Stortinget - Møte torsdag den 10. juni 2021

Dato: 10.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 593 S (2020–2021), jf. Dokument 8:216 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [10:01:36]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Lars Haltbrekken, Arne Nævra, Eirik Faret Sakariassen og Kari Elisabeth Kaski om nødvendige tiltak for å sikre vann og avløp (Innst. 593 S (2020–2021), jf. Dokument 8:216 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i saken, der jeg som møtende vara har vært så heldig å få være med i både første og nå siste del av behandlingen.

Denne saken omhandler forslag fra SV om å gjøre nødvendige tiltak for å sikre vann og avløp, og i selve representantforslaget ble sju forslagspunkter fremmet. Komiteen har mottatt svarbrev fra klima- og miljøministeren, der alle punktene er kommentert. Det er også kommet skriftlige innspill fra sju instanser.

I komiteens tilrådning innstilles det på at Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til en sektorlov for vann- og avløpssektoren, og at det utredes en statlig ordning som bidrar til å redusere geografiske kostnadsforskjeller ved påkobling til vann og avløp samt forskjeller i gebyrer. Det fremmes tre mindretallsforslag i saken, ett fra SV og to fra Senterpartiet og SV i lag.

Jeg vil med dette gjerne få ta opp de to forslagene Senterpartiet er med på å fremme, og så vil jeg si at Senterpartiet støtter SVs forslag.

Det er en svært viktig problemstilling som løftes fram i denne saken, og den har mange sider ved seg. EUs vanndirektiv krever at tilstanden i overflatevann og grunnvann skal beskyttes mot forringelse; tilstanden skal forbedres og gjenopprettes med sikte på at vannforekomstene skal ha god økologisk og kjemisk tilstand innen utgangen av det året vi er inne i. Vannforskriften er det norske lovverket som styrer gjennomføringen av vanndirektivet.

Vi er helt avhengige av et velfungerende vann- og avløpssystem i Norge, og nær 90 pst. av befolkningen er tilknyttet kommunale anlegg. Den siste rapporten fra Norsk Vann, som det er referert til i saken, viser at det samlede investeringsbehovet de neste 20 årene er på hele 332 mrd. kr. Det enorme oppgraderingsbehovet skyldes at det finnes dårlige og utdaterte anlegg mange plasser, men det skyldes også at mange av kravene som stilles gjennom EU-direktivet og tilhørende forskrift, oppleves som overdimensjonerte, både i overført og kanskje i bokstavelig betydning.

Jeg skal komme nærmere inn på hva Senterpartiet opplever som de største utfordringene, i et senere innlegg, men det er to ting som står helt klart for meg: Det ene er at vi trenger en statlig utredning om et nasjonalt system for nødvann for å sikre befolkningen drikkevann i en krise. Det andre er at vi trenger en overgripende sektorlov for vann og avløp, slik vi har på mange andre sammenlignbare områder, f.eks. energiloven, vegloven, forurensningsloven, naturmangfoldloven og vannressursloven. I utarbeidelsen av en sånn sektorlov vil en kunne få belyst alle utfordringene som finnes på området, og jeg håper dette er noe Stortingets flertall ser verdien av.

Presidenten: Representanten Kari Anne Bøkestad Andreassen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Eirik Sivertsen (A) []: La meg få lov til å starte med å takke Norsk Vann, som gjennom flere år har jobbet hardt for å øke oppmerksomheten i det offentlige ordskiftet om betydningen av rent vann. De har også gitt viktige innspill i behandlingen av denne saken.

Vann er noe vi alle har behov for, og som vi ikke klarer oss uten. Heldigvis er vi her i landet velsignet med gode drikkevannsløsninger. Men fra Arbeiderpartiets side har det vært viktig i denne saken å understreke at vannforsyningen er et kommunalt ansvar. Det har det vært i veldig mange år. De aller fleste kommuner her i landet har tatt ansvar og bidratt til å sikre sine innbyggere et forsvarlig og godt vannforsyningssystem.

Når det i denne saken også blir fremmet et spørsmål om ansvaret for å sikre nødvann, så la meg understreke fra Arbeiderpartiets side at det også er kommunens ansvar. Kommunen må i sine beredskapsplaner ta høyde for hvordan de skal ordne det hvis det skulle oppstå en situasjon der vannforsyningen de er avhengige av i det daglige, skulle svikte. Det betyr ikke at kommunen alene skal være den som har en ordning for det – her må kommunene gjerne finne sammen med nabokommuner. Og ja, hvis staten vil være med og ta et ansvar, er det greit, men ansvaret har denne salen sagt er kommunenes. Det må de ta.

Jeg har behov for å understreke betydningen av det som har vært etterspurt fra vannsektoren gjennom flere år, og det er mer samordning knyttet til ansvaret for vann og avløp. Et av de konkrete tiltakene vi har bedt om før, som blir gjentatt i dag, og som det blir fremmet forslag om, er at regjeringen blir bedt om å komme med et forslag til en sektorlov for vann- og avløpssektoren, som tar et helhetlig grep om hva utfordringene vi står overfor, er, hvor grensene for ansvar går, og hvordan dette skal finansieres.

