Stortinget - Møte torsdag den 10. juni 2021

Dato: 10.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 532 S (2020–2021), jf. Dokument 8:268 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 17 [17:33:19]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet og sikre flere fast jobb (Innst. 532 S (2020–2021), jf. Dokument 8:268 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Margret Hagerup (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid gjennom fire år og også i denne saken.

Det begynner å bli noen debatter om innleie, midlertidighet og norsk arbeidsliv, og det er ingen tvil om at vi er rimelig uenige både om tingenes tilstand og om hvilke virkemidler som skal til for å sikre et trygt og anstendig arbeidsliv med plass for alle.

Jeg vil derfor i det videre redegjøre for regjeringspartienes ståsted i saken og kan allerede nå avsløre at vi ikke kommer til å støtte noen av de framlagte forslagene. Representantforslaget fra Rødt hviler på premisset om at det er omfattende løsarbeid i dagens arbeidsliv. Rødt har skrevet i et forslag at arbeidsgivere over tid har fått mange muligheter til å undergrave fagbevegelsen, bl.a. da Stortinget åpnet opp for innleie. Og Rødt har gjentatte ganger snakket om innleie, som de mener brer om seg. Det er et tankekors at Rødt har tatt styringen i arbeidslivspolitikken med denne typen retorikk.

Faktum er at innleie har ligget stabilt mellom 1 og 2 pst. i flere år, og at det ikke har blitt flere midlertidige stillinger. Den brutaliseringen av arbeidslivet som venstresiden advarte mot, har rett og slett ikke funnet sted. Det norske arbeidslivet er i all hovedsak trygt, godt og velorganisert. Hovedregelen er hele, faste stillinger, og i dag har omtrent tre av fire en heltidsstilling.

En rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at andelen fast ansatte har økt de siste 25 årene. Samtidig er det ingen tegn til økt bruk av midlertidige ansettelser. Det er faktisk grunn til å tro at det har vært en vei inn for flere av ungdommene som har stått utenfor arbeidslivet. Da vi tok over makten i 2013, jobbet 40 pst. av kvinnene deltid. Nå er tallet 35 pst., og over 90 000 flere kvinner jobber nå heltid.

Vi ser også framover. Regjeringen har tatt flere initiativ til å drøfte utviklingstrekk og utfordringer med partene i arbeidslivet. I 2019 ble det satt ned et utvalg for å vurdere om dagens rammeverk for arbeidsgiveransvar og for dem som utfører arbeid med ulike tilknytningsformer, er tilstrekkelig tydelig, hensiktsmessig og tilpasningsdyktig for dagens og framtidens arbeidsliv. Dette partssammensatte utvalget kommer med sin innstilling til sommeren.

Organisasjonsgraden i Norge er høy i internasjonal sammenheng. De siste ti årene har andelen fagorganiserte ligget stabilt på 49–50 pst. av de sysselsatte, noe som er på samme nivå som under de rød-grønne. En arbeidsgruppe under Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd skal før sommeren legge fram sine vurderinger og innspill til hvordan en kan opprettholde og eventuelt styrke organisasjonsgraden i arbeidslivet. Det vil være naturlig å ta utgangspunkt i den pågående dialogen med partene i arbeidslivet når en skal drøfte videre utfordringer og mulige tiltak.

Og husk: Ni av ti trives på jobb i norsk arbeidsliv, og hovedregelen er hele, faste stillinger. Det er slettes ikke så verst, og det kan vel neppe kalles et løsarbeidersamfunn.

Arild Grande (A) []: Det er nok ingen tvil om at de aller fleste i Norge trives på jobb. Det tror jeg også gjelder på dette huset. Nå nærmer det seg en lang og seig valgkamp, og noen trenger kanskje avløsning selv om de trives aldri så godt i sin jobb i regjeringskontorene, for at andre skal få en tryggere hverdag i sitt arbeidsliv.

Den norske sosialdemokratiske samfunnsmodellen har vist seg å være en enestående suksess – i verdenshistorien, vil jeg si. Det er en samfunnsmodell med trepartssamarbeid mellom parter som er villige til å forplikte seg til å utvikle samfunnet, til å ta samfunnsansvar og til å organisere lønnsoppgjør uavhengig av politikere. Det har også vært en modell som har loset landet gjennom tunge og store kriser, massiv arbeidsledighet på slutten av 1990-tallet, finanskrisen og oljeprisfallet. Det vi også har sett at partene har vært villige til å gjøre i forbindelse med covid-19-pandemien, viser en samfunnsmodell som er sterk tross mange angrep.

For den utfordres i dag, på flere områder, av altfor lav organisasjonsgrad innen flere bransjer, gjennom løsere tilknytning til arbeidslivet i mange bransjer og av useriøse og kriminelle aktører som blir stadig mer kreative og profesjonelle. Skal vi sikre at denne samfunnsmodellen står seg også i framtiden, krever det at man hele tiden pleier den, og at man hele tiden viser politisk vilje til å sørge for at den holder seg sterk – også i framtiden.

Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å øke organisasjonsgraden, og fra politikernes side kan vi være med og bidra til det gjennom å øke skattefradraget på fagforeningskontingenten, slik at det ikke blir dyrere å være medlem av en fagforening – slik det blir under dagens regjering – men også gjennom å stimulere i lovverket til at de tillitsvalgte får mer makt, mer innflytelse over viktige avgjørelser på sin arbeidsplass, slik vi f.eks. fikk til med de kraftige innstramningene mot innleie som ble vedtatt tidligere i perioden. Vi trenger lover som virker for vanlige folk, vi trenger effektive tilsyn, og vi trenger vaktbikkjer som passer på, som fagbevegelsen og som Byggebransjens Uropatrulje og Fair Play Bygg Norge.

Så med disse ordene vil jeg varmt anbefale flertallets innstilling, og så vil jeg også ta opp de mindretallsforslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Arild Grande har tatt opp de forslagene han refererte til.

