Presidenten: Etter ønske fra arbeids-
og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter
til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.
Margret Hagerup (H) [17:34:17 ] (ordfører for saken): Jeg
vil benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid
gjennom fire år og også i denne saken.
Det begynner å bli noen debatter om innleie,
midlertidighet og norsk arbeidsliv, og det er ingen tvil om at vi
er rimelig uenige både om tingenes tilstand og om hvilke virkemidler
som skal til for å sikre et trygt og anstendig arbeidsliv med plass
for alle.
Jeg vil derfor i det videre redegjøre for regjeringspartienes
ståsted i saken og kan allerede nå avsløre at vi ikke kommer til
å støtte noen av de framlagte forslagene. Representantforslaget
fra Rødt hviler på premisset om at det er omfattende løsarbeid i
dagens arbeidsliv. Rødt har skrevet i et forslag at arbeidsgivere
over tid har fått mange muligheter til å undergrave fagbevegelsen,
bl.a. da Stortinget åpnet opp for innleie. Og Rødt har gjentatte ganger
snakket om innleie, som de mener brer om seg. Det er et tankekors
at Rødt har tatt styringen i arbeidslivspolitikken med denne typen
retorikk.
Faktum er at innleie har ligget stabilt mellom
1 og 2 pst. i flere år, og at det ikke har blitt flere midlertidige stillinger.
Den brutaliseringen av arbeidslivet som venstresiden advarte mot,
har rett og slett ikke funnet sted. Det norske arbeidslivet er i
all hovedsak trygt, godt og velorganisert. Hovedregelen er hele,
faste stillinger, og i dag har omtrent tre av fire en heltidsstilling.
En rapport fra Institutt for samfunnsforskning
viser at andelen fast ansatte har økt de siste 25 årene. Samtidig
er det ingen tegn til økt bruk av midlertidige ansettelser. Det
er faktisk grunn til å tro at det har vært en vei inn for flere
av ungdommene som har stått utenfor arbeidslivet. Da vi tok over
makten i 2013, jobbet 40 pst. av kvinnene deltid. Nå er tallet 35 pst.,
og over 90 000 flere kvinner jobber nå heltid.
Vi ser også framover. Regjeringen har tatt
flere initiativ til å drøfte utviklingstrekk og utfordringer med
partene i arbeidslivet. I 2019 ble det satt ned et utvalg for å vurdere
om dagens rammeverk for arbeidsgiveransvar og for dem som utfører
arbeid med ulike tilknytningsformer, er tilstrekkelig tydelig, hensiktsmessig
og tilpasningsdyktig for dagens og framtidens arbeidsliv. Dette partssammensatte
utvalget kommer med sin innstilling til sommeren.
Organisasjonsgraden i Norge er høy i internasjonal sammenheng.
De siste ti årene har andelen fagorganiserte ligget stabilt på 49–50 pst.
av de sysselsatte, noe som er på samme nivå som under de rød-grønne.
En arbeidsgruppe under Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd skal
før sommeren legge fram sine vurderinger og innspill til hvordan
en kan opprettholde og eventuelt styrke organisasjonsgraden i arbeidslivet.
Det vil være naturlig å ta utgangspunkt i den pågående dialogen
med partene i arbeidslivet når en skal drøfte videre utfordringer
og mulige tiltak.
Og husk: Ni av ti trives på jobb i norsk arbeidsliv,
og hovedregelen er hele, faste stillinger. Det er slettes ikke så
verst, og det kan vel neppe kalles et løsarbeidersamfunn.
Arild Grande (A) [17:37:25 ] : Det er nok ingen tvil om at
de aller fleste i Norge trives på jobb. Det tror jeg også gjelder
på dette huset. Nå nærmer det seg en lang og seig valgkamp, og noen
trenger kanskje avløsning selv om de trives aldri så godt i sin
jobb i regjeringskontorene, for at andre skal få en tryggere hverdag
i sitt arbeidsliv.
Den norske sosialdemokratiske samfunnsmodellen har
vist seg å være en enestående suksess – i verdenshistorien, vil
jeg si. Det er en samfunnsmodell med trepartssamarbeid mellom parter
som er villige til å forplikte seg til å utvikle samfunnet, til
å ta samfunnsansvar og til å organisere lønnsoppgjør uavhengig av
politikere. Det har også vært en modell som har loset landet gjennom
tunge og store kriser, massiv arbeidsledighet på slutten av 1990-tallet,
finanskrisen og oljeprisfallet. Det vi også har sett at partene
har vært villige til å gjøre i forbindelse med covid-19-pandemien,
viser en samfunnsmodell som er sterk tross mange angrep.
For den utfordres i dag, på flere områder,
av altfor lav organisasjonsgrad innen flere bransjer, gjennom løsere
tilknytning til arbeidslivet i mange bransjer og av useriøse og
kriminelle aktører som blir stadig mer kreative og profesjonelle.
Skal vi sikre at denne samfunnsmodellen står seg også i framtiden,
krever det at man hele tiden pleier den, og at man hele tiden viser
politisk vilje til å sørge for at den holder seg sterk – også i
framtiden.
Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å øke
organisasjonsgraden, og fra politikernes side kan vi være med og bidra
til det gjennom å øke skattefradraget på fagforeningskontingenten,
slik at det ikke blir dyrere å være medlem av en fagforening – slik
det blir under dagens regjering – men også gjennom å stimulere i
lovverket til at de tillitsvalgte får mer makt, mer innflytelse
over viktige avgjørelser på sin arbeidsplass, slik vi f.eks. fikk
til med de kraftige innstramningene mot innleie som ble vedtatt
tidligere i perioden. Vi trenger lover som virker for vanlige folk,
vi trenger effektive tilsyn, og vi trenger vaktbikkjer som passer
på, som fagbevegelsen og som Byggebransjens Uropatrulje og Fair
Play Bygg Norge.
Så med disse ordene vil jeg varmt anbefale
flertallets innstilling, og så vil jeg også ta opp de mindretallsforslagene
som Arbeiderpartiet er en del av.
Presidenten: Representanten Arild Grande
har tatt opp de forslagene han refererte til.
