaget frå Arbeidarpartiet og MDG om at ein skal avventa Stene II-utvalet før ein vurderer finansiering, for det kan ta ein del år, og det er barn her og no som har behov for ei god finansiering av barnevernet òg i Oslo.

Eg meiner at det Stene-utvalet har føreslått, om at staten bør overta, er det veldig mange gode argument for. Når Oslo òg ser på det sjølv, meiner eg det er veldig viktig no med ein god dialog med Oslo om korleis dette skal skje. Eg vil likevel åtvara mot å gjera det før ein har fått rydda opp i det statlege barnevernet og fått til den delinga av direktorat og etat som Stene-utvalet anbefaler. Det var ein ganske sterk kritikk som kom, med at det statlege barnevernet i dag ikkje har god nok kontroll på verken kompetanse, kostnad eller kvalitet. Eg vil åtvara mot å ta Oslo inn før ein har fått betre organisering, styring og leiing av det statlege barnevernet. Da meiner eg det er naturleg at Oslo vert med på eit nytt og betre barnevern for framtidas barn og unge.

Med det tar eg opp det forslaget Senterpartiet har.

Remi Sølvberg (R) [12:21:17]: For Rødt er dette et grunnleggende prinsipp: Fellesskapet har ansvar for at alle barn som vokser opp, skal vokse opp i trygge omgivelser. Derfor vil vi styrke det statlige barnevernet og erstatte kommersielle enkeltkjøp med langsiktige rammeavtaler, også med ideelle aktører.

Postnummeret ditt skal ikke være avgjørende for om du får hjelp. Likevel er det i dag store forskjeller i barns forutsetninger for å lykkes og ha tilgang på hjelp når de trenger den. Mange er de som mener at barnevernet i Oslo er underfinansiert. Samtidig er denne tjenesten, som tidligere sagt, organisert annerledes enn i resten av landet. Skal vi sikre likeverdige tilbud, må også organiseringen være mer helhetlig og samordnet. Særmodellen har vist seg å være uheldig, og vi i Rødt ser fram til å behandle nettopp denne særordningen her i Stortinget.

Sunne, gode, glade barn, et barnevern i det store, er mye mer enn selve barnevernstjenesten: Det er en god kommune, gode tjenester, god forebygging, en god kommuneøkonomi. Hvert år forsvinner store summer fra offentlig finansiert velferd. Penger som skulle gått til barna, ender som utbytte, kompliserte selskapsstrukturer og høye lederlønninger. Samtidig er tjenestene under press. Fellesskapets midler skal gå til barn og unge, ikke til privat profitt.

Dette handler om mye, mye mer enn en enkeltpost i et budsjett. Derfor har vi i Rødt – til det kjedsommelige, kanskje – sagt at laget rundt de sårbare barna må være sterkt nok, og i vårt alternative budsjett har vi prioritert nettopp dette: 200 nye årsverk til det statlige barnevernet, over 500 mill. kr til økt kapasitet i det statlige barnevernet.

Barnas behov må komme først. Når barn plasseres i institusjon, når det er nødvendig, da må tilbudet være trygt, stabilt og faglig sterkt. Institusjonene må ha en kompetanse som møter ulike behov, slik at unødvendig flytting unngås. Derfor mener vi i Rødt at vi må kompensere nå. Så må vi se på strukturen, vi må se på organiseringen. Fellesskapets ansvar er å sikre trygg oppvekst og reelle muligheter til et godt liv i Oslo og i hele landet.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:24:25]: Barnevernet spiller en helt avgjørende rolle i å sikre at barn som lever under utrygge forhold, får nødvendig beskyttelse og støtte. Tjenesten er et viktig sikkerhetsnett som sørger for at barnets rettigheter og barnets beste alltid står i sentrum.

Oslo har 13 pst. av landets barn. Byen har store geografiske og sosiale forskjeller, og vi vet at barn og unge som vokser opp i områder med levekårsutfordringer, som eksempelvis trang økonomi, ustabile boforhold og utrygge nabolag, har økt risiko for å trenge hjelp fra barnevernet. Derfor kan det på ingen måte forsvares at Oslos barn ikke skal få det samme tilbudet som resten av landet.

