Vetle Wang Soleim (H) [09:02:10] (ordfører for saken): I dag behandles altså lovdelen av revidert nasjonalbudsjett. Hoveddebatten vil nok komme om en ukes tid, da selve revidert budsjett skal vedtas, men det er sentrale tema som blir debattert også i dag. Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for godt samarbeid.

Før jeg kort går gjennom enkelte forslag fremmet i denne saken, vil jeg innlede med å si at gjennom den 16. enigheten om budsjett på borgerlig side har de fire partiene stått sammen om retningen for landet – en retning der man lar folk og bedrifter beholde mer av sine egne opptjente penger, der man sørger for at flere kommer i jobb, en skole som legger vekt på kvalitet i opplæringen, og ikke minst valgfrihet for den enkelte. Spesielt har det siste vært viktig for dem som trenger helsehjelp.

Gjennom enigheten med Fremskrittspartiet har regjeringen nå fått tilslutning til sin strategi for veien ut av krisen. Vaksineringstakten er høy, samfunnet åpner opp litt etter litt, og vi ser at enkelte næringer nå opplever mangel på arbeidskraft. Norge er blant de landene som så langt har kommet seg best gjennom krisen både når det gjelder de helsemessige og de økonomiske konsekvensene for land og befolkning.

Likevel vet vi at pandemien har rammet skjevt – fra dem som har hatt trygg jobb og inntekt og holdt seg frisk på den ene siden, til dem som har vært langvarig permittert, opplevd ensomhet, fått psykiske vansker og stått uten inntekt. Når vi sier at vi skal komme oss ut av krisen sammen, handler det nettopp om å ta vare på de mest sårbare blant oss. Det har regjeringen gjort, og enigheten med Fremskrittspartiet har forsterket tiltakene ytterligere.

Vi reviderer et statsbudsjett som er preget av den krisen landet, arbeidstakere, næringsliv og norsk økonomi står i. Vi må nå sørge for at vi kommer offensivt ut på vei ut av krisen. På Stortinget har det blitt behandlet mange krisetiltak siden mars i fjor, og mange av dem gjennom enighet på tvers av partier. Nå er det viktig at vi sørger for at ordningene er innrettet for å få fart på Norge, at ordningene stimulerer til aktivitet og det å få flere i jobb. Når nå samfunnet åpner mer og mer opp, ser vi at folk kommer tilbake i jobb. Det er veldig positivt. Men vi må også sørge for nå å benytte oss av sjansen til å gjøre omstillinger der det er nødvendig, gripe fatt i det grønne skiftet og skape nye arbeidsplasser som gir skatteinntekter til fellesskapet.

Det bringer meg over på enkelte av de forslagene som behandles i denne innstillingen. Det er et bredt flertall som stiller seg bak en justering av kompensasjonsordningen for næringslivet og en forlengelse av lønnsstøtteordningen. Det er bra at vi har ordninger som fanger opp de deler av næringslivet som fortsatt opplever fall i omsetningen grunnet pandemien. Like viktig er det at vi nå får folk tilbake i jobb. Lønnsstøtteordningen er nettopp en slik ordning. Det å ta permitterte arbeidstakere tilbake i jobb er et gode for samfunnet, bedriften, men ikke minst for den enkelte arbeidstaker.

Regjeringen har nå sendt på høring en utvidelse av opsjonsskatteordningen for selskap i oppstarts- og vekstfasen. Regjeringen kommer tilbake med et endelig forslag i statsbudsjettet for 2022, men etter min mening er dette et viktig bidrag til gründervirksomhet og skaping av nye arbeidsplasser i Norge.

Det er også et flertall i Stortinget som ønsker å gi fullt skattefritak for kompensasjonsordningen opp imot forbudet for pelsdyrhold. Dette flertallet er regjeringspartiene ikke en del av, og jeg regner med at partiene selv vil redegjøre for dette. Jeg vil med det samme ta opp det forslaget som Høyre er en del av.

Avslutningsvis: Med denne regjeringen og siste enighet med Fremskrittspartiet har skattenivået i Norge blitt senket med omtrent 35 mrd. kr. En gjennomsnittsfamilie sitter nå igjen med 14 000 kr mer i året sammenlignet med 2013. Dette skiller dagens flertall klart fra venstresiden, der man gang på gang foreslår å skjerpe skattenivået – en skjerpelse som ofte er kirurgisk innrettet mot norske bedriftseiere. Spesielt nå, når næringslivet står i en vanskelig situasjon og ser røde tall, er det skadelig for det norske eierskapet at de likevel må ta ut penger fra bedriften for å betale skatt på sine maskiner og eiendeler. Det er feil vei å gå. Nå, i den situasjonen vi står i, er det kanskje viktigere enn noen gang at vi lar norske bedrifter beholde mer av sine egne penger for å kunne investere, øke omsetningen og skape nye produkter og nye arbeidsplasser.

Stortinget kan vedta å opprette arbeidsplasser. Det skal vi også gjøre mer av, men de vedtatte jobbene finansieres av de skapte jobbene. Så la oss gjøre det siste litt lettere, og ikke vanskeligere.

Eigil Knutsen (A) [09:07:18]: Jeg hadde håpet at partiene på høyresiden også så fordelen med å leve i et samfunn med små forskjeller i en slik pandemi som vi har vært igjennom nå. Men det er lite som tyder på det. I lovnadene for neste stortingsperiode ønsker Høyre å gi over 7 mrd. kr i skattekutt på formuesskatten, hvorav 6 mrd. kr går til landets 1 pst. rikeste. Det er ikke en oppskrift for å ta vare på det samfunnet vi har i Norge, med små forskjeller. Det vil gi økte forskjeller og vil stille oss dårligere rustet til å møte den neste pandemien eller den neste økonomiske krisen.

Jeg har lyst til å omtale to konkrete saker i dagens debatt før vi tar den brede diskusjonen på fredag om en uke om den økonomiske politikken. Den første saken jeg vil nevne, er lønnstilskuddet ved avbrutt permittering, som Arbeiderpartiet i Stortinget har bedt om og støttet innføringen av – dette til tross for at vi har sett at ordningen har klare mangler. Den har intensivproblemer og har manglet rettferdighetskrav, noe jeg for øvrig kommer tilbake til mot slutten. Ordningen med lønnsstøtte blir nå forlenget med to måneder, for juli og august. Det er veldig bra og i tråd med anmodningsvedtaket Stortinget gjorde da ordningen ble vedtatt. Men så er det fremdeles usikkerhet om smittespredning og vaksinasjonstempo. Senest i går fikk vi dårlige vaksinenyheter – selv om de fleste av oss i disse dager kjenner på optimismen. Men nye varianter, nye utbrudd kan oppstå, og det kan derfor, i likhet med dagens vedtak, bli behov for ytterligere å forlenge lønnsstøtteordningen. Det er derfor Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt foreslår det samme som vi vedtok i mars, nemlig at regjeringen sammen med partene skal gjøre en ny vurdering av om forlengelse er nødvendig. Men denne gangen får ikke forslaget flertall av en eller annen merkelig grunn. Nå virker det som om ordningen med lønnsstøtte skal avskaffes uavhengig av hva situasjonen er på sensommeren og høsten. For Arbeiderpartiet har det vært gjennomgående gjennom hele pandemien at krisetiltakene skal vare så lenge krisen varer.

Den andre saken jeg vil ta opp, er kompensasjonsordningen for næringslivet. Arbeiderpartiet har siden oppstarten i fjor vært opptatt av at små bedrifter, ofte i tjenesteytende sektor, har vært hardt rammet av pandemien. Vi mener ordningene ikke har truffet disse bedriftene i tilstrekkelig grad, og har gang på gang foreslått bedre og mer målrettede ordninger. Dette kunne f.eks. vært gjort gjennom å ha en omsetningsbasert tilskuddsordning med et lavt makstak for bedriftene som er rammet av strenge smitteverntiltak. Dette kunne kommet godt med for en hardt rammet utelivs- og serveringsbransje. Her har de fire høyrepartiene stått samlet i sin motstand mot bedre ordninger for de små bedriftene, i likhet med motstanden mot rettferdighetskrav for dem som mottar kompensasjon fra fellesskapet. Rettferdighetskravene har handlet om stopp i utbytteutbetalinger, bonuser, oppsigelser av ansatte og økte lederlønninger – først og fremst for å bevare tilliten til ordningene, men også for å forhindre at useriøse aktører beriker seg på koronastøtte fra fellesskapet.

Vi er mot slutten av stortingssesjonen, og jeg håper vi ser begynnelsen på slutten av pandemien. Kompensasjonsordningene skal fases ut, og jeg tar for gitt at de i ettertid blir utsatt for grundige evalueringer. Når vi nå ser lyset i enden av tunnelen, kan vi likevel trekke opp noen foreløpige politiske vurderinger av tiltakene rettet mot næringslivet og kompensasjonsordningen spesielt. Jeg mener det er to lærdommer vi skal ta med oss til den neste økonomiske krisen.

For det første må vi neste gang fra starten sikre at små bedrifter, som ikke har samme kapitaltilgang som de store, kommer bedre ut av ordningene vi utformer.

For det andre: Støtte fra fellesskapet må følges av krav og forutsetninger, ikke fordi vi tror at alle er useriøse, men tvert imot fordi det store flertallet av norske bedrifter er seriøse, og de useriøse skal ikke få berike seg på deres bekostning. Og at ordningene har tillit, er avgjørende for å kunne bruke så mye penger på bedriftsstøtte.

Kompensasjonsordningen for næringslivet har etter Arbeiderpartiets syn vært nødvendig for å sikre arbeidsplassene, men burde vært mer treffsikker overfor små bedrifter og hatt rettferdighetskrav i bunnen. Dette er lærdommer fra den økonomiske håndteringen av pandemien som jeg håper at også partiene på høyresiden tar med seg.

Med det ønsker jeg å ta opp forslagene Arbeiderpartiet står inne i.

Hans Andreas Limi (FrP) [09:12:34]: Fremskrittspartiet har inngått en, etter vår oppfatning, meget god budsjettenighet med regjeringspartiene om hovedlinjene i revidert nasjonalbudsjett for 2021, og vi har ikke egne særmerknader i den saken vi behandler i dag. Men det er verdt å minne om at revidertenigheten inneholder både fjerning av avgift på alkoholfrie drikkevarer og betydelige satsinger på både psykisk helse og samferdsel. Det er også verdt å minne om at enigheten kommer på toppen av avtalen knyttet til statsbudsjettet for 2021, der Fremskrittspartiet bl.a. fikk gjennomslag for en grensehandelspakke med avvikling av sjokolade- og sukkeravgiften og kraftige reduksjoner i enkelte andre særavgifter. Helheten i dette kommer vi tilbake til om en uke.

La meg også kommentere noen momenter i skatteproposisjonen utover det som saksordføreren var innom. Norge har i dag forbud mot innførsel og omsetning av nye tobakks- og nikotinvarer, og i statsbudsjettet for 2021 fikk Fremskrittspartiet gjennomslag for et forslag om å tillate salg av e-sigaretter med nikotin og tobakksfri nikotinsnus. Dette har tatt lang tid å få på plass. I dag tar vi første skrittet ved å gjøre tilpasninger i avgiftssystemet, slik at e-sigaretter og tobakksfri nikotinsnus får redusert avgift sammenlignet med andre tobakksprodukter når de blir tillatt. Det som gjenstår, er å innlemme tobakksdirektivet i EØS-avtalen, og det vil, etter hva vi forstår, skje ganske snarlig i løpet av året.

Fremskrittspartiet følger opp flertallsinnstillingen fra næringskomiteen og sikrer fullt fritak for skatt på erstatninger til pelsdyrbøndene gjennom endringer i skattelovgivningen. Det er kostbart å nedlegge en næring, og vi har hatt denne tematikken til gjentatte behandlinger i Stortinget. Nå håper jeg at vi både gjennom det vedtaket som Stortinget har gjort på kompensasjon, og også denne skatteendringen, har kommet til veis ende.

I statsbudsjettet for 2021 fikk Fremskrittspartiet også gjennomslag for offentlig autorisasjon til naprapater og osteopater samt en ny vurdering av om akupunktører skal autoriseres som helsepersonell. Vi har i etterkant av budsjettforliket gått mange runder med regjeringspartiene på oppfølging av dette vedtaket, og er godt fornøyd med at vi i dag får videreført merverdiavgiftsfritaket frem til 1. januar i påvente av at en autorisasjonsordning kommer på plass.

La meg helt avslutningsvis støtte opp under viktigheten av grepet vi i dag vedtar når det gjelder britiske selskaper i merverdiavgiftsregelverket. Storbritannia er en av Norges aller viktigste handelspartnere når det gjelder varer, tjenester, kapitalbevegelser og investeringer. På denne måten viderefører vi ordningen som gjaldt for Storbritannia som EU-medlem. Det er viktig at Norge og Storbritannia samarbeider om å redusere handelshindringer, og at vi som naboland også fremover legger best mulig til rette for friest mulig handel.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [09:16:29]: Vi har gjennom det siste drøye året stått gjennom en pandemi som har rammet arbeidsfolk, bedrifter og selvstendig næringsdrivende i hele det norske samfunnet hardt. Det har vært viktig for Stortinget å stille opp med kraftfulle og målrettede tiltak overfor dem som har vært rammet, og som fortsatt er hardt rammet av pandemien. Det er arbeidsfolk som ikke vet om de har en jobb å gå til i morgen, bedrifter som står i fare for å gå konkurs, selvstendig næringsdrivende som står i fare for å miste livsverket sitt som kanskje er bygd opp gjennom generasjoner, og mange som på ulikt vis merker konsekvensene av pandemien.

Dessverre har ikke de forslagene som er kommet fra regjeringen, heller ikke de avtalene som regjeringen og dens støtteparti Fremskrittspartiet er kommet med, vært tilstrekkelige og målrettede nok til å ivareta en rekke av dem som er hardt rammet av pandemien.

I den saken som vi behandler i dag, er det også noen spørsmål knyttet til pandemien som er viktige, og som blir belyst. Det foreligger bl.a. et forslag til endring og justering av kompensasjonsordningen. Senterpartiet har gang etter gang bedt om at en skal gjøre endringer i kompensasjonsordningen, både for å stille vilkår overfor dem som mottar støtte, og for å innrette ordningen slik at den i større grad og bedre treffer små bedrifter. Vi har tatt til orde for at en må rette opp i den helt urimelige forskjellsbehandlingen som er mellom bedrifter som leier sitt utstyr og får dekket leasingkostnader, og dem som eier selv, som ikke får tilsvarende dekning for samme type kostnader. Vi har vært opptatt av at en må dekke vedlikeholdskostnader og kostnader knyttet til smittevern. Det er en rekke kostnader som er viktige, både for å sikre mer rettferdighet mellom bedrifter og for å sørge for at normalt levedyktige bedrifter kommer seg trygt gjennom krisen.

Men når regjeringspartiene og deres støtteparti nå sørger for endring av kompensasjonsordningen, er det ingenting av det som blir gjort. Det en gjør, er at en gjør en endring i faktoren i utregningen i kompensasjonsordningen, noe som innebærer at de som mottar støtte, mottar mindre støtte enn tidligere. Vi kunne ha vært med på en slik justering i regnefaktoren i kompensasjonsordningen – hvis det samtidig hadde vært vilje til å rette opp helt åpenbare og urimelige forskjellsbehandlinger i ordningen som gjør at det for en del bedrifter ikke er 85 pst. dekning en får, eller 60 pst. eller 50 pst. En sitter kanskje igjen med en dekning av faste, uunngåelige kostnader på 20–25 pst.

Så når det ikke har vært vilje til faktisk å gå inn og gjøre målrettede, fornuftige og riktige forbedringer i kompensasjonsordningen, mener vi det også er feil å gå inn på en slik svekkelse av kompensasjonsordningen som denne justeringsendringen isolert sett medfører.