Bjørnar Laabak (FrP) [17:40:35 ] : Vi mener at arbeidslivet
i dag stort sett fungerer godt. Det har vært et godt innlegg av
saksordføreren, så jeg skal ikke gjenta så mye av det, men jeg synes
man skal tenke litt over at vi lever i en tid som har utviklet seg
voldsomt de siste årene. Det er nesten slik at verden forandrer
seg mye raskere enn vi klarer å løpe etter, og det er også litt
viktig å ha med seg, i tillegg til at det må være full frihet med
tanke på om man ønsker å være organisert, osv.
Når det gjelder fagorganisering, skulle jeg
ønsket meg en utvikling der f.eks. de store organisasjonene ikke var
såpass involvert i de politiske partiene. Det ville gjøre det enklere
for mange å organisere seg. Isteden blir det noen parter av det
som ikke alle ønsker å være med og støtte. Vi skal sikre et godt
arbeidsliv og seriøse bedrifter når det gjelder å styrke arbeidstilsyn,
politi, a-krimsenter osv. Så er det slik at det endrer seg. Kanskje spesielt
i helsesektoren og i offentlig sektor er det i dag faktisk et stort
behov for å leie inn arbeidskraft, f.eks., knyttet til både kompetanse
og antall, og da må vi også ta inn over oss at den delen av arbeidslivet
endrer seg. Og det må være frivillig å organisere seg.
Fremskrittspartiet støtter ingen av de fremlagte
forslagene.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:42:29 ] : Jeg vil først ta opp
de forslag som Senterpartiet fremmer i innstillingen.
Det er viktige temaer som tas opp, det å sikre
flere fast jobb og å øke organisasjonsgraden. Men det som er sentralt,
er at når vi nå har en rekke debatter, både her og i samfunnet ellers,
om hvordan den norske modellen utfordres, er det vesentlig at vi
får en systemkritisk diskusjon. Vi har en systemfeil som fører til
at vi får denne utviklingen. Det var ikke noen sånn diskusjon i
Stortinget i stor grad før 1994, for da hadde Stortinget tatt seg
mye større myndighet til å styre de store linjene i arbeidsmarkedet.
Som jeg har sagt gjentatte ganger: Det er Stortinget som må ta større
makt, sånn at en kan styre de store linjene og dermed sikre at etterspørselen
etter arbeidsfolk er større enn det som er tilbudet fra dem som bor
i Norge, for derigjennom å sikre at de med svak tilknytning til
arbeidslivet også får mulighet til å komme inn i arbeidslivet.
Det er ganske logisk at ikke partiet Høyre
vil ta opp den systemdiskusjonen, for de ønsker sjølsagt å ha et
tilbud av arbeidskraft som er i overkant av behovet, og vi vet hvordan
det presser lønns- og arbeidsvilkår nedover. Det som stadig flere
setter spørsmålstegn ved, er hvorfor ikke Arbeiderpartiet er innstilt
på å ta denne diskusjonen – med tanke på deres tradisjoner hvor
Stortingets rolle tidligere var helt sentral i å styre de store
linjene – og dermed også ha en kontrollert arbeidsinnvandring fra
land utenfor Norden.
Dette spørsmålet om bemanningsbransjen er en gjentagende
sak. Senterpartiet er veldig tydelig på at vi ønsker å fase ut bemanningsbransjen.
Det krever sjølsagt at vi får et utdanningssystem som utdanner de
fagfolk som vi trenger i Norge, enten det er murere, malere, slaktere
eller gartnere. Men vi er altså av den mening at vi må endre arbeidsmiljøloven,
sånn at vi får erstattet bemanningsbyråer med vikarbyråer, vikarbyråer
som har forankring i arbeidsmiljøloven § 14-12 (1), som så kan bruke
sine faste ansatte for å dekke opp vikariater i henhold til § 14-9 (2) b)
i arbeidsmiljøloven.
Det er utrolig viktig at vi gjør det, og Senterpartiet har
en initiativrolle i denne saken. Rødt har ikke spilt noen hovedrolle
her i salen når det gjelder de spørsmålene. Det er det andre som
har gjort, men vi har god støtte fra Rødt i mange saker.
Presidenten: Da har representanten
Per Olaf Lundteigen tatt opp de forslagene han refererte til.
Solfrid Lerbrekk (SV) [17:45:58 ] : Denne saka har vore ei
fin anledning til å få fremma mange av forslaga som viser korleis
me vil koma til å endra arbeidslivet etter valet.
SV står aleine om eit forslag i innstillinga
som omhandlar innskrenking av mogelegheita til å driva utleige av
arbeidskraft og bruka den opninga som ligg i arbeidsmiljølova § 14-12
(5). Me fremmar her mange forslag, bl.a. om å gjeninnføra kollektiv
søksmålsrett. For så vidt er alle forslaga som me fremmar i saka,
godt gjort greie for i merknadene, så eg har ikkje tenkt å bruka
mykje tid på å ta det opp att. Men eg vil gjerne kommentera eit
par av dei andre forslaga i saka som SV ikkje står bak og heller
ikkje kjem til å stemma for.
Det gjeld forslag nr. 3, frå Senterpartiet,
og i og for seg også Raudt, som har eit veldig likelydande forslag.
SV er for å kontrollera arbeidsinnvandringa i mykje større grad
enn det EØS-avtalen opnar for. Me er imot EØS-avtalen og vil forhandla
fram ein ny avtale, men eg vil gjerne spørja forslagsstillarane
om korleis ein kan vera sikker på at dette er den beste måten å
kontrollera arbeidsinnvandring på. Og vil ikkje dette forslaget
kunna gje urimeleg mykje makt til arbeidsgjevar, som kan misbruka
den?
Raudt fremmar òg forslag nr. 8 om å fjerna
høvet til gjennomsnittsrekning. Kva er tanken bak det? Eg ser at Raudts
eige sekretariat her i Stortinget òg er bunde opp av ein tariffavtale
som opnar for slik gjennomsnittsrekning. Gjennomsnittsrekning er
i mange delar av arbeidslivet heilt nødvendig, men me i SV meiner
at det er heilt greitt når det er gjort ein arbeidstidsavtale som
er avtalt mellom bedrifta og gjeldande fagforeining.
Eg tek til slutt opp vårt forslag.