Bjørnar Laabak (FrP) []: Vi mener at arbeidslivet i dag stort sett fungerer godt. Det har vært et godt innlegg av saksordføreren, så jeg skal ikke gjenta så mye av det, men jeg synes man skal tenke litt over at vi lever i en tid som har utviklet seg voldsomt de siste årene. Det er nesten slik at verden forandrer seg mye raskere enn vi klarer å løpe etter, og det er også litt viktig å ha med seg, i tillegg til at det må være full frihet med tanke på om man ønsker å være organisert, osv.

Når det gjelder fagorganisering, skulle jeg ønsket meg en utvikling der f.eks. de store organisasjonene ikke var såpass involvert i de politiske partiene. Det ville gjøre det enklere for mange å organisere seg. Isteden blir det noen parter av det som ikke alle ønsker å være med og støtte. Vi skal sikre et godt arbeidsliv og seriøse bedrifter når det gjelder å styrke arbeidstilsyn, politi, a-krimsenter osv. Så er det slik at det endrer seg. Kanskje spesielt i helsesektoren og i offentlig sektor er det i dag faktisk et stort behov for å leie inn arbeidskraft, f.eks., knyttet til både kompetanse og antall, og da må vi også ta inn over oss at den delen av arbeidslivet endrer seg. Og det må være frivillig å organisere seg.

Fremskrittspartiet støtter ingen av de fremlagte forslagene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil først ta opp de forslag som Senterpartiet fremmer i innstillingen.

Det er viktige temaer som tas opp, det å sikre flere fast jobb og å øke organisasjonsgraden. Men det som er sentralt, er at når vi nå har en rekke debatter, både her og i samfunnet ellers, om hvordan den norske modellen utfordres, er det vesentlig at vi får en systemkritisk diskusjon. Vi har en systemfeil som fører til at vi får denne utviklingen. Det var ikke noen sånn diskusjon i Stortinget i stor grad før 1994, for da hadde Stortinget tatt seg mye større myndighet til å styre de store linjene i arbeidsmarkedet. Som jeg har sagt gjentatte ganger: Det er Stortinget som må ta større makt, sånn at en kan styre de store linjene og dermed sikre at etterspørselen etter arbeidsfolk er større enn det som er tilbudet fra dem som bor i Norge, for derigjennom å sikre at de med svak tilknytning til arbeidslivet også får mulighet til å komme inn i arbeidslivet.

Det er ganske logisk at ikke partiet Høyre vil ta opp den systemdiskusjonen, for de ønsker sjølsagt å ha et tilbud av arbeidskraft som er i overkant av behovet, og vi vet hvordan det presser lønns- og arbeidsvilkår nedover. Det som stadig flere setter spørsmålstegn ved, er hvorfor ikke Arbeiderpartiet er innstilt på å ta denne diskusjonen – med tanke på deres tradisjoner hvor Stortingets rolle tidligere var helt sentral i å styre de store linjene – og dermed også ha en kontrollert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden.

Dette spørsmålet om bemanningsbransjen er en gjentagende sak. Senterpartiet er veldig tydelig på at vi ønsker å fase ut bemanningsbransjen. Det krever sjølsagt at vi får et utdanningssystem som utdanner de fagfolk som vi trenger i Norge, enten det er murere, malere, slaktere eller gartnere. Men vi er altså av den mening at vi må endre arbeidsmiljøloven, sånn at vi får erstattet bemanningsbyråer med vikarbyråer, vikarbyråer som har forankring i arbeidsmiljøloven § 14-12 (1), som så kan bruke sine faste ansatte for å dekke opp vikariater i henhold til § 14-9 (2) b) i arbeidsmiljøloven.

Det er utrolig viktig at vi gjør det, og Senterpartiet har en initiativrolle i denne saken. Rødt har ikke spilt noen hovedrolle her i salen når det gjelder de spørsmålene. Det er det andre som har gjort, men vi har god støtte fra Rødt i mange saker.

Presidenten: Da har representanten Per Olaf Lundteigen tatt opp de forslagene han refererte til.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Denne saka har vore ei fin anledning til å få fremma mange av forslaga som viser korleis me vil koma til å endra arbeidslivet etter valet.

SV står aleine om eit forslag i innstillinga som omhandlar innskrenking av mogelegheita til å driva utleige av arbeidskraft og bruka den opninga som ligg i arbeidsmiljølova § 14-12 (5). Me fremmar her mange forslag, bl.a. om å gjeninnføra kollektiv søksmålsrett. For så vidt er alle forslaga som me fremmar i saka, godt gjort greie for i merknadene, så eg har ikkje tenkt å bruka mykje tid på å ta det opp att. Men eg vil gjerne kommentera eit par av dei andre forslaga i saka som SV ikkje står bak og heller ikkje kjem til å stemma for.

Det gjeld forslag nr. 3, frå Senterpartiet, og i og for seg også Raudt, som har eit veldig likelydande forslag. SV er for å kontrollera arbeidsinnvandringa i mykje større grad enn det EØS-avtalen opnar for. Me er imot EØS-avtalen og vil forhandla fram ein ny avtale, men eg vil gjerne spørja forslagsstillarane om korleis ein kan vera sikker på at dette er den beste måten å kontrollera arbeidsinnvandring på. Og vil ikkje dette forslaget kunna gje urimeleg mykje makt til arbeidsgjevar, som kan misbruka den?

Raudt fremmar òg forslag nr. 8 om å fjerna høvet til gjennomsnittsrekning. Kva er tanken bak det? Eg ser at Raudts eige sekretariat her i Stortinget òg er bunde opp av ein tariffavtale som opnar for slik gjennomsnittsrekning. Gjennomsnittsrekning er i mange delar av arbeidslivet heilt nødvendig, men me i SV meiner at det er heilt greitt når det er gjort ein arbeidstidsavtale som er avtalt mellom bedrifta og gjeldande fagforeining.

Eg tek til slutt opp vårt forslag.