I denne saken løftes det en skjevhet som har utviklet seg over lang tid. Oslo har siden 2004 hatt ansvaret for barnevernet, en oppgave som ellers ligger hos staten. Samtidig har ikke finansieringen holdt tritt med behovene. I mange år ble tilskuddet i praksis bare prisjustert, og selv etter 2015 har kompensasjonen i hovedsak vært demografisk, ikke en reell opptrapping som speiler de faktiske kostnadene og utfordringene som byen står i. Resultatet er at barn i Oslo i praksis får lavere statlig finansiering enn barn i resten av landet, og det er en situasjon som overhodet ikke er bærekraftig.

Oslo har særskilte utfordringer. Flere barn og unge har store og sammensatte behov, ungdomskriminaliteten øker, og politiet har dokumentert en tydelig sammenheng mellom gjentatt kriminalitet og vold i hjemmet. Dette er barn som trenger tidlig innsats, tett oppfølging og et barnevern med kapasitet og kompetanse til å gripe inn. Da må finansieringen være på et nivå som faktisk gjør dette mulig.

Det er derfor viktig at staten nå sørger for økonomisk likebehandling i framtidige budsjetter. Dette handler ikke bare om kroner og øre, det handler om barns rett til trygghet og omsorg, uavhengig av hvor de bor. Samtidig er det avgjørende at tiltakene som velges, faktisk adresserer den konkrete skjevheten og ikke skaper nye uklarheter eller unødvendig binding av strukturer. Målet må være et barnevern som er rettferdig finansiert, tydelig organisert og i stand til å gi barn og familier den hjelpen de trenger.

Barnas trygghet må alltid være styrende. Vi har et ansvar for å sikre et barnevern som er robust, rettferdig og bærekraftig, og som gir alle barn, også i hovedstaden, den omsorgen de har krav på. Derfor er vi i KrF glade for det flertallet som nå foreligger.

Siren Julianne Jensen (MDG) [12:27:28]: Tala frå 2025 viser at Oslo fekk 6 506 kr per barn, mens Bufetat mottok 10 093 kr per barn i sine opptaksområde. Det er verken rimeleg eller forsvarleg at barn i hovudstaden mottar betydeleg lågare finansiering enn barn i resten av landet. Samtidig har vi rapporten frå Stene II-utvalet, som tilrår ei gradvis avvikling av særordninga for Oslo. Sjølv om rapporten primært gjeld det statlege barnevernet, peikar han også på utfordringar i dagens oslomodell. Oslo kommune har òg gjennom media opna for at ansvaret for andrelinja kan bli overført til staten, men både ekspertutvalet og Oslo kommune understrekar behovet for ei heilskapleg vurdering av modellane vi har i dag; styrkar, veikskapar og moglege alternativ.

Vi i MDG er einig med høgrestyrte Oslo kommune og Stene II- utvalet og har difor vore tydeleg på at ei eventuell overføring av ansvaret til staten vil krevje ein grundig prosess, både lokalt og nasjonalt. Barnevernet er ei av dei mest krevjande velferdstenestene vi har, og endringar må bli gjennomførte på ein ryddig måte og med fagleg tyngde. Samtidig må vi sikre at barna i Oslo ikkje blir ståande igjen i ein usikker situasjon, dersom ein ikkje følgjer opp Stene-forslaget. Difor blir følgjande forslag fremja av Arbeidarpartiet og Miljøpartiet Dei Grøne:

«Stortinget ber regjeringen gjøre en ny vurdering av finansieringen av andrelinjebarnevernet i Oslo, dersom det besluttes å ikke gå videre med forslaget fra Stene II-utvalget om innlemming av dette i det statlige barnevernet.»

Uansett kva for modell vi endar opp med, er ein ting heilt grunnleggjande: at barn i Oslo skal bli behandla likt. Difor stør også MDG tydeleg forslaget om at Stortinget ber regjeringa i framtidige budsjettforslag sørgje for at barnevernet i Oslo blir økonomisk likebehandla med barnevernet i resten av landet. Dette er heilt nødvendige grep for å sikre rettferdig finansiering, tryggleik og føreseielegheit for tenestene, dei tilsette, men først og fremst for barna.