Presidenten: Representanten Solfrid
Lerbrekk har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Seher Aydar (R) [17:48:38 ] : Rødt har jobbet systematisk for
å avskaffe løsarbeid og styrke fagbevegelsen helt siden vi kom inn
på Stortinget. Det første vi fikk flertall for, var at regjeringen
må fremme forslag om å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet. Det
var vårt svar på den historiske fagforeningsfiendtlige regjeringsplattformen,
som slo fast at regjeringen anerkjenner dem som velger å være uorganisert.
Mens regjeringen dro beinet etter seg, fremmet vi et omfattende
forslag om å gi lavtlønte ansatte i franchiseselskaper mulighet til
å forhandle om lønn og rettigheter med sine reelle eiere, f.eks.
Rema-Reitan. Under behandlingen av dette forslaget ble det flertall
for å utrede hvordan vi kan sikre at bedriftseiere må ta reelt arbeidsgiveransvar.
Det førte til opprettelsen av Fougner-utvalget, som kommer med en
rapport i løpet av juni.
Regjeringen leverte aldri et eneste tiltak
for å øke organisasjonsgraden. Derfor tok Rødt saken i egne hender og
fremmet denne tiltakspakken, som skal sikre flere fast jobb og styrke
fagbevegelsen.
Fougner-utvalget kommer sannsynligvis til å
beskrive en rekke kjente eksempler og problemer med løsarbeid. Våre
tiltak skal løse disse problemene. Vi er utålmodige og vil at tiltakene
for å stoppe løsarbeid må komme raskt på plass. Det er ingen overraskelse
at regjeringen ikke leverer egne tiltak eller støtter noen av våre 19
forslag, som ville gitt et tryggere arbeidsliv. Derfor er jeg glad
for at de rød-grønne stiller seg bak mange av forslagene våre, som
f.eks. å stramme kraftig inn på når arbeidsgivere kan benytte seg
av selvstendige og frilansere for å omgå arbeidsmiljøloven. De er
også med på viktige forslag om å tette hull i konkurslovgivningen,
som gjør det mulig for arbeidsgiver å kvitte seg med tariffavtaler, og
på en mye tidligere definisjon av hva som er sesongarbeid, for å
stoppe løsarbeid i fiskeri og grøntsektoren.
Med en ny regjering og nytt flertall kan dette
bli ny politikk. Men så gjenstår det noen viktige og avgjørende kamper
for å bli helt kvitt løsarbeid og sosial dumping. Det er dessverre
ikke politisk vilje til å forby innleie. Her har vi ikke fått med
oss Arbeiderpartiet. Vi fremmer også forslag om at det skal være
krav om tariffavtale ved offentlige anbud, men får liten støtte
for det. Og vi har heller ikke fått med de rød-grønne på å fjerne
muligheten for gjennomsnittsberegning av arbeidstiden – et veldig
viktig tiltak, som skal stoppe ekstremt lange arbeidsdager, som
nesten bare fattige arbeidsinnvandrere er villige til å jobbe på,
og som nesten ingen kan konkurrere mot.
De forslagene fremmes som løse forslag i dag,
og jeg tar opp Rødts forslag til saken.
Presidenten: Da har representanten
Seher Aydar tatt opp de forslagene hun refererte til.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:51:39 ] : Det kan være grunn
til å se på utviklingen i norsk arbeidsliv de siste åtte årene.
Det er i dag færre midlertidig ansatte enn det var i 2013. Der kan
man si at der bomma vi på en måte, for vi hadde en svær debatt i
denne sal om regjeringens forslag til oppmykning av midlertidige
ansettelser. Mange av oss tenkte at det ville føre til at mange
flere fikk sjansen i arbeidslivet. De gjorde nok ikke det. Det er
faktisk færre midlertidig ansatte i dag enn det var i 2013. Faktisk
var andelen midlertidig ansatte i 2020 den laveste siden SSBs registrering
startet i 1996. Det er i dag 90 000 flere kvinner som jobber fulltid,
enn i 2013.
Hvis man ser på undersøkelsen om svart arbeid,
ser man at det er flere som frykter at de blir oppdaget. Aksepten
for svart arbeid går nedover. Det er altså ikke slik at norsk arbeidsliv
er inne i en slags nedadgående spiral hvor alt bli mørkere og mørkere,
snarere tvert imot. Når ni av ti nordmenn trives på jobb, er ikke
det bare et uttrykk for at folk flest i Norge har det bra. Det er
også et uttrykk for at på vesentlige områder har norsk arbeidsliv blitt
bedre disse åtte årene – ikke verre, som opposisjonen hevder.
Men det er fortsatt sånn at det er deler av
norsk arbeidsliv som er uakseptabelt. Vi har i mange omganger snakket
om arbeidslivskriminalitet, sosial dumping, dem som ikke respekterer
norske lover og regler. Det skal vi slå ned på, og regjeringen er
opptatt av å skaffe seg stadig nye virkemidler og verktøy for å
gjøre det.
Det er viktig at når vi f.eks. skal følge opp
organisasjonsgrad i arbeidslivet, så gjør vi det ved å snakke med partene.
Vi er for øvrig en regjering som tror vi skal snakke med alle partene,
også alle fagforeningene, ikke bare én fagforening, hvis man skulle
ha nære bånd til en bestemt.
Vi har derfor satt i gang et arbeid sammen
med partene, hvor vi diskuterer høyere organisasjonsgrad. For øvrig
har norske fagforeninger fått 200 000 flere medlemmer siden 2013.
Vi har også på eget initiativ fra regjeringen satt i gang utredninger
for å se på nye og kanskje problematiske sider av norsk arbeidsliv,
hvor vi er nødt til å balansere hensynet til fleksibilitet og la
nye bransjer kommer fram med trygghet. Det er det Fougner-utvalget skal
se på.
Og helt til slutt så stusser jeg over noe av
det Rødt sier. Når man angriper ideen om gjennomsnittsberegning,
har man ikke skjønt hvordan arbeidsmiljøloven er bygget opp, hvor
det er forskjellige terskler for den individuelle arbeidstaker,
lokal fagforening og fagforeningen nasjonalt med innstillingsrett.