Så til lønnsstøtteordningen: Også Senterpartiet har vært for lønnsstøtteordningen og stemt for den, selv om vi mener det er en rekke svakheter med hvordan den er innrettet. Da vi behandlet lønnsstøtteordningen for noen måneder siden, tok Senterpartiet til orde for at den burde få lengre varighet, samtidig som den enkelte virksomhet når den tar tilbake en ansatt, skal ha lønnsstøtte innenfor en gitt periode. Jeg registrerer nå at det er nettopp det som også flertallet har kommet tilbake og sett er det fornuftige å gjøre. Vi mener også at en må se på hvordan smittesituasjonen utvikler seg, og om det er behov for ytterligere utvidelse av varigheten av den ordningen.

I denne innstillingen har vi også et forslag om å bidra med tiltak overfor en av de næringene som har vært hardt og langvarig rammet av krisen, for å bidra til økt aktivitet når en etter hvert åpner Norge igjen, og det er en midlertidig redusert serveringsmoms. Det gjør vi nettopp for å bidra til at hardt rammede utesteder, restauranter og andre som serverer mat til folk, kan sitte igjen med litt mer når en etter hvert har en omsetning som kommer litt opp å stå.

Med det tar jeg opp forslagene nr. 6 og 10, som Senterpartiet har alene eller sammen med andre.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [09:21:46]: Da kildeskattreglene for renter og royalties omsider kom i forbindelse med statsbudsjettet i fjor høst, uttalte finansminister Jan Tore Sanner:

«Overskuddsflytting reduserer skattegrunnlaget og svekker norske virksomheters konkurranseevne. For å motvirke overskuddsflytting fra Norge foreslår regjeringen å innføre 15 prosent kildeskatt på renter, royalty og leiebetalinger for visse fysiske eiendeler.»

Og videre:

«Dette er viktig grep for å motvirke overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlagene.»

Det var klokt sagt. Dette var en endring som SV også støttet, og som vi har tatt til orde for i Stortinget gjennom flere år. Kildeskatten bidrar til å motvirke overskuddsflytting. Det er en effektiv beskatning av inntekter som ellers ville ha blitt undergitt lav skatt i mottakerstat, eller ikke skattlagt i det hele tatt. Derfor er mitt store spørsmål nå: Hvorfor foreslår regjeringen nå å undergrave disse reglene, som ble foreslått for et halvt år siden?

I revidert budsjett som vi behandler, og i dagens innstilling, foreslår regjeringen å gi unntak i disse nylig vedtatte kildeskattreglene. Den vil gi unntak som åpenbart vil være gunstig for norske investorer som investerer i norsk økonomi via skatteparadiser. Dette er investeringer som nordmenn gjør i Norge, men som gjøres gjennom selskaper i utlandet, via ett eller flere land på veien. Det handler i korthet om at penger flyttes til utenlandske selskaper før de reinvesteres i økonomien gjennom direkteinvesteringer. Denne typen investeringsmønster, denne typen «set-up» er gjerne økonomisk motivert. SSBs tall viser at nordmenn investerer mer og mer i Norge via skatteparadiser. Vi snakker altså her om en betydelig mengde kapital som påvirkes av disse foreslåtte reglene om fradrag og unntak fra kildeskatten som regjeringen selv innførte for et halvt år siden.

Hvis man ser på hvor disse investeringene som nå skal få unntak, kommer fra, er det en rekke skatteparadiser, som Luxembourg, Nederland, Sveits, Bermuda, Kypros, Singapore, Guernsey og Cayman Islands. Investeringene fra skatteparadiset Luxembourg alene beløper seg til 133 mrd. kr i 2019. Det er åpenbart at det her er snakk om store summer som får unntak. Så mitt spørsmål er: Hvorfor vil regjeringen gi unntak for dem? Hva slags lobbykampanje fra den rikeste eliten i Norge har vært rettet mot regjeringspartiene, mot Høyre siden i fjor høst?

Videre over til kontantstøtten. Nå har mine rød-grønne kollegaer fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet snakket godt om den. Det er åpenbart at vi har hatt en krisepolitikk gjennom det siste halvannet året som for næringslivet har hatt svært skjeve fordelingseffekter, og som fra begynnelsen av har favorisert de rike bedriftseierne på bekostning av små bedrifter. Dette handler om at kontantstøtten både har vært skjevfordelt og i altfor stor grad vært rettet mot de største bedriftene med de sterkeste kapitaleierne i ryggen. Det har handlet om at man fra flertallets side ikke har vært villig til å sette helt rimelige krav om at hvis man mottar stor statlig støtte fra fellesskapet, skal man ikke kunne si opp folk i samme periode, da skal man ikke kunne ta ut utbytte eller øke lederlønningene. Likevel har vi fått stadig flere tall og indikasjoner som viser at det er nettopp det som har skjedd. Vi har i sum her fått en ganske åpen sluse til de største bedriftene, til de bedriftene som har kapitaleiere. Det har vært en overføring fra fellesskapet der det nettopp burde ha vært de private kapitaleierne som hadde tatt mer av den regningen.

Samtidig ser vi at de små og mellomstore bedriftene rundt omkring i landet ikke har fått den hjelpen de hadde trengt, enten det er innenfor serveringsbransjen her i Oslo eller reiselivsnæringen i Nordland. Det må være et enormt paradoks for veldig mange av de bedriftseierne, som opplever at Venstre og Høyre har løpt fra dem så fort de overhodet kunne, og egentlig ikke har vært villig til å støtte opp under de bedriftene som kanskje ikke får de lånene i banken.

Avslutningsvis: Jeg kunne ikke la være å merke meg at saksordføreren snakket om omstilling og det grønne skiftet i sitt innlegg. Vi har fra Finansdepartementet i forbindelse med behandling av denne saken fått opplyst at det samlede provenytapet fra skatteendringene i petroleumsskatteregimet nå har økt fra 8 mrd. kr til 10 mrd. kr. Dette er enorme subsidier overført fra fellesskapet til oljeselskapene i en tid hvor vi skulle ha omstilt oss.

Med det vil jeg ta opp SVs forslag.

Ola Elvestuen (V) [09:27:08]: Først en liten kommentar til representanten Kaski, som peker på at vi ikke har klart å følge opp de små og mellomstore eller utelivsbransjen i den krisen vi er inne i. Det er klart at kompensasjonsordningen treffer ikke rettferdig. Det klarer man ikke å få til. Nettopp derfor har vi ordnet og fått på plass støtten via kommunene som skal være fleksibel nok og gå ut til utelivsbransjen, de små butikkene og til dem som trenger det. Da er det spesielt å få kritikk fra representanten Kaski, særlig her fra Oslo, når vi vet at den siste utbetalingen fra staten, som kom første uken etter påske, har Oslo ennå ikke klart å levere ut til utelivsbransjen. Det har man snart brukt to måneder på å ta tak i og gjøre – det som skulle være en enkel ordning – og få det levert ut til dem som trenger det. Det må skje nå.

Helt siden 2013 har Venstre vært med og laget budsjett og revidert budsjett for Stortinget. Hver eneste gang har vi hatt som prioritering at vi skal gjennomføre et stort grønt skatteskifte. I de årene, gjennom to stortingsperioder, har det gitt store resultater. Det er det grønne skatteskiftet som gjør at vi i mai solgte 60 pst. elbiler i Norge. Vi har en omstilling innenfor transportsektoren som virkelig ingen andre land er i nærheten av. Vi har via avgiftssystemet de siste fem årene fått opp bruken av biodrivstoff i Norge, som er med på å få ned utslippene. Det var tidligere gjennom avgiftsfritak, men er nå gjennom et omsetningspåbud. Vi har økt CO₂-avgiften gjennom hele denne perioden. Vi har også utvidet hvilke områder CO₂-avgiften skal omfatte.

I dette reviderte budsjettet gjør vi to endringer for å styrke klimapolitikken. Den ene er mindre, men den utvider omfanget av hvor CO₂-avgiften skal gjelde. Fra 1. juli innføres det også CO₂-avgift på naturgass og LPG til kjemisk reduksjon, riktignok på 25 pst. av den generelle satsen. Det er riktig å holde den satsen lav, for det er ikke mange bedrifter. Det er helt riktig at de også får CO₂-avgift, men når denne skal trappes opp, må vi følge opp med støtteordninger via Enova og med andre støtteordninger for at de skal unngå å betale denne avgiften.

Så er det en viktig endring når det gjelder solenergi og bruk av solenergi tilpasset borettslag og sameier. Regjeringen varsler nå at vi skal gå bort fra det kravet som har vært tidligere, om at borettslag måtte ha et ledningsnett. Det har jo gjort at man ikke har fått installasjon av solenergi. Man får også på plass en øvre terskel for installert kapasitet eller effekt i solcelleanlegget, som så skal avgrense og sikre et fritak for elavgift og nettleie for dem som vil installere solenergi. Her har det vært en barriere. Det har tatt lang tid å få den vekk. Det er bra at dette nå sendes ut på høring, slik at vi kan få et nytt system på plass innen 1. januar neste år. Dette er bra for miljøet. Det kommer til å drive fram mye mer bruk av solenergi, men det er også bra for lommeboken. Det er klart at for de borettslagene som nå kan se på den nye ordningen som lages, vil det for styrene bare være et regnestykke å finne ut når dette er lønnsomt, og framover vil det være lønnsomt for mange flere enn i dag.

Vi har lagt vekt på å legge til rette for oppstarts- og vekstselskaper i alle disse årene. Jeg er veldig glad for at vi i revidert varsler en enklere og bedre opsjonsskatteordning, og at den blir så bra. Den blir tett opp til den svenske ordningen, slik vi kjenner den i dag. Den vil omfatte flere bedrifter – bedrifter som har opp mot 50 årsverk og 80 mill. kr i driftsinntekter og balansesum. Det har vært et arbeid som følger opp en bedret opsjonsskatteordning som vi har gjort i flere runder tidligere, men dette vil gjøre at ordningen vil kunne tas mye bedre i bruk. Det gjør også at skatteordningen blir mer gunstig for dem som benytter seg av den, ikke minst ved at skattleggingen nå realiseres når den ansatte realiserer sine aksjer.

Tore Storehaug (KrF) [09:32:23]: Bakteppet for debatten som blir dradd opp her, er sjølvsagt handteringa av pandemien og den situasjonen som landet har stått i. Der blir det jo gjort ei fortløpande evaluering av plassen ein er på, av både norske myndigheiter og fleire internasjonale aktørar, som òg bidrar til å gje oss eit godt kunnskapsbilde av korleis tiltaka i Noreg har treft, og kva som blir viktig framover.

Bildet der er ganske eintydig. Noreg har vore delvis heldig med at prisane på ein del av dei råvarene som vi er avhengige av, som norsk næringsliv er avhengige av, har halde seg godt, og vi har vore dyktige i at vi har fått på plass gode tiltak for treffe breidda av norsk næringsliv, samtidig som ein undervegs har justert kursen når ein har sett at det har vore nødvendig.

Ikkje minst har vi i Noreg det beste utgangspunktet ein kan ha, med at vi har eit godt og velutvikla velferdssamfunn som gjer at vi har musklar til å kunne møte denne pandemien, og at vi har tillit mellom folk og tillit mellom folk og myndigheiter, noko som har gjort at dei tiltaka vi har innført, har vore verknadsfulle.

Grunnen til at eg drar opp det bildet, er kva som må skje framover. For det er òg fleire av dei internasjonale aktørane som evaluerer den plassen Noreg er på no, som veldig tydeleg seier at det har vore riktig og viktig å ha den veldig ekspansive pengebruken Noreg har hatt i møte med pandemien, og at den tøffe jobben blir no framover, fordi ein er nøydd til å ta ned ein del av den. Ein er nøydd til å fase ut ein del av dei tiltaka ein har fasa inn, etter kvart som vi skal ta kvardagen tilbake steg for steg.

Sjølvsagt er vi nøydde til å innføre ordningar igjen eller kome med nye ordningar om det blir nye smitteoppblussingar, sånn vi har gjort i løpet av det siste halvtanna året, men eg trur ikkje det er den vanskelege jobben. Der har vi jo fått på plass ei god verktøykasse. Det som blir den vanskelege jobben, trur eg partia i Stortinget og norske myndigheiter som heilskap òg blir nøydde til å stå i – at ein del av desse tiltaka må fasast ut, og at vi er nøydde til å ta tilbake ein kvardag. Der er vi nøydde til å fortsetje den tunge jobben, som er å omstille Noreg og lage berekraftige arbeidsplassar rundt omkring i heile landet og gje folk og familiar den støtta dei treng for å kunne leve eit godt liv, der eg meiner dei siste budsjetta til fleirtalet har vist ei tydeleg retning.

Eg skal berre kjapt kommentere nokre av dei enkelte tinga som kjem fram i debatten, og som ligg i innstillinga. Det blei jo ein større debatt som kom siglande inn litt frå sida her, gjennom at ein har fått ein debatt om NOKUS-skattlegginga og kjeldeskatten som er innført der. Det blir imøtekome både i merknad og eigentleg også i proposisjonen som er lagt føre, kvifor ein ikkje vil ha ei ordning som vil medføre dobbeltskattlegging. Der viser ein òg til skattelova § 10-65, om korleis desse reglane i dag skal verke i lag for å sørgje for at folk betaler den skatten ein har, og ein tettar ein del av dei omgåingshola som har vore, men ein må ikkje gjere det på ein måte der ein innfører ei dobbeltskattlegging.

Vidare blir det skissert ei mogleg omgåingsmoglegheit, men at ho ikkje er veldig substansiell, og der blir det òg sett i gang eit arbeid der departementet skal sjå vidare på korleis ein kan gjere dette.

Eg vil trekkje fram noko frå fleirtalsmerknadene som eg meiner er spesielt viktig, og det er den rolla Noreg har tatt i det internasjonale arbeidet for å sørgje for at det er ein større grad av transparens rundt talgrunnlaget om kor folk betaler skatt, og der Noreg har hatt ei pådrivarrolle i å utvikle eit internasjonalt regelverk som sørgjer for at selskapa, òg dei store globale selskapa, betaler sin rettmessige skatt. Det arbeidet må vi følgje opp. Noreg skal gå i front, og det skal vi òg gjere gjennom å styrkje den rolla Noreg tar i det internasjonale samarbeidet, for det er viktig at verdas land står i lag om dette.

Vidare er det gjort nokre endringar, lempingar, i BSU-ordninga og kva ein kan bruke dei midlane på. Det følgjer i stor grad ein etablert praksis. Det er veldig greitt.

I RNB blir det skissert moglege løysingar for korleis ein skal imøtekome Stortingets vedtak om å auke skattlegginga på vindkraft. Det meiner eg er eit godt grunnlag for den vidare debatten når den saka no kjem på høyring. Eg gler meg til å gå inn i ho og meiner det er viktig at vi sørgjer for at kommunane som har sagt ja til vindkraftanlegg, òg ser gevinsten for seg når ein kjem til enden av det.

Det overordna bildet her er der eg begynte: Her blir det gjort mindre endringar i skatte- og avgiftssystemet, men det viktige bildet er at vi framleis klarer å ha målretta tiltak inn mot den situasjonen Noreg står i, og byggje brua til det lange prosjektet, som er å lage berekraftige arbeidsplassar i heile landet vårt. Då må vi òg tore å ta debatten om korleis vi skal fase ut ordningane og bidra til at norsk næringsliv styrkjer seg.

Bjørnar Moxnes (R) [09:37:45]: Det siste året har Stortinget vedtatt flere store tiltakspakker i møte med pandemien. Mye av det har vært både riktig og nødvendig, men noe har, for å si det litt pent, ikke vært fullt så bra.

Til tross for gjentatte forslag fra Rødt og fra andre i opposisjonen det siste året har det ikke blitt innført noen begrensninger på verken utbytte, lederlønninger eller bonuser for dem som mottar koronakrisestøtte. De borgerlige her i Stortinget, med Fremskrittspartiet på slep, har nøyd seg med milde formaninger med hviskestemme, om ikke disse rike eierne kan være så vennlige å vise litt moderasjon. Og mens mange bedrifter bl.a. i serveringsbransjen har fått dekket bare en brøkdel av sine faste kostnader, viser oversikten at 1 pst. av selskapene har mottatt om lag halvparten av den totale støtten så langt. De ti som har fått aller mest, har i snitt fått over 100 mill. kr i støtte. Så regjeringens spede forsøk på å stramme inn på makstaket i ordningen kommer derfor altfor sent til å hindre den enorme skjevfordelingen som er skjedd allerede, og det kommer, typisk nok, først når EU har bestemt at det må strammes inn. Den tanken klarte ikke den norske regjeringen å komme på på egen hånd, for å si det sånn.