Presidenten: Representanten Solfrid Lerbrekk har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Seher Aydar (R) []: Rødt har jobbet systematisk for å avskaffe løsarbeid og styrke fagbevegelsen helt siden vi kom inn på Stortinget. Det første vi fikk flertall for, var at regjeringen må fremme forslag om å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet. Det var vårt svar på den historiske fagforeningsfiendtlige regjeringsplattformen, som slo fast at regjeringen anerkjenner dem som velger å være uorganisert. Mens regjeringen dro beinet etter seg, fremmet vi et omfattende forslag om å gi lavtlønte ansatte i franchiseselskaper mulighet til å forhandle om lønn og rettigheter med sine reelle eiere, f.eks. Rema-Reitan. Under behandlingen av dette forslaget ble det flertall for å utrede hvordan vi kan sikre at bedriftseiere må ta reelt arbeidsgiveransvar. Det førte til opprettelsen av Fougner-utvalget, som kommer med en rapport i løpet av juni.

Regjeringen leverte aldri et eneste tiltak for å øke organisasjonsgraden. Derfor tok Rødt saken i egne hender og fremmet denne tiltakspakken, som skal sikre flere fast jobb og styrke fagbevegelsen.

Fougner-utvalget kommer sannsynligvis til å beskrive en rekke kjente eksempler og problemer med løsarbeid. Våre tiltak skal løse disse problemene. Vi er utålmodige og vil at tiltakene for å stoppe løsarbeid må komme raskt på plass. Det er ingen overraskelse at regjeringen ikke leverer egne tiltak eller støtter noen av våre 19 forslag, som ville gitt et tryggere arbeidsliv. Derfor er jeg glad for at de rød-grønne stiller seg bak mange av forslagene våre, som f.eks. å stramme kraftig inn på når arbeidsgivere kan benytte seg av selvstendige og frilansere for å omgå arbeidsmiljøloven. De er også med på viktige forslag om å tette hull i konkurslovgivningen, som gjør det mulig for arbeidsgiver å kvitte seg med tariffavtaler, og på en mye tidligere definisjon av hva som er sesongarbeid, for å stoppe løsarbeid i fiskeri og grøntsektoren.

Med en ny regjering og nytt flertall kan dette bli ny politikk. Men så gjenstår det noen viktige og avgjørende kamper for å bli helt kvitt løsarbeid og sosial dumping. Det er dessverre ikke politisk vilje til å forby innleie. Her har vi ikke fått med oss Arbeiderpartiet. Vi fremmer også forslag om at det skal være krav om tariffavtale ved offentlige anbud, men får liten støtte for det. Og vi har heller ikke fått med de rød-grønne på å fjerne muligheten for gjennomsnittsberegning av arbeidstiden – et veldig viktig tiltak, som skal stoppe ekstremt lange arbeidsdager, som nesten bare fattige arbeidsinnvandrere er villige til å jobbe på, og som nesten ingen kan konkurrere mot.

De forslagene fremmes som løse forslag i dag, og jeg tar opp Rødts forslag til saken.

Presidenten: Da har representanten Seher Aydar tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det kan være grunn til å se på utviklingen i norsk arbeidsliv de siste åtte årene. Det er i dag færre midlertidig ansatte enn det var i 2013. Der kan man si at der bomma vi på en måte, for vi hadde en svær debatt i denne sal om regjeringens forslag til oppmykning av midlertidige ansettelser. Mange av oss tenkte at det ville føre til at mange flere fikk sjansen i arbeidslivet. De gjorde nok ikke det. Det er faktisk færre midlertidig ansatte i dag enn det var i 2013. Faktisk var andelen midlertidig ansatte i 2020 den laveste siden SSBs registrering startet i 1996. Det er i dag 90 000 flere kvinner som jobber fulltid, enn i 2013.

Hvis man ser på undersøkelsen om svart arbeid, ser man at det er flere som frykter at de blir oppdaget. Aksepten for svart arbeid går nedover. Det er altså ikke slik at norsk arbeidsliv er inne i en slags nedadgående spiral hvor alt bli mørkere og mørkere, snarere tvert imot. Når ni av ti nordmenn trives på jobb, er ikke det bare et uttrykk for at folk flest i Norge har det bra. Det er også et uttrykk for at på vesentlige områder har norsk arbeidsliv blitt bedre disse åtte årene – ikke verre, som opposisjonen hevder.

Men det er fortsatt sånn at det er deler av norsk arbeidsliv som er uakseptabelt. Vi har i mange omganger snakket om arbeidslivskriminalitet, sosial dumping, dem som ikke respekterer norske lover og regler. Det skal vi slå ned på, og regjeringen er opptatt av å skaffe seg stadig nye virkemidler og verktøy for å gjøre det.

Det er viktig at når vi f.eks. skal følge opp organisasjonsgrad i arbeidslivet, så gjør vi det ved å snakke med partene. Vi er for øvrig en regjering som tror vi skal snakke med alle partene, også alle fagforeningene, ikke bare én fagforening, hvis man skulle ha nære bånd til en bestemt.

Vi har derfor satt i gang et arbeid sammen med partene, hvor vi diskuterer høyere organisasjonsgrad. For øvrig har norske fagforeninger fått 200 000 flere medlemmer siden 2013. Vi har også på eget initiativ fra regjeringen satt i gang utredninger for å se på nye og kanskje problematiske sider av norsk arbeidsliv, hvor vi er nødt til å balansere hensynet til fleksibilitet og la nye bransjer kommer fram med trygghet. Det er det Fougner-utvalget skal se på.

Og helt til slutt så stusser jeg over noe av det Rødt sier. Når man angriper ideen om gjennomsnittsberegning, har man ikke skjønt hvordan arbeidsmiljøloven er bygget opp, hvor det er forskjellige terskler for den individuelle arbeidstaker, lokal fagforening og fagforeningen nasjonalt med innstillingsrett. Å fjerne det vil være så – «absurd» er kanskje ikke et parlamentarisk uttrykk – radikalt at jeg skjønner godt at ingen i denne sal støtter det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Jeg tror en av årsakene til at det ikke har blitt så stor økning i antallet midlertidige ansettelser, er bl.a. at veldig mange rød-grønne kommuner har avstått fra å benytte seg av det regelverket som regjeringen har innført, men også at en veldig stor andel av dem som tidligere ville vært midlertidig ansatt, nå heller er innleid arbeidskraft. Det kan nok være en forklaring på at man ikke har sett den økningen som man frykter der.