Statsråd Lene Vågslid [12:30:13]: Takk for ein viktig debatt om barnevernet i Oslo. Alle barn i Noreg skal ha like trygge og gode tenester uansett kvar i landet dei bur. Oslo kommune har, som fleire har vore inne på, som einaste kommune i landet ansvaret for både første- og andrelinjebarnevernet. Det gir Oslo kommune ei moglegheit til å sjå heile tiltakskjeda i samanheng, men det inneber også eit omfattande ansvar som skil seg frå resten av landet. Oslo er kompensert for dette ansvaret gjennom rammetilskotet. Det blir prisjustert årleg, og sidan 2015 har det også vore demografijustert. Så kjenner representantane her godt prinsippa for statleg styring av kommunesektoren, og dei ligg fast – det er ikkje praksis for å rekne ut kompensasjon i etterkant for oppgåver som er overførte. Samtidig forstår eg veldig godt at Oslo står i ein krevjande situasjon. Den liknar òg på situasjonen i resten av landet, der kostnadene har auka og sakene har blitt meir komplekse. Ein kan i denne debatten nesten få inntrykk av at dette berre gjeld Oslo, det gjer det dessverre ikkje – fleire ungar har langt meir samansette behov. Difor synest eg òg det er positivt at ein i budsjettforliket blei einige om å auke tilskotet til andrelinja i Oslo med 50 mill. kr.

Løyvingar til Oslo kan likevel ikkje bli vurderte heilt uavhengig av korleis barnevernet er organisert. Oslo kommunane bestemmer sjølv strategi og organisering innanfor rammene i lova, og tilskotet til Oslo og løyvingar til Bufetat er heller ikkje direkte samanliknbare, som ein kan få inntrykk av i debatten. Bufetat får ikkje midlar i basert på tal barn i Noreg, men basert på reelle behov, og det er færre barn i institusjon i Oslo enn andelen i resten av landet. I tillegg har Bufetat enkelte oppgåver som Oslo ikkje har.

Ekspertutvalet som har vurdert organiseringa av det statlege barnevernet, har som kjent føreslege å avvikle særordninga for Oslo. Oslo kommune har gitt uttrykk for at dei ynskjer dette, og ei slik eventuell avvikling må greiast ut nærare, for me veit for lite om korleis det vil påverke barna i Oslo. Både utvalet, Oslo kommune og regjeringa er einige om at må me ha ein grundig prosess rundt dette. Me står difor i ein ny fase, der me må vurdere organisering og finansiering i samanheng og i tett samarbeid med Oslo kommune. Eg opplever at me har ein god og open dialog. Dette arbeidet vil eg fortsetje med eit mål for auga: at barna i Oslo får eit trygt barnevern som er føreseieleg og til det beste for dei, slik me ynskjer at barnevernet skal vere i heile landet.

Liv Gustavsen (FrP) [12:47:34]: Barnevernet handler ikke om system. Det handler om barn. Det handler om barn som lever i utrygghet, barn som opplever omsorgssvikt, barn som trenger at det offentlige stiller opp fullt og helt når livet deres ikke fungerer. Derfor er denne saken så viktig.

Fremskrittspartiet mener at det over tid har utviklet seg en urimelig økonomisk skjevhet i finansieringen av barnevernet i Oslo. Når hovedstaden står i krevende utfordringer, med flere barn med sammensatte behov og et høyt press på tjenestene, kan vi ikke akseptere at finansieringen henger etter. Det er ikke bare en budsjettmessig ubalanse. Det er en prioriteringsutfordring.

Sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti har Fremskrittspartiet understreket at likebehandling må bety reell likebehandling. Når man erkjenner at det har vært en skjevhet over tid, må det få konsekvenser. Vi kan ikke bare se framover og late som om tidligere underfinansiering ikke har hatt betydning for barn og tjenester. For oss handler dette om rettferdighet, men også om ansvar.

Noen mener vi bør starte på nytt, uten å ta stilling til det som har vært. Fremskrittspartiet mener det haster å få på plass en løsning, og at Stortinget må være tydelig når det avdekkes økonomiske forskjeller som går ut over de sårbare barna.