Avslutningsvis: Det fremmes også forslag fra Senterpartiet og SV om at man skal pålegge et gebyr på inntil 50 kr utover selvkost. Det mener vi er et første steg på en uthuling av selvkostprinsippet, og det vil vi ikke stille oss bak. Man må gjerne finansiere opp forskning og utredning på dette, men det bør ikke finansieres over selvkostprinsippet i den enkelte kommune.

Torill Eidsheim (H) []: Det er i dag eit stort behov for vedlikehald av vass- og avløpsnettet i Noreg. Representantforslaget tek opp nokre forslag for nettopp å kunne forbetre dette.

Innleiingsvis har eg lyst til å understreke at kommunane har eit stort ansvar, og dei bør ha eit stort ansvar når det kjem til vass- og avløpsnettet. Fleire av tiltaka som forslagsstillarane føreslår, er noko regjeringa allereie har sett i gang vurderinga av, og vi synest difor det er hensiktsmessig å avvente resultatet av dette arbeidet.

Fornying og renovering av leidningsnettet vil krevje store investeringar i tida framover. På denne bakgrunnen er det sett i gang ein moglegheitsstudie for å synleggjere effektiviseringspotensialet i vass- og avløpssektoren og dei samfunnsøkonomiske effektane. Vatn og avløp femnar om fleire sektorer, og difor er det særleg viktig at denne studien òg blir utarbeidd på tverrfagleg basis.

Regjeringa har altså allereie teke eit viktig initiativ som vil kunne gje oss eit heilskapleg grunnlag for å velje riktige tiltak som skal møte det utfordringsbildet som dette representantforslaget tek opp. Vi ser difor fram til rapporten og at det blir gjort nøye vurderingar før omfattande tiltak blir sette i verk.

Representantane føreslår i forslaget sitt å ta føresegna om trygt drikkevatn ut av matloven og inn i ein sektorlov. Dette er ei endring som vi i Høgre ikkje vil støtte. Vi meiner at drikkevatn er eit av dei viktigaste næringsmidla våre og ein føresetnad for trygg matproduksjon. I 2003 blei drikkevatn omfatta av matloven, og tilsynet med drikkevatn blei lagt til Mattilsynet i 2004. Det å ta drikkevatn ut av matloven vil svekkje helseaspektet, og endringa vil òg gjere at drikkevatn ikkje lenger er vurdert som det viktigaste næringsmiddelet vårt. Det meiner vi ville vore svært uheldig.

Helge André Njåstad (FrP) []: Det er ei viktig sak som er sett på dagsordenen her, så eg vil takka forslagsstillarane og Norsk Vann for å bidra til at me har denne debatten.

Vatn er noko som er viktig for oss alle, og det er viktig for ein kommune. Men eg trur ikkje det er denne saka som pregar den daglege debatten korkje i kommunestyre eller kommunar med mindre det skjer utfordringar knytt til det. Det kjenner me godt til frå mitt valdistrikt, der Askøy kommune verkeleg fekk oppleva at vatn både prega ordskiftet og sette kommunen på kartet.

Rapporten som er grunnlaget for at me har denne debatten, og som viser det store etterslepet som ligg i vass- og avløpssektoren, vil nok bidra til at vasspolitikk blir sett meir på dagsordenen i norske kommunar framover og prega ordskiftet langt meir enn det det har gjort .

Me er einig i det som vart sagt av føregåande talar, at dette i utgangspunktet er eit kommunalt ansvar, og me har sjølvkostprinsippet som ligg til grunn. Det vil seia at ein ikkje kan skulda på kommuneøkonomien for at ein ikkje har gjort vedlikehald, at ein ikkje har gjort nødvendige investeringar, og at ein ikkje er à jour. For dette er noko ein kan finansiera direkte gjennom sjølvkost, og som ein ikkje treng å belasta den ordinære kommunekassa med, med investeringar og drift av anlegga sine.

Me kjem i dei konkrete forslaga til å røysta i lag med regjeringspartia og har merknader som forklarar bakgrunnen. Nokre av forslaga røyster me mot fordi det allereie er eit pågåande arbeid knytt til det, så det er unødvendig å vedta det igjen. Noko røyster me imot rett og slett fordi me er imot, som f.eks. å innføra ei ny avgift på 50 kr på toppen av sjølvkost. Det er ikkje ein politikk me synest me skal vedta i denne salen – å gå utover det lokale sjølvstyret. Heller ikkje å detaljregulera kva utdanningstilbod ein skal tilby, synest me er god politikk. Om ein skal ta att dette vedlikehaldsetterslepet, vil det garantert bli behov for mange arbeidsplassar knytte til drift og vedlikehald av anlegget, som vil bety at ein vil måtta utdanna folk, ein er nøydd til å tilsetja folk. For vår del håpar me at dei arbeidsplassane fortrinnsvis kjem i privat sektor, som sel tenester til norske kommunar, meir enn at norske kommunar skal tilsetja mange fleire. Her er det heilt openbert at næringslivet vil ha mange oppdrag om norske kommunar tek dette ansvaret på alvor.