Å fjerne det vil være så – «absurd» er kanskje ikke et parlamentarisk
uttrykk – radikalt at jeg skjønner godt at ingen i denne sal støtter det.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Arild Grande (A) [17:54:55 ] : Jeg tror en av årsakene til
at det ikke har blitt så stor økning i antallet midlertidige ansettelser,
er bl.a. at veldig mange rød-grønne kommuner har avstått fra å benytte
seg av det regelverket som regjeringen har innført, men også at
en veldig stor andel av dem som tidligere ville vært midlertidig ansatt,
nå heller er innleid arbeidskraft. Det kan nok være en forklaring
på at man ikke har sett den økningen som man frykter der.
Et annet område hvor man fryktet en veldig
stor endring fra regjeringens side – Erna Solberg sa at det var hennes
største nederlag som statsminister det året – var innstrammingen
som Stortinget vedtok, mot høyresidens stemmer, av innleie. Det
har tvert imot ført til at flere bedrifter nå søker etter å opprette
tariffavtaler. De søker etter flere lærlinger. Innser statsråden
at skremslene fra høyresiden når det gjaldt innstrammingene av innleie,
var feil?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:55:56 ] : Det var ikke noen
skremsler mot innstramminger av innleie, all den tid det var regjeringen
som foreslo det. Regjeringen kom til Stortinget med forslag om å
stramme inn på innleiereglene. Forskjellene var jo litt som å barbere
seg og skjære av seg haken. Regjeringens forslag var en ganske kraftig
innstramming rettet inn mot de bransjene hvor det åpenbart var et
stort problem, og mot de geografiske områdene hvor det åpenbart
var et stort problem.
Så valgte flertallet isteden å gjøre dette
til et regelverk for absolutt alle i hele Norge. Jeg tror mange
av de store selskapene i Norge håndterer dette greit. Jeg tror det
er litt verre for mange av de små og mellomstore bedriftene. Det
er en av de tingene som kanskje ikke opposisjonen har med i bakhodet
– litt mer overraskende med et parti som Senterpartiet – og det
er at disse reglene skal også fungere for små næringsdrivende i
Norge, små bedrifter, femmanns, timanns bedrifter, og ikke bare
for de aller, aller største.
Arild Grande (A) [17:56:58 ] : Det må jo være litt vanskelig
for Høyre, og det er i hvert fall vanskelig for utenforstående å
skjønne hva Høyre egentlig mener. Man sier på den ene siden at man
fremmer forslag til de innstrammingene som kom. Samtidig sa Erna
Solberg at det var hennes største nederlag. Margret Hagerup fra Høyre
var usigelig trist på vegne av bemanningsbransjen den dagen. Så
her henger jo ikke Høyre på greip når det gjelder sitt syn på innleie.
Men faktum er at når det nå har gått over to år med det nye regelverket,
ser vi at de negative skremslene som høyresiden kom med, slo fullstendig
feil. Vi ikke hørt om en eneste rapport om et eneste prosjekt som
er forsinket eller avbrutt som følge av dette, verken i store eller
små bedrifter. Tvert imot har det ført til at flere ønsker å inngå
tariffavtaler. Det er en ønsket effekt, og flere søker nå etter lærlinger.
Høyre-statsråden svarer ikke på dette: Innser han at det var feil
å advare mot de innstrammingene som Stortinget vedtok?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:58:01 ] : Svaret på det er
nei. Representanten Grande var jo her, så det er litt rart at han
ikke klarer å beskrive det som skjedde. Regjeringen la frem forslag
til innstramminger, bl.a. opphevelse av nulltimerskontrakter, strenge
begrensninger, særlig for byggebransjen knyttet til Oslo generelt.
Det daværende opposisjon gjorde, var å gå mye lenger enn det.
Hvis en spør næringsorganisasjonene, har de
flere ganger meldt om at dette har reelle konsekvenser og skaper
reelle problemer. Nå skal man være forsiktig med anekdoter, men
jeg møtte Byggmesterforbundet for et par uker siden. De beskrev
hvordan dette regelverket nok er lett å håndtere for de aller største
entreprenørene, vanskelig for en familieeid bedrift f.eks. med 20
ansatte, som ikke har de samme økonomiske musklene. Så forskjellen
er jo ikke mellom å ha villvest og fri mulighet til å leie inn alt
man vil. Forskjellen er mellom å gå så langt som daværende opposisjonen
gjorde, og det regjeringen den gang la frem.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:59:05 ] : Dette var statsministerens
største nederlag, bemanningsbransjen, og jeg synes statsråden skal
slutte med historieforfalskning når det gjelder hva som skjedde.
Jeg har vært med så lenge at jeg vet akkurat hva som er sammenhengene
her.
Det er riktig at Byggmesterforbundet reagerer,
og det med rette, for etter at vi strammet inn på arbeidsmiljøloven
§ 14-12 (2), har interessen for å bruke § 14-12 (1) blitt større.
§ 14-12 (1) kan i dag brukes for å dekke opp midlertidige ansettelser
i henhold til § 14-9 (2) a). Den adgangen må nå strammes inn, sånn
at vi får mer likeverdige forhold. Derfor er Senterpartiet med på
forslag her, hvor en sier at arbeidsmiljøloven § 14-9 (2) a) må
endres tilbake til det det var, nemlig når arbeidets karakter tilsier
det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften.
Er statsråden enig i det?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:00:28 ] : Nei, jeg er ikke
enig i det. Jeg er for øvrig heller ikke enig i at det er historieforfalskning
å si at regjeringspartiene la frem forslag til en rekke innstramminger
knyttet til innleie, men stortingsflertallet gikk mye lenger.
Så er jeg enig med representanten Lundteigen
kanskje ikke i det som er det vesentligste poenget, men i det underliggende
poenget hans, og det er at midlertidighet og innleie henger sammen.
Det vil si at der er det en balansegang. Når det tidligere i denne
sal har vært veldig stor oppmerksomhet rundt midlertidighet, og
man har vært opptatt av veldig stramme rammer der, er det veldig
lett at det pipler ut gjennom høyere innleiegrad. Tilsvarende, hvis
man er veldig opptatt av å stramme inn på innleie, er det lett for
at det over tid kan piple ut gjennom midlertidighet. Så er jeg også
opptatt av at samtidig som vi har faste, hele stillinger som hovedregel,
skal vi ha et regelverk som små og store næringsdrivende kan leve
med.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed
omme.
De talere som heretter får ordet, har også
en taletid på inntil 3 minutter.
Arild Grande (A) [18:01:54 ] : Senterpartiets Per Olaf Lundteigen
kommer med påstander om Arbeiderpartiets syn på arbeidsliv og EØS-avtalen
som jeg er nødt til å kommentere.