Jeg har alltid ment – og vil alltid mene – at barns oppvekstvilkår ikke er et område hvor vi kan være forsiktige og avventende. I mine år på Stortinget skal jeg bruke enhver anledning til å styrke barnas rettigheter. Når rammevilkårene for barnevernet svekkes, svekkes også tryggheten til de barna som trenger det mest. Dette gjelder ikke tall i et budsjett. Det gjelder hverdagen til de mest sårbare barna i landets hovedstad. Barn i Oslo skal ha samme verdi som barn i resten av landet.

Når barns trygghet står på spill, skal Stortinget være tydelig.

Mudassar Kapur (H) [12:49:59]: Jeg tror at hvis Arbeiderpartiet hadde valgt å lytte skikkelig, og rett og slett ikke slått seg vrang overfor et stortingsflertall – for å si det på en folkelig måte – tror jeg de egentlig hadde fått med seg ganske klart og tydelig hva som har vært Stortingets intensjon hele tiden. Det er å gjøre noe med underfinansieringen av barnevernet i Oslo.

Det pekes på partienes alternative budsjetter som en unnskyldning, eller for å demonstrere forskjellen mellom partiene. Vel, alle partier legger fram hvert sitt alternative budsjett, men når man finner sammen på tvers av politiske skillelinjer, kan intensjonen ofte være den samme, og i dette tilfellet har det vært krystallklart. Dette handler om å gjøre noe med underfinansieringen av barnevernet i Oslo. Det har ikke statsråden fulgt opp.

Da statsråden var nyutnevnt, inviterte jeg henne til Stortinget i forbindelse med en interpellasjon om barnevernet i Oslo. Det er nesten som å høre det samme på nytt: Man var veldig klar over situasjonen. Man så fram til en dialog med Oslo. Man skulle se nærmere på det og hadde stor forståelse for den vanskelige situasjonen.

For de barna som nå opplever at det har gått et år siden statsråden sto i denne salen og viste stor forståelse, tror jeg ikke det er det som gjør at de kommer seg gjennom en vanskelig hverdag. Det er det de reelle løsningene som gjør, og at de kan bo i en kommune som reelt sett har de pengene som trengs for å kunne levere de tjenestene barna har krav på.

Jeg må også si det er svært fantasifullt av Arbeiderpartiets representant å peke på at Kommune-Norge har fått styrket økonomien sin. Det er helt riktig at Arbeiderpartiet etter forhandlingene på Stortinget økte overføringene og la inn mer penger til kommunene i frie inntekter, men det representanten ikke snakker om, er at hans eget parti har vært med på å vedta et inntektssystem som gjør at Oslo kommune hvert eneste år starter med et kutt på en halv milliard kroner, lenge før man har begynt å forhandle statsbudsjettet. Her er det en lek med tall som ikke består prøven.

Jeg må egentlig bare si det er veldig trist for barna i Oslo at regjeringen nå skal skyve utredninger og dialog foran seg. Det er helt fint med utredning og dialog – det er det ingen som har sagt imot – men i mellomtiden går det dag etter dag, måned etter måned hvor barna i Oslo ikke får den barnevernstjenesten de egentlig har krav på, med mindre Oslo kommune selv gjør store kutt på andre områder for å fylle på de pengene, noe Oslo gjør. Dette handler imidlertid om en urettferdighet, og det handler om at barna i Oslo må ha en regjering som er på lag med dem. Slik er det ikke i denne saken.