Når det gjeld bruk av pengar i denne saka, har me den grunnhaldninga at me fortrinnsvis prioriterer i budsjetta. Me skal på måndag disponera ein del pengar i revidert nasjonalbudsjett og kjem ikkje til å røysta for å disponera pengar i dette forslaget. Det er bakgrunnen for at me røyster imot dei pengebruksforslaga som ligg i saka.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Grunnen til at vi har fremmet dette forslaget, er nettopp å ta bedre vare på vann og å sørge for at det vann- og avløpsnettet vi har i kommunesektoren, fungerer framover. Alle er klar over problemene med det framover, og hvordan det skal løses.

Det handler om å samordne regelverk, sånn at det blir ryddig, og det handler om forskningsinnsats for å få til nye løsninger som helt riktig vil kunne være et godt samarbeid mellom privat og offentlig sektor og skape mange arbeidsplasser framover. Her kan Norge ligge i front.

Det er også et forslag for å gjøre dette mulig å gjennomføre. Den rapporten som Norsk Vann har gitt ut, viser at vann- og avløpsgebyrene vil kunne komme opp i 30 000 kr, 40 000 kr, ja 45 000 kr for mange husstander hvis man bare legger selvkostprinsippet til grunn. Det tror vi i SV rett og slett ikke er mulig å gjennomføre. Man kan si at dette er lokalpolitikeres ansvar, og ja, det er det, men det henger veldig etter nå, og en av grunnene er nok at ingen har spesielt lyst til å by på disse regningene lokalt. Da mener vi at staten må ta et større ansvar for dette enn det den gjør i dag.

I tillegg mener vi at staten er nødt til å kunne finansiere innsats på forskning og utvikling på dette området, og det er grunnen til at vi ber om dette 50 kr-påslaget.

Så handler det om nødvann. Det er riktig at det også er et kommunalt ansvar. Og jeg tror det lar seg løse ved lokale og regionale problemer – der tror vi det kommunale ansvaret løser dette – men ikke hvis det er store nasjonale katastrofer. Da trenger vi et samarbeid, der staten er medansvarlig og bidragsyter for å kunne sikre nødvann ved svært store, kritiske situasjoner. Det er ikke hensiktsmessig at enhver kommune sitter med utstyr til slikt, og det tror jeg heller ikke Stortinget mener. Så jeg er litt overrasket over at det ikke er mulig å få flertall for å se på det, for det er nødvendig å ha slike løsninger.

Jeg skjønner at flere representanter henger seg mest opp i at det er kommunenes ansvar, og det er ikke noen tvil om det. Men staten må ta et ansvar gjennom regelverket og legge til rette for at det blir mulig å gjennomføre dette.

Til slutt: Det er ingen ting i dette forslaget som svekker vernet om vann. Tvert imot, det vil selvfølgelig bli tatt hensyn til i et nytt lovverk som foreslås.

Jeg tar opp SVs forslag.

Presidenten: Da har representanten Karin Andersen tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er ei viktig sak som her vert løfta. Det er ingen tvil om at vass- og avløpssektoren står overfor store utfordringar framover, og at det er behov for tiltak på fleire område. Nettopp difor har regjeringa allereie teke viktige initiativ, og vi kjem til å gjere meir. Eg meiner det er viktig å sørgje for at ein har eit godt kunnskapsgrunnlag på plass før ein set i gang ei rekkje nye tiltak.

Forslaget frå komiteen til sektorlov for vass- og avløpssektoren – eller det som då kan verke som mindretalet sitt forslag til sektorlov – må ein sjå i samanheng med overvassutvalets anbefaling om ei ny sektorlov. Forslaget frå utvalet omfattar berre å regulere tenesta, altså forholdet mellom kommunen som eigar og leverandør av tenesta og abonnentane.

Utvalet understrekar at sektorovergripande reglar i f.eks. forureiningslova eller plan- og bygningslova bør behaldast der dei er. Forslaget frå Miljødirektoratet til utvida vass- og avløpsanleggslov, som var på høyring i fjor, vil vareta den sektorlova som utvalet anbefalte. Det forslaget er til behandling i Klima- og miljødepartementet. Eg vil difor anbefale å vente på behandlinga av det forslaget før Stortinget bestemmer at det skal leggjast fram eit forslag til ny sektorlov. Etter dette vil eg kome tilbake til Stortinget med ei vurdering av sektorlov, slik det vart bestemt i oppmodingsvedtak nr. 914 i 2017. Ei stor omlegging av regelverket utover det overvassutvalet har anbefalt, kan skape utfordringar som vi ikkje har oversikt over no, og som i tilfelle bør vurderast grundig.