Et annet område hvor man fryktet en veldig stor endring fra regjeringens side – Erna Solberg sa at det var hennes største nederlag som statsminister det året – var innstrammingen som Stortinget vedtok, mot høyresidens stemmer, av innleie. Det har tvert imot ført til at flere bedrifter nå søker etter å opprette tariffavtaler. De søker etter flere lærlinger. Innser statsråden at skremslene fra høyresiden når det gjaldt innstrammingene av innleie, var feil?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det var ikke noen skremsler mot innstramminger av innleie, all den tid det var regjeringen som foreslo det. Regjeringen kom til Stortinget med forslag om å stramme inn på innleiereglene. Forskjellene var jo litt som å barbere seg og skjære av seg haken. Regjeringens forslag var en ganske kraftig innstramming rettet inn mot de bransjene hvor det åpenbart var et stort problem, og mot de geografiske områdene hvor det åpenbart var et stort problem.

Så valgte flertallet isteden å gjøre dette til et regelverk for absolutt alle i hele Norge. Jeg tror mange av de store selskapene i Norge håndterer dette greit. Jeg tror det er litt verre for mange av de små og mellomstore bedriftene. Det er en av de tingene som kanskje ikke opposisjonen har med i bakhodet – litt mer overraskende med et parti som Senterpartiet – og det er at disse reglene skal også fungere for små næringsdrivende i Norge, små bedrifter, femmanns, timanns bedrifter, og ikke bare for de aller, aller største.

Arild Grande (A) []: Det må jo være litt vanskelig for Høyre, og det er i hvert fall vanskelig for utenforstående å skjønne hva Høyre egentlig mener. Man sier på den ene siden at man fremmer forslag til de innstrammingene som kom. Samtidig sa Erna Solberg at det var hennes største nederlag. Margret Hagerup fra Høyre var usigelig trist på vegne av bemanningsbransjen den dagen. Så her henger jo ikke Høyre på greip når det gjelder sitt syn på innleie. Men faktum er at når det nå har gått over to år med det nye regelverket, ser vi at de negative skremslene som høyresiden kom med, slo fullstendig feil. Vi ikke hørt om en eneste rapport om et eneste prosjekt som er forsinket eller avbrutt som følge av dette, verken i store eller små bedrifter. Tvert imot har det ført til at flere ønsker å inngå tariffavtaler. Det er en ønsket effekt, og flere søker nå etter lærlinger. Høyre-statsråden svarer ikke på dette: Innser han at det var feil å advare mot de innstrammingene som Stortinget vedtok?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Svaret på det er nei. Representanten Grande var jo her, så det er litt rart at han ikke klarer å beskrive det som skjedde. Regjeringen la frem forslag til innstramminger, bl.a. opphevelse av nulltimerskontrakter, strenge begrensninger, særlig for byggebransjen knyttet til Oslo generelt. Det daværende opposisjon gjorde, var å gå mye lenger enn det.

Hvis en spør næringsorganisasjonene, har de flere ganger meldt om at dette har reelle konsekvenser og skaper reelle problemer. Nå skal man være forsiktig med anekdoter, men jeg møtte Byggmesterforbundet for et par uker siden. De beskrev hvordan dette regelverket nok er lett å håndtere for de aller største entreprenørene, vanskelig for en familieeid bedrift f.eks. med 20 ansatte, som ikke har de samme økonomiske musklene. Så forskjellen er jo ikke mellom å ha villvest og fri mulighet til å leie inn alt man vil. Forskjellen er mellom å gå så langt som daværende opposisjonen gjorde, og det regjeringen den gang la frem.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette var statsministerens største nederlag, bemanningsbransjen, og jeg synes statsråden skal slutte med historieforfalskning når det gjelder hva som skjedde. Jeg har vært med så lenge at jeg vet akkurat hva som er sammenhengene her.

Det er riktig at Byggmesterforbundet reagerer, og det med rette, for etter at vi strammet inn på arbeidsmiljøloven § 14-12 (2), har interessen for å bruke § 14-12 (1) blitt større. § 14-12 (1) kan i dag brukes for å dekke opp midlertidige ansettelser i henhold til § 14-9 (2) a). Den adgangen må nå strammes inn, sånn at vi får mer likeverdige forhold. Derfor er Senterpartiet med på forslag her, hvor en sier at arbeidsmiljøloven § 14-9 (2) a) må endres tilbake til det det var, nemlig når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften. Er statsråden enig i det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nei, jeg er ikke enig i det. Jeg er for øvrig heller ikke enig i at det er historieforfalskning å si at regjeringspartiene la frem forslag til en rekke innstramminger knyttet til innleie, men stortingsflertallet gikk mye lenger.

Så er jeg enig med representanten Lundteigen kanskje ikke i det som er det vesentligste poenget, men i det underliggende poenget hans, og det er at midlertidighet og innleie henger sammen. Det vil si at der er det en balansegang. Når det tidligere i denne sal har vært veldig stor oppmerksomhet rundt midlertidighet, og man har vært opptatt av veldig stramme rammer der, er det veldig lett at det pipler ut gjennom høyere innleiegrad. Tilsvarende, hvis man er veldig opptatt av å stramme inn på innleie, er det lett for at det over tid kan piple ut gjennom midlertidighet. Så er jeg også opptatt av at samtidig som vi har faste, hele stillinger som hovedregel, skal vi ha et regelverk som små og store næringsdrivende kan leve med.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Arild Grande (A) []: Senterpartiets Per Olaf Lundteigen kommer med påstander om Arbeiderpartiets syn på arbeidsliv og EØS-avtalen som jeg er nødt til å kommentere.