For det første er vårt syn på EØS-avtalen at
vi står fjellstøtt på den. Det må være en forutsetning for en ny rød-grønn
regjering at vi styrer basert på den avtalen. Det var også LOs nylig
avholdte representantskap veldig tydelig på, at basisen både for
LO og for en ny regjering må være EØS-avtalen, at den må ligge til
grunn. Det er fordi det er en gjennomregulert avtale som sikrer
Norge tilgang til et veldig viktig marked for oss. Men det er også fordi
– og det er det Per Olaf Lundteigen og Senterpartiet har misforstått
helt fundamentalt – fagbevegelsen ikke er en proteksjonistisk bevegelse.
Fagbevegelsen er i sin sjel en internasjonal bevegelse som handler
om solidaritet ikke bare for meg, men for alle rundt meg, og som handler
om at vi må beskytte den lille mann, vi må beskytte arbeidstakeren,
vi må beskytte familien. Det er formålet som politikken må ha, og
derfor må politikkens ansvar være å beskytte fagbevegelsen.
Jeg har ikke sett et eneste forslag fra verken
Rødt, SV, Senterpartiet eller noe forbund i fagbevegelsen som handler
om å forhindre sosial dumping og forhindre arbeidslivskriminalitet
som ikke på en eller annen måte lar seg gjennomføre i henhold til
EØS-avtalen – ikke et eneste forslag. Det finnes forslag som vi
ikke støtter – også i dagens debatt, bl.a. forslag som både Senterpartiet og
Rødt har fremmet – som plasserer ansvaret på EØS-borgeren i stedet
for der det hører hjemme, på landets myndigheter og på arbeidsgivere.
Det å plassere enda mer ansvar på EØS-borgeren er usolidarisk. Jeg
mener det er på tide at Rødt og Senterpartiet svarer for det menneskesynet
det representerer.
De forslagene vi står sammen med Senterpartiet
og SV om, ville jo representere en storstilt opprydding i arbeidslivet.
Jeg skulle ønske meg at man fokuserte på hvordan vi i fellesskap
kan rydde opp i arbeidslivet, i stedet for sånne angrep som Per
Olaf Lundteigen presterer.
Arbeiderpartiet er det eneste partiet som følger
opp Fellesforbundets landsmøte om innstrammingen i innleie. Ingen
andre partier følger det opp 100 pst. Det gjør Arbeiderpartiet.
Ingjerd Schou hadde
her overtatt presidentplassen.
Martin Kolberg (A) [18:05:14 ] : Jeg tar ordet i denne debatten
for å benytte anledningen til å gi uttrykk for min betingelsesløse
beundring og støtte til norsk fagbevegelse. Det er ut fra et sosialdemokratisk
ståsted, men ikke først og fremst og bare det. Det handler først
og fremst om hva fagbevegelsen har betydd for generasjoner av lønnstakere
og arbeidsfolk i Norge, og at det har bidratt til at de har fått
sin rettmessige del av den økonomiske utviklingen i landet. Det
hadde aldri skjedd uten en sterk fagbevegelse – aldri.
Det bringer meg over til det som i hvert fall
tangerer diskusjonen vi har her nå, nemlig: Hvordan skaper man en
sterk fagbevegelse i et samfunn? Det er selvfølgelig ved at arbeidsfolk
organiserer seg og på det grunnlaget blir så sterke at arbeidsgiverne
og kapitaleierne må ta hensyn til dem, altså organisasjonsmakten.
Det er den ene siden av saken. Den andre siden av saken, og som angår
oss, er at norsk fagbevegelse har blitt sterke gjennom sin organisering,
og de er også blitt sterke fordi de gjennom sosialdemokratisk støtte
i generasjoner har fått politisk ryggdekning. Det er den kombinasjonen som
gjør Norge til Norge. Det jeg aldri har klart å forstå i mange diskusjoner,
også i tidligere tider med statsråden som sitter her, er at det
aldri er mulig å få representantene for spesielt Høyre, og definitivt
ikke for Fremskrittspartiet – for de representerer nemlig dem med
pengene – til å innse at uten den stabiliteten som fagbevegelsen skaper
i samfunnet, hadde verdiskapingen blitt mye mindre. Dette er ikke
et Youngstorget-produkt, dette er noe som OECD nå sier: Se til de
nordiske land med tanke på hvordan man skal organisere framtiden.
I forlengelsen av det vil jeg bare relatere
meg kort til representanten for Fremskrittspartiet som sier at det hadde
vært bra om det ikke hadde vært så mye politikk i fagbevegelsen
– den gamle leksa fra høyresida. Saken er den at fagbevegelsen må
være politisk bevisst for ikke bare å ivareta lønnstakere, ikke
bare å ivareta arbeidsforholdene, men for å delta i og være med
og skape det sivile samfunn som skaper gode samfunn for hele landet.
Igjen opplever vi altså at de borgerlige partiene
skal stemme dette ned, helt i tråd med den historiske tradisjonen
de befinner seg i. Og at Kristelig Folkeparti og Venstre er med
på dette lasset, får de ta ansvar for selv.
Seher Aydar (R) [18:08:33 ] : Det går tilsynelatende bra for
norsk fagbevegelse. Det er helt riktig at antallet organiserte har
økt – det økte i fjor. Men det er et annet tall som gir grunnlag
for å slå alarm. Andelen arbeidere som jobber i en bedrift med tariffavtale,
har sunket dramatisk. I 1998 var 77 pst. av arbeidstakerne i Norge
dekket av en tariffavtale. I 2019 hadde tallet sunket til 69 pst.
Det betyr at rundt 250 000 arbeidere har mistet beskyttelsen som
en tariffavtale gir. Vi går altsåmot en todeling av norsk arbeidsliv.
Den velorganiserte delen blir mindre, den uorganiserte delen vokser.
Når den uorganiserte delen vokser på bekostning av den organiserte,
vil fagbevegelsen på et tidspunkt miste sin makt. I motsetning til
høyresiden tror vi det er lurt at fagbevegelsen har kraft til å
kjempe for arbeidernes rettigheter. Fortsetter nedgangen, vil det
ikke lenger være mulig å gjennomføre effektive streiker.