Det er veldig få i landet vårt, om man spør økonomer eller vanlige folk, som skjønner logikken i at regjeringen har øst ut store summer til de rikeste blant oss uten å stille noen krav om utbyttestopp, null lederlønnsfest og full stans i bonuser. Det å dele ut pengene uten krav er en politikk som mange med rette reagerer veldig kraftig på. Selv et mildt forslag fra Rødt, nemlig at selskapene som et minstekrav må betale tilbake støtten de har mottatt, før de begynner å betale ut utbytte til eierne sine, var altså for hard kost for flertallet her i salen. Så har jo noen selskaper – det skal sies – av sin egen gode vilje valgt å betale tilbake støtten som de fikk. Det er bra, men det gjelder et fåtall. Det kunne vært innført som en regel å sikre at pengene kom tilbake igjen til fellesskapet, altså å unngå det vi ser nå, nemlig at selskaper med den ene hånda tar imot titalls millioner skattekroner, og med den andre hånda deler ut utbytte til aksjonærene sine eller annonserer nye private investeringseventyr med det som i praksis er fellesskapets penger, og som er bevilget gjennom vedtak i Stortinget.

Det er åpenbart for alle at pandemien har rammet skjevt – det er vi alle enige om. Men så har i tillegg regjeringens krisepolitikk forsterket de forskjellene ytterligere. Et av de tydeligste vedtakene som synliggjør det, er da regjeringen som et koronatiltak valgte å kutte i formuesskatten enda en gang. Mens hundretusener av mennesker gikk arbeidsløse, var permittert, raste ned i inntekt, kuttet de formuesskatten for de rike, og de sa det var et tiltak mot koronapandemien. Det er et slags høydepunkt, eller kanskje bunnivå, når det gjelder regjeringens håndtering av koronakrisen finanspolitisk så langt.

Vi mener at det riktige vil være å finne en rettferdig vei ut av koronakrisen, hvor vi fordeler regningen på en rettferdig måte og sikrer at de som har beriket seg gjennom året 2020–2021 – for noen har blitt veldig mye rikere dette året – skal betale tilbake til fellesskapet gjennom en særskatt på koronaprofitt, og at vi ikke lar vanlige folk få regningen i fortsettelsen, men viderefører det som har vært midlertidige styrkinger av sikkerhetsnettet fram til nå. Vi mener at Norge trenger mindre forskjeller, at vi trenger en vei ut av krisen som sikrer arbeid og inntekt til alle, og ikke minst sikrer at vi får et Norge som har mer bærekraft og mer sammenhengskraft enn det vi har med den borgerlige regjeringens politikk.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Jan Tore Sanner [09:43:04]: Gjenåpningen av samfunnet har startet. Aktiviteten tar seg opp, folk kommer tilbake i jobb.

Jeg tar gjerne en diskusjon om regjeringens koronahåndtering både når det gjelder helse, og når det gjelder økonomi. De internasjonale vurderingene står seg godt. Norge er blant de land som har klart seg best både når det gjelder helse, og når det gjelder økonomi.

Nå er det viktig at vi legger til rette for aktivitet og omstilling. Derfor foreslår vi enkelte endringer i kompensasjonsordningene for at de i seg selv ikke skal hemme den veksten og omstillingen som nå må komme.

Skatte- og avgiftsopplegget bør som utgangspunkt ligge fast gjennom året. Regjeringen har derfor kun foreslått mindre endringer i skatte- og avgiftsreglene i revidert nasjonalbudsjett. Bakgrunnen for enkelte av forslagene er å begrense skadevirkningene av koronapandemien for norsk økonomi, bedrifter og arbeidsplasser.

Den lave merverdiavgiftssatsen er midlertidig redusert fra 12 pst. til 6 pst. til og med 30. juni 2021. Regjeringen har foreslått, og får flertall for, å forlenge reduksjonen til 1. oktober. Det er et bidrag til bedrifter innen reiseliv og persontransport når samfunnet gradvis åpnes opp igjen.

For å bidra til at flere bedrifter får mulighet til å hente seg inn igjen etter pandemien, har regjeringen også foreslått å utsette og forlenge innbetalingsperioden for utsatte skatte- og avgiftskrav.

I tillegg har regjeringen fremmet enkelte forslag som ikke har sammenheng med pandemien.

Regjeringen har foreslått å innføre en avgift på viltlevende marine ressurser som et ledd i å sikre fellesskapet en større del av verdien av fiskeriressursene.

Videre har regjeringen foreslått å innføre avgift på e-sigaretter og andre nikotinprodukter.

For å sikre at minstepensjonen fremdeles skal være skattefri etter de vedtatte økningene av minstepensjonen, har regjeringen foreslått å øke satsen for minstefradraget i pensjonen.

Regjeringen har også foreslått at oppsparte BSU-midler skal kunne brukes til påkostninger og vedlikehold av egen bolig.

I revidert nasjonalbudsjett varsler også regjeringen at vi vil sende et forslag til en ny opsjonsskatteordning for selskaper i oppstarts- og vekstfasen på høring. Det er nå gjort. Ordningen vil være enklere, omfatte flere selskaper og være skattemessig mer gunstig og forutsigbar enn dagens ordning.

Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har kommet til enighet om å avvikle avgiften på alkoholfrie drikkevarer samt å gjøre blomster fra de nest fattigste utviklingslandene generelt tollfrie.

Disse forslagene, sammen med andre skatte- og avgiftssaker som ikke krever lovvedtak, behandles i Stortinget neste fredag.

Jeg har merket meg at komiteen har sluttet seg til de fleste av forslagene fra regjeringen, men på ett punkt går flertallet imot regjeringens forslag. Regjeringen har foreslått at kompensasjonen til pelsdyrbøndene skal beskattes etter den ordningen skatteloven har ved ufrivillig realisasjon, og som kalles betinget skattefritak. Finanskomiteen har derimot fulgt næringskomiteen og foreslått fullt skattefritak på kompensasjon. Jeg mener det riktige må være skattelovens ordning med betinget skattefritak, men tar selvsagt komiteens forslag til etterretning.

Jeg må avslutningsvis få lov til å takke komiteen for godt samarbeid gjennom håndteringen av koronapandemien så langt. En særskilt takk til Fremskrittspartiet, som sammen med regjeringspartiene nå også får revidert nasjonalbudsjett på plass. Det er viktig. Det skaper forutsigbarhet både for bedrifter og for arbeidstakere.

Jeg er glad for at det nå også er flertall for regjeringens exit-strategi for de ulike ordningene. Det er viktig for å legge et best mulig grunnlag for vekst, utvikling og ikke minst at folk kan komme tilbake i jobb.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [09:56:44]: Jeg hadde lyst til å følge opp innlegget fra representanten Ola Elvestuen, som gjør et kreativt forsøk på å legge ansvaret for krisepolitikken, for å håndtere den økonomiske krisen i Norge, på landets kommuner og på Oslo kommune spesifikt. Det må jeg si er særlig spesielt, gitt at det har vært en uttrykt politikk hele veien at det å håndtere den økonomiske krisen er et nasjonalt ansvar. Og så har regjeringen og stortingsflertallet bestemt seg for å legge en del av det ansvaret over på kommunene, hendig nok, må man kunne si, inn i denne valgkampen, men også fordi den nasjonale næringspolitikken og støttepolitikken viser seg å være fullstendig utilstrekkelig, sånn som de rød-grønne partiene har påpekt hele veien, for de små og mellomstore bedriftene. Og hvis vi skal ha en konkurranse om hvor målrettet eller hvor raskt de ulike ordningene har kommet på plass, kan vi gjerne det, for de samme bedriftene i Oslos utelivsbransje sitter og venter på at kompensasjonsordningen skal komme på plass. Først ble de fortalt at de kunne søke på å få kompensasjon for mars og april 18. mai, deretter 20. mai, deretter 9. juni, og da kan vi begynne å snakke om antall måneder for å få den helt nødvendige kompensasjonen for de faste kostnadene som de hadde. Så jeg tror man skal være forsiktig med å legge dette ansvaret over på kommunene.

Så en kommentar til kildeskatten og uttrykket dobbeltbeskatning. Jeg skjønner at det her har vært – det må det åpenbart ha vært – en ganske intensiv politisk påvirkningskampanje for å få til de unntakene som nå er kommet på plass, for det er ingen grunn til at ikke regjeringen og departementet skulle være bevisst på dette i fjor, da man la fram forslaget. Så har det vært en påvirkningskampanje, og så bruker man ord som dobbeltbeskatning. Men kildeskatten er en kapitalkostnad som reduserer overskuddet, og dermed inntekten som kommer til NOKUS-beskatning. Det er ikke grunnlag for å si at det er en dobbeltbeskatning. Det paradoksale her er at det unntaket som regjeringen nå legger opp til i revidert budsjett, vil gå i disfavør av norske direkteinvesteringer i Norge. Så når man fra regjeringens side er så opptatt av å snakke om at det blir for mye utenlandsk kapital som investeres i Norge, og at man med de rød-grønnes forslag knyttet til formuesskatten heller vil favorisere utenlandsk kapital, som ikke er riktig for øvrig, gjør man jo nøyaktig det gjennom det forslaget som ligger her knyttet til kildeskatten. Det er en måte å sikre at de som har omgått de norske skattereglene, de som investerer fra skatteparadiser i Norge, nordmenn, får lavere skatt. Der det finnes en mulighet for å sno seg rundt de skattereglene, der kommer det til å bli utnyttet, og jeg må si det er veldig skuffende at disse unntakene nå blir presentert.

Statsråd Jan Tore Sanner [09:59:56]: Jeg vil ta sterkt avstand fra antydninger om at disse justeringene er en konsekvens av politisk påvirkning og lobbyvirksomhet. Jeg er ikke kjent med det. Jeg er ikke kjent med at det har vært rettet noe slikt press mot noen – i hvert fall ikke mot meg som finansminister.

Jeg er opptatt av å bekjempe aggressiv skatteplanlegging. Jeg er opptatt av at vi skal få på plass et internasjonalt samarbeid, og det gjør vi nå – både for å sikre minimumsbeskatning og for at markedslandene skal få en andel av denne – og det er jeg som har gjennomført denne kildeskatten.

Jeg er kjent med at noen har ønsket å utsette innføringen av kildeskatten. Det har jeg sagt nei til. Jeg mener det er viktig at vi nå får den på plass. Men så er det slik at kildeskatt er innrettet mot lavskatteland og derfor også omfatter betalinger til såkalte NOKUS-selskaper, norskkontrollerte selskaper i lavskatteland. Norske eiere av slike selskaper blir allerede skattlagt på et norsk nivå gjennom NOKUS-reglene.

Det er ikke slik at dette er noe som vi har funnet ut nå rett før revidert nasjonalbudsjett ble lagt frem. Jeg varslet da vi innførte kildeskatten i budsjettet for 2021, at det var behov for å gjøre noen presiseringer før ikraftsettelse, og det gjør vi nå. Dette vil ikke ha noen vesentlige provenyvirkninger, det er for å unngå at vi får en dobbelt beskatning. Hvis det er slik at en blir skattlagt på norsk nivå gjennom NOKUS-reglene, er det en dobbeltbeskatning hvis man får kildeskatt i tillegg.

Mudassar Kapur (H) [10:02:01] (komiteens leder): Jeg må si at det er litt leit at vi egentlig har kommet dit at SV fra talerstolen i dag er i gang med å evaluere ferdig alle ordningene vi har hatt for å håndtere denne krisen. Jeg synes det er veldig vanskelig å slutte meg til mye av det representanten Kaski har tatt opp. La meg peke på noen elementer.

La oss først ta kompensasjonsordningen. Da den kom på plass, var det faktisk et bredt, stort flertall på Stortinget som bestemte seg for at nå måtte vi få hjelpen ut raskt. Det var ikke mulig å ha millimeterjustering eller millimeterrettferdighet. Pengene måtte ut. Vi måtte unngå unødige konkurser. Dette var ikke en fest for bedriftene. Det handlet om å dekke deler av deres uunngåelige, faste utgifter, slik at de kunne komme over kneika, og slik at mange av de som da var permittert, hadde en jobb å komme tilbake til.

Så er det helt riktig at selv om SV var en del av de enighetene, har de allikevel gått ut og kritisert det at man ikke har hatt utbytteforbud eller oppsigelsesforbud. Det er en ærlig sak. Det er en politisk uenighet. Jeg skal absolutt ikke si at det er en analyse som SV ikke har lov til å legge fram, men la meg da imøtegå den litt.

Jeg mener at det ville vært useriøst hvis vi skulle forby utbytte og forby bedriftene å si opp. Hvorfor ville det ha vært useriøst å forby utbytte? Vel, enkelte bedrifter står i en situasjon hvor de må ta ut utbytte for å reinvestere i bedriften eller for å betale skatt. Vi vil jo at bedriftene skal reinvestere. Vi vil jo at noen skal holde hjulene i gang. Jeg regner med at SV er enig i at vi også vil at man skal betale denne skatten.

Det andre er at enkelte bedrifter kan komme i en situasjon hvor det faktisk er nødvendig for et seriøst og samvittighetsfullt styre eller daglig ledelse å si opp folk, slik at bedriften kan overleve. Det er derfor vi sa at vi istedenfor å ha et forbud bør ha en klar forventning, vi bør signalisere at det er viktig at man ikke har den typen unødig pengebruk eller unødige oppsigelser. Men at man skulle forby det, ville vært helt useriøst.

Til slutt: Nå er det ikke slik at den kommunale ordningen er en ordning hvor man har pålagt kommunene et problem. Dette var svar på et problem som kommunene tok opp med Stortinget. De trengte penger for å hjelpe bedriftene lokalt. Mange bedrifter falt mellom to stoler, og de aller fleste kommunene har syntes at det har vært et positivt bidrag. Så skal vi alltid være åpne for å se på om det finnes bedre løsninger i framtiden.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:05:18]: Jo, det er akkurat nå vi må evaluere. Vi kommer både nå og framover til å måtte evaluere den krisepolitikken som har vært gjennomført. Vi er godt inne i år to av denne pandemien, og da er vi nødt til å evaluere og justere. Det er nettopp det som er SVs kritikk av dagens regjering, at man f.eks. har videreført en kompensasjonsordning som har vært for raus for de største bedriftene, uten å stille krav, i over et år. Det ser vi konsekvensene av nå, og det er også regjeringen nødt til å forholde seg til.

Så vil jeg bare si til finansministeren at vi er veldig glad for at det kildeskattregelverket kom på plass. Det var på høy tid, det var bra, men det å gjennomføre en presisering er ikke å gjennomføre et fritak, sånn som det ble gjort i dagens reviderte budsjett. Det er på det rene at man her baserer seg på at selskapene i lavskattelandene selv rapporterer på riktige opplysninger for å beregne NOKUS-skatten på riktig måte. Det er selskaper som er etablert i skatteparadiser (presidenten klubbar), med alt det det innebærer av dårlig informasjonstilgang, så vi er sterkt bekymret (presidenten klubbar igjen) for dette.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:06:48]: Finansministeren har nok en gang et intenst forsvar for hvorfor det er riktig å doble avgiftene for noen av de næringene som har vært hardest rammet av pandemien. Det er helt riktig, som finansministeren sier, at Senterpartiet over tid har ment at det var uklokt å øke avgiften på reiseliv så kraftig som en gjorde før pandemien satte inn. Men så sier finansministeren at en avgift på 6 pst. er et midlertidig krisetiltak, og det er riktig. Da er spørsmålet: Er krisen over for reiseliv, luftfart, annen transportbransje og kultur den 1. oktober? I så fall sitter regjeringen med en helt annen glasskule enn det som svært mange andre i det norske samfunnet har.