For det første er vårt syn på EØS-avtalen at vi står fjellstøtt på den. Det må være en forutsetning for en ny rød-grønn regjering at vi styrer basert på den avtalen. Det var også LOs nylig avholdte representantskap veldig tydelig på, at basisen både for LO og for en ny regjering må være EØS-avtalen, at den må ligge til grunn. Det er fordi det er en gjennomregulert avtale som sikrer Norge tilgang til et veldig viktig marked for oss. Men det er også fordi – og det er det Per Olaf Lundteigen og Senterpartiet har misforstått helt fundamentalt – fagbevegelsen ikke er en proteksjonistisk bevegelse. Fagbevegelsen er i sin sjel en internasjonal bevegelse som handler om solidaritet ikke bare for meg, men for alle rundt meg, og som handler om at vi må beskytte den lille mann, vi må beskytte arbeidstakeren, vi må beskytte familien. Det er formålet som politikken må ha, og derfor må politikkens ansvar være å beskytte fagbevegelsen.

Jeg har ikke sett et eneste forslag fra verken Rødt, SV, Senterpartiet eller noe forbund i fagbevegelsen som handler om å forhindre sosial dumping og forhindre arbeidslivskriminalitet som ikke på en eller annen måte lar seg gjennomføre i henhold til EØS-avtalen – ikke et eneste forslag. Det finnes forslag som vi ikke støtter – også i dagens debatt, bl.a. forslag som både Senterpartiet og Rødt har fremmet – som plasserer ansvaret på EØS-borgeren i stedet for der det hører hjemme, på landets myndigheter og på arbeidsgivere. Det å plassere enda mer ansvar på EØS-borgeren er usolidarisk. Jeg mener det er på tide at Rødt og Senterpartiet svarer for det menneskesynet det representerer.

De forslagene vi står sammen med Senterpartiet og SV om, ville jo representere en storstilt opprydding i arbeidslivet. Jeg skulle ønske meg at man fokuserte på hvordan vi i fellesskap kan rydde opp i arbeidslivet, i stedet for sånne angrep som Per Olaf Lundteigen presterer.

Arbeiderpartiet er det eneste partiet som følger opp Fellesforbundets landsmøte om innstrammingen i innleie. Ingen andre partier følger det opp 100 pst. Det gjør Arbeiderpartiet.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Martin Kolberg (A) []: Jeg tar ordet i denne debatten for å benytte anledningen til å gi uttrykk for min betingelsesløse beundring og støtte til norsk fagbevegelse. Det er ut fra et sosialdemokratisk ståsted, men ikke først og fremst og bare det. Det handler først og fremst om hva fagbevegelsen har betydd for generasjoner av lønnstakere og arbeidsfolk i Norge, og at det har bidratt til at de har fått sin rettmessige del av den økonomiske utviklingen i landet. Det hadde aldri skjedd uten en sterk fagbevegelse – aldri.

Det bringer meg over til det som i hvert fall tangerer diskusjonen vi har her nå, nemlig: Hvordan skaper man en sterk fagbevegelse i et samfunn? Det er selvfølgelig ved at arbeidsfolk organiserer seg og på det grunnlaget blir så sterke at arbeidsgiverne og kapitaleierne må ta hensyn til dem, altså organisasjonsmakten. Det er den ene siden av saken. Den andre siden av saken, og som angår oss, er at norsk fagbevegelse har blitt sterke gjennom sin organisering, og de er også blitt sterke fordi de gjennom sosialdemokratisk støtte i generasjoner har fått politisk ryggdekning. Det er den kombinasjonen som gjør Norge til Norge. Det jeg aldri har klart å forstå i mange diskusjoner, også i tidligere tider med statsråden som sitter her, er at det aldri er mulig å få representantene for spesielt Høyre, og definitivt ikke for Fremskrittspartiet – for de representerer nemlig dem med pengene – til å innse at uten den stabiliteten som fagbevegelsen skaper i samfunnet, hadde verdiskapingen blitt mye mindre. Dette er ikke et Youngstorget-produkt, dette er noe som OECD nå sier: Se til de nordiske land med tanke på hvordan man skal organisere framtiden.

I forlengelsen av det vil jeg bare relatere meg kort til representanten for Fremskrittspartiet som sier at det hadde vært bra om det ikke hadde vært så mye politikk i fagbevegelsen – den gamle leksa fra høyresida. Saken er den at fagbevegelsen må være politisk bevisst for ikke bare å ivareta lønnstakere, ikke bare å ivareta arbeidsforholdene, men for å delta i og være med og skape det sivile samfunn som skaper gode samfunn for hele landet.

Igjen opplever vi altså at de borgerlige partiene skal stemme dette ned, helt i tråd med den historiske tradisjonen de befinner seg i. Og at Kristelig Folkeparti og Venstre er med på dette lasset, får de ta ansvar for selv.

Seher Aydar (R) []: Det går tilsynelatende bra for norsk fagbevegelse. Det er helt riktig at antallet organiserte har økt – det økte i fjor. Men det er et annet tall som gir grunnlag for å slå alarm. Andelen arbeidere som jobber i en bedrift med tariffavtale, har sunket dramatisk. I 1998 var 77 pst. av arbeidstakerne i Norge dekket av en tariffavtale. I 2019 hadde tallet sunket til 69 pst. Det betyr at rundt 250 000 arbeidere har mistet beskyttelsen som en tariffavtale gir. Vi går altsåmot en todeling av norsk arbeidsliv. Den velorganiserte delen blir mindre, den uorganiserte delen vokser. Når den uorganiserte delen vokser på bekostning av den organiserte, vil fagbevegelsen på et tidspunkt miste sin makt. I motsetning til høyresiden tror vi det er lurt at fagbevegelsen har kraft til å kjempe for arbeidernes rettigheter. Fortsetter nedgangen, vil det ikke lenger være mulig å gjennomføre effektive streiker.