Benjamin Jakobsen (A) [12:53:14]: Det har vært interessant å lytte til denne debatten, og jeg har virkelig lyttet. Det er en ærlig sak at vi i Arbeiderpartiet har en annen virkelighetsoppfatning enn den som framføres her på talerstolen, men jeg synes det er påfallende at man ikke ser ut til å diskutere det som er elefanten i rommet her. Ordet likebehandling er nevnt en rekke ganger fra denne talerstolen nå, men så langt har det ikke vært et eneste innlegg som forklarer hva likebehandling faktisk er for noe. Når man går inn for et forslag med en budsjettkonsekvens – og ja, dette har en budsjettkonsekvens – hadde det også vært en fordel om man hadde klart for seg hva det faktisk innebar. Jeg drister meg til å påstå at grunnen til at ingen har definert likebehandling på denne talerstolen, er at flertallet ikke er enig med seg selv i hva det betyr. Påstanden forsterkes når vi ser på de ulike partienes alternative budsjetter. Dette kan vi ikke ignorere. Vi må ta for oss det partiene prioriterer i sin økonomiske politikk. Høyre har lagt inn 225 mill. kr til barnevernet i Oslo. FrP har lagt inn null kroner til barnevernet i Oslo. KrF har lagt inn 78 mill. kr. Senterpartiet har lagt inn null kroner. SV har lagt inn 50 mill. kr. Forslaget som ligger an til å få flertall, sier ikke noe om hva likebehandling innebærer i kroner og øre. Vi kan ikke lese det av de alternative budsjettene, og det er jo nettopp ulik oppfatning av likebehandling som er grunnen til at denne saken er så krevende. Jeg håper at noen partier – jeg ser at det er flere på talerlisten etter meg – kan gi en veldig tydelig definisjon på hva likebehandling betyr, slik at regjeringen har en reell mulighet til å følge opp Stortingets vedtak.

La meg, i motsetning til flertallet i denne saken, være tydelig: Vi legger til grunn at barna i barnevernet i Oslo er likebehandlet ut fra sine behov. Vi mener at det er riktig at finansieringen av barnevernet i Oslo baserer seg på de faktiske behovene og realiteten. Faktumet er at i Oslo er det færre barn på institusjon enn i landet ellers. Det er faktisk dobbelt så mange barn på institusjon i de andre store byene enn det er i Oslo. Det er viktig å være tydelig på – og dette er også noe vi ikke kan ignorere – at ansvaret for barnevernet i Oslo ligger hos Oslo kommune. Dersom barnevernet i Oslo står i den krevende situasjonen som beskrives her, forventer jeg faktisk at høyrebyrådet tar ansvar og prioriterer barnevernet framfor flere hundre millioner i kutt i eiendomsskatten. Jeg har forståelse for at flertallet er uenig i dette synet, men da bør man i det minste kunne forvente en tydeliggjøring av hva forslaget fra flertallet faktisk innebærer i kroner og øre, ikke bare i ord.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:56:18]: Jeg beklager å måtte si det, men jeg blir nesten litt trist av den tiraden som nå kommer fra Arbeiderpartiet, som antageligvis står helt alene i denne saken i Stortinget. Jeg forventer faktisk at man har en forståelse av at det antageligvis også er store fordeler ved at Oslo har hele ansvaret for barnevernet i Oslo. Det kan være grunnen til at det er færre barn i Oslo som bor på institusjon, fordi man klarer å sette inn riktige tiltak tidlig.

Det er ikke dermed sagt at de tiltakene heller er spesielt rimelige. Det kan godt hende at det koster mer for Oslo. Poenget med vårt forslag, poenget med at det ikke er så lett å tallfeste dette i et Dokument 8-forslag, er jo at Stortinget for halvannet år siden har bedt om at dette skal det gjøres noe med. Statsråden har fra talerstolen her sagt at hun har vært i tett dialog med Oslo i et og et halvt år. Jeg håper de har snakket om dette. Jeg håper de har snakket om hva provenyet er, hva kostnaden er for å likebehandle slik at Oslo kommune får like mye per barn i institusjonsbarnevernet som de 356 andre kommunene i Norge får. Oslo selv sier i hvert fall at de får halvparten – resten av landet får altså dobbelt så høyt tilskudd per barn som det Oslo kommune får.

Jeg håper virkelig at denne dialogen nå snart, eventuelt, skaper noen resultater, for vi kan ikke bare snakke, snakke og snakke. Dette handler om barn. Jeg stoler på at Oslo kommune møter barn i barnevernet på en god måte – det er jeg helt sikker på at de gjør – men det er ingen tvil om at Oslo tar penger fra veldig mange områder for å møte sine forpliktelser på barnevernssiden.

Jeg er glad for at Stortinget, nok en gang, sier veldig tydelig fra i dag. Nå er marsjordren veldig tydelig. Nå må dialogen gå over i gode, konstruktive samtaler om hva likebehandling er, og hvordan Oslo kommune skal behandles på lik linje. Vi har ikke tid til å vente på Stene-utvalget. Stene-utvalgets rapport har vært ute på høring, og jeg vet ikke når regjeringen kommer til å komme tilbake til Stortinget med endringer av institusjonsbarnevernet, selv om det også haster. Det er ikke kontroll på kapasitet, kvalitet eller kostnader, ifølge Stene-utvalget.