Jeg registrerer også at Nav-direktøren, når han legger fram analyser og skal peke på hvilke bransjer som har vært hardest rammet av pandemien, trekker fram nettopp luftfarten og reiselivet som to av dem. Han sier videre at det er to av bransjene hvor en må forvente at konsekvensene av pandemien vil merkes over lengre tid. Hvorfor det? Jo, fordi dette er næringer som bl.a. er basert på at det er aktivitet og turister fra utlandet. Det er også basert på bestillinger framover i tid. Mange av de som jobber i disse næringene, opplever fortsatt at det er avbestillinger fordi det er usikkerhet knyttet til den framtidige situasjonen, fordi det fortsatt ikke kommer så mange til Norge som planlagt.

Så det at en tidlig på høsten kommer i en situasjon hvor en skal tilbake til det høye nivået på reiselivsmomsen som en hadde da krisen satte inn – 12 pst. – er særdeles uklokt for alle de arbeidsplassene rundt omkring i Norge som er avhengig av reiselivsnæringen. Før pandemien var det 170 000 arbeidsfolk.

Når det gjelder luftfarten, som er så viktig for å binde et langstrakt land som Norge sammen, og som en sørger for å doble reiselivsmomsen for fra 1. oktober: Jeg skjønner ikke at regjeringspartiene og støttepartiene deres kan stå oppreist i denne salen og si at det er fornuftig, og at det er et midlertidig krisetiltak – som om krisen for dem som fortsatt lever med stor usikkerhet for sin arbeidsplass og sine bedrifter, snart skal være over.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:10:45] (ordførar for sakene): I mai 2019 vedtok EU nye reglar for bankar og andre kredittinstitusjonar om bl.a. kapitalkrav og krisehandtering, og samla vert desse gjerne omtala som EUs bankpakke.

Eit mindretal i finanskomiteen står utanfor fleirtalsmerknaden og tilrådinga i denne saka, og eg vil i det vidare gjere greie for fleirtalsinnstillinga. Eg går ut frå at mindretalet kjem til å fremme sitt syn i debatten.

Desse reglane vi har til behandling her, har som ambisjon å klargjere reguleringar, justere reglar som har hatt utilsikta verknader for enkeltpersonføretak, og gjere det enklare for mindre og ikkje-komplekse føretak å oppfylle krav til m.a. informasjonsplikt. Proposisjonen viser korleis gjeldande norsk regelverk må endrast for å gjennomføre dei forventa EØS-reglane som svarar til EUs bankpakke, og fleirtalet i komiteen stiller seg bak forslaget frå regjeringa til korleis rettsaktene kan gjennomførast i norsk rett, gjennom endringar i finansføretakslova, verdipapirhandellova og finanstilsynslova.

Vidare gjev fleirtalet i komiteen sitt samtykke til å ta del i ei komande avgjerd i EØS-komiteen om innlemming av nødvendige rettsakter i EØS-avtalen.

Eg ønskjer å knyte ein kommentar til endringane i kapitalkravsregelverket. Her er det for fleirtalet i komiteen heilt sentralt at den regulatoriske byrda vert redusert for mindre føretak, og at det same gjeld rapporteringsbyrda. Eg vil difor understreke at det nasjonale handlingsrommet må utnyttast med sikte på å redusere dei regulatoriske kostnadene for mindre og ikkje-komplekse finansføretak, sånn at desse kan vere konkurransedyktige overfor dei store nasjonale og internasjonale finansføretakskonserna.

Fleirtalet i komiteen er oppteke av å gje norske lokalbankar gode rammevilkår, sånn at dei kan konkurrere mot dei store regionbankane og dei utanlandske bankane i Noreg. Ein legg til grunn at regjeringa vil følgje opp dette perspektivet i vidare arbeid med forskriftsendringa.

Til slutt har eg ein kommentar til eit stridstema i denne og liknande saker, nemleg at forslaget frå regjeringa inneber førtidig gjennomføring av forventa EØS-reglar. For fleirtalet i komiteen er det viktigaste å unngå eit langvarig konstitusjonelt atterhald eller utsetjing av innlemminga av desse rettsaktene, og vi må sikre at norske finansføretak er underlagde reglar som i størst mogleg grad svarar til reglane for utanlandske finansføretak i EU.

Fleirtalet i komiteen gjev difor si tilslutning til forslaget frå regjeringa, men eg vil samtidig understreke at viss den endelege avgjerda i EØS-komiteen skulle avvike vesentleg frå utkastet i proposisjonen, må saka sjølvsagt leggjast fram for Stortinget på nytt.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:13:48]: Først vil jeg gi en takk til saksordføreren for en god gjennomgang av saken. Gjennomføringen av EUs bankpakke har bl.a. som formål å redusere risikoen for kriser i det finansielle systemet og redusere negative konsekvenser dersom en finansiell krise likevel skulle oppstå. EU-reglene bygger på anbefalinger fra Baselkomiteen for banktilsyn og fra Financial Stability Board. Forarbeidet til proposisjonen er gjort av en arbeidsgruppe som er oppnevnt av Finansdepartementet, og som har vært ledet av Finanstilsynet. Finans Norge og en rekke norske banker har vært referansegruppe for arbeidet.

Bankpakken består av endringer i eksisterende kapitalkravs- og krisehåndteringsregelverk som allerede er gjennomført i norsk rett, og innebærer i hovedsak noen justeringer av det eksisterende regelverket. Gjennomføringen av bankpakken krever – som saksordføreren sa – endringer i finansforetaksloven, verdipapirhandelloven og finanstilsynsloven og omfatter lovregler som er basert på forventet EU-rett.

Hensikten med å vedta deler av pakken, forordningene, på dette tidspunktet, altså ved forhåndssamtykke og en førtidig gjennomføring av forventede EØS-regler, er at reglene i bankpakken skal kunne tre i kraft i Norge raskest mulig etter ikrafttredelse i EU. Dette er viktig både for finansnæringen og for norske myndigheter. Det er viktig for å sikre likest mulig regler for norske og utenlandske finansforetak. Med en gjennomføring av bankpakken vil såkalte mindre og ikke-komplekse banker – det er jo i realiteten et flertall av norske banker – få lettelser i rapportering og krav til offentliggjøring av informasjon. De vil også kunne forholde seg til en enklere versjon av det nye kravet til stabil finansiering.

Samlet kan dette gi lettelser for mange sparebanker. Endringene i krav til myndighetsrapportering og offentliggjøring av informasjon er noe som er viktig også for tilsynsmyndighetene. Den utvidede SMB-rabatten er én av lettelsene som følger av bankpakken og reglene som ble satt i kraft i EU i fjor sommer. Alle SMB-lån omfattes av den utvidede rabatten, mens rabatten nå er noe lavere for lån over 25 mill. kr. Norske banker vil ikke kunne bruke den utvidede SMB-rabatten før EØS-komiteens beslutning er satt i kraft. Derfor er det så viktig for Norge raskt å få satt i kraft endringene i kapitalregelverket i EØS-avtalen. Her er vi altså avhengige av framdriften i de øvrige EØS-/EFTA-statene, så det er viktig og veldig bra at finansministeren er i dialog med de andre EØS-partnerne våre om behovet for en snarlig ikrafttredelse.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:17:05]: Jeg takker saksordføreren Bjørdal for arbeidet han har gjort for saken, og for innlegg. Det er helt riktig som representanten Bjørdal sier, at denne saken føyer seg inn i rekken av flere saker der Stortinget gjør vedtak før en sak er behandlet i EØS-komiteen.

Representanten Bjørdal og – jeg registrerte – representanten Agdestein viser til forventede EØS-regler. Det virker nærmest som flertallet nesten synes det er litt plagsomt at Senterpartiet gang etter gang tar opp dette spørsmålet knyttet til hvordan vi som landets nasjonalforsamling behandler saker som berører hva slags handlingsrom vi som nasjon har på viktige områder.

Det ligger definitivt mye viktig i regelverket som Senterpartiet er opptatt av å drøfte på en ordentlig måte. Men før saken er behandlet i EØS-komiteen, vet vi ikke fullt ut hva de norske forpliktelsene vil innebære. Det er jo nettopp hele poenget med behandling i EØS-komiteen – som er fellesorganet i EØS mellom EU og EFTA-landene i EØS på den andre siden – nemlig å avklare rammene for den norske deltakelsen, i vårt tilfelle i en konkret EØS-beslutning.

Jeg registrerer at saksordføreren bl.a. sier at en vil unngå langvarige konstitusjonelle forbehold. Senterpartiet er berettiget til å behandle saken i Stortinget raskt når det er fattet en beslutning i EØS-komiteen, men det er viktig at vi gjør ting i riktig rekkefølge, nettopp sånn at vi ser hva slags konsekvens det får konkret. Jeg registrerer at representanten Bjørdal selv tar et forbehold om at dersom det som vi i dag legger til grunn, og det som er beslutningen i EØS-komiteen, skulle avvike vesentlig, må man uansett komme tilbake igjen. Hva representanten Bjørdal legger i et vesentlig avvik, er jeg derimot litt usikker på; jeg kan ikke se at det har blitt konkretisert og spesifisert i innstillinger fra flertallets side. Så den kloke måten å behandle det på er at man tar det i riktig rekkefølge: får en avklaring av hva som er EU-reglene, hva som er rammene for norsk deltakelse gjennom en beslutning i EØS-komiteen, og deretter tar en behandling i landets nasjonalforsamling.

Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet, SV og Rødt.

Statsråd Jan Tore Sanner [10:20:05]: La meg takke for en rask og god behandling i finanskomiteen, en god redegjørelse fra saksordføreren som jeg kan slutte meg til, og en takk til det brede flertallet i Stortinget som sørger for at vi kan få dette på plass når alt er ferdig behandlet.

Lovforslaget innebærer en gjennomføring i norsk rett av EUs såkalte bankpakke fra 2019. Pakken gjør vesentlige endringer i sentralt regelverk som allerede er en del av EØS-avtalen, nærmere bestemt kapitalkravsforordningen, kapitalkravsdirektivet og krisehåndteringsdirektivet. Formålet med bankpakken er ytterligere å redusere risikoen for krise i det finansielle systemet og redusere de negative konsekvensene dersom en finansiell krise likevel skulle oppstå. Regelverket gir regulatoriske lettelser for mindre og ikke-komplekse banker. Regjeringens forslag innebærer at de fleste banker i Norge inngår i denne gruppen og derfor vil nyte godt av lettelsene. Lovforslaget for øvrig innebærer i hovedsak mindre justeringer av regelverket, samtidig som det legges til rette for å gjennomføre endringer i forskrift.

Forslaget om gjennomføring av bankpakken er basert på et utredningsarbeid ledet av Finanstilsynet som også Norges Bank, Bankenes sikringsfond og Finansdepartementet har deltatt i. Mange høringsinstanser har understreket at norske regler på finansmarkedsområdet i størst mulig grad bør være i samsvar med EUs regelverk. Bankpakken er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen, men ventes innlemmet i flere deler i løpet av 2021 og 2022. Det er viktig at norske og utenlandske banker får like regler så raskt som mulig. I tillegg til å fremme lovforslaget har vi derfor anmodet om forhåndssamtykke til innlemmelse i EØS-avtalen av de to forordningene som inngår i bankpakken. Norske regler som gjennomfører forordningene, kan dermed tre i kraft når EØS-komitébeslutningen trer i kraft, og SMB-rabatten kan da umiddelbart brukes av norske banker. Regjeringen vil så snart som mulig komme tilbake til Stortinget og be om samtykke til EØS-innlemmelse av de to direktivene i bankpakken.

Lovforslaget legger til rette for en gjennomføring av EUs bankpakke, som skal bidra til mer robuste banker, mer effektiv krisehåndtering og mer proporsjonalitet i kravene for de mindre bankene.

Svein Roald Hansen (A) [10:28:10]: Bare noen bemerkninger angående det Gjelsvik tar opp, om at tingene bør være gjennom EØS-komiteen før vi implementerer dem:

I dette tilfellet er det, som statsråden sa, gjort et grundig forarbeid med det regelverket, og det er vel også rimelig avklart i EU. Det er en av de mange forsinkelsene vi har på implementering. Når det gjelder behandling i EØS-komiteen som krav før vi kan gjøre noe i Stortinget, har Senterpartiet også hatt litt varierende praksis.

Vi har nå fått forslag fra regjeringen om å forhåndsakseptere at regjeringen kan slutte seg til elleve av programmene i EU. Noen av dem har Senterpartiet stemt imot, altså stemt for å sende dem tilbake til regjeringen, selv om det ville medført at vi ikke kunne være med fra starten av, og altså mister muligheten til å påvirke den praktiske utformingen av dem.

Men når det gjaldt romprogrammet tidligere denne uken, stemte man for etter at forslaget om å sende det tilbake ble nedstemt. Og når det gjaldt Erasmus og Horisont, var det ingen uenighet. Der stemte både Senterpartiet og SV for å gi regjeringen fullmakt.

Tidligere har det også vært eksempler på direktiver som ikke har vært i EØS-komiteen som har avfødt lovendringer i Norge. Et eksempel er en lov som trådte i kraft 3. juli i år, da en rekke engangsprodukter i plast ble forbudt å bruke i Norge. Lovendringen skjedde i 2018 og har sitt utspring i et EU-direktiv som ennå ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Det er altså ingen ny praksis som her introduseres, selv om det selvsagt må være rimelig avklart hva det er vi skal ta stilling til, slik representanten Gjelsvik pekte på.

Svein Roald Hansen (A) 10:31:13: (ordfører for sakene): Saken dreier seg om å gjennomføre flere EØS-relevante forordninger på verdipapirfondområdet i norsk rett, styrke Finanstilsynets sanksjons- og reaksjonsmuligheter ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven samt godkjenne at forordningene tas inn i EØS-avtalen.

Selv om konsekvensene av disse endringene trolig vil være små i det norske kapitalmarkedet, vil det representere positive tillegg til finansieringsmulighetene for næringslivet, bl.a. for små og mellomstore bedrifter i oppstartsfasen. Jeg minner om det som ble sagt i høringen om finansmarkedsmeldingen, nemlig viktigheten av god tilgang på kapital til næringslivet.

Forordningene regulerer tre ulike fondstyper: et venturekapitalfond, et fond for sosialt entreprenørskap og et langsiktig europeisk investeringsfond. Venturekapitalfondet er innrettet for å fremme vekst og nyskaping i små og mellomstore bedrifter, mens fondet for sosialt entreprenørskap skal øke framveksten av foretak med et sosialt formål, altså kapital til virksomheter som skaper målbare og positive sosiale virkninger, og som leverer tjenester og varer som gir et positivt sosialt utbytte og realiserer det sosiale formålet til foretaket.

Det langsiktige europeiske investeringsfondet skal investere i prosjekter av mer langsiktig karakter, som infrastruktur og forskning og utvikling. Regelverket setter krav til hvilke investeringer fond kan gjøre for å kunne kalle seg henholdsvis venturefond, sosialt entreprenørfond eller langsiktig investeringsfond.

Fond som oppfyller kravene i forordningene grensekryssende i EØS-området etter en notifikasjonsordning, kan markedsføres som slike typer fond. Notifikasjonsordningen er en forenkling sammenlignet med dagens regler om grensekryssende distribusjon av fond.

Forordningene gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon, dvs. etter sin ordlyd med tilpasninger som følge av EØS-komiteens beslutning. Flertallet i komiteen støtter dette.

I proposisjonen fremmes også forslag til nye regler om Finanstilsynets virkemidler ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven. Mer effektive virkemidler kan styrke etterlevelsen av regelverket og dermed også øke tilliten til verdipapirfondmarkedet generelt. Endringene er i tråd med utviklingen i EØS-retten og med annet regelverk på finansmarkedsområdet.