Regjeringen bekjemper ikke det organiserte arbeidslivet direkte, for det koster for mye å gå i direkte konflikt med LO. I stedet angriper Høyre den norske modellen indirekte ved å støtte opp om bemanningsbransjen, åpne for midlertidige ansettelser, liberalisere taxibransjen, osv. Gode vilkår for bemanningsbransjen er f.eks. en hjertesak for statsminister Erna Solberg. Hun innrømmet sommeren 2018 at hennes største nederlag var at stortingsflertallet strammet inn regler for innleie av arbeidskraft.

Bemanningsbransjen har gjort stor suksess i byggebransjen og rasert det organiserte arbeidslivet. Her har de store velorganiserte entreprenørene blitt erstattet av bemanningsfirmaer som har lovbrudd som forretningsmodell. Organisasjonsgraden blant bygningsarbeidere i Oslo og Akershus sank fra 21 pst. i 2004 til 13 pst. i 2017. Det er dramatisk og illustrerende for flere bransjer med stort innslag av innleie.

Jeg vil bare svare på det som Lundteigen hevdet: Det er historieforfalskning å hevde at Rødt ikke har hatt en pådriverrolle i det vi behandler i dag. Jeg viser til Rødts aller første representantforslag, som nettopp handlet om å stanse bemanningsbransjen, og at vi har fått gjennomslag for å få på plass tiltak for økt organisasjonsgrad og sterkere fagbevegelse, noe som jo er bakgrunnen for de forslagene vi behandler i dag.

De rød-grønne har nølt seg fram til mye, men det er høyresiden og regjeringen som står i veien for resultater. Det første Solberg-regjeringen gjorde, var å slå fast at det er like fint å være uorganisert som å være organisert. Ingen norsk regjering har vært så uttalt fagforeningsfiendtlig. Derfor kommer Rødt til å fortsette å jobbe for at vi skal ha en sterkere fagbevegelse og sikre flere faste jobber.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Når vi greide å påføre statsministeren hennes største politiske nederlag, var det et resultat av at Kristelig Folkeparti var på laget vårt. Kristelig Folkeparti var på laget vårt, og det som var viktig for dem, var Kristelig Folkepartis lange linje, nemlig at et velorganisert arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv. Jeg håper at vi skal komme i den situasjonen at Kristelig Folkeparti kan få en tydeligere stemme framover på det verdigrunnlaget. Det var da det inntrådte at regjeringa – på tross av det sterke påtrykket de hadde fra NHO Service og Handel, som hadde de vanvittige kontraktene med fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag – måtte snu.

Innleie fra bemanningsselskaper må avsluttes, og vi må gå over til vikarbyråer. Det krever at vikarbyråene har sin forankring i arbeidsmiljøloven § 14-12 punkt 1, og at de bare kan brukes for konkrete vikariater, altså arbeidsmiljøloven § 14-9 punkt 2 b. Det ville ryddet opp mye, men det krever at en bruker noe tid på det, så vi får utdannet fagfolk sånn at vi kan greie oss i større grad uten gjestearbeidere.

Når representanten Grande angriper Senterpartiet for at vi skal ha kontrollert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden, og bruker veldig sterke ord på det, er det ganske interessant å erfare, for det jeg her sier, var Arbeiderpartiets politikk tidligere. Hvorfor var det det? Jo, det var fordi en ønsket at Stortinget skulle ha styringen på de store linjene, sånn at en sikret at det var noe knapphet på arbeidskraft, for dermed å få beskjeftiget de mange som hadde en svak tilknytning til arbeidslivet. Dette er en viktig diskusjon, og jeg håper vi kan fortsette den, fordi for Senterpartiet er dette helt grunnleggende for å sikre at vi ikke minst kan greie å få ungdom inn i arbeid, og dermed også unngå den situasjonen at bevilgningene over Arbeids- og sosialdepartementets budsjett går så til værs som de nå gjør, i mange tilfeller uten at det bedrer situasjonen for de menneskene som er utenfor arbeidslivet.

Jeg vil ellers si at Senterpartiet er med på 13 forslag i tilrådingen, bl.a. om tydelig å definere kriteriene for når en arbeidsgiver skal kunne bruke sjølstendige oppdragstakere.

Jeg vil bare helt til slutt si at Senterpartiet er tilhenger av Skiensmodellen og tilhørende. Vi kan ikke der stille krav om at en er fagorganisert, men vi kan stille krav om at bedrifter følger tariffavtaler, og det er det viktig at vi gjør.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det overrasker meg at representanten Kolberg ikke før har hørt det jeg skal si nå, men jeg kan i og for seg ikke forvente at representanten Kolberg skal følge med på alle innlegg som jeg og andre har. Derfor skal jeg si det her fra Stortingets talerstol: Fagbevegelsen er en kjempefordel for Norge. Å ha et organisert arbeidsliv er et kjempefortrinn for Norge. Det er et uttrykk for tillitssamfunnet vårt, og det at den tillitsmodellen ikke bare finnes sentralt i det politiske systemet vårt, men er bygd opp på den tilliten som finnes ute i det norske arbeidslivet, og som gjør at det er kort vei fra en norsk fagarbeider til dem som bestemmer, og at man slipper å gå via fem mellomledere for å få tatt en beslutning hvis det er noe galt i en produksjonsprosess, har en kjempestor verdi for verdiskapingen i Norge.

Så er jeg nok litt uenig i historieskrivingen hvis man tror at tilliten er noe som dukket opp i det øyeblikket sosialdemokratiet kom, men det er ikke disse tre minuttene nok til å si noe om. Men jeg vil også si at det er veldig viktig at vi har samlende fagorganisasjoner som har både offentlige og private i seg, som f.eks. LO har. Og så er det viktig at vi har en organisert arbeidsgiverside. – Det var det, og jeg sier det gjerne igjen.