Eg anbefaler ikkje at ein støttar forslaget om ei statleg ordning for å redusere geografiske forskjellar i kostnader for tilknyting og årsgebyr. Dagens regelverk opnar allereie for å tilpasse kostnader og gebyr etter gjeldande politikk og lokale forhold. I tillegg meiner eg at effektiv drift og utvikling av ny teknologi er viktig for å halde kostnadene på gebyra nede. Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Klima- og miljødepartementet har teke initiativ til ein moglegheitsstudie av vass- og avløpsbransjen som nettopp skal synleggjere effektiviseringspotensialet og vurdere bruk av ny kunnskap og teknologi. Det vert eit viktig kunnskapsgrunnlag, og eg anbefaler å vente på rapporten frå den studien, som etter planen skal kome seinare i år, før ein set i gang vurderinga av ei ny statleg ordning.

Eg meiner også at ein bør vente på den rapporten før ein set i gang vurdering av eit nytt nasjonalt system for naudvassutstyr, slik eit mindretal her føreslår, og det same gjeld forslaget om å leggje fram endringar i lova for å kunne gje eit 50 kr-påslag per abonnent.

Det er, som eg starta med å seie, absolutt behov for å diskutere desse spørsmåla, og det er bra at det er eit engasjement rundt det, for det trengst. Mykje må gjerast framover, men då må også eit godt kunnskapsgrunnlag vere på plass før ein konkluderer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: Vi er alle her i dag enige om at vann er viktig, enten det er for næring, for dyr eller for mennesker, men hvis jeg skal oppsummere statsrådens innlegg, er det en lang rekke henvisninger til utredninger, og at vi bør avvente et større kunnskapsgrunnlag.

Det forslaget vi fremmer her i dag om en ny sektorlov, er jo ikke et nytt vedtak, det er bare en oppfølging av et tidligere, men det er et uttrykk for utålmodighet. Det er en utålmodighet også i bransjen etter å få dette på stell. Og det er – hvis jeg skal velge et kanskje uparlamentarisk utrykk – en tikkende bombe ute i kommunesektoren når denne regningen kommer på bordet, så det haster med å få på plass et regelverk. Statsrådens kunnskapstørst er for så vidt prisverdig, men når vil han komme til Stortinget med et forslag til lov?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Som eg nemnde i innlegget mitt, har Miljødirektoratet hatt på høyring eit forslag som vi no vurderer i departementet, og vi kjem til Stortinget så snart vi er ferdige med dei vurderingane.

Eg har sjølvsagt forståing for at ein i denne saka, som i mange andre saker, er utolmodig etter å få lover og andre initiativ til behandling. Men eg meiner nok at vi ikkje bør vedta at vi no skal leggje fram den typen sektorlov som vert etterlyst av iallfall ein del av representantane i denne innstillinga, fordi det regelverket som det vedkjem, når det er ønske om det, omfattar ansvarsområdet til veldig mange myndigheiter: Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, mitt departement, Kommunaldepartementet. Det er også grunnen til at det tek litt tid å finne gode reguleringar her, fordi ein må passe på at ein ikkje – i iveren etter å samle alle reglar på éin plass – endar opp med å skape nye utfordringar, nye hol og ansvarspulverisering. Så vi må vite kva vi gjer, og difor jobbar regjeringa grundig med dette.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg gleder meg over at regjeringen jobber grundig med dette, men jeg hadde bare ønsket at regjeringen kanskje jobbet litt fortere. Statsråden henviste her i Stortinget selv til et anmodningsvedtak som nå er flere år gammelt. Nå løper denne sesjonen ut, anmodningsvedtaket er ikke fulgt opp, og statsråden er fortsatt ikke i stand til å svare på når forslaget til lov kommer, som skal basere seg på den nye kunnskapen. Det er min mening at vi må passe oss slik at det fantastisk perfekte – alle lovers mor – ikke skal stå i veien for at vi får bedre løsninger. Jeg har stor respekt for at dette er komplisert, det er de fleste sakene vi behandler i Stortinget. Det berører veldig mange mennesker, men det er også helt livsnødvendig for mange mennesker. Det tilsier at vi må få på plass det som etterspørres, som girstore utfordringer. Så jeg prøver igjen: Kan statsråden i det minste skissere en tidshorisont for når han tror at han er i stand til å legge fram en lov for Stortinget?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Ja, det er riktig at det ligg nokre oppmodingsvedtak her som er nokre år gamle. Eg kan avsløre at det finst ein del av dei, og det heng jo saman med at Stortinget har gått frå å vedta eit par titals oppmodingsvedtak i året til 400–500, utan at Stortinget verkar å ha tilsvarande lyst til å bemanne opp kapasiteten i departementa til å følgje dei opp. Men vi følgjer opp så raskt vi berre kan, og det gjeld også dette, og no har vi hatt reglar ute på høyring. Det er jo, får vi tru, ein særdeles god start, og det nærmar seg då å få på plass eit regelverk.