Lovforslaget inneholder også en hjemmel for Finanstilsynet til å innhente eller be om framleggelse av politiattest i forbindelse med kontroll av egnethets- og vandelskrav. Jeg registrerer at Senterpartiet og SV mener måten regelverket implementeres på, er feil, men de foreslår heller ikke alternative måter å gjøre det på. Jeg forutsetter at de selv redegjør for det i debatten.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:34:15]: Formålet med forslagene i denne proposisjonen, altså endringene på verdipapirfondområdet, er å bidra til et velfungerende fondsmarked med sikkerhet for både investorer og markedet, og ikke minst å forenkle og sikre tilgangen til kapital for små og mellomstore bedrifter på tvers av landegrensene i EØS.

Verdipapirmarkedet, i dette tilfellet såkalte venturefond og fond for sosialt entreprenørskap, er viktige supplement til ordinære banklån for å sikre næringslivet tilgang til kapital både til oppstartsprosjekter, infrastruktur, forskning og omstillingsprosesser i bedriftene. Det er utarbeidet krav som styrer hvilke typer investeringer som kvalifiserer for å komme inn under de tre ulike typer fond. På veien ut av koronakrisen vil den typen finansieringskilder være et særlig viktig verktøy for å skape flere nye jobber i privat sektor.

Forordningene gjennomføres i norsk rett som sådan, altså uten at de er omformulert, men de er tilgjengelige i en offisiell norsk oversettelse. Fordelen med det er at alle som omfattes av forordningene i EØS-området, forholder seg til eksakt samme rettskilde.

Når det gjelder pengemarkedsfondforordningene, er formålet å bidra til finansiell stabilitet, altså å unngå at Norge blir en frihavn for etablering av fond som kan utgjøre en risiko for finansmarkedene. Det er ikke ventet, som saksordføreren sa, at de nye reglene vil få særlige konsekvenser for norske pengemarkedsfond. Finanstilsynet vil få flere virkemidler ved overtredelse av lovverket. Hensikten er å øke tilliten generelt til verdipapirfondmarkedet, og et av forslagene er at egnethet og vandel kan kreves dokumentert ved framleggelse av politiattest.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:36:55]: Det er helt riktig som saksordføreren sier, at Senterpartiet ikke er en del av flertallet i denne saken. Men vi presenterer en alternativ måte å håndtere saken på. Vi foreslår konkret at proposisjonen skal sendes tilbake til regjeringen, og så er det regjeringen som må gjennomgå og fremme forslag om de konkrete lovendringene som må gjøres i forbindelse med å skulle implementere et slikt regelverk.

Jeg registrerer at flertallet mener at en slik prosess nærmest ville være uhåndterlig, at det ville være snakk om minst 150 nye bestemmelser som måtte inntas i de aktuelle lovene. Men nettopp derfor er det kanskje et poeng at en foretar den prosessen, for å se omfanget av endring i eksisterende norsk regelverk, nytt regelverk som en må forholde seg til, at det blir klart og tydelig.

Dette har også blitt tatt opp av høringsinstanser, eksempelvis fra Advokatforeningen, som viser til at det at en bare vedtar med henvisning, kan medføre tolkningstvil, fordi det kan oppstå uklarhet mellom det regelverket som bare er blitt tatt inn gjennom henvisning og eksisterende lovverk på området.

Det er nettopp dette som har vært kjernen i bl.a. i den Nav-skandalen som en har hatt. Jeg registrerer at det fortsatt pågår diskusjon mellom Norge og ESA i den saken. Det ene var den praksisen som Norge hadde, som ikke var i tråd med EØS-regelverket, og som har rammet mange folk over år, ja, faktisk, etter det som ESA sier, helt tilbake til EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Men det andre er at ESA ikke bare påpeker at praksis skal endres, de påpeker også at en må endre de paragrafene i norsk lov som åpenbart er skrevet på en måte som ikke er i tråd med det felles regelverket – for at det skal være tydelig hva slags regelverk som Norge er forpliktet av.

Så kan en diskutere for og mot både EØS-avtalen og ulike bestemmelser, men når en først tar inn bestemmelser i EØS-avtalen, er det viktig at det for de bedrifter og personer rundt om i Norge som skal etterleve bestemmelsene, er tydelig hva en skal forholde seg til. En sier at det er små konsekvenser. Vel, de økonomiske og administrative konsekvensene er ikke akkurat veldig tydeliggjort, eksempelvis i forhold til de nye oppgavene fra Finanstilsynet.

Så til ELTIF-forordningen, som åpner for markedsføring til ikke-profesjonelle aktører. Her er det snakk om produkter som både er av langsiktig karakter og vanskelige å omsette. Det står også i proposisjonen at investorene «som hovedregel ikke kan kreve innløsning innenfor fondets levetid.» I utgangspunktet er dette et produkt som er særdeles dårlig egnet for ikke-profesjonelle investorer, og dermed burde en i det minste sette klare rammer for markedsføring, som bl.a. Forbrukerrådet har tatt til orde for.

Jeg vil med det ta opp det forslaget som Senterpartiet er en del av.

Statsråd Jan Tore Sanner [10:40:16]: Regjeringen fremmer i denne proposisjonen forslag til endringer i verdipapirfondloven, den såkalte AIF-loven, lov om forvaltning av alternative investeringsfond og finansforetaksloven.

Forslaget i proposisjonen gjennomfører forordninger på verdipapirfondsområdet i norsk rett. Regjeringen ber derfor også om samtykke til godkjenning i EØS-komitébeslutningene om innlemmelse av disse i EØS-avtalen.

Forordningene om europeisk langsiktig investeringsfond, europeiske sosiale entreprenørskapsfond og europeiske venturekapitalfond utgjør et rettslig rammeverk for grensekryssende investeringsinstrumenter. Dersom fondene oppfyller kravene som stilles til dem, vil de kunne markedsføres som fond, rettet mot disse formålene. Det vil kunne lette tilgangen på kapital for bestemte typer bedrifter.

Investeringer formidlet gjennom kapitalmarkedet kan spille en betydelig rolle for finansieringen av bl.a. omstilling i næringslivet, infrastruktur og forskning samt for oppstartsbedrifter.

I proposisjonen er det også foreslått å gjennomføre forordning om pengemarkedsfond. Formålet er å bidra til finansiell stabilitet. Det er viktig at Norge ikke blir en frihavn for etablering av fond som kan utgjøre risiko for finansmarkedene.

I proposisjonen er det også foretatt en gjennomgang av Finanstilsynets reaksjonsmuligheter ved overtredelse av fondsregelverket. Det foreslås regler som bringer reglene om overtredelsesgebyr i verdipapirfondloven og AIF-loven i samsvar.

Det foreslås også muligheter for å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelser av fondsforordninger. Etter at proposisjonen ble fremmet, har Høyesterett i en dom lagt til grunn at det objektive ansvaret for foretaksstraff som følge av straffeloven § 27 ikke er forenlig med EMK, slik det er tolket av EMD.

Lovavdelingen har i brev til departementet redegjort for betydningen for bestemmelser om overtredelsesgebyr. Jeg viser til mitt brev til Stortingets presidentskap om dette, som er vedlagt innstillingen fra finanskomiteen.

Det er videre foreslått forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner dersom en person anses som uskikket til å utøve slike funksjoner. Disse foreslåtte endringene vil gjøre reaksjonssystemet ved overtredelser mer effektivt. Det vil ikke bare kunne øke etterlevelsen av regelverket, men også styrke tilliten til fondsmarkedet generelt.

Tore Storehaug (KrF) [10:47:08] (ordførar for saka): I Noreg er andelen som eig eigen bustad, stor, og det har vore eit politisk mål i heile etterkrigstida at flest mogleg skal kunne eige eigen bustad. I dei to Dokument 8-forslaga som no har blitt behandla, meiner eg ein ser at det er ei tverrpolitisk målsetjing i denne salen at ein skal ta vare på det.

Denne politikken har gjort at mange har hatt trygge og føreseielege buforhold, og at ein har teke del i den generelle verdiutviklinga i bustadmarknaden. Sjølv om den andelen av befolkninga som leiger bustad, har auka med 1 prosentpoeng sidan 2015, er det framleis over 76 pst. som eig sin eigen bustad. Det er brei semje om at denne hovudlinja, med at ein stor del skal eige sin eigen bustad, skal liggje fast. Samtidig er det viktig at vi har ein godt fungerande leigemarknad for menneske som av forskjellige grunnar, som at dei er i ulike fasar i livet, treng å leige ein bustad.

Overordna er bustadmarknaden i Noreg i god balanse. Andelen leigetakarar er stor, og gjeldsgraden til norske hushald er innanfor det forsvarlege. Men det er fleire element som det er verdt å følgje med på, og det gjeld kanskje spesielt situasjonen som ein del førstegongskjøparar står i i dei store byane.

Kombinasjonen med høg bustadvekst og høge utleigeprisar kan gjere at førstegongskjøparar får auka konkurranse frå utleigarar i bodrundar på dei minste leilegheitene i pressområda. Det er blant dei yngste vi finn størst andel som leiger bustad, og det er òg i denne gruppa leigeandelen er størst. Sidan 2015 har leigeandelen blant personar i 20-åra auka med drygt 2 prosentpoeng, og det er ei utvikling som ein er nøydd til å følgje. Så høyrer det òg med til biletet at statistikken viser at delen førstegongskjøparar har gått litt opp det siste året, og at alderen held seg nokolunde stabil.

Det store politiske grepet for å dempe noko av den store prisveksten som ein har sett, har vore bustadlånsforskrifta som kom i 2015 etter at ein hadde høg vekst i bustadprisane og i gjelda til hushalda. Denne forskrifta har vore viktig for å dempe den generelle veksten og har fungert særleg i pressområda. Vidare har ein òg gjort fleire andre endringar både i skatte- og avgiftssystemet som eg meiner har vore gagnlege, kanskje spesielt at ein har endra verdsetjingane i formuesskatten slik at det no er meir lønnsamt i investere i ei lokal bedrift enn å investere i ein sekundærbustad i dei store byane.

Framover er det viktig at vi sikrar ein balanse i bustadmarknaden mellom dei som leiger og dei som skal eige. Det er fleire forslag som er sette fram i desse Dokument 8-forslaga. Det er ikkje nokon av dei som får fleirtal, men eg opplever at partia i stor grad gjennom innstillinga har gjeve uttrykk for primærpolitikken sin på dette feltet, og det trur eg òg debatten vil vise.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:50:21]: For Arbeidarpartiet er det heilt sentralt at alle skal ha rett til ein trygg og god bustad. Den norske bustadmodellen byggjer på at folk skal kjøpe og eige sin eigen bustad. Samtidig er det ingen tvil om at det er store økonomiske forskjellar i bustadmarknaden, både geografisk og mellom enkelthushald.

Dei siste åra har bustadprisane stige kraftig, og det er vorte vanskelegare for mange å etablere seg i eigen bustad. Skilnaden mellom å eige og å leige eigen bustad er i ferd med å bli ein av dei største ulikskapsfaktorane i samfunnet. Vi er opptekne av at bustaden skal vere ein stad å bu, ikkje eit spekulasjonsobjekt, og ein framtidsretta bustadpolitikk må bidra til å jamne ut slike skilnadar.

Vi er samtidig avhengige av ein godt fungerande og regulert leigemarknad. Difor må vi styrkje rettane til dei som leiger bustad og er i ein pressa situasjon. Husbanken har vore og skal framleis vere ein viktig aktør i bustadpolitikken. Skal ein nå klimamåla, må nye bustadområde bringe innbyggjarane effektivt og klimavenleg til og frå jobb. Nye bustadområde må ta hand om klima- og naturomsyn når det gjeld både sjølve utbygginga, transportløysingar, materialbruk og gjenbruksløysingar. Vi vil ha ei meir miljøvenleg byggjenæring, slik at vi tek større klimaomsyn i bustadpolitikken framover. Vidare er vi opptekne av at bustadpolitikken kan byggje bru mellom generasjonane. Retten til ein aktiv og verdig alderdom heng nært saman med bustadsituasjonen.

Gjennom denne stortingsperioden har Arbeidarpartiet fremja ei lang rekkje forslag for å ta tak i utfordringane i bustadmarknaden, og vi har nyleg lagt fram eit ambisiøst program for å betre den norske bustadmodellen i vårt partiprogram. Våre hovudprioriteringar er nye moglegheiter for å kome inn i bustadmarknaden, å leggje til rette for at det blir bygd fleire bustadar, meir miljøvenleg bygging og gode bumiljø. Denne politikken står som eit heilskapleg alternativ til dei to representantforslaga frå Framstegspartiet og SV som Stortinget har til behandling i denne saka.

Vi er dermed ikkje nødvendigvis mot alle mindretalsforslaga i innstillinga, men som saksordføraren gjorde greie for, står dei fleste partia på sin primærpolitikk, og det gjer vi også. Vi ser det som mest ryddig å vise til våre budsjettalternativ her i Stortinget og til vårt partiprogram for ein samla oversikt over vår bustadpolitikk. Difor røystar ikkje vi for forslaga i innstillinga no, med unntak av forslag nr. 1, som vi hermed tek opp.

Mudassar Kapur (H) [10:53:28] (komiteens leder): Jeg vil aller først takke forslagsstillerne for at de reiser en viktig debatt.

Boligpolitikk har vært og kommer til å være en av de viktigste sakene for veldig mange mennesker i Norge framover, både småbarnsforeldre, nyetablerte, folk som akkurat har kommet i jobb, eller er i andre endringsfaser i livet. Fra å være hjemmeboende til å flytte ut og for seg selv, fra å være student til å få sin første jobb eller at man bytter kommunen man bor i – det er mange transformasjonsfaser i livet som ofte gjør at boligpolitikken er viktig for folk.

Jeg vil si at den norske boligmodellen er god. Den fungerer godt. Åtte av ti eier sin egen bolig. Jeg tror egentlig at suksessen for den norske boligmodellen først og fremst kan spores tilbake til at man fikk vekk den statlige overstyringen som preget boligmarkedet i veldig mange år. Familier med lav inntekt hadde ikke en sjanse til å komme inn i boligmarkedet med mindre de kunne betale bra med kontanter under bordet. Det er ikke noe vi bør ønske oss tilbake til, og jeg merker noen ganger tendenser til det i representantforslagene særlig fra venstresiden.

Regjeringen har jobbet langs tre viktige spor i boligpolitikken etter at vi tok over i en situasjon hvor det var stort etterslep. For det første har man forenklet regelverket. Det gjør at man har fått ned byggekostnadene og gjort det enklere å bygge gode boliger og tenke flere livsstilsfaser. Samtidig har vi sørget for at det er færre innsigelser fra staten. Antall innsigelser fra staten som kunne stoppe boligprosjekter, har gått betraktelig ned, og det gjør derfor at byggetakten har gått opp. Vi har også jobbet med den andre aksen – dette er jo tilbudssiden. Den andre aksen er etterspørselssiden. Der er noe av det viktigste vi har gjort, boliglånsforskriften. Den har bidratt til å dempe prispresset.

Så er det en rekke tiltak i den sosiale boligpolitikken. Det må vi heller ikke glemme. Husbanken har fått de midlene Husbanken trenger. Vi er ikke lenger i en situasjon der Husbanken nesten er et alternativ for folk som egentlig burde gått til en vanlig bank. Vi er heller ikke i en situasjon nå hvor Husbanken går tom for penger lenge før året er omme, så jeg mener at vi har funnet en god balanse der. Vi har også styrket leie-til-eie-ordningene. Dette er gode sosiale boligtiltak.

Så må vi huske på en ting i disse debattene. Vi må skille mellom pressområder og landet for øvrig. Fra venstresiden er det ofte en iver etter å sette opp skatter og ha statlig overstyring fordi det er prispress i tett befolkede områder. Det kan ikke gå ut over distriktene.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:56:43]: Nordmenn er selveiere – ikke alle, men svært mange. Det er resultat av en villet politikk som har vært vellykket. For mange er det å investere i bolig den første store investeringen de virkelig gjør, og det kan være utfordrende for mange å klare å finansiere opp en så stor investering. Det er også en del som leier, og de leier kanskje i ulike faser av livet fordi de har litt ulike behov, men uansett om man er selveier eller leietaker, er det avgjørende at det blir nok boliger og er nok boliger tilgjengelig på markedet.