Regjeringen bekjemper ikke det organiserte
arbeidslivet direkte, for det koster for mye å gå i direkte konflikt
med LO. I stedet angriper Høyre den norske modellen indirekte ved
å støtte opp om bemanningsbransjen, åpne for midlertidige ansettelser,
liberalisere taxibransjen, osv. Gode vilkår for bemanningsbransjen er
f.eks. en hjertesak for statsminister Erna Solberg. Hun innrømmet
sommeren 2018 at hennes største nederlag var at stortingsflertallet
strammet inn regler for innleie av arbeidskraft.
Bemanningsbransjen har gjort stor suksess i
byggebransjen og rasert det organiserte arbeidslivet. Her har de
store velorganiserte entreprenørene blitt erstattet av bemanningsfirmaer
som har lovbrudd som forretningsmodell. Organisasjonsgraden blant
bygningsarbeidere i Oslo og Akershus sank fra 21 pst. i 2004 til
13 pst. i 2017. Det er dramatisk og illustrerende for flere bransjer
med stort innslag av innleie.
Jeg vil bare svare på det som Lundteigen hevdet:
Det er historieforfalskning å hevde at Rødt ikke har hatt en pådriverrolle
i det vi behandler i dag. Jeg viser til Rødts aller første representantforslag,
som nettopp handlet om å stanse bemanningsbransjen, og at vi har
fått gjennomslag for å få på plass tiltak for økt organisasjonsgrad og
sterkere fagbevegelse, noe som jo er bakgrunnen for de forslagene
vi behandler i dag.
De rød-grønne har nølt seg fram til mye, men
det er høyresiden og regjeringen som står i veien for resultater. Det
første Solberg-regjeringen gjorde, var å slå fast at det er like
fint å være uorganisert som å være organisert. Ingen norsk regjering
har vært så uttalt fagforeningsfiendtlig. Derfor kommer Rødt til
å fortsette å jobbe for at vi skal ha en sterkere fagbevegelse og
sikre flere faste jobber.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:11:53 ] : Når vi greide å påføre
statsministeren hennes største politiske nederlag, var det et resultat
av at Kristelig Folkeparti var på laget vårt. Kristelig Folkeparti
var på laget vårt, og det som var viktig for dem, var Kristelig
Folkepartis lange linje, nemlig at et velorganisert arbeidsliv er
forutsetningen for et trygt familieliv. Jeg håper at vi skal komme
i den situasjonen at Kristelig Folkeparti kan få en tydeligere stemme
framover på det verdigrunnlaget. Det var da det inntrådte at regjeringa
– på tross av det sterke påtrykket de hadde fra NHO Service og Handel,
som hadde de vanvittige kontraktene med fast ansettelse uten lønn
mellom oppdrag – måtte snu.
Innleie fra bemanningsselskaper må avsluttes,
og vi må gå over til vikarbyråer. Det krever at vikarbyråene har
sin forankring i arbeidsmiljøloven § 14-12 punkt 1, og at de bare
kan brukes for konkrete vikariater, altså arbeidsmiljøloven § 14-9
punkt 2 b. Det ville ryddet opp mye, men det krever at en bruker
noe tid på det, så vi får utdannet fagfolk sånn at vi kan greie
oss i større grad uten gjestearbeidere.
Når representanten Grande angriper Senterpartiet for
at vi skal ha kontrollert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden,
og bruker veldig sterke ord på det, er det ganske interessant å
erfare, for det jeg her sier, var Arbeiderpartiets politikk tidligere.
Hvorfor var det det? Jo, det var fordi en ønsket at Stortinget skulle
ha styringen på de store linjene, sånn at en sikret at det var noe knapphet
på arbeidskraft, for dermed å få beskjeftiget de mange som hadde
en svak tilknytning til arbeidslivet. Dette er en viktig diskusjon,
og jeg håper vi kan fortsette den, fordi for Senterpartiet er dette
helt grunnleggende for å sikre at vi ikke minst kan greie å få ungdom
inn i arbeid, og dermed også unngå den situasjonen at bevilgningene
over Arbeids- og sosialdepartementets budsjett går så til værs som
de nå gjør, i mange tilfeller uten at det bedrer situasjonen for
de menneskene som er utenfor arbeidslivet.
Jeg vil ellers si at Senterpartiet er med på
13 forslag i tilrådingen, bl.a. om tydelig å definere kriteriene
for når en arbeidsgiver skal kunne bruke sjølstendige oppdragstakere.
Jeg vil bare helt til slutt si at Senterpartiet
er tilhenger av Skiensmodellen og tilhørende. Vi kan ikke der stille
krav om at en er fagorganisert, men vi kan stille krav om at bedrifter
følger tariffavtaler, og det er det viktig at vi gjør.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:15:10 ] : Det overrasker
meg at representanten Kolberg ikke før har hørt det jeg skal si
nå, men jeg kan i og for seg ikke forvente at representanten Kolberg
skal følge med på alle innlegg som jeg og andre har. Derfor skal
jeg si det her fra Stortingets talerstol: Fagbevegelsen er en kjempefordel
for Norge. Å ha et organisert arbeidsliv er et kjempefortrinn for
Norge. Det er et uttrykk for tillitssamfunnet vårt, og det at den
tillitsmodellen ikke bare finnes sentralt i det politiske systemet
vårt, men er bygd opp på den tilliten som finnes ute i det norske
arbeidslivet, og som gjør at det er kort vei fra en norsk fagarbeider
til dem som bestemmer, og at man slipper å gå via fem mellomledere
for å få tatt en beslutning hvis det er noe galt i en produksjonsprosess,
har en kjempestor verdi for verdiskapingen i Norge.
Så er jeg nok litt uenig i historieskrivingen
hvis man tror at tilliten er noe som dukket opp i det øyeblikket
sosialdemokratiet kom, men det er ikke disse tre minuttene nok til
å si noe om. Men jeg vil også si at det er veldig viktig at vi har
samlende fagorganisasjoner som har både offentlige og private i
seg, som f.eks. LO har. Og så er det viktig at vi har en organisert
arbeidsgiverside. – Det var det, og jeg sier det gjerne igjen.