Men jeg har lyst til å sende en utfordring til representanten Kolberg nå på tampen av en stortingssesjon. Representanten Kolberg snakker som om det å være fagorganisert og være i en fagbevegelse er det samme som å være sosialdemokratisk. Hva sier han da til de ca. 50 pst. i Norge som er organisert i ikke-partipolitiske fagforeninger, som er organisert i Akademikerne, YS, Unio eller andre? Hvilken plass har de i dette bildet? Det er bare for å understreke at det å ha et trepartssamarbeid betyr faktisk at man snakker med alle organisasjonene, ikke bare med én organisasjon. Man må også snakke med de største, og de største er størst, men alle skal ha en plass ved bordet.

Så til slutt en utfordring til det virkelige liv. Jeg synes Rødt skal reise rundt til dem som jobber i anleggsbransjen i Norge, og som f.eks. er på brakker og har lang reisevei hjem, og så synes jeg de skal fortelle dem at de nå kommer med det venstreradikale frigjøringsprosjektet å fjerne gjennomsnittsberegning – avskaffe det, ikke ha muligheten til det. Så kan man prøve å telle hvor mange minutter den applausen kommer til å vare. Min spådom er at man behøver ikke engang å sette på stoppeklokken.

Jon Georg Dale (FrP) []: Representanten Kolberg har gjort det til si – eg vil nesten seie – botsøving å fortelje arbeidarrørsla si historie frå talarstolen i Stortinget. Det har eg respekt for, akkurat som eg har respekt for og anerkjenner betydinga fagrørsla har hatt i Noreg gjennom generasjonar. Problemet til representanten Kolberg er at det skjer seg alltid når han skal til å gå inn for landing og prøver å gjere si historieforteljing til ei historie om ei høgreside som står opp for kapitalkreftene mot arbeidskrafta. Det er ikkje rett, for det er nettopp respekten for det organiserte arbeidslivet – også arbeidaranes rett til å velje ikkje å vere organiserte – og behovet for ein produktiv og effektiv privat sektor som tradisjonelt både høgresida og dei fornuftige stemmene i fagrørsla har klart å finne gode løysingar på, av den enkle grunn at føresetnaden for eit godt organisert arbeidsliv og ei inntektsutvikling for arbeidstakarane er bedrifter som går med overskot. Det er der store delar av norsk venstreside dessverre går på trynet – viss det er lov til å seie – i desse debattane gong etter gong.

Når ein høyrer representanten Lundteigen i dag, som konkurrerer med partiet Raudt om kor langt til venstre han kan leggje seg, skulle ein tru iallfall det gav nokre nye refleksjonar for representantar som Martin Kolberg. Eit så aktivt angrep på norske bedrifter som må hente ein del av arbeidskrafta si utanfor Noreg, vil i praksis medføre ei fattigdomsfelle for veldig mange norske arbeidstakarar. Det er ein aktiv argumentasjon for at vi skal ha eit arbeidsliv som har knappheit på folk som stiller sin arbeidsressurs til rådigheit, i ei tid der stadig fleire vert ståande utanfor arbeidslivet, og vi veit at det er den største grunnen til utanforskap, fattigdom og utfordringar på sosialt levesett.

Senterpartiet har ambisjonar om å verte regjeringsparti, og dette er det dei har å tilby norske arbeidstakarar. Kva er eigentleg Martin Kolberg sin reaksjon på det? Det er aktiv utestenging av folk som kan bidra med si arbeidskraft i Noreg for å fortsetje å byggje velferd for nordmenn og for sine kollegaar og familiar ute.

Norsk arbeidsliv fortener at politikarar klarar denne balansen, med respekt for arbeidsfolk og arbeidsfolks moglegheit til å delta i verdiskapinga og ikkje minst forståinga for at vi treng eit lønsamt privat næringsliv.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) []: Det er kjekt å verta etterlyst. Kristeleg Folkeparti er stadig etterlyst i desse debattane. Det er ikkje det at vi ikkje har ei meining, men at vi ikkje skal snakka heile tida.

Kristeleg Folkeparti er tilhengarar av at arbeidsfolk skal organisera seg. Det slår eg berre heilt fast, og det håpar eg at eg vert trudd på. Det er viktig i landet vårt, for arbeidslivet her, og det er viktig med den internasjonale dimensjonen, som Grande nemnde. Det er ingen i salen her som er imot eit organisert arbeidsliv, og det har òg ministeren gjeve tydeleg uttrykk for. Men det som vi i Kristeleg Folkeparti ikkje likar, er ei marxistisk-leninistisk innretning på det, der stat og fagforeining går i hop og er det same.

Eg har vakse opp i ein arbeidarfamilie i Ålvik i Hardanger, der fagforeiningsboka låg, med merka, og dette fekk vi inn med morsmjølka. Eg har sjølv vore fagorganisert i heile yrkeslivet mitt – først i Sykepleierforbundet og så i Forskerforbundet – og det same gjeld omtrent alle i Kristeleg Folkeparti. Men eg har dessverre ikkje vore industriarbeidar, så eg har ikkje vore i akkurat dei organisasjonane.

Kristeleg Folkeparti er for eit godt arbeidsliv med gode, solide organisasjonar.

Martin Kolberg (A) []: Det går litt sakte med meg, president, men det får stå sin prøve.

Presidenten: Det går bra.

Martin Kolberg (A) []: Til statsråd Røe Isaksen: Han mener jeg gjør den historiske feilen at jeg mener at tillitssamfunnet kom da sosialdemokratiet kom. Det var nettopp det som skjedde. Det var ikke et tillitssamfunn i Norge før sosialdemokratisk fellesskapstenkning begynte å gjøre seg gjeldende i norsk politisk historie, og det er først etter annen verdenskrig at så har vært tilfellet. Så han har ikke misforstått meg i så måte. Det er min klare politiske oppfatning at den fellesskapstenkningen som fagbevegelsen og Arbeiderpartiet har representert, har skapt grunnlaget for fellesskapssamfunnet. Noe annet har det ikke vært. Høyresiden har i hvert fall ikke bidratt til det i sin politiske historie. Hadde de vært på ballen i dag, hadde de stemt for disse forslagene, men det de gjør, føyer seg inn i rekken av det de alltid har gjort i den historiske sammenheng, nemlig å prøve å obstruere. Det er det som er poenget.