Men allikevel, tilbake igjen til utgangspunktet: Barna i Oslo fortjener ikke å vente lenger. De fortjener å få et barnevern som fungerer godt, nå og framover.

Abid Raja (V) [12:59:35]: Siden 2004 har Oslo hatt ansvaret for egne barnevernsinstitusjoner og andre tiltak innenfor det som normalt defineres som andrelinjetjenesten i barnevernet. Forutsetningen for at Oslo kommune skulle gjøre dette, var at finansieringen av barnevernstjenesten i Oslo var lik som for resten av landet, og at det ble gitt kompensasjon for demokratisk utvikling. Prinsippet om likeverdige velferdstjenester i hele landet ligger til grunn for en slik forståelse, en forståelse som deles av alle partier i innstillingen vi nå behandler, med unntak av Arbeiderpartiet.

Stortinget har ved flere anledninger vedtatt at Oslo skal ha en likeverdig finansiering i forhold til de andre barnevernstjenestene i landet, inkludert Bufetat. Likevel skjer det ikke, fordi Arbeiderpartiet ikke vil og har rotet seg inn i en teknokratisk og byråkratisk argumentasjon for ikke å ville hjelpe de barna som har stort behov. I Arbeiderpartiets verden skal staten bidra med nesten dobbelt så mye til barnevernet i alle andre kommuner enn i Oslo, ikke fordi utfordringene eller kostnadene er større andre steder, men på grunn av en villet og helt uforståelig politikk.

Det er på høy tid å sørge for likeverdig finansiering av Oslos barnevernstjenester i forhold til resten av landet. Når mindreårige begår lovbrudd, er det i all hovedsak barnevernet, ikke politiet, som skal følge dem opp. Oslos andrelinjetjeneste i barnevernet spiller derfor på lik linje med Bufetat en sentral rolle i å forebygge og bekjempe ungdomskriminalitet.

Oslo-barnevernets skjebne ligger på bordet i hver eneste budsjettforhandling. Slik kan det ikke fortsette. Det vi har erfart, er at dette er noe Arbeiderpartiet, uforståelig nok, lukker øynene for, og at barnehjemsbarna og andre barn som har behov for hjelp fra barnevernet, er helt avhengig av at det er andre partier som tar kampen i de årlige budsjettforhandlingene. Det skaper usikkerhet og uforutsigbarhet og kan bare ikke fortsette.

Barnevernet er kjernen i arbeidet for å forebygge kriminalitet, utenforskap og verne om barn som havner utenfor. Det har representanten Tone Wilhelmsen Trøen ordlagt godt i debatten så langt. Barn skal kunne bli møtt med det samme sterke barnevernet uavhengig av om man bor i Kongsvinger, Tromsø eller Oslo.

Oslo bruker allerede mye mer penger enn de får av staten til å finansiere barnevernet. Det er ikke holdbart. Enten må Oslo likebehandles med resten av landet økonomisk, eller så må staten ta over ansvaret, slik byrådet i Oslo nå åpner for.

Stortinget er nødt til å sikre at barnevernet i Oslo blir økonomisk likebehandlet med barnevernet i resten av landet. Derfor stemmer Venstre for forslagene som vil sørge for at barnevernet i Oslo skal få de samme mulighetene som barnevernet andre steder i landet.

Kjersti Toppe (Sp) [13:02:37]: Det var representanten Benjamin Jakobsen som fekk meg til å ta ordet, då han meiner det er vi som sit i denne salen som må definera kva økonomisk likebehandling betyr. Det synest eg er litt spesielt, for det er faktisk eit ansvar som ligg til departementet og det styrande partiet å definera og finna ut av korleis økonomisk likebehandling kan skje – og ikkje minst å få til ei einigheit med Oslo kommune og Kommunaldepartementet.