Men jeg har lyst til å sende en utfordring
til representanten Kolberg nå på tampen av en stortingssesjon. Representanten
Kolberg snakker som om det å være fagorganisert og være i en fagbevegelse
er det samme som å være sosialdemokratisk. Hva sier han da til de
ca. 50 pst. i Norge som er organisert i ikke-partipolitiske fagforeninger,
som er organisert i Akademikerne, YS, Unio eller andre? Hvilken
plass har de i dette bildet? Det er bare for å understreke at det
å ha et trepartssamarbeid betyr faktisk at man snakker med alle
organisasjonene, ikke bare med én organisasjon. Man må også snakke
med de største, og de største er størst, men alle skal ha en plass
ved bordet.
Så til slutt en utfordring til det virkelige
liv. Jeg synes Rødt skal reise rundt til dem som jobber i anleggsbransjen
i Norge, og som f.eks. er på brakker og har lang reisevei hjem,
og så synes jeg de skal fortelle dem at de nå kommer med det venstreradikale
frigjøringsprosjektet å fjerne gjennomsnittsberegning – avskaffe
det, ikke ha muligheten til det. Så kan man prøve å telle hvor mange minutter
den applausen kommer til å vare. Min spådom er at man behøver ikke
engang å sette på stoppeklokken.
Jon Georg Dale (FrP) [18:18:08 ] : Representanten Kolberg har
gjort det til si – eg vil nesten seie – botsøving å fortelje arbeidarrørsla
si historie frå talarstolen i Stortinget. Det har eg respekt for,
akkurat som eg har respekt for og anerkjenner betydinga fagrørsla
har hatt i Noreg gjennom generasjonar. Problemet til representanten
Kolberg er at det skjer seg alltid når han skal til å gå inn for
landing og prøver å gjere si historieforteljing til ei historie
om ei høgreside som står opp for kapitalkreftene mot arbeidskrafta.
Det er ikkje rett, for det er nettopp respekten for det organiserte
arbeidslivet – også arbeidaranes rett til å velje ikkje å vere organiserte –
og behovet for ein produktiv og effektiv privat sektor som tradisjonelt
både høgresida og dei fornuftige stemmene i fagrørsla har klart
å finne gode løysingar på, av den enkle grunn at føresetnaden for
eit godt organisert arbeidsliv og ei inntektsutvikling for arbeidstakarane
er bedrifter som går med overskot. Det er der store delar av norsk
venstreside dessverre går på trynet – viss det er lov til å seie
– i desse debattane gong etter gong.
Når ein høyrer representanten Lundteigen i
dag, som konkurrerer med partiet Raudt om kor langt til venstre
han kan leggje seg, skulle ein tru iallfall det gav nokre nye refleksjonar
for representantar som Martin Kolberg. Eit så aktivt angrep på norske
bedrifter som må hente ein del av arbeidskrafta si utanfor Noreg,
vil i praksis medføre ei fattigdomsfelle for veldig mange norske
arbeidstakarar. Det er ein aktiv argumentasjon for at vi skal ha
eit arbeidsliv som har knappheit på folk som stiller sin arbeidsressurs
til rådigheit, i ei tid der stadig fleire vert ståande utanfor arbeidslivet,
og vi veit at det er den største grunnen til utanforskap, fattigdom
og utfordringar på sosialt levesett.
Senterpartiet har ambisjonar om å verte regjeringsparti,
og dette er det dei har å tilby norske arbeidstakarar. Kva er eigentleg
Martin Kolberg sin reaksjon på det? Det er aktiv utestenging av
folk som kan bidra med si arbeidskraft i Noreg for å fortsetje å
byggje velferd for nordmenn og for sine kollegaar og familiar ute.
Norsk arbeidsliv fortener at politikarar klarar
denne balansen, med respekt for arbeidsfolk og arbeidsfolks moglegheit
til å delta i verdiskapinga og ikkje minst forståinga for at vi
treng eit lønsamt privat næringsliv.
Torill Selsvold Nyborg (KrF) [18:21:23 ] : Det er kjekt å verta
etterlyst. Kristeleg Folkeparti er stadig etterlyst i desse debattane.
Det er ikkje det at vi ikkje har ei meining, men at vi ikkje skal
snakka heile tida.
Kristeleg Folkeparti er tilhengarar av at arbeidsfolk skal
organisera seg. Det slår eg berre heilt fast, og det håpar eg at
eg vert trudd på. Det er viktig i landet vårt, for arbeidslivet
her, og det er viktig med den internasjonale dimensjonen, som Grande
nemnde. Det er ingen i salen her som er imot eit organisert arbeidsliv,
og det har òg ministeren gjeve tydeleg uttrykk for. Men det som
vi i Kristeleg Folkeparti ikkje likar, er ei marxistisk-leninistisk
innretning på det, der stat og fagforeining går i hop og er det
same.
Eg har vakse opp i ein arbeidarfamilie i Ålvik
i Hardanger, der fagforeiningsboka låg, med merka, og dette fekk
vi inn med morsmjølka. Eg har sjølv vore fagorganisert i heile yrkeslivet
mitt – først i Sykepleierforbundet og så i Forskerforbundet – og
det same gjeld omtrent alle i Kristeleg Folkeparti. Men eg har dessverre
ikkje vore industriarbeidar, så eg har ikkje vore i akkurat dei
organisasjonane.
Kristeleg Folkeparti er for eit godt arbeidsliv
med gode, solide organisasjonar.
Martin Kolberg (A) [18:23:16 ] : Det går litt sakte med meg,
president, men det får stå sin prøve.
Presidenten: Det går bra.
Martin Kolberg (A) [18:23:19 ] : Til statsråd Røe Isaksen:
Han mener jeg gjør den historiske feilen at jeg mener at tillitssamfunnet
kom da sosialdemokratiet kom. Det var nettopp det som skjedde. Det
var ikke et tillitssamfunn i Norge før sosialdemokratisk fellesskapstenkning
begynte å gjøre seg gjeldende i norsk politisk historie, og det
er først etter annen verdenskrig at så har vært tilfellet. Så han
har ikke misforstått meg i så måte. Det er min klare politiske oppfatning
at den fellesskapstenkningen som fagbevegelsen og Arbeiderpartiet
har representert, har skapt grunnlaget for fellesskapssamfunnet.