Regjeringa har absolutt tenkt å følgje opp dette, difor jobbar vi hardt med det, og dersom representanten Sivertsen og resten av komiteen, og Stortinget elles, ønskjer at dette er noko vi skal kome i mål med, er det jo all grunn til å sørgje for at regjeringa får fortsetje å jobbe med den saka framover – og det har norske veljarar moglegheita til til hausten.

Heidi Greni (Sp) []: Som vi vet, er kostnaden for å koble seg på kloakkanlegget vidt forskjellig om en bor i blokk med 40 leiligheter, eller om en bor en halv mil fra nærmeste nabo. Slik jeg forsto statsråden, var han lite villig til å se på en utjevningsordning for å løse dette.

Men vi har noen som bor så langt unna at de kanskje vil få en regning på 500 000 kr når den påkoblingsplikten trer inn. Vi har vel alle, i hvert fall tilsynelatende, vært enige om at vi skal sørge for at det skal gå an å bo i hele landet. Ser statsråden noen mulighet for å få unntak for dem som bor enormt langt unna hovedkloakkledning? Det vil tross alt være mikroskopiske mengder dette er snakk om, men det vil være helt uakseptable kostnader for de familiene som blir rammet av det.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg oppfattar at både representanten Greni og Senterpartiet er opptekne av lokalt sjølvstyre. No er det slik at det i dag er kommunane som kan vedta desse gebyra, og det inkluderer moglegheita til å godkjenne andre ordningar for den enkelte dersom det er grunn til det. For eksempel dersom eigedomen ligg langt frå kommunalt leidningsnett, vil ein ikkje ha ei plikt til å kople seg på, med mindre kommunen vil byggje ut leidningsnettet for å utløyse den plikta. Då vil kommunen også gje løyve til ei eigna løysing. Så dette er det eit ganske stort handlingsrom for i dag.

Når det er sagt, er det slik at vi i lag med fleire andre departement har sett i gang ein moglegheitsstudie, eit faggrunnlag for å kunne effektivisere, få ned kostnadene og utløyse større samfunnsøkonomiske effektar for heile sektoren. Den studien vert viktig, og når vi får den rapporten, vil han gje eit godt grunnlag for eventuelt også å setje i verk ny politikk for det som har med struktur å gjere, men eg anbefaler at vi ventar på den.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg er fullt klar over kommunens mulighet til f.eks. å ha et privat anlegg, men et privat anlegg etter den standarden som EU nå krever, koster i størrelsesordenen 250 000–300 000 kr. Det vil uansett bli en uforholdsmessig stor kostnad, f.eks. for en enslig minstepensjonist som bor i et hus 5 km unna nærmeste nabo og kanskje enda lenger unna hovedvannledningen. Ser ikke statsråden at det er behov for en unntaksbestemmelse som ivaretar den problemstillingen? Det vil uansett være mikroskopiske utslipp det her er snakk om. En har jo per i dag anlegg som er godkjent etter den gamle standarden, men nå krever EU at man skal ha filtreringsgrøfter uten fall. Det har jo aldri vært standard når en har bygd hus i Norge de siste 50 årene.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg har forståing for at dette er krevjande og definitivt viktige problemstillingar lokalt, men eg meiner at ein har eit stort rom for å finne eigna løysingar lokalt innanfor det lovverket vi har i dag. Det er klart at gebyr kan i enkeltsituasjonar verte veldig høge, men ein har ikkje høve til å krevje inn noko meir i gebyr enn det som er dei nødvendige kostnadene. Ein kan også krevje eit lågare gebyr fordi kommunar jo kan velje å finansiere dette på andre måtar, f.eks. gjennom eigedomsskatt eller endringar i økonomiske prioriteringar generelt i kommunebudsjettet. Så ja, ein kan krevje eit gebyr opptil sjølvkostprinsippet, men ein kan også velje å leggje seg lågare. Ein kan velje å seie at ein har ulike reglar ut frå det som er forholda i kommunen, og nokon forhold er utan tvil spesielle, og nokon er langt frå eit leidningsnett. Så utgangspunktet er at eg meiner det er god fleksibilitet i dag for å finne gode lokale løysingar, men som sagt, den studien vi no har bestilt og ventar på, vil kunne gje grunnlag for å sjå på ny politikk framover.

Karin Andersen (SV) []: Det var veldig mye vente-og-se i statsrådens innlegg. Det haster på dette området, for problemene blir ikke mindre for hver dag som går, og utgiftene til dette blir heller ikke mindre. Nå hører vi at statsråden sier at det er et visst lokalt handlingsrom her for kanskje å kunne hjelpe noen av dem som er aller mest utsatt, men sånn rent generelt viser rapporten fra Norsk Vann at hvis vi skal bygge ut på sjølkost, vil gebyrene bli så store at det vil bli helt umulig for veldig mange å betale det. Da vil det ikke være rom i kommuneøkonomien for å finansiere det opp når det ikke skal være sjølkost, med mange hundre millioner kroner.