Boligprisene er høye. Dette er uheldig, spesielt for unge mennesker som skal ut på boligmarkedet for første gang, men det er ikke nødvendigvis et problem for dem som har kommet seg inn i markedet. Hvis noen partier mener at løsningen er mer stat, flere reguleringer, mener Fremskrittspartiet det stikk motsatte. Løsningen er mindre stat og færre reguleringer. Noe av det viktigste er tiltak for å redusere byggekostnader, forhindre politikerskapt tomtemangel og la markedet faktisk bygge det som etterspørres.

Vi har hatt en veldig stor boligvekst de siste årene. Andelen eneboliger går litt ned, og det bygges flere leiligheter. Det som er utfordringen, er at det er leiligheter som har den høyeste kvadratmeterprisen i boligmarkedet. Boligprisene er jo et resultat av tilbud og etterspørsel. Selv om boligproduksjonen har økt, er tilbudssiden for lav. Vi har mye areal i Norge, men det er ikke nok areal regulert til bolig. Arealknappheten er egentlig politisk skapt og skyldes bl.a. statlig og regional overstyring av kommunale planer. Dette bidrar til sentralisering, og det bidrar til prispress.

Fremskrittspartiet vil legge til rette for at enda flere kan eie egen bolig, og da må vi gjøre noe med avgiftsbelastningen på bolig. Vi må i hvert fall ikke tilrettelegge for at det skal bli et rent skatteobjekt, og vi må få færre reguleringer og byråkratiske innsigelsesprosesser for å gjøre det enklere å tilrettelegge for utbygging.

Så er det noen som vil tilbake igjen til større grad av regulering. Jeg refererer til forslaget som SV har fremmet. Er det noe historien viser oss, er det at det er i hvert fall ikke løsningen på å få et bedre fungerende boligmarked i Norge. Den gangen vi hadde ulike reguleringer, hadde vi også penger under bordet. Så har vi fått deregulert markedet, og vi har et fritt boligmarked som fungerer godt, selv om terskelen for å komme inn på boligmarkedet er høy og for veldig mange altfor høy. Det kan vi gjøre noe med hvis vi tilrettelegger for å bygge mer.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:59:52]: Ja, jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:00:12]: Senterpartiet er opptatt av at folk skal kunne bo, arbeide og leve et godt liv i hele Norge. Da må vi sørge for arbeidsplasser rundt omkring i hele Norge, vi må sørge for gode tjenester nær folk, vi må sørge for et oppgjør med den kraftige og politisk styrte sentraliseringen til dagens regjering og støttepartiet Fremskrittspartiet, og vi må sørge for en velfungerende boligpolitikk i bygd og by.

Det er allerede flere som har snakket om pressproblemene som er i byene knyttet til boligmarkedet, noe som helt åpenbart skaper store utfordringer for mange med å kunne klare å skaffe seg en bolig i dag. Men for mange rundt omkring i Norge er det også store utfordringer med å skaffe seg en bolig i spredtbygde områder. Hvis en ser på en undersøkelse som Samfunnsøkonomisk analyse kom med, viser den for det første at to tredjedeler av bedriftene i distriktene sliter med rekruttering av arbeidskraft, og av de bedriftene er det ca. en fjerdedel som sier at boligmangel er en av hovedutfordringene. Hvorfor det? Jo, det er fordi det i en rekke områder nesten ikke blir bygd nye boliger per i dag, noe som bidrar til å forsterke konsekvensene av en allerede nedadgående spiral i en sentraliseringsprosess.

I min nabokommune Ullensaker har ca. halvparten av boligene blitt bygd siden år 2000, mens i kommuner som Gamvik, Vadsø eller Værøy er 1–2 pst. av boligene bygd etter år 2000. En av utfordringene er at når folk skal bygge seg et hus og få seg en plass å bo, vil byggekostnadene mange steder overstige forventet markedsverdi. Det betyr at det blir en utfordring for mange å oppfylle egenkapitalkravet, men også at hvis en ser for seg å skulle selge boligen på et eller annet tidspunkt, sitter en altså igjen med en bolig som har en langt lavere verdi enn det en bygde den for.

Senterpartiet er også opptatt av at vi må styrke boligpolitikken i Norge. Vi må gjenreise en sosial boligpolitikk. Vi må sørge for at Husbanken er et verktøy for å bidra med toppfinansiering i distriktene med tanke på boligbygging, men også for å bidra på leiemarkedet og for å bidra med tilskudd til å tilpasse eksisterende bygg til boligformål. Vi trenger en boligpolitikk som er bedre tilpasset det landet vi er en del av, og vi må ha en politikk der vi legger til rette for vekst og utvikling i hele Norge – det vil også være bra for boligsituasjonen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:03:34]: Norge har et av Europas mest deregulerte boligmarkeder. Etter å ha overlatt nærmest all styringen av boligsektoren til markedet i tiår etter tiår og strippet boligpolitikken annet enn for de mest vanskeligstilte har vi fått et boligmarked som forsterker forskjellene mellom folk i Norge. Det er særlig dramatisk mellom dem som er på innsiden, og dem som er på utsiden, mellom dem som får ta del i galopperende prisvekst og store skattesubsidier, og dem som ikke får noen av delene og i tillegg er prisgitt et leiemarked med høye priser og stor uforutsigbarhet. Mellom 2003 og 2019 har boligprisene steget med 163 pst., over dobbelt så mye som lønnsveksten i den samme perioden, og da hjelper det ikke å kutte middager ute eller å la være å kjøpe nye jeans, for man kan ikke spare seg til bolig, markedet vil som regel løpe fra en. I Oslo har økningen vært tre ganger så høy som landsveksten, men også i resten av landet har prisveksten vært formidabel og altfor høy.

Det er ikke tilfeldig hvem det er som er utenfor boligmarkedet. De som tjener minst, er de som også eier minst, og denne utviklingen er forsterket de siste årene. Gjennom sykepleierindeksen ser vi at en person med vanlig sykepleierlønn har råd til bare 2,5 pst. av boligene i Oslo. I Norge er veldig mye av boligpolitikken konsentrert rundt boligeierne, men da glemmer man at boligformuen er kjempeujevnt fordelt. En fjerdedel av alle nordmenn eier ikke sin egen bolig, og bare 14 pst. av den 10-prosenten som tjener minst, eier egen bolig, mens hele 92 pst. av den 10-prosenten som tjener mest, gjør det. Skattefordelene er målrettet til dem som er på innsiden. Det er verdsettelsesrabatt i formuesskatten, det er rentefradrag for inntektsbeskatningen eller manglende beskatning av salg og utleie av deler av egen bolig. Alt dette gir fordeler til dem som har kommet seg inn på boligmarkedet – betalt av dem som står utenfor, gjennom skattesystemet. I et vanlig år mottar de som eier hus og hytter, over 30 mrd. kr i skatterabatt av staten. I realiteten er det en overføring fra dem som har minst, til dem som har mest.

I innstillingen som vi behandler i dag, fremmer SV flere forslag for å begynne arbeidet med å reise en ny norsk boligpolitikk. Vi vil endre skattesystemet, regulere måten boliglån gis på, bygge opp en ikke-kommersiell boligsektor og lage en boligplan for hele landet, for det er på tide å gjøre bolig til et velferdsgode igjen – og ikke et spekulasjonsobjekt – og å forsterke en eierlinje som er under press.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Ola Elvestuen (V) [11:06:51]: Det er riktig at boligpolitikken og boligregelverket i Norge er veldig markedsorientert. Jeg tror det er veldig bra at det er så mange som eier sin egen bolig i Norge. Det er positivt, og det er noe vi skal hegne om, men det er riktig at vi trenger å redusere noen av de store forskjellene som er mellom dem som er på innsiden og eier, og dem som er på utsiden og leier, og at det er for vanskelig å komme inn på boligmarkedet.

Fra Venstres side vil vi framover se på om vi skal redusere noen av fordelene med å eie, ved gradvis å redusere rentefradraget. Det må gjøres gradvis, sånn at man ikke straffer dem som nettopp har kommet inn på boligmarkedet. Vi vil også se på om egenkapitalkravet for førstegangskjøpere skal fjernes. Dette vil være saker i neste stortingsperiode.

Så trenger vi å utvikle videre et større og mer variert utleiemarked, der det også er mulig å se på – ikke et ikke-kommersielt marked, men at vi har flere aktører, enten det er stiftelser, samskipnader eller selskaper, som utvikler et leiemarked der profitthensynet ikke er like stort. Her er det mulig å se på hvordan dette gjøres i flere europeiske land. Vi må også se på om vi kan bedre rettighetene for leietakere.

Som det er pekt på tidligere: Det er viktig å holde på gode og offensive boligsosiale tiltak som økt bostøtte, som regjeringen har fulgt opp gjennom lengre tid, og også å se på andre tiltak som vi har fått på plass, som f.eks. gratis kjernetid i barnehager, som er viktig for mange, bedre leie-til-eie-ordninger og startlån. Det er også flere tiltak.

Når det gjelder selve kvaliteten i boligbyggingen, trenger vi å holde fast ved den. Vi må bygge mer klimavennlig, og vi må bygge gode bomiljøer der vi skal ta vare på den eldre bebyggelsen, der vi bygger om og bygger på, og der vi har mer klimavennlig bygging når vi bygger.

Så må vi ta vare på de fellesarealene vi har; det er de viktigste demokratiske arenaene vi har.

Når vi skal bygge boliger, må vi gjøre det med en sånn kvalitet at vi ikke nedbygger natur. Når vi går inn i neste periode, vil en av de viktige diskusjonene være om plan- og bygningsloven bør tilbake til Klima- og miljødepartementet. Det bør den. Samtidig: Her på Stortinget bør arealplanlegging tilbake til energi- og miljøkomiteen.

Bjørnar Moxnes (R) [11:10:03]: Det var spådd at boligprisveksten i 2020 kom til å være moderat. Så kom pandemien, og vi fikk rekordlav rente og rask boligprisvekst. Da steg boligprisene med hele 8 pst. i landet, overalt, som helhet, og med 10 pst. i Oslo. Byer som Drammen og Bodø opplever nå rekordhøye boligpriser. Hvis man da jobber som f.eks. sykepleier, bor i Oslo og vil inn i boligmarkedet, har man råd til ca. 3 pst. av boligene som er til salgs. Resten av dem er altfor dyre.

Det er noe grunnleggende galt med boligpolitikken vår når folk med helt vanlige inntekter ikke har råd til å skaffe seg en bolig i den byen de jobber i. Prisgaloppen i boligmarkedet skjer fordi ulike regjeringer de siste 30–40 årene har avviklet boligpolitikken og gitt all makten til det kommersielle markedet og til store, søkkrike boliginvestorer. Vi må ta tilbake kontrollen over boligpolitikken. Rødt ønsker en boligpolitikk for folk flest, ikke en boligfest for dem som allerede har mest. Vårt mål er at alle skal ha rett til en god bolig nært der de jobber, som de har råd til uten å få gjeld til langt oppover pipa. I tillegg må vi bekjempe de enorme geografiske klasseskillene som dagens boligmarked skaper.

I dag kan man enten kjøpe i et uregulert, kommersielt marked eller leie til skyhøy markedsleie. Skal vi få en rettferdig boligpolitikk, trengs det alternativer til det kommersielle boligmarkedet. Det er det Rødt foreslår. Vi ønsker å opprette en ikke-kommersiell boligsektor der både priser og omsetning holdes under kontroll, sånn at vanlige folk kan få bolig til å bo i og også bokostnader til å leve med. Da må også Husbanken støtte opp under en ikke-kommersiell boligsektor. Dette ser vi i mange land rundt oss. Vi ser at de har en ikke-kommersiell boligsektor. Det bor hundretusener av dansker i såkalte allmennyttige boliger, hvor de har regulering på prisene og god kvalitet på boligene. Alternativet er å få en kommersiell prismur reist rundt pressområdene som stenger sykepleiere, bussjåfører og andre med vanlige inntekter ute fra å kunne kjøpe seg en vanlig bolig.

Det trengs egentlig en boligpolitikk i Norge. Den er fullstendig fraværende i dag, men Rødt går i spissen for å gjenreise den politikken.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:13:16]: Det er lite som gleder en Høyre-politiker mer enn at hele det politiske Norge står opp for selveierdemokratiet og hyller den norske boligmodellen, der de aller fleste eier sin egen bolig. 82 pst. i Norge eier sin egen bolig. I tillegg er det viktig at å ha et velfungerende leiemarked. Det er også gledelig at både andelen og antallet førstegangskjøpere har økt de siste fire årene. Gjennomsnittsalderen for ungdom og unge som kjøper sin første bolig i byene, er mellom 26 og 29 år, og det er ingen tegn til at de nå kjøper mindre eller relativt billigere boliger enn før.

I løpet av de siste årene har regjeringen grepet tak i fire viktige problemstillinger. Den ene er at det gikk for tregt. Det var viktig å få fart på boligbyggingen. Går vi tilbake til den rød-grønne regjeringen i 2010–2011, ble det fullført mellom 18 000 og 20 000 boliger per år. I vår regjeringsperiode er det blitt fullført rundt 30 000 boliger per år. Det er også slik at det over tid var lagt det ene kravet oppå det andre som fordyret bygging av boliger. Vi har gjennomført store forenklinger i plan- og bygningsloven og i tekniske forskrifter. Vi har også hatt en urovekkende gjeldsvekst i Norge. Det er fortsatt en utfordring. Den har økt noe det siste året. Samtidig er gjeldsveksten nå mindre enn den var før boliglånsforskriften ble iverksatt. Den har vært viktig, og den vil fortsatt være viktig i en periode fremover. I tillegg var det behov for å skjerpe den boligsosiale politikken. Det har vi gjort. Vi har økt skatten på sekundærbolig for at sekundærbolig ikke skal være et spekulasjonsobjekt. Vi ønsker at de som har ekstra penger, skal investere dem i norske arbeidsplasser og ikke spekulere i ekstra boliger. Vi har også målrettet virkemidlene i Husbanken slik at de er mer rettet mot dem som har langvarige utfordringer på boligmarkedet, og vi har lagt til rette for at flere skal gå fra leie til eie. Dette er viktige problemstillinger som regjeringen også vil jobbe med i tiden fremover.

Så er det et interessant spørsmål om pandemien har endret boligmarkedet. For første gang på 20 år ser vi – representanten Gjelsvik – at det er netto utflytting fra Oslo, i siste kvartal 2020. Vi ser også at for de fire nest største kommunene har det vært stor utflytting. Det blir interessant å se om dette er en konsekvens av pandemien, om det fører til endringer i boligmarkedet, og hvilke endringer det i så fall vil føre til. Det er noe vi må følge med på fremover.

Lars Haltbrekken (SV) [11:24:49]: Mellom 2003 og 2019 steg boligprisene i Norge med 163 pst. – det dobbelte av lønnsveksten i samme periode. Vi har fått et alvorlig sosialt skille i Norge mellom dem som har råd til egen bolig, og dem som ikke har det. Unge mennesker har i dag mindre mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet enn tidligere, med mindre de har foreldre som kan stille opp for dem. Det å ha en fast jobb og en fast inntekt gir heller ikke noen sikkerhet for at en har råd til å kjøpe seg en egen bolig. Eiendom Norges sykepleierindeks viser at i Trondheim har en sykepleier råd til mindre enn hver tredje bolig som legges ut for salg. I Oslo er det verre. Der har en sykepleier kun råd til 2,5 pst. av boligene.

Det er ikke tilfeldig hvem som står utenfor boligmarkedet. Det er de som tjener minst, som også har minst. Skillet mellom å eie og leie egen bolig er i ferd med å bli en av de største ulikhetsfaktorene i samfunnet. I stadig større grad ser vi at skattesystemet legger opp til at hus og leilighet blir spekulasjonsobjekter, i stedet for et trygt hjem for folk flest.