Til representanten Dale: Han har hatt en leder som har vært finansminister i Norge, og hun var det da hun sa:

«Den norske modellen står i veien for det norske folk.»

Og så skal han prøve å belære meg fra Stortingets talerstol og fortelle meg hva som er forutsetningen for verdiskapingen i Norge. Den går jeg ikke på, for å si det rett ut, for dette henger nemlig sammen med forståelsen av at fagbevegelsen i Norge har vært med på å ta det grunnleggende standpunkt, som ikke er marxistisk – og det sier jeg til representanten fra Kristelig Folkeparti – at markedet skal være med og styre verdiskapingen i samfunnet. Det har vi bygd hele det økonomiske fundamentet på, og også fagbevegelsens forståelse av forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – i generasjoner. Det er en respekt mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne i Norge. NHO og alle andre er jo ektefødte barn av fagbevegelsen – og ikke noe annet enn det. Derfor er det helt klart at disse tingene henger så finstemt sammen at en sterk fagbevegelse er avgjørende.

Til slutt, fordi tiden dessverre snart er ute: Regjeringen og stortingsflertallet gikk altså løs på kollektiv søksmålsrett og stemmer mot å gjeninnføre det. Det er eksemplet på at de ikke vil ha fagbevegelsens juridiske autoritet plassert slik som den egentlig burde vært. Det kunne jeg pratet om i en time, men det har jeg ikke anledning til, og derfor må jeg stoppe med det.

Helt til slutt vil jeg si, i relasjon til Kristelig Folkeparti: At de havner der de havner, er på grunn av det historisk feil vedtaket om hvilken side de valgte i norsk politikk – dessverre. For forholdet er nemlig det at Kristelig Folkeparti er et velferdsparti, men de har gått inn i et samarbeid med høyresiden, og det er det de betaler en pris for nå.

Presidenten: Representanten Seher Aydar har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Seher Aydar (R) []: Jeg vil først takke for debatten. For å klargjøre litt: Rødt ønsker et arbeidsliv som er tilpasset alle som bor i Norge, uavhengig av nasjonalitet og bakgrunn – ikke et Norge som er sårbart for avhengighet av arbeidskraftimport med sosial dumping. Det er det som er kjernen.

Jeg vil svare på et spørsmål jeg har fått om gjennomsnittsberegning. Som statsråden klargjorde, er gjennomsnittsberegning utbredt i de store bransjene som er dominert av innleie, nettopp bygg, anlegg og industri. Det gjør det ganske kostnadsbesparende for arbeidsgivere å ansette pendlere. Det er et enormt press på de tillitsvalgte for å gå med på avtaler. Det er derfor vi må gjøre noe med det på strukturelt nivå, og det er det de tillitsvalgte sier til oss når vi snakker med dem.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Representanten Martin Kolberg og jeg har de siste årene utviklet et meget felles grunnsyn på forholdet mellom marked og storting, og jeg er stolt over å si det her. Det må være det folkevalgte Stortinget som styrer de store linjene i arbeidsmarkedet. Derfor står Senterpartiet på det, at vi skal ha en viss knapphet på arbeidskraft som er bosatt i Norge, uansett etnisitet, for det er bare derved at vi kan beskjeftige også de som har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Når Fremskrittspartiet er mot det, er det helt logisk. Det er helt logisk og helt i tråd med deres historiske linje, men da må Fremskrittspartiet slutte å snakke om at de arbeider for full sysselsetting og kamp mot arbeidsledighet. Systemet til Fremskrittspartiet fremmer ledighet, og det har det gjort bestandig. Sosiale kostnader vil øke med Fremskrittspartiets politikk.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg beklager å forlenge debatten, men det kan jo være en av de siste anledningene jeg har til å svare representanten Kolberg på det som egentlig har vært et gjennomgangstema i mange av hans innlegg. Det er ikke noen tvil om at dette er representanten Kolbergs grunnsyn. Det tviler jeg ikke på.

La meg starte med det positive. Det er helt åpenbart at sosialdemokratiet også var en viktig bidragsyter – den avgjørende formative kraften i det moderne Norge, det er det heller ikke noen tvil om – til å bygge opp igjen tillitssamfunnet etter 1945. Hvis man går tilbake og ser på 1920- og 1930-årene, var det ikke mye som var preget av tillit da, men Norge hadde sterke institusjoner og fikk ikke de radikale politiske omveltningene som man hadde i andre land.

Hva kan være grunnlaget for det? Jo, man kan peke på f.eks. hovedavtalen i 1935 – det som den radikale venstresiden kalte for et stort klassekompromiss og et klassesvik fra sosialdemokratiet. Man kan gå lenger tilbake og se hva som er grunnlaget for at Norge klarte å bygge opp en demokratisk nasjon – reformasjonen i 1537 og det at vi hadde en selveiende klasse med bønder i Norge. Vi hadde ikke føydalsamfunnet, bl.a. som følge av svartedauden. Vi hadde folk som lærte å lese og skrive. Vi hadde en moderniserende embetsmannsstat gjennom 1800-tallet. Vi hadde bondeopposisjonen. Vi hadde venstrestaten, hvor veldig mye av grunnlaget for det moderne, tillitsbaserte Norge ble lagt.

Det er helt riktig at da Einar Gerhardsen vant overveldende flertall i 1945 og Arbeiderpartiet fikk sitt gjennombrudd, var det også et bidrag til tilliten. Men det kan jo hende at det hadde skjedd noe – altså i 1945 og i årene før – som ikke hadde noe med sosialdemokratiet å gjøre, som også ga et avgjørende bidrag til at den negative spiralen fra 1920- og 1930-tallet ble brutt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 17.

Votering, se fredag 11. juni
Forrige kapittel
Neste kapittel