Så sier statsråden at det er mulig å tenke seg noen tiltak fra statens side for å avhjelpe dette. Kan statsråden være konkret på å si hva det er staten kan gjøre som gjør at gebyrene ikke blir så høye at folk ikke klarer å betale dem?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg er einig i at det er store investeringsbehov i mange kommunar. Det er nok også slik – det trur eg vi må kunne seie – at det er mange kommunepolitikarar som kvir seg for å skru opp gebyr for å gjennomføre dei investeringane, sjølv om dei er nødvendige, og sjølv om det er kommunen sitt ansvar.

Så kan ein for så vidt seie at her burde staten kome meir på bana og vere med. No kan eg ikkje hugse frå SVs alternative statsbudsjett at det ligg milliardar der i særtilskot til kommunar for å utbetre vass- og avløpssystem, men det er mogleg representanten kan korrigere inntrykket mitt. Det vil i så fall vere noko som kan hjelpe på.

Då er det i så fall det vi snakkar om, at staten må gå inn med mykje midlar, som ein tek frå andre føremål i statsbudsjettet. Det er no eingong slik at investeringar kostar pengar. Om ein skal ta det med gebyr, om ein skal ta det med å auke eigedomsskatten, eller om staten skal ta heile eller delar av ansvaret, er sjølvsagt eit politisk val, lokalt og i Stortinget, men då er det jo det ein snakkar om.

Karin Andersen (SV) []: Det er derfor vi har foreslått denne femtilappen, for å kunne få satt fart på det som handler om å utvikle effektiv drift, som statsråden snakker om, slik at man ved et mindre beløp kan bidra til den utviklingen som er.

Jeg er også ganske forundret over det som skjer med det nasjonale senteret, som ble opprettet etter et representantforslag Venstre hadde i Stortinget i forrige periode, og som jeg sørget for at det ble flertall for her i salen, med Fremskrittspartiet også. Det var nettopp for å få i gang dette utviklingsarbeidet og det store potensialet det også er for å utvikle næring og arbeidsplasser på dette viktige området. Norge kan være i spiss og til og med eksportere ny, viktig teknologi som alle land har bruk for, fordi de trenger å bytte ut ledningsnettet sitt.

Hva er da grunnen til at regjeringen ikke viser noen større interesse for dette senteret og å sikre at det faktisk får en kraft som gjør at det kan bidra raskt til denne utviklingen?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: For det første er det litt rart at SV både er bekymra for høgare gebyr og føreslår å få høgare gebyr.

For det andre er det slik at dette senteret, som det med rette vert snakka varmt om, har vi jo gjeve tilskot til. Stortinget har løyvt 20 mill. kr til å etablere det, både i 2017 og i 2018. Staten har eit betydeleg ansvar for finansiering av det senteret, og det har staten teke. Det har ikkje vore ein føresetnad, så vidt eg har fått med meg, frå Stortinget at staten skal bidra med driftsmidlar til senteret. Føresetnaden har vore at ein skal vere med og etablere det.

Den gongen vart midlane gjeve til NMBU. No er senteret etablert som eit aksjeselskap. Det avgrensar i nokon grad moglegheitene NMBU har til å få midlane vidare. Men dette senteret er absolutt noko ein har hatt ønske om å få opp å stå. Det er difor ein har løyvt pengar til det. At det skal verte oppfatta som eit lågt engasjement, synest eg er litt vanskeleg å forstå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) []: Først ønsker jeg å presisere at komiteens tilråding nødvendigvis fremmes av et flertall i komiteen, sånn som den er sammensatt.

Vann og avløp driftes, som vi har hørt nå, nødvendigvis etter selvkostprinsippet. Det betyr også at store utbedringer vil bety store gebyrøkninger, spesielt i kommuner i lave sentralitetsklasser, der det er få som deler på utgiftene. I rapporten som er omtalt i saken, anslås gebyrene i Nordland å øke med over 200 pst., og vi kan vel alle tenke oss hva det gjør med bolyst, utvikling og rekruttering framover.

Senterpartiet registrerer også at statsråden fra Venstre, og Høyre og Fremskrittspartiet, mener at investeringsbehovene på 332 mrd. kr utelukkende skal dekkes gjennom selvkost, altså sendes til innbyggerne og kommunene. Senterpartiet mener at staten bør gå inn for å sikre at nødvendige utbedringer skjer. Vi kan også i en prosess med å utarbeide en sektorlov eller en vurdering ut fra det anmodningsvedtaket vi har vært innom, se på selve regelverket.

Som Norsk Vann også har pekt på tidligere, har det de siste 20 årene vært et markant taktskifte når det gjelder regelverksendringer på vann- og avløpsområdet. En viktig årsak til det er at EU har utviklet regelverk på stadig flere områder, med betydning for vann- og avløpstjenestene, og EU-reglene blir som følge av EØS-avtalen i hovedsak implementert i norsk regelverk. Summen av et komplisert regelverk og også høyt endringstempo i Norge gjør at det er krevende for den enkelte kommune og det enkelte vann- og avløpsselskap å holde seg oppdatert på hva som gjelder av rammebetingelser til enhver tid. Som vi også hørte i replikkordskiftet, ser vi eksempler på at påkoblingsplikten vil gi enorme utgifter for enkelte abonnenter. Da frister det lite å starte opp med f.eks. spennende næring eller å bare flytte til det vi kaller «grisgrendte strøk».