Det private leiemarkedet gir også utfordringer for mange. Det er både dyrt og preget av midlertidighet. Derfor mener vi i SV at vi bør legge til rette for gode alternativer. Vi må tenke nytt i boligpolitikken. Vi trenger noe i tillegg til det markedsstyrte, private leiemarkedet. Her vil vi i SV ha en satsing på rimelige utleieboliger, som også kan bidra til å sikre et mangfold i de ulike delene av byene. I Trondheim har SV fått gjennomslag for en satsing på en tredje boligsektor. Her vil man få leid ut til dem som ikke kvalifiserer til å leie en kommunal bolig, men som av andre grunner har problemer med å komme inn på det private boligmarkedet. Ved hjelp av en sånn ordning vil vi kunne redusere de sosiale ulikhetene i landet. Det hadde vært å ønske at stortingsflertallet også tok opp denne hansken og sørget for en sånn utvikling i landet som helhet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:28:01]: Boligprisene drives opp av folks investeringsstrategier heller enn av hva som skal være et godt sted å bo. Det må ikke bli slik at det er mer lønnsomt å investere i bolig enn å jobbe. En bekjent oppsummerte det treffende med at han hadde tjent mer per time han hadde sovet i leiligheten på Grünerløkka, enn han tjente per time på jobb.

Nå må vi ta ansvar. Vi har ikke en bærekraftig utvikling av boligpolitikken. Nå er tiden inne for å løfte boligpolitikken som generasjonsansvar og som et nødvendig solidaritetsprosjekt. Det holder ikke at vi hver for oss hjelper våre egne barn. Ikke alle har en foreldrebank som kan stille opp.

Derfor fremmet vi i Arbeiderpartiet 30 boligpolitiske forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2021. Vi ønsker en ny, offensiv boligpolitikk. Vi må bygge flere boliger, og vi må utvikle modeller for nye veier inn i boligmarkedet, som f.eks. leie-til-eie.

Arbeiderpartiet vil styrke kommuneøkonomien og dermed gi kommunene større muskler til å realisere egen bolig for flere. Dette gir kommunene mulighet til å styrke byggesaksbehandlingen både når det gjelder ressurser og kompetanse, styrke boligkontorene, slik at flere som bor i kommunal bolig, kan få mulighet til å eie egen bolig og mulighet til å prøve ut ulike prosjekter som kan gi nettopp nye veier inn i boligmarkedet.

Arbeiderpartiet vil også bruke Husbanken mer aktivt. Vi vil gi flere mulighet til å komme inn i boligmarkedet og motvirke ulikhet i boligmarkedet ved å styrke Husbankens utlånsramme kraftig, ved å etablere prøveordninger for å hjelpe folk inn i boligmarkedet og ved å prioritere midler til utarbeidelse av en metodikk for leie-til-eie.

Arbeiderpartiet vil gjøre mer for å støtte kommunene i å styre boligmarkedet og by- og stedsutviklingen lokalt. Da må verktøykassa fram, og vi må aktivt bidra til en plan- og bygningslov som åpner for å gi kommunene rett til å regulere disposisjonsform i boligprosjektene.

Områdesatsingen i ulike storbyer i Norge skal bidra til å løfte nærmiljøer og redusere utenforskap, som barnefattigdom og arbeidsledighet innebærer. Et godt samarbeid mellom stat og kommune, der innsatsen for å få flere ut i jobb og gode utdanningsforløp for ungdom og nærmiljøtiltak, må styrkes. Det vil føre til mindre forskjeller og færre utsatte nabolag der dårlige levekår går i arv.

Å fornye boligpolitikken er avgjørende for at flere skal kunne eie egen bolig, og for at flere skal kunne bo trygt og forutsigbart.

Aleksander Stokkebø (H) [11:31:27] (ordfører for saken): Vi må legge til rette for nye jobber i nye næringer, slik at flere kan få en trygg jobb å gå til. Derfor bør vårt klare mål være Norge som det beste landet i Europa for å starte og drive bedrift. Nettopp derfor er dette representantforslaget et positivt bidrag for å løfte en viktig debatt om hvordan Norge kan gjøres mer attraktivt for investeringer. La meg trekke fram tre av mange viktige tiltak.

Helt siden finanskrisen har det vært utfordringer med å mobilisere nok privat kapital til en del norske vekstbedrifter. Derfor må vi for det første gjøre det mer lønnsomt å investere i norske gründerbedrifter. Regjeringen har innført Kapitalfunn, hvor vanlige folk kan få skattefradrag for investeringer i norske oppstartsselskaper. Det er et viktig verktøy for å gi oppstartsbedrifter bedre tilgang på kapital, og det er en ordning som blir stadig mer brukt.

I tillegg til å gjøre det mer lønnsomt å investere i norske bedrifter må vi for det andre gjøre det enklere å utvikle dem. Derfor styrker vi SkatteFUNN, som gjør at bedriftene får igjen noen av kostnadene når de utvikler nye produkter. Det er et effektivt verktøy for omstilling og innovasjon.

I tillegg til å gjøre det mer attraktivt å investere i og utvikle norske gründerbedrifter må vi for det tredje gjøre det mer attraktivt å jobbe der. Derfor innførte vi opsjonsskatt, hvor de ansatte kan bli belønnet for innsatsen med eierandeler i selskaper. Derfor styrker vi nå ordningen igjen, slik at den når ut til flere vekstbedrifter, og slik at skattleggingen blir bedre. Det skal bli enklere for gründerbedriftene å konkurrere om de skarpeste hodene i konkurranse med de store, etablerte.

Vi skal gjøre det mer attraktivt å investere i, utvikle og jobbe i norske gründer- og vekstbedrifter. Med Høyre i regjering er vi nå i ferd med å ta viktige skritt på veien mot å bli Europas beste land for å starte og drive bedrift.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:34:18]: Arbeidarpartiet deler forslagsstillarane frå Framstegspartiet sin intensjon om eit investeringsvenleg Noreg som skaper norske arbeidsplassar. Det er jo sjølvsagt. Vi greier likevel ikkje å fri oss heilt frå ironien i at Framstegspartiet med sine tidlegare regjeringspartnarar gjennom to stortingsperiodar har ført ein politikk som kan gjere det vanskelegare å investere og skape jobbar. Ein politikk for aukande forskjellar som svekkjer tilliten og samfunnslimet i Noreg, er neppe det smartaste viss ein ønskjer eit samfunn der alle er med på å dra lasset. Ein politikk som svekkjer det sosiale sikkerheitsnettet, gjer det ikkje enklare for folk å tore å satse og ta risiko i oppstartsfasen. Ein politikk for store skattekutt til dei rikaste, som beviseleg ikkje skaper jobbar, kombinert med anerkjenning av det uorganiserte arbeidslivet og urettferdig fordeling, svekkjer fellesskapen og den norske modellen og gjev heller ikkje investeringsvilje.

Norsk økonomi skal omstillast, og vi skal reise oss etter koronakrisa. Den norske samfunnsmodellen har vist at ein kan sikre høg verdiskaping og trygge arbeidsplassar i heile landet. Partane i arbeidslivet bør difor framover få ansvar for nye område. Arbeidarpartiet meiner at også staten bør vurdere å tilføre ny kapital der det kan bidra til å utvikle nye næringar.

Historia har lært oss at det er ein suksessfaktor når staten er ein aktiv, profesjonell og langsiktig eigar som i samarbeid med private skaper nye, lønsame arbeidsplassar og nye næringsmoglegheiter. Dette legg igjen til rette for fleire private investeringar over tid. Samtidig må næringspolitikken brukast aktivt, f.eks. gjennom støtte til ny teknologi og risikokapital til bedrifter som går inn i umodne marknader. Arbeidarpartiet vil også leggje til rette for meir industri i Noreg og gje industrien større plass i norsk arbeids- og næringsliv.

For å bidra til investeringsvilje må vi gje næringslivet gode og føreseielege rammevilkår. Det skal vere enkelt og ubyråkratisk å starte næringsverksemd i Noreg.

For å avslutte: Dei komande åra vil vi trenge fleire hundre tusen nye arbeidsplassar, men næringspolitikken handlar om så mykje, mykje meir enn passive skattekutt. Brukt på rett måte kan næringspolitikken, saman med private aktørar, bidra til å utvikle eksisterande arbeidsplassar og samtidig leggje grunnlaget for eit nytt næringsliv og ny industri i heile landet.

Med det tek eg opp forslaget Arbeidarpartiet, saman med andre, står bak i innstillinga.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [11:37:14]: Norge trenger flere lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor. Vi trenger gründere, vi trenger investorer, og vi trenger folk som er villige til å satse risikokapital. Nettopp derfor fremmer Fremskrittspartiet nå et representantforslag om et investeringsvennlig Norge. Og nettopp derfor følger vi i dag opp med å foreslå en eierbeskatningsreform og enkelte andre grep som kan gjøre Norge til et mer investeringsvennlig land.

Det er et problem for Norge at norske bedrifter eid fra utlandet slipper skatt på arbeidende kapital, mens norske arbeidsplasser eid fra Norge må punge ut i dyre dommer. Konsekvensen er at norskeide bedrifter tappes for kapital og taper i konkurransen med utenlandskeide bedrifter, og at norske bedrifter eid fra utlandet kan ha lavere avkastningskrav og utbytte. Det er trist å lese den relativt ferske rapporten fra NHHS Consulting, som slår fast at 63 pst. av personer med stor næringsformue i høy grad vil vurdere utflytting fra Norge hvis Arbeiderpartiet får flertall for økt skatt på arbeidende kapital. Det er også trist å lese at allerede dagens nivå på skatten på arbeidende kapital gjør at mange vurderer å forlate Norge. Dette gjør at norske arbeidsplasser går glipp av kapital som kunne gitt Norge nye og sårt tiltrengte arbeidsplasser. Fremskrittspartiet fremmer i dag derfor et forslag om å få ned summen av formuesskatt, utbytteskatt og selskapsskatt til et konkurransedyktig nivå, slik at Norge kan bli et land som tiltrekker seg investorer i stedet for å skremme dem bort. Dette handler i bunn og grunn om sunn fornuft.

Innstillingen i denne saken avdekker nok en gang at venstresiden har skuffende svak økonomiforståelse og ikke engang ser at det er en sammenheng mellom Norges handelsbalanse og at Norge, i motsetning til andre land, har et oljefond.

Jeg er likevel i denne saken særlig skuffet over at Senterpartiet ser ut til å støtte en politikk som svekker norske investorer og åpner for at stadig flere norske arbeidsplasser blir solgt ut til USA, Europa og Kina. Det hjelper ikke å stemme for forslaget om et investeringsvennlig Norge uten å støtte de viktige elementene en slik strategi er nødt til å inneholde. I media sier Senterpartiet at de setter norske interesser først, mens de i realiteten ser ut til å omfavne partier som vil kjeppjage norske gründere ut av landet.

Vi har nå et budsjettforlik knyttet til revidert nasjonalbudsjett for 2022. I dette forliket har Fremskrittspartiet fått gjennomslag for en viktig merknad om at regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett for 2022 skal legge fram en vurdering av om den norske eierbeskatningen er konkurransedyktig med eierbeskatningen i andre OECD-land og de største økonomiene utenfor OECD. Dette er et skritt i riktig retning. Det er et lite skritt, men denne enigheten gjør samtidig at det framstår som pussig at regjeringspartiene ikke kan stemme for forslagene vi fremmer i dag. Jeg vil anta at dette skyldes en glipp fra regjeringspartienes side.

Jeg vil til slutt ta opp forslagene Fremskrittspartiet står bak, alene og sammen med Senterpartiet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:40:45]: Senterpartiet er opptatt av at vi skal legge til rette for arbeidsplasser og verdiskaping i hele Norge. Vi må bruke de fortrinn, den historien og de rike naturressursene vi har, til å bygge flere og sterkere bedrifter, få flere folk i jobb og bidra til utvikling i hele Norge. Det er interessant å registrere det representantforslaget som representantene fra Fremskrittspartiet har lagt fram, om et mer investeringsvennlig Norge. Senterpartiet er helt enig med forslagsstillerne i at etter åtte år med først Fremskrittspartiet i regjering og deretter Fremskrittspartiet som støtteparti til Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, er det behov for en ny politikk for et mer investeringsvennlig Norge.

Jeg registrerer også at representanten fra Fremskrittspartiet forsøker å dysse ned og avdramatisere det rekordstore handelsunderskuddet en har fra Fastlands-Norge, et handelsunderskudd som har økt år for år hvert år de siste åtte årene under dagens flertall. Det handelsunderskuddet er ca. 250 mrd. kr større i dag enn det var i 2013. Det er alvorlig. Samtidig er det også alvorlig at industriens andel av BNP fortsetter å gå nedover. Vi må gå i motsatt retning, vi må sørge for nye industrietableringer i Norge, flere arbeidsplasser i Fastlands-Norge. Til alt pratet om omstilling og grønt skifte: Vi har jo blitt mer oljeavhengige i løpet av de senere årene.

Vi må sørge for å bygge industri på fastlandet. Vi må – som Senterpartiet har foreslått – ha et grønt, statlig investeringsselskap som virkelig kan gå inn målrettet også på eiersiden når det gjelder å legge til rette for både å ta vare på og videreutvikle nye investeringer i treforedling, innenfor maritim sektor og innenfor næringsmiddelindustri. Vi må sørge for å bruke offentlige innkjøp til å legge til rette for norske bedrifter og norske aktører – ikke slik som under dagens regjering, med støttepartiet Fremskrittspartiet, der store investeringer selv i en krisetid havner i Nederland, Tyrkia eller andre land, istedenfor å gi arbeidsplasser rundt om i Norge.

Vi må ha en målrettet politikk der vi legger til rette, ikke slik en har hatt de senere årene, med en uforutsigbar og næringsfiendtlig avgiftspolitikk. Vi må tvert imot sørge for stabilitet, få ned avgiftene og ha målrettede tiltak, bl.a. bedre avskrivningsregler for dem som investerer i ny aktivitet i Norge, og legge til rette for ny aktivitet rundt om i hele Norge.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:43:59]: Vi er helt nødt til å legge til rette for investeringer i produktiv virksomhet, i nye næringer og i nye arbeidsplasser i årene som kommer, hvis vi skal lykkes med den store omstillingen fra å være en oljeøkonomi og en oljenasjon til å bli en klimanasjon. Men dette forslaget som foreligger fra Fremskrittspartiet, er vel først og fremst en unnskyldning for å kutte skattene og avgiftene i enda større monn for de aller rikeste i Norge, slik dagens regjering har gjort gjennom åtte år, uten at det på noen som helst måte kan anføres at det har bidratt til å øke antall arbeidsplasser i Norge.

Det er også en stor misforståelse at skatt er det eneste virkemiddelet for næringslivet. I en undersøkelse utført av Norsk Venturekapitalforening kom det fram at tilgang på kvalifisert arbeidskraft vurderes som den klart største begrensningen for norske vekstbedrifters ekspansjon. Det samme gjelder for så vidt hvis en spør bedrifter som nå satser i Nord-Norge eller andre deler av Distrikts-Norge – de mangler kvalifisert arbeidskraft.

Så kommer det i denne debatten flere argumenter og påstander om at den norske formuesskatten eller kapitalbeskatningen er til hinder for norsk næringsvirksomhet. Men i skattespørsmål er det et annet ganske særnorsk fenomen, og det er at beskatningen av rikdom i Norge er lavere enn i de fleste andre land vi sammenligner oss med. Tvert imot har de utenlandske eierne egentlig ganske god grunn til å være misunnelige på de norske.

Hvis man ser på beskatningen av kapitalbeholdning i Norge, er den ikke spesielt høy. Vi vet at Norge er et av de mest attraktive landene å drive næringsvirksomhet fra, noe også OECD slår fast, og bare 3,3 pst av de norske skatteinntektene kommer fra ulike former for kapitalbeholdning, som arv, fast eiendom og formue. I landene rundt oss i OECD er snittet rundt 5,5 pst. Norge har også flere dollarmilliardærer enn USA sett opp mot befolkning, Norge har fire ganger så mange rike som USA målt per innbygger, og midt i det største økonomiske tilbakeslaget siden andre verdenskrig setter vi ny rekord i antall milliardærer i Norge. Hvordan har de tenkt å investere i norske arbeidsplasser, i norske bedrifter? Det kunne man jo ha stilt et spørsmål om, men Fremskrittspartiet har heller lyst til å gi dem skattekutt.