Ein viser til kva vi har i dei alternative budsjetta våre, og der er eg heilt ærleg på at vi ikkje har hatt det i budsjettet vårt. Det er fordi vi ikkje veit kva som skal til for å leggja inn ei reell likebehandling. Det forventar vi jo at departementet har i sitt forslag til budsjett. Skal vi fortsetja på denne måten i denne salen – at det skal vera pingpong mellom partia om kven som overbyr den andre når det gjeld barnevernsbudsjettet til Oslo kommune? Sånn har vi hatt det i mange år, og det kan ikkje fortsetja.

Det er difor vi ber om ei opprydding i bekymringa for at barnevernet i Oslo ikkje får tilstrekkelege midlar. Ein må faktisk berre verta einige om kva økonomisk likebehandling betyr. Det er ikkje noko ein kan forventa at ein skal greia ut på Stortinget. Det kan av og til vera vanskeleg å styra landet, men det er òg eit enormt ansvar, og her har ein ei stor moglegheit til å rydda opp i ei sak til beste for barn og unge.

Så vil eg berre melda om at Senterpartiet kjem til å stemma subsidiært for I.

Statsråd Lene Vågslid [13:03:13]: Eg vil gjenta det eg sa i stad, at eg synest dette er ein viktig debatt. Eg er glad for engasjementet me alle har når det gjeld både barnevern og sårbare barn, både i Oslo og i heile landet.

Det er nokre ting som blir gjentekne som i alle fall eg har behov for å oppklare. Eg sa det i det fyrste innlegget mitt: Løyvingane til Bufetat og til andrelinja i Oslo er ikkje direkte samanliknbare. Det blir nikka; det er vi einige om. Det er litt viktig. Det er ikkje harselas eller forsøk på å vere frekk når ein viser til dei alternative budsjetta til dei andre partia. Litt av kjernen i den ueinigheita som har lege mellom byrådet i Oslo og meg, har handla om akkurat det Jakobsen er inne på: korleis me skal definere likebehandling. Så lenge me har ulike måtar å løyve pengane på, blir det ikkje direkte samanliknbart.

Eg vil understreke at Oslo er viktig for Arbeidarpartiet. Me er i hovudstaden i Noreg. Her er det levekårsutfordringar og òg utfordringar med barne- og ungdomskriminalitet som kan vere verre enn andre plassar i landet. Samtidig må me ikkje gje eit inntrykk av at det ikkje er utfordringar i barnevernstenesta i Bergen, i Trondheim, i Tromsø og i små og store kommunar. Difor er eg veldig, veldig glad for at Stortinget slutta seg til kvalitetsløftet for barnevernet. Eg er veldig glad for at dei fleste partia uttrykkjer ganske stor interesse for korleis me skal følgje opp Stene II-utvalet. Utvalet er ferdig med høyring no, og me er i gang med oppfølginga av det arbeidet.

Eg vil seie det eg sa til byrådet i Oslo, frå Stortingets talarstol: Me kan ikkje gjere endringar som gjeld Oslo kommune, utan å gjere dei saman med Oslo kommune. Difor vil dette vere ein prosess som ein må gjere grundig, og difor vil det ta noko tid.

Eg er glad for at Arbeidarpartiet og dei raud-grøne partia blei einige i forliket for inneverande år om å auke tilskotet til andrelinja i Oslo med 50 mill. kr. Det er bra. Så må me framleis kjempe saman kvart einaste år for å klare å styrkje barnevernet – både det kommunale barnevernet og det statlege barnevernet – slik at me får til det kvalitetsløftet denne tenesta treng.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:07:25]: Det er jo riktig at dette er ulikt, for når Oslo kommune har ansvar for hele helheten, går det delvis over to ulike departementers budsjetter. Men det kan jo ikke være noen sovepute for ikke å rydde opp i dette, for det må løses. Det er – der er jeg helt enig med representanten Kjersti Toppe – regjeringen og departementet som har ansvaret for å løse dette. Det har dette Stortinget vært veldig tydelig på.

Bare for å understreke det – når Arbeiderpartiet sier at Oslo er viktig for dem: Vel, da man styrket andrelinjebarnevernet i resten av landet over de statlige budsjettene, gjorde man ikke det samme med Oslo kommunes barnevern. Så når institusjonsbarnevernet generelt blir styrket i vårt land, øker på en måte differansen mellom det barnevernet i Oslo har til rådighet, og det man har til rådighet totalt sett i hele landet.