Jeg registrerer også at statsråden og Høyre og Fremskrittspartiet slår seg til ro med å vente videre på utredning av anmodningsvedtaket som kom for fire år siden. Forslagsstillerne i denne saken ønsker mer framdrift, for det er et svært viktig område.

Det er en selvfølgelighet for Senterpartiet at man fortsatt skal se på vann som vårt viktigste næringsmiddel, som er nevnt her, men det må være lov å ha to tanker i hodet samtidig, både at vi trenger en overgripende sektorlov og å se på vann som et næringsmiddel.

Vi ønsker med dette forslaget å få framdrift i det som er prekært, og vi ønsker ikke, som statsråden, å vente og få på plass flere byråkrater for å utrede. Så vi ber om støtte til våre forslag.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg tar ordet fra energi- og miljøkomiteen, for dette er kommunenes viktigste miljøoppgave.

Det er lov å minne om at vi på 1970-tallet hadde Mjøsaksjonen. Vi måtte redde Mjøsa fra tilsig fra landbruket, fra vaskemidler som hadde feil innhold – det var mange grunner til at Mjøsa måtte reddes, og det måtte en stor opprydding til. Ut av det kom det også noen innovasjoner. Det kom et biogassanlegg, som det første i verden. Det har norske Cambi tatt på børs, og så bygger de i de største byene i verden, under byer istedenfor langt ut og med lange overføringsledninger.

Så kan vi dra det litt videre. Det blir flere og flere på kloden – vi nærmer oss 10 milliarder om noen år – og alle skal ha rent vann, og avløpet skal et sted.

Dette er en sektor som nå gjentar olje- og gassektoren i investeringer. Det er den tredje største sektoren i investeringsmidler i verden. I Norge har vi et i hovedsak offentlig eid ledningsnett. Det er bra. Det funker for de aller fleste. Så er det noe spredt avløp. Ja, det koster, men boliger på bygda har også en lavere pris, så forholdsmessig er ikke det en dyr investering.

Men da må vi også se litt på mulighetene. Innovasjonen i denne bransjen er også en del av den diskusjonen som vi har her nå. I kommunal sektor er denne bransjen den tredje største i investeringer. I Oslo er det verdt å nevne at det er litt styr i media fordi det har vært en overskridelse på 5 mrd. kr i reservevannforsyningen til Oslo. Det sier noe om investeringsviljen, faktisk, i kommunesektoren til å skaffe innbyggerne disse tjenestene. Da sier det også noe om hvor mange milliarder som er investert i den reservevannforsyningen, men også i Maridalsvannet og det anlegget som ligger der, som forsyner Oslos befolkning.

Det gjøres en jobb rundt omkring i mange kommuner på dette, men etterslepet er stort – mellom 300 og 700 mrd. kr, det varierer litt fra år til år hva rapportene fra Norsk Vann og Rådgivende Ingeniørers Forening sier. Det betyr også at det er enorme midler som skal på bordet, og bør på bordet, fra kommunenes side. Og når Karin Andersen tar opp ledningsteknologisenteret på Ås: Staten har gitt sin andel, kommunene har ikke kommet opp med sin andel. SV vil at vi skal legge på 50 kr og pålegge kommunene å komme opp med det gebyret, men det er også lagt til rette for et innovasjonsfond, hvor staten har sagt: Vi legger penger på bordet. Kommunen har ikke greid det.

Dette er en kommunal oppgave. Kommunene er nødt til å komme på banen i sterkere grad selv også, og ikke bare be rådgiverne om å legge på bordet teknologi fra 1990-tallet. Vi skal bygge for 2040 og 2050 og redusere utslippene fra denne sektoren. Og så må vi slutte å kjøpe strøm for 1 mrd. kr i en bransje som burde selge strøm for 1 mrd. kr.

Karin Andersen (SV) []: Dette representantforslaget fritar ikke kommunene for deres ansvar; de må ta mer, men det må staten også. Da må man også ta ansvaret for den kommuneøkonomien som skal sørge for at kommunene har muligheter til å holde på med dette. Mjøsa er viktig å nevne, for den er truet nå også, nettopp av dårlige kloakkrør som lekker, og som gjør at situasjonen i deler av Mjøsa er i ferd med å bli veldig alvorlig igjen.

Jeg må si at jeg ikke er spesielt imponert over den innsatsen som regjeringen har gjort, verken over den tida de har brukt for å få på plass nødvendige tiltak, eller over argumentasjonen de fører i dag, der det høres ut som at et gebyr på 50 kr er mye verre og mye større enn å få et påslag på 30–40 000 kr på vann- og avløpsregningen. Det er det dette handler om – å få på plass flere penger sånn at også abonnentene er med og bidrar i det spleiselaget som staten, kommunene og abonnentene kan være med på for å utvikle dette området. Det er store muligheter her for næringer som er store i Norge, og som kan utvikle teknologi som vi også kan eksportere til andre land som har enda større problemer enn oss på dette området.