Argumentasjonen om at formuesskatten gjør Norge til et mindre attraktivt land å drive næringsvirksomhet fra, holder rett og slett ikke faglig økonomisk mål. Det finnes ikke økonomisk belegg for det. Rasjonelle investorer kommer til å plassere formuen der man får høyest mulig avkastning, og de kommer til å måtte akseptere at formuesskatten reduserer den avkastningen etter skatt på alle investeringer. Det har ikke noe å si opp mot de utenlandske eierne. Så her er det flere påstander som det ikke er belegg for.

Ola Elvestuen (V) [11:47:20]: Den viktigste beslutningen vi tar for et mer investeringsvennlig Norge, er å forsterke og videreutvikle det europeiske samarbeidet vi er en del av, og slutte å reise tvil om EØS-avtalen, som tre partier fra venstresiden gjør. Det eneste alternativet til EØS-avtalen er fullt medlemskap i EU.

Vi skal gjennom en helt nødvendig omstilling fra en dominerende oljesektor i årene framover. Vi skal ha en grønn omstilling. Det er helt klart at vi må være en så viktig del av den europeiske grønne given som det er mulig å være. Vi skal ha en grønn omstilling hvor vi skal nå klimamålene våre, vi skal ta vare på natur, vi skal bygge opp en sirkulærøkonomi som er sterk, og vi skal også ha en global markedsøkonomi innenfor naturens tåleevne. Her må Norge ta en ledende posisjon.

Allerede nå ser vi at en offensiv klimapolitikk driver næringsutvikling over hele landet. Vi må satse på utdanning – utdanning gjennom hele livet, fra barnehagen. Vi har nettopp vedtatt en fullføringsreform, og det er forskning og høyere utdanning.

I neste periode må vi forsterke satsingen vi har på hele virkemiddelapparatet vårt. Vi har et godt virkemiddelapparat med Forskningsrådet, Innovasjon Norge, nå med en forsterket grønn plattform, satsing på hydrogen, Enova, med økte midler gjennom mange år, og Nysnø, som er etablert, og også kan gjøre investeringer i klimavennlige bedrifter.

Vi må gjøre det enklere å starte nye bedrifter. Vi har nettopp varslet i revidert at vi skal ha en enklere og bedre opsjonsbeskatning. Den er blitt forbedret også tidligere. Og i denne stortingsperioden har vi stadig laget forbedringer innenfor SkatteFunn og Kapitalfunn, som gir fradrag for å investere i norske oppstartsbedrifter.

Hvis vi ser på forenklinger for norske bedrifter fra 2011, har det spart norske bedrifter for 28 mrd. kr. Og siden 2013 har vi, med et borgerlig flertall, innført skatte- og avgiftslettelser på 34 mrd. kr.

Det vi trenger, er å fortsette samarbeidet i Europa og sette oss mål for de største oppgavene vi har – med å nå klimamål, ta vare på natur, utvikle en sirkulærøkonomi og gjøre det enklere og bedre å starte nye norske bedrifter. Dette er et arbeid vi har ført systematisk gjennom mange år. Det må forsterkes også i neste stortingsperiode.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:50:20]: Regjeringen deler forslagsstillernes syn på at lønnsomme bedrifter er helt avgjørende for sysselsetting og velferd. For at vi skal nå vårt mål om å skape mer og inkludere flere, må vi tilrettelegge for nye arbeidsplasser og næringer. Da må vi ha et nærings- og investeringsvennlig Norge.

Samlet sett er det under denne regjeringen gitt skatte- og avgiftslettelser, inkludert RNB-enigheten, på 35 mrd. kr. Skatten på inntekt er redusert for at det skal lønne seg å jobbe, skatten på næring er redusert for at det skal lønne seg å investere i Norge, og skatten på arbeidende kapital er redusert for å fjerne noe av urettferdigheten mellom norske og utenlandske eiere og for å legge til rette for et mangfoldig og sterkt privat eierskap.

Aksjesparekonto gir den enkelte enklere og mer fleksible muligheter for å investere i børsnoterte aksjer. Fradraget for investeringer i oppstartsselskap gir insentiv til økte investeringer i gründervirksomhet. Utformingen av aksjesparekonto balanserer hensynet til å gi gode investeringsinsentiv mot hensynet til å unngå tilpasninger og regelverket om statsstøtte.

I 2018 innførte vi en ordning for skattlegging av opsjoner i små oppstartsselskaper. Ordningen er lite brukt, og departementet har nå sendt på høring et forslag om en ordning med en enklere og gunstigere skattlegging. Det tas sikte på å fremme forslaget i statsbudsjettet for 2022.

Norsk eksportvirksomhet er viktig for verdiskaping og arbeidsplasser i hele Norge, spesielt i Distrikts-Norge. Konkurranseutsatt virksomhet har et godt utgangspunkt nå på vei ut av koronakrisen. Konkurransekraften er styrket. Vi ser også at Norge nå har et overskudd på handelsbalansen, det høyeste siden 2014. Den gang var oljeprisen høyere. Vi har nå fått i gang en god omstilling i næringslivet, og norsk økonomi har også blitt mindre oljeavhengig de senere år. Vi ser at oljeinvesteringene over tid også vil bety mindre inn i norsk økonomi; vi ser at omstillingen er godt i gang.

Jeg er enig med forslagsstillerne på mange punkter. Vi har en strategi, Norges vei ut av krisen, hvor mye av dette er reflektert. Arbeidet med å bedre investeringsklimaet er et pågående arbeid, og jeg er enig med flertallet i at det ikke er nødvendig å arbeide ut en ny strategi. Det er tilstrekkelig å bidra til at det borgerlige flertallet også får fortsette etter neste valg.

Aleksander Stokkebø (H) [11:54:50]: Da representanten Gjelsvik hadde ordet, kunne jeg nesten ikke tro mine egne ører og hva jeg hørte. Det ble sagt at et nytt flertall vil være mer investeringsvennlig. Vel, jeg tror de fleste jobbskaperne tvert imot vil være enig i at representanten glemte en «u» – at et nytt flertall vil være mer investeringsuvennlig. En kan ikke for alvor si at en rød-grønn miks, med Rødt og MDG på vippen, vil være bedre for å skape flere jobber i norsk næringsliv.

Det er et flertall som vi i komiteen ser vil øke skattene med mange titalls milliarder kroner fra et år til et annet. Det er en samling med partier som foreslår høyere skatt på norsk eierskap enn for de utenlandske eierskapene. Og det er en samling med partier som går mot de grepene vi nå tar for å gjøre det mer attraktivt å investere i norske gründerbedrifter, og bl.a. foreslår å skrote hele opsjonsskatten, som gjør det mer attraktivt å jobbe i norske gründerbedrifter. Det bør norsk næringsliv merke seg.

Vi har altså et parti i Senterpartiet som vil melde Norge ut av EØS-avtalen, som vil bety dårligere markedsadgang og dårligere eksporttilgang for norsk næringsliv. En kan til og med bli avhengig av et parti som Rødt, som i komiteen ikke engang vil dele målsettingen om å gjøre Norge til Europas beste land for å starte og drive bedrift. Å kalle det et næringsvennlig flertall faller på sin egen urimelighet, og derfor skal i hvert fall jeg jobbe for at det forblir et næringsuvennlig mindretall. For det siste norsk næringsliv trenger nå, er økte skatter og reversering av de grepene vi nå tar nettopp for å få fart ut av koronakrisen og få mer gründerskap i Norge.

Ketil Kjenseth (V) [11:58:53] (komiteens leder og ordfører for sakene): Kraftmarkedet ble deregulert tidlig på 1990-tallet. Det norske kraftmarkedet er tett integrert med det nordiske, og etter hvert har vi også fått en del tilknytning til det europeiske kontinentet. EU har utviklet sine energimarkedspakker, og dette angår den tredje energimarkedspakken, som er tilbake fra 2009, men disse lovvedtakene ble gjennomført i 2015 til 2017.

Kraftsystemet er i endring, og det er behov for modernisering av systemdriften. Disse forordningene sikrer framdrift i utredninger og beslutninger som er relevante for Norge, og særlig fordi vi er en del av et nordisk og europeisk marked. Det pågår et tett samarbeid mellom de systemansvarlige, som i Norge er Statnett, og reguleringsmyndighetene om videre utvikling av markedene og driften av det nordiske kraftsystemet, og det er viktig at Norge fortsetter å delta i dette samarbeidet. De aktuelle forordningene er vedtatt i perioden 2015–2017, og det indre markedet i EU baserer seg på et felles regelverk som praktiseres likt av medlemsstatene. En forutsetning for EØS- og EFTA-statenes rettigheter i EUs indre marked er at regelverket som er EØS-relevant, fortløpende tas inn i EØS-avtalen. Det er også behov for å gjøre små tilpasninger i Grunnloven.

Med det vil jeg anbefale komiteens tilråding.

Ole André Myhrvold (Sp) [12:00:50]: I dag vil altså ACER-kameratene Høyre og Arbeiderpartiet med støttepartier sørge for å innlemme fire EU-forordninger i norsk lov, som del av tredje energimarkedspakke. Nok en gang sørger man for uforbeholdent å vedta tettere integrering mot EU fordi man, som man skriver i merknadene, forventer bedre forsyningssikkerhet, bedre integrering av fornybar energi i kraftsystemet, mer velfungerende markeder og effektiv nettvirksomhet.

Det kunne ha vært fristende å spørre Arbeiderpartiet om hva som ligger i dette, særlig det siste, og hvorfor det er nødvendig med enda tettere integrering. I praksis har Norge tilpasset seg alle EUs regler allerede. Mener man at nettvirksomheten i dag er ineffektiv? Og hva er det med markedet i dag som ikke er velfungerende nok?

Regjeringen skriver at «formålet med forordningene er å legge til rette for mer effektiv krafthandel over landegrensene». Etter Senterpartiets syn er det vanskelig å se formålet med disse forordningene, og nok en gang utsettes Stortinget for en hastebehandling av en sak der det er utfordrende å overskue konsekvensene for det norske kraftmarkedet.

Disse fire forordningene utvider også informasjonsplikten til ESA, og de utvider dermed ESAs rett til å bøtelegge utover det som ble vedtatt da Stortinget i 2018 vedtok innføringen av EUs tredje energimarkedspakke, også kalt ACER-saken.

Forordningene vi i dag skal vedta, er omfattende og regulerer en lang rekke forhold knyttet til driften av kraftnettet og kraftmarkedets funksjon. I praksis gjør det informasjonsplikten svært omfattende. ESA kan i prinsippet kreve informasjon om de fleste spørsmål av betydning for kraftmarkedet av de fleste aktørene i markedet.

Etter Senterpartiets syn er dette ikke tilfredsstillende – det bør vel kanskje heller ikke overraske salen – og det er nok et eksempel på at man svekker det norske selvstyret til fordel for anonyme byråkrater plassert i Brussel, altså vekk fra folkevalgte og vekk fra velgernes mulighet til å stille noen til ansvar. Dessverre er dette typisk for den norske EU-debatten. Vi kommer til å stemme mot, men vi kommer til å støtte Rødts løse forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [12:03:16]: På rekordrask tid skal Stortinget behandle en innlemmelse av 260 sider lovtekst i norsk rett. Det er stort, uoversiktlig, og vi vet ikke konsekvensene av dette. De fire ACER-forordningene blir en forskrift som har forrang hvis det blir motstrid mellom dem og eksisterende norske lover og forskrifter, og virkningen av disse fire forordningene er ikke utredet. Før pakken vedtas, finnes det ingen konsekvensanalyse for strømprisene eller for industrien, og flere av dem som har vært på høring, advarer kraftig mot å vedta forordningene uten å vite mer om konsekvensen for norsk industri, for norske forbrukere og for norsk kraftmarked.

Sannsynligheten er stor for at strømprisene går opp og dermed setter norsk kraftintensiv industri i fare. Likevel vil regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne presse saken gjennom i salen i dag. Med disse forordningene vil vi gi bort ytterligere beslutningsmyndighet fra Stortinget og over til EU-organet ACER. Det strider mot Grunnloven å gjøre dette med simpelt flertall – § 115 skulle sikre at vi ikke ga fra oss myndighet til andre organer utenfor landet vårt uten at det gjøres med tre fjerdedels flertall. Så sier også Høyesterett at Nei til EUs søksmål mot å gi fra oss myndighet til ACER med simpelt flertall – som Stortinget har gjort, mot Rødts stemmer – skal tas i rettssystemet. Vi burde som et minstemål vente på at det blir avgjort i rettssystemet før vi her i dag gir ytterligere makt fra Norge og over til ACER. Men det vil altså ikke ACER-kameratene, med Arbeiderpartiet i spissen. Selv om vi ikke kjenner konsekvensen for strømprisen og dermed for store deler av industrien vår, skal saken bankes gjennom før valget.

Arbeiderpartiet snakker gjerne om at de vil vente med nye kraftkabler til vi har høstet erfaringer med de kablene som nå bygges. Hva med å vente og se på effekten av disse ACER-forordningene før vi tilslutter oss og underlegger oss dem enda mer? Rødt vil ikke at ACER skal ha makt over norsk energipolitikk – Stortinget skal ha full suverenitet over dette. Derfor vil vi sende saken tilbake til regjeringen i påvente av at spørsmålet om suverenitetsavgivelse til ACER er behandlet i rettssystemet. Det er det minste Arbeiderpartiet bør kunne være med på, hvis de da ønsker å høste erfaringer først – om det så gjelder kraftkabler eller vår nasjonale suverenitet.

Og med det tar jeg opp Rødts forslag.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:06:32]: Jeg deltar i Tina Brus fravær.

La meg bare understreke at de fire forordningene i proposisjonen utfyller deler av regelverket i den tredje energimarkedspakken som Stortinget ga sitt samtykke til innlemmelse av i EØS-avtalen i 2018. Forordningene bidrar til mer harmoniserte tekniske krav og markedsbaserte handelsregler som skal bidra til effektiv og sikker krafthandel mellom landene.

Energisystemet i Europa er i endring. Et av målene er at kraftsystemet settes i stand til å ta imot mer fornybar energi. Forordningene gjelder praktiske, viktige spørsmål som må koordineres for å bidra til effektiv og sikker kraftutveksling mellom landene. Min vurdering er at innlemmelse av forordningen vil bidra til styrket forsyningssikkerhet, bedre integrering av fornybar energi i kraftsystemet og mer velfungerende kraftmarked i Norden og i Europa.

Norge har i mange tiår vært en del av et felles nordisk kraftmarked, som igjen er integrert i det europeiske kraftmarkedet. Det er derfor nødvendig med et tett samarbeid mellom de systemansvarlige reguleringsmyndighetene for energi. Forordningene regulerer bruken av infrastruktur for krafthandel over landegrensene. De regulerer verken eiendomsrett til vannfall eller konsesjoner for kraftproduksjon, strømnett eller utenlandskabler. Ansvaret for kraftforsyningssikkerhet forblir nasjonalt.

Forordningene gjelder forhold som hittil i stor grad har vært regulert gjennom en avtalebasert og ulovfestet praksis mellom landene. Gjennom å innlemme regelverket får Statnett og kraftbørser i Norge, som Nord Pool, delta på vilkår som tilsvarer europeiske aktører i utviklingen av kraftsystemet. Den norske reguleringsmyndighet for energi deltar fullt ut i ACER, med unntak av stemmerett.

Verken tredje energimarkedspakke eller disse forordningene fratar Norge råderett over egen energipolitikk. Det er norske myndigheter som gir konsesjoner for kraftproduksjon, strømnett og utenlandskabler. Innlemmelse av forordningene i EØS-avtalen og gjennomføring i norsk rett vil bidra til likere rammebetingelser og gir norske aktører tilgang til det europeiske kraftmarkedet, i tråd med EØS-avtalen.