Noe annet har det ikke vært. Høyresiden har i hvert fall ikke bidratt
til det i sin politiske historie. Hadde de vært på ballen i dag,
hadde de stemt for disse forslagene, men det de gjør, føyer seg
inn i rekken av det de alltid har gjort i den historiske sammenheng, nemlig
å prøve å obstruere. Det er det som er poenget.
Til representanten Dale: Han har hatt en leder
som har vært finansminister i Norge, og hun var det da hun sa:
«Den norske modellen står i veien for
det norske folk.»
Og så skal han prøve å belære meg fra Stortingets
talerstol og fortelle meg hva som er forutsetningen for verdiskapingen
i Norge. Den går jeg ikke på, for å si det rett ut, for dette henger
nemlig sammen med forståelsen av at fagbevegelsen i Norge har vært
med på å ta det grunnleggende standpunkt, som ikke er marxistisk
– og det sier jeg til representanten fra Kristelig Folkeparti –
at markedet skal være med og styre verdiskapingen i samfunnet. Det
har vi bygd hele det økonomiske fundamentet på, og også fagbevegelsens
forståelse av forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – i
generasjoner. Det er en respekt mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne
i Norge. NHO og alle andre er jo ektefødte barn av fagbevegelsen
– og ikke noe annet enn det. Derfor er det helt klart at disse tingene
henger så finstemt sammen at en sterk fagbevegelse er avgjørende.
Til slutt, fordi tiden dessverre snart er ute:
Regjeringen og stortingsflertallet gikk altså løs på kollektiv søksmålsrett
og stemmer mot å gjeninnføre det. Det er eksemplet på at de ikke
vil ha fagbevegelsens juridiske autoritet plassert slik som den
egentlig burde vært. Det kunne jeg pratet om i en time, men det
har jeg ikke anledning til, og derfor må jeg stoppe med det.
Helt til slutt vil jeg si, i relasjon til Kristelig
Folkeparti: At de havner der de havner, er på grunn av det historisk
feil vedtaket om hvilken side de valgte i norsk politikk – dessverre.
For forholdet er nemlig det at Kristelig Folkeparti er et velferdsparti,
men de har gått inn i et samarbeid med høyresiden, og det er det
de betaler en pris for nå.
Presidenten: Representanten Seher Aydar
har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad,
begrenset til 1 minutt.
Seher Aydar (R) [18:26:41 ] : Jeg vil først takke for debatten.
For å klargjøre litt: Rødt ønsker et arbeidsliv som er tilpasset
alle som bor i Norge, uavhengig av nasjonalitet og bakgrunn – ikke
et Norge som er sårbart for avhengighet av arbeidskraftimport med
sosial dumping. Det er det som er kjernen.
Jeg vil svare på et spørsmål jeg har fått om
gjennomsnittsberegning. Som statsråden klargjorde, er gjennomsnittsberegning
utbredt i de store bransjene som er dominert av innleie, nettopp
bygg, anlegg og industri. Det gjør det ganske kostnadsbesparende
for arbeidsgivere å ansette pendlere. Det er et enormt press på
de tillitsvalgte for å gå med på avtaler. Det er derfor vi må gjøre
noe med det på strukturelt nivå, og det er det de tillitsvalgte
sier til oss når vi snakker med dem.
Presidenten: Representanten Per Olaf
Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en
kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:27:52 ] : Representanten Martin
Kolberg og jeg har de siste årene utviklet et meget felles grunnsyn
på forholdet mellom marked og storting, og jeg er stolt over å si
det her. Det må være det folkevalgte Stortinget som styrer de store
linjene i arbeidsmarkedet. Derfor står Senterpartiet på det, at
vi skal ha en viss knapphet på arbeidskraft som er bosatt i Norge,
uansett etnisitet, for det er bare derved at vi kan beskjeftige
også de som har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Når Fremskrittspartiet
er mot det, er det helt logisk. Det er helt logisk og helt i tråd
med deres historiske linje, men da må Fremskrittspartiet slutte
å snakke om at de arbeider for full sysselsetting og kamp mot arbeidsledighet.
Systemet til Fremskrittspartiet fremmer ledighet, og det har det
gjort bestandig. Sosiale kostnader vil øke med Fremskrittspartiets
politikk.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:28:55 ] : Jeg beklager å
forlenge debatten, men det kan jo være en av de siste anledningene
jeg har til å svare representanten Kolberg på det som egentlig har
vært et gjennomgangstema i mange av hans innlegg. Det er ikke noen tvil
om at dette er representanten Kolbergs grunnsyn. Det tviler jeg
ikke på.
La meg starte med det positive. Det er helt
åpenbart at sosialdemokratiet også var en viktig bidragsyter – den avgjørende
formative kraften i det moderne Norge, det er det heller ikke noen
tvil om – til å bygge opp igjen tillitssamfunnet etter 1945. Hvis
man går tilbake og ser på 1920- og 1930-årene, var det ikke mye
som var preget av tillit da, men Norge hadde sterke institusjoner
og fikk ikke de radikale politiske omveltningene som man hadde i
andre land.
Hva kan være grunnlaget for det? Jo, man kan
peke på f.eks. hovedavtalen i 1935 – det som den radikale venstresiden
kalte for et stort klassekompromiss og et klassesvik fra sosialdemokratiet.
Man kan gå lenger tilbake og se hva som er grunnlaget for at Norge
klarte å bygge opp en demokratisk nasjon – reformasjonen i 1537
og det at vi hadde en selveiende klasse med bønder i Norge. Vi hadde
ikke føydalsamfunnet, bl.a. som følge av svartedauden. Vi hadde
folk som lærte å lese og skrive. Vi hadde en moderniserende embetsmannsstat
gjennom 1800-tallet. Vi hadde bondeopposisjonen. Vi hadde venstrestaten,
hvor veldig mye av grunnlaget for det moderne, tillitsbaserte Norge
ble lagt.
Det er helt riktig at da Einar Gerhardsen vant
overveldende flertall i 1945 og Arbeiderpartiet fikk sitt gjennombrudd,
var det også et bidrag til tilliten. Men det kan jo hende at det
hadde skjedd noe – altså i 1945 og i årene før – som ikke hadde
noe med sosialdemokratiet å gjøre, som også ga et avgjørende bidrag
til at den negative spiralen fra 1920- og 1930-tallet ble brutt.
Presidenten: Flere har ikke bedt om
ordet til sak nr. 17.
Votering, se fredag 11. juni