Jeg er litt overrasket over den veldig tilbakelente holdningen som både statsråden og flertallet her har til dette alvorlige problemet, som handler om vannet vårt og at avløpet er sikret, noe som jo er helt fundamentalt grunnleggende. Men jeg er også overrasket over den priseksplosjonen som vi ser komme foran oss; man mener tydeligvis at det er helt greit for abonnentene å håndtere den, eller at kommunene nå skal håndtere utgifter på mange hundre milliarder kroner innenfor budsjetter som allerede er for trange.

Og så til slutt dette med et nasjonalt system for nødvannsutstyr: Det synes jeg ikke statsråden har svart spesielt godt på, og ikke noen andre heller. Poenget her er jo å få på plass et system hvis det skulle oppstå en større katastrofe der vannforsyningen i flere kommuner er slått ut; eksempelet med Askøy er én kommune, og det var vanskelig nok der, sjøl med et godt regionalt samarbeid. Dette vil være på den samme måten som når kommunene får støtte av Sivilforsvaret ved store hendelser som går utover egen krisehåndteringskapasitet. Løsningen ligger altså innenfor en eksisterende struktur og ansvarsplassering, men vi må ha et system for dette som gjør at vi vet hva vi skal gjøre den dagen en slik situasjon oppstår. Dette handler om beredskap for de situasjonene som vi dessverre ser kan oppstå. Det er ikke sikkert at de gjør det, men vi er nødt til å ha beredskap, for vi kan ikke unnvære vann i særlig mange timer noe sted.

Ketil Kjenseth (V) []: Til Karin Andersens siste innlegg, og særlig siste del av det: Jeg må få korrigere det. Det er etablert en nasjonal vannvakt, og den trådte i kraft f.eks. etter utfordringene på Askøy, så her følger staten opp. Den ble etablert under dagens regjering første gangen den kom på plass, etter erfaringer med at Norge har hatt en del – kall det store hendelser. Svartediket i Bergen er et eksempel på det, og det har vært uforholdsmessig mange sånne hendelser i Norge. Hva enn det skyldes, så har det kommet på plass. Den beredskapen er jo der. Her igjen er det et eksempel på at staten har tatt ansvar.

Et annet område staten bør ta litt mer ansvar for, er utdanningskapasiteten, for enkelte av representantene i salen kan sjekke med den høyere utdanningsinstitusjonen i sitt fylke: Er det noen som utdanner ingeniører for vann- og avløpssektoren i fylket? Svaret er at det ikke er så mange ingeniørutdanninger som gjør det lenger. Det er ett eksempel.

Jeg mener at det er viktigere at staten tar et ansvar for å være en bidragsyter til bredden av kompetanse, som beredskap og utdanningskapasitet, og at staten sørger for at vi får den kompetansen som vi trenger til denne sektoren – det er viktig. Men at staten skal inn og bidra med milliarder, som Senterpartiet og SV ønsker seg, ser jeg verken formålet eller hensikten med. Huseierne er fornøyd når de har godt drikkevann i krana, og er villige til å betale for det.

Jeg fikk et spørsmål fra Eidsiva om jeg ville investere 10 000 kr for å få fiber til husveggen; jeg takket nei til det. Det sier noe om at vi er villige til å bruke ganske mye på andre typer infrastruktur inn til husveggen, og jeg tror at det er mange kommuner som har noe å hente på å følge bedre med i timen og ikke la det gå til etterslep. Askøy er ett av eksemplene på det, og det er dessverre mange kommuner som har slukket lyset og låst døra til vann- og avløpsetaten i sin kommune. Det er ikke framtida, og da er det ikke frampå, og det er ikke rart at det blir et etterslep på noen hundre milliarder i sum da.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Jeg vet ikke hvorfor representanten Kjenseth vil misforstå det som blir sagt og foreslått, men det handler altså ikke om at staten skal bidra med milliarder. Det handler om at staten kanskje skal bidra noe mer til et forskningssenter, som de burde være interessert i, at man skal si ja til f.eks. å legge på et gebyr på 50 kr som kan gå inn i et forskningsfond, og at man kanskje skal bidra noe i noen kommuner som har spesielle problemer, for å få dette til. Hele denne pakken handler altså om å få teknologiutviklingen opp og utgiftene ned slik at vi får dette til, så jeg er litt overrasket over den argumentasjonen som blir fremmet. Når det gjelder nødvann, er i hvert fall det også et ønske fra Norsk Vann, som har kunnskap og kompetanse på dette området. De mener at det er behov for endringer sånn at vi har en nasjonal beredskap på vann i krisetider når det er snakk om store nasjonale katastrofer; det er ikke systemer rigget for i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel